Problemstillinga

Nå som marxist-leninistene forbereder opprettelsen av et nytt kommunistparti i Norge er det viktig å ta opp spørsmålet om hvilke stadier revolusjonen i Norge vil gjennomløpe. Mitt inntrykk er at NKP, selv da det prøvde å bli et kommunistisk parti, hadde et høyst diffust forhold til hvordan en revolusjon i Norge ville arte seg.

Det bør imidlertid være mulig å behandle spørsmålet om revolusjonen temmelig konkret. Ikke for at vi skal gi oss til å spå om detaljene i revolusjonens forløp, men for at vi skal gjøre klart hvilke muligheter som foreligger og konsekvensene av dem.

F. eks. mener jeg det er grunn til å reise spørsmålet om revolusjonen i Norge vil gjennomgå et mellomstadium før den sosialistiske revolusjonen, en slags demokratisk revolusjon. Den kinesiske revolusjonen gjennomgikk sitt nydemokratiske stadium før den sosialistiske revolusjonen, og en kan spørre seg om det finnes grunnlag for det samme i Norge.

Hvis man er dogmatisk, så byr ikke dette på noe problem, for da kan man slå opp i en av klassikernes verker og lese at det ikke finnes noe stadium mellom den framskredne kapitalismen, imperialismen, og sosialismen.

Men vi er ikke dogmatikere. Klasseforholda i Norge i dag er annerledes enn for 50 år sida. Mulighetene for en enhetsfront som strekker seg langt inn i borgerskapets tidligere oppland er høyst aktuell. Spørsmålet om et mellomstadium dreier seg da om det i Norge vil være nødvendig å samle alle krefter som kan forenes til kamp mot monopolkapitalen og imperialismen i et fellesdiktatur av disse klassene og gruppene under ledelse av proletariatet. Og at dette diktaturet forberedte proletariatets diktatur.

Jeg mener denne problemstillinga er relevant, men jeg har sjøl kommet til at det i Norge ikke kan tenkes noe stadium av et revolusjonært klassediktatur over monopolkapitalen som ikke nettopp er proletariatets diktatur. Jeg skal prøve å begrunne det nedenfor, og jeg håper at andre vil kommentere så vel sjølve problemet, som mine synspunkter.

Det nydemokratiske diktaturet i Kina

Den fulle marxistiske analyse av det nye demokratiet var Mao Tsetung den første til å gjøre. Sjølsagt finnes det hos både Lenin og Stalin elementer til å forstå dette mellomstadiet mellom kapitalisme og sosialisme i de halvkoloniale landa. Men det var Mao som først laget en helhetlig teori om denne etappen i revolusjonen i sin artikkel «Om det nye demokratiet».

Der sier han blant annet:

Denne ny-demokratiske republikken vil bli forskjellig fra den gamle europeisk-amerikanske formen for en kapitalistisk republikk under borgerskapets diktatur, som er den gamle demokratiske formen og allerede avleggs.

På den andre sida vil den også være forskjellig fra den sosialistiske republikken av sovjet-type under proletariatets diktatur, som allerede blomstrer i Sovjet-unionen, og som videre vil bli oppretta i alle kapitalistiske land og som uten tvil vil bli den dominerende statsformen og regjeringsstrukturen i alle framskredne industrialiserte land.

Imidlertid er ikke denne formen passende i en viss historisk periode for revolusjonene i koloniale og halvkoloniale land.

…

Slik kan de tallrike typer at statssystemer i verden reduseres til tre grunnleggende slag, i samsvar med klassekarakteren av deres politiske makt:

1. republikker under borgerlig diktatur,

2. republikker underproletariatets diktatur og

3. republikker under det felles diktaturet av flere revolusjonære klasser.»

Det første stadiet i vår revolusjon … vil resultere i opprettelsen av et nydemokratisk samfunn under det felles diktaturet til alle de revolusjonære klassene i Kina under ledelse av proletariatet. Revolusjonen vil så bli ført videre til det neste stadiet hvor et sosialistisk samfunn vil bli oppretta i Kina.

Revolusjonene i de halvkoloniale landa følger i dag Maos teser i «Om det nye demokratiet»

Norge er et framskredent industrialisert land, så vi kan umulig overføre spørsmålet om stadiene i revolusjonen direkte fra Kina. Men det vi absolutt kan lære av de siterte utdragene fra Mao er at kjernen i hele problemet er å klargjøre klassekarakteren av det diktaturet revolusjonen i første rekke oppretter.

Den sosialistiske revolusjonen  
I visse situasjoner er det vel nokså opplagt at revolusjonen i Norge direkte, både i form og innhold, vil bli en sosialistisk revolusjon.

Slike situasjoner vil være varianter av følgende:

Den økonomiske krisa utdypes, den herskende klassen blir mer og merdesperat, og det arbeidende folket mer og mer misnøyd og rasende. Det blir politisk umulig for monopolborgerskapet å opprettholde sitt diktatur på vanlig måte. Den politiske krisa inntrer. Arbeiderklassen væpner seg, skaper sine egne politiske organer og i allianse med de andre revolusjonære og progressive klassene og gruppene går den til stormløp mot monopolborgerskapet. Herskerklassen avvæpnes og fratas sin eiendom, dens reaksjonære statsapparat knuses og et nytt revolusjonært statsapparat bygges opp. – Det hersker vel ingen tvil at det i slike situasjoner, om de avspeiler seg over uker eller år, så vil revolusjonen både i form og innhold være sosialistisk og at den nye staten vil være proletariatets diktatur.

Revolusjonen kan bryte ut i forskjellige situasjoner

Spørsmålet om en mellomfase i revolusjonen vil kunne reises ut fra andre tenkelige situasjoner:

Monopolborgerskapet forsøker å innføre fascismen og folket reiser seg til opprør mot det. Med det norske folkets anti-fascistiske tradisjoner vil dette opprøret ha en meget brei basis klassemessig.

Eller en imperialistisk hær besetter landet helt eller delvis mot den sittende regjeringas vilje. Til og med deler av monopolborgerskapet kan da tenkes å ville ønske væpna motstand mot inntrengerne.

Dersom ikke denne typen situasjoner kan føre til en slags nydemokratisk fase i den norske revolusjonen, så ser jeg det som utelukket at det kan eksistere noen slik fase.

Jeg vil derfor drøfte en slik situasjon.

Den væpna kampen i en situasjon med imperialistisk angrep

En slik situasjon ville umiddelbart kreve at det ble organisert væpna motstand. Dersom deler av monopolborgerskapet deltar i kampen, vil en del av den væpna motstanden utføres av borgerskapets hær eller deler av den. Men erfaringene fra siste krig viser at motstanden lider nederlag dersom den baserer seg på monopolborgerskapets krigsmakt. En del av monopolborgerskapets væpna kamp under krigen i Norge var utvilsomt Potemkinske kulisser for å kaste blår i øynene på folket og spre myten om at borgerskapet representerte nasjonens redning.

Erfaringene fra 2. verdenskrig lærer oss at det også i en slik situasjon er nødvendig å opprette separate revolusjonære væpna styrker, avdelinger av væpna arbeidere og småbønder/fiskere under proletariatets og det kommunistiske partiets ledelse.

La oss si at enheten med borgerskapets væpna styrker bevares eller bevares i hovedsak til okkupantene er kasta på sjøen. Ved seieren vil det da eventuelt stå to slags væpna styrker i landet, uttrykk for to klassers diktatur. En statsmakt som baseres på begge disse typene væpna makt, ser jeg som utelukka. Det må bli den ene eller den andre. Og dette spørsmålet vil stå på dagsorden umiddelbart etter en slik seier. Dersom de revolusjonære styrkene vinner konfrontasjonen, så vil det bli oppretta et klassediktatur på dere spremisser. Lider de nederlag får vi et nytt borgerlig diktatur.

Hva slags klassediktatur vil de revolusjonære styrkene danne kjernen i?

I Kina var hovedtyngden av den revolusjonære væpna befolkninga fattigbønder og lavere mellombønder. I Norge med et proletariat som utgjør omlag 70 % av befolkninga, vil det vel høyst sannsynlig være proletariatet som utgjør hovedparten av de væpna styrkene. I en eller annen form må borgerskapets gamle væpna styrker oppløses og proletariatets settes i stedet.

Militærstrategisk ser det altså ut for meg som at sjøl en situasjon med en breiest mulig enhetsfront vil føre til et klassediktatur som i sin kjerne er proletariatets diktatur. (Mao: Kjernen i enhver statsmakt er dens væpnastyrker.)

Revolusjonens paroler

En revolusjon som den jeg drøfter vil naturlig nok ikke innledes under parolen om proletariatets diktatur. Den vil høyst sannsynlig heller stilleparoler som: Kast ut inntrengerne! For en nasjonal og demokratisk regjering!

Den vil ha en patriotisk form. Men hva vil være dens innhold? Det kan etter min mening ikke være noen revolusjon i Norge som ikke på en eller annenmåte stiller parolene:

BRYT ALLE PAKTER MED IMPERIALISMEN OG KONFISKER UTENLANDSK EIENDOM!

KONFISKER MONOPOLENE OG STORBORGERSKAPETS EIENDOM!

AVVÆPNING AV MONOPOLBORGERSKAPET, STORBORGERSKAPETOG DERES LAKEIER, VÆPNING AV ARBEIDERKLASSEN OGFOLKET!REVOLUSJONÆRT OG DEMOKRATISK STATSAPPARAT!

DEMOKRATI (ytringsfrihet osv.) FOR FOLKET, UNDERTRYKKELSE AVFOLKETS FIENDER!

SIKRING AV FOLKETS LEVEVILKÅR! (Opphevelse av all gjeld som folket har, jordreform, lønnsøkning, senkning og stabilisering av priser, arbeid til alle, lik lønn for likt arbeid osv.)

Den første parolen og den siste ser jeg som så sjølsagt at jeg ikke kommenterer den her.

Den andre parolen mener jeg er nødvendig fordi monopolene og storborgerskapet sin økonomiske makt i Norge er uforenlig med et hvert revolusjonært diktatur i Norge. De har en fullstendig kontroll av det økonomiske livet og vil kunne kvele revolusjonen i fødselen dersom ikke deres eiendom blir beslaglagt og blir den revolusjonære statens eiendom.

Men dersom monopolene og storborgerskapet (herunder også hele bank- og finansvesenet) er konfiskert så vil i realiteten mesteparten av økonomien være sosialisert. Det som måtte være igjen av privat næringsliv vil være prisgitt denne sosialistiske økonomien.

Med den kapitalistiske statseiendommen, monopolenes, imperialistenes og storborgerskapets eiendom gjort om til sosialistisk statseiendom, så vil mer enn 80 % av økonomien (et tall jeg tipper, men som ikke skal være så veldig mye feil) være sosialisert. Dette er et ganske annet forhold enn i Kina der hovedparten av økonomien var små- og mellombondeøkonomi.

Med konfiskeringa av imperialistene, monopolene og storborgerne vil alle strategiske industrigreiner i Norge være fullstendig dominert av sosialistisk statseiendom framfor privat produksjon. Denne minimumsparolens gjennom-føring vil etter min mening i hovedsak representere proletariatets diktatur på det økonomiske området.

Denne parolen er i samsvar med de grunnleggende behovene ikke bare til arbeiderklassen, men til de arbeidende bøndene og fiskerne, til de intellektuelle, til de småhandlende, kort sagt til hele det arbeidende folket. Men samtidig vil det altså bety en hovedsakelig sosialistisk økonomi under proletariatets diktatur.

Den tredje parolen har jeg kommentert.

Den fjerde parolen vil ha en annerledes form under en nasjonal frigjeringskrig enn under den typen sosialistisk revolusjon som jeg nevnte til å begynne med. Det vil karakterisere i første rekke en patriotisk og demokratisk revolusjonær regjering. Men jeg vil hevde at dette ikke vil endre revolusjonens innhold. Det vil bare endre dens form. Innholdet uttrykkes gjennom det faktiske proletariske diktaturet som ville være oppretta i spørsmålet om den væpna makta og økonomien. Formen vil avhenge av fronten som gjennomfører revolusjonen.

Min konklusjon blir derfor at kapitalismen i Norge er utvikla så langt at enhver revolusjon mot den i innhold må bli en sosialistisk revolusjon somoppretter proletariatets diktatur direkte. De hovedkomponentene jeg har brukt i min argumentasjon (proletariatets størrelse og den statsmonopol-kapitalistiske økonomiens utbredelse) er jo nettopp størrelser som angir hvor langt kapitalismens utvikling er kommet.

Jeg vil derimot ikke på noen måte legge skjul på at revolusjonen kan få et utall av former alt etter hvilken situasjon den springer ut av. Disse formene er slett ikke uvesentlige å skille mellom, og jeg mener at det kan være ønskelig at RØDE FANE seinere tar de forskjellige formene for revolusjon i Norge opptil drøfting på en mer inngående måte enn det var min hensikt å gjøre i denne artikkelen.

 

 

Vil EEC-kampen fremme arbeidet for revolusjon og sosialisme? Det er emnet for denne artikkelen, som er basert på et foredrag Sigurd Allern har holdt på et åpent møte arrangert av ML-gruppene (MLG) i Trondheim.

Artikkelen bringer bl. a. en analyse av perspektivene for klassekampen like etter at folkeavstemninga er gjennomført.

Vi marxist-leninister ønsker å stå i spissen for arbeiderklassens og folkets kamp for revolusjon og sosialisme. Men idag er det kampen mot EEC, ikke revolusjonen, som står på dagsordenen. To spørsmål er da naturlig å stille: Har denne kampen en karakter som bidrar til å fremme den sosialistiske revolusjonen i Norge? Kan kampen mot EEC selv føre til revolusjonære slag og stormer?

Først må en ting være klart: Alle store folkelige kamper er ikke nødvendigvis revolusjonære. I de siste åra har de oftest ikke vært det her i Norge. En revolusjonær kamp stiller alltid på en eller annen måtespørsmålet om statsmakta i brennpunktet. Når folk revolusjoneres skyldes det at deres tillit til det monopolkapitalistiske samfunnssystemet forsvinner, de ønsker en statsmakt kontrollert av arbeiderklassen og folket. Under revolusjonære aksjoner tar folket seg selv til rette, ofte på tvers av de «vanlige» politiske spillereglene.

I lys av dette er det riktig å si at f. eks de store studentaksjonene for kompensasjon for momsen våren1970 ikke var aksjoner av en revolusjonær karakter. De utviklet seg heller ikke så langt at de revolusjonerte studentmassenes bevissthet. Sauda-arbeidernes streik samme år hadde imidlertid klare revolusjonære perspektiver: Arbeiderne satte under streika viktige deler av den lokale statsadministrasjonen (kommunebyråkratiet) på sidelinja, organiserte selv forsyningspolitikk og velferdstiltak. Og de slo i resolusjonsvedtak fast at kapitalismen aldri kan sikre arbeidsfolks kår. Statens juridiske redskap, Arbeidsretten, ble også effektivt ignorert og lammet.

Langt klarere enn disse norske eksemplene er selvsagt maiopprøret i Frankrike 1968. Da gjorde store folkemasser opprør mot den gaullistiske statsmakta. I byen Nantes ble det opprettet et proletært diktatur. Over hele landet var bedrifter og statsadministrasjon lammet. Mai 1968 varen revolusjonær storm. At den ikke utviklet seg til en seierrik sosialistiskrevolusjon skyldes flere faktorer. Viktigst er nødvendigvis mangelen på en korrekt kommunistisk ledelse somutviklet kampen til et væpnet opprør mot staten. I stedet ble det de Gaulles militærstyrker, politisk støttet av revisjonistene, som tok over kontrollen.

EN NY FASE I KLASSEKAMPEN

La oss utifra dette gå løs på spørsmålet om EEC-kampen har en revolusjonær betydning. Jeg vil legge særlig vekt på følgende trekk ved den norske samfunnsutviklinga.

Skjerpet kamp mellom de revolusjonære og reaksjonære klassene

De revolusjonære klassene i Norge er arbeiderklassen, småborgerskapet på landsbygda og i kystdistriktene og småborgerskapet i byene. De reaksjonære klassene er utenlandsk imperialisme, monopolborgerskapet og storborgerskapet. På alle felter har kampen mellom folket og klassefienden blitt hardere. I kamp mot rasjonalisering, oppsigelser, helsefarlige arbeidsforhold, dyrtid og trusselen om salg av Norges suverenitet til imperialistene har arbeiderklassen sagt et endelig farvel til 50-åras reaksjonære klassesamarbeidspolitikk. Mellom monopolkapitalen og småborger-skapet på landsbygda er det nå åpent politisk brudd. Regjeringskoalisjonen mellom monopolkapitalen og landsbygdas småborgerskap sprakk på grunn av EEC-saka, med dunder og brak våren 1971. Den skjerpete motsigelsen mellom monopolkapitalen og folket har også gitt seg kraftige utslag i ungdomsmassenes rekker, stadig større lag av arbeiderungdom, elever og studenter vender seg i dag mot EEC og statsmaktas politikk.

Økt enhet i folkets rekker

En viktig faktor i monopolkapitalens politikk er å splitte det arbeidende folket. Bøndene er for Håkon Lie «arbeiderklassens hovedfiende». Men hovedtendensen går i dag mot slike framstøt. Både på landsbygda og i fabrikkene oppleves kampfellesskapet mot EEC som en overordnet ting. På samme måte har også det tradisjonelle kjøret på «generasjonskonflikten» som hovedmotsigelsen i samfunnet spilt fallitt. De studerendes kamp blir også mer sett på som en del av folkets kamp enn for noen år tilbake. Denne enheten, dette kampfellesskapet, sveiser i dag sammen de klassene og samfunnslaga som må stå i spissen for en sosialistisk revolusjon i vårt land.

Fiendens reserver skrumper inn

Skal det monopolkapitalistiske diktaturet få en akseptabel maske må det ha talsmenn i mange politiske leire. Det må forsvares av «ledere» som har røtter og en viss tillit i ulikelag av folket. I dag blir denne politiske reserven skrøpeligere og skrøpeligere. Tidligere USA-orienterte, reaksjonære Senterparti-folk lar seg ikke mobilisere for «Europa-tanken» og Vest-Tyskland. En rekke kristelige, ledere som i årevis har solgt monopolkapitalens opium, lar seg nå vanskelig mobilisere, jfr. Bondevik og Korvald. Og mellomsjiktet i fagforeningene, dvs. deler av arbeideraristokratiet, går i stor utstrekning mot medlemskap. 

Monopolkapitalen og statsmakta får færre og færre talsmenn og alliertefor sin politikk.

Sosialdemokratiets politiske lederskap vakler

Den viktigste «reserven» for den herskende klassen har i årevis vært høyre-sosialdemokratene i LO og DNA. Der tsaren brukte presteskapet til å underkue massene, der har imperialismen nyttet seg av arbeideraristokratiets øverste sosialdemokratiske sjikt. I årtier har dette bidratt til å lamme arbeidsfolks politiske kamp. Nå vendes bildet. AUF har nesten samlet brutt med DNA-ledelsen. En stor del av «mellommennene» i fagbevegelsen har som nevnt forlatt faderhuset. Opprettelsen av «Arbeiderbevegelsens informasjonskomite mot EEC» styrker denne opposisjonen organisatorisk. Samtidig bidro Folkebevegelsens faglige konferanse til å etablere en landsomfattende faglig opposisjon mot LO-ledelsens politikk.

Kraftig politisering av massene

Kampen mot EEC har på en rekke måter endret folks måte å tenke på, endret deres innstilling til samfunnsutviklinga. Det som folk flest før var imot f. eks. tvangsflytting og rasjonalisering, men som mange trodde var et «nødvendig, uomgjengelig onde», ser nå alle er et resultat av monopolkapitalens og statens politikk. Folk ser at EEC dreier seg om den politiske suvereniteten, om framtida forlandet og folket. Stadig flere blir sjøldirekte involvert i denne klassekampen mot monopolene. De fleste arbeidsfolk innser nå også at statsapparatet tjener den herskende klassen. De krever et brudd med den politikken som staten fører. Men ennå nærer mange store illusjoner om militærets rolle og de parlamentariske organenes demokratiske karakter. Tendensen er likevel klar: mistilliten til statsmakta øker, massenes bevissthet politiseres og revolusjoneres.

Enhetsfronten mot imperialismen er en realitet

Formann Mao har slått fast at revolusjonen ikke kan lykkes uten et parti, en hær og en enhetsfront av de revolusjonære klassene. Kimen til en slik enhetsfront har vi lenge hatt i Norge. Men først gjennom EEC-kampen har den fått en kraft og en bredde som virkelig truer monopolkapitalens politikk. Denne enhetsfronten består i dag av et utall av fronter, interesseorganisasjoner og aksjonsenheter. Den tar sitt utgangspunkt i en rekke forskjellige saker, fra solidaritet med Indo-Kinas kjempende folk til aksjon mot nedleggelse av trikken i Oslo. Men først gjennomfagforeningenes og klubbenes, fisker- og bondeorganisasjonenes EEC-motstand har de breie lag av folket virkelig blitt aktivt trukket med. Denne enhetsfronten har også skapt sine egne organisasjoner: Folkebevegelsen og Arbeiderkomiteen. Denne storstilte organiseringa av de folkelige kreftene vil bety mye for framtidas revolusjonære massearbeid.

ML-bevegelsen har blitt kraftig styrket

For 2 år tilbake var den norskeml-bevegelsen begrenset til et «ungdomsparti» og en studie- og propagandaorganisasjon for «de eldre». I dag har vi en enhetlig partibyggende organisasjon og et ungdomsforbund som forbereder seg på omdanninga til en kommunistisk masseorganisasjon for ungdom. Seinest ved utgangen av1973 vil det være skapt et nytt, kommunistisk parti og en rekke masseorganisasjoner som er nært knyttet til partiet: for ungdommen kvinnene og barna. Denne raske utviklinga av de revolusjonære marxist-leninistiske kreftene skyldes nettopp at vi i de sakene som i dag «rører massenes hjerte» har stått fram meden kommunistisk linje og politikk.

Denne oppsummeringa leder oss nødvendigvis fram til en konklusjon: Kampen mot norsk medlemskap i EEC har ført klassekampen i Norge inn i en ny fase – opp på et langt høyere nivå enn åra før. I dag har denne kampen ikke en direkte revolusjonær karakter. Men den har ført og fører til en rekke endringer i samfunnet og politikken som styrker muligheten for en seierrik norsk revolusjon. Derfor er det alt nå klart at EEC-kampen har revolusjonære perspektiver.

VÆR PÅ VAKT MOT BITENDENSENE!

Når dette er sagt, må det også slås fast enkelte bitendenser i klassekampen som dels svekker enhetsfrontens slagkraft – og som dels hindrer revolusjoneringa av massene. Vi vil særlig legge vekt på følgende:

1 Krisesamarbeid – monopolkapitalen forsøker å skremme arbeidsfolk til ro. Utenfor EEC vil arbeidsplassene måtte nedlegges, skrev ELKEM til sine ansatte. Forlanger dere lønnspålegg, går bedriften konk, er lønnsoppgjørsmelodien. Denne reaksjonære klassesamarbeidsideologien har solide røtter i deler av fagbevegelsen. «Sammen med bedriften skal vi trygge arbeidsplassene» heter det. Pro-EEC-vedtaket fra Årdal viser at krisesamarbeidet må tas ytterst alvorlig.

2 Fascisering – Den aktive del av motstandsbevegelsen, med marxist-leninistene, blir bevisst forsøkt kriminalisert. Eksemplene er mange: «Maoist» sprengte sin arbeidsplass i luften, løy Fædrelandsvennen i Kristiansand. Da Arbeiderkomiteen tok initiativet til en fredelig demonstrasjon mot Bratteli før flyreisen til Brussel, ble det i Stortinget og i presse framstilt som voldelig terror! Hetsen mot de streikende lærerne fra Apalløkka, politiprovokasjonen mot ml-bevegelsen med arrestasjon og fengsling av MLGs formann er andre tegn i tida. Slike angrep er alt møtt med stor motstand. Men de har ennå ikke blitt brennmerket som det de er i arbeidsfolks bevissthet: fascistiske overgrep og reaksjonær hets mot aktive EEC-motstandere. Fordi nye provokasjoner kan ventes må det politiske innholdet i det som har skjedd bringes langt bedre fram i den progressive bevegelsens agitasjon og propaganda.

3 Sabotasje i enhetsfronten – Også innafor enhetsfrontens rekker finnes det krefter som i praksis saboterer EEC-motstanden. Under Odda-streiken brukte Arbeiderbladet «lokale EEC-motstandere» som offentlige streikebrytere. SF-lederen og anti-kommunisten Gustavsen stilte seg i april frivillig til disposisjon for reaksjonens forsøk på å hindre statsbevilgning til Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid. På enkelte jern & metall-arbeidsplasser har EEC-motstandere av Ove Larsens type gått i spissen for å suspendere marxist-leninister fra bedriftsklubben fordi de har spredd kommunistiske lokalaviser. Hvis ikke slike krefter isoleres og nøytraliseres, vil enhetsfronten kunne splittes og svekkes.

4 Framgang for opportunistene – Kampen mot EEC fører ikke bare til oppsving for de revolusjonære, for marxist-leninistene. Arbeidsfolk og ungdom politiseres, de går mot venstre. Men mange er ennå preget av borgerlige ideer på viktige felter av politikken. Derfor blir f. eks. SF – med sin kombinasjon av «fredelig revolusjon» og parlamentarisme – for mange et alternativ. Selv NKPs Reidar T. Larsen forsøker å bruke EEC-kampens enhet til å markedsføre Moskva-revisjonismens ideer om parlamentarisk overgang til sosialismen. Gallupen viser at – i det minste SF – klarer å styrke sin posisjon blant endel av EEC-motstanderne. Selv om partiledelsen er for udugelige til å organisere og mobilisere flere tilhengere, så er denne begrensede framgangen en kraftig utfordring til ml-bevegelsen. Mot opportunistledernes småborgerlige sosialisme må vi – overfor enhver EEC-motstander –sette kommunismens revolusjonære teori og praksis.

Ingen av disse tendensene har klart å stoppe eller lamme det revolusjonære oppsvinget. Men mange EEC-motstandere, også blant kommunistene, har i disse dager lett for å bli «svimle av framgang». De ser oppsvinget – men ikke det som kan ødelegge det. Derfor oppfordrer vi marxist-leninister til skjerpet årvåkenhet overfor bitendenser i utviklinga; mot all fascisering, mot sabotasje av kampenheten i motstandsbevegelsen, mot den småborgerlige sosialismen og revisjonismens anti-revolusjonære ideer.

Kan EEC-kampen utløse revolusjonære stormer?

Dette er det andre spørsmålet vi må besvare. To saker er da viktig å ta med i betraktning:

Krisa i imperialismen truer Norge

Nesten hele Vest-Europa er nå inne i ei alvorlig økonomisk krise. I Sverige og England er det massearbeidsløshet, i det økonomiske «vidunder»-landet Vest-Tyskland er den raskt stigende. Rundt om i verden har imperialistmaktene støtt på økende vanskeligheter. Land etter land frigjør seg fra imperialiststatenes politiske, økonomiske og militære undertrykkelse. Krisa i imperialismen er også ei djup politisk krise. Foreløpig har Norge ikke fått føle denne krisa fullt og helt på kroppen. Men tendensene er klare: Økende arbeidsløshet på grunn av konkurser og innskrenkninger, dyrtid og harde angrep på lønningene. For monopolkapitalen og statsmakta er derfor situasjonen ytterstalvorlig. EEC har allerede stilt deres politiske herredømme på en hard prøve. Kommer en økonomisk krise på toppen, vil «velferdsmasken» revne for godt. En herskende klasse som ikke klarer å sikre selv de mest elementære behov i folket vil heller ikke kunne håpe på dets tillit. Eksemplene fra dagens Vest-Europa, bl. a. England, viser at arbeiderklassen da er villig til å sette hardt mot hardt.

EEC-kampen slutter ikke med folkeavstemninga!

Følgende fire muligheter finnes teoretisk etter folkeavstemninga:

Flertall mot EEC – mer enn 38 stortingsmenn godtar dette, og regjeringa må bøye av.

En slik situasjon er ennå den mest sannsynlige. Den vil kunne skape en regjeringskrise. Men først og fremst vil den legge grunnlaget for en storstilt politisk offensiv fra arbeiderklassen og det arbeidende folkets side. Imperialismens viktigste politiske framstøt på årtier vil ha spilt en dundrende fallitt. En slik situasjon vil raskt legge grunnlaget for nye politiske krav fra massebevegelsen: – om forbud mot utenlandsk oppkjøp avnorsk eiendom og industri, krav om gjeldsinnfrielser for småbrukere og fiskere, norsk kontroll over oljeressursene, økt fiskerigrense, okkupasjon og krav om statlig overtakelse eller driftsgaranti ved bedriftsnedleggelser osv.

Allerede nå kan vi slå fast at det nye statsbudsjettet, som mer enn noen gang vil være forberedt som et EEC-budsjett, vil bli en gnist som kan reise arbeiderklassen og folket til en storm mot monopolkapitalens og sosialdemokratiets politikk. En slik storm vil være rettet direkte mot statsmakta og kan, som i Frankrike i1968, få karakteren av et revolusjonært opprør mot det monopolkapitalistiske diktaturet.

Knapt flertall for EEC – Sannsynligvis vil 38 Stortingsmenn fremdeles være villige til å blokkere EEC-avgjørelsen gjennom et nei.

En slik situasjon vil ikke gi grunnlaget for offensive aksjoner. Regjeringa har allerede markert at den da vil gå amok i hets og demagogi, der alle propagandamidler blir tatt i bruk. For EEC-motstanderne stiller dettefølgende oppgaver:

– alt i dag må vi gjøre det klinkende klart at regjeringas «krav» om at motstanderne skal «bøye seg for» et flertall for EEC er grov svindel. Regjeringa kan nemlig lett gi slike garantier. Å bøye seg for et flertall mot betyr i realiteten en utsettelse av EEC-framstøtet. Å bøye seg for et flertall for betyr å akseptere total underkastelse for Brussel, med varige konsekvenser for arbeiderklassens og folkets politiske og økonomiske kår.

– vi må, hvis denne situasjonen blir aktuell etter folkeavstemninga, raskt være forberedt på følgende:

– mobilisere massestøtte til de Stortingsmenn som står fast mot EEC.

i demonstrasjoner og aksjoner gjøre det klart at det i arbeiderklassen, blant bønder og fiskere, er flertall mot medlemskap.

Flertall for EEC – ikke nødvendig mindretall i Stortinget. En slik situasjon vil umuliggjøre strategisk offensive framstøt. De første ukene vil lett bli preget av pessimisme og oppgitthet innafor vaklende deler av enhetsfronten. «Det nytter ikke å kjempe» vil bli opportunistledernes svanesang. For marxist-leninistene og alle progressive blir hovedoppgaven å konsolidere enhetsfronten på fortsatt kamp. Utviklinga av kampen i Storbritannia viser at situasjonen både i folket og i parlamentet kan vendes. Et eksempel: Regjeringa har ikke gitt skikkelig beskjed om hva det koster å komme inn. Den regninga vil sjokkere mange. I tillegg vil en rekke lovendringer komme opp til debatt før nyttår. Kampen mot EEC-medlemskapet vil altså fortsette. Også i denne situasjonen vil statsbudsjettet kunne bli en utløsende kraft til nye kamper.

Taskenspill og svindel – er den siste muligheten. Selv om den kan se usannsynlig ut i dag, er det vår plikt å være oppmerksom på alle muligheter. Svindelen kan ta ulike former: Opptellingsfusk eller gjennomføring av EEC-medlemskap tross flertall mot i folkeavstemninga. DNA-ledere har alt varslet at folkeavstemninga ikke «kan tas alvorlig» hvis ikke deltakelsen er høy.

Uansett form vil en slik politikk være et ytterst farlig spill for monopolkapitalen og dens brattelier. Både i fabrikker og bygder vil svaret bli opprør mot statsmakta. Storstreiker, okkupasjoner og demonstrasjoner vil bare bli innledende stikkord .

Denne knappe oppsummeringa viser oss at EEC-kampen ikke slutter med folkeavstemninga. Utfallet er ennå ikke gitt. Mest sannsynlig er muligheten for seier – med et kraftig, offensivt oppsving i massekampen som resultat. DNA-regjeringas økte vansker med å berge monopolene ut av den voksende økonomiske krisa i vesten vil skjerpe motsigelsen mellommonopolkapitalens og folkets interesser ytterligere. Statsbudsjettet blir et EEC-budsjett – men også et krisebudsjett med nye byrder for arbeidsfolk.

Sluttfasen av EEC-kampen gir derfor både et økonomisk og politisk grunnlag for massekamper en knapt kunne tenke seg omfanget av bare noen år tilbake. Men massekamper må organiseres og ledes hvis målet er å seire i kampen mot en mektig, sentralisert fiende.

Vi marxist-leninister vil særlig legge vekt på to ting:

– Den organiserte enhetsfronten må ikke nedlegges, men konsolideres og utbygges etter folkeavstemninga, uansett resultat i den. Det må alt nå tas initiativ til landsmøter i Arbeiderkomiteen og Folkebevegelsen som oppsummerer situasjonen og legger opp politikken videre. Alle forsøk på å nedlegge frontorganisasjonene, f.eks. omdanne Folkebevegelsen til et «rød-grønt» parti må avvises.

– Marxist-leninistene må raskt fullføre bygginga av et nytt, kommunistisk arbeiderparti som kan reise riktige paroler for massekampen, lede den organiserte enhetsfronten i fabrikker, bygder og boligstrøk og spre ideene om revolusjon og sosialisme.

KAMPEN MOT EEC KAN VINNES!

STYRK LEDELSEN AV MASSEKAMPEN – STØTT BYGGINGA AV ET NYTT, KOMMUNISTISK PARTI!

REVOLUSJON ER HOVEDTENDENSEN I VERDEN I DAG!

 

Foredrag holdt av Carl-Erik Schultz i DNS, høsten 71.

Kamerater og venner.

Formann Mao sier:

Liksom det ikke finnes en eneste ting i verden som ikke har en tosidig natur (dette er loven om motsetningenes enhet), så har også imperialismen o galle reaksjonære en tosidig natur, de er virkelig tigre og papirtigre på en og samme gang.

Å tilintetgjøre imperialismen, føydalismen og byråkratkapitalismens herredømme i Kina tok det kinesiske folket over 100 år og kostet dem titalls millioner liv før de vant seier i 1949. Hør her! Var de ikke levende tigre, jerntigre, virkelige tigre?

Men til sjuende og sist forandret de seg til papirtigre, døde tigre, tigre laget av soyabønnepudding. Dette er et historisk faktum. Har ikke folket sett og hørt om disse fakta? Det har vært hopetall av dem — tusener på titusener. Tusener og titusener. Derav følger at imperialismen og alle reaksjonære betraktet ut fra deres vesen, på lang sikt, fra strategisk synspunkt må anses som det de er — papirtigrer. Dette bør danne grunnlaget for vår strategiske tenkning.

På den annen side er de også levende tigre, jerntigre, virkelige tigre som er i stand til å ete opp folk. Dette bør være grunnlaget for vår taktiske tenkning.

Vi veit at den vesttyske imperialismen — at alle imperialister går undergangen i møte.

Vi veit at folkets kamp mot EEC kan lykkes.

Men skal vi vinne, må vi analysere fiendens styrke, se klart hvilken trussel imperialismen er mot det norske folket i dag.

Vi må finne vår egen taktikk ut fra dette.

Vi må aldri undervurdere EEC-tilhengernes taktikk for da kan aldri kampen mot EEC lykkes.

Imperialismen

La oss først se kort på historien.

Lenin karakteriserer imperialismen med fire viktige kjennetegn ved monopolkapitalen. For det første er produksjonen konsentrert voldsomt gjennomkarteller, syndikater og truster. For det andre har monopolene ført tilbeslagleggelse av de viktigste råstoffkildene — spesielt de viktigste slik som f. eks. jern- og kullindustrien. For det tredje er monopolene vokst fram av bankene – som blir de viktigste monopolinnehaverne gjennom et tett nett av finanstransaksjoner.

For det fjerde er monopolene nært knyttet til kolonipolitikken. Det er kamp om råstoffkilder, om kapitaleksport, om markeder og innflytelsessfærer for monopolene.

Allerede før 1914 eksisterte det imperialistiske makter – og verden var ferdig delt mellom disse. Gjennom to verdenskriger har disse landene kjempet om en nyoppdeling av verden.

Helt fra 1918 har Tyskland mistet alle koloniområder – dvs. muligheter til å utbygge sin imperialistiske økonomi på andre territorier.

Det faktum at de imperialistiske maktene gang etter, gang kjemper med militær makt om sine interesseområder, ikke bare mot folket, men seg imellom er en viktig konklusjon. Det betyr at imperialiststatene ikke er en enhetlig blokk; det er store, dype motsetninger dem imellom og statene er tendert til å løse disse med makt, med krig.

