Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy er østerrikske forskere som har skrevet flere artikler om sosialismen i Øst-­Europa. Komlosy har spesielt skrevet om Ungarn og deltok i 1991 i Budapest på et seminar om gjeldskrisa i Øst­-Europa. Artikkelen er oversatt og forkortet av Pål Steigan.

---

Fra økonomisk reform til gjenopp­retting av kapitalismen. En økonomisk bak­grunn for omstruktureringa av Øst‑Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst‑Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene ‑ vanligvis omtalt som kommando‑økonomi ‑ oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst‑Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti‑ og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de øst-europeiske landa i stand til å bygge opp sine egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke‑kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings‑ og innhentings‑industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/øst-­europeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalv­arer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de øst‑europeiske COMECON‑landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden COCOM‑reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst‑Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de øst‑europeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest‑Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

“Reformsosialismen”

Åpninga tidlig pa 70‑tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som tilsammen ga 70‑ og 80‑tallet navnet “reformsosialismen”.

Reformene ble satt i verk i alle de øst‑europeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst‑vest handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti‑ og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

“Reformkommunisme”

“Kommunismen” lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på “reformkommunisme” var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa‑ og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av “joint ventures” fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarskbasert ny teknologi, men også til å  importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nve insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor COMECON. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissident‑fløy som la press pa regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for stats-­sosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige øst‑europeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske ver­denssystemet. Sjøl om de kunne etable­re politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsat­te de å være avhengige av den økono­miske utviklinga i kjernelanda i det ka­pitalistiske verdenssystemet. Ka­pitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykon­junktur og krise i elet kapitalistiske Ves­ten har alltid hatt sin virkning pa de so­sialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig var USA interessert i åomstrukturere Vest‑Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket åisolere det Sovjet‑kontrollerte Øst‑Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med Øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien sorn begynte på slutten av 60‑tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjet‑blokka enn de vest‑europeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst‑vest samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60‑tallet:

• Slutt pa etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten‑, teknologisk innovasjon forte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknolo~ gisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til årealisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970‑åra, som oppmuntret Øst‑Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70‑tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst‑Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst‑Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har COMECON‑landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn sitt vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor åreferere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som,<den reelt eksisterende sosialismen>,.

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst‑Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst‑Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst‑Europa under kommunistisk styre mellom 2. verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst~Europa varet spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter 2. verdenskrig. Øst‑Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst‑Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens øst­europeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokkade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokkade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst‑Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den øst‑europeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under,~den reelt eksisterende sosialismen” ‑foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokkaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest‑Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest‑Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å mote vestlig konkurranse, førte til i‑aske forandringer i det tilbakeliggende Øst‑Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urban­proletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. i øst som tidligere i Vest ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter 2. verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insen^ tiv til vekst basert på sjølberging.

---

Liberalistene taper TILHENGERNE av det frie marked taper terreng i Ungarn ) få år etter systemskiftet. Bare en tredjedel av innbyggerne mente i september 1993 at en fri markedsøkonomi er det beste systemet, mot 43 prosent i januar 1991. Det viser en meningsmåling blant et representativt utvalg på 1200 voksne personer som det ungarske meningsmålings-instituttet Median har gjennomført. Andelen av ungarere som holder sosialismen som det beste systemet har steget fratre til 11 prosent, mens tilhengerne av blandings-økonomi holder seg stabilt på ca. 46 prosent. Innafor dette generelle bildet finnes flere tilsynelatende motstridende trekk om hva folk vil akseptere innafor en fri markeds-økonomi. Hele 68 prosent godtar at markedet bestemmer lønningene. Halvparten synes det er greit at store bedrifter eies av private, mens bare 41 prosent mener store eiendommer skal kunne være på private hender. 36 prosent av ungarerne i denne undersøkelsen sier de vil akseptere store inntektsforskjeller. Ikke mer enn seks prosent vil finne seg i at jord skal falle på utlendingers hender. Thomas Vermes

 

---

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et beite av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St. Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk‑tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredde grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij‑diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

 

Solveig Aamdal er leder i AKP

---

Reform‑94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal fore fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform ‑94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten ‑94 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

“Overårige”

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som “overårige, De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de ‑ovcrårige” som får en plass eie ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

Endel elever begynner idag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne Muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året sorn gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre, alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 % av årskullet. De 75 % som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 ar. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450%. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform ‑94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en nier teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs skal kunne ga videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i eie få~ ga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både 1,0 og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å ti‑Li at elever som går Lit av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten ‑96 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to ar.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også idag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. i framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått pa mekaniske fag og fått delkompetanse

‑,ising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav, De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre ar i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går tit av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv..

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir “overårige” eller <søker uten rett til skoleplass~~, vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for åoverta. Dette vil i første rekke fore til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at 2% av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn pa det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger storgrad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig åfå arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for ]ærerne å gå fortere fram. i den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 ar. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere, skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform ‑94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

 

 

---

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx og Engels skriftet “Den tyske ideologi”.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klasse tilhørighet når vi diskutrerer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: “Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn”. Det er ikke fordi jeg henger igjen i “1800‑tallets menneskesyn” eller ikke bryr meg om det “enkelte individs indre følelser”. Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn <,Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de, For hva annet kan de være? Som Haa~ gensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større felleskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produsere livsoppholdet sitt avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit kan han ikke slutte med utbytninga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele felleskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

1. Erik Ness: Saksa
2. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
3. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
4. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
5. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
6. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
7. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
8. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
9. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
10. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal
11. Erik Ness: Saksa
12. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
13. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
14. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
15. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
16. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
17. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
18. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
19. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
20. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

Forsidefoto: Alexander Rodcenko

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Anne-Sissel Slaatsveen (foto).

---

av Arnljot Ask

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan «gripe dagen og timen». Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen «maoister», er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. «Geriljaen og det kurdiske folket er ett,» er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. «Separatister og terrorister,» svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at «separatister» var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.

Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i «klassisk» forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti – Front – Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)

Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være «en ny type borgerlig demokratisk revolusjon».

