Ukategorisert
av Nicholas Busch
Er vi på veg mot en ny form for totalitært styre? Nicholas Busch, sveitsisk journalist og samfunnsdebattant har lest den tysk-amerikanske filosofen Hanna Arendts analyse av totalitarismens opprinnelse. Den ble utformet på 50-tallet. Nicholas Busch tilpasser Arendts analyse til 90-tallets samfunnsutvikling, og trekker urovekkende konklusjoner.
Hanna Arendts ideer er nesten skremmende aktuelle. Det gjelder særlig hennes analyse av totalitarismen og dens opprinnelse, og hennes tanker om de statsløse som det klareste eksempel på «overflødige» mennesker. Hennes forsøk på å definere hva hun kaller «ondskapens banalitet» gjennom en analyse av det anonyme byråkratiet slik det personifiseres i nazibøddelen Adolf Eichmann. Hennes arbeid gir oss forklaringer på skremmende samfunnsforhold som man skulle tro hadde forsvunnet i etterkrigstidens europeiske demokratier, men som vi i dag ser gjenoppstå.
Nyliberal stat
Samholdsstyret bygde på en fordelende velferdsstat og er nå i ferd med å erstattes av et konfliktstyre bygd på en kaldt beregnende nyliberal stat. Staten arbeider, også rent formelt for å utestenge hele befolkningsgrupper, bygd på (angivelige) utilitaristiske (nyttige) kriterier som produktivitet, lønnsomhet og effektivitet. I dag kan denne utestenginga administreres svært effektivt takket være informasjonsteknologien. Ved hjelp av de nye automatiske kontrollsystemene blir det på et avgjørende vis mye enklere å spore opp og registrere «kriminelle elementer» og andre slags mennesker som man ser som en byrde for samfunnet.
Tendensene ble først synlige i asylpolitikken. Man kan til og med hevde at de asylsøkende er forsøkskaniner når man tester utestegningsmekanismer som etter hvert utvides til andre grupper som forutbestemt og kollektivt mistenkes for å være «kriminelle» eller som på annet vis er «byrder», dvs. «overflødige» mennesker: narkomane, arbeidsløse, sosialklienter, gamle, funksjonshemmede, syke etc.
Særlig avslørende er det å undersøke hvordan nye begrep blir innført innenfor flyktning og asylpolitikken: fram til slutten av 70-tallet hadde begrepet «asylsøker» aldri vært brukt i Europa. Inntil det motsatte var bevist ble enhver asylsøker ansett som «flyktning» av myndighetene som skulle behandle søknaden i mottakerlandet. Begrepet «asylbewerber» (asylsøker) ble på begynnelsen av 80-tallet innført i Tyskland. Den uttalte målsetting var å skille mellom «ekte flyktninger» som hadde fått flyktningestatus, og «asylsøkere» som ble mistenkt for bedrageri. I følge tyske myndigheter oppfylte ikke flertallet vilkårene for flyktningestatus. Det nye begrepet «asylsøker» kom til kollektivt å mistenkeliggjøre alle flyktninger som søkte asyl i Tyskland. Det førte raskt til at politikere og massemedia innførte nye diskriminerende begrep: «falske flyktninger» og «asylbedragere» (asylbetruger). I følge offisielt språkbruk handlet det om å innføre et kontroll- og registreringssystem for alle asylsøkere for å hindre «misbruk» – dette i de «riktige» flyktningenes og fremfor alt skattebetalernes interesser. Etter hvert har denne diskriminerende språkbruken spredt seg ut over hele Europa, og den utvikles hver dag. Slik at for eksempel politikere og tjenestemenn med ansvar for flyktningespørsmål innen EU, i de siste årene har begynt å snakke om «burden sharing» (delte byrder) når de diskuterer det vanskelige spørsmålet om en «rettferdig» fordeling av flyktninger mellom de forskjellige medlemslandene.
Levende lik
Når man begynner å beskrive mennesker som ikke har begått den minste forbrytelse som «byrder» er faren umiddelbar. Steget taes raskt fra «burden sharing» til «burden elimination». Det handler nødvendigvis ikke om aktiv fysisk eliminasjon. For tiden er det mer et spørsmål om å bli kvitt flyktningene – og de verdensomspennende problemene som flyktningene er et levende og for alle et synlig bevis på – gjennom å usynliggjøre dem. De europeiske regjeringene pleier i skjønn forening å sette i gang tiltak for å bli kvitt «byrden»: de gjør det umulig ikke bare for «ikke ønskede» innvandrere, men særlig for dem som «mistenkes» for å være ekte flyktninger å reise inn i Europa.
