av Samir Amin

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

av Tron Øgrim

Vi skal myse i krystallkula og prøve å se framover. 50 år, 25 år og 10 år.

Utgangspunktet er teknologi. Vi er på vei inn i en stor, teknologisk-industriell revolusjon, som kommer til å snu samfunnet opp-ned i denne perioden.

1. Den kommende industrielle revolusjonen

Industriell revolusjon, markerer at vi ikke ser først og fremst på de vitenskapelige gjennombruddene som de vil bli vurdert i laboratoriene. Vi ser på sosiale virkninger. For industri er et sosialt forhold: Industri er teknologi, anvendt i samfunnet.

På dette punktet vil noen kanskje stoppe og si: «Unnskyld, men hvilken sosiale revolusjon? Vi har jo hørt det der før! Vi har hørt at Datarevolusjonen for alvor begynte rundt 1970. Men er samfunnet i Norge nå vesentlig forskjellig fra i 1970?»

På 1980-tallet fikk vi forskjellige visjoner av datarevolusjonens virkninger fram til år 2000. Nå er vi over halvveis dit. Men igjen merker vi ikke alle disse voldsomt dramatiske forandringene? Så hvor blei den av, datarevolusjonen deres?

Svaret er, at Datarevolusjonen er ikke noe særlig synlig ennå, fordi den har bare såvidt starta. Da snakker vi ikke om den teknologiske datarevolusjonen. Teoretisk starta den kanskje med Babbage, kanskje før. Den fikk et store praktiske gjennombrudd under og etter 2. verdenskrig, og igjen rundt 1970.

Men den sosiale datarevolusjonen starter for alvor, først når den nye teknologien begynner å bli tatt i bruk i massemålestokk.

Datarevolusjonen gikk gjennom en fase der den viktigste drivkrafta var militære oppdrag. I den tida spilte datamaskiner omtrent ingen rolle for samfunnet ellers, bortsett fra som myter («Hal»).

I neste fase blei drivkrafta oppdrag for store selskaper og statsinstitusjoner. Da kom teknologien til å spille ei rolle i kapitalintensiv prosessindustri, rike forskningsmiljøer, mektige statsinstitusjoner osv. Men folk flest var fortsatt uberørt.

Nå er vi i en fase der den viktigste drivkrafta er PC- og programsalg til et massemarked (i statsbyråkrati, store og små private firmaer og litt enkeltpersoner). Det forandrer teknologien sånn at den kan trenge inn i alle porer i de høyt utvikla samfunna.

Til nå har ikke det store gjennombruddet skjedd. Det henger sammen med maskinenes pris og anvendelighet og brukernes kultur (mer om det seinere). Men vi kan klart se, at teknologien er på vei inn overalt med stor fart.

Telefonen i 1890: Teknologien fantes og var i salg, for eksempel i Kristiania. De fleste hadde bare ikke hekta seg på ennå. (Mange gjorde det ikke før etter 1950!) Så den sosiale telefonrevolusjonen hadde nesten ikke begynt.

Datarevolusjonen er i en tilsvarende startfase. Sosialt sett har revolusjonen ikke begynt, fordi de aller fleste ikke jobber med ny teknologi. Men, NB: Sosialt vil den nye teknologien få enormt mye større virkninger enn telefonen.

2.Teknologi og samfunn

Menneskehetens kjente historie inneholder tre hendinger som til en viss grad kan sammenliknes med det som skjer nå:

• Jordbruksrevolusjonen, som brøyt gjennom i den gamle verden for mer enn 5.000 år sia,
• De industrielle revolusjonene i de siste 200-250 åra, som har gått gjennom flere avgjørende faser:
  • Første fase – (eller den 1. industrielle revolusjonen) – dampen
  • Andre fase – (eller den 2. industrielle revolusjonen) – elektrisitet og bensin

 Jordbruksrevolusjonen

Jordbruket betydde, teknologisk sett, en revolusjon i primitiv bioteknologi:

• dyrking av planter
• hold av tamdyr
• konservering, bearbeiding av mat (baking, brygging, salting osv.)

Jordbruksrevolusjonen betydde ei frigjøring fra de naturgitte, geografiske forutsetningene som de små menneskesamfunnene av jegere og samlere hadde levd under:

• Det var ikke lengre nødvendig å følge den naturlige tilveksten av maten i tid og rom, å streife over store områder og leve av ulike matressurser på ulike årstider.
• Det blei mulig å øke de totale matressursene i et landskap enormt ut over de som naturen skapte uten menneskelig hjelp.
• Mat kunne lagres gjennom hele året og gjennom dårlige tider.

Jordbruket var først og fremst en revolusjon av matproduksjonen. Men det revolusjonerte også energiproduksjonen. Dyr blei et alternativ til menneskelig muskelkraft i tungarbeid og transport.

Sosialt betydde jordbruksrevolusjonen en demografisk revolusjon: Ei veldig økning av folketettheten.

Nye teorier for spredning av språk forklarer spredninga av indoeuropeisk, kinesisk, polynesisk og bantu over svære områder ved at de var språk der jordbruksrevolusjonen starta. Befolkningstettheten der vokste så fort at jordbrukskulturen raskt trengte ut jeger- og samlerkulturen i nabodistriktene.

Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at den nye teknologien spredde seg som en kulturell revolusjon, der ny kultur overvant og erstatta gammal i høyt tempo.

Overskuddet av konserverbar mat i jordbruksdistriktene la grunnlaget for

• de første byene,
• statsadministrasjon og
• handel med penger.

Det utløste igjen en ny teknologisk og kulturell revolusjon: skriftspråket. De første intellektuelle oppsto: Heltids administratorer (skatteinnkrevere, landmålere, arkivarer) og prester.

Den første industrielle revolusjonen: damp

Dampen betydde teknologisk en revolusjon av energiproduksjonen. Menneskene fikk en mye sterkere og mer fleksibel energikilde.

Teknologi for kraft- og energioverføring, tannhjul, vinsjer, skinner for vogner, pumper, maskinvevstoler osv. var utvikla i middelalderen.

Problemet var at energikildene mangla. Mennesker og dyrs muskler var for svake til å pumpe vannet ut av dype gruver. Vann og vind ga større mengder konsentrert energi, men disse energiformene var knytta til sted, og fantes ofte ikke der det var behov for dem.

Derfor betydde dampmaskina ei ny frigjøring fra naturgitte forutsetninger. Pumpeanlegg og møller kunne anlegges uavhengig av vann og vind. Den nye energikilden kunne også koples til maskiner med gammal, velkjent teknologi og drive maskiner med mye større effektivitet. En vever kunne spare musklene sine og passe flere og raskere vevstoler. Isteden for hester som trakk vogner på skinner, kunne dampmaskina trekke hele tog. Dampen utfordra seilet, i første omgang blant annet på elver og innsjøer der vind ikke var godt egna som drivkraft for båter.

Sosialt betydde dampen en ny demografisk revolusjon: De moderne storbyene oppsto.

Byene endra seg fra å være i hovedsak sentra for administrasjon og handel til å også bli sentra for industriell storproduksjon. Med det vokste befolkninga enormt.

Handelen utvikla seg veldig. Varebandelen mellom land fikk et helt nytt omfang. Landsbygda i Europa og Nord-Amerika blei en stor avtaker av industrivarer, som begynte å slå i stykker naturalhusholdninga. Produksjonen av jordbruksvarer for industrien måtte vokse tilsvarende.

Transporten blei revolusjonert. Veinettet blei stadig bedre, seil- og dampskipslinjer oppsto, tognettet spredde seg utover Vest-Europa.

Den industrielle revolusjonen utløste en kulturrevolusjon. Det blei et stort behov for faglærte spesialister og arbeidsledere i industrien. Handelen vokste og krevde mye mer kontorarbeidskraft, det samme gjorde staten. For all bybefolkning blei det stadig viktigere å kunne lese, skrive og regne, det samme gjaldt på landsbygda ettersom varehandelen fortrengte naturalhusholdninga.

Den moderne folkeskolen oppsto. Avis- og bokproduksjon i masseopplag slo gjennom. For første gang lærte et flertall av befolkninga i de rike landa å lese og skrive.

Ei historisk viktig side var at damprevolusjonen ga et veldig skyv framover til naturvitenskapene. Det blei grunnlagt mange nye universiteter, der naturvitenskapene fikk spille ei stadig viktigere rolle.

Politisk var dampens epoke ei gjennombruddstid for det moderne demokratiet, som blei innleda av den amerikanske og franske revolusjon. Og ei tid da styrkeforholda mellom stater og regioner i verden blei voldsomt forrykka: Kolonialismens klassiske epoke.

Den andre industrielle revolusjonen: strøm, bensin

Elektrisitet og bensin blei utvikla som en følge av den store satsinga på vitenskap på 1800-tallet, og finmekanikken som vokste fram med 100 års bruk av dampteknologien.

Teknologisk betydde de mye større fleksibilitet i bruken av energi. Det blei mulig å skape mye mindre motorer. Energien kunne også fraktes mye enklere på en tank eller i en tråd.

Bensinmotoren gjorde bilen og flyet mulig. Særlig bilen revolusjonerte transporten, fordi veinettet kunne bli mye mer finmaska og fungere mye mer smidig enn jernbanen. Energi fra en tråd gjorde det mulig sette motorer i de aller minste verksteder uansett hvor de lå, ja til slutt i hjemmene. Dessuten skapte elektromotoren fordismen eller samlebåndsrevolusjonen. Mange små motorer som dreiv bånd og mindre maskiner langs ei lang produksjonslinje førte til en eksplosiv vekst i produktiviteten.

Men bensin og strøm revolusjonerte også informasjonsstrømmen. Postgang til de aller mest avsidesliggende strøk, telefon, radio og fjernsyn knytta for første gang alle deler av samfunnet i de utvikla landa tett sammen. Utover i vårt århundre har særlig radioen trengt gjennom til praktisk talt hele kloden.

Sosialt betydde den andre industrielle revolusjonen at storbyene etterhvert tok over flertallet av befolkninga i de industrialiserte landa. På slutten av det 20. århundret kommer storbybefolkninga også i flertall i stadig flere land i den tredje verden.

Den moderne storbyen er utenkelig uten bilen og bussen.

Naturalhusholdninga forsvant fra jordbruket i de rike landa, og hele landsbygda blei teknologisk og kulturelt stadig likere byene. Varehandel fikk også stadig større betydning for bøndene i den tredje verden.

Den nye underordninga av landsbygda under byene er utenkelig uten bilen, bussen, telefonen, kinoen, radio, fjernsyn.

Kulturrevolusjonen fra den første industrielle revolusjonen fortsatte. Folkeskolene, alfabetiseringa og de nasjonale universitetene spredde seg til alle land i hele verden. Opplag på aviser og tidsskrifter økte enormt. Filmen, radioen, grammofonen/kassettene og fjernsynet skapte for første gang i menneskehetens historie en felles verdenskultur. Kulturuttrykk som moter, musikk sprer seg utover alle kontinenter på få år. Befolkninger i land over hele verden reagerer på nyheter i løpet av en dag.

Denne felles verdenskulturen er først og fremst henta fra kulturen til de landa i verden som har utvikla bilen, flyet, samlebåndene, radioen, grammofonen, fjernsynet, filmindustrien, videoen – særlig USA.

Den/(de to) industriell(e) revolusjonen(e) i de siste 250 åra har ført til at for første gang får mennesker som vokser opp ikke mesteparten av sin praktiske kunnskap, kultur og ideologi fra familie og naboer, men fra skoler, opplæring på jobben, aviser, bøker, radio og fjernsyn. Sånn er det i hvert fall for flertallet i de industrialiserte landa.

Utdanningsrevolusjonen fortsatte i de rike landa. Behovet for høyt utdanna arbeidskraft førte etterhvert til at en stor del av befolkninga fikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå.Politisk førte utviklinga i denne perioden bl.a. til at USA tok over de europeiske maktenes rolle som ledende maktsenter i verden. Det gamle kolonisystemet blei erstatta av et stort antall fattige, uavhengige stater i den tredje verden.

Konklusjon: Noen lærdommer fra tidligere teknologiske revolusjoner

Teknologiske gjennombrudd fører til sosiale endringer når:

• Det er umiddelbart lønnsomt å ta dem i bruk.
• For eksempel fordi teknologien kan skape mye større overskudd, ved å produsere mye mer med samme innsats.
• Eller fordi teknologien kan frigjøre produksjonen fra naturgitte begrensninger i rom og tid, som gjør det mulig å produsere det samme som før, med mindre innsats.
• Eller fordi teknologien kan skape nye, lønnsomme produkter (inklusive gjøre det lønnsomt å kjøpe som vare eller tjeneste resultatene av et arbeid folk tidligere har utført privat).

Teknologiske gjennombrudd fører til store sosiale endringer når teknologien kan tas i bruk (lønnsomt!) i mange ulike former for produksjon og i både stor og liten skala.

De fører til store endringer i samfunnet raskt, når bruken av teknologien gir brukerne et sånt økonomisk overtak at de raskt konkurrerer ut de som fortsetter å bruke gammal teknologi.

Dette er felles for revolusjonene jordbruk, damp og bensin/strøm.

Tre fellestrekk ved de to industrielle revolusjonene

I. Måten menneskene produserer på forandrer seg mer enn produktene.

La et norsk menneske fra 1814 studere produkter fra den andre halvdelen av 1900-tallet. Et brød, ei pølse, et stykke gammalost, ei sursild, ei bok, et fargebilde av Vøringfossen, ei ku, en fiolinkonsert, et håndskrevet faksbrev og et dikt av Andre Bjerke vil være gjenkjennelige, forståelige produkter.

Den viktigste forskjellen vil være at det er oppstått nye produkter i tillegg, som ikke er forståelige, f.eks. ei lyspære, ei sykkelpumpe, Brendens nesedråper mot forkjølelse, en halvliter lys pilsner i et glass, en frossen pizza, en videokassett …

Måten de er produsert på, vil derimot være vanskelig forståelig; Bakeriet, pølsefabrikken og næringsmiddelfabrikken kanskje, den kunstige inseminasjonen vil virke tvilsom, fotoapparatet, pc-en, faksen og cd-plata vil være spontant uforståelige. For ikke å snakke om de uforståelige nye produktene, som henger sammen med uforståelige nye maskiner som fjernsynet, komfyren og sykkelen …

II. Teknologien kan skape enorme forandringer i åssen folk virkelig lever, uten like store forandringer i samfunnets formelle, ytre form.

La et norsk menneske fra Oslo i 1992 reise tilbake til 1814. Juridisk sett er Norges grunnlov i dag nesten helt identisk med grunnlova fra det året. Men endringa i levemåte er enorm.

Hvis dette mennesket vil få valget mellom Christiania i 1814, Rihyad i 1985 og Berlin i 1935, vil hun sannsynligvis føle seg mer hjemme i Hitlers Tyskland eller Saudi-Arabia.

Saudi-Arabias kulturelle og juridiske tradisjon er enormt forskjellig fra den norske. Men i en moderne saudiarabisk storby vil hun finne biler, telefoner, tv, moderne bankvesen, butikker, moderne leger osv. Mye av dette vil hun også finne i nazistenes Berlin. Fra en formell, politisk synsvinkel var den politiske friheten større i Christiania i 1814 enn i Berlin. Men den sosiale friheten som ligger i muligheten til å ta en jobb, si den opp igjen og eventuelt flytte, som er en viktig del av den individuelle sosiale mobiliteten, var større i Berlin i 1935.

De ytre, politiske og juridiske systemene er svært forskjellige i Oslo 1992, Rihyad 1985 og Berlin 1935. Men mye av dagliglivet er svært likt, sett fra en stor, historisk synsvinkel. Og denne likheten er skapt av teknologien.

III. De to revolusjonene skapte voldsomme forandringer i den geografiske og sosiale befolkningsstrukturen, og førte til en enorm økning av den individuelle sosiale mobiliteten.

De slo i stykker århundregamle, stabile bosetningsmønstre, konsentrerte folk i byene og satt igang veldige bevegelser over landegrensene.

Hele samfunnsgrupper er forsvunnet som dinosaurer og mammuter: Adelsmannen, embetsmannen med uniform, leilendingen. Nye dukka opp med ei forandring i samfunnet og forsvant med den neste: Husmannen, den personlige tjeneren, portneren, gårdsarbeideren, den norske sjøgutten, havnearbeideren …

Den individuelle sosiale mobiliteten gjør at den gammaldagse overklassen i hver generasjon blir isprengt mengder av nye mennesker, som stiger opp gjennom handel, industri, statsbyråkrati, det akademiske livet, organisasjonene, politikken …

Det skapte massemarkedet for arbeidskraft i storbyene, og seinere massemarkedet for intellektuell arbeidskraft.

Den nåværende geografiske og sosiale befolkningsstrukturen er skapt av den nåværende teknologien, og grunnlaget for den kan forsvinne hvis denne teknologien blir trengt til side. 

IV. De to revolusjonene har ført til ei voldsom økning i behovet for informasjon i samfunnet, en eksplosiv utvikling av informasjonsteknologien og en veldig utvikling av kommunikasjonen på absolutt alle nivåer.

Den moderne Postsektoren vokste fram av disse behova, og utvikla sin teknologi og ytre form i dampens epoke.

Det kan forsvares å kalle posten for det industrialiserte samfunnets mest altomfattende økonomiske, politiske og sosiale nervesystem.

Men typisk for utviklinga av teknologien er at kommunikasjonsbehovene fortsetter å vokse og forandre seg. Det gjør også kommunikasjonsteknologiens muligheter.

Mens postsektoren i Norge i 1890 ikke hadde noen stor konkurrent som informasjonsmedium, har det i 1990 særlig telefonsektoren.

Og i år 2040?

3: Langt, langt fram – datateknologien etter 50 år

Med disse erfaringene i bakhue skal jeg forsøke å kikke et langt stykke framover.

Vi sier 50 år, men det er ikke et nøyaktig tall. 50 år betyr ei så lang periode at den nye teknologien virkelig har fått tid til å blitt gammal i produksjonen, og virkningene har slått skikkelig gjennom i samfunnsstrukturen og kulturen.

Samtidig er 50 år ikke lengre enn et aktivt menneskeliv. Mange som ennå er i jobb nå (og som blant annet leser dette) husker 50 år tilbake. Mange som jobber om 50 år er i live nå.

Som individer har mange av oss prøvd å planlegge livet vårt 50 år framover. (Om planene slår til, er ei anna sak … ) Det er ikke urimelig å i hvert fall prøve å diskutere med 50 års perspektiv framover.

Storm-P-syndromet

Et problem med så lange perspektiver framover er, som nevnt i forordet, at det alltid, helt sikkert hender noe uventa.

Den teknisk-vitenskapelige utviklinga raser nå framover med en hastighet som er langt større enn for bare 20-30 år sida.

Mens de to tidligere revolusjonene først og fremst bygde på en eller få oppdagelser, og seinere «flata ut», og gikk over i anvendelse av de nye teknikkene på nye områder, ser den tredje teknologiske revolusjonen ut til å føre til en akselererende utvikling av «stadig nye teknologier». Fiberoptikk, bioteknologi osv. Vi skimter ikke engang noen slags ny periode med et slags nytt platå, der teknologien stabiliserer seg over en lengere periode.

Men la oss holde fantasien igjen. Vi behøver ikke spekulere ut fantastiske mirakler. Vi kan være konservative, og se på noen tenkelige vitenskapelige framskritt med uforutsigbare kulturelle virkninger. Hva hvis vitenskapen for eksempel oppdager

• Nye energikilder som gjør det billig å produsere energi hvor som helst?
• Muligheter for å manipulere med mennesket, f.eks. livslengden eller intelligensen?
• Mikromaskiner på størrelse med celler som kan programmeres til å gjøre forskjellige former for arbeid?
• Flytting av farlig, råvare- og energikrevende produksjon opp til automatiske fabrikker i verdensrommet?

Alt dette er fetter som i det minste diskuteres på alvor nå.

(Minst like utrolige og dramatiske ting har også skjedd i de siste 100 åra.)

Men dersom det skulle skje et gjennombrudd på bare ett av disse områdene, vil det kunne forrykke rammevilkåra for utviklinga så kraftig at det blir umulig å spå om neste runde.

De tidligere omveltningene i teknologien har også ført til svær international uro: Verdenskriger, internasjonale kriser, kupp og revolusjoner, økologiske katastrofer.

Det er en sikker spådom at liknende ting må gjenta seg i neste historiske epoke, og en annen sikker spådom at forløpet lar seg ikke spå i detalj.

Den neste teknologiske sosiale virkninger er altså, fra vår synsvinkel, prinsipielt uforutsigelige på lang sikt. Det er dette problemet den danske filosofen Storm P, med en strålende aforisme som dessverre blir for mye sitert, men ikke desto mindre er sann for det, har uttrykt sånn: Det er vanskelig å spå – særlig om framtida.

Bare teknologien, da

For å gjøre det enkelt for oss, begynner jeg derfor ikke med å se på teknologiens virkninger i samfunnet, men å se bare på den teknologiske revolusjonen, isolert.

For det første forutsetter jeg at vitenskapelige oppdagelser av den typen som jeg nevnte i første avsnitt, ikke har skjedd, eller i hvert fall ikke har fått tid til å slå gjennom i samfunnet ennå.

For det andre at samfunnets produksjon, distribusjon og kommunikasjon er fullstendig prega av utvikla data. Denne teknologien er enormt forandra også forhold til i dag.

Men for det tredje forutsetter jeg at forandringene ikke består i kvalitative gjennombrudd, som for eksempel praktiske systemer for «kunstig intelligens» som virkelig kan erstatte menneskelig tenkning.

Jeg forutsetter at utviklinga er kvantitativ: For eksempel enormt kraftige maskiner som tar svært liten plass og koster svært lite, mulighet for å gi og få informasjoner skriftlig, muntlig og i form av alle slags opptak overalt. Altså ei utvikling noe ala den fra radiokabinettet med grammofon anno 1941 til cd-spilleren og lommefjernsynet anno 1991 – bare en del større.

Alt dette er vært forsiktige forutsetninger. Jeg tror de er for konservative. Men de gjør spillet enklere for oss, her. Kraftigere teknologisk utvikling vil bety større endringer enn jeg forutsier. 

Bokser i år 2040

Grunnleggende trekk med framtidas datateknologi sammenlikna med vår tid:

• Enhetene vil ha falt i pris
• og være minatyrisert
• De vil være mye kraftigere og mer allsidige
• med enormt mye større lagerkapasitet
• og mye mer fysisk robuste
• Det vil eksistere svære nettverk
• som enhetene vil kunne hake seg på,
• de vil også kunne kommunisere problemfritt med hverandre
• og med brukerne.

Nesten alle jobbene i tradisjonell produksjonsindustri er erstatta av automatiske fabrikker.

Men datateknologien har spredd seg langt ut over det. Den er blitt så billig, fleksibel og solid at den finnes i alle slags maskineri: Den styrer gangen av alle slags motorer ned til grasklippere og mixmastere. Andre steder også: Den regulerer alt fra gatebelysning og trafikkfyr til rulletrapper, ventilasjon og hjemmeoppvarming.

Lagerkapasiteten koster, sammenlikna med 1991, praktisk talt ingen ting. Du kan uten vansker bære med deg like mye informasjon som det som fantes i et gammalt bibliotek, og kan kopieres over til et anna, billig lagringsmedium om kort tid. Store informasjonslagre etter år 1991s målestokk, fins i mange hjem. Informasjonslagrene til de store konsernene, forsknings- og statsinstitusjonene er astronomisk store.

Alle former for informasjon som samles inn maskinelt, bearbeides og kodes av datamaskiner, oversendes og lagres i prinsipielt samme form på de samme lagringsmediene: Tekst, lydopptak, tale tolka til tekst, musikk lagra som lyd eller noter, stillbilder, levende bilder med lyd, hologrammer, form og overflatestruktur på tredimensjonale gjenstander som datastyrte sonder har tatt på, arbeidsoperasjoner utført av mennesker, for eksempel i forbindelse med fjernstyring av roboter, målinger fra måleinstrumenter, dataprogrammer, kommunikasjon mellom maskiner … Statens, industriens og privatpersoners informasjonslagre er datalagre.

Det fins sammenhengende, verdensomspennende nettverk med enorme informasjonslagre der sånn informasjon på et øyeblikk kan sendes til eller fra de store informasjonslagrene, eller utveksles mellom to små enheter på hver sin side av kloden. De bruker kanskje optiske kabler, kanskje satellittkommunikasjon, kanskje en blanding av mange forskjellige fysiske kommunikasjonsformer. Men hovedsaka er at det er nettverk som alltid og overalt er tilgjengelige, og som sammenlikna med alt som fins i dag har enorm båndbredde. 

4. Industrielle gjennombrudd i sprang

Nå vi ser bakover i tida, over for eksempel et tiår med små endringer i bruk av teknologien, er det lett å spontant tenke at framover vil landskapet se likedan ut. Bevegelsene her skjer langsomt. Altså må det ta lang tid, før teknologien slår gjennom.

Men dette er et synsbedrag. For det er typisk for sosial bruk av teknologi at her skjer utviklinga ofte i sprang. Lange, stillestående perioder blir avløst av korte tidsrom der teknologiens sprer seg eksplosivt raskt.

For noen produkter vil kombinasjonen av pris og anvendelighet være avgjørende. For andre gjelder det at etter at et slags minste metningspunkt er nådd, fører konkurransen til en snøballeffekt som tvinger stadig flere til å bruke teknologien.

Tre ferske norske eksempler på det:

• Gjennombruddet for telefaks.
• Gjennombruddet for kortterminaler på bensinstasjoner.
• Gjennombruddet i salget av bærbare pc-er.

Felles for telefaks og kort på bensinstasjoner var at konkurransen tvang gjennom veldig rask spredning.

Når stadig flere av forbindelsene dine avslutter en samtale med å spørre om du kan fakse noe over til dem, blir det raskt vanskeligere å ikke ha faks. Når bilistene starter og kjører videre fra bensinstasjonene som ikke har kortautomat, kommer korthøl til pumpene opp fort.

For bærbare pc-er er ikke sammenhengen sånn. Det ser ut som om det som skjedde var at i 1990 kom vekta først under ei viss grense (3 kg), og noen måneder seinere raste prisen på de billigste ned (til under 20.000, senere under 10.000). Dermed syntes mange kjøpere at de plutselig hadde fått ei anvendbar lett kasse til en spiselig pris, og salgstalla spratt i været.

Ser vi kort tid framover, kan for eksempel bærbare telefoner og modem være teknologier som får sånne eksplosive gjennombrudd i Norge. Hvis prisene fortsatt synker, eller anvendeligheten øker, eller konkurransen tvinger det gjennom.

På litt lengre sikt vil det helt sikkert skje sprangvise gjennombrudd når det gjelder bruken av forskjellige former for datanett og informasjonslagre.

5. Langsiktige sosiale virkninger av datarevolusjonen

Dampen forvandla samfunnene i Vest i sitt bilde, elektrisitet og bensin forvandla hele verden. Datarevolusjonen, som en industriell revolusjon som er mer omfattende og går dypere, vil forvandle alle samfunn i hele verden mer.

For å se hvordan disse forandringene kan bli, begynner vi igjen langt framme på et historisk tidspunkt etter at den nye teknologien har slått gjennom i brei målestokk, og fått tid til å virke i samfunnet.

a. Det menneskelige rutinearbeidets fall

Mens de to tidligere teknologiske revolusjonene under industrialismen begge grunnleggende handla om energikilder, handler datarevolusjonen framfor alt om erstatning av menneskelig intellektuelt arbeid med maskiner.