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde «orden» på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

av Magnhild Folkvord

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

Bokomtale

av Viktor Brevik

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

av Birger Thurn-Paulsen

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV «glemte» overvåkingsavsløringene. Røde Fane bar snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjetvennlige, av NKP og SF.

– Når eller hva var det som gjorde at m-l-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

– Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. – Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og femtekolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

– Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og for øvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at m-l-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med femtekolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av m-l-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2-3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer – og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO-skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO-kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som vår innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av m-l-bevegelsen prioritert ned.

– Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

– Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidas historie skrives om. Alt dette understreker den indre AP-kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

– Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, de trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

– Er den revolusjonære bevegelsen nå for tida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive i dag

– Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder – og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere, eks-jugoslaver og kosovo-albanere. Norge er på i vei inn i «Festning Europa», som bygger opp murene mellom det rike Europa og den fattige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samarbeider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farlige nok, men etter min mening er de fortsatt utgrupper.

– Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell opposisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

av Paul Bouffartigue

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

Uttalelse vedtatt på AFAs allmøte 3. august

Antifascistisk aksjon (AFA) reagerer sterkt på lederartikkelen i Røde Fane nr 2, 1994.

Vi mener dere bygger opp under en argumentasjon som antyder at endel militante antifascister er terrorister. Dere setter opp en kunstig motsetning mellom det å massemobilisere mot rasistiske arrangementer og det å møte fascistisk vold med motvold. Dere beskylder, uten å si klart hva dere mener, aktivister for å drive oppbygging av eliteorganisasjoner.

AFA har og vil fortsatt stå i spissen for militante aksjoner når nazisvina prøver å erobre gatene. Dette er vi faktisk stolte av og kan helt og fullt stå inne for det politisk. AFA vil også, som vi hele tiden har gjort, samarbeide med andre antirasister og antifascister for å mobilisere flest mulig mennesker mot rasismen. Dette gjør vi fordi vi ser de forskjellige aksjonsformene som deler av en helhet, hvor det ikke er noen motsetning mellom militanse og massemobilisering.

Tvert i mot er det to helt nødvendige sider av samme sak. Det er også derfor vi avstår fra å gå åpent ut mot andre antirasister og prøver heller å løse uenigheter i minnelighet.

At vi, eller andre antirasister i Oslo, skulle kunne sammenliknes med terrorister er usedvanlig grovt. Den eneste terror som drives i Oslo er det fascistene, utlendingsmyndighetene og politiet som står for. Ja, vi er helt enige med dere i at revolusjon er noe som folk sjøl skal gjøre. Det er verken vi eller noe politisk parti som skal tre opprøret ned over folks hoder på deres vegne. AFA er en antitotalitær organisasjon, vi bygger på ikke-hierarkiske prinsipper. Vi, i motsetning til AKP, ser ikke på oss sjøl som folkets fortropp. Vi sitter heller ikke på rumpa og angriper de som gjør noe. Hvis Røde Fane-redaksjonen ønsker en debatt om mål og metoder, foreslår vi at dere, i tråd med deres egen maoistiske tradisjon, undersøker virkeligheta før dere mener noe. I dette tilfellet den delen av virkeligheta som kalles antirasistisk arbeid ute blant folk.

av Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy

Fra økonomisk reform til gjenoppretting av kapitalismen. En økonomisk bakgrunn for omstruktureringa av Øst-Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst-Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene – vanligvis omtalt som kommandoøkonomi – oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst-Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti- og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de østeuropeiske landa i stand til å bygge opp sin egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke-kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings- og innhentings-industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/østeuropeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalvarer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de østeuropeiske Comecon-landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden Cocom-reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst-Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de østeuropeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest-Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

«Reformsosialismen»

Åpninga tidlig på 1970-tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som til sammen ga 70- og 80-tallet navnet «reformsosialismen».

Reformene ble satt i verk i alle de østeuropeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst-vest-handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti- og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

«Reformkommunisme»

«Kommunismen» lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på «reformkommunisme» var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa- og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av «joint ventures» fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarsk-basert ny teknologi, men også til å importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nye insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor Comecon. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissidentfløy som la press på regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for statssosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige østeuropeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske verdenssystemet. Sjøl om de kunne etablere politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsatte de å være avhengige av den økonomiske utviklinga i kjernelanda i det kapitalistiske verdenssystemet. Kapitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykonjunktur og krise i det kapitalistiske Vesten har alltid hatt sin virkning på de sosialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter andre verdenskrig var USA interessert i å omstrukturere Vest-Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket å isolere det Sovjet-kontrollerte Øst-Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien som begynte på slutten av 1960-tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjetblokka enn de vesteuropeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst-vest-samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60-tallet:

• Slutt på etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten, teknologisk innovasjon førte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknologisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til å realisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970-åra, som oppmuntret Øst-Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70-tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst-Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst-Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har Comecon-landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn deres vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor å referere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som «den reelt eksisterende sosialismen».

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst-Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst-Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst-Europa under kommunistisk styre mellom andre verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst-Europa var et spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter andre verdenskrig. Øst-Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst-Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens østeuropeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst-Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den østeuropeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under «den reelt eksisterende sosialismen» foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest-Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest-Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å møte vestlig konkurranse, førte til raske forandringer i det tilbakeliggende Øst-Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urbanproletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. I øst, som tidligere i vest, ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter andre verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insentiv til vekst basert på sjølberging.

av Per-Gunnar Skotåm

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Siri Jensen intervjuet av Birger Thurn-Paulsen

Konferansen Kvinner på tvers er først og fremst en ide, en måte å tenke og jobbe på. Den er utenfor det etablerte systemet. Den kan sprenge rammer.

I begynnelsen av oktober i år ble det arrangert en ganske spesiell konferanse under navnet Kvinner på tvers. Den kom i stand gjennom et samarbeid mellom Kvinnefronten og Oslo-avdelingene til en rekke fagforbund. I forhold til konferanser flest ser den kanskje ikke så original ut på papiret, men bak tittelen skjuler det seg et forløsende nytt skritt for kvinnekampen og organiseringen av den. Siri Jensen har i lang tid jobbet med dette for øyet, og hun satt da også i arrangørkomiteen. Røde Fane har snakket med henne om betydningen av konferansen.