Denne politikken har dobbelt virkning: på den ene siden hindres effektivt en del av flyktningene som vil komme til Europa. De stoppes på halvveien i et «tredje land» utenfor EU. På den andre siden fortsetter et stort antall flyktninger å komme til Europa til tross for at EUs yttergrenser stenges. Men fordi deres muligheter til å få oppholdstillatelse er minimale, foretrekker de stadig oftere å gå under jorden. På byråkratisk og juridisk plan er disse innvandrerne eliminert. De er usynlige, utestengt fra samfunnet, bokstavelig talt «lovløse». Deres situasjon kan best sammenliknes med de statsløse på 30- og 40-tallet, som Hanna Arendt beskrev som «levende lik».
Jo mer restriktiv asylpolitikken blir, desto mer øker antallet underjordiske innvandrere. For å overleve må de organisere seg i en type parallelt underjordisk samfunn som søker å unnslippe enhver myndighets kontroll, etter som de i følge statsmaktene ikke eksisterer. Det er åpenbart at slike parallelle samfunn som skapes av «lovløse mot sin vilje», ofte kan skape grobunn for kriminalitet. Statene pleier å svare på dette ved å vedta lover mot «den økende kriminaliteten», og innfører allmene overvåkningsmetoder ut fra preventive hensyn, og styrker politimakten. Oppbyggingen av Europol og gjennomføringen av Schengenavtalen er tydelige illustrasjoner på denne reaksjonen blant EU-landene. Tiltakene blir påstått å være nødvendige for å bekjempe det politikerne har fått som vane noe diffust å betegne som «den organiserte internasjonale kriminaliteten». Til tross for at ingenting tyder på at disse tiltakene muliggjør en effektiv kamp mot en kriminalitet som direkte kommer av utestegningspolitikken, så truer disse tiltakene alle samfunnsmedlemmers rettssikkerhet, og følgelig også den demokratiske rettsstaten.
Prinsippet at ethvert samfunnsmedlem er uskyldig inntil noe annet er bevist, er erstattet av statens allmene mistanke mot alle samfunnsmedlemmer. På grunn av informasjonsteknologiens raske utvikling, fins det ikke lenger hindringer for en systematisk masseregistrering ut fra preventive formål. Hver gang et individ gjør krav på sine rettigheter, eller krever en ytelse fra statens side – for eksempel asylrett, sosiale ytelser eller sykepleie – kan man ved samkjøring av dataregistre kontrollere alle personlige opplysninger, og om søkeren er «godtatt». Om dette ikke er tilfellet blir søkeren stemplet som «ikke godtatt».
Ved hjelp av de elektroniske dataregistrene har staten fått et redskap som gjør denne kontrollen mulig, dvs. jakten på de «ikke godtatte», eller med andre ord «unødvendige». Vi ser her et nytt fenomen som kan bidra til den totalitære utviklingen.
EURODAC
For eksempel kan man vise til EURODAC-registeret, som er under oppbygging. Dette registeret gjør det mulig elektronisk å gi beskjed om fingeravtrykket til en flyktning som har søkt asyl i noen av de femten EU-statene. Hver asylsøkers fingeravtrykk kan deretter automatisk sammenlignes med alle fingeravtrykk som ligger forhåndslagret i systemet, slik at «asylbedragerne» kan avsløres – for eksempel flyktninger som har søkt asyl i to medlemsland samtidig eller har fått avslag på søknaden, eller har oppgitt falsk identitet. Slike kontroller kommer til å kunne bli utført hvor som helst innen EU av enhver myndighet som har adgang til systemet. Slik kan statusen som «utestengt» formelt etableres på grunnlag av individuelle fysiske kjennetegn, (fingeravtrykkene), like uatskillelige fra kroppen som de sifferne som ble tatovert på fangens armer i de tyske konsentrasjonsleirene.
Informasjonsteknologien gjør det mulig i forebyggende hensikt å kontrollere hele befolkningen for systematisk å kunne oppspore og registrere de «unødvendige». Man kan reflektere over Hanna Arendts definisjon av det «radikalt onde» som et system der alle mennesker er overflødige. Et maktapparat som har tatt seg rett til å bestemme hvilke som får eksistere, og ikke eksistere i verden.
Hanna Arendt understreker også forbindelsen mellom nasjonal selvstendighet og menneskerettigheter. I det øyeblikket et menneske ikke lenger nyter en uavhengig nasjonalstats beskyttelse, fins det ingenting som kan garantere dets menneskerett. Følgelig er statsløse flyktninger dømt til rettsløshet. Denne sammenhengen mellom nasjonalstat og menneskerettigheter bekreftes i dag ved de såkalte «eksterritoriale» transittsoner som ulike regjeringer har innført på internasjonale flyplasser i de siste årene. Personer som holdes igjen i slike soner ansees å befinne seg utenfor nasjonalt territorium, og dermed brukes ikke nasjonale konstitusjonelle rettigheter over for disse. De står bokstavelig talt «utenfor loven».