Sosialt betyr det at:

• Dampen gjorde det mulig å erstatte veverens fysiske arbeid med en maskin.
• Elektrisiteten gjorde det mulig å erstatte syerskens trampende fot med en motor.
• Datarevolusjonen gjør det mulig å erstatte henne som syr.

I «vår tid» (fra 1990 og 50 til 100 år bakover) har de fleste i Vesten vært sysselsatt med det vi i brei forstand kan kalle menneskelig rutinearbeid.

Samlebåndsjobber og andre jobber der de samme prosessene blir gjentatt og gjentatt i industri, å jobbe i kassa i handel, frakte varer og passasjerer etter fastlagte planer i transport, føre regnskap og sende rutinemessige brev på kontor osv,

Mesteparten av Postens arbeidsplasser faller innafor denne breie definisjonen av rutinearbeid.

Denne definisjonen er ikke ment nedsettende mot de menneskene som gjør jobben. Mange sider ved arbeidet kan godt kreve deres intelligens og skaperkraft. Men poenget er at mesteparten av selve arbeidsprosessen kan beskrives formelt på en sånn måte at datamaskiner etterhvert kan ta den over.

Går vi tilbake til «før vår tid», for 100-200 år sida, jobba mesteparten av Vestens befolkning med jordbruksarbeid (i Norge: jordbruk-fiske).

De to første industrielle revolusjonene førte til at jordbruket falt fra sin posisjon som den viktigste sektoren som ga folk arbeid. Jordbruk og bønder fins fortsatt, men sektoren er blitt historisk marginalisert i forhold til industri, kontor og handel.

Datarevolusjonen vil, på lang sikt, føre til at rutinearbeidet faller fra sin dominerende posisjon på samme måte som jordbruket falt. De fleste rutinejobbene vil forsvinne.

Rutinearbeid vil eksistere om 50 og 100 år, men det vil bli historisk marginalisert, som bøndenes arbeid er det nå.

b. Den viktigste forma for arbeid

På lang sikt vil det viktigste arbeidet bli ikke-rutineprega arbeid

• med forskning og utvikling
• med mennesker, opplæring, sosial omsorg osv.
• med kunst i brei forstand – alt fra klassiske kunstformer til underholdning og produksjon som av ikke-økonomiske grunner blir utført av mennesker istedenfor maskiner (kokekunst, husbygging, skreddersøm …)

Dette er for det meste arbeid som i dag defineres som intellektuelt. Intellektuelt arbeid har gjennom historia vært et monopol for et svært tynt skikt. Først på slutten av den andre industrielle revolusjonen oppsto det et massemarked for intellektuelt arbeid. Men flertallet av jobbene på arbeidsmarkedet vil bli intellektuelt arbeid (som vi ser det i dag) i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

Mesteparten av dette er arbeid som vil bli vevd sammen med informasjonsteknologi. Derfor kan vi også si at arbeid med informasjonsteknologi i brei forstand, vil bli den dominerende forma for arbeid i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

c. Storbyenes fall

Strukturmessig kan vi tenke oss store endringer:

De moderne storbyene er mindre enn 250 år gamle. De er skapt som økonomisk produktive enheter av behovene i de to første industrielle revolusjonene.

Industrien bygger på masseproduksjon for et ukjent marked (på forhånd ukjente kjøpere, eller i hvert fall kjøpere som ikke har bestilt ennå). Det framtidige salget forutsies statistisk.

For å få til dette må industrien konsentrere svære ressurser: Mange arbeidere og maskiner. Lagre av råvarer for framtidig produksjon, og av ferdige, masseproduserte varer for framtidig salg.

Konsentrasjonen av industri i byene krever en infrastruktur: Veier, jernbaner, havner, kloakker, skoler, butikker, fengsler, offentlige kontorer. Byenes opprinnelige arbeid som kommunikasjons- og handelssentra vokser også enormt. Den kraftig oppsvulma handelen og transporten bruker byene som knutepunkter, passerer gjennom dem. Og byene blir sentra for en stadig større administrasjon.

Både administrasjon og privat virksomhet jobber teknologisk på samme måte som industrien: Ved å konsentrere svære ressurser, funksjonærer, lagre osv i sentra. Det er også viktig for dem å være fysisk nær de viktigste partnerne de skal jobbe med. Dermed svulmer byene enda mer opp.

Byene blir landas viktigste arbeidsmarked. Ved kriser på landsbygda i den tredje verden fører det til at store deler av bondebefolkninga flytter inn til storbyene. Superstorbyer oppstår, som på få tiår vokser fra noen hundre tusen innbyggere til millioner og ti-millioner. I flere land i den tredje verden bor nå et flertall av befolkninga i sånne superstorbyer, og de truer med å bli den normale forma for menneskelig samfunn, der flertallet bor før år 2025.

Den tredje industrielle revolusjonen kan gjøre byene som produksjons-, handels- og administrasjonssentra økonomisk ulønnsomme.

Teknologien gjør det mulig å erstatte masseproduksjon for et ukjent marked med småproduksjon på bestilling.

Et tankeeksperiment:

Isteden for den store tekstilfabrikken som går natt og dag og produserer for lager, en relativt liten, automatisk maskin som bare produserer hver gang noen bestiller noe. Den produserer ikke lange serier av helt like produkter, men forskjellige klær hver gang, etter spesifikasjon. Bestillinger kan automatiseres, det trengs ikke noe stort salgsbyråkrati. Lager trengs ikke.

Den lille, automatiske maskina er sjøl produsert av automatiske fabrikker, og krever ikke samme astronomiske investeringer som en diger tekstilfabrikk. Den kan i prinsippet ligge hvor som helst, altså der grunn er billig. Den krever ikke veldige samfunnsmessige investeringer: Ikke svære nye veisystemer, boligområder, kloakkrør, enorm energiforsyning, utbygging av et stort nytt politikammer …

Denne forma for produksjon vil kvalitetsmessig være overlegen (mer tilpassa kundens behov) og økonomisk, langt billigere enn den nåværende store serie-produksjonen.

Det er ingen grunn til at den skal ligge i storbyer. Tvert imot, det er gode grunner til å flytte den ut av disse overfylte sentraene.

Men da mister storbyene en viktig økonomisk grunn til sin eksistens.

Det er heller ingen økonomisk grunn til at organisasjoner som jobber med handel og administrasjon, skal fortsette å ligge i storbyer.

Informasjonsteknologien vil prinsipielt sett gjøre det mulig å flytte den daglige ledelsen i en meklerbedrift eller et statlig kontor hvor som helst. Folk som fysisk er hundrevis av mil fra hverandre, kan jobbe intimt sammen. Hvorfor kan ikke den daglige ledelsen i en bank jobbe på høyfjellet i april til juni, på sørlandskysten om sommeren og på Maldivene september til april?

Det kan være sosiale grunner til at folk i slike virksomheter ønsker å fortsette å jobbe i sentrene: Teater, en halvliter på Karl Johan, muligheten for å møte fysisk folk du vil påvirke.

Men økonomisk vil handel og administrasjon ha de samme fordelene ved å spre seg som industrien: Billigere investeringer, mindre behov for voldsom ny utbygging av infrastruktur.

Særlig jobber i de dynamiske nye sektorene kan i prinsippet lett flyttes vekk fra storbyene.

Konkurransen om spesielt attråverdig arbeidskraft – forskere, spesialister – vil kunne presse sånne sektorer ut av bysentrene. Folka de ønsker å hyre, vil spørre: Kan jeg bo et sted der det er bra for barn å vokse opp? Der jeg kan gå i skauen, stå på ski, dyrke rosene mine? Et sted som er trygt?

Sånn kan storbyene, som vi kjenner dem, miste sin nåværende økonomiske eksistensberettigelse i den neste industrielle revolusjonen.

Hvis dette skjer, kan det føre til svære sosiale problemer i tida da de økonomisk dynamiske delene av storbyene forsvinner, mens mesteparten av befolkninga fortsatt å bo der.

Kanskje kan storbyene finne et nytt fundament å stå på, for eksempel som kulturelle og sosiale sentra. Men uansett må de forandre seg grunnleggende i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

d. Landsbygdas fall?

En mer dristig spådom: Som en analogi til storbyenes fall, kan revolusjonen i bioteknologien føre til landsbygdas fall.

Jordbruket som økonomisk kategori, har sin strategiske styrke i monopolet på mesteparten av råvarene i matproduksjonen.

Jordbrukets største økonomiske problem er avhengigheten av svære territorier utendørs, en produksjon som ikke kan forseres i forhold til rytmen i årstidene, og sårbarhet for vær og vind. Dette gjør at det er vanskelig å øke produksjonen og mekanisere, og umulig å konkurrere med mer ekspansive sektorer om kapital.

Havbruk og drivhusproduksjon er eksempler på industriell biologisk produksjon som delvis kan unngå disse problemene. Men historisk sett er denne produksjonen primitiv og prega av barnesjukdommer, blant annet fordi den ikke bygger på endring av selve de produktive organismene.

Et tankeeksperiment:

Hvis den biologiske revolusjonen gjør det mulig å produsere protein på tank, for eksempel ved at bakterier eller sopp eter avfall/ oljesøl/ treflis, så kan det bety at jordbruket mister sitt monopol til bioteknologisk industri, og blir slått ut.

I så fall betyr det at en 6.000 år gammal kulturform går under.

Dette er ingen sikker spådom. Men heller ikke helt urimelig, ut fra hva vi veit i dag. Og den illustrerer hvilke veldige strukturendringer vi må vente.

e. Nytt forhold mellom Nord og Sør

Datarevolusjonen starter i Nord (USA-Nord-Amerika, Vest-Europa, Japan-Taiwan-Korea). Mesteparten av den tredje verden blir hengende etter, og aller mest de fattigste og minst teknologisk utvikla landa.

Men på lengere sikt kan den tredje industrielle revolusjonen snu dette forholdet.

I bunn og grunn er Nords dominans i verden nå et spørsmål om herredømme over teknologien.

For fattige land betyr å innføre teknologi å kjøpe maskiner og å kjøpe kunnskap (opplæring) som gjør det mulig å utvikle teknologisk kultur. Alt dette er dyrt.

Den viktigste delen av dette er herredømmet over kunnskapene, over informasjonen. Nords økonomiske herredømme i verden bygger i bunn og grunn på et kunnskapsmonopol.

Men i løpet av den tredje industrielle revolusjonen vil en stadig viktigere del av teknologien bli informasjon, mens selve den materielle delen av teknologien vil bli mindre viktig (i hvert fall økonomisk). Stadig kraftigere programmer (informasjon) vil kunne kjøres på stadig billigere bokser (materie).

Både bokser og informasjon vil synke i pris. Tilgangen på informasjon vil øke enormt, og kostnadene ved å kopiere informasjon vil bli stadig mindre.

Informasjon som nå kjøpes i den tredje verden i form av dyre lærebøker med copyright, vil i framtida kunne kopieres og spres praktisk talt gratis, om nødvendig på svartebørs.

Dermed blir det med tida mulig for den tredje verden å raskt spre all informasjon som er alminnelig tilgjengelig i Nord. Og logikken i den teknologiske utviklinga i Nord er at mer og mer informasjon vil bli alminnelig tilgjengelig…

Sørs mulighet til å tilegne seg informasjon, og dermed forrykke hele verdensordninga, vil øke med den enormt voksende tilgangen på stadig billigere informasjon.

Historisk sett betyr den tredje industrielle revolusjonen at i Nords informasjonsmonopol i verden står for fall. 

Konklusjon: Verden snudd oppned.

Datarevolusjonen betyr ei ny historisk epoke.

En sikker spådom (tror jeg) er at den nye teknologiske revolusjonen ligger an til å bli den største og voldsomste sosiale revolusjonen av menneskehetens liv til nå.

Utviklinga går fort. Samfunnet vil forandre seg mer i de neste 50 åra enn i de 100 åra som ligger bak oss.

Intellektuelt arbeid – arbeid med informasjon – vil for første gang bli arbeidet til flertallet av de som jobber.

Vi kan forestille oss at i det nye samfunnet som oppstår, vil et flertall av alle også få muligheten til å jobbe med sånne ting. Vi kan også forestille oss at befolkninga i svære sektorer/ områder ikke er med i den nye teknologiske revolusjonen, og blir marginalisert.

Uansett vil samfunnet gjennomgå svære strukturelle endringer.

Informasjonsflyten vil bli det viktigste som holder dette samfunnet sammen. Organisering av informasjonsstrømmen vil bli av de aller viktigste sosiale strukturene.

6. Kortsiktige sosiale virkninger

Men forandringene som vi så på i forrige avsnitt, vil sjølsagt ta tid. På kort sikt (om 10 og 25 år) vil det finnes et stort arbeidsmarked for rutinearbeid, byene vil fortsatt fungere omtrent som nå og tilmed vokse osv.

Men alt i denne tida vil endringer i retning av de vi har sett på, bli synlige i samfunnet. Vi skal se litt på det:

a. Fra langsom utvikling til sprangvis endring

Vi har flere ganger tidligere vært inne på at datarevolusjonen som industriell og sosial revolusjon bare såvidt har begynt.

Noen oppfatter det som at den teknologien som finnes nå, ikke behøver å føre til sosiale endringer. Men det er feil. Poenget er at det alt nå finnes et potensiale for sosiale endringer, som ikke er tatt ut ennå.

Datateknologi kan nokså raskt brukes til å skape svære endringer, for eksempel i sysselsettinga. Jeg har nevnt manglende utvikling av kulturen som en av årsakene til at det ikke har skjedd. Konkret kan det blant annet bety:

• Et sjefsskikt som har vokst opp før teknologien kom. Sjefen føler at han ikke forstår den, oppfatter den som truende og tar ingen initiativer for å få teknologien i gang.
• Mangel på folk som kan jobbe med anvendelse – bygge bru mellom teknologien og behova i akkurat den jobben.
• Mangel på opplæring, service- og reparasjonsmuligheter, som gjør at utstyr som blir tatt i bruk, blir lite effektivt.

Gradvis utvikling av kulturnivået kan føre til plutselige sprang. Og når det gamle sjefsskiktet forsvinner, og det kommer inn et nytt skikt som hele tida har jobba med data, vil det sikkert skje et sprang.

Prisfall på datateknologi vil også utløse sprang.

Vi har vært inne på at en teknologi kan bli spredd til et «metningsnivå», der konkurransen utløser en snøballeffekt.

Statsorganer som ikke konkurrerer og ikke skal gå med overskudd (for eksempel utenriksdepartementet, politiet) har ikke samme insentiver til å rasjonalisere som privat bisniss.

Men i samband med kriser i statsfinansieringa og akutt nedskjæring av budsjetter, kan sånne institusjoner også bli nødt til å plutselig ta ut store rasjonaliseringsgevinster med ny teknologi for å spare statsutgifter.

Åpning av nye kommunikasjonskanaler (for eksempel ved at telefonen blir lagt om til fiberoptikk) kan også utløse sprangvis utvikling.

At potensialet for sosiale endringer foreløpig ikke er tatt ut, betyr ikke at endringene blir mindre i framtida

Tvert imot. Det er som med jordskjelv: Når spenninga stiger uten å bli utløst gjennom små skjelv, blir de skjelvene som kommer seinere, desto større. Små sosiale endringer nå betyr at potensialet for å endre blir desto større i overimorra.

b. Et nytt slags arbeidsmarked

I den nærmeste framtida vil det å erstatte mennesker med bokser/styringssystemer bli stadig mer lønnsomt.

Denne utviklinga går raskest i de rike landa, der både infrastrukturen for datarevolusjonen og arbeidslønningene er høyest.

Jobbene som kan erstattes først (og billigst) er først og fremst rutinejobbene i tradisjonell storindustri (samlebåndsjobbene). Etter det tilsvarende jobber i handel/kontor/service.

Først seinere blir det mulig å erstatte rutinejobber i mindre handel og virksomhet og jobber som krever mer kompliserte beslutninger.

Tendensen i gamle, tradisjonelle, arbeidskrevende storindustrier er at de blir slått ut og/eller forvandler seg til nye, slanka, automatiserte industrier.

Det fører alt nå til varig strukturell arbeidsløshet: Arbeidere som er slått ut av sånne industrier, får ikke ny jobb.

Det har skapt et voksende skikt av permanente arbeidsløse, nye fattige, i de gamle industrilanda. Dette skiktet vil fortsette å vokse.

De jobbene som spontant oppstår med datarevolusjonen er

• for det første ikke egna til å suge opp folk som er slått ut av tradisjonell industri
• for det andre langt færre enn de arbeidsplassene som legges ned.

Skolen og skolekunnskaper (evne til raskt å tilegne seg skriftlig materiale) blir viktigere i kampen for å komme inn på de ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen forplanter seg til neste generasjon, fordi mange av unga av kulturelle og sosiale grunner ikke klarer skolen, eller ikke får råd til å studere videre.

De som blir innafor arbeidsmarkedet, vil spaltes i minst to grupper:

• de som konkurrerer om et langsiktig krympende antall ufaglærte og lavt betalte jobber, «McDonalds-jobber»,
• de som har spesielle, salgbare kunnskaper, og derfor kan presse prisen sin opp.

Det er blitt vanlig å kalle dette «to-tredjedels-samfunnet, Det er en betegnelse jeg ikke liker, fordi jeg ikke ser noen spesiell grunn til at utviklinga skal stabilisere seg med 2/3 innafor arbeidsmarkedet og 1/3 slått ut.

c. En ny slags overklasse

Overklassen vil også forandre sin indre sammensetning.

Overklassen betyr her eierne og lederne av store bedrifter, ledende statsfunksjonærer, ledere av store organisasjoner osv. Enkelt uttrykt: Folk som til daglig har og utøver makt,

Her vil den samme utviklinga skje som blant produsentene («underklassen, arbeiderklassen»). I overklassen vil også bærerne av den nye teknologiske revolusjonen vokse i betydning på bekostning av de tradisjonelle lederne.

Ser vi på det private næringslivet, så har de ledende kapitalistene i Norge i de siste 100 åra endra seg fra å være gründere (skipskapteiner, handelsmenn, kjemikere, ingeniører osv.) til å bli finanseksperter, ofte med papirer fra handelshøyskolen i Bergen. Spesialister på nye arbeidsfelter (rederi, bryggeri, kjemisk industri osv.) blei erstatta av eksperter på aksje- og pengemarkedet.

I de kommende ti-åra vil eksperter på informasjon få voksende makt i bisniss, organisasjoner og statsbyråkrati. Det betyr:

• Eksperter på den nye teknologien
• Eksperter på å finne og bearbeide informasjon ved hjelp av den nye teknologien
• Eksperter på å kommunisere.

d. Større sosiale skiller, mer uro

I de rike landa vil skillene mellom sosiale lag, profesjoner og regioner øke.

Den sosiale mobiliteten vil øke.

Muligheten til å svinge seg opp gjennom herredømme over informasjon vil vokse. Levestandard vil bli enda mer knytta til å evne å henge med på de nye, ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen i grupper som blir hengende utafor der (minstepensjonister, arbeidsløse, enslige mødre, innvandrerungdom uten spesielt god utdannelse og skoletapere) vil vokse.

Det vil bli morsommere å være rik. Valgmulighetene som henger sammen med å ha mye penger vil øke.

Det vil bli vanskeligere å være fattig.

Den nye teknologiens vekst og den gamles fall vil skape nye, rike regioner, som står i motsetning til andre der fattigdom sprer seg.

Alt nå finnes sånne permanent kriseramte regioner, der den gamle storindustrien, gruvedrifta osv. er nedlagt og ikke erstatta med noe nytt. (Eksempler: Nord-England, Vallonia i Belgia, «rustbeltet» i USA.) Skarpere regionale motsetninger med de distriktene der den nye industrialiseringa skjer.

En del storbyer/ storbydistrikter blir «oppbevaringssteder» for sånne permanent arbeidsløse.

Alt dette vil skape skarpere sosiale motsetninger, mer kriminalitet osv.

Større internasjonale omveltninger

Regionale motsetninger vil også skjerpes internasjonalt.

Det gjelder rike land som konkurrerer om markedene for den nye teknologien: For eksempel USA og Japan.

Motsetningene mellom land som henger med og land som kommer etter i den nye industrielle revolusjonen, øker også.

Krisa på 1980-tallet i Øst-Europa/Sovjet kan delvis forklares med at disse landa av strukturelle grunner ikke klarte å følge med i den nye industrielle revolusjonen. Dermed blei de slått ut av konkurransen på stadig flere felter og i stadig raskere tempo.

I den tredje verden får enkelte land med mye industrialisering etterhvert ei indre utvikling som likner de rike landa.

Men de fattigste landa kommer enda lengre etter. Etterhvert kan deres arbeidsintensive industrier, som konkurrerer ved hjelp av lave lønninger, bli konkurrert ut av robotindustrier i de rike landa. 

h. Konklusjon: Stor uro

Sammenfatning: Vi går inn i ei tid med store muligheter, store problemer og stor uro.

av Hans Olav Brendberg

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

Debatt

av Tor Bach

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

av Arnljot Ask

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan «gripe dagen og timen». Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen «maoister», er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. «Geriljaen og det kurdiske folket er ett,» er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. «Separatister og terrorister,» svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at «separatister» var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.

Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i «klassisk» forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti – Front – Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)

Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være «en ny type borgerlig demokratisk revolusjon».

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde «orden» på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

av Magnhild Folkvord

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

Bokomtale

av Viktor Brevik

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

av Birger Thurn-Paulsen

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV «glemte» overvåkingsavsløringene. Røde Fane bar snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjetvennlige, av NKP og SF.

– Når eller hva var det som gjorde at m-l-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

– Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. – Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og femtekolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

– Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og for øvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at m-l-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med femtekolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av m-l-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2-3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer – og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO-skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO-kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som vår innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av m-l-bevegelsen prioritert ned.

– Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

– Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidas historie skrives om. Alt dette understreker den indre AP-kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

– Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, de trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

– Er den revolusjonære bevegelsen nå for tida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive i dag

– Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder – og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere, eks-jugoslaver og kosovo-albanere. Norge er på i vei inn i «Festning Europa», som bygger opp murene mellom det rike Europa og den fattige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samarbeider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farlige nok, men etter min mening er de fortsatt utgrupper.

– Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell opposisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

av Paul Bouffartigue

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

Uttalelse vedtatt på AFAs allmøte 3. august

Antifascistisk aksjon (AFA) reagerer sterkt på lederartikkelen i Røde Fane nr 2, 1994.

Vi mener dere bygger opp under en argumentasjon som antyder at endel militante antifascister er terrorister. Dere setter opp en kunstig motsetning mellom det å massemobilisere mot rasistiske arrangementer og det å møte fascistisk vold med motvold. Dere beskylder, uten å si klart hva dere mener, aktivister for å drive oppbygging av eliteorganisasjoner.

AFA har og vil fortsatt stå i spissen for militante aksjoner når nazisvina prøver å erobre gatene. Dette er vi faktisk stolte av og kan helt og fullt stå inne for det politisk. AFA vil også, som vi hele tiden har gjort, samarbeide med andre antirasister og antifascister for å mobilisere flest mulig mennesker mot rasismen. Dette gjør vi fordi vi ser de forskjellige aksjonsformene som deler av en helhet, hvor det ikke er noen motsetning mellom militanse og massemobilisering.

Tvert i mot er det to helt nødvendige sider av samme sak. Det er også derfor vi avstår fra å gå åpent ut mot andre antirasister og prøver heller å løse uenigheter i minnelighet.

At vi, eller andre antirasister i Oslo, skulle kunne sammenliknes med terrorister er usedvanlig grovt. Den eneste terror som drives i Oslo er det fascistene, utlendingsmyndighetene og politiet som står for. Ja, vi er helt enige med dere i at revolusjon er noe som folk sjøl skal gjøre. Det er verken vi eller noe politisk parti som skal tre opprøret ned over folks hoder på deres vegne. AFA er en antitotalitær organisasjon, vi bygger på ikke-hierarkiske prinsipper. Vi, i motsetning til AKP, ser ikke på oss sjøl som folkets fortropp. Vi sitter heller ikke på rumpa og angriper de som gjør noe. Hvis Røde Fane-redaksjonen ønsker en debatt om mål og metoder, foreslår vi at dere, i tråd med deres egen maoistiske tradisjon, undersøker virkeligheta før dere mener noe. I dette tilfellet den delen av virkeligheta som kalles antirasistisk arbeid ute blant folk.

av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy

Fra økonomisk reform til gjenoppretting av kapitalismen. En økonomisk bakgrunn for omstruktureringa av Øst-Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst-Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene – vanligvis omtalt som kommandoøkonomi – oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst-Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti- og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de østeuropeiske landa i stand til å bygge opp sin egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke-kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings- og innhentings-industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/østeuropeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalvarer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de østeuropeiske Comecon-landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden Cocom-reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst-Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de østeuropeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest-Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

«Reformsosialismen»

Åpninga tidlig på 1970-tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som til sammen ga 70- og 80-tallet navnet «reformsosialismen».

Reformene ble satt i verk i alle de østeuropeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst-vest-handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti- og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

«Reformkommunisme»

«Kommunismen» lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på «reformkommunisme» var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa- og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av «joint ventures» fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarsk-basert ny teknologi, men også til å importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nye insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor Comecon. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissidentfløy som la press på regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for statssosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige østeuropeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske verdenssystemet. Sjøl om de kunne etablere politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsatte de å være avhengige av den økonomiske utviklinga i kjernelanda i det kapitalistiske verdenssystemet. Kapitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykonjunktur og krise i det kapitalistiske Vesten har alltid hatt sin virkning på de sosialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig var USA interessert i å omstrukturere Vest-Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket å isolere det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien som begynte på slutten av 1960-tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjetblokka enn de vesteuropeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst-vest-samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60-tallet:

• Slutt på etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten, teknologisk innovasjon førte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknologisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til å realisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970-åra, som oppmuntret Øst-Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70-tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst-Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst-Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har Comecon-landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn deres vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor å referere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som «den reelt eksisterende sosialismen».

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst-Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst-Europa under kommunistisk styre mellom andre verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst-Europa var et spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter andre verdenskrig. Øst-Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst-Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens østeuropeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst-Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den østeuropeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under «den reelt eksisterende sosialismen» foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest-Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest-Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å møte vestlig konkurranse, førte til raske forandringer i det tilbakeliggende Øst-Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urbanproletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. I øst, som tidligere i vest, ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter andre verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insentiv til vekst basert på sjølberging.

av Per-Gunnar Skotåm

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Siri Jensen intervjuet av Birger Thurn-Paulsen

Konferansen Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke og jobbe på. Den er utenfor det etablerte systemet. Den kan sprenge rammer.

I begynnelsen av oktober i år ble det arrangert en ganske spesiell konferanse under navnet Kvinner på tvers. Den kom i stand gjennom et samarbeid mellom Kvinnefronten og Oslo-avdelingene til en rekke fagforbund. I forhold til konferanser flest ser den kanskje ikke så original ut på papiret, men bak tittelen skjuler det seg et forløsende nytt skritt for kvinnekampen og organiseringen av den. Siri Jensen har i lang tid jobbet med dette for øyet, og hun satt da også i arrangørkomiteen. Røde Fane har snakket med henne om betydningen av konferansen.

– Kan du utdype ideen bak konferansen, og hvordan den kom i stand?