– Kan du utdype ideen bak konferansen, og hvordan den kom i stand?

– Det har vært en lang prosess hvor behovet etter hvert trengte seg på for å la det komme til uttrykk i en slik konferanse. Ideen om en kvinnekonferanse ble diskutert på den faglige opposisjonskonferansen i Trondheim i 1991, men i første omgang rant det ut i sand. Før det igjen har det vært mange viktige forløpere, som samarbeidet om sekstimersdagen, forskjellige samarbeidsinitiativ fra Kvinnefronten i retning organisasjoner og fagforeninger og utspill fra kvinnefagforeninger om kvinnepott ved tariffoppgjøret. Etter hvert kom anerkjennelsen og utbredelsen av begrepet kvinnelønna til å bli en utløsende faktor. Det var blitt veldig modent for å gjøre noe, så da arbeidet med konferansen begynte var det bare positive reaksjoner.

– Mitt utgangspunkt, sier Siri, er viktigheten av kvinnebevisstheten som drivkraft for arbeiderklassens kamp. Tradisjonelt har det i fagbevegelsen vært lite rom for at kvinner er kvinner. Arbeiderklassens kvinner har også i noen grad følt seg fremmed i forhold til kvinnebevegelsen, selv om kvinnebevegelsen i Norge har klart å være nokså nær arbeiderkvinners krav. Vi har til en viss grad slitt med et oppsplitta bilde – arbeiderklassen på den ene sida og kvinnen på den andre, fagbevegelsen og kvinnebevegelsen som to forskjellige deler. Men det er ingen motsetning mellom klassekrav og kvinnekrav. Det er det viktig å se, og vi trenger et slikt forum på tvers som samler opp all erfaring kvinner har, et forum hvor det er mulig å slåss som hele mennesker. Det har trengt seg fram et behov for en ny måte å tenke og jobbe på.

– Vil du kalle dette et gjennombrudd – et nytt stadium i kvinnekampen?

– Ja, jeg vil kalle det et nytt nivå i kvinnebevegelsen. Vi sprenger gamle grenser, vi når ut over de «politiske damene» og forener kvinnekulturene. Uten dermed å glatte over uenighet eller skiller, så kan et forum som dette konsentrere seg om det vi er enig om – det er så mye som splitter i andre sammenhenger. Et sentralt tema på konferansen var kampen for å få heva kvinnelønna. Et spørsmål er at det å få heva kvinnelønna rett og slett sprenger ramma for lønnsoppgjørene, men her kunne vi også se på det fra andre innfallsvinkler. Det er ikke nok å reise et tariffkrav, vi må i tillegg jobbe politisk med det og utvikle forskjellige måter å jobbe på for å presse det fram. Vi kan også uttrykke konferansens ide på en annen måte: Det var kvinners hverdag som satte dagsorden her, på en slik måte at innledere som Yssen fra AP og Magnussen fra NHO ble helt perifere i damenes debatt.

En annen side er at en slik konferanse kan sprenge rammene for hva som er tradisjonelle temaer i fagforeningsarbeidet, illustrert på en glimrende måte av innledninga Sex i arbeid ved Reidun Sørensen fra Senter for kvinneforskning. I det hele tatt dreier dette seg i vid forstand om å sprenge grenser og rammer. Selv om de formelle arrangørene er fagforeninger og Kvinnefronten, så er det skapt et forum som ikke er en del av systemet – det er utafor hierarkiet i fagbevegelsen, et forum for å tenke og handle utradisjonelt. Det er en måte å jobbe utafor systemet på som hele fagbevegelsen kan lære av.

– Dette er noe som ikke lar seg stoppe? Etter det vi skjønner kommer del en ny konferanse neste høst?

– Ja, arrangørgruppa er i arbeid. Vi jobber med et debattinnspill om lønna, med ideene fra konferansen og med en ny neste år. Diskusjonen om kampen for kvinnelønna blir viktig å holde gående, liknende fora kan også jobbes fram på lokalplanet, samtidig som ideen med å jobbe på denne måten må utvikles. Det er en del av en bevegelse. Et ikke uvesentlig poeng er at konferansen i seg sjøl skaper et uformelt nettverk som kan brukes, for eksempel i kamp, slutter Siri Jensen.

av Johan Petter Andresen

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører i dag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av åttetimersdag med seksdagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som i dag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjengelige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

Sekstimersdagen fram til nå

I begynnelsen av 1980-tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 1970-tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80-tallet, når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utfra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for sekstimersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidsskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår, slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i «konkurrent»-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns- og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtalene, med større vekt på bedriftsvise avtaler og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. I dag er det tyske IG Metall som har kommet lengst med 35 timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at flere og flere stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som flere og flere går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft; den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a ved Volkswagen i Tyskland, med firedagersuke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der flere og flere arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til kl 21, deltidsarbeidere som arbeider etter kl 16 vil i så fall miste ulempekompensasjonen, og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter kl 16.) Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om sekstimersdag utfra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeidstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns- og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passé. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen «helse» at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvert fall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for sekstimersdagen:

1. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. Sekstimersdagskravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.

2. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at flere og flere synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.

3. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo-forsøket

Oslo-forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for sekstimersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga, vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak «sin» kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. Sekstimersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser, vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser både revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger åttetimers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillingskompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I «arbeidsintensive» yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises, slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7½ timers arbeid skal gjøres på seks timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etter hvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer ok? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om tre ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO-ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO-ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få i stand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utfra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

av William Hinton

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon. [Tilbake]
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988. [Tilbake]
3. Samme sted. [Tilbake]
4. Samme sted. [Tilbake]
5. Samme sted. [Tilbake]
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241. [Tilbake]

Leder

av Erik Ness

I skrivende stund, 29. november 1994 klokka 10.51, er det klart: Det ble NEI! Gratulerer! Vi greide det igjen! Rekka ser nå sånn ut: 1905 -1945 – 1972 -1994. Flotte tall, flott jobbing!