Bevegelighet i alle dimensjoner
Fleksibilitet og bevegelighet er de nye egenskapene som etterspørres i samfunnet. Vi blir stadig minnet på at kun de individer, som er forbered til på egen hånd å tilpasse seg markedsøkonomiens siste krav har en framtid. Faste ansettelser erstattes mer og mer av tidsbegrensede kontrakter, som utløper når et prosjekt er avsluttet. Da er det opp til hver og en å finne seg ny sysselsetning, ofte innenfor et annet område og kanskje i et annet land. For å beholde plassen vår i samfunnet og ikke bli «overflødige», må vi derfor tilfredsstille kravet om bevegelighet i alle dimensjoner: yrke, utdannelse, tid og sted.
Man kan hevde at velferdsstaten oppmuntret samfunnsmedlemmene til å bli rotfaste i sine omgivelser, og med visse garantier om forutsigbarhet og stabilitet i livet. Fleksibilitet innebærer det motsatte: man skal ikke slå rot og kjenne seg trygg. Vi skal være fleksible i et samfunn hvor spillereglene har blitt uforutsigbare.
Kravet om mobilitet går hånd i hånd med de nyliberale regjeringenes avregulering av økonomien. I denne sammenheng mister nasjonalstaten gradvis sin evne til å gripe inn til fordel for innbyggerne. Beslutningsmakten overføres til tjenestemenn i overstatlige institusjoner, som ikke arbeider i overensstemmelse med de regler som konstituerer den demokratiske nasjonalstaten. EUs utvikling illustrerer forløpet: dannelsen av unionen medfører en kontinuerlig overføring av nasjonalstatens rettigheter til en overnasjonal struktur. Og innenfor EU er man ikke lenger garantert den maktfordeling som allerede Montesquieu betegnet som nødvendig for et fungerende demokrati.
Det finnes nemlig meget sterke tendenser til å flytte makten over til de utøvende organer på bekostning av de lovgivende og dømmende instanser. Dette styrkes av den hyppigere bruk av løst formulerte og fleksible bestemmelser innenfor den felles lovgivningen. Desto mer diffus lovgivning, desto mer bevegelsesfrihet for den utøvende makten i fortolkningen og tillempingen av loven. Utenfor parlamentarisk kontroll og effektiv rettstifting. Det synes altså som om maktforskyvningen fra nasjonalstater til overnasjonale strukturer – for eksempel EU eller Schengen – driver fram maktforskyvningen over til de utøvende organer.
Eichmann i Jerusalem
Hanna Arendt har videre beskrevet noen kjennetegn for den totalitære mentaliteten: en usedvanlig tilpasningsevne og mangel på kontinuitet, en selvoppofrelse som ikke er godhet, men bunner i følelsen av egen betydningsløst og mangel på kontakt med hverdagen.
Og nettopp dit fører den fleksibiliteten som etterspørres i dag. Den gjør det vanskelig å skape solidaritetsbånd i samfunnet (ansvar for naboer og arbeidskamerater, eller føle ansvar for lokalsamfunnet). Fleksibiliteten holder menneskene i et permanent stadium av rotløshet og fremmer en mentalitet som kjennetegner «spissborgerforbryterne» som Hanna Arendt beskriver i Eichmann i Jerusalem. Disse spissborgerne er verken perverse eller sadistiske, men fryktelig skremmende normale. Deres forbrytelse består i at de «ikke er annet enn familiefedre» som viser «en uvanlig evne til å gjøre alt som kan være til fordel for deres karriere». Følelsen av å være utbyttbar, den evige frykten for å bli overflødig og betraktet som en «byrde» bestemmer stadig mer den utdannede middelklassens holdninger. Kravet på fleksibilitet forsterker tendensen til å trekke seg unna politikken.