– Det har vært en lang prosess hvor behovet etter hvert trengte seg på for å la det komme til uttrykk i en slik konferanse. Ideen om en kvinnekonferanse ble diskutert på den faglige opposisjonskonferansen i Trondheim i 1991, men i første omgang rant det ut i sand. Før det igjen har det vært mange viktige forløpere, som samarbeidet om sekstimersdagen, forskjellige samarbeidsinitiativ fra Kvinnefronten i retning organisasjoner og fagforeninger og utspill fra kvinnefagforeninger om kvinnepott ved tariffoppgjøret. Etter hvert kom anerkjennelsen og utbredelsen av begrepet kvinnelønna til å bli en utløsende faktor. Det var blitt veldig modent for å gjøre noe, så da arbeidet med konferansen begynte var det bare positive reaksjoner.

– Mitt utgangspunkt, sier Siri, er viktigheten av kvinnebevisstheten som drivkraft for arbeiderklassens kamp. Tradisjonelt har det i fagbevegelsen vært lite rom for at kvinner er kvinner. Arbeiderklassens kvinner har også i noen grad følt seg fremmed i forhold til kvinnebevegelsen, selv om kvinnebevegelsen i Norge har klart å være nokså nær arbeiderkvinners krav. Vi har til en viss grad slitt med et oppsplitta bilde – arbeiderklassen på den ene sida og kvinnen på den andre, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som to forskjellige deler. Men det er ingen motsetning mellom klassekrav og kvinnekrav. Det er det viktig å se, og vi trenger et slikt forum på tvers som samler opp all erfaring kvinner har, et forum hvor det er mulig å slåss som hele mennesker. Det har trengt seg fram et behov for en ny måte å tenke og jobbe på.

– Vil du kalle dette et gjennombrudd – et nytt stadium i kvinnekampen?

– Ja, jeg vil kalle det et nytt nivå i kvinnebevegelsen. Vi sprenger gamle grenser, vi når ut over de «politiske damene» og forener kvinnekulturene. Uten dermed å glatte over uenighet eller skiller, så kan et forum som dette konsentrere seg om det vi er enig om – det er så mye som splitter i andre sammenhenger. Et sentralt tema på konferansen var kampen for å få heva kvinnelønna. Et spørsmål er at det å få heva kvinnelønna rett og slett sprenger ramma for lønnsoppgjørene, men her kunne vi også se på det fra andre innfallsvinkler. Det er ikke nok å reise et tariffkrav, vi må i tillegg jobbe politisk med det og utvikle forskjellige måter å jobbe på for å presse det fram. Vi kan også uttrykke konferansens ide på en annen måte: Det var kvinners hverdag som satte dagsorden her, på en slik måte at innledere som Yssen fra AP og Magnussen fra NHO ble helt perifere i damenes debatt.

En annen side er at en slik konferanse kan sprenge rammene for hva som er tradisjonelle temaer i fagforeningsarbeidet, illustrert på en glimrende måte av innledninga Sex i arbeid ved Reidun Sørensen fra Senter for kvinneforskning. I det hele tatt dreier dette seg i vid forstand om å sprenge grenser og rammer. Selv om de formelle arrangørene er fagforeninger og Kvinnefronten, så er det skapt et forum som ikke er en del av systemet – det er utafor hierarkiet i fagbevegelsen, et forum for å tenke og handle utradisjonelt. Det er en måte å jobbe utafor systemet på som hele fagbevegelsen kan lære av.

– Dette er noe som ikke lar seg stoppe? Etter det vi skjønner kommer del en ny konferanse neste høst?

– Ja, arrangørgruppa er i arbeid. Vi jobber med et debattinnspill om lønna, med ideene fra konferansen og med en ny neste år. Diskusjonen om kampen for kvinnelønna blir viktig å holde gående, liknende fora kan også jobbes fram på lokalplanet, samtidig som ideen med å jobbe på denne måten må utvikles. Det er en del av en bevegelse. Et ikke uvesentlig poeng er at konferansen i seg sjøl skaper et uformelt nettverk som kan brukes, for eksempel i kamp, slutter Siri Jensen.

av Johan Petter Andresen

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i «konkurrent»-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtalene, med større vekt på bedriftsvise avtaler og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen «helse» at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak «sin» kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I «arbeidsintensive» yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

av William Hinton

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon. [Tilbake]
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988. [Tilbake]
3. Samme sted. [Tilbake]
4. Samme sted. [Tilbake]
5. Samme sted. [Tilbake]
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241. [Tilbake]

Leder

av Erik Ness

I skrivende stund, 29. november 1994 klokka 10.51, er det klart: Det ble NEI! Gratulerer! Vi greide det igjen! Rekka ser nå sånn ut: 1905 -1945 – 1972 -1994. Flotte tall, flott jobbing!

Solveig Aamdal, leder i AKP, skrev i et brev til partilagene for et par uker siden: «Den største styrken i fronten, i tillegg til det politiske grunnlaget, er den lokale organiseringa.» Nei til EU har utviklet seg til å bli en front med mange aktivister. Aksjonsdagen i Tromsø samtidig med møtet i Nordisk råd, 25.000 i demonstrasjon Oslo og flerdobling av aktiviteten til nei-folket siste uka viste det.

Røde Fane er knyttet til en bevegelse og et parti som innførte begrepet «masselinja» i norsk politikk. De siste ukenes aktivitet på høygear har vist at den gamle kineseren utvilsomt var inne på noe når han understreket «massenes skaperkraft».

Folket forandrer verden gjennom å slåss, men folket forandrer seg også gjennom kampen. Vi er blitt et staere, stoltere og mer sjølbevisst/klassebevisst folkeferd etter 1972 og 1994. Hadde det ikke vært for neiet 25. september for 22 år siden, ville mer av distrikts-Norge vært nedlagt. Kanskje så mye at de ikke ville vært mange nok til å være motvekten mot de store byenes ja i går.

Mange vil fortelle venner og kjente, og noen barnebarn og oldebarn, at de stemte NEI 28. november 1994. Flere enn de som faktisk stemte nei. Ingen skal hovere over at enkelte «sikre» nei-stemmer lot seg presse av svenskesug, NHO og regjeringa til å stemme mot sin egen overbevisning. Nei-fronten har hele tida vært større enn meningsmålingene og avstemningsresultatet har gitt uttrykk for. Flere har blitt staere, stoltere og mer sjølbevisste/klassebevisste.

Som etter 25. september 1972, starter nå regjeringa sin tilpasning til EU ved å reforhandle EØS-avtalen. Dette er en måte regjeringa nå kan vinne tilbake i praksis mest mulig av det som folkeavstemninga sa nei til. Vi vil få en EØS-avtale som er enda verre ut fra et nei-synspunkt, enn den som flertallet på Stortinget kuppet igjennom.

Nei-et i går var en avvisning av mer enn unionsplanene. Argumentasjonen mot EU fra vanlige folk har hatt et innhold, folkemeninga, som i realiteten har vært en avvisning av EØS.

Men, regjeringa kommer ikke, til å ta folkemeninga til etterretning. De vil råkjøre mot EU. Derfor var det helt riktig av Aksel Nærstad, leder av RV, i partilederdebatten natt til 29. november å kreve at Gro Harlem Brundtland skulle trekke seg. Det var riktig å benytte anledningen til å advare folk mot å stole på regjeringa.

Makta gir seg ikke. Landsmøtet i Nei til EU vedtok å ha som mål å si opp EØS-avtalen. Derfor fortsetter jobbinga i fronten. Vi må diskutere med nei-aktivister hvordan fronten skal utvikle seg. Vålerenga og Etterstad AKP er et eksempel til etterfølgelse. Den 19. november i Oslo delte de ut en folder om «Hva skal vi gjøre etter folkeavstemninga?» og innkalte samtidig til et debattmøte med Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen.

Nei til EU må opprettholdes for å:

• få sagt opp EØS-avtalen.
• forhindre ny folkeavstemning, jf Danmark.
• være ei glefsende vaktbikkje mot regjeringas råkjør retning Bryssel.

av Kjersti Røhme

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt – og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange «bøller» etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

– Hva er nytt i denne boka, Jorun?

– Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

– Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

– Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

– Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

– Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

– Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene – for seint – og sier: – Vi har hatt møte. – Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: – Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: – Det gjør vi og!

– Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

– Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

– Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

– Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

av Arne Byrkjeflot

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

av Harald Minken

1. Internasjonale finansmarkeder

Temaet for talen til Sweezy er nye tendenser i verden. Han tar opp bare en slik ny tendens, nemlig framveksten av internasjonale finansmarkeder.

De markedene han utvilsomt sikter til, er de såkalte euromarkedene. Det er markeder som springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen, hjemlige valuta. La oss som eksempel si at en norsk bank har et datterselskap i Liechtenstein. En norsk reder som har tjent en masse dollar, ønsker for tida ikke at veksle dem om til norske kroner, men setter dem isteden inn på en dollarkonto i den norske bankens Liechtenstein-avdeling. Dette innskuddet er da en del av eurodollarmarkedet.

Liechtenstein-banken kan f.eks. låne pengene ut igjen ved å delta i et syndikert lån til et russisk gruveselskap (syndikert betyr at en mengde banker går sammen om lånet). Her er både bankens innlån og utlån i samme valuta, så den har ingen valutarisiko knyttet til denne delen av sine operasjoner. Derimot har den en kredittrisiko, dvs. at det er fare for at gruveselskapet ikke betjener lånet.

Det syndikerte lånet er også en del av euromarkedene, nemlig det såkalte eurobondmarkedet – nærmere bestemt den delen av eurobondmarkedet som dreier seg om lån i dollar.

La oss nå anta at banken vil plassere pengene fra den norske rederen på en sikrere måte enn lån til Russland. Den veksler derfor dollarene fra rederens innskuddskonto til japanske yen, og kjøper japanske statsgaranterte verdipapirer for dem isteden. Banken har nå unngått kredittrisikoen, men har isteden skaffet seg en valutarisiko og en renterisiko. Valutarisikoen eksisterer fordi rederen kan ta ut sine dollar på et tidspunkt hvor dollar har blitt mer verdt i forhold til yen. Renterisikoen eksisterer fordi yen-renta kan stige, slik at kursen på de japanske verdipapirene synker. I begge tilfeller kan banken bli påført et tap når rederen sier opp kontoen, og banken må selge sine japanske papirer og veksle salgssummen fra yen til dollar for å betale rederen tilbake.

Banken kan sikre seg mot både valutarisikoen og renterisikoen. Den lar da andre ta over disse risikoene, mot at disse andre får en del av profitten som vår Liechtenstein-avdeling har på videreplasseringen av rederens dollar. For eksempel kan banken inngå en opsjonsavtale, som gir den rett, men ikke plikt til å selge verdipapirene videre til denne andre avtalepartneren til en på forhånd avtalt sum, når som helst, fram til en gitt dato. En annen opsjonsavtale kan så gi banken rett til å veksle yen til dollar til en på forhånd fastsatt kurs når som helst fram til en gitt dato.

Det finnes naturligvis utallige andre muligheter for vår Liechtenstein-avdeling på euromarkedene. Den kan f.eks. forvandle dollarene til Deutsche Mark for en bestemt periode, la oss si 5 år, ved å inngå en swapavtale (bytteavtale) med en annen bank. En slik avtale vil si at de to partene veksler et beløp i dollar mot mark til en bestemt kurs nå, og veksler tilbake igjen til en bestemt kurs om 5 år. Det beløp i mark som banken da skaffer seg, kan den bruke til å delta i et Deutsche Mark-lån med 5 års løpetid til Åbo kommune i Finland, organisert av en italiensk bank i London.

Sweezy har rett i at vi her har å gjøre med nye tendenser i verden, ettersom både euromarkedene og de nye finansielle instrumentene (opsjoner, swaper osv.) oppsto for rundt 20 år siden, og seinere har fått en voldsom vekst. Faktisk var det revisjonistene som oppfant eurodollarmarkedet, da de engang i 1960-åra lot et datterselskap til en russisk statsbank i London ta imot innskudd i dollar. Hensikten var å unngå amerikanske bestemmelser om ikke å låne til Sovjet. I lang tid var det slik at de som brukte euromarkedet, ofte gjorde det for å unngå skatteregler og valutarestriksjoner i hjemlandet.

Men etterhvert som euromarkedene blei en mulig finansieringskilde og plasseringskilde for flere og flere, har disse markedene virket tilbake og ført til liberalisering av skatteregler og restriksjoner i hvert enkelt land. Årsaka er at ingen regjering vil gi «sine» kapitalister dårligere vilkår på finansmarkedet enn konkurrentene. Argumentene som regjeringene brukte, var ofte at de som brøt bestemmelsene, ikke måtte ha fordeler i forhold til de lovlydige. Følgelig måtte restriksjonene oppheves. Argumentet kunne også være at den nasjonale kontroll må oppgis, men erstattes av internasjonale regler som fjerner skatteparadis som Caymanøyene, Liechtenstein osv. Parallellene til innføring av NIS-registeret og argumentene for EU-medlemskap er klare. Sluttresultatet er, som Sweezy peker på, at regjeringene har mistet sin makt til å bruke renta og andre pengepolitiske og kredittpolitiske virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. En del, men ikke mye, av denne makta har gjenoppstått på et internasjonalt nivå, i form av internasjonale retningslinjer om bankenes egenkapital, regler mot hvitvasking av svarte penger osv. Jeg er noe mer i tvil om også bedriftsdirektører har mistet makt til et upersonlig marked, eller om det ikke heller er slik at de største konsernene har fått flere nye instrumenter til å øke sin makt.

Etter mitt skjønn tar Sweezy feil når han setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene, og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter e.l. De nye markedene og instrumentene gir utvilsomt mulighet til spekulasjon, som da Bærum pensjonskasse satset hele sin formue på at renta skulle gå ned. Men de gir også muligheten for konserner og banker til å kvitte seg med risiko, sikre seg mot særlig uheldige framtidige utviklinger, styre og kontrollere risikoen.

Det vil alltid være risikabelt å være kapitalist. Kapital må legges ut, men det er ikke sikkert at merverdiproduksjonen eller salget lykkes, slik at en får inn den merverdien en regnet med. Kanskje går hele kapitalen tapt. Det finns en felles risiko for hele kapitalistklassen som helhet, og som de ikke kan forsikre seg mot ved å overføre risiko mellom hverandre, diversifisere sin virksomhet til bransjer og land med motsatt konjunkturutvikling, e.l. Denne felles risikoen er knyttet til fall i profittraten. Men det fins også risiko som knytter seg til den spesielle virksomheten som hver kapitalist driver, og de landene han driver i. Den kan man ved hjelp av de internasjonale finansmarkedene få redusert eller eliminert. Kapital i ulike bransjer og land blir på den måten i større grad bare andeler av den internasjonale totalkapitalen.

Dette er kanskje meget viktig. Det kan bety at konglomeratene som blei danna tidligere for å spre risikoen ved å drive i en spesiell bransje, kanskje ikke lenger er hensiktsmessige konstruksjoner. Det kan også bety at det ikke er noe stort hinder for internasjonaliseringa av den kapitalistiske produksjonen at det eksisterer ulik valuta, ulike renteregimer osv. i forskjellige land. En ting som det nokså sikkert må bety, er at det blir vanskeligere og gir mindre mening å si at den kapitalen er tysk, og den er fransk. Nasjonalstatene vil ikke lenger i samme grad slåss for interessene til sin kapital, men for å tilfredsstille og trekke til seg kapital generelt. Dette behøver ikke bety at faren for krig mellom kapitalistiske stater reduseres, men det må bety at når en slik fare oppstår, må det skje en tilsvarende splittelse eller deling i det internasjonale finansmarkedet.

2. Internasjonalisering av produksjonen

Legg merke til at Sweezy overhodet ikke nevner den teknologiske utviklinga i forbindelse med krisa i kapitalismen de siste 20 åra. Jeg trur det henger sammen med at han er underkonsumpsjonist. En underkonsumpsjonist er en som mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer. Det som kan bringe vekst inn i kapitalismen, ifølge et slikt syn, er ikke indre krefter i kapitalismen sjøl, men diverse ytre faktorer, som offentlige utgifter i forbindelse med krig og gjenoppbygging etter krig, sløsaktig forbruk fra byråkrati og overklasse (måneferder), åpning av nye avsetningsmarkeder i verden osv.

Sweezys underkonsumpsjonistiske syn kommer til uttrykk i hele den historiske gjennomgangen i artikkelen, men klarest i slike oppsummerende setninger som «Den normale tilstanden for det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon» og «Det ligger i akkumulasjonens natur å eliminere etterspørselen som stimulerer den». Det er også klart at han ser på begge verdenskrigene som ytre faktorer som utsetter den iboende stagnasjonstendensen.

Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx. Hos Marx vil kapitalismen skjerpe klassemotsigelsene, gi arbeidsledighet og voldsomme kriser, men ikke «flate ut» i en vedvarende stagnasjon. Motsigelsen i kapitalismen hos Marx ligger i at kapitalakkumulasjonen vil revolusjonere produktivkreftene, øke den organiske sammensetninga, senke vareverdiene og profittraten, og dermed utløse ei krise. Men krisa fører til sentralisering av kapitalen, sanering av de uprofitable foretakene, økt arbeidsløshet, hardere utbytting, og dermed et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjon. Men den begynner ikke på samme punkt som forrige gang. Det har både skjedd en teknologisk revolusjon og en endring av produksjonsforholdene.

I tråd med dette marxistiske synet mener jeg at vi først og fremst må analysere hva som skjer i produksjonen, både fra bruksverdisida (utvikling av produktivkreftene og arbeidsprosessen) og verdisida (utbyttinga, kapitalakkumulasjonen). Vi vil da finne at flere og flere produkter må selges på hele verdensmarkedet hvis de skal produseres på den mest effektive måten, og at utviklinga i logistikk og transport har åpnet for at ulike deler av produksjonsprosessen til ett og samme produkt kan spres på forskjellige land, og på den måten gi rom for å utnytte ulikheter i lønnsnivåer, skatteregler m.m. Denne internasjonaliseringa av den produktive kapitalen er en annen ny tendens i verden, som Sweezy ikke kommenterer. Etter mitt skjønn er den med på å frambringe de internasjonale kapitalmarkedene, samtidig som framveksten av dem letter den videre internasjonaliseringa av den produktive kapitalen. Like lite som før kan vi altså skille mellom industrikapital (i stagnasjon, ifølge Sweezy) og finanskapital (som skulle operere uavhengig av industrikapitalen, som en alternativ investeringsmulighet når industrien ikke lenger byr på muligheter, ifølge Sweezy). De to er ett, og det finns ikke en sunn og en usunn, eller en stagnerende og en blomstrende del. Du kan ikke si ja til moderne kapitalistisk produksjon, men nei til den uproduktive spekulasjonen på børser, euromarkeder osv.

De internasjonale finansmarkedene er ikke meningsløse kasinoforeteelser, men nødvendige redskaper i konkurransen mellom de multinasjonale konsernene. Det gjelder for det enkelte konsern eller kapitalgruppe å finansiere overtakelser og sammenslåinger for å skaffe seg eller holde på så stor del av verdensmarkedet at det er grunnlag for å innføre den mest effektive produksjonen. Videre gjelder det å ha avtaler om valuta, renter osv. som er gunstigst mulig i en situasjon der produksjon og salg er spredt på mange land. Dette er kanskje hovedsida. Bisida er at aktørene på det internasjonale finansmarkedet tar seg klekkelig betalt for sine tjenester, og dermed bidrar til å senke profitten til konsernene.

Er det et paradoks at vi ser nullvekst i industrien kombinert med voldsom vekst i de finansielle markedene? Overhode ikke. Det henger sammen med at vi opplever en veldig restrukturering av industrien i forbindelse med at vareverdiene på mange felter for første gang har blitt internasjonale verdier. Derfor har vi både utradering av gamle nasjonale industrier, og hektisk aktivitet høyere opp i systemet, der kampen står om å skaffe seg tilgang til eller frigjøre tilstrekkelig store kapitaler til å kunne gjennomføre den konkrete restruktureringa innafor det området en har finansiell kontroll over. Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt. Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk. Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.

Debatt om Den tyske ideologi

av Magnus Bernhardsen

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx- og Engels-skriftet Den tyske ideologi.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klassetilhørighet når vi diskuterer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn.» Det er ikke fordi jeg henger igjen i «1800-tallets menneskesyn» eller ikke bryr meg om det «enkelte individs indre følelser». Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn: «Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de.» For hva annet kan de være? Som Haagensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større fellesskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produserer livsoppholdet sitt, avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit, kan han ikke slutte med utbyttinga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele fellesskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette – den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Birger Thurn-Paulsen

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

av Jan Fjeldstad

Jan Myrdal: Når morgondagarna sjöng

Norstedts 229 kr. Med samme kraft og detaljrikdom som i bøkene fra barndommen skildrer Myrdal i denne boka tida 1942 til 1948. Etter krigen ligger Europa åpent. Framtida tilhører ungdommen! Mulighetene er der! Full av ungdom og framtidstro drar den unge Jan Myrdal til Hellas og Jugoslavia for å være med på oppbygginga Vi får også oppleve krigsårene som ungkommunist i det tyskvennlige Sverige. Og ikke minst jentene. Som Myrdal sjøl sier, dette er ingen sjølbiografi, men hans minne om en tid da verden tilhørte håpet. «Ty en gang när solen steg upp bakom broarna, var vi alla unga och världen med oss.»

Jan Myrdal: En fest i Liu Lin

Oktober 148 kr. Igjen er Jan Myrdal og Gun Kessle på besøk i Liu Lin, byen de beskrev i boka Rapport fra en kinesisk landsby. Nå, tretti år etter, er folkekommunen oppløst. Den kollektive omsorgen har forsvinni. Det finnes ikke daghjem lenger og den gode matjorda er utbygd. Dagens Kina er prega av uhemma vekst, økende miljøproblenier og arbeidsløshet. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Hva har skjedd med Kina? Hva har skjedd med arven etter Mao. Dette er spørsmålene som opptar Jan Myrdal i denne boka.

Ed Kashi: When the Borders Bleed. The Struggle of the Kurds

Pantheon 298 kr. Dette er ei fantastisk fotobok om det kurdiske folket. Den prisbelønte fotojournalisten Ed Kashi har med innlevelse dokumentert livet til dette tapre folket, i kamp, hverdag og fest. Med fotografier fra Tyskland, Iran, Irak, Tyrkia, Israel og England settes kurdernes kamp for fedreland i fokus. Vi følger geriljasoldater under trening, mødre og barn i ruinene av hjemmene deres, ofre for kjemisk krigføring og flyktninger i de europeiske storbyene i kamp mot både krigen og lokal rasisme. Journalisten Christopher Hitchens har en informativ innledning som redegjør for kurdernes ukjente historie.

Fatima Mernissi: Drømmer om frihet

Cappelen 279 kr. Marokkanske Fatima Mernissi har tidligere markert seg som en feministisk stemme i den muslimske verden. Hun blei født i et harem i 1940, i byen Fes i Marokko. I boka Drømmer om frihet skildrer hun sin egen oppvekst i dette haremet. Denne verdenen som vi i vest best kjenner fra Tusen og en natt blir levendegjort i hennes poetiske fortelling. Vi blir delaktige i drømmene og virkeligheten til haremskvinnene. Kulturen og kvinnenes stilling i det islamske samfunnet blir belyst og den eurosentriske synsvinkelen er et lite egna redskap til å forstå denne boka.

Irwin Silber: Socialism: What Went Wrong?

Pluto 195 kr. Boka inneholder en velskreven analyse av krefter innafor den marxist-leninistiske teorien som underminerte og til slutt leda fram til sosialismens endelige fall i de tidligere sosialistiske statene. Tesene om fortroppspartiet, proletariatets diktatur og verdensrevolusjon blir gjennomgått med et kritisk blikk. Forfatteren har bakgrunn som kommunistisk aktivist og teoretiker siden 1941. Håpet hans er at erfaringene fra Sovjet, Kuba og Kina kan brukes til å skape en ny udogmatisk sosialistisk bevegelse. En bevegelse som trengs mer enn noen gang.

Granta 48: Africa

Penguin 110 kr. Tidskriftet Granta har viet sitt nye nummer til Afrika. På sedvanlig vis er magasinet fyllt av velskrevne essays, skjønnlitterære bidrag og fotoreportasjer. Med navn som Paul Theroux, Ryszard Kapuscinski, William Finnegan og William Boyd skulle kvaliteteen være sikra. Ferden går fra et aids-ramma Uganda via amerikansk intervensjon i Somalia og borgerkrig-valg-borgerkrig i Angola til et Sør-Afrika i håpets tegn etter apartheids fall. Er noen i stand til å skildre et kontinent prega av så store forandringer og et så stort mangfold som Afrika, må det være Grantas skribenter.

1. Pål Steigan: Vi gjenreiser Røde Fane (leder)
2. Pål Steigan: Grip dagen, grip timen! (Til hundreårsdagen for Maos fødsel)
3. Rolf Nilsen: Mao Zedongs feil
4. Morten Falck: Den langvarige kampen for å tjene folket
5. Sissel Henriksen: Europa for Kari og Fatima?
6. Arnljot Ask: Kampen om Europa
7. Jan Hårstad: Tysklandsforståelse
8. Erik Ness: Reformer eller revolusjon (samtale mellom Torstein Dahle og Terje Valen)
9. Tollef Hovig: Holder m-l-m-visjonens politiske økonomi?
10. Vidar Haagensen: En lesende students tanker
11. Bokomtaler
12. Trond Hofvind: Jorun Gulbrandsen med forførerisk bok om gutter og jenter
13. Erik Ness: Nylesning av en gammel bok: Et sosialpolitisk eksempel
14. Kjersti Røhme og Birger Thurn-Paulsen: Thorvald Steen, Darwin og den politiske litteraturen
15. Siri Jensen: Ut av sosialdemokratiet
16. Anne Søyland: Likestillingsmyten
17. 

---

Vi har bestemt oss for å gjenreise Røde Fane. Vi tror at et marxistisk tidsskrift er vel så viktig i dag som for 20 år sia.

Det var i Røde Fane at AKPs klasseanalyse ble utviklet tidlig på 1970-tallet, og bladet har mange ganger bidratt til å utforme det teoretiske grunnlaget for den revolusjonære bevegelsen i Norge. I høyrebølgens tiår ble imidlertid både AKP og hele venstresida satt under et voldsomt press, rekrutteringskildene tørka ut og gamle støttespillere falt fra. Marxismen og kommunismen kom under et voldsomt press, og den teoretiske debatten fikk lide under det. Siden krakket i oktober 1987 har høyrebølgen vært på retur, og ikke minst ved skolevalga i år viste det seg at ungdom på ny søker etter revolusjonære svar på spørsmål som arbeidsløshet, krig, miljøkrise og fattigdom. Rød Ungdom opplever den største tilstrømninga siden 1970-tallet, over 8 % ved skolevalget i Oslo og enkeltresultater på godt over 20 % er bedre enn noen tidligere notering. Med RVs 5 % og mandat i hovedstaden har den revolusjonære bevegelsen markert seg med tyngde i rikspolitikken.

Den objektive situasjonen i samfunnet, med 200.000 arbeidsløse, imperialistiske kriger og en voksende rasisme, har lenge ropt på ei styrking av den revolusjonære bevegelsen. Hvis det var grunner til å være kommunist og revolusjonær i 1973, er det ti ganger større grunn til å være det i dag. Men det har vært tungt å riste 80-tallets tungsinn ut av systemet og det har vært et gap mellom den objektive situasjonen og det nokså skrinne grunnlaget for bevegelsen.

