Det har vore landskonferanse i Sosialistisk Valforbund. Partane i forbundet vart samde om ein tidsplan forsamling i eitt parti. SV har dermed kome over dei største organisatoriske problema sine. Men kva med politikken? Har dei løyst nokre problem der?

---

20.–21. april held Sosialistisk Valforbund landskonferanse for å gjera vedtak om når dei skal samla SV til eit parti.
I tida like før konferansen kunne det sjå ut som NKP og SF køyrde i kollisjonskurs her. Orientering kravde partisamling før kommunevalet 1975 og gav store
oppslag til intervju med partilause som kravde det same.

Friheten svara på dette, venleg men fast, og kravde tolsemd. Dei hadde landsmøtemeldinga til Reidar T. Larsen å stø seg på. Der sa han:

Vi bør unngå faste tidsrammer, fordi de i stedet for å fremme en hurtig sammensmelting, kan komme til å fremme en hurtig utvikling til avskallinger
og ny splittelse. (Sjå NKP-bladet Verden og Vi 1/74.)

Dei unngjekk kollisjon ved at den minste veik for den største. NKP nøydde seg med ein «angrefrist» med «formell returrett», som det heitte i leiaren i Orientering etterpå (nr. 16/74). SV-partiet ska1 skipast innan 15. mars neste år. Men dei gamle partia skal få tid heilt fram til ein gong i 1976 til å pakka saman for godt.

Om «angrefristen» og kva den har å seia, fortel leiaren i Orientering dette:

Det er særlig NKP som har villet ha en slik angrefrist. Men ingen innenfor SV tror i dag at den får noen praktisk betydning.

I praksis vil ingen hverken ønske eller ha råd til å bryte ut av det partiet som da er i full virksomhet. Det ville i så fall bare få negative virkninger for utbryteren selv i form av isolasjon og politisk selvmord. (Orientering 16/74.)

PLAN I TRE FASAR

Landskonferansen sette opp tre fasar i samlingsplanen. Den første går frå konferansen og fram til nyåret 1975. Her skal dei velja landsstyre, og dei som vil vera både i SV og i partia må betala medlemspengar dobbelt opp. Når landsstyret er valt, skal dei einskilde partia ikkje lenger ha vetorett, slik dei no har. Dei må nøya seg med å klaga saker til landsstyret.

Førebuinga til kommunevalet byrjar også i lokallaga i denne fasen. Nominasjonane tar til – i SV-laga – i andre fasen, som går frå 1. januar til 15. mars 1975: skipingskongressen. Valkampen (som kjem i siste fasen) skal «brukes til organisasjonsutbygging for partiet. De valgte representantene danner grupper som representerer det nye partiet», heiter det i punkt 19 i vedtaket. Vil dette seia at SV alt no utelukkar samarbeid ved valet med andre parti i kommunane, og at dei ikkje har tanke for å ta del i valfrontar på konkrete saker der slikt skulle trengst.

I denne fasen skal utkast til arbeidsprogram og aksjonsprogram og ut til førehaving i laga.

Samlingskongressen skal vedta program og vedtekter for partiet, velja leiande organ slik landsstyret kjem fram til, og freista å få til ei ordning med sams
SV-avis føre kommunevalet.

Den tredje fasen går frå kongressen og ut 1976. Då har det nye SV-partiet teke over alle oppgåver som høyrer til eit parti. For dei gamle partia står det berre att å leggja arbeidet ned innan fristen, og gje det som måtte vera att av midlar og eigedom over til det nye partiet. Det skal ha første landsmøtet sitt same året.

KVAR GÅR SV?

Med det som hende på kongressen, er det så visst det kan verta at partisamlinga går i hamn. Det skal så pass mykje til no at nokon bryt ut, at SF-arane endeleg kan sleppe det dobbeltarbeidet dei har hatt med å få i gang verksemda i SV-laga og samstundes halde SF-laga vernebudde i tilfelle brot sentralt,. Dei som har arbeidd for eitt parti har vunne ein siger, og det må vera rett å seia at SV har styrkt seg organisatorisk gjennom det som hende på landskonferansen.

Mange medlemer gler seg til at den byråkratiske og tungrodde organisasjonsformen skal bli avløyst av ein meir einfelt og demokratisk organisasjon. Dei meiner at veikskapane til SV har hatt rot i slike feil. Dei ventar at arbeidet no skal bli meir effektivt og at ein skal byrja å sjå resultata av den nye krafta i arbeidarrørsla som stortingsvalet varsla om.

Men er det no visst at det er her veikskapen ligg? Kva med politikken SV vil følgja? Kva veg vil det nye partiet velja i den daglege kampen, og i kampen for å frigjera arbeidarklassen og folket i Norge? Det må vera det avgjerande. Og her må vi seia dette: Om SV har hatt framgang med å løysa dei organisatoriske problema sine, har dei mindre å kyta av her. I tida etter stortingsvalet har SV som heilskap i sak etter sak valt ein taktikk som ligg til høgre for den politikken vi trudde var mest sjølvsagt for heile venstresida for kort tid sidan. Denne  høgredreidde taktikken samlar seg i to hovudsaker. Den eine er ei line for taktiske alliansar og våpenkvile med høgresosialdemokratiet, på Stortinget, i fagrørsla og i solidaritetsarbeidet. Det andre er ein blanding av nøytralitet og forsvar andsynes den indre og ytre politikken til dei nye tsarane i Kreml.

Framtida til SV vert avgjort av om denne taktikken får utvikla seg og blir til strategi, eller om partiet vel å stø arbeidarane og kjempa sjølvstendig for dei.

BRATTELI OG ASPENGREN – PÅ VILLSTIG I EEC-STRIDEN?
For knapt to år sidan vann det norske folket den største striden det har kjempa i alle fall i etterkrigstida. Det hindra at Noreg vart selt ut til EEC. I denne tida hopa det seg opp prov på prov om at leiinga i DNA og toppen i LO stod fullt ut og utan reservasjon på fienden si side. Dei stod aleine saman med Høgre og Seip mot folket for å tena imperialismen si sak.

Dei var ikkje eit etterslep til monopolkapitalen ein gong, dei gjekk i brodden med lygner og trugsmål for å få den viktigaste krafta i striden, arbeidarklassen, til å følgja pipene til imperialismen.

Dei gjekk på med omframkongress i LO, betalte korttidssekretærar, forbod mot neifolk som innleiarar på fagforenings- og samorgmøte, Bratteli sitt «Stem ja, elles går eg», reknestykke frå Kleppe om at kvar huslyd ville tapa 2000 kroner året om Noreg ikkje kom med, skremsler om tapte arbeidsplassar for titusenvis av arbeidarar osb. Vi har vel ikkje gløymt dette?

I staden for å vinna på det, tende dei ein harme i arbeidarklassen som fekk mange av dei som hadde hatt den største trunad til DNA i årevis.

Kvifor valde DNA-leiarane denne kursen? Var det fordi dei var byråkratar som gløymde å sjå etter kva arbeidarane meinte om saka? Var det slik at dei
slumpa til å velja feil kurs?

Då hadde det vore god tid til å snu dei to åra. Det er vanvet å tru dei er arbeidarleiarar som har kome på villstig. Dei var på same faste kursen i denne
striden som dei har vore heilt sidan god tid føre krigen. Dei losa Noreg inn i NATO i 1949. Dei har gjort alt dei kunne for å ta frå arbeidarklassen streikeretten. Kvar gong det har kome opp streikar likevel, har dei trådd fram som streikebrytarar. Dei er ein pest i fagrørsla, som år for år har truga med å køyva all kampvilje og alt demokrati. Dei ser på bønder og fiskarar som ein reservearme som må vekk frå garden og båten snøggare enn monopola kan setja dei på lønsarbeid.

Når dei ikkje vann å få lagt Noreg ned med D-mark, vil dei no gjera det med oljemilliardar. Dei stør imperialistisk kapitaleksport frå norske monopol, og sel
norsk statseigedom til imperialismen.

Kan det vera nokon tvil: Dei er borgarlege politikarar av dei fremste og har knytt lagnaden sin til monopolkapitalen sitt diktatur i eitt og alt. Skal arbeidsfolk
vinna fram med nokon av krava sine i dag, må det vera i kamp mot dei. Skal arbeidarklassen vinna kampen for sosialismen, må desse feiast ut or arbeidarrørsla.

KAMP MOT DNA/LO-TOPPEN – EIN PEIKELEIK?

«Det er i dag en betydelig radikalisme i fagbevegelsen som må meisles ut i konkret politikk. Det nytter ikke i denne situasjonen å peke på sosialdemokratiet
og rope skjellsord om at de er hoved-fienden.» Slik verjar Finn Gustavsen taktikken SV har valt å følgja på Stortinget i eit intervju i Orientering (nr. 16). «Særlig er presset fra arbeidsplassene viktig når vi skal påvirke Arbeiderpartiet,» sier han. Og på arbeidsplassene har han høyrt kravet: «Samarbeid – ikke ri kjepphester! Skaff de fagorganiserte resultater.»

På talarstolen 1. mai talte Ragnar Kalheim etter Tor Aspengren og oppmoda alle om å halda i minnet «at fienden står til høyre, nasjonalt og internasjonalt». Det kunne berre tolkast i ei lei: Det skulle vera ei oppmoding til Aspengren og hans menn om å la vera å gå på SV. Det var ein lovnad til dei om at SV ikkje ville ropa «skjellsord» og peika ut LO- og DNA-leiinga som «hovedfiende».

Det er demagogi av Gustavsen å hevda at ein politikk mot DNA/LO-leiinga er det same å driva peikeleik og ropa tome skjellsord. I dei aller fleste sakene er det
berre om å gjera å halda fast på dei krava frå arbeidarklassen og folket elles som SV har plikta seg til å stø: Momsen vekk frå maten, Sjølvbestemt abort no, Nei til gymnaslova, Godta den førebels revolusjonsregjeringa i Sør-Vietnam, NATO ut av Noreg. Verj reallønna i tariffoppgjeret, Bruk oljemilliardane til framsteg i Noreg.

DNA/LO-toppen går mot desse krava, og alle andre viktige arbeidarkrav. Det skulle vera ei glede og ein plikt for han og andre i SV å peika på dette og føra kamp mot dei for det.

Det finst utan tvil folk på arbeidsplassane – og andre stader – som meiner at det går å vinna resultat for dei fagorganiserte ved å samarbeida med DNA
og ikkje ri «kjepphestar». Kva anna er det valresultata dei seinaste 50 åra har synt om ikkje det? Folk røystar tilmed på DNA i hundretusental fordi dei meiner
det kan vera til hjelp. Det vert ikkje rettare om fleirtalet gjer det. Og parolen «samarbeid med DNA» vert ikkje rett den heller, om mange fremjer han.

Det finst ingen røynsler for at noko parti har vunne framgang for arbeidarklassen ved denne kursen. Det fører tvert om som ei lov til at partia gjev etter i kampen for arbeidarkrava. Dei vert meir og meir halvhjarta i arbeidet for å reisa massane til strid og å organisera striden. Og dei tek til å reisa kampen mot dei som vil skapa einskap i folket for klasseinteressene, i staden for å spikra klassesvikarar til skampælen. Dette kallar vi opportunisme.

Det er ikkje omsynet til nivået i massane som tvingar fram denne snunaden. Ingen parti har noko å tapa på å gå mot straumen ei tid om dei samstundes syner
gjennomført vilje til å kjempa for klassekrava. Snunaden kjem som ein følgje av at dei må stri for å halda våpenkvile med høgresosialdemokratiet. Praksis syner at dette er våpenkvile med borgarskapet mot arbeidarklassen. Det kallar vi klassesvik.

SKAL SAMARBEIDSTAKTIKKEN BLI STRATEGI FOR SV?

Den debattboka Oktober forlag har gjeve ut i vår – Hvor går SV? Reform eller revolusjon? – dokumenterer at SV har gjeve seg ut på ein slik veg. Vi
oppmodar folk til å studera og diskutera det som står der. Boka seier at det ikkje er for visst at dette vert hovudlina SV vil følgja i all framtid. Ho peikar på at det
finnst fleire straumar i SV, også ein venstrestraum. Men veikskapen ved den straumen er at han ikkje syner nokon vilje til strid. Dei tar alt høgrefløyen gjer med stor tolsemd, som dei gjorde då Fagleg Utal i SV kuppa gjennom samarbeid med DNA i Oslo 1. mai.

Sume av dei slår seg til tols med resultat «på det teoretiske feltet», og kyter av at dei har fått einskap om ei «marxistisk plattform» for partiet. Denne plattforma vart godkjend av landskonferansen, og skal sendast ut til førehaving i laga om ikkje så lenge. Det står nok mykje om imperialisme, kapitalisme, klassar og sosialisme der, men på dei avgjerande punkta som set skilje mellom ein revolusjonær politikk og hardbarka opportunisme er det opportunismen som går av med sigeren.

Om Arbeiderpartiet heiter det:
I dag er det sosialdemokratiske apparatet et stabiliserende og bærende element for kapitalismen i Norge. Men DNA er fortsatt et arbeiderparti med oppslutning fra arbeidsfolk i by og bygd med interesser som står i motstrid til monopolkapitalens og borgerskapets interesser. Derfor går det også inn for enkelte tiltak som tjener det arbeidende folket og strider mot kapitalens erklærte ønsker.» (Kap II, pkt. 22–23)

Det heiter vidare at ein politikk som vil avskaffa kapitalismen må bryte med den sosialdemokratiske politikken. Like fullt opnar dette for ei hovudline andsynes
DNA som frå topp til botn reknar folka der som ein del av fronten som kan samlast mot monopolkapitalen.

INN I REGJERING MED DNA?

Såleis reknast dei og til dei kraftene som kan danne grunnlaget for den «antimonopolistiske demokratiske folkeregjeringa» som er steget på vegen til
sosialismen for NKP (sjå Hvor går SV, s. 52–56).

Om ei slik folkeregjering heiter det i plattformframlegget:
«Denne makten (som skal til for at SV vil «ta regjeringsansvar») «forutsetter at kapitalismens makt svekkes gjennom et målbevisst og handlekraftig folkeflertall.» «En slik regjering kan bli et viktig redskap for å bryte kapitalistklassens makt og i stedet erstatte den med et sosialistisk demokrati.» (Kap. III. pkt. 13.).

Dette dukar for regjeringssamarbeid med DNA berre SV får noko meir framgang, og DNA går noko meir attende. Kan henda vil dei og krevja at DNA skal ta fram litt av det gamle sosialistiske munnsværet for å få hjelp til å halda seg oppe. Sjå på det danske revisjonistpartiet no, sjå på revisjonistane i Frankrike. Det er nett slik dei set denne lina ut i livet. Det er ikkje ein målmedveten og handlekraftig arbeidarklasse dei set opp som vilkår for å gå med i regjering. Det er ikkje noko anna enn eit høgresosialdemokrati som er villig til samarbeid. (Ta fram att Klassekampen nr. 18 i år, eller sjå artikkelen i Røde Fane 3/73 om venstre-unionen i Frankrike.)

REVOLUSJONÆR REFORMISME?

Eit tilskuv til å følgja ei slik line finn ein og i avsnittet om reformar. (Kap. III, pkt. 17.) Både her og i stykket om sosialdemokratiet heiter det at det ikkje går å avskaffa kapitalismen med reformar steg for steg. Revolusjonære sosialistar er ikkje imot reformar, det er ikkje der skiljet går mellom dei og sosialdemokratane, seier dei. Dei innser «at det før eller seinere vil finne sted en endelig styrkeprøve mellom klassene» – «en revolusjon». Men reformar har som mål» å styrke arbeiderklassens makt og posisjon og avsvekke kapitalistklassen», dvs. å leia «til en situasjon da overgangen til sosialismen blir mulig».

Det er rett at revolusjonære ikkje er imot reformar. Det er til ein viss grad og rett som det heiter at reformane ikkje berre skal «avhjelpe umiddelbar nød for å
gjøre det mer levelig for arbeidarklassen under sosialismen». Det er viktig nok. Ein sunn og sterk arbeidarklasse er betre rusta til striden for sosialismen enn ein som er utarma og fysisk nedbroten. Vi vil kjempa for alle slike reformar.

Vi ser på sjølve kampen klassen fører for slike og andre betringar som ein god ting, fordi han styrkjer sjølvmedvetet i klassen og gjev han røynsler han må ha
foi å kunna føra kampen for å frigjera seg heilt.

Plattformframlegget gjev rom for dette synet. Men det set og fram dei stegvise reformane som strateg i. Det får det til å sjå ut som dei kan svekkja makta til
herskarklassen bit for bit og skapa ei slag veksande arbeidarmakt ved sida av diktaturet borgarskapen har over det økonomiske livet og staten.

Dette er pensla meir ut i prinsipprogrammet til NKP og er blind ønskjetenking kokt ihop av revisjonistar som Togliatti, Gorz – og Bresjnev. Ingen stad kan
ein visa til at noko slikt har hendt. Ingenting ved dei måla desse revisjonistane har stilt fram tyder på at dei vil få noko slikt til. Dei framstøyta Togliatti i
Italia og venstreunionen i Frankrike har å syna for seg, viser at reformkrava dei stiller fram til overmål anten er på sida av dei krava arbeidarklassen fremjer, eller så langt etter at dei berre tener til å avleida kampkrafta i klassen.

Revolusjonære skal reisa arbeidarklassen til strid mot versning av levekår og politiske tilhøve, og for betringar der det går. Men dei må heile tida halda fram dei røynslene som ligg i heile kampsoga til klassen: at staten er borgarskapet sin stat så lenge kapitalismen ikkje er knust, og at denne staten når som helst kan setjast inn med fullt velde mot dei og når som helst kan nyttast til å kaste om alle dei vinningane dei har stridd seg fram til.

Om programmet skal kunna verta marxistisk og det nye partiet skal verta trygt mot opportunisme må desse punkta ut, eller skrivast om slik at dei ikkje vert
reiskapar i hendene på folk som vil gjera SV til eit gjennom sosialdemokratisk parti. Det må mellom mykje anna og inn noko om kvifor det trengst ein einskapsfront. Omgrepet er ikkje ein gong nemnt.

Punktet om Sovjet skal vi denne gongen nøya oss med å herma. I neste nummer skal vi ta opp vårt syn på den indre og ytre politikken til leiarane i Sovjet-staten
som hovudtema. Kritikken av SV på dette punktet får stå ut til då. – Plattformframlegget (Kap. IV, pkt. 4) seier dette:

»Men de vanskelige forhold som det nye samfunnet (Sovjetstaten) ble skapt og utviklet under, muliggjorde den såkalte Stalin-perioden, med alvorlige brudd på grunnleggende sosialistiske prinsipper.

Den senere utvikling i Sovjetunionen og de andre land som har gjennomført en sosialistisk revolusjon representerer store forandringer i forhold til denne perioden. Men byråkratiet har fortsatt stor makt og selv om folkene i disse land er sikret rettigheter som bare er mulig å oppnå etter en sosialistisk revolusjon, mangler det fortsatt etter vår oppfatning rettigheter som sosialister i Norge alltid har kjempet for og vil bygge videre på i arbeidet for sosialismen her i landet.»

Den venstre»-opportunistiske gruppa KUL på Universitetet i Oslo gir ut ei avis de kaller »Gnisten». I 1. mai-nummeret kom de med angrep på den politikken AKP(m-l) har for å forsvare fremmedarbeidernes interesser. De går inn for fri import av fremmedarbeider, og stiller seg dermed på sida til den svarteste
reaksjon.

---

 

KUL, fremmedarbeidere og »analyser» Teoretisk og praktisk mørke i »Gnisten».

Avisnavnet »Gnisten» har en ærerik tradisjon i den kommunistiske arbeiderbevegelsen. »Gnisten» var navnet på mange kommunistiske aviser verden rundt. Det var navnet på Lenin-partiets avis også, og det slo gnister fra den som lyste opp veien i klassekampen. Men i vår hjemlige »Gnisten» er det smått med gnister, det er mest bare aske og mørke.

I nr. 2 i år løfter KUL en belærende finger og gir en »kommunistisk» analyse av AKPs 1. mai paroler. Notoriske småborgere som vi er, har vi selvfølgelig klart å lage bare gale paroler. Og da må det KUL og »Gnisten» til for å opplyse oss om vår »spissborgerlige snusfornuft», som er årsaken til alt vondt.

Parolene våre står det ganske lite om, men inn imellom alle de saftige adjektivene om oss »småborgere i AKP-grupper» har de faktisk klart å komme med noen meninger. Analyse er det ikke blitt, enda mindre er det som står kommunistisk. Men derimot er det som står meget feilaktig og meget rotete.

Slike ideer og slike folk har skada arbeiderbevegelsen og den revolusjonære kampen før, og det kan de gjøre igjen, og det er derfor nødvendig å komme med
kritikk.

Jeg skal her ta opp bare deres »teoretiske nyvinning» – om fremmedarbeidere. Jeg skal ikke følge dem punkt for punkt. Dertil er det altfor lite plass her og altfor mange feil og vidvanken i »Gnisten». Derfor skal jeg ta opp bare hovedpunktene.

1. NORDMENN OG FREMMEDARBEIDERE

Etter få ord og mye tull om LO, kvinner og ungdom, går de over til »den parolen som av forskjellige grunner må betegnes som den desidert verste i AKP-
samlingen: Nordmenn og fremmedarbeidere – felles interesser! » KUL forklarer: »Kvinnene og ungdommen har eset opp til å omfatte alle nordmenn – mens proletariatet på sin side er noe fremmed. Fremmedarbeidere foren dere! med norske LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner . ..» Her mangler faktisk bare bønder, fiskere og grunnrente for å ha KULs samlede forråd av feil i klasseanalysen.

Det er ingen grunn til å ta opp forskjellen mellom grunnleggende motsigelse og hovedmotsigelse. Det er tatt opp mange ganger før, men de »lærde» KUL-folka vil ikke forstå den. Derfor blir Norge et underlig land som i »Gnistens» spalter bare bebos av LO-sekretærer, kapitalister og luksuskvinner.

Når vi sier nordmenn så mener vi ganske enkelt den norske arbeiderklassen og dens allierte. Det er ganske vanskelig å lage og bære en 1. mai parole med teksten »Nordmenn (minus Aspengren og Lorentzen m/frue og avkom) og fremmedarbeidere – felles interesser». Hva om KUL laga en »riktig» parole neste 1. mai. F.eks. »KUL og fremmedarbeidere – felles (. . . .?)» Så kan de ha 20 underparoler hvor de avgrenser seg fra kapitalister, småborgere, luksuskvinner, ungdommen, AKP (inngår i småborgere) osv. Lykke til når de skal definere det som er felles.

Så til proletariatet som er »fremmed». Filologisk flisespikkeri for å skjule manglende politisk forståelse. Fremmedarbeiderne danner en egen og særegen gruppe innenfor et lands arbeiderklasse. At de kalles fremmedarbeidere kommer rett og slett av at kapitalen har importert dem fra andre, fremmede land. Det går på deres nasjonale tilhørighet og, i mindre grad, på deres statsborgerskap. Hvilken grunn dette gir for å snakke om at proletariat er fremmed, måtte KUL forstå. De kan henvende seg til Maran Ata, der er det tungetaletolkere å få.

Hvem er fremmedarbeiderne?
Fremmedarbeidere er ingen ensarta gruppe. De kommer fra forskjellige land som befinner seg på meget forskjellige stadier i kapitalismens utvikling (sml. Saudi-Arabia og Italia).

De kommer fra forskjellige kulturer, snakker forskjellige språk, har forskjellige tradisjoner, forskjellige religioner osv. De kommer fra forskjellige samfunnsklasser og -lag. De kan være proletariserte nomader, små eller større bønder, til og med proletariserte ganske store bønder, proletariserte fiskere (små eller større).

De kommer fra arbeiderklassen, som nyutlærte fagarbeidere uten kamperfaringer eller som erfarne klassekjempere, de kommer fra land nesten uten fagforeninger og fra land med sterke fagforeninger, de kan ha vært med i progressive kampvillige fagforeninger, men de kan også ha vært i råtne og reaksjonære fagforeninger osv.

De kommer fra småborgerskapet i byene, de kommer fra universitetene med eller uten avsluttende eksamener, det finnes til og med noen proletariserte
småkapitalister blant dem. De absolutt fleste drar fra sine land for å kunne overleve, men det finnes mange som bare vil tjene mer for å kunne opparbeide
kapital i hjemlandet. Det finnes også dem som prøver å bli forretningsfolk i de nye land. Og det finnes mange flere.

Dette overser KUL-folka, overser bevisst for å få terrenget til å stemme med kartet. For ellers allierer de seg også med massevis av småborgere som ikke er blitt proletarisert, men bare arbeider midlertidig som arbeidere for å spare penger som de seinere kan bruke til å begynne akkumulasjon. Det er skrekkelig å tenke seg hvordan en »rød og rein» KULer må føle seg i slikt selskap. Han må »med nat ur nødvendighet» ta skade på sjela og få magesår. Vedkommende måtte nesten spørre hver fremmedarbeider om å se spareboka, få vite framtidige planer og eventuelt se medlemskort i en progressiv fagforening, hvis det finnes noen sånne i KULs verden.

Men det er ikke nok å lage en slik klasseanalyse av fremmedarbeidere. Den går tilbake på deres bakgrunn og for enkeltes vedkommende på deres framtid. En må se også på deres klassetilhørighet i dag.

»En lønnsarbeider er en lønnsarbeider.»?

De fleste hører arbeiderklassen til, i all hovedsak lavtlønnsgruppene. Et lite mindretall blir funksjonærer o.l. De hører til landets egen arbeiderklasse utfra deres stilling i produksjonen, men de skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen på flere vis. De er, som sagt, en uensartet gruppe: og derfor mindre enhetlige og solidariske. Selv om de objektivt tilhører arbeiderklassen, har de ofte meget liten klassebevissthet. Dette gjelder i særlig stor grad de nylig proletariserte delene av  småborgerskapet. De er stadig på flyttefot etter arbeid og blir kasta ikke bare mellom forskjellige deler av et land, men også land imellom. Dette river fort over bånd som knytter dem sammen innbyrdes og til den nasjonale arbeiderklassen.

De skiller seg fra den nasjonale arbeiderklassen språklig og kulturelt og har ofte liten kontakt med den utover det at de er på samme arbeidssted. De kan lett
splittes innbyrdes. Deres organisasjonsprosent i fagforeningene er liten, og deler særlig de reformistiske og revisjonistiske fagforeninger som er avvisende overfor dem. Alt dette og mye annet gjør dem til en framfor alt ustabil gruppe innenfor et lands arbeiderklasse, en gruppe uten fast klassesolidaritet og uten en kamptradisjon der hvor de arbeider.

Det finnes imidlertid en motsatt tendens: De er den mest hensynsløst og grovt utbytta delen av et lands arbeiderklasse og de har derfor gode objektive forutsetninger for å oppnå en kampvillig klassebevissthet i løpet av relativt kort tid. Men de mangler som oftest organisasjoner og partier som kan lede dem. De revisjonistiske partiene i Vest-Europa er redde for deres potensielle revolusjonære klassebevissthet, de marxist-leninistiske er fremdeles altfor svake til å kunne lede dem i noen større grad.

Det er bare noen få og skjematiske punkter. En grundigere analyse er påkrevet, men KUL er i hvert fall ikke i stand til å gjøre noe slikt De mener at »en
lønnsarbeider er en lønnsarbeider uansett fødested,» – »han utbyttes på samme måte uansett bakgrunn». At det finnes en objektiv klassemessig stilling og en subjektiv bevissthet som kan stå i motsetning til den første, vil de ikke innse. Det stemmer antakelig ikke med en eller annen KUL-teori.

2. FELLES INTERESSER

Hvordan står det så med de felles interessene? Vår parole »Steng grensene» er selvfølgelig gal. Hvorfor er den gal? Det sier de ikke noe om? Den er »berykta», dens konsekvenser er »rasistiske». Som det riktige setter de opp fri innvandring: »Arbeidernes interesser ligger i den frie innvandring, ikke i den statlig regulerte, som ikke betyr noe annet enn at kapitalens talentspeidere har frie hender til å sortere ut den mest produktive arbeidskraften på det best egnede sted. Hvorfor er »den frie innvandring» den løsningen som tjener arbeidere best? Nei, se, det står det heller ikke noe om. Kanskje fordi »kapitalens talentspeidere» da får mindre frie hender? Alt er så enkelt i KULs tankeverden, det er bare å gripe hva som helst og tviholde på det. Skal en finne fram til hva som er de riktige parolene, må en foreta en analyse av interessene, framfor alt klasseinteressene.

Monopolkapitalens interesser
1.Monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere som kriseregulerende faktor. Ved å regulere importen av fremmedarbeidere, regulerer kapitalen prisen på
arbeidskraften. Særlig i perioder da kapitalen har brukt for ekstra høye profitter, men ikke tør gå til direkte nedsettelse av lønningene, vil kapitalen importere et
stort antall fremmedarbeidere. Tilbudet av arbeidskraft blir så mye større enn etterspørselen at lønningene holdes på samme nivå, dvs. reallønna går ned. I
nedgangsperioder kan så denne mengden av fremmedarbeidere sendes ut av landet. Den akkumulerte kapitalen som måtte brukes til arbeidsløshetstrygd og andre tiltak frigjøres til kapitalistenes eget bruk gjennom staten.

2.Fremmedarbeidere er en billig investering i arbeidskraft. Landet som de kommer fra, dvs. det arbeidende folket der, har betalt utgiftene ved deres skolegang og faglige opplæring. Deres familier har ingen eller mangelfulle former for sosiale trygder, og disse trygdene betales for det meste av landet som de kommer fra. Når de blir utslitte, sjuke, eller uføre eller kommer i pensjonsalderen, blir de ofte sendt ut av landet og forsørgelsen overlates til det landet som de kommer fra. De er lette å skolere til meget snevre og konjunkturbestemte arbeidsoppgaver og ved en omstrukturering kan de sendes ut hvis omskolering viser seg altfor dyr for kapitalen.

3.Eksport av fremmedarbeidere brukes av eksportlanda for å kvitte seg med overskuddet av arbeidskraft, men samtidig også for å kvitte seg med den revolusjonære delen av arbeidsløse. Det er svært ofte at meget klassebevisste, men dårlig organiserte arbeidere forlater sine land og søker arbeid utenlands. Landets arbeiderklasse blir tappa for sine beste folk. På den andre siden bruker monopolborgerskapet i utvikla land som importerer fremmedarbeider, importen av fremmedarbeidere som økonomisk politisk pressmiddel på deres hjemland.Forholdet er særlig kjent når det gjelder Frankrike og Algerie. Importen av fremmedarbeidere har altså også klar imperialistisk karakter.

4.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som pressmiddel mot den nasjonale arbeiderklassen, ikke bare som lønnsregulerende faktor, men også i form av sesongarbeid, streikebryteri (direkte eller ved å utvise streikende arbeidere fra landet), avledning av klassekamp til kamp mellom nasjonaliteter osv. For å kunne oppnå det går monopolborgerskapet bevisst inn for å begrense fremmedarbeidernes opphold i landet til kortere perioder slik at de ikke kan få opparbeidet solidaritet med landets egne arbeidere. Dessuten fratar monopolborgerskapet fremmedarbeidere de mest elementære borgerlig-demokratiske rettigheter: stemmerett, organisasjonsfrihet, streikerett o.l.

KUL gjør et stort nummer av hvor latterlig det er med demokratiske rettigheter: »Her sies (i ei brosjyre fra Rød Ungdom i EEC-kampen – min merknad) like ut at norske arbeidere har politiske rettigheter som er noe verdt!» Politiske rettigheter som krav for fremmedarbeidere må da være enda mer latterlig i følge KUL. Alle demokratiske rettigheter, retten til å regulere import av fremmedarbeidere i særdeleshet, er ikke »noe annet enn kapitalens økonomisk-politiske rettighet til å knekke arbeidere både ute og inne». Og »mangelen på sådanne (politiske rettigheter – min merknad) fører altså, via AKP-ledelsens spissborgerlige snusfornuft, med naturnødvendighet» til splittelse mellom norske og utenlandske arbeidere».

En føler seg frista til å si at KUL »med natur nødvendighet» må snakke tull. Betyr disse rettighetene ingenting for dem? Den dagen de mister dem, vil de forstå. I mellomtida kan de uleilige seg til å spørre noen grekere, tyrkere eller marokkanere om det. Chilenere kan de også spørre. Et av de viktigste områder for kamp for fremmedarbeidere er nettopp krav om likestilling med landets nasjonale arbeiderklasse, økonomisk og politisk. Det er også den eneste riktige veien i retning av en bygging av solidariteten mellom dem, solidaritet i virkeligheten, og ikke i hodene på KUL-folka.

5.Monopolborgerskapet bruker fremmedarbeidere som ledd i den interne strukturrasjonalisering. Dette viser seg f.eks. i den nære forbindelsen mellom statens oljemelding og den ettårige innvandringsstoppen. Selvfølgelig er importstoppen et element i spillet om lønnsoppgjøret, men det er et biledd. Spillet er litt mer komplisert enn som så. Forskjellen mellom regjeringen og monopolkapitalen på den ene sida og KUL-folka på den andre sida, er at de først bruker hodet når de planlegger sine angrep på arbeiderklassen og folket, mens de andre ikke gjør det når de skal avsløre dem.

Innvandringsstoppen er til dels en innrømmelse til kravet om ikke å bruke slike kriseregulerende faktorer med alle de negative virkningene de har. Men på den
andre siden er innvandringsstoppen ledd i en langsiktigere politikk. De nye arbeidsplassene i oljeindustrien kunne lett dekkes ved import av fremmedarbeidere. Det hadde faktisk vært den raskeste og billigste løsninga for monopolkapitalen på kort sikt.

Hvorfor gjør de ikke det da? Til KULs fortvilelse, så tenker ikke monopol kapitalen bare kortsiktig. Innvandringsstoppen gjør det jo nødvendig å henta
arbeidskraften innenlands? En kunne faktisk åpne arbeidsplasser for tusener av kvinner som ikke har arbeid i dag og som neppe får det i den nærmeste framtida.
Men den langsiktige interessen for monopolkapitalen er å foreta den strukturrasjonaliseringa som er bebuda i oljemeldinga (nedlegging av jordbruk, fiske og småindustri, fortrinnsvis den som beskjeftiger kvinner). Derfor blir det innført innvandringsstopp, og derfor blir det ingen nye arbeidsplasser for kvinner.

For å konkludere: Monopolkapitalens kortsiktige eller langsiktige interesser avgjør om grensene skal stenges eller åpnes i de enkelte øyeblikk og perioder.

Arbeiderklassens interesser
Når det gjelder den nasjonale arbeiderklassen (den etnisk enhetlige delen av den samlede arbeiderklassen), må en se på deres kortsiktige og langsiktige interesser.
De kortsiktige interessene er trygge arbeidsplasser, heving av reallønna, skikkelige boligforhold, en sammensveisa solidarisk arbeiderklasse, god  organisasjonsprosent i fagforeningene, proletarisk og kommunistisk ledelse av klassekampen, borgerligdemokratiske rettigheter osv. Måten monopolkapitalen bruker fremmedarbeidere på som kriseregulerende faktor truer samtlige av de kortsiktige interessene som er nevnt overfor.

Dens langsiktige interesser er å gjennomføre en sosialistisk revolusjon og denne langsiktige interessen avhenger i meget stor grad av stillingen til dens
kortsiktige interesser.

Når det gjelder fremmedarbeidere er deres kortsiktige interesser å få arbeid hvor som helst og under hvilken som helst betingelser. De har nemlig ikke noe arbeid, de er de facto arbeidsløse. Denne kortsiktige interessen står i motsetning til de kortsiktige interessene til den nasjonale arbeiderklassen, og dermed også til de langsiktige interessene.

Alle de andre kortsiktige interessene til fremmedarbeidere faller sammen med den nasjonale arbeiderklassens kortsiktige interesser. Men nettopp deres objektive stilling og måten de blir brukt på av monopolkapitalen hindrer dem i å oppnå noen av de kortsiktige interessene. Det er bare en kortsiktig interesse som til dels blir oppfylt ved at de blir fremmedarbeidere.

Mange av dem kommer for første gang i sitt liv i kontakt med en arbeiderklasse som er organisert og som har eller vi få en progressiv og kommunistisk ledelse. Det betyr mye. Men nettopp den muligheten krysses ofte ved at deres egne småborgerlige eller reaksjonære ledere overtar ledelsen i deres foreninger og ofte får hjelp til det av folk av typen KUL takket igjen være deres objektive stilling. Beklager hvis KULere måtte føle seg såra, men de kunne ha fått vite det selv hvis de gadd å sette seg inn i de konkrete forhold i f.eks. Vest-Europa og Norden.

Fremmedarbeidernes langsiktige interesser er å få oppfylt alle sin kortsiktige interesser i sine egne land, først og fremst ved å få arbeid. Dette er også forutsetningen for at deres langsiktige interesse i form av sosialistisk revolusjon overhode kan bli oppfylt.

Delen under helheten
For å konkludere dette. En enkelt, men meget vesentlig, kortsiktig interesse til fremmedarbeidere står i motsetning til både den nasjonale arbeiderklassens og
fremmedarbeidernes kortsiktige og langsiktige interesser. Derfor må denne kortsiktige interessen underordnes de andre kortsiktige og langsiktige interessene. Det er delen som må underordnes helheten.

Hvor viktig nettopp det er, vises klart ved det KUL »ikke vil lage til hovedpoeng», nemlig at fremmedarbeidere har vært drivkraften i mange ville streiker i Europa. Nå er det vil likegyldig for KUL hvem som har vært drivkraften, bare streikene var ville nok. Men det som er hovedpoenget, er nettopp det at de fremmedarbeiderne som streika, klarte å sette seg utover redselen for å miste arbeidet, klarte å overvinne redselen for at konsekvensene av kampen for deres samtlige interesser ville gå utover deres umiddelbare og kortsiktige interesse å få arbeid for enhver pris. Mange mista arbeidet, men det var nettopp ved det at de oppnådde visse forbedringer.

Først når fremmedarbeidere klarer å underordne sin kortsiktige interesse, å få arbeid for enhver pris, sine andre kortsiktige og langsiktige interesser, først når
fremmedarbeiderne klarer å underordne sin kamp den nasjonale arbeiderklassens kamp, og underordne seg den nasjonale arbeiderklassens politiske ledelse fordi
den står på alle måter sterkere rusta til det både kvantitativt (tallmessig) og kvalitativt (politisk og organisatorisk), først da vil de klare å oppfylle også den umiddelbare interessen å få arbeid, på tross av at den blir trua først av alle i en krisesituasjon.

Derfor er parolen »Steng grensene», og deretter å solidarisere seg med de som allerede er i landet, jobbe med dem, organisere dem, skolere dem, den riktige parolen. Den er faktisk den eneste som kan utnyttes til arbeiderklassens fordel det som er den største ulempen for monopolkapitalen, det at uskolerte og uorganiserte arbeidere fra fascistiske, halvføydale og underutvikla land kommer i kontakt med den klassebevisste og organiserte arbeideren fra industrialiserte land. Dette er den steinen som de reaksjonære løfter for å slippe den igjen på sine egne tær.

Å kjempe for at grensene skal stenges, er å kjempe mot at denne eneste muligheten til å hjelpe fremmedarbeidere på kort sikt blir spolert ved import av  fremmedarbeidere og bruk av dem etter monopolkapitalens eget forgodtbefinnende. Det er ingen lett og enkel oppgave å forklare det våre klassekamerater fra andre land. Det er tvertimot et langvarig og tålmodig arbeid med antakelig mange tilbakeslag og antakelig mange skuffelser og tvil. Gjør ikke vi kommunister det så vil reformistene gripe sin sjanse (j.fr. Aps 1. mai-tog i fjor). Klassekampen er slik.

– Til slutt i avsnittet: Fremmedarbeidere er ingen innvandrere. Innvandrer er en som slår seg ned for godt i et land og blir dette lands statsborger. Dens barn blir naturaliserte og har dette landets språk som morsmål. Fremmedarbeidere slår seg sjelden ned, de er i det hele tatt sjelden lengre i et land enn noen år. Men de blir kalt innvandrere av staten og kapitalen for å skjule realitetene. Det burde KULs superbeleste folk ha skjønt, når de ellers har sånn forkjærlighet for filologiske nyanser.

3. PROLETARISK INTERNASJONALISME

Våre paroler er feil, vi lar fremmedarbeidere få skylda for det at monopolkapitalen bruker dem, vi gjør også annet galt — sier KUL. Vi gjør noe enda verre, vi skjønner ikke hva proletarisk internasjonalisme og internasjonal klassesolidaritet er for noe. Jeg skal prøve å se litt på dette.

Proletariatets internasjonalisme er ikke en frase, enda mindre en konstruksjon. Dens konkrete former avhenger av kapitalismens utviklingsstadium (hovedmotsigelsene i verden) og av den konkrete situasjonen i og de konkrete vilkårene for klassekampen. I dag som da Marx og Engels skreiv Det kommunistiske manifest, er den beste hjelpen et lands arbeiderklasse kan gi sine klassefeller og folkene i andre land, det å kvitte seg snarest mulig med sitt eget borgerskap.

Men mye har også forandra seg siden, det er gått hundre år. Det er sant at Marx i et brev for hundre år siden har skrevet at proletariseringen av irske bønder og
eksporten av dem til England var bra. Det var bra da, det styrket Englands arbeiderklasse, det skapte en irsk arbeiderklasse. Det førte den irske bonden i kontakt med den engelske arbeideren, det drev klassekampen framover og det var et ledd i utviklingen av kapitalismen, akkurat som proletariseringen av bøndene i forrige århundre var et framskritt i kapitalismen i og med at den skapte den tallrike og sterke arbeiderklassen.

Men situasjonen er en annen i dag. Kapitalismen er gått langt inn i sin siste fase – imperialismen. Kapitalismen synger sin svanesang, men kapitalismen vil
ikke dø frivillig. Bruk av fremmedarbeidere er et fortvila forsøk på å regulere krisen, på å forlenge imperialismens levetid.

Denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet foregår i hovedsak på imperialismens premisser, ikke på proletariatets premisser. Å blande denne tvangsinternasjonaliseringen av proletariatet som i sitt vesen er et økonomisk og politisk middel for kriseregulering, sammen med proletarisk internasjonalisme
som er proletariatets egne politiske og organisatoriske klassesolidaritet over landegrensene og på tvers av monopolkapitalens lover, forfølgelser og undertrykkelse av den, å blande disse to ting sammen er noe som bare KUL er i stand til å gjøre.

For denne sammenblandingen er ikke bare feilaktig, den er også farlig. Den fører lukt inn i feil politikk, inn i en politikk som direkte tjener monopolkapitalen. Det er nettopp det som er konsekvensen av KULs politikk og »analyser» som den er sprunget ut av. Den tjener de facto monopolkapitalen.

Det kan sies mye mer om fremmedarbeidere, om deres bakgrunn, om proletarisk internasjonalisme, om hvordan vi bør legge opp vår konkrete politikk utfra vår konkrete situasjon for best å tjene den proletariske internasjonalismen og andre spørsmål som ikke er blitt berørt i denne artikkelen. Det får stå over til en annen
gang og en annen anledning. Jeg er ikke overbevist om at KUL lar seg påvirke så lett. Derfor må vi være på vakt mot liknende »bidrag» til klassekampen i Norge. Hvis vi ikke klarer å bekjempe dem politisk, vil vi tape kampen om fremmedarbeidere.

GRUNK – Kambodsjas nasjonale enhetsregjering – er i dag anerkjent som den eneste lovlige regjeringa i landet av 60 stater. En av de siste som har anerkjent den er Sovjetunionen. Først 9. oktober 1973 sendte de en melding til statssjefen Sihanouk om at de anerkjente og støttet hans regjering.

Dermed hadde Sovjet lagt om sin kurs. Etter kuppet i mars 1970 opprettholdt de forbindelsene med Phnom Penh og følgelig med Lon Nols marionettregjering.

Sihanouk har gjentatte ganger oppfordret Sovjet til å støtte Den nasjonale enhetsregjeringa og Kambodsjas nasjonale enhetsfront (FUNK). Sovjetlederne valgte å overse både FUN K og GRUNK, og bygde i stedet ut forbindelsene med Lon Nol. Sommeren 1972 hadde Sovjet et diplomatisk korps på 88 personer i Phnom Penh!

Hva slags politikk har Sovjet ført overfor Kambodsja? Hvorfor har de nå valgt å gå til anerkjennelse? Vi gjengir her uttalelser fra forskjellige kilder som belyser disse spørsmålene meget godt. Det er fra et stensilert hefte Blindern FNL gav ut om situasjonen i Kambodsja slutten av mars.

---

Sovjets politikk overfor Kambodsja etter kuppet:
Lon Nol sier at hans regime er populært, og han forteller kambodsjanerne at beviset for at han ikke er proimperialistisk ligger i at russerne fordømmer Sihanouk og velger å bli i Phnom Penh …
(Samtale med Sihanouk, sitert hos B.K. Gordon: The Dimensions of Conflicts in Southeast Asia, s. 55.)
– Da krigen grep om seg i Kambodsja, ble rundt 600 teknikere, spesialister og rådgivere … sendt til Sovjet »under det påskudd at de skulle ta ferie» … men alle disse personene har nå vendt tilbake til Phnom Penh.
(Opplyst av Lon Nols visefinansminister Mau Say til ambassaden i Tokio, referert i Arbeiderbladet 3.12, 1970)

– I følge daværende finansminister i Lon Nols regjering fraktet Sovjet lastebiler til Lon Nol i all hemmelighet. 85 sovjetiske lærere har i all stillhet vendt tilbake til sine læreposter ved Phnom Penhs Institutt for teknologi, og studenter fikk stipendier til å studere i Moskva. (Dispatch News, juli 1971.)

–Etter kuppet ble en tsjekkisk våpenfabrikk på veien mellom Phnom Penh og Sihanoukville fortsatt drevet. Det sovjetiske maskingeværet AK-47 og ammunisjon ble laget der. »Tsjekkiske eksperter reiser hver dag…til fabrikken … med væpnet kambodsjansk eskorte … for å beskytte dem mot Vietcong-angrep,» skrev T.D. Allman i »the Bulletin». (Se ellers For Vietnam nr. 3/1970.)

Nå har imidlertid russerne vært ivrig opptatt med å arrangere fredsforhandlinger mellom Lon Nol og lokale ledere for frigjøringsfronten i Kambodsja, for på den måten å spille både Sihanouk og Peking utover sidelinja. (Harald Munthe-Kaas, Arbeiderbladet 26 1. 1973.)

I begynnelsen av 1972 sirkulerte historier om hvordan Sovjet muligens kunne greie å danne en regjering med »den tredje kraften» i Phnom Penh som et forsøk på å komme til en ordning uten å måtte støtte Sihanouk og hans tilhengere…. I begynnelsen av februar var Lon Nol etter alt å dømme i kontakt med »den andre siden». Ideen var å bringe noen kommunister inn i regjeringen og dermed forsøke å gjenvinne respekten som var sterkt falmet pga. undergivenheten overfor USA. Polen var koplet inn i bestrebelsene og Sovjets kontakt var Lon Nols bror, Lon Non. Lon Non er en av de nærmeste medarbeiderne til CIA, betrodd å rekruttere bergstammer til Lon Nols hær, og med forbindelser til heroinhandel. Til gjengjeld for et løfte om å støtte Sovjet, forlangte Lon Nol at de skulle presse Nord-Vietnam til å slutte fred i Kambodsja. Intrigene minner om Alice i Eventyrland. For det første ville ingen av lederne i Kambodsjas frigjøringsstyrker bidra med å legitimere klikken i Phnom Penh ved å delta i noen »koalisjon». For det andre bestemmer ikke Sovjet Nord-Vietnams politikk, og Nord-Vietnam bestemmer ikke over frigjøringshæren i Kambodsja. Og endelig: klikken i Phnom Penh hadde med fullt overlegg hisset til krig med de vietnamesiske frigjøringsstyrkene … (Fra Caldwell/Hor Tan: Cambodia in the Southeast Asian War,. s. 336.)

– I februar 1972 forsøkte Sovjet å danne et »lovlig kommunistparti» i Phnom Penh. Disse forsøkene skapte forskrekkelse både i FUNK, Vietnam og
Kina. Chou En-lai uttalte på en bankett 19.3.72 at »visse makter forsøker å etablere en »tredje kraft» i Kambodsja for å splitte FUNK og undergrave enheten mellom det kambodsjanske og de indokinesiske folkene.» Sihanouk lovpriste kineserne for ikke å ville være med på noe kompromiss med forræderene i Phnom Penh. Blant de som skulle være med i et sovjetisk kommunistparti var Hang Thun Hok, direktør for Universitetet for Kunst og studenter som var kommet tilbake fra Moskva. Lederne i frigjøringsbevegelsen ble harme over disse forsøkene og så det som et skritt mot dem for å svekke motstandskampen. (Wilfred Burchett, artikkel i Le Monde Diplomatique, april 1972.)

–Et av medlemmene i Sihanouks regjering uttalte at…deres (dvs. Sovjets) aksjoner var motstridende med aksjonene til FNL og Laos patriotiske front, og at de derfor var desto mer utålmodige …

Situasjonen førte til en helt ny følelse av enhet innen FUNK og hadde skapt en ny solidaritet mellom broderfolkene i Vietnam og Laos. Sihanouk erklærte at hvis en gruppe forrædere kunne samles under banneret til et »legalt kommunistparti», ville de være verre enn de verste reaksjonære. (Fra Caldwell/Hor Tan, s. ovenfor s. 339.)

Hvorfor har Sovjet ført en slik politikk?

Kanskje den viktigste grunnen er forholdet til Kina…politikken…som går ut på til enhver pris å blokkere Kina er grunnet på Sovjet-ledelsens imperialistiske
utenrikspolitikk … (Fra De Forenade FNL-gruppas medlemscirkel, studiebrev 3.)

De (dvs. Sovjet) har ikke fortalt meg noe disse folkene. De har ikke gitt meg forklaring. Derfor kan jeg bare gjette. Selvfølgelig vil jeg ikke si noe som kan tas som urettferdige beskyldninger, men det et folk som mener at russerne ikke har hjulpet meg fordi jeg heller for mye til Kina. Imidlertid avhenger det bare av dem om jeg også skulle kunne samarbeide med dem. Faktisk kan jeg ikke forstå den russiske holdningen, men jeg kan si at den er meget ufordelaktig for oss … (Sihanouk, intervju i Bangkok World, 7.2. 1971.)

–Fremtredende i det sovjetiske engasjementet synes være tenkningen om terrorbalansen: understreke betydningen av forhandlingsløsningen, opptrappingen av hjelpen til Vietnam parallelt med USAs krigføring og uviljen mot at Vietnamkrigen skulle bli en Indokina-krig – som det har kommet til uttrykk i holdningen til Sihanouk … (Lars Erik Lundin: Brennpunkt i Vietnam, s. 60.)

Hvorfor har Sovjet uttalt støtte til GRUNC?

– Sovjet og østblokklandene har dreid om – »Sihanouk er mannen». De spiller et dobbeltspill for å skaffe seg manøverrom til å bli i Kambodsja. De har måttet
innrømme at Sihanouk har overtaket. (Samtale med Poul Svejstrup i den danske avisen »Information».)
– Sovjet følte seg presset av den store støtten GRUNC fikk og har blant de alliansefrie stater. Sovjet har forstått at GRUNC er uavhengig og ikke underlagt
Peking. Sovjet har innsett at forsøkene på å tvinge FUNK til forhandlinger med Lon Nol har vært absolutt forgjeves …  (Sihanouk, Far Eastern Ec. Review, intervju den 7. januar 1974.)

I august 1973 ga USA opp bombinga i Kambodsja. De sier de har trukket seg fra krigen. Frigjøringsregjeringa kontrollerer 90 % av landområdet. I FN manglet det bare 4 stemmer på at den fikk sete som eneste lovlige representant for staten. Men fortsatt sitter lakeien Lon Nol i hovedstaden Phnom Penh. USA har lovet ham »maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar».
– Kampen kan avgjøres raskt, men den kan også bli langvarig.

---

Slik lød avisoverskrifter i midten av august i fjor da USA måtte innstille bombingene av Kambodsja. Det har nå gått over et halvt år siden dette ble sagt. Noen oppfattet dette som dommedagsprofetier, andre så fram til den endelige frigjøringen av Kambodsja.

Men Phnom Penh holdes fremdeles av Lon Nols ulovlige kuppregime. Og ikke bare Phnom Penh, men også provinshovedsteder som Kampot, Battambang og
Kom pong Cham.

Hva har skjedd siden bombestansen? Har frigjøringsbevegelsens bestrebelser slått feil? Har andelen av de frigjorte områder skrumpet inn? Har frigjøringshæren forblødd under amerikanernes bomber og napalm?

Jeg tror vi kan svare benektende på de fleste av spørsmålene. Frigjøringsbevegelsens strategi for frigjøring har ikke slått feil. Framgangen i. det siste halvåret har vært vel så stor som forrige halvår. Den nasjonale enhetsfronten, FUNK, regner med at 90 % av Kambodsjas landområder og 80 % av befolkningen er frigjort.

Hvorfor har ikke Phnom Penh falt?

Likevel kan en spørre: Hvorfor har ikke Phnom Penh falt? Fikk ikke FUNK fri bane rett inn i sentrum da bombeangrepet stoppet 15. august? Vi gjør lurt i å se på hva FUNK selv sa i fjor høst. De sa ikke at Phnom Penh ville falle i løpet av timer. De sa ikke at frigjøringsstyrkene ville storme byen. Derimot sa de at bombestansen ville »lette frigjøringen av Kambodsja». I realiteten var bombestansen en seier over B-52. Hver dag måtte Lon Nol og amerikanske rådgivere innrømme at frigjøringsstyrkene rykket fram, til tross for tettere og tettere bomberegn. USAs reserveflystyrker var satt inn, og fra januar i fjor til den 15. august greide disse krigsmaskinene å slippe bomber som tilsvarer 7 atombomber av Hiroshimas styrke – pr måned!

Bombene fulgte frigjøringssoldatene. Det var også tilfeller av såkalte »feilbombinger» som slettet hele landsbyer. Phnom Penh svulmet av flyktninger. Soldatene nærmet seg bygrensa til Phnom Penh, og bombene fulgte dem. Poenget er at bombene også ville falt i Phnom Penh, om FUNK hadde stormet byen. Bombinger av selve Phnom Penh ville ramme sivilbefolkningen og flyktningene. Det finnes mange eksempler på at USA har slettet byer med jorda for å »frigjøre dem fra de røde» som det heter.