De få og de mange
Når massesamfunnet vokser fram i dag, spiller informasjonsteknologien en rolle for tenkemåten som man knapt kunne forutse på Hanna Arendts tid. Foucault har beskrevet våre samfunn som «panotiske» system der et lite antall personer overvåker «de mange». Den norske rettssosiologen Thomas Mathisen avdekker i sin artikkel, «The viewer society. Michel Foucaults Panopticon Revisited» (i tidsskriftet Theoretical Criminology, London 1997) parallelle tendenser til den panotiske utviklingen som han kaller synoptiske. Mathisen understreker at i moderne samfunn er det ikke bare et fåtall som overvåker «de mange», men takket være moderne massemedier, spesielt fjernsynet, er «de mange» bestandig henvist til å se og beundre de få. På denne måten er vi fanget i et samtidig panotisk og synoptisk system som Thomas Mathisen sammenligner med et fengselskapell der presten ser og overvåker alle fangene fra sin prekestol, mens fangene bare ser presten og er forhindret i å se medfangene, fordi alle sitter i avskjermede båser, hvorfra man kun kan se prekestolen.
Mathisen snakker om et «tilskuersamfunn» i dobbelt betydning. De få ser de mange, og de mange ser de få, eller snarere det bildet av de få som disse vil ha oss til å se. Men fjernsynet forhindrer den horisontale kommunikasjonen mellom de mange, en nødvendig forutsetning for solidariteten. Det blir stadig mindre rom til den offentlige arenaen som tillater de mange å bryte sin isolering og handle. Mathisen er skeptisk til utviklingen av Internett, som av en hel del blir sett på som et redskap for å demokratisere informasjon og kommunikasjon. Fordi en overveldende del av verdens befolkning mangler adgang til systemet, blir dette en informasjonskanal mellom de få.
Man kan spørre seg om vi i dag ser fremveksten av en ny totalitarisme som oppnår sitt mål om å dominere fullstendig uten nødvendigvis å gripe til åpen terror, for fysisk å eliminere «overflødige» personer. Det handler om en totalitarisme som man kan betegne som postindustriell, fordi det i sterkere grad dreier seg om «makten over sjelene», enn om fysisk terror og likproduksjon i industriell skala.
Jeg har allerede nevnt den symbolske elimineringen, dvs. at eksistensen av flyktninger fornektes i den allmene bevissthet. Det innebærer ikke at en fysisk eliminering av «overflødige» masser ikke skal kunne skje i et postindustrielt totalitært system, men det skal i såfall skje på et mindre iøynefallende vis. Den bevisste ikke-intervensjonen som har blitt mulig på grunn av den allmenne likegyldigheten kan drepe like mange som aktiv handling. Eller slik som folkemordet i Rwanda: man lar de «overflødige» selv stå for besværet med å gjøre slutt på seg selv.
Aktiv fysisk eliminering forekommer også, men den oppfattes ikke lenger som en påtrengende og blodig realitet av de «utvalgte» folk i viss navn den gjennomføres, og følgelig forblir de likegyldige. Slik ble Golf-krigen i 1991, i motsetning til Vietnam-krigen oppfattet av den allmenne opinionen å være en «ren» krig, utkjempet ved datatastaturene, og med «intelligente» våpen som evnet å nøytralisere fienden uten blodsøl eller lidelse. Denne «virtuelle virkeligheten», spredt av synoptiske massemedier med verdensomspennende rekkevidde og fullstendig kontrollert av en av de krigførende partene, skjulte krigens «virkelige virkelighet». Dette til tross for at den var kort, tok den livet av mer enn 100.000 irakere, og seierherrenes teknologiske og militære overlegenhet har aldri vært større enn i denne krigen. På en drept soldat i styrkene som sto under amerikansk kommando, gikk det tusen drepte irakiske soldater.
For å sammenfatte den nye totalitarismen, så kan elimineringen av de overflødige anta tre former: symbolsk eliminering, fysisk eliminering gjennom passivitet, og aktiv materiell eliminering. Det som skiller de moderne elimineringsmetodene fra de som ble brukt av totalitære regimer i århundrets første halvdel, er at de er mindre synlige, og mye vanskeligere å oppfatte som voldshandlinger i de samfunn i viss navn de gjennomføres.
Fraværet av opposisjon, eller med andre ord, menneskenes manglende evne til å si i fra, er i følge Arendt ytterlig et kjennetegn på totalitære samfunn. På denne bakgrunnen burde det allmenne fraværet av organisert politisk motstand i Vest Europa, til tross for at livsvilkårene forverres i akselererende tempo for en stor del av befolkningen, vekke uro. Hvorfor fins denne lammende tilstanden? Hvordan overvinner man den? Hvordan skape en offentlighet der vi kan forvandles fra å være isolerte tilskuere til å bli deltagende samfunnsindivider?
Det er på høy tid å finne svar på disse spørsmålene. For kun gjennom å beklage en skremmende samfunnsutvikling blir man lett sittende fast i en oppgitthet som virker lammende på evnen til å tenke og å handle. Dette ville være en kapitulasjon overfor den «makten over sjelene» som det postindustrielle totalitarismen bygger på.