Astrid Hamre intervjuer Kjell Skjærvø

– Den eneste muligheten for å få til en sosialistisk ideologi er at den blir laga i arbeiderklassen. Og det er stikk motsatt av det Lenin mente. Jeg håper RV kan bli det partiet radikale arbeidsfolk kan finne seg til rette i, sier Kjell Skjærvø, RVer, arbeidsledig tømrer og tidligere AKPer.

Vi treffer Skjærvø på Stortorvets Gjestgiveri i Oslo for å spørre ham ut om hans tanker å RVs framtid og også hvorfor han har gitt AKP fyken.

I AKP har han vært med siden partiet ble startet, men meldte seg ut etter kommunevalget i 1991. Internt i AKP har mannen mer eller mindre vært en legende og går til daglig under navnet Billy. Det var dekknavnet hans før i tida og er blitt hengende ved han. Han har boots, dongerybukse og ei røff jakke kombinert med en grånende manke og kinnskjegg som gjør at du automatisk tenker at «dette må være Norges svar på Clint Eastwood» anno 1992. Akkurat det er han forresten lei av å høre. Kjell er slett ingen kugutt, men en trofast familiefar med et revolusjonært perspektiv på tilværelsen.

Ei tidligere AKP-dame minnes godt første gang hun traff superkaderen Billy tidlig på 70-tallet. Hun var innkalt til møte og hadde fått beskjed om å være på en adresse i Oscars gate i Oslo, stedet var Skjærvøs hybel. En lang, smal tarm av et rom med kun en madrass på golvet, en stensilmaskin og flere kilo løpesedler. På veggen en plakat i fullformat størrelse av nettopp Eastwoods gamle film «For en neve dollar».

– Hva jeg vil med RV? At RV blir et parti som kan få i stand en sosialistisk revolusjonær politikk med breiere gjennomslag i arbeiderklassen enn hva AKP har fått til, sier Kjell kontant.

Han var før kjent som en ihuga leninist og har både før og nå kommet på kant med folk om den grunnleggende teorien.

– Lenin sa at det aldri kunne utvikles en sjølstendig sosialistisk ideologi forma av arbeiderklassen sjøl. Den revolusjonære teorien måtte tilføres utenfra, og det betydde blant de intellektuelle. Det kan være det var sånn da, men det er ikke situasjonen for oss. AKP har stilt det som sin hovedoppgave å tilføre arbeiderklassen et revolusjonært standpunkt i tjue år. De har hatt tilgang på kremen av norsk ungdom, disponert de beste ressursene. Men det har ikke ført til at arbeiderklassen er blitt tilført noen revolusjonær bevissthet. Da må jeg for min del si at vi må prøve å finne på noe nytt. Jeg trur at den revolusjonære teorien må tilføres partiet «utafra». Fra arbeiderklassen. Jeg håper RV kan bli en arbeidsplass der noe sånt kan komme i stand.

Kjell opplever at RV har et stort tilfang av radikale arbeidere som til nå ikke har vært med verken i AKP eller RV. Blant disse folka er det både stor interesse for RV og mye skepsis, som bunner i at en regner med at RV kan komme til å dra med seg for mye fra AKP.

– Jeg er for at RV blir et parti for radikale arbeidsfolk, der et klart flertall både av medlemmene og i ledelsen ikke har bakgrunn i AKP, er hans konsise erfaring.

Et helt parti

Det er stor uenighet blant revolusjonære om hva RV skal bli. På det punktet er Skjærvø og hans meningsfeller krystallklare.

– Det er viktig at RV blir et fullstendig politisk parti, vi må dekke de politiske områdene som er viktige. Det sentrale bør etter min mening være den økonomiske politikken, omfordelingspolitikken, nedlegging av velferdsstaten og massearbeidsløshet som politisk virkemiddel. Vi må utvikle teori på kvinnespørsmål, økologi og antirasisme. EF-arbeidet er sjølsagt også sentralt, det er det brei enighet om på mine breddegrader. For at de jeg vanker sammen med skal bli med, må vi ikke tre politikken ned over ørene på folk. En RVer skal få jobbe med det personen har lyst til, understreker Kjell.

Sjøl er Kjell aktiv i Bygg RV og opptatt blant annet av problemene i bygningsbransjen.

– Jeg brøt politisk med AKP etter massakren på Tienanmen-plassen. Den gangen bestemte jeg meg for at jeg ikke ville være med i noe leninistisk parti lenger. Det demra for meg at alle overgrepene fra de kommunistiske partiene i de landa de har hatt makta, ikke skyldes avvik fra den kommunistiske teorien. Overgrepene er en konsekvens av den. Jeg tenker på forestillinga om partiets ledende rolle og at partiledelsen forvalter den rette linja. Det går en rød tråd fra den leninistiske partiteorien som ble utforma i Sovjet, og fram til massakren på Den himmelske freds plass.

For Kjell har prosessen fram til det å melde seg ut vært lang. Han meldte seg inn i SUF i 1964, senere ble det SUF(ml) og AKP.

Han var Steinkjers første langhåra og gjorde kontant opprør mot det etablerte og alt som smakte av borgerlighet. Etter å ha vært til sjøs en periode etter avbrutt gymnasutdanning reiste han til Oslo for å studere filosofi. Det var i 1967.

– Så kom -68 og da ble det fint lite studering. Jeg vanka på filosofisk og jobba i Sosialistisk Opplysningsråd under Sverre Knutsen og Sigurd Allern.

Jobbinga i partiet førte Kjell inn i de innerste sirkler av AKP, der han har hatt ansvar for blant annet utarbeiding av AKPs vedtekter i 1980. Det at han har hatt ansvaret for vedtektene har forresten ramma han sjøl. Som en av initiativtakerne til Arbeiderforum, et forum for arbeidsfolk på tvers av lag og bransjer, ble hans aktivitet der av distriktsstyret i Oslo oppfatta som fraksjonisme og vakte mye forbannelse. En fraksjonsparagraf han sjøl ironisk nok har vært med på å utarbeide.

Løsbart og parykk

Folk som har jobba sammen med Kjell sier at han er en organisasjonsrev som har hatt en svært god oversikt over AKPs organisasjon og stått for den organisatoriske oppbygginga av AKP. En grå eminense og en av diamantgutta, sier mange. Sjøl ser han ikke på seg sjøl som det.

– Jeg var medlem av sentralkomiteen fra 1973 til 1987 og satt i AU på hele 70-tallet. Jeg leda organisasjonsutvalget, men var ingen grå eminense. Jeg var klarert som djupt hemmelig medlem, strategien var at flertallet av medlemmene ikke skulle være offentlige. De skulle skape inntrykk av at de var noe helt annet enn ml-ere.

– Det er viktig å ha i bakhue at i 1977 frykta vi for en verdenskrig. Fikk for oss at Norge kom til å bli okkupert og AKP massakrert. Vi bygde opp en masse ideologi rundt det, en slags krigspsykose. Vi kjøpte inn ski, soveposer og telt for titusener av kroner. Vi la opp fluktruter helt fram til 1980 og hele pakka ellers. Alt var klart, kamuflasje, forkledning med parykk, løsbart og sminke. Alle mente at dette var fornuftig og avansert og det var det jo og, sier Kjell tørt.

Fremdeles står han inne for denne tida.

– Det er ikke riktig å latterliggjøre sikkerhetspolitikken. Mye av det illegale arbeidet som AKP dreiv med var i myndighetenes søkelys. Det negative er at alt hemmelighetskremmeriet førte til en forkvakling innad. Informasjonen gikk rett opp og rett ned. Det var sånn demokratisk sentralisme blei oppfatta av ledelsen. Diskusjonene skulle føres sentralt, også den politiske debatten gikk rett opp og rett ned.

AKP deprimerende

Kjell er ikke i tvil om at AKP burde lagt ned seg sjøl på siste landsmøte.

– Mange av de folka som er igjen, er personlige venner som jeg har stor respekt for, men partiet som parti er nokså deprimerende. AKP er i dag prega av virkelighetsfjernhet og ligner mest på ei opiumsbule.

Mange mener det var større grunnlag for en revolusjonær bevegelse i arbeiderklassen på 70-tallet enn det er i dag. Med dem er Kjell sterkt uenig.

– Det er mer grunnlag for å nå fram med en revolusjonær tankegang i dag. Jeg mener sterkt at arbeiderklassen sloss mye hardere på 1980-tallet enn det vi gjorde på 70-tallet. Nå er klassemotsetningene enda hardere, folks levestandard går ned og velferdsstaten blir rasert. På 70-tallet hadde vi enda en sosialdemokratisk politikk med progressive reformer fra Arbeiderpartiet, for eksempel fikk vi arbeidsmiljøloven og velferdsstaten var fremdeles under oppbygging. Alt dette forsvinner nå. Det er blitt akkurat sånn som vi sa at det kom til å bli på 70-tallet. Den kapitalismen vi opplevde da, var bare moroa i forhold til det vi lever med nå. En del av oss har i en god del år hevda at hvis partiet ikke interesserer seg for den økonomiske omfordelingspolitikken og arbeidsløsheta, blir partiet uinteressant for arbeiderklassen. Nettopp det har skjedd. AKP har nå ingen mulighet til å bli et arbeiderparti. AKP er dobbelt konkurs, både som arbeiderparti og ideologisk.

To AKP-syn

Han mener det er to holdninger i AKP vis a vis RV. De som går inn for å slippe RV til, å la dem arbeide utfra prinsippet om et medlem en stemme. Så de som oppfatter RV som AKPs front. De kommer til å pukke på å holde kontroll over partiets organisasjon og slåss mot at RV blir et virkelig eget parti.

– Denne retninga representerer et ultrahøyre i RV. De ønsker minst mulig aktivitet, minst mulig kontingent og løsest mulig organisasjon. Vi andre skal bygge et nytt parti.

– Hvis ikke AKP klarer å la være å ta kontroll i organisasjonen, klarer vi ikke å få folk med. Kanskje på ett eller to møter, så trekker de den konklusjonen at de ikke føler seg hjemme, mener Kjell.

Åpen diskusjon

Oppbygginga av RV må gjøres stikk motsatt av det AKP valgte å gjøre.

– I RV prøver vi å få folk med og diskutere, og de jeg snakker med er opptatt av at korta ikke skal legges på forhånd. RV kan bli stort og få innflytelse, men møter folk et dekka bord, blir de ikke med. Akkurat det frykter jeg.

En het potet i debatten om RV og AKP er om det skal være lov å være medlem i begge organisasjoner.

– Jeg mener det er opp til hvordan AKP ter seg. Hvis AKPerne holder seg til landsstyrevedtaket om å gå inn for å bygge RV som parti, er det greit. Men hvis holdninga er at RV er en front for AKP, mener jeg RV må knesette prinsippet om at det ikke er mulig å være medlem i begge organisasjonene. RV må få utvikle seg på egenhånd både politisk og organisatorisk, mener Kjell.

– Taper vi den kampen, må vi finne andre måter å organisere oss på.

av Johannes Nymark

– I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etter-industrielle samfunnet er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad.

«Europa vil ikkje ha oss.» «Skal vi få demokrati i dette landet, må vi bli ein del av Europa.» Slike utsegner var vanlege i Spania på 1970-talet og i starten på 1980-åra. Som om Spania ikkje skulle vera ein del av Europa. Rett nok har landet ei fortid med kamp mot arabarar og islam og med ekspansjon vestover – på det amerikanske kontinentet og andre stader. Og rett nok har dette lete etter seg spor (spesielt kulturelle) som det ennå er råd å få auga på. Og rett nok var Spania i Franco-tida (1939-75) lenge politisk isolert som følgje av eit avlegs totalitært regime og hard undertrykking av all opposisjon.

«Spania er Europas rompe,» sa dei største optimistane og hadde i alle fall klart å plassera landet fysisk i geografien, sjølv om dei samstundes uttrykte ei kjensle av mindreverd overfor dei rikare og økonomisk meir utvikla folka nord for Pyreneane. Det var i dei tidene då spanske menn med lengt i blikket snakka om svenskesynda og valfarta til Perpignan i Sør-Frankrike for å sjå Siste tango i Paris. Det var og omlag i dei tidene at den aldrande diktatoren Franco døydde (20. november 1975), og den politiske overgangen til demokrati tok til.

Både politisk og seksuelt skulle spanjolen no europeiserast.

Frå Noreg til Spania

For ein nordmann som gjesta Spania på 70-talet kunne det vera mykje å undrast over.

Den politisk interesserte kunne ikkje unngå å bli slått av det stort sett totalt ukritiske Europa-biletet som blei vist fram, spesielt frå dei demokratiske antifrankistanes side. Ja, i media var det for det meste ihuga og kjente frankistar som gjekk imot «Europa» og sidan Spanias EF-søknad. Tilmed kommunistane i PCE gjekk heilhjarta inn for å få Spania med i EF. Men så hadde dei då og heilt sidan 1970 karakterisert seg sjølve som eurokommunistar.

Ein stakkars nordmann kunne bli forvirra av mindre, der han stod som observatør til dette spanske Europa-strevet med den norske EF-kampen frå 1972 friskt i minne.

Ein kan ikkje nett seia at skillelinene var samanfallande. Det var i særleg grad på motstandarsida skilnadene var merkbare, ja nærmast som natt og dag. I Spania var motstandarleiren i hovudsak rekruttert frå eit erkekonservativt sjikt med høgare militære offiserar, storgodseigarar og det kyrkjelege hierarkiet i spissen. Her til lands hadde – og har – motstandssida eit klart folkeleg tilsnitt og kan rekna med aktiv støtte frå organiserte grupper av bønder, fiskarar, arbeidarar, kristne og oppegåande sektorar mellom dei intellektuelle og på venstresida.

Dei norske EF-motstandarane representerer i første rekke motkulturar til makta, dei omtala spanske motstandarane er representantar for maktgrupper som er i ferd med å bli heilt detroniserte og klamrar seg som best dei kan til det som er att.

Dei nasjonalt orienterte gruppene slik dei presenterer seg i EF-debatten er så ulike som dei kan få blitt det i Spania og i Noreg. Grunnane til dette er delvis historiske, og i den grad dei er det, er dei openberre:

Den kastiljansk-spanske nasjonalismen (med sentrum i Madrid) har tradisjonelt sett tatt aggressive, ekspansjonistiske former, medan den norske nasjonalrørsla har vore retta innover og har lagt ned mykje arbeid i å streka opp grensene mot det utanlandske. Dette gjeld både politisk, økonomisk og kulturelt. Men Europa-politikarane er til forveksling like i Spania og her heime. Og det er jo heller ikkje så merkverdig: Orienteringa mot Europa er nettopp det som skaper identiteten deira. Om dei ikkje alltid kjem frå dei same politiske partia, så kan det somme gonger verka slik. Og dei læt mistenkeleg likt. Dei er alle fostra opp med Europa-teknokratens lite elegante tale. Dei snakkar om å øva innverknad, om ikkje å bli isolerte, om tilgang til marknader, om vekst og konkurranseevne, om behovet for eit samla Europa og om kor viktig det er å ha ein sams strategi mot Japan og USA, mot terroristar, mot uro i den tidlegare austblokka og mot innvandrarar frå sør. Og mykje anna. Men på eitt område finst det motsette syn i EF-strateganes leir:

Sosialdemokratane vil ha eit sterkt EF for å gjera alle europeiske folk til sine læresveinar. Dei konservative går inn for eit sterkt EF for å hindra at sosialdemokratanes politikk skal spreia seg. Etter at sosialdemokratiske parti i Europa (Frankrike, Spania, Noreg o.a.) tok til å føra god høgrepolitikk på 1980-talet er det vanskeleg å sjå kva som er den store prinsipielle skilnaden. Eit slåande døme på sams europeistisk talemåte i Noreg og Spania er måten ein omtalar Europa på, som om ein ikkje alt skulle vera ein del av det europeiske kontinentet. Frå to ytterkantar hikar ein etter eit Europa som ein meiner ein står utanfor. Kan henda er det nettopp dette som er utkantanes lodd?

Men om såvel Spania som Noreg ligg i kvar sin utkant av Europa, så kan ein knapt seia at dei har vore utkantar i samkvemet mellom landa opp gjennom historia. Som sjøfarande folk har ein i begge desse endane av Europa visst å komma ut, både til andre europeiske land og til andre delar av verda.

På den iberiske halvøya finn ein tilmed imperieplanar som går tilbake til midten av 1200-talet, meir enn 200 år før Spania blei samla til eitt rike.

Spansk ekspansjon

Alfons X, som var konge over Castilla 1252-84, blei kalla Alfons den vise for sitt kulturelle virke. Hans etterlatne skrifter omfattar ei stor samling dikt og arbeid innan så varierande felt som jus, astronomi, historiografi og spel (sjakk, terningspel o.a.).

Alfons den vises hoff var som eit fleirkulturelt akademi der kristne, jødar og muhammedanarar forska, omsette og resymerte. Men sjølv om det, som her, fanst døme på fredeleg og skapande sameksistens mellom dei tre religionane, så var hovudtendensen i tida ein annan.

I tiåra før Alfons kom på trona, hadde det kristne og stadig meir aggressive Castilla ekspandert sterkt i tidlegare maurarkontrollerte område. Då «imperiebyen» Sevilla blei erobra i 1248, var kongen av Castilla, som då var Ferdinand III, inne på tanken om å ta tittelen keisar. Sonen, den vise Alfons, gjekk vidare i farens politiske fotefar, og då keisar Wilhelm av Holland døydde i 1256, tok han sikte på å bli keisar over «det heilage tysk-romerske riket». Alfons vann ikkje vidare støtte for sitt prosjekt mellom eigne undersåttar, men trass i dette klarte han å skaffa seg eit ekstraordinært løyve for å reisa til paven i Roma og ta saka opp med han. Det var først etter at pave Aleksander IV hadde sendt eit bod om at han ikkje tykte særleg om planen, at Alfons gav den opp. Men då hadde han alt tatt til å titulera seg som «romaranes konge av Guds nåde og vald keisar».

Om ikkje Alfons den vise fekk gjennomført sine imperieplanar, så heldt den kastiljanske og sidan den spanske ekspansjonen fram. Til dei grader at ein ofte omtalar det 16. hundreåret som den spanske ekspansjonens hundreår.

«Ein moderne europear»

Den 24. februar 1530, på sin 30-årsdag, klarte Karl V det Alfons den vise hadde måtta gi opp. Den dagen blei han krona til tysk-romersk keisar av pave Clemens VII.

Karl V hadde klare idear om kva han ville bruka keisartittelen til, og i åra etter kroninga gjorde han det han kunne for å setta ideane ut i livet. Keisaren gav seg sjølv i oppdrag å sørga for ein «rettferdig verdsorden» gjennom mekling, diplomati og forhandlingar. Meklarkeisaren kunne vera ein passande karakteristikk av Karl V den første tida etter kroninga. Den «rettferdige verdsorden» Karl V var ute etter skulle vera tufta på den kristne sivilisasjonens prinsipp. Men dette var urolege tider med kyrkjeleg reformasjon og sterk uvilje frå fransk side mot å bli inneklemt mellom keisarens land i både nord, sør og aust. Keisaren var difor nøydd til å tilpassa seg del nye tidene og omvurderte delvis si meklarrolle.

Karl V såg framfor alt på seg sjølv som den store europearen, noko som i eigne auge tydde at han skulle ta seg av og verna den vestlege kristne verda. Rundt 1550 ser ein omrissa av den nye politiske strategien, som nærmast kan samanliknast med det vi i dag kjenner under nemninga «stormaktspolitikk». I praksis innebar denne strategien at det fanst ei stormakt som hadde den reelle politiske makta, også over område som formelt og territorialt sett var uavhengige. I kraft av både moralsk og fysisk styrke skulle stormakta få dei andre statane til å respektera og lyda stormaktas ord.

Men Karl Vs europeiske draum blei verande ein draum. Tyskarane gjorde opprør mot imperieplanane og den nye franskekongen, Henrik II, gjorde sams sak med dei opprørske tyskarane (Chambord-traktaten av 1551). Då hjelpte det ikkje mykje at den spanske adelen var blitt sterkt imperiemedvitne. Deo europeiske visjonane til Karl V let seg ikkje gjennomføra og det spanske imperiet blei eit oversjøisk imperium. Ut på 1600-talet tok så nedturen til for Spania som imperiemakt, sjølv om koloniane skulle bli verande i spansk eige i over to hundreår ennå.

I dag ser mange, spesielt mellom dei spanske europeistane, på Karl V som «ein moderne europear». Somme omtalar han tilmed som «den første moderne europearen». Det er såleis ikkje utan grunn at nettopp Karl V skal pryda EFs ecu-myntar (viss då ikkje engelskmenna set seg heilt på bakbeina, slik del har truga med).

Mot Europa

Etter keisarens europeiske havari sette Spania kursen i ein heilt annan retning enn mesteparten av Europa. Frå motreformasjonens tid rundt midten av 1500-talet tok Spania på seg rolla som katolisismens store forsvarar, og kampen blei særskild retta inn mot «kjettarar» i dei kristnes eigne rekkjer. Protestantismen blei hovudfienden på den europeiske ideologisk-politiske arenaen, men fiendskapen avgrensa seg ikkje til berre dette. Då dei landa der protestantismen hadde slått sterkast rot, utvikla seg i ein ny retning økonomisk sett, gjorde spanjolane det snart klart at dei ville slåst også mot dette. Og kapitalismen hadde lenge svært tronge kår i Spania.

Sjølv om ordet «liberal» faktisk først blei brukt på spansk, var det antiliberalismen som skulle dominera det ideologiske, politiske og økonomiske Spania. Opplysningstidas idear blei sett på nærmast som djevelsk styggedom, som ville ta frå kristendommen den sentrale plassen den hadde i dei eneveldige kongedømma.

1898 skulle komma til å markera eit vatnskilje i spansk historie. Det året miste Spania sine siste oversjøiske koloniar, Cuba, Puerto Rico, Filippinane og nokre andre øygrupper i Stillehavet. Og det året går startskotet for ei nasjonal sjølvransaking som skulle gjera seg gjeldande på dei fleste område i landets liv. Krisestemninga var ikkje til å ta feil av, og Europa blei for alvor sett på dagsorden. Det økonomiske uføret ein var komme opp i, gjekk det ikkje an lenger å snakka seg vekk ifrå. Barcelona og Catalonia kom no til å stå i første rekke for dei som foreslo økonomiske reformer, for dette området var det einaste som hadde følgd opp den kapitalistiske utviklinga. I kravet om europeisering av Spania sto det katalanske borgarskapet sentralt.

Men kyrkja og storgodseigarane gav seg ikkje utan sverdslag, og dei fekk frå 1920-åra av aktiv støtte frå leiande militære grupper. Ein måtte difor venta både vel og lenge, før ein fekk sjå resultat av alt pratet og alt skriveriet om industrialisering, modernisering og europeisering.

Det store spranget

Etter at Spania i siste halvdelen av 1940-åra hadde vore uønska ved det gode demokratiske bordet, blei dei tatt inn frå kulda på 50-talet. Den kalde krigen fekk først USA og sidan andre vestlege land til å feia under teppet dei siste restane av uvilje mot samkvem med det halvfascistiske Franco-regimet. Åpninga mot utlandet innebar mellom anna økonomisk liberalisering og, som følgje av det, større sosial mobilitet. Nye vindar tok til å blåsa inn over Spania. Studentar kom tilbake etter utanlandsopphald med nye idear og nye prosjekt. Frå Harvard University i USA blei det i 50-åra uteksaminert nokre spanjolar som skulle bli spydspissen i det teknokratiet som nokså snart skulle trengja seg inn i dei viktigaste delane av den spanske samfunnsveven: det såkalla Opus Dei-teknokratiet, som har fått namnet sitt frå ein katolsk organisasjon som på denne tida tok steget fullt ut frå den åndelege verda til den materielle.

Opus Dei er den organisasjonen som står bak det store spranget som Spania gjorde på 1960-talet frå agrarsamfunn til industrimakt.

Den økonomiske veksten i 60-åra førte med seg sosiale endringar. Arbeidarklassen, middelklassen og borgarskapet voks monaleg og følte seg slett ikkje vel i Francos korporativistiske stat, der Falangistrørsla hadde monopol på politisk aktivitet. På slutten av 1960-talet blei det meir og meir klart at dei klassane som her er omtala, kravde eit politisk brot med Franco-regimet. Det same gjorde regionale/nasjonalistiske rørsler i Catalonia og Baskarland. Politisk fekk desse gruppene og rørslene viktige allierte i andre europeiske land, spesielt i politiske parti på venstresida. Den sosialistiske internasjonalen hadde heilt klart ein sterk innverknad på den retninga den politiske utviklinga fekk i Spania.

Det blei eit stadig meir utbreidd krav om at Spania måtte bli eit demokrati på line med dei fleste andre landa i Vest-Europa. Det er på slutten av 60-talet at Europa blir nærmast eit dogme for politiske opposisjonelle i Franco-Spania. Rundt 1970 skulle ideane til den franske redaktøren og skribenten Jean Jacques Servan Schreiber øva stor innverknad i Spania. Boka hans om Den amerikanske utfordringa fekk ei omfattande og god mottaking i Spania, og ideen om eit økonomisk sterkt og samla Europa tente den spanske opposisjonen. Jo sterkare det demokratiske Europa blei, jo lettare ville det vera å få sendt Franco-regimet på historias gravhaug, resonnerte dei.

Inn i EF

Franco-regimet gjekk i grava med Franco. Då diktatoren døydde i november 1975, gjekk ein omgåande i gang med å leggja grunnmuren for eit demokratisk byggverk. Men ei stund såg det ut til at bygningen var nokså skjør og faren for militærkupp var heile tida til stades – i alle fall fram til sosialistpartiet PSOEs valsiger i 1982. Difor meinte somme at medlemskap i EF kunne tena som ein garanti for demokrati og ei bremse for nostalgiske og kuppkåte frankistar. Som tidlegare nemnd støtte ikkje ønsket om medlemskap i EF på særleg motstand i dei demokratisk sinna krinsane i Spania. Men vegen fram skulle bli tornefull, for Frankrike sette seg beint på bakbeina av frykt for at spanske landbruksprodukt skulle utkonkurrera franske på EF-marknaden.

Ei råd blei det likevel med det, og det var vel ikkje så rart når vi tar omsyn til at dei politiske frendane Felipe Gonzalez og Francois Mitterand var henholdsvis regjeringssjef i Spania (frå 1982) og statssjef i Frankrike (frå 1981). Løysinga var uventa og har aldri blitt heilt klar for ålmenta. Det som er heilt klart er at spansk EF-medlemskap blei knytt til Nato-medlemskap og at Ronald Reagan var far til barnet og Mitterand fødehjelp. Reagan-administrasjonen såg svært gjerne at Spania blei med i Nato (mellom anna for å gjera Vest-Europa så militært einskapleg som råd var i nedrustningsforhandlingane) og pressa Frankrike til å ta initiativ overfor Spania. Akkurat kvifor Mitterand gjekk med på å spela rolla som mellommann, er eitt av dei springande punkta i heile dette taktiske spelet. Men faktum er at det var Mitterand som i samtalar med Felipe Gonzalez kopla EF-medlemskap med Nato-medlemskap. Gonzalez og PSOE kom oppi eit dilemma, for i åra før dei kom til makta hadde dei kravd folkerøysting om Nato-medlemskap. Korleis skulle dei no samstundes halda løftet om folkerøysting og sikra at Spania kom med i EF?

Løysinga var eit kunstgrep av ei folkerøysting, som mellom anna knytte Nato-medlemskap til ei avvikling av dei fire og mildt sagt nokså upopulære militærbasane som USA hadde hatt i Spania sidan 1950-talet. Sjølve folkerøystinga om Nato utvikla seg til å bli eit oppkok av tre ulike spørsmål som folket skulle svara ja eller nei på under eitt. Den vanlege spanjolen var frustrert og oppgitt, noko som kom klart fram i fleire meiningsmålingar, men det heile endte med eit fleirtal for ja-sida, og eit schizofrent folk såg Spania gå inn i EF og Nato i 1986.

«Det europeiske Spania»

Heilt sidan 1960-70-åra har målet for PSOE vore eit sosialdemokratisk Spania a la Skandinavia. Sverige er den modellen det oftast er blitt vist til opp gjennom åra, og det ein har hatt i tankane er sjølvsagt det svenske sosialdemokratiske «folkhemmet», eit velferdssamfunn med vekst og utjamningspolitikk. Men også det svenske sosialdemokratiet gjekk langt til høgre i 1980-åra, nett som deira åndsbrødre i Spania, som er blitt pressa meir og meir i kne i dei åra dei har vore i regjeringsposisjon.

Spania blei lenge sett på som ein økonomisk bakgard i Europa, spesielt på grunn av at landet var komme så lite langt i den industrielle utviklinga. Det store spranget på 1960-talet gjorde slutt på dette forholdet, og landet er i dag rekna som eit av verdas ti mest industrialiserte land. Men nett som resten av Europa er landet i ein vanskeleg omstillingsperiode. I det som blir kalla kommunikasjonssamfunnet eller det etterindustrielle samfunnet, er Spania i ferd med å havna i det europeiske jumbosjiktet, mykje takk vera den rolla landet er tiltenkt i EFs indre marknad. Spania strir i dag med ei rad problem. Arbeidsløyse, strukturomstilling og framandhat er viktige stikkord i denne samanhengen, ikkje berre for Spania, men for heile EF og Europa. Arbeidsløysa voks i kjølvatnet av dei strukturendringane som litt etter litt trengte seg på som følgje spesielt av oljekrisa i 1973. Rundt midten av 1980-talet var arbeidsløysa i Spania oppe i så mykje som 22-23 % av arbeidsstokken (omlag 3 millionar personar), men har sidan gått noko ned. Det offisielle talet på arbeidslause ligg i dag på rundt 15 %.

Men offisielle statistikkar i Spania skal ein ikkje alltid lita på. Mange arbeidsledige let seg ikkje registrera. Dette er i særskild grad tilfellet med kvinner. Dessutan er det mange som har gitt opp og finn det fullstendig fånyttes å melda seg ledig på arbeidsmarknaden. På den andre sida finst det dei som har registrert seg som arbeidsledige og som jobbar svart. Den såkalla uformelle sektoren har hatt ein til dels eksplosiv vekst dei seinaste åra. Spanjolane sjølve snakkar i denne samanhengen om «oversvømma økonomi» (economa sumergida), dit fenomen dei så langt ikkje har klart å finna effektive mottiltak mot og som sjølvsagt er med på å undergrava basisen for all økonomisk planlegging.

Den økonomiske liberalismen som har fått lov til å verka dei seinaste åra har mykje av skulda for den «alles kamp mot alle»-mentaliteten som er så framherskande i våre dagar. Sjølve systemet legg opp til splitt og hersk, og går i første rekkje ut over dei som alt er svake frå før. Mellom anna er utanlandsk arbeidskraft komme svært ille ut å kjøra. Her skjuler i alle fall ein av grunnane seg til det framandhatet og den rasismen som meir og meir gjer seg gjeldande på det europeiske kontinentet.

I Spania er det kan henda mest latinamerikanarar og nordafrikanarar (marokkanarar) som har fått gjennomgå. Men Spania har også andre, interne problem som med tida vil kunna undergrava den spanske statens politikk, nemleg det regionale/nasjonalistiske problemet i Baskarland og i Catalonia.

Etter at dei baltiske statane erklærte seg uavhengige frå Sovjetunionen, viste såvel den katalanske som den baskiske nasjonalismen noko av den kampviljen som var rørslenes varemerke spesielt i den første tredelen av vårt hundreår. Leiande baskiske og katalanske nasjonalistar har tilmed vist til EF for å underbyggja sin argumentasjon. Som mange andre har dei sett det slik at ein politisk union i Europa drastisk vil redusera del noverande statanes rolle og i staden gjera nasjonane (med ein vid bruk av ordet «nasjon») og regionane til berebjelkane i den europeiske bygningen. At dei ulike EF-statanes suverenitet i høve til Brussel er sterkt redusert, det nektar ikkje ein gong dei mest ihuga europeistane for. Dei nasjonalistiske strategane i Baskarland og Catalonia har sett difor sin lit til at ein politisk europeisk union skal svekka Madrid-sentralismen og meir venda seg til kapitalsterke krefter i regionane.

Felipe Gonzalez og hans regjering rei stormen av for denne gongen, men inntrykket ein sit att med er at forvirringa er stor, og at svært mykje er usikkert med omsyn til EFs politiske framtid. Og rikspolitikarane rei først av stormen etter at dei hadde truga med eksklusjonspisken. «Uavhengigheit er det same som at ein går ut av EF og Nato, og det veit såvel del katalanske som dei baskiske politikarane,» sa Spanias utanriksminister, Francisco Fernandez Ordez som svar på trugsmåla om uavhengigheit. «Den europeiske bygningen gir dei autonome områda berre ei symbolsk rolle og framlegget om politisk union i EF inneheld skipinga av ein regionskomite, som berre har rådgivande karakter og ikkje noka bindande makt,» hevda Fernandez Ordez vidare, då nasjonalismespøkelset plaga han i september 1991.

Men sentralregjeringa i Madrid er under dobbel eld, for i tillegg til «revolten» i dei rike regionane Baskarland og Catalonia, må den handtera vanskane som dei fattige områda i sør og heilt i nordvest strir med. Den sosiale utviklinga, og i særskild grad den sosiale utjamninga, er nemleg svært kort kommen i Spania. Faktisk må landet på mange måtar reknast nærmast som eit sosialt u-land. Eventyrlege rikdommar eksisterer side om side med den mest botnlause fattigdommen. Og skilnadene ser ut til berre å bli større og større. Sidan Spania gjekk inn i EF i 1986, har den marknadsmessige tilpasninga mellom anna ført med seg generell og omfattande prisauke. Lønningane, derimot, har ikkje på langt nær klart å halda tritt med prisane. Svært ufullstendige offisielle statistikkar viser ofte ikkje dette misforholdet, som er lett å observera for ein som har følgd utviklinga i Spania i eit par tiår. Som spanjolane ofte seier for spøk: «Prisane er komne opp på eit europeisk nivå, men lønningane er på afrikansk nivå.»

For Spania var det dei kalla solidaritetsprinsippet, overføringar frå dei rike til dei fattige EF- landa, uhyre viktig på Maastricht-møtet i desember i fjor. Resultatet av dette møtet såg den spanske regjeringa sjølv på som ein siger for solidariteten. For Madrid er det om å gjera å få dette prinsippet omsett i praktisk politikk snarast råd er. Viss så ikkje er tilfellet, kan det visa seg å bli komplisert å demma opp for både regional og sosial misnøye på heimebane. Men skeptikarane er mange. Og mange er dei som fryktar at Spania vil bli meir avindustrialisert i framtida. Omstillingane kan bli problematiske i industrien, dersom dei mest pessimistiske spådommane går i oppfylling: Dei som går ut på at Spania, som andre land i Sør-Europa, er tiltenkt rolla som i første rekkje leverandør av landbruksvarer som frukt, vin, olje osb. No er spanjolane velkomne i Europa. Men det spørst om dei i lengda vil føla seg særleg vel i dette «europeiske huset».

av Johan Petter Andresen

– Arbeiderpartiet kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke Ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet, skriver AKPs faglige sekretær.

Utover 1910-, 20- og 30-tallet ble større og større deler av folket for sosialisme. Dette betydde at man slutta opp om et av de sosialistiske partiene: DNA, NKP eller NSA. Og ble fagorganisert. Kampen mellom det revolusjonære og de reformistiske partiene ble av de fleste oppfatta som en uenighet om hvordan å komme videre, og ikke om en sosialistisk kontra en kapitalistisk linje. Både NKP og DNA behandla motsetningene seg imellom som motsetninger mellom sosialistiske partier. Det var ingen rettlinja framgang for den sosialistiske ideen i den voksende arbeiderklassen, men hovedtendensen er klar.

DNA kom til makta på grunn av denne radikaliseringa. Men forutsetningen for at DNA fikk danne regjering av borgerskapet, var fordi man ikke lenger representerte en trussel mot systemet og borgerskapet. Det vil ikke si at borgerskapet var glade for utviklinga! DNA sitt program var spiselig for et borgerskap som fryktet å lide samme skjebne som det russiske aristokratiet. Borgerskapet fikk beholde makta, men det skulle skje visse endringer som ville gagne arbeiderklassen, og sikre systemets stabilitet. DNA kom til makta på et tidspunkt da depresjonen var i ferd med å gå over i en ny oppgangstid. Dette hjalp til å sikre oppslutninga om DNA.

Fra og med krigen gikk DNA over fra å være et regjeringsparti som borgerskapet ikke ønsket, til å bli det viktigste partiet for borgerskapet.

Det var DNA som utvikla en helhetlig strategi for utviklinga av økonomien etter krigen – i samarbeid med de andre delene av borgerskapet og i samarbeid med andre land (USA, Storbritannia, Sverige). Etter hvert har DNA-nomenklaturen/dynastiene vokst fram og utgjør en sentral del av ledelsen i de offentlige etatene, de statseide bedriftene, kooperasjonsmonopolene osv. På denne måten er ikke DNA bare det viktigste partiet for borgerskapet politisk sett, men utgjør sjøl en sentral del av borgerskapet. De framgangene som arbeiderklassen fikk etter at DNA kom i regjeringsposisjon og framover under 1940-, 50- og 60-tallet henger sammen med en spesiell historisk situasjon. Den materielle framgangen for arbeidsfolk i Norge i denne perioden, skiller seg i hovedsak ikke ut fra den materielle framgangen for arbeidsfolk i USA eller andre imperialistiske land, der det ikke har vært noe regjerende sosialdemokratisk parti.

Men den særegne sosialdemokratiske modellen fra Skandinavia henger sammen med bestemte historiske forhold der sosialistisk bevissthet og likhetstanken hos store deler av arbeiderklassen og folket er en viktig bestanddel:

Stigende levestandard for vanlige folk, folketrygdsystemet som sikkerhetsnett, formelt sett lik rett til utdanning (offentlig eide skoler og universiteter), formelt sett lik rett til helse (offentlig eide sjukehus o.l.), fredsplikt og klassesamarbeid i næringslivet. Men dette velferdssamfunnet hviler på et borgerlig diktatur. DNA/Høyre førte Norge inn i Nato, og det drives utbredt overvåking av opposisjonelle, slik at borgerskapet kan innføre åpent diktatur dersom det viser seg nødvendig.

Sosialdemokratiet kan bare beholde sin posisjon i arbeiderklassen dersom den kan vise til at arbeiderklassen tjener på dens linje. Så langt i dette århundre har det greid det. Men etter EF-kampen i 1973 har det støtt på flere og flere problemer. Og med stagnasjon i den internasjonale økonomien som også drabber Norge, til tross for olja, så har det blitt et politisk oppbrudd i arbeiderklassen.

Arbeiderklassen søker andre veier, men ikke il kommunismen. Kommunistene har tapt kampen for å bygge opp de første sosialistiske samfunna. Det sosialistiske Sovjet utviklet seg til et byråkrat-kapitalistisk diktatur. Og kampen innafor nomenklaturen som nå foregår blir framstilt som en kamp mellom de liberale/sosialdemokratiske/prokapitalistiske kreftene på den ene sida, og kommunistene, leninistene, stalinistene på den andre sida. I Kina går partiet den kapitalistiske veien og den folkelige bevegelsen som Mao leda, har forvandla seg til en ny overklasse. Albania, som vårt parti har framhevet som et alternativ til utviklinga i Øst-Europa og Sovjet, ligger i ruiner fordi det i hovedsak fulgte den samme linje som disse landa.

Det er ikke rart at arbeidsfolk er skeptiske til kommunisme og sosialisme i dag. Det er av avgjørende betydning at vi går i spissen for å oppsummere sosialismens erfaringer, slik at vi kan legge fram vårt syn på hvorfor det gikk galt og hva som må gjøres for å unngå de samme feila i framtida. Det er først når vi kan vise til at et annet samfunn der arbeiderklassen har makta er mulig og nødvendig, at vi kan regne med masseoppslutning om den sosialistiske ideen igjen. Dette bringer oss tilbake til de sosialdemokratiske partiene. Det er ikke lenger slik at DNA/SV er reformistiske partier som vil bruke reformer for å skape et sosialistisk samfunn, mens AKP mener at det er nødvendig med revolusjon for at arbeiderklassen skal få makta.

Hverken DNA eller SV har som erklært mål at arbeiderklassen skal ha makta. Og like viktig – arbeidsfolk flest oppfatter ikke SV eller DNA som partier som står for et annet samfunn. Det sosialistiske alternativ må altså gjenskapes og sannsynliggjøres.

For oss som har levd i OECD-land etter 1945, kan det se ut som om den generelle regelen for kapitalisme er at folk flest får det bedre og bedre. Vårt standpunkt er at hovedtendensen i den monopolkapitalistiske økonomien er stagnasjon. Hva er da årsaken til at arbeidsfolk flest har fått økt levestandard dersom man tar utgangspunkt i de siste 90 åra? Det er tre hovedgrunner som har betydning:

• a) Stagnasjonstendensen har blitt motvirka av første og andre verdenskrig og Korea- og Vietnamkrigen. Disse krigene har grepet inn i økonomien ved at borgerskapet har blitt tvunget til å sette den normale konkurransen til side og innført kommandoøkonomi. Dette har, sammen med voldsomme ødeleggelser av produktivkrefter og endra politiske betingelser (konsesjoner til arbeiderklassen), motvirka stagnasjonstendensen.
• b) Ved å stadig underlegge mere av u-landas økonomi inn i den kapitalistiske økonomien som har gitt superprofitter som delvis har blitt brukt til å holde fred hjemme (ytre ekspansjon).
• c) Store deler av økonomien i i-landa var utafor den kapitalistiske akkumulasjonen ved århundreskiftet. I løpet av århundret har kapitalismen slukt opp mye av denne sektoren (indre ekspansjon).

Fra og med midten av 1970-tallet har stagnasjonstendensen kommet klarere og klarere til uttrykk. Dette har gitt seg uttrykk i flere forhold, synkende BNP-vekst, gjeldskrisa til u- landa og økende gjeld, både privat og offentlig i imperialistlanda, lavere profittrate, økende ledighet. Den nåværende stagnasjonen vil mest sannsynlig gå over i en djupere krise, der både bank- og børskrakk og insolvente stater vil være ingredienser. Hovedoppgava til kommunistene i denne situasjonen er å gjøre den økonomiske krisa til en politisk krise. Vi må styrke kritikken av systemet og peke på muligheten for arbeiderklassen til å gripe makta. Vi må naturligvis delta fullt ut i kampen for å gjøre skadevirkningene av krisa minst mulig for arbeiderklassen, men vi gjør bare halve jobben dersom vi ikke samtidig bruker disse kampene til å vise hvordan de er deler av en større kamp og at grunnleggende endringer til det bedre for arbeiderklassen blir det først dersom den vil gripe makta.

Hvilke dagskamper det er riktig å prioritere vil naturligvis variere, og det er ikke riktig å bruke plass her til å ramse opp en liste som vi kunne enes om akkurat her og nå. Om et år vil den være uaktuell. Spesielt for Norge er at samtidig som vi er en del av den internasjonale imperialistiske systemet, er Norge i en særstilling. Dette kommer av de enorme petroleumsressursene som blir utnytta.

Etter nasjonaliseringene av oljeindustrien i mange u-land på 1970-tallet og danninga av Opec har det vært ekstraprofitter å hente i petroleumsvirksomheten. Disse ekstraprofittene bruker det norske borgerskapet i konkurransen mot andre. Statoil, Hydro m.fl. ekspanderer på bekostning av andre selskaper og stiller seg mål om å være blant verdens ledende oljeselskaper. Den norske statskassa blir også fylt med ekstra penger. Dersom oljeprisene fortsatt holder seg oppe, vil deler av det norske monopolborgerskapet kunne styrke seg ytterligere. Det er en egen kamp å vise at oljeformuen finnes og at disse pengene kan brukes til fornuftigere ting. Det er også mulig å vinne seire i kampen for at disse pengene kan brukes f.eks. til bedring av forholda i skolen, for de eldre, utbygging av jernbanenettet, bedring av lønnsforholda og så videre innafor det nåværende økonomiske systemet.

Høyst sannsynlig vil oljepengene bli brukt til videre ekspansjon for Statoil, Hydro m.fl. De oljepengene som staten får inn, vil forsvinne i forskjellige «redningsaksjoner» for ulike deler av kapitalen, etter hvert som stagnasjonen biter seg fast. Allerede nå er 15-20 milliarder gitt til bankene.

Miljøødelegginga som det moderne industrisamfunnet bringer med seg, har verken kapitalismen eller sosialismen løst. Vi mener at et sosialistisk samfunn kan løse disse problemene, men ikke et kapitalistisk. Jakta etter maksimal profitt hindrer det kapitalistiske systemet i å finne løsninger på miljøødeleggelsene. Tvert imot så blir jorda påført nye ødeleggelser for hver dag som går. Ved siden av ødeleggelsene på naturen, fremkaller også den moderne produksjonen nye sjukdommer i befolkninga, og sjølve produksjonen av varer og tjenester virker ofte nedbrytende på de som utfører jobben.

Et nytt økonomisk system må stille menneskenes behov i sentrum og ta utgangspunkt i de begrensninger som moder jord setter. Et av de forholdene som i dag kan framkalle flest naturkatastrofer, er svekkelsen av ozonlaget i atmosfæren. Dette problemet griper inn i hele organiseringa av de moderne samfunna, der kullstoffer blir brukt på en sløsaktig måte, og der alternativ energi som er mer skånsom mot jorda, ikke blir utvikla. Norge, som er et av verdens store eksportører av olje og gass, er med i dette løpet. De kravene som må reises i forhold til den eksporten og til bruken av kullstoffer i Norge må være at det satses på å senke utslippet av CO2, og at en industriell utvikling som øker utslippene ikke er forenlig med jordas behov.

Samtidig vil norsk gass kunne erstatte kontinental bruk av kull og andre stoffer som er verre for atmosfæren. Det er derfor en feilslått linje å gå mot eksport/utvinning av norsk olje og gass overhodet. Vi må arbeide for at fagforeningene reiser krav om at giftige utslipp fra industrien blir stoppa og at kollektivtransport blir prioritert foran bilismen. Vi må også arbeide for at fagforeningene og miljøbevegelsen utvikler et samarbeid. Det dukker opp situasjoner der arbeidsplasser blir stilt opp mot miljø. Her må partiet, der det er mulig, gå inn aktivt for å lage bruer mellom miljøbevegelsen og fagforeningene og finne fram til løsninger som tar vare både på arbeidernes og miljøets interesser.

Fram til 1970-tallet økte industriarbeiderklassen i antall. Etterpå har mange store industriarbeidsplasser blitt nedlagt, uten at den nye oljeindustrien har kunnet erstatte dem i nevneverdig grad. Alt i alt har altså de som vi har betrakta som den viktigste krafta i arbeiderklassen blitt svekka i antall. Det er heller ingen tvil om at den er svekka i politisk innflytelse. Det er i de såkalte tjenesteytende næringer at arbeiderklassen har økt mest. Konkret vil dette si: hjelpepleiere. butikkansatte, hotell- og restaurantarbeidere osv. Også de såkalte profesjonene der deler tilhører arbeiderklassen og mesteparten ellers ligger nær arbeiderklassen, har vokst, slik som: lærere, sjukepleiere osv. Partiet har tidligere retta oppmerksomheten ensidig mot industriarbeiderklassen. Dette var uheldig, da man ikke har fått godt nok fotfeste innafor de store arbeidsplassene i serviceindustrien og offentlig sektor. Framover må vi innrette oss på begge.

Til tross for den tallmessige tilbakegangen utgjør industriarbeiderne fortsatt en stor del av klassen. Fortsatt kan arbeidera innafor store industriarbeidsplasser starte og være hoveddrivkrafta i å få til store samfunnsmessige endringer. Flere av de store industriarbeidsplassene utgjør radikale sentra. Industriarbeiderne vil fortsatt være en avgjørende kraft i en sosialistisk revolusjon.

Den viktigste endringen i arbeiderklassens sammensetting med hensyn til yrke/arbeid er at det har blitt langt flere uten lønnsarbeid! I løpet av 1980- og 90-tallet er dette den viktigste endringa i arbeiderklassen. Og da mener vi ikke bare de formelt arbeidsledige, som utgjør ca 160.000 tusen. Men vi tar med de som er uføretrygda, fordi de ikke kan tilpasse seg de hardere krava som stilles i arbeidssituasjonen. Vi tar med de funksjonshemma, som ikke får jobb nå, men som ville ha fått jobb for 20 år sida. Vi tar med de førtidspensjonerte, som tidligere hadde retrettstillinger å gå til på jobben, og som kunne ha det slappere på gamle dager på jobben, men som det nå ikke er plass til. Disse gruppene er store og voksende! Antall sysselsatte er større nå enn for 30 år sia, men er nå på vei nedover. Samtidig har større og større deler av arbeiderklassen blitt avhengig av en og en halv inntekter for å holde dagens levestandard. Sånn sett vil arbeidsløsheten være den viktigste enkeltfaktor som vil prege arbeiderklassens utvikling framover.

Her har vi vår beste mulighet til å vise at det internasjonale kapitalistiske systemet betyr krise og arbeidsløshet, og at det er sjølve systemet som må bort. Vi må derfor skjerpe vår kritikk av det kapitalistiske økonomiske systemet. Men også et annet viktig spørsmål stilles på dagsorden. Hvordan organisere de arbeidsløse? Hvilke krav skal stilles sentralt?

Fra begynnelsen på 1980-tallet har vi gjort en del erfaringer som tilsier følgende: For at de arbeidsløses særegne forhold skal fram, må det utvikles egne organisasjoner av og for arbeidsløse. Disse organisasjonene kan enten være sjølstendige i forhold til fagbevegelsen, eller være tilknytta Samorg-ene eller forbundene. Det er av avgjørende betydning at disse organisasjonene kontrolleres av de arbeidsløse sjøl og ikke blir pålagt en politikk og ledelse av de yrkesaktive. Det var tre viktige forhold som ble tatt opp av arbeidsløshetsforeningene på begynnelsen av 1980-tallet:

De arbeidsløses vilkår, kravet om arbeidstidsforkorting som virkemiddel mot ledighet, og krav om å opprettholde arbeidsplasser og igangsette nye. Det er nødvendig å vise konkret at innvandrere ikke skaper mer eller mindre arbeidsløshet, men at de rammes først, fordi de ofte tilhører de svakeste grupper av arbeidere. Mer eller mindre innvandring vil ikke øke arbeidsløsheten eller senke den.

Kvinnene har alltid utgjort flertallet i arbeiderklassen. I lange perioder har kvinnene vært utafor lønnsarbeidet som en reservearme. Men like fullt har de vært en del av arbeiderklassen. Det har vært en avgjørende svakhet at kvinnene har blitt betrakta som annenrangs fordi de ikke har vært ute i lønnsarbeid. Den kvinneundertrykkinga som finner sted i arbeiderklassen bl.a. på dette grunnlaget, er det svært viktig å ta et oppgjør med. Med de nye tjenesteytende næringene, den økte sysselsettinga, prevensjonen og retten til sjølbestemt abort har kvinnene nå for første gang muligheten til å planlegge sitt eget liv uavhengig av en bestemt mann.

Med den økte sjølrespekten som fulgte med at man kom ut i lønnsarbeid, har kvinnene gjort opprør og krevd at de skal behandles på like fot med mannen. Dette opprøret er nå i full gang på mange områder.

• a) Kvinner krever rett til å arbeide på alle felt. Ingen yrker skal være forbeholdt mannen.
• b) Kvinner krever at arbeidslivet skal legges opp slik at de kan være både mødre og arbeide. Bl.a. er kravet om seks timers arbeidsdag reist.
• c) Kvinner krever at deres lønn ikke skal være en mindreverdig lønn, som et tillegg til mannens lønn, men at de skal ha en lønn å leve av. Kvinner krever likelønn for likeverdig arbeid.
• d) Kvinner krever at samfunnet skal ta større ansvar for omsorgen.
• e) Som hovedansvarlig for hjemmet og familien, samtidig som de nå har fått en større sjølstendighet, stiller kvinner krav om endringer av samfunnet som gagner arbeiderklassen som helhet.
• f) Kvinner vil ikke lenger være sexobjekt som er til for mannens tilfredsstillelse.

Det er av avgjørende betydning at partiet går i spissen for å utvikle kampen der arbeiderkvinnene utgjør hoveddrivkrafta. Fordi denne rolla er ny for kvinnene, er det store svakheter. Det mest iøynefallende er den manglende masseorganiseringa og kampevnen. Dette henger sammen med hvilke yrker kvinner er konsentrert i og det faktum at de har en mer løselig tilknytning til arbeidsplassen på grunn av omsorgsansvaret. Det er 430.000 deltidsarbeidende i Norge. Masseorganisasjonene til kvinnene må derfor ta opp i seg kvinnens dobbelt oppgave som lønnsarbeider og husansvarlig. Partiet må utvikle en sjølstendig agitasjon/propaganda og organisering retta inn på de største kvinnearbeidsplassene i et første forsøk på systematisk å utvikle arbeidet blant arbeiderkvinnene.

Arbeidet blant arbeiderkvinnene må ikke ensidig basere seg på å utvikle fagforeningsarbeidet, men dette vil være det viktigste.

Det er ingen sjølsagt sak at Norge er en sjølstendig stat. For kort tid tilbake lå Norge under fremmed herredømme. Det er ikke gitt at det norske språk vil forbli det offisielle språket i Norge. Den politiske friheten vi har i Norge nå, er heller ikke gitt. Nå når monopolborgerskapet kontrollerer statsapparatet og eier mer og mer produksjon i utlandet, særlig i EF-landa, er ikke lenger staten et vern for norsk sjølråderett. Tvert imot så vil man nå innlemme Norge i EF, og flere og flere av borgerskapets klakører utbasunerer at det ikke lenger er mulig med nasjonal sjølråderett. Det er derfor av største betydning at arbeiderklassen tar på seg rollen som den norske nasjonens forsvarer. Naturligvis er EØS/EF-saka viktigst de nærmeste åra.

Den norske arbeiderklassen er liten og muligheten for at den skal kunne ta statsmakta i Norge og beholde den, uten at det skjer samtidig andre steder, er liten. Vi er derfor helt avhengig av at den internasjonale arbeiderklassen samarbeider og kjemper noenlunde sammen for statsmakta. Sosialisme i et land er mulig, men svært vanskelig. Der er derfor svært viktig at den revolusjonære delen av arbeiderklassen utvikler kontakter med likesinnede i nabolanda, inklusive Storbritannia og Tyskland. Under imperialismen går hovedmotsigelsen mellom de undertrykte nasjonene og de imperialistiske nasjonene. Denne motsetninga fører til stadige konflikter og kriger. Disse frigjøringskampene fra den tredje verden sin side er med på å svekke imperialismen, og dermed er de en hjelp til arbeiderklassen i de imperialistiske landa (deriblant lille Norge). Vi gjør derfor klokt i å støtte disse frigjøringskampene!

Utviklinga til LO, YS og AF: Den norske fagbevegelsen skiller seg ut fra den svenske og den danske da den organiserer færre. I våre to naboland ligger organisasjonsprosenten på 90, mens i Norge ligger den på 55 %. Internasjonalt sett har Norge en middels organisasjonsgrad sammenligna med andre imperialistiske land. Organiserte lønnstakere utafor LO har de siste 30 åra økt fra 10 % til 21 % av lønnstakerne, og fra 17 % til 38 % av de organiserte lønnstakerne. LOs totale medlemstall har steget fra 545.000 i 1956 til 789.500 i 1987. Organisasjonsgraden blant dem med over tredve timer i uka er 64 %. 44 % uorganiserte (dvs. 800.000) – prosentandelen ganske stabil de siste 40 åra. 4 av 10 pensjonerte lønnstakere er organiserte, 80 % i LO. Antall pensjonerte satt til ca. 500.000. Pensjonistandelen i LO er steget fra 14 % i 1977 til 19,5 % i 1986. Og er stigende. I realiteten er antallet yrkesaktive LO medlemmer synkende. LO organiserer med viktige unntak de lavere lønte og er den viktigste fagsammenslutninga til arbeiderklassen.

Hoved tendensen er tilbakegang for LO i forhold til andre lønnstakerorganisasjoner. Men LO er størst og pga måten klassesamarbeidssystemet er organisert på, bestemmer LO takten. Tidligere på 1930-tallet kunne det være grunn til å angripe forbund som organiserte seg utafor LO, men i dag er dette meningsløst. Tvert imot er det mange eksempler på at det er forbund utafor LO som mest aktivt bryter med hovedlinjene i borgerskapets lønnspolitikk. Her kan nevnes lærerstreiken og OFS-streikene.. Det framstår derimot ingen klare skiller i politisk hovedlinje mellom LO, YS og AF. Alle tre fagorganisasjoner aksepterer klassesamarbeidssystemet slik det er lagt opp. Det viktigste skillet ligger i at LO er underlagt direkte en del av det statsbærende borgerskapet.

Dette ser ikke ut til å være tilfelle for YS eller AF eller de uavhengige forbund.

Klassesamarbeidssystemet må sees i lys av arbeidstvistloven, hovedavtalene og den sosialdemokratiske ideologien. En sentral side ved klassesamarbeidet er at klubbleder blir personalsjef, leder for sjukepleierne blir leder for motparten. LO-ledere blir regjeringsmedlemmer og næringslivsledere og så videre. Som B. Scoccoca har påpekt, så lager sjølve det kapitalistiske systemet klassesamarbeidsorganer, ideologi osv. For så lenge arbeiderklassen ikke kjemper for makta, må den nødvendigvis inngå avtaler med motparten som er basert at den godtar å underlegges kapitalakkumulasjonen.

Det må finnes folk som lager avtalene og forhandler og passer på overholdelsen. Slikt sett er det naturlig at det oppstår et samarbeidssystem. På den andre sida så betyr dette systemet at arbeiderklassen har akseptert å være underklassen. Dette igjen fører med seg alt det negative som arbeiderklassen reagerer mot, og dermed oppstår kampen om linja i arbeiderklassen om man bare skal kjempe for bedring av kontraktene og lovene eller ta over butikken sjøl. Og blant dem som vil ta over butikken, blir det en kamp om hvordan man skal få det til.

Vår oppgave blir å arbeide for ideen om sosialismen og å kjempe for best mulige kontrakter underveis. Sosialt sett gir klassesamarbeidet utslag i at kapitalistene prøver å kjøpe opp de tillitsvalgte. Dette igjen fører til at de lever et annet liv og etterhvert skiller seg ut fra dem som de er tillitsvalgte for. Her kan kommunistene gå i spissen for å reise krav om at de tillitsvalgte skal ha samme vilkår som dem som de er tillitsvalgt for. Det samme kravet må rettes til de ansatte tillitsvalgte i fagorganisasjonene.

Situasjonen for fagbevegelsen nå. Som faglig utvalg tidligere har påpekt har borgerskapet initiativet for tida. Det er satt i gang en omfattende omstillingsprossess, der borgerskapet skal øke utbyttinga og svekke velferdsgodene. Dette kjøret er leda av DNA og Høyre i det politiske livet. Tiltakene er ment å bedre konkurranseevnen til de norske monopolene, slik at de kan klare seg bedre i den internasjonale konkurransen.

Slik sett er politikken rasjonell. Problemet er da at tiltakene ikke fører til en bedring av de generelle vilkåra for kapitalakkumulasjonen, tvert imot. Dermed har man en nedadgående spiral. Fagbevegelsen i denne situasjonen blir leda av folk som støtter denne politikken. Kampene blir en kamp om at tilstramming er nødvendig, men ikke akkurat for vår gruppe akkurat nå. Dette igjen fører Gro ut på banen som sier at man må bekjempe de snevre gruppeinteressene og ta utgangspunkt i helheten. Her må vi på banen og trekke opp vår analyse og vise hvilke «gruppeinteresser» DNA og Høyre kjører fram. Hittil har vi gjort dette for dårlig. Borgerskapets offensiv og arbeidsløsheta har svekka salgsmulighetene til arbeidskrafta på markedet. Dette driver fagforeningene på defensiven og oppløsningstendenser kan merkes.

Klarest kan dette sees når det gjelder Fellesforbundet, som har adskillige problemer med å fungere. Fagbevegelsens manglende evne til å ivareta medlemmenes interesser fører til at det oppstår indre konflikter, der sosialdemokrater aktivt går ut i opposisjon mot sine egne lederes ettergivenhet. Ofte er de pressa til det, og ofte mener de rett og slett at den sosialdemokratiske politikken må videreføres slik den var fram til slutten på 1970 tallet.

Vi må støtte disse opprørerne og gå inn i samarbeide med disse, men uten at vi legger fra oss vår sjølstendige analyse og linje. Det har vært tendenser til at vi underslår å aktivt propagandere vår egen analyse og hopper rett på «front»-politikken og «front»-plattformen. Dette svekker oss. Framover må vi regne med videre tilbakegang for fagbevegelsen. Vi må vise til at tilbakegangen kan snus, dersom man utvikler demokratiske fagforeninger der medlemmene har makta, og at disse baserer seg på plattformer som betyr å styrke arbeiderklassens innflytelse i forhold til borgerskapet. Det har vært tendenser til utbrudd fra LO for å danne fagforeninger/forbund som er uavhengige av DNA- og LO-toppen. Til tross for at disse fagorganisasjonene kan være både amatøristiske og vinglete, så er dette tendenser som vi skal støtte og hjelpe. Men naturligvis ikke ukritisk!

På sikt må fagbevegelsen reetableres med en ny ledelse som er innretta på at arbeiderklassen skal ta makta, men i den perioden vi er i nå, må vår hovedinnretting være å støtte de tendensene som vil bryte med DNA/LO-ledelsens klassesamarbeid, uansett om de er innafor eller utafor LO. Dette rokker ikke ved at vår hovedlinje er å arbeide i de eksisterende fagforeningene.

Fagforeningene er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Mesteparten av partiets arbeid må være retta inn på fagbevegelsen og dens problemstillinger. Vil det si at det skal drives mindre solidaritetsarbeid? Nei, men arbeidet må rettes inn på og drives i forhold til fagbevegelsen. Vi må koble vårt parlamentariske arbeid til fagbevegelsen, og vi må i kvinnekampen ta opp de problemstillingene som fagbevegelsen arbeider med. Skal vi bare jobbe i fagforeninger? Nei. Men de fleste av oss skal det. Skal alt vårt arbeid rettes mot fagforeninger? Nei, men mesteparten av arbeidet vårt skal det. Skal vi være et revolusjonært arbeiderparti må vi være villige til å ta på oss tillitsverv i arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon?

Når man blir tvunget til å måtte prioritere mellom fagforeningsarbeid og arbeid i kommunestyrer o.l, må utgangspunktet være at man har oppnådd en viss oppslutning i fagforeningene, før man kan prioritere den parlamentariske jobbinga. Naturligvis vil disse ulike arbeidsfeltene utfylle hverandre, men av de to er den ene viktigst. I prioritering mellom fagforeningsarbeid og partiarbeid er partiarbeidet viktigst. Det er viktigere å bygge ut partiorganisasjonen og utvikle partilinja enn å ta på seg tillitsverv som kan bety en svekkelse av partiarbeidet. Å sette igang sirkler og diskusjoner om vår politikk må være en kontinuerlig oppgave, sammen med spredning av Klassekampen. Betyr dette at man aldri skal prioritere fagforeningsarbeid foran partiarbeid?

Nei, men som en generell regel må partiarbeidet gå først. Vårt arbeid som tillitsvalgte vil styrke partiets innflytelse og fremme partiorganisering i vårt omland, dersom vi jobber på en riktig måte.

Når det gjelder ungdom, er ikke fagforening viktigst. De fleste ungdommer går nå på skole til de er 18-19. Det er derfor riktig av RU å prioritere skolene – men av de videregående skolene er det ikke likegyldig hvilke som prioriteres. Partiets organisering i forhold til arbeiderklassen. Dersom man tar alvorlig på klasseinnrettinga, så må partiet omorganiseres.

I de store byene der partiet har en del lag er det viktig å prioritere oppbygging av lag på de største arbeidsplassene og i de viktigste bransjene. Som hovedregel skal partiet organisere seg for å vinne oppslutning i fagbevegelsen også på mindre steder. Men her vil man måtte vurdere organisasjonsform utifra størrelsen. Det har vært mye problemer med å opprettholde arbeidsplasslag. Dette er fordi man har satset for lite på å utvikle disse.

Reformisme/syndikalisme/økonomisme og andre lugubre avvik skyldes først og fremst at partiet ikke har lagt nok vekt på utviklinga av arbeidsplasslaga. Kameratene som har arbeida med tillitsverv, har gjort dette med mindre og mindre hjelp. Det er altså først når partiet er villige til å prioritere jobbinga i forhold til arbeidsplassene, at man kan rette opp de feila vi har nå.

Mange av partiets medlemmer arbeider aleine som tillitsvalgte, vi må bestrebe oss på å unngå dette. Dette igjen betyr å konsentrere kreftene om færre og store arbeidsplasser og å jobbe utifra en plan om hvilke arbeidsplasser som skal prioriteres.

Intellektuelle i partiet er gjerne medlemmer i et boliglag. Vi må forandre dette til at mange intellektuelle skal knyttes til arbeidsplasslag og bransjelag. På denne måten vil man kunne utnytte deres spesielle evner til å drive fram teoretisk arbeid, analysearbeid o.l. Sammensettinga av de sentrale organene i partiet må også sees i dette lyset.

I forbindelse med diskusjoner om arbeiderinnrettinga kommer man ofte bort i holdninger av typen: «det er sterk sosialdemokratisk innflytelse i arbeiderklassen», «mannlige industriarbeidere er mest bakstreberske på kvinnespørsmålet», «fagforeningene får ikke til noe», «det politiske nivået blant norske arbeidere er lavt» osv. Det spørsmålet som må stilles og besvares er: den faktisk eksisterende arbeiderklassen slik den ser ut i dag, er den i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon? Eller er den for umoden? Vårt svar er utvetydig. Den er i høy grad i stand til å gjennomføre en sosialistisk revolusjon. Denne sosialistiske revolusjonen vil ha alle de svakhetene som arbeiderklassen sjøl har i dag, og så vil man måtte gå fram skritt for skritt etter maktovertakelsen med å fjerne kapitalismens rester.

Noen perfekt arbeiderklasse og noen perfekt revolusjon finnes rett og slett ikke. Men noen vei utenom finnes heller ikke!

Den flerstemmige revolusjonen

av Kari Celius

Boka Den flerstemmige revolusjonen er den første politisk-teoretiske boka til Kjersti Ericsson siden Søstre, kamerater! fra 1987.

Etter massakren i Beijing, omveltingene i Øst-Europa og Sovjetstatens endelige fall er det nødvendig å se kritisk på sin egen politiske ballast, og prøve å finne ut hvilke deler av den man kan ta med seg videre og hvilke deler som bør få hvile på historisk museum. Dette har vært en av Kjersti Ericssons målsettinger med boka.

En hovedmålsetting har dessuten vært å gi en beskrivelse av virkeligheten som får med seg perspektivet til de hardest undertrykte i verden; kvinnene og folka i den tredje verden. Hun er skarp i sin kritikk av den klassiske sosialistiske modellen der revolusjonen beskrives som «en mektig, enhetlig bølge som ruller fram og river med seg alt».

Kjersti Ericsson er ydmyk og innrømmer at hun ikke har noe helhetlig politisk teori. Hun er skeptisk til planøkonomi, fordi de historiske forsøkene på planøkonomi har gitt sterk sentralstyring og et håpløst byråkrati, som ikke har vært i stand til å tilfredsstille folks behov.

I stedet lanserer hun ideen om et slags «polysentrisk samfunn», der lokalsamfunnene styrer seg sjøl og organiserer økonomi og produksjon etter lokale behov og forutsetninger.

Et annet poeng har vært å videreutvikle det kvinnepolitiske grunnlaget som ble lagt i Søstre, kamerater! og med Siri Jensens «to-spiss-teori».

I denne artikkelen vil jeg først komme med noen generelle kritiske bemerkninger og så prøve å sette boka inn i en politisk sammenheng. Deretter vil jeg gå inn på noen av problemstillingene som blir tatt opp, blant annet spørsmålet om kjerneproletariatets sentrale rolle og utviklinga av revolusjonær bevissthet. Til slutt vil jeg ta opp to vanskelige spørsmål som Kjersti Ericsson berører, og som det er viktig for revolusjonære å diskutere: Spørsmålet om forholdet mellom direkte demokrati og overordna plan og spørsmålet om de begrensningene som økologien setter på den industrialiserte produksjonen.

Jeg kommer ikke til å gå så mye inn på de kvinneteoretiske spørsmåla i boka. Det er ikke fordi jeg ikke synes de er viktige eller interessante å diskutere. Snarere tvert imot, en grundig diskusjon ville kreve minst en artikkel alene.

Ei bok i boka?

Da jeg leste boka slo det meg at det på en måte er ei «bok» inni boka. Den indre boka er en vitenskapsteoretisk bok som inneholder kritikk av det naturvitenskapelige verdensbildet som ikke griper virkelighetens og hverdagslivet sammensatthet. Dette er en kritikk som både er grundig dokumentert og rikt illustrert av eksempler, f.eks. hvordan kvinners ulønna arbeid usynliggjøres fordi det utelates fra BNP, og hvordan velvillig norsk u-hjelp gjør vondt verre i den tredje verden fordi den med sine vestlige øyne ikke ser hva som trengs. Det meste som står der, kan jeg uten videre slutte meg til! Særlig den delen som beskriver kvinners hverdag.

Den ytre boka er et nokså tynt ferniss av løsrevet politisk teori. Dels henger den ikke sammen, og dels er den full av motsetninger og dogmer.

Kaderparti nødvendig

Kjersti Ericsson avgrenser seg mot den klassisk marxistiske forståelsen av at kapitalismen må få utvikle produktivkreftene før den kan erstattes av sosialismen. Industrialisering før revolusjonen er altså en objektiv forutsetning for sosialistiske produksjonsforhold etter revolusjonen. Hun knytter denne forståelsen sammen med et bestemt partisyn, at klassekampen trenger å bli ledet av et parti som skal være det bevisste elementet og forstår og tolker kapitalismens lover, slik at arbeiderklassen ikke kjemper imot det som med nødvendighet må komme, kapitalismens fall. Hun antyder at Mao med sitt syn på revolusjonen i ikke-kapitaliserte land brøt med «den store bølgen». Spørsmålet er om hun da mener både partisynet og synet på industrialiseringas nødvendighet. Jeg kan ikke se at Mao sto for noe helt annet, sjøl om han tilførte en analyse av utviklinga i de ikke-industrialiserte delene av verden. Maoismen bygget videre på den leninistiske partimodellen, og kan vel sies å være en ny grein på det samme treet – eller på en annen måte: den delen av «den store bølgen» som traff Kina. Jeg lurer på om det bare er den klassiske marxistiske analysa som får skylda for sosialismens diskreditt, mens Kjersti Ericsson ønsker å beholde den leninistiske partimodellen og maoismen.

Helhetsyn

Kjersti Ericsson tar ikke mål av seg til å levere en helhetlig politisk teori. Det er for så vidt greit, men det er klart at AKP som parti har bruk for et nytt teoretisk/politisk fundament, nå som alle heltene er døde. I Klassekampen 20. februar får vi vite at AKP skal sette i gang et storstilt studieopplegg, der Den flerstemmige revolusjonen er et av de verkene som skal studeres. Det må jo bety at den skal være en viktig del av det fundamentet partiet skal bygge videre på, og derfor må «innlæres» i organisasjonen.

For et revolusjonært parti som skal ha ei framtid, er det viktig å utvikle en helhetlig revolusjonsteori som kan være gyldig både for de vestlige kapitalistiske landa og for de ikke-kapitaliserte. Men det spørs om man kan kritisere akkurat Kjersti Ericsson for ikke å ha utviklet det teorien og så skrevet boka om den.

Til slutt litt om kilder: Jeg synes at Kjersti Ericsson har vært vel intern i sitt valg av kilder. Det fins politisk tenkende personer og grupperinger også utenfor ml-bevegelsen, og det kan jo tenkes at det er blitt gjort teoretisk nybrottsarbeid der også. Tross alt fins det revolusjonære grupperinger som har vært uten stjerner å følge i atskillige tiår.

Kjerneproletariatet

Kvinnene og folk i den tredje verden er objektivt sett de mest undertrykte i verden. Imidlertid blir det problematisk nå de blir revolusjonære subjekter utifra sin undertrykthet. Jeg synes det er en tendens til at Kjersti Ericsson, utifra rent moralske kriterier, overser at mangel på de mest fundamentale godene og undertrykkelse generelt demper og begrenser mulighetene for opprør, i stedet for å forsterke dem. Det er ikke slik at de som reint faktisk har mest behov for at kapitalismen skal knuses, er de som er best i stand til å knuse den.

I Arbeidermaktgruppas tidlige barndom (tidlig på 1980-tallet) hadde vi bånd til Socialist Workers Party i England. Der var oppfatningen at klassekampen og den politiske virksomheten ville blomstre opp når den økonomiske krisa i Europa fikk utvikle seg. Det vi senere fikk oppleve, var at det motsatte var tilfelle, at krisa drev klassekampen tilbake. Tror Kjersti Ericsson noe tilsvarende når det gjelder landene i den tredje verden, at etter hvert som trykket fra verdenskapitalismen øker, vil de kaste av seg de imperialistiske åket og «melde seg ut av verdenskapitalismen»? Og at kapitalismen på den måten taper skanse for skanse? Dette forutsetter i så fall et element av «tro». I tilfelle det skjer, vil ikke det som erstatter kapitalismen være sosialisme.

Å være ledende i kampen mot kapitalismen forutsetter ikke bare at man har bevissthet om seg sjøl som undertrykt, men også at man har bevissthet om egen styrke og mulighet for sanksjoner. I kampen mot kapitalismen er den mest effektive måten å sanksjonere på å strupe merverdiproduksjonen. Dette er det bare kjerneproletariatet som er i stand til. I tillegg får det sin styrke fra allerede å være organisert som et kollektiv på grunn av måten produksjonen er organisert på, fra felles historie og tradisjoner og ved å være mange på hver arbeidsplass. Disse aspektene vil i mange tilfeller være like viktige som evnen til å ta kontrollen over merverdiproduksjonen.

Bevissthet

I «den indre boka» sier Kjersti Ericsson mye lurt om demokrati, om hvordan maktstrukturen under sosialismen må være organisert på lavest mulige nivå, med den målsettinga å organisere hverdagslivet på en fornuftig måte, i tråd med de lokale behova. Dette blir rota til i slutten av boka (kapitlet «Trengs det ledelse?»), når hun skal beskrive hvem som skal lede i arbeiderklassen og hvordan revolusjonær bevissthet utvikler seg. Igjen vil det være partiet som skal lede, fordi det er de som har utvikla bevissthet om hvilke motsetninger og undertrykkende strukturer som man har tatt med seg fra kapitalismen. Dette gir uttrykk for et syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet som jeg ikke kan slutte meg til. Jeg ser på dette som en kollektiv prosess, og er vel her mer i tråd med Rosa Luxemburg. Revolusjonær bevissthet utvikles ved at en gruppe gjør erfaringer, oppsummerer disse og handler systemoverskridende. På den måten kan ikke revolusjonær bevissthet spres «fra en person til en annen», rett og slett fordi den ikke er en bevissthet som hver enkelt har (fordi de har lest, studert eller blitt overbevist), men en kollektiv bevissthet som kommer til uttrykk i handling, i kamp. (Dette er en måte å tolke den gamle tesen om at bevisstheten «springer ut» av kampen på.) At enkeltpersoner har revolusjonær overbevisning muliggjør revolusjonær organisering også i tider med lavt klassekampnivå, men slik organisering alene vil ikke føre til revolusjon. Den forutsetter kollektiv bevisstgjøring og handling av arbeiderklassen.

På den måten er ikke revolusjonær bevissthet noe arbeiderklassen får tilført utenfra, fra «noen andre» som forstår å tolke virkeligheten for dem, der disse «andre» er det revolusjonære partiet. Da blir det ikke bare et spørsmål om de som skal lede klassen er i stand til å se helheten og mangfoldigheten i folks hverdag. «Å gå inn i virkeligheten og hverdagen til dem du skal lede, forstå deres verden innenfra, lytte og lære og ta vare på kunnskapene og erfaringene deres.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 213.) Hvem er det som er «du» her, er det det ledende kaderet?

Hvem skal styre?

Et slikt syn på utviklinga av revolusjonær bevissthet er etter min mening nødvendig, hvis den grasrotorganiseringa som Kjersti Ericsson legger opp til i boka si, skal være mulig å realisere. Hva er poenget med å gi folk stolthet og sjøltillit, hvis man etterpå skal fortelle dem at de ikke er i stand til å styre? Så det må partiet gjøre. At partiet utvikler seg fra å styre «for folket» til å styre «med folket» er en nyanseforskjell. Etter revolusjonen er makta «i folket». Det gir dem muligheten til «å velge bort» det revolusjonære partiet. Denne makta er det helt nødvendig å fastholde, hvis man ønsker en sosialisme som er demokratisk. Jeg tenker meg at det i den revolusjonære situasjonen og under sosialismen vil være flere partier som slåss om hegemoniet.

Kjønn og klasse

Jeg er ikke helt med i Kjersti Ericssons analyse av måten den marxistiske klasseanalysen også passer på motsetningen mellom menn og kvinner. Det er riktig at kvinneundertrykkinga er «innvevd i kapitalismens økonomiske, sosiale og politiske struktur» (Den flerstemmige revolusjonen, side 205), og at kapitalismen høster profitt av kvinnenes ulønte arbeid. Men derfra kan man ikke slutte seg til at kvinner som «kjønn» står i motsetningsforhold til kapitalen, på samme måte som arbeid og kapital står i motsetning til hverandre. Kvinner tilhører alle klasser, og har bevissthet både utifra klassetilhørighet og kjønn.

Demokrati og plan

Kjersti Ericsson drøfter det problematiske forholdet mellom direkte demokrati og overordna planer. Hvordan er det mulig å ha overordna planer for samfunnsmessig produksjon uten at det bygger seg opp et byråkrati der makta gradvis blir «skjøvet oppover»? Dette har Kjersti Ericsson helt rett i at er et av de virkelig problematiske spørsmåla! Arbeidermaktgruppa står i en tradisjon der man har tenkt seg det direkte demokratiet organisert gjennom arbeiderråd. Kjersti Ericsson er skeptisk til rådsorganiseringa fordi den tar utgangspunkt i produksjonen slik den er organisert under kapitalismen, og derfor ikke vil kunne ivareta demokratiet for dem som faller utenfor produksjonssfæren.