Solveig Aamdal, leder i AKP, skrev i et brev til partilagene for et par uker siden: «Den største styrken i fronten, i tillegg til det politiske grunnlaget, er den lokale organiseringa.» Nei til EU har utviklet seg til å bli en front med mange aktivister. Aksjonsdagen i Tromsø samtidig med møtet i Nordisk råd, 25.000 i demonstrasjon Oslo og flerdobling av aktiviteten til nei-folket siste uka viste det.

Røde Fane er knyttet til en bevegelse og et parti som innførte begrepet «masselinja» i norsk politikk. De siste ukenes aktivitet på høygear har vist at den gamle kineseren utvilsomt var inne på noe når han understreket «massenes skaperkraft».

Folket forandrer verden gjennom å slåss, men folket forandrer seg også gjennom kampen. Vi er blitt et staere, stoltere og mer sjølbevisst/klassebevisst folkeferd etter 1972 og 1994. Hadde det ikke vært for neiet 25. september for 22 år siden, ville mer av distrikts-Norge vært nedlagt. Kanskje så mye at de ikke ville vært mange nok til å være motvekten mot de store byenes ja i går.

Mange vil fortelle venner og kjente, og noen barnebarn og oldebarn, at de stemte NEI 28. november 1994. Flere enn de som faktisk stemte nei. Ingen skal hovere over at enkelte «sikre» nei-stemmer lot seg presse av svenskesug, NHO og regjeringa til å stemme mot sin egen overbevisning. Nei-fronten har hele tida vært større enn meningsmålingene og avstemningsresultatet har gitt uttrykk for. Flere har blitt staere, stoltere og mer sjølbevisste/klassebevisste.

Som etter 25. september 1972, starter nå regjeringa sin tilpasning til EU ved å reforhandle EØS-avtalen. Dette er en måte regjeringa nå kan vinne tilbake i praksis mest mulig av det som folkeavstemninga sa nei til. Vi vil få en EØS-avtale som er enda verre ut fra et nei-synspunkt, enn den som flertallet på Stortinget kuppet igjennom.

Nei-et i går var en avvisning av mer enn unionsplanene. Argumentasjonen mot EU fra vanlige folk har hatt et innhold, folkemeninga, som i realiteten har vært en avvisning av EØS.

Men, regjeringa kommer ikke, til å ta folkemeninga til etterretning. De vil råkjøre mot EU. Derfor var det helt riktig av Aksel Nærstad, leder av RV, i partilederdebatten natt til 29. november å kreve at Gro Harlem Brundtland skulle trekke seg. Det var riktig å benytte anledningen til å advare folk mot å stole på regjeringa.

Makta gir seg ikke. Landsmøtet i Nei til EU vedtok å ha som mål å si opp EØS-avtalen. Derfor fortsetter jobbinga i fronten. Vi må diskutere med nei-aktivister hvordan fronten skal utvikle seg. Vålerenga og Etterstad AKP er et eksempel til etterfølgelse. Den 19. november i Oslo delte de ut en folder om «Hva skal vi gjøre etter folkeavstemninga?» og innkalte samtidig til et debattmøte med Erling Folkvord og Per Olaf Lundteigen.

Nei til EU må opprettholdes for å:

• få sagt opp EØS-avtalen.
• forhindre ny folkeavstemning, jf Danmark.
• være ei glefsende vaktbikkje mot regjeringas råkjør retning Bryssel.

av Kjersti Røhme

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: Er skolen for Kari eller Ronny?. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. Er skolen for Kari eller Ronny? er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (jfr anmeldelsen i Røde Fane nr 1-2, 1993) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt – og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste for. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå-kurs, på folkemunne kalt bøllekurs. Vi er mange «bøller» etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

– Hva er nytt i denne boka, Jorun?

– Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Jorun Gulbrandsen

Overflatehinna

– Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

– Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

– Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

– Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

– Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha anledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikke bare jeg. De lærer at det går an å snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organisere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene – for seint – og sier: – Vi har hatt møte. – Uten meg? sier Jorun. -Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: – Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: – Det gjør vi og!

– Hvordan føles det å få ei sånn skyllebøtte?

– Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller slå oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

– Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

– Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar. Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre. Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.

av Arne Byrkjeflot

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

av Harald Minken

1. Internasjonale finansmarkeder

Temaet for talen til Sweezy er nye tendenser i verden. Han tar opp bare en slik ny tendens, nemlig framveksten av internasjonale finansmarkeder.

De markedene han utvilsomt sikter til, er de såkalte euromarkedene. Det er markeder som springer ut av at finansinstitusjoner tar imot innskudd og gir lån i andre valutaer enn sin egen, hjemlige valuta. La oss som eksempel si at en norsk bank har et datterselskap i Liechtenstein. En norsk reder som har tjent en masse dollar, ønsker for tida ikke at veksle dem om til norske kroner, men setter dem isteden inn på en dollarkonto i den norske bankens Liechtenstein-avdeling. Dette innskuddet er da en del av eurodollarmarkedet.

Liechtenstein-banken kan f.eks. låne pengene ut igjen ved å delta i et syndikert lån til et russisk gruveselskap (syndikert betyr at en mengde banker går sammen om lånet). Her er både bankens innlån og utlån i samme valuta, så den har ingen valutarisiko knyttet til denne delen av sine operasjoner. Derimot har den en kredittrisiko, dvs. at det er fare for at gruveselskapet ikke betjener lånet.

Det syndikerte lånet er også en del av euromarkedene, nemlig det såkalte eurobondmarkedet – nærmere bestemt den delen av eurobondmarkedet som dreier seg om lån i dollar.

La oss nå anta at banken vil plassere pengene fra den norske rederen på en sikrere måte enn lån til Russland. Den veksler derfor dollarene fra rederens innskuddskonto til japanske yen, og kjøper japanske statsgaranterte verdipapirer for dem isteden. Banken har nå unngått kredittrisikoen, men har isteden skaffet seg en valutarisiko og en renterisiko. Valutarisikoen eksisterer fordi rederen kan ta ut sine dollar på et tidspunkt hvor dollar har blitt mer verdt i forhold til yen. Renterisikoen eksisterer fordi yen-renta kan stige, slik at kursen på de japanske verdipapirene synker. I begge tilfeller kan banken bli påført et tap når rederen sier opp kontoen, og banken må selge sine japanske papirer og veksle salgssummen fra yen til dollar for å betale rederen tilbake.