Det sies, og det med rette, at sosialismen har blitt diskreditert av Øst-Europa, Albania, Tienanmen, og det er sant nok. Men det kommer ikke minst av at det er de imperialistiske og borgerlige tolkningene av disse hendelsene som har fått rå grunnen aleine. Det imperialistiske borgerskapet har en nærmest total kontroll over den internasjonale medieindustrien og kan dermed manipulere politiske og ideologiske strømninger. Politisk og moralsk er det ingen forskjell på å skyte ubevæpnede studenter i Beijings gater og å skyte ubevæpnede kvinner og barn i Mogadishu. Begge deler er fascistiske handlinger som bør møtes med avsky. Men verden reagerer totalt forskjellig på disse to handlingene. I det ene tilfellet vil man ha det til at «slik er sosialismen» og man går til en, riktignok ganske halvhjertet, boikott. I det andre tilfellet foregår mordene i FNs navn og under amerikansk kommando, og da er det spedt med prinsippielle fordømmelser og boikottaksjoner. Og det er utenkelig at mediene skulle si at «slik er imperialismen». Når sosialismen er diskreditert, kommer det sjølsagt av store og alvorlige forbrytelser som er begått i sosialismens navn, men det kommer i like høy grad av borgerskapets enorme makt over den internasjonale opinionsdannelsen.

Å ta opp kampen mot denne overmakta kan virke håpløs og å ta den opp med utgangspunkt i et lite tidsskrift som Røde Fane, kan virke patetisk. Det var også Davids kamp mot Goliat, uten at det skremte guttungen fra å møte kjempen. Nå er det ikke Røde Fanes viktigste oppgave å kjempe mot de borgerlige ideologimaskinene direkte. Vår viktigste jobb er å bidra til å bygge opp en bevegelse som kan gjøre det. En del av Røde Fanes oppgave må derfor være å skjerpe den ideologiske og politiske debatten blant folk som kaller seg sosialister. For å kunne samle oss i en felles kamp mot borgerskapet og kapitalismen, er det helt nødvendig at vi først avklarer hva som skiller oss og at vi prøver våre teorier mot hverandre. Røde Fanes spalter vil være åpne for sosialister av ulike avskygninger, men som de materialister vi er, kan vi ikke fordra å stikke våre egne sympatier og prioriteringer under en stol. Røde Fane gjenreises for å bygge opp igjen den kommunistiske bevegelsen i Norge og for å øke dens innflytelse og prestisje.

AKP og den revolusjonære bevegelsen må ta sikte på igjen å bli et interessant og sterkt kraftfelt som trekker til seg opprørsk ungdom i alle aldre. Vi håper å kunne bidra til det.

---

Ett århundre har gått siden Mao Zedong ble født, kanskje det mest turbulente århundret i verdenshistorien. Mao satte sitt merke på dette århundret mer enn noen annen revolusjonær leder. I ett av sine dikt skriver han om noen ubetydelige insekter som drømmer om å velte kjempetreet. Mao er en slik malmfuru i skogen som hever seg skyhøyt over alle dem som enten prøver å kastrere den revolusjonære tenkninga hans og eksemplet hans, eller som prøver å trekke navnet hans ned i søla.

I denne artikkelen vil jeg ta for meg noen viktige sider ved maoismen og legge fram noen problemer som jeg håper det går an å få en debatt om. Jeg vil ikke påstå at jeg sitter med noen endelige svar på de spørsmåla jeg tar opp, og sjøl om jeg har vært med i den norske m-l-bevegelsen fra starten, vil jeg ikke hevde at det jeg sier er et uttrykk for ei felles oppfatning i denne bevegelsen. Det hele står for min egen regning. Det får rekke. Jeg hadde gleden av å møte Mao i 1970, men den begivenheten har sjølsagt ikke gjort meg noe bedre egna til å analysere Mao enn hvem som helst ellers. Men det var en inspirasjon å oppleve hvordan revolusjonslegenden Mao valgte å prioritere en gjeng med fullstendig ukjent ungdommer fra et lite land oppunder polarsirkelen.

Det sies at Mao en gang ble bedt om å si sin mening om den franske revolusjonen i 1789. I følge anekdoten skal han ha svart: «Det er for tidlig å si.» På mange måter kan vi bruke de samme ordene når vi skal oppsummere Maos livsverk, ikke fordi vi ikke er i stand til å verdsette hans historiske rolle som revolusjonær leder og teoretiker. Tvert om, han har utvilsomt meislet navnet sitt inn i menneskehetens æreshall for den rollen han spilte som leder av den største revolusjonen i historien. Grunnen til at vi likevel må vente med å gjøre ei endelig oppsummering av hans verk og praksis, er at det fortsatt er så mange fakta vi ikke kjenner og så mange gåter vi har igjen å løse når det gjelder Maos liv. Det er derfor svært bra at det i høst er tatt initiativ til et internasjonalt symposium om Maos tenkning og eksempel. Dette burde vi fortsette med, la oss si hvert femte år i tida som kommer. Maos verk er så allsidig og viktig at det fortjener en slik innsats.

Mangelfulle verker

En av hovedgrunnene til vår mangel på informasjon er det bysantinske hemmelighetskremmeriet til den kinesiske ledelsen. Den offisielle versjonen av Maos utvalgte verker starter i 1926, sju år etter grunnleggelsen av Kinas kommunistiske parti. Den første artikkelen er Analyse av klassene i det kinesiske samfunnet. Det finnes en god del bootleg-versjoner av tidligere skrifter, men vi famler fortsatt i halvmørke når vi prøver å studere maoismens røtter, når vi prøver å forstå hvordan Mao utviklet seg til marxist og modnet som revolusjonær. Også i Maos levetid ble hans tidligere utvikling hyllet i veritabel usynlighetskappe. Dette får det til å virke som om han kom inn på den politiske scenen slik Afrodite oppsto fra havets bølger, som en ferdig utviklet og perfekt person. Dette får maoismen til å stå fram som et lyn fra klar himmel, som en handling fra gudene, hevet over menneskelig analyse. Dette passet dem som ønsket å skape en Mao-dyrkelse, men det passer ikke for oss som ønsker å ha en vitenskapelig, materialistisk og revolusjonær holdning til den virkelige læreren og lederen Mao Zedong. I tilfellet Marx, kjenner vi hans tidlige skrifter, vi veit hvordan han utviklet seg fra venstre-hegelianer til dialektisk materialist. Vi kan studere den innflytelsen som europeisk opplysningsfilosofi og greske tenkere har hatt på marxismen. Dette gjør oss bedre i stand til å forstå marxismen og dens rolle i dagens samfunn. Det svekker ikke den modne Marx at vi kjenner til hvordan han kom dit han kom, tvert om. For Maos del må det være utallige skrifter av ham fra åra med revolusjonær krig og anti-japansk krig som ikke er tilgjengelige for allmennheten. Fra hans siste leveår, mangler vi, offisielt, til og med en generell oversikt over hans verker etter 1956, og dem vi kjenner er sterkt redigert. På samme måte har man valgt å tilsløre mange fakta om hans arbeid og virksomhet i disse åra.

Det vi har i de fem binda med Maos utvalgte verker, er ikke helheten i Mao Zedongs tenkning, enda så store de er, bare en torso. Det er umulig å gi full honnør til hans verker før flere av dem er gjort kjent, når enn det måtte bli. Det kan kanskje provosere noen at jeg kaller Maos fremragende artikler for en torso. Men hvordan kunne vi ha blitt i stand til å forstå marxismen uten å kjenne de tidlige arbeidene til Marx, slik som hans avhandling om Epikur og Demokrit eller hans kritikk av Hegels rettsoppfatning? Hvordan hadde det vært om vi ikke hadde kjent utkastene til Marx slik som Grundrisse, eller dersom vi ikke kjente til brevene hans, slik som brevet til Kugelmann om proletariatets diktatur? En slik begrensning av kunnskapen om Marx’ skrifter hadde blitt en torso.

I Maos tilfelle har vi sjølsagt noe mer enn Verker i utvalg å holde oss til. Dessuten må vi, inntil videre, i mangel av offisielle versjoner, absolutt studere piratutgaver av artikler og taler. Men det finnes mange problemer knyttet til disse utgavene, ikke minst når det gjelder kildene, men også angående tolkning og oversettelse. I Kina har det dessuten vært mange ulike fraksjoner som hadde en tendens til å sirkulere sine egne versjoner av formannens ord, ut fra sine helt egne motiver.

Jeg er ingen kjenner av klassisk kinesisk filosofi, men jeg har en sterk følelse av at Mao var det, og at han dro nytte av den kunnskapen hele livet. Han utnyttet kinesiske klassikere på samme måte som Marx tok for seg av skattkammeret til de største vestlige tenkerne. Det virker på meg som om Mao ikke bare nøyde seg med å ta marxismen-leninismen slik som den ble undervist i Europa i hans ungdom og planta den over i kinesisk jord. Det ser ut til at han foretok denne omplantinga samtidig som han kritiserte og utvikla klassisk kinesisk tenkning. På samme måte som Marx utviklet den dialektiske materialismen i kritikk av Hegel og Feuerbach, må Mao ha utviklet sin dialektikk i kritikk av Konfucius og Mencius. Når vi er fratatt muligheten til å vite hvordan han gjorde det, er vi ikke i stand til fullt ut å forstå storheten i Maos tenkning. Det vi veit er at Mao fortsatte å studere klassikerne i kinesisk filosofi og litteratur helt til sine siste år. Under kulturrevolusjonen refererte han ofte til klassiske verker som Vannkanten, Drømmen om det røde rommet, Pilgrimsreise mot vest og han siterte ofte militærteoretikeren Sun Tzu.

Bondespørsmålet

Mitt første møte med skriftene til Marx og Mao fant sted på midten av 1960-tallet. Feuerbach-tesene til Marx ble innledninga til at jeg begynte å definere meg som marxist. Jeg likte særlig det stedet der han understreker at mennesket bare kan lære seg å skille mellom riktige og uriktige teorier gjennom praksis. Av dette følger naturligvis at enhver teori, også marxismen, gang på gang må settes på prøve i praksis. Mitt første møte med Maos skrifter var da jeg ei natt i 1965 leste Rapport fra en undersøkelse av bondebevegelsen i Hunan. For meg hadde denne artikkelen noe av den samme jordskjelvaktige virkninga som Feuerbach-tesene. Hunan-rapporten kan sammenfattes i spørsmålet: Hvilken side står du på – revolusjon eller kontrarevolusjon? Når Marx i den ellevte Feuerbach-tesa sier at «Filosofene har bare tolket verden på forskjellige måter, det det dreier seg om er å forandre den», så kan det leses som et forord til Hunan-rapporten. Hvis vi skal driste oss til å sammenfatte Maos liv og arbeid i en setning, så ville jeg satse på å gjøre det i tråd med Hunan-rapportens budskap: Det er rettferdig å gjøre revolusjon! Hunan-rapporten inneholder også en meget skarp polemikk mot dogmatikerne i Kinas kommunistiske parti og i Komintern. Blant dem som forsto lite av de særegne forholda i Kina, ble bondeopprøret oppfattet som noe «uproletarisk» og «ureint». I sin rapport retter Mao polemikken mot høyrefløya i Goumindang, men i virkeligheten var det vel så mye en polemikk mot hovedstrømmen i KKPs daværende sentralkomite og mot hovedkvarteret i Moskva. Mao ble til og med diskreditert i sitt eget parti for sin holdning til bondebevegelsen og for sin strategi med å omringe byene fra landsbygda. Høyrefløya i partiet var mot bondebevegelsen og brukte dogmatiske argumenter mot den. Derimot var de fulle av illusjoner om det nasjonale borgerskapet. Dette førte til katastrofen i 1927, da store deler av partiet ble massakrert. Ultra-venstre-folkene var også mot bondebevegelsen og ville gjennomføre et opprør med utgangspunkt i byene etter europeisk stil. Dette førte partiet inn i enda en katastrofe, den hvite terroren i 1934, da partiet ble fullstendig utslettet i viktige områder av landet.

Maos linje for bondebevegelsen ble ikke offisiell partilinje før på Tsunyi-møtet i januar 1935, under Den lange marsjen. Her tok Mao over vervet som partiformann og beholdt det til sin død i 1976. Det dramatiske tiåret som førte fram til dette historiske møtet, fyller bare 150 sider i Maos verker. Det sier seg sjøl at dette ikke gir full kredit til den voldsomme ideologiske, politiske og militære kampen som endte med at Kinas kommunistiske parti godtok Maos analyser.

På kinesisk grunn

Det Mao gjorde i det tiåret, og som er destillert ned til de 150 sidene, var intet mindre enn epokegjørende. Han gjennomførte en marxistisk analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, slik de var på det tidspunktet. I denne analysen viser han det revolusjonære potensialet som fantes blant fattigbøndene og de lavere middelbøndene. Han forsto og forklarte den halvkoloniale og halvføydale karakteren til det kinesiske samfunnet og hvilken konsekvens dette måtte ha for den revolusjonære strategien. Dermed forsto han også den tosidige karakteren til det nasjonale borgerskapet og la grunnen for teorien om den nydemokratiske revolusjonen og den revolusjonære enhetsfronten. Denne nyutviklinga av marxismen på kinesisk grunn, ble ikke gjennomført i noe elfenbeinstårn eller noe studerkammer, men prøvd ut i tiår med væpna revolusjonær kamp. Mao viste verden at den dogmatiske Moskva-skolen tok feil.

Dette var den første fasen i utviklinga av et helt nytt konsept i marxismen, nemlig teorien om den nydemokratiske revolusjonen. Den var basert på Lenins lære om imperialismen og om det nasjonale spørsmålet i den imperialistiske epoken. Til en viss grad var den også basert på Stalins skrifter om de samme spørsmåla. Men det er ingen tvil om at det var Mao som utviklet marxismen på dette området til et kvalitativt nytt og høyere nivå. Dette var grunnlaget for seieren i den kinesiske revolusjonen og den har inspirert hundretalls millioner mennesker over hele verden til å kjempe for revolusjon under halvføydale og halvkoloniale forhold.

I denne prosessen utviklet også Mao det som har blitt kalt masselinja, den grunnleggende respekten for vanlige arbeidende mennesker, så totalt motsatt av den klassiske konfusianske tenkninga, så helt annerledes enn den forakten for arbeidsfolk som det kinesiske embetsverket sto for. Helt motsatt av kinesiske intellektuelle tradisjoner, men ikke uten kinesiske forbilder, erklærte han at den vanlige analfabetiske fattigbonden hadde noe å lære de intellektuelle og kadrene. Eller som Marx sier i Feuerbach-tesene: «Menneskene forandrer omgivelsene og underviseren trenger sjøl undervisning …»

Militærteori

Mao kan også regnes som en av de helt store tenkerne innafor militærteorien. Han siteres på linje med von Clausewitz og Sun Tzu, og han utviklet et helt militærteoretisk system som var fullt integrert med hans filosofiske og ideologiske prinsipper for øvrig. Ikke siden Friedrich Engels hadde noen ledende marxist hatt en så grundig forståelse for revolusjonær krigføring, og Mao er på dette området utvilsomt større enn Engels på grunn av sin langvarige og langt mer sammensatte erfaring fra revolusjonær krigføring I likhet med von Clausewitz forstår Mao krigen som en fortsettelse av politikken med andre midler. Derfor lot han aldri geværet kontrollere partiet, han sørget alltid for at det var hæren som tjente partiets politiske mål. Der von Clausewitz baserer hele sin tenkning på overklassegeneralens disposisjoner, tar Mao utgangspunkt i en hær som springer ut av folket og som hele tida lever i et nært politisk forhold til folket. Derfor forklarte han om igjen og om igjen nødvendigheten av at hæren skulle tjene folket, aldri krenke folkets interesser og drive politisk arbeid. På denne og en rekke andre måter gjennomførte han et fullstendig brudd med den århundregamle kinesiske tradisjonen med omstreifende opprørsflokker og lokale krigsherrer.

Medlemmer og ledere i Kinas kommunistiske parti og deres rådgivere i Komintern ikke bare undervurderte bondebevegelsens revolusjonære karakter, men de gjorde også alvorlige feil i hele analysen av det kinesiske samfunnet. De skjønte ikke den dobbelte karakteren til den nasjonale borgerskapet og derfor hadde de på ett tidspunkt store illusjoner om denne klassen, mens de seinere fornektet dens positive sider fullstendig. Sjøl om Mao aldri sa det offisielt, er det ingen tvil om at ultravenstrefeila til Li Li-san var sterkt inspirert av venstrefeila på Kominterns 6. kongress i 1929, akkurat som høyrefeila som førte opp til tragedien i 1927 også hadde blitt inspirert fra senteret i Moskva. (Et medlem av sentralkomiteen i KKP fortalte meg i 1970 at «hvis vi hadde fulgt Stalins råd, ville Kina aldri ha blitt frigjort». Sjølsagt sa Mao aldri noe slikt sjøl, men han var mer enn klar over at hans linje var i konflikt med Moskva.) Mao trakk også to andre lærdommer av denne debatten.

En slik lærdom var forståelsen av at revolusjonen i Kina var noe som det kinesiske folket sjøl måtte gjennomføre i samsvar med de konkrete vilkåra i Kina. Han var altfor mye strateg og statsmann til å bryte åpenlyst med Moskva, men etter 1935 lot han Moskva aldri diktere kinesisk strategi. Mao falt derfor heller aldri for fristelsen til å opprette et kinesisk senter for å diktere andre. Under kulturrevolusjonen var det mange utenlandske partier som spurte om ikke Kina kunne ta ledelsen i å skape en ny internasjonale. Noen partier gikk til og med så langt at de erklærte at Mao er også vår formann, Dette var opplagt i strid med grunnelementer i Maos tenkning. Om igjen og om igjen sa han til utenlandske gjester: «Glem det dere har sett i Kina, dra hjem og gjør revolusjon i samsvar med forholda i deres egne land.»

Dette var ingen falsk beskjedenhet fra Maos side, men heller en kortfatta sammenfatning av dyrekjøpte erfaringer som det kinesiske kommunistpartiet sjøl hadde gjort. Denne holdninga henger også nøye sammen med Maos dialektikk og det han lærer oss om det særegne i motsigelsen.

Dialektikken

For det andre forsto Mao at feiltakelsene til høyre- og venstreopportunistene også var en filosofisk feiltakelse. Han kunne spore disse feila tilbake til metafysiske holdninger i analysen av sosiale forhold. Denne metafysikken var veldig utbredt på den tida, og det viktigste arnestedet for metafysikken var det sovjetiske kommunistpartiet. Mekanisk materialisme og metafysikk kan derfra spores videre tilbake til det tyske partiet, det som en gang var det ledende partiet i den internasjonale arbeiderbevegelsen. Mange av feila til Stalin stammet fra en grunn forståelse av den dialektiske materialismen, for eksempel hans monolittiske oppfatning av de indre forholda i partiet og hans mekaniske undervurdering av den subjektive sida i kampen for sosial forandring. Mao rettet formelt ikke sitt angrep mot Stalin, men rettet seg i stedet mot Deborin da han skreiv sitt store filosofiske verk Om motsigelsen. «Den metafysiske eller vulgær-evolusjonistiske verdensoppfatninga,» sier Mao, «betrakter tingene som isolerte, statiske og ensidige … Følgelig kan de verken forklare tingenes mangesidige karakter eller hvordan en ting utvikler seg til noe helt annet.» Så går han inn i den mest levende, mest pedagogiske og mest presise forklaring av marxistisk dialektikk som noen gang er presentert. Denne pamfletten aleine gjør ham til en av de mest stringente dialektiske filosofer gjennom alle tider. Mao fører videre dialektikken til Heraklit, Wei Cheng, Hegel, sammenfatter skriftene til Marx, Engels og Lenin om dette emnet og tilfører egne kvaliteter. Og han forbinder dette direkte til revolusjonær praksis. Det er bare gjennom å forstå den motsigelsesfylte karakteren til det nasjonale borgerskapet i land av denne typen at kommunister kan utarbeide en dobbelt taktikk med å kjempe mot dette borgerskapet på noen områder og forene seg med det på andre områder. Det måtte en stor dialektiker som Mao til for å foreslå en enhetsfront med det kinesiske folkets slakter, Chiang Kai-shek, på akkurat det rette tidspunktet. Mao forsto helt klart at hovedmotsigelsen i det kinesiske samfunnet hadde skiftet gjennom den japanske imperialismens angrep. På samme måte så han noen år seinere at hovedmotsigelsen igjen skiftet, da Goumindang igjen ble imperialismens viktigste støttepunkt i Kina.

Maos lære om enhetsfronten er like briljant som hans lære om bondespørsmålet. Den ble utarbeidet omtrent på samme tid som Dimitrov skrev sine viktige artikler om enhetsfronten, men kvalitativt gikk Mao mye djupere. Mao faller aldri for fristelsen til å undervurdere den negative sida til det nasjonale borgerskapet og han gir aldri noen prinsippielle konsesjoner som kunne ha svekket den strategiske posisjonen til venstresida i framtida, når den åpne kampen mot høyresida igjen ville dominere den politiske scenen. Istedet klargjør han at det dreier seg om klassegrunnlaget for enhet i en spesiell epoke og gjør det dermed mulig å forstå begrensningene for denne enheten i tida som skulle komme.

Yenan-talene

Min personlige favoritt blant Maos skrifter har alltid vært Om motsigelsen, men vi har hans egne ord for at han betraktet den andre Yenan-forelesninga, Om praksis, som sin viktigste. Den bærer undertittelen «Om forholdet mellom kunnskap og praksis, mellom viten og handling», og det er typisk for Mao at han foretrakk den. Hans dialektikk var aldri beregnet på elfenbeinstårnet, den var alltid retta inn på revolusjonær praksis. Med åpenbar fryd siterer han Lenin med klar adresse til partiets dogmatikere: «Praksis er høyere enn (teoretisk) kunnskap,» siteret Mao og fortsetter «for den er ikke bare allmenngyldig, men har også umiddelbar gyldighet.» Mao framhever to særtrekk ved den marxistiske dialektiske materialismen: «Det ene er dens klassekarakter: den erkjenner åpent at den dialektiske materialismen står i proletariatets tjeneste. Det andre er dens innretning på praksis: den understreker teoriens avhengighet av praksis, understreker at teorien er grunnlagt på praksis og at den i sin tur skal tjene praksis.» Dette er marxismen som revolusjonens vitenskap, forklart på en måte som også fattigbøndene kunne forstå, men uten dermed å bli svekket i vitenskapelig kvalitet.

Om praksis er levende marxisme. Akkurat som Marx i Feuerbach-tesene, setter også Mao praksis som kriteriet på sannhet. Denne vitenskapelige holdninga gjør Mao i stand til å analysere alle forhold, inklusive partiets politikk, med samme materialistiske grunnholdning. Dette er det motsatte av den sterile og dogmatiske «marxismen», som ble undervist i Moskva på den tida. Hvis Mao og det kinesiske partiet hadde holdt seg til holdninga fra Om praksis i forhold til f.eks «Det store spranget framover» i slutten av femtiåra, kunne mange ting ha sett annerledes ut i dag. Om praksis motsier den borgerlige påstanden om at marxismen er dialektisk til alt, unntatt seg sjøl. Denne brosjyra forteller oss at ingenting, ikke en gang marxismen eller kommunismen, er hevet over det praktiske livets strenge prøve. På denne måten skiller Maos tenkning seg fullstendig fra den hvitvaskende, forskjønnende statsideologien, kalt marxisme i sosialistiske og såkalt sosialistiske land. Den er et kraftig redskap til å oppsummere de positive og negative lærdommene med sosialisme og kommunisme gjennom det siste hundreåret og den er også et sterkt våpen mot den voldsomme anti-sosialistiske kampanjen som gjennomføres av det imperialistiske borgerskapet i dag.

Nydemokratiet

Det andre og tredje bindet i Maos Verker i utvalg dekker tida fra 1937 til 1945, det er åra med den anti-japanske krigen. De er meget innholdsrike og her videreutvikler Mao sine teorier om revolusjonær krig, om klasseanalyse i Kina, om enhetsfronten og mange andre spørsmål. Her utvikler han teorien om nydemokratiet i dybden og bredden. Vi må huske at Mao i disse åra ikke bare var partiformann og leder av den anti-japanske krigen. Han var også statsmann og ledet økonomisk og politisk arbeid i de frigjorte områdene. Fra 1927 og fram til den endelige seieren i 1949 eksisterte det hele tida rød politisk makt i Kina, og Mao sto hele tida sentralt i denne røde statsmakta. På denne måten ble kommunistenes ideer om et nytt Kina prøvd ut i praksis, mange år før de ble satt ut i livet i nasjonal skala. Mao og partiet hadde erfaringer i finanspolitikk, handel, produksjon, skattepolitikk og så videre, og partiet kjente til forholdet mellom økonomiske virkemidler og klasseforhold. Vi finner disse erfaringene systematisert i den epokegjørende artikkelen Om nydemokratiet fra desember 1939 og seinere i Om koalisjonsregjeringa fra april 1945. Her finner vi fullt utvikla et nytt begrep innen marxismen, et begrep som bygger på de spesielle klasseforholda i et halvkolonialt og halvføydalt land og som omfatter et program for nasjonal, demokratisk revolusjon under slike forhold. Denne revolusjonen er en fortsettelse av den borgerlige revolusjonen, men står nå under ledelse av arbeiderklassen.

Krigen

KKPs teoretiske og praktiske erfaringer fra de frigjorte områdene, gjorde mange ting lettere etter frigjøringa. Da for eksempel borgerskapet forsøkte å spekulere i matmangelen rett etter revolusjonen, brukte partiet økonomiske mottiltak mot dem i stedet for politiske. Dette brakte toneangivende deler av borgerskapet til randen av konkurs, slik at de så seg nødt til å vende seg til kommunistpartiet for å unngå sammenbrudd. En stor del av det nasjonale borgerskapet ble vunnet over, kjøpt opp eller overtalt til å slutte seg til enhetsfronten etter 1949. Dette var langt mer dyktig taktikk enn noe proletarisk parti før KKP hadde vært i stand til å gjennomføre, og grunnlaget for den var partiets rike erfaringer og de høyt utvikla teoriene til Mao. Igjen var det Maos dialektiske materialisme som spilte nøkkelrollen, for uten en grundig analyse av og raffinert utnyttelse av motsigelsene, hadde det ikke vært mulig å gjennomføre denne politikken. Det er et raffinement og en enkelhet i KKPs politikk i denne perioden der man gjenkjenner mesterverket.

Maos verker fra åra med anti-japansk krig inneholdt også andre perler, som for eksempel artikkelen Om KKPs rolle i den nasjonale krigen fra 1938 og Den kinesiske revolusjonen og Kinas kommunistiske parti fra 1939, som begge fortsatt kan studeres som lærebøker i partibygging. Vi finner den klassiske Talen på Yenan-forumet om litteratur og kunst og briljante småtekster som Tjen folket og Den dumme gamle mannen som flyttet fjellene, som alle sammen handler om klassestandpunktet og det å tjene folket. De er en forfriskende tilbakevisning av halvhjertethet og karrierisme, og særlig når vi leser dem på bakgrunn av åttitallets jappetid.

