Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy er østerrikske forskere som har skrevet flere artikler om sosialismen i Øst-­Europa. Komlosy har spesielt skrevet om Ungarn og deltok i 1991 i Budapest på et seminar om gjeldskrisa i Øst­-Europa. Artikkelen er oversatt og forkortet av Pål Steigan.

---

Fra økonomisk reform til gjenopp­retting av kapitalismen. En økonomisk bak­grunn for omstruktureringa av Øst‑Europa.

Sjøl om størst oppmerksomhet har vært viet til de politiske forandringene i Øst‑Europa, var det økonomien som gjennomgikk de mest radikale forandringene. I løpet av måneder, ja i noen tilfeller i løpet av uker, ble den politiske kontrollen over de økonomiske prosessene ‑ vanligvis omtalt som kommando‑økonomi ‑ oppgitt og erstattet med en meget rå form for markedsøkonomi. Skiftet fra politisk til økonomisk kommando som skjer i Øst‑Europa, har grunnlag både innad i disse landa og i endringene i verdensøkonomien.

Indre årsaker

Femti‑ og sekstiåra var perioder med ekstensiv vekst. Sosialismen var et middel til proteksjonisme som satte de øst-europeiske landa i stand til å bygge opp sine egen industri. Disse landa var fra før for det meste perifere jordbruksland med få utviklede industrier og flere av dem var utsatt for store ødeleggelser under krigen. I følge strategien for ikke‑kapitalistisk utvikling ble mest oppmerksomhet viet til tungindustrien. På slutten av sekstitallet nådde denne type gjenreisnings‑ og innhentings‑industdalisering sine ytterste grenser. Innebygd i den sovjetiske/øst-­europeiske økonomien lå en mangel på innovasjon. Dette skyldtes at kommandostrukturen bare tillot ekstensiv vekst i henhold til fastsatte planmål, mens den ikke oppmuntret konkurransedyktig teknologisk framskritt. Arbeiderne og teknikerne identifiserte seg i liten grad med de statseide selskapene som ikke ville åpne for sjølstyrt deltakelse. Dette kombinert med mangel på insentiver og livsvarig rett til jobben førte til lav kvalitet, ineffektivitet og sløsing. Det som trengtes for å utvikle en moderne, konkurransedyktig industri, lot ikke til å kunne oppnås ved de virkemidlene som de sosialistiske økonomiene rådde over.

Nødvendige forandringer

For å fortsette veksten ble det nødvendig med forandringer:

• Teknologisk innovasjon og spesielt bruk av ny teknologi ble ei forutsetning for et mer ekstensivt vekstmønster.
• Veksten måtte over fra tungindustrien til mer raffinerte industrier for å dekke det økende behovet for nye kapitalv­arer og for flere og bedre forbruksvarer.

Målene for den industrielle veksten og standarden for hva som ble ansett for å være konkurransedyktig ble sjølsagt satt av Vesten. Men disse standardene ble overtatt av de sosialistiske regjeringene som dristig erklærte at under sosialismen kunne disse målene bli oppnådd ikke bare til fordel for overklassen og middelklassen, men for hele den arbeidende befolkninga.

For å fortsette økonomisk modernisering og økende levestandard prøvde alle de øst‑europeiske COMECON‑landa å skaffe vestlige kreditter for å importere teknologi, maskiner og en del forbruksvarer. Siden COCOM‑reglene i vest forbyr eksport av strategiske teknologier til øst, trengte de kapital til å utvikle nye teknologier på egen hånd. Samarbeid med vestlige firmaer ble ansett som en måte å skaffe vestlig teknologi på. I likhet med mange land i den tredje verden tok regjeringene i Øst‑Europa sikte på å betale kredittene ved å øke eksporten av industrivarer av god kvalitet til Vesten.

Fra 1970 økte utenlandsgjelda til alle de øst‑europeiske landa fra år til år. Samtidig med at de begynte å utvide sine handelsforbindelser med Vesten, og spesielt med Vest‑Europa, begynte de også å utvide sine økonomiske forbindelser med den tredje verden. Dette skulle kompensere for det permanente handelsunderskuddet og den uheldige sammensetninga av handelen med industrilanda i vest.

“Reformsosialismen”

Åpninga tidlig pa 70‑tallet var knytta til en serie økonomiske reformer som tilsammen ga 70‑ og 80‑tallet navnet “reformsosialismen”.

Reformene ble satt i verk i alle de øst‑europeiske landa. Reformene varierte i omfang og tempo ut fra den industrielle kapasiteten i de enkelte landa og i forhold til de ulike landas økonomiske politikk. I hovedsak bestod reformene i:

• Økte muligheter for samarbeid med Vesten gjennom økt øst‑vest handel, joint ventures; vestlige kreditter.
• Mer effektiv planlegging gjennom økte insentiver.
• På grunn av vestlig boikott ble det forsøkt å utvikle nye teknologier på egen hånd.
• Forsøk på å vokse direkte inn i nye eksportorienterte sektorer.
• Utvikling av turistnæringa og åpning av landet for vestlig turisme.
• Forbedring av forsyninga av forbruksvarer gjennom å legge større vekt på denne delen av produksjonen og dessuten gjennom kredittfinansiert import av forbruksvarer.
• Utvidelse av mulighetene for å opprette og drive små private bedrifter og for å ta jobber på si.

Alle disse reformene ble satt i verk ovenfra innafor de politiske grensene som lå i kommunistpartiets fortsatte makt. De svarte til de økonomiske betingelsene. Men for å bli satt i verk innafor et system som underordnet de økonomiske prosessene en politisk kontroll, måtte de komme som resultat av politiske beslutninger. Den politiske kontrollen over den (økonomiske) reformprosessen skulle fortsatt være i hendene på parti‑ og statsbyråkratiet. Reformene ble gjennomført for å bevare politisk kontroll (i partiets hender). i stedet for politisk deltakelse ble folket tilbudt (kredittfinansiert) forbruk.

“Reformkommunisme”

“Kommunismen” lot til å legge an et forbrukerorientert ansikt som kompensasjon for en mangel på politisk deltakelse. Reformene inkluderte for det meste ikke politisk pluralisme.

Det beste og mest vidtgående eksemplet på “reformkommunisme” var Ungarn under János Kádárs styre. Eksporten til det industrialiserte vest ble økt sju ganger og importen seks ganger mellom 1970 og 1987. Turismen ble utviklet som en ny kilde til hard valuta. Visa‑ og reisereguleringene ble lettere. Vestlige investeringer ble tillatt. Vesten ble oppmuntret til å investere i landet i form av “joint ventures” fra 1972. Vestlig kreditt ble brukt til å finansiere forskning og utvikling av ungarskbasert ny teknologi, men også til å  importere vestlige forbruksvarer for å heve levestandarden i masseomfang. Man tolererte og oppmuntret til å opprette småbedrifter, og utstyr og anlegg fra statsbedriftene ble brukt for å legge forholda til rette for privat produksjon. Økt kjøpekraft ga arbeiderne nve insentiver.

Ungarn

Ungarn var det landet som nådde lengst i å oppfylle alle mulige reformmål. Ironisk nok samsvarte ikke denne ledende rollen i reformbevegelsen med en ledende posisjon innafor COMECON. Den var heller ikke knyttet til noen sterk markedsorientert dissident‑fløy som la press pa regjeringa. Ungarns reformprosess ble satt i verk av partiet. Typisk nok for stats-­sosialistiske systemer ble den ikke drevet fram av noen økonomisk dynamikk, men av politisk vilje. Den kommunistiske eliten innså at for å beholde makta var den avhengig av å kunne gjennomføre en vellykket økonomisk reform. Ingen lot til å forstå at reformen hadde vært et lån fra framtida.

De øvrige øst‑europeiske landa gjennomførte liknende reformer. Ingen av dem tok i bruk et så bredt spekter av tiltak som Ungarn, men de var mer effektive på noen felter.

Verdensøkonomiske årsaker

De sosialistiske landa har aldri klart å kople seg fri fra det kapitalistiske ver­denssystemet. Sjøl om de kunne etable­re politisk kontroll over produksjon og distribusjon på et nasjonalt nivå, fortsat­te de å være avhengige av den økono­miske utviklinga i kjernelanda i det ka­pitalistiske verdenssystemet. Ka­pitalakkumulasjonen var den avgjørende standarden, sjøl om den ble oppveid av politisk innblanding. Oppgang, høykon­junktur og krise i elet kapitalistiske Ves­ten har alltid hatt sin virkning pa de so­sialistiske økonomiene.

Under gjenoppbyggingsperioden etter 2. verdenskrig var USA interessert i åomstrukturere Vest‑Europa i rollen som en handelspartner innafor den internasjonale arbeidsdelinga, samtidig med at man ønsket åisolere det Sovjet‑kontrollerte Øst‑Europa både politisk og økonomisk. Vesten hadde ingen økonomisk interesse i å samarbeide med Øst. Med sammentrekninga av verdensøkonomien sorn begynte på slutten av 60‑tallet, endret dette seg. USA var mer interessert i den begynnende oppløsninga av Sovjet‑blokka enn de vest‑europeiske landa var. Den nye situasjonen åpnet for en ny innretning på det økonomiske øst‑vest samarbeidet.

Verdenskrisa

Årsakene til den økonomiske verdenskrisa har blitt mye omtalt. Men for å summere det opp så var det på slutten av 60‑tallet:

• Slutt pa etterkrigstidas oppgang med den stigende etterspørsel.
• Nødvendig å styrke veksten‑, teknologisk innovasjon forte til stigende kapitalinnsats, eller i marxistisk terminologi til et skifte fra variabel til konstant kapital med påfølgende nedgang i realisering av profitten.
• Metning av markedene og teknolo~ gisk innovasjon førte til økende konkurranse mellom selskaper og land og til regionale handelsallianser i jakten på kostnadsreduksjon og nye salgsmuligheter.
• Full sysselsetting, økende lønninger og styrking av arbeidernes forhandlingsstyrke i kjernelanda tillot ikke umiddelbare lønnsreduksjoner.

Som følge av dette falt profitten. Kapitalen nølte med å investere på grunn av problemer med å realisere profitten og søkte heller sikker renteavkastning eller spekulasjon framfor reell aktivitet. Da kapitaleierne ikke var i stand til årealisere profitten gjennom produktiv investering, var de i denne situasjonen villige til å låne ut penger til svært lave renter.

Etter en periode med lave renter i 1970‑åra, som oppmuntret Øst‑Europa og landa i den tredje verden til å ta opp lån, ble rentenivået i USA hevet på slutten av 70‑tallet. Det nådde toppen i 1981 og gjenspeilte dermed ei djup økonomisk krise. For Øst‑Europa og den tredje verden eksploderte gjeldskrisa. Deres renteinnbetaling bidro til å finansiere det økende amerikanske underskuddet, samtidig med at det høye rentenivået i USA sikret en konstant strøm av tysk og japansk kapital til amerikanske banker.

Sosialisme i Øst‑Europa?

De fleste sosialister har alltid vært enige om at den sovjetiske formen for sosialisme ikke hadde noe å gjøre med hva sosialismen kunne eller burde være. Ikke desto mindre har COMECON‑landas politiske og økonomiske system vært en del annerledes enn sitt vestlige motstykke. Etter at det ble åpenbart at det ikke fantes noe land som svarte til noen ideell sosialistisk modell, begynte man derfor åreferere til det sovjetpregete østeuropeiske systemet som,<den reelt eksisterende sosialismen>,.

Meningene er sterkt delte om hvorvidt og i hvilken grad elementer av sosialismen ble virkeliggjort i Øst‑Europa og Sovjetunionen. Det er mindre tvil om det faktum at siden begynnelsen av perestroika og de såkalte revolusjonene i 1989 har en tilbakevending til kapitalismen funnet sted. Sjøl de som har hevdet at Øst‑Europa alltid har vært en del av det kapitalistiske verdenssystemet, er enige i at det nå skjer grunnleggende forandringer. Uansett om det har vært sosialisme eller ei, så har det skjedd noe i Øst‑Europa under kommunistisk styre mellom 2. verdenskrig og kommunistpartienes sammenbrudd i 1989 som krever en analyse.

Et spesialtilfelle

Øst~Europa varet spesialtilfelle. Den angivelige styringa av kapitalismen var ikke resultat av noen revolusjonær prosess, men en konsekvens av frontlinjene etter 2. verdenskrig. Øst‑Europa befant seg tilfeldigvis under sovjetisk dominans ved slutten av krigen og det ble innledet en epoke med økonomisk omstrukturering og forsøk på å innhente Vesten under statssosialistisk styre. Politisk blir Sovjetunionens usurpasjon av kontrollen over Øst‑Europa betraktet som en aktiv innblanding. Økonomisk sett var imidlertid spillerommet for Sovjetunionen og dens øst­europeiske randstater meget begrenset. Disse landa sto overfor å forbli en periferi. En sterk statsplanlegging og vern av egen økonomisk oppbygging lot til å være den eneste mulige strategien for å overvinne periferiens tilbakeliggenhet. På tross av den offisielle propagandaen og disse landas sjøloppfatning var sosialismen mindre et ideologisk valg enn et forsøk på å overleve økonomisk.

Isolasjonisme eller blokkade?

Sosialistisk isolasjonisme, som riktignok ble kritisert av Vesten for å være i strid med internasjonalt samarbeid og frihandel, var i virkeligheten et svar på Vestens handelsblokkade. Regjeringene i Sovjetunionen og Øst‑Europa, som av propagandistiske grunner overdrev sin egen styrke, framstilte isolasjonen som en prosess med aktiv frikopling. I virkeligheten hadde de ikke noe annet alternativ.

Den øst‑europeiske sosialismen hadde satt seg mange mål, og noen av dem ble også virkeliggjort. Den tidligere underordninga av politikken under økonomien ble endret slik at politikken fikk forrang. Dette tillot staten og partiet å planlegge gjenoppbyggingsprosessen og industrialiseringa, å omfordele rikdom til fordel for arbeiderklassen og å finansiere en minimums velferd for alle. Dette er blant de viktigste resultatene som ble oppnådd av landa under,~den reelt eksisterende sosialismen” ‑foruten privilegiene til den herskende nomenklaturen. De virkelige resultatene var imidlertid langt bak det bildet den offisielle propagandaen ga. Den strategien disse landa fulgte for å forsøke å innhente de vestlige landa, ble tvunget fram av den vestlige blokkaden. Den ble gjennomført i en region som i hovedsak bestod av lavt utviklede jordbruksland i periferien av Vest‑Europa. Den økonomiske utviklingen til Ungarn, Polen, Romania og Bulgaria hadde i mer enn ett århundre vært avhengig av det industrialiserte kjerneområdet i Vest‑Europa.

Det hadde dominert disse landa politisk og hadde knyttet dem til seg som sine økonomiske kolonier.

Frikopling og tvunget industrialisering med hovedvekt på tungindustrien uten å være nødt til å mote vestlig konkurranse, førte til i‑aske forandringer i det tilbakeliggende Øst‑Europa. Disse landa ble utsatt for en sjokkbehandling. Agrarsamfunn ble plutselig omdannet til urban­proletariske samfunn. Dermed ble de utsatt for hele den sosiale og økologiske brutaliteten som Vesten hadde hatt 200 år på å gjennomgå under industrialiseringa. i øst som tidligere i Vest ble disse kostnadene ansett som prisen for framskrittet. Økonomisk sett lot det til at den industrielle innhentingsstrategien var en suksess i løpet av de to første tiårene. Tjue år etter 2. verdenskrig hadde gapet mellom Vesten og Romania, Bulgaria, Ungarn og Polen blitt mye mindre enn det var før krigen. Sosialistisk proteksjonisme ble feiret som en framgangsrik strategi for utvikling. Ironisk nok hadde den vestlige boikotten, som tok sikte på å holde de sosialistiske økonomiene nede, virket som et insen^ tiv til vekst basert på sjølberging.

---

Liberalistene taper TILHENGERNE av det frie marked taper terreng i Ungarn ) få år etter systemskiftet. Bare en tredjedel av innbyggerne mente i september 1993 at en fri markedsøkonomi er det beste systemet, mot 43 prosent i januar 1991. Det viser en meningsmåling blant et representativt utvalg på 1200 voksne personer som det ungarske meningsmålings-instituttet Median har gjennomført. Andelen av ungarere som holder sosialismen som det beste systemet har steget fratre til 11 prosent, mens tilhengerne av blandings-økonomi holder seg stabilt på ca. 46 prosent. Innafor dette generelle bildet finnes flere tilsynelatende motstridende trekk om hva folk vil akseptere innafor en fri markeds-økonomi. Hele 68 prosent godtar at markedet bestemmer lønningene. Halvparten synes det er greit at store bedrifter eies av private, mens bare 41 prosent mener store eiendommer skal kunne være på private hender. 36 prosent av ungarerne i denne undersøkelsen sier de vil akseptere store inntektsforskjeller. Ikke mer enn seks prosent vil finne seg i at jord skal falle på utlendingers hender. Thomas Vermes

 

---

Sett fra russisk side har Russland tapt alt som var vunnet gjennom nesten tre hundre år.

Mellom Tysklands østgrense og Russlands vestgrense ligger et beite av fattige, ustabile land. Russland sjøl er både fattig og ustabilt. Landet er skjøvet så langt østover som det sto før Peter den store seiret over Sverige i slaget ved Poltava i 1719.

Krim, Svartehavets diamant, som Russland har ført en rekke kriger og tapt massevis av menneskeliv for å sikre seg, har ved tilfeldighetenes spill blitt en del av et uavhengig Ukraina. Det tre hundre år gamle ekteskapet med Ukraina, med dets rike jordbruk, dets kull og stål og dets tungindustri er brutt. Dermed ligger det russiske rikets opprinnelige arnested utenfor riket.

Koloss på leirføtter

Russlands århundrelange redsel for å bli stengt ute fra havet, fra isfrie havner er langt på vei blitt virkelighet. Et pustehull er åpent ved St. Petersburg og gjennom Azrovhavet i sør. Gamle lydriker som russiske imperiebyggere sikret seg kontroll over, er tapt, og sjølve kolossen Russland vakler av gårde på sine leirføtter. Samtidig eter den gamle motstanderen Tyskland seg igjen østover og sørover. Forbundsrepublikken annekterte DDR og har gjort Slovenia, Tsjekkia og Kroatia til klientstater. Polen, Ungarn og Slovakia later til å gå samme vei.

Ukrainsk‑tysk allianse?

Dersom det bryter ut en åpen konflikt mellom Russland og Ukraina, for eksempel etter at en folkeavstemning på Krim har erklært halvøya uavhengig av Kyjiv, vil Ukraina nesten helt sikkert vende seg til Tyskland for å få støtte. Det er sterk historisk presendens for dette.

En behøver ikke å være veldig paranoid i Russland for å oppfatte dette som en gigantisk internasjonal sammensvergelse mot det russiske riket. Vesten har truet og lokket Russland inn på en markedsliberalistisk vei som har skapt en bunnløs fattigdom for det store flertallet og redusert Russlands status i verdensopinionen fra supermakt til fattig tigger. Det er brygget en cocktail av det mer eksplosive slaget.

Som i mellomkrigstida

Situasjonen er uhyggelig lik den som ble skapt i Tyskland i mellomkrigstida etter nederlaget i første verdenskrig: nasjonal ydmykelse, tap av historiske områder, massearbeidsløshet, hyperinflasjon og økonomisk sammenbrudd. Dette beredde grunnen for en demagogisk nazisme som kunne spille på helt reelle problemer for det tyske folket, problemer som seierherrene fra Versailles hadde en vesentlig del av ansvaret for. På samme måte kan man gjeme si at Vesten har skapt Zjirinovskij.

Sympati for revansjistene

Fortsetter den politikken som er ført etter Sovjetunionens sammenbrudd, så vil de ekstreme revansjistene i Russland feie inn i Kreml på en bølge av sympati fra et utsulta folk. Forutsatt at ikke et virkelig venstre i Russland kan forhindre det. Men Vesten ser på et slikt venstre som et verre onde enn Zjirinovskij, og vil motarbeide det med alle midler. Akkurat som Verdensbanken og USA ga grønt lys til at Jeltsin kunne bombe sitt eget folkevalgte parlament, vil man kunne applaudere et Zjirinovskij‑diktatur, hvis man ser på det som eneste bolverk mot et opprør fra venstre.

 

Solveig Aamdal er leder i AKP

---

Reform‑94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal fore fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform ‑94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten ‑94 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

“Overårige”

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som “overårige, De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de ‑ovcrårige” som får en plass eie ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

Endel elever begynner idag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne Muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året sorn gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre, alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 % av årskullet. De 75 % som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 ar. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450%. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform ‑94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en nier teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs skal kunne ga videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i eie få~ ga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både 1,0 og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å ti‑Li at elever som går Lit av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten ‑96 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to ar.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også idag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. i framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått pa mekaniske fag og fått delkompetanse

‑,ising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav, De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre ar i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går tit av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv..

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir “overårige” eller <søker uten rett til skoleplass~~, vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for åoverta. Dette vil i første rekke fore til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at 2% av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn pa det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger storgrad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig åfå arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for ]ærerne å gå fortere fram. i den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 ar. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere, skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform ‑94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

 

 

---

Dette er et forsøk på å besvare noen av problemstillingene som Vidar Haagensen stilte i forbindelse med Marx og Engels skriftet “Den tyske ideologi”.

Haagensen mente vi burde ha et mer individorientert menneskesyn, og legge mindre vekt på klasse tilhørighet når vi diskutrerer revolusjon. Jeg er blant dem som uten videre godtar det Vidar Haagensen mener er Marx’ aksiom: “Arbeiderklassen vil gjennom en revolusjon kjempe for det klasseløse samfunn”. Det er ikke fordi jeg henger igjen i “1800‑tallets menneskesyn” eller ikke bryr meg om det “enkelte individs indre følelser”. Det er fordi jeg tar skrittet fullt ut og sier meg enig Marx’ utsagn <,Slik menneskene uttrykker sitt liv, slik er de, For hva annet kan de være? Som Haa~ gensen i utgangspunktet gikk med på, så er følelser og fornuft skapt av materielle forhold. Det enkelte individs måte å uttrykke sitt liv på, altså dets materielle forhold, vil derfor bestemme dets følelser og fornuft. Nettopp fordi vi produserer våre egne liv og dermed stadig endres i tråd med endringer i de materielle forhold er vi ikke predeterminerte kjøttklumper men individer i utvikling. Marx tenderer ikke til å redusere mennesket til dets ytre, men legger fram den dialektiske virkninga mellom produksjon og bevissthet.

En endring i produksjonsforholdene vil derfor føre med seg en endring i menneskenes tanker, følelser og fornuft. For eksempel har vi under kapitalismen en lineær forstålese av tid, mens middelaldermennesket så på tida som syklisk. Under kapitalismen har mennesket verdi i seg sjøl, på middelalderen hadde det verdi bare som medlem av et større felleskap.

Nå til punktet som avgjør mitt syn på arbeiderklassen som den revolusjonære klassen. De ulike klassene produserer sine liv ulikt. Hvordan en produsere livsoppholdet sitt avgjør i hovedsak altså hvilken klasse en til hører. En arbeider selger arbeidskrafta si for å overleve, mens en kapitalist lever av å investere kapital med sikte på økt profitt. Altså vil en arbeider og en kapitalist ha svært ulike følelser , tanker og ikke minst interesser.

Alle slavebindes vi av vår klassetilhørighet og klassesystemet. Kapitalisten er nødt til å utnytte arbeidskraft og natur for å kunne fortsette som kapitalist. Om kapitalisten synes dette er umoralsk eller lite ålreit kan han ikke slutte med utbytninga uten samtidig å gå under som kapitalist. Kapitalismen som system er avhengig av arbeidsløshet, rasisme, kvinneundertrykking og krig for å gå rundt. Kaldt beregna naturødeleggelser og lønnsomme sultkatastrofer ligger innebygd i den kapitalistiske tenkinga. Ødeleggende konkurranse og anarkiske markeder skader alle, og bringer kapitalismen stadig nærmere stupet. Hele samfunnet er altså objektivt sett interessert i planlagt økonomi, folkelig styring av produksjon og distribusjon og felles eiendom.

Utopien om det klasseløse samfunnet er eldgammel og har sannsynligvis eksistert like lenge som klassene sjøl. Målet til de første kristne sektene var jo å bringe himmelen ned på jorda, det var først seinere man utsatte det hele til etter døden. Kommunismen vil forresten ikke være konfliktløs, men derimot vil konfliktene vokse fram mellom frie, likestilte mennesker. Konfliktene vil kunne løses på måter som innebærer at man går framover og forbedrer situasjonen for hele felleskapet, ikke bare for en del av samfunnet. For å oppnå dette frie samfunnet må basisen for klassevesenet, nemlig den private eiendommen, oppheves. Det er bare en klasse som ville ha en umiddelbar interesse av dette den eiendomsløse, proletariatet. For proletariatet betyr retten til privat eiendom kun retten til å bli utnytta av de besittende klasser. Proletariatets revolusjon retter seg mot privateiendommen, og for den sosiale eiendom. Om revolusjonen lykkes er et annet spørsmål, men det bør stå klart at den eneste klassen som på kort sikt har mulighet til å bryte menneskehetens lenker er proletariatet.

1. Erik Ness: Saksa
2. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
3. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
4. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
5. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
6. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
7. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
8. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
9. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
10. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal
11. Erik Ness: Saksa
12. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
13. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
14. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
15. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
16. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
17. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
18. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
19. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
20. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

Forsidefoto: Alexander Rodcenko

Redaksjon for dette nummeret: Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Johan Petter Andresen, Ola-Jacob Sønsthagen og Anne-Sissel Slaatsveen (foto).

---

Leder

av Solveig Aamdal

Den avtalen med Den europeiske unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU-medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja-sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk «gjennombruddet» i fiskeriforhandlingene, var at «nei-mannen» Jan Henry T Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja-standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på, når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en «gull»-avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU-medlemskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddelbedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei-sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU-medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja-partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei-folk i Arbeiderpartiet skifter side, fortsette. Dette vil de gjøre utfra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Fremskrittspartiet vil i første rekke ha ansvaret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU-saka er begge disse partiene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei-sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja-side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei-sida er helt annerledes enn ja-sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130.000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemming. Det holder ikke lenger å slå fast at ja-sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap, til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei-sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU-medlemsskap. De trenger i stor grad å samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei til EU, Ungdom mot EF og nei-partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU-medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei-sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store, og at de får med seg arbeider/fisker/bonde-alliansen.

Nei-sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få fram mangfoldet i nei-fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om.

Ja-sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til dem som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til dem som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise dem som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja-sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS-avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil de ta i bruk de midler de finner nødvendige.

av Jan Hårstad

Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden og engelsk for 60 år siden.

Europas historie er den europeiske imperialismens historie. De ulike imperialistmaktene hadde delt opp verden i ulike interessesfærer fra 17-18-hundretallet. England hadde Det indiske hav, Middelhavet, Asia med India og Pakistan som sine imperialistiske ekspansjonsonmåder, hvor de hadde sine kolonier Frankrike kontrollerte blant annet det nordlige Afrika. Italia hadde Somalia og litt på Balkan, mens Tysklands ekspansjonsområder var knyttet til koloniene i Afrika og Øst-Europa helt fram til Ural.

Skandinavia – Tysklands område

Alle disse landene hair framlagt – gjennom de siste hundre årene – veldig klare definisjoner av sine imperialistiske målsettinger i konfliktsituasjoner og i kriger. Men i disse kalkylene er Norge og Skandinavia med bare fra Tysklands side.

Tyskland har ut fra kulturelle, økonomiske, etniske og språklige grunner betraktet Norge og Skandinavia som sitt hegemoniale område når det gjaldt å utvide sin sfære. Det gjøres gjeldende veldig skrullete oppfatninger om Hitler som en enestående foreteelse i tysk politikk, som en avvikelse. Faktum var at Hitler sto for en politikk som – når det gjelder innholdet av den, ekspansjonsmålene og orienteringen – allerede var definert i 1870-årene ved Tysklands samling. Der ble det bestemt hvor de tyske ekspansjonslinjene skulle gå: Et europeisk «Grosswirtschaftsraum» under tysk hegemoni, Midt-Afrika som et tilleggsareal, pluss opprustning som et middel i konjunkturpolitikken.

Da Tyskland var i krig i 1914, fastslo man ganske nøyaktig hva som var krigsmålsprogrammene. Der heter det blant annet i punkt 4 (september 1914): «Målsettingen er å oppnå dannelsen av et midt-europeisk økonomiforbund gjennorn felles tollavtaler under tysk likeverdighet, men i realiteten under tysk ledelse, med Tyskland som stabiliserer sitt økonomiske herredømme over Midt-Europa.» (Fra Deutsche Kriegziele 1914-18, Ullstein 1964.)

I disse samme dokumentene finnes også Norge nevnt som en helt naturlig ekspansjonssone for den tyske økonomien. Det er viktig å forstå at av alle de tre-fire klassiske imperialiststatene, er det bare Tyskland som har gjort hegemonialt krav på Norge.

Det norske borgerskapet og Tyskland

Etter at USA tapte sin dynamikk i verdensøkonomien, får man en omstilling av den norske økonomien. Det at den var en olje- og gassøkonomi, passet veldig godt til de tyske interessene. I vårt miljø på venstresida i Norge klarte vi ikke å oppfatte dette fordi vi var dårlig skolerte i politisk økonomi og marxisme.

Jørgen Sandemose gjorde noen gode analyser av hva slags strategi det norske borgerskapet har. I en førstemai-tale i 1979 sier han: -Staten satser på å stimulere kapitaleksport og utenlandske investeringer av teknologi i Norge … først og fremst fra vest-tyske selskaper. Det sentrale er at det norske borgerskapet underordner seg det tyske i stadig høyere grad. Det norske borgerskapet velger tysk ledelse i dag, på samme måte som det valgte amerikansk ledelse for 30 år siden, og engelsk for 60 år siden.»

Dette en korrekt beskrivelse av den økonomiske prosessen og den norske kapitalklassens målsettinger. I 1992 framstår Tyskland som den største handelspartner for Norge. Når man leser langtidsplanene for utviklingen av gass og olje, er det slik at dette hovedsaklig går til de tyske selskapene.

Olje og gass gjør Norge til en helt sentral strategisk makt i Europa. Det har vært hevdet i avisene i forbindelse med EU-kampen at Norge var i ferd med å gli ut av den sentraleuropeiske sikkerheten, og bli en randstat som ingen ville ha noe med eller som var militært overlatt til seg selv osv. Dette en ren dekkoperasjon. En ren forfalskning av de reelle forholdene. Det militære samarbeidet med den nye alliansepartneren til Norge – altså Tyskland – har skutt fart når det gjelder materielt utstyr. Om skulle føre krig, kan man nesten ikke gjøre det uten å ha fageksperter og militæreksperter fra tysk rustningsindustri, for eksempel når det gjelder panser, tanks, Leopard 11, etc.

Norsk-tysk militært samarbeid

Det politiske alliansepartnerskapet utvikler seg på det militære området svært fort. 23. februar 1988 sto det i Aftenposten: «Tysk kampstyrke klar for Norge. Vest-tyskerne stiller gjerne en bataljon på 800-1.000 mann til rådighet for en multinasjonal Nato-styrke, til erstatning for den kanadiske brigaden som har vært øremerket for innsats i Nord-Norge.»