Banken kan sikre seg mot både valutarisikoen og renterisikoen. Den lar da andre ta over disse risikoene, mot at disse andre får en del av profitten som vår Liechtenstein-avdeling har på videreplasseringen av rederens dollar. For eksempel kan banken inngå en opsjonsavtale, som gir den rett, men ikke plikt til å selge verdipapirene videre til denne andre avtalepartneren til en på forhånd avtalt sum, når som helst, fram til en gitt dato. En annen opsjonsavtale kan så gi banken rett til å veksle yen til dollar til en på forhånd fastsatt kurs når som helst fram til en gitt dato.

Det finnes naturligvis utallige andre muligheter for vår Liechtenstein-avdeling på euromarkedene. Den kan f.eks. forvandle dollarene til Deutsche Mark for en bestemt periode, la oss si 5 år, ved å inngå en swapavtale (bytteavtale) med en annen bank. En slik avtale vil si at de to partene veksler et beløp i dollar mot mark til en bestemt kurs nå, og veksler tilbake igjen til en bestemt kurs om 5 år. Det beløp i mark som banken da skaffer seg, kan den bruke til å delta i et Deutsche Mark-lån med 5 års løpetid til Åbo kommune i Finland, organisert av en italiensk bank i London.

Sweezy har rett i at vi her har å gjøre med nye tendenser i verden, ettersom både euromarkedene og de nye finansielle instrumentene (opsjoner, swaper osv.) oppsto for rundt 20 år siden, og seinere har fått en voldsom vekst. Faktisk var det revisjonistene som oppfant eurodollarmarkedet, da de engang i 1960-åra lot et datterselskap til en russisk statsbank i London ta imot innskudd i dollar. Hensikten var å unngå amerikanske bestemmelser om ikke å låne til Sovjet. I lang tid var det slik at de som brukte euromarkedet, ofte gjorde det for å unngå skatteregler og valutarestriksjoner i hjemlandet.

Men etterhvert som euromarkedene blei en mulig finansieringskilde og plasseringskilde for flere og flere, har disse markedene virket tilbake og ført til liberalisering av skatteregler og restriksjoner i hvert enkelt land. Årsaka er at ingen regjering vil gi «sine» kapitalister dårligere vilkår på finansmarkedet enn konkurrentene. Argumentene som regjeringene brukte, var ofte at de som brøt bestemmelsene, ikke måtte ha fordeler i forhold til de lovlydige. Følgelig måtte restriksjonene oppheves. Argumentet kunne også være at den nasjonale kontroll må oppgis, men erstattes av internasjonale regler som fjerner skatteparadis som Caymanøyene, Liechtenstein osv. Parallellene til innføring av NIS-registeret og argumentene for EU-medlemskap er klare. Sluttresultatet er, som Sweezy peker på, at regjeringene har mistet sin makt til å bruke renta og andre pengepolitiske og kredittpolitiske virkemidler i den nasjonale økonomiske politikken. En del, men ikke mye, av denne makta har gjenoppstått på et internasjonalt nivå, i form av internasjonale retningslinjer om bankenes egenkapital, regler mot hvitvasking av svarte penger osv. Jeg er noe mer i tvil om også bedriftsdirektører har mistet makt til et upersonlig marked, eller om det ikke heller er slik at de største konsernene har fått flere nye instrumenter til å øke sin makt.

Etter mitt skjønn tar Sweezy feil når han setter likhetstegn mellom kapital som akkumuleres ved hjelp av disse markedene, og spekulativ kapital – som vel må være kapital som brukes til usunne svindler, svært risikable prosjekter e.l. De nye markedene og instrumentene gir utvilsomt mulighet til spekulasjon, som da Bærum pensjonskasse satset hele sin formue på at renta skulle gå ned. Men de gir også muligheten for konserner og banker til å kvitte seg med risiko, sikre seg mot særlig uheldige framtidige utviklinger, styre og kontrollere risikoen.

Det vil alltid være risikabelt å være kapitalist. Kapital må legges ut, men det er ikke sikkert at merverdiproduksjonen eller salget lykkes, slik at en får inn den merverdien en regnet med. Kanskje går hele kapitalen tapt. Det finns en felles risiko for hele kapitalistklassen som helhet, og som de ikke kan forsikre seg mot ved å overføre risiko mellom hverandre, diversifisere sin virksomhet til bransjer og land med motsatt konjunkturutvikling, e.l. Denne felles risikoen er knyttet til fall i profittraten. Men det fins også risiko som knytter seg til den spesielle virksomheten som hver kapitalist driver, og de landene han driver i. Den kan man ved hjelp av de internasjonale finansmarkedene få redusert eller eliminert. Kapital i ulike bransjer og land blir på den måten i større grad bare andeler av den internasjonale totalkapitalen.

Dette er kanskje meget viktig. Det kan bety at konglomeratene som blei danna tidligere for å spre risikoen ved å drive i en spesiell bransje, kanskje ikke lenger er hensiktsmessige konstruksjoner. Det kan også bety at det ikke er noe stort hinder for internasjonaliseringa av den kapitalistiske produksjonen at det eksisterer ulik valuta, ulike renteregimer osv. i forskjellige land. En ting som det nokså sikkert må bety, er at det blir vanskeligere og gir mindre mening å si at den kapitalen er tysk, og den er fransk. Nasjonalstatene vil ikke lenger i samme grad slåss for interessene til sin kapital, men for å tilfredsstille og trekke til seg kapital generelt. Dette behøver ikke bety at faren for krig mellom kapitalistiske stater reduseres, men det må bety at når en slik fare oppstår, må det skje en tilsvarende splittelse eller deling i det internasjonale finansmarkedet.