Etter 1945 var forholdene for de imperialistiske stater og Tyskland ganske spesielle:

USA – var konsolidert som verdens ledende imperialistiske makt, økonomisk, politisk og militært. De ønsket å ha Vest-Europa som et nykolonialt område, dominert av deres imperialisme, ikke de europeiske imperialistmaktene.

USA presset gjennom opprettinga av et eget, vest-tysk marked og bygget opp på ny vest-tyske monopoler – spesielt med hjelp av Marshall-planen – der de pumpet inn 28 milliarder kr.

USA ønska å utnytte mulighetene til egen ekspansjon i Vest-Tyskland. Dette fordret en enhetlig økonomi, og det fordret et vern mot det den gang sosialistiske Sovjetunionen. To viktige tiltak ble satt ut i livet ut fra de nye, sterke monopolene: en stat til å holde makta i området; for å sikre statensvoldsapparat, og utfra behovet om militær kontroll: en hær. Dette betød tysk gjenopprustning. Det er verdt å merke at det var ingen motsigelser mellom USA og Vest-Tyskland om kolonier. Vest-Tyskland var det eneste land uten. Derfor var det relativt ufarlig for USA å gjenoppruste.

Det var full USA-kontroll over Vest-Tyskland:

– militært via NATO

– økonomisk via OECD

Dessuten var Vest-Tyskland også pålagt en del begrensninger:

– kontroll over utenrikshandelen

– underpris på råvarekjøp fra Vest-Tyskland til USA

– sterk USA-påvirkning av undertrykkinga av det vest-tyske folket

– åpning av Vest-Tyskland som ekspansjonsområde for amerikansk kapital.

USA-imperialismen førte en politikk som gikk ut på full gjenreising av den tyske monopolkapital – men med mest mulig amerikansk kontroll. Dere organiserte de gamle monopolene. De styrket statens rolle i gjenreisinga. Fra1948 ble det fri prisutvikling, men fortsatt lønnsstopp, og USA pumpet inn 3,9 milliarder dollar til investeringer. Statsforetakene ble 1/3 av storindustrien

– spesielt i energiforsyninga. Gjennom svære fond og spesielle skatter ble midler overført til monopolene.

Alt dette la grunnlaget for en rask gjenreising av den tyske imperialismen gjennom en voldsom opphoping av kapital. Den vest-tyske økonomien vokste lynraskt gjennom denne posisjonen med USA-dominans og kapitaleksport til Vest-Tyskland. F. eks. er den vest-tyske andelen av den vestlige verdensindustriproduksjon blitt nær tredoblet fra 1948.

I tråd med dette er den vest-tyske militærmakta blitt styrket : I 1955 gikk 7 milliarder DM til militær opprustning i Vest-Tyskland. I 1970 var dettebeløpet steget til 25,6 milliarder DM.

Allerede i 1958 – da EEC startet – var m. a. o. Vest-Tyskland en sterk, konsolidert stat, med den nødvendige militærmakt. Vest-Tysklands økonomiske problemer var manglende kolonier – territoriale vansker for ekspansjon, i motsetning til de andre imperialististlandene. Vest-tysk ekspansjon i utlandet var m. a. o. avhengig av politisk og militær beskyttelse fra andre imperialistland, spesielt USA. Det oppsto etter hvert motsigelser mellom USA-monopolene og de europeiske monopolene. Dette kom fram da europeiske monopoler vokste i 50-åra:USAs økonomiske grep avtok. Selv de amerikanskeide foretakene i Europa var oftere og oftere mer tjent med vest-tysk imperialistpolitikk enn med USAs politikk med Vest-Tyskland som underlagt område.

Kort sagt: det ble skjerpede motsigelser mellom imperialistiske makter. På dette grunnlaget startet en økonomisk organisering utenfor USA. Kull- og stålunionen ble opprettet i Europa, som et slikt tiltak i begynnelsen av1950-årene.

EEC kom i 1958, ikke bare som en sammenslutning mot folkene, men i hovedsak en sammenslutning mot USA. Det som drev EEC fram var europeiske imperialisters behov for et styrket økonomisk/politisk vern mot USA, og at en voksende relativ styrke i Europa gjorde dette mulig. Det betyr at EEC ikke er en full enhet mellom stater, men allianse rettet utad, med motsetninger innad. I EEC vil dette f. eks. mellom tysk og fransk imperialisme si at det fortsatt er kamp innad om hvilket imperialistland i Europa som skal dominere de andre.

Vest-Tyskland 1971

Hvordan er situasjonen i Vest-Tyskland nå?

For det første: Svære monopoler – og enda større allianser dem imellom. Viser det ved konsentrasjon av kapitalen i de store foretakene. I 1960 var 37 % av all aksjekapital i Vest-Tyskland i bedrifter med mer enn 100 millioner DM i aksjekapital. I 1970 var deres andel steget til 64 %. 0,42 % av selskapene har nå 58 % av produksjonskapitalen. Dvs. at stadig mer kapital opphopes i noen få store selskaper. Disse tallene for Norge skulle omtrent tilsvare f. eks. at foretak ihendehar 60 % av kapitalen i industrien i Oslo. Denne konsentrasjonen, har økt mer enn før krigen. Vi ser det også ved sentralisering av kapitalen i et nett av truster og karteller. Det betyr at det som ser ut som store enkeltkonsern er ledd i enda større giganter som dominerer hele kjernen av økonomien. Dvs. kapitalen vokser ikke bare innenfor konsernene, men øker behovet for konkurranse eller enhet dem imellom. Statistikken veit å fortelle at 12 av de 25 største EEC-konsernene er i Vest-Tyskland og at disse dominerer markedene fullstendig, spesielt i Vest-Tyskland.

Eks:

– 4 konserner har 88 % av bilindustrien

– 4 konserner har 65 % av stålproduksjonen

– 3 konserner har 49 % av kjemisk industri

– 8 konserner har 68 % av elektrokjemisk produksjon

Men i tillegg er det så allianse disse imellom. F. eks. er de tre kjemiske storkonsernene alle egentlig i den tyske I. G. Farben-gruppa – som dermed blir et gigantkonsern.

I bilindustrien samarbeider to av de fire største i utstrakt grad, bl. a. på USA-markedet. Siemens og AEG/Telefunken samarbeider intimt og har bl. a. atommonopol.

I tillegg sier Lenin at et intimt samarbeid mellom industrikapitalen og bankene kjennetegner imperialismen:

I Vest-Tyskland er det et meget intimt samarbeid mellom de tre største forretningsbankene:

– Deutsche Bank

– Dresdner Bank

– Commerzbank

og fra dem til storkonsernene.

Dette er tre «banksentraler» med forgreininger i hele EEC. Commerzbank ved direkte sammenslutning med en av de største franske bankene, alle sammen gjennom forskjellige samarbeidsavtaler med storbankene i de andre EEC-landene. Disse bankmonopolene utgjør finanskilder opp mot de to største i USA eller den største britiske. De er nøye vevet sammen med storindustrien – de eier industrien. En liten gruppe, finansoligarkiet, har makta over hele økonomien. F. eks. kontrollerer de tre storbankene hoveddelen av I. G. Farben-gruppen, Vest-Tysklands største konsern. Denne gruppen omfatter bl. a. BASF, Hoechst og Bayer. Omsetningen var i 1970 ca. 60 milliarder kr. og det var over 300 000 ansatte. Tilsvarende grupper er bilkonsernet Volkswagen/Daimler Benz, med 300 000 ansatte, Siemens/AEG-Telefunken med 4–500 000 ansatte, Thyssen-Mannesmann med ca.160 000.

Alle disse storkonsernene er intimt knyttet til stor-bankene. Bankene har en ordning med at de disponerer stemmeretten på deponerte aksjer. Bl. a. ved hjelp av dette disponerer de ca. 60 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland. De tre store alene har 42 % av alle industriaksjer i Vest-Tyskland.

Av eksempler på siste års nye sentralisering av kapital, kan nevnes:

– atommonopolet KWU opprettet av Siemens/AEG.

– 90 % lastebilmonopol opprettet Thyssen/Mannesmanns

– 70 % rørmonopol, som er spesielt interessant med henblikk på byggingen av nye oljeledninger fra Sovjet til Vest-Tyskland.

Dessuten domineres markedene mer og mer av de store. De 50 største industriforetakene i Vest-Tyskland hadde 25 % av industriomsetningen i 1954 og 45 % av industriomsetningen i 1969. Altså: Nær halve industriomsetningen i et land på 60 millioner innbyggere er konsentrert på 50 konserner.

De siste årene har også antallet fusjoner mellom foretak økt voldsomt. Fra1967 til 1969 økte f. eks. antallet horisontale fusjoner (dvs. sammenslutninger innenfor produksjonen av samme vareslag) med 55 %.

Dette er bare noen eksempler på Lenins karakteristikk av monopolene som dominerende i en imperialistisk stat.

Den vest-tyske monopolkapitalen har – for å fremme sine interesser – en vesttysk stat. Dens oppgave er å sikre monopolkapitalens makt på to måter:

-innad, overfor folket

-utad, overfor andre imperialistiske stater, dvs. for Vest-Tyskland: overfor de andre EEC-landene, USA og Sovjet.

Imperialistiske ambisjoner

Vest-Tyskland er alt nå svært avhengig av å eksportere på verdensmarkedet, og de får stadig større del av verdenshandelen.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 32 % og 15.5 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Når det gjelder høyt bearbeidete industriprodukter er forholdene enda mer markert.

(Andel av verdenshandelen i %)

USA: i 1950 27 % og 19,3 % i 1970

Vest-Tyskland: i 1950 0,5%  og 12,3 % i 1970

Dvs. at Vest-Tyskland har en del av verdensmarkedet som når opp mot USA – og at eksporten er vesentlig viktigere for Vest-Tyskland enn for USA.

Den tyske ekspansjonen av industrivarer er også voldsom. Fra 1967 til 1970 økte denne produksjonen med ca. 40 % i Vest-Tyskland. Tilsvarende tall i USA og Storbritannia var hhv. 4 % og 11 %.

Vest-Tyskland produserer også hovedtyngden av de industrielle nøkkelvarene i EEC. F. eks. 42 % av stål- og jernlegeringer og 47 % av bilene. De er viktigste handelspartner for faktisk talt hele Vest-Europa. Spesielt for BeNeLux-landene, med i alt 25–33 % av deres totale utenrikshandel.

De samler en mektig finansiell styrke ved å ha større valutabeholdning enn noe annet kapitalistisk land – mer enn USA.

For imperialist-landene blir kapitaleksporten en stadig viktigere faktor. Ekspansjonen i utlandet tar ikke bare form av handel, men oppkjøp, etableringer, direkte utnytting av andre lands folk og naturressurser blir et hovedelement.

Mens den vest-tyske monopolkapitalen bare foretok en kapitaleksport på158 mill. DM, så var tallet i 1960 3188 mill. DM, og i 1970 hele 21 000 mill. DM. Dette er et resultat av de økte vest-tyske imperialistiske ambisjoner, og av de økte muligheter EEC har gitt. For folkene i andre land betyr det atstadig mer av økonomien blir kontrollert av den vest-tyske monopolkapitalen.

For vest-tyske monopoler er kontroll over råvarer og territorier brennende økonomiske og politiske krav, fordi Vest-Tyskland ikke har noen viktige råstoffkilder innenfor landets grenser. Vest-Tyskland har bare 3 % av USAs produksjon av jernmalm og bare 20 % av USAs kull. Vest-Tyskland importerer bl. a. hele sitt forbruk av følgende råstoffer: olje, bauxitt, mangan, krom, kopper. Dessuten importerer Vest-Tyskland 96 % av jernmalmen, 88 % av blymalm og 75 % av svovelkis. Dvs. monopolene får råstoff, men de behersker det ikke territorialt. Vest-Tyskland har heller ikke kolonier – og er avhengig av de andre imperialistmaktenes militære beskyttelse for å ekspandere i Øst-Europa, Afrika, Asia etc.

Innenfor EEC og de «assosierte» (det vil si formelt uavhengige, men reelt halvkoloniale) landene i Afrika har også den vest-tyske imperialismen sjanser til å ekspandere. Romatraktatens regler om fri etablering og fri kapitalbevegelse gir full adgang til å ta kontrollen over andre lands økonomi. Oppkjøp av bedrifter og råvarekilder kan ikke hindres på nasjonal basis, overføring av profitt, nedlegging og flytting av bedrifter kan skje som overfor de gamle kolonier. Dette er en politikk som ikke bare rammer assosierte land, men som i høy grad er rettet direkte mot imperialistmaktenes partnere i EEC, mot folkene i disse landene.

Den vest-tyske imperialismen har styrka seg økonomisk – men står svakt m.h.t. kontroll av andre områder.

Dette er sjølsagt en umulig situasjon på lang sikt, fordi det hindrer monopolenes vekst – det hindrer at de kan konsolidere og øke sin makt. Derfor vil monopolkapitalen gjennom sin stat gjøre alt for å endre denne situasjonen.

For at den økonomiske styrken skal bestå så veit imperialist-landet Vest-Tyskland at de må øke sin politiske og militære styrke. For å sikre en militær styrke kreves en voldsom opprustning. Ikke bare ved oppbygging av en EEC-hær, men av en vest-tysk hær – en hær på nær 1/2 million. Storkonsernene er nært knyttet til rustningsindustrien, bl. a. i NATO-konsern. Eksempler på dette er bl. a. I. G. Farben, Siemens/AEG og Flick. Rustningsindustrien er sterkt konsentrert i monopoler. For å sikre høy profitt er det også en del statsmonopoler. Det er enorme dimensjoner – over 25 milliarder DM, eller mer enn 50 milliarder kr. pr. år i rustningssektoren.

«Revolusjon er hovedtendensen i verden i dag»

I Beretninga til den 9. kongressen i Kinas Kommunistiske Parti heter det:

Det fins fire store motsigelser i verden i dag: Motsigelsen mellom de undertrykte nasjonene på den ene side og imperialismen og sosialimperialismen på den andre; motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet i de kapitalistiske og revisjonistiske land; motsigelsen mellom de imperialistiske og de sosialimperialistiske land og mellom de imperialistiske land innbyrdes, og motsigelsen mellom de sosialistiske land på den ene siden og imperialismen og sosialimperialismen på den andre.

Dersom vi skal få et grep om EEC-landene og deres politikk, deres taktikk for å få Norge med må vi analysere hvordan disse motsigelsene er.

For det første motsigelsen mellom verdens undertrykte folk og imperialistene. Imperialistenes side har til nå, og er fortsatt preget av enheten mellom disse landene. – Vest-Tyskland er med i NATO – investerer i USAs områder i verden trygget av deres bombefly. – Vest-Tyskland er med i EEC – enhet på utplyndring av koloniområdene i Afrika. – Vest-Tyskland er i Øst-Europa under Sovjets dekke – enhet med Sovjet på å utnytte folkene der.

Men, som Mao Tsetung sier i 20. mai erklæringa: «Revolusjon er hoved-tendensen i verden i dag». Dvs.: Stadig flere folk reiser seg til kamp mot imperialistene – eller kamp truer. Markedene skrumper for imperialistene, de svekkes militært. USA kastes ut av Vietnam. Nasjonale borgerskap gjør opprør mot imperialistene, f. eks.: de oljeproduserende landene.

De oljeproduserende landene, OPEC-landene dominerer verdensmarkedet. EEC er største avtaker, og EEC er slett ikke sjølberga. F. eks. har Vest-Tyskland oljelager for 78 dager og ingen egen oljeproduksjon. Når Vest-Tyskland lever under de andres beskyttelse mot verdens undertrykte folk, så mister de også økonomisk og militær kontroll når USA gjør det. Vi veit at når fatene er tomme – så bites bikkjene. Slik er det også med imperialist-landene. At verdens revolusjonære folk tvinger dem tilbake betyr at det er mindre å dele – og hardere kamp om dette.

Det er ett unntak for Vest-Tyskland, Øst-Europa som mer og mer åpnes for deres økonomiske ekspansjon.

Imperialistenes tilbaketog verden over betyr også at USA mer enn noensinne føler behov for å trekke seg mer ut av Europa.

Sovjet og Kina

Motsigelsen mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske land på den ene sida og de sosialistiske land på den andre.

Viktigst for oss blir Sovjets aggresjon overfor Kina. Også denne motsigelsen er prega av imperialistlandenes trøbbel med verdens folk. Sovjet ønsker å løse motsigelsene i Europa raskt og fredelig for å styrke sin aggresjon i øst.

De fører SALT-forhandlingene med USA.

De vil ha Moskva-avtalen og Berlin-avtalen med Tyskland.

De selger i realiteten DDRs sjølstendighet og gir svære konsesjoner til Vest-Tysklands ekspansjon i Øst-Europa. De gjør det for å få en all-europeisk sikkerhetsordning og mulige gjensidige nedrustninger, for derved å kunnestyrke seg i øst.

Motsetningen med Kina gir med andre ord Sovjets sosialimperialistiske politikk i Europa.

Dette bringer oss over på motsigelsen mellom de imperialistiske landene, og mellom de imperialistiske og sosialimperialistiske landene.

Sovjet/Vest-Tyskland

Vi har sett at Sovjet ønsker status quo-ordninger, helst all-europeiske, som sementerer fast stillingen i Europa hva deres interesser angår.

Her står russerne overfor en temmelig vrien motsigelse: På den ene sida er Vest-Tyskland den stat i Europa som direkte kan true deres hegemoni og koloniherredømme i Øst-Europa. På den andre sida er opprettelsen av en all-europeisk ordning som garanterer dette herredømmet, avhengig av vest-tysk støtte. Om Vest-Tyskland og Sovjet blir enige om en all-europeisk sikkerhetskonferanse, så blir det en slik konferanse – nesten uansett hva USA mener.

Russerne må være temmelig desperate etter å øke troppestyrkene på Kina-grensa for å spille en så tvilsom poker som de gjør. Vest-Tyskland bruker russernes iver etter all-europeisk konferanse til å stille betingelser om innrømmelser på DDRs bekostning.

Ved siden av dette kommer spørsmålet om det økonomiske samarbeidet Vest-Tyskland/Sovjet. Her er det viktige felles interesser:

Sovjet har fullstendig gitt opp sjølbergingspolitikken og baserer seg stadig mer på import av utenlandske kapitalvarer. Til utbygging av kull-, stål- og oljeindustri i Sibir trengs vestlig kapital og «know-how». Sovjetlederne bruker disse kontraktene, som er meget store, til å vinne good-will hos tysk og japansk monopolkapital, – og til å vinne politiske innrømmelser.

Vest-Tyskland er interessert i eksport-markeder der de kan operere uten altfor stor konkurranse. De er interessert fordi sovjetmarkedet «ventes» å vokse raskt, og fordi «Die Russen bezahlen gut und punktlich» – som slagordet for den nye «osthandel» lyder. Sovjet har store gullreserver som Vest-Tyskland har interesse av. Markedene i øst er i virkeligheten den eneste åpningen for vest-tyske monopoler i en verden som preges av hardere konkurranse om markedene. «Osthandel» representerer den eneste utvidelse av det imperialistiske verdensmarkedet i dag.

Langsiktig ligger det sjølsagt gode, gamle ideer om «Lebensraum nach Osten» i disse interessene, og perspektiver om atter å oppnå koloniforhold overfor øst-områdene. Gammel politikk i ny frakk.

Uansett hvordan dette forholdet utvikler seg, er det vanskelig å skjønne annet enn at revisjonistene må bli de store taperne i pokeren, og at utviklinga nå betyr ny og hardere undertrykking av folkene i Øst-Europa.

Forholdet mellom Vest-Tyskland og USA

De vest-tyske imperialistene hadde rett etter krigen nesten identiske interesser med USA, og underordning under USA-imperialistene var den eneste måten Vest-Tyskland kunne komme på fote igjen, og derfor på langsikt også den eneste måten igjen å bli uavhengige.

Også i dag er interessefellesskapet stort.

1.Dette gjelder særlig militært, både i Europa og ellers i verden. I Europa er ikke Vest-Tyskland på grunn av fransk motstand i stand til å organisere noen militær overbygning på EEC-samarbeidet. I denne situasjon er NATO – selv om det er USA-dominert – bedre enn ingenting. Og den amerikanske krisa har etterhvert gitt Vest-Tyskland stor innflytelse på NATO. Det er slett ikke sikkert at de tyske imperialistene hykler når de gråter bitre tårer over planene om USAs troppetilbaketrekking fra Vest-Europa. Sannsynligvis ville en slik tilbaketrekking etterhvert føre til NATOs endelige oppløsning. Så lenge Vest-Tyskland ikke er i stand til å organisere noen etterfølger under sin ledelse, ville dette snarere føre til økt uavhengighet for de andre statene og større vansker med seinere integrasjon i en Europa-hær, dvs. en hær med tyskledelse.

Ellers i verden har også Vest-Tyskland stort interessefellesskap med USA militært. Den vest-tyske imperialismen kjennetegnes ved svær eksport. Samtidig som den hverken har kolonier, nykolonier, eller militære «forpliktelser» i den 3. verden. Gjennomgående selger den tyske imperialismen sine produkter under USA-systemets militære og politiske beskyttelse. Vest-Tyskland har ingen som helst interesse av at USA-imperialistene f. eks. blir kasta ut av Sørøst-Asia eller Latin-Amerika. Vest-Tyskland har ingen tropper å sende ut istedenfor de amerikanske. Om USA ryker ut, ryker tyskerne også.

Forholdet mellom USA og Vest-Tyskland kjennetegnes på mange måter. Det tar endel tid å omsette økonomisk styrke i politisk og militær makt.

2.Økonomisk er forholdet mer komplisert. Vest-Tyskland hadde under krisa i mai 71 full anledning til å kreve sine dollar innløst i gull, og kunne forsøkt å tvinge USA til å gjøre det de likevel måtte gjøre i august, men de hadde ingen interesse av det.

Den siste valutakrisa viser at Vest-Tyskland trass i en enorm finansiell vekst og styrke, ikke har mulighet til å stå seg i en handelskrig med USA. De mangler ressurser og er for avhengig av eksport. F. eks. _eksporterer Vest-Tyskland 23 % av nasjonalproduktet, mens USA bare eksporterer 5 %.

Det er vel også et spørsmål om Vest-Tyskland ville være i stand til å dra særlig nytte av et sammenbrudd i dollar-handelen – om ikke resultatet i dag ville bli en handelskrise som rammet Vest-Tyskland nesten like mye som USA. Tyske mark er ikke i dag i stand til å overta dollarens rolle annet enn kanskje noen få steder (Benelux, Østerrike). Tilbakegang til gullstandard ville ikke være noen god ting for tyskerne på kort sikt – de har ikke gull. Derfor ser det ut som om de i dag kan bli tvunget til å betale for dollarkrisa sammen med Japan. Dette har sammenheng med den vest-tyske maktesløsheten overfor USA politisk og spesielt militært.

Den voldsomme skjerpinga av motsigelsen mellom USA-imperialismen og den vest-tyske imperialismen betyr også en øking av krigsfaren. Det er intets om kan tyde på at USA-imperialismen fredelig gir fra seg lederstillinga i den imperialistiske leiren.

Den vanlige måten å løse slike motsigelser på har i siste instans vært krig.

Innad i EEC kan vi se gjenspeilinger av forholdet til USA

Riktignok kan en i EEC se kimen til en mulig statsdannelse, men først og fremst er enheten i EEC rettet utad mot konkurrerende imperialistallianser.

Motsigelser mellom landene i EEC er lagt opp til løsning gjennom konkurranse, men vi veit at dersom dette ikke går, så er imperialistenes generallinje krig til løsing av motsigelsene. Det gjelder krig som handelskrig, og det gjelder vanlige militære aksjoner.

Nå er det to viktige spørsmål som vi må stille:

1.HVA ER EEC?

2.HVILKEN PLASS HAR EEC I IMPERIALISMENS ALLMENNE UTVIKLING?

Til det første:

EEC er ingen stat eller statsdanning i dag. EEC har en administrasjon med visse fullmakter og en «regjering». Men det mangler både deler av regjeringens myndighet over hele EEC og et voldsapparat til å sette makt bak statens politikk. EEC-hær og en full, direkte kontroll mangler.

Det finnes ingen lovgiving som direkte regulerer forholdet mellom landenes herskende klasser. I stedet finnes det en (tollunionen) som bestemmer det felles forhold til andre lands monopolkapital, og en (landbrukspolitikken) som bestemmer det felles forhold til en annen klasse innenfor EEC-området: Bøndene. Indirekte berører disse lovgivningene de herskende monopolkapitalistklassene, som sitter med statsapparatene, men de ting som direkte angår dem, som felles industripolitikk, finanspolitikk, valutapolitikk, samferdsels-politikk, militærpolitikk osv., er nesten ikke blitt «harmonisert». Og de kan heller ikke «harmoniseres» effektivt uten at det eksisterer en felles voldsmaktsom kan sette dem ut i livet.

Til nå er EEC en allianse mellom noen suverene imperialistiske stater (og noen utsatt for imperialistisk undertrykking), det er en imperialistisk allianse. Det betyr ikke at EEC er et likeberettiget samarbeid mellom disse statene.

Den fellespolitikken Kommisjonen har fått fullmakt til å sette ut i livet, vil alltid tjene noen mer, andre mindre. Det land som dominerer alliansen politisk og økonomisk, det landet de andre statene er mest avhengige av, vil være den som i første rekke tjener på samarbeidet. Og det vil i neste omgang forsøke å utvikle EEC til sitt statsapparat overfor de andre landene. I dag er Vest-Tyskland i denne stillingen.

Dvs.: Spørsmålet om utviklinga av EEC til en stat er nært knytta til Vest-Tysklands stilling i EEC og deres økende styrke der.

Vest-Tysklands iver med å komme igang med Werner-planen og tiltak for å opprette EEC-hær er nettopp et uttrykk for deres press overfor de andre statene i EEC. Vest-Tyskland ønsker en utvikling mot statsdanning fordi de mener å kunne dominere denne, bruke den som sitt våpen overfor folkene og monopolkapitalen i alle EEC-landene.

Forsøkene på å bygge ut EEC til en stat understreker derfor bare enda tydeligere at dette er imperialistiske våpen direkte rettet inn mot å øke spesielt den tyske undertrykkingen av folkene i Europa økonomisk, politisk, kulturelt og militært.

Til det andre spørsmålet:

Det har oppstått en slags ide om at EEC er et slags «naturlig ledd i kapitalismens utvikling». Argumentasjonen er at monopolene etterhvert blir så store at de sprenger rammen for nasjonalstatene, og at imperialiststatene derfor slutter seg sammen i imperialistiske allianser av EECs type for å skaffe større markeder.

Denne teorien er nokså tvilsom. For det første er det lenge siden monopolene sprengte nasjonalstatens grenser — det faller vel temmelig nøye sammen med imperialismens framvekst. Likevel har det ikke før i 1957 ført til noe EEC. Tidligere har jeg pekt på at imperialistiske allianser av EECs typebare kommer i stand under sterkt ytre press fra en felles fiende, og at den normale framgangsmåten ellers er kamp om markedene.

Teorien har den svakhet at den undervurderer motsigelsene mellom imperialistene og overvurderer enheten mellom dem. Den gir inntrykk av at samling av imperialistene i stadig større blokker er uavvendelig. Slik framstiller den a) EEC som uunngåelig, b) krigsfaren som stadig synkende.

Imperialismens, den imperialistiske statens holdning til andre imperialist-stater er slett ikke en tendens til å gå sammen. Tvert imot så er tendensen at imperialistene ønsker deling av verden — og nå ny deling av verden.

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar – om franc synker, kjøpes franc, osv. Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel. Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga: For: EEC-landa førte hver sin linje. Nå: Enhet med Vest-Tyskland. Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA idollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Vest-Tyskland/Frankrike

Motsigelsen mellom Vest-Tyskland og Frankrike er preget av at Vest-Tyskland mangler kolonier og nykolonier, mens Frankrike har begge deler. Vest-Tyskland må derfor slåss mye hardere for a utvide sin del av verdensmarkedet. Samtidig er den franske imperialismen på grunn av mindre eksportandel og skjermete markeder i franske kolonier i Afrika, mindre utsatt for f. eks. valutakrisa og de proteksjonistiske tiltakene til Nixon, og kan opptre langt mer sjølstendig. Storbritannia har et forhold til sine tidligere kolonier som i noen grad tilsvarer Frankrikes, bare mindre utpreget.

Belgia og Nederland er land som har mistet sine kolonier, og er svært avhengig av handel med Vest-Tyskland. Derfor er Benelux den delen av EEC-landa som oftest allierer seg helt med Vest-Tyskland.

Dette kommer klart fram i samband med valutakrisa. Vest-Tyskland brukte anledningen til å prøve å presse gjennom en form for felles EEC-valuta. Dvs.:

Alle landene skulle beholde sine mark, franc, gylden, lire osv. Men disse skulle lenkes sammen i et bestemt forhold, og sammen flyte fritt på markedet i forhold til dollar. For å beholde forholdet EEC-valutaene imellom stabilt skulle det opprettes et fond som skulle støtte de valutaer som viste tegn til å avvike. Om mark stiger, kjøpes dollar — om franc synker, kjøpes franc, osv.

Frankrike var imot av flere grunner. For det første gikk de generelt imot flytende kurser som de riktig bemerket ville bety subsidiering av dollaren. USA skulle ikke få velte krisa over på EEC-landa og Japan, mente Frankrike, og kunne hevde det fordi franc sto svakt, fordi de hadde plenty av gull, fordi de ikke var særlig avhengig av USA-handel eller vest-tysk handel.

Den økte tyske dominans ser vi bl. a. på utviklinga:

Før: EEC-landa førte hver sin linje.

Nå: Enhet med Vest-Tyskland.

Tidligere førte ikke EEC-landa noen felles politikk overfor USA i dollarkrisa, mens de nå alle som en er tvunget til å følge en enhetlig kurs med Vest-Tyskland.

Sammenfatning

For det første kan vi slå fast Vest-Tysklands dominerende stilling i EEC. De har høyt utvikla nøkkelindustri – spesielt tungindustri, kjemisk og elektro-teknisk industri. Industrien er samla i svære monopoler, vevet sammen med storbankene. Til nå har de konsolidert seg mye innad, men tendensen er at eksporten av varer øker fortere enn produksjonen, og kapitaleksporten enda fortere.

Spesielt er de vest-tyske monopolene avhengig av eksport – f. eks. Volkswagen 69 % av produksjonen til eksport, Bayer med 64 % av produksjonen til eksport, Siemens med 39 % etc. 30 % av de tyske arbeidsplassene er avhengig av eksporten.

Den vest-tyske styrken er derfor også deres svakhet. Handelskrig eller sammenbrudd i verdenshandelen rammer dem spesielt hardt.

Arbeidet med å bygge ut EEC til en stat er spesielt drevet fram av Vest-Tyskland. De mener dermed å kunne styrke seg overfor de andre imperialist-statene i EEC, og overfor USA og Japan.

Den vest-tyske imperialismen undertrykker folket i Vest-Tyskland.

Den styrkede monopolkapitalen i Vest-Tyskland fører til voldsom undertrykking av hele det arbeidende folket i landet. Siste år ble det nedlagt ca.82 000 bruk i det vest-tyske jordbruket. Siste året sank bøndenes inntekt med 15 %. Arbeiderne i den tyske stålindustrien ble stilt overfor forslag til lønnstillegg som ikke engang dekket den offisielle prisstigningen.

Arbeidsløsheten har vært raskt stigende, tallet på arbeidsløse har økt med ca. 40 % i løpet av ett år. I tillegg til dette skjer det en hensynsløs politikk med import av fremmedarbeidere som raskt sendes ut i krisetider. Hundre tusener har i vinter blitt tvunget over på deltid fordi en rekke storkonserner satte ned produksjonen.

Den amerikanske devalueringen betød at tyske eksportvarer ble dyrere, USA forsvarte sitt marked mot konkurrenter. Dette gjorde det straks vanskeligere å øke salget bl. a. for de vest-tyske storkonsernene.

Vest-Tyskland er nå inne i en økonomisk krise som en ikke ser noen slutt på. Det produseres mer enn folk kan kjøpe, og prisene har gått kraftig opp. For å sikre at undertrykkingen skal fortsette har det blitt opprettet væpnede avdelinger på alle større bedrifter som skal gripe inn mot arbeiderne om nødvendig. I det tyske statsapparatet er det vedtatt regler som sikrer at alle som ansettes der skal være «politisk pålitelige». Strenge unntakslover skal sikrestaten full kontroll i krisetider.

Vest-Tyskland vil styrke sin posisjon

– for å kunne stå seg bedre mot den amerikanske imperialismen i kamp om ledelsen.

Den ønsker spesielt å sikre seg territorier, råvarer og markeder, fordi dette er deres svakeste punkt som imperialistisk makt. Dette gir den vest-tyske «øst politikken».

Det gir også situasjonen før norsk medlemskap skal avgjøres.

 

EEC truer arbeidsplassene

Vi ser at Vest-Tyskland er, som Mao sier, en jerntiger. Vest-Tyskland er en imperialistisk makt som mer enn noensinne er ute etter å annektere Norge, dvs. de vil annektere oss for å sikre seg

– de livsviktige råvarene vi har

– territoriet vårt

-markedet vårt

De ønsker økonomisk kontroll med Norge, og vil gjøre landet til en halvkoloni.

Men Vest-Tyskland er også en papirtiger. De vest-tyske imperialistene forsøker å annektere stadig nye områder fordi de står hardt presset av de andre imperialistmaktene, fordi de må sikre seg flere kort.

1.De vil ha oss som marked for sine varer.

2.De vil sikre seg full kontroll over råvarer, i tilfelle krise/boikott/krig.  Her er oljen viktigst. Vest-Tyskland har ikke noen olje. Vi har. Og de landa som leverer olje til Vest-Tyskland nå, truer med boikott for å heve prisene.

Allerede nå får Vest-Tyskland:

– over 50 % av norsk jernmalmeksport

– 90 % av svovelkisen vår

– 90 % av koppermalmen vår

– 40 % av sinken

– ca. 1/3 av norsk aluminium. (Vår aluminium-produksjon er størst i Vest-Europa.)

Dessuten har vi de viktige militærråstoffene magnesium og titan.

3. De vil ha territorier for å ekspandere. Lebensraum er en realitet for alle imperialistiske makter – også for Vest-Tyskland.

Dette betyr at EEC trenger oss, at Vest-Tyskland trenger oss og er villig til å betale mye for Norge – de vil ha Norge med. De vil bruke alle midler for å få oss med.

Nei til salg av Norge –forsvar norsk selvstendighet

Norsk EEC-medlemskap blir slett ikke snakk om noe «likeverdig fellesskap». Det betyr tvert om at Norge underlegges den vest-tyske imperialismen.

Kampen mot EEC blir derfor i hovedsak et forsvar av norsk selvstendighet, parolen «Nei til salg av Norge, forsvar norsk selvstendighet! «blir arbeider-klassens og hele det arbeidende folkets grunnleggende parole. På samme vis som hovedspørsmålet for det vietnamesiske folket er å kaste ut deres

Trusselen fra EEC er med andre ord større enn noensinne.

Dessuten: Aspektet med å ha Norge som koloni er viktigere enn før. Og: Det norske folkets utsikter i EEC er dårligere enn før.

Slik situasjonen er ønsker Vest-Tyskland mer enn for å dominere økonomien i søkerlandene, overta markedene, skyve krisa over på oss. Det betyr at sjølstendighetstapet mer enn før er en trussel mot de norske arbeidsplassene.

undertrykkere, den amerikanske imperialismen, så blir hovedsaka for oss å hindre at den tyske imperialismen får åpne muligheter til å underlegge seg Norge ved EEC-medlemskapet.

Selve nøkkelleddet for å gripe råderetten over norske arbeidsplasser, for å sette inn tiltak mot bønder og fiskere, for å presse fram ny strukturrasjonalisering og hardere lønnsoppgjør, er det norske medlemskapet i EEC. Det betyr ikke at alt blir bra dersom vi står utenfor. Men det betyr at vi har avvist en fiende av samme natur som den amerikanske imperialismen, en fiende som ville gjøre alle forsøk på å fremme folkets interesser vesentlig vanskeligere. Erfaringene fra en rekke folk som har frigjort seg fra imperialismen viser jo at den eneste veien til å kjempe for det arbeidende folkets interesser er å starte med å kaste ut imperialismen. Den kampen har alle folk til nå måttet kjempe med våpen i hånd. Derfor er det helt grunnleggende for alle som stiller seg på folkets side at vi nå stiller nettopp det nasjonale spørsmålet, spørsmålet om den norske selvstendigheten fram som det viktigste i kampen mot EEC. Ellers vil vi stille folket overfor en imperialistisk undertrykking i tillegg til den undertrykkingen som er i dag.