Det fjerde bindet i Maos Verker i utvalg dekker perioden med den tredje revolusjonære borgerkrigen, fra seieren over Japan til seieren over Chiang Kai-shek. Bare en av disse artiklene er så lang som 20 sider, flertallet av dem er bare et par sider lange. De er antakelig typiske for de fire, fem åra med intense kamper. Det er ei tid for alt, som Predikeren sier. Og for Mao var det ei tid for korte retningslinjer for den revolusjonære kampen og ikke for djuptgripende studier. Sjøl om artiklene er korte, fører de videre og utdyper Maos tidligere artikler. I disse åra perfeksjonerte han sin militære strategi og taktikk. Samtidig skiftet kampen fra fasen med enhetsfront mot Japan til revolusjonær kamp om statsmakta. Teorier om klasseanalyse, jordreform, partibygging og massearbeid ble utvikla i denne prosessen. I Om folkets demokratiske diktatur oppsummerer Mao partiets 28 årige historie siden stiftelsen i 1921 og utvikler de prinsippene som skulle bli den politiske basisen for det nye Kina, eller med Maos ord: «For å oppsummere våre erfaringer og konsentrere det hele til ett punkt: det er folkets demokratiske diktatur under ledelse av arbeiderklassen (gjennom kommunistpartiet) og grunnlagt på arbeider-bonde-alliansen.»

Det femte bindet

I mange år sluttet Maos Verker i utvalg der, i 1949, med sjølve seieren. Enkeltstående viktige artikler fra seinere tidspunkter ble riktignok publisert, og blant de mest framstående av dem var: Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Tale på KKPs nasjonale propagandakonferanse og ikke å forglemme, den korte, men presise artikkelen Hvor kommer de riktige tankene fra? Sammen med noen av hans instrukser for jordreformbevegelsen i første halvdel av femtiåra, ble de gitt ut i en utgave kalt Selected Readings i 1965, på norsk kalte vi den «Store Røde» og ga den ut med hvitt omslag på Oktober. Dette var den siste offisielle samlinga av Maos verker etter 1949 helt til femte bind, i Hua Guofengs utgave kom i 1977. Tjue år med sosialistisk oppbygging, komplisert klassekamp, seire og nederlag, Det store spranget, Kulturrevolusjonen og splittelsen med Sovjet, alt dette var i mange år offisielt representert med mindre enn 100 sider fra Mao Zedong sjøl. Og disse åra var nettopp de åra da han oppnådde ble verdensberømt som en stor læremester og en marxist-leninistisk klassiker. Av denne grunn er mye av Maos arbeid i denne uhyre viktige perioden fortsatt lite kjent. I Kina var sjølsagt utgivelse av Maos verker et uhyre delikat spørsmål for partiet, for det omfatta de mest sentrale og problematiske stridsspørsmåla i partiet. Ikke før Maos død, da Hua hadde arrestert «firerbanden» og før rehabiliteringa av Deng Xiaoping, var det mulig å utgi femte bind av Maos verker. Utvalget og redigeringa må i seg sjøl ha vært stappfullt av konflikter, og så seint som i 1977 ble ikke Maos verker ført lenger fram enn til 1957. 18 år av Maos politiske liv var fortsatt ikke representert, og de er det fortsatt i 1993!

Dette betyr sjølsagt ikke at Mao ikke var aktiv i disse åra. De siste par åra av hans liv må vi gå ut fra at han var meget sjuk og at hans teoretiske produksjon kan ha stoppet helt opp. Men vi veit at han var ytterst aktiv og gjorde noe av sine viktigste videreutvikling av marxismen-leninismen i akkurat disse åra. Da jeg besøkte Kina første gang i 1970 var det helt tydelig at partiet diskuterte en del Mao-kommentarer til den politiske økonomien. Av kommentarer vi hørte, skjønte vi at dette dreide seg om oppsummering av de sovjetiske erfaringene og de sovjetiske lærebøkene i politisk økonomi. Dette kan ha dreid seg om den samme Critique of Soviet Economics som ble utgitt av Monthly Review i 1977. Kritikken dreier seg om den sovjetiske læreboka i politisk økonomi og om Stalins brosjyre om politisk økonomi. Den er veldig velskrevet og den reiser en hel serie med viktige spørsmål knytta til den sosialistiske oppbygginga, spørsmål som vi også absolutt må fortsette å diskutere, nå og i framtida.

Vi veit også at han hadde noen av sine største tilbakeslag og gjorde noen av sine alvorligste feil nettopp i disse åra. Og alt vi har for å studere denne rike erfaringa og viktige teoretiske diskusjonen er piratutgaver, enkeltstående sitater, korte instrukser og annenhånds, ja til og med tredjehånds referanser. Dette åpner en altfor stor del av Maos politiske arbeid for alle former for spekulasjoner og tolkninger. Og med dagens kapitalistvandrere ved makta er våre utsikter til å få større klarhet på kort sikt nokså bleike. I forbindelse med hundreårsjubileet for Maos fødsel, synes jeg det er på sin plass at vi krever at skriftene hans blir offentliggjort. Det ville være en forbrytelse om kinesiske myndigheter fortsatt skulle holde Maos verk tilbake.

Klassekamp under sosialismen

Uansett, sjøl om det er mange dunkle punkter og mange forhold som ligger i mørke når det gjelder tida etter 1949, så kjenner vi hovedtendensen. Og hovedtendensen var at Mao i teori og praksis drev et utrettelig arbeid for å sikre fruktene av revolusjonen for å bygge sosialismen og hindre gjenopprettelse av kapitalismen. Mens det sovjetiske partiet og også Stalin sjøl, hadde snakket om at klassekampen var i ferd med å dø ut under sosialismen, beviste Mao i teori og praksis at den sosiale, økonomiske og politiske basisen for klassekampen ville fortsette å eksistere i lang tid, sjøl etter den formelle statlige ekspropriasjonen av den borgerlige privateiendommen. Og han pekte særlig på, til stor misnøye fra bestemte kretser i partiet, at partiet sjøl og det sosialistiske statsapparatet ville være drivhus for å drive fram kimene til et nytt borgerskap. Dette var Maos store teoretiske fortjeneste, i det han utviklet Marx og Lenins lære om proletariatets diktatur, den dialektiske materialismen og teoriene om sosialismen.

Mao gikk også dypt inn i spørsmålet om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold og så mye klarere enn noen annen behovet for å bruke den aktive, politiske sida i samfunnet som en drivkraft i utviklinga av produktivkreftene. Dette er fortsatt et spørsmål som kan høyne temperaturen mellom marxist-leninister. Mitt personlige syn er at Mao hadde grunnleggende rett i å føre klassekamp for å utvikle produktivkreftene, den materielle basisen for samfunnet. Han hadde også grunnleggende rett da han kritiserte dem som påsto at utviklinga av produktivkreftene automatisk ville fremme den politiske utviklinga framover mot kommunismen. Han forsto bedre enn noen annen at det sosialistiske samfunnet er et klassesamfunn fullt av kimer til kapitalisme. Overlatt til seg sjøl vil disse kimene ganske fort utvikle seg til fullvoksne kapitalistiske klasseforhold, slik som de siste ti-tolv åra av kinesisk historie har bevist med all ønskelig tydelighet.

Feil i Maos navn

Derimot er jeg sikker på at det i Maos navn ble begått alvorlige feil når det gjaldt å undervurdere problemene med utvikling av den materielle basisen som en forutsetning for å bygge ned klasseforskjellene. Det finnes et vell av eksempler på slike feil i dokumentene fra kulturrevolusjonen, men det er ikke klart i hvor stor grad Mao sjøl kan holdes ansvarlig for dem. Et typisk eksempel på subjektivisme finner vi i hoveddokumentet for igangsettinga av kulturrevolusjonen, nemlig sentralkomiteens 16 punkts resolusjon fra 1966, der ett av kriteriene for å tilhøre borgerskapet var at man reiste tvil om Det store spranget. Å gjøre klassetilhørighet til et politisk spørsmål og til og med trekke opp skillet mellom hovedklassene etter hvordan man ville oppsummere meget problematiske begivenheter i partiets nære historie, er helt åpenlyst i strid med marxistisk materialisme. Og blant følgene av slike alvorlige feil må nødvendigvis bli vilkårlighet og alvorlige feil i behandlinga av motsigelser i folket, og dermed en kraftig undergraving av det sosialistiske demokratiet og partidemokratiet osv. På grunn av den rådende uklarheten om hvor Mao sto i forhold til mye av det som skjedde i denne perioden, er vi ute av stand til å reinvaske ham for enhver form for ansvar for slike feil. Det vi kan bevise er at slik subjektivisme står i motsetning til de av Maos verker vi kan studere, slik som Om den korrekte behandlinga av motsigelser i folket, Om de ti viktigste forholda og Om motsigelsen, for å nevne noen få.

Det virker også åpenbart at Mao må bære noe av ansvaret for de alvorlige feila som ble begått under Det store spranget. For meg er det fortsatt en gåte hvordan mesteren bak slike verker som Om praksis og Hvor kommer de riktige tankene fra? kunne avvike så alvorlig fra materialismen som partiledelsen i KKP må ha gjort under Det store spranget. Så seint som i 1956 kritiserte Mao Stalin for å tyne bøndene ved å akkumulere for mye til tungindustrien på bøndenes bekostning. Han kritiserte ensidigheten i det sovjetiske industrialiseringsprogrammet, slik som han særlig behandler det i Om de ti viktigste forholda: «Deres (de sovjetiske ledernes, min merknad, PS) ensidige vektlegging på tungindustrien på bekostning av jordbruk og lettindustri førte til varemangel på markedet og en ustabil valuta.» Bare to år etter disse kloke orda vedtok sentralkomiteen, med Mao i spissen, å gi grønt lys for den mest ensidige kampanjen i den sosialistiske oppbyggingas historie, nemlig Det store spranget. I følge noen beretninger ble mer enn 60 millioner bønder beordret til å forlate markene, og det midt under innhøstinga, for å hogge trær for å skaffe brensel til tungindustrien. Dette var ikke noe annet enn en massiv og vilkårlig verdioverføring fra jordbruket til tungindustrien. Hele kampanjen var ikke noe mindre enn en katastrofe som førte til sult, matmangel og økologiske forstyrrelser i stor målestokk. Den var et hardt slag mot partiets og til og med Maos prestisje. Og når disse feila ble kritisert innad i partiet, av slike folk som partiveteranen Peng Teh-huai, maktet ikke Mao å følge sin egen lære om «bebreid ikke taleren, men ta hans kritikk som en advarsel». I stedet for å rette på feila gikk Mao og partiet til frontalangrep på Peng. Resultatet ble ytterst skadelig for demokratiet både i partiet og i samfunnet, skadelig for alt som het vitenskapelige metoder for ledelse og for sosialismen sak i Kina.

Klikkene til Lin Biao og Jiang Jing nådde makt og berømmelse under Maos beskyttelse. Han kan ikke lastes for deres alvorlige feil og langt mindre for deres forbrytelser, men det er helt opplagt at han lot dem gå veldig langt i deres forsøk på å erstatte maoismens dialektiske materialisme med sin egen subjektivisme og idealisme. Hvorfor? Utvikla Mao sjøl en tendens i retning idealisme på sine eldre dager, slik at hans vanlige årvåkenhet mot ventreopportunisme ble sløvet? Eller så han på disse klikkene som mindre onder i forhold til partiets høyrefløy? Mangelen på førstehånds materiale og verifiserbar dokumentasjon om Maos posisjoner i disse sakene hindrer meg i å konkludere.

Ingen halvgud

Mao var ingen helgen eller noen halvgud, slik den avskyelige persondyrkelsen rundt ham ville ha det til. Han var et menneske av kjøtt og blod, med sine tvil, sine fordommer og sine feil. Men som revolusjonær leder var han en gigant, den største i moderne historie. Hans liv og virke var en enhet, og kjernen i denne enheten var at han viet seg til kampen for å frigjøre menneskeheten fra all undertrykking og utbytting. Hans hjerte og hans tanker var hos det arbeidende folket, hos de navnløse millionmassene, hos arbeidere og undertrykte folk over hele verden. Han etterlot dem en stor arv, sitt arbeid, sine verker, sine teorier og sitt revolusjonære eksempel. Når han gjorde feil, slik alle mennesker gjør, gjorde han dem ut fra sitt ønske om å tjene folket. Han prøvde energisk å hindre at Kinas kommunistiske parti skulle degenerere til en ny borgerlig maktmaskin. Han lyktes ikke, men det var ikke hans feil. Det kinesiske folket er nesten en firedel av menneskeheten. Å lede et så stort folk til frigjøring og sosialistisk oppbygging er en så stor bragd at den vil stå fram for alle tider. Det får være opp til framtidige generasjoner å fullføre de oppgavene Mao hadde satt seg, å utvikle et samfunn uten klasser og klasseundertrykking.

På tross av alt jeg har sagt om mangelen på materiale om Maos arbeid etter frigjøringa, veit vi nok til å slå fast at han utvikla marxismen-leninismen på mange områder også i denne perioden, samtidig som han etterlot oss en del gåter og problemer som vi må løse.

I Maos ånd

Han utvikla en teori om det sosialistiske samfunnet som et overgangssamfunn som bærer fødselsmerker etter kapitalismen, slik som den fortsatte eksistensen av klasser og klassekamp, et statsapparat, et marked osv. Han utviklet en teori om forholdet mellom produktivkrefter og produksjonsforhold, sjøl om han ikke konkluderte sine arbeider på dette området. Han utviklet analysen av motsigelsene i det sosialistiske samfunnet, men han konkluderte ikke diskusjonen om hvordan en skulle begrense de kapitalistiske trekka i samfunnet uten å slå over i voluntarisme og subjektivisme. Han var den første marxisten i historia som kritiserte den sovjetiske moderne revisjonismen, men han lyktes ikke, så langt vi kjenner til å klarlegge årsakene til degenereringa av sosialismen i Sovjet eller Kina. Den kritikken av sovjetsamfunnet som vi finner i Den store polemikken er ganske grunn og kan neppe ha vært skrevet av Mao. Han var den første som omtalte den sovjetiske sosialimperialismen, men han lyktes ikke i å vise nøyaktig hvordan denne sosialimperialismen utviklet seg.

For å være gode elever av Mao, må vi holde oss til hans standpunkt og metode, vi må fortsette å studere, arbeide og kjempe i hans ånd. Det vil si at vi bør, akkurat som Mao gjorde, bruke de grunnleggende prinsippene i marxismen til å analysere vår egen tid og våre egne land, ikke ved mekanisk å overføre det ene eller andre elementet fra den kinesiske erfaringa. Mao hadde aldri respekt for de «sanne bolsjevikene» som kom tilbake fra studier i Moskva med revolusjonens «sanne evangelium» uten å ta hensyn til de konkrete forholda i Kina. Vi bør lære av Maos revolusjonære teorier gjennom å fortsette og utdype vår forståelse av dagens samfunn gjennom konkrete studier av de konkrete forholda. Slike studier må i Maos ånd, alltid forbindes nært med revolusjonær praksis. Våre anstrengelser for å studere Maos lære og de kinesiske erfaringene må gå hånd i hånd med våre forsøk på å utvikle maoismen slik at den kan svare på det 21. århundrets utfordringer. Det har vært voldsomme forandringer i verden, som omfatter den teknologiske og vitenskapelige revolusjonen, ei stadig mer alvorlig økologisk krise, finanskapitalens erobring av stadig større deler av verden, forandringer i klasseforholda i de fleste land, sovjetimperiets sammenbrudd, de kapitalistiske reformene i Kina osv. For å være virkelige elever av Mao må vi analysere alt dette grundig og fortsette å utvikle maoismen, uten dermed å avvike til reformisme eller revisjonisme.

Med ei slik holdning vil vi finne enorme inspirasjon i Maos verker. Men hvis vi behandler hans verker som et evangelium, som en hellig skrift, da vil maoismen stagnere og bli moden for et monter i et historisk museum. Ei slik holdning ville bryte med hele kjerna i maoismen.

---

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager. En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958, hevder artikkelforfatteren.

Mao Tse-tung ble født for 100 år siden i den fattige bygda Shaoshan i Hunan-provinsen midt i det enorme Kina. Han er sannsynligvis den enkeltperson som i dette århundre har forandret verden mest. Uten ham ville det antakelig ikke vokst fram noe nytt Kina.

Mao har vært karakterisert som en mann med enkelt levesett, jordnær i vaner og humor, en som brukte enkle ord; kunnskapsrik; en idrettsmann; en dikter.

Fra årene i Yenan (baseområdet i Nord-Kina hvor kommunistpartiet oppholdt seg fra 1934 til 1947) kunne partilederen Mao ofte ses spaserende i gatene med sine lappede klær, tilsynelatende uten vakt. Han slo av en prat med folk han møtte. Dette på tross av at han var en ekstremt opptatt mann. Han ledet tross alt et raskt voksende parti med enorme oppgaver i et okkupert og borgerkrigsherjet land.

Mao la stor vekt på likhet i forholdet mellom menig og offiser. Offiserene skulle ikke, som vanlig var i Chiang Kai-tsjeks nasjonalisthær, opptre brutalt. En god offiser skulle dele de samme leveforhold som soldatene.

«Snakk høflig til bøndene, kjøp ting til anstendige priser og lever tilbake ting dere har lånt,» var regler for kommunistpartiets hær. For første gang i historien hadde Kina en hær som hjalp bøndene med jordbruksarbeidet. Mao var smertelig klar over at hæren deres bare kunne operere og overleve med en overveldende støtte fra bondebefolkningen.

En av Maos viktige avvik fra den russiske revolusjonsmodellen, lå i behandlingen av de rike bøndene. Mao understreket flere ganger at terror mot disse ville drive de rett i armene på godseierne og skape enorme problemer for revolusjonen. Beslagleggelse av jorda deres kunne dessuten redusere jordbruksproduksjonen, fordi rikbøndene ofte var mer kunnskapsrike og geskjeftige enn de andre bøndene. Her står Stalins herjinger overfor «kulakkene» i skarp kontrast.

Mao sa en gang til forfatteren Han Suyin at han avskydde likvideringer. «Skån alle – unntatt de verste,» skal Mao ha understreket som et grunnleggende politisk prinsipp ifølge intervjuet i boka Morgonens flod.

Hans omsorg for andre og hans beskjedenhet er også berømt. Når han ble fotografert i gruppe sto han aldri i sentrum. Ingen av de som kjente ham ville heller be ham om å innta en mer framtredende plass. Oftest sto han ute på sidene eller bak de andre. Han behandlet også sine nærmeste medarbeidere og folk han møtte på en demokratisk og eksemplarisk måte.

Mao var også dyktig på å delegere oppgaver. Kommunikasjonene i Kina var på denne tida svært dårlige. Det var svært viktig at folk lokalt, som kjente forholdene mer inngående, lærte seg til raskt og selvstendig å fatte de nødvendige beslutningene. Ledelsen sentralt konsentrerte seg i steden om de prinsipielle og langsiktige spørsmålene. På sitt beste antakelig en dynamisk blanding av plan, sammenheng og initiativ.

Mao var også kjent for sin vektlegging av å gjøre undersøkelser hos personer med direkte erfaringer og kunnskaper med saken, før han som del av den øverste ledelsen la fram sitt forslag. Mest kjent er hans undersøkelse av økonomien og eiendomsforholdene blant bøndene i hjemprovinsen.

Flere vestlige journalister som besøkte Mao, har fortalt om hans utspørrertrang og kunnskapstørst. Det hele som ofte startet som et normalt intervju, endte mot slutten med at Mao i timevis spurte de ut om forskjellige sider ved deres arbeid eller samfunn.

Igjen og igjen understreket han at man må bedømme ting utifra fakta og ikke fra uklare ideologiske fantasier.

I 1949 tok et marxistisk bondeparti over makten i Kina. De hadde omfattende politiske og militære erfaringer fra et hardt og omflakkende liv.

Men de visste lite om industri og byer.

Av den grunn måtte partiet vende seg til Sovjetunionen, som var det eneste landet med erfaringer fra sosialistisk industrireisning. Organiseringen av staten og de første femårsplanene ble da også kopier av de russiske modellene.

Koreakrigen (1950-53) gjorde forholdet mellom de to enda tettere. Russerne var som kjent sterkt engasjert på nordkoreansk side, og to tredjedeler av den kinesiske hær var i Korea. Kineserne drev med russiske våpen amerikanerne tilbake til delingslinjen. Koreakrigen var en av de blodigste etter annen verdenskrig med over 2 millioner drepte, derav mange kinesere. En av de døde var Maos sønn Mao Anying.

På mange måter kan en si at Koreakrigen endte som et nederlag for amerikanerne.

Forholdet til den mektige russiske naboen må kunne karakteriseres som svært nært også videre utover på 1950-tallet. Sovjetunionen var på mange måter eneste venn og eneste mulige forbilde i gjenoppbyggingsprosessen.

I 1956 skal Mao ha irritert seg sterkt over Khrustsjovs tale på den 20. partikongress i Moskva om Stalins feil. Mao mente at kritikken gikk alt for langt og at Khrustsjov slo bena under seg selv og den kommunistiske bevegelsens historie.

I 1957 skjøt Sovjetunionen opp Sputnik, som var den første satelitten som gikk inn i en bane rundt jorda. Det hele var en teknisk bragd av et land som vel ti år tidligere hadde vært utsatt for enorme ødeleggelser og mistet over 20 millioner innbyggere i kampen mot Hitler-Tyskland.

Mao skal ha vært ekstatisk over oppskytningen, og skal siden ha uttalt at dette beviste at kommunismen var kapitalismen overlegen.

Men Mao mislikte også sterkt den sovjetiske modellen med omfattende regjeringskomplekser, by-orientering og tendenser til sosial lagdeling. Han likte også dårlig den sovjetiske hærmodellen med rangordning og sylskarpe kommandoforhold, som Kina også hadde bygget opp ved hjelp av russiske rådgivere.

Det store spranget

Under innflytelse av disse faktorene begynte Mao å se seg om etter «en ny utviklingsmodell», som skulle være et oppgjør med den sovjetiske.

Dette hele endte med at han i 1958, i en alder av 65 år, lanserte «Det store spranget framover». Statsminister Zhou Enlai og «sjefsøkonomen» Chen Yun skal ha vært i mot denne svært drastiske og uprøvde planen.

Mao skal ha sagt: «Problemet nå er høyrefløyens konservatisme.» De «konservative» hadde tatt til orde for å gi vitenskapsmenn byråkrater, teknikere, lærere etc bedre levevilkår, bedre lønn, yrkestitler og grader og flere forfremmelsesmuligheter. Mao ville isteden satse på å utvikle en «ny og revolusjonær bevissthet», og stimulere arbeidsinnsats og «sosialistisk utvikling», gjennom «massebevegelser».

Egentlig dreide det hele seg om synet på menneskets natur og hva som drev mennesket til innsats. «Hva er det som får bakeren til å stå opp klokken seks og bake brød? … Nestekjærlighet?» hadde sosialøkonomiens far, briten Adam Smith, spurt og besvart på en overbevisende måte nesten 200 år tidligere. I dette spørsmålet var sannsynligvis de «konservative» helt enige med Adam Smith.

Ledere og intellektuelle i byene ble i stort antall sendt ut på landsbygda for å gjøre jordbruksarbeid og for å ta del i «industrialiseringen av landsbygda». Landsbyer gikk i gang med «stålproduksjon» og «eksperimenter». I tillegg ble landsbyene slått sammen til enorme «folkekommuner». Arbeidspoeng, som bygde dels på innsats, dels på sosiale vurderinger, ble innført som lønnssystem på landsbygda.

Kina skulle også unngå å slippe inn utenlandske investeringer. Det var viktigst «å stole på egne krefter». Utenom russerne fantes det faktisk på dette tidspunktet svært få utlendinger i Kina.

Da de russiske ekspertene ble kjent med hva «Det store spranget» gikk ut på, ristet de på hodet. To år senere dro de hjem.

Det hele endte med katastrofe. Rot oppsto. Desentraliseringen ble for sterk. Det statistiske apparatet brøt sammen. De statlige organene som skulle koordinere helheten i økonomien, klarte det ikke, blant annet fordi de var svekket. Arbeidsdisiplinen ble slappere. Produksjonen gikk ned. Varemangel ble et alvorlig problem og sult oppsto i flere provinser.

Ifølge Han Suyin skal 20 millioner ha dødd av sult!

Kvaliteten på stålet var dessuten svært lav. I mange tilfeller var det rett og slett ubrukbart.

«Det store spranget» var et enormt prestisjenederlag for Mao. Det var den første alvorlige feilen han hadde gjort siden han ble partileder i 1935.

Liu Shaoqi, Deng Xiaoping og Zhou Enlai ble de toneangivende i partiet og sørget for en tilbakevending til den økonomiske politikken fra før 1958.

Kulturrevolusjonen

Mao holdt seg fra nå i flere år mer i bakgrunnen. Men den senere «Kulturrevolusjonen» skulle vise at han på tross av fiaskoen med «Det store spranget», holdt fast ved de fleste av de politiske og økonomiske prinsippene fra denne tida.

Forut for «Kulturrevolusjonen» trappet Mao opp kritikken av «De tre store forskjellene» nemlig forskjellen mellom by og land, mellom arbeidere og bønder og mellom fysisk og mentalt arbeid. Han hevder at disse nå utgjorde viktige og alvorlige motsigelser og at forskjellene mellom dem måtte reduseres.

Av disse grunnene og som et ledd i sin maktkamp mot «de konservative» utløste han i 1966 «Den store proletariske kulturrevolusjonen» gjennom oppropet «Bombarder hovedkvarteret». Mao var da 73 år.

En viktig side ved Kulturrevolusjonen var å «omforme kinesernes tankegang i sosialistisk retning» og fjerne «elitetenkningen» i samfunnet og gi neste generasjon «revolusjonær erfaring».

Ungdommen ble oppfordret til å føre kamp mot «De fire gamle» nemlig mot gamle vaner, skikker, ideer og kultur; med det resultat at de ødela en stor del av Kinas templer og kulturskatter.

Skoletida ble nedkortet og kombinert med praktisk arbeid. Alle unge måtte ut i praktisk arbeid før de eventuelt kunne tas opp på universiteter og høyskoler, og anbefaling fra arbeidskameratene ble viktigste opptaksgrunnlag. Barn med arbeider- og bondebakgrunn ble favorisert og andre ble diskriminert. I mange tilfeller ble uegnede personer valgt ut til å ta høyere utdannelse. Dette, kombinert med generell nedgang i respekten for akademisk utdannelse, førte til at kunnskapsnivået sank.

Kunsten ble gjort «proletær». Klassiske, tradisjonelle og utenlandske verker ble ikke vist/spilt. Kunstnerne ble sendt på landet for å passe griser og amatørverk ble erklært for å være kunst.

Kina gikk inn i en sterk kulturell isolasjon i forholdet til omverdenen. Helt fram til 1978 tok en blant annet ikke imot turister, bare vennskapsgrupper.

Mange viktige og nødvendige ledere og byråkrater ble sendt på «7. mai kaderskole», også en av Maos oppfinnelser, for å gjøre jordbruksarbeid og for å studere Marx. Flere ledere ble der i årevis. Andre ble sendt til fabrikker «for å lære av arbeiderne» eller til landsbygda «for å lære av bøndene». Det var blant annet yndet å sende intellektuelle fra det kosmopolitiske Shanghai til det fjerntliggende og fattige Sinkiang.

Flere dyktige og hederlige ledere ble paradert gjennom gatene med hatter på hodene påskrevet «revisjonist». Livets innsats ble erklært null verdt. Noen ble plaget til døde, blant annet Liu Shaoqi, som siden 1949 hadde vært nummer to i partihierarkiet.

Første gang det hang et bilde av Mao på Den himmelske freds plass (et navn fra keisertida), var i 1956. Men nå under Kulturrevolusjonen dukket bildene opp overalt. Og en liten rød bok med «Maos tanker» ble sagt å skulle være «massenes kompass» for politisk handling.