Jeg kan forstå den innsigelsen, men vi kan faktisk også tenke oss rådsmodellen brukt på andre arbeidsområder, uten at disse blir reine «supperåd» uten innflytelse. Det vil også være nødvendig med former for «sentraliserte styringsorganer», men her må forutsetningen være at disse består av valgte representanter som kan tilbakekalles av de som har valgt dem, og at vervene er tidsbegrensa. Noen «heltidspolitikere» kan det ikke bli snakk om under sosialismen. (Det er vanskelig å være konkret når det gjelder å beskrive en visjon.)

Det vil alltid være en fare for at det gror opp et byråkrati, en slags stat. I følge Kjersti Ericsson er det nærmest uunngåelig: «Heller ikke i land av vår type er det mulig å tenke seg en levedyktig sosialisme der flertallets interesser ikke forsøkes uttrykt gjennom et sentralt statsapparat og sentrale planer … Og staten må være garantist for noen grunnleggende rettigheter og felles standarder på ytelser som alle skal nyte godt av. Det betyr at det sentrale apparatet må ha makt.» (Den flerstemmige revolusjonen, side 176.) Jeg må spørre: hva er «staten» som skal binde sammen det «polysentriske samfunnet»? Det er klart at behovet for sentrale planer gjør det nødvendig med ei viss sentralmakt og global samordning. For meg er det likevel viktig at sentralmakta ikke skal få utvikle seg uhemma under sosialismen. Faren for byråkratisering er langt mindre når makta ligger «i folket» enn når «noen» styrer «for» eller «med» folket.

Økologi

Kapitalismen som økonomisk system kan ikke overleve. Ikke bare fordi den på en grusom måte holder store deler av verdens befolkning nede i stor nød, og på den måten er moralsk forkastelig, men fordi den av karakter er slik at den eter seg sjøl opp. Som revolusjonære må vi naturligvis ha det positive utgangspunktet at vi klarer å knuse kapitalismen, før kapitalismen tar knekken på det økologiske miljøet og gjør det umulig å bebo kloden. Men det betyr at vi ikke har all verden av tid!

Når Kjersti Ericsson tar dette opp i boka si, synes jeg det virker som om hennes løsning blir at vi vender tilbake til før-kapitalistiske produksjonsmåter. Hun ønsker å fjerne skillet mellom produksjon og reproduksjon, for å få med seg «hele arbeidet», også det ulønnete arbeidet som kvinnene gjør. Dette framtrer som en slags sjølbergingsutopi, der man gjør bruk av de naturgitte mulighetene. Det tror jeg kan bli litt vel mye saltfisk og frostskadde poteter til at det smaker godt av kommunismen for oss her oppe i nord.

Til tross for at overdreven industrialisering og teknologibruk har vært kapitalismens svøpe, må man ikke i sin frustrasjon slå over i reindyrka industri- og teknologifiendtlighet. Jeg ønsker industriproduksjon under sosialismen, og jeg tror at det er teknologisk mulig å organisere industriproduksjon som tar de økologiske hensyn som er nødvendige. Men jeg tror at sosialisme er en nødvendig forutsetning, arbeiderklassen er nødt til å sikre seg makta før teknologien kan brukes i folkets tjeneste. Jeg vil holde meg til at kapitalistisk industrialisering er en forutsetning for et sosialistisk samfunn. En industriproduksjon og anvendelse av avansert teknologi er nødvendig både for å dekke de materielle behova til alle mennesker på jorda og for å gi alle tid og mulighet til å være med og styre det nye samfunnet.

Dette er vanskelige spørsmål, men det er viktig å diskutere dem. Til det trengs det et levende revolusjonært aktivistparti, der alt kan diskuteres og ingen mener at de sjøl sitter med fasiten.

av Peder Martin Lysestøl

– Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn, skriver RVer og tidligere medlem av AKP, Peder Martin Lysestøl

Jeg vil i denne artikkelen så kort som mulig legge fram min argumentasjon for at jeg etter årsmøte i Sør-Trøndelag AKP 1992, valgte å melde meg ut av AKP og i stedet bruker den tida jeg har til politisk arbeid på å bygge opp RV som revolusjonært parti. Dette kan kanskje av enkelte virke som en beslutning om å avslutte et revolusjonært arbeid som har pågått siden 1964.(Først SF, så SUF, så AKP.)

Jeg håper det som er skrevet under viser at det ikke er snakk om denne typen drastiske standpunkt. Jeg er fortsatt marxist og sosialist. Jeg har fortsatt samme synet på kapitalisme og imperialisme. Jeg vil fortsatt bruke så mye tid som mulig til å slåss for et sosialistisk samfunn. Det dreier seg nok litt om ideologi og politiske standpunkt. Men først og fremst dreier det seg om hvordan vi mest hensiktsmessig skal bruke de relativt små kreftene vi har på en best mulig måte i årene framover.

Tre alternativer

Etter AKPs landsmøte har vi stått overfor tre mulige alternativer.

1. Bygge både RV og AKP. Dersom dette skulle være annet enn en taktikk, har et slikt alternativ bare mening om de to partiene er forskjellige. Vi kunne selvsagt tenke oss et stramt kaderparti-AKP og et breiere, mer åpent parti, RV. Jeg har tre hovedargument mot denne strategien: For det første, den er enormt ressurskrevende i ei tid hvor de revolusjonære kreftene er svake og hvor det er stort behov for å samle krefter. En slik spredning av kreftene kan føre til at vi hverken greier å bygge AKP eller RV. For enkelte, som han store oppgaver i et av partiene, blir det umulig å delta i det andre. Som fylkestingsrepresentant vil bl.a jeg være i en slik situasjon.

2. For det andre, det er ikke politisk behov for det. Det kunne vært behov om RVs politiske linje var svært forskjellig fra AKPs, at RV nærmest var en front. Ingen aktive i RV planlegger å beholde RV som front. Det kunne også være behov for to nokså like partier om vi levde under fascistiske forhold og AKP varden illegale delen av bevegelsen. Etter 1975 mente vi at dette kunne bli situasjonen i nær framtid. Jeg ser ikke bort fra at vi i vår levetid, vil oppleve en slik situasjon. Men i dagens situasjon mener jeg det er umulig å bygge partier ut fra en slik strategi.

3. For det tredje, en slik deling av de revolusjonære kreftene virker forvirrende på folk, skaper usikkerhet om hva vi står for, og svekker tilliten. Det blir vanskeligere å få oppslutning om begge alternativene.

Ett parti

Dette har vært mitt standpunkt i lengre tid. Nå ser det ut som om dette er umulig innafor ei rimelig tidsramme. En god del folk i AKP vil opprettholde partiet, uansett hva jeg mener. Dette er dermed reelt sett, ikke lenger noe alternativ. Det betyr dermed at jeg, når jeg ikke har tro på to partier, må velge. Dessverre betyr dette at jeg også må skille lag med en god del kamerater, som jeg i årevis har jobba sammen med politisk, og som jeg har stor respekt for. Men den politiske avstanden burde ikke bli større enn at vi reellt fortsatt må kunne samarbeide om det meste.

AKP eller RV?

Dette er det tredje alternativet. Jeg er tvunget til å velge. Som det framgår av det jeg har sagt over, har jeg foretatt et valg. Under vil jeg prøve å legge fram hovedinnholdet i den analysen som har ført meg fram til dette standpunktet.

Det er enighet om at vi må ha et revolusjonært parti. Men hva er det? Marx skriver nesten ikke noe om partiet. Lenin bygde sitt parti under helt spesielle politiske forhold. Da det tyske KP var på sitt største , var det temmelig forskjellig fra bolsjevikpartiet. Også AKP forandret seg en del etter 1975, selv om vi hele tida har vært sterkt påvirket av Lenins partiteori.

Partiformen må også sees i forhold til den politiske og ideologiske situasjonen. Det er klart partiet må bli annerledes under illegale forhold enn under demokratiske forhold. Dette er altså ikke så enkelt. Jeg vil under trekke inn noen forhold jeg mener er viktige å ta hensyn til når partitype skal avgjøres.

1. Ideologi-metode. Partiets ideologiske plattform må etter min mening være marxisme. Dette betyr først og fremst å ta utgangspunkt i Marx sine teorier, supplert med andre marxister som Lenin, Mao m.fl på enkeltområder. Jeg mener vi her kan ha stor nytte av å studere marxister i ulike «leire» for å ta med oss det vi har nytte av og lære av feil. En stor svakhet med AKP har vært at partiet har orientert seg for snevert og usjølstendig i forhold til de ulike marxistiske teoretikerne. Marxismen er ikke et dogme. Derfor betyr dette først og fremst å anvende den marxistiske metoden på dagens virkelige verden. Den marxistiske metoden betyr å ha en historisk-dialektisk tilnærming til politikken. Og å studere både utviklinga i basis og klassekampen når vi skal analysere den politiske situasjonen. Å studere både teori og praksis. Men praksis er det avgjørende kriteriet på sannhet!

De grunnleggende spørsmåla partiet må studere og ha et standpunkt til er (tror dette må være de viktigste): – klassekampen – kvinneundertrykking – imperialisme – rovdrift på miljøet – situasjonen for kapitalismen – statens rolle, herunder de parlamentariske organene – partienes rolle.

På alle disse områdene kan vi fort bli enige om hovedlinja, men i «ytterkantene» kan det være uenighet. Det viktigste nå er å gjenreise den ideologiske og politiske debatten. Ikke å avgrense oss fra dem vi ikke er helt enige med.

2. Den politiske situasjonen. Valg av parti avhenger også av vurderinga av den politiske situasjonen. For meg er disse forholda viktige:

a. Situasjonen i den tredje verden er fortsatt prega av nederlag og at imperialismen er på offensiven. Perioden før 1975 med seire for den tredje verden, ser ut til å ligge langt fram.

b. Utviklinga i sosialistiske land er både et informasjonsproblem og et spørsmål om den reelle situasjonen. Vi har i dag helt andre kunnskaper om den virkelige situasjonen i land som vi har regnet som sosialistiske – Kina, Albania. Den kunnskapen vi i dag har, gjør at jeg mener vi i dagens verden ikke har land jeg vil regne som sosialistiske. Samtidig er vi i en situasjon hvor Sovjet og Øst-Europa har brutt totalt sammen. Dette betyr at vi ikke har «modeller», som vi hadde tidligere. Og det betyr at tilliten til sosialismen i arbeiderklassen og blant progressive er langt mindre, i hvert fall prega av stor nøkternhet.

c. Den politiske situasjonen i Norge er prega av den internasjonale krisa i kapitalismen; mer intens rivalisering og økonomisk krigføring mellom de imperialistiske stormaktene, store omstillinger (EF) innafor landet, offensiven overfor arbeiderklassen etc. Arbeiderklassen er politisk svekka. I denne situasjonen har det også skjedd viktige endringer i klasseforholda i landet. Samtidig møtes dette av ulike typer av motbevegelser: Nei til EF, forsvar av offentlig sektor, miljøkamper, antirasisme. Fortsatt er det borgerlige demokratiet omtrent som tidligere, men det kommer stadig tiltak i retning av å svekke demokratiet.

RV har hatt framgang i valg, størst der vi har greid å knytte oss til motbevegelsene og avsløre de borgerlige partiene. Konklusjon:

• Det revolusjonære partiet må være bygd på marxisme, men udogmatisk og ha rom for ulike tolkninger. Ingen kan påstå at de har fasiten, hverken fra Marx eller «modeller». Dette åpner for spennende utfordringer og mye sjølstendig studering.
• De revolusjonære kreftene er for oppsplittet og svekket. Situasjonen krever større samling.
• Det er nødvendig å utnytte de politiske mulighetene maksimalt under demokratiske forhold. Partiet må
• derfor stå åpent fram og utnytte de parlamentariske organene så langt som mulig.
• De parlamentariske organene gir bare begrensa muligheter til å påvirke politikken. Partiet må hele tida arbeide i utenomparlamentariske organer, spre KK og ta initiativ til demonstrasjoner o.l.
• Et revolusjonært parti har bare aktive medlemmer å stole på. Det betyr at partiet må legge stor vekt på politisk og organisatorisk skolering av flest mulige medlemmer.
• For å sikre aktivitet og demokrati, må medlemmene, så langt som mulig, være organisert i partilag.

Hva slags parti?

Teoretisk sett kan både AKP og RV bygges opp etter de prinsippene jeg har nevnt over. Begge partiene har styrker og svakheter. Jeg skal kort nevne noen: AKPs styrke er fortsatt erfarne kadere og en organisasjonsstruktur som fungerer til en viss grad. Partiet har et ferdig utvikla program som er revidert i forhold til den politiske situasjonen og tidligere feil. Partiet har også gjort mye bra arbeid på en rekke områder, og har fordelen av å bygge på disse erfaringene i det videre arbeidet. Partiet har også internasjonale kontakter som er viktige for å få informasjon og drive aktivt internasjonalt arbeid.

Problemet med AKP for meg er følgende: Mange av partiets ledere er fortsatt sterkt prega av den situasjonen på 1970-tallet da partiet hadde si storhetstid. Det er for liten forståelse av det særegne i situasjonen slik den var, noe som gjør at en god del fortsatt tror at «situasjonen vil komme tilbake». Etter min mening dreier dette seg om:

SUF utviklet sin politiske linje og strategi for partibygging under påvirkning av den nye gymnas- og studentbevegelsen. Ungdom fra folket samlet seg på de store lærestedene. Aldri har ungdom vært i en så fri situasjon. Vi skulle erobre framtida. Alle var sikret arbeid. Ingen risikerte noe ved å bruke tida til politikk i stedet for å studere.

Husmorepoken var slutt. Jenter skulle jobbe. Jenter skulle studere. Dette førte til en rask radikalisering av kvinner i tusener. Disse ble en viktig drivkraft i den radikale ungdomsbevegelsen.

De første tendenser til etterkrigskrisa, strukturrasjonalisering, effektivisering av offentlig sektor, førte til at ungdom reagerte. De få streikene som var, fikk kraftig støtte. Vi ville slåss mot all undertrykkelse!

Den internasjonale situasjonen var preget av optimisme. Den alliansefrie bevegelsen, Kina, den tredje verden var på offensiven. I Indokina hadde folket reist kampen mot USA-imperialismen. I Palestina kjempet det lille, heltemodige palestinske folket.

De gamle partiene var ikke i stand til å fange opp den nye tida. Vi forkastet kompromissmakerne og reformistene. Vi ville gi arbeiderklassen og undertrykte folk uforbeholden støtte.

Det trengtes noe nytt. Det var ei ny tid!

Kina ga svaret på den nye retningen. Kina gikk imot reformismen. Den store polemikken viste at innafor marxismen gikk det to veier: Den revolusjonære, Kinas, og den reformistiske, Sovjets. Vi valgte Kinas vei.

Den unge , norske opprørske ungdomsbevegelsen, valgte, i ei tid fortsatt prega av høykonjunktur, Kinas vei. Jeg mener vi valgte riktig vei. Men, vi var unge, uerfarne. Når vi valgte Kina, valgte vi ganske ensidig og unyansert. På det verste ble vi tilnærma troende. Vi evna ikke å utvikle et positivt, men kritisk forhold til Kina. Vi aksepterte for mye i deres analyse. Vi kopierte for usjølstendig deres situasjon. Vi forsto ikke det hav av forskjell som var mellom det å bygge et revolusjonært parti i det industrialiserte, borgerlig-demokratiske Norge og i et tredjeverdenland, ofte under illegale forhold. Derfor ble vår analyse av verdenssituasjonen for enkel. Derfor ble vår analyse av partibygging under våre forhold for ensidig. Derfor ble vi alt for ukritisk til de indre forholda i Kina og Albania.

Det har ennå ikke vært en grundigere sjølkritisk diskusjon i partiet som går igjennom disse forholda. Dette er etter min mening en av årsakene til at mange fortsatt holder fast på dagens AKP. Mye er forandret i AKP siden den mest dogmatiske og sekteriske perioden. Men fordi det ikke har vært en grundig ideologisk diskusjon av fortida, dukker dogmatismen og sekterismen stadig fram igjen. Noen forandringer tvinger seg fram, men motviljen mot et oppgjør med partimodellen vi bygde opp, er sterk hos mange av de jeg regner som gamle ledere.

AKP ble bygd fordi de gamle partiene ikke var noe alternativ for oss. Dagens ungdom møter ikke den verdenen vi møtte. I ei tid med virkelig krise, er det ikke så lett å være idealistisk. For dagens ungdom har også AKP-alternativet feilet. Vi som forsvarte Kina. Som trodde på Albania. Med hvilken rett skal vi vente at ungdom slutter opp om oss når våre modeller har rast så til de grader sammen?

I stedet for å trekke ungdom med på en diskusjon om dette, være åpen for at vi har tatt mye feil, forsvarer AKP vår modell.

Det som er nevnt over, gjør at partiet ikke vil kunne samle den revolusjonære venstresida, og heller ikke virke samlende for andre. Særlig er dette en svakhet i forbindelse med rekruttering av ungdom.

Kadersituasjonen i partiet er også et problem. AKP er et parti som nå har ti år med organisatorisk tilbakegang. Dette preger i dag medlemmene sterkt. Svært mange medlemmer og partilag har opphørt å fungere. Mange steder i landet foregår alt i dag medlemmenes politiske arbeid gjennom RV.

Å gjenreise et parti som har gått såvidt mye tilbake, og som i tillegg i stor grad er et generasjonsparti, ser jeg på som en svært krevende oppgave.

At AKP ikke sjøl kan ta del i parlamentarisk arbeid er et annet stort problem. Dette er særlig en stor svakhet i ei tid hvor vi har muligheter til å jobbe åpent politisk. Få andre områder av politikken gir slike muligheter til å markedsføre oss som det parlamentariske. Å jobbe i skyggen av RV gir AKP et betydelig handicap.

Jeg har svært liten tro på at det vil være mulig å gjøre AKP til det ene partiet revolusjonære trenger. De politiske og ideologiske problemene er en ting. Men problemet med det parlamentariske arbeidet vil vanskelig kunne løses, så lenge RV er et alternativ og AKP ikke sjøl stiller til valg direkte eller i en valgfront.

Er RV bedre?

RV har tidligere vært AKPs valgallianse og er sterkt prega av det. Etter at det er vedtatt at RV skal bli parti, gir dette muligheter for en ideologisk og politisk flying start.

RV kan bygge på det beste i AKP og lettere forkaste ting vi mener er feilaktig.

RV har en god del av den samme typen medlemmer som AKP. Men antallet er større, bredden er større, og jeg tror entusiasmen også er større. RVs medlemmer er mindre skolerte, er mindre innstilt på hardt arbeid, men reelt, kanskje mer hardtarbeidende?

Det RV har av program er utvikla med sikte på at RV har vært valgallianse. Nå må programarbeidet få et annet siktepunkt og det må utvikles. Men det RV i dag har av program, plasserer partiet klart innafor en revolusjonær ,marxistisk tradisjon. Det vil sikkert stå strid om mange programatiske saker, men etter min mening er situasjonen innafor den sosialistiske bevegelsen slik at vi bør vise nokså stor teoretisk åpenhet. Det er i dag viktigere å åpne for debatt om mange teoretiske spørsmål enn å programfeste ei linje.

RV mangler AKPs organisasjon, men selvsagt også AKPs organisasjonsproblem. Det vil sikkert oppstå strid om hvor fast RV skal organiseres, men jeg har stor tro på at folk flest ønsker både partilag, aktivitet og en kontigent som monner.

RVs sterkeste kort er det parlamentariske arbeidet. Dette gir partiet en stor fordel både i markedsføring av politikken og i innflytelse. Nå må demokratiet styrkes i det parlamentariske arbeidet ved at representantene i større grad knyttes til partidemokratiet. At RV nå er parti gjør at det parlamentariske arbeidet må bli en del av partiets strategi og sees i forhold til den helhetlige partiplanen. Slik vil dette sterke kortet i framtida kunne utnyttes ennå langt bedre.

I forhold til marxister utafor RV og AKP og i forhold til unge folk vil RV være langt mer egna til å samle oppslutning og forene ulike retninger. I dagens situasjon må dette være en viktig målsetting med partibyggingen.

Når jeg velger å satse på RV, er det ikke fordi jeg ikke ser RVs svakheter, eller fordi jeg tror dette blir en lett match. Ingen kan garantere at vi vil lykkes, hverken med AKP eller RV. Jeg mener imidlertid mulighetene til å bygge det revolusjonære partiet jeg mener vi trenger i årene framover, er klart størst ved å satse på RV. Derfor blir dette mitt valg.

av Rune Soma

Store endringer har skjedd både nasjonalt og internasjonalt siden 1970-tallet. Dersom vi skal kunne bygge et revolusjonært sosialistisk alternativ for 90-åra, må vi trekke de første erfaringene fra disse endringene, både politisk og organisatorisk.

Den revolusjonære bevegelsen i Norge ble bygget opp på basis av 1970-åras politiske virkelighet. Revolusjonær organisering er i utgangspunktet enda viktigere i 90-åra enn det det var i 70-og 80-åra. Kapitalismen er inne i en lang, nedadgående bølge, hvor korte, knappe oppgangskonjunkturer erstattes av dype nedgangskonjunkturer. Et klart tegn på dette er arbeidsløsheten i de vestlige landa, som har økt jevnt og trutt siden midten på 70-tallet.

Borgerskapet i de rike landa har satt igang en generell offensiv mot arbeiderklassens posisjoner og erobringer og tvunget arbeiderklassen på defensiven. Men i ingen vestlige land har arbeiderklassen lidd noe definitivt, historisk nederlag, slik som f.eks. nederlaget overfor den tyske nazismen eller nederlaget i den spanske borgerkrigen var i 1930-åra.

RVs åpning

De største kampene ligger derfor foran oss. Hva borgerskapets offensiv foreløpig innebærer er velkjent; arbeidsløshet, lønnsnedslag, angrep på sosiale goder, kommunal fattigdom, angrep på faglige rettigheter. På mange måter er offensiven symbolisert gjennom den gradvise tilpassingen til EF og markedsliberalisme.

I denne situasjonen står arbeiderklassen uten noen strategi for motstand. Den tradisjonelle ledelsen i DNA og LO en i praksis medspillere i den borgerlige offensiven. SV er ikke villige til å se utenfor de parlamentariske institusjonene og de rammene kapitalismen setter. Det er derfor tvingende nødvendig at den revolusjonære venstresida konsentrerer kreftene om å bygge opp et politisk alternativ til sosialdemokratiet og SV, et alternativ som kan bidra til å gi motstandskampen strategisk retning, bidra til samordning og knytte sammen kampen innenfor ulike sektorer i samfunnet (kampen på arbeidsplassene, kvinnekampen, kampen mot nedskjæringer, miljøkampen osv.).

I dag står vi i en situasjon hvor det faktisk finnes en politisk åpning for å bygge et slikt alternativ. I motsetning til i andre europeiske land, har vi de siste åra opplevd en venstredreining i Norge. Denne dreininga vises i valg gjennom frafallet fra FrP og veksten for SV. Skolevalgene viser at radikaliseringa er størst blant de unge, særlig blant unge kvinner. I en situasjon hvor SV utvikler seg mot høyre, kan delen av dette potensialet vinnes for en revolusjonær kurs. Det er imidlertid ikke sikkert at denne venstredreininga vil vare.

Et faresignal er at åpent rasistiske grupper er i vekst og har klart å få et visst fotfeste i enkelte ungdomsmiljøer. Mange søker etter individuelle, i steden for kollektive, løsninger på de problemene de står overfor. Tiden er også moden for nye «sterke menn» og for nye høyrepopulistiske partier a la FrP. Situasjonen i dag gir derfor ikke bare muligheter, men også ansvar. Vi har ikke all verdens tid. Dersom vi ikke klarer å gripe de mulighetene som ligger i situasjonen, er vi medansvarlige dersom pendelen igjen skulle svinge mot høyre. Det er derfor på høy tid at de fornuftige kreftene på den revolusjonære venstresida samles og gjør noe med situasjonen.

På den ene sida er det nødvendig å utvikle en revolusjonær politikk som er tilpassa 1990-åras virkelighet. På den andre sida er det viktig at vi gjør dette innenfor organisatoriske rammer som sikrer de styrkeposisjoner som er oppnådd. Disse er kort oppsummert følgende: * Dagsavisa Klassekampen * RVs parlamentariske tilstedeværelse * Landsomfattende forankring * Nettverket på arbeidsplassene og i fagbevegelsen * Kvinnepolitikken * Begynnende forståelse for økologiske spørsmål.

AKP uaktuelt

Disse styrkeposisjonene er bygget opp med stor innsats fra AKP/RV-bevegelsen. Derfor er det fornuftig at det organisatoriske utgangspunktet for videre arbeid ligger her. Men AKP som partiprosjekt har utspilt sin rolle. Arbeidet med teoretisk og politisk fornyelse går alt for smått, og støter mot sterke konservative strømninger. Partiets sekteriske historie gjør det også vanskelig å gjøre AKP til noe samlende kraftsentrum for revolusjonære. Da er mulighetene for videreutvikling større i RV. Men for at RV skal kunne bli noe mer enn et utgangspunkt, må partiet fornyes; både organisatorisk og ikke minst politisk.

Demokratisk sosialisme

Den første betingelsen er at RV trekker konsekvensene av det endelige sammenbruddet for de stalinistiske byråkratregimene i Sovjet, Øst-Europa og Kina. En holdbar sosialismemodell må klart og entydig avgrense seg mot det de statsbærende kommunistpartiene bygget opp i disse landene. Den må i stedet ta utgangspunkt i folkelig sjølorganisering, i arbeiderklassens masseorganisasjoner, i sjølforvaltning av økonomi og samfunn. Forsvaret av demokratiske rettigheter (organisasjonsfrihet, pressefrihet mm) må være kompromissløst. Sosialismen må også stilles opp som en motsetning til «klientstaten», hvor befolkningen er atomisert og staten gjennom sitt byråkratiske apparat tar seg av «massenes velferd». I det sosialistiske samfunnet må mest mulig makt ligge i sjølforvaltingsorganene på grunnplanet, og folks egenaktivitet og deltagelse brukes som en virkelig ressurs. Dette er også den eneste måten en planøkonomi kan fungere på.

En nasjonal rammeplan som setter hovedprioriteringer, må kobles sammen med stor grad av selvbestemmelse for de lokale enhetene. Bare slik kan folks skaperkraft utløses. Demokratiet er således en produktivkraft i det sosialistiske samfunnet. I arbeidet med en ny sosialismevisjon må det gjøres mye teoretisk nybrottsarbeid. Men vi starter ikke på bar bakke. For det første har arbeiderbevegelsen internasjonalt konkrete erfaringer med forsøkene på å bygge opp sjølstyreorganer (de russiske sovjetene, rådsbevegelsen i Italia på 1920-tallet, opprøret i Ungarn i 1956, Solidaritets første fase i Polen osv). For det andre har den antistalinistiske venstresida faktisk diskutert disse spørsmålene helt siden 70-tallet.

Sosialdemokratiets krise

Det er også viktig at RV forstår det grunnleggende skiftet som er i ferd med å skje innen sosialdemokratiet. DNA har vært det bærende partiet for den kapitalistiske utviklinga i Norge etter krigen. Denne posisjonen har partiet kunne ha fordi det fortsatt i en viss mening er et arbeiderparti. Partiet har kunnet hente massiv støtte i arbeiderklassen fordi det har vært det viktigste redskapet for å «bytte» fred og ro i arbeidslivet med sosiale reformer. Dette «byttet» var også lenge til fordel for borgerskapet, i en situasjon hvor verdensøkonomien som helhet var i kraftig ekspansjon.

«Klassekompromiss» er et begrep som er blitt brukt for å beskrive denne situasjonen. DNA som parti har vært bærere nettopp av dette kompromisset. Dette «klassekompromisset» er nå i ferd med å gå i oppløsning. Hovedgrunnen er at borgerskapet ikke lenger har nytte av det. I den lange nedgangsbølgen som nå preger kapitalismen, er det nødvendig med en storstilt omfordeling av verdiene i samfunnet fra lønn til profitt; med en radikal forbedring i vilkårene for kapitalakkumulasjon. Fordi sosialdemokratiet fullt og helt identifiserer seg med det kapitalistiske systemet, danser man etter borgerskapets og industriens pipe. Den tradisjonelle sosialdemokratiske «velferdsstatspolitikken» erstattes av markedsliberalisme og EF-tilpassing. Men denne situasjonen er ikke uproblematisk for DNA. Gnisningene mellom DNA og fagbevegelsen er økende. Dette gjelder både holdningen til innstrammings- og arbeidsløshetspolitikken og til EF-spørsmålet. Den DNA-lojale toppen av fagbyråkratiet har gjentatte ganger måttet fungere som brannkorps overfor opposisjonelle strømninger.

Misnøyen kommer også til uttrykk gjennom sviktende velgeroppslutning, partiet nærmer seg nå faretruende den symbolske grensa på 30 prosent. Dette er klare signaler på sprekker i DNAs hegemoni i arbeiderklassen og i fagbevegelsen. Det åpner muligheter både for det fagopposisjonelle arbeidet og for sprekkdannelser på grunnplanet i DNA. For RV, som må ha som utgangspunkt å bygge et nytt arbeiderparti, åpner dette store muligheter, større muligheter enn dem som fantes på 1970-og 80-tallet.

SVs rolle

I dagens situasjon spiller EF-kampen en sentral rolle i forhold til dette perspektivet. Det er viktig å merke seg at dette ikke er noe særnorsk fenomen. Den svenske «Arbetarlistan» og turbulensen i det britiske arbeiderpartiet er eksempler på den samme prosessen. Samtidig viser disse eksemplene at det slett ikke ligger noen automatikk i at det er den revolusjonære venstresida som vil «tjene» på sosialdemokratiets krise. Derfor er diskusjonene om en riktig taktikk i forhold til dette spørsmålet svært viktig for RV.

SV er det partiet som i første omgang har profittert på DNAs krise. Partiet har kunnet målbære solidaritets- og miljøholdninger som står sterkt i folket. Samtidig har ledelsen, med Erik Solheim i spissen, lagt seg stadig tettere opp til Arbeiderpartiet. Partiet er i ferd med å forkaste marxismen, og nedtone sin antiimperialitiske profil. Denne høyreutviklingen er imidlertid ikke noen smertefri prosess. SV har tradisjonelt vært et sammensatt parti, som også har hatt revolusjonære sosialister i sine rekker. Sosialistisk Ungdom har vært og er det viktigste alternativet for radikaliserte unge. Deler av det «faglige SV» er i opposisjon til ledelsen. For RV er den videre utviklingen i SV viktig. Deler av SV-opposisjonen hører hjemme i et revolusjonært parti, og dette bør være RVs utgangspunkt i forhold til SV-debatten.

RV må vise stor vilje til usekterisk enhetsarbeid på konkrete saker, og oppfordre opposisjonen til å ta opp kampen om SV. I siste instans er RVs evne til å bygge opp et fungerende demokratisk aktivistparti til venstre for SV, det som kan gi polariseringen i SV fart. Samtidig er det viktig å huske på at SV neppe kan «ta over» DNAs plass i fagbevegelsen. Partiet har sitt sterkeste feste blant ansatte i offentlig sektor med høy utdanning, og hele partikulturen og arbeidsmåten er preget av dette. SV har svake tradisjoner i utenomparlamentarisk arbeid, og er i mye og mangt et «valgparti». I mange tilfeller (kanskje særlig i fagforeningene i industrien) vil forholdet til venstresosialdemokrater i DNA være viktigere enn forholdet til SV.

Omgruppering

Både utviklinga i DNA og i SV (og i og for seg NKPs oppsmuldring) viser hvor viktig det er at RV utvikler seg til et åpent og demokratisk parti, et reellt politisk verksted for revolusjonær teori og praksis. Bare gjennom en slik åpenhet, kan RV møte eventuelle oppbruddstendenser på en konstruktiv måte. 1970-tallets ferdige «verdensanskuelser» og sekteriske skråsikkerhet må erstattes av meningsbryting og erfaringsutveksling. Dette er også en forutsetning for at RV skal ha mulighet til å trekke med seg radikale aktivistene som ikke tilhører noe parti, nyradikalisert ungdom og folk som jobber innenfor «bevegelsene».

Den stalinistiske «kaderparti»-tanken med sterk toppstyring og forbud mot tendensorganisering og tverrkontakt innad må definitivt kastes på skraphaugen. I stedet må RV lære seg å leve med meningsbryting, med skarp diskusjon og uenighet. Utfordringen blir å sørge for at diskusjonene og meningsbrytingen ikke blir et mål i seg sjøl; ikke lammer RVs evne til å handle politisk. Eksperimenteringen med nye organisasjonsformer og samarbeid mellom revolusjonære fra ulike teoretiske tradisjoner er for øvrig heller ikke noe særegent for Norge.

Nittiåras utfordring

I Europa har vi flere eksempler på tidligere «konkurrenter» som har fusjonert for å forsøke å møte 1990-åras utfordringer. I Danmark har fire organisasjoner gått sammen i en felles valgfront og startet utgivelsen av en felles ukeavis. I Spania ble nylig de to største gruppene til venstre for Kommunistpartiet samla i en organisasjon. En uhyre spennende utvikling har nettopp starta opp i Italia: Etter en sprekk i det italienske kommunistpartiet (folk som protesterte mot PCIs «sosialdemokratisering») som tok med seg over 100.000 av partiets medlemmer, har det nå blitt stifta et nytt parti som samler hele den italienske venstresida.

Også i den tredje verden ser vi liknende eksempler. Brasils Arbeiderparti (PT) og samarbeidet mellom venstrekreftene innenfor Frente Amplio i Uruguay er eksempler fra Latin-Amerika. Interessant er det at den latinamerikanske venstresida også har fått i gang en diskusjon på kontinental basis. Det er hittil avholdt to konferanser hvor hele den latinamerikanske venstresida (68 organisasjoner fra 22 land) har møttes til diskusjon om sosialismens framtid og revolusjonær strategi. I Nord-Afrika ble fusjonen av fire organisasjoner i Senegal i desember fulgt opp av et tilsvarende forsøk på å starte et panafrikansk forum.

Kanskje RV kunne ta på seg rollen som pådriver for et tilsvarende europeisk nettverk, kimen til et alternativ til kapitalens Europa/EF-visjon?

Demokratisk

Hvordan skal RV kunne klare å bygge opp en organisasjon som på den ene sida er i stand til å leve med indre politisk uenighet og skarpe debatter, og på den andre sida evner å handle enhetlig? Dette krever en organisasjonsmodell som klart avgrenser seg fra den stalinistiske.

Første betingelse er at politisk uenighet ikke i utgangspunktet stemples som uttrykk for ulike klasseinteresser. Den revolusjonære bevegelsen vil på godt og vondt avspeile de motsetningene som finnes innenfor arbeiderklassen; mellom kjønn, mellom etnisk tilhørighet, mellom faggrupper og mellom generasjoner. Et sunt revolusjonært parti vil også avspeile ulik vektlegging i ulike deler av den progressive bevegelsen; mellom miljøhensyn og hensynet til arbeidsplasser, mellom behovet for internasjonal arbeidersolidaritet og behovet for å forsvare nasjonale interesser, mellom langsiktige mål og kortsiktige kompromisser.

Slike motsetninger er reelle samfunnsmessige motsetninger, og kan ikke løses gjennom ledelsesdiktat og direktiver. Den eneste fornuftige måten å behandle disse motsigelsene på er at partiet gis en maksimal demokratisk organisering. Dette innebærer blant annet retten til å ta kontakt på tvers i organisasjonen, retten til å bygge nettverk og til å organisere politiske tendenser og fraksjoner. I dagens RV er det en sterk tendens til å løse politiske motsetninger gjennom organisatorisk manipulering. Dette er en arv fra det sentralistiske «kaderpartiet» AKP, som det må bli slutt på.

Hvor går RV?

Debatten om oppbygging av RV er allerede kommet et stykke på vei. Plattformen for AKP-sentralstyrets mindretall i høst (trykket som bilag til internavisa Opprør) en et bra utgangspunkt. Det samme er synspunktene som er presentert av f.eks. utbryterne fra AKP i Sør-Trøndelag i februar i år og av årsmøteflertallet i Bergen RV. Det er derfor ikke noen grunn til her å gå konkret igjennom oppgavene på kort sikt. Det største problemet ligger dessverre fortsatt i AKP. Tesen om å bygge «både RV og AKP» betyr spill av krefter, og kan bety at deler av AKP i praksis vil forsøke å bremse RVs utvikling til et selvstendig parti.

Tida fram mot landsmøtet i 1993 vil vise om dette er tilfellet. 1992 blir et viktig år for RV. Klarer vi i år å legge grunnen for et sterkt parti, bygget opp fra grunnplanet gjennom aktive lokallag med allsidig politisk virksomhet, har vi tatt det første skrittet. Vi i AMG skal i alle fall delta for fullt i dette arbeidet.

av Tollef Hovig

Det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert. Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi.

Jeg har i en tidligere artikkel i Røde Fane kritisert det jeg har kalt mlm-bevegelsens politiske økonomi. Det har desverre ennå ikke vært noen som har sett seg anledning til å kommentere denne kritikken. For det første hevder jeg at mlm-visjonens politiske økonomi er til forveksling lik den tradisjonelle øst-europeiske. Den baserer seg på de samme grunnsetningene og til og med mange av de samme lærebøkene. NKP baserer sin politiske økonomi på nøyaktig den samme tradisjonen. Se f.eks. Hans I Kleven: Krisen og arbeidsløshet, hvorfor? (Falken forlag 1984), hvor han gir en framstilling av denne visjonen som på mange måten er bedre enn det mlm-visjonens fanebærere klarte i sin tid. Så sier mange til meg at AKP slett ikke sverger til noen politisk økonomi. Det hevder jeg er feil, og hvis det hadde vært sant hadde det vært ennå verre.

AKP publiserte i tiden fra 1973-83 mye materiale om politisk økonomi, både programmatisk i forskjellige former, og gjennom studiesirkler som presenterte partiets politikk. Rett skal være rett, de siste 7-8 årene har lite vært gjort på dette feltet, men det betyr ikke at det er tatt noe oppgjør med det man har stått for tidligere, eller at det liksom bare er glemt. Så AKPs oppfatning av den politiske økonomi står fast, og er ganske lett tilgjengelig for alle som er interessert.

Hvorfor hadde det vært mye verre for partiet AKP om det ikke hadde hatt noen oppfatning av den politiske økonomien?

Jo, fordi hvis man, som partiet gjør, kaller seg marxistisk og kommunistisk, forutsetter det en teori om sosialisme og kommunisme, og forskjellen på Marx og andre av datidens teoretikere var den samme som vi ser mye av i dag; stikkordet er den vitenskapelige sosialismen. Et av de viktige kjennetegnene ved marxismen er at ideer om sosialisme springer ut av den politiske økonomien, i og med at sosialismen er en samfunnsformasjon som springer ut av en ferdig utviklet kapitalisme. Det er hvordan man ser på det kapitalistiske samfunns økonomiske totalprosess, som bestemmer hvordan man ser på den vitenskapelige sosialismen og dens muligheter. Motstykket dengang som nå, var dem som ble kalt utopister, som bygde seg framtidsvisjoner ut i fra forskjellige andre slags teorier og virkelighetsoppfatninger. Så hadde ikke AKP hatt noen oppfatning om den politiske økonomien, måtte de følgelig vært utopister, som det for så vidt fins mange avskygninger av i Norge.

SUKP(b) umulig

I den tidligere artikkelen i Røde Fane begrunner jeg nærmere at den politiske økonomiske tradisjonen man han hatt i Øst-Europa, NKP og AKP har spilt fallitt i praksis og følgelig også må være en feil teori. Jeg tror Marx hadde rett når han i 1859 skrev i Forord til kritikk av sosialøkonomien; … Derfor stiller menneskeheten seg alltid bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv bare oppstår når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess … En av mine påstander er at SUKP(b) prøvde seg på noe som viste seg å være umulig. De hevdet at kapitalismen (inkl i Sovjet, som var svært tilbakeliggende i forhold til Europa forøvrig) allerede i 1910-20 befant seg på slutten av sin utviklingsprosess (jfr. f.eks. Lenin: Imperialismen), en påstand og en forutsetning som har vist seg å være fullstendig feil.

Så laget SUKP(b) m.fl. en spesiell tolkning av den politiske økonomien, og en derav følgende sosialismeteoni, hvis sentrale elementer var plan kontra marked og statseiendom kontra privateiendom. Dette var etter mitt skjønn en feilaktig tolkning av den politiske økonomien, og følgelig også en feilaktig sosialismeteori, som også på mange måter sto i direkte motsetning til Marx’ politiske økonomi. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx’ politiske økonomi. Hvilket nivå produktivkreftene har utviklet seg til, innebærer en konkret vurdering av konkrete samfunn. Men denne konkrete vurderingen er (behagelig nok for SUKP(b)) unødvendig i deres utlegning av den politiske økonomien. Dette var kanskje også den eneste muligheten SUKP(b) hadde, for hvis (iflg. Marx) de materielle vilkårene for dens (les sosialismen) løsning ikke var til stede eller kanskje kommet altfor kort i sin emningsprosess, var ikke forutsetningene for at SUKP(b) kunne finne noen løsning på hvordan sosialismen kunne skapes til stede. De måtte lage en teori som gjorde det mulig for dem å gjøre en sosialistisk revolusjon i et svært tilbakeliggende land (og følgelig alle tilbakeliggende land), og den prakket de på en hel verdensbevegelse, og de som vil se, ser i dag hvordan det gikk.

Spørsmålet vi må stille nå er om det er mulig å fremme en annen tolkning av den politiske økonomien, med en derav følgende sosialismevisjon? Har kapitalismen i sin utviklingsprosess kommet så langt at vi kan komme noe nærmere løsningen på dens skjebne, og kanskje stille opp en troverdig sosialismevisjon. Jeg vet ikke, og har heller ikke lyst til å spå kapitalismens snarlige bortgang, men jeg har lyst til å legge fram en skisse til en alternativ forståelse av den politiske økonomien, og den derav følgende sosialismevisjon.

Motsigelsen

Marx oppsummerer i det tidligere omtalte skriftstykket Innledning til kritikk av sosialøkonomien, det han oppfatter som den grunnleggende motsigelse ved den kapitalistiske, og for så vidt andre produksjonsformer. Det er at produktivkreftene utvikles, og det fører til at de på et gitt stadium av sin utviklingsprosess kommer i motsetning til de rådende produksjonsforholdene. (Produksjonsforholdene i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur.) Dette blir da tolket av den «klassiske» (Øst-Europa, AKP, NKP) tradisjonen dithen at kjernen ved produktivkreftenes utvikling er at de blir mer og mer samfunnsmessige (les større og mer konsentrerte), dette motsvares av en tilsvarende utvikling i produksjonsforholdene, som også blir mer og mer samfunnsmessige (les mer og mer statlige). Produksjonsforholdene reduseres i denne tradisjonen fra å være samfunnets økonomiske struktur til å være eiendomsforholdene.

Når da folket har eller tar makta i staten (forutsatt de samfunnsmessiggjorte produksjonsforholdene), oppstår sosialismen, og folket mister makten i staten (les kontrarevolusjon), oppstår det statsmonopolkapitalisme. Jeg tror virkeligheten selv han felt sin dom over denne tolkningen av den politiske økonomien mer virkningsfullt enn noen skriftlig utlegning kan klare. Hvis man leser hele det overfornevnte skriftstykket til Marx, virker da også denne «klassiske» tolkningen ganske sær og spesiell rent teoretisk også.

Jeg mener en annen tolkning må være mye mer nærliggende og i samsvar med Marx; kjernen i produktivkreftenes utvikling under kapitalismen er at fast kapital (maskiner m v) fortrenger det levende arbeidet (les økende mekanisering). En trenger for så vidt ikke mer enn overflatiske kunnskaper om Marx’ skrifter for å fastslå at det er en tolkning han har skrevet svært mye om (f.eks Kapitalen bind 3, kapittel 1-20).

Den viktigste konsekvensen denne tolkningen får for samfunnets økonomiske struktur er det Marx kaller den stigende organiske sammensetningen (les stadig økende mekaniseringsgrad). Denne stadig stigende organiske sammensetningen vil på sikt føre til en tendensielt fallende profittrate, som vil være katastrofalt for systemet. Dette fallet i profittraten kompenseres lenge (paradoksalt nok) både av en rask utvikling av produktivkreftene og andre årsaker som holder profittraten oppe. Etter hvert som den kapitalistiske produksjonsformen utvikler seg, vil den stadig økende organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) føre til at muligheten til å opprettholde en høy profittrate gjennom en stadig rask utvikling av produktivkreftene svekkes, og deretter forsvinne. Det vil føre til en generell nedgang i profittraten, og kapitalismens vekstkraft vil forsvinne. Da vil den yrkesgruppe som i dag skriver kommunismens nekrolog, bli nødt til å spisse blyantene på nytt, for å skrive kapitalismens nekrolog.

Begrepene

Det er vel forskjellig hvilke kunnskaper denne leserkrets har om Marx’ politiske økonomi. Jeg skal derfor prøve å forklare litt nærmere de begreper og premisser som ligger til grunn for overnevnte tolkning, og antyde hva slags sosialismeteori det kan føre til. Det er en avveining hvor detaljert en skal gå igjennom forskjellige ting, og jeg velger å gå lite i dybden på ting som jeg oppfatter som ukontroversielle for den litt marxistisk skolerte leser.

Et viktig premiss er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, og merverdien er en av de viktigste bestanddelene i profittraten. Maskiner skaper ikke merverdi, men overfører sin verdi til varen. Dette reflekteres bokføringsmessig i at maskinen normalt avskrives på et visst antall produkter.

Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker. Hvis det da er sånn at det bare er det levende arbeid som skaper merverdi, må dette nødvendigvis føre til en fallende profittrate. Et annet moment er det rent matematiske, dess mer kapital en har, dess vanskeligere blir det å opprettholde profittraten. Man kan enkelt si at har man en kapital på 100, som man gjennom et år får 10 % rente på, dvs. 10, har man ved årets slutt 110. Investerer man så de 110 må man ved neste års slutt ha ut 11 i stedet for 10 for å opprettholde avkastningen på 10 %, og så videre år etter år, noe som viser seg umulig.

Økonomen Torstein Dahle regnet en gang ut at hvis man investerte en krone på Jesu tid, måtte man ha omtrent verdens samlede kapital i dag for å oppebære rentefoten.

Hastigheten andelen levende arbeid synker med, har gått i ujamnt tempo i kapitalismens historie, men den har hatt et akselererende tempo de siste tiårene, datarevolusjon, robotisering, farvel til proletariatet m.v. kan stå som stikkord her.

Det vi ser i dag er da også at den kapitalistiske produksjonsprosessen skranter. Profittraten har de siste årene vært raskt synkende i de fleste kapitalistiske land.

Profittraten

For å lette leserens mulighet til å følge med her vil jeg kort gjengi profittratens bestanddeler og formel: p = profittrate, m = merverdi (den delen av det levende arbeidet som ikke går til v cf = konstant, fast kapital (maskiner, bygninger m.v), cs = konstant sirkulerende kapital (råvarer, energi m.v), v = variabel kapital (arbeidskraftens verdi) og p= m /(cf+cs)+v.

Mange sier til meg at dette snakket om profittratens fallende tendens har vi hørt i mange, mange år, og det har i alle fall ikke holdt stikk. Nei, det er noe i det, det finnes et utall faktorer som motvirker profittratens fall, og disse har vært sterkt undervurdert.

Særlig er det to helt sentrale faktorer som etter mitt skjønn har vært sterkt undervurdert, og det er de momentene Marx kaller billiggjøring av den konstante kapitalen og økningen av den ekstra relative merverdi (for det siste se Kapitalen, bind 1, del 2, side 173-175, Oktober). Dette trenger en grundigere forklaring.

Først billiggjøring av det konstante kapitalens faste del. Det er sånn at hvis man tar i bruk ny teknologi, er det fordi man kan spare penger. Det betyr at det som regel ikke bare er arbeidet man sparer inn, men også maskindelen.

Ta et eksempel: Vi har en skomaskin som produserer 1.000 sko i sin levetid Maskinen koster 1.000 kr og arbeidstiden per sko er i gjennomsnitt 1 timeverk (tv), dvs at det går 1.000 tv totalt. Så gjøres en oppfinnelse. Vi får en ny skomaskin til 1.000 kr, men den lager 2.000 sko i løpet av de 1.000 tv. Vi ser da at:

Antallet timeverk reduseres med 50 %. I eksempel 1 brukte vi 1 tv per sko, i eksempel 2 0,5 tv per sko.

Maskinkostnaden reduseres med 50 % per sko. I eksempel 1 er maskinkostnaden per sko 1 krone og i eksempel 2 50 øre. Vi ser her at den organiske sammensetningen forblir uforandret på tross av oppfinnelsen. I eksempel 1 vil den være 1 tv = 1 eller 1 kr. I eksempel 2 vil den være 0,5 tv = 1 eller 0,50 kr.

Tenk bare på utviklingen innenfor databransjen, hvilket enormt prisfall det har vært per regneoperasjon der. Det er åpenbart at dette prisfallet i lange perioder oppveier reduksjonen i levende arbeid, og følgelig en sterkt motvirkende tendens til profittratens fall.

Ekstra merverdi

Det andre begrepet vi må se litt på, er den ekstra relative merverdien. Det er sånn at på et gitt historisk tidspunkt finnes det en gjennomsnittlig merverdi i en bransje, forutsatt et gitt teknologisk gjennomsnitt. Hvis man gjør en oppfinnelse i bransjen, vil det føre til at det i en periode oppstår en ekstra merverdi i bransjen. Den består i den ekstra merverdi som de som innfører oppfinnelsen først får i forholdet til det eksisterende gjennomsnittet i bransjen. Denne ekstra merverdien vil forsvinne når oppfinnelsen er absorbert i bransjen, og et nytt gjennomsnitt inkludert oppfinnelsen er opprettet. Hvis man så ser for seg en bransje hvor det foregår en jevn strøm av oppfinnelser /utvikling, vil det likeledes oppstå en permanent strøm av ekstra relativ merverdi. Hvis vi tenker dette utlignet på alle samfunnets bransjer, vil vi se at et samfunn i rask teknologisk utvikling, vil belønnes med en tilsvarende strøm av ekstra relativ merverdi, som er et svært viktig bidrag til å holde profittraten oppe. Den teknologiske utviklingen har gått i bølger opp gjennom årene, og det er en del av opphavet til teorien om «de lange bølgene», som jeg synes er en fornuftig teori som jeg skal berøre senere.

Det finnes også en lang rekke andre motvirkende årsaker til profittratens tendensielle fall. Den viktigste historisk sett har vært å presse lønningene nedover og derigjennom merverdien opp. Denne metoden vil så vidt jeg kan forstå miste effekt proporsjonalt med at andelen levende arbeid synker, noe jeg skal komme tilbake til. Det man så tyr til, er å skvise offentlig sektor for å få ned velferdskostnadene, noe som er et annet uttrykk for nøyaktig den samme metoden. Alle goder som det arbeidende folket har, koster i siste instans kapitalen noe, og må følgelig presses ned for å heve merverdiraten. I det perspektivet bør vi se på den voldsomme omfordelingsoffensiven fra «oss til dem», dvs kapitalen, som politikerne og næringslivet kjører nå.

Kapitalens omslagstid

En annen motvirkende tendens er det Marx kaller forkorting av kapitalens omslagstid. Det er i korthet sånn at hvis man kjører en runde med kjøp av råvarer m.v, – produksjon – salg (f.eks. 30 kjøp – 70 produksjon – salg 110, dvs kostnader 100, fortjeneste 10) på et år, tilsvarer det et omslag per år. Klarer man f.eks å kjøre to tilsvarende runder per år, vil det årlige overskuddet sannsynligvis bli mer enn 20. Det kommer av at lagertiden per vare blir forkortet, utgiftene til den faste, konstante kapitalen vil bli vesentlig redusert (en kapitalist ville vel sagt optimal utnyttelse av maskineriet). Dette siste er særlig viktig i tider med rask teknologisk utvikling, da faren for at maskineriet blir forelda før det er nedskrevet er spesiell stor da. Det utviklede kredittvesen, datateknologi o.l. virker som katalysatorer på dette feltet.

En femte motvirkende faktor er prisen på råvarer, energi m.v, dvs kapitalens konstante, sirkulerende del. Med Golfkrigen om kontrollen over oljen friskt i minne, får man en antydning om viktigheten av dette. Mye av motivasjonen for å engasjere seg i den tredje verden er nettopp å sikre seg tilgang på billige råvarer, uten at jeg skal gå i detalj på det her.

En annen motvirkende faktor en organiseringen av utpiningen av den tredje verden. Netto kapitaltilstrømning fra den fattige til den rike verden har vært rimelig stor i mange år. Et spørsmål er om den snart har nådd sin fysiske yttergrense, eller om den kan utvikles videre. Kampene for og imot å holde kapitalstrømmen på det nivået den er, vil sikkert tilta. Men jeg tror det er en overdrivelse som enkelte synes å mene, at denne formen for å heve profittraten er den mest sentrale av alle, og den formen den globale klassekampen grupperer seg rundt.

En sjuende motvirkende faktor er strømlinjeforminga av den samfunnsmessige organiseringa. Dess mindre friksjon kapitalen møter på sin ferd, dess bedre går alle de overfornevnte momentene. Her kan politikere, lovgivning m.v spille en stor rolle. Jeg tror at deler av motivasjonen for EF kan finnes her. Dette er alle faktorer som motvirker profittratens fall, og i lange perioder kan den pga disse faktorene stige. Hvordan utviklingen av profittraten vil forløpe i konkrete historiske epoker, kan ingen krystallkule gi svar på, vi ser at det er en uendelighet av muligheter for påvirkning av den, og bare helt konkrete studier av virkeligheten kan gi noen anvisning. Men det som ikke er til å komme fra, er at andelen levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen stadig synker. Følgelig vil profittraten og måtte falle før eller senere.

Fallets problem

Jeg mener at dess lenger den kapitalistiske produksjonsprosess er kommet i sin utvikling, dvs dess høyere den organiske sammensetningen (les mekaniseringsgraden) er, dess større problemer vil de motvirkende årsaker få med å gjøre seg gjeldende. Hvis man tenker seg kapitalismen som en utviklingsprosess som har en begynnelse og en slutt, tror jeg profittraten vil få en tiltagende synkende tendens dess lenger ut i prosessen man befinner seg. Ta merverdiraten som eksempel. Dersom man forestiller seg en produksjon i en tidlig fase av kapitalismen (dvs ved en lav organisk sammensetning), består et totalprodukt av la oss si 100 enheter, hvorav 30 er konstant kapital og 70 er variabel kapital, hvorav 40 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Hvis man senker lønningene, dvs den nødvendige arbeidstid, med 10 % vil det utgjøre 4 enheter som flyttes fra det nødvendige arbeid til merarbeid. Man får da et totalprodukt fremdeles på 100 med 30 konstant kapital, 36 nødvendig arbeid og 34 merverdi. Vi ser altså at ved 10 % lønnsnedslag øker merverdien fra 30 til 34. Hvis man befinner seg litt lenger ut i kapitalismens utviklingsprosess, har totalproduktets sammensetning forandret seg, den organiske sammensetningen har steget. Totalproduktet er fremdeles 100, den konstante kapital har øket til 60, og den variable er 40, hvorav 10 er nødvendig arbeid og 30 er merarbeid. Vi ser da at 10 % lønnsnedslag (dvs reduksjon i den nødvendige arbeidstida) slår annerledes ut. 10 % av 10 = 1. Det nye totalproduktet, som fremdeles er 100, vil da ha forandret sammensetning slik, konstant kapital er 60, den nødvendige arbeidstida er 9 og merverdien er 31. Vi ser at ved denne organiske sammensetningen fører 10 % lønnsreduksjon til at merverdien stiger fra 30 til 31, vesentlig mindre utslag enn det forrige eksempelet. Vi ser at dess høyere organisk sammensetning samfunnet har, dess mindre effekt vil lønnsnedslag ha.

Dette fenomen reflekteres rundt om i tillitsmenns regnestykker og viser at lønnskostnadene som regel utgjør en ganske liten del av totalkostnadene. Ta det fenomen at Teko-bedrifter som tidligere flagget ut til lavkostland, nå er så automatisert at de vender tilbake, fordi lønnskostnadene spiller liten rolle. Betydningen av en økning i den ekstra relative merverdien og likeledes en ytterligere nedpressing av den konstante kapitalens verdi reduseres proporsjonalt med den stigende organiske sammensetningen. Problemene med å holde «innovasjonsstrømmen» på et like høyt og helst økende nivå blir større. Hvis innovasjonsstrømmen (les hastigheten i den teknologiske utvikling) synker, får det umiddelbare konsekvenser for den jevne flyten av ekstra relativ merverdi. Og ettersom, la oss kalle det, volumet i vitenskapens verden stadig øker, koster det stadig mer kapital å holde samme takten som tidligere i volumutvidelse.

De lange bølger

Vi er her inne på teorien om de lange bølgene igjen, som i korthet og overforenklet går ut på at det i perioder gjøres kvalitative teknologiske sprang (f.eks datarevolusjonen), begynnelsen av bølgen. Så følger en lang periode med kommersiell utvikling av teknologien (f.eks pc, laserskrivere, modem osv osv), bølgetoppen. Så flater utviklingen ut, de nye varene er stort sett innarbeidet i samfunnet, og vi nærmer oss bølgedalen. Når det gjelder de øvrige motvirkende årsaker, skal jeg ikke her gå innpå deres sannsynlige teoretiske utvikling og heller ikke deres konkrete utvikling og hvilket potensiale det ligger i dem, det er stoff nok til en bok eller flere.

Profittratens konsekvens

En fallende profittrate får fort ganske rystende konsekvenser for det kapitalistiske systemet, både for de kortsiktige sykliske krisene og for systemets mere langsiktige utvikling.

En stabil høy profittrate gir kapitalismen en gunstig utvikling. Det er den situasjon vi har hatt i flere tiår etter andre verdenskrig. Det fører til en høy akkumulasjonstakt (les stor vekst) av kapitalen.

Forenklet kan vi si at hvis man har en totalkapital på 100 som gir en profitt på 10 i løpet av et år, sitter vi ved årets slutt med en totalkapital på 110, hvorav vi kaller 100 originalkapital og 10 for tilleggskapital. I en situasjon med økende eller stabil profittrate vil de 100 i originalkapital gå inn i kretsløpet sannsynligvis til en tilnærmet lik rate, og det vil heller ikke være problemer med å finne beskjeftigelse for tilleggskapitalen på 10 til en like høy eller kanskje enda høyere rate.

Men dersom vi har en synkende rate, vil vi få problemer med å beskjeftige tilleggskapitalen. Det vil oppstå kamp mellom ulike kapitaler, både originalkapitaler og tilleggskapitalen, og flere vil bli tilintetgjort eller lagt brakk i påvente av en høyere profittrate. Vi vil få en situasjon hvor kapitalens totalvolum krymper i stedet for som ved en stabil eller økende rate hvor totalvolumet vil øke.

Det som skjer ved en synkende rate er at totalkapitalen må tilpasse seg en lavere gjennomsnittlig profittrate, og det skjer ved en krampetrekning (syklisk krise), for så å kunne øke volumet ut fra denne nye, lavere plattform for profittraten.

Ved sterkt synkende gjennomsnittlig profittrate vil disse krisene komme ofte og være stadig dypere. (For en glimrende framstilling av dette kriseforløpet se Karl Marx: Kapitalen, 3. bind, side 220-243, Bo Caverfors Forlag/Clarte.)

Den viktigste konsekvensen av en langsiktig fallende profittrate vil etter mitt syn være at kapitalens vekstkraft svekkes sterkt, og slår over i reduksjon av totalvolumet. Denne reduksjonen av totalvolumet vil gå raskere eller saktere, alt avhengig av om man er i en krisefase (krampetrekning), og av hvor raskt profittraten faller. På meg virker det opplagt at profittraten har sunket kraftig de siste årene i de fleste kapitalistiske land. Hvorvidt dette vil fortsette eller ei, kan bare konkrete studier av de tendenser som påvirker profittraten gi svar på.

I Europa vil dannelsen av EF og utviklingen i Øst-Europa øver stor innflytelse på profittraten, men jeg vil tro at teoretikere som i dag snakker om to-tredelssamfunnet, fort kan komme i en situasjon hvor de må snakke om en-tredelssamfunnet.

En annen sosialisme

Dersom vi får en reduksjon i totalvolumet pga en fallende profittrate, går det an å lage noe slags sosialismeteori ut ifra det?

Jeg tror ja, og vi vil kanskje kunne få. en sosialismedefinisjon som ligner på: Sosialisme er når bytteverdiproduksjonen opphører og bruksverdiproduksjonen blir det mest effektive/dominerende i samfunnet.

Eller la oss si det med Karl Marx’ egne ord: Det virkelige hinderet for den kapitalistiske produksjon er kapitalen selv. Dette at kapitalen og dens selvformering fremstår som produksjonens utgangspunkt og sluttpunkt, dens motiv og endemål; at produksjonen bare er produksjon for kapitalen og ikke tvert imot at produksjonsmidlene bare er middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn. (Marx, bind 3, side 228, Bo Caverfors forlag/Clarte.) Disse definisjonen betyr etter min mening omtrent det samme.

Sosialisme i praksis

La oss gå tilbake til det Marx skriver i Forord til kritikk av sosialøkonomien, «en samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innenfor rammen av det gamle samfunn selv. Derfor stiller menneskeheten seg bare slike oppgaver som den kan løse, for nøyere betraktet vil det stadig vise seg at oppgaven selv oppstår bare når de materielle vilkår for dens løsning alt er til stede, eller i det minste befinner seg i sin emningsprosess.»

Dette tolker jeg som at spirene til sosialistisk produksjon utvikler seg innenfor den kapitalistiske.

Det vi ser i dag er at totalkapitalens volum reduseres, i alle fall relativt, muligens også absolutt, noe som fører til økt arbeidsløshet, eller som jeg vil kalle det, opprettelsen av ikke-kapitalistisk sektor innenfor de kapitalistiske samfunn. For så vidt et fenomen vi kjenner igjen fra mange uutviklede land i kapitalistisk sammenheng, som f.eks India.

Men det er avgjørende forskjeller. I uutviklede kapitalistiske land baserer den ikke-kapitalistiske sektor seg i hovedsak på føydale pre-kapitalistiske produksjonsmåter. I utviklede kapitalistiske land er den ikke-kapitalistiske sektor, et vedheng til kapitalistisk sektor, og fungerer som et lodd på den gjennomsnittlige profittraten. Dette skjer i den såkalte velferdsstaten gjennom overføringer i form av trygder, sosialhjelp m.v.

I tider med nedgang i profittraten, vil nedgangen forsterkes ved at overføringene til ikke-kapitalistisk sektor øker. Denne utviklingen er en latent sosial bombe i kapitalismen og viser også kapitalismens begrensning. La oss si at vi har en ledighet rundt 25 % som stadig stiger. Det vil for det første være en enorm, sannsynligvis umulig belastning på profittraten. Overføringene til ikke-kapitalistisk sektor vil måtte kuttes helt ut for store grupper, eller reduseres ganske voldsomt jevnt over, noe som er mindre trolig da det vil føre alt for store grupper under fattigdomsgrensen, og vil være vanskeligere å takle politisk og ideologisk.

Men det verste vil være at 60-75 % skal skape verdier mens 25-40 % ikke får skape noe. Da vil det selvmotsigende ved det kapitalistiske system tre fram, og spørsmålet om det har utspilt sin rolle reises med full kraft. Det må opplagt være bedre for samfunnet at alle som kan skape verdier gjør det (og ikke-kapitalistisk sektor vil sannsynligvis bli tvunget til det for ikke å sulte ihjel), lenge før systemet som sådan er truet. Den produksjonen som da vil oppstå vil være en produksjon av bruksverdier for produsentene, eller som Karl Marx så treffende sier: «at produksjonen blir et middel for en stadig utvidet utforming av livsprosessen for produsentenes samfunn».

Vi ser allerede i dag hvordan systemets administratorer sliter for å få folk til å tro at de ledige kan få gjøre noe fornuftig gjennom sysselsettingstiltak. Problemet deres er at det må finansieres av velferdsstaten. De prøver også å lokke fram gratis innsats gjennom å prise frivillige organisasjoner, menneskelig nærhet og varme osv, opp i skyene, samtidig som de reduserer den offentlige innsatsen til samme formål.

En sånn bruksverdiproduksjon vil etter mitt skjønn trenge en kontrollert bruk både av marked/verdilov og plan for å holdes i balanse. Det vil være knapphet på ressurser og goder svært lenge, og når det gjelder fordelingen av goder tror jeg det bare er Marx’ fordelingssnøkkel (Kritikken av Gotha-programmet) til enhver etter ytelse, som kan sikre en videre teknologisk utvikling, samtidig som det vil være den minst urettferdige fordelingsnøkkelen. Å begynne detaljeringen av en sånn økonomisk modell, ligger utenfor denne artikkelens siktemål, men en evt detaljering bør berøre spørsmål som hvordan få en balansert utvikling av økonomien, hvordan skape incitament for fortsatt utvikling av produktivkreftene, forholdet mellom plan og marked, spørsmålet om eiendomsretten til produksjonsmidlene som jeg tror vil få en redusert betydning i forhold til i dag, osv, osv.

Til slutt har jeg lyst til å komme med noen sideordnede kommentarer til hva jeg mener er konsekvenser av dette perspektivet.

Det bidrar etter mitt skjønn til å få sosialismen (også økonomisk) ned på jorda igjen, og bli noe annet enn utopisk prat om etter revolusjonen og dulgte hentydninger til det øst-europeiske system.

Spørsmålet om arbeidsledigheten får en strategisk betydning, helt annet enn i dag.

Skillelinjene i forhold til sosialdemokratiet (som enten vil administrere kapitalismen eller fordele godene eller begge deler) vil bli klarere enn i dag. Det vil gå mellom dem som aksepterer kapitalismen og dem som vil jobbe fram et nytt bedre økonomisk system.

Sosialisme i uutviklede land blir umulig etter ovenstående sosialismedefinisjon, deriblant «sosialistiske» revolusjoner i Sovjet og Kina. Folkelige, rettferdige, nydemokratiske revolusjoner, javel, men sosialistiske, nei.

Spørsmålet om plan/marked mister sin strategiske betydning, og blir redusert til virkemidler,

Spørsmålet om statlig eller privat eiet blir mindre betydningsfullt, og må løses konkret i hvert enkelt tilfelle. Teorien om produktivkreftenes utvikling som bærekraften i samfunnsutviklingen oppfatter jeg som det sentrale element i Marx politiske økonomi. Produktivkreftenes utvikling fører som sagt til at mengden levende arbeid i den kapitalistiske produksjonsprosessen relativt sett stadig synker.

av Tor Otto Tollefsen

Vil de uskrevne solidariske bånda mellom arbeidsfolk gå i oppløsning under presset fra borgerskapets moderne hersketeknikker?

Under Otis-konflikten i fjor viste heismontørene at lojaliteten til arbeidskameratene i bransjen fortsatt var sterkere enn lojaliteten til den enkelte bedrift, da Otis solgte ut. Den klare holdninga til dette fra Heismontørenes forening sin side er ikke noen sjølvsagt ting i 1990-åra. Akselererende forandringer i strukturelle forhold, særlig når det gjelder økonomi, teknologi og kommunikasjon i vid forstand, fører til at de menneskelige relasjonene endres dramatisk. I en slik situasjon kan heller ikke begreper som solidaritet og samhold oppfattes statisk.

Det er behov for en breiere oppdatert analyse av produksjonsforholda under den vestlige kapitalismen enn jeg har kunnskap (eller plass) til å drøfte her. Behovet er imidlertid opplagt om de progressive kreftene skal ha håp om å møte utfordringene i 1990-åra. Det jeg tar for meg er et lite område av den herskende klassens tenkning, og noen av de metodene borgerskapets strateger prøver ut for å nøytralisere arbeiderklassen.

I forordet til 4. utgave av sin analyse av arbeiderkollektivene i norske bedrifter rundt 1960, spekulerer Sverre Lysgaard på hva som vil bli arbeiderkollektivenes skjebne når teknologi og organisasjonsteori når et slikt nivå at selve grunnlaget for arbeiderkollektivet som forsvarsverk er eliminert: «Det er vel en nærliggende hypotese at de endringer som skjer i norsk arbeidsliv for en stor del virker til å svekke betingelsene for arbeiderkollektivet. Samarbeidssituasjonene mellom bedriftsledelse og arbeidstakere bygges opp, nye lovbestemmelser begrenser bedriftenes teknisk/økonomiske handlefrihet, bedrifts- og arbeidslederstilen legges om i mer demokratisk lei. (…) Det er en innebygget svakhet i min forestilling om arbeiderkollektivet, nemlig at kollektivet – i tilkobling til fagforeningen og den politiske arbeiderbevegelse – jo virker til å avvikle det problemgrunnlag det selv hviler på: i den grad arbeiderne oppnår økt kontroll over egen situasjon i bedriften svekkes også behovet for et fortsatt motforholdssystem av arbeiderkollektivets karakter …» (Lysgaard 1991.)

Helt avgjørende for å forstå karakteren av arbeiderkollektivet er at det oppstår som et forsvarsverk, en spontan motstand mot arbeidsgivernes splitt og hersk. Her finner vi antakelig det materielle grunnlaget for solidariteten i arbeiderklassen; ikke som en humanistisk moral, men som noe som tvinges fram av nødvendighet ut fra arbeidets karakter.

I Lysgaards bok Arbeiderkollektivet skilles det mellom det formelle og det uformelle kollektivet. Fagforeningene representerer det formelle kollektivet. Fagforeningens aktivitet og styrke er avhengig av det uformelle kollektivet. De uskrevne lovene som gjelder i forskjellige former ved enhver arbeidsplass er limet som holder det uformelle kollektivet sammen. En kan godt tenke seg at det finns et sterkt, uformelt kollektiv på en bedrift eller i en bransje, uten at det fins en sterk fagforening der, men en kan vanskelig tenke seg en sterk fagforening som ikke samtidig har et sterkt uformelt kollektiv i ryggen.

Det uformelle kollektivet manifesterer seg på to vis: Et sett uskrevne regler eller normer, som for eksempel den kjente: «du skal ikke sprenge akkorden». For det andre manifesterer kollektivet seg som et «vi» og «de andre».

«Vi-et» er det uformelle kollektivet og kommer til uttrykk i normen «du skal være en av oss» . En breiere gjennomgang av Lysgaards arbeiderkollektiv finnes i Røde Fane nr 3, 1985 (Sjøtveit 1985).

Lysgaard argumenter ut fra en sosialdemokratisk forståelsesramme. Men mye tyder på at han kan få rett når det gjelder arbeiderkollektivets skjebne.

Forskjellige varianter av moderne bedriftsledelse har nå vært til utprøving i norske bedrifter i større skala i omlag en ti-årsperiode. Organisasjon og ledelse er blitt fag som tar større og større plass innafor all administrativt orientert utdanning, enten det gjelder privat eller offentlig sektor, – Norges kommunal- og sosialhøyskole eller Bedriftsøkonomisk institutt. Det vil være livsfarlig for fagbevegelsen å undervurdere betydningen av denne skoleringen. Mens LO fortsatt er organisert etter den gamle tyske modellen (grunnleggende lik det systemet som ramla sammen i Øst-Europa), tar borgerskapet i bruk moderne sosialpsykologisk forskning der det passer med deres formål. I en lærebok i bedriftspsykologi ved BI (jeg nekter å reklamere for den) kan man således finne igjen Lysgaards uformelle normer under overskriften: «Bedriftsfiendtlige grupper».

Arbeidsgivernes angrep på fagforeninger og organisasjonsrett har i takt med økende kunnskap og forskning rundt ledelsesfaget tatt nye former de siste åra. Ikke hovedsaklig ved direkte fagforeningsknusing – selv om det også forekommer – men ved hjelp av atskillig mer sofistikerte metoder. Felles for disse metodene er at de søker å konstituere de ansattes lojalitet vertikalt i bedriftene, altså fra topp til bånn i det tidligere hierarkiet, isteden for den horisontale identifiseringa som arbeiderkollektivet er et uttrykk for. Det som er i ferd med å skje kommer i form av et ideologisk angrep, en kamp om det som skjer inne i folks hoder. Ved å skape en illusjon om medbestemmelse trekkes vanlige arbeidere inn i et mytisk partnerforhold til arbeidsgiveren.

En av disse strategiene går i amerikansk bilindustri under navnet «The Team Concept» (team-konseptet; gruppe- eller lag-konseptet). Arbeidslivsforskerne Mike Parker og Jane Slaughter går grundig igjennom denne strategien i boka Choosing Sides: Unions And The Team Concept (Parker & Slaughter 1988). Bak dette «konseptet» ligger en helhetlig organisasjons- og ledelsestenkning, utviklet av japanerne og importert til USA gjennom etableringen av Nissan, Toyota og Mazda i USA. Etter hvert også overtatt av General Motors. Ford har sin egen variant. Et av de sentrale redskapene innafor denne tenkinga er å spille på arbeiderens eget ønske om å være til nytte, om å få brukt sin erfaring og sin kreativitet i meningsfull samhandling med andre. Den enkelte arbeider inviteres til delta i utforminga av sin egen arbeidsplass, til å bidra til forbedringer i det fysiske og psykososiale miljøet, hele tida i samarbeid med bedriften.

I det første møtet med denne filosofien høres alt kjempefint ut. Forestillingen om teamwork – det å skape noe i fellesskap – vekker gjenklang hos de fleste. «Vi kan øke produktiviteten, forbedre kvaliteten på produktene, øke trivselen på arbeidsplassen og skape trygge arbeidsplasser … – Og skulle det være ei hake eller to knytta til dette prosjektet, høres det så bra ut at det må være verdt bryderiet å prøve.» Slik er den spontane reaksjonen. Parker & Slaughter peker på at medaljen har en temmelig svart bakside: Gjennom samarbeidet med bedriftsledelsen kommer skillene mellom ledelse og de som blir leda i bakgrunnen, og før eller seinere kan den enkelte arbeider komme til oppdage at hun faktisk er havna i et konkurranseforhold til arbeidskameratene. Gjennom prosjektarbeid for å øke produktiviteten (eller bedre kvaliteten), settes den ene gruppa eller avdeling opp mot den andre, og til sjuende og sist også arbeider mot arbeider. Fagforeningene mister innflytelse og makt ved at selve grunnlaget for fagforeningenes styrke, det uformelle samholdet på gulvet (arbeiderkollektivet), blir svekka eller helt oppløst.

Metoden fungerer for eksempel sånn: ei gruppe på fem mann jobber i et lag på linja. De oppdager sjølvsagt at det går an å gjøre jobben litt raskere enn ingeniøren har regna ut, og skaffer seg fem minutter ekstra på den måten. Men de er med i et effektiviseringsprosjekt, og de har en ledelse som hilser alle gode ideer velkommen, så de melder fra om oppdagelsen til nærmeste teamleder (som de er på fornavn med). Forandringen blir umiddelbart gjennomført og linja kan gå litt fortere.

Arbeiderne mister de ekstra fem minuttene.

Etter hvert er hver eneste tenkelige rasjonalisering gjennomført, og alle arbeider etter hvert i maksimalt tempo.

Men man nøyer seg ikke med det: der hvor tradisjonell bedriftsledelse ville være fornøyd med at linja rusla og gikk problemfritt; at det lyste grønt overalt på kontrollkonsollet, der ønsker denne ledelsen at det skal lyse både gult og rødt . Helst skal det konstant vippe mellom gult og grønt; for på den måten mener de at de får rena oppmerksomheten mot problemer som bør løses, og dermed få en anledning til å øke produktiviteten. Derfor drives tempoet opp hele tida.

En annen del av metoden er ledelsens holdning overfor fravær. Det blir ikke møtt med sanksjoner overhodet, uavhengig om fraværet er legitimt eller ikke. De setter bare ikke inn vikarer, sånn at gruppa på tre (som skulle vært fire) må løse oppgaven så godt de kan. Det utløser et gruppepress mot fravær som en personalsjef bare kan drømme om.

Parker og Slaughter har et sideordna poeng til her: de mener at arbeiderne blir fratatt et viktig forhandlingskort på denne måten: eiendomsretten til sin egen erfaring og kunnskap, og retten til å velge hvem og (til hvilket formål) denne kunnskapen skal komme til gode.

Alt i alt skjer forandringene til det verre. Tempoet skrus opp til det ikke er mer å hente i rasjonaliseringer; arbeidernes erfaringer og kunnskaper om den jobben de gjør, blir suget ut av dem i et effektivt system (som gjennomfører de forbedringene arbeiderne har kjent til i årevis på en tradisjonell bedrift, men som ingen brydde seg om der). Til slutt er den eneste faktoren hvor det er mer å hente nettopp den menneskelige arbeidskrafta. Langsomme, utslitte, yrkesskadde og andre som ikke kan holde tempoet, presses ut av produksjonen og slår til på tilbud om førtidspensjonering og liknende ordninger. Dette kalles «frivillig» eller «naturlig» avgang.

– Teamkonseptet er ikke et brudd med taylorismen (taylorismen = «vitenskapelig ledelse», blant annet kjent for sine tidsstudier), men en avansert videreutvikling av den, hevder Parker & Slaughter. Det deres undersøkelse viser, er at det som blir markedsført som ledelse «med et menneskelig ansikt», egentlig bare er en omskrivning for en stressdrivende organisasjonsmetode, hvor den eneste sjølvstendigheten arbeideren til slutt står igjen med er retten til sjølv å holde stoppeklokka som måler effektiviteten.

I et eget kapitel tar Parker og Slaughter for seg språket som blir brukt. Retorikken tar som alltid utgangspunkt i opplevde problemer og vrir tolkningene av disse problemene over på mål som folk kan identifisere seg med. En bruker helst positivt ladede eller i det minste nøytrale begreper. Dignity (verdighet), Quality of Work-Life (livskvalitet i arbeidet) og liknende brukes i både i markedsføringa og i avtaletekstene.