Å underkjenne at dette er et grunnleggende skille er det samme som å underkjenne alle de nasjonale frigjøringskamper som har vært ført de siste årene. Det formelle EEC-medlemskapet åpner så vel for politisk som økonomisk undertrykking av Norge. Politisk bl. a. ved at de tar fra oss mulighetene til å bekjempe deres imperialistiske politikk. De tar mer og mer grep om det norske statsapparatet når Werner-planen og Europa-hæren utvikles. Økonomisk ved at det norske næringslivet blir kontrollert av den vest-tyske imperialismen. Demokratisk, ved at folkets rett til å kjempe fram sine krav blir kraftig beskåret, etc. På alle områder står selve overgangen til medlemskap som grunnleggende.

Fienden kjører hardt i taktikken

Vi marxist-leninister mener at EEC-motstanderne må huske formann Maos linje med å ta imperialismen alvorlig i taktikken. Dette må bety at vi må styrke vår politiske enhet og være på vakt mot EEC-tilhengernes forsøk på å splitte oss. Når Vest-Tyskland mer enn før vil ha oss med, så betyr det at forsøkene på å splitte oss blir større og sleipere.

Vi kan ut fra dette også vente oss en mye hardere økonomisk agitasjon for EEC – om hvor gunstig det er innenfor – og alt vi «taper» på å stå utenfor .Selv om dette nå har vært i bakgrunnen, kan det bli et svært kjør på det i alle massemedia – på tvers av alle faguttalelser.

Vi kan også vente at norsk monopolkapital vil få gunstigere tilbud for å få den enda mer EEC-vennlig, eller som et regjeringsutvalg har sagt «at norske aksjeeiere kan få gunstig tilbud på kjøp».

For oss EEC-motstandere betyr dette at vi mer enn før må legge vekt på de politiske aspektene ved EEC. Vi må peke på faren fra vest-tysk imperialisme, faren for å miste sjølråderetten – og hva en slik økonomisk og politisk underkastelse vil bety for det norske folket, satt opp mot hva det betyr for hver gruppe å ha et sjølstendig Norge.

Det blir viktigere enn noensinne å trekke fram Romatraktatens betydning på lang sikt, faren for å bli trukket inn i stormaktskonfliktene osv. Det betyr at vi må arbeide for en politisk enhet mellom EEC-motstanderne, enighet om at dette er faren – og at vi må hindre at noen lar seg lure av kortsiktigøkonomisk lokkemat EEC-regjeringa legger ut.

Fienden — og det er her både EEC og de lokale lakeiene i Norge – vil sjølsagt skjerpe taktikken for å utmanøvrere EEC-motstanderne.

Kampen mot EEC kan vinnes!

Ut fra en slik analyse må vi klart avvise de farlige forsøkene på å hindre folkets kamp mot EEC. Når Hovden-klikken hevder at spørsmålet om nasjonal selvstendighet ikke betyr noe for arbeiderklassen og folket i Norge, eller Gustavsen sier at EEC ikke er så mye verre enn det vi har nå, så skulle jo kampen mot EEC nedlegges til fordel for «allmenn politisk kamp mot kapitalismen». Hvordan ville en slik kampmåte virke for folket i Vietnam? For oss ville den bety at Norge lett ble underlagt den vest-tyske imperialismen.

En del av EEC-motstanderne legger vekt på at vi må gå forsiktig fram til folkeavstemningen, for ellers skremmer vi folket og kommer inn i EEC. Konsekvensen av denne feilaktige politikken vil være at folket slett ikke er rustet til å møte imperialismen. Intet folk har til nå kunnet stemme imperialismen ut av landet sitt. Bare ved å vise folkets styrke, slagkraft og vilje til å stå uavhengig kan kampen vinnes.

Vi må ikke splitte motstandsbevegelsen opp i en debatt om alternativer. Bare utenfor EEC kan det bli snakk om alternativer. Utenfor kan det norskefolket øke sin selvstendighet ved å øke norsk selvberging på alle områder, ved å stole på egne krefter.

For marxist-leninistene og alle revolusjonære står det klart at bare sosialismen kan løse folkets problemer. Men forutsetningen for revolusjonen er i første omgang å holde Norge utenfor EEC.

Uansett om Norge blir medlem i år eller ikke vil det være galt å legge ned motstandsorganisasjonene. Kommer vi inn, så trengs den anti-imperialistiske kampen mer enn noensinne, og slår vi medlemskapet tilbake nå, så vil ganskesikkert imperialistene og deres norske medløpere prøve seg påny.

I tida fram til folkeavstemningen kan vi vente oss alt, imperialistene skyr ingen midler. De kan gamble med arbeidsplasser for å true oss inn, de kan undertrykke EEC-motstanden slik de gjør på Apalløkka skole i Oslo, de vil forsøke å kneble fagbevegelsen, etc., etc. Opp mot dette er det bare den aktive motstanden som nytter. Med organisering, propaganda, agitasjon. Men også med demonstrasjoner, politiske streiker og massemobiliseringer.

Streik mot EEC!

Arbeiderkomiteen reiste i anti-EEC-uka parolen: FORBERED POLITISKESTREIKER OG DEMONSTRASJONER. Dette er politiske maktmidler utover stemmeseddelen. Når situasjonen er som nå, så må vi ta konsekvensen av det, og begynne å forberede slike aksjoner. De må være politiske, og rettet mot Romatraktaten og EEC-medlemskapet. For å forberede dette må vi gjøre linjene klare for folk, gjennom grundig å spre informasjon. Framfor alt må vi kaste alle krefter inn for å møte EEC-framstøtet når det kommer, og møte det med alle midler vi har til rådighet. Vi veit tida er knapp – det er snaue 5 måneder til folkeavstemningen. Det vil være forræderi mot folket å la være å føre en slik linje ut dersom vi er enige i den; forræderi

– fordi det vil lamme EEC-motstanden

– fordi det ikke vil mobilisere folket

– fordi det vil føre til EEC-medlemskap når vi ikke reiser motstanden aktivt.
MLGs forslag til et 5-punktsprogram for EEC-kampen er nettopp et handlingsprogram for å hindre et imperialistisk angrep. Vi marxist-leninister vil arbeide for at Arbeiderkomiteen tar konsekvensen av dette og forbereder slike mottiltak mot EEC. I Folkebevegelsen (FB) vil vi også arbeide for en slik linje.

Skal vi så tvinge alle EEC-motstandere til å være anti-imperialister? – Nei, vi skal ikke det. Men vi skal føre fram hvor alvorlig situasjonen er og arbeide aktivt for at hele FB – ja alle EEC-motstandere deltar aktivt for å møte framstøtet.

For å oppnå dette trengs det diskusjoner. Det trengs studiearbeid. Det trengs overalt åpne meningsbrytninger mellom EEC-motstanderne for å kunne nå fram til politisk enhet. Derfor er vi for slike diskusjoner.

Det trengs en sjølberget økonomi for EEC-motstanderne for å sikre at politikken kan realiseres.

Det trengs lokale komiteer av EEC-motstandere. Blir ikke FB aktivisert i dette – så kan vi tape kampen. Derfor ønsker vi å fremme en slik linje som EEC-motstandere, som Arbeiderkomite-medlemmer, som medlemmer i Folkebevegelsen.

Det er store oppgaver vi står overfor, og det er kort tid.

Vi marxist-leninister mener at oppgavene kan løses – og vi vil kjempe for å løse dem. Da er det nødvendig å følge Formann Maos parole:

VÆR BESLUTTSOM, SKY INGEN OFRE, OVERVINN ALLE VANSKER OG VINN FRAM TIL SEIER!

Støtt EEC-motstanderne i DNA!

Marxist-leninistene har tidligere erklært at de støtter EEC-motstanderne i DNA og AUF. Det gjør vi uavhengig av de vurderingene som i denne artikkelen er gjort om muligheten for en politisk og organisatorisk splittelse.

Vi gjør det fordi motstanden mot EEC i DNA i dag er en viktig del av den proletære og folkelige motstandskampen.

Vi støtter deres kamp uansett om de seinere kommer til å bryte med eller forbli i partiet, uten hensyn til at enkelte kommer til å gå Moskva-revisjonismens ærend. Vi vil advare mot å la et slikt perspektiv bli glemt til fordel for partitaktiske spekulasjoner. Spesielt oppfordrer vi SFs medlemmer til å være på vakt mot organisasjonssjåvinisme mot DNAs venstrefløy.

Marxist-leninistene ønsker ikke å underslå sin uenighet i viktige prinsippspørsmål med de dominerende deler av DNAs venstre og AUF. Vi vil ikke unnlate å kritisere AUFs ledelse og andre der vi er uenige. Men i dag er hovedsaka: å samle kreftene i motstandsbevegelsen. En slik samordning i folkets interesse vil marxist-leninistene støtte.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Når Arbeidernes pressekontor beskylder AUF for å nærme seg «organisert fraksjonsvirksomhet» er det vel få som for alvor tror at partiledelsen vil gi seg inn på noe som på grunn av den sterke generasjonsmotiveringen i EF-saken kunne bety eksklusjon av brorparten av partiets medlemmer under 30 år . . . . Partisekretær Ronald Byes krav om at motstanderne på Stortinget må bøye seg for landsmøteflertallet, er som å høre et ekko av forgjengeren i stillingen, Haakon Lie. Har en først åpnet for «demokrati i hverdagen» lar ikke klokka seg uten videre skru tilbake til tidligere tiders partidisiplin. (Ottar Hellevik i nr.7 av en serie artikler om DNA, Dagbladet 2813 1972)

Et halvt år før den varslede folkeavstemning er DNA-regjeringa i en meget vanskelig situasjon. Hvor langt vil ledelsen gå for a tvinge gjennom en samling i partiet? Ikke for langt ,tror Hellevik. Han understreker også hvilke alvorlige følger en slik gjennomtvunget enhet kan få for DNA. Hellevik tror regjeringa vil nøye seg med å stille kabinettspørsmål for å skremme DNAs velgere til lojalitet.

Hans argumenter har mye for seg. Men det finnes også gode grunner som kan tvinge DNA-ledelsen til «eksklusjon av brorparten under 30» (les: brudd med AUF), og til å at stortingsmenn må bøye seg sjø1 om Bratteli er klar over konsekvensene. Sjansen for det er såpass stor at vi ville finne det merkelig om det ikke for tida legges planer med sikte på et slikt brudd på begge sider i DNA. Og den muligheten er også verd en artikkel.

Hvorfor kan ikke Bratteli snu?

Spesielt etter at han blei statsminister har Bratteli lenket hele sin politiske eksistens sammen med kampen for EEC.

Sjølsagt kommer dette av at Bratteli er en svært lojal og konsekvent talsmann for en klasses interesser. Han står forbeholdsløst på monopolenes og de vesteuropeiske imperialistgruppenes standpunkt, og blei statsminister i egenskap av det. Den borgerlige politikeren Borten gjennomførte monopolenes EEC-politikk stadig mer motvillig. Willoch er høyremann og dermed umulig som statsminister. Samlingsregjeringa måtte ut og Bratteli inn. Som DNA-formann var han den eneste som kunne være en samlende leder for EEC-korstoget.

Alle Pro-EEC-gruppene i Stortinget er nå nødt til å kjøre en hard linje og samle seg om å støtte EEC-regjeringa. Engan-saka, der Seip og andre koryfeer støttet Brattelis kabinettspørsmål på åssen man oversetter fra fransk til norsk, er et godt eksempel på dette. I Stortinget er det vanskelig å finne et stabilt grunnlag for noe annet enn en pro-EEC DNA-regjering. Høyreregjering er av taktiske grunner umulig for DNA. Sentrumsregjering? En umulighet med et parti som Venstre, som er så splittet at det knapt kan regjere seg sjøl.

Faller Bratteli, vil sjøl lovendring og nyvalg neppe kunne skape noe mer stabilt parlamentarisk alternativ. En tapt EEC-kamp vil bety et skritt nærmere «italienske tilstander». Det skremmer EEC-tilhengerne til å dra lojalt sammen foran Brattelis vogn.

DNA kan også få avgjørende betydning for utfallet av Stortingsvalget. Ettersom tilhengernes taktiske opplegg gang på gang har feilet, er det tydelig at uten et flertall av DNAs velgere kan de ikke vinne. For EEC-tilhengerne er DNA uten sammenlikning det viktigste partiet nå.

Alt dette har tvunget Brattelis DNA-ledelse inn i en taktisk sett låst situasjon. Tapt EEC-kamp betyr at regjeringas grunnlag i beste fall blir usikkert. Også i partiet vil ledelsens posisjon være dypt rystet. Bratteli må altså sette svært mye inn på å vinne EEC-kampen, spesielt folkeavstemninga. Men for å vinne den må DNA-ledelsen først vinne partiet. Tilhengerne må få inntrykk av at: 'du kan ikke stemme for DNA og mot EEC? Altså er flertall i DNA ikke nok, EEC-opposisjonen bør helst knebles, drives under jorda.  Dettegjelder bl. a. AUF, mot EEC fra topp til bånn, der DNA-toppenes forsøk på å bygge opp en lojal fraksjon gang på gang har strandet.

Et tilsynelatende klippefast pro-EEC-DNA trengs også for å legge sterkest mulig press på anti-EEC-tingmenn. Bratteli tør neppe satse på Stortingsvedtak hvis EEC-tilhengerne taper folkeavstemninga. Dersom de vinner knapt vil alt settes inn på å tvinge motstanderne i DNAs stortingsgruppe tilbake i folden. Siden mange tingmenn helst vil stemme mot uansett resultat, kan seier bli umulig dersom ikke storslegga tas i bruk.

Et disiplinert DNA er også forutsetninga for makta over fagbevegelsen.

Med kontrollen over fagforeningene betyr DNA alt, – uten dem, intet. Med EEC-saka har murringa i de siste årene slått over i åpen opposisjon med brei støtte, som tilmed omfatter store og sentrale forbund. Mister DNA grepet nå, kan opposisjonen utvikle seg på andre spørsmål også. Dette kan bli den alvorligste trusselen mot DNA/LO-toppen på svært lenge. Og uten et disiplinert parti som sitt redskap står partiledelsen svært svekket til å møte denne utfordringa.

Følgelig driver ledelsen innpisking av tilhengere. I følge et skreddersydd opplegg skal distriktsmøtene og landsmøtet vedta støtteresolusjoner, og LO-kongressen skal vise «de fagorganisertes støtte». Detaljer som at flertallet av LO-organiserte (og trolig også flertallet av DNA-velgere) er mot, skal ikke få forvirre velgerne. Men i virkeligheten kan dette låse situasjonen enda mer for Bratteli. Ved å mobilisere de lojale gjør han det enda vanskeligere å tillate opposisjonen fortsatt virksomhet. Det kan tilmed vise seg at han har manet fram et spøkelse som blir vanskelig å mestre – at fanatiske tilhengere simpelthen vil kreve «opprørernes» hode på fat.

I DNA-ledelsen finnes det sikkert folk som tenker som Hellevik: vi tør ikke ta splitt. Spørsmålet er: hvor lenge har ledelsen råd til å tenke slik? Bratteli kan ikke snu. Noe kompromiss med motfløyen er umulig. Spørsmålet er hvor lenge han har mulighet for å godta at den opererer fritt i partiet.

Venstre kan heller ikke snu.

Etter 1945 har «venstreopposisjonen» i DNA som regel bøyd kne ved avgjørende sammenstøt. Et flertall av NATO-motstandere i Stortingsgruppa i 1949 ga etter for trusler og knep. Gustavsen og Orienteringsgruppa hadde neppe forlatt DNA om ikke ledelsen hadde sparka dem ut.

Derfor har «venstreopposisjonen» ofte virket som et radikalt alibi overfor velgere og medlemmer som var mot NATO og for «sosialismen». Det nye ved EEC-opposisjonen er at store deler av den setter lojaliteten til folket (i hvert fall i EEC-saka) over lojaliteten til partiledelsen. De nekter å bøye seg for diktat. De samarbeider med motstandere utenfor DNA – slikt blei før sett som dødssynd både av ledelse og «venstre».

Opposisjonens viktigste støtteposisjoner er AUF, en del faglige tillitsmenn, enkelte ordførere og andre partitillitsmenn, samt motstanderne i Stortingsgruppa.

AUF er mot fordi det er medlemmenes helhjertede ønske. AUF avspeiler radikaliseringa av ungdom under utdanning og i arbeid. Vi trur ikke AUF-ledelsen vil snu. Men gjorde den det, ville den trolig enten bli kastet, eller bli en «generalstab uten hær».

I enkelte LO-forbund og i mange avdelinger og klubber kan ledelsen heller ikke overleve om den offentlig støtter EEC.

Ledende motstandere i DNA som går for å være «radikale» er kanskje blitt godtatt av partiledelsen bl. a. for at de skal trekke stemmer fra SF og NKP. Men samtidig har de ofte en basis i partiet som har presset på for å få dem fram. Uten denne basisen blir de lette å skyve vekk. Derfor har de ikke på noen måte ubegrenset taktisk spillerom, uansett personlige motiver.

Alt dette uttrykker at vanlige DNA- og AUF-medlemmer i denne saka også er seg bevisst at de representerer klasseinteresser, men de motsatte av DNA-ledelsen/regjeringa.

Lederne av opposisjonen vet at svært mange av EEC-motstanderne i partiet setter lojaliteten til saka høyere enn lojaliteten til partitoppen. Den kraftige motstanden kan derfor ikke undertrykkes gjennom taktiske manøvrer. Opposisjonen vil ikke snu, og den kan framfor alt ikke bøye seg for press som innebærer at den må oppgi kampen mot EEC. Dersom DNA-ledelsens provokasjoner blir for kraftige, kan opposisjonsledernes eneste mulighet bli å følge medlemmene ut av partiet.

Er partiet immunt mot brudd?

Bratteli & co. kan ikke snu. Heller ikke opposisjonen. Dette gjør slett ikke brudd sikkert. På den andre sida gjør kollisjonskursen splittelsen fullt mulig.

Men viser ikke historien at DNA er svært motstandsdyktig overfor sprekker?

I 1923 sprakk NKP ut av DNA med en ganske bra utgangsposisjon. Men DNA-ledelsen vant kampen mot NKP, som var et politisk og ideologisk svakt parti med store indre motsigelser.

I 30-åra skjerpet klassekampen seg. Samtidig blei DNA fortsatt oppfattet som et radikalt alternativ og skarpt angrepet av de andre borgerlige partiene. AUF hadde mange tusen medlemmer som trudde på revolusjon, og sto fram som alternativ for revolusjonær ungdom. DNA tok regjeringsmakta da verdenskrisa hadde vendt seg og tok æren for den økonomiske oppgangen. Det svake NKP hadde vansker med å ta opp kampen. Altså kunne DNA holde rekkene samlet.

Under krigen gikk NKP fram på DNAs bekostning, men i 1945 gjenvant DNA flere tilhengere enn de som var tapt fra de andre partiene og fra ungdommen.

I 40- og 50-åra var klassekampen midlertidig svekket, mens reaksjonen var på offensiven mot alt som kunne oppfattes som venstreorientert. Situasjonen var ideell for DNA-ledelsen. NKP gikk i oppløsning på grunn av råtten, revisjonistisk ledelse og forfølgelser.

Vi mener altså at det ikke ligger noe «magisk» bak DNAs enhet i denne perioden. Takket være dyktig taktisk ledelse, en gunstig ytre situasjon og svak motstand har DNA-ledelsen klart å holde partiet samla. Men dette gir ingen fribillett til70-åra.

Klassekampen i Norge og i DNA

Hovedmotsigelsen i Norge går mel-om monopolkapitalen og imperialismen på den ene sida og på den andresida det arbeidende folket: lønnsarbeidere, arbeidende bønder, fiskere, utdanningssøkende og sjølstendige intellektuelle, småhandlende osv.

Den samme hovedmotsigelsen finnes i DNA.

DNA/LO-ledelsen fører monopolenes og imperialistenes politikk. Deler av ledelsen utgjør sjøl en byråkratisk monopolistgruppe. Haakon Lie, beryktet mangeårig DNA-sekretær, var utdannet av USAs spionorganisasjon CIA.

Flertallet av medlemmer og velgere hører til det arbeidende folket. Objektivt sett har de ingen interesser av toppenes politikk og høster bare ulemper av den.

DNAs hovedstyrke som borgerligparti er at ledelsen får mye arbeidsfolk til å gå mot sine egne interesser. Men denne motsigelsen er også DNAs akilleshæl. Den kan skjules, men den forsvinner likevel ikke. Når klassekampen skjerpes, kan kamplinjene komme til å gå tvers gjennompartiet – som i EEC-kampen nå.

I en kamptid som 70-åra er det derfor å vente at store borgerlige arbeiderpartier av denne typen utvikler sprekker. I noen land, der de store revisjonistiske «kommunist»-partiene spiller samme rolle som DNA her, ser vi alt at det skjer. I Spania og Hellas er kampen hard, og revisjonistene er splitta i opptil 4 grupper av betydning. En betydelig gruppe med parlamentsmedlemmer i spissen er brutt ut i Italia (Manifesto-gruppa). Splittelsen i Finland er et annet eksempel.

DNA kan ikke lengre som før stå fram som radikalt alibi overfor noe som helst. Den revolusjonære og progressive bevegelsen utafor partiet blir stadig sterkere, og bør ikke forveksles med et NKP i tilbakegang. Slik som klassekampen skjerpes i 70-åra, blir sprekker derfor ikke bare mulige, men sannsynlige.

 

 

På landsmøtet i Marxist-leninistisk Front i april ble organisasjonen enstemmig vedtatt oppløst. Medlemmene ble oppfordret til å søke om medlemskap i MLG (ML-gruppene), som dermed formelt og reelt er den marxist-leninistiske bevegelsens enhetlige, partibyggende organisasjon.

Men Røde Fane, som var Marxist-leninistisk Fronts eksterne organ, vil leve videre. Fra og med dette nummer utgis det av MLG. Bladets karakter vil bli endret. Røde Fane er fra nå av ML-bevegelsens teoretiske tidsskrift.

Det vil ha som oppgave å spre kjennskapet til marxismen-leninismen Mao Tsetungs tenkning. Det vil etter beste evne forsøke å anvende den vitenskapelige sosialismens prinsipper på norske samfunnsforhold, på klassekampen i det norske samfunnet. Det vil bringe artikler om den norske arbeiderbevegelsens historie og kamp.

Den marxist-leninistiske bevegelsen i Norge har gjennom de siste år fått en rik og mangfoldig praksis på ulike frontavsnitt i klassekampen. Men disse politiske erfaringene har i alt for liten grad blitt systematisert og analysert, blitt hevet opp på det teoretiske nivå som er ønskelig og nødvendig.

Røde Fanes motto kan på mange måter sammenfattes av disse ordene av Stalin: «Teorien blir hensiktsløs om den ikke knyttes sammen med den revolusjonære praksis.» «Praksisen blir blind hvis dens vei ikke opplyses av den revolusjonære teori.» Tidskriftet skal ikke bli et tilholdssted for marxist-leninistiske eller andre» eksperter». Vi vil bringe analyser og kommentarer som vi håper og tror enhver klassebevisst arbeider, enhver revolusjonær intellektuell kan forstå og selv være med på å utforme. Vi ønsker å få motsigelsene i viktige politiske spørsmål opp i dagen, vi ønsker meningsbryting og debatt.

Røde F ane skal bli et sterkt politisk redskap mot imperialismen og reaksjonen – men også mot all opportunisme og revisjonisme i arbeiderbevegelsen. I det kommende året vil kampen mot EEC og kampen for et nytt kommunistisk parti bli hovedoppgavene i det redaksjonelle arbeidet.

Året som gikk kan uten tvil sies å være et av de mest begivenhetsrike arbeiderklassen i Skandinavia har opplevd på lange tider. Fortsatt er Asia den del av verden hvor den revolusjonære kampen er mest innbitt og blir ført med størst mulig konsekvens, og hvor krisen i imperialismen er mest åpenlys. Den den revolusjonære tendensen har gjort seg sterkt gjeldende også i hjemlige og mere nærliggende trakter.

Kiruna var et kampens stikkord ved inngangen til1970. Polen ble det ved årets utgang. Og mellom disse to revolusjonære manifestasjoner ligger en kjede av større eller mindre opprør fra arbeidsfolk; «ulovlige» streiker og demonstrasjoner over hele Europa – fra Spania til Norge.

Her hjemme har arbeidsfolks misnøye og motstand i første rekke – som også rett og riktig er – rettet seg mot følgene av de tiltak som har pågått og pågår for å få norsk økonomi tilpasset EEC. Med andre ord: mot dyrtida vi er inne i. Det er også denne motstanden og begynnende kamp mot hardere vilkår, mindre lønn og en usikker tilværelse, som etterhvert med stadig større nødvendighet vil reise spørsmålet: kapitalisme eller sosialisme?

For Polens arbeiderklasse sto kan hende dette spørsmålet under desemberdagenes spontantane opprør klarere fram enn på mange år. De frukter som Polens arbeiderklasse skulle høste etter mange og lange års hardt slit i landets gjenreisnings- og oppbyggingsarbeid, fortæres i dag av det revisjonistiske toppskiktet innen stats- og partiapparatet, mens økte priser og skatter er hva som tildeles arbeiderklassen. Det har riktignok også tidligere vært en del kortvarige streiker og annen form for uro innen den revisjoniststyrte blokken, for det meste i Sovjetunionen. Disse tilløpene til kamp er imidlertid øyeblikkelig og med massiv kraft blitt slått ned, og ikke kommet utenverden særlig for øre. Men med de polske arbeidernes kamp i desember ble situasjonen en annen. Opprøret kom med en slik forløsende kraft og innbitthet at det hverken lot seg gjøre å slå ned umiddelbart eller dysses ned i taushet. Det var mange års oppdemmet bitterhet mot savn og urett, mot nedverdigelse og slit som mindre og mindre kom sliterne til gode, som nå fikk sin utløsning. Spontaniteten, kraften og den store øyeblikkelige oppslutningen i opprøret viste en slik må sann og riktig forakt for undertrykkernes lov og orden, at det ikke bare må ha ført til angst og uro langt inne i Kreml, men også til en del kalde føtter blant vestlige forsvarere av kapitalismen –dersom en i det minste skal tiltro dem et minimum av evne til analyse av den videre utvikling.

Den kampens ild som flammet opp i Polen vil ikke la seg slukke, selv om det foreta svisse manipuleringer innen toppskiktene, om en Gomulka dyttes bak kulissene og en Edward Gierek fram. Ilden vil tvert imot spre seg som et uunngåelig resultat av de sterkt tilspissede og antagonistiske motsetningene mellom hersker og trell, mellom arbeid og kapital – i Øst-Europa som ellers i verden.

Opprøret i Polen må betegnes som en stor seier for den polske arbeiderklassen, som i desemberdagene viste en solidaritet, kampånd og handlekraft som vi vel knapt har sett maken til på mange år. Store militær- og politistyrker ble satt inn i brutale forsøk på å slå ned de revolusjonære massene, og sosialimperialismens toppmenn i Krem ga ordre til at sovjetiske troppestyrker opp langs Polens grense.

Men det polske folket lot seg ikke kue. Streikene og demonstrasjonene fortsatte. Ved hele sin holdning, ved å sette sin egen revolusjonære vold mot undertrykkernes blodige framstøt lot arbeiderne den øst-europeiske kapitalmakten forstå at det var alvor.

At det var alvor, at det var en revolusjonær kamp, en kamp for maten og for en bedre tilværelse og derfor farlig for pamper og lakeier av alle størrelser og avskygninger, ble ikke bare forstått i Øst-Europa, men langt inn i hjemlige avisredaksjoner og i NRK. Gråtekonene som under sosialimperialistenes okkupasjon av Tsjekkoslovakia i august opptrådte i presse, radio og TV, ga denne gang ikke fra seg så meget som et lite hulk. Grunnen er heller merkelig. Her kunne man ikke gråte over kunstnernes ufrihet eller tilsidesatte nyanser innen konkurrerende revisjonistgrupperinger. Her ble en fort klar over hva kampen sto om, og hva den var opptakten til. Her hadde undertrykte reist seg mot undertrykkerne, og selv en invasjon av sovjetiske troppestyrker hadde ikke kalt gråtekonene til arbeid.

Men de polske arbeidernes kamp er mer enn noe annet et bevis for at sosial-imperialismens herredømme, i likhet med imperialismens, er kommet inn i en krise som uvegerlig vil føre til dens undergang og til folkenes frigjøring. I skrivende stund er det ennå ikke kommet til noen såkalt «av-klaring». Arbeiderne står fast på sine krav, streikene kan når som helst bryte ut. Revisjonistene har ikke maktet å opprette ro og orden.

«Under normale, fredelige forhold», sier Lenin,

utfører arbeideren sitt arbeid uten å kny, motsier ikke arbeidsgiveren eller diskuterer sine vilkår. Under en streik setter han fram sine krav med høy røst, han minner arbeidsgiverne om deres overgrep, han krever sin rett, han tenker ikke bare på seg selv og sin lønn, han tenker på alle sine kamerater som har lagt ned arbeidet sammen med ham og som reiser seg for arbeidernes sak uten å frykte hva det kan koste. Det er ofte slik, at når det bryter ut en streik på en bedrift, følger det streiker på et stort antall andre fabrikker. Hvor stor moralsk betydning streiker har, ser man av den virkning de har på arbeiderne, når de ser at kamerater har opphørt å være slaver og – om enn bare for en kort tid – blitt mennesker på samme vis som de rike. Hver streik fører i sitt kjølvann tanker om sosialisme blant arbeiderne, tanker om hele arbeiderklassens kamp for å frigjøre seg fra kapitalens undertrykkelse.

(V.I.Lenin, CollectedWorks, Bd.4, Moskva 1960, s.315.)

Årsaken til de polske arbeidernes opprør var den samme som utløste streiken i Kiruna, den samme som førte til streikene i Norge. Det var mange års passiv misnøye som med ett ble aktiv, mange års resignasjon og godtakelse som slo over i sin motsetning. Det var et av setning. Det var et svar på de elendige forholdene folket har levet under, et svar på den usle godtgjørelse arbeiderne har fått for sin innsats, et svar på den forserte utbyttingspolitikken. Og denne politikken vil fortsette. Den er den herskende klassens eksistensgrunnlag, dens livsbetingelse, og en forutsetning for lokale og sentrale pampers velstand og makt.

Derfor vil undertrykkerne aldri oppnå ro, uansett hvilke tiltak de treffer for å sikreutbyttingen, om den polske LO-sjefen byttes ut med en for systemet mer fordelaktig person, om en Aspengren – når den tid kommer – byttes ut med en mer tjenlig og ikke fullt så kompromittert person. Det kan gåen tid med såkalte «normale og fredelige» forhold. Men hele folket kan som kjent ikke lures hele tiden.

Det finnes en grense. Når den er nådd, er det slutt på roen og resignasjonen. Da fortoner ubehaget ved fortsatt å finne seg i tilværelsen seg større enn risikoen og uvissheten ved opprøret, ved å bryte lover og vedtekter for å tilkjempe seg det som med ett står som en soleklar og udiskutabel rett.

I Polen ble denne grensen nådd. Det samme skjedd på enkelte arbeidsplasser her hjemme. I framtiden vil utbyttingen også her hjemme sprenge kamprammen for de enkelte arbeidsplasser, og vil føre til revolusjonær massekamp. Det vil bringe det arbeidende folk både nederlag og seire, nye erfaringer og erkjennelser. Ut av dette vil også forståelsen for nødvendigheten av sosialismen vokse, og –arbeiderklassen som helhet vil utvikle sine beste egenskaper. Derfor kan vi ved inngangen til det nye året ikke bare bringe ønsket om, men har fullt grunnlag for å slå fast at 1971 vil bli et godt kampår.

I en rekke historiske verker har Karl Marx på en klar og uttømmende måte forklart hvorfor og hvordan «enhver klassekamp er en politisk kamp». Grundigst og mest omfattende bekreftes dette gjennom marxismens økonomiske lære, hvor også borgerskapets falske myter om priser og lønninger så ettertrykkelig flenges i stykker.

Ingen arbeider er i dag i tvil om hvem som får bære byrdene av prisstigningen, og flere og flere blir etterhvert også klar over hvem som tjener på den. Dette vil da også etterhvert medføre at monopolkapitalen og dens forskjellige representanter i Arbeidsgiverforeningen, og de reformistiske og revisjonistiske partiene, ikke i samme grad vil lykkes i å kue arbeidsfolk ved å blåse liv i de gamle, velkjente myter som forteller at det er økningen av arbeidernes lønn som er hovedårsaken til prisstigningen. Hensikten er klar: både å gi arbeidsfolk skylden for at prisene stiger, og naturlig nok også det forkastelige ved «kravmentaliteten». Ønsket er å få fastslått den falske og resignerende konklusjon: «Det har ingen hensikt å slåss for høyere lønn, den blir bare spist opp av prisstigningen etterpå.» Og visserlig kan det se slik ut. Lønnsøkningen fra siste tariffoppgjør er allerede oppspist av prisstigningen. Men årsaken til dette ligger hverken hos arbeidsfolk eller i den illusoriske lønnsøkningen som ble gitt.

I dag er vi kommet inn i en periode hvor det mest dekkende og riktige navn er dyrtid. Slitet og presset på arbeidsplassene blir hardere – fortjenesten mindre. Det hele har sin bakgrunn i det kapitalistiske systems videreutvikling. Imperialismen krever ytterligere monopolisering; større enheter, kapitalen på færre hender – og mindre konkurranse. En slik utbygging krever igjen ytterligere kapital til storkonsernene – kapital som skal gi økt profitt og derved muligheter til å foreta den nødvendige strukturrasjonalisering, som igjen skal øke mulighetene til ytterligere monopolisering.

Den økte prisstigningen er et av framstøtene for a skaffe denne kapitalen. Det er monopolenes frammarsj og forberedelse til å få norsk økonomi tilpasset EEC-medlemskap, som arbeidsfolk nå far betale gjennom dyrtidsutviklingen.

Det kapitalistiske system har utviklet seg fra et frikonkurransemarked hvor mange små kapitaleiere konkurrere og få store kapitalgrupper (monopoler), som behersker store deler av markedet. Med frikonkurransemarkedet kunne prisene, på grunn av konkurransen, like godt synke som stige. Dersom det var større etterspørsel etter en vare enn tilbud, øke prisen – var tilbudet større enn etterspørselen, sank den. I dag opplever en derimot sjelden at prisene synker, tvertimot økes de stadig vekk, noe som også er en naturlig utvikling i kapitalismen. Konkurransen har etterhvert medført at de små blir spist av de store, og kapitalen blir konsentrert på færre hender. Denne utviklingen har gjort de større kapitalgruppene klar over at konkurranse dem imellom neppe ville være effektiv og profittbringende. Ytterligere utbygging var derfor en naturlig utvikling: sammenslåing til enda større grupper, og avtaler for å regulere priser, marked og produksjonsøkning. Resultatet er at prisene ikke vil synke, selv om det egentlig er grunn til det (f.eks. ved økt produktivitet, ved større tilbud enn etterspørsel), fordi avgjørelsen helt og fullt ligger i hendene på monopolkapitalen som naturlig nokstadig vekk vil og må øke profitten. Men ved produktivitetsøkning og synkende etterspørsel kan derimot monopolkapitalen utsette prisøkningen for kortere tid, eksempelvis til arbeidernes velberettigede kamp for høyere lønn er avsluttet. Etter den kommer så prisøkningen, som så benyttes til å underbygge mytene om at det er lønnsøkningen som er skyld i prisstigningen. Situasjonen etter siste tariffoppgjør er nettopp et eksempel på dette.

For kapitalen betyr økt monopolisering en maktmessig styrking. Effektiviteten øker, og dermed profitten. Når de nasjonale markedene er delt opp, går kapitalen over landegrensene og begynner en oppdeling av verden – og når dette stadium er nådd, må det til en omfordeling. Den andre verdenskrig var en slik omfordeling. Den engelske imperialismen måtte vike for den amerikanske, og etterhvert som de europeiske landene korn seg opp økonomisk, og hjemmemarkeder var oppdelt i midten av femtiårene, ble det klart for den europeiske monopolkapitalen at det var meget vanskelig å konkurrere med den amerikanske – både på hjemmebane og i andre deler av verden. En styrking av den europeiske monopolkapitalen kunne bare skje gjennom ytterligere monopolisering, hvilket krevde at de ennå eksisterende «grensehindringer» mellom de europeiske land ble fjernet. Tanken om et samlet Europa ble så lansert – og i 1957 ble EEC dannet av Frankrike, Italia, Vest-Tyskland, Belgia, Nederland og Luxembourg. Det gjaldt nå for monopolkapitalen i disse landene a styrke sin egen stilling – før fellesmarkedet ble utvidet– og på kortere sikt måtte det derfor settes visse «grenser» for annen europeisk monopolkapitals inntreden (eks. Storbritannia). På lengre sikt var det derimot klart at det måtte utvidelse til for å styrke monopolenes maktstilling, og i dag pågår nettopp slike forhandlinger – også for norsk medlemskap.