Mao ble proklamert til å være: «Den store lærer, den store leder, den store øverste kommandant, den store rorsmann.» Mao-kultusen nådde sant og si enorme proporsjoner.

Moskva omtalte den nye ledelsen i Peking som «et militær-byråkratisk diktatur». Hanoi reagerte hoderystende, dels fiendtlig. De var jo i krig med supermakten USA.

Kulturrevolusjonen var gudskjelov først og fremst et byfenomen. Som Kina-kjenneren Rewi Alley sa det i en bok: «Den kinesiske bonden har vennet seg til å arbeide gjennom både flom, hungersnød og krig. Han arbeidet seg også gjennom Kulturrevolusjonen.»

De økonomiske og politiske konsekvensene for landet var katastrofale. Bruttonasjonalproduktet sank i årene 1966-70. I flere år ble ungdommen ikke gitt noen formell utdannelse. Tre millioner partimedlemmer ble feilaktig forfulgt. Statsbyråkratiet var blitt ydmyket og desillusjonert. Det tok årevis å lege Kulturrevolusjonens sår.

Maos feil

Senere ble Kulturrevolusjonen oppsummert slik i Resolution on CPC history, Foreign Language Press, Beijing:

«Kulturrevolusjonen, som varte fra mai 1966 til oktober 1976, var ansvarlig for det alvorligste tilbakeslag for partiet, staten og folket siden grunnleggelsen av Folkerepublikken Kina. Den ble startet og ledet av kamerat Mao Zedong …» «Kulturrevolusjonen ble definert som en kamp mot den revisjonistiske linjen og den kapitalistiske veien. Det finnes intet grunnlag for en slik definisjon …» «Det såkalte borgerlige hovedkvarter i partiet ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping eksisterte overhodet ikke …» «Under sosialistiske forhold eksisterer ingen økonomisk eller politisk basis for å gjennomføre en omfattende politisk revolusjon gjennom hvilken «en klasse styrter en annen klasse» …» «Hovedansvarlig for de alvorlige venstrefeilene under Kulturrevolusjonen, feil som fikk svært stort omfang og var av lang varighet, ligger først og fremst hos kamerat Mao Zedong …» «Kamerat Mao Zedong la vekt på å utvide klassekampen, som i et sosialistisk samfunn bare eksisterer innen for visse rammer, og holdt fram standpunktet han hadde lansert etter 1957, at motsigelsen mellom proletariatet og borgerskapet fortsatt var hovedmotsigelsen i vårt samfunn.»

Mens Kina led seg gjennom Kulturrevolusjonen hadde Vesten hatt en betydelig økonomisk utvikling.

I Asia hadde Taiwan, Hong Kong, Singapore og Sør-Korea rast fra Kina i industriell utvikling og sosial stabilitet.

I dag er det vanskelig å benekte at Mao gjorde svært store feil på sine eldre dager.

En må likevel se på helheten og ikke undervurdere Maos langvarige og gode arbeid fra før 1958.

Han var den viktigste enkeltperson i den enorme prosessen som frigjorde landet fra den utenlandske dominansen og fjernet det tilstivnede føydale godseiersystemet. Han satte landet på en ny vei mot utvikling og håp. Og han var viktigste personen i partiet under den økonomiske gjenoppbyggingen 1949-58.

Om viktigheten av å gjøre en helhetsvurdering av Mao sier partidokumentet:

«Men alt i alt var det feilene til en stor revolusjonær … Kamerat Mao Zedong var en stor marxist og en stor proletarisk revolusjonær, en strateg og teoretiker. Det er riktig at han gjorde mange alvorlige feil under Kulturrevolusjonen, men hvis vi vurderer hans aktivitet som ett hele, utgjør hans bidrag til den kinesiske revolusjonen en klart større andel enn hans feil. Hans fortjenester er det grunnleggende; hans feil kommer i annen rekke.»

---

Er det noen grunn til å kalle seg maoist i dette steinete og tynt befolkete landet langt nord mot ishavet? Det er ikke aktuelt med bondeopprør ber, og tida for jordreformer er forlengst forbi, men har heller aldri vært inne.

Hvordan ville Norge sett ut dersom en kinesisk krigsherre hadde vært raskere med å sette sin beslutning ut i livet og skutt fangen sin høsten 1927? Hvis den nær 34 år gamle bondelederen ikke hadde greid å flykte fra fangenskapet og overliste forfølgerne ved å gjemme seg i sivet? Med andre ord: Har Mao Zedong betydd noe i Norge? Har Mao noen betydning i dag? Har vi fortsatt noe å hente i hans skrifter?

Den frie bondens tradisjon

Nettopp dette er nøkkelen til å forstå hva som foregår i dette landet. Det som skjer i Norge, tenkninga, er preget av at tida for jordreformer aldri kom: Vi blei aldri underlagt føydalherrer.

Derfor har vi greid å bevare tradisjoner fra det gamle, norske bondesamfunnet, der frie mennesker samlet seg om å avgjøre samfunnets anliggender i fellesskap på tinget. Vi er sjølstendige bønder i dette landet, norske kvinner er frie kvinner, og vi har rett til fri ferdsel i utmark og fritt beite og fri avvirkning i allmenning. Vi har aldri hatt stavnsbånd, ingen herre har hatt hånd- og halsrett over nordmenn siden slaveholdet gikk under. Dette er en styrke. Det setter sitt preg på den norske folkesjela.

Det er i hovedsak på fredelig vis vi har gjennomført de siste århundrenes store kamper i dette landet. De nasjonale kampene for frigjøring fra Danmark og Sverige ble ført med våpen i hånd, men i hovedsak uten å bruke dem. Den nasjonale frigjøringskampen var først og fremst en stor ideologisk kamp, en kamp om ideer, der hele Norge, med diktere, billedkunstnere, komponister og musikere, var mobilisert på den nasjonale sida. Det skapte en bevissthet som den dag i dag er pensum i skolen. Det preger fortsatt tenkninga vår. Og det ble jo ikke svekket av den tyske okkupasjonen fra 1940 til 1945.

Kampen for nasjonen

Derfor har det vært så umulig å få Norge inn i EF. Der ligger forklaringa på regjeringas nederlag i 1972 og den sterke stillinga Nei til EF har i opinionen i dag. Fru Brundtland slåss ikke bare mot Anne Enger Lahnstein, hun slåss mot Bjørnson og Wergeland, mot Aasen og Garborg, ja, mot Asbjørnsen og Moe, Richard Nordraak og Edvard Grieg, mot Kittelsen og Werenskiold også. Og den kampen er hun dømt til å tape. Derfor er det viktig å gjøre det klart at det er på dette området kampen står. Skal vi fortsatt være en sjølstendig nasjon?

Baksida av denne i hovedsak fredelige tradisjonen er en naiv tro på fredelige midler, som kan være tung å slå seg gjennom. Det er som kjent ikke alltid fredelige midler er nok, og det kan være nødvendig å forberede seg på det. Nei, sier Ola Nordmann gjerne da. Nei, nei, parlamentarismen. Stortinget, FN.

Men det verste i denne naiviteten er en bondsk tiltro til styresmaktene og det de sier. En naivitet som blomstrer så sykelig hver gang det er valgkamp, og som Arbeiderpartiet spiller på når de uten blygsel presterer å påstå at den aggressive imperialistalliansen EF er en garanti for freden, vil sikre arbeidsplassene, velferdsstaten, osv osv. Dette er løgnpropaganda, og Jagland og Brundtland og Holst & co veit det godt. Men de kjenner også den lyseblå troen nordmenn har på sine politikere, som de selv har valgt i frie valg.

Småborgeren i våre hjerter

Det klassemessige grunnlaget for denne tradisjonen er småbønder og småborgerskap. Den nasjonale kampen i Norge ble preget av disse klassene. Framveksten av småindustri og håndverkstradisjoner på bygdene i Norge, gjerne parret med religiøs sekterisme, som f.eks haugianismen – så ypperlig skildret av Alexander Kielland i Skipper Worse – har satt sitt stempel på tenkemåtene i landet vårt. Det sitter i ryggmargen vår og tenker i hodene våre.

Også arbeiderbevegelsen i Norge er preget av disse tradisjonene. Helt fram til vår tid har arbeiderklassen vært preget av førstegenerasjons arbeidere, proletariserte bondegutter og husmannsdøtre, håndverkere og fiskere. Også innafor vår klasse har det vært sånn at «æille har et syskenbån på Gjøvik», i den betydning at vi har nære slektninger på landet – vi står på mange måter nærmere haugianismen enn Pariskommunen.

Skolerte og erfarne arbeiderledere har Norge hatt få av. Norsk arbeiderbevegelse har ikke fostret mange stødige sosialister med langsiktig, revolusjonært perspektiv, solid teoretisk forankring og stor taktisk manøvreringsevne. Men enkle bønder og håndverkersvenner med drømmer om et bedre og mer rettferdig samfunn, det preger våre beste tradisjoner.

Enkle spørsmål – enkle svar

Jeg tror dette er noe av forklaringa på at de ofte enkle formuleringene i Sitater fra formann Mao Tse-tung kunne ha så stor virkning på oss som var unge på 1960-tallet. Den geniale evnen til å sette enkle ord på ting vi sjøl kunne se og erfare, klang mot våre egne tradisjoner. Vi var sylta ned i intellektuelle,»sosialister» fra de europeiske universitetene. Ingen setning slutta på samme side som den begynte, og alle skulle finne opp et eget begrepsapparat. Mest skvalder, med siktemål å skaffe forfatteren posisjon og prestisje. Ikke så givende for oss som hadde beina på bakken og egentlig ikke hadde kommet ordentlig inn fra åkeren ennå.

Vi blei ikke så plaga av alle disse teoretiske teoriene. Vi fant de jordnære, enkle svarene på våre jordnære og enkle spørsmål hos den erfarne bondelederen fra baksida av kloden. Formann Maos forbløffende evne til å stille de enkle spørsmåla, skjære gjennom skvalder og sette fingeren akkurat på spørsmålets kjerne, er djupt og inderlig folkelig. Den ga den unge revolusjonære bevegelsen i Norge en enkel folkelighet som vi skal takke skjebnen for.

Det er denne enkle folkeligheten i fom som har fått mange intellektuelle til å tro at sitatene er enkle og naive. Poenget er at denne «naiviteten» svarer svært godt til virkeligheten.

Den var sikkert medvirkende – og ganske viktig – når det gjaldt å få en hærskare av unge glødende revolusjonære, som kom ut av skolene og møtte åpne universiteter og høyskoler, til å søke seg mot arbeiderklassen og det arbeidende, norske folket i stedet for å drukne seg i egne, intellektuelle karrierer.

Geriljalederen

Det var jo ikke uten betydning hva som sto i sitatene. Det var ikke et spørsmål om form. Den enkle formen i Mao Zedongs skrifter er resultat av et klart og oversiktlig innhold. En analytisk tanke som gir de enkle svarene man får når man veit hva som er viktig og hva som er mindre viktig.

1966 var året for den store, proletariske kulturrevolusjonen i Kina. Men det var neppe nær så viktig som krigen i Vietnam. Det var der det starta. Vi er et lite folk av fredselskende bønder. Vi liker ikke krig. Vi liker ikke at store stater undertrykker små stater. Det sitter i ryggmargen, og innerst inne veit hver norsk bondegutt og arbeiderjente at kan USA knekke Vietnam så henger også Norges skjebne i en tynn tråd. Solidaritet er ikke grunnlagt på medlidenhet, men på felles interesser.

Mao Zedong var geriljaleder, og størstedelen av hans tilgjengelige skrifter oppsummerer nettopp erfaringene fra geriljakrigen mot Guomindang og den japanske imperialismen. I Sørøst-Asia kjempet et lite bondefolk en utstrakt geriljakrig mot verdens sterkeste militærmaskin, og Mao Zedongs skrifter ga veiledning for kampen og svar på de spørsmåla vi stilte. Mao forklarte geriljakrigen for oss. På de blåflimrende tv-skjermene bekrefta Vietnamkrigen teoriene.

Det fins nok dem som innbiller seg at vi leste sitatboka og ikke noe mer, at vi var en gjeng med troende tullinger som hadde et religiøst forhold til sitatene fra den store lederen. Mye av Lin Biao- og firerbanderetorikken var jo sånn. Men (bortsett fra at vi leste en masse andre ting) vi leste skriftene i sin helhet, og vi lærte mer enn å ape etter ordlyden. Mao Zedong var opprørsleder og militærstrateg. Han diskuterte spørsmål som hadde betydning for oss som ville drive politikk her i det lille Norge. Som det viktige spørsmålet han stiller med ordene: «Hvem er våre fiender og hvem er våre venner?»

Klasseanalyse

Grunnlaget for å forstå virkeligheten ligger i en analyse av hvem som faktisk er venner og fiender. Og vel å merke en analyse som ikke tar utgangspunkt i folks svulmende ord om seg sjøl og sine egne hensikter, men i hva folk gjør og hva som er de økonomiske vilkåra for de forskjellige gruppene i samfunnet. Hva er det som gjør at de sjølstendige småbøndene i Norge slåss så hardt for den nasjonale sjølstendigheten – og er de religøse sektene venner eller fiender? Arbeiderpartiet har munnen full av honning og snakker søte ord om solidaritet og fellesskap. Men partiets praktiske politiske handlinger forteller en helt annen historie. Det forteller en ganske sørgelig historie om Norge når Arbeiderpartiet med feite ord om solidaritet både kan ta trygda fra alenemødre, morsmålsundervisninga fra innvandrerbarn, gjøre aksjeutbyttet skattefritt og oppheve investeringsavgifta.

Altså: Klasseanalyse! Hvem er våre fiender – bøndene eller regjeringa? Hvem er våre venner – ungdommen på Blitz, eller ansvarstyngede banksjefer som snakker gravalvorlig om å sikre en konstruksjon de kaller «A/S Norge»? Hvem er «vi» som har råd eller ikke råd til å bruke oljepengene? Hvem har råd eller ikke råd til økte lønninger, lavere priser og senkede avgifter og skatter? Hvem er «vi» som må inn i EF? For hvem vil den stortyske europeiske unionen sikre arbeidsplassene?

Enhetsfront

På grunnlag av slike analyser går det an å bygge en enhetsfront. Uten slike analyser blir det vanskelig. 1970-tallet var enhetsfrontenes store tid. Størst var Solidaritetskomiteen for Vietnam og de to frontene mot EEC, som EF het dengang. Men det grodde opp fronter for og mot alle slags saker, – kvinnebevegelsen kanskje viktigst blant dem – og det er en del av Mao Zedongs innflytelse på et tiår i norsk historie.

(Noen vil kanskje si at jeg innbiller meg at m-l-bevegelsen skapte den norske historien, og at jeg er oppblåst som frosken i fabelen. Men det jeg sier er at Mao Zedongs ideer virket som en katalysator på norsk virkelighet, satt ut i livet av m-l-bevegelsen «med tilliggende herligheter». Ingen kan benekte at AKP(m-l) har hatt stor innflytelse.)

Vi trenger store og omfattende enhetsfronter på mange områder nå også. Flere frontorganisasjoner er der, men trenger å bygges ut til store massebevegelser. For eksempel miljøvernfronter. For alle slags petisjoner, alle slags fromme ønsker om at regjeringa og de store skogeierne, Statskraft, oljeselskapene og industrien skal ta til vettet og la seg overtale, er i det lange løp fåfengte. Det er bare en stor, organisert massebevegelse som kan få ordentlig fart i sakene. Studerer de formann Mao og Dimitrov i disse frontene? Jeg føler meg ikke så sikker på det. Er det ikke grunn til å innbille seg at det ville styrke dem og gjøre dem mer slagkraftige?

Hadde vi greid å bygge enhetsfronter uten formann Mao? Sikkert. Det fins jo også en vestlig tradisjon. Vi studerte Dimitrov, og lærte mye av det. Men Mao Zedong er den største teoretikeren når det er snakk om enhetsfront, større, og med en rikere og mer allsidig erfaring enn Dimitrov. Her var det mer å lære.

En av de viktige sakene er spørsmålet om selvstendigheten innafor fronten. Mao legger stor vekt på den. Kommunistene må bevare sin egen politikk, sin egen organisasjon, sin egen selvstendighet innafor fronten. Vilje til kompromisser og manøvrering for å nå et felles mål, må aldri føre til at partiet oppgir seg selv for fronten. Det fins rikelig erfaring for dette også i Norge. Det er viktig at noen holder de strategiske målene klart for seg gjennom alle buktninger på veien, og greier å vurdere de taktiske krumspringene i et lengre perspektiv. Noen av de m-l-partiene som grodde opp i vesten samtidig med AKP, greide ikke å bevare sin egen sjølstendighet i fronter. De «drukna» og gikk under. Sjøl om vi ennå har mye å lære, kan vi være stolte over at AKP eksisterer fortsatt. En viktig del av grunnen til det ligger her, i formann Maos oppsummering.

I denne verden er ingenting umulig

Ut fra en omfattende enhetsfronterfaring og selvstendighet innafor fronten kunne Mao Zedong lede de kinesiske kommunistene i en politikk som kunne ta svært dristige sprang. Xian-episoden, der Jiang Jieshi blei fanget og tvunget til å gå med på enhetsfront med kommunistene for å bekjempe den japanske imperialismen, er et sånt eksempel. En slik politikk kan bare en leder føre, som er sikker i sin sak og sikker på sin egen analyse. Historien om den kinesiske revolusjonen har mange slike episoder.

Alle som er gamle nok, husker pingpong-diplomatiet, da Mao og Zhou Enlai tvang Nixon til å heve den amerikanske embargoen på Kina og i triumf inntok Kina sin plass i FN. Verden iakttok måpende hvordan verdens sterkeste imperialistmakt ble stilt sjakk matt og oppga sine posisjoner – det var et diplomatisk spill som ga Kina den høyeste respekt og smidde verdensopinionen.

Hva var grunnlaget? Formann Maos briljante analyse av styrkeforholdene i verden, kjent som teorien om tre verdener? Ja, blant annet. Grunnlaget lå i en enorm vilje til «å lære sannheten fra fakta». En respekt for sannheten, som gjorde det mulig å analysere verden og forstå store sammenhenger.

Jordnær virkelighetssans

For selv i kulturrevolusjonens opphetete ideologiske klima, med debatter og heksejakt, med kamper og fraksjonisme og store endringer, med styrtsjøer av ideologisk preik, viste Mao alltid en sans for virkeligheten, for de grunnleggende kjensgjeringene, som i sitt vesen er folkelig, bondsk, – eller for den saks skyld proletær, om man foretrekker. Sannheten er der. Den viser seg i produksjonen av det vi trenger til livets opphold. Det hjelper ikke med propaganda for å få kornet til å gro, ingen paroler og slagord kan endre vilkåra for å lage maskiner av jernmalm. Det er nødvendig å kjenne virkeligheten. Praksis i produksjon, klassekamp og vitenskap er og blir prøvesteinen.

Derfor er det også viktig å lytte til kritikk, og ikke klandre den som kritiserer. Det er viktig å la folk si hva de mener, og si det uten forbehold. Om den norske m-l-bevegelsen noen gang har vært flink til det – og det har den mange ganger vært (ikke alltid, nei, men ofte) så er det fordi formann Mao lærte oss det. Det er en jordnær og nødvendig politikk som bønder og arbeidere vil ha sans for, og som politiske renkesmeder i sentraladministrasjonens irrganger ikke vil forstå. Med andre ord, en politikk som det er viktig å holde fast på.

Tjen folket!

Mange ser kanskje på Mao Zedong som maktbegjærlig politisk leder? At han var en maktpolitiker er det vel liten tvil om. Hvilken hensikt har politikken hvis man neglisjerer spørsmålet om den politiske makta? Men makta kan umulig være målet for en politikk som tar sikte på å tjene folket. Og nettopp her, i parolen om å tjene folket, er Mao Zedongs stemme så nær opp til det beste i den folkelige norske tradisjonen, at de nesten ikke kan skjelnes fra hverandre.

Dessuten, og ikke minst viktig: Her klinger Mao sammen med en av de bærende drivkreftene hos Marx: indignasjonen over klassesamfunnets skjendighet og ønsket om å komme fram til en rettferdig verden. Tjen folket, det er all handlings mål i en sosialistisk politikk. Det drev professor Marx til å ofre seg for de økonomiske analysene, det drev Mao Zedong til å bli bonde- og arbeiderleder i det vrimlende Kina.

Filosofen i Yanan

Men Mao Zedong var jo mer enn politisk leder. Han var filosof også, og ga vesentlige bidrag til å utvikle den materialistiske og dialektiske filosofien. Artiklene Om praksis og Om motsigelsen fra 1937 er utrolige, krystallklare sammenfatninger av store, filosofiske problemkomplekser. De tåler å leses om igjen og om igjen. Ja, mer enn det, det er artikler som gir stor glede og stort utbytte ved gjentatt lesning. Når tankens skarphet er blitt sløvet av den norske samfunnsdebatten, av elendig journalistikk og et evig bombardement av reklame og intetsigende skvalder, virker disse artiklene som en slipestein.

Det er sjølsagt umulig å måle betydninga av bestemte skrifter, men jeg er temmelig sikker på at disse to artiklene har betydd mye for den generasjonen av nordmenn som var ung rundt 1970-tallet og gjennomgikk studiesirkler i m-l-bevegelsen. Det var ikke få som gjorde det. Disse artiklene er så klare, så sterke, at de preger måten å tenke på og dermed også måten debatten blir ført på. En viktig faktor som bestemmer skillet mellom norsk debatt på 50-tallet og på 80-tallet, er Mao Zedongs filosofiske artikler. På en måte kan vi si at virkeligheten står sterkere nå – mye takket være Om praksis.

Ingen tilstand er permanent. Det fins motsatte tendenser, for eksempel blant unge skribenter. Ja, kanskje pendelen egentlig har svingt forl engst. Det er altså ingen grunn til å legge seg til på laurbæra.

Videreutviklet dialektikken

Men la oss ikke glemme at Mao Zedong gjennom etterkrigstida videreutviklet dialektikken. Det klare skillet mellom antagonistiske og ikke-antagonistiske motsigelser, og måten de skal behandles på, som han forklarer i artikkelen Om den korrekte behandlingen av motsigelser i folket har stor betydning for den som vil handle politisk. Den kinesiske marxisten Mao Zedong trakk dette skillet fordi han hadde solid basis både i Kinas omfattende filosofiske tradisjon og i marxismen, og fordi han analyserte revolusjonens praktiske erfaringer i Sovjetunionen og i Kina. I virkeligheten er dette et filosofisk og teoretisk oppgjør med terroren som utviklet seg under Stalin. Mao Zedong lette etter veier til å unngå den utviklinga som fant sted i Stalins Sovjet, og han diskuterte erfaringene derfra på mange plan, både filosofisk, politisk og økonomisk.

Etter hans død var det en kort periode da kineserne ga ut noen av hans skrifter fra perioden mellom 1949 og 1957, de kom som bind V av Verker i utvalg. I denne boka finner vi artikkelen Om de ti viktigste forholda, som er uhyre spennende lesning. Her er det mye lærdom å hente og mye stoff å skjerpe tanken på, i Maos avanserte anvendelse av dialektikken.

Hundre blomster og åpen kappestrid

Mao Zedong var intellektuell, og i den egenskap står det stor respekt av ham. Han hadde omfattende kjennskap til Kinas eldre historie og litteratur, og skreiv sjøl dikt i klassisk form. Derfor er det ikke så underlig at han skjønte mye mer av den rollen de intellektuelle spiller, og ikke minst vilkåra for intellektuell skaping og produksjon av ideer enn mange marxister for ham. Han forsto at ideer ikke kan undertrykkes med vold, og valgte en annen linje enn Stalin hadde fulgt. Mao uttrykte sin politikk i parolen La hundre blomster blomstre og hundre tankeretninger kappes. Gang på gang understreker han at ideer ikke kan stoppes med undertrykkelse, at det er bedre å slippe dem fram og mobilisere en aktiv og bevisst kritikk enn å legge lokk på dem.

Men Mao vil verken undertrykke de intellektuelle eller gjøre dem til gudebilder. Ingen er feilfri, heller ikke en forfatter som hyller regimet. Ta en kritisk holdning til ideene, sier Mao ta kunstnere og andre intellektuelle på alvor ved å kritisere verkene deres. Gå i diskusjon med dem og ta hensyn til de særegne vilkåra for kunstnerisk produksjon.

Se kunstens innhold

I kulturpolitikken sa han sitt, tydelig og klart. Han la fram politikken sin i de berømte Yenan-talene, der han går inn for å ta utgangspunkt i litteraturens og kunstens klassekarakter. Kunsten er ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl, den er en bærer av ideer. Se på klasseinnholdet og reis kritikken ut fra det. Formen kan være god eller dårlig, men ikke progressiv eller reaksjonær i seg sjøl. Det er innholdet som er klassebestemt.

Dette er en holdning som gjør det mulig å skjære gjennom mye ideologisk tåketale og forstå mer av kunsten og litteraturen. Her løser før eksempel Mao Nordahl Griegs dilemma i forhold til Hamsun. Grieg bekjempet Hamsun politisk, men var tryllebundet av litteraturen hans. Men i Hamsuns høytstående kunstneriske form ligger et innhold som viser at mannen ikke var splittet, ikke to personer, men en og den samme i kunst og i politikk.

Om vi kan tilegne oss Maos klare blikk for innholdet i kunsten, kan vi også befri oss fra andre marer, som for eksempel myten om den evige og allmennmenneskelige kunsten, «skjønn», men ufarlig fordi den er betydningsløs. Se på de greske tragediene, se på Shakespeare. De er langt fra allmenne. De gir uttrykk for klassebestemte ideer i sin tid. Og når man ser det, åpner det seg en rikere verden. Hamlet blir ikke allment og mystisk, men et uhyre rikt drama om mennesker i en tid som ligner på vår. Teksten blir helt glassklar, men også kontroversiell for mektige krefter i vår tid. Dette synet gir oss vår egen klassiske litteratur og kunst tilbake, det gir oss et forhold til histoiren og viser oss vår egen plass i den.

La kunsten tjene

Men Maos siktemål var ikke å gjøre kommunistpartiet til et forum for kritiske studier av den klassiske kunsten og litteraturen. Siktemålet med kulturpolitikken var å mobilisere også kunstnere og kulturarbeidere, og dermed kunsten og kulturen, for revolusjonen.

I 1972 klarte vi i Norge å skape en brei allianse av disse kreftene mot medlemskap i EF, og vi trenger en tilsvarende brei allianse i dag. Mao Zedongs parole om hundre blomster er fortsatt viktig for oss.

Den innebærer blant annet at det er viktig å satse på å mobilisere det som spirer og gror, og fylke det rundt oss. Få fram den underskogen av kunst og kultur som skapes til daglig av de arbeidende menneskene i dette landet. Den er viktig, og for et kommunistisk parti er det å mobilisere denne kulturen og gi den vekstvilkår og utviklingsmuligheter, en viktig oppgave i seg sjøl. Gjennom den kan det arbeidende folket sjøl komme til orde, og gjøre sitt syn gjeldende.

Det å mobilisere denne kulturen vil møte til dels rasende motstand. (Husker noen den merkverdige ToFi-debatten?) For den er ikke fin nok, ikke kultivert nok, ikke tilstrekkelig formfullendt for de etablerte. Men bak denne formelle kritikken ligger alltid en kritikk av innholdet skjult. Som Mao så riktig sier det, blir kunsten alltid først og fremst bedømt ut fra sitt klassemessige og politiske innhold, om bedømmelsen aldri så mye foregir å være reint «kunstnerisk» eller formell.