3. mars 1988: «For første gang i etterkrigstid deltar en hel avdeling vest-tyske jagerbombere i Norge på øvelse. Seks Alfa jet jagerbombere fra Oldenburg.»

28. april 1988: «Tyske styrker øremerkes for Norge.»

Februar 1990: «1.400 mann fra fallskjermjegerbataljon 253, kampsoldater øver vinterkrig i Indre Troms. Første gang tyske soldater øver i Norge.»

Sommeren 1991: «Tyske alpejegere klar for Norge. Aktuelt med øvelser i Nord-Norge. Det blir en formidabel kamporganisasjon, den kraftigste og kanskje mest eliteorienterte som finnes i den tyske hær. En sterkt pansret og offensiv kampstyrke med den mest moderne tank i den tyske hær. Brigaden legger stor vekt på sine historiske tradisjoner. I luen bæres merke med blomsten Edelweiss-divisjonen.»

Denne Edelweiss-divisjonen er den samme divisjonen sont angrep Narvik 9. april 1940. I offisersmessa deres i Mittelwald henger bildet av Edward Dietl, generalen som ledet felttoget i Narvik, en av Hitlers favorittgeneraler. I 1991 undertegnet Tyskland og Norge en avtale hvor Norge får anledning til å modernisere hele panservåpenet ved kjøp av 92 brukte, men moderniserte tyske stridsvogner av typen Leopard. Overtakelsen skjer til en generøs pris.

General Stoltenberg som var den tidligere tyske forsvarsministeren, var med Johan Jørgen Holst på to dagers rundtur til forsvarsinstallasjonene i Nord-Norge i 1991. Pressekonferanse: «Begge forsvarsministrene var opptatt av å avdramatisere inntrykket av Norge som en isolert utpost i Nordishavet. Stoltenberg (den tyske) minnet om at den tyske marine har påtatt seg viktige oppgaver i Norskehavet, og Tyskland står ved sine forpliktelser i Natos mobile utrykningsstyrker. Dessuten har den tyske marines flyvåpen viktige oppgaver i området.»

Stormakt – uten olje

Tyskland, Japan og USA er rivaliserende stormakter. Uvitenheten er stor om Tysklands posisjon i verdensøkonomien, selv blant venstreorienterte.

Etter sammenslåingen raste Tyskland fram på verdensstatistikken over industrielle stormakter. Landet er nummer tre! Når det gjelder kapitalinnehav, kapitalakkumulasjon, rangerer Tyskland som nummer to! De lærde strides om Tyskland nå er nummer to eller tre som våpeneksportør i verden. Ifølge tallene fra SIPRI står nå Tyskland for 41 % av alt våpensalg fra EU. (Se Jürgen Grässlin: Den Tod bringen Waffen aus Deutschland.)

Tyskland og Japan har en fryktelig akilleshæl til felles: De har ikke olje og gass. Dette poenget er noe av nøkkelen til forståelsen av de krigene som både Japan og Tyskland har ført. Det er gjort analyser av militære faghistorikere på hva som foregikk i generalstaben i alle de krigene som Tyskland førte. Alle viktige beslutninger i alle kriger Tyskland har ført, ikke bare i 1. og 2. verdenskrig, men i alle andre småkriger, har vært diktert av følgende: Hvor befinner oljen seg? Det er typisk for situasjonen ved århundreskiftet at når Tyskland skal bygge seg opp, finne seg en alliansepartner, så bygger man opp Tyrkia som ligger strategisk plassert i området langs oljekildene. Tyrkia blir da Tysklands fremste allierte under 1. verdenskrig. Den helt klassiske ekspansjonslinja for den tyske imperialismen går i det som kalles Donaurommet, over Balkan, med ett øye til Ukraina, ett til Tyrkia i retning Bagdad. Det er hovedveien.

Clinton omfavner Tyskland

Da Tyskland og Japan var allierte og skulle dele opp verden under den 2. verdenskrig, var man enig om at Tysklands innflytelsesområde skulle gå fram til Ural. Japan skulle få Sibir. Situasjonen er nå at Clinton har utropt Tyskland til sin nærmeste venn og alliansepartner. Hvordan skal man forstå dette, og hvilke konsekvenser får det for Norge?

Første gang Tyskland i etterkrigstiden satte seg kraftig imot USAs hegemoniale innflytelse, var under Balkankrigen da de sommeren 1991 gikk inn for en anerkjennelse av Kroatia og Slovenia. Det var for å markere at de var på rett spor igjen på sin «autobahn» i retning sine klassiske ekspansjonsområder. De viste flagg på Balkan, og de ønsker å bygge opp et Stor-Kroatia under tysk hegemoni. Et Kroatia som for øvrig er fylt opp av tyske fascister, militære rådgivere og alle mulige tyske selskaper. I forhold til flertallet er Kroatia en militær supermakt. Sommeren 1991 framla Pentagon analyser hvor man sier ordrett at hovedtrusselen mot USAs framtidige sikkerhet var om Tyskland og Japan rev seg løs fra multilaterale sikkerhets- og økonomiske arrangementer, og la ut på en uavhengig kurs.

Det er enormt viktig å analysere og forstå hvordan Clinton og USA plutselig kan gå inn i en slik kjærlig omfavning av Tyskland.

Sommeren 1994 fikk dollaren en ytterligere smekk Det hadde vært panikk i dollarverdenen. I forhold til den japanske yen har USA sakket akterut. Tanken på to framtidige fiender, Japan og Tyskland, får USA større og større vanskeligheter med. Den mest kranglete situasjonen mellom de såkalt allierte har vært regelrette handelskriger mellom Japan og USA. USA har et handelsunderskudd på 115 milliarder dollar. Det er alvorlig. Handelsunderskuddet med Japan er på 60 milliarder dollar. USA er verdens største gjeldsland. Den økonomiske muskelen til USA er fryktelig svekket. Det andre som skjer, er at Japan er et av de land i verden som ruster mest. Det går på så provokative ting for USA som at Japan i sitt kjernefysiske anlegg Takemora nå driver og forbereder bygging av atombomber. De har allerede en fantastisk rakett, og ytterste høyre i Japan har tatt til orde for å oppheve de sikkerhetspolitiske relasjonene med USA. Det er i en slik situasjon man må forstå USAs kolossale romstering i Asia. Et uttrykk for USAs vilje til å ta en kamp med Japan om hvem som skal ha det vietnamesiske, det kinesiske markedet, etc. Jeg ser det sånn at USA har funnet ut at de ikke klarer å ta oppgjøret med Japan uten å ha Tysklands velvillige nøytralitet eller som en slags alliansepartner. Hovedfienden for USA ser for meg ut til å være Japan. Det slaget utkjempes nå først og fremst i Asia.

Utflagging og klassekrig

Der hvor Tyskland har investert mest kapital i de siste årene, har vært i Kina. En enorm utflagging av den tyske industrien. Den flyttes ut av Tyskland til Tsjekkoslovakia, Polen, hele Øst-Europa, hvor lønningene er en brøkdel av hva den er i Tyskland. Så får man en kolossal arbeidsledighet. Mange mener det er 6,5 eller 4,5 millioner arbeidsløse. Det pågår nå en åpen klassekrig fra det tyske borgerskapets side mot den tyske arbeiderklassen. For å knekke arbeiderklassen, får man også en politimessig og sikkerhetsmessig opprustning av den tyske staten som skjer med utspekulert taktikk. Under dekke av å skulle bekjempe høyreekstremismen, lages en rekke lover og tiltak. Disse lovene blir ikke anvendt til nytte mot høyreekstremismen. Men de brukes for å knuse PKK.

Krig mot PKK

Den krigen som nå pågår i Tyrkia, mot PKK, må etter min mening defineres som en tyrkisk-tysk krig. PKK, kurderne, hadde hele sin infrastruktur når det gjaldt informasjon, kultursenter, alle sine viktigste politiske organisasjoner og den økonomiske ryggraden sin i Tyskland. Minst en halv million kurdere. Disse institusjonene ble på en eller to netter razziaoverfalt over hele Tyskland, alt ble ødelagt, lederne ble satt i fengsel eller utvist, og kurdere satte fyr på seg på Autobahn i Tyskland i desperasjon. Når de gjorde det, ble undertrykkelsen ytterligere øket, for det var liksom en provokasjon å sette fyr på seg.

Politiet i EU

Under dekke av å bekjempe narkokriminalitet, er politiet i Europa under arbeid. Man har blåst opp en veldig affære om narkokriminalitet, som nå gir politiet følgende muligheter: – Man kan når som helst gå inn i et rom uten på forhånd å ha noen papirer. – Man kan avlytte en hvilken som helst telefon uten å ha noe som helst juridisk mandat til det.

Tyskland er ledende i det som kalles Trevi og Schengen-politisamarbeidet i Europa. Det ser ut til å bli kolossale computerstyrte systemer, hvor alle mennesker som har noen som helst farligheter ved seg, blir booket inn på kjempestore computere som er bygget av Siemens. Denne er nå stasjonert i Strasbourg og skal settes i funksjon fra november 1994. Det finnes andre i England, som igjen er bundet sammen i lenker slik at hvilket som helst menneske, hvor som helst i EU, kan tas inn og kontrolleres. Man kan si det sånn at Stasi i Øst-Tyskland er en slags middelalderovervåking.

Tysklands atomvåpen

En annen sentral myte man kan lese om i norsk presse er at Tyskland ikke har atomvåpen og ikke vil ha det, og heller ikke skal få det. Men det er faktisk veldig få stater som har arbeidet så mye for å få skaffet seg atomvåpen som Tyskland. Situasjonen umiddelbart etter krigen var at Tyskland ble en frontstat for USA. De sørget for at Tyskland kom på fote igjen i et rasende tempo. Tyskland fikk det fineste utstyret som fantes når det gjaldt ny teknologi, masse penger, og de gamle nazistene kom inn i sine gamle stillinger utrolig fort. De ledende rakettfysikerne – Penemünde-fysikerne, Werner von Braun etc – fikk komme i gang med å produsere nye typer våpen. Richard Gehlen, sorn var Hitlers ledende etterretningssjef for Øst-Europa, ble umiddelbart satt inn til å bygge opp den tyske etterretningstjenesten i samarbeid med CIA. Innen militæret, politiet og etterretningen ble den nye tyske staten bygget på den gamle nazistiske stammen. Det var ikke et brudd med nazismen. De tyske selskapene hadde hatt en stor produksjonsøkning under krigen – slike som Siemens, Thyssen, Mannesmann og Daimler-Benz – fordi de hadde mellom fem og seks millioner slavearbeidere i arbeid. De tyske selskapene sto klare til å foreta en stor utvidelse allerede i 50-årene ved hjelp av amerikanerne. Da er det viktig å forstå hvorfor Tyskland idag er så mektig. Fordi den tyske industrien, de tyske industriarbeidsplassene ligger vel så mye utenfor Tyskland som i Tyskland. I dag har Tyskland omkring tre millioner industriarbeidsplasser utenfor Tyskland. Den største tyske industribyen er ikke i Tyskland, men Sao Paolo i Brasil.

Disse rakettfolkene, atomfysikerne osv lyktes faktisk å få den erkereaksjonære Franz Josef Strauss som atomminister i Tyskland. Hans oppdrag var på kortest mulig tid å ta igjen 10-15 års stillstand for å gjøre tysk atomteknologi internasjonalt konkurransedyktig. De brukte enorme summer på å bygge opp en kjernefysisk kompetanse. Man bygget universitet og akademier i Karlsruhe, Julich, München, og brukte fra 1955 til 1980 tjuefem milliarder D-mark på kjerneenergi og atomindustri. Den store krigsforbryteren Flick, dvs. firmaet Flick, fikk faktisk forskudd for å drive uranutvinning. Tyskland utvikler sin atomteknologi utenfor landet. Man inngår avtaler med Zaire i Afrika, kjøper enorme områder hvor man kan eksperimentere med mellomdistanseraketter, man inngår avtaler med Egypt, Libya og flere land for å utvikle sine raketter og sin atomteknologi. Tyskerne og israelerne bygget i fellesskap Sør-Afrikas atombombe. Atombombene i Pakistan, India, Brasil, Argentina og Nord-Korea er bygget ved hjelp av tysk teknologi. Hele denne oppbyggingen av en atomteknologisk supermakt som Tyskland faktisk er, gjorde at Tyskland kunne få veldig gunstige innpassvilkår i en rekke land i den tredje verden, og derved også bli en økonomisk supermakt. Det som nå står på den tyske dagsorden, er å kjøre Vestunionen foran sine egne imperialistiske ambisjoner. Det som er den aktuelle saken i EU nå, er hvordan Tyskland gjennom Vestunionen kan skaffe seg «legale» atomvåpen så fort som overhode mulig!

Alliansen vil sprekke

I avisene står det om en annen myte: USA trekker seg ut av Europa, hvilket er det rene vås. De beholder mange, mange baser. På de basene har de 1.400 amerikanske bomber, taktiske luft-til-bakke-raketter osv. Land som Israel, Italia og England betraktes som sentrale medspillere for USA. Så kan man stille spørsmålet: Hva er scenarioet? Hva vil skje med Norge? Hvem av stormaktene, USA eller Tyskland, skal ha makten over Norge? Nå har USA og Tyskland gått i en midlertidig allianse, og min prognose er at den alliansen, som nå feires av den norske borgerligheten som den endelige fredens store inntog, er av en høyst midlertidig karakter. Den vil sprekke fort. Fordi:

1) Iran. Tyskland har gjort mye for å holde Iran i live. Det er de tyske bankene som har reddet Iran fra det totale sammenbruddet. Det er store oljeressurser og geopolitiske interesser på spill her. USA har vært meget forbitret på den tyske politikken.

2) Russland. USA satset veldig på å få i stand en militær og økonomisk allianse med Russland. Denne alliansen halter. Kanskje ikke på det militære området hvor det i sommer var planlagt at Russland og USA skulle ha felles manøvrer. Dette har blitt forvansket, men det er tross alt et samarbeid. Men Jeltsin trodde at USA hadde økonomiske muskler til å hjelpe Russland. Det var en feilvurdering. De investeringene som USA har gjort i Russland, svarer overhode ikke til de målsettingene som Russland hadde. Da kommer Tyskland og Japan inn som motspillere. Situasjonen er den at Russland har en utenriksgjeld på 80 milliarder dollar. 50 milliarder dollar av den gjelda er til tyske banker. Det betyr at på det økonomiske området er det Tyskland som kan ekspandere og øve trykk på Russland på Balkan og i Sibir og mange andre steder. De setter inn det politiske trykket via bankene sine. USA kan sette inn trykk på militære områder. Da kommer et veldig interessant spørsmål: Tyskland er veldig interessert i å komme inn i Ukraina og bruker masse penger der. Hvorfor? Ukraina er verdens tredje største kjernefysiske supermakt. Det land – om det nå er USA eller Tyskland – som klarer å få en allianse med Ukraina, har skaffet seg en veldig sterk militær posisjon globalt.

av Kjersti Røhme

Kirunarapporten viser at det er økonomisk gevinst å hente, hevder leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund, Anita Vorkinslien

Seks timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon! Kravet ble reist første gang av gruvearbeiderne i Sulitjelma i 1920. På fana står det: 6 timers arbeidsdag. Gjør din pligt og kræv din ret. Og før LO-kongressen i 1981 ble kravet reist formelt av Sulitjelma Gruvearbeiderforening. 8. mars 1983 hadde fagorganiserte i NTL en markering under parola «Ta 6-timersdagen», og det har siden vært en kampsak for kvinnebevegelsen. Men det har ikke vært lett å få politikere i tale. På 80-tallet ble kravet så å si kjent dødt og maktesløst, kriseforståelsen slo inn i alle leire. Norge hadde ikke råd til reformer. Nå er tida kommet for å reise det på nytt.

Anita Vorkinslien er hjelpepleier og leder av likestillingsrådet i Norsk Hjelpepleierforbund. Hun forteller at forbundet har hatt parola om sekstimersdagen i sitt prinsippprogram siden landsmøtet 1987. Kravet har ligget lavt som andre steder, men de siste åra har det vært mer prioritert. Det er et hovedsatsningsområde i handlingsprogrammet for 1995.

Det svenske prosjektet med sekstimersdag innen den hjemmebaserte omsorgstjenesten i Kiruna var grunnen til å trekke det fram igjen. En rapport utarbeidet av universitetslektor ved det personaløkonomiske institutt ved universitetet i Stockholm, Birgitta Olsson, ble lagt fram etter en to års prøveperiode.

Den viste at det var økonomisk gevinst å hente i form av redusert sykefravær, færre yrkesskader, langtidssykemeldinger, attføring osv.

Et vanskelig regnestykke

– Hva skjedde etter at rapporten ble lagt fram?

– Prosjektet starta i 1989 og rapporten ble lagt fram i 1991. Da resultatene kom på bordet, innførte Kiruna kommune seks timers arbeidsdag med åtte timers betaling som fast ordning i hjemmehjelpstjenesten. I 1992 ble det i Sverige bestemt at kommunene skulle overta ansvaret for hele eldreomsorgen. Mange institusjoner ble overført fra fylkesnivå til kommunenivå.

For Kiruna betydde det at de ansatte på sykehjemmet fikk kommunen som arbeidsgiver. Det er høyt sykefravær og belastende arbeid også for arbeidstakerne på sykehjemmet. Det var naturlig å reise spørsmål om disse arbeidstakerne burde få samme arbeidsvilkår som kollegene i hjemmehjelptjenesten hadde. Imidlertid har det vært et politisk klimaskifte i Kiruna, med påfølgende motstand mot reformen. Begrunnelsen har blant annet vært at reformen er for dyr, og det vises til at kommunen har fått økte utgifter på 3 millioner kroner, i hovedsak lønnsutgifter.

På den andre sida viser forskning at staten har spart 5 millioner kroner, blant annet på mindre utbetalinger av sykepenger og arbeidsledighetstrygd, og at reformen derfor har vært samfunnsøkonomisk lønnsom. Uenighetene om hvorvidt en sekstimersdag-reform er lønnsom eller ikke, blir derfor et spørsmål om hvilken økonomisk modell man velger for regnestykket. Ser man på en kommune som en bedrift, kan man finne argumenter for at dette koster penger. På grunn av ansvarsfordelingen mellom forvaltningsnivåene, vil man ved å velge et samfunnsøkonomisk perspektiv derimot se innsparingene i regnestykket og at sekstimersdagen er lønnsom.

– Og hvordan er ståa i Norge?

– I Norge har det aldri kommet lenger enn til planleggingsstadiet. Midt på 1980-tallet var det breie allianser for arbeidstidsreformer mellom kvinnebevegelse, forskjellige fagforeninger og kvinneutvalg i politiske partier. I 1987 forelå det konkrete planer om et prøveprosjekt ved Lindeberg sykehjem Det var utarbeidet turnusordninger og alle detaljer var klare, da sa byrådet Nei! Det ble aldri noe av.

Så kom omleggingen i norsk økonomi og nulloppgjør på løpende bånd. Det la seg som en klam hånd over landet at man ikke skulle kreve noen ting. Og i slutten av 80-åra forsvant sekstimerskravet fra de fleste politiske programmene.

Det handler om kvinnefrigjøring

I 1987 kom også arbeidstidsutredninga (NOU -87). I høringsuttalelsen som likestillingsrådet gav, sier de at sekstimersdagen er den reformen som best vil fremme likestilling mellom kvinner og menn. Den gir flest positive virkninger med mer lik arbeidstid mellom kjønnene, likere deling av omsorgsoppgaver i hjemmene. Den legger vekt på farsrollen, at far får mer kontakt med sine barn. Sekstimersdagen gir kvinnene bedre muligheter til full jobb og full lønn, muligheter til avansement, større valgfrihet i arbeidslivet.

Det går på helsa løs

Det er åpenbare grunner til at Norsk Hjelpepleierforbund prioriterer kravet om sekstimersdagen. De organiserer 45.500 medlemmer, 98,5 % av medlemmene er kvinner. Ca 70 % jobber i deltidsstillinger. Én forklaring på det er tilpassinga mellom hjem og yrke, men den viktigste grunnen er at yrket er for tungt. De siste åra er det også blitt vanskelig å få hele stillinger. Det opereres med lav deltid og mye halv tid. Stillingene splittes opp og lyses ut som små deltidsstillinger.

Det viser seg at i løpet av en tiårsperiode forsvinner folk fra yrket. Det er slitsomt og har få avansementsmuligheter. Hovedgrunnen er at belastninga er for stor, mange havner på uføretrygd eller blir førtidspensjonert. Den ufrivillige avgangen er stor ved belastning. og mange søker seg frivillig over i andre yrker.

Det er gjort undersøkelser når det gjelder belastning ved heltids- og deltidsarbeide. Det viser seg at den er like stor; det er lengden på arbeidsdagen som er avgjørende. Skadene oppstår de siste timene på dagen. Man blir like sliten av å jobbe annenhver dag som å jobbe hver dag, det er ikke stillingsbrøken som er avgjørende.

– Hvordan er lønna, får dere noe igjen for slitet?

– Hjelpepleier er et lavtlønnsyrke, det er ikke verdsatt gjennom lønningsposen. Da blir det heller ikke mulig å kjøpe seg et lettere privatliv. Det er viktig for kvinners selvstendighet å ha ei lønn til å leve av og ei arbeidstid til å leve med. Og kortere daglig arbeidstid gir en mulighet til å redusere belastningene i yrket.

Eldreomsorgen som prøveklut

Da resultatet av Kirunarapporten ble kjent i Norge, tok Kvinnefronten initiativ til ei samarbeidsgruppe og inviterte forskjellige kvinneorganisasjoner og politiske partier på bredt grunnlag for å diskutere sekstimersdagen.

Høsten 1992 møttes ulike grupper fra Kvinnefronten, Kvinneforbundet, Kvinnesaksforeningen, Høyre, Norsk Hjelpepleierforbund, Norsk Sykepleierforbund, Handel og Kontor og Fellesorganisasjonen (sosionom-, barnevernspedagog- og vernepleierforbundene).

Målet var ikke at alle skulle tenke likt. Det kom fram ulike syn på kravet om sekstimersdagen og ulik prioritering. Det fantes flere varianter av kravet, f.eks. med eller uten lønnskompensasjon, om det skulle gjelde for alle eller bare for enkelte grupper osv.

Felles hadde alle et ønske om å sette i gang et prøveprosjekt innen helse og sosialsektoren hvor det er store grupper lavtlønte kvinner med høyt sykefravær og mye belastningsplager samt utstrakt bruk av deltid. Det var ønskelig med minimum to prosjekter; i en by- og en landkommune. Det burde heller ikke være andre omstillingsprosesser på gang samtidig på det aktuelle stedet sånn at man kunne unngå sammenblandinger av hva som har effekt på hva. Det er viktig å ha med engasjerte forskere i hele prosessen, ikke minst på dokumentasjon.

Samtidig som samarbeidsgruppa jobba og møttes fra høsten 1992 til høsten 1993, bestemte Oslo kommune å sette i gang et prosjekt for å redusere sykefraværet. Det ble foreslått å se på sekstimersdagen i sammenheng med prosjektet, noe kommunen gikk med på. Et forslag til et sekstimersdagsprosjekt ble behandlet og vedtatt i byrådet som innstilte til bystyret.

Tanken var å be staten om å dekke de merkostnadene dette ville føre med seg. Men før noen søknad var blitt sendt til noe som helst departement, gikk Grete Knutsen, Gunnar Berge, Grete Berget og NHO ut i pressa og sa at de ikke ville bevilge penger til dette. Man kan spørre seg hvorfor de var så hissige på å komme bystyret i forkjøpet.

Kanskje kommer kongen?

Men vedtaket om å sette i gang et prøveprosjekt ble opprettholdt, og Oslo kommune har i høst plukket ut 100 ansatte i helsesektoren som skal delta i prosjektet. Det er 50-60 ansatte ved Majorstuen og Casinetto alders- og sykehjem og 40-50 hjemmehjelpere og hjemmesykepleiere ved avdelingen for hjemmebaserte tjenester, øvre distrikt i bydel 2 som skal delta. Oslo kommune har skaffet pengene som skal til for full lønnskompensasjon for de 100 deltakerne, etter at både Helse- og sosialdepartementet og Kommunaldepartementet har nektet å gå inn med midler.

Norsk Hjelpepleierforbund vil i 1995 jobbe for å sette i gang flere prosjekter slik at man kan sammenligne resultatene og se på ulike faktorer som spiller inn, sier Anita videre. Da vil man se om resultatene peker i samme retning.

Hjelpepleierne gjør en viktig jobb som de er stolte over, og de ønsker å være i jobben. Sekstimersdagen er en måte å få en jevn tilknytning til arbeidslivet hele ens yrkesaktive liv. Som gruppe ser vi en mulighet til bedre arbeidsforhold, det er viktig at det er en daglig redusert arbeidstid, ikke ukentlig. Ikke minst har arbeidsmiljøet mye å si for klientene, for at de skal få den kvaliteten på tjenestene som de har krav på

– En av de to timene av arbeidstidsforkortelsen er betalt med i fravær, sier Birgitta Olson i rapporten sin.

– Det er ikke et spørsmål om å ha råd, det er spørsmål om å ha råd til å la være, sier Anita Vorkinslien. Hvor mye skal folk betale med egen helse?

av Solveig Aamdal, leder i AKP

Reform 94 er billig og gir et dårligere tilbud til skolesvake elever, større innflytelse til næringslivet og dårligere vilkår for lærlinger.

Reformen skal gi alle mellom 16 og 19 år et tilbud om treårig utdanning. Disse tre åra skal føre fram til fagutdanning, studiekompetanse eller delkompetanse.

Med Reform 94 skal alle få rett til å komme videre i systemet. Slik det har vært til nå, er det for mange som går fra grunnkurs til grunnkurs, blir det hevda. Nå skal alle få mulighet til å følge en progresjon i utdanninga.

Fram til høsten 1994 har det vært mange over 19 år som har vært elever i videregående skole. Dette er ei sammensatt elevgruppe. Det er voksne som ikke har videregående utdanning, folk som er på attføring, flyktninger og innvandrere som trenger utdanning i Norge, arbeidsledige som ønsker ei bestemt utdanning.

«Overårige»

I følge reformen blir denne gruppa nå betrakta som «overårige». De kommer nederst på inntakslistene, og får bare plass viss det er ledige plasser etter at de i mellom 16 og 19 år er tatt inn. De kursa der det eventuelt er ledige plasser, vil være de mest upopulære kursa. Mange av de «overårige» som får en plass de ikke ønsker, vil si nei til skoletilbudet.

En del elever begynner i dag på et grunnkurs og finner ut at de har valgt feil. De søker et nytt grunnkurs året etter. Denne muligheten vil det med reformen være få som får. Og igjen, bare viss det finnes ledige plasser. De elevene som tar et nytt grunnkurs, er heller ikke sikra rett til mer enn tre år i videregående skole. En elev som velger å slutte på for eksempel byggfag for å gå over til allmenne fag, er ikke sikra det tredje året som gir studiekompetanse.

Fra 1996 gjelder reformen tre alderstrinn. Fylkene skal da dekke 375 prosent av årskullet. De 75 prosentene som er overskytende, skal dekke alle som trenger lenger tid enn tre år (for eksempel elever med store lærevansker), de som ønsker omvalg og søkere som er «overårige». Det sier seg sjøl at nåløyet for å komme inn i videregående skole blir svært trangt for dem som ikke er mellom 16 og 19 år. De fleste fylker har i dag en dekning på mellom 400 og 450 prosent. Det vil med andre ord bli langt færre skoleplasser med Reform 94 enn det er i dag.

Delkompetanse

Reformen legger opp til en mer teoretisk utdanning. Også de som velger yrkesfaglige studieretninger, skal ha mulighet til å velge et tredje år som gir studiekompetanse. For en del elever vil de økte teoretiske krava skape problemer. Dette ser ikke reformen som et problem. De som ikke klarer de økte teoretiske krava, kan få noe reformen kaller delkompetanse.

De elevene som er skoleflinke, vil klare seg bra med reformen. De vil komme inn på det grunnkurset de ønsker, gå videre til et videregående kurs, og få lærlingeplass eller studiekompetanse.

En elev som ikke får bestått i alle fag på grunnkurs, skal kunne gå videre til et videregående kurs. Målet skal da være at eleven kan få delkompetanse i de faga som er bestått. En slik delkompetanse skal ikke føre fram til fagbrev eller studiekompetanse. Det er satt ned et «delkompetanseutvalg» som skal se på hva slags delkompetanse næringslivet kan ha behov for. Her er både LO og NHO representert.

Med den store arbeidsledigheten er det illusorisk å tru at elever som går ut av videregående skole med kompetanse i enkelte fag, vil kunne få et ordinært arbeid. Det vil bli nok å ta av blant arbeidssøkere som har fagbrev.

Det legges opp til at de som skal ta fagbrev, skal få to års opplæring i arbeidslivet. Halvparten av denne tida skal være opplæring og halvparten verdiskaping. Elevene skal bare ha betaling for verdiskapinga, og lærlingene skal ikke lenger ha lønn i hele læretida. Det understrekes også at bedriftene må ta inn langt flere lærlinger enn det de har behov for å ansette etter at de er utdanna som fagarbeidere.

Å frata lærlingene lønna vil være i strid med tariffavtalene som gjelder nå. Disse avtalene må forandres før høsten 1996 når de første er klare til å gå ut som lærlinger etter reformen.

Yrkesopplæringsnemnda skal plukke ut lærlinger til bedriftene. Men det er den enkelte bedrift som sier ja eller nei til den enkelte lærling. Det vil altså være karakterer, fravær og bekjentskaper som skal bestemme hvem som skal bli lærlinger. De som ikke får tilbud om lærlingeplass, skal få tilbud om å gjøre ferdig utdanninga si innafor den videregående skolen med et videregående kurs 2. De skal gå på skolen i ett år, mens de som er lærlinger i en bedrift, skal gå to år.

Tilbudet om det tredje året i videregående skole er noe de svakeste elevene vil måtte ta for å få ei fagutdanning. Når de i neste omgang skal kjempe med de som har gått læretida si i bedrift, er det ikke vanskelig å tenke seg hvem som vinner.

Bløffen med delkompetanse

Også i dag er det elever som går ut av videregående skole med delkompetanse. Det er de elevene som stryker i ett eller flere fag. De har mulighet til å ta de faga de stryker i om igjen. I framtida vil de ikke ha det. De har gått tre år i videregående skole og fått en delkompetanse. De kan ha gått tre år på studieretning for allmenne fag og ha delkompetanse i norsk, fransk og engelsk, eller ha gått på mekaniske fag og fått delkompetanse i sveising og platearbeid. Skal eleven utvide kompetansen sin til ei fagutdanning eller studiekompetanse, må dette gjøres utafor det offentlige skoleverk. Med andre ord: betale det sjøl!

Ideen om delkompetanse kan være bra for enkelte elever. Det er de elevene som er så svake at de ikke har noen som helst mulighet til å få studiekompetanse eller fagutdanning med dagens krav. De kan gå tre år og lære seg enkle arbeidsoperasjoner og etterpå få et verna arbeidstilbud. Men det får de i dag også. Et av problemene med reformen er at teoretiseringa vil føre til at mange flere ikke vil klare de faglige krava, og gå ut med det som så fint kalles delkompetanse.

Uten rett til skoleplass

Elever må ta ut retten sine tre år i videregående skole i løpet av de tre første åra etter grunnskolen. Søker som av ulike grunner ikke tar imot tilbudet det året de går ut av niende, må ta det tilbudet de får året etter. Gjør de ikke det, blir de søker uten rett på skoleplass. De som ikke tar imot skoletilbudet, er ei sammensatt gruppe. Det kan være søkere som vil inn på et bestemt grunnkurs, og heller vil vente enn å begynne på ei utdanning de ikke ønsker. Det kan være de som er skoletrøtte, elever som har ramla ut av grunnskolen, kriminelle osv.

Privatisering

De elevene som fram til nå har fått tilbud i videregående skole, men som nå blir «overårige» eller «søker uten rett til skoleplass», vil ikke bli borte. Det vil heller ikke de elevene som går om igjen for å forbedre karakterene sine. Det som vil bli borte, er tilbudet innafor det offentlige skoleverket. Det åpner for private tilbud i stor skala. Allerede nå ser vi privatskoler der de som ønsker det, kan betale for å forbedre artiumskarakterene sine. Når tilbudet om å få gjort det innafor det offentlige skoleverket forsvinner, vil det private markedet stå klart for å overta. Dette vil i første rekke føre til at tilbudet ikke lenger vil være gratis. I tillegg vil det offentlige gå inn med støtte til private tilbud blant annet fordi behovet vil være så stort. I stedet for å gi tilbudet innafor den videregående skolen som nå, vil tilbudet gis utafor. Det vil igjen føre til at det vil bli stor forskjell på kvaliteten av tilbudet.

Inntaksforskriftene

I dag kan elever som er mellom 16 og 19 år og har spesielle problemer, tas inn etter lov om fortrinnsrett. I det ligger det at disse elevene tas inn før de andre, og er sikra en skoleplass på et bestemt tilbud. Disse elevene skal ha behov for tilrettelegging i videregående skole. I tillegg skal to prosent av elevplassene settes av til elever som ikke trenger tilrettelegging, men har spesielt behov for en skoleplass. Her gjelder ingen aldersbegrensning. Dette kan være folk som er på attføring, ugifte mødre med spesielle problemer, elever som har hatt en så vanskelig oppvekst at de av den grunn har et dårlig karaktergrunnlag, og innvandrere som trenger en utdanning. Regelen med at to prosent av plassene skal settes av til elever med spesielt stort behov for en skoleplass, blir borte med reformen. Lov om fortrinnsrett er også fjerna. Nå skal alle ha plass på ett av tre ønsker. Men, noen skal komme inn på det primære ønsket sitt. Det er elever som trenger stor grad av tilrettelegging, og som har sakkyndig begrunnelse for at de må inn på dette spesielle kurset. Tidligere var det slik at en kunne komme inn etter fortrinnsretten også til videregående kurs 2. Kriteriet for slikt inntak var at eleven måtte ha mye tilrettelegging. I følge de nye inntaksforskriftene er det bare elever som ikke har bestått grunnkurset, og som trenger stor grad av tilrettelegging, som kan komme inn på primært valgt videregående kurs. Når det gjelder inntak til grunnkurs, vil det bety at færre enn tidligere kommer inn etter særrettigheter. Når alle skal inn på ett av tre valgte grunnkurs, vil det i mange tilfelle være det samme hvilket grunnkurs eleven går på. Det vil bare være karakterene som bestemmer hvor eleven skal komme inn.

For de videregående kursa er det enda alvorligere. Elever med problemer som arbeider hardt på grunnkurset, og får bestått, vil ikke komme inn på sitt primære valg. Skal eleven det, må hun stryke. Men viss hun stryker, kan hun ikke få et fullverdig tilbud på videregående kurs, men kun få delkompetanse. Konsekvensen vil bli at det er de skoleflinke elevene som får plass på de populære kursa. De andre vil få et tilbud de ikke ønsker, på ei linje som gir ei utdanning der det er vanskelig å få arbeid.

I tillegg vil det bli klasser for de skoleflinke og for dem som ikke gjør det så godt. Vi vil få en skole som gir et godt tilbud til de som er skoleflinke. De vil i liten grad få elever som trenger ekstra hjelp i klassen, og det er mulig for lærerne å gå fortere fram. I den grad det vil være skolesvake elever i klassen, vil dette være elever som bare skal ha en delkompetanse og ikke delta i alle fag. Det som framstilles som en skole der alle skal få plass, uansett evner og anlegg, blir en skole med et beinhardt skille mellom de som klarer seg bra i skolen, og de som ikke gjør det.

En skole for hvem?

Det som blir framstilt som en videregående skole for alle, vil bli for dem mellom 16 og 19 år. Det som blir framstilt som en skole som skal gi alle elever rett til ei treårig utdanning, vil gi elevene rett til tre år i videregående skole, men ikke nødvendigvis ei utdanning som kan brukes til noe. Det som blir framstilt som et gedigent løft for å heve nivået i den videregående skolen, vil først og fremst bli en billigere skole. Det som blir framstilt som ei kraftig forbedring av fagutdanninga, vil føre til at næringslivet får større innflytelse i skolen, og at de kan plukke ut hvilke elever som skal få best utdanning. Dette vil igjen føre til en framvekst av private tilbud innafor videregående utdanning. Reform 94 vil gi en skole for de få. De som ikke går gjennom livet på en strak line eller er født med gullskje i munnen, vil få et dårligere tilbud.

av Johan Petter Andresen

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

av Olav Randen

Dei rette tankane kjem nedanfrå, ikkje ovanfrå eller utanfrå. Slike tankar vart forståtte i Noreg. Dei møtte tradisjonane frå det samfunnet Tacitus skildra og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjøl desse banda.

Bedehuset ligg på ein furumo midt i bygda. Det vakre tømmerhuset vart bygt på dugnad sist i tjueåra. Utan innlagt vatn og med utedo var det for gammaldags, slik at det nyleg er reist eit tilbygg med toalett, dusjrom og kjøkken. Kommunen har gitt eit lite tilskot, arbeidet er gjort på dugnad, og bygdefolk har gitt pengar og materialar. I over seksti år har bedehuset vore kvitt. Då tilbygget kom, skulle heile huset målast. Bedehusstyret møttest og drøfta målinga. Eit styremedlem ville at huset skulle målast raudt. Somme ville ha det kvitt som før og som bedehus skal vere, andre var usikre. Noko vedtak vart ikkje gjort.

Tilhengjaren av raudt bedehus, vi kan kalle han Knut, drøfte saka med kona til ein av dei andre styremedlemene. Ho er dansk og har difor ikkje vår tradisjon med kvite bedehus i blodet. Ho var samd i at huset burde bli raudt. Ho greidde, iallfall nesten, å overtyde mannen sin. Knut kjende bygdefolket, både deira synsmåtar og fargesans, og var overtydd om at viss raudmålinga først kom på huset, ville folk like det. Men han visste like godt at det var godt som uråd å få gjennom eit vedtak i bedehusstyret om raudfarge. Han tok difor saka i eigne hender. Han kjøpte raudmåling, brekte om og kom fram til eit engelskraudt nokså nær den farga vi kjenner frå mange svenske gardshus. Så byrja han å måle på baksida av huset der ingen såg, inni krokar og oppunder taket.

Då folk vart vare kva han dreiv med, kunne dei gå attom huset og sjå på fargen. Det såg bra ut. I tillegg kom at Knut hadde lagt ned så mykje arbeid med målinga at om dei ville tvihalde på kvitfargen, ville deira eigne dugnadstimar med overmåling bli mange. No er bedehuset raudt. Knut vurderte sambygdingane sin fargesans rett. Alle er nøgde, og ingen ønskjer kvitfargen attende. Vi kan difor forsvare framgangsmåten. Resultatet vart bra. Knapt nokon vil protestere på at bedehuset er vakrare enn før. Dessutan gjorde Knut mykje av dugnadsarbeidet.

Men raudfargen har kome gjennom eit kupp. Det demokratiske organet, det medlemsvalde bedehusstyret, vart skuvt til sides. Medlemene har ikkje fått medverke, dei har ikkje fått den øvinga i demokrati og den opptreninga av fargesansen det ville vere å drøfte gjennom og votere over spørsmålet. Kuppmakar Knut vurderte truleg rett, både at sambygdingane ville like raudfargen og at fargeendringa ikkje kunne gjennomførast på demokratisk vis. Med demokrati hadde huset vorte verande kvitt – og styggare. Men kva orn han hadde vurdert feil? Når eksperten eller den med avgjerdsmakt kjem i konflikt med folks syn og likevel pressar si forståing gjennom?

Eit liknande val stod Josef Stalin og Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikane) framfor i tredveåra. Les vi til dømes 1938-utgåva av SUKP(b)s historie, ser vi at dei analyserte opprustinga i Tyskland og krigsfaren skarpt. Dei visste at om få år kunne Hitler gå til åtak pa Sovjetunionen. Og dei måtte treffe mottiltak.

Dei satsa på tungindustri og våpenproduksjon, på års- og femårsplanar og stadig strammare produksjonsmål. Dei satsa endå om folk flest var motviljuge, ikkje hadde det innsynet leiarane sat med og oppfatta satsinga som tvang og sentraldirigering.

I ettertid er det lett å forsvare omlegginga. SUKP vurderte rett, Tyskland var svanger med okkupasjonar og verdskrig. Satsinga på tungindustrien, om folk var aldri så lite mogne for det, måtte til for å stogge Hitlers tusenårsrike. Men ser vi på seinare krigsrøynsler, til dømes i Kina og Indokina, ser vi at med massemobilisering og geriljakrig kan eit lite land slå eit stort og eit fattig land eit rikt. Om Stalins militærekspertar ikkje kjende desse sidene ved militærvitskapen og om dei dels ikkje var utvikla, kan vi likevel seie at innsynet kunne ha vakse gjennom krigsåra, og at det altså fanst alternativ til Sovjets satsing på tungindustri, på artilleri og tradisjonell stillingskrig.

Vinteren 1988-89 starta ein debatt i AKP(m-l) om valarbeidet framover. AKP og RV kan bli vekkraderte, vi må tenkje nytt og dristig, hevda Tron Øgrim og fleire og lanserte ideen om ei samla venstreside. Dette vart med kvart til Fylkeslistene for miljø og solidaritet (FMS). RV hadde ein del sympatisørar. Men dei var forhindra frå å vere med i debatten. For RV var ingen medlemsorganisasjon. Ulikt alle andre parti i Noreg hadde ein annan organisasjon, AKP, bukta og begge endane. Dei tre døma, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKPs satsing på Fylkeslistene for miljø og solidaritet har noko sams. Dei handlar om avgjerder tekne av betrevitarar på vegner av folket.

Om nordiske demokratitradisjonar rundt år 80 etter Kristi fødsel skreiv den romerske historikaren Tacitus om Germannia. Germanarane lengst mot nord hadde den merkelege vanen at når dei var usamde, samlast dei i store flokkar, menn og kvinner, og diskuterte og skjente til dess dei samdest.

Går vi tusen år frametter i tid, er kvinnene ute or biletet, og trælane har minimal innverknad. Men framleis er det slik i nordiske land at bønder vel kongar, avset kongar dei er usamde med og kan drepe kongar som ter seg dårleg. «Kongen skal råda for bod og bann og for utferdene våre. Me skal ikkje nekta han leidang til landsenden, når han byd ut, fordi han treng det og til gagn for oss,» heiter det i Gulatingslova. Og om kyrkja: «Me har avtala med biskopen vår at han skal yta oss teneste.»

«Kvifor hadde den norske mellomalderbonden ei så sjølvstendig stilling? Vår påstand er at skilnaden mellom bondekåra i Norge og Frankrike/England på 1000-talet i all hovudsak kom av ein skilnad i makt,» skriv historikaren Kåre Lunden og har for så vidt rett. I Frankrike og England hadde herskarane hærar som kunne tukte folket. I Noreg hadde bøndene hærmakta. Men kvifor var det slik? Forklaringa må søkjast i to faktorar: Eit landskap med vilt i skog og fjell, med fisk i havet og med små og spreidde åkerlappar mellom åsar og i lier kunne gi levebrød av eige arbeid, men det kunne ikkje gi rikdom. Difor fekk vi ikkje føydaladel og leilendingar. Den andre faktoren er retts- og demokratitradisjonane frå Tacitus si tid. Fisken i havet og vanlegvis viltet i skog og fjell har vore allemannseige, bær, urter og sopp likeså. Den norske bonden har vore gardbrukar og ikkje gardeigar, først i dette hundreåret er nemninga grunneigar kome inn i norsk rettstradisjon som importgods fra romarretten. Konsesjonslovene og krava om bu- og driveplikt i landbruket er ei vidareføring av dei gamle rettstradisjonane. Om ein britisk landowner finn verdifulle mineral på sin eigedom, er dei hans. Om ein norsk finn mineral, tilhøyrer dei samfunnet, medan han sjølv berre får erstatta inntektstapet ei utvinning kan gi han.

Vi kan gjere eit nytt sprang framover frå 1000-talet og til hundreåret føre dette. Denne tida vil eg kommentere med å nemne tre personar: ein lekpredikant, ein prest og ein forfattar. Hans Nielsen Hauge (1771-1824), Nikolai Frederik Severin Grundtvig (1783-1872) og August Strindberg (1849-1912), ulike, men likevel like på det viset at dei såg samfunnet nedanfrå og at dei hadde tillit til folk flest. Jamvel dit at dei måtte tåle fengselsopphald (Hauge), tap av embete (Grundtvig) og utlegd (Strindberg).

Kanskje er det urettvist mot Lars Levi Læstadius, Ivar Aasen, Marcus Thrane og fleire å dra fram nettopp desse tre. Men likevel: Kristendommen i Norden, særleg i Noreg, har vore ei lekmannsrørsle meir enn ein toppstyrt kristendom. Skoleverket, særleg i Noreg og Danmark, har hatt som mål å gjere elevane til gagns menneske, å gi dei kunnskapar og innsyn, og ikkje berre å gjere dei til brikker i produksjonssysternet. Litteraturen har vorte ein litteratur for og av vanlege folk. Medan ein fransk forfattar må ha mange års utdanning for å meistre språket og gjennom det også fjernar seg frå vanlege folk, har dei nordiske språka, og aller mest den folkemålsnære islandske skriftmålstradisjonen og det råe, saftige som svensken Strindberg lærte frå folkedjupet, gjort at ein heil hær av forfattarar steig fram i den såkalla statarskolan rundt 1920, Ivar Lo-Johansson, Jan Friedegaard, Harry og Moa Martinson og fleire, folk utan lang skolegang, men med røynsler frå skipsdekk, torp, skogs- og fabrikkarbeid. Om ein utanlandsk student kjem til universitetet i Reykjavik for å studere islandsk, blir han gjerne sendt ut på ein gard. For det er vanlege folk som meistrar språket best. Og knapt nokon stad i verda kjem så mange bøker ut i høve til innbyggjartalet som i Norden. Få har så mange aviser og så godt utbygde bibliotek.

Det er frå desse tradisjonane dei vellykka, nordiske etterkrigssamfunna har henta sin styrke. Medan fråstanden mellom høg og låg i England var så stor at loket låg over folk flest, kunne svenske gutar med tekniske evner bli ingeniørar og oppfinnarar i verdsteten. Medan skoleverket i mange land konsentrerte seg orn einarane, fekk vi ein einskapsskole der elevane går i lag til dei er 16 år og ikkje får karakterar før dei kjem i ungdomsskolen. Medan folk i europeiske land flest må leggje frå seg talemålet sitt om dei blir valde til eit verv, kan ein norsk politikar i dag snakke dialekt og dra fordel av det.

Dette har gjort dei nordiske landa til land av folkerørsler, kristendomsrørsle, fråhaldsrørsle, målrørsle, arbeidarrørsle, norskdomsrørsle, idrettsrørsle og fleire. Kvar bygd og kvar tettstad har eller har hatt sitt ungdomshus og sitt folkets hus og sitt bedehus, bygde på dugnad og med materialar givne av medlemene. Dei fleste av oss som bur i dette landet, har tusentals dugnadstimar attom oss og har vore kasserar, styremedlem, sekretær, ordstyrar og lagsleiar. «Nordmændene er helt vilde efter at løse medlemskort i foreninger,» skreiv ei dansk avis i fjor. Kanskje litt overdrive, men likevel har vi visstnok i gjennomsnitt 5,2 medlemskort.

Norden har vore vellykka. La meg jamføre to land det er naturleg å jamføre, Ecuador og Noreg. Dei er begge ressursrike land og dei har ressursar av same slaget: olje, fisk, vasskraft, mineral og metall. Ecuador har litt mindre landareal og dobbelt så mange innbyggjarar. Sist på 1800-talet var begge fattige land. No er Noreg eit av verdas rikaste land og Ecuador i den fattigaste tredelen. I Ecuador har eit fåtal det meste av jorda og ressursane elles, mykje av rikdomane forsvinn ut av landet til selskap i USA, og folket blir halde nede og uopplyst.

Skilnader i vår favør er altså konsesjonslover, bruksrett og ikkje absolutt eigedomsrett til eigedom, råfisklova som gir fiskarane hand om omsetninga, skole som har som mål å utdanne gagns menneske, etter måten liten fråstand mellom fattig og rik, tru på at folk på botnen i samfunnet er noko verdt, skriftmål nær til vanlege folk. Stutt skrive: Tradisjonane Tacitus skildra og Hauge, Grundtvig og Strindberg vidareutvikla.

Arbeidarrørsla og demokratitradisjonane

Dei nordiske sosialdemokratia vart vellykka fordi dei bygde på det synet at folk flest har verdi. Men samstundes braut dei med dette synet. For medan liberale og konservative politiske parti langt på veg vart bygde etter demokratiske modellar, stod demokratikravet veikt og stadig veikare i arbeidarrørsla. Vi kunne ha brukt sosialdemokratiets freistnader på ei maktovertaking utan val etter krigen (stoppa av den konsekvente demokraten og djupt konservative Carl J Hambro) som døme, vi kunne ha brukt Nato-medlemskapet (329 delegatar for, 35 for utsetjing enda partimedlemer flest truleg var mot), vi kunne ha brukt det at opposisjonelle stortingsrepresentantar i DNA som Sverre Løberg og Olav Versto aldri fekk gjengitt sine innlegg i partipressa, vi kunne ha skildra, slik Reiulf Steen har gjort det, korleis ei lita gruppe partitoppar utanfor dei formelle organa manøvrerte inn Gro Harlem Brundtland som statsminister og partileiar i 1981, vi kunne ha brukt førre EU-strid eller denne EU-striden, eller vi kunne ha laga ein sosiologisk analyse av mellomskiktet i DNA og i DNA-trugne fagorganisasjonar, av folk som ser som si viktigaste oppgave å forsvare toppen mot grasrota og som blir løna for lojaliteten med nye verv. Stutt skrive, døma er så mange at det er unødvendig å gå inn på dei, for lesaren dreg ikkje i tvil: påstanden om at DNA og tilknytte organisasjonar i staden for å byggje på dei nordiske demokratitradisjonane har utvikla seg til toppstyrte organisasjonar.

M-l-rørsla og demokratitradisjonane

M-l-rørsla spreidde seg rundt 1970 over mykje av Europa, men grodde truleg djupare røter i Noreg enn i noko anna land. Forklaringa er ikkje kommunistiske tradisjonar, for dei stod mykje sterkare til dømes i Finland, Tyskland og Italia enn i vårt land. Forklaringa er i staden demokratitradisjonane. Det er massane som er dei eigentlege heltane, sjølve er vi (partiet) ofte barnslege og dumme, sa Mao. Det er rett å gjere opprør. Det er rett no, og det vil vere rett om tusen år. Tru aldri på autoritetar, bombarder hovudkvarteret og gjer opprør på ny og på ny. Dei rette tankane kjem nedanfrå, og ikkje ovanfrå eller utanfrå.

Slike tankar vart forståtte i Noreg. For dei møtte tradisjonane – ikkje frå Tranmæl og Gerhardsen, men frå det samfunnet Tacitus skildra, og Grundtvig og Hans Nielsen Hauge vidareutvikla. Men den unge m-l-rørsla forstod ikkje sjølv desse banda. Og m-l-rørsla – iallfall ikkje leiarane – forstod ikkje skilnaden mellom det vi i mangel av meir presise ord, kan kalle ein maoistisk og ein stalinistisk tradisjon i kommunismen. Tryggingstiltak og karrierelyst fremja liknande ordningar i m-l-rørsla som i store delar av fagrørsla og i DNA. På toppen sat ei leiing med makta. Under dei var eit sersjantskikt med trådar oppover, med informasjonsmonopol og med karrierehøve dersom dei gjorde jobben slik han skulle gjerast og fekk dei på botnen til å annamme tankane ovanfrå. For dei rette tankane kom ovanfrå og ikkje nedanfrå.

La oss gå litt grundigare inn på dømet Raud Valallianse. Ein mindre demokratisk partiorganisasjon enn RV fram til dette tiåret finst ikkje i norsk etterkrigshistorie. Ikkje DNA og ikkje Framstegspartiet. For medlemene kan – iallfall i teorien – kaste Gro Harlem Brundtland og Carl I Hagen. Men om den delen av grunnplanet i RV som ikkje var med i AKP samstundes, meinte noko anna enn leiinga, var dei utan formelle rettar og difor utan makt. For dei hadde ikkje medlemskort og ikkje organ å røyste i. Berre dei (av AKP og/eller RV-leiinga) handplukka folka kunne røyste. Dei andre var med på AKPs nåde. Vi kan jamføre med trælehaldet i mellomalderen. Liksom træleigaren stundom høyrde på og tok omsyn til trælane, vart dei uavhengige sosialistane tekne omsyn til. Men passa det træleigaren eller partiet å ikkje ta omsyn, hadde dei andre ingen formelle rettar.

M-l-rørsla først på 1970-talet hadde ei tankekraft og ei handlevilje ingen annan politisk masseorganisasjon i etterkrigstida har hatt. Kunne det ha gått annleis? Kunne vi ha greidd å byggje vidare på det som var? Dersom vi hadde sett klårare at eitt deler seg i to, at m-l-rørsla delte seg i ein stalinistisk og ein maoistisk tankeretning? Dersom vi hadde teke eit oppgjer med dei udemokratiske tradisjonane innan norsk og nordisk arbeidarrørsle og heller knytt banda til folkerørslene? Kanskje, svaret krev grundigare vurderingar. Spørsmålet som skal drøftast her, er eit noko anna. Det er kva slags organisatoriske grunntankar som trengst på venstresida for å nå desse måla framover. For nye sjansar kjem. Når dette blir skrive hausten 1994, er ei brei folkerørsle, nei til EU-rørsla, på ny den fremste politiske aktøren i dette landet. Og alle som trudde folkerørsleideen høyrde fortida til og at folk no berre tenkjer på seg sjølve, kan opne ei avis og vil møte innsynsfulle lesarinnlegg i hopetal. Eller rusle i ein tettstad ein laurdag og møte engasjerte menneske med flygeblad og standsbukkar, men utan løn. Og utan køyregodtgjersle og utan at dei gjer nokon slags karriere med aktiviteten. Eller gi seg i debatt med skoleelevar som ikkje er opptekne av eigen karriere, men av framtida for Tellus.

Framtidssamfunnet må styrast nedanfrå

Dersom vi tenkjer oss den tida det har levd menneske på jorda, som eit døgn, er tida frå den industrielle revolusjonen og fram til i dag det siste sekundet i dette døgnet. Tida frå andre verdskrigen er som to tidels sekund. På desse to tidels sekunda har menneska gjort meir for å bryte ned livet på kloden enn på dei nesten 24 timane føreåt. Naturens lagerressursar blir tappa for all tid. Avfallskummane for menneskeleg verksemd, vatn, luft og jord, er metta. Det eine dyreslaget homo sapiens legg beslag på 40 % av fotosyntesen, og grensa går ein stad mellom 40 og 100 %. Drivhuseffekt og tæring på ozonlaget er truleg i ferd med å endre klimaet.

Sidan folk tok til å halde husdyr og dyrke planter i yngre steinalder, har dei utvikla ein agronomi med stadig større kunnskapar om samspel mellom natur og menneske. Ulikt den agronomien som er utvikla ved universitet i USA i dette hundreåret og importert til Noreg via landbruksdepartementet og landbrukshøgskolen på Ås, kan den tradisjonelle agronomien vare. Og kystfiskarar veit, ulikt Fiskeridepartementet og Brussel, korleis dei skal hente passe mykje fisk ut av havet. Skal naturen forvaltast på fornuftig vis, må samfunnet styrast nedanfrå. Det betyr ikkje at alle avgjerder må takast lokalt, men at politikarar og politikk må ha legitimitet.

Vi kan gjere eit tankeeksperiment: Politikarane i Brussel, som er regjeringsvalde og ikkje direkte folkevalde, som sjeldan eller aldri er i kontakt med vanlege folk og som tener halvannan million kroner i året, skal få folk til å redusere forbruket. Det er dømt til å skjere seg, for dei har ingen legitimitet. Eller eit anna: Desse politikarane skal få nordnorske fiskarar til å hente passe mykje ut av havet. Fiskarane vil ikkje tru på dei, og dei vil i staden for samarbeid måtte velje å ta opp mest mogeleg fisk sjølve – og selje han på dei legale og illegale marknadene som finst. Ikkje fordi dei vil ha det slik, men fordi det ikkje finst alternative løysingar.

Det konsekvente demokratiet

Dei tre døma i innleiinga, bedehuset, Sovjets tungindustrisatsing og AKP/RV sin overgang til Fylkeslistene for miljø og solidaritet, handlar alle om avgjerder tekne av betrevitarar, avgjerder på vegner av folket. I bedehustilfellet hadde betrevitaren rett, avgjerda var fornuftig. I Sovjet-tilfellet er eg usikker. I fylkeslistetilfellet tok betrevitarane etter mitt skjøn feil.

Politikarar frå alle parti har det sams at dei handlar på vegner av folket. Dei er ekspertane som veit korleis folket vil ha det og ordnar samfunnet slik. Dette ekspertsynet er langt på veg det same for Høgre, DNA og AKP.

I staden må vi gå inn for at folk sjølve skal avgjere. Ikkje slik at alle spørsmål, bedehusfargar og andre, må handsamast på allmøte. Men slik at vi byggjer opp organisasjonar som sikrar at folk får avgjere. Votering, for eller imot. Mindretalet lyt rette seg etter fleirtalet. Så langt har sosialistiske og kommunistiske parti hevda at dei har vore (noko) meir demokratiske enn andre. Praksisen har vist at det stundom ikkje ein gong er ein gradsskilnad, det kan slå motsett veg. Skal vi meine alvor med at folket skal avgjere, må vi skifte ut (den eventuelle) gradsskilnaden med ein systemskilnad. Vi kan bruke stikkorda det konsekvente demokratiet. Konsekvent også når vi er usamde i avgjerdene. Konsekvent også når det tek feil. For retten til å gjere feil er ein menneskerett.

Kampen for det konsekvente demokratiet set andre krav til partimedlemer. Det viktigaste blir ikkje lenger å tenkje rett sjølv, men å få demokratiet til å fungere og til å handle rett. Evna til å skape eit konstruktivt debattklima, til å få fram sidene i ein meiningsskilnad på fruktbart vis, blir sentral. Arbeidet for å byggje opp organisasjonar som kan avgjere, blir sentral. Evna til å bøye seg for andre, også når dei tek feil, blir sentral.

Fraksjonering er bra

Kva med (demokratisk) sentralisme? Etter mitt skjøn er det både sjølvsagt og forkasteleg. Det er sjølvsagt i ein streik, ein krig, ein revolusjon, der målet er å knuse ein fiende. Men det er forkasteleg i vanleg politisk arbeid, der målet er utvikling av forståing i kamp med andre idear. Problemet med sentralisme er difor at metoden har vorte nytta i utrengsmål i staden for å bli avgrensa til dei oppgåvene der han trengst. I same perspektivet kjem spørsmålet om fraksjonering inn. Forbodet mot fraksjonering er eit forbod som strir mot det konsekvente demokratiet og mot synet om at det er ideane og forståinga som skal vere grunnlaget for berre styring. Om folk med eit felles idegrunnlag møtest (fraksjonerer) for å utvikle sine idear, er det bra. Det skjerpar analysen og gjer at folk med andre idegrunnlag også må skjerpe seg. Slik blir meiningsbrytinga kvassare og forståinga til slutt betre hos alle. Mitt idealparti vil altså oppmode til fraksjonering. Visst finst faren for at fraksjonistar heller arbeider til dømes for å få inn visse personar i leiinga eller å få gjennom vedtak som tener dei. (Døme: at riksvegen skal gå gjennom dei andre sitt bustadfelt.) Men ingen paragraf kan stogge dei i slikt arbeid, og dei må møtast med argument heller enn med fraksjonsforbod.

Ver illojal!

La oss ta eit fiktivt døme. Ein sentral AKPar, vi kallar henne Solveig Aamdal, skriv ein artikkel i Dagbladet. Ein annan sentral AKPar, vi kallar han Aksel Nærstad, les artikkelen og er overtydd om at SA tek feil. Kva gjer AN da? Skriv han eit krast motinnlegg der han polemiserer mot dei ravgalne tankane SA la fram.

Nei, han gjer ikkje det. Truleg skriv han ingen ting. Eller han ordlegg seg om lag slik: SA, som har eit høgt politisk nivå og som eg elles er samd med i eitt og alt, har i denne eine saka gjort ein liten og lett forklarleg feil. Når ho skjøner det, vil ho sikkert korrigere seg. Leiande folk i konkurrerande organisasjonar, viss AKP framleis blir teke seriøst nok til å ha konkurrentar, vil derimot kaste seg over artikkelen og overdimensjonere og utnytte feilen.

Dømet og namna var altså fiktive. Vi kunne ha brukt andre namn, til dømes Hallvard Bakke og Trond Giske eller Erik Solheim og Kjellbjørg Lunde. Og vi kunne ha funne reelle døme. Poenget er at dei norske venstreorganisasjonane i slike høve set organisasjonslojaliteten og kameraderiet over sanningssøkinga.

Kva tillit kan folk ha til politikarar som kjempar for rette standpunkt berre mot erklærte fiendar og som bagatelliserer galne standpunkt hos vener? Dei kan og bør ikkje ha tillit til dei.

Vi kunne ha skrive: Kjemp konsekvent for det du meiner. Eller: Set sanninga høgast. Men det blir for allment. Difor i staden: Ver illojal. Reager når du har grunn til å reagere, og reager like krast (og sakleg) om du reagerer på ein ven eller ein fiende. For det er tankane som skal leggje grunnlaget for samfunnsstyringa, og då må vi i eigne hovud og i folks hovud skilje rett frå gale, det er langt viktigare enn at dei skal ha den oppfatninga at Solveig Aamdal eller Erik Solheim er fullkomne og feilfrie personar.

Konklusjonar

1. Demokrati er den einaste styringsforma som over tid kan gi ei fornuftig forvaltning av naturen. Difor er demokrati ein føresetnad for overleving.

2. Vi i Norden har viktige demokratitradisjonar å ta vare på og vidareutvikle.

3. Arbeidarrørsla, alt frå sosialdemokratiet til m-l-rørsla, har i liten mon bygt på desse demokratitradisjonane.

4. I alt organisasjonsarbeid må vi byggje på det konsekvente demokratiet. Det betyr at fleirtalet må avgjere – også når ekspertane eller politikarane er overtydde om at fleirtalet tek feil.

5. For sosialistiske og kommunistiske organisasjonar betyr det å utvikle syntesen mellom Grundtvig og Mao. Og å kaste over bord den sentralistiske, toppstyrte organisasjonsmodellen frå Lenin/Stalin. Jamvel om bedehuset er mykje finare no.

av Vidar Haagensen

Er den nasjonale kampen mot EU reaksjonær? Rød Ungdom og Internasjonale Sosialister diskuterer internasjonalisme og nasjonalisme.

Hva er proletarisk internasjonalisme? Er sosialisme i et land mulig? Er kampen for nasjonal sjølråderett progressiv eller reaksjonær? Dette er noen av de problemområdene Helge Ryggvik (HR) fra Internasjonale Sosialister og leder i Rød Ungdom Jo Ryste (JR) diskuterer med utgangspunkt i nasjonalisme kontra internasjonalisme.

Proletarisk internasjonalisme

– Med navnet Internasjonale Sosialister (IS) tar IS avstand fra andre sosialistiske retninger. Hvorfor internasjonalisme?

HR: Det er fordi internasjonalisme er helt fundamentalt for oss. Vi støtter arbeiderklassen i alle land som kjemper mot undertrykkelse, og fordi vi per definisjon ikke tror på sosialisme i ett land, den må være internasjonal. Vi skiller oss dermed fra den holdninga som dessverre har herska på venstresida siden stalinismen. Man ser det hos kommunistene, venstrereformistene og tradisjonen til Castro. Parolen deres blir nasjonalistisk. Utspillene jeg har sett fra Rød Ungdom (RU) gjør at jeg vil plassere dem i en nasjonalistisk bås.

JR: Vi mener at en internasjonal proletær politikk må ta utgangspunkt i nasjonal sjølråderett for de enkelte nasjoner. Det gjelder for Norge og for eksempel Eritrea. Dette fungerer progressivt i kampen mot imperialismen. Ved at vi hindrer det norske borgerskapet i å oppheve de nasjonale interessene i EU-kampen, støtter vi både den norske og europeiske arbeiderklassen. Når IS går mot nasjonal sjølråderett, og kaller det borgerlig eller venstrereformistisk, ender de i en posisjon hvor de blir for imperialismen, og lar den få fritt spillerom. Vi synes for eksempel det blir rart å avfeie den eritreiske frigjøringskampen som reaksjonær.

Helge Ryggvik (til venstre) og Jo Ryste

HR: Først må jeg si at vi aldri har avfeid den eritreiske kampen. Vi har støtta den, ikke fordi den har en nasjonalistisk ideologi, men på grunn av dens sosiale innhold. Vi bekjemper alle former for nasjonalisme. Skal vi støtte en bevegelse ser vi alltid på det sosiale innholdet. I så måte var frigjøringsbevegelsen i Eritrea nasjonalistisk, sjøl om den kalte seg sosialistisk. Det handler om å se at det er flere plan, flere diskusjoner. Ett plan er om det er mulig å skape sosialisme i ett land, og det blir avgjørende for strategien videre. Hvis du tror det er mulig, blir konsekvensen at det er sosialisme hvis det norske statsapparatet tar kontrollen over produksjonsmidlene. Det mener ikke vi. Et annet plan blir hvordan man skal forholde seg til nasjonale bevegelser og krav. Når vi støtter nei-bevegelsen, ser vi at vi støtter en bevegelse som er delvis nasjonalistisk. Men vi ser på det sosiale innholdet i den. Vi ser at arbeidere og folk på landsbygda kjemper for sine rettigheter. Vi ser også at det er den borgerlig ideologis prestisjeprosjekt å få Norge inn i EU. Men vi vil avgrense oss fra og kjempe mot de nasjonalistiske innslagene i bevegelsen.

JR: Det er klart at nei-bevegelsen er en arbeider-bonde-allianse. Jeg er klar over at IS er mot EU, men jeg skjønner ikke hvorfor dere ikke ser det progressive i å kjempe for nasjonal sjølråderett, norsk suverenitet. Jeg tror det er mulig å få til sosialisme i ett land, men muligens ikke i Norge. Du må ha et stort land, fordi landet vil bli utsatt for harde angrep fra imperialismen. Men for å ha sosialisme over lenger tid er du avhengig av at flere land følger etter.

HR: Prinsipielt er sosialisme i ett land absurd. Det er enda vanskeligere i dag enn det var for bolsjevikene i Russland. Ethvert progressivt system i historien må bygge på de rådende produksjonsforholdene. I dag er økonomien integrert internasjonalt. Ikke bare finanskapitalen, som Lenin så på som fremste tegn på imperialismen, men vi har nå fått et internasjonalt produksjonssystem. Det er ingen amerikansk bil lenger. Vi har fått «verdensbilen».

Sosialisme må bygge demokratiske strukturer på tvers av landegrensene for å kunne kontrollere for eksempel teknologien. Vi mener også at revolusjonen må komme et sted først, men hvis den ikke sprer seg raskt, vil man ende med et undertrykkelsessystem. Jeg oppfatter derfor ikke helt RUs poeng. La oss ta USA, som er det mest avanserte systemet. Da burde det være mulig å lage revolusjon der. Tror du det er mulig der, uten at man får det andre steder?

JR: Hvis man klarer å lage en revolusjon i USA, så tror jeg at det ville være mulig å starte og bygge sosialisme før resten av verden ble det.

HR: Men selv ikke USA ville klare å holde levestandarden, hvis man skal bruke det dårlige ordet, uten å benytte seg av produksjon i resten av verden. Da mener jeg ikke først og fremst den tredje verden, men produksjon i den avanserte østlige verden

JR: Hvis vi ser på det internasjonale produksjonssystemet, så tror jeg at man med hensyn til miljøproblemene må gjøre noe nå. Slik at man produserer biler på alle kanter av verden.

Nasjonal sjølråderett

HR: Når vi ikke aksepterer parolen om nasjonal sjølråderett, så er det fordi det er et absurd uttrykk. Har vi nasjonal sjølråderett? Hva betyr det? Arbeiderklassens sjølråderett over produksjonsmidlene vil vi gjerne bevare, men den nasjonale sjølråderetten finnes ikke i dag. Hvis du fremmer kravet om sjølråderett bygger du opp illusjoner om at Stortinget har større makt enn det faktisk har. Dermed bygger du opp en klasseallianse med nasjonalsinnede kapitalister som vi ikke har felles interesser med. Den største sjølmotsigelsen ved parolen er at borgerskapet, som kontrollerer det statsapparatet man ønsker å beholde, en masse går inn for EU-medlertiskap. Hvorfor gjør de det? Sviker de nasjonen?

JR: Jeg mener at det ikke handler om arbeidernes sjølråderett. Lenin sa at det var viktig for arbeiderne at de ikke var underlagt nasjonal undertrykking. Hvis vi nå blir med i EU, vil Norge opphøre å eksistere som nasjonalstat og bli en del av EU-systemet. Å kjempe for sosialisme vil være enklere i en stat hvor arbeiderne ikke er dobbelt undertrykt, både nasjonalt og som klasse. Marx sa at så lenge engelskmennene undertrykte irene ville arbeiderne i England være splitta av sjåvinisme. Det handler om vi skal ha en stat eller ikke.

HR: Nå blander du korta igjen. Vi står helt på Lenins linje om det nasjonale spørsmålet. Den nasjonale kampen, for eksempel Norge i 1905, er en hemsko for arbeidernes kamp. Men man må allikevel ta avstand fra nasjonalistisk ideologi. Kampen for nasjonal sjølråderett fungerer ikke progressivt. Vi kommer til spørsmålet om Norge er en undertrykt nasjon. Norge er en imperialistisk nasjon på linje med Frankrike og Tyskland. For å se problemet på en annen måte: Mener du at danskenes identitet eller nasjonale krav blir undertrykt i EU?

JR: Ja, jeg vil si at danskene og nordmenn, hvis vi blir med, vil bli undertrykt i EU. Kampen for å bevare Norge som nasjon er en antiimperialistisk kamp. Og det er helt riktig som du sier at borgerskapet er for å oppheve staten Norge, fordi de vil få et friere spill overfor utenlandsk og norsk arbeiderklasse. Det er den kampen vi slåss mot med parolen om nasjonal sjølråderett. Det er proletarisk internasjonalisme.

EU-kampen

HR: Det som fungerer er å si nei til EU. Ikke å stå på kravet om nasjonal sjølråderett. EU er borgerskapets strategi for rasjonalisering av produksjonen. Et liberalistisk prosjekt som er helt forståelig utfra den norske økonomiens avhengighet av verdensøkonomien. Men det er utfra de norske interessene. Når Gro går inn for EU er det fordi de norske selskapene hun skattlegger skal klare seg bedre på verdensmarkedet.

JR: Så kommer de nasjonale interessene til bønder, fiskere og arbeidere.

HR: Men hvilke interesser har de norske arbeiderne som ikke arbeiderne har i andre land?

JR: Det er i den europeiske arbeiderklassens interesser at Norge bevarer sin nasjonale sjølråderett.

HR: Det er i alle arbeideres interesse at Norge ikke går inn i EU, fordi da vil EU bli svekket. Ikke at arbeiderne i Norge går i allianse med deler av borgerskapet. Norske bønder er alt fra statsansatte til kapitalister. Store deler av bøndene i Bondelaget er kapitalister. De er mot EU fordi de ønsker å opprettholde et system som passer sine interesser. Vi kan ikke gå i allianse med alle som går mot EU, fordi vi har forskjellige motiver. Og en nei-bevegelse som fremmer nasjonalistiske krav undergraver arbeiderklassens interesser, for eksempel proteksjonistiske krav som er reaksjonære.

– Hvordan forholder IS seg til Nei til EU (NTE) hvis dere mener de fremmer nasjonalistiske krav?

HR: NTE er hovedtyngden i kampen mot EU, og vi støtter dem. Når medlemskapsspørsmålet kommer nærmere og vi får en reell grunnplansaktivitet, noe vi har sett lite til nå, kan det hende vi går mer aktivt inn i organisasjonen. Samtidig hadde vi sett at det var en nei-organisasjon som ikke underla seg Senterpartiets politikk og som var bygd på fagforeninger og aktivitet fra grunnplanet. Slik at vi kunne avgrense oss fra den borgerlige politikken. Det hadde vært en mye mer slagkraftig organisasjon som ved enhver streik kunne kaste seg inn i støttearbeidet og gi en EU-vinkling. Noen vil si at dette ville svekke alliansen med de borgerlige og at det er viktigere å få et nei. Men Senterpartiet vil uansett kjempe mot. En slik organisasjon ville også skapt mye aktivitet og radikalisering . Slik fungerte Akmed i 1972. Mye negativt kan sies om sekterismen, men Akmed fungerte radikaliserende på resten av nei-bevegelsen. Slik er det ikke i dag. Nå sitter AKP og Senterpartiet på verva i NTE, men det er nasjonal sjølråderett og ikke arbeiderklassens interesser som fremmes.

Mål og midler

JR: Flere ISere har uttalt at det viktigste er ikke å vinne EU-kampen, men hvordan vi kjemper. Ser vi på 1972 var det alliansen bønder-fiskere-arbeidere som vant kampen. Skal vi i dag kutte ut de delene av bevegelsen som er reaksjonære, tror jeg ikke vi vinner. Vi må kjempe sammen med alle de gruppene som er mot. Det får bli IS og RU sin oppgave å vise at streikene er en kamp mot EU-tilpasning. Jeg synes det er litt rart at IS skal sitte på gjerdet og vente på grunnplansaktivitet. Det er vår oppgave som revolusjonære å skape aktivitet. Og kampen mot EU er den viktigste saken nå. Utfallet av EU-kampen vil være avgjørende for om vi kan få en revolusjon i Norge.

– Blir det ikke da viktig hvordan kampen blir ført?

JR: Selvfølgelig. Det er ingen som vil kjempe sammen med rasister. Heller ikke fordi borgerskapet er ålreit. Men for å skape sosialisme er det nødvendig at vi forblir en formelt uavhengig nasjon. Blir vi underlagt EU vil motstanden i Norge være mot nasjonal undertrykking. Uansett hva IS mener. Så jeg synes IS burde jobbe for en sosialistisk EU-motstand i NTE.

HR: For oss som er sosialister, burde det være helt avgjørende hvordan kampen blir ført. Se hva som har skjedd i Norge siden EU-spørsmålet kom på dagsorden og vi fikk alliansen AKP-Senterpartiet med sosialdemokratiet stående passivisert i midten. Norge har blitt mye mer EF enn EF sjøl. Det er blitt gjennomført en tilpasningspolitikk delvis støtta av Senterpartiet. I prinsippet er EU eller ikke EU ikke et poeng i seg sjøl. For oss er det arbeiderklassens kontroll over sin egen situasjon som er viktig. Sett at vi får et nei med en nei-bevegelse hvor venstresida underordner seg Senterpartiets politikk og vi får en økonomisk krise. Da vil Senterpartiet si at vi må stramme litt ekstra inn for å unngå å komme med i EU. Det har de nesten sagt allerede, og de vil helt klart spille på alle dem som har sagt nei i folkeavstemninga. Dette bør være et problem for RU og AKP. Nei-bevegelsen slik den er i dag, fokuserer ikke på de viktigste spørsmåla, og viser ikke det klare skillet som går gjennom norsk politikk med venstresida og arbeiderklassen på den ene sida og borgerskapet på den andre. Dette er det grunnleggende skillet uansett om det er EU-kamp eller ikke.

JR: Jeg synes du roter det til. Hovedpoenget er at et nei i folkeavstemninga vil være en stor seier for arbeiderklassen, og vi vil få se et oppsving i klassekampen. Det viste åra etter forrige avstemning. Taper vi kampen, får vi problemer med å nå fram i det hele tatt. Det er sjelden vi gjør det nå.

HR: Kampen i 1972 illustrerer poenget mitt. Da hadde du aktiv mobilisering mot arbeidsgiverne parallelt med EF-kampen. Men det var mye nasjonalistisk ideologi da også, som førte til halvrasistiske utspill mot blant andre italienske arbeidere. Et nei vil være et nederlag for borgerskapet, og ethvert nederlag for borgerskapet er en seier for arbeiderklassen, men vi mener det er helt avgjørende at kampen føres på arbeiderklassens premisser. Det betyr at vi ikke kan basere oss på en passiv velgerprotest. Hvilken beredskap har vi hvis vi påstår å ha felles interesser med Senterpartiet?

Dette ubesvarte spørsmålet avsluttet debatten.

av Kjersti Ericsson

Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å utrydde kulturelt.

«Drapstrusler og brenning av sameflagg, hærverk og maling av slagord på veggen. Anonyme krefter tar disse virkemidlene i bruk for å knekke det nye samiske kultursenteret Arran i Tysfjord i Nordland som kong Harald åpnet 30. juli i sommer,» forteller et oppslag i Dagbladet i slutten av august. Arran, som betyr «åpent ildsted» er kultursenter for lulesamene. Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å kulturelt utrydde.

Meldinga om drapstrusler mot lederen av Arran og hans familie var ingen nyhet for meg da jeg leste den i Dagbladet. På Nordisk Forum hadde jeg hørt kona hans fortelle at de første kom like etter at kultursenteret var åpna. Det sier noe om styrken i den ytre motstanden mot gjenreising av lulesamisk språk, kultur og identitet. Men like sterkt inntrykk gjorde hennes fortelling om kampen hun sjøl førte for å gjenvinne sin samiskhet. Om hvordan hun sjøl, som først hadde lært sitt eget språk i voksen alder, kjempet for at barna hennes skulle slippe å komme i samme situasjon. Først kampen for å gjøre samisk til dagligspråket i sitt eget hjem. Så kampen for å opprette en samisk barnehage. Deretter kampen for en tospråklig skole. «Mamma – hvorfor vil dere at alle oppslag og skilt på skolen skal stå på samisk også? Slutt med det – det er så dumt!» sa datteren hennes etter to dager på skolen. Lenger tok det ikke å lære at samesak er tåpelig.

De samiske kvinnenes organisasjon – Sáráhkká – gjorde seg sterkt gjeldende på Nordisk Forum, både gjennom et eget program og en stor utstilling med samisk husflid og bilder fra samiske kvinners dagligliv. Overalt var de godt synlige i sine vakre drakter. Men det offisielle Norden nektet å se dem. Deres saker kom helt i bakgrunnen. Sameflagget ble ikke funnet verdig til å være med i rekken av nordiske flagg i salen der Nordisk ministerråds likestillingskonferanse foregikk. Da de samiske kvinnene etterlyste flagget sitt, fikk de følgende svar fra den islandske likestillingsministeren Gudmundur Arni Stefánsson: «Strukturen i Nordisk råd er bygd på at vi har fem land og tre autonome områder (Grønland, Færøyene, Åland).»

Usynliggjøringa og utelukkelsen av samene begrunnes altså med at de ikke har noen egne autonome områder. Det skyldes at områdene deres er kolonisert. Denne koloniseringa blir så et argument mot samisk representasjon i Nordisk råd.

I et intervju i Klassekampen har Jorun Eikjok, koordinator for de samiske kvinnene i Norden, følgende kommentar: «Strukturen i Nordisk råd må endres slik at minoritetene i de nordiske landene også blir representert. Kravet må ikke være at vi skal ha et eget fysisk og geografisk atskilt område for å bli anerkjent. Vi ønsker ikke et nytt «Bosnia» i Norden. Vi ønsker et flerkulturelt samfunn – der vi som samer kan leve som et likeverdig folk sammen med majoritetsbefoIkningen, uten å kreve løsrivelse eller vår egen separate stat. Det er nettopp slike løsninger verden trenger.»

Det er lett å være enig med Jorun Eikjok i at det er slike løsninger verden trenger. Men det ser ikke ut til at makthaverne i Norden er særlig ivrige etter å vise verden at det er mulig å utvikle flernasjonale stater som ikke bygger på ulikeverdighet og undertrykking. Behandlinga av samekvinnene på årets Nordisk Forum er slik et svært nedslående signal i ei tid som virkelig har bruk for gode eksempler på løsning av nasjonalitetsspørsmål. Men det er også en påminning – i ei tid da eurosvadaen renner over med advarsler mot nasjonalisme – om at den farlige nasjonalismen er den som dominerer og undertrykker andre folk, ikke den sont protesterer mot å bli dominert og undertrykt.

Dersom de nordiske regjeringene ønsker å gjøre en innsats i kampen mot den farlige nasjonalismen, kan de begynne med å angripe sin egen ved å skape rettferdighet for det samiske folket.

av Paul M Sweezy

Hovedemnet på denne konferansen er kalt «Nye tendenser i Tyrkia og verden». Jeg skal ikke prøve meg på å si noe om nye tendenser i Tyrkia. Delvis på grunn av min manglende kunnskap, men viktigere er det at Tyrkia er en del av verden, og i den nåværende perioden er opphavet til alle nye tendenser globalt i sitt vesen. For å forstå det som skjer et hvilket som helst sted i verden, må man ta utgangspunkt i det som skjer globalt. Aldri tidligere har Hegels uttrykk «Sannheten finnes i helheten» vært så relevant og sann som i dag.

Spekulasjon

I et mye sitert avsnitt skrevet i 1936 skrev John Maynard Keynes: «Spekulanter kan gjøre skade som luftbobler i en jevn strøm av økonomisk virksomhet. Men situasjonen blir alvorlig når økonomisk virksomhet blir en luftboble i en malstrøm av spekulasjon. Når utviklinga til et lands kapital blir et biprodukt av aktivitetene i et kasino, blir sannsynligvis jobben gjort dårlig.»

Keynes hentyda antakeligvis til den situasjonen som man befant seg i på slutten av 20-tallet i USA, verdens mest utvikla kapitalistiske land. I dag bærer dette utsagnet den illevarslende lyden av en profeti som skulle realiseres til fulle mer en et halvt århundre seinere, på åtti- og nitti-tallet, – ikke bare i USA, men i hele verden.

Når finanskapital blir løsrevet fra sin opprinnelige rolle som en beskjeden hjelper for en virkelig produksjonsøkonomi som møter menneskelige behov, blir den med nødvendighet spekulativ kapital gira inn på kun å tjene sin egen ekspansjon. I tidligere tider var det ingen som drømte at spekulativ kapital, et fenomen like gammelt som kapitalismen sjøl, ville vokse slik at den kunne dominere en nasjonal økonomi, for ikke å tale om hele verden. Men det gjør den.

Dette er realiteten vi møter i dag. De sørgelige konsekvensene kan sees overalt, fra 35 millioner arbeidsløse i de utvikla industrielle landa, til stadig mer fattigdom og nød i den tredje verden og uhindra økologisk forringelse overalt.

Kapitalakkumulasjon er drivkrafta

Det dette handler om og som trenger sin forklaring, er hvordan alt dette har kommet i stand. Kapitalakkumulasjon har alltid vært drivkrafta i det kapitalistiske systemet og har blitt behandla som sådan av alle hovedretninger innafor økonomisk analyse: klassisk, marxistisk og nyklassisk. Det har i det hele blitt tatt for gitt at kapitalakkumulasjon øker rikdommen, inntekter og levestandarden i de landa der den finner sted. Det har naturligvis alltid vært en annen side ved akkumulasjonsprosessen – de periodiske panikksituasjonene og sammenbrudda som den er tilbøyelig til å skape, det ulike utbyttet til de ulike delene av befolkninga osv. Men i det store og hele blir den fortsatt sett på som en nødvendig prosess der de positive sidene veier mye tyngre enn de negative.

Det er ikke min hensikt nå å stille spørsmålstegn ved funksjonsmåten og konsekvensene av kapitalakkumulasjon sett i perspektiv av en flere århundre lang historie. Det jeg ønsker å legge fram, er at de siste endringene, for det meste etter den andre verdenskrigen har endra funksjonsmåten til kapitalakkumulasjonen på en slik måte at den har opphørt med å være en positiv og velgjørende kraft, og isteden har forvandla seg til en forferdelig destruktiv kraft.

Kapitalismens historie slik vi kjenner den i dag, begynner med den industrielle revolusjonen i andre halvdel av syttenhundretallet. Hovedaktørene var små firmaer som fungerte i konkurransemarkeder. De teknologiske framskritt som begynte i og spredde seg fra tekstilindustrien, starta noe som snart ble en sjølreproduserende og sjølekspanderende akkumulasjonsprosess og økonomisk vekst. Det var denne prosessen som var den første empiriske basisen til den første virkelige samfunnsvitenskapen: klassisk politisk økonomi.

Den industrielle revolusjonen

I de tidlige stadiene av den industrielle kapitalismen var markedene fortsatt i hovedsak lokale, et faktum som ikke bare begrensa deres størrelse, men også virket som et hinder for konkurranseatferden til deltakerne. Med seinere transport og kommunikasjonsutvikling (kanaler, dampbåter, jernbaner, telegrafer) vokste markedene enormt, ble mye mer upersonlige og aggressiviteten i konkurransen økte enormt. Når man kommer til andre halvdel av attenhundretallet, har kapitalakkumulasjonen nådd et feberaktig nivå.

På den ene sida var dette utmerka. Kapitalismen gjorde akkurat det man forventa av den. Men på den andre sida, med tanke på kapitalens evne til å skape profitt, så tingene ganske annerledes ut. Problemet var at kapitalistene som prøvde å få overtaket på hverandre i de ulike industrigreinene, ekspanderte sin kapasitet og produksjon langt forbi det punktet som ga maksimal profitt, i mange tilfeller forbi det punktet som ga profitt i det hele tatt. Mengder av svakere bedrifter falt i grøfta, og til og med de sterkeste måtte kjempe for å overleve. For USA, som alt på dette tidspunktet kjempa for en ledende posisjon i den kapitalistiske verden, forteller en illustrasjon hele historia. Indeksen på engrospriser (1910-14 = 100) lå på 185 ved slutten av borgerkrigen i 1865. I 1890 hadde den falt til 82, en nedgang på 57 prosent på tjuefem år. Både kapital og arbeidskraft var satt under hardt press; uro i industrien og vold nådde nye høyder; den økonomiske litteraturen i denne perioden er prega av pessimisme og dystre spådommer.

Monopolkapitalismen

Det var under disse omstendighetene at historia tok en avgjørende vending. I alle de utvikla kapitalistiske landa ble man i løpet av de to siste årtiene av det nittende århundre, vitne til en intens konsentrasjons- og sentraliseringsprosess av kapitalen. Sterkere bedrifter spiste opp svakere og slo seg sammen i ulike former (karteller, truster, holdingselskaper, gigantkonserner) med det siktemål å eliminere morderisk konkurranse og for å få kontroll over sin pris- og produksjonspolitikk. Det var også i denne perioden at kapitalistene i kjernelanda, som ivrig søkte etter nye markeder og billigere kilder til råmaterialer, strakte seg utover for å kolonisere eller på andre måter få kontroll over de svakere landa i Afrika, Asia og Latin-Amerika. Ved århundreskiftet hadde det som opprinnelig var hovedsakelig hjemmeorientert småskalakapitalisme, blitt til det tjuende århundres monopolkontrollerte imperialistiske system

Finansens rolle

Det er viktig å forstå finansens rolle i denne historiske omdannelsen. Fram til slutten av det forrige århundret hadde bankene og andre pengemeklere to hovedfunksjoner: på den ene sida å skaffe kortsiktig kreditt som trengtes for å holde industriens hjul og handelen igang, og på den andre sida å ta vare på de langsiktige behova til regjeringer (spesielt for å bygge hærer og å føre kriger), privat eller offentlig infrastruktur (kanaler, jernbaner, vannverk osv), og store forsikringsselskap. Etter borgerkrigen i USA (1861-1865), hvor finansiering og forsyning hadde ført til store formuer, konsentrerte mange kapitalister seg om industrien og ble hovedfigurer i hele konsentrasjonsprosessen, der de ofte endte med å kontrollere massive posisjoner i det som seinere skulle hete kommandohøydene i økonomien. Av alle disse ble karrieren til J P Morgan, USAs mest kjente finansmann, arketypen på en måte som sjelden skjer med et enkelt individ. Jeg vil også nevne den omfattende litteraturen, både den analytiske og den kunstneriske, som ble stimulert av kapitalismens historiske omdanning. Tre framstående eksempler kan trekkes fram i USA, Thorstein Veblens The Theory of Business Enterprise (1904); i Tyskland, Rudolf Hilferdings Das Finanzkapital (1910); og i Russland, Lenins Imperialismen (1917).

Ut fra vår vinkling med nye globale strømninger ved slutten av det tjuende århundret, er det viktig å forstå at det som skjedde for hundre år siden, la grunnlaget for finanskapitalens endelige triumf, men dette skjedde ikke i denne omgangen. I første halvdel av det tjuende århundret fortsatte kapitalakkumulasjonen å være sentrert rundt industrikapital, slik den hadde vært det siden begynnelsen av den industrielle revolusjonen. Finansinstitusjoner spilte en større rolle som partnere, og ofte dominerende partnere, til industrikapitalistene. De to gruppene hadde samme målsetning om å maksimere profittene til den produktive kapitalen (stål, olje, kjemikalier, infrastrukturselskaper, papir osv.), uansett hvor hardt de kjempa om utbyttet seg imellom. Det fantes naturligvis spesialister, sånne som bankierer, aksjemeklere og obligasjonsmeklere. Disse levde i en finansverden der spekulasjon alltid var fristende. Den kunne av og til leve et sjølstendig liv som dro med seg store deler av samfunnet, med katastrofale følger for mange. Men stort sett var finans fortsatt underordna produksjon.

Monopolpriser

Etter den stormfulle perioden forut for begynnelsen av det tjuende århundret med konsentrasjon og sentralisering, fant det sted en avgjørende endring i kapitalens akkumulasjonsprosess. Som tidligere bemerket hadde engrosprisene falt siden borgerkrigen. De steg med den sykliske høykonjunkturen på midten av 1890-tallet, og fortsatte deretter å stige fram til 1920-tallet (med en sterk stigning under første verdenskrig). Motstykket til denne prisbevegelsen var en nedgang i takten på kapitalinvesteringer etterhvert som de nye oligopolistiske monopolene lærte seg å justere produksjonspolitikken sin etter sine markeders oppsugningsevne. Historikere som studerer denne perioden, har generelt sett bemerket at tiåret foran første verdenskrig var tregt, med et økende nivå på arbeidsløsheten og uvanlig lange lavkonjunkturer og korte høykonjunkturer.

Sett i ettertid er det klart at begynnelsen på det tjuende århundret også var begynnelsen på en langvarig stagnasjonsperiode lik den som prega 1930-tallet. Det som hindra at stagnasjonen satte inn tidligere, var første verdenskrig. Som følge av den kom en boom som i sin tur ble opprettholdt av en rekke spesielle forhold, hvorav det mest framtredende var den første bølgen til bil-revolusjonen med dens ringvirkninger. Men djuptsittende depressive krefter hadde blitt poda inn i den kapitalistiske økonomien under dens omdanning på slutten av det nittende århundret. Det var bare et tidsspørsmål før de ville bryte fram som den dominerende faktor ved systemets funksjonsmåte. Og endelig skjedde dette da det spektakulære finanskrakket i 1929 etterhvert ga plass til den store depresjonen på 1930-tallet.

Den store depresjonen

Den store depresjonen var noe helt nytt i kapitalismens historie, et helt tiår uten vekst: den kapitalistiske akkumulasjonsprosessen sto rett og slett stille. I USA som da var blitt det ledende kapitalistiske landet, nådde arbeidsløsheten 25 % i 1933. En oppgangskonjunktur som de fleste økonomer, utfra tidligere erfaring, antok ville føre til full sysselsetting, nådde toppen med arbeidsløsheten fortsatt på 14 % i 1937. Deretter fulgte en nedgangstid innafor depresjonen. Arbeidsløsheten økte til 19 % i 1938, og tiåret så ut til å lede ikke bare økonomien, men også hele samfunnet ut i en djup krise. Roosevelts New Deal som gjennomførte reformer som sparte mange for sult gjennom krisepakker, mista støtte og for første gangen i USAs historie ble det stilt et alvorlig spørsmål ved kapitalismens framtid.

Andre verdenskrig

Det var den andre verdenskrigen som avslutta den perioden. Som John Kenneth Galbraith sa treffende; den store depresjonen slutta aldri, den smelta bare sammen med krigsøkonomien. På de fem åra fra 1939 til 1944 økte landets BNP med 75 % og arbeidsløsheten forsvant praktisk talt. Men dette var ikke en del av den indre logikken til det kapitalistiske systemet. Den logikken var blitt vist i sin reneste form under den store depresjonen. Den normale tilstanden til det modne kapitalistiske systemet er stagnasjon. I den grad dette ikke er det aktuelle forholdet til de framskredne kapitalistiske landa, finnes forklaringa i eksterne, utenom-økonomiske faktorer.

I bortimot et kvart århundre etter den andre verdenskrig, dvs. fra 1945 til 1970-tallet, fantes disse eksterne kreftene i stort monn; reparasjon av krigsskader, man fylte opp der det var mangler på grunn av omlegging under krigen bort fra sivil produksjon. Man utnytta de tekniske nyvinningene som var blitt utviklet for militære formål, som f.eks. elektronikk og jetfly. Og først og fremst hadde man nye kriger, både kalde og varme. I to tiår var betingelsene for kapitalakkumulasjon ekstremt gunstige. Kapitalismen gikk inn i en ny gylden æra, som minte om de beste åra i dens ungdom. Men dette kunne ikke vare lenge. Det er i akkumulasjonens natur å fjerne etterspørselen som gir den stimulans. Og dersom nye stimuli uteblir, svekkes prosessen, og stagnasjonstendensen tar overhånd. Det var dette som var i ferd med å skje på slutten av sekstitallet, og kulminerte i den djupe nedgangen i 1974-75, den mest alvorlige nedgangen siden andre verdenskrig.

Et nytt stimulus var hardt tiltrengt, og den vokste fram i en form som, om enn den ikke var forutsett, likevel var et logisk resultat av tendenser som tidligere var blitt etablert innafor den globale kapitalistiske økonomien.

Sjølstendiggjort finans

Jeg må avbryte historia her og erkjenne at terrenget vi nå skal gå inn i, er, om ikke ukjent, så lite utforska og veldig dårlig kartlagt – pluss at jeg ikke er noe særlig kvalifisert gjennom opplæring eller erfaring som oppdagelsesreisende. Men da emnet er så viktig, er alt som stimulerer interesse og debatt til nytte.

Det jeg snakker om er de siste tjue åras utvikling av en relativt uavhengig – dvs. relativt i forhold til det som gjaldt tidligere – finansiell overbygning som sitter på toppen av verdensøkonomien og de fleste nasjonale enheter. Den består av banker – sentrale, regionale og lokale – og en mengde meglere i en forvirrende blanding av finansielle aktiva (eller instrumenter) (på engelsk assets) og tjenester som alle er bundet sammen gjennom et nettverk av markeder, noen som er strukturerte og regulerte og andre som er uformelle og uregulerte. En slik helhet har mange dimensjoner, og det finnes ikke en begrepsenhet som kan brukes for å måle dens størrelse. At den er meget stor og voksende, er ikke bare intuitivt åpenbart, men reflekteres klart i statistikk som forholder seg til viktige målbare sider ved helheten.

Jeg nevnte at denne finansielle overbygninga har blitt skapt de to siste tiåra. Dette betyr at dens framvekst var noenlunde samtidig med stagnasjonens tilbakevending på 1970-tallet. Men er ikke dette stikk motsatt av tidligere erfaring? Tradisjonelt har finansiell ekspansjon gått hånd i hånd med framgang i den virkelige økonomien. Er det virkelig mulig at dette ikke lengre er sant, men at det nå ved slutten av det tjuende århundre snarere er det motsatte som gjelder; med andre ord, at finansiell ekspansjon lever av en stagnerende økonomi, og ikke en sunn realøkonomi?

Jeg tror at svaret på dette spørsmålet er ja, det er mulig, og det er det som har skjedd. Og jeg vil legge til at jeg er ganske overbevist om at det omvendte forholdet mellom det finansielle og det virkelige er nøkkelen for å forstå de nye tendenser i verden som er emnet for denne konferansen.

Jeg kunne ønske at jeg kunne forklare dette i enkle vendinger. Men det kan jeg ikke – ikke bare på grunn av tidsmangel. Dette er veldig kompliserte problemer, og jeg kjenner ingen som har kommet opp med tilfredsstillende løsninger. Økonomer som følger hovedstrømmen, pleier rett og slett å benekte deres eksistens, og derved mister de etter min mening kontakten med virkeligheten. Det eneste jeg kan gjøre er å prøve å antyde den underliggende logikken i påstanden.

Oligopolister

Den virkelige økonomien, den som produserer varer og tjenester som gjør det mulig for folk å leve og å reprodusere, er eid av en liten minoritet av oligopolister. Den er strukturert for å gi dem store profitter, langt større enn det de kunne eller ville ønske å forbruke. Som kapitalister ønsker de å investere det meste av sin profitt. Men den samme strukturen som gir disse profittene, setter snevre grenser for inntektene til befolkninga denne produksjonsmåten bygger på. De kan bare så vidt kjøpe det nåværende produksjonsnivået som blir tilbudt dem, til priser som blir kalkulert til å gi den gjeldende oligopolistiske profitten. Det er derfor ikke noe profitt å tjene på å ekspandere kapasiteten til produksjonen av varer som går inn i masseforbruket. Å gjøre dette ville være å investere i overkapasitet, noe som ville være typisk irrasjonelt for kapitalister. Hva skal de da gjøre med sine profitter?

Med et tilbakeblikk er svaret åpenbart; de må investere i finansielle, ikke virkelige produktive aktiva. Og jeg tror at det var akkurat det de gjorde i en økende skala etterhvert som økonomien sank nok en gang inn i en stagnasjon på 1970-tallet. Også på tilbudssida var situasjonen moden for forandring. Finansiell aktivitet, for det meste en tradisjonell sådan, hadde blitt stimulert av etterkrigs-boomen på 1950- og 1960-tallet, og opplevde en svikt med stagnasjonens tilbakevenden. Finansfolk var derfor på leting etter nye forretninger. Kapital som vandret ut av den virkelige økonomien, ble mottatt med glede i den finansielle sektoren. På denne måten begynte prosessen som i løpet av de neste to tiara skulle resultere i finanskapitalens triumf.

Da jeg begynte å forberede meg til denne talen, hadde jeg store ambisjoner om hva som skulle tas med. Først skulle det komme en påstand om det sentrale temaet, finanskapitalens framvekst til en dominerende posisjon; og så en beskrivelse, både historisk og analytisk, av utgangspunktet og utviklinga i denne prosessen; til slutt, og viktigst av alt, tanker om konsekvensene av denne forståelsen og hva vi kan vente oss av framtida. Jeg hadde til og med tenkt at jeg ville finne tid til å snakke om hva de av oss som ikke er glad for dagens utvikling, kunne eller burde gjøre.

Konsekvenser

Dessverre var dette illusorisk. Jeg oppdaga snart at å favne en slik dagsorden i en kort tale bare ville føre til overflatiskhet. Derfor måtte jeg kutte og fokusere på den historiske sida. Men jeg ønsker ikke å avslutte uten noen punkter om konsekvenser.

1. Lokaliseringa av økonomisk og politisk makt har endra seg med framveksten av finanskapitalen. Det har lenge blitt tatt for gitt, spesielt blant radikalere, at makta i det kapitalistiske samfunnet sitter i styrerommene i noen få hundre gigantiske multinasjonale selskaper. Mens det ikke hersker tvil om deres rolle i å bestemme over bruken av ressurser og andre viktige forhold, mener jeg at det er en side som kommer i tillegg og som må understrekes. Styrene er sjøl i økende grad bundet og kontrollert av finanskapital som virker gjennom det verdensomspennende nettverket av finansielle markeder. Med andre ord er den virkelige makta ikke så mye i storkonsernenes styrerom som i de finansielle markedene. En liten note: de gigantiske storkonsernene er også storspillere i disse markedene og hjelper dem å få sin sentrale rolle. Det ser ut som om den usynlige hånda til Adam Smith prøver seg på et «comeback» i en ny form og med økt muskelstyrke.

2. Det som gjelder for storkonsernenes sentrale ledere, gjelder også for dem som bruker politisk makt. Deres handlinger blir mer og mer kontrollert av finansmarkedene. Dette er ganske åpenbart når det gjelder de svakere medlemmene av det internasjonale samfunnet, som for det meste er direkte underlagt IMF og Verdensbanken. Men det gjelder like mye de sterkere medlemmene, inklusive USA. Alt det viktige Clintons administrasjon gjør, fra skattepolitikk til helsereformen, må sjekkes i forhold til om de finansielle markedene aksepterer dem eller ei. For bare to uker siden hadde New York Times en lang artikkel skrevet av en av dens mest kjente journalister som het «Børsdiplomati», med undertittelen «Clintons utenrikspolitikk inkluderer en tanke om hvordan et trekk virker inn på verdenshandelen». Når det gjelder de mellomstore maktene, de som er mellom de svakere og de sterkere, må man bare vise til Frankrike tidlig på 1980-tallet. Det franske folket valgte en sosialistisk regjering med et imponerende flertall. Den nye regjeringa som fulgte opp velgernes innstilling, begynte på en prosess med forsiktige reformer og en utvidelse av statens aktiviteter. Resultatet lot ikke vente på seg; en alvorlig krise for betalingsbalansen som ble etterfulgt av en rask retrett. I forholdet mellom finanskapital og demokrati slik verden er strukturert i dag, er det uten tvil om hva som er sterkest.

3. Hva må gjøres? Dersom min analyse er korrekt, at hverken den globale økonomien, utfra de reglene som gjelder for den nå, og ei heller stater som underlegges disse reglene, kan gi det som verdens store flertall trenger – skikkelig arbeid, trygghet, levelige forhold – da er det klart at folk flest ikke har annet valg enn å utfordre sjølve strukturen. Jeg er sikker på at de vil gjøre dette – etterhvert. Menneskeheten har lidd lenge, men det er lite trolig at den for alltid vil tolerere det som nå ser ut til å utvikle seg til uregjerlige forhold og kaos. Det er mulig alt nå å se antydninger om hva vi har i vente her og der. Jeg er spesielt imponert av opprøret til de fattigste bøndene i den fattigste delstaten i Mexico, et land underlagt et regime som med stort mot har omfavna den nye finansielle ortodoksiens virkelighet. Folket i Chiapas forbereder seg ikke på å gripe makta, langt derifra. Men de har rystet hele samfunnet i sine grunnvoller, og Mexico vil antakeligvis aldri bli det samme som det var før første januar 1994. Lignende saker vil antakelig skje andre steder. Det håper jeg.

Bokmelding

av Bjørn Andersen

Den som har to bukser, bør selge den ene, og kjøpe denne boka isteden.

For marxister var spørsmålet om «Sovjetstatens karakter» helt sentralt på 70-tallet. Debatten var intens og de ulike teoretiske posisjonene varierte fra «degenerert arbeiderstat» og «overgangssamfunn» til «statskapitalisme» og «diktatur av Hitler-typen».

Debatten hadde ikke primært et historisk/akademisk utgangspunkt, men reflekterte snarere forskjellige venstregrupperingers behov for å distansere seg fra hverandre og forsvare sine respektive oppfatninger av innholdet i begrepene sosialisme og kapitalisme. Åsmund Egge var sjøl en sentral aktør i den såkalte «Sovjetdebatten». Med distanse til datidens behov for å manøvrere mellom debattanter «med uten rød frakk», eller «keisere uten klær» som det også ble sagt, er det interessant å lese faghistorikerens vurderinger, når han nå gjør et dristig forsøk på å gi en samlet framstilling av Russlands og Sovjetunionens moderne historie.

Uten å være verken faghistoriker eller noen kjenner av russisk historielitteratur, er det min vurdering at dette har blitt et meget vellykket bokprosjekt.

Boken tar for seg perioden fra Aleksander II og opphevelsen av livegenskapet i 1861, til augustkuppet mot Gorbatsjov i 1991. I tillegg gir Egge innledningsvis et kort riss av Russlands særegne plassering mellom øst og vest, de ekspansive tradisjonene, den ortodokse kirkens innflytelse og særtrekk ved det russiske imperiets styreform; autokratiet eller det absolutte enevelde. Å gi en historisk framstilling av en periode på 130 år på under 300 sider er antakelig ingen enkel oppgave, og innebærer selvfølgelig at det er de store linjene som må trekkes. Dette er også bokens styrke, men måten det er gjort på viser at en her også har å gjøre med en forfatter med solide kunnskaper om detaljene i det historiske kildematerialet.

Det er ikke mulig å gå i detalj i en kort anmeldelse, men jeg vil særlig framheve tre forhold som etter mitt syn gjør denne boken til en utrolig god veiviser for den som ønsker kunnskaper om bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens framvekst og Sovjet-imperiets raske sammenbrudd.

For de av Røde Fanes lesere som i hovedsak er kjent med stalinistisk historieframstilling, for eksempel Sovjetunionens kommunistiske parti (bolsjevikenes) historie, er Egges bok uendelig mye mer kritisk og nyansert. Forfatteren har også delvis benyttet seg av tidligere ukjent kildemateriale som ble offentliggjort fra slutten av 1980-årene. Av særlig interesse her er nye opplysninger om utrenskningene og de såkalte Moskvaprosessene i 1930-årene.

For det andre er det en befrielse å lese en historiker som behersker det marxistiske teorien og begrepsapparatet og dermed unngår åpenbare misforståelser av den typen som preger enkelte av de vestlige sovjethistorikernes framstillinger. Særlig framtredende er dette i kapitlene som behandler Stalin-perioden og «revolusjonen ovenfra» og den økonomiske og sosiale utviklingen under Bresjnev-tidens regime, herunder avsnittet som tar for seg planøkonomien og dens problemer.

Endelig må framstillingen av Sovjet-samfunnets økonomiske utvikling framheves. Egge har tidligere argumentert mot å operere med noe strengt analytisk skille mellom økonomi og politikk, samt understreket at det grunnleggende ved økonomisk utvikling nettopp er produksjons- og klasseforholdene (Materialisten nr 2, 1980). Ved å anlegge dette perspektivet på sin egen historieframstilling, illustreres de grunnleggende problemene som kom til å prege sovjetøkonomiens utvikling; i tillegg til kommandoøkonomiens særegne problemer, manglende direkte produksjonskoplinger og ubetydelige og sågar negative indirekte koplinger som bidro til at økonomien ble frosset fast i en periferiliknende utvikling. Dessuten er drøftingen av det sovjetiske jordbruket spesielt lærerik, og Egge viser på en overbevisende måte hvorfor nettopp jordbrukssektoren var og fortsatt er sovjetøkonomiens akilleshæl.

Til slutt noen ord om framstillingsformen. På omslaget heter det at boken i første rekke er skrevet for studenter ved universiteter og høyskoler. Boken er imidlertid usedvanlig lettlest, inneholder ikke en eneste fotnote (!) og er helt fri for jålete akademisk språkbruk. I den grad vanskelige faguttrykk er brukt, er de også forklart.

Med spesiell adresse til klassebevisste arbeidere og kommunister som ønsker å forstå bakgrunnen for den sovjetiske arbeiderstatens vekst og fall, er det derfor fristende å gjenta Jens Bjørneboes oppfordring fra anmeldelsen av David Horowitz bok USA og den tredje verden: «Den som har to bukser, bør selge den ene og kjøpe seg denne boken isteden.»

av Magnhild Folkvord

– Dersom dei som bestemmer, finn ut kor flott dette var, kjem dei sikkert til å forby det! Det sa ei kvinne etter Nordisk Forum i Oslo i 1988.

Kanskje er det noko med at «dei som bestemmer» ikkje heilt forstår kva eit slikt myldrande kreativt kaos kan bety for dei einskilde deltakarane. Iallfall ser det ikkje ut til at storparten av dagspressa ser det som viktig å formidla deltakarane si oppleving ein slik vekelang åttande mars. Ikkje eit vekelangt demonstrasjonstog, men ei veke der det handla om kvinner heile tida, og ein deltakar kunne velja på ein meny av om lag 2.000 ulike arrangement: seminar, førelesingar, debattar, utstillingar, teater- og danseframsyningar, konsertar – og andre kulturaktivitetar som ikkje høyrer heime i nokon av dei båsane som er nemnde så langt. Og med svært få unntak var både deltakarar og utøvarar kvinner. Vi merka det alt da vi reiste frå Fornebu – det uvanlege med eit fly fullt av kvinner, der to-tre menn skil seg ut, og det bekymra oss ikkje at dei to-tre såg litt beklemte ut i ein uvant situasjon!

Norden har blitt større

Deltakarane på Nordisk Forum, kven var dei? Geografisk har Norden-omgrepet blitt utvida sidan Nordisk Forum i 1988. Kvinner frå dei baltiske statane var med både på deltakar- og arrangørsida. Og innvandrarkvinneorganisasjonar i dei ulike nordiske landa hadde ei rekke seminar. Kanskje var det nytt sidan sist at samekvinner og innvandrarkvinner laga seminar i lag?

Forum-deltakarane var alt frå velorganiserte grupper frå kvinneorganisasjonar og fagorganisasjonar til einskildkvinner som heilt utan å kjenna andre deltakarar la ferieturen om Åbo for nokre dagar eller heile veka. Der var kvinner frå Sogn og Fjordane som rodde for fred i eige «vikingskip», som hadde fått ein bra del av dei få offisielle kronene som var til utdeling for deltakande organisasjonar, og andre som betalte alt av eiga lomme. Her var kvinneforskarar og kvinneaktivistar, Kvindeudvalget i Den Danske Præsteforening, Foreningen til opplysning om bækkenløsning, den islandske kvinnelista og kvinneparti frå både Sverige og Finland, for å ha nemnt eit tilfeldig utval. Lista over deltakande organisasjonar er i seg sjølv eit studium i kvinneorganisering. Sjølvsagt var dei også der regjeringsdamene med markeringsbehov, dei fekk markert seg på sine seminar – somme også på eit torgmøte som fekk ein del pressedekning her heime, men dei fekk også gå spissrotgang mellom syngande NEI-kvinner da dei møtte opp til det som var deira eigentleg forum – den offisielle ministerrådskonferansen.

Mange kvinner mot EU

Problemet for den einskilde deltakaren var at ein berre kunne få med seg ein ting om gongen der ein gjerne skulle vori minst tre stader på same tid. For oss som prioriterte EU som tema var det også meir enn vi kunne nå over. Deprimerande å sjå handelsministeren med sitt «sosialdemokratiske dameteater» visa fram såkalla «kvinnehumor» med ein slik kombinasjon av sexisme (ispedd rasistiske antydningar) og dårleg kvalitet at kvinner av ulik politisk farge spontant reagerte med å snu ryggen til. Greitt nok at våre politiske motstandarar tabbar seg ut, men når dei reiser utanlands og viser fram noko som sannsynlegvis var meint å representera norsk kvinnekultur, smakar det mykje vondare enn dårlege argument i ein politisk debatt.

Dess meir oppmuntrande var det å vera med på nei-til-EU-demonstrasjon med minst tusen andre Forum-deltakarar i eit fargerikt og flott tog gjennom gatene i Åbo. Vi merka oss også at det var mange deltakarar og stor interesse for EU-informasjon og -diskusjon på dei mange seminara som nei-kvinner frå ulike organisasjonar stod for.

Globalt kvinneperspektiv

Er det mogleg etter så mange inntrykk, inspirasjon og påfyll av kunnskap på mange område å seia kva som var det viktigaste? Utan å gjera andre arrangement uviktige, må eg nemna eit seminar som blei ein illustrasjon til svært mykje av det som for meg gjer det viktig å vera feminist: den indiske vitskapskvinna Vandana Shiva i møte med ein islandsk representant for Verdsbanken, Helga Jònsdottir.

Vandana Shiva la fram ei rekke eksempel på korleis kvinners kunnskap om natur og dyrking av jorda gjer dei i stand til å ta vare på ressursane, korleis kvinner i hennar heimland har organisert seg for å stansa dei som vil rasera og industrialisera skogbruket, levande døme på kvinners kunnskap og arbeid. Shiva rapporterer at bak kvar einaste miljøkatastrofe i tredje verda finn ho eit Verdsbankprosjekt.

Verdsbanken sin representant stiller med korrekt bunke med fargetransparentar og kan fortelja oss kor dårleg det står til med kvinners utdanningsnivå og yrkesutdanning i utvalde tredje verda-land jamført med industrilanda. Ingen kan seia at tala hennar er feil. Men det hindrar ikkje at biletet ho teiknar blir nesten pinleg. Jau visst er vi for at kvinner over heile verda skal få læra både å lesa og skriva, skaffa seg høgare utdanning og få betalt for det arbeidet dei gjer. Men kva med dei kunnskapane og den arbeidsinnsatsen som ikkje kan målast med Verdsbanken sine statistikkar? Verdsbankens representant har nok lagt mykje energi og entusiasme i sin til no toårige innsats for Verdsbankens kvinneprogram, men perspektivet blir for trongt, ho overtyder ikkje om at vegen til global kvinnefrigjering går gjennom Verdsbanken. På eit spørsmål om Vandana Shiva ville kunne fått ein jobb som ekspert i Verdsbanken, svarar representanten entusiastisk at ein slik søknad ville bli tatt imot med stor interesse, medan Vandana Shiva på spørsmål om ho ville søka, roleg svara at ho var så glad i det arbeidet ho dreiv med. Og besøket hennar i Åbo måtte bli kort, for det var viktige masseaksjonar i gang heime i India.

Men ho rakk å gi oss eit nødvendig globalt feministisk perspektiv.

Trugande kvinneorganisering?

Å gi ei fullstendig vurdering av heile Forum-veka vil ikkje vera mogleg ut frå det eitt menneske har fått med seg. Men nokre tankar melder seg. Oppslutninga viser for det første at svært mange kvinner set pris på eit sånt høve til å konsentrera seg om kvinnepolitikk og kvinnekultur over ei heil veke. Ein kunne frykta at slike arrangement vart dominert av det spesielle skiktet av «konferansekvinner» som gjerne er mykje på farten, men inntrykket er at her var også mange grasrotkvinner. Og når så mange kvinner treffest kring saker dei er opptekne av, kan ingen byråkrat hindra at kontaktar blir knytta, og det går føre seg kvinneorganisering på ymse vis. Men sjølvsagt kan byråkratane og dei som sit høgare opp i makthierarkiet gjera sitt for at det ikkje skal bli for lett å driva med slik ustyrleg kvinneorganisering. Etter Forum i Oslo i 1988 var det snakk om nytt Forum etter fire år – og det vart seks år.

Når fattige kvinner og kvinneorganisasjonar skal ut og reisa, er det stort sett økonomien som set grenser. Den offisielle potten som skulle brukast til dei norske deltakarorganisasjonane var på om lag ein halv million, og fordelinga kan sjå ut til å ha følgt prinsippet om at den som har, skal få meir. «En stor del gikk til store, pengesterke organisasjoner, bl.a. Norges Idrettsforbund og Arbeiderpartiet, som også har andre kanaler å hente midler fra,» skriv Anne Søyland i Klassekampen 22. august. Ho minner også om at pressa (inkludert den spesielle Forum-avisa) stort sett var påfallande lite interessert i dei aktivitetane som var uttrykk for kvinners organisering og politiske engasjement. Den store nei-demonstrasjonen fekk t.d. ingen omtale i Forum-avisa.

Kanskje har ho rett likevel, ho som frykta at «dei som bestemmer» helst vil forby sånt?

av Siri Jensen

Det er et paradoks at kvinnenes tradisjonelt perifere stilling i samfunnsøkonomien i dag gir dem en sentral rolle.

Sekretariatet for kvinneforskning, Likestillingsrådet og Senter for kvinneforskning arrangerte i fjor høst en stor kvinnekonferanse som stilte spørsmålet: Backclash i Norge? Spørsmålet viste seg å være vanskelig å svare på. Konklusjonen ble et både og, tilbakeslag på noen områder og framgang på andre.

Kvinnene i arbeiderklassen har vokst og vokser fram som en egen del av arbeiderklassen. I den tredje verden øker antallet kvinnelige industriarbeidere. I Norge utgjør kvinnene minst halvparten av den yrkesaktive arbeiderklassen, og ca. halvparten i offentlig sektor. Både i USA og EU har flertallet av nye jobber på 1980- og 90-tallet gått til kvinner, for det meste deltidsjobber og etterhvert også en økende andel midlertidige ansettelser.

Ny organisering

Utviklinga av teknologien har lagt grunnlaget for en ny organisering av produksjonen, med en mindre kjerne av fast ansatte og ulike former for løsere tilknytta arbeidskraft. I denne prosessen har kapitalen utnytta kvinnenes stilling, og igjen vist hvordan kvinneundertrykkinga veves inn i det kapitalistiske samfunnet. Kvinnene er nødt til å sno lønnsarbeidet sitt rundt familiens behov og krav.

Åttetimers arbeidsdag har ikke vært mulig for store deler av kvinnene. De har derfor alltid vært tvunget til ulike former for deltid og løsere arbeidskontrakter. Nå utvides omfanget dramatisk og arbeidsgiverne forsøker å gjøre såkalt fleksible arbeidskontrakter til det normale. Først for kvinnene og deretter for flertallet i arbeiderklassen. I mange land ser vi også at kvinner, som i stor grad har vært holdt utenfor viktige industrigreiner, utnyttes som «grønne arbeidere», når multinasjonale selskaper flytter fra tradisjonelle industriområder med fagforeningstradisjoner til «grønne» områder uten.

«Fleksible» kvinner

Samtidig er det blant annet nettopp denne utviklinga som gjør at kvinnene i arbeiderklassen i dag øker i antall, og spiller en stadig mer sentral rolle i produksjon og arbeidsliv. Det er et paradoks at det i stor grad er kvinnenes tradisjonelt perifere stilling som i dag gir dem en slik sentral rolle. Stuepikene som går som ekstrahjelp på SAS-hotellet er en helt sentral del av hotellets organisering.

Derfor er det heller ikke entydig at økningen i arbeidsløsheten skyver kvinner helt ut av arbeidslivet, tilbake til 50-åras husmor. Kvinnene har fått flesteparten av de nye jobbene som er skapt. I stedet vil kvinner i stadig større grad bli budt ulike former for deltid og midlertidig arbeid, og ei lønn de ennå mindre kan leve av.

Parallelt med endringene i arbeidslivet og økende kvinneandel vokser betydninga deres innafor arbeiderklassen. På den siste ordinære LO-kongressen var det store kvinneforbund som Handel og Kontor og Kommuneforbundet som spilte den sentrale rollen, for eksempel i kampen om LOs nei.

Både Handel og Kontor og Hjelpepleierforbundet har tatt opp kampen for kvinnelønna og sekstimersdagen. Hotell og Restaurant har slåss for tariffavtaler og organisasjonsrett og mot toppløs servering. Kravet om sekstimers normalarbeidsdag får igjen økt oppslutning og forståelsen for betydninga av den øker også i mannsdominerte fagforeninger. Både i kampen for sekstimersdagen og for heving av kvinnelønna spiller kvinneyrkene med treårig høyskoleutdanning en viktig rolle.

På defensiven

Samtidig er kvinnene på defensiven. Nettopp fleksibiliseringa angriper lønn, arbeidstid og ansettelsesforhold. Ikke bare er kvinnelønna lav, men når du ikke en gang får en full fast jobb, blir det enda vanskeligere. Arbeidsgiverne gjør mange steder akkurat det de vil.

Kvinnenes relativt sterke stilling i Norge bygger blant annet på at det er et stort antall kvinnearbeidsplasser i offentlig sektor, universelle trygderettigheter og støtte til eneforsørgere. Regjeringas nedbygging av velferdsstaten rammer kvinnene først og hardest: færre universelle ordninger, kutt i uføretrygd og støtteordninger for eneforsørgere. Strategien med en redusert offentlig sektor betyr færre kvinnearbeidsplasser. EU-medlemsskap og EØS-avtalen vil dramatisk skjerpe en slik utvikling. Til sammen kan dette undergrave hele grunnlaget for kvinnenes relativt sterke stilling i Norge.

Ideologi og media avspeiler dobbeltheten. Kvinner framstilles som sterke og sjølstendige. Det presenteres som om vi har oppnådd likestilling, samtidig som de ideologiske angrepene øker. Reklame og media fråtser i kvinner som sexobjekter. Økt markedsliberalisme betyr også mer penger i porno og salg av kvinner.

Kvinnene i arbeiderklassen er altså på samme tid en del av klassen som vokser både absolutt og relativt og som styrker sin kvinnebevissthet og sin faglige og samfunnsmessige innflytelse og en del av klassen som får sitt livsgrunnlag, menneskeverd og grunnlaget for sin styrke truet.

Gir retning

Kvinnenes sammensatte situasjon er grunnlaget for at de stiller både offensive og defensive krav. Kravet om sekstimersdagen er ofte blitt stemplet som idealistisk, spesielt i tider der arbeiderklassen er på defensiven. Kampen for å heve kvinnelønna sprenger alle rammer for tariffoppgjøret. Krava springer ut av kvinners faktiske situasjon, i skvisen mellom en jobb – med stadig høyere krav – og familiens behov, mellom økonomisk sjølstendighet og lav lønn. En klasse i vekst krever forandringer av hele arbeids- og samfunnslivet, den sprenger seg fram. Kvinnene stiller krav som gir retning for hele arbeiderklassen, sekstimersdagen gir retning til kampen for å dele på arbeidet. Samtidig må kvinnene kjempe for rettigheter de har i dag, ikke minst mot bruken av midlertidig ansatte og ulike former for anbudssystemer. Halve himmelen – og rett til ei vaktliste.

De «store» og de «små» kampene, de offensive og de defensive, henger også sammen. Kampen for sekstimersdagen er også en kamp for å forsvare en normalarbeidsdag opp mot ulike former for fleksibilitet.

Kvinnebevissthet

Kvinnebevisstheten har vært og er fremdeles et grunnlag for å utløse krafta som ligger hos kvinnene i arbeiderklassen og deres nære allierte.

Forståelsen for at kvinner kan være en kraft fordi vi er kvinner, ikke på tross av, representerer et brudd med fagbevegelsens tradisjonelle syn: Kvinner er et problem. Erfaringene som kvinner gjør virker i retning enhet i en tid der regjering og arbeidsgivere tar sikte på å splitte opp grupper med felles interesser.

Leder

av Erik Ness

«Skal vi ikke banke opp nazisvina? Åssen skal vi ellers få stoppa dem?» – en aktuell problemstilling ikke bare om hvordan føre den antirasistiske kampen, men også om metoder i kampen mot EU, misseshow og puppebarer.

AKP (m-l) hadde den maoistiske masselinja som sitt grunnleggende syn på folk da partiet ble stiftet i 1973 – og har det fortsatt i dag. Masselinja er ikke det samme som «å være snill med massene». Det er å ta utgangspunkt i vanlige folks tanker og ideer, diskutere og oppsummere og organisere for å vinne enkeltsaker og kampen om samfunnsmakta. Å bruke «masselinja» skaper et aktivt grunnplan og erfarne ledere. Det ligger i korta at kommunister må oppføre seg ordentlig og vise respekt og ærbødighet over for vanlige folk (les: massene). «Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte dumme og uvitende,» sa Mao.

Det som skiller terrorister i venstrefrakk – som Bader Meinhof-gruppa i Vest-Tyskland på 1970-tallet – fra revolusjonære kommunister, er ikke ønsket om forandring, men synet på folk.

Synet på folk er et strategisk, prinsipielt spørsmål, fordi det dreier seg om hvem som skal bestemme, hvem som skal ha makt. Er det en liten gruppe lesere? Er det partiet? Eller mener vi virkelig at det er de utbytta, undertrykte – kvinnene og mennene – som skal holde roret i et sosialistisk Norge? I tilfelle svaret er «ja» på det siste: Skal vi vente til rett før revolusjonen med «å gi» (hør hvor vilt det høres ut!) dem makta?

Det er et slikt perspektiv vi må vurdere aksjoner og aksjonsformer.

Når Arne Myrdal & co kommer til byen og skal spre svineriet sitt, er spørsmålet: Hva skal vi gjøre for at folk skal ta avstand? Det fins ingen bedre vaksine mot rasisme og nazisme enn mobilisering av folk – mange mennesker – til å vise avsky. Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk. Det er et blindspor som begrenser mulige aktivister, og legitimerer bruk av vold og terror, som så igjen vil bli brukt mot antirasistene.

Alternativet for å møte Myrdal, er å mobilisere sånn at han må snakke til en mur av motdemonstranter. Minst tusen vanlige mennesker lar seg mobilisere i en hvilken som helst småby på et ikke-voldelig, men kraftfullt anti-rasistisk grunnlag.

Det fins tendenser til elitetenkning og oppbygging av eliteorganisering blant radikale, unge antirasister som skal «slå til når det trengs». I stedet oppfordrer vi antirasister til å slutte opp om SOS Rasisme.

Rett metode for å uskadeliggjøre rasismen er å sørge for at rasismen ikke får jord å gro i. Da trengs det organisering og diskusjoner med mange deltakere.

av Pål Steigan

Diskusjonen om sosialisme i ett land har i de seinere åra vært en nokså uinteressant diskusjon mellom trotskister og marxist-leninister, der de første har tatt kategorisk avstand fra noe de andre har forsvart. Temaet er imidlertid for viktig til å bli forvist til ei slik bakevje.

Undertegnede ble bedt om å innlede om dette temaet på AKPs sommerleir ved Sandefjord denne sommeren. Det er noen år siden jeg har jobba med temaet, så jeg ble nødt til tenke gjennom en del saker på nytt. Under dette arbeidet kom jeg til å nærme meg problemet langs litt andre ruter enn det som har vært vanlig i m-l-bevegelsen. Dette førte fram til en del konklusjoner som kan vise seg å være nyttige i et langt videre perspektiv enn diskusjonen om sosialismens muligheter i ett enkelt land. Det reiser spørsmål om sosialismens karakter, om kommunistpartiets rolle i et sosialistisk samfunn, om kommunistiske øyer i et sosialistisk samfunn og en del andre ting som det opprinnelig ikke hadde vært min hensikt å ta opp. Debatten på sommerleiren ble også ganske livlig.

Debattantene tok opp langt flere spørsmål enn det innlederen hadde svar på, og det er å håpe at noe av dette også vil komme Røde Fanes lesere for øye.

Et internasjonalt system

Kapitalismen er et internasjonalt system. Alt det vi kjenner som kapitalismens særtrekk og elendighet har for lengst sprengt nasjonalstatens rammer. Ikke minst den imperialistiske utbyttinga er et så karakteristisk systemtrekk ved dagens kapitalisme, at den hører med i enhver meningsfull beskrivelse av systemet. Den relative velstanden som finnes i et lite antall industriland, må ses på bakgrunn av den ufattelige fattigdommen som minst to milliarder av menneskeheten lever under. Teknologiutviklinga, den vitenskapelige revolusjonen og det internasjonale markedet er tre andre stikkord som understerker kapitalismens internasjonale karakter. Dette systemet kan derfor i siste instans bare oppheves på det internasjonale planet. Dette forholdet har blitt langt mer skjerpa de siste tiåra, gjennom internasjonalisering, monopolisering, teknologisk revolusjon og internasjonalisering av mediene.

Av dette følger det nødvendigvis at sosialismen ikke kan seire endelig i ett enkelt land.

Neppe Norge aleine

Norge er et lite, kapitalistisk land. Vi er svært tett integrert med resten av den vestlige imperialistiske økonomien. Det er derfor svært lite sannsynlig at de objektive vilkåra for en revolusjon i Norge vil oppstå uavhengig av ei svær krise i en lang rekke imperialistiske land. Normen har også vært at de økonomiske/ politiske krisene og den politiske radikaliseringa innledes i mer sentrale land et år eller mer før bølgene begynner å vise seg langs våre strender.

Vilkåra for at sosialismen skal seire i Norge er dessuten at imperialismen for ei tid er så svekka at den ikke evner å hindre det. Det kan f.eks skje under en større revolusjonær bølge i Europa. En sosialistisk seier i Norge vil derfor sannsynligvis skje samtidig med, eller helst etter at revolusjonen har seiret andre steder.

Det er ikke en gang ønskelig at et norsk sosialistisk samfunn blir stående aleine når den revolusjonære flodbølgen gir seg, av grunner som vi skal komme tilbake til.

Kapitalismens ujamne utvikling

Men det er også slik at kapitalismen ikke utvikler seg jamnt. Det er tvertimot et systemtrekk ved kapitalismen å utvikle seg ujamnt. Revolusjonære gjennombrudd vil derfor ikke komme over det hele samtidig, men tvert om regionalt eller nasjonalt. Dette viser all erfaring. Men dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke noe annet å gjøre enn å gripe den sjansen.

En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspelotong. Det vil sikkert også gjelde tusenvis av aktivistene, jfr. tankegangen bak norsk unntakslov.

Overfor arbeiderklassen lar det seg heller ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet osv. Skulle så fortroppen si: beklager kamerater, Trotskij har klart påvist at sosialisme i ett land er umulig, så kutt ut tullet og begynn å jobbe! Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta. Dette til tross for at oddsene for å lykkes i det lange løp vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det.

Teoretisk sett kan vi altså komme til å stå overfor en sosialistisk revolusjon som har seiret i Norge, uten å få følge av andre stater av betydning og at arbeiderklassen skal i gang med å skape et samfunn på sine egne premisser, og det er det som er tema for denne debatten.

Dette kan f.eks skje i en situasjon der den europeiske revolusjonen har blitt innleda av opprør i EU og blitt etterfulgt av opprør i perifere land som Norge. Men så lider EU-revolusjonen nederlag, mens den norske revolusjonen seirer. Så står vi der og skal bygge sosialisme i ett land, enten det var det vi hadde tenkt eller ei.

Gode objektive vilkår, men …

Innafor ramma av en mer omfattende revolusjonær seier, ville vilkåra for sosialisme i Norge være gode. Rikelige naturressurser, høyt utdanningsnivå, demokratiske tradisjoner, høyt teknologisk nivå. Alt dette og mer til kunne ha bidratt til å skape en avansert sosialisme. Men mange av disse premissene vil svekkes eller forsvinne dersom vi står isolert i et hav av kapitalistene.

Imperialismen vil i verste fall invadere Norge, og forsøke å knuse oss militært. Hvis det ikke lykkes, vil den forsøke med alle andre midler å knekke forsøket på å vise verden et menneskeverdig alternativ til kapitalismens barbari. Vi må regne med:

• Lavintensiv intervensjon av den typen USA utsatte Nicaragua for gjennom contras. Slik vil vi bli tvunget til å stå på krigsfot og vi vil måtte la viktige oppbyggingsoppgaver stå til fordel for de militære oppgavene.
• Handelsboikott av den typen Cuba har opplevd. Norsk eksport vil møte handelsmurer.
• Norske bedrifter vil miste tilgang på teknologi, råvarer og reservedeler. Husk Cocom! «Vår allierte» USA tiltok seg retten til å knuse Kongsberg Våpenfabrikk som et ledd i den kalde krigen. Da Cocom ble oppretta, inneholdt listene over den «høyteknologien» som det var forbudt å eksportere østover, varer som plastkammer og kulepenner. Nå blir det genteknologi, datachips osv.
• Norske kapitalister vil forsøke å berge profitten sin gjennom kapitaleksport, ved å smugle ut nøkkelteknologi. Husk hvordan den første arbeiderpartiregjeringa til Hornsrud ble møtt: Kapitaleksport for å undergrave ei radikal sosialdemokratisk regjering som hadde tiltrådt på i vanlig parlamentarisk vis. Og her snakker vi om en revolusjon. Pengefolkas reaksjon vil bli deretter.
• Imperialistiske selskaper og stater vil forsøke å kjøpe opp vår teknologiske elite. Husk USAs gigantiske hjerneimport fra Øst-Europa og Tyskland.
• Vi må regne med fysisk sabotasje av produksjonsanlegg, infiltrasjon av alle slag agenter, fra industrispionasje til provokatører.
• De imperialistiske mediene vil framstille alt det sosialistiske Norge gjør, på en måte som får Watsons bilde av hvalfangernasjonen Norge til å framstå som en skjønnmaling. Mediene i verden eies av folk som Berlusconi, Murdoch og Hersant. Det er i disse mogulenes egeninteresse at folk verden over ikke får høre om et avansert forsøk på å bygge en sosialisme som peker framover og som kunne bli et eksempel til etterfølgelse.Vi har ingen grunn til å regne med å få beholde olja, installasjonene i Nordsjøen er for lette å sabotere og umulige å forsvare militært.
• Dessuten vil vi ha de internasjonale markedskreftene mot oss. De vil slå inn i norsk økonomi og tvinge oss til å handle delvis på kapitalismens premisser. For eksempel vil en norsk sosialisme måtte slåss for å beholde en eksportindustri for å kunne kjøpe alt fra våpen til teknologi og råvarer på et fiendtlig verdensmarked. Dette vil bringe inn et kapitalistisk og antisosialistisk element i planlegging og økonomisk oppbygging.

Jeg ser også at det finnes mulige positive trekk i dagens teknologiske og politiske virkelighet som vil kunne legges i den motsatte vektskåla. Datanettverkene kan brukes til å hente inn internasjonal ekspertise på tvers av alle blokader. De kan også brukes til å spre informasjon om de spennede og løfterike tinga den unge, sosialistiske staten gjør. Internasjonale blokader har vist å ikke være vanntette. Det er mulig å spille på motsetninger mellom ulike reaksjonære regimer. Osv osv. Men hovedsida er at det blir tøft; på grensa til det umulige å bygge sosialismen aleine i Norge omgitt av en fiendtlig, imperialistisk verden.

Forkrøpling av sosialismen

Alt dette vil forkrøple den norske sosialismen fra første dag.

• Stikk mot sine politiske ønsker, vil ei sosialistisk regjering bli nødt til å prioritere militærvesenet høyt. Sannsynligvis bør landet da skaffe seg atomvåpen og raketter til disse. Det ser ut til å være det eneste som kan frata imperialistene lysten på invasjon. Dermed er man på vei til å bygge et militær-økonomisk kompleks, som vil ligge som en livstruende virus i sosialismens kropp.
• Levestandarden vil høyst sannsynlig bli lavere for flertallet enn den er i dag, på grunn av den internasjonale boikotten. Nå vil imidlertid ikke sammenlikninga være direkte, fordi en revolusjon nettopp vil skje på grunnlag av at folks levestandard allerede er blitt dramatisk forverra. Men eldre folk vil huske tilbake til og glorifisere «l’ancieme régime», den gode gamle kapitalismen, uten å fortelle at dette systemet forutsatte bitter nød for flertallet i verden. En sosialisme som er verdt saltet sitt, må reagere på nedgangen i levestandard med å fordele knappheten mer solidarisk, altså ved å ta fra de rike og middelklassen for å høyne livskvaliteten til den fattigste delen av befolkninga. Forutsatt at kapitalismen er avskaffa, kan SV-parolen «del godene» bli satt ut i livet. Problemet er at med alle de negative faktorene på den internasjonale arenaen, så vil det i mange år bli snakk om å dele knappheten.
• Dette vil skape et sosialt grunnlag for en anti-sosialistisk bevegelse som også vil slå inn i de klassene og sosiale gruppene som i utgangspunktet har støtta sosialismen.
• Kampen mot den utenlandske hetsen og sabotasjen vil kunne slå ut i paranoia, etterretning mot feil folk og forveksling av skillet mellom folket og fienden.
• Mangelen på råvarer, teknologi og reservedeler vil kunne føre til rovdrift på egne ressurser. Jf Tsjekkoslovakia, som på grunn av sin rolle som «den sosialistiske blokkas» våpensmie, ble nødt til å bruke sterkt forurensende brunkull som energikilde, med katastrofale følger for skog, vann og folk.
• Kampen for å overleve i en verden av sultne ulver, vil kunne føre til prioriteringer som på lang sikt vil true sosialismens vesen: stakhanov-arbeid i eksportindustrien i stedet for fire timers arbeidsdag og gratis daghjem til alle barn.
• For å holde på toppekspertene våre, kan det være fristende å kjøpe dem, dvs konsolidere en borgerlig intelligentsia.
• Alle disse problemene vil spille på lag med alle de restene av kapitalisme, karrierisme, borgerlige tradisjoner og borgerlig tenkning som det etter-revolusjonære samfunnet vil være stappfullt av. Den typen folk som i dag går inn i Arbeiderpartiet for å få en toppjobb, vil sjølsagt søke seg til kommunistpartiet og andre sosialistiske partier.
• Til slutt bryter denne sosialismen sammen av de indre problemene som den er påført av den imperialistiske omverdenen, enten som et DDR, et Cuba eller et Kina. Dersom det da ikke skjer revolusjoner i andre land som dermed kan skape et bedre internasjonalt klima for sosialismen i Norge. Ekstra bittert vil det være at et slikt sammenbrudd for sosialismen i Norge vil bli oppfatta, også av kommunister og sosialister i andre land, som et uttrykk for sosialismens svakheter og feil, og ikke som en kilde til raseri mot imperialismens forbrytelser.

Pessimisme?

Det kan kanskje virke som om jeg er pessimistisk med hensyn til sosialismens muligheter på egen hånd i Norge. Antakelsen har noe for seg, men så er jeg da heller ikke sosialist. – Jeg er kommunist. Det betyr at jeg ikke ser på sosialismen som et mål, men bare som en forberedelse til et totalt brudd med kapitalismen. Og kommunismen kan ikke seire i ett land. Den kan først seire i en større internasjonal sammenheng, ikke nødvendigvis over hele kloden på en gang, men i så stor del av det imperialistiske kjerneområdet at livsbetingelsene for kommunismen kan konsolideres og vokse.

Konsekvenser

På tross av de problemene jeg har nevnt, er jeg sterkt for at norske kommunister og sosialister skal prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som en seier for soialismen i Norge, uansett om det vil bli en nesten umulig oppgave dersom vi blir stående aleine. De russiske kommunistene var klar over at Oktoberrevolusjonen i 1917 ville stå overfor gigantiske problemer dersom den ikke fikk følge av en revolusjon i ett eller flere viktige industriland. Særlig håpet de, og med god grunn, på Tyskland. Men revolusjonen i Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Finland osv ble knust og russerne måtte stå distansen aleine. For å motivere befolkninga for de tiltaka som denne desperate situasjonen tvang fram, prøvde man å framstille nødvendigheten som dyd. Kortsiktige tvangstiltak ble opphøyd til det eneste riktige. Dette er forståelig, men avgjort noe vi må prøve å unngå.

For oss kommunister må det være viktig å ikke bli de kortsiktige krisetiltakas parti, slik bolsjevikpartiet ble. Også av denne grunnen er det viktig at kommunistpartiet tar sikte på en brei sosialistisk koalisjon som også kan bære denne typen problemer i fellesskap. Kommunistene bør ta sikte på å fortsatt være et parti for arbeiderklassens langsiktige interesser og dermed opprettholde en en viss distanse til det sosialistiske maktapparatet.

Dette betyr også at det kan riktig å bevare litt av sin dyd hvis noe sånt lar seg gjøre. Hvis sosialismen tvinges til å dø av ytre krefter, er det bedre for sosialismens interesser på lang sikt om det blir en død i skjønnhet enn at den kveles i dritt. Nå var ikke det sandinistiske Nicaragua sosialistisk, men deres form for nederlag var antakelig bedre i det lange løp enn den albanske varianten. Et nederlag à la Pariskommunen har ikke skadet sosialismens sak i det lange løp, sjøl om den nødvendigvis var et helvete for arbeiderklassen i Paris. Det jeg mener å si, er at det er bedre å tape i kampen for løsninger som peker framover for menneskeheten enn å oppnå midlertidige seire ved hjelp av GULag-metoder for å verne om løsninger vi egentlig ikke vil ha.

En typisk feil som våre forgjengere har gjort, har vært å forveksle virkeligheten med ønskene. Maos ide med folkekommunene var svært interessant og viktig. Den tok sikte på å løse en rekke grunnleggende problemer på den kinesiske landsbygda. Og den ble raskt meget populær. Men måtte den gjennomføres over hele det veldige Kina på mindre enn ett år? Hadde det ikke vært bedre å la den vokse seg fram som et framskredent eksempel over flere år? Marx påviste at sosialistiske øyer i et kapitalistisk samfunn vil komme til å gå til grunne overfor kapitalismens enorme trykk og dens indre lover. Men ingen har påvist at kommunistiske øyer under sosialismen er noen umulighet. Kanskje kunne det bli en oppgave for kommunistene under sosialismen å stå som fødselshjelper for denne typen kommunistisk grasrotorganisering heller enn å bekle byråkratiske posisjoner. Sjølsagt vil ikke kommunistene kunne unnslå seg for å ta lederposisjoner. Det vil mangle folk på de vanskelige jobbene, folk med det rette sosialistiske klassestandpunktet.

Kommunistene vil bli pressa fram til sånne jobber. Men det bør ikke være det viktigste. Det viktigste må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen enn det sosialismen gjør.

av Terje Valen

I Klassekampen og andre stader har forskjellige personar skrive om, rost eller harselert over den franske filosofen Jacques Derrida. Men ingen har forklart kva mannen står for. Eg vil prøve det no.

Derrida (f. 1930) er ein viktig filosof fordi han har blitt ein slags kultfigur for ein del kulturpersonar som framstiller seg sjølv som relativt radikale. Synsmåtane hans blir spreidd vidt og breitt på indirekte vis gjennom desse kulturpersonane og påvirkar tankemåtane våre utan at vi kjenner heilskapen i dei.

Konklusjonen min er at Derrida politisk sett er svært enkel. Han er ikkje revolusjonær. Han er reformist. Men denne enkle reformismen har eit spissfindig, og etter mi meinig, livsfjernt filosofisk grunnlag. Eg vil forsøke å vise korleis denne typen filosofi heng saman med det eg kallar «den store utsettingsepoka». Eg vil argumentere for at denne epoka no er på hell og at det krev oppgjør reformfilosofane og renessanse for dei store radikale, revolusjonære og reformistiske tenkarane.

Dekonstruksjon

Når eg gjennomgår Derrida sin filosofi, så må eg følge han gjennom argumenta hans. Bare då er forståing mulig, og det er denne forståinga som opnar for haldbar fornuftskritikk.

Men denne framstillingsmåten min gjør at mange vil kjenne at det er motstand i teksten når Derrida slepp til med resonnementa sine. Eg vonar at mange vil overvinne denne motstanden og fullføre vegen til konklusjonane.

Den filosofihistoriske bakgrunnen til Derrida er utbildning ved den kjende École normale supérieure i Paris. I skriftene sine syslar han med tankane til Platon (427-347 f.Kr.), Hegel (1770-1831) og Husserl (1859-1938), Freud (1856-1939), Saussure (1857-1913), Levi-Strauss (1908-?) og Lacan (1906-?). Det han vil gjøre, er å plukke frå kvarandre, plukke ned eller dekonstruere det som er blitt kalt den «vestlige metafysiske tradisjonen» frå Platon over Hegel fram til den såkalla strukturalismen (Saussure og Levi-Strauss). Strukturalismen på si side var motefilosofien i Frankrike etter eksistensialismen til opp på 1960-talet. Gjennom denne dekonstruksjonen vil Derrida oppdage ein ny grunnvoll for ein ny filosofi.

Kva meiner han så er innhaldet i den metafysiske tradisjonen som han vil plukke ned? Kjerna i den metafysiske tradisjonen er ei teoretisk haldning som søker orden og system bak ei virkeligheit som stadig forandrar seg, med det mål å kontrollera og meistra ho.

Strukturalismen

På sin måte nådde denne teoretiske haldninga eit høgdepunkt i strukturalismen. Denne retninga bygde jo på leiting nett etter orden og system, eller altså struktur som styrte all historisk utvikling.

På 1960-talet gjekk denne retninga i oppløysing innafrå, til dømes gjennom arbeida til Michel Foucault. Han gjekk vekk frå ideen om den store strukturen som styrte alt (panstrukturen), og tok til å gå inn i mindre strukturar for å studere korleis makta over menneska vart organisert. Slik vart panstrukturen splintra i ei mengd småstrukturar som ikkje var innordna under nokon heilskap med sine lovmessigheiter. Denne retninga er blitt kalla poststrukturalisme.

Seinare har dei sett merkelappen postmoderne på denne haldninga. Dette omgrepet kom på moten etter at Jean Francois Lyotard gav ut boka La condition postmoderne (Den ettermoderne tilstanden) i 1979.

Postmodernismen

Postmodernistane tar oppgjør med sjølve leitinga etter heilskapsperspektiv på og meining med historia og virkeligligheita. Dei meiner at det ligg eit ønske om å dominere og herske over menneske og natur hos alle som leitar etter heilskap meining. Konklusjonen deira blir då at denne forma for tenkning og den praksisen som heng saman med han, er sjølve til elendet til menneska i dag. Vi kan følge denne tenkemåten frå Lukrets (96-55 f. Kr.) over Nietzsche (1844-1900) til eit sentralt straumdrag i den tysk-franske filosofien i dette hundreåret. Men meir om det ein annan gong.

Den moderne økologismen og feminismen har tatt til seg mykje av denne postmoderne tenkemåten som også fører til forkasting av marxismen gjennom ei forkasting av både filosofisk materialisme, dialektikk og den materielle framandgjøringa slik han trer fram i kapitalen.

Derrida er ein av dei som har arbeidd mest med eit slikt «postmoderne prosjekt». Det er filosofen Hegel som blir den framste motspelaren hans. Han meiner nemlig at Hegel, med sin kritikk av den metafysiske tradisjon også fullendte han og tok vare på kjerna i han.

Nietzsche gir derimot, i følge Derrida, eit foredøme på kritikk av metafysikken.

To verder

Frå Platon har vi fått ideen om at verda er delt i to: ein del som vi lever og sansar i (sanseverda), og ein annan del som vi ikkje kan sanse direkte (ideverda), men som er sannare og gir meining til den første delen. Nietzsche seier at ein slik måte å sjå det på, tømmer den første verda (sanseverda) for meining. Dette er typisk både for platonismen, kristendommen og sosialismen eller kommunismen. Nietzsche meiner at vi må forkaste ideen om den andre verda som gir meining til den første. Vi må bare dømme livet ut frå livet sjølv.

Når Derrida vurderer tidligare kritikk mot metafysikken, så finner han at nissen alltid følger med på lasset. Dei som kritiserer, er tvungne til å bruke dei grunnleggande omgrepa i metafysikken når dei kritiserer han. Det er omgrep som «vesen», «grunnlag», «det opprinnelige». Fordi dei må bruke slike omgrep, blir dei også lett fanga i tradisjonen att.

Likevel konkluderer Derrida med at oppgjøret med metafysikken må skje innanfrå og ikkje utanfrå. Han vil bruke ein metode med å lese seg nøye inn i den metafysiske tradisjonen og finne fram til dei skjulte føresetnadene og kva mulig vilkår som ligg i han til å skiple grunnlaget i tradisjonen. Han er særlig opptatt av stilen i tradisjonen sine viktige tekstar, altså ikkje bare kva dei seier, men måten dei seier det på. Gjennom slike analyser vil han skissere muligheita for ein annan tenkemåte.

Væren

Det første steget er å finne det felles i dei ymse metafysiske tydingane av omgrepet «væren», det å vere. Han meiner at det avgjørande trekket er at tradisjonen bestemmer «væren» som tilstadeverande, som nærver. Hos Platon er ideen tilstade i tingen. Hos Descartes («eg tenkjer, altså er eg») er subjektet tilstade for seg sjølv. I fenomenologien ligg det som er tilstade, i oppfatninga eller persepsjonen.

Dette knyter han til den sentrale tanken i strukturalismen, nemlig at strukturen har eit slags sentrum eller eit prinsipp som held han saman eller gir han meining. Paradokset i den metafysiske tradisjonen er at han hevdar at dette prinsippet både er kjerna i strukturen og at det er utanfor strukturen.

Så kjem han på tanken at det kan vere ein struktur utan sentrum, utan prinsipp. Det er inga meining bak eller utanfor denne strukturen. Han er bare eit spel av meiningsskilnader. Eit spel av noe som er tilstade («væren») og noe som ikkje er tilstade («fraværen»).

Språkteori

Ettersom strukturalismen sprang ut av arbeida til språkforskaren Ferdinand de Saussure, knyter Derrida desse ideane sine til ein kritikk av Saussure sin strukturalistiske språkteori. I denne teorien har nemlig det tilstadeverande forrang på den måten at det talte språket har forrang for det skrivne. Det talte ordet er direkte tilstade i situasjonen medan det skrivne ordet er merka av fråver fordi det er skrive på eit ytre materiale. Samstundes seier strukturalismen at språket konstituerer tanken. Det er ikkje slik som vi er vant til å tenke, nemlig at tanken får uttrykket sitt i språket.

Derrida sitt angrep på metafysikken tar utgangspunktet sitt her, i kritikk av den strukturalistiske språkteorien. Han snur opp ned på forholdet mellom tale og skrift og han generaliserer skriftomgrepet. Dette gjør han gjennom ei «nylesing» av Saussure sitt hovedverk Cours de linguistique générale (Kurs i generell lingvistikk) frå 1916.

Derrida vil bryte opp denne teksten innanfrå. På den eine sida har teksten, i følge Derrida, ei side som er kritisk til metafysikken. Han reduserer nemlig ikkje det sansa uttrykket (språket) til ei avspegling av eit ikkje-sansa innhald (tanken). Tvert om er det uttrykket (språket) som får ein bestemmande eller strukturerande funksjon på tanken.

Språket og skrifta

Men på den andre sida skjuler teksten det tvetydige som er grunnleggande for den metafysiske tradisjonen si nedvurdering av skrifta. Skrifta blir sett på som noe avleia av det talte ordet. Språket er uavhengig av skrifta. Samstundes blir skrifta framstilt som noe trugande og akkurat noe som truger det «opprinnelige», dvs. tilstadeveret i det talte ordet, det «levande ordet» om du vil.

Språket er på den eine sida uavhengig av skrifta. På den andre sida prøver skrifta å trenge inn på, eller ta makta over det talte språket. Skrifta er noe ytre. Det katastrofale er at dette ytre trenger seg inn i det «indre». Det utover vald på det som er tilstade ved å føre inn ein avstand. Derfor er det noe farlig som vi taper oss sjølv i. Men korleis kan noe som bare er avleida, som bare er ein ytre teknikk, ha denne makta?

Derrida meiner at han her finn ei sprekke i Saussure sin språkteori. Derfor hevdar han at det opprinnelige språket som ikkje er påvirka av valden frå det skrivne ordet, aldri har eksistert. Det har alltid vore skrift.

Derrida argumenterer omlag slik: Det finst inga rein tilstadevering. Tvert imot høyrer fråveret med til nærværet. Det nærverande oppstår bare som ein skilnad i høve til det som har vore i fortida og som vil komme i framtida. Det er både seg sjølv og ikkje seg sjølv, både notid, fortid og framtid. Noe kan bare bli nærverande gjennom ein avstand, gjennom å skape ein skilnad.

Différance

Det andre som er fråverande, må bli halde fast i det nærverande som noe anna der. Det må sette spor etter seg. Sporet har det kjenneteiknet at det held fast noe fråverande i noe nærverande. Først gjennom dette sporet etter noe anna finst det noe nærverande. Det nærverande føreset eit spor som kjem frå det fråverande, altså ein skilnad. Skilnaden i sporet er vilkåret for at det nærverande er mulig. Det som den metafysiske tradisjonen set som den ytterste grunn, væren som nærver, har sjølv eit grunnlag. Dette grunnlaget, som er danna av skilnad, kallar Derrida for différance. Dette omgrepet skal dekke både tydinga «skilnad» (å vere ulike) og tydinga utsetting. Altså ein skilnad som både skapar avstand og utsetting. Det er gjennom denne «différance» at livet blir virkelig.

Samstundes er det slik at denne utsettande forskjellen samsvarer med forholdet mellom tale og skrift. Det er eit generalisert grunntrekk ved skrifta som nett er ein avstand i nærveret. Derfor kan Derrida kalle «prosjektet» sitt for grammatologi, ei lære om skrifta.

Kva tyder det då at vi lever under ein slik «grunnleggande» tekst? Den metafysiske tradisjonen forstår skrifta som ein farefylt omveg til livet. Vi har nærveret, livet er nærvere, og utsettinga kjem som eit tillegg. Det kan vere nødvendig å ta ein omveg – for eksempel gjennom skrifta – men omvegen er bare eit tillegg.

Til dette seier Derrida at vegen (livet) er ein omveg heilt frå byrjinga. Det er utsettinga og forseinkinga som er det grunnleggande. Vi kan aldri få fullbyrda livet, dvs. fullbyrda det vi strever etter. All fullbyrding er merkt av fråveret, altså mangelen.

Derrida sin kritikk treff sjølve tanken på at det fins noe opprinnelig eller grunnleggande. Det fins ikkje noen ytterste instans som du kan måle alt med. Du kan ikkje finne eit absolutt reint nærvere som kan fungere som avsluttande instans. Dermed treff kritikken sjølve den metafysiske leitinga etter det grunnleggande, dvs. leitinga etter ein meiningsgjevande grunnvoll og dermed etter samlande meining. Der er ikkje noen meining utover sjølve spelet av skilnader. Ei slik meining må vere bestemd innanfor spelet. Sjølve spelet av skilnader kan ikkje peika fram mot eit mål som vi skal virkeliggjøre. Spelet er i seg sjølv ope, umulig å kontrollere.

Forverrer Hegel

Eg meiner at Derrida tar utgangspunkt i dei dårlige sidene i Hegel sin filosofi og forverrar dei ytterligare. Han viderefører idealismen, dvs. den læra at tankane bestemmer utviklinga i verda. Det gjør han ved å sette det skrivne språket i staden for ideen. Ved å gjøre det erstattar han Hegel sitt tenkande menneske med eit lesande og skrivande mennesket. Det er første innskrenkinga.

Men dermed har han også redusert det virksomme, produserande, tenkande og kommuniserande mennesket til Marx, som både blir skapt av verda rundt seg og som sjølv skaper verda rundt seg, med noe meir einsidig, nemlig med det lesande og forfattande mennesket. Dette mennesket er faktisk meir innskrenka enn Descartes sitt tenkanda menneske. Og det kan ikkje endre verda på noen måte. Det kan bare fortolke verda på ymse måtar.

Dersom vi ser på heile filosofihistoria, så ser vi også at filosofane i dette århundret har funne ein sprekk som dei kan bruke til å forlate materialismen og føre inn att idealismen. Sprekken er språket, den materielle kommunikasjonen mellom menneske i form av lydbølgjer og teikn. Gjennom denne sprekken har fleire generasjonar av akademiske filosofar innan både den anglosaksiske, den tyske og den franske tradisjonen, forsvunne inn i ei bakevje der dei har gått i ring i heile dette århundret. Derrida er ein av dei.

Kjemp mot bokdyrkinga!

Dei grunnleggande trekka i denne tenkemåten var svært utbreidd tidlig på 1800-talet i Tyskland. Marx tok eit teoretisk oppgjør med tenkemåten gjennom fleire skrifter som i første omgang ender opp med den såkalla «Tyske ideologi».

Med dette grunnsynet er det ikkje rart at Derrida kjem fram til at menneska ikkje kan nå måla sine og at det virkelige livet er utsettinga. Bokdyrkarane har aldri vore istand til å endre verda for å nå noe mål.

Politisk framstår Derrida derfor som reformist. Kjerna i reformismen er nett att menneska ikkje kan nå dei store måla sine gjennom konsentrerte aksjonar, gjennom revolusjonar. Istaden må dei konsentrere seg om dei små endringane, som så vil føre til noe som vi eigentlig ikkje veit kva er. Kommunismen som mål opphøyrer å vere rettesnora for dagspolitikken og dei små kvardagslige endringane for å halde ut elendet, blir opphøgd til politisk prinsipp.

Bernstein

Den store reformisten Bernstein (1850-1932) var ein mykje meir original tenkjar enn Derrida. I boka Sosialismens forutsetninger gjekk han grundig inn på prinsippa bak reformismen. Han samanfatta det heilt enkelt slik: «Det som en vanligvis kaller sosialismens endelige mål, er ikke noe for meg – bevegelsen er alt.» (Eduard Bernstein: Sosialismens forutsetninger, Pax 1973.)

Det filosofiske grunnlaget for Bernstein sin reformisme var oppgjøret med ei spesiell tolking av Hegel og Marx sin dialektikk: «Ut fra den materialistiske lære skjer materiens bevegelse med nødvendighet i likhet med en mekanisk prosess.» (Bernstein 1973 (1899 og 1920), side 114).

Det er nett denne vindmølla, nemlig at marxismen ser på utviklinga i verda som em mekanisk prosess, Derrida også angrip når han går laus på strukturalismen utan å ville fornye dialektikken. Det han havnar i, er reformismen. Dermed kan vi slå fast at postmodernismen i Derrida si utgåve er ei filosofisk overbygning over ein reformistisk politikk.

Vincent Descombes definerer målet med den nyare franske filosofien slik: «… Oppgava er no å bane veg for fram-stillinga av ein ikkje-motseiande, ikkje-dialektisk skilnad …» (Descombes 1988 (1980), side 151.) Han meiner også at det nett er det Derrida prøver å gjøre.

Dette er ein type stilleståande skilnad som ligg i alt og som gjør at alt kan bli fortolka på skilde måtar. Med ein slik skilnad er indre drivkrefter eller tendensar i materien definert vekk, prosessar og nydanning blir ikkje lenger bestemt av indre utviklingstendensar, men blir ei ubegripelig kverning om ei kjerne som ikkje eksisterer. Meininga med alt forsvinn. Det blir umulig for menneska å endre samfunnet grunnleggande og dermed er det heller ikkje noe poeng i å sette seg som mål å gjøre det.

Idag kan vi seie at Bernstein hadde rett på eit plan. Menneska har ikkje nådd målet kommunisme. Historia har blitt ei utsetting. I denne perioden har reformisnien vore dominerande.

Men denne perioden har no vart lenge. Først no har kapitalismen erobra verda i den grad at over femti prosent av folka i verda bur i byar. (Prognosen seier 60 % for årtusenskiftet.) Det tyder at graden av industrialisering i heile verda no er på nivå med det han var i England på Marx si tid.

Utsettingsepoken avslutta?

Alle dei motseiingane i kapitalismen som Marx påviste, utfaldar seg no på ein meir bestemt måte. Dermed er det mykje meir sannsynlig at vi står på tersklen til det århundret då menneska vil bli tvinga til å oppheve kapitalismen i verdsmålestokk eller gå under. Det kan altså sjå ut som om utsettingsepoka nærmar seg ei avslutting, og da blir utsettingsfilosofiane sin klassekarakter særdeles påtrengande.

Gjennom 1980- og 90-åra tar vi, med andre ord, steget inn i ei ny epoke der sjølve den materielle utviklinga i verda skrik etter marxistisk analyse og kommunistisk medvit og revolusjonar både i dei lågare og høgare økonomisk utvikla kapitalistiske landa.

I denne situasjonen blir det viktigare enn før å gå opp grensene mot innflytinga til Bernstein, Derrida og andre reformistar som gjennomsyrer heile det politiske livet vart. Det blir viktigare å studere marxismen og lansere kommunismen som løysinga på kapitalen sine problem.

Kjelder

• Ein artikkel i Vår tids filosofi, red Poul Lübcke (Bokförlaget Forum 1987, dansk utgåve i 1982)
• Nomadfilsofi av Esbern Krause-Jensen (Bokförlaget Daidalos 1985)
• Modern fransk filosofi 1933-1978 av Vincent Descombes (Röda Bokförlaget 1988, førsteutgåve frå 1980)
• I tillegg har eg som franskfilolog smuglese litt i dei viktigaste verka til Derrida sjølv

av Gerda Christensson

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

• 75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
• 10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
• 1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
• De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

Noter

1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige). [Tilbake]
2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning. [Tilbake]
3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp. [Tilbake]
4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982. [Tilbake]
5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992. [Tilbake]
6. I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken». [Tilbake]
7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen. [Tilbake]
8. Film og video nr 7/8. [Tilbake]
9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988. [Tilbake]
10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990. [Tilbake]
11. Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.) [Tilbake]
12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl. [Tilbake]
13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975. [Tilbake]
14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990. [Tilbake]
15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå). [Tilbake]
16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988. [Tilbake]
17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990. [Tilbake]
18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990. [Tilbake]
19. Se note 18. [Tilbake]
20. Se note 17. [Tilbake]
21. Se note 15. [Tilbake]
22. Se note 16. [Tilbake]
23. Se note 17. [Tilbake]
24. Se note 15. [Tilbake]
25. Se note 18. [Tilbake]
26. Se note 18. [Tilbake]
27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987. [Tilbake]
28. Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976. [Tilbake]
29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987. [Tilbake]
30. Dagens Nyheter 12/3 1991. [Tilbake]
31. Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991. [Tilbake]
32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986. [Tilbake]
33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990. [Tilbake]
34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering. [Tilbake]
35. Se note 32. [Tilbake]
36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976. [Tilbake]
37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986. [Tilbake]
38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991. [Tilbake]

av Samir Amin

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

av Tron Øgrim

Vi skal myse i krystallkula og prøve å se framover. 50 år, 25 år og 10 år.

Utgangspunktet er teknologi. Vi er på vei inn i en stor, teknologisk-industriell revolusjon, som kommer til å snu samfunnet opp-ned i denne perioden.

1. Den kommende industrielle revolusjonen

Industriell revolusjon, markerer at vi ikke ser først og fremst på de vitenskapelige gjennombruddene som de vil bli vurdert i laboratoriene. Vi ser på sosiale virkninger. For industri er et sosialt forhold: Industri er teknologi, anvendt i samfunnet.

På dette punktet vil noen kanskje stoppe og si: «Unnskyld, men hvilken sosiale revolusjon? Vi har jo hørt det der før! Vi har hørt at Datarevolusjonen for alvor begynte rundt 1970. Men er samfunnet i Norge nå vesentlig forskjellig fra i 1970?»

På 1980-tallet fikk vi forskjellige visjoner av datarevolusjonens virkninger fram til år 2000. Nå er vi over halvveis dit. Men igjen merker vi ikke alle disse voldsomt dramatiske forandringene? Så hvor blei den av, datarevolusjonen deres?

Svaret er, at Datarevolusjonen er ikke noe særlig synlig ennå, fordi den har bare såvidt starta. Da snakker vi ikke om den teknologiske datarevolusjonen. Teoretisk starta den kanskje med Babbage, kanskje før. Den fikk et store praktiske gjennombrudd under og etter 2. verdenskrig, og igjen rundt 1970.

Men den sosiale datarevolusjonen starter for alvor, først når den nye teknologien begynner å bli tatt i bruk i massemålestokk.

Datarevolusjonen gikk gjennom en fase der den viktigste drivkrafta var militære oppdrag. I den tida spilte datamaskiner omtrent ingen rolle for samfunnet ellers, bortsett fra som myter («Hal»).

I neste fase blei drivkrafta oppdrag for store selskaper og statsinstitusjoner. Da kom teknologien til å spille ei rolle i kapitalintensiv prosessindustri, rike forskningsmiljøer, mektige statsinstitusjoner osv. Men folk flest var fortsatt uberørt.

Nå er vi i en fase der den viktigste drivkrafta er PC- og programsalg til et massemarked (i statsbyråkrati, store og små private firmaer og litt enkeltpersoner). Det forandrer teknologien sånn at den kan trenge inn i alle porer i de høyt utvikla samfunna.

Til nå har ikke det store gjennombruddet skjedd. Det henger sammen med maskinenes pris og anvendelighet og brukernes kultur (mer om det seinere). Men vi kan klart se, at teknologien er på vei inn overalt med stor fart.

Telefonen i 1890: Teknologien fantes og var i salg, for eksempel i Kristiania. De fleste hadde bare ikke hekta seg på ennå. (Mange gjorde det ikke før etter 1950!) Så den sosiale telefonrevolusjonen hadde nesten ikke begynt.

Datarevolusjonen er i en tilsvarende startfase. Sosialt sett har revolusjonen ikke begynt, fordi de aller fleste ikke jobber med ny teknologi. Men, NB: Sosialt vil den nye teknologien få enormt mye større virkninger enn telefonen.

2.Teknologi og samfunn

Menneskehetens kjente historie inneholder tre hendinger som til en viss grad kan sammenliknes med det som skjer nå:

• Jordbruksrevolusjonen, som brøyt gjennom i den gamle verden for mer enn 5.000 år sia,
• De industrielle revolusjonene i de siste 200-250 åra, som har gått gjennom flere avgjørende faser:
  • Første fase – (eller den 1. industrielle revolusjonen) – dampen
  • Andre fase – (eller den 2. industrielle revolusjonen) – elektrisitet og bensin

 Jordbruksrevolusjonen

Jordbruket betydde, teknologisk sett, en revolusjon i primitiv bioteknologi:

• dyrking av planter
• hold av tamdyr
• konservering, bearbeiding av mat (baking, brygging, salting osv.)

Jordbruksrevolusjonen betydde ei frigjøring fra de naturgitte, geografiske forutsetningene som de små menneskesamfunnene av jegere og samlere hadde levd under:

• Det var ikke lengre nødvendig å følge den naturlige tilveksten av maten i tid og rom, å streife over store områder og leve av ulike matressurser på ulike årstider.
• Det blei mulig å øke de totale matressursene i et landskap enormt ut over de som naturen skapte uten menneskelig hjelp.
• Mat kunne lagres gjennom hele året og gjennom dårlige tider.

Jordbruket var først og fremst en revolusjon av matproduksjonen. Men det revolusjonerte også energiproduksjonen. Dyr blei et alternativ til menneskelig muskelkraft i tungarbeid og transport.

Sosialt betydde jordbruksrevolusjonen en demografisk revolusjon: Ei veldig økning av folketettheten.

Nye teorier for spredning av språk forklarer spredninga av indoeuropeisk, kinesisk, polynesisk og bantu over svære områder ved at de var språk der jordbruksrevolusjonen starta. Befolkningstettheten der vokste så fort at jordbrukskulturen raskt trengte ut jeger- og samlerkulturen i nabodistriktene.

Hvis denne teorien er riktig, så betyr det at den nye teknologien spredde seg som en kulturell revolusjon, der ny kultur overvant og erstatta gammal i høyt tempo.

Overskuddet av konserverbar mat i jordbruksdistriktene la grunnlaget for

• de første byene,
• statsadministrasjon og
• handel med penger.

Det utløste igjen en ny teknologisk og kulturell revolusjon: skriftspråket. De første intellektuelle oppsto: Heltids administratorer (skatteinnkrevere, landmålere, arkivarer) og prester.

Den første industrielle revolusjonen: damp

Dampen betydde teknologisk en revolusjon av energiproduksjonen. Menneskene fikk en mye sterkere og mer fleksibel energikilde.

Teknologi for kraft- og energioverføring, tannhjul, vinsjer, skinner for vogner, pumper, maskinvevstoler osv. var utvikla i middelalderen.

Problemet var at energikildene mangla. Mennesker og dyrs muskler var for svake til å pumpe vannet ut av dype gruver. Vann og vind ga større mengder konsentrert energi, men disse energiformene var knytta til sted, og fantes ofte ikke der det var behov for dem.

Derfor betydde dampmaskina ei ny frigjøring fra naturgitte forutsetninger. Pumpeanlegg og møller kunne anlegges uavhengig av vann og vind. Den nye energikilden kunne også koples til maskiner med gammal, velkjent teknologi og drive maskiner med mye større effektivitet. En vever kunne spare musklene sine og passe flere og raskere vevstoler. Isteden for hester som trakk vogner på skinner, kunne dampmaskina trekke hele tog. Dampen utfordra seilet, i første omgang blant annet på elver og innsjøer der vind ikke var godt egna som drivkraft for båter.

Sosialt betydde dampen en ny demografisk revolusjon: De moderne storbyene oppsto.

Byene endra seg fra å være i hovedsak sentra for administrasjon og handel til å også bli sentra for industriell storproduksjon. Med det vokste befolkninga enormt.

Handelen utvikla seg veldig. Varebandelen mellom land fikk et helt nytt omfang. Landsbygda i Europa og Nord-Amerika blei en stor avtaker av industrivarer, som begynte å slå i stykker naturalhusholdninga. Produksjonen av jordbruksvarer for industrien måtte vokse tilsvarende.

Transporten blei revolusjonert. Veinettet blei stadig bedre, seil- og dampskipslinjer oppsto, tognettet spredde seg utover Vest-Europa.

Den industrielle revolusjonen utløste en kulturrevolusjon. Det blei et stort behov for faglærte spesialister og arbeidsledere i industrien. Handelen vokste og krevde mye mer kontorarbeidskraft, det samme gjorde staten. For all bybefolkning blei det stadig viktigere å kunne lese, skrive og regne, det samme gjaldt på landsbygda ettersom varehandelen fortrengte naturalhusholdninga.

Den moderne folkeskolen oppsto. Avis- og bokproduksjon i masseopplag slo gjennom. For første gang lærte et flertall av befolkninga i de rike landa å lese og skrive.

Ei historisk viktig side var at damprevolusjonen ga et veldig skyv framover til naturvitenskapene. Det blei grunnlagt mange nye universiteter, der naturvitenskapene fikk spille ei stadig viktigere rolle.

Politisk var dampens epoke ei gjennombruddstid for det moderne demokratiet, som blei innleda av den amerikanske og franske revolusjon. Og ei tid da styrkeforholda mellom stater og regioner i verden blei voldsomt forrykka: Kolonialismens klassiske epoke.

Den andre industrielle revolusjonen: strøm, bensin

Elektrisitet og bensin blei utvikla som en følge av den store satsinga på vitenskap på 1800-tallet, og finmekanikken som vokste fram med 100 års bruk av dampteknologien.

Teknologisk betydde de mye større fleksibilitet i bruken av energi. Det blei mulig å skape mye mindre motorer. Energien kunne også fraktes mye enklere på en tank eller i en tråd.

Bensinmotoren gjorde bilen og flyet mulig. Særlig bilen revolusjonerte transporten, fordi veinettet kunne bli mye mer finmaska og fungere mye mer smidig enn jernbanen. Energi fra en tråd gjorde det mulig sette motorer i de aller minste verksteder uansett hvor de lå, ja til slutt i hjemmene. Dessuten skapte elektromotoren fordismen eller samlebåndsrevolusjonen. Mange små motorer som dreiv bånd og mindre maskiner langs ei lang produksjonslinje førte til en eksplosiv vekst i produktiviteten.

Men bensin og strøm revolusjonerte også informasjonsstrømmen. Postgang til de aller mest avsidesliggende strøk, telefon, radio og fjernsyn knytta for første gang alle deler av samfunnet i de utvikla landa tett sammen. Utover i vårt århundre har særlig radioen trengt gjennom til praktisk talt hele kloden.

Sosialt betydde den andre industrielle revolusjonen at storbyene etterhvert tok over flertallet av befolkninga i de industrialiserte landa. På slutten av det 20. århundret kommer storbybefolkninga også i flertall i stadig flere land i den tredje verden.

Den moderne storbyen er utenkelig uten bilen og bussen.

Naturalhusholdninga forsvant fra jordbruket i de rike landa, og hele landsbygda blei teknologisk og kulturelt stadig likere byene. Varehandel fikk også stadig større betydning for bøndene i den tredje verden.

Den nye underordninga av landsbygda under byene er utenkelig uten bilen, bussen, telefonen, kinoen, radio, fjernsyn.

Kulturrevolusjonen fra den første industrielle revolusjonen fortsatte. Folkeskolene, alfabetiseringa og de nasjonale universitetene spredde seg til alle land i hele verden. Opplag på aviser og tidsskrifter økte enormt. Filmen, radioen, grammofonen/kassettene og fjernsynet skapte for første gang i menneskehetens historie en felles verdenskultur. Kulturuttrykk som moter, musikk sprer seg utover alle kontinenter på få år. Befolkninger i land over hele verden reagerer på nyheter i løpet av en dag.

Denne felles verdenskulturen er først og fremst henta fra kulturen til de landa i verden som har utvikla bilen, flyet, samlebåndene, radioen, grammofonen, fjernsynet, filmindustrien, videoen – særlig USA.

Den/(de to) industriell(e) revolusjonen(e) i de siste 250 åra har ført til at for første gang får mennesker som vokser opp ikke mesteparten av sin praktiske kunnskap, kultur og ideologi fra familie og naboer, men fra skoler, opplæring på jobben, aviser, bøker, radio og fjernsyn. Sånn er det i hvert fall for flertallet i de industrialiserte landa.

Utdanningsrevolusjonen fortsatte i de rike landa. Behovet for høyt utdanna arbeidskraft førte etterhvert til at en stor del av befolkninga fikk utdanning på universitets- eller høyskolenivå.Politisk førte utviklinga i denne perioden bl.a. til at USA tok over de europeiske maktenes rolle som ledende maktsenter i verden. Det gamle kolonisystemet blei erstatta av et stort antall fattige, uavhengige stater i den tredje verden.

Konklusjon: Noen lærdommer fra tidligere teknologiske revolusjoner

Teknologiske gjennombrudd fører til sosiale endringer når:

• Det er umiddelbart lønnsomt å ta dem i bruk.
• For eksempel fordi teknologien kan skape mye større overskudd, ved å produsere mye mer med samme innsats.
• Eller fordi teknologien kan frigjøre produksjonen fra naturgitte begrensninger i rom og tid, som gjør det mulig å produsere det samme som før, med mindre innsats.
• Eller fordi teknologien kan skape nye, lønnsomme produkter (inklusive gjøre det lønnsomt å kjøpe som vare eller tjeneste resultatene av et arbeid folk tidligere har utført privat).

Teknologiske gjennombrudd fører til store sosiale endringer når teknologien kan tas i bruk (lønnsomt!) i mange ulike former for produksjon og i både stor og liten skala.

De fører til store endringer i samfunnet raskt, når bruken av teknologien gir brukerne et sånt økonomisk overtak at de raskt konkurrerer ut de som fortsetter å bruke gammal teknologi.

Dette er felles for revolusjonene jordbruk, damp og bensin/strøm.

Tre fellestrekk ved de to industrielle revolusjonene

I. Måten menneskene produserer på forandrer seg mer enn produktene.

La et norsk menneske fra 1814 studere produkter fra den andre halvdelen av 1900-tallet. Et brød, ei pølse, et stykke gammalost, ei sursild, ei bok, et fargebilde av Vøringfossen, ei ku, en fiolinkonsert, et håndskrevet faksbrev og et dikt av Andre Bjerke vil være gjenkjennelige, forståelige produkter.

Den viktigste forskjellen vil være at det er oppstått nye produkter i tillegg, som ikke er forståelige, f.eks. ei lyspære, ei sykkelpumpe, Brendens nesedråper mot forkjølelse, en halvliter lys pilsner i et glass, en frossen pizza, en videokassett …

Måten de er produsert på, vil derimot være vanskelig forståelig; Bakeriet, pølsefabrikken og næringsmiddelfabrikken kanskje, den kunstige inseminasjonen vil virke tvilsom, fotoapparatet, pc-en, faksen og cd-plata vil være spontant uforståelige. For ikke å snakke om de uforståelige nye produktene, som henger sammen med uforståelige nye maskiner som fjernsynet, komfyren og sykkelen …

II. Teknologien kan skape enorme forandringer i åssen folk virkelig lever, uten like store forandringer i samfunnets formelle, ytre form.

La et norsk menneske fra Oslo i 1992 reise tilbake til 1814. Juridisk sett er Norges grunnlov i dag nesten helt identisk med grunnlova fra det året. Men endringa i levemåte er enorm.

Hvis dette mennesket vil få valget mellom Christiania i 1814, Rihyad i 1985 og Berlin i 1935, vil hun sannsynligvis føle seg mer hjemme i Hitlers Tyskland eller Saudi-Arabia.

Saudi-Arabias kulturelle og juridiske tradisjon er enormt forskjellig fra den norske. Men i en moderne saudiarabisk storby vil hun finne biler, telefoner, tv, moderne bankvesen, butikker, moderne leger osv. Mye av dette vil hun også finne i nazistenes Berlin. Fra en formell, politisk synsvinkel var den politiske friheten større i Christiania i 1814 enn i Berlin. Men den sosiale friheten som ligger i muligheten til å ta en jobb, si den opp igjen og eventuelt flytte, som er en viktig del av den individuelle sosiale mobiliteten, var større i Berlin i 1935.

De ytre, politiske og juridiske systemene er svært forskjellige i Oslo 1992, Rihyad 1985 og Berlin 1935. Men mye av dagliglivet er svært likt, sett fra en stor, historisk synsvinkel. Og denne likheten er skapt av teknologien.

III. De to revolusjonene skapte voldsomme forandringer i den geografiske og sosiale befolkningsstrukturen, og førte til en enorm økning av den individuelle sosiale mobiliteten.

De slo i stykker århundregamle, stabile bosetningsmønstre, konsentrerte folk i byene og satt igang veldige bevegelser over landegrensene.

Hele samfunnsgrupper er forsvunnet som dinosaurer og mammuter: Adelsmannen, embetsmannen med uniform, leilendingen. Nye dukka opp med ei forandring i samfunnet og forsvant med den neste: Husmannen, den personlige tjeneren, portneren, gårdsarbeideren, den norske sjøgutten, havnearbeideren …

Den individuelle sosiale mobiliteten gjør at den gammaldagse overklassen i hver generasjon blir isprengt mengder av nye mennesker, som stiger opp gjennom handel, industri, statsbyråkrati, det akademiske livet, organisasjonene, politikken …

Det skapte massemarkedet for arbeidskraft i storbyene, og seinere massemarkedet for intellektuell arbeidskraft.

Den nåværende geografiske og sosiale befolkningsstrukturen er skapt av den nåværende teknologien, og grunnlaget for den kan forsvinne hvis denne teknologien blir trengt til side. 

IV. De to revolusjonene har ført til ei voldsom økning i behovet for informasjon i samfunnet, en eksplosiv utvikling av informasjonsteknologien og en veldig utvikling av kommunikasjonen på absolutt alle nivåer.

Den moderne Postsektoren vokste fram av disse behova, og utvikla sin teknologi og ytre form i dampens epoke.

Det kan forsvares å kalle posten for det industrialiserte samfunnets mest altomfattende økonomiske, politiske og sosiale nervesystem.

Men typisk for utviklinga av teknologien er at kommunikasjonsbehovene fortsetter å vokse og forandre seg. Det gjør også kommunikasjonsteknologiens muligheter.

Mens postsektoren i Norge i 1890 ikke hadde noen stor konkurrent som informasjonsmedium, har det i 1990 særlig telefonsektoren.

Og i år 2040?

3: Langt, langt fram – datateknologien etter 50 år

Med disse erfaringene i bakhue skal jeg forsøke å kikke et langt stykke framover.

Vi sier 50 år, men det er ikke et nøyaktig tall. 50 år betyr ei så lang periode at den nye teknologien virkelig har fått tid til å blitt gammal i produksjonen, og virkningene har slått skikkelig gjennom i samfunnsstrukturen og kulturen.

Samtidig er 50 år ikke lengre enn et aktivt menneskeliv. Mange som ennå er i jobb nå (og som blant annet leser dette) husker 50 år tilbake. Mange som jobber om 50 år er i live nå.

Som individer har mange av oss prøvd å planlegge livet vårt 50 år framover. (Om planene slår til, er ei anna sak … ) Det er ikke urimelig å i hvert fall prøve å diskutere med 50 års perspektiv framover.

Storm-P-syndromet

Et problem med så lange perspektiver framover er, som nevnt i forordet, at det alltid, helt sikkert hender noe uventa.

Den teknisk-vitenskapelige utviklinga raser nå framover med en hastighet som er langt større enn for bare 20-30 år sida.

Mens de to tidligere revolusjonene først og fremst bygde på en eller få oppdagelser, og seinere «flata ut», og gikk over i anvendelse av de nye teknikkene på nye områder, ser den tredje teknologiske revolusjonen ut til å føre til en akselererende utvikling av «stadig nye teknologier». Fiberoptikk, bioteknologi osv. Vi skimter ikke engang noen slags ny periode med et slags nytt platå, der teknologien stabiliserer seg over en lengere periode.

Men la oss holde fantasien igjen. Vi behøver ikke spekulere ut fantastiske mirakler. Vi kan være konservative, og se på noen tenkelige vitenskapelige framskritt med uforutsigbare kulturelle virkninger. Hva hvis vitenskapen for eksempel oppdager

• Nye energikilder som gjør det billig å produsere energi hvor som helst?
• Muligheter for å manipulere med mennesket, f.eks. livslengden eller intelligensen?
• Mikromaskiner på størrelse med celler som kan programmeres til å gjøre forskjellige former for arbeid?
• Flytting av farlig, råvare- og energikrevende produksjon opp til automatiske fabrikker i verdensrommet?

Alt dette er fetter som i det minste diskuteres på alvor nå.

(Minst like utrolige og dramatiske ting har også skjedd i de siste 100 åra.)

Men dersom det skulle skje et gjennombrudd på bare ett av disse områdene, vil det kunne forrykke rammevilkåra for utviklinga så kraftig at det blir umulig å spå om neste runde.

De tidligere omveltningene i teknologien har også ført til svær international uro: Verdenskriger, internasjonale kriser, kupp og revolusjoner, økologiske katastrofer.

Det er en sikker spådom at liknende ting må gjenta seg i neste historiske epoke, og en annen sikker spådom at forløpet lar seg ikke spå i detalj.

Den neste teknologiske sosiale virkninger er altså, fra vår synsvinkel, prinsipielt uforutsigelige på lang sikt. Det er dette problemet den danske filosofen Storm P, med en strålende aforisme som dessverre blir for mye sitert, men ikke desto mindre er sann for det, har uttrykt sånn: Det er vanskelig å spå – særlig om framtida.

Bare teknologien, da

For å gjøre det enkelt for oss, begynner jeg derfor ikke med å se på teknologiens virkninger i samfunnet, men å se bare på den teknologiske revolusjonen, isolert.

For det første forutsetter jeg at vitenskapelige oppdagelser av den typen som jeg nevnte i første avsnitt, ikke har skjedd, eller i hvert fall ikke har fått tid til å slå gjennom i samfunnet ennå.

For det andre at samfunnets produksjon, distribusjon og kommunikasjon er fullstendig prega av utvikla data. Denne teknologien er enormt forandra også forhold til i dag.

Men for det tredje forutsetter jeg at forandringene ikke består i kvalitative gjennombrudd, som for eksempel praktiske systemer for «kunstig intelligens» som virkelig kan erstatte menneskelig tenkning.

Jeg forutsetter at utviklinga er kvantitativ: For eksempel enormt kraftige maskiner som tar svært liten plass og koster svært lite, mulighet for å gi og få informasjoner skriftlig, muntlig og i form av alle slags opptak overalt. Altså ei utvikling noe ala den fra radiokabinettet med grammofon anno 1941 til cd-spilleren og lommefjernsynet anno 1991 – bare en del større.

Alt dette er vært forsiktige forutsetninger. Jeg tror de er for konservative. Men de gjør spillet enklere for oss, her. Kraftigere teknologisk utvikling vil bety større endringer enn jeg forutsier. 

Bokser i år 2040

Grunnleggende trekk med framtidas datateknologi sammenlikna med vår tid:

• Enhetene vil ha falt i pris
• og være minatyrisert
• De vil være mye kraftigere og mer allsidige
• med enormt mye større lagerkapasitet
• og mye mer fysisk robuste
• Det vil eksistere svære nettverk
• som enhetene vil kunne hake seg på,
• de vil også kunne kommunisere problemfritt med hverandre
• og med brukerne.

Nesten alle jobbene i tradisjonell produksjonsindustri er erstatta av automatiske fabrikker.

Men datateknologien har spredd seg langt ut over det. Den er blitt så billig, fleksibel og solid at den finnes i alle slags maskineri: Den styrer gangen av alle slags motorer ned til grasklippere og mixmastere. Andre steder også: Den regulerer alt fra gatebelysning og trafikkfyr til rulletrapper, ventilasjon og hjemmeoppvarming.

Lagerkapasiteten koster, sammenlikna med 1991, praktisk talt ingen ting. Du kan uten vansker bære med deg like mye informasjon som det som fantes i et gammalt bibliotek, og kan kopieres over til et anna, billig lagringsmedium om kort tid. Store informasjonslagre etter år 1991s målestokk, fins i mange hjem. Informasjonslagrene til de store konsernene, forsknings- og statsinstitusjonene er astronomisk store.

Alle former for informasjon som samles inn maskinelt, bearbeides og kodes av datamaskiner, oversendes og lagres i prinsipielt samme form på de samme lagringsmediene: Tekst, lydopptak, tale tolka til tekst, musikk lagra som lyd eller noter, stillbilder, levende bilder med lyd, hologrammer, form og overflatestruktur på tredimensjonale gjenstander som datastyrte sonder har tatt på, arbeidsoperasjoner utført av mennesker, for eksempel i forbindelse med fjernstyring av roboter, målinger fra måleinstrumenter, dataprogrammer, kommunikasjon mellom maskiner … Statens, industriens og privatpersoners informasjonslagre er datalagre.

Det fins sammenhengende, verdensomspennende nettverk med enorme informasjonslagre der sånn informasjon på et øyeblikk kan sendes til eller fra de store informasjonslagrene, eller utveksles mellom to små enheter på hver sin side av kloden. De bruker kanskje optiske kabler, kanskje satellittkommunikasjon, kanskje en blanding av mange forskjellige fysiske kommunikasjonsformer. Men hovedsaka er at det er nettverk som alltid og overalt er tilgjengelige, og som sammenlikna med alt som fins i dag har enorm båndbredde. 

4. Industrielle gjennombrudd i sprang

Nå vi ser bakover i tida, over for eksempel et tiår med små endringer i bruk av teknologien, er det lett å spontant tenke at framover vil landskapet se likedan ut. Bevegelsene her skjer langsomt. Altså må det ta lang tid, før teknologien slår gjennom.

Men dette er et synsbedrag. For det er typisk for sosial bruk av teknologi at her skjer utviklinga ofte i sprang. Lange, stillestående perioder blir avløst av korte tidsrom der teknologiens sprer seg eksplosivt raskt.

For noen produkter vil kombinasjonen av pris og anvendelighet være avgjørende. For andre gjelder det at etter at et slags minste metningspunkt er nådd, fører konkurransen til en snøballeffekt som tvinger stadig flere til å bruke teknologien.

Tre ferske norske eksempler på det:

• Gjennombruddet for telefaks.
• Gjennombruddet for kortterminaler på bensinstasjoner.
• Gjennombruddet i salget av bærbare pc-er.

Felles for telefaks og kort på bensinstasjoner var at konkurransen tvang gjennom veldig rask spredning.

Når stadig flere av forbindelsene dine avslutter en samtale med å spørre om du kan fakse noe over til dem, blir det raskt vanskeligere å ikke ha faks. Når bilistene starter og kjører videre fra bensinstasjonene som ikke har kortautomat, kommer korthøl til pumpene opp fort.

For bærbare pc-er er ikke sammenhengen sånn. Det ser ut som om det som skjedde var at i 1990 kom vekta først under ei viss grense (3 kg), og noen måneder seinere raste prisen på de billigste ned (til under 20.000, senere under 10.000). Dermed syntes mange kjøpere at de plutselig hadde fått ei anvendbar lett kasse til en spiselig pris, og salgstalla spratt i været.

Ser vi kort tid framover, kan for eksempel bærbare telefoner og modem være teknologier som får sånne eksplosive gjennombrudd i Norge. Hvis prisene fortsatt synker, eller anvendeligheten øker, eller konkurransen tvinger det gjennom.

På litt lengre sikt vil det helt sikkert skje sprangvise gjennombrudd når det gjelder bruken av forskjellige former for datanett og informasjonslagre.

5. Langsiktige sosiale virkninger av datarevolusjonen

Dampen forvandla samfunnene i Vest i sitt bilde, elektrisitet og bensin forvandla hele verden. Datarevolusjonen, som en industriell revolusjon som er mer omfattende og går dypere, vil forvandle alle samfunn i hele verden mer.

For å se hvordan disse forandringene kan bli, begynner vi igjen langt framme på et historisk tidspunkt etter at den nye teknologien har slått gjennom i brei målestokk, og fått tid til å virke i samfunnet.

a. Det menneskelige rutinearbeidets fall

Mens de to tidligere teknologiske revolusjonene under industrialismen begge grunnleggende handla om energikilder, handler datarevolusjonen framfor alt om erstatning av menneskelig intellektuelt arbeid med maskiner.

Sosialt betyr det at:

• Dampen gjorde det mulig å erstatte veverens fysiske arbeid med en maskin.
• Elektrisiteten gjorde det mulig å erstatte syerskens trampende fot med en motor.
• Datarevolusjonen gjør det mulig å erstatte henne som syr.

I «vår tid» (fra 1990 og 50 til 100 år bakover) har de fleste i Vesten vært sysselsatt med det vi i brei forstand kan kalle menneskelig rutinearbeid.

Samlebåndsjobber og andre jobber der de samme prosessene blir gjentatt og gjentatt i industri, å jobbe i kassa i handel, frakte varer og passasjerer etter fastlagte planer i transport, føre regnskap og sende rutinemessige brev på kontor osv,

Mesteparten av Postens arbeidsplasser faller innafor denne breie definisjonen av rutinearbeid.

Denne definisjonen er ikke ment nedsettende mot de menneskene som gjør jobben. Mange sider ved arbeidet kan godt kreve deres intelligens og skaperkraft. Men poenget er at mesteparten av selve arbeidsprosessen kan beskrives formelt på en sånn måte at datamaskiner etterhvert kan ta den over.

Går vi tilbake til «før vår tid», for 100-200 år sida, jobba mesteparten av Vestens befolkning med jordbruksarbeid (i Norge: jordbruk-fiske).

De to første industrielle revolusjonene førte til at jordbruket falt fra sin posisjon som den viktigste sektoren som ga folk arbeid. Jordbruk og bønder fins fortsatt, men sektoren er blitt historisk marginalisert i forhold til industri, kontor og handel.

Datarevolusjonen vil, på lang sikt, føre til at rutinearbeidet faller fra sin dominerende posisjon på samme måte som jordbruket falt. De fleste rutinejobbene vil forsvinne.

Rutinearbeid vil eksistere om 50 og 100 år, men det vil bli historisk marginalisert, som bøndenes arbeid er det nå.

b. Den viktigste forma for arbeid

På lang sikt vil det viktigste arbeidet bli ikke-rutineprega arbeid

• med forskning og utvikling
• med mennesker, opplæring, sosial omsorg osv.
• med kunst i brei forstand – alt fra klassiske kunstformer til underholdning og produksjon som av ikke-økonomiske grunner blir utført av mennesker istedenfor maskiner (kokekunst, husbygging, skreddersøm …)

Dette er for det meste arbeid som i dag defineres som intellektuelt. Intellektuelt arbeid har gjennom historia vært et monopol for et svært tynt skikt. Først på slutten av den andre industrielle revolusjonen oppsto det et massemarked for intellektuelt arbeid. Men flertallet av jobbene på arbeidsmarkedet vil bli intellektuelt arbeid (som vi ser det i dag) i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

Mesteparten av dette er arbeid som vil bli vevd sammen med informasjonsteknologi. Derfor kan vi også si at arbeid med informasjonsteknologi i brei forstand, vil bli den dominerende forma for arbeid i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

c. Storbyenes fall

Strukturmessig kan vi tenke oss store endringer:

De moderne storbyene er mindre enn 250 år gamle. De er skapt som økonomisk produktive enheter av behovene i de to første industrielle revolusjonene.

Industrien bygger på masseproduksjon for et ukjent marked (på forhånd ukjente kjøpere, eller i hvert fall kjøpere som ikke har bestilt ennå). Det framtidige salget forutsies statistisk.

For å få til dette må industrien konsentrere svære ressurser: Mange arbeidere og maskiner. Lagre av råvarer for framtidig produksjon, og av ferdige, masseproduserte varer for framtidig salg.

Konsentrasjonen av industri i byene krever en infrastruktur: Veier, jernbaner, havner, kloakker, skoler, butikker, fengsler, offentlige kontorer. Byenes opprinnelige arbeid som kommunikasjons- og handelssentra vokser også enormt. Den kraftig oppsvulma handelen og transporten bruker byene som knutepunkter, passerer gjennom dem. Og byene blir sentra for en stadig større administrasjon.

Både administrasjon og privat virksomhet jobber teknologisk på samme måte som industrien: Ved å konsentrere svære ressurser, funksjonærer, lagre osv i sentra. Det er også viktig for dem å være fysisk nær de viktigste partnerne de skal jobbe med. Dermed svulmer byene enda mer opp.

Byene blir landas viktigste arbeidsmarked. Ved kriser på landsbygda i den tredje verden fører det til at store deler av bondebefolkninga flytter inn til storbyene. Superstorbyer oppstår, som på få tiår vokser fra noen hundre tusen innbyggere til millioner og ti-millioner. I flere land i den tredje verden bor nå et flertall av befolkninga i sånne superstorbyer, og de truer med å bli den normale forma for menneskelig samfunn, der flertallet bor før år 2025.

Den tredje industrielle revolusjonen kan gjøre byene som produksjons-, handels- og administrasjonssentra økonomisk ulønnsomme.

Teknologien gjør det mulig å erstatte masseproduksjon for et ukjent marked med småproduksjon på bestilling.

Et tankeeksperiment:

Isteden for den store tekstilfabrikken som går natt og dag og produserer for lager, en relativt liten, automatisk maskin som bare produserer hver gang noen bestiller noe. Den produserer ikke lange serier av helt like produkter, men forskjellige klær hver gang, etter spesifikasjon. Bestillinger kan automatiseres, det trengs ikke noe stort salgsbyråkrati. Lager trengs ikke.

Den lille, automatiske maskina er sjøl produsert av automatiske fabrikker, og krever ikke samme astronomiske investeringer som en diger tekstilfabrikk. Den kan i prinsippet ligge hvor som helst, altså der grunn er billig. Den krever ikke veldige samfunnsmessige investeringer: Ikke svære nye veisystemer, boligområder, kloakkrør, enorm energiforsyning, utbygging av et stort nytt politikammer …

Denne forma for produksjon vil kvalitetsmessig være overlegen (mer tilpassa kundens behov) og økonomisk, langt billigere enn den nåværende store serie-produksjonen.

Det er ingen grunn til at den skal ligge i storbyer. Tvert imot, det er gode grunner til å flytte den ut av disse overfylte sentraene.

Men da mister storbyene en viktig økonomisk grunn til sin eksistens.

Det er heller ingen økonomisk grunn til at organisasjoner som jobber med handel og administrasjon, skal fortsette å ligge i storbyer.

Informasjonsteknologien vil prinsipielt sett gjøre det mulig å flytte den daglige ledelsen i en meklerbedrift eller et statlig kontor hvor som helst. Folk som fysisk er hundrevis av mil fra hverandre, kan jobbe intimt sammen. Hvorfor kan ikke den daglige ledelsen i en bank jobbe på høyfjellet i april til juni, på sørlandskysten om sommeren og på Maldivene september til april?

Det kan være sosiale grunner til at folk i slike virksomheter ønsker å fortsette å jobbe i sentrene: Teater, en halvliter på Karl Johan, muligheten for å møte fysisk folk du vil påvirke.

Men økonomisk vil handel og administrasjon ha de samme fordelene ved å spre seg som industrien: Billigere investeringer, mindre behov for voldsom ny utbygging av infrastruktur.

Særlig jobber i de dynamiske nye sektorene kan i prinsippet lett flyttes vekk fra storbyene.

Konkurransen om spesielt attråverdig arbeidskraft – forskere, spesialister – vil kunne presse sånne sektorer ut av bysentrene. Folka de ønsker å hyre, vil spørre: Kan jeg bo et sted der det er bra for barn å vokse opp? Der jeg kan gå i skauen, stå på ski, dyrke rosene mine? Et sted som er trygt?

Sånn kan storbyene, som vi kjenner dem, miste sin nåværende økonomiske eksistensberettigelse i den neste industrielle revolusjonen.

Hvis dette skjer, kan det føre til svære sosiale problemer i tida da de økonomisk dynamiske delene av storbyene forsvinner, mens mesteparten av befolkninga fortsatt å bo der.

Kanskje kan storbyene finne et nytt fundament å stå på, for eksempel som kulturelle og sosiale sentra. Men uansett må de forandre seg grunnleggende i løpet av den tredje industrielle revolusjonen.

d. Landsbygdas fall?

En mer dristig spådom: Som en analogi til storbyenes fall, kan revolusjonen i bioteknologien føre til landsbygdas fall.

Jordbruket som økonomisk kategori, har sin strategiske styrke i monopolet på mesteparten av råvarene i matproduksjonen.

Jordbrukets største økonomiske problem er avhengigheten av svære territorier utendørs, en produksjon som ikke kan forseres i forhold til rytmen i årstidene, og sårbarhet for vær og vind. Dette gjør at det er vanskelig å øke produksjonen og mekanisere, og umulig å konkurrere med mer ekspansive sektorer om kapital.

Havbruk og drivhusproduksjon er eksempler på industriell biologisk produksjon som delvis kan unngå disse problemene. Men historisk sett er denne produksjonen primitiv og prega av barnesjukdommer, blant annet fordi den ikke bygger på endring av selve de produktive organismene.

Et tankeeksperiment:

Hvis den biologiske revolusjonen gjør det mulig å produsere protein på tank, for eksempel ved at bakterier eller sopp eter avfall/ oljesøl/ treflis, så kan det bety at jordbruket mister sitt monopol til bioteknologisk industri, og blir slått ut.

I så fall betyr det at en 6.000 år gammal kulturform går under.

Dette er ingen sikker spådom. Men heller ikke helt urimelig, ut fra hva vi veit i dag. Og den illustrerer hvilke veldige strukturendringer vi må vente.

e. Nytt forhold mellom Nord og Sør

Datarevolusjonen starter i Nord (USA-Nord-Amerika, Vest-Europa, Japan-Taiwan-Korea). Mesteparten av den tredje verden blir hengende etter, og aller mest de fattigste og minst teknologisk utvikla landa.

Men på lengere sikt kan den tredje industrielle revolusjonen snu dette forholdet.

I bunn og grunn er Nords dominans i verden nå et spørsmål om herredømme over teknologien.

For fattige land betyr å innføre teknologi å kjøpe maskiner og å kjøpe kunnskap (opplæring) som gjør det mulig å utvikle teknologisk kultur. Alt dette er dyrt.

Den viktigste delen av dette er herredømmet over kunnskapene, over informasjonen. Nords økonomiske herredømme i verden bygger i bunn og grunn på et kunnskapsmonopol.

Men i løpet av den tredje industrielle revolusjonen vil en stadig viktigere del av teknologien bli informasjon, mens selve den materielle delen av teknologien vil bli mindre viktig (i hvert fall økonomisk). Stadig kraftigere programmer (informasjon) vil kunne kjøres på stadig billigere bokser (materie).

Både bokser og informasjon vil synke i pris. Tilgangen på informasjon vil øke enormt, og kostnadene ved å kopiere informasjon vil bli stadig mindre.

Informasjon som nå kjøpes i den tredje verden i form av dyre lærebøker med copyright, vil i framtida kunne kopieres og spres praktisk talt gratis, om nødvendig på svartebørs.

Dermed blir det med tida mulig for den tredje verden å raskt spre all informasjon som er alminnelig tilgjengelig i Nord. Og logikken i den teknologiske utviklinga i Nord er at mer og mer informasjon vil bli alminnelig tilgjengelig…

Sørs mulighet til å tilegne seg informasjon, og dermed forrykke hele verdensordninga, vil øke med den enormt voksende tilgangen på stadig billigere informasjon.

Historisk sett betyr den tredje industrielle revolusjonen at i Nords informasjonsmonopol i verden står for fall. 

Konklusjon: Verden snudd oppned.

Datarevolusjonen betyr ei ny historisk epoke.

En sikker spådom (tror jeg) er at den nye teknologiske revolusjonen ligger an til å bli den største og voldsomste sosiale revolusjonen av menneskehetens liv til nå.

Utviklinga går fort. Samfunnet vil forandre seg mer i de neste 50 åra enn i de 100 åra som ligger bak oss.

Intellektuelt arbeid – arbeid med informasjon – vil for første gang bli arbeidet til flertallet av de som jobber.

Vi kan forestille oss at i det nye samfunnet som oppstår, vil et flertall av alle også få muligheten til å jobbe med sånne ting. Vi kan også forestille oss at befolkninga i svære sektorer/ områder ikke er med i den nye teknologiske revolusjonen, og blir marginalisert.

Uansett vil samfunnet gjennomgå svære strukturelle endringer.

Informasjonsflyten vil bli det viktigste som holder dette samfunnet sammen. Organisering av informasjonsstrømmen vil bli av de aller viktigste sosiale strukturene.

6. Kortsiktige sosiale virkninger

Men forandringene som vi så på i forrige avsnitt, vil sjølsagt ta tid. På kort sikt (om 10 og 25 år) vil det finnes et stort arbeidsmarked for rutinearbeid, byene vil fortsatt fungere omtrent som nå og tilmed vokse osv.

Men alt i denne tida vil endringer i retning av de vi har sett på, bli synlige i samfunnet. Vi skal se litt på det:

a. Fra langsom utvikling til sprangvis endring

Vi har flere ganger tidligere vært inne på at datarevolusjonen som industriell og sosial revolusjon bare såvidt har begynt.

Noen oppfatter det som at den teknologien som finnes nå, ikke behøver å føre til sosiale endringer. Men det er feil. Poenget er at det alt nå finnes et potensiale for sosiale endringer, som ikke er tatt ut ennå.

Datateknologi kan nokså raskt brukes til å skape svære endringer, for eksempel i sysselsettinga. Jeg har nevnt manglende utvikling av kulturen som en av årsakene til at det ikke har skjedd. Konkret kan det blant annet bety:

• Et sjefsskikt som har vokst opp før teknologien kom. Sjefen føler at han ikke forstår den, oppfatter den som truende og tar ingen initiativer for å få teknologien i gang.
• Mangel på folk som kan jobbe med anvendelse – bygge bru mellom teknologien og behova i akkurat den jobben.
• Mangel på opplæring, service- og reparasjonsmuligheter, som gjør at utstyr som blir tatt i bruk, blir lite effektivt.

Gradvis utvikling av kulturnivået kan føre til plutselige sprang. Og når det gamle sjefsskiktet forsvinner, og det kommer inn et nytt skikt som hele tida har jobba med data, vil det sikkert skje et sprang.

Prisfall på datateknologi vil også utløse sprang.

Vi har vært inne på at en teknologi kan bli spredd til et «metningsnivå», der konkurransen utløser en snøballeffekt.

Statsorganer som ikke konkurrerer og ikke skal gå med overskudd (for eksempel utenriksdepartementet, politiet) har ikke samme insentiver til å rasjonalisere som privat bisniss.

Men i samband med kriser i statsfinansieringa og akutt nedskjæring av budsjetter, kan sånne institusjoner også bli nødt til å plutselig ta ut store rasjonaliseringsgevinster med ny teknologi for å spare statsutgifter.

Åpning av nye kommunikasjonskanaler (for eksempel ved at telefonen blir lagt om til fiberoptikk) kan også utløse sprangvis utvikling.

At potensialet for sosiale endringer foreløpig ikke er tatt ut, betyr ikke at endringene blir mindre i framtida

Tvert imot. Det er som med jordskjelv: Når spenninga stiger uten å bli utløst gjennom små skjelv, blir de skjelvene som kommer seinere, desto større. Små sosiale endringer nå betyr at potensialet for å endre blir desto større i overimorra.

b. Et nytt slags arbeidsmarked

I den nærmeste framtida vil det å erstatte mennesker med bokser/styringssystemer bli stadig mer lønnsomt.

Denne utviklinga går raskest i de rike landa, der både infrastrukturen for datarevolusjonen og arbeidslønningene er høyest.

Jobbene som kan erstattes først (og billigst) er først og fremst rutinejobbene i tradisjonell storindustri (samlebåndsjobbene). Etter det tilsvarende jobber i handel/kontor/service.

Først seinere blir det mulig å erstatte rutinejobber i mindre handel og virksomhet og jobber som krever mer kompliserte beslutninger.

Tendensen i gamle, tradisjonelle, arbeidskrevende storindustrier er at de blir slått ut og/eller forvandler seg til nye, slanka, automatiserte industrier.

Det fører alt nå til varig strukturell arbeidsløshet: Arbeidere som er slått ut av sånne industrier, får ikke ny jobb.

Det har skapt et voksende skikt av permanente arbeidsløse, nye fattige, i de gamle industrilanda. Dette skiktet vil fortsette å vokse.

De jobbene som spontant oppstår med datarevolusjonen er

• for det første ikke egna til å suge opp folk som er slått ut av tradisjonell industri
• for det andre langt færre enn de arbeidsplassene som legges ned.

Skolen og skolekunnskaper (evne til raskt å tilegne seg skriftlig materiale) blir viktigere i kampen for å komme inn på de ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen forplanter seg til neste generasjon, fordi mange av unga av kulturelle og sosiale grunner ikke klarer skolen, eller ikke får råd til å studere videre.

De som blir innafor arbeidsmarkedet, vil spaltes i minst to grupper:

• de som konkurrerer om et langsiktig krympende antall ufaglærte og lavt betalte jobber, «McDonalds-jobber»,
• de som har spesielle, salgbare kunnskaper, og derfor kan presse prisen sin opp.

Det er blitt vanlig å kalle dette «to-tredjedels-samfunnet, Det er en betegnelse jeg ikke liker, fordi jeg ikke ser noen spesiell grunn til at utviklinga skal stabilisere seg med 2/3 innafor arbeidsmarkedet og 1/3 slått ut.

c. En ny slags overklasse

Overklassen vil også forandre sin indre sammensetning.

Overklassen betyr her eierne og lederne av store bedrifter, ledende statsfunksjonærer, ledere av store organisasjoner osv. Enkelt uttrykt: Folk som til daglig har og utøver makt,

Her vil den samme utviklinga skje som blant produsentene («underklassen, arbeiderklassen»). I overklassen vil også bærerne av den nye teknologiske revolusjonen vokse i betydning på bekostning av de tradisjonelle lederne.

Ser vi på det private næringslivet, så har de ledende kapitalistene i Norge i de siste 100 åra endra seg fra å være gründere (skipskapteiner, handelsmenn, kjemikere, ingeniører osv.) til å bli finanseksperter, ofte med papirer fra handelshøyskolen i Bergen. Spesialister på nye arbeidsfelter (rederi, bryggeri, kjemisk industri osv.) blei erstatta av eksperter på aksje- og pengemarkedet.

I de kommende ti-åra vil eksperter på informasjon få voksende makt i bisniss, organisasjoner og statsbyråkrati. Det betyr:

• Eksperter på den nye teknologien
• Eksperter på å finne og bearbeide informasjon ved hjelp av den nye teknologien
• Eksperter på å kommunisere.

d. Større sosiale skiller, mer uro

I de rike landa vil skillene mellom sosiale lag, profesjoner og regioner øke.

Den sosiale mobiliteten vil øke.

Muligheten til å svinge seg opp gjennom herredømme over informasjon vil vokse. Levestandard vil bli enda mer knytta til å evne å henge med på de nye, ekspansive delene av arbeidsmarkedet. Fattigdommen i grupper som blir hengende utafor der (minstepensjonister, arbeidsløse, enslige mødre, innvandrerungdom uten spesielt god utdannelse og skoletapere) vil vokse.

Det vil bli morsommere å være rik. Valgmulighetene som henger sammen med å ha mye penger vil øke.

Det vil bli vanskeligere å være fattig.

Den nye teknologiens vekst og den gamles fall vil skape nye, rike regioner, som står i motsetning til andre der fattigdom sprer seg.

Alt nå finnes sånne permanent kriseramte regioner, der den gamle storindustrien, gruvedrifta osv. er nedlagt og ikke erstatta med noe nytt. (Eksempler: Nord-England, Vallonia i Belgia, «rustbeltet» i USA.) Skarpere regionale motsetninger med de distriktene der den nye industrialiseringa skjer.

En del storbyer/ storbydistrikter blir «oppbevaringssteder» for sånne permanent arbeidsløse.

Alt dette vil skape skarpere sosiale motsetninger, mer kriminalitet osv.

Større internasjonale omveltninger

Regionale motsetninger vil også skjerpes internasjonalt.

Det gjelder rike land som konkurrerer om markedene for den nye teknologien: For eksempel USA og Japan.

Motsetningene mellom land som henger med og land som kommer etter i den nye industrielle revolusjonen, øker også.

Krisa på 1980-tallet i Øst-Europa/Sovjet kan delvis forklares med at disse landa av strukturelle grunner ikke klarte å følge med i den nye industrielle revolusjonen. Dermed blei de slått ut av konkurransen på stadig flere felter og i stadig raskere tempo.

I den tredje verden får enkelte land med mye industrialisering etterhvert ei indre utvikling som likner de rike landa.

Men de fattigste landa kommer enda lengre etter. Etterhvert kan deres arbeidsintensive industrier, som konkurrerer ved hjelp av lave lønninger, bli konkurrert ut av robotindustrier i de rike landa. 

h. Konklusjon: Stor uro

Sammenfatning: Vi går inn i ei tid med store muligheter, store problemer og stor uro.

av Hans Olav Brendberg

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

Debatt

av Tor Bach

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

av Arnljot Ask

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nittitallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord-Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan «gripe dagen og timen». Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistans arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen «maoister», er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan, og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist-leninister i dagens Tyrkia (og av m-l-ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør, opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. «Geriljaen og det kurdiske folket er ett,» er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen. «Separatister og terrorister,» svarer de tyrkiske myndighetene og deres vesteuropiske allierte. Meningspåvirkerne i vesteuropeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det allmenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 1970-tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det nasjonale sikkerhetsrådet som det reelle maktsenteret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearrestasjoner mot slutten av 70-tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12. september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at «separatister» var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKK-medlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10.000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz-Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er i dag erstattet av et titalls mindre opplæringssentre rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte en del kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord-Kurdistan.

Også i deler av Sør-Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistans demokratiske parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk union Kurdistan (PUK) måtte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30.000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både angreps- og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-grenseområdet Irak-Iran-Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1.000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette, og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i «klassisk» forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300.000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10.000-15.000) og sjiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke- og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1.000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare å assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Öcalan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midtøsten-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord-Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør-Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan-Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti – Front – Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986. (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK-leda.)

Den nasjonale frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21. mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. Ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokratiteori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være «en ny type borgerlig demokratisk revolusjon».

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde-alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig nasjonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den allkurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers/enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt- og hersk-politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge på egen kurdisk makt, med arbeider-bonde-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by-småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988-89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større sjikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra Det sosialdemokratiske folkepartiet (SHP) til Inönu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. I dag står 18 medlemmer av nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Özals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både Nato og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i alle fall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27. mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder-kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde «orden» på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

av Magnhild Folkvord

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

Bokomtale

av Viktor Brevik

Politisk kamp er også kampen om å få sette det riktige ord på en foreteelse.

I politikken vil det alltid være strid om begrepene. Utvanna begrep bidrar gjerne til at analysene svekkes, i vitenskapen som i politikken.

I den seinere tid i EU-kampen har vi opplevd at kulturraddiser spiller på lag med tysk imperialisme. De tror det er både progressivt, solidarisk, internasjonalistisk og radikalt. Ser vi oss tilbake, er arbeiderbevegelsens historie full av slike tilfeller.

I boka Teorier om imperialism beskriver Lars Magnusson den andre internasjonales sammenbrudd, etter at dens fremste ledere hadde tatt parti for sine respektive lands regjeringer ved krigsutbruddet i 1914. Kautsky støttet den tyske regjeringen og Plekhanov tok parti for den russiske tsaren. Alt dette til tross for alle tidligere resolusjoner om internasjonalistisk å forene kreftene mot krigsmaktene. Lenin forsøkte etter sjokket å finne ut hvordan dette sviket var mulig. Hans svar finnes i boka Imperialismen som kapitalismens høyeste stadium.

Lars Magnusson går i boka Teorier om imperialism gjennom de ulike imperialismeteorier. Han viser til at debatten om imperialismen var spesielt sterk rundt århundreskiftet. Men Magnusson viser at imperialismeteoriene er eldre enn Lenin. Samtidig som Lenin også gjorde sine undersøkelser og analyser, bygde han på tidligere teoretikere som eksempelvis Bakunin, Kautsky, Hilferding og Hobsen. Sjøl om alle disse ofte trakk andre konklusjoner.

Og ikke alle teoretikere delte Lenins konklusjon om at imperialismen er et spesielt og siste stadium i kapitalismen. Noen mente at imperialisme var et generelt uttrykk for en kapitalistisk politikk, andre at imperialisme var en ekspansjonistisk kolonipolitikk også før kapitalismen og noen mente imperialisme var en landområdeerobringspolitikk. Tyske sosialdemokrater skilte mellom imperialistisk politikk og kapitalistisk økonomi, mens kommunistene hevdet at imperialistisk politikk var en naturlig konsekvens av en monopolkapitalistisk økonomi.

Magnusson starter boka med en beskrivelse av tre historiske bilder fra midten av 1800-tallet:

Russlands erobring av Tasjkent, britisk erobring av kongedømmet Øvre Burma og fransk kolonisering av Afrika. For fransk kolonisering var byggingen av jernbanen fra Algerie til Senegal et viktig strategisk middel. Britenes krig mot den burmesiske kongen i Mandalay ble begrunnet med det eksisterende vanstyret i landet, mens den reelle grunnen var ønsket om å ta hånd om handelen: Handelen med varer som diamanter, elfenben og bomull.

På denne tiden, med en kraftig ekspansjon fra Russland, Tyskland, Frankrike og England, ble ordet imperialisme brukt både som skjellsord og honnørord (Gladstone og Disraeli). Men politikeren, økonomen og engelskmannen John Atkinson Hobson reiste i 1902 en radikal kritikk i bokform (Imperialism – a study). Denne boken fikk stor innflytelse innenfor sosialistiske kretser, men også iblant mer liberale; for eksempel blant fabianerne. Hobson påpekte at det ved slutten av 1800-tallet vokste fram en aggressiv imperialisme av en ny type. Til tross for dette ble Hobson kritisert fra venstre for å ville sosialreformere imperialismen. Uansett bidro Hobsons faktarikdom til at han aktivt ble referert av datidens sosialister.

Marx behandlet ikke imperialismen som sådan. Han var mer opptatt av kapitalismens og produktivkreftenes utvikling. Marx og Engels var imidlertid sterkt opptatt av og kritisk til den engelske kolonialiseringa av Irland. Magnusson mener at Marx hadde lite kjennskap til uteneuropeisk kultur (i motsetning til Hobson som hadde bodd i Sør-Afrika), men Marx endret noe fokus på slutten av sitt liv etter en studie av Orienten.

Marx hadde egentlig planlagt seks bøker (bokverk), hvorav det sjette skulle ha tittelen Verdenshandelen, men han kom ikke lengre enn til første bind, Kapitalen.

Men i den uferdige tredje bok omhandles teorien om profittratens fallende tendens som kriseårsak. Denne teorien har seinere virket inn på marxistiske imperialismeanalytikere. Og det på bakgrunn av Marx sine egne utlegninger om faktorer som motvirket profittratens fall: Arbeidets utbyttingsgrad, reduksjon av arbeidslønna, billigere konstant kapital, tilvekst av nye bransjer og utenrikshandelen. Det er spesielt den siste faktoren, utenrikshandelen, som har interesse for imperialismeteori.

Boka Teorier om imperialism omhandler teoretikere som Rosa Luxemburg og Otto Kuusinen. Og nyere teoretikere som Samir Amin og Bill Warren: En rekke andre teoretikere og teorier er også nevnt i denne boka.

I korthet kan man si at boka til Magnusson er en historisk gjennom av teoretikerne og et kort innblikk i teoriene.

Forfatteren legger stor vekt på Hobson, Marx og Lenin, noe som sikkert er vanskelig å unngå. Og det er tydelig at forfatteren sjøl har et marxistisk utgangspunkt – uten at han eksplisitt tar stilling for noen av teoriene. Men det er interessant i seg sjøl at en svenske midt i jappetiden, 1985, gir ut en bok av denne typen.

Har boka mangler? En slående mangel ved boka er at en person som Mao overhode ikke er nevnt. Nå kan han jo meine at Mao var en ubetydelig teoretiker innafor emnet imperialisme, men beviselig ble hans artikler en stor inspirasjonskilde for ulike samtidige bevegelser som sloss mot imperialisme og monopolkapitalisme.

Og tre-verdener-teorien ble aktivt brukt av politikere i den tredje verden og i de alliansefrie landa, politikere som forøvrig stod langt fra marxismen.

I forbindelse med EU-kampen vil en gjennomgang av denne instruktive boka gi bra ballast. Jeg tror at i dagens situasjon ville norsk venstreside vært tjent med større teoretisering av EU og imperialisme.

Boka viser at teorier ikke bare er teorier, men medfører praktiske konsekvenser: Karl Kautsky ble sosialsjåvinist og Rudolf Hilferding ble sosialdemokrat. Som sosialdemokrat proklamerte Hilferding i 1933 at kommunistene, ikke nazistene, var hovedmotstandere i Tyskland.

Teorier om imperialism anbefales for alle som har interesse for temaet. Boka koster 145 norske kroner og kan bestilles på Tronsmo bokhandel. Den er i lettlest svensk språkdrakt og er utgitt på svensk Tiden.

av Birger Thurn-Paulsen

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV «glemte» overvåkingsavsløringene. Røde Fane bar snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjetvennlige, av NKP og SF.

– Når eller hva var det som gjorde at m-l-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

– Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. – Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og femtekolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

– Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og for øvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at m-l-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med femtekolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av m-l-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2-3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer – og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO-skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO-kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som vår innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av m-l-bevegelsen prioritert ned.

– Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

– Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidas historie skrives om. Alt dette understreker den indre AP-kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

– Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, de trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

– Er den revolusjonære bevegelsen nå for tida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive i dag

– Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder – og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere, eks-jugoslaver og kosovo-albanere. Norge er på i vei inn i «Festning Europa», som bygger opp murene mellom det rike Europa og den fattige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samarbeider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farlige nok, men etter min mening er de fortsatt utgrupper.

– Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell opposisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

av Paul Bouffartigue

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.