FUNK sa videre at ville bli langvarig, til tross for at styrkene rykket fram og trosset bomberegnet. FUNK vil at byen skal frigjøres innenifra, der befolkningen tar saken i egne hender. Men dette betyr ikke at FUNK vil forbli passive. Vissheten om at USA kan sette i verk bombeangrep igjen gjør det nødvendig for FUNK og GRUNK å samordne offensiven på de forskjellige plan, militært, politisk og diplomatisk.

FUNKs strategi

Strategien er som følger: Første trinn er å isolere Phnom Penh fra omverdenen. Det er fullført! Videre utføre angrep på sentrale militære og administrative sentra i byen. Slike angrep har pågått med raketter siden juletider. Det tredje trinnet i frigjøringen er at den generelle misnøyen med Lon Nol-regimets politikk vokser i styrke. Motstanden må bringes fram i konkrete aksjoner, folk må etter hvert finne metoder for organisert motstand inne i byen på tross av regimets bruk av politimetoder og vold. Det fjerde og siste trinnet sies å være militært angrep fra sørøst og sør i samarbeid med befolkningen.

Opinionen i Phnom Penh er i ferd med å vokse. Misnøyen med regjeringa har begynt å få mer organiserte former. Etter uttalelser fra FUNKs representanter å
dømme er motstanden generell, den omfatter alle lag av befolkningen. Demonstrasjoner og streiker holdes ofte. I februar ble fire studenter torturert og drept, industriarbeiderne i Phnom Penh svarte med en en-dags streik. Siden desember har det pågått en lærerstreik som har vært svært omfattende. Den største streiken satt i verk av arbeidere omfattet 40 000.

Det er opplagt at Lon Nols regime nå står på særdeles vaklende føtter. I mars gikk 5 ministre i hans regjering over til frigjøringsfronten. Dette gir oss et bilde av situasjonen, siden det som regel ikke er slike herrer som først uttrykker sin motvilje. Lon Nol har ikke andre å støtte seg på enn USA. Amerikanerne sitter med bukten og begge endene i regimet i Phnom Penh i og med sine eksperter, rådgivere, økonomisk støtte og våpenforsyninger.

USA gir ikke slipp på Kambodsja frivillig 

Hva betyr dette for frigjøringsbevegelsens videre kamp? All erfaring forteller oss at USA-imperialismen ikke vil sitte stille og se marionette-regimet sitt falle.
Da den amerikanske kongressen gikk inn for bombestans, innebar ikke det noen varig garanti. At Nixon helst ville oppta bombingene så snart han kunne, er bekreftet i Pentagon som har nedsatt egne utvalg for å finne forfatningsmessige smutthull som kan tillate bombinger på nytt. I et beroligende brev til Lon Nol
skrev Nixon:

»USA er fortsatt fullt bestemt på å gi maksimal støtte til deres heroiske selvforsvar og vil fortsatt stå skulder ved skulder med republikken i framtida slik vi har gjort det før ….».

Dette skulder-ved-skulder-forholdet har fått sitt konkrete uttrykk i Nixons budsjettforslag der det framgår at den militære hjelpen og økonomiske støtten til Kambodsja skal fordobles.

Hvorfor er det viktig for USA å få herredømme over Kambodsja? For å befeste sin posisjon i Sørøst-Asia. Etter 20 års uavbrutt krig i Indo-Kina med bare
nederlag kjemper USA-imperialismen like hardt for å vinne full kontroll over området, for å suge naturrikdommene av jorda og kreftene ut av folket.

Men når det gjelder Kambodsja er det ikke naturressursene som veier tyngst for USA. Et fritt Kambodsja vil sette en stopper for USAs bruk av landet som base
og oppmarsjeringsområde i kampen mot FNL i Vietnam. For USA er Vietnam strategisk langt viktigere med store oljeforekomster utenfor kysten. En fullstendig seier for FUNK og GRUNK i Kambodsja vil derfor bety en kraftig svekkelse av USAs dominans i Sørøst-Asia, og det vil være en enorm støtte og oppmuntring for folket i de andre indo-kinesiske landene.

Dette har også USA-imperialismen anelse om. Derfor er nå USAs marinebase på Okinawa satt i full beredskap med fartøy og flystyrker. Dette blir gjort
under påskudd av å skulle »evakuere» amerikanerne fra Phnom Penh. Men av erfaring vet vi at dette betyr oppsatsen til nye angrep.

Dei to supermaktene USA og Sovjet har sams interesser i å kua folket i verda. Men dei slåst og seg imellom om å rå verda åleine. Dei slit båe med store økonomiske og politiske problem. Før eller seinare må kampen mellom dei verta så skjerpt at dei må ty til den militære styrken sin for å vinna framgang og tryggja dei interessene dei har kvar for seg.

Dette er ei historisk lov. Progressive kan ikkje tillata seg å undervurdera faren for krig mellom dei.
(Første og andre artikkelen i denne serien står i Røde Fane 5/73 og 1/74.)

---

Midt-Østen i oktober 1973:
Den israelske hæren går over Suezkanalen og byene Kairo og Suez er alvorlig truet. Sovjet vil ha USA med på at de to supermaktene sammen skal sende styrker til Midt-Østen for å atskille de stridende. Sovjetiske tropper gjør seg klar til å rykke inn i Egypt aleine hvis det ikke øyeblikkelig blir våpenhvile.

Russiske sjøstridskrefter går mot Midt-Østen, og store fallskjermjegeravdelinger kan settes inn i området på en times varsel.

USA svarer med å sette hele sitt militærapparat verden over i høyeste beredskap ….

Var dette avtalt spill eller kunne en ny verdenskrig ha brutt ut? Hvordan stemmer dette med alt snakket om supermaktssamarbeid og avspenning ?

MOTSIGELSER I FIENDENS LEIR

I to tidligere innlegg i Røde Fane har jeg tatt opp den viktigste motsigelsen i verden – mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida, og verdens undertrykte folk og nasjoner på den andre. Videre har jeg behandlet arbeidet for å bygge en enhet mot supermaktenes verdensherredømme. (Se Røde Fane 5/73 og 1/74, »Fronten mot supermaktene».)

Denne gangen vil jeg ta opp situasjonen i fiendens leire. En av de fire grunnleggende motsigelsene i verden er motsigelsen mellom de imperialistiske maktene innbyrdes i kampen om verdensherredømmet. Hvordan står denne motsigelsen i dag: Skjerper den seg og kan Sovjet og USA starte ny verdenskrig?
Hvem er sterkest av de to supermaktene?

SOVJETUNIONEN – EI STOR VÅPENSMIE

Sovjets militære utgifter lå i 1960 offisielt på omtrent 10 000 millioner dollar. I 1973 var de offisielt ca. 20 000 millioner, i virkeligheten 70 – 80 000 millioner.
Bresjnev forsøker bevisst å skaffe seg de militære forutsetningene for å ta opp kampen med USA om stillingen som verdens folks hovedfiende nr. 1. Og han har kommet langt på vei: Sovjet gjennomfører en rask opprustning av kjernefysiske våpen, sjøstridskrefter, luftbårne tropper, mekaniserte og offensive hærstyrker med sterk tankstøtte, osv. Balansen når det gjelder kjernefysiske våpen skal i dag se slik ut – i følge »International Institute for Strategic Studies»:

Interkontinentale                           USA      SOVJET

kjernefysiske raketter:                 1054       1 510
Mellomdistanse-raketter:               –            700
Ballistiske undervannsraketter:     656      750
Mellomdistanse-bombefly:             70        500

For ti år siden var alle verdenshavene dominert av vestmaktene. Den sovjetiske flåten har siden 1965 bredd seg ut over hele verden. I dag er sovjetiske krigsskip
mer eller mindre fast stasjonert i Atlanteren, Stillehavet, Det indiske hav, Japanhavet, Det fillipinske havet, Svartehavet, Middelhavet, Østersjøen, Den persiske gulfen, Det karibiske hav og Den meksikanske gulfen. Militære spesialister er uenige om hvem som har sterkest flåte av USA og Sovjet, men en ting er klart: Den sovjetiske flåten utvikles raskt, og det kan ikke vare lenge før den er sterkere enn den USA har.

Sovjet skal i dag produsere 9 – 12 atomdrevne u-båter pr. år, mens USA bare greier 4 stykker. (Kilder, se notene, punkt I.)

BRESJNEV AVHENGIG AV UTENLANDSK KAPITAL

Hvordan greier Sovjet den økonomiske belastninga som opprustninga må innebære?

Sovjetunionens militærutgifter utgjør en større del av landets nasjonalinntekt enn USAs. Kapitalinvesteringene konsentreres om våpenindustri og krigsforberedelser, mens annen industri som konsumvareindustri og jordbruket blir liggende etter.

For å forsøke å løse sine økonomiske problemer har Sovjet-lederne begynt å ta opp store lån i land som Japan, Vest-Tyskland, England og USA. Fra 1958 til 1963 lånte de 570 millioner dollars. Fra 1964-69 økte de til 1 500 millioner, og i perioden 1970 – 73 ble det 5000 millioner dollars.

Men dette er ikke alt. Blant annet for å utnytte energiressursene i Sibir har Bresjnev invitert utenlandske selskaper til å delta direkte i sovjetisk næringsliv.

I 1973 åpnet de to amerikanske storbankene New York Citys Manhattan Bank og The First National City Bank nye filialer. Forrige amerikanske bank i Sovjet måtte stenge i 1922.

I 1973 besøkte gjennomsnittlig 2 000 amerikanske forretningsfolk Sovjetunionen hver måned. En stor mengde omfattende avtaler ble inngått. Noen eksempler:

– Occidental Petroleum Company bygger 4 kjemiske fabrikker for 8 milliarder dollars.
– På Krim bygger amerikanerne Coca Cola-fabrikk.
– Sovjet skal kjøpe ca. 10 % av sin samlede kornproduksjon i USA i 3 år framover fra 1972.
– I Washington i juni 1973 bad Bresjnev amerikanerne om å satse 10 milliarder dollars på et opplegg for utnytting av naturgass og andre ressurser i Sibir.
(Om toppmøtet i juni 1973 og følgene av det, se Røde Fane 2/73, artikkelen »Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital.» Red.)

Bresjnev har ikke bare kontakt med amerikansk kapital. Sovjets seks største handelspartnere blant de vestlige kapitalistiske land var i 1972:
1. Vest-Tyskland: 828 mill. rubler
2. Japan: 800 mill. rubler
3. Finland: 602 mill. rubler
4. England: 558 mill. rubler
5. Frankrike: 554 mill. rubler
6. USA: 500 mill. rubler

Et særtrekk ved Sovjets handel med nesten alle disse landene er at Sovjet har et kraftig underskudd på sin handelsbalanse i forhold til dem. I 1972 var Sovjets handelsbalanse med USA på omtrent 3:1 til fordel for USA.

Bresjnev er i ferd med å utvikle et avhengighetsforhold til vestlig monopolkapital samtidig som han bygger opp det største militærapparatet i verden. Denne motsigelsen kan skjerpes og føre til at Sovjetlederne tar sjansen på å bruke sin militære styrke til å skaffe seg kontroll med deler av vestlig kapital, industri, arbeidskraft og marked. (Kilder, se notene, punkt 2.)

KONTROLL GJENNOM »AVSPENNINGS»–FORHANDLINGENE

Sosialimperialistene i Kreml vil konkurrere med USA om verdensherredømmet. De må forsøke å skaffe seg innflytelse i de store delene av verden USA dominerer i dag. Deres hovedmetode for dette har vært forhandlinger om avspenning og samarbeid. Sovjetlederne har foreslått nye kollektive sikkerhets systemer i Europa og Asia. Disse skal erstatte de USA-dominerte paktene NATO og CENTO, CEATO i Asia.

Innafor de tre vestlige militærpaktene har det vært økende motsigelser de siste åra blant annet på grunn av USAs tilbakegang og militære fiaskoer i Sørøst-Asia.

BOKS:

«STALIN OG BRESJNEV OM KRIG OG FRED:
Bresjnev i tale ved ankomsten til Washington 18. juni:

»Avstanden mellom våre land blir mindre og mindre ikke bare fordi at vi har moderne fly med utmerkede flyruter, men også fordi et stort mål forener oss – å garantere en varig fred for folkene i våre land, å skape sikkerhet på vår jordklode.»

I 1952 førte bolsjevikene under Stalins ledelse ennå en hard kamp mot revisjonistene. Stalin skrev i artikkelen »Spørsmålet om uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene»:

»En del kamerater påstår at på grunn av de nye internasjonale forholdene som har utviklet seg etter den andre verdenskrig, er kriger mellom de kapitalistiske landene ikke lenger uunngåelig. Man sier at Lenins tese om at imperialismen uunngåelig fører til krig bør betraktes som foreldet, ettersom det nå har vokst fram mektige folkelige krefter som kjemper for forsvar av freden og mot en ny
verdenskrig. Det er ikke riktig Det mest sannsynlige er at den nåværende fredsbevegelsen kan føre til at en bestemt krig forhindres, at den for en tid utsettes, at en krigersk regjering må gå av og erstattes med en annen regjering som for en tid er villig til å bevare freden. Dette er naturligvis bra. Men det
er ikke tilstrekkelig for å avskaffe uunngåeligheten av krig mellom de kapitalistiske landene overhodet. Det holder ikke fordi imperialismen
trass i alle slike framganger for fredsbevegelsen
likevel eksisterer og består. Følgelig består også krigens uunngåelighet. For å avskaffe krigens uunngåelighet må man knuse imperialismen.»

Bresjnev står parat og hopper av iver etter å overta USAs rolle med sine kollektive sikkerhetssystemer.

Men de aller fleste nasjoner har avvist Bresjnevs nye militærpakter, og sosialimperialistene har måttet pønske ut andre måter å øke innflytelsen på. De har kjørt en sjarmoffensiv med stadig nye forslag om nedrustning og avspenning.

 

I 1963 ble USA og Sovjetunionen enige om avtalen om stans i prøvesprengningene med atomvåpen. Da hadde Sovjet bare 100 interkontinentale kjernefysiske raketter. På 10 år et tallet økt til 1 510 tilsvarende raketter. USA hadde 400 i 1963 og har 1 053 i dag.

I 1963 fikk supermaktene i stand avtalen om ikke spredning av atomvåpen. Da hadde sosialimperialistene bare 7 atomdrevne ubåter med kjernefysiske våpen. I 1972 hadde de allerede 39 slike som sprer truselen fra Bresjnevs offensive atomvåpen over hele verden.
Det virkelige innholdet i Sovjets »nedrustnings»-offensiv har vært:

– å tildekke en voldsom militær opprustning for andre regjeringer og folkene
både i revisjonistiske land og andre land.
– å forsvare de to supermaktenes monopol på atomvåpen gjennom ikkesprednings- og prøvestansavtaler, og dermed å forsvare USAs og Sovjets herredømme i hver sin del av verden.

Men »avspennings»-forhandlingene har også hatt en annen side: Både på Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen i Helsinki og i forhandlingene med USA har Sovjet lagt stor vekt på å bringe inn handelsmessig, økonomisk, vitenskapelig og teknisk samarbeid. En rekke avtaler om samarbeidsprosjekter, samarbeidskomiteer, økt gjensidig kontakt og utveksling på et utall områder er inngått.

På denne måten øker Sovjetlederne sin politiske innflytelse i land som står under USA-imperialismens dominans.(Kilder, notene punkt 3.)

OPPOSISJONEN I SOVJET

Motstanden mot Bresjnevs og Khrustsjovs omdanning av Sovjetunionen til et aggressivt militært diktatur med enorme militærutgifter er utvilsomt økende i
Sovjetunionen. Her i vest får vi bare høre om en liten del av toppen av isfjellet:

– Den borgerlige intellektuelle opposisjonens kamp for demokratiske rettigheter med Solsjenitsyn og Sakharov somsentrale personer.
– I april 1973 meldte vestlige aviser at tre ledende medlemmer av politbyrået fikk sparken på grunn av motstand mot supermaktsamarbeidet med USA.
– Det er klart at det eksisterer organiserte studentgrupper ved universitetene i Moskva, Leningrad og Kiev som bekjemper Sovjetledernes imperialistiske politikk.
– Folk som har oppholdt seg i Moskva forteller at det relativt ofte går rykter om store streikeaksjoner blant arbeidere i forskjellige deler av landet rettet mot
forverring av levevilkår og rasjonalisering.
– Fra republikker som Ukraina, Estland og Litauen har vestlig og sovjetisk presse på hver sin måte fortalt om flere større folkelige oppstander for nasjonale og demokratiske rettigheter de siste par åra.
– I siste halvdel av seksti-åra offentliggjorde to nye illegale marxist-leninistiske organisasjoner i Sovjetsamveldet sine programmer i vestlige land. De kalte deg
Sovjetunionens kommunistiske parti(bolsjevikene) og Stalin-gruppene. Hvordan det står med disse organisasjonene i dag vet vi ingenting om. De jobber under strengt illegale forhold i et land med verdens antakelig mest effektive Politidiktatur. (AKP(m-l)s avis Klassekampen trykte i 1. mai nummeret i år utdrag fra et nytt illegalt dokument utgitt av »Kampkomiteen for gjenreisinga av et marxist-leninistisk parti i Sovjet», rettet mot kampanjen Sovjetlederne fører mot Kinas kommunistiske parti. Red.)
– Russerne som har sluppet ut fra fangeleire og »sinnsykehus» kan fortelle at tusenvis er arrestert av politiske årsaker. Borgeren Bresjnev setter vel stort sett ikke andre borgere innafor murene, så en stor del av fangene er sikkert kommunister.
– Sjøl ut fra Sovjetledernes offisielle tall er det klart at jordbruket har vært i tilbakegang og stagnasjon de siste åra. Bresjnev satser på opprustning og innføring av reindyrket kapitalisme i jordbruk og industri, mens levestandarden heller synker enn øker for det flertallet. Der er klart at dette har gitt og gir grunnlag for mye misnøye i arbeiderklassen.

USA HAR PROBLEMER

USA har helt siden 2. verdenskrig vært den dominerende imperialistiske makten. Men i 1960- og 70-åra har USA-imperialistene rotet seg inn i stadig større problemer.

Folkene i Asia, Afrika og Latin-Amerika har reist en anti-imperialistisk frigjøringsbevegelse med veldig kraft. Siden Korea-krigen har amerikanerne stadig lidd militære nederlag. Sist i Vietnam og Kambodsja. Dette har kostet USA mye både når det gjelder militær prestisje, moral, styrke og økonomi.

EEC og Japan har styrket seg økonomisk i forhold til USA. De har krevd en mer sjølstendig posisjon og til og med begynt å konkurrere med USA-imperialistene med stort hell i økonomi og politikk. Nixon-doktrinen om å utvikle blant annet EEC og Japan til solide støttespillere for USA og dermed innskrenke USAs direkte engasjement i utlandet, har langt på vei slått feil.

I USA har vi sett store valutakriser, underskudd på handelsbalansen med utlandet for første gang siden Annen verdenskrig, prisstigning, inflasjon og arbeidsløshet. USAs andel av den kapitalistiske verdens eksport sank fra 32,4 % i 1947 til 16 % i 1969. Sterke tendenser til en indre politisk krise har vist seg i Watergate-saka, mordene på Kennedy-brødrene, motsigelsene mellom Kongressen og Nixon om bombinga av Sørøst-Asia, osv.

På det militære området har USA tapt terreng til Sovjet. Men Nixon gir ikke fra seg verdensherredømmet frivillig. Det amerikanske militærbudsjettet for 1975
er på 85 000 millioner dollars, en økning på 6 300 millioner fra året før.

Kvantitativt ser det ut til at USA ennå har ledelsen. I 1972 hadde for eksempel Sovjets 1 510 interkontinentale kjernefysiske raketter omtrent 2 500 krigshoder, mens de 1 054 rakettene til USA hadde omtrent 5 700 krigshoder. Samtidig er russernes rakettsystemer utvilsomt under rask utvikling.

USA er nok ennå verdens folks fiende nummer 1. Amerikanerne har det mest velutbygde nettet av militære baser over hele verden, kombinert med omfattende
økonomiske investeringer. Russerne kommer foreløpig ikke opp mot USA når det gjelder økonomisk og politisk infiltrasjon og utbytting i Asia, Afrika, Latin-
Amerika og Vest-Europa.

Men tendensen er at USA-imperialismen er i tilbakegang på det militære, økonomiske og politiske området, mens Sovjet er i framgang på det militære området.

I 1967 gikk den sovjetiske flåten inn i Middelhavet, og snart ble 60 skip fast stasjonert der. Denne styrken overgår USAs 6. flåte. Hadde dette skjedd 10 år
tidligere ville verden vært på randen av krig. I 1967 kunne ikke USA lage særlig rabalder. Det forteller en god del om endringene i styrkeforholdet. (Kilder,
notene punkt 4.)

USAs tilbakegang og Sovjets militære framgang betyr skjerpet konkurranse og kamp om verdensherredømmet mellom supermaktene. Utviklinga i Europa viser dette spesielt klart.

EUROPA SOM BRENNPUNKT

Europa er det området i verden der supermaktenes interesser står hardest imot hverandre.

Hvorfor? – Økonomisk har Europa større betydning for USA og Sovjet enn noe annet område i verden. De europeiske landene har en velutbygd industri, høy teknologi og et sikkert marked. Europa står for 20 % av den industrielle vareproduksjonen. I 1969 var 30 % av de amerikanske investeringene i utlandet
plassert i Europa, 12,7 i Asia og det sørlige-Afrika og 16,5 % i Latin-Amerika.

Sosialimperialistene er på sin side helt avhengig av å kunne utbytte høyt industrialiserte stater som Øst-Tyskland og Tsjekkoslovakia. Invasjonen i Tsjekkoslovakia i 1968 viste hvor avgjørende dette er for Sovjet. Samtidig har Bresjnev nå også begynt å utvikle et visst avhengighetsforhold til vest-tysk, engelsk og italiensk kapital. Han trenger sårt kapitalinnsprøytninger fra disse landene. Han trenger maskiner og annet utstyr fra dem, adgang til den avanserte teknikken og til nye markeder. Men Vest-Europa har han ingen politisk eller militær kontroll over. Og det kan en være sikker på at han ønsker seg.

Begge supermaktene er mot EEC. En vest-europeisk politisk union vil bety at Vest-Europa delvis forsøker å opptre sjølstendig overfor USA og Sovjet. EEC
kan føre med seg vest-europeisk atomvåpen-samarbeid og en egen forsvarspakt for EEC-landa. Europas svakeste punkt i økonomien er manglende adgang til og
kontroll med dagens energikilder. Dette utnytter USA og Sovjet for å styrke sin innflytelse, Sovjet gjennom eksport av store mengder naturgass i rørledninger til
Vest-Tyskland og Italia, USA gjennom sine oljeselskaper. (Kilder, notene punkt 5.)

MILITÆR OPPLADNING

Supermaktenes konsentrering av militære styrker i Europa viser at de anser dette området for det viktigste i verden. I følge »International Institute for Strategic
Studies» er den militære situasjonen i Nord- og Sentral-Europa slik:

NATO   Warszawapakten
Stridsklare tropper (i tusener):            580           1 000
Stridsvogner:                                        6000         16 000
Lette bombefly:                                        64               250
Jagerfly:                                                 400             2 100

Sovjet har konsentrert størstedelen av sine sjøstridskrefter i farvannene rundt Europa. Omkring 70 % av de russiske ubåtene finnes f.eks. her. Alle de
700 mellomdistanserakettene Sovjet har er rettet inn mot Europa.

I dag har Sosialimperialismen en sterk overvekt i militær styrke i området. Viktig er det at russerne ser ut til å fortsette oppladninga med stort tempo. Rett før jul 1973 forsterket de sine styrker i DDR, Polen og Tsjekkoslovakia med 1 200 stridsvogner. (Se også illustrasjonen fra Peking Review 3/1974.)

VERDENSKRIG MULIG?

Sosialimperialismen er i ferd med å gjennomføre en politisk, økonomisk og militær offensiv overfor Europa. På det militære området har Sovjet hatt framgang, men på det økonomiske og politiske området går det dårlig. Ingen vest-europeiske land med unntak av Finland synes å ville nærme seg Sovjet. Til det er banda til den vestlige verden for sterke. Både Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen (KSSE) og forhandlingene om gjensidige styrkereduksjoner i Europa (MBFR) har gått i stå og har ikke brakt noen vesentlige resultater.

Hva vil så Bresjnev bruke sin militære overlegenhet til?

Sovjetlederne vil få stadig større problemer med opposisjonen hjemme. De
blir stadig mer avhengige av vestlig kapital og teknikk og ønsker politisk kontroll med denne. De vil forsøke å bruke sitt militærapparat til å sikre seg en slik kontroll gjennom skremsler og press og kanskje til slutt militær aksjon.

Samtidig jobber sterke krefter i USA og Vest-Europa for at de amerikanske styrkene skal trekkes ut. USAs anstrengte økonomi har problemer med utgiftene til styrkene i Europa.

Samtidig har enheten mellom EEC-landa blitt svekket gjennom uenigheten under Midt-Østen-krigen i oktober 1973, den nye »nei til EEC»-regjeringa i England og motsigelsene i EEC om bidrag til distriktsfondene og opptredenen under »oljekrisa».

Dette er tendenser som taler til fordel for Sovjetledernes offensiv.

Er så en ny verdenskrig med utgangspunkt i motsigelsene mellom USA og Sovjet virkelig mulig?

La oss se litt nøyere på forholdet mellom de to statene.

KAMPEN MELLOM SUPERMAKTENE ER ABSOLUTT

I revisjonistiske og borgerlig vestlig presse har teoriene om fred, avspenning og supermaktssamarbeid fått dominere lenge.

Men motsigelsen mellom USA og Sovjet er ikke blitt visket ut. Den er en av de fire grunnleggende motsigelsene i verden, og kampen mellom de to supermaktene er absolutt. Det er bare det at motsigelsen mellom de to til nå har vært underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom de to imperialistblokkene og verdens undertrykte nasjoner og folk. De kreftene som presser USA og Sovjet til å samarbeide mot verdens folk har vært sterkere enn de som presser dem til å slåss mot hverandre.

Enheten mellom stormaktene er bare tilfeldig, mens kampen mellom dem er grunnleggende og vedvarende.

FELLES INTERESSER

I en rekke spørsmål har Bresjnev og Nixon stått sammen ut fra at begge vil undertrykke og dominere resten av verden:

Forsvar av atomvåpen
Gjennom avtalene om begrensning og ikkespredning av kjernefysiske våpen (SALT-forhandlingene) i 1963, 1968, 1972 og 1973 har supermaktene forsvart
sitt militære hegemoni i verden. Samtidig har de i avtalene sikret seg sjøl retten til videre utvikling av kjernefysiske våpen med helt bagatellmessige begrensinger.

Verdens politimenn
Bresjnev og Nixon vil spille rollen som politikonstabler i verden og mener de har rett til å slå ned på alle anti-imperialistiske tendenser innafor sine interessesfærer. Dette har de til fulle bevist gjennom sine mange politiske og militære intervensjoner i land verden over. I den siste SALT-avtalen fra 1973 om forhindring av kjernefysisk krig, har de faktisk avtalefestet sin rolle som politikonstabler:

»Hvis . . . .forhold mellom de to partene eller mellom en av partene og andre land . . .. eller hvis forhold mellom land som ikke er parter i denne avtalen synes
å kunne medføre fare for kjernefysisk krig . . . . skal De forente stater og Sovjetunionen øyeblikkelig gå i gang med presserende forhandlinger med hverandre.»

Mot sammenslutninger av undertrykte nasjoner
Nasjoner som på forskjellig vis er undertrykt og dominert av supermaktene har bygd organisasjoner som Organisasjonen av oljeproduserende land (OPEC), Organisasjonen for afrikansk enhet (OAU), Konferansen for alliansefrie land, Fellesmarkedet (EEC) osv. De har gjort det for å kunne opptre mer sjølstendig overfor USA og Sovjet. Begge supermaktene er interessert i å splitte enheten og styrken i disse sammenslutningene.

Mot virkelig avspenning i verden
Bresjnev og Nixon bygger begge sin makt og innflytelse i verden på sin militære styrke og dominans. Hadde de trukket tilbake sine baser over hele verden, stanset opprustninga, ødelagt atomvåpnene og fjernet krigstruselen, ville hele grunnlaget for deres verdensherredømme forsvinne. Da ville ikke de undertrykte
nasjonene lenger ha noen grunn til å godta økonomisk utbytting og politisk dominans fra supermaktene.

Supermaktene ønsker ikke avspenning. Hver gang det for eksempel legges fram forslag i FN om virkelig avspenning, avviser de det. Jamfør deres motstand mot oppretting av fredssoner uten kjernefysiske våpen i Latin-Amerika, Det indiske hav og Middelhavet.

UFORSONLIGE INTERESSER

Trass i supermaktssamarbeidet på flere områder kan vi ikke unngå å se motsigelsen mellom dem komme klart fram i mange saker:

Våpenkappløpet fortsetter
Opprustninga holder et større tempo enn noensinne. Begge supermaktene ønsker å få et overtak på den andre. Forhandlingene om gjensidige styrke-
reduksjoner i Europa er fort i lang tid uten at det er oppnådd resultater.

Bresjnevs forslag om at de europeiske statssjefene skulle møtes under den tredje fasen av Den alleuropeiske sikkerhetskonferansen blir ikke godtatt. På det
militære området har ikke konferansen gitt noen som helst resultater, og mye av tida er gått med til å diskutere problemer med familier som er splittet på grunn av jernteppet, miljøspørsmål osv.

Militærbudsjettene til USA og Sovjet for 1974-75 når nye rekordstore høyder.

Kamp om innflytelse og kontroll
Over store deler av verden slåss supermaktene seg i mellom om kontroll med råvareressurser, markeder og arbeidskraft i andre land. Denne kampen har vært
spesiellt skjerpet i Midt-Østen, Sørøst-Asia og i India og Pakistan. Her har USA og Sovjet støttet hver sin part i lokale konflikter for å vinne egen innflytelse.
Samtidig har de gjort avtaler over hodene på de krigførende parter, sabotert frigjøringsbevegelsens kamp og hindret løsninger på konfliktene.

Hovedtendensen i verden i dag til at folk og nasjoner kjemper for uavhengighet fra imperialistblokkene har innskrenket supermaktenes albuerom kraftig. De kan ikke lenger operere fritt i de fleste land verken i Europa, Asia, Afrika eller Latin-Amerika. Dette skjerper motsigelsen mellom USA og Sovjet kraftig. De må slåss desto hardere om innflytelse i de områdene de kan ha håp om å vinne innpass i.

FORHOLDET MELLOM USA OG SOVJET

Vi kan oppsummere disse fire hovedkonklusjonene når det gjelder forholdet mellom USA og Sovjet:
1. Den grunnleggende motsigelsen mellom de to supermaktene er ennå underordnet hovedmotsigelsen i verden mellom dem og de undertrykte folk og nasjoner.
2. USA beholder foreløpig tittelen som verdens folks hovedfiende nr. 1, og er den sterkeste av supermaktene.
3. Tendensen er at Sovjet er i militærframgang, mens USA er i militær, politisk og økonomisk tilbakegang. Sovjet mangler politisk og økonomisk framgang, og dette kan få sosialimperialistene til å ta desperate tiltak.
4. Motsigelsen mellom USA og Sovjet skjerpes raskt og kan fort bli hovedmotsigelsen i verden. Sovjetsamveldet er snart klar til å ta opp kampen med USA om å være den sterkeste. Da vil vi stå på randen av en ny verdenskrig.

IKKE UNDERVURDER KRIGSFAREN!

I »Om den langvarige krigen» (mai 1938) sier Mao Tsetung:

»Krig er en fortsettelse av politikken med andre midler. Når politikken har nådd et visst utviklingsstadium og ikke lenger kan utvikles videre med vanlige midler, da kommer krigen for å feie hindringene av veien for politikken.»

Begge supermaktene er oppe i store økonomiske og politiske problemer. På et eller annet tidspunkt vil en av dem eller begge igjen ta i bruk sin militære styrke for å vinne framgang og sikre sine interesser. Dette er en historisk lovmessighet. Faren for en ny ødeleggende verdenskrig undervurderes blant progressive i dag.

Propagandaen om »fred, samarbeid og avspenning» har hatt sin virkning. Mye kan tyde på at faren for verdenskrig med utgangspunkt i Midt-Østen var reell, og at mange her i landet hadde en farlig og overdreven tillit til supermaktssamarbeidet.

Det eneste som kan forhindre krigen er revolusjonen. Bare den vil kunne rydde av veien de grunnleggende motsigelsene i verden som på et eller annet tidspunkt
objektivt sett vil føre til krig.

Om faren for en tredje skriver Mao i »Om den riktige behandlingen av motsigelsene i folket»(1957):

»Vi går fast inn for fred og mot krig. Men hvis imperialistene vil insistere på å utløse en ny krig, må vi ikke være redde for den. Vår holdning til dette spørsmålet er det samme som til enhver uro: For det første er vi imot det, og for det andre er vi ikke redde for det. Etter den første verdenskrigen oppstod Sovjetunionen med et folketall på 200 millioner. Etter den annen verdenskrig oppstod den sosialistiske leiren med et samlet folketall på 900 millioner. Hvis imperialistene tviholder på å ville utløse en tredje verdenskrig, vil ganske sikkert ytterligere flere hundre millioner gå over til sosialismen, og da vil det ikke bli mye plass igjen på jorda til imperialistene. Det er også sannsynlig at hele imperialismens struktur vil falle helt sammen.»

Kilder:
1. Øst-Europa nr. 4/72 (Vest-Tysk militærtidsskrift). International Institute of Strategic Studies: »The military Balance 1972-73», London 1972. Peking Review 52/73.
2. US News and World Report 30/10-72, 28/5-73, 11/6-73. Vision 15/5-73. Pravda 27/2-73. Peking Review 52/73.
3. Peking Review 32/73.
4. Dagbladet 26/10-72, 5/2-74.
5. Survey of Current Affairs, okt. 1970.

Ei klasseanalyse må gje svar på spørsmålet: «Kven er våre vener, og kven er våre fiendar» (Mao). Dette spørsmålet må og stillast for kvinnene. Dersom vi ikkje greier å finne dei rette svara på det, vil kampen for frigjeringa av kvinnene berre nå små resultat.

Skal vi kunne gi kvinnebevegelsen en riktig retning, øke og forsterke den, da trenger vi nøyaktig kunnskap om vår egen og våre medsøstres situasjon. Noen vil kanskje mene at det som forener alle kvinner – kjønnsundertrykkinga – er viktigere enn det som skiller – klassetilhørigheten. Det er ikke i pakt med virkeligheten. Kvinnene som helhet utgjør så langt fra noen ensartet gruppe. Deres levevilkår og tankegang er ulik fra klasse til klasse. Innafor hver klasse tar også den særegne kvinneundertrykkinga forskjellig form og har forskjellig innhold. En kvinnelig lege og en kvinnelig industriarbeider lever og tenker temmelig forskjellig, sjøl om de begge skulle være aktivt med i f. eks. Kvinnefronten. De forskjellige problemene de har krever ulike løsninger. Felles for dem er at de begge har interesse av å kjempe mot all kvinneundertrykking, hvordan de enn møter den, av å stå sammen mot dem som har makta i samfunnet vårt – monopolkapitalen. Men de kvinnene som sjøl er knyttet til den herskende klassen, er det mulig å forene dem med det arbeidendefolkets kvinner i kampen for full frigjøring av kvinnene?

Bare en analyse av de økonomiske forholdene til kvinnene fra de forskjellige klassene, av deres tenkemåte og oppfatninger, kan gi svar på slike spørsmål. Den kan bringe klarhet i hvilke kvinner det er mulig å forene i kampen forfrigjøring og sosialisme, hvilke krav som er viktigst for de forskjellige kvinnene, og – særlig viktig – hvor, i hvilken klasse, en finner de kvinnene som må være den viktigste drivkrafta i kvinnekampen.

Den analysen vi legger fram her, sammenfatter det materialet vi har i dag, mens den nye bølgen av kvinneorganisering ennå er ganske ung. Den er ufullstendig, og må brukes med kritikk.

Den største svakheten er at vi konsekvent har tatt utgangspunkt i kvinnenes personlige klassetilhørighet og ikke har greidd å ta hensyn til hvor de hører hjemme når ektemannen tilhører en annen klasse enn dem. En kvinnelig kontorfunksjonær vil bli sterkt preget av om hun er gift med en industriarbeider eller en disponent, så sterkt at det vil være mannens klassetilhørighet som bestemmer hvor hun hører hjemme. (En skilsmisse kan dermed samtidig komme til å bety skifte av klasse.)

På den andre sida har vårt eneste holdepunkt for å klassifisere husmødre uten lønnet arbeid vært ektemannens klasse. Dette er ikke noen nødløsning, men tvert imot det eneste riktige, fordi hun er fullstendig økonomisk avhengig av ham og i høy grad deler hans meninger.

I hovedsak mener vi analysen gir et riktig bilde av norske kvinner og danner et bra utgangspunkt for videre analysearbeid, som vi oppfordrer folk til å sette i gang med. Send gjerne resultatene til Røde Fane!

Underarbeidet med denne klasseanalysen har vi støttet oss på Notat til en klasseanalyse i Røde Fane 1/1972. Vi har også gjort bruk av Folketellinga for 1960 og Statistisk Sentralbyrås lønnsstatistikk for 1969. Den borgerlige statistikken er ikke laget for å gjøre det mulig å skjelne klassene i Norge fra hverandre. Det arbeidet som må til for å gå gjennom talla kritisk og legge fram et tallmateriale som gir et pålitelig bilde av klassene i Norge, har vi valgt å sette ut til seinere. Ut fra notatet i Røde Fane 1/72 går det an å sette opp en tabell som gir et bilde av fordelinga av befolkninga i Norge etter klasser. Den samsvarer med de prinsippene vi har fulgt her.

 

Klasser i Norge:

Klasser                                                    Absolutte tall    Prosent av
(i 1000)             befolkinga

Monopolborgerskapet                                    39                    1
Det ikke monopolistiske borgerskapet      139                   5
Småborgerskapet                                           772                   20
Proletariatet                                                   2 703                70
Halvproletariatet                                           193                    5

(Kilde Røde Fane 1/1972)

Kvinnene i monopolborgerskapet og borgerskapet

Monopolborgerskapet utgjør som helhet under 1 % av befolkninga. Antallet kvinnelige sjølstendige kapitalister blant dem er svært lite. De aller fleste har fått sin posisjon gjennom mannens – altså farens og/eller ektemannens eiendom og status. Vi kan derfor grovt regne med at de utgjør halvparten av hele klassetallet.

Innen klassen oppfattes de i høy grad som en vare. Det settes en verdi på dem på ekteskapsmarkedet, og den bestemmes etter formue, etter ytre utseende og stil. De skal kunne «representere» sine menn. Viktigst blir det om de kan sikre eiendom og økonomisk kontroll gjennom slike egenskaper og gjennom arv, eiendom og formue som de bringer med seg inn i ekteskapet. Derfor blir det svært mye inngifte. Ofte har disse kvinnene en utdannelse som ikke blir brukt, unntatt til å «diskutere kultivert» (Sonja har studert fransk og kunsthistorie).

Denne klassen er den herskende i Norge, og det er fra dem det reaksjonære kvinnesynet stammer: Rota til reklameindustriens bruk av kvinner som salgsvare er lett å se!

Også kvinnene i monopolborgerskapet er altså utsatt for undertrykkelse. Men samtidig har de privilegier i forhold til vanlige kvinner: De kjøper seg fri fra husarbeid og barnestell ved å leie hjelp.

Privilegiene de har i forhold til det store flertallet av kvinnene oppnår de bare når de underkaster seg undertrykkinga og godtar «representasjonsrollen». Gjør disse kvinnene opprør mot oppgavene klassen pålegger dem, vil det ikke være bruk for dem lenger, de vil bli utstøtt og miste sine særretter. På kort sikt har de mer å tape enn å vinne ved å stille seg solidarisk med kvinnekamp i andre klasser. Som kvinner kan de objektivt sett ha interesse av frigjøring, men som en del av sin klasse vil de frykte enhver tanke på revolusjon og sosialisme. En kan neppe vente seg større støtte fra slike kvinner, unntatt i helt spesielle tilfeller.

Kvinnene i det øvrige borgerskapet

Også her er flertallet av kvinnene knyttet til klassen gjennom sine menn. De er gift med redere, toppfunksjonærer i staten, og i større næringsorganisasjoner, høyere offiserer i hæren, storbønder og store skogeiere, større advokater, større fiskebåtredere osv. Likevel er det grunn til å tro at det finnes flere sjølstendige kvinner her enn i monopolborgerskapet.

For svært mange, spesielt i de høyere skiktene av klassen, gjelder det samme som for monopolborgerskapets kvinner: Det er deres verdi som vare på ekteskapsmarkedet som teller.

Disse kvinnene vil alltid være interessert i at ektemannen har suksess, at han klatrer oppover. Det sikrer hennes egenstilling, og sier samtidig mye om hvordan hun ser på seg sjøl, sine oppgaver i livet, hvem hun tilhører.

Likestilling – med borgerskapets menn!

Det er viktig å skille mellom de reaksjonære monopolistene og storborgerskapet på den ene sida – og de lavere skiktene i klassen på den andre sida. Kvinnene i de lavere skiktene kan i alle fall vinnes som vaklende allierte for den progressive kvinnekampen. Deres kamp for stemmerett og for rett til å kunne gå inn i alle yrker omkring århundreskiftet betydde politisk framskritt for alle kvinner. Men det er også nok av eksempler på at de har vendt seg mot arbeiderkvinnenes krav. Også i dag får den borgerlige kvinnesaksbevegelsen stor oppslutning fra slike skikt, spesielt de yrkesaktive i klassen (jfr. tidligere statsråd og advokat Eva Kolstad).

Hovedpunktet for disse kvinnene var og er likestilling, innen ramma av det nåværende samfunnet, med borgerskapets menn. Fordi de ofte har høyere utdanning – også de hjemmeværende, fordi de gjerne har erfaring fra yrkeslivet og har større muligheter til å skaffe leid hjelp til hus og barn, har de borgerlige kvinnene også større valgfrihet enn kvinner i småborgerskapet og arbeiderklassen.

Ofte understreker de at de har fått sukess og makt, ikke som kvinner, men fordi de har vært dyktige og heldige.

Sjøl om denne gruppa som kvinner har interesse av frigjøring, er de i hovedsak støttespillere for herskerklassen. Under visse forhold, når de blir holdt nede av sine mannlige klassefeller, gjør noen av dem opprør, og da kan de spille en progressiv rolle. Ofte har det imidlertid blitt en kamp på klassens premisser: borgerkvinnens likestilling med borgermennene. Det er sjelden kampviljen strekker seg utover det målet. Den klassemessige stillingen fører til at de sjelden verken vil eller kan skjønne at frigjøring og ikke likestilling er det viktigste for kvinnebevegelsen.

Kvinnene i småborgerskapet og de øvrige mellomlaga

Til småborgerskapet regner vi for det første kvinner som i statistikken er oppført som «personlig næringsdrivende i jordbruk, skogbruk og fiske». Også kvinner som eier og driver små handels- og industribedrifter, høyere kontorfunksjonærer med sjølstendig arbeid i private bedrifter, i banker og statlig og kommunal administrasjon tilhører denne klassen, dessuten små advokater, leger, kvinner i høyere lærerstillinger, sjølstendige intellektuelle, kunstnere.

I tillegg kommer de hjemmearbeidende konene til menn i de samme næringer og yrkesgrupper.

Hva med lærere, sjukepleiere?

Det er mye som taler for at vi også bør regne lærere, bibliotekarer og kvinner med tilsvarende utdanning og stilling til mellomlaga. De har ganske lang spesialutdannelse og ofte en livsstil og omgangskrets som skiller dem fra arbeiderklassen. Kvinner i disse yrkene gifter seg ofte klassemessig oppover, og sjelden med menn fra arbeiderklassen. Lønnsmessig har de imidlertid de samme vilkår som arbeidere og arbeidssituasjonen deres blir også mer og mer lik den som gjelder for proletariatet.

Grensa mellom disse gruppene og arbeiderklassen er flytende og det er også forskjeller i stillingen til de samme yrkesgruppene som bør tas i betraktning.
F. eks. er det stor forskjell mellom den anonyme og stressede tilværelsen til lærerne på en mammutskole i en storby og den sjølstendige stillingen som en lærer på bygda oftest står i. Noe tilsvarendegjelder også for bibliotekarer.

Vi tror også det kan være gode grunner til å regne sjukepleiere til de laveste skiktene av den samme gruppa, bl. a. fordi det kan klargjøre skillet mellom dem og hjelpepleiere og avdelingshjelper, som uten tvil hører med til arbeiderklassen. For alle disse yrkene gjelder det at den klassen de er rekruttert fra, betyr mye for deres oppfatning av seg sjøl og sin stilling. Rekrutteringa har tradisjonelt vært sterkest fra småborgerskapet og mellomlaga ellers, men det er nå et økende innslag av kvinner med arbeiderbakgrunn.

Vi skal behandle småborgerskapets kvinner på bygda og i byen hver for seg, fordi bonde- og fiskerkvinnene utgjør en slik stor og forholdsvis ensartet del av klassen.

Bygda: Tungt, men sjølstendig arbeid

Småborgerskapet på landsbygda omfatter først og fremst småbrukere, mellomstore bønder, fiskere, sjarkeiere og lottkarer. (Småbrukere og mellomstore bønder omfatter aleine over halvparten av det totale tallet for småborgerskapet i Norge.) Det er forholdsvis få sjølstendige næringsdrivende kvinner i disse gruppene, især i fisket. Hovedtyngden av kvinnene i denne klassen er hjemmearbeidende.

Den øvre delen og mellomskiktet  idenne klassen er dem som klarer å samle opp et overskudd (riktignok lite) de kan reinvestere i reparasjoner, nye maskiner og leid arbeidskraft (som oftest bare deler av året). Småbrukerne utgjør det laveste skiktet og omfatter samtidig det største antallet. Kvinnene i dette skiktet blir derfor de viktigste å se på.

Den økonomiske og arbeidsmessige situasjonen til dette skiktet er preget av mye gjeld, hard utbytting fra bankene, lange og slitsomme dager, trusel om påtvungen fraflytting og pendling. Lott-karene, sjarkeierne og deres koner står i omtrent samme stilling. Ofte dyrker de litt jord ved siden av fisket, og her må kvinnene ta mye tungarbeid, akkurat som på småbrukene i innlandet. Småborgerskapets kvinner på bygda har en del særtrekk i forhold til den samme klassens kvinner i byen. Det har vært livsnødvendig at de har hatt en mye viktigere og mer sjølstendig rolle i kampen for familiens utkomme. De er vant til hardt slit, – i fjøset med ansvar for krøtter, i stellet inne der de bl. a. lager en god del av familiens klær sjøl, og på jordet i onnene.

I det høyere skiktet har dette betydd en ledende stilling over kjøkkenhjelp og fjøssveiser. Blant småbrukerne har det betydd at konene er nedslitte i 40–50-årsalderen! Men de har altså en viss grad av sjølstendig råderett overeiendom og folk, i motsetning til en reint isolerende husmoroppgave. Samtidig er arbeidsdelinga mellom kjønnene skarp :Mannen har ledelsen ute og over gardsdrifta totalt; kvinnene er mer somarbeidskraft å regne, er underordnet mannen og støtter opp om hans virksomhet, garden eller båten.

Disse forholda avspeiles i de organisasjonene som har oppslutning fra bygdekvinnene. De ensidig humanitære og delvis kristelige hjelpeforeningene har svært mange medlemmer, f. eks. sanitetsforeningene. (totalt 240 000 medlemmer i 1972! ) Mange søker også til misjonsforeninger. Bondekvinnelaget får særlig medlemmene sine fra de to høyere skiktene i klassen, og har ca. 30 000 medlemmer.

Bondekvinnelaget gikk inn for «en annen tilknytningsform til EF enn fullt medlemskap» (frihandelsavtale). Det er ikke kvinnenes kamporganisasjon på bygda, – en slik organisasjon eksisterer ikke. Det var f. eks. flertall i laget mot odels- og åserett for kvinner.

Også kvinner tilknyttet fisket har sine egne organisasjoner. Disse synes å drive mer med tradisjonelle kvinnesysler sånn som og matstell og er i mindre grad direkte knyttet til mannens yrke.

Proletariseringa rammer kvinnene hardt

Kvinner i det laveste skiktet på bygda får føle den økende proletariseringa hardt, og stadig flere havner i halvproletariatet eller proletariatet. Ei bygdejente har i dag små sjanser til å gifte seg til en gard, fordi gardstallet går så kraftig ned, og det er stor arbeidsløshet blant unge kvinner på landsbygda. For de voksne kvinnene finnes det nesten ikke jobber som kan kombineres med husmorarbeid, og det finnes så å si ikke barneinstitusjoner.

Som regel betyr proletariseringa derfor flytting. Høyere utdannelse som gymnas osv. er sjelden vare, og disse kvinnene rekrutteres derfor oftest til «kvinnelig» industri med lav lønn og status, eller til butikk, vaskejobb, hotell/restaurant. I verste fall kan det bety arbeidsløshet og nød.

Det samme gjelder for småbruker- og fiskerkoner som må flytte sammen med familien. Svært ofte klarer ikke familien de høye bo- og reiseutgiftene uten at kona tar seg jobb. De fleste går da inn i industrien som ufaglært arbeidskraft eller blir reingjøringshjelp eller kjøkkenhjelp. I periferien av de større byene finnes det også grupper av småbruker- og fiskerkoner som pendler til liknende arbeid. Mange kvinner fra Hadeland reiser f. eks. til Oslo-gryta for å vaske tog.

Pendlerkonene

De som har menn som pendler blir spesielt sterkt utsatt. De får mer arbeid på bruket, dersom driften av det lar seg opprettholde. De blir aleine med ansvaret for barna og hjemmets økonomi, fellesskapet med ektemannen forsvinner mer eller mindre, hele familien brytes opp. De blir ekstra sterkt isolerte. –På den andresida kan disse forholda bli en utfordring til ny sjølstendighet, og det kan skape en ny form for samhold mellom kvinnene: De yngre søker råd hos de eldre, de hjelper hverandre med barne- og fjøsstell osv. De aller fleste vil imidlertid oppleve år med usikkerhet, uvant eneansvar og ensomhet.

Felles for disse kvinnene er at de ikke entydig hører til småborgerskapet. Svært ofte har enten de eller ektemannen i flere generasjoner kombinert småbruket med arbeidet på fabrikk og anlegg i bygda, eller på hoteller, hos skogeieren osv. De har alltid stått i fare for å miste eiendommen, nå mer enn noensinne. Framtida for disse kvinnene er det dårligst betalte proletære arbeidet. De representerer et stort revolusjonært potensial. Det er et godt grunnlag for å mobilisere dem til kamp i dag, og de vil ha lett for å forstå og støtte kampen blant arbeiderkvinnene i byene.

Klassemotsetningene mellom disse gruppene og de høyere og midlere skiktene av det egentlige småborgerskapet på bygdene oppleves ofte ganske sterkt. Den sjølstendige stillingen kvinnene i de høyere skiktene har i gardsdrifta gjør dem ofte skeptiske til revolusjonære tanker. Den stillingen de har i forhold til mannen og hans virksomhet ser også ut til å hindre dem i å fremme sine egne interesser som kvinner. Like fullt er det eneste håpet for dem og deres menn en revolusjonær omveltning som kan trygge deres kår. Svært mange av alle disse gruppene bor i tynt befolkede områder som ikke kan blir øde uten dem (Nord-Norge, Vestlandet).

Byen: Ulike grupper, ulik situasjon

I byen er det færre kvinner av denne klassen, og de står i en markert annen situasjon enn sine klassefeller på landsbygda. (Hos kvinner i små familie-bedrifter i handel og håndverk kan en kanskje finne en del likhetspunkter med småborgerskapets kvinner på bygda.) Samtidig er det store forskjeller dem imellom, f. eks. mellom en kvinnelig lektor, en hjemmeværende legefrue, en kvinnelig skuespiller eller en eier av en moteforretning. Vi skal ikke gå inn på de enkelte gruppene, men konsentrere oss om noen enkeltheter vi mener er viktigst for vår holdning til denne klassen i den nåværende situasjonen.

Den viktigste delen av det øverste skiktet og mellomskiktet blant dem er kvinnene med yrker som krever høyere utdanning, og de hjemmeværende konene til ektemenn i liknende arbeid. Et viktig og typisk trekk ved yrkeskvinnene blant dem er en gryende forståelse for kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særskilt for de av småborgerskapets intellektuelle som har skilt seg ut på venstresida.

Holdninga til disse kvinnene har riktignok sine begrensninger: Spesielt tidligere har det vært sterke innslag av likestillingstanker blant dem, ikke minst i form av krav om å få konkurrere om en karriere på like linje med sin klasses menn. Kampen for likestilling har likevel utvilsomt fremmet mange progressive paroler og krav og ført til resultater som har vært til fordel for alle kvinner. Kampen for flere og bedre barnehager er viktig her. Et av de siste kravene gjelder gifte kvinners rett til lån og stipend. Forståelsen for at frigjøring, ikke likestilling er nødvendig øker.

Samtidig har feminismen god grobunn hos disse kvinnene. De står ikke direkte overfor kvinnenes hovedfiende, monopolkapitalen. Når de strever for å få brukt sin utdannelse og å komme i kvalifiserte stillinger, er det først og fremst hos sin egen og høyere klassers menn de møter motstand. Ideer om at kjønnskampen er grunnleggende kan derfor lett utvikle seg.

Husmødrene

Flertallet av kvinnene i småborgerskapet i byen er likevel hjemmeværende husmødre. Det er en ganske utbredt oppfatning i disse familiene at det er en god ting å ha kvinnene hjemme for å ta seg av stellet av hus og barn. I undersøkelser og omtaler av yrkesaktiviteten blant kvinnene er det vanlig å hevde at den lave sysselsettingsgraden skyldes familienes frie valg. Familiene foretrekker å ha kvinnene hjemme, fordi dette gir status, heter det. I den grad dette har grunnlag i virkeligheten, stammer nok slike forestillinger først og fremst fra innstillinga hos disse gruppene. En undersøkelse av virksomheten i husmorlaga ville sannsynligvis også vise et sterkt innslag av småborgerskapets kvinner blant de mest aktive.

Proletarisering

For alle skiktene i denne klassen gjelder det at de presses nedover både når det gjelder lønn, anseelse og arbeidssituasjon. Småhandlende og håndverkere raderes ut som gruppe og proletariseres. Særlig de lavere skiktene nærmer seg arbeiderklassen mer og mer, og rammes som den av de økende leveomkostningene og bo-utgiftene.