Bekjemp mandarinene!

Men oppgaven for et kommunistisk parti er ikke å mobilisere den folkelige litteraturen og kunsten ensidig. Den er å samle profesjonelle og amatører i en brei allianse ut fra felles interesser og overbevisning. Kan vi kanskje si at vi hadde en heldig hånd med dette arbeidet fram mot og i de nærmeste åra etter folkeavstemninga i 1972, så må vi også si at dette området ser temmelig forsømt ut i dag. Hvor er den aktive kritikken, hvor er de bevisste alliansene? I dette arbeidet er det viktig å være dristig, åpen og fantasifullt skapende, men samtidig holde klart for seg hvem som er virkelige fiender og hvem som er virkelige og potensielle venner. Ellers kan mandarinene, etablissementets profesjonelle intellektuelle, fort få overtaket og suge opp all kritikk og all fornuft, drukne den i hyllest og uskadeliggjøre den med priser og stipendier, for så å fylle rommet med snakk om «skjønnhet» og «allmenne verdier».

Statsleder og poet

Er det forbløffende at en statsleder skriver dikt? For oss, som er vant til imperialismens pudrede og utstoppede gallionsfigurer, kan det virke pussig. I virkeligheten er det vel ikke så merkelig.

Vi må regne med at Maos skrifter, som alle andre, taper seg i oversettelse. Men den engelske oversettelsen (som har ry på seg for å være god) har en nesten påfallende mengde slående og pregnante formuleringer. Det er ikke vanskelig å tenke seg at mannen som formulerte tesen om at imperialismen er en papirtiger også var dikter. Mao skreiv dikt i en klassisk form. Formen sier ikke oss nordmenn så mye. Men innholdet taler til oss. Det er en frisk optimisme og et pågangsmot i Mao Zedongs dikt, som i alle fall har gitt meg mye. Her i disse diktene kommer mannen bakom de offisielle portrettene til syne, her viser han følelser, tungsinn, lengsel, indignasjon, stolthet og seiersvilje. Nå, foran hundreårsjubileet nyter jeg en utgave som er mer komplett enn de tidligere: Snow Glistens on the Great Wall, utgitt av Ma Wen-yee. Den har omfattende kommentarer og forklaringer, som øker utbyttet og nesten gjør boka til en kronologi over Mao Zedongs liv. Spør etter den på Tronsmo bokhandel i Oslo.

De annonserte «følgende bindene» i Verker i utvalg og den annonserte Samlede verker kom aldri. Som formann Mao hadde sett muligheten av, snudde historien. Borgerskapet tok makta i Kina, og de kom – som han hadde sagt – innenfra, fra partiet sjøl. Mao Zedong ble balsamert og blei gjort til relikvie i sitt eget land, hans verker passet ikke inn i bildet. På veien mot «markedsøkonomien» og Tiananmen-plassen måtte den evig opprørske bondelederen Mao Zedong mumifiseres og gjøres til nasjonalhelligdom – der var erfaringene med Sovjetunionens balsamerte Lenin gode å ty til. Men Mao Zedongs verker er for aktuelle – de inneholder åpenbart så mye som ikke passer de nye matkhaveme, så mange beske kommentarer og karakteristikker av akkurat deres politikk – og for manges vedkommende også av deres person – at det beste er å legge lokk på dem, begrave dem i arkivene og la støvet falle. La oss ikke rippe opp i at Deng Xiaoping er en uforbederlig vandrer på kapitalismens vei. I vår tid heter det «markedsøkonomi».

Du finner meg i fjellene

Så var det alt forgjeves? Den største og mest omfattende frigjøringskamp historien har sett, et svimlende forsøk på å snu verden på hue og gjøre Kinas fattige kulier, de eiendomsløse og de hardt arbeidende bondemillionene til verdens herrer, strandet, gikk på grunn og stoppet opp. Klokka skrus tilbake. Millionærene vokser opp som sopp om høsten, de kollektive tiltakene bygges ned, ørkensanden erobrer nyplantningene og erosjonen fyller Kinas store elver med gul leire til vannet flommer over de grøderike slettene …

Skal vi fortvile? Eller skal vi gjøre som formann Mao sikkert ville ha gjort – slå oss på låret, slå en grov vits, og si «hva sa jeg»? For han sa det jo. Han så for seg denne utviklinga. Han prøvde, men vi veit at han ikke engang med Kulturrevolusjonen greide å stoppe den.

Veien til frihetens rike er lang. Den er komplisert, og den går over mange bratte motbakker. Mao sa en gang at dersom borgerskapet kom til makta, ville han dra ut i fjellene og starte geriljakrigen på nytt. Han var en gammel mann da han sa det, men det uttrykker hans langsiktige, historiske perspektiv: Nederlagene er midlertidige, tilbakeslagene er en del av veien, men de er ikke selve veien, de er ikke menneskenes store vei til frihetens rike. Den veien skal vi gå, uavhengig av tilfeldige tilbakeslag.

Kan det se svart ut for oss? Hvordan må det da ha sett ut for Mao Zedongs utfattige bondehær da de la ut på den lange marsjen og vandret gjennom halve Kina under bombardement og angrep fra Jiang Jieshis overlegent utrustede hærstyrker? La oss ikke knekkes av at borgerskapet med Sovjet-imperiets oppløsning og undergang har fått en historisk sjanse til å erklære kommunismen død en gang for alle. Vi, verdens arbeidende folk, vil reise hodet igjen og igjen. Fordi de grunnleggende motsigelsene i kapitalismen er og forblir de samme som Marx kartla. Imperialismen er og forblir en papirtiger. Og løsningene må søkes langs den veien som Mao Zedong arbeidet på.

Noen gir opp, blir skuffet og tror at kommunismen var et blindspor, at revolusjonene i Sovjet og Kina har bare vært en eneste skitten maktkamp. De tar feil, og historien vil vise at de tar feil. De miraklene som det store kinesiske folket utrettet under Mao Zedongs ledelse har satt djupe og uutslettelige spor etter seg, og enten Deng og Jeltsin og Bush og Brundtland ønsker det eller ikke, er resultatene et skritt på veien mot det sosialistiske systemet som en gang vil tre i steden for det kapitalistiske. Mao mente dette var en objektiv lov, uavhengig av menneskenes vilje. Det er ingen som helst grunn til å tro han tok feil.

Så mener jeg altså at Mao ikke gjorde feil? Nei, det mener jeg ikke, og det mente han i hvert fall ikke sjøl. Men en leder som har sjølinnsikt nok til å påpeke at det er massene som er de virkelige heltene, sjøl er vi ofte uvitende og barnslige, og at uten å ha tillit til folket vil vi ikke kunne oppnå noen ting, av ham er det uendelig mye å lære. En slik leder blir aldri gammel, om han aldri så mye fyller hundre år.

Av Mao Zedong lærte vi det viktigste av alle politiske begreper, nemlig begrepet, «masselinja». Verkene hans har støvet ned altfor lenge. Det er på tide å ta dem ut av hylla igjen.

Artikkelen bygger på en innledning fra AKPs sommerleir 1993.

---

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sannelig, jeg lever i mørke tider
Et troskyldig ord er dumt.
En glattpanne tyder på ufølsomhet.
Den som ler
kan ikke ha oppfattet siste nytt

Sånn sa Bertolt Brecht det i tredveårenes Tyskland, i et dikt som med all sin dystre aktualitet angår oss mer enn noen gang i Norge 1993.

Harde tider skyller over Europa. Igjen. I Norge kan vi si som Bertolt Brecht sa den gang:

Folk sier: Et og drikk. Vær glad at du har!
Men hvordan kan jeg ete og drikke, når
jeg tar fra den sultne det jeg eter, og
den tørste savner mitt glass vann?
Og likevel eter og drikker jeg.

Det er vårt dilemma, som politisk tenkende mennesker i det hvite Norge 1993. Der en sosialdemokratisk minister med glatt, smilende ansikt kaster flyktninger fra krigsherja land ut, mens biskoper, prester, kommunister, antirasister og blitzere holder anstendighetens fane oppe i en ny og viktig allianse i forsvaret av asylretten.

Borgerskapet ønsker Norge som en del av en imperialistisk EF-blokk. Med den sosialdemokratiske regjeringa i spissen bruker det norske borgerskapet alle midler i kampen for å nå sitt mål.

De bryr seg ikke om at Fatima og ungene hennes kastes ut av landet og tilbake til terror, sult, voldtekt. De gir blaffen i at Kari mister muligheta til å forsørge seg sjøl og ungene sine.

Hva er vårt svar?

Hvilke motkrefter finnes i kampen for et annet Europa? Hvordan skal vi slåss for å skape et Europa som er godt å bo i både for Kari og Fatima?

Som hvite europeere bærer vi på en tung arv. «Jeg vil ikke være en hvit mann,» sa gymnaslærer Pedersen. «… jeg følte lojalitet mot Europa som en forbrytelse, » skrev Jan Myrdal, og introduserte begrepet Illojal europeer.

Vi er antirasister. Vi er antiimperialister. Noen av oss er revolusjonære, sosialister, kommunister.

Men hodene og tankene våre er prega av at vi er hvite europeere, at vi er en del av en imperialistisk kultur om hvilken Jan Myrdal sier at «de monumenter våre vestlige idealer reiser, hviler på et fast underlag av avrevne fingernegler».

Å slåss inn nye perspektiver i hodene våre er en kontinuerlig og uendelig jobb på linje med husarbeid: så snart det ikke blir feid daglig, legger støvet seg på nytt. De herskende tankene er de herskendes tanker, enten det gjelder kvinnesyn eller tredjeverdenperspektiv.

Rasismens røtter

I boka Utrota varenda jävel! viser den svenske forfatteren Sven Lindquist hvordan Hitlers folkemord på jødene slett ikke var et unntak, men tvert imot et ledd i en lang og svart imperialistisk europeisk tradisjon. Der f.eks den europeiske slavehandelen tvangssflytta 15 millioner mennesker mellom kontinentene, og drepte kanskje like mange.

Han viser hvordan europeernes overlegne våpenteknologi gjorde dem i stand til å myrde på avstand. «Det førindustrielle Europa hadde ikke mye som den øvrige verden etterspurte,» skriver Lindquist. «Vår viktigste eksportartikkel var vold. Ute i verden ble vi på den tiden betraktet som nomadiske krigerfolk på linje med mongoler og tartarer. De hersket fra hesteryggen, vi fra skipsdekket.»

Lindquist beskriver hvordan europeerne gjennom overlegen våpenteknologi og «overlegne» bakterier utryddet og undertrykte folk etter folk i det vi idag kaller tredje verden. Og det var snakk om slakting: folkemord, sjøl om det ikke gikk så industrielt for seg som Hitlers nedslakting av jødene.

Lindquist viser hvordan det ble bygd opp en hel ideologi for forsvare denne koloniseringa. «Altfor mange europeere tolket militær overlegenhet som intellektuell, ja rent ut biologisk overlegenhet, slår han fast, og viser hvordan man fulgte «krigens lover» i kamper mellom «siviliserte nasjoner»; f.eks ble det forbudt å bruke dum-dum-kuler mellom «siviliserte» stater i slutten av 1800-tallen; de ble reservert for storviltjakt og kolonikrig …

Rasisme som «vitenskap»

Lindquist viser hvordan debatten mellom europeiske intellektuelle gikk: «(Men) under 1800-tallets europeiske ekspansjon vokste en ny innstilling fram. Man begynte å betrakte folkemord som framskrittets uunngåelige biprodukt.» «Fordommer mot fremmede folkeslag har alltid eksistert. Men på midten av 1800-tallet fikk disse fordommene organisert form og skinnvitenskapelig begrunnelse,» skriver han, og viser hvordan f.eks Darwins teori om «survival of the fittest» ble brukt for å forklare vitenskapelig at noen folkeslag – de «innfødte/mørke/ville/lavere» rasene nærmest ifølge en naturlov måtte utryddes/dø ut.

«Tidligere hadde man sett rasen som en av flere faktorer som påvirker den menneskelige kulturen,» skriver Lindquist. «Etter Darwin ble rasen i vide kretser den helt utslagsgivende forklaringen. Rasismen ble akseptert, og ble et sentralt innslag i britisk imperieideologi.»

Folkemord som metode

Og ikke bare i britisk ideologi. Det er den samme tenkinga som stikker hoven frem når norske tv-reportere under Golfkrigen spør ivrig: «Har vi vunnet nå?»

På seminaret mot rasisme på AKPs sommerleir i år fortalte Hanna Vesterager fra SOS Rasisme at mange av dem som begynner å jobbe antirasistisk, ofte blir rysta i sitt innerste når de blir konfrontert med virkeligheta – når de oppdager hvor rasistisk selve det norske samfunnssystemet fungerer. Dette systemkritiske aspektet ved den antirasistiske kampen gjør den ikke mindre viktig for folk som ønsker å få flere til å bli med i kampen for en annen type samfunn.

Lindquist sier det slik: «Overalt i verden finnes en dypt fortrengt kunnskap som, om den ble gjort bevisst, ville sprenge verdensbildet og tvinge oss til å stille spørsmål med oss sjøl … »

«Du vet det. Jeg også. Det er ikke kunnskap vi mangler. Det som mangler oss er motet til å innse det vi vet og trekke slutningene.»

«Ennå er ikke de sultne og desperate milliardenes trykk blitt så sterkt at verdens mektige ser Kurtz løsning (massemordet, min anmerkning) som det eneste humane. Men den dagen er ikke langt borte. jeg ser den komme. Derfor studerer jeg historie,» konkluderer Lindquist.

Hva med Norge?

Og vi da? Fire millioner nordkvinner og -menn som skal innlemmes i Festung Europa, der grensene lukkes for alle sør for Europas Rio Grande. Vi veit at et tett politimessig samarbeide er under utvikling, et samarbeide der nesten alle EF-landene er med. Samarbeidet får store praktiske og politiske konsekvenser. Det danner en grunnstein i «Den europeiske festning». Fri flyt av arbeidskraft innenfor festningen fører til okt behov for såkalt beskyttelse utad og kontroll innad gjennom felles asyl- og visumpolitikk, politikontroll, rettsforfølgelse og lagring og utveksling av persondata. Utviklinga av dette politisamarbeidet (Trevi/Schengen) har stort sett skjedd på sida av demokratisk innsyn fra valgte EF-organ. I Trevi-samarbeidet er innvandrere og asylsøkere blitt likestilt som problemfaktor med terrorister og internasjonale narkotikasmuglere.

Nisselue og palestinaskjerf

Fire millioner nordmenn. I historias perspektiv er vi små.

Hva er vårt ansvar?

Norge er en del av den europeiske tradisjonen. Også vi bygger vår velstand på imperialismens herjinger, også vi har undertrykt og tvangsassimilert egne minoriteter, Rasismen mot samene har beinhard gjennom tida, kanskje spesielt i Nord-Norge der kampen om ressurser og områder mellom samer og nordmenn har vært hardest.

Går det an i dagens verden å være både internasjonalist og nasjonalist? Bruke både nisselue og palestinasjal? Er det noe positivt å forsvare i den europeiske tradisjonen? I den norske?

Sjøl om vi som hvite vesteuropeere er en del av en dyster tradisjon, så er det faktisk ikke særlig matnyttig å begynne sjølpisking og gremme oss over vår store stygge kollektive skyld. Sjølforakt er dårlig ballast for folk som skal gjøre opprør.

«Festung Europa»

Borgerskapet i Europa har bygd opp EF. Ei ny imperialistisk supermakt som skal konkurrere med USA og Japan om verdensherredømmet.

Det norske monopolborgerskapet vil ha Norge inn i EF. De er sjøl en del av det internasjonale borgerskapet, og har ingen som helst interesse av å bevare norsk sjølråderett, konsesjonslover eller fiskeressurser.

Et EF-medlemskap er nyttig for dem hvis det gir lavtlønte arbeidere, større profitt, større markeder

Et norsk EF-medlemskap vil bety økt skille mellom fattige og rike. Det vil bety større lønnskiller, mindre til offentlig sektor, økt privatisering, økt sentralisering. Og økt norsk imperialisme.

Sjølve EFs grunntanke er at ingenting skal stå i veien for markedskreftenes uhemma konkurranse og fremvekst. Systemet er bygd opp for å beskytte kapitalen.

Altså: Borgerskapet trenger EF-medlemsskap for å tyne den norske arbeiderklassen hardere. Og: EF er ei imperialistisk blokk som tyner den tredje verden, i tillegg til sin egen arbeiderklasse.

I kampen mot EF har den nordnorske fiskaren og småbonden, arbeideren på Viking og Freia, hjelpepleierne på sykestua på Skjervøy samme interesse av å holde Norge ute av EF-systemet, enten det gjelder EØS, EF eller EU.

Og de har alle samme fiende som Abdul i kirkeasyl i Stamsund og Farida i matkø i Bagdad: nemlig imperialismen.

På kanten av stupet

Kapitalismen og imperialismen har brakt verden til randen av undergang ved sin uhemma rovdrift på naturressurser, dyreliv – og ikke-hvite folkeslag.

I dag står vi på kanten av stupet. Det veit vi alle.

Stadig større deler av natur, mennesker, samfunnsliv gjøres til varer – den sterkestes rett hevdes som ideal – igjen ser vi Darwins teori om at de sterkeste overlever institusjonalisert og hyllet.

Og – rasismen vokser i Europa. I Tyskland og i Sverige myrdes innvandrere med kaldt blod, i Frankrike skjerpes innvandringslovene, i Norge stoppes stadig flere flyktninger på grensen.

Hva skal vi stille opp mot dette?

Arbeiderbevegelsens gamle svar: Solidaritet over landegrensene mellom undertrykte folk og grupper med felles fiende.

Nasjonalismens to ansikter

Jeg sa at sjølforakt er dårlig ammunisjon for folk som skal gjøre opprør. Og noe av det tristeste jeg har sett hos folk i fattigere land er forakt for egne verdier og nesegrus beundring for såkalt vestlige verdier og «American Way of Life». Enten det gjaldt begeistringa for de flotte nye disco-lampene hos ungguttene på Kypros, nødvendigheta av å ha en pakke Marlboro i huset for å spandere på utenlandske gjester i flyktningleirene i Libanon, eller gleden over at det var åpna en skikkelig amerikansk plastbar i gamlebyen i Praha.

Det er lett å se at den palestinske stoltheta over egen kultur har vært en viktig del av omdanninga av palestinerne fra undertrykte enkeltindivider på flukt til en nasjon som ser seg selv som ett folk med egen kultur og historie, og at dette har vært en styrke i kampen. Det var ikke tilfeldig at noe av det første Israel putta på lastebiler og kjørte ut av Beirut under invasjonen i Libanon i 1982 var de historiske samlingene og arkivene til palestinerne. Det er lett å se at den tsjekkoslovakiske nasjonalismen var ei viktig kraft i alle de årene landet var okkupert av Sovjet, og ei viktig kraft i opprøret og frigjøringskampen.

Like lett som det er å se hvor fortvilende reaksjonært nasjonalismen fungerer i det tidligere Jugoslavia i dag, og i Aserbadsjan og Armenia i det tidligere Sovjet.

Hva så med var egen nasjonalisme? Den norske nasjonalismen var ei viktig kraft i kampen mot EEC i 1972. Sjøl om Norge er en del av den imperialistiske tradisjonen, så har vi også viktige positive tradisjoner som kan bygges på i dagens situasjon. Den norske kulturen er prega av desentralisert bosetting, sterk tilknytning til bonde- og fiskarmiljø også for folk som bor i byene, en rimelig stor enighet om likhetsidealer, om velferdsstat. Den norske nasjonen er også prega av si historie med kamp for nasjonal sjølstendighet: 1814, 1905, 1940-45, 1972.

Arbeiderklassens nasjonalisme

Nasjonalismen er ikke klasseløs, nøytral. Og hvis vi skal se på nasjonalisme fra et klasseståsted, så meiner jeg at det gode, gamle spørsmålet: «For hvem?» er på sin plass.

Jeg meiner Aslak Fjermedal har rett når han skriver (Klassekampen 25. juni): «Mitt syn er at nasjonalisme kan deles inn i to motsette ideologiske retninger. Den retninga eg vil stø stend for kulturell sjølvkjensle og byrgskap, historisk medvit, sjølråderett og folkestyre. Dette er en universell, demokratisk ideologi i den tydinga at han gjer alle nasjonar same og like rettar ut fra prinsippet um nasjonalt likeverd. Retten til kulturell og politisk sjølvhevding tilkjem alle nasjonar, berre avgrensa av nett det, at alle andre nasjonar og hev samme retten. Alle overgrep om andre nasjonar kjem såleis i strid med denne nasjonstanken. Det er like eins viktig å byggja på ei demokratisk tolking av nasjonen som «folket» og ikkje som «makta».»

Motsetninga til denne demokratiske nasjonalismen, som Fjermedal kaller «Fridomsnasjonalisme», bygger på motsatt grunnlag. «Eigen nasjon (stat) hev større verd enn andre, og hev difor rett til å råda yver andre, til å tyna andre nasjoner politisk, militært, økonomisk og kulturelt.» Denne type politikk kaller seg nasjonalisme, men karakteriseres bedre med ord som: «sjåvinisme, hegemonisme, ekspansjonisme, imperialisme». Denne «nasjonalismen» knesetter et darwinistisk nasjonssyn; «survival of the fittest nation». «Målt etter verdiane til fridomsnasjonalismen er dette ein djupt antinasjonal ideologi,» skriv Fjermedal, og peker på at rådende språkbruk idag ikke skiller mellom fridomsnasjonalisme og «undertrykkingsnasjonalisme», og dermed tilslører og gjør det vanskelig for folk å gripe motsetningene.

Så langt Fjermedal. Jeg meiner han har viktige poeng. Vi kunne også kalle fridomsnasjonalismen for rød nasjonalisme, og undertrykkingsnasjonalisme for brun nasjonalisme. Den røde nasjonalismen må også inneholde begrepet proletarisk internasjonalisme: solidaritet mellom undertrykte klasser og grupper i alle land, enhetsfront mot kapitalen og imperialismen.

Nei til salg av Norge

AKP har alltid stått på prinsippet om den enkelte nasjons rett til sjøl å bestemme sin skjebne: prinsippet om nasjonal sjølråderett. Men vi har aldri sett nasjonalstaten som sådan (at hver nasjon nødvendigvis skal/bør danne sin egen stat) som noe prinsipp.

Prinsippet om nasjonal sjølråderett har etter mi meining vært ei viktig rettesnor, som har hindra oss i å havne i grøfter der en god del andre «sosialistiske» rørsler har havna: f.eks støtte til Sovjet i Afghanistan fra en del svenske radikalere, med begrunnelsen om at afghanerne var reaksjonære og sovjeterne sosialistiske …

Når det gjelder dagens norske virkelighet og EF-kampen, meiner jeg at parolen «Forsvar den norske sjølråderetten – nei til salg av Norge» er en progressiv og riktig parole.

Sjøl om Norge er en del av den internasjonale kapitalismen, vil et EF medlemsskap frata oss (dvs det norske folk) en rekke muligheter til innflytelse på de rammene som styrer samfunnet vårt.

Sjøl om det norske borgerskapet i dag pusler på med å innføre EF-lik politikk i Norge, og EØS-avtalen hver dag den vedvarer, vikler oss tettere inn i EF-systemet – sjøl om det norske borgerskapet solgte unna både Viking Dekk og Freia sjokoladefabrikk til tross for konsesjonslovene – så står vi tross alt bedre rusta til å slåss når vi har lovene på vår side og kan bruke dette til å presse politikere på Stortinget i Oslo som er redde for taburettene sine – enn når fienden er en diffus gjeng gubber i EF-parlamentet, som til og med har lovene på sin (dvs kapitalens) side.

Klassekampen avgjør

Men lover eller ei: det som avgjør kampen er ikke lover, men styrkeforholdene mellom klassene. Det veit vi.

Et storting uten mandat til det vedtok EØS-avtalen to ganger. Sjøl så gjerne de ønsker oss inn: de hadde neppe tort å kuppe oss inn hvis det hadde stått 200.000 demonstranter fra fagforeninger, fiskarlag, kvinneorganisasjoner og bondeorganisasjoner rundt Stortinget.

Skal vi vinne EF-kampen er det slike mønstringer som må til.

Jeg tror det er viktig å tenke faser: I EF-kampen, i den antirasistiske kampen. Fase en er å vinne folk for en riktig politikk. Fase to er å finne kampformer – og å gi folk tro på at det nytter å sloss, og sjøltillit til å tro at de kan slåss, at de kan vinne, at de kan ta styringa sjøl.

I AKP har vi gode erfaringer med bøllekursbevegelsen. En bevegelse som tar sikte på å gi jenter sjøltillit til å tørre å slåss for sine rettigheter.

Jeg tror vi har mye å lære fra bøllekursbevegelsen når det gjelder kampen mot EF, kampen mot rasismen, kampen for sosialismen, Vi må jobbe for å gi folk tro på seg sjøl, sin kultur, sin egenverdi, sin styrke.

Motkrefter

Det hvite Norge lukker i dag sine grenser mot den tredje verden, og herskerne slåss for å bli en del av det hvite, kristne Europa.

Vi ser historia gjentar seg. At akkurat som norske myndigheter stengte grensene for jødene i tredveåra, slik stenger de grensene for asylsøkerne i dag.

Men det skjer også positive ting.

Denne skammelige våren, sommeren og høsten 1993, da vi så de samme gamle makthaverne med samme glatte ansikter sende unger ut av landet til og med på «selveste» 17. mai.

Da har vi også sett at det ikke bare var urett og ikke noe opprør. Nye allianser har grodd fram. Stadig flere tør se, og ser at nok er nok.

Nye allianser, merkelige allianser. Men viktige allianser. Biskoper og prester side om side med blitzere, antirasister, kommunister i kirkeasylbevegelsen.

Allianser som vi må bygge videre på, vi som ønsker et Europa som er godt å leve i for både Kari og Fatima, Ola og Abdul.

De store skillelinjene, de går ikke på om folk kaller seg sosialister eller radikale. De går på hvilken side folk stiller seg på i verdensklassekampen. Og da kan en ærlig biskop med tvilsomt kvinnesyn vise seg å være en mer pålitelig alliert enn en kynisk kvinnelig justisminister.

Som revolusjonære i et rikt land i den vestlige verden har vi en jobb å gjøre: slåss for et anna samfunn, en anna verden. Solidarisere oss med verdens fattige Slåss for det Kjersti Ericsson kaller «en virkelig ny europeisk identitet, befridd fra eurosentrisme og koloniale ambisjoner».

Og så kan vi ta med oss Jan Myrdals ord fra artikkelen «Europeisk ufellesskap» (Klassekampen 10. juli 1993):

«Det fins imidlertid også en annen sannhet enn den som sier at det er maktene, produktivkreftene, markedet og profitten som styrer. Det er den andre store sannheten, at det er menneskene selv som innenfor rammen av det som er mulig, skaper historia. Vi er ikke dømt inn i tilværelsen. Solidariteten er høyst mulig. De stadige krigene er ikke nedskrevet i den store boka der oppe i himmelen, Folkene i den tredje verden er ikke dømt til å sulte og bli utsugd. Sverige er heller ikke dømt til å bli med i maktenes Europa. (Ikke Norge heller, min anmerkning,, SH) – Men så kreves det også at vi handler bevisst, slik at vi skaper et annet samfunnssystem. Sosialisme, med andre ord. Så enkel er den andre sannheten. Og så vanskelig.»