Monopoliseringen i Norge har da også økt voldsomt de senere årene. Allerede i1953 var denne utviklingen kommet så langt av 4 prosent av industribedriftene hadde 60 prosent av all kapital. Tydeligst har kanskje monopoliseringstendensen vist seg innen bank- og forsikringsvesenet. Storbankene sluker de mindre i tur og orden, og allerede i 1960 forvaltet 3 storbanker omlag 50 prosent av de privateaksjebankenes samlede forvaltningskapital.

Situasjonen for norsk monopolkapital i dag, er at den har nådd fasen der EEC-medlemskap er en forutsetning for en videre utvikling – for rask og lønnsom ekspansjon. Uten EEC-medlemskap ville nemlig den norske monopolkapitalen svekkes betraktelig, fordi den bare kunne ekspandere ved a sluke mindre norskebedrifter. Monopoliseringstakten ville reduseres, og dermed profitten.

Kort oppsummert kan en slå fast at monopoliseringen medfører økte priser og atskillig verre levevilkår for arbeidsfolk. I EEC vil prisstigningen bli enda verre for arbeidsfolk, på grunn av enda høyere grad av monopolisering. Men monopoliseringen er en nødvendig videreutvikling for det kapitalistiske system, som bygger på utbytting og undertrykkelse og som på grunn av sin natur vil ture stadig hardere fram. Derfor er det også bare arbeiderklassens maktovertagelse som kan gjøre slutt på forverringen av dens levevilkår.

Det er alene ved å knuse monopolkapitalen og dens statsmakt og opprette sin egen, proletariatets revolusjonære diktatur, at arbeiderklassen for alltid kan sikre en utvikling i pakt med folkets grunnleggende interesser. Men på kortere sikt kan vi slå tilbake monopolkapitalens frammarsj, få gjennomført prisstopp og bedret våre lønns- og levevilkår ved enhetlig og kraftig kamp.

Initiativet i denne kampen er allerede tatt i og med dannelsen av arbeiderkomiteer mot dyrtid og EEC.

Fem latinamerikanske stater, Chile, Peru, Bolivia, Ecuador og Colombia har sluttet (i mai1969) en samarbeidsavtale som er kalt Andes-pakten, etter den mektige fjellkjeden Andes som strekker seg gjennom alle fem land. Det er en klart anti-imperialistisk pakt, og nylig kom de fem parter fram til en overenskomst om felles restriksjoner mot utenlandsk kapital og bl.a. gradvis avskaffelse av tollavgifter innen paktområdet og opprettelse av et fellesmarked. Her dreier det seg om et fellesmarked med sikte på å forsvare de nasjonale interesser mot utenlandsk dominans. Altså stikk motsatt EEC som vil bryte ned nasjonalstatene, fordi finansoligarkiet og stormonopolene krever frittarmslag til utbytting av en europeisk «storregion».

Men nå tilbake til Andes-pakten, og vi skal spesielt se på de avtaler som ble fattet på en utenriksministerkonferanse i Lima, hovedstaden i Peru,14. – 31. desember 1970, ifølge det kinesiske telegrambyrået Hsinhua. Fellesavtalen om utenlandsk kapital slår bl.a. fast at utenlandske selskaper kan trekke ut av et land høyst 14 prosent av totalprofitten; hvert år. Videre er det ikke tillatt for utenlandsk kapital å investere i bedrifter som i dag er i stand til å dekke behovet og heller ikke kjøpe aksjer som er på innenlandske investorers hender. Utenlandsk investering er forbudt i forsikringsselskaper, forretningsbanker, transport, forlagsvirksomhet, radio- og TV-stasjoner, aviser og ukepresse, og foretak som omsetter innenlandske produkter.

De utenlandske selskaper som nå har hånd om transport og massemedia av forskjellig slag i de fem land, må innen en bestemt tidsfrist overdra 80 prosent av aksjene til innenlandske investorer. Videre må alle utenlandske selskaper innen seks måneder selge minst51 prosent av aksjene til innenlandske investorer, slik at de blir blandete selskaper med dominerende nasjonal kapital.

At det er amerikansk monopolkapital disse bestemmelsene i første rekke er rettet mot, er nesten unødvendig å presisere. En Reuter-melding 13. desember opplyste at de utenlandske investeringer i Andes-paktens fem land i 1969 beløp seg til 3,3 milliarder dollar, og av dette sto USA for over 2,4 milliarder dollar. Det vil si over to tredjedeler av den totale utenlandske investering.

Lima-konferansen vedtok også en plan for felles industriutvikling med sikte på å redusere importen av industrivarer. Samtidig skal alle varer produsert med et lands kapital eller med felles kapital kunne sirkulere tollfritt innen de fem lands fellesmarked. Lima-deklarasjonen slår videre fast et hvert lands rett til fri utnyttelse av egne ressurser og til «å mot-sette seg alle former for utenlandsk politisk og økonomiskintervensjon og press.»

Vi bringer her et utdrag av en artikkel av den japanske journalisten Ichihei Sugiyama der han behandler den farlige gjenreising av Japans monopolkapitalisme som finner sted i dag, med støtte fra USA-imperialismen og den sovjetiske sosialimperialismen. Bresjnev-regimets bidrag her er at det har slått dørene opp på vid vegg for de japanske monopoler til Sibirs kolossale råvareressurser.

For japansk monopolkapitalisme vil 1970 bli stående som året da den, under USA-imperialismens ledelse, begynte å spille en ny rolle i Asia. Ifølge statsminister Satos uttalelse, like etter møtet med Nixon i november 1969, går denne nye rolle ut på «å bringe stabilitet til Asia» og «skape en ny orden». Altså skal ikke Japan lenger være en kontrahent som bidrar til a tilfredsstille USA-imperialismens behov, men en «partner» som virker som den samme imperialismens agent.

Årsaken til denne «forfremmelse» er den japanske monopolkapitals sterke stilling i dag. Helt siden slutten av den annen verdenskrig har dens vekstrate vært usedvanlig høy. Av de kapitalistiske land ligger Japan i dag med hensyn tilvekstrate i bruttonasjonalprodukt nest etter USA. De japanske monopolkapitalister skryter av at de vil øke «hjelpen» til en del asiatiske land, dvs. investeringer og utbytting av de samme land, fra de 500 millioner den er i dag til en milliard dollar i 1972.

Et meget viktig trekk i den japanske monopolkapitalisme, sier Sugiyama, er at den er bygget opp av USA-imperialismen i den hensikt å gjøre Japan til «en barriere mot kommunismen». Før vi går videre om den økonomiske utviklingen, skal vi derfor ta med noen fakta om den militære stilling.»

På det militære området har USA-imperialismen fullstendig kontroll over Japan. I selve Japan er det 145 amerikanske baser med en samlet styrke på 40 000 mann og på Okinawa 120 baser med 45 000 mann. Den japanske regjering måtte en gang åpent innrømme at de japanske såkalte selvforsvarsstyrker også praktisk talt står under amerikansk kommando. Disse styrker, dvs. den japanske monopolkapitals væpnete makt, er på 250 000 mann. Det vil si 80 prosent av den styrke den gamlejapanske imperialisme rådde over da den i 1931 gikk til angrep på Kina, menstyrkenes ildkraft er i dag selvfølgelig langt større.»

I vest hører vi ustanselig om Japans veldige industrielle utvikling, men Sugiyamakan også fortelle om svakheten hos den japanske industrimakt.

«Den japanske monopolkapitalisme kan synes fryktinngytende, når en bare ser på vekstrater, produksjon osv. Men i virkeligheten er den så svak at den er helt avhengig av USA-imperialismen for å overleve. Økonomisk ligger dens dødelige svakhet i at den så å si fullstendig er avhengig av importerte råstoffer og olje for å holde industrien i gang. Det er sagt at hvis oljestrømmen fra Midt-Osten ble blokkert i Malakka-stredet, ville de japanske nøkkelindustrier stoppe opp før det var gått en måned. Skorten på råvarer, innskrenkete markeder både hjemme og ute har ført japansk økonomi inn i alskens motsigelser og vanskeligheter. Når så en kriseherjet USA-imperialisme eksporterer sine egne vanskeligheter til Japan, blir klimaet for de japanske reaksjonære stadig barskere.»

Etter å ha herjet rundt i mange land i Asia, Afrika og Latin-Amerika etter råvarer, har de japanske monopolherrer i dag kastet sine griske øyne på Sibir, forteller Sugiyama og fortsetter:

Nagano Sigeo, president for det japanske handelskammer og også president i det nye kjempemonopolet Nippon Steel Corporation, uttalte nylig: – Alle natur-ressurser som trengs for Japans økonomiske utvikling ligger urørte under jorda i Sibir. Å fremme det japansk-sovjetiske økonomiske samarbeid, med utnytting av Sibir som akse, er den viktigste oppgave for japansk økonomi i 1970-årene.

De japanske reaksjonære gjør i dag sitt ytterste for å realisere sine ærgjerrige ambisjoner om å utvide sitt hegemoni i Asia og Afrika – ved hjelp av sin militære overlegenhet og ivrig oppmuntret av USA-imperialismen. De afroasiatiske folk, særlig folkene i Sørøst-Asia, er i dag direkte truet av japansk militarisme.

Men både i og utenfor Japan vokser folkenes kamp mot den japanske militarisme seg stadig sterkere. De grusomme forbrytelser som under den annen verdenskrig ble begått av den japanske imperialisme, har de asiatiske folk ennå i friskt minne. De vil aldri tillate en gjenreising av det japanske reaksjonære herreveldet. I mange asiatiske land reiser det seg stadig skarpere advarsler mot de japanske reaksjonære, fordi de asiatiske folk vet, av bitter erfaring fra 30 år tilbake, hva det betyr å komme under dette reaksjonære åk.

Bresjnev-revisjonistene logrer –for japansk «Drang nach Sibir».

Men underlig nok later det til at de sovjetiske revisjonistledere ser en rosenrød framtid i japanske monopolherrers «Drang nach Sibir». Se f. eks. et avsnitt i artikkelen «Vår nabo Japan» i sovjettidskriftet Ny Tid(nr. 36,1969) som lyder: «Når en av toppmagnatene i japansk industri behager å uttale offentlig at han er takknemlig for de voksende kontakter med Sovjetunionen, viser det hvor dypt ideen om fredelig sameksistens har trengt ned, selv i et miljø som den japanske forretningsverden». De samme «toppmagnatene i japansk industri» får seg nok en god latter når de ser sine lumske hensikter i Sibir av de revisjonistiske sovjetlederne bli lagt ut som «fredelig sameksistens».

Sovjetlederne har slått dørene opp på vid vegg til Sibir for de japanske kapitalistene, fordi sovjetlederne har lidd katastrofalt nederlag i sin økonomiske konstruksjon. Derfor strekker de tiggende hendene mot de japanske industrimagnatene etter penger og kapital, i bytte for sine uendelige skogområder, jordgass, malm- og koppergruver osv. De ber japanske monopolherrer om a bygge en havn i Wrangel-bukta og har gitt det japanske luftfartsselskap (Japan Air Lines) fritt leide til å krysse tvers over hele Sovjetunionens territorium på sine ruter mot vest (London og Paris).

Sovjetlederne har søkt om å bli medlem i Den asiatiske utviklingsbanken – i hvilken hensikt? For å kunne trekke lån fra banken og delta i den imperialistiske investering og utbytting i asiatiske land? Sovjetlederne søker med iver å lære av de japanske kapitalistene slike ting som bedriftsledelse og øking av produktiviteten. Alt sammen monster de japanske monopolherrene har hentet i USA den gang de begynte sin ekspansjon og intensiverte utbyttingen av de japanske arbeidere.

Det er åpenbart at denne sovjetledernes intime kontakt og servilitet er den reelle kjerne i deres forhold til japansk monopolkapitalisme. Mens deres «angrep» på og «kritikk» mot japanske reaksjonære er et narrespill for å bedra folkene.

Gromyko, Sovjetunionens utenriksminister, ga nøkkelen til forståelse av sovjet-ledernes virkelige hensikter da han uttalte: «Den meningsforskjell som forekommer i enkelte internasjonale spørsmål, blir i høy grad oppveid av den faktor som tjener til a bringe våre to land (Sovjetunionen og Japan) sammen – deres interesse for fred, framfor alt fred i Asia og Stillehavet». De revisjonistiske sovjetledernes intime kontakt med og servilitet overfor de japanske monopolherrer og reaksjonære er en naturlig konsekvens av sovjetrevisjonismens allianse med USA-imperialismen.

Sovjetunionens aktive deltagelse i verdensutstillingen i Osaka, «Expo '70», i «full enighet med dens motto» var ingen tilfeldighet. Alt dette er bare et bevis på Bresjnev-revisjonistklikkens villighet til å opptrappe sin hemmelige allianse med de japanske reaksjonære og USA-imperialismen. De har til hensikt å gjøre bruk av denne alliansen i sin sosial-imperialistiske politikk for herredømme over og utbytting av Asia.

Her står den sovjetiske sosialimperialismen i diametral motsetning til de asiatiske folk som kjemper for frihet og uavhengighet, og den går i villskap mot

Folkerepublikken Kina, som blokkerer veien for sosial-imperialismen.

Men samme hva den lumske sammensvergelse mellom USA-imperialismen, den japanske monopolkapitalismen og den sovjetiske sosial-imperialisme forsøker seg på av triks og intriger, provokasjoner og aggresjon i Asia, er de dømt til fullstendignederlag. De asiatiske folk, i nær enhet med folkene i hele verden, er besluttet på å føre sin revolusjon fram til endelig seier og drive USA-imperialismen, sovjetrevisjonismen og de japanske reaksjonære i grava.

 

Hvis de monopolkapitalistiske gruppene i USA framturer i å forsterke sin aggresjons- og krigspolitikk, vil den dag uunngåelig komme da verdens folk vil henge dem. Den samme skjebne venter USAs med skyldige.

Mao Tsetung

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylydte samtaler seg imellom, alt mens de lydeligklirret med ølflaskene.

Bare 8 representanter satt rolig.

Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.

Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selvmeget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.

Men det komiske og tragiske går. ofte hånd i hånd, og, det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.

På NKP's sentralstyremøte 5. september framførte gamle, trette menn et selsomt skuespill. Under Esther Bergeruds innlegg demonstrerte flertallet sin forakt for marxist-leninister ved å reise seg, skrape med stoler, smelle i dører og føre høylytte samtaler seg imellom, alt mens de lydelig klirret med ølflaskene.

Bare 8 representanter satt rolig.

Opptrinnet minnet sterkt om en gutteklasse som prøver å få gjort så mange streker som mulig før læreren kommer inn. Det var i grunnen bare papirflyene som manglet.

Hensikten var åpenbar. Det gjaldt å få forstyrret Esther Bergerud så meget at hun skulle miste tråden i sitt innlegg. Men det sterke skjær av ufrivillig komikk som opptrinnet hadde, ødela enhver tilsiktet hensikt. Alene det å se disse eldre, astadige menn som ellers tar seg selv meget høytidelig, og utad opptrer med stor pondus, gjøre desperate forsøk på å framføre en meget ungdommelig utfoldelsestrang, var et syn som kunne få enhver til å briste i latter.

Men det komiske og tragiske går, ofte hånd i hånd, og det tragiske var demonstrasjonen av forakt for kommunistisk møtedisiplin, framført av menn som er valgt til å lede NKP. Hele opptrinnet berettiger konklusjonen: Dette var revisjonistiske krampetrekninger – bokstavelig talt.

Klassekampen tilspisses og skjerpes. Imperialismen, hvis høyborg er USA, er i sin siste, desperate, forråtnende og døende fase, hvor den øker undertrykkelsen og terroren mot verdens folk. Sovjetunionen, for vel 50 år siden opprettet som en arbeider- og bondestat, som var et bolverk mot imperialismen, har i dag degenerert under revisjonistenes ledelse. For første gang har revisjonismen fått statsmakt – og går i full forståelse med USA-imperialismen inn for å løse verdens politiske og økonomiske spørsmål seg imellom, over hodet på verdens folk, og ut fra sin felles globale strategi om «innflytelsessfærer».

Men undertrykkelse avler motstand, og over hele verden vokser frigjøringsbevegelsene både i styrke og omfang. En avgjørende forutsetning for at folket skal lykkes i sin kamp, er imidlertid at det finnes et revolusjonært kommunistisk parti som samordner og leder folkets kamp. Gjennom det nasjonale borgerskap har imperialismen liten eller ingen mulighet til direkte å influere på det kommunistiskeparti. Sovjetrevisjonismen har derimot det, gjennom sine tradisjonelt godekontakter med de kommunistiske (i dag hovedsakelig revisjonistiske) partier.

Revisjonismen har sin kilde i borgerlig tenkning, og mellom den borgerlige og proletære tenkning finnes det ingen mellomting, sier Lenin. Når den proletære tenkning går ut av partiet, kommer den borgerlige tenkning inn.

Dette er hva som er skjedd i vårt partis ledelse, og det er på denne bakgrunn en må vurdere de siste hendelser i partiet: eksklusjonen av de 27 kameratene i Østkantlaget, suspensjonen av undertegnede fra sentralstyret – og før dette eksklusjonen av Egil Engeland i Kristiansand S., og utkastelsen av Frihetens revolusjonære journalister.

Sentralstyrets behandling av de 27 kameratene i Østkantlaget og undertegnede, var en farse fra ende til annen. Alle forsøk på å få en politisk diskusjon om sentrale, prinsipielle spørsmål ble avfeid. Et forslag om a innkalle felles medlemsmøte for Oslo/Akershus distrikt, for å diskutere sakens politiske sider, falt mot 2 stemmer.

Stadfestelsen av eksklusjonen av de 27 kameratene ble vedtatt mot 2 stemmer.

Mot Østkantlaget ble det fra sekretariatets side presentert et nettverk av løgner, forvrengninger – og fortielser av fakta. En skulle ikke tro slikt var mulig i et kommunistisk parti, og uvilkårlig må en spørre: er dette kommunister?

Like sikkert som at det i sentralstyret sitter kommunister, like sikkert er det at der må finnes bevisste borgerlige agenter. Noen annen forklaring finnes ikke på den forråtnelsesprosess som her finner sted.

Sentralstyret. som for øvrig nå består utelukkende av det såkalt sterke kjønn, er i hovedsak sammensatt av eldre, trette menn som ikke orker så meget kamp – som ser freden og roen som det eneste gode, eller for å si det med en omskrivning av Bjørnson: Fred er det beste, ei at man floget vil!

Alle i sentralstyret har ved selvsyn kunnet konstatere at andre meninger enn Reidar Larsens automatisk medfører en formidabel overhøvling, som partiformannen, i parentes bemerket, er en sann mester i. Dette har da også ført til at de fleste velger den minste motstands vei: holder kjeft, eller hvis de føler seg tvunget jatter intetsigende med.

Det totale fravær av kampmot, kampånd og revolusjonær årvåkenhet i sentralstyrets flertall, gir revisjonistene frie hender til å turnere partiet som de ønsker: i en stadig mer borgerlig retning! En anseelig mengde av groteske eksempler kunne gis på dette. Her er ett:

På sentralstyremøtet i januar i år, stilte jeg følgende spørsmål til sentralstyret:

– Mener sentralstyret at Reidar Larsens versjon av proletariatets diktatur er i samsvar med det kommunistiske partis syn på proletariatets diktatur?

RTLs versjon ble som kjent offentliggjort i en kronikk i Friheten i april 1966, hvor det bl. a. het:

I vårt program erklæres det at NKP 'ser en parlamentarisk, sosialistisk republikk som en historisk naturlig statsform i vårt land'. Det fram går også, selv om det ikke sies med rene ord, at vi forutsetter et Storting med forskjellige partier representert etter deres tilslutning i folket.

Vi må etter min mening konsekvent bekjenne oss til vårt parlamentariske demokratis anerkjente spilleregler så lenge vi i Norge har slike forhold at også sosialismens motstandere holder seg til disse reglene.

Fra sentralstyret fikk jeg imidlertid intet svar på spørsmålet. Ikke før var det stilt, før Løvlien reiste seg og foreslo spørsmålet avvist som sentralstyret uvedkommende, hvilket ble kontant og øyeblikkelig vedtatt – fulgt av lettet sukking. Dette var helt tydelig et høyst ubehagelig spørsmål å svare på for revisjonistene, og «fredens menn» i sentralstyret sa sin vane tro heller ingen ting.

Andre eksempler på utglidning i borgerlig retning er: Nedleggelsen av arbeidet i Kampanjen Norge ut av NATO. Tilslutningen til Sovjetunionens og USAs planer om kollektive «sikkerhetssystemer» både i Europa og Asia. Den fullstendige avvisningen av samarbeid med SUF(m-1). Utelukkelsen av leninismen i arbeidsprogrammet, osv. osv.

I alle disse spørsmål har «fredens menn» i sentralstyret ikke så meget som løftet lillefingeren, enn si opplatt sin munn, men har latt borgerskapets agenter få anledning til å ture fram som de har ønsket.

Enkelte partikamerater hevder så at MLFs medlemmer er årsaken til ufreden og uroen i partiet. Men dersom disse med dette mener at bevisste kommunister skulle praktisere den samme «fred» som «fredens menn» i sentralstyret, nemlig: lukke øynene for borgerskapets overtagelse av vårt parti, da kan svaret bare være at den slags fred kan kommunister ikke være med på. Det betyr gravens fred for det kommunistiske parti.

Opportunistene var ikke ferdig med å skryte av den «sosiale freden» og av at det ikke er nødvendig med revolusjoner når en har «demokrati», da det åpnet seg en ny kilde til de veldigste verdensomveltninger i Asia. Den russiske revolusjon ble fulgt av den tyrkiske, den persiske og den kinesiske. Vi lever nå nettopp i en tid med slike stormer og deres «tilbakevirkning» på Europa. Hvordan det enn kommer til å gå med den store kinesiske revolusjon, som ymse «siviliserte» hyener nå flekker tenner mot – så er det ingen makt i verden som kan gjenopprette det gamle livegenskapssystemet i Asia eller tilintetgjøre den heroiske demokratiske ånd hos folkemassene i de asiatiske og halvasiatiske land.

Noen mennesker som ikke er tilstrekkelig oppmerksom på betingelsene for forberedelse og utvikling av massekampen, er blitt brakt til fortvilelse og anarkisme av den lange utsettelsen med den avgjørende kamp mot kapitalismen i Europa. Vi ser nå hvor kortsynt og feig den anarkistiske fortvilelsen er.

Det at Asias 800 millioner er kommet med i kampen for de samme idealer som Europa, er ingen grunn til fortvilelse, men til mot og fortrøstning.

De asiatiske revolusjonene har vist oss den samme karakterløshet og usselhet hos liberalismen, den samme tydelige avgrensning mellom proletariatet og alle slags borgerskap. Den som etter erfaringene både fra Europa og Asia taler om ikke-klassemessig politikk og ikke-klassemessig sosialisme, han er simpelthen verd å bli satt i et bur og vist fram som en annen australsk kenguru.

Lenin – (Pravda, 1. mars 1913)

I høstflommen av litterært rusk og rask fra forlagene dukket det også opp en lyrikk-samling med tittelen «Vi er mange». Denne tittelen sikter ikke til at det er mange lyrikere, men at det er mange som er av samme mening og står sammen med forfatteren, mange som er interessert i litteratur som angår dem fordi den handler om dem selv og deres samfunnsmessige situasjon; at det kortsagt er mange arbeidsfolk.

Boka fikk meget lovende omtale i numrene 11 og 12–70 av Klassekampen, hvor den bl.a. ble betegnet som «den første diktsamlinga som har interesse for arbeidsfolk på lenge». For-fatteren heter Stig Holmås og har tidligere deltatt i en «gruppebok», «åtte fra Bergen», i serien Paxlyrikk.

Samlingen består av 4o dikt, hvorav 14 kan ansees som velmenende, sosialistisk inspirerte innlegg i klassekampen. Resten er det vanlige oppkoket av den vanlige blandingen fra årets, fjorårets og tidligere års lyrikksamlinger: anstrengte og uvesentlige hjertesukk, selvopptatthet og sentimentalitet, framført i mer eller mindre forunderlige ordkonstellasjoner – og som i all sin uklarhet likevel klart kjennetegner tomheten og forfallet i den borgerlige kultur. Her kan man finne vemodige minner om ung forelskelse og hytteturer for en del år siden, slik at man forstår at forfatteren også har en politisk ubevisst fortid. Og her får leseren vite at

Stina er rar.
Hun kan ikke,
vil ikke.
Men hun har lyst.

Eller det blir opplyst at Ulrik er en kjekk gutt som sier jøss og er likt av alle, har brun genser og lyse barter, Mao-merke og tobakkspung. Eller man får et glimt av forfatterens problemer og vilje til sjølkritikk i følgende «Oslo-notat»:

I kveld tisset jeg i vasken.
Jeg er et svært renslig menneske,
og det skal ikke gjenta seg.

Både dette siste diktet og det om Stina er her sitert i sin helhet – det er altså ikke snakk om bruddstykker eller begynnelser. Det samme er tilfellet når det gjelder gjenfortellingen av diktet om Ulrik – det inneholder faktisk ikke noe mer. Og det samme gjelder følgende opprørske og truende meningsytring, framført på engelsk for riktig å skape assosiasjoner:

Åpent brev fra Bergen til
Asbjørn Bryn
If you're looking for trouble,
you've come to the right place.

En sitter i det hele tatt like uberørt – og like klok – som etter å ha vært igjennom en samling av for eks. Jan Erik Vold, Dag Solstad, Einar Økland eller en hvilken som helst småborgerlig skribents private utredninger. Og da hjelper det lite om disse utredningene fra forfatterens side oppfattes som både småpussige og ikke helt uvesentlige.

Det samme kan stort sett sies om de 14 "arbeiderdiktene". De er nok velmenende, men inneholder ingen oppfordring til kamp, lite bitterhet som virker ekte, lite hat – fordi de ikke inneholder noen skildring av arbeidsfolks kår, ingen avdekking av deres bitre, nedverdigende, daglige virkelighet. Det kunstneriske resultat som er kommet ut av forfatterens møter og samvær med arbeidere, er i hovedsak overflatiske selvfølgeligheter som

Det er sant at
norske arbeidsfolk har fjernsyn.
Men det de ser er ikke vesentlig.
Men det de hører er ikke sant.

Det finnes rett nok et og annet lyspunkt, som ikke bare virker som lettvinte klisjeer. I «Streike-vakt» forekommer noen slike:

femten karer med
hendene i bukselommene
fast bestemt
på at
her slipper ingen
forræder forbi

 – –

du med den blå jakken på kontoret der
gå ned og fortell
disse karene at
det ikke finnes klasseskille i Norge
hør hva de da sier

Men for det meste virker det uopplevd, nærmest pliktskyldigst skrevet, og(ikke minst intetsigende, som for eks. diktet «Sjaueren»:

«Han er grå ved tinningene, taus. Men når han snakker,/ er stemmen klar og stø./ Noen forteller meg at han var heimefronts-/mann under krigen. – –

I lunsjpausen snakker han om lønnsoppgjøret. / 'Vansker er til for å overvinne,' sier han.»

Og det kan jo både Aspengren og Selvig nikke anerkjennende til.

Nå har skjønnlitterære ytringer om arbeiderklassens forhold lenge vært mangelvare. Det er muligens det som har fått en avis som Klassekampen til å oppfordre leserne til å skaffe seg den, og hevde at tross svakhetene «blir hovedsida at den er god».

Men god er den som sagt ikke. I likhet med så godt som samtlige av de senere års øvrige kunstneriske ytringer føyer den seg bare til den lange rekken av beviser på at det snart ikke en gang er skallet igjen av den borgerlige kultur.

Hva kan det så komme av at en som hevder å stå på arbeiderklassens side i klassekampen offentliggjør en slik samling av– for lavt regnet 2/3 ved-kommende – private banaliteter, som i innholdsløshet og mangel på almen interesse ikke står noe tilbake for Jan Erik Vold med fleres produkter?

En av årsakene er utvilsomt at Stig Holmås – vurdert etter de foreliggende resultatene – ikke har noe særlig å fortelle om samfunnet og menneskene, at hans oppfatning av hvordan kunst skal være og virke er så influert av tomheten og oppløsningstendensen i borgerlig kultur og dens toneangivende kunstneriske krampetrekninger, at han ikke kan annet enn å følge dens metodikk. Dermed blir han nærmest ute av stand til å se det han sikkert gjerne vil skrive om, og heller ikke i særlig stand til å uttrykke det han måtte se. I likhet med andre yngre forfattere som føler seg tiltrukket av sosialismen og som har følt kravet om å være med på å skape kunst for arbeiderklassen, har han slik kommet iden for en skribent så sørgelige situasjonen: at han egentlig ikke har noe å skrive om.

Den beste pekepinn i så, måte leverer Stig Holmås selv ved å la trykke en innrømmelse om et mislykket forsøk på et dikt om Kiruna- streiken, hvor han sier at han rett og slett ikke fikk det til, men anser saken så viktig at han oppfordrer leserne til å ta for seg en artikkel om emnet i Klassekampen.

Han fikk det ikke til. Så skriver han i stedet om det han har å skrive om, det som er sett og opplevd og som dessuten har den fordel at det lett kan uttrykkes ved hjelp av rådende stil og form: han har pisset på vasken, han har erkjent at den første ungdomstida er ugjenkallelig forbi, og han har møtt en arbeider som hadde skinnlue med øreklaffer og som sa «tidlig oppe, kamerat?»

At han forsøker å skrive om det han har opplevd og kjenner til, kan ingen bebreide ham. Men når en ikke makter å få noe mer ut av sine opplevelser og smule kjennskap til tilværelsen enn Stig Holmås har gjort – ja, da blir det ikke stort å skrive om, og da har det ikke særlig interesse for andre enn forfatteren selv og kanskje hans likestilte.

Og det bidrar heller ikke til å skape noen kunst for arbeiderklassen annet enn som anti-eksempel – og dem er det etterhvert blitt nokså mange av.

Men det vil bli enda flere. Det en kan slå fast i og med utgivelsen av Stig Holmås' bøker at forlaget har forstått at det igjen er i ferd med å oppstå en gruppering som vil være avtakere av ting som smaker av arbeiderdiktning. Etter hvert som klassekampen skjerpes og arbeiderklassens styrke vokser, vil også antallet skribenter som føler seg tiltrukket av sosialismen og gjerne vil gi uttrykk for det, vokse. Det vil føre til en god del avfall, en god del spekulasjoner, som alltid når det foregår en sterkbevegelse og utvikling. Men det vil også føre til kunst som ved å beskjeftige seg med mer vesentlige problemer – og dermed få et vesentligere innhold – vil bidra til den titt omtalte og lengeventede «fornyelsen», og bli et viktig ledd i den revolusjonære omdannelsen av samfunnet. Under denne prosessen kan vi imidlertid vente oss en god del bidrag som både vil påberope seg og bli utropt til å være Rudolf Nilsens etterfølgere og arvtakere. Lien la oss håpe at for-lagene og borgerpressa for fram-tiden selv får besørge reklamen for de mer spekulative produktene ,og at marxist-leninistiske publikasjoner tar seg i vare for å bringe falske, «kameratslige» anmeldelser.

Stig Holmås:
«Vi er mange»
Dikt. Kr. 16,50
Gyldendal

1

De, der er anbragt på stole af guld for at skrive,
vil blive spurgt ud om hine, der
vævede deres klæder.
Ikke efter deres ophøjede tanker
vil deres bøger blive ransaget, men
en eller anden vilkårlig sætning, som lader slutte
noget om en egenskab hos dem, der vævede klæder,
vil blive læst med opmerksonthed, for her
     kan der være tale om træk
hos de berørte aner.

Hele litteraturer
skrevet i udsøgte vendinger
vil blive gennemsøgt efter tegn på,
at der har levet oprørere,
    hvor undertrykkelse fandt sted.
Bønlige anråbelser fra overjordiske væsener
vil bevise, at her har jordiske
      siddet over jordiske.
Ordenes kostelige musik vil kun berette,
at der for mange ingen mad var.

2

Men til sin tid vil de blive prist,
der sad på det bare gulv for at skrive,
der sad blandt de forsmåedede,
der sad blandt de kæmpende.

De, der fortalte om de forsmåedes lidelser,
de, der fortalte om de kempendes bedrifter
med kunst. I det ædle sprog
førhen forbeholdt
forherligelsen af konger.

Deres beskrivelser af misforhold og deres opråb
vil stadig bære finger aftrykket af de
forsmåede. For disse
blev de overdraget, disse
bar dem videre under den svedklamme skjorte
gennem politiafspærringer
til deres lige.

Ja, der vil komme en tid, da
disse kloge og venlige
vrede og forhåbningsfulde,
der sad på det bare gulv for at skrive,
der var omringet af forsmåede og kæmpende, vil blive
offentligt prist.

En taktisk hovedoppgave for den samlede marxist-leninistiske bevegelsen i Norge er byggingen av det kommunistiske arbeiderpartiet. Dette understrekes i dokumenter fra såvel de marxist-leninistiske studie- og arbeidsgruppene som SUF(m-1)og Marxist-leninistisk Front i NKP, (MLF). I MLF's politiske plattform understrekes det at vi i Norge i dag ikke har noe enhetlig kommunistisk parti, men at kampen i NKP kan gi følgende utfall: Enten vinner de virkelige kommunistene kampen i partiet, eller så umuliggjøres kommunistenes arbeid innafor partiet og revisjonistledelsen står tilbake med sitt «radikale samlingsparti». Under alle omstendigheter innebærer det partibyggende arbeid for MLF's vedkommendebrudd med revisjonistene.

I kampen for det kommunistiske parti vil studiet og tillempinga av marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning få en avgjørende betydning. Det gjelder også den aktuelle kamp mot revisjonistene, hvor den kommunistiske partiteori er et mektig våpen mot RTL-klikkens likvideringsplaner. I artikkelen Om leninismens grunnlag sammenfatter Stalin det kommunistiske partis fremste kjennetegn.

Partiet er arbeiderklassens fortropp. Det innebærer at partiet må ta opp i seg proletariatets og folkets beste representanter, og at det må ruste seg med den marxistiske teori for å stake ut den rette vei i kampens bukter og finter. Det kommunistiske parti skal stå i spissen for denne kampen og utgjør arbeiderklassens og folkets «generalstab».

1 Partiet som arbeiderklassens organiserte tropp. Men partiet er ikke bare arbeiderklassens fortropp, det er klassens organiserte fortropp. Uten en sterk indreorganisasjon, etter den demokratiske sentralismens prinsipper, som forener indredemokrati med sentral ledelse, vil ikke partiet utøve noe virkelig lederskap.

2 Partiet som høyeste form for proletariatets klasseorganisasjon. Partiet er ikke den eneste klasseorganisasjon som klassen skaper i kampen, men en av dem. Men fagforeningene, enhetsfrontorganisasjonene, kooperasjonen m.v., kan ikke arbeide uavhengig av «generalstaben», tvert om. Partiets lederskap er en forutsetning for at disse skal utvide og forbedre sine posisjoner i kampen, at de virkelig skal binde partiet sammen med de partiløse massene.

3 Partiet som redskap for proletariatets diktatur. Partiet er ikke noe mål i seg selv, det er et redskap i arbeiderklassens hender til å erobre statsherredømme, og til å styrke maktstillingen etter at den er erobret.

4 Partiet som en viljens enhet som er uforenlig med at det eksisterer fraksjoner. Partiet tillater ikke at det dannes konkurrerende sentra som oppløser enheten og bryter ned disiplinen. Den indre meningskampen skal primært bidra til å sikreenhetlige beslutninger.

5 Partiet blir styrket ved at det renser seg for opportunistiske elementer. Proletariseringen av «mellom-lagene» i samfunnet, og demoraliseringen av arbeiderklassens «øvre» lag, fastlønnete funksjonærer, pressefolk, stortingsrepresentanter osv. (arbeideraristokratiet), utgjør de klassemessige røtter til opportunismen. Partiet må føre kamp mot opportunistiske elementer som lar seg korrumpere.

Etter den annen verdenskrig har utviklingen særlig vært preget av to faktorer:

For det første imperialismens sammenbrudd og den nasjonale og demokratiske revolusjonen i Asia, Afrika og Latin-Amerika. For det andre den midlertidige revisjonistiske maktovertakelsen i Sovjetunionen og Øst-Europa, unntatt Albania. Imperialistmaktenes tiltakende sammenbrudd fører til skjerpet klassekamp i disse landa. Alt dette stiller nye krav til de kommunistiske partier. Som på den annen internasjonales tid viser utviklinga klart at de partier som ikke har styrke nok til å plassere seg på folkets side i dagens kamp til sjuende og sist vil havne på historias skraphaug.

Kommunistenes viktigste våpen i denne prosess er Mao Tsetungs tenkning, for «Mao Tsetungs tenkning er marxismen-leninismen i den epoke da imperialismen går mot sitt endelige sammenbrudd og sosialismen går fram mot en verdensomspennende seier.» Når det gjelder den kommunistiske partiteori har Mao Tsetung videreutviklet og forsvart de prinsipper som Stalin la til grunn i den omtalte artikkel. Mao Tsetungs videreutvikling av den marxistiske partiteori kan oppsummeres ved de prinsipper som legges til grunn i KKP's «forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelse» (Folkerepublikken Kinas Ambassade. Kultur- og opplysningsavdelingen.)

1) Partiet må holde fast ved den marxistiske teorien;
2) partiet må forbinde teori og praksis i alt sitt arbeid og forene marxismen-leninismens allmenngyldige slutninger med hvert lands konkrete praksis;
3) partiet må tjene og aldri skille seg fra folket;
4) partiet må tillempe masselinjen;
5) partiet må nytte kritikkens og sjølkritikkens våpen.

 

Det må finnes et revolusjonært parti som er oppbygd i samsvar med marxismen-leninismens revolusjonære teori og revolusjonære stil.

Har vi i Norge i dag et revolusjonært parti, eller har vi en karikatur? Dette er et alvorlig spørsmål som alle kommunister må tenke over. Et av de klareste kjennetegn er om partiet holder fast ved og forsvarer den marxist-leninistiske teorien. Gjør NKP-ledelsen det?

I alle avgjørende ideologiske spørsmål har revisjonist-ledelsen konsekvent fraveket marxismen-leninismen og stilt seg på reformismens standpunkt. I spørsmålet om den sosialistiske revolusjon og overgangen til sosialismen har de gått inn for en borgerlig-demokratisk styreform, en nasjonalisert statskapitalisme. Istedet for å knuse det borgerlige statsapparatet går de inn for å beholde dets representative organer (Storting, kommunestyrer m.m.) og gjøre borgerskapets undertrykkelsesorganer til «redskaper» for en «demokratisk omforming i sosialistisk retning».

Både i teorien og i sin arbeidsstil har de latt hensynet til partiets «demokratiske» omdømme i borgerskapet gå foran det å forberede partiets medlemmer og den øvrige del av arbeiderklassen på den skjerpete klassekampen, som de hittil relativt svake, men ikke desto mindre klare krisetegn vil medføre. Dette henger sammen med den lettvinte, men historisk uholdbare illusjonen om en «fredelig, demokratiskvei til sosialismen» som Krustsjov gjenopplivet, og som NKP-lederne har gjort til sin.

MLF og den samlede marxist-leninistiske bevegelsen er i ferd med å legge grunnen for en virkelig kommunistisk bevegelse, ettersom den har feid disse revisjonistiske illusjonene til side. Gjennom å reise parolen om massestudium i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, har de forsvart de grunnleggenderevolusjonære prinsipper og anvendt dem i klassekampen i dagens Norge.

Gjennom utgivelsen av Røde Fane og organiseringa av MLF, fikk også den ideologiske kampen et sterkt oppsving i NKP og ledelsen er tvunget på defensiven i sine spinkle forsøk på å forsvare den revisjonistiske linja.

Studiet og den revolusjonære skoleringen er et annet eksempel på hvordan NKP-ledelsen fullstendig underkjenner betydningen av den revolusjonære teorien. I etterkrigsåra har ledelsen benektet nødvendigheten av revolusjoær skolering. Helt fram til våren 1970 advarte de medlemmene mot å delta i marxist-leninistiske studiesirkler, men da denne linja i praksis led nederlag arrangerte de i Oslo sin egenstudiesirkel, som i allefall ikke inneholdt den revolusjonære teori.

Hvilke følger oppgivelsen av marxismen-leninismen får, vitner også utviklinga i Sovjetunionen etter den 20. kongress om. Ved å redusere marxismen-leninismen til teorien om «hele folkets stat» og «hele folkets parti», og å gjøre spørsmålet om den fredelige sameksistens til samarbeid mellom undertrykt og undertrykker, har herskerne i Sovjetunionen fram til i dag ført en «fredelig evolusjon» som kjennetegnes av framveksten av den nye priviligerte overklassens overtakelse av partiet og statsmakten. I stedet for å tjene folket er målet blitt å profittere på det arbeidende folks bekostning.

Kinas Kommunistiske Parti under Mao Tsetungs ledelse innså imidlertid på et tidlig tidspunkt farene som den ideologiske utartingen i Sovjetunionen medførte, og de publiserte opp gjennom 60-åra en rekke dokumenter, som har fått storbetydning for hele den marxist- leninistiske bevegelsen. Samtidig trakk KKP de rette erfaringer av SUKP-ledelsen utarting og forsterket den ideologiske kampen mot sine egne borgerlige elementer i partiet og statsapparatet.

Våre egne, såvel som den internasjonale m-l-bevegelsens erfaringer, viser at ideologien har en avgjørende innflytelse, som kan oppsummeres slik:

Et parti som leder en stor evolusjonær bevegelse kan umulig vinne seier uten å beherske den revolusjonære teori, uten å være i besittelse av kunnskaper i historie, uten en grundig forståelse av den praktiske bevegelse. (Mao Tsetung).

 

Partiet må forbinde marxismen–leninismens universelle sannhet med den konkrete praksis i revolusjonen i hvert land.

Hvordan forbinder en så den marxist–leninistiske teori med den kinesiske revolusjonens praksis? Det kan forklares med det allment kjente ordtaket: 'Pilen skytes mot målet’. Den innbyrdes sammenheng mellom marxismen–leninismen og den kinesiske revolusjonen likner på den innbyrdes sammenhengen mellom pilen og målet. Men en del kamerater 'skyter uten å ha et mål' – de skyter på lykke og fromme. Slike folk kan lett komme til å skade revolusjonens sak. (Mao Tsetung).

Klassekampens betingelser skifter fra land til land og fra situasjon til situasjon. Således antar kampen forskjellige former ut fra det grunnlag som finnes i klassestrukturen, historiske tradisjoner, styrkeforhold m.m. Studiet i dette levendeliv, og teoriens anvendelse på det, er av avgjørende betydning for kommunistenes arbeid.

Revisjonistene forvrenger marxismen-leninismen også på dette området. Typisk er RTLs «nasjonal–kommunistiske» ferniss. Den går ut på å «fornorske» teorien dithen at han fornekter alle grunnleggende prinsipper som støter borgerpressa, og på den måten gjør teorien mer «akseptabel» for borgerskapet. Denne linja gir selvsagt bare et påskudd til å forfekte revisjonismen og har ingenting til felles med marxismen-leninistenes linje, som går ut på å forene marxismen-leninismens allmengyldige sannhet med revolusjonens konkrete praksis.

Eksempler på hvor livsviktig dette prinsippet er, kan hentes fra studiearbeidet. I den grad revisjonistene har drevet studier har de vært abstrakte og uten sammenheng med den praksis bevegelsen bedrev. Marxist-leninistene gjennom-fører linja på den måten at bade studiet i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, og studiet i det norske klassesamfunnet drives med henblikk på å løse bevegelsens problemer på de forskjellige områder.

Det letteste som finnes, er å lære seg en mengde termer fra marxismen-leninismens vokabular, men det gir ikke bevegelsen noen framgang. Først når bevegelsen råder over kadre som behersker kunnskaper om klassekampens bevegelser, og som har innsikt i marxismens analyse-metode, blir teorien en materiell kraft som forandrer verden.

 

Det kommunistiske parti tjener folket.

En grunnleggende sannhet i marxismen-leninismen er at «folket og bare folket er den kraft som driver verdenshistorien framover». Denne sannheten kan høres ganske selvfølgelig ut, men ofte bunner mange politiske feil nettopp i manglende tro på folkemassenes kraft. Å tjene folket innebærer å ta utgangspunkt i de arbeidende massers klassestandpunkt, deres virkelige interesser, og gjøre disse interesser til sine.

»Vår plikt er å stille oss ansvarlige overfor folket. Hvert ord, hver handling, hver politikk må være i samsvar med folkets interesser, og hvis det ,&r seg gjeldendemistak, må de korrigeres – det er det som ligger i å være ansvarlig overfor folke.t» (Sitatene s. 190).

Utgangspunktet for de marxist -leninistiske grunnstudiene er klassestand-punktet. I dette skiller marxist-leninistene seg fra såvel revisjonistenes rent økonomistiske standpunkt, som fra ulike superintellektuelles teorier om de «velfødde» arbeidere. Det er derfor ikke nok i teorien å ha «forstått» marxismen, slik som noen intellektuelle «Marx-eksperter» har tendenser til. Hvis klassestandpunktet mangler vil de aldri kunne trekke de riktige konklusjoner.

NKP-ledelsens revisjonistiske utarting er i seg selv et godt eksempel på følgene av manglende klassestandpunkt. I stedet for konsekvent å ta utgangspunkt i folkets interesser, har de degenerert til borgerlige «politikere» som betrakter «politikken» og «politikerne» som en slags lukket sirkel der man pønsker ut «lure» forslag som blir sendt ut til valgene for å få tilslutning. Det som er smartest og finner på de mest «taktiske» utspill, vinner. Slik arter den borgerlige politikken seg i motsetning til marxist-leninistenes, som – fordi de lever et liv og kjemper sammen med folkets arbeidende masser – ikke får interesser i motsetning til folkets.

Partiet tillemper masselinja

Når marxismen-leninismen slår rot i massene, omskapes den til en materiell kraft som forandrer verden. Det kommunistiske parti må ha evnen til å bygge på massenes kraft, fordi «massene er de virkelige helter». I den borgerlige propagandaen forties disse kjensgjerninger. Her hevdes den idealistiske historieoppfatninga: viktige historiske endringer kommer som en følge av viljen til ei lita gruppe utvalgte «ledere».

Skal en kunne holde et nært samband med massene, må en ta utgangspunkt i massenes behov og ønsker. Alt arbeid for å tjene massenes interesser må ta utgangspunkt i massenes behov og ikke i noe ønske fra en enkeltperson, hvor velmotivert det enn måtte være. Det er ofte slik at det objektivt i massene er tilstede et behov for visse omdannelser, men uten at massene subjektivt et klar over denne nødvendigheten. De er ennå ikke innstilt på, og bestemmer seg ikke til en omdannelse, og i slike tilfeller må en vente tålmodig. For først når flertallet av massene som et resultat av vart arbeid er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene, og ønsker viljefast å gjennomføre dem, da først bør de gjennomføres … Her virker to prinsipper: det ene er massenes aktuelle behov og ikke slike behov vi har utpønsket for dem, og det andre er massenes ønsker og at de selv må bestemme seg, og ikke slik at vi tar bestemmelsen for dem.

Den nasjonale og demokratiske revolusjon i Asia er i seg selv et godt eksempel på masselinja i praksis. Mao Tsetung utarbeidet selv teorien om masselinja bl. a. på grunnlag av det faktum at det kinesiske folk var i stand til å beseire de japanske imperialistene og de innenlanske reaksjonære, trass i det kinesiske folkets underlegenhet m. h. t. teknisk utrustning, militærteknisk utdannelse o.s.v. Og så de indo-kinesiske folks store seire i sin nasjonaldemokratiske revolusjon, er et bevis på massenes uovervinnelige styrke «når flertallet av massene … er blitt seg bevisst at det er nødvendig å foreta omdannelsene». Selv ikke verdenshistoriens best utrustede og mest brutale militærmakt kan i dag stanse de indo-kinesiske masser.

Eksempler på hvordan marxist-leninistene med framgang har tillempet masselinja har vi sett i vårens store oppsving i studentkampene. bl.a. generalstreiken. Videre har vi fått masselinja demonstrert i streikekampene i Sauda og på Norgas, hvor arbeiderene på disse arbeidsplassene og de breie masser av arbeidende ellers sluttet opp om deres berettigete krav og bl.a. ga store pengebeløp for at de streikende skulle holde ut overfor arbeidskjøpernes press.

Selvsagt hevder ingen, og aller minst marxist-leninistene, at det ikke i disse kamper kan være begått feil, men disse kan bare rettes ved at en blir bedre i stand til å følge masselinja.

NKP-ledelsen har ikke etter krigen, og aller minst i den seinere tid, tillempet masselinja. I stedet for å studere og undersøke massenes virkelige ønsker og behov, har deres politikk tatt utgangspunkt i egne ønsker og behov. Derfor kunne f.eks. delegater til partiets siste landskonferanse oppleve at partiets formann la fram forslag om at konferansen skulle anbefale LO's usle tariffkrav. Begrunnelsen var at «de ville bli vedtatt likevel». Slik kan opportunismen og halehengspolitikken til LO-pampene forsvares og utlegges som «arbeidsfolks vilje»!

 

Partiet tillemper kritikken og sjølkritikkens metode til å løse motsetninger innen folket.

Ikke-antagonistiske motsetninger (motsetninger innen folket) og antagonistiske motsetninger (motsetninger mellom folket og folkets fiender) må løses på forskjellige måte. Dette er den viktigste konklusjonen på Mao Tsetungs banebrytende artikkel fra 1956. Dermed ga han den kommunistiske verdensbevegelse et nytt våpen til å oppnå indre konsolidering og enhet.

Den eneste metoden til å avgjøre spørsmål av ideologisk natur, eller stridsspørsmål i folket er den demokratiske metoden, diskusjonsmetoden, metoden med kritikk og sjølkritikk, metoden overtalelse og undervisning, og ikke en metode med tvang eller undertrykkelse.

La oss se hvordan marxist-leninister og revisjonister bruker denne metoden forskjellig. Da de ideologiske motsigelser mellom SUKP og KKP i slutten av1950-åra begynte å utvikle seg, gikk KKP konsekvent inn for å løse denne striden ved kritikken og sjølkritikkens metode. Først internt. På møter og i korrespondanse la de fram sine synspunkter og ønsket en oppriktig diskusjon. SUKP-ledelsen svarte med offentlige angrep og brøt bl. a. bistandsavtaler og trakk sine eksperter hjem fra Kina for å legge folket der under økonomisk press – i håp om at de skulle godta revisjonistenes linje. Som en følge av den revisjonistiske utartinga ble motsetningene til KKP til en antagonistisk, en uløselig motsigelse.

Et liknende eksempel kan vi hente fra kampen i NKP. Marxist-leninistene har konsekvent hevdet at motsigelsene burde løses gjennom metoden med kritikk og sjølkritikk, ut fra ønsket om å komme fram til enhet på grunnlag av Mao Tsetungs metode:

1 1942 utarbeidet vi formelen 'enhet–kritikk–enhet' for å beskrive denne demokratiske metode for å løse motsetninger innen folket. Utgangspunktet er at vi går ut i fra ønsket om enhet og løser motsetningene gjennom kritikk og kamp, slik at vi oppnår enhet på et nytt grunnlag.

I denne hensikt førte marxist-leninistene diskusjon på møter og konferanser, og da Friheten ble stengt for marxistiske innsendere, ble Røde Fane utgitt. Revisjonistledelsen hadde imidlertid ikke noe ønske om enhet og de svarte med eksklusjoner og andre tiltak for å tvinge og skremme folk inn på sin linje. Dermed har revisjonistene gjort motsigelsene til en motsigelse mellom folket og folkets fiender.

Motsigelsene mellom marxist-leninistene er imidlertid av en helt annen karakter. Både SUF(m-1), ML-gruppene og MLF har forskjellig utgangspunkt, erfaringer o.s.v., som utgjør motsetninger. Imidlertid har demokratisk diskusjon, kritikk og sjølkritikk styrket enheten, og lagt grunnlag for en ny enhet som til sist vil føre til dannelsen av et kommunistisk arbeiderparti.

EEC kommer stadig nærmere. En liten forsmak på dets komme fikk folk gjennom innføringen av momsen; en litt større smakebit ble tildelt gjennom den skyhøye avgiftsøkningen på det folkefiendtlige statsbudsjettet.

Innføringen av moms, det å legge mer og mer skatt på vareforbruket, økte økonomiske byrder på folkeflertallet, for dermed å kunne gi større skattelettelser og større økonomisk gevinst til kapitaleierne, var et kjernepunkt i EEC-tilpasningen; slik måtte samfunnet være innrettet for å være tilpasset og tjenlig en økonomisk og politisk union som EEC. For ikke å møte for stor motstand for og under overgangen måtte imidlertid de øyeblikkelig virkende usosiale og mest folkefiendtlige, virkningene av momsen tilsløres, eller ad kunstig måte forsøkes foreløpig eliminert. Parolen som skulle svelges var: Ingen skulle tape, alle ville tjene litt. Det skjedde først og fremst ved at avgiftsprosenten midlertidig ble satt på «lavest» mulig nivå – godt hjulpet av høylydt krangel i Storting og borgerpresse om de to «alternativene», A- eller B-moms, 15 eller 20 %.

Men denne «milde» innføringsgraden førte likevel til merkbart hardere livsbetingelser for folk, ga folk konkrete og følbare beviser på at nå var de igjen blitt snytt. Og på grunn av denne «milde» innføringsgraden ble det kjempevekst i underskuddet på statsbudsjettet.

Det blir nå rettet på. Avgiftsøkningen skal bringe resultatet av 'overgangen til moms mer i samsvar med den planlagte målsetting: bedre vilkår og større profitt for næringslivet, større inntekter for staten og dermed en effektivisering av dens ytelser overfor monopolkapitalen. 1 tillegg har det i årevis pågått en jevn prosess av store og små forandringer, som hver på sin måte har vært med på å legge forholdene mest mulig gunstig til rette for monopolkapitalen og trygge dens fortsatte utvikling. Hovedlinjene i denne prosessen har vært diktert ay monopolkapitalens alltid økende behov for profittmaksimering. De viktigste redskapene har vært Staten, Stortinget og LO-ledelsen. De har vært de formelle initiativtakere og iverksettere som har fastsatt de i øyeblikket gunstigste normene for monopolkapitalens økte utbytting av folket. Midlene har vært mange; de har strukket seg fra samordnet oppgjør til Ottosen-komiteen. LO-ledelsen har forlengst inntatt sin plass sammen med NAF for under Statens ledelse å danne en mest mulig avskrekkende front mot arbeiderne, og Statens; rolle ved tariffforhandlingene er forlengst befestet av «begge» parter.

 

Slik er økonomi, statsadministrasjon, fagbevegelse, skatte- og avgiftspolitikk skritt for skritt blitt stadig bedre tilpasset monopolkapitalens behov og retningslinjer, samfunnsforholdene kommet stadig mer i samsvar med inntredelsesbetingelsene i EEC.

– – –

I EEC gjelder prinsippene frj etableringsrett, fri bevegelse av kapital, fri bevegelse av arbeidskraft-, geografisk så vel som yrkesmessig. Ethvert medlemsland er forpliktet til å yte samme betingelser for kapitalinvesteringer; nye etableringer osv. Ethvert, medlemsland er likeledes forpliktet til å yte de samme betingelser for arbeidere, uansett nasjonalitet noe som i et utviklet EEC vil bety de samme elendige betingelser for arbeidere i alle land. På denne måten stilles hele statsapparatet, med lovverk, skatte-, lønns- og sysselsettingspolitikk på en enda mer måte i den ekspanderende og utbyttende kapitalismes tjeneste.

I mindre målestokk har denne utviklingen pågått i Norge også for EEC var planlagt i fastere former. Den har bare akselerert særlig sterkt og blitt særlig tydelig de siste årene.

Prisstigningen, skatteflåeriet og de betydelig hardere levevilkårene har selvfølgelig ført til økt misnøye og begynnende forbitrelse og skapt et fast grunnlag for motstand mot monopolkapitalens fortsatte frammarsj, mot fortsatt og forverret utbytting. Dette grunnlaget vil også bli stadig fastere, i og med at det blir bearbeidet både av monopolkapitalen og dens representanter og av arbeiderklassens motaksjoner.

Situasjonen idag er også en god del forskjellig fra forrige gang norsk EEC-medlemskap var på trappene. Misnøyen i folket var selvfølgelig også den gang til stede, men bevisstheten om folkemakt, om arbeiderklassens styrke (som nå igjen begynner å bre seg), var gjennom mange år systematisk blitt undergravd og hadde ingen organisert forkjemper. «Kampen» mot EEC ble den gang organisert og ledet av «Aksjon mot medlemskap i Fellesmarkedet», en gruppe «norske kvinner og menn» som hadde påtatt seg den håpløse oppgave å bekjempe EEC og altså kapitalismens utvikling ved å forsøke og holde samfunnet tilbake på det for dem noenlunde» anstendige kapitalistiske nivå det i øyeblikket befant seg på, og som derfor ikke hadde noe holdbart alternativ til utviklingen fram mot EEC.

I det opprop initiativtakerne, de «143 norske kvinner og menn», offentliggjorde i desember 1961, formuleres denne virkelighetsfjerne og i bunn og grunnreaksjonære holdningen utmerket:

«… Europa er to ting. Det finnes et Europa som har inspirert vårt frihetsverk, vårt demokrati og var grunnlov. Men det finnes også et Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse, økonomisk og sosialt.»

At det «Europa som har inspirert vårt demokrati og vår grunnlov» er et for lengst forgangent Europa, et Europa i kapitalismens barndom, hvor nødvendigheten av frikonkurranse gjorde seg gjeldende på alle samfunnets omrader, ser de 143 totalt bort fra. Dermed ble de også i stand til gjennom hele sitt nasjonale motstandsopplegg å holde utenfor det faktum at det «Europa som er ansvarlig for erobringskriger, kolonivelde og undertrykkelse», er dagens Europa, et Europa hvor kapitalismens fortsatte utvikling og monopolisering stiller helt andre krav til «vårt» demokrati og «vår» grunnlov, og at et kapitalistisk Norge, både i og utenfor EEC, er uløselig forbundet med dette Europa og pent nødt til å følge de samme utviklingslinjer.

«Aksjon mot medlemskap …» greide etterhvert å skape en del blest om saken, og fordi det ikke fantes noen annen organisert motstand mot EEC, fikk den også bra tilslutning. Men om monopolkapitalens representanter innen EEC ikke hadde funnet ut at det behøvdes enda en tid til å styrke og utvide maktstillingen, hadde ikke «Aksjonens» opplegg kunnet stå imot.

Idag har den stort sett samme gruppering av «norske kvinner og menn», pluss noen nye, samlet seg under parolen «I Norge skal nordmenn råde». Og for å være riktig tidsmessig kaller den seg «Folkebevegelsen mot norsk medlemskap i Fellesmarkedet». Men opplegget er det samme inkonsekvente som den gang: Monopolkapitalens frammarsj skal forsøkes stanset, eller i hvert fall bremset – ikke ved å rette søkelyset, enn si egge til kamp, mot resultatene av kapitalismen i dagens samfunn, som EEC bare er en nødvendig fortsettelse av, ikke ved å solidarisere seg med flertallet i dets økende reaksjon på disse resultatene – men ved praktisk talt bare å sette de nåværende samfunnsforholdene opp mot de framtidige, forkastelige forholdene i EEC, ved å sette de eksisterende forholdene (med de korrigeringer «handelsavtale, likeberettiget samarbeid» og lignende fraser står for) opp som det eneste alternativ til kapitalismens fortsatte monopolisering og internasjonalisering.

 

Et slikt opplegg må nødvendigvis bli skrøpelig, fordi det bare representerer småborgerskapets fortvilte og håpløse motstand mot fortsatt og forsert monopolisering, fordi det legger hovedvekt på å kreve nasjonale rettigheter og nasjonal suverenitet i en periode med velutviklet internasjonal monopolkapitalisme, og først og fremst – fordi det rett og slett ikke lar seg gjøre å stanse kapitalismens utvikling ved å tviholde på eksisterende forhold bl. a. fordi disse forholdene fortoner seg mindre og mindre tiltalende for flertallet av folk.

Derfor kan «Folkebevegelsen» heller ikke bli noe kampmiddel for flertallet av folks interesser. Den kan bare bli et forum hvor den sedvanlige samling av «venstrekrefter», fagforeningspamper og akademiske småborgere offentlig får uttrykt sin opposisjonelle holdning og sin tvilsomme omsorg for det norske folk og norske bygdesamfunn.

– –

A løsrive kampen mot EEC fra kampen mot den daglige og generelle utbytting under kapitalismen lar seg ikke gjøre. Da blir det ikke noen kamp ut av det. Derfor lar det seg ikke gjøre å bekjempe EEC under småborgerskapets ledelse, med særlig «nasjonale» industri- og næringsgreners interesser som ledemotiv. Det lar seg heller ikke gjøre å forklare EEC's vesen, den metodiske utbyttingen av arbeidskraft, kravene om stadig større ytelser for stadig mindre lønn, kapitalistenes rett til å flytte arbeidere etter behov, økte priser, skatteflåeri osv. ved bare – eller iallfall i hovedsak – å peke på at det forkastelige ved EEC er det overnasjonale byråkratiet, at all tradisjon, nasjonal arv og suverenitet går dukken, at «vi» mister «vår» selvråderett, at «våre» nasjonale rettigheter frarøves, at nordmenn kort sagt ikke lengre får råde i Norge.

Det lar seg ikke gjøre fordi det først og fremst er spørsmål om nasjonal suverenitet kontra fremmedherredømme, ikke spørsmål om det folkenære og lokalbevisste herredsstyre i den rødmalte gammelskolen kontra det fjernebyråkratiet bak plast, stål og betong i Brussel. Den nasjonale suverenitet er for dagens kapitalistiske samfunn likevel en saga blott, og herredsstyrets hovedoppgave har lenge vært å hefte de nødvendige «demokratiske» merkelapper på monopolkapitalens direktiver.

Det det først og fremst er spørsmål om er folkemakt kontra kapitalmakt. Følgelig blir kampen mot EEC først og fremst en kamp for arbeiderklassens interesser, klassekamp framfor «kamp for fortsatt nasjonal suverenitet».

– – –

Innføringen av moms skapte misnøye og forbitrelse, avgiftsøkningen vil skape ytterligere misnøye og forbitrelse. Det er denne misnøyen som representerer den egentlige motstanden mot EEC, det er denne forbitrelsen som utgjør den største trusselen mot monopolkapitalens frammarsj. Det er også bare denne misnøyen og forbitrelsen – skapt av lave lønninger, dårlige og usikre arbeidsforhold, av daglige nedverdigelser, av manglende muligheter til livsutfoldelse – som kan samle og aktivisere folk til kamp mot fortsatt og forverret utbytting, og dermed mot EEC.

Bladet Gnistan (KFML) forteller om hvordan forberedelsene til Sveriges innlemmelse i EEC har skapt krise i svensk skotøyproduksjon. Nylig ble det varslet stans i fabrikken Oscaria i Ørebro, som eies av det multinasjonale selskapet BATA med fabrikker i 84 land og hovedsete i Kanada. Da dette selskapet i 1968 overtok fabrikken, var det en arbeidsstokk på 800. Idag er det 300 arbeidere igjen, og i februar blir også disse satt på gata. Gnistan forteller videre:

«For ti år siden var det ca. 3000 skoarbeidere i Ørebro-Kumla distriktet. I dag er det 1000. Av de 90 skofabrikkene i Ørebro er det 9 igjen. Den svenske skoproduksjonen er erstattet med økt import, og importens andel i det svenske sko forbruket er gått opp fra 27 til 63 prosent.

Det meste kommer fra EEC-landene. Italia alene svarte i 1968 for 4o prosent av importen. Innen EEC har BATA store fabrikker og har altså selv del i «den utenlandske konkurranse» som BATA-sjefen i Ørebro så sterkt beklager seg over.

Rasjonaliseringsveien innen skotøyindustrien, og liknende foreteelser innen andre bransjer, er et varsel om hva som kommer til å skje etter tilslutningen til EEC. Når kapitalistene får frihet til å flytte kapital og etablere seg hvor de vil. Svenske bedrifter kommer i stor utstrekning til å flytte sin produksjon til andre land der arbeidskraften er billigere. «Fristilte» svenske arbeidere blir så tvangsflyttet dit for at ikke tilgangen på billig arbeidskraft skal minke.

Internasjonale selskaper som BATA kommer i øket utstrekning til å kjøpe opp svenske bedrifter og legge dem ned, og på den måten skape monopol for sine varer som er produsert av lavtlønnsarbeidere i andre land. Småbedriftene blir feid av veien i samme slengen, Slike som Bonvings skofabrikk i Næssjø som stenger og sier opp sine 54 ansatte i februar. Dette vil skje i stadig større omfang når Sverige blir tilsluttett EEC.

Da vil mange bransjer i Sverige, som ikke når opp til EEC-monopolenes veldige investeringer i maskiner osv., gå samme veien som skotøyindustrien i dag.»

Levevilkårene for arbeidsfolk er i dag kraftig preget av dyrtidsutviklingen. Foruten MOMSEN har prisene hittil i år steget med hele 6 prosent. Den illusoriske lønnsøkningen etter årets tariffoppgjør – som skulle kompensere økningen i priser og produktivitet – ga i realiteten fattige 20 øre å tære på fram til tariffrevisjonen i april 1971. Dette tillegget, og mer enn det, er idag spist opp av prisstigningen. Utviklingen framover har regjeringen selv kunngjort: «Prisstigningen vil bli minst like stor i 1971.»

Det står klart for enhver arbeider at dyrtidsutviklingen har gitt deres lønn senket kjøpekraft. Levevilkårene er i løpet av kort tid blitt atskillig hardere. Kapitaleierne krever hardere slit – for mindre lønn.

På bakgrunn av denne situasjonen ble det i Oslo 29. september arrangert et arbeidermøte mot dyrtid og EEC. Sporveisbetjeningens forening og bedriftsklubben ved Norgas sto som arrangører av møtet, og fagorganiserte arbeidere tok her initiativet til en aksjonskomite med hovedoppgaven å utvikle arbeiderkomiteer over hele landet – for å organisere arbeidsfolks nødvendige kamp mot monopolkapitalens stadig nye framstøt, som ikke alene rammer industriarbeiderklassen, men alle grupper av det arbeidende folk. De rammer småbrukerne og fiskerne, som ved prisstigningen vanskelig kan skaffe seg et anstendig utkomme. De rammer småhandlende, skoleelever, studenter og intellektuelle – og alle disse gruppene vil idag nødvendigvis måtte bli arbeiderklassens forbundsfeller i kampen mot dyrtid og EEC.

Men det er alene arbeiderklassen, i kraft av sin stilling og sin styrke, som må føre an i kamper som vil reise seg mot dyrtidsutviklingen og mot norsk EEC-medlemskap. Derfor er det også nødvendig at arbeiderklassen danner egne kamporganer og, ikke minst, beholder initiativet og ledelsen i kampen.

Sommeren 1917 var Norge preget av kraftige dyrtidsaksjoner, og i kampen mot dyrtiden den gang krevde arbeiderne på grunnplanet over hele landet at det skulle innkalles en arbeiderkongress, som skulle vurdere hvordan kampen best skulle i føres. Delegater ble valgt, og kampviljen var beinhard, men så skjedde følgende:

Småborgerlige svikere satt i ledelsen for aksjonen. De skjønte og fryktet truselenf or en samfunnsomveltning som lå i arbeidsfolks kampvilje, og de avlyste kongressen. Raseriet over denne forræderiske handling var selvsagt stor blant arbeiderne, men ettersom arbeiderklassen ikke hadde sitt eget, sentraliserte redskap, ble kampen kraftig lammet.

Også i dag mangler arbeiderklassen sitt viktigste kampredskap. Den mangler et enhetlig kommunistisk parti, som kan samordne og lede kampen. Derfor er det også viktig at arbeidsfolk er på vakt og ikke gir muligheter til at småborgerlige grupperinger kommer til i ledelsen og avsporer den klare linje i kampen.

Bare arbeiderne kan skape en folkefront som kan mobilisere til aktiv og virkningsfull kamp i pakt med folkets grunnleggende interesser.

Arbeiderkomiteer, dannet på grunnplanet, vil oppfylle dette krav.

MARXIST-LENINISTISK FRONT i NKP gir derfor sin fulle tilslutning til aksjonskomiteens paroler:

REIS ARBEIDERKOMITEER LOKALT OVER HELE LANDET FOR:AVBRYTELSE AV FORHANDLINGENE I BRUSSEL!
SLUTT PA DYRTIDSUTVIKLINGEN!
FULL PRISSTOPP PÅ DAGLIGVARER OG HUSLEIER!
VEKK MED MOMSEN OG AVGIFTENE PÅ DAGLIGVARER, STRØM OG BRENSEL!
NED MED RENTESATSENE!
ØKT INVESTERINGSAVGIFT OG STRENGERE BESKATNING AV DE STORE INNTEKTER OG FORMUER!

 

MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP avholdt den 24. oktober 1970 en landskonferanse, hvor det ble gjort en rekke vedtak som skisserer opp frontens arbeid i tiden framover. På bakgrunn av klassekampens almene erfaringer og den siste tids skjerpete utvikling, som her hjemme hovedsakelig har sin årsak i kapitalistenes bestrebelser på å få norsk økonomi tilpasset EEC-medlemskap, trakk landskonferansen bl.a. opp kamplinjen som kommunistene må føre, og det slås fast at MLF ser det som sin oppgave å utvikle forståelsen for nødvendigheten av å virkeliggjøre et kommunistisk parti. En av de grunnleggende oppgaver i dette arbeidet er å virke blant de brede masser av arbeidere – fordi arbeiderklassen selv må og vil skape sitt kommunistiske parti, og selv verne og overvåke det som klassens organiserte fortropp.

Organisasjonen ser det altså som sin kommunistiske oppgave å bistå arbeiderklassen i dens organisatoriske oppbygging av det kommunistiske partiet, og på samme vis vil marxist-leninistene medvirke til dannelse av arbeiderkomiteer i kampen mot imperialistisk undertrykking. Ut fra dette vil MLF også styrke samarbeidet med andre ML-organisasjoner, som SUF (ml) og ML-gruppene. Men for å makte disse praktiske oppgaver i arbeiderklassens tjeneste slår MIF også fast nødvendigheten av skolering i marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning, slik at teori og handling smelter sammen til et hele og blir et kraftig redskap for arbeidsfolk i klassekampen.

Om den politikk som i dag offisielt kjøres fram av NKP-ledelsen påpeker MLF at det er revisjonismen som er dominerende, og sier videre at dette i dag bl.a. gir seg uttrykk i at «partiets ledelse ikke anvender marxismen-leninismen som rettesnor for sin politikk, men er henfalt til opportunistiske løsninger på taktiske spørsmål for partiet. En slik politikk duger ikke i spørsmål som direkte knytter seg til arbeiderklassens kamp mot borgerskapet og den internasjonale imperialismen. Denne opportunismen kjennetegner i dag sentralstyrets politikkunder Reidar T. Larsens ledelse. RTL-ledelsens senere års såkalte kamp mot «høyre» og «venstre» i partiet og dens omskiftende taktikk – fra sekteriske paroler til direkte partioppløsende planer om dannelse av et venstre «sosialistisk» koalisjonsparti er typiske eksempler.

Dette har ført til oppløsning av såvel partiets politiske som organisatoriske linje. Byråkratisk sentralisme kjennetegner i dag partiets struktur.

MLF forplikter seg videre til å kjempe mot revisjonismen og gjøre denne kampen til sin viktigste taktiske oppgave.

Landskonferansen, som vi her dessverre bare kan bringe denne korte rapporten om p.g.a. av plassmangel og tidspress, vedtok også statutter og organisatoriske retningslinjer for MLF – dessuten også en erklæring til støtte for dannelsen av arbeiderkomiteer mot EEC og dyrtid. Hovedinnholdet i denne erklæringen blir dekket av den korte artikkelen om «kamp mot dyrtid og EEC» som vi bringer annet steds i dette nummer.

MLFs statutter gjengir vi nedenfor:

 

STATUTTER FOR MARXIST-LENINISTISK FRONT I NKP

1. MLFS FORMÅL OG GRUNNLAG:

Marxist-leninistisk fronts formål er å kjempe for virkeliggjørelsen av arbeiderklassens revolusjonære kommunistiske parti i Norge.

Organisasjonens grunnlag er marxismen-leninismen, Mao Tsetungs tenkning som danner rettesnor for all praksis.

2. ORGANISASJONENS STRUKTUR:
Prinsippet for MLFs organisering er demokratisk sentralisme.

3. MEDLEMSKAP:

§ 1. Medlemmene skal forsvare og kjempe for arbeiderklassens interesser, nasjonalt såvel som internasjonalt. Ethvert medlem plikter derfor å bestrebe seg på å bli kvitt all borgerlig innflytelse og erkjenne at dets personlige interesser er ett med arbeiderklassens. Organisasjonen kan kreve at medlemmene skal vise større omsorg forarbeiderklassens interesser enn for seg selv eller noen annen enkeltperson.

§ 2. Medlemmene må gi akt på saklighet. Det er alltid sannheten som tjener arbeiderklassen.