Bruken av prosjektorganisasjoner for å omdanne bedrifter og bedriftskulturer har mange liknende trekk. Den store bydelsreformen i Oslo kommune blei gjennomført etter et slikt mønster. Det såkalte Grund-utvalget, ledet av Jan Grund, nå professor i organisasjonsfag ved Bedriftsøkonomisk institutt, var i realiteten en breit anlagt prosjektorganisasjon som involverte ansatte og fagforeninger på alle nivå. En kan tenke seg at denne måten å organisere en gjennomgripende forandring av en bedriftsorganisasjon på ville ha store muligheter til å lykkes, fordi offentlig sektor tradisjonelt har vært oppfattet som felleseie, i motsetning til bedrifter i privat sektor. Offentlig sektor har i Norge tradisjonelt blitt bygget opp av sosialdemokratiet og har vært preget av «vi-er-alle-i-samme-båt»-filosofi. Klassemotsetningene er i større grad tilslørt her enn i privat sektor. Kommuneforbundet og andre tilsluttede LO-forbund i Oslo kommune godtok raskt premissene for en omdanning, og valgte å legge om sin organisasjon tilpasset det nye bydelsnivået. Man opplevde at tillitsvalgte på flere nivå blei påvirkningsagenter for den nye reformen. I begeistrede og positive ordelag blei det lagt vekt på det demokratiske aspektet ved reformen:

nærhet til brukergruppene, lokalt samarbeid mellom etatene, kortere vei til den administrative ledelse (oftest rekruttert i det tidligere mellomnivået av ledere og derfor oppfattet som mer «våre» blant de ansatte i helse- og sosialsektoren). Omfattende bruk av delprosjekt-grupper sammensatt av ansatte på laveste nivå førte til at reformen blei planlagt og oppfattet som «vårt» eget verk. Blant bystyrepartiene var bare RV grunnleggende skeptisk til reformen, SV var prinsipielt for (og er det fortsatt).

RV advarte mot konturene av en styringsform hvor rammene for bydelenes virksomhet blei lagt til sentralt nivå (Rådhuset), mens de nødvendige praktiske valgene blei lagt til bydelsnivå, hvor man på «demokratisk» vis kunne avgjøre om man skulle stramme inn på barnehagebudsjettet eller sykehjemsbudsjettet for å få regnestykket til å gå opp. I ettertid har det vist seg at RVs prognose har slått til for full musikk, men det ligger utenfor ramma av denne artikkelen. Prosjektorganisering som metode for omstrukturering (les: slanking) fikk et definitivt gjennombrudd med prosjektet Oslo kommune.

Televerket er i skrivende stund i ferd med å sette krona på et flerårig prosjekt. Medarbeidersamtaler, såkalte «pluss-samtaler», har allerede i flere år vært en del av den avtalefesta personalbehandlinga i Televerket. Som tiltak for å splitte arbeiderkollektivet og knytte den enkelte til ledelsen på laveste nivå er det utmerka, i den grad det fungerer. Enkelte steder har imidlertid arbeiderne forlangt å ha en representant for foreninga tilstede under slike samtaler, og derved redusert effekten. Fagforeningas rolle ellers i slike samtaler har vært perifer.

Televerket, som nå skal drives etter vanlige forretningsmessige lønnsomhetskriterier, ønsker å redusere arbeidsstokken. For å gjennomføre dette har de satt i gang en prosjektorganisasjon. Begrepsbruken i dette prosjektet er et studium verd: planlagt avvikling av mer enn 5.000 arbeidsplasser (4.500 årsverk) får overskriften «dimensjonering av personalbehov». Men ingen skal sies opp: de overflødige får tilbud om å være med i «Prosjekt Teleressurser», hvor alle de overflødige vil få «tilbud» om «sysselsetting, omskolering eller videreutdanning». Sikkert fint.

I prosjektets «Hurtiginfo» nr 5, 1992 framkommer følgende avsnitt: «Dimensjoneringsberegninger som er foretatt, viser stor variasjon mellom regionene om vi regner bemanning i forhold til antall teletilknytninger. I neste beregningsrunde, som skal være ferdig tidlig i april, skal «best viste praksis» gjelde som norm i samtlige distrikter …»

Televerket har tatt poenget. Det er et helt sentralt element i den «japanske» metoden at «best viste praksis» skal danne norm. Dette bryter diametralt med arbeiderkollektivets norm om ikke å sprenge akkorden. Det tilslørende språket er en del av metoden.

Elementer av samme metode finner vi igjen ved det opprettes prosjektorganisasjoner rundt den lovfesta «internkontrollen» i en rekke bedrifter. Her er metoden å knytte lovpålagte kontrollrutiner for arbeidsmiljøet sammen med produktkontroll; eller kvalitetskontroll. For å innføre og gjennomføre internkontroll blir fagforeningene ofte invitert til å være med i planleggingsprosessen, som en av flere deltakere i prosjektgrupper nedsatt av bedriften. Effekten er den samme: gjennom ansattes aktive deltakelse i problemløsningsfasen oppnår bedriften to ting: For det første å ta i bruk arbeidernes og de øvrige ansattes kunnskaper om produksjonsprosessen. For det andre å knytte prosjektdeltakernes personlige engasjement til gjennomføringen av prosjektets mål, og ved dette knytte arbeidernes lojalitet og prestisje nærmere bedriftsledelsens mål: nemlig å produsere for størst mulig profitt.

Hovedkonklusjonen i Parker og Slaughters undersøkelse er at de nye ledelsesmetodene utløser grunnleggende forandringer i maktbalansen mellom arbeidere, fagforeninger og bedriftsledelse, i arbeidernes disfavør. De peker på at bak en vegg av blomstrende retorikk om humanistiske ledelsesmetoder, medarbeiderinnflytelse, menneskelig verdighet og medbestemmelse skjuler det seg et kynisk menneskesyn som bare har én hensikt: å øke profitten. Det finnes til sjuende og sist bare to mulige måter å øke produktiviteten på: at man produserer like mye som før med færre ansatte, eller at arbeidsstokken produserer mer enn før. I alle tilfeller betyr det økt utbytting.

I en kronikk i Klassekampen (KK 6.3.1992) hevder Hydro-arbeideren Bjarne Berg Wiik at de nye japanske metodene kan utløse høyere produktivitet og bedre arbeidsmiljø i en og samme smekk. «Næringslivets ledere sitter på gull uten å vite om det,» hevder han.

Jeg tror man bør være noe mer skeptisk. Et av Berg Wiiks premisser er at norske bedriftsledere er dumme. En slik antakelse kan vise veg å være livsfarlig. I en oppsummering av omstillinga av Aker på 1980-tallet forteller Karl Glad (som den gang var administrerende direktør i Aker) bramfritt om hvordan Aker-ledelsen brukte all tilgjengelig kunnskap om informasjons- og mediesamfunnet for å nå sine mål. Med en «åpen» taktikk nøytraliserte de fagforeningene, manipulerte med media og strakk lojaliteten til de ansatte over en snau femårsperiode. I løpet av et drøyt år blei Aker «omstrukturert» fra 11.200 ansatte til 4.700 ansatte. Karl Glad forteller: … «Først og fremst er en slik omstillingsprosess en utfordring for hele organisasjonen. Det er et spørsmål om ledelse, samarbeid, kommunikasjon, omhyggelig planlegging og grundig saksbehandling i alle ledd av prosessen.» (…) «For å sette i gang en så gjennomgripende forandringsprosess var det to forutsetninger som måtte være til stede, men som manglet i 1980/81: For det første måtte Akers ledelse gjenvinne respekt og tillit.» (…) «Den neste forutsetningen for å kunne lykkes i omstillingen var at det måtte skapes entusiasme og tro på fremtiden for den del av virksomheten vi ville satse på. Selv om vi visste at oljevirksomheten skulle være vårt marked, var det ikke så enkelt å vinne gehør i organisasjonen for dette synet i 1980/81.» (…) «Aker er meget godt fornøyd med den assistanse vi har fått fra McKinsey (McKinsey & Company, amerikanske organisasjons- og rasjonaliseringskonsulenter med internasjonale forgreininger; RFs anm.) i den prosessen vi har vært igjennom. Vi hadde behov for deres analyseteknikk, deres rapportskriving og simpelthen deres arbeidskapasitet. Vi har også hatt stort utbytte av den intellektuelle kompetansen hos en rekke av de enkeltpersoner vi har benyttet. (…) Arbeidet ble oppdelt i forskjellige problemområder med en rekke styringsgrupper og arbeidsgrupper, hvor både ledelsen og de ansattes representanter deltok sammen med konsulentene.» (…) «Vi innså ganske raskt at en prosess som kunne medføre at Akers organisasjon ble redusert fra 11.000 til 5.000 personer, måtte foregå i fulle åpenhet. Ingen arbeidsgrupper, ingen rapporter, ingen tall skulle være utilgjengelige for våre ansatte. Vi visste at dette ville stille store krav til styringen av informasjonsflyten. Jeg kan nesten gå så langt som til å si at den beslutningsprosessen som resulterte i Akers omstilling, var en informasjonsprosess.» (…) «Gjennom åpenhet og god kommunikasjon oppnådde vi tillit hos våre egne ansatte. Pressens omtale reflekterer at vi ble forstått både av våre egne og av omverdenen, og vi brukte mye tid og krefter på å sikre at vi skulle lykkes akkurat på dette punktet.» (…) «Vi la vekt på å få en samlet oppslutning om vår plan for omstilling. De ansattes representanter i styret kunne støtte planen fordi den var resultatet av et reelt samarbeid.» (…) «Vi gjorde det klart at eventuelle beslutninger om nedleggelse ikke skulle skje i hastverk. Det ble for eksempel sagt uttrykkelig at styrebeslutningen ikke skulle være til hinder for å ta nye skipsbyggingskontrakter på TMV i avviklingsperioden, og følgelig ble beslutningen om nedleggelse av TMV fattet først 12. oktober 1983, altså over et år senere. (…) Enstemmigheten i vårt styrevedtak viser at ansvarlige tillitsmenn innser at det kan være nødvendig å nedlegge noen arbeidsplasser i kampen for å skape trygghet for arbeid.» (…) «Også på de bedrifter vi hadde besluttet å avvikle, ble det nedsatt arbeidsgrupper hvor de ansatte var representert. Målet var å avvikle mest mulig gjennom salg, og salgsbestemmelsene ble gjort i full åpenhet overfor våre egne ansatte. De var med på å beregne verdier og til dels deltok de til og med i selve salgsforhandlingene.» (Arndt og Friman 1985.)

Karl Glads fortelling strekker seg fra 1980 til ut på året 1984. (Det er svært interessant lesning, og det er fristende å kommentere flere aspekter enn de jeg tar opp i denne artikkelen. Det får stå over til en annen gang.) Den prosessen Glad her sier seg så fornøyd med, kan oppsummeres slik: Aker-ledelsen bestemte seg for å slanke bedriften. Deretter dro de i gang en prosjektorganisasjon hvor oppdraget var å fjerne alt som ikke var lønnsomt nok. Ved at de ansatte blei dratt aktivt med i dette arbeidet, skapte Aker-ledelsen en illusjon om demokrati – at beslutningene først ble tatt etter at alle hadde fått sagt sitt. Men det «alle» hadde fått være med på å bestemme, var hvordan arbeidsplassene skulle nedlegges eller selges – ikke om, når eller hvorfor. Aker-ledelsen har fra sitt ståsted all grunn til å være fornøyd med seg sjølv.

For å bekjempe disse ledelsesmetodene er det helt avgjørende at fagforeninger, aktivister og tillitsvalgte utvikler et bevisst forsvar. Og, ikke minst, utvikler alternativer.

Et av de viktigste hindrene for å stable et slikt forsvar på beina er at fagforeningene ofte er byråkratiske og udemokratiske i sin struktur. Det sier seg sjøl at dette ikke er noe godt utgangspunkt når en skal bekjempe en organisasjonsfilosofi som framtrer som humanistisk, demokratisk og opptatt av det enkelte mennesket i (bedrifts-) organisasjonen. Parker og Slaughter hevder at amerikanske forbund i dag står dårlig rusta til å bekjempe teamkonseptet. Grunnen til dette mener de skyldes forbundsledelsens manglende evne og vilje til å trekke grunnplanet med i diskusjonene. Parallellen til norske forhold er slående. Foreninger og forbund med forelda organisasjonsstrukturer står uten mulighet til å involvere og mobilisere medlemmene til å møte den utfordringa disse hersketeknikkene representerer. En revitalisering og demokratisering av fagbevegelsen er helt avgjørende.

Litteratur:

Johan Arndt og Alfred Friman (red.): Forandringsledelse – kunsten å skape små og store revolusjoner innen organisasjoner, Tano, Oslo 1985.

Mike Parker og Jane Slaughter: Choosing sides: Unions And The Team Concept, Labor Notes Book, South End Press, Boston 1988.

Jon Sjøtveit: «Arbeiderkollektivet», artikkel i Røde Fane nr 3, 1985.

Bjarne Berg Wiik: «Tilbake til håndverkeren», kronikk i Klassekampen 6. mars 1992.

Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet, 2.utgave, Universitetsforlaget, Oslo 1991.

av Eivind Stø

AKP «arvet» kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia – forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 – Stalin-analysen som konkluderte med 70 prosent riktig og 30 prosent feil. De to første punktene spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det.

I skrivende stund har 77 prosent av velgerne i ni av sovjetrepublikkene sagt ja til Gorbatsjovs prinsipper for en ny unionsavtale, mens seks av republikkene boikottet avstemningen. Gorbatsjov har dermed fått et pusterom, og muligheter til å bygge opp en ny plattform for samhandlingene mellom republikkene.

På denne andre siden regjerer han på lånt tid. Gruvearbeiderne streiker, matvaresituasjonen er i permanent krise og Jeltsin fikk støtte til sitt krav om at presidenten i den russiske sovjetrepublikken neste gang skal velges ved direkte valg.

Denne artikkelen burde derfor satt spørsmålstegn ved Sovjets framtid, og hatt som hovedoverskrift «Et regime foran undergangen?» Når jeg likevel denne gang velger å dvele ved Sovjets historie, og AKPs analyse av denne, henger dette sammen med to forhold. For det første vil en kommentarartikkel i Røde Fane lett bli uaktuell, fordi de politiske og økonomiske forholdene er under stadig forandring. Avslutningsvis i denne artikkelen vil jeg likevel komme tilbake til dette spørsmålet. For det andre fordi vi har behov for sette oss ned og gjennomgå partiets analyse av Sovjet i lys av de siste års hendinger. På venstresida i Norge vil nok de fleste støtte de borgerlig-demokratiske revolusjonene og endringene som har funnet sted i Øst-Europa, også i Sovjet. Likevel er det mange som er forvirret og føler seg usikre på sosialismens framtid, ikke bare i Norge og Europa, men også på verdensbasis. Min paradoksale påstand er at denne usikkerheten henger sammen med sammenbruddet til sosialimperialismen i Øst-Europa og bresjnevismen i Sovjet. Påstanden er paradoksal fordi kampen mot sosialimperialismen har vært en av bærebjelkene i AKPs teoretiske grunnlag og utgjort en viktig del av partiets eksistensberettigelse. Dette spørsmålet kommer jeg tilbake til nedenfor. Først vil jeg imidlertid diskutere hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse i lys av begivenhetene de to siste åra.

Hovedelementene i Sovjet-analysen

Denne gjennomgangen bygger på partiets vedtatte programmer, boka Sosialimperialismen fra 1975, som også inneholder vedtak fra partiets landskonferanse i 1974, sommerleirdokumenter samt programmatiske artikler i Klassekampen og Røde Fane fra 1970- og -80-åra. Hva enkelte partikamerater har skrevet i debattinnlegg eller uttalt i diskusjoner, vil bare i liten grad bli trukket inn. Slike innlegg er med på å skape partiets image, men utgjør ikke partiets vedtatte politiske plattform.

I teseform mener jeg at hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse kan oppsummeres på følgende vis:

• 1. Det blei 1917 gjennomført en virkelig sosialistisk revolusjon i Russland.
• 2. Innenfor det kommunistiske partiet foregikk det stadig politiske kamper på 1920- og 30-tallet om strategiske og taktiske spørsmål. Sjøl om Stalin hadde til dels store politiske feil, sto han for ei riktig linje i kampen mot både Trotskij og Bukharin.
• 3. Sjøl med sine feil var kollektiviseringa og femårsplanene viktige elementer i oppbyggingen av sosialismen i Sovjet.
• 4. Innenfor det kommunistiske partiet, og i det statlige byråkratiet vokste det etter hvert fram nye privilegerte sjikt, som til slutt konstituerte seg som en herskende klasse i Sovjet.
• 5. Formelt skjedde dette på den tjuende partikongressen i 1956, men «utfallet av klassekampen var gitt fleire år tidligare» (Partiprogrammet 1984, side 72).
• 6. Sovjet er et sosialimperialistisk land, sosialisme i ord, imperialisme i handling. Sovjet er et kapitalistisk land av en ny type.
• 7. Sovjet er en imperialistisk supermakt og slåss med USA om verdensherredømmet. I denne rivaliseringa er det Sovjet som slåss for en nyoppdeling av verden, fordi Sovjet er en supermakt i framgang, mens USA er på tilbakegang. Sovjet er derfor den største trusselen mot verdensfreden.
• 8. Sovjet er et diktatur av Hitler-typen.
• 9. Krustsjov, Bresnjev og Gorbatsjov er borgerlige politikere, og ikke sosialister med en del feil.
• 10. Veien fram til sosialisme i Sovjet vil sannsynligvis gå gjennom to faser, en borgerlig revolusjon og en sosialistisk revolusjon.

Dette mener jeg er hovedelementene i AKPs Sovjet-analyse, og noen av tesene trenger kanskje noen kommentarer.

For det første Stalin-spørsmålet. AKP «arvet» kinesernes kritikk av Sovjet. I denne kritikken var det mye bra, men den inneholdt i alle fall tre problematisk sider: – kampen mot titoismen, ikke bare i Jugoslavia – forsvar for invasjonen i Ungarn i 1956 – Stalin-analysen som konkluderte med 70 % riktig og 30 % feil. De to første punktene er viktige, men spiller i denne sammenheng liten rolle, men det tredje gjør det. Når AKP framstilles som et stalinistisk parti, så har en slik oppfatning bare delvis støtte i partiets programmatiske dokumenter.

AKP har hatt et dualistisk forhold til Stalin. Riktignok var Stalin en av de fem klassikerne heilt fram til landsmøtet i 1990. på den andre siden har partiprogrammene heile tida inneholdt politisk kritikk av Stalin. Her går det dessuten an å peke på en viss bevegelse i programmenes beskrivelse, prosenten som er bra ved Stalin er stadig synkende. I 1984-programmet er kritikken så sterk at det spørs om Stalin da engang nådde opp til 50 % bra, dersom en tar teksten på alvor.

Stalin-stempelet er likevel ikke heilt feilaktig. Partiets ledende kadrer kom ofte opp i situasjoner hvor forsvaret av Stalin gikk lenger enn det var dekning for i SUF(m-l) og AKP(m-l)s egne plattformer. Blant annet var dette tilfelle på det store DNS-møtet i Chateau Neuf i 1972, hvor Sverre Knutsen og Rune Slagstad diskuterte Stalin. Det ligger her ingen kritikk av Sverre Knutsen eller andre ledende partikamerater, bare en påpekning av at forsvaret av de 70 % ofte ble oppfattet som minst 100 %.

Når det gjelder deler av tese 6, «..- Sovjet er et kapitalistisk land av en ny type», så er dette synet blitt utviklet i kamp med ideer som ‘sosialisme med en del feil’ (revisjonistene), ‘degenerert arbeiderstat’ (trotskistene), ‘overgangssamfunn’ (SV) og ideen om den ‘byråkratiske kollektivismen’, som sto sterkt i deler av den europeiske venstresida. Også innen AKP har det vært uenighet om dette spørsmålet. Uenigheten springer blant annet ut fra om en legger hovedvekten på NY eller Kapitalismen. I 1970-åra la en størst vekt på Kapitalismen, og sosialimperialisme-boka argumenterer for likhetene mellom sovjetkapitalismen og den vestlige sosialismen. I 1980-åra legger en mer vekt på NY TYPE, gjennom artikler i Røde Fane og Materialisten.

De ti punktene ovenfor danner etter min oppfatning hovedelementene AKPs Sovjet-analyse. Hvor enhetlig partiet egentlig var på denne analysen, er imidlertid et pent spørsmål. En del av endringene i standpunkter kan nok føres tilbake til uenigheter (Stalin), mens andre glidninger mer har å gjøre med respons på den økonomiske. politiske og militære utvikling i verden (krigsfaren).

Det var i alle fall denne analysen som førte SUF(m-l) på gatene i kamp mot Sovjets innmarsj i Tsjekkoslovakia. Det var denne analysen som lå til grunn for at partiet nesten hvert år fram til 1990 arrangerte tog 21. august, ofte heilt aleine. Vi gløymde aldri Praha. Det var denne analysen som var bakgrunnen for solidaritetsarbeidet i Afghanistan og arbeidet i Solidaritet Norge – Polen. Sovjet er ikke noe sosialistisk land, men en imperialistisk supermakt.

Borgerlige, nasjonale revolusjoner i Øst-Europa

Hva var riktig og hva var feil i analysen ovenfor? Før vi nærmer oss spørsmålet, kan det være på sin plass å se litt på hva som har skjedd i Sovjet og Øst-Europa de to siste årene. De gamle folkedemokratiene har havnet på historiens skraphaug. Utviklingen i Polen og Ungarn startet først. Her har borgerlige politikere og partier vunnet flertall ved valg. De tidligere revisjonistpartiene er uten politisk innflytelse.

I DDR og Romania fant det sted dramatiske revolusjoner. Resultatet ble temmelig ulikt. DDR er i dag en del av Tyskland og sliter med store økonomiske og sosiale problemer. Det kristeligdemokratiske partiet vant valget i fjor. I Romania er de økonomiske, politiske og sosiale problemene enorme, og det er vanskelig å se noen lysning i nær framtid. En har blitt kvitt en forhatt diktator, men ellers har en gått fra vondt til verre. Personer knyttet til det tidligere revisjonistpartiet er ikke uten innflytelse i Romania i dag. Dette er også en del av årsaken til den politiske uroen.

I Bulgaria har det tidligere regjerende partiet fortsatt under nytt navn, og har også vunnet frie valg i landet. Bulgarerne har blant annet brukt den nye friheten til å protestere mot at tyrkerne skal bruke tyrkiske navn. I Tsjekkoslovakia har fløyelsrevolusjonen møtt politisk motbør, først og fremst fra Slovakia. Dersom vi også tar med Jugoslavia i denne gjennomgangen, så rystes landet av store politiske og nasjonale konflikter. Til og med fyrtårnet i Albania er rammet av store politiske problemer.

I Sovjet sjøl står regimet foran undergangen. Vi er vitne til enorme økonomiske problemer, som ikke er blitt løst under perestrojkaen. Det er store politiske problemer, som ikke er løst under glasnost. Og ikke minst, det er store nasjonale konflikter, som truer med å sprenge unionen i stykker.

Årsakene til denne omveltningen i alle de østeuropeiske land er ikke så vanskelige å skjønne, i ettertid. At problemene skulle ha så stor revolusjonær kraft allerede i 1989 og 1990, var det ikke mange som forutså. Det går imidlertid an å peke på tre viktige faktorer:

• 1. Økonomiske problemer. Regimene i de fleste landene klarte ikke å skaffe massene et minimum av økonomisk velstand. Bortsett fra kanskje DDR, var dette en av faktorene som forklarer tidspunktet best.
• 2. Politiske problemer. Regimene manglet politisk legitimitet. De var av den grunn ikke i stand til å takle de problemene som oppsto. De hadde ingen tillit å tære på, men opprettholdt makta med hjelp av nasjonale og utenlandske bajonetter.
• 3. Gorbatsjov nektet å forsvare regimene i Øst-Europa. Dersom de ikke skaffet seg nasjonal legitimitet, skulle sovjetiske soldater ikke brukes til å slå ned opprør og folkelige revolusjoner.

Dette var utgangspunktet for de borgerlige, nasjonale revolusjonene. Hva har så blitt resultatet?

De økonomiske problemene er ikke løst, for å si det forsiktig. Ingen av landene har klart overgangen fra en kommandoøkonomi til markedsøkonomi. Det er økonomisk kaos i Polen, fattigdom i Romania, massearbeidsløshet i Øst-Tyskland og enorm utenlandsgjeld i Ungarn. I noen land er det nettopp markedsøkonomien som har skapt problemene (Øst-Tyskland), i andre land er overgangen til markedsøkonomi såvidt begynt (Bulgaria).

På den andre siden har flertallet av regimene i dag skaffet seg legitimitet. Selv i Polen, med enorme økonomiske problemer for arbeidsfolk, står spørsmålet om regimets forsatte eksistens ikke på dagsorden. Walesa sitter trygt.

Det er ellers verd å merke seg at gamle nasjonale konflikter dukket opp, da diktaturene fjernet sitt lokk. Tsjekkere og slovakere, ungarer og romenere og sigøynere, bulgarere og tyrkere samt en rekke nasjonale konflikter i Jugoslavia. I Sovjet blomstrer de gamle nasjonale konfliktene som aldri før. Mest sentral er konflikten mellom russerne og de andre folkene, men i de asiatiske republikkene slåss de mot hverandre.

Riktig eller feil analyse?

Etter min oppfatting har de siste års begivenheter i Øst-Europa bekreftet AKPs analyse av Sovjet og folkedemokratiene. På den andre siden har oppgjøret med diktaturene stilt nye spørsmålstegn ved de ideologiske og historiske røttene til undertrykkingen av arbeiderklassen og folkene i Øst-Europa og Sovjet. La oss imidlertid konsentrere oss om Sovjet, og se på karakteren av samfunnssystemet først.

«Et diktatur av Hitler-typen?» Dette er en betegnelse som ikke passer på Sovjet i dag, og den har sannsynligvis aldri gjort det. På den andre siden er det blitt klart for alle som ønsker se det, at Sovjet og folkedemokratiene har undertrykket ikke bare kontrarevolusjonære og utenlandske agenter, men først og fremst arbeiderklassen og folket. I tråd med denne analysen er det logisk at revolusjonene både i form og innhold var nasjonale, borgerlige revolusjoner. Dersom vi ser bort fra overslaget, … av Hitlertypen, har AKPs analyse av Sovjets klassekarakter vært heilt riktig.

«Kapitalisme av en ny type?» Sovjet produserte kanoner framfor smør. De arbeidende massene fikk ikke del i de verdiene de skapte. Verdiene var det den nye byråkratiske herskerklassene som disponerte, på kapitalistisk vis. Men det dreide seg aldri om noen markedsøkonomi etter vestlig mønster, dette har forsøkene på å innføre markedsøkonomi vist tydelig, både i Sovjet og resten av Øst-Europa. I tesen «kapitalisme av en ny type» har det derfor vært riktig å understreke den nye typen. Dersom en derimot legger hovedvekten på kapitalisme, og med det mener at det er likhetene som er iøynefallende mellom vestlig og sovjetisk kapitalisme, så blir resultatet feil. Det stenger for innsikt i sovjetisk økonomi. Sjøl i dag er Sovjet ikke noe markedsøkonomisk samfunn, men sliter med kommandoøkonomiens problemer.

«En imperialistisk supermakt på framgang.» Ingen av begivenhetene det siste året har svekket denne tesen. Det står fremdeles fast at invasjonen i Tsjekkoslovakia og Afghanistan var imperialistiske handlinger, og ikke hjelp til venner i nød. Sammenbruddet i sovjetisk økonomi har ført til at Sovjet i dag ikke lenger er noen supermakt, det økonomiske grunnlaget er ikke lenger til stede. Men fra 1960 til begynnelsen på 1980-tallet var Sovjet den supermakten som var i framgang, både økonomisk, militært og politisk. Den økonomiske framgangen, i forhold til USA, var det materielle grunnlaget for at Sovjet prøvde å ta kampen opp med USA om verdensherredømmet. Det kan her innvendes at AKP kanskje var for seine til å skjønne at Sovjets framgang hadde stoppet opp. På den andre siden er det langsiktige tendenser vi snakker om, når vi analyserer det økonomiske styrkeforholdet mellom supermaktene. Det riktige i en almen tendens lar seg f.eks. ikke motbevise av tall over den økonomiske veksten i første kvartal 1985. Det bør også nevnes at Åsmund Egge stilte spørsmålstegn ved tesen om en supermakt i framgang allerede i 1985 (Materialisten nr 1, 1986).

Den historiske og ideologiske analysen er mer komplisert, og begivenhetene har understreket problemene. Særlig gjelder dette forholdet mellom folk og stat, mellom medlemmer og parti. Det var ikke proletariatets diktatur i Sovjet, men partiet regjerte på vegne av arbeiderklassen. Erfaringene viser at et slikt regime ikke kan styre på vegne av folket i tiår etter tiår uten at det blir et styre over folket. Her har AKP utviklet sin forståelse i løpet av det siste tiåret, men partiprogrammene på 1970-tallet bar preg av at denne forståelsen hadde kommet forholdsvis kort.

Det er også grunn til å advare mot en idealistisk og subjektivistisk kritikk av Sovjet. Revolusjonen fant sted i et tilbakeliggende land. Sovjet hadde fra første stund av mektige fiender på den internasjonale arenaen. Den revolusjonære bølgen døde fort ut i 1920-åra, og ideen om sosialisme i et land sto fram som den eneste logiske veien å gå. Sovjet hadde derfor ikke valg på øverste hylle, verken når det gjelder oppbygging av økonomien, utvikling av det sosialistiske demokratiet eller ulike forsvarspolitiske alternativer. En er nødt til å ta hensyn til slike faktorer, og mitt standpunkt er at AKP på 1970- og 80-tallet gjorde det på en relativ avbalansert måte. Med det vedtaket som ble fattet på det siste landsmøtet om den kommunistiske tradisjonen, har partiet forfalt til en idealistisk kritikk. En ønsker seg alternativer i Sovjet før krigen, både økonomisk, ideologisk og politisk, som ikke har sin rot i sovjetisk virkelighet. Det går ikke an å velge seg et nytt folk og en ny økonomi, men en må ta utgangspunkt i den arbeiderklassen en har, og det partiet som tross alt har vokst fram.

Det er heller ikke noe argument at Gorbatsjov og den nye sovjetiske partiledelsen retter nye angrep mot Stalin. Heller ikke at Jeltsin gjør det. Jeg kan ikke se at det er brakt argumenter til torgs som stiller Stalin-spørsmålet i et nytt lys. Dette betyr ikke at Stalin-spørsmålet er ukomplisert, langt ifra. Men en sosialistisk kritikk av Stalin kan ikke bygge på borgerlige og sosialdemokratiske partiledere som løper fra sitt lands politiske og ideologiske fortid.

Teorien om kontrarevolusjonen i Sovjet står etter min mening fortsatt ved lag. Et nytt sjikt vokste fram i parti og stat, og konsoliderte seg etterhvert som en ny herskende klasse. En skjønte ikke godt nok at klassekampen fortsetter under sosialismen, og at også det kommunistiske partiet er en arena for denne klassekampen. En skulle hindre kontrarevolusjon ved å rekruttere arbeidere til ledende stillinger i parti og stat, eller sønner og døtre av det arbeidende folket. Men dette var en medisin som var for svak til å hindre nye sjikt i å vokse fram. Tidspunktet for den endelige kontrarevolusjonen er i dette perspektivet ikke så veldig interessant.

Stalins forhold til disse nye sjiktene er derimot forsatt et komplisert spørsmål. På den ene siden var det Stalin som bygde opp sjiktene, det var under hans ledelse de fikk sine posisjoner. På den andre siden kom han fort i et motsetningsforhold til det byråkratiske framvoksende sjiktet i parti og stat. Moskvaprosessene ble på mange måter rettet inn mot dette sjiktet, og mange ble likvidert, bokstavelig eller politisk. Likevel ble dette sjiktet Moskvaprosessenes seierherrer. Dette henger sammen med de metodene som ble brukt, vold og tvang framfor politisk mobilisering av massene etter kulturrevolusjonens prinsipper. Partiet døde som aktivt element i klassekampen i Sovjet. Det fantes ingen demokratiske diskusjoner i partiet på slutten av 1930-tallet, for si det forsiktig. Og så kom krigen. Det nye sjiktet vokste seg stadig sterkere, og tok over stat og etter hvert også partiet. Stalin er på ingen måte uten ansvar for denne utviklinga, men det er ikke det samme som å si at han dreiv den fram.

Min konklusjon er at utviklingen i Sovjet og Øst-Europa de siste to åra ikke har lagt noen dynamittgubbe under AKPs Sovjet-analyse. Stort sett har hendingene bekreftet og styrket analysen av Sovjet som et diktatur, en imperialistisk supermakt, basert på en kapitalisme av en ny type. Analysen forklarer både Sovjets vekst som supermakt, og dets fall.

De historiske og ideologiske spørsmålene er derimot ikke avklart. Dette gjelder særlig forholdet mellom parti og stat på den ene siden og arbeiderklassen på den andre, og spørsmålet om kontrarevolusjonen i Sovjet. Denne diskusjonen må fortsette.

AKP og Øst-Europa i dag

AKP som parti bør etter min mening gi full støtte til de borgerlige, nasjonale revolusjonene i Øst-Europa. Dette er neppe et kontroversielt standpunkt. Det er likevel et tankekors at mange i og omkring partiet er noe lunkne i sitt engasjement og usikre på om det er riktig å støtte alt som skjer i Øst-Europa.

Selvfølgelig er det ikke det. Når bulgarerne undertrykker tyrkerne, når sigøynerne og jødene blir diskriminert på det groveste, og når nye nasjonale og halvfascistiske bevegelser dukker fram i mange av landene, så er vi nødt til å ta avstand fra det. Men det er ikke noe argument i diskusjonen om rettferdigheten i opprøret i Øst-Europa. Det er heller ikke noe argument at arbeiderklassen i de fleste tilfellene må bære byrdene av den økonomiske snuoperasjonen. Vi må ha to tanker i hodet på en gang. Opprøret er rettferdig, men retningen på det må være gjenstand for diskusjon.

Det er klart at Landbergis må støttes i sitt arbeid med å frigjøre Litauen fra Sovjet, men bør han få folkets fredspris av den grunn? Det vil etter min mening henge sammen med hvordan litauerne sjøl tar et oppgjør med antisemittismen, og hvordan de sjøl behandler sine nasjonale minoriteter. Og det samme vil være tilfelle i mange av de andre landene.

Årsaken til den noe lunkne holdningen til frigjøringen i Øst-Europa blant AKPs tilhengere, ligger derimot på et annet plan. Det er et følelsesmessig problem å være vitne til at hundretusen går i tog mot sosialismen og kommunismen. Vi skjønner den rettferdige harmen rettet mot byråkrater og revisjonister, men vi hadde ønsket oss en annen revolusjon.

Det hadde vært mye enklere dersom massene hadde viftet med røde faner i sitt angrep på pamper og byråkrati, og krevd en virkelig sosialisme i Sovjet og de andre landene. Her ligger vårt følelsesmessige problem, men vi kan ikke ønske oss et annet folk enn det som eksisterer i dag, med sine holdninger og erfaringer. Det er derfor ingen grunn til å overvurdere massenes begeistring for sosialismen i Øst-Europa i dag. På den andre side har vi alltid sagt at sosialismens framtid i Europa og verden for øvrig er avhengig av at Sovjet blir avslørt og avkledd alle sine sosialistiske fraser. Det har skjedd i dag. Muligheten til bygge sosialismen i framtida har dermed blitt langt gunstigere, et viktig hinder har blitt fjernet.

Jeg forstår at det er vanskelig tenke slik når hundretusen arbeidsfolk demonstrerer mot sosialismen i Moskvas gater, men det blir ikke mindre sant av den grunn. Alternativet ville være at veien til sosialismen skulle gå gjennom det sovjetiske system, og ikke i kamp mot det. Og det har aldri vært vår linje, verken på det intellektuelle eller følelsesmessige planet.

Vil Sovjetunionen overleve?

La oss avslutningsvis reise spørsmålet om Sovjet vil gå til grunne, på bakgrunn av de politiske omveltningene de siste åra? Her er det grunnlag for mye kvalifisert gjetting, framtida er svært uklar.

Det som i alle fall er klart, er at Sovjet ikke kommer til eksistere på samme måte som tidligere. Økonomien er under forandring, fra kommandoøkonomi til markedsliberalisme. Sovjet kommer heller ikke til kunne utgjøre noen trussel mot USA-imperialismen på lang sikt, på tross en mektig krigsmaskin. Unionens forsatte eksistens vil være avhengig av om det lykkes å komme fram til en ny unionsavtale, basert på likverdighet mellom de ulike republikkene. Dersom dette ikke lykkes, vil unionen sprenges i sine enkelte faktorer. Det som da blir igjen, vil være en løsere avtale mellom Russland, Hviterussland og Ukraina, kombinert med assosiert tilknytting fra visse av de asiatiske republikkene.

Med sitt 3/4 flertall i de ni republikkene som deltok i avstemningen, kan Gorbatsjov ha fått en plattform til å opprette en ny unionsavtale. Dette forutsetter mer enn noen gang før at økonomien kommer under kontroll. En kan neppe forvente at de økonomiske problemene skal kunne løses på kort sikt, men Gorbatsjovs framtid er avhengig av at det arbeidende folket ser lys i den andre enden av tunnelen; og at lyset ikke er et tog som kommer mot i full fart.

For de baltiske statene er det grunn til tro at prosessen ender opp med at de får sin sjølstendighet, sjøl om det kan ta litt tid. For Armenia og Georgia vil løsrivelsen være avhengig av hvor sterk sentralmakta i Moskva blir i framtida.

Skuespill

av Harold Pinter

En mann med bind for øynene sitter på en stol. To menn (Des og Liones) betrakter ham.

Des: Skal jeg fortelle deg noe om denne mannen?

Lionel: Hva da?

Des: Han har overhode ingen peiling på hva vi skal gjøre med ham.

Lionel: Det har han ikke, nei.

Des: Det har han ikke, nei. Han har overhode ingen idé om noe som helst av alle de tingene vi kan komme til å gjøre med ham.

Lionel: Som vi kommer til å gjøre med ham.

Des: Kommer til.

Pause.

Vel, noe av det. Noe av det kommer vi til å gjøre.

Lionel: Noen ganger kommer vi til å gjøre alt.

Des: Det kan virke mot sin hensikt.

Lionel: Drittprat.

De studerer mannen. Han er urørlig.

Des: I alle fall her er han, her sitter han her, og han har ikke den fjerneste idé om hva vi kan gjøre med ham.

Lionel: Vel, sannsynligvis har han den fjerneste idé.

Des: En fjern idé, ja. Sannsynligvis.

Des bøyer seg over mannen

Har du? Hva sier du?

Han retter seg opp.

La oss si det på denne måten. Han har en minimal idé om hva vi kan komme til å gjøre med ham, om hva vi faktisk skal til å gjøre med ham.

Lionel: Eller kona hans. Ikke glem kona hans. Han har en minimal idé om hva vi skal til å gjøre med kona hans.

Des: Vel, han har sannsynligvis en viss idé, han har nok sannsynligvis fått en viss idé. Tross alt, han har lest avisene.

Lionel: Hvilke aviser?

Des: Du har rett der.

Lionel: Hvem er denne fitta forresten? Hva er han, en slags bonde – eller en foreleser i teologi?

Des: Han er en forpult foreleser i bondeteologi.

Lionel: Er han? Hva med kona hans?

Des: Kvinner har ikke teologisk legning.

Lionel: Å, jeg veit ikke. Jeg pleide å diskutere det spørsmålet med min mor – ganske ofte.

Des: Hvilket spørsmål?

Lionel: Å, du veit, de feminines teologiske aspirasjoner.

Pause.

Des: Hva sa hun?

Lionel: Hun sa …

Des: Hva?

Pause.

Lionel: Jeg husker ikke.

Han vender seg mot mannen i stolen.

Motherfucker.

Des: Pulegris.

De går rundt stolen.

Lionel: Veit du hva jeg syns er aller mest skuffende?

Des: Hva?

Lionel: Nivået av ignoranse som omgir oss. Jeg mener, denne pikken her –

Des: Du kalte ham ei fitte sist.

Lionel: Hva?

Des: Du kalte ham ei fitte sist. Nå kaller du ham en pikk. Hvor mange ganger må jeg si deg dette? Du må lære deg å definere begrepene dine og å holde fast på dem. Du kan ikke kalle ham ei fitte det ene øyeblikket og en pikk det neste. Begrepene er gjensidig utelukkende. Du vil miste ansikt i enhver språkvitenskapelig diskusjonsgruppe, hør på et godt råd.

Lionel: Herregud. Ville jeg?

Des: Avgjort. Og du veit hva det betyr for deg. Du veit hva språk betyr for deg.

Lionel: Ja, jeg veit det.

Des: Ja, det veit du. Se på denne mannen her for eksempel. Han er et førsteklasses eksempel. Skjønner du hva jeg mener? Før han kom inn hit var han en storkar, han holdt aldri opp med å skryte, han holdt aldri opp med å stille spørsmålstegn ved oppleste sannheter. Nå fordi han er bevisst hva som skal til å skje med ham – har han holdt opp med alt det der, han har ikke mer å si, han har mer eller mindre tatt kvelden. Jeg mener en gang – for ikke så veldig lenge siden – var denne mannen en mann av overbevisning, ikke sant, en mann av prinsipper. Nå er han bare en pikk.

Lionel: Eller ei fitte.

Des: Og vi er ikke engang ferdige med ham. Vi har ikke begynt.

Lionel: Nei, vi er ikke engang ferdige med ham. Vi er ikke engang ferdig med ham! Vel, vi har ikke begynt.

Des: Og så står fremdeles kona hans igjen.

Lionel: Det er riktig. Vi er ikke ferdige med ham. Vi har ikke engang begynt. Og vi er ikke ferdige med kona hans heller.

Des: Vi har ikke engang begynt.

Lionel holder hånda foran ansiktet og begynner å gråte.

Des: Hva er det du griner for?

Lionel: Jeg elsker det. Jeg elsker det. Jeg elsker det.

Han tar tak i skulderen til Des.

Hør her. Jeg er nødt til å si det til deg. Jeg må si det til deg. Det er ingen andre jeg kan si det til.

Des: Greit. Fint. Kom igjen. Hva er det? Fortell meg.

Pause.

Lionel: Jeg føler meg så ren.

Pause.

Des: Vel, du har rett. Du har rett til å føle deg ren. Veit du hvorfor?

Lionel: Hvorfor?

Des: Fordi du holder verden ren for demokratiet.

De ser hverandre inn i øynene.

Jeg kommer til å ta deg i hånda.

Des tar Lionel i hånda. Så peker han mot mannen i stolen med tommelen.

Og det kommer han også til å gjøre … (han ser på klokka) … om omtrent trettifem minutter.

av Helen Vogt

I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring kom kampen mot porno mer og mer til å handle om «menneskesak»: om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle – i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt.

Kvinnefronten bygget bro over hundre år gamle motsetninger og sterke følelsesmessige spenningsfelt med tesen om at Nei til porno betyr å si Ja til den ekte seksualiteten. Splittelsen på landsmøtet i januar 1991 avslørte imidlertid en ideologisk avgrunn mellom to seksualpolitiske fløyer.

Etter ti år med kamp mot porno som synligste samlingsmerke har fronten delt seg i et «liberalistisk» flertall (der nesten alle de gamle veteranene hører til) og en «fundamentalistisk» utbrytergruppe som har tyngdepunkt i Rogaland/Hordaland, med et sterkt innslag av helt unge jenter. Begge fløyer hevder å representere den naturlige videreføringen av 1980-tallets pornokamp.

Utbryterne beskriver norske kvinners hverdag som en slagmark, der sex fungerer som menns terrorvåpen i en kontinuerlig kjønnskrig. Pornoen er fiendens krigspropaganda. «Seksualliberale» vitnemål om at seksualiteten selv under de rådende samfunnsforhold faktisk kan være til glede og nytelse også for kvinner, avfeies som irrelevante. Splittelsen avspeiler at flertallet av kvinner ikke kjenner seg igjen i dette dystre landskapet. (1)

– Det føltes som å bli konfrontert med sin egen karikatur, forteller en av veteranene, som opplevde at utbryterne brukte argumenter hun sjøl har oppfattet som selvfølgelige sannheter i pornokampen, til å underbygge konklusjoner som var både fremmede og skremmende.

Begge sider i debatten argumenterer med følelsene og påberoper seg personlige erfaringer (inkludert incest-overgrep, mishandling og egne seksuelle fantasier) som underlag for sine politiske standpunkter. Saklig argumentasjon om pornoens omfang, tilgjengelighet og mulige skadevirkninger får ingen plass i debatten, som i stor grad blir et spørsmål om personlig integritet.

Det siste året har striden særlig stått om den «nye» pornoen, representert ved Cupido. «Bladet for kåthet og glede» markerer seg bevisst som et svar på kvinneaktivistenes protest mot den sjablongmessige og rollefikserte framstillingen av seksualiteten i de tradisjonelle mannfolkbladene. Cupidos bilder er både mer estetiske og mer varierte, og de appellerer til en god del kvinner (ca. 40 prosent av leserne).

Kvinnefrontens gamle parole «Nei til porno – ja til erotikk» har vist seg ubrukelig som rettesnor, så lenge kampen mot porno i stor grad dreier seg om å få domstoler og politi til å gripe inn med forbud og beslag. Det har ikke vært mulig å finne fram til en objektiv definisjon som skiller klart mellom porno og erotikk (til syvende og sist avgjør sosial status og personlig smak: det maleriet jeg liker er erotisk, mens de bildene gutta henger opp på brakka er porno).

Utbryterne forsøker å løse dette dilemmaet ved å definere alle seksuelle skildringer (unntatt ren seksualopplysning) som porno. Som alternativ parole lanserer de «Nei til porno – Leve kjærligheten». Begrunnelsen er at seksualitet for kvinner er en del av kjærligheten. Alle forsøk på å behandle sex som en separat foreteelse innebærer dermed at kvinner tvinges til å underordne seg «menns premisser». Men i forsvaret for det romantiske kjærlighetsidealet som et naturlig og riktig uttrykk for kvinners seksuelle følelser, havner de på linje med forkjempere for tradisjonell kristen/patriarkalsk moral, ettersom de ikke gjør noe forsøk på å drøfte hvilke elementer i kvinnerollen som er uttrykk for kvinners seksuelle «natur» og hva som er resultat av tilpasning til århundrers kjønnsundertrykking.

Opprinnelig bygde kvinnebevegelsens pornomotstand på at pornoens framstilling av kvinner var kjønnsdiskriminerende, fordi kvinner ble framstilt som passive tjenere for menn. Bladene skulle bekjempes fordi de var kvinneundertrykkende og ga et snevert og løgnaktig bilde av seksualitetens mangfoldighet. For de som kalte seg feminister på 1970-tallet (miljøet rundt Kvinnehuset, Nyfeministene, Lesbisk Bevegelse m.fl), var det utenkelig å samarbeide med Kristelig Folkeparti og biskoper. Først da ml-jentene kastet seg inn i pornoarbeidet på begynnelsen av 1980-tallet ble det fart på alliansebyggingen. (2)

Et av flere problemer ved alliansen med kristenfolket var holdningen til homofili. Tradisjonelle puritanere som er mot porno fordi det er grisete, oppfatter naturligvis bildet av to menn som knuller, som langt mer grisete enn det «normale» bildet av en mann og en dame. Rettspraksis bekrefter at dette også er samfunnets offisielle syn.

Lysbildeserien som Unni Rustad viste land og strand rundt på begynnelsen av 1980-tallet, og boka Porno (3), som ble en slags lærebok for mange lokale pornoaksjoner, unngikk med hensikt å bruke eksempler fra homseporno. Det skyldtes dels at mannlige sexobjekter forkludret teoriene om pornoens iboende kvinneundertrykking, men også at de første pornoaktivistene var svært oppmerksomme på faren for å gi næring til homohets og puritanisme. Men ettersom den brede anti-pornoalliansen mer og mer har definert kampen i allmennmoralske, i stedet for kvinnepolitiske termer (ved paroler mot «tingliggjøring av menneskelig seksualitet» etc), er også homseporno trukket inn i analysen – som nok et eksempel på menns «kjøp og salg»-holdning til seksualiteten.

I stedet for å handle om kvinners seksuelle frigjøring, kom kampen mot porno mer og mer til å handle om «menneskesak»: om det gode og vakre og riktige i kamp mot det abnorme og ekle – i tråd med tradisjonell sedelighets- og moraldebatt. Homofiles rett til seksuell utfoldelse på egne premisser gikk med i dragsuget, sammen med det kvinnepolitiske perspektivet. Tilbake står rotfestede romantiske ideer om at kvinner er bedre mennesker og derfor naturlige moralske veivisere i en tid da samfunnets moralske standarder er i oppløsning.

Utbryterne fra Kvinnefronten vil slåss mot alle kommersielle kjønnslige skildringer – uavhengig av om de er kvinneundertrykkende eller ikke. Bak ligger en forståelse av seksualiteten som «opium for folket». Alt som stimulerer de undertrykte (kvinner, arbeidsfolk) til å søke privat nytelse, avsporer fra kampen for frigjøring. Sex har i dag erstattet religionen som herskerklassens viktigste ideologiske redskap for å opprettholde kapitalismen og patriarkatet, hevder Hordaland-gruppa i sin ideologiske kritikk av Cupido. (4)

Hordaland-gruppa er seksualpolitiske fundamentalister som fører pornokampen som en hellig krig. Rundt sin analyse av porno har de bygget opp en helhetlig verdensanskuelse, der toleranse for ulike oppfatninger blir til svik, og små avvik fra den rette linja blir enda verre enn store, fordi de er vanskeligere å avsløre. Dermed blir det logisk å konsentrere kreftene om å bekjempe Cupido, og inngå allianser med hvem som helst – f.eks anti-abortbiskop Per Lønning.

At hensikten helliger midlet, er en solid norsk politisk tradisjon. Knapt noen virkemidler er for sterke, hvis bare saken er god nok (jfr enigheten om norsk narkotikalovgiving, med strafferammer som er så skyhøye at man må til totalitære stater som Kina og Iran for å finne maken). (5) Norsk venstreside har dessuten liten tradisjon i å slåss for ytringsfriheten som prinsipp. Dette er trolig bakgrunnen for at den norske kvinnebevegelsen først nå blir splittet i pornosaken, mens den i andre vestlige land gjennom hele 1980-tallet har vært skarpt delt i synet på hva slags metoder som er akseptable og hensiktsmessige.

I USA og England har en stor del av kvinnebevegelsen lenge tatt avstand fra allianser med konservative/religiøse krefter, fra bruk av sensur og fra pornolover som er basert på det tradisjonelle patriarkalske utuktsbegrepet.

Mens Kvinnefronten i Norge marsjerte under parola «Håndhev pornoloven», har den tilsvarende loven i USA blitt brukt til å angripe nakenbilder (både malerier og fotografi) og i England til å stanse homopolitisk litteratur. Den seriøse homobokhandelen Gay’s the Word i London har fått store deler av lageret beslaglagt som «utuktige skrifter», og eieren er blitt arrestert og fengslet.

Noen tilsvarende boomerang-effekt har vi ennå ikke fått i Norge (selv om homsepornobutikken My Friend i Oslo er blitt utsatt for påfallende mange flere politirazziaer enn tilsvarende heteropornobutikker). Kvinnefront-utbryternes argumentasjon i anmeldelsen av Cupido kan imidlertid lett brukes mot f.eks Løvetann (tidsskrift for homofil og lesbisk frigjøring) som i sitt spesialnummer om onani (våren 1991) bl.a trykker illustrasjoner av sadomasochistiske erotiske fantasier.

Ifølge Kvinnefront-utbryterne er bilder av s/m-sex egnet til å «flytte grenser» og påvirke folk til å akseptere voldelige og/eller seksuelle overgrep. For de seksualpolitiske fundamentalistene er det ikke noe avgjørende skille mellom fantasi og virkelighet, og både bilder og tekst tolkes og fordømmes som om det gjaldt faktiske handlinger. Tommelfingerregelen er at det man selv ikke kunne tenke seg å være med på, heller ikke bør beskrives/avbildes. Uvanlige seksuelle handlinger bør ikke framstilles, ettersom bildene kan gi noen menn ideer som de kan forsøke å pådytte sin partner mot hennes vilje.

Det er underforstått at ingen kvinner frivillig kan ønske å være med på seksuelle handlinger som antipornoaktivistene selv finner usmakelige og frastøtende. Kvinner som hardnakket hevder at de liker gruppesex med flere menn, analsex, dildoer e.l. blir bare nyttige bevis for at pornoindustrien har lykkes i sin kampanje for å hjernevaske kvinner og bryte ned deres motstand mot å bli undertrykt.

Når pornoens bilder og tekster oppfattes som autentiske speilbilder av virkeligheten, blir veien kort fra å bekjempe pornoindustrien til å sette seg til doms over folks seksualliv. Overgangen ble illustrert i en rettssak i London nylig, der åtte menn ble dømt til fengsel i til sammen 25 år for å ha deltatt i videofilming av en privat s/m-orgie. De mennene som hadde inntatt en passiv rolle (ligget bundet og blitt knulla), ble her dømt for seksuelle overgrep mot seg selv! (6)

Internasjonalt har antipornoaktivistenes mest innflytelsesrike ideologimaker vært den amerikanske forfatteren Andrea Dworkin. I klassikeren Pornography – men possessing women fra 1979 analyserer hun pornografien som et uttrykk for menns hat mot kvinner og et ønske om å utslette kvinnekjønnet fra jordens overflate.

I en mindre kjent oppfølger fra 1987, Intercourse («Samleie»), videreutvikler hun tankegangen til også å omfatte seksuell aktivitet i det virkelige liv. Penetrering – dvs fysisk inntrenging – blir definert som invasjon og okkupasjon av kvinnens kropp, og dermed som et overgrep. Utfra denne tankegangen blir flertallet av tradisjonelle samleier, all bruk av dildoer, eksperimentering med analsex osv til voldelige overgrep.

I et slikt verdensbilde er alle kvinner ofre og lite annet. Prostituerte blir dobbeltofre. Osv osv. Individuell verdighet og styrke raderes ut. Kvinner som finner glede i seksuell eksperimentering (eller i seksualitet overhode), kan bare forstås som hjernevasket eller for dumme til å skjønne sitt eget beste.

Kravet om sladding av modellene i forbindelse med den store pornoutstillingen som Kvinnefronten i Rogaland laget i 1989, representerte et brudd med denne offertenkningen. Det samme gjør den nystiftede Prostituertes interesseorganisasjon i Norge, PION, som insisterer på at kvinner som prostituerer seg har rett til å snakke for seg sjøl og krav på å bli tatt alvorlig. Kravet retter seg ikke bare til myndigheter og sosialapparat, men også direkte til kvinnebevegelsen, som har utviklet teorier og lansert paroler for kampen mot såvel prostitusjon som pornografi uten å ta noe som helst hensyn til hva pornomodeller og prostituerte selv måtte mene. Kampen har vært ført mer på vegne av, enn i solidaritet med kvinnene i sexindustrien.

Kampen for å komme ut av en lammende offerrolle handler om å erkjenne kvinners ansvar for sine egne valg. Det er en grunnforutsetning for å bevare menneskelig verdighet at vi ikke ser oss sjøl og andre kvinner som hjelpeløse kasteballer i et system der fedrenes synder evig og alltid går i arv.

Da kvinnebevegelsen på 1980-tallet satte incest og seksuelle overgrep mot barn på den politiske dagsorden, ble det viktig å slå fast prinsippet om at barn ikke er i stand til å gi informert samtykke til seksuelt samkvem med voksne. Barn forstår ikke konsekvensene av å innlate seg på forhold til personer som har makt over dem.

Men gjelder det samme for kvinner i forhold til menn? Er alt seksuelt samkvem mellom menn og kvinner egentlig dypest sett et resultat av press og maktmisbruk fra menns side? Hordaland-gruppa ser ut til å helle i retning av en slik oppfatning. I det skriftlige materialet som de delte ut på pressekonferansen etter bruddet på Kvinnefrontens landsmøte, legger de f.eks stor vekt på undersøkelser som tilsynelatende viser at kvinner ønsker sex langt sjeldnere enn menn gjør.

Motsetningene mellom dem som legger hovedvekten på kvinners behov for beskyttelse mot menns overgrep, og dem som krever kvinners rett til å utfolde seg fritt (med de farer det alltid innebærer å ta sjanser), er like gammel som kvinnekampen.

For hundre år siden raste sedelighetsdebatten blant de første vestlige feministene (anført av England og USA). En fløy ville beskytte anstendige kvinner mot menns overdrevne sex-trang – og samtidig redde uheldige medsøstre fra en skjebne verre enn døden – ved hjelp av strenge lover mot prostitusjon og krav om at menn måtte vise samme kyskhet som den de mente var naturlig for «skikkelige» kvinner. En annen fløy slåss mot politiets trakassering av kvinner som prostituerte seg, for prevensjonsmidler og kvinners rett til seksuell tilfredsstillelse. Det var en kamp for retten til å si nei, og en kamp for retten til å si ja. Begge kampene pågår fortsatt. (7)

I islamske land avspeiler de samme skillelinjene seg i debatten om «hijab» (ulike former for «slør» som er blitt moderne igjen blant unge middelklassekvinner fra Marokko til Malaysia). Muslimske fundamentalister hevder at tildekking av kroppen og atskillelse av kjønnene er kvinnefrigjørende, fordi det beskytter dem mot å bli betraktet som kjønnsobjekter. I land som Egypt og Tyrkia har denne striden mellom trygghet i kvinnetradisjonene og frihet i mennenes verden bølget fram og tilbake siden århundreskiftet.

Mange menn har hatt mistanke om at kampen mot porno egentlig er en lesbisk sammensvergelse mot heteroseksualiteten som sådan. Lesbiske har imidlertid vært blant de første til å stille spørsmålstegn ved den generelt seksualfiendtlige retningen innenfor antipornobevegelsen. Og det skyldes ikke bare at lesbiske ut fra egen erfaring som usynlig minoritet er skeptiske til å stemple det statistisk unormale som perverst og uønsket.

Mange lesbiske reagerer også mot en virkelighetsoppfatning der enhver gjenstand som er lengre enn den er bred, kan tolkes som et penissymbol – slik seksualpolitiske fundamentalister ofte gjør i sine «billedanalyser» av pornoen. Fundamentalistene har overtatt den tradisjonelle pornografiens mannsfikserte verdensbilde, der kvinner er redusert til gjenstander for menns begjær og aggresjon. Den autonome kvinnelige seksualiteten (både hetero og lesbisk) usynliggjøres.

Selvsagt finnes det lesbiske mannehatere i anti-pornofronten. Det finnes også heterofile mannehatere, heterofile kvinnehatere, lesbiske sjølhatere, generelle sexhatere og mange kvinner som har dårlige erfaringer på det seksuelle området. Mange personlige frustrasjoner har fått ny næring av å studere pornoblader: jo verre bilder, jo mer dramatiske tolkningsmuligheter. Noen av veteranene fra ti års kamp mot porno og prostitusjon har begynt å beskrive det som «kampskader», når unge jenter nærmest overveldes av fortvilelse og raseri over det de leser og ser i hardpornoen.

Å sette likhetstegn mellom mediebildet og virkeligheten har vært en bevisst taktikk i pornokampen. «Tenk om det var deg som lå der!» Men ettersom folks preferanser og toleransegrenser er høyst forskjellige, fører dette også til at seksuelle handlinger som mange pornomotstandere privat praktiserer, blir stemplet som nedverdigende, forrående, perverst osv. Dermed bidrar pornoaktivistene selv til å opprettholde det nettverket av fortielse, løgn og skam omkring seksualiteten, som de hevder at pornoindustrien lever av.

All erfaring viser at kvinner i vårt samfunn trenger lang tid på å finne ut av egen seksualitet og bli trygge og selvsikre nok til å vite hva de vil og ikke vil. Å spre skrekkhistorier om snuff-filmer, motorsagmassakre og spedbarn som blir voldtatt bidrar ikke nødvendigvis til større selvstendighet og politisk bevissthet. Overdrivelser er alltid fristende som agitatorisk virkemiddel, men kan også virke som lammende skremselspropaganda. Frykt er et effektivt våpen, som lenge har fått sette alt for trange grenser for kvinners livsutfoldelse. Skremmer vi hverandre fra å utforske det farlige og ukjente, dømmer vi oss sjøl til annenrangs mennesker.

Noter:

1) Et gjennomført eksempel på denne verdensanskuelsen finnes i boka Female Sexual Slavery av den amerikanske sosiologen Kathleen Barry, 1979. [Tilbake]

2) Mange feminister var også sterkt kritiske til metodene i pornokampen, og var opprørt over at Fritt Fram (avisa til Forbundet av 1948) flere ganger havnet på pornobål. Kioskeiere oppfattet temaet homofili som pornografisk og plasserte bladet i hylla ved siden av Cats og Lek, og aktivistene brød seg ikke med å sortere. [Tilbake]

3) Bente Volder m.fl.: Porno, Friundervisningens Forlag 1982. [Tilbake]

4) «Sex er velegnet til salg og forbruk. Sex kan fungere som smøringsolje og produsere fornøgde samfunnsborgere. Selv geriatriske pasienter oppfordres i dag til å leve ut sin seksualitet. De bør vise interesse og potens. Hos oss blir sex det lokkemiddel som tilslører at de gamle egentlig er maktesløse og utstøtte av samfunnsøkonomien.» Turid Sætre: En generell vurdering av Cupido – et pornoblad. Bergen 1990. [Tilbake]

5) Disse landene utmerker seg forøvrig ved også å være ekstremt restriktive overfor pornografi. [Tilbake]

6) Spørsmålet om porno fungerer som «oppskrift» på seksuelle overgrep er viktig, men faller utenfor rammen av denne artikkelen. For en kritisk gjennomgang av eksisterende forskningsmateriale på området, se Jean Rosenberg: Fuel on the Fire – An Inquiry into Pornography and Sexual Aggression in a Free Society, The Safer Society Press, Vermont 1989. [Tilbake]

7) Bøker som belyser denne debatten gjennom ulike historiske epoker er bl.a. Sheila Jefreys: The spinster and her enemies – feminism and sexuality 1880-1930, Ann Snitow m.fl.: Desire – the politics of sexuality og Laurie Bell: Good girls/Bad girls – feminists and sex trade workers face to face. [Tilbake]

av Johannes Nymark

Marxismen er død, men svært få er opptekne av dei krisesignala som kjem frå den store sigerherren i vår tid: Kapitalismen.

Hendingane i Aust-Europa dei seinaste åra har fått konservative, liberale, kristelegdemoknatar, sosialdemokratar og andre likesinna til å ropa over seg om kommunismens, marxismens og leninismens «endelege død». I vår eigen lokale pressedam er svært få opptekne av dei krisesignala som kjem frå den store sigerherren i vår tid: Kapitalismen. For som Fidel Castro har peika på: I godt over 100 land i den tredje verda har det kapitalistiske systemet alt spela dundrande fallitt.

Argentina er eitt av del landa i sør der kapitalismen er i ferd med å lida eit sviande nederlag. Men Argentina er likevel eit noko spesielt tilfelle, fordi landet har vore rekna for rikt, i kapitalismens eigne termar. På 1920 og 30-talet figurerte Argentina blant dei aller rikaste landa i verda, og mange såg på denne nasjonen som ei framtidas stormakt, spesielt ut frå det faktum at England, som fram til den første verdskrigen hadde dominert i den sørlege delen av Latin-Amerika, var på vikande front som imperium. Samstundes var det slik at den nye stormakta, USA, ennå ikkje hadde fått skikkeleg fotfeste så langt sør på det amerikanske kontinentet.

Den økonomiske nedturen for Argentina tok for alvor til etter 1955 og militærkuppet som avsette Juan Domingo Perón. Då hadde landet vore gjennom ein periode på omlag 10 år (1946-55) der også mesteparten av folket fekk del i samfunnsgodene. Dei sosiale reformene var formidable og av grunnleggjande, ja nærmast revolusjonerande karakter, og gjorde peronismen til eit unikt sosialt eksperiment som utfordra storgodseigaranes og Buenos Aires-borgarskapets tradisjonelle maktgrunnlag, såvel politisk som økonomisk. Det var difor ikkje overraskande at det var nettopp desse to maktgruppene som i allianse med del militære stod bak 1955-kuppet.

Sidan er det stort sett alliansen mellom militære og liberale/konservative som har rådd grunnen i Argentina. Det militære undertrykkarapparatet har komme godt overens med dei økonomiske liberalistane og har meir og meir kasta det nasjonale arvegodset frå den første Perón-tida over bord. Resultatet er blitt industrinedbygging, avnasjonalisering, privatisering, arbeidsløyse, svekka kjøpekraft for det store fleirtalet og ei økonomisk krise som berre han gått frå vondt til verre.

I dag, i nyliberalismens (eller betre: ultraliberalismens) storheitstid, er tilmed den historisk sett antiliberalistiske peronismen blitt omvend og går no den internasjonale liberalismens ærend. Det politiske og det økonomiske maktapparatet har alliert seg mot ein sams fiende: Folket.

Korrupsjonen som symptom

Det blir ofte hevda at det store problemet i dagens Argentina er korrupsjonen. Store korrupsjonsskandaler der fleire av president Carlos Saúl Menems nærmaste (personleg, familiemessig og politisk) har vore involvert, støttar tilsynelatande opp under ein slik påstand.

Men problemet grip eigentleg mykje djupare enn som så. Korrupsjon har vore eit problem i dei latinamerikanske landa i alle fall heilt sidan kolonitida. Dei utslaga ein finn av korrupsjon i det spansktalande Amerika minnar i mangt og mykje om dei korrupsjonsvariantane ein finn i det tidlegare moderlandet, Spania, og er til dels aksepterte som vanlege former for økonomisk, politisk og sosialt samkvem. Dette gjeld til dømes vennetenester for å få arbeid eller for å komma i ein politisk maktposisjon. Eller det kan vera den kommisjonen ein reknar seg som mellomledd ved ein økonomisk operasjon.

Alt dette en for så vidt velkjente fenomen i kapitalistisk økonomi (og også i andre typar økonomi). Kan henda har desse mekanismane i dag fått heilt «overnaturlege dimensjonar» i Argentina, men dei er heilt vanlege i internasjonal handel. Også det norske næringslivet er med på dette spelet når dei må ut og konkurrera på den internasjonale marknaden. Og i norske næringslivskrinsar reknar ein det for «grei kotyme» å punga ut med klekkelege kommisjonsbeløp for å hala i land kontraktar. «Jo meir sør ein kjem, jo meir kommisjon og jo meir korrupsjon,» kan ein ofte høyra frå næringslivsfolk med erfaring frå den slags. Ja, tilmed på lærestader der ein utdannar økonomar og administrative leiarar er dette noko ein lærer bort.

Og det er jo ikkje stor tvil om at Argentina ligg langt sør og at det er mykje korrupsjon i landet. Men det internasjonale næringslivssamfunnet er i høgste grad med på leiken og ser nærmast på det heile som ein del av spelet (eller «part of the game», som det lét i dei krinsane). Difor er det stort sett spel for galleriet dei gongane representantar for næringslivet og «the establishment» lét seg moralsk indignera over dei korrupte tilstandane i Argentina og andre stader. Som regel ligg det økonomiske interesser bak ein slik moralisme.

Det var tilfellet då SAS ville kjøpa det argentinske Aerolineas Argentinas og ikkje ville ut med 10.000 US $ til kvar av dei politikarane som agerte som mellomledd. Det same var tilfellet då det norske firmaet Normarc as nyleg blei danka ut av både tyskarar og franskmenn som hadde presentert nesten dobbelt så dyre prosjekt innan flyplassinstallasjonar. Men dei tyske og franske selskapa hadde innbakt klekkelege kommisjonar, må vita (uoffisielt heiter det seg at det var snakk om kommisjonar på opp til ein million US dollar). Og mest bråk blei det sjølvsagt då US-selskap klaga på at dei var spelt utanfor sidelinja i den gigantiske privatiseringsprosessen av statseigedom som i dag finn stad i Argentina. Det var då USAs Buenos Aires-ambassadør, Terence Todman, tok dette opp overfor argentinske styresmakter at snøballen for alvor tok til å rulla og dei første hoda innan president Menems innerste private og politiske sirklar tok til å rulla: Amira Yoma, Mario Caserta, Ibrahim al Ibnahim, José Roberto Dromi etc etc.

Den moralske forarginga over korrupsjon er i desse – som i mange andre – saker ikkje noko anna enn eit skalkeskjul for eigne økonomiske interesser, og slik sett er korrupsjonen i dagens Argentina eit symptom på den ultraliberale økonomiske modellen og dei motsetnadene den ber i seg. Og er det noko ein bør bli moralsk indignert over i denne samanhengen, så er det kapitalismens umoral.

Rikt land, fattig folk

Argentina er frå naturens side eit særs rikt land, med gode tilhøve for jordbruk, fedrift og gruvedrift. Den varierte geografien gjer det og mulig med eit rikt og variert næringsgrunnlag, og frå 1930-talet av, spesielt i den første Perón-tida (1946-55), blei landet industrialisert i stor stil. I tilknyting til den omfattande primærnæringa utvikla det seg mykje næringsmiddelindustri, og i tillegg voks det fram ein stor stål- og aluminiumsindustri, maskinindustri og petrokjemisk industri. Og både sør og nord i landet blir det utvunne olje.

Basisen skulle såleis vera der for eit variert og levedyktig næringsliv til beste for folket, så mykje meir som landet, med eit landareal på rundt 2,8 millionar km² ikkje hyser meir enn ca 32 millionar innbyggarar. Men realitetane seier noko heilt anna: Argentina eksporterer i all hovudsak produkt frå primærnæringane (mais, kveite, kjøtt, ull, vin og frukt), medan landet importerer transportutstyr, maskiner til industrien, samt ein del råvarer. Dette gir oss ein klar peikepinn på at vi har å gjera med eit avhengig land som ikkje på langt nær har klart å utvikla sitt økonomiske potensial.

Dessutan er det eit ugjendriveleg faktum at Argentinas industri er blitt bygd ned dei seinaste tiåra. Denne prosessen skaut for alvor fart under det forrige militærdiktaturet (1976-83) og hald fram under såvel Raúl Alfonsín (1983-89) som Carlos Menem (frå 1989 av). I Menems regjeringsperiode er det komme ennå eit nytt element inn i bildet i og med privatiseringane av statleg verksemd og av statseigedom. Den intellektuelle arkitekten bak Menems privatiseringar, Juan José Llach, hevda nyleg at staten har til hensikt å kvitta seg med alle vare- og tenesteproduserande foretak innan utgangen av 1992. Ikkje særleg lysteleg framtidsmusikk for eit folk som alt har fått merka konsekvensane av privatiseringane i form av auka arbeidsløyse, høgare prisar og sterkt reduserte sosiale tenester.

I samsvar med det vi her har nemnd, kan ein ikkje undrast over at det i dagens Argentina er to grupper som kjempar om hegemoniet. På den eine sida del utanlandske interessentar og i første rekke utanlandske kreditorar som vil tvinga landet til å betala ned på utanlandsgjelda (omlag 60 milliardar US $), og på den andre sida dei lokale maktgruppene rundt storgodseigarane, som har eitt stort siktemål: Å få eksportert så mykje som råd er av dei tradisjonelle landbruksprodukta. Frå kvar si side og på kvar sine måtar pressar desse gruppene Menems regjering og gjer livet surt for det argentinske folket.

I skuggen av det økonomiske vanstellet trivst dei lysskye verksemdene. Den såkalla uformelle sektoren innan økonomien har gode kår i eit samfunn der offentlege kontrollorgan i stor grad er sett ut av funksjon. Som i mange andre land i den tredje verda fell viktige delar av dei økonomiske aktivitetane utanfor det som blir offentleg registrert og kjem med i statistikaranes materiale. Offisielle tal og samanlikningar seier i dag svært lite om den eigentlege økonomiske situasjonen i desse landa.

Det har alltid vore slik at dei fattigaste av dei fattige har hatt sin uformelle sektor. Slik har det òg vore med dei rikaste av dei rike. Smugling i sine ulike variantar har lenge vore den mest lukrative geskjeften innanfor denne økonomiens mørkerom. I våre dagar har smuglinga fått nærmast uhyrlege dimensjonar, særskild i narkotikabransjen. Argentina, som i dei seinaste åra er blitt mest kjent for smugling av utanlandske bilar, er no på full fart til å overta Colombias rolle i narkosmugling, skal ein tru såkalla velinformerte kjelder i USA og Vest-Tyskland. Og grunnen til at dei leiande narkohaiane har kasta sine auge på Argentina, er nettopp den utbreidde, tidlegare omtala korrupsjonen.

Alt dette: korrupsjon, smugling, økonomisk avhengigheit, avnasjonalisering og privatisering, er i realiteten spikrar i kapitalismens likkiste i Argentina.

«Avideologisering»

At peronisten Menem har gått til det skrittet å gjennomføra ein tvers igjennom ultraliberal politikk, kan ikkje karakteriserast på annan måte enn som ein total snuoperasjon. Det antiliberale peronistpartiet er blitt ultraliberalt. Heile snuoperasjonen fann stad på dagar etter at Menem hadde tatt sete i presidentstolen den 8. juli 1989, og det heile skjedde heilt på tvers av det som hadde vore Menems kjepphestar under valkampen. Den politikken som faktisk blei sett ut i livet, var politikken til det sterkt høgreorienterte liberale partiet UCéDé (Den sentrums-demokratiske unionen, som reelt sett korkje er sentrum eller særleg demokratisk). Symptomatisk var det at leiaren for UCéDé, ingeniør og kaptein i Hæren, Alvaro Alsogaray, straks Menem hadde overtatt blei peika ut som ein av presidentens rådgjevarar, med utanlandsgjelda som spesialfelt. Alsogaray er sjølve inkarnasjonen av den økonomiske ultraliberalismen i Argentina og han har samarbeidd nært med alle landets militærdiktatur etter 1955.

Korleis kunne Menem på ein slik måte svika det argentinske folket, den peronistiske ideologien og sine eigne løfte frå valkampen? Sjølv viser han i sine talar og improviserte utfall til den avideologiseringa som han meiner kan observerast over heile verda i dei seinaste åra og i særleg grad etter Berlin-murens fall. I beste Fukuyama-stil hevdar Menem at det i dag ikkje finst levedyktige alternativ til den vestlege liberalismen. Og jamvel om han ikkje går så langt som Francis Fukuyama gjer i boka The end of history?, der sistnemnde nærmast proklamerer slutten på den historiske tida, så sluttar også Menem seg til koret som jublar over «marxismen-leninismens endelikt» og hyllar det vestlege liberale demokratiidealet som den høgaste (ja nær sagt definitive) statsforma.

Dette er korkje nye eller originale tonar i maktas historie. Det går ein raud tråd frå Napoleons «kontinentale forordningar» i 1806 og fram til Bush’ «nye verdsorden» av i dag, der ein forsøker å konsentrera og samla den økonomiske politikken under den borgarlege liberalismens fane og erklærer andre ideologiar, såvel politiske som økonomiske, for døde og utan kraft. Men ein slik deterministisk dommedagsideologi klarer sjølvsagt ikkje å frigjera seg frå ideologiane og er til sjuande og sist nettopp dette: ein eigen ideologi som gjer krav på monopol og på å vera altomfemnande.

Men om noko, så har i alle fall Menem på eit vis avideologisert den leiande delen av peronistrørsla frå det nasjonale/anti-imperialistiske arvegodset som Perón hadde lete etter seg. Referansane til peronistrørslas grunnleggar er etter kvart blitt sjeldnare og sjeldnare i Menems munn, og peronistanes symbolikk, slagord og høgtidsdagar blir ikkje lenger halde i hevd som før. I staden higar Menem etter ein plass i sola i Bush’ og USAs nye økonomiske verdsorden, og legg seg stort sett langflat for dei politiske og økonomiske krava som stormakta i nord set.

Og Menem spelar si rolle. Ein ting er i alle fall sikkert: Det argentinske folket er for tida politisk passivisert, desillusjonert over del politiske leiarane, redd for nye militærkupp og meir brutal undertrykking, og utan alternativ som ein kan ha tillit til og tru på. Hadde det ikkje vore for at det i Argentina er stemmeplikt, og ikkje berre stemmerett, så ville heilt sikkert valdeltakinga i landet ved dei siste vala lege på eit lågmål.

Likevel har ein del røyster heva seg mot den økonomiske forverringa og det politiske sviket som Menems politikk er mot det argentinske folket, og det som har skjedd med desse røystene er symptomatisk og skremmande. Mødrene på Maiplassen har vore utsett for stadige trugsmål og attentatforsøk, filmskaparen Pino Solanas (kjent for filmane Tango og Sør) blei skoten i beina etter at han tidlegare i år, som den peronisten han er, hadde komme med sviande intern kritikk av Menems folkefiendtlege politikk, og i juli blei tre representantar for pressa (tidlegare og noverande leiar for den internasjonale presseforeininga i Buenos Aires, samt Pasquini Durán frå den venstreorienterte Página 12) trua gjennom brev underteikna av noko som kallar seg «Kommandoen for peronistisk moralopprusting». Dersom dei ikkje tok seg saman og slutta med å sverta Argentina i utlandet, kunne det gå dei ille, heitte det truande i brevet.

Alt dette minner argentinarar som har levd ei stund alt for mykje om tida før militærkuppet i 1976, då den såkalla Trippel A (Antikommunistisk Argentinsk Allianse) tok til å verka som dødsskvadronar og systematisk slo til mot opposisjonelle, som dei bortførte og myrda.

Menem hevdar at han ikkje kjenner til den nemnde «Kommandoen for peronistisk moralopprusting», men det bør ikkje undra nokon om det seinare viser seg at han er godt inne i tematikken. For Menem og hans følgjesveinar har det med å spela på ulike hestar samstundes. Og er det noko han er ein meister i, så er det å setta ulike grupper opp mot einannan. Det har han til fulle vist innanfor landsorganisasjonen CGT, som har vore delt, men der begge gruppene er peronistar og vender seg til ulike delar av folket: Saúl Ubaldinis gruppe som målbér krava til dei som er misnøgde med Menems heilomvending, og Andreonis og Luis Barrionuevos fraksjon i spissen for dei mest vilkårslause og ihuga Menem-tilhengarane.

President Menem har alt vist at han meistrar kunsten å undertrykka. Butikkplyndringane som herja Argentina i mai-juni 1989, like før Menem blei innsett som statssjef, rei det politiske og økonomiske «establishment» i landet som ei mare. Og Menem-administrasjonen nølte ikkje eit sekund med å setta inn militære spesialstyrkar (antiopprørsstyrkar), då det året etter var tilløp til nye plyndringstokter i Rosario og i Buenos Aires. Butikkplyndringane var uttrykk for folks desperasjon over ein galopperande inflasjon, sterkt auka prisar, redusert kjøpekraft og ditto levestandard, og ein forverra arbeidsmarknad.