2. Internasjonalisering av produksjonen

Legg merke til at Sweezy overhodet ikke nevner den teknologiske utviklinga i forbindelse med krisa i kapitalismen de siste 20 åra. Jeg trur det henger sammen med at han er underkonsumpsjonist. En underkonsumpsjonist er en som mener at kapitalismen normalt vil være preget av stagnasjon, og at dette skyldes manglende etterspørsel etter forbruksvarer. Det som kan bringe vekst inn i kapitalismen, ifølge et slikt syn, er ikke indre krefter i kapitalismen sjøl, men diverse ytre faktorer, som offentlige utgifter i forbindelse med krig og gjenoppbygging etter krig, sløsaktig forbruk fra byråkrati og overklasse (måneferder), åpning av nye avsetningsmarkeder i verden osv.

Sweezys underkonsumpsjonistiske syn kommer til uttrykk i hele den historiske gjennomgangen i artikkelen, men klarest i slike oppsummerende setninger som «Den normale tilstanden for det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon» og «Det ligger i akkumulasjonens natur å eliminere etterspørselen som stimulerer den». Det er også klart at han ser på begge verdenskrigene som ytre faktorer som utsetter den iboende stagnasjonstendensen.

Et slikt syn på kapitalismen finner etter mitt skjønn ingen støtte hos Marx. Hos Marx vil kapitalismen skjerpe klassemotsigelsene, gi arbeidsledighet og voldsomme kriser, men ikke «flate ut» i en vedvarende stagnasjon. Motsigelsen i kapitalismen hos Marx ligger i at kapitalakkumulasjonen vil revolusjonere produktivkreftene, øke den organiske sammensetninga, senke vareverdiene og profittraten, og dermed utløse ei krise. Men krisa fører til sentralisering av kapitalen, sanering av de uprofitable foretakene, økt arbeidsløshet, hardere utbytting, og dermed et nytt grunnlag for kapitalakkumulasjon. Men den begynner ikke på samme punkt som forrige gang. Det har både skjedd en teknologisk revolusjon og en endring av produksjonsforholdene.

I tråd med dette marxistiske synet mener jeg at vi først og fremst må analysere hva som skjer i produksjonen, både fra bruksverdisida (utvikling av produktivkreftene og arbeidsprosessen) og verdisida (utbyttinga, kapitalakkumulasjonen). Vi vil da finne at flere og flere produkter må selges på hele verdensmarkedet hvis de skal produseres på den mest effektive måten, og at utviklinga i logistikk og transport har åpnet for at ulike deler av produksjonsprosessen til ett og samme produkt kan spres på forskjellige land, og på den måten gi rom for å utnytte ulikheter i lønnsnivåer, skatteregler m.m. Denne internasjonaliseringa av den produktive kapitalen er en annen ny tendens i verden, som Sweezy ikke kommenterer. Etter mitt skjønn er den med på å frambringe de internasjonale kapitalmarkedene, samtidig som framveksten av dem letter den videre internasjonaliseringa av den produktive kapitalen. Like lite som før kan vi altså skille mellom industrikapital (i stagnasjon, ifølge Sweezy) og finanskapital (som skulle operere uavhengig av industrikapitalen, som en alternativ investeringsmulighet når industrien ikke lenger byr på muligheter, ifølge Sweezy). De to er ett, og det finns ikke en sunn og en usunn, eller en stagnerende og en blomstrende del. Du kan ikke si ja til moderne kapitalistisk produksjon, men nei til den uproduktive spekulasjonen på børser, euromarkeder osv.

De internasjonale finansmarkedene er ikke meningsløse kasinoforeteelser, men nødvendige redskaper i konkurransen mellom de multinasjonale konsernene. Det gjelder for det enkelte konsern eller kapitalgruppe å finansiere overtakelser og sammenslåinger for å skaffe seg eller holde på så stor del av verdensmarkedet at det er grunnlag for å innføre den mest effektive produksjonen. Videre gjelder det å ha avtaler om valuta, renter osv. som er gunstigst mulig i en situasjon der produksjon og salg er spredt på mange land. Dette er kanskje hovedsida. Bisida er at aktørene på det internasjonale finansmarkedet tar seg klekkelig betalt for sine tjenester, og dermed bidrar til å senke profitten til konsernene.

Er det et paradoks at vi ser nullvekst i industrien kombinert med voldsom vekst i de finansielle markedene? Overhode ikke. Det henger sammen med at vi opplever en veldig restrukturering av industrien i forbindelse med at vareverdiene på mange felter for første gang har blitt internasjonale verdier. Derfor har vi både utradering av gamle nasjonale industrier, og hektisk aktivitet høyere opp i systemet, der kampen står om å skaffe seg tilgang til eller frigjøre tilstrekkelig store kapitaler til å kunne gjennomføre den konkrete restruktureringa innafor det området en har finansiell kontroll over. Hvis restruktureringa er vellykka, vil industrien og finansmarkedene seinere vokse mer i takt. Hvis ikke, vil vi få et finansielt krakk. Merverdien kommer ifra produksjonen, og uansett hvor store deler av den som sirkulerer i finansverdenen, kan det ikke skapes profitt der som ikke er overført merverdi fra produksjonen. Profitter skapes ikke ved å veksle penger og ta renter. På det punktet er dessverre Sweezy uklar.

Debatt om Den tyske ideologi

av Magnus Bernhardsen

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx- og Engels-skriftet Den tyske ideologi.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klassetilhørighet når vi diskuterer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: «Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn.» Det er ikke fordi jeg henger igjen i «1800-tallets menneskesyn» eller ikke bryr meg om det «enkelte individs indre følelser». Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn: «Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de.» For hva annet kan de være? Som Haagensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større fellesskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produserer livsoppholdet sitt, avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit, kan han ikke slutte med utbyttinga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele fellesskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette – den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

av Birger Thurn-Paulsen

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

av Jan Fjeldstad

Jan Myrdal: Når morgondagarna sjöng

Norstedts 229 kr. Med samme kraft og detaljrikdom som i bøkene fra barndommen skildrer Myrdal i denne boka tida 1942 til 1948. Etter krigen ligger Europa åpent. Framtida tilhører ungdommen! Mulighetene er der! Full av ungdom og framtidstro drar den unge Jan Myrdal til Hellas og Jugoslavia for å være med på oppbygginga Vi får også oppleve krigsårene som ungkommunist i det tyskvennlige Sverige. Og ikke minst jentene. Som Myrdal sjøl sier, dette er ingen sjølbiografi, men hans minne om en tid da verden tilhørte håpet. «Ty en gang när solen steg upp bakom broarna, var vi alla unga och världen med oss.»