---

Litteratur

• Jan Myrdal: En illojal europeers bekjennelse, 1968
• Dag Solstad: Gymnaslærer Pedersens beretning …
• Sven Lindquist: Utrota varenda jävel, 1992
• Ole Smaadahl: EFs 5.frihet – grenseløs utbytting av den 3. verden, AKP 1992
• Torstein Eckhoff/Tore Thonstad: «Tollunion. Ømu og EFs styringsmuligheter», Nei til EFs skriftserie nr 3
• Øyvind Østerud: «Er nasjonalstaten foreldet?», Nei til EFs skriftserie nr 4
• Thomas Mathiesen: «Den europeiske festning? Om politisamarbeidet i EF», Nei til EFs skriftserie nr 7
• Jan Myrdal: «Europeisk ufellesskap», Klassekampen 10. juli 1993
• Kjersti Ericsson: «Den «nye europeer»», Klassekampen juli 1993
• Aslak Fjermedal: «Nasjonalisme og «nasjonalisme»», Klassekampen 25. juni 1993
• Marte Ryste og Kaia Storvik: Norge og EF styrker kontrollen, Rød Ungdom 1993

Forkorta, bearbeida innledning holdt på EF-konferanse i AKP 25. september 93

---

«Festung Europa» er under oppførelse. Et EF/Vest-Europa som reiser en mur mot de fattige delene av verden, enten det er det gamle Sør eller det nye som danner seg i Øst.

Festningen skal stenge ute folk fra disse delene av verden som søker seg til vårt rike hjørne, sjøl om de er på flukt fra krig og forfølgelse. Som i middelalderen, hvor fyrstenes borgmurer og vollgraver verget deres tilranede rikdommer mot den gemene hop og rivaler, bygger dagens makthavere opp sitt festningsverk.

Parallellen til gårsdagens føydalisme må imidlertid ikke strekkes for langt. Det er sant at den vesteuropeisk-baserte monopolkapitalen bygger opp EF for å stå sterkere i konkurransen med sine rivaler: amerikanske og japanske selskaper. Men i vår tids imperialistiske verdensordning er rivalene tvunget til å leve tett innpå hverandre, ha tilgang til hverandres «borger». EF/Vest-Europa står ikke entydig samla mot resten av den imperialistiske verden og utvikler en økonomisk og politisk enhet på egne premisser. Skal vi få et riktig bilde av EF-prosessen, må vi derfor se den i vekselvirkning med utviklinga av hele verdensimperialismen. Det er heller ikke nok å se bare på de reint økonomiske forholda. Kulturelle og maktpolitiske forhold som er skapt av den historiske utviklinga, virker også inn. Dagens verden er anskuelsesundervisning i dialektikken i den historiske materialismen.

En del av verdensøkonomien

EFs fire friheter stenger ikke USA og Japan ute, dersom de etablerer seg i EF-området. USA har vært tungt inne i årtider. Japan har dobla sine investeringer i området hvert femte år siden 1980. Fra 1989-90 økte de med 28 % (1). Det indre marked er bra for kapitalen, uansett hvor den kommer fra. Bare den overlever konkurransen! Også USA er for denne siden ved EF.

Samtidig trekkes «EF-kapital» ut av EF, dersom den tjener på det. For eksempel til det nye vekstområdet på sørøst-kysten av USA, langs Interstate 85, fra North Carolina til Alabama. Her trekker billig arbeidskraft, lave skatter og dårlig fagorganisering til seg utenlandsk kapital, blant annet flere tyske storkonsern. Daimler Benz som skal sparke 35.000 bilarbeidere i Tyskland de kommende to åra, er her i ferd med å etablere en fabrikk i South Carolina som skal produsere Mercedes (2).

EF-området er altså en arena hvor internasjonal kapital fra alle de rivaliserende sentrene vil operere. Det er i tråd med den tendensen vi har sett de siste årtidene, hvor større og større andel av investeringene går til de kapitalistiske «kjerneområdene»; fra 69 % i 1967 til 81 % i 1989 (3). Den «hjemlige» kapitalen vil ha fordel av historisk betinga fotfeste og ved at den vil bruke statsmakta si «når det trengs».

Kapitalens barbari

Når EF legger opp til «den sterkestes rett» i konkurransen mellom kapitalistene, øker mulighetene for splitt og hersk ved å bygge ned de nasjonale grensene, og det samtidig er slik at hele verdens borgerskap kan boltre seg på denne banen, er det åpenbart at det ikke er harmoni og velstand som vil prege tida framover. Og slett ikke når dette skjer mens verdensøkonomien går enda djupere inn i krise og det er snakk om å slåss om et relativt sett minskende utbytte.

• Levestandarden og kampkrafta til folket blir angrepet. Lønna blir prøvd pressa ned, slik vi har sett det i USA de siste tiåra, hvor lønnsnivået i 1991 var senka til nivået rundt 1960, 19 % under toppnivået i 1973 (4). Generalangrep på velferdsgodene. Arbeidsløsheten vil stige dramatisk dersom kapitalen får gjennom sine planer. (Europas 100 største selskaper planlegger å sparke 8 millioner, 7 % av sine ansatte. (5)) Fagforeningene skal knuses/avvæpnes.
• For borgerskapet blir det heller ikke noe teselskap. Sjefen for ABB, Percey Barnevik, påpekte nøkternt overfor industrilederne på et møte i Oslo tidligere i år at bare 1/3 av bedriftene innenfor det indre markedet ville tjene på det. Flertallet ville få problemer i den harde konkurransen. Vi står overfor et masseslakt av kapitalister også. Det vil ikke være nok å tyne arbeidsfolk direkte. Dette må få følger for samholdet i borgerskapet på statsplan også.

EF for ufred

Når noen EF-tilhengere her på berget føler lettelse over at Maastricht-monstret sprekker og håper at det indre marked skal kunne fungere uavhengig av en sterk statsmakt, bygger de seg luftslott og har en blåmandag i vente. Den organiseringa av kapitalismen som Europa nå skal tvinges inn i, vil kreve en sterk statsmakt. Både for å bekjempe det folkelige opprøret mot den økonomiske politikken, og for å holde nasjonale og regionale motsetninger i sjakk.

Denne Europastaten skapes imidlertid ikke gjennom forhandlinger i fred og fordragelighet, i det landskapet vi har skissert her. Unionsdrakampen fram til nå er bare en forsmak på hva vi har i vente. Maastricht var et midlertidig kompromiss. Kampen om den videre utforminga er i full gang. Aktørene er fortsatt først og fremst tyskere, franskmenn, engelskmenn osv, som alle vil skape et Europa i sitt eget bilde, sammen med sine allierte. USA er fortsatt med i balletten, både direkte og gjennom allianser. Den pågående kampen om Europa er ikke en isolert europeisk affære, men et globalt anliggende.

Med de rådende rammebetingelsene, er det lite som tyder på at det er mulig med et kompromiss som tilfredsstiller den ekspansive imperialistmakta i denne prosessen. Når sosialdemokrater i flere avskygninger argumenterer med at en EF-union er nødvendig for å tøyle kapitalkreftene og få Tyskland til å samarbeide til alles beste, er det å sette tingene på hodet. En union vil gi den økonomisk sterkeste makta også «legitime» retter til å bruke både politiske og, i siste instans, militære midler, for å regjere. De svakere partnerne må enten godta et unionsdiktat, eller gå i åpen konfrontasjon. Vi står i begge tilfeller overfor en nyoppdeling av Europa, hvor en betydelig del blir lagt under tysk dominans.

Forkjemperne for at stormaktene skal kaste seg inn militært i Jugoslavia-konflikten snakker om at Vesten står for en München-politikk vis a vis Milosevic & co. Den virkelige München-politikken i dag er den ettergivenheten som nå vises overfor Tysklands frammarsj. Enten det gjelder Jugoslavia-konflikten eller den økonomiske politikken.

Tysklands råkjør for å presse fram sine posisjoner, har allerede ildna opp om væpna krig og skjerpa den økonomiske krigføringa i Europa. Den indrepolitiske utviklinga i takt med dette er også urovekkende. Kohl, eller andre av de nåværende tyske lederne, er ingen Hitler. Store deler av det tyske folket er også imot tysk sjåvinisme og militarisme. De største massemønstringene mot Golfkrigen i Europa så vi i Tyskland. Det er imidlertid ikke disse tinga som bestemmer Tysklands videre kurs. De «harde» økonomiske realitetene og den uunngåelige rivaliseringa legger premissene. Derfor er det militær opprustning og fristilling for å kunne ivareta tyske interesser på verdensarenaen (fritt etter generalstabsjef Neumann), frammarsj for nynazisme og angrep på sosiale og demokratiske rettigheter for det arbeidende folket som er de rådende trendene. Å slutte opp om det tysk-dominerte EF-prosjektet er å gi større armslag for undertrykking og krig.

Vi står heller ikke overfor et fredelig Europa – eller verden – om EF-skuta forliser. Men historia har lært oss at det ikke er i fredens sak å la den ekspansive stormakta få lov å bygge opp sin styrke uhindra.

Ut av EØS

Sjøl EFs sjefsideolog Jacques Delores skal nå ha kommet med betenkninger over kapitalens frie krefter i det byggverket han har ivret for. Vil det være nødvendig med noen restriksjoner på kapitalbevegelsene, er spørsmålet han stiller. Han blir bryskt avvist av Bundesbank sine folk. Men dette illustrerer at skadevirkningene av dette jappetidens ektefødte barn, det indre marked, nå begynner å bli skremmende for flere av borgerne, ikke bare en Percey Barnevik.

Det er denne kverna Gro & co har klart å lirke Norge inn i gjennom EØS-avtalen, og klart å bagatellisere slik at også EF-motstandere godtar det. Fra vinteren av vil Norge bli innlemma i Tysklands økonomiske «rom» med store sosiale og politiske følger i løpet av noen få år. Dersom ikke EF-motstanden nå tar opp kampen på dette som nå er det reelle frontavsnittet i EF-kampen!

---

Kilder

• 1) The European 5-7. april 1991
• 2) International Business Week 27. september 1993
• 3) Globalisation – to what end? av Harry Magdoff, Monthly Review Press 1992
• 4) Crossroads, amerikansk venstretidsskrift, juli/august 1992
• 5) Klassekampen 8. januar 1993

---

Økonomen Torstein Dahle og læreren Terje Valen har snakket sammen. Om reform og revolusjon, og sosialismens forutsetninger.

Samtalen mellom Torstein Dahle og Terje Valen foregår i Bergen, mens en lydbåndopptaker surrer og går. Bakgrunnen for diskusjonen er en debatt som pågår blant annet i avisa Klassekampen.

Terje Valen: Det er noen som knytter all elendighet i verden til kapitalen. De sier at: er du kvitt kapitalen, så er det greit. Men Marx sitt begrep fremmedgjøring omfatter faktisk mer enn kapitalen: Det omfatter også restene av den arbeidsdelingen som følger med kapitalen, eiendom, og folks oppfatning av eiendom. Det vil si ut over kapitalbegrepet, og at fremmedgjøringen blir med inn i sosialismen. Dermed må kampen mot dette fortsette også under sosialismen, det vil si: den politiske fasen av kommunismen. Først når den kampen er langt utviklet, kan du komme over i en sosial fase av kommunismen der man får etter behov.

Det er viktig å utvikle teoretiske hjelpemidler for å skjønne disse forskjellige fasene i kampen. Dette krever diskusjoner om:

• De materielle vilkårene i basis, men også om de subjektive vilkårene for en politisk revolusjon.
• Utviklingen av den politiske revolusjonen og hva vi skal gjøre etter den politiske revolusjonen. Hele tida – på alle felt – å minske – den materielle fremmedgjøringen i bunn. Det betyr å minske arbeidsdelingen, minske eiendommen, minske staten og minske ideologien sine sfærer.

Torstein Dahle: Det du sier nå, er jeg er helt enig med deg i. Hvis vi ser på de ulike fremmedgjøringene, så ligger det blant annet i det du sier, at den ideen om at hver enkelt spesialiserer seg til det man er best til, nettopp kolliderer med det du nevner om arbeidsdelingen som et grunnlag for fremmedgjøringen. Blant annet er det en viktig begrunnelse for sekstimersdagen som går på en mer allsidig sammensetning av livet til hver enkelt av oss – sånn at vi ikke blir fremmede for andre deler av livet enn en bestemt ting.

Flere mulige svar

TD: Jeg er enig med byningsarbeideren Tollef Hovig i at å opprette sosialistiske øyer under kapitalismen, ikke er en strategi for å få et sosialistisk og kommunistisk samfunn, og at å satse på arbeiderstyrte bedrifter heller ikke er en strategi som fører fram.

TV: Hovig sier at i et kapitalistisk land kan det også finnes andre produksjonsformer, det vil si tidligere produksjonsformer, rester fra tidligere samfunnsformer, men at det også kan vokse fram produksjonsformer som peker fram mot et nytt samfunn.

TD: En slik framstilling er vi enige i. Helsevesenet og bibliotekvesenet er to eksempler som i Norge har vært organisert på en måte som peker framover. Jakten på profitt har ikke styrt beslutningene. Utgangspunktet har vært folks behov.

TV: Det er viktig å ikke redusere forklaringer på spørsmål til ett svar, nemlig at alt bare har en forklaring. Et eksempel: Et begrep som målstyring fungerer idag i hovedsak til å rasjonalisere og disiplinere. Men det har også en annen side, og den peker utover dette samfunnet. Folk tvinges og inspireres til å gripe initiativet sjøl. Til å utvikle seg som mer sjølstendige mennesker overfor produksjonsprosessen.

TD: Makthaverne tar i bruk målstyring for å manipulere folk og øke utbyttinga. Samtidig gir det folk en erfaring for at de har viktige ideer å bidra med, at de kan ta beslutninger på egen hånd. Ofte er de flinkere til å ta beslutninger enn sjefene som sitter lenger oppe i systemet. Dermed har målstyring som metode og fenomen i dagens samfunn absolutt to sider.

Hvis en ser på produksjonslivet i den framskredne kapitalismen, så blir det stadig mer nødvendig for makthaverne å nyttiggjøre seg av folks skaperkraft – uten dermed å gi arbeidsfolk makta. Derfor tyr de til ymse forsøk på å engasjere arbeidsfolk i beslutningene, men innenfor rammer som gjør at disse beslutningene skal tjene kampen for maksimal profitt.

Dette har to sider: Folk blir manipulert til å bidra til jakten på maksimal profitt, samtidig som de erfarer at de har innsikt og erfaringer som gjør at de kan ta beslutninger at de kan styre. Den andre siden her er svært viktig.

Lanseringen av disse teknikkene innenfor kapitalismen er ikke en metode for å utvikle et sosialistisk samfunn. Men i og etter en sosialistisk revolusjon i Norge, vil vi ha en arbeiderklasse som har helt andre og bedre forutsetninger for virkelig å styre samfunnet enn man hadde for eksempel i Russland i 1917.

TV: Dette vil gjelde for alle industrialiserte land som Norge.

TD: Nemlig, og det er veldig viktig å kunne gripe begge sidene samtidig. Imperialismen hemmer utviklingen av økonomien til de undertrykte landa i den tredje verden. Samtidig fremmer den utviklingen av økonomien i disse landene.

TV: Det å gripe begge sidene i motsigelsen er noe av det sentrale i Marx sitt verk. Han hadde en inngående og dyp kritikk av kapitalismen som samfunnssystem. Samtidig viser han at det er utviklingen av det systemet som gjør at det er mulig å komme videre til neste system til sosialisme og kommunisme. Utviklingen innenfor kapitalismen – med alle de skadelige og uheldige formene – legger grunnlaget for noe bra i framtida.

TD: Derfor er det ikke snakk om at man har et kapitalistisk system som deretter bare erstattes med et helt nytt sosialistisk system. Det er en prosess som driver fram kimen og forutsetningene for det sosialistiske samfunnet, mens det er kapitalisme. Det å gripe denne prosess-siden av saken, det å utvikle en dialektisk forståelse, er helt avgjørende.

I diskusjonen om disse spørsmålene mener jeg at det har vært en tendens til å være ensidige, at vi ikke anerkjenner hverandres poenger.

TV: Hovig hevder at vi må legge stor vekt på det som Marx kaller den økonomiske basis i samfunnet og hvor langt den er utviklet. Hvis den ikke er utviklet til en viss grense, kan man ikke komme videre til et nytt samfunnssystem, altså til sosialisme eller kommunisme.

Samfunnets basis overordnet

TD: Tollef Hovig tar utgangspunkt i et velkjent og viktig sitat av Marx fra forordet til Kritikk av sosialøkonomien, som ble skrevet i 1859, hvor Marx skriver: «den samfunnsmessige produksjonen av sitt liv inngir menneskene bestemte av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Disse produksjonsforhold i sin helhet danner samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som motsvares av bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer. (-) En samfunnsformasjon går aldri under før alle de produktivkrefter som den er vid nok for, er utviklet, og nye høyere produksjonsforhold oppstår aldri før de materielle eksistensvilkår er modnet innen rammen av det gamle samfunnet selv.»

TV: Jeg mener at Hovig har en tendens til å redusere marxismen til en ting. Marx sin teori er ikke bare en teori om den økonomiske utvikling. Det er økonomisk teori, politisk teori og teori om hvordan ideologien utvikler seg. Ingen av disse tingene går på skinner, den ene teorien følger ikke presis av den andre. Det er et forhold mellom de tre delene.

TD: Nå tror ikke jeg at Tollef Hovig vil mene at det går på skinner, men en viktig årsak til at han tar utgangspunkt i dette sitatet, er at han nok mener å ha sett en nokså ensidig interesse blant marxist-leninister for fordelingsmessige forhold.

TV: … og politiske forhold kanskje?

Hvorfor kriser?

TD: Ja, og det har vært snakket mye om krise i kapitalismen ut fra det syn at siden kapitalistene tilriver seg en stadig større del av de verdier som skapes, blir det en stadig mindre del som tilfaller arbeiderklassen. Det gjør at arbeiderklassen får en stadig mindre del av verdiene å etterspørre produksjonen med. Dermed får vi for liten etterspørsel i forhold til produksjonen, en overproduksjonskrise. Den type kriseforklaring alene peker mot at en omfordeling kunne fikse krisene under kapitalismen.

TV: Det vil si at hvis bare mer av merverdien tilfaller arbeiderne, så går det bra?

TD: Nettopp, og det er en forståelse for kriser i kapitalismen som Hovig har engasjert seg sterkt mot. Jeg mener han har mye rett i det. Det er viktig å rette søkelyset mot profittratens fallende tendens som en grunnleggende årsak til at kapitalismen vikler seg mer og mer inn i en grunnleggende krise.

Kapitalen forlanger en stadig større profittmasse i en kamp for å opprettholde profittraten. Men siden kapitalen bare vokser og vokser, blir det i det lange løp umulig å få profittmassen til å vokse i samme takt. Å hindre fallet i profittraten er ikke mulig uten en omfattende rasering av kapital gjennom kriser og krig. Det at man prøver å motstå dette profittratefallet, driver stadig fram beslutninger som fører til angrep på arbeiderklassen og folket i den tredje verden.

TV: Dette har du og jeg vært enige om lenge, altså legge vekt på profittratens fallende tendens. Det jeg mener kommer litt vekk lier, er den politiske revolusjonen. I lang tid befinner vi oss i grenseland for når det er mulig og ikke mulig med overgang fra kapitalisme til sosialisme. Det avhenger mye av den politiske revolusjonen og hvor den kommer. Hvordan blir situasjonen hvis du har en politisk revolusjon i ett land? Hvordan blir den da i andre land – og hvordan påvirker de det første landet?

I Sovjet gjennomførte de en politisk revolusjon som var en slags blanding av en god gammel bonderevolusjon med en ny teoretisk overbygning, marxismen, og en liten men konsentrert arbeiderklasse som dette var knyttet til. Man kan godt si at dette var en sosialistisk revolusjon ut fra måten den organiserte samfunnet etterpå, men den dro med seg veldig mye fra samfunn før kapitalismen. De brukte faktisk i lang tid sosialismen til å utvikle det materielle grunnlaget til og med for kapitalismen.

TD: Samtidig var de under voldsomme angrep fra imperialismen som la premissene for hvordan denne staten kunne fungere.

TV: Det samme gjaldt i Kina. Men situasjonen vil være helt annerledes, hvis disse revolusjonene kommer i høyt utviklete kapitalistiske land. Det oppfatter jeg som også Tollef Hovigs konklusjon.

Revolusjonær situasjon

TV: Hvis en legger for ensidig vekt på basis, så vil en hele tida bli avskrekket fra å utnytte – når situasjonen byr seg – det som Lenin beskriver som en revolujonær situasjon: Når elendigheten er blitt stor nok på grunn av kapitalismens kriser, når folk føler at de ikke kan holde dette ut mer, – at de må og vil ha noe nytt – og vil fjerne det gamle og at de som styrer ikke klarer å styre lenger.

Da er spørsmålet: Skal man gå inn for revolusjon, forsøke å stille seg i spissen for å organisere en revolusjon eller ikke? Hvis man går for ensidig ut fra Hovigs vektlegging på basis, så blir konklusjonen at man må vente lengst mulig.

TD: Kanskje det er å trekke han noe langt. Men Hovig sier følgende om tre stykker han diskuterer med og til dels polemiserer mot Andersen, Steigan og Ness: «De åpner etter min mening for at en sosialistisk revolusjon kan skje på grunnlag av sosial nød eller skjev inntektsfordeling uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det du sier nå, er at det er helt riktig at en sosialistisk revolusjon vil skje på grunn av sosial nød eller skjev inntektsfordeling?

TV: Ja.

TD: Det er en helt avgjørende utløsningsmekanisme for en sosialistisk revolusjon. Det er jeg enig med deg i. Men samtidig sier Tollef Hovig videre: «uavhengig av utviklingsnivået i underbygningen.» Det er et sentralt poeng å peke på at forutsetningen for at det skal kunne bli en sosialistisk revolusjon, absolutt har noe med utviklingsnivået i basis (underbygningen) å gjøre. En avgjørende årsak til at revolusjonen i Russland til syvende og sist mislyktes, var at utviklingen i den økonomiske basis var kommet så kort, at den nødvendige forutsetningen for å utvikle sosialisme rett og slett ikke var til stede – ihvertfall ikke når de ytre forhold ellers var som de var – med kraftig imperialisme og lite erfaringer med sosialistiske revolusjoner i verden.

Men idag er utviklingsnivået i den kapitalistiske basis i verden kommet et langt skritt videre, spesielt da i de landene som har gjennomgått en industrialisering.

Politisk og sosial revolusjon

TV: Jeg tror det kan være gunstig å dele opp dette med sosialistiske revolusjoner. Marx snakker om en politisk revolusjon og en sosial revolusjon. Han sier at disse ikke behøver være sammenfallende. Mulighetene for en politisk revolusjon kan oppstå før alle vilkårene for en sosial revolusjon er til stede. Ved å gjennomføre en politisk revolusjon kan det virke til at de materielle faktorene i basis blir lagt til rette sånn at en kan gå videre med den sosiale revolusjon. Selvfølgelig krever dette at en må over en viss grense når det gjelder utviklingen i basis, hvis dette skal gå bra. Men det er et felt her – en relativt lang tid da politiske revolusjoner er mulig – da det ikke er så godt å vite om de kan klare å komme videre til den sosiale revolusjonen eller ikke.

En svekket imperialisme i verdensmålestokk, blant annet gjennom kamp mot imperialismen i disse landene sjøl, vil gjøre det lettere for andre land å klare og utvikle seg videre.

TD: Da er det viktig å gå nærmere inn på hvordan man skal utvikle den økonomiske basis etter den politiske revolusjonen for å kunne gjennomføre den sosiale revolusjonen, og befeste utviklingen mot et kommunistisk, klasseløst samfunn

Markedet: En giftig innretning

TD: Noen sosialister mener at markedet kan være er redskap å bruke under sosialismen, for eksempel Kalle Moene og Tone Ognedal. Jeg er veldig opptatt av å forstå markedets rolle. Etter min mening er det en total kortslutning å hevde at markedet har noen rolle å spille i varig forstand, og kan være et hjelpemiddel for å utvikle det sosialistiske samfunnet i en ønsket retning. Det er veldig viktig å konstatere at markedet er en giftig innretning i kampen for det klasseløse samfunn. Markedet er i hele sin natur, hvordan det fungerer og den erkjennelsen den skaper i folks bevissthet – ren gift i forhold til det som er revolusjonens mål.

Det som kjennetegner markedet, er at de som kjøper på markedet signaliserer sine behov ved å kjøpe. For det første forutsettes det da at de faktisk har noe å kjøpe med. Er det noe som gjennomgående kjennetegner markedet slik vi kjenner det under kapitalismen, så er det at folk er veldig ulikt stilt i markedet, store masser har lite eller ingenting å kjøpe med.

Til det kan man si at i et sosialistisk samfunn kan man fikse det gjennom omfordeling. Da kunne vi gi folk et mer likt utgangspunkt til å opptre i markedet. Men: Hvordan fungerer da markedet til å knytte – kommunisere – folks behov til styringen av produksjonen? Jo, markedet er da kjennetegnet nettopp ved at folk ikke deltar i en felles politisk diskusjon om hvordan disse behovene skal tilfredsstilles, men gir sine signaler som anonyme beslutninger hvor hver enkelt foretar beslutning på egen hånd gjennom å kjøpe. Det gjør det umulig å styre produksjonen bevisst.

Vi må slåss for at man skal utvikle en styring av produksjonen sånn at den skjer ut fra en bevisst, politisk beslutning. Folk skal delta og diskutere, og være seg bevisst hva de faktisk beslutter. Det er det ene. Det andre – som er kanskje enda viktigere – er at forutsetningen for at etterspørselen gjennom markedet skal styre produksjonen, er at produsentene prøver å maksimere sin profitt. Poenget er nettopp at de skal innrette produksjonen sin ut fra signalene i markedet fordi de ønsker maksimal profitt. Dermed gjør de det som lønner seg best: innretter seg etter markedssignalene. Det er slik teorien om markedet går.

Det betyr at forutsetningen for at markedet skal fungere, er at produsentene driver i en konkurransekamp med hverandre om å skaffe seg selv maksimal profitt. Markedet baserer seg på egoisme, den enkeltes kamp mot de andre, at hver enkelt bare tenker på seg selv, og gir fullkomment blaffen i de andre. Kort sagt: en giftig innretning som står stikk i strid og i grunnleggende konflikt med arbeiderklassens og folkets kamp for et samfunn der det er folks behov som skal styre produksjonen ut fra en bevisst politisk oppfatning av liva folk ønsker og trenger.

Dette mener jeg ikke kan understrekes nok. Her er det grandiose misforståelser ute og går, og veldig mye illusjoner om markedets mulighet til å fungere som et slags positivt hjelpemiddel under sosialismen.

Diskusjonen videre

TV: Vi må bli i stand til å ta diskusjoner om spørsmål som vi nå har snakket om. På samme måte som vi må diskutere og klarlegge vårt forhold til den marxistiske tradisjonen, og det må vi gjøre fordi det er så mye forskjellig ute og går. Vi veit ikke hvor vi står sjøl lenger.

TD: Det er svært viktig det du sier om behovet for å oppsummere historien, oppsummere kampen for sosialismen og kommunismen så langt. Ideen om at man med fordel kan slå en strek over fortida og starte med «blanke ark og fargestifter tel», er en veldig farlig forestilling. Troverdige er vi hvis vi kan si at ditt og datt var feil, ditt og datt var riktig. Vi har lært av feilene.