Den mest kampvillige gruppa i Argentina det siste året har vore pensjonistane, ei gruppe som på kort tid fekk redusert pensjonen sin til eit månadleg beløp på rundt 100 US dollar (= minstepensjonen, som eit overveldande fleirtal av Argentinas pensjonistar må nøya seg med). Det argentinske pensjonistopprøret har tatt mange former: Sveltestreikar, protesttog, underskriftskampanjer og okkupasjon av offentlege plassar. Då pensjonistane tidlegare i år inntok Plaza Lavalle i sentrum av hovudstaden Buenos Aires, tok det ikkje lang tid før Menem gav ordensmaktene ordre om å få dei vekk. Påskotet som blei nytta var at ein av leiarane for pensjonistopprøret, Rubén Gioannini, skulle ha sympati med dei sotfarga kuppmakarane til Aldo Rico og Seineldín.

Som ein skjønar, er motstanden mot det korrupte regimet og den økonomiske nedgangen både spe, spreidd, til tider nokså individuell, ekstremt dårleg organisert og ennå dårlegare koordinert. Folket i Argentina, som på 1960-talet og i dei første åra på 70-talet var eit oppkomme av politisk vitalitet, ser også ut til å ha blitt offer for den allmenne politiske apatien som gjennomsyrar den såkalla vestlege sivilisasjonen i våre dagar. Den «skitne krigen», som dei militære førte i diktaturtida (1976-83), har sett sine tydelege spor på dei som opplevde perioden.

Demokrati made in USA

Den ustabile og upålitelege politikaren Carlos Menem har nok ein gong snudd kappa etter dei politiske vindane som til ei kvar tid bles sterkast. Etter sterkt press frå US Embassy i Buenos Aires har han no gått med på å innleia eit formalisert samarbeid med det største opposisjonspartiet, eks-president Raúl Alfonsíns radikale union, UCR. Etter mønster frå USA vil ambassadør Todman ha dit konsolidert topartisystem, med to parti som begge er solid planta innanfor den liberaldemokratiske tradisjonen. I og med peronistanes konvertering til nyliberalismen/ultraliberalismen, skulle alt ligga vel til rette for dette. Menem, som til nyleg var sterk motstandar av eit slikt formalisert samarbeid, er no blitt sterk tilhengar.

Innanfor rammene av samarbeidet mellom peronistar og radikale er det for tida spesielt aktuelt å diskutera følgjande saker: Reformene innan statsapparatet, spørsmålet om ei grunnlovsendring for å korta ned presidentperioden frå seks til fire år og tillata attval, og arbeidet med den økonomiske fellesmarknaden (Mercosur) mellom Argentina, Brasil, Paraguay og Uruguay, som eit første steg på vegen mot frihandel over heile det amerikanske kontinentet.

Eit amerikansk frihandelsområde er eitt av president Bush’ hjartebarn for tida og blir sett på som ein naturleg del av den «nye verdsorden». Difor kom presidentens «Initiativ for Amerika» 1. juni 1990. Eitt år etterpå troppa Bush saman dei fine landa i Mercosur til dit møte i Rosehagen i Det kvite huset. Her underteikna USA og dei fire søramerikanske landa ein handels- og investeringsavtale. Året før, under lanseringa av «Initiativet for Amerika», hadde Bush talt varmt for kor viktig det var å utarbeida ein strategi for handel, investeringar og utanlandsgjelda. No glimra dette siste punktet med sitt fråver i USA-presidentens tale, men det er slett ikkje fråverande i den søramerikanske røyndomen.

Det kan hevdast at regjeringa i Argentina med hjelp og støtte frå USA har fått i alle fall mellombels bukt med ditt av dei store problema dei siste åra, nemleg hyperinflasjonen. Det er så, så lenge det måtte vara. Faktum er at den reelle materielle situasjonen for argentinarar flest er blitt forverra, også etter at dette skjedde. Prisar på varer og tenester held kontinuerleg fram med å stiga, samstundes som dollarkursen ligg fast (1 US $ = 10.000 australes). Buenos Aires er i dag ein dyr by tilmed for europeiske turistar, og det er no dyrare å ringa frå Argentina til Europa enn motsett veg, dette som eit nokså direkte resultat av at det tidlegare statlege telefonselskapet EnTel er blitt privatisert.

Den store mirakelkuren som blir tilbode Latin-Amerika i dag er nyliberalismen/ultraliberalismen. For ti år sidan dreidde det seg om å sosialdemokratisera underkontinentet. Det viste seg uråd med ein så skakkjørt økonomi og med så store skilnader mellom fattig og rik. Den nye «mirakelkuren» foreskriven av USA har vist seg å ha ennå meir dramatiske resultat sosialt sett og dømmer størsteparten av folket til å leva i fattigdom, slik vi har sett at tilfellet en for Argentinas del. Dei to modellane har på ekstremt kort tid klart å blottlegga kapitalismens grunnleggande veikskapar i internasjonaliseringas, nyliberalismens og ultraliberalismens tidsalder.

Ingen av arbeidene fra min ungdom kom ut før lenge etter at de var skrevet. The tanks corps måtte vente til 1969, da Gallimard ga den ut i Frankrike med tittelen L’Escadron blindé. I Tsjekkoslovakia ble et kapittel trykt i et tidsskrift, med katastrofale følger; i et anfall av raseri utstedte hærens politiske kommandant en ordre som forbød alle tsjekkiske tidsskrift å trykke noen som helst slags satire over noen som helst side ved militærlivet. Romanen ble trykket i Alexander Dubceks år, men så kom russerne og hele opplaget ble ødelagt før utgivelse. Den utkom først på tsjekkisk i 1972 – atten år etter at jeg skrev den – på min kones forlag, «Sixty-Eight Publishers» i Toronto.

Da tanksene kom til Praha i august 1968 var et av deres første mål å okkupere bygningen til forfatterforeningen, hvor også kontorene til foreningens forlag lå. Etter omkring tre uker trakk den Røde Arme seg ut og redaktørene flyttet inn igjen. Såvidt de kunne se var ingenting forsvunnet bortsett fra noen tusjpenner og originalen til en av illustrasjonene til The tanks corps. Det var forsideillustrasjonen som manglet, den viste ansiktene til en gruppe offiserer i en fantastisk kjekk positur. Men så fant en av redaktørene tegningen. Den var stukket innimellom noen gamle korrektureksemplar, og mannen som hadde lagt den der var tydeligvis blitt skremt over hva han hadde gjort med den. Under ansiktet til den mest motbydelige av offiserene sto følgende: – «Dette er hodet til den forpulte grisen, General Gretchko». Generalen var øverstkommanderende for den sovjetiske invasjonsstyrken. Den gode soldat Svejk har tydeligvis sine søsken selv i Verdens Best-Disiplinerte Armé.

Når vi snakker om Svejk: det er mange som sier at The tanks corps er en slags Den gode soldat Svejk i en kommunistisk hær. Navnet Svejk er kjent for de fleste vestlige lesere, men jeg undres hvor mange som faktisk har lest den klassiske romanen, og som vet hvem Svejk er og hva han står for.

Han er, for å si det kort, en av de klassiske uttrykk for sivil ulydighet: faktisk en av de få mulige utveier for de avmektige som ønsker å overleve under de mektige. Hver gang Svejk blir bedt om å gjøre noe en lojal innbygger i en autoritær stat forventes å gjøre, gjør han det ikke bare pliktskyldigst som de fleste ville ha gjort, han gjør det med eksemplarisk entusiasme. Hver gang han mottar en ordre setter han den ivrig ut i livet til minste detalj. Han demonstrerer en bunnsolid tro på enhver autoritet og på enhver smule visdom som utgydes fra autoritetens munn. Han skriker energisk ut alle offisielt godkjente slagord. Kort sagt: ved alltid å oppføre seg som en modellborger, en eksemplarisk soldat, en superlydig tjener, viser han det umulige i en slik framferd. Den gode soldat er for god til å være sann. For å definere hans filosofiske betydning – for den er svært dyp – han viser det absurde i ideologisk ortodoksi.

Jeg antar at navnet til skaperen av Svejk, Jaroslav Hasek, er langt mindre kjent i vesten. Hasek var en ryggesløs, men svært talentfull mann. Han forrådte alle og alt – men han skrev Svejk. Etter å ha skapt seg et navn som narr for borgerskapet og som durkdreven alkoholiker, ble han innskrevet i den østerrikske hæren, deserterte til russerne og ble med i den tsjekkiske legionen som sloss for løsrivelse fra Østerrike. Som redaktør for legionens avis støttet han entusiastisk T G Masaryk, den framtidige presidenten, i hans forsøk på å organisere tsjekkerne til kamp på russernes side mot Tyskland. Så brøt bolsjevik-revolusjonen ut, en tsjekkisk enhet av den røde arme ble dannet og Lenin sluttet en separat fredsavtale med Tyskland som truet hele den tsjekkiske saken. Hasek, som forutså bolsjevikenes seier, gikk umiddelbart over til dem, gjorde karriere som redaktør og politisk kommissær, og giftet seg med en russisk kvinne, selv om han allerede hadde en kone i Praha. Han viste seg som en feiging i kamp, og en gang flyktet han fra kampsonen forkledt som en kvinne. Allikevel, etter krigen sendte bolsjevikene han til Tsjekkoslovakia, hvor han hadde i oppdrag å organisere en kommunistbevegelse i kullgruvene rundt Kiadno. Men så fort han hadde satt foten på hjemlig grunn glemte han sitt oppdrag og tok opp sitt gamle liv som en populær historieforteller og fyllik. Han fortsatte å arbeide på Svejk, men drakk seg i hjel over de ufullførte sidene. Ingen høyverdig karakter, men du verden for en forfatter! Og for en narr! Blant annet dannet han før krigen et politisk parti med navnet «Partiet for moderat framskritt innenfor lovens grenser». På omtrent samme tid var min onkel med og dannet det katolske folkets parti, hvor han med tiden ble viseformann. I løpet av valgkampen hadde han vært involvert i flere offentlige debatter med Hasek, og han pleide å gjenfortelle disse opplevelsene til sine siste dager, et halvt århundre senere. «Kan du tenke deg!» pleide min stive onkel å si. «Har du noen gang hørt om et parti med et tåpeligere navn? Partiet for moderate framskritt innenfor lovens grenser! Hvem ville noen gang stemme på et sånt parti! Jeg skal si deg det Josef, mannen kan godt ha vært en god forfatter, men han var en politisk ignoramus!»

Jeg undres på hvem av de svært mange karakterene i Haseks magnus opus som er et portrett av min avdøde onkel, den katolske representanten. Han selv hadde selvsagt aldri tatt seg tid til å lese mesterverket til ignoramusen.

Det ironiske faktum er at da jeg skrev The tanks corps, hadde heller ikke jeg lest Svejk. Jeg var selvsagt klar over at den eksisterte; og jeg kjente noen episoder fra muntlige framføringer av entusiastiske kjennere. Men jeg hadde aldri virkelig studert verket – noe som underbygger en hypotese jeg har om at The tanks corps ikke er politisk satire, men rein realisme. Jeg hadde i alle fall ikke til hensikt å skrive satire; jeg forsøkte bare å fange virkeligheten. Jeg var ikke inspirert av en verdensberømt bok, men av et verdensomspennende fenomen: hæren og dens innebygde absurditeter. Den grunnleggende absurditeten er den samme som hos Svejk: gapet mellom ideologiske begreper og virkeligheten. Men jeg var ikke engang klar over det prinsippet da jeg skrev boken. Det er post factum kunnskap, eller heller analyse, som er åpenbart for meg av en flink kvinnelig kritiker i Sverige.

Den største katastrofen i min litterære karriere kom med utgivelsen av The cowards. Jeg hadde skrevet romanen i 1948-49 og tilbød den ikke til en forlegger før ti år senere. Jeg forsøkte der å skape et stykke «magisk realisme». Det jeg hadde i tankene var imidlertid ikke den type magi som utøves av visse sydamerikanske forfattere – som Gabriel Garcia Marquez, som bruker crazy surrealistiske overdrivelser for å understreke galskapen i den verden han lever, eller simpelthen forvrenger historiske fakta slik at de tjener hans ideologiske mål. Uttrykket var blitt skapt før krigen av en tsjekkisk poet, Josef Hora, og betød episk prosa, gjennomtrengt av poesi. Det jeg forsøkte, var å gjenskape tidligere hendinger i mitt liv slik at de ville, liksom magisk, vende tilbake til meg; slik at de som Hawthorne hadde skrevet, ville bli «beåndet av distanse». Men jeg visste bare så alt for godt at den eneste form for realisme som var tillatt på begynnelsen av femtitallet var sosialrealismen, en slags sosialistisk western, og jeg var ikke spesielt god i den sjangeren.

Merkelig nok var mitt første publiserte arbeid faktisk en western. Sammen med en venn som kort tid etter døde av hjernesvulst, skrev jeg den for en profesjonell bladsmører som forsøkte å kurere seg for alkoholisme på sanatoriet i Beloves, utenfor Nachod. Denne sulliken ble forelsket i min arvelig vakre søster Anna, og siden han brukte all sin tid på drikke det helbredende vannet eller spille tennis med søs, hadde han ingen tid til overs til å oppfylle sine forpliktelser om å skrive en westernroman per måned for et grusomt kompani med navnet Rodokaps (Pocketbøker). Da han fikk høre om mine litterære ambisjoner av min søster, tilbød han meg en deal: han ville lage et synopsis, jeg skulle legge kjøtt på beina, så skulle han legge på malinga og vi ville dele profitten fifty-fifty. Opuset – jeg tror det het The guns of Rio Presto – hadde et plot som må kalles klassisk. Det handlet om en rancheier og hans nydelige datter og en bande med kjeltringer som stjal kveget hans. Den inkompetente lokale sheriffen var hjelpesløs. Da ankom en fremmed, først mot den oppadstigende solen i horisonten, siden i den lokale saloonen. Han fikk øye på datteren og tilbød sin hjelp. Han plaffa ned skurkene og reddet ranchen fra ruin. Da avslørte imidlertid datteren at hun var forlovet med en ung rancher, innehaveren av naboranchen Circle B. Den fremmede forlot saloonen og så byen. Han ble sist sett mot den synkende solen i horisonten.

Dette er selvsagt også formelen for de sosialrealistiske romanene i den stalinistiske æraen, som alltid omhandler en fabrikk- eller kollektivbrukleder og den vakre lokale lærerinnen eller legen. En gjeng med fordrukne late arbeidere blir infiltrert av CIA-agenter, som stjeler materialer fra fabrikken eller kollektivbruket. Den inkompetente formannen for det lokale byrådet er hjelpesløs. En partisekretær ankommer, først på jernbanestasjonen, siden i partisekretariatet. Det viser seg at han har blitt sendt fra Praha (eller Moskva, Warsawa eller Sofia). Han ser legen eller lærerinnen og tilbyr sin hjelp. Han avslører agentene, reformerer arbeiderklassefyllikene, og sikrer dermed oppfyllelse av produksjonskvotene. Da avslører imidlertid legen eller lærerinnen for partisekretæren at hun er forlovet med en ung fagarbeider i fabrikken eller på kollektivbruket. Sekretæren reiser sin vei, først fra sekretariatet, siden fra byen. Han blir sist sett på jernbanestasjonen. Som du ser er det bare soloppgangen og solnedgangen som mangler.

Som jeg sa, jeg visste at den eneste magi som var tillatt i de dager var forvrengningen av virkeligheten slik at den tjente ideologiske formål. Derfor var den første bok jeg forsøkte å få utgitt i 1956, etter at Stalin var trygt i jorden, en annen roman som jeg i min naivitet trodde var sikker, kalt The end of the nylon age; et biprodukt av min upubliserte hyllest til fabrikkarbeidersken Maggie. Den ble raskt tatt av sensuren og bannlyst som pornografi, på grunn av min bruk av ordet «byste» for å beskrive en kvinnes (garantert ikke bare) bryster. Da jeg foreslo for den kvinnelige sensoren at jeg kunne erstatte det med pupper, etter som det var det arbeiderklassen kalte det, kastet hun meg ut av kontoret. Det kom derfor som en overraskelse på meg da sensurkontoret ikke hadde noen innvendinger mot The cowards, som jeg hadde forsøkt å få utgitt, idet jeg tenkte at etter katastrofen med pornografien hadde jeg intet å tape. Jeg hadde ingen ide om at denne forbausende liberalisme hos presserådgiveren skyldtes at den stalinistiske fraksjonen i partipresidiet hadde bestemt seg for å benytte meg som et instrument i en kamp mot den liberale fraksjonen innad i partikulissene, hvor denne siste nå var på frammarsj. De trengte et åpenlyst eksempel på hvor liberaliseringen av sensuren ville føre hen: en roman som passet til deres begrep om dekadent naturalisme og reaksjonær individualisme. Senere fikk jeg høre at deres førstevalg hadde vært Karel Ptacniks svært politiske hefte The town on the border. Men Ptacnik hadde mottatt en statlig pris for sin første roman, og videre var han partimedlem. Jeg var en ikke-parti-mann, jeg hadde ikke tidligere utgitt noe, og historien, som framstilte en viktig historisk begivenhet ikke fra den «objektive» (dvs marxistiske) synsvinkelen, men sett gjennom øynene til en saxblåsende borgerlig yngling, var ideelt skikket til å bli mål for rettferdig harme.

Noe den da også ble. Dag etter dag i to uker dukket det opp anmeldelser i alle nasjonale aviser og tidsskrifter, senere fortsatte jakten i ukebladene. Direktøren for foreningens forlag fikk sparken, det samme fikk sjefsredaktøren sammen med seks andre redaktører. En journalist som klarte å lure inn en positiv anmeldelse, fikk også sparken. Selv mistet jeg jobben i redaksjonen for tidsskriftet World litterature. Så fordømte presidenten selv romanen på en partikongress, og min svigermor, en enkel kvinne av folket, tilbød seg å gjemme verdisakene og bankbøkene mine. Min kone fraktet manuskriptene mine til min far i Nachod, som gjemte dem hos en venn i en fjell-landsby omtrent 30 kilometer fra hjembyen min. Det så ut som om jeg skulle få en forsinket anledning til å jobbe i urangruvene.

Men Stalin hadde vært død i seks år, så jeg gikk glipp av den sjansen og ble i steden en litterær kjendis natten over. Skandaler har jo alltid vært det beste reklametrikset. Når politimenn ble sendt til bokhandlere for å inndra usolgte eksemplarer, oppdaget de at bøkene allerede var borte. Faktum var at de var blitt gjemt av geskjeftige bokhandlere; når den overhengende faren var borte, ble de solgt for mange ganger den opprinnelige prisen.

I en bokhandel fortalte den oppbrakte lederen politiet at han hadde solgt alle sine kopier til kultursekretæren ved Praha-meieriet. Som en del av tradisjonen innen sosialistiske foretak hedret alle foretak ved slutten av året sine beste ansatte med bøker med en håndskrevet dedikasjon fra avdelingsformannen og med det offisielle partistempelet. Dette ritualet ga bokhandlene god avkastning for i alle fall noe av deres uselgelige lagervare: Lenins utvalgte verker for eksempel. Da The Cowards utkom, beskrev omtalen på smussomslaget den som en «bitende satire over borgerskapets feighet». Dermed virket det som om min roman var kommet i samme klasse hva salgbarhet angår som Marx og Lenin, så denne bokhandleren hadde kvittet seg med lageret sitt før angrepene (eller salget) begynte. For å få hevn sendte han politiet til meieriet, men der hadde det skjedd noe mystisk: alle de som var blitt beæret med min roman som gave, hadde mistet sine eksemplarer, så politiet måtte gå igjen, tomhendt.

Dusinvis av sånne historier ble en del av den litterære folkloren i Praha på slutten av femtitallet. Ikke alle fikk imidlertid en like lykkelig slutt. I 1960 var jeg på sykehus med et alvorlig tilfelle av hepatitt som jeg hadde pådratt meg under en brokkoperasjon. Det var en ung lege der, en vakker kvinne som tilbragte langt mere tid ved sengekanten min enn det som strengt tatt var nødvendig. Ettersom jeg skravlet med henne om litteratur, film etc, trodde jeg hun bare var nok en medisiner som kompenserte for sitt kulturelle mindreverdighetskompleks med en beryktet forfatter – men det gjorde hun ikke. En dag tilstod hun at det var hennes mann som hadde angrepet romanen min på radioen. Han, stakkars mann, hadde vært offiser i hæren og redaktør for et militært kulturtidsskrift, og hadde vært på vakt den skjebnesvangre natten da han mottok ordre om å sende en mann til radiohuset for å utføre et spesialoppdrag. Av en eller annen grunn hadde han ingen å sende den natten, så han reiste selv til radiohuset. I studio fikk han en tekst som han skulle lese over eteren: en rabiat maltraktering av en reaksjonær roman han ikke hadde lest. Siden han var soldat bestemte han seg for å utføre ordren først og lese romanen etterpå. På en eller annen måte fikk han seinere tak i et eksemplar, leste det og ble sjokkert. Han likte boka! Og allikevel hadde han trakassert det i massemedia! En kan finne rettskafne menn selv i rekkene av en stalinistisk hær. En stund spekulerte han på om han skulle skrive til meg og be om unnskyldning. Men så ble han sendt på øvelse i Sovjet, hvor flyet hans ble truffet av lynet og styrtet. I dette tilfellet var vel Vår Herre unødvendig streng. Men kanskje den uheldige offiser er i himmelen nå.

Nyttårsaften 1959, et par uker før den kritiske kanonaden brøt løs, fikk vi flere hundre nyttårskort. Et år seinere fikk vi bare et par dusin. Ikke noe uvanlig. Dette var tider som satte venners sjeler på prøve. En dag da humøret var på det laveste, ringte det på døren, men istedenfor de gjestene jeg hadde ventet, stod to uventede gjester i døra: den tidens mest kjente tsjekkiske filmstjerne, Jana Breichova, og hennes fullstendig ukjente mann, Milos Forman. Jeg hadde kjent Milos under krigen: han hadde vært en liten gutt da, og bodde hos sin onkel i Nachod, som var kjøpmann og klatrekameraten min. Foreldrene til Milos hadde blitt sendt til en konsentrasjonsleir som de aldri kom tilbake fra, så av den grunn tilbragte han det meste av krigen «på besøk» hos forskjellige onkler. Alle syntes synd på han, men han var for ung til at jeg fattet noen spesiell interesse for han, og han drev med sine egne barnslige sysler – ikke jenter som jeg. Nå kom han, ikke så mange år senere, inn i mitt liv igjen med et ønske: han ville gjerne lage et skript over en historie jeg hadde skrevet: Eine kleine Jazzmusik, og gjøre den til hans første spillefilm; han var akkurat uteksaminert fra filmakademiet. Historien var blitt trykt i den første Årbok for jazz, som delvis på grunn av denne historien, umiddelbart ble bannlyst, men Milos fikk tak i et eksemplar som trykkerne hadde tatt vare på. Jeg ble rørt av dette eksemplet på fryktesløs lojalitet, og samtidig minnet om krigen og om den lille kolonialhandelen der Milos pleide å stjele sauerkraut fra ei stor tønne. Hvorfor skulle jeg si nei? Vi begynte å arbeide. På den tiden måtte alle manuskript godkjennes av et dramaturgisk utvalg med omtrent sytti medlemmer. Og siden de fikk betalt for å sitte i utvalget, så de det som sin plikt å komme med endringsforslag. Vi ga skriptet tittelen Bandet har vunnet, og historien handlet om et studentswingband som lurer nazistene. Undertittelen var «En musikalsk komedie». Etter et år med kommentarer og forslag fra de sytti vise menn, hadde skriptet, fremdeles med samme tittel, ikke lenger noe swingband, og isteden for en komedie var det en tragedie om en anti-nazi-sabotasje hos arbeiderne i en våpenfabrikk. Men parallelt med denne metamorfosen hadde også det politiske klimaet endret seg. På slutten av året påpekte en av de sytti trollmennene at selv om filmens tittel var Bandet har vunnet, så var det ikke noe band med i filmen, og selv om det utga seg for å være en musikalsk komedie, var det ingen musikk i filmen og den var praktisk talt en tåreperse. Vi gikk til arbeidet igjen, og etter under et år var bandet tilbake, tragedien var ute og skriptet bar umiskjennelige anstrøk av Formans situasjon og av dialogen i The Cowards. Da var det politiske klimaet nærmest blitt hyggelig og en kveld ble filmen godkjent. Oppstemte gikk vi nedover mot Wenceslas-plassen, Milos fantaserte om å la sin kones søster spille hovedrollen (hun ble senere stjernen i Loves of a Blonde) og jeg gikk taus ved siden av, vantro av forbauselse. Mine følelser viste seg å være riktige. Den samme kvelden hørte min venn presidenten på ti-nyhetene på radioen. En geskjeftig nyhetsoppleser smuglet inn en notis om en ny filmregissør og hans første film som skulle filmes, basert på en roman av Skvorecky. Og i hodet til presidenten var det bare en historie som kunne assosieres med mitt navn. Det aller første han gjorde neste morgen var å erklære at å filme Skvorecky kom ikke på tale, og at å forsøke noe slikt ville bli betraktet som en alvorlig politisk provokasjon. Milos prøvde å få en avtale med presidenten og forklare forholdene for ham, men han nådde bare fram til en av hans sekretærer som fortalte han fortrolig: «Kamerat, vi vet sjefen gjorde en feil. Men hvem tror du har mot nok til å fortelle han det?»

Tilfeldigvis bestemte partiet seg for å tillate et nytt opplag av The Cowards, og jeg var offisielt på vei mot en litterær karriere. Romanen ble raskt trykt i flere opplag og solgte godt over 100.000 eksemplarer innbundet; dette tilsvarer omtrent to millioner eksemplarer solgt i USA. Jeg ble en vellykket forfatter og alle ventet ivrig på min nestebok.

Seks år senere, sommeren 1968, skrev Milos og jeg et synopsis av The Cowards, som skulle filmes sommeren 1969 med Irenas datter i rollen som Irena. Men russerne kom, Milos dro til Hollywood og jeg til Canada.

På mange måter var sekstitallet en fantastisk tid. Noen av de tidligere så entusiastiske stalinistene oppdaget til slutt at de, i sin revolusjonære glød, hadde bidratt til ødeleggelsen av enkelte svært vitale ting, og at uten disse tingene kunne livet aldri bli virkelig godt, uansett hvor mye økonomisk sosialisme som var blitt oppnådd. De ble nå opptatt av å gjeninnføre disse engang avviste forholdene i det tsjekkiske samfunnet: intellektuell frihet i steden for Partilinja, trygghet i steden for politisk vaktsomhet, rettferdighet isteden for klassejustis. Når jeg tenker tilbake på disse dialektiske anstrengelsene, virker det ofte som om den marxistiske revolusjonen er en slags monstrøs avstraffelse uttenkt av Herren for å lære det uskikkelige barnet Menneskeheten om prioriteringer.

Sekstitallet i Praha var så absolutt en fantastisk tid, unntatt i en forstand: det var også en tid med uovertruffent litterært snobberi. Det ble holdt en Franz Kafka-konferanse i slottet i Liblice i mai 1962; denne rehabiliterte den jødiske forfatteren fra Praha som inntil da hadde tjent som prototypen på dekadanse for det marxistiske establishment. Nå argumenterte de marxistiske teoretikerne – med utilslørt, tidligere fortidd evidens – at fremmedgjøring, det karakteristiske ved Kafkas liv, ikke var særeie hverken for jødene eller for kapitalismen. Faktisk var dype eksistensialistiske følelser utbredt i et land der politiske fanger måtte bryte uran for å produsere sovjetiske atomvåpen, og hvor barn ble tvunget til å erklære at de trodde på Bestefar Vinter i steden for julenissen, Sovjets svar på julenissen. Hvis fremmedgjøring ikke forsvant med privat eiendom over produksjonsmidlene slik Marx hadde antatt, da var ikke Kafka nødvendigvis irrelevant for en sosialistisk leser.

Så langt så vel. Den motvillige anerkjennelsen av Kafka åpnet imidlertid døren for andre forfattere, og plutselig var sidene i tidsskriftene oversvømt av en lang rekke navn på ofre for det sosialrealistiske tabuet: Beckett, Robbe-Grillet, Ionesco, Sarraute, Butor, Artaud, Barthes, Levi-Strauss osv osv. Plutselig fantes også mye av denne forbudne frukten også i bokhandlerne og alle skyndte seg for å få en smak. Det var kanskje ikke så mange lesere, men alt for mange kritikere som ble avhengig av denne dopen – den gjenoppdagede moderniteten. Den kulturelle atmosfæren i Praha gjennomgikk en dialektisk forvandling. Bare et fåtall år tidligere ble du ansett for å være en politisk reaksjonær dersom du ikke fortalte en tvers igjennom forståelig historie med svarthvite karakterer. Nå var du en reaksjonær dersom du fortalte en forståelig historie med realistisk tegnede karakterer. Dersom du ikke hørtes ut som Nathalie Sarraute eller en eller annen usmakelig tysk eksperimentalist, så var du passe avlegs. Uinteressant for dette nye kafkaske litterære establishment. Det mest kafkaske ved dette establishmentet var at det omfattet personer som bare noen år tidligere hadde insistert på en deus ex machina i form av en klok partisekretær som skulle løse alle problemer i din roman, det være seg offentlige, private eller seksuelle.

Hvordan ble så jeg bedømt, engang pisket for å ha tilsmusset ikonene ved å beskrive dem i sine keiserlige klær, nå pisket på ny for å fortelle mine historier om jazzmusikere og borgerskapets diskret sjarm i den samme tidløse realismen? Jeg, som til og med kunne skrive sjablonglitteratur? Selvsagt – ville disse marxistiske gjenoppdagerne si nedlatende – er han en god historieforteller; i tradisjonell forstand da, naturligvis. Morsom også, og opplagt populær. Og han er selvsagt historisk viktig. Hans første roman var tross alt vendepunktet i utviklingen av moderne tsjekkisk litteratur.

Slik ble jeg et viktig stykke litterær historie. Men hvis du er en forfatter verdt saltet i maten, så ønsker du ikke å være viktig for forfatterne av lærebøker. Du ønsker å føle deg – og å bli anerkjent – som en som har noe viktig å si, ikke til historien, men til dine samtidige. Det er selvsagt hyggelig når noen skriver en doktoravhandling om din vendepunktsroman. Men det er enda hyggeligere å se den samme romanen i billigutgave på utstilling i en kiosk.

Så reiste vi da, min gode og sjarmerende kone og jeg, og slo oss ned i Toronto, i provinsen Ontario i Canada. Min livslange hengivelse til mesterne innen amerikansk litteratur betalte seg: jeg fikk en jobb ved universitetet i Toronto, som underviser i amerikansk litteratur. Poe, Hawthorne, Twain, James, Hemingway, Fitzgerald, Faulkner, Lewis, Chandler, denne merkelige prosesjonen av menn som – nesten lik meg selv, som ble født i en fjell-landsby i en ikke-intellektuell familie – konfronterte et ikke-intellektuelt kontinent og skapte sine overdådige svar på råheten, friskheten i livet. Innenfor grensene av mine evner forsøkte jeg å etterligne dem.

Min kone stiftet og bygde gjennom hardt arbeid og standhaftighet opp et forlag, «Sixty-Eight Publishers», som til dags dato (1988) har utgitt mer enn 190 titler: bøker av samtidige tsjekkiske og slovakiske forfattere, poeter, dramatikere og essayister, noen i eksil, andre fremdeles i hjemlandet, men alle bannlyst i sitt eget land. Totalt finnes det omtrent 600 slike forfattere: forestill deg en amerikansk litteratur der omtrent 8.000 av samtidens forfattere var McCarthysert. I tillegg til denne arbeidsmengden som det knapt går an å forestille seg, skrev hun to populære romaner Summer in Prague og Ashes, ashes all fall down, og ble yndlingen til tsjekkiske og slovakiske lesere både i eksil og i Tsjekkoslovakia, hvor hennes og mine bøker smugles inn i betydelige mengder. Selv fortsatte jeg også å skrive, og klarte faktisk å fullføre og få utgitt flere bøker i løpet av mine første fjorten år i Canada enn i mine tjuefem kreative år i gamlelandet. Hvordan er det mulig? Svaret er ganske enkelt. Dette er et fritt land – en klisje selvsagt, men klisjeer er ikke nødvendigvis usanne. Ganske ofte er originale begreper ingenting annet enn omstendelige løgner.

Når jeg tenker tilbake på mitt lands politiske historie; da jeg forlot Tsjekkoslovakia var jeg bare førtifem år gammel, og allikevel, innen dette korte livsrommet hadde jeg opplevd alle eksisterende politiske systemer i det tjuende århundrets Europa: liberalt demokrati fram til 1939, nazisme mellom 1939 og 1945, den vakende demokratiske sosialismen i årene 1945-48, stalinisme mellom 1948 og 1960, kommunismens liberalisering 1960-67, det sinnsyke forsøket på sirkelens kvadratur i 1968, huneren Attila-løsningen til panzerne i august 1968, koloniseringen av Regnum Bohemiae som hadde begynt før vi dro. Alle mine samtidige opplevde denne kaotiske historien. En forfatter vil ikke og kan ikke skrive bare om seg selv. Dette faktum har ingenting å gjøre med et romantisk, patriotisk begrep om å være en «talsmann for sitt folk». Det er hele kjernen i det å skrive. Noen forfattere kan kanskje innbille seg at det eneste de skriver om er seg selv: men er de litt skikkelige, forteller de faktisk historien om sin tid og sitt folk i form av et selvportrett. For selvportrettet har et åpent landskap i bakgrunnen, fylt av små menneskelige figurer som arbeider og har det moro, akkurat som de nederlandske mesterne pleide å male. Hvis alt en forfatter klarer å skape er bildet av seg selv mot en svart skjerm, er han bare en miserabel skribent som aldri kom ut av puberteten, uansett hvor mye knulling han tar med.

Kanskje en forfatters essens er en følsom usikkerhet. Ikke bare overfor hva han selv gjør, men også overfor verdien til alle de ferdiglagde svarene. Det finnes så mange slike i vår verden. En litteratur som godtar slike svar ukritisk er en svært billig sjanger. Mye billigere enn en billig thriller, søtsupperomantikken, den skamløse kommersielle pornografien. Det er umuligheten i å si det siste ord som er menneskelig. Alt annet er bedrag, ofte farlig bedrag. Endlösungen (endelige løsninger) er, som vi nå vet, alle falske. I siste instans løser de ingen ting. De øker bare lidelse og død.

Jeg forsøkte aldri å skrive satire – allikevel endte jeg opp med å skape noe som ikke kan skilles fra satire. Jeg tenkte aldri på meg selv som en dissidentforfatter – allikevel ble jeg fratatt mitt statsborgerskap på grunn av litterær dissens. Jeg drømte aldri om å skrive historie – allikevel vil en fremmed som følger min saga om den kyniske tenorsaksofonisten få et mer eller mindre kontinuerlig bilde av de siste fire tiårene av Tsjekkoslovakias historie.

Hva slags forfatter er jeg?

Som Veronika, den triste heltinnen i The engineer of human souls, uttrykker det: «La oss overlate til hestene å finne ut det. De har større hode.»

av Jon Sandvik

Nå som Østblokken har gått i oppløsning og Sovjetunionen også faller fra hverandre i sine enkelte republikker begynner gamle radikalere å bli engstelige for nasjonalismen.

Ja, byradikalere mest, kanskje. For her framstår jo nettopp nasjonalismen som det store spøkelset som truer deres drøm om å «danse og elske i Europa».

Og allerede her, i lyset av Sovjetunionens sammenbrudd og forsøket på å bygge et Europas forente stater kommer en sentral motsigelse i nasjonalismebegrepet til syne. Som svar på kravet om nasjonal selvstendighet fra de framvoksende nasjonalitetene, stilte de gamle imperiene raskt opp sin «offisielle nasjonalisme». Tsardømmet forsøkte å russifisere de mer perifere områder av det russiske imperiet. Dronning Victoria utviklet en britisk hegemonisme innen Samveldet. Og heller ikke radikalerne unnlot å løpe med. Et eksempel er austro-marxistene som agiterte for å bygge en moderne nasjonalstat av Østerrike-Ungarn.

Fra starten av har nasjonalisme bare vært en særegen form på et langt mer vidtrekkende sosialt opprør. Det nasjonale ga form til opprøret mot det føydale Europa. Nasjonalstatene åpnet de stedbundne føydale maktforholdene og gjorde kapitalistisk produksjon og handel mulig i langt større grad enn tidligere. Senere har denne modellen blitt eksportert til det vi i dag kaller den tredje verden, og i flere store bølger har vi opplevd sosial frigjøning i en nasjonal form: etter første verdenskrig, med Afrikas frigjøring på femti- og sekstitallet og nå sist med sammenbruddet for den siste store flernasjonale stat – Sovjet.

Som marxister skal vi ikke ta lett på den drømmen som brast med Sovjets sammenbrudd. At mennesker skulle kunne leve sammen i fred på tross av forskjeller i bosted, hudfarge, språk og kultur. Men kanskje vi her pirker i et idealistisk element ved marxismen. En umulig drøm som overser de sterke materielle kreftene i den nasjonalistiske ideologien.

Har marxismen vært blind for de nasjonalistiske kreftene? Nei, helt blind for disse kreftene har marxismen aldri vært. Lenin mente at oktoberrevolusjonen hadde gitt det nasjonale spørsmålet en ny karakter og åpnet for en serie nasjonale revolusjoner i den tredje verden. Kanskje forholder det seg rett og slett slik med nasjonalismen som Josef Stalin uttalte det på den 19. partikongressen i 1952, at borgerskapet nå selger nasjonenes rettigheter for dollars. At det må bli de kommunistiske og demokratiske partiene som må løfte den nasjonale fanen og bære den framover «hvis dere vil bli den ledende kraft i nasjonen».

Kanskje vi her ser kimen til noe som kan gi marxismen ny kraft?

Nasjonalismens historie

Kraftpatrioter i alle land framstiller gjerne sin egen nasjon som urgammel. Her i Norge framstilles for eksempel vikingtiden som eksempel på fordums storhet. Slike ideer er nok ikke uten grobunn i folkedypet. Samtidig er nasjonen og nasjonalstaten faktisk en moderne oppfinnelse, knappe to hundre år gammel.

Begrepet nasjon ble faktisk først dannet med de tretten nordamerikanske statenes uavhengighetserklæring i 1776. Sammen med det vellykkede slaveopprøret på Haiti (De svarte jakobinerne) foranlediget denne den franske revolusjonen. I årene etter den franske revolusjonen fulgte så en serie nasjonale frigjøninger i de spanske koloniene i Amerika.

Det var først et stykke ut på attenhundretallet at det nasjonale spørsmål ble aktualisert i selve Europa. Den franske revolusjonen hadde vært så radikal i sitt brudd med det gamle at den til og med hadde innført en ny kalender, der År En ble satt til 1792. Men radikaliteten i den franske revolusjonen måtte raskt vike for den mer pragmatiske nasjonalismen. Og tidsoppfatningen var den første som ble revidert. Bare noen få år etter revolusjonen ble for første gang historie gjort til en akademisk disiplin. Ved hjelp av

historieforskningen skapte europeerne seg en myte om at de var sovende nasjoner. Fra Norge til Hellas oppdaget man plutselig at man var folk av vikinger eller filosofer, som våknet til ny bevissthet om tidligere storhet.

Innbilte samfunn

Nasjonen er et innbilt samfunn, et kunstig samhold, sier historikeren Benedict Anderson i boken The imagined communities. Og «historien» var viktig i produksjonen av ideen om en nasjonal identitet. En identitet som ikke tidligere hadde vært der. Anderson trekker parallellen til hvordan vi skaper oss en personlig identitet ved stadig å gjenfortelle historier fra vår personlige barndom og oppvekst (og vi kan tillegge eller fra våre tidligere liv, slik det er blitt så moderne å gjøre i dag).

Historien var med å skape en legitimitet for de nye nasjonale bevegelsene og statene. En legitimitet som kunne måle seg i styrke med de religiøse og føydale bånda i det gamle samfunnet.

Ikke noen steder viser nasjonalismen seg bedre som et kunstprodukt, enn i den tredje verden. Her skapte kolonialismen nasjonale bevegelser ut av stammefolk som hundre år tidligere ikke hadde kjent til eksistensen av hverandre. De koloniale kartene ga de innfødte en geografisk tilhørighet de aldri før hadde hatt: «- Slik ser altså Burma ut, og vi som bor her er burmesere.» Folketellingene brøt opp gamle bånd og rangerte etter rase: kineser, singaleser, tamil, malay. Og arkeologien, som brakte i dagen kolonial pomp og prakt, ga de unge folkene symboler: «- Angkor Vat – Khmerfolkets storhet.»

Offisiell nasjonalisme

Det nasjonale var opprinnelig en moderne form på opprøret mot sosial urett i det gamle samfunnet. Men de gamle stormaktene som tsardømmet og Det britiske imperiet svarte raskt på dette opprøret med sin egen offisielle nasjonalisme. Denne forsøkte, som her nevnt, å samle de nye nasjonene under de gamle imperienes paraply. Samtidig utviklet den, ganske mot sin hensikt, nasjonal bevissthet i områder der en slik var ganske lite utviklet.

Men denne offisielle nasjonalismen utviklet også en ganske spesiell kultur. Den kulturen de fleste radikalere tenker på når de ser på nasjonalisme med avsky, sjåvinismen og rasismen. Imperiene skapte et helt korps av tjenestemenn som skulle ha oppsyn med koloniene og lydrikene. Disse tjenestemennene som aldri ville komme til topps i imperiets sentrum, kunne likevel leke stor kar i periferien. Rasismen står faktisk mye nærmere klasseundertrykkingen enn den nasjonale undertrykkingen, sier Anderson. «… eksistensen av senkoloniale imperier støttet faktisk opp under hjemlige aristokratiske bastioner, siden de tilsynelatende bekreftet antikke begreper om makt og privilegier innen en moderne, global ramme.»

Det er denne rasismen, som altså har sitt utspring i imperienes forsøk på å holde nede de undertrykte nasjonene, som byradikalerne frykter i nasjonalismen. Paradokset er at de ser denne hos de opprørske nasjonale bevegelsene, men ikke i sin egen drøm om et all-europeisk imperium, og ikke i det nå oppløste sen-tsaristiske imperiet – Sovjetunionen.

Nasjonal ramme om sosialt opprør

Den nasjonale identiteten er altså kunstig, eller skapt. Nasjonen er et innbilt samfunn. Men også klassesamholdet er innbilt. Den europeiske klassebevisstheten er et produkt av hundre år med studier, propaganda, organisering og politiske kamper. På samme måte som den nasjonale bevisstheten.

Som marxister vil vi hevde at klassebevisstheten er mer reell, fordi vi analytisk ser at det er de kapitalistiske eiendomsforholdene som styrer samfunnsutviklingen. At det er produksjonen for profitt som skaper urett og dermed opprør i verden.

Men folket er ikke teoretikere. Derfor skjer ikke samfunnsutviklingen planmessig og på bakgrunn av grundige overveielser. Den skjer som plutselige opprør mot det bestående, gjerne voldsomme, som de siste årenes hendelser i Øst-Europa. Men slike opprør, om enn aldri så blinde, trenger en ideologi eller en form som gir deltagerne et skinn av forståelse eller klarhet. Og dette må gjerne være en forståelse som gir inntrykk av at deltakerne er med i en slags skjebnebestemt prosess.

I årene etter første verdenskrig var klasseperspektivet framtredende, men sammenbruddet for den sosialistiske utopien satte en stopper for dette. Nå tar opprørene religiøse former som i den arabiske verden, men i stadig større grad altså også moderne nasjonalistiske former. Samtidig er innholdet i disse nasjonale opprørene i dag det samme som da nasjonalismen ble skapt for vel to-hundre år siden: et rettferdig sosialt opprør i en form som har pent lite med innholdet av opprøret å gjøre. Og målet for opprøret en selvsagt fremdeles like uklart. Kanskje enda uklarere enn hos oktoberrevolusjonen, som i seg selv vær svært så uklar på målet.

I lys av fordismen

Det store problemet for oss i vesten er at vi ser dagens politiske hendinger i lys av etterkrigstidens erfaringer. Denne merkelige perioden i kapitalismen som i vår del av verden faktisk var preget av stabilitet og konstant vekst. Den har blitt kalt fordismen, fordi den baserte seg på masseproduksjon av dyre forbruksvarer som bilen. Den forutsatte da også en jevn lønnsvekst hos arbeiderklassen for at disse forbruksvarene skulle ha et marked. Og det fungerte merkelig nok, om enn bare fram til omkring 1970.

Vi har nå snart levd like lenge utenfor denne stabile kapitalismen som vi i sin tid levde i den, men fremdeles preger den tankene våre og gir næring til drømmen om en fredelig kapitalisme. I lys av de stadig skjerpede sosiale motsetningene selv i Europa, virker det ganske naivt å tro at et stor-EF skal kunne sikre fredelige forhold i Europa, gjenopprette stabiliteten i kapitalismen og gi oss tilbake velferdsstaten fra 1960-tallet. Tenk bare på de sosiale ulikhetene mellom Øst- og Vest-Tyskland. Tenk på massearbeidsløshetens England, tenk på rasismen i Frankrike.

Drømmen om det klasseløse samfunn

Når vi betrakter nasjonalismen som en ideologisk overbygning over rettferdige opprør, en ideologi som ikke trenger å ha mye med opprørets innhold å gjøre, er det naturlig å «kaste seg på nasjonalismen». Ikke ukritisk naturligvis, men her i Norge skulle alternativene være ganske klare. Kampen mot EF er en kamp mot de styrende makters forsøk på ansvarsfraskrivelse. Under dekke av en tilpasning til ytre økonomiske krefter vil raseringen av de sosiale goder og sikkerhetsnett skyte ytterligere fart i Norge. I dag skjer denne kampen i nasjonale former, under parolen: forsvar for den nasjonale suvereniteten. Det er det bare å innfinne seg med.

Vi må innfinne oss med tidens melodi – de nasjonale opprør. Det er nærmest som i elvepadling: det går utfor og kan du unngå å kjøre i bergveggen, skal du prise deg lykkelig. Men samtidig kan ikke samfunnsutviklingen sammenlignes med elver som renner i faste løp. Samfunnsutviklingen kan skifte løp, selv om det er uvisst hvordan. Og kroneksemplet er selvsagt drømmen om det klasseløse samfunnet, som store deler av menneskeheten gikk inn i etter oktoberrevolusjonen, og senere en eller annen gang har gått ut av.

Det var ingen naturlov at Sovjet måtte sprekke etter nasjonale grenser. Stalin kalte Russland for nasjonenes fengsel, men nasjonalitetsspørsmålet i Russland ble ikke løst med oktoberrevolusjonen. Alle nasjonalitetene innen Sovjet utviklet seg videre innen perioden med sovjetmakt. Denne utviklingen skjedde både med og mot sentralmaktens vilje. De sovjetiske nasjonalitetene ble understøttet i sin nasjonale utvikling, men også undertrykt. Og når alt kommer til alt grunnet sammenbruddet seg i at folks materielle behov ikke ble tilfredsstilt innen unionen. Sovjet utviklet seg til en herskerstat, der alle ressurser ble kanalisert til nomenklaturaen og til militærapparatet.

Og dette vil også skje med dagens framvoksende nasjonale bevegelser. Polakkene vil få sin egen nye velhavende overklasse, og norske EF-motstandere vil vise seg like tilpasningsdyktige og flinke til å mele sin egen kake som deres forgjengere, EF-tilhengerne.

Så det er ingen grunn til å gi opp perspektivet om det klasseløse samfunn, fordi om vi støtter nasjonale kamper. Vi har felles mål et stykke på vei, men før eller siden vil det rent nasjonale perspektiv spille fallitt. For når alt kommer til stykke vil nasjonalprodukter og konkurranseevner vise seg uinteressante, når det blir målt mot det som i siste instans teller. Om de verdiene som folk skaper, kommer folket til gode eller ei.

av Khalim Siddiqui

Bondestanden i India er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder.

Det er ingen lett sak å beskrive den indiske bondestanden. Etter den vanligste definisjonen dyrker bøndene for eget forbruk, med familien som arbeidskraft. Mange ser bøndene som en homogen gruppe, så også den velkjente eksperten på bondeøkonomien, A V Chayanov.

Mange bruker Chayanovs teorier om det han kaller «bondeøkonomi». De forsøker å granske hvordan småbønder takler en situasjon med økende familiestørrelse, eller hvordan de har en tendens til å strebe mot kapitalistøkonomiens inntrengen. De bremser polariseringsprosessen ved å ikke gi opp jorden når den ikke kan livnære dem lengre, men heller blir et halvproletariat. Dette halvproletariatet utgjør en stor del av arbeidsstyrken. Men en slik generalisering gir ikke et riktig bilde av landsbygda i dagens India. Det sier ikke noe om plassering eller produksjonsforhold, som er viktig for å fastslå målet for produksjonen (for eget forbruk eller marked). En må ta produksjonsforholdene i betraktning, altså om bøndene bare har sin egen arbeidskraft, om de utbytter andres eller selv utbyttes. Utbyttingen kan ha flere former; gjennom leid arbeidskraft, gjennom å leie ut land, pengeutlån osv.

Bondestanden er ikke bare en kategori, men kan deles inn i ulike klasser innen jordbrukssfæren, som godseiere, rikbønder, mellomstore bønder, småbønder, fattigbønder og eiendomsløse fattigbønder. Godseierne tar ikke del i driften på noen måte, men støtter seg fullstendig på andres arbeid, leid arbeidskraft og gjerne leilendinger. Den andre gruppen i toppsjiktet, rikbøndene, skiller seg fra godseierne ved at de deltar i produksjonen, og at de investerer en stadig større del av overskuddet i produksjonen. Både godseierne og rikbøndene selger en stor del av avlingen på markedet. Middelbøndene driver bruket hovedsaklig med familiens arbeidskraft, men leier noe hjelp i såperioder og til innhøsting. Også mellombøndene selger en god del av avlingen. Småbøndene leier ikke arbeidskraft, og er heller selv bundet til å arbeide for andre, fordi avkastningen fra deres jord ikke er nok til dekke utgiftene. Mens fattigbøndene får hoveddelen av inntekten fra å arbeide for andre. De er netto kjøpere av matkorn. Den andre bunngruppen, de eiendomsløse fattigbøndene, er fullt avhengige av å arbeide for andre.

I følge folketellingen i 1981 var 526 millioner, dvs 77 % av befolkningen bosatt på landsbygda. Jordbruk, dyrehold, skogbruk og fiske er fortsatt den største og viktigste sektoren i Indias økonomi. Den sysselsetter 2/3 av arbeidsstyrken. I løpet av de to siste tiårene har befolkningen på landsbygda økt med 166 millioner, dvs en økning som tilsvarer befolkningen til Frankrike, Tyskland og Italia til sammen. Dessuten økte befolkningen på landsbygda med 46 %, mens netto jordbruksland økte med bare 10 %. Det var samtidig en dramatisk økning i intensivt vekselbruk som førte til hurtig økning i matkornproduksjonen i visse områder. Men parallelt økte også andelen av jordløse arbeidere svært raskt.

Det er målt at 1/3 av befolkningen på landsbygda skaffer hoveddelen av sitt levebrød gjennom lønnsarbeid. Dette er stort sett fattigbøndene og de eiendomsløse bøndene. Fattigbøndene eier mindre enn 2,5 acre og utgjorde over 60 % av husholdningene i 1981. I 1986 hadde deres andel av husholdningene økt til 2/3. Bak dette gjennomsnittet er det store regionale forskjeller. I stater som Kerala og Tamil Nadu, der befolkningstettheten er svært høy, er andelen av så små bruk over 80 %.

Daniel Thorner, en amerikansk forsker, stilte spørsmål ved de komplekse landbruksforholdene, som gjorde det mulig for godseiere å leve på forpaktningsavgifter, ågerrenter og overskuddet de utpinte bøndene skapte, heller enn å investere i høyere produktivitet. På slutten av 1960-tallet så han forandring i nordvest-statene. Det var den gang bare 5 % av bøndene der som hadde tatt i bruk ny teknologi. Det nye var at investeringene i jordbruksproduksjon økte.

Spørsmålet reiser seg: Hvilke forhold gjorde at den halvføydale utbyttingen tok slutt? Hvordan innvirket den nye teknologien på jordbruksforhold og sosioøkonomiske forhold? I hvilken grad har industrialiseringen grepet inn i Indias jordbruksforhold?

Det er sant at den raske industrialiseringen hadde vidtrekkende konsekvenser for jordbruket og jordbruksforholdene. Historisk kan vi se at prosessen med økning av kapitalisme i landbruket ikke bare startet som en del av utviklingen innen sektoren. Jeg mener at utenforliggende faktorer ofte stimulerte utviklingen av kapitalisme i jordbruket. Den viktigste faktoren er ofte større marked. En kan finne liknende eksempel fra vestlige land, for eksempel Storbritannia i det 17. og 18. århundre. Da stimulerte Enclosures fattigbøndene til å flytte til byen, ved at de mistet jorden de dyrket. Dette førte til at hjemmemarkedet for matvarer økte.

I India, under kolonistyret de første femti årene av dette århundret, var etterspørselen etter matkorn på hjemmemarkedet stabil. Produksjonen av matkorn var stabil. Bare produksjonen for eksport økte under kolonistyret. Dette for å få mest mulig utenlandsk valuta. I denne perioden gikk den industrielle utviklingen seint, og var begrenset til noen få byer. Antallet personer med landbruk som levebrød økte betraktelig. Befolkningstettheten steg, og antallet landløse jordarbeidere og leilendinger økte. Lønningene for disse gruppene var så lave at de ble tvunget til å oppta lån for å kjøpe mat. Dette satte indisk jordbruk i en særegen situasjon. Det skapte sterke hindringer for å investere i jordbruksproduksjon på kapitalistisk vis.

Thorner anslo, på grunnlag av statlig statistikk, at godseierne eide over halvparten av jorda, mens de understøttet bare 10 % av husholdningene på landsbygda. De leide ut jord til husmenn, og beholdt nesten halve avlingen. Denne leieinntekten hadde ingen sammenheng med noen kapitalinvestering i produksjonen, men var heller tilbakeskritt til godseiersystemet. Godseierne utgjorde en viktig gruppe som hadde kapital på landsbygda. Men de ville ikke investere i landbruk, og gjorde det heller i handel og utlån.

Skal forholdene for bøndene endres, og overskuddet investeres i produksjonen, er det nødvendig å bryte ned monopolet på jord, ved å fordele jorden til de som dyrker den, uten kompensasjon til godseierne. Slik det ble gjort allerede under den franske revolusjonen og senere i Kina i vårt århundre. Men i India ble det valgt en annen vei; godseierkapitalisme. Regjeringens politikk har vært å legge en demper på godseiernes varamannsstyre, ved å gi godseierne kompensasjon i form av statsobligasjoner og penger. De har kastet ut husmenn for å bruke lønnsarbeidere. Monopolet på jord har på denne måten blitt beskyttet.

Regjeringens politikk har hjulpet godseierne å omstille seg til rike bønder. Mens gruppene på bunnen ikke har blitt tvunget bort fra jorda og inn proletariatet. Ettersom regjeringen ikke har gjennomført noen radikale tiltak for å endre monopolet på jord, eksisterer det fremdeles halvføydale forhold i enkelte regioner, mens det i andre er kapitalistiske forhold.

La oss se på den avgjørende rollen den indiske staten har hatt ved å fremme teknologiske endringer og skjerpet regionale ulikheter i produktiviteten. Det er også viktig å se på variasjoner på tvers av regionene, som fødselsrate og utviklingen i jordbruket.

Den indiske regjeringen har gjennomført en rekke tiltak; etter uavhengigheten, landreformer med vekslende grad av suksess i de ulike regionene. Lover for å regulere godseierstanden, tak på hvor mye land de kunne eie osv.

Men slike lovforslag har ikke ført til noen radikal gjennomføring av «jord-til-dyrkerne»-prinsippet. Tiltakene har hatt liten effekt, fremdeles er jorden på få hender, mens de mange dyrkerne eier lite eller ingenting. At få eier jorden betyr at arbeidskraften må leies eller at jorden må leies ut til leilendinger. Selv om systemet med leilendinger synker, mens leid arbeidskraft blir vanligere hos storbøndene.

Statens andre store inngrep i landbruket kom midt på 1960-tallet, med en massiv innføring av ny teknologi. Det ble gjort gjennom store investeringer i overrislingsanlegg, billige lån, høyere priser for landbruksprodukter og den generelle infrastrukturen. Men disse godene ble ulikt fordelt. De gikk til de største produsentene, i regioner som allerede var sterke. Lønnsomheten i landbruket førte til utkasting av leilendinger i stor stil, spesielt i nordvest-India. Mens i øst, i distriktene Vest-Bengal, Bihar og Orissa, står leilendingene fremdeles for dyrkingen av 1/3 av jorden. Både produksjonen av hvete og nye rissorter har økt enormt i nordvest-statene, der det før ble dyrket svært lite ris. Disse statene har i de siste årene blitt de største risprodusentene. Som en følge av den svært ujevne utviklingen av kapitalistisk produksjon, har skillet mellom regionene blitt større.

Faktisk økte produksjonen av matkorn med 32 millioner tonn fra 1973 til 83. Av dette har så mye som 62 % kommet fra nordvest statene (som Haryana, Punjab, Uttar Pradesh, Gujarat og Rajastan). Disse statene har økt sin andel av den totale matproduksjonen fra 35 % til 44 %. De har også økt sin risproduksjon fra 13 % i 1980 til 23 % i 1989. Til sammenligning har de tradisjonelle risproduserende statene, Bihar, Orissa, Vest-Bengal, Tamil Nadu, Karnataka og Kerala, til sammen 14 % av risproduksjonen. Deres tilskudd til den totale matproduksjonen har sunket fra 45 % til 34 % de siste ti årene. Dessuten har det ført til skjerpede motsetninger i de rurale områdene med halvføydale forhold, mellom godseierne på ene sida og fattigbøndene og de eiendomsløse på den andre siden. De fattige på landsbygda blir også utbyttet gjennom handelsmennenes stramme grep om markedet. Alle krav om høyere lønn blir brutalt slått tilbake.

I løpet av de siste femten årene har det oppstått flere bondeorganisasjoner, med krav som statsbestemte priser (dvs høyere priser for landbruksprodukter), subsidiert drift, mer tilgjengelig elektrisitet, billige lån osv. Men samtidig er disse organisasjonene mot fordeling av land eller rettferdig lønn for arbeiderne. De angriper blindt bybefolkningen og mener at de har fått fordeler. En slik generalisering overser problemene industriarbeiderne og andre fattige i byene har. Fokuseringen på konflikten mellom by og land, tar oppmerksomheten bort fra undertrykkingen av de fattige på landsbygda.

Mønsteret i produksjonsforholdene og produksjonsøkningen er annerledes i nordvest-India. I denne regionen har kapitalismen kommet lengre i sitt inntog – storbøndene bruker for en stor del leid arbeidskraft. I løpet av de siste årene har små og marginale bruk forsvunnet i Haryana og Punjab. I kontrast til dette har fremdeles Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv fremdeles halvføydale forhold.

Forskjellene mellom regionene gjenspeiles også i dødsraten. Ifølge offisielle data varierte dødsraten fra 6 per tusen i Kerala til 16 per tusen i Uttar Pradesh. Mellom statene med høy dødsrate er Bihar, Madhya Pradesh, Orissa osv, mens andre stater som Punjab, Hayana og Kerala har lavere dødsrate sammenlignet med sentralstatene i India. Fattige stater har en tydelig høyere dødsrate. Dette blir enda klarere om vi ser på barnedødeligheten. I Kerala er den omtrent 25 per tusen levende fødte, mens gjennomsnittet for landsbygda er nesten 100 per tusen; for sentralstatene er den enda høyere.

I de statene som har lavest befolkningsøkning, er det mindre press på de tilgjengelige ressursene. Årsaken til lavere fødselsrate er f.eks i Kerala flere utdannede kvinner, kampanjer iverksatt av ulike religiøse og kulturelle grupper, mobilisering av de fattige gjennom venstrepartiene, og samtidig iverksetting av landreformer, som legger forholdene til rette for lav fødselsrate. I de statene der det ikke har blitt satset på slike tiltak, vil sannsynligvis fødselsraten fortsette å øke de neste tiårene.

Etter uavhengigheten valgte regjeringen utviklingsplaner med stor økning av statsutgiftene gjennom underskuddsbudsjett. Dette førte til en inflasjon som gjorde at prisene på matkorn økte hurtig. Industrialiseringen oppfordret også til urbanisering, som igjen førte til at etterspørselen for kom på hjemmemarkedet økte, Det krevde nye investeringer for å stimulere landbruket, og godseierne kunne bli rikbønder frem til midten av 1970-tallet. Etter det økte prisen på industrivarer mer, sammenlignet med landbruksprodukter. Så tidlig på 1980-tallet ble vilkårene for handel med landbruksprodukter dårligere. Prisen alene var ikke motiv for å legge om fra å basere inntekten på leie til profitt. Når det samtidig blir flere fattige vil disse skape et slikt press at leilendingene blir villige til å betale høyere leie for jorda.

Det viktigste vilkåret for ny kapitalinvestering i landbruket er at det kommer ny teknologi som øker produktiviteten. Det vil kunne gi en langt bedre avkastning og inntekt per acre. Bedre såkorn, overrislingsanlegg og gjødsel har økt avlingen per acre. Det har også gjort vekselbruk mulig. Den raske økningen i avkastning ble nådestøtet mot leilendingssystemet. Men det er vanskelig å oppnå samme framgangen i områder med mye nedbør og i fuktige kystregioner. Disse har tradisjonelt stått for en stor del av matkornproduksjonen, men andelen minker etterhvert som den kapitalistiske produksjonen blir utviklet i nordvest.

Et spørsmål kommer opp: i hvilken grad er kapitalisme blitt innført i det indiske landbruket? Innføringen er dominert av en liten sosial gruppe, og begrenset til visse regioner, som klarer å heve nivået på produktivkreftene under visse vilkår.

På midten av 1960-tallet ble det gjort et teknokratisk framstøt for å endre økonomien på landsbygda. Dette ble lansert da regjeringen innså at utvikling av landbruket gjennom såkalte landreformer, som å gjøre godseierne til rikbønder, ikke ville føre fram. De trengte et nytt stimuli. Den neste strategien som ble valgt av de herskende var «den grønne revolusjonen».

Midt på 1980-tallet hadde den totale jordbruksproduksjonen økt til 55 % mer enn gjennomsnittet i 1969. Den største økningen var produksjonen av hvete med 325 %. I snitt økte produksjonen av alle kornslag med 45 %.

Sammenlignet med kolonitiden er vekstraten i indisk landbruk god i samtlige stater, men den er ikke tilfredsstillende sammenlignet med andre land i Asia, som Kina, Sør-Korea o.a. I disse landene er vekstraten flere ganger høyere enn i India. Den økonomiske politikken, som har blitt ført de siste førti årene, har ikke vært tilpasset en økonomi med stort overskudd på arbeidskraft.

Strukturen i det koloniale føydallandbruket, med godseier-leilending-forholdet, har i en viss grad blitt omformet. Dette har blitt erstattet av et nytt mønster, men fremdeles er fattigbøndene og de eiendomsløse landarbeiderne avhengige av de store godseierne. Det er ikke mulig for små- og fattigbøndene å delta i moderniseringsprosessen på en slik måte at de kan høste fordeler eller sikre at de overlever som bønder. I mange stater fungerer prosessen som en destabiliserende kraft for små- og fattigbøndene.

I de siste årene har de vokst fram en ny type fattigdom i India, som ikke kan knyttes til arven fra kolonitida, men som er et resultat av regjeringens politikk etter uavhengigheten. En vurdering må være basert på fakta som har kommet fram gjennom den siste tidens omfattende empiriske forskning Da er det mulig å møte det økende skillet mellom raskt økende velstand for de få og fortsatt fattigdom for de mange, som skaper nye spenninger og konflikter. Det ble aldri slik at framgangen i den «grønne revolusjonen» kom alle til gode gjennom høyere lønninger, tvert imot.

Kort sagt er tilførselen av moderne teknologi, sett i forhold til acre, langt større hos rike bønder enn fattige. Men intensiv dyrking fører til mye større avkastning per acre for rike og middels bønder. De får praktisk talt monopol på moderne teknologi. På denne måten oppnår de både størst avling og størst utbytte per arealenhet. Toppsjiktet selger nærmere 3/5 til 2/5 av avlingen, mens små- og fattigbøndene er netto kjøpere av matkorn. Som resultat er toppsjiktets andel av markedet større og de får nærmest monopol på fordelene, som subsidier og høyere priser på produktene.

Den politiske økonomien i omdanningen av Indias landbruk er dominert av rikbønder og tidligere godseiere, som drar det fulle utbytte av regjeringens politikk. Deres makt står i sterk konflikt med interessene til den veldige majoriteten av småprodusenter. Det enorme potensialet i jordbruksteknologien, som kunne hevet levestandarden, til de fattige på landsbygda, er stort sett ikke tatt i bruk på grunn av den herskende eliten.

av Jon Sandvik

Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene.

En gang prøvde du kanskje å lese en bok. Jan Kjærstad eller Italo Calvino eller noe annet skikkelig kulturelt. For bøker er jo kultur, ikke sant. Du hadde sikkert en kamerat som hadde fått dem gjennom en eller annen bokklubb og som mente at dette «måtte du bare lese!».

To måneder seinere lå boka fortsatt med magan ned på side tretti, og på gjentatte oppfordringer hadde du nå svart, ganske unnvikende at, «jo, den var ganske ålreit». I virkeligheten var kanskje Margit Sandemo eller Kjell Hallbing mer fasinerende. Eller såpeoperaene på tv, Lonesome Dove eller LA Law.

Dette skulle det ikke være noe å skamme seg over. Riktig nok er det sånn at kultureliten ofte forveksler det eksklusive med det gode, men er det rett? Og i samme ånd blir det som står nært det virkelige livet og det virkelige språket, fordømt som B-kultur.

«Jeg har ikke lyst til å være stor forfatter,» sier Strindberg, «enda mindre stor mann. Det plager meg bare og gir et falskt bilde av meg. Jeg vil gå i nattskjorte og underbukser og kalles skandaleskribent, det skal ikke plage meg.»

Helt fra Sokrates (de ga han gift fordi han korrumperte ungdommen) og fram til dagens hardkokte krim (som dette skal handle om) har noen forsøkt å framstille levende kultur som smuss.

«Burke er den store svindelartisten, storbysnikskytteren og deltids privatdetektiven som opererer i en verden av den ytterste fornedrelse. De eneste riskene han tar, er pengene han setter på hester. Burke har vært over alt. Han har sett krig. Han vet hvem han kan slippe inn i livet sitt og hvem han må holde ute. Spesialiteten hans er overlevelse. Floods store nummer er hevn. Hun vil ha tak i den degenererte psykopaten som voldtok og kvalte datteren til hennes beste venn – i live. Flood veit akkurat hvordan hun skal annullere billetten til Cobraen. Denne lille pyntelige pakken med elskelig vold kan rive ut strupen til en mann eller sløye han med et spark. Sammen finkjemmer overlevelseseksperten og det dødlige våpnet de lavere regioner av New York City, hvor sex på sitt mest perverse og motbydelige kjøpes og selges og hvor menneskets kapasitet for ondskap en uuttømmelig. Der ute et eller annet sted er Cobraen. Burke kan lukte ham …»

Burke er helten hos Andrew Vachss. En New York-advokat med barnemishandlingssaker som spesialitet og som fant ut at han kunne gjøre vel så mye for incestofrene med romaner som med lovbøkene. Burke er hevneren som går amok. Snille onkler og fedre som bruker ungene som sex-leketøy, pedofile advokater og produsenter av snuff-filmer, de er kryp som trenger å dø. Dette er Vachss grep – for hvordan skal man ellers snakke til tøffe karer om de tøffe karenes kultur?

Selvsagt er det mye grep. Vachss omgir Burke med et menasjeri av gode hjelpere, noe som bidrar til underholdninga. Om ikke til identifikasjonen: Mama, leder kinesermafiaen; Max, døv mongolsk kriger, karateekspert; Pansy, napolitansk mastiff, dressert til å drepe; Prof, rastafrni – profet – professor, Dr Pablo Cintrone, leder for den puertoricanske bygeriljaen; Wolfe, dama som kjører mishandlingssakene hos statsadvokaten; Lily, lederen for krisesenteret; Michelle, transseksuell hore, drømmer om å få operert bort snurrebassen; Mole, jødisk universalgeni, bor på en søppelplass; Terry, tidligere gutteprostituert, adoptert av Michell og Mole.

Men det største grepet, det moralske. Fattige mot japper. Kvinne mot mann.

Det en alltid en sterk kvinne hos Burke: Strega, Flood, Bell, Blossom, Candy. Vachss skriver i Hammett og Chandlers sjanger, men han har særlig dette ene, de sterke kvinnen, som viser at han skriver i 1990-åra og ikke rundt andre verdenskrig.

«Rike bortskjemte jentunger, til helvete med de rike!» sier Chandler i The little sister, og det er omtrent det vi får vite om kvinnene hos Chandler. Ikke for å si det ikke fremdeles finnes rike bortskjemte jentunger som kan dra til helvete, men kjønn er tross alt så mye mer i dag, og det er godt å se det reflektert også i mannfolklitteraturen.

Voldspornoen og den seksualiserte volden har nå blitt dagligdags, daglig hører vi om incest, voldtekter eller menn som dreper kona, ungen, seg sjøl eller alle sammen, fordi kona truer med å forlate han. Det kan være grunn til å ta på litt sosiologisk sjargong og summere opp bakgrunnen for dette:

I et kontaktløst samfunn, der alt tilsynelatende dreier seg om penger, har menneskene allikevel et grunnleggende behov for kjærlighet. Samtidig har grunnlaget for denne kjærligheten gradvis blitt fjernet. Før var kona hjemme og ga mannen kjærlighet. Nå jobber både kona og mannen, og ingen har overskudd til å gi. Og alt dette skjer i en kultur der mannen mener han har en naturlig eiendomsrett til kvinner, til barn, til kjærlighet …

Sensitiviteten overfor kvinnenes stilling i samfunnet deler Vachss med noen få andre krimforfattere i dag, som Elmor Leonard. Det en fremdeles gøy å lese nye Chandler-kloninger, men anakronismene kan bli slitsomme. Da er det en befrielse å lese noen som kan be «de små ynkelige menna» dra til helvete, en gang i blant.

Rein kunstlitteratur har gjerne det til felles med ekte smuss at de begge scorer lavt på story.

Joe Bob Briggs uttrykker dette presist i det klassiske kulturkritiske verket Joe Bob goes to the drive-in, ei bok spunnet rundt redneck kultur og drive-in-filmen. Her utroper han filmen The basket case (om to siamesiske tvillinger der den ene bærer tvillingen rundt i en kurv, og hver gang noen kikker ned i kurven blir de spist opp av The basket case), nu i alla fall – her utroper Joe Bob The basket case til vinner av «The drive in academy award» (drive-in filmens svar på Amanda-statuetten) i klassen kunstfilm – fordi den har absolutt ikke noe plot som tar oppmerksomheten vekk fra filmen i seg selv.

Hva plot angår har Vachss tatt skrittet enda ut av førstedivisjon og helt opp i tippedivisjonen. I hans siste eventyr, Sacrifice, vasser Burke til knes i djeveldyrkelse og barneofring.

En mishandlet gutt har blitt ekstremt schizofren. I en av hans mange personligheter er han «Satans barn» og dreper lekekameraten. Burkes veier leder ham blant annet til en voodoo-prestinne i en djevelkult fra Haiti, og ender med at Burke samler troppene sine og stormer hjemmet til en snuff-film-produsent.

«De er ikke djeveldyrkere, de er terrorister. Alle barnemishandlere er det, det veit du. Frykt er alltid sterkere enn makt – den blir hos deg, selv når du er alene. Selv når du prøver å sove, om natta, frykten kommer. Det skjer over alt nå. De skremmer barnet til taushet, får unger til å tru de har magiske krefter. Liv og død. Det var derfor de drepte hvalpen. Det var ikke noe fordømt offer til Satan, de beviste for ungen at de holdt alle korta. Fortalte at de kunne gjøre akkurat hva de ville. De markene er ikke mere satanister enn du er. Det finnes virkelige sånne – jeg mener, folk som for helvete dyrker djevelen, skjønner du? Noen sanne troende, noen svindlere. Akkurat som kristenfolket. Eller jødene, eller muslimene, eller hvem som helst. Men å sodomisere unger, lage barneporno, det har ingenting med religion å gjøre. Ingen type religion. En prest som mishandler en altergutt, kaller du det katolsk barnemishandling?»

Mens Burke styrer Pontiacen sin fra den ene hårreisende historien til den neste, er det verste dette – det er sant alt sammen. Lystmorderne, gjengvoldtektene, narkotikaen, barnehandelen og resten av bestialiteten er en del av livet i New York. «Den som ikke er litt paranoid i New York, er virkelig gal,» sier Andrew Vachss i et intervju.

«Poenget som folk gjerne ikke fatter,» uttaler Hemingway om Solen går sin gang, «er at den er poesi forkledd som prosa.» Vi vil ikke forflate litteraturdebatten ved å holde det språklige utenfor. Denne trivielle historien fra Hemingway, der noen dekadente kunstnere drekker seg fulle, går på tyrefekting og krangler om ei dame, er en fryd å lese, nettopp på grunn av språket. Det er et hverdagslig språk, renset for dårlige setninger.

Det er setninger du gjerne ville ha sagt selv. Sammenlign gjerne med Bruce Willis i actionfilmen Die Hard: «Shit, holy shit, shit, shit, shit, holy shit!»

Det er kanskje sånn vi snakker, men det er ikke særlig poetisk, og slett ikke drømmedialogen. Som regel snakker vi vel heller for langt. Tværer ut det lille vi har å si uten å komme til poenget. Jenter har vært flinke til å påpeke det, de er møkk lei endeløse monologer fra allvitende mannfolk. Skal du overleve med kvinner i dag, må du si det du har på hjertet, kjapt og godt. Og så lytte.

Vachss sier det han har på hjertet, og han sier det kjapt og godt. Poetisk hverdagsspråk og raske sceneskift er stikkordene. Altså tradisjonen fra Hemingway til, faktisk, tv-industriens kulturforståelse. Tv-industrien har for lengst oppsummert at gjennomsnittsamerikaneren ikke klarer å holde oppmerksomheten festet om ett tema i mer enn tjue sekunder. Trist kanskje, men du verden så gøy det er når det er godt. Ta Burkes beskrivelse av bikkja si som eksempel:

«Julio elsker bikkja mi. Hun heter Pansy og er en napolitansk mastiff – omtrent 70 kilo satans muskler og dum som en murstein. Hvis hele hjernen var førsteklasses kokain, ville den innbringe omtrent det du må ut med for en anstendig middag. Men hun kan jobben sin, noe som er mer enn hva du kan si om en haug med idioter som har gått på Harvard.»

Ved å utvikle det beste i det språket vi snakker, frigjøres skriftspråket. Det er som Mao sa det om utviklingen av «de riktige tankene»: Fra massene, til massene. Slik Strindberg frigjorde det svenske språket, slik fortsetter Vachss og hans like, Mark Twains og Hemingways frigjøring av det amerikanske språket.

Nå er problemet med amerikansk krim i norske utgaver at oversettelsene gjerne er dårlige. Dette er et spørsmål om slurv og dårlig betaling antagelig. Oversettelsene betales sikkert per ord, med mye avskrift og lite poesi som resultat. Elmore Leonards utgaver er gode eksempler med sin livløse språkdrakt i norsk tapning.

Men her viser også et mer grunnleggende problem seg. Krimspråket, som ligger så tett opp til dagligtalen, viser seg spesielt vanskelig å oversette. Spillet på særegne ord og vendinger kan være svært lite villig til å la seg overføre fra et språk til et annet.

Dette ble klart da jeg gjerne ville droppe navnet til den siste av de tre store innen dagens amerikanske litteratur, James Crumley. Jeg ville gi en smakebit fra åpningen av The last good kiss. Men hvordan oversette et uttrykk som drinking the heart out? Det spiller på uttrykket eat your heart out, som antyder et objekt for begjær – noe i retning av vårt «hun/han var så god at jeg kunne spise henne/han». Men hvorfor ikke la leseren prøve sjøl:

«Da jeg endelig nådde igjen Abraham Trahearne drakk han øl sammen med en alkoholisert bulldogg ved navn Fireball Robert i ei falleferdig bule like utenfor Sonoma, California, drinking the heart out of a fine spring afternoon.»

Så sjekk ut de tre store: Andrew Vachss, Elmore Leonard og James Crumley. Gjør det gjerne på originalspråket. Men først og fremst, ikke ha dårlig samvittighet. Ekstra informasjon finnes i John Williams Into the badlands.

av Øyvind Sander Sønsterud

Både forestillingen om materien som universelt forklaringsprinsipp og den tilhørende forestillingen om historisk nødvendighet er metafysiske konstruksjoner, som nettopp gjør frihet umulig.

Når Marx stiller Hegel på bena, så er det ikke gjennom å skifte ut ånden med materien som første prinsipp. Som prinsipp blir jo materien noe åndelig. Marx avviser tvert om ethvert spørsmål om noe «første» som idealisme. Forestillingen om noe «første» sammenfaller nemlig med forestillingen om historien som noe lovmessig og dermed egentlig som noe ahistorisk. Kjennetegnet ved det historiske er nettopp det foranderlige, at det ikke følger noen lovmessighet, slik som naturen.

Det betyr ikke at Marx utelukker et statisk aspekt ved historien. Men dette statiske er ikke samfunnets naturgrunnlag eller menneskenaturen, som det kanskje ligger nær å tenke. Tvert om viser han hvordan naturen spiller en dynamisk rolle i historien.

Enkelt kan resonnementet framstilles slik: Både natur og historie oppfattes av Marx som momenter av den menneskelige praksis. Når vi fastholder naturen som rent objekt, så er det bare mulig fordi vi allerede står i et praktisk forhold til denne naturen. Ingen naturvitenskap er mulig forut for dette forholdet. Naturen er altså alltid allerede en del av historien.

På samme måte er historien alltid allerede en del av naturen: Ved å innrette oss etter naturens lovmessigheter, frigjør vi oss fra den. Gjennom å kjenne naturens lovmessigheter, eller tvangsstruktur, kan vi utsette den for våre tekniske inngrep. På den måten frigjør vi oss fra naturens tvang. Denne frigjøring er nettopp en historisk bevegelse. Den er historisk for så vidt som den tekniske ferdighet selv utvikles (dyrenes instinktive teknikker er ikke historiske). Slik er historie og natur, frihet og nødvendighet uløselig knyttet sammen hos Marx i den menneskelige praksis’ dynamiske enhet. Historien er historien om produktivkreftenes utvikling (hvor da utvikling betyr det motsatte av lovmessighet, eller det lovmessiges fravær). Sånn sett er historien da også frigjøringens historie.

Historiens statiske aspekt knytter derimot Marx til menneskenes samfunnsmessige forhold til hverandre – til produksjonsforholdene. Altså til det vi umiddelbart oppfatter som uavhengig av ytre tvang, til det som alene skulle være avhengig av menneskenes egen fornuft og vilje.

Historien er historien om klassekamp, skriver Marx. Her kan det virke som om Marx slår seg selv på kjeften, idet han nettopp reduserer historien til et prinsipp eller noe «første». Den kritiske hensikten er imidlertid den motsatte. Når Marx utlegger historien etter et begrep som eksklusivt hører hans egen tid til (klassekampen), så er han også klar over den vilkårlighet han dermed gjør seg skyldig i. For denne vilkårligheten er til stede i enhver generell utleggelse eller bestemmelse av fortiden. Fortiden har jo allerede vært, og er dermed utilgjengelig for overprøving og praktisk intervenering. Slik forblir enhver utleggelse av fortiden noe vilkårlig «subjektivt», en speileffekt av samtiden.

Spørsmålet om å forstå historien gjenspeiler det forhold at samtiden virker meningsløs for den som spør. (Med mening menes her at historien er lovbundet. Dvs at historien ikke er åpen, men i stedet en stadig gjentagelse av det samme.) Samtidig forholder det seg slik at dette spørsmålet om historiens meningsinnhold bare kan besvares ved at samtiden selv gir en forståelse, en mening til historien. Men da blir til gjengjeld resultatet selv meningsløst. Det meningsløse i å søke etter et svar som allerede var gitt i utgangspunktet. Og det meningsløse i å gi mening til noe som manglet mening.

Dette er en motsigelse all idealistisk meningssøken trekkes med. I det alle forskjeller utslettes i den enhetlige mening (prinsipp), idet det historiske oppheves (hvorved også det framtidige prinsipielt må forbli det samme), idet identitet genereres – i samme øyeblikk kastes en tilbake i utgangsposisjonen, hvorfra spørsmålet om mening først ble stilt.

Når Marx bestemmer historien som klassekamp er han bevisst denne problematikken. Som en allmen bestemmelse av historien er begrepet om klassekamp selvmotsigende. Det bestemmer historien som ikke-enhetlig, som splittet, som fragmentert, dermed som ikke-bestemmelig, som noe ikke-essensielt, som ikke-identisk. Nettopp ved å projisere sin egen samtid, klassekampens samtid, ned på historien, lar Marx historien framstå som ikke- reduserbar til bestemmelser. Historien blir dermed meningsløs, men samtidig bærer da meningsløsheten et løfte om frihetens mulighet, om historiens åpenhet; at den ikke behøver å være framtredelse av det samme – at den ikke behøver å være klassekamp.

Dette er mer enn en sjonglering med ord. Framstillingen innfanger det spenningsmomentet som hele Marx’ kritiske produksjon nærer seg av. Marx forsøker ikke å gi ny viten om historien, han ønsker å åpne det historiske gjennom å eksponere enhver vitens vilkårlighet. Dermed omdannes samtidig bestemmelsens foregivelse av mening til en kritisk målestokk på samtidens uforsonede virkelighet, på klassekampens virkelighet. Det dreier seg om en ideologikritikk, hvor den historiske horisonten er framtiden.

Kritikk er noe annet enn informasjon. Den som går til Marx med forventningen om å finne en konkurrerende virkelighetsoppfatning, en alternativ verdensanskuelse går feil. Kritikkens oppgave er å bryte ned slike fetisjer eller fikserte forståelsesformer.

– Det er i fortsettelsen av dette perspektivet Frankfurterskolen ønsker å forstå sine teoretiske ytelser.

Men hvordan føyer da teori-praksis-problematikken seg inn i dette. Gir teorien handlingsdirektiver eller er den en slags ren vitenskap. Dessuten, må det ikke også finnes et ideologisk moment i marxismen, for så vidt som den selv må ha bindinger til en eller annen interesse og derigjennom til en verdensanskuelse?

– Som verdensanskuelse er marxismen like intetsigende, like fordummende og – hevet over enhver tvil – like undertrykkende som en hvilken som helst annen verdensanskuelse. Som statsreligion, eller som et bidrag til livssynsmarkedet bør den tjene oss til skrekk og advarsel. Det framgår allerede av det overstående. Marxismen har ingen privilegert adgang til virkeligheten. Den utfolder seg nettopp som kritikken av slike stormannsgale forestillinger.

Da lar den seg snarere sammenligne med en vitenskapelig praksis. Dette var også Marx’ eksplisitte intensjon med Kapitalen. Selv om han ikke forsøkte å følge samme mal som naturvitenskapen. Han ønsket snarere å kritisere en slik framgangsmåte, slik den ble anvendt i den borgerlige sosialøkonomien (undertittelen på Kapitalen er «kritikk av sosialøkonomien»).

Kritikken er på et vis en parasitær forholdelsesmåte. Under utarbeidelsen av Kapitalen innhenter Marx hverken nytt empirisk materiale eller konstruerer nye begreper. Han overtar den empiri og de begreper som sosialøkonomien allerede har utviklet.

Mens en historieoppfatning kan variere fra individ til individ, er den oppfatningen sosialøkonomien leverer av den kapitalistiske virkeligheten, lovmessig. Marx oppfatter ikke sosialøkonomiens teorier som uriktige. Kapitalen har på ingen måte råd til å holde seg med en vitenskap som ikke gir riktige anvisninger på handling. Marx’ innvending mot sosialøkonomien er at den ikke fører til noen frigjøring, slik dens forbilde, naturvitenskapen gjør. Tvert om binder sosialøkonomien menneskene til forhold som selv er foranderlige. Men samtidig vitner sosialøkonomien, i det den følger naturvitenskapens metode, om dette samfunnets naturlikhet. Fordi sosialøkonomien på et vis er sann, blir det mulig for Marx å kritisere det kapitalistiske samfunnet gjennom å kritisere dets gjengivelse i teorien.

– Marx’ prosjekt står ikke i forlengelsen av en bestemt interesse. Hans private sympatier og antipatier er helt uvesentlig for teoriens sannhetsgehalt. Kritikken er noe som må lykkes, sier han selv. Interessemomentet ligger egentlig innbakt i sosialøkonomiens egne begreper, som Marx ikke foretar seg noe annet med enn å stille inn i nye konstellasjoner.

Kapitalen gir heller ikke noen anvisning på handling. Den motiverer til handling for så vidt som den dokumenterer utbytting og fremmedgjøring. Men innholdet i Kapitalen er ikke avhengig av en politisk-revolusjonær praksis som i ettertid skal bekrefte dens sannhet. Kapitalen må bedømmes på sine egne premisser, som vitenskap. Den åpner et spenningsforhold mellom begrep (f.eks sosialøkonomiens formale likhetsbegrep) og det dette begrepet sier noe om. Dette spenningsforholdet som teorien avdekker kan riktignok bare oppheves gjennom revolusjonær handling, men den kritisk-teoretiske ytelsen blir ikke mindre sann om en slik handling uteblir. Finner handlingen sted, forsvinner til gjengjeld teoriens relevans.

Marx’ analyse av kapitalismen må stå og falle på hans egen argumentasjon. Den bygger på sannhetene i sosialøkonomien, som igjen bevises gjennom den daglige kapitalistiske praksis. Noen umiddelbar ikke-begrepslig adgang til virkeligheten har Marx like lite som noen annen.

– Men hvis det forholder seg slik at våre allmenne forestillinger om verden gir verden mening (jfr problematikken rundt historiens mening overfor). Og hvis våre mer praktiske teorier om den allerede er bevist gjennom at de fungerer i praksis, hva da med spørsmålet om ideologi og fremmedgjøring. Blir det ikke da vanskelig å snakke om falsk bevissthet og en verden som er fremmed for menneskene? Hvordan er det i det hele tatt mulig å si noe vettugt om dette?

– Dette er den postmodernistiske relativismens yndlingsspørsmål overfor alt som smaker av herretenkning. Heldigvis var Marx betydelig mindre metafysisk anlagt enn det postmodernistene synes å være. Marx forutsetter nemlig ikke noen privilegert målestokk for kritikkens utøvelse, for eksempel en utopi om det gode liv. Men uten at han dermed forfaller til relativisme.

Relativismen er selvrefererende inkonsistens. Fordi det å hevde at alt er relativt, selv ikke er relativt. Dermed blir dette standpunktet selv metafysisk når det krever absolutt gyldighet. Relativismen er absolutismens bror, bemerker Adorno.

Naturligvis går det ikke an å slutte å snakke om sannhet her i verden, og da er det også fortsatt mulig å snakke om sann og falsk bevissthet. I vår praktiske og dagligdagse virkelighetsforståelse er dette en nokså triviell sak. Er våre kunnskaper om virkeligheten for feilaktige, går vi sannsynligvis til grunne i den. Det er også denne trivielle sannhetsforståelsen Marx konsekvent forholder seg til i sin kritikk av sosialøkonomien som ideologi.

Det må imidlertid her foretaes en avgrensning av ideologibegrepet. Den virksomme ideologien under kapitalismen består primært ikke i verdensanskuelsen, uansett om denne er av en politisk, religiøs eller filosofisk karakter. Det borgerlige klasseherredømme legitimerer seg nemlig ikke gjennom andre makter enn de som rår på varemarkedet.

Både politikken, religionen og filosofien frisettes med framveksten av det borgerlig-liberale kapitalistiske samfunnet. De er ikke lenger knyttet til åpenbarte religiøse sannheter. Men prisen for denne frisettelsen betales med tiltakende betydningsløshet. De blir sekundære i forhold til den grunnleggende ideologien under kapitalismen – varene og markedet. Ideologien har liksom flyttet fra himmelen til jorden, den har trengt inn i tingene selv. Den tidlige liberalismens og sosialismens likhetsideer er noe sekundært. Forholdet mellom menneskene reguleres heretter etter prinsippet om deres formale likhet og frihet, slik som det defineres på arbeidsmarkedet. Selv om dette prinsippet er aldri så formalt, setter seg ikke gjennom som verdensanskuelse, men som en autonom, selvregulerende objektiv makt.

I avsnittet om varens fetisjkarakter viser Marx hvordan vareabstraksjonen, som isolert sett lar seg betrakte som et bevissthetsfenomen, opptrer som en objektiv materiell makt, som tvangsmessig produserer bevissthet. «Varen er full av metafysiske spissfindigheter og teologiske nykker, den er en sansemessig oversanselig ting,» skriver han. Derfor har heller ikke sosialøkonomien, med sitt handlingsorienterte blikk for de umiddelbare (i motsetning til «oversanselig») fakta, vært i stand til å avsløre dens hemmelighet.

Like lite kunne sosialøkonomien påvise noe utbyttingsforhold mellom arbeid og kapital. Klasseforholdet framgår ikke som noe faktum. Tvert om er det likheten mellom arbeidskjøper og arbeidselger som viser seg som faktisk. Utbyttingsforholdet er ikke synlig hverken i kjøp og salg av arbeidskraft, i produksjonsprosessen eller i det ferdige produktet. Det trer bare fram i Marx’ framstilling. Utbyttingsforholdet trer bare fram i refleksjonen over verdifetisjens opprinnelse i et særlig forhold mellom mennesker (bytteforholdet), og gjennom det begrepslige skillet mellom arbeidskraftens bytteverdi og bruksverdi.

Marx’ kritikk er en individuell, spekulativ ytelse, men den er allment sann: allment, for så vidt som vareformen er allmenn; sann, for så vidt som sosialøkonomiens kategorier er sanne.

Vi må her nok en gang understreke at Marx’ kritikk ikke hviler på en på forhånd anlagt målestokk; den har ikke noe normativt grunnlag (dens spore kunne like gjerne vært nysgjerrighet som ønsket om et annet samfunn). Normativiteten ligger allerede i de begreper den overtar, men som for «sosialøkonomen» framstår som verdinøytrale faktabenevnelser. Disse begrepene er for så vidt allment og objektivt tvingende. Men det er selve denne faktisiteten, denne tingenes tvang, Marx viser som ideologisk. Han viser dette ved at han begrepslig makter å gå utover den. Ideologien er altså selv noe som først trer fram i og med den kritiske overskridelse. Forut for denne overskridelse er den bare «fakta», den umiddelbart synlige og konstaterbare virkelighet. Altså det som sosialøkonomien registrerer.

Kritikken må stå og falle med det den gjør, med den konkrete overskridelse den selv makter å stable på beina. Den dømmer bare gjennom å overskride virkeligheten. Samtidig med den overskridende bevegelse skaper kritikken normativitet. Den sier noe om rett og galt (for så vidt som sosialøkonomiens likhetsprinsipp sier noe om rett og galt), idet begrepet blir stående i et spenningsforhold til det det mente å fastholde. F.eks viser Marx at det er gjennom overholdelse av prinsippet om den formale likhet i varebyttet at ulikhet genereres, at utbyttingen finner sted. Varen arbeidskraft er nemlig den eneste vare som produserer verdi, og mer verdi enn den trenger til sin egen reproduksjon.

Plattheten om at marxismen ikke stemmer med virkeligheten, at kartet ikke stemmer med terrenget, er altså i en forstand riktig. Det er nettopp denne bornerte oppfatningen av forholdet mellom teori og samfunnsmessig virkelighet Marx’ kritikk retter seg mot. Han vil vise at virkeligheten ikke trenger å være slik den for øyeblikket er.

I og med at kritikken åpner for ny innsikt og for nye muligheter går den altså forut for den målrettede politiske handling. Fordi Marx unngår å stille opp konkrete idealer på forhånd – noe han heller ikke ville være i stand til å gjøre rede for gyldigheten av, uten å ende i metafysikk – er hans kritikk av kapitalismen selv målestokken på sin relevans. Ved konkret å avdekke nødvendigheten som unødvendig, og i samme øyeblikk som ideologi, åpner den det historiske, den samfunnsmessige virkelighetens mulighetshorisont. Slik ivaretar den en utopisk dimensjon. Ikke noe annet rettferdiggjør den.

Men hvis marxismen er «ren» vitenskap, har den da noen relevans? Marx kunne i det minste feste håp til en revolusjonær arbeiderklasse, mens dette overfor synes å finne sted i vakum.

Sant nok, men i en verden hvor selv politikken er avpolitisert er det ingen grunn til hurra-optimisme i forhold til noen ting som helst.

For øvrig mener jeg det bare er i teorien bevisstheten om at vi fremdeles lever i et klassesamfunn, kan bevares. Det er for øyeblikket i hvert fall ingen andre steder. «Sosialistisk bevissthet vokser ikke opp av fabrikkgulvet,» som Lenin sa. At teorien selv er marginalisert til det betydningsløse, henger naturligvis sammen med at det borgerlige samfunnet, med god hjelp av arbeiderbevegelsens egne organisasjoner langt på vei har klart å innfri løftet om felles overlevelse. Kapitalismen har kjøpt opp arbeiderklassen.

Vi bør være klar over at kapitalismen reproduserer seg primært på grunn av og ikke på tross av klassesamfunnet. Kapitalismen lever på å utbytte arbeiderklassen, ikke på å utrydde den. Dermed skulle den også være i kapitalismens fremste interesse å redde den klassen den er avhengig av.

Hva om det ikke lenger finnes en revolusjonær arbeiderklasse? Marx selv framstilte proletariatets klasseinteresse rent negativt: som den klasse som ikke skulle realisere noen standsinteresser, men avskaffe seg selv. Nettopp det foranlediget Lukacs til å avskrive arbeiderens egen bevissthet som prinsipielt falsk. Den sanne bevissthet var teoriens sak. Hva han også i henhold til Marx hadde rett i. Når kapitalismen bød arbeideren levelige forhold var det ingen grunn til at arbeideren skulle adoptere en revolusjonær teori som sin bevissthet. Ingenting tilsier at teorien om hans erfaring har noen mening for hans egen erfaring. Dette er fremdeles i overensstemmelse med Marx. Teorien og arbeiderens individuelle bevissthet stammer fra forskjellige erfaringsgrunnlag. Dette er et produkt av arbeidsdelingen i samfunnet.

Derfor kan teorien heller ikke overprøve arbeiderens bevissthet, selvom den utsier den allmene sannhet om hans samfunnsmessige situasjon, og det uansett hva arbeideren måtte mene. Det er f.eks sant at hans relative elendiggjøring bare øker med veksten i kapitalens konstante del, men den faktiske konsekvens er som regel at hans livsbetingelser bedres. Det finnes ingen direkte sammenheng mellom teori og klasse. Det var også Marx den første til å innse.

Men alt dette behøver ikke bety at vi skal la oss fordumme av postmodernismens «alt-er-lov»-slapphet.

Hva «folket» til enhver tid måtte mene, kan ikke være målet for hva teorien gjør. «Vi skal fortsette å kritisere,» skrev Adorno en gang, «om ikke annet, så i hvert fall utfra skammen over ennå å kunne puste i det gnisningsfrie helvete.» Hvor alt er redusert til et spørsmål om administrasjon, om funksjonalitet og brukelighet; hvor alt er middel, men hvor ingen vet for hvilke formål. Hvor nettopp, som postmodernismen hevder, alt er lov, hvor alt er like gyldig, dvs hvor alt er likegyldig.

Hvor alle tror de lever i et fritt samfunn, men hvor alt er underordnet den totale tingliggjøring.

Dette er kritikkens time.

av Øystein Ekevik

Bånda mellom aviseiere og deres redaksjonelle stab, og mektige politiske og økonomiske størrelser har en lang og dramatisk historie på Filippinene.

Mange filippinske journalister har betalt dyrt for å holde håndverkets fane høyt, og noen møtte en altfor tidlig og voldsom død under Marcos’ despotiske regime. Mot slutten av Marcos’ regjeringstid var det kun en håndfull ukeblader og to dagsaviser, Inquirer og Malaya, som turde stå imot diktatoren og hans håndgangne tjenere innafor den filippinske mediaverdenen.

Hendelsene i februar 1986 og Marcos’ flukt til Hawaii gjorde det mulig å bryte bånda til den Marcos-kontrollerte pressa og åpnet samtidig for at et bredt spekter med likt og ulikt så dagens lys. Men fastgrodde mønstre er vanskelig å endre. I de 26 dagsavisene (1. kvartal 1989, tallet skifter raskt):

• 8 engelskspråklige
• 4 engelskspråklige tabloider
• 5 filippinskspråklige tabloider
• 3 næringslivsblekker
• 1 ettermiddagsavis
• 5 kinesiskspråklige

står det mange spaltister og essayister på lønningslistene til høytstående politikere og næringslivstopper. Gitt det lave lønnsnivået blant filippinske mediaarbeidere, er denne formen for «konvoluttjournalistikk» ikke overraskende. Sjøl veteraner innafor bransjen tjener mindre enn 250 dollar per måned (juni 1988), mens nyansatte må nøye seg med 100 dollar eller mindre. Den øvrige staben i redaksjonen ligger rundt lovlig fastsatt minstelønn, ca 70 dollar per måned. Ifølge San Francisco Examiner kan et «vennligsinnet» oppslag eller positiv omtale fra en av avisas faste spaltister belønnes med opptil 10.000 pesos (ca 400 dollar) per måned, diskret overrakt i en konvolutt.

Under unntakstilstanden fra 1972 til 1981 ble alle forsøk på å danne fagforeninger innafor mediaindustrien brutalt slått ned. Mange uavhengige mediaarbeidere måtte tilbringe måneder og år i militær forvaring. Rundt 30 journalister ble myrdet i denne perioden for å ha ytret seg kritisk til regimet eller for å ha uttrykt noe som en av Filippinenes mange krigsherrer ikke satte pris på. Marcos utstedet også 11 presidentdekreter for å begrense medienes ytringsfrihet, hvorav to, PD 1834 og PD 1835, ga regimet adgang til å gi fengsel på livstid eller dømme til døden ved skyting, de som begikk «undergravende» lovbrudd. Journalister, redaktører og utgivere som ikke fulgte spillereglene måtte leve i konstant frykt for kidnapping, overgrep, rettslig forfølgelse eller for å bli satt på gata og svartelista. Et par uavhengige utgivere opplevde også at publikasjonene de utga ble forbudt, selskapet ble nedlagt og trykkeriet konfiskert. Etter Marcos’ fall har mange mediaarbeidere forsøkt å bruke det nå (ifølge den reviderte Grunnloven) tillatte streikevåpenet for å bedre lønn og arbeidsvilkår. Imidlertid har det konservative Department of Labor and Employment og Høyesterett tatt stilling for arbeidsgiversiden ved å opprettholde Marcos’ arbeidslovgivning som ikke tillater streiker i mediaindustrien, siden dette «strider mot nasjonens interesser». Arbeidsgiverne i denne bransjen har stått steilt imot et hvert forsøk på å få til avtaler som regulerer lønn og arbeidsforhold. De har nektet å godkjenne uavhengige fagforeninger, knust alle forsøk på å danne lokale klubber, opprettet egne lojale organisasjoner eller rett og slett lagt ned hele virksomheten og opprettet den på nytt med nye ansatte.

En annen hindring har vært pressekorpsets muligheter for å øke sine inntekter ved ta bijobber, så som markedsføring og PR, opptre som skyggeskribenter (ghostwriters), gjennom lobbyvirksomhet, bestikkelser. Enkelte har gått i utenlandske ambassaders tjeneste. I april 1988 vedtok National Press Club og andre presseorganisasjoner en etisk kode for journalistikk. Denne henstiller til alle utøvere av yrket om ikke å drive med bakvaskelse, diskriminere eller ondsinnet omtale personer på grunnlag av politisk oppfatning, kjønn, religion eller kulturell bakgrunn, unngå å komme i interessekonflikter og å avstå fra gaver som gjenytelse for presseomtale.

Bånda mellom aviseiere og deres redaksjonelle stab og mektige politiske og økonomiske størrelser har en lang og dramatisk historie på Filippinene. Antikoloniale aviser på slutten av forrige århundre, spansk- og seinere tagalogspråklige, var som oftest assosiert med mektige familiedynastier. På 1920-tallet, under amerikansk koloniherredømme, lyktes Manuel Quezon, seinere president på Filippinene, sammen med andre å starte opp en kjede med aviser for å propagandere nasjonalistiske og egne politiske idealer. Andre tok opp tråden og startet liknende foretak. I 1972, da Marcos innførte unntakstilstand, var praktisk talt hele mediaindustrien i hendene på et fåtall eiere med forbindelser til de mektige og rike familieklanene. Den største av disse var Manila Chronicle og tv-selskapet ABS-CBN, eid av daværende visepresident Fernando Lopez’ familie og Daily Express og RPN, som president Marcos sjøl hadde kontrollen over. Lopez-familien falt seinere i unåde hos Marcos og ble enten tvunget i eksil eller fengslet. All eiendom, inklusive avis og tv-stasjon, ble konfiskert. Marcos beordret da også alle aviser og kringkastingsstasjoner nedlagt og konfiskert med hjemmel i sitt Letter of Instruction Number 1. Unntatt var Marcos egen familie og venner, blant dem Roberto S Benedictino. Ved siden av å eie Express og andre publikasjoner, overtok Benedictino også Lopez’ avistrykkeri og kringskastingsstasjon, startet opp satellittsendinger og drev i tillegg et tv-produksjonsselskap, hadde monopol på kabel-tv, en internasjonal budtjeneste, et oversjøisk kabelsystem og hadde samtidig agenturet for Intelsat på Filippinene. Det hele utgjorde bærebjelken i Marcos’ hemmelige kommunikasjons- og informasjonsprosjekt som gikk under kodenavnet Operation Saturn.

Til tross for alle anstrengelser fra de Marcos-dominerte mediene for å legitimere presidentens fortsatte mandat etter valget i 1986, var det likevel gatemediene, et fåtall radiostasjoner med støtte fra Kirken og noen få forretningsmenn som dominerte mediabildet dagene før Marcos med amerikansk hjelp måtte flykte til Hawaii. Den nye presidenten innga håp om at en ny epoke ville bli innledet, med løfter om at ytringsfriheten skulle få gode kår under det nye regimet.

Den nyinnsatte presidenten, Corazon Cojuangco Aquino, enka etter en av Marcos’ mer brysomme motstandere, gjengjeldte den store folkelige støtten ved å frigi kjente politiske fanger, blant dem lederne i det illegale Communist Party of the Philippines (CPP) og New People’s Army (NPA). En rekke reformer ble lovet, så som jordreform, tilbakeføring av formuer som Marcos-croniene* hadde samlet seg opp i utlandet, en grunnlov som erklærte Filippinene som atomvåpenfri sone osv. Hele det Marcos-kontrollerte media- og kommunikasjonsapparatet ble ført over til den presidentoppnevnte Philippine Commission on Good Government i påvente av at de tidligere eierne, blant dem Roces-familien, som utga Manila Times, og Lopez-familien (Daily Express m.m.) kunne vende tilbake i triumf og overta sin tapte formue og prestisje.

Den amerikanske støtten til Aquino, såvel fra offisielt hold som fra media, ble ytterligere forsterket da Aquino dro på tiggerferd til USA høsten 1986. Med seg hjem hadde hun løfter om økt økonomisk og militær støtte. Filippinske media som vanligvis er pro-amerikansk, overgikk seg sjøl i lovprising av de fornyede og intime bilaterale forbindelsene. Men den anti-amerikanske bevegelsen vokste stadig og skjøt ytterligere fart etter at det ble kjent at amerikansk etterretning, hvor blant andre den amerikanske militære viseattacheen Victor Raphael, hadde kjent til kuppmakernes planer og vært aktive under kuppforsøket i august 1987. I oktober 1987 måtte den amerikanske ambassadøren oppfordre alle amerikanere som oppholdt seg utenfor de amerikanske basene, til å reise ut av landet. I april 1989 kom avsløringene om at selveste FBI etterforsket drapet på en høytstående amerikansk offiser i Manila. Senere på sommeren hadde skuespiller og senator Joseph Estrada premiere på en film som rettet seg klart mot det amerikanske nærværet i landet. Alt dette bidro til en økende anti-amerikansk atmosfære.

Til tross for den stadig skiftende atmosfæren, har USA alltid evnet å holde fast ved en gruppe av pro-vestlig og anti-kommunistiske høytstående skikkelser innafor regjering, næringsliv og de viktigste og mest dominerende mediene. Sjøl om filippinske journalister fra tid til annen omtaler og kritiserer de sensitive og tabubelagte filippinsk/amerikanske forbindelsene, f.eks nærværet av de store militærbasene, har de lært seg å leve med og å bli dominert av utenlandske krefter. Til tross for Japans dominerende rolle i Asia, er USA fortsatt blant de største investorene, samt økonomisk støttespiller og militær alliert. Filippinene var amerikansk koloni fra 1898 til 1947. Filippinsk presse ble fostra opp i en tradisjon hvor de amerikanske koloniavisene dominerte nyhetsarenaen. Grovt framstilt besto og består nyhetsformidlingen av kommersiell annonsering, inngående omtale av børs og finans, shipping, sport, amerikansk kryssord og tegneserier. Fortsatt har de store telegrambyråene, amerikanske Associated Press og United Press International, sammen med britiske Reuter og franske Agence France Presse, monopol på nyhetene som trykkes på utenrikssida, som gjerne er gjemt unna langt bak i avisa. Om lag 75 % av selskapene som er tilslutta Philippine Association of National Advertisers er multinasjonale selskaper eller deres lokale samarbeidspartnere. Ca 76 % av produktene som det rekiameres for i fjernsynets prime-time er utenlandske. Attraktive stipender, bl.a Nieman fellowship ved

Harvard universitetet, tilbyr filippinske journalister og andre mediaarbeidere studieopphold i USA slik at de kan «lære» vestlige metoder og normer. Lederen av Manilas Asian Institute of Journalism, en av Filippinenes ledende kommunikasjonsanalytikere, peker på hvordan amerikansk rock, video og film fullstendig dominerer hverdagskulturen og sier videre at «de kommersielle mediene og den filippinske utenrikspolitikken går ut på ett, nemlig tilpassing, avhengighet og underkastelse for kolonimakta» og «på ingen andre områder er dette klarere enn i de filippinske massemediene».

På sin jakt etter dramatikk bruker den filippinske pressa mye tid på å fotfølge de militære styrkenes (AFP) bevegelser for å knuse NPA og det muslimske Moro National Liberation Front (MNLF). Utenlandske journalister opplever ofte å bli trakassert når de prøver å bringe et noenlunde balansert bilde av konflikten mellom AFP, NPA og MNLF. I juni 1988 ble den svenske freelanceren Stellan Hermansson tatt til fange kort tid etter å ha intervjuet medlemmer av NPA. Han opplevde å bli trakassert på det groveste mens han satt fengla, anklaget for drap og for å ha ledet et geriljaangrep på en militærleir. Han ble truet med henrettelse og tortur. To medlemmer av den norske solidaritetskomiteen for Filippinene ble også arrestert i den sørlige delen av landet, mens de besøkte lovlige lokale bondeorganisasjoner. Deres vitnesbyrd ble lagt fram på en høring om brudd på menneskerettighetene som den norske solidaritetskomiteen arrangerte i april 1989.

Til og med Newsweek- og BBC-reportere har fått sitt materiale beslaglagt av AFP og blitt truet med utvisning etter å ha hatt kontakt med NPA. I tillegg kommer virksomheten til de mange AFP-støttede Citizens’ Armed Forces Geographical Units (CAGFU), en paramilitær borgervernbevegelse opprettet på initiativ fra president Aquino, og dødsskvadroner (også kalt vigilantes) som Alsa Masa (betyr Folkereisning) og Tad Tad (betyr Kutt! Kutt! eller Hugg! Hugg!) og andre. Disse gruppene står ansvarlig for drap på hundrevis av aktivister fra fagbevegelsen, bondebevegelsen, menneskerettighetsorganisasjoner, journalister og andre. Filmen Fight for us, hvor Lino Brocka hadde en førende hånd på produksjonssida, har skildret denne virksomheten på en glimrende måte. Flere lokale radiostasjoner og lokalaviser som har ytret seg kritisk til disse gruppene, har fått sine lokaler rasert av brann eller smadret og blitt utsatt for mordtrusler. Journalister som dekker saker hvor AFP er involvert, får utstedt pass hvor det bl.a. står at det er forbudt å publisere artikler «som er uforenlig med republikkens interesser» og «som på noen måte fremmer interessene til statens fiender». På den annen side vil journalister som åpenbart driver propaganda for AFP, bli satt på NPAs svarteliste, men majoriteten av drapene på pressefolk og andre kan tillegges AFP og deres allierte.

Sett i lys av de mange drapene på journalister, inkludert en freelance-fotograf fra New Zealand som ble drept da han dekket kuppforsøket i august 1987, er det klart at klimaet for å drive kritisk journalistikk er heller dårlig. Den massive veksten i de væpnede styrkene, fra 50.000 ved innføringa av unntakstilstanden 1972 til omlag 250.000 i 1990, hadde ikke vært mulig uten direkte økonomisk støtte fra 5 amerikanske presidenter. Disse har sagt lite og gjort enda mindre i forhold til de vel dokumenterte overgrepene og massakrene mot bønder og arbeidere, som AFP har gjennomført de siste 20 åra. People’s Movement for Press Freedom la i juni 1988 fram 54 saker hvor AFP og vigilantegruppene har gjennomført aksjoner mot mediaarbeidere, dvs arrestasjoner, drap og fengsling uten lov og dom. I 1987 la den tidligere amerikanske justisministeren, Ramsey Clark, fram en rapport hvor han slo fast at CIA stod bak opprettelsen av vigilantes, som ledd i en antigerilja-strategi som CIA hadde prøvd ut i bl.a Vietnam og Nicaragua. Den New York-baserte Committee to Protect Journalists kunne i 1989 rapportere at siden Aquino kom til makta i 1986, er minst 16 journalister blitt drept, flere enn noe annet sted i verden. Til nå har ingen blitt tiltalt eller dømt for disse forbrytelsene.

Hierarkiet innafor den katolske kirken under ledelse av kardinal Jaime Sin og deres mektige allierte innafor næringslivet har vært en av Aquino-regimets nærmeste støttespillere. Kirkens øverste ledelse har vært påfallende taus om de mange overgrepene som har funnet sted etter Aquinos overtakelse. I stedet synes det som om de har vært mer opptatte av den suksess som de utenlandsbaserte evangeliske gruppene har hatt gjennom bruk av sine «elektroniske kirker» (i fjernsynet) til å trekke til seg nyfrelste. Disse gruppenes suksess i å «stjele» tilhengere fra den etablerte kirken har ført til at Bisperådet han beslutta å opprette sin egen tv-stasjon. Sjøl om det ikke er blitt sagt høyt, er det åpenbart at Kirken har behov for å bli mer synlig etter at 10 til 15 % av Filippinenes katolske geistlighet støttet det revolusjonære Christians for National Liberation (CNL), som sammen med CPP og NPA inngår i alliansen National Democratic Front (NDF).

Den politiske og redaksjonelle innretninga til dagsavisene dekker grovt sett et konservativt til moderat og liberalt/nasjonalistisk spekter, mens de venstreorienterte med små opplagstall må finne seg i å bli distribuert «under jorda».Det tilsynelatende tolerante og pragmatisk-politiske filippinske pressemiljøet med sine tilbøyeligheter til å dyrke det karismatiske, kan enkelte ganger slippe til de som er utelatt i kulda, sånn som da tidligere leder og grunnlegger av CPP, Jose Maria Sison, fra sitt eksil i Nederland, kunne legge fram sine mange svært kritiske betraktninger om det nye regimet i et av Manilas ukeblader. Eller når kona til Gregorio Honasan, hjernen bak de blodigste kuppforsøkene mot Aquino, blir portrettert på en av de store dagsavisenes underholdningssider. Men denne overbærenheten har åpenbart sine begrensninger. Med sin eierstruktur han det filippinske pressemiljøet sine svakheter. Avisutgivelse er som oftest bare en av flere bransjer som eierne er involvert i. Deres forretningsvirksomhet dekker en rekke bransjer hvor det er hard kamp om feite kontrakter med det offentlige, kamp om konsesjoner, lisenser, skattekreditter, importavgifter, byggetillatelser, byggeoppdrag etc.

Det er vanskelig å forestille seg at man i dette konkurranseutsatte miljøet er villig til å bite hånda som gir, særlig i tider hvor store summer i form av utenlandske kreditter og lån skal realiseres i byggeprosjekter og andre tiltak som Det internasjonale pengefondet (IMF), Verdensbanken og andre internasjonale kreditorer har pålagt Filippinene å gjennomføre. Ser vi på den økonomiske og politiske eliten, finner vi at aviseierne er identiske med klanene som kjemper om å besitte de viktigste økonomiske kommandopostene. Noen eksempler;

• Emilio Yap med interesser i de største bankene og innafor shipping har også kontroll over landets største publikasjonsselskap, Manila Bulletin (ikke ulik Aftenposten og Schibstedgruppen)
• Eugenio Lopez Jr, eier av Manilas elektrisitetsselskap, en tv-stasjon og mange radiostasjoner og Manila Chronicle
• Ramos-familien som eier landets største bokhandlerkjede og driver med gruvedrift og oljeutvinning, eier også Manila Globe
• John Gokongwei driver en rekke varehus og et konglomerat av næringsmiddelfabrikker, eier sammen med Lopez en landets største banker og Manila Times
• Betty Go-Belmonte, hvis ektemann leder det statlige forsikrings- og pensjonsselskapet og er nært knytta til den kinesiske handelseliten, kalt Kuomintang. Hun sitter også i ledelsen for World Anti-Communist League. Samtlige av disse kjemper om etterlevningene av det som er igjen av de Marcos-dominerte mediaselskapene som Aquino-regjeninga tok beslag i etter overtakelsen.

Den tidligere uavhengige og kritiske Malaya, som hadde et opplag på 3.000 eksemplarer ved inngangen til 1983 og slo seg stort opp etter mordet på Benigno Aquino i august samme år, hadde et opplagstall på 55.000 i 1987. Da ble det overtatt av nye eiere da de ansatte gjorde et forsøk på å organisere seg. Avisa er nå en av presidentens mest trofaste støttespillere. Privat innrømmer journalister at de mektige aviseierne ikke på noen måte er tilbakeholdne når det gjelder øve innflytelse på det som trykkes. I sin rapport siterer Committee to Protect Journalists en av Manila-avisenes journalister som sier: «Vi er ikke redd for å bli fengsla, men når vi skriver må vi ha i minne hvem som eier oss.» I den harde konkurransen om avisleserne er det antakelig bare en dagsavis (av 26) som kan vise til en «respektabel» profitt, Manila Bulletin med et opplag på 250.000 og i særklasse størst på annonsemarkedet. Flere av avisas journalister har overfor amerikanske mediaforskere hevdet at de blir pressa av sine konservative overordnede til å underkaste seg sjølsensur når de omtaler presidenten eller andre innen den filippinske makteliten. Som et resultat av disse politiske og økonomiske restriksjonene, uttaler en av Manilas mest respekterte redaktører fra Manila Chronicle, at «nyhetsoppslagene har en tendens til å være meget overfladiske». En ledende skikkelse innafor de pressefaglige kretsene i Manila beskriver reporternes arbeidssituasjonen slik: «Vi har fått dårligere lønnsvilkår, færre velferdsgoder, større krav til effektivitet, svekket integritet og en følelse av å være handlingslammet.»

Til forskjell fra Marcos inngir ikke den mildt utseende og bebrillede Aquino frykt blant Filippinenes kritiske og uavhengige skribenter for bli kalt inn til militært tredjegradsforhør. På den annen side er det kjent at hun bruker sine kontakter blant avisutgiverne, enten personlig eller via sin pressesekretær, tidligere sjef for Agence France Presse i Manila, Teodoro Benigno, til å sanksjonere mot avisoppslag som er kritiske til regjeringas politikk. Fra tid til annen har hun også åpent trua kritisk innstilte journalister ved å tiltale dem for «destabilisering av regimet».

Ved flere tilfeller har regjeringa grepet inn og stoppet tv- og radiosendinger hvor oppslagene har vært regjeringskritiske. Juan Ponce Enrile, tidligere forsvarsminister under Marcos, og viktigste høyrepolitiske motstander av Aquino, ble avbrutt i et utspørringsprogram i en av de største tv-kanalene. Et annet tilfelle var da et nyhetsoppslag dekket valget i et av Manilas mange slumområder. Den Aquino-støttede kandidaten ble stilt i forlegenhet da valgflesket ble målt opp mot de faktiske og elendige tilstandene i området. Fire radiostasjoner ble stengt fordi de sendte stoff som oppmuntret til politisk «ustabilitet». Populære kommentatorer i den statlige Radyo ng Bayan (Folkets radio) fikk sparken for å ha begått politiske kommentarer som kritiserte presidenten. I 1986 stengte Philippine Commission on Good Government Marcos sitt flaggskip, Daily Express, og ga hundrevis av arbeidere sparken.

Trusler om rettslig forfølgelse er også en av metodene for privat å tvinge frittalende til taushet. Aquino sjøl gikk til søksmål mot Philippine Star med krav om erstatning på 4 millioner pesos (ca 1,2 millioner kroner) for et oppslag avisa brakte i forbindelse med kuppforsøket i 1987. Avisa skrev at presidenten «gjemte seg under senga» mens kuppforsøket pågikk. Dette er bare noen få eksempler på hvordan regimet utøver sensur.

En godt plassert mediakommentator hevder anonymt at de store annonsebyråene og CIA har presset fram en situasjon som gjør det umulig å drive kritisk og undersøkende journalistikk. Samme kilde hevder også at de store annonsebyråene, en del av dem utenlandske, innførte en regulær boikott av den tidligere uavhengige og kritiske Malaya, en boikott som tvang eieren til å selge avisa til en mer konservativ gruppe av utgivere som la om avisas politiske innretning. Eierskiftet medførte at en av avisas ledende skribenter, Renato Constantino, ble pressa ut av redaksjonen. Constantino, som er en av Asias mest anerkjente historikere og Filippinenes mest populære foreleser, er kjent for å være meget kritisk til Aquino.

I den reviderte filippinske Grunnloven av 1987 finnes det en passus som er direkte kopiert fra den amerikanske grunnloven, hvor det står (i en noe fri oversettelse av undertegnede): «Ingen lovparagraf skal settes i kraft på bekostning av ytringsfriheten eller pressefriheten.» Imidlertid er denne friheten betydelig innskrenket av andre lover, bl.a i den nye straffeloven som gir adgang til å straffe aviser som trykker «falske nyheter som kan true lov og orden» (artikkel 154) eller «tilskynde til oppvigleri» (artikkel 142). I sin streben for å gi disse lovene et reelt innhold har senatspresident Jovito Salonga i 1987 fremmet et lovforslag (nr 119) som «i tilfelle opprør gir regjeringa adgang til å stenge kringkastingsstasjoner» og straffes kan også den som sprer «obskøn litteratur» eller «doktriner som står i motsetning til den offentlige moral» (artikkel 201). Med hjemmel i nevnte artikler har f.eks det filippinske postverket slutta å distribuere Playboy. Far Eastern Economic Review unngikk såvidt å bli svartelista i november 1988, da et privat søksmål mot det velrenommerte tidsskriftet ikke fikk rettens medhold.

Da president Aquino overtok makta i februar 1986, hadde hun et ubegrensa folkelig mandat å støtte seg til. I et land med en fullstendig skakkjørt økonomi, hvor mesteparten av jorda og produksjonsmidlene er i henda på en håndfull mektige familier og utenlandske selskaper, med et offentlig apparat gjennomsyra av korrupsjon, hvor de militære griper direkte inn i de sivile stryningsorganene, valgte hun å gi etter for presset fra den tradisjonelle politiske og økonomiske eliten og fra USA. Alle løfter om en rettferdig jordreform, en mer rettferdig fordeling ressursene, demokrati og et rettferdig lovverk er for lengst begravet og glemt.

For avisutgiverne sin del har de gått i ledtog med det nye regimet. Stilt ovenfor et mulig scenario der det ytterliggående, militaristiske og uforsonlige høyre styrer med jernhånd og strengt ekserserer pressesensur og undertrykker ytringsfriheten, faller valget på støtte et regime som tillater et visst spillerom for de trykte og elektroniske mediene. På den annen side har regimet klart profilert seg som en fiende av retten til å danne fagforeninger og å gi mediaarbeiderne en mulighet til å forhandle, eventuelt streike fram reformer som bedrer lønns- og arbeidsforholda. De ansatte har heller ingen representanter i bedriftens styringsorganer. Aquino har for lengst forstått viktigheten av å ha politisk (og økonomisk) støtte fra de mektige avisutgiverne og er villig til å gi konsesjoner i form av lovforbud og restriksjoner som rammer de ansatte og som begrenser sjøl de mest elementære rettigheter. Filippinene en et land hvor de multinasjonale selskapene nærmest kan diktere sine betingelser, hvor IMF og Verdensbanken presser på for å få regjeringa til å bygge ned og privatisere all offentlig virksomhet, deregulere handel og importbarrierer. Et land med en astronomisk utenlandsgjeld presidenten ukritisk har valgt å godta, et massivt fattigdomsproblem, en stadig økende masse av jordløse bønder, skyhøy arbeidsledighet, en voldskriminalitet større enn i Marcos tid og som har regjeringas velsignelse (vigilantes og AFP), hvor croniene stadig styrker sine posisjoner, kort sagt en situasjon hvor alle andre enn det filippinske folket sjøl bestemmer dagsonden. Filippinene har små utsikter til å holde seg med en differensiert og kritisk presse. Årene som kommer vil sikkert vise at av de 26 dagsavisene i Manila, vil ikke alle overleve den politiske utviklinga og likeledes vil neppe den nåværende eierstrukturen tillate framveksten av alternativer som stiller seg kritisk til det rådende systemet.

* Crony, lokal betegnelse på presidentens vennekrets som utnytter sin posisjon til å berike seg. [Tilbake]

Kåseri om en ny verdensuorden

av Pål Steigan

Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling.

Utpå høstparten i det året deres etterkommere skulle komme til å kalle 1492, oppdaget innbyggerne på den vakre øya Guanahani en flokk lyshudete menn i tre båter. De kunne ikke i sine villeste mareritt forestille seg at disse mennene, som ikke en gang kunne snakke noe vanlig menneskespråk, skulle innlede en æra da ikke bare innbyggerne på Guanahani skulle bli lagt i lenker, men en æra da det store flertallet av de opprinnelige 50-70 millionene mennesker på det store kontinentet skulle bli utryddet for å gi rom de grådigste erobrere i historien. At innbyggerne på Guanahani fikk lære seg at øya deres var omdøpt til San Salvador, opplevde de neppe som noen frelse. Det samme året ble den siste mauriske høyborgen på den iberiske halvøya erobret av de kristne fundamentalistene. Jødene og muslimene fikk valget mellom deportasjon, underkastelse eller døden. Sju århundrer med maurisk og islamsk kultur i Spania var slutt.

Fire hundre og nittini år er gått. Det kommende året skal det sies mye vrøvl og fortelles mange løgner om 1492. Men det vil også reise seg andre røster, og dette blir det rikelig tid til å komme tilbake til. Men et perspektiv på 499 år gir oss distanse nok til å se rekkevidden av det som skjedde. Før 1492 hadde de europeiske stormaktene vært regionale stormakter og knapt nok det. Men med de erobringene som dette skjebneåret la grunnlag for, tippet balansen. Det vil si, den tippet ikke med en gang og ikke uten utfordringer, så seint som i 1529 kunne det osmanske riket ha tatt Wien, slik det tidligere hadde tatt hele Balkan. Men med 1492 innledes et halvt årtusen der Europa systematisk legger verden under seg, plyndrer den og former den i sitt bilde. Først er Spania og Portugal de dominerende maktene, seinere Nederland og England og seinere flytter dominansen seg til USA. Men det er hele tida den hvite manns europeiske kolonialisme og etter hvert kapitalisme og imperialisme. Uansett hvilke voldsdåder Europa har gjort seg skyldig i, har det hele tida skjedd for å fremme sivilisasjonens, kristendommens og etterhvert humanismens og demokratiets idealer. Det at en stat som er grunnlagt på apachenes, irokesernes, cheyennenes og siouxenes knokler, kan påberope seg retten til å dømme om folkerettens ukrenkelighet, viser hvor total Europas økonomiske og militære seier har vært.

I sin rolle som Urban 2. og Fredrik Barbarossa utbasunerer Noriegas tidligere arbeidsgiver fra sitt ovale kontor innledninga til et nytt amerikansk århundre. Seieren over Irak skal være beviset på dette. Men det er all grunn til å benytte 499 års-perspektivet til å trekke dette i tvil. Riktignok har den euro-amerikanske kapitalismen lykkes i å erobre den tredje planeten i vårt solsystem og dens nærmeste omgivelser. Men en behøver ikke å være dommedagsprofet for å øyne at denne erobringa har skapt forutsetningene for sitt eget endelikt. I denne sammenhengen skal jeg imidlertid ikke ta opp den euro-amerikanske produksjonsmåtens økologiske katastrofer, men utelukkende de geopolitiske endringene som vi står overfor foran inngangen til det tredje millennium.

Den europeiske kapitalismen, og særlig dens amerikanske variant, har erobret verden så grundig at den nå møter sine egne våpen i andres hender. Og la oss ikke forville oss inn i ideologiske tilsløringer og sentimentale bortforklaringer. De strategiske endringene er basert på materielle forhold, på tall.

Et tall som herr Bush og hans kolleger på denne sida av Atlanterhavsryggen ofte overser, er noe så enkelt som innbyggertall. 3,2 milliarder av menneskehetens fem bor i Asia. Hvis vi hadde et verdensparlament valgt etter den amerikanske grunnlovens prinsipp om en mann en stemme, så ville asiatene ha to tredjedels flertall. De kunne danne verdensregjering uten hvite koalisjonspartnere og vedta at den urimelige subsidieringa av statene i nord skulle ta slutt med øyeblikkelig virkning. Hvis de attpåtil dannet samlingsregjering med Afrika og Latin-Amerika, ville de hatt mer enn fire femdeler av menneskeheten bak seg. Heldigvis for verdens herskere er det ingen fare for at det skal bli demokrati i verden med det første, så Nords privilegier vil bli bevart en stund til. Nord har militærmakt til å sørge for det, som vi nettopp har fått demonstrert. Likevel er disse tallene av betydning. De flytter tyngdepunkter og endrer maktstrukturer på lang sikt. Og ironisk nok får dette ei virkning i kapitalens eget virkefelt. Sjøl om en milliard av disse menneskene er uinteressante fra en markedsmessig synsvinkel, så er allerede den kjøpekraftige delen av det asiatiske markedet en faktor som ingen kapitalist kan se bort fra.

Men det er også andre tall, tall som allerede og med god grunn bekymrer den tidligere CIA-sjefen, f.eks følgende:

• Av verdens 1.000 ledende firmaer er 345 japanske og disse japanske selskapene eier 47 % av den totale aksjekapitalen.
• Målt etter omsetning er nå de fem største og 32 av de 50 største selskapene i verden på japanske hender. (Mens amerikanerne bare kan skilte med 11 av de 50 største selskapene.) Japan dominerer 25 av 34 nøkkelteknologier (i følge en studie gjort av The US Academy of Engeneering).
• Inntil den nyeste krisa i japansk økonomi har Japans overskudd på handelsbalansen nådd nesten 100 milliarder dollar, mens USA på sin side hadde et underskudd på 137 milliarder (1988). Halvparten av USAs handelsunderskudd var på handelen med Japan.
• Japans utenlandsformue var på 880 milliarder dollar, mens USA er verdens største skyldner med et akkumulert underskudd på 1.400 milliarder.

Japan kjøper opp Sørøst-Asia, Filippinene, Australia. Japanske monopoler investerer tungt i Europa og USA. Krisa i Golfen rammet ikke Japan så hardt som en skulle tro, enda Japan står uten egen olje. Krisa i 1973 lærte Japan å redusere sin avhengighet av olje. Denne krisa kommer til å lære Japan å sikre seg sikrere tilgang på den olja landet fortsatt vil trenge. Løsninga ligger så og si utafor stuedøra. Sjøl om Sovjet og Japan fortsatt kives på grunn av den sovjetiske okkupasjonen av de japanske Kurilene, har begge land en felles strategisk interesse for å komme fram til et økonomisk samarbeid. Sovjet har store oljekilder i Øst-Sibir, som landet ikke klarer å utnytte på grunn av mangel på kapital og teknologi. Japan har kapital og teknologi, men mangler olje og gass. Gorbatsjov har lansert en plan for et økonomisk samarbeids- og utviklingsområde rundt Japanhavet. Dette er en plan som også appellerer sterkt til store deler av det japanske borgerskapet. Faktisk har jeg fått den framlagt i Japan som en japansk plan. Det man ser for seg er muligheten til å kombinere sørkoreansk og japansk kapital og knowhow med nordkoreanske, kinesiske og øst-sovjetiske naturressurser og arbeidskraft. Det er mange politiske hindre på veien til et slikt mål, for eksempel den ikke helt ubetydelige detaljen at de to koreanske statene i dag er ute av stand til å samarbeide om noe som helst. En annen hindring er USAs militærstrategi. I Sør-Korea har USA militærbaser og disse er sannsynligvis utstyrt med atomvåpen. I et framtidig forent Korea vil det etter alle solemerker være slutt på at amerikansk militærpoliti kan operere på nattklubbene i Itaewoo som om det var i Newport News, Virginia. På tross av alle motsetninger betrakter borgerskapet både i Japan og i Sør-Korea sine strategiske interesser av et partnerskap med USA som viktigere enn å oppnå et gunstig forhold til Sovjet. Men intet er mer som skrift i sand … Både Tokyo og Seoul har økonomiske vekstproblemer, hvis de får utvikle seg til krise, kan det bli maktpåliggende å gå inn for å sikre markeder og råvarer i et østasiatisk «fellesskap».

Den kinesiske panserneven mot studentene på Tienanmen har stilt Kina på gangen i internasjonal politikk. Internt i Kina har maktkampen låst seg. Men hvis Deng ikke han funnet ungdomskilden, vil det komme en åpning heller før enn seinere. I mellomtida vokser det indre trykket i Kina. Den kapitalistiske delen av økonomien styrker seg, særlig i kystbyene og særlig i sør. Det er mindre enn seks år til 1997 da Hongkong blir forent med moderlandet. Da vil Guangdong/Hongkong-regionen utgjøre en tung, eksportrettet økonomi med et kapitalistisk lokomotiv.

Innbyggertallet i denne regionen vil være ca. 80 millioner, eller større enn et eventuelt forent Korea. Samtidig vil undertrykking og utbytting avle motstand. Det meldes at punkeme i Beijing har hentet fram gamle Mao-merker. De klassiske motsigelsene i Kina vil altså fortsette, samtidig som Kina vil melde seg på banen igjen. De imperialistiske blokkene vil kappes om det kinesiske kortet, noe Bush demonstrerte da han kjøpte bort det kinesiske vetoet i FN ved å oppheve blokaden. Jeg klarer dessverre ikke å regne med at Kina vil melde seg på den internasjonale arenaen som noen antiimperialistisk kraft, men at Kina vil gjøre seg gjeldende og det med tyngde, anser jeg som opplagt. Både Sovjet, USA, EF og Japan vil kjempe om Kinas gunst og de valgene Kinas ledelse gjør, vil kunne tippe balansen mellom disse blokkene. Men uansett hva man måtte mene om ledelsen i Beijing, den blir neppe noen agent for andre. Kina, Zhongguo, er og blir Midtens Rike.

I Europa har den enkle øst-vest-konfrontasjonen blitt avløst av en langt mer uoversiktlig situasjon. Det at Warzawapakten er gått i oppløsning og terrorbalansen langt på vei avskaffet, betyr at lokale konvensjonelle krigen igjen er blitt en praktisk mulighet også i Europa. I flere sovjetrepublikker rår det noe som likner krigstilstand. Maskinpistolene og de lange knivene har alt talt sitt tydelige språk i Sumgait, Sør-Ossetia, Vilnius … Hvis løsrivningsvedtakene følges opp med handling i de ulike sovjetrepublikkene, kan lett borgerkrigen være neste fase. Det samme kan skje hvis Jugoslavia går i oppløsning. Fra Finskebukta og Tysklands sørøstgrense går det nå et sammenhengende konfliktbelte gjennom Øst-Europa og Vest-Asia til India. Den nøkkelposisjonen som USA har gitt Turgut Özal i Tyrkia, kan skjerpe konfliktene både mot Hellas og Balkan, og Sovjet, slik den allerede skjerper konfliktene mot Irak og Iran. Tyrkia har potensielle og aktuelle konflikter med samtlige naboland.

En del av oss har allerede lenge hatt et lite sideblikk på europakartet fra 1914. Det er ingen synderlig sannsynlighet for at dobbeltmonarkiet Østerrike-Ungarn gjenoppstår som en annen fugl Føniks etter to verdenskrigers aske. Men vi ser i det minste skyggen av dobbeltmonarkiet når Wien, Praha, Budapest og Venezia styrker samarbeidet. Når kravet om et fritt Slovenia runger i Sarajevo og storserberne styrker seg i Beograd, minner det oss om at Jugoslavia ikke er en særlig gammel oppfinnelse. Ellers har samtlige land på Balkan noe uoppgjort med naboen. Bare pust til glørne, så er flammen der. Forskjellen er at Balkan ikke spiller en så strategisk rolle i 1990-åra som det har gjort tidligere.

De gamle byråkratiske, såkalt sosialistiske, statene i Øst-Europa tar sikte på å bli markedsøkonomier i en fart, anført av populisten og demagogen Walesa, Thatcher-kopien Klaus med flere. Foreløpig er suksessene begrensa til millionarbeidsløshet og ny fattigdom. Den tyske østekspansjonen er ikke slutt med Anschluss-et mot DDR. Det er et vakuum å fylle etter sovjetmakta.

For å oppsummere: Når George Bush tror at han kan feire Columbus-jubileet ved å markere inngangen til et nytt amerikansk århundre, gjør han opp regninga uten vert. Den nye verdensordenen som massemyrderiene mot Irak skulle legge grunnen til, tegner mer til å bli et nytt verdenskaos. USA kan ikke for all framtid være supermakt på krita uten å forpakte bort vesentlige deler av makta til sine kreditorer. Amerikanske ledere er tilhengere av kjappe seire og enkle løsninger. Dette kan fungere på Grenada, men når Pentagon blåser opp den samme aksjonen i widescreen-format og Technicolor i Midtøsten, tramper Johnny ut i den gamle hengemyra av motsigelser. Man knuser Saddam Husseins armé, bare for å ønske at Saddam blir sittende, så man ikke risikerer et fritt Kurdistan. Man hindrer Saddam fra å kjøpe våpen, bare for å ruste opp samtlige av hans fiender. Som for øvrig like gjerne kan fly i strupen på hverandre ved neste korsvei.

Uten å bli beskyldt for å være millenarist, må det kunne gå an å slå fast at vi ikke har kommet nærmere en verden preget av fredelig samarbeid, velstand og utvikling. Vi har i stedet kommet inn i en fase som er mer ustabil enn på svært lenge, en fase som etter all sannsynlighet vil bli preget av krig, katastrofer, imperialistisk rivalisering og opprør. Millioner av mennesker vil fortsette å dø av sult i Afrika eller forgå av sjukdommer i latinamerikansk slum, samtidig som stadig mer kapital og kunnskap vil bli brukt for å skape enda mer effektive måter å ta liv av folk på. Og dette later til å bli normaltilstanden.

Forhenværende sosialister i det rike Norge kan preke om den reformvennlige kapitalismen, på tross av historiens største arbeidsløshet her på berget. Men ute i den virkelige verden vil motsetningene skjerpes til neste bristepunkt. Om det blir en ny krig mellom sør og nord, eller om det blir en krig mellom imperialistmakter, eventuelt gjennom stedfortredere, er for tidlig å si. De drivkreftene som gjør at det blir slik, er ypperlig beskrevet av en herre ved navn Karl Marx. Han opplevde to ganger at et parti han hadde vært med på å stifte ble nedlagt, men han oppga aldri kritikken av kapitalismen. Halvannet århundre etter Det kommunistiske partis manifest, ser vi svært tydelig at han gjorde rett i å være så sta.

av Rolf Aakervik

Ordet rasist er for de aller fleste av oss et ekstremt skjellsord. Svært få personer bekjenner seg til rasismen som ideologi. Men den skjulte rasismen lever sitt stille liv på arbeidsplasser og i hverdagslivet.

Om lag 10.000 personer betaler medlemskap eller støtter organisasjoner som vil kaste ut innvandrere fra den tredje verden. Ikke mange av dem vil ifølge Dagbladet 5. september sjøl erklære seg som tilhengere av rasismen som ideologi. Grunnholdningen til disse organisasjonene er å bevare Norge hvitt, dvs. at de som bor i Norge skal være blonde og blåøyde. Men de fleste av disse organisasjonene nekter å kalle seg rasistiske selv om de har som formål å nekte utlendinger, innvandrere, flyktninger og asylsøkere adgang til landet.

Hva de har tenkt å gjøre med de innvandrere som kom før innvandringsstoppen i 1975 og barna deres som går i barnehager, på skole eller skal prøve seg på arbeidsmarkedet, er ikke helt klart. Men de fleste av disse organisasjonene bruker disse arbeidsvandrerne som skyteskive, og slår fast at de ikke skal være i Norge og i hvert fall ikke ha de samme rettigheter som Kari og Ola. Flere av disse har nå også fått statsborgerskap eller benyttet seg av Norges tilslutning til ILO-konvensjonens rett til familiegjenforening. På det grunnlaget har flere fått ektefelle og barn til landet.

Det verste er ikke oppblomstringen av rasistiske organisasjoner, selv om det er ille nok. Det som er ille er at rasistiske ideer etter hvert har sneket seg inn i store deler av befolkningen, og at politikere og lovverket etter hvert tar hensyn til utviklingen av slike holdninger. Det er blitt en vanlig oppfatning at når blonde og blåøyde nordmenn med gode norske aner går arbeidsledige, skal disse prioriteres framfor utlendinger. Jeg kjenner til ungdom som har hatt hele sin oppvekst i Norge, som nå vurderer å skifte til norske navn, ettersom det er tydelig at de blir silt ut av søknadsbunkene bare på sine utenlandske navn. Utseendet er det vanskeligere å gjøre noe med. Til tross for at hovedargumentet mot å ansette folk med utenlandsk bakgrunn er språkproblemer og kulturforskjeller, er det åpenbart at hudfargen spiller en stor rolle i forskjellsbehandlingen på arbeidsmarkedet.

Det å få seg jobb er vanskelig for innvandrere i tider med stor arbeidsledighet, og problemet er sammensatt. Men jeg tror at hovedårsaken er et resultat av framveksten av rasistiske ideer, at nordmenn bør forfordeles framfor utlendinger og at innvandrere ikke skal ha de samme rettigheter som nordmenn på arbeidsmarkedet. Prosentandelen innvandrere fra land i den tredje verden land uten arbeid er langt større enn for nordmenn. Det store flertallet innvandrere som er i arbeid, har ufaglærte jobber uavhengig av utdanningsbakgrunn. De er lavtlønnede og ofte i jobber nordmenn ikke ønsker å ta. Dvs at innvandrere jobber i de jobbene som arbeidskontorene nå skal tvinge arbeidsledige sivilingeniører og arkitekter til å ta for å beholde arbeidsledighetstrygden. Innvandrerne konkurrerer om jobbene med ufaglærte nordmenn, og er også definert som ufaglærte. Vi har vel alle hørt om de utenlandske akademikerne i vaskejobber. Dvs har du et utseende som viser til en bakgrunn fra et land i tredje verden, må du finne deg i å ta de jobbene som ufaglærte blonde og blåøyde nordmenn ikke vil ha.

Denne tankegangen er såpass vanlig at mange folk til og med reagerer negativt på at pakistanere eller tyrkere tar over den gamle melkebutikken på hjørnet som gikk konkurs, og dermed sikrer at vi får beholde nærbutikkene. Innvandrere som har vist seg såpass dyktige at de blir arbeidsledere eller blir prioritert framfor nordmenn til bedre jobber. Mange innvandrere har både lengre ansiennitet og bedre kvalifikasjoner enn det mange nordmenn har. På en del industriarbeidsplasser har det vist seg at innvandrerne i gjennomsnitt har mer utdanning enn de norske arbeiderne, men at de allikevel har de dårligst betalte og ufaglærte jobbene.

Vi kan finne andre grunner enn rasisme for at det er slik. Det kan være manglende norskkunnskaper, at utdanningen ikke er innrettet på norsk arbeidsliv eller nødvendig fagkunnskap. En årsak er også innvandrernes egen motivasjon og manglende interesse for å integreres i det norske arbeiderfellesskapet. Andre årsaker kan være manglende kunnskaper om videreutdanningstilbud, forståelse for en del mekanismer i hvordan man får bedre jobber og manglende framtidsperspektiv i jobben. Dette gjelder også for mange nordmenn, men ikke i samme utstrekning som for innvandrerne.

Det jeg vil fram til er at årsakene virker inn på hverandre. Motstanden mot tiltak for å bedre innvandrernes norskkunnskaper er knyttet til ideer om at innvandrere ikke skal få noen særfordeler. Til tross for at alle veit at språkkunnskapene er viktige for å komme videre i en faglig utvikling. Her finner vi likhetstrekk fra diskusjonen om forskjellsbehandling av kvinner med krav om svangerskapspermisjon, barnehager og andre tiltak for å sikre at kvinner har like mulighet til å være i arbeid. Å ikke ha tilstrekkelig tilbud til norskopplæring betyr at innvandrerne ikke har de samme mulighetene som nordmenn til å utvikle seg i jobben og manglende norskkunnskaper kan dermed fungere som en diskriminerende faktor. Dette og en rekke andre forhold som vanskeliggjør innvandrernes forhold til utvikling i jobben kan skape holdninger som nedvurderer innvandrerne som arbeidskraft og arbeidskamerater. Når dette sammenfaller med negative holdninger ellers i samfunnet, vil det igjen virke inn på innvandrernes motivasjon og være med på å rettferdiggjøre diskriminerende forskjellsbehandling.

Diskriminering på grunnlag av rase, hudfarge, avstamning, nasjonal eller etnisk opprinnelse, er rasisme i følge FN og det norske lovverket. Og kan deler av sammensatte årsaker som fører til at innvandrere ikke har de samme muligheter og rettigheter på jobben, være at de blir utsatt for rasisme, er det viktig at vi finner fram til årsakene og fjerner grunnlaget for rasediskrimineringen. Dette er ikke bare en plikt og et ansvar for de tillitsvalgte, men også for bedriftsledelsene.

Om innvandrerne er plassert i egne arbeidsoppgaver hvor det pga lønns- og arbeidsforhold ikke er attraktivt for nordmenn å jobbe, en det viktig å vurdere årsakene til hvorfor det er slik. Blir også innvandrerne sparket først, uavhengig av ansiennitet, når bedriften rasjonaliserer, kan det være god grunn til å vite hvorfor. Når bedriften skal lære opp folk til en ny maskin, og innvandrerne ikke blir tatt med i betraktning, bør man finne ut av hvorfor. Det kan være andre årsaker enn rasisme, men vi må samtidig vite at ytterst få vil hevde åpent at de har tatt rasistiske avgjørelser og vil derfor helst pakke det inn i andre argumenter. En annen ting er at mange ikke engang er bevisst at holdninger innrettet på å forfordele nordmenn eller en negativ innstilling til innvandrere, kan munne ut i rasisme. Rasistiske holdninger hos arbeidskamerater kan også ha betydning for at innvandrere får dårlig ord på seg. De blir beskyldt for å være udugelige eller lite egnet av kolleger som mener at innvandrere ikke bør få den eller den jobben.

Jeg kjenner også til eksempler på nordmenn som nekter å jobbe sammen med innvandrere, og at arbeidsledere godtar dette for å unngå konflikter. Det finnes arbeidsledere som utnytter at innvandrere er i en svakere posisjon til å trakassere innvandrere i jobben. Innvandrere har også i mange situasjoner blitt mobbeoffer eller til stadighet plaget med nedlatende holdninger, negative kommentarer, fleip og vitsing. Som oftest er ikke dette knyttet til personlige, rasistisk holdninger, men mene et uttrykk for en tone eller måte å oppføre seg på som har bakgrunn i miljøer som sprer rasisme.

Noen innvandrere blir også etter hvert veldig hårsåre overfor holdninger som kan tolkes rasistisk, og noen utnytter også anledningen til å skrike rasisme i en hver anledning. En del nordmenn synes at det er plagsomt og blir opprørt over å bli kalt rasister for en uskyldig vits. Men det kan være mer alvorlig enn som så. Noen innvandrere kan etter hvert betrakte ethvert avslag eller negativ reaksjon for rasisme. Det kan også bli slik at norske arbeidsledere blir såpass redde for å bli stemplet som rasist at de ikke tør å beklage seg eller å sette en innvandrer på plass når det er nødvendig. Det er viktig at man gransker slike forhold nøye, fordi grunnene til at forholdene har utviklet seg til at innvandreren er hårsår og/eller at den norske arbeidslederen får vanskeligheter med å f.eks. å gi ordre både kan være grunnet i hvordan innvandreren opplever nordmenn generelt og hvordan arbeidslederen betrakter innvandrere.

Dette blir ytterligere komplisert når signaler, hvordan man oppfører seg overfor hverandre, kan bli tolket forskjellig av kulturelle grunner. Det kan dreie seg om kjønnsrollemønster, aldersforskjeller og kommandolinjen. Og religion, normer og tradisjoner som signaliserer hvordan man skal oppføre seg, blir tolket forskjellig. Dette fører også til at innvandrere kan få en negativ holdning til nordmenn, dette kan lett tolkes som rasisme. Jeg hører ofte fra innvandrere at nordmenn er sånn eller sånn, og at det er utviklet en stereotyp negativ oppfatning av hvordan nordmenn er. Samtidig finnes det innvandrere som har rasistiske holdninger overfor andre innvandrergrupper, tyrkere som prater om «jævla» pakistanere, pakistanere som er nedlatende overfor afrikanere, eller konflikter mellom folkegrupper fra Jugoslavia, India, Tyrkia osv.

Det er viktig å ikke ha et glansbilde av innvandrere, på samme måte som innvandrere ikke må ha et ensidig bilde av nordmenn. Jeg føler meg plaget over at noen karakteriserer nordmenn som lite gjestfrie, ettersom jeg kjenner mange gjestfrie nordmenn. Rasismen en oftest et uttrykk for en forutinntatt oppfatning av folkegrupper. Enkeltpersoner dømmes på et feilaktig grunnlag. Når man da i tillegg har feilaktige oppfatninger om innvandrere fra tredjeverden-land og beskriver disse som en homogen gruppe i motsetning til nordmenn, blir ofte resultatet rasisme. De er ikke enkeltpersoner, men innvandrere, og må derfor behandles deretter, og man blir forbauset om vedkommende er en hyggelig fyr eller ei grei dame. Man lar seg forbause over at innvandrere er kunnskapsrike og velutdannede og kan komme med gode råd og forslag til hvordan ting kan gjøres.

Det virker noen ganger ganske beklemmende når en relativt nyansatt, ung nordmann skal belære en innvandrer hvordan han skal gjøre en jobb han har utført i 15 år. Å prate med sterk aksent, gjøre grammatikalske feil eller å ha et lite ordforråd på norsk, er ikke ensbetydende med at folk er dumme eller ikke har evne til å forstå. Det kan også være ord og uttrykk innvandreren ikke forstår, men det betyr ikke at et voksent menneske skal behandles som barn. Jeg hører ofte nordmenn som prater til innvandrere som småunger: «Du ikke forstå … Jæi … prate … sakte …» Og på den måten blir innvandrernes manglende norskkunnskaper harselert med. Tenk deg sjøl hvor stolt du er over å kunne prate i vei på engelsk når du er i utlandet. Men hva føler du hvis en engelskmann begynner å gjøre narr av engelsken din?

Rasismen har mange sider og uttrykksformer, og hver og en av oss kan kanskje kjenne oss igjen i situasjoner hvor vi ikke helt har forstått eller er blitt misforstått av utlendinger. Ingen av oss er rasister, og derfor er det det siste noen skal fortelle oss. Jeg har vært oppe i situasjoner som har vært uhyre pinlige fordi uttalelsene har blitt tolket rasistiske, og et eller annet sted ligger det kanskje noe grums hos meg også. Vi nordmenn er vokst opp som hvite mennesker med kolonialisme og imperialisme, og det ville være merkelig om vi ikke er blitt påvirket av et negativt syn på folk fra tredjeverden-land. Men la oss nå holde tunga rett i munnen. Vi skal bekjempe rasismen fordi den er et problem på arbeidsplassen og i samfunnet, selv om vi ikke bor på Brumunddal, og vi må vite hva vi prater om. Der er det alle deres erfaringer kommer inn. Ut fra disse erfaringene kan vi få et begrep om hva som er og ikke er rasisme og dermed finne fram til tiltak for å bedre forholdene mellom innvandrere og nordmenn.

I gjennom prosjektarbeider har det kommet fram til en del kunnskaper om integreringsgraden av innvandrere i et utvalg bedrifter i Oslo. På det grunnlaget har det vist seg en del tendenser og forhold som det er viktig å påpeke for å bedre forholdene for innvandrere. Noen forhold er typiske for alle bedriftene, mens andre forhold er særegne for de enkelte arbeidsplassene. På noen bedrifter er det enkelte avdelinger hvor forholdene er veldig bra, mens på andre avdelinger står det langt dårligere til. Men også de individuelle forskjellene kan avtegne noen mønstre, og det kan være mulig å lære av enkelte erfaringer. Det som er gjennomgående er at innvandrere har større problemer enn norske arbeidskamerater med å henge med i bedriftsutviklingen og av den grunn ofte forblir i ufaglært arbeid. De forsvinner også oftere ut av bedriftene når det blir stilt krav til økt fagkompetanse. Det er f.eks. ikke vanlig at innvandrere blir rekruttert til arbeidslederstillinger eller får andre jobber som henger sammen med økt faglig status i bedriften.

Hvor stort omfang det dreier seg om, har vi ikke helt oversikt over. Men vi har på grunnlag av en del tallmateriale kunnet vurdere tendenser. Vi kan på den måten prøve å sammenligne hva som er forventet og hva vi kunne sett som ønskelig. Men det er klart at en rekke forhold spiller inn. Eksempelvis utdanningsnivå, fagkunnskap, språkkunnskaper, motivasjon for å søke på eller å utdanne seg til andre jobber i bedriften og interne forhold som diskriminering av innvandrere fra bedriftsledelse, arbeidsledelse og arbeidskamerater. Alle disse forholdene er det mulig å gå inn i og vurdere, og noen av forholdene er det vanskeligere å få klare begreper om enn andre. En del er vi i stand til å se gjennom tallmateriale og intervjuer, mens andre forhold knytter seg til subjektive opplevelser som ikke kan tallfestes. Men det er mulig å få vurderinger også ut fra oppfatninger og egenopplevelser, til tross for at f.eks. rasisme er sterkt følelsesladet. De fleste liker ikke å bruke ordet fordi det knytter seg til en ideologi de ikke bekjenner seg til eller også fordi det fungerer som et skjellsord.

En innstilling om at innvandrere ikke er velkomne i bedriften, at de representerer en trussel overfor norsk arbeidskraft, er dårligere til å jobbe, ikke kan sette seg inn i innviklede arbeidsoppdrag, ikke vil være en naturlig del av arbeiderfellesskapet osv, kan ha klar sammenheng med fordommer og rasistiske holdninger ellers i samfunnet. Å sette holdninger i sammenheng med faktisk kunnskap er viktig for å vite hva man skal gjøre for å unngå at innvandrere og nordmenn forsterker et motsetningsforhold, både på de enkelte arbeidsplassene og i samfunnet som helhet. Det er åpenbart at det finnes krefter i samfunnet som aktivt og bevisst prøver å forsterke og utvikle motsetninger i forbindelse med en rasistisk ideologi. Om ideologien ikke er så sterkt utbredt, så har noen demagogiske poenger klart å slå igjennom blant mange på arbeidsplassen. Når disse virker sammen med andre forhold som manglende språk- og fagkunnskaper hos innvandrere, kulturell intoleranse, fremmedfrykt og fordommer hos nordmenn og lav forståelse for innvandrere som ressurs med store kunnskaper og innsikt som kan være nødvendige både for samfunnet og arbeidsplassen, så står vi foran en utvikling som er mer enn skremmende.

Prosjektarbeidet har medvirket til å få en bedre innsikt i forholdene og det er blitt streket opp noen forslag til tiltak som det kan være mulig å gjennomføre i de enkelte bedriftene. Å gi innvandrerne muligheter til bedre språk og fagutdanning, styrke fagopplæringen sammen med sosiale og kulturelle tiltak for å bedre den sosiale integreringen, er områder som har pekt seg ut. Men det har også vist seg å være et behov for å kartlegge innvandrernes egen motivasjon for å delta i slike tiltak. Innvandrerne har også sperrer som finnes i deres egen bakgrunn, både i forhold til hjemlandet og til den situasjonen de befinner seg i i Norge.

For tiden arbeider jeg med en motivasjonsundersøkelse blant innvandrere i fire næringsmiddelbedrifter, og resultatene av dette gir et grunnlag for å streke opp realistiske tiltak, og at det ikke bare settes i verk tiltak bygd ensidig på gode hensikter fra snille nordmenn. Det er blitt satt i gang en del tiltak som sikkert har vært velmenende og kanskje også nødvendige, men som innvandrerne ikke har stilt opp på eller sett som nødvendige. Bedriftene kan ha sett behovet for at innvandrerne trenger å lære seg bedre norsk, men finner ut at oppslutningen om norskkursene er dårlig. Ofte blir det da moralisert over at innvandrerne ikke er interessert uten å finne fram til årsakene. Derfor er det viktig at kurser og opplæringstiltak blir tilrettelagt sammen med motivering og klare hensikter. Slik kan innvandrerne forstå hva de trenger kunnskapene til.

Detaljene i hvordan et slikt prosjektarbeid bør utformes, vil være individuelt for de enkelte bedriftene, men jeg har allerede skrevet ned noen erfaringer, bl.a en prosjektoppgave, en rapport fra et forprosjekt og det vil snart foreligge en bok som er innrettet på et slikt prosjektarbeid. Hvor omfattende prosjektet blir, vil være avhengig av hvor mye krefter den enkelte klubben kan avsette og hvor stor interessen og entusiasmen er både hos medlemmene og den enkelte bedrift. Det siste vil være et forhandlingstema. Det er interesse for å sette i gang kurser for tillitsvalgte, og om det viser seg å være tilstrekkelig tilslutning til slike kurs i Oslo, vil det være mulig å få til mer landsomfattende kurser. Det kan også derigjennom være muligheter for å utarbeide egne kurstilbud for innvandrere, og det kan om interessen er stor, bli utviklet kurser på enkelte arbeidsplasser direkte innrettet på prosjektarbeid. For de som kunne tenke seg å drive slik kursvirksomhet i lokalmiljøet eller i andre sammenhenger, så har jeg skrevet en bok og et studiehefte om dette som nå er på trappene.

av Per Overrein

AKP og RVs forhold til SV har, dersom vi ser det over en periode på 10-15 år, endret seg kraftig. Fra begynnelsen av 1970-tallet da Klassekampen på første side slo fast at partiet var en femtekolonne for Sovjet, og partiet ble oppfattet som borgerskapets agenter i arbeiderklassen, til i dag, da AKP mangler en felles oppfatning av SVs rolle i norsk politikk.

Siste landsmøte i AKP valgte da også å ikke kommentere SV som parti. I redsel for den gamle analysen om «SV som et borgerlig arbeiderparti» valgte landsmøtet å ikke si noe.

Jeg tolker dette som at AKP ikke har noen analyse av rollen til et venstresosialdemokratisk parti som SV, og hvilken plass det har i en strategi for sosialismen. Den tidligere analysens fundament var at sosialdemokratiet og spesielt venstresosialdemokratiet måtte reduseres til en mindretallsstrømning i arbeiderklassen, dersom en sosialistisk revolusjon skulle lykkes. I forlengelsen av denne logikken lå det at det kommunistiske partiet skulle stå igjen alene som den kraften som skulle lede revolusjonen. Muligheten for at arbeiderklassen i betydelig antall og av ulike grunner ville knytte seg til partier som SV og Ap, og samtidig delta i et opprør/en revolusjon mot systemet, var utenkelig.

SV er RVs viktigste konkurrent. SV har kraftig medvind og framstår som det radikale «vinnerpartiet». Hvis RV skal vinne oppslutning, vil det være på bekostning av SV. Jeg tror ikke på ideen om at RV tar stemmer fra alle partier gjennom en «uredd og ærlig» profil. Det finnes mange eksempler på folk som tidligere har stemt FrP, stemmer RV på grunn av partiets innsats i kommunestyrene. Men dette er og blir enkeltpersoner som er relativt upolitiske, de utgjør ikke miljøer som kan bidra til framgang for RV. Bare gjennom et innhogg blant SVere og misfornøyde Ap-velgere kan RV sikre seg et permanent og varig fundament.

Vi må regne med at RV foreløpig ikke klarer å rive løs betydelige grupper av SV-velgere. Både fordi SV i dag har et meget bra utgangspunkt og fordi skillene mellom RV og SV er utydelige. Vi står i en situasjon der det blir hardt og holde skansen.

Sjøl om motsetningene i SV i dag ikke er skarpe, så er det liten entusiasme i deler av partiet i forhold til den profilen Solheim står for. Spesielt i noen intellektuelle og radikale ungdomsmiljøer er det motstand mot å gjøre SV til en ren valgkampmaskin. I et slikt parti får ikke arbeidet med å utvikle et mer helhetlig alternativ til kapitalismen noen plass.

Spesielt i synet på partiets egen rolle har SV endret seg. I programmet fra 1975 heter det: «Vårt parti må bli den fremste kamporganisasjonen for arbeiderklassen i Norge.» I 1987 heter det: «I arbeidet for sosialismen fremmer SV krav og forslag som peker framover mot et samfunn med økonomisk og politisk demokrati, rettferdighet og frigjøring fra undertrykking, utbytting og diskriminering.»

RV og AKP kan innta en likegyldig holdning til dette, eller se SVs utvikling som positivt fordi det gjør RV/AKP til det eneste marxistiske, revolusjonære og opprørske alternativet. Men når ord som klasser og klassekamp forsvinner i SV, så bidrar det til å fjerne et begrepsapparat som er nødvendig for å forstå kapitalismen. Det er derfor viktig å forholde seg positiv til de krefter i SV som kan utvikle seg til å bli en åpen opposisjon mot Solheims kurs. Denne opposisjonen vil først og fremst komme fra ungdomsmiljøene og en del intellektuelle miljøer, men også innenfor de faglige og anti-imperialistiske miljøene er det motstand mot SVs utvikling.

I Ny tid nr 41, 1991, gikk faglig leder, Kåre Syltebø, ut mot mot Solheim: «SV har fungert som et talsparti for moderasjonslinja på Stortinget. Nå bør SV innse at moderasjonslinja har ført til arbeidsløshet.» I deler av det faglige tillitsmannssjiktet står argumentasjonen om at moderasjon fører til arbeidsløshet sterkt. Om RV greier å profilere opposisjonens politikk, er et åpent spørsmål. RVs faglige profil har til nå vært svak og det er høyst usikkert hvor sterkt parolen om at moderasjon fører til arbeidsløshet, egentlig står utenfor det faglige tillitsmannssjiktet.

Etter Golf-krigen har også motsetningene rundt internasjonale spørsmål tilspisset seg i SV. I Ny Tid nr 8, 1991 går Hans Ebbing ut og stiller spørsmålet: «Hvor var SV da krigen brøt løs? SVs rungende taushet gjorde den siste måneden til den verste i mitt politiske liv.» Det Ebbing ikke sier rett ut, var at Solheim støttet USAs styrkeoppbygging før krigen. Det gjør derimot Vegard Bye, framtredende SVer på internasjonale spørsmål: «Offisielt har SV-representanter hele tiden sagt at de støtter den første amerikanske reaksjonen mot invasjonen, fordi ingen var i stand til å reagere. Senere har man krevd at amerikanske styrker skal underlegges FN-kommando.» Han karakteriserer det som utrolig at ikke SV på et langt tidligere tidspunkt har tatt avstand fra den amerikanske krigsplanen (Ny tid nr 2, 1991).

Erik Solheim har også etter krigen foreslått å endre sammensetningen av FNs sikkerhetsråd. Han antydet at England eller Frankrike burde vike plass i rådet til fordel for Tyskland eller Japan. Han begrunnet ikke dette nærmere i Ny tid, men en av reaksjonene i landsstyret fra Nils Petter Vogt var: «Økonomisk styrke bør ikke være utslagsgivende for hvilke land som får plass i rådet.» Erik Solheim har et poeng, men skal sikkerhetsrådets sammensetning endres, bør et afrikansk eller arabisk land få plass. I dette tilfellet kan Solheim ende opp på imperialistmaktenes side. For om det blir aktuelt å endre sikkerhetsrådets sammensetning vil det garantert bli stilt en kandidat fra den tredje verden opp mot Japan eller Tyskland.

Denne forsiktige linja overfor vestlig imperialisme kommer også til uttrykk gjennom en endret holdning til bevilgninger til Verdensbanken. Tidligere stemte SV mot alle bevilgninger til institusjonen. Ved forrige landsmøte ble dette endret.

SVs uttalelse i forbindelse med USAs invasjon av Panama skapte også reaksjoner. Lederen for SVs utenrikspolitiske utvalg, Kjetil Hillestad, uttalte til Ny tid (nr 2, 1991) at: «… uttalelser om USAs Panama-invasjon bidro til å legitimere invasjonen.» Det er tydelig at stortingsgruppa med Solheim i spissen, i liten grad lar den mer tredje-verden-orienterte delen av partiet styre utenrikspolitikken.

Paul Chaffey har uttalt at «FN i dag i langt i større grad enn tidligere gir uttrykk for de små lands interesser» (Ny tid nr 2, 1991). Dette skjedde bare dager før krigsutbruddet i Golfen. Noe som ble imøtegått av Berit Ås i SVs hovedstyre, som mente at fra 1973 til 1988 har FN endret seg fra å være sterkt kritisk til flernasjonale selskaper til i dag da de blir hyllet i FN-rapporter. «Det er ikke de flernasjonale selskapene som har endret seg, men FNs syn på dem.»

Kampen mot EF har i SV skapt sterke motsetninger. SV har en fløy som i praksis er for EF-medlemskap. Likevel tror jeg ledelsen etter siste landsmøte ikke kan gjøre annet enn å gå imot EØS-avtalen.

Disse motsetningene i og rundt SVs ledelse vil i dag ikke utvikle seg til noen åpen opposisjon. Siste landsmøte i SV viste, på tross av motsetninger rundt EØS og SVs internasjonale linje, at Solheim har styrket sin posisjon. Han har åpent erklært at partiet er populistisk, uten at det skapte noen reaksjoner. Men motsetningene uttrykker strømninger i og utenfor partiet. RV bør kunne fange opp deler av disse strømningene, hvis partiet har en markert profil.

Men dette krever at vi tar SV på alvor og utvikler en argumentasjon som i større grad enn nå trekker opp skillelinjene. Hvis de radikale sjiktene som RV har hatt oppslutning i, begynner å vakle og går til SV, vil mye av kraften gå ut av RV, og det vil bli umulig å nå de velgerne RV må ha for å rykke fram.

For både RV og SV er det i dag like problematisk å beskrive partienes langsiktige mål. Forskjellen er at SV gjennom sine konkrete krav i dag, miljø, eldreomsorg og arbeidsløshet, til en viss grad klarer å bygge opp en visjon om et annet samfunn. Men SV har bevisst valgt å ikke profilere partiet som sosialistisk. I den grad det blir gjort, tones alle konflikter i et slikt samfunn ned. «Samfunnet blir bedre hvis man deler godene. Det er kjernepunktet i sosialistisk tankegang,» sier Solheim til Ny tid. På den måten framstår kravene i dag som logiske og bygger opp under SVs framtidssamfunn. Ved å redusere spørsmålet om sosialismen til et spørsmål om å dele godene klarer Solheim å skape visjoner blant velgerne, spesielt ungdom. Samtidig er Solheim klar på hva sosialisme ikke er: «At kjernepunktet skulle være statsbedrifter eller statseiendom, er etter min mening bare tøv.» Her har Solheim rett, men om han forstår at kjernepunktet er et spørsmål om makt over samfunnsutviklinga og hvilken klasse som skal ha denne makta, er mer enn usikkert.

Så lenge ingen er i stand til å beskrive et sosialistisk Norge konkret, ikke bare gjennom allmenne fraser, blir det umulig å utfordre Solheims sosialisme som går ut på å dele godene. Bare gjennom en konkret beskrivelse av hvordan økonomien og demokratiet kan fungere, er det mulig å se konflikten i et slikt samfunn.

Når RV heller ikke klarer å beskrive hva et brudd med det kapitalistiske systemet vil innebære, kan vi ikke regne med at vi kan få oppslutning om en sosialistisk visjon. En planøkonomi må beskrives konkret, fordi sammenbruddet for kommandoøkonomien i Øst-Europa gjør det umulig å gi planøkonomi og styring et positivt innhold uten at vi peker på hvordan dette kan fungere i Norge. Her ligger RVs svakhet og utfordring.

Disse problemene greier vi ikke å løse i en håndvending. Men hva bør vi ta fatt på? RV bør markere seg offensivt mot markedsliberalisme og kreve plan og styring av økonomien. Dette bør være det felles budskapet. Politisk ligger det godt til rette for en slik offensiv. Kampen mot EF, den elendige kommuneøkonomien, arbeidsløsheten og bankkrisa er eksempler på at det kreves styring. Det dreier seg om å begrense kapitalens frihet gjennom politiske beslutninger.

Parolen må være: Nei til markedsliberalismen, ja til offentlig styring og plan. Noen vil sikkert innvende at dette sprer illusjoner om at kapitalismen kan styres. Men kapitalismen kan styres innenfor visse rammer. Vi kan hindre et EF-medlemskap, og summen av alle de konkrete kravene vi stiller er jo i høyeste grad rettet mot markedskreftene og for plan i økonomien. Vi bør for øvrig utvikle forslag som i større grad bruker oljemilliardene til fornuftige statlige prosjekter, som f.eks. utbygging av jernbanen, fordi det gir arbeidsplasser og markerer RVs miljøprofil.

Den andre hovedprofilen til RV må være at kommunene må sende regninga til staten. At staten har skapt en umulig situasjon for de fleste kommunene, er ikke vanskelig å påvise. SVs linje i de fleste kommuner har vært å akseptere situasjonen, dvs å delta i nedskjæringene. Hvordan er det mulig å markedsføre RVs profil på dette området på en dyktigere måte? Er parolen om å sende regninga til staten riktig?

Den tredje hovedprofilen til RV, spesielt i de større byene, må være å avsløre korrupsjon og kjempe for vanlige folk mot byråkratiet, enten sakene er store eller små.

Den fjerde hovedprofilen til RV må være at moderasjon fører til arbeidsløshet. Rundt den parolen må RV bygge opp sin faglige profil. Her er SVs linje klar. Partiet er mot lønnskamp for det store flertallet av fagorganiserte.

Rundt disse fire hovedlinjene ønsker jeg at RVs profil skal bli markedsført. Hovedproblemet er å profilere seg i forhold til SV. Greier vi ikke det, vil vi miste stemmer til SV og en ytterligere SV-framgang vi skje på bekostning av RV.

av Tomas Brunila

I uttalandet om «Den kommunistiska traditionen» (KT) fastslog AKPs landsmöte, helt riktigt: «Den internasjonella rörelse som maoismen på sjuttiotalet representerade har … brutit samman.»

Det är naturligtvis bra att AKP anar djupet av rörelsens kris. Men hur möta den?

Man kan hålla fast vid linjen från Marx till Mao Zedong, vid den genuina kommunistiska traditionen, medan man söker en utväg ur återvändsgränden, kombinera en sträng självkritik med försvar av storheten i rörelsens historia och kamp. Denna utväg innebär nödvändigtvis en djuptgående kritik av de filosofiska fundamenten, lik den Marx tillämpade på Hegel, en omvälvning av marxismen, en ny revolutionär världsåskådning. Bara den gör det möjligt att svara på de utmaningar vår tid reser.

Men man kan också glida ifrån och urvattna den revolutionära andan hos klassikerna, och i synnerhet hos dem som i praktiken genomförde socialistiska revolutioner, glömma de histoniska erfarenheterna och mer eller mindre ge dem rätt, som i tiden motsatte sig «den stora linjen».

KT är en seger for en högerlinje och visar att AKP är inne på den senare vägen. Man måste därför befara, att sönderfallet i partiet fortgår.

Omvärdering utan helhetsvärdering?

«Detta uttalande gör inte anspråk på att vara någon helhetlig uppsummering av den kommunistiska traditionen. Huvudvikten är lagd på att värdera enskilda centrala frågor, speciellt negativa drag och svagheter på områden där AKP tidigare har haft en okritisk och felaktig hållning.» (KT)

Enligt Kk (7.12) avlägsnar AKP «varje hänvisning till att partiet bygger på marxismen-leninismen Mao Zedongs tänkande.» En större omvärdering kan partiet knappast göra! Och det sker utan en «helhetlig uppsummering»!?

Det är i dag livsviktigt att göra en helhetsvärdering av rörelsens historia och teoretiska rötter. Varje historisk företeelse har både positiva och negativa drag. Detta gäller i synnerhet den kommunistiska rörelsen, som har kämpat med så stora svårigheter. Det är skenheligt att skarpt ta ställning till enskildheter om man inte har en klar bild av helheten.

Genom en lättvindig hållning till rörelsens kärnfrågor ställer KT i själva verket upp avgörande randvillkor, som gör en förutsättningslös helhetsvärdering svår och upprivande, om den någonsin kommer.

Leninism och maoism …

AKP «håller fast vid den revolutionära, kommunistiska och folkliga upprorstraditionen. Vi ser på Paris-kommunen, Oktoberrevolutionen, den kinesiska revolutionen och talrika frigöringskrig som inspirationskällor i kampen mot imperialistisk utsugning och förtryck.» (KT)

Naturligtvis. Men frågan gäller inte denna tradition i allmänhet – den är självklart en inspirationskälla – utan lärdomarna, den teoretiska sammanfattningen, linjen, möjligheten att någon gång vinna avgörande segrar.

De flesta folkliga uppror från kommunen till sjuttiotalets frigöringskrig lade grund för eller stödde sig på den «kommunistiska traditionen». Kommunen blev t.ex. genom Marx’ skrifter en grundsten för läran om proletariatets diktatur. Däri koncentrerades den bestående inspirationen av den. Den «revolutionära, kommunistiska och folkliga upprorstraditionen» och den politiska «kommunistiska traditionen» hörde intimt ihop under mer än hundra år. Det är ytterst felaktigt att skilja dem åt, att påstå sig få inspiration av den ena, medan man nervärderar den andra.

«Framväxten av kommunismen som en revolutionär, internationell rörelse är knuten till Det kommunistiska partiets manifest … och Marx’ och Engels’ teoretiska pionjärarbete i kamp mot olika reformistiska och anarkistiska riktningar …

En annan avgörande fas inleddes genom brytningen med den andra internationalens socialdemokratiska klassamarbetspolitik och nationella chauvinism. Den markerade en historisk skilinad mellan en revolutionär arbetarrörelse, byggd på enheten mellan arbetare i alla länder och en reformistisk rörelse byggd på samarbete med och underkastelse under det egna landets bourgeoisi. Lenin och bolsjevikerna i Ryssland spelade en central roll i att utveckla grunden för denna vidareutveckling av den kommunistiska rörelsen.» (KT)

Javisst. Men man säger inte mycket med att bara medge Lenins «centrala roll». Den ryska revolutionens seger och hela det marxistiska tänkandet under början av seklet är oupplösligt förbundna med Lenins person. Han utvecklade marxismen i den enda riktning som var möjlig och nödvändig för att marxismen skulle fortleva som en levande, revolutionär lära. Leninismen betecknas med rätta som marxismens andra stadium.

I kärnan av Lenins kamp mot reformismen var dessutom det som förknippas med den kommunistiska traditionen! Den yttersta konsekvensen av KT är en omvärdering av leninismen till förmån for den 2. internationalen.

Citatet fortsätter: «En tredje fas kom genom brottet med Sovjets byråkrat-borgerskap som Mao och de kinesiska kommunisterna stod i spetsen för. Denna kritik var riktad både mot den byråkratiska utvecklingen i Sovjet och Östeuropa och Moskvas imperialistiska politik.»

Igen: javisst. Men är detta allt AKP har att säga om den Stora polemiken, om Mao och maoismen!

Maos kamp riktade sig mot den moderna revisionismen i hela den kommunistiska rörelsen, inte bara mot borgerskapet i Sovjet. Men hans insats kan inte begränsas till uppgörelsen med revisionismen. Maoismen visade sin styrka i otaliga frågor redan under revolutionskrigen. På lika goda grunder som leninismen utgjorde marxismens andra, så utgjorde maoismen dess tredje stadium. Är det en tillfällighet att KT lmnar detta osagt?

Kk:s referat (7.12) från landsmötet är talande: «Kampen mellan höger- och vänsterflygeln … stod om man skulle nämna någon av Lenins och Maos ‘förtjänster’, utan att samtidigt ta med deras ‘fel’. Med klart flertal beslöts det till slut att ta med i principprogrammet en hänvisning till Lenins kamp mot socialdemokraterna i den 2. internationalen och Maos insats för den kinesiska revolutionen.»

Efter årtionden av erfarenheter borde åtminstone någon i AKP veta, att stora revolutionärers största fel är värdefullare än medelmåttornas bästa handlingar, för att fritt citera Lenin.

Det är självklart att Lenin och Mao gjorde stora fel. De stod inför väldiga svårigheter och banade en helt ny väg för mänskligheten. Det historiska värdet av deras fel ar därfor enormt. Deras insats som helhet, felen inbegripna, utgör en solid bas att bygga vidare på, medan Dengs «fortjänster» lär oss lika litet som hans «fel».

Var det ingen på landsmötet som tog upp den kvalitativa skillnaden mellan Maos och Dengs «fel»? Var det ingen som krävde att en skarp skiljelinje skall dras mellan maoism och dengism? Tydligen inte!

Inför landsmötet skrev Per Overrein (Kk 29.11): «Jag önskar varken förkasta eller ge min allmänna tilslutning till Maos och Lenins bidrag till den marxistiska teorin då det skulle ge en felaktig bild av var AKP i dag står.»

Struntprat. Det år inte fråga om Lenins och Maos bidrag «i allmänhet» utan om den hållning man tar till kärnan i leninismen och maoismen. Maoismens kärna kommer till uttryck i slutledningen av den Stora polemiken: klasskampen fortsätter i socialismen som viktigaste drivkraft. Vill man ta ställning till maoismen, måste man först ta ställning till denna fråga.

Hur är det då med vänstern, t.ex. Pål Steigan? I själva verket hörde dåvarande ordföranden till dengismens «förtrupp» i AKP, och dengismen stod öppet för «teorin om produktivkräfterna». Detta är dokumenterat i polemiken med MLG 1983-84 (1).

En följd var att AKP bröt med KKP först efter Tien An-men. Inte heller då följdes brytningen upp av någon teoretisk uppgörelse. Vilken prestigeförlust, vilken moralisk och teoretisk skada har inte den opportunistiska hållningen till dengismen åsamkat AKP!

Hur kan AKP debattera den kommunistiska traditionen utan att ens kommentera sin linje till dengismen under hela åttiotalet, i synnerhet som det beklagar sin tidigare «okritiskhet» till negativa sidor i denna tradition? Vad är det för självkritik om inte det centrala är hur det var möjligt att AKP, med hela sin kännedom om den Stora polemiken, om den marxistiska teorin, om leninismen och maoismen, kunde fås på knä av en bedragare som Deng Xiaoping?!

Kanske åtminstone kamrat Pål Steigan, som nu går emot partihögern, inser sina misstag och ställer sig i spetsen för att korrigera dem?! Det vore en stor moralisk framgång för honom!

… eller «rik marxistisk teori»?

AKP slänger således marxismen-leninismen-maoismen och använder «i stället den rika marxistiska teorin som rättesnöre för handling». (Kk 7.12). Absurdt!

«Den rika marxistiska teorin» är motsägelsefull, dess innebörd är helt beroende av vad man tar fasta på. Även statskapitalister som Brezhnev och Deng har kunnat åberopa delar av den! Den kan vara rättesnöre för de mest olika handlingar, dvs den kan inte vara rättesnöre for någon handlingslinje!

«Den rika marxistiska teorin» kan inte ha systematiska svar på dagens utmaningar, även om den kan ge bidrag i enskilda frågor. Den revolutionära rörelsen i väst måste bana sig en egen väg, också teoretiskt.

Hänvisningen till «den rika marxistiska teorin» är förstålig även såtillvida, att den antyder att den revolutionära rörelsens problem kan lösas om man går tillbaka från Lenin och Mao, «tillbaka till Marx».

Detta är en illusion. Samtliga marxistiska riktningar i de senkapitalistiska länderna är i kris. Man kan inte heller hoppa över det som har varit viktigast i teorin under tre eller fyra generationer och «börja från början», som om någon revolutionär historia inte hade funnits där emellan, som om inte varje generation byggde vidare på de föregåendes arbete. Speciellt kan man inte förbise den marxism som i praktiken har genomfört revolutioner och byggt socialistiska samhällen.

Då allt detta är sagt, bör det understrykas, att kritiken av dengismen inte förslår långt. Valet mellan den revolutionära linjen från Marx till Mao och den opportunism som bl.a KKP företräder är absolut nödvändigt, men bara som ett första steg. Då det är taget, börjar den egentliga debatten, då ställs rörelsen inför de nya och verkligt stora utmaningarna, då börjar den genuina och nödvändiga kritiken av rörelsens historia och teoretiska grunder.

Marxismen utvecklades i etapper under en epok som präglades av motsättningen mellan ett traditionellt industriproletariat och en traditionell bourgeoisi. Den stod då långt framom varje annan filosofisk och politisk teori.

Men i många länder är epoken i stort sett över. En revolutionär teori i vår tid måste bryta marxismens historiska begränsningar, dess band med en gången tid. Detta är inte ett förringande av maoismen, tvärtom. Maoismen – dess filosofi, strategi och taktik, ekonomi, partiteori etc – gick så långt det var möjligt inom ramen för marxismen, och litet längre. Maos storhet framgick även av att han insåg, att Kina kommer att förändra färg. Som åttioåring hade han mod att se att de omedelbara resultaten av hans stora kamp skulle rinna ut i sanden, att han inte hade löst socialismens fundamentala problem!

«Vi önskar inte … upprätthålla synen på marxismen-leninismen som en enhetlig ideologi.» (KT)

Det är sant att marxismen inte längre existerar som en enhetlig ideologi, som grund för en konsekvent helhetsbild av världen. Där har högern i AKP rätt, den kanske bättre känner på sig marxismens återvändsgränd. Men maoismen var det högsta stadiet av en enhetlig världsåskådning. Dess sammanbrott i dag, inför utmaningar som den inte kan lösa, rubbar inte dess historiska värde. Rörelsen kan inte gå vidare genom att glida ifrån maoismen, den måste lösa dess inre motsättningar och på det sättet bygga en ny revolutionär teori. Det är bara maoismen och en kritik av maoismen som kan utgöra språngbräde för en ny världsåskådning!

Det hindrar inte att man tar vara på det positiva i «den rika marxistiska teorin». Men man måste först ha en vetenskaplig helhetsbild för att till fullo uppskatta det som är värdefullt i andra teorier.

Proletariatets diktatur

Enligt KT markerar landsmötet «en ändrad syn på bl.a ett begrepp som proletariatets diktatur, som är avlägsnat från det nya programmet …» «… enligt vår syn har (proletariatets diktatur) som begrepp, en grundläggande svaghet som teori om staten … Det refererar uteslutande till undertryckandet av borgerskapet, och negligerar utvidgandet av demokratin för folket …»

Läran om proletariatets diktatur har varit central i de flesta av den kommunistiska rörelsens stora linjestrider. Kan den mängd argument som har kommit fram verkligen avfärdas så här lättvindigt?

AKP hade tidigare inte någon svårighet med att precisera begreppet så att det inte kunde missförstås. Tron Ögrim skrev t.ex i tiden ett häfte med titeln Proletariatets demokratiska diktatur. Det finns många andra möjligheter att formulera det så att demokratin för folket inte negligeras. KT:s argument mot begreppet håller således inte. Det måste finnas andra orsaker till att AKP nu vill bli av med det.

I och för sig är det nödvändigt att idag kritisera begreppet proletariatets diktatur, men en kritik som vill leda framåt måste ha vissa utgångspunkter:

• «Proletariatets diktatur» har varit ett ytterligt starkt vapen. Utan det hade det aldrig funnits någon socialistisk stat!
• En kritik av begreppet kan inte dölja det faktum, att staten, så länge den existerar, är en klassdiktatur.
• Proletariatets diktatur har överallt urartat. Inget socialistiskt land har lyckats föra revolutionen vidare och gå in på en väg där statens maktcentra börjar upplösas.

Man bör hålla fast vid alla dessa punkter, inte bara vid den sista. Proletariatets diktatur kan inte avfärdas om det inte ersätts med något nytt, mer avancerat!

I sitt principprogram skriver AKP, att «det behövs en strategi för att bryta ner staten, och en medveten mobilisering av motkraften som kan hindra framväxten av en ny härskande byråkratklass».

Detta är viktigt, men som sådant bara önsketänkande. Hur fortsätta revolutionen, hur värja sig mot nya tsarer och röda kompradorer, hur bygga ned staten? Dessa problem är ouppklarade både i praktiken och teoretiskt, och kan inte lösas inom ramarna för marxismen-leninismen-maoismen!

För en revolution i ett uland är frågan om statens försvinnande aktuell först sedan revolutionen konsoliderats och en elementär ekonomisk bas har byggts ut. Men i ett land som Norge eller Finland kan revolutionen aldrig segra, om inte staten omedelbart börjar att upplösas, makten att decentraliseras. Revolutionen måste från första stund ha en kommunistisk (inte bara en socialistisk) karaktär. Detta är en orsak till att det i dag behövs en ny revolutionär teori!

Partiets «ställföreträdande diktatur»

KT:s andra argument mot proletariatets diktatur är att begreppet «historiskt är svårt att skilja från partiets maktmonopol».

En revolution i ett utvecklat land måste utan vidare bygga på flera partier. Men «partidiktaturen» tvingades på både bolsjevikerna och KKP. Något argument mot begreppet proletariatets diktatur är det inte.

I Ryssland var det bara bolsjevikerna som ville genomföra och kunde leda revolutionen. Facit är entydigt: det var eftervärldens smala lycka att bolsjevikema vågade sig på det som ingen annan gjorde! Inte heller den kinesiska revolutionen hade kunnat segra utan ett starkt och ledande parti. Dessutom hade KKP så brett stöd, att ett reellt mångpartisystem var omöjligt redan av denna orsak.

Att klaga över partidiktaturern i revolutionernas Sovjet och Kina år som att säga: ni får nog göra «revolution», men bara på villkor som behagar oss i väst och vår liberala, parlamentariska livssyn!

En annan sak är sedan att dessa partier blev tillväxtcentra för den nya bourgeoisin. Men det hade skett även i ett mångpartisystem. Den nya bourgeoisin växer fram i centrala och lokala maktcentra (oberoende av antalet partier, motsvarigheter till de socialkapitalistiska byråkratierna finns ju även i väst, inom socialdemokratiska och revisionistiska partier).

Hur luckra upp och stegvis bryta ner hela partiinstitutionen? Det är i sista hand så frågan om partierna i socialismen bör ställas. Men partiinstitutionens upplösning och statens bortdöende hänger intimt ihop. Ingendera kan lösas om man inte först klargör den mänskliga frigörelsens natur och villkor.

Stalin

Hun kommer det sig att AKP nu måste göra omfattande och kategoriska beslut i Stalin-frågan? Är inte partiets hållning till Deng och Kina under åttiotalet en mycket viktigare fråga?

Beror det på att partihögern inte vill göra upp med Dengs revisionism, som under flera år gav högervinden det spelrum den behövde?

Eller beror det på att AKP är så inriktat på parlamentarisk verksamhet, på att «framstå som ett ‘normalt’ parti», att det vill göra sig av med ståndpunkter, som uppfattas som belastande: Stalin, proletariatets diktatur, Komintern, leninismen, maoismen osv?

Diskussionen om Stalin kan omöjligt skiljas från en helhetsanalys av den kommunistiska rörelsen, av den första socialistiska staten, av hela epoken och tidsandan.

Det begicks en mängd fruktansvårda misstag och brott under stalintiden. De var betydligt större än vad ml-rörelsen var beredd att medge på sextiotalet och får naturligtvis inte slätas över. Även Finland fick känna av dem, och de baltiska folken har bara negativa erfarenheter av Sovjet. Ett nytt samhälle får inte i något avseende ta efter Stalins modell.

Å andra sidan: Nu vet vi att socialismens väg var långt svårare än vad vi kunde ana på sextiotalet. Inget socialistiskt land lyckades föra revolutionen vidare. Samtliga partier i de utvecklade länderna, AKP inte undantaget, har under långa tider varit i kaotiskt tillstånd. Deras praktiska resultat har varit minimala och felen hade varit långt värre om de hade haft statsmakten.

Det finns anledning till långt större anspråkslöshet inför de första socialistiska länderna än vad vi då förstod! De var dömda till oöverstigliga svårigheter, misstagen och urartningen var praktiskt taget oundvikliga. Inte heller denna sida får glömmas!

Hela epoken var mycket blodig. Den fascistiska pesten tog över i västliga kulturländer och «demokratierna» utrotade hela folk. Den våldsamma omgivningen lämnade inte utrymme för en «snäll» och passande socialism.

Detta har varit imperialismens sekel. Den västliga kapitalismen måste bedömas som den helhet den är, inte bara efter kärnländernas relativa idyller.

Kapitalismens barbari ursäktar inte i och för sig terrorn i Sovjet, men den ger vissa randvillkor åt kritiken. Vi kan inte bedöma Sovjet efter någon idealisk förebild från någon bok. Måttet måste vara i balans med den samtida verkligheten, såväl i Sovjet som i den omgivande världen. Man måste också förstå, att stora svårigheter har en kumulativ verkan, de ger upphov till irrationella beslut och linjer.

KT säger, som något negativt, att «kärnan i det stalinistiska projektet var en forcerad industrialisering». Men det fanns ju inget alternativ! Hur hade det annars gått i kriget mot nazisterna? Och om «kärnan i det stalinistiska projektet» kan motiveras, så måste ju kritiken av Stalin nyanseras och problematiseras, den må sedan vara hur angelägen som helst!

Enligt KT blev Komintern «ett redskap för att mobilisera stöd åt Sovjet som stat». Men även detta var en mer än förståelig politik. Det var livsviktigt att slå vakt om den enda socialistiska staten! Det ser vi inte minst idag, når det inte finns något socialistiskt land.

KT är som den borgerliga kritiken av Stalin som bara i undantagsfall går in på det viktlgaste, nämligen de filosofiska rötterna till den politik som växte fram.

Stalin höll sitt tal om den dialektiska och historiska materialismen ett år efter Maos artiklar om motsättningen och om praktiken. Trots vissa förtjänster återspeglade talet de stora fel som begicks vid denna tid, bristerna i tänkandet. Den kinesiska revolutionen hade aldrig segrat om den hade nöjt sig med Stalins filosofi. Redan då framstod Maos tänkande som det främsta i den kommunistiska rörelsen, varslande om att marxismen höll på att gå in i ett tredje utvecklingsstadium.

Mao kunde med sin filosofi sätta igång en kulturrevolution, vilket Stalin inte hade kunnat göra, men inte heller han hade en riktig linje för den. Maos filosofi räckte inte till i kampen mot den nya bourgeoisin, då människans individuella frigörelse blev allt viktigare jämfört med de förtryckta klassernas ekonomiska och politiska frigörelse.

Mao menade att det var för tidigt att göra en slutgiltig bedömning av Stalin. I dag ser vi hur klok denna standpunkt var. Den är naturligtvis inget hinder för debatt och kritik, tvärtom. Diskussionen om «den kommunistiska traditionen» är långt ifrån avslutad. Det är viktigt att diskutera om varför det gick som det gick, att rikta debatten på linjefrågorna och de teoretiska rötterna till misstagen och urartningen, i stället för att komma med lättvindiga och publikfriande «lösningar».

Ny filosofi?

Det är viktigare an någonsin att hålla fast vid den kommunistiska rörelsens historiska erfarenheter, vid marxismens, leninismens och maoismens helgjutenhet under olika skeden av en hundra år lång epok.

Samtidigt är det nödvändigare än någonsin att inse, att epoken är över, att marxismen-leninismen-maoismens återvändsgränd är total och oåterkallelig, att det i väst inte kommer att växa fram en ny revolutionär rörelse utan en ny revolutionär teori. Här är resterna av den maoistiska rörelsen i nyckelställning, ty en sådan teori kan bara bygga på maoismen och en kritik av den. Rörelsen står inför ett langt större språng i tänkandet än vad leninismen innebar i förhållande till marxismen eller maoismen i förhållande till leninismen!

Dessa sidor förutsätter varandra! Men KT överger den första. Och genom att AKP nöjer sig med en så ytlig kritik av rörelsens historia, så reser det inte krav på en ny teori och helhetsbild av världen. Tvärtom, idéerna om «den rika marxistiska teorin» visar, att AKP inte inser hur djupt rörelsen måste förnya sitt tänkande.

Men nya frågor tränger sig med nödvändighet på partiet, frågor på vilka marxismen inte har några svar.

KT säger t.ex: «Teorin om att all oenighet är en återspegling av olika klassintressen (‘två linjer’) har … bidragit till att förhindra normal diskussion och kritik.»

Detta motsvarar säkert AKP:s erfarenheter. Men frågan kan inte lösas utan ett nytt tänkande.

«Teorin» har en riktig sida: den visar att bakom olika åsikter står olika intressen. Stora linjestrider har inte i första hand gällt akademiska tvistefrågor utan har haft karaktär av intressekamp. All oenighet har naturligtvis inte haft klasskaraktär. Men då motsättningen har låsts fast i attityder, så då har det bakom den funnits dolda, ofta omedvetna intressen.

All erfarenhet visar, att de inre linjestriderna är drivkraften i partiets utveckling. Det måste ha metoder att föra denna partikamp, principer för kritik och sjålvkritik och förmåga att lösa motsättningar på ett konstruktivt sätt. Men kommunisterna har inte lyckats bemästra dessa problem, just genom att «teorin» är så stärkt förankrad i marxismen-leninismen-maoismen!

I praktiken har klassikerna sett på dialektiken som «kamp mellan motsatser» i stället för att betona «motsatsernas enhet» och omvandling till varandra. Syntesen av motsatser kan uppfattats som den ena sidans «totala» seger över den andra. «Stora fiskar äter småfisk» (Mao). Men en motsättning kan lösas bara genom att båda sidorna kvalitativt förändras. Linjekamper har avgjorts så, att «den riktiga linjen» helt har slagit ut «den felaktiga» i stället för att ställa de största kraven på sig själv och sin egen omvandling. Exempel finner man inte bara i Kina och Sovjet. Den stil som Marx och Lenin tillämpade i sina polemiska artiklar är uttryck för samma sak. Det är nödvändigt med en dialektisk världsbild, men det behövs en ny dialektik!

Marx’ sjätte tes om Feuerbach – åtminstone dess vanliga tolkning – stöder också «teorin». Då man uppfattar människan som en summa av ekonomiska och politiska samhällsrelationer så ligger det nåra till hands att se opportunismen som «felaktig klasstillhörighet» snarare än självbedrägeri, som en ekonomisk och politisk snarare än en psykologisk och moralisk kategori.

Dessa betoningar har varit förståeliga: marxismen har vuxit fram i så underutvecklade förhållanden. I dag år de helt vilseledande! Det ser man av att rörelsen inte har funnit metoder för att hantera ny bourgeoisi, opportunism i de egna leden, linjekamp!

Går man till grunden med «teori om att all oenighet återspeglar olika klassintressen», så kommer man till att det är nödvändigt med en kritik av marxismens filosofiska fundament! Det är ingen tillfällighet att människouppfattningen togs upp på AKP:s landsmöte, i «Obrestad-passagen»:

«Marx gjorde en analys av de ekonomiska strukturerna i kapitalismen … Men de som kom senare har använt denna analys till att också förstå människorna … Särskilt Lenin använde denna trånga och mekaniska analysapparat till att förklara det säregna hos människor. Sålunda blev människan betraktad som ett föremål … Varje socialistisk rörelse … måste göra upp med denna människosyn och återställa människovårdet och människans värdighet.»

Detta är både oklart och felaktigt. T.ex återgav ju Lenin faktiskt människorna deras värdighet genom att mobilisera dem til revolution. Om så inte vore, så bör ju oktoberrevolutionen fördömas som folkfientlig, ett historiskt steg bakåt! Man märker att KT är ett hastverk, att AKP inte har tänkt över dess formuleringar!

Ett korn av sanning finns det i passagen. Den människouppfattning som var riktig och kämpande under de ryska och kinesiska revolutionerna, började förvandlas till sin motsats och blev reaktionär då socialismen ställdes inför frågan om hur revolutionen skall fortsättas, den nya bourgeoisin bekämpas och människans allsidiga, individuella frigörelse genomföras! Den har också förvandlats till sin motsats i de utvecklade kapitalistiska länderna.

Människan var, visade det sig, en summa av medvetna och omedvetna personliga relationer till andra människor, en individ vars frigörelse i sista hand år personlig och moralisk sedan de nödvändiga ekonomiska och politiska förutsättningarna är uppfyllda.

Den marxistiska människouppfattningen har varit helt central för t.ex partiteorin (tänk bara på inställningen till «felaktiga linjer», på kaderkriterierna och på principerna för kritik och självkritik!) och för kulturrevolutionen i Kina («‘Bekämpa själviskheten, kritisera revisionismen’ är grundsatsen för den Stora proletära kulturrevolutionen på det ideologiska området.»). Därigenom har den mer än något annat präglat det inre livet hos den västerländska ml-rörelsen, även i AKP!

AKP kan stå inför en omfattande debatt om de filosofiska grunderna för marxismen: dialektiken, människouppfattningen, moralfilosofin, kunskapsteorin, estetiken och historiefilosofin! För att kunna gå denna väg måste AKP framför allt göra upp med dengismen och fastslå hur riktigt det var av Mao att inleda kulturrevolutionen. Det var ju först den som ställde frågan om människouppfattningen på sin spets och visade att Mao (och hela den marxistiska traditionen) hade fel i hur revolutionen fortsätter. På den basen är det sedan meningsfullt att utveckla det som är riktigt i «Obrestad-passagen».

Då kommer AKP också att omvärdera polemiken mellan AKP och MLG 1983-84. Det är obestridligt, att den första (och veterligen även den enda) inom ml-rörelsen som har utarbetat en systematisk kritik av den marxistiska människouppfattningen är Matti Puolakka i Finland. Det är väl dokumenterat att AKP bemötte hans bok demagogiskt (2), redan på grund av bokens frågeställningar!

Då kommer vi i Finland att göra vårt yttersta för att bistå AKP med det material vi har, med diskussioner och debattinlägg! Samtidigt kan AKP ge oss det vi behöver: en kritik av den grund vi står på!

KT:s ytlighet och AKP:s hållning till dengismen tyder dock på att partiet tar en annan väg. Det kommer inte att gå till grunden med de problem rörelsens sammanbrott reser. Världsbilden blir alltmer osammanhängande, det intuitiva kravet på en ny människouppfattning leder till att motsättningarnas avgörande roll urvattnas, ingen ny och teoretiskt gedigen människouppfattning vinner mark. Än så länge!

Noter:

(1) Matti Puolakka: Huvudfrågan är människoväsendet. Den kinesiska kulturrevolutionens misslyckande och marxismens kris, världshistoriens största vändning och och nödvändigheten av en ny världsåskådning. Tomas Brunila m.fl: Kulturrevolutionens misslyckande och Deng Xiaopings revisionism samt För eller emot Deng Xiaopings revisionism. [Åter]

(2) Bemötandet var inte enbart demagogiskt. AKP publicerade en del av inläggen från Finland. Däremot vägrade AKP att diskutera Dengs revisionism och det slog lättvindiga och falska stämplar på MLG. Men läget var ju svårt. Det är inte rätt att orientera sig då hela rörelsen bryter samman! [Åter]

av Rhys Jenkins

Den vestlige imperialismekritikken er splittet. Teoretikere som legger vekt på utviklingen av økonomiens sirkulasjonssfære, hevder at den tredje verden alltid vil forbli underutviklet. De som legger vekt på produksjonssfæren mener imperialismen kan frigjøre de fattige landene.

I løpet av det siste tiåret har venstresiden blitt mer oppmerksom på den industrialisering som har foregått i den tredje verden.

Som når det gjelder andre temaer innen marxistisk økonomi, går det an å skille mellom teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren og teorier som legger vekt på produksjonssfæren. Innen teorier som legger vekt på sirkulasjonssfæren, dvs bytte- og fordelingsforhold, kan det videre skilles ut to retninger. Den første, som følger Adam Smith, legger vekt på endringene i verdensmarkedet, spesielt når det gjelder arbeidskraft og industriplassering. Den andre, som følger Ricardo, hevder at den nye internasjonale arbeidsdelingen er et resultat av fallende profittrate i de utviklede kapitalistiske landene.

Innen Smiths tradisjon er Frøbel, Heinrichs og Kreyes The new international division of labor (Cambridge University Press 1980) den mest omfattende studien utført på venstresida. Den følger eksplisitt Wallersteins «verdenssystem»-tilnærming og streker opp tre faktorer som har vært avgjørende for utviklingen av en ny internasjonal arbeidsdeling siden 1960.

• i) Utviklingen av en verdensomspennende reserve av potensiell arbeidskraft.
• ii) Utviklingen av arbeidsprosessen i industrien, som har ført til en avkvalifisering av arbeidskraften og en oppsplitting av arbeidsprosessen i elementære prosesser.
• iii) Utviklingen av produktivkreftene innen transport og kommunikasjon, som har gjort industrien mindre stedbunden.

Disse forutsetningene, sammen med kapitalens ønske om å maksimere profitten, har ført til utflytting av industri til lavtlønnslandene i periferien. Forskjellen i forhold til på Smiths tid er at i dag er markedet utviklet til verdensmarkedet, og dette omfatter markedet for arbeidskraft og industrilokalisering, så vel som markedet for industriprodukter.

Teoretikerne som følger Ricardo (for eksempel Andre Gunder Frank: Krise i den tredje verden, Heineman), legger vekt på at etterkrigstiden har ført til en kraftig styrking av arbeiderklassen vis a vis kapitalen i de utviklede landene. Dette har gjort det vanskeligere å opprettholde profittraten i disse landene gjennom å øke utbyttingsgraden.

Denne styrkingen av arbeiderklassen ses enten som et resultat av konsentrasjonen og styrkingen av arbeiderklassen, som følger av en tilsvarende konsentrasjon av kapitalen, eller som et resultat av at etterkrigsboomen reduserte den industrielle reservearmeen i de utviklede kapitalistiske landene.

Samtidig har svakheten til arbeiderklassen i periferien og de økende lønnsforskjellene mellom de utviklede kapitalistiske landene og landene i den tredje verden gjort desentralisering av akkumulasjonen til periferien, til en svært attraktiv strategi.

Selv om begge disse to teoretiske retningene ser den nye internasjonale arbeidsdelingen som et resultat av industriell utflytting, mener de at den ikke har noen betydning for den grunnleggende ulikheten mellom sentrum og periferi. Tvert om forsterker den den tredje verdens avhengighet i verdensøkonomien. Forandringen oppsummeres i uttrykket «fra bananrepublikk til pysjamasrepublikk».

Lave lønninger ses som et uttrykk for «superutbytting», der kapitalen ikke er tvunget til å betale de fulle omkostningene ved reproduksjonen av arbeidskraften, siden disse delvis betales av førkapitalistiske sektorer. Konkurransen mellom arbeidere som følge av eksistensen av en stor industriell reservearme, gjør at kapitalen kan pålegge arbeiderne ekstra lang arbeidstid, korte ferier og høyt arbeidspress under generelt dårlige arbeidsforhold. Disse faktorene bidrar til en høy omsetning av arbeidskrafta som et resultat av at arbeiderne blir fysisk og psykisk nedslitt. Denne praksisen har faktisk blitt sammenlignet med vekselbruk, der bøndene flytter så snart jorda er blitt utpint.

Den nye internasjonale arbeidsdelingen ses også som en årsak til krisa i de industrialiserte landa selv. Først fordi innenlandske investeringer rettes mer mot rasjonaliseringer enn mot å utvide produksjonen. Dernest fordi den økende arbeidsløsheten ses som et resultat av den industrielle utflyttingen. Og til sist ved at krisa for de statlige økonomiene ses som et resultat av økende utgifter og synkende inntekter som følge av arbeidsledigheten og samtidig vanskeligheten med å skattlegge kapitalen direkte på grunn av kapitalens økte mobilitet.

Svakheten ved den bytteorienterte tolkningen av den nye internasjonale arbeidsdelingen kan best sees ved en gjennomgang av den viktigste kritikken som har blitt rettet mot disse teoriene. Den grunnleggende svakheten ved Wallersteins «verdenssystem»-teori er den manglende evnen til å fange opp kapitalismens mulighet til å ekspandere gjennom å øke den relative merverdien som følge av økt produktivitet. Fokuseringen på oppsplitting av arbeidsprosessen for derigjennom å utnytte arbeidskraft med minimale kvalifikasjoner, er karakteristisk for det Marx kalte for manufaktur i motsetning til maskinofaktur. Slik demonstreres en neglisjering av den betydning tekniske forbedringer har å øke produktiviteten.

Den ny-ricardianske teorien kan kritiseres på samme måte. Ved å fokusere på kampen om lønna og fordelingsspørsmålet som den direkte årsaken til krisa, overses endringer i produksjonssfæren.

Selv om det er riktig at lønningene er betraktelig lavere i den tredje verden enn i de utviklede kapitalistiske landene, betyr ikke dette nødvendigvis at lønnskostnadene per enhet (unit labour cost) er lavere, fordi dette også er avhengig av produktiviteten.

Det er liten forståelse for den teknologiske utviklingens rolle i akkumulasjonsprosessen. Analysen tar utgangspunkt i den gitte arbeidsprosessen og eksisterende bruksverdier, mens kapitalismen faktisk har vært karakterisert av en stadig utvikling av arbeidsprosessen og introduksjonen av nye bruksverdier.

Ved å lokalisere dynamikken som fører til den nye internasjonale arbeidsdelingen i sentrum, benekter disse teoretikerne også at det finnes en uavhengig dynamikk i den tredje verden. Dette fører til en generell undervurdering av statens rolle i industrialiseringen av den tredje verden.

De produksjonsorienterte teoriene (for eksempel Bill Warren: Imperialism: Pioneer of capitalism, Verso) på den andre side presenterer et ganske annet bilde av den nye internasjonale arbeidsdelingen.

Sentralt i deres kritikk er ideen om at kapitalismen er en progressiv kraft i den tredje verden. Det argumenteres også for at hindrene for utvikling i den tredje verden ikke ligger i ytre dominans, men skyldes indre motsigelser i disse landene.

Spredningen av kapitalismen fører til industrialiseringen av den tredje verden og dermed en nedbrytning av den koloniale arbeidsdelingen. En avgjørende faktor i denne utviklingen har vært den politiske uavhengigheten som ble oppnådd av landene i den tredje verden i perioden etter annen verdenskrig. Stikk imot hva teorier om neokolonialismen hevder, har dette ført til avgjørende forandringer i internasjonale økonomiske forhold. Uavhengigheten fjernet de restriksjonene som det koloniale styret satte på industriproduksjonen i koloniene.

Den tredje verden står ikke bare for en økende andel av verdens industriproduksjon og eksport, men produksjonskapasiteten blir stadig mer allsidig. Den er ikke lenger begrenset til visse grener av lettindustri, men en betydelig del av produksjonen kommer nå fra tungindustri. Og på tross av økende eksport av industriprodukter, så er industriproduksjonen fortsatt i hovedsak rettet mot hjemmemarkedet. Videre er tredjeverdenland i ferd med å bli mindre avhengige av ytre kapitalkilder, etter som lokal sparing blir tilgjengelig for kapitalakkumulasjon.

I denne analysen er ikke den nye internasjonale arbeidsdelingen bare en forandring i form av den tredje verdens underordnede integrasjon i verdensøkonomien, men en endring i substans. «Verdenskapitalismen er ikke bare karakterisert av ujamn utvikling, men også av foranderlige hierarkier av ujamn utvikling,» sier Warren. Den relative veksten i forskjellige maktsentra i den tredje verden skulle derfor følges av tilbakegang for noen tradisjonelle industrisentra. Og denne tilbakegangen skulle bli betraktet som et resultat av indre faktorer i disse utviklede landene og ikke som et direkte resultat av framveksten av nye sentre for kapitalakkumulasjon i den tredje verden.

Selv om jeg har karakterisert Warrens arbeid som produksjonsorientert, er dette riktig bare i en svært spesiell og snever forstand. Han presenterer ingen analyse av de spesifikke sosiale forhold som industrialiseringen av den tredje verden foregår under. Industrialisering identifiseres med kapitalistisk utvikling til tross for at en viktig del av industrien i den tredje verden er ikke-kapitalistisk.

Alle de gamle indikatorene på økonomisk vekst (industriproduksjon, BNP) vekkes til live som bevis på utviklingen av produktivkreftene og dermed kapitalistiske produksjonsforhold. Det gjøres ikke noe forsøk på å trenge gjennom disse overfladiske manifestasjonene i form av marxistiske begrep som verdi, merverdi og fallende profittrate.

Dette gjenspeiler det faktum at disse teoriene i hovedsak er empiriske og ikke-teoretiske kritikker av de bytteorienterte teoriene de ønsker å kritisere. Som et resultat av dette ender de ofte i de posisjonene som de bytte-orienterte teoriene hadde satt seg fore å kritisere. Warren er for eksempel enig med Verdensbanken i at gjeldskrisa er et problem som i hovedsak er oppstått i de underutviklede landene selv. Den generelle vektleggingen av tradisjonelt landbruk som hinder for utvikling, minner sterkt om mainstream utviklingsteori fra femti- og sekstitallet. Til sist, når Warren går i mot påstanden om at utvikling i den tredje verden er umulig, hevder han tvert om at en slik utvikling er uomgjengelig.

De varierende klasseforholdene som har tillatt den raske kapitalakkumulasjonen i visse tredjeverdenland, blir ikke analysert. Det blir antatt at det foregår en uniform utvikling av kapitalismen i den tredje verden. Dermed blir det også umulig å analysere de spesielle formene for utbytting og karakteren til arbeiderklassen som vokser fram.

Hverken en bytteorientert tilnærming eller en ensidig vektlegging på produktivkreftene utgjør et solid grunnlag for en marxistisk analyse av den nye internasjonale arbeidsdelinga. Etterkrigsboomen kan sees som en periode med harmonisk sameksistens av profittratens fallende tendens og dens motvirkende krefter. Selv om akkumulasjonen hadde en tendens til å øke den organiske sammensetningen av kapitalen, førte kapitalens økte produktivitet, som var et resultat av innføringen av overmodne nyvinninger, til at økningen i den organiske sammensetningen av kapitalen ble holdt igjen. Samtidig ble denne organiske sammensetningen holdt nede som en følge av billige råvarer (i hovedsak olje). Og den stadige tilgangen på ny arbeidskraft (kvinner, innvandrere og overflødige landbruksarbeidere) førte til at presset på lønningene ble holdt nede.

Fra dette standpunktet er ikke kriser bare en enkel konsekvens av fallet i profittraten, men også en måte hvor kapitalen blir omstrukturert for å gjenopprette (for en tid) det harmoniske forholdet mellom produksjon, distribusjon og bytte, for derigjennom å øke profittraten. Den mest grunnleggende mekanismen som forårsaket dette, var ifølge Marx kasseringen av gamle produksjonsteknikker og introduksjonen av nye.

Dette skjer også gjennom konkurser, der gamle kapitaler prises om (depreciation) etter som de absorberes av sterkere kapitaler i en sentraliseringsprosess. Og hvor de minst profitable formene for produksjon elimineres. Det er denne mekanismen der produktiviteten gjenopprettes gjennom at den relative merverdien økes og den konstante kapitalen prises om, som er sentral i å løse krisa. Den er langt viktigere enn angrepene på arbeiderklassen for å øke den absolutte merverdien. Derfor er kriseperioder også karakterisert av intens konkurranse mellom individuelle kapitaler for å overleve og sikre seg et utgangspunkt for fornyet ekspansjon.

Utflyttingen av produksjon til land med billig arbeidskraft kan i perspektiv ses som et av flere aspekt av internasjonaliseringen av kapital og en av flere mulige svar på den synkende profitabiliteten. Det finnes mange indikasjoner på den begrensede betydningen av dette fenomenet. På slutten av 1970-tallet stod import av industrivarer for mindre enn 2 prosent av det totale forbruk av slike varer i Nord-Amerika, Europa og Japan. Mot denne bakgrunn kan utflytting ses som en spesiell respons som oppstår når det er viktige hinder mot å øke den relative merverdien. Videre kan teknologisk utvikling føre til at slik utflyttet industri flyttes tilbake til de industrialiserte landene.

I perioder med skjerpet konkurranse forsøker ofte individuelle kapitaler å sosialisere akkumulasjonskostnadene gjennom statlige subsidier. Kapitalens internasjonalisering gjør det mulig for selskaper å sette stater opp mot hverandre i deres konkurranse om å tiltrekke seg utenlandsk kapital.

Internasjonaliseringen av kapitalen skjer ikke bare i den tredje verden, men også i de framskredne kapitalistiske landene. Desentralisering og bruk av underleverandører har også i større grad blitt brukt av kapitalen i de framskredne kapitalistiske landene.

Anerkjennelsen av statens aktive rolle i kapitalakkumulasjonen i den tredje verden viser betydningen av å studere akkumulasjonens natur og klassekampen i periferien for å forstå den nye internasjonale arbeidsdelingen. Omleggingen til eksportfremmende politikk i mange tredjeverdenland etter midten av sekstiåra kan vurderes ikke bare som et svar på «behovene» til den imperialistiske kapitalen. I like stor grad gjenspeiler dette problemene med den lokale kapitalakkumulasjonen som følge av de klassebestemte begrensningene i profitable investeringer. De mest åpenbare uttrykk for disse problemene var en kronisk mangel på utenlandsk valuta og investeringer, og sneverheten i det innenlandske markedet for dyre hjemmeproduserte industrivarer.

Integreringen av den tredje verden i den nye internasjonale arbeidsdelingen følger ikke et generelt mønster som er felles for alle land. I land der internasjonaliseringen av kapital ikke har tatt form av arbeidsintensiv produksjon ment for eksport tilbake til sentrum, er en akkumulasjon basert på relativ merverdi mulig. Brasil er et åpenbart eksempel der produksjon skjer hovedsaklig for hjemmemarkedet.

På bakgrunn av de forskjellige akkumulasjonsmodellene som en for tiden finner i den tredje verden, er det vanskelig å si noe generelt om utviklingen av arbeiderklassen i disse landene. «Blodig taylorisering» er for eksempel i hovedsak basert på utbyttingen av kvinnelig arbeidskraft. Den har oppløst visse former for kjønnsundertrykking, men skapt eller styrket andre. Den fører imidlertid ikke til framveksten av et tradisjonelt proletariat.

Både de bytteorienterte og produksjonsorienterte teoriene ser at det har skjedd grunnleggende endringer i den tredje verden, men hvor langt vil disse endringene gå. Den perioden da den tredje verden utvidet sin del av verdens industriproduksjon, var ganske kortlivet. Denne andelen økte fra 7 prosent i 1969 til 9 prosent i 1977, hvorpå den sank igjen. Grunnen til denne veksten var den raske ekspansjonen i internasjonale kreditter. Dette førte til gjeldskrisa, som ikke bare er et viktig hinder for vekst, men i flere tilfeller hemmer produksjonen. Et annet viktig hinder for videre økonomisk vekst er den økende proteksjonismen i de framskredne kapitalistiske landene.

Den avgjørende testen på alternative tilnærminger til den nye internasjonale arbeidsdelingen, må være den veiledning de gir til politisk strategi.

Bytteorienterte teorier pleier å følges av oppfordringer om internasjonal solidaritet. Det hevdes at et nytt verdensmarked for arbeidskraft vil skape felles interesser hos arbeiderne i de framskredne og i de underutviklede landene. Et slikt standpunkt har blitt kritisert på den grunn at det materielle grunnlaget for arbeidersolidaritet i hovedsak finnes på produksjonspunktet.

Dessuten er den logiske forlengelsen av de bytteorienterte teoriene å slåss for en proteksjonistisk strategi. I tillegg til å forsvare sine egne arbeidsplasser, vil arbeiderne i sentrum dermed også forsvare arbeiderne i den tredje verden fra superutbytting. Sosialister bør ta slike standpunkter alvorlig på grunn av det reaksjonære potensialet slike teorier har, i å splitte arbeidere langs nasjonale og etniske linjer.

Fra standpunktet til produksjonsorienterte teorier skulle en ny internasjonal arbeidsdeling bli ønsket velkommen i den tredje verden, siden den øker spredningen av kapitalistiske produksjonsforhold.

Både de bytte- og de produksjonsorienterte tilnærmingene benekter på hver sin måte at det finnes konflikter mellom arbeiderne i de framskredne kapitalistiske landene og i de underutviklede landene. Slike konflikter finnes det imidlertid mange eksempler på, og å benekte dem vil ikke føre en sosialistisk strategi videre fram.

En effektiv strategi for arbeiderbevegelsen må derfor gå utover kravene om å bevare jobbene og den nåværende produksjonen. Den må ta for seg hvilke konkrete bruksverdier som produseres, og de sosiale forhold de produseres under.

av Rolf Aakervik

Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store i Norge at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene.

Kultur er uttrykt i et totalt livsmønster som omfatter tradisjoner, sosiale relasjoner og uttrykksformer, økonomisk, sosial og utdanningsmessig status, religion og ideologi, alder, kjønn, interesser, yrkesutvikling, påvirkninger under utdanning og andre forhold som vil prege mennesket. Jeg nevner i fleng rockekultur, byråkratkultur, arbeiderkultur, bygdekultur, partikultur, snobbekultur, idrettskultur, ungdomskultur, barnekultur, rekkehuskultur, drabantbykultur, småbykultur, drikkekultur, nasjonal kultur, hollywood-kultur, religiøs kultur, innvandrerkultur, maktkultur, motkultur osv, i det uendelige som eksempler på kulturpluralismen i samfunnet.

Når jeg ser dette i forhold til Carolyn Swetlands definisjon «… at en folkegruppe oppfører seg ensartet i mange situasjoner. Den totale kultur er summen av de handlingsformer som opptrer innenfor en bestemt folkegruppe de organiserende prinsipper omgjort til handling som gjennomtrenger et sosialt system», kan jeg legge til at moderne storbykultur kan være mere ensartet mellom storbyene enn mellom byen og landsbygda på tvers av nasjoner eller innad i nasjonen. Dvs at jeg som Oslogutt godt kan finne flere kulturelle likhetstrekk med en svart kamerat i Nairobi enn med en blond og blåøyd storbonde på Jæren. Utover at både kameraten i Nairobi og jeg har måttet forholde oss til en storbyvirkelighet, har dette noe med massiv påvirkningen av internasjonal mediaindustri og en mengde andre forhold som utdanning, politiske skolering og miljøpåvirkning osv. Men den sosiale statusen i samfunnet vil tross alt ha størst betydning.

Kapitalismens utvikling til imperialisme har skapt grunnlaget for proletarisk internasjonalisme. Kapitalismen skaper nye kulturelle forutsetninger og motsetninger. De enkelte samfunn og klasser vil dra med seg sine kulturelle tradisjoner, og må omdanne dem etter hvert som kapitalismen utvikler seg. Er tradisjonene ubrukelige for kapitalismens utvikling, vil de måtte bukke under for den kulturelle ensrettingen. Kultur kan kjøpes og selges og blir et område for profitt. De sterkeste kulturformidlingsindustriene blir multinasjonale, og har som imperialister langt på vei lykkes i dette formålet. Hollywood, Coca Cola, tyggegummi, hamburgere, popmusikk, blue jeans osv er dominerende kulturnormer. I Norge er det ikke hardingfele mot indisk sitar eller gammalost mot hot curry, men anglo-amerikansk popmusikk mot folkemusikk, og hamburger og chips mot nasjonale mattradisjoner. Om etniske og nasjonale kulturelle forskjeller kan bli brukt som metode for utbytting, vil også nasjonale særpreg være hinder for kapitalismens ekspansjon.

Rasismen per i dag kobler kulturforskjeller til etnisitet; at det er naturlig at folk med forskjellig kulturbakgrunn og etniske trekk (vi kan se at han ikke er som oss) ikke kan leve i samme samfunn. Jeg kjenner nordmenn som er like forbauset over at jeg har innvandrervenner som om jeg skulle ha vist fram en hund og en katt som spiste fredelig av samme matfat. På arbeidsplassene og i bomiljøene blir kulturforskjeller framhevet som grunn til at det oppstår konflikter. Dette blir også brukt som argument i innvandringspolitikken, og som rettferdiggjøring for ungdom som banker opp «svartinger» og mobber innvandrerbarn, eldre som nekter «pakkis» å bli med i pensjonistforeningen, organisasjoner som krever «Norge for nordmenn» og de som utfører terrorhandlinger mot asylmottak og innvandrerbutikker.

Det er blitt en vanlig oppfatning i Norge at kulturforskjellene er store. De mest velmenende ønsker derfor at norske og innvandrere skal forstå hverandres kultur og være tolerante, oftest fokusert på store ulikheter. De minst velmenende bruker de samme kulturforskjellene som argument for avgrensning, utestenging, utkastelse, begrensning osv på arbeidsplasser, som naboer, i nærmiljøet, i kommuner og i Norge som nasjon.

Når det blir påstått at kulturforskjellene er såpass store at grensene må stenges og utlendinger holdes under oppsikt, bør man spørre seg om det er innvandrerne eller det norske samfunnet som har skapt de kulturelle konfliktene? Bortsett fra Norges behandling av samer, sigøynere, tatere, jøder osv, som er skampletter i norsk historie, finnes det nok av andre konflikter i den norske «homogene» kulturen. Jeg kan nevne generasjonskonflikten når besteborgerbarna vanker på Blitz og farger håret grønt, den trauste gårdbrukerens møte med en industriarbeidsplass og drabantbylivet i Oslo, eller avstanden mellom en industriarbeider og en veletablert borger. Ut fra den definisjonen jeg ga tidligere, er dette kulturkonflikter.

Satt på spissen er det en uløselig kulturkonflikt mellom den arbeidsløse sosialklienten på Oslo øst og en toppleder i bank og kreditt bosatt på beste vestkant. Denne kulturkonflikten er langt dypere enn klesdrakt, religion, matvaner, musikksmak osv. Forskjellene mellom kjønn og sosial status er gjerne større enn mellom nasjonale særtrekk, om vi ser bort fra kommunikasjonsproblemer pga språk. Dvs at sannsynligvis har en mannlig direktør i Pakistan mere til felles med en norsk kvinnelig direktør, enn det direktørene har med en ungdom av samme kjønn med lite utdanning i sine respektive hjemland. Og kvinner finner sammen på tvers av kulturer når det gjelder seksuelle misbruk, mor og barn, fødsler osv.

Det har utviklet seg en debatt om innvandreres kvinnesyn, om innvandrere som reelle og potensielle voldtektsforbrytere, narkotikasmugling og andre kriminelle forhold. Bl.a blir kriminell vold og omsetting og misbruk av narkotika hos innvandrerungdom begrunnet med kulturelle årsaker. Innvandrere er kvinnemishandlere, slår barna sine, er kriminelle og voldelige pga sin kulturelle bakgrunn.

Det er ikke bare i Norge at det blir betraktet som uakseptabelt å banke opp kone og barn. I de enkelte lands lovverk og i de lokale samfunn over hele verden er kvinne- og barnemishandling ikke tolerert. Når det i bibelen står skrevet at den man elsker tukter man, så finnes det nordmenn som bruker slike skriftsteder til å rettferdiggjøre det å straffe de som ikke adlyder menns autoritet. Slike regler finnes i alle patriarkalske samfunn. Den kulturelle bakgrunnen for at mannen er herre i huset og har rett til å terrorisere sitt eget hjem, er i endring i den kristne kulturen i Norge så vel som i islamsk kultur i Pakistan. Dette til tross mener mange innvandrermenn og nordmenn at det er på sin plass med fysisk avstraffing når kona og barna har vært uskikkelige. De er også klar over at det ikke er akseptabelt.

Om innvandrermenn slår kvinner og barn mere enn norske menn, noe jeg har hørt blitt påstått, tror jeg at det er mere fornuftig å lete etter slike årsaker i deres livsbetingelser i Norge enn i hjemlandets kultur. I alle tilfelle skal det ikke brukes kulturforklaringer for å rettferdiggjøre barne- og kvinnemishandling samme hvor det skulle være i verden.

Voldtekt er ikke akseptert i noe land jeg kjenner til, og er i de landene innvandrerne kommer fra, belagt med hardere straffer og større fordømmelse enn i Norge. Jeg ser derfor ingen forklaring i innvandrernes kulturbakgrunn på hvorfor innvandrermenn skulle være mere potensielle voldtektsforbrytere enn norske menn. Om det skulle finnes statistikk som sier at innvandrermenn voldtar mer enn norske menn, så er det kanskje en mere nærliggende forklaring at ensomme innvandrermenn ikke blir kjent med norske kvinner på en naturlig måte, men i stedet blir henvist til et pornomarked som fremmer voldtektsmoral.

I de fleste av innvandrernes hjemland er strafferammene for narkotikakriminalitet langt strengere enn i Norge (om vi ser bort fra Danmark og Holland). I en del tilfeller har Norge (norske media) til og med prøvd å få utlevert norske narkotikakriminelle som risikerer harde straffer i disse landene. Det er ingen spøk å bli tatt som narkosmugler eller langer i f.eks Pakistan. De innvandrere som omsetter og smugler narkotika til Norge, er ofte tilknyttet internasjonal kriminalitet eller har blitt kriminelle grunnet årsaker som finnes i det norske samfunnet. Samtidig blir hasjisj og opium dyrket og foredlet i «lovløse» områder i Pakistan og Tyrkia, og kriminelle smugler stoffene til bl.a Norge og forsøker å få dem omsatt. Smuglere som kommer til Norge, vil naturlig nok opprette kontakter med innvandrere fra sine hjemland, og da i særlig grad blant ungdom som har falt utenfor systemet.

Vi kan godt sammenligne koblingen mellom pakistanere og narkotika med det å bli beskyldt for hjemmebrenning fordi man er fra Hedmark, uten å sammenligne skadevirkninger av alkohol og narkotika. Hjemmebrenning og privat omsetting av alkohol er mere akseptert i Norge enn hasjproduksjon og omsetting i Pakistan. For å gjøre poenget mitt klart, narkotikaproblemet er ikke skapt av innvandrere til tross for politiets påstand om at 65 % av narkodømte er utenlandske statsborgere.

Voldskriminalitet er ikke mere akseptert i innvandrernes hjemland enn i Norge, og lovverket i disse landene har strengere straffereaksjoner og slår hardere ned på kriminell vold i lokalsamfunnene. Voldsbruk eller bruk av våpen er ikke kulturelt akseptert noe sted i verden (med unntak fra krig), og minst like lite akseptert på landsbygda i f.eks Pakistan som i et norsk bygdesamfunn. Er det et dominerende trekk ved norsk kultur at det forekommer slagsmål på norske bygdefester? Voldsideologi får vi forresten best presentert i amerikanske actionfilmer.

Mange innvandrere og flyktninger kommer fra land med politiske, etniske og religiøse konflikter der folk blir drept, truet på livet, fengslet, torturert osv pga politisk opposisjon, etnisk tilhørighet, trosbekjennelse osv. De fleste som kommer fra slike forhold, ønsker å leve i fred. Jeg klarer heller ikke å se at kriger i Midtøsten skulle forklares med voldsmentalitet i denne befolkningen, verken i Midtøsten eller i Norge. Hva da med tyskere, amerikanere, engelskmenn, franskmenn osv, som har utkjempet de mest blodige kriger i verdenshistorien? Nordmenn er ikke fredeligere enn andre, og det skal ikke mye til før maktapparatet stiller med køller, hjelmer og tåregass. Folk flest ønsker å leve i fred og fordragelighet, og det er objektive forhold i samfunnet som skaper konfliktene.

Hele innvandrerproblemet i Norge er først og fremst knyttet til innvandrere som lavstatusgruppe. De er ofre for rasjonalisering og nedlegging av arbeidskrevende produksjon og er for tiden lite attraktive på arbeidsmarkedet.

I tillegg blir innvandrere utsatt for trakassering i både jobb og privatliv gjennom nedlatende holdninger og mobbing fra sjefer og arbeidskamerater, i bomiljø, på gata, ute på byen osv. Det alvorligste er et diskriminerende regelverk hos myndighetene, mistenkeliggjøring og negative holdninger i sosialvesenet, hos ligningsmyndighetene, i boligetaten, i helsevesenet og skoleverket. Når innvandrerne også blir møtt med en kald skulder på arbeids- og boligmarkedet, i bank og kredittinstitusjonene og ikke møter vennlighet i bomiljøet og på arbeidsplassen, blir ringen sluttet i forhold til et uvennlig samfunn. Med språkproblemer og få eller ingen norske venner blir det å ta avstand fra det norske samfunnet en naturlig følge.

Denne oppramsingen er ikke ment for å bortforklare negative erfaringer enkelte nordmenn har hatt med innvandrere. Noen innvandrere er også svindlere og bedragere og kanskje til og med kriminelt belastet fra hjemlandet. Antagelig er ikke innvandrere som helhet verken bedre eller dårligere enn nordmenn i sin alminnelighet. Men betingelsene for å få en positiv utvikling i det norske samfunnet er dårlige, når tilbudene til norskkopplæring er dårlig og forståelse for å trekke nytte av innvandrernes utdannings- og erfaringsbakgrunn.

Innvandrere er ikke en homogen gruppe, men kommer fra forskjellige land og verdensdeler, med ulik sosial bakgrunn og utdanning, fra landsbygd og moderne bysamfunn. Kanskje har de bodd og arbeidet i vestlige land i flere år før de kom til Norge, har norsk kjæreste eller er gift norsk. Etter 1975 er de nye innvandrerne først og fremst flyktninger, oftest med høy utdanning som har måttet flykte fra en brutal virkelighet. Andre igjen har jobbet i Norge i flere år, har norsk utdanning, er kommet på studiestipend eller er her som faglig ekspertise med utdanning og erfaring som er nødvendig for det norske samfunnet.

Ut fra dette skal man uttale seg om innvandrere som en kulturelt forskjellig gruppe fra nordmenn. Det er så klart umulig. Man kan plukke ut innvandrere fra tredje verden land pga etniske trekk, og der stopper de fleste likhetene. Fellestrekket for disse innvandrerne er at de blir vurdert som lavstatusgruppe og behandlet deretter av det norske samfunnet.

Arbeidskameratene mine som er innvandrere, er folk som har bodd og jobbet i Norge i 15-25 år og med mere enn 10 års skolegang fra hjemlandet. Det er arbeidsomme og pålitelige arbeidsfolk som sliter seg gjennom et ensidig produksjonsarbeid. De kommer fra Pakistan, India, Eritrea, Jugoslavia, Chile osv og forsørger familien på en industriarbeiderlønn. De har omsorg for familie og venner og mange er opptatt av å kunne holde på tradisjoner, religion og kultur. De fleste har barn som går på skole, er i arbeid eller prøver å finne seg til rette i samfunnet, og er derfor opptatt av hvordan barnas framtid vil bli.

Erfaringer med det norske samfunnet som skilsmisser, barn utenfor ekteskap, trekk ved norsk ungdomskultur som fyll og ubehøvlet opptreden, fører til at noen innvandrere sender døtrene tilbake til hjemlandet og får sønnene til å gifte seg med kvinner fra landsbyen. Jeg vet også om nordmenn som jobber i utviklingsland som er bekymret for utdanningen til barna og derfor sender dem hjem til Norge.

Innvandrere representerer ofte det vi har som idealer for nordmenn, å ta vare på sin kultur, ønsket om å komme tilbake til hjemlandet, eller å etablere seg i en bedre livssituasjon i utlendighet uten å miste sin kulturelle identitet. Hvor stolt er ikke vi over nordmenn med lusekofte som har gjort det stort «over there». En tilsvarende innstilling blir av mange sett ned på når det gjelder innvandrere i Norge, på jobben, i bomiljøet, ja, egentlig hvor de enn ferdes i det norske samfunnet. Det er noe suspekt over en innvandrer som har hatt suksess i Norge.

Innvandrere opplever at barna blir mobbet på skolen og lekeplassen, og at kona som sliter med en vaskejobb utover barnestell og husarbeid, blir møtt med forakt eller usynliggjøring av norske nabokvinner. Mennene møter daglig nedverdigende situasjoner i arbeidslivet og fra totalt fremmede mennesker på gata som har plukket dem ut på grunn av hår og hudfarge.

Dette er rammebetingelsene innvandrere har i Norge, når de vurderer hvordan lønna skal strekke til. Da er det naturlig å sammenlikne livet her i Norge med mulighetene for å reise tilbake til hjemlandet. De fleste innvandrere jeg kjenner, drømmer om å flytte tilbake, og opplever livet sitt her som ei felle. De har mistet mye av tilknytningen til hjemlandet og vil komme tilbake til en totalt uholdbar økonomisk og sosial situasjon, og oftest har de økonomiske og politiske forholdene i hjemlandet forverret seg.

Det store flertallet innvandrere, deres barn og barnebarn vil måtte bli i Norge, noe både innvandrere og nordmenn må se i øynene. Det er også vanskelig å finne andre jobber, eller støtte hos familie og venner om man mister jobben. Tryggheten i det norske samfunnet er ikke lik for en innvandrer og en nordmann, når de sosiale forholdene endrer seg. Samtidig har innvandreren antagelig pådratt seg de samme forpliktelser med lån og avdrag på bolig, barn på skolen, investeringer i husgeråd, bil og andre ting som regnes som nødvendige i Norge, samt venner og kjente. Det er ikke bare å dra hjem om man mister jobben.

En innstilling som man møter hos noen, er at innvandrere bør stille bak nordmenn i køen. Det er en utbredt oppfatning at om det finnes en jobb som nordmenn ønsker, så bør den ikke bli besatt av en utlending. Det man berører er en menneskerett, å søke en meningsfylt tilværelse. Hvordan vi enn snur og vender på det, må vi forholde oss til at innvandrerne lever i Norge, om vi liker det eller ei. Det krever at hele samfunnet tilrettelegges slik at innvandrerne kan fungere på sosialt akseptable vilkår.

Klassediskriminering

De innvandrere som blir utsatt for rasisme i Norge kommer fra undertrykte og utbyttede nasjoner. Det er også underforstått at om innvandrerne jobber, så er det som ufaglært arbeidskraft i lavtlønnsyrker med bolig i lavstatus områder. Men det er ikke vanlig i dag å koble dette til klasseundertrykking. Allikevel er det faktisk som arbeider/arbeidsløs/arbeidssøker at det store flertallet innvandrere fra tredjeverdenland blir utsatt for diskriminering. En asylsøker blir særlig mistenkelig om han kommer med arbeiderbakgrunn eller fra fattigdom. Det er for arbeidssøkere til ufaglært arbeid at det er kommet innvandringsstopp. Når innvandringsstoppen også rammer andre grupper innvandrere (som vi kunne trenge), er dette ikke tilsiktet.

Rasistene i dagens Norge snakker ikke om raser, men om kulturkonflikter mellom etniske grupper. Og kulturkonfliktene dreier seg ikke om en indisk professor som har samme hinduistiske bakgrunnen som de som i dag brenner levende enker i India. Professorens kulturelle bakgrunn er interessant og om det blir brakt på banen, tar han så klart avstand fra enkebrenning. At han ikke spiser kuer eller er vegetarianer, lytter til indisk musikk og bruker mye krydder, er interessante kulturelle forskjeller. Nå vil han kanskje ha problemer om han i stedet er muslim. Golfkrigen har forsterket en allmenn negativ innstilling til muslimer. Men blant kollegaer og venner i et akademisk miljø, vil han antagelig få både forståelse og medfølelse ved ikke å blande politikk og religion. Allikevel var det velutdannede samfunnstopper som i fullt alvor ønsket å sparke muslimer under Golfkrigen. Ved nærmere ettertanke innså de dannede at dette var overreagering og et uttrykk for fordommer. Men utspillet var mulig fordi det dreide seg om ufaglært reingjøringshjelp.

Når kulturkonflikter blir beskrevet, er det blant ufaglærte arbeidere i arbeiderstrøkene; fremmedarbeidere som ikke vasker trappa, har masse uoppdragne unger, sprer uvanlig matlukt i oppgangen, snakker uforståelig og ikke forstår når de blir tilsnakket osv. I tillegg er de kulturelt betinget potensielle terrorister, svindlere, kriminelle, voldelige, upålitelige osv. Disse konfliktene blir sjeldent fremmet overfor velutdannede innvandrere som er høflige, gjestfrie, vennlige, omtenksomme, generøse og med en positiv innstilling til det norske (kapitalistiske) samfunnet. I ledende samfunnskretser blir egenskaper hos utlendinger som flittige, framgangsrike, lojale og uegennyttige produktive mennesker, framstilt som kulturelle egenskaper vi bør etterleve. Og man viser til land som har gjennomført økonomiske mirakler med arbeidere som oppfører seg som maur i ei maurtue, og kommer dermed med et underforstått angrep på vår sosiale velferd.

Utdanning

Nasjonalstatenes behov for utbytting og undertrykking av etniske grupper er systembetinget. Alle samfunnsformer gjennom historien har hatt ideologier som forklarer hvorfor noen mennesker skal få større utbytte av den samfunnsmessige produksjonen enn andre. I moderne kapitalistiske samfunn vil hovedsakelig den klassemessige utvelgelsen foregå i utdanningen. Den økonomiske og sosiale tilknytningen til kapitalistklassen blir gradert etter vellykkethet innen et utdanningssystem som skal tjene kapitalismens formål. Om det i kapitalismens toppsjikt fortsatt finnes føydale rester hvor makt og status er knyttet til arv, hvor barn av rike foreldre har store fortrinn, er i all hovedsak oppdelingen av klasser i samfunnet rettferdiggjort i utdanningssystemet (men også ved dyktighet i forretningsdrift). Uten å fordype meg videre i dette, blir det i vårt samfunn betraktet som rettferdig at lite utdanning gir lav inntekt og lav sosial status.