Dette fører med seg at svært mange av kvinnene tvinges til å se seg om etter arbeid utafor hjemmet, uansett om de og ektemannen helst vil at de skal være hjemme eller ikke. Også blant disse kvinnene er det derfor en høy prosent arbeidsledige. Husmorarbeidet gir ingen kvalifikasjoner, sjøl de som har en viss utdanning (yrkesutdanning er ikke særlig vanlig) har vanskelig for å finne seg passende arbeid, og mange fra denne klassen kvier seg for å ta arbeid i industrien. Dagmamma-virksomhet er ofte eneste løsningen for mange av dissekvinnene (og for arbeiderkvinner), men den er med på å skjule mangel på både arbeidsplasser og daghjemsplasser. Dets om møter dem som får arbeid, er dårlig betalte og ofte temmelig harde jobber. En slik ny situasjon fører til at disse kvinnene ikke lenger kan beholde det bildet de har hatt av sin egen rolle i samfunnet som husmødre og oppdragere, og at det er en økende bevissthet om kvinnenes situasjon blant dem.

Hovedtendensen blant småborgerskapets kvinner i byen som på bygda er proletarisering. De nye livsvilkårene fører til at de ser sin situasjon klarere – og da spesielt sin stilling som kvinner under kapitalismen. Disse kvinnene blir viktige allierte både fordi de vil kjempe for å beholde sitt livsgrunnlag og fordi de vil slåss for å bedre kvinners situasjon generelt. Men mange, spesielt de høyere skiktene som ennå er mindre truet, har eiendom eller posisjon å beskytte som vil gjøre dem vaklende og til dels mistenksomme overfor hard kamp fra arbeiderklassen og overfor revolusjonen.

Kvinnene i arbeiderklassen

Kvinnene i arbeiderklassen utgjør det største antallet kvinner i landet. Tallet er økende på grunn av proletariseringa av småborgerskapet og halvproletariatet.
Arbeiderklassen må stå i ledelsen for den sosialistiske revolusjonen. De står i den skarpeste motsetning til monopolkapitalen. Men en revolusjon av arbeiderklassens menn aleine er en umulighet! Den mislykkes hvis ikke også kvinnene blir mobilisert. Kvinnene i proletariatet er uunnværlige for å sikre sosialismen, samtidig som bare de kan gi kampen for kvinnenes frigjøring en riktig og konsekvent ledelse alt i dag.

Hvem er arbeiderkvinnene?

Arbeiderkvinnene er delvis kvinner som sjøl står i produksjonen, dels hjemmeværende husmødre gift med arbeidere.

Det er få kvinner med arbeid i kjerneindustrien sett i forhold til andre industrier. Med kjerneindustri mener vi jern og metall, treforedling, grafisk og kjemisk. Dette er industri av livsviktig betydning for monopolborgerskapet og staten, og her finner vi den sterkeste konsentrasjonen av arbeidere og maskiner. Tyngden av kvinnelige arbeidere på fabrikk finner en i tekstil,bekledning,nærings-og nytelsesindustrien. Også innen transport og kommunikasjon er antallet kvinner forholdsvis stort. De finnes så å si bare i lavere stillinger i telegraf og telefon og i kontorjobber f. eks. i televerket, ved jernbanen osv. (I postverket var det ingen kvinner i fullmektig- og formannsstillinger i 1969! )

I tillegg kommer kvinner med biyrker i disse industriene –o g hjemmearbeidende koner til de mannlige arbeiderne både her og i kjerneindustrien.

På service-sektoren finner vi i dag den største veksten i antall arbeidsplasser (forretninger, kiosker, hotell, restaurant osv.) En stor del av det kvinnelige proletariatet jobber her, og det vil bli flere i framtida. I varehandel utgjør kvinnene en økende andel av arbeidstakerne, og de er hardt utbyttet. På mange steder er dette det eneste tilbudet på arbeidsplasser for kvinnene, og konkurransen om jobbene er hard. Typisk for disse arbeidsplassene er at det jobber få sammen på ett sted. Dette er en viktigårsak til at de kan holdes på sultelønner.

I tillegg kommer kvinnene som arbeidersom hjelpepleiere og avdelingshjelper på sjukehus og gamlehjem, kvinner på daghjem og i barnehager, lavere kontorpersonale i det private næringsliv, stat og kommune, som også entydig hører til arbeiderklassen (i motsetning til de nærliggende gruppene vi nevnte under småborgerskapet).

Endelig finnes det ennå kvinnelige arbeidere i jordbruk og fiske, men de er svært få, og tallet minker med fraflyttinga.

Arbeiderkvinnene er hardt utbyttet

En ser med andre ord at de kvinnelige arbeiderne stort sett befinner seg i industrigreiner som er svært utsatt for konjunktursvingninger og strukturrasjonalisering, og i yrker hvor det blir ventet at de skal «yte noe for sine medmennesker». (Kvinnelig kontorpersonale skal opptre som tjenende ånder overfor mannlige kolleger og sjefer. Arbeid på sjukehus og gamlehjem er et kall.)

Begge deler fører til at lønnskrav og andre faglige krav blir sett på som uhørte eller umulige, og det er også ofte et hinder for solidaritet kvinnene imellom. Bildet er likevel i ferd med å bli endret: Gjennom sjukepleierstreiken, kampen blant reingjøringskvinnene i Kongsberg og Trondheim, streiken blant de hjemmearbeidende kvinnene i Brattvåg er det blitt høstet viktige erfaringer om hva det vil si å være kvinner i kamp! Dette peker framover og viser betydninga av at det blir lagt vekt på fagforeningsarbeid for kvinner.

I en god del typiske kvinneyrker er det tale om en kamp for å få kvinnene til å organisere seg. Handel og kontor regner med om lag 100 000 organisasjonsmulige menn og kvinner på landsbasis. Av dem er bare 40 000 organisert, av dem 23 000 kvinner (1973). I andre forbund er organisasjonsprosenten betraktelig høyere. I bekledning er den om lag 80 (på de bedriftene der forbundet har avtaler med arbeidskjøperne), av dem igjen er 60 % kvinner (ca. 20 000 i 1973).

I produksjonen utgjør de en langt større prosent enn mannlige arbeidere lavest på lønnsstigen. Noen eksempler: I tekstil-industrien var det i 1965 40,1 % av alle mannlige og 91 % av alle kvinnelige lønnstakere som hadde en timefortjeneste under kr. 7,50. I skofabrikkene var det 28,3 % av mennene og 88,4 % av kvinnene som hadde den samme timelønna. I grafisk industri var de tilsvarende tallene 4,1 % for menn og 70,5 % for kvinner! (Kilde: Lønnstellinger 1965, gjengitt hos Rødseth: «Utredning om lavtlønnsproblemer i Norge.»)

De kvinnene som er i arbeid er ofte tynget av dobbeltarbeid med jobb både ute og hus og barn hjemme.

Det store flertallet av de gifte kvinnene er uten arbeid, og befinner seg politisk og sosialt isolert som husmødre, økonomisk fullt og helt avhengig av mannen.

Enorm arbeidsløshet

Siste kvartal 1973 viser arbeidsmarkedsoversikten at 37,6 % av de voksne kvinnene var i lønnet arbeid (kvinner over 16 år). Her er all yrkesaktivitet regnet med, deltidsarbeid, korttidsarbeid osv. ved siden av dem som er i fast arbeid på heltid.

En undersøkelse som Likestillingsrådet foretok i 1968, viste at hele 58 % av de ikke yrkesaktive gifte kvinnene som ble spurt kunne tenke seg lønnet arbeid utafor hjemmet. Riktignok var 83 % av dem mest interessert i deltidsarbeid, men vi vil tru at det først og fremst har sammenheng med vanskene med å skaffe plass for barna i arbeidstida. (82 % av alle de spurte kvinnene mente det ikke var mulig å få barna passet på daghjem, og 82 % mente at barn under 11 år har godt av å bli passet i barnehage!)

Ønsket om lønnet arbeid varierer lite etter hva slags inntekt ektemannen har og hva slags yrkesgruppe han tilhører. De fleste kvinnene oppgir kontaktbehov og ønske om å ha egne penger som grunn for at de vil ha seg arbeid ute. Bare i de laveste inntektsgruppene (husholdningsinntekt, dvs. i hovedsak mannens inntekt) er det mange kvinner som oppgir at de vil ha arbeid fordi de må ha større inntekt i husholdningen. Tallmessig er hovedtyngden av de arbeidsløse kvinnene arbeiderkvinner og kvinner fra det lavere skiktet av småborgerskapet. (Undersøkelsene er offentliggjort i «Ønsker og behov forsysselsetting blant gifte kvinner», Statistisk sentralbyrå 1969, med kommentar fra Likestillingsrådet fra 1970.)

Arbeidsløsheten blant kvinnene rammer altså alle klasser, men slår hardest ut for arbeiderkvinnene og det laveste skiktet i småborgerskapet. For disse gruppene er inntektsutviklinga i dag slik at det ikke lenger er mulig å forsørge en familie med bare en inntekt. (Det er f. eks. beregnet at det trengs en inntekt på 55 000 kroner for å dekke leveomkostningene for en vanlig familie i de nye drabantbyene i Oslo i dag).

Kjønnssplitting skader hele arbeiderklassen

Det finnes mange eksempler på at kvinner er blitt brukt av arbeidskjøpere som en trusel mot mennenes lønninger. Fra 1870-åra og fram til ca. 1910 spilte eierne av typografiske bedrifter bevisst p åat mannlige typografer følte kvinnelige arbeidere som en fare for arbeidsplassene sine. Det har også hendt at kjønnssplitting i enkelte tilfeller har ført til at arbeidernes koner har hemmet streikekamp fordi de har vært redde for familiens ruin i en langvarig konflikt.

Også blant arbeiderklassens menn finnes det undervurdering av kvinnen og kvinneundertrykking. Kvinnene får oftelite sjølstendig råderett over familiens økonomi, de får alt arbeid med hus og barn overlatt til seg, sjøl om de også har arbeid ute. Disse forholda kan uten tvil gi opphav til forbitrelse mot mannen hos dem som begynner å se sin stilling som kvinne klarere.

Som del av arbeiderklassen står de likevel i en slik situasjon at det er lett for dem å se hva som er de grunnleggende årsakene til vanskelighetene deres. Det er monopolkapitalen som klasse (og ikke som menn), som byr dem lave lønninger og dårlig arbeid. Det er ikke mannen som har skylda for at familien får vansker med å greie seg med en arbeidsinntekt når husleier og matpriser farer i været. Mennene har de samme dårlige mulighetene som dem når det gjelder mulighet for utdanning. Det er staten og ikke arbeiderklassens menn som lite eller ingenting gjør for at det skal finnes daghjem for barna.

At de ser det slik, gjør ikke dobbeltarbeidet lettere, og fjerner ikke virkningene av de tilbakeliggende ideene mennene måtte ha om kvinnenes stilling. Men det gjør at dette ikke blir det overordnede for disse kvinnene, og at det dermed er lite grobunn for feministiske ideer blant arbeiderkvinnene. Menn og kvinner i arbeiderklassen har felles interesser. Arbeiderkvinnene har en enormt viktig oppgave i å gjøre sine mannlige klassebrødre bevisste om hvem som tjener på kvinneundertrykking – og nedvurdering av kvinnen.

Arbeiderkvinnene i ledelsen for kvinnekampen!

Arbeiderkvinnene er de hardest undertrykte av alle norske kvinner. Sammen med sin klasses menn står de i den mest direkte motsetning til monopolborgerskapet. Til forskjell fra småborgerskapet har de ingen sjølstendig stilling eller kapitaleiendom å miste. De har alt å vinne, ingenting å tape på en revolusjon. De utgjør det store flertallet av norske kvinner.

I tillegg til den undertrykkinga og utbyttinga de er gjenstand for som del av arbeiderklassen, er de også undertrykt som kjønn. De holdes som en arme av reservearbeidskraft, en arme som kan tas inn i fabrikkene i gode tider når produksjonen går for fullt, og sparkes i dårlige tider. Siden tilbudet på slike arbeidsplasser alltid er lavere enn etterspørselen, kan kvinnene holdes på lav lønn og dårlige arbeidsforhold.

Arbeiderkvinnene er en overmåte viktig ressurs for den faglige og politiske kampen mot monopolkapitalen og for gjennomføringa og oppbygginga av sosialismen. Deres stilling i samfunnet gjør dem til de mest konsekvente forkjemperne for full kvinnefrigjøring. Arbeiderkvinnene må være ledende i kvinnekampen i dag.

Kvinnene i filleproletariatet

Det finnes lite statistikk om dette laveste skiktet i samfunnet. Om kvinnene blant dem veit vi at det er færre kvinner enn menn blant «veteranene» av uteliggere i de største byene, at tallet på unge jenter blant sniffere og stoffmisbrukere øker, og at tallet på de mest ruinerte prostituerte også øker.

Filleproletariatet består av folk fra alle samfunnslag som av ulike grunner er ødelagt og har havnet der. Det er viktig å undersøke to ting: Er det et riktig inntrykk at mange jenter fra bygda havner her? Er arbeidsløsheten blant proletariatets kvinner en årsak til at tallet på prostituerte øker?

Slike undersøkelser vil være viktige for å kunne utforme en politikk som kan være med på å stanse økningen. Samtidig er det viktig å være klar over at filleproletariatet er upålitelige allierte for revolusjonen. Solidaritetsfølelsen er liten blant dem, de er i ferd med eller er allerede fysisk og moralsk ødelagte.

 

Kvinnene i Norge treng sjølvstendige masseorganisasjonar for sine interesser og krav. Det trengst ein debatt om vegar og mål for å nå fram til dette. Vi må vite kva som er kvinnene sine fremste krav – og kva forkvinner som må vere grunnstammen i organisasjonane.

Etter det andre landsmøtet i Kvinnefronten har det blussa opp ein diskusjon i ein del blad om kva som må til for at ein organisasjon for kvinnene sine interesser skal kunne reknast som progressiv. Diskusjonen er først og fremst sett i gong av dei som kom i mindretal på landsmøtet. Dei er usamde i at det strekk til med ei plattform som peikar ut dei viktigaste områda der kvinnene er undertrykte, det som samlar det store fleirtalet av norske kvinner, og peikar på kampoppgåvene utfrå det. Dei meiner ei slik kvinnerørsle må erklære seg som ein kamporganisasjon mot det kapitalistiske samfunnet og kalle seg sosialistisk, om den skal kunne skilje seg frå den borgarlege kvinnerørsla og peike på den rette vegen å gå i kvinnefrigjeringa. Elles vil den spreie illusjonar om det kapitalistiske samfunnet og forfalle til perspektivlaus reformisme. Når dette synet ikkje vann fram på landsmøtet, har dei tilmed funne det for godt å hevde at fronten har vorte anti-sosialistisk – og anti-feministisk.

Kva slag plattform Kvinnefronten har vedteke, kan de lese ute i dette bladet. Vi har prenta plattforma som dokument, saman med den prologen Johanna Schwarz skreiv og las opp for landsmøtet. Plattforma vart vedteken med 156 mot12 stemmer av møtet. Vi må vel tru at delegatane var representative for dei 4 000 medlemmene i fronten. Vedtaket tyder dermed på at plattforma vart sett på som ei dekkande oppsummering av dei røynslene medlemmene har gjort seg den tida organisasjonen har vore til.

Det trengst ein diskusjon om vegar og mål!

Kvinnefronten er ein ung organisasjon og den treng sikkert meir røynsler før den har treft det rette på alle område og utvikla ein politikk og ein praksis som gjer den i stand til å bli ein verkeleg masseorganisasjon.

Likevel må det vere lov å seie at dei resultata som er nådd er betydelige. Utviklinga i organisasjonen har hatt svært mykje å seie for heile kvinnerørsla i Norge. Så vidt vi kan sjå, har den nyfeministiske rørsla lagt av seg dei mest anarkistiske slagorda sine mot manns-samfunnet», og byrja å bli meir opptekne av kvinnene sine rettar og interesser andsynes samfunnet som heilskap. Eldreorganisasjonar som dei demokratiske kvinnelaga har fått mod på seg til å styrkeaktiviteten sin.

Desse organisasjonane og den borgarlege kvinnesaksforeninga har slått kreftene sine saman om aksjonar og demonstrasjonar. Eit resultat av dette er at 8. mars, som for berre eit par år sidan for så godt som alle berre var ein dato som andre datoar, no er blitt ein kampdag for kvinnene som vert følgd opp i presse, radio og fjernsyn og som allereide samlar meir folk i demonstrasjonar enn det DNA greier å samle i sine tog når dei skal feire klassesamarbeidet 1. mai.

Både Kvinnefronten og dei andre kvinneorganisasjona er derfor tente med at det kjem i gang ein diskusjon som mange kan bli kjende med om vegar og mål for kvinnerørsla. Nå står det ikkje i vår makt å setje vilkår for ein slik diskusjon, sjølv om det kunne vere freistande å seie at resultata av den ville bli mest til bate for kvinnerørsla om den vart førd ut frå dei kommunistiske prinsippa om einskap – kritikk – einskap. Best hadde det vore om den fekk former som strekar under det ein ers amde om og ikkje sår tvil om den gode meininga til korkje fleirtal eller mindretal.

Dei ville åtaka som ein del av kritikarane har retta mot AKP(m-1) etter landsmøtet i Kvinnefrontet, har i alle høve ikkje noko med sakleg debatt å gjere. Open anti-kommunisme av dette slaget tener korkje Kvinnefronten eller den allmenne kvinnerørsla. Det styrkje rheller ikkje politikken til dei som kjem med slike åtak. Ein fremjer ikkje si eiga sak ved å mistenkleggjere motstandaren.

Det er sikkert dei som er usamde i den politikken Kvinnefronten legg fram i plattforma si. Vi skal ikkje seie for visst kva dette gjeld. Kan hende kan nokon meine at den tek opp saker som ikkj ebeint fram rører ved kvinnene si stilling som kjønn, eller at mannen sitt ansvar for kvinneundertrykkinga og dei føremonene han måtte hauste av den, blir for mykje tona ned? Er det slikt som ligg i skuldinga om anti-feminisme?

I så fall trengst det utan tvil ein diskusjon om kva feminisme er. Det finst dei som freistar å smi i hop marxistisk-feministiske strategier for kvinnekampen. Dei vil ta «det beste» frå tradisjonellmarxisme og smi det saman med «detbeste» frå den feministiske verdsåskodinga. Dette er ei vonlaus oppgåve. Det let seg ikkje gjere å få antagonistiske motseiingar til å gå saman til eitt. Den proletære linja for kvinnekamp står i motsetnad til ei borgarleg linje som feminismen. Den er i strid med marxismen å hevde at overbygnaden, ideologien, er like grunnleggjande som basis, at kamp for haldningsendringar har same forrang som kampen mot monopolkapitalen.

Men til no har det kunna sjå ut som om kritikarane har vore samde i mest alt, unnateke dette at fronten ikkje erklærer seg for sosialistisk. Når dei gjer så mykje ståk om dette siste, men legg så lite vekt på å få fram det det er semje om, då er ein freista til å mistenkje dei for å vere i simplare ærend. Dei må skulde seg sjølve om nokon vil tru dei er ute og veiftar med «raude» flagg mot raude flagg av omsyn til sine eigne parti. Det ville ikkje vere så underleg om partia i SV kunne trenge eit raudt forheng framfor seg, no når dei så openlyst er på skli til høgre for å kome på talefot med høgresosialdemokratiet til Bratteli, Steen og Aspengren, desse som Rolf Dahl i SV sitt faglege utval har vore ublyg nok til å kalle den eine av «hovedgruppene i arbeiderbevegelsen».

Kva meiner AKP(m-1)?

Det er kjent nok at AKP(m-1) arbeider for ein sosialistisk revolusjon og ser på seg sjølve som eit redskap i kampen for proletariatet sitt diktatur. Da vi tok opp kvinnespørsmålet i Røde Fane sist gong – i nr. 2/1972 – slo vi og fast at det berre er sosialismen som kan frigjere kvinna og gjere slutt på produksjonstilhøva som held fleirtalet av kvinnene utanfor samfunnsmessig arbeid og gjer dei sosialt og økonomisk bundne til mannen. Vi slo og fast at vi ser på kvinna som ei sjølvstendig kraft for revolusjonen og at ingen revolusjon kan vinne fram utan at kvinnene i det arbeidande folket er mobilisert. Dette synet finn ein og i AKP(m-l)s program frå 1. landsmøte, som er tilgjengeleg for alle.

Det skulle og vere kjent at det ikkje er noko prinsippspørsmål for oss om kvinnene sine masseorganisasjonar stiller seg på sosialismens grunn eller ikkje. Etter vårt syn er dette noko som må avgjerast ut frå situasjonen – og av kvinnene sjølve.Vi ser stoda i kvinnerørsla i Norge slik at det ikkje vil hjelpe henne framover om det byggast opp ein organisasjon for dei sosialistiske kvinnene særskilt. Situasjonen i dag er den at dei norske kvinnene står utan ein organisasjon som organiserer verkeleg store massar av kvinner, tek opp deira interesser underkapitalismen og kjemper for dei.

Kvinnefronten – og dei andre organisasjonane – har enno svært få kvinner med. Det er ein veldig kampoppgåve å vinne fram med sjølve den tanken at kvinnene som gruppe treng sin organisasjon. Det krev mykje arbeid å fostre fram ideen om at det trengst organisert kamp frå det arbeidande folket sine kvinner for å få sine rettar igjennom og at det nyttar å slåst.

Skal Kvinnefronten og dei andre organisasjonane vinne fram med dette, da trengst det først og fremst at dei står fram som talerør for kvinnemassane sine krav og interesser, og som organisasjonar der jamne kvinner sjølve kan ha eit ord med i laget. Dersom ein når fram med dette, vil dette føre til stor framgang for kvinnene. Først da kan dei bli ei kraft som monopolkapitalen og staten må ta omsyn til. Eierklæring for sosialisme hjelper lite til å løyse dei oppgåvene dette stiller oss framfor.

«Sosialisme» – garanterer ingenting

Ei parole som «Kvinnenes frigjøring – arbeiderbevegelsens sak», som nokre vil fremje, går det kan hende an å tolke i mange leiar. Men den tener i alle høve ikkje målet med å fremje ideen om at kvinnefrigjering først og fremst er dei store kvinnemassane si sak. Og vi ser den som svært så ubrukbar, så lenge stoda er slik at, nokon kunne tru det var klasseforrædrane og monopolkapitalens eigne politikarar i arbeidarane sine organisasjonar som kan hjelpe kvinnene fram til frigjering.

Det er liten grunn til å nære noko redsle for at ein slik organisasjon vil kunne bli kuppa frå høgre fordi om den ikkje set sosialistmerket på seg. Dei som er fiendar av kvinnene sin kamp for frigjering, dei vil døme rørsla etter dei krava og den kampen som fremjast –i alle fall.

Sosialistmerket vil heller ikkje gje nokon garanti for at rørsla vel den rette vegen i denne kampen. Det finst menn og kvinner som kallar seg for sosialistar som meiner at kvinnene ikkje vinn på å føre fram sine eigne krav eller organiserer seg særskilt, av di dette er å akseptere kvinneundertrykkinga. Det finst dei som meiner at kvinnene sin kamp for eit nytt, sosialistisk samfunn er ein annan enn den arbeidarklassen står for – og at kvinnekampen må ha front også med den. Det er dei som kallar seg sosialistar somm einer at kvinnene sitt arbeid med oppseding av borna og arbeid i heimen er det mest verdfulle som finst for dei, og vender seg mot kvinnenes kamp for rett til arbeid. Der er kort sagt slik at sosialistar, kvinner som menn, også treng å sjå røynsler frå kvinnekamp og kvinneorganisering for å få avklare sitt syn på vegen til kvinnefrigjering.

Ein bør også merke seg at mellom dei som går til åtak på Kvinnefronten frå «venstre» og krev å få «dei sosialistiske perspektiva» med, finst og dei same som ivrar mest for å dra Kvinnefronten til høgre ved å få fronten til å leggje ein feministisk politikk til grunn.

Interessene til arbeiderklassen sine kvinner – grunnlaget for kvinnefrigjeringa.

Den oppgåva Kvinnefronten har teke på seg, er å organisere kvinnene på grunnlag av deira objektive interesser, forme ut ein politikk som samsvarar med krava til det store fleirtalet av kvinnene, og arbeide for einskap mellom kvinnene og kvinnene sine organisasjonar så langt dette er mogeleg på dette grunnlaget.

Korleis dette skal gjerast, og kva for problem som må løysast på vegen, det er det ingen som kan gje noko fullgodt svar på i dag. Vi kommunistar vil delta aktivt i dette arbeidet, stø det med dei kreftene vi har og kjempe for stønad til det frå andre grupper og parti.

I dette nummeret av Røde Fane legg vi fram tre artiklar som summerar opprøynsler AKP(m-l) har gjort seg i kvinnearbeidet dei siste par åra. Vi legg framsynet vårt på kva som er rota til kvinneundertrykkinga i dag ,korleis klassemotsetnadene kjem fram mellomkvinnene, og kva som er viktig å merke seg i historia til den norske kvinnerørsla, særleg kampen mellom den feministiskeo g den proletære linja. Vi trur desse røynslene er overmåte viktige når det gjeld dei nye kvinneorganisasjonane si evne til å gjere problemene og interessene til arbeidarkvinnene og kvinnene i andrelag av det arbeidande folket til grunnlaget for frigjeringskampen, og å fri kvinnekampen for borgerleg ideologi og politikk.

– Det skal ikkje gå to år til vi tar opp kvinnespørsmål i bladet på ny denne gongen. Det er viktige emne som ikkje er tekne opp her, som vi kjem attende til i nummera frametter. Vi har under arbeid artiklar om kvinna sin stilling i familien og kampen mot vanvørdnad av kvinnene frå arbeidarklassen sine menn. Vi kjem seinare til å ta opp kva perspektiv «oljealderen» kjem til å gje for kvinnekampen, og vil og fremje ein debatt om husmora sin stilling. Det kjem meir stoff om feminismen. Og – ikkje minst – vi oppmodar de som les dette nummeret til å la oss få høyre meininga dykkar om dei synspunkta vi legg fram denne gongen.

Tema: For ei riktig linje i kvinnekampen

– Reis kampen blant arbeider kvinnene s. 1

– Retten til arbeid – kvinnenes fremste krav s. 6

– Fram for en klasseanalyse av de norske kvinnene s. 12

– Gjør bruk av kvinnebevegelsens historiske erfaringer s. 24

 Dokument Kvinnefronten

– Johanna Schwarz: Prolog s. 37

– Kvinnefrontens politiske plattform s. 39

Tema: «Venstre»-opportunismen

– «Venstre»-opportunismen i Norge (3) s. 61

– Studieopplegg s. 68.

Tema Norge og olja

Oljeeventyr for imperialismen  s. 41.

Debatt

– Kva slags forsvar duger for folket? s. 70

Bøker og tidsskrifter

– Arbeidernes leksikon s. 76

Tema Lønnsoppgjøret 1974

Våre krav – fiendens taktikk  s. 44

Internasjonalt

Bresjnev opnar dørene for amerikansk monopolkapital s. 53

Røde Fane nr 1 1974

INNHOLD:

Statens Voldsapparat
Militærapparatet – kjerna i borgarstaten s. 1
Tron Øgrim: Pro-russisk femtekolonne i Norge'? s. 5
Finn Sjue: Hva slags forsvar trenger folket'? s. 10

50 år siden Lenins død
« -Sverdet er Lenins lære» s. 38
V. 1. Lenin: Hvordan Kautsky gjør Karl Marx til en gjennomsnitts liberaler s. 41
Tor Obrestad: Lenins skor s. 49

Lønnsoppgjøret 1974
Lønnsoppgjøret og oljekrisa s. 54
 

Internasjonalt
Ny kommunistisk bevegelse i USA. s. 59
Fronten mot supermaktene (2) s. 68

Debatt
OBOS redskap for leieboerne? s. 74

Bøker og tidsskrifter
Målstrid er klassekamp s. 79

Redaktør og ansvarlig utgiver: Knut Johansen.
Adresse: Røde Fane, Forlaget Oktober A/S, Postboks 2066, Grünerløkka, Oslo 5.
Postgiro: 2 20 84 78. Abonnement 30 kr. for året (6 nr.).Løssalg kr. 8,-

Stadig kjem det nye prov på at imperialismen og borgarskapet set inn vald mot folket berre det set seg i rørsle og krev noko meir enn det fienden er innstilt på å tåle. Kvar gong blir det ført til torgs påstandar om at dette likevel ikkje gjeld allment, ialle fall ikkje i framskridne kapitalistiske land, og slett ikkje i Norge.

Dei som kjem med desse påstandane, er dei same som dei som avviser lærdomane til Lenin – eller freistar å gjere han til ein gjennomsnittsliberaler, slik dei gamle revisjonistane gjorde med Marx på slutten av førre hundeåret.

I Sosialistisk Valforbund er det no igang diskusjonar om «sosialistisk forsvarspolitikk». SF har gjeve ut eit debattopplegg om dette, NKP har sett ned ei nemnd til å ta seg av spørsmålet. Er dette tenkt til å bli ein open diskusjon? Er den tenkt til å ta alvorleg på dei røynslene som arbeidarklassen og folket har gjort gjennom hundre år? Vil dei gå dagsens norske røyndom etter i saumane, sjå etter kva makt imperialistane og den norske staten har å setje inn mot arbeidsfolk om dei krev for mykje? Vil dei ta omsyn til korleis staten førebur seg på ein slik situasjon?

Sant og seie trur vi ikkje det! Det vi har sett frå dei i dette spørsmålet, tyder heller på at føremålet er å finne gode argument mot dei slutningane kommunistane dreg av røyndomen. Det er om å gjere å finne ting som talar mot Lenin si tese om valdsapparatet, militærstellet, som kjerna i borgarskapet sin stat, og mot Mao Tsetung sine tesar om at den politiske makta gror ut av geværløpet og at folket inkje har, om dei ikkje har ein folkehær. Debattopplegget som SF har send ut, «Sosialistisk Forsvarspolitikk», SFs studieutval 1973, peikar i denne leia. Det same gjer det dei har å fare med i pressa si om hendingane i Chile.

Gamle argument

Argumenta dei finn fram til er dei gode gamle, til og med «professor» Kautsky sitering på at Marx sjølv meinte at arbeidarane i Amerika og England kunne nå målet sitt på fredeleg – og demokratisk – vis (SF sitt debattopplegg, s. 40). Dette viste Lenin attende som lausprat alt i1918. Sjå artikkelen frå «Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky» i dette nummeret.

Elles kjem det argument om at den fascistiske kjerna i offiserskorpset er svært fåtallig, at den har urliten stønad. Det skal gå an å isolere dei og kaste dei ut, for så å demokratisere forsvaret.

I siste omgang tyr ein tilmed til teoriar om at ein revolusjon i Norge vil kome i lag med «et bredt politisk og sosialtoppbrudd i flere framskredne land», så mektig at imperialismen vil drukne som i ei flodbølgje. (SF-heftet s. 41.) Difor vil ikkje militærspørsmålet få særleg mykje å seie.

Eit mogleg åtak på Norge i ein nyimperialistisk krig blir trylla vekk med prat om avspenning mellom stormaktene og framgang for «kampen for freden» verda over (jfr. NKPs prinsipprogram frå1973). Dette blir hevda i ei verd som er prega av større uro enn på lenge, der stadig fleire folk tar sin lagnad i eigne hender og grip geværet mot imperialismen! Vi trur og vi kan seie kva veg diskusjonen ber, kva program SV har tenkt å samle seg om. Vi trur det vil gå iden same leia det gjekk på SF sitt landsmøte i Trondheim 1973. Der vart det vedteke at «Partiet ser ein overgang til et alliansefritt og nasjonalt kontrollert forsvar som et skritt i riktig retning.» SF vil gje si gamle parole om total avrustning på båten – eller i alle fall dempe denne kraftig ned, og ta over NKP si revisjonistiske parole om eit nasjonalt forsvar som brukande for arbeidsfolk under kapitalismen.

Borgarstaten sitt forsvarsverk dølgjest

Dette fortel ein bra ting – at pasifismen er på attergang i SF. Han finst enno: I debattopplegget er det ein tilhengjar av ikkjevald som tilmed viser til «erfaringenefra tidligere kriger (og Vietnamkrigen idag)» og hevdar at dei syner at ein må unngå væpna kamp som forsvarsform, av di det fører til så mykje liding. (SF-heftet s. 16.)

Men det fortel og at eit nytt SV-parti vil kome til å stå på ei linje som dølgjer det forsvarsverket borgarskapet har bygd oppfor sin rett til å utbytte arbeidarklassen. Det inneber politisk avvæpning av arbeidarklassen og folket i dag – og den reine saueslakten av klassen ein gong i framtida.

Oppgjeret med pasifismen har tvunge seg fram i SF dei seinaste åra. Ikkje fordi verda har endra seg og SF alltid har vore på høgd med livsens røyndom, slik ein får inntrykk av i debatt-opplegget vi har vist til. Der heiter det: «når militær avrustning ikke lenger er noe endelig svar fra SF på forsvarsspørsmålene, henger det sammen med viktige endringer, særlig i den seinere halvdel av 60-åra.» (SF-heftet s. 33.) Det heng saman med at den revolusjonære rørsla i Norge har vore i sterk utvikling, særleg i – men også utafor – ml-rørsla. Og det heng saman med hendingane i verda, som har tvunge folk til å ta kampen vår for den kommunistiske teorien alvorleg.

Dei hendingane som har funne stad dei siste månadene – IB-avsløringane i Sverige, rettsaka mot FiB-journalistane, nederlaget for Allende-regjeringa i Chile, fascistkuppet frå kjerna i det «demokratiske» hærstellet der nede, avsløringane av øvingane mot norske progressive, både frå hæren og frå det sivile forsvarsverket, rettsaka mot soldat Narve Trædal, innstillinga frå Aulie-utvalet om politistellet– alt dette er ting som stør vår oppfatning av borgarstaten sin valdskarakter og det naudsynte i folkevæpning for å vinne kampen for sosialismen.

Kva rolle vil SV spele?

Kan hende trengst det meir stoff, fleire kjensgjerningar, lang tid, før partia er villige til å sjå realitetane i auga. Sjølv om SF kan meine dei har nådd store resultat i studieverksemda si, er det likevel så at partiet står svært svakt teoretisk. Kan hende kan NKP kome til å greie å fylle dette tomromet. Dei kan t.d. få opp-slutning om sine «ny»-kommunistiske teoriar om gradvis innskrenking av monopola si makt, anti-monopolistisk regjering og fredeleg overgang til sosialismen. Dei høver som hand i hanske til å forsvare venstresosialdemokratisk reformisme med.

Vi kjem ikkje til å stå ved sida og sjå på kva syn dei fell ned på. Mellom anna derfor legg vi fram stoff i dette nummeret som vi meiner må trekkast inn i forsvarsdebatten i SV, og andsynes SV. Men vi trur ikkje det er vi som avgjer utfallet. Ansvaret for at debatten om militærstell og folkevæpning blir ført ut frå realitetane og ikkje ut frå eit syn som går ut på å dekke dei til, det ligg først og fremst på dei som er med i SV. Det standpunktet ein vel å ta, avgjer kva kampen for sosialismen ein gong skal kome til å koste for arbeidsfolk. Det avgjer også korleis ein møter klassefienden sine åtak mot den progressive rørsla i Norge i dag.

Det er ikkje rett som Reidar Larsen hevda i eit nyttårsintervju med Klasse-kampen etter NKP sitt landsmøte – at dette er hypotetiske og lausrivne teoretiske spørsmål.

Eit forsvar som ikkje reknar med at ein mogleg angriparstat kan få stønad frå ein svikefull femte-kolonne i landet sjøl, det er eit dårleg forsvar. Dette er noko alle skjønar.

I dag prøver den norske staten å spele på dette. Dei trur dei skal få dempa motstanden mot dei øvingane som no er avslørde med dette og få folk til å nøye seg med orsakingar om at namn på verkelege organisasjonar og institusjonar er blitt nytta i meldingane.

Det finst diverre dei som går på denne limpinnen. Vi skal difor sjå på om det retteleg kan seiast at øvingane er retta mot trulause folk som ville gå t.d. Sovjet til hende om dei gjekk til åtak på Norge. Vi skal og sjå på om dei rettar seg mot dei statane som helst vil gå til okkupasjon av landet.

Hvem er femtekolonnen?

En stat forbereder militært angrep på en annen. Angriperstaten ønsker å slå den andre statens hær i kamp, kanskje for å erobre den, kanskje bare for å ta en del av dens territorium eller presse gjennompolitiske krav.

Det viktigste midlet angriperen bruker i krigen er som oftest dens egne regulære styrker, dens egen hær. Men angriperhærens frammarsj kan bli gjort lettere, dersom det finnes krefter som oppløser den angrepne statens forsvar innenfra.

Følgelig vil angripere ofte forsøke å skape organisasjoner i fiendens land som kan hjelpe deres egen framrykking. Det kan være opprørsstyrker som kjemper med våpen i mot landets regjering. Eller det kan være folk som har viktige plasseringer i hæren, industrien, staten, kommunikasjoner som jernbane osv., og som hindrer forsvaret gjennom sabotasje. Det kan være politiske partier og aviser som forsøker å skape en fiendtlig stemning mot forsvarsstyrkene og er vennlig mot angriperen.

Slik virksomhet, som er organisert av en mulig angriperstat eller som i hvert fall allierer seg med en angriper, samme-fattes vanligvis under begrepet femtekolonnen.

Femtekolonnen i Norge, 1940

I dag er det de blå og brune på høyresida som skriker høyest om «femtekolonnister». Det må ikke få alle oss andre til å gjøre den feilen å tro at alt snakk om femtekolonnevirksomhet er noe vrøvl.

I 1940 fantes det viktige tyske femtekolonner i mange land. I Norge var den bl.a. i NS. NS var ikke noe betydelig parti, men det var likevel et organisertapparat som sto ferdig til å hjelpe tyskerne å underkue landet, skaffe quislinger, angivere osv. Kanskje viktigere enn NS var det tyske apparatet av agenter i den norske hæren. Sannheten om det har høyresida forsøkt å undertrykke etter krigen. Det er likevel kjent at det satt pro-tyske offiserer helt opp i toppen av forsvarsledelsen. Slike offiserer hjalp tyskernes krig bl.a. i Oslofjorden og ved Narvik. At det fantes var ikke en gang ukjent før krigen – Nordahl Grieg advarte f.eks. mot en navngitt general, som ganske riktig også blei forræder.

Femtekolonnister i dag

Femtekolonner blir forsøkt organisert av stormaktene i dag også. USA har forsøkt å bygge opp hemmelige støttegrupper i Nord-Vietnam. Frigjøringslederen Cabral ble myrdet i 1973 av agenter som portugiserne hadde smuglet inn i frigjøringsbevegelsen i Guinea-Bissau.

Femtekolonner finnes ikke bare i sosialistiske land eller frigjorte områder. I Sihanouks Kambodsja, som før 1970 slett ikke var særlig radikalt, organiserte USA en femtekolonne som tok makta ved kupp og «inviterte» amerikanske militære styrker inn. Pro-russiske grupper er organisert under jorda i Jugoslavia. Pakistan er en stat med flere naboer som drømmerom å erobre pakistansk land. Både India, Afghanistan og Persia har forsøkt å sende våpen til grupper i Pakistan.

Wintex-øvelsen – forsvar mot femtekolonne?

Nesten alle – unntatt potensielle kuppmakere som Zeiner Gundersen og majoren i Morgenbladet – «beklager» i dag i ord at Wintex-øvelsen rettet seg mot navngitte organisasjoner. Mange forstår også virkelig at det er farlig å skape en reaksjonær hetsstemning mot streikende arbeidere og venstreorganisasjoner. AKP(m-l) har pekt på at øvelsen i praksis er forberedelse til statskupp.

Men samtidig finnes det en reaksjon på øvelser av typen Wintex som vi vil kalle moderat eller liberal. Den er slik: «navngitte organisasjoner burde aldri vært brukt. Men samtidig er øvelser som Wintex virkelig nødvendige. I en krigssituasjon vil det finnes femtekolonnister. De vil bruke metoder som de som er nevnt i øvelsestelegrammene. Og det må totalforsvaret (militærvesenet, sivil administrasjon, bedriftsledelse, presse, organisasjoner osv.) trenes opp til å stå imot.»

Det er lett for oss som er politisk skolerte å se at denne «liberale» holdninga i virkeligheten er reaksjonær. Den innebærer at man godt kan gjennomføre øvelser mot venstresida – øvelser i statskupp – bare tingene ikke nevnes ved sitt rette navn! Wintex kalte Sovjet for «Orange Blossom». La oss nå si at man kaller AKP(m-1) for «Red Star Group», SV for «Pro-Orange forces» og samorganisasjonen i Trondheim for «lawless elements» i så fall skal altså alt være i orden!

Vi kan derfor også lett falle i den fellen å latterliggjøre påstanden om at «Wintex» o.l. retter seg mot femtekolonnister uten å bry oss med å vise hvorfor påstanden er feilaktig. Men det er farlig.

For i så fall glemmer vi alle de som ennå ikke har gjennomskuet politikernes løgner så klart som vi sjøl. Det finnes hundretusener som politisk kanskje sokner f.eks. til sentrumspartiene, som ikke har noen direkte kontakt med venstreorganisasjoner og som bare kjenner så vidt til venstrefløyens virksomhet gjennom fjernsyn, radio og de borgerlige avisene. Erfaring viser at folk som aldri har møtt kommunister kan narres til å tro de mest fantastiske ting om oss. Og likevel kan de være utmerkete mennesker, som slett ikke ønsker å støtte noen slags fascisme i Norge.

Derfor bør vi ta oss den umaken å konkret tilbakevise at Wintex og liknende øvelser skal kunne være av noen slags nytte mot femtekolonner i Norge.

Slik analyserer vi Wintex som «øvelse mot femtekolonne»

Vi står overfor en påstått «øvelse mot femtekolonne». Når vi skal se nærmere på den, så må vi gjøre en konkret vurdering av hvordan denne øvelsen er lagt opp.

Virker det noenlunde sannsynlig? Om regjeringa i Irland skulle beskylde opposisjonen for å drive femtekolonnevirksomhet for å forberede en invasjon fra Haiti, så vil alle som har greie på politikk og geografi sjølsagt «se med stor skepsis på påstandene», for å bruke dagsnyttspråk. Bl.a. er Haiti slett ingen sannsynlig angriper.

Krig mellom USA og Sovjet derimot er absolutt mulig. Men hva om Nixon skulle beskylde Barry Goldwater for å lede en pro-sovjetisk fraksjon i parlamentet? I så fall ville han likevel ikke bli trodd. Goldwater er ingen sannsynlig alliert for Sovjet.

Hvilke angripere er virkelig sannsynlig, og hvem er det rimelig å rekne med skal kunne alliere seg med dem? Om en øvelse retter seg mot usannsynlige angripere og/eller folk som neppe ville kunne tenke seg å alliere seg med angriperne, så kan øvelsen heller ikke være noen virkelig øvelse mot en femtekolonne.

I så fall må det ligge andre interesser bak. I begynnelsen av 30-åra beskyldte Vidkun Quisling (daværende forsvarsminister) NKP og DNA for å ha samlet våpen, oppretta væpnete styrker og «for-berede et blodbad». Påstanden var åpenbart usannsynlig. På denne tida ville ikke DNA lage revolusjon, og NKP kunne ikke. Det var opplagt for alle som undersøkte at «NKPs og DNAs røde garder» ikke fantes. Men det var også opplagt for alle at arbeiderbevegelsen var det Quisling hatet mest her i verden. Han ville gjerne rakke ned på den og forberede angrep på den – slik han også virkelig angrep den på Menstad. Derfor var det ingen politikere som syntes det var noe «rart» at Quisling kom med slike merkelige påstander.

Om «fienden» i en øvelse mot femtekolonnen ikke er sannsynlige fiender, men samtidig er lagt for hat av folk i regjering eller forsvarsledelse, ja, så er saka klar. Da tar øvelsen slett ikke sikte på «forsvar mot fienden». I stedet er den ganske enkelt en forberedelse til et oppgjør med innenlandske politiske motstandere.

Den ytre fienden i Wintex-øvelsen var Sovjet. Vi skal derfor se på:

– Hvem som man har reknet som femtekolonnister for russerne.
– Er det sannsynlig at disse gruppene vil gå i ledtog med en sovjetisk angriper?

– Hvor finnes det sannsynligvis en russisk femtekolonne i Norge?

– Hvordan skulle man med rimelighet øve seg mot en slik femtekolonne i dag?

– Finnes det andre mulige angripere enn Sovjet?

– Hvem er sannsynlige femtekolonnister for slike andre angripere?

På dette grunnlaget skal vi felle vår dom over øvelser av »Wintex»-typen som «ledd i totalforsvaret mot femtekolonnevirksomhet.»

Ville NATO-motstandere, AKP(m-l) og fagforeninger støtte Sovjet?

I 60-åra var det vanlig å si på venstresida at «det er utenkelig at Sovjet skal angripe Norge». Faren er vel ikke så overhengende akkurat nå. Utenkelig er det likevel ikke– særlig om vi tenker noen år framover.

I utenrikspolitikken står Sovjet i 70-åra fram som en brutal og aggressiv imperialistisk stat som gjerne deltar i militære eventyr. Tsjekkoslovakia 1968, grensekrigen mot Kina1969 og støtten til Indias «Bangla Desh»-invasjon er eksempler på det.

Nå har Sovjet interesser på grensa mot Kina, og i Midt-Østen-området. Øst-Europa krever også store militærstyrker – tenk på Polen 1970. Likevel kan det vel tenkes at Sovjet i tilfelle konflikter i Europa skulle kunne besette Norge. Altså: ingen åpenbart usannsynlig angriper.

Hvem venter man da skal støtte russerne? Telegrammene som er kjent fra1970 og framover nevner «SUF» (dvs. AKP(m-l)s  ungdomsorganisasjon, som idag heter Rød Ungdom). «FNL-grupper». «Kampanjen Norge ut av NATO». «NATO-motstandere». «Ekstremist-grupper». «Demonstranter». «Studenter» (bl.a. i Bergen og Trondheim). «Streikende arbeidere» (bl.a. i Trondheim, Odda, Sør-Varanger). En løpeseddel som deles ut, bærer parolen: «Leve Mao og det sanne demokrati». Altså «Maoisten».

Omskrevet til vanlig norsk betyr dette: marxist-leninistene – AKP(m-l) og Rød Ungdom. Marxist-leninistene er det eneste partiet som har det på programmet at det bygger på Mao Tsetungs tenkning. Flere enhetsfrontorganisasjoner der marxist-leninistene alltid har spilt en sentral rolle. «NATO-motstandere» og «ekstremister» som om det ikke skal begrenses til å gjelde AKP(m-1) og RU, også må omfatte medlemmer og tilhengere av SV, folk i AUF og til venstre i arbeiderpartiet, kanskje Unge Venstre? Den radikale, demonstrerende ungdommen. Universitetsstudentene. Arbeiderne i radikale og aktive fagforeninger, bl.a. i jernindustrien og kjemisk industri. Disse er det altså som ifølge øvelsestelegrammer skal demonstrere, stelle til kaos og lage sabotasje for å støtte en sovjetisk invasjon!

Den politiske støtten til Sovjet er snever i Norge

Da Sovjet gikk inn i Finnmark for 30 år siden fikk den Røde Hær også virkelig brei støtte i befolkninga. Det var ikke bare fordi den dreiv ut tyskerne. Det var også fordi Sovjet hadde brei sympati den gangen – nettopp blant kommunister, radikale arbeiderpartifolk, radikal ungdom, fagorganiserte.

Men akkurat disse gruppene har mistet tilliten til dagens Sovjet-regjering. Ingen som kjenner norske arbeidsplasser skal kunne påstå at det noe sted finnes grunnlag til å sette i gang streik som støtte til en sovjetisk angriper! Samtidig som arbeiderne radikaliseres, er skepsisen stor mot det som kalles «sosialisme» i Øst-Europa, og ingen kan vente å vinne masseoppslutning på å innføre et slikt system her. Blant universitetsstudentene finnes det ingen støtte av betydning for dagens Sovjet. Forholda er slik at når Bresjnev-tilhengeren Georg Ovesen (NKP) skal innlede for Sovjet blant studenter, så begynner han foredraget med å si oppgitt at «jeg veit jo at jeg ikke vil få noen støtte for mitt syn her»! Disse synspunktene er typiske for hele den radikale ungdommen– alle dem offisersbladene kaller «yrkesdemonstranter».

Å beskylde marxist-leninistene, AKP(m-1) og Rød Ungdom, for å ville støtte et sovjetisk angrep, må vel være det mest absurde av det hele. For marxist-leninistene er den eneste politiske gruppa i Norge som har sagt i mange år at vi vil bekjempe et overfall på Norge uansett hvor det kommer fra – enten det kom-mer fra Sovjet, fra USA eller fra Vest-Tyskland. Vi har også sagt at vi vil fortsette kampen sjøl om hæren gir opp.

Det finnes intet grunnlag for samarbeid mellom Sovjet og AKP(m-1). AKP(m-l) ser Sovjet som en imperialiststat på linje med USA. Sovjetlederne har heller ingenting til overs for revolusjonære kommunister, «maoisten» som de kaller dem. Der Sovjet finner dem, slår de ned på dem.

I tilfelle et sovjetisk angrep, ville ikke AKP(m-1) og Rød Ungdom bare være mer pålitelig i forsvaret enn alle andre politiske partier. Vi ville også være langt mer pålitelige enn den norske staten og den norske hæren!

Disse kreftene, den sikreste motstanden Sovjet ville møte i et angrep i Norge, er det man «øver seg mot» som en mulig «pro-russisk femtekolonne»!

Finnes det støtte for Sovjet i norske partier?

Vi har sett hvor den sovjetiske femtekolonnen ikke finnes –- nemlig der den er blitt utpekt i øvelsestelegrammene. La oss gå over til å se om vi klarer å oppdage hvor den finnes. Først de politiske partiene.

AKP(m-1) – det eneste partiet som klart er utpekt gjennom antydninger og insinuasjoner i telegrammene («SUF»-grupper – «Mao og demokrati») – er altså det partiet der man kan være sikrest på å ikke finne støtte til Sovjet.

Hva med de borgerlige partiene? Tanken på at det skulle finnes noen prosovjetiske fraksjoner i det politiske spektrum som går fra Hunde-Lange til Halvard Eika er bare latterlig. (Den eneste som har påstått noe sånt er Helge Seip, som ser Khrusjtsjov spøke i Unge Venstre.) Det finnes kanskje korrupte enkelt individer som i hemmelighet gir Sovjet opplysninger. Her finnes nok også folk som ville stille seg til tjeneste om andre makter angrep. Men noen brei politisk støtte til Sovjet er utenkelig.

Om DNA vil vi si det samme som de åpent borgerlige. Her finnes det nok riktignok enkelte medlemmer og tillitsmenn med pro-sovjetiske sympatier. Men politisk sett er de uten makt og betydning i partiet.

Gjenstår SV. SF har ledere som er pro-sovjetiske. SF klarer ikke å ta avstand fra Sovjet-ledelsen. Men det avspeiler ikke synet til det overveldende flertallet av medlemmer og tillitsmenn. Tvert imot: I SF snakker man åpent om det «problemet» det er at NKP er pro-sovjetisk. SF som parti er ikke pro-sovjetisk. Det er bare så opportunistisk at det ikke klarer å ta seg sammen til å ta klart avstand fra Sovjet i dag, sjøl om flertallet er mot politikken som føres der! Å tro at SF som parti eller det store flertallet av SFs medlemmer skulle støtte en Sovjet-invasjon, er derfor absurd.

Til slutt NKP. NKP støtter og forsvarer Sovjets politikk. Men erfaring viser at dette forsvaret er ikke fullstendig slavisk, og det skjer ikke automatisk. NKP tok avstand fra invasjonen i Tsjekkoslovakia, sjøl om det var på en svak og dårlig måte. I NKP finnes det mange eldre, hederlige mennesker, som har vent seg til å solidarisere seg med Sovjet gjennom et langt liv og som ikke får seg til å tro at Sovjet har endret politikk 180 grader. Men disse folka er ikke landsforrædere og femtekolonnister av den grunn. Vi tror at et stort flertall av dem ville vende seg fra Sovjet i avsky dersom det overfalt Norge. Og det finnes også en del medlemmer og tillitsmenn som alt nå er mot Sovjets politikk.

I NKP finnes det utvilsomt et mindretall som er Sovjet-imperialismens politiske agenter, og som kunne tenkes å bli quislinger under et russisk angrep. Men NKP i dag er ikke av den grunn noe quislingparti, slik NS var det i 1940. NS var et parti angriperen kunne rekne med i sine planer. Men en russisk angriper kan ikke rekne med NKP-apparatet eller et flertall av medlemmene. For øvrig er NKP nå et meget lite parti, hvis medlemstall ikke lenger kan reknes i tusener.

En håndfull i NKP, pluss noen slengere fra andre partier – det er den politiske femtekolonnen en sovjetisk angriper i første omgang kan rekne med i Norge.

Fagforeningene og organisasjonene?

Hva med organisasjonene, industrien, statsapparatet?

En utenlandsk angriper kan tenkes å nytte seg av styrkeposisjoner i viktige organisasjoner – kontroll over styrer, massestøtte. Har en sovjetisk femtekolonne slik støtte i Norge?

Jeg har vært inne på fagbevegelsen. Felles med andre masseorganisasjoner gjelder det der at pro-sovjetiske standpunkter ikke noen steder har noen virkelig massestøtte – fram for alt ikke noe som skulle kunne mobiliseres til å støtte en invasjon! Folk i styrer som ville støtte Sovjet er slengere her og der og ingenting av virkelig betydning. Pro-sovjetiske frontorganisasjoner finnes ikke. Om man da ikke skal rekne de forskjellige øst-europeiske vennskapsforeningene. Til dels

finnes det der folk med all slags syn og meget forskjellig bakgrunn. For en sovjet-tjenestemann som skal samle kontakter og informasjon er det sikkert nyttig. Men nettopp derfor er det også tåpelig å tro at de skulle få militær betydning.

En angriper kan noen ganger benytte seg av at den er alliert med viktige finansgrupper inne i den angrepne staten. Jfr. den franske overklassens sterke sympati for Hitler. Men noen tilsvarende sympati for Sovjet finnes ikke blant norske monopolister. Om vi da ikke skal tro at Hydro er blitt pro-sovjetisk pga. oljekjøp?