Jan Myrdal: En fest i Liu Lin

Oktober 148 kr. Igjen er Jan Myrdal og Gun Kessle på besøk i Liu Lin, byen de beskrev i boka Rapport fra en kinesisk landsby. Nå, tretti år etter, er folkekommunen oppløst. Den kollektive omsorgen har forsvinni. Det finnes ikke daghjem lenger og den gode matjorda er utbygd. Dagens Kina er prega av uhemma vekst, økende miljøproblenier og arbeidsløshet. Forskjellene mellom fattig og rik øker. Hva har skjedd med Kina? Hva har skjedd med arven etter Mao. Dette er spørsmålene som opptar Jan Myrdal i denne boka.

Ed Kashi: When the Borders Bleed. The Struggle of the Kurds

Pantheon 298 kr. Dette er ei fantastisk fotobok om det kurdiske folket. Den prisbelønte fotojournalisten Ed Kashi har med innlevelse dokumentert livet til dette tapre folket, i kamp, hverdag og fest. Med fotografier fra Tyskland, Iran, Irak, Tyrkia, Israel og England settes kurdernes kamp for fedreland i fokus. Vi følger geriljasoldater under trening, mødre og barn i ruinene av hjemmene deres, ofre for kjemisk krigføring og flyktninger i de europeiske storbyene i kamp mot både krigen og lokal rasisme. Journalisten Christopher Hitchens har en informativ innledning som redegjør for kurdernes ukjente historie.

Fatima Mernissi: Drømmer om frihet

Cappelen 279 kr. Marokkanske Fatima Mernissi har tidligere markert seg som en feministisk stemme i den muslimske verden. Hun blei født i et harem i 1940, i byen Fes i Marokko. I boka Drømmer om frihet skildrer hun sin egen oppvekst i dette haremet. Denne verdenen som vi i vest best kjenner fra Tusen og en natt blir levendegjort i hennes poetiske fortelling. Vi blir delaktige i drømmene og virkeligheten til haremskvinnene. Kulturen og kvinnenes stilling i det islamske samfunnet blir belyst og den eurosentriske synsvinkelen er et lite egna redskap til å forstå denne boka.

Irwin Silber: Socialism: What Went Wrong?

Pluto 195 kr. Boka inneholder en velskreven analyse av krefter innafor den marxist-leninistiske teorien som underminerte og til slutt leda fram til sosialismens endelige fall i de tidligere sosialistiske statene. Tesene om fortroppspartiet, proletariatets diktatur og verdensrevolusjon blir gjennomgått med et kritisk blikk. Forfatteren har bakgrunn som kommunistisk aktivist og teoretiker siden 1941. Håpet hans er at erfaringene fra Sovjet, Kuba og Kina kan brukes til å skape en ny udogmatisk sosialistisk bevegelse. En bevegelse som trengs mer enn noen gang.

Granta 48: Africa

Penguin 110 kr. Tidskriftet Granta har viet sitt nye nummer til Afrika. På sedvanlig vis er magasinet fyllt av velskrevne essays, skjønnlitterære bidrag og fotoreportasjer. Med navn som Paul Theroux, Ryszard Kapuscinski, William Finnegan og William Boyd skulle kvaliteteen være sikra. Ferden går fra et aids-ramma Uganda via amerikansk intervensjon i Somalia og borgerkrig-valg-borgerkrig i Angola til et Sør-Afrika i håpets tegn etter apartheids fall. Er noen i stand til å skildre et kontinent prega av så store forandringer og et så stort mangfold som Afrika, må det være Grantas skribenter.

av Håvard Libæk og Audun Orstad

Ideen om statsapparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 1920- og 30-årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell – og god hjelp av en nesten samstemmig presse – forklart og unnskyldt som «isolerte tilfeller» av tragiske feilvurderinger eller «gal manns verk». Samtlige politiske partier – med unntak av AKP – og LO er systemlojale. Det har styrket tilsløringen.

Paris 1968

Men innimellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel maiopprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på tv-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden, på samme måte som CRS i Frankrike, gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord-Irland ble rå imperialistmakt utvist på vårt eget fredelige kontinent («Bloody Sunday» 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtelegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste for øvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad-agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt år. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to år.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra østeuropeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av tv, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig – blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at «all makt» langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 1960- og 70-tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den tredje verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den andre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

«Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser …»

Og: «Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk …» (Marxistisk uppslagsbok, Gidlunds Förlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske Arbeidernes leksikon fra begynnelsen av 1930-årene oppsporet:

«Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.»

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten-femten-årsalderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole- og arbeidstid.

I boka Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gens-ordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gens-ordningens undergang og følgende korte konklusjon:

Herrevelde

«Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gens-ordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende og den første klasses herrevelde over den siste.»

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

«Jamført med den gamle gens-organisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. (…) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.»

Videre: «Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.»

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 1960- og 70-tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 1980-tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappetida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjet-systemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen – godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen – å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst-Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15-20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det kommunistiske manifest er Marx innom temaet:

«Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.»

I artikkelen Borgerkrigen i Frankrike oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

«Kommunen måtte straks fra første skritt innse at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.»

Han trekker sin konklusjon i «Randmerknader til Det tyske arbeiderpartis program»:

«Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.»

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over tv-skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere «eksotiske» steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem å forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gemytt og det faktum at vi ligger i verdens fredeligste hjørne! Dette er da også forhold som makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og tv.

Desto større er den moralske forargelse når det avsløres at vår lille idyll likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reportasjer fra land «det ikke er naturlig å sammenligne seg med». Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka De visste alt av Alf R Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor medieoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Medieoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. Tv, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO-ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO-overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og tv.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 1950- til 80-åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

«Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wessels gate 1 og bedt om politietterforskning.»

Til tross for at Paul Engstad jr, en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga «holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet».

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justisdepartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt – enn så lenge – fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka De visste alt reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen «uspiselig»?

Ordforklaringer

• Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl
• CRS: Det franske opprørspolitiet
• Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk
• Gens-ordning/gens-samfunn: ættesamfunn, slektssamfunn
• Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende
• Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning

Kilder

• Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952)
• Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951)
• Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974)
• Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973)
• Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Förlag 1972)
• The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990)
• Århundrets krønike (Cappelens forlag,1988)
• Alf R Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)

av Birger Thurn-Paulsen

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

av Jan Hårstad

Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.

Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.

Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»

Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).

Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!

Internasjonalene

Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:

«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»

Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):

«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»

Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:

«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»

Krig mot krigen

For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!

Stalinistisk nasjonalisme

Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.

Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.

av Pål Steigan

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et belte av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk-tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredte grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij-diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

Leder

av Erik Ness

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

Bokomtale ved Johan Petter Andresen

Det er en gjeng i New York som er med på å holde i live en marxistisk bevegelse i USA. Etter min mening har disse gamle gubbene og deres yngre medarbeidere ytt mange positive bidrag for å utvikle vår felles innsikt i den generelle utviklinga i verden. Denne gjengen samler seg om å utgi tidsskriftet Monthly Review og hjelper progressive med å utgi bøker. Her i Norge er det vel en håndfull abonnenter som følger med i Monthly Review, som egentlig fortjener en større leserkrets. Nok om det. Monthly Review-gjengen har altså utgitt en bok som handler om utviklinga av arbeidsmarkedet i USA de siste tjue åra. Boka er skrevet av en økonomiprofessor som holder til ved Pittsburgh-universitetet.

Mye info

I løpet av de hundre-og-noen-og-tredve sidene behandler han utviklinga av arbeidsløsheten, arbeidstida, ansettelsesforholda, reallønna, familieinntektene, fattigdomsutviklinga m.m. på en overbevisende måte Det er mye nyttig informasjon om forholda for den amerikanske arbeiderklassen. Dessuten knytter han sammen denne informasjonen på en annen måte enn jeg er vant til. Blant annet påstår han at den gjennomsnittlige amerikanske familien nå bruker mer tid på arbeid totalt sett enn tidligere, og viser dette med tall. I USA har reallønna synki de siste par tiåra, og utviklinga «over there» er på mange måter dit våre europeiske kapitalister lengter når det gjelder forholda for arbeiderklassen. Når det gjelder hvilke forklaringsmodeller han bruker, håper jeg at det holder for Røde Fanes lesere å si at han tilhører samme skole som Magdoff.

Reformist

På slutten av boka har han et kapittel som heter: Hva må gjøres. Og her framstår han som en ekte reformist. Det lille som finnes av politisk analyse viser etter min mening at USA ennå har til gode å oppleve et skikkelig sosialdemokratisk regjeringsparti, eller for den saks skyld en reformistisk massebevegelse. Han virker altså rett og slett naiv på meg. Det er naturligvis noen gode reformforslag, men hovedstrategien er altså at en slags kooperasjonsbevegelse skal bygges opp og etter hvert erstatte kapitalismen, på samme måte som kapitalismen utvikla seg innafor føydalismen, for så å ta over. Det var faen så snille kapitalister de har i USA.

Lettlest

Man skulle ikke tro at denne boka er skrevet av en professor. Han er veldig grei å lese, og der han bruker fremmedord, gir han en forklaring på ordet. Dessuten er layouten fin der han bryter opp lengre analyser med egne bokser som handler om konkrete eksempler. Boka får du naturligvis hos Tronsmo bokhandel.

av Siri Jensen, faglig leder i AKP

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra Sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en «folkebok» om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et «internt rådslag» i Ap.

Else Øyen peker i boka Comparing Welfare States and their Futures fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av «velferdsstaten» over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. «Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.»

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis;
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over;
• egenandeler, egenbetaling;
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper;
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr 1/2, 1993) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

«Skolor, hälsovård, mödravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behövdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt högre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle löpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.»

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: «Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.» Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. I dag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. «- efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.»

Myrdals konklusjon burde provosere:

«Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet».

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppe-utvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp tre elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat.
• Nye styringsformer/politiske endringer.
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post, tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS-direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele-, post- og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal «la pengene følge pasientene», og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren Bruce Scott uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at «det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør-Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.» (Dagens Næringsliv 2. mars 1993.)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF-systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent «problem». Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe-utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde;
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger;
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt;
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13. mars i fjor: «De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet, som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.» (Per Kleppe 13. mars 1993.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe-strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Hågensen satt i Kleppe-utvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet «Solidaritetsalternativet» som er det offisielle navnet på Kleppe-strategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et ¾-samfunn.

I bånn legges ideen om at «vi» ikke har råd til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• «Passive overføringer» brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til «aktive tiltak».
• «Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?» Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.
  Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.
• «Mer treffsikre tiltak» – sikre at penga går til dem «som trenger det mest». Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• Arbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.
  Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.
• «Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt,» sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergrave de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• «Større valgfrihet», «egenansvar» og «brukermedvirkning». Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer «yrkesbasert velferd» (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats (Norbom). Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd («universalitetsprinsippet»). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, «prestasjonsprinsippet»). Fellesskapet skal ha ansvar for alles sosiale sikkerhet.

2. Velferdsordningene skal tilstrebe likhet; bidra til inntektsutjevning og minske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette innebærer at såkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhetene i samfunnet er store.

3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er «verdige trengende» (behovsprøving).

4. Solidaritetsprinsippet. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten – ikke ved forsikringsordninger.

5. Det er et offentlig, nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik standard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993.)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF-landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF-landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skatten, fremstår som dyrere for staten, og som noe «vi» ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt bruttonasjonalprodukt som Norge til helse- og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem «som trenger det mest», og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all hovedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom-utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre «treffsikkerheten». Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! – protester!

Det er viktig å fram hva som foregår, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen. Mot endringene i regelverket for uføretrygd og sykepenger, mot Norbom-utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisielle. Oppmerksomhet og bråk gjør forslaga vanskeligere å gjennomføre. Alternativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.