Kapitalismen er rasjonell og bruker gjerne rasisme om det tjener profitten. (Dette betyr ikke at ikke kapitalistene er uenige om metodene, noen er humanister, sosialdemokrater, liberalister, fascister, føydalister, rasister osv.) Trengs det billig ufaglært arbeidskraft, bruker de barnearbeidere om det er mulig, kvinner eller innvandrere om det skulle passe. Kvinner går til og fra kjøkkenbenken, og innvandrere importeres, stenges ute eller kastes ut etter behov. Dette skjer ikke fordi bedriftsledere, byråkrater og politiet er rasister og kjønnsfascister (om de også finnes), men fordi konjunkturene er avhengig av en slik politikk.

Når etniske grupper faller utenfor kapitalismens utdanningsnormer, blir det ansett som naturlig at de rekrutteres til arbeiderklassens laveste sjikt. Dette gjelder innvandrere med manglende norsk språkkompetanse, med utdanning fra hjemlandet som ikke er godkjent, ikke er overførbar, er manglende eller rett og slett «dårlig». Andre årsaker kan være manglende forståelse eller kunnskaper om det norske samfunnet, økonomisk og teknisk utvikling, moralnormer, klima, historiske og kulturelle røtter osv. Å plassere innvandrere fra tredje verden av slike grunner som lavstatusgruppe i ufaglært arbeid, gjør rasismen enkel og forklarlig. Alle som godkjenner kapitalismens oppdeling av klasser, vil også se det som naturlig at innvandrere skal tilhøre et lavere sjikt i arbeiderklassen. På den måten kan de også bli sett ned på av norske arbeidere. Blant arbeidsløse nordmenn vil innvandrere være en trussel når arbeidsløsheten stiger. Arbeiderklassen kan også se fordeler av et samfunn hvor de på grunnlag av etnisitet får privilegier, f.eks. nordmenn overfor samer og innvandrere, hvite overfor svarte i Sør-Afrika, rumenere overfor ungarere i Romania, tyrkere overfor kurdere i Tyrkia, bulgarere overfor tyrkere i Bulgaria osv. Samtidig vil privilegerte arbeidere også bli konkurranseutsatt når de underprivilegerte produserer like effektivt til lavere pris. Dette utnytter kapitalistene ved å sette grupper opp mot hverandre. Flittige thailandske kvinner produserer mere effektivt enn kravstore norske arbeidere i teko-industrien.

Når kapitalismen vurderer behovet for bedre kvalifisert arbeidskraft, beregner den hva økt integrering av innvandrere i produksjonen vil koste for å oppnå en effektiv produksjon. Den omstillingsprosessen som foregår i industrien, krever økt fagkompetanse og færre ufaglærte, og valget står mellom å øke innvandrernes integrering i denne prosessen eller å øke arbeidsløsheten hos innvandrere. Derfor blir det viktig for arbeiderbevegelsen å jobbe for å bedre innvandreres muligheter i arbeidslivet for å unngå et arbeidsmarked oppdelt etter etnisitet. Å bedre innvandrernes økonomiske og sosiale status i samfunnet må være hovedhensikten i integreringen.

av Rune Yttreberg

I 1980 var Tromsø kjent som den «røde byen». Universitetet var blodrødt, Tromsø Rød Valgallianse (RV) ble Norges største, Rød Ungdom hadde over hundre medlemmer og ungdomsopprøret ble kronet med seier da Ungdommens Hus ble okkupert. Det var i Tromsø det skjedde.

I dag er RV fortsatt preget av splittelsen fra 1989, Rød Ungdom er nedlagt og aktiviteten på Ungdommens Hus er liten. Alt som er tilbake av det røde universitetet er den nye, rosa hovedbygningen.

Hva har skjedd på disse elleve årene? Hvordan ser Tromsø ut i dag? Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø? Hva er det som skal til for å samle de radikale? Røde Fane har intervjuet fem forskjellige personer. Og latt dem tenke høyt.

– Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for i jævlig.

Aud Karin Bjørn (29 år) er leder for Tromsø AKP. Hun er foreslått som listetopp for Troms RV til fylkestingsvalget 1991. Aud Karin er mor til Arja på seks år.

– Tromsø er fremdeles en radikal by. Det var i Tromsø vi var først på banen med aksjoner mot Golfkrigen. Allerede samme dag som krigen brøt ut, samlet vi via jungeltelegraf 200 mennesker i demonstrasjonstog. Tromsø samlet mest folk i demonstrasjonstog i forhold til folketallet. Det var Tromsø som jobbet best. Det var lett å få folk til å jobbe med solidaritetsarbeid og lett å samarbeide med solidaritetsorganisasjoner. Tromsø er den byen hvor det reiser mest helsepersonell på internasjonalt solidaritetsarbeid.

-Nå på lørdag skal vi ha demonstrasjon for å støtte kurderne. Tromsø er den første byen som har laget en slik demonstrasjon uten at kurderne måtte gå i spissen.

– Vi hadde mange demonstrasjoner under krigshandlingene. Tromsø er en internasjonal by. Kjente musikere og kunstnere stilte derfor opp på aksjonene og markeringene til Aksjon Stopp Krigen. Det ble en splittelse i forhold til Lillebror-miljøet (se andre intervjuer), men likevel synes jeg organiseringen var bra. Innvandrerne var med å legge premissene.

– Ikke minst med Aksjon Stopp Krigen så jeg at Tromsø har et aktivt ungdomsmiljø – selv om de ikke er organisert i Rød Ungdom. Det finnes aktivistisk ungdom som gjør noe. Men det er et veldig oppsplitta miljø. Det viser hvor sårbart miljøet er når det ikke er organisert.

– Sosialistisk Ungdom (SU) i Tromsø er veldig aktive og flinke. Ellers er ungdom nå mest organisert i miljøorganisasjoner. Mange er ikke organisert. Kanskje de ikke ser viktigheten av det. Folk er på leit. Og de er frustrert i forhold til omveltninger. Mange trodde at Øst-Europa skulle bli demokratisk. Mange trodde at Golfkrigen nå var slutt – den har såvidt begynt.

– Ungdom er som andre folk frustrert og på leit. Da blir det vanskelig å organisere seg. For noen år siden prøvde folk å finne svarene gjennom andre ting som astrologi, yoga eller New Age. Men hva slags svar kan de finne der?

– Med alle de AKPerne som sitter inne med så mye kunnskap, er det synd at så mange av dem sitter på gjerdet. De oppsøker ikke ungdomsmiljø. Det er synd. For i dagskamper er det viktig å få brukt analysen som AKP har. Det er lettere å forstå med analysen. Når det skjer ting er nemlig ungdommen i Tromsø på banen. Se f.eks. på Universitetet i Tromsø – det skjer mye der. I dag malte jeg paroler med ei medisinerstudent.

– Hva tror du er årsaken til at politiske organisasjoner, som f.eks. Rød Ungdom har så stort gjennomtrekk i organisasjonen?

– Du nevner at Rød Ungdom (RU) er lagt ned. Jeg tror årsaken er at RU i Tromsø ikke var med der folk var. Og RUere må være med – for å analysere og trekke linjer framover. Selv om det er stort gjennomtrekk i organisasjonen, er det viktig at folk var med en kort stund. For da legger du grunnlag for en annerledes tenkning. Bøllekursene er viktige sånn. Om folk ikke blir i SU eller RU, så blir de i omlandet. Det er viktig. Selv om jeg skulle ønske at RV og AKP var større enn i dag.

– At vi ikke er større, tror jeg mye skyldes gammel AKP-hets. Blant annet hadde konfliktene i Aksjon Stopp Krigen med Lillebror-miljøet, sammenheng med mye gammel AKP-hets. Jeg tror det er viktig å vise politikk i praksis. Ungdom er lei av politikere og løftene deres. De fleste synes vi har en okei politikk og at vi gjør noe. For å få ungdommen med må vi være der.

– Men hvorfor tror du at ungdommen ikke blir i organisasjonen når de først har meldt seg inn?

– Jeg tror vi er for dårlig til å ta vare på folk som kommer inn i organisasjonen. Da jeg startet i RU skjønte jeg ikke diskusjonene. Jeg tenkte på en praktisk arbeiderklassemåte og ikke på en teoretisk RU-måte. De ungdommene som kommer inn ønsker å være aktivister. Og de er nysgjerrige. De har hørt om disse skumle AKPerne og RVerne som er for Væpna Revvolusjon

– Det er et vanskelig spørsmål. Jeg tror det går en del på teorien. Hvordan vi skal få teorien vår ut på en folkelig måte. Og jeg merket under Golfkrigen at ungdom er interessert i å diskutere f.eks. imperialisme. De vil ha kjøtt på beina. Vi må være der.

– Jeg er en av de yngste i AKP. Det har kommet en generasjon etter meg, jeg er hverken tjue eller førti år. Nå tenker jeg i forhold til AKP. AKP må ha en ungdomsprofil. Det er få AKPere som er ungdom.

– Jeg ble med i Altakampen. Slik tror jeg ungdom blir politisk aktiv, det skjer noe de synes er for jævlig. Da er det vanskelig å sitte å diskutere teori med en AKPer på femti år som er vant til å bruke en intern terminologi.

– Er det politiske og ideologiske årsaker til at folk ikke blir med?

– Hm. Det var et vanskelig spørsmål. (Stillhet) Jeg vil helst svare nei på det … Jeg tror det går mye på at AKP er organisering. Jeg merket det godt under Aksjon Stopp Krigen. Det var organisering ungdommen ikke ville ha. De ville være «frie». Går mye på at når du blir SUer eller RUer, så må du liksom være lojal. Jeg mener det er såpass stor takhøyde i AKP at du kan diskutere uten å ble meia ned. Selv om jeg er leder for Tromsø AKP, er og vil jeg også være aktivist.

– Mange vil være uenig med deg i at det er takhøyde i AKP.

– Jeg mener det er det. Jeg tror folk kan ha negative oppfatninger av AKP, selv om AKP har forandret seg. Mange folk tenker at AKP er sånn og sånn. Jeg får stadig høre at jeg er en utradisjonell AKPer. Vi må vise at vi er noe annet enn det massemedia sier vi er. Vår politikk er tillitsvekkende og vi må ut å vise den. Vi må slutte å kriminalisere oss selv, men stå for det vi er stolt over.

– Har ikke AKP sagt det veldig lenge?

– Vi må ut i ungdomsmiljøene. For å forstå hva ungdommen bryr seg om, må vi være der de er. For å diskutere med dem på deres premisser. Ellers er vi ikke troverdig …

Sier Aud Karin Bjørn.

– De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Det er en ond sirkel.

Trond Waage (25 år) studerer sosialantropologi hovedfag på universitetet i Tromsø. Han er aktiv i aksjonen «Bilfri By». Trond skrev mellomfagsoppgave om ungdomsmiljøet i Tromsø sentrum.

– Ungdomsopprøret i Tromsø rundt 1980 ga de voksne inntrykket av at det var et skille mellom ungdommen. På den ene siden var de fæle, skitne punkerne og freakerne. På den andre siden var det helt rolige, opprørsløse ungdommer. Nemlig sossen. De gikk i Fjellreven dunjakker. Voksne folk fikk bilde av godt og ondt ved å se på ytre kjennetegn og har lagt det bildet på sinnet.

– Fjellreven-jakken er samtidig en strategi innenfor ungdomsmiljøet. Jakka er en forutsetning for å bli akseptert på sentrumsarenaen, som er Storgata – kjøpesenteret Veita og diskoteket Rogers. Rogers er det eneste stedet de kan være i byen uten å bli jagd vekk. Der kan de være uten å bruke penger. En stor del av ungdommen i Tromsø mellom 12 og 17 år er en eller annen gang innom Rogers.

– Gutter opptil 30 år går også der. De står for idealene i miljøet. Forenkla kan man si at de under 18 år prøver å bli kjent med de eldre. De prøver å bli «på hei» med dørvakta, for da kan de gå der om kvelden. Det er en streben etter myndighetsstatus, dvs å bli 18 år. Idealene er å bli voksen og å bli akseptert, altså konforme idealer. Det er lite opprør i dette når det å kunne kjøpe øl og kjøre bil blir målet.

– De aller fleste som går på Rogers er selvfølgelig okei. Men det er reaksjonære elementer i dette miljøet. I den grad de engasjerer seg politisk, er det i forhold til Lillebror-miljøet. (Lillebror var en bokcafe på Ungdommens Hus og er i dag nedlagt. Enkelte fra Lillebror-miljøet gjenfinnes i Asfaltindianerne. Noen av disse okkuperte våren 1990 Oktober bokhandel. Min anmerkning.) Det var 16 og 17 år gammel ungdom som knuste okkupasjonen av Oktober bokhandel.

– Folkene i Lillebror er mot EF, krig og Shell og for bilfri by. De har internasjonale perspektiver på sin samfunnsforståelse. For dem blir bilfri by det samme som nei til EF. De har kontakter med Narvik, Stockholm og USA. Målet deres kan være mye av det samme som RV og AKP har. De er uavhengige og redd for å bli båssatt. Det kan være en bakgrunn for at de ikke melder seg inn i f.eks. AKP.

– Disse radikale idealene står i motsetning til sentrumsmiljøets idealer. Der er bilen i seg selv et mål. Der er Shell-stasjonen, som noen radikale aksjonerer mot, en del av loderuta (ruta du kjører for å se hvem som er på byen) og et okei sted å være. Dessuten ser jo Lillebror-gjengen ut som «noen punkerfaan» og er imot USA.

– Lillebror-miljøet blir eksponert. De andre radikale miljøene forsvinner litt. Sosialistisk Ungdom er litt aktive, men også en liten og intern klikk. De aktive i Natur og Ungdom er med i Lillebror-miljøet. Så det er vanskelig å avgrense de forskjellige miljøene.

– Hvorfor tror du at radikale ungdommer ikke organiserer seg i organisasjoner?

– Dette er jo bare løse tanker …

– Tenk høyt.

– Det er klart at politisk organisering blir mindre og mindre interessant. Folk har mista troen på ideologier. Sovjet rakner. Et problem med politisk aktivitet er hva man skal være opptatt av. Det finnes massevis av organisasjoner, partier og ad hoc-aksjoner. Det er så mange gode saker og man kan ikke være med på alt. De som ikke gir faan er oppgitt; hjelper det å være opptatt av Chile når sultkatastrofen truer 20 millioner?

– Nærmiljøet blir ikke så viktig. Folk klarer ikke å samle seg om nærmiljø. Dette er jo en svær fremmedgjøringsdiskusjon …

– Ja …

– Vi lever bare som marionetter i et system. Jeg ser det i forhold til undersøkelsen min. De forskjellige generasjonene har forskjellig virkelighetsforståelse. Faren synes f.eks. det er bra når sønnen hans sier at han drar til en skolekompis. For han skjønner ikke at de skal røyke hasj.

– Når det gjelder politisk aktivitet er man seg selv nærmest. Det blir bare skikkelige aksjoner i Tromsø når de er mot f.eks Shell. Det blir nært – en Shell-stasjon. Samtidig klarer ikke folk å være opptatt av å gjøre sin egen hverdag bedre. I Tromsø er den mest forurensede faktoren bilen. Da er det ikke oppslutning. Folk unnskylder seg med at «i Øst-Europa er det mye verre».

– Marxismen som bærende ideologi for masse folk har mistet tillit. Fordi systemene som sa de var marxistiske, men ikke var det, brøt sammen. Og høyresida klarer å spille på det.

– Lillebror-gjengen bruker tid på å vise hva de mener. Istedenfor å bruke tid på organisasjonsliv. Organisering er «ut». Erik Solheim sier jo rett ut at han er populist. Han vil bruke enkle slagord for å ta rotta på høyrekreftene.

– De politiske partiene har utspilt sin rolle som samlende faktor for radikale miljøer. Man vil ikke organisere seg. Samtidig kreves det organisering for å gjøre noe. Det er en ond sirkel. Det må komme en grønn bølge. Et ungdomsinitiativ som har bred appell mot det onde: anti-dop, anti-forurensning, anti-nazisme og kanskje anti-isme. Det nytter ikke bare med endringer på felt. Man må tenke helhet. Å få det til er et kjempearbeid.

– Samfunnet er bygd opp på fremmedgjøring. Vi har ikke sosiale nettverk av bra kvalitet. Hvis vi sier at relasjoner til dama har høy kvalitet, så har hverdagslivets relasjoner lav kvalitet. Du kjenner ikke folk som mennesker, men som en del av et system. Jobb, studier og annet blir formålsstyrt. Det sosiale blir borte. Det har klare linjer til hvordan samfunnet er, det er opptatt av vekst og ikke miljø.

– Folk viser sin vellykkethet gjennom systemet ved symboler. Enten det er dunjakke eller skinnsofa. Sånn fungerer systemet. Skal du overleve må du ha bil, for jobb og barnehage og butikk og bolig ligger langt fra hverandre. Vi har ikke små nettverk som fungerer enhetlig lenger.

– I Tromsø og verden er tillit bygd på økonomi. En dunjakke er dyr, men du må ha den for å bli sosialt akseptert. Og Norge må ha en god økonomi, ellers kommer vi ikke inn i EF. Kunsten er å se linjer. Det må fram i den politiske debatten. Alt må sees i sammenheng. Vi må se EF i forhold til u-land.

– Folk har ikke overskudd til å se seg selv utenifra. De har forpliktelser, press, unger, jobb. De må gjøre noe hele tiden. Politikerne omtaler folk som tall og promiller. Mens det egentlig handler om folk og deres liv. Kanskje det hadde vært mulig å få til et ungdomsinitiativ. Problemet er at dagen er full. Folk er relativt fornøyd. Livet er greit. De ser i omgivelsene at mye ikke fungerer. Alle er enige om at galt er galt. Men enkeltindividet har lite å si. Det kryr av radikale folk og interessante initiativ i Tromsø. Problemet er å få det til.

– Nå fraskriver politikerne seg ansvar. Lederen i borettslaget skylder på kommunen som skylder på fylket som skylder på regjeringen som skylder på internasjonale konjunkturer. Tanken om en organisasjon som tenker helhetlig nærmiljø; folk – natur – system, det er en fin tanke.

– Bilfri by er kanskje et forsøk på noe slikt. Det var et initiativ fra speidere, kirka og Natur og Ungdom. Vi spurte oss selv hva vi kan gjøre: bilisme. Bilen er et symbol på den vestlige undergang. Så hadde vi sykkelaksjoner med 300 deltagere og andre aksjoner i seks uker. De mannlige bilistene var negative, mens ungdom, kvinner, barneforeldre og pensjonister var positive. Vi fikk masse støtteerklæringer. Og problemer med organisering.

– Og hva skal du gjøre framover?

– Jeg skal jobbe videre med hovedoppgaven. Det er ikke helt klart hva. Jeg skal skrive om ungdom og ungdom i forhold til resten av verden. F.eks. generasjonskonflikter.

– Tror du det er generasjonsforskjeller i politikken?

– Helt klart. Dagens politiske strukturer passer ikke til ungdommen sine tanker. Arbeiderbevegelsen ble tilpasset for at samfunnet skulle bygges opp. I dag må ikke samfunnet bygges opp, men forandres. Da må de politiske bevegelsene forandres ut i fra det. Ungdom tenker ikke vekst, men miljø.

– De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister.

Bjørn Joachimsen (24 år) studerer sosiologi på universitetet. Bjørn har vært med på okkupasjonen av Oktober bokhandel våren 1990 samt en rekke andre aksjoner.

– Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Ikke i den forstand det var. Jeg vil ikke være sentimental, det var ikke så mye bedre før. Det som er interessant er hva som har skjedd.

– I filmen Adjø Solidaritet snakkes det om et vegg-til-vegg-teppe i samfunnet. Staten er overalt. Apparatet har blitt mye større. I overgangen mellom seksti- og syttitallet var det mye større frirom til å utvikle et opprør. Nå er samfunnet tettere. De sosiale nettverkene i familie- og ungdomsmiljø er i oppløsning, men systemet er ikke i oppløsning. Det er en politisk utvikling der folks rettigheter blir mindre. I og for seg er det større grunn til ungdomsopprør nå.

– For å si det banalt har ikke unge folk tro på samfunnet og framtiden. Det etablerte sosialdemokratiet har ingenting å tilby ungdommen. Men det er vanskelig å stille opp en alternativ virkelighetsforståelse. For et fundament for ungdomsopprør er jo at en alternativ virkelighetsforståelse får gjennomslag.

– Ungdom tenker opprør mye mere direkte og er mere spontane og utålmodige enn eldre. Venstresida var opptatt av massemobilisering og prøvde å få folk med seg. Tiår på tiår har gått uten at de klarte det. Både venstresida og andre ser at venstresida er utbrent.

– Derfor organiserer ikke ungdom seg partipolitisk. De er resignert i forhold til tradisjonelle politiske arbeidsformer, og også i forhold til folk flest. Direkte aksjon og sabotasje er mulige kanaler for politisk engasjement på nittitallet. Slikt får ikke folkelig oppslutning. Og det blir ikke et mål å få med folk.

– Dette kan sees på som en slags elitetenkning. Det kan være å heve seg over folk flest. Jeg mener det er en ufruktbar måte å se det på. Det er like fullt et rettferdig opprør. Spørsmålet er om en mening blir mere riktig når mange mener den. Venstresiden må heller ta dette som en kritikk av egen opportunisme.

– Hva blir da viktigst, å ha rett eller å få rett?

– Få rett får man først når man får folk med seg. Det er vanskelig når motkreftene er så sterke. Samfunnet er så innstilt på å fange inn avvik og kan bruke både snille og harde metoder, alt fra barnevern via ungdomspoliti til brutale kølleslag.

– Målet med den direkte aktivismen blir banalt sagt å handle ærlig. Å gjøre det som er riktig her og nå uten å ta hensyn til taktiske vurderinger utifra f.eks. velgeroppslutning. Dette skiller seg fra kommunistisk tankegang om å stå i spissen for massene.

– Splittelsen i Aksjon Stopp Krigen har delvis å gjøre med en kulturkollisjon på dette planet. F.eks. ble økokatastrofen i Golfkrigen mye viktigere for unge folk enn for etablerte eldre. De yngre oppfattet økokatastrofen mere som en personlig trussel. Derfor blir ungdommen også mere kompromissløs overfor slike trusler.

– En grunn til at ungdom ikke går inn i organisasjoner, er at de er lei av å bli styrt inn i holdninger og måter å gjøre ting på. Det er viktig at folk får beholde retten til å være idiot. Folk må selv få lov til å finne ut av sine egne feil uten å bli fortalt av profesjonelle pedagoger eller kommunister hva som er riktig.

– Er revolusjon og sosialisme dine mål?

– Det blir vanskelig å tenke seg det i tradisjonell forstand, altså at en massebevegelse, et flertall, skaper et bedre samfunn kalt sosialisme. De autonome bevegelsene ser en handlingsmulighet. De søker sammen i okkupantkollektiv. Og lager egne samfunn. De forskanser seg mot samfunnet og revolusjonerer sine omgivelser. Det er en følelse av maktesløshet som ligger bak. En tilbaketrekning fra samfunnet. Men det springer utifra en revolusjonær holdning, at det er noe grunnleggende feil med dette samfunnet. Og det er i prinsippet det samme som den kommunistiske revolusjonære holdning.

– Dette er et forsøk på å ta opp strømninger fra tidlig på åttitallet. Det har å gjøre med Ungdommens Hus. Ungdommens Hus har blitt symbolet på vegg-til-vegg-teppet, det har blitt et institusjonalisert ungdomsopprør.

– Ungdommens Hus hadde bakgrunn i det som rørte seg i skillet mellom sytti- og åttitallet. Det var et genuint opprør. Nå har det blitt en del av samfunnet, blitt kommunal ungdomspolitikk. Det er i hovedsak tragedien. På Ungdommens Hus var det ikke krefter som var sterke nok til å kjempe mot kommunal infiltrasjon. Det har gått samme vei som i Verftet i Bergen, med store kommunale bevilgninger og hierarkiske styringsformer. Ungdommens Hus har blitt en perversjon av seg selv, fra opprør til apati.

– Det er klart dette betyr noe. Ungdommens Hus var et viktig symbol på radikal og selvstyrt ungdomskultur. Revolusjonær ungdom hadde store forventninger til Ungdommens Hus. I hele Norge hadde folk følelsen av at det var i Tromsø det skjedde. I dag er Ungdommens Hus arena for sosser og burgere som står til høyre. Noen av dem har høyreekstreme standpunkter. Dette viser at Ungdommens Hus har gått til helvete som radikalt ungdomsprosjekt.

I Tromsø er det en ungdomsgruppering som kaller seg Asfaltindianerne. De er en delvis beryktet, radikal og aksjonistisk løs gruppering. Er Asfaltindianerne et svar på dette?

– Asfaltindianerne m-l er blant annet et svar på at det ikke finnes noe større radikal ungdomskultur i byen. Asfaltindianerne er ingen organisasjon, men består av en skiftende gruppe personer. Slik er det en direkte forskjell fra partier og etablerte organisasjoner. Asfaltindianerne har oppstått delvis fordi det ikke finnes noen alternative miljøer. Asfaltindianerne er like fullt barn av vår tid.

– Strategien er direkteaksjon som ikke krever stor organisering. Det går på forskjellige typer nihilisme, sabotasje, aksjoner mot Shell-stasjoner, vaktselskaper som Trygg Vakt og sånn.

– De tradisjonelle venstreradikale arbeidsmetodene tilhører den voksne generasjon av radikale og sosialister. Folk har følelsen av at samfunnet blir verre og verre. Venstresida har lidd nederlag etter nederlag med sine arbeidsformer. Det gjør det naturlig å se seg om etter andre handlingsformer. De voksne radikalerne har etablert sine forestillinger om samfunnet og politisk handling. For folk i 15-20-årsalderen er det ikke bare å gjøre ting innenfor disse rammene.

– Det kan sees på som reaksjonært å trekke seg tilbake fra samfunnet. Men det betyr ikke at folk slutter å slåss for egne liv og egen verdighet. Tvert imot. Folk søker sammen og realiserer sine politiske ideer – autonomt.

– Den autonome revolusjonære motstanden i Europa kan i verste fall sees på som en forsvarskrig mot EF. Ta gatekampene i Mainzerstrasse i Berlin. Der gikk politiet tungt bevæpnet inn mot masse folk. De brukte militære midler for å holde befolkninga i sjakk. Høsten 1990 ble 400 arrestert i gatekamper i Berlin.

– Jeg tror dette kun er en forsmak på framtidens Europa. Om det er mulig å forsvare seg blir i verste fall et spørsmål om gerilja. Jeg har ikke svar på hvordan motstandsbevegelsen skal klare å forsvare seg. Det blir helt grunnleggende å overvinne interne motsetninger. Et hovedpoeng her er solidaritet.

– Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet.

Asle Rønning (22 år) studerer historie grunnfag og er leder for Aksjon Mot Opprustning og Krig (AMOK) i Norge. Asle har vært med i fredsrørsla i fem år. Med rundt 100 medlemmer i Tromsø vervet på ett år er AMOK en av Tromsøs største ungdomsorganisasjoner.

– AMOK er ett år gammelt. Organisasjonen kom ut av det gamle Ungdom Mot Atomvåpen. Vi gikk dermed bort fra ren atomvåpenavstand. AMOK er først og fremst en kampanjeorganisasjon for ungdom. Vi jobber slik at vi plukker ut en eller flere saker hvert år og utarbeider et program i forhold til det. Ellers har vi ikke noe fast program utover å jobbe for nedrustning.

– Medlemmene er forskjellige slags folk fra gymnas, universitet, som er arbeidsledige og andre. Det er miljø i Tromsø for å jobbe med sikkerhetspolitikk. Vi har fått til en del markeringer, f.eks. mot KV Andenes før de dro til Golfen og mot Njunis-utbyggingen. Dette er en type markeringer som ikke har vært vanlig i forhold til sikkerhetspolitikk før.

– Er det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Det jeg sier er begrenset utifra at jeg har bodd i Tromsø i to år. Jeg kjenner ikke til hva som var før. Men jeg synes det er et utpreget klikkesystem i Tromsø som virker hemmende på politisk aktivitet. Min erfaring er at folk i stor grad beveger seg innenfor sirkler og miljøer.

– Tromsø er litt for opptatt av å være storby. Også de som er radikale hører til i en bykultur der man distanserer seg i forhold til bondelandet. Det går på klikker, en «kjekk» tone, «mine» venner, folk distanserer seg i forhold til andre.

– Det finnes et radikalt ungdomsmiljø, men det er delt opp i grupper som ofte har vanskelig for å samarbeide.

– Hvorfor har dere fått så mange medlemmer?

– Sikkerhetspolitikk er nært innpå folk her. Mange studenter kommer fra militærkommuner. Dessuten har vi argumentert mye på konflikten militæret/miljø, det er jo medievennlig.

– Ellers var og er fredsbevegelsen inne i en krise. Da er det vanskelig å rekruttere folk som vil jobbe i organisasjonen. Noe også vi trenger, selv om vi har en svært flat struktur.

– Organisasjonsliv er ikke interessant. Jeg tror mange ser på ungdomsorganisasjoner som ansvarliggjøring og oppskolering til å bli partibroilere. Vi har prøvd å legge oss på en organisasjonsstruktur som går på aktiviteter og aksjoner. Jeg tror vi kan samle krefter om enkeltsaker.

– Det er to måter å forklare manglende oppslutning om partiorganisasjoner på. Den ene er at det er en generell svekkelse av politisk interesse i samfunnet. Den andre at den politiske interessen er der, men at den kommer til uttrykk i enkeltsaker og ikke i helhetssyn. Det rammer nettopp partipolitiske organisasjoner. Partiene svekkes av ideologienes sammenbrudd, fragmentert virkelighetsforståelse og slike ting. Slik sett er det et hav av forskjell mellom syttitallet og i dag.

– Det er alltid vanskelig å vurdere sin egen samtid. Hvis man er optimist tror man det vil komme noe nytt ut av det. Hvis man er pessimist tror man at folk bare blir mere og mere passive.

– Er ikke økende miljøbevissthet et tegn på økende radikalisering?

– Hvis en ser på SV som eksempel, har de blitt miljøpartiet med veldig lite ideologi. Det er kanskje fornuftig av SV nå, men det er vanskelig å se at SV har blitt mere radikalt. Så det er ingen automatikk mellom miljøbevissthet og radikalisering.

– Jeg håper at det blir interesse for den tredje verden og globale spørsmål i kjølvannet av Golfkrigen. Fredsbevegelsen må etter krigen ta globale spørsmål seriøst. Hittil har fredsbevegelsen i Norge vært veldig opptatt av Europa. Akkurat nå er øst-/vest-konflikten ikke-eksisterende. Golfkrigen er et godt eksempel på konflikter som kan komme. I og for seg pågår den jo enda.

– Fredsbevegelsen må sette seg inn i og få kunnskap om forskjellige konfliktområder. Vi må knytte kontakter i solidaritetsbevegelsen. Slik at når neste krig kommer har vi noe å bygge på.

– Ligger det i det at fredsbevegelsen vil bli mere systemkritisk?

– Den viktigste oppgaven for fredsbevegelsen blir å forholde seg til egen regjering og opinion og motvirke krigen på hjemmebane. Det er klart at det nærmer seg systemkritikk, men vi vil ikke bli noe revolusjonært parti.

– Det er selvfølgelig et dilemma hvor fundamentalt systemkritisk fredsbevegelsen kan være. Det blir et kompromiss. Poenget med fredsbevegelsen er å samle så mange som mulig på så mange gode saker som mulig. Så blir det en avveining hvor gode slagordene skal være.

Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås.

Hilde Nicolaysen (24 år) er kunsthånd verker og trebarnsmor. Hun er aktiv i Kvinnefronten og var valgkampsekretær for Fylkeslistene i Troms ved valget i 1989.

– Finnes det noe radikalt ungdomsmiljø i Tromsø?

– Ja, men det er lite og er i oppløsning. De som var ungdom f.eks i 1980 er etablerte nå. Og har blitt sugd opp i det store svarte spøkelset som er å etablere seg. De har lån og utgifter og har lite tid til å engasjere seg. De har lyst, men har ikke mulighet. For det er tøffere å etablere seg i dag. Arbeidsmarkedet er mere pressa. Ungdom må ikke bare tenke på utdanning, men også på riktig utdanning. Samfunnet har blitt mere konservativt. Det folk kjempet fram på syttitallet går nå tilbake.

– Det har blitt en stor forskjell på ungdom under tjue år. Jentene stemmer mere radikalt enn gutter. Likevel er likestilling og kvinnesak mindre «in» enn før. Samtidig som jenter har blitt mere likestilt, er de også mere presset inn i kjønnsroller enn før. De må både være i arbeid på menns premisser og være «jenter». Samfunnet presser folk til at de ikke har tid og overskudd til å tenke på livet sitt. Og i hvert fall ikke til å forandre samfunnet.

– Jeg har jobbet med ungdom fra 13 til 18 år, og de er overhodet ikke interessert i politikk. Det finnes et visst opprør, men det forsvinner veldig fort. Og det er mere et personlig opprør enn et kollektivt opprør. For de vet de går mot en framtid der de må kjempe med nebb og klør for å ha jobb. Jeg tror ungdom er mere deprimerte enn før. Det er lite spirit igjen.

– Er du pessimist?

– Jeg vil ikke betegne meg som pessimist, men jeg tror mange er det. Jeg tror det vil skje et eller annet. Men når jeg ser meg rundt, ser jeg at optimistene er i mindretall. Jeg må kjempe mye for å være optimist.

– Jeg flyttet til Tromsø i 1987. Da jeg kom til Tromsø ble jeg involvert i miljøet på Ungdommens Hus. Jeg ble imponert over at folk gjorde så masse. Etter det har det bare dalt nedover. Jeg gikk inn i Kvinnefronten og hørte om alt som hadde skjedd før. Der har det også bare gått nedover. Jeg har spurt meg selv hva som er årsaken. Jeg tror svaret ligger i endringer i samfunnet. Folk kan nok se at det trengs endringer, men de tror ikke at det nytter. De aksjonsformene og demonstrasjonene som folk drev på med før, får mindre oppslutning. Jeg tror kanskje det må andre aksjonsformer til for å få folk med.

– Måten de partipolitiske organisasjonene jobber på har vist seg å ikke føre fram. Partiene og bevegelsene som har vært, har favnet for små grupper. Det har ikke vært takhøyde nok og har vært altfor trangt. Folk har behov for bevegelser som favner bredere.

– Jeg fikk forresten brev fra Tromsø RV i dag. De oppfordrer folk til å stille på listen og ta opp arbeidet fra før. Jeg må si at min første følelse var at dette går aldri bra. Folk er lei av å være med i den type politisk arbeid. De er lei av RV. Det har vært altfor mye personstrid. Det må noe nytt til for at det skal skje drastiske endringer.

– Hva er det som skal til?

– Hva som skal til? Hadde man hatt svaret, kunne man ha gjort det. Noe radikalt – men hvordan? Jeg har stor tro på at folk utenom partipolitikken kunne ha gjort noe. Fylkeslistene kunne vært noe, hadde det vært organisert skikkelig og hatt med folk som ikke var organisert i partipolitikk før. De hadde hatt andre erfaringer og kunne vært et alternativ som folk kunne sett noe i. I stedet ble Fylkeslistene en annen type RV. som folk skulle stemme på.

– Jeg var nettopp på Island og så hvordan Kvinnelista der fungerer. I Kvinnelista er det folk som ikke har jobbet partipolitisk, som er med. Det Kvinnelista har gjort er å favne bredere. De har tre hovedmålsetninger. De tar hver eneste sak og spør om dette er bra for kvinner, barn og miljø. De har enkle og velkjente budskap å komme med. Jeg sier ikke at Kvinnelista automatisk kan overføres til Norge, men de har fått tak i noe. De har folkeliggjort og forenklet politikken. I Norge er det en tendens til at bare en type folk blir politikere. Kanskje er det for mange akademikere i politikken.

– Jeg har ikke noen tro på tradisjonell partipolitikk. Det ville ikke være rett for meg å gå inn i slike etablerte organisasjoner. RV blir for meg for politisk trang. Selv om RV er det mest radikale partiet og et alternativ som trengs. Hvis jeg skulle gått inn i RV, måtte det være for å forandre RV radikalt. Jeg tror aldri at RV vil bli noe stort parti, det er for mange fordommer mot RV.

– Hva måtte forandres radikalt?

– For det første ville jeg rent konkret forandret forsvarspolitikken. Jeg ville gjort det til en mere ikkevoldelig organisasjon. Men jeg synes det henger for mye gammelt igjen – dette med marxisme. Jeg ville ikke gått inn i RV, fordi jeg ikke ville bli puttet i bås. Det er for mye båstenkning. Enten er man der sosialist, kommunist, marxist eller marxist-leninist. Og folk tillater ikke lenger å bli putta i bås. Jeg tror at folk bestandig vil forbinde RV med kommunisme. Mye kan forandres, men RV har blitt for etablert.

– Hva skal du gjøre da?

– Ja, si det. Så lenge jeg ikke har energi til å starte opp noe nytt, vil det være nærmest for meg å stemme RV. SV har glidd for langt til høyre. Jeg kommer til å fortsette å engasjere meg i organisasjoner.

– Kan interesseorganisasjoner ha det helhetssynet som du beskrev at Kvinnelista på Island har?

– Ja, jeg tror det er mulig å få til et slikt helhetssyn i Kvinnefronten. Kvinnefronten forandrer seg i den retningen. På siste landsmøte gikk en del folk ut, og Kvinnefronten er nå i forandring mot en mere rund organisasjon. Og det er bra.

av Terje Kolbotn

De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort.

Fagopposisjonen av 1911, som blei stifta her i Trondheim for 80 år sia, la grunnlaget for oppstartinga av Odda og Omland faglige samorganisasjon i 1914. En av lederne for fagopposisjonen, Martin Tranmæl, sa det den gangen slik: «Nå må det bli slutt på en lojalitet som går over til unnfallenhet. Når arbeiderbevegelsens ledere ikke lenger lever opp til de krav som må stilles til dem, må grunnorganisasjonene slå inn på en ny linje, det stedlige initiativs og den direkte aksjons». Fagopposisjonens grunnlag var desentralisering av makta. Lokale faglige samorganisasjoner var et middel til å gjennomføre dette. Alle arbeiderne på en plass, skulle ha et sterkt felles organ, et maktorgan for de fagorganiserte i lokalsamfunnet. I Odda tente disse ideene, det gjorde de også mange andre plasser.

Samorganisasjonen i Odda har gitt ut ei 75-års jubileumsbok med tittelen Samhold gir styrke. Boka gir ei samla framstilling av den lokale fagbevegelsens historie. Boka kan kjøpes fra Odda Samorg. Ei bok som trekker trådene fra og fram til i dag, og som framhever de rike og stolte tradisjoner som finnes i fagbevegelsen rundt omkring i landet. Som Odda er et eksempel på, som mange her har eksempler på, tradisjoner som denne konferansen kan være med å bygge videre på. Boka trekker fram noen eksempler, et av dem, fra 1917 da arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i Folkets Hus og vedtok å gå til direkte aksjon. Kravet var et dyrtidstillegg på 8 kroner i uka. De samla seg 2.000 stykker utafor direktørenes kontor og dundra i veggene mens forhandlingene pågikk. I boka står det, sitat; «Bedriftslederne var synlig nervøse da vi gjorde vår entré, men de forsøkte så godt de kunne å få oss til å henlegge kravet. De skyldte på England og toet sine hender, men vi lot oss ikke rokke en tomme og til slutt måtte herrene gå med på å sende iltelegram til London og anbefale kravet som ble imøtekommet fullt ut. Dagen etter kom svaret, kravet imøtekommes. Jeg hadde til da hatt 60 kroner uka, nå ble det 120 kroner,» sa Karl Holmberg, en av foreningslederne som var med. «Det er den største lønnsøkning jeg noen gang har opplevd.» Arbeiderne i Odda samla seg til massemøte i 1918 og innførte åttetimersdagen. De tok åttetimersdagen før det forelå noe lovvedtak. De reiste krav om sosialisering av fabrikkene, krav om arbeidernes kontroll med bedriftens ledelse måtte gjennomføres med all den makt organisasjonen eier. Ingen sak var for stor og ingen sak var for liten for samorganisasjonen. De organiserte arbeidsløses forening, de danna situasjonskomite under den store arbeidsløsheten i 1920-åra, som bl.a. tok seg av matforsyninga til medlemmene. De danna aksjonskomiteer for å hindre utkastelser fra leilighetene og protesterte mot strømutkobling for de som ikke hadde evnen til å betale regninga. Jeg vil komme tilbake med flere eksempler, bl.a. de som også har gitt resultater i nyere tid.

De siste åra har fagbevegelsen blitt drevet over på defensiven og ikke stilt opp for medlemmene slik som organisasjonen burde ha gjort. Vi tenker bl.a. på den store ledigheten, høyrekreftenes undergraving av faglige rettigheter og velferdsgoder og svekking av kjøpekrafta for store medlemsgrupper. Noen få blir stadig rikere, og stadig flere blir fattigere og uten arbeid, mens LO-ledelsen altfor ofte har vært passiv, unnfallende eller rett og slett motarbeida stedlige initiativ. For å illustrere denne situasjonen vil jeg

vise til noen avisutklipp. «Frykt for flere ledige» (Bergens Tidende). «Kirkenes-opprør mot Ole Knapp» (Arbeiderbladet). «NHO frykter satsing på offentlig sektor» (VG). «Bankkrise verden over» (Dagens Næringsliv). «Folketrygdfondet skal redde bankene» (Dagens Næringsliv). «NHO vil ha større lønnsforskjeller» (Dagens Næringsliv). «Det er lite rom for lønnsvekst» (Tove Strand Gerhardsen i Dagens Næringsliv). «Sløyf oppgjørene» (Bergens Arbeiderblad).

Den viktigste arbeidskampen som står i dag er kampen for å redde Viking Dekk. Jeg er helt enig med representanten fra Askim Kjemiske Arbeiderforening, Skallebø, når han sier i sin appell her at denne saken vil være en merkestein for hvor mye konsesjonslovgivningen er verdt. Nå har vi i Odda og omland faglige samorganisasjon gitt vår støtte. Vi har bevilga penger. Samtidig med at fakkeltoget i Askim 20. desember, hadde vi en mønstring i Odda midt i julestria med fagforeningsfaner og fakler. Vi har forplikta oss til å følge opp med all nødvendig støtte. Men vi ser nå etterhvert at dette er en sak av mye større prinsipiell betydning enn det å redde en enkelt arbeidsplass. Det å redde en enkelt arbeidsplass på et sted som Askim, det er helt avgjørende for framtida til dette lokalsamfunnet. Men også en prinsippsak for hele fagbevegelsen, for hvor mye konsesjonslovgivinga er verdt. Vi har kommet med et utspill til Næringsdepartementet, regjering og Storting der vi sier at nå må konsesjonslovgivinga brukes aktivt for å hindre at utenlandske selskaper slakter tradisjonsrik industri i Norge, for så å trekke avansert teknologi og ekspertise ut av landet, utfra snevre profitthensyn. Dette er en prøvesak på om det virkelig er politisk vilje i regjeringa til å kjempe mot den stigende arbeidsledigheten. Og vår konklusjon er at dersom det ikke skjer noe raskt, så ser vi det slik at Næringsministeren, regjeringa og Stortinget bevisst lar være å bruke konsesjonlovgivinga med hensyn til EØS-forhandlingene og EF-tilpassinga.

Om regjeringa nå ikke vil redde Viking Dekk med aktiv bruk av konsesjonslovgivinga, så er vår konklusjon at de ofrer Viking Dekk på EF sitt alter. Til fordel for EFs grunnlov om fri kapitalbevegelse. Dette må ikke skje! Vi har derfor forlangt at LO følger opp dette og følger opp vedtaket i LOs representantskap i august i fjor, der de gikk inn for å styrke konsesjonslovgivinga for å sikre mot bedriftsoppkjøp fra utlandet som tar sikte på å ta over teknologi uten videreføring av produksjonen. Og dette vedtaket i representantskapet står i motstrid til ethvert forsøk på å legge ned Viking Dekk. Og dette må forplikte LO-ledelsen.

Samtidig er det grunn til å oppfordre Haagensen til legge maksimalt press på svensk LO og kooperasjonen i Sverige og den svenske LO-lederen Stig Malm, som er styreformann i selskapet KFI, som eier og kontrollerer 51 % av aksjene i Viking Dekk. Og vi sier det slik: «Om ikke svensk LO nå aktivt medvirker til å gjøre om nedleggingsvedtaket og sikrer videre drift i Askim, vil det sette arbeiderbevegelsen i Norden i vanry.» I ei arbeidsgruppe mellom LO og Arbeiderpartiet er det utarbeida et notat som er hemmeligstempla, men ble offentliggjort i Bergens Tidende nå nylig. Her ble det påpekt at en må vente vekst i oppkjøp og en nedleggingsbølge i tida framover dersom en EØS-avtale kom i stand, eventuelt et EF-medlemskap. I dette notatet ble det slått fast at LO har hatt nytte av konsesjonslovgivinga ved at de fagorganiserte kom på likeverdig talefot med ledelsen i oppkjøp og nedleggingssituasjonene. Notatet slår også fast at oppkjøpsbølgen i 1980 åra og fusjoner, fisjoner og slakt av bedrifter er en av hovedårsakene til at mange LO-medlemmer har mista jobben. Da må jo konklusjonen være tindrende klar: At konsesjonslovgivinga må være det midlet som tvinger eierne, hvis ikke noen annen mulighet fins, til å selge bedriften til norske interessenter, eventuelt via den norske stat.

Etter at Norge i 1905 nok engang ble en fri nasjon, var det kampen om konsesjonslovene som sto i sentrum, da storkapitalen ville åpne landet for utenlandsk kapital. De tapte kampen om fritt å kunne drive rovdrift på norske ressurser, norske arbeidsfolk og norske lokalsamfunn. I perioden etter 1906 sto statsminister Gunnar Knudsen og statsråd Castberg i spissen for flere viktige konsesjonslover som trygget nasjonal kontroll over fast eiendom og naturressurser i Norge og ga staten heimfallsrett til norske vassdrag. Industrikonsesjonlova fra 1917 gjelder fortsatt og har siden blitt supplert av andre konsesjonslover, bl.a. den allmenne konsesjonsloven av 1974 og petroleumsloven av 1985. Det er klart at det ikke vil bli forstått, og det er kanskje Ole Knapps dilemma, at en nå aktivt bruker konsesjonslovgivinga for å redde Viking Dekk for så i neste omgang gi fra seg og selge viktige deler av konsesjonslovgivinga i EF-forhandlingene.

Ole Knapp gikk ut i romjula og varsla nye konsesjonsregler, der utgangspunktet var likhet for loven, altså likhet for norske og utenlandske eierinteresser når det gjaldt norske konsesjonslover. Men det er jo et brudd med sjølve grunnlaget og historia til den norske konsesjonslovgivinga: nemlig å sikre norsk nasjonal kontroll med utenlandske eierinteresser som en ellers ikke har noen muligheter til å kontrollere. Hverken aksjelovgiving, skattelovgiving, bedriftslovgiving eller på andre måter. Dersom norske eierinteresser ikke finner fram til en løsning når det gjelder kjøp, eller at Staten ikke er villig til å kjøpe, helt eller delvis, så kan det kanskje være en tanke at LO kjøper Viking Dekk? Jeg har Aftenposten fra forrige lørdag. Der står det, og kanskje er det ikke så mange som vet det, men LO-kapital skal inn i EF. Norsk arbeiderkapital skal inn i EF ved at den nye finanskjempen FIDANO skal opprette hovedkontor i København. FIDANO har en forvaltningskapital på mellom 70 og 80 milliarder kroner. Det er kapitalen som Landsbanken i Norge disponerer, som våre LO-medlemmer har vært med på å bygge opp sammen med fagbevegelsens finansinstitusjoner i Finland og Danmark. Hensikten med FIDANO er å investere i aksjer og finansiere næringslivet både i Norden og EF. Kanskje første punkt på dagsorden i FIDANO være å finansiere Viking Dekk, hvis det ikke er andre alternativer som dere synes er bedre, etter at staten har overtatt bedriften.

Pressa har drevet en omfattende propaganda om at konsesjonslovgivinga ikke er noe særlig verdt, siden holdninga til regjering og Storting er at når det ikke blir mye brukt, er de ikke mye verdt. Men påstanden om at konsesjonslovgivinga aldri har vært brukt i nyere tid, den er direkte feil. Det kjenner vi i bl.a. Odda og Tyssedal godt til. For konsesjonslovgivinga var helt avgjørende i 1973 for å redde arbeidsplassene i Tyssedal. Vi har her en parallell. De engelsk/kanadiske eierne ALCAN og BACO, som eide DNN Aluminium A/S i Tyssedal, gikk inn for å legge ned produksjonen, sikre seg kraftressursene, overføringer til mer profitabel industri og trekke ut teknologien, av snevre profitthensyn. Svaret på dette var et opprør fra tyssedølene. Det var en situasjon etter folkeavstemmingen om EEC med sterke nasjonale kjensler og en større grad av ønske om nasjonal styring og råderett over ressursene, som gjorde at daværende statsminister Lars Korvald og industriminister Skjåk Bræk, ble pressa til å gi eierne klar beskjed: Dette er brudd på konsesjonsvilkårene! Hvis dere har bestemt at dere vil trekke dere ut, må dere selge til norske interesser. Og det var norske interesser som skulle avgjøre prisen. De dreiv et år til, men bestemte seg likevel for å legge ned. Da var det regjeringa Bratteli som via konsesjonslovgivinga garanterte for arbeidsplassene ,og i 1975 ble DNN Aluminium solgt til den norske stat.

Arbeidsplassene ble den gang sikra med hjelp av konsesjonslovgivinga. Det er grunn til å minne om at hverken Bratteli eller Korvald-regjeringa ville det, men det skjedde fordi en samla fagbevegelse lokalt, med styrke, forlangte det og fordi fagbevegelsen tok utfordringa. Vi frykter at hvis vi ikke vinner kampen om fortsatt produksjon på Viking Dekk, vil det stå mange «Viking Dekk-skjebner» i kø. Og derfor bør denne konferansen munne ut i en klar holdning til hvordan vi skal vinne denne kampen i nært samarbeid med representantene fra Viking Dekk.

Så noen ord om EF. Ifølge Yngve Haagensen får vi ikke lov til å diskutere EF i fagbevegelsen før EØS-forhandlingene er i havn. Jeg vil gå tilbake til 1972, da den forrige EF-debatten raste i Norge og fagbevegelsen. Det er nyttige erfaringer i forhold til demokrati. I Odda ble dette satt på spissen da direktørene ved storbedriftene trua med nedlegging om ikke vi ble medlem av EF. De fagorganiserte lot seg ikke skremme. De kjemiske fagforeningene svarte den gang med politisk streik mot EF og regjeringa, som de første i landet. De organiserte uravstemming blant medlemmene på de tre store bedriftene. Resultatet viste mellom 80 og 90 % NEI. Foreningene nekta LOs korttidssekretærer for «JA til EF» adgang til arbeidsplassene, de ble karakterisert som bråkmakere. Fagforeninga i Tyssedal opplevde at direktøren på jubilantfesten framsatte trusler om nedlegging hvis det ikke ble JA. De svarte på årsmøtet sitt i 1972, enstemmig: «Vi ser på EEC utelukkende som et instrument for storkapitalens politiske og økonomiske makt stikk i strid med arbeiderklassens interesser.» Det var klar tale. På årsmøtet i samorganisasjonen så stilte det seg litt annerledes. Der ble det vedtatt med 26 mot 25 stemmer å anbefale NEI, etter en iherdig JA til EF-agitasjon fra det lokale Arbeiderpartilaget.

Resultatet kom etter en omfattende debatt blant de fagorganiserte. Da LO-leder Tor Aspengren var innleder på Arbeiderpartiets «JA til EF» tre dager før avstemminga ble han møtt av en velorganisert demonstrasjon arrangert av fellesstyret for de tre kjemiske fagforeningene. Mange hundre fabrikkarbeidere deltok. Etter dette kom Aspengren med følgende utfall på møtet: «Det må bli LO-kongressens sak neste år å foreta den nødvendige ugrasluking.» Men han våkna opp 26. september 1972 til følgende realitet, 55 % NEI i Norge, 61 % i NEI i Odda. Men fikk dette konsekvenser for LO? Odda kjemiske arbeiderforening krevde uravstemming i LO om synet på LO-ledelsen, men de vant ikke fram.

Jeg nevner dette fordi det i dag er avgjørende for LO å unngå å komme i en slik situasjon. Da dette var oppe til drøfting på kongressen i 1989, så ble det faktisk vedtatt følgende: «LO-kongressen forutsetter at rapportene om innholdet og organiseringa av samarbeidet mellom EFTA og EF som legges fram, gis en grundig gjennomgåelse i LOs organer.» Det var tydeligvis ikke sikta til andre organer enn LO-sekretariatet. For det andre sto det at «LO må ta stilling til både forhandlingsgrunnlag og resultatet av forhandlingene om tilpasning. Det må gjøres klart hva tilpasning innebærer og inneholder. Alt skal på bordet.» Men jeg kan ikke se at LO har tatt stilling til forhandlingsgrunnlaget for EØS-avtalen. Uansett hva vi måtte mene om det, har ikke vi vært med på å ta stilling til det i våre organer. Forhandlingsgrunnlaget ble klarlagt i den såkalte Oslo-erklæringa der EFTAs statsministere sa seg klare til å gå inn i forhandlinger med EF med det siktemål å få en størst mulig realisering av fri bevegelse av varer, tjenester, kapital og personer. Med det siktemål å skape et dynamisk og enhetlig rom. Det ble og vedtatt på-LO kongressen at LO vil ta et initiativ til ei brei rådslaging om Norges forhold til utviklingen i Europa. Det må oppfattes som om LO vil rådføre seg med medlemmene. Men når det ikke legges opp til debatt, men kun til et informasjonsopplegg utfra et LO-informasjonskontor i Brussel, er det en merkelig form for rådføring. Det høres jo litt rart ut at Haagensen kan si at det viktigste er at LO er enig enn hva vi enige om i denne forbindelsen. Spesielt siden at han ikke vil ta bukkeskjegget sitt før Norge er fullverdig medlem av EF. Jeg vet ikke om dette siste var ment som en trussel eller hva?

Men da LOs mann i regjeringa, Ole Knapp, tok over som næringsminister, så slapp han katta ut av sekken, han var for fullt medlemskap i EF som målsetting, og jo før jo heller. Sjøl om han ble hysja ned av Gro, så er det litt påfallende at 1991 starter med at NHO arrangerer JA til EF-konferanse den ene dagen, den andre dagen starter Høyre «JA til selvråderett og JA til EF»-kampanje og dagen etter starter regjeringa sin informasjonskampanje. LO sitt svar er å legge lokk på debatten. Den skal utsettes til en EØS-avtale er i havn. Men denne debatten braker løs i hele Norges land, både om fullt medlemskap i EF og en EØS-avtale. Og stadig flere, ikke minst innafor fagbevegelsen, ser en omfattende EØS-avtale som et langt steg mot fullt medlemskap i EF og en trussel mot grunnleggende faglige rettigheter og fagbevegelsens framtidige stilling. Og det må reise seg som et tankekors for noen og enhver at mens folk slåss for nasjonal sjølråderett og frigjør seg fra stormaktene og vil oppløse unionen i øst, så forhandler Norge om å selge lover og nasjonale rettigheter i Brussel.

Det er og et tankekors at hvordan LO skal øve påvirkning på storkapitalen i EF sammen med Euro-LO når de ikke engang kan overtale den svenske LO-lederen til å omgjøre det skandaløse vedtaket om å legge ned Viking Dekk. Haagensen og de andre LO-lederne i EFTA var samla i Oslo 10. januar, der de drøfta EØS-forhandlingene uten å rådføre seg med medlemmene. Og de har gått ut med krav om en fortgang for å få avtalen i havn. Er det reist liknende krav rundt omkring? Ikke som jeg kjenner til. Og vil fagbevegelsens paroler på 1. mai være JA til fri bevegelse av arbeidskraft, JA til fri etablering av tjenester, JA fri bevegelse av kapital? Nei, ikke som jeg veit om. Men det er dette som er det aksepterte forhandlingsgrunnlaget, samtidig som det nå er klargjort at det ikke vil bli noen varige særordninger for Norge og for fagbevegelsen.

Dette dreier seg ikke bare om EF, men i høyeste grad om demokrati. Når det gjelder samorganisasjonen i Odda har vi ennå ikke tatt stilling til EØS-forhandlingene, sjøl om jeg ikke er tvil om hvilken vei vinden blåser. Mange er i tvil, mange mangler allsidig informasjon, men det vi har tatt stilling til, er at dette er en svært viktig debatt av stor betydning for fagbevegelsen i tida framover. Og denne saken kommer opp på årsmøtet til samorganisasjonen i april. Og vi har vedtatt å sette ned et eget EF-utvalg etter mønster fra Odda Arbeiderforening ved Odda Smelteverk som har hatt et eget EF-utvalg et halvt års tid. Dette er ikke et NEI til EF-utvalg, men et EF-utvalg, hvor vi inviterer alle medlemmer til å komme og delta og behandle all den informasjonen som kommer inn og ta et sjølstendig standpunkt. Dette må være en viktig del av demokratiet i LO, hvor en lokalt kan utvikle slike initiativer. For vi må jo huske på at det partiet som gjorde det første vedtaket om EF var Fremskrittspartiet. På Fremskrittspartiets landsmøte sa daværende leder av FrpU, Skjervengen, i sin begrunnelse for vedtaket for å komme inn i EF fortest mulig at de politiske, økonomiske og ideologiske rammene rundt EF er i tråd med Fremskrittspartiets politikk. Og hvis han har rett i det, så er det all grunn til å våkne – og jo før jo heller. Når kampen virkelig raser, kan det være for seint.

Hjemme har jeg et dikt på veggen: «Det er med arbeid me fram skal vinna, i arbeid skal me æra finna, det er med arbeid me fram oss slær og både vørdnad og vinning fær.» Dette diktet kunne jeg tenke meg å sende til to personer, den ene er direktøren i NHO, Olav Magnussen, som i Aftenposten sier ledighetstallene gir et galt bilde av utviklinga på arbeidsmarkedet og det ikke er grunnlag for de sterke reaksjonene som er kommet og Tove Strand Gerhardsen gikk ut og lovte 30.000 færre arbeidsløse. Det mulig at jeg oppfatta dette løftet feil, for nå er det blitt 30.000 flere arbeidsledige i stedet.

Poenget mitt er at den norske fagbevegelsens framtid er helt avhengig av at vi får slutt på ledigheten. Og solidariteten mellom de som fortsatt er i jobb og vi arbeidsløse blir nå satt på en alvorlig prøve fordi kapitalkreftene utnytter ledigheten til presse ned lønna, undergrave faglige rettigheter og skalte og valte med arbeidsfolk. Hva svarer vi på det og hva gjør vi mot arbeidsledigheten? I Odda samla vi fagbevegelsen til en generalstreik i høst, en stormønstring i sentrum der samtlige forbund slutta opp. Det var vårt svar. Samtidig som vi forlangte at LO fulgte opp. Og hva har de gjort nå etter regjeringsskiftet? Når det gjelder kampen mot ledigheten, har de sagt: Arbeid for alle er jobb nr. 1. Men det er nokså taust. Hva som blir vårt svar må denne konferansen finne en løsning på.

For det andre er det bekymringsfullt for LO-ledelsen at det er 44 % uorganiserte i Norge. LO har 35 % av de yrkesaktive, mens andre organisasjoner har 21 % og har en stigende andel. LO sitt svar er å legge opp til et debattopplegg som heter «Prosjekt LO 93», som er presentert i siste nummer av Kartellnytt, organ for de statsansatte. Opplegget skal lanseres til høsten under Lars Skytøens ledelse. Han er ikke i tvil. Et forbundsløst LO er den beste løsningen på sikt. Tre, fire modeller skal utredes. Vi skal legge premissene for denne debatten herifra. Vi kan ikke vente på «Prosjekt LO 93», som kommer til høsten.

Vi må reise debatten, ikke om modeller og omorganisering på toppen, det er ikke der problemet ligger. Det er hvordan vi skal bygge oss opp, samle kreftene nedenifra. Det hjelper lite å lokke med rabatter, forsikringer og L-klubb, når kjøpekrafta går ned og renta stiger. Det hjelper lite å snakke om LO som en serviceorganisasjon, når de glemmer den grunnleggende målsettinga, nemlig å oppnå resultater for medlemmene i forhold til arbeid, arbeidstid og lønn. I denne debatten kommer det også et punkt om økonomi. I morra legger Stein Aamdal fram en redegjørelse om hva slags ressurser som LO og LOs forskjellige organisasjoner disponerer. Dette er enorme ressurser. Hvordan skal vi få en større andel av det? Hvordan skal vi bruke disse ressursene til felles beste, til medlemmenes beste?

Vi laga en utregning i Odda om kontingentfordelinga i LO. Vi regna ut at 6 millioner betalte LO-medlemmer i Odda inn årlig. 5 millioner går til LO og forbundene sentralt, forsikringer m.m. inkludert. Avdelingene sitter igjen med ca. 1/6. Samorganisasjonene som skal være det samlende LO-organet på lokalplanet får ca 1 %, ca 60.000. Her må det en stor forandring til. Når lokale avdelinger og samorganisasjoner legger opp sine handlingsplaner og budsjetter gjennom demokratisk debatt, må de ha det siktemålet at det stilles krav om overføringer fra sentralt hold til å få gjennomført slike tiltak. De som blir valgt til framtredende tillitsverv i LO, anses for å være valgt for livstid og de blir aldri berørt av de problemene som vi kommer opp i. De har god lønn og de har jobb til de går av ved fylte 60 år. Dette er goder som de har bevilga seg sjøl i sekretariatet.

Vårt svar, etter et årsmøtevedtak i Odda Samorg, er at minst halvparten av den valgte ledelsen i LO blir skifta ut på hver kongress og kan sitte maksimum åtte år. Etter dette skal de tilbake til sin gamle arbeidsplass. Men det er kanskje et problem at denne arbeidsplassen ikke eksisterer lenger for mange av dem. Men dette kan gjøre dem i stand til å kjempe for arbeidsplassene. Det er nok av flinke folk å ta av. En fiende for oss er motløsheten, trua på at det ikke nytter for så å legge inn årene. Det er også mange som stiller seg spørsmålet om vi må stå i opposisjon til evig tid, er vi evig dømt til å lide nederlag i dette maktapparatet? Svaret på dette må komme utfra denne konferansen. Hvordan kan vi bygge opp et bredt, realistisk og troverdig alternativ til måten dagens ledelse leder LO på? Hvilke målsettinger bør vi stille oss til kongressen i 1993? Og hvordan skal vi fra nå av arbeide for å oppnå disse målsettingene? Vi må lokalt ikke finne oss i å bli tråkka på og ikke tolerere at andre blir tråkka på. Vi må og samle kreftene lokalt, for å gjenoppbygge og styrke LO.

Dette foredraget ble holdt som innledning på Trondheimskonferansen i januar i år. Jubileumsboka til Odda og Omland faglige samorganisasjon kan bestilles på adresse: Boks 261, 5751 ODDA. Boka koster 200 kroner inkludert porto/oppkrav.

av Tollef Hovig

Politisk økonomi er nøkkelen til å forstå samfunnsutviklingen. Det er et godt gammeldags marxistisk standpunkt. Skal man først gå løs på mlm-visjonen, må dens teorier om politisk økonomi være noe av det første som legges under lupen.

For å pirre leserens interesse har jeg lyst til å si litt om hva jeg oppfatter som noen av konsekvensene av en sånn kritikk.

• 1. Sosialistiske revolusjoner i land med lite utviklede produktivkrefter som Kina, Sovjet, Korea osv er umulig.
• 2. Sosialisme i ett land blir umulig.
• 3. Forholdet mellom kortsiktig og langsiktig kamp må omvurderes.
• 4. Omfordelingspolitikken som føres, får en mer sentral plass.
• 5. Hele vår sosialismetenking må omvurderes, f.eks. planøkonomiens rolle.

Mlm-visjonens politiske økonomi baserer seg på tolkninger av tenkingen til «de fem store», Marx, Engels, Lenin, Stalin og Mao, tolkninger som for en stor del er blitt gjort av sovjetiske økonomer, som de kommer fram i Lærebok i politisk økonomi, skrevet mellom 1951-54.

Likhetstrekkene mellom mlm-visjonens politiske økonomi, og den politiske økonomi som ble utviklet i Sovjet på 1950-tallet er etter min mening så store at det kunne være fristende å framstille dem under ett. Det grunnlaget jeg har brukt for å påvise mlm-visjonens politiske økonomi er det ml-bevegelsen har gitt ut av studiesirkler og hefter om temaet i sin levetid, pluss Røde Fane i perioden fra 1972-80, da det fungerte som et programmatisk blad, og ikke som det debatt-bladet vi kjenner i dag.

Marx har en omfattende filosofisk produksjon bak seg. Konklusjonen på de arbeidene var at utviklingen av produktivkreftene var samfunnets drivfjær. De blir på forskjellige stadier motsvart av samfunnets produksjonsforhold, eller for å si det med Marx selv fra Forord til kritikk av sosialøkonomien, 1859: «Det allmenne resultat jeg kom til og som – da det en gang var funnet – ble en ledetråd for mine studier, kan i korthet formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av sitt liv inngår menneskene bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer …». Dette danner det marxister kaller kapitalismens grunnleggende motsigelse, men disse setningene åpner også for forskjellige tolkningsmuligheter.

Engels skrev i 1882 et hefte kalt Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, som er flittig brukt innenfor mlm-visjonen. Den underbygger en tolking som for så vidt også Det kommunistiske manifest (Marx/Engels 1848) åpnet for, nemlig at eiendomsforholdene var det sentrale element i produksjonsforholdene, sitat:

«Statseie av produktivkreftene er ikke løsningen av konflikten, men det skjuler i seg de tekniske vilkår som utgjør elementene til løsningen av den. Denne løsningen kan bare ligge i at de moderne produktivkreftenes samfunnsmessige natur praktisk blir anerkjent, at altså produksjons-, tilegnelses- og fordelingsmåten blir brakt i samsvar med produksjonsmidlenes samfunnsmessige karakter».

Her aner vi konturene av grunnpilarene i østblokkens og mlms politiske økonomi.

Lenin går videre på dette tolkningsalternativet i boka Imperialismen. Han mener kapitalismen har utviklet produksjonsforholdene (les: eiendomsforholdene) gjennom flere stadier. Først frikonkurranse i 1860-70 årene. Så etter krisen i 1873 en omfattende kartelldannelse (dvs sammenslutning av frittstående i grupper). Så etter krisen rundt 1900-1903 blir kartellformen et av grunnlagene for det økonomiske liv (side 26-27). Så kommer monopolkapitalismen som det høyeste stadium. Eller for å si det med Lenin selv, side 97-98 (Elan-utgaven):

«Monopolet er den direkte motsetning til frikonkurransen, men frikonkurransen selv begynte midt for øynene på oss å forvandle seg til monopol, idet den skapte storproduksjon, fortrengte små bedrifter, erstattet store bedrifter med enda større, kort sagt førte konsentrasjonen av produksjon og kapital så vidt at monopolet oppsto, og stadig oppstår av den, nemlig karteller, syndikater, truster og med dem sammensmeltet kapital fra ei-tolv milliardbanker. Og samtidig ser vi at monopolene ikke opphever den frie konkurransen som de er vokst fram av, men består ved siden av den og over den, og framkaller på denne måten en rekke særlig krasse og skarpe motsetninger, gnidninger og konflikter. Monopolet er overgangen fra kapitalismen til en høyere ordning.»

Dette blir så videre utviklet av sovjetiske økonomer tidlig i 1950-åra og utgitt i Lærebok i politisk økonomi. Her blir statsmonopolkapitalismen lansert som kapitalismens høyeste og siste stadium, side 254:

«I økende utstrekning opptrer de største kapitalmagnatene personlig i ledende funksjoner i statsapparatet. Monopolkapitalisme blir til statsmonopolkapitalisme. Allerede den første verdenskrig påskyndet og skjerpet denne prosessen i meget høy grad.»

Dette er etter mitt skjønn mlm-visjonens historiske røtter, som de er lagt fram programmatisk, når det gjelder samfunnsutviklingen i de kapitalistiske land og hvorfor kapitalismen må bryte sammen.

Denne teoriens logikk fører med seg det ene store spenningsfeltet i sosialismens historie, nemlig motsigelsen mellom statlig og privat eiendom. I følge denne teorien er det klart at statlige eiendomsformer er mest «sosialistiske», og private mest kapitalistiske og modne for historiens skraphaug. Hvordan man skal oppnå et av kommunismens sentrale mål, å bygge ned staten, sier denne teorien logisk nok ingenting om. Østblokk-landene og partier som NKP knytter det meste av sin sosialistiske tenking til disse problemene.

Det andre som er verd å merke seg, er hvordan denne teorien passer til utviklingen i Sovjet tidlig på 1900-tallet. Lenin snakket om monopolkapitalisme som den eksisterte på hans tid som kapitalismens siste fase, noe virkeligheten har avvist. Så kom teorien om statsmonopolkapitalismen som den siste fase og sosialismen som den neste, noe som harmonerte med Sovjets behov i 1930-50-årene, hvor statlig sektor og eiendom ekspanderte voldsomt og var beviset på sosialismen. Det tredje som er verd å merke seg, er at denne teorien legger vekta på produksjonsforholdene, dvs eiendomsforholdenes utvikling, som kriterium på om det er sosialisme. Hvis man forandrer eiendomsforholdene korrekt, kan man oppnå sosialisme.

Det gjør det mulig å se vekk fra hvilket nivå produktivkreftene er på, de var jo for så vidt i følge Lenin utviklet tilstrekkelig allerede rundt 1900. Dette er en teori som gjør at alle «underutviklede» land i prinsippet kan innføre sosialismen først – og ordne opp med produktivkreftene senere. Som f.eks. Sovjet som gjennom satsing på tungindustri skulle oppnå sosialistiske produktivkrefter hurtigst mulig. Det er også en teori som gjør det meningsfylt å snakke om sosialisme i Nord-Korea.

Så til det andre sentrale elementet av de historiske røttene. Det er teoriene om krisene under kapitalismen. Marx selv beskrev datidens sykliske kriser, og deres fire faser. Han antydet at årsaken til dem lå i kapitalens «stigende organiske sammensetning», dvs økende automatiseringsgrad, og en viss ubalanse mellom bransjene (Kapitalen, første bok, del 4, side 88, Oktober-utgaven). Men i Sovjet ble det utviklet andre teorier om årsakene til kriser under kapitalismen. Lærebok i politisk økonomi, side 211:

«De kapitalistiske kriser er overproduksjonskriser. Krisen kommer framfor alt til uttrykk ved at varene ikke finner avsetning, at det blir produsert mere av dem enn de viktigste forbrukerne – folkemassene – kan kjøpe, fordi deres kjøpekraft under de kapitalistiske produksjonsforholds herredømme er strekt begrenset.»

Eller for å sitere J Stalins tale til den 18. partikongress:

«Den økonomiske krisa vi nå ser er en overproduksjonskrise. Dette tyder på at det er blitt produsert mer varer enn markedet makter å svelge. Det vil si at mer tekstilvarer, brensel, industriprodukter og matvarer er blitt laga enn storparten av forbrukerne kan kjøpe for rede penger. Det vil si at folkemassene har inntekter som har blitt liggende på et lavt nivå. Men i og med at kjøpekraften til de store folkemassene stadig ligger på et nivå som er så lavt som råd under kapitalismen, så holder kapitalistene «overflodsvarene» sine på lager. Ja, de kan til og med ødelegge dem for å holde prisene oppe. Så skjærer de ned produksjonen og sparker arbeiderne sine. Flertallet av folket må li nød, fordi det er produsert for mye varer».

Dette er østblokkens utlegninger av kriseteori. De peker rett på det andre store spenningsfeltet i sosialismens historie. Forholdet mellom planøkonomi og markedsøkonomi. Man må ha en plan sånn at forbruksmarkedet er tilpasset produksjonsvolumet. Forskjellen på «sosialistisk økonomi» og «kapitalistisk økonomi» har blitt og blir svært ofte beskrevet som skille mellom planøkonomi som sosialistisk og markedsøkonomi som kapitalistisk.

Et av de senere eksemplene er Kjersti Ericsson i forbindelse med prosjektet Ut av det brennende huset. Eller Trond Andresens pamflett laget i forbindelse med RVs landsmøte i år.

Sosialister med tilknytning til østblokken og for så vidt mlm-visjonen har alltid framhevet dette. Planøkonomi har vært ett av kronargumentene for at sosialismen er overlegen kapitalismen.

Skiller mlm-visjonens politiske økonomi seg noe vesentlig fra denne Sovjet-dominerte skolens? Svaret må dessverre bli nei! Snarere tvert imot, mlm-visjonen som det framgår av det gjennomgåtte skriftlige materialet, forsøker nærmest å videreutvikle disse teoriene og å tilpasse dem til norske forhold. De ligner på den samme tolkingen av den grunnleggende motsigelsen som østblokken gjør. Dette slås fast i nær sagt alt skriftlig materiale som er gitt ut, det være seg studiesirkler, Røde Fane, hefter – hva som helst.

Røde Fane nr 3, 1978 har en lengre artikkel signert HG, som informerte kilder står for Hallvard Gråtopp alias Pål Steigan. Her har han en lengre utlegning om «Kapitalismens uløselige motsigelse» og konkluderer slik:

«Slik kommer den grunnleggende motsigelsen i den kapitalistiske produksjonsmåten til uttrykk: motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen.»

Vi legger merke til at det Marx omtaler som produksjonsforholdene, her er blitt til den privat tilegnelsen, som er samme tolking som østblokken har gjort.

Man adopterte videre teorien om utvikling av den private tilegnelsen i retning mer og mer samfunnsmessig, som svar på produktivkreftenes utvikling. Teorier om dette ble presentert i flere Røde Fane opp gjennom 1970-tallet. F.eks i nr 6, 1975 har signaturen MV en lenger utlegning om statsmonopolkapitalismen. «Den (dvs staten) kan, som vi har sett foran, øke graden av felles planlegging i økonomien, selv om staten ikke kan avskaffe anarkiet i produksjonen så lenge utbyttinga og kampen mellom de ulike monopolgruppene består. Den høyeste formen for slik samordning er statsdrift.» Eller som kapittel 3 sier: «Statsmonopolistisk kapitalisme er en høyere organisering av produktivkreftene, og kan på kort sikt løse herskerklassens mest brennende problem», eller kapittel 5: «Statsmonopolistisk kapitalisme er ingen løsning av kapitalismen motsigelser.»

Teorien var helt lik østblokkens, statsmonopolkapitalisme var den siste og høyeste fasen i utviklingen av den grunnleggende motsigelsen, og sosialismen var neste fase. Mlm-visjonens syn på Sovjets sosialisme og kontrarevolusjonen er en logisk følge av dette synet. Statsmonopolkapitalisme og sosialisme er de nærmest beslektede formene.

Hva er det som skiller dem fra hverandre? I følge Røde Fane nr 4, 1974 (Sovjet i dag) er det spørsmål om hvem som har makt over staten: «Det avgjørende blir hvilken klasse som har makta i samfunnet, og derigjennom har disposisjonsrett over produksjonsmidlene.» Og det er logisk at det må være sånn. Ved en utviklet statsmonopolkapitalisme er tilegnelsen på statlige hender, staten disponerer store deler av produksjonsmidlene. Den som har makta i staten vil jo følgelig ha makta over produksjonsmidlene (les: eiendommene) i samfunnet.

Sånn kan man også forklare den mye omtalte kontrarevolusjonen i Sovjet; borgerne erobret staten og pling – man hadde statsmonopolkapitalisme i stedet for sosialisme. I sakens anledning innledet man en omfattende polemikk med SVeren Hans Ebbing m.f,. som hevdet at Sovjet var et overgangssamfunn og verken kapitalistisk eller sosialistisk, men kanskje mest sosialistisk tross alt. Revisjonister ble definert å være politiske uttrykk for statsmonopolkapitalismen (Røde Fane nr 6, 1975).

Mlm-visjonens kriseteorier har også til forveksling vært lik østblokkens. La oss gi ordet til den før nevnte HG i Røde Fane nr 3, 1978:

«For å øke kapitalen er kapitalismen nødt til å finne et marked for varene sine, ellers blir ikke merverdien realisert, og det kan ikke investeres i ny produksjon. Men markedet kan ikke holde tritt med den økte produksjonen. Ved å holde lønningene nede, og kaste arbeiderne ut i arbeidsledighet, sørger jo kapitalistene sjøl for å begrense markedet sitt. … Nettopp det er det som fører til overproduksjonskriser.»

Eller fra forberedelsesheftet til sommerleirene i 1978, av Pål Steigan:

«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl. Dem har kapitalistene på forhånd sørga for å begrense kjøpekrafta til. Først ønsker kapitalistene å utbetale minst mulig lønn, og deretter vil de selge mest mulig varer. Det sier seg sjøl at dette ikke går. Utbyttinga sager av den greina kapitalistene sitter på. Derfor oppstår det gang på gang overproduksjonskriser.»

Som vi ser er dette helt identisk med østblokkens kriseteori. Til alt overmål har man adoptert teorien om kapitalismens allmenne krise (Lærebok i politisk økonomi side 260, Røde Fane nr 6, 1975), som er en usedvanlig dårlig teori som i grunnen ikke sier annet enn at det går dårlig for kapitalismen, særlig etter at det ble så mange sosialistiske land.

Så de som sier at sammenbruddet for sosialismen i Øst-Europa ikke betyr noe for oss, eller er bra for oss, for vi har alltid vært imot de «falske» sosialister i øst, tar etter min mening feil. Det vi er vitne til er intet annet enn sammenbruddet for mlms politiske økonomi, etter at den har vært prøvd i praksis. Dette sammenbruddet må vi ta inn over oss og lære av. I dag kan det virke som de som ønsker å bevare mlm-visjonen er ute av stand til å innse at virkeligheten har vist at bærebjelken i mlm-visjonen, dens politiske økonomi, har vært forfeilet.