§ 3. Ethvert medlem har plikt til å fremme og delta i diskusjonen for å utvikle og sikre en korrekt politisk linje for organisasjonen.

§ 4. Ethvert medlem har plikt til å delta aktivt i studievirksomheten og organisasjonens øvrige arbeid – og må alltid følge masselinja i dette.

§ 5. Ethvert medlem plikter å underlegge seg den demokratiske sentralismen, og øve kritikk og selvkritikk.

§ 6. Medlemmene har møteplikt. Hvis frammøte er umulig skal forfall meldes.

 

Stortinget er et redskap i kapitalistklassens hånd. Men det kan aldri bli et redskap i arbeidernes hender. Stortinget kan alene bli en tribune, en talerstol for arbeiderklassens virkelige representanter – kommunistene –,men det er bedragerske illusjoner som sosialdemokratiet søker å vekke hos arbeiderklassen når det forespeiler den at det skulle være mulig – og derfor en oppgave – for arbeiderklassen ved høstens valg å «erobre» Stortinget.

De virkelige arbeiderrepresentanter– kommunistene – kan og vil i Stortinget forfekte arbeiderklassens virkelige interesser, de kan og vil avsløre borgerskapets lurendreierier, bedragerier og reaksjonære framstøt, men det avgjørende ord mot reaksjonen og for arbeiderklassen ligger hos arbeiderklassen selv. Det ord kan arbeiderklassen uttale gjennom protestbevegelse, demonstrasjoner, streiker, revolusjonære masseaksjoner. Kommunistene vil i Stortinget arbeide utfra det synspunkt at de gjennom sin opptreden der, gjennom sine taler, forslag osv., skal bidra til å reise klassen til de nødvendige utenom-parlamentariske masseaksjoner. Dermed blir kommunistenes arbeid i Stortinget også et virkelig ledd i arbeiderklassens befrielseskamp og adskiller seg således på det skarpeste fra sosialdemokratenes – Det norskearbeiderpartis – politikk som går ut på at av de onder borgerskapet truer med å gjennomføre overfor arbeiderklassen å velge «det minst onde», istedenfor å mobilisere arbeiderklassen til kamp mot den angripende reaksjon. Derved svekkes og svinebindes arbeiderklassens handlekraft, og klassen drives fra skanse til skanse. Den siste treårsperiode, der det norskesosialdemokrati mer åpenlyst enn tidligere har drevet denne politikk, har vist hvor denne politikk fører hen. I virkeligheten adskiller den seg i sitt vesen ikke fra den politikk sosial-demokratiet fører i hele verden og som har ført til at arbeiderklassen har tapt den ene posisjon etter den andre. Det mest fullendte eksempel på denne politikk er Tyskland, hvor det minste ondes politikk har ført arbeiderklassen opp i de fryktelige terrortilstander som nå hersker under Hitlers bandittvelde.

Den politikk som Det norske arbeiderparti fører, det minste ondes politikk, fremmer og muliggjør denne utvikling. Det minste ondes politikk hemmer og lammer arbeiderklassens slagkraft, gjør borgerskapet stadig mer pågående, driver arbeiderklassen fra skanse til skanse. Det minste ondes politikk avslører seg som det største ondes politikk. Denne politikk muliggjør den fascistiske fremrykning mot arbeiderklassen og vil føre den norske arbeiderklasse opp i liknende tilstander som de som nå hersker i Tyskland, hvis arbeiderklassen ikke bryter med dem som nå fører denne politikk, blir seg sine uhyre krefter bevisst, ruster seg til de forestående klassesammenstøt og tar kampen opp mot borgerskapets offensiv med revolusjonære, utenomparlamentariske massekamper.

Klassefeller! Reis kampen for dissekrav! Forbered de avgjørende makt-kamper, forbered arbeiderklassens revolusjonære seier over utbytterne!

Felles kampfront mot kapitaloffensiven og den fascistiske fare!

Til kamp mot det kapitalistiske slaveri!

For den proletariske revolusjon, for arbeidernes og bøndenes maktherredømme i Norge!

 

For et sosialistisk Norge, et sovjet-Norge!

Fra brosjyren

«Folkestyret som det virkelig er»,

utgitt av NKP i 1934.

SVERIGE :
– M-L Gnistan. Månedlig marxist-leninistisk arbeideravis. Abonnement gjennom: Danelius bokhandel, Husargatan 41 A, Gøteborg C. Utgitt av KFML.
– Marxistisk Forum. Teoretisk tidsskrift. Abonner gjennom Peterson, Studentstaden 1011, Uppsala.
– Clarte. Organ for Svenska Clarteforbundet. Abonnement: Tidsskriften Clarte, Surbrunnsgatan 43 A, Stockholm VA.

DANMARK:
– Kommunist. Organ for KFML. Abonnement: Buen 11", 2000 København F.Marxistisk-Leninistiske Studiebreve, c/o Kommunist, Buen 11 y,2000 København F.
– Rød Front. Organ for KUML. Abonnement: c/o Hansen, Nygårdsvej 41 B1, 2100 København 0.

Det er i år hundre år siden Rosa Luxemburg ble født. Hun var, i likhet med Lenin, en av de ledende revolusjonære marxister innen Den 2. Internasjonalen, og en av sosialismens betydeligste teoretikere. Da Den 2. Internasjonalens sosialdemokratiske partier gled over i småborgerlig opportunisme og ble forvandlet til «stinkende lik», var hun med på å bygge opp en ny internasjonale av nye partier – og før Lenin hadde utarbeidet teorien om imperialismen hadde Rosa Luxemburg angrepet det samme problem og presentert en del av løsningen i to store arbeider: «Die Akkumulation des Kapitals. Ein Beitrag zur Ökonomischen Erklärung des Imperialismus», Berlin 1913 og «Die Krise der Sosialdemokratie», Zürich 1916.

Rosa Luxemburg hadde også det felles med Lenin at hun av historien ble tildelt rollen som leder av en proletær revolusjon. Riktignok sluttet den tyske novemberrevolusjonen i 1918 med nederlag for den tyske arbeiderklassen, mens Lenin og bolsjevikene førte revolusjonen i Russland til seier, men på mange måter må novemberrevolusjonen likevel betegnes som et seierrikt nederlag, og som Rosa Luxemburg selv så ofte påpekte: «Sosialismens hele vei er – i den utstrekning det dreier seg om revolusjonære kamper – belagt med nederlag.

Og allikevel leder den samme historie skritt for skritt uopphørlig fram mot den endelige seier! Hvor ville vi stå i dag uten disse nederlag, som har gitt oss historisk erfaring, erkjennelse, makt, idealisme!»

Ved sin førende stilling i kampen mot revisjonismen har Rosa Luxemburg både gitt oss historisk erfaring og erkjennelse, og i den følgende artikkel er det nettopp hennes sentrale bidrag i kampen mot revisjonismen vi skal ta for oss.

Spørsmålet om makt, om kampen for en revolusjonær omvelting av samfunnet – om proletariatets diktatur, har gjennom alle tider vært selve kjernepunktet i den vitenskapelige sosialismen; og det selvsamme kjernepunkt har nettopp vært det revisjonister og småborgere innen arbeiderbevegelsen har fryktet aller mest.

"Det er ikke for ingenting at Karl Marx har rettet sitt vitenskapelige søkelys mot de mest skjulte drivfjærene i det borgerlige samfunns økonomiske og politiske maskineri. Det er ikke for ingenting at han har kastet lys over dette samfunns handlinger og adferd helt inn til de fineste forgreninger av tanker og følelser som har sin opprinnelse i den grunnleggende kjensgjerning at dette samfunn som en vampyr lever av proletariatets blod», skrev Rosa Luxemburg for mer enn et halvt århundre siden da hun foretok en analyse av den revisjonistiske linje innen arbeiderbevegelsen.

Rosa Luxemburg innså klart kampens nødvendighet, framhevet den og ble en av revisjonismens farligste motstandere; en revolusjonær kjemper og kritiker som vi i år – l00 år etter hennes fødsel – best kan minnes ved å nyttiggjøre i dagens kamp mot revisjonismen og en småborgerlig og anti-revolusjonær reformisme.

Rosa Luxemburg ble født i 1871 i Polen. 1 en alder av 16 år ble hun medlem av Polens første marxistiske organisasjon, og i 2 år deltok hun aktivt i partiets virksomhet i Warzawa, men i1889 måtte hun rømme fra Polen for å unngå å bli arrestert av tsarens politi. I kommende år arbeidet hun sammen med polske og russiske revolusjonære flyktninger i Sveits, inntil hun gjennom et skinnekteskap med tyskeren Gustav Lübeck ervervet seg tysk statsborgerskap og flyttet til Tyskland hvor hun ble medlem av Tysklands Sosialdemokratiske Parti (SPD).

I likhet med Lenin opplevde Rosa Luxemburg den første store splittelsen innenfor den marxistiske arbeiderbevegelsen, og hun deltok aktivt i den indre partikamp som gikk forut splittelsen. Allerede samme år som hun fikk sitt medlemskap i SPD publiserte hun første del av en artikkelserie mot revisjonismen; en artikkelserie hvor hun for uten å stå fram som en revolusjonær og en sann forkjemper for den marxistiske arbeiderbevegelsen, markerer seg som en glimrende kritiker og polemiker. Det er en ille tilredt, en tufs og forkommen Eduard Bernstein som framstår med sitt revisjonistiske hovedverk: «Sosialismens forutsetninger og sosialdemokratiets oppgaver» (1899), etter å ha vært under behandling i Rosa Luxemburgs artikkelserie.

I sin kritikk av revisjonismen behandler Rosa Luxemburg først og fremst bakgrunnen til, karakteren og konsekvensene av dens utvikling. Aktualiteten av kritikken er det ikke tvil om ettersom revisjonismen er et mer eller mindre permanent fenomen innen arbeiderbevegelsen. Den er en faktor som vil bestå likelenge, og enda lenger, enn det borgerlige samfunn – det samfunnet som er revisjonismens egentlige årsak og derfor i hovedsak også dens betingelse. Selvsagt vil revisjonismens ulike uttrykk forandre seg under ulike historiske perioder, men dens innerste vesen og karakter vil forbli uendret: dens redsel for og kamp imot den sosialistiske revolusjon – mot proletariatets diktatur!

I et forord til en samling av Rosa Luxemburgs artikler som kom ut i Sverige for en del år tilbake, foretok Bo Gustafsson en sammenligning av revisjonismen før første og etter andre verdenskrig:

«Da som nå ble den båret oppe av en eksepsjonelt lang høykonjuktur, som tilfeldigvis mildnet kapitalismens konflikter og fødde illusjoner om en krisefri kapitalisme. Da som nå hadde revisjonismen fotfeste innenfor de offisielt revolusjonære partiene. Da som nå ble revisjonismen iblant bekjempet av de offisielle partiinstansene i ord – og praktisert i handling. Da som nå ble revisjonismen. båret oppe av et politisk korrumpert skikt av funksjonærer og stortingsmenn, mens marxismen ble framholdt av revolusjonære arbeidere og intellektuelle. Da som nå gjaldt hovedspørsmålet proletariatets diktatur og den sosialistiske revolusjonen. Da som nå førte revisjonistene fram reformer ('strukturreformer') som alternativ til den sosialistiske revolusjonen. Da som nå proklamerte revisjonistene sin forbeholdsløse oppslutning om det borgerlige demokratiet, som ble opphøyet til demokrati i alminnerlighet. Da som nå ble det sagt at 'det politiske demokratiet' var virkeliggjort i og med den almene stemmeretten, og det eneste som gjensto var 'det økonomiske demokrati'. Da som nå ble arbeiderbevegelsens økonomiske kamp (økonomisme), i motsetning til dens politiske, tillagt avgjørende betydning for virkeliggjørelsen av sosialismen – og dermed unnslapp man det avgjørende, men for småborgeren så ubehagelige, spørsmålet om staten og proletariatets diktatur. Da som nå baserte revisjonistene sin politikk – ikke på kapitalismens objektive motsetninger og den derav framvoksende klassekampen, men – på abstrakte rettsforestillinger og 'sosialistiske vurderinger', sammenfattet i den borgerlige revolusjonens paroler: frihet, likhet og brorskap. Da som nå ringaktet revisjonistene teori i alminnerlighet og avskydde revolusjons teori som pesten. Da som nå betegnet revisjonistene det marxistiske venstre som revolusjonsromantikere , 'voldsdyrkere', 'kuppmakere' osv.

«Denne sammenligningen bekrefter ikke bare at revisjonismens innerste vesen er uforandret, og at dens karakteristiske trekk stort sett er de samme i dag som den gang revisjonismen fikk sin teoretiske utforming i og med Eduard Bernsteins før omtalte bok; sammenligningen forteller også at revisjonistene gjennom årene har gjort alt for ikke å avsløre seg som borgere, men gi inntrykk av å stå på proletariatets og sosialismens side. Rosa Luxemburg tok også dette sentrale punktet opp i sin kritikk. Hun klargjorde at revisjonismen i begynnelsen var tvunget til å bekjempe marxismen nettopp ved hjelp av marxismen: «enhver ny retning i teoriens og politikkens utviklingshistorie tilpasser seg på begynnelsesstadiget den opprinnelige retningen, selv om den i sin kjerne står i diamentralt motsetningsforhold til denne. Den nye retningen antar de former som allerede finnes og snakker det språk som ble talt før den gjorde seg gjeldende. Med tiden vokser den nye kjernen fram av det gamle skallet, og den nye retningen finner egne former og et eget språk».

Som et konkret eksempel på dette kan vi ta for oss de sosialdemokratiske partiene. På Rosa Luxemburgs tid måtte de forsøke å bekjempe marxismen ved å søke støttepunkter for bekjempelsen i denne læren selv. I dag behøver de ikke engang nevne ordet marxisme, og de har fjernet seg helt fra den vitenskapelige sosialismens innhold. Men i den samme situasjonen som de sosial-demokratiske partiene sto dengang, står de revisjonistisk «kommunist» partiene i dag; bekjemper marxismen-leninismen samtidig som de desperat forsøker å gi inntrykk av at de står på dens grunnlag. Annerledes kan en heller ikke vente det, for som Rosa Luxemburg sier:

«Man undervurderer den vitenskapelige sosialismens makt om en venter seg at en opposisjon helt fra begynnelsen klart og med beinhard konsekvens skulle gi uttrykk for sitt innerste vesen, at den åpent og skarpt skulle fornekte sosialdemokratiets teoretiske grunnlag. Den som i våre dager vil gå til kamp mott Marx' lære, det mest gigantiske produkt menneskelig ånd har skapt i dette århundre, han må først og fremst erklære seg som tilhenger av denne lære og søke argumenter for dens bekjempelse nettopp i marxismen. Disse manipulasjoner kaller han senere for en videreutvikling av læren. Derfor må en ikke la seg forvirre av de ytre former, men skrelle seg fram til den skjulte kjernen i Bernsteins teori – og nettopp dette er en påtrengende nødvendighet for de bredeste lag av industriproletarer i vårt parti.

Det finnes ingen grovere fornærmelse, intet større hån mot arbeiderne enn påstanden: teoretiske oppgjør er bare 'akademikernes' sak. Allerede Lassalle sa i sin tid: Først når vitenskapen og arbeideren, disse motpolene i samfunnet, forener seg, vil de kvele alle kulturens hindringer i sine jernharde armer. Hele den moderne arbeiderbevegelsens makt beror teoretisk erkjennelse.

Dobbelt viktig er imidlertid denne erkjennelse for arbeiderne i dette tilfelle, fordi det nettopp dreier seg om den og deres innflytelse i bevegelsen, fordi det er deres eget skinn sola her bæres fram til markedet.»

I dag hvor utviklingen er kommet dithen at det eksisterer land hvor revisjonismen har etablert seg som statsmakt og søker støttepunkter for bekjempelsen av sosialismen nettopp i marxismen-leninismen, er det meget viktig at arbeiderbevegelsen – både i og utenfor disse land – skreller seg fram til kjernen i den revisjonistiske teori. Og hele denne teorien, sier Rosa Luxemburg, «munner i praksis ikke ut i annet enn et råd om å oppgi den sosiale omveltning, sosialdemokratiets endelige mål, og på den annen side å gjøre sosialreformen fra et middel i klass-kampen til dens mål. Bernstein har selv klarest og skarpestformulert sitt syn: 'Det endelige mål, hva det enn måtte være, er ingenting, bevegelsen er alt'.»

Men, sier Rosa Luxemburg videre: «siden det sosialistiske endelige mål er det eneste avgjørende moment som skiller den sosialdemokratiske bevegelse fra det borgerlige demokrati og den borgerlige radikalisme, et moment som omdanner hele arbeiderbevegelsen fra å være et nytteløst lappverk for å redde den kapitalistiske ordningen, til å bli en klassekamp mot denne ordningen, en kamp for opphevelsen av denne ordningen, er spørmålet 'Sosialreform eller revolusjon' slik Bernstein stiller det for sosialdemokratiet, samtidig spørsmålet: Være eller ikke være?»

Hvor avgjørende dette spørsmålet er, som i egentlige og siste instans er spørsmålet om makt, fikk den tyske arbeiderklassen spesielt erfare i januardagene i 1919 da den sosialdemokratiske Ebertregjeringens kontrarevolusjonære soldatbander slo, ned arbeidernes kamp med kuler og geværkolber, og myrdet Rosa Luxemburg og Karl Liebknecht – og tusenvis av tyske revolusjonære arbeidere.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er har også den sovjetiske arbeiderklassen fått erfare gjennom en gradvis revisjonistisk maktovertagelse.

Hvor avgjørende spørsmålet om makten er får arbeiderklassen i hele verden gjennom den daglige kamp stadig erfare.

Derfor har det som Rosa Luxemburg ga, både som kritiker av revisjonismen innen den marxistiske arbeiderbevegelsen og som en av novemberrevolusjonens ledere, sin prinsipielle og derfor også aktuelle betydning og interesse.

Til en viss grad undervurderte Rosa Luxemburg selv betydningen av en fast, organisert ledelse for den revolusjonære kampen, noe som en tid ble et av stridsspørsmålene mellom henne og Lenin. Dette feilgrepet hos Rosa Luxemburg har delvis sin forklaring i hennes grenseløse tro på massens oppfinnsomhet og skaperkraft, men det har også sin bakgrunn i det tyske sosialdemokratiets byråkratiske sentralisme som gjorde massene ensidig avhengige avlederne; d.v.s. partimedlemmene foretok seg ikke noe som helst uten ledelsens direktiv, noe som selvsagt passet den byråkratiske partiledelsen utmerket.(Jamf. NKP-ledelsens politikk).

I diskusjonene omkring organisasjonsspørsmålet trakk Rosa Luxemburg fram en rekke viktige ting angående partidisiplinen og påpekte bl.a. det feilaktige_ved å betegne «to så motsatte ting som vilje- og tankeløsheten hos en mangebenet kjøttmasse, som dirigert av en taktstokk utfører mekaniske bevegelser, og den frivillige koordineringen av bevisste politiske handlinger innen et samfunnsmessig lag kort og godt som 'disiplin'; to så motsatte ting som en undertrykt klasses kadaverdisiplin og det organiserte opprør av en klasse som kjemper for sin frigjøring. Ikke ved å bygge på den disiplin som er en arv fra den kapitalistiske stat- hvor bare taktstokken flyttes fra borgerskapets hånd over til en sosialdemokratisk sentralkomite –, men bare ved å bryte gjennom og tilintetgjøre denne slaviske disiplinånden kan proletariatet oppdras til den nye disiplin – til sosialdemokratiets frivillige selvdisiplin.»

Ut fra de samme overveielser mente Rosa Luxemburg at det skulle være innlysende at sentralismen i det revolusjonære partiets mening i det hele tatt ikke er noe absolutt begrep som kan gjennomføres likt på hvert trinn i arbeiderbevegelsen, men at den tvertimot må oppfattes som en tendens, hvis virkeliggjøring må skje i takt med arbeidermassens opplysning og politiske skolering i kampprosessen. Og ut fra denne bakgrunn påpekte Rosa Luxemburg at det revolusjonære partiets kamptaktikk «blir i dens hovedtrekk i det hele tatt ikke 'oppfunnet', den er et resultat av en kontinuerlig serie av skapende akter i den eksperimenterende, ofte elementære klassekamp. Også her går det ubevisste forut for det bevisste, logikken i den objektive historiske prosess går forut for dens bæreres subjektive logikk».

Med eksempler fra historien påviste Rosa Luxemburg massens handlekraft, dens spontane og ofte uorganiserte opprør som dannet bakgrunnen for proletariatets masseaksjoner. Hun slo fast at «i begynnelsen var 'dåden'. De sosialdemokratiske organisasjoners initiativ og bevisste ledelse spilte en ytterst beskjedenrolle». Og dette, framholdt hun, skyldtes hverken disse organisasjoners mangelfulle forberedelser til sin rolle – selv om dette moment kan ha vært en ganske vesentlig medvirkende faktor –eller at de satt uten noen allmektig sentralmyndighet som sendte ut sine vedtekter og direktiver. «Det er ikke vedtektenes ordlyd, men den mening og den ånd som de aktive kjempere legger idem som avgjør en organisasjonsforms verdi» – hevdet hun.

Den byråkratiske sentralismen ble naturlig nok holdt i hevd og var til stor hjelp for den tyske arbeiderklassens forrædere, de sosialdemokratiske, junkertro lederne – spesielt da de hadde overtatt regjeringsansvaret. De forsvarte det bestående klassesamfunnet samtidig som de ga seg ut for å representere arbeiderklassen og ivareta dens interesser – og Rosa Luxemburg påpekte:

«I alle tidligere revolusjoner gikk de kjempende i bresjen med åpent visir: klasse mot klasse, program mot program, skjold mot skjold. I den nåværende revolusjonen går den gamle ordningens beskyttelsestropper i bresjen – ikke under de herskende klassers egne skjold og våpen, men under et 'sosialdemokratisk partis’ fane. Om revolusjonens kardinalspørsmål stiltes åpent og ærlig: i proletariatets store masse.»

Den sosialdemokratiske, junkertro ledelsen hadde sviktet, men som Rosa Luxemburg også sa: «Ledelsen kan og skal nyskapes av massen. «Og det forteller sitt om det tyske proletariatets politiske potensial at denne ledelsen ble utviklet av de sanne revolusjonære krefter innenfor sosialdemokratiet under revolusjonens korte, hektiske forløp. Rosa Luxemburg ble en av disse lederne og under revolusjonens forløp trakk hun lærdommer og nye erkjennelser og endret ikke bare sitt syn på bolsjevikernes strategi og taktikk under den russiske revolusjonen (som hun under sin fengselstid tidligere delvis hadde feilbedømt), men også i sitt program for den tyske revolusjonen – som hun la fram på Tysklands Kommunistiske Partis (Spartakusforbundet) konstituerende kongress den 30. desember 1918 – fjernet hun alle illusjoner og formulerte i klare og skarpe setninger kjernespørsmålet for den sosialistiske revolusjonen: spørsmålet om makten, spørsmålet om kapitalisme eller sosialisme.  Hun formulerte det spørsmålet som revisjonistene og småborgerne fryktet aller mest og som de for enhver pris ville unngå – da som nå. Spørsmålets om gjorde «tvil og vakling umulig i proletariatets store masse».

Derfor var Rosa Luxemburg meget farlig for borgerskapet og forræderne innen arbeiderbevegelsen. Derfor måtte hun ryddes av veien. 100000 Mark ble utbetalt av rustningmagnatenes kasse til dem som utførte mordet på henne og Karl Liebknecht den 15.januar 1919, og det nazistiske regimet gjorde morderne til store forbilder for den tyske nasjon. Men da Rosa Luxemburgs livløse kropp ble kastet i Landwehrkanal i Berlin forteller Paul Frøhlich at det gikk som en løpeild gjennom de tyske arbeiderkvarterene at dette var ikke sant, hun var ikke myrdet, hun levde, hun hadde reddet seg – og hun skulle igjen stille seg i spissen for den revolusjonære bevegelsen når den tiden kom. «Man ville ikke tro at en så stor viljestyrke, en slik entusiasme og åndelig kraft kunne tilintetgjøres ved et kolbeslag. Denne tro er riktig.

Loven om energiens uforstyrrelighet gjelder ikke bare den fysiske verden. Intet bål og ingen diktators ordrer kan i lengden ødelegge det som en gang har vært levende i massens sinn. Det som går imot historiens utvikling, det som vil drive den tilbake, går under –hvor fryktelig det enn må oppfattes. Men framtidens ideelle sædbærer frukt. Hvem kjenner mannen fra Thermidor? +) Men Babeufs ideer satte liv i det franske proletariatets revolusjonære bevegelse tretti år etter hans død. Barbariets seierstog kommer til å støte på sin grense. Acheron skal igjen komme i bevegelse.

Av Rosa Luxemburgs ånd skal seirer oppstå. «Selv var Rosa Luxemburg viss på proletariatets seier, og uten frykt tok hun kampen opp mot borgerskapet og forræderne. Hun rettet sin skånselsløse ironi mot revisjonistene: «Er det alt dere har å komme med? Ikke et fragment av en ny tanke! Ikke eneneste tanke som ikke for årtier siden ble trampet ned, knust, forhånet og tilintetgjort av marxismen!" Hun visste også at det var «en vanvittig illusjon å tro at kapitalistene frivillig skulle bøye seg etter det sosialistiske parlamentets beslutning, at de godvillig skulle avstå fra sin eiendom, sin profitt, retten til å utsuge".

Hun visste at det avgjørende spørsmålet for proletariatets seier er spørsmålet om makt:

«Kampen for sosialismen er den voldsomste innbyrdeskrig som verdenshistorien har skuet, og den proletære revolusjonen må skaffe seg den nødvendige rustningen for denne innbyrdeskrigen, den må lære seg å bruke den – å kjempe og seire.

En slik utrustning for de kompakte, arbeidende folkemassene med hele den politiske makten samlet i sin hånd for revolusjonens oppgaver – det er proletariatets diktatur og derfor også det virkelige demokratiet. Ikke der lønnsslaven sitter ved siden av kapitalisten, jordproletaren ved siden av junkeren i bedragersklikeverdighet for på parlamentarisk vis å debattere sine livsproblemer, men der den millionhodete proletære massen griper hele statsmakten med sin veldige neve for likt guden Tor med sin hammer å slå den i skallen på de herskende klassene, bare der er demokrati som ikke er et bedrageri mot folket.»

 

Merknad:

+) De kontrarevolusjonære som under den franske revolusjonen den 27. juli (9 Thermidor) 1794 styrtet småborgerskapets revolusjonære diktatur, med Robespierre i spissen, og opprettet storborgerskapets diktatur. Babeuf (1760-1797) forsøkte sammen med andre revolusjonære demokrater å styrte dette diktaturet, men mislyktes og ble henrettet.

 

 

 

 

Det er ikke her tale om en ikke-angrepspakt som i 1939. men om en såkalt ikke-voldsavtale. «Vold er fødselshjelperen for ethvert samfunn som går svanger med et nytt». En ikke-volds-avtale må da bety at begge parter, Sovjetunionen og Vest-Tyskland, går inn for status quo? Det er som sagt ingen ikke-angrepspakt. Med andre ord, Sovjetunionen anser ikke lenger Vest-Tyskland som noen potensiell angriper eller som noen trussel overhodet. For bare to år siden, da Sovjetunionen okkuperte Tsjekkoslovakia, var påskuddet faren for undergravingsvirksomhet fra vest, først og fremst fra Vest-Tyskland. Og det var ganske sikkert berettiget. Vestmaktenes og først og fremst USA's – mål har helt fra krigens slutt – ja før– vært å undergrave sosialismen i Øst-Europa, og Tsjekkoslovakia var, siden arbeidermilitsen i 1948 satte en stopper for det planlagte kontra-revolusjonære kuppet, et spesielt neuralgisk punkt. Tsjekkoslovakia var jo det mest «vestlige» av øst-statene, og at det hadde blitt «ensrettet», ble påskuddet til NATO og en voldsom opptrapping av den kalde krigen. I dag er Vest-Tyskland en venn og forbundsfelle av Tsjekkoslovakia!

Er det da så å forstå at Vest-Tyskland har forandra karakter i løpet av disse to åra? Har Willy Brandt virkelig fått gjennomført den «Umwertung aller Werte» (det omskiftet av alle verdier) som vi alle håpet på etter nazismens nederlag? Og som bare DDR foretok, nemlig et oppgjør med nazismen, en innrømmelse av nederlaget og en godkjenning av Potsdam-avtalen? Nei hvorfor skulle Vest-Tyskland gjøre innrømmelser? Bortsett fra den aller første tida etter krigens slutt, da vestmaktene tilsynelatende for alvor gikk inn for a denazifisere Tyskland, har snarere renazifisering, eller i hvert fall status quo, vært løsenet. Akkurat som grunnlaget for tysk militarisme fortsatt bestod etter den første verdenskrig, trass i de tyske soldatenes og de tyske arbeidernes opprør (Spartakusbevegelsen), ble grunnlaget for militarisme og nazisme bevart også etter den 2. verdenskrigen, takket være Marshall-hjelpa. Når okkupasjonsmaktene til å begynne med gikk inn for en slags denazifisering, var det under press fra amerikanske og allierte soldater som slåss mot nazismen under krigen, og fra den anti-nazistiske opposisjonen i det tyske folket sjøl. Men frontsoldatene ble ganske raskt skifta ut med «nøytrale» okkupasjonstropper og anti-nazismen kriminalisert, kommunistpartiet forbudt, etterhvert som konstitueringa av Vest-Tyskland med Adenauer i spissen skred fram og det fikk medlemskap i NATO og til og med ble kreert av USA til kristelig-demokratisk forsvarer av hele den vestlige sivilisasjon mot – som det nå igjen het – barbariet i øst. Favoriseringa av Adenauers Vest-Tyskland – han var forøvrig svoger av kommandanten for de amerikanske okkupasjonstroppene, general Clay, og de to arbeidde fortreffelig sammen – gikk ut over USA's tidligere allierte i kampen mot nazismen som ikke fikk noen erstatninger. Det såkalte oppgjøret med okkupasjonsmakta kan vel være et godt eksempel: Vi betalte vår beskjedne «gjeld», men Vest-Tyskland slapp å betale sin som løp opp i millioner om ikke milliarder. Det var ikke rart at Vest-Tyskland ble overmodig og utfordrende

og snart oppførte seg som om de, vest-tyskerne, hadde vunnet krigen og kunnestille betingelser. Og det gjør de fremdeles i dag – de er jo blitt de mektigste både økonomisk og militært, i hvert fall i Vest-Europa. Og hva denne avtalen med Sovjetunionen angår, så er det Bonn som stiller betingelser og Sovjetunionen som føyer seg. Så en får vel si, med Ibsen, at «systemet» nå har fått «vrengt seg om i sin egen karikatur», en forutsetning, sier han videre, for at «hevnen kan komme og holde dom på tidsløgnens ytterste dag». I det samme diktet, «Ved Abraham Lincolns mord», snakker han om en «brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre». Denne avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland er nettopp en slik giftblomst som har sine røtter i Marshall-hjelpa på den ene sida og den 20. (og 22.) partikongressen på den andre. Det djevelske ved Marshall-planen var jo at den samla hele Vest-Europa under en hatt, inklusive Vest-Tyskland. Derved reiv den vekk det nasjonale grunnlaget for gjenreisinga etter krigen – som forøvrig hadde kommet godt i gang i flere land, deriblant i Norge – og dermed også grunnlaget for kampen mot nazismen som jo gjaldt nasjonal suverenitet og frihet. Men som all annen frihet må nasjonal frihet ha økonomisk uavhengighet som grunnlag. Nå samtlige vest-europeiske regjeringer ved å ta imot Marshall-«hjelp» godtok at deres land så å si kom på fattigkassa og måtte få understøttelse av «den rike onkel» i USA, så ble også motsetninga mellom det (ny)nazistiske Vest-Tyskland og de tidligere motstandere av nazismen irrelevant. «Vi» var jo alle i samme båt. Det er verd a merke seg at de fleste av de regjeringer som tok imot Marshall-»hjelp» varsosialdemokratiske, den norske med Gerhardsen og Lange i spissen. Forutsetninga for Marshall-planen var bl. a. a sette de vest-europeiske landa i stand til å by de samarbeidsvillige arbeiderne såpass bra vilkår at de ikke gikk med kommunistene. Disse hadde jo fått en faretruende sterk stilling etter Sovjetunionens seier og kommunistenes fremragende innsats i motstandskampen.

I parentes bemerket: Ser vi på stillinga i dag når det gjelder EEC og Romatraktaten, så er sosialdemokratene igjen ute med sitt svik. Bratteli og hele Arbeiderpartiet går fullt og helt inn for Romatraktaten, som Gerhardsen og hans parti gjorde da det gjaldt Marshall-planen, trass i at de må vite at om kanskje jordbruket og fisket kan få særordninger i en overgangstid, så vet man jo at arbeiderne aldri kan få noen slik ordning, men at de som først og fremst får særordning er monopolkapitalen, industribedriftene, som skal ha rett til å «investere» penger og arbeidskraft der profitten blir høyest. Dette er hovedhensikten med hele Romatraktaten som så og si er Marshall-planens «executa testamenti». Romatraktatens organer i Brussel er i virkeligheten ikke et styre for Europas Forenede Stater, men for De Forenede Staters Europa, et kolonistyre.

Når de sosialdemokratiske regjeringene tok imot handpenger av USA, var det sjølsagt fordi de fullt ut delte USA's frykt for kommunismen, for at deres egen arbeiderklasse skulle radikaliseres og bli rebelsk. Men dermed kapitulerte de jo for den samme makta som hadde stått bak Hitler og nazismen og som bare tilsynelatende hadde blitt beseiret, monopolkapitalen. Bare at den nå ikke kom med trampende soldatstøvler i gatene og «skutt blir den som», men med «fredelige» dollar som gled stille inn i bankene og der smidde forgylte lenker som lammet all motstandsvilje og -evne. Her i landet var det, som nevnt, Gerhardsen og Lange som satt i spissen for likvidasjonsstyret, for dette fallitt bo.

Den andre rota til giftblomsten var, som sagt, den 20. (og den 22.) partikongressen i Sovjetunionen, der Krustsjovs forræderske angrep på Stalin hadde en tilsvarende lammende virkning på kommunister verden over. De måtte jo revidere sin oppfatning av kommunismen etter at Stalin, «kommunismen personlig», var blitt dradd i sola i Krustsjovs hemmelige rapport. Det skapte et skyldkompleks i kommunistenes rekker som gjorde at det for mange var en lettelse å kunne slutte opp om Krustsjovs «humane» kommunisme med «de tre fredelige»; fredelig sameksistens, fredelig kappestrid og fredelig overgang til sosialismen. Ved å kriminalisere Stalin mente tydeligvis Krustsjov at han kunne avkriminalisere kommunismen så den kunne bli «salongfähig» i vestens, og især i USA's øyne, målet for hans småborgerlige forfengelighets streben.

«Fred er ei det beste, men at man noe vil», skrev Bjørnstjerne Bjørnson en gang i et inspirert øyeblikk. Men – som når det gjelder frihet – må man spørre: fred for hvem og til hva? Hva er det Sovjetunionen vil? Mens folkene verden over fortsetter motstandskampen mot nazismen/fascismen som er imperialismens fasade av rå makt, driver Sovjetunionen på med sin fredelige sameksistens og fredelige kappestrid med den selvsamme fienden hvis krigsforbrytelser i Vietnam og Kambodsja som i Palestina, går nazistenes forbrytelser under krigen en høy gang. Hensikten er å sikre dens maktposisjon og dens egne grenser i Europa for å kunne ta seg av sin fiende i øst, den kinesiske folkerepublikken, som truer Sovjetunionens fortsatte og nødvendige imperialistiske utvikling.

I Krustsjovs nye forhold til USA ble hans tidligere forhold til Folkerepublikken Kina en belastning. Den var dessuten blitt nesevis. Egget ville lære høna å verpe! Kinas berettigede kritikk av Krustsjov-revisjonismen – i 1957 og 1960 – ble tattmeget ille opp. Krustsjov ble fornærma, trakk tilbake sine rådgivere og eksperter og brøt sitt løfte om å gi Kina del i Sovjets atomforsknings resultater. Siden har den kommunistiske verdensbevegelsen vært splitta i revolusjonære og revisjonister.

Avtalen mellom Sovjetunionen og den Tyske Forbundsrepublikken er det sistekompromitterende utslag av revisjonismen som Krustsjovs etterfølgere Bresjnev og Kosygin trofast har fortsatt, og et nytt bevis på at revisjonisme er lik defaitisme. Men ennå er ikke avtalen ratifisert og ei ratifisering kan komme til å by på vansker. Vest-Tyskland stiller som betingelse at Berlinspørsmålet får en «tilfredsstillende» løsning! Og det kan bety nesten hva som helst. Helt fra første øyeblikk etter Tysklands og Berlins deling sa Adenauer klart hvilke veldige muligheter vestmaktenes (begrensede) adgang til Vest-Berlin, gjennom DDR, slik Potsdamavtalen hadde fastsatt dem, byen var jo firemaktsrådets sete, bød for provokasjoner, undergravingsvirksomhet og vestlig propaganda, og han var ikke sein om a utnytte dem. Over 800 spionasje- og sabotasjereir under general Gehlens ledelse, utstraktvalutasvindel med vest- og østmark, organisert flukt av høyt utdannede øst-tyskere som ble lokka med høgre lønn og «frihet» selvsagt, og av andre som ble forleda til å ta risken på ulovlig flukt – til «friheten» – . Spesielt etter at muren var blitt bygd kom det til mange dramatiske scener som ble omhyggelig fotografert og innregistrert, og ofrene, for flyktningene risikerte å bli skutt, det gjaldt jo en landegrense, ble hylla som helter som hadde falt for «friheten». Det var vesentlig fra Vest-Berlin at de såkalte opprørene mot «diktaturet» i øst ble organisert, først i Øst-Berlin i 1953, så i Poznan og i Ungarn i 1956. Vest-tyskerne regna etter hvert Vest-Berlin som en av sine forbundsstater og forlangte fri adgang dit, mens Potsdamavtalen bare hadde forutsatt adgang for militære okkupasjonstropper og deres utstyr. Alle politikere som korn til Vest-Tyskland, måtte besøke Vest-Berlin og «skammens» mur og love å forsvare denne «frihetens» utpost og hylle dens ofre – 64 døde ifølge A-magasinet, 10/10 1970. (Noe jeg ikke visste er at Norge også har en militærmisjon i Berlin, p. t. ledet av minister Peter Graver som er akkreditert de vestlige okkupasjonsmakter, ikke de tyske myndigheter (ibid.).)

For bare to år siden var vestlig undergravingsvirksomhet, spesielt fra Vest-Tyskland, påskuddet til, eller unnskyldninga for. Sovjetunionens militære okkupasjon av Tsjekkoslovakia. Nå har åpenbart Vest-Tyskland fått fritt slag og kan undergrave så mye det vil. Og det forlyder at Sovjetunionen skal være villig til å gå med på hva det skal være, for å få avtalen med Vest-Tyskland i havn, dvs, ratifisert. «Zeri i Populit», sitert av «Peking Review» vet å fortelle at vest-tyske politikere mener at Sovjetunionen alt på forhand skal ha gått med på å anerkjenne Bonns «spesielle rettigheter» i Vest-Berlin, ja den skal til og med være villig til å betrakte Vest-Berlin som en del (stat) av Vest-Tyskland. (I «Norsk Allkunnebok», Fonna Forlag, står Vest-Berlin oppført som en av de tyske «Lander».)

Ikke desto mindre protesterer revansjistene i Vest-Tyskland mot de innrømmelsene de trass i alt har måttet gjøre: begge parter skal betrakte de nåværende grenser som definitive, såvel grensa til Polen, som den mellom de to tyske statene. Det skal liksom erstatte en de jure anerkjennelse av DDR. Men ifølge «Agence France Presse» skal Gromyko ha trøsta med at det hindrer ikke en revidering av grensene «med fredelige» midler, dvs. gjennom forhandlinger. Dette står ikke i avtalen, men er blitt referert og kan refereres til. Hitler oppnådde svært mye med «fredelige midler», men «vil du ikke, så skal du». Det er ingenting som sier at Vest-Tyskland vil avholde seg fra den samme framgangsmåten. Sovjetunionen og Vest-Tyskland er jo ikke lenger antagonister, men to tjuver på samme marken, og det sakesløse offer er Øst-Tyskland, DDR, en gang selve pantet på seieren over nazismen og på sosialismens gjennomslagskraft midt i hjertet av Europa.

Ludwig Erhard, Adenauers etterfølger, erklærte en gang at han skulle klare å vinne med et enkelt pennestrøk det som Hitler forgjeves hadde prøvd å vinne med våpenmakt. Han var litt for tidlig ute med skrytet. Men blir avtalen mellom Sovjetunionen og Vest-Tyskland ratifisert –- på Bonns betingelser da vil Willy Brandt langt på veg ha realisert Hitlers «Neuropa» med (Vest-)Tyskland som maktsentrum og som USA-imperialismens og sosialimperialismens stattholder.

Men historiens hjul går ikke baklengs. Utviklingen går videre, og imperialismen med revisjonismen som lakei er dømt til undergang, om de aldri så mye får i stand en europeisk sikkerhetspakt. Den vil bare gi dem en sikkerhet: at folkene i Europa også vil reise seg og fullføre den frigjøringa fra nazi-imperialismen som det lyktes monopolkapitalismen å avbryte, takket være Marshall-planen som også var en medvirkende faktor for revisjonismens gjennombrudd i Sovjetunionen, og i det øvrige Europa. «Men er det i råttenskaps sumper vi går, jeg roper ei akk og ve, for hver en brammende giftblomst som står i fylde på tidens tre. La ormen kun hule, for skallen er tom, for brister ei vegg og tag. Og la kun systemet få vrengt seg om, des før kommer hevnen og holder dom, på tidsløgnens ytterste dag!»

Andersson er gammal,
hans kropp har slitits ner
Det var det enda som han hade
och den orkar inte mer.

I 26 år har han jobbat hårt,
gjort mycket overtid
Men det hjälper honom inten
år andre nu tar vid.

Han år mycket yrkeskunnig
på sin levnedsbanas krön
Men det hjälper honom inte,
han får gå för lagre lön.

Han har inte långre råd med
hyran för sin lagenhet
Han får flytta til en sämre
säger stadens myndighet.

Dom sista åran har han fått
slita som en slav
En bas får aldri märka
om någon tacklar av

Han har legat vaken
Tänkt på ordern ingenjørn kann ge
Andersson får gå med kvasten
om han vill hånga med.

Andersson er gammal,
hans kropp har slitits ner
Och dom som slitit ner den
vill inte ha den mer.

Man må sette krigen inn i den historiske sammenheng, i den situasjon den førtes under: Bare på den måten kan man ta stilling til den. Ellers behandler man ikke spørsmålet materialistisk, men eklektisk.

Lenin

Kommunistpartiene i Vest-Europa – for oss gjelder det spesielt det norske – er blitt anklaget for sin «upatriotiske» holdning under de første månedene av krigen, og selvsagt da for å være fjernstyrt fra Moskva. NKPs avis «Arbeideren» inneholdt da artikler som hevdet at krigen var en krig mellom imperialister og ikke angikk det norske folk. de norske arbeiderne.

Var den annen verdenskrig en rettferdig krig som det er blitt hevdet av vestlige demokratier, en krig rettet mot nazismen for å forsvare de demokratiske rettigheter? Alle Tysklands motstandere yndet å framstille seg som overbeviste demokrater og anti-fascister helt fra krigens første dager. Men i virkeligheten var det et kompleks av motsetninger imperialistene imellom som stadig ble alvorligere og til slutt forte til krigens utbrudd. Lenin forlangte at for å dømme en krigs sanne natur, måtte man foreta en dyptgående analyse av den politikk som klassene og klassestatene hadde fort på forhånd. Krig er som kjent en fortsettelse av politikken med andre midler. Foretar man en slik analyse, blir det klart ikke bare at den første verdenskrig opplagt var en imperialistisk erobringskrig fra begge sider, men at også den annen verdenskrig var et resultat av kapitaliststatenes ujevne utvikling i imperialismens epoke, og av en utdyping av motsetningene i det kapitalistiske system. Versaillestraktatens harde betingelser gikk først og fremst ut over det tyske folk og ga en kraftig grobunn for den heftige revolusjonære bevegelsen i de første åra etter krigen Men det økonomiske og sosiale grunnlaget for den tyske militarismen ble i alt vesentlig bevart, og etter a ha knust den revolusjonære bevegelsen (spartakistbevegelsen, mordet på Rosa Luxembourg og Karl Liebknecht), kunne den reaksjonære blokken av industrimagnater, prøyssiske junkere og militære konsolidere sin stilling i Tyskland sjøl og gjenopprette sine internasjonale forbindelser, med seiersmaktenes hjelp.

Når vestmaktene støttet den reaksjonære blokken var det, da som etter den annen verdenskrig, fordi de ville ha Tyskland som en «støtbrigade» mot Sovjetunionen og den revolusjonære bevegelsen i Øst-Europa. Det ble investert betydelige summer i den gjenfødte og raskt voksende tyske industrien med det resultat at Tyskland snart, alt i slutten av 20-åra, var blitt en farlig konkurrent for de samme imperialistiske maktene som hadde hjulpet det fram. Slik er nå en gang loven for monopolkapitalens utvikling. Den hemmelige tyske våpenindustri økte ustanselig sin produksjon og solgte illegalt våpen til 13 land, deriblant Frankrike. Alt i 1929 hadde Tyskland et eksportoverskudd.

Motsetningene imperialistene imellom ble især alvorlige da Tyskland åpent stilte spørsmålet om «Lebensraum», ny oppdeling av verden og verdensherredømme. Det omhyggelig kamuflerte Reichswehr gjorde at Hitler, etter å ha gjeninnført militærtjenesten, kunne firedoble sine infanteridivisjoner i løpet av ett år og opprette nye tanks- og fly-enheter. De borgerlige statenes langmodighet ble brukt av fasciststatene Tyskland, Italia og Japan til, på hver sin kant, å sette i gang lokale kriger (Spania, Etiopia, Kina) som en forberedelse til verdenskrigen, og de ble mer og mer utfordrende. Stormaktene (England, som hadde tiltusket seg det meste av Tysklands kolonier, Frankrike og USA) innså sjølsagt at fascist-blokken truet deres interesser, for ikke å snakke om at de truet freden, men vestmaktene var, for å sitere Ibsen, lamme på sinnet, de hadde ikke evne eller vilje til å stå imot, for fascismen (nazismen) passet dem jo mye bedre enn – kommunisme! Så når de la hendene i skjødet, gikk inn for non-intervensjon og hemmelig forståelse med «fienden», var det fordi de hadde en virkelig felles fiende, Sovjetunionen, og led av en felles skrekk for kommunismen og sin egen arbeiderklasse.

For det er viktig å skjelne mellom den imperialistiske politikken som førte til krigen, og kampen for arbeidernes livsinteresser som kommunist- og arbeider-partiene førte mot fascismen og den fascistiske aggresjonen både for og under krigen.

Når vestmaktene lot Hitler ture fram, var det fordi de håpet og ville at han skulle gå mot Sovjetunionen. Frankrike spesielt, som hadde opplevd folkefronten, var vettskremt, og ønsket «heller Hitler enn ny Folkefront».

Sovjetunionen anstrengte seg til det ytterste, den gangen, for å få istand en fellesfront mot nazismen/fascismen, men forgjeves. Derfor sluttet det i stedet en «ikke-angreps-pakt» med Hitler-Tyskland, 23. august 1939. «Hva galt er det med en ikke-angrepspakt»? spurte Stalin. Den skapte forvirring og forferdelse i vide kretser, ikke minst hos Hitlers medsammensvorne, men også langt inn i kommunismens rekker, verden over. Enda så innlysende det var at det var en manøvre for å vinne tid.

Krigen startet altså med Tysklands overfall på Polen, etter en klar provokasjon. For skams skyld kunne ikke England som hadde garantert Polens integritet – ofre nok et lite land, etter Munchenforræderiet, på «fredens» alter. Men sjøl om nå England og Frankrike erklærte Tyskland krig, overlot de likevel Polen til sin skjebne. Det er det beste bevis for at krigen var en imperialistisk krig. For hadde de da satt igang et virkelig angrep på vestfronten; for å komme Polen til hjelp, ville Tyskland etter den tyske generalstabs eget utsagn, ha kommet i en meget vanskelig situasjon. De hadde ikke den gangen krefter til å fore en to-frontskrig. Men i stedet fikk vi den såkalte «drole de guerre» på vestfronten. Det var ingen krig i det hele tatt. Faktisk var det et nytt Munchen. Typisk for situasjonen er det at sjøl de Gaulle var klar over at «visse kretser ser fienden i Stalin mer enn i Hitler. De er meget mer opptatt av hvordan de skal ramme Russland … enn hvordan de skal få has på 'das Reich'» (Krigsminner 1940–42, Plom, 1954).

Hvordan var så kommunistenes holdning? Det engelske kommunistpartiet erklærte i et manifest: «Å fortsette denne krigen er ikke i folkenes interesse, verken i England, Frankrike eller Tyskland. Det må bli slutt på denne krigen før den har brakt død og fordervelse over millioner mennesker, før blomsten av vår ungdom er blitt utslettet … Denne krigen er en krig mellom imperialister for profitt, markeder og verdensherredømme» (Daily Worker, 7/10, 1939). Det franske kommunistpartiet lanserte også en appell i samme tone: «Det er kapitalistenes krig … Det franske folk må ikke betale for et sammenstøt mellom kapitalistenes interesser i London, Paris eller Berlin.» Georges Dimitrov skrev en artikkel med overskriften: «Krigen og arbeiderklassen i de kapitalistiske land», der han sa: «Imperialistene i de krigførende land har begynt krigen for å få en ny oppdeling av verden, for verdensherredømmet, og dermed har de viet millioner mennesker til døden».

Etter at nazistene hadde invadert først Østerrike, så Tsjekkoslovakia, så Danmark/Norge og deretter Belgia/Holland, og Frankrike, forandret krigen karakter og ble en nasjonal frigjøringskrig. Og da var kommunistene overalt i fremste rekke i motstandskampen, også i Norge. Motsetningen mellom utefront og hjemmefront gjorde seg gjeldende her som f. eks. i Frankrike (underforstått at hjemmefronten var ledet av kommunister). Det franske k.p. overrakte f. eks. den 6. juni et dokument til regjeringen der det forlangte at Paris skulle forsvares (Den ble som kjent erklært for «åpen by» og okkupert av tyskerne, men seinere befridd av folket). «Det gjelder», het det i dokumentet, «å forandre krigens karakter til en nasjonal krig for uavhengighet og frihet.»

I dag kan man være fristet til å utbryte: «Ha, de skjønne, spilte krefter»! Alle ofre var altså forgjeves, kz.-leirer, gasskamre, millioner drepte og hundretusener krigsinvalider For hva er hendt? Sovjetunionen har sluttet en ikke-volds-avtale med Vest-Tyskland. Det eneste det minner om, er «non-intervensjonen» under krigen i Spania, og i det hele overfor nazisenens i grunnen velkomne framstøt. Riktignok er det ingen krig igang her i Europa som den gangen i Spania. Men kampen foregår også på den ideologiske fronten, om prinsippene. Krigen foregår i Vietnam, i Kambodja og Laos og i Palestina. Men den folkenes selvbestemmelsesrett og nasjonale suverenitet som vi kjempet for mot nazismen, og som de kjemper for i Vietnam, Kambodja og Laos, i Palestina, og i kolonilanda i Sør-Amerika og Afrika, den har Sovjetunionen sviktet. Først gjennom okkupasjonen av Tsjekkoslovakia og nå med avtalen med Vest-Tyskland, på bekostning av den Demokratiske Tyske Republikk, det første fredelige Tyskland i historien, sjølve seierstrofeet etter den annen verdenskrig. For akkurat som grunnlaget for militarismen i Tyskland ble bevart etter den første verdenskrig, ble den også bevart etter den annen verdenskrig, takket være Marshallhjelpa som skulle gjelde «hele Europa» inklusive de tidligere fiendeland Tyskland og Italia. Tyskland, d. v. s. Vest-Tyskland, fikk til og med mer Marshallhjelp enn de andre vest-europeiske land. Deretter fikk vi så Europabevegelsen og – unionen, NATO, Romatraktaten og EEC, alle ment som infrastrukturer for den amerikanske monopolkapitalens vasallisering av Europa. Alt dette skulle så krones med en europeisk sikkerhetspakt med Sovjetunionens velsignelse.

 

xxxxxxxxxxxxxxx

Først etter at vi har styrtet borgerskapet i hele verden, definitivt beseiret og ekspropiert det, ikke bare i ett land, men i hele verden, først da vil kriger bli umulige. Og vitenskapelig sett er det slett ikke riktig og slett ikke revolusjonært når vi går utenom eller tilslører det viktigste, nemlig nedkjempingen av borgerskapets motstand – det vanskeligste, det som krever den hardeste kamp i overgangstiden til sosialismen. De «sosiale» prestemenn og opportunistene er alltid villige til å drømme om den framtidige fredelige sosialisme, men forskjellen mellom dem og de revolusjonære sosialdemokrater er nettopp den at de ikke vil tenke på eller innlate seg på de forbitrede klassekamper og klassekriger for å virkeliggjøre denne skjønne framtid.

Lenin (Den proletariske revolusjons militærprogram).

 

Xxxxxxxxxxxxxxxxxxx

 

Det som hittil har vært kalt for likeberettigelse og demokrati: parlament, nasjonalforsamling, like stemmesedler, har vært løgn og bedrag! Hele makten i den arbeidende masses hånd, som et revolusjonært våpen for å knuse kapitalismen – bare det er sann likeberettigelse, bare det er sant demokrati.

Rosa Luxemburg

Skal det foretas en vurdering av utviklingen innen Kommunistisk Ungdom, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen innen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i årene etter krigen. NKU var i de første etterkrigsårene en kvantitativt sett sterk organisasjon med ca. 20 000 medlemmer. Den begeistring som eksisterte for de norske kommunistiske motstandsgruppenes aktive kamp mot nazi-okkupantene, og den Røde Armes innsats, gjorde NKU populær – med den naturlige følge at organisasjonen fikk stor tilslutning. Men blant NKU's medlemmer var det mange småborgerlige elementer som ikke hadde tilegnet seg arbeiderklassens klassestandpunkt, og følgelig hadde høyst uklare oppfatninger av hvordan en kommunistisk ungdomsbevegelse skulle arbeide. Mange av dem var imidlertid dyktige organisatorer som ganske snart snek seg inn i ledende stillinger, og på grunn av den manglende studievirksomheten og den derav følgende kadermangel, kunne denne utviklingen finne sted.

NKU's politiske linje gikk stadig i en mer høyreorientert retning. Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje hadde et meget sterkt fotfeste i ungdoms-organisasjonens ledende organer. Flertallet av medlemsmassen var bra folk som kunne ha lagt grunnlaget for en marxist-leninistisk utvikling, og blant disse var det også motstand mot Furubotn-klikkens reaksjonære linje. Men, som nevnt klarte de på grunn av manglende skolering, ikke å føre denne motstanden inn i riktige politiske baner. Derved ble det opportunister på topp-planet som tok oppgjøret med Furubotn-klikken – et oppgjør som i hovedsak kom på grunn av personlig mistillit til Furubotn-klikken og dens arbeidsmetoder. I stedet for a mobiliseremedlemmene til kamp mot den revisjonistiske ideologi som Furubotn sto for, ble det lagt opp til en politisk linje som prinsipielt ikke skilte seg ut fra den som tidligere var ført. Oppgjøret ble i hovedsak fort på det organisatoriske planet, og det ble ikke tatt tiltak for å rette på de svakheter og feil som Furubotn-klikkens undergravingsvirksomhet hadde fort til.

Dette viste seg da også ganske tydelig i 50-årene. NKU-ledelsen var blant dem som sterkest sluttet opp om Krustsjov-klikkens fordømmelse av Stalin, og de skjebnesvangre beslutninger som ble tvunget igjennom på SUKP's 20. kongress i 1956. Teorien om fredelig overgang til sosialismen, fredelig kappestrid osv., passet NKU-ledelsen utmerket. Allerede i flere år hadde den selv forfektet lignende reaksjonære standpunkter.

Etterhvert som NKU beveget seg i stadig sterkere revisjonistisk retning, mistet forbundet kontakten med norsk arbeiderungdom. Ledelsens totale mangel på et alternativ til den borgerlige og sosialdemokratiske politikken førte også til at ungdommen ikke på noen måte følte seg tiltrukket av NKU. I løpet av et ti-år var forbundet redusert til en liten sekt, som stadig mer antok karakteren av en akademisk diskusjonsklubb.

I begynnelsen av 1960-årene begynte opposisjonen mot NKU-ledelsen å bli sterkere, men den var uklar og sammensatt av mange forskjellige retninger. 1 1964 avholdt NKU landsmøte under hovedparolen:

«Ungdommens enhet – folkets framtid.»

Denne parolen var ikke noe annet enn en videreføring av Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje. All såkalt demokratisk ungdom måtte forene seg for å «utvikle og videreføre demokratiet». Videre ble det i en uttalelse fra landsmøtet hevdet at arbeiderne, i pakt med den demokratiske ånd i vår grunnlov, måtte få medbestemmelsesrett i bedriftene. Disse eksemplene viser at NKU-ledelsen hadde stilt seg på borgerskapets side i klassekampen, og forkastet marxismen-leninismen. Dette kom da også tydelig fram i et forslag fra Kommunistisk Studentlag. Forslaget gikk inn for at leninismen skulle sløyfes i NKU's grunnsyn, men det ble forkastet med stort flertall. Hensikten var imidlertid klar: NKU's grunnsyn skulle forandres slik at det ble i overensstemmelse med revisjonistenes egen praksis.

Dette landsmøtet ga støtet til at opposisjonen innen NKU ble sterkere. Fremdeles var den uklar, og som helhet sto den ikke på et klart marxist-leninistisk grunnlag. Men hele tiden var det marxist-leninister som aktivt bekjempet revisjonismen – og som representerte et klart politisk alternativ til ledelsens likvidatoriske linje.

Den viktigste svakheten i marxist-leninistenes arbeid var at de ikke maktet å organisere systematiske studier i marxismen-leninismen. Derved ble ikke de enkelte medlemmene tilstrekkelig politisk motivert i kampen mot revisjonismen, noe som igjen medførte at marxist-leninistene ikke alltid mestret metoden med å kjøre de politiske kampspørsmålene ut til medlemmene, slik at medlemmene fikk et eget initiativ i kampen. Kampen mot den ekstremt revisjonistiske NKU-ledelsen foregikk mer i form av kontakt mellom noen enkeltmedlemmer i forskjellige lag og distrikter, og den ble oftere ført ut på distriktskonferanser og forbundsstyremøterenn i de enkelte lokallag – hvilket altså var utslag av sekteriske feil.

Situasjonen innen NKU tilspisset seg kraftig etter stortingsvalget i 1965, og på dette tidspunkt hadde revisjonistledelsen åpent gitt sin fulle støtte til Vogt/Kleven-gruppa innenfor NKP. Samarbeidet mellom NKU-ledelsen og Vogt/Kleven-gruppa hadde en klar politisk årsak. Begge hadde fullstendig godtatt Krustsjov-revisjonismens kontrarevolusjonære politikk, og de forfektet begge teorien om en fredelig, parlamentarisk overgang til sosialismen gjennom såkalte strukturreformer.

I løpet av landsmøteperioden fra 1964 til 1967 var NKU redusert til en liten, evneløs sekt på ca. 200 medlemmer, og alle politiske avgjørelser ble truffet av en liten klikk akademikere på toppen. Medlemmene hadde ingen innflytelse på utviklingen, og de fikk ikke noe kjennskap til hva ledelsen foretok seg. Men det var klart at denne «ledelse» førte en politikk som lå langt til høyre for AUF og SUF. Dette skjedde i en tid som var preget av et nytt oppsving for de revolusjonære kommunistiske ideer. De undertrykte folks seierrike kamp mot imperialismen hadde ført til økt bevisstgjøring og sterkere forståelse av kapitalismens vesen. Spesielt mange unge begynte a sette kampen mot imperialismen i sammenheng med forholdene i det norske klassesamfunnet. I kamp mot borgerlige og revisjonistiske ideer utviklet det seg kommunistiske standpunkter. Den bevisstgjorte ungdommen så selvfølgelig ikke noe alternativ i NKU-ledelsens kontrarevolusjonære standpunkt. Flertallet av dem arbeidet innenfor SUF og la derved grunnlaget for marxist-leninistenes seier der.

Våren 1967 foretok NKU-ledelsen et fullstendig brudd med NKP. Samtidig gikk flere av revisjonistlederne i ungdomsforbundet inn for at det skulle oppløses, og at medlemmene skulle gå inn i andre «sosialistiske» organisasjoner. En del mente også at NKU skulle utgjøre ungdomsbevegelsen til Vogt/Klevens fraksjonsgruppe, Marxistisk Forum. Forfallet og oppløsningen innen NKU var fullstendig.

Dette gjorde det klart at marxist-leninistene nå måtte ga til kamp for å gjenreise en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon, og på en felles distriktskonferanse høsten 1967 utarbeidet NKU-laga i Stavanger og Kristiansand S et forslag til prinsipielle retningslinjer for et nytt NKU-program. Forslaget lød slik:

Marxismen-leninismen er rettleiinga for våre handlinger. Dette betyr. Fullakseptering av dialektikken i all utvikling. De to hovedklassene er arbeiderklassen og borgerskapet. I kampen mellom disse to klassene er vi med arbeiderklassen og dens allierte, mot borgerskapet og dets allierte, med de revolusjonære frigjørings-bevegelsene i all deres kamp. Den moderne revisjonismen er en del av de reaksjonære undertrykkelsesbevegelsene. Proletariatets revolusjonære diktatur er nødvendig for å lede til seier over borgerskapets reaksjonære diktatur. Dette må være det prinsipielle utgangspunktet fot et nytt NKU-program.

Trass i svakheter markerte dette forslaget et klart alternativ til NKU-ledelsens politikk. En uttalelse fra Trondheim KUL tok også sterk avstand fra likvidatorenes politiske linje. Uttalelsen konkluderte med at laget ville stå uavhengig av NKU fram til det korn en avklaring av situasjonen.

Dette var situasjonen foran landsmøtet i NKU. Det var nå helt klart at kampen gikk mellom en ekstremt revisjonistisk og en marxist-leninistisk hovedlinje, men samtidig fantes det en uklar sentrumsretning som i ord gikk mot NKU-ledelsen. I kampen mot revisjonistledelsen samarbeidet marxist-leninistene med denne retningen. Utviklingen på landsmøtet gjorde det helt klart at det ville komme til et brudd, og bruddet kom på spørsmålet om NKU's forhold til NKP. Sentrumsfløyen stilte spørsmålet for eller mot NKP opp som et hovedspørsmål. Dette var nok et viktig spørsmål, men på langt nær det viktigste. Hovedspørsmålet var NKU-ledelsens revisjonistiske ideologi og det var på dette grunnlag bruddet skulle ha kommet. Holdningen til NKP var bare et utslag av den politiske linje som ble ført. Men for å bevare enheten i kampen mot hovedfienden skjøv marxist-leninistene dette problemet noe i bakgrunnen. Det er likevel klart at bruddet med NKU foregikk på et svakt politisk grunnlag, noe den senere utvikling så tydelig skulle vise.

Flertallet av landsmøterepresentantene forlot NKU-landsmøtet etter bruddet og dannet umiddelbart Kommunistisk Ungdom. Det ble valgt et interimsstyre, samt et arbeidsutvalg som skulle ha den daglige ledelse av forbundet. Helt fra første stund var det imidlertid klart at opprettelsen av KU ikke betydde fullstendig oppgjør med revisjonismen. Selv om sentrumsfløyen dekket seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser, ble det etterhvert helt klart at de var moderne revisjonister som med alle midler ville motarbeide at KU skulle utvikle seg til en virkelig kommunistisk ungdomsbevegelse. Men det var marxist-leninister som utviklet og ledet KU den første tiden, og det første arbeidsutvalget la opp en konsekventrevolusjonær linje. Dette førte til at forbundet utviklet seg sterkt organisatorisk, og det fikk et godt forhold til den revolusjonære ungdommen. Flere nye lag og grupper oppsto rundt om i landet, og det ble tatt fatt på arbeidet med glød og entusiasme. Det nye arbeidsutvalget forsto nødvendigheten av studiearbeid, og i løpet av vinteren og våren 1968 ble det sendt ut to studiebrev: Bo Gustafssons Arbeid og Kapital, og Torbjørn Marthinsens Klassestrukturen i Det norskesamfunn.

I de lokallaga hvor marxist-leninistene ledet utviklingen ble det lagt stor vekt på studier i marxismen-leninismen, og likeledes lagt vekt på arbeidet i de anti-imperialistiske frontene. Sammen med SUF og Sosialistisk Studentforbund, vedtok KU en uttalelse som klart avviste sosialdemokratenes «Vietnambevegelse» og som støttet sterkt opp om Solidaritetskomiteen for Vietnam. KU hadde klart å utbygge forbindelsen med revolusjonær og anti-imperialistisk ungdom, og forbundet representerte nå et klart politisk alternativ til revisjonismen og reformismen .Marxist-leninistene matte nå underbygge dette alternativet gjennom et konkret forslag til prinsipp-program for KU, og i samarbeid med KU i Oslo utarbeidet arbeidsutvalget et programforslag der det bl. a. het:

Kommunistisk Ungdom vil i sin kamp solidarisere seg med all ungdom som utvikler sosialismen og med alle folk i hele verden som kjemper mot imperialisme og reaksjon, for nasjonal frihet og sosial revolusjon. Deres kamp og vår kamp er den samme.

For å kunne klare dette og vinne seier i kampen, er det nødvendig å lære seg marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning.

Videre het det: Skal vi kunne være med på dette må vi lære oss hva som er utbytting, hvem som er utbytter og undertrykker, og hvem som er utbyttet og undertrykt. Da vil vi forstå statens klassekarakter og nødvendigheten av å desorganisere og oppløse alle utbytterorganisasjoner og erstatte dem med proletariatets revolusjonære diktatur.

Dette var marxist-leninistenes politiske grunnlag, oppsummert gjennom et programforslag som skulle legges fram på KU's konstituerende landsmøte. Ved å erkjenne Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismens høyeste stadium, innebar dette forslaget et kvalitativt høyere utviklingstrinn. Men revisjonistene innen KU så naturlig nok med største uro på marxist-leninistenes framgang, og alle deres tilsynelatende revolusjonære talemåter kunne ikke skjule at de bare hadde tatt et organisatorisk og ikke politisk brudd med NKU's politikk. De var klar over at et marxist-leninistisk KU fullstendig ville bekjempe og avsløre deres politikk, og prøvde med alle midler å undergrave arbeidsutvalgets revolusjonære linje. Alene var de imidlertid ikke sterke nok til å føre kampen mot marxist-leninistene, men de fikk støtte av flertallet i NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen – og disse tok ledelsen i kampen mot marxist-leninistene i KU.

NKP-ledelsen hadde, etter at kampen mot Vogt/Kleven-gruppa var gjennomført, fullstendig avslørt seg som moderne revisjonister som bare videreførte denne gruppas anti-kommunistiske politikk. Nå var denne «ledelse» mer enn noen gang interessert i å gjøre KU til et lydig haleheng. De hadde fullstendig mistet kontakten med ungdommen, og trengte i høyeste grad til et ungdomsforbund som kunne utklekke lydige tilhengere av deres politikk. Derfor fryktet de utviklingen innen KU, og for å prøve å få kontroll med den samarbeidet de med revisjonistene innen ungdomsforbundet.

NKP-ledelsens kamp mot marxist-leninistene kunne gi seg helt desperate utslag. KU's arbeidsutvalg ble flere ganger truet med at KU ville bli kastet ut fra kontoret i Grønlandsleiret 39, hvis de ikke sluttet med sine angrep på NKP (dvs. ledelsens politikk). Samtidig ble det lagt et systematisk press på nye folk for å utvikle dem i den retning revisjonistene selv ønsket. Det ble ofte kjørt opp paroler om «nært samarbeid med NKP». Revisjonistene presenterte seg selv som det kommunistiske partiet, og utnyttet på det groveste følelsesmessig og sunn lojalitet med den kommunistiske bevegelse. Samtidig ble marxist-leninistene framstilt som dogmatikere og sekterister som ville ødelegge en levende kommunistisk ungdomsbevegelse. Mot dette stilte marxist-leninistene opp et politisk underbygd alternativ. Revisjonistene var imidlertid livende redde for å diskutere politikk, og for å skjule sineegentlige hensikter prøvde de å dekke seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser.

NKP-ledelsen hadde foran KU's konstituerende landsmøte mobilisert alle sine krefter for å hindre at forslaget til prinsipp-program fra Oslo KU skulle bli vedtatt. Gjennom sine kontakter i arbeidsutvalget og interimsstyret la de på landsmøtet fram et motforslag til program, som de for enhver pris var innstilt på å presse igjennom. Dette forslaget var formet på en tilsynelatende revolusjonær måte, men ved nærmere analysering gikk det klart fram at det ikke kunne være noe grunnlag for en marxist-leninistisk politikk. Forslaget anerkjente ikke Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid. Dette var den grunnleggende feilen ved det. Videre ble det snakket om forbundets oppgaver, klassekamp og overgang til sosialismen i så generelle vendinger at det kunne tolkes på mange forskjellige måter. Eksempler på dette, sitert etter prinsipielle retningslinjer for KU:

Kommunistisk Ungdom er et verktøy for den progressive ungdommens kamp. Dens oppgave er sammen med det kommunistiske parti å lede klassekampen i alle dens former blant ungdommen for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme og åpne veien til sosialismen i Norge.

Videre heter det: For å nå dette mål trengs det innsikt i vilkårene forovergangen fra kapitalisme til sosialisme, gjennom proletariatets diktatur.

For det første blir det her ikke presisert at KU er en kamporganisasjon for arbeiderungdommen og dens forbundsfeller. For det andre snakkes det bare om å åpne veien til sosialismen i Norge, men det blir ikke konkretisert hvilke metoder som må benyttes for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. For det tredje: Når det snakkes om proletariatets diktatur blir det bare snakket om nødvendigheten av å vinne innsikt i vilkårene for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det viktigste blir ikke nevnt, nemlig at man for å nå proletariatets diktatur må knuse borgerskapets stat – og at proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat.

NKP-ledelsens forslag til prinsipielle retningslinjer var ikke noe annet ennu forpliktende fraser, men revisjonistene fikk presset igjennom dette forslaget og la derved grunnlaget for KU's revisjonistiske utglidning. Landsmøtet i KU representerte på alle områder et bakslag i revisjonistisk retning. Det ble også vedtatt å søke om opptak i den revisjonistiske ungdomsinternasjonalen, VDU, samtidig som flertallet gikk imot å sende en hilsen til Clarte og til Frankrikes revolusjonære ungdom. Dette markerte også internasjonalt en stillingtagen for revisjonismen, mot revolusjonære kommunistiske organisasjoner. I spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen ble det brudd med KU's tidligere politikk. I stedet for å slutte opp om fellesuttalelsen fra KU's arbeidsutvalg, SUF og SSF angående Vietnamarbeidet, ble det bare vedtatt en ullen uttalelse som formelt sluttet opp om Solidaritetskomiteen– uten å ta stilling til sosialdemokratenes «Vietnambevegelse».

Revisjonistene fikk nå kontrollen over KU's sentrale ledelse, og de ble godt understøttet av NKP-ledelsens organisasjonsapparat. Marxist-leninistene måtte fortsette kampen for a skape et revolusjonært grunnlag for KU. 1 Oslo ga laget uten egen avis, KLASSEKAMP, som fortsatte en revolusjonær linje, og som kom med konkret kritikk av revisjonistenes politikk. Ellers ble det i de lokallag der marxist-leninistene hadde ledelsen, reist grunnleggende diskusjon om hvilken linje KU skulle følge. Men marxist-leninistene var fortsatt dårlig organisert, og manglet enhetlig ledelse for kampen – og det ble også gjort sekteriske feil som hemmet kampen på grunnplanet.

Imens drev den nye revisjonistledelsen systematisk hets mot marxist-leninistene. Allerede på KU's første sentralstyremøte, høsten 1968, ble kamerat Svein Johnsen satt utenfor sentralstyret. Han var på landsmøtet blitt valgt som redaktør av avisa «Kommunistisk Ungdom», men flertallet i arbeidsutvalget nektet å ta artikler og uttalelser fra marxist-leninister inn i avisa. Kamerat Svein Johnsen ble tilmed nektet å få inn en artikkel om KU's landsmøte i den avisa han selv var redaktør for. Dette var selvfølgelig helt umulige arbeidsforhold, noe som også førte til at Svein Johnsen i en skriftlig henvendelse ba om å bli fritatt for sitt verv som redaktør .Revisjonistflertallet i sentralstyret benyttet, stikk i strid med de lovene de selv hadde vedtatt, denne anledningen til også å sette ham utenfor sentralstyret – altså nok et eksempel på hvilke arbeidsmetoder revisjonistene benyttet seg av.

KU-ledelsen forsømte totalt studievirksomheten. I landsmøteperioden fra 1968 til 1969 ble det ikke sendt ut et eneste studieopplegg fra sentralt hold. Dette var et ledd i deres store anstrengelse for å undergrave et kommunistisk grunnlag, og for å trekke nye medlemmer i revisjonistisk retning. Den borgerlige utviklingen fortsatte med full kraft innen KU, og det andre landsmøtet i 1969 var bare en bekreftelse på dette. Nå ble det rettet åpen kamp mot Solidaritetskomiteens anti-imperialistiske grunnlag, og en inngått samarbeidsavtale med SUF ble forkastet. NKP-ledelsens politiske standpunkter ble bifalt på alle områder, mens hovedangrepet ble rettet mot marxist-leninistene. KU's andre landsmøte kunne imidlertid ikke skjule at det allerede var stagnasjon i forbundet. Framgangen var stoppet opp og flere av dem som hadde vært mest aktive hadde, som følge av den revisjonistiske utglidningen innen KU, meldt seg ut av forbundet.

Utover høsten 1969 gikk revisjonistene fullstendig amok. Sammen med såkalte radikale DNA-folk, SF-ledere, trotskister og Furubotniker, gikk de til rasende angrep for å undergrave og ødelegge de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. NKP-lederne, anført av Reidar T. Larsen, hadde på denne tiden store planer om et såkalt «venstreradikalt» parti, bestående av alle disse oppråtnende, reformistiske grupperingene. Men det viste seg at de indre motsigelser mellom dem var for store til at det i første omgang kunne bli noe av denne samlingen. Derimot var alle enige om kampen mot de anti-imperialistiske frontene, og mot marxist-leninistene i særdeleshet. KU-ledelsen bøyde seg fullstendig for NKP-ledelsens likvidatoriske linje. Eksklusjonen av undertegnede på KU's sentralstyremøte høsten 1969 kom som et ledd i planene om å kvitte seg med alle marxist-leninister gjennom byråkratiske avgjørelser på toppen. I nært samarbeid med NKP-ledelsen har KU-revisjonistene gjennombyråkratiske beslutninger, og systematisk krenking av den demokratiske sentralismen og alle vedtatte normer for partiliv, ført en desperat kamp mot marxist-leninistene innen forbundet. Der de ikke har klart å vinne innpass gjennom undergravingsvirksomhet og press, har de ganske enkelt erklært at disse lagene gjennom sin politikk hadde satt seg selv utenfor. Deretter har de forsøkt å stable på beina såkalte «legale» KU-lag. Denne linjen har KU-ledelsen forsøkt i Bergen og Kristiansand S. (I Kristiansand S. består nå det «legale» laget av ett medlem!

I dag står KU i samme stilling som NKU gjorde før splittelsen. Som en følge av revisjonistisk forsumpning er KU i dag en isolert organisasjon, uten nevneverdig kontakt med arbeiderungdommen, og uten evne eller vilje til å lede dens kamp. Istedet for å være et redskap for arbeiderungdommens, skoleelevenes og student-enes kamp, er KU blitt et redskap for dem som går inn for å bekjempe og likvidere et kommunistisk grunnlag.

Organisasjonens degenerering i revisjonistisk retning i løpet av forholdsvis korttid, skyldes ellers mangelen på studier i marxismen-leninismen. Slike studier ble bare drevet i de lagene der marxist-leninistene ledet utviklingen. Etter at revisjonistene overtok kontrollen over KU's ledelse ble studiearbeidet fra sentralt hold totalt forsømt. Studiearbeid ble ikke satt i gang før revisjonistene oppdaget at det gikk an å tjene penger på det. I samarbeid med den halvtrotskistiske MAG-gruppa ble det da opprettet et såkalt marxistisk «opplysningsråd». Trofaste revisjonister holdt innledninger i dette rådets regi, og disse innledninger ble så sendt ut til NKP- og KU-lag som studiebrev. Det er klart at en slik form for studievirksomhet ikke betydde noe annet enn bevisst indoktrinering i borgerlige ideer.

En vurdering av KU i dag gir også et godt bilde av revisjonismens allmenne krise. Resultatet av revisjonistisk utglidning er stagnasjon i forbundet, og det er fullstendig evneløshet når det gjelder å lede arbeiderungdommens kamp. Et typisk og ferskt eksempel er organisasjonens holdning til EEC. I stedet for å legge hovedvekten på at EEC er et framstøt fra monopolkapitalen som vil bety ytterligere forverring av arbeiderklassens kår, viser KU-ledelsen i en utgitt publikasjon stor omsorg for vilkårene til norsk næringsliv og norsk økonomi.

Utviklingen av klassekampen vil uunngåelig føre til at de som forfekter slike standpunkter vil bli kastet på historiens skraphaug.

 

 

 

 

Skal det foretas en vurdering av utviklingen innen Kommunistisk Ungdom, er det naturlig å ta utgangspunkt i situasjonen innen Norges Kommunistiske Ungdomsforbund i årene etter krigen. NKU var i de første etterkrigsårene en kvantitativt sett sterk organisasjon med ca. 20 000 medlemmer. Den begeistring som eksisterte for de norske kommunistiske motstandsgruppenes aktive kamp mot nazi-okkupantene, og den Røde Armes innsats, gjorde NKU populær – med den naturlige følge at organisasjonen fikk stor tilslutning. Men blant NKU's medlemmer var det mange småborgerlige elementer som ikke hadde tilegnet seg arbeiderklassens klassestandpunkt, og følgelig hadde høyst uklare oppfatninger av hvordan en kommunistisk ungdomsbevegelse skulle arbeide. Mange av dem var imidlertid dyktige organisatorer som ganske snart snek seg inn i ledende stillinger, og på grunn av den manglende studievirksomheten og den derav følgende kadermangel, kunne denne utviklingen finne sted.

NKU's politiske linje gikk stadig i en mer høyreorientert retning. Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje hadde et meget sterkt fotfeste i ungdoms-organisasjonens ledende organer. Flertallet av medlemsmassen var bra folk som kunne ha lagt grunnlaget for en marxist-leninistisk utvikling, og blant disse var det også motstand mot Furubotn-klikkens reaksjonære linje. Men, som nevnt klarte de på grunn av manglende skolering, ikke å føre denne motstanden inn i riktige politiske baner. Derved ble det opportunister på topp-planet som tok oppgjøret med Furubotn-klikken – et oppgjør som i hovedsak kom på grunn av personlig mistillit til Furubotn-klikken og dens arbeidsmetoder. I stedet for a mobiliseremedlemmene til kamp mot den revisjonistiske ideologi som Furubotn sto for, ble det lagt opp til en politisk linje som prinsipielt ikke skilte seg ut fra den som tidligere var ført. Oppgjøret ble i hovedsak fort på det organisatoriske planet, og det ble ikke tatt tiltak for å rette på de svakheter og feil som Furubotn-klikkens undergravingsvirksomhet hadde fort til.

Dette viste seg da også ganske tydelig i 50-årene. NKU-ledelsen var blant dem som sterkest sluttet opp om Krustsjov-klikkens fordømmelse av Stalin, og de skjebnesvangre beslutninger som ble tvunget igjennom på SUKP's 20. kongress i 1956. Teorien om fredelig overgang til sosialismen, fredelig kappestrid osv., passet NKU-ledelsen utmerket. Allerede i flere år hadde den selv forfektet lignende reaksjonære standpunkter.

Etterhvert som NKU beveget seg i stadig sterkere revisjonistisk retning, mistet forbundet kontakten med norsk arbeiderungdom. Ledelsens totale mangel på et alternativ til den borgerlige og sosialdemokratiske politikken førte også til at ungdommen ikke på noen måte følte seg tiltrukket av NKU. I løpet av et ti-år var forbundet redusert til en liten sekt, som stadig mer antok karakteren av en akademisk diskusjonsklubb.

I begynnelsen av 1960-årene begynte opposisjonen mot NKU-ledelsen å bli sterkere, men den var uklar og sammensatt av mange forskjellige retninger. 1 1964 avholdt NKU landsmøte under hovedparolen:

«Ungdommens enhet – folkets framtid.»

Denne parolen var ikke noe annet enn en videreføring av Furubotn-klikkens borgerlig-nasjonalistiske linje. All såkalt demokratisk ungdom måtte forene seg for å «utvikle og videreføre demokratiet». Videre ble det i en uttalelse fra landsmøtet hevdet at arbeiderne, i pakt med den demokratiske ånd i vår grunnlov, måtte få medbestemmelsesrett i bedriftene. Disse eksemplene viser at NKU-ledelsen hadde stilt seg på borgerskapets side i klassekampen, og forkastet marxismen-leninismen. Dette kom da også tydelig fram i et forslag fra Kommunistisk Studentlag. Forslaget gikk inn for at leninismen skulle sløyfes i NKU's grunnsyn, men det ble forkastet med stort flertall. Hensikten var imidlertid klar: NKU's grunnsyn skulle forandres slik at det ble i overensstemmelse med revisjonistenes egen praksis.

Dette landsmøtet ga støtet til at opposisjonen innen NKU ble sterkere. Fremdeles var den uklar, og som helhet sto den ikke på et klart marxist-leninistisk grunnlag. Men hele tiden var det marxist-leninister som aktivt bekjempet revisjonismen – og som representerte et klart politisk alternativ til ledelsens likvidatoriske linje.

Den viktigste svakheten i marxist-leninistenes arbeid var at de ikke maktet å organisere systematiske studier i marxismen-leninismen. Derved ble ikke de enkelte medlemmene tilstrekkelig politisk motivert i kampen mot revisjonismen, noe som igjen medførte at marxist-leninistene ikke alltid mestret metoden med å kjøre de politiske kampspørsmålene ut til medlemmene, slik at medlemmene fikk et eget initiativ i kampen. Kampen mot den ekstremt revisjonistiske NKU-ledelsen foregikk mer i form av kontakt mellom noen enkeltmedlemmer i forskjellige lag og distrikter, og den ble oftere ført ut på distriktskonferanser og forbundsstyremøterenn i de enkelte lokallag – hvilket altså var utslag av sekteriske feil.

Situasjonen innen NKU tilspisset seg kraftig etter stortingsvalget i 1965, og på dette tidspunkt hadde revisjonistledelsen åpent gitt sin fulle støtte til Vogt/Kleven-gruppa innenfor NKP. Samarbeidet mellom NKU-ledelsen og Vogt/Kleven-gruppa hadde en klar politisk årsak. Begge hadde fullstendig godtatt Krustsjov-revisjonismens kontrarevolusjonære politikk, og de forfektet begge teorien om en fredelig, parlamentarisk overgang til sosialismen gjennom såkalte strukturreformer.

I løpet av landsmøteperioden fra 1964 til 1967 var NKU redusert til en liten, evneløs sekt på ca. 200 medlemmer, og alle politiske avgjørelser ble truffet av en liten klikk akademikere på toppen. Medlemmene hadde ingen innflytelse på utviklingen, og de fikk ikke noe kjennskap til hva ledelsen foretok seg. Men det var klart at denne «ledelse» førte en politikk som lå langt til høyre for AUF og SUF. Dette skjedde i en tid som var preget av et nytt oppsving for de revolusjonære kommunistiske ideer. De undertrykte folks seierrike kamp mot imperialismen hadde ført til økt bevisstgjøring og sterkere forståelse av kapitalismens vesen. Spesielt mange unge begynte a sette kampen mot imperialismen i sammenheng med forholdene i det norske klassesamfunnet. I kamp mot borgerlige og revisjonistiske ideer utviklet det seg kommunistiske standpunkter. Den bevisstgjorte ungdommen så selvfølgelig ikke noe alternativ i NKU-ledelsens kontrarevolusjonære standpunkt. Flertallet av dem arbeidet innenfor SUF og la derved grunnlaget for marxist-leninistenes seier der.

Våren 1967 foretok NKU-ledelsen et fullstendig brudd med NKP. Samtidig gikk flere av revisjonistlederne i ungdomsforbundet inn for at det skulle oppløses, og at medlemmene skulle gå inn i andre «sosialistiske» organisasjoner. En del mente også at NKU skulle utgjøre ungdomsbevegelsen til Vogt/Klevens fraksjonsgruppe, Marxistisk Forum. Forfallet og oppløsningen innen NKU var fullstendig.

Dette gjorde det klart at marxist-leninistene nå måtte ga til kamp for å gjenreise en revolusjonær kommunistisk ungdomsorganisasjon, og på en felles distriktskonferanse høsten 1967 utarbeidet NKU-laga i Stavanger og Kristiansand S et forslag til prinsipielle retningslinjer for et nytt NKU-program. Forslaget lød slik:

Marxismen-leninismen er rettleiinga for våre handlinger. Dette betyr. Fullakseptering av dialektikken i all utvikling. De to hovedklassene er arbeiderklassen og borgerskapet. I kampen mellom disse to klassene er vi med arbeiderklassen og dens allierte, mot borgerskapet og dets allierte, med de revolusjonære frigjørings-bevegelsene i all deres kamp. Den moderne revisjonismen er en del av de reaksjonære undertrykkelsesbevegelsene. Proletariatets revolusjonære diktatur er nødvendig for å lede til seier over borgerskapets reaksjonære diktatur. Dette må være det prinsipielle utgangspunktet fot et nytt NKU-program.

Trass i svakheter markerte dette forslaget et klart alternativ til NKU-ledelsens politikk. En uttalelse fra Trondheim KUL tok også sterk avstand fra likvidatorenes politiske linje. Uttalelsen konkluderte med at laget ville stå uavhengig av NKU fram til det korn en avklaring av situasjonen.

Dette var situasjonen foran landsmøtet i NKU. Det var nå helt klart at kampen gikk mellom en ekstremt revisjonistisk og en marxist-leninistisk hovedlinje, men samtidig fantes det en uklar sentrumsretning som i ord gikk mot NKU-ledelsen. I kampen mot revisjonistledelsen samarbeidet marxist-leninistene med denne retningen. Utviklingen på landsmøtet gjorde det helt klart at det ville komme til et brudd, og bruddet kom på spørsmålet om NKU's forhold til NKP. Sentrumsfløyen stilte spørsmålet for eller mot NKP opp som et hovedspørsmål. Dette var nok et viktig spørsmål, men på langt nær det viktigste. Hovedspørsmålet var NKU-ledelsens revisjonistiske ideologi og det var på dette grunnlag bruddet skulle ha kommet. Holdningen til NKP var bare et utslag av den politiske linje som ble ført. Men for å bevare enheten i kampen mot hovedfienden skjøv marxist-leninistene dette problemet noe i bakgrunnen. Det er likevel klart at bruddet med NKU foregikk på et svakt politisk grunnlag, noe den senere utvikling så tydelig skulle vise.

Flertallet av landsmøterepresentantene forlot NKU-landsmøtet etter bruddet og dannet umiddelbart Kommunistisk Ungdom. Det ble valgt et interimsstyre, samt et arbeidsutvalg som skulle ha den daglige ledelse av forbundet. Helt fra første stund var det imidlertid klart at opprettelsen av KU ikke betydde fullstendig oppgjør med revisjonismen. Selv om sentrumsfløyen dekket seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser, ble det etterhvert helt klart at de var moderne revisjonister som med alle midler ville motarbeide at KU skulle utvikle seg til en virkelig kommunistisk ungdomsbevegelse. Men det var marxist-leninister som utviklet og ledet KU den første tiden, og det første arbeidsutvalget la opp en konsekventrevolusjonær linje. Dette førte til at forbundet utviklet seg sterkt organisatorisk, og det fikk et godt forhold til den revolusjonære ungdommen. Flere nye lag og grupper oppsto rundt om i landet, og det ble tatt fatt på arbeidet med glød og entusiasme. Det nye arbeidsutvalget forsto nødvendigheten av studiearbeid, og i løpet av vinteren og våren 1968 ble det sendt ut to studiebrev: Bo Gustafssons Arbeid og Kapital, og Torbjørn Marthinsens Klassestrukturen i Det norskesamfunn.

I de lokallaga hvor marxist-leninistene ledet utviklingen ble det lagt stor vekt på studier i marxismen-leninismen, og likeledes lagt vekt på arbeidet i de anti-imperialistiske frontene. Sammen med SUF og Sosialistisk Studentforbund, vedtok KU en uttalelse som klart avviste sosialdemokratenes «Vietnambevegelse» og som støttet sterkt opp om Solidaritetskomiteen for Vietnam. KU hadde klart å utbygge forbindelsen med revolusjonær og anti-imperialistisk ungdom, og forbundet representerte nå et klart politisk alternativ til revisjonismen og reformismen .Marxist-leninistene matte nå underbygge dette alternativet gjennom et konkret forslag til prinsipp-program for KU, og i samarbeid med KU i Oslo utarbeidet arbeidsutvalget et programforslag der det bl. a. het:

Kommunistisk Ungdom vil i sin kamp solidarisere seg med all ungdom som utvikler sosialismen og med alle folk i hele verden som kjemper mot imperialisme og reaksjon, for nasjonal frihet og sosial revolusjon. Deres kamp og vår kamp er den samme.

For å kunne klare dette og vinne seier i kampen, er det nødvendig å lære seg marxismen-leninismen-Mao Tsetungs tenkning.

Videre het det: Skal vi kunne være med på dette må vi lære oss hva som er utbytting, hvem som er utbytter og undertrykker, og hvem som er utbyttet og undertrykt. Da vil vi forstå statens klassekarakter og nødvendigheten av å desorganisere og oppløse alle utbytterorganisasjoner og erstatte dem med proletariatets revolusjonære diktatur.

Dette var marxist-leninistenes politiske grunnlag, oppsummert gjennom et programforslag som skulle legges fram på KU's konstituerende landsmøte. Ved å erkjenne Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismens høyeste stadium, innebar dette forslaget et kvalitativt høyere utviklingstrinn. Men revisjonistene innen KU så naturlig nok med største uro på marxist-leninistenes framgang, og alle deres tilsynelatende revolusjonære talemåter kunne ikke skjule at de bare hadde tatt et organisatorisk og ikke politisk brudd med NKU's politikk. De var klar over at et marxist-leninistisk KU fullstendig ville bekjempe og avsløre deres politikk, og prøvde med alle midler å undergrave arbeidsutvalgets revolusjonære linje. Alene var de imidlertid ikke sterke nok til å føre kampen mot marxist-leninistene, men de fikk støtte av flertallet i NKP-ledelsen, anført av Reidar T. Larsen – og disse tok ledelsen i kampen mot marxist-leninistene i KU.

NKP-ledelsen hadde, etter at kampen mot Vogt/Kleven-gruppa var gjennomført, fullstendig avslørt seg som moderne revisjonister som bare videreførte denne gruppas anti-kommunistiske politikk. Nå var denne «ledelse» mer enn noen gang interessert i å gjøre KU til et lydig haleheng. De hadde fullstendig mistet kontakten med ungdommen, og trengte i høyeste grad til et ungdomsforbund som kunne utklekke lydige tilhengere av deres politikk. Derfor fryktet de utviklingen innen KU, og for å prøve å få kontroll med den samarbeidet de med revisjonistene innen ungdomsforbundet.

NKP-ledelsens kamp mot marxist-leninistene kunne gi seg helt desperate utslag. KU's arbeidsutvalg ble flere ganger truet med at KU ville bli kastet ut fra kontoret i Grønlandsleiret 39, hvis de ikke sluttet med sine angrep på NKP (dvs. ledelsens politikk). Samtidig ble det lagt et systematisk press på nye folk for å utvikle dem i den retning revisjonistene selv ønsket. Det ble ofte kjørt opp paroler om «nært samarbeid med NKP». Revisjonistene presenterte seg selv som det kommunistiske partiet, og utnyttet på det groveste følelsesmessig og sunn lojalitet med den kommunistiske bevegelse. Samtidig ble marxist-leninistene framstilt som dogmatikere og sekterister som ville ødelegge en levende kommunistisk ungdomsbevegelse. Mot dette stilte marxist-leninistene opp et politisk underbygd alternativ. Revisjonistene var imidlertid livende redde for å diskutere politikk, og for å skjule sineegentlige hensikter prøvde de å dekke seg bak tilsynelatende revolusjonære fraser.

NKP-ledelsen hadde foran KU's konstituerende landsmøte mobilisert alle sine krefter for å hindre at forslaget til prinsipp-program fra Oslo KU skulle bli vedtatt. Gjennom sine kontakter i arbeidsutvalget og interimsstyret la de på landsmøtet fram et motforslag til program, som de for enhver pris var innstilt på å presse igjennom. Dette forslaget var formet på en tilsynelatende revolusjonær måte, men ved nærmere analysering gikk det klart fram at det ikke kunne være noe grunnlag for en marxist-leninistisk politikk. Forslaget anerkjente ikke Mao Tsetungs tenkning som marxismen-leninismen i vår tid. Dette var den grunnleggende feilen ved det. Videre ble det snakket om forbundets oppgaver, klassekamp og overgang til sosialismen i så generelle vendinger at det kunne tolkes på mange forskjellige måter. Eksempler på dette, sitert etter prinsipielle retningslinjer for KU:

Kommunistisk Ungdom er et verktøy for den progressive ungdommens kamp. Dens oppgave er sammen med det kommunistiske parti å lede klassekampen i alle dens former blant ungdommen for å gjøre slutt på borgerskapets herredømme og åpne veien til sosialismen i Norge.

Videre heter det: For å nå dette mål trengs det innsikt i vilkårene forovergangen fra kapitalisme til sosialisme, gjennom proletariatets diktatur.

For det første blir det her ikke presisert at KU er en kamporganisasjon for arbeiderungdommen og dens forbundsfeller. For det andre snakkes det bare om å åpne veien til sosialismen i Norge, men det blir ikke konkretisert hvilke metoder som må benyttes for å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. For det tredje: Når det snakkes om proletariatets diktatur blir det bare snakket om nødvendigheten av å vinne innsikt i vilkårene for overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det viktigste blir ikke nevnt, nemlig at man for å nå proletariatets diktatur må knuse borgerskapets stat – og at proletariatets diktatur er arbeiderklassens stat.

NKP-ledelsens forslag til prinsipielle retningslinjer var ikke noe annet ennu forpliktende fraser, men revisjonistene fikk presset igjennom dette forslaget og la derved grunnlaget for KU's revisjonistiske utglidning. Landsmøtet i KU representerte på alle områder et bakslag i revisjonistisk retning. Det ble også vedtatt å søke om opptak i den revisjonistiske ungdomsinternasjonalen, VDU, samtidig som flertallet gikk imot å sende en hilsen til Clarte og til Frankrikes revolusjonære ungdom. Dette markerte også internasjonalt en stillingtagen for revisjonismen, mot revolusjonære kommunistiske organisasjoner. I spørsmålet om den anti-imperialistiske kampen ble det brudd med KU's tidligere politikk. I stedet for å slutte opp om fellesuttalelsen fra KU's arbeidsutvalg, SUF og SSF angående Vietnamarbeidet, ble det bare vedtatt en ullen uttalelse som formelt sluttet opp om Solidaritetskomiteen– uten å ta stilling til sosialdemokratenes «Vietnambevegelse».

Revisjonistene fikk nå kontrollen over KU's sentrale ledelse, og de ble godt understøttet av NKP-ledelsens organisasjonsapparat. Marxist-leninistene måtte fortsette kampen for a skape et revolusjonært grunnlag for KU. 1 Oslo ga laget uten egen avis, KLASSEKAMP, som fortsatte en revolusjonær linje, og som kom med konkret kritikk av revisjonistenes politikk. Ellers ble det i de lokallag der marxist-leninistene hadde ledelsen, reist grunnleggende diskusjon om hvilken linje KU skulle følge. Men marxist-leninistene var fortsatt dårlig organisert, og manglet enhetlig ledelse for kampen – og det ble også gjort sekteriske feil som hemmet kampen på grunnplanet.

Imens drev den nye revisjonistledelsen systematisk hets mot marxist-leninistene. Allerede på KU's første sentralstyremøte, høsten 1968, ble kamerat Svein Johnsen satt utenfor sentralstyret. Han var på landsmøtet blitt valgt som redaktør av avisa «Kommunistisk Ungdom», men flertallet i arbeidsutvalget nektet å ta artikler og uttalelser fra marxist-leninister inn i avisa. Kamerat Svein Johnsen ble tilmed nektet å få inn en artikkel om KU's landsmøte i den avisa han selv var redaktør for. Dette var selvfølgelig helt umulige arbeidsforhold, noe som også førte til at Svein Johnsen i en skriftlig henvendelse ba om å bli fritatt for sitt verv som redaktør .Revisjonistflertallet i sentralstyret benyttet, stikk i strid med de lovene de selv hadde vedtatt, denne anledningen til også å sette ham utenfor sentralstyret – altså nok et eksempel på hvilke arbeidsmetoder revisjonistene benyttet seg av.

KU-ledelsen forsømte totalt studievirksomheten. I landsmøteperioden fra 1968 til 1969 ble det ikke sendt ut et eneste studieopplegg fra sentralt hold. Dette var et ledd i deres store anstrengelse for å undergrave et kommunistisk grunnlag, og for å trekke nye medlemmer i revisjonistisk retning. Den borgerlige utviklingen fortsatte med full kraft innen KU, og det andre landsmøtet i 1969 var bare en bekreftelse på dette. Nå ble det rettet åpen kamp mot Solidaritetskomiteens anti-imperialistiske grunnlag, og en inngått samarbeidsavtale med SUF ble forkastet. NKP-ledelsens politiske standpunkter ble bifalt på alle områder, mens hovedangrepet ble rettet mot marxist-leninistene. KU's andre landsmøte kunne imidlertid ikke skjule at det allerede var stagnasjon i forbundet. Framgangen var stoppet opp og flere av dem som hadde vært mest aktive hadde, som følge av den revisjonistiske utglidningen innen KU, meldt seg ut av forbundet.

Utover høsten 1969 gikk revisjonistene fullstendig amok. Sammen med såkalte radikale DNA-folk, SF-ledere, trotskister og Furubotniker, gikk de til rasende angrep for å undergrave og ødelegge de anti-imperialistiske frontene Solidaritetskomiteen for Vietnam og Kampanjen Norge ut av NATO. NKP-lederne, anført av Reidar T. Larsen, hadde på denne tiden store planer om et såkalt «venstreradikalt» parti, bestående av alle disse oppråtnende, reformistiske grupperingene. Men det viste seg at de indre motsigelser mellom dem var for store til at det i første omgang kunne bli noe av denne samlingen. Derimot var alle enige om kampen mot de anti-imperialistiske frontene, og mot marxist-leninistene i særdeleshet. KU-ledelsen bøyde seg fullstendig for NKP-ledelsens likvidatoriske linje. Eksklusjonen av undertegnede på KU's sentralstyremøte høsten 1969 kom som et ledd i planene om å kvitte seg med alle marxist-leninister gjennom byråkratiske avgjørelser på toppen. I nært samarbeid med NKP-ledelsen har KU-revisjonistene gjennombyråkratiske beslutninger, og systematisk krenking av den demokratiske sentralismen og alle vedtatte normer for partiliv, ført en desperat kamp mot marxist-leninistene innen forbundet. Der de ikke har klart å vinne innpass gjennom undergravingsvirksomhet og press, har de ganske enkelt erklært at disse lagene gjennom sin politikk hadde satt seg selv utenfor. Deretter har de forsøkt å stable på beina såkalte «legale» KU-lag. Denne linjen har KU-ledelsen forsøkt i Bergen og Kristiansand S. (I Kristiansand S. består nå det «legale» laget av ett medlem!

I dag står KU i samme stilling som NKU gjorde før splittelsen. Som en følge av revisjonistisk forsumpning er KU i dag en isolert organisasjon, uten nevneverdig kontakt med arbeiderungdommen, og uten evne eller vilje til å lede dens kamp. Istedet for å være et redskap for arbeiderungdommens, skoleelevenes og student-enes kamp, er KU blitt et redskap for dem som går inn for å bekjempe og likvidere et kommunistisk grunnlag.

Organisasjonens degenerering i revisjonistisk retning i løpet av forholdsvis korttid, skyldes ellers mangelen på studier i marxismen-leninismen. Slike studier ble bare drevet i de lagene der marxist-leninistene ledet utviklingen. Etter at revisjonistene overtok kontrollen over KU's ledelse ble studiearbeidet fra sentralt hold totalt forsømt. Studiearbeid ble ikke satt i gang før revisjonistene oppdaget at det gikk an å tjene penger på det. I samarbeid med den halvtrotskistiske MAG-gruppa ble det da opprettet et såkalt marxistisk «opplysningsråd». Trofaste revisjonister holdt innledninger i dette rådets regi, og disse innledninger ble så sendt ut til NKP- og KU-lag som studiebrev. Det er klart at en slik form for studievirksomhet ikke betydde noe annet enn bevisst indoktrinering i borgerlige ideer.

En vurdering av KU i dag gir også et godt bilde av revisjonismens allmenne krise. Resultatet av revisjonistisk utglidning er stagnasjon i forbundet, og det er fullstendig evneløshet når det gjelder å lede arbeiderungdommens kamp. Et typisk og ferskt eksempel er organisasjonens holdning til EEC. I stedet for å legge hovedvekten på at EEC er et framstøt fra monopolkapitalen som vil bety ytterligere forverring av arbeiderklassens kår, viser KU-ledelsen i en utgitt publikasjon stor omsorg for vilkårene til norsk næringsliv og norsk økonomi.

Utviklingen av klassekampen vil uunngåelig føre til at de som forfekter slike standpunkter vil bli kastet på historiens skraphaug.

 

 

 

 

Gothama Buddha forkynte
læren om Begjærets Hjul, som vi er
bundet til,
og påbød
at alle begjær måtte ta slutt, og at vi så
uten ønsker skulle gå opp i Intet,
som han kalte Nirvana.

Da spurte en dag en av hans disipler:
Hva er dette Intet, Mester? Vi så gjerne
at alle begjær tok slutt, som du påbød,
men si oss
om dette Intet, som vi da skal gå opp i,
ligner det å være ett med alt som er skapt
som når man ligger i vannet midt på dagen
med lett kropp,
uten tanker nesten, dovner seg i vann
eller sovner
og knapt vet hvor langt teppet rekker,
men synker hurtig – om dette Intet altså
er et muntert. et godt Intet, eller om dette

Intet ganske enkelt er intet, kaldt, tomt
og betydningsløst.

Lenge var Buddha taus, så sa han
likegyldig:
Det fins ikke noe svar på ditt spørsmål.
Men om kvelden da de hadde gått,
satt buddhaen ennå under brødtreet
og fortalte da de andre,
de som ikke hadde spurt, denne lignelsen:
Jeg så nylig et hus. Huset brant. Rundt taket
slikket flammene. Jeg nærmet meg og så
at det ennå var mennesker i det huset.

Jeg ropte i døren
at taket sto i brann og oppfordret dem
altså til
hurtig å forlate huset. Men folk
lot ikke til å ha det travelt. En av dem
spurte meg med svidde øyenbryn
om hvordan det var der ute, om det regnet,
om det blåste, om det fantes hus i nærheten
og så videre. De der, tenkte jeg,
må brenne i hjel før de slutter å spørre.

Sannelig,
venner,
den som ikke kjenner marken brenne
under føttene
slik at han drar hvor som helst heller enn
å bli her,
ham har jeg intet å fortelle. Slik talte
Gothama Buddha.

Men selv vi. som ikke lenger øver oss
i tålmodighet,
men i utålmodighet, og setter fram
forskjellige forslag

av jordisk art, og forkynner for menneskene
at de skal kaste av seg sine menneskelige
plageånder,
mener at de som ser kapitalismens bomber
over verden
og likevel kommer med lange spørsmål
om hvordan vi tenker oss at det skal gå
med deres sparebøsser og søndagsbukser
etter en omvelting, dem
har vi ikke stort å fortelle.

En liten, liten kvinna, en polsk judinna
sliten ihjäl av pelen, kastat dit ingen vet.
En liten polsk judinna, en stor och evig kvinna,
en anda ovan tiderna, velsignad i evighet.

 

När feghet kröp och fruktan dröp

och alla leder vek
och alla morska pampar stöp
och alla luften svek
Du stod, Karl Liebknecht, ensam rak
på gamla årens stig
och slungande mot himlens tak
ditt tapra: röverkrig.

 

Det finns ej man så stänkt som du
av smuts och vidglött hat,
det finns ej bragd så stolt ännu

som den du gjort, kamrat.
Ty dö i krig och dö i mord
det kan var lumpen träl

men låra jåvlar sanningsord
det fordrar järn i själ.

Hva ble utbyttet av tariffoppgjøret? Resultatet svinger noe fra gruppe til gruppe, men en ting er iallefall sikkert: Alt vil bli spist opp av den voldsomme prisstigninga som er lovt etter oppgjøret, og som alt har begynt å virke. Dagsavisene skriver for tida om taksthevinger på buss, trikk og jernbane på 10-50 prosent. Prisene på vaskemaskiner og komfyrer har gått en god del opp. Prisdirektoratet mottar jevnlig nye meldinger om pristillegg. Alt nå har pris-stigninga vært et par prosent høyere enn den som regjeringa «foreskrev» i for-bindelse med innføring av momsen. Reallønna vil derfor synke i løpet av det kommende året. Sjøl om den reguleringen som skal skje neste år vil kompensere 2/3 av dette, og en mindre lønnsglidningsgaranti kommer i tillegg, så er det sikkert at lønnstakerne reelt vil ha mindre å rutte med foran tariffoppgjøret våren 1972 enn foran det siste oppgjøret. For fra 1971 til -72 kompenseres ikke en øre av prisstigninga.

Mange arbeidere får i år heller ikke det lovte tillegget på 80 øre p. g. a. at de har oppnådd forbedringer ved lønnsglidning utover det som ble bestemt ved forrige oppgjør. Slike tillegg kan nemlig «trekkes fra.» Dette betyr at dersom en har oppnådd 80 øre over tariffen i forrige periode, risikerer en å ha kommet ut av dette oppgjøret uten noe i tillegg.»

Lønnsutjamning

«Oppgjøret fastsatte et lavtlønnstillegg fra 6 til 45 øre. Dette kalles på topp-planet i LO og NAF for «lønnsutjamning». Men hva sier ikke den rammeavtalen som de samme herrer vedtok å anbefale: « … det skal tas hensyn til lønns-systemet innenfor overenskomstområdet og til at en rimelig lønnsdifferensiering kan finne sted.» I praksis betyr dette at lavtlønnsgruppene må holdes nede. Ellers ville «rimelige» lønnsdifferensieringer være truet.

Det forekommer også en god del manipulasjon med utregningen av lavtlønnstilleggene. Vakt funksjonærene fikk f.eks. merke dette på kroppen De har en timelønn så litt over 8 kroner, og jobber i gjennomsnitt 53 timer i uka. Siden rammeforslagets tillegg på 80 øre er utregnet på grunnlag av 42,5 timers uke, ble vaktfunksjonærenes årslønn tattsom grunnlag. Inklusive helgedagstillegg og overtidsbetaling kom en fram til at vaktfunksjonærene har en timelønn på kr. 10,80. Ut i fra denne regnekunsten fikk de 64 øre i generelt tillegg og 6 øre i lavtlønnstillegg, tilsammen 70 øre! Medlemsmøtet som behandlet tariffoppgjørets forslag avviste det enstemmig. Et flertall sa også nei til denne grove behandlinga ved avstemninga, men på grunn av sammenkobling veide ikke nei-stemmene fra vaktfunksjonærene opp en slik sjølsagt urettferdighet.

Lokal kamp – Sauda- og Norgas-arbeiderne viser veien:
Sjøl om tariff-forslaget samlet fikk et flertall, var det mange foreninger som stemte mot. Grafisk forbund hadde dessuten et klart flertall mot rammeforslaget.

 

Annonse

HVA ER MAO TSE-TUNG'STENKNING?

Det får De vite mer om ved å abonnere på:

KINA I BILDER
som behandler det kinesiske folks liv og arbeid på de forskjellige steder i Kina i Kulturrevolusjonens epoke. Utkommer hver måned. Stort format. Illustrert i farger. Svensk tekst. Kr. 12.00 pr. år.

PEKING REVIEW
Et politisk teoretisk blad, med artikler, taler, kommentarer og dokumenter vedrørende viktige nasjonale og internasjonale spørsmål.Kr. 16.80 pr. år Tekst: Engelsk, tysk, fransk. Kommer hver uke.

CHINA RECONSTRUCTS
Et populært blad med artikler fra utviklingen i Kina på det politiske, økonomiske, kulturelle og sosiale område.Kr. 10.00 pr. år. Kommer hver måned. Engelsk tekst.

CHINESE LITERATURE
som bringer Dem oversikt over kunst og litteratur, rapporter om den kulturelle aktivitet i Kina, reproduksjoner av moderne kinesisk kunst.Kr. 12.00 pr. år. Kommer hver måned. Engelsk tekst. Abonnement betales ved bestilling.

Postgiro 18302.A/S OSLO BOK- OG PAPIRHANDEL Schweigaards gt. 56, Oslo 6, telefon 68 01 68. Be om katalog og prøvenr.