En angriper kan ofte utnytte en junta av pro-imperialistiske embetsmenn eller militære på sentrale poster i fiendens stat. Slik kunne USA ta over Hellas i 1967, Kambodsja i 1970 og Chile i 1973. En slik pro-sovjetisk junta finnes ikke og kan ikke finnes i det norske statsapparatet. Den kunne ikke rekne med noen støtte blant lavere embetsmenn og offiserer, som er en betingelse for at en pro-imperialistisk fraksjon skal kunne overleve. Den pro-sovjetiske politiske femtekolonnen i organisasjoner, næringsliv og statsapparatet glimrer altså med sitt fravær.

Hva slags folk er i det sovjetiske spionasjeapparatet?

Det sovjetiske spionapparatet vil sjølsagt fungere som femtekolonne i en krig. Nøyaktige informasjoner om det er ofte vanskelig å finne, ikke minst på grunn av den sky av desinformasjon som blir spredd av norske SIPO-folk og reaksjonære journalister som Grundt Spang og Heradstveit. Disse folka beskylder ikke bare uskyldige for å ha kontakter med russerne, de avleder også oppmerksomheten fra en del av det russiske etterretningsvesenets vanligste arbeidsområder.

Det er opplagt at et russisk spionasje-apparat som skal ha betydning i en krig, ikke i hovedsak kan bygge på en og annen avhoppet polakk eller forkledt russer med falskt norsk pass. Hovedmassen av agenter må være nordmenn. Slike agenter vil være av to typer.

Den ene typen agent er en som frivillig og ut fra en politisk overbevisning gir opplysninger til en fremmed makt. Slik fikk de forskjellige allierte – Sovjet, England, pluss det norske XU – bygd opp sine etterretningsnett i Norge under krigen. Dette var meget gode etterretningsorganisasjoner i forhold til mye som ellers er vanlig.

Grunnen var sjølsagt at mange hatet tyskerne. Følgelig fikk de allierte spionene opplysninger fra folk sentralt i alle slags organisasjoner, i sentrale eller meget betrodde stillinger i viktige kontorer, bedrifter osv. Effektiviteten i denne typen spionasje er følgelig i stor grad avhengig av hvor brei sympati det finnes for oppdragsgiverens synspunkter.

Sovjets store problem har vært at sympatien i 20 år nå har vært synkende –først på grunn av McCarthyismen, seinere fordi den nye radikale ungdommen vendte seg mot Sovjet-lederne. Altså vil ikke spionasjeapparatet ha så mange å velge mellom, og heller ikke så godt materiale. Det gjør det sjølsagt også mye vanskeligere å «plante» en agent i en spesiell type betrodde og sentrale poster.

Den andre typen agent er den som er kjøpt – og kanskje også presset. Det dreier seg om folk som er skruppelløse og ofte også moralsk svake. Noen har vært alkoholikere eller har hatt andre store personlige vansker, f.eks. i pengesaker. En slik agent kan ha et politisk syn stikk motsatt av oppdragsgiveren. Den russiske storspionen, svensken general Wennerstrøm, var f.eks. nazisympatisør.

Alt norsk materiale tyder også på at det er denne siste typen agenter som er de viktigste – kanskje også fleste – i det russiske spionasjeapparatet. De overbeviste Sovjet-tilhengere som har blitt tatt, har vært småkårsfolk uten stor etterretningsmessig betydning. Grunnlaget for arrestasjon og straff har i noen tilfeller også vært heller tvilsomt. De viktige agentene som er blitt avslørt siden krigen, har uten unntak vært korrupte embetsmenn og offiserer som en knapt kunne mistenke for politisk sympati med Sovjet.

Vi kjenner ikke størrelsen på Sovjets spionapparat i Norge. Det kan altså godt være betydelig. Men alt tyder på at de viktigste agentene er korrupte nordmenn, og ikke politisk overbeviste tilhengere av Sovjet-ledelsen.

Hvem vil støtte en russisk invasjon?

La oss gjøre en oppsummering av det som er sagt til nå.

I Norge ville en russisk invasjon ikke få støtte av de revolusjonære, av massene av radikal ungdom og andre på venstresida, av studentene, av de fagorganiserte. Kort sagt: «Wintex-femtekolonnen».

Den kunne rekne med støtte fra et mindretall av forskrudde folk i NKP –kanskje et meget lite mindretall – og endel slengere fra andre partier.

Pluss et agent- og spionapparat av ukjent størrelse. Dets militære verdi er tvilsomt, fordi det bygger på korrupsjon og personlige svakheter mer enn på politisk overbevisning.

Dette er hele den faste støtten russerne i første omgang kunne rekne med å bygge en femtekolonne på.

Hvem ville kanskje ikke kjempe mot en russisk invasjon?

En større fare enn femtekolonnen ville antakelig «6.-kolonnen» være. 6. kolonne var det Helge Krog spydig kalte de norske monopolister, statstjenestemenn og offiserer som slett ikke hadde ønsket noen tysk invasjon (de sympatiserte med England) og som derfor ikke hadde samarbeidet med Tyskland før krigen, men som av «praktiske) årsaker samarbeidet svært bra med tyskerne straks de var i landet.

De «praktiske» årsakene var å hindre at monopolistene fikk avbrekk i produksjonen og fikk redusert profitten sin, særlig ettersom krigen skapte et veldig marked. For å sikre at «hjulene rullet» blei ledende ikke-nazistiske, borgerlige embetsmenn også lojalt sittende i stillingene og administrere landet for okkupasjonsmakta. Og som Hartmann har vist: General Ruge, øverstkommanderende for de norske styrkene i 1940, sa seg villig til å organisere norsk grensevakt mot Sovjet for Nazi-Tyskland! (Heldigvis for Ruge sa nazistene nei.) Disse folka satt i administrasjonsrådet i 1940 og i Hjemmefront-ledelsen seinere. I begge tilfeller gjorde de alt for å hindre at det blei ført virkelig kamp mot nazismen på norsk jord.

Slike folk var det som i det øyeblikk nazistene hadde inntatt norske byer gikk i gang med å opprette fred bak fronten mens tyskerne fortsatt kjempet mot nordmenn noen kilometer eller mil borte. Det var folk som «motstandshelten» biskop Berggrav som oppfordret norske soldater til å desertere. Det var folk som ordføreren som lot innrykke annonse om at befolkningen måtte hjelpe til med å bygge tyske militærflyplasser – mens kampene ennå pågikk i Nord-Norge.

Militærvesenet i 1940 hadde mange offiserer som var nazister, en del som ganske enkelt forduftet og noen som virkelig kjempet – ikke alltid like dyktig, men likevel kjempet. Det er ukjent for mange at den norske hæren som kjempet i slutten av april 1940 faktisk var en ganske ny og improvisert styrke som ikke liknet så mye på hæren fra en måned før.

Offiserene i 70-åra – vil de kjempe?

Det er en kjent sak at det norske forsvaret bare er bereknet på å vare noen få dager mot russerne for å gi tyskere og amerikanere et pusterom. Det er mange offiserer som tviler på om engang det er mulig.

Det finnes en historie om norsk offisersmoral. Jeg vil ikke påstå at den er sann. Det heter seg at i forbindelse med Cuba-krisen i 1963 gikk det ut internt krisevarsel på forsvarets nett i Nord-Norge. Av en eller annen grunn – kanskje en feil ved meldinga pluss den opphissete stemninga som hersket – fikk mange for seg at dette var krigsutbruddet. Det påstås at masser av offiserer forsvant – opp i fjellet, over til Sverige, og at den siste blei plukket opp i Paris mange måneder seinere.

Historien kan godt være løgn fra ende til annen. Jeg har hørt den i mange år nå, fra kull etter kull av rekrutter som har vært i Brigade Nord. Historien er gammal og den lever tydeligvis godt av seg sjøl. Rekrutter og andre som kjenner norske offiserer, tror i hvert fall gjerne på det den forteller.

VESTLIG FEMTEKOLONNE

De andre mulige angriperne

Skal vi tro på historien, heter ikke den mest sannsynlige angriperen mot Norge Sovjet. For i svært mange tilfeller er det som skjer at angriperen er et større land som har vært – eller tilmed er – alliert med det mindre, angrepne landet.

Det kan gjelde reine kolonier, som de portugisiske koloniene i Afrika. Det kan være halvkolonier, som USAs quislings-stat Sør-Vietnam. I Kambodsja innsatte USA først et pro-amerikansk regime og deretter invaderte USA landet. USA angrep sin tidligere satellitt Cuba. USA okkuperte Santo Domingo. England og Frankrike okkuperte Suez-kanalen, som England i sin tid kontrollerte. USA gjennomførte kupp i sitt interesseområde: Hellas, Chile. Sovjet okkuperte sin allierte Tsjekkoslovakia. Tyskland angrep Polen, som tidligere hadde vært en viktig tyskalliert. Tyskland innlemmet Østerrike, som allerede var på vei inn i Tysklands interessesfære. Mussolini innsatte fascisten, Zog, som konge i Albania. Mindre enn 20 år seinere overfalt Mussolini Albania, jaget sin quisling Zog og gjorde landet til italiensk koloni. Belgia gjorde Congo (i dag Zaire) sjølstendig, og okkuperte landet like etter.

Det er ingenting merkelig i dette. Større land som har mindre i sin interessesfære, skaffer seg stadig mer betydelige interesser der. Det gjelder ikke bare kolonier. Det gjelder også et lite imperialistisk land som Norge som domineres av andre og større allierte imperialistmakter. Jo større interesser, jo større grunn til å beskytte disse interessene dersom de på noen måte skulle være truet. I ekstreme tilfeller kan det føles som trusel nok bare at en ikke sjøl har full kontroll over det mindre og dominerte landet – at det finnes en formelt sjølstendig regjering, uansett hvor servil den er.

Norge er mer industrialisert enn Sør-Vietnam og Chile, med en utviklet og allsidig økonomi der deres er underutviklet og ensidig. Økonomisk og militært er Norge viktigere for Vesten enn Sør-Vietnam, Chile, Hellas … Oljen kommer i tillegg, som en enda kraftigere grunn til å sikre at Norge ikke går sin egen vei.

Hva heter altså logisk sett de mest sannsynlige angriperne? USA, Vest-Tyskland, England, Frankrike, – en av de tre største eller kombinasjoner …

Den svære pro-vestlige femtekolonnen

La oss raskt bruke samme mønster som vi nettopp brukte på Sovjet, og se hvem som kan tenkes å være femtekolonne for et vestlig angrep. Denne femtekolonnen vil kunne veksle nokså mye i størrelse utfra hva slags norsk regjering som sitter når landet blir angrepet. Det finnes jo tilmed en mulighet for at en norsk regjering skulle invitere slike styrker inn! La oss ta litt godt i, for alle tilfellers skyld for å se åssen det kunne gå om det gikk svært ille.

I befolkninga: monopolistene og de solide borgerne, mange borgerlige velgere og velgere på høyre-sida i DNA, USA-, EEC- og NATO-tilhengere av det mer fanatiske slaget.

Partier: de eneste partiene som sikkert ikke ville støtte fienden er AKP(m-l) og SV. Ellers avhengig av situasjonen. Norske soldater øver seg i angrep på palestinsk gerilja.

Organisasjoner: trolig bare toppen og spesielt dårlige deler av fagbevegelsen. Ikke studentorganisasjonene, elevorganisasjonene, ungdomsorganisasjonene utenom de høyreorienterte. Ellers svært mange muligheter.

Masser av aviser. Nøkkelpersoner i radio og fjernsyn.

Industri, næringsliv: toppsjefene i alle monopoler og omtrent all annen betydelig økonomisk virksomhet, og reaksjonære sjefer langt nedover.

Statsadministrasjonen: En betydelig del av de mange tusen som godtok Wintex-øvelsen uten å blunke (ifølge direktoratet for sivilt beredskap) må heretter reknes som i hvert fall mulige quislinger for en vestlig besettelse. Gjelder ikke bare sentraladministrasjonen, men også fylker og kommuner.

Departementer – ikke minst UD, som har vist seg å inneholde mange ekstremt vestlige og pro-reaksjonære embetsmenn.

Den militære ledelsen, der det sitter mange med fascistiske sympatier. Mange offiserer. Ditto innafor politiet.

De fascistiske organene innafor statsapparatet: SIPO og enda mer hemmelige og spesielle organisasjoner.

Utenlandske agent- og spionorganisasjoner. I hvert fall er CIA og BND (vest-tysk) svært godt utbygd i Norge, infiltrerer i tillegg fra topp til bånn staten, LO, DNA og andre store partier og organisasjoner, offiserskorpset, politiet, de norske spionorganisasjonene …

Som man ser: en ikke ubetydelig femtekolonne, både allerede organisert og potensiell. Litt av en hjelp for fremmedinvasjon! Så pass betydelig at i en del land har det vist seg at invasjon var ikke engang nødvendig .. .

Slik ville en virkeligøvelse mot femtekolonnen være

Lørdag 14. januar har Jens Schultz et artig leserbrev i Dagbladet. Han peker på at det er usannsynlig at det skulle komme noen trusel mot Norge fra venstrekanten. Siden faren for statskupp kommer fra ultrareaksjonære, foreslår han «… at kommende øvelser for våre stridende krefter fikk opplegg som f.eks.: 'Unge Høyre på ville veier', 'Norske oberster går amok', 'Farmand farer fram', eller kanskje helst: 'Hundeguttene slår til'.»

Schultz treffer spikeren på kornet, fordi han antyder hvordan formen ville være hvis det virkelig var femtekolonnen øvelser av Wintex-typen rettet seg mot.

La oss spinne litt videre på det. La oss tenke oss – ikke en radikal norsk regjering, – men en regjering av SP og KrF. La oss tenke oss krig i Midt-Østen og avstengte oljekraner. La oss tenke oss at regjeringa av en eller annen grunn følte seg presset til å holde steilt fast på norske oljeinteresser. Da er invasjon sjølsagt tenkbart. La oss videre – bare for hypotesens skyld – gå ut fra at det av en eller annen merkelig grunn ikke har vært mulig å gjennomføre noe kupp. Tyske, engelske og amerikanske styrker må altså inn utenfra. Fint grunnlag for en øvelse, ikke sant? Den kunne gjerne hete «Broken Pledge» – som betyr «brutt løfte» .. .

Stabsøvelse »Broken Pledge»2

Øvelsestelegram:

«Den allierte overkommandoen meddeler at innrykkinga i Norge ikke dreier seg om noen form for angrep eller innblanding i Norges indre anliggender. Det er den spente internasjonale situasjon som gjør innrykkinga nødvendig. Norge må ta imot de allierte styrkene som et ledd i sine forpliktelser innafor det vestlige forsvarssamarbeidet».

Øvelsestelegram

Leder i Aftenposten:

Den farlige utvikling som regjeringen har ført Norge inn i tjener ikke landets interesser. Den truer det norske demokratiets eksistens. Regjeringen må nå ikke gjøre vondt verre ved å forsøke å hindre innrykkingen fra våre allierte, som er et livsnødvendig ledd i det vestlige forsvarssamarbeidet i dagens spente situasjon: En slik militær aksjon mot våre allierte, som sikret Norges eksistens under krigen, vil fylle begeret til overflod for mange solide og sindige borgere. Det kan styrte Norge ut i anarki . …»

Øvelsestelegram

«UH demonstrasjoner i Oslo, Bergen, Sandefjord, Kristiansand. Det ble båret plakater og ropt slagord som 'Nei til Norge i drift', 'Ja til demokrati', 'Vekk med Vårviks kommunistiske regjering'.»

Øvelsestelegram

«SACEUR meddeler at Vårviks erklæring om at Norge ikke har planer om å trekke seg ut av NATO og det vestlige forsvarssamarbeidet ikke vil medføre at NATOs omplasseringer av styrker til Norge opphører. SACEUR peker på at disse omplasseringene ikke har noe å gjøre med interne forhold i Norge, men er betinget av strategiske hensyn som må tas pga. den spente situasjonen i Europa.»

Øvelsestelegram

«Det meddeles at mobiliseringen i Sør-Norge går dårlig. Mange mobiliseringsordrer er ikke sendt ut pga. sabotasje, og mange er forsvunnet i posten. Mobiliserte soldater er delvis blitt demobilisert.

Mange vernepliktige offiserer har ikke vist seg. Det er likevel mangel på uniformer og annet utstyr til soldatene, fordi lagrene er i en elendig forfatning.»

Øvelsestelegram

«Ledende statsfunksjonærer har uteblitt fra arbeidet i Oslo i de siste dagene. Det har vært intens aktivitet fra flere fremmede ambassader, særlig overfor politikere, statsfunksjonærer og offiserer. Et ukjent fly slapp løpesedler over Oslo sentrum i dag med oppfordring til befolkningen om å samarbeide med 'Norges NATO-allierte', som ikke kommer til å blande seg inn i Norges indre anliggender'.»

Øvelsestelegram

«Offiserer og fallskjermtropper arresterte femti norske soldater som ikke ville bøye seg for kommanderende Generals ordre om ikke å gjøre motstand mot den vest-tyske landgangen ved Kristiansand. En soldat som løsnet skudd mot offiserene ble henrettet ved standrett.»

Øvelsestelegram

«I betraktning av den norske regjeringsmotstand mot landsettingen av NATO-tropper tross at den er tvingende nødvendig ut fra den spente situasjon i Europa har norske politikere avsatt regjeringen Vårvik. En ny regjering er innsatt med bred politisk støtte. Statsminister: Helge Seip. Utenriksminister: Åse Liones. Finansminister: Erik Gjems-Onstad. Innenriksminister: Haakon Lie. Forsvarsminister: General Zeiner Gundersen. Et spesielt ministerium for indre sikkerhet er opprettet under ledelse av minister Asbjørn Bryhn. Pressesensur er innført inntil videre av sikkerhetsgrunner.

Regjeringen har oppløst alle anti-NATO-partier og forbudt alle demonstrasjoner, møter og ansamlinger av mer enn tre mennesker. Gatene i Oslo patruljeres nå av panservogner. Etter at en demonstrasjon med om lag 2 000 deltakere ble oppløst før i dag er det innført 24 timers portforbud. Situasjonen i resten av Østlandet er klar. Fra Nord-Norge meddeler kommanderendegeneral ved Brigade Nord at alt er rolig.»

Ganske artig, ikke sant? Og huff, huff, vi beklager, vi beklager at vi kom til å bruke virkelige navn på mennesker, organisasjoner, statsinstitusjoner og land ….

Stabsøvelse «Broken Pledge III»

Til slutt en liten smakebit fra en virkelig stabsøvelse mot femtekolonnen ved en russisk invasjon. For å gjøre det hele enkelt skal vi forutsette at Norge blir angrepet uten at det fører til at noen vestmakt blir innblandet – kanskje fordi de er opptatt på annet hold.

Øvelsestelegram

«Via en avhoppet funksjonær ved den russiske ambassaden har forsvarets overkommando fått vite at russerne har alle opplysninger om brigade nord i detalj opptil for 10 dager siden. Kilden er en stabsoffiser som russerne har presset i flere år etter at de fikk vite at han for 4  år siden ble sterkt avhengig av morfin under et langt tjenesteopphold i USA. Ingen har fattet mistanke til tross for at offiseren hadde et dyrt levesett og var kjent for å tape store summer i spill.»

Øvelsestelegram

«Brigade Nord befinner seg i oppløsning etter den russiske framrykkingen i Øst-Finnmark i natt. Kontakt mellom norske og russiske styrker er ikke oppnådd etter at russerne gikk rundt de norske grensepostene. Mange av offiserene er på vei sørover på egen hånd. Kommunistiske elementer blant de vernepliktige propaganderer for at soldatene skal kjempe mot russerne uten offiserer.»

Øvelsestelegram

«Ordfører Myrvold, (DNF) i Bergen, oppfordrer i et intervju med Bergens Tidende befolkningen til å holde seg i ro og gå på arbeidet. 'Alle føler vi vel det samme i disse dagene', sier Myrvold: 'Men livet må gå videre.' Myrvold sier at okkupasjonsmakten har oppført seg korrekt og er meget disiplinert. Folk bør vise ansvar og avholde seg fra demonstrasjoner og provokasjoner. Særskilt vil han be kranførerne i Bergens havn om å ta opp igjen arbeidet. Om ungdommene på den såkalte 'indre front' i Hordaland, sier han:

'Meningsløs heroisme har ingen hensikt. Det de gjør, skader de mange. De burde dra hjem og ta fatt der de slapp, med arbeid og skolegang'.»

Øvelsestelegram

Aftenposten refererer over 6 spalter øverstkommanderende for den sovjetiske militærmisjon. Han roser det norske folks og de norske myndigheters holdning. Russerne gjør ikke vanlige nordmenn ansvarlige for den uro som små grupper av forskrudde maoister prøver å skape.»

Oppsummering: Stabsøvelse i borgerkrig

Øvelsene av typen «Wintex» retter seg mot Sovjet, som er en mulig angriper. Men de ignorerer alltid en rekke andre stater som er like sannsynlige eller mer sannsynlige angripere – USA, Vest-Tyskland, England, NATO-alliansen.

De peker ut som «femtekolonne for russerne» nettopp folk som ikke kan tenkes å støtte en sovjetisk invasjon –massene av fagorganiserte arbeidere og universitetsstudenter, radikal ungdom, NATO-motstandere og progressive, partiet AKP(m-1).

De unnlater å peke ut som fiender sannsynlige femtekolonnister for Sovjet: korrupte og bestukne embetsmenn og offiserer.

De unnlater også fullstendig å forberede totalforsvaret på «6. kolonnen» – embetsmenn, forretningsmenn og andre som av opportunistiske grunner vil samarbeide med fienden så snart den er en maktfaktor på norsk jord.

De unnlater ikke bare fullstendig å peke på muligheten for angrep fra vest. Øvelsene unnlater også helt å bygge opp forståelsen for truselen fra den pro-vestlige femtekolonnen, som er så stor og omfattende at den kanskje kunne opp-rette en ny norsk regjering uten å trenge utenlandsk militærstøtte.

Jeg har vist at øvelser av typen «Wintex» ikke har den minste likhet med virkelige øvelser mot femtekolonnister slik de måtte være dersom Norge virkelig blei angrepet fra øst eller vest.

Vi har altså påvist at stabsøvelsene mot, «indre fiender» ikke har det aller minste å gjøre med forberedelse til forsvar mot femtekolonnister.

Hva kan være hensikten?

Det kan tenkes at utviklinga i Norge blei slik at vestlige imperialistmakter følte sine interesser i Norge truet. (Som jeg har antydet i skissen til «Broken Pledge II» behøvde ikke grunnen være noen revolusjonær situasjon.) I så fall ville monopolene og vestlige imperialister være interessert i et fascistisk statskupp i Norge – kanskje også at Norge blei okkupert av militære styrker fra vest.

Hvem ville kjempe hardest mot et slikt kupp? Nettopp fienden i Wintex-øvelsene – fagorganiserte arbeidere, studenter, ungdommer, radikalere, kommunister. Dem er det man øver seg mot. Men fordi man ikke våger å si åpent at man øver seg i statskupp, kaller man det »forsvar mot femtekolonnisten.

I virkeligheten er det stabsøvelser i fascistisk borgerkrig mot nordmenn. I virkeligheten er det monopolenes og imperialistenes egen femtekolonne som øver seg sjøl i å kjempe mot de som vil forsvare Norge: arbeidsfolk, progressive og revolusjonære.

«NATO, militærapparatet og politiet er i dag organisert og forberedt på å opprettholde monopolkapitalens diktatur med vold. Bare en hær organisert av arbeiderklassen vil kunne hindre at reaksjonen drukner revolusjonen i blod.» (AKP(m-l)s prinsipprogram).

«Vi kan ikke slutte at overgangen til sosialismen må bli voldelig, fordi den har vært det i andre land. Vår oppgave er ikke å være spåmenn om en fjern framtid, men å arbeide for at overgangen til sosialismen så langt det står til oss, ikke blir preget av vold.» (SFs studieforbund, «Marxistisk teori og sosialistisk strategi», hefte 5.)

Dette er dei to ulike syna som står mot kvarandre på venstresida i Norge når det gjeld overgangen til sosialismen og den væpna kampen. Som denne artikkelen viser, er det første tufta på hundre år gamle røynsler og saumfaring av dei røynlege draga ved den norske klassestaten. Det andre er grunna på vakre ønskje – 'eller tru på at det er tidsnok å seie sanninga når borgarskapet rullar fram valdsapparatet sitt mot arbeidarklassen.

(Denne artikkelen er skrevet på grunnlag av et foredrag holdt i Studentersamfunnene i Oslo og Bergen høsten 1973 med tittelen: NATO-trusel mot eller forsvar av folket? Det er ment som et foreløpig innlegg i diskusjonen om kommunistenes syn på arbeidsfolks forsvar i Norge i dag. Hensikten har vært å vise hvordan kjernen i borgerskapets voldsapparat, militærapparatet, i samarbeid med imperialistene, truer arbeidsfolk. Ei skikkelig analyse av imperialistenes militære rustning i Europa og verden for øvrig ligger utenfor artikkelen.)

Hva er «i pakt med norsk tradisjon»?

 

«Appellen» fra Vestlandet

 27. september 1973 ble det avholdt et seminar på Vestlandet. Tittel: Norsk Forsvarsberedskap. Konklusjon: Hvis vi ikke snart tar et oppgjør med venstreradikalismen her i landet, er vi redd for at Forsvaret både disiplinært og moralsk vil gå i oppløsning. Sentrale deltakere på kurset viste også til ett av krigsidealene – staten Israel. En skikkelig vervet hær og et stort antall i «reserven» var Israels forlokkende ideal.

Dette er ikke uttrykk for enkelte skrullete offiserers og gammelnazisters syn. I 1974 gir det i virkeligheten en pekepinn på en nokså utbredt stemning i store deler av det norske offiserskorpset, ikke minst i og omkring Forsvarets Overkommando. Sentrale grupper i ledelsen for den norske statens voldsapparat nærer heller ikke i dag noen finfølelse overfor den norske arbeiderklassen, og sjølsagt ikke den revolusjonære delen av arbeiderbevegelsen. Den siste avsløringa av øvelsen Wintex 73 rettet mot norske arbeidere og studenter, NATO-motstandere og andre, førte da også til at Overkommandoens norske sjef, general H.F. Zeiner Gundersen, rykket ut og stilte seg i bresjen for militærledelsen: Her har ingen gjort noe galt, ingen har overtrådt noen instrukser for hvordan øvelser skal gjennomføres.

Med det nære samarbeidet det er mellom militærledelsen og de regjeringene som går og kommer mens den sitter i sin posisjon i statsapparatet, er heller ikke forakten forarbeiderklassen spesielt ukjent for forsvarets politiske ledelse, enten den bekles med Lars Korvald og Johan Kleppe eller med Trygve Bratteli og Alv Jakob Fostervoll. Statens voldsapparat, monopolenesbeskytter, er verken til for å bli lekt med eller undervurdert.

Sporene fra militærkuppene, fra krigens dager, fra andre krisesituasjoner, skremmer. Når imperialistene mister albuerom fordi nasjonene og folkene frigjør seg og fravrister imperialistene deres markeder for råvarer og kapital, da skjerpes motsigelsene mellom statene og i de imperialistiske landa. Når monopolene ikke lenger klarer seg med statens politiske og økonomiske hjelp for å holdeprofitten oppe, kommer alltid volds-apparatet klarere til syne. Klarere enn revisjonistene er villig til å innrømme. Klarere enn høyre-sosialdemokratene ønsker så lenge de sjøl styrer en del av det samme apparatet – mot arbeiderklassen.

«Appellen» fra Vestlandet er ett tegn på at vinden begynner å blåse skarpere. Arbeiderklassen er i framgang, den revolusjonære bevegelsen vokser raskt, monopolene har lenge klemt arbeidsfolk med faretruende sterk beskatning for å finansiere sin videre monopolisering.

NATO er bare ett viktig spørsmål

Det er tid for å stille spørsmålene skarpt:

– Hvordan skal arbeiderklassen og andre grupper i folket forsvare seg og de borgerlig-demokratiske rettighetene mot borgerskapet og dets voldsapparat når fienden tar til å rasle med sablene?
– Hva vil skje om Norge meldes ut av NATO? Og – om dette på kort sikt skulle gå smertefritt, men at det skulle oppstå «fare» for at statsapparatet skulle knuses og sosialismen innføres i Norge, hva ville da imperialistene med økonomiske interesser i Nordsjø og Sauda gjøre? Og hva ville det norske monopol-borgerskap få sitt statlige voldsapparat til å gjøre?

Å stille spørsmålet om hvordan arbeiderklassen og folket skal verne seg mot fascismen og ruste seg for å gjennom føre revolusjonen, er et viktigere spørsmål enn å diskutere utelukkende hva Norges medlemskap i NATO vil bety. Å behandle NATO som om det norske, statlige voldsapparatet ikke fantes, er i beste fall naivt. I verste fall bevisst forsøk på å avvæpne massene. Å prøve å finne ut hva slags trusel NATO i dag betyr for det norske folket uten å analysere den norske staten og dens militærstyrke og politi, er ikke bare feilaktig. Det kan vise seg å være farlig.

Men Norge er altså medlem av NATO, og det stiller oss i en særegen situasjon når vi skal behandle spørsmålet om væpning av folket, om faren for militærkupp og hvordan vi skal avverge det. Ikke bare et borgerlig militærapparat, men også et militærapparat stort sett styrt av imperialismen, gjør at vi må legge opp en strategi og taktikk som tar vesentlig hensyn til dette åket, denne manglende militære suvereniteten til den norske staten. Men enhver strategi og taktikk som ikke i første rekke spør om hvordan folket skal bekjempe borgerstatens væpnete makt på kort og lang sikt, vil føre ærlige arbeidsfolk på villspor.

Med denne advarselen mot å behandle medlemskapet i NATO som en «helt spesiell ting», er vi klar til å behandle også dette spørsmålet. Ettersom Norges NATO-medlemskap er blitt behandlet ensidig og uten å stille det inn i sin rette politiske sammenheng av revisjonistene og venstre-sosialdemokratene, står det til de norske kommunistene å ta fatt på ei analyse av både NATO-medlemskapet og spørsmålet om folkets væpning.

Tre syn på forsvaret, bare ett revolusjonært

Spørsmålet om «hva slags væpning» og «hva slags forsvar» er blitt stilt på høgst forskjellige måter i norsk arbeiderbevegelse. La oss se på de tre viktigste retningene:

– Pasifismen.
– Et nasjonalt forsvar, demokratisering av det borgerlige militærapparatet.
– Folkevæpning, og så lenge borgerstaten finnes: Ikke et øre til det borgerlige militærapparatet.

Pasifismen har fått dårligere livskår etter hvert her i landet. Men vi må ikke glømme at denne ideologien var SFs offisielle linje inntil nylig. Fremdeles finnes det også innenfor Sosialistisk Valgforbund grupper og personer som står for ulike varianter av pasifismen, fra kristentro til «matnyttige» eller følelsesmessige betingete krav om total nedrustning.

I dag står både SF og NKP som partier for et alliansefritt «nasjonalt forsvar», et «alternativ» vi seinere vil vise er umulig og villedende, ja, reaksjonært, i forhold til arbeiderklassens virkelige behov.

Den tredje retningen, væpning av folket, hevdes av bare ett parti i norsk arbeiderbevegelse i dag: AKP(m-1). Samtidig er jeg sikker på at titusener og kanskje hundretusener arbeidsfolk, også i SV-partiene og Arbeiderpartiet, står enkeltvis på dette standpunktet eller i hvert fall sympatiserer med en slik holdning.

Hvem er i pakt med «norsk tradisjon»?

Både AKP(m-1) og disse mange revolusjonære enkeltpersonene i by og bygd blir møtt med et «knusende» argument, ikke minst fra SV-partienes ledelser: Å snakke om væpning av arbeiderklassen og folket er svermeri, det er ikke tuftet på norsk tradisjon. Men hvem står egentlig på norsk virkelighets grunn? Om vi skraper bare litt på den politiske historia til den norske arbeiderbevegelsen, finner vi raskt svar på det — på tross av at sosialdemkratiske «arbeiderledere» har gjort mye og skadelig arbeid blant norske arbeidere for å svekke den revolusjonære linja. La oss foreløpig se bare på ett eksempel.

«Hva vil da skje …?»

Arbeiderpartiet avholdt sitt landsmøte i 1906 i Drammen. Det var for øvrig den gangen da AP hadde 10 representanter på Stortinget. Som på de tidligere landsmøtene raste det en heftig kamp om hvilken militærpolitikk AP skulle føre – også i Drammen. Nedrustningslinja seiret med knapt flertall. Arbeiderbladets grunnlegger, en ledende mann i AP, Kristian Holtermann Knudsen, kjempet den gang innbitt mot denne linja. I følge referatet sa han blant annet:

«Folkevæpning blir et våpen i folkets hender i all fall i Norge med et ettkammersystem og alminnelig stemmerett. Sosialdemokratene må tenke på fremtiden med fantasi. Ja, i fantasien ser jeg den dag da sosialdemokratiet marsjerer opp med flertall i Stortinget.

Hva vil da skje om vi ikke har skytterlagene? Kapitalistene vil ikke godvillig oppgi sine gamle rettigheter når vi opphever privatkapitalismen.

Deres siste krampetrekninger vil være deres leiede horder i kamp mot folke-væpningen. Og overfor de fremmede kapitalister som også har ervervet seg rettigheter i landet, må et sosialdemokratisk stortingsflertall også bruke folkevæpningen).

En brudt tråd må tas opp igjen

Holtermann Knudsens «profeti» gir en pekepinn om hvem som tar opp en tråd som er brutt av det stadig mer forsumpede sosialdemokratiet. Det påligger norske kommunister et stort ansvar å vise konkret hva Arbeiderbladets grunnlegger mente, og å ta konsekvensene av det i praktisk politikk. At «fremmede kapitalister» også undergraver militær og ikke bare økonomisk suverenitet i Norge gjennom NATO-direktiver, bare understreker dette enda sterkere.

Det ironiske er jo også at Holtermann Knudsens parti gikk i bresjen for å sikre disse fremmede kapitalistenes rettigheter i1949, året for norsk NATO-medlemskap. Derfor er det naturlig at for eksempel en beinhard høyresosialdemokrat som lederen for Arbeidernes Pressekontor, Olav Brunvand, til tider drar rundt og underviser i psykologisk krigføring. Han er til tider innom Krigsskolen også, denne mannen som er en nøkkelperson i det såkalte Totalforsvarets pressetjeneste – en tjeneste som også øver i kuppberedskap av Wintex 73-slaget. Denne folkefienden kan stå som symbol på hvor langt høyresosialdemokratiets tjenerrolle for den harde bank- og industrifinansen er utviklet.

Og ikke minst – la oss «tenke på fremtiden med fantasi»! Å skyve vekk ubehagelige tanker og si «nei, det skjer ikke noe farlig med det første» eller «vi kan jo aldri vite sikkert om borgerskapet overgir seg» — det er å gå på revisjonismens limpinn. Men norsk arbeider-bevegelse trenger ikke ideologisk lim. Den trenger, for å si det med Lenin, «Klarhet, klarhet og klarhet og atter klarhet)!

Noen fakta om NATO og håndtlangerne i Norge

La oss raskt gjenoppfriske noen elementære kunnskaper om hva NATO er og hvilke rettigheter alliansen har i Norge.

Den andre verdenskrigen var en krig mellom imperialistiske stater om råvarer og kapitalmarkeder. I dens kjølvann fulgte forsøket på å knekke verdens første sosialistiske stat, Sovjetunionen. – Vi vet hvordan krigen tok slutt: Sammen med de vestlige imperialiststatene uten fascistisk statsform slo Sovjet tilbake de fascistiske hordene. Freden ble i første rekke preget av de utallige avtalene mellom imperialistene. For å beskytte kapital og varemarked trengte i første rekke USA et vest-europeisk militærapparat med to oppgaver:

– Å bygge opp en aggressiv pansermur mot det daværende sosialistiske Sovjet.

– Å sikre herskerklassens vern mot progressiv og sosialistisk utvikling i medlemslanda.

Våpnene nedover og innover

I dag er supermaktssamarbeidet mellom USA og det sosialimperialistiske Sovjet svært godt utbygd. Samtidig har USA gått noe tilbake som imperialistmakt, mens Vest-Tyskland og Japan har styrket sin stilling. Som et resultat av dette betyr kampen mot Sovjet ikke mye i dag. Visst er det motsigelser mellom de to supermaktene, de rivaliserer om felles bytte. Derfor kan sosialimperialismen også bli en farlig trusel mot Norge. Men foreløpig har de funnet ut at samarbeid lønner seg for dem.

Dermed endrer NATO karakter. Samtidig betyr NATOs kontroll med folkene i medlemslanda mer og mer, først og fremst fordi disse folkene påny har reist seg til kamp. NATOs kuppberedskap mot arbeiderklassen i medlemslanda blir viktigst, noe for øvrig Wintex 73 og liknende øvelser viser til fulle.

At det snakkes om gjensidig styrkereduksjon på «all-europeiske sikkerhetskonferanser» og liknende bør ikke forvirre. Supermaktene ønsker sjølsagt å frigjøre våpen og mannskap til mer sentrale områder, som for eksempel grensa til Folkerepublikken Kina og til Midt-Østen. NATOs brannkorps, effektive og raskt bevegelige kuppeliteavdelinger kan i stor grad erstatte en større konvensjonell hær i Vest-Europa. Særlig når det er arbeiderklassen som skal stagges.

La oss derfor se nærmere på hvordan NATO er en trusel mot ett lands arbeider-klasse og folk: Norge.

Hvordan militær suverenitet undergraves

Hva betyr det egentlig at den militære suvereniteten er undergravd, dels kraftig?

Store deler av norsk militærkommandoer avgitt til NATOs Europa-kommando, SACEUR. SACEUR leder det norske militærapparatet gjennom hovedkvarteret SHAPE i Paris. Ledelsen går via en av fire underkommandoer, i dette tilfelle Nord-kommandoen. Den omfatter Norge, Danmark og Vest-Tyskland nord for Elben. Den sitter bokstavelig talt i berget på Kolsås utenfor Oslo, og ledes av britiske og nederlandske offiserer.

Sjefen på Kolsås har kommando over norsk forsvar gjennom en rekke offiserer på topplan i luft-, sjø- og landforsvaret pluss sjefen for Nord-Norgebrigaden. Ledelsen gjennom denne felleskommandoen gjelder i stor grad direkte også i fredstid, ikke bare i krig eller «like forutfor et krigsutbrudd».

Tre eksempler

La oss ta tre eksempler på hvordan mangler på militær suverenitet kommer til uttrykk sjøl for den norske staten (også tatt i betraktning av at den harde finans-, politiker- og offiserskjerna bak og i den norske stat er sjefshåndtlangere for NATOs toppledelse):

– Tror noen — apropos Narve Trædal-saken – at radar- og varslingssystemet og store deler av det militære sambandet er kontrollert av norsk militærledelse? Slett ikke, den er underlagt NATOs felleskommando.

– Er det norske militærapparatet sjølforsynt med noe så trivielt og viktig som reservedeler? Såvisst ikke, reservedeler til alle avdelinger av strategisk eller stor taktisk betydning (som flyvåpen, feltartilleri og panservåpen) må hentes fra utlandet. 90-95 prosent hentes fra Vest-Tysklands ytterst framgangsrike rustningsindustri, og omtrent resten fra USA. I større kamphandlinger vil slike avdelinger være 100 prosent avhengig av reservedelene fra nettopp disse særs, «vennligsinnede» stater.

– Et luftforsvar er sentralt i et konvensjonelt forsvar. Sett med «fag-militære» øyne er NIKE-batteriet utenfor Oslo og jagerflyskvadronen i Bodø stort sett det eneste brukbare i Norge. Og nettopp disse er lagt under NATOs felleskommando. I dag finnes det ikke luftvern i dette landet som utelukkende styres av den norske staten. Et flyvåpen kontrollert av staten og dens militære ledelse ville slett ikke endret den retningen som våpnene vender: Mot arbeiderklassen og folket. Men det er også viktig å være klar over hvor direkte den imperialistiske kommandoen er over avdelinger av norsk forsvar.

Mange eksempler kunne føyes til. Dette er ikke detaljer, de danner et mønster: De breie soldatmassene, fra arbeiderklassen, småbønder, fiskere, intellektuelle – skal bruke våpen som er dobbelt kontrollert av fienden: Av det statlige voldsapparatets ledelse og i dag i første rekke av «de fremmede kapitalister» for å bruke Holtermann Knudsens ord.

Mindre skikket enn i 1940!

Kort sagt: Det norske forsvaret i dag er til og med mindre skikket til å beskytte arbeiderklassen og folket enn det var i1940. Da var det jo ikke spesielt mye å skryte av, noe nasjonalt forsvar mot imperialismen kan det ikke kalles. Da var den militære delen av det statlige voldsapparatet ikke kontrollert direkte av imperialistene gjennom felles avtaler og liknende. Etter 25 års »samarbeid og fellesskapet» i NATO er det ingen grunn til at forsvaret er blitt mer «nasjonalsinnet» enn i 1940!

En «Detalj»

For bare å føye til en detalj som viser hvor vinden blåser i dag: Ifølge opplysninger som undertegnede har, skal det tas en avgjørelse i 1975 om hva slags flyvåpen en skal satse på i Norge. Maskinparken skal fiffes opp. Valget står mellom «avskjæringsjagere» – bygd for å stoppe angrep utenfra, og «bakkejagere». Dette er jetfly som kan variere farten kraftig samtidig som de også kan gå langsomt og lågt. For å vise hva de spesielt kan brukes til: I Vietnam kalles disse flyene «anti-gerilja-fly». En ytre fiende med aktivt flyvåpen møter en ikke med slikt utstyr. Derimot kan «gutter og jenter på skauen» være et mer egnet mål.

Intervensjon hver 18. måned

La oss før vi går videre minne om at USA fortsatt er den ledende krafta i NATO, tross Vest-Tysklands nye rolle som «fugl Fønix av asken», tross EECs front mot USA, forsøket på å samle EEC-landas militære NATO-ledelse i den såkalte Euro-gruppa, o.l.

Supermaktene er ikke de som er blyge når det gjelder åpne militære intervensjoner i land som betyr noe for dem. Sovjet har allerede en del skalper. Men fortsatt leder USA på statistikken, Nixons forgjengere begynte jo en god stund før de nye tsarene i Kreml. Siden 1947 har USA grepet inn med våpenmakt gjennomsnittlig hver 18.måned i andre staters indre forhold! Iran, Guatemala, Den dominikanske republikken, Britisk Guinea, Cuba, Libanon, Vietnam, Kambodsja, Laos, osv. Og i det skjulte i Hellas1967. Både disse erfaringene og avsløringene av øvelsene rettet mot norske arbeidere og studenter viser at et militær-kupp ikke er utenkelig i Norge, om herskerklassen finner at det er nødvendig å knuse den folkelige frammarsjen.

La oss derfor se nærmere på hvordan NATO og den norske statens voldsapparattruer arbeidsfolk på i det minste fem områder:

Militær suverenitet undergraves

1. Vi har allerede nevnt hvordan den militære suvereniteten er kraftig undergravd ved at NATOs Felleskommando har kontroll. Derfor vil ikke arbeidsfolk måtte slåss «bare» mot de norske herskerne, men også mot de mektigere imperialistene.

Unntakslovene

2. Vi bør friske opp minnet om de norske unntakslovene. For makthaverne lar dem neppe støve ned i en skuff. 15.desember 1950 vedtok et stort flertall i Stortinget disse lovene med det smukke navn: «Om særlige rådgjerder under krig, krigsfare eller liknende forhold». Lovene gir diktaturfullmakt til regjeringa, de gir for eksempel rett til å sette Stortinget ut av spill på «lovlig» vis. Stilt overfor en borgerlig stat med imperialistene i ryggen kan en slik fullmakt gjøre et militærkupp enda lettere. Høsten 1950 mottok regjering og Storting over 100 resolusjoner fra fagforeninger og folkemøter: Nei tilberedskapslovene! Regjeringa Gerhardsen føyset protestene bort. For – som Aftenposten skrev på lederplass: «Det er kommunistenes forakt for de grunnleggende menneskerettigheter som har gjort spørsmålet om beredskapslover aktuelt».

Kupp-planene

3. For ethvert NATO-land finnes det en kupp-plan. I 1967 klarte Orientering å avsløre deler av NATOs kupp-plan som også gjelder for Norge: Den såkalte McConnel-planen, eller Oplan 100-1. Den er utarbeidet av den amerikanske generalstaben i 1962 og skal tjene som retningslinjer for en regulær amerikansk intervensjon i et NATO-land.

Om det blir nødvendig å slå ned «væpnet vold eller omfattende opprør» kan blant annet, «de amerikanske styrker ta forholdsregler som den amerikanske militære sjef mener er nødvendige, enten på egenhånd eller i samarbeid med regjeringen i (vedkommende land)», heter det.

Når forsvarsdepartementet og Overkommandoens menn drar rundt i landet for å styrke den moralske beredskapen, har de alltid en «forklaring» på McConnel-planen. Enten heter det at den ikke er «forelagt norske myndigheter» (det kan jo tenkes!), eller at det er såkalt desinformasjon, villedende informasjon, sendt ut av KGB, Sovjets spionorganisasjon. Overvåkings-eksperten Per Øyvind Heradstveit med særs gode kontakter i overvåkingstjenesten, hevder dette. KGB av i dag skal en så visst ikke undervurdere, og desinformasjon sendes sikkert ut i større mengder. Men så lenge regjering og CIA-lakeier ikke har annet enn påstander å fare med, står fortsatt McConnel-planen som et eksempel på NATO og USAs kupp-beredskap mot «indre uro».

Samordnet etterretning og overvåking

4. Etterretninga og overvåkinga er samordnet innafor NATO-landa. Minst to ganger i året drar den, norske overvåkingssjefen Gunnar Hårstad til NATOs hovedkvarter for å møte sine kollegaer. De leker nok ikke der nede. Som det heter i McConnel-planen, (og det finnes mangeliknende eksempler på dette): «…  regjeringen i …. (vedkommende land) skal stille til disposisjon for de amerikanske styrkene slike opplysninger som kan hjelpe dem med å utføre deres oppdrag … .»

En starter ikke slik utveksling av rapporter om for eksempel ledende folk i den revolusjonære bevegelsen sånn plutselig, dagen før et militærkupp. Sjølsagt tenker en og arbeider en på lang sikt, også når det gjelder overvåkinga.

Det danske eksemplet

Det finnes nok av historiske erfaringer om hva samarbeid mellom den statlige overvåkinga i hjemlandet og imperialister kan føre med seg. La oss bare nevne to av utallige eksempler:

– Flere hundre danske kommunister ble oppsporet og arrestert av de nazistiske okkupantene i løpet av bare noen få dager og netter. Hvorfor? Fordi de tyske okkupantenes «Sonderabteilungen» (særavdelinger) fritt fikk bruke de kartotekene som det danske overvåkingspolitiet hadde laget før okkupasjonen. I NATO utveksles slike opplysninger på forhånd. Metoden er ganske sikkert bedre nå enn i 1940.

Husk Sverige

– Den svenske overvåkinga samarbeidet mye med Gestapo under krigen — tross svensk «nøytralitet». Og da den svenske regjeringa opprettet interneringsleirer i 1939, ble de nokså raskt fylt av kommunister og sosialister – blant annet folk som hadde reagert mot tysk troppetransport over Nord-Sverige. Det hemmelige Informationsbyrån i Sverige samarbeider intimt med en rekke andre spionorganisasjoner i utlandet. Den politiske rettergangen mot IB-avslørerne viste klart nok at slikt samarbeid helst ikke bør avsløres. Det er for verdifullt for herskerklassen.

Den militære overvåkinga skjerpes

5. Den reint militære overvåkinga ser også ut til å skjerpes. Årsaken er nok at Norge begynner å få en særs stor betydning for imperialistmaktene, for Nord-sjøens svarte gull har større betydning for imperialistene enn vi kanskje forstår i dag. Vi har sett hvor viktig Chiles kopper er for slike krefter. Nordsjø-olja er minst like viktig. Derfor øker for eksempel Vest-Tyskland presset på den norske sta-en. Den vest-tyske generalstaben har bl.a. lagt press på norske myndigheter for at tysk marine skal overta vesentlige deler av overvåkinga i Nordsjøen. Henvendelsene kan vise seg å bli mer enn ord om oljen glir for sakte til Ruhr-området. Som et apropos er det all grunn til å spørre, sjøl om vi nok veit svaret: På Håkonsvern ved Bergen ligger et våpenlager med vest-tysk skipsartilleri som bare kan brukes av vest-tysk Bundesmarine. Hvorfor?

Wintex og dens like

6. Til slutt bør en nevne alle NATO-øvelsene som retter seg mot arbeidere, studenter, anti-NATO-folk. Særlig Wintex 73 viser at kupp-planer ikke ligger og støver ned i en skuff. Nei, apparatet trimmes, og et stort antall offiserer og sivile tjenestemenn rustes opp til moralsk å godta venstreorienterte grupper som femtekolonnister. Det viser også hvordan stadig flere sivile organer gjøres til hjelpeorganer for militær beredskap. Wintex 73 er et bevis for at borgerskapets forsvar trener for å være forberedt på ei framtid da arbeiderklassen vil kaste av seg åket.

«Führer-brevet» ikke bare historie

Disse få eksemplene på hvordan beredskapen mot folket er bygd opp, levner ingen tvil for den som anstrenger seg litt for å forstå: Borgerskapet og imperialistene tar ingen sjanser: De kan finne på å sette den borgerlig-demokratiske statsforma ut av spill og innføre et fascistisk diktatur om det er den eneste måten å redde skinnet og profitten på.

Det har skjedd mange ganger før. Chile1973 bringer også tanken til Tyskland 1932, altså ett år før parlamentet ble satt ut av spill og det ble satt inn terror mot kommunistene for å skremme arbeiderklassen fra å støtte deres linje, ett år før de tyske monopolherrene fikk det slik de bestemte. Det følgende sitatet fra denne tida forteller på sin enkle måte hvordan det statlige voldsapparat brukes mot folket. Det er hentet fra et av det tyske industriforbundets hemmelige «Führer-brev» i september 1932:

«Vi befinner oss for øyeblikket i en overgangsprosess fordi den økonomiske krisen ødelegger (de ved hjelp av sosial-demokratiet oppnådde) gevinstene. Denne overgangsprosessen gjennomløper et stadium av akutt fare, for gevinstene forsvinner i og med at den mekanismen som splitter arbeiderklassen og som disse gevinstene hviler på, opphører å fungere. Resultatet er blitt at arbeiderklassen har begynt å vende seg til kommunistene og at borgerskapet ser seg stilt overfor nødvendigheten av å opprette et militærdiktatur. Dette stadium er starten på det borgerlige herredømmets ulegelige sykdom. Den gamle slusemekanismen (dvs. å lede arbeiderklassen vekk fra deres interesser ved hjelp av små innrømmelser) kan ikke lenger holdes ved makt på tilfredsstillende måte; det eneste som kan redde borgerskapet fra avgrunnen er å splitte arbeiderklassen og binde dem til statsapparatet gjennom andre og direkte midler. Heri ligger nasjonalsosialismens positive muligheter og oppgaven».

Riksdagsbrannen 27. mars 1933, terrorvalget like etter, opprettinga av fascist-staten med Hitler som politisk spiss og med monopoldirektørene som de virkelige kommandantene – dette forteller at borgerskapet ikke spøker med sitt voldsapparat.

Illusjonen om «fredelig vei» farlig

Tyskland 1933, Chile 1973, militærøvelsene i Norge, alt sammen forteller at illusjonene om «fredelig vei til sosialismen» ikke bare er i utakt med virkeligheten. De viser seg å være direkte farlige, de bidrar til å avvæpne massene. Tvertimot må illusjonene sprenges til side, og en sterk kampfront bygges – også i Norge1974, mot reaksjon og imperialisme.

Og dermed er vi tilbake til utgangspunktet vårt: Hvordan skal arbeiderklassen og folket forsvare seg, hva slags militærpolitikk må utvikles for at de borgerlig-demokratiske rettighetene skal kunne forsvares om fienden vil undertrykke dem? Hvordan stå imot og beseirefiendens terror og opprette sosialismen, proletariatets diktatur med hær og politi under arbeiderklassens ledelse?

La oss se på de tre retningene i norsk arbeiderbevegelse en gang til, og se hvilken som duger.

«- Sverdet er Lenins lære»

Lenin døde 21. januar 1924.Han hadde ført en utrettelig kamp mot reaksjon og opportunisme og for proletariatets diktatur og kommunismen. Lenin skapte ikke Oktoberrevolusjonen, for den var et resultat av millionmassenes kamp og ofre. Men Lenin og bolsjevikpartiet, som han var skaperen av, ga revolusjonen retningen og det teoretiske grunnlaget.

Revolusjonen var full av krokveier og problemer, så vi kan trygt si at arbeiderne og fattigbøndene seiret, fordi bolsjevikpartiet eksisterte.

Men bolsjevikpartiet var heller ikke kommet til uten kamp. Etter Marx' og Engels' død vant opportunismen stadig mer terreng i den sosialistiske verdensbevegelsen. En av bannerførerne for denne utviklinga var Bernstein. Hans uttalelse, «Bevegelsen er alt, målet er intet» viser et toppmål av prinsippløshet og trangsynt opportunisme. Mange reagerte på forfallet. Både Plekhanov og Kautsky, Rosa Luxemburg og Vladimir Iljitsj Uljanov, bedre kjent som Lenin. Det var nødvendig med en kamp for å gjenreise den revolusjonære marxismen og befri den fra det tåkesløret som opportunistene hadde hyllet den i. Fram gjennom de første to tiårene av dette århundret pågikk det en stadig prosess med teoretisk avklaring. Gjennom denne prosessen, som var nært forbundet med de store klassekampene i tida, såvel den russiske revolusjonen av 1905 som den første imperialistiske verdenskrigen, trådte det fram et stadig klarere skille mellom de virkelige revolusjonære og opportunistene.

Plekhanov og Kautsky var begge i sin tid marxister, og utrettet mye for å spre kjennskap til arbeiderklassens ideologi. Men begge utviklet seg til reinhårige opportunister som sto til tjeneste forborgerskapet. Rosa Luxemburg gikk med de revolusjonære, men ikke i ett og alt. På flere punkter var hun unnfallende, liksom mange andre i samtida. Den som først og fremst må ha æren for at marxismen igjen ble en levende revolusjonær kraft, og ikke den livløse oldsaken som opportunistene forsøkte å gjøre den til, denne æren må tilfalle Lenin.

Lenin var ingen skrivebordsteoretiker, sjølv om han har skrevet bindsterke verk. Han deltok aktivt i revolusjonen og hans skrifter er skarpe polemiske bidrag til alle sider av politikken, økonomien og tenkninga. Han forsvarte Marx, gjennom å vise til det revolusjonære innholdet i marxismen, der hans motstandere ville bruke Marx til å avblåse klassekampen. Han videreutviklet marxismen på områder som enten var helt nye i forhold til på Marx' tid, slik som framveksten av det imperialistiske verdenssystemet, eller på områder der Marx bare hadde rukket det innledende arbeidet. Lenin oppfattet aldri Marx som et orakel, han oppfattet marxismen som en «veiledning til handling».

Proletariatets diktatur – kjernen i marxismen

Marx sier at kjernen i hans lære er teorien om proletariatets diktatur, Lenin sier at man ikke er marxist dersom man ikke anerkjenner denne teorien. I dag gjør verken det «marxist-leninistiske» NKP eller det «marxistiske» SF dette. De fornekter sjølve kjerna i marxismen, og har likevel mage til å kalle seg «marxister».

Lenin står ikke, slik noen sjølbestaltete marxister, vil ha det til, i motstrid til marxismen. Leninismen er marxismen i imperialismens epoke. Derfor kan vi si at det ikke lenger gir mening å anerkjenne Marx uten også å anerkjenne Lenin. (I denne sammenhengen kan vi også nevne at femti- og sekstiåra på mange måter viste en liknende kamp som den de to første tiårene av århundret gjorde. Nå prøvde de moderne revisjonistene, under dekke av å være «leninister», akkurat som Kautsky under dekke av å være «marxist», å gjøre marxismen-leninismen til en liberal teori. Aller fremst i forsvaret og videreutviklinga av Lenin har vi i denne tida og fram til den dag i dag funnet Mao Tsetung. Alle slags svindlere prøver å slå inn kiler mellom de marxistiske klassikerne, mellom Marx og Engels, mellom Lenin og Marx, mellom Stalin og Lenin og Mao Tsetung. De har ikke lykkes. Marxismen-leninismen-MaoTsetungs tenkning er en helstøpt ideologi, og klassikerne utgjør fortsettelsen av den samme stammen, den samme tradisjonen.

Den moderne revisjonismen, »ny-marxismen», trotskismen, «den leninistiske kritikken av Stalin» og andre revisjonistiske og «venstre»-opportunistiske retninger, har gjort det helt nødvendig for oss som vil holde Lenins minne i hevd, å ta opp en hard ideologisk kamp til forsvar for Lenins lære. Denne kampen har alt gitt store resultater, fordi den har gjenreist den kommunistiske bevegelsen i de fleste land etter det revisjonistiske forræderiet i femtiåra.

Vi skal fortsette på den lange marsjen framover og vi frykter ikke en eneste av de opportunistiske avvikene som fra tid til annen vil forsøke å avspore den revolusjonære bevegelsen. Vi vet at vår sak er rettferdig, at marxismen-leninismen vil seire.

Den proletariske revolusjon og renegaten Kautsky

På de følgende sidene har vi trykt et utdrag av Lenins artikkel «Den proletariske revolusjonen og renegaten Kautsky» (august 1918), for å vise hvordan Lenin forsvarte marxismen. Den er en polemikk mot Kautskys artikkel «Proletariatets diktatur» og den har ikke blitt mindre aktuell med åra. De kinesiske kameratene viser ofte til denne Lenin-artikkelen som en forløper for Maos teori om kulturrevolusjonen. Et avsnitt, som vi av plasshensyn ikke trykker, viser nemlig betydninga av at proletariatets diktatur strekker seg over en ganske lang periode for å utrydde de siste restene av borgerskapets privilegier og tankegods. Avsnittet heter «Kan det eksistere noen likhet mellom de utbyttede og utbytterne?», og anbefales til sjølstudier. I det hele tatt er «Renegaten Kautsky» en perle i marxistisk polemikk som burde leses av så mange som mulig.

1. «Brukket gevær» duger ikke

Som tidligere nevnt er det ingen partier på venstrefløya i norsk arbeiderbevegelse som står fram og hevder pasifismen som sin forsvarspolitikk. Men at den fremdeles eksisterer i stort monn som ideologiske vrakrester rundt om i mye av reformismens og revisjonismens politikk, det er hevet over tvil. Det er for eksempel typisk at SVs talsmann i Stortingets forsvarskomite etter forsvarsdebatten i fjor høst hevdet at han gikk inn for total nedrustning. Det var «egentlig det han ville».

Her er uklar tanke ute og går. Å foreslå total nedrustning under borgerskapets diktatur er for det første naivt. Den harde kjernen i finans- og offisersverdenen ville ikke finne seg i at deres eget militærvesen ble lagt ned! Enda viktigere: En slik parole ville bidra til å avvæpne massene ved å spre illusjoner, samtidig som borgerskapet ville fryde seg – de ville sjølsagt beholde voldsapparatet intakt. Ei avrustningsparole i et klassesamfunn er ikke bare naivt, men kan bli særs farlig for arbeidsfolk. Det hjelper så lite å vandre med en blomsterbukett som vern mot farer i et minefelt, om blomstene er aldri så godt ment.

For å sitere Lenin i en av hans skarpe polemikker mot tidligere tiders mensjeviker: «Et borgerskap væpnet mot proletariatet er en av de største, mest grunnleggende og avgjørende fakta i det moderne kapitalistiske samfunnet.» Videre: «Bare etter at proletariatet har avvæpnet borgerskapet vil det bli i stand til, uten å svike sin verdenshistoriske oppgave, å kaste alle våpen på skraphaugen. Og proletariatet vil utvilsomt gjøre dette, men bare når dette vilkåret er oppfylt, ganske visst ikke før.»

Så lenge det finnes klassesamfunn og borgerskapet ikke er nedkjempet, også i et sosialistisk samfunn, nytter det ikke med noen «brukket gevær»-parole som svar på borgerskapets og imperialismens militarisme. En arbeiderklasse som lar seg villede av slikt, vil forbli slaver underkapitalismens åk.

II. et «Nasjonalt forsvar» – patriotisk mot hvem?

Men kan så nok ei gransking av den andre militærpolitiske linja vise om den er noe som duger for norske arbeidere, småbønder, fiskere, intellektuelle? Duger et «nasjonalt kontrollert forsvar», utenfor NATO? Går det an å se en overgang til et alliansefritt og nasjonalt kontrollert forsvar som et skritt i riktig retning», som det heter i SFs Valgprogram fra 1973?

En bør da merke seg at dette ikke bare betyr Norge ut av NATO (som sjølsagt er et bra og riktig krav), men også aktiv oppbygging og bevilgninger til hæren, flyvåpnet, marinen ol. under den borgerlige statens diktatur.

Stort sett står NKP på samme linja som SF i dag, og alle tegn tyder på at dette vil bli SVs linje i forsvarspolitikken.

APs «demokratisering» av offiserskorpset

La oss derfor kaste et raskt blikk bakover for å se på tidligere tiders forsøk på å skape et nasjonalt, patriotisk forsvar, og demokratisering av det borgerlige forsvaret.

Etter som mange SV-ledere ser det kommende SV-partiet som en forlengelse av Tranmæls Arbeiderparti i1920- og 30-åra, er det desto viktigere å se om SV nå er i ferd med å tråkke i gamle, sosialdemokratiske, og for arbeiderklassen ubrukelige, fotspor også i dettespørsmålet.

I 1931–32 utviklet Arbeiderpartiet et forslag om å opprette et såkalt sivilt vaktvern, rekruttert fra arbeider og bondebefolkninga, men ledet av militær-eksperter. Rimeligvis førte dette med seg en del tankekors, at statens offiserer skulle lede et bredt «folkelig» sivilt politikorps som raskt skulle kunne ta på seg militære oppgaver. Fremdeles fantes det en slags «venstre-sosialdemokratisk» vurdering av dette problemet i AP.  En vedtok derfor en plan på landsmøtet i 1936 om «demokratisering av befalskorpset».

For å skape en patriotisk militær ledelse, fortsatt under den borgerlige staten, skulle en sette i gang med å skifte ut tvilsomme og fascistiske offiserer. Første etappe gikk ut på at offiserskorpset innen1939 skulle være rekruttert «fra de brede lag av folket». Og når denne etappen var fullført, skulle en ta fatt på å bygge opp et «sosialistisk vaktvern», en norsk rød arme …

General Laake var resultatet

Og hva skjedde? Offiserskorpset endret ikke klassebakgrunn. Etter noen års regjeringsmakt satt «arbeiderlederne» i AP med et nokså stort reaksjonært og dels fascistinspirert korps som bare kunne ytt motstand mot tysk imperialisme i 1940 om en godt organisert arbeiderklasse hadde presset dem til det. Mer «nasjonal-patriotiske» var de ikke. Overkommandoen og seinere Milorg-ledelsen la en klam hand over den spirende motstandsbevegelsen. Ikke bare bekjempet de den aktive motstandslinja under hele krigen. Ikke minst i tida rundt okkupasjonen viste militærledelsen hva den var verd.

Et typisk eksempel: Overkommandoen med kommanderende general Laake i spissen, altså den øverste militære sjefen, uttalte etter et møte 13. april 1940 på Øyer, Rena, at det i øyeblikket var vanskelig å vite hvem som var regjeringen. Quisling hadde fra Oslo sendt ut melding om at han hadde dannet en ny regjering, og samtidig hørte en ingenting fra regjeringen Nygårdsvold.(!)

Nazister, kapitulasjonsgjeng, rakryggjeng med svak rygg

Grovt sett kan en dele inn det daværende offiserskorpset i tre grupper: For det første de mange aktive nazistene helt opp til toppledelsen. For det andre «kapitulasjonsgjengen», anført av tre generaler, ledende stabsoffiserer, og en mengde andre passive som aktive «femtekolonnister. Tusener av dem ble tatt av rullene uten å bli dømt i 1945, noe Undersøkelseskommisjonens papirer viser. Og for det tredje «rakrygg-gjengen», i det minst noenlunde ærlige folk som dels lot seg presse av den folkelige motstandsbevegelsen, men som var uhyggelig lite forberedt.

Alt i alt: Størsteparten av offiserskorpset sloss ikke mot tysk imperialisme. Snarere utgjorde de det svakeste leddet i den norske forsvarskjeden, dels opererte flere som aktive femtekolonnister. Dette var det «nasjonal-patriotiske» korpset! Nå, etter 25 år innenfor en imperialistisk militærallianse, er det ingen grunn til å tru at den militære ledelsen i Norge er mer patriotiske!

Eksemplet 1940 burde fortelle SV-ere og andre at et nasjonalt forsvar underlagt borgerskapets stat ikke kan være noen vei å gå for dem som vil ruste arbeiderklassen til forsvar for vunne rettigheter, mot okkupasjon og til kamp for sosialismen.

Chile 1973 og revisjonistenes «forsvarspolitikk»

Et annet aktuelt eksempel: Chile 1973 – et land som er mer lik Norge både når det gjelder industri og fagbevegelse enn for eksempel Kina og Albania. Sjøl om Allende hadde regjeringsmakta, satt storborgerskapet med statens voldsapparat, med kontroll over politi og militærstyrkene. Det bør ikke glømmes at Allendes Folkefront, særlig revisjonistene som en bastant høgrefløy i fronten, insisterte på en slags «demokratisering av offisers-korpset». Som «nødvendige kompromisser» ble offiserer satt inn i ledende politiske posisjoner, noen av de mest fascistiske ble satt utenfor, og på samme tid var revisjonistene og andre imot å væpne arbeiderne og bøndene, for ikke å snakke om å bygge en sterk organisering av den proletære militærkampen! Ingen bør undres over at fascistdiktaturet kunne bankes gjennom i løpet av svært kort tid. Kuppøvelsene som hær og politi trente seg i gang på gang før kuppet, ble satt effektivt om i praksis uten en virkelig slagkraftig væpnet arbeidermotstand. Mange arbeidere og bønder sloss heltemodig, men reformistene og revisjonistenes avvæpningslinje og flørt med offiserene hadde svekket deres kamp evne kraftig.

Voldsapparatet svakere i Norge enn i Chile?

La oss også trekke en sammenlikning mellom norske og chilenske tilstander, og se hva vi kan lære av mulighetene for militærkupp også her i Norge.

'De demokratiske tradisjonene er så mye sterkere her i Norge at det er nærmest utenkelig at noe militært statskupp kan gjennomføres i Norge. Militærledelsen er lojal', sies det – også på venstresida.

Nå er det ikke bare et spørsmål om militærledelsen er lojal, det er også spørsmål om hvem den er lojal overfor og hvordan disse oppdragsgivernes planer er. Monopolkapitalens ypperste representanter skaper seg sine politikere, dommere, offiserer, ideologer for at disse skal samordne og styrke herskernes stat.

Bare å rette «søkelyset mot offiserskorpset» som revisjonistene her i landet går inn for i dag, det er i beste fall helt utilstrekkelig. For sjølve statens voldsapparat må analyseres som den herskende klassens fremste redskap til undertrykking. Innenfor dette redskapet spiller sjølsagt militærledelsen en viktig rolle. Militærapparatet og offiserskorpsets oppbygging og styrke betyr uten tvil mye for hvor lettet statskupp kan gjennomføres — om det skulle bli nødvendig i Norge. La oss derfor se hva en rask sammenlikning mellom den chilenske hæren og den norske forteller.

Puslete offiserskorps i Norge?

Relativt sett er den norske hæren større enn Chiles. 27 500 utgjør innkallingsstyrken. I Chile innkalles 46 000 pluss 24 000 såkalte «carabinos», en blanding av politi og militærstyrker. I Norge bor det nesten fire millioner mennesker, i Chile nærmere 9 millioner. 11,7 prosent av det norske statsbudsjettet brukes til militærapparatet, 9,1 prosent i Chile i 1972.Videre: Det norske voldsapparatet er nærmere knyttet til amerikansk og vest-tysk imperialisme enn det chilenske var knyttet til Pentagon like før kuppet.

Tyder noe på at den norske militærledelsen er spesielt demokratisk innstilt? Den chilenske ble jo omtalt som det samme, inntil kuppet. Ikke bare erfaringene fra 1940 bør gi oss svaret. I dag tjenestegjør hele 13 100 befal i det forsvaret. Relativt sett er dette kjempe mye. Det norske offiserskorpset er uforholdsmessig stort – i stedet for 20 oberstløytnanter finnes 200, for å uttrykke det slik. Harde fraksjoner finnes, for eksempel en ekstremt USA-vennlig, en annen EEC- og Vest-Tyskland-kjærlig. Det finnes åpenbart mange progressive enkeltpersoner blant befalet. Men noen organisert kontakt mellom disse finnes ikke,   i motsetning til Chile før kuppet.

Det fantes mange gamle nazister i Chiles offiserskorps, som stakk av fra Tyskland i1945. Men slike elementer finnes det også flust av i det norske korpset. Blant annet har Trædal-saka vist at et stort antall offiserer enten vil kneble soldaters rett til å  forsvare saka hans, eller åpent erklærer at grupper i folket bør navngis som femtekolonnister i øvelser. Forsvarssjef Zeiner Gundersen har personlig rykket utetter Wintex 73-avsløringene og avvist all kritikk av øvelsene.

Det kan lyde parodisk når for eksempel stasjonssjef ved Bodin leir, oberst Wergeland, uttalte i høst at «vi må forsvare oss mot venstre-ekstremistene som har 5000 mann under våpen, lurende rundt oss på alle kanter. Forsvaret er i fare». Han gjorde seg også til talsmann for at alle tjenestepliktige burde sjekkes politisk før de kom inn til tjeneste. Men dessverre er han ingen ensom stjerne på reaksjonens himmel. I disse kretsene anses da også tidligere forsvarsminister Johan Kleppe (Venstre) som  «en tullebukk».

Sjøl om en skal være forsiktig med mekaniske sammenlikninger mellom Chile og Norge, er det holdbart å si at det norske militærvesen støttet av NATO så visst ikke er dårligere rustet enn det chilenske var til å gjennomføre et militærkupp – om det skulle bli nødvendig en gang. Oljen gjør også Norge til et særs viktig område for imperialistene. Om Norge skulle true med å kjempe seg ut av den imperialistiske leiren, så står etterhvert mye på spill for imperialistene.

Vi må trekke lærdom nå

Med dette har jeg ikke påstått at et militærkupp liksom ligger like rundt hjørnet i Norge. Men en gang i framtida kan herskerklassen finne det nødvendig å sette den borgerlig-demokratiske statsformen ut av spill. Å se bort fra en slik mulighet, er samtidig å viske vekk samtlige erfaringer med borgerskapets vilje til å gå hardt til verks om deres viktigste økonomiske interesser står på spill. Og like sikkert som at sola står opp i morgener det at borgerskapet, i samarbeid med imperialistene i utlandet eller aleine, vil ta til våpen om arbeiderklassen og folket skulle kreve sosialismen innført og sette i gang med å virkeliggjøre det.

Tyskland 1932, Chile 1973: Det var ikke arbeiderklassen som knuste de demokratiske rettighetene, som oppførte seg «ulovlig». Det var monopolborgerskapet som ved hjelp av sitt statlige voldsapparat knuste rettighetene. Å snakke om «fredelig vei» til sosialismen etter disse og en endeløs rekke av eksempler på borgerskapets terror, det er i verste fall et ytterst farlig svik mot arbeidsfolk. I bestefall er det en illusjon som bør svekkes i norsk arbeiderbevegelse.

I det hele: «Det «nasjonale forsvaret» under borgerskapets diktatur vil vise seg å være patriotisk overfor sine oppdragsgivere i monopolborgerskapet, ikke overfor vanlige folk. Sjøl overfor imperialismen duger ikke borgerskapets militærvesen som vern for arbeidsfolk.

Hva kan vi da stille opp med?

Hvordan bygge et folkets forsvar?

Denne artikkelen har ikke i første rekke til oppgave å vise hva en kommunistisk forsvarspolitikk i detalj vi bestå av i dette landet. Her skal det bare pekes på noen grunnleggende retningslinjer. Ytterligere utforming overlater jeg til den diskusjonen som må komme i tida framover.

Opp mot det «nasjonale alternativet» under borgerskapets diktatur, må vi stille i det minste to retningslinjer:

– Folkevæpning, væpning av de breie arbeider- og bondemassene.

– Ikke «et øre» til det borgerlige militærapparatet! (Lenin)

En kunne føye til: Besluttsomt arbeid blant soldatmassene, til forsvar for livsvilkår, til forsvar for retten til politisk virksomhet.

Ikke et øre …

Å bevilge penger til et imperialistisk kontrollert forsvar avvises av stadig flere i norsk arbeiderbevegelse. Derimot står ideen om bevilgninger til «det nasjonale forsvaret» sterkt i SV-partiene. Men som vi tidligere har påvist: Den borgerlige statens militærapparat gir ikke noe vern for arbeidsfolk i by og bygd. Våre historiske erfaringer viser det motsatte. Det er i det statlige voldsapparatets harde kjerne, hæren, vi finner de virkelige femtekolonnistene.

Våpnene må vende riktige veien

Å drive aktiv soldatkamp er en av forutsetningene for at soldatene, som stort sett er rekruttert fra arbeider- og bondemassene, vinner innsikt i sine klasseinteresser og vender våpnene den riktige veien når det blir nødvendig. Mao Tsetungs ord om at politikken må styre geværet gjelder sjølsagt også her. Reaksjonen arbeider alltid for å skaffe seg så mange fotfolk som mulig fra arbeiderklassens rekker. Å hindre alle former for oppkjøp, inkludert forsøk på å opprette en vervet yrkeshær, er en viktig forutsetning for en vellykt kamp mot reaksjonen.

Væpning i dag betyr å si sannheten

Folkevæpning betyr sjølsagt ikke at kommunistene i dag vil gå inn for væpnet kamp eller våpentrening i Norge. Bare de svarteste delene av borgerskapet ønsker å framstille det slik, i håp om å få vanlige folk til å tru at vi er noen tullete fantaster. Og det ville de jo ha rett i –  om borgerskapet hadde rett! Kommunister sier at bare en væpnet arbeiderklasse kan motstå forsøk på å innføre fascisme, og bare en væpnet folkehær kan motstå og beseire reaksjonens forsøk på å knuse kampen for sosialismen. Det betyr ikke at vårt parti vil ta til våpen uten at de breiemassene av norske arbeidsfolk gjør det samme. Vi er verken for terrorromantikk eller statskupp. Den væpnete kampen er de breie arbeidermassenes sak. Den kommer på dagsordenen først når de sjøl oppfatter det som helt nødvendig. Derimot betyr det at vi i dag må si sannheten, gå i spissen og forberede massene politisk på at det vil bli nødvendig å gripe til våpen – før eller siden. Å spre denne politiske ideen, denne sannheten om hva arbeidsfolk vil måtte gjøre, det er i dag å gå inn for folkevæpning.

Viktige krav

Foruten å utvikle diskusjonen om de mer konkrete formene for massevæpning, avtegner det seg derfor en rekke oppgaver som den nye ml-bevegelsen i Norge må ta på seg – dels sammen med alle de revolusjonære enkeltpersonene rundt om som enda ikke har sluttet seg til den revolusjonære fløyen av norsk arbeiderbevegelse.

For å styrke den revolusjonære forsvarspolitikken må i det minste disse oppgavene bli sentrale:

– Styrke det nye kommunistiske partiet og dets ungdomsforbund på alle områder.

– Arbeide konsekvent og aldri gi opp kampen for å utvikle en stadig sterkere kampfront med alle folkelige krefter, inkludert opportunistene, mot reaksjonen, mot imperialismen.

– Styrke den revolusjonære agitasjon og propaganda mot revisjonismens illusjon om «fredelig vei til sosialismen.

– Kreve NATO ut av Norge, men avvise alle forsøk på å late som om det løser folkets forsvarsbehov, og aktivt forklare hvorfor også et «nasjonalt forsvar,» i dag er en ytterst dårlig rustning for arbeidsfolk.

En solid kampfront må til!

Å styrke arbeidet for å skape en solid kampfront mellom alle folkelige krefter er nødvendig. Men dette forutsetter også kamp mot opportunistiske ideer om «fredelig vei». For, som Lenin sier: «En undertrykt klasse som ikke strever for å lære å bruke våpen og å skaffe seg våpen, fortjener bare å bli behandlet som slaver». Og arbeiderklassen og folket skal ikke forbli slaver!

Revisjonismen forlenger åket, om dens ideer får vindfang i arbeiderklassen. Åket forlenges ytterligere om SV-partiene i dag velger å utvikle samarbeidet med høyresosialdemokratiet. Sporene skremmer. Ikke bare den kommunistiske bevegelsen, men også de tusener av ærlige medlemmer i SV har et ansvar for at dette ikke skjer i tida framover. Et slikt bidrag til politisk avvæpning av massene ville i dag være ytterst beklagelig og svekke den progressive utviklinga i arbeiderbevegelsen. På et seinere tidspunkt når borgerskapets voldsapparat med hæren i første rekke finner sitt diktatur truet, kan et slikt bidrag vise seg å være direkte farlig. Sporene fra Chile bør være et alvorlig varsko.

La oss legge det vakre pratet om «fredelig vei» på historiens skraphaug! Det vil volde mange harde diskusjoner og kamper, skuffelser og gleder. Men uten et oppgjør med slikt vakkert prat, sinkes kampen for et samfunn hvor arbeiderklassen har makta over stat, voldsapparat og produksjonen! Bryt med revisjonismen – styrk den kommunistiske bevegelsen.

Kilder:

Noen få av de kildene som er nyttige å bruke:
Mao Tsetungs militær-politiske skrifter, Lenin: Staten og Revolusjonen, og en rekke artikler av Lenin i samlete verker, særlig i bind 21 og 23, engelsk utgave, (blant annet «Den proletariske revolusjonens militærprogram»). Dessuten er Kari Enholms «Norge — en NATO-base» nyttig for dem som vil skaffe seg en del opplysninger om NATO og NATO i Norge. Sitatet fra «Führer-brevet» står i Bo Gustavsons etterord i «Människans rikedoman» av Leo Huberman.

 

 

Det hovedspørsmålet Kautsky behandler i sin brosjyre, er spørsmålet om det grunnleggende innhold i den proletariske revolusjon, nemlig proletariatets diktatur. Dette er et spørsmål som har den største betydning for alle land, især for de framskredne, især for de krigførende land, og især på det nåværende tidspunkt. En kan uten overdrivelse si at det er det viktigste spørsmål i hele den proletariske klassekamp. Derfor er det nødvendig å ofre særlig oppmerksomhet på det.

Kautsky formulerer spørsmålet slik: «Motsetningen mellom de to sosialistiske retninger» (dvs. bolsjevikene og ikke-bolsjevikene) er «motsetningen mellom to grunnforskjellige metoder: den demokratiske og den diktatoriske». (Side 3.)

La oss slå fast i forbigående at når Kautsky kaller ikke-bolsjevikene i Russland, dvs. mensjevikene og de sosialrevolusjonære, sosialister, så går han ut fra deres navn, dvs. et ord, og ikke ut fra deres virkelige plass i kampen mellom proletariatet og borgerskapet. For en glimrende forståelse og anvendelse av marxismen! Men dette skal vi komme utførligere inn på siden.

Nå må vi ta for oss hovedpunktet: Kautskys store oppdagelse av den «avgjørende motsetningen» mellom den «demokratiske og den diktatoriske metode». Dette er kjernen i spørsmålet. Dette er kvintessensen av Kautskys brosjyre. Og dette er et så fryktelig teoretisk rot, en så fullstendig fornektelse av marxismen at Kautsky sant å si har lagt Bernstein langt etter seg.

Spørsmålet om proletariatets diktatur er et spørsmål om forholdet mellom den proletariske stat og den borgerlige stat, mellom det proletariske demokrati og det borgerlige demokrati. En skulle tro at dette måtte være soleklart. Men akkurats om en gymnaslærer som har tørket inn av å terpe de samme historiebøkene, snur Kautsky trassig ryggen til det 20. århundre og ansiktet mot det 18. århundre, og for hundrede gang, utrolig kjedelig, i en hel rekke paragrafer, tygger han opp igjen den gamle leksa om det borgerlige demokratis forhold til absolutismen og middelalderen.

Det høres faktisk som om han tygde drøv i sovne. Dette betyr jo at han ikke skjønner noen verdens ting. En må smile av Kautskys anstrengelser for å gi det utseende av at det fins folk som preker «forakt for demokratiet» (side 11) osv. Kautsky ser seg nødt til å tilsløre og forkludre spørsmålet med slikt snikk-snakk, for han stiller spørsmålet på liberalt vis, han taler om demokrati i sin alminnelighet og ikke om det borgerlige demokrati, han unngår til og med dette presise klassebegrepet og legger vinn på å snakke om det «førsosialistiske» demokratiet. Denne ordgyteren vier nesten en tredjepart av brosjyren, tjue sider av i alt sekstitre, til dette pratet, som er så behagelig for borgerskapet, da det går ut på å forskjønne det borgerlige demokrati og tilslører spørsmålet om den proletariske revolusjon.

Men tittelen på Kautskys brosjyre er jo tross alt Proletariatets diktatur. Alle vet at nettopp dette er kjernen i Marx' lære. Og etter en masse utenomsnakk var Kautsky nødt til å sitere Marx' ord om proletariatets diktatur.

Hvordan han, «marxisten», gjorde det, ja det er den rene komedie. Hør bare:

«Dette synet» (som Kautsky kaller «forakt for demokratiet») «bygger på et eneste ord av Karl Marx.»  Det sier Kautsky bokstavelig på side 20. Og på side 60 er dette til og med gjentatt i den form at de (bolsjevikene) «i rette tid husket det lille ordet» (bokstavelig slik står det – des Wörtchens!! ) «om proletariatets diktatur, som Marx brukte i et brev en gang i 1875.»

Her er Marx' «lille ord»:

«Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med revolusjonær forvandling av det ene til det andre. Til dette svarer også en politisk overgangsperiode hvor staten ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Å kalle denne berømte setning av Marx, som trekker fasiten av hele hans revolusjonære lære, «et eneste ord» og tilmed et «lite ord» er for det første en hån mot marxismen. Det betyr en fullstendig fornektelse av den. En må ikke glemme at Kautsky kan Marx nesten utenat. Skal en dømme etter alt det han har skrevet, har han en rekke skuffer i skrivebordet sitt eller i hodet. Der er alt det Marx har skrevet sortert på den omhyggeligste måte, ferdig til å siteres på stående fot. Kautsky må vite at både Marx og Engels, i brevene og i de offentliggjorte verkene, gjentatte ganger talte om proletariatets diktatur, før og særlig etter Pariser-kommunen. Kautsky må vite at formelen «proletariatets diktatur» bare er en mer historisk konkret og vitenskapelig eksakt formulering av proletariatets oppgave å «knuse» den borgerlige statsmaskin. Fra1852 til 1891, i førti år, talte både Marx og Engels om denne oppgaven når de sammenfattet erfaringene fra revolusjonen i 1848 – og enda mer i 1871.

Hvordan skal en forklare denne uhyrlige forvrengningen av marxismen fra den marxistiske skriftkloke Kautsky? Når det gjelder de filosofiske røttene til denne foreteelse, så dreier det seg om erstatning av dialektikken med eklektisisme og sofisteri. Kautsky er fra før en mester i slik erstatning. Sett fra et praktisk-politisk synspunkt dreier det seg om underdanighet mot opportunistene, dvs. i siste instans mot borgerskapet. Siden krigen brøt ut har Kautsky gjort stadig raskere framskritt i kunsten å være marxist i ord og lakei for borgerskapet i handling, og han har utviklet seg til en virtuos i denne kunsten.

En blir enda mer overbevist i om dette når en ser hvor glimrende Kautsky har «fortolket Marx' «lille ord» om proletariatets diktatur. Hør:

«Marx forsømte dessverre å vise oss mer inngående hvordan han forestilte seg dette diktaturet…» (Dette er en tvers igjennom løgnaktig renegatfrase, for Marx og Engels har i virkeligheten gitt oss en rekke meget utførlige fingerpek, som den marxistiske skriftlærde Kautsky bevisst forbigår) «… Bokstavelig betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet. Men i bokstavelig mening betyr dette ordet selvsagt også enevelde for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover – et enevelde som bare skiller seg fra despotismen ved at det ikke betraktes som en varig statsinstitusjon, men som en forbigående nødutvei. Uttrykket «proletariatets diktatur», følgelig ikke diktatur for en enkeltperson, men for en klasse, utelukker i seg selv muligheten av at Marx her tenkte på et diktatur i ordets bokstavelige mening.

Han taler her ikke om en styreform, men om en tilstand som nødvendigvis må oppstå overalt hvor proletariatet har erobret den politiske makt. Et bevis på at Marx i dette tilfelle ikke tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at England og Amerika kunne overgangen foregå på fredelig, dys. På demokratisk vis.» (Side 20.)

Vi har med hensikt sitert dette resonnementet i sin helhet for at leseren klart skal kunne se hvilke metoder «teoretikeren» Kautsky bruker.

Kautsky valgte å ta fatt på spørsmålet slik at han begynte med en definisjon av «ordet» diktatur. Utmerket. Enhver har en hellig rett til å gripe et spørsmål an akkurat som han ønsker. En må bare skjelne mellom en alvorlig og ærlig måte å gripe det an på og en uærlig. Den som ønsker å behandle saken alvorlig på denne måten, burde ha gitt sin egen definisjon av «ordet». Da ville spørsmålet være stilt ærlig og greit. Kautsky gjør ikke det. «Bokstavelig», skriver han, «betyr ordet diktatur avskaffelse av demokratiet.»

For det første er dette ikke noen definisjon. Hvis Kautsky ønsket å unngå å gi en definisjon av begrepet diktatur, hvorfor valgte han denne måten å gripe saken an på?

For det andre er den åpenbart uriktig. Det er naturlig for en liberaler å tale om «demokratiet» i sin alminnelighet, men en marxist vil aldri glemme å spørre: «for hvilken klasse?» Enhver vet f.eks. (og «historikeren» Kautsky vet det også) at opprør eller til og med sterk gjæring blant slavene i oldtiden straks avslørte at den antikke stat i sitt vesen var slaveeiernes diktatur. Avskaffet dette diktaturet demokratiet blant slaveeierne og for dem? Alle vet at det ikke gjorde det.

«Marxisten» Kautsky sa dette fryktelige sludderet og denne usannheten fordi han har «glemt» klassekampen …

For å gjøre Kautskys liberale og løgnaktige påstand om til en marxistisk og sann, må en si: diktaturet betyr ikke nødvendigvis avskaffelse av demokratiet for den klassen som utøver diktaturet over de andre klassene, men det betyr nødvendigvis avskaffelse (eller en meget vesentlig innskrenkning, og det er også en form for avskaffelse) av demokratiet for den klassen som diktaturet utøves over eller er rettet mot.

Men hvor sann denne påstanden enn kan være, så gir den likevel ikke noen definisjon av diktaturet.

La oss se på Kautskys neste setning: «… Men selvsagt, tatt i bokstavelig mening, betyr dette ordet også et ene-herredømme for en enkeltperson som ikke er bundet av noen lover …»

Lik en blind valp som tilfeldig stikkers nuten snart hit og snart dit, har Kautsky her uforvarende snublet over en riktig tanke (nemlig at diktatur er et styre som er ubundet av alle lover), men likevel har han ikke gitt noen definisjon av diktaturet. Dessuten har han uttalt en åpenbar historisk usannhet, nemlig at diktaturet betyr en enkeltpersons herredømme. Dette er også grammatisk uriktig, for et diktatur kan også utøves av en gruppe personer, et oligarki eller en klasse osv.

Videre peker Kautsky på forskjellen mellom diktatur og despotisme. Enda han sier noe som åpenbart er uriktig, skal vi ikke komme inn på det, siden det er helt uten sammenheng med det spørsmålet som interesserer oss. Alle kjenner Kautskys tilbøyelighet til å vende seg fra det 20. århundre til det 18., og fra det 18. århundre til den klassiske oldtid, og vi håper at det tyske proletariatet vil ta hensyn til denne hans tilbøyelighet når det har vunnet sitt diktatur, og f.eks. utnevne ham til gymnaslærer i oldtidens historie. Å prøve å vri seg unna en definisjon av proletariatets diktatur med filosofering om despotismen er enten en tjukk dumhet eller særdeles ubegavet svindel.

Som resultat får vi at da Kautsky skulle snakke om diktaturet, så lirte han av seg en mengde åpenlys usannhet, men ga ingen definisjon. Hvis han ikke stolte på sine egne åndsevner, kunne han ha tydd til sin hukommelse og dratt fram av sine «skuffer» alle de tilfellene da Marx taler om diktaturet. Hvis han det hadde gjort, ville han sikkert enten kommet til følgende definisjon eller til en som i realiteten faller sammen med den:

Diktaturet er herredømme som bygger direkte på makt og er ubundet av lover.

Proletariatets revolusjonære diktatur er et herredømme som er vunnet og opprettholdes ved at proletariatet bruker vold mot borgerskapet, et herredømme som er ubundet av lover.

Og denne enkle sannhet, en sannhet som er soleklar for enhver klassebevisst arbeider (som representerer massene og ikke et øvre lag av småborgerlige slyngler som er blitt bestukket av kapitalistene ,slik som sosialimperialistene i alle land), denne sannheten som er innlysende for enhver representant for de utbyttede klasser som kjemper for sin frigjøring, denne sannheten som er uomtvistet for enhver marxist, må en «dra ut med håndemakt» av den høylærde Kautsky. Hva er forklaringen på dette? Ganske enkelt den lakeiånden som har gjennomsyret lederne for Den annen internasjonale, som er blitt foraktelige spyttslikkere i borgerskapets tjeneste.

Kautsky laget først en taskenspillerkunst ved å forkynne det åpenbare sludder at ordet diktatur i dets bokstavelige mening betyr diktatur for en enkeltperson, og siden – på grunnlag av dette taskenspillerstykket! – forkynte han at følgelig må Marx' ord om diktaturet ikke oppfattes bokstavelig (men slik at diktaturet ikke innebærer revolusjonær vold, men «fredelig erobring av flertallet under det borgerlige – legg merke til det – «demokrati»).

En må skjelne mellom en «tilstand» og en «styreform», skjønner De. Et vidunderlig dypt skille: Det er som å trekke et skille mellom dumhets-«tilstanden» hos en mann som resonnerer tåpelig, og «formen» for hans dumhet!

Kautsky finner det nødvendig å fortolke diktaturet som en «tilstand av herredømme» (ordrett det uttrykket han bruker på neste side, s. 21), for da forsvinner den revolusjonære vold og den voldelige revolusjon. En «tilstand av herredømme» er en tilstand som ethvert flertall befinner seg i under … «demokratiet»! Takket være et slikt svindlerknep forsvinner revolusjonen i en fei.

Men knepet er for plumt og kommer ikke til å redde Kautsky. En kan ikke skjule den kjensgjerning at diktaturet forutsetter og innebærer en «»tilstand» som er ubehagelig for renegater, en tilstand av revolusjonær voldsanvendelse fra en klasse mot en annen. Det meningsløse i å sette et skille mellom en «tilstand» og en «styreform» blir åpenbart. Å tale om styreformer i denne forbindelse er trefold tåpelig, for enhver skolegutt vet at monarki og republikk er to forskjellige styreformer. Det er nødvendig å forklare herr Kautsky at begge disse styreformer, som alle overgangs «former for styre» under kapitalismen, bare er avarter av den borgerlige stat, dvs. av borgerskapets diktatur.

Og endelig er det å tale om styreformer ikke bare en dum, men også en meget plump forfalskning av Marx, som her klart og tydelig taler om den ene eller andre form eller type av stat og ikke omstyreformer.

Den proletariske revolusjon er umulig uten voldelig ødeleggelse av den borgerlige statsmaskin og uten at den blir erstattet med en ny, som for å tale med Engels «ikke lenger» er «en stat i ordets egentlige betydning».

Men Kautsky finner det nødvendig å tilsløre og lyve om alt dette – hans renegatstandpunkt krever det.

Se hvilke ynkelige utflukter han tyr til.

Første utflukt… «Beviset på at Marx i dette tilfelle tenkte på en styreform, er den kjensgjerning at han mente at i England og Amerika var en fredelig revolusjon, dvs. en revolusjon med demokratiske midler, mulig.»

Styreformen har absolutt ikke noe med dette å gjøre, for det fins monarkier som ikke er typiske for den borgerlige stat, f.eks. slike som ikke har noen militærklikk, og det fins republikker som er helt typiske i så måte, f.eks. slike som har en militærklikk og et byråkrati. Dette er et alminnelig kjent historisk og politisk faktum, og det vil ikke lykkes Kautsky å forfalske det.

Hvis Kautsky hadde ønsket å resonnere på en alvorlig og hederlig måte, ville han ha spurt seg selv: fins det historiske lover for revolusjonen som ikke kjenner noe unntak? Og svaret ville blitt: nei, det fins ingen slike lover. Slike lover gjelder bare det typiske, det som Marx en gang kalte det «ideelle», i betydningen den gjennomsnittlige, normale, typiske kapitalisme.

Videre. Var det i syttiårene noe som satte England og Amerika i en særstilling med hensyn til det som vi nå diskuterer? Det er innlysende for enhver som har noe som helst kjennskap til vitenskapens krav når det gjelder historiske problemer, at dette spørsmålet må stilles. Å unnlate å stille det betyr å forfalske vitenskapen, å innlate seg på sofisteri. Og når dette spørsmålet er stilt, kan det ikke være noen tvil om svaret: proletariatets revolusjonære diktatur er vold mot borgerskapet, og nødvendigheten av denne vold skyldes i særdeleshet, som Marx og Engels gang på gang har forklart på den mest inngående måte (særskilt i «Borgerkrigen i Frankrike» og i forordet til den) den ting at det eksisterer en militærklikk og et byråkrati. Men det var nettopp disse institusjoner som ikke eksisterte nettopp i England og Amerika og nettopp i syttiårene, da Marx gjorde sin bemerkning! (Men nå eksisterer de både i England og i Amerika.)

Kautsky er nødt til å drive den rene svindel over hele linjen for å dekke over sin faneflukt.

Og legg merke til hvordan han her uforvarende viste sine eselører: han skrev «fredelig», dvs. på demokratisk vis!!!

Da Kautsky definerte diktaturet, gjorde han sitt ytterste for å skjule for leseren det som er hovedkjennetegnet på dette begrepet, nemlig revolusjonær vold. Men nå er sannheten kommet for dagen: det er spørsmål om motsetningen mellom fredelige og voldelige omveltninger.

Her ligger hunden begravd. Kautsky trengte alle disse utfluktene, sofisteriene og svindelaktige falskneriene for å ta avstand fra den voldelige revolusjon og skjule at han tar avstand fra den, dvs. sin overgang til den liberale arbeiderpolitikken, dvs. til borgerskapet. Her ligger hunden begravd.

«Historikeren» Kautsky forfalsker historien så skamløst at han «glemmer» den grunnleggende kjensgjerning at den førmonopolistiske kapitalisme – som nettopp nådde sitt høydepunkt i syttiårene idet 19. århundre – i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk, som særlig typisk kom til uttrykk i England og Amerika, utmerket seg ved forholdsvisstor freds- og frihetskjærlighet. Imperialismen derimot, dvs. monopolkapitalismen, som først er endelig modnet i det 20. århundre, utmerker seg i kraft av sine grunnleggende økonomiske trekk ved minst freds- og frihetskjærlighet og størst utvikling av militarismen overalt. Å unnlate å legge merke til dette» når en diskuterer om en fredelig eller voldelig omveltning er typisk eller sannsynlig, betyr å synke ned til å bli den mest ordinære lakei for borgerskapet.

Annen utflukt. Pariskommunen var proletariatets diktatur, men den ble valt med alminnelig stemmerett, dvs. uten å frata borgerskapet stemmeretten, dvs. . «på demokratisk vis». Og Kautsky sier triumferende: « … Proletariatets diktatur var for Marx» (eller ifølge Marx) «en tilstand som med nødvendighet følger av det rene demokrati, hvis proletariatet utgjør flertallet» (bei uberwiegen dem Proletariat, s. 21).

Dette argumentet til Kautsky er så fornøyelig at en i sannhet lider av en virkelig embarras de richesses (vanske på grunn av den mengde svar som kan gis på det). For det første er det en kjent sak at blomsten, generalstaben, de øvre lag av borgerskapet hadde flyktet fra Paris til Versailles. I Versailles var «sosialisten» Louis Blanc – hvilket forresten viser løgnaktigheten i Kautskys påstand om at «alle retninger» i sosialismen deltok i Kommunen. Er det ikke latterlig å fram-stille delingen av innbyggerne i Paris i to krigførende leirer, derav en som samlet hele det stridbare, politisk aktive borgerskap, som «rent demokrati» med «alminnelig stemmerett»?

For det andre førte Pariskommunen krig mot Versailles som Frankrikes arbeiderregjering mot den borgerlige regjeringen. Hva har det «rene demokrati» og den «alminnelige stemmerett» å gjøre med dette når Paris avgjorde Frankrikes skjebne? Når Marx fant at Kommunen hadde gjort en feil ved å unnlate å beslaglegge banken, som tilhørte hele Frankrike, gikk han da ut fra det «rene demokratis» prinsipper og praksis?

Det er virkelig tydelig at Kautsky skriver i et land hvor politiet forbyr folk åle «flokkevis», ellers ville Kautsky blitt drept av latter.

For det tredje. Jeg tillater meg ærbødig å minne Kautsky, som kan Marx og Engels utenat, om følgende vurdering av Pariskommunen som Engels har gitt ut fra «det rene demokrati»:

«Har disse herrer» (de antiautoritære) «noensinne sett en revolusjon? En revolusjon er utvilsomt den mest autoritære ting som eksisterer. Den er en handling der endel av befolkningen påtvinger den andre sin vilje ved hjelp av geværer, bajonetter og kanoner – autoritære midler, om det fins noe slikt; og hvis den seirende part ikke ønsker å ha kjempet forgjeves, må den opprettholde dette herredømme ved hjelp av den skrekk som våpnene deres inngir de reaksjonære. Ville Pariskommunen ha holdt seg en eneste dag hvis den ikke hadde støttet seg til det væpnede folkets autoritet mot borgerskapet? Bør vi ikke tvert imot klandre den for at den ikke brukte den i tilstrekkelig grad?»

Her har De Deres «rene demokrati»! Sånn som Engels ville ha gjort narr av den vulgære småborgeren, «sosialdemokraten» (i den franske betydning av ordet fra førtiårene og i den felleseuropeiske betydning fra 1914–1918), som fant på å snakke om «rent demokrati» i et samfunnsom er delt i klasser!

Men dette får greie seg. Det er umulig å regne opp alle de mange enkelte meningsløshetene Kautsky kommer med, for hver eneste setning han sier, er en bunnløs avgrunn av renegatvesen.

Marx og Engels analyserte Pariskommunen på den mest inngående måte og viste at dens fortjeneste ligger i dens forsøk på å knuse, slå i stykker den «ferdige statsmaskin». Marx og Engels anså denne slutningen for å være så viktig at dette var den eneste rettelse de gjorde i 1872 i det (delvis) «foreldede» programmet i «Det kommunistiske manifest». Marx og Engels viste at Pariskommunen hadde avskaffet hæren og byråkratiet, hadde avskaffet parlamentarismen, hadde tilintetgjort «snylteutveksten staten» osv., men vismannen Kautsky har tatt på seg sin nattlue og gjentar eventyret om det «rene demokrati» som liberale professorer har fortalt tusenvis av ganger.

Det var ikke uten grunn Rosa Luxemburg sa den 4. august 1914 at det tyske sosialdemokrati nå er et stinkende lik.

Tredje utflukt. «Når vi taler om diktaturet som en styreform, kan vi ikke tale om diktaturet til en klasse, for, som vi alt har framholdt, kan en klasse bare herske, men ikke styre …» Det er «organisasjoner» eller »partier» som styrer.

De roter. De roter grufullt, herr «konfusjonsråd»! Diktaturet er ikke en «styreform»; dette er noe latterlig tøv. Og Marx taler ikke om en «styreform», men om statens form eller type. Det er noe helt, helt annet. Det er også fullstendig galt å si at en klasse ikke kan styre; slikt sludder kunne bare sies av en «parlamentarisk kretiner», som ikke ser noe annet enn borgerlige parlamenter og ikke legger merke til noe annet enn «regjerende partier». Hvilket som helst europeisk land kan forsyne Kautsky med eksempler på den herskende klasses styre, f.eks. godseiernes i middelalderen, trass i at de ikke var skikkelig organisert.

Summa summarum: Kautsky har forvrengt begrepet proletariatets diktatur på en helt makeløs måte og forvandlet Marx til en ordinær liberaler. Dvs. han er selv sunket ned til samme nivå som en liberaler som lirer av seg banale fraser om det «rene demokrati», forskjønner og tilslører klasseinnholdet i det borgerlige demokrati og framfor alt tar avstand fra bruk av revolusjonær vold fra den undertrykte klasses side. Ved å «fortolke» begrepet «proletariatets revolusjonære diktatur» slik at den undertrykte klasses bruk av vold mot sine undertrykkere er for-vunnet, har Kautsky slått verdensrekorden i liberal forvanskning av Marx. Renegaten Bernstein har vist seg å være rene valpen sammenliknet med renegaten Kautsky.

Oktober – november 1918.

Januar.

Snø og inkje.

Eg sit i natta, kameratane har gått.

Var det slik den januardagen for femti år sidan?

Telegrafapparata tikka og tikka –

«Lenin er død – Lenin er død – . »

Lenin er ikkje død!

Så lenge det fins arbeidarar

som slåss

for proletariatets diktatur

lever Lenin !Så ver helsa!

Sett deg ned, snakk med oss, Lenin!

Du har den gamle mørke dressen på deg

og det brune slipset med dei kvite prikkane.

Du ser deg om:

Snø inntil veggene.

Granskog i åsen.

Blokker innover dalen med tusen lys.

Her bur vi!

Når du åpnar munnen

er røysta di varm av eldhug.

«Koss går det?» spør du, «Fortel!»

Og eg fortel. Om laget vårt,

om valet i fagforeninga og aksjonen vi førebur,

om samtalane våre med lokallaget i NKP

og studieopplegget vårt på enhetsfronten,

om arbeidarar som heller vil kjøpe Klassekampen

enn å abonnere på den, kort sagt kvardagen,

den norske kvardagen 1974 der bare små endringar er moglege

sjølv i dag, femti år etter.

Han sit framoverbøygd, lyttar konsentrert

med hovudet på skakke, nikkar til formuleringar,

smiler for seg sjølv og grip ordet brått,

formar tankane mens ansiktet gestikulerer:

«Snakk meir med gamlekarane, forstå dei

og vis dei utfordringa», seier han,

«gløym ikkje ungdommen, få dei med!

vis dei oppgåvene,

og kom tilbake sjølv om dei ikkje grip dei.

Dei vil høyre på deg !»

Det stikk frå augene hans:

«Du ser korleis imperialismen førebur seg – »

» Ja, Lenin, eg les om hærøvingar mot folket,

eg høyrer trugsmålet frå sirenene – »

Han held fram, utan å la seg merke med avbrotet:

«Den sosialdemokratiske gjengen byrjar å sjå

enden på sin epoke. Og dei nye ulvane

som kjem luskande inn i fjernsynsapparatet ditt

får så gjerne åtsel frå borgarskapet.

Himmelen er mørk av spyfluer, kamerat.

Vi må tenne eld!»

Han tidde, og vende liksom i tankane bort.

Attende til Smolny? Til slettene i Ukraina?

Kan du fortelje meg kor Lenins skor trør?

Det knirkar i lær og gummisolar

frå dei mest fjerne verkstader på kloten!

Det er ei vedhaldande rørsle, du høyrer den

natt og dag, dei marsjerer for dei har reist seg, steg

i ditt eige blod!

«Går du saman med arbeidarane?» spør han,

«Ser du saman med dei?
Spør du saman med dei?»

Han byrjar bli ivrig nå,

spenner dei svarte skorne i veggen,

reiser seg og går utolmodig over golvet.

«ikkje vekk ungane, Vladimir Iljitsj,» seier eg,

«det er natt ». Han ler beint ut

og bryt av seg skorne, legg armane på ryggen

og held fram med å gå.

«Er du på plass?» spør han,

«Der er slendrian hos dykk.»

«Vi skal nå så mykje,» sa eg.
«Desse småborgarlege småborgarar i Norden,»

han smilte ironisk.

«Den norske arbeidarklassen

stogga arbeidet i fem minutt

for å minne din død,» sa eg snurt.

Han vart alvorleg. Han løfta den runde skallen:

«Å,» sa han, «mitt store russiske folk.

Har du sett dei russiske arbeidarane?

«Det var eit sukk frå den russiske sjel.»

Dei gjekk inn i det og stod der

med sine to hender, i dei slitne arbeidstrøyene

utan tanke på seg sjølv.

Dei tok livet sitt og gjekk framover,

hand i hand,

veldige som ei mektig bølge over steppene

og som ein stor vind frå Sibir.

To gongar sopa dei imperialismens ulvar bort

Dei vil sope bort skadedyra ennå ein gong.

Å, mine kameratar!

«Eg høyrde orda, patetiske

mellom dei furukledde veggane i stova vår

som ein pust frå ei stor sorg eller ei mektig glede.

Det var som historia den kjerra trekte av kvite hestar

knirka framom med eit lass snø og tippa det i havet.

Han stogga og smilte, dei vennlege augene

plirte mot meg, han vende andletet

beint mot meg og såg på meg

eller gjennom meg, femnde dette vesle landet

med den gesten og la til:

«Det er gjennkjenneleg hos dykk

det hender noko her, eg ser det, begeistringa, det tolmodige og iherdige arbeidet – »

«Du er ein fin kamerat, Lenin,» sa eg rørt.
«Ta vare på partiet. Hald dykk blant folk,

ver som vanlege folk.

Godta aldri sosialdemokratane sitt klassesamarbeid!
Fortel om revolusjonen. Bruk den demokratiske sentralismen!
La partiet vere åpent som den Raude Plass

så vinden og regnet kan dra gjennom

og sola nå framog slik at folk kan tale saman der.

Partiet er levande menneske i kamp!

Det skal kunne trekke seg saman til ei geværpipe,

glatt og hard, uråd å knekke for rovdyrtenner.»

Draga til Lenin begynte å bli utviska.

«Vi prøver,» sa eg, og han vart bleikare,

Kulemerket frå revolvaren til Fanja Kaplan flamma

frå halsen hans som ein flekk raud voks.

«Ver dristige, gi ikkje etter, la dykk ikkje lure.
Skal vi berge denne jord må proletariatet seire!

Han kvarv

i den røyken eg sende ut frå pipa,

brått var det bare røyk att,

kjensla av Lenins bortgange, stilla og januarmørket,

maskinane som stogga i fem minutt den dagen,

hjarteslaga som kvarv mot det blå Russland.

Eg tenkte på bestefar.

Han er åtte år yngre enn Lenin,

ligg i rommet like hved det store havet

og har vanskar med å sove.

Eg tenkte på Arne Garborg

som døydde tre dagar før Lenin,

sjuk og vonbroten.

Kor mykje arbeid skal det til?

Kor mange døde?

Midt på golvet sto skorne att etter han,

eit par heilt vanlege svarte skor.

Eg sette dei på gangen,

like inntil panelomnen

og gjekk til sengs.

Då eg kom ned att neste morgon,

var også dei borte.

Lønnsoppgjøret i 1972 var et av de dårligste etter krigen. Lavt prosenttillegg og manglende kompensasjon for prisstigningen har ført til sterk nedgang i disponibel reallønn for de fleste lønnsarbeidere i Norge. Høykonjunkturen i verdensøkonomien og oljeinvesteringene økte profitten i norskindustri. Siden 1972 har vi vunnet folkeavstemningen, og valget i 19 73 viste misnøye med klassesamarbeidspolitikken til AP. Det er derfor grunnlag for sterke og rettferdige krav i tariffoppgjøret i 1974.

Monopolborgerskapets investeringshunger i Nordsjøen vil imidlertid sikkert føre til at oljekrisa blir brukt hardt i kampen mot et slikt rettferdig lønnsoppgjør.

Hensikten med denne artikkelen er å ta opp et slikt muligangrep for å avvise forsøk på å bruke oljekrisa mot tariffoppgjøret.

1973: Største høykonjunktur etter krigen

I EECs siste årsrapport står det: «For første gang på lang tid har en kraftig økonomisk vekst funnet sted samtidig i alle verdensindustriland … » (1). Denne høykonjunktur varte fram til våren1973, da den avtok noe. Den krise den danske og engelske kapitalismen nå forsøker å velte over på arbeiderklassen, begynte å utvikle seg på dette tidspunktet. (At Heath forsøker å legge skylda på gruvearbeidere og jernbaneansatte bør vi merke oss i Norge også). For resten av de kapitalistiske land var ikke slutten av1973 noen begynnelse på en krise. 1974 ble i nesten alle land sett på som et år med fortsatt ekspansjon i de kapitalistiske økonomiene.

Spørsmålet blir om en kortsiktig og ubetydelig oljeleveringssvikt sammen med en prisoppgang på 10 til 20 øre pr. oljeliter er tilstrekkelig til å skape krisefor kapitalismen.

Sannsynligvis ikke på kort sikt. Dersom det likevel blir en tilbakegang i de kapitalistiske økonomiene, har dette sammenheng med at disse økonomiene drives av profittmotivet. Usikkerheten om den framtidige profitten vil på grunn av anarkiet i den kapitalistiske produksjonen i seg selv kunne skape en økonomisk tilbakegang.

Store profitter for norsk monopolkapital

Da den internasjonale høykonjunktur fikk betydning for den norske kapitalismen, falt virkningene sammen med veksten i oljeinvesteringene. Sammenfallet her har ført til dels enorme profitter og omsetningsøkninger. Tre-, fiske- og f.eks. aluminiumsprisene har steget kraftig. De store bedriftene i nesten alle bransjer vil derfor, selv etter store investeringsprogrammer, måtte offentliggjøre vekst i «overskuddet» på både 50 og 100 % i forhold til 1972-regnskapet. (Aftenposten24/12 1973.)

Arbeidsløsheten er den laveste i Norges historie, kan arbeidsdirektør Danielsen fortelle i et nyttårsintervju, og han mener videre at det utover våren kan bli problemer for kapitalen å skaffe seg tilstrekkelig med arbeidskraft. Industrien har sluppet oljerasjonering. Som svar på denne gaven sa Jan Didriksen, som talsmann for Industriforbundet, at han etter dette ikke regnet med at oljekrisen ville få noen betydning for produksjon og investeringene i Norge i 1974.

Begge disse uttalelsene falt i 1974, etter at oljekrisa er tatt i betraktning.

Tilsynelatende skulle det altså ikke være «oljekriseargumenter» mot lønnsoppgjøret.

Tariffkravene I 1974

I en artikkel i «Sosialistisk Årbok» har Torstein Dahle lagt fram bakgrunnen for lønnskravene i 74. (2) Her er et kort sammendrag:

1. Konsumprisindeksen synes i april1974 å ville ligge 15–16 % over nivået fra april 1972.
2. Produktivitetsveksten har ifølge offisielle mål vært 8 %.
3.Skatteøkningen tatt i betraktning må lønna ligge 31 til 32 % over lønna etter oppgjøret i 1972.
4. Trekker vi fra tilleggene våren 1973 (8 % for staten og 5,5 % for privatansatte) vil lønnskravene være 26 % for private og 23 % for statsansatte. Dersom lønnsglidningen trekkes fra vil kravet i privatvirksomhet bli fra 18 % til 26 %. Det vil sannsynligvis være galt å trekke fra lokale tillegg.

Men disse kravene hviler på to viktige forutsetninger.

Den ene er at kravet om at full kompensasjon for fortsatt prisstigning blir gitt. Dersom dette ikke skjer må kravene settes høyere for å kompensere den prisstigning som vil finne sted fram til 1975 eller1976. Den andre forutsetningen er at arbeiderklassen skal nøye seg med å stille krav som bare gir samme del, av verdiskapingen i Norge som etter oppgjøret i 1972. Uansett hva som er utgangspunktet for å regne ut kravene i de enkelte forbundene, så er det stemning for et skikkelig oppgjør, enten dette blir støtte teller bekjempet av LO-toppene. Spørsmålet er hva som kan hindre et slikt oppgjør.

Profittjakten fortsetter i Nordsjøen

I Statistisk Sentralbyrås konjunkturoversikt for september står det: «På litt lengre sikt er det sannsynlig at den innenlandske investeringsetterspørselen etter hvert kommer til å dominere etterspørselutviklingen i Norge. Blant annet vil opptrappingen av oljeproduksjonen i Nordsjøen trekke i denne retning.» (3)

En artikkel i bladet «Noroil» nr. 1 1974 gir et inntrykk av investeringenes omfang: «Likedan vil Norge i løpet av et par år være etablert som verdens nest største nasjon hva gjelder investeringer i og drift av mobile oljerigger … .De samlede investeringer vil da i løpet av 1976 ha kommet opp i11 til 12 milliarder kroner.»

Ifølge bladet er det til nå (januar 1974) investert 3 milliarder, 4 milliarder skal altså investeres hvert år fram til 1976.

I tillegg kommer kjente og ukjente planer om milliardinvesteringer i petrokjemisk industri og oljeforsyningsindustri osv. Disse tallene viser at norsk monopokapital ikke bare har tenkt å tømme norske ressurser så raskt de er i stand til dette.

Det viser også at planene for Nordsjø-investeringer er en direkte trusel mot lønnsoppgjøret.

Skal oljeinvesteringene sette den «realøkonomiske» ramme?

Skånlandutvalget forsøkte å innføre prinsippet at et nasjonalt råd skulle sette en realøkonomisk ramme forut for lønnsoppgjørene. Skånlandutvalgets forslag er stoppet til nå. Men Aukrustutvalgets «realøkonomiske beregninger», som inngår i Skånlands forslag, skal også i år gi en såkalt nøytral beregning over rammen for lønnsoppgjøret.

Det er derfor nødvendig å slå fast hvordan denne forsvarlige rammen fastsettes. Ekspedisjonssjef Egil Bakke sier om dette i Bergens Privatbanks Kvartals-skrift 3/73:

«I forbindelse med nasjonalbudsjetteringen utarbeides anslag for investeringene i ny realkapital i de forskjellige sektorer av økonomien. På enkelte områder er investeringene i høy gradresultat av offentlige myndigheters beslutninger. Det gjelder f.eks. omfanget av kraftutbyggingen. På andre områder er anslagene rene prognoser, som når det gjelder investeringene i skipsfart. Men alle investeringstall må likevel kunne oppfattes som måletall i den forstand at de politiske myndigheter aksepterer den utvikling som investeringstallene impliserer.» (4)

Bakke spøker nok ikke. For lønnsoppgjøret 1974 betyr dette at den realøkonomiske rammen tar stilling for at en forsert utbygging skal finansieres på bekostning av arbeiderklassens lønnskrav. Dette blir Aukrusts nøytrale forslag.

Vi har hevdet at det ikke er noen umiddelbar grunn til å tro at økte oljepriser og en viss oljeknapphet vil få noen virkelig betydning for lønnsoppgjøret. Derimot er det sikkert at industrien vil ønske å øke investeringene i Nordsjøen på bekostning av lønnsoppgjøret. Det er derfor høyst tenkelig at prisstigningen på olje likevel kan bli brukt mot lønnsoppgjøret. Når vi vet at bilbensinrasjoneringen høyst kan spare et par promille av norsk årsforbruk av energi, tyder det på at regjeringen har tenkt å bruke «oljekrisa» som en politisk brekkstang for et angrep på folkets levestandard.

Se opp for oljekriseargumenter mot lønnsoppgjøret

1. Eksporten trues ikke

Den svenske industrien brukte øyeblikkelig oljekrise som argument i det svenske lønnsoppgjøret. I Norge har LO-toppen og NAF kanskje fått et lettere sjokk etter boikotten, men de vil våkne opp. Da kan vi regne med at også oljekriseargumenter vil bli brukt mot det norske lønnsoppgjøret. Det første de (og andre) vil hevde er at prisstigningen på olja vil «senkevolumet i verdenshandelen», og på den måten true norsk eksport. Men dette er ikke selvfølgelig.

Gjennom tyske revalueringer og amerikanske devalueringer har tyske D-mark blitt 65 % «dyrere» enn dollar på få år. Men ingen har registrert nedgang i den tyske eksporten. Også andre land har devaluert i et omfang som prismessig har hatt utslag større enn prisstigningen på olje. Også dette uten nedgang i verdenshandelen som følge.

Men la oss likevel anta at omfanget av handelen i verden gikk tilbake, ville dette nødvendigvis føre til nedgang i norsk eksport? Mye kan tyde på det motsatte. Dersom de økte oljeprisene ble årsak til at enkelte land importerte mindre, ville økningen i oljeprisene bare styrke stillingen for eksporten fra norsk kraftkrevende industri. En nedgang i verdenshandelen er derfor mulig samtidig med oppgang i norsk eksport.

Store deler av eksporten for 1974 og1975 er allerede bestilt. Om få år vil norsk monopolkapital eksportere olje. Det er derfor lite sannsynlig at land som regner med olje fra Norge vil tørre å senke importen fra Norge i vesentlig grad.

De økte oljeinntektene som de rettferdige oljeprisene gir OPEC-landene, gir dem også muligheter for økt import av varer til den industrien de trenger å bygge ut. Alt i november 1973 var norsk industri i forhandlinger bl.a. med Saudi-Arabia om eksport. (5)

Videre innrømmer industrien at alle lagrer ble tømt i 1973 p.g.a. høykonjunkturen. Produksjon for lager vil derfor også kunne hindre nedgang i produksjonen.

Til slutt: Skulle eksporten likevel gå ned ville etterspørselen for utbygging i Nordsjøen oppveie denne nedgangen.

Argumentene er mange. Eksporten trues altså ikke og argumenter med utgangspunkt i dette kan avvises som humbug.

2. Prisstigning

Prisstigningen gjør det umulig for industrien å imøtekomme lønnskravene» vil sikkert også bli brukt som argument. Holder dette?

Selv etter at OPEC hevet prisen tar oljemonopolene og staten mer av hver krone vi betaler for bilbensinen. Så hvorfor ikke undersøke oljemonopolene – og hva staten bruker sine penger på. Men uansett prisstigning – en arbeiders verdiskapning blir ikke mindre selv om råvarene han bearbeider stiger i pris.

Dette argumentet er også en boomerang. I 1975 vil norsk monopolkapital eksportere olje. Lønnsoppgjøret skal gjelde til 1975 eller 1976. En oppgang i oljeprisen er derfor et argument for lavere skatter og bedre lønnsoppgjør, på litt sikt.

3. «Solidaritet» med u-landa

Den norske monopolkapitalens forsøk på å senke reallønna kan også bli gitt en begrunnelse med utgangspunkt i «internasjonal solidaritet». Direktøren i Norges vassdrags- og elektrisitetsvesen, Vidkunn Hveding, har gjort et slikt forsøk. På førstesida i Dagbladet sier han i et intervju ved nyttårstider at «du skaper selv energikrisa». Tankegangen er at vi alle er i samme båt, imperialismens herjinger er arbeiderklassens ansvar. Først når arbeiderklassen avstår fra lønnskrav kan den tredje verdens sult overvinnes osv.

Norsk familieråd er inne på samme tanker når de begrunner hvorfor norske familier bare skal ha to barn. De reaksjonære kreftene i Norge vil sikkert fortsette å bruke dette argumentet også etter lønnsoppgjøret.

For alle på venstresida i Norge blir det derfor viktig å propagandere at det bare er kamp mot imperialismen og den hjemlige monopolkapitalen som er uttrykk for ekte solidaritet. Denne kampen vil være både økonomisk og politisk (og på lengre sikt av militær art). Kampen for e skikkelig lønnsoppgjør vil være en viktigdel av denne solidariteten.

Imperialismen mot en krise på lengre sikt?

Siden midten av 60-åra har økonomien i de kapitalistiske land vært preget av problemer på en rekke områder. Særlig klart på inflasjons-, skatte-, og sosialpolitikkens områder. Ellers har den disponible reallønn ikke steget annet enn ubetydelig i de fleste land siden 67/68. Dette peker i retning av de mer langsiktige problemer imperialistene har brakt seg opp i .

Dersom krisa i den engelske økonomien fortsetter og OECD-landene ikke klarer å løse valutaproblemene som de økte råvareprisene medfører, er det ikke umulig at imperialismen kan føre seg selv inn i en omfattende økonomisk og politisk krise.

Denne artikkelen er ikke ment som noe forsøk på å hevde at en slik krise er usannsynlig på lengre sikt. Tvert om, en slik mulighet eksisterer. Spesielt er dette tilfelle dersom imperialismen forsøker å løse sine problemer ved hjelp av militære metoder.

 I en slik situasjon vil det bli oppgaven til venstresida i Norge å hindre at LO-toppen og AP-ledelsen presser igjennom kriseforlik i lønnsoppgjørene.

Denne artikkelen har imidlertid argumentert for at de økte oljeprisene ikke vil ha reell betydning for lønnsoppgjøret i 1974. Blir «oljekriseargumenter» like vel brukt, er dette i all hovedsak uttrykk formonopolkapitalens ønsker om høyere investeringer med henblikk på en forsert uttapping av Nordsjøens oljeressurser.

Fotnoter:
1.Sitert fra NOU 1973:53, Foreløpig grunnlag for inntektsoppgjørene 1974.
2. Sosialistisk årbok, Pax forlag, Oslo 1973, side 145 til 152.
3. Sitatet er brukt i samme artikkel.
4. Sitatet er brukt i samme artikkel.
5. Odd Karsten Tveit, «Vår olje og vår kraft», Oslo 1973, side 64

Intervju med Mike Klonsky, formann i October League (m-l)

Den moderne revisjonismens seier på SUKPs 20. partikongress førte til stor skade for den revolusjonære verdensbevegelsen. En rekke kommunistiske partier verden over gikk i oppløsning eller skiftet farge. I mange land ble den revolusjonære bevegelsen uten en proletarisk ledelse. Dette har gitt grobunn for mange slags opportunistiske strømninger og til tider truet med å føre bevegelsen på avveier.

I sin beretning til APAs 6. partikongress (1971) slår Enver Hoxha fast at Khrustsjovs forræderi bare har gitt det kapitalistiske systemet en midlertidig fordel:

«En viktig begivenhet i den revolusjonære bevegelsen i de seinere åra er framveksten av nye marxist-leninistiske partier. I dag er det skapt marxist-leninistiske partier eller organisasjoner i nesten alle verdens land. De kjemper i dag i fremste rekke i frigjøringskampen – med stadig større framgang. Dette er en stor historisk begivenhet. Det vitner om de marxist-leninistiske ideenes livskraft og viser at utsiktene for revolusjon og seier for sosialismen blir stadig bedre.» (Engelsk utg., Tirana 1971, s.14.)

Vi bringer her et intervju med formannen i October League(marxist-leninist) i USA, som viser at denne utviklinga også e ri gang i det landet. – Oktoberforbundet er en av flere marxist-leninistiske organisasjoner i USA i dag. Sammen med de andre arbeider det for å skape et revolusjonært kommunistisk parti, som kan fylle det tomrommet som ble skapt da det gamle partiet gikk samme veien som partiet i Sovjet.

Red.

Bevegelsen blant arbeiderne i USA

Jeg tror det er riktig å si at vi vet forholdsvis lite om den amerikanske arbeiderklassen, dens historie og forholdene slik de er nå. Mange har nok hørt om Joe Hill og den syndikalistiske bevegelsen, men ikke særlig mer. Kan du si hva du mener om at den amerikanske arbeiderklassen i dag skal være lite klassebevisst?

– Vi må huske på at USA har vært den største imperialistmakten i årtier. Dette har ført til enorme superprofitter som er blitt ranet fra verdens folk. Det har skapt grunnlaget for et mektig arbeideraristokrati med stor innflytelse.

Den amerikanske arbeiderklassen har vært ledet av opportunister. Den har blitt opplært av borgerlige demokrater og liberalere i to hundre år. Likevel har den ikke mistet klassebevisstheten og kampviljen sin. I løpet av de siste ti åra har det vært flere ville streiker i USA enn i noe annet tidsrom i amerikansk historie. Det har vært oppstander i alle større industri-byer, først og fremst blant folk fra arbeiderklassen. Det er nå fem år siden den store oppstanden i Watts, Los Angeles.

Bare 27 prosent av arbeiderne er organisert. Det betyr at store deler av arbeiderklassen ikke er under opportunistenes ledelse. Dette gjelder særlig de svarte arbeiderne i sør, andre minoritetsgrupper og kvinnene. En av de viktigste kampene i dag foregår i sør og sørvest der arbeiderne kjemper for organisasjonsrett. I tekstilindustrien – den eldste i landet – har arbeiderne vært uten fagforeninger i 175år. Mange arbeidere tjener bare 1,60 dollar etter å ha jobbet i flere år.

På den andre sida har den amerikanske arbeiderklassen bygd noen av de sterkeste fagforeningene i hele verden. Den har gjennomgående vært preget av styrke og vilje til å kjempe for sine rettigheter.

Kommunistene spilte en meget aktivrolle helt fra begynnelsen av 20-åra. De gjorde en stor innsats i oppbygginga av CIO (Fagorganisasjonskongressen),den første større arbeiderorganisasjonen med grunnlag i de viktigste industrigreinene. (AFL – Den amerikanske arbeiderføderasjonen – bestod i hovedsak av faglærte arbeidere.) Kommunistene bygde også opp UAW (Forente bilarbeidere) og ledet den store Flint-streiken i 1937.

Tida etter 2. verdenskrig har vært forholdsvis rolig, uten større kriser. De siste ti åra har arbeiderklassen begynt å våkne opp igjen. Borgerrettskampene og anti-krigsbevegelsen har gitt støtet til et nytt oppsving. Et eksempel på dette er stiftelsen av Revolusjonære svarte arbeideres forbund (IRWB) i 1968. Det ble opprettet av svarte arbeidere i bilindustrien som ledet harde politiske streiker, ikke bare for dagskrav, men også mot diskriminering og rasisme.

Minoritetsspørsmålet

Kan du si noe mer om denne organisasjonen?

– IRWB og den øvrige bevegelsen blant de svarte arbeiderne som oppstod i Detroit i slutten av 60-åra virket på mange måter som en gnist som drev hele arbeiderbevegelsen framover. Den kampviljen og klassebevisstheten som ble vist vant gjenklang hos andre arbeidere i Detroit, i de andre bilfabrikkene og seinere hos arbeiderne i stålindustrien og i andre viktige industrigreiner.

Men det viktigste var kanskje at det vokste fram ei ledende gruppe i arbeiderklassen av disse kampene, ei gruppe som ikke bare var klassebevisst og kampvillig, men marxistisk i tillegg. Denne bevegelsen og andre spontane kamper som oppstod på slutten av 60-åra, la grunnlaget for en ny kommunistisk bevegelse i USA – for første gang siden slutten av 50-åra, da Kommunistpartiet i USA degenererte og oppgav sitt arbeid i arbeiderklassen. Det er altså en direkte sammenheng mellom framveksten av den kommunistiske bevegelsen i USA og det nye oppsvinget i arbeiderklassen.

Det er viktig å legge, merke til den spesielle rollen den svarte arbeideren har spilt i denne utviklinga. Dette har sjølsagt en historisk forklaring. Helt fra slavetida har det vært en nær sammenheng mellom den rollen det afro-amerikanske folket har spilt og utviklinga av arbeiderbevegelsen. I dag har fagbevegelsesledelsens klassesamarbeidspolitikk i USA smeltet fullstendig sammen med sjåvinisme og hvit undertrykkelses politikk. Den ledende posisjonen deres bygger helt og fullt på at undertrykkingen og diskrimineringen av de svarte opprettholdes.

Det er Oktoberforbundets syn at enhver arbeider og enhver kommunist i dag har valget mellom å kjempe side om side med det afro-amerikanske folket og de svarte arbeiderne, eller å stille seg på pampenes side.

Mener dere at arbeidet blant minoritetene er det aller viktigste i dag?

– Vi se ikke på arbeidet blant de hvite arbeiderne som en underordnet oppgave. Vi mener det er svært viktig. Men i den perioden kommunistpartiet var et bra parti, deltok aktivt i kampen til det afro-amerikanske folket og spilte ledende rolle, da strømmet det til tider tusener av svarte arbeidere inn i partiet, Hvis en ser på de forskjellige kommunistiske gruppene i USA i dag og vil prøve å vurdere dem, da bør en se etter hvilken innflytelse de har og hva slags rolle de spiller i kampen til afro-amerikanerne, chicanos og andre minoritetsgrupper. Det er de sjåvinistiske gruppene og revisjonistene som har oppgitt denne kampen. Sjølsagt kan en ikke vinne denne kampen eller spille noen betydningsfull rolle i den uten å ta opp kampen mot hvit sjåvinisme. Oktoberforbundet arbeider i alle deler av arbeiderklassen, og vi ser det som vårt ansvar å heve deres nivå og slåss mot sjåvinistiske ideer. De hvite arbeiderne har naturligvis de samme interessene og de samme oppgavene som arbeidere fra minoritetene. Det viktige med arbeidskampene i den siste tida har vært at hvite og svarte arbeidere har slåss side ved side i stor utstrekning. De hvite arbeiderne kommer nok ikke til å være passive eller henge etter de svarte. Men de vil bli nødt til å kjempe side om side med dem. Det har den sjåvinistiske fagforeningsledelsen prøvd å lose dem vekk fra helt til nå. Når de svarte arbeiderne har kommet i bevegelse, har ledelsen i fagbevegelsen prøvd å skape frykt hos de hvite arbeiderne. Hvis den svarte arbeideren kommer i bevegelse, da vil han ta fra den hvite arbeideren de privilegiene han har fått. Dette er forklaringa.

I sin tale til Den internasjonale arbeiderassosiasjon oppfordret Marx de engelske arbeiderne til å støtte irernes kamp – ikke av abstrakte moralske grunner, men som et første skritt på veien til deres egen frigjøring. Jeg mener det er denne holdningen vi må prøve å få fram hos de hvite arbeiderne.

Utviklinga av studentbevegelsen

Fra midten av 60-åra har det også vært en venstrebevegelse blant de intellektuelle, studentbevegelsen. Hvilken rolle mener du den har spilt for resten av venstrebevegelsen i de siste åra?

– Jeg mener det er riktig å si at studentbevegelsen spilte en viktig rolle som en fortropp i en viss tid. Studentene i USA har alltid vært blant de første til å sette seg i bevegelse og de ivrigste til å slåss mot imperialismen. SNCC (studentenes ikkevoldsorganisasjon), anti-krigsbevegelsen og SDS på slutten av 60-åra (etter hvert den største anti-imperialistiske organisasjonen i USA) skapte en del av de elementene som skulle komme til å bygge opp den nye kommunistiske bevegelsen i USA i dag. Mange av disse studentene forlot universitetene, bosatte seg i arbeidermiljøer, tok jobber i industrien og begynte å studere marxisme. De ble kjernen i det som kom til å bli Oktoberforbundet, RU (Revolusjonær union), BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange av de andre kommunistiske organisasjonene i USA i dag. Alt i alt har studentbevegelsen derfor spilt en svært progressiv rolle og fått innvirkning på livet for millioner av mennesker.

Men på den ene sida forfalt kommunistpartiet til et revisjonistisk parti og etterlot seg et ideologisk tomrom. På den andre sida utviklet bevegelsen seg hele tida. Denne ideologiske fattigdommen, kan en kanskje si, hvilken innflytelse hadde den på bevegelsen?

– USAs kommunistparti forfalt og ble revisjonistisk i slutten av 50-åra. På begynnelsen av sekstiåra hadde de fleste ærlige elementene alt begynt å gå ut av partiet. Som du sier skapte dette et tomrom i den amerikanske bevegelsen. Det er derfor borgerrettsbevegelsen, en av de mest betydningsfulle kampene i dette landets historie på den tida, ikke hadde noen kommunistisk ledelse. Ledelsen falt i hendene på en del unge intellektuelle i SNCC og enkelte andre borgerrettsgrupper.

Det samme var tilfelle med studentbevegelsen seinere i 60-åra. Kommunistpartiet i USA hadde ingenting å gjøre med verken oppbygginga av SDS eller den ideologiske veiledninga av den. (Det hadde heller ikke de trotskistiske partiene). Sjøl om disse bevegelsene var preget av en usedvanlig vilje og evne til å kjempe, fikk de derfor et meget lavt teoretisk nivå. De ble faktisk i stor grad antiteoretiske. En fikk ikke noen ny teoretisk bevegelse før 1969–70.

Når den først kom, kom den til å få en dyptgående virkning på hele bevegelsen, særlig på den revolusjonære delen av den .I 1968 oppstod Svart Panter-partiet (BPP). Det var den første organisasjonen i landet som begynte å utbre marxist-leninistiske ideer i større omfang, særlig blant minoritetene. Nå ville det være galt å si at BPP var et marxist-leninistisk parti. Sammen med marxismen fulgte det en del opportunisme, slik som teorien om at filleproletariatet er den amerikanske revolusjonens fortropp, eller teorien om at den amerikanske arbeiderklassen er kjøpt opp, eller at det nasjonale spørsmålet ikke lenger betyr noe i USA.

Dette var ideer som ble skapt i hodene på noen få enkeltpersoner, uten at de bygde på organisasjonens praksis. Den var langt mer framskreden enn det teoretiske nivået. Siden de ikke hadde noe godt grep om teorien, kom de til å gå snart den ene veien, snart den andre, ikke minst fordi de ble utsatt for en heftig forfølgelse og ikke hadde røtter blant industriarbeiderne. – Til slutt forkastet de marxismen helt og fullt.

I dag er BPP blitt et reformistisk parti. 90 prosent av virksomheten deres er begrenset til parlamentarisk arbeid. De har åpent fraskrevet seg enhver revolusjonær målsetting. De har erklært seg fornøyd med å arbeide innenfor Demokrat-partiet og sagt seg villig til å oppløse BPP som parti. – For massene i den svarte befolkninga er BPP bare enda et eksempel på revolusjonære som er blitt kjøpt opp, slik det har skjedd gjennom hele historia til den svarte frigjøringsbevegelsen.

Marxist-leninistenes oppgaver

Kan du si litt om hvilke oppgaver den amerikanske marxist-leninistiske bevegelsen stiller seg i dag?

– Vi mener den grunnleggende oppgaven for marxist-leninistene nå er å bygge et marxist-leninistisk parti. Noen vil ha det til at vi dermed mener at det å bygge et kommunistisk parti kan foregå atskilt fra massekampen og særlig fra kampen arbeiderklassen fører. Vi mener det tvert motsatte. Helt fra begynnelsen har Oktoberforbundet hatt nær forbindelse med massebevegelsen. Forbundet har allerede begynt å utvikle dype røtter innenfor arbeiderklassen og minoritetene. Forbundet er en multinasjonal organisasjon. Det driver arbeid blant alle deler av arbeiderklassen og de forskjellige minoritetsbevegelsene.

Vi ser det slik at partibygginga stiller oss overfor oppgaver på tre områder: den teoretiske oppgaven, oppgaven i massearbeidet og med oppbygginga av organisasjonene.

På det teoretiske området tar vi sikte på å gjøre et visst gjennombrudd når det gjelder det nasjonale spørsmål. Det gamle kommunistpartiet i USA greide aldri å løse det fullt ut. Det er et svært så komplisert spørsmål, først og fremst på grunn av slavespørsmålet, den nære sammenhengen mellom utviklinga til den svarte befolkninga i USA og bevegelsen  i arbeiderklassen, og det forhold at minoritetene ikke som i andre land er geografisk atskilt fra resten av befolkninga, men tvert imot er nokså godt integrert – i hvert fall geografisk, om ikke politisk og sosialt.

Andre viktige teoretiske oppgaver er å finne en løsning på fagforeningsspørsmålet, forholdet mellom den demokratiske kampen og den sosialistiske revolusjonen og spørsmålet om enhetsfronten.

Når det gjelder deltakelse i massebevegelsen er Forbundet av den oppfatning at det ikke lar seg gjøre å bygge noe parti i et lufttomt rom eller ved å sammenkalle en konferanse på vegne av en håndfull intellektuelle. Før en kan forberede en partikongress er det nødvendig å ha utviklet et godt grunnlag i arbeiderbevegelsen. Oktoberforbundet og de andre organisasjonene må ha skaffet seg et feste blant arbeiderne. Jeg sier de andreorganisasjonene. Helt fra begynnelsen har vi aldri oppfattet det slik at Oktoberforbundet sjøl var partiet. Vi har heller sett det som vår oppgave å bli i stand til å yte vårt til at partiet kan bli dannet, og vi har alltid betraktet Forbundet som en foreløpig organisasjon som vil bli oppløst når partiet kan bli opprettet.

Vi innser at mange av de andre kommunistiske gruppene, som RU (Revolusjonær union) og BWC (Svarte arbeideres kongress) og mange andre, også spiller en betydningsfull rolle og har ytt sine bidrag. Vi prøver å lære av disse organisasjonene, og prøver å oppnå en viss grad av enhet før partiet er stiftet.

En slik enhet kan ikke bare bygge på kommunistiske ideer og kommunistisk tenkning. Den må også bygge på praksis blant arbeiderne sjøl. Ideene må prøves ut. Derfor legger vi sånn vekt på praksis. Sjøl om vi er en ung organisasjon, har vi hatt en god del erfaring med å lede streiker og demonstrasjoner, bygge opp masseorganisasjoner, demokratiske organisasjoner, arbeiderorganisasjoner og organisasjoner for nasjonale minoriteter. Vi mener at disse erfaringene har hatt en svært stor betydning for oppbygginga av et kommunistisk parti. – Ultra-«venstre»-grupper som CL (Kommunistisk forbund) og ACWO (Amerikansk kommunistisk arbeiderassosiasjon) har hele tida vært mot deltakelse i massebevegelsen. De har ment at partiet kan bygges ved deklarasjoner eller sammenkalling av konferanser.

Ultra-«venstre» i USA

Kan du si noe mer om forholdet mellom de forskjellige gruppene som kaller seg marxist-leninistiske?

– I løpet av de siste to åra har det utviklet seg forskjellige retninger blant de gruppene som hevder å holde fast på marxismen-leninismen – Mao Tsetungs tenkning. Den ene retningen er den jeg vil kalle ultra-«venstre». Jeg har nevnt CL og ACWO. PL (Progressivt arbeiderparti) er kanskje det mest kjente eksemplet. Disse gruppene avviker særlig på fire avgjørende punkter:

– Det nasjonale spørsmål. I klassekampens navn benekter de at det eksisterer.

– Den demokratiske bevegelsen, slik som kvinnebevegelsen og folkets kamp for demokrati mot fascisme. Den setter de opp som en motsetning til den sosialistiske revolusjon. Kampen for sosialismen er løsningen på alle de grunnleggende spørsmålene for massene.

– Spørsmålet om fagforeningene. Dem vil de ikke arbeide i. Vår linje er å prøve å drive fagforeningene til venstre og slåss for en kommunistisk ledelse i dem. De hevder at fagforeningene er reaksjonære organisasjoner og at det er nødvendig å bygge opp reine revolusjonære organisasjoner. Holdninga deres til dette spørsmålet har til og med fått innflytelse i en del av de sunne organisasjonene. RU har satt fram ei linje med enhetsfront nedenfra og mener med det at det er nødvendig å alliere seg med grunnplanet i foreningene, men ikke drive noe arbeid overfor foreningsledelsen. Dette har ført til lettvinte angrep fra ledelsen i fagforeningene og beskyldninger om en fagforeningsfiendtlig politikk.

– Synet på partibygginga. De mener at deres gruppe er den eneste kommunistiske gruppa i USA og at de andre gruppene er revisjonistiske eller opportunistiske. Vi mener som jeg har nevnt før at det ikke er noen enkelt gruppe som omfatter alle kommunistene i USA i dag. Kommunistbevegelsen i USA er spredt på flere organisasjoner. Sjøl om det drives arbeid for enhet, eksisterer det ennå ikke noen slik enhet. Skal en handle i samsvar med de objektive kjensgjerningene, er det nødvendig at enhver kommunistisk gruppe innser at en må arbeide ut fra ønsket om enhet og samarbeid, og støtte og hjelpe kadre fra andre organisasjoner.

Kvinnespørsmålet

Kan du si litt om bakgrunnen for kvinnebevegelsen og Forbundets holdning til den?

– Kvinnebevegelsen i USA har en lang historie. Men i de siste åra har det funnet sted et mektig oppsving blant kvinnene, særlig med utgangspunkt i SDS. Kvinnebevegelsen er svært omfattende. Den strekker seg fra NOW (Kvinnenes nasjonalorganisasjon) som kanskje er den mest innflytelsesrike, (med nære band til Demokrat-partiet) en borgerlig organisasjon med borgerlig ledelse, –og til NWRO (Nasjonal velferdsrettighetsorganisasjon), som i hovedsak er sammensatt av svarte kvinner, andre minoritetskvinner og kvinner fra arbeiderklassen.

I de siste åra har kvinnebevegelsen falt i hendene på borgerskapet, først og fremst fordi det har manglet en marxist-leninistisk ledelse. Det har oppstått mange forskjellige og underlige tendenser –sjøldyrking, inderliggjøring, homo-seksualitet, oppgivelse av massekampen, lite eller ingen interesse for kvinner fra arbeiderklassen og minoritetene, osv. Likevel er organisasjonene sunne i all hovedsak, på tross av den korrupte ledelsen. Det er også visse deler av den borgerlige ledelsen som har spilt en progressiv rolle og har kjempet med kvinnenes interesser for øye og ikke sinespesielle klasseinteresser. Det er riktig nok ingen stor del, men det er likevel viktig å merke seg at det er elementer i ledelsen i kvinnebevegelsen i dag som kan spille en progressiv rolle, særlig hvis de kommer under innflytelse av arbeiderklassen.

Etter at Loven om likestilling ble vedtatt, har hundretusener av kvinner begynt å få arbeid i de strategisk viktigste delene av produksjonen – stålindustrien og bilindustrien, – for første gang i historia i mange stater. (Kvinnene har alltid vært med i den elektroniske industrien). Disse kvinnene har begynt å drive arbeiderbevegelsen framover. Et eksempel på dette er Freemont i California, på General Motors-fabrikken der, hvor de sannsynligvis har den største 'caucus' (gruppe av radikale fagforeningsmedlemmer) i landet. I løpet av det siste året har det kommet tre hundre kvinner til denne fabrikken. Nesten halvparten av dem er blitt medlemmer og aktive ledere i denne gruppa. Straks kvinnene fikk anledning til å delta i de strategiske delene av produksjonen, særlig bilindustrien, har de kastet seg inn i klassekampen og drevet kampen framover, og slett ikke spilt noen reaksjonær eller tilbakeliggende rolle. I den gruppa jeg nevnte er det f. eks. en kvinne som er redaktør for den avisa de utgir.

Mange av de mannlige arbeiderne var redde for at kvinnene ikke skulle komme ordentlig med. De var ikke ute etter å tjene til livets opphold slik som mennene, mente de, men begynte bare å arbeide fordi de gjerne ville ha seg litt ekstra lommepenger. Men det viste seg å være feil. Tusener på tusener av kvinner er blitt drevet ut i produksjonen for å forsørge sine familier. I dag er det slik at det faktisk trengs to inntekter for å forsørge en arbeiderfamilie.

Ettersom de mannlige arbeiderne har begynt å forstå dette, har motsetningsforholdet etter hvert blitt overvunnet.– Forresten, la meg ta med at den kvinnen jeg nevnte også er blitt valgt inn i ledelsen av UAW (Forente bilarbeidere). Det er første gang noe slikt har skjedd. Grunnen er først og fremst hennes evne til å mobilisere kvinnelige arbeidere.

Enhetsfronten

Hva slags syn har dere på oppbygginga av en enhetsfront i USA?

– USA er ikke noen undertrykt nasjon. Landet er ikke invadert av fremmede angrepstropper. Vårt land er den aggressive part overfor verdens folk. Derfor må enhetsfronten få en annen karakter enn i mange andre land. Den vil måtte ha andre paroler. Det vil heller ikke bli tale om en enhetsfront som leder folket gjennom en revolusjon i to stadier. Den borgerlige revolusjonen i USA ble fullført for lang tid siden. Likevel har prinsippet om enhetsfronten full gyldighet.

Vi har lært svært mye av KKPs «Forslag til generallinje for den kommunistiske bevegelsen» fra 1963. Den tar opp de imperialistiske landene spesielt, og nevner at det er nødvendig og mulig å forene brede lag av folket i de imperialistiske landene i kamp mot imperialistisk og reaksjonær politikk. Vi mener at det som blir lagt fram der, er av uhyre stor betydning. Gjennom vår praksis har vi sett at det samsvarer med de objektive forholdene.

I dag mer enn noensinne er det mulig å forene brede masser i og utenfor arbeiderklassens rekker i en enhetsfront-bevegelse. Dette er noe annet enn det såkalte antimonopolistiske sammenslutningen som USAs kommunistparti nå snakker om. Den sikter først og fremst på å beskytte USA-imperialismen, å arbeide innenfor parlamentariske rammer, og utvikle en reformistisk opposisjon av omlag samme karakter som revisjonistene driver med i Frankrike, Italia og en del andre framskredne kapitalistiske land. (Om Frankrike, se Røde Fane 2/73. Red.)

Dette har ingenting å gjøre med enhetsfronten mot imperialismen. Den må være grunnlagt på arbeiderklassens ledelse, på kampvilje, åpen klassekamp, kamp for reformer på revolusjonær måte, og på at massene skal få muligheten til å lære om behovet for en sosialistisk revolusjon gjennom sine erfaringer. Og den må ta utgangspunkt i forståelsen av at imperialistene – aller minst i imperialismens sterkeste stat – aldri vil gi seg uten voldelig kamp. I siste omgang må enhetsfronten derfor bli bygd opp ut fra nødvendigheten av å knuse statsapparatet og opprette arbeiderklassens diktatur.

Vi går ikke inn for å bygge opp enhetsfronten bare på et subjektivt grunnlag, altså ikke slik at en må være enig med Oktoberforbundet eller kommunistene for å kunne delta. Den må bygges på objektiv motstand mot imperialistisk politikk. På grunnlag av dette har vi blitt i stand til å unngå sekterisme og har greid å forene oss med brede grupper – fra landarbeiderorganisasjonen United Farm-workers, til forskjellige kvinneorganisasjoner og demokratiske masse organisasjoner blant minoritetene

«Stilt overfor imperialismens manøvre for å undergrave vår enhet forplikter vi oss til å stå samlet.»
Vedtatt enstemmig av afrikanske regjeringssjefer i Organisasjonen for afrikansk enhet i mai 1973.

Vi trykker her annen del i artikkelserien om den internasjonale fronten mot de to supermaktene USA og Sovjet. Hovedemnet for denne artikkelen er det arbeidet som blir gjort blant verdens undertrykte folk og nasjoner for å bygge opp enheten mot supermaktenes bestrebelser på verdensherredømme. – Første artikkel stod i Røde Fane 5/73. Serien avsluttes i neste nummer med et innlegg om situasjonen i fiendens rekker: Hvem er sterkest av USA og Sovjet? Hvordan utvikler forholdet mellom dem seg?

I forrige artikkel (Røde Fane nr. 5–73, se: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/index.html) tok jeg opp den viktigste motsigelsen i verden mellom imperialismen og de undertrykte folk og nasjoner, og forsøkte å konkretisere den slik:

Den viktigste motsigelsen går mellom de to supermaktene USA og Sovjet på den ene sida; og på den andre sida de konsekvente anti-imperialistiske kreftene med landene i den første mellomliggende sone som faste allierte, og landene i den andre mellomliggende sonen som vaklende allierte.

Med uttrykket «konsekvente anti-imperialistiske krefter» mener jeg frigjøringsbevegelsene i verden, progressive partier og fronter i mange land, og sosialistiske land og andre nasjoner som har ført en klar anti-imperialistisk politikk. Den første mellomliggende sone er de undertrykte asiatiske, afrikanske og latin-amerikanske land. Den andre mellomliggende sone er kapitalistiske, revisjonistiske og imperialistiske land i Europa, Stillehavsområdet og Kanada i Nord-Amerika. Felles for disse er at de på forskjellig vis har motsigelser til de to supermaktene.

Forene alle krefter

For å overvinne supermakthegemoniet trengs det en internasjonal enhetsfront. Denne fronten bør forene alle krefter som lar seg forene. De konsekvente anti-imperialistiske kreftene må gå i spissen for å mobilisere landene i den første og andre mellomliggende sone mot supermaktene. Bare da kan slagene mot hovedfienden bli kraftigst mulig.

Denne internasjonale enhetsfronten er ingen fast organisert front med medlemmer, navn og valgt ledelse. Den kan ta mange former. For eksempel: Organisasjonen for Afrikansk Enhet (OAU) og Organisasjonen for oljeproduserende land (OPEC). Uttrykket «internasjonal enhetsfront» er et samlingsbegrep for alle de bevegelsene undertrykte land (u-land) i dag er i ferd med å reise mot imperialismen.

Folkerepublikken Kina regner seg som et u-land. Den har lenge ført en utenriks-politikk etter denne linja med sikte på å mobilisere alle positive faktorer mot USAs og Sovjets verdensherredømme. På venstresida i Norge er det til dels stor uenighet om vurderinga av denne politikken. Noen av de best kjente stridsemnene har vært:

– Kinas vurdering av de to sidene ved EEC: a) EEC er dannet som en motvekt mot supermaktenes dominans i Europa, og derfor en positiv sak. b) EEC er sjøl imperialistisk og undertrykker folkene i medlemslanda.

– Kinas syn på krigen mellom Pakistan og India i 1971.

– Kinas økonomiske hjelp til Etiopia.

– Kinas diplomatiske anerkjennelse av Spania.

De to første sakene har tidligere vært grundig diskutert i Klassekampen og i andre sammenhenger, så jeg vil la dem ligge. Etiopia og Spania skal jeg ta opp. Men først skal jeg gjøre rede for hvilke virkemidler de undertrykte landa tar i bruk for å styrke enheten seg imellom.

Hvordan bygge enhet?

På hvilke måter forsøker de undertrykte landa å bygge enhet seg imellom og løsrive seg fra supermaktenes herredømme?

– Ved å øke handelen mellom u-landa basert på likhet og gjensidig fordel. Dette kan sette en stopper for disse landas avhengighet av eksport til og import fra stormaktene.

– Ved å øke det teknologiske og økonomiske samarbeidet seg imellom. Dette må være bygd på prinsippene om respekt for hverandres suverenitet og ikke-innblanding i hverandres indre anliggender. Kineserne mener at u-land som er mer framskredne enn andre på ett eller flere områder har en plikt til å hjelpe andre undertrykte nasjoner. Derfor gir Kina u-hjelp i form av gaver eller rentefrie lån. Kinas hjelp går blant annet til 20 afrikanske land, og Kina er største bidragsyter i Afrika sør for Sahara.

– Ved økonomisk og teknologisk samarbeid hjelper u-landa hverandre til å bygge en allsidig nasjonal økonomi. Dette kan bety slutten på den 3. verdens rolle som leverandør av billige råvarer og arbeidskraft til stormaktene.

– Ved å forbedre den diplomatiske kontakten mellom u-landa. Slik kan de opptre samlet mot supermaktene i internasjonale spørsmål. Mange u-land har opprettet diplomatiske forbindelser med hverandre de siste åra. Viktig er det at Kina har fått nye forbindelser med et stort antall stater.

– Ved å danne faste organisasjoner av undertrykte nasjoner. Det økonomiske, teknologiske og diplomatiske samarbeidet bringes på denne måten inn i skikkelige former. I etterkrigstida har u-land utviklet en rekke former for samarbeidsorganer med brodd mot supermaktene: Konferansene for de alliansefrie land. Konferansene for arabiske land (Den arabiskeliga). Organisasjonen for Afrikansk Enhet(OAU).

– Ved å konsentrere kreftene om å gjennomføre felles aksjoner mot imperialismen. De viktigste kampsakene til nå har vært: Felles opptreden for å gjøre slutt på imperialistenes utbytting av u-landas ressurser. Jamfør oljeboikotten og kampen for utviding av kyststatenes territorialgrenser til sjøs til 200 nautiske mil som er reist av mange land i Latin-Amerika, Asia og Europa. Felles aksjoner til støtte for de folkene som står oppe i de hardeste kampene mot imperialismen. Jamfør støtten til frigjøringsbevegelsene i Viet-nam, Sør-Afrika, Rhodesia, de portugisiske koloniene og Midt-Østen.

Spania

Mange progressive har lurt på hvorfor Kina har opprettet diplomatiske forbindelser med Franco-Spania. Betyr ikke det å støtte det fascistiske regimet? Eller er det en riktig konsekvens av politikken med å forsøke å mobilisere alle positive faktorer mot supermaktene?

Kina og Spania opprettet diplomatiske forbindelser på ambassadeplan i mars -73. Spania anerkjente da Folkerepublikkens regjering som Kinas eneste lovlige representant, og avviklet sin ambassade på Taiwan. Kina har alltid arbeidet for å normalisere sine forbindelser med alle land etter den fredelige sameksistensens fem prinsipper: Respekt for hverandres territorielle ukrenkbarhet og suverenitet, gjensidig ikke-aggresjon, ikke-innblanding i hverandres indre anliggender, likhet og gjensidig fordel, fredelig sameksistens.

Sosialistiske land må ha samkvem med land med andre samfunnssystemer. Forbindelser med slike nasjoner kan bidra til å motvirke deres avhengighet av supermaktene. Under Midt-Østen-krigen i oktober -73 forbød Spania amerikanske fly å lande på sine flyplasser. Da USA skulle fornye sine avtaler om militære baser i Spania i begynnelsen av 70-åra, stilte Franco ganske harde betingelser, og Nixon fikk en del trøbbel. Konferansen for alliansefrie land i Algerie i mai -73 stilte krav om avmilitarisering av Middelhavet. Det vil si at USA og Sovjet skal trekke tilbake sine flåtestyrker og baser i området. Saka vil senere komme opp  i FN, og det er vel et visst håp om at Spania vil støtte forslaget.

Dette er, sammen med Spanias brudd med Taiwan, nye tendenser i Spanias utenrikspolitikk som klart er positive for fronten mot supermaktene.

Kan Kinas diplomatiske forbindelser med Spania på noen måte skade den kampen folket der fører mot Franco og fascismen? Nei, jeg tror ikke det. Kan Kinas diplomati støtte fascist-regimets tendenser til å utvikle et visst motsetningsforhold til USA, vil det være en fordel for den folkelige kampen. De objektive mulighetene for revolusjon i Spania vil være større jo mindre innflytelse og kontroll USA har i landet.

Fascisme og parlamentariske borgerlige «demokratier» er to forskjellige former for borgerskapets diktatur. Sosialistiske stater kan ikke kreve at borgerskapets diktatur i et land skal være «demokratisk» for å åpne diplomatiske forbindelser med det. Derfor ser vel kineserne ingen prinsipiell forskjell på å ha ambassade i Spania og Norge. De eneste regimer Kina ikke vil normalisere forbindelsene med er kolonialistiske og aggressive statsdannelser som er folkerettslig ulovlige: Sør-Afrika, Rhodesia, Thieu-juntaen i Sør-Vietnam, Sør-Korea, Lon Nol-juntaen i Kambodsja og Israel. Til lista hører også USA – så lenge det vil opprettholde et illegalt regime på Kinas jord – Taiwan.

Etiopia

SF-ere, trotskister og NKP-ere som mener at Kinas utenrikspolitikk ikke er revolusjonær, har brukt kinesernes økonomiske hjelp til Etiopia som et av sine viktigste eksempler. Jeg vil derfor prøve å ta det opp litt grundig.

Etiopia er et føydalt land. 90 % av befolkninga er sysselsatt i jordbruket. Men 77 % av den dyrkede jorda eies av 1 % av folket. 65 % av jorda tilhører familien til keiser Haile Selassie. Bøndene leier jorda av de velstående godseierne mot å levere 50–75 % av avlinga hvert år til godseieren. Bondemassene holdes nede i den største fattigdom. Høsten 73 ble landet rammet av en ny tørkekatastrofe som kostet 50–100 000 mennesker bare i Wollo-provinsen livet. Over 90 % av befolkninga er ennå analfabeter.

Keiseren opprettholder et beinhardt diktatur: 50 % av statsbudsjettet går til forsvar og politivesen. Militære styrker er i de siste årene ofte brukt mot folkelige opprør og demonstrasjoner. Pressa er sterkt sensurert, og sikkerhetsagenter fins overalt.

Landets viktigste jordbruksprodukt er kaffe, og kaffe utgjør 60 % av den samlede eksporten. Forholdene i landet ligger utmerket til rette for husdyrhold og andre former for jordbruk enn kaffedyrking. Men utviklinga av en allsidig økonomi hindres av USA som vil beholde Etiopia som leverandør av billige råvarer.

Industriarbeiderklassen er meget liten. 60 000 arbeidere er organisert i den etiopiske fagforeningsunionen. Industriproduksjonen er bare 2 % av nasjonalproduktet.

USAs innflytelse

Etiopia har aldri vært vanlig koloni som de andre statene i Afrika. Men i begynnelsen av 50-åra underskrev keiseren en rekke militære og økonomiske avtaler med USA. Senere har USA-imperialismen hatt en til dels dominerende innflytelse i landet:

– Kagnew-basen i Eritrea er ett senter for USAs kontroll med Midt-Østen og Afrika. Her er 5000 amerikanere faststasjonert. De hjelper også keiseren i kampen mot frigjøringsfronten i Eritrea (ELF).

– En stor MAAG-gruppe (USAs militære assistanse- og rådgivergrupper) er knyttet til Forsvarsdepartementet, og trener den etiopiske hæren.

– USA gir mer militær hjelp til Etiopia enn til de andre afrikanske land til sammen.

– USA kjempet aktivt mot den revolusjonære oppstanden i 1960, og gjennomførte bombetokter mot hovedstaden Addis Abeba som i stor grad var kontrollert av de revolusjonære.

– USA forsøker å plassere sine «eksperter» over hele landet. I 1967 var det 500 av dem.

– USA kjøper 86 % av Etiopias kaffeeksport. Etiopia står på denne måten i et fast økonomisk avhengighetsforhold til US-selskaper.

– Amerikanske monopoler har fått konsesjoner til oljeforekomstene ved Røde Havskysten, og de kontrollerer store funn av naturgass inne i landet.

Kamp mot undertrykkelsen

Dette er noe av bakgrunnen for at klassekampen i Etiopia har skjerpet seg kraftig i 60- og 70-åra. Etter undertrykkinga av oppstanden i 1960, har studenter, skoleelever og lærere hårdnakket gjennomført demonstrasjoner og streiker så å si hvert år. Deres hovedparoler har vært:

– Jord til bondemassene.

– Undervisning for alle.

– Demokratiske rettigheter for folket.

– Kamp mot USA-imperialismens dominans.

FN vedtok i 1952 at Eritrea skulle gå inn som en sjølstendig part i føderasjon med Etiopia. Men i 1961 oppløste keiseren parlamentet i Eritrea, og la Eritrea direkte under sitt diktatur. Da ble frigjøringsfronten ELF dannet. Den har i dag ca. 10 000 mann under våpen.

Også i andre provinser har bøndenes opprør rystet keiserdømmet: I provinsen Gojjam nektet bøndene i 1968 å betale skatt, og de startet væpna forsvarskamper mot regjeringsstyrkene. Omfattende kamper fortsatte i 1969, og i 1971 var situasjonen ennå uklar.

I provinsene Bale og Ogaden kom det til lignende opprør i slutten av 60-åra, og store militære styrker er nå forlagt begge steder.

Kina yter økonomisk støtte

Et slikt diktatur er det altså Kina har gitt økonomisk støtte til. La oss først se på hva denne støtten består i.

Keiser Haile Selassie besøkte Peking i1971. Her ble en handelsavtale og en overenskomst om økonomisk og teknisk samarbeid undertegnet. Kina gav Etiopia et lån på vel 500 millioner kroner til utvikling av det etiopiske jordbruket. Avgjørende spørsmål når vi skal vurdere dette, må være: Hvilke virkninger får lånet? Forsterker det Etiopias avhengighet av en ensidig eksport av kaffe, eller satses det på en planlegging som kan gjøre landet sjølforsynt med viktige jordbruksvarer? Støtter lånet bare opp om de føydale produksjonsforholdene med godseiere og leilendinger på landsbygda, eller bidrar det til å bryte ned denne strukturen?

Jeg har dessverre kommet over for lite materiale om hvordan støtteprosjektet er lagt opp til å kunne svare fullt ut på dette. Det jeg vet er at lånet brukes til jordbruksprosjekter som kineserne har vært med på å legge opp. Pengene satses på småjordbruk med produksjon av andre varer enn kaffe. De kan derfor bidra til å hindre at Etiopia fortsetter å utvikle seg til leverandør av billige råvarer til USA.

Imot dette kan kritikerne av Kina si: Mens keiseren bruker statsbudsjettet til å styrke voldsapparatet, betaler Kina det han ikke er villig til å bruke penger på. Er ikke det å støtte det bestående i Etiopia?

Hvilken virkning har støtten?

Det er klart at Haile Selassie er en reaksjonær diktator. Likevel kan Kinas forbindelser med han motvirke USAs dominans, og hjelpe landet i retning av en mer allsidig og sjølstendig økonomi. Kinas Kommunistiske Parti mener også at keiseren er reaksjonær, og vil sikkert støtte en folkelig, revolusjonær oppstand mot han. Men kineserne kan ikke gjennomføre noen revolusjon for folket i Etiopia. Den må bli dets eget verk. Den beste støtten Kina kan gi det etiopiske folket i dag, er gjennom sine statlige forbindelser å prøve å trekke landet med i fronten mot supermaktene. En forutsetning for innføring av demokrati og sosiale endringer i Etiopia er at USAs innflytelse svekkes.

Mye tyder på at sjøl det reaksjonære keiserdømmet i dag er i ferd med å utvikle motsigelser til USA-imperialismen. OAU har sitt hovedkvarter i Addis Abeba. Etiopia har i OAU gått i spissen for kampen mot de kolonialistiske og rasistiske regimene i Sør-Afrika, Rhodesia og i de portugisiske koloniene. Sammen med 29 av 32 afrikanske stater brøyt Etiopia sine diplomatiske forbindelser med Israel under oktober-krigen, og gav sin støtte til palestinernes og de arabiske landenes krav. Flere afrikanske stater hadde tidligere brutt med Israel. Kina forsøker å oppmuntre disse tendensene i Haile Selassies politikk. Gjennom diplomatiske forbindelser, handelsavtaler og økonomisk og teknisk samarbeid kan andre u-land svekke USAs innflytelse i Etiopia. Kinesernes samarbeid med keiseren blir bare en riktig praktisk gjennomføring av linja med å forene alle krefter som lar seg forene for å slå kraftigst mulig til mot hovedfienden, og samsvarer fullt ut med den linja andre progressive u-land fører overfor tilsvarende regimer.

Frontens kampoppgaver

To kampsaker står i dag sentralt i de undertrykte nasjonenes motstand mot supermaktene:

1. Kamp mot imperialismens utbytting av u-landas ressurser. Det viktigste våpenet her har vært oppretting av organisasjoner for råvareproduserende land. De oljeproduserende u-landa har slått seg sammen i OPEC. De kopperproduserende landa har dannet sin sammenslutning CIPEC. I slutten av oktober -73 startet 22 latin-amerikanske stater den Latin-amerikanske Energi-organisasjonen. Asiatiske gummiprodusenter har dannet sin interesseorganisasjon. De kaffeproduserende landene i Afrika og Latin-Amerika har også forent sine krefter.

Opprettinga av disse organisasjonene er en viktig framgang for den internasjonale enhetsfronten. Når de råvareproduserende landa stiller seg sammen har de sterke pressmidler, og dette kan forandre styrkeforholdet mellom dem og imperialistmaktene.

Olje-boikotten er den mest framskredne kamp noen av disse råvareprodusentorganisasjonene har ført til nå. Den viser noe av styrken til den internasjonale enhetsfronten, og har gitt flere store framganger for OPEC-landa:

– Israel er bortimot isolert diplomatisk.

– OPEC-landa har minst seksdoblet prisen på råolje.

– OPEC-landa har slått fast sin rett til å gjennomføre en kontrollert utnytting av oljeressursene.

Et annet redskap stadig flere u-land har tatt i bruk er nasjonalisering av utenlandske selskaper som grovt røver til seg landas rikdommer. Libya, Irak og Allende-regjeringa har gått foran med slike tiltak. US-kuppet i Chile viser hvor sterkt imperialismen frykter ei slik utvikling.

2. Krav om tilbaketrekking av supermaktenes militære styrker over hele verden. U-landa har i 70-åra stilt flere viktige forslag om at USA og Sovjet skal trekke sine atomvåpen, flåtestyrker og baser ut av bestemte områder.

– Latin-Amerika: De latin-amerikanske landa reiser i FN kravet om at Latin-Amerika skal være en sone fri for atomvåpen. 22 latin-amerikanske land har skrevet under en protokoll der de forplikter seg til å holde området fritt for atomvåpen, og de har invitert andre stater til å gjøre det samme. Kina skrev under protokollen i august 1973. Sovjet har til i dag nektet å underskrive.

– Middelhavet: Konferansen av alliansefrie land i Algerie gikk inn for en «fredssone» i Middelhavet, og tilbaketrekking av supermaktenes baser og flåtestyrker. Samme krav ble fremmet av blant andre Malta på den europeiske «sikkerhets»-konferansen. Men her nektet supermaktene å behandle saka.

– Det Indiske Hav: Sri Lanka (Ceylon) har sammen med 26 andre stater fremmet forslag om en liknende «fredssone» i Det Indiske Hav. I FN ble forslaget stemt gjennom med et massivt flertall. Men USA og Sovjet var avholdende ved av-stemninga. Greier u-landa med disse kravene å presse supermaktenes militære styrker ut av visse områder i verden, ville dette være fine framganger.

Konklusjoner

Det har skjedd store endringer i verdenssituasjonen de siste åra. De undertrykte nasjonene har i stadig større grad organisert seg mot supermaktene, og begynt å stille krav til dem. Ei slik utvikling kan føre imperialismen opp i krise på krise fordi supermaktene bygger hele sitt verdensherredømme på utbytting av andre lands ressurser. USA og Sovjet er livredde denne utviklinga, men de er ikke i stand til å stoppe den. Imperialistlanda kan ikke som i 50-åra fritt invadere opposisjonelle stater sjøl om de ennå kan tilføre dem harde slag, slik som kuppet i Chile.

Kilder:

«Etiopien, Kenya, Tanzania, Zambia. Fyra resoi» (Författarförlaget, 1971)
«Kinas utrikespolitik. Del 2» (Svensk-kinesiska vänskapsförbundet, 1972)
Peking Review, 1973.

I nr. 5 (Se http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1974/rf_1974_01.pdf) i fjor brakte vi en artikkel om det største boligbyggelaget i Norge, OBOS. De som skreiv artikkelen sammenfatta synet sitt på denne måten: «OBOS er preget av sosialdemokratiets klassesamarbeidsideologi og kooperasjonspolitikk. Dette har resultert i at OBOS ved sin ledelse fører en borgerlig politikk – monopolenes og statens politikk – i stedet for en politikk for sine medlemmer. Det har også ført til at det er utviklet et økonomisk grunnlag for kapitalisme og et borgerskap i toppen.»

På den andre sida slo de fast: «Uansett hva slags klassemessig stilling toppen i OBOS står i, mener vi at borettslagene kan fungere som interesseorganisasjoner og kan gjøres til redskaper for folks interesser.» De hevda at dette er en oppgave alle på venstresida må ta svært alvorlig.

Redaksjonen ba om kommentarer til artikkelen. Vi trykker her et innlegg som går gjennom en del av det materialet de som skreiv artikkelen bygde på. Innsenderen hevder at dette materialet ikke er tilstrekkelig til å slå fast om det er skapt et økonomisk grunnlag for kapitalisme i OBOS. Han er også uenig i at samvirkeprinsippet i seg sjøl er udugelig for å løse arbeidsfolks boligproblemer eller at dette er en dårligere løsning enn å bygge opp leieboerforeninger.

Innlegget understreker etter vår mening behovet for en diskusjon om boligkooperasjonen og OBOS-ledelsens karakter.

Red.

I artikkelen «OBOS – redskap for beboerne» blir det satt fram en del påstander jeg mener det er viktig å korrigere. Samtidig vil jeg stille spørsmålstegn ved noen av de konklusjonene som blir trukket.

Samvirkeprinsippet udugelig?

Påstand 1. At OBOS reiser nye boliger ved kollektiv innsats har «krevd store ytelser fra de medlemmer som allerede har fått tilvist bolig.»

Dette er tull. De etablerte borettslag betaler bare det forretningsførerhonorar som OBOS skal ha for den virksomhet de gjør for det enkelte borettslag. Motsetningsforholdet mellom en del av de boende medlemmer og OBOS som forretningsfører har i stedet gått på den forkjøpsrett OBOS har til ledige leiligheter på vegne av sine hussøkende medlemmer og som hindrer muligheten for spekulasjon og svartebørsing. De som støtter denne kritikken mot OBOS går reaksjonens ærend.

Påstand 2. Et sitat av Engels blir tatt som bevis på «samvirkeprinsippets udugelighet». «Hans (Engels) påstand er at proletariatet ikke har midler, verken enkeltvis eller samlet til å løse sine boligproblemer under kapitalismen».

Det er riktig nok at proletariatet ikke har midler nok til å løse sine boligproblemer, men det går ikke an å se bort fra at staten gjennom husbanken har gjort det mulig for vanlige lønnsmottagere å finansiere sine boliger gjennom lån som i hvert fall tidligere var ganske gunstige. La oss stikke fingeren i jorda og innrømme at vi er i Norge hundre år etter at Engels levde i England.

Men samtidig er det helt klart at det kreves en ganske annen og aktiv interessekamp for å beholde og i dagens situasjon radikalt forbedre de vilkår og utlånsrammer som husbanken nå opererer med.

Her burde boligkooperasjonen med alle sine medlemmer spille en ganske annen rolle enn de har gjort fram til nå. Høyre-sosialdemokratiets monopol og avpolitisering av boligkooperasjonen bør sees på som en utfordring. Organisasjonsstrukturen hindrer en ikke på noen avgjørende måte i å delta. Det skulle være betydelig lettere å påvirke boligkooperasjonens politikk enn Landsorganisasjonens eller de enkelte forbund.

Påstand 3. «Etter vårt skjønn stod kampen mellom to veger å gå. Å markere en kamplinje uttrykt ved å skaffe folk leieboerorganisasjoner, eller å innføre klassesamarbeidet uttrykt ved kooperasjonen. Den siste vant fram uten særlig mye motstand».

Skal dette bety at private gårdeiere er bedre enn borettslag hvor de som bor eier boligkomplekset i fellesskap? Boligkooperasjonen er et stort framskritt sammenliknet med leiegårdssystemet og enerådige gårdeiere. Spør hver mann og kvinne som har prøvd det!

Ligger det bak at man er redd for at motsetningsforholdet mellom arbeid og kapital skal forsvinne ut i tåka for folk som bor i borettslag? I praksis har det nok vært tendenser til dette. Borettslagsstyrer som de boende selv har valgt på generalforsamling har nok ofte blitt skyteskive for misnøye. Men dette er jo feil. For det første skyldes husleiepålegg at stat og kommune øker avgifter, rente og avdrag. For det andre beskyldes styret for å praktisere diktatoriske husordningsregler. Det er bare det at disse bestemmes selv av medlemmene på generalforsamlingen.

Situasjonen er den samme når man beskylder OBOS for slike ting. Det bør være vår oppgave å vise den direkte sammenheng mellom statens politikk og boutgiftenes størrelse. Det bør være vår oppgave å gjøre borettslagene og boligbyggelagene til kraftige interesseorganisasjoner. De har minst like gode og etter min mening bedre muligheter enn de tradisjonelle leieboerorganisasjoner. F.eks. er det bare boligbyggelagene som har minst like gode og etter min mening bedre muligheter enn de tradisjonelle leieboerorganisasjoner. F.eks. er det bare boligbyggelagene som organiserer de husløse og hussøkende mennesker i dette land i interesseorganisasjoner. Klassesamarbeidslinjen til boligkooperasjonen er derfor bare et uttrykk for sosialdemokratiets erobring og pasifisering av disse organisasjoner og ikke et uttrykk for uunngåelig institusjonalisert klassesamarbeid.

OBOS – et kapitalistisk foretak

Påstand 4. «OBOS driver som byggefirma, konsulent og planleggingsfirma på vanlige kapitalistiske premisser».

Det er riktig at OBOS bygger boliger på vegne av sine hussøkende medlemmer. I den anledning er de nødt til å ha et konsulent-, prosjekterings- og kontrollapparat. De står som byggherre for i gjennomsnitt 2–3 tusen nye boliger hver tår. Arbeidene blir satt bort på anbud til private entreprenører. For å styre og kontrollere disse trengs det nevnte apparat. Påstanden om at virksomheten drives på vanlige kapitalistiske premisser er vel ikke helt riktig. Naturlig nok må de ta betaling for det de gjør, folkene skal jo lønnes. Men at de prøver å maksimere sin profitt som et vanlig kapitalistisk foretak, er det lite dekning for å si. Det er tross alt medlemmene selv på generalforsamlingen som behandler og godkjenner regnskapene, de samme som betaler inntektene til OBOS. At de skulle gå inn for størst mulig profitt til OBOS på bekostning av dem selv virker noe usannsynlig.

Påstand 5. OBOS deltar som aksjeeier i andre selskaper.

1. Ringsakerhus. Dette selskapet eies av Moelven Bruk og OBOS i fellesskap. De bygger rekkehus bl.a. for OBOS. At dette selskapet drives etter vanlige kapitalistiske prinsipper er klart og dermed er det grunnlag for et motsetningsforhold mellom OBOS som byggherre og OBOS som eier av en entreprenørbedrift. En kan stille spørsmål om hvilke interesser OBOS primært ivaretar og om det er riktig av et boligbyggelag å engasjere seg i slik virksomhet. En bør allikevel huske på at husbanken vurderer alle prosjekter nøye. Det finnes helt klart ikke noen muligheter for ublue profitter. Andre erfaringer viser også at slik virksomhet også har ikke ubetydelige positive sider som det dessverre ikke er plass til å komme inn på her.

2. OBOS-Forretningsbygg. OBOS eierforretningslokaler og parkeringsbygg i flere av de områder som er bygd i OBOS-regi. Er dette uttrykk for kapitalistisk virksomhet delvis igangsatt for «å unndra seg skatt eller kanalisere midler inn i profitabel virksomhet»?

Det går også an å se denne virksomheten som en naturlig del av totalutbygging av nye boligområder for å skaffe nødvendig service.

Selvsagt hadde det vært riktig å trekke beboerne i disse områdene med i denne virksomheten slik at de kunne bestemme hva som skulle plasseres der, men om en skal kunne ta dagens organisering av dette som uttrykk for at «OBOS driver kapitalistisk virksomhet» i betydningen dette bør ikke skje og her tjenes det store penger, bør det dokumenteres bedre enn det som er gjort. Sitater om at driftsregnskapene balanserer på 18,7 millioner og leieinntektene litt over 18 millioner peker i hvert fall ikke i retning av noen slik virksomhet.

Påstand 6. OBOS er tomtespekulant.

At OBOS kjøper billige tomter og selger dem dyrt igjen er nok en påstand som ikke har dekning i virkeligheten. OBOS kjøper bl.a. saneringstomter som de så selger videre til kommunen under forutsetning om festeløyve for sine prosjekter. Etter det jeg kjenner til, betaler ikke kommunen noen overpris til OBOS. Den sammenhengen det er mellom taksten og utnyttelsesgraden bestemmer ikke prisen kommunen betaler, men er isteden grunnlaget for den festeavgift som kommunen tar av borettslaget for leie av tomta. Dermed blir festeavgiften pr. leilighet den samme enten tomta har høy eller lavutnyttelsesgrad. Dermed kan man si at kommunen har interesse av høy utnyttelsesgrad, men at OBOS skulle ha det blir ikke fullt så klart med bakgrunn i dette.

Påstand 7. OBOS opptar tvilsomme lån fra datterselskapene (borettslagene).

Det at OBOS forvalter og bruker husleieinntektene fra de etablerte borettslagene til byggelån for nye prosjekter betraktes som suspekt og «danner et økonomisk grunnlag for kapitalisme innenfor organisasjonens ramme». Et boligbyggelags oppgave er nå engang å være forretningsfører for borettslagene, og det synes rimeligere at de forvalter de innkomne husleieinntekter enn å overføre dem til private banker. Pengene brukes tross alt til å få igangsatt nye boligprosjekter. (Husbanklånet får man først når boligene er ferdig bygd, mens man bygger må man derfor oppta private byggelån for å betale materialer og lønninger til arbeiderne.) Personlig synes jeg dette er en bra ordning, selv om det på langt nær dekker OBOS eller noe annet lags behov for byggelån. Det blir i denne sammenhengen også påstått at borettslagene ikke får renter på sine penger. Det er også galt. 4,5% får borettslagene i OBOS ut over et visst minimumsbeløp som står som folio.

Påstand 8. OBOS fører monopolkapitalen og statens politikk.

Det er riktig at OBOS i dag ikke fungerer som noen skikkelig interesseorganisasjon for dem som bor i OBOS. For dem som står på venteliste tror jeg det er riktig å si at OBOS i hvert fall gjør så godt de kan for å få produsert det maksimale antall leiligheter. Det er ikke minst dette de baserer sin egen økonomi på.

I kampen for å holde boutgiftene nede har de vist en svært tafatt holdning. For eksempel godtok de stortingsmelding nr.76 1972 (Boligmeldinga) som inneholdt betydelige forverrede vilkår med hensyn til renter, avdrag og offentlige avgifter, spesielt for den eldre husbankfinansierte boligmasse, som ikke minst er representert i OBOS.

Konklusjon

Det kan være nyttig å skille mellom OBOS som forretningsfører og byggherre for borettslagene med tilhørende virksomhet og OBOS som interesseorganisasjon i boligpolitiske spørsmål.

Det er sikkert ting å sette fingeren på i det første området. Men at denne virksomheten danner en basis som gjør det umulig å la OBOS-organisasjonen bli en slagkraftig interesseorganisasjon, slik forfatteren av den kommenterte artikkel prøver å påvise, det synes i hvert fall ikke fullt så klart for meg, etter de ikke ubetydelige korrigeringer som her er foretatt. Etter min mening er det ingen avgjørende strukturelle hindringer for å gjøre OBOS til et bra redskap i kampen mot bl.a. boligdyrtiden.

En annen ting er at den ledelsen som sitter i dag uten tvil har en helt klart høyresosialdemokratisk karakter og ikke på noen måte prøver å aktivisere medlemmene i interessekamp. Men mulighetene for endring er reelt til stede.

F.eks. kan ca. 700 hussøkende delegater velges til generalforsamlingen i OBOS fra de hussøkendes årsmøte (delegatmøte). I dag møter det ikke mer enn en brøkdel av dette. Sammen med resten av boligkooperasjonen kan og hør OBOS bli en organisasjon som på en helt annen måte enn i dag ivaretar interessene til sine medlemmer.

E. Hansen og G. Wiggen (red):
Målstrid er klassekamp. Målpolitiske artikler.
Pax, 104 s., kr. 20,-

Ein hær utan kultur er ein sløv hær,
og ein sløv hær kan ikkje slå fienden.
Mao Tse tung

«I det sosialistiske strevet i Norge i dag viser det seg at det på mange felter i første omgang gjelder å gjenvinne det nivå i innsikt og erkjennelse som arbeiderrørsla hadde nådd for siste verdenskrig. Det gjelder også for målstrevet.»

Slik lyder programfråsegna i innleiingsorda til artikkelsamlinga «Målstrid er klassekamp», redigert av Eskil Hansen og Geirr Wiggen, Pax nr. 362. Gjennom artiklar av Koht, Kolltveit, Rytter, Nordby og Vogt får ein kjennskap til korleis leiande kulturarbeidarar i arbeidarrørsla såg på språkspørsmålet mellom 1921 og 1935.Hovudsynet i desse artiklane, der m.a. eit partirundskriv i DNA er med, er nett det boktittelen slår fast: Målstrid er klassekamp.

«Noko av det verste ein kan be mange vituge og gløgge menneske om er å skriva. Målet er teke frå folket, og dermed er folk flest vanhjelpte i mange livshøve. Dette går særleg utover vanlege arbeidsfolk. Måltilstanden i Noreg er såleis ei undertrykking av det store fleirtalet av folket.» Dette sa Anders M. Andersen i ein artikkel i 1972.

Og dette vart slik gjennom «dansketida», veit me. Men korleis og kvifor vart det slik? Dei to redaktørane peikar på at den boklege kulturen var dansk f.eks. på 1700-talet. Det var ein kultur av og for danske og dansk-venlege embetsmenn, som styrte kolonien Noreg og dei innfødde der. Det framveksande borgarskapet sto rundt førre århundreskiftet i opposisjon til embetsmannsklassa, men tok etter denne klassa i det kulturelle og språklege. Og her ligg teknikken: Då det nasjonale borgarskapet tok makta ved revolusjonen i 1814 hadde det teke fullstendig etter den danske embetsmannskulturen og stort sett overteke monopolet på bokleg kultur. Sidan den tid har storborgarskapet putta inn litt norsk uttale av danske ord, og norske ord og uttrykk innimellom, men den danske målbunaden har dei forsvart med nebb og klør. Attåt har dei kravd at dette framandmålet skulle vera det einaste rette morsmålet for oss alle.

Når Noreg ein dag kjem fri frå imperialismen vil alle folk få ei historieundervising som lærer dei ikkje berre at det var slik og slik, men og kvifor og korleis. Berre dette vesle dømet viser klårt at den rådande klassa i Noreg i dag ikkje kan vera interessert i å spreia historie og språkhistoriekunnskaper som gjer utviklinga og notidstilstanden skjønleg for vanlege folk.

Med sitat frå Aftenposten og Knut Hamsun syner Kolltveit og Rytter korleis den språklegereaksjonen er knytt saman med samfunnsmessig reaksjon. I «Arbeidarreising og målreising» underbyggjer dei kravet om full rett for folkemålet som ei demokratisk merkesak. Ei mål-reising på grunnlag av talemålet til det arbeidande folket vil «truge det faktiske kulturmonopol som overklassa har, og dermed heile hennar politiske maktstilling,» sa Hans Vogt i1935. Ein mannsalder seinare vart Vogt formann i «Språkfredkomiteen», og gav god hjelp til bakstrevet Aftenposten og andre mektige monopolkrinsar driv på det språklege omkvervet. Å ta opp striden for rett for folkemålet, det er å føra striden mot det gamle klassesamfunnet fram på ein ny kant. Det slo Halvdan Koht fast i 1921.

Men kvar vart det så av einskapen klassestridmålstrid? Tida då desse artiklane vart skrivne var ei tid med progressiv frammarsj i målrørsla, og klassestriden var i det minste ikkje heilt borte or det største arbeiderpartiet i landet. Målfolka gjennomførte skulemålsrøystingar, og krins etter krins vart vunnen for det nynorske folkemålet. Rettskrivinga i 1938 var eit hardt slag mot riksmålsreaksjonen, og mot dei målfolka som berre var opptekne av norrøne røter og nasjonal stordomstid i ein gullalder i fortida. Etter 1945 har riksmålsreaksjonen hatt ny framgang, og eit skred av skulekrinsar i alle landslutar har gått over til bokmålet. Høyr korleis Aspengren uttalar «arbeidsgiver» med g som i gås, «nu, frem til tarifforhandlingene».

Ei språkhistorie til opplæringsbruk forklarar ikkje desse tilhøva heller. Norsk språkhistorie i dette hundreåret framstår som ei meiningslaus oppramsing av rettskrivingsbrigde og målkomitear. Men ingen kan skjøna kvifor det har vorte slik, og ikkje slik. Innleiingskapitlet og etterordet til Arve Elvik set fingeren på mange uløyste kvifor i nyare norsk målsoge; rolla til klassesamarbeidspolitikken og dei reaksjonære elementa i målrørsla peikar seg særleg ut. Her ligg det mange oppgåver og ventar på ei demokratisk og samfunnsmedviten målgransking. Men først skal me lesa desse dokumenta frå arbeidarrørsla sine folk i ei avgjerande tid for norsk målstrev. Kommunistar, målfolk, progressive og alle som har det minste til overs for folkeleg kultur og språk: Ta og les!

Oljeeventyret
Sigurd Allern: Oljeeventyret … s. 2
Gull og grønne skoger for kvinnene? … s. 14
Skal jordbruket legges ned? . . . s. 20
Kamp mot oljeinvesteringene . . . s. 26
DNA-våpen i oljepolitikken: to eksempler s. 30

Kommentar
SV – etter landskonferansen . . . s. 37
Kjell Pettersen: Arbeider om LO …. s. 43
For ei riktig linje i kvinnekampen. Feminisme og kvinnefrigjøring … s. 44

Internasjonalt
Fronten mot supermaktene (3) Sovjet – USA: Mot en ny verdenskrig’? … s. 57
Kambodsja: Lon Nol isolert . . . s. 68
Sovjet har anerkjent GRUNK . . . s. 71
«Venstre»-opportunismen «KUL»: Fri import av arbeidskraft! … s. 74

 

Oljeeventyret

Arbeiderpartiet har lagt fram to stortingsmeldinger om oljepolitikk. Stortingsmeldingene 25 og 30 tar for seg ulike sider av APs oljepolitikk. Kleppe har på vegne av AP en rekke ganger invitert til debatt om oljepolitikken. Vi tror ikke denne invitasjonen er ærlig ment. Grunnene til vår tvil er klare.

I 1974 vil det bli investert mer enn 10 milliarder kroner i bergverk, industri og
kraftforsyning. Dette er en vekst fra i fjor på mellom 3 og 4 milliarder kroner! Denne veksten har Kleppe selv vært med på å tvinge fram ved sin pakkeløsning i lønnsoppgjøret.

Over halvparten av investeringene i 1974 vil være investeringer innenfor rammen av oljeeventyret. Hvem var med på debatten som bestemte dette? Norske og utenlandske bank og monopoldirektorer var med. Så mange til tror vi ikke fikk være med. Og den debatten anses som avsluttet.

De utenlandske oljegigantene og deres banker står i kø for å etablere seg – for å skumme fløten. Vil Kleppe vente med konsesjonene til debatten har vist USA-
imperialismen ryggen? Vi er sikker på at heller ikke dette viktige temaet står på Kleppes dagsorden for den offentlige debatt.

En årlig produksjon på 50 millioner tonn olje og 50 milliarder m 3 gass og kanskje mer er APs «forslag» til utvinningstempo. Men alle viktige faktorer som bestemmer tempoet, fattes det allerede vedtak om uten offentlig debatt.

Men vi trenger debatt.

Kleppes oljeplaner er ikke stort annet enn et ja og amen til monopolenes   investeringsønsker. Planene betyr nedlegging av norsk jordbruk. Det betyr sanering av viktige industrier som tekstil, bekledning og skotøy, møbelindustri osv. Fiskeriene er dobbelt truet: Langt lavere inntekt enn oljesektoren og direkte oljeforurensning i havet. Som helhet tar APs oljeplaner sikte på å få fram en ekspansiv oljeindustri ved hjelp av sanering av såkalte «ulønnsomme» bransjer.

Vi trenger en debatt om konsekvensene i oljeeventyret. Og vi trenger en slagkraftig propaganda mot APs oljeplaner.

1. Solveig Aamdal: Nei til EU (leder)
2. Gun Kessle og Jan Myrdal: Himlen rämnade – då hamnade kvinnor åter i skiten
3. Gro Lindstad: Seksualitet på dagsorden!
4. Solveig Aamdal: Å regjere med Mao som rettesnor
5. Jorunn Folkvord: Slutta med politikk
6. Arnljot Ask: Ny internasjonale?
7. Bøker:, Magnus Bernhardsen: Teori for begynnere Biji Kurdistan!
8. Debatt:, Harry Magdoff: Om den finansielle eksplosjonen
9. Jan R Steinholt: Kommunistisk nyorientering?
10. Pål Steigan: Data og makt
11. Harald Minken: Kommentar til Solbakken

Denne artikkelen bygger på foredraget Sigurd Allern holdt i Det norske studentersamfund 20. april i år (1974). Motinnleder var Per Kleppe, finansminister i DNA-regjeringa. I debatten fikk Allern støtte for synspunktene sine fra representanter fra alle de gamle anti-EEC-partiene.

Av Sigurd Allern, AKP(ml)s første leder fra 1973 til 1975 og leder av Rød Valgallianse fra1973 til 1975. Han var redaktør i Klassekampen fra 1969–1975 og 1979–1995.

---

I utgangspunktet burde det være av positiv betydning at det er funnet store petroleumsreserver på den norske kontinentalsokkelen. Det gir objektivt et grunnlag for økt økonomisk sjølstendighet som nasjon, det burde gi grunnlag for sikring av våre energiressurser i århundrer, det betyr råstoff for en ny petrokjemisk industri.

At lokaliseringa kan skje i nærheten av tradisjonelt næringsfattige kyststrøk er også verdt å ta med i betraktning. Men i dette eventyret bør også tragedien; mulighetene for ressursplyndring, pressøkonomi og miljøødeleggelser, for en kapitalistisk jakt på maksimal profitt uten økologiske eller sosiale hensyn.

Først av alt er det grunn til å minne om at petroleumsvirksomheten i Nordsjøen, seinere også utenfor kysten av Trøndelag, Nord-Norge, Svalbard og Barentshavet, er en dans rundt en virkelig gullkalv. Petroleum, som omfatter både jordolje og naturgass, er en energiressurs og en råvare av enorm strategisk betydning, mest av alt for industrialiserte og militariserte land. Mangelen på slike ressurser er akilleshælen både for Japans og Vest-Tysklands imperialistiske økonomi.

Alt tyder på at internasjonal oljestorkapital satser alt på å vinne kontroll over og få utbytte av den norske petroleumsressursene. Den voldsomme interessen
skyldes ikke noe ønske om planmessig bruk av knappe og forgjengelig energi- og råvareressurser. Monopolkapitalens drivkraft er kort og godt ønsket om maksimal profitt. Politisk betyr det også mye for imperialismen at Norge er betraktet som et tryggere investeringsområde, bl.a. på grunn av araberlandenes kamp for nasjonal kontroll over sine ressurser.

Utvinnings-ekstremisme

Den planlagte petroleumsvirksomheten vil få enorm innvirkning på levevilkårene for arbeidsfolk i Norge. Noen tall kan innledningsvis risse opp perspektivene.
Allerede i år går omlag halvparten eller vel så det av alle investeringene i industri og bergverk til plattformer, forsyningsskip, videreforedlingsanlegg og annen aktivitet knyttet til olje og gass. Det samme skjedde i fjor – og vil etter alt å dømme fortsette i resten av 70-åra. Denne prioriteringa er selvsagt ikke vedtatt av noe folkevalgt organ – den er foretatt i lukkede styrerom og direksjoner. Under monopolkapitalens diktatur forflyttes investeringskapitalen til de deler av økonomien der profittnivået er høyest.

Allerede i 1975 vil Norge ha en større produksjon av olje og gass enn eget forbruk. Etter de nåværende planene er ikke det noen spesiell produksjonsbegrensning, og i 1981–82 vil produksjonen av olje alene være mer enn det tidobbelte av Norges nåværende forbruk. Uansett utbygging vil bare en liten del av gassen anvendes her i landet. I stor utstrekning er det derfor snakk om produksjon for Sentral-Europa og andre utenlandske markeder.

Tempoet i utviklingen er av regjeringa kalt moderat! Vakre ord kommer og går, som Stutum sier. I Nordsjøen er det anslått totalt utnyttbare reserver på
1–2 milliarder tonn olje og 1000–2000 milliarder m gass. For Norges vedkommende er dette energi og råstoff for århundrer. Men etter de nåværende utvinningsplanene vil disse forgjengelige petroleumsreservene være uttappet og forbrukt etter 40 år, muligens lenge før. Dette er kanskje en lang periode sett i
forholdet til høyresosialdemokratiets gjenværende levetid, men for de generasjoner som skal bygge og bo i dette landet etter oss, er tidsrommet svært kort. Utvinningsekstremisme er det – og ingenting annet.

Det er interessant å legge merke til at når Per Kleppe skal utdype regjeringas ønske om «moderat tempo», stadig snakker som om utvinningstakten fram til
1980 allerede er fastlagt og umulig å gjøre noe med.

Det regjeringa forsøker å skjule er imidlertid at den har legal mulighet til å gripe inn – også vis a vis nåværende rettighetshavere i Nordsjøen og deres
produksjonstempo. Ifølge en kongelig resolusjon av 8. desember 1972, § 38, p.k.t. F kan Industridepartementet gi nærmere bestemmelser om «tiltak med
sikte på en forsvarlig utnyttelse av petroleumsforekomstene», som blant annet omfatter tidsskjemaet for produksjonsplanene. Når finansministeren hopper
elegant over dette, kan det bety en ting! Regjeringa vil ikke nytte slike regler fordi det vil tråkke oljekapitalen på tærne.

Selvsagt er det riktig at tempoet i petroleumsutvinningen etter 1980 i første rekke kan styres gjennom boretillatelser og konsesjonspolitikk. Men hvorfor er da regjeringa så redd for å konkretisere hva (moderat tempo) i praksis betyr? Foreløpig dreier det seg om uforpliktende prat som ingen kan ta alvorlig.
Virkningen av petroleumsvirksomheten for det norske samfunnet blir ikke bare preget av hvor investeringene går og hvor raskt ressursene skal tappes. Også inntektene vil få svært stor betydning. Ifølge stortingsmelding 25 vil det offentliges inntekter nå 8–12 milliarder pr. år allerede i 1978 og 10–15 milliarder pr. år først i 80-åra. (i 1974 priser) Selv om disse inntektene kan komme til å svinge en del etter bl.a. markedsprisene på olje, dreier det seg om meget store beløp. 12 milliarder kroner er f.eks. 20 % av de samlede offentlige inntekter til stat, kommuner og trygder i 1974. Og som det beskjedent heter i Kleppes oljemelding:
Ved siden av de offentlige skatte- og avgiftsinntekter vil også inntektene i utvinningsselskapene kunne bli betydelige.

Det er derfor ikke uten grunn at hele 25 utenlandske selskaper nå er etablert som rettighetshavere i Nordsjøen gjennom norske datterbedrifter.

Grunntanken i denne politikken er i tråd med det gamle slagordet, at det som er godt for General Motors er godt for Amerika. Store inntekter i løpet av kort
tid for store utenlandske storkonserner, norsk monopolkapital og staten skal også bli til velsignelse for den jevne mann og kvinne. Mest rørende er dette formulert av stortingsrepresentant Anne-Lise Steinback, DNA, på et oljemøte i studentersamfunnet i Tromsø i vår:
Solidaritet er et stort ord i arbeiderbevegelsen – solidaritet med alle grupper – også med næringslivet, så de kan skaffe folk levelige vilkår.

La oss da se hvor levelige disse vilkårene vil bli.

NORGE BLIR ET MINDRE SJØLBERGA LAND
Min første påstand er at oljemonopolene og regjeringa har lagt opp til en petroleumspolitikk som vil gjøre Norge til et land med færre ressurser, mer ensidig økonomi og mindre grad av sjølberging enn før.

I utgangspunktet skulle en selvsagt tro det motsatte; at store petroleumsreserver ville bety en verdifull tilvekst til landets langsiktige ressursplanlegging og stimulere en allsidig næringsutvikling. Jeg mener at det i dag kan dokumenteres at statens planer er det rakt motsatte.

Fiskeriene i fare

En viktig motsigelse går mellom petroleum og fiske. Områdene på den norske kontinentalsokkelen er et av de viktigste nærings- og yngle-områdene for fisk i
verden. Årlig tas det 6–7 millioner tonn fisk i de aktuelle deler av Nordsjøen, Nordishavet og Barentshavet, Norges andel er knapt halvparten av dette. Sam-
let er i dag årsverdien av fangsten 5–6 milliarder kroner.

Petroleumsvirksomheten kan skade fiskeriene på en rekke måter. Her skal vi bare kort nevne følgende. Fra alle boreplattformer, lagertanker o.l. vil det være
en permanent, forurensing, selv med de mest vidtgående sikkerhetstiltak. For Ekofisktanken har f.eks. Phillips anslått det årlige utslippet til ca. 50 tonn olje.
Langt alvorligere vil såkalte blow ups (utblåsninger) være. Dersom en under boring støter på oljeførende lag med så stort trykk at en ikke klarer å holde dem
under kontroll, vil fra 50 000–200 000 tonn olje renne ut. For livet i havet vil dette bli katastrofalt. I stortingsmelding 25s vedlegg om miljøpolitikk innrømmes det f.eks. at det permanente utslippet alene vil kunne forstyrre økosystemet i det nærmeste sjøområdet. Viktigst av alt er antakelig virkningene på planktonet, som føres passivt med de øvre lag av vannmassene, dvs. sammen med oljen. Dette planktonet er en del av den marine næringskjeden, og inneholder bl.a. de yngste stadiene av fiskeressursene (egg og larvestadiet.) Disse er meget ømfintlige for oljepåvirkninger, og resultatet kan bli både høy dødelighet og deformering … . Og som det står i vedlegget til stortingsmelding 25. «Langtidseffekter og terskelverdier for oljeforurensingene på det marine liv er ikke kjent.» Derfor vet heller ikke regjeringa hvilke botemidler som skal tas i bruk. De problemene en her står overfor forsterkes også av at de harde værforholdene i Nordsjøen ikke kan sammenliknes med områder der en tidligere har benyttet mobile borerigger. Dette betyr at en i praksis eksperimenterer og gambler med havets fiskeriressurser istedet for å vente til skadevirkningene virkelig er kjent, og kan reduseres til et minimum.

For selve fiske kommer i tillegg virkningene av at selve områdene hvor det er mulig å fiske vil bli innskrenket på grunn av forbudte soner rundt plattformene,
lange ankerfester i havet osv. Både skrot som etterlates på havbunnen, rørledninger o.l. kan føre til ødeleggelse av fiskeutstyret, f.eks. under tråling.

Viktige industrier får dødsdom

Den mest omfattende virkningen av petroleumsplanene både for fisket og
annen næringsvirksomhet som har betydning for norsk sjølbergingspolitikk er
imidlertid knyttet til et annet forhold. Det jeg tenker på da er regjeringas storstilte arbeiderfiendtlige plan om en rask og hardhendt omstrukturering av hele næringslivet og sysselsettingsmønstret.

Ut i fra det en ønsker å investere i petroleumsvirksomhet og tilføre økonomien av inntekter fra denne virksomheten, har Finansdepartementet presentert nokså oppsiktsvekkende prognoser for arbeidsmarkedspolitikken.

Dersom 6 milliarder av oljeinntektene anvendes årlig slik regjeringa vil, skal omlag 70 000 arbeidsplasser i såkalt konkurranseutsatte næringer vekk. Dette gjelder selvsagt ikke en «konkurranseutsatt» næring som petroleumsvirksomheten, det gjelder en lang rekke næringer og industrier som allerede kjemper med ryggen mot veggen; fiske og fangst, skogbruk, deler av næringsmiddelindustrien, tekstil, bekledning og skotøyindustri.

Det er også mulig at tradisjonelt sterke næringer som bl.a. kjemisk, står foran en planlagt nedtrapping. Og som om dette ikke var nok, rekner regjeringa med (merk den uskyldsblå tonen) at 30 000 arbeidsplasser i jordbruket vil gå tapt. Til erstatning for disse 100 000 arbeidsplasser skal det så komme langt flere i oljeindustri, service, bygg/anlegg, handel, offentlig administrasjon o.l.

Dette illustrerer at oljepolitikken raskt må tas opp som en kampoppgave i fagbevegelsen. De 70 000 arbeidsplassene representerer alene hele 1/5 av nåværende sysselsetting i konkurranseutsatte næringer. Når har regjeringa tenkt å melde fra til de titusener av norske fagorganiserte at dette gjelder at de arbeider i en dødsdømt industri?

Bløff om jordbruket

Jordbruket er verd noen ord for seg. Typisk nok er Landbruksdepartementet et av de få som ikke har levert spesialanalyser til Kleppes oljemelding. Som
nevnt rekner en kort og greit med en nedgang på 30 000 bruk fram til 1980. Men dette er akkurat like mange som regjeringa Korvalds langtidsprogram kom
fram til skulle bort uansett virkningene av den storstilte petroleumsvirksomheten. I stortingsmeldinga innrømmer Finansdepartementet selv at økt virksomhet i industri, bygg/anlegg vil måtte rekruttere en god del fra skogbruk og jordbruk. Akers etablering i Verdal et eksempel på dette. Når Finansdepartementets melding ser bort ifra at hele denne strukturomlegginga vil skjerpe nedlegginga i jordbruket kraftig, fristes jeg til å gjøre Mor Aases ord til mine: Per-du lyver! For Kleppe forsøker bevisst å dekke over at regjeringas oljemelding legger opp til en storstilt likvidasjon av det som ennå finnes av tradisjonelle primærnæringer i Norge.

På bakgrunn av dette kan vi derfor oppsummere: Den norske økonomien vil bli mer ensidig, sjølbergingen vil bli svekket. Kortsiktige petroleumsinntekter er satt foran en strategisk plan som kunne gi en allsidig ressurs- og næringsmessig utvikling. Dette er å gå inn i framtida med hodet under armen, det er å omdanne den norske økonomien til en snvlterøkonomi. Regjeringa planlegger i praksis at Norge skal leve høyt på oljeinntektene, og på billige skjorter fra Portugal og mat fra de store jordbruksnasjonene. Hvorfor i all verden skal vi produsere sko i Norge, skal en stortingsrepresentant fra DNA ha sagt til Der Spiegel.

Dette vil gjøre norske arbeidsplasser stadig mer avhengig av internasjonale konjunkturer, mer utrygge under internasjonale kriser. En økonomi som er
ensidig bygd opp rundt petroleumsinntekter vil få store problemer dersom markedsbetingelsen for omsetting av olje og gass endres! Med den nåværende
gigantinvesteringa i petroleumssektoren kan også en relativ overinvestering og overproduksjon bli resultatet. Oppgangen, boomen, bærer på mange måter krisa i sitt eget skjød.

I tillegg vil Norge stå elendig beredskapsmessig rustet i enhver krigssituasjon. Dette er en alvorlig anklage. Etter min mening gir ikke regjeringas petroleumsplaner – og oljemonopolenes nåværende ekspansjon – grunnlag for noen annen konklusjon, uansett de vakre ordene om et kvalitativt bedre samfunn og balansert vekst.

Bosettingsmønstret

Den andre konklusjonen gjelder bosettingsmønsteret. Hvordan skal en nedlegge 75 000 arbeidsplasser i konkurranseutsatte næringer, mer enn 30 000 i jordbruk og opprette 165 000 helt nye i ulike skjermete næringer uten at dette fører til en forsert sentralisering? Det hjelper ikke å henvise til at dette vil foregå i et kyst-Norge som trenger arbeidsplasser. Kjernen i DNAs avfolkningspolitikk har jo nettopp vært at en skal stanse utflyttinga gjennom å bygge såkalte levedyktige sentra i de ulike regionene. Utviklinga hittil peker jo nettopp på at det er Stavanger, Bergen, Kristiansund N og Harstad som skal bli de nye store hasene for petroleumsvirksomheten. Se bare hvilke løsninger Stortingsmelding 25 anviser for primærnæringenes problemer:
Bedret mulighet for sysselsetting i andre næringer kan gi raskere reduksjon
av sysselsettingen i landbruk og fiske enn forsvarlig. Virkemidlene i landbruks- og fiskeripolitikken vil bli utviklet med sikte på at de kan bidra til å motvirke dette, og til at det nåværende bosettingsmønsteret i hovedsak opprettholdes.

Hva i all verden er en forsvarlig reduksjon i jordbruk og fiske etter årtiers
strukturrasjonalisering? Hvilke virkemidler er det som vil bli utviklet? Riktignok er de fleste av oss vant til mange tomme løfter foran hvert valg, men på dette punktet overgår oljemeldinga det meste.

HELSE OG SOSIALPROBLEMENE VIL ØKE
En trenger ikke være spåmann for å kunne fastslå at »oljeeventyret» også vil kunne føre til meget store helse- og sosialproblemer. Dette blir nokså skarpt
påpekt i et av vedleggene til Stortingsmelding 25 som er utarbeidet i samråd med Sosialdepartementet. Kort oppsummert skal jeg trekke fram følgende
5 punkter:
1. Arbeidet i tilknytning til petroleumsutvinning, bygg- og anleggsvirksomhet er ofte både fysisk og psykisk krevende. Det er derfor svært usikkert om dette egentlig vil bli noe tilbud for ressurssvake grupper blant ungdom, eldre og yrkesvalghemmede.

Erfaringene fra Stavanger-området viser at arbeidstakere fra disse gruppene, som har fått arbeid i oljevirksomheten, ofte har måttet slutte etter en tid. (St.m. 25 s. 61).

2. Det planlagte tilskuddet av arbeidsplasser vil selvsagt kunne gi andre arbeidstilbud til slike grupper – og det er hevdet at dette gjelder mange av de kvinner som ønsker arbeidsaktivitet. Spørsmålet er da:
   Tar ikke regjeringa nettopp sikte på å nedlegge mye av den industri som nettopp har en høy tradisjonell andel kvinner, f.eks. tekstil, bekledning og ulike former for næringsmiddelvirksomhet? Hvor er de konkrete og forpliktende planene om en storstilt daghjemsutbygging i boligområdene eller arbeidsplassenes umiddelbare nærhet? Joda, det står at barna skal få et sted å være og at alt skal bli bedre. Men jeg synes det er grunn til å stille et spørsmålstegn ved dette av følgende enkle grunn: Konkurransen om arbeidskrafta i bygg og anlegg.

Hvordan skal en samtidig klare å bygge plattformer og brakkebyer, store videreforedlingsbedrifter for petroleum og vanlige boliger/daghjem når en ikke engang klarer det i dag?

3. Underskudd på boliger er normalt en viktig sosialpolitisk konsekvens av en rask og relativt omfattende vekstprosess. I tilflyttingsområdene kan dette forsterke allerede eksisterende sosiale problemer. Erfaringene fra store byer generelt og Stavanger spesielt gir eksempler på dette. Boutgiftene presses opp til et nivå som ofte tvinger mennesker med vanlige inntekter til å søke sosialhjelp for å klare de faste utgiftene. I denne forstand «skapes» nye klienter» (St.m. 25. s. 62).
   4. Dagpendling og ukependling vil nødvendigvis øke kraftig i omfang. Dette gjelder både i anleggsområdene og i tilknytning til selve oljeproduksjonen i
   Nordsjøen der det vanlige er 7 eller 14 dager på plattformen og tilsvarende i land. Dette betyr redusert familieliv, slitsomme arbeidsreiser, økt isolasjon for
   enslige, kummerlige boligkår i brakkebyer.
4. Og konklusjonene som dette sosialpolitiske kapitlet reiser er verd å ta med:
   Generelt viser resultater fra samfunnsvitenskapelig forskning at lokalsamfunn i rask utbygging og endring fører til økt sosial avstand og oppløsning av sosiale tilknytninger. Den økning man kan registrere på slike steder i kriminalitet, alkohol- og stoffmisbruk, skilsmisser og andre indikasjoner på sosiale problemer, må sees i sammenheng med denne type endringsprosesser. (St.m. 25 s. 63).

Og videre: En rask og omfattende utbygging innen petroleumsvirksomheten og økt press på arbeidsmarkedet generelt, kan på denne måten bidra til å forsterke den type helse- og sosialpolitiske problemer vi har registrert gjennom 1960-åra og fram til i dag. (St.m. 25 s. 64).

OLJEMONOPOLENES EVENTYR
Det har vært snakket mye om oljeeventyret. Men det er ikke noe folkeeventyr – det er storkonsernenes og statsdirektørenes finanseventyr. Regjeringas oljeplaner er et omfattende angrep på det arbeidende folkets materielle, sosiale og politiske interesser, det bør sammenliknes med forsøkene på å melde Norge inn i EEC, og fortjener å bli møtt med den samme motstand. Men før vi kan reise denne kampen og stille våre krav, er det viktig at vi analyserer drivkreftene bak oljepolitikken.

Den politiske spydodden er nå som i EEC-kampen – toppsjiktet i DNA. I og med dannelsen av Statoil har dette arbeideraristokratiet hevet seg opp på et nytt
økonomisk nivå. For dette statsselskapet er ikke, som en del tror, noen prinsippfast representant for nasjonale oljeinteresser mot utenlandsk kapital, underlagt såkalt parlamentarisk kontroll.

Politisk og økonomisk er Statoil i dag på vei til å bli et selvstendig statskapitalistisk kjempekonsern, med stor egenrådighet i forretningsspørsmål og et intimt, omfattende samarbeid med norsk og utenlandsk monopolkapital.

På det norske Brent-feltet (Heimebrent) har Statoil i dag sin største andel med 50 %, resten er fordelt mellom Mobile, Conoco, Shell, Esso og Saga-Amoco-
gruppa. I Nordsjøen for øvrig deltar Statoil og noen få norske sammenslutninger med minoritetsinteresser. Ser vi på rettighetskravene til utvinningstillatelser for
petroleum på den norske kontinentalsokkel finner vi en sann flora av oljeselskaper; det ene «norskere» enn det andre:
Esso Exploration Norway, Texas Eastern Norway, Amerada Petroleum Corporation of Norway, Total Marine Norsk A/S, Philips Petroleum Company Norway, A/S Norsk Shell, Norske Fina, Mobile Development Norway osv. osv.

De få selskapene som ikke er slike filialer av utenlandsk monopolkapital, dvs. de som i første rekke representerer norsk monopol og statskapital, opptrer på ingen måte alene. Saga Petroleum og Norwegian Oil Consortium er alliert med det amerikanske Amoco, Statoil med Mobile og Hydro er gått sammen med en
rekke franske selskaper i Petronord-gruppa.

Politisk vil petroleumsaktiviteten få store virkninger for den norske økonomiens utvikling. Her skal jeg begrense meg til å peke på de aller viktigste faktorene.

1.Først av alt har utenlandske kapitalinteresser i løpet av få år sikret seg kontrollen over store ressurser. Spesielt har amerikansk og fransk monopolkapital ekspandert. Dette kommer ikke bare til uttrykk gjennom utvinningstillatelsene i Nordsjøen, men også gjennom økt oppkjøp av norske bank- og industriaksjer. Et eksempel kan være mangemillionæren Paul Getty som i fjor, ifølge Farmand, oppnådde å skru Hydros aksjekurs i været med 100 poeng etter aksjekjøp for 20 millioner kroner.

Denne storstilte utenlandske dominansen i petroleumssektoren gjør bl.a. at norske myndigheter i praksis har overlatt kontrollen av utvinningstakten i Nordsjøen til utenlandsk imperialisme. Og nettopp tempoet i petroleumssektoren har avgjørende innflytelse på investeringenes og inntektenes størrelse, med de ringvirkninger dette får for det norske samfunnet.

2.For det andre er også norsk monopolkapital kraftig i ferd med å styrke sin stilling. DNA har i løpet av våren avvist å ta særlig hensyn til de mindre, nydannede «folkeaksjeselskapene», noe som har ført til ramaskrik fra skuffede småspekulanter og Høyre-politikere. De fortjener selvsagt ingen medfølelse, disse selskapene ville vært et lett bytte for utenlandske selskaper dersom de fikk konsesjoner.

Men det er grunn til å arrestere industriministeren når han i St.m. nr. 30 forsøker å trekke et skille mellom slike «spekulative» selskaper og såkalte «veletablerte»
selskaper. De siste ser nemlig departementet positivt på. I praksis dreier dette seg om at DNA er mot all norsk småkapital og mellomstor kapital, og for all
virkelig monopolkapital. Når småkaksene spekulerer er det ekkel spekulasjon. Når Astrup og Fred Olsen hiver sine ressurser inn i Saga Petroleum, når Hydro går inn i Petronord, så er det naturlig og hensiktsmessig tilknytning til eksisterende næringsvirksomhet eller en positiv pengeplassering. Men regjeringa har et tilbud. Dersom de små fusjonerer med de største, dvs. lar seg spise, skal de også få være med på eventyret. Det er denne politikken Willoch & Co. kaller sosialisme!

3. Mitt tredje moment er at det i stadig sterkere grad er riktig å snakke om
statsmonopolkapitalismen i Norge. Oppbygginga av Statoil som samarbeidspartner med monopolene betyr på ingen måte noen styring eller kontroll fra myndighetene eller Stortingets side. Tvert om, både utenlandske og norske storkonserner foretrekker utvilsomt et slikt integrert samarbeid 100 % mer enn truslene om reell nasjonalisering og statsmonopol over petroleumssektoren som de møter i en del av OPEC-landa. Denne utviklinga illustrerer også betydninga av å studere utviklinga av et nytt, byråkratisk
statsborgerskap i Norge, med mektige, toppgasjerte direktører av Arve Johnsen-
typen i spissen.

Planer for norsk imperialisme

4. Det fjerde og siste forholdet jeg skal peke på er styringa av norsk imperialisme. Et av de viktigste kjennetegnene på en imperialistisk økonomi er kapitaleksporten. I Lenins klassiske verk om imperialismen heter det følgende:
Så lenge kapitalismen er kapitalisme, blir kapitaloverfloden ikke brukt til å heve massenes levestandard i vedkommende land – for det ville bety en
minsking av kapitalismens profitt – men derimot til å øke profitten ved kapitaleksport til utlandet, til de til bakeliggende land. I disse tilbakeliggende lande er profitten i alminnelighet høy, for her finnes det bare lite kapital, jorden er forholdsvis billig, lønningene lave og prisen på råstoffer lav. (Ny Dag utgave s. 79)

Tidligere har vi hatt en relativt begrenset kapitaleksport fra Norge, med Borregaards mislykkete Brasil-prosjekt som det mest kjente eksempel. Oljealderen vil endre dette radikalt, norsk imperialisme vil ekspandere.

Det er selvsagt ikke overraskende at f.eks. Saga Petroleum engasjerer seg rundt om i verden sammen med Aramco. Men mye viktigere er DNA-ledelsens planer om en norsk statsimperialisme.

6 milliarder rekner Per Kleppe å plassere i Norge årlig rundt 1980. Men akkurat like stor er den statlige kapitaleksporten planlagt å være. Og begrunnelsen er enkel, bare hør hva finansministeren uttaler i et intervju med tidsskriftet NOROIL, nr. 2-74:

Vi må også vurdere direkte eksport av kapital i form av finansinvesteringer eller realinvesteringer i utlandet. En grunn til å gjøre slike investeringer er at oljen er en forgjengelig ressurs. Ved investering i utlandet kan en dessuten få spredt inntektene over et lengre tidsrom. (s. 10 og 11)

I Rockefellers fotefar vil finansministeren skritte. Og midlene er ikke ubetydelige. Målt i kapitaleksport vil Norge nærme seg Vest-Tysklands nivå. Konsekvensene er selvsagt at Norge som stat blir stadig mer knyttet til den imperialistiske verdensøkonomiens økonomiske og militære interesser vis a vis undertrykte nasjoner og folks kamp for sine interesser.

HVA MÅ GJØRES?
Politisk, økonomisk og sosialt er regjeringa og oljeselskapenes petroleumsplaner et eventyr for imperialismen. Jeg mener å ha påvist at de vil bli en tragedie for det norske samfunnet, for flertallet av folket. Dette skjer på tross av at petroleumsressursene utvilsomt kunne blitt en kilde til bedre materielle kår, til å løse store sosiale problemer, til større nasjonal sjølstendighet og uavhengighet. I et sosialistisk samfunn, i en virkelig arbeiderstat, ville en slik samfunns- og ressursplanlegging vært umulig. Det ville prinsipielt ikke være noen plass i økonomien for utenlandsk monopolkapital, ressursene kunne utvinnes i en takt og et omfang som gavnet det arbeidende folkets interesser.

Vårt politiske utgangspunkt i dag er et annet. Vi står overfor en utvikling dirigert og lagt opp etter behovene til utenlandske og norske storkonserner. Vi står overfor en stat som – for å få den nåværende økonomien til å fungere og ekspandere – objektivt må føre en imperialistisk politikk.

Det betyr ikke at alt er avgjort på forhånd, at kamp er fånyttes. Men det stiller klare begrensninger i hva som kan oppnås uten en endring av statens klassegrunnlag, uten en sosialistisk revolusjon. Jeg skal her peke på tre hovedkrav som jeg mener må stilles i dagens situasjon i kampen mot de aktuelle oljeplanene.

Disse kravene er ikke sosialistiske – selv om de selvsagt stemmer overens med en sosialistisk strategi – og bør kunne støttes av omtrent den samme folkefronten som i 1972 vant en viktig seier i kampen mot EEC.

1. Det første kravet er en langsom utvinning av petroleumsressursene. All leting nord for 62. breddegrad og rundt Svalbard bør avblåses for lang tid. Tillater en
   prøveboring er veien til utvinning kort. En foreløpig stopp på alle konsesjoner og blokktildelinger, også i Nordsjøen, må være konsekvensen av dette. I den grad staten kan iverksette produksjonsbegrensninger på tildelte blokker i Nordsjøen, må vi kreve at dette benyttes.
2. Det andre kravet henger sammen med dette, og må være at statsinntektene fra
   petroleumsvirksomheten skal brukes i Norge. Vi bør kjempe for at de i størst
   mulig grad bindes til kollektive formål som daghjemsutbygging, bedre offentlige kommunikasjoner, boligreisning og nyttes til å redusere skatteplyndringa av
   vanlige arbeidsfolks inntekter.

Norsk statlig kapitaleksport bør avvises, også når Kleppe vil hevde at den er u-hjelp.

3. Det tredje kravet er full statlig nasjonalisering av hele petroleumssektoren.
   Dette er minst av alt sosialisme, men det vil avskjære utenlandsk imperialisme fra kontrollen over petroleumsreservene. Det er viktig å understreke at Statoil ikke er noen slik nasjonalisering, i praksis er dette selskapet i dag en nødvendig og viktig samarbeidspartner for utenlandske oljeinteresser. En slik nasjonalisering vil gjøre fienden lettere å kjempe mot – og muliggjøre en større offentlighet rundt regnskaper og investeringer.

Jeg har i dette innlegget forsøkt å peke på konsekvensene av regjeringas og monopolenes petroleumspolitikk. Enkelte viktige saker har jeg ikke rukket å ta opp, bl.a. gjelder dette diskusjonen om Mongstad- og Rafsnes prosjektene, og virkningene disse vil ha miljømessig og sosialt. Likevel burde perspektivene være klare. Regjeringa inviterer oss i St.m. 25 til å være med på å diskutere og legge opp norsk oljepolitikk! Det er som å bli invitert til å diskutere menyen på et restaurantbord der eieren er i ferd med å spise opp rettene. Men mye kan ennå gjøres. Oljebyråkratene og oljekapitalen skal ikke bli latt i fred.

Foreløpig er de aktive på venstresida i diskusjonsfasen. Snart bør vi begynne å komme ut til folk, forklare de farlige perspektivene, redegjøre for kampoppgavene. La oss i denne kampen huske EEC-kampens lærdommer – avvise partisjåvinisme og sekterisme. La oss forme en brei front mot propagandaen om «oljeeventyret», mot imperialismens politiske, økonomiske og sosiale angrep!

«Før var det slik at kvinnene sprang etter arbeid, men nå skal det bli slik at en hær av arbeidsgivere vil løpe etter kvinnelig arbeidskraft,» sier Reidar Carlsen i AP. Oljeeventyret vil tvert imot rasere de arbeidsplassene der kvinnene jobber.

---

I propagandaen for Arbeiderpartiets oljepolitikk har kvinnene fått en viktig og sentral plass. Stortingsmeldingene ofrer spørsmålet om kvinnenes deltakelse i
yrkeslivet relativ stor oppmerksomhet, og Arbeiderpartipressa følger opp ved å gjøre kvinnefrigjøringa til oljepolitikkens trumfkort. Det er ikke først og fremst i oljeindustrien at kvinnene skal gjøre sitt inntog, men ifølge regjeringen er det ringvirkningene av oljeaktiviteten som skal komme kvinnene til gode. Derfor
heter det i stortingsmelding nr. 25:
«Med det stramme arbeidsmarkedet en må vente i tida framover – ikke minst som følge av petroleumsaktiviteten – må en derfor generelt kunne vente en
forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet.» (s. 73)

Forholdene skal legges til rette for en brei deltakelse fra kvinnenes side i yrkeslivet, – ifølge DNA-propagandaen. Det skal bygges daghjemsplasser i stort omfang, og arbeidsplassene skal bygges nær bostedet. Det er ikke måte på hva Kleppe kan få seg til å si når det bare gjelder:

«Ved siden av spesielle tiltak som utbygging av daginstitusjoner, opplæring og omskolering, vil en bl.a. gjennom distriktspolitikken styre deler av etterspørselen og gjennomføre spesielle tiltak i produksjons- og arbeidslivet. Særlig for gifte kvinner er nærhet mellom bolig og arbeidsplass vanligvis en forutsetning for å kunne ta arbeid utenfor hjemmet» (st.m. 25 s. 8).

Og i et bilag til Arbeiderbladet 25/4-74, i forbindelse med LOs 50-års-jubileum, formulerer Odd Høydal seg på denne måten: «Nye muligheter for kvinnen.» (s. 15 i LO-bilaget)

Det spørsmålet vi vil prøve å svare på i denne artikkelen er om vi kan stole på disse løftene om en ny giv i frigjøringen av kvinnen. Noen har slukt  propagandaen rå, og hevder at nå må parolene for kvinnekampen endres. Retten til arbeid kommer nå til å bli virkeliggjort av DNA-regjeringa og oljemilliardene, derfor må nye paroler utformes om ikke kvinnekampen skal føres inn i ei blindgate sier de.

For oss kommunister er dette en lettsindighet av dimensjoner. Vi har lært at vi aldri kan ta sosialdemokratene på ordet, uten sjøl å ha undersøkt virkeligheten
først. Det er ingen grunn til å gjøre noe unntak i dette tilfelle. Store ord har aldri det det har skortet på er resultater som tjener folket.

RESERVEARME FOR KAPITALEN

Vi har tidligere, gjentatte ganger, pekt på at kvinnene i dag fungerer som en arbeidskraftreserve for monopolkapitalen. Det er først når kapitalen har et sterkt behov for økt arbeidskraft at propagandaen skrues på, og det blir aktivt forsøkt å trekke større deler av kvinnene med i arbeidslivet. Dette er gunstig for både staten og monopolene, fordi kvinnene lett kan sparkes ut av produksjonen når konjunkturene dabber av. Omstillingsproblemene blir på dette viset minst mulig både i høy- og lavkonjunktur.

Det som skjer i dag er et skoleeksempel på at denne vurderinga er heilt riktig. Vi befinner oss klart i en høykonjunktur, oljeaktiviteten har skapt et stramt
arbeidsmarked, den registrerte og offisielle arbeidsledighet er lav. Først da er det behov for kvinnene, i alle fall for ei stund. Og offisielle talsmenn snakker om
daghjemsplasser, om opplæring og omskolering. Men ingen steder i propagandaen leser vi at det er hensynet til kvinnene som teller mest, eller teller i det heile tatt. Ingen har stått fram og sagt at det er kvinnene som skal frigjøres. Nei, – det er arbeidskrafta som skal frigjøres, i den tida monopolkapitalen har behov for den.

Dette går tydelig fram av det sitatet vi tidligere har gjengitt fra stortingsmelding nr. 25. Det er «det stramme arbeidsmarkedet» som fører til «en forholdsvis sterk økning av kvinner i arbeidslivet». Når det stramme arbeidsmarkedet er slutt, skal det ikke stor fantasi til å skjønne hvordan det kommer til å gå med alle de kvinnene som har blitt trukket inn i produksjonen under høykonjunkturen. Arbeidsplasser legges ned eller flyttes, og resultatet blir arbeidsledighet, flytting eller pendling. Det gjør det ikke bedre at mange av disse familiene få år tidligere hadde flyttet for å unngå pendling og arbeidsledighet, problemer som oljeaktiviteten hadde skapt i det distriktet de bodde.

Odd Høydal, nestformann i LO, uttrykker seg imidlertid enda klarere om stortingsmeldinga i Arbeiderbladet 25/4-74. Han har forresten en egen evne
til å klargjøre den sosialdemokratiske politikken, slik at ingen egentlig burde være i tvil:

«Som en følge av det stramme arbeidsmarkedet som oljeaktiviteten har bidratt til, og som vil forsterkes ytterligere i tida framover, vil myndighetene
og industrien bli nødt til å ta i bruk den arbeidskraftressursen som hjemmeværende representerer.» (s. 15).

Igjen vil vi spørre: Hva skjer når myndighetene og industrien ikke lenger blir nødt til dette? Det går tydelig fram at hensikten til DNA-politikerne langt fra er å sysselsette alle de kvinnene som ønsker det. Full sysselsetting for kvinner er ingen parole for Arbeiderpartiet. Kvinnene skal trekkes med i produksjonen når industrien og myndighetene blir nødt til det, og sparkes når de er best tjent med det.

VANSKELIGERE FOR KVINNENE A FÅ ARBEID

Selv i den sterkeste høykonjunktur er det grunn til å tro at DNAs oljepolitikk svekker kvinnenes muligheter til å skaffe seg jobb. Den økonomiske aktiviteten er rettet mot oljeindustrien, og de industri og servicegreiner som henger sammen med den. Vi har tidligere i dette nummeret vist at for å virkeliggjøre oljeeventyret er det noen industrigreiner og næringer som må saneres og raseres. Stortingsmeldingene nr. 25 bringer på side 53 en tabell som viser hvor mange arbeidsplasser som må raderes vekk i det regjeringa kaller for «andre konkurranseutsatte næringer». Hvor stor denne raseringa blir, er avhengig av hvor stor del av oljemilliardene som skal anvendes i Norge til oljeindustri og «ringvirkninger». Med en anvendelse på 6 milliarder kroner i 1980, forutsetter regjeringen en nedgang i disse næringene på 7000 sysselsatte fra 1974 til 1980.

Av disse konkurranseutsatte næringene er tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien blant de klart mest utsatte. Dette er industrigreiner hvor kvinnene utgjør hovedtyngden av de sysselsatte. Det gjør det ikke bedre at størstedelen av denne industrien er lokalisert til Vestlandet hvor konkurransen fra oljeindustrien er sterkest.

Tekstil-, skotøy- og bekledningsindustrien har vært i kontinuerlig tilbakegang de siste ti-årene når det gjelder antall sysselsatte. Nå trues de av olja, på samme
måte som av EEC, med total nedleggelse. Det er derfor heilt i tråd med offisiell politikk når en av arbeiderpartiets stortingsrepresentanter uttaler til det tyske
tidsskriftet Der Spiegel: «Hvorfor trenger Norge en egen skotøyindustri». (Nr. 16, 1974, s. 86). Dette er målsetningene til DNA-toppen, målsetninger som lett kan bli til realiteter dersom det ikke raskt bygges ut en folkebevegelse mot oljepolitikken. DNA og monopolkapitalen går hand i hand inn for den imperialistiske arbeidsdelinga, i den er det verken plass til norske sko eller norske klær. Dette rammer de kvinnelige arbeidstakere spesielt hardt, det er derfor naturlig at kvinnene får en sentral plass i kampen mot denne politikken.

La oss se litt nærmere på tekstilindustrien. Den sysselsatte i 1951 23 300 arbeidere, mens tallet i 1968 var nede i 15 500. Over 3/4 av de som mistet jobben innen tekstilindustrien i denne perioden var kvinner. Mens det i 1951 var sysselsatt 14 300 kvinner, var tallet i 1968 sunket til 8 100. Der er også klart at nedgangen har fortsatt etter 1968. Bare mens arbeidet med denne artikkelen har pågått(april 1974) har to bedrifter blitt lagt ned. Den ene lå i Stavanger-området, den andre på Møre. Etter Bergens-området, ligger de fleste bedriftene i disse distriktene.

La oss oppsummere kort: Selv om oljeaktiviteten, for et kortere tidsrom, skulle skaffe en del nye arbeidsplasser for kvinnene i servicenæringene, – betyr ikke dette at tallet på sysselsatte kvinner totalt vil øke. For samtidig som denne utviklinga finner sted, raseres arbeidsplassene i den delen av industrien hvor det først og fremst er kvinner som er ansatt: Tekstil, skotøy og bekledning. Vi skal derfor ikke stole på propagandaen til sosialdemokratene om flere arbeidsplasser for kvinnene. Det dreier seg nemlig om å rasere mange av de arbeidsplassene som finnes, for å bygge opp servicenæringene i tilknytning til oljeaktivitetene. Og dette vil skje på andre steder enn der arbeidsplassene blir lagt ned.

Der er derfor heller ikke grunn til å tro på løftene om å skape en nærhet mellom bolig og arbeidsplass slik at kvinnene lettere kan komme ut i arbeidslivet. For
tusener av kvinner betyr raseringa av denne konkurranseutsatte industrien at de har valget mellom flytting, pendling og arbeidsledighet. Og dersom det er arbeidsledighet som blir resultatet, kommer det til å hete at kvinnene valgte å gå tilbake til husmoryrket.

RASJONALISERING AV SERVICEYRKENE

Oljemeldingene til DNA-regjeringa forespeiler en relativ rask økning i serviceyrkene, arbeidsplasser hvor kvinnene først og fremst kan skaffe seg jobb. Vi har pekt på at dette er midlertidige arbeidsplasser, skapt av høykonjunktur, og etableringen av disse arbeidsplassene forutsetter rasering av industrigreiner hvor særlig kvinnene arbeider. Det er ingen grunn til å tro at dette regnestykket blir positivt når det gjelder sysselsettingen av norske kvinner.

Det som trekker regnskapet ytterligere i negativ retning, er den rasjonalisering som det er lagt opp til innen serviceyrkene. Disse yrkene er »typiske kvinneyrker» i enda sterkere grad enn beklednings-, tekstil- og skotøyindustrien.

Ekspedisjonssjef Odd Gøthe i Industridepartementet trekker i et intervju med Næringsrevyen opp en del perspektiver på norsk oljepolitikk. Det som er interessant i denne sammenheng er hans interesse for rasjonalisering av serviceyrkene:

«Omstillingsproblemene vil imidlertid være avhengig av i hvilken utstrekning det vil være mulig å rasjonalisere de såkalte skjermede næringer, dvs. vare-
og tjenesteytende næringer som administrasjon, varehandel og tannport. Dette er typisk arbeidsintensive bransjer. For min del er jeg ikke i tvil om at en
sterkere kapitalinvestering i form av arbeidskraftbesparende maskiner og metoder her har ganske betydelig arbeidskraftreserver å hente». (Næringsrevyen
nr. 1-74, s. 11)

Heller ikke innen service-yrkene ser det ut som om det er så mange flere arbeidsplasser å hente for kvinnene.

HUNDRETUSENER AV KVINNER ØNSKER ARBEID

Vi mener å ha påvist i denne artikkelen at DNA-propagandaen om oljeeventyr for norske kvinner er en eneste stor bløff. De vakre ordene om nye muligheter for kvinnene savner et hvert grunnlag i den oljepolitikken som sosialdemokratene har lagt opp til. På lengre sikt betyr oljepolitikken rasering av de industrigreiner hvor kvinnene tradisjonelt har utgjort hovedtyngden av arbeidstakerne. Også på kort sikt er det grunn til å tro at regnestykket blir negativt. De første resultatene har vi allerede sett: Nedleggelse av en rekke bedrifter inne tekstilnæringen.

Helt grotesk blir propagandaen, dersom vi stiller den opp mot det antallet av kvinner i Norge som virkelig ønsker seg en jobb, på hel- eller deltid. Det er i Norge i dag omlag 745 000 hjemmeværende kvinner. En undersøkelse foretatt av Likelønnsrådet i 1968 viste at 41 % kunne tenke seg å gå ut i arbeidslivet. Bare en brøkdel av disse kvinnene kunne regne med å få arbeid, selv om vi tolket stortingsmeldingene aldri så velvillig, og ikke sjøl undersøkte virkeligheten bak frasene.

Det er derfor heilt klart at kampen om kvinnenes rett til arbeid går videre. Oljemeldinga har konkretisert hva kampen gjelder: sikre arbeidsplasser, skikkelig lønn, kort vei mellom arbeidsplass og bosted, og en arbeidsplass som ikke raseres vekk når monopolkapitalen mener at konjunkturene skulle tilsi det. Derfor må vi aktivt delta i kampen mot DNA og monopolenes oljepolitikk.

 

 

Den norske monopolkapitalen og dens stat led sitt største nederlag siden krigen den 25. september. Den vest-europeiske imperialismen møtte for første gang alvorlig motbør i sine ekspansjonsforsøk. Det norske folket vant en seier som ga gjenlyd blant Europas folk. Men bare en høyst foreløpig seier. Allerede 27. september erklærte den vest-tyske sosialdemokrat Apel at «Norge må gis en avtale som sikrer landets uunngåelige plass i Fellesskapet». Hans norske partifelle Frydenlund forsikret at Norge ville få en avtale som fører oss «baklengs inn i Europa». I nederlagets time ruster de herskende klasser i EEC og Norge seg til en ny politisk offensiv mot det norske folkets sjølråderett.

I denne situasjonen stiller SF en del krav som vi støtter helhjertet. Men samtidig stiller de paroler som vil føre folkets kamp på avveie. Det gjelder parolen om «omgruppering» som ikke retter seg mot hovedframstøtet (utviklingsbar avtale) fra Ja-folket, men mot EEC-tilpassing av Norge. Det gjelder parolen om «å gjøre Norge ulikt EF», som forveksler mål det er mulig å oppnå under kapitalismen med langsiktige mål vi kan oppnå under sosialismen.

Disse sakene vil vi ta opp og kritisere. En debatt om dette bør resultere i ei
linje for venstresida i enhetsfronten som tjener folket i kampen mot
EEC-imperialismen.

KAN FOLKEAVSTEMNINGA TRYLLE VEKK EEC?

De aller første reaksjonene på folkeavstemninga i EEC ble preget av herskernes vakling. Mansholt svingte mellom sjølkritikk på at EEC nå burde
skape» et sant europeisk demokrati» og et «sosialt Europa», til trusler om at Norges nye forhandlinger ville ta «meget lang tid» og at «Norge vil få en dårlig avtale». De ble også preget av ville anklagelser i den europeiske pressa om norsk «isolasjonisme», «sjåvinisme» og «seier for økonomisk ufornuft og demagogi». (Der Spiegel).

Disse monopolkapitalens talerør ville skjule for de europeiske folkene hvordan det norske folket hadde reist seg og slått imperialismen tilbake.

Men. Allerede 27. september hadde særlig den vest-tyske herskerklassen reist seg til samlet offensiv for å gjenvinne det bytte som glapp dem ut av hendene den 25. Franz-Josef Strauss erklærte at «Norges beslutning ikke må oppholde sammenslutningen av land som er i stand til og har vilje til å gå sammen, men at dørene må bli holdt åpne». Statssekretær von Braun ventet seg at «Norge nok finner veien inn i EEC en dag». Flere av de viktigste næringsorganisasjonene understreket også «at EF-døren må bli holdt åpen for Norge». (Aftenposten, 27/9-72).

Europas forente stater

Hvorfor denne endring i holdningen? Hvorfor utløste Norges nei «beklagelse og sorg» (Die Welt) i Vest-Tyskland? Et kort blikk i historia lærer oss mye om dette: Tanken om Europas Forente Stater har dype røtter i særlig Tysklands historie. Den ble første gang luftet bl. a. av politikeren Friedrich Naumann på 1890-tallet. Grunnen er enkel. På denne tida hadde de tyske monopoler under Bismarcks ledelse nådd en slik størrelse at deres behov for råvarer, markeder og investeringsområder
ikke lenger kunne tilfredsstilles innen rammen av Tyskland.

Da de tyske trustene var kommet på fote etter 1. verdenskrig, var Det Tyske Industriforbund frampå med et forslag om »en europeisk tollunion». Under den 2. verdenskrig tenkte Gøring seg et «økonomisk storområde». Dette skulle oppnås gjennom tollunion, økonomisk union og pengeunion! På alle disse trinn hadde Frankrike, Italia og England vært imot Europas Forente Stater. Etter krigen ble imidlertid trusselen fra den amerikanske giganten så overveldende at de 5 gikk med Vest-Tyskland i dannelsen av EEC i 1958. (Bo Gustavsson: Den Genvena Marknaden, s. 117.)

Vi kan altså slå fast at Europas Forente Stater ikke er noen ny foreteelse, men et mål tyskerne har etterstrebet i tiår bakover. Men hva var selve drivkraften bak den europeiske og spesielt tyske interesse for dannelsen av Europas Forente Stater? Hvorfor besluttet Ministerrådet i Haag 1969 å utvide EEC? Hvorfor legger tyskerne en slik ustoppelig interesse for å innlemme Norge i Romatraktatens maktområde? Vi tror det er nødvendig å stille disse grunnleggende spørsmål for å få grep på EECs karakter og følgelig den
politiske situasjon mellom EEC og Norge i dag.

EEC er karakterisert ved tre viktige trekk:
For det første mangler EEC nesten helt råvarer. EEC er verdens største
råstoffimportør. Kommisjonen sier i et memorandum i 1970 at «Fellesskapet
må arbeide aktivt for å sikre adgang til råvarekilder utenfor EEC». Oljeimporten er viktig og må økes med 325 % fra 1960–80. Spesielt Vest-Tyskland mangler råvarer. De importerer 100 % av oljen, 90 % av jernet, 80 % av blyet etc. Den vest-tyske representant i Kommisjonen, Wilhelm Hafekamp, sa nylig at EEC må skaffe kontroll med oljen i Nordsjøen «før
lysene går i Europa».

For det andre blir EEC stadig mer dominert av konserner med stigende
overskudd på kapital. I Vest-Tyskland har nå 50 konserner 50 % av omsetningen. De bruker sin monopolstilling til å sikre høye priser og gode profitter. Selv om konserner som Volkswagen og Thyssen i 1970 investerte svære beløp som 4 og 2 milliarder kroner innenlands, så økte den tyske kapitaleksporten med hele 20 % det året! (Entwicklung & Zusammenarbeit
nr. 6/7-71.)

For det tredje trenger EEC-konsernene markeder for sin produksjon. Vi kan videre slå fast at tanken om Europas Forente Stater følgelig ikke er noen tilfeldighet. Den svarer liksom på Naumanns tid til den europeiske, spesielt vest-tyske monopolkapitals interesse av å sikre råvarer, investeringsområder og
markeder.

Har den norske folkeavstemninga liksom tryllet bort disse grunnleggende trekk ved EEC? Sjølsagt ikke. Tvert imot vil råvaremangelen og kapitaloverskuddet øke. De indre motsigelsene i EECs økonomi tvinger enda mer enn før fram en ekspansjon bl. a. nordover.

«Tysk egeninteresse»
Aller klarest kom denne sannhet om EEC-imperialismen fram over den
vest-tyske forbundsdagsmannens Apels lepper:

«Nøktern forstand og egeninteresse tilsier at vest-tyskerne bør hjelpe nordmennene videre. Dertil trenger vi overgangsordninger inntil Norges uunngåelige tilknytning til Fellesskapet kan finne sted.» (Aftenposten, 27. september.)

• Hva er det Norge har som tyske konserner har slik »egeninteresse» av?
• Daniels, sjefen for EECs energikontor, uttalte til Norges Industri nr. 9 1971 at den norske oljen gjorde Norge «attraktivt for EEC». Den kan dekke 15 % av EECs behov.
• Norge har billig kraft til smelting av metaller. Kraftprisene i Norge er bare
  1/4 av prisene i Vest-Tyskland. (Vision nr. 9-72.)
• EEC får 48 % av den magnesium, 25 % av de ferrolegeringer og 21 % av
  den nikkelen de trenger fra Norge.
• Vest-Tyskland er spesielt avhengig av norske råvarer. De får:
  50 % av norsk jernmalmeksport.
  90 % av svovelkisen.
  90 % av koppermalmen.
  40 % av sinken.
  33 % av aluminiumeksporten.
• Norge har militærstrategiske metaller som mangan, titan og wolfram. I et
  brev av 7/6-1940 fra den tyske overkommando til det tyske utenriksdepartement, het det at norske råvarer «i sine vesentlige grener er av helt
  spesiell betydning for den tyske rustningsindustri».
• Norge har Europas rikeste fiskeribanker. Utenfor EEC-landas kyster er det
  dødt hav. Samtidig som det bygges opp svære trålerflåter, f. eks. hos
  Nordsee-rederiene eid av Unilever. Det var bl. a. disse som rente ned
  norske bruk utafor Vesterålen i høst.
• Den samme Daniels understreker også den norske handelsflåtens strategiske betydning. EEC er verdens største handelsmakt med 45 % av verdenshandelen, men kan bare frakte halvparten av varene på egen kjøl. Spesielt mangler EEC tank- og bulkskip som utgjør 82 % av den norske flåten. Selv om den tyske «egeninteresse» for norsk medlemskap utvilsomt kommer
  klart til uttrykk, er det motsigelser på spørsmålet innen EEC. Den franske
  landbruksminister Cointat var «fornøyd med Norges nei». (Le Figaro 27/9.) Det grunner seg på fransk redsel for at norske særordninger skulle føre til en
  undergraving av jordbruksordningen, som Frankrike tjener på. England ønsker norsk medlemskap pga. «den økende betydning av Norges strategiske posisjon». (Daily Telegraph 27/9.) Også den italienske statssekretær Pedini vil hjelpe Norge til «å vende mindretallet av EEC-tilhengere til et flertall». (Die
  Welt 27/9.)

Om EEC-landa spriker seg imellom fører USAs press til et enhetlig standpunkt. Hva er EECs samlende standpunkt? USAs ville angrep på EECs jordbrukspolitikk, på deres frihandelsavtaler med rest-EFTA og de 13 land rundt Middelhavet, samt Nixons trusler mot EEC i forbindelse med de foranstående forhandlinger om tollavtrapping innen GATT i 1973, har ført til at EEC vil styrke seg med rikdommene på det norske territoriet foran dette basketaket mot USA: Den 27. september uttalte således EEC-Kommisjonen at
den håpet «at Norge med tiden får anledning til å medvirke . . . på veien til
europeisk enhet» (Die Welt).

Hva gjør EEC nå?

Hvordan kommer EECs interesse av norsk medlemskap til uttrykk i forhandlingene nå?

EECs linje blir sjølsagt ikke kjørt ut offentlig. Den befinner seg vel forvart i ministrenes dokumentmapper og forhandlernes hemmelige mandater. Likevel er «egeninteressen» såpass påtrengende for enkelte talsmenn for EEC, at de har kommet med visse antydninger om mulige framgangsmåter for å fange inn
rømlingen.

Ved Eikas forhandlinger med Ministerrådet 4. desember uttalte ifølge
Dagbladet visse EEC-politikere at de var «prinsipielt for norsk medlemskap».
Ministerrådets formann, nederlenderen Norbert Schmeltzer, tar prinsippet
bokstavelig: Han har foreslått tre mulige løsninger for Norge. Den ene er en
«finsk» avtale uten utviklingsklausul. Den andre er en «svensk» avtale med utviklingsklausul. Og merk: Det tredje alternativ er en «gresk» avtale, dvs. en assosieringsavtale med sikte på medlemskap. Selv om en assosieringsavtale er umulig politikk i Norge nå, avslører det klart EECs hensikter.

Men selv om det bare blir frihandelsavtale med utviklingsklausul er ikke EECs forhåpninger slukket. Når EEC-Kommisjonen la fram forslag til
frihandelsavtaler med 13 middelhavsland i høst, innførte EEC et nytt
prinsipp: Nemlig at frihandelsavtalene for de europeiske middelhavslandene
skulle kunne utvikles til fullt medlemskap!

Hvordan skal dette foregå? I det øyeblikk Stortinget godtar frihandel, er
prinsippet om fri bevegelse av varer innført i Norge. I sin rapport til
Ministerrådet om forhandlingene med «rest-EFTA», sier Kommisjonen at
frihandelen i første rekke «må etterfølges av arbeidskraftens frie bevegelighet».
I samarbeid med ei norsk tilhengerregjering kan så EEC innføre fri
kapitalbevegelse og senere fri etableringsrett. Ved hjelp av utviklingsklausulen
kan derfor Mansholt og Willoch snikinnføre de tre frihetene, grunnpilaren i
Romatraktaten. Den videre utvikling mot medlemskap kan som for de
europeiske middelhavslanda gå via «jordbruksavtale og tollunion», som
Kommisjonen foreslår.

Dagbladet snakker på lederplass om «uforståelig engstelse» overfor
utviklingsklausulen. Vi tror det er atskillig grunn til å være på vakt overfor
imperialismens bruk av en slik bakvei til norsk medlemskap. Hør bare hva Frankfurter Allgemeine Zeitung, talerør for tysk monopolkapital sier:

Ansvarlige norske politikere må ved de foranstående forhandlinger skaffe en
utviklingsklausul, hvorigjennom det kan sikres at Norge ikke glir inn i
nøytralitet med Sverige og Finnland, men knyttes til Europa.

Hva er da situasjonen? EEC er en imperialistisk allianse som ifølge sin natur
må ekspandere for å sikre råvarer, investeringsfelter og markeder. EEC, med
Vest-Tyskland i spissen, trenger økonomisk, politisk og militær kontroll over
det norske territoriet med dets rikdommer på olje, billig kraft og metaller.
EECs ledende politikere smir konkrete planer for å gjøre Norge til fullt
medlem, noe Mansholt i sitt avskjedsintervju mener vil være en realitet «om
4–5 år»! Situasjonen er derfor at EEC-imperialismen i tida framover vil føre
en offensiv for å tilintetgjøre den norske sjølråderetten. Det norske folket må
fortsatt sloss med ryggen mot veggen.

EECs VÅPENDRAGERE I NORGE: I ANGREP ELLER FORSVAR?

Utvilsomt vant folket en strålende seier den 25. september, mens den
norske monopolkapitalen og deres drabanter i DNA og Høyre led et knusende
nederlag. Men hva er situasjonen nå? Er det slik at monopolkapitalen liksom
er i forsvar mot et folk som går til storm på dens posisjoner? Eller har den
reist seg fra nederlaget og tatt fatt på nye framstøt? Avståelsen av
regjeringsmakta reduserte utvilsomt «kapitalbevegelsens» muligheter til å føre
sin politikk.

Men allerede før avstemningsresultatet var halvveis opptalt og tapet var et
faktum, erklærte Høyres Erling Norvik at «det går flere tog til Brussel». Det
var det første uttrykk for at den norske monopolkapitalen på ingen som helst
måte var knust. Tvert imot reiste den seg uhyre raskt og snudde nederlaget til
en storstilt politisk offensiv på alle felter av samfunnet.

Det er Høyres og DNAs menn som på Stortinget dirigerer spillet om den
norske forhandlingslinja med EEC: De har revet til seg initiativet, stiller
aggressive forslag om at avtalen må plusses på med valutasamarbeid,
industripolitikk etc. De velger om de vil satse på utviklingsklausul, eller vente
til stortingsvalget 1973 etc. Det er Høyre og DNA som kan stille betingelser
og krav til statsbudsjettets inntekter og utgifter i kraft av sitt flertall på
Tinget, dvs. presser på for å få gjennomført sin økonomiske politikk.

Høyre og DNA har ved Willoch og Steen erklært at de er beredt til å kaste
regjeringa Korvald dersom vilkårene fra Brussel ikke tilfredsstiller dem.
Vi kan slå fast at monopolkapitalens drabanter på den politiske arena ikke
bare har offensiven. De har grepet på en rekke grunnleggende spørsmål i norsk
politikk. Ikke slik at de dikterer, men at de ut fra styrke presser igjennom sin
politikk.

Organisatorisk konsolidering

Under kampen om folkeavstemninga satte DNA- og LO-ledelsen inn alle
maktmidler for å knuse motstanden. Da tapet var et faktum, gjorde flere
motstandere seg til talsmenn for «opprydding» i organisasjonene og storm mot
toppene. Hvordan er Ja-mennenes stilling i partier og organisasjoner? Har den
folkelige flodbølgen feid dem vekk, eller er de tvert imot i framgang?

JA til EF: Bevegelsen er nedlagt formelt. I realiteten er den omorganisert
som en del av Europabevegelsen. Denne skal opprustes til å bli en
massebevegelse med sikte på å «modne folket for EF». Det blir egen
ungdomsavdeling. Bør bl. a. ses på bakgrunn av toppmøtets beslutning om et
program for «å vinne Europas ungdom for EF-idealene».

Høyre: Står enhetlig og er styrket med ca. 21 % på Gallup.

Nye Venstre: Innebærer taktisk styrking av Ja-bevegelsen fordi det åpner
for koalisjon Bratteli/Seip om de ønsker å kaste regjeringa. Styrkinga er
midlertidig fordi begge venstrepartiene vil få 2–3 mandater hver og
sannsynligvis gå til grunne.

DNA

Ledelsen tok et taktisk lite skritt til venstre etter folkeavstemninga ved å
erklære at medlemskap ikke er aktuell politikk. Sammen med milde toner om
forsoning med opposisjonen tok dette noe av vinden ut av seilene for
venstrefløyen i partiet.

Toppledelsen i sosialdemokratiet ser ut til raskt å gjenvinne kontrollen med
partiapparatet. Nominasjonene til stortingsvalget har avslørt en systematisk
kampanje fra ledelsen for å rydde ut EEC-motstandere fra sentrale og
innflytelsesrike posisjoner. DNA-politikere på Stortinget kan tenkes å styrte
den nåværende regjeringa dersom det blir for åpenbart at handelsavtalen med
EEC gjør det mulig å stå utenfor.

LO

Like før og etter folkeavstemninga hørte en sterke røster for å rydde vekk
den reaksjonære ledelsen. I virkeligheten sitter ledelsen foreløpig like trygt i
sadelen som før. Aspengren overgikk Brattelis taktiske avledningsmanøver ved
å uttale at «medlemskap ikke er aktuelt for vår generasjon». Ledelsen har
foreslått for regjeringa å utrede avskaffelse av momsen og gått mot
kapitalflukt. Dette er resultater av press fra progressive i fagbevegelsen , men
Aspengren og Co. har satt i gang en offensiv for å minske deres innflytelse.
I avdeling 2 av NTL, som har et progressivt frontstyre, hadde svære
diskusjoner før folkeavstemninga og seier for motstanderne i ei uravstemning,
har ledelsen trumfet gjennom et vedtak om omdanning. Dette skal sikre
toppstyring og knebling av politiske «uroelementer», dvs. EEC-motstandere.
LO-ledelsen seiler i medvind og vil samle alle fagorganiserte i staten i ett
fagforbund, altså sentralisering og bedre kontroll for toppskiktet. Dette er
sannsynligvis første ledd i en rasjonaliseringsplan i LO, som skal sikre ledelsen
enda større makt.
De progressive jobber hardt for nominasjoner og resolusjoner til LO-
kongressen. Men foreløpig mangler et samlende politisk initiativ i EEC-saken
som kan utløse motstandskreftene.

Fikk Creditbanken banesår den 25. september?
Utvilsomt innebar den 25. monopolkapitalens kraftigste nederlag på tiår. Er
det slik at folkeavstemninga tilføyde monopolkapitalen et slag som satte den
alvorlig tilbake, som truer dens makt? Nei.

Norge er fortsatt dominert av imperialistisk kapital. Philips, Siemens etc.
har 33 % av norsk industriproduksjon. Creditbanken, Elkem-Spigerværket etc.
behersker fortsatt de viktigste feltene i norsk økonomi.

Naturligvis er imperialismen og monopolkapitalens posisjoner urokket i
Norge etter den 25. september. Det norske folket ble uhyre raskt påmint om
at det fortsatt lever under monopolkapitalens diktatur. Allerede i dagene etter
folkeavstemninga proklamerte Norges Industriforbund at EEC-medlemskap
fortsatt et målet. Industriherrene reiste seg raskt fra sorgen og satte i gang en
storstilt offensiv for å styrke sin makt:
– Småbedriftene saneres i stor stil på Sørlandet. Andresens Bank trekker
kapital ut av «ulønnsom» småvirksomhet som Båtservice og Vindholmen
Verft for å investere i mer profitable bransjer og større enheter.
– Monopolene konkurrerer ut småbedriftene. Konkursene øker stadig – i år
blir det 460, ny «rekord». Monopolene tar over markedet og produksjonsutstyr.
– Fusjoner forberedes innen bank (Fellesbanken og Landsbanken) og
matvarer (Stabburet og Ringstad) for å styrke slagkraften. «Det er
nødvendig med monopoler i Norge, ellers blir det ikke tilstrekkelig
‘pay-back’», sier direktør Merckoll i Dyno Industrier. (Norges Industri,
nr. 21/72.)
– Produksjonssamarbeid mellom Norges største industrier, Akergruppen,
Elkem-spigerværket, Årdal-Sunndal etc. om oljeraffineri. Over 1.5 mil-
liarder sprøytes inn i denne eksportindustriens nye spydodd.
Hva er kjernen i denne offensiven? I 1958 var de norske monopolene så
puslete at de ikke våget å gå inn i EEC. 11972 var de vokst seg såpass til at de
uten særlig frykt tok imot «utfordringen fra Europa». I tida framover tar industriherrene sikte på to saker. For det ene å styrke den økonomiske
slagkraften. For det andre å benytte denne økte «kjøttvekta» til å presse
regjeringa til å føre en EEC-politikk helt etter «næringslivets behov».

Den nye veien til Brussel

Imperialismen trakter fortsatt etter Norge. Monopolkapitalen og deres
våpendragere har ikke bare konsolidert seg etter den 25. men satt i verk en
ny offensiv for medlemskap. Hvordan ser den nye veien til Brussel ut?
Traseen er ikke helt stukket ut foreløpig. Monopolkapitalen kan faktisk
velge: – om den vil vente til stortingsvalget der EF-partiene vel får flertall –
om den vil satse på å komme seg med ved hjelp av utv. klausulen – om den vil
kaste regjeringa nå og sjøl skaffe fram en mer «tilfredsstillende» avtale.
At tilhengerne på dette viset kan tegne inn veien til Brussel i det politiske
terrenget er et klart uttrykk for deres offensive stilling. Men foreløpig ser
iallfall veien omtrent som følger:
Snikinnmelding
Da Helge Seip sa at «vi må starte forhandlingene der Sverige sluttet», trakk
han opp ei linje som tar sikte på å binde Norge til EEC på områder som
strekker seg utover handel. Helt i tråd med dette har Norges Industriforbund
stilt seg i spissen for å få med områder i avtalen som «samarbeid» om
industripolitikk, skipsfart, miljøvern og teknisk forskning. Arbeiderbladet
støttet fluksens på lederplass. Partifellen Per Kleppe er ikke ringere enn at han
foreslår at Norge ikke skal melde seg ut av avtalen om samordning av
valutakurser vi inngikk under forlovelsespakten! Hans slagbror Erling
Petersen, Høyres finansekspert, har fått Europa-parlamentet til å vedta at
Norge skal få være assosiert medlem av det nye valutafondet til EEC.
Ettersom begge disse tiltaka faktisk tilhører første etappe i Wernerplanen, kan
vi ikke se bort fra at dette innebærer et opplegg for snikinnmelding i den
økonomiske unionen!

Vi kan vel anta at det ikke er nevneverdige motsigelser mellom Charle-
magne-bygningen i Brussel og Høyres Hus i Oslo når det gjelder ønskverdigheten av å innføre de fire frihetene litt etter litt. Men mennene fra Høyres Hus har enda større ambisjoner: Den 24. november anklaget Willoch

utenriksministeren for ikke å si «et eneste ord om Norges forhold til det
utenrikspolitiske samarbeid som er under utvikling innenfor EF»! Hva
Willoch her krever er deltakelse i Davignonplanens samordning av utenrikspolitikken! Thyness går enda lenger: Han antyder at Norge etter å ha isolert seg med sitt nei, bør knytte nærmere militære bånd til EEC, bl. a. gjennom den såkalte Euro-gruppa i NATO.

Norges Industriforbund har vært så vennlig å oppsummere hvordan
snikinnmeldinga skal foregå i en artikkel i sitt talerør Norges Industri
nr. 17/72:

. . . vi (bør) sørge for så snart som mulig å komme med i EF-samarbeidet
på en slik måte at vi med tiden kan bli en de facto del av EF. Vi oppnår på
denne måten ikke noen fullverdig løsning, men ulempene ved å stå utenfor
kan bli vesentlig redusert. I en slik situasjon vil også spørsmålet om
EF-medlemskap være et langt mindre stridsspørsmål enn i dag. En handelsavtale med en viss tilpasningsperiode til fullt medlemskap er antagelig den beste løsningen vi nå kan arbeide for.

Dette er reine ord for pengene!

Nedleggelser og kapitalflukt!

Nedleggelsene og planene om kapitalflukt som begge slås stort opp i
tilhengerpressa er i første rekke en reell trussel mot arbeidsplassene fordi det
gir høyere profitt å flytte produksjonen til mer profitable bransjer i Norge
eller på kontinentet.

Men i skrivende stund er dette også Ja-folkets viktigste propagandanummer
for EF. Monopolkapitalen vet utmerket vel at vi for tida er nede i en
lavkonjunktur i Europa, der eksportindustrien lenge har produsert for lager.
Likevel er f. eks. skipsreder Ugland i Nymo Mek. ikke snauere enn at han
erklærer for all verden at «nedleggelsen skyldes EF-avstemningen».
Ingen tvil om at monopolkapitalen «snur» mange som stemte nei, men som
ikke har muligheter for å sette seg inn i kapitalherrenes disposisjoner.
Redselen for arbeidsløshet er vel noe av det som sitter hardest i folk.
Ja-folket «fyrer ikke for kråkene». Ei eventuell endring i folkemeninga vil de
gjøre til en politisk pisk over regjeringa ved å registrere endringa på Gallupen,
som Aftenposten og Europabevegelsen fortsetter. Jo større flertall, desto
frekkere krav vil de stille til mindretallsregjeringa Korvald for å bli en «de
facto del av EF».

Angrep på folkeavstemninga

Samtidig foregår en systematisk kampanje for å redusere folkeavstemninga,
for å svekke hva folket i valg slo fast:
Verdens Gang taler om et «fremmedlegeme» i vårt politiske liv. Det males ut
hvilke forferdelige utskeielser en folkeavstemning medfører. Direktør Joachim
B. Holter i det amerikanskeide reklamebyrå Holter, Young & Rubicam er den
som klarest viser hvordan demokratiet nådeløst trampes ned når det kommer i
veien for kapitalinteressene:

I EF-saken sviktet våre politikere på minst to måter. For det første sviktet
de oss i sitt skjønn ved at de la et spørsmål av så stor vanskelighetsgrad ut til rådgivende folkeavstemning. Dernest sviktet de oss i sitt ansvar ved at de til
syvende og sist lot avstemningsresultatet bli bindende.

Hva er hensikten med kampanjen? Helge Seip sa på stiftelsesmøtet i
Folkepartiet Nye Venstre at spørsmålet om medlemskap kan tas opp «til
nyvurdering når det har inntrådt en endring i folkets syn». (NRK Aktuelt
11/12-72.) Konkret betyr dette at Høyre, DNA og FNV uttaler seg for
medlemskap under valgkampen til høsten. I og med at disse partiene får
flertall, kan de erklære at «nå har velgerne stemt på oss, og da er de for EF».
En slik erklæring så tidlig vil være politisk sprengstoff. Tilhengerne må derfor
antakelig vente til det er politisk mulig: Når regjering og storting gjennom
utviklingsklausulen har manøvrert oss inn i en slik situasjon at «vi er de facto
medlem» og at «medlemskap vil være et langt mindre stridsspørsmål enn i
dag», kan medlemskap besluttes i Stortinget med 2/3 flertall mot nå 3/4
takket være Erling Petersens forslag om endring av grunnlovens §93.
Bakgrunnen for dette angrepet på folkeavstemninga er soleklar: Monopolkapitalen lærte seg ei grundig lekse om folkets kampkraft den 25. Nå ønsker den å føre beslutninga lenger bort fra klassekampens rekkevidde og over i et forum den selv kontrollerer bedre, nemlig Stortinget.

Dette er første del av artikkelen. Annen del kommer i Røde Fane nr. 2/73.
Den diskuterer styrkeforholdet mellom motstandere og tilhengere og tar opp
kritikk av SFs paroler om omgruppering for forsterket kamp, om å holde
Folkebevegelsen i lav beredskap til medlemskapsspørsmålet igjen blir aktuelt,
og om å gjøre Norge ulikt EEC.

 

Innhold nr 3–4 1972

Marxisme eller populisme

Marxismens program og populismens s. 4

Populistiske forfedre s. 7

Marxismen, populismen og arbeiderklassen s. 13

Bjørn Nilsen: En gang skal vi flytte tilbake s. 32

Om bøndenes stilling s. 33

«Spekkhoggersosialismen» s. 49

Kinas holdning til miljøvernspørsmålet s. 56

Økologi og klassekamp s. 62

Miljømordet i Vietnam s. 78

Ungene

Til spørsmålet om ungene s. 86

EEC

Uttalelse fra Sentralkomiteen i MLG s. 96

Albanias syn på EEC s. 97

«Det forente Europa» s. 98

Seieren er vår! s. 105

Om noen valgresultater s. 105

Nasjonal sjølråderett

Per Sivle: Dikt s. 112

James Connolly: Det irske flagg s. 120

På grunn av plassmangel må en artikkel om forurensninga på arbeidsplassene utstå til neste nummer.

Redaktør og ansvarlig utgiver: Pål Steigan.

(Da vi la ut dette på marxisme.no, 10/3-2021, la vi ikke ut alle bilder og illustrasjoner, pga jobbmengde. Komplett finner du her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/index.html.)

Artiklene er lagt ut uten illustrasjoner. De kan du finne i pdf-utgava her: http://www.akp.no/ml-historie/pdf/rode_fane/1972/index.html

Innholdsfortegnelse:

Tema: Frigjøring av kvinnene

Ansvarlige for seksjonen om kvinnenes frigjøring: Gro Hagemann og Kitty Strand.

Om kvinnespørsmålet s. 4
Kvinnens materielle kår i Norge s. 7
Monopolkapitalen truer FAMILIEN s. 17
Kvinner kan kjempe!
Noen trekk fra den norske kvinnebevegelsens historie s. 32
Kvinnens frigjøring under sosialismen s. 38
«Sullerot–rapporten» s. 48
 

Tema: Debatt: Klasseanalyse

Fram for en marxistisk klasseanalyse av det norske samfunnet s. 58
Noen teser om klasseforholda og klassekampen i Hordaland s. 59
Til spørsmålet om landbruksmonopolet s. 65
Anarkismens fallitt i spørsmålet om eiendommen s. 67
 

Tema: Aktuell debatt
Enhet og massemobilisering er EEC–motstandens magiske våpen s. 70
Lønnsoppgjøret – resultatet blir nedgang i disponibel realinntekt! s. 74
Kapitalen og naturen s. 77
Storindustri og jordbruk s. 79

Redaktør og ansvarlig utgiver: Pål Steigan

Å behandle dagens norske populister som en monolittisk enhet ville være i motstrid med virkeligheten. I dette nummeret av Røde Fane har vi gått til felts mot visse teoretikere som har, forsøkt å stille opp et populistisk program i motsetning til marxismen. Vi har, forsøkt å vise at deres «teorier» er uholdbare og vi har kritisert enkelte klart reaksjonære trekk ved dem.

Men den store massen av de som kaller seg populister i Norge i dag, gjør det ikke fordi de slutter seg til helheten i disse «teoriene». For dem er populisme et begrep som omfatter en del progressive standpunkter, «grasrotbevegelse». og som samtidig avgrenser seg fra kommunismen, som de frykter. Blant dem hersker det en oppfatning om at populistene har et bedre program enn marxismen på flere områder.

De to viktigste stikkordene her er økologi og landsbygda. Dessuten har mange populister fått det for seg at marxist-leninistene ønsker å diktere massebevegelsene og ikke ønsker et demokratisk liv på grunnplanet.

I tillegg er de fleste populister mer eller mindre erklært mot monopolkapitalen og imperialismen og for frigjøringsbevegelsene, spesielt FNL.

Til det siste punktet er det å si at det er viktige progressive trekk som vi marxist-leninister bare kan gi populistene ros for. Det er standpunkter der marxist-leninistene i sin tid sloss nærmest alene på skansen mot en massiv propaganda.

At fronten i dag er betydelig breiere og at anti-imperialisme er sjølsagt for enhver som vil kalle seg progressiv, viser bare at kampen har båret frukter. Enhet i disse spørsmålene viser dessuten at det er grunnlag for felles kamp i framtida av de progressive kreftene i Norge mot imperialismen og monopolkapitalen.

I analysen av imperialismen og monopolkapitalen er det ikke populismen, men marxist-leninismen som går i bresjen. Vi har påvist at populisten Sætra verken fatter de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen eller er istand til å forstå fullt ut hva imperialisme er for noe. I stedet for å lære av Marx, kaster han Marx til side og ender opp sammen med presten Malthus og borgerlige samfunnsforskere. I stedet for å sette seg inn i Lenins teori om imperialismen, lager han et eget uvitenskapelig «system» som blant annet retter seg mot arbeiderklassen. Som teori for kampen mot imperialismen og monopolkapitalen hever derfor marxismen-leninismen seg høyt over populismen. En populist som ønsker å skaffe seg en analyse av folkets hovedfiende og rettleiing i kampen mot den, bør derfor vende seg til marxismen-leninismen og ikke til de populistiske «teoretikerne».

Når det gjelder økologi, natur- og miljøvern, så har populistene rettet en kritikk mot de norske marxist-leninistene som deler seg i to. En del av kritikken er riktig, fordi det er sant at marxist-leninistene ikke har vært aktive nok i perioder til å ta opp disse spørsmålene.

En del av kritikken er også veldig feilaktig. Fordi den går ut på at vi ikke har noen analyse av disse spørsmåla, og at vi ikke tar hensyn til dem i vår politikk.

I en artikkel i dette nummeret har vi forsøkt å sammenfatte vår analyse av økologiske spørsmål. Der har vi bl.a. påpekt uvitenskapeligheten i en del populisters syn på økologien. Vi har dessuten i årevis pekt på forgiftning og forurensningene på arbeidsplassene. Vi har imidlertid ikke vært villige til å stille miljøvernspørsmål over klassekampen slik Sætra gjør. Det vi gjør er å gjøre dem til en del av klassekampen.

Kampen for livsmiljøet savner i dag sentrale paroler. Vi skal ikke late som vi har funnet «de vises stein», men vi vil rette oppmerksomheten spesielt mot to forhold:

1. Når det gjelder ressursene, så er Sætra spesielt bekymret for lagerressursene (se definisjon i artikkelen om økologi). Vi vil imidlertid rette oppmerksomheten på forgiftinga, ødelegginga av kretsløpsressursene. I den grad en virkelig kan snakke om økokatastrofe er det på dette området, og det er her hvor det også skulle kunne gå an å reise en framgangsrik kamp på kort sikt.

2. Spørsmålet om lagerressurser er i første rekke et spørsmål om å verne dem mot imperialistisk rovdrift, f.eks. bekjempe utenlandsk tjuveri av norsk olje osv. Mulighetene til å oppnå resultater skulle også her være til stede i en verden som er preget av at de anti-imperialistiske kreftene er på frammarsj.

Et langsiktig program for å løse miljøspørsmåla har marxist-leninistene i høyeste grad. Når et land som Kina med langt, dårligere utgangspunkt har hatt så stor framgang med å lose disse spørsmålene under sosialismen, skulle forutsetningene ligge vel så bra til rette i Norge, bare folket får kastet av seg monopolkapitalen og innført sosialismen. Forebyggende tiltak mot forurensninger, allsidig produksjon og anvendelse av avfallsstoffer, som er uprofitabelt for kapitalen, vil bli fullt ut mulig under samfunnsmessig planlegging.

Når det gjelder landsbygda, så har populistene i realiteten verken noe kortsiktig handlingsprogram eller noen realistisk strategi. Kooperasjon er deres svar, og det løser ikke mye. Vi har vist at det ikke løser spørsmålet om maktovertakelsen, spørsmålet om hvordan monopolkapitalen beseires. Men løser det bygdefolkets mest brennende behov i dag?

Nei, for produksjonssammenslutning loser ikke de mest overhengende problemene. En kooperasjon kan ikke møte en utpanting. Den kan heller ikke hanskes med statens overgrep i form av nedlegging av kommunikasjon og servicetiltak. Det er heller ikke kooperasjon som gjør det mulig å tvinge fram en vei eller sikre en skole. Til dette trengs kamporganisasjoner, som er bygd opp etter frontprinsippet.

Med slike organisasjoner på landsbygda vil tvangsauksjoner kunne stanses. Slike tiltak som lokale generalstreiker o.l. som har vært oppe i enkelte bygder for å sikre veier og skoler vil kunne bli fullt ut mulig og vil kunne gi resultater. Vi mener at det viktigste for bygdefolket er å bygge opp slike fronter og finne fram til slike kampformer. Formen for organisasjon osv.. må løses under marsjen. Enhet med arbeiderklassen må være ledetråden for politikken.

En sosialistisk revolusjon vil legge grunnlaget for å løse bøndenes problemer. Det er med en sosialistisk stat i ryggen at bevegelser for kooperasjon på landsbygda vil blomstre. Det er slik de mest avsidesliggende og tungtdrevne bruk vil kunne få full nytte av moderne landbruksteknologi uten å ruinere seg.

Når så bøndene bestemmer seg for kollektive eiendomsformer vil de se hvordan produktiviteten skyter i været. Her snakker vi ikke om luftslott. Det er nemlig slik det har gått på den kinesiske og albanske landsbygda.

Også motsigelsen mellom by og land som kapitalismen gjør mer og mer fordervende, vil en sosialistisk revolusjon legge grunnlaget for å løse. Dette er knyttet til hevinga av produktiviteten på landsbygda og økning av de sosiale og kulturelle tiltaka. Med de enorme investeringene som monopolene i dag gjør i de store byene til sin administrasjon o.l. er det lett å påvise at det norske samfunn lett kan skape det økonomiske grunnlaget for en slik politikk, så snart makta er tatt fra de samme monopolene og ligger trygt i arbeiderklassens hender.

Oppfatninga om at marxist-leninistene ikke ønsker grunnplansorganisering er å sette tingene på hodet. Det har alltid vært vi som har krevd grunnplansorganisering. Det er aldri vi som har hevdet at «demokrati i fronten er absurd», slik KU skrev i sin tid. Vi er virkelig helhjertet for ekte folkelig organisasjoner med et virkelig demokrati. Og vi er ikke bare for det på kort sikt, men vi er også for at den sosialistiske staten som skal bygges opp etter revolusjonen, må bygge på folkelig masseorganisasjoner.

Vi er dessuten uttrykkelig mot å lede massene eller deres organisasjoner på byråkratisk måte. Den eneste kommunistiske måten å lede massene på er gjennom overbevisning og en riktig politikk. Det har hendt at flere av våre kamerater har brutt med dette prinsippet. Marxist-leninistene har også feil, som andre mennesker, men det gjør ikke den kommunistiske måten å lede på mindre riktig. I slike tilfeller får vi gjerne kritikk og tilegner oss etter ei tid kritikken.

Oppsummeringsvis: marxismen-leninismen har ikke bare en mer helhetlig og riktigere analyse av samfunnet enn populismen. Den står også over populismen på de områder hvor de populistiske «teoretikerne» har hevdet populismens fortrinn. Og de norske kommunistene med MLG som kjerne har et klarere og mer konkret handlingsprogram for de progressive massene i dette landet.