Så langt virkelighetens dom, la oss se på noen teoretiske innvendinger mot østblokken og mlm-visjonens politiske økonomi. For ikke å sprenge alle rammer vil jeg bare peke noen få sentrale ting innenfor de tre hovedelementene. 1. Den grunnleggende motsigelsen. 2. Den generelle samfunnsutviklingen. 3. Kriseteorien.

Mlm-visjonen beskriver som regel den grunnleggende motsigelsen slik: det er «motsigelsen mellom den samfunnsmessige produksjonen og den private tilegnelsen». Her gjøres den første og kanskje viktigste tolkingen, som forøvrig er på linje med østblokkens. Etter mitt skjønn er dette en alvorlig feiltolkning, som består i at det Marx kaller produksjonsforholdene reduseres til eiendomsforhold. Det fins skrifter av Marx og Engels som kan underbygge en sånn tolkning, f.eks. Det kommunistiske manifest og Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, men det fins også materiale som underbygger andre tolkninger.

F.eks det før omtalte skriftstykket Forord til kritikk av sosialøkonomien. Her slår Marx fast at eiendomsforholdene bare er juridisk uttrykk for produksjonsforholdene, og følgelig ikke identiske. Men det han skriver, som for så vidt er mer interessant er følgende: «En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og mye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår for dem er modnet innen rammen av det gamle samfunn selv.» Etter mitt skjønn viser denne setningen at mlm-visjonens tolkning av den såkalte grunnleggende motsigelsen må være feil. Den betyr vel i klartekst at en sosialistisk revolusjon kun er mulig i et fullt utviklet kapitalistisk land, det er ikke nok å tukle litt med eiendomsforholdene, og så erklære sosialismen for innført a la Sovjet. En sosialistisk revolusjon krever fullt utviklede kapitalistiske produktivkrefter, og hva det kan bety skal jeg komme tilbake til.

2. Teorien om den generelle samfunnsutviklingen, dvs teorien om eiendomsformenes utvikling fra fritt marked, via karteller, monopoler, statsmonopol til sosialisme. Denne teorien henger nøye sammen med hvordan man tolker «den grunnleggende motsigelsen». Kun hvis man gjør produksjonsforhold om til tilegnelsesformer blir mlm-teorien om samfunnsutviking meningsfylt. Men selv da er den mangelfull. Den kan f.eks ikke forklare de siste års privatiseringsbølge i de kapitalistiske land, dersom da produktivkreftene ikke har utviklet seg bakover de siste år.

Teorien er også svært vanskelig når det gjelder kommunismen/sosialismens langsiktige målsetning om å få staten til å forsvinne. Teorien nødvendiggjør bygging av en stor, sterk og nærmest altomfattende stat som forutsetning for sosialismen. I tillegg mener jeg det er svakheter i dens ensidige fokusering på kapitalens tendens til sentralisering. Jeg tror det er riktig at det fins en stadig tendens i kapitalen til sentralisering. Men samtidig er det også en tendens til stadig opprettelse av nye kapitalgrupperinger som motvirker den første tendensen. Og konsekvensen av sentraliseringstendensen for eiendomsforholdene er sterkt overdrevet.

3. Kriseteorien. Mlm-visjonens kriseteori (se foran) gått utpå at kapitalistene hver for seg presser lønna ned. Det fører til at markedet blir for lite, arbeiderne har ikke råd til å kjøpe det de selv produserer, og overproduksjonskriser er et faktum. Problemet er altså at det såkalte merverdigapet (profitten) blir for stort.

En innvending som har blitt reist mot denne teorien er at profitten eller merverdien blir satt inn i sirkulasjon igjen, uansett om det er luksusforbruk, investeringer eller noe annet. Markedet forandrer seg, men krymper ikke, det forutsetter at profitten blir trekt ut av sirkulasjonen. Til dette sier mim at det hjelper ikke, for forbruksvaremarkedet er det endelige markedet, og hvis det går ned, og det avgjøres av lønningene, blir det overproduksjonskrise uansett. Jfr Pål Steigans vektlegging i sommerleirheftet 1978:

«Det avgjørende markedet til kapitalistene er de arbeidende massene sjøl.»

Marx deler i Kapitalen bind 2 markedet inn i to avdelinger (Kapitalen, bind 2, side 248, Bo Cavefors forlag): avdeling 1 – produksjonsmiddelsektoren og avdeling 2 -forbruksvaresektoren. Disse sektorene betinger hverandre og den ene kan ikke eksistere uten den andre. Disse eksisterer hele tiden og størrelsen mellom dem kan forandre seg – men ingen av dem er mer endelige eller avgjørende enn den andre. Da måtte man forestille seg at «endetiden» var nær og avdeling 1 – produksjonsmiddelindustrien – kunne opphøre for det var nok forbruksvarer på lager til «endedagen» kom.

Men en annen del av denne teorien kan brukes. Det er sånn at kapitalen flyter til den bransjen som i øyeblikket gir høyest avkastning, noe om ofte fører til overproduksjon innen den bransjen – og følgelig ubalanse i det kapitalistiske systemet. Men den ubalansen klarer, har iallfall klart det til nå, de kapitalistiske land å ta inn igjen.

Innenfor disse problemene om ubalanse i det kapitalistiske systemet tror jeg diskusjonen om plan og marked er viktig. Hvilket av disse to virkemidler, evt blandingsforholdet mellom dem, som fungerer best til å holde et lands økonomi i balanse er avhengig av det aktuelle lands økonomiske utviklingsnivå, og må vurderes konkret. Mlm-visjonens påstander om at plan er sosialistisk og marked kapitalistisk tror jeg ikke har noe hold i virkeligheten.

Alle kapitalistiske land har en mer eller mindre utviklet planøkonomi uten at de er mer eller mindre sosialistisk av den grunn, og hvordan det har gått med de «sosialistiske» lands planer er det ingen grunn til å juble for.

Forvirringen i disse spørsmåla har ofte fått rare konsekvenser. Mlm-teoretikere har f.eks alltid vært negative og skeptiske til såkalte reformvennlige økonomer i de «sosialistiske» land, fordi de som regel alltid har villet redusere planens innflytelse, og da har de endt med en omfavnelse av de etablerte økonomiske teoretikere, samtidig som de har vært imot sosialismen i østblokken og for forandringer.

Mlm-teoretikerne har framholdt planøkonomi som selve kriteriet på sosialisme, men da med det forbehold at den måtte springe ut av folket, eller som Kjersti Ericsson stadig framholder, være demokratisk. Røde Fane nr 4, 1974 slår fast at planen har klassekarakter og i Sovjet er den kapitalistisk, i Kina/Albania derimot er den folkelig. Et lite sitat for moro skyld:

«Hvis vi sammenligner arbeiderklassens forhold til produksjonsmidlene i Sovjet og i Kina/Albania er det slående forskjeller. I Kina/Albania utformes planene for økonomien gjennom svære massediskusjoner, hvor både folkets behov for forbruksvarer og behovet for langsiktig investering i industriell sjølberging … blir diskutert både prinsipielt og konkret. Disse diskusjonene følger den demokratiske sentralismen, hvor arbeiderklassens fortropp, partiet, utformer kursen på grunnlag av partiets nære kontakt med massene. Denne kursen diskuteres og justeres gjennom massediskusjon, og partiet og statsorganene oppsummerer og vedtar planene. Hele tida pågår det en arbeiderkontroll på tre måter, nedenfra og opp, horisontalt, …, og ovenfra og ned osv osv.»

Jeg synes denne troen på planøkonomi ligner mest troen på et trylleformular, og finner lite hold for det i virkelighetens verden.

Finnes det så alternativer? Jeg skal kort peke på noen muligheter. La oss holde fast ved at det finnes en grunnleggende motsigelse mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, men la oss også holde fast ved at tolkningen som sier at en samfunnsformasjon aldri går under før alle de produktivkrefter den er vid nok for, er utviklet, er vår rettesnor. Jeg tolker det sånn at kapitalismen ikke går under før de produktivkrefter den er vid nok for, er fullt utviklet.

Hva er det ved produktivkreftenes utvikling under kapitalismen som gjør dem så eksplosive? Marx har behandlet det i Kapitalen bind 3. Han kaller det kapitalens stigende organiske sammensetning. Marx første forutsetning er at det bare er levende arbeid som skaper merverdi. En maskin bare overfører allerede skapt verdi til nye produkter. Etter hvert som produktivkreftene utvikles forandres de. Kapitalen søker størst mulig profitt, og det oppnås gjennom å gjøre stadig nye oppfinnelser, som mekaniserer produktivkreftene. Dette fører på sikt til at produktivkreftene relativt sett får en stadig større andel maskiner og en stadig mindre andel levende arbeid. Det er altså at maskinandelen i produksjonsprosessen stadig øker, som er kapitalens økende organiske sammensetning.

Hvis man så aksepterer at det bare er levende arbeid som skaper merverdi, må man trekke den slutning at profittmulighetene blir stadig mindre. En slutning Marx trekker og som han skriver 100 sider om i Kapitalen bind 3, under overskriften Profittratens fallende tendens. I dette tilfellet kan man virkelig snakke om en uløselig motsigelse under kapitalismen og at produktivkreftenes utvikling vil sprenge produksjonsforholdene.

Det finnes en lite påaktet retning innen marxismen som tar opp disse problemstillingene, representert ved Kondratieff og Mandel. De inndeler kapitalismen i ulike teknologiske utviklingsfaser, og mener profittraten har sunket i takt med disse fasenes utvikling. I følge disse teoriene kan man etter min mening forklare f.eks kapitalismens relativt stabile utvikling i etterkrigstiden, og den turbulens vi ser i dag.

Etter krigen hadde man en teknologisk utvikling og akkumulasjonsmodell, basert på industrielt lagede forbruksvarer. Produksjonsvolumet ble stadig utvidet, og den teknologiske utviklingen forandret ikke den organiske sammensetningen i stor grad. Så kom man i en fase hvor markedene var relativt mettet på hvitevarer, tv-er, biler osv, og det var tendenser til stagnasjon. Da banket datarevolusjonen på døren, og en ny teknologisk revolusjon var på gang. Det spesielle ved denne teknologiske revolusjonen var at den forandret den organiske sammensetningen voldsomt. Maskinandelen i produksjonsprosessen føk i været. Datamaskiner, roboter, digitalteknikk osv kan være stikkord her.

Det er fruktene av den revolusjonen vi ser nå. Permanent arbeidsledighet, problemer med å opprettholde profittraten i nesten samtlige kapitalistiske land, den voldsomme veksten i «uproduktive» kontorarbeidsplasser osv. Denne økonomiske tradisjonen har aldri hatt noen plass innenfor mlm-visjonen, men jeg tror at en analyse av kapitalismen og en ny sosialismeforståelse må bygges på denne tradisjonen innen politisk økonomi.

Dersom vi gjør det, vil vi komme ut med ganske andre svar på en rekke sentrale spørsmål enn de mlm-visjonen gir oss. Det gjelder spørsmål som forholdet plan-marked, statlig-privat, revolusjon i tilbakeliggende land, revolusjon i ett land, hvordan en sosialistisk økonomi bør bygges osv. Det skadelige ved mlm-visjonens politiske økonomi er at den på en måte har presentert sin analyse av kapitalismen som ferdig utviklet, og derigjennom lagt lokk på diskusjonen om disse problemene. Noe som har vært katastrofalt for videreutviklingen av marxismen.

av Trond Andresen

Mennesket lever ikke av brød alene, de vil også være med og bestemme. Men hverken østeuropeisk «sosialisme» eller vestlig kapitalisme duger! Vi trenger et program for en ny type demokrati.

Den såkalte sosialismen har falt sammen i Øst-Europa. Det er bra at folk gjør oppstand mot udemokratiske og udugelige ledere. Men makthaverne i de vestlige land sier at dette viser kapitalismens overlegenhet. Har de egentlig grunn til å triumfere? – De vestlige lands velstand forutsetter fortsatt utnytting av verdens fattige land, med sult og økologisk krise som resultat. Og sjøl i de mest velstående industriland øker samfunnsproblemene. Det ser vi også i Norge. Et økende mindretall av befolkninga lever i sosial nød. Stor arbeidsløshet, som svarer til den som oppsto i andre rike land på 1970-tallet, ser ut til å bli en varig tilstand også hos oss. Offentlig velferd bygges ned: Skolegang, helsevesen, omsorgsapparat er ikke lenger en selvfølge i de såkalte velferdssamfunn. Makthaverne som er ansvarlige for denne utviklinga finner vi i store bedrifter, finansvesen, byråkrati og blant toppene i de etablerte politiske partiene. De sier at forverringene er nødvendige. Hva skyldes så denne enighet blant de mektige om at folk flest må finne seg i at alt må bli verre? Hvorfor dette råkjøret for å redusere utgifter til områder som mange mener vi tvert i mot burde prioritere? Gjør makthaverne dette fordi de er onde?

Forklaringa er heller at de mektige er del av et system som løper løpsk. Norge og verdens øvrige land blir dratt mer og mer inn i den desperate internasjonale konkurransekampen. Hele verden er et marked, og alle kjemper mot alle. I dette verdensmarkedet blir det stadig mindre kjøpekraft i forhold til verdens produksjonskapasitet. Dermed får ikke bedriftene solgt alt det de produserer. Dette misforholdet har oppstått fordi makthaverne i hvert land kappes om å gi egne kapitaleiere større fortjeneste for å styrke dem i kampen mot bedrifter i andre land. Metoden er å redusere befolkningas kjøpekraft og offentlige velferd, slik at en større del av verdiene som skapes, kan tilfalle bedriftene. Bedriftene senker også sine utgifter ved å sparke folk eller holde lønna nede. I tillegg sparer de ved å unnlate å gjennomføre nødvendige miljøtiltak. Pengene går i stedet til investeringer for produksjon med færre ansatte. Den enkelte regjering eller kapitaleier tenker ikke på de samfunnsmessige følgene av en slik framferd: Verdens folkemasser kan ikke kjøpe den økende overflod av varer og tjenester som tilbys, sjøl om behovet for mange av varene er skrikende. Og bedrifter som av denne grunn ikke selger nok, går over ende. Enda flere mister arbeid og inntekt. Misforholdet mellom produksjonskapasitet og kjøpekraft forsterker på denne måten seg sjøl.

Gjør et eksperiment: Spør en innbitt tilhenger av markedsøkonomi om hvordan dette problemet skal løses! Du vil for det første oppdage at han ikke har tenkt over problemet. Du vil deretter oppdage at han ikke har noe svar når han får tenkt seg om.

Også i Norge er makthaverne tvangsmessig opptatt av å legge forholdene til rette for de store finans- og eksportkonserner, slik at de kan tjene mest mulig, gjerne ved utflagging til andre land. Samtidig får utenlandske selskap, som en del av det internasjonale spillet, lov til å kjøpe opp norsk produksjon. Dette betyr ofte nedlegging, etter at norske bedrifters kunnskaper og marked er overtatt av de utenlandske kjøpere. Makthaverne lar norsk produksjon av nyttige produkter til eget forbruk gå dukken. De angriper norsk matproduksjon i en situasjon hvor verdens samlede matvareproduksjon er i ferd med å bli for liten. De utsetter nødvendige miljøtiltak i redsel for å svekke norske kapitaleiere i den stadig mer nådeløse internasjonale konkurransen. De reduserer også velferdsgoder, helsevesen, utdanning, offentlig forbruk på ordre fra storkapitalen. De bygger opp en stor statlig formue som de nekter å bruke til folkets beste i Norge, på tross av at denne formuen er skapt av det samme folket.

Et større og større B-lag i befolkninga får melding om at de er for unge, for gamle, for lite effektive, for kravstore, bosatt på galt sted, med foreldet yrkeserfaring. Trygde- og sosialbudsjetter svulmer fordi flere og flere settes utenfor. Det er liksom ikke bruk for folk lenger. Vanlige mennesker er ikke en ressurs, men en belastning i makthavernes øyne.

De nåværende herskere sier vi ikke har noe valg. Men vi mener at det finnes et alternativ. Her skal vi legge fram et forslag til et program. Det består av to deler, og begge er like viktige for at programmet skal kunne lykkes. De to delene er en ny type demokrati og en ny type økonomi.

Men først, en advarsel: De nåværende samfunnssystemer, enten det er vestlig kapitalisme eller østlig byråkratisk sosialisme har det til felles at de klarer seg uten aktiv deltaking fra folk flest. Ikke nok med det: De er avhengige av at folk forholder seg politisk passive, slik at alt kan fortsette som før. Med vårt program stiller det seg annerledes:

Vårt program vil ikke kunne gjennomføres uten økt samfunnsinteresse og deltaking fra folk flest.

Det vil du skjønne når du leser avsnittene om demokrati og økonomi under. Vårt program bygger på et grunnleggende optimistisk menneskesyn, nemlig at folk flest gjerne vil jobbe i lag for å forbedre samfunnet hvis de merker at det nytter.

Hva om vi tar feil? Mener du at folk flest er sløve og uinteresserte uansett, fordi dette er bygget inn i «menneskets natur»? Eller at mennesket er født ondt og egoistisk, og at det er lite å gjøre med det? I så fall kan du bare glemme våre forslag. Da er menneskeheten dømt til å fortsette under herskere som meler sin egen kake og lar jorda gå under.

Mange vil hevde at økonomien er det viktigste for at folk skal ha det godt i et samfunn: Det har ingen hensikt å snakke om medbestemmelse hvis du mangler det nødvendige for å klare deg i dagliglivet. Nå er ikke økonomien noe mål i seg sjøl, slik man får inntrykk av gjennom den daglige innstrammings- og nedskjæringspropagandaen. Økonomien er bare et redskap for å skape et godt liv for menneskene. For at dette redskapet skal fungere godt, trenger vi et velutviklet demokrati, noe som vil framgå etter hvert. Hvis folk flest er passive og sløve, går også økonomien dårlig.

Men demokrati er også nødvendig av en annen og viktigere grunn: Mennesket lever ikke av brød aleine, men vil også være med å bestemme. Alt for mange maktpersoner, både kommunister og tilhengere av kapitalismen, har betraktet demokrati bare som et nødvendig onde for å få «massene» til å oppføre seg som de sjøl har ønsket.

Med disse innledende orda er tida inne til å presentere programmet, og vi begynner med –

1. En ny type demokrati – direkte demokrati og folkeavstemninger

Vi vil at langt flere avgjørelser skal tas direkte gjennom diskusjon og avstemning blant dem det angår. Dette kaller vi direkte demokrati. Dette skal brukes ikke bare i storsamfunnet, men også på den enkelte arbeidsplass, i lokalsamfunnet, i bydelen.

I dag er det mange som mener at avgjørelser tatt ved folkeavstemning er farlige greier. Hva hvis folket opptrer uansvarlig, spør de. Vi svarer at det er ingen annen utvei enn å stole på at folk flest vil gå inn for beslutninger som er gode for samfunnet, i hvert fall når de har fått høre alle synspunkter og det er gjennomført en demokratisk diskusjon. Og uansett må folk ha retten til å feile og lære av det. Ved å legge langt flere avgjørelser ut til folkeavstemning, vil den enkelte bli gjort medansvarlig for samfunnsutviklinga. Dette er nødvendig for å aktivisere de som nå ikke deltar i samfunnslivet. Og dessuten: Synes du de beslutninger som i dag tas av byråkrater, heltidspolitikere og næringslivstopper er så kloke at det ikke trengs et bedre system?

Direkte demokrati på arbeidsplassen og i lokalsamfunnet kan foregå ved allmøter og uravstemning. Når det gjelder direkte demokrati i større skala, slik som i kommuner eller på landsbasis, er dette meget enkelt å gjennomføre ved hjelp av moderne datateknologi (se lenger ned). Det finnes i dag ingen tekniske, økonomiske eller praktiske innvendinger mot utstrakt bruk av direkte demokrati på alle nivåer i samfunnet.

Ledere er et nødvendig onde. Sjøl om langt flere avgjørelser skal fattes ved hjelp av direkte demokrati og ikke av små og store sjefer og byråkrater slik som nå, trenger vi ledere. Hvorfor det?

– I et moderne samfunn er vi avhengige av hverandre. Et nettverk av bedrifter og samfunnsorganer skal samarbeide, og hvis det gjøres feil et sted i nettverket, forplanter det seg til andre deler. Etterhvert som arbeidsdeling og spesialisering øker, blir avhengigheten større. Vi tvinges med andre ord til å samarbeide på organisert vis. Og enhver organisasjon må ha personer som kan ta løpende avgjørelser og ha ansvar – altså ledere. Det gjelder overalt, i bedrifter, fagforeninger, regjering og borettslag. Vi må altså trekke den slutning at i et moderne samfunn må vi ha ledere, representanter, folk som er tildelt myndighet, for at samfunnet skal fungere. Men – «makt korrumperer» – dette er en bitter lærdom som folk har fått kjøpe dyrt i alle slags samfunn i historien – også de som har kalt seg arbeiderstyrte og sosialistiske. Sjøl de mest velmenende lederskikkelser har gang på gang vist at når de får makt, glemmer de fort folket de egentlig skulle tjene.

Historien viser også noe annet: Massene har alltid latt seg forføre og manipulere av lederne. Folk vil helst tro det beste om de som bestemmer. Mange har til og med, med god hjelp fra media, en tilbøyelighet til å dyrke noen av samfunnets lederskikkelser som en slags supermennesker.

Så godtroende er nå engang folk, sier pessimistene, og slik vil det alltid være. Men det tror ikke vi, da hadde vi ikke lagt fram vårt program for et annet og bedre samfunn.

Vi vil altså ha både direkte demokrati og skikkelig kontroll med ledere. Hva må til for å få til dette i praksis? La oss begynne med –

1.1 Det representative systemet og kontrollen med ledere

Det nye samfunnet må ha kommunestyrer, nasjonalforsamling, regjering. Vi vil ikke forkaste det representative systemet, men gi det et annet innhold. Våre forslag er: Kommune- og stortingsrepresentanter skal velges som enkeltpersoner, og stå personlig ansvarlig overfor sine velgere. De skal ikke kunne dekke seg bak en partigruppe. Hvem som helst skal kunne stille til valg, hvis hun eller han kan legge fram et lovfestet antall underskrifter til støtte for dette. På denne måten vil man kunne velges uten å måtte være knyttet til et parti. Nå vil det sjølsagt eksistere politiske partier. De kandidater som ønsker det, kan stille i tilknytning til et bestemt parti. Men kandidaten skal også da være personlig ansvarlig overfor velgerne.

Tilbakekalling av folkevalgte i valgperioden: Alle som har stemt på en representant har rett til å være med på å avsette representanten, når som helst i perioden. Man kan f.eks ha en regel som sier at hvis 10 % av de som har stemt på en representant krever det, skal det stemmes over om representanten får fortsette i den folkevalgte forsamlinga.

Offentlig logg for folkevalgte representanter: De skal ha lovfestet plikt til å føre dagbok over sine politiske handlinger. Og deres stemmegiving skal bokføres. Disse opplysningene skal være tilgjengelige for alle, slik at man ved neste valg kan vurdere personen ut i fra hva han eller hun har gjort, ikke prat og løfter om hva som skal gjøres.

Ingen offentlig partistøtte. Partiene må finansieres av medlemskontingenten og gaver fra enkeltpersoner. Partiregnskap skal revideres av offentlig godkjent revisor, og samfunnet skal sette en øvre grense for hvor mye penger et partiapparat skal kunne bruke.

Lovfesting av arbeiderlønn til heltids folkevalgte og regjeringsmedlemmer. I den grad representanten arbeider mer enn normal arbeidsdag, skal representanten dokumentere dette med timelister slik som vanlige mennesker må dokumentere sin overtid, og så få betalt for sin faktiske overtid. Slutt på systemet med frynsegoder og privilegier til politikere ut fra vanskelig målbare påstander som «folk vet ikke hvor mye vi har å gjøre», «du vet ikke hvilket ansvar jeg har» og lignende.

Rotasjon på folkevalgte verv, regjeringsposisjoner, toppstillinger i byråkrati, bedrifter, media. Ingen person er uunnværlig, spesielt ikke i et land med så god allmennutdanning som Norge. Skolering av mange til lederverv gjør det mulig å lovfeste f.eks. fem år som øvre grense for å sitte i en maktposisjon før man må overlate roret til en etterfølger. Hva som er «maktposisjoner», defineres i forskrifter gitt av samfunnet, og vil typisk være direktør i større bedrift eller institusjon, ledende byråkratstilling, heltidspolitiker. De neste fem år er man i en slags «maktkarantene», og får tilbringe tida i en annen stilling, og med opplæring av nye ledere. Ingen unntak skal gjøres, hverken for statsminister eller høyesterettsdommer.

Disse forslagene vil møte massiv motbør fra dagens såkalte samfunnselite: «Noe så ineffektivt», «ingen vil ta lederverv under slike vilkår» vil de jamre seg. Det får ikke hjelpe. Hederlige mennesker med talent vil utmerket godt kunne stille til lederverv under slike vilkår. Så får streberne gi opp drømmen om maktstillinger og heller ta seg en vanlig jobb. Vi ønsker ikke strebere i maktstillinger, uansett hvor «dyktige» og uunnværlige de påstår at de er. Vi trenger dem heller ikke, for det finnes nok av hardt arbeidende og flinke idealister til å fylle alle nødvendige lederposisjoner i et nytt demokratisk Norge.

1.2 Folk kan bare utøve makt hvis de blir oppmuntret til å bruke sine rettigheter

Punktene over representerer en revolusjon i forhold til de nåværende representative system. De er nødvendige forutsetninger for et ekte demokrati. Men det er ikke tilstrekkelig med slike endringer for at vanlige mennesker skal sikres makta i samfunnet: Folk må også motiveres til å bruke sine rettigheter. Derfor disse tiltakene:

Skolering i politikk og økonomi organiseres med utgangspunkt i arbeidsplasser og lokalsamfunn. Alle skal ha rett til å bruke noen timer av sin betalte arbeidstid per måned til å skolere seg i samfunnsspørsmål, til å skaffe seg kunnskaper og sjøltillit.

Lovfestet rett til å nedsette grupper valgt på arbeidsplassen eller i lokalsamfunnet som kan oppsøke forskjellige deler av byråkrati, kommune, statsapparat og kreve informasjon og begrunnede svar i omstridte saker. Rotasjon på vervene slik at de fleste før eller siden får forsøkt seg på slike oppgaver.

Allmøter av arbeidere og funksjonærer i den enkelte bedrift velger og skifter ut sine sjefer. Når sjefer kommer utenfra, skal de godkjennes av de ansatte. Dette skal også gjelde i statseide bedrifter og institusjoner. (Mer om dette i avsnittet lenger bak om økonomi.)

Full ytringsfrihet på jobb. Rett til å henge opp oppslag, skrive i bedriftsavisa, telefonere, bruke bedriftens kontorutstyr. Dette skal gjelde for enhver ansatt. Eventuelt overforbruk eller misbruk av disse frihetene håndteres av de ansatte sjøl, ved at de tar opp dette med kolleger som måtte misbruke slike rettigheter.

Lignende forhold som på bedriftene skal også gjelde i skoler, på universitetene, i andre offentlige institusjoner og etater.

1.3 Folk må ha overskudd til å delta i samfunnslivet

For å engasjere seg i samfunnet trengs tid og fysisk overskudd. Derfor er en rekke endringer som ikke går direkte på politiske rettigheter, men på sosiale forhold, også nødvendige vilkår for vanlige menneskers maktutøving i samfunnet. Slike endringer trengs spesielt for kvinnene som har det tyngste arbeidet og minst fritid, fordi de har hovedansvaret for det private omsorgsarbeidet og en annenrangs stilling på arbeidsmarkedet. Vi foreslår:

Seks timers arbeidsdag, gratis daghjem og fritidshjem, arbeidsplasser der folk bor, et velutbygget kollektivnett, vil gi folk tid og overskudd til å engasjere seg i samfunnsspørsmål. Spesielt gunstige arbeidstids- og fraværsordninger fysisk harde og ensformige jobber må også til.

Gratis og velutbygget helsevesen, med stor vekt på desentraliserte helsestasjoner, bedriftshelsetjeneste og forebyggende arbeid, vil gi det helsemessige grunnlag for aktiv deltaking i samfunnslivet.

Relativt likt lønnsnivå over hele fjøla gjør at ingen skal måtte jobbe mer enn andre for å dekke de mest nødvendige behov. Målt med 1991-kjøpekraft foreslår vi lovfestet minstelønn kr 170.000 og lovfestet maksimumslønn kr 340.000.

En del av disse tiltakene koster mye, og krever derfor en god samfunnsøkonomi. Dette er behandlet i avsnittet om en ny type økonomi lenger bak. (Ikke gjengitt i Røde Fane, red. anm.)

1.4 Makt og media

Adgang til media er avgjørende for folks mulighet til å utøve makt i samfunnet. Aviser, radio og fjernsyn er nervesystemet i et moderne samfunn. Og etter hvert som samfunnet blir mer avhengig av informasjonsformidling, blir media viktigere. Derfor må vanlige mennesker gis makt i media. Vi foreslår følgende tiltak:

Etter nærmere spesifiserte regler skal en hvilken som helst spontant organisert gruppe med et fastsatt antall underskrifter i ryggen ha krav på å slippe til i aviser, radio eller tv med spalteplass og under vilkår som gjør det mulig å fremme sitt syn, slik at det når mange lesere, lyttere, seere. Jo flere underskrifter, jo bredere plass skal man ha krav på. Gjennom slike underskriftsaksjoner kan man også kreve at maktpersoner skal møte underskrivernes talspersoner til debatt i media, og media skal da ha plikt til å arrangere slike konfrontasjoner. Mediene skal også slippe til kritikk av seg sjøl når dette kreves.

Redaktører velges av de ansatte i avisa/radioen/fjernsynet. Redaktører velges på åremål, dvs tilbake til vanlig journalistisk arbeid etter en periode.

Avgifts- og skatteregler skal gjøre det mulig med likeverdige forhold mellom konkurrerende aviser, radioer, tv-stasjoner. Nei til rike og overmektige monopoler. Derfor foreslår vi beskatning av aviser som har svært store opplag og overføringer til mindre media. Fram for mangfold!

Reklame i betydningen produktinformasjon vil også eksistere (i langt mindre omfang, og underlagt strengere etiske regler enn nå!) i det nye samfunnet. Men annonsører skal ikke påvirke hvilke media som skal vokse og hvilke som skal gå tilbake, og dermed utgjøre et press på redaksjonen. Ytringsfriheten skal ikke påvirkes av salgsinteresser slik som i dag. Dette løses ved at reklamen formidles via mellomledd som fordeler reklamen på alle media i et område, etter nærmere fastsatte regler. Det skal ikke være mulig for annonsørene å styre alle sine annonser til et lokalt annonsemonopol.

1.5 Data i demokratiets tjeneste

Datateknologien vil gjøre det langt lettere å organisere et nytt og bedre demokrati. Noen detaljer om hvordan dette kan skje:

Gjennom nye typer telenett vil en dataterminal med skjerm bli like vanlig som en telefon i norske hjem. Man kan i framtida sitte hjemme og søke i såkalte databaser for å finne ut hva en folkevalgt har foretatt seg før man stemmer på vedkommende ved neste valg. Men slike databaser kan omfatte langt mer enn det: Statistikk, samfunnsøkonomi, avisartikler, leksikon, bokregister, data om andre nøkkelpersoner. Og dette vil bli så enkelt å bruke at alle som kan bruke telefon i dag, kan gjøre dette i framtida. Søkingen foregår automatisk etter enkle anvisninger fra brukeren. Bare den informasjon man er ute etter, vil bli hentet fram – på noen sekunder eller minutter. Virkeligheten blir altså stikk motsatt av den vanlige pessimistiske påstand om at «det blir så mye informasjon at mennesket står maktesløst fordi det er umulig å finne fram».

Et annet poeng med et slikt datasystem er at alle kan øve innflytelse på en enkel måte. Tenk deg at hver enkelt innbygger velger seg sjøl en hemmelig tallkode som er kjent bare for den enkelte og for et landsomfattende datanett (svarer til bankkortsystemet i dag). Ved å taste inn denne koden og sitt personnummer kan man legitimere seg overfor datanettet og f.eks. sette sitt navn under en landsomfattende underskriftkampanje for et bestemt forslag. Dette forslaget (med underskrifter) kan ligge tilgjengelig i dataanlegget over en periode, slik at initiativtakerne har rimelig sjanse til å måle oppslutningen om det. Et slikt system med personlig kode gjør det også mulig å gjennomføre folkeavstemninger raskt og billig i alle saker man måtte ønske.

I datanettet er det også tilnærmet ubegrenset kapasitet til å holde en debatt gående om hva som helst. Ingen arrogant redaktør som sier at «saken er utdebattert» eller «innlegget har en slik form at det neppe vil tjene diskusjonen» eller «vi har ikke plass».

Så langt om et nytt demokratisk system. Hvis dette blir gjennomført, vil det bety våkne og aktive innbyggere. Dette gjør det mulig også å få økonomien til å virke etter de retningslinjer som vil bli presentert nedenfor. Og når økonomien virker etter forutsetningene, har vi råd til de tiltakene som allerede er skissert i forbindelse med et nytt demokrati. Demokrati og økonomi er altså gjensidig avhengige av hverandre, og støtter opp under hverandre.

Dette var den første delen av Trond Andresens alternative program, som altså kommer i hefteform i løpet av sommeren. Han vil gjerne korrespondere med folk som har innvendinger eller forslag. Adresse er: Trond Andresen, Balders vei 3A, 7033 Trondheim.

av Arnljot Ask

Den Gamle Orden i den imperialistiske leiren er en saga blott. USAs gamle hovedrival har klappa sammen og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form.

USAs gamle hovedrival har klappa sammen, og er nå helt prisgitt sine konkurrenter for å kunne komme på føttene igjen i en ny form. Dette har skapt en situasjon hvor en nyordning imperialistmaktene seg imellom presser seg fram. Bush sitt prosjekt med Ny Verdensorden må sees i denne sammenhengen. USA prøver å utnytte situasjonen til å befeste sin ledende rolle også overfor de nye, brysomme rivalene sine; Japan og Tyskland. Det som kort og godt skjer er en innbitt kamp for en omfordeling av verden på grunnlag av nye styrkeforhold, slik leninismen hevder vi vil få i sånne situasjoner. Den gevinsten USA fikk gjennom Golfkriginitiativet har imidlertid ikke etablert noen slik Ny Orden. De tok et viktig åpningsstikk. Men både mellomspillet og sluttspillet gjenstår.

Sammenbruddet for Sovjet har også, i første runde, gitt USA og de andre imperialistmaktene friere hender i undertrykkinga av den tredje verden. Slik sett har kampen om Ny Orden imperialistmaktene seg imellom i første omgang ført til å styrke imperialistsiden i det vi regner som den viktigste motsigelsen i dagens verden; verdens undertrykte folk og nasjoner – imperialismen. Med andre ord: I global sammenheng er det altså snakk om å konsolidere Den Gamle Verdensorden. Dette er også i pakt med det imperialismeteorien forutsier; en nyordning forutsetter en omfordeling av koloniene i pakt med det nye styrkeforholdet. Sett fra den tredje verden sin side er da dette også ganske åpenbart. Golfkrigen illustrerte det tydelig.

Med et slikt perspektiv på omveltningene som nå skjer, blir det viktig å se på hva slags kraft den tredje verden i tida framover vil bli i den anti-imperialistiske kampen. Ikke bare for å danne seg en mening om hva som vil skje, men i første rekke for å skape oss et holdbart grunnlag for det anti-imperialistiske arbeidet i vårt eget land.

Etter andre verdenskrig er det den tredje verden sjøl som har ytt den sterkeste motstanden mot imperialistmaktene, og påført både USA og Sovjet betydelige tap. Har detta endra seg med det som har skjedd i det siste ? Vil den i dagens situasjon være i stand til igjen å komme på offensiven mot undertrykkinga? Vil den kunne utnytte de nye motsigelsene i imperialistleiren til å svekke fienden og styrke sine egne posisjoner?

Når vi skal drøfte disse spørsmålene, kan det være nyttig å ha den historiske utviklinga i bakhodet. Derfor først noen tilbakeblikk:

Avkolonialiseringsprosessen

Frigjøringskampene mot de gamle koloniherrene de første tiåra etter andre verdenskrig dro nytte av flere forhold; de antikoloniale kreftene i landet og internasjonalt (ikke minst spilte frigjøringa av Kina en viktig rolle, både som inspirasjonskilde og som reell støttespiller i den antiimperialistiske kampen), det faktum at de gamle kolonimaktene England og Frankrike kom ut av krigen som annenrangs imperialistmakter, og at rivaliseringa mellom USA og Sovjet kunne utnyttes.

Utviklinga viste at det var det indre grunnlaget som avgjorde om et land virkelig klarte å skaffe seg en viss uavhengighet etter at kolonistatusen var opphørt.

De aller fleste kom inn i et nykolonialt forhold i et økonomisk verdenssystem bygd opp på USA sine premisser, men hvor også noen av de gamle kolonimaktene fortsatte å ha stor innflytelse i «sine» områder etter den formelle frigjøninga. Det økonomiske systemet i landet ble ikke forandra i særlig grad, og de nye makthaverne var i mange tilfeller i hovedsak marionetter for imperialistmaktene.

Enkelte land ble sterkt avhengige av Sovjet. Enten det var et ideologisk grunnlag for det, fordi de så på Sovjet som et i hovedsak anti-imperialistisk land som ville gi ubunden støtte, eller fordi makthaverne kort og godt søkte støttespillere for sin maktbasis. Ofte finner vi også at begge disse forholdene virket inn.

Et eksempel hvor det første dominerer, er Vietnam. Sjøl om de i mesteparten av frigjøringsfasen bygde på prinsippet om «egne krefter» som det grunnleggende, gikk de inn i et avhengighetsforhold i gjenoppbyggingsfasen etter frigjøringa. Det var flere faktorer som bidro til dette, og også gjorde det forståelig, uten at jeg har skal gå grundigere inn på dette. Men frigjøringskampen i Vietnam var så langvarig og mobiliserte folket så grundig, at det nasjonale grunnlaget for den sosialistiske samfunnsordninga der ikke ble utrydda av avhengighetsperioden. Derfor er det ennå ikke avgjort hva som vil bli utfallet nå, når Sovjet-tilknytninga faller bort.

Jeg vil også plassere Cuba i denne båsen. Men om Cuba etter hvert gjorde seg for avhengig av den «arbeidsdelinga» Sovjet satte opp for sine medspillere, har aldri Cuba vært politisk «i lomma» på Sovjet. De har ofte kjørt sitt eget løp i forhold til frigjøringsbevegelser og revolusjonære bevegelser i andre tredjeverdenland – spesielt i Latin-Amerika. De støttet geriljakamp, mens Sovjet la vekt på å pleie forbindelser også med gorillaregimer som f.eks i Argentina. Det er også for enkelt å si at Cuba var Sovjets forlengede arm i Afrika, som i Angola. Også det at den cubanske revolusjonen var et sjølstendig nasjonalt oppgjør med USA-imperialismen, gjør at Cuba har en stor grad av politisk-ideologisk sjølstendighet i forhold til Sovjet. Når jeg likevel plasserer dem i «avhengighetsbåsen», skyldes det de økonomiske forholdene; arbeidsdelinga med Sovjet og Øst-Europa og følgene det fikk for den økonomiske strukturen på sjølve Cuba.

Eksempler på den andre kategorien Sovjet-avhengighet mener jeg Etiopia under Mengistu var, og Afghanistan. Begge disse landa har riktignok ført en retorikk som har plassert dem politisk i bås med Sovjet også. Men i motsetning til både Vietnam og Cuba er denne ikke så grundig knytta til frigjøringskampen mot kolonimakta. Den er forbundet med fraksjonskamper og kupp innenfor statsledelsen. Styrene er også basert direkte på militær støtte fra Sovjet. For denne gruppa land er det ikke nødvendigvis slik at de har satsa på å bygge opp en intern økonomi etter Sovjetmodellen, sjøl om de har kalt seg sosialistiske og endog marxist-leninistiske. Regimene i denne kategorien var totalt avhengige av Sovjets støtte. Landet som sådant hadde ikke noe sterkt sosialt grunnlag for politikken som ble ført. Regimene der har derfor stort sett falt sammen etter at Sovjet trakk seg tilbake.

Sjøl om et flertall av landene i den tredje verden gikk inn i nye avhengighetsforhold til USA, de gamle kolonimaktene og Sovjet, var den formelle avkoloniseringa et framskritt historisk sett. De politiske, og ofte militære, kampene styrka sjølbevisstheten og anti-imperialismen til folkene. Erfaringene kan utnyttes i de nye kampene som vil komme. Imperialismen har ikke klart å plassere disse landene inn i et varig, frivillig avhengighetsforhold til seg. Som jeg kommer tilbake til mot slutten, er dette systemet på vei inn i en ny kritisk fase.

Offensiv for sosialismen

Den største utfordringa for imperialismen i denne perioden kom sjølsagt fra de landene som etter frigjøringskampen klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen. Ikke først og fremst fordi de brøyt ut av det kapitalistiske verdensmarkedet. Men fordi de kom til å spille en viktig rolle som inspiratorer for den anti-imperialistiske kampen, og også kampen for sosialisme, i sin alminnelighet. Det viktigste landet her er sjølsagt Kina. Men også Cuba og Vietnam spilte en slik rolle, sjøl om den ble svekka da de gikk inn i avhengighetsforhold til Sovjet. Kampuchea i Røde Khmer-perioden og i stor grad Nord-Korea brøyt også ut av det imperialistiske systemet og bygde opp samfunnssystemer på egne grunnlag. Kampuchea-eksperimentet ble så kortvarig, så innadvendt og utsatt for så sterk motoffensiv fra imperialismen at det fikk relativt lite ringvirkninger. Men en allsidig vurdering av den strategien som ble fulgt gjenstår å gjøre ennå. Siste kapitlet i frigjøningskampen der er heller ikke skrevet ennå. Det nord-koreanske eksemplet er også for dårlig studert av norske kommunister. Hva slags virkning det har hatt på frigjøringskampene i andre tredjeverdenland, tør i alle fall ikke jeg nå å gi meg ut på noen helhetsvurdering av.

Erfaringene fra frigjøringskampene, og oppbyggingsfasen etterpå, til disse landene som klarte å skaffe seg en viss uavhengighet fra imperialismen, fikk stor innvirkning på frigjøringskamper i land som fortsatte som halvkolonier. Folkekrigsstrategien ble fulgt opp i land som Filippinene, Thailand, Myanmar (Burma), India, Palestina, Zimbabwe, Vest-Sahara, Eritrea og Etiopia, El Salvador, Nicaragua m.fl. Denne anti-imperialistiske kampen var ikke bare en kamp for likeverd og fredelig sameksistens med landene som representerte kolonialismen. Den satte direkte opp på dagsorden at det imperialistiske verdenssystemet måtte styrtes og gikk inn for å bygge opp sosialistiske samfunn i sine land. De uavhengige landa i den tredje verden og frigjøringsbevegelsene som fulgte deres strategi, ble dermed sentret for den sosialistiske verdensrevolusjonen i denne perioden. Det fikk sjølsagt følger for den kommunistiske verdensbevegelsen. De nye kommunistiske partiene og organisasjonene som voks fram i Vesten, anerkjente den ledende rolla til den tredje verden. AKP formulerte dette i sine prinsipprogram med at frigjøringskampen i den tredje verden var hovedkrafta i den proletariske, sosialistiske verdensrevolusjonen i vår tid. Dette var et riktig standpunkt og tjente kampen for sosialisme, også i vårt eget land.

1980-åra: større utbytting, breiere motstand

1980-åra er sett på som «det tapte tiåret» for den tredje verden. Dette er ikke bare et uttrykk for at de vestlige brillene ikke lenger så kampkrafta til den tredje verden. Sosialismen og den tredje verden sin frigjøringskamp fikk flere reelle tilbakeslag i dette tiåret. Det som slo ut sterkest var endringene i Kinas politikk overfor frigjøringsbevegelsene. Den linja som ble valgt for å styrke Kina, førte til at Kina begrensa hjelpa til flere frigjøringsbevegelser, fordi de la vekt på å bedre forbindelsene på statsplanet. Det kan sjølsagt diskuteres hvor mye en kan klandre Kina for i flere av disse tilfellene. Om det ikke heller var slik at dette avdekka svakheter i det indre grunnlaget til flere bevegelser? Den frigjøringsstrategien Kina sto for, la jo vekt på at de revolusjonære og anti-imperialistiske kreftene måtte basere frigjøringskampen på egne styrker. Støtten utenfra skulle være supplement. Men likevel er det naturlig at frigjøringsbevegelsene i f.eks Thailand og Myanmar (Burma) fikk tilbakeslag, når Kina gikk inn for aktivt å pleie forbindelsene til statsledelsene i disse landene.

Omlegginga av den sovjetiske strategien mot slutten av 1980-tallet hadde også en lignende effekt på enkelte frigjøringsbevegelser – de som prøvde å spille på motsigelsene mellom USA og Sovjet til å skaffe seg sovjetisk materiell støtte. Det ble etter hvert ikke noe særlig å hente her lengre.

Likevel holdt, som vi skal se nærmere på nedenfor, de fleste klassiske frigjøringskampene bygd på folkekrigsstrategien stand gjennom 1980-tallet. I mye større grad enn det inntrykket som er skapt i vår del av verden. Ved siden av usjølstendige partier i den tredje verden, var det de som jo allerede i utgangspunktet var kommunistiske minoritetsbevegelser i Vest, som tålte linjeskiftet i Kina og fokuseringen på den lidende tredje verden dårligst. De partiene som ikke hadde greid å skaffe seg en egen sosial basis for sin virksomhet, gikk stort sett i oppløsning. Men også mer sjølstendige partier, som AKP, fikk merke motvinden når forbildet blekna og borgerlige ideologiske strømninger kom på offensiven.

Bildet av den lidende tredje verden var sjølsagt ingen fiksjon. Den materielle situasjonen til den tredje verden ble forverra gjennom 1980-åra. Det gjelder både på det reint økonomiske planet, illustrert av gjeldsplyndringa, og ved at sult og nød ble forsterka gjennom de økologiske katastrofene som imperialismen påfører den tredje verden. Det kampen sto om her i Vesten, var hvilke politiske utslag dette skulle få i opinionskampen.

Det var helt riktig av progressive i land som Norge å bruke krefter på å sette et skarpt lys på denne utarminga av verdens flertall. Bidra med analyser og anti-imperialistisk propaganda for å motvirke den veldedighetsideologien som borgerskapet f.eks prøvde å påføre den omfattende «Aid»-bevegelsen som utvikla seg rundt ungdomskulturen. Det var nødvendig å være på denne banen. Tida har vist at det dreide seg om å være med på å utvide den sosiale basisen for anti-imperialismen. Fordi det ikke har latt seg gjøre å skjule, spesielt for nye store ungdomsgrupper, at denne utarminga har med imperialismen å gjøre. At vi ikke samtidig godt nok klarte å få fram i lyset at den tredje verden, midt oppe i elendigheten, fortsatt var hovedkrafta i kampen mot dette menneske- og naturfiendtlige systemet, er en annen sak. Vi kunne sannsynligvis gjort noe mer med det. Fordi, som vi skal se, det var et faktisk grunnlag for det i virkeligheten i den tredje verden.

Hvis vi nemlig ser på hva som foregikk av anti-imperialistisk kamp i den tredje verden i 1980-åra, vil vi finne at den er ganske omfattende:

– Frigjøringskamp med særegne tillempinger av folkekrigsmodellen foregikk flere steder. De fleste leda av kommunister, og med nydemokrati som det umiddelbare målet for det nye samfunnet; Eritrea og Etiopia, Filippinene, El Salvador, Guatemala, Peru, Colombia, Equador, India, Palestina, Kampuchea, Afghanistan, Burma, Øst-Timor, Vest-Sahara, Namibia, Sør-Afrika m.fl.

Flere styrket sin stilling enn de som gikk tilbake. Ingen ble slått av banen disse ti åra. Eritrea og Etiopia feiret seieren rett etterpå.

– Nye land, som Nicaragua og Zimbabwe, hadde nettopp vunnet frigjøringskampen og tok fatt på oppgaven med å bygge sine former for sosialistiske samfunn. Vi så at det var svært vanskelig, og at imperialismen ikke la ned kampen for å gjenvinne kontrollen. Men likevel brakte det kampen for sosialismen historisk framover at disse erfaringene ble kjempet fram.

– Bredden i den anti-imperialistiske kampen tiltok utover 1980-tallet. Organiseringa av vanlige folk vokste i omfang. Kommunistene i Peru f.eks sto i spissen for omfattende organisering av folk både i slumområdene i storbyene og blant bønder og landarbeidere på landsbygda. Det bidro til at den revolusjonære fronten vant store framganger også i parlamentariske valg, og til og med på et tidspunkt lå an til å vinne presidentvalget. Lignende framgang i masseorganisering og parlamentarisk oppslutning om revolusjonære partier fant vi også flere steder i India.

Arbeiderklassen vokste kraftig i både Asia og Latin-Amerika på 1980-tallet. Sjøl om fagorganisering hadde trange kår, fikk vi se streiker og andre aksjoner som fikk følger for samfunnsutviklinga i land som Sør-Korea, Brasil, Sør-Afrika, Malaysia m.fl.

Den sosiale basisen for den anti-imperialistiske kampen ble også utvida gjennom miljøkampen og urbefolkningenes økte sjølbevissthet. Og ikke minst ved at kvinnene gjorde seg gjeldende på flere og flere områder og også reiste kampen for at kvinnefrigjøring må settes opp som et eget mål for den nye samfunnsordninga.

1980-tallet har også skjerpa den globale kulturkampen. Mens den vestlige kulturen har trengt inn sammen med den økonomiske dominansen av den tredje verden, så har dette også utløst motkrefter. Særlig så vi dette i den muslimske delen av verden, inspirert av fjerninga av den USA-allierte sjahen i Iran.

Sett fra den tredje verden sin side, kan vi si at 1980-tallet brakte en utviding av den anti-imperialistiske kampen, samtidig som den tredje verden ble utsatt for enda hardere utbytting. Det imperialistiske presset økte, og tvang også tredje-verden-krefter i kne på noen frontavsnitt som det er gitt eksempel på ovenfor. Men totalt sett mobiliserte den tredje verden ennå flere motkrefter, og har åpna nye frontavsnitt i den anti-imperialistiske kampen.

Det skjedde også en utvikling av strategien. At båndene mellom Kina og de ulike frigjøringsbevegelsene ble løsere, førte til at frigjøringsbevegelsene la større vekt på å vurdere erfaringene til flere og ta hensyn til egne særtrekk. Filippinerne f.eks studerte både vietnamesernes og sandinistenes erfaringer og sammenholdt dem med sine egne. FMLN la større vekt på klasseanalysen av sitt eget land og på egne historiske røtter. Den større sosiale bredden i den anti-imperialistiske kampen, tvang også fram en videreutvikling av frigjøringsstrategien. Økologi- og kvinneperspektivet kom inn. Og. ikke minst kom en gryende frigjøring fra eurosentrismen, som også marxister og anti-imperialister ellers fra den tredje verden har vært sterkt påvirka av.

Hvor står den tredje verdens kamp i dag?

Jeg markerte i starten at jeg fortsatt mener at hovedmotsigelsen i dagens verden går mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og at det er den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet. M.a.o at verken Golfkrigen eller sammenbruddet i Sovjetunionen har endra på dette.

Jeg vil videre påstå at situasjonen i den tredje verden også vil bli mer «uryddig» de aller nærmeste åra. Både som en følge av at omfordelinga mellom imperialistmaktene vil åpne for at tredjeverdenland kan utnytte motsigelsene mer enn det er mulig i øyeblikket, og fordi den harde utbyttinga er i ferd med å gjøre det umulig å fortsette den form for regulert nykolonialisme som vi har sett de siste årtiene. Om den tredje verden vil klare å komme på offensiven og føre til at vi får en ny større bølge av utbrudd og sosialistiske eksperimenter, vil avhenge både av hvordan motsigelsene i imperialistleiren løses og om de sosialistiske kreftene klarer å utvikle en praksis og teori som forener de brede opprørsbevegelsene som 1980-åra har vist er i utvikling.

Uansett vil vi i 1990-åra få flere nye forsøk på å bygge sosialistiske samfunn i den tredje verden.

Jeg skal prøve å utdype dette noe.

Golfkrigen var i første rekke et slag retta mot den tredje verden. Fordi USA hadde tapt terreng i det strategisk viktige Midtøsten over lengre tid. De valgte å bruke det ytterste maktmidlet til å prøve å snu utviklinga. Politiske og økonomiske midler var ikke nok lengre. Dette i seg sjøl vitner om en offensiv i en defensiv posisjon.

Det sekundære trekket ved Golfkrigen var at den var en krig gjennom stedfortreder fra USA sin side mot de voksende rivalene Tyskland og Japan.

De umiddelbare følgene for den tredje verden av dette framstøtet fra USA, har vært at den tredje verden ble ytterligere skvisa; død og fordervelse for hundretusener i Midtøsten, skremmeskudd for andre som kunne tenke seg å utfordre USA, og det åpna for at både Tyskland og Japan kaster seg kraftigere inn i kampen om innflytelse i den tredje verden – også med militære midler.

Men vi ser allerede nå at korttidseffektene etes opp av langtidseffektene; USAs grep om Midtøsten er langt fra sikra. Den politiske uroa øker til tross for at de fleste arabiske regimene nå er ennå mer i lomma på USA , de økonomiske gevinstene krigen ga tæres på fra flere hold, og de er blitt avhengige av å ha større faste styrker i området. De vil komme opp i nye væpna kamper, som først og fremst vil destabilisere området ytterligere og forutsette enda kraftigere militær innsats for å kontrollere. M.a.o vant imperialismen slaget, men krigen er ikke avgjort. Både undertrykking og motstand skjerpes. PLOs kompromissvilje i konferanse-tautrekkingene er taktisk betinga av korttidseffektene.

Den preventive effekten av Golfkrigen på andre tredjeverdenland fortaper seg nokså raskt. Ikke minst fordi enheten mellom imperialistmaktene stadig svekkes. Dette betyr ikke at vi ikke vil få se flere fellesoperasjoner mellom de viktigste imperialistmaktene i den tredje verden. Men tredjeverdenlands muligheter til igjen å spille på motsetninger er økt betraktelig på kort tid etter at «Sovjetkortet» falt nærmest helt ut det siste året. Det er lite trolig at USA kan gå til direkte militær aksjon overfor Nord-Korea under påskudd om å avverge atomopprustning. Det er ganske sikkert drøfta planer for en slik opperasjon. Men et USA-framstøt her ville møte motstand fra Japan. Også Kina ville komme på banen da. Massive USA-leda intervensjoner i Colombia/Peru – som også har vært antyda – ville også møte motbør både fra Japan og Tyskland og flere EF-land.

Sammenbruddet i Sovjet han også en sammensatt virkning på imperialismen og for hovedmotsigelsen i verden, utover det Golfkrigen avdekka. Den kraftige ideologiske offensiven mot all kommunisme og sosialisme som fulgte sammenbruddet, styrka sjølsagt det ideologiske hegemoniet til imperialismen, spesielt i Vesten. Gamle radikalere – inklusive ml-ere diskuterer plutselig sosialismens erfaringer på basis av de nye borgerlige dogmene. Men forherligelsen av kapitalisme og borgerlig demokrati har ganske raskt støtt sammen med virkeligheten. Både folkene i det gamle Sovjet-dominerte området og i Vesten, ser at «historia langt fra han nådd sitt sluttpunkt», at kapitalisme ikke en noen idyll. Ropet om «heller tilbake til det gamle» øker faktisk i styrke. Behovet for en sosialistisk strategi vil derfor trenge seg fram igjen her også.

I den tredje verden har Bush & co sin demokratikampanje – som er kjørt som banner for anti-kommunismen – blitt møtt av en kamp for demokrati med anti-imperialistisk innhold. Det sosialpolitiske grunnlaget for dette en at det nykoloniale systemet en i ferd med å bryte sammen i store deler av den tredje verden, og at sammenbruddet av undertrykkingssystemene i Øst-Europa har inspirert til å reise kamp mot lokale og utenlandske undertrykkere.

Denne prosessen starta allerede på 1980-tallet i Sør-Amerika. Det ene militærdiktaturet etter det andre måtte gi tapt. De sivile styrene, bygd på samarbeid med imperialismen, har også blitt utsatt for hardt press. Rammene som den imperialistiske økonomien setter for landene, gjør at ikke bare levekåra for vanlige folk blir uutholdelige, men at samfunnsstrukturene også brytes ned. Det blir vanskeligere for kompradorborgerskapet å holde systemet i live. Vi har sett at stort sett alle sittende styrer blir kasta ved første anledning og at revolusjonære partier også får svært store framganger i valg. Peru er nevnt. Også Brasil og Uruguay kan plusses på. Maoist-partiet i Argentina rekrutterer titusener til den revolusjonære valgfronten.

Afrika sør for Sahara blir sett på som det fortapte kontinent. Det er så utpint av imperialismen at nykolonialismen også der går opp i limingen. Det som når nyhetsbildet i Vest er, foruten de verste sultkatastrofene, borgerkrig og sønderlemmelse av Liberia og ditto i Somalia. Men vinklinga på nyhetene er etter «Idi Amin-malen»; det dreier seg om svart brutalitet og vanstyre. Det nærmest totale sammenbruddet av samfunnsstrukturen i landet blir ikke satt i fokus, når opptøyer feide over Zaire nettopp. Infrastruktur, kommunikasjon og distribusjon av varer er klappa sammen. Til og med myndighetenes voldsapparat går opp i liminga, fordi politi og soldater «må» ut på gatene og rane folk fordi de ikke har penger nok til neste lønningsdag. Det samme skjer forøvrig på gatene i Lagos i Nigeria. I flere land rekker månedslønningen for offentlig ansatte knapt til livets opphold noen få dager innenfor den offisielle økonomien.

De siste åra har opprør feid over rundt halvparten av disse landene. Med krav om demokrati og ny samfunnsordning som nykolonialismen ikke har mulighet til å imøtekomme. Foruten Zaire kan listes opp Kamerun, Togo, Den sentralafrikanske republikken, Guinea, Ghana, Elfenbenskysten, Mali, Niger, Zambia, Uganda og Kenya. Heller ikke et land som Senegal har gått fri. Det er ikke systemet som IMF og EFs Lome-avtalen tilbyr som folkene i disse landene trakter etter. Det dreier seg grunnleggende om anti-imperialistisk kamp, sjøl om strategiene og alternativene er sprikende.

Enkelte hevder at disse landene ikke betyr så mye for imperialismen lengre. Derfor er det ikke så farlig om det nykoloniale systemet her bryter sammen. Jeg mener dette er feil. De er fortsatt viktige som råvarekilder. Om investeringene her kommer i bakre rekke, er det først og fremst uttrykk for «kapitalmangelen» i den imperialistiske verdensøkonomien. Det er en svakhet for imperialismen at den ikke klarer å holde infrastrukturen i et viktig land som Zaire oppe.

Om de omfattende antiimperialistiske kampene i den tredje verden – som faktisk har økt i omfang også dette året hvor borgerskapet har proklamert kapitalismens seiersgang over hele verden – i nærmeste framtid vil føre til en ny bølge av brudd med imperialismen og forsøk på å bygge opp sosialistiske samfunn, vil avhenge av bl.a:

– Den videre skjebnen til de «klassiske» frigjøringsbevegelsene.

Her vil utviklingen i det nettopp frigjorte Eritrea og Etiopia ha stor betydning. I begge disse landa står marxistiske organisasjoner bak strategien. Det meste taler for at den økonomiske gjenoppbyggingslinja vil innebære både private, kooperative og statlige eie- og driftsformer. Videre at de også vil åpne for utenlandske investeringer i joint ventures eller kanskje også heleide? Flere vil vel da straks si at de dermed forlater en sosialistisk strategi allerede i starten. Mens det vel er mer fruktbart å føre videre drøftingene om de økonomiske og politiske strukturene i den nydemokratiske fasen. M.a.o vi får opp igjen problemstillinger fra diskusjonen om det var Dengs økonomiske reformer eller andre ting som førte sosialismen i Kina på avveier.

Utviklingen i El Salvador og Filippinene vil også bety mye. Både FMLN og NDF har opp gjennom årene utvikla og justert sin taktikk, utifra erfaringene og de ytre rammene for kampen. Enkelte har rynka litt på panna og frykta høyreutvikling de siste åra, fordi de har lagt såpass stor vekt på diplomati og enhetsfrontjobbing med både liberalere og høyrefolk i sine land. Ingen av dem har imidlertid gitt fra seg den væpna styrken. Vi kan nå konstatere at begge har oppnådd politiske gevinster gjennom diplomatiet. NDF har til og med tvunget fram en beslutning om at USA-basene skal være evakuert innen tre år, etter at Aquino har måttet rygge flere ganger etter nederlaget i Senatet om fornyelse av baseavtalen. Da de startet kampanjen, hadde de et par senatoren med seg. Etter mindre enn to år støttet over halvparten saka, sjøl om enkelte sjølsagt har andre motiver for det enn NDF. Om USA virkelig vil komme til å gi opp disse landa i nærmeste framtid, er vel heller tvilsomt. Men i begge disse tilfellene kan også her den såkalte «kommunismens fall» vise seg å bli et tveegga sverd for imperialismen. Fordi det vil vise seg at det ikke er borgerskapet, men frigjøringsbevegelsene som vil stå for demokratiet. Sådan er dialektikken …

– Hvordan det går videre med restene av den forrige bølgens sosialistiske utbrudd, vil også ha betydning. Ikke som før, som forbilder for den sosialistiske oppbygginga, men som antiimperialistiske allierte. Kina har gjennom tidene «snudd» flere ganger. Sjøl om de indrepolitiske forholda ikke skulle endre seg, vil det ha stor betydning om de opptrer som en antiimperialistisk kraft eller ikke på statsplanet. Skjebnen til Vietnam og den framtidige utviklinga i Korea vil avhenge mye av Kinas kurs framover. Om Cuba holder stand mot USA, vil være viktig for hele Latin-Amerika. Derfor kan vi vel kanskje få se at flere av de borgerlige regimene der faktisk vil prøve å gi Cuba en handsrekning, i egeninteresse. Mexico og Venezuela har allerede gitt vise signaler.

– Evnen til å trekke lærdom fra de sosialistiske erfaringene på et marxistisk grunnlag, og bruke dette til å utvikle og forene den økende bredden i de antiimperialistiske opprøra, vil innvirke både på de forsøka på sosialistiske utbrudd som allerede er igang, og på hvor mange nye som slutter seg til. Hva slags sosialisme-plattformer de nye utbrudda vil legge seg på, vil sikkert variere en del. Europeere vil sikkert rynke på pannen over flere også.

Tredje verden fortsatt hovedkrafta

Fortsatt gjelder det at det både er evnen til revolusjonære bevegelser til å reise et alternativ og at det må et sammenbrudd for det gamle systemet til for at nye sosialistiske utbrudd skal komme. Slik verden vil se ut utover 1990-tallet, vil det fortsatt være i den tredje verden vi finner imperialismens «svakeste ledd» og de revolusjonære kreftenes største styrke. Det vil derfor skade den anti-imperialistiske kampen, og kampen for sosialisme i Norge, om standpunktet om at frigjøringskampene i den tredje verden er hovedkrafta i den sosialistiske verdensrevolusjonen, forlates. Det er grunn til å framheve dette i den strategidebatten som foregår på venstresida i dagens Norge. Eurosentrismen tar mange former og stimuleres av de dramatiske endringene som har skjedd – og vil komme til å skje- på vårt kontinent den nærmeste tida.

Vår hovedoppgave er sjølsagt å styrke de revolusjonære kreftene i Norge og drive klassekamp mot borgerskapet her. Men våre framganger vil også være avhengig av de internasjonale styrkeforholda; av at vi styrker folkenes internasjonale på verdensplan. Å slåss for å synliggjøre kampkrafta i den tredje verden må fortsatt være en merkesak for den revolusjonære bevegelsen i Vest. Ikke bare for å stå imot sjåvinisme og rasisme, men også som motgift mot det ideologiske hegemoniet til imperialismen. Det en viktig for revolusjonære å se verden som den er. Det hører da med til virkelighetsbeskrivelsen at over 60 % av folket i verden finner vi i den delen av den tredje verden som strekker seg fra Midtøsten til Japan, at arbeiderklassen i denne delen av verden også er større enn i Europa og at det økonomiske tyngdepunktet i verden målt etter produksjonsvolum snart er her.

At AKP har vært sørpartiet sto ikke i motsetning til at det også var streikepartiet. Dette er noe vi også må bygge på videre framover.

av Bjørgulv Braanen

At folk venter på bedre tider, er ikke noe nytt. Heller ikke at NKP gjør det, selv om desperasjonen aldri har vært større enn nå. Og man kan selvfølgelig trekke på smilebåndet når NKP drar paralleller til den nye retningens maktovertakelse i DNA i 1918, men likevel er det klart at det blant ungdommen har foregått et politisk klimaskifte.

NKP forsøker seg nå på en oppsiktsvekkende overlevelsesoperasjon. Partiets leder, Kåre André Nilsen, har foreslått ekstraordinært landsmøte i juni, og han går inn for en 18-åring fra Rogaland som ny partileder. I Friheten intervjuer Nilsen seg selv og forklarer at det er «et nytt ungdomsopprør på vei». Han mener det ligger «sprengstoff og samfunnsforandrende perspektiver i denne nye ungdomsrevolten». I et notat til partiets sentralstyre, trekker han historiske paralleller til Arbeiderpartiets valg av Oscar Torp og Einar Gerhardsen i 20-åra. «Hvis NKP gjør det jeg foreslår så vil partiet gjøre noe riktig. Det vil få en god ledelse som vil ligge forut for de kravene framtida vil stille.»

Etter 16 år med konservativt flertall ble Gine Wang fra Sosialistisk Ungdom valgt til ny leder i Norges Gymnasiastsamband i vår. Da Unge Høyre på midten av 1970-tallet kastet ut de radikale, skulle det bli begynnelsen på en langvarig høyrebølge som snudde opp ned på det politiske landskapet i Norge. Det er selvfølgelig fristende å trekke historiske paralleller, og postulere en tilsvarende venstrebølge det neste tiåret. Uansett hva man måtte tro om det, er det klart at NGS-valget ikke er et tilfeldig blaff. Både skolevalgene og meningsmålingene har lenge vist samme tendens: Ungdommen går til venstre.

Høyrebølgen

Høyrebølgen på 1970-tallet, som først bragte fram Høyre, for så å nå metningspunktet med Fremskrittspartiets eventyrlige framgang på 80-tallet, var uten tvil uttrykk for grunnleggende endringer i den norske samfunnsmodellen. Arbeiderklassen, som Arbeiderpartiet hentet sin styrke fra, var i forandring. Arbeidere med nedbetalte boliger, og med en rimelig god levestandard, satte andre ting på dagsordenen enn det Arbeiderpartiet hadde i sin bagasje. Ungdommen opplevde partiet som konservativt og forgubbet. Sosialdemokratiet kom til å bli selve symbolet på stillstand og byråkratiske maktstrukturer.

Den franske politikeren Clemenceau sa at den som ikke er radikal i sin ungdom, ikke har hjerte, og at den som ikke er konservativ i sin alderdom, ikke har noen hjerne. Men på slutten av 1970-tallet og på 80-tallet opplevde vi det paradoksale, stikk i strid med Clemenceau, at høyresiden hadde sin sterkeste støtte nettopp blant ungdom.

Det viser seg at det ikke finnes et slikt mønster som Clemenceau antyder. Det er heller slik at de politiske oppfatningene folk skaffer seg i sin ungdom, har en tendens til å følge dem hele livet. Arbeiderpartiet har hatt sin sterkeste støtte blant de som opplevde de harde 30-åra, mens de som er oppvokst etter krigen har hatt større tendens til å støtte Høyre. Enhver ny generasjon får såkalt «fresh contact» med den kulturelle arven og vil se på samfunnsproblemene på en annen måte enn den foregående generasjonen.

Stemningsskifte

Nå skifter stemningen blant ungdommen igjen. Det har lenge vært slik at unge jenter har ligget langt til venstre for unge gutter. Men nå, for første gang på et tiår, er Ap og SV til sammen større enn FrP og Høyre, også blant unge menn. I en nylig offentliggjort meningsmåling gjennomført av MMI for Dagens Næringsliv har SV nærmere 20 prosent oppslutning blant jenter mellom 18 og 30 år. Arbeiderpartiet får 37 prosent. Det gir til sammen over 57 prosent for Ap og SV til sammen. For menn er det tilsvarende tallet i overkant av 48 prosent. Blant jenter støtter 14,7 prosent Høyre og 9,8 prosent FrP, til sammen 35 prosent, mens tallene for gutter er 29,4 prosent for Høyre og 9,8 prosent for Frp, til sammen 42,6 prosent.

I forhold til 1989-90 har det skjedd noen interessant endringer. I 1989-90 var det en ekstrem forskjell mellom jenter og gutter i holdningen til FrP. Over 27 prosent av guttene støttet Hagen, mens bare 12,4 prosent av jentene. Men ettersom FrP de siste årene har mistet oppslutning, ser det ut til at forskjellene mellom kjønnene i synet på partiet også blir mindre. Nå er det i synet på Høyre jenter og gutter skiller seg. Nærmere 30 prosent av guttene støtter Høyre, mens jenteandelen er nede i 15 prosent.

Arbeiderpartiet har hatt en betydelig vekst blant ungdom de to siste årene. Partiet har gått fram med over ti prosent både blant gutter og jenter, mens SV går svakt tilbake sammenlignet med 1989-90. Nå skal det sies at meningsmålinger, spesielt blant ungdom, er en usikker gradmåler. Velgerne er mer troløse enn før og skifter lett parti. F.eks er det mange som går direkte fra Fremskrittspartiet til Arbeiderpartiet. Og valgvinder får lettest tak i ungdommen. Her kan man raskest se endringer. Men noen av disse tendensene har vart såpass lenge at vi likevel kan snakke om en trend. Den siste meningsmålingen som har vært gjennomført når dette skrives, gir SV en oppslutning på hele 14 prosent. Det kan selvfølgelig skifte igjen, men partiets styrke blant ungdom gjør at en kan regne det som sannsynlig at partiet vil være i stand til å opprettholde en anseelig styrke også i årene som kommer.

For Arbeiderpartiet er framtida mer usikker. Regjeringsslitasje er en konstant trussel mot partiets oppslutning. Men de siste tallene for holdningen blant ungdom, kan tyde på at Arbeiderpartiet nå har kommet over sitt langvarige ungdomsproblem.

Årsakene til denne «venstrebølgen» kan være flere. Men den generasjonen som nå er mellom 15 og 25 år får smake baksiden av høyrebølgens medalje; arbeidsløshet og problemer med å etablere seg. Det betyr at de som er unge i dag, vil ha et helt annet utgangspunkt for politiske valg enn de som er født tidligere da det var lettere å få arbeid.

Hvor langt går venstrebølgen?

Men vil dette bli en radikalisme av den karakter vi så på slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-tallet? Torstein Hjellum har gjort en analyse av årsaken til ml-bevegelsens framvekst i boka (ml), som kom ut i 1989. Han mener årsaken til ml-bevegelsens framvekst lå i at de eksisterende partiene ikke klarte å knytte seg til, eller suge opp, de politiske strømningene som da utviklet seg. Han nevner fire større politiske saker; Vietnamkrigen, student/ungdomsopprøret, «de ville streikene» og EF-kampen. Han mener de eksisterende partiene på venstresida, i første rekke Ap, men til en viss grad også SF, for ikke å snakke om NKP, ikke klarte å bli talerør for det engasjementet som lå i disse sakene. Nå skal det vel sies at SF etter hvert som samarbeidet i SV tok form, likevel klarte å suge opp engasjementet. Valgresultatet i 1973 på 11 prosent var ganske formidabelt.

Mangel på utopier

I dag er det vanskelig å forestille seg en lignende utvikling. For det første lever vi i en «utopifiendtlig tid» som Ame Overrein uttrykker det («R» nr 3/4, 1990). [Røde Fane gikk i en del år også under kortnavnet «R». Anmerkning fra nettredaksjonen.] Overrein mener det finnes en grunnleggende skepsis og avvisning overfor alternative, sosialistiske prosjekter fra folkemassenes side. Ideologifiendtligheten rammer sosialistiske krefter hardere enn andre, fordi sosialismen som bevegelse trenger en moralsk og politisk visjon om et annet samfunn for å være slagkraftig.

Hvis vi skulle trekke parallellen mellom radikalismens framvekst på slutten av 1960-tallet med dagens situasjon 90-tallet, i tråd med Hjellums analyse, måtte en tenke seg tunge politiske kampspørsmål som de eksisterende partiene ikke klarer å suge opp. Slike spørsmål kan selvfølgelig dukke opp. Men hvis en tenker på de to kanskje mest dominerende «sakene» som ungdommen er opptatt av i dag, miljø og ønsket om offentlige velferdsordninger, klarer både DNA og SV i stor grad å fange opp disse spørsmålene. Både SV og Ap står til en viss grad fram som miljøpartier, og det samme kan sies om forsvaret for velferdsstaten, selv om Arbeiderpartiet i virkeligheten står i spissen for å bryte den ned. Og i EF-spørsmålet, som også kan bli en større politisk sak, tyder mye på at DNA er i stand til å takle dette spørsmålet uten å komme på kant med partiets velgergrunnlag. I hvert fall er DNAs nåværende EØS-strategi myntet på å hindre en EF-konflikt på samme måten som i 1973. Det ville være ganske oppsiktsvekkende hvis Ap havner i det samme uføret som sist i EF-saken.

Utsiktene for at en venstrestrømning på utsiden, og til venstre for SV, skal kunne skyte fart, ser dystrere ut. Det faktum at vi lever i en utopifiendtlig tid, kombinert med at båndene til de nye ungdomskullene ble revet over på 1980-tallet, gjør det vanskelig for en revolusjonær bevegelse å vinne oppslutning. De nye sosiale bevegelsene stiller foreløpig ikke spørsmålstegn ved selve den sosiale orden, og en politisk kraft på venstresiden uten slike ambisjoner vil ikke skille seg så mye fra SV i praktisk politikk. SVs framgang er også en politisk kraft i seg selv. «You dont argue success,» som Ronald Reagan formulerte det da Jesse Jackson fikk frigitt gisler i Iran. Ettersom SV har større oppslutning i skolevalgene enn i befolkningen som helhet, har partiet fremdeles et vekstpotensiale. Men det ligger også problemer innbakt i SVs populistiske mellomsjiktsideologi. Røttene i fagbevegelsen er tynne og hvis det virkelig blir større sosiale konflikter, kan SV raskt komme i skvisen mellom ulike interesser. Lager man politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven og Ole Brumm, kan det bli vanskelig å sale om raskt nok hvis virkeligheten begynner å ligne mer på Gotham City.

Permanent arbeidsløshet

På 1960- og 70-tallet rådet optimismen. Ved inngangen til 1990-tallet ser det dystrere ut. I dag vokser det opp en hel ungdomsgenerasjon, der arbeidsløshet er en virkelig og truende realitet. På 70-tallet var arbeidsløshet i høyden en teoretisk størrelse for ungdom. I Oslo er hver fjerde ungdom nå arbeidsløs. 13 prosent av dem som gikk ut fra distriktshøyskolene i 1989 var arbeidsløse etter et halvt år, blant universitetskandidatene var tallet syv prosent. I Norge er den reelle arbeidsløsheten på syv prosent, og ingen ting tyder på at den vil bli mindre. Deler av ungdommen står i fare for aldri å komme i arbeid.

Nå banker arbeidsløsheten på døra i nær sagt alle samfunnssjikt. For å ta et kuriøst eksempel: Sønnen til Fredrik Thoresen, styreformann i Alcatel STK, utdannet handelsøkonom fra Oslo Handelshøyskole. Han er 29 år og uten fast arbeid. Til Dagens Næringsliv sier han: «Selv om jeg har søkt massevis av stillinger, virker det nesten umulig å få fast jobb.»

Framveksten av det såkalte totredjedelssamfunnet, der en tredjedel er skilt ut som et bunnsjikt, fortsetter i alle vestlige land. Flere og flere får også et «løsere» forhold til arbeidslivet. Ifølge André Gorz er mer enn halvparten av de som nylig begynte i jobb i Vest-Tyskland og i Frankrike, ansatt i deltidsjobber. André Gorz kaller de deltidsansatte og de arbeidsløse for «det post-industrielle proletariatet». Ifølge hans tall utgjør dette nå 40-45 prosent i Storbritannia, og i USA så mye som 45-50 prosent.

Foreløpig har ikke arbeidsløsheten ført til synlige trusler mot den sosiale orden i de vestlige samfunnene. Men kan det snu?

I USA forventer alle analytikere nå et økonomisk oppsving til høsten, og mange forventer derfor oppgang i hele verden. Problemet med alle prognoser, er at det er en meget sterk tendens til å forlenge de eksisterende tendensene. De virkelige betydningsfulle endringene ligger sjelden inne i prognosene. Den ikke ukjente skipsrederen Fred. Olsen, skal etter sigende tro på den russiske økonomien Nikolai Kondriateff som mente den kapitalistiske økonomien utviklet seg i sykluser på 50 år. 30 år med vekst, fulgt av ti år med stagnasjon og ti år med stagnasjon og depresjon, før det kommer en ny periode med vekst. I 1987 sa Fred. Olsen at det økonomiske kollapset kommer før 1995, og som følge av det selger han nå ut ferger og oljeselskap. «Jeg trenger ikke bevis for at Kondriateffs sykluser virker,» sa Fred. Olsen i 1987. «Jeg vet de virker.»

Men selv uten shippingmagnaten Fred. Olsens spådommer om et økonomisk kollaps, kan utviklingen på 1990-tallet gi grunnlag for store sosiale konflikter. Den permanente utviklingen av et bunnsjikt i samfunnet kan true den norske forstadsidyllen. Med en ytterligere akselerering av disse tendensene, kombinert med en mer offensiv nedbygging av distrikts-Norge, vil det finnes grunnlag for nye politiske konstellasjoner og strømninger. Folk kan gå både til høyre og venstre, men en kan tenke seg at det i et slikt bilde vil være plass for en venstrestrømning som bruker sine posisjoner i det fungerende samfunnet til å alliere seg med tredjedelen som faller utenfor. Her vil ikke en politikk med utgangspunkt i Kardemommeloven være mye til hjelp. For disse gruppene vil komme til å stille helt andre og mer radikale krav enn de som har vært vanlig i den norske forstadsidyllen. Men 18-åringen fra Stavanger får neppe regien.