av Ragnar Olsen

---

av Åsmund Egge

Under partistriden i DNA i 1922-23, som endte med splittelse og dannelsen av NKP, oppstod det problemer med finansiell støtte fra Komintern til DNA. Partiet var blitt lovt et lån på 300.000 kroner – et enormt beløp etter datidens kroneverdi. Pengene skulle brukes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Da overføringen av pengene trakk ut, ble Komintern-tilhengerne i DNA bekymret – ikke bare for de økonomiske konsekvensene, men for de politiske virkningene. Man var redd for at saken kunne utnyttes mot Komintern av Tranmæl og hans fløy. (1)

Spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet ser altså ikke ut til å ha vært kontroversielt i partiet på den tiden. Og siden Komintern-tilhengerne fryktet for at en slik sak kunne utnyttes politisk, må den ha vært kjent for ganske mange partimedlemmer.

Hvilken kontrast er ikke dette til det totale hemmelighold av pengeoverføringer fra det sovjetiske kommunistpartiet til NKP i etterkrigstiden. Den dag i dag benekter tidligere ledende NKPere på det mest bestemte kjennskap til slike overføringer til tross for at dette kan dokumenteres (og delvis tallfestes) på grunnlag av arkiver i Russland som er blitt åpnet de siste årene. (2)

Nå er riktignok situasjonen i begynnelsen av 1920-årene ikke helt sammenlignbar med tiden etter 2. verdenskrig. Den gang var det snakk om overføringer fra en internasjonal organisasjon, Komintern, som i formen – og til en viss grad også i realiteten – var uavhengig av den sovjetiske stat. Etter 2. verdenskrig stammet pengene direkte fra et utenlandsk statsbærende parti. Det er også andre relevante forskjeller. Likevel: Kontrasten mellom hvordan spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet til et norsk arbeiderparti ble taklet i begynnelsen av 1920-årene og i tiden etter 2. verdenskrig forteller om et endret syn i arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen på det nasjonale spørsmål.

En ordentlig forståelse av det nasjonale spørsmål er av avgjørende betydning for enhver progressiv bevegelse. Hvor viktig dette spørsmålet er, vil være åpenbart for alle som har fulgt med – om enn bare overflatisk – i hva som har skjedd de siste årene i det tidligere Jugoslavia. De siste to hundre års historie viser at ved siden av klassekampen, har nasjonalismen og det nasjonale spørsmål trolig vært det viktigste politiske spørsmål som har påvirket den historiske utvikling. Det kan sikkert diskuteres hvilke av disse spørsmål som har vært viktigst. Marx og Engels kunne i 1848 skrive at «all historie hittil har vært historien om klassekamp». I dag ville de ha måttet skrive: «All historie de siste to hundre år har vært historien om klassekamp og nasjonal kamp.»

Til tross for den progressive bevegelsens anti-imperialisme og EU-kamp, har det nasjonale spørsmål som teoretisk problem vært undervurdert på venstresiden. Desto større grunn er det å hilse med glede det heftet om dette spørsmålet som nylig er utgitt av Rød Valgallianse i samarbeid med Studieforbundet Ny Verden. Det er skrevet av RVs leder, Jørn Magdahl, og har tittelen Ja, vi elsker…? En studie i «Det nasjonale spørsmål». Her tar Magdahl for seg begreper som nasjon, nasjonal identitet, selvbestemmelse, folkesuverenitet osv. Han drøfter hva en nasjon er og nasjonalstatens utvikling. Egne kapitler er viet den marxistiske debatten om nasjonal kamp, det nasjonale i norsk historie og spørsmålet om EU.

Heftet tar sikte på å presentere og vurdere sider ved den aktuelle forskningsdebatten og samtidig bringe denne i berøring med de tradisjonelle debattene på venstresiden. Alt i alt har dette lyktes. Heftet, som er på 50 sider «brødtekst», er en god innføring i sentrale temaer om det nasjonale spørsmål, der både moderne teoretikere som A. D. Smith og Ernst Gellner og marxistiske klassikere som Lenin og Rosa Luxemburg behandles. Kildehenvisningene gir godt grunnlag for å arbeide videre med stoffet.

Heftet lanseres som et «debatthefte». Det blir likevel mer av en redegjørelse enn en personlig stillingtaken. Og der Magdahl tar stilling, blir han av og til snau i begrunnelsen.

Ett eksempel: «Personlig mener jeg analysen av 2. verdenskrig, som en i hovedsak anti-fascistisk krig står fast, uansett hvordan en analyserer systemet i Sovjet i denne perioden.» Dette og enkelte andre utsagn blir hengende i lufta som påstander. Plasshensyn tilsier vel ikke alltid utdyping. Magdahl burde likevel i større grad utdypet sine egne standpunkter – når han først lanserer dem.

Likevel: Som innføring i ulike sider ved problematikken omkring «det nasjonale spørsmål» er heftet utmerket og det vil trolig også egne seg godt som utgangspunkt for studiesirkler om dette emnet.

Noter:

1) Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske arbeiderparti (Oslo 1995), side 75-77.

2) Se f.eks. Morten Thing: «Kommunisternes kapital» i Arbeiderhistorie. Thing bygger i stor utstrekning på V. Loupan og P. Lorrain: L’argent de Moscou, L’histoire la plus secrète du PCF (Paris 1994).

av Jorunn Folkvord

Nervøsiteten brer seg i kongeriket Norge etter at Gudmund Hernes har blitt utnevnt til ny helse- og sosialminister.

Etter de store omrokkeringene i det offentlige skolesystemet med Hernes ved roret i KUF, tenker folk nå med gru på hva som kan skje med det offentlige helsesystemet. Spørsmålet er om disse endringene egentlig er «Hernes-endringer», eller om de er uttrykk for en helhetlig politikk fra Regjeringa?

Det er både umaterialistisk og feil å gi Gudmund Hernes ansvaret for de store skolereformene. Hvorfor skulle Regjeringa tillate at en mann gikk berserk på enhetsskolen, hvis ikke dette var noe de selv ønsket? Det er også åpenbart at de fleste av endringene har blitt utarbeidet av helt andre enn Hernes, vi snakker faktisk om endringer i alt fra alder for skolestart til hovedfag. Hernes er ikke hjernen bak alle skolereformene, men han er administratoren som har hatt mage til å kjøre reformene gjennom med hurtigtogfart, og glatt overse kritikk, protester og varselsignaler. I så måte har nok helsesektoren noe å frykte i åra som kommer.

Den av reformene Hernes ofte blir tatt for, er Reform 94, men dette er sannsynligvis en av reformene han har minst med å gjøre. Det blir også latterlig å legge ansvaret på andre enkeltpersoner, som f.eks statssekretær Randi Øverland, som uten tvil er en av de som har vært mye mer involvert i arbeidet med reformen enn hva Hernes har vært. Det er heller ikke hver enkelt byråkrat som sitter med ansvaret.

Reform 94 er resultatet av nøye gjennomtenkte endringer i skolesystemet, endringer som var nødvendige for å omstille skolesystemet til behova til kapitalismen av i dag. Mange kritiserte tempoet reformen blei gjennomført i, snarere enn å kritisere innholdet i reformen. De sa at man burde prøve ut reformen før den skulle kjøres i gang for fullt. Det de færreste var oppmerksomme på, var at deler av reformen allerede var utprøvd. Forsøkskaninene? Jo, det var jentene – selvfølgelig.

Den spede begynnelsen var ikke så sped

Blegen-utvalget hadde som mandat å finne fram til en måte å lovfeste retten til videregående opplæring, og til å rydde opp i grunnkursjungelen på yrkesfag. Mandatet blei formelt bygd på et ønske fra 1974 om at retten til videregående utdanning skulle lovfestes, men de lange køene for å komme inn på videregående på slutten av 80-tallet, var nok også viktige for at utvalget blei satt ned. Et av de uttalte måla var altså å kutte antall grunnkurs på yrkesfag, som da var i overkant av 100. Vi veit i ettertid at resultatet blei at rundt 9.000 av grunnkursa forsvant og at yrkesfaga generelt fikk mer teori og blei mindre spesialiserte.

Et viktig poeng er at denne ideen ikke kom fra Blegen-utvalget, for året etter at utvalget blei satt ned, blei de første forsøka på studieretning for helse- og sosialfag satt i gang. Dette var omfattende forsøk som gikk i flere forskjellige fylker, og tok for seg flere forskjellige fag. Et av de viktigste av disse forsøka var den såkalte «generalistutdanninga» som blei kalt helse- og miljøfag. Helse- og miljøfag slo sammen grunnkurs for barnepleier, hjelpepleier, hudpleier, tannlegeassistent og fotpleier. Det hele blei til et slags «ta vare på menneskene»-fag, og passa helt inn i argumentasjonen om at omsorg egentlig er en kvinnelig egenskap som bare blir utdypa litt av utdanningssystemet. En stund var det snakk om at frisør også skulle inn på denne linja, men det blei ikke noe av (i dag er frisør i samme grunnkurs som blant annet fotograf, skomaker og blomsterdekoratør). Når Reform 94 blei endelig vedtatt, blei også generalistutdanninga endra, men hovedpunktene blei igjen i det som nå er helse- og miljøfag.

Jentene og jentefaga taper mest på Reform 94

Reform 94 er ikke et resultat av at de snille sosialdemokratene vil gi all ungdom i Norge rett til videregående opplæring. Tvert imot er det nye med Reform 94 at noen plutselig ikke har rett til utdanning lenger. Tidligere var det ingen som hadde juridisk rett til videregående opplæring, men staten hadde en moralsk plikt til å sørge for at alle fikk det. Nå har 16-19-åringene en juridisk rett til opplæring, men alle som er eldre har havna i gruppa «elev uten rett til opplæring». Denne gruppa står nærmest sjanseløse i konkurransen om de plassene som er, ikke minst fordi antall elevplasser i videregående skole er synkende.

Antallet elevplasser i den videregående skolen har blitt redusert med 28% fra 1992 til 1994 (8% ble kutta før reformen blei satt i gang). Samtidig med at plassene kuttes blir det flere 9.-klassinger og flere av 9.-klassingene søker seg til videregående opplæring. Dette går fram av rapporten Alle kan ikke bli frisører, som er laga av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Ved første øyekast kan det virke litt rart at elevplassene blir kutta bort i ei tid hvor «alle» skal få plass, men for de som har fulgt Reform 94 fra starten, er ikke dette overraskende i det hele tatt.

Kuttene i elevplasser skjer med Regjeringa og Stortingets velsignelse. Da Lov om videregående utdanning blei endra for å passe med Reform 94, blei den anbefalte dekningsgraden satt til 375%, sjøl om de fleste fylkene hadde en dekningsgrad på over 400% fra før, men allikevel ikke hadde plass til alle. En dekningsgrad på 375% gir så vidt plass til alle mellom 16 og 19 år, og gir lite rom for omvalg, feilvalg eller de såkalte overårige søkerne. Dette er det spesielt jenter som må lide for.

Ingen rett – ingen skoleplass

I dag er jentene i flertall på fire grunnkurs: Allmenne og administrative fag, musikk/dans/drama, formgivingsfag og helse- og sosialfag. De tre siste av disse studieretningene hadde 80% (!) oversøking høsten 1994, dette er 30% mer enn neste studieretning på statistikken som er hotell- og næringsmiddelfag, hvor det er omtrent like mange jenter og gutter.

80.850 søkte til videregående utdanning i 1994, da inntaket var ferdig sto 15.525 uten skoleplass, dette var i hovedsak elever «uten rett til opplæring». I alt var 43% av søkerne i 1994 uten rett, og av disse var mer enn 60% under 20 år, og nesten halvparten av dem som ikke kom inn, søkte på helse- og sosialfag. Disse søkerne har i følge Reform 94 ingenting i det videregående skolesystemet å gjøre, og er derfor ingen offisiell bekymring for myndighetene.

Det er også verdt å merke seg at søkerne «uten rett», ofte er mer motiverte for å ta utdanning. Mange av dem var skoleleie etter ungdomsskolen, og falt ut av allmennfaglinja sine trøtte teoritimer. Før blei du ikke straffa resten av livet om du var en skolelei 16-åring, det blir du nå. Regjeringa har elegant lagt ansvaret for at ungdom får utdanning på hver enkelt niendeklassing sine skuldre, og takler du ikke ansvaret, vel, da er det vel ikke verdt penga å gi deg utdanning heller.

Hvorfor jentene?

Hvorfor starta forsøkene med «Reform 94-linjer» på de typiske jentefaga? Og hvorfor er det de tradisjonelle jentelinjene som i dag lider mest under reformens åk?

Dette er spørsmål som ikke er vanskelige å besvare: Her brukes splitt-og-hersk-metoden, og det er de svakeste som blir tatt først. Helse- og miljøfaget var en viktig prøvestein for Reform 94, og det er også disse linjene som står svakest i dag. Det vil si, aller svakest står de faga som har blitt slått sammen i suppa «grunnkurs formgivingsfag». Dette har blitt fellesnevneren for de mindre faggruppene, gjerne estetiske med til dels små og svake fagorganisasjoner (fotografer, frisører, skreddere, gullsmeder, blomsterdekoratører, bokbindere, typografer m.fl). Men nettopp på grunn av det hårreisende med denne sammenslåinga, får dette grunnkurset mye oppmerksomhet.

En kan se en klar og tydelig rød tråd fra Regjeringas lønnspolitikk overfor omsorgsyrkene til utdanningspolitikken de samme yrkesgruppene blir utsatt for. Denne tråden går også gjennom tabloidavisenes fargerike reportasjer om kvinner som blir hjemme og steller for barn og syke. Omsorg for mennesker blir sett på som et slags kjønnshormon hos kvinner. Det er helt naturlig, man trenger ikke utdanning for å lære det, og følgelig trenger man heller ikke penger for å gjøre det. Det er ikke egentlig en jobb, men noe kvinner gjør utfra sitt hjertes godhet.

Om jentene skal drive med tenner, eldre, hud, føtter eller barn, spiller ingen rolle i skrivebordsreformistenes hoder, det dreier seg om omsorg og mennesker og ferdig med det. Utover det reint åpenbare, at det faglige inn holdet i utdanninga blir svekka, så synker også statusen til disse yrkene når de blir slått sammen og mister posisjonen som egne fag. Dette fører igjen til at det blir vanskeligere å slåss for faglige rettigheter, lønnsøkning m.m. Til sammen blir dette en slags spiral som sørger for å holde de tradisjonelle kvinneyrkene nede, både når det gjelder faglig status og lønnsnivå.

Det er på tide at ungdom, både de under utdanning og utdanningssøkerne, går sammen med fagforeningene og krever en oppgradering av utdanninga til de typiske kvinneyrkene. Vi må se at angrepa fra staten ikke bare kommer etter at man er ferdig med utdanninga og kommet i jobb. Angrepa kommer nå på alle fronter, og det er viktig at vi gjør noe for å møte dem.

av Rigmor Tollan

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

av Eli Aaby

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

av Magnhild Folkvord

Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

Kvifor er det så vanskeleg å få gjennomslag for kravet om sekstimarsdagen? Er det utopi å tru at vi kan vinna fram med ei forkorting av normalarbeidsdagen? Er det vanskeleg fordi det rammar kapitalistane midt i profitten eller fordi fagrørsla ikkje står samla nok bak kravet? Er det motseiinga mellom arbeid og kapital eller kjønnsmotseiing blant arbeidsfolk som er den største hindringa?

Har vi ikkje vore flinke nok sia vi kan oppsummera at sekstimarsdagen framleis er ein vakker draum i mange kvinners hovud, medan dei som sit med makta ikkje ser ut til å ha ein einaste tanke om at draumen skal bli verkeleg? Har vi bråka for mykje eller for lite? Laga for store eller for små løpesetlar? Har vi kanskje masa for mykje om dette med kvinnekravet – så vi har skremt mannfolka frå oss? Har vi ikkje tatt nok omsyn til einskapen i fagrørsla når vi har fremja kvinnekrav, og på utidig vis brukt dyrebar taletid på møte etter møte på noko så urealistisk som 6 timars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon?

Det er eit tankekors at vi ikkje har fått spontan tilslutning frå alle staute menn når vi har fremja noko så lurt – eit krav som ville bety eit langt steg for å gjera kvinner likestilte med menn i arbeidslivet, som ville heva prisen på arbeidskrafta, som ville gi både kvinner og menn meir fritid. Naive som vi var, trudde vi at kampen for og gjennomføringa av sekstimarsdagen burde vera noko av det beste ein kunne gjera for å styrka einskap og samhald mellom kvinner og menn i fagrørsla og elles i samfunnet.

Kravet om 6 timars arbeidsdag vart første gong reist i den norske fagrørsla av gruvearbeidarane i Sulitjelma på 1920-talet. Vel femti år seinare vart det teke opp av dei raude på LO-kongressen i 1977, og frå først på 80-talet har kvinner i kvinne- og fagrørsla samarbeidd på ymse vis for å få sekstimarsdagen opp på fagrørsla og politikarane sin dagsorden. Undervegs har diskusjonen gått om full lønnskompensasjon og normalarbeidsdag, og vi har også diskutert om det skulle vera eit tariffkrav eller eit krav om lovendring. Medan ein del kvinneaktivistar med SV-tilknytting tidleg på 80-talet meinte at det var feil (og urealistisk) å krevja full lønnskompensasjon, har fleire og fleire innsett at ein sekstimarsdag utan full lønnskompensasjon aldri kan få oppslutning i fagrørsla – og at den dessutan ikkje ville bli så mykje meir enn den deltida som mange kvinner har hatt i årevis.

Dei som kjempa fram åttetimarsdagen visste noko om kva normalarbeidsdagen betydde. Utan ein felles normalarbeidsdag og nokonlunde felles reglar for korleis det skal kompenserast for arbeid utover normalarbeidsdagen som utgangspunkt for lønnskampen, blir det vanskeleg å føra ein felles kamp for betre lønns- og arbeidsvilkår. Også kampen for åttetimarsdagen var lang og seig. Frå 1. mai i 1889 vart ein felles kampdag for åttetimarsdagen i den internasjonale fagrørsla, skulle det gå om lag tretti år før åttetimarsdagen vart lovfesta i Noreg. Det høyrer med til historia at arbeidarane bokstaveleg tala tok åttetimarsdagen 1. mai i 1918 (meir enn 20.000 berre i Oslo), og arbeidsgivarane hadde på ingen måte komme seg av sjokket etter den russiske revolusjonen da dette skjedde. Dersom ei innføring av 8 timars normalarbeidsdag kunne roa dei opprørske arbeidarane, var makta villig til å betala den prisen om dei berre kunne unngå enda meir opprørske tilstandar.

6-timarsdagen og fleksibiliseringa

Parallelt med at diskusjonen om sekstimarsdagen tok seg opp her i landet på 80-talet, skaut fleksibiliseringa fart i ein del europeiske land. Belgia hadde ved starten av 80-talet eit lov- og avtaleverk som hadde mykje til felles med dei reglane som galdt her til lands, med strenge restriksjonar i forhold til kvelds- og nattarbeid og bruk av deltidstilsettingar. Bit for bit vart dette regelverket erstatta av «prøveordningar», der folk på frivillig basis kunne velja t.d. natt- eller helgearbeid i staden for normalarbeidsdagen. Kor «frivillig» det var, kan diskuterast – for mange var valet «prøveordning» eller ingen jobb i det heile tatt. Resultatet var at mot slutten av 80-talet kunne den belgiske fagrørsla oppsummera at normalarbeidsdagen var borte, og i staden hadde dei fått ein vrimmel av ulike ordningar der folk kunne ha ned til nokre få faste arbeidstimar i veka samstundes som dei kanskje fekk arbeid bortimot full tid – avhengig av kva arbeidsgivaren hadde bruk for akkurat den veka. Det var nok ikkje tilfeldig at slike ordningar kom først i typiske kvinneyrke som varehandelen. Og sannsynlegvis var det heller ikkje tilfeldig at det omtrent på same tida vart gjennomført ei rekke endringar av det som skulle vera velferdsordningar, endringar som mellom anna førte til at familien sin økonomi meir enn den einskilde sin økonomiske status avgjorde kven som hadde rett til sosiale ytingar.

Utviklinga i Belgia har vore meir tydeleg og gått raskare enn hos oss. Men det er ikkje vanskeleg å sjå at norske arbeidsgivarar har dei same ønska. Kombinert med arbeidstidsforkortinga i 1987 (frå 40 til 37,5 timars veke) kom krav frå arbeidsgivarane om å kunna bruka arbeidskrafta meir fleksibelt enn før. Både utvida opningstider i mange servicenæringar og store investeringar i teknologi forsterkar krava om å kunna bruka arbeidskrafta større delar av døgnet. For ikkje lenge sia (januar 1996) kunne vi sjå statsministeren (på Dagsrevyen) presentera for legar og anna helsepersonell den store utfordringa som ligg i at operasjonssalane på sjukehusa står ubrukte store delar av døgnet. Vi høyrde ikkje doktor Brundtland åtvara mot ulemper med skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid. Vi høyrde heller ikkje Arbeiderpartiet sin store leiar forsvara normalarbeidsdagen. Her handla det om meir effektiv utnytting av kostbart utstyr – akkurat slik som andre ansvarlege administrerande ville snakka om «sine» verksemder. Kva meir kan NHO ønska seg av ein statsminister?

Kven skal betala?

I diskusjonen om sekstimarsdagen har det alltid vore mykje diskusjon om økonomi – har «Noreg» råd? – har verksemdene råd? Kor viktig slike spørsmål var i 1918-19, veit eg ikkje, men eg har iallfall aldri høyrt sagt at det var innføringa av åttetimarsdagen som var årsak til det som har vore av økonomiske nedturar i norsk næringsliv etter den tid.

Økonomar som evnar å skilja mellom økonomi og politikk har for lenge sia slått fast at om Noreg «har råd til sekstimarsdagen» er eit politisk og ikkje eit økonomisk spørsmål.

Det grunnleggjande spørsmålet er prisen på arbeidskrafta, og såleis eit klassekampspørsmål. At det vil krevja hard kamp å få full lønnskompensasjon er opplagt, og at det vil krevja ein samla arbeidarklasse med breie alliansar langt inn i småborgarskapet skulle vera like opplagt.

Kapitalistane vil sjølvsagt ikkje betala ut ei krone meir enn dei må, og dei forsvarar seg med nebb og klør mot endringar som betyr ei styrking av normalarbeidsdagen når dei eigentleg ønskar fri flyt av både arbeidskraft og arbeidstid.

Det er vel også rimeleg å tru at så lenge ikkje sekstimarsdagen er gjennomført i dei andre europeiske landa, vil det vera naudsynt å laga ordningar for ei eller anna form for offentleg subsidiering av sekstimarsdagen. Om det skal gjerast via skattesystemet eller med andre ordningar, overlet eg til dei som har greie på sant å tenkja ut. At pengane finst dersom det er politisk vilje til å gjennomføra det, skulle vera heva over tvil.

Må vi velja?

Kvifor blir økonomidiskusjonen så viktig når det gjeld sekstimarsdagen – ikkje berre frå arbeidsgivarane si side, men også blant folk? Kven har lagt dei ideologiske premissa for diskusjonen når vi alltid må ansvarleggjerast for dei økonomiske konsekvensane av rettferdige krav? Og kvifor blir det så viktig å få folk til å velja anten lågare pensjonsalder, lengre ferie eller kortare arbeidstid? Minst ein million offentlege kroner vart brukt på å undersøka kven som ville velja kva da arbeidstidsutvalet produserte sin NOU i 1987 (NOU 1987:9A og B). Overraskande nok kom dei mellom anna fram til at menn over 45 ville prioritera lågare pensjonsalder, medan heiltidstilsette kvinner med yngste barn under 7 år var dei mest positive til 6 timars normalarbeidsdag. Prioriteringa av lågare pensjonsalder fekk av ein eller annan grunn større plass i pressa enn det at eit fleirtal av lønnstakarane (55% av mennene og 65% av kvinnene) gjerne ville ha 6 timars dag dersom det ikkje betydde nedgang i lønn.

Handlar ikkje dette om splittingstaktikk av gammalt merke? Her blir folk oppmoda til å tenkja på eigne behov her og no, og med den kjønnsmessige arbeidsdelinga vi har, veit vi at kvinner som kombinerer full jobb og ansvar for ungar i førskolealder, lever heilt andre liv enn menn over 45. Kva om undersøkinga hadde hatt nokre tilleggsspørsmål som t.d. «kva trur du ville vera viktigast for at fleire kvinner skulle kunne vera yrkesaktive og tena opp fulle pensjonspoeng – lengre ferie, lågare pensjonsalder eller kortare arbeidstid?» Gruppa «menn over 45» er framleis solid overrepresentert i dei fleste vesentlege posisjonar i fagrørsla. Dermed veit vi kva vi kan venta derifrå – så lenge dei ikkje tar ansvar for anna enn å tenkja ut frå eigne ønske og behov. Med eller mot sin vilje risikerer dei å bli på parti med makta når kvinner reiser dristige krav.

Men det er da også kvinner som heller vil ha lenger ferie? Ja visst, men det er også dei som godt kunne tenkja seg å seia ja takk til både sekstimarsdag, 6 veker ferie og rett til pensjon frå 60 år, og kanskje er det det beste svaret på alle spørsmål om prioriteringar? Så lenge diskusjonen må gå om kva du personleg akkurat no vil prioritera for din eigen del, vil resultatet sjølvsagt vera avhengig av kven som er med og røystar. Og det vil vera liten grunn til å venta toppscore for kvinnekrav i mannsdominerte faglege forsamlingar.

Utaktisk å stilla kvinnekrav?

Kor viktig er det a leggja vekt på at sekstimarsdagen først og fremst er eit kvinnekrav? Lang erfaring har vist oss at det er ein vanskeleg veg å gå. Vi er framleis ikkje komne lenger enn at ordet kvinnekrav fungerer som ein provokasjon på fleire vis. Dei mest konservative synest framleis at den slags kvinnekrav er noko tull. Og blant dei meir framskridne finst dei som tar det som ei personleg fornærming at sekstimarsdagen skulle vera viktigare for kvinner enn for menn – menn som ærleg ønsker å ta sin del av omsorgsansvar ser at dei og har bruk for sekstimarsdagen. Ville det ikkje da vera enklare å leggja sjela i å forklara alt som kan forklarast om kor lurt det er for menn også med sekstimarsdag, og så halda kjeft om kvinnekravet?

Mi oppfatning er at her må vi ha rom for fleire tankar på ein gong.

Vi har sett ein del døme på diskusjon om arbeidstidsforkorting der utgangspunktet ikkje har vore kvinnekvardagen, og resultatet har blitt ymse variantar av tretti-timarsveke, som til dømes fire dagars veke. Med det har ein både tapt det prinsippielle med å forsvara ein kortare normalarbeidsdag og ein har fått ordningar som gjer at dei som er avhengige av kortare arbeidsdag kvar dag er like langt. Ein kan som kjent ikkje gjera unna levering og henting av ungar i barnehage for heile veka på ein dag! For ordens skuld minner eg om at så lenge ein del kvinner må ha særordningar for å få kvardagen til å gå rundt slår det tilbake på alle kvinner – kvinner blir «ustabil arbeidskraft» med dei følgjer det har for lønn og status.

Det er framleis slik sjølv om det finst mange menn som tar sin del av både ansvar og arbeid i heimen – at kvinnene er det mest undertrykte kjønnet i likestillingsparadiset Noreg med lågast inntekt, lågast lønn, mest ubetalt arbeid – eit forhold som alle kvinner objektivt har interesse av å få forandra. Ein kortare normalarbeidsdag ville gi fleire kvinner høve til å vera i full jobb og samstundes få kvardagen til å gå rundt utan å slita helsa av seg, og ville gi betre lønn til dei som framleis arbeider mindre enn full tid. Det ville bety eit langt sprang for kvinners forhold til makt og pengar og råderett over eigen livssituasjon.

Pengane og makta

For dei som ønsker ei meir lik deling av det ubetalte arbeidet mellom kvinner og menn, må kortare normalarbeidsdag for alle vera eit opplagt framsteg – det betyr meir lik fritid for kvinner og menn. – Men er dette objektivt ein fordel for alle menn? Korleis skal vi i denne diskusjonen handtera det at mange menn har fordel av at kvinner er lågtlønte og deltidsarbeidande? Korleis kan fagrørsla handtera kjønnsmotseiinga? Så lenge mannen tener meir enn kvinna, har han meir makt i familien. Så lenge ho tener mindre, er det mest lønnsamt at ho er mest heime, og han kan nyta fordelane av å ha bakkemannskap heime – ikkje dermed sagt at alle menn subjektivt ønsker å ha det slik. Mange vil innvenda at dette er eit gammaldags bilete og dei har eit stykke på veg rett. Men vi kjem ikkje unna at det er ein samanheng mellom pengar og makt også i familien.

Når det blir snakka tariffspråk, kan spørsmålet vera om auka verdiskaping skal takast ut i tid eller pengar. Kravet om sekstimarsdagen er så enkelt og så komplisert at det har å gjera med både tid og pengar, og dermed også med kvinners økonomiske status. Med full lønnskompensasjon betyr sekstimarsdagen auka timelønn, og dermed auka lønn for dei som arbeider mindre enn 6 timar. Den vil dessutan gjera det mogleg å ha full jobb for mange av dei som tidlegare har hatt deltid, og med det ein sterkare posisjon i arbeidslivet. Likevel ser det på kort sikt ut til at direkte krav om heving av kvinnelønna er det som får høgast prioritet hos dei kvinnedominerte fagorganisasjonane i det første tariffoppgjeret. Det er ei utfordring å halda sekstimarsdagskravet varmt medan kvinnelønna har hovudfokus.

Det finst mange slags motargument som eg ikkje har tenkt å gå inn på, som til dømes spørsmål om korleis arbeidet skal organiserast, inkludert skiftarbeid. Sånt må sjølvsagt diskuterast konkret på dei einskilde arbeidsplassane, og eg er overtydd om at det kan løysast – det er sjølvsagt ikkje meininga å laga seks timars nattevakter dersom det fungerer betre med andre ordningar. Også i dag er det visse jobbar som har unntak frå normalarbeidsdagen, og det må ein sjølvsagt ha der det er naudsynt for å få ordningar som er brukbare for arbeidstakarane.

I tillegg kan det vera verd å stilla spørsmålet om kva det betyr å ha både lønns- og arbeidstidsordningar som – iallfall til ein viss grad – tener til å halda kvinnfolk «på plass» som det undertrykte kjønnet med dei konsekvensar det har både i privatsfæren og i samfunnsmessig samanheng. Når det framleis er slik i 1996 at kvinner i snitt har vel halvparten av menns inntekt (som resultat av både deltid og lågtlønn) seier det noko om maktforholda både i samfunnet i stort og i familien. Kanskje er det der diskusjonen skal starta? Kor mange er det eigentleg som ønsker ei forflytting av makta? Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

av Stein Stugu

Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

• Norge er knyttet opp til det indre marked i Europa. Selv omkampen mot EU-medlemskap foreløbig er vunnet, er Norge medlem av EØS, og det er vanskelig å se hvordan vi skal få Norge ut av EØSde nærmeste årene.
• Verdenshandelen liberalisereres stadig, konkurransen blir hardere også på verdensbasis. Både framveksten av sterkere kapitalistiske økonomier i Asia og utviklingen av markedsøkonomii Øst-Europa vil få store konsekvenser også for oss.
• Den store oljerikdommen gjør at Norge er i en helt spesiell situasjon med vesentlig bedre statlige finanser enn de fleste andre land.
• De store multinasjonale selskapene akkumulerer kapital i enormt omfang. Kapitalen opererer med avkastningskrav i størrelsesorden 15-20% i året. Dette er en viktig økonomisk basis for at vi vil få store oppkjøpsbølger og derpå følgende strukturrasjonaliseringer. Når Philip Morris kjøper Freia Marabou for 9 milliarder så er det bare ca. 15% av det overskuddet de akkumulerer på et år. Den enorme kapitalakkumulasjonen må nødvendigvis også føre til større og større motsetninger under kapitalismen.

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme – bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.

av Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

av Pål Steigan

Jeg har ikke vært på kvinnekonferanse i Beijing. Jeg aner ikke hva de ulike organisasjonene og folka er gode for, og jeg kan heller ikke sende e-post til de ulike nettverkene der interesserte kvinner kan melde seg på. (Vel, det kunne jeg kanskje, for ingen i USA veit om Pål er mann eller kvinne, akkurat som du ikke alltid veit om det du finner på nettet er ekte eller bløff.) Men jeg har nå sørfa litt. Jeg brukte søkeverktøyet Alta Vista, fordi det gir mulighet til å søke på f.eks woman or women and activism or socialism eller liknende. Etter noen forsøk kom jeg opp med hundrevis av treff, blant dem har jeg sortert ut følgende som en slags ariadnetråd som andre kan plukke opp for å finne vei i labyrinten. Jeg utsteder ingen helseattest, men jeg garanterer interessant sørfing.

På http://www.grannyg.bc.ca//crc.web.apc.org/womensweb kommer du inn i Canadas første internettprogram for kvinner. De jobber for å øke kvinners ferdigheter innen informasjonsteknologi.

En organisasjon, eller snarere et nettverk som kaller seg Virtual Sisterhood finner du på http://www.igc.apc.org/vsister/vsister.html. Virtual Sisterhood er et globalt elektronisk kvinnenettverk som har satt seg som mål å bruke elektronisk kommunikasjon for å fremme og styrke kvinnebevegelsen. De prioriterer å styrke fargede kvinner, innvandrer- og flyktningekvinner, lavtlønte og lesbiske kvinner, kvinner fra Sør, bondekvinner, kort sagt kvinner som har hatt liten eller ingen befatning med informasjonsteknologien. Gjennom nettet vil de hjelpe hverandre med skolering og egenutvikling, utvikle informasjonsressursene til kvinner og bygge forbindelsene mellom kvinneorganisasjoner.

Derfra kom jeg til ei alfabetisk liste over kvinneorganisasjoner som foreløpig var veldig mye USA og veldig lite Sør, men det må vel være en barnesjukdom som henger sammen med hvem som i dag har tilgang til denne typen elektronikk. Kvinneorganisasjoner i Norden kan jo straks la seg føre opp for å gjøre østsida av Atlanterhavet bedre representert. Denne lista ligger på: http://www.igc.apc.org/vsister/dir/index.html. Den heter Women’s Organizations & Electronic Communications – a Global Directory. Der fant jeg blant annet: Asian Immigrant Women Advocates, e-post aiwa@igc.apc.org, basert i Oakland, California. De jobber for asiatiske innvandrerkvinner.

MATCH er en organisasjon i Canada som arbeider for å øke statusen til kvinner i den tredje verden. Deres kontaktperson er Lene Madsen og nøkkelordene er kvinner, bærekraftig utvikling, vold, feminisme og tredje verden.

Puntos de Encuentro som vel kan oversettes til Møteplassen på norsk har e-post: puntos@nicarao.apc.org eller puntos@uni.rain.ni. De jobber med kvinners rettigheter i Nicaragua.

Women’s Information Center er navnet på et nettverk i Russland. Det er en ikke-statlig organisasjon som jobber for å bygge opp en informasjonsbank om kvinners problemer i Russland. De har e-postadresse las@soglasie.msk.su.

Hvis du er lei av tekst og vil høre litt virkelige stemmer, kan du hoppe til http://www.iisd.ca/linkages/4wcw/voices.html. Voices from Beijing, hvor du finner intervjuer i lydformatet RealAudio fra Beijing, f.eks med Lydia Alpizar som var delegat fra Costa Rica og som jobber med et jordprogram for ungdom i San Jose, Costa Rica. På http://www.igc.apc.org/women/feminist.html finnes det en peker til Feminist and Women’s Organizations der jeg blant annet fant kunstnernettverket Guerilla Girls, som har en del politiske plakater de har lagt ut på nettet, blant annet en med den tittelen du kan lese på bildet: Guerrilla Girls proclaim internet too pale, too male!

På http://www.igc.apc.org finner du Progressive Directory med både PeaceNet, EcoNet, ConflictNet, LaborNet og WomensNet.

Der kan man koble seg til og dra fordel av konferanser, erfaringsutveksling, databaser osv. Men det koster $50 i måneden for et hovedabonnement og deretter $3,50 for hvert tilleggsabonnement. Det er også grupperabatter.

Dette er en del av The Association for Progressive Communication som vokste fram i spireform allerede mellom 1982 og 1987. I 1987 gikk GreenNet i England sammen med Institute for Global Communications (IGC). Sistnevnte driver PeaceNet, EcoNet, ConflictNet og LaborNet i USA. I 1989 fikk de med seg NordNet i Sverige, Web i Canada, AlterNex i Brasil, Nicarao i Nicaragua og Pegasus i Australia. I 1990 ble så APC grunnlagt. De forbinder i dag 31.000 aktivister.

God sørfetur. Kanskje du vender tilbake med ideer om norskbasert nettverkbygging.

Denne artikkelen består i hovedsak av menneskelig sett ubegripelige adresser som http://www.grannyg.bc.ca/womwork.html, men fortvil ikke. Skriv dette bebbelet inn i det feltet på nettprogrammet der det står location eller liknende, slå på returtasten og håp det beste. Antakelig kommer du til en artikkel om det viktigste som hendte på Beijing-konferansen, nemlig at kvinner fra hele verden møttes og så glimtet i hverandres øyne og begynte eller fortsatte å bygge nettverk seg i mellom.

av Terje Valen

Grobotnen for den folkelige rasismen er komplisert. Det er ikkje lett å overtyde ein arbeidslaus om at anti-rasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid, med fattigdommen, eller med den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det nyliberale programmet som ligg i EØS-avtalen og Maastricht-traktaten, med kapitalen sine fire fridommar som kjerne, skaper ein økonomisk, sosial og politisk krise i EU. Vi har sett stor vekst av open framandfrykt og rasisme utvikle seg i Vest-Europa dei siste ti åra. Ekstreme høgreparti har hatt stor framgang i val i fleire land. Vi kan nemne Frankrike, Italia, Østerrike og i belgisk Flandern. I andre land har desse partia vunne lite fram i val. Her kan vi nemne Nederland, England, Spania, Portugal og Hellas. Likevel er det slik at den fascistiske frammarsjen i dei førstnevnte landa også kan gi lærdommar for mindre utsette land, som til dømes Norge.

Front National

I 1984 debuterte Front National i Frankrike, under leiing av Le Pen, under valet til Europarådet. Oppslutninga da var ikkje så stor. Men ved første runde i presidentvalet i fjor vår fekk Le Pen 15,07% av stemmene. FPÖ i Østerrike fekk i 1983 4,9% av stemmene i val. 11 år seinare, etter at Jörg Haider hadde tatt over leiinga av partiet, fekk det 22,6%. Vlaams Blok i Belgia, under leiing av Karl Dillen, fekk 1,8% ved val i 1978 og 12,3% ved valet i 1995.

Eg skal no sjå litt nærare på utviklinga i Frankrike. I røynda har ikkje Front National auka oppslutninga si så mykje sidan presidentvalet i 1988, da Le Pen fekk 14,39% av stemmene. Det vil seie ein auke på omlag 200.000 stemmer (frå 4.375.894 i 1988 til 4.570.838 i 1995). Men dette talet skjuler ei svær endring. Frå 1988 til 1995 har klassesamansettinga av Le Pen sine veljarar endra seg drastisk. I 1988 fekk han først og fremst oppslutnad frå dei frie yrka (bønder, handverkarar, handelsmenn og profesjonane). No har dei stor grad forlate han. I staden har han fått auka oppslutnad frå funksjonærar (+5%) og spesielt frå arbeidarar (+11%). Front National (FN) er no det partiet som har størst oppslutnad (27%) frå det tradisjonelle proletariatet i Frankrike. I 1988, seier kommentatorar, var Le Pen leiar for butikken, i 1995 er han leiar for fabrikken.

I tillegg har oppslutninga konsentrert seg aust for ei linje som går mellom Le Havre, Paris og Marseille, der den gamle kjerneindustrien låg. I vest er oppslutninga mindre.

Le Pen

Noen eksempel kan vise kva som har skjedd. I regionen Nord-Pas-de-Calais med mange nedlagte gruver fall arbeidarane si oppslutning om Sosialistpartiet frå 42% til 21% mellom 1988 og 1995. Samstundes auka Le Pen oppslutninga si frå 16% til 27% – meir enn noen av rivalane. Det franske kommunistpartiet si oppslutning var stabil med 17%. Oppslutninga om Front National var særlig stor blant dei unge mannlige arbeidarane. FN fekk stemmene til 32% av dai mannlige arbeidarane under 35 år.

Dessutan må vi merke oss at FN etter dette presidentvalet også har gjort det godt i lokalval, i motsetnad til utviklinga etter forrige presidentvalet for 7 år sidan. Ved lokalvala i 1995 fekk FN meir enn 10% av stemmene i nesten halvparten av byane med over 30.000 innbyggarar og gjorde det godt i visse delar av Paris, Lyon og Marseille. Typiske eksempel er forstadene Vitrolles nær Marseille og Dreux nær Paris.

Lov og orden

Begge desse stadene er såkalla «sovebyar» med omlag 35.000 innbyggarar. Her er ikkje samfunnet organisert rundt arbeidsplassar. I staden er desse bydelane oppsplitta, slik som min bydel, Åsane i Bergen. Vitrolles har ikkje noe senter, men er samansett av grupper langs motorvegen som er fiendtlige til ny innvandring frå Nord-Afrika. I Dreux, som riktignok har ein Renault-fabrikk, bur det pendlarar som ofte er forgjelda og som har ein tendens til å vere mistenksomme mot dei som lurer rundt hagegjerdet. Trongen etter «lov og orden» sikrar FN sin suksess her og i andre byar.

Det er også viktig å vere klar over at rasistisk vald ikkje får folk til å ta avstand frå FN, men styrkar oppslutninga om partiet. I det tidligare kommunistiske Le Havre blei ein tunisar myrda like før valet, og FN fekk 20% av stemmene. Store protestar frå unge immigrantar i Noisy-le-Grand nær Paris, då politiet drap ein av dei, førte til at FN auka oppslutninga si monalig.

Korleis har dette skjedd, og kva kan vi lære av det?

• Den økonomiske krisa har ramma fabrikkarbeidarane hardast. Utviklinga av arbeidsløyse og uvisse, nedgangen i kjøpekraft, nedrigging av velferdsstaten, enda mindre muligheit til å stige opp sosialt, utstøyting til gløymde forstader, ei stilling som blir stadig meir utsett.
• Og under alt dette, dei viktigaste grunnene: krisa i arbeidarrørsla som i Frankrike har blitt særlig skarp, og oppløysinga av det sosiale kompromisset av 1945 under trykket frå den imperialistiske monopolkapitalen si nye runde i erobringa av verda (i tilslørande borgarlig språkbruk kalla globalisering).
• Borgarkrigen i Algerie og frykten for kva det kan føre til.
• Og så kjem frykten for oppløysinga av nasjonen og undecrlegging under Tyskland som eit resultat av EU og Maastricht-avtalcn.

Den eine sida av dette er den spesielle utviklinga av produktivkreftene i verdsmålestokk som kapitalismen no fører til. Dei europeiske fabrikkarbeidarane har blitt angripne frå to kantar. Den heimlige teknologiske utviklinga har gjort det mulig og nødvendig å minske talet på produksjonsarbeidarar. Dessutan har dei fått konkurransen frå ein del land med lågare lønsnivå og dårligare arbeidsvilkår og stadig meir avansert teknologi, som Japan, Korea, osv, og no etter kvart også Kina og India, land i Aust-Europa osb. Det har ført til nedlegging av heile industriar. Dette skjedde først i industriar som sysselsette mange kvinner, som spinne- og veveindustrien. Men for kvinnene opna då (på 70- og 80 talet) seg den offentlige sektoren med alternative arbeidsplassar.

Mannlige arbeidarar ramma

Då kjerneindustrien med hovedsakelig mannlige arbeidarar blei ramma, var det i Frankrike ingen alternativ for arbeidarane der. Og særlig ikkje for dei unge mannlige arbeidarane. Monpolkapitalen svarte dessutan på konkurransen ved å innføre stadig meir arbeidssparande teknologi og å presse lønnene og arbeidsvilkåra i dei rike landa nedover i retning nivået til dei argaste konkurrentane.

I Norge gjekk nedlegginga av den ganske store skipsverftsindustrien og innskrenkinga av byggemarknaden mykje greiare enn i Frankrike, fordi mange av arbeidarane her fekk arbeid i verksemder som produserte for «olja».

Den andre sida er oppløysinga av den sosialdemokratiske arbeidarrørsla og sosialdemokratiseringa av den kommunistiske arbeidarrørsla. Heile den organiserte arbeidarrørsla har vore garantisten for kompromisset frå 1945, som gjorde det mulig for monopolkapitalen å behalde statsmakta i ein situasjon der entusiasmen blant arbeidarane i «Vest» for Sovjet, Stalin og kommunismen var på topp og der borgarskapet frykta for makta si. Prisen dei betalte var ein god del demokratiske og sosiale rettar til arbeidarane. Grunnlaget for kompromisset var relativt høg profittrate i systemet slik at dei smulane som gjekk til velferd for folket ikkje tynga profittmassen noe særlig. Det vart det slutt på opp gjennom 1970-talet.

Arbeidarpartia og fagrørsla blei etter 1945 bygd opp innan rammene for dette kompromisset. Og dei har i toppen vakse tett saman med det borgarskapet og den staten som har styrt systemet. Når så monopolkapitalen ikkje har bruk for dette kompromisset lenger, og når den kommunistiske faren er utradert, kan heller ikkje den organiserte arbeidarrørsla gjøre noe for arbeidarane.

Tannlaust reformparti

Arbeidarane i Frankrike har blitt svikta av leiarane sine. Ingen har klart å utforme eit nytt truverdig radikalt alternativ enno. Det sosialistiske arbeidarpartiet til Mitterand har endra politikken sin etter monopolkapitalen sine nye behov og sett ut i livet dei tiltaka som har ramma arbeidarane. Kommunistpartiet fungerer også som eit tannlaust reformparti.

Vi kan konkretisere dette. Den industrielle «restruktureringa» har treft arbeidarane i privat sektor med full kraft i form av massive kollektive oppseiingar, omkasting av faga, kvalifikasjonane og utdanninga knytt til innføringa av ny teknologi, nye organisasjons- og arbeidsformer (meir deltids-, halvtids-, utids-, kontraktsarbeid, individuell lønsfastsetting osv), meir arbeidsløyse, meir usikkerheit for morgondagen.

Resultatet har blitt veksande ulikskapar mellom kvalifiserte og ikkje-kvalifiserte, unge og vaksne, menn og kvinner og franskmenn og «framande». Det er blitt skjerpa konkurranse mellom dei forskjellige kategoriane og individa og reaksjonar i form av fortviling og raseri som har gitt seg utslag i førartenking, sexisme, rasisme og sjåvinisme.

Medlemstalet i fagforeiningane og arbeidarpartia har minka, arbeidarnettverka er blitt svekka gjennom spreiing av dei beste folka, desorganiserte av nedleggingar, arbeidsløyse og fattigdom. Solidaritetsnettverka, som dei hadde skapt i visse foretak og bydelar, har litt etter litt blitt oppløyst, arbeidarkollektiva har mist identiteten sin (organisatorisk og ideologisk) og dermed har dei opna for at Front National har rykt inn.

FN har klart å røre borti den protesthaldninga og det naget som finst mot heile utviklinga. Det er eit slags passivt opprør utan fastlagt mål og utan middel som ein kan gripe til, eit opprør som naturlig spring ut av ein livssituasjon som blir oppfatta som djupt urettferdig og som det dessutan er umulig å komme ut av. På den eine sida ein uomgjengelig auke i alle dei virkelige plagane (arbeidsløyse og usikkerheit, fattigdomsutvikling, redsle for morgondagen osv) som veg tungt i dagliglivet til det arbeidande folket.

Dette blir blanda med tenkte plagar som det moralske og andelige forfalhlet eller trusselen mot den franske identiteten. Frå venstre blir dette møtt med kalde ord om resignasjon ovafor den kapitalistiske orden, som ein dessutan ikkje kan gjøre noe med. Vi kjenner att Solheim (SV) sine ord om at kapitalismen vil vare lenge enno, og at vi må innrette oss etter det. Det er bare Front National som har målbore i folk sitt eige språk klagen og opprørsskriket frå dei som denne orden knuser meir og meir for kvar dag. På den andre sida har også FN gitt dei syndebukkar i form av immigrantar og i form av politikarar, både frå venstre og høgre, som bare er opptekne med å fremme sine eigne interesser. I tillegg møter FN folk si kjensle av å vere sett utanfor, av ikkje å vere verd noe, med ein ny identitet og ein ny æreskjensle – det å være fransk, eller betre løftet om ei felles redning. FN piskar opp ei stemning som er skildra som «dei tapre folka som går saman om å avsky».

Den folkelige rasismen

Her kan vi sjå litt av kor komplisert grobotnen for den folkelige rasismen er, og kvifor dei fleste midla som blir brukt for å kjempe mot han ikkje kan lukkast. Dei store orda og prinsippa nyttar ikkje her. Sjølvsagt er det rett å kjempe for demokrati, men kva tyder valdemokratiet når du misser jobben og huset og blir fattig? Den humanistiske vrien er heller ikkje til noen nytte. Forsøk å overtyde ein arbeidslaus om at antirasismen er moralsk betre enn rasismen, når du ikkje kan gi noen løysing på problemet med arbeid for han, med fattigdommen hennar, eller med heile den situasjonen som skaper den nagande frykta for å havne i den nedgåande spiralen.

Det du risikerer er at dei humanistiske ideala blir forkasta som tomme frasar, om ikkje beint fram løgner. Elendet er dauv for moralske leksjonar.

Men det er akkurat det samme med den historiske vrien. Påvising av nazistane sine brot osv, er heller ikkje tilstrekkelig. Sjølv om dette er nødvendig for å kjempe mot det ekstreme høgre i dag, så er det ikkje nok til å nøytralisere dei fenomena som uunngåelig fører dei laga av folket som både er ramma av den økonomiske og sosiale krisen og som er ute av stand til å forsvare seg sjølv, i retning fascismen.

Bare ei atterreising / nyskaping av eit heilskapelig alternativ som både fremmer den daglige kampen mot angrepa og som opnar for ein veg ut av heile det systemet som skaper krisene, kan få desse folka til å vende seg i ei anna politisk retning. Men det tyder kamp for å oppheve kapitalismen, samstundes som det krev kollektiv kamp mot å bli lessa på dei daglig større børene som den kapitalistiske «utviklinga» no skaper.

Dei siste hendingane i Frankrike viser at mange folk vil ein slik kamp, og at dei kan sette han i gang og vinne visse delsigrar. Mangelen på det heilskaplige alternativet var ein av grunnane til at opprøret før jul ikkje hadde enda meir kraft. Og det gjorde at borgarskapet eit stykke på veg faktisk kunne nedkjempe motstanden. Ein annan grunn var at det gamle fabrikkproletariatet stort sett var på sidelinja. Det var dei offentlig tilsette som dreiv fram det siste opprøret i Frankrike. Kjerneproletariatet innan transport (den statseigde jernbanen) var eit tyngdepunkt i opprøret. Kvinnene i offentlig sektor utgjorde ei stor kraft også. Og ein av dei splittande og passiviserande faktorane var fascismen sin erobring av ganske store delar av det tradisjonelle proletariatet som er i minsking og oppløysing.

Det som skjer no – ikkje bare i dei fattige – men også i dei rike landa, viser eigentlig så tydelig som råd er, at systemet ikkje lenger er i stand til både å forrente kapitalen og å halde oppe dei breie massane sin levestandard. Det viser i praksis at den fiendtlige motsetninga mellom den kapitalistiske akkumulasjonen og den folkelige velferden, som Marx sa var typisk for kapitalismen, virkelig er til stades også i dei rike landa. Og at ho utviklar seg raskt. Det viser at det ikkje finst noen veg utanom Marx si løysing på problemet heller.

Den fascistiske reformismen

Utviklinga i Frankrike reiser med full tyngde spørsmålet om korleis det gamle kjerneproletariatet, som no i for stor grad vender seg frå den sosialdemokratiske til den fascistiske reformismen, kan bli vunne for eit heilskapelig alternativ til venstre. Viss ikkje dette spørsmålet blir løyst, så minkar sjansene for å vinne dei kampane som no ligg framfor arbeidarklassen og folket.

Utviklinga viser også at det nyare proletariatet i offentlig sektor og i tenesteyting (med eit fleirtal av kvinner), som enno ikkje heilt har skjønt makta si og rolla si, no trer fram på scena med ganske stor kraft. Dette proletariatet er også for tida mindre mottakelig for propagandaen frå Le Pen. Men så har dei heller ikkje enda blitt ramma av krisa med samme brutale kraft som det gamle kjerneproletariatet. Mykje erfaring tyder på at mange av dei også kan søke til ytre høgre dersom det ikkje finst noe truverdig heilskapelig alternativ til venstre. Om noen kan vise til noe anna slikt alternativ enn oppheving av kapitalismen – dvs kommunismen – så vil ikkje det vere truverdig. Og det seier eg med alle dei delte erfaringane frå «dei virkelig eksisterande sosialismane» klårt i minne.

Svært mange stader i verda har monopolkapitalen gått vekk frå den sosialdemokratiske politikken fordi han no er eit umulig alternativ. Den nye forma for monopolkapitalistisk liberalisme vil på si side føre til det som liberalismen har ført til tidligare i historia stadig meir monopolisering med større kriser og krigar. Alternativet, som det imperialistiske monopolborgarskapet da vil sitte igjen med, er fascismen. Det veit dei, og dette alternativet bygger dei derfor opp no rett for augene på oss, som ein siste garanti for makta si. Og dei lurer med seg dei som bare har seg sjølv å drepe dersom dei går på limpinnen.

Det er mellom anna dette som gjør det heilt naudsynt med ein allianse mellom dei som vil avgrense kapitalen sine skadeverknader og dei som vil oppheve han. Og som gjør det nødvendig å ga opp ein grense mellom dei som strever etter reformar fordi dei set dei menneskelige behova framfor kapitalen sine behov og dei som bare vil reformere vekk kapitalen sine verste skadeverknader fordi dei eigentlig set kapitalen sine behov høgast. Til dette treng å utvikle ein vi-bryr-oss-ideologi som kan sameine alle til felles kamp mot den moderne imperialismen, for stetting av rimelige menneskelige behov og for eit medvite samvirke mellom frie individ.

Norge

I Norge er ikkje utviklinga så brutal som i Frankrike, så vi har kanskje litt betre tid på oss til å klare det. Men ventar vi for lenge, kan det bli for seint, og da kan det bli 100 år med rase og fundamentalistisk religion.

Marxistar kan ikkje bruke marxismen nett som han var/er heller, fordi vi ikkje kan følge direkte i spora til dei «virkelige sosialismane» i Sovjet og Kina osv, og fordi vilkåra andre stader i verda har endra seg sidan «klassikarane» skreiv ned sine røynsler. Vi må tvert imot lære alt vi kan av dei positive og negative erfaringane i desse statane. Vi må lære av utviklinga i dei «fattige» landa, pluss ta med i rekneskapen alle dei vilkåra som finst i dei høgt utvikla kapitalistiske landa, for å skape entusiasme for «ein sosialisme som verda enno ikkje har sett» og ein kommunisme i Karl Marx si «ånd». Derfor må marxismen gå gjennom ein renessanse for å få ny kraft, både i arbeidet med politiske alliansar og i det langsiktige arbeidet for ein moderne og sosial kommunisme.

Kjelder

Opplysningar frå artiklar i Le Monde Diplomatique, sidene 3-5, for desember 1995 (Rinke Van Den Brink og Alain Bihr: «L’extrème droite à la conquète du prolétariat) og frå New Left Review, sidene 94-100, for juli/august 1995 (Gavin Bowd: «La fracture sociale»).

av Geir Christensen

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

av Taran Sæther og Eva-Lill Bekkevad
Foto: Anne-Sissel Slaatsveen

Det er en ettermiddag i desember. Åtte kvinner er samla rundt et bord. Åtte kvinner over ei gryte dampende suppe og brød. Det er latter. Alvor. Litt spenning. Finnes det en egen kvinnemåte å lede på? Er det den måten vi har ledet på som er kvinnemåten? Og har vi egentlig brukt de samme metodene?

Vi har invitert noen av alle de damene som har sittet i ledelsen i AKP og Rød ungdom de siste 10 åra på middag og samtale.

– Er det en del av kvinnekulturen å unngå diskusjoner ved å dele opplevelser istedenfor å bryne standpunkter mot hverandre?

– Jeg veit ikke i hvilken grad kulturen i partiet har forandra seg fordi vi har kvinner som ledere eller hvor mye det skyldes andre ting, Gudrun begynner.

– Jeg tror det er et samspill mellom flere faktorer. En av de tinga jeg opplever som annerledes er at vi er mindre skråsikre på mange ting, og det er bra.

– Men samtidig er det vanskeligere å få diskusjon om ting vi faktisk er uenige om. Jeg opplever at jeg snakker og noen lytter uten å kommentere det som blir sagt. Jeg sier litt, noen andre sier litt og så har vi på en måte ikke gått inn i hva vi er enige eller uenige om. Er det en del av den nye kulturen og hvem skal eventuelt ha «skylda» for den? Det er i hvert fall annerledes.

– Jeg savner ikke de harde linjekampene fra Rød ungdom-tida mi, men jeg savner å bli møtt med argumentasjon. Det oppleves som å ikke bli tatt på alvor. Når ingen svarer eller sier meg imot, så spiller det liksom ingen rolle hva jeg sier, føler jeg.

– Det har jeg også lurt mye på, sier Taran. – Det at alle kommer med sitt, at alle kan bidra med sine erfaringer, synspunkter, innspill eller hva som helst. I distriktsstyret i Oslo opplever jeg ofte det. Alle kan bidra, men det blir liksom bare en mengde ulike innspill, vi bruken ikke erfaringene til å bli enige om å gjøre noe sammen, og hva vi skal gjøre – og den som har ansvaret står like ensom tilbake etterpå og må fortsatt ta avgjørelsene aleine. Jeg syns det er frustrerende, og jeg syns ikke vi blir noen ledelse av det.

– I kvinnekulturen har vi lært å være litt redd for konflikter og uvennskap. Jorun G prøver seg med en forklaring: – Særlig mellom jenter, vi skal i hvert fall være på samme parti; blir lei oss, og så hele bestevenninnegreia, hvis noen er uenig, så er dem sinna på meg. Denne lærdommen er det viktig å ta med seg. Jeg synes det er lettere å være uenig med en mann, enten han er en god venn eller jeg ikke kjenner han så godt. Det er ikke så farlig, for dem tåler det. Men med oss damer er det sånn at du skal kjenne ei ganske godt for å si «du, di øgle …» på muntert vis.

Del av kulturen?

– Ja, men det trur jeg ikke bare er jentenes ansvar, ivrer Eva-Lill. For meg er det like mye reaksjonene rundt som skaper problemer; at de andre syns det er ubehagelig, som det at den jenta jeg er uenig med blir lei seg. Det minner meg om da jeg satt i fagforeningsstyre sammen med mora mi. Vi var uenige om mye, jeg var kommunist og hun sosialdemokrat. Alle andre oppfatta uenighetene mellom oss som en mor-datter-konflikt, og ofte var vi de eneste som forsto at det var reell politisk uenighet det dreide seg om og ikke uvennskap eller familiekrangel. I litt mindre ekstrem form syns jeg omgivelsene ofte reagerer sånn hvis to jenter er uenige. Det er tilhørerne like mye som jentene sjøl som setter likhetstegn mellom å være uenig og å være uvenner.

– Jeg trur også at jo færre jenter det er, jo vanskeligere er det å være uenige, faller Jorunn F inn. – Vi jenter ser ikke hverandre. Hvis vi tar en statistikk over hvem som snakker mest, for eksempel på sentralstyremøter i Rød ungdom; gutter eller jenter, så kan det se bra ut. Vi snakker nesten like mye som gutta. Men hvis vi tar bort de jentene som snakker mest og de gutta som snakker mest, så blir statistikken akkurat som hvor som helst i samfunnet. Og det er klart at hvis de to jentene som snakker mest er uenige, da blir det en tragisk situasjon … Det blir amper stemning og folk blir sinte og alt blir håpløst.

– Dette er noe av det vi lærer i den samfunnsmessige sosialiseringa, skyter Solveig inn. – Det vi har lært om damer som er uenige, er noe vi må kvitte oss med. Vi må tørre å være uenige. Samtidig ser det å være uenige farligere ut utafra enn det er for oss sjøl. Jeg er ikke redd for å være uenig med ei dame, men det er mange fordommer som sitter fast. For damer som er så gamle som meg, er kvinner som er uenige sånne som krangler på syklubb. Det er ikke noe politisk i det. Vi må lære oss at det å være uenig politisk er noe annet enn å være ei kranglete dame.

Men Taran er ikke enig:

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun. Sikkert fordi jeg ikke har bakgrunn fra den kulturen. Jeg synes det å være uenig med damene har vært skummelt, men det er ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg er uenig, eller har problemer med å stå for standpunktene mine. Det er fordi jeg har opplevd å bli utestengt fra damemiljøet. De henvendte seg ikke til meg som en politisk person lenger. Redselen for å bli meldt ut, er mitt største hinder for å være uenig med andre damer.

– Da jeg satt i foreningsstyret i Oslo Sporveisbetjenings Forening, var jeg ofte i opposisjon eller uenig. Særlig når det gjaldt måter å gjøre ting på, men folk slutta ikke å forholde seg til meg. Det er det største hinderet for meg i å være uenig med andre damer: redselen for å bli meldt ut.

– Jeg har opplevd i minst like stor grad at menn har slutta å forholde seg til meg, jeg, hevder Eva Lill. – Menn som har hatt forventninger til meg, ikke nødvendigvis i kraft av person, men til posisjonen jeg var i. Forventninger som ikke blei innfridd. Har du en gang vært uenig eller tatt feil, så er du «utmeldt» til evig tid. Du er en det ikke er noen vits i å snakke med. Med reaksjoner som: «Å ja, henne en det ikke noe vits i å prate med. Hun gjør allikevel ikke som jeg vil.» Og jeg har opplevd å bli utestengt eller «ofra». Fordi jeg satte meg på kant med noen det var viktig å «være venner» med, og fordi jeg var mulig å ofre.

– Jeg vil ikke gå inn på selve «sladdedebatten», men da opplevde jeg det. Etter dette har jeg fått et slags stempel for å være humanist og kan, utfra at jeg stod på kvinneutvalgets standpunkt, ikke lenger f.eks undersøke kvinnespørsmål. Sånn er det blitt uten at partiet har konkludert med noe syn på diskusjonen.

– Dette er også et eksempel på det Gudrun tok opp i sted. Saka roer seg ned over tid, og nå er det mulig å være kvinnepolitisk aktivist, bli trukket fram som noe partiet er stolt av, uansett hvilket syn du har og hadde på den uenigheten. De to syna lever side om side i partiet. På en måte burde ikke det være mulig, og det kan være et tegn på at vi er unnfallende, at vi ikke tar politiske og organisatoriske konsekvenser av synet vårt. Men kanskje er det en nødvendig del av det å lede, det å se at noen uenigheter må vi leve med, til og med uenighet om viktige spørsmål. Hvis vi ikke klarer det, blir vi ingen igjen til slutt; «Reine og røde», men døde.

Bare en «jenteting»

– Det der er en sånn «damene er uenig med damene»-greie, tror Jorunn F. – Menna trenger ikke delta i det hele tatt, fordi det er en «damegreie». Det som sitter igjen hos meg etter den historien er alle hathistoriene. Hvis noen er kjipe – frys dem ut. Det var store politiske uenigheter, men det blei gjort til en personkonflikt. At noen er snille og andre er slemme. I ettertid blir det ikke snakka om den saken man var uenig om, men hvem som er slemme og hvordan folk oppførte seg, det snakkes det om i årevis etterpå.

Ulike metoder

– Jeg vil ta opp igjen tråden om kulturen og måten å gjøre ting på, sier Solveig. Det en jo ingen fasitsvar. Når ting gjøres på forskjellige måter, skjer helt ulike ting. Men ikke katastrofer. Det en ikke nødvendigvis den beste måten å lede på å bestemme at bare en av måtene er riktig. Det er jo en styrke å kunne se at sjøl om du kanskje ville gjort det på en annen måte sjøl, er det faktisk flere måter å gjøre det på. Og i så fall er det ikke noen vits i å si fra at du er uenig.

– Jo, men det er nettopp da jeg føler meg mer aleine og at det ikke blir satt pris på det jeg mener eller gjør, Gudrun lener seg fram. – Jeg får ingen feedback. Og det kan jo hende at jeg tar feil, også. Det er jo ofte sånn at vi tenker bedre sammen enn aleine.

– Jeg synes det er vanskeligere når damene setter rammer for om jeg tør å være uenig, enn det er å være uenig med menna. Føler ikke at de reagerer på at vi er uenige oss i mellom.

Det vanskelige fellesskapet

– Men menn bruker av og til uenighet mellom kvinner som et argument, sier Sin.

Rundt bordet er det mange spontane reaksjoner på dette utsagnet. Alle snakker i munnen på hverandre. Er enige og uenige. Tolker Siris utsagn helt forskjellig …

– Menna bruker ofte det at damer er uenige om kvinnespørsmål for å slippe å ta standpunkt sjøl, sier Solveig. – Eller for å unngå å måtte ta standpunktet ditt på alvor. De sier at ikke alle damer en enige med deg i det – og da representerer du liksom bare deg sjøl.

– Det at damer er uenige er to forskjellige ting, slår Taran fast. – Vi kan være uenige om første mai eller om militærpolitikk, og det er helt greit. Det er når vi er uenige om kvinnespørsmål at helvete er løs. Det er jo det det er vanskelig for oss å være uenige om óg.

– Kvinnefellesskapet er et vanskelig begrep, tenker Siri høyt. Det er det fellesskapet som de som jobber sammen på et politisk felt utvikler. Det fellesskapet som de som jobba kvinnepolitisk sammen i kvinneopprøret fikk, var bygd på felles erfaringer som de summerte opp og dreiv fram ny politikk. Det har mer til felles med det fellesskapet de som jobba sammen om EU utvikla. De snakker tildels et eget språk. Folk som ikke har jobba mye med EU, vil kunne føle at de snakker om ting vi ikke skjønner. De har utvikla felles linjer gjennom felles praksis. Og: Kvinnepolitikk er ikke et hormon!

– Det er ikke noe mystisk med at jenter som har jobba mye med kvinnepolitikk sammen, har utvikla noe som de ikke deler med de andre jentene i partiet.

Jenter er ikke enige om alt

– Det oppstår lett en ide både hos kvinner og menn om at fordi vi er jenter så skal vi være enige om alt. Den andre biten er at jenter synes det en vanskelig å være uenige som en sjølstendig sak. Det har ikke noe med menna å gjøre, fortsetter Sin. – Så en ting til: Når kvinnepolitikken kommer på defensiven, som den har gjort de siste åra, blir det vanskelig for de jentene som skal forsvare den, å være uenige innbyrdes, særlig i påhør av menn. Da blir det et spørsmål om hvor «hovedmotsigelsen» går. For eksempel var det sånn i venstrefløyens kamp mot høyrefløyen (kampen mot den linja som ville legge ned AKP til fordel for RV). Det var ikke rom for å diskutere uenigheter om andre ting så lenge det viktigste var å stå sammen i den kampen. Jo mer kvinnepolitikken kommer på defensiven, jo vanskeligere er det for jentene som er opptatt av dette, å være uenige seg i mellom, sjøl om vi sjølsagt er det. Det en mange forskjellige motsigelser i dette som gjør det komplisert.

– Har kvinner en egen måte å lede på?

Taran tar sats: – «Damens måte å lede på» har blitt et slags kodeord, eller et stikkord som alle er innforstått med at de mener det samme med. Hvis jeg for eksempel sier at jeg lurer på om det er riktig å gjøre noe sånn, så sier folk fort at «Ja, det en jo damemåten å lede på». Men jeg tenker at dette er min måte å lede på, det. Kvinner leder på forskjellige måter. Jeg syns det er vanskelig å diskutere det med menn.

– Det er ikke noe lettere å diskutere det med kvinner, syns jeg, sier Gudrun. – Vi bruken også ord som vi legger forskjellige ting i. Vi sier kvinneopprør og mener forskjellige ting, vi sier kollektiv ledelse, og veit ikke om vi mener det samme. Og noen snakker om å lede gjennom å gjøre andre store, og jeg må ærlig talt si at det veit jeg ikke hva betyr i det hele tatt, eller om det har noen betydning. Dette syns jeg også det er vanskelig å få noen ordentlig diskusjon om. På samme måte som jeg syns at den måten menn vanligvis har ledet på har mye fornuftig ved seg. Deres metoder kan ikke forkastes.

Hvem bestemmer?

– En ting som bekymrer meg er at det finns så sterke uformelle strukturer, skyter Jorunn F inn. Beslutningene tas ikke alltid etter de valgte linjene. Jeg veit at hvis vi vil ha noe gjort, må vi ofte henvende oss til andre enn dem som sitter og leder for eksempel et lag. Problemet med formell makt er at det gir så mye ansvar. Derfor er det mye enklere å ha uformell makt. For ti år siden var jeg bare 12 år, så jeg veit ikke så mye om hvordan alt var da, men jeg veit at det er slitsomt å jobbe i motbakke, og særlig å ha ansvaret da. Hvem f … er det som vil ha ansvaret for de dårlige tidene? Det er så mye lettere å bare sitte å si til andre at sånn og sånn vil jeg ha det. Når du har uformell makt så kan du bruke den til hva du vil – uten å ta hensyn til noen andre. Det mener jeg er et uttrykk for at ledelsen ikke reelt betyr noe.

– Men kan ikke det også ha noe med det at ledelsen ikke «melder noe», egentlig blir ufarlig eller ubetydelig eller faktisk ikke krever det rommet den egentlig burde ha som ledelse?

– Nei, jeg trur det er uttrykk for at det er feil ledelse som sitter i de laga som har det sånn, svarer Jorunn F. Når de velger helt nye folk til å lede laget, så sier de ikke «flott du er ny, vi skal hjelpe deg sånn at du lærer deg å lede». Nei, de tenker «her har vi en ny vi kan sette til å lede, så slipper vi den drittjobben …» Sånn trur jeg det er mange steder; at det ikke er de mest ledende folka som er ledelsen.

– Det kan jo også være sånn at noen faktisk er de mest ledende, de som best kan gjøre jobben, og de kan til og med ha oppslutning i organisasjonen som dét, men likevel ikke ha flertall i ledelsen, og derfor ikke bli oppfatta som de reelle lederne, skyter Sissel inn. – Det har jeg opplevd. Jeg tror det er viktig som Gudrun sier å slåss seg til rom, jeg har opplevd det som en kontinuerlig kamp. Slåss seg til å skrive det du vil på vegne av ledelsen, slåss oss til å politisere kvinnepolitikken, vise at det ikke bare handler om personlige konflikter, men politisk uenighet.

Om å lede helheten eller deler

– Å lede heilheten gir ikke noe prestisje, sier Solveig, enkelt.

– Det er jo bare mye hardt arbeid, og du er ansvarlig for alt, enten det er gjort eller ikke. Derfor har alle organisasjoner, fra idrettslag til partier, et problem med å få folk til å sitte i ledelsen. Hvorfor er det sånn? Vil ikke folk sitte i ledelse lenger fordi det bare er surt arbeid?

– Men er det bare surt arbeid å sitte i ledelsen?

Alle er enige om at det er det ikke. Det gir innflytelse også.

– Nei da, sier Jorunn F, du får jo makt også. – Vi i ledelsen i Rød ungdom kan i hvert fall stort sett bestemme hva vi vil. Ja, det betyr jo ikke nødvendigvis at noen bryr seg om hva vi bestemmer da.

– Vi henger vel litt igjen i fortidas velmakt også, sier Eva-Lill spørrende. Det er jo ikke slik lenger at hvis ledelsen bare melder nok, så blir det aksjonert. Ledelsens iver etter å mene noe blir jo etter hvert prega av at det ikke spiller noen rolle hva den sier. Hvis reaksjonen i organisasjon blir like liten enten ledelsen sier «alle må …» eller ledelsen ikke mener noe, blir det jo ikke mye vits i å ta ansvaret med å lede. I beste fall får du vite to år etter at allerede den gangen la du grunnen for det som skulle vise seg å bli en katastrofe for alle … Dette tror jeg også de fleste organisasjoner har felles. Når du jobber i apparatet, spiller det liksom ikke så stor rolle om du leder 3 eller 300.000.

– Jeg husker Solveig sa da hun starta som leder, at her kan vi jo gå rundt i gangene og ikke merke om det ikke er noen som bryr seg om hva vi mener lenger … Dessuten har folk en tendens til å mene at ledelsen melder noe bare hver gang den melder det de sjøl er enige i eller det de syns er det viktigste å melde.

Hva er å lede?

– Jeg husker det fra Tromsø også, forteller Sissel. – Det var stadig flere som sa «partiet bør gjøre noe med» forskjellige ting. Og vi som var det partiet som skulle gjøre noe med det (for mange var nok det synonymt med distriktsstyret), vi ble stadig færre …

Jorun G har lang erfaring: – Jeg trur at når du har en stor bevegelse – veldig synlig – så er det mye morsommere å være i ledelsen. For alle sier «Å, så flinke dere er». Når det skjer mye, er det mye lettere å forholde seg til de som leder. De må ta stilling til ting hele tida. Da får du mer prestisje, mer klapp på skuldra og blomster og sånt. Men det blir jo ikke 30 demonstrasjoner om dagen bare fordi om ledelsen er kul. Damenes måte å jobbe på er ofte den langsiktige måten, litt usynlig som beveren som samler kvist for kvist og bygger hus. Derfor passer vi veldig godt til å lede i perioder der den måten å jobbe på trengs. Og i sånne perioder som man mest jobber i det stille og samler kvisten, da kan det hende at dem som liker best å være veldig synlige, ikke syns det er så gøy, men det er jo ikke dermed sagt at det er så veldig moro for dem som faktisk tar ansvaret heller. Det er tyngre å lede i slike perioder.

Kjeft eller kritikk?

– Det er kanskje litt for mange som venter på at noe skal skje, sier Solveig ettertenksomt.

– Nei, for nå holder vi jo på med det Jorun G kalte beverarbeid, Taran er ivrig. – Vi holder skipet flytende og bygger med mange små kvister. Og en sånn periode krever en helt annen form for ledelse enn en periode med store framganger. Vi må ikke tru at ledelse i stillstand, tilbakegang og gjenoppbygging er den eneste kvinnemåten … Vi som sitter her, leder forskjellig fordi vi er ulike mennesker. Hvis vi bytta posisjoner, ville vi nok ta med oss mye av forskjelligheten vår. Det er viktig at vi oppsummerer at det ikke er bare én måte å lede på. Det en ulike metoder som er riktige til forskjellige tider og til forskjellige oppgaver.

– Jeg har vært med å lede på ulike nivå i mange år, sier Jorun G. – I den første tida leda jeg som en hvilken som helst annen gubbe, trur jeg. Jeg var til og med god til det. Men det som skjedde, var at mange i samfunnet, ikke bare i partiet, var uenige i at vi skulle ha en sånn ledelse. Én linje, den såkalte monolittiske enheten, var mindre populær. Det ble tydelig for mange at det var lurt å høre mange meninger. Møtene våre begynte å være arbeidsmøter som skulle oppnå noe, ikke bare slå fast hva som var den riktige linja. Det var ikke bare kvinner som mente det, mange menn også.

– Det ble lov å gi ros, men det ble også lov til å være sliten, og dét er jo litt blanda da, for når denne slitenheten faller sammen med at det ikke skjer så mye, da kan det lett se ut som om det er damemåten å lede på.

– Når vi er så slitne og har så mye å gjøre, så tenker vi oss nok mer om før vi slåss med andre jenter om det vi en uenige om også. Jeg syns det er feil å slå et slitent menneske i hue med at det tar feil.

– Det er jo vanskelig for den som skal kritisere også, det, slår Sissel fast. – Hvis du sier at du en uenig eller at noen tar feil, og de er veldig slitne, så kan dem jo begynne å grine. Det gjorde jeg en gang Gudrun kritiserte noe jeg hadde vært med på å gjøre. Men jeg syns hun løste det veldig bra. Hun skreiv brev til meg etterpå og sa at det ikke var ment som et angrep på meg, men at hun faktisk mente at noe var gjort feil, og at det var viktig å rette det opp.

– Ja, det var faktisk ganske ubehagelig, det, husker Gudrun, det er ikke så lett å stå fast på det du mener er feil, når den du snakker til står og griner …

– Hva er det egentlig å lede? fortsetter Sissel. – Å lede helheten er en potensielt uendelig jobb og veldig mye av den er jo usynlig. Og ofte er det ikke lederen som legger premissene heller. Plutselig har du noen mennesker i fanget, eller en sak som må løses, som tar over den dagsordenen du sjøl har satt. Der kommer også de som har valgt å ha uformell makt inn. Det er ofte de som legger premissene.

– De som leder spesialområder, eller deler, de kan på en måte planlegge liva sine mer, dette har Siri tenkt mye på: – De har «lov til» å si nei til andre ting, fordi de har sitt eget ansvar. Mens de som leder helheten, de har ansvaret for alt det som ingen andre tar, og det betyr at du i mye mindre grad rår over din egen tid.

Eva-Lill er enig: – Ja, og samtidig trur alle at du har lagt premissene sjøl, at det er dine prioriteringer som styrer for det er jo du som er lederen.

Sissel han også opplevd dette: – Ja, og så får du skylda fordi du ikke klarer å løse det som noen andre har bestemt at du skal gjøre, som er umulig.

Objektiv motsigelse

– Jeg mener det finnes en faktisk og objektiv motsigelse mellom de kvinnene som jobber med kvinnepolitikk og de som jobber med helheten, slår Siri fast. – Den ser du i alle organisasjoner som har et særegent arbeid for og blant kvinner.

– Denne motsigelsen er uavhengig av folks vilje, den er knytta til hva du jobber med. Den går ut på at de som jobber med særegen kvinnepolitikk syns at de som jobber generelt tenker alt for lite på kvinnepolitikk. Vurderingene varierer fra at de som jobber generelt «sviker kvinnekampen» til en noe mildere variant som at «de tenker alt for lite på kvinnene», og de mener at de som jobber generelt er alt for preget av de posisjonene de har, og det er de jo selvfølgelig også. Det er den ene vinkelen å se det fra.

– Omvendt syns de som jobber med det generelle, at de som jobber med det særegne kvinneområdet, ofte glemmer helheten og ikke forstår at det er andre faktorer også som teller. Jeg snakka nettopp med en fra grafisk om det i går, og hun hadde samme erfaring; når du jobber med helheten vil du jo veldig gjerne at kvinneaktivistene skal bry seg om og med det du holder på med. At de skal lage egne forslag og bidra til å synliggjøre kvinnevinkelen, lage egne kvinnelinjer osv. Som sentralt plassert kan jo ikke du aleine skaffe deg kvinneperspektiv. Men samtidig er det sånn at dersom de som jobber spesielt med særegen kvinnepolitikk skal bry seg med alt hele tida, så får de ikke verken tid eller rom til å utvikle noen særegen kvinnepolitikk. Derfor kan ikke disse to gruppene imøtekomme hverandres krav. Jeg trur ikke dette kan løses en gang for alle. Men vi må i hvert fall møtes og bli enige om en slags felles målsetting og å synliggjøre for hverandre hva vi holder på med.

– Jeg trur ulike møtesteder er en forutsetning da, sier Gudrun. – Vi har, i hvert fall før, jobbet veldig isolert fra hverandre, uten mulighet til å vite hva de andre holdt på med. Og da blir det lett til at du ikke blir noe særlig opptatt av det.

– Ja, men hvorfor blir det sånn? spør Eva Lill. – Mens jeg jobba med kvinnepolitikk, så innkalte ikke vi noen spesielle. Vi ville at flest mulig skulle delta på for eksempel kvinnekonferansene. Men hele veien i apparatet må folk ha tenkt at det var noen få spesielle de innkallingene egentlig var ment for, for det var ofte de samme som kom. Og hvis noen som jobber med det samme, har truffet hverandre og vært et arbeidsfellesskap over tid, da kan det bli vanskelig for andre å forstå «fagspråket», kodene som oppstår. Det at folk assosierer likt til noen ord osv. Dessuten – det oppstår uformelle nettverk blant oss kvinner også.

«Mål» og rollemodell

– Den første kvinnen som begynner å gjøre noe som tidligere bare har vært gjort av menn, legger en slags mal for hvordan alle de som kommer etter skal bli, Eva Lill lener seg fram, ivrig nå: – I vårt parti har nok Kjersti Ericsson blitt en sånn mal. Men Kjersti var ikke bare den første kvinnelige lederen i partiet, hun var også den lederen som ble valgt midt i ei tid da folk var opptatt av at vi skulle slå hverandre mindre i hue og lære mer av hverandre. Da medlemmene ville ha en ledelse som så alle, som ikke dunka gjennom «linja», som også hadde omsorgsrasjonalitet, kunne gi ros osv. Kjersti kom inn som leder i denne tida, prøvde å fylle en sånn rolle, og ble ganske utslitt av det. Jeg leste oppsummeringa hennes, som hun skrev litt etter at hun gikk av som leder, i Materialisten i 1989, og den handler mye om nettopp det. Alle de innbyrdes motstridende forventningene. Jeg kjenner meg igjen i det hun beskriver – 10 år etter at Kjersti overtok som leder er mye likt. Men kvinner i andre partier og organisasjoner beskriver også opplevelser som likner.

– Etterpå er altså malen lagt, og de lederne som følger etter og er kvinner, de strever for å fylle hele malen, men skal i tillegg også være alt det partiet trenger nå. Og hva partiet trenger, forandrer seg gjennom tida. På den måten blir oppgaven større og større og vanskeligere å fylle. – Vi må slåss for noe som egentlig burde være ganske sjølsagt, men som jeg trur både vi sjøl og menna glemmer: Kvinner er også folk. Det finnes like mange ulike egenskaper hos oss som hos de andre menna. Ulike tider krever ulike ledelser, og det betyr også ulike kvinner.

– Kvinner og andre minoriteter, som det heter, skyter Siri inn til stor latter fra forsamlinga.

– Ja, det er jo ingen som syns de er del av kvinnefellesskapet i partiet, sier Sissel, alle trur at det er en slags eksklusiv klubb, som noen andre en med i. Vi hadde en konferanse for noen år siden for kvinner fra ulike miljøer i og utafor partiet. Og kvinner som jeg alltid har tenkt på som en selvfølgelig del av denne klubben, sa at de på det beste følte det som om de sto i døra og titta inn … Da blir det veldig viktig som flere her har vært inne på; at det foregår møter mellom oss hele tida, at vi lærer mest mulig å forstå hverandres virkelighet og problemer. På den måten blir det lettere også å se ulikhetene som en styrke.

– Jeg trur kanskje ingen tenker at de er del av det kvinnefellesskapet, mener Eva-Lill, i hvert fall ikke hele tida. Kjersti skriver i den artikkelen i Materialisten at hun havna i en umulig situasjon. Hun skulle både lede partiet, og være talskvinne og leder for den kvinneopposisjonen som hadde løftet henne fram til lederposisjonen og det er faktisk ikke mulig. Hun opplevde at hun svikta alt og alle, og følte seg svikta, sjøl … For hvor blir det av alle dem som ba deg ta en posisjon, når det blir vanskelig for deg? Da får du stort sett bare høre om alle de forventningene du ikke innfrir, det kjenner jeg meg igjen i også. På vei inn blir du båret av en bølge, og når du sitter der en det plutselig stille …

– Jeg trudde også at jeg gikk inn på vegne av noen, skyter Sissel inn, og når jeg så meg om så var det ingen der.

– Men det er jo nettopp det typiske, slår Taran fast. Og ikke bare i vårt parti, og jeg trur ikke engang at det bare gjelder kvinner. Følelsen av at du er aleine, og av at de du er valgt på vegne av blir borte. Og dessuten går vi jo ofte inn i ledelsen fordi vi ønsker å gjøre ting på en annen måte. Fordi vi kanskje ikke er helt fornøyd med hvordan det ble gjort før, og likevel blir vi skuffa når de vi overtar etter, kritiserer oss. De vil at vi skal gjøre det slik de gjorde det … Det er jo sånn at du er valgt fordi du står for noe, eller mener noe. Og når det blir motvind, da er du aleine.

– Jeg syns det er et problem at jeg aldri føler meg verdig til å ha en oppgave. Solveig fortsetter: – Jeg kan nesten bare huske én gang jeg har kjent meg verdig, og det var da jeg og noen få andre ble personlig valgt på landsmøtet i 1990. Ellers ble jo sentralstyret valgt som en blokk for å imøtekomme behovet for å ha alle «fløyer» representert. Jeg fikk aller flest stemmer … Det ga meg en følelse av å være verdig – så lenge det varte.

Samfunnet gjør oss uverdige

– Dette er ikke noe spesielt for vårt parti. Det er samfunnet som lærer oss alle, ikke bare kvinner, at vi ikke er noe verdt. Vi er utgiftsposter i et eller annet budsjett alle sammen, og det preger sjølbildet vårt. Det er ikke det at vi ikke blir sinna av det, og på ett nivå veit vi at det er feil, men det gjør noe med åssen vi ser på oss sjøl, sier hun.

– Ja, sier Sissel, det er en del av samfunnssystemet, men det er også en del av vår tradisjon: At lederne skal være høyt heva over oss andre. De skal kunne det meste. Vi har et bilde av ledelsen som noe som er der oppe … Det har vi jo lang erfaring i: å tenke at det er de mest framskredne, de ledende som skal sitte i ledelsen, kaderen. Vi har jo holdt på med tredeling av både oss sjøl og andre. Det nye i diskusjonen om ledelsesmetoder gjennom de siste 10-15 åra har vært at vi har oppdaga at det ikke finnes bare en måte å lede på, at det ikke går an å dele folk opp i lag.

– Jeg tenker på sjokket når du oppdager at du er øverst, sier Siri, at det ikke er noen over deg.

– Ja, utbryter alle sammen, og latteren bryter løs. Det van grusomt! Følelsen av at nå er det jeg som en «dem». Ja, men jeg er jo ikke sånn som «dem».

Eva Lill bryter gjennom latterkulene: – Men det er jo ikke bare oss … Jeg husker første gangen jeg opplevde at folk behandla meg annerledes. At det ikke var meg de snakka med, men «posisjonen» min.

Makt – til hva?

– Det maksimale mange kvinner kan oppnå av makt ved å få ledende posisjoner, slår Siri fast, det er i større grad enn før å bestemme hva de sjøl skal bruke tida til. Og sjøl det er jo ikke uten unntak. Som vi har snakka om, er det jo andre som kaster ting i fanget ditt sjøl når du er lederen. Men lenger enn det går det ikke an å tøye makta; jeg skal sjøl prioritere min egen tid. Kjersti satte seg for eksempel ett mål da hun var leder, husker jeg, at det skulle holdes en stor kvinnekonferanse i den perioden. Og det ble det jo noe av i 1986.

– Hun brukte bevisst makta si som partileder til å gjennomføre det, uansett hvilke andre saker som kom opp. Men hvis du som kvinnelig leder tar mål av deg til å sette dagsorden også for menna i ledelsen og partiet, da er du dømt til å føle deg mislykka. Det trur jeg er viktig å huske på når vi diskuterer hva kvinner får makt til. Det ligger mye begrensning i det: hvis du skal være partileder og ha ansvar for helheten, men i hovedsak bare har innflytelse over hva du sjøl og de andre damene skal bruke tida til, så er det jo litt mer begrensa hva du kan oppnå.

– Enig, sier Sissel, jeg trur det er lurt å velge ett eller noen få områder den du skal oppnå noe.

– Men jeg trur det en annet viktig poeng også for damer som leder. Det gir mindre prestisje å gi hjelp og støtte til damer enn til menn. Så menn vil heller hjelpe hverandre. Ja, kanskje vil en del damer også heller gi støtte til menn enn til andre damer.

Tidsavgrensa mål

– Tidsavgrensa mål, sier Solveig, det tror jeg er lettere å vinne oppslutning om. Det gjelder ikke bare innafor kvinnepolitikkens område det, det var mye lettere å vinne oppslutning om EU-kampens betydning før folkeavstemninga, for eksempel, enn det er å samle hele partiet nå, for å få Norge ut av EØS. Det er mindre synlig og det er ingen som veit hvor lang tid det kan komme til å ta. Arbeid som ikke syns så godt, er det mye tyngre å vinne oppslutning om.

– Det er jo dessverre ikke vi som bestemmer heller, da, sier Jorunn F, hva som er viktig og hva man må gjøre. Dels setter jo klassekampen i samfunnet rammene, men også det folk spontant vil jobbe med og mot, er med på å styre hva som blir hovedsaken. Og da er det nok sant som Solveig sier, at det synlige og tidsavgrensa har en tendens til å vinne. Erfaringa mi fra Rød ungdom er også at når gutta ikke lenger syns noe er personlig interessant og utfordrende, så flytter de bare kreftene sine over på andre områder, uten hensyn til hva som er vedtatt Jentene er mer opptatt av plikt og å gjøre ting ordentlig: Gjøre det som må gjøres. Gutta flykter fra det kjedelige og fortsetter med det morsomme.

– Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om enighet og diskusjoner om linjene, syns jeg. Eva Lill tar ordet igjen. – Jeg har sett det best i skjæringspunktet kvinnepolitikk og faglig politikk, der Siri har jobbet i hvert fall i femten år: Først nesten som en fraksjon, så med en liten gjeng rundt seg som fikk lov til å holde på fordi det tross alt var noen arbeidere blant oss, og nå er Siris arbeid ganske anerkjent, ikke minst fordi oppslutninga i den såkalte «virkelige verden», utafor oss, viser at det må ha noe for seg: Og dessuten har vel tida vist at frykten for at vi skulle overordne kjønnmotsigelsen over klassemotsigelsen bare fordi vi nevnte kvinnelige arbeidere spesifikt, var betydelig overdrevet.

– Men sjøl nå, når alle vil være enige i «linja», får det ikke særlig store konsekvenser for hvordan menna innretter sitt arbeid. Vi kan for eksempel ha en diskusjon om hvorvidt vi skal slåss for «kvinnelønn» eller om det ekskluderer menn fra kampen. Sjøl om vi tilsynelatende blir enige, får det ingen praktiske konsekvenser. Jeg blir sliten etter hvert også, av tilsynelatende å diskutere de samme motsigelsene med de samme folka i 20 år. Den virkelige forandringen av politikken går så sakte.

– Ja, men jeg trur at det er sånn, sier Gudrun. – Jeg har erfart det samme med ungdomsarbeidet. Jeg slåss veldig for det da jeg var partisekretær. At flest mulig voksne i partiet skulle verve til Rød ungdom og hjelpe til å bygge opp organisasjonen på alle de måtene ungdommen trengte det. Jeg trur folk må erfare ting sjøl, gjennom egen praksis for virkelig å gripe hva det dreier seg om. Men man kan jo bli litt oppgitt når de som var helt uenige med meg den gangen, nå kommer og forteller at Gudrun, nå en det veldig viktig å drive ungdomsarbeid. Og så minner jeg dem på at det innkalte faktisk jeg til en konferanse om for fem år sia, og dem husker det ikke, eller jo, det gjør dem jo når jeg minner dem om det, men vi må erfare ting sjøl, og det en veldig møysommelig, og tar tid.

Som å snu en supertanker

– Jeg husker Pål Steigan sammenligna arbeidet vi driver, med det å snu en supertanker i havnebassenget en gang, sier Siri. Jeg syns det er et godt bilde. Den må snus i mange små vendinger.

– Er det tomt etter oss? Er det sånn at det bare er noen få utvalgte og verdige som kan lede AKP?

– Barnebarnet mitt har sagt at hun kan tenke seg å bli leder i AKP etter at bestemor han gitt seg, sier Solveig. – Men for å være alvorlig: Vi er damer og tenker at hvis bare vi leder på den riktige måten, da gror damene opp etter oss og kan overta. Det blir noe vi skal klare i tillegg til alt annet. Samtidig kan vi ikke si hvor slitne vi er, for da tenker de at huff, nei, dette vil vi ikke.

– Men det er vårt ansvar og jeg synes det er i orden at det er det, jeg, mener Jorun G. Men det er avhengig av om partiet for eksempel klarer å lage et kvinneutvalg. Sammen med de unge jentene i partiet og i Rød ungdom, hvor det er mange jenter som kommer etter oss. I Rød ungdom har de mye mer framskredne diskusjoner, i full offentlighet, om forholdet mellom gutter og jenter enn vi noen gang han hatt. De har større kunnskaper om hersketeknikker, både gutter og jenter, enn vi har. For eksempel bestemte de at på sommerleiren sin skulle de ikke ha plenumsdiskusjoner, fordi der var det alltid noen få som dominerte. Og så har de jente- og guttesamlinger på nesten alle møter.

– På et møte i sentralstyret, hvor vi hadde dame- og mannemøte, oppsummerte en mann at det var bra, for da fikk menna endelig diskutert skikkelig politikk, skyter Solveig inn.

– Hvem er hvem når vi snakker om å komme etter? spør Taran. – Jeg føler veldig at jeg er en av de som kommer etter, jeg. Fra en tilbaketrukket tilværelse etter mange altfor slitsomme år, er jeg plutselig leder i Oslo AKP. Kanskje er jeg en slags mellomstasjon før de unge. Men det betyr ikke at alt er bra.

Vi har ikke noe kvinneutvalg i Oslo, og i distriktsstyret har vi ingen kvinnepolitiske aktivister. Så i forhold til å ta vare på kvinnepolitikken og samle og bygge, føler jeg virkelig det med å komme etter på slep. Føler mye ansvar og forventning om at neste gang vi velger distriktsstyre, da skal vi få med mange damer og klare mye av det vi ikke har fatt til nå. Jeg er enig med Jorun G og synes det er tungt.

Ansvar for framtida?

– Du sier det er vårt ansvar, sier Solveig, men hvem er vi? Hvilket vi har ansvaret? Det må jo være mange flere enn ledelsen.

Nei, sier Jorunn F. – Enhver ledelse har ansvar for å gi rom for nye og sørge for at det blusser opp nye ledere. Et vanskelig ansvar, men like fullt ledelsens. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være ellers. Samtidig har det noe med helheten å gjøre, hvordan organisasjonen fungerer.

– På det allmenne nivået er det ikke noe vanskelig å si at det kommer noen etter oss, bryter Eva-Lill inn. Det er et radikalt oppsving blant ungdom og med EU-tilpassinga kan krisemaksimererne gå en glad framtid i møte.

– Det vil komme nye opprør så lenge det finnes undertrykking, det er jeg helt sikker på. Men det er vel ikke sånn at Solveig ikke kan gå av før hun han funnet sin etterfølger? For så vidt har ledelsen heller ikke ansvar for å finne sine konkrete etterfølgere. Men det bekymrer meg at det ser ut som om det er færre å velge mellom nå enn for noen år sia. Da bidrar historias dynamikk til at det bli vanskeligere og vanskeligere. For hvert år Siri sitter som faglig leder, blir det litt vanskeligere for en annen å overta den jobben, også for en mann. Og det skal så forferdelig kort tid til å ødelegge eller droppe det viktige brøytearbeidet hun har gjort. Jeg vil ikke henge dette på enkeltpersoner, verken æra, plikta, skammen eller noe, men det er det som bekymrer meg.

– Hvem skal vi spørre hvis vi vil ha damer? Det er en handfull damer vi ønsker oss og tenker på som innledere og talere. Mens de blir flinkere og flinkere til å holde talene sine, så blir vi flere og flere som kunne det for noen år sia, som mer og mer tenker: Nei, jeg kan ikke nok om det, tør ikke, får ikke til. Og det er ikke nok å se på Rød ungdom heller, enda det en mange flotte og modige jenter der. Men sjøl med 15 års erfaring fra Rød ungdom blir det vanskelig: For da blir det du som skal være «Siri» eller du som må bli «Solveig». Å si at det er de personene som sitter i posisjonene sitt ansvar å finne etterfølgerne sine, er livsfarlig, trur jeg. Det er vårt ansvar. En del av ansvaret er mitt, jeg kan si at jo, kanskje kan jeg holde den innledninga. og er jeg usikker så får jeg få noen jeg stoler på til å se på den. Kanskje sier én at jo, jeg kan gjøre jobben, men jeg tør ikke ta ansvaret. Da får vi finne metoder for å ta ansvaret sammen. Vi var flinkere til å finne sånne metoder før, men da var vi også flere. Å få tilbake sånne arbeidsmetoder er det vi damene som kommer til å måtte ta ansvaret for, trur jeg.

– Det er det jeg mener, sier Gudrun, for det blir feil at det er én persons ansvar. Jeg mener det en ledelsens ansvar i den forstand at vi må ha ei linje for å jobbe og tenke på hvordan vi skal fostre unge jenter. Hvordan kan vi samarbeide for å få laga et kvinneutvalg? Eller i Siris arbeid; hvordan jobbe for å trekke med flere folk på en sånn måte et erfaringene blir delt. Det må være ledelsens ansvar. Hvis ikke blir det ingens ansvar.

Nye folk gir nye metoder

Dessuten må vi godta at folk med all den erfaringa de har, ikke vil være ledere lenger. Da vil ting måtte gjøres på andre måter. Det var sikkert et kjempepress på Kjersti om å gjøre det på samme måten som menna hadde gjort før henne. Men tida går og vi blir vant til at nå gjøres ting på en annen måte. Jeg trur at vi må tenke aktivt på dette.

– Så til det med å ta utfordringer. Jeg ble spurt om å holde innledning om filosofi og kvinnespørsmål for et Rød ungdom-lag. Jeg tenkte at det veit ikke jeg noe om, og sa at det må dere spørre Kjersti eller Eva-Lill om. Men etterpå tenker jeg at til 17-åringer, som ikke har diskutert disse spørsmåla mye, kunne jeg sikkert sagt mye fornuftig.

– Jeg slikker ennå såra etter perioden i distriktsstyret, Sissel forteller. – Jeg får panikk hver gang noen sier at noe bør gjøres. Kjenner angsten hver gang noen prøver å dytte meg inn i noe.

– Jeg opplevde det som en enorm lettelse når Taran kom på årsmøtet og sa at hun stilte som leder. Det var noen som tok stafettpinnen videre. Jeg hadde sjøl sagt nei, nei, nei, dette kan ikke være mitt ansvar, jeg orker ikke mer, sjøl om vi ikke hadde noen kandidat.

– Problemet er at vi mangler nettverket og vi mangler måter å ta vare på hverandre på. En av grunnene til at jeg sa nei til å stille som kvinneansvarlig i dette sentralstyret var nettopp at det var så få aktuelle kandidater. Det fortalte meg at dette vil bli en aleinejobb og at vi måtte bygge opp igjen fra bunnen. Samtidig er det et generasjonsgap. De som skulle vært der etter oss, er ikke der. Det er bare oss slitne 40- og 50-åringer å ta av, og det preger oss.

– Dessuten er damene i Oslo-partiet en leveringssentral for alle oppgaver, alt fra RV til Nei til EU. Samtidig er damene bare en liten prosent av partidistriktet, de kvinnepolitiske aktive er enda færre. Men partiet er såpass stort i Oslo at alle kan tru at noen andre ordner opp. En av mine frustrasjoner har vært åttendemars-arbeidet I de siste åra er det Rød ungdom-jentene som han tatt de politiske kampene, mens partidamene han sittet hjemme. At vi fikk EØS-parole i fjor var Rød ungdoms fortjeneste. Men samtidig er jeg redd de har blitt dytta inn i for store oppgaver for fort.

Ikke pensjonister

– Vi er slitne 40- og 50-åringer, men vi driver politikk og det vil vi fortsette med! Solveig er sikker: – Det er jo livet vårt, dette. Generasjonsgapet ned til ungdommen er bare farlig hvis vi skal slutte helt når vi er 50 år. Men jeg er mye mindre sliten nå enn jeg var for 10 år sia. Jeg han bedre tid fordi ungene er blitt voksne og da får vi kvinner tilbake livet vårt på en måte.

– Ansvar og ansvar, sier Siri ettertenksomt. – Jeg har jo ikke tenkt å være faglig leder evig, sjøl om jeg synes det er morsomt. Tenker en del på den motsigelsen. Prosjektet mitt var at første perioden skulle jeg bygge opp igjen arbeidet fordi det lå langt nede. Den andre perioden skulle jeg jobbe med å finne etterfølger. Nå er vi midtveis i den andre perioden …

Noe av problemet med dame-etterfølger er at vi må finne ut hvor vi vil at damene skal være når vi er så få. Det kan ikke være kvinnenes ansvar aleine å finne jenter som kan sitte i alle utvalg. Men menn som ber meg om å finne flinke damer til dem, blir sure når jeg sier at det er de som må jobbe på en sånn måte at det blir mulig for damer å bli med i utvalget.

– Kanskje skal det ikke være en dame som blir ny faglig leder. Sannheten er jo at jeg sitter i et utvalg med bare menn. De fleste jentene jeg jobber faglig sammen med, er utafor partiet. De vokser og gror, fordi de jobber konkret sammen i den virkelige verden. Der er det mange damer som vi gjerne skulle hatt med i partiet, men med den dårlige kvinneprofilen partiet har for tida, er det ikke attraktivt for dem

– Det er to måter å tenke på etterfølger på: Jeg kan selvfølgelig bli sittende til problemet er løst. Eller jeg kan tenke at det er ved at jeg går av det blir løst. Jeg tror at det oftere er det siste som er riktig. Hvis én person sier hun kan overta om man sitter et år, så er det lurt. Men er det blankt, åpner du et større rom ved å gå din vei. Begge veier blir veldig skyldbetynga, uansett har du ikke jobba på en sånn måte at det er løst.

– Samtidig er ikke faglig politikk høyt prioritert som felles oppgave i partiet. Da er det lett for resten av ledelsen å tenke at det har Siri grep om, så det behøver ikke vi bekymre oss om. Sjøl om vi i faglig utvalg jobber etter den linja at vi ønsker å bygge ned skillet mellom det faglige arbeidet og resten av partiet.

– Jeg tror ærlig talt ikke at vi løser dette på en god måte før vi får flere medlemmer, jeg, sier Jorun G.

– Men først til det med å være shiten: I min ungdoms dager jobba jeg hardt og hadde mye større anledning til å hvile. Jeg jobba ikke så hardt som jeg har gjort siden. Hvem var det som ikke hadde anledning til å sove hele lørdagen, hvis du ikke skulle på stand. Av og til kunne du skulke skolen. Så fikk vi unger, og full jobb og organisasjonsarbeid. Det er jo slitsomt for alle. Så kommer den tida da unga blir større og du slipper et veldig stort ansvarsområde. Da er det vanlig at damer blir mye mer aktive enn dem var – ikke mindre. Forfatterdamer begynner ofte å skrive når de er i 40-årsaldenen, fagforeningsdamer blir også aktive da. De jobber så mye og har det så moro. Er på masse gøyale møter, leser og følger med, er så slitne, og ler seg i hjel.

– Før var det sånn at når damer var 50 år satte dem seg ned og var gamle. Det er ikke sånn nå, vi har medisiner, ikke 14 unger, bærer ikke vann og er stort sett friskere. Problemet er ikke at vi er gamle, men at vi er for få.

– Vi har bestemt at vi skal rekruttere fra Rød ungdom og til Rød ungdom. I mellomtida må vi være finspiste på hva vi som damer vil gjøre. Men vi må ha et kvinneutvalg, før alt annet. Det handler om ikke å dra opp stegan etter oss, men også om å bygge opp det vi sjøl trenger.

Hvem er denne noen?

– Når noen sier; dette bør gjøres, får jeg en svett følelse av at det ender med at jeg må gjøre det, sier Jorunn F. Jeg liker ikke helt den der med at ungdommen er framtida. Jeg kjøper den fordi vi har det meste av framtida foran oss og dere har det meste av fortida bak dere. Men alle problemene deres kan ikke løses ved å si; se på den strålende, fantastiske ungdommen.

– Da jeg var barn, trodde jeg at alle var m-1-ere – i hver krok og hver busk. Den tida kommer aldri mer. For sjøl om vi har stor framgang, har vi i Rød ungdom også et ledelsesproblem. Veldig få jenter er lagsledere og mange av de som har prøvd å lede sier at det vil de aldri gjøre mer.

– Jeg synes det blir litt lettvint å si at vi skal vente på ungdommen, sier Taran. – Vi må alltid skolere folk etter hvert. Siri sier ofte til meg at hvis jeg går på det eller det møtet, kan jeg lære noe om ditt eller være med å diskutere datt. Det er en måte å spre kunnskap og deltakelse på.

– Jeg opplever på en måte at det er damene i partiet som har en ide om hvor vi skal hen. Mens jeg synes at mange menn, sikkert fordi jeg snakker med mange arbeidermenn, sitter der med ryggen mot veggen og virker litt slått ut. De er arbeidermenn og blir rasjonalisert bort og er på defensiven. Mens «kvinner på tvers»-bevegelsen og andre ting er det hjulet som går framover.

– Jeg sa på første DS-møtet at ved neste valg skal ingen si at de aldri vil sitte i distriktsstyret mer, for det var et helvete. For meg er dette en viktig målsetting som leder. Jeg trur at hvis vi skal sikre etterfølgerne må vi bygge stein på stein også når det gjelder folk. Det er viktig i tillegg til å utvikle politikken. Det som ligger i målsettinga mi er jo også å gjøre det å sitte i ledelsen til noe du kan gjøre uten å ta din død av det. For det å lede er både noe alminnelig og noe spesielt. Alle kan det og alle har gjort det på et eller annet nivå.

– Vi må ikke bruke opp folk

– Jeg trur det er kjerna, sier Eva-Lill.

– Synes det høres ut som en kjempelur målsetting. Sjøl tenker jeg ikke akkurat at jeg aldri mer vil sitte i en ledelse, men at jeg mislyktes. Jeg gjorde ikke noe lurt, jeg sa ja på helt feil grunnlag, skulle aldri ha sitti der da, og for meg er det helt usynlig at jeg har gjort noen ting. Også er det jo ikke sånn, heller, antakelig, for sånn er det sjelden i historia.

Noe av det handler om hva du er forespeila, dels av andre og dels av deg sjøl, om hva du går inn i.

– Mmm …, de andre nikker.

– Du kan jo ikke si til andre at dette må du aldri gjøre. Det er dårlig lønn, masse reising, du får aldri se unga, kjærlighetslivet ødelagt. Men vi må ta omkostningene på alvor, gjør vi ikke det så holder heller ingen. For det koster noe å lede. Det koster noe å være kvinne i ledelsen – koster ekstra når du er arbeider og når du er jente og når vi blir eldre.

– Sjøl om vi får nye krefter igjen, for det han jeg også sett. Da jeg jobba på Rikstelefonen, elska jeg de damene på 40. De var vakrere enn noen andre og så stolte og flotte. Jeg bare venter på å komme dit, jeg også, men jeg kommer aldri dit. Jeg løper etter. Ikke åra, altså, men magien. Den inntreffer ikke, som jeg så den hos dem. Subjektivt oppleves det som at de hadde jo ikke holdt på i 25 år når de var 40, med å være politisk aktiv døgnet rundt. Vi har slitt ut mange folk og det er politisk kamp å finne ut hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

– Det handler om å finne ut hvem jeg vil være som leder. Om at jeg skal være alt det jeg synes og alt det de andre synes jeg skal være. Også skal jeg være like sterk som de jeg ville ha bort, fordi om de satte en mal jeg ikke syntes jeg kunne leve opp til. Samtidig skal jeg bevise at sånn trenger en da slett ikke være. Du må være pioner i svakhet, vise deg som en menneskelig leder med alt det det innebærer, også av feil. Det krever enda større styrke enn å være ufeilbarlig, trur jeg. Vi må anerkjenne at dette faktisk er ganske slitsomt og finne måter å løse det på sammen, som ligger litt nærmere opp til det å være kollektiv ledelse.

Vi blir ikke helter av å være undertrykt

– Kvinner er undertrykt og det er nedverdigende. Det gjør en ikke stor i egne øyne, det er noe en skammer seg over. Det hefter ved det å være undertrykt eller et offer. Det å skulle være et offer som ikke er det, fordi vi er sterke og kan slåss imot det, samtidig som vi skal ta vare på den helheten vi snakka om i stad. Det er helt umulig for en enkeltperson eller ti enkeltpersoner. Arbeidet med å ta fra hverandre skylda og skammen for alt vi ikke klarer, er en viktig del av det å gjøre det mulig å fortsette å sitte i ledelsen.

– Erfaringa mi med å være partisekretær er sånn at det kunne jeg tenke meg å gjøre en gang til, sier Gudrun.

– Jeg var nok ganske naiv da jeg gikk inn i det, men ser i ettertid at jeg gjorde noe som var ganske lurt. Noe av det aller lureste var at vi i dagligledelsen gikk gjennom helt konkret hva vi hadde å gjøre. Hva som var mitt ansvar og hva som ikke var noens ansvar, ga hverandre hjelp med å sortere. Mange oppgaver havna jo på Siri eller meg, men det å være helt tydelig på hvem som hadde ansvar for hva og hvilke ting vi ikke kunne få gjort noe med, sånn at det ikke blei sittende i vegga, var viktig. Ellers blir du knekt, alt som ikke blir gjort, handler da om din egen utilstrekkelighet.

– Det andre er det med ungdom og ungdom. Vi må bli enige om at det er sånn at vi skal rekruttere ungdom og legge en plan og jobbe målbevisst med det.

Den unge Jorunn F blir nå endelig rolig fordi hun får bekreftet mistanken om at noen har hatt en plan med henne og de andre ungdommene.

– Noe av den generasjonen vi har mista, satt jeg i Rød ungdom-ledelsen sammen med på begynnelsen av 80-tallet, fortsetter Gudrun. Det var aldri noen linje for å rekruttere fra Rød ungdom, snarere tvert i mot. Ledere fra Rød ungdom skulle ikke «forfremmes», snarere holdes nede og holdninga var at de hadde ikke noe nytt å melde.

– Vi skal velge ny leder i Rød ungdom, forteller Jorunn F, jeg har vært lenge nok. Og alle sier at det må være ei jente. Og jeg tenker; vil jeg noen dét, det er jo så slitsomt. Men samtidig gjør det ikke noe å være sliten i perioder der, hvis du jobber sammen med noen og har det moro. Det verste er å føle seg aleine. Jeg gikk til oppgava med en «dette blir moro»-innstilling og mye av det har vært det.

– Men må det være damer som leder bestandig, spør Solveig. Jeg er mot det. Det er ikke sånn at damer må lede alt bestandig. Vi kan ikke være ledere for alltid fordi vi er damer.

– Den tapte generasjon er ikke tapt. De er lærere, sjukepleiere og arbeidere. De lærer også av det som skjer i samfunnet, nedskjæringer på skolen, i helsevesenet og i industrien. De blir radikalisert og kan finne veien til AKP etter hvert. Det betyr at vi må ha ei aktiv holdning for å få akkurat disse med også. Kommer det noen som vil lede etter oss? Jeg trur at å tenke at du skal finne din egen etterfølger er helt feil. Du må si at du ikke vil mer – og så er det alles ansvar å finne en ny. Men hvis det ikke en noen å lete blant, er det noe gærent.

– Det er en dobbelthet her igjen, sier Siri. – Det naturlige i organisasjoner er at når folk går av, så kommer det nye etter dem, ikke at man leter blant de gamle i den gamle ledelsen, for å få dem til å ta en runde til. De gamle deltar med sine erfaringer og kunnskaper på en annen måte. Noen forsvinner og det er livets gang. Derfor er det sant alt vi sier om ungdommen.

– Men det er en ting til. En god del av de damene som har sittet i ledelsen eller i ledende posisjoner, i kvinneutvalget eller i Kvinnefronten, makter ikke å utnytte de erfaringene de har. Ikke fordi det er naturlig eller historias gang, men fordi det er noe med klimaet i partiet. Ta erfaringene fra distriktsstyret i Oslo. Det å stikke hue fram blir for tøft, et tilleggsmoment. Det spiller en rolle i forhold til det å rekruttere flere damer, og i forhold til de erfaringene vi fører videre til neste generasjon. La meg ta en parallell for å vise hva jeg mener. Utmeldte AKPere ligger som en slags ring rundt AKP i forhold til rekruttering. Du må liksom trenge gjennom et skikt som har vært innafor og nå ligger utafor. Sånn blir det med damer og ledelse også. Det ligger et skikt av tidligere aktive damer rundt ledelsen som ikke makter å være det nå. Det blir en hindring for å få med nye. Problemet er ikke de damene, partiets problem er at alle erfaringene ikke blir brukt. Spørsmålet om klima i partiet spiller en rolle i forhold til dette. Det er altfor mange damer som har opplevd at det å stikke hue fram er for tøft. Du kan si at det er feigt, men det er for lettvint. Da måtte det være noe som het kollektiv feighet.

– Så lenge kvinnepolitikken spiller en så beskjeden rolle som den gjør i partiet nå, er det vanskelig å rekruttere i den yngre generasjon kvinner, f.eks i kvinner på tvers. Samtidig er det vanskelig å få en sterkere kvinneprofil uten å få de damene med. Det der er en sirkel som bekymrer meg.

Framtid

Siste runde gikk rundt spørsmålet:

– Hvor går vi fra her? Hvordan holde ånden fra kvinneopprøret levende? Hvilke overlevelsestips har vi å dele?

– Jeg synes det er viktig å bryte med ideen om «den ene lederen», sier Sissel. Det kan være verdt å prøve duo-ledelse. Kvinnefronten har prøvd det, Oslo Rød ungdom og vi i Oslo AKP. Jeg leste et innlegg av en mann i Klassekampen om det sosialistiske Norge. Der mente mannen at vi ikke skulle ha én konge, men én president. Det er ikke klart, syns jeg, kanskje skal vi ha en troikaledelse. Vi kan tenke ledelse, ikke som flat struktur, men som flere likestilte ledere og få det til å fungere. Det er en modell.

– Duo og trio kan bare gå hvis en har detaljerte arbeidslister, sier Jorun G. Ellers er det lett å tru at noen andre tar ansvaret.

– Ellers – når du har det moro og det skjer noe, kan du tåle mye mer. Er det bare arbeid, blir det traurigere.

– Men – og dette er positivt: Det er mye mer kvinnepolitisk bevissthet blant fagorganiserte nå enn før. «Kvinner på tvers» er beviset. Jeg mener å kunne påvise at blant foreldre, særlig mødre med barn i småskole eller barnehage, er det stor kvinnepolitisk interesse. Jeg er på mange møter i sånne sammenhenger og der diskuterer vi kvinnepolitiske spørsmål akkurat som vi gjør her. Blant studenter er det også sånn. Det er mye mer av den holdninga at nok er nok, for eksempel av sånn Pamela-dritt. Her er det noe vi må finne ut mer av, for hvis vi får flere av disse damene med og de får erfare at det er moro å være i AKP, gir det er prestisje til kvinnearbeidet og det blir lettere å få flere damer med, og da har vi en positiv sirkel.

Ingen må være ensomme

– Det er viktig å aldri være aleine om ting, mener Jorunn F. – Da jeg satt i sentralstyret i Norges gymnasiastsamband var jeg mest aleine. Og måtte alliere meg med de som stod meg nærmest politisk, sjøl om de var sosialdemokrater. Jeg hadde flere Rød ungdommere jeg kunne diskutere med, men det hadde vært mye bedre om flere i Rød ungdom hadde deltatt i arbeidet. En annen ting er at det er bra å få frustrasjonene ut og bli ferdig med dem.

Jorunn F. forsøker å få ut noen der og da for å vise oss hva hun mener, men lydbildet på Mac’en var er for dårlig til å gjengi hennes fyrverkeri med armer og bein.

– Det er viktig å fordele ansvar, gå løs på hverandres bøker og hjelpe hverandre med å kutte møter og få tid til privatliv, sier Siri.

– Ebba Wergeland har gitt meg noe viktig. Hun fortalte om forskjellen på oss og folkene i Midtøsten når det gjelder kaostoleranse. Vi har en holdning om at problemer må løses med en gang, har liten toleranse på å leve med motsigelser. Dette var det viktigste overlevelsesbegrepet for meg i de åra jeg var partileder.

– Ja, sier Solveig, vi må ikke være så sjølhøytidelige, men tenke at vi får nye muligheter hele tida. Tron Øgrim sa noe lurt på en sommerleir for mange år sia: Det gjøres altfor få feil.

– Det er bra å ha en støttegruppe. Partilaget mitt fungerer som støttegruppe, sjøl om de er bare menn. Men støtta er god å ha. Også er det godt å treffe folk i arbeidssituasjon. En helt normal situasjon hvor folk snakker om helt normale ting.

– Jeg har et tips i forhold til å få menna til å ta en del av det usynlige arbeidet, sier Siri til slutt. – Sjøl har jeg brukt denne metoden både privat og politisk: Jeg spurte mannen min om han ville skifte bleier eller lage mat. På den måten gjorde vi begge noe samtidig av alt det som skulle gjøres. Og han fikk velge hva han ville gjøre av de to ting ene, men han kunne ikke velge å ikke gjøre noe.

Vi må starte en ny prosess hvor vi analyserer kvinnenes situasjon i Norge og i verden. Dette gir oss en mulighet til å få med flere damer i det kvinnepolitiske arbeidet og å bygge bruer mellom de som har vært en del av kvinnepartiet og de som ikke har oppfatta seg som det. Sånt arbeid gjør det også lettere å få i gang et nytt kvinneutvalg, blant annet fordi det blir mange som gjør en bit og det blir ingen enkelt dames ansvar.

– Hvordan det går videre?

– Det får dere spørre om en annen gang. Spør de som kommer etter oss!

av Erik Ness

«En utopi er en forestilling om noe som en gang kan bli virkelighet, men en forestilling som innskrenker seg til sosiale forhold, til det mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som åpenbart kunne stå til deres disposisjon. En utopi er en projisering av tidligere tradisjoner fokusert på tida idag.» (Jan Myrdal i Den onødiga samtiden, side 57-58).

Kommunistpartier er utopiske partier. AKP er et parti som jobber med utopiske spørsmål – for å realisere dem. Dette i sterk motsetning til den negative betydninga av ordet utopi: illusjon og uvirkelighet.

AKP, Rød Ungdom og Rød Valgallianse har programfestet kommunismen som mål for sitt politiske arbeid. Til tross for alle spådommer om at det etter murens fall i 1989 ville bli umulig å kalle seg kommunist.

Utopien – eller visjonen – om kommunismen er ikke drømmersk, men noe «mennesker faktisk ville kunne virkeliggjøre med de naturlige og menneskelige ressurser, som kunne stå til deres disposisjon». Kommunismen er en mulighet, men ikke en nødvendighet.

Hadde det vært en nødvendighet, hadde vi ikke trengt kommunister. Da kunne vi sittet og ventet på den sosialistiske revolusjonen. Fordi det er mulig å vinne, kan arbeiderklassen ta makta og styrte borgerskapet. Da er det meningsfullt å organisere seg i et kommunistisk parti.

«… alt jeg vet, er at jeg ikke er marxist,» skrev Karl Marx i en polemikk mot franske «marxister» på slutten av syttitallet i forrige århundre. De studerte ikke historia, men brukte Marx’ skrifter som oppslagsbøker, som teologi, som «kokebøker» for å lage revolusjon.

Samfunnets utvikling etter at Marx skrev Kapitalen, har vist at hovedtrekka i hans kritiske teori var riktig:

• Analysa av at produksjonen av varer, dvs. produkter beregna på salg blir mer og mer dominerende. Til og med arbeidskrafta er en vare.
• Påvisninga av at målet og motivet for den kapitalistiske produksjonsmåten er produksjon for profitt, og ikke tilfredsstillelsen av behov.
• At kapitalismen ikke er historias siste fase, men at det er mulig og nødvendig at arbeiderklassen styrter borgerskapet, griper den politiske, økonomiske – og dermed den kulturelle – makta. Dvs. en gammel samfunnstype blir vraket til fordel for den nye: kommunismen.

Derfor må revolusjonære idag, også kalt marxister, studere Karl Marx, og slik Marx sjøl forholdt seg til forståelsen av verden: på en kritisk måte.

«Filosofene har bare tolket verden på forskjellig vis, men det gjelder å forandre den.» (Marx’ 11.tese om Feuerbach.) Og: «Hvert steg med virkelig bevegelse er viktigere enn et dusin program.» (Til kritikken av Gotha-programmet.)

Karl Marx kan ikke beskyldes for å ha nedprioritert teori og analyser. Men sitatene ovenfor er hans. Han ble farligere ved at han tok stilling – for arbeiderklassen og mot kapitalismen – og ved at han deltok i klassekampen på sin tid. Teorien ble farligere fordi praksis gjorde den mer riktig, mer vitenskapelig. Marxismen ble bevisst utviklet som et redskap for handling, men ikke ei «kokebok».

Diskusjonen om forholdet mellom AKP, Rød Valgallianse og Rød Ungdom blir ufruktbar når den med en gang blir gjort til et spørsmål om organisasjoner – og ikke blir en diskusjon om hvorfor kommunister går sammen og organiserer seg. Debatten blir perspektivløs hvis man ikke ser begge sidene:

• at det er mulig å gjøre det nødvendige: nemlig gjennom klassekamp å knuse kapitalismen.
• at den revolusjonære bevegelsen trenger en revolusjonær, kritisk teori bygd på studier av historia og erfaringer i klassekampen.

Først med en stor grad av enighet om innholdet i den positive utopien om kommunismen – utviklet samtidig med aktiv deltaking i klassekampen – er det realistisk med samling i ett kommunistisk parti.

Det er klassekampen som avgjør – altså praksis. Ikke minst fordi det er praksisen som gjør teorien forståelig. Til og med åssen det kommunistiske partiet ser ut – eller kommer til å se ut – avhenger av den konkrete klassekampen.

av Asta B Håland og Leikny Øgrim

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

av Siri Jensen

En lørdag i mai 1982 samlet Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, i samarbeid med KIM (Kvinner i mannsyrker), 10-15 kvinner fra ulike bransjer og yrker, med og uten tillitsverv, på tvers av offentlig og privat sektor, for å diskutere kvinners lønn.

Den direkte foranledningen var tariffoppgjøret i 1980, der en minstelønnsgarantiordning og betydningen den skulle ha for kvinnene, ble kronargumentet for å si ja til et oppgjør som ville gi reallønnsnedgang, også for kvinnene. Dette var avgjørende for at det ble et knapt ja-flertall. Kvinnene ble brukt som argument, men de hadde ikke egen stemme. Det var i liten grad kvinnene sjøl som argumenterte for et ja.

Hensikten med dette møtet var derfor å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Tanken var også at dette ville kreve et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen – med to ulike tradisjoner/kunnskaper og erfaringer når det gjelder lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde til da stor sett drevet fram tall som viser at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen og eller forholde seg til krava ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandla lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakka om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje, ikke en fellessak. Slik sett var den felles garantiordninga i 1980 et uttrykk for at spørsmålet om kvinners lønn begynte å trenge seg fram.

Innledninga på dette møtet la vekt på betydningen høye generelle tillegg har for kvinnene og kravet om forbedra lavtlønnsgaranti. Bl.a. slik at lokale tillegg som sterkere klubber tilkjempet seg, også kom lavtlønte til gode. Både reallønn og likere lønn med menn ble tatt opp. Her ble det gitt en kvinnepolitisk begrunnelse for krav som var felles for opposisjonen i fagbevegelsen. Men det viktigste ved møtet, og mange tilsvarende møter i årene som fulgte, var runden der hver enkelt sa noe om arbeids- og lønnsforholda på sitt sted. Offentlig og privat, i ulike bransjer. Så ulike språk: timelønn, ukelønn, årslønn, og dermed så vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Helt ulike systemer. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; selv om det hadde ulike særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor.

Resultatet av disse møtene var at det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig, men at det skyldes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utvikla kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.

I 1986 tok enkeltpersoner initiativet til Kvinnenes tariffaksjon, i første omgang en underskriftskampanje for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av garantiordninga ved oppgjøret.

Streikene i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 bekreftet behovet for å utvikle en bevisst kvinnelønnspolitikk. Alle dreide seg først og fremst om kvinners lønn – uten at det ble satt navn på. Cateringstreik i Nordsjøen, sjukepleierne i staten, lockout og storkonflikt rundt garantiordninga, begrensa streik i offentlig sektor og kontoransatte på Vinmonopolet (ansettelsesforholda for deltidsansatte). Kjønnspørsmålet satte seg likevel igjennom når Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund og deres utsagn om at «dere er så søte når dere er sinte».

Året etter tok Kvinnefronten et mer organisert initiativ, initiativgruppa for Kvinnenes tariffaksjon i 1987 besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.

Kvinnelønna

Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parola ei lønn å leve av. Oppropet viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. F.eks. lå gjennomsnittslønna for kvinnene både i industri, varehandel og rutinemessig kontorarbeid mellom 110.000 og 120.000. 70% av kvinnene i kommunene lå mellom 113.000 og 121.000. Dette understreket ytterligere at kvinner ikke har lavere lønn fordi de «finner seg i det», men fordi de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser. Det er ikke tilfeldig at samarbeidet på tvers mellom foreninger i og utenfor LO, YS og AF har kommet lengst når det gjelder kvinnene. Kvinneundertrykkinga og kvinnebevisstheten er et ekstra bånd som forener.

Kvinnenes tariffaksjon fortsatte arbeidet med å samle kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi og skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå, i offentlig og privat sektor. Organisatorisk var det en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner. Det at stadig flere kvinner forsørger seg sjøl og stadig flere familier er avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Bl.a. fagforbund som Handel og kontor og hjelpepleierne tok opp parola om ei lønn å leve av. H&Ks landsmøte i 1988 var preget av både kravet om ei lønn og leve av og av 6-timersdagen. Og ved tariffoppgjøret i 1990 var Handel og kontor på offensiven med en omfattende medlemsmobilisering, men ble tildels stoppet da LO- representantskapet vedtok samordna oppgjør.

Den faglig opposisjonskonferansen i Trondheim høsten 1988 ble et første gjennombrudd for forståelsen for kvinnelønna. Mange menn visste ikke hva kvinnene tjente. Etter dette fulgte en strøm av forslag bl.a til LO-kongressen i 1989 om at ingen skulle tjene mindre enn 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk også 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven. 1 krone ble gitt i tillegg, mer var ikke lov, og forbund utenfor LO fikk ikke engang forhandle. Kvinnene var på offensiven – og ble møtt med lønnsdiktat – de skulle ikke få lov til å slåss om lønna si. Lønnslov og moderasjonslinje gjorde rommet lite, akkurat da kvinnene sto på terskelen til en mer samla kamp. Et nytt lønnssystem i offentlig sektor som kom i 1990, med større vekt på lokale forhandlinger, kan også sees som et forsøk på å demme opp for en slik offensiv. Kvinnefagforeningene skulle fanges i en kamp med hverandre om smuler.

Men kampen for å heve kvinnelønna lot seg ikke stoppe. Diskusjonene gikk videre i kvinnefagforbunda og kom til uttrykk i kommunestreik og hjelpepleierstreik (1992) og sykepleierstreik (1994). Også Haagensen måtte snakke om kvinnelønn. Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. 8. mars ble en dag der også kvinnefagforeningene mange steder var med i samarbeidet. 8. mars 1994 gikk lederne i Fellesorganisasjonen, Lærerlaget og Hjelpepleierforbundet og Sykepleierforbundet sammen om et historisk fellesutspill og krevde 25.000 kr til kvinnedominerte yrker. Dette satte påny fart i den offentlige diskusjon. Direkte kvinnelønnskrav, egne krav for kvinnene på tvers av forbunda ble stilt på dagsorden. Også Kommuneforbundet tok opp særegne kvinnelønnskrav. Dette var et stort skritt videre.

Underveis hadde det også utviklet seg diskusjoner om strategi. Kvinnelønnsperspektivet som bygger på flertallets felles interesser i å heve kvinnelønna og understreker behovet for felles kamp, ble utfordret. Det ble tatt til orde for «mer mannlige lønnsstrategier» og større lønnsforskjeller blant kvinnene. Noen, som ledelsen i Norsk Sykepleierforbund, ønsket ikke å bruke kvinnelønnsbegrepet, fordi det fokuserer på at de er kvinner, ikke på yrket de vil ha betalt for, og dermed holder dem nede. Et syn innafor den revolusjonære bevegelsen har vært at det ville være riktigere å satse på lavtlønte av begge kjønn og at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte. Strategien kritiseres derfor fra to kanter, de som vil legge vekt på bare likelønn og de som bare vil organisere på grunnlag av lavtlønn.

Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra de grunnleggende felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna og undervurderer betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Lavtlønn er et kvinnespørsmål, lønna er så lav fordi det er kvinner det dreier seg om. Det er nettopp kvinnelønnsbevegelsen som har satt kravet om at ingen skal tjene under 90% av industriarbeiderlønn på dagsorden, et krav som nå vinner stor støtte. I kjølvannet av denne bevegelsen blir lavtlønte menn også svært synlige, kanskje nesten mer synlige enn lavtlønte kvinner. Det er heller ikke mulig å oppnå likelønn uten å gå direkte løs på kvinnelønnsspørsmålet.

Kvinnelønna som begrep ble presset inn i fagbevegelsen, også i Hågensens vokabular. Deretter er det blitt mer omstridt, fordi det er et begrep som har konsekvenser for strategi. Det bygger opp under en strategi som går ut på å snu svakhet til styrke, å utnytte det at kvinnene tjener lavere og likere til å skape en stor samla styrke i kampen for å heve kvinnelønna. På grunnlag at de faktisk har felles interesser og at kvinnebevisstheten er en nødvendig drivkraft i kampen. Både kampen for de lavest lønte (80% kvinner), kampen for heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper og kampen for likelønn for kvinner med høyere utdanning rommes innenfor en slik felles front.

6-timersdagen

6-timersdagsbevegelsen var lenge den viktigste motoren i å utvikle kvinnebevissthet og samarbeid på tvers. Deler av kvinnebevegelsen, bl.a. i SV, hadde vært opptatt av dette kravet lenge, fra begynnelsen av 80-tallet ble det prioritert i Kvinnefronten. Metodene var mye de samme, samling av kvinner i ulike jobber, samarbeid mellom Kvinnefronten og ulike fagforeninger om et utall av små møter og seminarer over hele landet. Utveksling av felles erfaringer gjorde det synlig hvordan kvinner snor sitt arbeidsliv rundt familiens behov og at deltid ikke skyldes at kvinner er dumme, men at samfunnet pålegger dem ansvaret for barn og familie. Kvinner finner ulike løsninger på den skvisen de kommer i mellom jobb og familie, men grunnleggende er situasjonen den samme. Og 6-timersdagskravet er felles.

Kvinnefronten understreket kvinneperspektivet ved 6 timersdagskravet. Mens lønnskrav er mer felles for kvinner og menn, satte kravet om 6 timersdagen søkelyset på forskjellene mellom kvinner og menns forhold til arbeidslivet og deres forhold til tid. At nettopp flertallet av kvinners situasjon gjorde at de ble tvunget til å reise krav om kortere arbeidstid. Et krav som også var viktig for menn og for hele fagbevegelsen, men som kvinnene måtte gå i spissen for. Disse erfaringene gjorde det mulig å formulere et viktig brudd med tidligere oppfatninger. Kvinnene kunne være en kraft fordi de var kvinner, ikke på tross av det. De behøvde ikke måle seg opp mot menns kamperfaringer og føle seg mindreverdige. Deres erfaringer nettopp i skvisen mellom jobb og hjem, var viktige og nødvendige for å slåss. Kvinners erfaring med deltid var også et viktig grunnlag for motstanden mot det åpne samfunnet og angrepene på normalarbeidsdagen. Bl.a disse erfaringene lå til grunn da AKP konkluderte med at det nå var to ledende krefter i arbeiderklassen, det tradisjonelle kjerneproletariatet og kvinnene.

Da arbeidsløsheten og hardere klima presset 6-timersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbunda som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989. Det var også et samarbeid på tvers som startet arbeidet med å få til forsøksprosjektet med 6-timersdagen i Oslo. Kvinnefronten inviterte kvinneorganisasjoner, kvinnefagforeninger og kvinnegruppene i partiene til et møte i som satte i gang. Seinere i prosessen overtok fagforeningene det konkrete arbeidet.

Kvinner på tvers

Forutsetningene for Kvinner på tvers var derfor skapt av mange over lang tid, samtidig som grunnlaget lå i de samfunnsmessige endringene i kvinners stilling.

Høsten 1993 ble det tatt et uformelt initiativ av kvinner fra Fellesorganisasjonen i Oslo, Kvinnefronten, hjelpepleierne og førskolelærerne i Oslo for å få til en landsomfattende kvinnefaglig konferanse. Kvinner fra sjukepleierne, Handel og kontor, lærerne og Hotell og restaurant ble raskt med. Dette var starten til Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers er et konkret samarbeid mellom kvinnefagforeninger og kvinneorganisasjoner i Oslo. Det er avholdt to landsomfattende konferanser og en demonstrasjonsdag med oppfordring om markeringer rundt om i landet. Hvem som er med, forandrer seg fra gang til gang. Samarbeidet organiseres gjennom en gruppe der noen fra hver deltakende organisasjon møter. Gruppa lager opplegg til konferansen – eller demonstrasjonen – deretter behandler alle organisasjonene om de vil stå som medarrangører.

Konferansene tar sikte på å organisere på tvers av alle slags skiller, offentlig og privat, ufaglærte og faglærte, arbeiderklasseyrker og høyskoleutdanna, mannsyrker og kvinneyrker, fagbevegelse og kvinnebevegelse, YS, AF, LO og uavhengige, i og utenfor arbeidslivet. Arbeidstid, lønn og velferdsstat har preget dagsorden. Men konferansene tar bevisst ikke opp bare faglige tema, men også kvinnespørsmål i videre forstand, som seksuell trakassering og rapport fra Beijing. Dette er viktig for å styrke kvinnebevisstheten. I fjor var forholda for ungdom gjenstand for et eget innlegg, nå er det viktig å få innvandrerkvinner med i arbeidet.

Konferansene er innretta på flertallet av vanlige kvinner, på samarbeid på grunnplanet.

Men Kvinner på tvers er også en ide og en måte å jobbe på som går langt utover disse konferansene i Oslo. Bergen har f.eks. hatt en egen konferanse: Kvinner er kvinner best i vest. I forbindelse med demonstrasjonene 1. februar er det kommet igang ulike former for samarbeid i Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund i tillegg til Oslo og Bergen. Flere av disse stedene legger nå videre planer. I løpet av det siste året er det også kommet i gang et nytt samarbeid i Oslo mellom ulike organisasjoner om 6-timersdagen, og det har foregått et sentralt samarbeid på tvers mellom Fellesorganisasjonen, Lærerforbundet, Lærerlaget, Helse og sosialforbundet, Husmorforbundet og Kvinnefronten om en skarp uttalelse om velferdsmeldinga.

Kvinner på tvers dreier seg om å samarbeide på tvers av ulike skiller for å skape fora og organisasjonsformer med plass til kvinner slik de er, som både arbeidere/arbeidstakere og kvinner. Klasse og kjønn er ikke to atskilte sider som passer i ulike sammenhenger, kvinner er hele mennesker. Med sine erfaringer både fra livet, fra kvinneorganisering og fagforeninger. Erfaringene viser nettopp at kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagforeningserfaring og kvinnepolitisk erfaring for å finne sine måter å slåss på. Et samarbeid på tvers bygger opp tillit til egne erfaringer bl.a. fordi de blir sett og delt av andre, og det utløser initiativ og felles kamp. Som diskusjonen om 6-timersdagen på den første konferansen der statssekretæren og NHO-representanten som sto for argumentasjonen som dominerer i det offentlige rom, ble helt perifere. Deltakerne diskuterte utfra sin egen hverdag og bekreftet hverandre. Kvinners erfaringer passet inn.

Og det dreier seg om å utvikle samarbeid som bryter med de eksisterende strukturene og tildels stivna arbeidsmåtene i fagbevegelsen. Et samarbeid som jobber innenfor de etablerte organisasjonene og kan påvirke dem gjennom tillitsvalgte i sentrale posisjoner. Og som samtidig står friere fordi det er organisert utenfor LO, YS og AF-systemet og ikke er bundet av formelle spilleregler. Dette betyr f.eks. at Kvinner på tvers-bevegelsen kan ha en sjølstendig «plattform» som ikke nødvendigvis er identisk med hver enkelt organisasjons. Og den kan jobbe friere. På siste konferanse ble det oppsummert et felles grunnlag for kvinnelønnskampen: Vi må stå på to bein: vi krever ei lønn å leve av dvs. heving av kvinnelønna fra bånn, og vi krever at også kvinner må få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Høyere lønn og likelønn. Dette la grunnlaget for felles paroler i demonstrasjonene som viste bredden i kvinnelønnskampen. Felles interesser er overordna motsetningene, samtidig som vi anerkjenner at det fins uenighet og respekterer den. En slik felles plattform er lettere for en påtversbevegelse enn for de ulike organisasjonene som skal forhandle konkret. Samtidig som den kan legge press. Og etterhvert som folk blir kjent med hverandre, kan samarbeidet utvides og enheten utdypes. Det er lettere å ta kontakt med en person en kjenner enn med en fremmed organisasjon.

Hva nå?

Kvinner på tvers er kommet for å bli. Både samarbeidet og ideen er i ferd med å bli etablert. Det er legitimert, bl.a. av Ester Kostøl på den årlige faglige konferansen i Trondheim høsten 1995. Rommet for tverrkontakt, også mellom enkeltkvinner i toppen er blitt mye større. Samtidig er dette fortsatt arbeid mot strømmen. Kvinnelige tillitsvalgte er (i kanskje enda større grad enn deres mannlige kolleger) nedsylta av arbeid i egen organisasjon. Dette er noe de egentlig ikke har tid til, men prioriterer fordi de ser at det er viktig – og inspirerende. Det trengs ildsjeler – og mange steder kan Kvinnefronten spille en slik rolle. Det er også viktig å ha realistiske mål for hva det er mulig å få til. Bare samarbeidet i seg sjøl gir mange positive ringvirkninger.

De vellykka kvinnelønnsdemonstrasjonene 1. februar viste at det også er mulig å handle sammen. Med markeringer på 11 steder, der bare Oslo og Bergen har hatt noe tidligere, ble Kvinner på tvers-samarbeidet kraftig utvidet. Dette er et viktig skritt. Økt kontakt og samarbeid på tvers lokalt vil være noe av det viktigste å utvikle framover, på kommuneplan, på store arbeidsplasser som sykehus eller i bydeler som i Oslo. Mange steder vil bruke 8. mars til å styrke samarbeidet. Og f.eks. i forbindelse med tariffoppgjøret i vår kan det være aktuelt å lage felles møter der en utveksler krav og diskuterer hvordan en kan stå sammen, eller organiserer støtte til dem som går til konflikt for kvinnelønnskrav. Andre vil kanskje være opptatt av velferdsmelding og privatisering og styrke samarbeidet på tvers med eneforsørgere, trygdemottakere og brukerorganisasjoner.

Utvida lokalt samarbeid vil også gjøre at flere får lyst til å jobbe med å organisere bevegelsen på tvers, ikke bare jobbe innad i hver enkelt organisasjon. Flere krefter til å jobbe med Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse er også en forutsetning for å få med dem som ikke kommer av seg sjøl. Det er bl.a. viktig å få med flere kvinnegrupper i tradisjonelle arbeideryrker innafor forbund der kvinnespørsmål i liten grad står på dagsorden og der deler av kvinnekulturen kan virke fremmed. Mulighetene er store om noen tar kontakt.

Kvinnelønnsdemonstrasjonene var organisert rundt det som det er enighet om samtidig som en respekterte forskjellene. Dette er viktig å ta vare på, Kvinner på tvers skal bidra til å gjøre kvinner mer synlige slik de faktisk er, ikke skape en ny kvinnemal som alle må passe inn i.

Hvordan det så vil utvikle seg videre? Kom på Kvinner på tvers-konferanse i Oslo 21.-22. september 1996 og du kan være med å skrive fortsettelsen av denne historia!

av Frode Bygdnes

Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fisket og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kombinasjonen den varme Golfstrømmen, blanda med kaldt næringsrikt saltvann fra polområdet, gjør vårt havområde til et av verdens beste fiskehav. At disse havstrømmene kommer innover vår store kontinentalsokkel, gir grunnlaget for våre enorme naturressurser

Ressursrik landsdel

Befolkninga i Nord-Norge har vokst med og levd av havets ressurser. Fra sagatida til i dag har disse fornybare ressursene gjort denne landsdelen til en rik og velstående landsdel. Riktignok har det vært svingninger i sesongfiskeriene og noen ganger svart hav. Da har styrken vært at befolkninga ikke har hatt ensidig næringsgrunnlag, men har utnytta den rike naturens mangfold.

Helgeland og Hålogaland hadde sterke småkonger i sagatida på grunn av fisken. Det var tørrfiskpenger herfra som muliggjorde bygginga av Nidarosdomen. Det var fisken nordfra som var grunnlaget for Hansabyen Bergen. Fisken var hovedgrunnen for kolonialiseringa av Nord-Norge. Silda skapte muligheten for industrialiseringa av landsdelen. Sildefisket i Eidsfjorden var av slike dimensjoner at det merktes på børsen i Hamburg i siste del av forrige århundre. Vi fikk både damskipsflåte og sildoljeindustri den gang.

I dag fremstår fiskeriene og fiskerinæringa som nasjonens viktigste næring etter olja. Det dreier seg om den nest største eksportnæringa med en eksportverdi på omkring 20 milliarder kroner i året. I tillegg kommer innenlands omsetting. Det er store verdier kapitalen ønsker å få grep om. Næringa er viktig ikke bare for eksportverdien, men også for verdiskapning, sysselsetting og bosetting langs kysten vår.

I de seinere år har denne rike landsdelen blitt fremstilt som problemlandsdel. En underslår den verdiskapinga som foregår langs kysten, men har i rein FrP-stil fokusert på prissubsidier og statlige overføringer. En fiskeriminister fra landsdelen og fra næringa veit bedre, allikevel fremstår han som EU-tilpasseren med budskapet at markedskreftene skal få råde. Landsdelen skal urbaniseres og fisket skal industrialiseres. Dette er landsdelens største trussel noen sinne. Fordelen og styrken til landsdelen har vært mangfold og allsidighet med helt marginale avkastninger ut fra naturens evne. En fiskeripolitikk basert på kapitalens premisser fører til oppkjøp av fiskerirettigheter fra lokalbefolkninga og til fjernkapital. En naturlig konsekvens er ressursødende fiske etter den mest lønnsomme fisken, ødelegging av markedet og utarming av landsdelen.

Kapitalskapte kriser

Vi ser dette tydelig i dag. Vi har minst to typer kapitalskapte kriser. Ei ressurskrise pga. overfiske i Barentshavet av en økende trålerflåte. Og vi har ei markedskrise hvor den marginale utkantproduksjonen rammes av et verdensmarked med overpøsing av hvitfisk (dvs. fisk med hvitt kjøtt som torsk, hyse og lange) fra alle verdenshavene. Det er ikke bare oppdrettslaksen som dumpes på markedet. Vi ser den samme systemkrisa i saltfisknæringa, i filetproduksjonen og i ferskfiskleveringene.

Kapitalens ønske om størst mulig avkastning, fortest mulig verdirealisering sammen med perspektivet om konkurranse med likesinnede i markedet, gjør at hensynet til naturressursene og til befolkninga må vike. I dette kappløpet inngår det at fiskeressursene ikke lenger skal tjene bosettinga, befolkninga og kystfiskerne. Om kystbefolkninga urbaniseres til noen få byer, er det lettere å frata kystfolket sine gamle fiskerirettigheter. Ved å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, svekke allmenningsretten til fiske og regulere sjarkfiskeren bort, tjener regjeringa storkapitalen i næringa.

Kystbefolkninga mot havimperialister

Å forsvare kystbefolkningas hevd på ressursene, er en miljøkamp. Det er med på å begrense rovdriften på de mest lønnsomme fiskeslagene. Kystbefolkninga er naturressursenes beste vokter sjøl om vi har eksempler på ødsling her og. Det er nemlig ikke kystflåten som har ressurser til å tømme havene, det er den kapitalkrevende havgående flåte. Og det gjør de hvis ikke kyststatene tar ansvar for kystbefolkningas næringsgrunnlag. Canada våget å gå utover 200 mils økonomisk sone i konfrontasjon med EU for å forsvare blåkveita for sin kystbefolkning. Norsk fiskeripolitikk er ikke bare unnvikende ovenfor EU, Island og andre piratfiskere i Barentshavet, de er direkte aktive i å stimulere verdens største piratfisker; Kjell Inge Røkke.

Verdens største smutthullfisker …

Røkke har slått seg opp på smutthullfiske rundt om på verdenshavene. Røkke eier våren 1996 22 fabrikkskip og fisker 10% av verdens hvitfisk. Dette fiske foregår utenfor Alaska, Russland og Sør-Amerika. Han har også avtaler med kystnasjoner til å ta 1,3 millioner tonn fisk. Det er tre og en halv gang så mye som den samlede norske torskekvoten i år. Førstehåndsverdien av fangsten er regnet til 7 milliarder kroner, like mye som hele den norske førstehåndsverdien av fisk i 1995. (Kilde: Dag Erlandsen i bladet Vesterålen 11. april 1996.)

Røkkes båter opererer hovedsaklig på et fiske som ikke er regulert, derfor har heller ikke Røkke trengt noen kvoter. I et radiointervju i vår ble kompanjongen i RGI, Gjelsten spurt om ressursansvar. Han svarte klart og tydelig at det ikke var deres ansvar, deres oppgave var å fiske opp mest mulig. Røkke driver en innhøsting som prioriterer kortsiktig økonomisk gevinst fremfor langsiktig forvaltning. Slik spekulerer Røkke fra Norge i uavklarte og uregulerte havområder med støtte fra norske myndigheter. Dermed blir det norske engasjementet i FN-avtaler om å regulere fisket i internasjonale farvann halvhjerta. Og bønnen til Island og andre om å slutte å fiske i smutthullet og i smutthavet, blir bare flaut. Når anledninga byr seg, er norsk fiskeripolitikk like imperialistisk som noen.

… satser på å kjøpe nasjonale kvoter

Røkke har kapital og ønsker å satse på Barentshavet. I dagens fiskeripolitikk kan en kjøpe seg til kvoter. RGI satser på to måter. Den ene er å bygge trålere som leies ut til russerne med sannsynlige leveringsavtaler i Norge. 16 til 18 nye trålere skal registreres i Luxemburg, fiske på russisk kvote under russisk flagg i Barentshavet. Det forutsettes at det gis norsk statlig hjelp på de 12 siste. Satsinga vil kreve mellom 200 og 300 millioner statlige norske kroner i subsidier. Nærings- og energidepartementet har tidligere i vår klarert utbetaling av verftsstøtte i forbindelse med at RGI skal bygge 8 fabrikktrålere og 10 ferskfisktrålere. (Kilde: Nordlys18. juni 1996.) I første omgang er selskapet med på å bygge 4 nye trålere som skal gi leveringsforpliktelser til Norway Seafoods på rundt 17.500 tonn. Denne avtalen vil når den er gjennomført, gi RGI hånd om 70.000 tonn råstoff. Russiske fiskerimyndigheter er bekymret for den avhengigheten som er skapt til utenlandske samarbeidspartnere på flåtesiden. Havforskerne er engstelige for at torskebestanden står foran en ny nedtur. Og markedet er engstelig for ytterligere prispress på hvitfisk.

Den andre måten RGI satser på, er å kjøpe opp norske fiskebruk som har trålerkonsensjon. Oppkjøp av Melbu-fiskeindustri er Røkkes brohode mot Nord-Norge. Det er et av Nord-Norges største fiskerikonsern. Konsernet består av bl.a. fiskebruk i Lofoten og Vesterålen som Stamsund, Melbu, Hovden, Nykvåg og for ikke å glemme er de den største aksjonæren i Vesterålens Hermetikkfabrikk på Sortland. Allikevel er nok den største enheten trålerrederiet med sine seks trålerkonsesjoner. I 1996 har rederiet kvoter på nesten 11.000 tonn torsk og hyse. Via Stamsund Skipsselskap er konsernet betydelig eier av Lofoten Trålerrederi a/s med sine sju konsesjoner. Dermed kommer Norway Seafood opp i kvoter på 20.000 tonn torsk og hyse. Sammen med sei og andre fiskearter, kan denne trålerflåten gi en årlig fangst på mellom 30.000 og 40.000 tonn hvitfisk og reker. For RGI er det kvotene og konsesjonen som er interessant. Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.

Fiskeriministeren på lag med Røkke

Dagens Næringsliv meldte bl.a. 2. april 1996 at SND presset på for Melbu-oppkjøpet, med å true å selge seg ut om ikke duoen gjorde noe på fiskerisektoren. SND investerte 50 millioner i Røkkes nystiftede selskap Norway Seafoods. Dette var ingen distriktstøtte, men en investering. I dag kan SND selge aksjene for 70 millioner. RGI hadde neppe kjøpt opp Melbu-konsernet om ikke de hadde klare løfter fra myndighetene om å få konsesjonene. DN sin melding er forsøkt imøtegått, men muligheten til å kontrollere konsesjon, er et taust og pålitelig vitne om myndighetenes velsignelse.

Tidligere fiskeriminister Eivind Bolle hevdet at det som er betenkelig i dagens utvikling, er den sentralisering av fiskerinæringen som pågår. En havgående flåte på noen få hender, vil kunne fiske opp og levere de nødvendige kvanta fisk til noen få store fiskeindustrianlegg langs kysten. Kystflåten vil da bli presset ut av konkurransen. (Ifølge lederen i bladet Vesterålen 19. mars 1996)

Eiendomsretten

På 1960- og 1970-tallet ble en flåte på 70 ferskfisktrålere bygd opp av lokal fiskeindustri, kommuner og andre lokale eiere. Disse skulle sikre at råstoffet ble landet og produsert der eierne bodde. Halvparten av dagens ferskfisk-trålere i Nord-Norge er nå på sør-norske hender. Av flåten på vel 40 båter er ca. 20 trålere kontrollert av tre tunge fiskerikonsern som styres av kapitalinteresser utenfor landsdelen. Det multinasjonale selskapet Nestle Findus med base i Sveits, er det ene selskapet med kontroll over 5 trålere, Røkke den andre og West Fish i Ålesund den tredje.

West Fish eier fabrikktråleren Kongsfjord og seks ferskfisktrålere. Dette selskapet har overtatt restene fra det familie-eide selskapet Aarsæther. Med offentlig kapitalinnsprøyting på over 40 millioner kroner i gunstige lån og tilskudd, overtok West Fish selskapet i 1991. Med de trålerkvotene som er tildelt de siste årene, kan denne flåten fiske 13.000 tonn torsk og hyse. Landanleggene har også vært av de mest aktive i å kjøpe råvarer fra russiske trålere. Selskapet planlegger med støtte fra SND å bygge et svært saltfiskanlegg på Svartnes ved Vardø. Dette har skapt uro i saltfisknæringa som i vinter har slitt med stor overproduksjon og prisras.

Lokomotivene

RGI og West Fish er begge vertikalt integrerte konsern med stor trålerflåte, industrianlegg og en organisasjon som driver salg og markedsføring. De har full kontroll over hva de gjør fra ressursuttaket til markedet. Dette er i samsvar med SND-rapporten som Nærings- og energidepartementet la frem høsten 1994. Det var en rapport som hevdet at fiskeri-Norge trenger noen få integrerte og store bedrifter som skal være såkalte lokomotiv i fiskerinæringa. (Fra bladet Vesterålen 13. april 1996.) Den norske strategien går altså ut på å støtte opp om noen få aktører som konkurrerer på verdensmarkedet. Da er det nærliggende å tro at skrittet over til fabrikkproduksjon er lite. En god del av den hvitfisken som utkonkurrerer norsk torsk og hyse, er fabrikkproduksjon fra Island og fra Røkkes RGI. Det er all grunn til å frykte at den strategien Russland med hjelp av bl.a. Røkke vil satse på, er fabrikkskip som kan skaffe landet mest mulig valuta. Vi registrerer at Røkke kommer til Nord-Norge både under norsk, russisk, luxenburgs og kypriotisk flagg og med DNA-regjeringas støtte.

SNDs strategi med å styrke store fiskeribedrifters egenkapital, gir skjev konkurranse. De mindre fiskerimottakene står enten i fare for å bli kjøpt opp eller utkonkurrert. Det er spesielt tragisk fordi det er de mindre bedriftene som er mest fleksible til å takle sesongsvingningene og svingningene i markedet. Og det er de mindre mottakene som muliggjør en spredt sjarkflåte langs kysten.

Omorganisering av det tidligere DUF

SND (Statens nærings- og distriktsutviklingsfond) omorganiseres. Den totale rammen på SND-midler har vært på vel fem milliarder kroner. Fylkeskommunene har hatt hånd om ca 1,5 milliarder. Det har foregått en viss tautrekking om forvaltninga av disse pengene. Skal fylkeskommunen ha ansvaret for de distriktspolitiske virkemidlene i SND eller skal næringsministeren med SND-ledelsen disponere disse midlene. Det dreier seg om en lokal folkevalgt styring eller en SND-ledelse som tar mer og mer form av bankvirksomhet. Næringsministeren arbeider for omlegging som sikrer SND langt større makt over disse offentlige støttemidlene. Ministeren omorganiserer for å svekke lokalpolitikernes bremsing på denne utviklinga og for å tilpasse omorganiseringa denne «Røkke»-satsinga.

Også innenfor fiskebåtfinansieringa ser vi en betydelig omlegging. Her arbeides det med å slå sammen Statens Fiskarbank, Kreditkassen og SND. (Tidligere Fiskernes Bank gikk inn i Kreditkassen for noen år siden.) En slik sammenslåing er med på å fjerne alt som dreier seg om distriktspolitiske virkemidler. Spesielt er denne omlegginga helt etter privatbankenes forretningsid. Denne integreringa vil være med på å se snevert bedriftsøkonomisk på båtkjøp. De som taper, er kystflåten. Dagens kvoter og fiskepriser gjør det umulig for kystfiskerne å skaffe seg ny båt. Forslaget om å legge ned Statens Fiskarbank er et nytt signal om at Regjeringa ønsker en ensretting av norsk fiskerinæring i retning av større enheter på sjø og land. Med hjelp av SND er storkapitalen på full marsj inn i både den tradisjonelle fiskeriindustrien, i oppdrettsnæringa og i flåtestrukturen.

Manglende styring eller bevisst privatisering

Årsmøtet i Troms Fiskarfylking beklaget på det sterkeste den manglende styring av fiskeripolitikken. Fiskarfylkingen sier videre: «Resultatet av dette har blitt at Næringsdepartementet ved SND og Utenriksdepartementet har blitt de viktigste aktørene for å styre rammebetingelsene for næringa, ofte på tvers av næringas egne ønsker og vedtatte fiskeripolitiske målsettinger.»

Derfor er det ikke riktig å beskylde myndighetene for manglende styring. De øver en styring på kapitalens premisser.Det er en politisk kurs for å avfolke kysten for å sentralisere i noen få byer. Under Gro H. Brundtlands regjeringstid, har alle styringsredskaper blitt svekket eller tatt helt bort. Vi ser det på flere og flere felter. Også på hvordan nedleggelse av postkontor rammer distrikts-Norge. Dermed blir bosettingsstrukturen forandret og kystkulturen står for fall. Vi er vitne til en norsk imperialistisk fiskeripolitikk under ledelse av sosialdemokratene.

Forsvar kyst-Norge

Det er kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjoner. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne. Og det må være reproduksjonen i havet som må få bestemme uttaket av havets ressurser til enhver tid. Det må ikke være kravet til profittavkastning som skal bestemme fangstmengden, heller ikke markedets etterspørsel. Som kystnasjon må vi ta et globalt ansvar. Vi har ansvar for en av verdens viktigste biologiske ressurser.Denne ressursen må ikke privatiseres på det internasjonale marked. Vannforsyninga kan stå som et skrekkeksempel. Ni multinasjonale selskaper med sete i Europa har total kontroll på denne. Kampen i dag går på at internasjonal kapitalisme ønsker å privatisere naturressursene.

Vi må få en nasjonal fiskeripolitikk som sikrer kystbefolkninga retten til fiskeressursene. Fiskeripolitikken skal være et redskap for å opprettholde dagens bosetting.Fiskerettighetene må knyttes til lokalsamfunn og aktive fiskere. Fiske med passive redskaper som garn, line og juksa kan fiske fritt. Reguleringstiltakene må ikke diskriminere kystfiskerne som ønsker å ta fisken når den er ved land i sesongene. Reguleringstiltakene må forfordele kystflåten og diskriminere fiske i oppvekstområder i Barentshavet. Helårsdrift ved fiskemottakene på land må baseres på varierte fiskeressurser og på forskjellige videreforedlingsformer. Landbasert virksomhet må basere seg på fleksibelt driftsopplegg. Gjennom lagring og frysekapasitet kan en motta fisken når det er mye fisk. Med hurtig nedfrysing av helt fersk fisk kan sjarkfiskere rundt om i distriktene sende frossen filet til videreforedling når som helst. Ved å bygge på fjordfiskeren kan en og nyttiggjøre seg av de mange forskjellige fiskearter og vekster som forekommer på kysten. Disse både eksklusive arter, u-fisker, kråkeboller m.m. er lite egna til kommersiell fangst, men vil kunne gi sjarkfiskeren et verdifullt bidrag til sitt eksistensgrunnlag. Slik kan en sikre mest mulig stabil sysselsetting på årsbasis.

Mulighetene er mange, teknologien har skapt nye muligheter og vi har en rik kystkultur å bygge på. Disse løsningene velges ikke. Den sosialdemokratiske regjeringa sammen med kapitalen har en helt annen strategi med næringa. Tida er moden for en ny Aksjon Kyst-Norge.

av Hans Olav Brendberg

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

av Solveig Nyhamar

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

– om streiken i hotell- og restaurantbransjen våren 1996

av Jens Hoel

Klokka 0600 onsdag den 17. april stilte streikevaktene på plass i Oslo, Tromsø, Bergen, Stavanger og Haugesund. Hotell- og restaurantarbeiderforbundet (HRAF) var i streik for første gang på 60 år. Var det tålmodigheten som tok slutt, var det en spontan aksjon fra lavtlønte kvinner – eller var det et uttrykk for en økende forbannelse i LO-forbundene?

Klokka 0630 gikk diskusjonen høyt på Frokost-TV og blant reporterne: Hvem var det som, hadde «dumma seg ut»? Var det HRAF, som brøyt seg inn hos riksmeklingsmannen og forkynte at det ble streik, mens arbeidsgiverne, NHRF, satt med tilbud klart? Eller var det NHRF, som allerede hadde brukt nitten dager gjennom forhandlinger, brudd, mekling, nytt brudd, tvungen mekling, og nå fem timer og femti minutter på overtid – uten å ha lagt fram noe svar på kravene fra HRAF?

Uansett, som flere journalister har pekt på, HRAF har reddet meklingssituasjonens «ansikt». Staten, gjennom meklingsinstitusjonen, har påtatt seg en rolle i forhold til tariffoppgjørene. Denne rollen er, mildt sagt, misbrukt og har fått et komisk skjær over seg. Det hører til sjeldenhetene at tilbud blir fremlagt før meklingsmannen har kommet inn i bildet. Klokka har blitt mer og mer for hvert tariffoppgjør, nå er det helt vanlig å mekle på «overtid». Det var en lek med medlemmene i Hotell- og restaurantarbeiderforbundet da NHRF ti minutter før streiken ikke hadde lagt frem et eneste tilbud på hovedkravene.

Dårlig organisasjonstilhørighet, svakt kvinneforbund, splittelse mellom nasjonaliteter – er ord vi har hørt om oss. Og arbeidsgiverne trodde nok på det, og mer til – de trodde ikke at vi turte!

To utspill

HRAF «vant» opinionen. Under hele streiken hadde arbeidsgiverne to utspill. Det første var det «sutrete»: Vi hadde jo tenkt å komme med et tilbud, vi var nesten klar til å legge det frem. Dette var ikke interessant for pressa i mer enn to timer.

Det neste utspillet deres var at HRAF «brøyt kjørereglene for streiken» under streiken. Først i ettertid oppsummerer NHRF at HRAFs holdning var at kjørereglene våre i en streik er vår egen moral, vi har ingen «avtaler» med arbeidsgiverne (Hotell, Restaurant og Reiseliv nr. 5, 1996). NHRF hadde sett for seg at streikevaktene skulle la alt gå som normalt, bare ingen utførte jobben til de streikende. De hadde ikke forutsett at den viktigste kampen under streiken sto om å stenge de streikeuttatte hotellene og restaurantene. De hadde ikke forutsett at streikende kvinner, fremmedarbeidere og menn i en servicenæring ville gå til kamp mot sine egne direktører og mobilisere samorganisasjoner for å få sine egne arbeidsplasser stengt under streiken. NHRF forsøkte å få opinionen med på at det var dårlig gjort av de streikende å hindre uorganiserte, gjester og vareleveranser å komme inn på bedriftene. NHRF lyktes ikke med dette heller. De fikk noen oppslag et par dager, men pressa var mer opptatt av om bedriftene ble ble stengt eller ikke.

Kan man lære noe av streiken i hotell- og restaurantbransjen? Ja, som forbund lærte vi selvsagt nye, men om jeg skal trekke frem noe i Røde Fane, må det bli seks ting.

1. Forbundsvist oppgjør

For det første, dette var jo et forbundsvist oppgjør, og man skal lete lenge etter et krav ved et oppgjør som ligger tettere opp til den kjente maoistiske læresetningen «fra massene til massene» enn HRAFs i år. Jeg skal ikke trøtte leserne med detaljer her, men peke på at vi gikk runde på runde med avdelingene, forbundsstyret og landsstyret før kravene ble fastlagt. Det er også verdt å nevne at de ble vedtatt før LOs representantskap fattet de endelige vedtak om oppgjøret.

Resultatet var at medlemmene, klubbene og avdelingene så på kravene under oppgjøret som sine egne, og det kom tydelig til uttrykk da vi måtte streike for å komme noen vei. Dette var helt entydig medlemmenes «egen streik». Man var selvsagt redd for at forbundet skulle gi seg, men da forbundet ikke gjorde det, var det en oppslutning som man bare kan drømme om. Ikke ett medlem var noen gang i nærheten av å uttale seg til pressa eller andre om at man håpet på lønnsnemd e.l. Enigheten var ganske så enorm – ikke én gang fikk vi melding om antydning til splittelse eller tvil. Tvert imot, forbundskontoret ble nedringt av klubber som varslet om at de var klar, om at de var utålmodige etter at det ble «deres tur» til å bli tatt ut i streik.

2. Forberedelsene

For det andre, vil det kanskje være av interesse for Røde Fanes lesere å vite at også de andre forberedelsene til dette tariffoppgjøret var ganske grundige. Vi tok informasjonsplikten på alvor, og avholdt tariffkonferanser rundt om i landet i god tid på forhånd. Det ble utgitt et eget hefte som i tekst og tegning gikk gjennom alle faser fra forhandlingsstart til alle sider ved gjennomføringen av en eventuell streik, de lokale streikekomiteenes ansvar m.m.

Det ble forberedt et beredskapsopplegg sentralt og lokalt, og dette ble gjennomgått på tariffkonferansene sammen med ny gjennomgang av de endelige kravene.

Under forhandlingene og streiken fikk alle daglig tilsendt fax om forhandlingenes gang og senere om streikens forløp. I tillegg kjøpte vi fem sider daglig på tekst-TV.

3. Oppfinnsomhet og lojalitet

For det tredje lærte vi det alle Røde Fanes lesere vet: de lokale streikekomiteenes mot, oppfinnsomhet og lojalitet var enorm. Det var det jeg skulle fortalt mest om, for det er dette hjertet er fullest av. Men jeg får nøye meg med å oppfordre de spesielt interesserte om å ta kontakt med deres avdeling av Hotell- og restaurantarbeiderforbundet.

4. LO-ledelsen

For det fjerde lærte vi om allianser. Allianser på den enkelte arbeidsplass, innenfor det enkelte Samorg, innenfor LO og med forbund utafor LO, så som Lærerlaget.

Det jeg har lyst til å påpeke ovenfor Røde Fanes lesere, er alliansen med LO. LO-ledelsen var med oss hele veien. På den ene siden er det jo det minste man kan forlange, men på den andre siden er det mange som tror at man ikke kan forlange det – og ihvertfall ikke tro på det.

Når jeg sier at LO-ledelsen var med oss hele veien, er det fordi jeg i ettertid har skjønt at dette var viktig. LO representerer de alliansepartnerne vi bør kunne kjenne oss trygge på, men som man aldri vet om er interessert. Sammenlign det med de ulike foreningene innen Samorg. Noen er aktive, noen er passive, noen kan finne på å gå imot deg. Sånn er det innafor LO også, og det finnes «kjøreregler» for å holde hverandre orientert, noen ganger trenger du vedta. For å holde på enheten innenfor LO kan du ikke kjøre i ditt eget tempo og kreve full oppbacking når du har havna i grøfta. Derfor var det lurt å invitere LO til møter, med beskjeden: «Hold kjeft, lytt, tenk, lær.» LOs ledelse kjente holdningen, situasjonen, kravene og innbittheten i forbundet. Vi kunne være trygge på LOs aktive støtte, om det ble nødvendig.

Det er viktig med allianser på bredest mulig plan, like viktig er det med splittelse blant motparten. Dette lyktes vi med i stor grad, men erfaringene fra det kan jeg ikke sette på trykk, det bli en «forretningshemmelighet».

5: Åpenhet

Den femte erfaringen jeg vil legge vekt på, er åpenhet. Utenom i ovennevnte sak, hadde vi ingen hemmeligheter – for noen. Lista over de stedene vi hadde hatt tariffkonferanser, og de arbeidsplassene som var ekstra forberedt på konflikt, den fikk arbeidsgiverne. Lenge før noen var tatt ut til plassfratredelse. Heftet som de aller fleste arbeidsplassene hadde brukt til forberedelse i tilfelle konflikt, fikk arbeidsgiverne. Telefaxene og rundskrivene vi sendte ut, ble ikke holdt hemmelig. Også pressa fikk alt de spurte om.

6: Forholdet til pressa

Den sjette erfaringen er nettopp forholdet til pressa. Hver eneste journalist som dekket streiken fikk særbehandling på den måten at det ikke var grenser for hva vi brukte av tid. De fikk forklaring på ting de ikke hadde forutsetning for å forstå om vår bransje. Det er nok ingen overdrivelse å si at hver enkelt journalist fikk seks timer av knapt tilmålt tid til å diskutere med oss saker de ikke skrev et ord om. Men som resulterte i at vi hadde pressa på vår side og journalistenes sympati.

«Arbeidsgiverne forsto ikke solidaritetsviljen – kampviljen – streikeviljen – ståpåviljen, eller det samholdet som utviklet seg og forente oss. Så blind, så manglende var forståelsen, at de i sin arroganse ikke en gang klarte å gi et seriøst svar på de krav vi stilte ved forhandlingenes begynnelse.

At arbeidsfolka i denne bransjen var kvinner – var kanskje den egentlige årsaken til den lønnskampen vi var gjennom. Det oser kvinneforakt av den unnlatelsen og arrogansen vi ble møtt med fra våre arbeidsgivere.»

Dette sitatet er hentet fra forbundsleder Svein Fjæstad sin førstemaitale på Gjøvik etter streiken.

Før streiken var avsluttet hadde HRAF passert 1.000 nye medlemmer, og det fortsetter. For ei uke siden var jeg i en bygd i Gudbrandsdalen, der 23 hotellansatte meldte seg inn hos oss. Det viktigste for HRAF nå, er å ta vare på medlemmene, skolere tillitsvalgte og styrke oss som organisasjon og dermed vår posisjon i bransjen.

Vi må aldri tro at det vi oppnådde i dette tariffoppgjøret var mer enn en seier. Tariffoppgjøret 1996 var bare viktig dersom det blir fulgt opp ved neste korsvei.

av Jorun Gulbrandsen

På samme måte som en snekker samler på kunnskap om hvordan hun bygger gode hus for norske forhold, er kommunistpartiets jobb å samle på kunnskap om hvordan folk kan gjøre revolusjon og vinne for å starte arbeidet mot kommunismen. Det betyr å studere både gode og dårlige erfaringer. Partiet må evne å se de langsiktige mala i det daglige arbeidet. For å nevne noe:

Partiet må ha en teori om hva som er vilkåra for endringer, slik at det ser veiene over åsene og ikke går seg bort i skogbunnen. Derfor må AKP studere kapitalismen, sosialismen og kommunismen.

Partiet må vite mest mulig om samfunnet det opererer i, blant annet for å finne ut hvilke klasser og grupper som blir utbytta og undertrykt av det kapitalistiske systemet, og hvilke klasser og grupper som tilhører undertrykkerne. Dette for å skille mellom venn og fiende. Men også for å forutse bedre hvor det vil bli kriser og kamp. AKP må oppdatere sin kunnskap, ikke minst om hva informasjonsteknologien betyr for utviklinga av forholdet mellom klassene.

Partiet må forsvare seg sjøl mot overvåking for å forsvare demokratiske rettigheter i dag, og for å redde liv under andre forhold. Akkurat nå er det viktig å finne ut hvordan internett kan brukes.

Partiet må ha en organisasjon som på den ene sida krever aktivitet fra medlemmene ut fra felles vedtatte prioriteringer, samtidig som de også må få jobbe med ting de kan best. «Gi mangfoldet retning», var en oppgave sentralstyret satte seg. Her må det gjørs et arbeid med å definere oppgavene til lag og nettverk.

Partiet må være sjølberga økonomisk, dvs basere seg på medlemskontingent og ikke på statsstøtte. Da er partiet mer usårlig. Slik er AKP i dag, men det trengs en diskusjon om hva sjølbergingslinja betyr for medlemmene.

Partiets medlemmer må arbeide i masseorganisasjonene for å lære om folks liv og om det norske samfunnet. Det er bare med slik kunnskap at partiet kan lage politikk, paroler, oppfordring til handling. Handling gir stolthet og erfaringer. Samtidig må flertallet av partiets medlemmer bestå av vanlige folk, slik at klassefølelsen og kvinnebevisstheten (ofte synonymt) er sterk, slik at partiet ikke slåss på vegne av folk, men også slåss for sine egne medlemmers interesser.

Partiet må hele tida arbeide for rekruttere, ellers er medlemstallet alltid nødt til å synke, først og fremst på grunn av vanlige endringer i folks liv. Ikke minst må partiet rekruttere ungdom. Ellers drar partiet stigen opp etter seg. Eldre ungdom må rekruttere yngre. Også de drar opp stiger.

Partiet må også arbeide systematisk for at folk som har de samme interessene, erfarer det som er felles. Dette handler om å bygge enhetsfronten mot kapitalen i vid forstand. Når kvinner i ulike fagforeninger bygger opp et nettverk og gjør felles handlinger, er det ikke bare effektivt for dagens kamp, men det peker langt fram. Det sammen gjelder kampen mot rasismen og enheten mellom hvite og svarte, kampen for solidaritet mellom arbeiderklassen i de rike landa og folkene i Sør, kampen for å alliere bønder og arbeidsfolk folk for nasjonal sjølråderett mot EU og EØS, kampen for å forene arbeiderklassen, kvinner og menn, svarte og hvite, i ulike fagforeninger, på et ikkeundertrykkende grunnlag.

Partiet må drive arbeid i parlamentariske organer. De er arena for politisk kamp, en talerstol, et sted å vise at de revolusjonære står på folkets side og et redskap for å organisere folk. AKP driver dette arbeidet i dag som medlemmer i RV. Spørsmål som bør diskuteres mer, er hvordan parlamentarisk arbeid kan bidra til at radikale folk som nå stemmer SV og DNA, i mye større omfang kan gå et skritt til venstre ved valg.

AKP sine medlemmer jobber iherdig på veldig mange ulike områder, og nyter som regel stor tillit i sine miljøer og organisasjoner. Spørsmål: Hvor er møtepunktene mellom partiet og folk? Er de der partiet vil de skal være, ut fra mål langt framme? Og: Når oppfatter folk at de møter AKP, og ikke bare flinke Eva og Petter? Hvordan skal AKP både fortsette å arbeide uselvisk og usjåvinistisk i organisasjonene, samtidig som AKP er nødt til å vise fram AKP og få tilslutning – nettopp på grunnlag av de langsiktige måla?

1. Erik Ness: Saksa
2. Siri Jensen: Rapport fra Beijing
3. Bente Volder: India – organisering av kvinner i uformell sektor
4. Kjersti Ericsson: Verden – og hvor vi ser den fra
5. Peggy Antrobus: Strukturendring: Helbredelse eller forbannelse?
6. Geir Sundet: Metafysikk for eksperter – eller et praktisk redskap?
7. Diethard Möller: Planøkonomi og kompromisser
8. Lars Åke Karlgren: Gemensam aktionsenhet
9. Johan Petter Andresen: Kommentar til Peggy Antrobus
10. Kjersti Ericsson: Replikk til Gun Kessle og Jan Myrdal

---

Globaliseringa av økonomien, og den omfattende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp, var gjennomgående temaer på kvinnekonferansen i Beijing. Diskusjonene synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør.

Rundt 14.000 kvinner fra Asia av over 30.000 var påmeldt den alternative kvinnekonferansen i Beijing, NGO-Forum 1995 (Non Government Organisations).

Kvinnene snakket om sine egne erfaringer og om hvordan de organiserte seg. Det var kvinner fra tredjeverdenland som dominerte. Konferansen var ikke preget av folk som snakket på vegne av andre – i kontrast til for eksempel den alternative miljøkonferansen i Rio, sa en som hadde vært der. Tredjeverden-stemmene var tydeligere og sterkere enn i Nairobi for 10 år siden. I kampen mot omskjæring er det de afrikanske kvinnene som har tatt den definitive føringa.

Klasse og rase kom sterkere inn i debatten. Fra hun som organiserte hushjelper i Sør-Afrika, og pekte på at mange kvinner på konferansen kanskje hadde hushjelper hjemme. Fra feminister som understreket at feminismen står for grunnleggende systemforandring og er klar på spørsmålene om klasse, rasisme og alle former for undertrykking. Fra en ung svart kvinne som ikke ville tvinges til å velge mellom hvilken undertrykking som var den viktigste. Hun ville slåss mot både kvinne-, klasse- og rasistisk undertrykking slik den er vevd sammen. Det ble tydelig at fellesinteressene som kvinner må defineres av dem som er underst, for ikke å bygge rasisme, klasseundertrykking og homofobi inn i plattformen for kvinnekampen. Tanker fra Kjersti Ericssons bok Den flerstemmige revolusjonen hadde gjenklang her.

Fundamentalistene var synlige og offensive med demonstrasjoner og slagord, ProVita stilte opp på abortseminar. Mens konferansen tok opp: Framveksten av konservatisme i dens ulike former: religiøs, nasjonalistisk, rasistisk/etnisk og homofobisk. Striden gikk ikke mellom muslimske og vestlige kvinner. Blant de muslimske kvinnene var det mange ulike syn, både på kvinnenes rolle og på islam. Og nettverket Kvinner mot fundamentalisme omfatter kvinner fra mange ulike land og religioner.

Siden forrige kvinnekonferanse i Nairobi har den økonomiske utviklinga satt leveforhold og rettigheter under press også i den vestlige verden. Dette har gjort enheten mellom kvinnene i tredje verden og i vestlige land tydeligere. Vi slåss mot den samme undertrykkinga, vi er opptatt av de samme spørsmåla selv om en ikke skal bagatellisere forskjellene når det gjelder livsvilkår. Vi har et særegent ansvar for å ta opp kampen mot våre egne regjeringers og næringslivs rolle overfor tredje verden, for å være illojale europeere og nordkvinner. Opp mot idylliseringa av Norge som likestillingsforbilde, demonstrerte Kvinnefronten mot Grete Berget på Forum, blant annet mot utkastelse av asylsøkere. Og vi deltok på de kurdiske kvinnenes seminar, der vi sammen med tyske deltakere tok avstand fra våre regjeringers og Natos aktive rolle i krigen mot kurderne. Mens en ung dame fra Hellas naivt erklærte at hennes land aldri hadde undertrykt noe annet land.

Forum var en sammensatt forsamling fra kvinneorganisasjoner, aktivistgrupper, utallige prosjekter, universiteter og forskningsinstitusjoner, regjerings- og kommunebyråkrati og fagbevegelse fra grasrot til regjeringskretser. Her var opplagt også ulike interesser.

Den pakistanske feministen Nighat Said Khan satte søkelys på noen viktige motsigelser. Hun mente det var nødvendig å kaste et sjølkritisk blikk på utviklinga som har ført til at mange av de etablerte feminister som i Nairobi deltok på Forum, denne gangen er en del av den offisielle konferansen med posisjoner i FN eller i nasjonale regjeringer. Og se på om ulike former for økonomisk støtte fra FN-systemet er med på dirigere kvinnegruppers dagsorden, gjennom prosjektjobbing planlagt utfra hva det er mulig å få støtte til. Hun spissformulerte det slik:

Det er ikke kvinnebevegelsens oppgave å skaffe kvinner tre måltider om dagen, det er regjeringenes oppgave. Feminismens mål er systemforandring, ikke like rettigheter slik det er i dag.

Hun kritiserte tendensen til å ufarliggjøre kvinnekampen ved å snakke kjønnsnøytralt om diskriminering istedenfor om kvinneundertrykking, og dermed ende opp med å være opptatt av menn. Resultatet er krav om mannestudier, mannekvotering etc. Analysen blir at ulikhetene skyldes sosialiseringa, slik at hvis man bare endrer oppdragelsen av menna, så er problemene løst. Det hørtes ut som en beskrivelse av Grete Bergets linje.

Kamp for å bli synlige

Arrangørene var opptatt av å kontrollere denne kraftfulle kvinneforsamlinga, forlagt utafor Beijing for å hindre smittefare til befolkningen. Innafor konferanseområdet fikk vi stort sett demonstrere fritt, men det var i hvert fall tre grupper som ble trakassert.

Eksil-tibetanere fikk materiale beslaglagt. Kineserne prøvde også å hindre dem i å holde pressekonferanse i Nordisk rom, men de fikk fysisk og politisk støtte fra nordiske kvinner. Samtidig var dette bare et av mange undertrykte folk som sloss for å bli synlige på. Forum Kvinner fra Kurdistan hadde seminarer, kvinner fra urbefolkning og nasjonale minoriteter la fram sin situasjon.

Funksjonshemma kvinner brukte Forum til synliggjøring og nettverksbygging. De ble budt elendige boforhold, og fikk store problemer med spesialtransport og adkomst til Forum. Det ble sagt at Forum-arrangørene truet med boikott av resten av konferansen.

Lesbiske hadde for første gang et eget konferansetelt, med stor aktivitet også av regionale nettverk. De ble fotografert, løpesedler som opplyste om lovgivning i USA og Kina, beslaglagt, rom ransaket. På forhånd var det spredt i Kina at alle Forum-deltakerne var lesbiske og prostituerte. Kvinner som klarer seg uten menn, oppleves som en voldsom trussel mot den rådende orden. Men lesbiske hadde også Forums største demonstrasjon og hadde lesbefest på diskotek i Beijing.

Helheten

Det er vanskelig å si noe helhetlig om sine inntrykk, når en har fått med seg 14 av de ca. 3.000 seminarene. For meg står likevel to store samletema fram fra mylderet: De enorme konsekvensene av det som omtales som globaliseringen av økonomien og den omfattende, gjennomgripende volden mot og kontrollen av kvinner og kvinners kropp. Disse temaene avdekket enorme lidelser, men synliggjorde først og fremst kvinners fantastiske evne til å overleve og den voldsomme krafta som ligger i kvinners felles opprør. De koreanske kvinnene som var såkalte comfort women for de japanske soldatene under andre verdenskrig, står nå fram og snakker og krever offisiell beklagelse og erstatning. De fortalte om heroinsprøyter for å tåle 50 soldater om dagen. Og de sa at de var kommet til Beijing for å si at de ville leve.

Å oppleve krafta i kvinnenes kamp for overlevelse og forandring, ikke bare med hodet, men fysisk med alle sansene, er for meg den store opplevelsen som ikke har ord.

Globalisering

Den viktigste utfordringa for alle som vil forandre verden, er å forstå den voldsomme krafta som ligger i kvinners opprør. Og at kvinneperspektivet ikke er et delområde som innsnevrer forståelsen og ekskluderer andre sider, men at det utvider helheten og gjør det mulig å se og forstå mer.

Vi må lære av kunnskapene og de helhetlige analysene av globaliseringa av økonomien fra dem som blir hardest rammet av alle konsekvensene.

Multinasjonale selskaper konkurrerer på verdensbasis, undergraver nasjonal industri og dikterer arbeids- og lønnsbetingelser. Et system basert på underleverandører gjør at eierforholda er uklare, arbeidsgiveren ofte usynlig og kamp nesten umulig. Kvinnene utnyttes som ekstremt fleksibel arbeidskraft i midlertidige jobber uten rettigheter, til en viss grad etterspurt, i hvert fall så lenge de er unge. Vi traff en 35 år gammel kvinne fra Hongkong som hadde jobba siden hun var 13. Hun gråt da hun fortalte at nå var hun for gammel. I Japan ansetter de kvinner på midlertidige kontrakter selv om de jobber i årevis, for å omgå rettigheter og kunne sparke dem som de vil.

Verdensbanken og Pengefondets strukturtilpasningsprogrammer, SAP, tvinger regjeringene til å åpne økonomien for utenlandsk kapital og skjære ned på offentlige utgifter til helse, utdanning etc. Jordbruksproduksjon for eksport erstatter kvinnenes matproduksjon som familiene skal leve av. Ressurser som jord, vann og brensel forsvinner. For kvinner er miljøspørsmål ikke spørsmål om en framtidig katastrofe, men om hverdagens slit for å overleve. For kvinner i urbefolkning som tvangsflyttes når utenlandsk kapital skal bygge dammer eller gruver, blir dette enda klarere. Kvinner fra Biliar i India fortalte hvordan menn i familier med en viss inntekt, fikk tilbud om jobb i gruva. Kvinner, som tidligere hadde hatt en viktig økonomisk rolle, og familier med lavere inntekt, fikk ingenting.

Mange var opptatt av statens rolle, som aktiv døråpner for kapitalen, og at det må stilles krav til staten om å ta ansvar for innbyggernes helse, utdanning etc. I dag får NGOer støtte fra vestlige regjeringer til enkeltprosjekter for helse, utdanning, arbeid etc, samtidig som de samme regjeringene støtter opp under Verdensbankens krav om at staten skal kutte ned på sine utgifter til det samme. Slik undergraves både statens ansvar og innbyggernes rettigheter, og hjelpen blir en del av imperialismen (uten at dette begrepet ble brukt).

Uansett hvilket tema som var utgangspunktet, analysen knytta sammen konsekvensene for den nasjonale økonomien, for arbeiderne og fagforeningsorganisering, for kvinnene, urbefolkning, og for miljø og utvikling i vid forstand.

Vold mot kvinner

Det ble også trukket en tydelig sammenheng mellom den økonomiske utviklinga og kvinnehandel/seksualisert vold mot kvinner. Fattigdom og arbeidsløshet gjør at kvinner tar jobb i andre land. Kvinneandelen av arbeidere som jobber utafor eget land, øker kraftig. Svært mange jobber som hushjelper, der de nærmest blir holdt som slaver i familiene. Ei filippinsk hushjelp er nylig blitt henrettet og ei annen benådet for drap på arbeidsgiveren i selvforsvar. Mange importeres også til sextjenester og underholdningsindustrien. 70.000 kvinner blir årlig importert til underholdningsindustrien i Japan på 6 måneders oppholdstillatelse. Mange får lønna utbetalt på flyplassen når de sendes hjem. Kvinner som ikke er registrert hos myndighetene eller er fratatt papirene sine, tør ikke protestere. Arbeidsløsheten og den seksualiserte volden mot kvinner henger tett i hop.

Ta volden mot kvinner og kontrollen av kvinners kropp på alvor, oppfatte det som systemtrekk ved kapitalismen og imperialismen og en daglig av del av kvinners liv.

100 millioner kvinner mangler i verden. De er borte på grunn av abort av jentefostre, drap på jentebabyer, diskriminering i tilgang på mat og helsetjenester, omskjæring, usikre forhold under svangerskap og fødsler (UNDPs World Report 1993). Både disse overgrepene og mange andre ble belyst på høringa The Asian Women’s Human Rights Council gjennomførte om forbrytelser mot kvinner, vold, økonomisk utsulting, krig etc. Det setter blant annet sensasjonsoppslagene om jentedrap i Kina i relieff. Vold mot kvinner er et systemtrekk ved verden i dag.

Salg av kvinner, både innafor og over landegrensene, er raskt økende. Aktivister pekte på at arbeidet for å stoppe dette blir motarbeidet av den økonomiske utviklinga. Sexindustrien skaffer valuta, fattigdom og arbeidsløshet gjør det mulig for oppkjøpere å få tak i unge jenter (og gutter). Og de blir stadig yngre. Hvite rike menn vil ha dem slik for de tror de da unngår aids. Oppkjøperne bruker flytende masse som utvider seg når den stivner, i skjeden på jenter ned til 8 år, for å utvide den slik at de kan misbrukes.

På et seminar om karibisk feminisme snakket en flott svart ung jente fra de karibiske øyer om hva det gjør med oss, når selve den seksuelle utfoldelsen, livsgleden, kroppen vår, alt fra tidlig ungdom sjelden oppleves uten rasisme eller sexisme. Og hun sa det litt undrende slik: – Det er en grunnleggende radikal ide at kvinner skal kunne eie sin egen kropp.

Nettverk

Sette oss inn i erfaringer med organisering og motstand. Skaffe oss mer kunnskap om hva som foregår.

På konferansen fantes alle slags organisering, fra enkeltgrupper på lokalplanet til større nettverk som jobba i forhold til regjeringer i mange land. For eksempel i Asia en rekke nettverk på ulike saksområder, i tillegg til et omfattende samarbeid mellom NGOene i regionen, styrket av planleggingsprosessen fram til Beijing der de møttes 17 ganger.

Her er noen eksempler på viktige nettverk:

• DAWN, Development Alternative with Women for a New Era. Dette er et nettverk av kvinneforskere i 17 land i sør, i nær kontakt med kvinneaktivister, som har arbeidet siden Nairobi-konferansen i 1985.
• Coalition against trafficking in women består av organisasjoner i mange land og jobber mot kvinnehandel. Kvinnefronten er tilslutta.
• Inter African Commitee jobber mot omskjæring og har komiteer i 13 land. De driver et omfattende arbeid retta inn på kvinnene, lokalsamfunnet og på å skaffe dem som i dag driver med omskjæring, status og levebrød på annen måte.
• Gabriela, kvinneorganisasjonen i den demokratiske fronten på Filippinene, har sitt eget nettverk av aktivistorganisasjoner. Både for å støtte den filippinske kampen og utveksle erfaringer.

Noen av oss var spesielt interessert i nettverk i forhold til organisering av kvinnearbeidere, både kvinneorganisering, fagorganisering og på tvers.

• Komiteen for asiatiske kvinner organiserte seminar med arbeidere fra land som Japan, Korea, Malaysia, Thailand, Hongkong etc, og har lenge jobbet med ulike tilnærminger til organisering av kvinnearbeidere. De jobber både gjennom direkte fagforeningsarbeid og gjennom kvinnegrupper, kvinnesentre etc. I Malaysia er fagforeninger forbudt i den elektroniske industrien i sonene. Arbeiderne fortalte om kamp for organisering, streikekamp og mot oppsigelser.
• SEWA, indisk organisasjon av fattige kvinner som driver for seg selv, i svært enkel betydning (se egen artikkel av Bente Volder).
• Et nettverk av grupper som organiserer innvandrerkvinner hadde seminar om innvandrerkvinner i G7-landa, i stor grad hushjelper. Den første oppgaven var å gjøre spørsmålet synlig, en stor del er ikke registrert. Det er nødvendig å vise kvinnene at de har rettigheter, ikke er kriminelle. Det trengs sentre der de kan søke tilflukt fra arbeidsgiverne. Kampen må reises om skikkelige arbeidskontrakter, og myndighetene må presses til å bry seg, både i avsender og mottakerlandet. