Uttalelse vedtatt på AFAs allmøte 3. august

---

Antifascistisk aksjon (AFA) reagerer sterkt på lederartikkelen i Røde Fane nr 2, 1994.

Vi mener dere bygger opp under en argumentasjon som antyder at endel militante antifascister er terrorister. Dere setter opp en kunstig motsetning mellom det å massemobilisere mot rasistiske arrangementer og det å møte fascistisk vold med motvold. Dere beskylder, uten å si klart hva dere mener, aktivister for å drive oppbygging av eliteorganisasjoner.

AFA har og vil fortsatt stå i spissen for militante aksjoner når nazisvina prøver å erobre gatene. Dette er vi faktisk stolte av og kan helt og fullt stå inne for det politisk. AFA vil også, som vi hele tiden har gjort, samarbeide med andre antirasister og antifascister for å mobilisere flest mulig mennesker mot rasismen. Dette gjør vi fordi vi ser de forskjellige aksjonsformene som deler av en helhet, hvor det ikke er noen motsetning mellom militanse og massemobilisering.

Tvert i mot er det to helt nødvendige sider av samme sak. Det er også derfor vi avstår fra å gå åpent ut mot andre antirasister og prøver heller å løse uenigheter i minnelighet.

At vi, eller andre antirasister i Oslo, skulle kunne sammenliknes med terrorister er usedvanlig grovt. Den eneste terror som drives i Oslo er det fascistene, utlendingsmyndighetene og politiet som står for. Ja, vi er helt enige med dere i at revolusjon er noe som folk sjøl skal gjøre. Det er verken vi eller noe politisk parti som skal tre opprøret ned over folks hoder på deres vegne. AFA er en antitotalitær organisasjon, vi bygger på ikke-hierarkiske prinsipper. Vi, i motsetning til AKP, ser ikke på oss sjøl som folkets fortropp. Vi sitter heller ikke på rumpa og angriper de som gjør noe. Hvis Røde Fane-redaksjonen ønsker en debatt om mål og metoder, foreslår vi at dere, i tråd med deres egen maoistiske tradisjon, undersøker virkeligheta før dere mener noe. I dette tilfellet den delen av virkeligheta som kalles antirasistisk arbeid ute blant folk.

---

Det er mange uforståelige trekk ved AKP: en påkaller seg leninisme og marxisme, men leser man en artikkel om forsvaret i Røde Fane nr 2, 1994 er det som om verken Marx eller Lenin noen gang skulle ha levd.

Det finnes ikke en eneste prinsipiell lærdom verken om staten, hæren eller om krig nedfelt i Per Gunnar Skotåms artikkel.

Typisk for artikkelen er formuleringer som: «Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt nasjonalt forsvar uten i forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.» «EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet.» «Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato.»

Dette er rent barnehageri. SP, SME, KrF og SV er glødende tilhengere av Nato. SV sogar av tyske militære inngrep i Norge og forhåndslagring. Se intervjuene med Solheim og Chaffey i Aftenposten de siste årene (23. juni 1992).

Lenin hevdet alltid at folk som bedømte partier og politikere etter programmer og uttalelser, må være noen infantile tullinger som var ubrukelige i seriøst politisk arbeid. Praksis er det eneste kriteriet marxister går ut fra og i alle hete politiske konflikter i de siste årene, støttet alle de nevnte partiene militant opp om Nato og USA!

Internasjonalene

Allerede Marx slo fast at krig var en organisk og iboende del av kapitalismens vesen. En sentral hensikt med stiftelsen av den Internasjonale arbeiderassosiasjonen var «å påby fred hvor enhver som ønsker å være deres herrer, skriker på krig». Ved nedslaktingen av Pariserkommunen 1871 skriver han:

«De europeiske regjeringene viser på den måten foran Paris klasseherredømmets internasjonale karakter. Arbeiderassosiasjonen er arbeidets internasjonale motorganisasjon mot kapitalens verdensborgerlige sammensvergelse.»

Lenin og bolsjevikene satte ved krigsutbruddet 1914 umiddelbart igang arbeidet med en ny internasjonale som hadde sin kime i Zimmerwald-bevegelsen hvor også de tyske spartakistene var representert. Lenins syn på imperialistisk krig finnes nedfelt i hundrevis av artikler, men konsentrert går det slik (9. juni 1917):

«Kampen mot den imperialistiske krigen er umulig såfremt den ikke er en kamp som utkjempes av de revolusjonære klassene mot de herskende klassene i verdensmålestokk. Krig er en fortsettelse av borgerlig politikk, ikke noe annet.» Og: «Uten en serie revolusjoner er den såkalte demokratiske fred en middelklasse-utopi.»

Lenins analyse i Pravda 18. oktober 1921 (!) av hvordan den annen verdenskrig ville arte seg er forbløffende god og korrekt. På den sjuende partikongressen i mai 1917 het det:

«Sett fra et marxistisk synspunkt er det under en diskusjon om imperialismen, fullstendig absurd å begrense seg til forholdene i bare ett eneste land da alle de kapitalistiske landene er nært knyttet til hverandre … Hele menneskeheten er kastet inn i en eneste sammenvevd blodpøl som ingen nasjon kan frigjøre seg fra på egen hånd. Skjønt det eksisterer mer og mindre framskredne land, har denne krigen bundet dem sammen med så mange tråder at det er utenkelig at ett land med egne anstrengelser kan komme ut av denne blodpølen»

Krig mot krigen

For å sammenfatte: Bolsjevikene og spartakistenes syn var at bare arbeidet for utløsningen av en proletarisk verdensrevolusjon kunne forhindre nye imperialistiske kriger. Med andre ord: Hvis vi vil kjempe mot okkupasjon og krig, må vi kjempe for den proletariske revolusjonen både i Norge og verden. Den eneste krig som marxismen anbefaler er klassekrig mot borgerskapet i alle land: Snu den imperialistiske krigen til en borgerkrig! Hovedfienden står i det egne landet!

Stalinistisk nasjonalisme

Den teoretiske modellen som Per Gunnar Skotåm arbeider med, minner påfallende mye om Josef Stalins Kominternlinje i Kina i 1927 som endte med en arbeidermassakre uten sidestykke. Det kinesiske kommunistparti ble pålagt å gå inn i det «nasjonale» og «uavhengige» «arbeider- og bondepartiet» Kuomintang, men da disse «progressive nasjonalisters» klasseinteresser ble alvorlig truet, allierte de seg umiddelbart med den føydal-militære konservative overklassen og slaktet ned for fote.

Som et politisk tegn i tiden viser modellen AKPs forferdelige store problem er med å slite seg løs fra stalinistisk nasjonalisme og vende tilbake til leninistisk og bolsjevikisk internasjonalisme. Det er spørsmålet om arbeiderklassens politiske uavhengighet som er så fryktelig vanskelig å gripe.

1. Erik Ness: Fri flyt (leder)
2. Tor Bach: Skal vi banke nazisvina?
3. Arne Byrkjeflot: EU, marxisme og det nasjonale spørsmål
4. Jan Hårstad: Storebror Tyskland
5. Birger Thurn-Paulsen: Revolusjonære internasjonalister mot EU
6. Magnhild Folkvord: 15.000 ekspertar på kvinneliv
7. Kjersti Ericsson: Sameflagget var ikke verdig
8. Jan Fjeldstad: Mot vedtatte sannheter
9. Samir Amin: Framtidas verdensorden
10. Pål Steigan: Sosialisme i ett land?
11. Birger Thurn-Paulsen: Ut av varmestua?
12. Johan Petter Andresen: Jøtul og verdensøkonomien
13. Viktor Brevik: Teorier om imperialisme (bokomtale)

---

– Fri flyt dreier seg om de grunnleggende prinsippene for økonomien i demokratiske land, sa statsminister Gro Harlem Brundtland i en polemikk mot Anne Enger Lahnstein i Stortinget 27. april. Et «omdefinert demokratibegrep» kalte AKPs nestleder, Erling Folkvord, dette på AKPs store EU-samling i slutten av august.

– Jo friere spillerom for kapitalen, – jo mer demokrati! er nå parola fra statsministeren.

DNAs utilslørte hyllest til liberalismen er samtidig en grunnleggende tilslutning til FrPs politikk:

• – Kassalappen skal være folks viktigste stemmeseddel.
• – Ta sterk avstand fra det politiske demokrati og styring gjennom politiske vedtak. La oss slippe politikerne!

Uenigheten om Gros demokratibegrep går dypt ned i Arbeiderpartiets medlemsmasse og velgergrunnlag. Det dreier seg om «hvem er våre venner – hvem er våre fiender», et spørsmål om klasser.

– Det som skiller oss fra Høyre-folka, er at vi vil styre kapitalen, presse dem til å gjøre sånn som vi vil, kan en hvilken som helst klubbleder eller sekretær med partiboka i orden si.

Vår statsminister er kredittkassemennenes forlengede arm i hverdagens politikk.

Fra første januar i år ble det fri flyt av flyruter i Norge. Flyselskapene slipper å søke om konsesjon. Det var en metode for å få selskapene til å trafikkere ruter som det var mindre profitt på, og som det hadde vært samfunnsmessig fornuftig at ble opprettholdt.

Brundtlands gjennomføring av «demokratiet» sitt førte til flere avganger på de mest trafikkerte rutene og dumping av prisene på flybillettene. Folk tar mer fly og færre bruker tog. Underskuddene på NSBs budsjetter blir hundrevis av millioner. De minst profitable rutene og avgangene – både på tog og fly – legges ned.

«Fri flyt»-demokratiet står i motsetning til konsesjonslovgivning, reguleringer, politisk fattede vedtak for å tvinge gjennom en samfunnsmessig utvikling som av og til står i motsetning til sterke kapitalistgruppers profittbehov. Det flytende triangel Høyre, DNA og monopolkapitalen prøver å sørge for at resultatene av «fri flyt»-demokratiet ikke blir diskutert.

Mediemessig blir disse resultatene ikke drøftet som et spørsmål om hva slags samfunnsstruktur vi ønsker oss, bosetting, arbeidsplasser osv. Hvorfor ikke? Medias «10 på gata» har svaret: Spør folk hva de liker best tog eller fly, og svaret er klart: Fly.

Ikke alle blir lurt. Derfor er EU-motstanden så stor. Ola og Kari har fatta et viktig poeng: Friere spillerom for kapitalen er alltid det samme som større mulighet til å bli trakka på.

Brundtland kler seg med argumenter om fred, bedre miljø, nye arbeidsplasser i fiskeindustrien. De siste ukene fram til 28. november må vi bruke metoden til barnet i H C Andersens eventyr om Keiserens nye klær. Vi må peke og rope: «Se hun har jo ingen klær på!»

---

Det er farlig å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå.

I forrige nummer av Røde Fane tar lederartikkelen opp spørsmålet om å banke opp nazister. Argumentasjonen bygger på et forsvar av den maoistiske masselinjen. Det fremheves at forskjellen på partier av AKPs type og organisasjoner av typen RAF og Røde Brigader er synet på folk. Det vises videre til viktigheten av massemobilisering i den antirasistiske kampen. I artikkelen heter det:

«Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk …» Det hevdes at det finnes tendenser til oppbygging av eliteorganisasjoner blant unge radikale antirasister, opp mot dette oppfordres folk til å slutte opp om SOS Rasisme.

La meg si med en gang at dette ikke er et innlegg mot massemobilisering i den antirasistiske kampen eller mot at SOS får økt oppslutning. Undertegnede er så absolutt tilhenger av begge deler.

Det er imidlertid en del ting i lederartikkelen som bør kommenteres:

For det første: En kan lett få det inntrykk at det settes likhetstegn mellom militante antifascister og tyske terrorister på 1970-tallet. Jeg håper og tror at dette ikke er lederskribentens hensikt. Imidlertid kan det synes som om dette kunne vært uttrykt noe klarere.

For det andre: virkeligheten er ikke fullt så enkel som det som beskrives. Jeg skal ikke stikke under en stol at en del antirasister har gjort uoverveide ting. Jeg mener imidlertid at debatten ikke handler om massemobilisering kontra vold og eliteorganisering. Alle er enige om at det er flott når tusenvis av mennesker vender rasistene ryggen. Det som imidlertid også er et faktum er at rasister og fascister er aktive hele tiden, ikke bare når Myrdal og hans begersvingende neandertalere kommer til byen.

I Oslo har fascistene jobbet planmessig for å erobre gatene. Dette har foregått på den maten at de har samlet seg på bestemte puber, for så å gå ut på byen for å banke folk de ikke liker, enten det nå er blitzere, homofile eller svarte.

Det har faktisk ikke vært mulig å massemobilisere når dette har skjedd, av den enkle grunn at en ikke har visst om det, før folk har blitt slått ned. I disse tilfellene har en mobilisert de en kunne få fatt i og ja, kjeppjaget nazisvina. En kan gjerne beklage at det er sånn, at det ikke er mulig å lynmobilisere tusen mennesker i Oslo sentrum en lørdags kveld. Det er imidlertid sånn at disse «slå tilbake»-aksjonene har vært vellykket i den forstand at nynazistene ikke har fått fotfeste i Oslos gater – nettopp fordi de er blitt kjeppjaget.

Når «Bootboys», «Ariske brødre» og hva de nå kaller seg, forsøker å erobre gatene, føyer dette seg pent inn i nazistisk tradisjon, parallellen til 20-tallets «Sturmabteilung» er klar. De vil alltid forsøke å gjennomføre mest mulig av den fascistiske politikken i dag, uavhengig av om de kontrollerer maktapparatet.

Der hvor fascistene kan etablere makt, vil de også forsøke å gjøre det. Den eneste makten de er i stand til å etablere i dag, er voldsmakt i gatene. Fra januar til mars i år ble rundt 20 mennesker overfalt av nynazister i gatene. Jeg mener det ville være galskap om ikke de som kunne mobiliseres til å stoppe det, aksjonerte. Det er faktisk et spørsmål om betimelig nødverge.

På en kveld ble 5 forskjellige mennesker slått ned av herjende nazibander, politiet holdt øye med dem uten å gripe inn. Til sist stormet rundt 30 antifascister utestedet «Trappa» og slo tilbake. Jeg mener dette var riktig. Det var hverken heroisk eller ønskelig, men et resultat av at nazistene terroriserte folk på byen. Denne typen aksjoner har ført til at nazistene er redde for å marsjere åpent i gatene. Det har hindret dem i å rekruttere av den enkle grunn at de har framstått som en gjeng fordrukne tapere som alltid får bank. Det er faktisk det verste som kan skje en bande folk som skal markedsføre seg som den militante, ariske eliten.

Nå er det sånn at hvis de kreftene som har stått for disse motaksjonene, bare hadde stått for en linje med å løpe rundt og banke nazister, ville vi hatt et problem. Det var imidlertid de samme kreftene som stod for å storme «Trappa», som to uker senere stilte seg i spissen for å lage en stor demonstrasjon utenfor det samme stedet, i protest mot at det var et fristed for nynazister.

Det er de samme folkene som trofast har mobilisert til kjempedemonstrasjonen mot radio Nite rocket, mot Italias fascistiske miljøminister og et utall andre massemønstringer mot fascisme og rasisme. Jeg kjenner meg ikke igjen i en virkelighetsbeskrivelse som omhandler eliteorganisering. Det er snakk om at en, i hvert fall i Oslo, har etablert en antirasitisk front som består av mange miljøer og organisasjoner. Det har vært snakk om at folk har evnet å samarbeide og få til bra ting sammen, på tvers av uenigheter og forskjellige måter å jobbe på. Det er dette samarbeidet, det at folk utfyller hverandre, som har gjort at det ikke løper glattrakede støvlepussere rundt i byen og banker folk.

Vi er nødt til å innse at voldsbruk kan være riktig. Vi er også nødt til å innse at voldsbruk aldri kan være den eneste måten å jobbe på, at folk og mobilisering av folk, det å få dem til å ta stilling er den viktigste måten å jobbe på. Dette har imidlertid antirasister i Oslo forstått og tatt konsekvensen av. Jeg kan gå med på at det etter aksjoner av typen storme «Trappa» kan være ønskelig med agitasjon omkring hvorfor det skjedde, at en går ut blant folk og diskuterer og deler ut løpesedler og prøver ut meningene sine. Det er også ønskelig at antirasister i langt større grad diskuterer mål og virkemidler og hvordan en vinner folks hoder og hjerter.

Det jeg imidlertid tror er farlig, er å få en debatt mellom de «snille» som er mot vold og for massemobilisering og de «slemme» som bare vil slå. Det er ikke der skillelinjene står i praksis. Jeg tror at en sånn debatt bare vil føre til overkjøring av verdifulle aktivister og til å bryte ned en antirasistisk front som hittil har vist seg slagkraftig.

---

I forrige EU-kamp stilte Arbeiderkomiteen mot EEC og dyrtid parolen «Nei til salg av Norge». Denne parolen ble sluttkampens viktigste. Alle plakater inneholdt de norske farger.

Nå blir vi møtt med ei kampanje der vi blir kalt nasjonalister og fortalt hvem våre forbundsfeller er.

Nå er jo uttrykket nasjonalister på rasister svært lite dekkende. Rasismen er jo en overnasjonal ideologi. Hitler ville bygge et imperium, ikke en nasjonalstat. Når norske rasister feirer Karl XII som falt i kamp for å underlegge seg Norge, så er det ikke nasjonalisme som er drivkrafta.

Denne kampanja har da også tilsynelatende vært særs lite vellykka. Men vi ser hvordan det norske flagget ikke blir brukt. Vi ser hvordan Nei til EU med ett har tre kjernesaker: Folkestyre, miljø og solidaritet. Plutselig er sjølråderetten ikke lenger det saken dreier seg om. Slik hindres vi i å utløse hovedkrafta i motstandsarbeidet, for det er jo nasjonalstaten Norges eksistens det hele dreier seg om. Hva er det som skjer?

Nasjonalstaten Norge

Historisk har Norge en tradisjon der nasjonale bevegelser og det politiske venstre har vært nært knytta sammen. I 1814 var bevegelsen for folkesuverenitet og unionsmotstand en bevegelse. Vi fikk Wergeland, Aasen, Sivle, Fjørtoft. I vårt århundre hadde vi enheten mellom Mot Dag og Studentmållaget, Halvdan Koht og Nygårdsvolds «By og land, hand i hand». AKP holdt fast ved denne tradisjonen og var drivkrafta bak «Nei til salg av Norge».

Men denne tradisjonen har hele tiden stått mot en annen tradisjon, også i Norge. Arbeiderbevegelsen var ikke drivkrafta i kampen for konsesjonslovene. Første mai var arbeiderbevegelsens dag, 17. mai bøndenes. Nasjonen var for de borgerlige, arbeiderbevegelsen var internasjonal. I dagens EU-kamp ser vi det klarest med SME og AUF som ikke tar ordet nasjon eller selvråderett i sin munn.

Dag Seierstad beskriver SVs forhold til forrige EF-kamp slik: Det var det kapitalistiske i EF, ikke det overnasjonale som var kjernen i SVs avvisning av EF-medlemskapet. RVs ledelse går ut og sier at RVs nisje i EU-kampen skal være det internasjonale perspektivet. RV lar ei anti-nasjonal utgruppe som Arbeidermaktgruppa (AMG) spille ei stor rolle i partiets ledelse og lar dem legge mye av premissene.

På den andre siden ser vi at når Senterpartiet tar ledelsen i den nasjonale kampen, så fører dette uvegerlig til at partiet radikaliseres.

Nasjonale bevegelser

I ei tid da de nasjonale bevegelser igjen rir Europa og både den internasjonale storkapitalen og det internasjonale sosialdemokratiet erklærer nasjonalstatens tid for omme, da er det kanskje på tide å gjenoppfriske både marxismen og vår egen historie. AKP-tradisjonen i Norge er annerledes enn i nesten alle andre «venstre»-bevegelser i den vestlige verden på noen spørsmål. De to viktigste er nok det nasjonale spørsmål og kvinnespørsmålet. Disse to spørsmål har noen likhetstrekk.

Det dreier seg om at klassespørsmålet ikke alltid er det viktigste og om identitet. Og framfor alt, det dreier seg om virkelige bevegelser. Nasjonale bevegelser preger ikke bare den tredje verden, men også vår egen verdensdel og vårt eget land. Når venstre overlater disse bevegelsene til høyre, gjør de en historisk feil.

Hva er nasjon og nasjonalisme?

La oss begynne med Stalins definisjon: Historisk oppstått fellesskap mellom mennesker basert på fire grunnleggende felles kjennetegn: Felles språk, felles trekk i økonomisk utvikling og psykisk egenart som kommer til uttrykk i de spesifikke særegenheter hos den nasjonale kulturen, felles territorium.

I sin bok Nasjon eller union siterer Kåre Lunden den ledende språkforskeren A D Smiths definisjon: «et historisk territorium, visse felles mytar og historiske minne, en felles, offentlig massekultur, en sams økonomi, med territorial mobilitet».

Som dere ser så er det ikke mye som skiller disse to definisjonene. Begge er definisjoner på en etnisk nasjon. Omlag 10 prosent av nasjonalstatene er etniske, men de andre er nesten uten unntak bygd på en dominerende nasjon.

A D Smith definerer nasjonalisme som «ei ideologisk rørsle med sikte på å oppnå sjølstyre, einskap og identitet på vegne av en befolkning som noen av medlemmene meiner utgjer ein nasjon».

I debatten om en er for eller mot nasjonalisme, er det uansett slik at disse rørslene er faktisk eksisterende. Trolig er det vel slik at ikke noe annet har samme betydning for den kollektive identitet. Personene er formet av nasjonale strukturer.

Fra nasjonal bevegelse til statsdanning

De nasjonale bevegelsers tid i Vest-Europa er fra 1760 til noe over 1800. I tid falt dette sammen med ideen om folkesuverenitet og eneveldets fall. Historisk er derfor nasjonalisme og demokrati helt sammenfallende bevegelser.

Kåre Lunden har i sin bok en svært interessant merknad om forskjellen mellom Øst- og Vest-Europa. Mens de vest-europeiske grunnlover fra 1789 og utover hevder folkesuverenitet og menneskerettigheter, hevder de østeuropeiske adelens privilegier. Han sier at Øst-Europa ikke hadde nådd stadiet med enevelde. Økonomien var ikke moden for det. Eneveldet var en nødvendig form for å megle mellom de føydale jordeieres interesser og den framvoksende handelskapitalen. Økonomien var ikke modnet før Lenin og Stalins tid. Derfor får Øst-Europa først nå sin nasjonale og demokratiske vår – 200 år etter. Innholdet er det samme: Den nasjonale bevegelsen faller sammen med den demokratiske.

Kapitalismens framvekst

Kapitalismen vokser fram og former nasjonalstaten i sitt bilde. Lenin sier i artikkelen Nasjonenes rett til selvbestemmelse: «Over hele verden har perioden med kapitalismens seier over føydalismen vært knytta til nasjonale rørsler. For at vareproduksjonen skal seire fullstendig, må borgerskapet erobre hjemmemarkedet og det må finnes politisk samla områder der befolkningen snakker ett språk og der alle hindringer for å utvikle det språket og befeste det i litteraturen er fjernet. I det ligger det økonomiske grunnlaget for nasjonale rørsler.»

Han siterer Kautskys merknad om at nasjonalstater med blanda nasjonal sammensetning (kjent som flernasjonale stater) alltid er stater der den indre strukturen har forblitt unormal eller underutvikla.

Men kapitalismen gikk lenger enn det. Den formet nasjoner. Frankrike med alle sine språk, USA med alle sine nasjoner, Tyskland med alle sine små tyske stater.

Drivkrafta er økonomi, men grunnlaget er en allerede eksisterende norsk nasjon Kapitalismen skapte ikke den norske nasjonen. Den hadde en tusenårig historie.

Imperialismens tidsalder

Lenin sier: «Kapitalismen i utvikling kjenner to historiske tendensar i det nasjonale spørsmål. For det første: Nasjonalt liv og nasjonal rørsle vaknar, strid mot all nasjonal underkuing, nasjonalstatar vert skapte. For det andre, all slags samkvem mellom nasjonane utviklar seg og går fortare, dei nasjonale grensane bryt sammen det vert skapt en internasjonal sameining av kapitalen, av det økonomiske livet i det heile, av politikken, vitskapen osb. Båe tendensane er ein verdsomfemnande lov i kapitalismen. Den fyrste dominerer i byrjinga av utviklinga hans, den andre kjennemerker den mogne kapitalismen som går mot omskiping til et sosialistisk samfunn.»

Sitat fra DNAs programforslag, «Et solidaritetsalternativ for Europa»: «Den tette sammenvevning av den europeiske økonomien, som Norge for lengst er en del av, gjør det vanskelig å føre en politikk som er vesensforskjellig fra det ene land til det andre. En sterkt avvikende politikk kan føre til kapitalflukt, tap av investeringer og arbeidsplasser. Storselskapene flytter produksjonen dit vilkårene er gunstigst og spekulantene flytter fra usikre valutaer. Presset mot de nordiske valutaene og devalueringene i 1992, vår avhengighet av den tyske rentepolitikken og sosial dumping er eksempler på at nasjonalstaten kommer til kort. Slik kan vi si at det grunnleggende problem i vår tid er mangelen på samsvar mellom økonomisk og politisk organisering.»

Den samme utvikling beskrives, men DNA påstår riktignok at dette har skjedd det siste tiåret. Dersom denne utviklinga gjør at nasjonalstaten ikke lenger kan styre, hvorfor kan da EU styre? Valutaspekulasjon og flernasjonale selskap holder seg ikke innenfor EUs grenser.

Europas forente stater

Statsgrensene er altså blitt et hinder for kapitalen. Dersom nå nasjonalstatene skal på historiens skraphaug, hva vil da komme isteden? Er EU ikke bare et enkeltstående prosjekt, men den moderne kapitalens alternativ til folkesuverenitet og nasjonalstat?

Lenin sier i artikkelen Om parolen om et Europas forente stater, en artikkel som gjerne kunne vært skrevet i dag:

«En jamn økonomisk vekst i enkeltforetak eller enkeltstater er umulig under kapitalismen. Under kapitalismen fins det ingen andre midler til å gjenopprette likevekta som blir forstyrret med jevne mellomrom enn kriser i industrien og kriger i politikken.

Sjølsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne betydninga er et Europas forente stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene … men hva er formålet? Bare å undertrykke sosialismen i Europa med samla krefter og å forsvare kolonibyttet mot Japan og USA med samla krefter.»

Lenger ut:

«Et Verdens forente stater (ikke bare for Europa) er en statsform for samling av og frihet for nasjonene som vi forbinder med sosialismen – inntil den fullstendige seier for kommunismen avskaffer staten fullt ut, medregna den demokratiske staten. Men som en enkelt parole, ville neppe parolen om et Verdens forente stater være riktig. For det første fordi den betyr det samme som sosialisme. For det andre fordi den kan bli tolka feilaktig til å bety at sosialisme i et enkelt land er umulig og den kan skape feilaktige oppfatninger når det gjelder forbindelsene mellom et slikt land og de andre landa.»

Blir det en union?

Nasjonalstaten bygde på kulturell og språklig enhet, gikk via politisk samling til økonomisk samling. Tidligere forsøk på Europas forente stater har vært å få politisk styring, gjennom militær styrke.

Det nye forsøket starter med økonomien. Logikken er, gjennom det frie markedet å frata nasjonalstaten sin viktigste oppgave, nemlig styring av økonomien og begrensning av den ødeleggelseskraft en utemmet kapitalisme har. Da vil unionen presse seg fram, all styring er bedre enn ingen styring.

Det starta med vedtaket om det indre marked. Fri flyt av varer, tjenester, arbeidskraft og kapital over landegrensene er umulig uten både et helt likt regelverk og praksis og dermed overnasjonal kontroll. Fritt marked forutsetter en felles valuta og pengepolitikk, og denne unionen er nå vedtatt som neste skritt. Med en økonomisk og monetær union fryses alle valutaer og vi må få en felles sentralbank og pengepolitikk. EU får fellesbank i 1996 og felles valuta fra 1999. Vi kan nok få forsinkelser, men løpet er lagt.

Felles pengepolitikk?

Hvorfor må vi det? La oss tenke oss at høy sysselsetting og høyere inflasjon i Norge enn i Tyskland betyr at en for 1.000 DM får færre norske varer. Tyskland vil sjølsagt ikke finne seg i det og krever en annen økonomisk politikk i Norge. Sagt med andre ord, en valutaunion må ha kontroll over finanspolitikken i de enkelte land. Det er allerede akseptert restriksjoner på underskudd i de enkelte lands budsjett. Per Kleppe sier det samme slik: «Har en sagt a, må en si b og så følger med nødvendighet resten av alfabetet.» Eller tidligere leder for det økonomiske råd i Danmark, Christian Sørensen: «Av en valutaunion følger med nødvendighet en full politisk union.»

Dette krever igjen en kontroll med statsbudsjett og nasjonal økonomisk politikk. Dette er nå vedtatt som tredje skritt. Kravene i den økonomiske og monetære union blir: Inflasjon ikke mer enn 1,5 prosent over de tre beste, fast valuta, rente ikke mer enn 2 prosent over de tre beste, statsbudsjettunderskudd ikke over 3 prosent og offentlig gjeld mindre enn 60 prosent av BNP. Alt dette uten at et enkelt land kan stoppe det med et veto.

Det blir union. Fordi konkurransen med USA og Japan er avhengig av et stort indre marked. Dette indre marked vil bryte sammen uten en union. De har ikke noe valg. Derfor har vi som Lenin skriver: «En midlertidig overenskomst som på et eller annet tidspunkt vil sprekke opp.» Og unioner sprekker sjelden uten at det blir mye ondt ut av det.

Diktaturet venter

Så unionen er der, men hva med demokratiet? Ikke bare ligger den reelle makta i EU-kommisjonen, EU-domstolen og ministerrådet i dag. Det er ingenting som tyder på at dette vil endres. Riktignok skal EU-parlamentet kunne stoppe nye lover med veto og være med å peke ut kommisjonens medlemmer, men innflytelsen er som i det engelske overhuset.

Men det er ikke der problemet ligger. Problemet ligger i at det ikke fins europeere, slik det fins amerikanere eller franskmenn. Det er totalt umulig å omforme 12 nasjonalstater til en demokratisk fellesstat med et vedtak. EU har ingenting annet felles enn økonomien. Ikke er det felles språk, ikke kultur, det er ikke en gang særlig stor interesse i landene for EU. Når en i tillegg vet at det indre marked vil føre til omveltninger og sosiale katastrofer i EU-landa, så er det da heller ikke særlig lurt av herskerne å bygge opp et formelt demokrati.

Denne staten er bygd på en grunnlov som er totalt forskjellig fra alle de grunnlover vi kjenner til. Andre grunnlover skal verne det enkelte menneskes rettigheter i mot de verste utslag av kapitalmakta. Romatraktaten verner kapitalmakta fra alle forsøk på å styre den, det vi til vanlig har kalt politikk. Det er en grunnlov som verden aldri har sett tidligere. Jeg tror faktisk ingen politiker i EU, har full oversikt over hva slags stat dette vil bli. Det er dette monsteret som nå slippes løs.

Det er kanskje på tide at vi slutter å snakke om «underskudd på demokrati» eller forvaltningsdiktatur. Det vi står overfor er et diktatur. Det spesielle med dette diktaturet er at jo mer demokratisk det blir i formen ved at Europaparlamentet får mer makt, jo mer diktatur blir det i praksis. Rett og slett fordi EU er en konstruksjon som mangler alle de grunnleggende trekk en nasjonalstat har.

Nå er det riktignok slik at EU bruker mye tid på å forsøke å skape en europeisk identitet med Beethovens niende symfoni som nasjonalsang og skolevesenet som middel. Men nasjonsbygging er ingen enkel sak, de er skapt gjennom svært mye blod.

Kan vi vinne denne kampen?

Er det tilfeldig at Norge og Sveits er de mest gjenstridige land i Vest-Europa? Det er jo samtidig de to eneste land som har hatt en fri bondestand. Bøndene gjorde sjøl militærtjeneste på ei tid da leiehærene ellers slåss i Europa.

Norge har også historiske erfaringer med unioner. Fra 1319 hadde Norge sams konge med Sverige. I 1450 ble unionsavtalen med Danmark inngått. I 1536 ble det særnorske riksrådet avskaffet. I 1807 ble Norge avstått til Sverige. Som følge av 1814 fikk Norge en svært fri stilling innenfor unionen med Sverige.

Også omkring år 1500 var Norge det mest ressursrike landet i Europa. De store skogene som da la langt ut i fjordene, de gode havnene. Landet ble tappet for ressurser og ble liggende etter i både økonomisk og kulturell utvikling.

Dette skapte nasjonal samling i 1814. Vi fikk en grunnlov som ikke bare bygde på de franske idealer om folkesuverenitet, men som samtidig var en sjølstendighetserklæring. Som et av de siste land i Europa vant vi vår sjølstendighet i 1905. Og den nasjonale kampen fortsatte, vi fikk konsesjonslovene, vi ville rå over våre egne ressurser. Landet skulle ikke lenger tappes. Vi fikk et næringsliv som er bygd på nasjonale ressurser. Vi fikk en velferdsstat bygd opp etter nasjonale tradisjoner, der alle statsborgere hadde samme rettigheter.

Det er denne historiske tradisjonen som ligger til grunn for unionsmotstanden, som gjør den så hardnakka, seigliva og utrolig vanskelig å manipulere.

I tillegg er det slik at en stor del av det norske næringsliv er bygd på bruk av norske ressurser. Derfor har vi et nasjonalt borgerskap, med jordbruksmonopolet som kjerna. En annen del av borgerskapet er splittet og dermed lunkent i sin EU-iver. Nettopp EU-spørsmålets nasjonale karakter gjør klassealliansen mulig og nødvendig.

Nasjon og kommunisme

Lenin er skeptisk til å stille parolen Verdens forente stater. Vi har sagt at staten vil gå i oppløsning under kommunismen. Men nasjonene vil ikke gå i oppløsning, ikke på tusen år. Og om en kaller det stat eller ikke, samfunnet vårt vil være norsk og bygd på norsk tradisjon og egenart.

EU-kampen gjør at vi finner mer ut av hvordan dette samfunnet fungerer enn noen gang før. For eksempel er den norske råfiskloven en genial oppfinnelse, der pris og tilgang på fisk reguleres på en fantastisk måte. I det hele tatt er det vel på tide at våre visjoner om et kommunistisk samfunn tar mer direkte utgangspunkt i det særegne norske samfunnet med sin historie.

Konklusjoner

1. EU-kampen er en nasjonal kamp. En fortsettelse av 1814, 1905, 1940-45 og 1972.

2. Den nasjonale kampen er i dag den viktigste kampen. Innenfor det indre marked vil styrkeforholdet med nødvendighet utvikle seg i mot oss. Skal klassekampen vinne fram, må vi stille nasjonale krav. Problemet er at dette skjer i for liten grad.

3. EØS vil dersom den får virke over mange år, undergrave nasjonalstaten og gjøre at færre får direkte interesse av å bevare den. Den vil ramme mye av de strukturene som over lang tid har formet den norske identitet, den nordiske velferdsstaten, bosettinga og arbeidsplassene bygd på kontrollen med de norske ressursene.

4. Men verken EU eller EØS vil oppheve nasjonene. Tvert om vil EU være et nasjonenes fengsel, slik Sovjetunionen ble det. Den nasjonale bevegelsen vil bare tilta i styrke. I tillegg vil EU før eller siden sprekke opp i kampen mellom Tyskland, Frankrike og England.

5. Men Unionen kommer. Enten blir det som DNA og Høyre sier: Et Europas forente stater der nasjonalstatene overlever med sterkt begrenset suverenitet og der folks hverdag avgjøres av en utpekt kommisjon og flertallsvedtak i ministerråd med et lissomparlament. RV kaller det et forvaltningsdiktatur.

Eller så blir det en statsdannelse uten nasjonalstater, med et EU-parlament med makt, men totalt uten forankring blant folk. I teorien et parlamentarisk demokrati, som i praksis må bli et rent diktatur bygd på maktinstrument. Vedtak herfra vil rett og slett ikke bli respektert uten et maktapparat.

6. Den bevegelse eller parti som ikke har en klar og riktig analyse av nasjon, nasjonalstat og EU i det Europa vi nå går inn i, vil bli en parentes i historia uansett hvor store de virker i dag.

---

Hvordan arter kampen mot EU seg fra innsida? Revolusjonære fra EU-land var invitert til konferanse i Athen i juni.

I juni ble det holdt en anti-EU-konferanse i Athen, praktisk talt samtidig som EU-ministrene hadde sitt treff på Korfu. Fru Harlem Brundtland var på Korfu, Røde Fane var i Athen. En gresk nyskapning stod for arrangementet. På norsk vil det hete «Det kjempende venstre», og er en nokså ny paraplyorganisasjon som tar sikte på å samle mest mulig av den greske venstresida i et aksjonsfellesskap, på tvers av ideologiske skillelinjer. Følgende temaer var satt opp:

• Hvitboka, privatisering og sosiale kontrakter, kapitalens krisepolitikk og dens innvirkning på arbeids- og leveforhold, kamp og solidaritet.
• Festning Europa, maktapparatet, media, menneskerettigheter, rasisme og innvandringslover, fascisme og kampen mot dette.
• EU og imperialismens utvikling, motsetninger, Europas rolle i spenningsfeltet Balkan og tidligere Jugoslavia. Kampen mot imperialisme og krig.
• Den europeiske union imperialismens krise. Internasjonal solidaritet, sosialisme og kommunisme.

I tillegg til en rekke greske organisasjoner var det representanter fra Danmark, England, Tyskland, Belgia, Luxembourg, Frankrike og Tyrkia.

Spørsmål og svar

Spørsmålene er nok flere enn svarene etter denne konferansen. En god grunn for å reise dit var muligheten for å undersøke om det er i ferd med å reise seg en virkelig opposisjon mot EU-systemet fra venstresida innafor EU. Noe entydig svar er det vanskelig å gi. Inntrykket er at grupperingene rundt omkring i Europa er ganske små og preget av ideologisk oppsplitting og famling for å finne politisk ståsted i dagens Europa. En viktig faktor, sammenliknet med Norge, er forholdet til Sovjet og østblokken før og etter sammenbruddet. Mange land har hatt store, innflytelsesrike revisjonistpartier, som i sin tur også har falt sammen eller endret karakter etter omveltningene i øst. Hellas hadde for eksempel rett etter krigen et parti med 400.000 medlemmer. Kampene mellom revolusjonære og revisjonister har helt opplagt hatt en annen karakter enn det vi kjenner til her, og som gjest fra Norge i dette miljøet fikk vi inntrykk av at de ideologiske kampene var mer opphengt i historiske spørsmål enn hva det vil si å være revolusjonær og marxist i forhold til dagens utfordringer.

Etter vårt syn satte dette et visst preg på selve konferansen. Innafor de forskjellige temaene presenterte en rekke organisasjoner sine bidrag, med sterke islett av ideologiske proklamasjoner. Det var ingen diskusjon etter disse presentasjonene, hverken i grupper eller plenum, man gikk bare videre til neste terna. Konferansen kom da heller aldri fram til noen konstruktive vedtak eller konklusjoner. I forhold til å utdype og utvikle en felles kamp mot EU-systemet hadde konferansen sine klare svakheter.

På tross av svakheter, det greske Kjempende venstre skal ha stor takk for initiativet og arrangementet. Det var første gang det ble holdt en konferanse av en slik type i Hellas. Det eksisterer en levende opposisjon rundt omkring i Europa, selv om de fleste gruppene er ganske små, og det er nyttig å treffe folk, høre hva de står for og opprette kontakter.

EU-systemet

Opposisjonen mot EU som system er ikke veldig utviklet. Bare DKP(m-l) og den greske arrangøren, muligens også belgierne, hadde en uttrykt målsetning om å få landet ut av EU. De andre så foreløpig på dette som et illusorisk mål, dels ut fra situasjonen i landet og dels ut fra egen størrelse og innflytelse. Ut av de forskjellige innledningene kom det for øvrig en rekke opplysninger som bare bekrefter det vi sier om EU; ingen sensasjonelle nyheter, men mange bekreftelser.

Noen tall som den engelske representanten kom med ga et visst perspektiv. Tallet på arbeidsløse i Europa tilsvarer til sammen Europas sjette største nasjon. Den engelske kapitalens fortjenestemargin er i England på 7 % og i den tredje verden på 29 %. Når det gjelder arbeidsløsheten begynner den å treffe høyere lag av befolkninga, og en gruvearbeiderdemonstrasjon gjennom relativt rike strøk høstet applaus. Regjeringas politikk er å velte stadig mer av byrdene over på de arbeidsløse, siden arbeidsløshetstrygden belaster mer og mer av de offentlige budsjettene. Eksempelvis har 60.000 til 70.000 mennesker mista hjemmet sitt fordi de ikke klarer å nedbetale lån.

EUs såkalte Hvitbok drar opp et perspektiv som bare ble bekreftet av de forskjellige representantene. Den slår fast at tallet på offentlig ansatte innafor EU på sikt skal reduseres med 800.000. Den anbefaler investeringer der arbeidskrafta er billigst, nemlig Øst-Europa og den tredje verden. «Hvitbokpolitikken» betyr i praksis at arbeidskrafta deles inn i stabile og reserver, økt fleksibilitet når det gjelder arbeidstid og ansettelsesbetingelser, bruk av samfunnstjeneste som virkemiddel og privatisering av velferden. Det foregår en utvikling mot korporative løsninger som fungerer kontrollerende og passiviserende. Det meste av dette er allerede å finne i nei-sidas argumentasjon, men det å høre det fra innsida av EU skjerper kanskje lysten på å få til et nei-flertall i november?

Tyskland

En samtale med en kamerat fra Tyskland bare utfyller og bekrefter Hårstads synspunkter som står et annet sted i dette nummeret. Han representerte «Forbundet for fremme av studiene av arbeiderbevegelsen». Han karakteriserte forholdene slik: Borgerskapet er sterkt, den revisjonistiske innflytelsen er betydelig, omveltningene i øst har hatt sin virkning, og ikke minst har fascist-frammarsjen bidratt til å knuse revolusjonære bevegelser. De revolusjonære gruppene er for tida mange, små og spredt. Forbundet deres er et forsøk på å bringe de forskjellige bevegelsene sammen. På den ene sida understreket han at dette måtte bygges opp gradvis fra innsida og med en løs form for organisering, på den andre sida opererer de med følgende stramme minimumsplattform: Proletariatets diktatur, demokratisk sentralisme, partiet som fortropp, den 20. kongressen i SUKP som vendepunktet for sosialismen, viktigheten av Stalins rolle og proletarisk internasjonalisme. Det er uenigheter om Mao, kulturrevolusjonen og treverden-teorien. Han sa videre at det er viktig for en tysk revolusjonær bevegelse å føre kamp mot tysk imperialisme og hegemonisme. Han nevnte oppslukinga av Øst-Tyskland som et nærliggende eksempel: I utgangspunktet fantes det en sterk bevegelse for et selvstendig DDR. Tysk kapital dominerer allerede Den tsjekkiske republikken og er, i konkurranse med Frankrike, på god fart inn i Romania. I Polen og Tsjekkia det aktiv propaganda for å gi tyske pass til polakker og tsjekkere og gatenavn endres til tysk. Tyskland har spilt en viktig rolle i tidligere Jugoslavia med splitt-og-hersk-metoder. Tyske leiesoldater opererer blant kroatiske fascister. Hans konklusjon er viktig for oss. Tyskland bruker EU for egne hegemonistiske formål. Å melde seg inn i EU er å akseptere tysk dominans, politisk, økonomisk og militært.

Hellas

Gresk historie, også i moderne tid, er dramatisk og fylt av kamp. Etter siste verdenskrig var kommunistpartiet som nevnt stort. Men krigen var ikke over for dem. Nå var det kamp for å bli kvitt britene fram til 1949. I denne perioden ble 100.000 fengslet og 50.000 måtte flykte. Fra 1967 til 1974 hadde juntaen makta i Hellas. Etter juntaens fall vokste venstreopposisjonen og den antiimperialistiske bevegelsen. Demonstrasjoner med flere hundre tusen folk fant sted.

Regjeringsmakta er nå hos det sosialdemokratiske Pasok ledet av Andreas Papandreou. Revisjonistpartiet er splittet opp og nærmest brutt sammen som en følge av utstrakt samarbeid både med Pasok og de konservative og Østblokkens sammenbrudd. Seinest nå i vinter har det vært store kamper og demonstrasjoner mot et skatteforslag fra Pasok. Reaksjonene har kommet fra den militante delen av fagbevegelsen, ikke minst offentlig sektor.

Det kjempende venstre, som altså arrangerte konferansen, ble dannet for et år siden, ut fra et behov for å samle organisasjonene og bygge opp opposisjonen. De to mest sentrale grupperingene er EKKE og KKE(m-l). EKKE står for Det greske revolusjonære kommunistpartiet, og er det som står nærmest AKP. Samtaler med begge disse to viste at noen av de mest sentrale uenighetene mellom dem dreide seg om treverden-teorien og spørsmålet om å delta parlamentarisk eller ikke i EU. KKE(m-l) mener det er å legitimere makta å delta i EU-valg, og de forkaster treverden-teorien som kontrarevolusjonær ut fra at den fører til samarbeid med borgerskapet mot supermaktene. Det er motsigelser også på et annet viktig spørsmål, nemlig den revolusjonære strategien for Hellas. EKKE ser Hellas som et avhengig land innafor EU og mener at revolusjonen i første omgang må ha en nasjonal, antiimperialistisk karakter. Andre mener det må være en sosialistisk revolusjon i utgangspunktet.

Hellas har lite industri, primært skipsverft, som også står i fare for å bli kjøpt opp fra utlandet. Jordbruket står for 25 prosent av produksjonen, mens det i EU ellers ligger på 36 prosent. Hellas har fra 1981 til 1992 fått støtte som underutviklet område, men til liten nytte for landet. Før medlemskapet hadde de en positiv eksport/import-balanse i jordbruket. Nå er balansen negativ, og EU-subsidiene ligger nå på under halvparten av underskuddet på jordbrukseksporten. EUs uttrykte mål er å kutte ned jordbruket til en tredjedel av nåværende nivå. Utenlandsgjelda tilsvarer 150 % av BNP. EU-politikken forutsetter at utenlandsgjeld maksimalt skal tilsvare 60 %. Med Hellas geografiske posisjon på Balkan i tillegg og med Tyrkia som nabo, kan vi se at Det kjempende venstre står foran store utfordringer og kamper. Hvordan vi utvikler solidaritet i praksis og den felles kampen mot EU-systemet må være et viktig spørsmål framover.

---

– Dersom dei som bestemmer, finn ut kor flott dette var, kjem dei sikkert til å forby det! Det sa ei kvinne etter Nordisk Forum i Oslo i 1988.

Kanskje er det noko med at «dei som bestemmer» ikkje heilt forstår kva eit slikt myldrande kreativt kaos kan bety for dei einskilde deltakarane. Iallfall ser det ikkje ut til at storparten av dagspressa ser det som viktig å formidla deltakarane si oppleving ein slik vekelang åttande mars. Ikkje eit vekelangt demonstrasjonstog, men ei veke der det handla om kvinner heile tida, og ein deltakar kunne velja på ein meny av om lag 2.000 ulike arrangement: seminar, førelesingar, debattar, utstillingar, teater- og danseframsyningar, konsertar – og andre kulturaktivitetar som ikkje høyrer heime i nokon av dei båsane som er nemnde så langt. Og med svært få unntak var både deltakarar og utøvarar kvinner. Vi merka det alt da vi reiste frå Fornebu – det uvanlege med eit fly fullt av kvinner, der to-tre menn skil seg ut, og det bekymra oss ikkje at dei to-tre såg litt beklemte ut i ein uvant situasjon!

Norden har blitt større

Deltakarane på Nordisk Forum, kven var dei? Geografisk har Norden-omgrepet blitt utvida sidan Nordisk Forum i 1988. Kvinner frå dei baltiske statane var med både på deltakar- og arrangørsida. Og innvandrarkvinneorganisasjonar i dei ulike nordiske landa hadde ei rekke seminar. Kanskje var det nytt sidan sist at samekvinner og innvandrarkvinner laga seminar i lag?

Forum-deltakarane var alt frå velorganiserte grupper frå kvinneorganisasjonar og fagorganisasjonar til einskildkvinner som heilt utan å kjenna andre deltakarar la ferieturen om Åbo for nokre dagar eller heile veka. Der var kvinner frå Sogn og Fjordane som rodde for fred i eige «vikingskip», som hadde fått ein bra del av dei få offisielle kronene som var til utdeling for deltakande organisasjonar, og andre som betalte alt av eiga lomme. Her var kvinneforskarar og kvinneaktivistar, Kvindeudvalget i Den Danske Præsteforening, Foreningen til opplysning om bækkenløsning, den islandske kvinnelista og kvinneparti frå både Sverige og Finland, for å ha nemnt eit tilfeldig utval. Lista over deltakande organisasjonar er i seg sjølv eit studium i kvinneorganisering. Sjølvsagt var dei også der regjeringsdamene med markeringsbehov, dei fekk markert seg på sine seminar – somme også på eit torgmøte som fekk ein del pressedekning her heime, men dei fekk også gå spissrotgang mellom syngande NEI-kvinner da dei møtte opp til det som var deira eigentleg forum – den offisielle ministerrådskonferansen.

Mange kvinner mot EU

Problemet for den einskilde deltakaren var at ein berre kunne få med seg ein ting om gongen der ein gjerne skulle vori minst tre stader på same tid. For oss som prioriterte EU som tema var det også meir enn vi kunne nå over. Deprimerande å sjå handelsministeren med sitt «sosialdemokratiske dameteater» visa fram såkalla «kvinnehumor» med ein slik kombinasjon av sexisme (ispedd rasistiske antydningar) og dårleg kvalitet at kvinner av ulik politisk farge spontant reagerte med å snu ryggen til. Greitt nok at våre politiske motstandarar tabbar seg ut, men når dei reiser utanlands og viser fram noko som sannsynlegvis var meint å representera norsk kvinnekultur, smakar det mykje vondare enn dårlege argument i ein politisk debatt.

Dess meir oppmuntrande var det å vera med på nei-til-EU-demonstrasjon med minst tusen andre Forum-deltakarar i eit fargerikt og flott tog gjennom gatene i Åbo. Vi merka oss også at det var mange deltakarar og stor interesse for EU-informasjon og -diskusjon på dei mange seminara som nei-kvinner frå ulike organisasjonar stod for.

Globalt kvinneperspektiv

Er det mogleg etter så mange inntrykk, inspirasjon og påfyll av kunnskap på mange område å seia kva som var det viktigaste? Utan å gjera andre arrangement uviktige, må eg nemna eit seminar som blei ein illustrasjon til svært mykje av det som for meg gjer det viktig å vera feminist: den indiske vitskapskvinna Vandana Shiva i møte med ein islandsk representant for Verdsbanken, Helga Jònsdottir.

Vandana Shiva la fram ei rekke eksempel på korleis kvinners kunnskap om natur og dyrking av jorda gjer dei i stand til å ta vare på ressursane, korleis kvinner i hennar heimland har organisert seg for å stansa dei som vil rasera og industrialisera skogbruket, levande døme på kvinners kunnskap og arbeid. Shiva rapporterer at bak kvar einaste miljøkatastrofe i tredje verda finn ho eit Verdsbankprosjekt.

Verdsbanken sin representant stiller med korrekt bunke med fargetransparentar og kan fortelja oss kor dårleg det står til med kvinners utdanningsnivå og yrkesutdanning i utvalde tredje verda-land jamført med industrilanda. Ingen kan seia at tala hennar er feil. Men det hindrar ikkje at biletet ho teiknar blir nesten pinleg. Jau visst er vi for at kvinner over heile verda skal få læra både å lesa og skriva, skaffa seg høgare utdanning og få betalt for det arbeidet dei gjer. Men kva med dei kunnskapane og den arbeidsinnsatsen som ikkje kan målast med Verdsbanken sine statistikkar? Verdsbankens representant har nok lagt mykje energi og entusiasme i sin til no toårige innsats for Verdsbankens kvinneprogram, men perspektivet blir for trongt, ho overtyder ikkje om at vegen til global kvinnefrigjering går gjennom Verdsbanken. På eit spørsmål om Vandana Shiva ville kunne fått ein jobb som ekspert i Verdsbanken, svarar representanten entusiastisk at ein slik søknad ville bli tatt imot med stor interesse, medan Vandana Shiva på spørsmål om ho ville søka, roleg svara at ho var så glad i det arbeidet ho dreiv med. Og besøket hennar i Åbo måtte bli kort, for det var viktige masseaksjonar i gang heime i India.

Men ho rakk å gi oss eit nødvendig globalt feministisk perspektiv.

Trugande kvinneorganisering?

Å gi ei fullstendig vurdering av heile Forum-veka vil ikkje vera mogleg ut frå det eitt menneske har fått med seg. Men nokre tankar melder seg. Oppslutninga viser for det første at svært mange kvinner set pris på eit sånt høve til å konsentrera seg om kvinnepolitikk og kvinnekultur over ei heil veke. Ein kunne frykta at slike arrangement vart dominert av det spesielle skiktet av «konferansekvinner» som gjerne er mykje på farten, men inntrykket er at her var også mange grasrotkvinner. Og når så mange kvinner treffest kring saker dei er opptekne av, kan ingen byråkrat hindra at kontaktar blir knytta, og det går føre seg kvinneorganisering på ymse vis. Men sjølvsagt kan byråkratane og dei som sit høgare opp i makthierarkiet gjera sitt for at det ikkje skal bli for lett å driva med slik ustyrleg kvinneorganisering. Etter Forum i Oslo i 1988 var det snakk om nytt Forum etter fire år – og det vart seks år.

Når fattige kvinner og kvinneorganisasjonar skal ut og reisa, er det stort sett økonomien som set grenser. Den offisielle potten som skulle brukast til dei norske deltakarorganisasjonane var på om lag ein halv million, og fordelinga kan sjå ut til å ha følgt prinsippet om at den som har, skal få meir. «En stor del gikk til store, pengesterke organisasjoner, bl.a. Norges Idrettsforbund og Arbeiderpartiet, som også har andre kanaler å hente midler fra,» skriv Anne Søyland i Klassekampen 22. august. Ho minner også om at pressa (inkludert den spesielle Forum-avisa) stort sett var påfallande lite interessert i dei aktivitetane som var uttrykk for kvinners organisering og politiske engasjement. Den store nei-demonstrasjonen fekk t.d. ingen omtale i Forum-avisa.

Kanskje har ho rett likevel, ho som frykta at «dei som bestemmer» helst vil forby sånt?

---

Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å utrydde kulturelt.

«Drapstrusler og brenning av sameflagg, hærverk og maling av slagord på veggen. Anonyme krefter tar disse virkemidlene i bruk for å knekke det nye samiske kultursenteret Arran i Tysfjord i Nordland som kong Harald åpnet 30. juli i sommer,» forteller et oppslag i Dagbladet i slutten av august. Arran, som betyr «åpent ildsted» er kultursenter for lulesamene. Lulesamene har et eget språk som atskiller seg fra samisk for øvrig, og de utgjør en minoritet som fornorskninga nesten har klart å kulturelt utrydde.

Meldinga om drapstrusler mot lederen av Arran og hans familie var ingen nyhet for meg da jeg leste den i Dagbladet. På Nordisk Forum hadde jeg hørt kona hans fortelle at de første kom like etter at kultursenteret var åpna. Det sier noe om styrken i den ytre motstanden mot gjenreising av lulesamisk språk, kultur og identitet. Men like sterkt inntrykk gjorde hennes fortelling om kampen hun sjøl førte for å gjenvinne sin samiskhet. Om hvordan hun sjøl, som først hadde lært sitt eget språk i voksen alder, kjempet for at barna hennes skulle slippe å komme i samme situasjon. Først kampen for å gjøre samisk til dagligspråket i sitt eget hjem. Så kampen for å opprette en samisk barnehage. Deretter kampen for en tospråklig skole. «Mamma – hvorfor vil dere at alle oppslag og skilt på skolen skal stå på samisk også? Slutt med det – det er så dumt!» sa datteren hennes etter to dager på skolen. Lenger tok det ikke å lære at samesak er tåpelig.

De samiske kvinnenes organisasjon – Sáráhkká – gjorde seg sterkt gjeldende på Nordisk Forum, både gjennom et eget program og en stor utstilling med samisk husflid og bilder fra samiske kvinners dagligliv. Overalt var de godt synlige i sine vakre drakter. Men det offisielle Norden nektet å se dem. Deres saker kom helt i bakgrunnen. Sameflagget ble ikke funnet verdig til å være med i rekken av nordiske flagg i salen der Nordisk ministerråds likestillingskonferanse foregikk. Da de samiske kvinnene etterlyste flagget sitt, fikk de følgende svar fra den islandske likestillingsministeren Gudmundur Arni Stefánsson: «Strukturen i Nordisk råd er bygd på at vi har fem land og tre autonome områder (Grønland, Færøyene, Åland).»

Usynliggjøringa og utelukkelsen av samene begrunnes altså med at de ikke har noen egne autonome områder. Det skyldes at områdene deres er kolonisert. Denne koloniseringa blir så et argument mot samisk representasjon i Nordisk råd.

I et intervju i Klassekampen har Jorun Eikjok, koordinator for de samiske kvinnene i Norden, følgende kommentar: «Strukturen i Nordisk råd må endres slik at minoritetene i de nordiske landene også blir representert. Kravet må ikke være at vi skal ha et eget fysisk og geografisk atskilt område for å bli anerkjent. Vi ønsker ikke et nytt «Bosnia» i Norden. Vi ønsker et flerkulturelt samfunn – der vi som samer kan leve som et likeverdig folk sammen med majoritetsbefoIkningen, uten å kreve løsrivelse eller vår egen separate stat. Det er nettopp slike løsninger verden trenger.»

Det er lett å være enig med Jorun Eikjok i at det er slike løsninger verden trenger. Men det ser ikke ut til at makthaverne i Norden er særlig ivrige etter å vise verden at det er mulig å utvikle flernasjonale stater som ikke bygger på ulikeverdighet og undertrykking. Behandlinga av samekvinnene på årets Nordisk Forum er slik et svært nedslående signal i ei tid som virkelig har bruk for gode eksempler på løsning av nasjonalitetsspørsmål. Men det er også en påminning – i ei tid da eurosvadaen renner over med advarsler mot nasjonalisme – om at den farlige nasjonalismen er den som dominerer og undertrykker andre folk, ikke den sont protesterer mot å bli dominert og undertrykt.

Dersom de nordiske regjeringene ønsker å gjøre en innsats i kampen mot den farlige nasjonalismen, kan de begynne med å angripe sin egen ved å skape rettferdighet for det samiske folket.

---

Tronsmo Bokhandel har nå i ett år levd i større lokaler.

Dette har ikke gjort oss til verken supermarked eller hvilken som helst bokhandel. Målet vårt er som før å være bokhandelen for kulturelt nysgjerrige og en leverandør av argumenter mot vedtatte sannheter. Det utgis fortsatt en mengde spennende bøker til tross for ny teknologi og stadige spådommer om bokas snarlige død. At jappetida definitivt er over, viser den positive tilstrømminga av kunnskapshungrig ungdom som har finni veien til oss.

For Røde Fanes lesere har vi plukka fram et lite utvalg av nye bøker som burde interessere. Sjølsagt er dette bare en ytterst liten flik av det vi byr på.

Ulla Sandbæk: Kig bag kulissen (Rhodos)

Danske Ulla Sandbæk er medlem av Europaparlamentet. Hun har med boka Kig bag kulissen levert et rystende og lattervekkende dokument fra EUs indre korridorer. Hennes avsløringer av det inkompetente, ressurssløsende EU-byråkratiet er solid ammunisjon for norske unionsmotstandere. Boka gir leseren en mengde argumenter mot EU, og bidrar både med kunnskap og gode historier.

Vardøger 22, 1994

Tidsskriftet Vardøgers siste nummer handler i sin helhet om EU. Redaksjonens mål er å bidra til venstresidas argumentasjon mot EU, og å slå høl på mytene ja-pressa lager om motstanderne. Myter som beskriver nei-sida som konservativ og mot europeisk samarbeid overhode, og som framstiller EU som «moderne», «nødvendig», «riktig» og «radikalt». Blant bidragsyterne finner vi Dag Seierstad som skriver om EUs institusjoner og beslutningsprosesser. Rune Skarstein tar for seg EU i konkurranse med USA og Japan. Arne Overrein behandler begrepene suverenitet, demokrati og nasjon, og Hans Ebbing skriver om EU-kampen og Arbeiderpartiets «fornyelse».

Geoffrey Harris: The Dark Side of Europe (Edinburgh University Press)

I denne oppdaterte utgaven av boka The Dark Side of Europe tar det britiske EU-parlamentsmedlemmet Geoffrey Harris for seg europeisk høyreekstremisme fra annen verdenskrig og fram til i dag. Boka tegner et bilde av et Europa trua av rasisme og terrorisme. Et Europa som har problemer med å takle det flerkulturelle samfunnet som gror fram. Geoffrey Harris legger særlig vekt på framveksten av Le Pen-bevegelsen i Frankrike og italiensk høyreterrorisme. The Dark Side of Europe blei opprinnelig skrivi i 1990, men denne utgaven er justert i forhold til murens fall, Tysklands samling og oppløsninga av Jugoslavia.

Ingo Hasselbech: Afregning (Haase)

Ingo Hasselbech er en forhenværende østtysk skinhead som ledet nazipartiet Nationale Alternative til han i 1993 hoppet av og tok et oppgjør med sitt tidligere liv. På troverdig vis avdekker han et miljø som driver våpentrening, fører gatekamper mot venstreorienterte og overfaller innvandrere. Han trekker fram navn på ledere og synliggjør bevegelsens internasjonale forbindelser. Boka forteller om nazismen som bevegelse og kan gi forklaringer på hvorfor denne bevegelsen virker som en magnet på enkelte ungdomsgrupper. Et skremmende dokument om den ekstreme høyresida i «Stor-Tyskland».

Edward Said: The Politics of Dispossession (Chatto)

Den palestinske professoren Edward Said forener rollene som akademiker og politisk aktivist. Hans bøker Orientalism og Culture and Imperialism er klassikere innafor feltet vestlig økonomisk og kulturell imperialisme. I boka The Politics of Dispossession behandler han den palestinske kampen for sjølbestemmelse fra 1969 til 1994. En periode som sammenfaller med hans eget engasjement for palestinernes sak. Med klarsynt analyse, politisk innsikt og innlevelse gjør han boka til en vesentlig kunnskapskilde om moderne midtøsten-historie. Boka er en samling artikler som tar for seg palestinernes kamp mot sionisme, reaksjonære arabiske regimer og media fra tida etter sjudagerskrigen og fram til Oslo-avtalen. For øvrig en avtale Said mener PLO har svikta palestinerne ved å inngå.

Donny Gluckstein: The Tragedy of Bukharin (Pluto Press)

Med tilgang til nyåpna russiske kilder har Donny Gluckstein skrivi om Nikolai Bukharin. Mannen Lenin beskreiv som «Bolsjevismens største teoretiker». Boka tar for seg Bukharins innsats i forminga av sovjetsamfunnet, både som marxistisk teoretiker og praktisk politiker. Fra revolusjonen og fram til han blei henretta i 1938 som offer for Stalins utrenskninger. I rekka av absurde tilståelser som blei tvingi ut av de anklaga i prosessene, klarte Bukharin å gi et hint om galskapen som foregikk da han tilsto: «Jeg sier meg skyldig i … den totale summen av forbrytelser begått av denne kontrarevolusjonære organisasjonen, uavhengig av om jeg visste eller ikke visste, tok eller ikke tok direkte del, i hvilken som helst spesiell handling.»

Oversatt av Johan Petter Andresen

---

Samir Amin har utviklet en teori om de økonomiske sentras maktinnflytelse og hevder at japansk hegemoni i Asia ikke er en selvfølge.

Den moderne kapitalistiske polariseringa fikk en ny form gjennom den såkalte klassiske modellen som vokste fram gjennom den industrielle revolusjonen og derved definerte de grunnleggende kapitalistiske formene, mens utkantene (Asia med unntak av Japan, Afrika og Japan) forble ikke-industrialiserte jordbruksområder og derved deltok i den internasjonale arbeidsdelinga gjennom landbruk og mineralproduksjon. Dette viktige trekket ved polariseringa gikk hånd i hånd med et annet like viktig trekk: Krystalliseringa av industrielle systemer i sentrum som nasjonale sjølsentrerte systemer som utvikla seg parallelt med bygginga av de borgerlige nasjonalstatene.

Til sammen representerer disse to trekka hovedlinjene i den nasjonale frigjøringsideologien som var svaret på den utfordring som polariseringa betydde: Industrialisering som var synonymt med en frigjørendeutvikling og et middel for å «ta igjen» sentrum. Og bygginga av nasjonalstater med inspirasjon fra modellene i sentrum. Verdenssystemet etter den industrielle revolusjonen på 1800-tallet og fram til etter den andre verdenskrigen ble definert av denne klassiske formen for polarisering.

Global uorden

Etterkrigstida (1945-90) ble prega av at disse to trekka ble svekka. I denne perioden ble utkantene (om enn ujamnt) industrialisert. Den nasjonale frigjøringsbevegelsen gjorde sitt beste for å framskynde dette i utkantstater som nylig hadde oppnådd politisk autonomi. Samtidig ble de sjølsentrerte nasjonale produksjonssystemene bygd ned og satt sammen som delelementer i et integrert globalt produksjonssystem. Denne doble svekkelsen var framtredelsesformen til den stadig djupere globaliseringa. Tilsammen ga disse endringene sammenbruddet i de ulike likevektsforholda som kjennetegna verdenssystemet etter krigen som resultat.

Dette fører ikke til en ny verdensorden kjennetegna ved nye former for polarisering, men til «global uorden». Det kaoset vi møter i dag henger sammen med en trefoldig mangel ved systemet.

1) Det er ikke utvikla nye sosiale og politiske organisasjonsformer som går utover nasjonalstaten – noe som den globaliserte produksjonsformen trenger.

2) Det er ikke utvikla økonomiske og politiske forhold som kan forsone industrialiseringa i de nye konkurransekraftige utkantsonene i Asia og Latin-Amerika med jakten på global vekst.

3) Det er ikke utvikla noen annen løsning enn å ekskludere den afrikanske utkanten som ikke deltar i konkurrerende industrialisering. Dette kaoset viser seg i alle verdenshjørner og i alle sidene ved den politiske, sosiale og ideologiske krisa. Det ligger til grunn for vanskelighetene i bygginga av Europa og dets manglende evne til å integrere markedet og de politiske strukturene. Det er årsaken til rystelsene i alle utkantene fra Øst-Europa, til den gamle halvindustrialiserte tredje verden og til den nye marginaliserte fjerde verden. I steden for å forsterke globaliseringas utvikling, avslører kaoset dens ekstreme sårbarhet.

Hegemoni?

Jeg har utvikla ideen at hegemoni er langt fra regelen; det er unntaket fra regelen som er konflikt mellom samarbeidspartnere som gjør slutt på hegemoniet. Hegemoniet til USA som tilsynelatende gjelder i dag er like utsatt og sårbart som globaliseringa av strukturene som det virker igjennom. Slik jeg ser det, bør debatten begynne med en djuptgående diskusjon om hva som er nytt i verdenssystemet, som blir til ved nedbrytinga av det foregående. Etter min mening er det to nye elementer:

1) Nedbrytinga av den sjølsentrerte nasjonalstaten og det resulterende fraværet av samband mellom området for reproduksjon og akkumulasjon og den politiske og samfunnsmessige kontrollen som fram til nå nettopp ble definert av grensene til denne sjølsentrerte nasjonalstaten.

2) Nedbrytinga av kontrastene mellom industrialisert senter og ikke-industrialiserte utkantområder. Og framkomsten av nye dimensjoner ved polariseringa. Et lands posisjon i verdenspyramiden blir definert av dets evne til å konkurrere på verdensmarkedet. Å anerkjenne denne sannheten betyr overhode ikke å dele synet til de borgerlige økonomene; at denne posisjonen oppnås som et resultat av «rasjonelle» tiltak, hvis rasjonalitet måles etter standarden satt av de såkalte «objektive markedslovene».

De fem monopoler

Tvert imot mener jeg at denne konkurranseevnen er et sammensatt produkt av mange økonomiske, politiske og samfunnsmessige faktorer. I denne ujevne kampen bruker sentraene det jeg kaller deres «fem monopoler».

1) Teknologisk monopol: Det kreves enorme utgifter som kun en stor og rik stat kan realisere. Uten statsstøtte – spesielt i forbindelse med militærbudsjettet, ville ikke disse monopolene kunne vare.

2) Økonomisk kontroll over de verdensornspennende finansmarkedene: Disse monopolene har en hittil ukjent effektivitet takket være liberaliseringa av reglene som styrer deres grunnlag.

For ikke lenge siden sirkulerte sparemidlene til en nasjon stort sett innafor arenaen til de nasjonale finansielle institusjonene. I dag blir disse sparemidlene håndtert av sentraliserte institusjoner som opererer over hele verden. Finanskapital er kapitalens mest internasjonaliserte komponent. Logikken som styrer denne internasjonaliseringa av kunne brytes helt enkelt ved en politisk beslutning om å koble ut (delinke) også hvis det bare gjaldt finansielle overføringer.

Videre mener jeg at reglene som styrer finanskapitalens frie bevegelse har brutt sammen. Dette systemet var basert på at de ulike valutaene flyter fritt i markedet (ut fra teorien om at penger kun er en vare på lik linje med andre varer) med dollaren som en de facto universell valuta. «Penger som varer»-teorien er uvitenskapelig og dollarens posisjon eksisterer kun på grunn av mangel av noe annet. En nasjonal valuta kan ikke fungere som en internasjonal valuta unntatt når landet med «internasjonal valuta» har eksportoverskudd som dermed understøtter den strukturelle tilpasninga i andre land. Dette var tilfellet for Storbritannia på slutten av 1800-tallet. Dette gjelder ikke for dagens USA som finansierer sitt underskudd ved påtvungne lån. Dette gjelder heller ikke for USAs konkurrenter: Japans overskudd er ikke stort nok til å møte de behov som strukturelle tilpasninger hos andre frambringer. Under disse forhold er den finansielle internasjonaliseringa langt fra å være en «naturlig» prosess, men heller en ekstremt sårbar en. På kort sikt fører internasjonaliseringa kun til vedvarende ustabile forhold, og ikke til den stabilitet som er nødvendig for en effektiv justeringsprosess.

3) Monopol på tilgangen på jordas naturressurser. Farene ved den ville utbyttinga av disse ressursene er nå til stede overalt. Kapitalisme som er basert på kortsiktig rasjonalitet, kan ikke overkomme disse farene, og derfor forsterker den disse monopolene til de utvikla landa. De er kun opptatt av at andre ikke skal få være like ansvarsløse.

4) Medie- og kommunikasjonsmonopoler. Disse fører ikke bare til kulturell uniformering, men åpner også for nye manipulasjonsmetoder. Utvidinga av det moderne mediemarkedet er allerede en av de viktigste komponentene i forbindelse med nedbrytinga av de demokratiske skikkene i vesten sjøl.

5) Monopoler på masseødeleggelsesvåpen. Etter å ha vært holdt i sjakk av etterkrigstidas bipolaritet har dette monopolet igjen blitt USAs domene, slik det var i 1945. Om spredninga av masseødeleggelsesvåpen er ute av kontroll, er spredning likevel den eneste måten å bekjempe det uakseptable monopolet på i mangel av internasjonal demokratisk kontroll.

Disse fem monopolene til sammen definerer ramma som den globaliserte verdiloven opererer innafor. Verdiloven er det fortetta uttrykket for alle disse betingelsene, ikke uttrykket for den «reine» objektive rasjonalitet. Alle disse prosessene opphever virkninga av industrialiseringa i utkantene, forringer verdien av deres produktive arbeid, og overvurderer verdien som antas tilført av aktivitetene til de fem monopolene som sentrene profitterer på. Resultatet er et nytt hierarki i inntektsfordelinga på verdensbasis, mer ulik enn noensinne tidligere, som underordner utkantenes industrier, som reduserer dem til underkontraktører. Dette er det nye grunnlaget for polariseringa, som bebuder dens framtidige former.

Europaspørsmålet

Det europeiske spørsmålet er det sentrale i forbindelse med teoretisering rundt framtida for globaliseringa. Med sammenbruddet for det europeiske prosjektet og trusselen om desintegrasjon, kunne krefter som er lojale mot den europeiske ideen tro at det vil være nyttig og mulig å omgruppere til en «nestbeste» posisjon. Det vil si et tysk Europa.

Det er grunn til å anta at i dette scenariet ville det britiske skipet seile nær den amerikanske kyst, og holde avstand til det «kontinentale Europa». Man har allerede begynt langs denne stien, og noen har alt legitimert dette valget ved å gi prioritet til den «nøytrale administreringa av penger» (en teknokratisk ide basert på uvitenhet om den politiske betydninga av pengeadministrasjon), og henvise det til Bundesbank! Jeg tror ikke på at denne karikaturen av det opprinnelige europeiske prosjektet vil kunne bli virkelig stabilt, for verken Russland eller Frankrike ville akseptere undermineringa av sine posisjoner. For å gjøre saka enda verre ville ikke den dominerende posisjonen til USA utfordres av et scenarie der Tyskland kjører sitt eget løp eller av et tysk Europa. Det er heller ikke klart at det er noe i dette prosjektet som kunne utfordre Amerika på noen av de fem tidligere beskrevne monopolområdene. Et tysk Europa ville forbli innafor den amerikanske innflytelsessfæren.

Nyimperiallsme

Det finnes et annet scenarie – i mangel av et alternativ – en andreutgave av «amerikansk hegemoni». Med mange variasjoner. Den mest sannsynlige er «å dele på byrden» som kan assosieres med nyimperialistisk regionalisering, der Latin-Amerika blir festa til den amerikanske vogna og Afrika til den tysk-europeiske (der Frankrike får smulene), med unntak av oljeregionen i Golfen og «Midtøstens fellesmarked» som ville forbli under amerikansk dominans.

Nærværet til USA merkes gjennom den militære okkupasjonen av Golfen og indirekte gjennom deres allianse med Israel. – Og symmetrien oppnås ved at Sør-Asia overlates til japansk ekspansjon.

Men det oppnås ingen likhet gjennom denne delinga mellom de tre sentrene; USA beholder sin priviligerte stilling. Heller ikke her tror jeg at nyimperialistiske alternativer av denne typen garanterer systemets stabilitet. De vil komme under angrep her og der gjennom opprør i Latin-Amerika, Afrika og Asia.

Vi må derfor konsentrere oss om Asia som har vært utafor den euro-amerikanske konflikten. Det har ofte blitt bemerka at Asia – fra Japan til kommunist-Kina, Korea, og til en mindre grad visse land i Sørøst-Asia (Singapore, Thailand og Malaysia) og til og med India – ikke er blitt påvirka av krisa og har registrert framgang når det gjelder vekst og effektivitet (målt som konkurransekraft på verdensmarkedet). Det betyr ikke at man kan hoppe på ideen om at Asia vil være i fokus for det neste hegemoniet. Asia utgjør mer enn halve verdens befolkning! Denne befolkninga er delt mellom forskjellige stater.

I stedet for en vag ide om hegemoni kunne man tenke seg at Asia blir hovedregionen for kapitalistisk akkumulasjon. Hvordan dette skjer, gjenstår å beskrive i detalj; forbindelsen mellom de ulike nasjonene, og mellom dem og resten av verden. Modellen har ulike varianter. Det letteste å forestille seg – japansk dominans i området – er etter min mening det minst sannsynlige. Beundrere av Japans nylige framgang undervurderer for ofte Japans sårbarhet. Det er på grunn av denne sårbarheten at Japan forblir bundet til USA.

Det er ikke sannsynlig at Kina eller Korea ville akseptere å være underkasta Japan. Under disse forholda må det eksterne krefter til for å opprettholde likevekt i Asia. Igjen er kun USA kandidat til rollen, og de ville derved få forlenga sin dominans på verdens scene. Uansett er det høyst sannsynlig at stillinga til disse asiatiske landa i verdenssystemet blir forsterka. Hvordan vil USA reagere på dette? Alle alliansestrategier vil etter min mening knytte seg til dette spørsmålet. Det er helt åpenbart at Kinas utvikling truer alle de ulike likevekter i verden. Og derfor vil USA føle seg trua av Kinas utvikling.

Min mening er at Kina og USA vil bli de viktigste motstanderne i framtidige konflikter. Hvordan vil Europa reagere? Det er vanskelig å si i dag. Utviklinga i dag peker mot ulike scenarier, ingen av dem setter spørsmålstegn ved polariseringa mellom «Nord og Sør». Det kapitalistiske systemets dominerende logikk fremmer sentrum/utkant-polarisering. Dens former blir stadig fornya og vil framover være basert på de fem monopolene som jeg har bygd denne drøftinga på.

---

Diskusjonen om sosialisme i ett land har i de seinere åra vært en nokså uinteressant diskusjon mellom trotskister og marxist-leninister, der de første har tatt kategorisk avstand fra noe de andre har forsvart. Temaet er imidlertid for viktig til å bli forvist til ei slik bakevje.

Undertegnede ble bedt om å innlede om dette temaet på AKPs sommerleir ved Sandefjord denne sommeren. Det er noen år siden jeg har jobba med temaet, så jeg ble nødt til tenke gjennom en del saker på nytt. Under dette arbeidet kom jeg til å nærme meg problemet langs litt andre ruter enn det som har vært vanlig i m-l-bevegelsen. Dette førte fram til en del konklusjoner som kan vise seg å være nyttige i et langt videre perspektiv enn diskusjonen om sosialismens muligheter i ett enkelt land. Det reiser spørsmål om sosialismens karakter, om kommunistpartiets rolle i et sosialistisk samfunn, om kommunistiske øyer i et sosialistisk samfunn og en del andre ting som det opprinnelig ikke hadde vært min hensikt å ta opp. Debatten på sommerleiren ble også ganske livlig.

Debattantene tok opp langt flere spørsmål enn det innlederen hadde svar på, og det er å håpe at noe av dette også vil komme Røde Fanes lesere for øye.

Et internasjonalt system

Kapitalismen er et internasjonalt system. Alt det vi kjenner som kapitalismens særtrekk og elendighet har for lengst sprengt nasjonalstatens rammer. Ikke minst den imperialistiske utbyttinga er et så karakteristisk systemtrekk ved dagens kapitalisme, at den hører med i enhver meningsfull beskrivelse av systemet. Den relative velstanden som finnes i et lite antall industriland, må ses på bakgrunn av den ufattelige fattigdommen som minst to milliarder av menneskeheten lever under. Teknologiutviklinga, den vitenskapelige revolusjonen og det internasjonale markedet er tre andre stikkord som understerker kapitalismens internasjonale karakter. Dette systemet kan derfor i siste instans bare oppheves på det internasjonale planet. Dette forholdet har blitt langt mer skjerpa de siste tiåra, gjennom internasjonalisering, monopolisering, teknologisk revolusjon og internasjonalisering av mediene.

Av dette følger det nødvendigvis at sosialismen ikke kan seire endelig i ett enkelt land.

Neppe Norge aleine

Norge er et lite, kapitalistisk land. Vi er svært tett integrert med resten av den vestlige imperialistiske økonomien. Det er derfor svært lite sannsynlig at de objektive vilkåra for en revolusjon i Norge vil oppstå uavhengig av ei svær krise i en lang rekke imperialistiske land. Normen har også vært at de økonomiske/ politiske krisene og den politiske radikaliseringa innledes i mer sentrale land et år eller mer før bølgene begynner å vise seg langs våre strender.

Vilkåra for at sosialismen skal seire i Norge er dessuten at imperialismen for ei tid er så svekka at den ikke evner å hindre det. Det kan f.eks skje under en større revolusjonær bølge i Europa. En sosialistisk seier i Norge vil derfor sannsynligvis skje samtidig med, eller helst etter at revolusjonen har seiret andre steder.

Det er ikke en gang ønskelig at et norsk sosialistisk samfunn blir stående aleine når den revolusjonære flodbølgen gir seg, av grunner som vi skal komme tilbake til.

Kapitalismens ujamne utvikling

Men det er også slik at kapitalismen ikke utvikler seg jamnt. Det er tvertimot et systemtrekk ved kapitalismen å utvikle seg ujamnt. Revolusjonære gjennombrudd vil derfor ikke komme over det hele samtidig, men tvert om regionalt eller nasjonalt. Dette viser all erfaring. Men dersom det oppstår en revolusjonær situasjon som gir muligheten til en sosialistisk seier, har vi ikke noe annet å gjøre enn å gripe den sjansen.

En revolusjon er ikke noe teselskap. Den revolusjonskomiteen som kaster korta i en sånn situasjon, vil kort etter stå overfor kontrarevolusjonens eksekusjonspelotong. Det vil sikkert også gjelde tusenvis av aktivistene, jfr. tankegangen bak norsk unntakslov.

Overfor arbeiderklassen lar det seg heller ikke forsvare å ikke gripe den historiske sjansen. Dette vil være en situasjon der arbeiderklassen i masseomfang virkelig ønsker sosialismen og der den vil forvente at det endelig skjer noe. Folk vil okkupere fabrikker, ta over makta i lokalsamfunnet osv. Skulle så fortroppen si: beklager kamerater, Trotskij har klart påvist at sosialisme i ett land er umulig, så kutt ut tullet og begynn å jobbe! Revolusjonære situasjoner har sin egen logikk. Når de oppstår må arbeiderklassen forsøke å gripe makta. Dette til tross for at oddsene for å lykkes i det lange løp vil være små. Alternativt vil fascistene gjøre det.

Teoretisk sett kan vi altså komme til å stå overfor en sosialistisk revolusjon som har seiret i Norge, uten å få følge av andre stater av betydning og at arbeiderklassen skal i gang med å skape et samfunn på sine egne premisser, og det er det som er tema for denne debatten.

Dette kan f.eks skje i en situasjon der den europeiske revolusjonen har blitt innleda av opprør i EU og blitt etterfulgt av opprør i perifere land som Norge. Men så lider EU-revolusjonen nederlag, mens den norske revolusjonen seirer. Så står vi der og skal bygge sosialisme i ett land, enten det var det vi hadde tenkt eller ei.

Gode objektive vilkår, men …

Innafor ramma av en mer omfattende revolusjonær seier, ville vilkåra for sosialisme i Norge være gode. Rikelige naturressurser, høyt utdanningsnivå, demokratiske tradisjoner, høyt teknologisk nivå. Alt dette og mer til kunne ha bidratt til å skape en avansert sosialisme. Men mange av disse premissene vil svekkes eller forsvinne dersom vi står isolert i et hav av kapitalistene.

Imperialismen vil i verste fall invadere Norge, og forsøke å knuse oss militært. Hvis det ikke lykkes, vil den forsøke med alle andre midler å knekke forsøket på å vise verden et menneskeverdig alternativ til kapitalismens barbari. Vi må regne med:

• Lavintensiv intervensjon av den typen USA utsatte Nicaragua for gjennom contras. Slik vil vi bli tvunget til å stå på krigsfot og vi vil måtte la viktige oppbyggingsoppgaver stå til fordel for de militære oppgavene.
• Handelsboikott av den typen Cuba har opplevd. Norsk eksport vil møte handelsmurer.
• Norske bedrifter vil miste tilgang på teknologi, råvarer og reservedeler. Husk Cocom! «Vår allierte» USA tiltok seg retten til å knuse Kongsberg Våpenfabrikk som et ledd i den kalde krigen. Da Cocom ble oppretta, inneholdt listene over den «høyteknologien» som det var forbudt å eksportere østover, varer som plastkammer og kulepenner. Nå blir det genteknologi, datachips osv.
• Norske kapitalister vil forsøke å berge profitten sin gjennom kapitaleksport, ved å smugle ut nøkkelteknologi. Husk hvordan den første arbeiderpartiregjeringa til Hornsrud ble møtt: Kapitaleksport for å undergrave ei radikal sosialdemokratisk regjering som hadde tiltrådt på i vanlig parlamentarisk vis. Og her snakker vi om en revolusjon. Pengefolkas reaksjon vil bli deretter.
• Imperialistiske selskaper og stater vil forsøke å kjøpe opp vår teknologiske elite. Husk USAs gigantiske hjerneimport fra Øst-Europa og Tyskland.
• Vi må regne med fysisk sabotasje av produksjonsanlegg, infiltrasjon av alle slag agenter, fra industrispionasje til provokatører.
• De imperialistiske mediene vil framstille alt det sosialistiske Norge gjør, på en måte som får Watsons bilde av hvalfangernasjonen Norge til å framstå som en skjønnmaling. Mediene i verden eies av folk som Berlusconi, Murdoch og Hersant. Det er i disse mogulenes egeninteresse at folk verden over ikke får høre om et avansert forsøk på å bygge en sosialisme som peker framover og som kunne bli et eksempel til etterfølgelse.Vi har ingen grunn til å regne med å få beholde olja, installasjonene i Nordsjøen er for lette å sabotere og umulige å forsvare militært.
• Dessuten vil vi ha de internasjonale markedskreftene mot oss. De vil slå inn i norsk økonomi og tvinge oss til å handle delvis på kapitalismens premisser. For eksempel vil en norsk sosialisme måtte slåss for å beholde en eksportindustri for å kunne kjøpe alt fra våpen til teknologi og råvarer på et fiendtlig verdensmarked. Dette vil bringe inn et kapitalistisk og antisosialistisk element i planlegging og økonomisk oppbygging.

Jeg ser også at det finnes mulige positive trekk i dagens teknologiske og politiske virkelighet som vil kunne legges i den motsatte vektskåla. Datanettverkene kan brukes til å hente inn internasjonal ekspertise på tvers av alle blokader. De kan også brukes til å spre informasjon om de spennede og løfterike tinga den unge, sosialistiske staten gjør. Internasjonale blokader har vist å ikke være vanntette. Det er mulig å spille på motsetninger mellom ulike reaksjonære regimer. Osv osv. Men hovedsida er at det blir tøft; på grensa til det umulige å bygge sosialismen aleine i Norge omgitt av en fiendtlig, imperialistisk verden.

Forkrøpling av sosialismen

Alt dette vil forkrøple den norske sosialismen fra første dag.

• Stikk mot sine politiske ønsker, vil ei sosialistisk regjering bli nødt til å prioritere militærvesenet høyt. Sannsynligvis bør landet da skaffe seg atomvåpen og raketter til disse. Det ser ut til å være det eneste som kan frata imperialistene lysten på invasjon. Dermed er man på vei til å bygge et militær-økonomisk kompleks, som vil ligge som en livstruende virus i sosialismens kropp.
• Levestandarden vil høyst sannsynlig bli lavere for flertallet enn den er i dag, på grunn av den internasjonale boikotten. Nå vil imidlertid ikke sammenlikninga være direkte, fordi en revolusjon nettopp vil skje på grunnlag av at folks levestandard allerede er blitt dramatisk forverra. Men eldre folk vil huske tilbake til og glorifisere «l’ancieme régime», den gode gamle kapitalismen, uten å fortelle at dette systemet forutsatte bitter nød for flertallet i verden. En sosialisme som er verdt saltet sitt, må reagere på nedgangen i levestandard med å fordele knappheten mer solidarisk, altså ved å ta fra de rike og middelklassen for å høyne livskvaliteten til den fattigste delen av befolkninga. Forutsatt at kapitalismen er avskaffa, kan SV-parolen «del godene» bli satt ut i livet. Problemet er at med alle de negative faktorene på den internasjonale arenaen, så vil det i mange år bli snakk om å dele knappheten.
• Dette vil skape et sosialt grunnlag for en anti-sosialistisk bevegelse som også vil slå inn i de klassene og sosiale gruppene som i utgangspunktet har støtta sosialismen.
• Kampen mot den utenlandske hetsen og sabotasjen vil kunne slå ut i paranoia, etterretning mot feil folk og forveksling av skillet mellom folket og fienden.
• Mangelen på råvarer, teknologi og reservedeler vil kunne føre til rovdrift på egne ressurser. Jf Tsjekkoslovakia, som på grunn av sin rolle som «den sosialistiske blokkas» våpensmie, ble nødt til å bruke sterkt forurensende brunkull som energikilde, med katastrofale følger for skog, vann og folk.
• Kampen for å overleve i en verden av sultne ulver, vil kunne føre til prioriteringer som på lang sikt vil true sosialismens vesen: stakhanov-arbeid i eksportindustrien i stedet for fire timers arbeidsdag og gratis daghjem til alle barn.
• For å holde på toppekspertene våre, kan det være fristende å kjøpe dem, dvs konsolidere en borgerlig intelligentsia.
• Alle disse problemene vil spille på lag med alle de restene av kapitalisme, karrierisme, borgerlige tradisjoner og borgerlig tenkning som det etter-revolusjonære samfunnet vil være stappfullt av. Den typen folk som i dag går inn i Arbeiderpartiet for å få en toppjobb, vil sjølsagt søke seg til kommunistpartiet og andre sosialistiske partier.
• Til slutt bryter denne sosialismen sammen av de indre problemene som den er påført av den imperialistiske omverdenen, enten som et DDR, et Cuba eller et Kina. Dersom det da ikke skjer revolusjoner i andre land som dermed kan skape et bedre internasjonalt klima for sosialismen i Norge. Ekstra bittert vil det være at et slikt sammenbrudd for sosialismen i Norge vil bli oppfatta, også av kommunister og sosialister i andre land, som et uttrykk for sosialismens svakheter og feil, og ikke som en kilde til raseri mot imperialismens forbrytelser.

Pessimisme?

Det kan kanskje virke som om jeg er pessimistisk med hensyn til sosialismens muligheter på egen hånd i Norge. Antakelsen har noe for seg, men så er jeg da heller ikke sosialist. – Jeg er kommunist. Det betyr at jeg ikke ser på sosialismen som et mål, men bare som en forberedelse til et totalt brudd med kapitalismen. Og kommunismen kan ikke seire i ett land. Den kan først seire i en større internasjonal sammenheng, ikke nødvendigvis over hele kloden på en gang, men i så stor del av det imperialistiske kjerneområdet at livsbetingelsene for kommunismen kan konsolideres og vokse.

Konsekvenser

På tross av de problemene jeg har nevnt, er jeg sterkt for at norske kommunister og sosialister skal prøve å gjøre det maksimale ut av en historisk mulighet som en seier for soialismen i Norge, uansett om det vil bli en nesten umulig oppgave dersom vi blir stående aleine. De russiske kommunistene var klar over at Oktoberrevolusjonen i 1917 ville stå overfor gigantiske problemer dersom den ikke fikk følge av en revolusjon i ett eller flere viktige industriland. Særlig håpet de, og med god grunn, på Tyskland. Men revolusjonen i Tyskland, Ungarn, Bulgaria, Finland osv ble knust og russerne måtte stå distansen aleine. For å motivere befolkninga for de tiltaka som denne desperate situasjonen tvang fram, prøvde man å framstille nødvendigheten som dyd. Kortsiktige tvangstiltak ble opphøyd til det eneste riktige. Dette er forståelig, men avgjort noe vi må prøve å unngå.

For oss kommunister må det være viktig å ikke bli de kortsiktige krisetiltakas parti, slik bolsjevikpartiet ble. Også av denne grunnen er det viktig at kommunistpartiet tar sikte på en brei sosialistisk koalisjon som også kan bære denne typen problemer i fellesskap. Kommunistene bør ta sikte på å fortsatt være et parti for arbeiderklassens langsiktige interesser og dermed opprettholde en en viss distanse til det sosialistiske maktapparatet.

Dette betyr også at det kan riktig å bevare litt av sin dyd hvis noe sånt lar seg gjøre. Hvis sosialismen tvinges til å dø av ytre krefter, er det bedre for sosialismens interesser på lang sikt om det blir en død i skjønnhet enn at den kveles i dritt. Nå var ikke det sandinistiske Nicaragua sosialistisk, men deres form for nederlag var antakelig bedre i det lange løp enn den albanske varianten. Et nederlag à la Pariskommunen har ikke skadet sosialismens sak i det lange løp, sjøl om den nødvendigvis var et helvete for arbeiderklassen i Paris. Det jeg mener å si, er at det er bedre å tape i kampen for løsninger som peker framover for menneskeheten enn å oppnå midlertidige seire ved hjelp av GULag-metoder for å verne om løsninger vi egentlig ikke vil ha.

En typisk feil som våre forgjengere har gjort, har vært å forveksle virkeligheten med ønskene. Maos ide med folkekommunene var svært interessant og viktig. Den tok sikte på å løse en rekke grunnleggende problemer på den kinesiske landsbygda. Og den ble raskt meget populær. Men måtte den gjennomføres over hele det veldige Kina på mindre enn ett år? Hadde det ikke vært bedre å la den vokse seg fram som et framskredent eksempel over flere år? Marx påviste at sosialistiske øyer i et kapitalistisk samfunn vil komme til å gå til grunne overfor kapitalismens enorme trykk og dens indre lover. Men ingen har påvist at kommunistiske øyer under sosialismen er noen umulighet. Kanskje kunne det bli en oppgave for kommunistene under sosialismen å stå som fødselshjelper for denne typen kommunistisk grasrotorganisering heller enn å bekle byråkratiske posisjoner. Sjølsagt vil ikke kommunistene kunne unnslå seg for å ta lederposisjoner. Det vil mangle folk på de vanskelige jobbene, folk med det rette sosialistiske klassestandpunktet.

Kommunistene vil bli pressa fram til sånne jobber. Men det bør ikke være det viktigste. Det viktigste må være å hjelpe fram alle de kimene som vil oppstå til å begynne å bygge et samfunn som bryter enda mer radikalt med kapitalismen enn det sosialismen gjør.

---

Det er ikke det at det ikke har vært debatter i kjønnskampens hete, men jeg er redd vi har vært ganske flinke til å legge ballen død etter en stund. Vi har tatt damene i stedet for ballen.

I forrige nummer av Røde Fane står det en utfordring til oss menn, skrevet av svenske Gerda Christensson. Hun fortjener et svar. Hun fortjener at vi bryter tausheten.

Siden vi er skolerte revolusjonære, har vi nok ofte klart å få det til å se ut som om vi har tatt ballen, men er ikke realiteten slik at vi har personifisert påstandene og debatten ved å bruke knepet: «Jeg kjenner meg ikke igjen. Jeg er ikke sånn. Dere overdriver.» Hva sier Gerda Christensson? Overdriver hun, har hun rett, hva betyr det for oss?

Makta er svært opptatt med å propagandere at likestillinga er kommet langt. Egentlig er det likestilling, det er bare noen småting vi må plastre opp, noen problemer som står igjen. Det er såpass likestilling at påstander om at kvinnekampen er gått for langt er kommet opp, til og med fra feminister, eller skal vi si tidligere feminister. Mange biter på det, også damer. Det er ikke så rart; tilsløringen antar ganske avanserte former.

Kvinneforskere og andre damer har pekt på at selv om kvinnekampen har flyttet grenser, så er de flyttet på en ganske finurlig måte. Kvinner kan gjøre alt menn kan, men stadig på mannens premisser. Begge kjønn kan være enige om at kvinner kan og bør, bare hun ikke tråkker over grensa. Det er som et spill hvor begge parter har interesse av at det ser ut som likestilling. Bare det ikke rokker ved det grunnleggende premisset. Kjersti Ericsson har uttrykt det slik i boka Kjønnsspillet:

«Mesteparten av samhandlinga mellom kvinner og menn består i et slags «samarbeid», der begge parter følger sine egne regler, og resultatet i det store spillet blir at mannekjønnet vinner. Maktforholdet er innebygd, både i samfunnets store strukturer, i de «systematiske tilfeldighetene», i de dypeste lagene av identiteten vår og i de bittesmå detaljene i dagliglivet.»

Strukturell vold

Detaljene i dagliglivet er dessverre ikke alltid så små. Gerda Christensson påpeker at det farligste sted en kvinne kan ferdes er i sitt eget hjem. Ingen nyhet det, men skjønner vi det?

Farlig ofte kulminerer det i alle grader av vold rett og slett fordi kvinnen vil ut av forholdet, eller det kan være utløst av sjalusi. Kontrollen trues, eiendomsfølelsen sitter i ryggmargen: Får ikke jeg deg, skal ingen andre ha deg heller. Det farlige ved mannen er at forsvar så lett blir til angrep. At angrepet så ofte blir voldelig. Når det mannlige selvbildet trues, når kontrollen og grepet glipper må bitene på plass igjen ved hjelp av maktmidler. Hva er det vi er redd for å miste? Ser vi dette som systembetinget og strukturell vold, eller skyver vi det fortsatt vekk som gal manns verk?

I partiprogrammet til AKP står det at familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Er det en problemstilling som blir fortrengt fordi det egentlig er masse uenighet om den? Tar vi det ikke på alvor nå fordi det er et prinsipprogram, eller fordi familien er familien og kan ikke gjøres noe med for revolusjonen?

Kvinnekamp og revolusjon

Kvinnekampen er revolusjonær, sier Christensson og beskriver arbeidet i SKA: «At vi kvinneaktive begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.»

Jeg tror ikke noe av dette er nytt eller fremmed for den norske progressive bevegelsen. Det er ingen hemmelighet at mange progressive damer, også i ledende verv, har følt at de har møtt veggen i progressive menn.

Jeg tror G.C. har rett når hun hevder at en énkjønnet venstreside ikke har noen framtid. Hva betyr det for oss hvis vi er enige i at kvinnekampen er avgjørende i kampen for revolusjon? I teoriene våre er vi kommet såpass langt i spørsmålet om marxisme, kvinnekamp og revolusjon at det blir tragisk paradoksalt at kvinner og menn i den progressive bevegelsen stanger hodene mot hverandre. Rettere sagt at kvinner stanger i menn. Vi sier at kampen mot undertrykking må føres av de undertrykte, på de undertryktes premisser. I debatter blant progressive menn blir det sagt at kvinnekampen må føres av kvinnene sjøl, de vet hvor skoen trykker. Og under ruger ofte forestillinga om at kvinnefrigjøring først kan komme etter revolusjonen.

Ja, ja ingen kommer til å bli lykkelige innafor rammene av dette samfunnet, og ingen full frigjøring av noe som helst kan skje uten at rammene sprenges, men dette spørsmålet ligger her nå, og ikke på papiret: Om kvinnekampen er en avgjørende del av selve kampen fram mot revolusjon. Jeg har oppfatta det slik at vi mener at det som kommer til å skje etter revolusjonen, henger nøye sammen med hva vi foretar oss i forkant av den.

Skyld og skam

I mannedebatter kan det ofte bli hevdet at vi ikke må ha skyld og skam som utgangspunkt. Helt enig. Selvfølgelig er ikke alt menn sier og gjør og står for her i verden det reine helvete. Samtidig har vi problemer med å se oss sjøl. Jeg lurer på om ikke det handler om at det personlige forsvaret ligger såpass nær overflaten, at det hindrer oss i å se både det positive og negative i mannen. Vi sparker heller fra enn å gå på leiting etter oss sjøl. Vi må over et par forsvarsmurer og prøve å finne ut, på godt og vondt hva det vil si å være mann i denne manneverden.

Vi kan se det med frigjøringsbriller og forske i hva de mannlige tvangstrøyene er for noe, med sikte på å kjempe oss ut av dem. Forsker vi i helheten med sikte på å frigjøre oss fra å være undertrykkere er det også lettere å se og ta med seg det som er bra og positivt. Hittil har kvinner sagt og skrevet mye mer om menn enn menn har gjort. Litt skjer. Noen bøker er kommet, skrevet av menn.

Noen mannebevegelser er dukket opp, men slik jeg ser det beveger det seg mest på det private og personlige planet. Jeg tror bøygen er at vi er for opptatt av oss sjøl som den enkelte mann. Vi må se på oss sjøl som menn, se på vår identitet som menn i samfunnet. Jeg vil fram til at progressive menn bør ta det som skjer som en utfordring. Kan det være riktig av oss å la det som er av bevegelse blant menn, styre som det styre vil, la det gå på villspor? Vi prøver ellers å være i forkant av mest mulig

Og hva med forholdene innad den progressive bevegelsen. Skal vi løsne litt på kontrollen og ta problemet på alvor? Hva kan vi utvikle? Debatt er viktig, men jeg tror at vi også har bruk for et eller annet forum hvor vi kan komme videre i fellesskap. Den enkelte manns innsats flytter ikke fjell, selv om det er akkurat det vi blir opplært til å tro.

---

Profittratens tendens til å falle er blitt oversatt til norsk. Oversetteren Johan Petter Andresen oppfordrer andre til å lese boka gjennom å gi tre grunner til at han sjøl har arbeida med den.

I

En gang, på andre halvdel av 1970-tallet, satt Lars i kantina og leste interessert i Aftenpostens næringslivsdel. Jeg skotta bort på ham og slo en fleip om at han hadde vel investert i aksjer. Han svarte til min forbauselse: Det er viktig å lese næringslivssidene! Her kan man følge med på det som skjer innafor økonomien og dessuten brukes næringslivssidene som et sted der de ulike delene av borgerskapet kommer med viktige meldinger til hverandre.

Økonomi var ikke min sterke side, men jeg begynte å bla uforpliktende i Aftenpostens andre del.

I 1978 begynte kampen mot nedlegginga av Jøtul i Oslo. Vi AKPere jobba med å sette oss inn i bakgrunnen for det som skjedde. Hvorfor kjøpte Norcem Jøtul i 1978? Hvorfor kjøpte Jøtul Kråkerøy Verk? Etterhvert som vi jobba med disse spørsmåla, tentes min interesse for økonomi. Og siden har den holdt seg ved like.

II

Hvorfor lese boka? I disse tre kapitlene i Kapitalens bok 3 går Marx inn på konsekvensene av at den kapitalistiske produksjonsmåten må øke arbeidets produktivitet. Han analyserer konsekvensene både for de enkelte produksjonsgrener, for enkelte land og for systemet som helhet. Han tar opp hvordan verdi blir overført fra land med lavere arbeidsproduktivitet til land med høyere. Han viser hvordan sykliske kriser i de enkelte bransjer og land må komme. Og hvordan de løses. Han beskriver hvordan kapitalen blir mer konsentrert og sentralisert.

Marx analyserer hvorfor det må bli arbeidsløshet. Han begrunner hvorfor kapitalismen er avhengig av ekspanderende markeder og produksjonsområder. Og sist men ikke minst viser han hvorfor det kapitalistiske samfunnet nødvendigvis er en forbigående sak. Nettopp det siste er viktig i en tid der det erklæres at kapitalismen har seira over sosialismen og at vi er ved historias slutt.

Metoden til Marx er slik at det ene følger det andre. Det er en slags logisk nødvendighet. Man blir tvunget til å ta stilling til helheten i hans tankegang – for eller imot. Slik jeg ser det er disse sidene det beste han har skrevet om den kapitalistiske produksjonsmåten.

Disse kapitlene til Marx er svært fortetta og svært krevende lesing for oss vanlige dødlige. Men dersom man tar seg tid og er tålmodig vil man få mye igjen for innsatsen. Naturligvis er ikke alt det Marx skreiv for over hundre år sida gyldig idag. Jeg synes blant annet at det han skriver om økonomiens innvirkning på befolkningsøkning ikke passer idag.

Ved siden av at han er tung å lese, er det uklart hvilken vekt han legger på ulike sider ved prosessene han beskriver. Det kan ikke ha vært noen enkel sak for Engels å sette sammen disse handskrevne notatene.

Det har gått lang tid siden Marx skrev disse orda. Etter min mening er den viktigste boka om det kapitalistiske systemet etter Kapitalen, Imperialismen av Lenin. I sluttkapitlet beskriver Lenin monopolkapitalismen som råtnende kapitalisme, men noen nærmere analyse av disse forholda går han ikke inn på.

Etter Lenin er det produsert en del av Rosa Luxemburg; SUKP som AKP ga ut på 1970-tallet, og dessuten har vi Ernst Mandel, Sweezy og Baran, Sweezy og Magdoff, og Samir Amin og sikkert en del jeg ikke kjenner til.

Problemet nå er at det er svært varierende oppfatninger om hvilke lovmessigheter det er som gjelder i imperialismens tidsalder. Det er ikke frustrerende at det er uenighet, men det er frustrerende at det ikke drives systematiske diskusjoner for å utvikle disse uenighetene og på den måten etablere en ny enhet. Spesielt må det være frustrerende for de revolusjonære økonomene.

III

På begynnelsen av 1980-tallet utga AKP en bra bok om kriser i kapitalismen. Det var tydeligvis meninga at boka skulle begynne en debatt om temaet. Dessverre ble det ingenting av debatten den gang. Jeg håper at vi i løpet av 1990-tallet kan sette igang en debatt her i Røde Fane. Slik jeg ser det er det nødvendig å komme noen skritt videre i forståelsen av utviklingslovene til den kapitalistiske produksjonsmåten. En slik debatt bør kunne føres over tid, og ikke være forbeholdt økonomene. Til alle som ikke mener seg meningsberettiget til å mene noe som helst om noe man ikke kan noe om, vil jeg anbefale Profittraten som en måte å bli kjent med Marx’ tankegang når det gjelder det kapitalistiske systemet. Er det noe du ikke forstår, skriv til Røde Fane og vi vil gi deg svar, uten at det vil koste deg annet enn det frimerket du sjøl må spandere. Og viktigst – er det slitsomt, så bruk lengre tid – bare ikke gi deg. Ta fatt på profittraten!

1. Erik Ness: Ikke mobb kameraten min! (leder)
2. Hans Olav Brendberg: «Annleislandet» – og det nasjonale spørsmålet
3. Gerda Christensson: Om manns-lem-tillegg og behovet for varmestuer
4. Paul Bouffartigue: En kritikk av tesen om to-tredels-samfunnet
5. Per-Gunnar Skotåm: Et forsvar for Siemens og Statoil?
6. William Hinton: Gjensyn med Maos landbrukspolitikk
7. Magnhild Folkvord: Sekstimarsdagen: Vil mannfolk ha den?
8. Bjørn Andersen: Om Sovjetstatens vekst og fall (bokmelding)

---

«Skal vi ikke banke opp nazisvina? Åssen skal vi ellers få stoppa dem?» – en aktuell problemstilling ikke bare om hvordan føre den antirasistiske kampen, men også om metoder i kampen mot EU, misseshow og puppebarer.

AKP (m-l) hadde den maoistiske masselinja som sitt grunnleggende syn på folk da partiet ble stiftet i 1973 – og har det fortsatt i dag. Masselinja er ikke det samme som «å være snill med massene». Det er å ta utgangspunkt i vanlige folks tanker og ideer, diskutere og oppsummere og organisere for å vinne enkeltsaker og kampen om samfunnsmakta. Å bruke «masselinja» skaper et aktivt grunnplan og erfarne ledere. Det ligger i korta at kommunister må oppføre seg ordentlig og vise respekt og ærbødighet over for vanlige folk (les: massene). «Massene er de virkelige heltene. Sjøl er vi ofte dumme og uvitende,» sa Mao.

Det som skiller terrorister i venstrefrakk – som Bader Meinhof-gruppa i Vest-Tyskland på 1970-tallet – fra revolusjonære kommunister, er ikke ønsket om forandring, men synet på folk.

Synet på folk er et strategisk, prinsipielt spørsmål, fordi det dreier seg om hvem som skal bestemme, hvem som skal ha makt. Er det en liten gruppe ledere? Er det partiet? Eller mener vi virkelig at det er de utbytta, undertrykte – kvinnene og mennene – som skal holde roret i et sosialistisk Norge? I tilfelle svaret er «ja» på det siste: Skal vi vente til rett før revolusjonen med «å gi» (hør hvor vilt det høres ut!) dem makta?

Det er et slikt perspektiv vi må vurdere aksjoner og aksjonsformer.

Når Arne Myrdal & co kommer til byen og skal spre svineriet sitt, er spørsmålet: Hva skal vi gjøre for at folk skal ta avstand? Det fins ingen bedre vaksine mot rasisme og nazisme enn mobilisering av folk – mange mennesker – til å vise avsky. Vi er redde for en sekterisk antirasisme som vil «hive ut», «denge opp» og «kjeppjage» nazisvina på vegne av folk. Det er et blindspor som begrenser mulige aktivister, og legitimerer bruk av vold og terror, som så igjen vil bli brukt mot antirasistene.

Alternativet for å møte Myrdal, er å mobilisere sånn at han må snakke til en mur av motdemonstranter. Minst tusen vanlige mennesker lar seg mobilisere i en hvilken som helst småby på et ikke-voldelig, men kraftfullt anti-rasistisk grunnlag.

Det fins tendenser til elitetenkning og oppbygging av eliteorganisering blant radikale, unge antirasister som skal «slå til når det trengs». I stedet oppfordrer vi antirasister til å slutte opp om SOS Rasisme.

Rett metode for å uskadeliggjøre rasismen er å sørge for at rasismen ikke får jord å gro i. Da trengs det organisering og diskusjoner med mange deltakere.

---

Det «nasjonale spørsmålet» er ikkje «Iøyst» ein gong for alle. Like lite som velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet».

Etter at nyliberalismen vann fram i Storbritannia på slutten av 1970-talet, vart han seld til folk med Falklandskrig, kronprinsbryllup og slagord om å «make Britain great again». Det verka. For sjølv om Storbritannia som stormakt er ein vits, er historia der – som alle stader – ein del av det politiske landskapet. Truleg går det enno an å gjera politisk mynt på gamle imperiedraumar i Storbritannia – sjølv om landet utspelte si rolle som verdsmakt under siste storkrigen. Det er verre å slå politisk mynt på norsk historie når den same nyliberalismen skal seljast her ti år etter. Jan Henry-effekten, DNA sin ynskereprise på Knut Hoem-marerittet frå 1972, var eit slag i lufta. Og når syttandemai-komitear nektar folk å ta med seg paragraf 1 i Grunnlova i toget på grunnlovsdagen, vert det heile synleg parodisk. Det er rett og slett verre å passa dei nyliberalistiske ideala inn i den norske samanhengen. Og når DNA gjer det, får dei det nasjonale spørsmålet i fanget.

«Annleislandet»

Visst finst det nasjonale særdrag. Nokre av desse – som at britane drikk te, medan nordmenn drikk kaffi – har knapt serleg politisk tyding. Men andre har politisk tyding – enkeltvis – og i den større samanhengen den politiske nasjonen utgjer.

«Annleislandet» har vorte eit omgrep i det politiske ordskiftet her i landet i denne EU-runden. Nokre rynker på nasen av det – men omgrepet vert brukt – av di det på den eine sida gjev namn til noko folk oppfattar som reelt. På den andre sida er det så vagt at folk legg ulike ting i det. Det nasjonale spørsmålet her til lands dreier seg ikkje lenger om grunnleggjande demokratiske rettar, som i Kurdistan, eller om å samla alle nordmenn i ein stat, som i Irland. Det vil likevel ikkje seia at «det nasjonale spørsmålet» er «løyst» ein gong for alle. Like lite som at velferdsstaten «løyste» det «sosiale spørsmålet» på sekstitalet. Dei fleste menneskelege skipnader har det sams at dei gjev mellombels – og utilnærma – løysingar. Det gjeld for den del sosialismen, om ein så talar om sosialisme i russisk eller kinesisk tapping.

Marxistisk latin

Nasjonane er eit produkt av dei borgarlege revolusjonane, som i sin tur var eit resultat av at borgarskapen som klasse hadde vakse seg so sterk at han trong til å sprenga dei råmene føydalismen sette for produksjon, handel og politikk. Dette skulle vera eit nokso greitt samandrag av gjengs marxistisk latin når det gjeld det nasjonale spørsmålet. Mykje sant er det i det óg. Det er berre det at det stemmer berre av og til.

Ein nasjon som Saudi-Arabia er eit produkt av ei religiøs rørsle som vaks fram som ein reaksjon på forfallet i den ottomanske staten på slutten av 1700-tallet. Nokon borgarskap i tradisjonell tyding er det vanskeleg å øygna som drivkraft i den tidlege wahabismen – byrjinga på den nasjonale revolusjonen som endte med etableringa av kongedømet til Saud-familien. Gjer ein kapitteloverskriftene i verdssoga til fasitmodell for all nasjonal framvokster, må det bli gale. For det som er typisk for nasjonal framvokster, er nett ei mengd variasjonar – alt etter kor på kloden dei er – og om det dreier seg om store eller små nasjonar.

Føydalisme i Noreg?

Det same er det viktig å ha klart for seg når det gjeld Noreg.

Kva føydalisme var det som rådde i Noreg før 1814? Ei kan for so vidt seia mykje om den sosiale organisasjonen i Noreg på 1700-tallet. Føydalisme var det likevel ikkje. Å tru at nokon tradisjonell borgarskap var drivkraft i 1814-revolusjonen, vert like gale. Kven skulle det vera – sagbrukeigarane som gjekk konkurs nokre år etter? Stutt sagt: Ein kan bruka marxismen anten til å gå med hovudet eller ræva fyrst. Å gjera som mange – berre å glåpe mot dei store utsyna marxismen gjev – vert like gale som berre å grave seg ned i detaljane.

For å setja opp eit grovt skjema: Grunnleggjande for norsk politisk historie er det at Noreg aldri vart føydalisert i mellomalderen. Her i landet leigde anten småbøndene jorda på etter måten sikre vilkår, eller dei åtte henne. Flukten frå landsbygda – anten ein snakkar om Storbritannia eller Peru – dreier seg om at fattigfolk systematisk vert fråtekne høvet til å livnæra seg på bygdene, og difor søkjer inn til storbyslum der dei lever frå hand til munn – som rein «arbeidskraft». Denne prosessen har aldri vorte gjennomførd i fullt mål, og ein gong for alle, i Noreg. Kvotepolitikken i fisket er nett eit uttrykk for det.

Den norske arbeidarrørsla skjøna delvis at ein slikt «flukt fra landsbygda» ville vera til skade for arbeidarklassen – av di det ville gjeva arbeidskjøparane meir makt over arbeidsmarknaden. Difor er Noreg «annleis» – med ein viss grad levande bygdesamfunn, ei fagrørsle som trass alt er sterkare enn i dei fleste andre europeiske land – og nokso stor sosial likskap.

Den norske nasjonalstaten har vore ein føresetnad for dette: Konsesjonslover, råfisklov, kollektive tariffavtalar, landbrukssamvirke. Alt dette er institusjonar som er bygt opp innanfor det politiske spelerommet den norske nasjonalstaten har gjeve. Det nasjonale spørsmålet i Noreg er i grunnen så einfelt: Det gjeld å sikra at nasjonalstaten også i framtida skal gje folk effektive maktmiddel andsynes den «frie» marknaden og kapitalen.

Fisk og politisk makt

Men så er det ikkje så einfelt, likevel. Nasjonen dreier seg om meir enn politiske institusjonar og økonomisk styring. Det var knapt råfisklova folk risikerte liv og lemer for under siste krig. Det nasjonen har gjeve i vår del av verda, er eit legitimt fundament for politisk makt – og politiske strategiar. Nasjonen utgjer ein fellesskap på tvers av slike skil i samfunnet. Nasjonar – det dreier seg om språk, tradisjonar, historiske minne – ein vev av ting der sams kulturdrag og etablerte verdiar er renningen, politiske konflikter innslaget. Det som skjer når renningen ryk, er ikkje at eit sigerrikt proletariat taktfast kan marsjera fram og trø ned dei gamle borgarlege dygdene på vegen mot sosialisme. Tvert om er det då ein verkeleg får «kreftenes frie spel» – i verste fall situasjonar som krigsherranes Kina i mellomkrigstida eller dagens Jugoslavia.

I slike urotider har faktisk småfolk anna å tenkja på enn å byggja «makt nedanfrå» – slike ting som å berga mat, klede, liv og lemer for seg og sine. Difor har og den sosialismen som har vakse ut av slike situasjonar, vore «fødd med rynkar». Men samstundes: Det som gav legitimitet til ein Tito, ein Mao – eller for den del Stalin, så lenge han levde – var at dei greidde etablera ein ny renning i slike kaossituasjonar.

Nasjonen gjev i vår situasjon sjølve forutsetningane for fornuftig politisk tenkjing og handling, nett av di han gjev eit slikt råmeverk. Og føremunen nasjonen har, er at han gjev spelerom for meir enn elitane. Det er faktisk berre eit mindretal – rett nok stort – som veit serleg om den franske revolusjonen, som er grunnleggjande for å skjøna politiske ideologiar og handlemønster i vår del av verda. Men du skal vera flink om du har unngått å høyra noko om 1814 – som i og for seg er samme historiske ovringa, om så i norsk utgave – med alt det inneber. For å byggja eit samfunn med makt nedanfrå – for ikkje å snakke om sosialisme – trur eg ikkje ein kjem utanom ein politisk dialog innanfor eit råmeverk av kjente føresetnader. Her er nasjonen på den eine sida stor nok som eining til å gje handlekraft andsynes internasjonale marknadskrefter og stormaktsspel, på den andre sida liten nok til å vera nett så inkluderande at gud og kvar mann i prinsippet kan ta del i politiske ordskifte og avgjerdsprosessar. Det politiske ordskiftet på til dømes «europeisk» nivå krev nett så mykje kjennskap til «Cassis de Dijon», «subsidaritetsprinsippet» og anna at den store mengda er ekskludert på førehand. Det veit dei óg.

Kampområde

Kva skal så til for å halda i hevd desse gode sidene av den nasjonale fellesskapen frametter? Framvoksteren av norsk storkapital – Hydro og Statoil til dømes – har endra styrketilhøva innanfor den norske nasjonalstaten. Når det styringsviljuge, klassiske sosialdemokratiet så i løpet av berre ti år har bytt dress og vil la marknaden eta seg inn i alt frå helsestell til vasskraftproduksjon, seier det seg sjølv at nokon kvar kan verta pressa attover i sofaen. Likevel: Her kjem ein freistnad på å blenkja ut dei viktigaste felta frametter:

1. Kamp om arbeidsmarknaden: Kollektive tariffavtaler i staden for lovfesta minstestandard, streikerett, fagorganisering av den store «nye» gruppa uorganiserte, og ikkje minst forsvar for normalarbeidsdagen. Her står i dag hovudslaga når det gjeld føresetnadene for røynleg norsk sjølvstyre. Dette kan andre seie meir om enn meg, så eg stoggar her.

2. Forsvar av bygde-Noreg: Ein skal ikkje ha reist mykje rundt i distrikta før ein ser at det skjer ting for tida. Og det er mykje som røyner på når det gjeld føresetnadene for livskraftige bygdesamfunn. Om ein ikkje greier gjera noko her, kan ein berre gløyma å snu defensivar under punkt 1 om til ein offensiv. Forsvar av bygde-Noreg gjeld fiske og jordbruk – men vel så viktig er kulturelle mønster og identitetsskaping, der kanskje rota til mange av vanskane i bygde-Noreg ligg.

3. Kultur: Utan ein særprega kultur vil det i lengda bli tungt å halda i hevd den norske nasjonalstaten. Når niandeklassingar i Trondheim synest det er pinleg når det vert snakka norsk på film, er det eit teikn på at noko er på gang, likeeins når norske forelesarar foreles på engelsk for norske studentar på NTH. Her er vel lite tenkt og gjort sidan 1970-talet. Diverre – og difor syng ein ikkje lenger på politiske tilskipingar, i alle fall ikkje nye songar.

Artikkelen har tidligere vært trykket i de svenske tidsskriftene Forum nr 3, 1991 og Anarkistisk tidskrift nr 10, 1994, og er gjengitt med forfatterens tillatelse.
Artikkelen er en redigert versjon av en innledning holdt for Forum på et seminar i 1991.

Gerda Christensson er mangeårig medlem av den svenske Kvinnofronten, tidligere medlem av Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund SKA.

Oversatt til norsk av Kjersti Røhme

---

Det pågår en krig mot kvinner. Kapitalen og menn i allminnelighet fører en felles krig mot kvinner. Hvis dere synes det høres overdrevent, så prøv å se det fra vår synsvinkel. Kvinner i dag lever under krigstilstand.

Mens du leser dette tidsskriftet, blir et ukjent antall kvinner mishandlet av sine menn. Hvor mange vet vi ikke, for vi ser bare dem som søker hjelp. Vi ser «bare» dem. I dag, den dagen du leser dette kommer «bare» cirka 40 mishandlete kvinner til å anmelde sine mishandlere til politiet (1). Noen av dem kommer kanskje til å dø av sine skader – resultatet av en manns brutalitet. En av dem kommer kanskje til å dø, for det dør én kvinne i Sverige hver uke som en direkte følge av kvinnemishandling (2).

Mens du leser dette blir også en kvinne voldtatt, for det blir kvinner i Sverige omtrent hvert kvarter. Dette ifølge krisesentrenes beregninger, mens en statlig utredning regner med at det i gjennomsnitt går 45 minutter mellom voldtektene (3). En økende del av voldtektene begås av flere menn mot én kvinne. Og en økende del av voldtektene består ikke i at en mann tvinger en kvinne til samleie, men i at man bruker gjenstander i stedet – knyttnever, flaskehalser, kosteskaft – for å skjende kvinnenes kropper for å tilfredsstille menns behov for seksuell makt (4).

Det er bare på det individuelle planet, i hverdagen, denne volden er et spørsmål om enkelte menns vold mot kvinner. Dette er ikke enkeltstående tilfeller av vold, dertil er det alt for utbredt. Det er en strukturell vold som er godtatt av samfunnet.

En strukturell vold

Menns vold mot kvinner har i vårt samfunn vært ansett, og er i noen samfunn fortsatt ansett, som et uttrykk for maskulinitet. Det har vært en del av mannskulturen å få gå hjem og slå kone og barn når man har lidt nederlag ute i verden. Først når mannen går over grensen for lov og orden, har det vært sett på som kriminelt.

I England sto det helt fram til 1991 skrevet i loven at selv om voldtekt i seg selv er forbudt, fikk gifte menn dispensasjon til å voldta sine koner; den såkalte immunitetsparagrafen. Fortsatt gjelder liknende immunitetsparagrafer i noen av USAs delstater (5). Og det er ganske nylig at vold innen familien ble kriminalisert i Sverige. Det er bare 11 år siden konemishandling ble et alminnelig lovbrudd i Sverige, og voldtekt var frem til omkring samme tid et lovbrudd bare hvis det ble begått mot en kvinne mannen ikke hadde et forhold til. Dette synet hang sammen med kvinnenes manglende betydning. Voldtektsmannen forbrøt seg da mot annen manns eiendom.

Før voldtekt kom med i loven som seksuell forbrytelse, fantes altså tyveri av annen manns hustru blant andre eiendomsforbrytelser i lovboka (6). Men selv etter at voldtekt formelt ble en seksualforbrytelse, gjaldt det samme: sin egen eiendom, sin kvinne, gjorde mannen som han ville med. Legalt helt fram til i dag. Og selv om voldtekt i dag både i og utenfor et forhold regnes som lovbrudd i Sverige, så er det ikke et kulturelt lovbrudd. En mann anses ikke for å være mindre mann om han bruker makt mot kvinner. Tvert imot er det en del av den mannlige identiteten å ha makt over kvinner.

En mann som ikke har makt over kvinner, er en tøffelhelt. Den som ikke har makt over kvinner er underordnet. Noen mellomting mellom machomannen – maktutøveren – og tøffelhelten – han som er underordnet kvinnen – finnes ikke i mannskulturen (7).

Menns vold mot kvinner er strukturell, fordi det er innebygget i den mannlige identiteten å ha makt over kvinner, og vold er en måte å opprettholde makten på. En mann har ifølge mannskulturen rett til å bruke makt mot kvinner. Han må bare ikke gå over grensene for hva samfunnet har satt som ramme for kjønnsmakt.

Vold godkjent av samfunnet

Pornoen er kanskje det beste eksemplet på hvor akseptert og innebygd kjønnsmakta er i vårt samfunn. Gå til hvilken som helst kiosk og du finner 10-20 forskjellige svenske og importerte pornoblader. I dem beskrives bruken, utnyttingen av og volden mot kvinner som noe seksuelt frigjørende og opphissende. Ja, du kan jo like gjerne gå til matvarebutikkene eller bensinstasjonene. Og videobutikkene. Hver tiende videofilm i Sverige er en pornofilm. Men hver fjerde utleide film er en pornofilm (8).

Pornografi er overgrep mot de kvinnene og barna som er med i filmene/bildene. Og pornoen fungerer som reklame for overgrep. Sammenhengen mellom pornografi og kvinnemishandling, voldtekt, incest og andre seksuelle overgrep er helt klar (9). Men den ties i hjel, til og med når det er politiet som beskriver den, som i den daværende politiinspektør Monica Dahlström-Lannes bok Mot disse våre minste (10).

Pornografi er en seksualisering av kvinners underordning. I pornoen gjøres volden mot kvinner til noe sexy og tøft. Pornografi er underholdning, får vi vite. Og trykkefrihet. Dermed er pornoen det absolutte beviset på kvinners mangel på verdighet i dette samfunnet. For, som den amerikanske feministen Andrea Dworkin uttrykte det: «Når voldtekten din blir underholdning, er din mangel på verdighet fullstendig.» (11)

Det finnes, selges og leies ut så mye porno i Sverige i dag fordi så mange svenske menn liker det og er villige til å betale for det – kanskje også noen av dere som leser dette nå.

I Stockholm oppfordret politiet, på et åpent møte for noen år siden, oss kvinner til ikke å gå ut alene om kvelden og natta. Tema for møtet var «vold mot kvinner». Dette ble omtalt i massemedia uten kommentarer (12). Jeg ser nå bort fra den usynliggjøringa av kvinners virkelighet som det er at man nesten overalt og alltid fokuserer på den volden mot kvinner som foregår på gater og torv, selv om det virkelig farligste sted en kvinne kan ferdes, er i sitt eget hjem. Jeg ser bare på politiets konkrete oppfordring. Tenk dere om politiet oppfordret alle innvandrere til å holde seg inne om kvelden og natta på grunn av risiko for overgrep fra rasister i stedet for å hindre rasistene i å begå overgrepene. Da tror jeg tross alt at noen fortsatt ville reagere. Men at kvinner tvinges til å begrense sin bevegelsesfrihet, vekker ikke oppsikt. Det er naturlig i et samfunn der kvinner reduseres fra mennesker til objekt.

Ville dere menn ha akseptert portforbud på livstid? Ville dere stilltiende ha godtatt det uten å reagere hvis det handlet om en annen gruppe enn kvinner?

Vi kvinner utsettes stadig for seksuell undertrykking. Det gjelder oss alle, i alle aldre og i alle samfunn. Det kan være alt fra reklamens og dagligvarepornoens fornedrende kvinnebilder til slike voldsomme terrorhandlinger som voldtekt, kvinnemishandling og drap. Alle kvinner jeg kjenner – kvinnefrontere, naboer, venner, slektninger og arbeidskamerater – alle har vært utsatt for en eller annen form for seksuelle overgrep, ettersom jeg også regner med sånt som det å bli klådd på på bussen og på t-banen. Sammenlign de groveste formene for seksuell undertrykking; voldtekt og kvinnemishandling med andre former for fysiske overgrep, tortur og mord.

Hvorfor ser man ikke på kvinneundertrykking med tilsvarende alvor?

Økonomisk og seksuell undertrykking

Det er mange grunner til at man ikke vil se denne undertrykkinga, ikke vil analysere den og ta konsekvensene av den. Men jeg tror marxister har er ekstra grunn: det passer ikke inn i den tradisjonelle marxistiske analysen.

Wilhelm Reich skrev om marxistenes manglende evne til å analysere hvordan kampen mot den seksuelle undertrykkinga skulle føres. Det kom av at marxister var vant til å resonnere i økonomiske termer. Og det ligger noe grunnleggende positivt i bevisstheten om den økonomiske undertrykkinga. En person som blir klar over at han eller hun blir økonomisk undertrykket, vil også se at det finnes en undertrykker. Og det gjør personen sterk å reise seg mot kapitalisten, den som undertrykker henne økonomisk. Hatet mot undertrykkeren blir en spore, en ytterligere drivkraft til å reise seg.

Men å reise seg mot den seksuelle undertrykkinga fungerer helt annerledes. For i det tilfellet er undertrykkeren ikke bare den hatede kapitalisten. Det er også, for dem av oss som er heteroseksuelle, den mannen vi elsker og har valgt å leve sammen med. Kvinner kan ikke bare slippe til hatet mot undertrykkeren, vi vil også leve sammen med mennene. Viljen til å ta opp kampen mot den seksuelle undertrykkinga blandes med viljen til å minske og dempe bevisstheten om den, sånn at hatet ikke skal bli for stort til at vi skal orke å fortsette å elske. Analysen av hvordan vi skal kjempe mot den seksuelle undertrykkinga må bli annerledes. Men hvordan?

Marxismen har hittil valgt å slippe å diskutere det, slippe å analysere det. Hvis vi tvinges til å se hvordan den seksuelle undertrykkinga er strukturert og delvis organisert utenfor den generelle økonomiske analysen, vil vi også tvinges til å diskutere marxismens forhold til patriarkatet.

«Kvinneundertrykkinga er underordnet klasseundertrykkinga, kvinnekampen er underordnet klassekampen,» sier de mannlige marxistene.

Så er vi kvitt det problemet.

Det andre kjønnet

Nå har jeg snakket om de fysiske, seksuelle overgrepene. Men kvinner er annenrangs mennesker i alle sammenhenger i samfunnet. Jeg skal ikke snakke mye om det, jeg tror dere kjenner til en del av det allerede. Men jeg skal ta opp noen saker.

FN har lagt frem tallene som viser kvinnenes vilkår i verden (13).

• 75 prosent av alle arbeidstimer i verden utføres av kvinner.
• 10 prosent av alle lønninger går til kvinner.
• 1 prosent av all eiendom eies av kvinner.
• De eiendomsløse er i hovedsak kvinner.

Innafor EU lever 55 millioner mennesker under fattigdomsgrensa. Over halvparten av dem er enslige mødre eller eldre kvinner (14). Kvinner har hovedansvaret for hjem og barn uansett om vi er utearbeidende eller ikke. I Sverige er det omtrent like mange yrkesaktive kvinner som menn (15). Av dem jobber nesten 40 prosent av LO-medlemmene som har små barn, uregelmessig eller har ubekvem arbeidstid for å orke/rekke både jobb ute og ansvar for hjemmet. Tilsvarende tall for TCO-kvinnene er 9 prosent og SACO-kvinnene 2 prosent (16).

I Sverige i dag er det arbeiderkvinnene som har de tyngste jobbene. Det er dårlig med heisekraner og gaffeltrucker innen helsesektoren, som Sven Lindqvist uttrykte det. 61 prosent av unge arbeiderkvinner utfører daglig tunge løft. Tilsvarende tall for menn og for privatansatte av begge kjønn er 46 prosent (17).

Av de sju dårligst betalte yrkene i Sverige, er seks typiske kvinneyrker: hjemmehjelp, vaskehjelp, butikkdame, kjøkkenhjelp, barnehageassistent og hjelpepleier. Ett er mannlig: lagerarbeider (18). På 1970-tallet minsket lønnsforskjellen mellom kjønnene, men på 80-tallet har den økt igjen, særlig for statsansatte (19). Hver femte heltidsansatte arbeiderkvinne når ikke opp til minstesatsen for sosialhjelp. Blant dem som jobber deltid er det naturligvis enda færre som når opp til den (20).

Nesten annenhver kvinne i Sverige jobber deltid (21). I de typiske kvinneyrkene er det ofte vanskelig å få heltidsarbeide. For eksempel er 74 prosent av alle stillingene innen apotekbransjen deltidsjobber (22). I løpet av 1980-tallet har deltidsarbeidet minsket blant kvinnelige funksjonærer, men økt blant kvinnelige arbeidere (23). Det er ikke rart at kravet om seks timers normalarbeidsdag har mest støtte blant kvinnene. Å jobbe deltid er å bekoste sin egen arbeidstidsforkortelse for å orke å jobbe med det ubetalt husarbeidet. Satt på spissen kan man si at mange av oss som lever sammen med en mann, jobber kortere arbeidsdag og får del i hans lønn mot at vi stiller som bakkemannskap for han og/eller hans barn. 93 prosent av all omsorgspermisjon blir tatt ut av kvinner (24).

Som pensjonister får vi igjen for det: Omlag 30 prosent av kvinnene lever på minstepensjon. Tilsvarende tall for menn er 6 prosent (25). Den sammenlagte, gjennomsnittlige pensjonen for kvinnelige pensjonister var ifølge statistikken for 1990 på 48.000 kroner, for mannlige var den 80.000 kroner (26).

En hel del av det jeg har sagt nå, tror jeg dere visste allerede. Jeg håper at dere visste det. Problemet er ikke at ingen vet det. Problemet er at ingen tar konsekvensene av det.

Og det er der min største skuffelse over den kommunistiske bevegelsen ligger. For hvis det er noe sted man kunne håpe å finne viljen til en virkelig analyse av kvinners vilkår, må det vel være innenfor den bevegelsen som har tatt på seg den store oppgaven å revolusjonere hele menneskeheten. Menn-skeheten var det …

Mannen som norm

Min egen historie fra venstresida er at jeg sist i tenårene gikk på studiesirkel hos FNL-gruppene. Det åpnet øynene mine for sammenhengen i verden. Jeg var med litt i bakgrunnen i FNL-gruppene. Jeg var også interessert i Nei til EEC-gruppene i begynnelsen av 1970-tallet. Jeg var generelt åpen mot venstre. Men det var i kvinnebevegelsen jeg følte meg hjemme og slo meg til. Og det var innenfor kvinnebevegelsen at jeg fikk mest skolering om samfunnet og verden.

Med årene førte det til et stadig sterkere behov for også å organisere meg som kommunist. Og jeg ble med i det nydannete SKA (Sveriges Kommunistiska Arbetarförbund). Min naivitet var stor. Jeg trodde at mennene der bare var uvitende om kvinners vilkår. Og når jeg kom med min kunnskap innenfor mitt område så skulle jeg bli møtt med samme respekt som andre som kom med sine kunnskaper for eksempel folk fra miljøbevegelsen. Det ble en bitter oppvåkning.

Når faglige spørsmål ble diskutert, var ikke mine erfaringer interessante. Jeg har jobbet innenfor det mest vanlige kvinneyrket i Sverige. Hvor mange vet da hva yrket mitt er?

Jeg har vært kontordame. Men ikke en gang når kvinnene jobbet for eksempel innenfor grafisk, som jo er et yrke som har status blant kommunister, var deres erfaringer særlig interessante. De var jo som oftest ikke fagforeningsledere eller satt i styret eller noe slikt. Og det enorme faglige arbeidet de gjorde på grunnplanet, blant annet gjennom å aktivisere sine arbeidskamerater, var liksom ikke fint nok.

Vilkårene på arbeidsmarkedet er skapt av menn, for menn. Og det såkalte kommunistiske faglige arbeidet gikk ut i fra den samme normen som kapitalens – heltidsansatte menn. Vi fattige kontordamer med dårlige arbeidsforhold, liksom våre søstre innenfor helsevesenet, var ingen ordentlig arbeiderklasse i følge den alminnelige definisjonen av arbeidere.

Lenge, lenge aksepterte jeg at vi kvinner alltid, i alle sammenhenger, kom i siste rekke. Jeg var overbevist om at vi, kommunistene i SKA, jo hadde det store felles målet å knuse kapitalismen, og at det måtte være overordnet.

At jeg til slutt ikke lenger aksepterte at kvinnene alltid kom i siste rekke, kom av at jeg innså at det ikke var bare det som skjedde. Ved å la kvinnene komme i siste rekke, allierte de kommunistiske mennene seg med kapitalen. Alle menn tjener på kvinneundertrykkinga i det små, men det er kapitalen som er den store vinneren. Direkte gjennom at kvinners underordning og splittinga mellom kjønnene gir økonomisk gevinst, men på lang sikt vil splittinga mellom kjønnene umuliggjøre det store: kampen for en revolusjon som skal føre til et klasseløst samfunn uten undertrykking. Selve forutsetninga for revolusjonen er jo at arbeiderklassen forener seg, at vi slåss sammen for både menns og kvinners rettigheter.

Kvinnekampen er revolusjonær. Å se verden fra en arbeidende kvinnes ståsted, er å gjennomskue kapitalen. Men samtidig er det å snu opp ned på hele det samfunnsmessig etablerte tankegodset siden det absolutt siste som ville falle dette samfunnet inn, ville være å ta utgangspunkt i arbeiderkvinnens vilkår, behov og rettigheter.

Jo mer kunnskap vi kvinneaktive innenfor SKA fikk om hvilke forhold kvinner i verden levde under, jo tydeligere så vi manglene i våre mannlige kameraters kunnskaper. For eksempel mener jeg, som flere menn innenfor venstresida, at en godt utarbeidet analyse av imperialismen og et anti-imperialistisk arbeid er uhyre viktig for oss i Sverige i dag. Men hvordan kan man snakke om en grundig analyse av imperialismen uten å ta med analysen av kvinnenes vilkår i den tredje verden? Kvinneundertrykkinga er jo en grunnleggende del av imperialismens økonomiske basis. En analyse av imperialismen som ikke tar opp usynliggjøringa av kvinners jordbruksarbeid, av kvinner som de viktigste matprodusentene og av kvinner som billig arbeidskraft, kan aldri bli en grundig analyse. For ikke å snakke om sexreisene, organiseringa av en prostitusjon så utbredt at hele land i Øst-Asia blir hallikstater, direkte skapt av imperialismen (27).

En analyse av kvinnenes vilkår i den tredje verden er absolutt nødvendig og må få konsekvenser for vår generelle analyse av imperialismen og for vår antiimperialistiske strategi.

At vi kvinneaktive i SKA begynte å forstå kvinnekampens avgjørende betydning for å forene arbeiderklassen og kampen for revolusjonen, førte til at vi drev stadig mer kvinnekamp innenfor SKA. Og da støtte vi på den virkelige motstanden. Da utviklet mennene sine herskerteknikker og gjorde alt de kunne for å kue oss og få oss til å holde kjeft.

Sammen med resten av utviklinga i SKA, førte dette til at en del av oss ble passive mens andre av oss gikk ut av SKA og trappet opp vårt arbeide i Kvinnefronten.

Overalt og alltid det samme

Det hadde ikke vært interessant å fortelle om dette her i dag, hvis det bare var noe som gjaldt SKA. Men det gjelder hele den såkalte venstresida både i Sverige og i resten av verden. Mens jeg jobbet med denne innledningen traff jeg en kvinne som er politisk flyktning. Hun kom til Sverige midt på 1970-tallet. Her møttes flyktningene fra hennes land i en gruppe. Etter flere år oppdaget hun flere tilfeller av kvinnemishandling og et tilfelle av incest i flyktningegruppa. Dette ville hun gjøre noe med. Men mennene prøvde å stoppe henne med den begrunnelsen at om det ble kjent, ville det ramme alle innvandrere og øke rasismen i Sverige. Hun sto på sitt og sa at det muligens kunne øke rasismen og det var hun lei for, men det fikk hun ta, heller enn at noen av kvinnene skulle dø i morgen. Hun ble faktisk ikke helt frosset ut av gruppa. Mannen hennes støttet henne, så helt utfrosset ble hun ikke – fordi hun hadde en manns støtte.

For to år siden viste jeg lysbildeforedraget «Hva vet du om porno – egentlig?» for ei kvinnegruppe på anarkistenes samling A-92 i Stockholm. Kvinnegruppa ble sett ned på av mange menn, som jo brukte tida til «viktigere» ting, som kampen mot fascismen. Porno interesserte dem ikke. De forstod ikke noe av pornoens kvinneundertrykking, og kunne i enda mindre grad se noen sammenheng mellom porno og kapitalismen – eller fascismen.

Pornoindustrien er en del av kapitalismen. Pornoindustrien tar utgangspunkt i en kvinneforakt som allerede finnes i samfunnet. Denne kvinneforakten forener de med den nysgjerrigheten og uvitenheten om sex som kjennetegner et puritansk samfunn. Det er det konseptet de bygger sin profitable virksomhet på. Det er jo ikke noe unormalt i et kapitalistisk samfunn. Og jo mer pornoindustrien kan flytte grensene for hva vi oppfatter som normalt, jo mer kan de selge.

De tjener penger – mye penger – på å spre en ideologi som sier at: en gruppe (menn) er overordna, og en annen gruppe (kvinner) er underordna, og at den overordna gruppen har rett til å øve vold mot den underordna.

Hvis vi stryker ordene «menn» og «kvinner» i denne beskrivelsen: Ville like mange forsvare at denne ideologien helt uforstyrra ble spredd i Sverige i det omfang den faktisk blir? Og hvis dette ikke handlet om kjønn, ville da de anarkistiske mennene på A-92 i Stockholm vært like ute av stand til å se fascistisk ideologi rett framfor øynene sine?

De anarkistiske mennene på A-92 har sjølsagt denne kjønnsblindheten til felles med mennene i andre venstregrupper. I min lokale gruppe i Kvinnefronten var vi en stund jenter som representerte nesten hver eneste venstregruppering; det var SKP, Rød Ungdom, syndikalistene, SKA, KPML(r) og VPK. Men nesten alle hadde gått ut av sin organisasjon – i skuffelse over at kvinnesak aldri sto på dagsordenen. Alle hadde vi bittert lært oss det som gjelder på venstresida: at den som snakker om kvinners vilkår i arbeiderklassen, snakker ut fra «kvinneperspektiv» og om «kvinnekamp». Men den som snakker om mennenes vilkår, snakker om «arbeiderklassen» og «revolusjonen».

Historisk har det vært likedan: arbeiderklassens kvinner har måttet bøye seg for arbeiderklassens menn. Alternativet har vært å drive kvinnekamp på borgerkvinnenes premisser.

Et illustrerende eksempel er kampen for stemmerett i begynnelsen av dette århundret (28). Borgerkvinnene med Fredrika Bremer-forbundet i spissen, krevde stemmerett for kvinner, og de mente at alle kvinner fra alle samfunnsklasser kunne samles til felles kamp. Men de krevde bare at kvinner med en viss inntekt eller eiendom skulle få stemmerett, det vil si det samme systemet som gjaldt for menn på den tiden. Borgerkvinnenes krav var altså en stemmerett for kvinner som ikke skulle komme arbeiderkvinnene til gode.

På den andre siden krevde arbeiderbevegelsen alminnelig stemmerett. Den kaltes «alminnelig», men skulle bare gjelde menn. Midt i mellom sto arbeiderkvinnene. Deres menn sa at kampen for den alminnelige stemmeretten ville svekkes om de på det daværende tidspunkt også krevde stemmerett for kvinner. Noen arbeiderkvinner bøyde seg for mennene, andre gikk sammen med borgerkvinnene i kampen for stemmerett for kvinner.

Takket være arbeiderbevegelsen, ble alminnelig stemmerett gjennomført for menn i 1918, men det var takket være borgerkvinnenes kamp at den alminnelige stemmeretten fra 1921 også omfattet kvinner.

Man kan si at uten arbeidermennenes kamp hadde stemmeretten for kvinner ikke kommet arbeiderkvinnene til gode, men uten borgerkvinnenes kamp hadde den alminnelige stemmeretten ikke kommet arbeiderkvinnene til gode. Skal vi noen gang trekke noen lærdom av historia?

Venstresida – mennenes høyborg

Hittil har ikke venstresida villet trekke noen lærdom av kvinners erfaringer. Hittil har venstresida vært mannens høyborg. Og sånn kan det sikkert fortsette.

Jeg var med på en heftig og militant «Ta natta tilbake»-demonstrasjon på den internasjonale kvinnedagen for noen år siden. Det var ungdommer som arrangerte den, og det var mange gutter med på demonstrasjonen. Derfor var det tillatt med rop som: «Knus sexismen», men ikke tillegget – «kvinnekamp». Da begynte gutta høylytt å rope andre slagord i stedet. Det var guttene som bestemte hvordan jentenes «Ta natta tilbake»-demonstrasjon skulle være. Jeg kjente meg igjen. Og jeg tror nok at de unge jentene er innstilt på å bøye seg. Ikke minst i glede over at guttene faktisk var der. Historien gjentar seg.

Men vi som tilhører mødregenerasjonen, vi har ikke lyst til å bøye oss lenger. Vi synes at enten får gubbene på venstresida skjerpe seg, eller så får det være. Dere synes kanskje det høres hardt ut. Uforsonlig. Negativt mot menn. Det er jo ikke så lett for mennene heller.

Selv synes jeg ikke at jeg forlanger så mye. Se hva jentene sier på tegningen her. Den er hentet fra et faglig studieopplegg om lønnsdiskriminering (29).

Hva sier dere om å holde dere i bakgrunnen et par århundrer? Ikke noe særlig, hva? Selv er jeg ikke så rettferdighetskrevende som jentene på tegningen. Jeg forlanger bare at dere skal utvide synsfeltet. Skaff dere kvinneperspektiv. Og gjør det nå!

Hva dere bør gjøre

Hva betyr det konkret? Mange ting. Det absolutt første og viktigste:

– Slutt å skyve fra dere ansvaret

Når dere for eksempel får kritikk for at tidsskriftet deres mangler kvinneperspektiv; ikke skyld på at kvinner er så dårlige til å skrive, at dere har bedt dem om å gjøre ditt og datt, at dere synes det er så viktig, men kvinnene gjør jo ingenting selv om de blir bedt.

Det er deres jobb å trene opp kvinnebevisstheten. Et av de store problemene når det gjelder forståelsen av kvinneundertrykkinga, er at dere ikke kan sette dere inn i hvordan kvinners verden ser ut. Da vi var småjenter, lærte vi oss tidlig å forstå noe av deres verden, mens dere ikke hadde peiling på vår. Vi leste både pikebøker og guttebøker, dere leste bare guttebøker. Vi så filmer om gutter, de fleste filmene vi så handlet om gutters verden for det er så få som handler om jentenes. Og var det noe som handlet om jenters verden, så valgte dere bort det. Dere vet så lite om oss. Dere må forandre på det! Lytt til kvinnene rundt dere. Les bøker om kvinners vilkår. Se filmer og tv-programmer med kvinnevinkling. Det er ikke ofte de sender slike programmer, men det hender. Tren opp bevisstheten for å ta igjen alt det dere har gått glipp av under oppveksten og frem til nå. Det er ikke vi som skal fikse dette for dere, det er dere som skal forandre dere.

– Bruk kvinnebriller

Prøv å tenke ut fra et kvinneperspektiv. Prøv å sette dere inn i hvordan det er som kvinne å være «omgitt av en både reell og symbolsk makt», som Leif Nylén skrev i Dagens Nyheter like etter 8. mars i år (30). Og som han sier:

«… leve i et samfunn der menn fremdeles hovedsakelig er de høyeste sjefene, de ansvarligste politikerne, de største ekspertene eller de mest respekterte kunstnerne.

Så avgjørende som kjønnet – biologisk og kulturelt – naturlig nok må være for vår grunnleggende identitetsopplevelse, må det vel ofte føles som å være på besøk, ikke i et fiendeland, men i et fremmed land uten en naturlig identifikasjonsmulighet med «makthavernes» biologi og kulturelle mønster. Jeg vet selv hvor unaturlig og språkløs jeg kan føle meg hvis jeg havner i kvinnedominerte miljøer og situasjoner – utenfor «brorskapet».»

Det finnes et kjønnsfellesskap på samme måte som det finnes klassefellesskap. Se det. Se hvilke konsekvenser det har.

– Se kvinnevinklinga

I så å si alle spørsmål finnes det kvinnelige og mannlige aspekter. Siden vi lever i et samfunn der mannen er norm og kvinnen avvik, er det de mannlige aspektene som framføres i alle sammenhenger.

Når dere diskuterer faglige spørsmål, så tenk over kvinnenes vilkår. Hvilke forhold kan kvinner drive faglig arbeid under? Hvilke spørsmål er viktige å prioritere sett fra et kvinneperspektiv, det vil si en deltidsarbeidende og lavtlønnet.

Når man diskuterer arbeidsmiljø, er asbestproblemet en mannlig vinkling. Tenk ut en kvinnelig!

Øv dere i å tenke på at ingenting i samfunnet er kjønnsnøytralt. Hvis dere diskuterer de kjønnsnøytrale «MLT» – markedslønnstilleggene – innenfor offentlig sektor, så spør dere hvor mange av dem som går til kvinner. Svaret er cirka 5-10 prosent. Vi pleier å kalle dem «manns-lems-tillegg».

Når massemediene diskuterer den økende «ungdomsvolden», så er det «guttevolden» de snakker om. Og egentlig er det ingen som tror at det handler om en gjeng med jenter som gjør innbrudd i butikker, juler opp innvandrere, setter fyr på kirker, velter gravsteinene til jøder som har overlevd konsentrasjonsleirene, skjærer over halsen på hverandre, antaster gutter og mishandler dem seksuelt som ren underholdning – og så får mer medlidenhet enn sine ofre, siden de – i følge vanlig forklaring – oppdras av enslige fedre som i sin overbeskyttende engstelse for sine døtre, er årsaken til at døtrene begår disse mannehatske forbrytelsene (31). Nei, det er ingen som tror det. Men kjønnsnøytraliteten usynliggjør jentenes virkelighet og hindrer oss i å lage en virkelig analyse av fenomenet.

– Gi avkall på følelsesmessige privilegier

Kjersti Ericsson skriver i heftet Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? at menns fordeler av kvinneundertrykkinga handler om håndfaste privilegier, men også om følelsesmessig trygghet og identitet som mann (32). Hun skriver:

«Lyrikeren Rolf Jacobsen har skrevet et dikt om hvordan det føles når kona hans dør. Men dette diktet forteller ikke bare hvordan det er å miste noen en er glad i. Det sier også mye om kvinnerollen i samfunnet vårt. Diktet lyder slik:

To hender var som et hus
De sa:
Flytt inn her.

Ikke regn, ikke frost, ikke frykt.
Jeg har bodd i dette huset
uten regn, uten frost, uten frykt
til tiden kom og rev det ned.

Nå er jeg ute på veiene igjen.
Kappen min er tynn. Det trekker opp
til sne.

Tiden kommer til å rive ned dette huset for alle mannfolk, for kvinnene kommer ikke til å fortsette å være varmestuer for menn i all evighet. De har større oppgaver i livet og historia. Kanskje er det noe av dette mannfolk aner – og som skremmer dem like mye som oppvask og kjønnskvotering.»

Kjenn etter. Tenk over hvordan dere følelsesmessig opplever kvinnefrigjøringa. Diskuter det med andre menn. Støtt kvinner som river ned husene. Kanskje det går an å bygge et annet slags hus, kvinner og menn sammen. Dere må også ta

– et oppgjør med bruken av herskerteknikker

Det er jo slik at menn benytter seg av spesielle herskerteknikker for å jekke ned og stoppe kjeften på kvinner. Det er like vanlig innafor venstresida som overalt ellers. En av deres oppgaver blir derfor å lære dere å kjenne igjen deres egne herskerteknikker og øve dere på å slutte å bruke dem. Berit Ås, norsk kvinneforsker og politiker, har satt navn på de fem vanligste (33).

Herskerteknikkene kan brukes én og én eller i kombinasjon. Og de fem vanligste i følge Berit Ås er:

1. Usynliggjøring. Usynliggjøringa skjer når kvinner blir glemt, forbigått eller overkjørt. Herskerteknikken usynliggjøring forteller oss kvinner at vi ikke er noe verdt, at det vi har å komme med ikke er viktig, at vi personlig er uten betydning. Det er svært vanlig at menn henvender seg til menn, utelukkende snakker til menn (hvis det da ikke gjelder kaffe) og refererer bare til hverandres uttalelser på møter hvor begge kjønn er representert.

2. Latterliggjøring. Latterliggjøring er det som skjer når kvinners innsats blir hånet, utledd eller sammenlignet med dyr, for eksempel høns. Og det er når kvinner blir fremstilt som spesielt følsomme eller seksuelle eller kalde og kyniske; altså når man diskuterer hvordan og hvorfor de sier noe i stedet for å diskutere hva de sier. – Det var jo bare fleip, sier mennene. Men det er en metode for å bringe noen til taushet.

3. Tilbakeholdelse av informasjon. Tilbakeholdelse av informasjon er når menn som en selvfølge henvender seg til andre menn, mens kvinner ikke får informasjon om viktige saker på arbeidsplassen og i det politiske livet.

4. Dobbeltstraffing. Dobbeltstraffing skjer når det både er feil det som kvinner gjør og det de ikke gjør. «Damn if you do, damn if you don’t.» For eksempel når kvinnene i kvinnebevegelsen blir beskyldt for å være årsak til skilsmisser og samtidig beskyldes for at de ikke er aktive nok i politikken.

5. Påføring av skyld og skam. Det skjer gjennom en kombinasjon av latterliggjøring og dobbeltstraffing. Et eksempel på dette er når kvinnene på venstresida får høre at vi ikke er drivende nok, samtidig som at de som er det, får høre at de ikke er representative for kvinnene i gruppa, at de er dominerende – ordentlige hekser.

Det kan også skje gjennom en omdefinering av virkeligheten, som når ei mishandla kvinne får høre at det var hun som hadde skylda for mishandlinga – på grunn av sin personlighet eller sine handlinger – når ansvaret på denne måten tas fra gjerningsmannen.

– Avslør skinnproblematisering

Det er omdefinering av virkeligheten som finner sted også når vi kvinner får dytta på oss og tar på oss ansvaret for kvinneundertrykkinga. Sånne former for ideologisk undertrykking er ofte vanskelig å gjennomskue, siden vi blir påvirka indirekte. Derfor er det spesielt viktig at vi snakker med hverandre om hvordan undertrykkinga opprettholdes.

Som oftest blir vi kvinner usynliggjort i kjønnssammensatte forsamlinger. Når vi likevel klarer å ta opp kvinneundertrykkinga til debatt i sånne sammenhenger, blir vi som oftest møtt med ulike typer skinnproblematisering for å skjule mannsmakta (34). Eksemplene på skinnproblematisering er mange, så jeg skal bare nevne noen få:

– Problematiser kvinnene. Dette er en skyll-på-offeret-taktikk, akkurat som i eksemplet med den mishandla kvinnen som blir gjort ansvarlig for mishandlinga. Dette er også en taktikk som ofte benyttes av den enkelte mann mot den kvinnen han lever sammen med.

– Krymping. Kvinner gjøres til en «undergruppe», og man snakker om «kvinner, barn, handikappede og eldre» som smågrupper utenfor den normale (les mannlige) verden. Som om ikke kvinner fins innafor alle disse gruppene og som om ikke kjønnsproblematikken går langt utover det.

Kvinnebevegelsen pleier å svare at vi er verdens største minoritet – på bare 51 prosent!

Metoden kan også gå ut på at man understreker at de viktige kampene foregår et annet sted, blant de viktige spørsmålene som arbeid/kapital, svart/hvit, demokrati/diktatur.

– Rokering. Her prøver man å få det til å se ut som om det er kvinnen som står bak alt og derfor har den egentlige makta; i familien, over barna, at mannen på grunn av sin kjærlighet til og sin avhengighet av kvinnene er underordna henne osv.

Ei venninne møtte en gang et rokeringsargument på denne måten: – Det er ikke engang sant at kvinnene har makta over kjelene. Men hvis vi hadde det, så er det likevel menn som har den økonomiske, sosiale, ideologiske, religiøse, kulturelle, politiske og alt-hva-det-kan-være-makta i dette samfunnet. Og hadde de villet ha makta over kjelene så hadde de helt sikkert tatt den også!

– Definer en ny mannsrolle

Kjersti Ericsson har også skrevet (35):

Det finnes forskjellige former for borgerskapets diktatur – vi har borgerlig demokrati, og vi har fascistisk diktatur. Med en litt haltende sammenligning kan vi si at kvinnemishandling, voldtekt osv, det er mannsmaktas fascistiske diktatur.

Hun skriver videre at det er helt feil å tro at vi kvinner synes at mannsrollen bare er noe dritt. Noen sider ved mannsrollen kunne vi kvinner også ønske oss. Hun skriver:

Vi vil kunne reise oss og synge ut når vi mener vi blir tråkka på – uten å få angst eller dårlig samvittighet for det. Vi vil bli hovedpersoner i vårt eget liv. Vi vil ha en selvfølgelig trygghet på at vi også har rettigheter som vi kan slåss for. Vi vil interessere oss for alt i universet. Vi vil kunne la oss oppsluke av ei sak eller et emne og jobbe konsentrert med det uten at samvittigheten gnager konsentrasjonen i småbiter. Vi vil bli trygge på kroppen vår, at den er fysisk i stand til å gjøre det vi vil. Dette er noen av de flotte sidene ved mannsrollen som vi også vil ha del i.

Når vi krever at dere må forandre dere, så mener vi ikke at alt med dere er noe dritt. Men mannsrollen sånn som den er nå, forutsetter makt over kvinner. Og når vi krever at dere forandrer dere, så mener vi ikke at vi vil ha menn som går i åttendemarstog og føler seg som den snille gutten i klassen som gir eple til frøken. Vi vil ha menn som i solidaritet med kvinnene og i egen interesse jobber aktivt med å skape en revolusjonær mannsrolle.

Marxismen og patriarkatet

Og hvis dere vil diskutere mer på det intellektuelle planet, finnes det faktisk en hel del spennende tanker rundt temaet «kvinner og marxisme». Venstresida i Sverige har gått glipp av alle de interessante diskusjonene om marxismen og patriarkatet som spredte seg i mange land på 1980-tallet. Disse diskusjonene gikk for det meste mellom radikale feminister, men en og annen mann etter Engels har faktisk brydd seg om kvinners vilkår, for eksempel Eli Zaretsky som skrev boka Det personlige er politisk. Kapitalen, familien og privatlivet (36). Den ble til og med gitt ut på svensk i 1976. Jeg kjøpte rundt 20 bøker for én krone stykket på salg i begynnelsen av 80-åra og gav dem til en del mannfolk innenfor SKA på den tiden, men jeg tror ikke at noen leste den.

I antologien Feminisme og marxisme – en forelskelse med forhindringer, skriver den amerikanske økonomen og forskeren Heidi Hartman at

Verken Engels, Zaretsky eller Dalla Costa i tilstrekkelig grad analyserer arbeidsprosessen i familien. Hvem har utbytte av kvinnenes arbeide? Utvilsomt kapitalistene, men helt sikkert også mennene som i egenskap av ektefeller og fedre får personlig service i hjemmet. Innholdet i denne oppvartningen kan være forskjellig i ulike klasser og etniske grupper, men det faktum at de vartes opp står fast. Mennene har også høyere levestandard når det gjelder luksusforbruk, fritid og personlig service. En materialistisk analyse må ikke se bort fra dette avgjørende punktet. Som en følge av den, har mennene en materiell interesse av at kvinner fortsatt blir undertrykt.(37)

Heidi Hartman mener at kapitalismen og patriarkatet er to forskjellige maktsystemer; i kapitalismen er klassebegrepet det sentrale og i patriarkatet er kjønnsbegrepet det sentrale. Hennes teori tar utgangspunkt i at kapitalismen og patriarkatet er to systemer i vårt samfunn som påvirker hverandre, motvirker og samarbeider. At patriarkatet fantes i noen form før kapitalismen, at kapitalismen tilpasset seg denne allerede eksisterende maktstrukturen, men at patriarkatet også forandret seg under påvirkning av kapitalismen.

Andre mener at det er ett maktsystem og at man bør diskutere forholdet mellom klasse og kjønn innenfor dette systemet. Problemet er da at i den tradisjonelle marxistiske teorien er ikke kjønnsdelinga problematisert. Kvinneundertrykkinga ble bare sett på som en følge av klasseundertrykkinga, uten egen materiell basis.

Det går an å diskutere disse ulike teoriene. Det er jo ingen tvil om at marxismen har vært svært tåkete i sin analyse av kvinneundertrykkinga. På venstresida anses teoribygging i andre sammenhenger som svært viktig. Men når det gjelder kvinneundertrykkinga, virker det som om den alminnelige oppfatninga er at det er noe marxister verken vil eller behøver befatte seg med. Så hvilke konklusjoner skal vi marxistiske feminister trekke av at mannlige kommunister ikke en gang bryr seg om å sette seg inn i, langt mindre diskutere det for oss så avgjørende spørsmål som kjønn/maktstrukturen er? Hvordan er det med marxismen og feminismen? Skal vi ha et forhold eller skal vi skilles?

Kjønn og makt

I dag befinner jeg meg i samme situasjon som jeg gjorde for snart tyve år siden. Jeg er organisert som feminist, men ikke som marxist. Det føles halvt. For noen år siden var jeg på en enormt lærerik konferanse om kjønn og makt. Den var organisert av ROKS, «Riksorganisasjonen för kvinnojourer i Sverige» (Krisesentrene for mishandla og voldtatte, oversetters anm), og handlet om pornografi (38). Det var en historisk konferanse. Det kom kjente forelesere fra Sverige, Norge og USA; professorer, forfattere og debattanter, personer som hadde viet tiår til studier av sitt emne, å analysere det, forske i det og skrive lovforslag til spørsmålet. Også deltakerne var blant de mest kyndige innen området. Det var en viktig konferanse, en internasjonal samling om emnet, utveksling av erfaringer og en satsning innenfor såvel nasjonalt som internasjonalt samarbeid. Følgene har blitt store – innafor kvinnebevegelsen. Men i massemedia ble ikke konferansen nevnt med et ord.

Sånn er det å jobbe med kvinnespørsmål. Sånn er vilkårene for oss. Både i det borgerlige Sverige og innafor den såkalte venstresida.

Etter konferansen følte jeg meg usikker på alle de nye tankene jeg hadde fått, det var vanskelig å analysere alt som var blitt sagt fordi klasseperspektivet ikke var til stede hos en del av foreleserne. Akkurat da var det ekstra vanskelig å ikke være organisert også som kommunist.

På den annen side var det ingen menn fra den kommunistiske bevegelsen blant de få mennene som deltok på konferansen. Og det hadde jo ikke vært noen hjelp for meg å være organisert et sted hvor kjønn og makt var usynliggjort eller ganske enkelt ansett som mindre viktig.

Og hvordan blir framtida?

Jeg leste en artikkel i Aftonbladet i forbindelse med at jeg begynte å jobbe med denne innledningen, en artikkel om venstresida i Sverige i dag, og den het «Er venstresida en gråhåret mannlig akademiker?» Ja, dessverre er det nok sånn. Og blant de som er yngre, ser det ut til at det er den samme ideologien som gjelder som blant de gråhåra.

En stor del av den voksende gruppen personer som ikke stemmer ved valg i dag, er kvinner som jobber i offentlig sektor. Samtidig ser vi i Kvinnefronten stadig flere kvinner som vil engasjere seg politisk. I dag vokser Kvinnefronten som organisasjon selv om det går langsomt. Ulike nettverk oppstår mellom kvinner rundt i landet. Ett kvinneparti har blitt starta og holder på å bygges opp. Det er altså ikke sannsynlig at det er kvinnene som er blitt mindre politisk interessert. Men stadig flere, inkludert meg selv, ser det som umulig å arbeide partipolitisk, og som stadig vanskeligere i det hele tatt å jobbe politisk sammen med menn. Denne utviklinga skremmer meg siden det er min dypeste overbevisning at menn og kvinner en gang, et sted må kunne møtes.

Det burde mane til ettertanke hos dere menn. Venstresida kunne være en bevegelse også for kvinner, for arbeiderkvinner, for debatt om begreper som makt og kjønn, for diskusjon og analyse av kvinners virkelighet. Det er ikke sånn i dag. Og så lenge det ikke er sånn, tror jeg ikke venstresida har noen framtid som de som kan forene folk i Sverige, verken i dag eller framover. Ikke noen del av venstresida. En énkjønnet venstreside i framtida vil lykkes like lite som venstresida har gjort fram til i dag. Og så lenge den ser ut som i dag, kommer det til å handle om en énkjønnet venstreside.

Det går an å rette på det. Det går an å gjøre venstresida til et forum for hele arbeiderklassen, både kvinner og rnenn. Men det kreves en hel del for at det skal bli et sånt forum. Det kreves at dere begynner å tenke på en helt ny måte, arbeide på en helt ny måte.

Hvis dere vil ha oss kvinner med.

Valget er deres.

---

Noter

1. Totalt anmeldte tilfeller av kvinnemishandting i 1992:15.152. ROKS (Riksorganisationen för kvinnojourer i Sverige).
2. Leif G W Persson: Kvinnomisshandel – en kortfattad kriminologisk beskrivning.
3. SOU 1982:61 Våldtäkt och andra sexuella övergrepp.
4. Unni Rustad (red) m.fl: Porno. Friundervisningens Forlag, Norge 1982.
5. Marylin French: Krigen mot kvinnene, 1992.
6. I «Kristofer landslag» fra 1442 stod det at «beste tingen bonden har i sitt hus, er hans ektevidde hustru». Voldtekt fantes ikke som forbrytelse, men tyveri av annen manns hustru var med som eiendomsbrudd i «Tjuvabalken».
7. Naturligvis finnes ikke noe sånt som en underordnet mann. For selv om en mann mot formodning skulle la seg dominere av sin kone, så er han jo ikke underordnet kvinner i samfunnet for øvrig. Men myten fungerer siden den gjør at menn ikke stiller spørsmål ved mannsrollen.
8. Film og video nr 7/8.
9. F.eks Andrea Dworkin: Letters from a War Zone, Secker & Warburg USA 1988.
10. Monica Dahlström-Lannes: Mot dessa våra minsta. Seksuella övergrepp mot barn. Gothia/Rädda barnen, 1990.
11. Se note 9. «When your rape is entertainment, your worthlessness is absolute.» (Min uautoriserte oversettelse.)
12. Dagens Nyheter 13/12 1990 m.fl.
13. FNs kvinnekonferanse i København, 1975.
14. Marianne Eriksson: Är EG en kvinnofälla? Nej til EGs skriftserie nr 10 (1993), samt Kvinnefronten m.fl.: Litt du trenger å vite om kvinner og EF. Norge, 1990.
15. SCB (Sveriges statistiske sentralbyrå).
16. Kvinnofronten: 6 timmars arbetsdag åt alla – med 8 timmars lön! Debattskrift 1987, 1988.
17. (Note 17, 18, 19, 20, 23, 25 og 26 kommer fra Sven Lindqvist i Dagens Nyheter 10., 13., og 15. mai 1990, men jeg har valgt å angi hvor han har opplysningene fra.) 17. LO-rapport: Om ungdomars välferd, 1990.
18. SCB: På tal om kvinnor och män, 1990.
19. Se note 18.
20. Se note 17.
21. Se note 15.
22. Se note 16.
23. Se note 17.
24. Se note 15.
25. Se note 18.
26. Se note 18.
27. Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Forlaget Oktober, Norge 1987.
28. Lotta Forsman/Marianne Paas: «De få vara tacksamma att vi ge dem arbete.» En bok om arbeiderkvinnenes kamp i Sverige, PAN/Norstedts 1976.
29. TCO-S, KTK, Ptk: Rätt ska vara rätt! Ett diskusjonsmaterial om lönediskriminering, 1987.
30. Dagens Nyheter 12/3 1991.
31. Amy Elman: «Den svenska modellen», i boka Pornografi – verklighet eller fantasi? ROKS 1991.
32. Kjersti Ericsson: Den progressive mannen – alliert eller bremsekloss? AKP(m-l) 1986.
33. Se også De fem härskarteknikerne! Brosjyre fra ROKS, 1990.
34. Ann-Sofie Hermansson beskriver i sin oppgave Arbetarrörelsen och feminismen (Sociologiska Institutionen vid Göteborgs universitet, 1993) Yvonne Hirdmans teorier om skinnproblematisering.
35. Se note 32.
36. Eli Zaretsky: Det personliga är politiskt. Kapitalismen, familjen och privatlivet, Prisma 1976.
37. Hillevi Ganetz (red) m.fl: Feminism och marxism. En förälskelse med förhinder. Arbetarkultur 1986.
38. Konferansen er dokumentert i boka Pornografi – fantasi eller verkelighet? ROKS 1991.

Artikkelen sto første gang i Le Temps Modernes og er derfor en kritikk av to-tredels-teoretikerne ut fra franske forutsetninger.
Artikkelen gjengis her i en betydelig forkortet utgave, som sto i Clarté nr 2, 1993.
Bearbeidet og oversatt til svensk av Hans Isaksson. Oversatt fra svensk av Lars Svenson.

---

I følge enkelte observatører utvikler vi oss mot et to-tredels-samfunn hvor flertallet (vanligvis inkludert observatøren sjøl) tilhører et flertall som kommer til, eller bør få det stadig bedre, mens et mindretall skyves ut og «dessverre» stilles utenfor velstandsutviklingen.

I Norge, som andre steder, har to-tredels-samfunnets teoretikere nå og da blitt oppfattet som radikale kritikere av kapitalismen. Men viser ikke erfaringene også i dette tilfellet at en statisk beskrivelse av samfunnet, hvor radikal den enn framstår, raskt utvikles til et forsvar for det bestående?

Siden slutten av syttitallet har noen teoretikere, først den mest radikale; André Gorz, brøytet vei for en slags halvt beskrivende, halvt vurderende analyse av krisa og av de forandringene som våre utviklede samfunn gjennomgår. Senere har haugevis med skrifter blitt produsert, ofte i mer eller mindre intimt samarbeid med de styrende, med det formål å søke et alternativ til den keynesianske modellen for full sysselsetting, som så åpenlyst har kollapset. Framfor alt gjennom å fremme dannelsen av en «tredje», «uformell» sektor mellom markedet og den offentlige sektor.

«Tredje sektor»

Disse analysene har verken manglet indre logikk eller pedagogisk evne. De har hentet næring fra virkelige fenomener som økende sosial utrygghet og ekskludering. Fra krisa for de folkelige bevegelsene, spesielt arbeiderbevegelsen – fra utvisking av klassegrensene og fra tilbaketoget til de sjøloppnevnte progressive, som vi har opplevd gjentatte ganger siden 1700-tallet. Og på sin måte har disse teoretikerne vært seg bevisst den brutte forbindelse mellom økonomi og samfunn som kjennetegner det fordistiske kompromisset i de «ærefulle tredveåra».

Vi vil langt fra benekte disse fenomenene. Men vi må sette dem inn i en flerdimensjonal analyse av det sosiale rom som skjuler den rollen utbyttingsforholdet fortsatt spiller. Og vi må la dette forholdet bli påvirket av nye former for sosial differensiering. Dvs former som blir mye mer vesentlige når samfunnsklassene og den samfunnsmessige politiske og symbolske representasjon er i full oppløsning og omdanning.

Et stort antall fakta støtter denne måten å angripe spørsmålet på. Når det gjelder å sette spørsmålstegn ved forholdet mellom økonomi og samfunn, mener vi at «lokalsamfunnets» eller «den sosiale økonomiens» teoretikere har stoppet opp på halvveien. Mange av disse betraktningsmåtene er tilsynelatende radikale, men de er helt i tråd med den aktuelle liberale utvikling og dens dynamikk – en politikk som ofte fremmer ulikhet og oppsplitting.

Noen påstander

Vi skal her legge fram og utvikle følgende påstander:

• at det som blir betegnet som utstøtte grupper blir rekruttert fra en brei sone av økonomisk sårbarhet og at dette henger sammen med lønnsarbeidets avregulering;
• at denne sonen i hovedsak faller sammen med de lavere klassene i byene, og særlig med hva vi fortsatt kan betegne som «arbeiderklassen», også hvis mellomsjiktene ikke holdes helt utenfor;
• at denne kjernen i lønnstakerklassen sjøl rystes av indre forskyvninger som medfører økt ulikhet og økt sosial utrygghet;
• at denne sonen samtidig er et resultat av, og en betingelse for, moderniseringens hovedform. Dette skyldes at overgangen til postfordismen får betydning for lønnstakernes ansettelsesforhold og derved omfatter utvelgelse og utstøting som ikke kan skilles fra hverandre;
• at krisa for det sosiale fellesskapet innbefatter både lønnstakerklassens «sentrum» og dens «periferi».

Av alle disse grunnene mener vi at å snakke om «det delte samfunn» eller «to-tredels-samfunnet» ikke tilsvarer virkeligheten.

Modernisering – avregulering

Det ser ut som om det i dag ikke finnes noe ideelt begrep som dekker det vi gjerne kaller «utstøting». Vi mener at begrepet «sosial massemarginalisering» er det minst dårlige.

Det hjelper oss nemlig å tenke i prosessbegreper heller enn i tilstander. Med prosess mener vi noe motsigelsesfullt og reversibelt, noe som påvirker samfunnsgruppers og familiers liv og selve individenes historie. Flertallsformen peker mot det mangefasetterte i denne prosessen, og de gruppene den omfatter.

Ordforklaringer Postfordistisk: Begrepet fordistisk produksjonsmåte stammer fra samlebåndsproduksjonen utvikla på Ford-fabrikkene i begynnelsen av dette århundret. Samlebåndsproduksjonen forutsetter at arbeiderne blir satt til rutineprega arbeid. (Den fordistiske produksjonsmåten er godt beskrevet av Charlie Chaplin i filmen Modem Times.) Postfordistisk produksjonsmåte er den nye produksjonsmåten som forutsetter utstrakt bruk av datakraft og roboter. Arbeiderne jobber ikke lenger etter samlebåndsprinsippet, men i f.eks produksjonsgrupper, og har mer funksjon som kontrollør enn utfører. Keynesiansk: Keynes var en britisk økonom fra begynnelsen av dette århundret, som fikk brei tilslutning til sine teorier rundt det offentliges rolle i økonomien. I følge den keynesianske modellen kan det offentlige påvirke svingningene i den kapitalistiske økonomien ved å øke etterspørselen i nedgangstider, og stramme til i oppgangstider, slik at man unngår kriser og høy inflasjon. Posttayloristisk: Taylor, som ble kjent for sine tidsstudier rundt begynnelsen av dette århundret, utviklet egen teori for hvordan man kan rasjonalisere produksjonen ved å bedre arbeidsdelinga i samlebåndsproduksjon, og rasjonalisere tida hver enkelt operasjon tar i produksjonen ved å studere hvordan hver enkelt arbeidsoperasjon langs samlebåndet blir utført. Posttayloristisk beskriver nye former for organisering av produksjonen etter introduksjon av roboter og datautstyr, der samlebåndet og rutineprega arbeid spiller en mindre rolle.

Prefikset «masse-» innfører et paradoks i begrepet, men det understreker også at disse foreteelsene kvantitativt sett ikke på noen måte er marginale.

Dessuten er disse fenomenene flerdimensjonale. De lar seg ikke redusere til bare å handle om økonomisk utrygghet, og de omfatter dimensjoner av utdanning, helse, samfunnsliv, politikk. Fenomenene er av natur sjølforsterkende og nettopp i sin sammenveving fører de til marginalisering.

Det bør legges til at som begrepet utstøting må også begrepet marginalisering presiseres: Hva marginaliseres man i forhold til? Gjelder det samfunnet generelt? Gjelder det det ene eller det andre området av sosiale relasjoner, eller i forhold til den ene eller den andre klassen eller samfunnssjiktet? Hvis det gjelder en distansering i forhold til samfunnslivet generelt, og i og med at det særlig er folkets breiere sjikt som blir rammet, bør marginaliseringens klassekarakter gjennom at vi omtaler den i forhold til arbeiderkulturen som ble konsolidert i løpet av tretti-førti-femtiåra, ja, vi bør til og med snakke om tendensen til marginalisering av hele denne kulturen. Mange mener at hele «arbeiderkontinentet» allerede har blitt «stille og oppsplittet». De sosiale marginaliseringene fører til en svekket normdannelse – de marginaliserte makter ikke å utvikle sine egne livsnormer.

Bred, sårbar sone

Mellom «senter» og «utstøtte» finnes en bred, ustabil og sårbar sone.

Det er umulig å oppdage noen klar grense, noen «stadig dypere kløft» mellom «integrerte» og «utstøtte», siden marginaliseringsprosessen foregår i en brei og differensiert sone av økonomisk utrygghet som strekker seg fra de stabile lønnstakerne til dem som befinner seg i grov økonomisk utrygghet. Arbeidsløsheten er ikke lenger noe forbigående fenomen for dem som rammes, og hvis vi legger til de ulike tilstander av økonomisk utrygghet som er forbundet med arbeidsløshet, er det cirka en tredel av lønnstakerne og cirka halvparten av de lavtlønte som i dag på ulike måter har en utrygg stilling

Arbeidsløsheten har antatt masseomfang, og det er ikke bare de som har vært arbeidsløse i lang eller svært lang tid – de kommer ikke til å bli færre sjøl om den generelle arbeidsløsheten minsker – som trues av sosial marginalisering. Erfaringene viser at arbeidsløsheten gjør individene varig mer utsatte. I følge en undersøkelse var bare 25 prosent av de som var arbeidsløse på et gitt tidspunkt i jobb to år seinere, og bare 12 prosent hadde det vi kan kalle en fast stilling.

Men arbeidsløsheten er bare det mest åpenbare tegnet på at arbeidsmarkedet ødelegges. I nær sammenheng med arbeidsløsheten har det utviklet seg en brei sone av utrygghet og sårbarhet som omfatter fire millioner ansatte – eller ansatte på prøve – med utrygge ansettelsesforhold eller med deltidsarbeid. Disse ansettelsesformene spiller en mye større rolle dersom man er oppmerksom på at det dreier seg om overgangsformer heller enn faste størrelser. De har blitt den nye formen for nyansettelser (mer enn to tredeler av nyansettelsene). Denne utviklingen fremmer arbeidsløshet og utrygghet og fører til større bevegelse hos arbeidskraften. Og hvor mange utover de fire millionene står i en situasjon hvor usikre ansettelseskontrakter ikke kan beskytte mot arbeidsløshet? For eksempel de 400.000 som årlig blir avskjediget av økonomiske grunner, som tilsvarer 20 prosent av de arbeidssøkende. Denne gruppa er resultatet av en lang utvelgelsesprosess som har foregått i form av et negativt utvalg.

Rammer ulikt

Vi vet at denne økte utryggheten hos de lønnsarbeidende ikke rammer likt for ulike kategorier av kjønn, alder, utdanning, kvalifikasjoner, virksomhetsområder, yrker og sosiale sjikt. Tvert imot er alle de faktorene som tradisjonelt har gitt dominans og segmentering av arbeidsmarkedet, i full virksomhet. Vi skal her peke på tre fenomener:

• ulikheter med hensyn til alder: halvparten av ei gitt aldersgruppe, men så mye som 2/3 av de unge, som har en utdanning på artiumsnivå eller lavere, kommer inn på, eller prøver å komme seg inn på, arbeidsmarkedet via en periode med arbeidsløshet eller økonomisk utrygghet. Samtidig har eldre arbeidere vanskeligheter med å holde seg i eller gjeninntre på arbeidsmarkedet.
  Hva blir de sosiale konsekvensene av en slik opplæring av den unge generasjon; helt på sida av den solide lønnstakerklassen? Når det gjelder de unge som før eller siden lykkes å ta seg inn på arbeidsmarkedet – hvor stor andel kommer igjen til å rammes av utrygghet i ansettelse og økonomi for 40-50-års alderen?
• bremseeffekt på kvinnefrigjøringa som i at den kvinnelige arbeidskraften er mest utsatt for ulike former for utrygghet i ansettelsen – særlig i form av deltidsarbeid.
• det at det store flertall av de arbeidsløse, de sosialt utsatte og fattige tilhører de breie folkemassene. De sosiale marginaliseringene rammer i første rekke de lavere samfunnsklassene, men ikke utelukkende den ikke-utdannede arbeidskraften. Det finnes altså ikke en «økende kløft» eller «klar skillelinje» mellom «utstøtte» og «stabile», men en hel sone av overgangsposisjoner, hvor atskilte og bevegelige grenselinjer krysser hverandre på en sammensatt måte. Bildet av en «gruppe individer» som spenner over et – stadig mindre – beskyttet område, og en «ventegruppe» av disse som holder på bli avskåret, er utvilsomt et mer riktig bilde enn bildet av en økende «kløft» mellom en «enorm mellomgruppe» og en liten minoritet av utstøtte.

Eksistensen av varig massearbeidsløshet og dens sosiale selektivitet, og på et samfunnsmessig plan selektiviteten i de sosiale marginaliseringene peker mot et antall mekanismer som nå er godt kjente. Disse mekanismene henger sammen med de sosiale utvalgsprosessene som i den franske modellen har som formål å gjøre lønnstakerrelasjonen mer fleksibel.

Det handler om:

• Det postfordistiske bruddet i den keynesianske gode sirkel: produktivitet – tilvekst – sysselsetting. Nedskjæringen i antallet ansatte, redusert tilgang til intern utdanning og avansementsmuligheter, sammen med andre metoder som gir større fleksibilitet, brukes for å tilpasse til markedenes usikkerhet og til behovet for omstillinger i produksjonen.
• Konsekvensene av en tayloristisk styring av arbeidet, som fortsatt består.
  De millioner av uutdanna arbeidere som ble ansatt i produksjonen i 50-60-åra, ble satt inn i ikke-utdanningskrevende arbeidsformer, og har heller ikke fått noen ytterligere utdanning. Disse er de første ofrene for de effektiviserende nedskjæringene, sammen med visse utdannede arbeidere, hvis stillinger er blitt foreldet på grunn av den nye produksjonens krav.
• Tendensen til krav om overkvalifikasjon for stillinger. Denne henger sammen med arbeidsgiverens og samfunnets metode med å bruke eksamener som filter eller markør for kompetanse. På et stadium med overskudd av arbeidskraft har arbeidsgiverne høynet kravene til de nyansatte betydelig, også for stillinger som formelt ikke burde kreve utdanning. Disse stillingene stenges dermed for uutdannede. Og av den grunn behøver man ikke å tilby de ansatte noen økt trygghet i sin stilling.

Derfor; hvis vi bare undersøker den prosessen som gjelder arbeidet og ansettelsesformen, virker det som om omfanget og formrikdommen når det gjelder segmentering og segregasjon i tilgangen på arbeid, motsier tesen om en enkel todeling av samfunnet. Hvis det finnes noen deling av arbeidsmarkedet berører den mange flere mennesker blant sjikt i underordna stillinger og i folkets breie lag. Også hvis vi presiserer på denne måten, virker det ikke som begrepet kan forklare det som ved første øyekast framtrer som en voldsom økning i forskjeller i ansettelsesforhold.

Fleksibilitet og ulikhet

Selve lønnstakerklassens «senter» påvirkes også av den samme prosessen som skaper fleksibilitet og ulikhet.

Vi har nettopp vist hvordan prosessen som skaper økt utrygghet blant lønnstakerne, henger sammen med den nåværende moderniseringen. I bunn og grunn er den økte utryggheten uatskillelig koblet sammen med den reduksjonen av lønnsmassen som har vært et hinder for markedsreformene. Her kan vi ikke komme inn på alle de motsigelsene som preger den postfordistiske modernisering av produksjonsordningen, men vi vil peke på fire ulike fenomen som motsier tesen om at «den store massen av gjennomsnittslønnstakere» kan unngå den utstøtingsprosess og de motsigelser som i klassisk betydning nettopp kjennetegner stillingen som lønnsarbeider.

1. Forandringene i lønnstakernes stilling preges av at inntektsfordelingen mellom arbeid og kapital har endret seg, i ugunstig retning for arbeidet helt siden 1980-åra. Selv om det er åpenbart at denne klasserelasjonen i mindre enn før tenderer til å polarisere de sosiale konfliktene (noe som igjen henger sammen med den dype krisa for arbeider- og fagbevegelsen), så spiller den uten tvil fortsatt en stor rolle for mange økonomiske og sosiale problemer.

2. Man ser i lønnsarbeiderklassen at holdninger i retning økt ulikhet har blitt svært vanlige. Forverringa av arbeidsvilkårene, lønnen og ansettelsesforholdene, som både skyldes arbeidsløsheten og utrygghet i stillingen for dem som er i arbeid, virker sammen med en avregulering i mye videre betydning. Dette svekker de kollektive garantienes rolle og fremmer oppblomstringen av individuelle ansettelsesvilkår og ulike former for vurdering av kvalifikasjoner. De forhandlingene som finner sted mellom ansatte og arbeidsgivere når det gjelder opprettelse av nye regler i bedriftene, blir som regel styrt av de sistnevntes styrke, f.eks i spørsmål om avansement og arbeidstid.

3. Denne liberale avreguleringen minner om den moderne næringsvirksomhetens mer allmenne strategier. Disse har som formål å gå over til posttaylorismen. En nisje med krav om nye former for kompetanse står åpen for en del lønnstakere innenfor triaden allsidighet, sjølstendighet og ansvar, men bare i den grad folk er villige til å la seg integrere, og det på en høyst selektiv måte. Den posttayloristiske modell for utnytting av kompetanse betyr slutten på arbeidets objektivitet – det er nå egenskapen som produktiv organisasjon som gir den sin verdi. Denne underordningen av fagkunnskap under bedriftens logikk, og innordningen av kollektivets solidaritet i bedriftens økonomiske formål er utvilsomt en faktor som gjør den ansattes posisjon mer utsatt.

4. Det lar seg ikke påvise at mulighetene for profesjonell mobilitet er mer utviklet i sentrale lønnstakergrupper enn i de «utstøtte» – som per definisjon er satt ut av spill. Tvert imot har den vertikale bevegeligheten blitt stadig mer uvanlig, og mer langsom, og formelle eksamener blir stadig mer avgjørende for den endelige posisjon man oppnår – «stadig mer nødvendig og stadig mindre tilstrekkelig» – for å oppnå avansement.

Man kan riktignok ikke snakke om en generell økt utrygghet hos alle lønnstakere, fordi noen yngre høyt utdanna grupper holdes mer eller mindre skadesløse i denne prosessen.

Men på den andre sida kan man sette spørsmål ved tesen om «middelklassefikseringen», fordi mellomsjiktet i dag utgjør en høyst differensiert gruppe som er utsatt for mange ulike indre spenninger.

For å oppsummere: Vareformens fornya styrke i forholdet mellom bedrift og lønnstaker fører til at mange av dens kjennetegn blir mer synlige. Vi bør spørre oss om ikke disse forandringene, som berører selve arbeidets mening og innhold, ligger til grunn for bedriftenes og institusjonenes effektivitetskrise og derved for arbeidsløsheten. Denne motsetningen kommer for en dag i form av individuell og kollektiv motstand mot moderniseringer, der grupper av lønnstakere plutselig finner seg diskvalifiserte. Og den kommer til uttrykk i ulike former for motstand mot lønnsarbeidets underordning under verdiøkningsprosessen. Dette gjelder f.eks blant unge. Dette viser den dyptgående sammenhengen mellom de sosiale marginaliseringene og motsigelsene i lønnsarbeidet.

Konklusjoner

1. Dersom det skjer en todeling av samfunnet, f.eks en utvikling mot et to-tredels-samfunn, må vi tenke oss at denne prosessen er sentral for den type modernisering (teknologisk, økonomisk, sosial) som skjer i det franske samfunnet?

Hvis det slik skjer en utstøting – hvordan kan vi da tenke oss disse utstøtte som våre samtidige, «midt i overflodssarnfunnet» som deltar i samme utvikling som fører til vår modernitet.

Skal vi bare akseptere denne «urettferdigheten i selve hjertet av samfunnet»? Kort sagt – hvordan skal vi kunne plassere denne prosessen av sosiale marginaliseringer i en historisk sammenheng? Dette har vært vårt hovedmotiv. Vi har på denne måten prøvd å unngå å dele analysen av moderniseringen i to deler, og isteden betraktet samtlige forandringer som ulike momenter i en overgang til et postindustrielt samfunn. Derfor mener vi at begrepene «to-tredels-amfunn» eller «utstøtte grupper» ikke er spesielt klargjørende.

2. De analyser som gjør bruk av termer som oppdeling, til og med de mest gjennomtrengende og radikale, har alle en felles blind flekk: De er ute av stand til utlede den splittelse som kjennetegner våre samfunn, fra rasjonaliteten hos den framherskende produksjonsmåten. Bare dersom man overvinner denne motsigelsen kan man danne seg et bilde av hvordan en utvei skal se ut. Sameksistensen av to radikalt atskilte sfærer, – som de samme individene beveger seg mellom i følge André Gorz’ radikale versjon – er illusorisk, fordi kapitalismens økonomiske rasjonalitet tenderer til å underordne seg alle områder av menneskelig virksomhet.

Og i de «myke» versjonene som dominerer hos dem som driver den nåværende sosial- og sysselsettingspolitikken, kan en rein økonomisme meget godt eksistere side om side med propagandaen for ikke-lønnede aktiviteter i en «tredje sektor» og med paroler om «arbeidsdeling». I disse tilfeller befinner man seg ikke langt fra den amerikanske liberale modell, der en arbeidsløshet, forholdsvis lavere enn i Frankrike, ikke på noen måte står i veien for en like oppsplittende samfunnsutvikling.

I USA er det nettopp denne ulike-utviklinga som har skapt en viss sysselsetting i tjenesteyting for de mest velhavende. En utstøtning i form av altfor lave eller uregelmessige inntekter erstatter der vår nasjonale arbeidsløshetspolitikk. Hvis det i vårt land skjer en viss «arbeidsdeling», er det i en form som øker ulikheten når det gjelder tilgang til kvalifiserte jobber, samtidig som vi ser en økning av deltidsarbeidet.

3. I motsetning til den herskende tanke bør vi igjen sette arbeidet i sentrum for analysen. Bare et synsbedrag har fått enkelte sosiologer til å tro at arbeidet ikke lenger er det mest sentrale i det moderne samfunnslivet. Vi er altså ikke enige med André Gorz når han skriver: «Arbeid er ikke lenger det viktigste sosiale kittet, og ikke hovedmidlet for integrasjon i samfunnet. Det er heller ikke vår hovedvirksomhet, ikke hovedkilden for rikdom og velstand, ikke mening og senter for våre liv», og når han føyer til at 35-50 prosent av befolkningen i USA, England eller Frankrike i dag befinner seg utenfor den industrielle sivilisasjonen og dens vurderinger.

Bortsett fra enkelte destruktive effekter, som f.eks at mangelen på arbeid fremmer en nedvurdering av arbeidets betydning, er vi sannsynligvis langt fra en situasjon hvor det settes spørsmålstegn ved dets sentrale rolle som grunnlag for den samfunnsmessige orden og individets identitet. Selv om arbeidets totale andel av livstiden minsker – også hvis vi tar hensyn til kvinnenes økte yrkesdeltakelse – og selv om yrkestilhørigheten mindre enn før bestemmer sosiale lojaliteter og atferd, bør man merke seg at en stor del av fritiden brukes til utdanning som stort sett bestemmes av behovene i arbeidslivet.

Det som derimot ikke kan benektes, er at innenfor rammen av arbeidslivet minsker det «direkte arbeidet» til fordel for «disponibel tid» eller «ikke bunden» tid, dvs intellektuelle, informasjonsinnretta sider av arbeidet som per definisjon i mindre grad lar seg kontrollere.

Dersom det er i løpet av denne økte disponible tid at individenes sosiale og faglige kompetanse utvikles, er dette på sin måte kanskje mer undergravende enn det forhold at det i dag settes spørsmålstegn ved lønnsarbeidets stilling.

---

Framover mot år 2000 vil det norske forsvaret gjennomgå en radikal omlegging. Det vil bli en fleksibel del av et imperialistisk militærapparat, et forsvar for Siemens og Statoil. Som et nasjonalt forsvar mot invasjon vil det være helt uhensiktsmessig.

Det norske forsvaret gjennomgår nå en radikal omlegging. Omleggingen har fire hovedårsaker:

1. Endringene i det ytre trusselbildet; sannsynligheten for en okkupasjon fra Sovjet/Russland er forholdsvis liten.
2. Ubalansen mellom driftsutgifter og materiellinvesteringer ville ved konstant nivå på forsvarsbudsjettet føre til at alle bevilgningene ville gått til drift i år 2015.
3. Framveksten av EU og EUs militære redskap Vestunionen (VEU) i forhold til USA, og Natos manglende vilje og evne til å opprettholde sine bevilgninger til materiell og militære infrastrukturtiltak i Europa og Norge.
4. Ukritisk overføring av en del lærdommer fra Golfkrigen til norske forhold.

Premissene for de endringene som nå skjer, er nedfelt i Forsvarskommisjonen av 1990 og Forsvarsstudien av 1991, begge samlet i NOU 1992:12. Disse er videreutviklet av regjeringen i Stortingsmelding 16 fra 1992/93, kalt Langtidsmeldingen for forsvaret.

Regjeringas strategi

Langtidsmeldingen behandler utviklingen av forsvarsstrukturen helt fram til år 2008, og her er regjeringens strategi kort nevnt i noen punkter:

Omlegging av deler av Forsvaret med elementer fra alle våpengrener til en brannkorpsmodell for innsetting utenfor landets grenser sammen med allierte. Altså et redskap for også å være til stede militært, for å øve innflytelse til fordel for norske økonomiske og politiske interesser.

En halvering av de mobiliserbare hærstyrkene og oppgivelse av et invasjonsforsvar av Sør-Norge. Knytte de gjenværende styrkene enda sterkere enn nå til et skallforsvar i påvente av og for å sikre amerikansk unnsetning. Meldingen legger større vekt på yrkessoldater som element i de stående styrker og i ekspedisjonskorpset. Det innebærer å bygge opp tropper som lettere vil la seg kunne bruke også mot nordmenn, ved at identifikasjonen med det sivile samfunn blir svekket.

Gjennom halveringen av de mobiliserbare styrkene svekkes vernepliktforsvaret som institusjon. Dette kombineres med en sterk reduksjon av treningsstandarden ved å kutte i antall repetisjonsøvinger for å spare penger.

Alle ideer om at det er mulig/riktig å planlegge et nasjonalt uavhengig forsvar som ikke er bygd på et premiss om unnsetningsstyrker fra USA eller Tyskland, legges definitivt bort. Ved at Norge parallelt med Nato-medlemskapet også nærmer seg Vestunionen, gjøres Norge avhengig av den militært sterkeste makta i år 2008. Det vil si; ingen mulighet for en egen uavhengig linje.

Massivt kutt i stillinger

Langtidsmeldingen har også en strategi for hvordan omleggingen skal gjennomføres.

For det første legger den opp til en reduksjon med minst 6.400 ansatte over en tiårsperiode. Det planlegges økt bruk av rammefinansiering og delegering av ansvar innad i Forsvaret, gjennom desentralisering av avgjørelsene om innsparinger. De enkelte avdelingene må nå avgjøre om reduksjon av driftsutgifter skal skje ved færre ansatte eller mindre forbruk av dieselolje og ammunisjon til øvingsaktivitet. Dermed nøytraliseres faglig, profesjonell og politisk motstand mot omstillingen, gjennom å sette ulike grupper opp mot hverandre.

For det andre har regjeringen allerede planlagt riset bak speilet gjennom å varsle alternative forsvarskonsept. Dersom den varslede nye strukturen ikke kan oppnås gjennom de tiltenkte økonomiske rammer, kan det føre til oppgivelse av alt invasjonsforsvar i hele landet. Dette er pressmiddelet innad i Forsvaret for at organisasjonen skal engasjere seg positivt i omstillinga, trusselen er et forsvar med ytterligere redusert stridsevne. Uansett er de varslede alternative forsvarskonsept neste trinn i en strategi for å redusere de offentlige utgiftene enda mer i framtida.

Klassekamp om og i Forsvaret

Forsvarets sterke stilling i Norge er tufta på at flertallet av folket mener landet er verdt å forsvare. Vernepliktsordninga har gjort at denne oppgava stilles for flertallet av norske menn og etter hvert en del kvinner og er en vesentlig identifikasjonsfaktor mellom folk og forsvar. Nato-medlemskapet har sin oppslutning i det norske folk fordi den vegeterer på oppfatninga om at det styrker forsvaret av landet, og fordi den imperialistiske sida er blitt kamuflert fra makthavernes side.

AKP evna fra slutten av 1970-tallet og til slutten av 80-tallet å gjøre forsvars- og militærpolitikk også til et spørsmål for arbeidsfolk og venstresida. Forsvarspolitikken må bli et hovedtema også for dem som mener norsk sjølstendighet er verdt å forsvare. EU-motstanderne må ta ansvar for forsvarspolitikken som en del av kampen for nasjonal sjølstendighet. I dag forvaltes forsvaret av landet politisk av de mest unasjonale kreftene. Det er uhyre viktig at disse spørsmåla ikke igjen overlates til makta, borgerskapet og reaksjonen.

Norsk forsvarspolitikk avspeiler både interessemotsetninger mellom imperialistlanda og klassemotsetninger i Norge. Forsvarsdebatten i Norge påvirker også norsk utenrikspolitikk og tempoet i EU-tilnærminga.

Det er nå en skarp klassekamp på gang knytta til utviklinga av Forsvaret. Det er både en avspeiling av ulike klasseinteresser i samfunnet hvor deler av offiserskorpset er rekruttert fra borgerskapet og deler av småborgerskapet på landsbygda, men det er også et uttrykk for en kamp for å bevare levebrødet for dem som blir overflødig. Forsvaret kan ikke opprettholdes som et reint sysselsettingstiltak, men her er folk i ferd med å miste jobben fordi Forsvaret endres fra å ha en viss nasjonal karakter til en imperialistisk og unasjonal karakter. Faglige og politiske kamper knytta til dette spørsmålet fortjener derfor støtte. Denne kampen splitter befalskorpset og flere av de politiske partiene.

Senterpartiet er nå det mest konsekvente Nato-partiet, og vinner også oppslutning fra høyrefolk på dette. Høyre har problemer med sitt ansvar for Forsvarskommisjonen (den ble nedsatt av Syse-regjeringen), og klarer ikke å formidle sitt ønske om EU-medlemskap og VEU-tilknytning til folk med tradisjonell, verdikonservativ Nato-tilknytning. Fremskrittspartiet er splitta. Markedsliberalistene er for EU, VEU og Nato. Populistene er mot EU, men for Nato og VEU. Hele FrP er for økte forsvarsbevilgninger.

Kristelig Folkeparti og Venstre er mot EU, og deres sikkerhetspolitiske plattform er Nato.

Sosialistisk Venstreparti har store illusjoner om FNs rolle, men er klart mot EU, VEU og Nato. SV støttet Rød Valgallianses forslag under behandlinga av forsvarsbudsjettet på Stortinget i høst, forslaget lød: «Stortinget ber Regjeringen utrede hva som må til for å utvikle et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar utenfor Nato, basert på konvensjonelle våpen.»

Endra trusselbilde

General Sir Garry Johnson, sjef for Natos Nordkommando, gjorde et sitat fra en romersk senator til sitt i omtalen av Østblokkens kollaps da han holdt foredrag i Oslo Militære Samfund 18. januar 1993: «Hva gjør vi nå som barbarene ikke lenger står ved våre porter – de var – disse folkene – også en form for løsning.» «Trusselen» fra øst ble brukt til å presse hele Vesten inn i en lik ideologisk og politisk form i etterkrigstida og dempe klassekampen i vår del av verden. Den ble brukt av sosialdemokratiet i Norge som en herskerteknikk og til terrorisering av opposisjonen i fagbevegelsen (jfr overvåkingsskandalene). Undertrykking i vår del av verden ble forsvart ved å peke mot øst som noe verre. Sir Garry Johnsons bekymring er til vår fordel fordi det nå er rom for andre tolkninger og løsninger enn det det var politisk rom for så lenge sosialimperialismen rådde. Omorganiseringa av Forsvaret og splittelsen av partiene gir rom for politiske allianser og løsninger som ville vært umulig for 5-10 år sia.

Ja til EU-sida kommer sannsynligvis til å kjøre hardt på det sikkerhetspolitiske aspektet ved EU-medlemskap utover høsten. Nei-partiene som Sp, KrF og Venstre vil svare med Nato som løsning opp mot VEU. Venstresida, ungdom og kvinner vil nøytraliseres i den debatten hvis vi ikke kjører egen politikk for nasjonalt uavhengig forsvar, internasjonal solidaritet og likeverd. Det er en oppgave i seg sjøl å få de delene av nei-fronten som reiser antiimperialistisk kritikk av VEU, til å se at mye av kritikken rammer deres egen plattform – Nato. Hvis vi gjør den feilen å ikke ha egen propaganda av frykt for å splitte nei-sida, vil vi bidra til å befeste imperialistiske premisser for EU-motstanden (Nato). Dette vil innhente oss det nærmeste tiåret hvor Nato med stor sannsynlighet vil bli ytterligere svekket. Sikkerhetspolitiske argumenter for Nato vil bli argumenter for EU og VEU, og neisida risikerer å møte seg sjøl i døra.

Vår strategiske plassering

Norges plassering på kloden gjør landet viktig i enhver krig hvor to av tre følgende konstellasjoner er representert: USA – sentraleuropeiske land (EU) – Russland. Sånn har det vært i dette århundret og betydninga av Norge har økt med større sjø- og luftmobilitet i krigføringa. Norges betydning ligger i hovedsak ikke i noe vi har, men i det vi er. Et mulig brohode, hangarskip for den annen part i en krig. Vår posisjon gjør at krigførende parter må føle seg trygge på at motstanderen ikke får tilgang til vårt territorium. Den beste måten å gjøre det på, er ved å okkupere landet. Tilfeldigheter gjorde at tyskerne kom før engelskmennene i 1940.

Et Norge som er nøytralt i forhold til de imperialistiske maktblokkene, må ha et forsvar som oppfattes som troverdig av de samme imperialistiske blokkene. Med evne til å avverge forsøk fra noen annen part på å okkupere landet. Dette premisset må debatten om et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar ha med seg i dag, og i overskuelig framtid. For i en verdensutvikling hvor nettopp hovedtrekkene er rivaliseringa mellom USA – EU – Japan om og med Russland om Sovjets tidligere republikker og randstater i Øst-Europa, har utfordringene til en korrekt uavhengig linje økt.

Maktas angst

Denne utfordringa fyller makta, borgerskapet og ledelsen i Forsvaret, med angst. Den samme angst som gjorde at det ikke var vilje og handlekraft til full motstand i 1940. Den samme angst som dreiv Norge inn i blokk med USA i 1948-49 da spørsmålet om uavhengighet sto forrige gang, kan nå drive Norge inn i EU og VEU. Tidligere forsvarsminister Holst gjentok til stadighet parallellen mellom dagens valg og valget som ble gjort i 1948-49, f.eks i foredrag i Oslo Militære Samfund 6. juni 1992 og 11. oktober 1993.

Frykten for å bli stående aleine i en situasjon hvor USA trekker tilbake sin våpenhjelp og infrastrukturstøtte, gir en egen begrunnelse for at Norge skal stille raske tropper til disposisjon for såkalte fredsbevarende/fredsopprettende operasjoner i VEU-/Nato-regi. Det blir begrunna som en forsikringspremie: Vi stiller styrker hvis dere kommer og hjelper oss hvis vi trenger det.

Det avgjørende for myndighetene og forsvarsledelsen når de gjør sine valg, er sjølsagt ikke ideologiske og politiske betraktninger. Disse blir overbygning og forklaringsmodeller på grunnleggende økonomiske klasseinteresser. Svikten i 1940 skyldtes at kapitalkreftene ikke ønsket en aktiv motstandskamp i Norge, og de ledende sjikt av makta har i dag heller ingen interesse av å opprettholde forvaret av nasjonalstaten. Dette driver fram EU-medlemskapet, nedlegging av deler av det «nasjonale forsvaret» som unødvendig utgiftspost og styrking av de forsvarselementene som bare kan brukes som ekspedisjonskorps sammen med andre deler av Nato og VEU. Norge har som resultat av oljeeventyret (for noen) fått økonomisk grunnlag for imperialistisk ekspansjon. De ledende kapitalgrupperingene i Norge ønsker å være til stede der det er mulig å flytte fram politiske og økonomiske posisjoner. Norge er for svakt til å spille en egen militær rolle, sammen med andre imperialistiske land kan vi bli en del av «The winning team».

Nato erstattes av VEU

Nato-toppmøtet i januar 1994 oppfattes av mange som ei veiskille. VEU (EUs organ for sikkerhets- og forsvarspolitikk) tar over rollen som førende part i utviklinga av Nato i Europa etter USA. VEU får deler av Natos militærapparat, infrastruktur og kommandoapparat stilt til disposisjon. Vestunionen som til nå har manglet det meste av alt, får dermed et operativt militært apparat.

Kjernen i Natos nye opplegg er det som på engelsk kalles Combined Joint Task Forces – CJTF. Det vil si kombinerte fellesstyrker. Det dreier seg om et konsept som gjør det mulig å sette sammen skreddersydde styrker for ethvert politisk formål, hvor og når det måtte oppstå behov for det. Det innebærer bl.a at noen Nato-land kan sette i verk felles militære operasjoner uten at f.eks USA er med, men likevel med full utnyttelse av Natos militære apparat.

For å dekke over at EU nå er førende for utviklinga av Nato, ble begrepet for CJTF kalt «separable, but not separate». Adskillelige, men ikke adskilt.

Reservasjoner i forsvarsledelsen

Forsvarsledelsen representert ved Forsvarssjefen har de siste to åra gitt uttrykk for noen reservasjoner knytta til Norges internasjonale engasjement.

Forsvarssjef Torolf Rein sier i Atlanterhavskomiteens skriftserie nr 172 følgende: «Så lenge Nato er aktuell, kan jeg ikke se at vi blir sikkerhetspolitisk akterutseilt ved å stå utenfor EU og derved uten medlemskap i VEU. Men svekkes Nato og taper sin verdi, kan vi ikke tåle å bli stående alene. En tilknytning til et europeisk sikkerhetsfellesskap vil da bli tvingende nødvendig. Dette kan bli vanskelig uten å være medlem av EU. Deltakelse i et europeisk sikkerhetsfellesskap vil ventelig måtte skje ved fullt medlemskap i VEU. Dette kan føre til at vi må påta oss utvidete forpliktelser i internasjonale militære engasjement i forhold til de forpliktelser vi i dag har i Nato.»

Med premisset om at vi ikke kan ha en sjølstendig linje, vil Natos svekkede posisjon sannsynligvis drive resten av forsvarsledelsen og store deler av offiserskorpset over på en pro-EU- og VEU-linje.

«Sjøforsvaret inn i det 21. århundre» er tittelen på den nye doktrinen for sjøforsvaret. Som en av fire hjørnesteiner for Norges sjøforsvar nevnes «evne til deltakelse i flernasjonale styrker i fred, krise og krig, i norske farvann såvel som utenfor». Det påpekes at dette er viktigere nå enn det var da Norge hadde en trussel fra Sovjet. Tilpassinga til de nye oppgavene utafor landets grenser skjer for tida med rekordfart.

Natos CJTF sammen med norsk målsetting om å stille styrker til disposisjon sammen med tilpasningen til EU og VEU, gjør at vi i større og større grad får et norsk forsvar etter lego-prinsippet.

Forsvar etter lego-prinsippet

Styrker som akkurat som byggeklosser kan puttes sammen med andre europeiske styrker for å løse de oppgaver EU ser seg tjent med – som en del av Natos nye reaksjonsstyrker – Immediate Response Forces (IRF) og deler av CJTF. Legoklossprinsippet vil svekke integreringa i det norske totalforsvaret og treninga i samvirke med norske avdelinger.

Utenom den forsterka infanteribataljonen som nå bygges opp ved Kongsberg (Heistadmoen), er det ei målsetting for Norge å avse 2 fregatter, 4 ubåter, 2 minejaktfartøyer, 6 maritime patruljefly og 1 skvadron F16 jagerfly.

Prioriteringen av disse styrkene til internasjonale krigseventyr vil koste betraktelig mer enn om de ble brukt som integrerte deler av det norske Forsvaret. Det vil innenfor de samme bevilgningsrammene svekke de gjenværende delene ytterligere.

Forsvarskommisjonen av 1990, ledet av Fylkesmannen i Oslo – tidligere statsminister og partileder for Høyre Kåre Willoch, la de fleste av premissene for den omstilling og nedlegging av Forsvaret som nå finner sted. Dette rir nå Høyre som en mare og vanskeliggjør oppslutning blant grupper som tradisjonelt har vært Høyres støtter, de såkalte forsvarsvennene.

Høyre har ett angrepspunkt mot det som skjer: at Forsvarskommisjonens økonomiske forutsetninger ikke er blitt fulgt. Sammen med store overskridelser på kommando- og våpensystemene til ubåtene, ferdigstillelsen av mineryddingsfartøyene og oppgradering av F16 flyene, betyr det at det økonomiske etterslepet etter hvert vil true den bebudede materiellfornyelsen eller alternativt prinsippet om å opprettholde invasjonsforsvaret i den nordligste landsdelen. Sannsynligvis vil forsvarsledelsen prioritere materiellet og heller gå over til alternative forsvarskonsept som jeg antyda i begynnelsen av denne artikkelen. Det betyr at målsettinga om å være i stand til å slå tilbake en invasjon i noen landsdel legges vekk.

Slutt på et invasjonsforsvar

I Langtidsmeldingen for forsvaret står det ulike alternativer:

1. Forsvaret kan organiseres som et invasjonsforsvar bygget på en risikobetonet forutsetning om store allierte forsterkninger.
2. Forsvaret kan organiseres som et kjerneforsvar dimensjonert for å ivareta fredsoppgavene, kombinert med en kadrefunksjon for gjenoppbygging av en større organisasjon over en lengre periode.
3. Ambisjonen om å kunne bekjempe en invasjon forlates til fordel for et lavere ambisjonsnivå, og strukturen tilpasses dette.

Ingen av disse alternativene vil evne å slå tilbake et massivt invasjonsforsøk. I tillegg vil store deler av strukturen uansett være knyttet opp til forsvar av landsettingsområder for forventa allierte styrker.

Et av de mulige konsept som beskrives i meldinga er at norske styrker blir totalintegrert i Natos nye reaksjonsstyrker, IRF. Det innebærer at forsvaret av Norge i realiteten ikke er et nasjonalt anliggende, men et Nato-anliggende (les VEU).

Tydeligere kan det vel ikke sies. Arkitektene bak Langtidsmeldinga knytter forsvaret av Norge til deltakelse i Nato og VEU, og forutsetningene om såkalte allierte forsterkninger. Hvis disse forsterkningene ikke kommer, vil Forsvaret kollapse nettopp fordi det bygges på denne forutsetninga. De som har skrevet meldinga, mener det da vil være nytteløst å ta opp kampen/fortsette striden – altså går de inn for norsk overgivelse.

De såkalte forsvarsvennene i Norges Forsvarsforening er de som i dag mest høylytt kritiserer omstillingene i Forsvaret. De har det samme premiss med Nato/VEU, men etterlyser mer penger for å oppfylle Forsvarskommisjonens forutsetning. Deres linje er at hvis det ikke blir mer penger, vil det være uansvarlig å oppfordre folk til motstand – altså er overgivelse også forsvarsvennenes svar. Jeg har flere steder brukt betegnelsen et sterkt, nasjonalt forsvar uten å forklare det nærmere. Å utvikle premisser og innhold til hva det bør bestå av, er manges ansvar og oppgave.

Jeg vil kort skissere hva jeg mener vi bør legge i begrepet i forhold til dagens situasjon og inviterer flere til å engasjere seg.

For et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar

Det er nødvendig at flere kaster seg inn i debatten og utfordrer det unasjonale og imperialistiske premisset som ligger til grunn for forsvarsledelsen, makta og borgerskaper. AKP er tilhengere av et sterkt, nasjonalt og uavhengig forsvar som baserer seg på konvensjonelle våpen. Ryggraden i dette forsvaret må være vernepliktsordninga. Vi er mot deltakelse i alle urettferdige militærallianser som brukes aggressivt mot andre stater, nasjoner og folk og/eller gir Norge en ulikeverdig posisjon. På dette grunnlag går vi imot Norges videre integrering i VEU, og er for oppsigelse av avtalen om assosiert medlemskap i VEU. På samme grunnlag går vi inn for norsk utmeldelse av Nato og går mot alle bevilgninger til Natos infrastrukturprogram og utgifter til forhåndslagring av materiell i Norge. Vi går mot Nato-øvelser på norsk jord.

Norges integrering i USAs militærdoktrine gjennom Nato-medlemskapet har gitt oss en usjølstendig stilling og vanskeliggjort et forsvar av landet i dybden. Med dybde menes både tid og rom. Det norske forsvaret er i for stor grad knyttet til et skallforsvar strukturert av flyplassene og forventningene/premisset om unnsetninger utenfra. I fall slike unnsetninger ikke skulle komme, vil hele det eksisterende forsvarskonsept bryte sammen. Den strukturelle oppbyggingen av krigsorganisasjonen knyttet til forsvaret vil gjøre den ekstra utsatt innledningsvis og vanskeliggjøre et forsvar over tid.

Oppgraderingsprogrammene for F16-flyene stanses. Dette programmet suger en uforholdsmessig andel av investeringsmidlene i åra framover. Frigjorte midler må nyttes til videre investeringer på mobilt luftvern, panservern, mobilt kystartilleri, styrka mineforsvar (sjø), forbedrede ildledningssystemer for artilleriet og forbedra ammunisjonstyper for det samme.

Mobilitet som gir mulighet for slagkraft over tid må være et nøkkelelement. Da kan ikke forsvarsevnen knyttes til kostbare våpenbærere som F16 som relativt raskt kan føre til at en stor del av egen defensiv og offensiv kapasitet settes ut av spill.

Hæren som det sentrale elementet i det norske forsvaret må styrkes. Programmet med de vedtatte stormpanservognene er et feilspor og må stanses. Frigjorte midler brukes til styrka avdelingspanservern og styrking av feltartilleriets muligheter til panserbekjempelse.

AKP vil lage et hefte som går djupere inn i disse spørsmålene enn denne artikkelen har rom for å gjøre. Målet er at heftet foreligger 1. september 1994. Synspunkter knytta til problematikken mottas gjerne.

Artikkelen sto første gang i Monthly Review mars 1989 (nr 10). Forfatteren har skrevet mer om samme tema i boka The Great Reversal, MR Press 1990.
Copyright 1990 William Hinton. Gjengitt med tillatelse fra Monthly Review Foundation. Oversatt av Taran Sæther og Morten Falck.

Etter at «Gjensyn med Dazhai» sto trykt i Monthly Review (mars 1988) skreiv Hugh Deane et svar, både på den artikkelen og på Herb og Ruth Gansbergs korrespondanseartikkel «Mer om Dazhai » (september 1988).

Deanes artikkel er en krass oppsummering av «reformatorenes» anklager mot Maos politikk generelt og landbrukspolitikken hans spesielt, og denne artikkelen ble følgelig skrevet for å svare på disse anklagene, med fokus på hovedpunktene i dem.

---

Et spørsmål som landbruksreformene (1) i Kina reiser, er: Var det, alt i alt, flere kollektive feilslag enn det var kollektive suksesser? Min konklusjon er at det var det ikke.

En gruppe unge økonomer som gjorde den analysen som ledet fram til reformene, fortalte meg i 1980 at omtrent 30 prosent av landsbykollektivene gjorde det bra, andre 30 prosent gjorde det veldig dårlig, og midt i kunne det sies at de resterende 40 prosentene verken blomstret eller brøt sammen, men ikke desto mindre støtte på mange problemer. Når disse opplysningene er gitt, kan man trekke forskjellige slutninger. Man kan legge sammen de 30 prosentene i bunnen og de 40 prosentene på midten og si at flertallet gjorde det dårlig. Man kan legge sammen de 30 prosentene på toppen og de 40 prosentene i midten og si at flertallet hadde det i det minste levelig. Eller man kan si at suksessene og nederlagene var omtrent like mange (øvre og nedre 30 prosent), mens det dominerende var varierende resultater (de midtre 40 prosentene).

Jeg tror den siste av disse er den mest realistiske. Dessuten mener jeg at en kooperativ bevegelse som er 30 prosent vellykket er en usedvanlig framgang i et land av Kinas størrelse. Det betyr at noe sånt som 240 millioner mennesker har gjort det bra som kooperatører. Hvis så mange mennesker kunne gjøre det godt ved å arbeide sammen, var kooperasjon en brukbar måte å leve på for kinesiske bønder. De 240 millioner bøndene som gjorde det dårlig, kunne med hjelp fra regjeringa, omorganisering, og hardt arbeid, også lære å gjøre det bra. Det samme gjelder de 320 millioner som samarbeidet med varierende resultater i midten av spekteret.

Mine informanter kan sjølsagt ha kommet fram til gale forholdstall. Hvis det er andre oversikter som konkluderer med andre forhold mellom feilslag og suksesser, bør de legges på bordet. Men selv om de vellykte kooperativene utgjorde en betydelig mindre del av helheten, hvis titalls millioner bønder lærte seg å lykkes kooperativt. Implikasjonene er ekstraordinære; for det som millioner kan gjøre, kan andre millioner også gjøre. Det er grunnen til at spørsmålet om Dazhai, som i Maos tid ble holdt fram over hele landet som en vellykket modell, er så viktig. Hvis Dazhai var en suksess, viste Dazhai en vei framover som andre bønder kunne følge.

Kornfronten

Jeg bestrider ikke slutningen om at Kinas kornproduksjon bare så vidt holdt tritt med befolkningsveksten i den kollektive perioden. Dette var sant, trass i den kjensgjerning at mange veldrevne kollektiver fordoblet, tredoblet og firedoblet avkastningen sin. Dette innebærer at et stort antall kollektiver aldri realiserte sitt potensiale, men det innebærer ikke at den kooperative organiseringa av jordbruket er ubrukelig av natur. Siden den nå i minst fem eller seks år har vært erstattet med et produksjonssystem basert på familiekontrakter, er det på sin plass å spørre om det nye systemet har bedret kornproduksjon per capita (latin – betyr per hode (overs. anm)).

Svaret er: tydeligvis ikke. Siden 1984, da regjeringa rapporterte en kornproduksjon på over 400 millioner tonn, viser de offisielle tallene et voldsomt fall, deretter en langsom stigning, som ikke har greid å gjenerobre det nivået som gikk tapt i 1985. Nå skriver pressa rutinemessig om stagnasjon i kornproduksjonen, om kornmangel, om fallende produksjon, for i inneværende år å ende med at 20 millioner bønder står overfor hungersnød, 80 millioner er i alvorlige vansker og 200 millioner har sviktende avlinger.

Så vidt jeg veit produserte Kina dessuten aldri de 400 millioner tonnene som regjeringa nå gjør krav på for 1984. Den rikelige tilgangen av korn på markedet det året kom bare delvis fra årets produksjon. Overskuddet kom fra frigjorte lagre av kollektivt korn. Dette kornet ble solgt på markedet eller delt ut til bøndene da kollektivene ble stykket opp. Det var mulig å selge det med stor fortjeneste, takket være den voldsomme økningen i kornprisene som fulgte reformen, og takket være bonusene som ble betalt for overskuddskorn. På samme vis var det store fallet i avlingene som ble rapportert i 1985, ikke først og fremst et resultat av svikt i produksjonen, men av at kornlagrene var tømt. Den avlingen som i virkeligheten ble høstet årlig fra 1983 til 1988 har svingt mellom 350 millioner og 380 millioner tonn. Hvis vi tar det høyeste tallet som utgangspunkt (noe som er temmelig optimistisk), og fordeler det på 1,1 milliarder mennesker (den anslåtte befolkningen for øyeblikket), kommer vi til et gjennomsnitt på 345 kg korn per person. Dette er ikke mye høyere enn det gjennomsnittet Hugh Deane rapporterer for 1978. Det ser derfor ikke ut som reformen har greid å få bukt med kornproblemet.

Dette betyr ikke at alle direktivene og de politiske retningslinjene for kollektiviseringen var korrekte. Et punkt som ofte blir tatt opp av reformatorene, er at i kollektivperioden utgjorde en overdreven anvendelse av Maos «korn er nøkkelleddet» en alvorlig hindring for allsidighet på landsbygda. Det synes klart at i løpet av den kooperative perioden la regjeringa fra tid til annen for mye vekt på korn på bekostning av olje- og industrivekster og spesialiteter som frukt, husdyrhold og biprodukter. Det som overhodet ikke er klart, er årsaken til dette, og hvem som skal holdes ansvarlig. Det var ingenting i veien med Maos slagord. Det var vel avrundet og lød: «Ta korn som nøkkelleddet, praktiser husdyrhold, skogbruk, fiske og sideordnede næringer for å skape velstand overalt på landsbygda.» Det slagordet var godt den gangen og er godt nå. Selve utpekingen av korn som et «ledd» betyr at korn ikke er «alt» og at andre ledd i kjeden må og kan bli utviklet så lenge kornproduksjonen blir skjøttet vet.

Hvis ensidig politikk i visse perioder reduserte allsidigheten, så er løsningen å korrigere den ensidige politikken. Det er ingenting ved den kooperative bevegelsen som sådan som hindrer allsidighet. Veldrevne kooperativer er faktisk i en mye bedre posisjon til å være allsidige, til å bruke alle evner, alle talenter og alle ressurser, enn individuelle bønder i en privatisert økonomi. Mange framstående samfunn demonstrerte dette om igjen og om igjen, i 1960-åra, 1970-åra og 1980-åra. Et aktuelt eksempel er Doudian landsby som i dag befinner seg i Beijings forsteder.

Et annet punkt som Deane tar opp, igjen som et ekko av reformatorene, er at leveforholda stagnerte i den kooperative perioden. Og det er sant, over vide områder hvor kooperativene ikke gjorde det så bra, stagnerte levestandarden. I andre områder gjorde den det ikke. Visse samfunn utviklet en bemerkelsesverdig velstand.

Oppgaven om at 42,8 prosent av brigadene hadde en per capita-inntekt under 50 yuan i året ser ut til å motsi tallene jeg fikk oppgitt om en deling på 30-40-30. Men det er ikke klart hva tallene refererer til, om det er total inntekt eller disponibel inntekt. I den kooperative perioden ble mange tjenester og fordeler distribuert uten vederlag.

Folk tjente også en del av sitt kooperativs akkumulasjonsfond og ble beriket som eiere av sitt kooperativs investeringer. Alle produksjonsutgiftene ble betalt av fellesskapet. Før man gjør sammenlikninger, må begrepene som sammenliknes analyseres med omhu. De virkelige inntektene beløp seg antakelig minst til det dobbelte av de 50 yuan som blir oppgitt. Men når det gjelder å tilfredsstille de daglige behovene, er en større disponibel inntekt selvfølgelig en nødvendighet, og landsbygda som helhet gikk ikke fram som den skulle ha gjort, eller som den hadde potensiale til i å gjøre, i 1960-åra og 1970-åra. Det var alt for mange og alt for omfattende områder som var i stagnasjon, enten det var 30 prosent eller 42,8 prosent. Landsbygda forlangte forandring. Spørsmålet er ikke om det skulle ha vært forandring, men hva den forandringen skulle være. Fantes det ingen effektive løsninger tilgjengelige innenfor kooperativsystemets kontekst som kunne overvinne stagnasjonen? Var privatisering den foretrukne løsningen på de problemene som oppsto?

En annen anklage er at utarminga på landsbygda var spesielt alvorlig på bondelandet i nordvest. Fjerntliggende innlandsområder hadde en tendens til å sakke akterut etter frigjøringa, trass i at de fikk en del spesiell oppmerksomhet fra Beijing. Landet er fattig, markedene er langt borte, og det er få muligheter utenom landbruk. Disse problemene møtte bondekooperativene, og de møter fortsatt de individuelle kontraktørbøndene i dag. Men dagens bønder møter dem aleine, familie for familie, i en én-for-én kamp mot naturen og det upartiske markedet, i stedet for sammen som et fellesskap. Avhengig av hvor godt eller hvor dårlig et gitt kooperativ ble drevet, kan dette historisk sett være en fordel eller en ulempe, men som helhet vil en bonde i løsshøylandet (løss er en finkorna, porøs jordart. Overs. anm) finne det vanskelig å møte livet aleine.

Jeg tilbragte en måned i løsshøylandet nordøst før Yanan i 1988. Mitt inntrykk var at situasjonen var temmelig desperat. Åkerjorda som ble dyrket på kontrakt, kunne ikke gi tilstrekkelig mat, om ikke annet så fordi bøndene ikke hadde råd til kunstgjødsel, og ikke engang kunne få tak i den hvis de hadde råd. Som et resultat dyrket de opp fjellsidene som «hjelpeland» og ødela dem i prosessen. Demninger, terrasser og andre kollektive ingeniørarbeider falt fra hverandre. Vi så overgitte vanningssystemer og utvaskede jordvoller. Det var helt klart at mange av dem aldri ville ha blitt bygd under en privat økonomi og at de nå ikke ville bli reparert uten en rekollektivisering. Bønder vi snakket tilfeldig med var sinte og sa de hadde hatt det bedre under det kooperative systemet.

Prissaksa

En meget alvorlig anklage som Deane reiser, er at Maos sosialistiske politikk presset et altfor stort overskudd ut av bøndene. Kina var og er i hovedsak et jordbruksland. Akkumulasjon for industriinvesteringer måtte komme fra landbruket i utgangspunktet. Det fantes ikke noe annet valg. Den nye regjeringa satte virkelig innkjøpsprisen for korn og andre landbruksprodukter lavt. Disse lave prisene gjorde det mulig å forsyne byene med billig mat og slik holde lønningene til arbeiderne i byene lave også. Denne politikken sørget også for råvarer til lave priser. Med billig mat og råvarer ble akkumulasjonsratene i industrien høye. Men noe av denne akkumulasjonen gikk tilbake til investeringer i landbruket i form av maskiner, utstyr, kunstgjødsel og plantevernmidler. Fra 1953 til 1977 var 4,27 prosent av de totale investeringene i industrien rettet mot produkter til landbruket, og disse produktene ble solgt tilbake til bondekooperativene til svært lave priser, som sank ettersom tida gikk. I 1959 måtte bøndene skaffe 116.500 kg hvete for å kjøpe en 75-hestekrefters beltetraktor. I 1979 hadde dette falt til 53.500 kg. I 1950 trengtes 1,6 kg hvete for å kjøpe 1 kg kunstgjødsel. I 1979 kunne 0,5 kg hvete betale l kg kunstgjødsel. I 1960 trengtes 35 kg hvete for å kjøpe 1 kg plantevernmidler. I 1979 hadde dette sunket til 5 kg. (2)

Landbrukssektoren ble beskattet, men ikke utsuget. Tvert imot ble den kontinuerlig beriket med moderne produkter gjennom et gjensidig støtteforhold som reduserte tappingen av landsbygda og mildnet virkninga av den klassiske «saksa» (gapet mellom prisene på landbruksprodukter og prisene på industriprodukter).

Videre hjalp staten landområdene med direkte investeringer i landbrukets infrastruktur. Dette økte fra 7,3 prosent av de totale investeringene i den første femårsplanen til 11,4 prosent i 1978 (den femte femårsplanperioden). Forholdet mellom statlige investeringer i landbruket og direkte landbruksinntekter gikk fra 49 prosent i den første femårsplanperioden til 56 prosent i den andre perioden, til 164 prosent i den fjerde og femte perioden. (3)

Siden 1980 har både direkte statlige landbruksinvesteringer og statlige investeringer i industri som er innrettet på å forsyne landbruket, falt kraftig.

Investeringene i den industrien som er innrettet på landbruket falt fra gjennomsnittet i åra 1953-1977 på 4,27 prosent til et gjennomsnitt på 1,3 prosent i åra 1980-1985. Samtidig falt direkte investeringer i infrastrukturen fra høydepunktet på 11,5 prosent i 1978 til 6,3 prosent i perioden 1980-1985, og så ned til 4 prosent i perioden 1985-1987. Samtidig falt bøndenes egne investeringer av arbeid i kapitalkonstruksjon (vesentlig landbrukets infrastruktur) fra hele åtte milliarder arbeidsdager per år på slutten av 1970-tallet til mindre enn en fjerdedel av dette i dag Disse to reduksjonene til sammen (redusert statsfinansiering og redusert innsats av bondearbeid) utgjør et kritisk – man kan si ødeleggende – tilbaketog fra omdanningen av naturen, fra det Dazhai-inspirerte forsøket på å oppnå høy og stabil avkastning ved hjelp av ressursbevarende ingeniørarbeider. (4)

Samtidig har den klassiske «saksa» åpnet seg på vidt gap, trass i omfattende prisøkninger for korn og andre landbruksprodukter. I løpet av de siste fem til sju åra har kunstgjødselprisen gått opp med fra 37,7 til 60 prosent, dieselolje har gått opp 22 prosent, strømprisen har økt med 167 prosent og prisen på kunstig vanning har gått opp med 100 til 200 prosent. I kjølvannet av dette har det fulgt vesentlige økninger i produksjonskostnadene og vesentlig nedgang i det kontantbeløpet som bøndene faktisk bruker på tilførsler fra industrien, noe som igjen betyr enda mer radikal nedgang i antallet slike produkter som faktisk ble kjøpt. (5) Jeg tror det er unødvendig å si at i jo større utstrekning bondeprodusentene kommer ut på markedet, jo sterkere vil virkningen av «saksa» være, og jo hardere vil de bli utbyttet.

Deane påstår også at Maos politikk førte til overdrevent akkumulasjonstempo. Ja, det tror jeg den gjorde noen ganger. I sin entusiasme for å omdanne verden raskt, drev vill-ledede kadre akkumulasjonstakten til ufornuftige høyder i visse perioder og på visse steder. Det er ikke klart om dette gjelder for hele landsbygda. Jeg vil gjette på at det kan argumenteres ganske bra for det. Men dette er ikke en faktor som er innbygget i kooperasjonen som system. Akkumulasjonstakten bestemmes av politikken, for høyt tempo kan justeres. Det er ikke nødvendig å gi avkall på hele systemet for å oppnå en fornuftig balanse mellom forbruk og investeringer.

Deanes påstand om at den delen av akkumulasjonsfondene som ble brukt på velferd, falt fra 40,2 prosent til 22,5 prosent på to tiår, trenger grundigere analyser. Disse tallene behøver ikke nødvendigvis bety noen absolutt nedgang i velferdsfondene. Alt avhenger av størrelsen på akkumulasjonsfondene. Siden produksjonen økte, om enn for langsomt, økte antakelig akkumulasjonen også.

Problemet med kommandometoder

Reformatorene hevder nå at Maos utålmodighet tvang bøndene inn i kooperativer før de var innstilt på det, og slik gjorde alvorlig skade på den kooperative bevegelsen og jordbruksproduksjonen. Det er sant at kommandometoder var utbredt, ikke bare i den perioden da kooperativene ble dannet, men gjennom hele den kollektive perioden. Kadre presset mange bønder inn i kooperasjon før de var klar for det, før den kooperative formen hadde bevist sin verdi for dem. Dette brøt med ideen om frivillighet og lemlestet bevegelsen alvorlig på mange steder. Kooperativer som ble dannet med kommandometoder, hadde en tendens til å utarte til stillestående føydale len, drevet av kommunistiske herrer som i noen tilfeller var minst like ille som, om ikke verre enn, godseierne de hadde erstattet.

Kommandometoder, i form av byråkratisk innblanding i den daglige driften av selv de beste kooperativer, holdt også igjen utviklingen deres. Kooperativene hadde et stort, allment behov for større sjølstendighet, og særlig for større sjølstendighet i å skjøtte sine ressurser og i fordelingen av sine investeringer. Jeg tror det er riktig å si at hvis kooperativene hadde fått halvparten av den sjølstendigheten som enkeltbøndene automatisk ble sikret i det øyeblikk de skrev kontrakt på jorda si i 1980-åra, ville en mye større del av kooperativene ha gjort det bra. Én bestemmelse i det nye reglementet ga i seg selv systemet en større fleksibilitet. Det var bestemmelsen om at bøndene ikke behøvde å dyrke det kornet de skrev kontrakt om å levere. De kunne dyrke en helt annen avling, selge den, og kjøpe nok korn til å fylle kvoten sin. Slik kunne hver produsent selv bestemme, nede på grasrota, hvilke avlinger det var mest fornuftig å dyrke, hvilke avlinger som ga det største utbyttet. Kooperative enheter kunne ha vært gitt betraktelig sjølstendighet i dette spørsmålet, og hvis det gikk ut over kornproduksjonen, kunne regjeringa ha brukt prisstimulanser for å gjenopprette balansen, slik de har gjort det igjen og igjen siden reformen. Nylig har prismanipuleringen ført til alvorlig ubalanse,

men det er et separat spørsmål som skriver seg fra måten markedet har blitt manipulert på og knyttet til svekne prisløfter, ukontrollert inflasjon i prisene på gårdsutstyr, korrupsjon, og mange andre faktorer som henger sammen med den nye situasjonen som reformen har skapt. Kommandometoder har uten tvil vært et alvorlig og vedvarende problem, men det er vanskelig å argumentere for at kommandometoder og kooperasjon hører sammen. Løsningen på problemet med kommandometoder er opplagt å innføre mer sjølstyre, mer demokrati i systemet, og å bruke markedsmekanismer heller enn regjeringsdirektiver for å påvirke avgjørelsene i produksjonen. Det er ingen grunn til at ikke titusener av kooperative enheter skulle kunne forholde seg til hverandre og til den statsdrevne økonomien gjennom markedet, akkurat sånn som de individuelle bøndene gjør det nå. Kommandometodene som var så ødeleggende for den kooperative bevegelsen, var i stort monn bare en utvidelse av fortidas byråkratiske sentralisme, jekket opp flere hakk og forsterket av en den kommunistiske bevegelsens sentralistiske tradisjon. Funksjonærene i Kina går bare ut fra at de har rett til å bestemme alt, ned til de minste detaljer i folks liv. Denne tradisjonen er virkelig føydal. Den er inderlig avskydd på grunnplanet, og det er en av grunnene til den usedvanlige tiltrekninga et fritt marked – som det som nå kommer til syne i Shenjen – øver på vanlige, kinesiske borgere. For folk som lider under føydale begrensninger, ser markedsfriheten ut til å kunne bety en radikal frigjøring, der det som teller er dyktighet og ikke innflytelse som skyldes sosiale forbindelser. (Hittil er det selvfølgelig de øverste kadrenes barn som har vært i stand til å få kloa i pengene og dominere forholdet.)

Den innebygde ironien i dette spørsmålet om kommandometoder, er at reformatorene, under foregivende av å bekjempe kommandometodene, oppløste den kooperative bevegelsen på landsbygda på kommando. Det er ingen tvil om at mange bønder ønsket systemet med familiekontrakter velkommen og «stemte med føttene» for å oppgi kooperativene, men mange andre bønder gjorde det ikke. Deane må støtte opp sin påstand om at mange bønder «stemte med føttene» for å oppgi kollektivene, med noen data som er til å stole på, før det spørsmålet kan betraktes som avgjort. Å forandre retning med «ett kutt med kniven» (fullstendig, gjennomgripende forandring uten noe rom for kompromiss eller avvik) er notorisk framherskende i Kina. Kadre på alle nivåer, som er mobilisert fra sentralmakta, vifter opp sterke politiske vinder og innfører strenge sanksjoner på den som sleper føttene etter seg, for ikke å nevne motstand eller obstruksjon. Så det er svært vanskelig å vite hva folk virkelig mener eller virkelig vil. Akkurat som kommandometoder drev mange uvillige bønder inn i kollektivene til å begynne med, drev kommandometoder mange uvillige bønder ut av dem i annen omgang.

Privatiseringsbølgen

Lange Bue landsby sto imot familiekontraktene i to år og ga til slutt etter bare fordi høyere ledere i kommunistpartiet stilte den lokale partikomiteen overfor et ultimatum: Del ut jorda på kontrakt innen en måned, eller bli ekskludert fra partiet. Lederne i Wanggongzhuang unngikk et slikt ultimatum ved å forsvinne hver gang fylkeslederne kom for å sette i gang reformen.

Spredt utover hele Kina kan man finne samfunn som enten ikke endret det kollektive systemet sitt i det hele tatt, eller bare gjorde overflatiske endringer for å føye seg etter regjeringsdirektivene, mens de opprettholdt en sterk, kollektiv kjerne. Dessverre – sett fra mitt synspunkt – utgjør de bare en liten brøkdel av totalen, sannsynligvis mindre enn én prosent, noe som stiller spørsmål ved påstanden om at de fortsatt kjemper imot. Problemet her er å få et realistisk bilde av bøndenes ønsker. Når kampanjens omfang er gitt, når straffen for å ikke delta er gitt, når de svært påtakelige belønningene for deltakelse er gitt, og når vi innser at det alltid er lettere å vende tilbake til fortida enn å være pioner for framtida, så er det ikke overraskende at reformatorene var i stand til å oppløse kollektivene overalt, til og med der de gjorde det bra.

Det er ingen som stiller spørsmål ved at over store områder der landbruksøkonomien stagnerte, der kollektivene representerte noe som lå mye nærmere føydale len dyrket av leilendinger enn frivillige fellesskap av frigjorte produsenter, feiret bøndene reformen som en «annen frigjøring». De var absolutt henrykt over å bli kvitt kadrene. Men i landet som helhet befant bøndene seg i mange slags situasjoner som inkluderte områder hvor store antall av vellykte kooperativer eksisterte side om side med enda større antall av mindre vellykte, der utsiktene var blandet – og alt sammen iblandet visse samfunn der utsiktene var dystre.

De enkelte familienes respons på hver av disse situasjonene kunne variere sterkt. Selv i de mest veldrevne, mest vellykte kooperativene, som ble lojalt støttet av flesteparten av medlemmene, fantes det ambisiøse individer med spesielle ferdigheter og arbeidskraft som ønsket å prøve seg på egen hånd. Jo mindre vellykket kooperativet var, jo mer utbredt var slike holdninger. Samtidig var det selv i de dårlig drevne kooperativene mange familier som ikke hadde noen spesielle ferdigheter, og som hadde få eller ingen sterke arbeidere, som så på kooperativene som redningen og derfor ønsket å fortsette kooperativene. Og her og der gjennom systemet, spredt på de mest uventede steder, fant man individer med ekstraordinære evner som kunne bli velstående i enhver situasjon, men som var inspirert av sosialistiske idealer og så kooperasjonen som Veien fram for Kinas bønder som helhet og brukte livene sine for å få det til å fungere. For sin egen del ba de ikke om annet enn sin del av den kommende velstanden.. Jeg har personlig kjent en god del slike mennesker. Reformivrige kadre har angrepet dem som «konservative» som gikk imot privatiseringen, fordi det satte deres status som kooperativkadre i fare.

De fleste mennesker veit enten ikke, eller bryr seg ganske enkelt ikke om i hvilken utstrekning statlige dekreter har fordreid lovene, reglene, skatte- og pengepolitikken for å støtte privatproduksjon mot kooperasjonen i reformens løp. Sentraldokument nr 1 for 1983 gjorde det lovlig å leie arbeidskraft, og legaliserte privat innkjøp av store produksjonsvarer (prosessutstyr, traktorer, lastebiler), å slå sammen kapital til private investeringer, og å leie ut kollektiv eiendom til individer. I kjølvannet av alt dette begynte enkeltpersoner også å låne ut penger privat til ågerrenter. Den nye skatte- og kredittpolitikken ga skattefritak til nye private virksomheter og autoriserte liberale banklån til slike virksomheter såvel som til spesialiserte enkelthusholdninger, samtidig som den i praksis avskar kreditten til de eksisterende produsentkooperativene, landsbybrigadene. Jo større foretakende som ble drevet av de spesialiserte husholdningene, jo større privat virksomhet, jo bedre lånebetingelser fikk de, og jo lettere ble det å få lån. Private kontraktører som leide kollektive foretak, fikk rett til å ansette og si opp, bestemme lønnsnivå og profittmarginer, og, hvis de reinvesterte kraftig i foretakendet, fikk de retten til gradvis å omdanne hele greia til privat eiendom.

De fleste mennesker kjenner videre ikke til, eller bryr seg ganske enkelt ikke om den skandaløse plyndringa som dominerte likvideringen av kollektiveiendommen og hjalp til med å skape de såkalte spesialiserte familiene med de nødvendige «penger, styrke og evner» til å bli rike først. Da tida kom til å fordele de kollektive verdiene, var folk med innflytelse og forbindelser – kadre og deres slektninger, venner og kompiser – i stand til å kjøpe for en slikk og ingenting de traktorene, lastebilene, brønnene, pumpene, prosessutstyret og annen produktiv eiendom som kollektivene hadde akkumulert over tiår med hardt arbeid av alle medlemmene. Ikke bare greide kjøperne å fastsette lave priser for disse kapitaltilgangene (ofte en tredjedel eller mindre av verdien), men de kjøpte dem ofte med lette kreditter fra statsbankene, for så til slutt ofte å unnlate å betale det de hadde lovet. Det er tvilsomt om det noen gang i verdenshistorien har vært en privilegert gruppe som har tilegnet seg mer for mindre. Skalaen på disse transaksjonene og omfanget av den skade som ble gjort kooperativenes gjennomsnittsmedlemmer, skaker bevisstheten.

Når vi kjenner til den raske likvideringen av fellesgodene, en masse-berikelsen av de privilegerte som hadde åndsnærværelse nok til å sette leppene til karet i tide, og den fordelaktige behandlingen som deretter ble sikret alle med nok velstand til å bli en «spesialist», er det ikke overraskende at reformen fikk snøballeffekt, i stand til å bære hele regioner foran seg. Når en slik «berik deg selv»-vind først tar til å blåse, tar det ikke lang tid for de fleste innser at faen tar den bakerste, og at de må slenge seg på mens det er noe å hente. Å stå fast, å holde et godt kooperativ sammen på grunn av dets langsiktige fordeler, er ekstremt vanskelig når alle rundt deg grafser etter umiddelbar rikdom og fordeler. Og ikke bare det: Bøndene i de privatiserte samfunnene hadde en tendens til å se på avlingene og eiendelene til bestående kollektiver som modne for tilegning, bare nok en ansamling av felleseie som ventet på å bli likvidert. Slik ble kollektivene gjort til beleirede øyer, svært vanskelige å forsvare og svært vanskelige å holde sammen.

Med de ovennevnte omstendighetene i mente er det nesten irrelevant å spørre hvor stor del av bøndene som støttet reformene. Det valget de sto overfor da tida kom, var ikke et valg mellom to systemer. Den beslutningen var allerede fattet på sentralt hold. Det familieoverhodene på landsbygda hadde å ta stilling til, var hvordan de skulle maksimere familiens eiendom og familiens inntekter da kooperativene ble stykket opp, hvordan de skulle få mest mulig mens det var noe å hente, slik at de ikke ville komme i bakleksa i framtida.

Den påstanden en ofte kan høre, og som Deane gjentar, at arbeidets produktivitet gikk tilbake i Mao-tida og steg kraftig i reformtida, er tvilsom. Det er riktig at i dårlig drevne kooperativer la folk inn en mengde uproduktive timer fordi arbeidsmoralen var lav. Men samtidig oppveide selve målestokken på produksjonen, størrelsen på åkrene, det rasjonelle mønsteret på vanningskanalene og bruken av maskiner – om så bare til pløying og harving – til en viss grad problemene med motivasjonen. I reformens første bølge var det betydelig færre folk som dyrket det samme landområdet som før og økte avkastningen på det, men de gjorde det med en enorm økning av anvendt arbeidskraft. Mens enhetsavkastningen (avkastning per hektar) kanskje økte, er det nesten helt sikkert at arbeidets produktivitet målt i skjepper avling dyrket per forbrukt time gikk ned. Hovedgrunnen til dette er de oppstykkete jordene. Reformen stykket store åkre opp i smale striper, ofte ikke mer enn noen få meter eller noen få fot breie. I mange tilfelle kunne kontraktørbøndene ikke engang få en kjerre ut på jordene for å losse gjødsel eller laste avlingen, for ikke å snakke om å greie å pløye, plante eller høste med traktorer.

Reformen slo fast at hakka er det herskende jordbruksredskapet, og sikret at den ikke på kort sikt vil bli erstattet med noe mer moderne.

Skal man se realistisk på det, framkalte reformen en massiv forsering av tempo. Folk sto opp tidligere, arbeidet hardere, blei lenger på markene for med intensivt håndarbeid på minimale jordstrimler å skape det som i enhver fornuftig skala kunne ha vært rasjonalisert og modernisert steg for steg. Tallene som viser den raske økningen i antall traktorer i seinere år, motsier ikke dette, siden flesteparten av traktorene aldri blir brukt på jordene likevel, de blir brukt til transport til og fra jordene og ut på hovedveiene. I den utstrekning traktorer blir brukt på jordene, er lønnsomheten et problem på grunn av at eiendommene er så små. For i det hele tatt å kunne dyrke jorda, må bøndene ha et visst sett av redskaper og utstyr. Men siden åkerlappene de kontrakterer er så små og så spredt, har de ikke annet valg enn å overinvestere.

Det store spranget

Deane gjentar også påstanden om at ikke bare var Det store spranget framover en katastrofe, men at Mao aleine skal bære skylda for det. Hvordan skal Det store spranget vurderes? Jeg tror det er allmenn enighet om at utopisme, voluntarisme, kommandometoder, gigantomani, likhetsmakeri, overdrivelser og andre sjukdommer rei Det store spranget som en mare, at de framkalte kaos i økonomien og i samfunnslivet og bidro sterkt til produksjonskrise, avlingssvikt og endelig hungersnød. (Hvor utbredt og ødeleggende hungersnøden var, er ennå ikke klart.) På et så seint tidspunkt som dette, er det fruktesløst å krangle om den relative betydninga av dårlig vær i forhold til dårlig politikk når det gjaldt å framkalle nederlaget. Begge deler spilte en vesentlig rolle. Men det har imidlertid noe for seg å se djupere på spørsmålet om Det store sprangets politikk, og å stille spørsmålet om Maos visjon i seg sjøl var grunnleggende feilaktig, eller om den blei ugjenkallelig forkvaklet i utførelsen, og i såfall hvordan dette kunne skje.

Det store sprangets allmenne strategi var å mobilisere Kinas veldige, ørkesløse arbeidskraftreserve på landsbygda for å utnytte noen av landets enorme ubrukte ressurser – ubrukt mark, vann til kunstig vanning, fossilt brennstoff og mineraler. Det var ikke noe ufornuftig mål. I kampanjens løp skapte bøndene i Hunan noen kommuner som et middel til å konsentrere arbeidskraft til store prosjekter. Mao godkjente det. Han så dem som en måte til å slippe løs menneskelige muligheter og skape rom for å fortsette revolusjonen. Gjennom å skape nye, ikke-byråkratiske, selvstyrte institusjoner som kombinerte industri, jordbruk, handel, utdannelse og militære spørsmål i én autonom lokal enhet, hadde bøndene tatt et skritt mot avskaffing av den tradisjonelle statsmakta.

Alt dette skremte visse krefter i partiet, krefter som hadde gått imot landbruksprodusent-kooperativer som «feilaktige, farlige og utopiske». Disse lederne hadde enda mindre bruk for kommuner. Maurice Meisner skriver:

«De politiske funksjonene som maoistene tilla kommunene i teorien, og realiteten i dannelsen av kommunene, utgjorde en alvorlig trussel mot det eksisterende parti- og statsbyråkratiet. Hadde folkekommunene virkelig utviklet seg på den måten som maoistene opprinnelig forestilte seg, ville sentralmakta i Kina ha blitt grunnleggende underminert – på mye av den samme måten som Marx tilla Pariskommunen muligheten til å gjenopprette den samfunnsmessige makt som staten hadde tatt fra produsentene. De antibyråkratiske implikasjonene i å danne kommunene var umiskjennelige, og byråkrater med fordekte motiver i å bevare samfunnsordenen fra før Det store spranget begynte snart å reagere på trusselen. (6)

Dette avsnittet peker på et spørsmål som har en tendens til å bli neglisjert av den gjengse akademiske visdommen og av nåværende kinesiske beretninger – nemlig tidas politiske kontekst, den grunnleggende splittelsen innafor kommunistpartiet og i det kinesiske samfunnet generelt i spørsmålet om hvilken retning revolusjonen skulle ta etter at kommunistene kom til makta.

Etter 1949 utkrystalliserte det seg to hovedkvarter som lenge hadde ligget latent i partiet. Ett, ledet av Mao, gikk inn for å bygge sosialismen så snart jordreformen var fullført. Det andre, ledet av Liu Shaoqi og Deng Xiaoping, var for en endeløs utstrekning og konsolidering av blandingsøkonomien under nydemokratiet (som reformatorene nå kaller for sosialismens første stadium). Hver side hadde tilhengere helt på toppen og røtter i midtre og lavere nivåer i partiet, såvel som i samfunnet. Siden Lius gruppe kontrollerte partiets organisasjonsdepartement, som var ansvarlig for rekruttering, disiplin, opplæring og partibygging generelt, kan man si at de hadde mest å si når det gjaldt å formulere og administrere partiets politikk dag for dag. Ikke desto mindre var det Mao som vant slaget om jordbrukskooperasjonen. Det som kom til syne i det virkelige livet, var imidlertid ikke en likefrem mobilisering av bøndene for å bygge kooperativer, men en alvorlig og langvarig tautrekking, en serie av aksjoner og reaksjoner, initiativer og mot-initiativer, framkalt av de motstående sidene. Kampen startet med de første, nølende skrittene mot gjensidig hjelp og løp tvers igjennom kommunenes tilsynekomst og videre. Den fortsetter til denne dag, selv om det store flertallet av kollektiver på landsbygda for lengst har gått i oppløsning.

Maos overtak var aldri mer enn marginalt. Det avhang i stor utstrekning av hans evne til å mobilisere støtte nedafra. Han gikk ofte utenom opposisjonen ved å snakke direkte til aktivister og vanlige mennesker på grunnplanet. Slik stilte han Liu og Deng overfor en rekke fait accomplîer, som de i sin tur svarte på med sine egne fait accomplîer, og de sistnevnte ble satt ut i livet av det omfattende nettverket av funksjonærer som sto under deres organisatoriske kontroll. Under disse omstendighetene hadde politikken en tendens til å bli sterkt forvrengt, noen ganger helt inn i karikaturen eller til og med speilbildet av seg sjøl, det som var effektivt i den, ble tømt for alt innhold, svakhetene i den ble forstørret. Man kan vanskelig vente at funksjonærer som hadde liten tro på utfallet eller tilmed var motstandere av hele ideen, helhjertet skulle utføre så kompliserte saker som å bygge kooperativer og kommuner. De var vare for alskens negative signaler fra sentralkomiteen. De visste hvordan de skulle slepe føttene etter seg, hvordan de skulle gjennomføre en opposisjon med lav profil, eller til og med hvordan de skulle hoppe på og drive offisielle direktiver ut i det absurde, så de kunne sikre seg at initiativene falt til jorda av egen tyngde.

Den gjengse meningen tillegger nå Mao og maoistene alt som var ekstremt, ultravenstre, utopisk og voluntaristisk, mens Liu og hans gruppe blir godskrevet en konsistent, edruelig linje for blandingsøkonomi. Riktignok synes det klart at Mao overvurderte massenes sosialistiske entusiasme og åpnet døra for ekstremisme med snakk om en «overgang til kommunismen», men hans posisjon var ikke på langt nær så «venstre» som det blir utmalt nå. For eksempel så han for seg tjue, ikke to femårsplaner (100 år, ikke 10) for overgangen fra kollektiv til kommunistisk eiendom, og gikk kategorisk imot kollektiv tilraning av privat eiendom og andre former for «utjamning» som var vanlig på den tida.

Venstre i form, høyre i innhold

På den andre sida er det mange bevis for at Liu over lang tid gjentatte ganger svingte fra høyreopportunisme, til og med kapitulasjon, til «venstre»-eventyrpolitikk i politiske hovedspørsmål. Da han ble stilt overfor borgerkrigsspøkelset etter andre verdenskrig, rygget han tilbake fra jordreformen. Men da jordreformen brøt ut og ikke lenger kunne fornektes, hoppet han på og dreiv den til det ytterste «venstre» med en «linje for fattigbønder og leiebønder», et ekstremt egalitært program som nesten førte til en katastrofe for revolusjonen ved å fjerne den fra mellombøndene og alle andre mellomkrefter. Denne linja angrep den store massen av bondeaktivister som i virkeligheten gjennomførte jordreformen fordi de hadde sviktet i å skape «likhet», et destruktivt ultravenstre-initiativ som ikke klarte å skille klart mellom venner og fiender. I Den sosialistiske oppdragelsesbevegelsen, og seinere under Kulturrevolusjonen, sto Liu fram med «venstre i form, høyre i innhold»-linjer, som under dekke av superrevolusjonær retorikk om og om igjen gjorde massene av kadre på lavere nivå til skyteskive, heller enn å blottstille villederne på toppen. Dette hjalp til med å avspore Maos kampanje mot «partifolk med autoritet som slår inn på den kapitalistiske veien».

Selv om det er vanskelig å bevise at Lius skarer bevisst brukte ultravenstretaktikk under Det store spranget, bærer mange av de ekstreme handlingene som styrtet landsbygda ut i kaos, det nå velkjente «venstre i form, høyre i innhold»-preget som var så karakteristisk for Lius motstøt gjennom åra. De gjorde alle bruk av «ett kutt med kniven»-teknikken. Når en politisk retningslinje kommer ovenfra, så ta tak i én side ved den og driv den ned i bakken. Hvis Mao oppfordrer til å ta korn som nøkkelleddet, så ta korn som alt, raser frukthager for å plante korn, skjær ned på oljevekster for å plante korn, plant korn på skråninger der det burde vært plantet trær, og så videre. Hvis Mao oppfordrer til å pløye djupt, så start med å grave én fot djupt, så to, så tre, og kast bort talløse arbeidsdager. Det samme kan brukes om tett planting, jern- og stålproduksjon i bakgården, gratis forsyninger, felleskjøkkener, militarisering av landarbeidet – driv alt sammen ut i det ekstreme. Siden en stor del av byråkratiet, spesielt på mellomnivå, besto av Liu-rekrutterte og Liu-kontrollerte kadre, er det vanskelig å klandre maoistene aleine for alle disse dårskapene. Provokasjoner har lenge vært et viktig våpen i de kinesiske mandarinenes arsenal. Det finnes ikke noen bedre måte å diskreditere en aksjon på enn å drive den til absurde ytterligheter. Når disse kreftene først hadde mislykkes i å stoppe en hvilken som helst bevegelse, ville det ikke virke fornuftig for dem å hoppe på og styre den mot et katastrofalt mål? Hvis du ikke kan slå dem, så slutt deg til dem. Vend spådommer om katastrofe til en sjøloppfyllende profeti. Jeg tror slike handlinger forekom.

Sett i et annet perspektiv er alle de ovenstående argumentene irrelevante hva angår det hovedpunktet som står til diskusjon: Om produsentkooperativer på landsbygda er en levedyktig basis for Kinas jordbruksøkonomi. Selv om bevegelsen ble avsporet av ytterligheter i 1958, var det som til slutt utkrystalliserte seg et tretrinns system av lag-brigade-kommune, som fungerte bra for hundremillionervis av bønder gjennom midten av 1960-åra, hele 1970-åra og inn på 1980-tallet. Å fordømme det for tilbakeslag og ulykker som ble frambragt flere år tidligere, gir ikke mening. Kooperativene bør bedømmes ut fra hva de oppnådde, og det var atskillig, og ut fra sitt potensiale, som var enormt, siden de framskaffet en målestokk og en infrastruktur som muliggjorde moderniseringa og mekaniseringa av den kinesiske landsbygda, en utvikling som har blitt alvorlig hemmet om ikke totalt avbrutt av familiekontrakt-systemet.

Deane tar opp et annet emne, spørsmålet om miljøødeleggelsene som vannvernsprosjektene gjorde under Det store spranget. Han nevner spesielt forsaltingen og alkaliseringen av deler av den nord-kinesiske sletta. Det er ingen tvil om at noen av prosjektene under Det store spranget ødela miljøet på enkelte steder. Men de ødeleggelsene som ble gjort den gangen, ble mer enn oppveid av prosjekter som beskyttet miljøet. Enn videre blekner enhver ødeleggelse som Det store spranget forårsaket til ubetydeligheter, sammenliknet med det totalangrepet på miljøet som har foregått i nesten alle områder av Kina siden ansvarssystemet ble satt ut i livet. Siden slagorda nå er «Noen må bli rike først», «Det er ærefullt å bli rik», og «Berik dere selv», gjør hundremilionervis av bønder nå hva som helst som hjelper dem til å øke sine inntekter på kort sikt. Gjetere har trappet opp overbeitinga av slettelandet, mens bønder har trappet opp pløyinga der, skogbrukere og tømmerhungrige bønder har skruppelløst skåret tømmer over alt hvor de kan finne det. Overalt, og spesielt i løsshøylandet i Nord-Shanxi, fjellområdene i det vestlige Sichuan og fjellene i Nord-Hobei (områder jeg har observert med mine egne øyne), tar bøndene i bruk fjellskråninger som aldri skulle ha vært dyrket, og de gjør det i massiv målestokk. Det er tvilsomt om det noen gang i historien har forekommet et så massivt, totalt angrep på miljøet som det som nå forekommer i Kina.

Med penger fra Verdensbanken, har Kina nylig gjennomført flere store drenerings- og avsaltningsprosjekter langs Den gule flods nedre løp. Jeg besøkte ett av disse mindre enn to år etter at det var fullført. Kortsynte bønder hadde allerede fylt igjen mange av de tredjerangs grøftene for å legge noen få fot til sine ynkelig små teiger. Ved å atomisere jordeiendommen og gjøre hver familie ansvarlig for sin egen profitt og sine egne tap, har regimet faktisk sikret slike ødeleggelser. Verken regler eller formaninger kan stoppe det. Det vil aldri være nok politimenn til å postere én ved hver grøft.

Kulturrevolusjonen

Spørsmålet om å legge skylda for Det store spranget på Mao, leder naturligvis til spørsmålet om Kulturrevolusjonen.

Var den en katastrofe, som det vanligvis blir hevdet? Og i så fall, er Mao aleine om å bære ansvaret? Dette er et mye større og mer sammensatt spørsmål enn det om Det store spranget. Imidlertid må svaret konsentrere seg om mye av det samme problemet – den politiske og sosiale konteksten som omga Maos forsøk på å sette sin sosialistiske politikk ut i livet. Her må vi igjen hanskes med den kjensgjerning at det var en grunnleggende splittelse mellom de to hovedkvarterene innenfor kommunistpartiet og konfrontasjonen mellom de motsatte linjene.

Med den vending tingene har tatt, synes det klart at Mao vurderte opposisjonen korrekt med hensyn til hva den sto for og hva den ville bruke makta til. Siden Maos død og Hua Guofengs avskjed fra embetet, har Deng og hans gruppe steg for steg avviklet nesten hele det økonomiske systemet og den sosiale og politiske overbygninga som ble bygget opp i de første tretti åra etter frigjøringa, og de har det travelt med å gjøre kål på det som står igjen. De siste forslagene om å utstede aksjer tyder på at i framtida håper staten å selge unna så mye som 80 prosent av sine verdier i hele den statlige sektoren, hvor statlig eiendom hittil er blitt holdt fram som garantien for at Kina fortsatt praktiserer sosialisme. Ut fra tempoet i privatiseringa av forskjellige sektorer i den tida som har gått, virker det usannsynlig at utsalget vil stoppe på 80 prosent, eller på noen som helst annen prosent under 100. Hva vil være igjen av sosialismen da?

Mao forutså dette, han kalte det, «den kapitalistiske veien», og kalte Liu og Deng «vandrere på den kapitalistiske veien». Han startet Kulturrevolusjonen i en stor kampanje uten historiske forbilder, for å fjerne dem fra makt og hindre dem i å gjennomføre sin linje. Han led nederlag til slutt. Det som er viktig å huske på det nåværende tidspunkt, er at Kulturrevolusjonen virkelig var en revolusjon, en enorm klassekamp, en form for revolusjonær krig om du vil, for å avgjøre Kinas framtid. Den kan ikke bare betraktes som gjennomføringen av noen av Maos politiske retningslinjer – «‘kryptiske instruksjoner’ mens folk bøyde seg for bildet av ham under morgengymnastikken». Akkurat som det skjedde under Det store spranget, men i mye større målestokk, satte Kulturrevolusjonen i gang aksjon og motaksjon, initiativ og motinitiativ, omringing og motomringing, alle slags eksesser, fra venstre og høyre, og en generell situasjon som virvlet ut av enhver kontroll. Å klandre Mao aleine for de ødeleggelsene denne kampen forårsaket, for de tilbakeslagene og ulykkene som fulgte, er jevngodt med at Guomindang anklaget kommunistene for ødeleggelsene under Kinas frigjøringskrig. «De kan ikke bygge noe,» klaget en Guomindang-offiser til meg, «alt de kan gjøre er å sprenge bruer og rive opp jernbanelinjer.» Hvis det ikke fantes noe opprør ledet av kommunistene, klaget Guomindang, ville Kina ha hatt fred og kunnet fortsette gjenoppbygginga.

Men selv om «treet foretrekker ro, nekter vinden å legge seg». Klassekampen vil være der uavhengig av menneskets vilje. For å gjennomføre et program, må du ha politisk makt. De som arvet ruinene av Kinas ancien regime (det gamle regimet, dvs. regimet før revolusjonen. Uttrykket skriver seg fra den franske revolusjonen. Overs. anm) i kraft av sin seier i 1949, arvet også sine egne klassemotsetninger, som lenge hadde vært holdt i sjakk av en serie dødsfiender. Kampen mellom de motsatte kreftene i form av sammenstøt om jordpolitikken, brøt ut allerede før krigens siste skudd døde hen. Takket være historiske omstendigheter som er særegne for Kina, hadde alle politiske retninger i etterkrigstida – alle krefter som spilte noen rolle, alle spørsmål som telte – en tendens til å samles i kommunistpartiet. På den måten tok kampen form av en indre strid om kontroll over partiet, og gjennom det om kontroll over landet. Mao så dette fenomenet ganske klart, og begynte kampen mot opposisjonen svært tidlig. Ettersom tida gikk, ble kampen trappet opp, og nådde et klimaks i Kulturrevolusjonen.

Selv om Mao vant noen slag ved hvert stadium av konflikten, vant han på ingen måte krigen. Han oppnådde ikke på langt nær det han hadde satt seg som mål å oppnå da han gikk ut til folket med oppfordringen om å «bombardere hovedkvarteret». I stedet for å konsolidere de nye ideene, arbeiderklassens kultur, vaner og skikker, som Mao så som avgjørende for å bygge sosialismen, endte Kulturrevolusjonen i realiteten med å gå i stå. Begge sider ravet, og samfunnet som helhet opplevde det tredoble tap av tiltro som Deane beskriver: Tap av tiltro til partiet, til sosialismen og til framtida. Sannelig en mangedobbelt krise!

Situasjonen ble umåtelig vanskeliggjort av firerbandens ultravenstre-ideologi og virksomhet. Jeg går ikke god for noen «femmerbande»-teori som slår Mao politisk i hartkorn med sin kone og hennes tre konsorter, selv om han utvilsomt i utgangspunktet var ansvarlig for at de kom til makta. De forvrengte Maos politiske retningslinjer og direktiver grovt, dreiv sunne initiativer til ytterligheter som vrengte innsida ut på dem og snudde dem opp ned, og de lyktes i å ødelegge alt de fikk fingrene i. Selv om Mao i tidligere perioder hadde vært i stand til å korrigere både høyre- og «venstre»-overdrivelser, befant han seg i 1960-åra «på Liang-fjellet» hva «venstreismen» angår – det vil si at han faktisk var satt ut av spill av en motsigelse til høyresida som han følte bandt hendene hans når det gjaldt å ta seg av «venstre».

Det er ikke noe spørsmål om hvorvidt Kulturrevolusjonen endte i krise. Det store spørsmålet er om overgangen til markedsøkonomi var det åpenbare svaret på den økonomiske tregheten, og om det å åpne seg for verden på den kritikkløse måten som denne politikken har utviklet seg på, var svaret på den teknologiske tilbakeliggenheten. Det var det åpenbare svaret for Deng og hans tilhengere, for det hadde vært programmet deres hele tida, men var det det beste for Kina?

Deane sier at denne politikken hadde vært alternativet til maoismen siden midten av 1950-tallet. Men jeg er ikke enig. Man kan argumentere for at dette alternativet står åpent for Kina i dag (selv om jeg ikke tror det er riktig), men det er svært vanskelig å argumentere for at dette alternativet sto åpent for Kina i 1950-åra.

For det første lå spørsmålet om «åpning» ikke i Kinas hender. Mao valgte aldri å avskjære Kina fra Vesten. Han var fullstendig villig til å etablere normale forbindelser med De forente stater. Det var ikke Kina, men USA som brøt alle kontrakter, trakk tilbake sine diplomater, beordret sine borgere hjem, og la embargo på all handel og all finansiell utveksling. Denne embargoen var ekstremt tett, helt ned til å små bagateller som de 25 dollar som jeg ønsket å sende min datter i Beijing hver måned for å forsørge henne. Etter loven om handel med fienden måtte jeg hver sjette måned få fornyet en lisens for kontroll med utenlandske aktiva for å kunne sende pengene. Gene Moy, redaktør av China Daily News, måtte gå i fengsel i Danbury, Connecticut, fordi han hadde tatt imot penger fra Kinas bank for en annonse om hvordan oversjøiske kinesere skulle sende remisser.

For det annet var Kinas økonomi den gangen for svak til å kunne være på likefot med utenlandsk kapital. Kina hadde et svakt banksystem, lite grunnleggende industri, tung eller lett, minimal infrastruktur – transport, havnefasiliteter, kapasitet til å generere kraft, vannforsyning – et svakt kommersielt nettverk, og et svært tilbakeliggende jordbruk. Under disse omstendigheter ville en fri markedsøkonomi kombinert med en åpen dør, slik som døra har blitt stilt på vidt gap i dag, ha overlatt landet til den utenlandske kapitalens nåde og unåde.

Hvis vi ser bort fra spørsmålet om utenlandsk kapital, ville utviklingen for det tredje, hvis Kina den gangen hadde stolt på markedskreftene, ha vært ekstremt ensidig – drivhusvekst i visse kystområder, stillstand i resten av landet. Sentral planlegging fordelte investeringene til alle områder av landet, og bygde stålindustri i Indre Mongolia, Sørøst-Shanxi, Sichuan og Yunnan (for bare å nevne noen få steder), en kjemisk industri i Shanxi, Gansu, Hunan og Heiluongjiang, tekstilindustri i Shanxi, Hunan, Hobei, Sichuan, tungmaskin-industri og verktøymaskin-industri i Yunnan, Hunan, Sichuan, Hobei – blant andre. Times Atlas of China, utgitt i 1974, viser tjue større industribaser og tjue mindre spredt over Kina-kartet fra nord til sør, fra øst til vest. Noen av dem var gamle (men enormt utvidet på det tidspunkt), men de fleste av dem var nye. Tretti år med hard kamp skapte industrikartet over det moderne Kina etter 1949. Og det på en planmessig måte, ved å utnytte fordelene av naturressurser på stedet og sikre utviklingen av alle områder.

På grunnlag av det kooperative landbrukets evne etter 1957 til å mobilisere vinterens ørkesløse arbeidskraft til arbeid med kapitalkonstruksjon, forbedret Kinas bønder for det fjerde Kinas jordbruksinfrastruktur i høy grad over hele landet. De terrasserte millioner av hektar med åser og fjell, gjenvant elvebreddmark, utvidet områdene med kunstig vanning enormt, og beskyttet det med vindskjermer. Slik skapte de vilkår for høye, stabile avkastninger på steder hvor det ikke hadde eksistert noe slikt tidligere. Siden kontraktsystemet ble gjennomført, har det ikke bare funnet sted svært lite kapitalkonstruksjon på jorda, men prosjektene og ingeniørarbeidene som er bygd tidligere, har ikke blitt godt vedlikeholdt. Den infrastrukturen som så omhyggelig ble bygget opp i 1960-åra og 1970-åra, faller overalt fra hverandre, med ugunstig virkning på produksjonen.

Å si at Deng og konsorter – ved hjelp av en alternativ politikk med blandingsøkonomi og fri markedsdannelse, enten på det industrielle område eller på jordbruksområdet – kunne ha bygget noe som i størrelsesorden kom i nærheten av det Kina bygget under Maos ledelse, er rein spekulasjon. Én ting er å skape en kortvarig boom ved å privatisere kollektiveiendommen og gi bort alle de offentlige verdiene som er skapt og akkumulert gjennom tiår til dem som har en fordelaktig posisjon. Det er noe helt annet å skape alt dette i utgangspunktet. Én ting er å live opp økonomien ved å gi lette kreditter til individuelle entreprenører som opererer på et selgers marked, ved å gi eksisterende offentlige verdier til private bestyrere for at de skal drive dem kommersielt i jakten på profitt, og ved å trekke til seg utenlandske investorer ved å gi konkurransedyktige konsesjoner som stadig trappes opp til det punkt hvor de truer Kinas selvstendighet og integritet. Det er noe helt annet under hardhendt utenlandsk embargo å bygge en økonomi opp fra ingenting til et punkt hvor den er sterk nok til å hanskes med vestlig multinasjonal business på like fot, og er i stand til å diktere vilkår for utenlandsk deltakelse som er gunstige for Kina, og ikke bare de første skrittene mot fornyet nykolonial status og eventuelt gjeldsslaveri.

Tvilsomme påstander om politikken

Dette bringer oss tilbake til utgangspunktet: Spørsmålet om den nåværende regjeringas påstander om at den aktuelle politikken er vellykket. Deane påstår at bøndenes inntekter er tredoblet og at brutto nasjonalprodukt er fordoblet siden reformene begynte. Med nødvendig respekt for de toårige rapportene fra Statens statistiske byrå er det likevel sikkert tilrådelig, som Deane selv erkjenner, å ikke gi avkall på mistro når det gjelder kinesisk statistikk.

Det er sikkert at man må være skeptisk når det gjelder tredobling av bøndenes inntekter siden de ga opp kollektivene. Det er vel kjent at reformpolitikken ble innført med store prisøkninger på korn, som over flere år beløper seg til mer enn 100 prosent. Så hvor mye av den økte inntekten skyldes påbudte prisøkninger? Dette framkaller spørsmålet om hva som ville ha skjedd med den kollektive økonomien hvis den hadde fått bestå mens kornprisene ble fordoblet og andre priser forble stabile. Neste spørsmål lyder: Er disse inntektstallene korrigert for den inflasjonen som kom etterpå? Ettersom det som utgjør inntekt må omdefineres radikalt når man går fra en kollektiv til en privat økonomi, må man også spørre: Er Deanes tall for inntekter før og etter reformen mer sammenlignbare enn de tilsvarende inntektstallene som er oppgitt for Dazhai, som jeg analyserte tidligere?

Når det gjelder bruttonasjonalproduktet (BNP), reiser det samme spørsmålet seg om inflasjonen. Og det er videre et beslektet spørsmål. BNP omfatter tilsynelatende kapital som er investert i bygging. Beløpene er sannelig høye. Det store spørsmålet er: Hvor mye av investeringene går til ny produksjon og hvor mye til uproduktiv bruk, først og fremst husbygging? Alle rapporter tyder på at forholdene er langt ute av balanse og at en sterk økning i forbruk på toppen av denne investeringen for forbruk blåser opp inflasjonen. Enhver sammenligning av de relative forholdene mellom produktive og uproduktive investeringer før og etter reformen ville helt sikkert falle gunstig ut for de førstnevnte. Anklagen er naturligvis at akkumulasjonstempoet og investeringene var for høye i fortida. Det kan godt være sant, men det er også en svært alvorlig feil hvis de nå er for lave, for da lever landet på trykte penger, på lånte penger, og lånt tid.

Siden 1979 har det utvilsomt vært en stor vekst i biprodukter på landsbygda. I den grad bøndenes inntekter har steget, har de steget på grunn av prisøkninger på landbruksprodukter og økt produksjon som ikke skriver seg fra jordbruket, ikke økt landbruksproduksjon. Men her er også tallene ofte forvrengt, slik som de har blitt i Dazhai, i den betydning at det ikke gis noen kreditt for biprodukter som allerede eksisterte i fortida. Hele økningen blir gjengitt som noe som oppsto med reformen og ikke kunne ha hendt uten den, noe som er en grov forvrengning. Med en passende politikk ovenfra kunne sideproduksjon meget godt ha utviklet seg fortere på en kollektiv basis enn på en privat basis.

Og den beslektete påstanden om at livskvaliteten er blitt bedre i Kina, er helt avhengig av hvilken vekt man tillegger de forskjellige faktorene. Det er en meget subjektiv bedømmelse. Politisk føler folk seg sikkert friere, men sosialt møter de alle slags nye og gjenfødte onder – som prostitusjon, tigging, salg av barn, abort av jentefostre, privat utbytting, økning av sykdommer – alt fra syfilis til sneglefeber – utbredt korrupsjon, og nå, verst av alt, akselererende inflasjon. Det er en enorm misnøye, både på landsbygda og i byene.

Deane skriver: «Det finner sted en viss underminering på landsbygda ettersom utbytting av arbeidskraft, tilgang til ressurser og politisk innflytelse skaper kapitalverdier og økonomisk makt. Alt det er en del av den kinesiske kompleksiteten.» Sant nok, men spørsmålet er om alt det er en del av å bygge en kinesisk sosialisme? Deanes insistering på at sosialistiske produksjonsforhold fortsatt er et stridsspørsmål på landsbygda, er etter min oppfatning ønsketenkning.

Jeg er fullstendig klar over at det fortsatt er noen svært vellykte kooperative landsbyer i funksjon i forskjellige deler av Kina, og at de gjør det en god del bedre enn sine nabokontraktører. De består fordi noen mennesker hadde motet og muligheten til å stå imot gjennomføringa av ansvarssystemet, til å ri av privatiseringsvinden og til å bevare en sterk kollektiv kjerne. Dersom regjeringa bestemte seg for å gjenbygge og fremme kooperasjonen, ville det ikke være for seint å gjenopplive en betydelig kooperativ sektor. Men så langt har ikke regjeringa vist noen slik tilbøyelighet. Det er tydelig at det ikke har dannet seg noen samstemmighet til fordel for kooperasjon på høyere nivå i partiet. Kadre som nektet å være med på å oppløse kooperativene, blir fortsatt straffet med degradering og overføring. Det planleggerne snakker om nå, er hvordan de best skal selge ut store deler av offentlig industri til private eller sammenslutninger av aksjeeiere, ikke hvordan de skal gjenskape eller gjenoppbygge kooperasjonen på landsbygda.

For at kooperativene skal gjenoppstå og vokse, må det være et passende klima. Både kredittpolitikken, prispolitikken, investeringspolitikken, mekaniseringspolitikken, politikken for utvikling av teknikken, arvepolitikken, helse- og omsorgspolitikken og så videre må begunstige kooperasjonen. Kulturen må ha som drivkraft at den vil oppmuntre «først det offentlige, så selvet» som den etiske normen. Slike slagord som «Noen må bli rike først», «Det er strålende å bli rik» og «Berik deg selv» må bli motsagt. Det måtte være en kolossal omvending på kulturarenaen – en slags proletarisk motoffensiv som i det minste ville utfordre det rådende monopolet borgerlige normer og ideologi har på hele området.

Endelig sier Deane at vi har behov for sannheten om Maos beklagelige praksis. Sannheten trenger vi, det er sant og visst. Men får vi den fra reformatorene og deres støttespillere? Disse kommentarenes grunnleggende tese er at det gjør vi ikke. Hvis sannheten var sånn som Deane skisserer, hvordan skulle man da forklare den høye prestisjen Mao fortsatt nyter i så stor utstrekning på landsbygda, på fabrikkgulvet og i mange andre sektorer av det kinesiske dagliglivet? Nå har etterfølgerne svertet Maos navn i et tiår. For flere år siden beordret myndighetene partikomiteene til å fjerne portrettet av ham fra veggene sine. I fjor sendte de folk med pressluftbor for å rive ned Mao-statuen ved Beijing-universitetet. Mao forsvant plutselig fra mange andre steder både før og etter det, skjønt foreløpig ikke fra Tiananmen-porten. I mellomtida har det blitt satt opp en statue av Liu i Beijing.

Men til tross for alt dette, finnes det portretter og byster av Mao i millioner av bonde-, gjeter- og arbeiderhjem og på veggene til mange partikomiteer. Jeg har hørt mengder av mennesker si «Når alt kommer til alt, hadde den gamle mannen rett!»

Det ser ut til at siste kapittel ikke er skrevet.

---

Noter

1. Siden bruken av ordet «reformer» i forbindelse med disse reaksjonære tiltaka er alminnelig akseptert, har jeg godtatt denne bruken av ordet uten å sette det i anførselstegn. Men det skulle framgå av min analyse at det langt fra å handle om forbedringer, snarere er snakk om en kontrarevolusjon.
2. Tallene er oppgitt av Ching Pao-yu: «China’s Rural Reform and Grain», upublisert manus, november 1988.
3. Samme sted.
4. Samme sted.
5. Samme sted.
6. Maurice Meisner: Mao’s China (New York, The Free Press, 1977), side 241.

---

Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

«På tide med sekstimersdag» heiter artikkelen til Johan Petter Andresen (JPA) i Røde Fane nr 1, 1994. Han er sikkert ikkje usamd i at det i grunnen har vori «på tide» i lang tid. Artikkelen gir meg eit påskot til å lufta noko eg i grunnen har lurt på lenge: Er det ein provokasjon for fleirtalet av fagorganiserte menn når kravet om sekstimarsdagen blir reist som eit kvinnekrav?

JPA refererer i artikkelen sin til at det er «bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida» – medan det elles i Europa blir stilt krav om kortare arbeidsveke på ymse vis. Stort sett er det arbeidsløysa eller fare for oppseiingar som er bakgrunn for konkrete krav om kortare arbeidsveke. Så er det eg må spørja meg om det er slik at kravet om arbeidstidsforkorting blir stilt som forkorting av den daglege arbeidstida her til lands. Heismontørane har kjempa sin kamp for å få gjennomføra rullerande permitteringar, dvs firedagarsveke. Heismontørane er kjent for å vera ein av dei «tøffaste» fagforeiningane når det gjeld å forsvara faglege rettar, dei har også på eit tidleg tidspunkt markert seg som aktive forsvararar av sekstimarsdagen. Men i den konkrete situasjonen valde dei å slåst for retten til fire dagars veke (eg har ingen grunn til å seia at dei «burde» gjort noko anna).

Når det gjeld kampen for sekstimarsdagen, er prøveordninga som det er gjort avtale om i Oslo, eit viktig eksempel som JPA nemner i artikkelen sin. Men her er det ikkje snakk om tiltak mot arbeidsløysa, her er det kvinnefagforeiningar som går i spissen for å få prøveordningar i kvinneyrke der det tradisjonelt er tungt arbeid og høgt sjukefråver.

Prøveordningane er viktige fordi dei vil gi erfaringar med korleis det er å ha ein full jobb som er på seks timar per dag, og det vil dessutan gi praktiske erfaringar i korleis arbeidet kan organiserast med kortare dagleg arbeidstid. – Det er ikkje merkeleg at makta er redd for smittefaren!

Det seier noko om kor grunnleggjande eit krav seks timars normalarbeidsdag er, at Karl Glad «raste» over heile framsida i Arbeiderbladet da diskusjonen gjekk om Oslo-prosjektet. Han hadde beint fram skjønt poenget – kortare normalarbeidsdag betyr at prisen på arbeidskrafta går opp, og eit sterkare forsvar av normalarbeidsdagen set grenser for «fleksibiliseringa». Han makta ikkje å stansa Oslo-prosjektet, men han bør vera godt nøgd med at Arbeiderpartiet saman med Høyre sørga for å røysta ned framlegget om landsomfattande prøveprosjekt i Stortinget.

Når JPA forklarer kvifor det heller blir stilt krav om kortare veke enn om kortare normalarbeidsdag i andre europeiske land, seier han at «Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen». På eit vis har han sikkert rett i det. Det er tydeleg at kvardagserfaringane gjer at kvinner kjenner meir på kroppen at den daglege arbeidstida er avgjerande. Men når det gjeld kva normalarbeidsdagen betyr, må vi vel kunna venta at også den mannlege delen av fagrørsla skulle vera i stand til å skjønna det. Har dei alt gitt opp kampen for å forsvara normalarbeidsdagen når dei forhandlar om tre eller fire dagars veke? – Eller er kampen for normalarbeidsdagen utsett til betre tider? Kven vil i så fall tru at den let seg ta opp att dersom arbeidsgivarane får herja fritt med fleksibilisering over tid?

Tilbake til dei strålande tilstandar her heime. Eg ser at arbeidsløysa gir høve til å ta opp spørsmål om arbeidstidsforkorting, men eg lurer på kvifor ikkje fleire mannsdominerte fagforeiningar nyttar høvet til å reisa offensive krav for å forsvara seks timars normalarbeidsdag med det same. Karl Glad sitt «raseri» skulle vera eit godt hint om at det er eit viktig krav. Eg er altså ikkje imponert over dei faglege menn så langt, og vågar å ta opp att spørsmålet: blir det for vanskeleg å vera på parti med eit «kvinnekrav» – eller er det slik at fleirtalet av menn eigentleg ikkje ønsker kortare dagleg arbeidstid, sjølv om dei i teorien veit at normalarbeidsdagen er viktig? Er det meir freistande å få lenger helg eller ei friveke innimellom heller enn å vera nøydd til å komma tidleg heim frå jobb kvar einaste dag? Ville sekstimarsdag for alle bety at ein del menn faktisk måtte gi frå seg nokre privilegium dei ikkje vil misse? Eg spør ikkje for å provosera meir enn det som må til, eg trur berre at vi treng ærlege svar om det skal vera mogleg å byggja den einskapsfronten som trengst for å forsvara oss mot skadeverknadene av arbeidsløysa og kapitalen sine ymse åtak mot våre faglege rettar. – Og for å vera heilt sikker på ikkje å bli misforstått: eg er fullt klar over at mange menn stiller seg vilkårslaust på parti med sekstimarsdagen, spørsmålet gjeld det store fleirtalet som må med om vi skal få verda på rett kjøl!

1. Solveig Aamdal: Mobiliser mot EU (leder)
2. Håvard Libæk og Audun Orstad: Staten, deg – meg og oss?
3. Siri Jensen: Endringer i velferdsstaten?
4. Johan Petter Andresen: På tide med sekstimersdag
5. Birger Thurn-Paulsen: De visste alt – og hva vet vi? (intervju med Finn Sjue)
6. Arnljot Ask: Maoisme på kurdisk
7. Kjersti Røhme: Mer om Kari og Ronny (intervju med Jorun Gulbrandsen)
8. Hannes Hofbauer og Andrea Komlosy: Øst-Europas økonomi i forandring
9. Pål Steigan: En eksplosiv cocktail i øst
10. Vidar Haagensen: Sjølråderett og allianser (debatt mellom Helge Ryggvik og Jo Ryste)
11. Solveig Aamdal: Reform 94 – billig og dårlig
12. Magnus Bernhardsen: Marxismen og individet

---

Den avta­len med Den Europeiske Unionen som regjeringa anbefaler det norske folk å si ja til, er nå lagt fram. Det bringer kampen mot norsk EU medlemsskap inn i ei ny fase. Vi som er motstandere får noe konkret å forholde oss til, tilhengerne får en avtale de skal selge. Tilhengere og motstandere går inn i denne kampen med ulike forutsetninger, ulike ressurser og ulike planer.

Ja‑sida har regjeringa, NHO, ledelsen i LO, Høyre, Fremskrittspartiet og Arbeiderpartiet, nesten alle avisene, Europabevegelsen, Europeisk Ungdom og en mengde toneangivende mennesker. Av disse er regjeringa og Arbeiderpartiet de som har størst påvirkningskraft. Hva kan vi vente oss av ja­-sida framover?

For det første er det viktig å være klar over at de ikke har tenkt å føre en saklig opplysningskampanje. De skal selge en avtale som fratar Norge sjølråderetten over ressursene, som underlegger oss EUs lover, som vil innlemme oss i en Union som er i gang med å bygge en imperialistisk supermakt i Europa. Disse tinga må de skjule så godt de kan.

Det første som skjedde etter at vi fikk “gjennombruddet” i fiskeriforhandlingene, var at “nei‑mannen” Jan Henry T. Olsen skifta side. Etter han er det mange nei-folk fra DNA som har gjort det samme og nå går ut i avisene med et ja‑standpunkt.

Dette er egna til å gjøre folk usikre. Kanskje fiskeriministeren ikke er til å stole på, men hva med Roger Gudmundset? Når han også sier det samme som fiskeriministeren så har de kanskje rett? Denne taktikken er planlagt for lenge siden. At vi som er klare motstandere gjennomskuer taktikken betyr lite. Den er ikke laga for oss. Regjeringa blander i sitt framlegg av avtalen sammen det som er den reelle avtaleteksten og det som er gjort av politiske viljeserklæringer. Igjen er planen å føre folk bak lyset. Det er ikke enkelt å forstå hva det er mulig å få Unionen til å gå med på når det hele tida henvises til intensjoner. Disse intensjonene betyr ingenting, det er den skrevne avtaleteksten som vil bli lagt til grunn ved kommende konflikter med EU.

Avisene er fulle av smilende statsråder som påstår at de har fått en “gull”‑avtale for Norge. Kan virkelig disse menneskene ta så feil, vil mange tenke.

Regjeringa vil kjøre sitt løp framover. Avtalen skal selges, og de vil ta i bruk alle nødvendige midler for å få solgt den.

Så kommer NHO inn. De skal gjennom en analyse av fem bedrifter i hvert fylke vise at EU‑medlernskap er nødvendig for å opprettholde arbeidsplasser. Mange av de bedriftene de har plukka ut, er næringsmiddel-bedrifter. På den måten vil de forsøke å slå i stykker nei‑sidas argumentasjon om at avtalen vil gå kraftig ut over akkurat den sektoren.

I tida framover vil vi høre mye fra NHO om hvor god avtalen er, og hvor nødvendig det er med norsk EU‑medlemsskap for å få ned arbeidsledigheten. Før ei folkeavstemming kan vi forvente at ledigheten vil gjøre et nytt hopp. Situasjonen på børsen vil bli ustabil, problemene vil hope seg opp.

Ja‑partiene er tiltenkt ei anna rolle enn regjeringa. For det første vil utviklinga med at tidligere nei‑folk i Arbeiderpartiet skifter side fortsette. Dette vil de gjøre utifra forskjellige begrunnelser. De første ukene vil de forklare det med at Norge har fått et godt forhandlingsresultat. I neste omgang vil det sikkerhetspolitiske aspektet spille større og større rolle.

Høyre og Frem­skrittspartiet vil i første rekke ha ansva­ret for egne velgere. De vil følge utspill fra regjeringa og NHO, og støtte det som kommer. I EU‑saka er begge disse parti­ene lite sjølstendige.

Europabevegelsen og Europeisk Ungdom er vi på nei‑sida vant til å betrakte med overbæring. De prøver og prøver, men vi synes de er lite dyktige. Vi må slutte med å se på dem på en slik måte. For det første har de blitt mye flinkere den siste tida. For det andre er det ikke oss de skal overbevise, de skal overbevise tvilerne og knytte sammen de som allerede er for medlemsskap.

Ei samla ja‑side kommer til å gjøre alt de kan for å få oss til å stemme ja ved folkeavstemminga. Viss det blir nødvendig, vil de gjøre det de kan for å forandre avstemmingsgrunnlaget.

Vi må ikke ta for gitt at vi skal stemme over norsk medlemsskap i Unionen, sterke krefter ønsker at vi skal stemme over forhandlingsresultatet.

Nei‑sida er helt annerlees enn ja‑sida. Vi mangler store aviser, rike støttespillere, regjeringspartiet, ledelsen i LO. Vi mangler det meste av det vi kunne trenge. Den alvorligste mangelen til nei-sida er imidlertid ikke det at den mangler det som ja­-sida har, det alvorligste er at den mangler aktivister.

Nei til EU har 130 000 medlemmer. Med det er Nei til EU den største politiske organisasjonen i Norge. Med det hjelper lite viss ikke disse medlemmene bli aktivister i organisasjonen.

Nei til EU er i for liten grad en folkebevegelse, og i for stor grad en organisasjon. Den er liten grad i stand til å kaste seg rundt når noe skjer, og den er i for liten grad der det skjer. Dette må det forandres på, og den forandringa må komme fort skal vi ha mulighet til å vinne ei folkeavstemmning. Det holder ikke lenger å slå fast at ja‑sida har massemedia, men at Nei til EU har massene. Disse massene kan en lett miste.

Ungdom mot EF har i lang tid vært en liten organisasjon som ikke har evna å trekke de store ungdomsmassene som er imot medlemsskap til seg. Det skyldes i hovedsak at organisasjonen i for stor grad har bestått av ungdomspolitikere som har liten appell til ungdom generelt. Vi må håpe at dette kan forandre seg.

Nei‑sida består av mer enn Nei til EU. Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Sosialistisk Folkeparti, Rød Valgallianse og AKP er alle imot norsk medlemskap. Det er ikke alle medlemmene og alle velgerne til alle partiene som er motstandere, men de fleste vil stemme nei ved en folkeavstemming. Et problem er at disse partiene ikke legger inn alle kreftene sine i kampen mot norsk EU­-medlemsskap. De trenger i stor grad å  samordne kampen i tida framover. I tillegg til Nei Til EU, Ungdom mot EF og nei‑partiene, er det mange organisasjoner som har tatt stilling mot EU‑medlemsskap. Disse organisasjonen må rydde vekk andre oppgaver og kaste seg inn i kampen.

1. mai er den første muligheten nei‑sida har til å mobilisere bredt mot medlemsskap. Det er viktig at disse demonstrasjonene blir store og at de får med seg arbeider/fisker/bonde­alliansen.

Nei‑sidas styrke er i første omgang politisk, det er vi som har rett. Alt vi har sagt fram til nå er sant. Det er de andre som kommer med usannheter og prøver å lure oss. Vi må bruke vår mulighet for å mobilisere massene, vise en aktiv nei-front, bruke utradisjonelle metoder, plukke forhandlingsresultatet fra hverandre på en måte som folk forstår, være der det foregår.

Vi må være villige til å få mangfoldet i nei­fronten, ikke begrense det vi sier til det alle i fronten er enige om. ja‑sida skal selge en elendig avtale. Det kan de bare å gjøre gjennom å selge avtalen til de som ikke blir direkte berørt av enkelte deler av den. Landbruksavtalen skal ikke selges til bøndene, men til befolkninga i byene. Fiskeriavtalen skal ikke selges til fiskerne, men til de som bor i det sentrale østlandsområdet. På område etter område vil vi se at det legges opp til en politikk som ikke er laga for å overbevise de som er misfornøyd med avtalen, men de andre, de som trur de ikke er berørt.

Men ja‑sidas største styrke er deres desperasjon. Kapitalen ønsker Norge inn i EU. Viss de nok en gang taper ei folkeavstemming, og vi i rusen etter seiren også klarer å bli kvitt EØS‑avtalen, vil de stå avkledd igjen. Det veit de, og for å forhindre det vil ete ta i bruk de midler de finner nødvendige.

 

---

Ideen om stats­ apparatets nøytralitet, at staten er deg og meg, er forsøkt avlivet mange ganger opp igjennom historien. Men gang på gang har den løftet seg som en Fugl Føniks av asken, og lagt egg hos sine ivrigste motstandere.

I 20‑ og 30‑årene var statens klassekarakter lettere å få øye på. Klassekampen var hardere og de politiske frontlinjene skarpere. Sosialdemokratiet forstod imidlertid den strategiske betydningen av aktiv tilsløring. Med Arbeiderpartiet i maktposisjon ble det lagt stor vekt på å utvikle forestillingen om Norge som et egalitært samfunn med et nøytralt statsapparat høyt hevet over politiske og sosiale motsetninger. Gjenoppbyggingen etter krigen, med klassesamarbeid, en lang periode med arbeidsfred og økende velstand for vanlig folk, hjalp til med å skape grobunn for en slik oppfatning.

Etterkrigstiden har på mange måter vært den store tilsløringens tid, mer preget av statens evne til å dekke over sitt sanne vesen enn av avslørende maktovergrep mot politisk opposisjon. Eksempler på politisk vold og overgrep fra statens side er med stort hell ‑ og god hjelp av en nesten samstemmig presse ‑ forklart og unnskyldt som “isolerte tilfeller” av tragiske feilvurderinger eller “gal manns verk”. Samtlige politiske ‑ med unntak av AKP ‑ og LO er systemlojale. Det har styrket tilslø­ringen.

Paris 1968

Men inn i mellom skjer det ting som aktualiserer og vitaliserer debatten om statsapparatets karakter. Det blir enklere å forstå Marx, Engels og Lenins teorier om dette spørsmålet.

Etterkrigsgenerasjonen hadde for eksempel mai‑opprøret i Frankrike i 1968, hvor man direkte (en del av dem var jo der) eller på TV­-skjermen kunne oppleve hvordan de Gaulles opprørspoliti brutalt slo ned streikende arbeidere og aksjonerende studenter i storbyer som Paris og Nantes, mens store militære styrker for sikkerhets skyld også omringet disse byene.

Kent 1970

Vietnamkrigen og de store demonstrasjonene, ikke minst i USA hvor nasjonalgarden på samme måte som CRS i Frankrike gikk amok mot protesterende folkemengder (som drapet på fire studenter på Kent State University, Ohio 4. mai 1970), viste hvordan jernhånden skjulte seg bak det demokratiske ferniss og ble tatt fram når makten opplevde trusler mot det bestående. Militærkuppene i Hellas (1967) og i Chile (1973) demonstrerte på en tydelig måte hvordan demokratiet kun ble holdt oppe så lenge det fungerte effektivt som redskap for den herskende klasses maktutøvelse. Og i Nord‑Irland ble rå imperialist­makt utvist på vårt eget fredelige kontinent. (“Bloody Sunday” 30. januar 1972, hvor britiske tropper skyter på en demonstrerende folkemengde og dreper 13).

Lillehammer 1973

I Norge og Skandinavia opplevdes også mange tilfeller av statens voldelige forsvar for det bestående, gjennom angrep på streikende arbeidere, aksjonerende miljøaktivister og politiske demonstrasjoner, etterfulgt av arrestasjoner og bøtlegging. Politi ble satt inn mot arbeidere ved Norgas, ved Linjegods og på brygga i Oslo. I Alta så man en av norsk histories største politioperasjoner da staten satte alt inn på å knuse motstanden fra samer og nordmenn mot kraftutbyggingen. Dette var på en tid da sjøl ikke de mest romantiske, revolusjonære optimister ville dristet seg til å kalle situasjonen for revolusjonær. (Staten visste forøvrig godt å skjelne mellom venn og fiende.) 21. juli 1973 blir f.eks. en uskyldig marokkaner myrdet på åpen gate i Lillehammer av israelske Mossad‑agenter. Noen av dem blir arrestert og får fengselsstraffer fra ett til fem og ett halvt ar. De to med lengst straff blir så benådet etter snaue to ar.

All makt i denne sal?

Det var ikke bare episoder med rå maktutøvelse som anskueliggjorde teorien om statsapparatets klassekarakter. Avsløringer og dokumentasjon om overvåkning av statens fiender (som foruten agenter fra øst‑europeisk etterretning inkluderte det meste som kunne defineres som politisk venstreside, med andre ord legale politiske partier og grupperinger) var til god hjelp. Eksempel på eksempel, bilder, rapporter og klager ble behendig forbigått i taushet av TV, radio og de store avisene, men for den bevisste venstresida var informasjonen tilgjengelig ‑ blant annet i Klassekampen. Sporadiske innblikk i maktens korridorer og styrerom bekreftet også det som mange (og ikke bare venstresida) ante, at “all makt” langt fra var samlet langs benkeradene på Løvebakken. Mye blir avgjort ved enighet mellom toppene fra politikk og næringsliv bak lukkede dører.

På 60 og 70‑tallet, med store framganger for frigjøringsbevegelser i den 3. verden og radikalisering av ungdomsmassene i Vest-­Europa og USA, inspirerte den generelle interessen for politikk sammen med en rekke hendelser av nevnte type til grundige studier og debatt om blant annet statens rolle.

Sverige 1972

Fra den undre siden av Kjølen, i Sverige, kom det enkle forklaringer i leksikonformat:

“Stat, den økonomisk herskende klassens politiske organisasjon, hvis formål er å bevare det rådende økonomiske systemet og undertrykke motstanden fra andre klasser .. ”

Og: “Statsapparat, summen av statsmaktens og statsforvaltningens organer (med deres kadre, materielle ressurser og forvaltningsmetoder), som gjennomfører den herskende klassens politikk … ”

(Marxistisk Uppslagsbok, Gidlunds Førlag 1972.)

I antikvariatene ble det norske, “Arbeidernes Leksikon”, fra begynnelsen av 30‑årene oppsporet:

“Staten er den viktigste organisasjon for klasseherredømmet, og har til oppgave å beskytte de økonomiske forhold i overensstemmelse med den herskende klasses interesser og å slå ned enhver motstand fra fiendtlige klasser.”

Klassikere

I jakten på forklaring og forståelse ble det også tørket støv av de gamle kommunistiske klassikerne. Studenter, skoleelever og lærlinger helt fra fjorten‑femten års alderen strevde seg gjennom lange kompliserte tekster av Marx og Engels, og deltok med iver på studiemøter etter skole‑ og arbeidstid.

I boka, “Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse”, gjennomgår Friedrich Engels menneskesamfunnets utvikling fra den ville tilstand (urfellesskapet/urkommunismen) til sivilisasjonen, fra gensordningen til den moderne stat. Han avslutter første del av boka med gensordningens undergang og følgende korte konklusjon:

 

Herrevelde

“Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stempler de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spalting i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke‑besittende og den første klasses herrevelde over den siste.”

Denne institusjonen kom. Staten ble oppfunnet.

Staten er altså, i følge Engels, ikke en filantropisk oppfinnelse for at menneskesamfunnet skulle få et organ, en fellesnevner som kunne bygge skoler, sykehus og veier, men et apparat som kunne sikre en skjev fordeling av samfunnsgodene og om nødvendig forsvare denne urettferdigheten med vold.

Litt lengre ut i den samme boka skriver Engels blant annet:

“Jamført med den gamle gensorganisasjonen særkjennes staten for det første ved at den inndeler statens medlemmer etter territorium. De gamle korporasjonene innenfor gensen, som var skapt på grunnlag av og som ble holdt sammen ved blodsbånd, var, som vi har sett, blitt utilstrekkelige, i hovedsak fordi de forutsatte at medlemmene var bundet til et bestemt område, og denne forutsetningen for lenge siden hadde opphørt å eksistere. ( … ) Denne organiseringen av statsborgerne etter stedet de tilhørte, er felles for alle stater. Vi synes derfor den er naturlig; men vi har sett hvilke hårde og langvarige kamper det har kostet før denne ordningen i Aten og Rom kunne sette seg i stedet for den gamle organisasjonen etter slekter.”

Videre: “Staten har altså ikke bestått fra evighet av. Det har eksistert samfunn som greide seg uten den, som ikke hadde noen anelse om stat og statsmakt. På et bestemt trinn i den økonomiske utviklingen, som var nødvendig forbundet med spalting av samfunnet i klasser, gjorde denne spaltingen staten til en nødvendighet.”

Parlamentarisme

Forståelsen av statens rolle i det moderne klassesamfunnet var en viktig årsak til at venstresida på 60 og 70‑tallet forkastet parlamentarisme, valg og fredelig overgang som gangbar vei til et sosialistisk samfunn. Den revolusjonære bevegelsen ble blant annet tuftet på forståelsen av at ethvert truende angrep på det bestående samfunnets viktigste verdier; den private eiendomsretten til produksjonsmidler og retten til å tjene penger på andres arbeid, ville bli møtt med desperate mottiltak hvor nettopp staten med sin hær, politi, fengsel, overvåking og muligheter for sensur ville spille en helt avgjørende rolle. Og at det i en slik revolusjonær situasjon, ikke betød noe for staten om flertallet av befolkninga sto på de revolusjonæres side eller ikke. Et eventuelt flertall for de revolusjonære ved et stortingsvalg ville heller ikke rokke ved dette.

På 80‑tallet kom den økonomiske krisa og stadig kraftigere angrep på fagbevegelsen og arbeiderklassens rettigheter, krisa i den vestlige maoismen, problemene i AKP, jappe‑tida, det endelige sammenbruddet i Sovjet og Øst-­Europa, og en ny kraftig offensiv for å få Norge (og Sverige og Finland) med i EU. Venstresidas politiske partier og fagbevegelsen fikk hendene fulle med å forsvare allerede etablerte posisjoner og hindre indre oppløsningstendenser. Den teoretiske debatten og ideologiske kampen gikk på mange måter i frø. Det ble tyngre og ofte mer ubehagelig å stå åpent fram med en offensiv revolusjonær politikk.

Synkende skip?

Sammenbruddet i Sovjetsystemet ble utnyttet til fulle av borgerlige media over hele verden i et forsøk på en gang for alle å begrave sosialismen og kommunismen. Men til tross for at revisjonismens fallitt var spådd og ønsket av revolusjonære partier og venstregrupperinger i hele Europa, evnet denne massive anti-sosialistiske propagandaen ‑ godt hjulpet av Kinas farvel til maoismen ‑ å spre tvil og mismot. Erkjennelsen av at de gamle klassikerne ikke var feilfrie og at marxismen, til tross for sin grundige og korrekte kritikk av kapitalismen, ennå manglet vesentlige teoretiske bidrag til forståelsen av det sosialistiske samfunns organisering, førte til at det ble kastet ut mye ballast i forsøk på å holde et synkende skip flytende.

 

Det ble vinket farvel til Stalin i ønsket om å distansere seg fra sosialismens mest udemokratiske og menneskefiendtlige avsnitt. I samme slengen forsvant ideen om proletariatets diktatur under sosialismen (om arbeiderklassen som den herskende klassen under overgangen til kommunismen).

Lenin ble av mange også dyttet tilbake i bokhyllene. Ikke med samme fanfarer og offentlige utbasunering som ved avskjeden med Stalin, men allikevel. For noen var dette også et farvel til teorien om statens klassekarakter og revolusjonens nødvendighet. Det spørs om ikke barnet av og til ble helt ut med badevannet.

Noen av endringene i Øst‑Europa skjedde med minimal blodsutgytelse. Det vekket kanskje slumrende håp om en fredelig overgang og troen på at den siviliserte (norske?) stat slett ikke kan være så ille. Sjøl om disse ikke var omveltninger fra kapitalisme til sosialisme.

Marx ufarlig?

En del av de som 15‑20 år tidligere hadde stått i spissen for å drive fram forståelsen av statens klassekarakter og nødvendigheten av en sosialistisk revolusjon, begynte nå å flørte med reformismen og ensidig satsing på det tradisjonelle parlamentariske arbeid. Noen fant det etter hvert mest naturlig eller mest bekvemt å kalle seg marxist, ikke kommunist. På den måten gikk de i samme fella som flere generasjoner av ulike typer sosialdemokrater, som smykket seg med Marx i håpet eller troen på at den gamle tysker egentlig var en ufarlig sosialøkonom. For Karl Marx hadde vel ingen farlige oppfatninger om staten og revolusjonen ?

Men, allerede i Det Kommunistiske Manifest er Marx innom temaet:

“Politisk makt i egentlig betydning er en klasses organiserte makt til å undertrykke en annen med.”

I artikkelen, Borgerkrigen i Frankrike, oppsummerer han erfaringer fra Pariserkommunen:

“Kommunen måtte straks fra første skritt innse, at arbeiderklassen, når den først var kommet til makten, ikke kunne arbeide videre med det gamle statsapparatet; at denne arbeiderklasse, for ikke å miste sitt nylig erobrede herredømme, for det første måtte fjerne hele det gamle undertrykkelsesmaskineri, som til nå var blitt benyttet mot dem selv, og for det andre måtte sikre seg mot sine egne deputerte og embetsmenn, gjennom å erklære dem alle uten unntakelse avsettelige til en hver tid.” Han trekker sin konklusjon i “Randmerknader til Det Tyske Arbeiderpartis program”:

“Mellom det kapitalistiske og kommunistiske samfunn ligger perioden med det førstes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur.”

Det er ikke vanskelig å forstå hvorfor og hvordan mytene om statens nøytralitet og parlamentarismens evige liv er seiglivet i et land som Norge selv langt inn på venstresida i det politiske landskapet. Krig, undertrykkelse og nød ruller over TV‑skjermene hver kveld. Mennesker fra alle samfunnslag reiser oftere og til flere “eksotiske” steder enn deres besteforeldre noensinne ville ha våget å drømme om. Undertrykkelsen og fattigdommen i land som Bangladesh, Filippinene, Irak og Haiti sammenlignes med Norge. Det får gamlelandet med sine demokratiske tradisjoner til å framstå som det rene Utopia, som en varmestue i en iskald verden. Gjennom kontakt med folk fra disse landene opplever man at det er nesten umulig for dem forestille seg legale revolusjonære partier, fredelige demokratisk kontrollerte valg hvor alle respekterer resultatet, og politifolk som vandrer rundt i gatene uten seksløper på hofta og takknemlige tanker til fedrene på Eidsvoll, Bjørnstjerne og Henrik, vårt trege nordiske gernytt og det faktum at vi ligger i verdens fredligste hjørne! Dette er da også forhold som  makthaverne og deres stat vet å utnytte maksimalt; gjennom skolen, aviser, radio og TV.

Desto større er den moralske forar­gelse når det avsløres at vår lille idyll al­likevel er beskjemmet med uhumskheter vi gjenkjenner fra Dagsrevyens reporta­sjer fra land “det ikke er naturlig å sam­menligne seg  med.”  Som korrupsjon og politisk overvåkning! Men ofte er dette en indignasjon over at enkeltpersoner kan finne på noe sånt!

De visste alt

Da boka “De visste alt” av Alf R. Jacobsen, Finn Sjue og Ronald Bye kom ut før jul i fjor, skapte den stor mediaoppmerksomhet fordi en av synderne var medforfatter. Noen store overraskelser for den politiske venstresida inneholdt den ikke. Det vi lenge hadde visst, og noe av det vi hadde hatt mistanker om, var dokumentert mellom to permer og utgitt på Tiden forlag.

Mediaoppmerksomheten gled imidlertid fort over da stoffet ikke lenger virket løssalgsfremmende. TV, radio og aviser følte seg rimelig trygge på at følgende slags konklusjon var skikkelig fastslått og repetert tilstrekkelig mange ganger:

Den ulovlige politiske overvåkningen i Norge ble utført av nå avdøde eller for lengst utstøtte medlemmer av (den tidligere) LO‑ledelsen, og ble for evig og alltid avsluttet rundt 1974. Samarbeid mellom disse overvåkerne og statlige overvåkingsorganer var rent tilfeldige og fant sted fordi LO‑overvåkerne var geme, og gjerne ville dele informasjonen sin med andre som kunne tenkes å være interesserte.

Avsløringene viste at staten etter krigen hadde skaffet seg mer effektive instrumenter for å utøve sin innflytelse og makt: partier (spesielt DNA, som har vært det viktigste regjeringspartiet i Norge de siste 49 årene), fagbevegelsen, det meste av pressen, og de virkelig tunge opinionsdannende deler av media som radio og TV.

Mens maktarrogansen var på sitt mest intense (fra 50‑ til 80‑åra), ble klager og rapporter om ulovlig overvåkning regelrett neglisjert og fortiet av såvel den politiske eliten som av politi og påtalemyndigheter. Jacobsen, Sjue og Bye nevner blant annet følgende eksempel i boka si:

NKP var rettsløsløs

“Norges Kommunistiske Parti hadde så tidlig som i 1955 avslørt avlytting av en landskonferanse som ble holdt i de tidligere lokalene til Arbeiderbevegelsens Arkiv og Bibliotek i Wesselsgate 1 og bedt om politietterforskning.”

Til tross for at Paul Engstad jr., en av Youngstorgets agenter, ble positivt identifisert blant dem som foretok avlyttingen, fremkom det intet som ga “holdepunkt for at politiet hadde avlyttet møtet.”

Denne meningsløse konklusjonen fikk både Riksadvokatens og Justispartementets tilslutning, en skremmende illustrasjon på hvor rettsløs NKP var i disse årene.

Den ideologiske påvirkningen fra vårt ‑ enn så lenge ‑ fredelige parlamentariske demokrati er sterk. Godt og systematisk backet opp av skolevesenet og media.

Boka “De visste alt” reiser naturligvis også spørsmålet om staten (inkludert dens aktive støttespillere) har endret karakter etter 1974, eller om det bare er utviklet mer sofistikerte metoder for å skjule og tåkelegge.

Boka burde kunne fungere som et utgangspunkt for en ny og frisk debatt om statens klassekarakter og statsapparatets metoder. Ikke minst på venstresida i norsk politikk. Den største utfordringen blir da sannsynligvis å hindre at denne debatten kun blir videreført i ymse statlige oppnevnte utvalg og kommisjoner og aktivt forsøkt unndratt offentlig oppmerksomhet.

En debatt om statens karakter i dag må nødvendigvis også bli en debatt om statens karakter i morgen. Hva slags stat og statsapparat trenger morgendagens samfunn? Sosialisme? Er det mulig å beholde dagens stat og kun foreta noen kosmetiske endringer, eller trengs en stat av helt ny type? Er i så tilfelle proletariatets diktatur noe å plukke fram fra glemselen igjen, eller skal dette begrepet for alltid være lagt bort med merkelappen “uspiselig”?

---

Ordforklaringer: Fugl Føniks: En gresk fabelfugl som brente seg selv på bålet, men steg opp av asken som en ny fugl. CRS: Det franske opprørspolitiet Ferniss: En tynn, glinsende, seig og elastisk hinne; overtrekk. Gensordning/genssamfunn: ættesamfunn, slektssamfunn. Filantropisk: menneskekjærlig, velgjørende. Korporasjon: samfunn; laug, faglig sammenslutning. Kilder: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (Ny Dag, Oslo 1952) Marx: Programkritikk (Ny Dag, Oslo 1951) Marx: Den tyske ideologi/Filosofiens elendighed (Skrifter i udvalg, Rhodos, København 1974) Marx/Engels: Udvalgte skrifter (Forlaget Tiden, København 1973) Marxistisk Uppslagsbok (Gidlunds Førlag 1972) The Hutchinson Encyclopedia (Guild Publishing, 1990) Århundrets Krønike (J.W.Cappelens Forlag,1988) Alf R. Jacobsen, Finn Sjue, Ronald Bye: De visste alt (Tiden Norsk forlag, Oslo 1993)

 

 

Siri Jensen er faglig leder i AKP.

---

Regjeringa og Ap er igang med en større kampanje for endringer i velferdsstaten som skal behandles i Stortinget rundt neste årsskifte.

Det er lagt fram en utredning fra sosialdepartementet, ledet av Norbom, som gjennomgår velferdsordningene og hva som trengs framover. Det er varsla en “folkebok” om dette rundt påske, som skal føre diskusjonen ut til organisasjonene. I tillegg foregår et “internt rådslag” i AP.

Else Øyen peker i boka “Comparing Welfare States and their Futures” fra 1986 på noen grunnleggende felles trekk ved utviklinga av “velferdsstaten” over hele verden. (Med velferdsstaten menes her systemer for statlig ansvar, i større eller mindre omfang, for å sørge for samfunnsmedlemmer som ikke er i stand til å dekke grunnleggende behov.)

For det første peker hun på at uansett utgangspunkt, er tendensen endra fordeling slik at de svakeste taper. Dette skjer gjennom direkte kutt i støtte til svake grupper, både fordi de har minst folkelig støtte og fordi ordningene ofte ikke er lovregulert og en integrert del av systemet.

Samtidig angripes ordninger som gjelder alle (universelle), og det er her de mest fundamentale forandringene kan skje. Else Øyen skriver at det kan argumenteres logisk for at penga skal gå mer direkte til dem som trenger det mest, både utfra rettferdsargumenter og innsparing. “Men den langsiktige effekt av en slik linje vil sannsynligvis svekke lojaliteten til dem som ikke tjener på ordningene. De vil velge private løsninger, mens de som har mindre, vil bli overlatt til å slåss for sine egne interesser.”

Det andre fellestrekket er redusert statlig ansvar. Velferdsstaten er basert på ideen om statlig ansvar for sosiale ordninger og at det er nødvendig med en sterk offentlig sektor for å motvirke innflytelsen til en sterk privat markedssektor, avgjørende for å skape både rikdom og fattigdom. Nå lyder isteden ropet på privatisering over hele verden, de samme markedskreftene som velferdsstaten ble utviklet for å tøyle, blir nå trukket inn for å løse det som kalles velferdsstatens krise.

Hun tar opp ulike former for privatisering:

• at det private markedet tar over velferdstjenester på forretningsmessig basis.
• subsidiering av frivillige organisasjoner slik at de kan ta over.
• egenandeler, egenbetaling.
• minske kapasiteten i institusjonene og sende for eksempel avhengige eldre hjem og støtte opp om selvhjelpsgrupper.
• reduksjon av det nasjonale økonomiske ansvaret og overføring av organisering og finansiering av nasjonale programmer til lokale myndigheter.

Grunnlaget

Grunnlaget for det som skjer, ligger i utviklinga av kapitalismen. Jan Myrdal skriver i en artikkel (Materialisten nr.1/2-93) at grunnlaget for velferdsstaten var kapitalismens behov.

“Skolor, hålsovård, mødravård og familjepolitik, pensioner og grundtrygghet, allt detta behøvdes for produktionens skull. Med den stegrade arbetsintensiteten og de allt høgre kraven på arbetskraften, behövdes också arbetstidsforkortningar och semester for at produktionen skulle løpa. Den spontane klasskampen och de spontant uppkommande reformistiska sträven säkrade på så sätt den kapitalistiske produksjonen mot kortsynta och klassegoistiska kapitalisters uförnuft. Alltså gjenomfördes det som Erlander kallade den stärka statens politik.”

Velferdsstaten sto derfor ikke i motsetning til staten som en klassestat. Samtidig ser han ikke bort fra klassekampens betydning: “Produktionens nödvendigheter öppnade et fönster. Socialdemokrater og liberale utnyttjade det.” Sosialpolitikk er også revolusjonsforsikring. Kampen ga ulike systemer i ulike land, med den skandinaviske modellen som den kanskje beste. Idag bygges overbygningen om til en ny basis; det trengs ikke lenger så mange arbeidere, en stadig større gruppe mennesker blir unødvendige for den kapitalistiske produksjonen. “ ‑ efter den tredje tekniskt vetenskapliga revolutionen existerar inte längre välfärdsamhällets grundläggande förutsetningar. Den samhälleliga överbyggnaden byggs om. Fönstret stängs.”

Myrdals konklusjon burde provosere:

“Med denne förändring i basen finns inom det existerande systemet ingen som helst möjlighet at i längden bevare ens rester av Folkhemmet”.

Strategien i dag

Endringer i kapitalismens økonomiske basis er en kraftfull drivkraft for forandring. Samtidig har borgerskapet store problemer med å få endra overbygningen fort nok. EF/EØS må også forstås som et politisk prosjekt for å gjøre tilpassinga til basis raskere for kapitalen, sikre konkurranseevnen, knuse fagforeningene og hindre opprør. I dag er oppskriften i EFs hvitbok, i Kleppeutvalgenes innstillinger, at det er nødvendig å skjære ned på de offentlige utgiftene for å frigjøre kapital og skape nye markeder for profitt. Motstanden blant folk har gjort dette vanskelig. Blant annet derfor fikk ERT (European Round Table) utarbeidet planen for det indre markedet; markedskreftene måtte settes i ledelsen for utviklinga og tvinge fram politiske forandringer politikerne ikke maktet. Økt konkurranse skulle også være brekkstang for å bryte ned de offentlige monopolene.

Det var likevel ikke nok. Fortsatt ligger EFs konkurranseevne og fleksibilitet bak USA og Japan, mens arbeidsløsheten ligger høyere. Velferdsstatens ordninger er fortsatt for gode, og store mengder tjenester ligger fortsatt utafor markedet. Det viste seg at dersom markedet skulle få større spillerom, måtte staten spille en mer aktiv rolle i å få det til. Jeg skal ta opp 3 elementer i den videre strategien:

• Endring av statens rolle og forholdet marked/stat
• Nye styringsformer/politiske endringer
• Direkte økonomiske nedskjæringer kombinert med endringer av grunnprinsippene for velferdsstaten.

Statens nye rolle

Staten er aktiv pådriver for økt konkurranse innafor offentlig sektor og legger forholda til rette for privatisering:

• Streika i Trondheim Trafikkselskap viste tydelig samspillet mellom redusert offentlig finansiering på den ene sida og privatisering og angrep på avtaleverk og rettigheter på den andre. Trondheim kommune kutta 9 millioner til trafikkselskapet, og krevde samtidig balanse. Samtidig har stortingsflertallet åpnet for anbud i kollektivtrafikken. Det er trolig bare et spørsmål om tid før dette blir påbudt gjennom EØS.
• Regjeringa har satt ned et utvalg for å legge forholda bedre til rette for at kommunene overfører ulike deler av virksomheten til andre selskapsformer, aksjeselskaper o.l. for å sikre konkurranse og åpne for full privatisering.
• I post – tele og jernbane ser en tydelig et samspill mellom statens politikk og markedsliberalistiske toppledere satt på for å være aktive pådrivere. I forkant av EØS‑direktivene innføres et skille mellom operatør og regulatør. Det skal være statlig styring/regulering av selve tele‑, post‑ og jernbanenettene, men de skal være fritt tilgjengelige for ulike operatører i konkurranse med hverandre, selve tjenestene behøver/skal ikke være offentlige.
• Regjeringa legger aktivt forholda til rette for økt konkurranse mellom sykehusene om de enkelte pasientene, gjennom ulike forsøk med ordninger som skal “la pengene følge pasientene”, og åpner med dette også for private aktører.

EU/EØS betyr nedbygging av nasjonalstaten. Dette innebærer i praksis også avvikling av velferdsstaten, det nasjonale statlige ansvaret for innbyggerne. Kanskje det nettopp er i de nordiske landa, med sterk statlig styring fra før, at staten mest effektivt kan bidra til å endre sin rolle.

Økonomisk hestekur

Harvardprofessoren, Bruce Scott, uttalte i et foredrag for blant annet næringsminister Finn Kristensen (1993) at “det er nødvendig med en økonomisk hestekur som er så kraftig at det kan bli vanskelig å gjennomføre i et demokrati. Han viser til at de land som har den kraftigste veksttakten ikke er vanlige demokratier. Det er et stort paradoks at det er disse landene (Kina, Japan, Sør Korea, Singapore) som slipper å ta mange av våre sosiale hensyn, som fremover vil bestemme tempoet i konkurransen.” (Dagens Næringsliv 2.3.93)

Under kapitalismen er økonomien langt fra politisk styring, men selv den begrensa graden av demokrati, er for mye for tempoet som nå trengs i omstillinga.

Derfor kommer forslag om at politikerne ikke skal bry seg med detaljer, bare de store linjene. Derfor må en ha EF-kommisjon der medlemmene skal representere EF og ikke eget land, og der stemmegivinga er hemmelig. Og en sentralbank med forbud mot å ta politiske anvisninger fra EF‑systemet eller nasjonalstatene.

Derfor trengtes ny Kommunelov og endring av styringssystemene i kommunene. Vekk med rådmenn og utvalg som bryr seg om sektorer som skole, helse etc. I stedet må alle føle lojalitet til budsjettet og den sentrale ledelsen. Vekk med innsyn i budsjettet for det er behandla i formannskapet og er sikra politisk flertall.

Kvinnene er et særegent “problem.”

Deres liv er i sterk grad knytta sammen med utviklinga av velferdsstaten, som fra å være bygd på gratisarbeid har skapt forutsetningene for kvinnenes styrka stilling. Derfor er kvinnene, både kvinnefagforeningene i offentlig sektor, kvinnebevegelsen, kvinnene som brukere av offentlige tjenester villig til å forsvare den. Fordi det er en velferdsstat, er det også folk og institusjoner innafor statsapparatet som er avhengig av ordningene og bidrar til å forsvare dem.

Det er derfor viktig for makta å binde opp eller knekke organisasjonene i offentlig sektor og hindre allianser på tvers, blant annet gjennom å trekke lokale fagforeninger inn i ansvarlig administrasjon på stadig lavere nivå, og gjennom å sette grupper opp mot hverandre ved hjelp av det nye lønnssystemet.

Kutt og endring av prinsippene

Kleppe‑utvalget (Kleppe 1) går inn for lønnsmoderasjon, fleksibilitet i arbeidsmarkedet og kutt i overføringene for å styrke konkurranseevnen. Kleppe 2 gikk videre ved å foreslå kutt i sykelønna, barnetrygden, forbrukersubsidier, overføringer til jordbruket og støtte til eneforsørgere. Kleppe lanserte endringer i viktige prinsipper:

• fra mer generelle ordninger til mer behovsprøvde.
• mot 100 prosent kompensasjon ved noen ytelse, for eksempel sykepenger.
• mer bruk av husholdningsinntekt, for eksempel behovsprøvet barnetrygd etter husholdningsinntekt.
• og indirekte kanskje det viktigste, formulert av Kleppe i Dagens Næringsliv 13.mars ifjor:

“De som vil ha mer enn det som skal til for å sikre grunnleggende trygghet, bør ordne seg privat. Jeg er klar over at det markerer et brudd med den gamle måten å tenke på, det såkalt universalitetsprinsippet som sa at alle skulle behandles likt. Det er jo en flott tanke i og for seg, men nå må vi stille spørsmålet ved om samfunnet har råd til å bære frem dette lenger.” (Per Kleppe 13.mars 93.)

Dette er et program, og står opp mot et helhetlig skattefinansiert system som alle er avhengig av, og der en kan foreta utjevning etter politiske beslutninger. Neste skritt ser nå ut til å være forslag om et mer forsikringsbasert system for tilleggspensjoner.

Konsensus

Hovedtaktikken for å få til forandringene er konsensus rundt Kleppe‑strategien. Merk behandlingsmåten: Politikere fra alle partiene på Stortinget (dengang) og Haagensen satt i Kleppeutvalget. Innstillinga er ikke behandla i Stortinget, men den ligger til grunn for politikken og vises til som et vedtatt fellesprogram.

SVs rolle er illustrerende. Deres representant var med på de fleste forslaga, men med en særmerknad. Seinere har de gått mot deler av innholdet og hoppet av før Kleppe 2. Men de blir innlemma i konsensusen, fordi de ikke stiller seg opp og vifter med armene, og sier at de er mot hele strategien.

Innstillinga er heller ikke behandla i LOs representantskap eller på kongressen. Likevel ligger strategien til grunn for LOs arbeid, og bakes i biter inn i vedtak. Slik presses motstandere til å stemme for premissene så lenge de ikke går tydelig mot hele strategien.

Den ideologiske offensiven

En viktig brekkstang er begrepet “Solidaritetsalternativet” som er det offisielle navnet på Kleppestrategien. Mer generelt bruker Jagland det til å argumentere for at det flertallet som har (arbeid, inntekt, rettigheter), må gi fra seg noe til dem som ikke har. For å skaffe arbeidsplasser og for å hindre et 3/4‑samfunn.

I bånn legges ideen om at “vi” ikke har rad til å opprettholde den nåværende velferdsstaten. Noen viktige ideologiske begreper/argumenter:

• “Passive overføringer” brukes om penger til trygdeordninger og sosiale sikkerhetsnett, i motsetning til “aktive tiltak”.
• “Hvorfor skal Sandmann/de rike få barnetrygd?” Dette er spissargumentet for mer behovsprøving og færre generelle ytelser.

Barnetrygden gis til alle som har barn, et uttrykk for at barn er samfunnets ansvar.

• “Mer treffsikre tiltak” ‑ sikre at penga går til dem “som trenger det mest”. Men det er alltid noen som har det verre. Og mer behovsprøving fører til skarpere kontroll med folks liv.
• A rbeidlinjen kan være besnærende. Alle er for at det er bedre at folk får et arbeid de kan utføre enn at de går ledige eller på trygd.

Men arbeidslinjen brukes nå til å fjerne rettigheter og skyve folk over på dårligere ytelser. For eksempel dagpenger istedenfor uføretrygd, og til å kreve arbeid for sosialhjelp. En grunntanke er at gode trygdeordninger fører til mer arbeidsløshet. Og den brukes til å hindre at kvinner med såkalte diffuse lidelser skal få sykepenger eller uføretrygd. Når kvinnene gjør krav på sine rettigheter, blir det for dyrt. De fratas rettigheter og gjøres til klienter under mottoet at trygd ikke er sunt for dem. Problemet er også at dette kan vinne oppslutning hos et skikt av fagfolk, som ikke ser hvordan linja fungerer.

• “Velferdsstaten er lagd av menn, for menn, vi kvinner må tenke nytt”, sa Grete Knutsen på et kvinnemøte. Og misbruker kvinnekunnskap for å undergra­ve de elementene i våre ordninger som nettopp er til fordel for kvinnene.
• “Større valgfrihet”, “egenansvar” og “brukermedvirkning”. Dette er fortsettelsen av APs frihetskampanje og brukes som begrunnelse for økt valgfrihet og konkurranse mellom skoler, sykehus etc.
• Bit for bit. Regjeringa bruker aktiv tilslutning til prinsippene for våre velferdsordninger som et røykteppe som skal hindre folk i å se at forslaga som fremmes nettopp vil undergrave hele systemet: mer “yrkesbasert velferd” (knytta til jobb), overføring til kommunene, mer frivillig innsats.(Norbom) Og ordet velferdsstat brukes bevisst ikke.

Bevissthet og motstand

Skal vi kunne stå mot den ideologiske offensiven, må vi kjenne til grunnprinsippene i velferdsstaten i dag.

1. Alle skal sikres velferd (“universalitetsprinsippet”). Ikke bare for eksempel de yrkesaktive, “prestasjonsprinsippet”). Fellesskapet skal ha ansvar for alles so­siale sikkerhet.
2. Velferdsordningene skal tilstrebe lik­het; bidra til inntektsutjevning og min­ske klasseforskjellene. Alle skal ha lik rett, uavhengig av inntekt. Dette inne­bærer at sålkalte inntektsoverføringer via statskassen skal være store hvis ulikhe­tene i samfunnet er store.
3. Hjelpen skal være en rettighet, ikke en nådegave til dem giveren mener er “verdige trengende” (behovsprøving).
4. Utgiftene må bæres av hele samfunnet gjennom skatten ‑ ikke ved forsikringsordninger.
5. Det er et offentlig nasjonalt ansvar å sikre lik adgang til ytelser av lik stan­dard.

(Fra Ebba Wergelands innledning på Vestlandskonferansen, november 1993)

Disse prinsippene i det som kalles den skandinaviske modellen, er bare delvis gjennomført i det norske systemet. Men de skiller seg fra det som er vanlig i EF‑landa, der forsikringsmodeller, først og fremst med rettigheter for yrkesaktive, dominerer, og der staten spiller en mindre rolle som omfordeler. Dette er nettopp ordninger som skiller oss fra EF‑landa som er mest utsatt, for eksempel fins ikke noen parallell til vår

overgangsstønad. Våre ordninger, med rettigheter for alle finansiert over skat­ten, fremstår som dyrere for staten, og som noe “vi” ikke har råd til. Samtidig bruker for eksempel Tyskland like mye av sitt BNP  (bruttonasjonalprodukt) som Norge til helse‑ og sosialsektoren. Men fordelinga er annerledes.

Eneforsørgerne tas

Først gikk bostøtten som del av utdanningsstøtten. Deretter ekstra barnetrygd (og seinere trolig overgangsstønad) ved ny samboer. Argumentet er at penga skal gå til dem “som trenger det mest”, og det er de som reelt bor alene. I praksis betyr dette at eneforsørgere, i all ho­vedsak kvinner, som flytter sammen med ny kjæreste, skal tvinges til å bli økonomisk avhengige. I tillegg kommer at en ny samboer ikke har noen plikter eller rettigheter i forhold til barna. Kvinners rett til økonomisk sjølstendighet må være et eget grunnprinsipp i et forsvar for velferdsstaten.

Kvinneforskeren Gertrude Goldberg ser forholda for eneforsørgerne som symbol for alle kvinners situasjon. Hun fant også at det nettopp er forholda for eneforsørgende kvinner og eldre kvinner som leder til feminisering av fattigdommen, at et større antall av de fattige er kvinner. I de fleste land er det å være eneforsørger identisk med å være fattig. Regjeringa fjerner ordninger som til i dag har motvirket en slik identitet i Norge.

Forslaget var bare ett av mange. Det siste (fra Norbom‑utvalget) er å vurdere å ta støtten ut av trygdeordningene og overføre dem til kommunene, for å bedre “treffsikkerheten”. Fra rettigheter til kontrollerte klienter.

Protester! ‑ protester!

Det er viktig å fram hva som fore­går, slik at folk og organisasjoner kan protestere. Hver for seg og sammen.  Mot endringene i regelverket for uføre­ trygd og sykepenger, mot Norbom‑utvalgets forslag, mot strategien med kutt i overføringene. Regjeringa legger opp til debatt. Protester mot regjeringas politikk vil legge andre premisser enn de offisi­elle. Oppmerksomhet og bråk gjør for­slaga vanskeligere å gjennomføre. Alter­nativet er å bli trukket med på ferden, bit for bit.

 

Johan Petter Andresen er medlem av faglig utvalg i AKP

---

Kampen for sekstimersdagen er en av de mest sentrale kam­pene som arbeider­klassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store fler­tallet i arbeiderklassen under kapitalismen.

Dette er et forsøk på å skape debatt omkring en analyse og linje for kampen for sekstimersdagen. Dette er en av de mest sentrale kampene som arbeiderklassen fører idag. Den handler om hvordan hverdagen skal være for det store flertallet i arbeiderklassen under kapitalismen. Den handler om å bedre de sosiale vilkår på en avgjørende måte, spesielt for kvinnene. Den har både et offensivt og en defensivt innhold: det offensive ligger i kravet om forbedringer, det defensive ligger i at den fungerer som et forsvar for normalarbeidsdagen, som kapitalen nå angriper uavbrutt. Det er ikke mulig for de fleste kvinner å ha en normalarbeidsdag på åtte timer, en normalarbeidsdag på seks timer vil være mulig for langt flere. Ved å fremme kravet om sekstimersdagen virker dette til å høyne bevisstheten om nødvendigheten av å forsvare normalarbeidsdagen. Innføringa av sekstimersdagen vil ikke nødvendigvis bety at kvinnene vil kunne delta som fullverdige individer, på lik linje med menna i samfunnet, men sekstimerdagsbevegelsen er en del av kampen for å oppnå akkurat dette.

Kampen for sekstimersdagen handler også om at forbedringene i produktiviteten skal bety et bedre liv for arbeiderklassen. Den handler om å slåss mot arbeidsløsheten. Den handler om å ikke godta at overproduksjonskrisa til det kapitalistiske systemet skal bety sosial tilbakegang og forverring for arbeiderklassen. Den handler om å møte den teknologiske revolusjonen på en offensiv måte.

Arbeidsdagens utvikling

Etter innføringa av 8 timersdag med 6 dagersuke har samtlige nedkortinger av arbeidstida for dagarbeidere fram til 1987 vært nedkortinger av arbeidsuka til 40 timers uke og 8 timers dag i hovedsak ved at arbeidstida på lørdagen ble kortere og til slutt helt fjernet, slik at det normale ble 5 dagers uke og 8 timers dag.

Hvorfor gikk kapitalen med på arbeidstidsforkortinger i etterkrigstida? I perioder førte den økte produktiviteten til at bedriftene fikk et visst overskudd av både ledig kapital og arbeidskraft. Ved en arbeidstidsforkorting kunne man øke arbeidsintensiteten og omorganisere arbeidet slik at det totale produktet økte, uten å måtte gå til mange nyansettelser. Da det var knapphet på arbeidsmarkedet beholdt kapitalistene arbeidere som idag blir sparka. Gjennom arbeidstidsforkortelser fikk man en bedre utnyttelse av den tilgjenglige arbeidskrafta. Den økte produksjonen som fulgte av dette, hadde man i disse tider ikke problemer med å få avsetning for. Med den nye situasjonen med overproduksjon og mindre behov for arbeidskraft, vil ikke arbeidstidsforkorting gi den typen gevinst som ble oppnådd tidligere. Dette betyr ikke at arbeidstidsforkortelsene ikke var et resultat av klassekamp.

6 timersdagen fram til nå

I begynnelsen av 80‑tallet ble sekstimersdagen for alvor satt på dagsorden av to bevegelser samtidig, Kvinnebevegelsen og arbeidsløsesbevegelsen. I løpet av 70‑tallet hadde kvinnenes yrkesdeltakelse vokst og arbeiderklassen ble styrket av dette. Kvinnebevegelsen stilte kravet om sekstimersdagen som ett skritt for at kvinnene skal kunne leve et liv som både hovedansvarlige for gratisarbeidet i hjemmet og som lønnsarbeidere, og samtidig underlette kampen for en rettferdig arbeidsdeling i hjemmet. I begynnelsen av 80‑tallet når arbeidsløsheten frambrakte arbeidsløsesforeninger, ble kravet om sekstimersdag også stilt utifra perspektivet om å få flere i arbeid. Kampen for arbeidstidsforkorting i 1986 var første gang at fagbevegelsen kjempa for en forkorting av den daglige arbeidstida, siden innføringa av åttetimersdagen. Den hadde en dobbel begrunnelse lik arbeidstid med funksjonærene. (Ett rettferdskrav som gjaldt spesielt industrien.) Og som del av kampen for 6 timersdag. Arbeidskjøperne fikk, med LO­-ledelsens hjelp, igjennom en del avtaler som betydde større fleksibilitet når det gjaldt fridager, fastleggelse av pauser, skiftarbeid osv.

Omslaget i klassekampen

Antakelig vil 1987/88 i ettertid bli sett på som et tidskille for klassekampen i Norge. La oss si slutten på etterkrigstida og den langvarige oppgangsperioden, og begynnelsen på en ny tid der kampen om samfunnssystemet på ny tvang seg fram på dagsorden. Stagnasjonstendensene som hadde prega økonomien internasjonalt i over et tiår slår på dette tidspunkt inn over Norge.

Den oppgangskonjunkturen vi opplever nå, skjer mens stagnasjon er den dominerende tendensen.

Konsekvenser av omslaget

Arbeidstidsforkortinga kom i siste liten i forhold til omslaget i klassekampen. Antakeligvis ble arbeidsmiljøloven ikke endra av akkurat den grunn. En slik endring ville i så fall ha blitt gjort i 1988. Men da var en slik gave til arbeiderklassen uaktuell. At arbeidsmiljøloven ikke er blitt endra, gjør det lettere politisk sett å forlenge arbeidsdagen dersom dette i framtida blir ansett som et mulig skritt for borgerskapet.

Den økende arbeidsløsheten har svekka arbeiderklassen og borgerskapet er nå på offensiven:

• Hovedlinjene til borgerskapet er nå moderasjon, fleksibilisering og oppsplitting av arbeiderklassen.
• Lønnsmoderasjon som overordna linje kommer til uttrykk i Kleppeutvalgets innstilling. Her forutsettes det at lønnsveksten skal være lavere i Norge enn i “konkurrent”-landa.
• Moderasjonen gjelder også sjukelønn og andre trygder. Velferdsstaten skal nedbygges.
• Fleksibilisering gjelder både ansettelsespolitikken med midlertidige ansettelseskontrakter og mer deltidskontrakter. Den gjelder innføring av mer atypiske arbeidstider, undergraving og forlengelse av normalarbeidsdagen.
• Oppsplittinga gjelder mer individuelle avtaler om lønns og arbeidsvilkår, angrep på de landsomfattende tariffavtaler, med større vekt på bedriftsvise avtaler, og personlige avtaler, og den gjelder angrep på fagforeningene.
• For å få mest mulig ut av hver enkelt arbeider, økes overtidsbruken, samtidig som kompensasjon for overtida angripes.

Internasjonaliseringa av økonomien fører til at arbeidsfolk i de imperialistiske landa blir konfrontert med at de lønnsmessig skal konkurrere med lønningene til arbeidere i den tredje verden. Men internasjonaliseringa betyr også at det vil være vanskelig å vinne sekstimersdagen i Norge uten at det skjer samtidig eller ikke lenge etterpå i andre europeiske land. Idag er det tyske IG‑metall som har kommet lengst med 35-timers uke med full lønnskompensasjon. Den kroniske arbeidsløsheten har ført til at fler og fler stiller spørsmål ved at arbeidstidens lengde skal opprettholdes/utvides samtidig som fler og fler går ledig. Kravet om arbeidstidsforkorting vokser. (Samtidig er det klart at arbeidstidsforkortelsene hittil har kommet i tider med knapphet på arbeidskraft, den situasjonen er nå snudd.) For å møte dette kravet har borgerskapet hittil utvikla to hovedlinjer: reallønnsnedslag kombinert med undergraving av normalarbeidsdagen og arbeidstidsforkortelse, eller de to første sammen med forlengelse av arbeidsdagen. Begge med begrunnelsen av nødvendigheten av å styrke konkurranseevnen. Det som gjør at deler av borgerskapet går inn for arbeidstidsforkortelse uten eller med delvis lønnskompensasjon er først og fremst frykten for sosial uro. Den delen av borgerskapet som satser på forlengelse av arbeidsdagen for den enkelte arbeider, er mindre redd for uro, og regner med å kunne få en allianse med de delene av arbeiderklassen som taper minst på utviklinga. Men de tiltaka som har kommet bl.a. ved Volkswagen i Tyskland, med 4 dagers uke med delvis kompensasjon, fungerer også destruktivt på arbeiderklassen ved at de styrker klassesamarbeidslinja og svekker tariffbestemmelsene ved at det åpnes for økt fleksibilitet. Resultat av begge linjene er at normalarbeidsdagen forlenges for arbeiderklassen som helhet, til tross for at det samtidig skjer en utvikling der fler og fler arbeidere arbeider deltid. (Her i Norge går borgerskapet inn for en forlengelse av normalarbeidsdagen til 21.00, deltidsarbeidere som arbeider etter 16.00 vil i så fall miste ulempekompensasjonen og flere arbeidere vil bli tvunget til å jobbe etter 16.00). Hadde det kapitalistiske systemet fortsatt sin langvarige oppgangskonjunktur, og etterspørselen hadde økt i takt med den økte produktiviteten, kunne også arbeiderklassen begrunne kravet om 6 ­timersdag utifra en klassesamarbeidsideologi. Men det er akkurat den voldsomt økte produktiviteten til arbeidet kombinert med den kapitalistiske produksjonsmåten som er årsaken til den økonomiske stagnasjonen og dermed de svekka mulighetene til å føre kampen for arbeielstidsforkorting langs de linjene som hittil har blitt brukt etter krigen. Den tradisjonelle argumentasjonen til arbeiderklassen for å få igjennom endringer til sin fordel både på samfunns‑ og bedriftsnivå, har vært at næringslivet er tjent med reformen.

I hovedsak reises nå kravet om sekstimersdag som en defensiv parole fra ulike deler av fagbevegelsen, ikke som et krav om varige sosiale forbedringer. Denne måten å argumentere på for å øke lønn og senke arbeidstida med full lønnskompensasjon vil bli passè. Reise krav om forbedringer, vil nå mer og mer være uttrykk for kamp på tvers av behova til staten og kapitalen. Dersom fagforeningene framover begrenser seg til å føre en forsvarskamp for å beholde det man hittil har oppnådd, vil dette, etterhvert som nederlagene blir registrert, føre til demoralisering, desorganisering og tillitsvalgte som like godt kunne ha sitti som ansatte i personalavdelingene til bedriftene (velferdsoffiserer). Det er derfor av avgjørende betydning for arbeiderklassens egen “helse” at det nå reises offensive paroler kombinert med systemkritikk. Det er på denne bakgrunn at parolen for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon har så stor betydning.

Nye betingelser

Det er (i hvertfall) tre tendenser som virker inn på kampen om arbeidsdagen, og som virker inn på hvordan arbeiderklassen må kjempe for 6-­timersdagen:

3. Kvinnenes økte deltakelse i lønnsarbeidet. Kvinnenes økte deltakelse som lønnsarbeidere har styrka arbeiderklassen. Flerpersonshusholdningene til arbeiderklassen har nå større lønnsinntekter, flere kvinner er nå fagorganiserte, kvinnene har fått større sjøltillit og de utvider dagskampen til fagbevegelsen med blant annet å ta opp forhold som er knytta til velferdsstaten og forholda i hjemmet. 6-timersdags‑kravet står sterkt blant annet hos hjelpepleierne, Handel og Kontor, Fellesorganisasjonen, osv.
4. Den økte produktiviteten ved utviklinga av teknologien fører til at fler og fler synes det er urimelig at dette ikke skal føre til kortere arbeidsdag.
5. Den kroniske arbeidsløsheten som svekker arbeiderklassens kampkraft på den ene sida, gir samtidig støtet til kravet om at arbeidstida må forkortes.

Det har blitt reist forslag fra grønne miljøer om arbeidstidsforkortelse på individuell basis og med full kompensasjon bare for de lavest lønte. En frivillig ordning vil i realiteten bety at de som står sterkest økonomisk og organisatorisk ville kunne utnytte ordninga, mens de som står svakest bare i liten grad vil kunne ta del i den. En frivillig ordning vil forutsette at arbeidsgiver og arbeidstaker blir enige, og for dem som kjenner virkeligheten i arbeidslivet så veit vi at ingen avtaler som er til ulempe for arbeidsgiveren, blir inngått frivillig. Arbeiderklassens styrke ligger i dens evne til å opptre som kollektiv, ved en individualisering av arbeidstida vil arbeiderklassens posisjoner svekkes.

Oslo‑forsøket

Oslo‑forsøket er et av de viktigste eksemplene på enhetsfront. Kravet om full lønnskompensasjon vil være den viktigste kampen innafor kampen for 6-timersdagen. Arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon vil riktignok styrke det norske borgerskapets konkurranseevne. Men dersom dette blir den internasjonale løsninga på arbeidstidsforkortinga vil ikke dette på noen måte hjelpe fram ny oppgang for den internasjonale kapitalismen. At arbeiderne i de enkelte landa stiller seg bak “sin” kapitalistklasse og godtar senka lønn, vil bare forsterke overproduksjonskrisa og føre til at kapitalistene kommer tilbake igjen med fornya krav om moderasjon. 6-timersdag uten full lønnskompensasjon vil dessuten bety at flere som har muligheter og forbindelser vil jobbe dobbelt for å opprettholde samme inntekta. Og dermed vil sysselsettingseffekten svekkes.

Fire dagers uke ?

Så vidt jeg kan se er det bare i Norge at arbeidstidsforkortinga blir stilt som et krav om forkorting av den daglige arbeidstida. Ellers i Europa reiser bade revolusjonære og sosialdemokratisk dominerte fagforeninger kravet om kortere arbeidsuke. Kravet blir stilt som 32 timers uke. Altså fire ganger 8-timers dag. Hovedgrunnen til dette er den manglende innflytelsen til kvinnene i denne kampen. Argumentene for daglig nedkorting er absolutt sterkere, og kan bedre begrunnes med tanke på både arbeidsfolks helse og kvinnenes særegne behov som hovedansvarlige for omsorgen i hjemmet. Dessuten er det riktig å reise kravet om daglig nedkorting av arbeidstida utfra behovet for å forsvare normalarbeidsdagen. Det vil også lette kampen mot deltidsarbeid.

Full stillingskompensasjon?

Arbeidsløsheten er den viktigste grunnen til å stille kravet om full stillings­kompensasjon. Naturligvis vil en arbeidstidsforkorting gi muligheter for kapitalen til å endre organiseringa av arbeidet, og effektiviteten til den enkelte arbeider vil stige. Men likevel er det riktig å reise dette kravet akkurat fordi vi ønsker at arbeidstidsforkortinga skal føre til at flest mulig hender skal komme i arbeid. I “arbeidsintensive” yrker vil det dessuten være avgjørende at dette kravet reises slik at arbeidstidsforkorting ikke fører til at 7 ½  timers arbeid skal gjøres på 6 timer.

Dele på arbeidet?

Spørsmålet om å dele på det arbeidet, reiser seg stadig oftere etterhvert som bedriftene går til permitteringer og oppsigelser.

Heismontørene gjennomførte aksjoner for kravet om roterende permitteringer. Dette betydde i realiteten å godta arbeidstidsforkortelse uten lønnskompensasjon. Var dette progressive aksjoner? Er roterende permitteringer OK? Ja. Ved å få til roterende permitteringer kan fagforeningene styrke samholdet og opprettholde organiseringa og kampkrafta. Noe som er en forutsetning for å føre kampen for arbeidstidsforkorting med full lønnskompensasjon.

Et annet eksempel er de danske søppeltømmernes forslag om 3 ukers arbeid og en uke på ledighetstrygd i måneden, som har bakgrunn i stor ledighet blant disse.

Er dette forslaget bra eller dårlig? Eller er det noe midt imellom? Etter min mening fungerer også dette forslaget progressivt. Det har samme innhold som roterende permitteringer. Det er interessant å merke seg at forslaget blir motarbeida fra tre hold. Den danske regjeringa er mot, den sier at den uka man skal gå på ledighetstrygd er man egentlig ikke reelt arbeidsledig og man bør derfor ikke få full ledighetstrygd. Arbeidsgiverforeninga er mot, da ordninga vil hindre den fornødne fleksibilitet som man trenger av arbeidskraft nå til dags. Og den danske LO‑ledelsen er skeptisk.

Det avgjørende spørsmålet både når det gjelder heismontørerne og søppeltømmerne er: styrker eller svekker dette den enkelte yrkesgruppa organisatorisk og politisk? Naturligvis under forutsetning av at disse forslaga ikke erstatter kampen for sekstimersdagen.

Men det er etter min mening en misoppfatning at deling på arbeidet på denne måten betyr mindre arbeidsløshet. Det som skjer er at arbeidsløsheten deles på flere. I denne forbindelse er det kun en arbeidstidsforkortelse som samtidig innebærer at folk opprettholder sin levestandard (full  lønnskompensasjon) som senker arbeidsløsheten.

Overtidsspørsmålet

Samtidig som arbeidsløsheten vokser, vokser også overtidsbruken og ulempekompensasjonene angripes. Overtidsbruken er samfunnsmessig sett en utvidelse av arbeidsdagen, og må angripes som sådan. Hittil har presset fra grunnplanet mot LO‑ledelsen vært alt for svakt, og dermed har det bare blitt munnsvær om dette fra LO-­ledelsens side. Et framskredent eksempel på en avtale som er mulig å få istand, finner vi på Aker Verdal. Her har man fått til en avtale der all frivillig overtid utover 100 timer i året skal avspaseres. På tariffnivå går det an å få igjennom at overtida i bedriften skal beregnes utifra tariffavtalen og ikke arbeidsmiljøloven. Også i kommunestyrer o.l. kan man reise forslag om begrensning i overtidsbruken.

 

---

Etter at boka til Sjue, Jacobsen og Bye kom, oppnevnte Stortinget et granskingsutvalg. Avisene sluttet å skrive. TV “glemte” overvåkings­avsløringene. Røde Fane har snakket med Finn Sjue.

I boka De visste alt, forteller forfatterne om linjekamp og maktkamp innafor sosialdemokratiet, overvåking av antatt Sovjet­vennlige, av NKP og SF. Når, eller hva var det som gjorde at ml-bevegelsen for alvor kom i kikkerten?

‑ Før vi går inn på det, tror jeg det er viktig å se litt på forholdene like etter krigen, svarer Finn Sjue. Sovjet hadde mye sympati, NKP hadde en del støtte i Norge og den kalde fronten mellom øst og vest var under utvikling. På denne bakgrunnen fikk den indre kretsen i AP, med Jens Christian Hauge som sentral person, gjennomslag for omfattende overvåking, og begreper som totalforsvar og 5. kolonne kom inn i lovverket. Det viktige er at de fikk fritt spillerom til å gjøre nesten hva som helst. EF-motstanden i 1963 fikk for eksempel ikke gå upåaktet hen.

AKP og fagbevegelsen

‑ Etterhvert som NKP nærmet seg AP politisk, og forøvrig ble mindre, ble overvåkinga mer form enn innhold. Sånn sett kan vi si at ml-bevegelsens inntog aktualiserte den politiske overvåkinga igjen. Hvorfor reagerte AP på denne bevegelsen? Etter min mening var det ikke innfallsvinkelen med 5.kolonne, med andre ord det at vi elsket Kina som var avgjørende. Da den harde kjerna i AP skjønte at vi var farlige, eller at vi kunne bli farlige, handlet det om kampen om fagbevegelsen. Vi ville mye, ikke minst ville vi ta oppgjør med den sosialdemokratiske makteliten. Nøkkelen til sosialdemokratiets makt ligger i fagbevegelsen. Vi elsket Kina og gikk inn for væpna revolusjon, javel, men det viktigste perspektivet var kampen om hegemoniet innafor området kapital, arbeidsplasser og fagbevegelse. Vi kan tidfeste dette til rundt 1968. Fra da av begynte de med grundig overvåking av ml-bevegelsen, og de brukte mye krefter, kanskje uforholdsmessig mye, på å se på oss. Noen eksempler kan belyse det. Det ble planta folk, med tråder til CIA, i Solidaritetskomiteen for Vietnam. Fra 1969 og utover en del år ble sommerleirene infiltrert med 2‑3 folk. Studentmiljøet ble infiltrert, blant annet gjennom et samarbeid med en mellomstor bedriftseier som ansatte sosialt utslått ungdom og fikk deres lojalitet. De ble sendt inn progressive miljøer ‑ og rapporterte tilbake. AKP ble infiltrert på mellomnivå midt på 1970-tallet. Det ble lagt ned mye arbeid i å spore opp landsmøter, sentralkomitemøter og liknende, noe de visstnok aldri klarte å få til.

Omprioritering i 1983

– Men det viktigste foregikk innafor fagbevegelsen. Gjennom et samspill mellom LO, LO‑skolen og AOF ble det utviklet et landsomfattende rapportsystem Det gjaldt ikke minst å ha styring med hvem som kom til forbundslandsmøte og LO‑kongresser, om mulig å hindre at opposisjonelle ble valgt. Men, etterhvert som var innflytelse dalte, dalte også maktas interesse for oss. Fra 1983 ble overvåkinga av ml-bevegelsen prioritert ned.

‑ Sosialdemokratiet har bygd opp et samfunn med klare korporative trekk. Kan overvåkinga sees i en slik sammenheng?

‑ Ja, det synes jeg, og det handler selvfølgelig om klassekamp. Metodene er pisken og gulrota. Gulrota har først og fremst vært økonomiske reformer. Samtidig trenger makta kontroll. For å ha kontroll trengs god informasjon. Overvåking er et viktig instrument for å opprettholde maktforholdet, kanskje viktigere enn vi tenker oss. Etter som ting blir gravd fram, må muligens etterkrigstidashistorie skrives om. Alt dette understreker den indre AP‑kretsens totalitære karakter. I tillegg vet vi at kapitalens sjefsgutter liker Gro. Den hellige alliansen er der.

‑ Store ord har fløyet om at alt skal fram i lyset. Vil det skje?

– Til en viss grad kom boka som et sjokk, (le trodde de hadde bedre kontroll. Offentlige granskingskommisjoner er en av metodene makta bruker for å takle vanskelige situasjoner. Denne kommisjonen er riktig nok oppnevnt av Stortinget, ikke regjeringsoppnevnt, og opposisjonen har klart å legge noen premisser, men spørsmålet er hvor mye den får lov til å undersøke, for eksempel rundt alliansene med fremmede makter. Jeg tror ikke det kommer fram så mye at det gjør noe. Journalister og andre må bare fortsette å grave og grave.

‑ Er den revolusjonære bevegelsen nå fortida for naiv i forhold til overvåking? Og hva med rasismen og nazismetendensene?

For naive idag

‑ Til det første spørsmålet vil jeg si ja. Om vi overdrev noe før, så tror jeg faren undervurderes nå. Overvåking er et viktig herskerinstrument, og den nye teknologien har gjort det mye lettere for dem. Der det før trengtes folk og en ledning inn på telefonnettet ditt, kan de nå ved hjelp av datateknologien tråle store områder ‑ og, det er mye vanskeligere å se og kontrollere. På den andre sida er det sånn at den revolusjonære bevegelsen ikke er den store trusselen for tida. Fokuset på overvåkingskikkerten er flytta over til de fremmede i Norge. Ut fra borgerlig sikkerhetstenking er det omfattende registrering av eksempelvis kurdere, nordafrikanere,  ex‑jugoslaver og Kosovo‑albanere. Norge er på i vei inn i “Festning Europa”, som bygger opp mu­rene mellom det rike Europa og den fat­tige verden. Det finnes beredskapsplaner for eventuell internering av større

kontigenter flyktninger. Alt dette er med på å legge grunnlaget for kriminalisering av fremmede, av svarte. Makta maler og maler på negative trekk, og fører i sin tur rasismen. Hvite norske som samar­beider med de fremmede, kommer også inn i fokus. Nazistene er isolert sett farli­ge nok, men etter min mening er de

fortsatt utgrupper.

‑ Jeg har understreket fagbevegelsen som en viktig arena for kamp og følgelig for overvåking. Den er nok fortsatt interessant, men det forutsetter reell op­posisjon. Vi kan runde av med det som utropstegn, sier Finn Sjue.

 

 

---

Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen innpå et militaristisk blindspor?

En av de mest framgangsrike frigjøringsbevegelsene på nitti‑ tallet har vært den kurdiske bevegelsen med tyngdepunkt i Nord Kurdistan (den tyrkiske delen av Kurdistan). I en tid hvor de fleste bevegelser med utspring i sosialisme og kommunisme har vært på defensiven, har denne på mange måter maoistiske bevegelsen ført den kurdiske nasjonale og sosiale kampen opp på et nytt nivå. Den har utnyttet mulighetene som de dramatiske begivenheter i regionen og Golfkrigen ga og vist at den kan “gripe dagen og timen”. Den står imidlertid overfor sterke motstandere, både i regionen og internasjonalt.

Partiya Karkaran Kurdistan (PKK), eller Kurdistan Arbeiderparti, er den drivende krafta bak denne bevegelsen. Stiftet 27.november 1978. Det er et marxist-leninistisk parti, men fronten den jobber innenfor er etter hvert blitt brei og mangslungen.

Spør du PKK om de regner seg som et maoistisk parti, er svaret nei. De har aldri sett det som viktig, eller riktig, å legge vekt på striden mellom KKP og SUKP, sjøl om de har vært mye enig i store deler av den kritikken vestlige maoister hadde av Sovjet. At de har vegret seg mot å få merkelappen “maoister” er imidlertid et uttrykk for det jeg vil kalle en utpreget maoistisk egenskap; å ta utgangspunkt i at deres hovedoppgave er å gjennomføre en nasjonal og sosial frigjøringskamp i Kurdistan og at dette ikke kan være noen kopi av et annet folks kamp, heller ikke det kinesiske; sjøl om de trekker viktige lærdommer ut fra deres erfaringer. Som Mao ble kalt nasjonalistisk av datidens Komintern og Stalin, må PKK tåle å bli kalt nasjonalister av marxist‑leninister i dagens Tyrkia (og av ml‑ere i Europa).

For den internasjonale kommunistiske bevegelsen har det imidlertid betydning å drøfte de erfaringene våre kurdiske kamerater gjør opp mot de strategiske og taktiske retningslinjene Maos KKP utvikla. Både for å finne ut hva som er generelt og fortsatt gangbart i Maos teorier, og for å lære mer om praktisk, særegen tillemping av marxismen. I denne artikkelen vil jeg gå nærmere inn på de to områdene som Mao utvikla under den kinesiske revolusjonen: folkekrigsstrategien og nydemokratistrategien.

Jeg oppfatter det som om PKK anvender hovedprinsippene som Mao brukte på en svært fruktbar måte for den kurdiske revolusjonen. Dette vil også få betydning for den antiimperialistiske kampen og sosialistisk strategi i videre sammenheng i tida framover. “Geriljaen og det kurdiske folket er ett, er uttrykket som går igjen fra tilhengerne av frigjøringskampen”. “Separatister og terrorister”, svarer de tyrkiske myndighetene og deres vest‑ europiske allierte. Meningspåvirkerne i vest‑europeiske medier følger stort sett opp de offisielle versjonene. Hva er virkeligheten bak? Er det en folkekrig i maoistisk forstand som utvikler seg, og er det i tilfelle riktig å anvende denne strategien i Kurdistan? Eller dreier det seg om eliteaksjoner fra et mindretall idealister som har liten støtte i befolkningen og som har ført frigjøringskampen inn på et militaristisk blindspor?

Gradvis oppbygging

Maos folkekrigslinje bygger på det almenne prinsippet om at det er politikken som skal styre våpnene. Og at den militære aktiviteten må være knytta direkte til den sosiale og økonomiske kampen som folket fører; forsvare også folkets umiddelbare interesser. Ser vi på utviklinga av den kurdiske væpna kampen, finner vi at det er en slik sammenheng.

Den politiske, ideologiske og organisatoriske oppbygginga av PKK skjedde utover 70‑tallet. Da i samarbeid med tyrkisk venstreside. Det fant sted en relativt hurtig utvikling av den legale kampen i det daværende Tyrkia, også i de kurdiske områdene: streiker, skoleboikotter, landokkupasjoner osv. Myndighetene, med Det Nasjonale Sikkerhetsrådet som det reelle maktsentret, møtte den folkelige organiseringa med både mord og massearestasjoner mot slutten av 70‑tallet. I 1979 ble det proklamert unntakstilstand i de kurdiske provinsene. Folk fra ledelsen i PKK ble drept. Under og etter militærkuppet 12.september 1980 ble flere tusen medlemmer og sympatisører av PKK arrestert. Forbudene mot alt som smakte av kurdisk, inkludert språket, ble innskjerpet. To av Tyrkias fire armeer ble plassert i området.

Sjøl om Tyrkia brukte påstander om at “separatister” var i ferd med å gå til væpna angrep som påskudd for å innføre sitt massive undertrykkelsesstyre, starta ikke den væpna kampen før i 1984. Fram til da var over 500 angivelige PKKmedlemmer idømt dødstraff, delvis på grunnlag av masserettssaker.

Den væpna kampen ble grundig forberedt gjennom skolering og trening av rekrutter på opplæringssentret i Bekaa-området i Libanon. De første kurderne kom hit allerede i 1979, da i en leir sammen med den palestinske organisasjonen DPLF. Da jeg besøkte leiren høsten 1991, hadde ca 10 000 rekrutter hatt sin opplæring her. Hovedaktiviteten var politisk-­ideologisk skolering og vekt på å gjenvinne respekt for kurdisk identitet. Mashum Khorkmaz‑Akademiet, som er det offisielle navnet på leiren, er idag erstattet av et titalls mindre opplæringssentra rundt omkring i Kurdistan.

Da de to geriljaangrepene ved Eruh og Shemdinli 15. august 1984 tok livet av 24 tyrkiske soldater, var en ny fase i frigjøringskampen innleda. Kurderne hadde vist at de ikke ville bøye seg. De hardhendte forsøkene på å knekke dem hadde avlet enda hardere og besluttsom motstand. Sjøl om represaliepolitikken til tyrkerne også skremte endel kurdere, og flere mente at PKK var for militante, viser utviklingen de kommende årene at geriljaen vant sterkere og sterkere støtte i befolkningen. Den væpna kampen styrka den politiske kampen og enheten i den kurdiske befolkninga i Nord Kurdistan.

Også i deler av Sør Kurdistan (Irak) fikk folkekrigslinja oppslutning. Både Masud Barzanis Kurdistan Demokratiske Parti (KDP) og Jalal Talabanis Patriotisk Union Kurdistan (PUK) matte forholde seg til den og inngå avtaler. Sjøl om de sto for en annen strategi.

Militære kamper

Geriljaens mål har, foruten tyrkiske militære objekter, også vært kurdiske samarbeidsfolk innenfor det såkalte landsbyvaktsystemet som Tyrkia bygde opp; tradisjonelt oppkjøp av kurdere for å slåss mot kurdere. I 1991 regna talsfolk for den kurdiske bevegelsen at det var ca 30 000 som var innlemma i dette systemet. Kampen mot disse har tidvis vært skånselsløs, hvor også hele familier er drept når husene ble angrepet. Men ved flere anledninger har PKK gått ut med tilbud om amnesti for landsbyvaktene. Vaktene har imidlertid havna mellom barken og veden, og trenger i tilfelle søke beskyttelse hos geriljaen, dersom de skal bryte med tyrkerne.

Geriljaen har både en angreps‑ og forsvarsfunksjon. Militære og andre tyrkiske mål (som offentlige kontorer og installasjoner) blir angrepet for å ødelegge dem. Vanligvis er det mindre trefninger hvor sjelden mer enn hundre geriljas deltar i kamp. Opp til noen titalls soldater drepes i slike slag, og det tas utstyr som bytte.

Sommeren 1992 var det også noen eksempler på større slag. Det største fant sted i trelands-­grenseområdet Irak‑Iran‑Tyrkia, hvor et militærkompleks med rundt 1000 soldater ble angrepet gjennom en hel natt. Flere hundre soldater og noen titalls geriljas ble sannsynligvis drept.

Rundt denne tiden ble det diskutert å innlede en fase med flere slike større operasjoner, hvor geriljaenheter forente seg for større koordinerte operasjoner. De få erfaringene de gjorde med dette og det at tyrkerne forsterket sine tropper og rykket inn i Irak høsten 1992, gjorde det nok klart at tiden ennå ikke var inne til en mer omfattende offensiv av en slik type. Vi kan ikke snakke om noen strategisk likevektsfase i “klassisk” forstand i den militære kampen i dagens Kurdistan.

Tyrkia har rundt 300 000 mann, inkludert landsbyvakter og politi og sikkerhetsfolk av ulik type, i området. Det er ikke nok til å kontrollere området. I store fjellområder, og inne i og rundt byer, opererer geriljaen fritt. Tyrkiske soldater kan ferdes bare i større grupper og på dagtid.

Men mannskapsmessig og teknologisk kan tyrkerne slå til med styrkeoverlegenhet, dersom kurderne bygger opp større, stasjonære troppeansamlinger. Det vil derfor være en utvikling i bredden av angrep mot mindre mål, og en mobil krigføring, som vil måtte bli frigjøringskampens militære form også i overskuelig framtid. Noe som vil bety en utvikling av samarbeidet mellom de faste geriljas (som nå utgjør anslagvis 10-15 000) og skiktet av milits som til daglig fins i byen/landsbyen og gjennomfører spesielle, lokale operasjoner i samarbeid med geriljaen. Slik blir den tyrkiske okkupasjonsstyrken, om det skulle komme noen hundretusener til også, mer og mer utsatt og presset.

Det blir en styrke‑ og utholdenhetsprøve på flere plan. For Tyrkia vil de økonomiske sidene av krigføringen ikke minst veie tungt.

Tyrkiske overgrep mot sivilbefolkningen eller angrep på geriljastillinger, blir også gjengjeldt med våpenmakt. Det er like mye et politisk-­ideologisk mottiltak, for å vise at en ikke bøyer nakken og har evne til å slå igjen. Det stiller først og fremst sivilbefolkningen på harde prøver, siden det ofte dreier seg om en spiral med svar og tilsvar. Tyrkerne angriper gjeme landsbyer som rein terror for å prøve å skremme sivilbefolkningen fra å støtte geriljaen. Erfaringene er imidlertid at dette ikke har stanset rekrutteringen til geriljaen. Snarere tvert om. Da Simak ble skutt sønder og sammen i august 1992, rømte ca 1000 av ungdommene opp i fjellene for å slutte seg til geriljaen. Problemet er da i første rekke å klare og assimilere og skolere alle de som slutter seg til. Med fritt inntak ville det neppe være noe problem å flerdoble antall geriljas. Nåløyet er nok snarere logistikk og opplæring.

Politiske mål avgjør midlene

PKKs strategi er ikke at Tyrkia må nedkjempes militært for at målet om kurdisk nasjonal sjølråderett skal nås. De har heller ikke et absolutt krav om løsriving, dersom en føderasjon eller konføderasjon kan tuftes på likeverd for de to nasjonaliteter. PKKs generalsekretær Abdullah Ocelan har flere ganger sagt at det beste ville være en sosialistisk konføderasjon for hele Midt‑Østen­-området, men han har lagt til at det vet neppe er den realistiske startetappen.

PKKs våpenhvileutspill sist vår var heller ikke noen linjeendring. De har flere ganger de siste åra kommet med lignende forslag som har blitt avvist av Tyrkia. Forslaget nå bygde på både militære og politiske framganger de siste åra. Det forente stort sett det som kan krype og gå av kurdiske organisasjoner i Nord Kurdistan, og Talabanis fraksjon av Kurdistan Front i Sør Kurdistan stilte seg også bak.

Den tyrkiske avvisninga har styrket støtten til fortsatt væpnet kamp. Det framstår som nødvendig for å sikre de resultatene som alt er oppnådd. Våpenhvilesaka har dermed styrka den kurdiske fronten politisk, samtidig som det ikke svekka deres militære slagkraft. På den tyrkiske sida er resultatene dobbelt negative. De har heller ikke denne sommeren/høsten klart å knekke PKK, som de annonserte som mål. Deres militære tap øker og nye fronter oppstår, også nå i grenseområdene Kurdistan‑Tyrkia. Mye tyder på at det er voksende motsetninger innad, også blant generalene, og at deres nærmeste allierte, USA, begynner å bli utålmodig.

Parti‑Front‑Hær

Den indre strukturen i denne kurdiske bevegelsen ligner den klassisk maoistiske. Kommunistpartiet (PKK) er den drivende krafta og er sjøl bygd opp som et kaderparti med strenge krav til medlemmenes skolering og sjøloppofrende livsstil. De er utvilsomt kjernen i Folkets Frigjøringshær (ARGK), som ble besluttet oppretta på den 3. kongressen i PKK i 1986 (Før den tid var geriljaenhetene direkte PKK‑leda).

Den Nasjonale Frigjøringsfronten (ERNK) ble stifta 21.mars 1985. Den har sitt eget program, med målet om nasjonal sjølråderett for den kurdiske nasjonen. Den reelle enhetsfronten er imidlertid breiere enn ERNK. Den er heller ikke kontrollert av PKK, sjøl om det er et faktum at PKK er den best organiserte og den mest dynamiske krafta i bevegelsen. Men innflytelsen bygger også på økt tillit til PKK og at det viser seg at fronten er avhengig av PKKs politiske og organisatoriske innsats.

Nydemokrati?

Sosialt og klassemessig er denne kurdiske bevegelsen nå blitt svært brei. ikke bare som en programerklæring, men også i praktisk politikk. Den virkelige bevegelsen de siste åra har hatt sin egen dynamikk. Det kan være nyttig å se på hvordan terrenget nå ser ut, i forhold til det kartet som er tegnet opp i programmet til PKK om den kurdiske revolusjonens karakter.

Programmet beskriver en form for nydemokratisk revolusjon bygd på en analyse av situasjonen i Kurdistan som har fellestrekk med den tredjeverden-analysen som Maos nydemokrati-teori tok utgangspunkt i. Det sies at revolusjonen vil være “en ny type borgerlig demokratisk revolusjon”.

Revolusjonen vil ha to hovedtrekk: nasjonal og demokratisk. I den første, nåværende fasen vil det være den nasjonale karakteren som dominerer. Grunnlaget for dette er Kurdistans koloniale status. Målet for den demokratiske revolusjonen er å fjerne undertrykkende trekk i samfunnet som har røtter fra middelalderen av: føydalisme, stammevesen, religiøs sekterisme og slavelignende underordning av kvinner. Programmet ser de to trekka nært forbundet, at den demokratiske revolusjonen også må utvikles for at den nasjonale kampen skal ha framgang.

Hovedkrafta i den kurdiske revolusjonen vil være arbeider/bonde‑alliansen. Det nasjonale borgerskapet sees på som svært svakt. Den koloniale undertrykkinga og samarbeidskarakteren til de fleste borgerne gjør at det ikke kan snakkes om det nasjonale borgerskapet som en egen klasse, bare som enkeltpersoner. Landeierne sees også på som kollaboratører, mens småborgerskapet i byene sies å være for svakt til å være noen ledende kraft i den nasjonale kampen. Bare det ideologiske, politiske og organisatoriske lederskapet til arbeiderklassen kan utvikle den nasjonale fronten, sier programmet, og maner til kontinuerlig kamp mot borgerlig najonalistisk forræderi mot den nasjonale kampen.

Det understrekes også at den kurdiske revolusjonære kampen vil bli langvarig, og at det vil være nødvendig å bygge opp en egen kurdisk makt og bruk av vold.

Programmet har også avsnitt om de neste fasene i revolusjonen og om at målet vil være det klasseløse samfunnet. Men disse sakene vil jeg ikke trekke inn her når vi skal vurdere den nåværende fasen.

Som Maos nydemokratiske revolusjon, har den kurdiske ikke sosialisme på dagsorden i den første fasen. Men både beskrivelsen av klassekreftene og det videre forløpet av revolusjonen er nokså nært Maos modell. Som i Kina er det også et kommunistisk parti som er den reelt ledende krafta i den nasjonale og demokratiske kampen.

Denne frigjøringslinja sto i motsetning til andre toneangivende krefter innenfor den kurdiske bevegelsen, representert ved KDP/PUK i første rekke. Betoninga av den all‑kurdiske nasjonale enheten, lot seg ikke forene med en strategi for å fremme enkeltstammers enkeltregioners interesser, til og med på bekostning av andre kurderes. Dette siste har vært en svøpe for den kurdiske frigjøringskampen i hele dette århundret, og gjort det mulig for koloniherrene å drive splitt‑ og hersk‑politikk. Klasseaspektet ved ledelsen av den nasjonale kampen, har vært et annet vannskille. At ledelsen skal bygge pa egen kurdisk makt, med arbeider‑bonde­-alliansen som basis, står i motsetning til at vaklende borgere og by‑småborgere utvikler allianser som gjør kampen avhengig av utenlandsk støtte. En støtte som har vist seg å bli en beinkrok når det kommer til det avgjørende punkt i kampen.

1988‑89 innledet et oppsving for den nasjonale fronten. PKK hadde korrigert noen sekteriske trekk, men viktigst bygd opp en styrke som gjorde det mulig med breiere taktikk. Den tyrkiske undertrykkinga drev stadig større skikt i opposisjon. Sommeren 1989 ble sju parlamentsmedlemmer fra det Sosialdemokratiske Folkepartiet (SHP) til Inønu ekskludert, fordi de deltok på en konferanse i Paris som tok opp det kurdiske spørsmålet. Dette utviklet seg etterhvert til å bli et springbrett for en kurdisk parlamentsopposisjon gjennom valgene i 1991. Idag står 18 medlemmer av Nasjonalforsamlinga, formelt innvalgt på det ene regjeringspartiets (SHP) lister, konsolidert på den kurdiske nasjonale bevegelsens side. Borgermestre med fortid både i avdøde president Øzals Moderlandsparti og Erbakans muslimorienterte parti går over til den kurdiske enhetsfronten. Kurdiske borgere støtter bevegelsen med penger.

Nye framganger?

Det er sannsynligvis langt fram ennå før et fritt Kurdistan kan etableres. Men nye avgjørende skritt framover kan bli tatt i nærmeste framtid. Den militære konfrontasjonslinja til Tyrkia har trøbbel. Det ryktes at generalene har fått en frist på seg også fra sine venner i Pentagon. I høst hadde både NATO og USA uformelle samtaler med ERNK på Kypros. Det kan bety både det ene og det andre, men i allefall er det uttrykk for at strategi og taktikk er under vurdering.

Det tyrkiske borgerskapet er i villrede om hvordan de skal takle lokalvalgene 27.mars 1994. De frykter en massiv oppslutning om de kurdiske kandidatene i Kurdistan. Det vurderes både å avlyse valgene i Kurdistan, under dekke av unntakstilstanden, og å arrangere valgsamarbeid mellom de lojale partiene for å demme opp mot kurder‑kandidatene. Men det siste vil neppe bli noen suksess, fordi det også er splittelser i disse partiene på dette spørsmålet.

Ryktene om militærkupp må også tas alvorlig. Tyrkia har hatt militærkupp ca hvert tiende år siden 1960, og det er nå 13 år siden sist. Å holde “orden” på Tyrkia er viktig ikke minst for USA. Et gjennombrudd for en nydemokratisk revolusjon i dette området ville verdensimperialismen like dårlig. Ikke bare ut fra situasjonen i regionen. Men også i en situasjon hvor en slik seier kunne gi smitteeffekt i mange labile områder rundt i en verden hvor frigjøringsbevegelser står ved korsveier; holde på linja med folkekrig og ulike former for nydemokratiske revolusjoner, eller prøve å komme til en minnelig ordning gjennom kompromisser med makthaverne.

 

---

Forførende, ja. Men er det noe nytt i boka til Jorun Gulbrandsen: “Er skolen for Kari eller Ronny?”. Røde Fane har snakket med forfatteren.

Med likt pensum for jenter og gutter og andre velmenende tiltak i likestillingens navn, er det overraskende å lese om praksis som henger igjen i gamle mønstre. “Er skolen for Kari eller Ronrry” er en bok om ulik behandling av jenter og gutter både i barnehage og i skole, om hvordan gutter får mer oppmerksomhet og mer tid.

Trond Hofvind (Jfr. anmeldelsen i Røde Fane 1‑2/93) mener at boka er forførende. Det er lett å bli begeistret for dette oppkomme av varme og humor. Forfatteren er glad i yrket sitt ‑ og i elevene.

I følge Hofvind bringer ikke boka ny kunnskap, vi har hørt det meste før. Se, det er jeg ikke så sikker på!

Bøller

Det er mange som har ledet Kast deg frampå‑kurs, på folkemunne kalt Bøllekurs. Vi er mange “bøller” etter hvert. Over 10.000 damer i Norge har gått på Bøllekurs. På disse kursene blir vi kjent med jenter i alle aldre og av de forskjelligste slag. Mange av dem er slett ikke fortrolige med analyser av den kjønnsmessige rolledelinga i samfunnet. Tvert i mot, det er mange som mener, at når de ikke fikser vanskeligheter og problemer, så er det deres egen dumhet og utilstrekkelighet som har skylda.

Boka viser at i skolen finnes de samme motsetninger og maktstrukturer som i resten av verden. Herskerteknikkene er så innvevd i vårt tankegods at vi mottar og sender disse signalene av gammel vane, og ofte uten vond vilje.

‑ Hva er nytt i denne boka, Jorun?

‑ Det er gjort mange undersøkelser om hva som skjer i skolen. Forskerne kommer inn i klasserommet og observerer. De måler og beskriver maktforhold. Men det er lite forskning på hva vi gjør med det. Problemet er å finne metoder i hverdagen som endrer maktforholda. Læreren kan gjøre mye ved å finne nye innfallsvinkler, for eksempel til fysikk for jentene.

Overflatehinna

‑ Hvorfor snur jentene ryggen til fysikkundervisninga?

– Boka forteller at jenter vil ha kunnskap de kan bruke til noe. Det skal være mening og sammenheng. Det er morsomt å utforske verden. Når unger får være oppdagelsesreisende og forskere, blir det spennende å gå på skolen. Når hele klassen er blitt ivrige forsvarere av overflatehinna etter å ha studert dyrelivet over og under, og sett hvordan den ble ødelagt av en dråpe Zalo, har de hatt både fysikk og naturvern. De har satt det inn i en sammenheng. De kan bruke det til noe.

Boka har eksempler på nytten av å undervise gutter og jenter hver for seg noen ganger.

For Ronny også

‑ Er det bare jentene som må få slippe gutta av og til, eller er det godt for gutta også?

‑ Når du har timer med jenter og gutter hver for seg, er det lettere å gi noe til begge. For eksempel kan de sette positive merkelapper på hverandre. Hva er viktige egenskaper? Det er svært forskjellige ting i de to gruppene. Lappene blir gitt med like stort alvor i begge leire. Jentene kan snakke om sine verdier uten at noen ler og stønner, og guttene får rom til å legge fram sine synspunkter. Jenter har mer erfaring i å snakke sammen, mens gutter leker mer i flokker og har mindre trening i å snakke om livet.

– Det er ofte sånn at i diskusjoner med jenter, føler mange gutter seg utafor og begynner å dette av stolen. Det er godt å diskutere hver for seg. Når guttene er uten de flinke jentene, får de trening i å uttrykke seg.

Bufferter

Jorun Gulbrandsen vil at skolen skal være annerledes enn i dag. Hennes og andres erfaringer viser at skolen fungerer på guttas premisser. Det er ikke så rart, for det gjør resten av verden og. Jentene subsidierer guttas tid og fungerer som bufferter. Da vet vi at det blir jentenes ansvar å kjempe for en forandring.

‑ Hvordan kan jentene slåss for å forandre mønstret i skolen, Jorun?

‑ Det viktigste er at jentene får hjelp til å se sin egen situasjon. De skal ha an­ledning til å slåss for en endring hvis de ønsker det. De snakker om felles erfaringer og ser at det er ikkebare jeg. De lærer at det går an å  snakke med andre kvinner, og at det er fruktbart å organi­sere seg.

Jentene og guttene i klassen til Jorun er delt én gang i uka, og har diskusjoner hver for seg. En dag Jorun kom til klasserommet, var det ingen der. Det var merkelig og høyst uvanlig. Så kommer jentene ‑ for seint ‑ og sier: ‑ Vi har hatt møte. ‑ Uten meg? sier Jorun. ‑Ja, vi finner oss ikke i å bli behandla sånn som du behandla Helle!

En gang til …

Jorun ble overrasket, hun kunne ikke huske å ha hatt noen konflikt med Helle. Så sier Helle: ‑Da vi hadde gruppearbeid ble jeg plassert sammen med to gutter som ikke hadde fulgt med. Oppgaven var å lese tekster vi sjøl hadde laga og få kommentarer. Jeg brukte to timer på å forklare dem det du ikke hadde klart å lære dem. Jeg fikk ingen kommentarer til teksten min, og jeg fikk ikke gitt kommentarer for de hadde ikke skrevet noen tekst. Jeg hadde ikke noe utbytte av de to timene. Plasserer du meg i ei sånn gruppe én gang til, kommer jeg til å nekte. Da ropte de andre jentene: ‑Det gjør vi og!

‑ Hvordan del å få ei sånn skyllebøtte?

‑ Jeg ble lykkelig. De hadde avslørt at jeg nok en gang hadde gjort en feil. Jeg sa til dem at livet er fullt av urettferdigheter, som de allerede vet. Det vi må velge, er om vi vil finne oss i det, eller oss sammen og ta opp kampen. I dag har dere organisert dere! Å få hjelp til å sette ord på egne erfaringer, er en hjelp til å handle. De er blitt sine egne vaktbikkjer.

‑ Hvordan ser du foreldrenes rolle i denne prosessen?

‑ Det viktigste er at foreldre sier ifra hvis de oppdager at noe ikke er som det skal. Er du forelder til et barn som klager, da skal du ta ansvar.

‑ Skolen er en koloss som det tar lang tid å forandre.

‑ Og både jenter og gutter har utbytte av at lærere og foresatte ser verden med jentebriller.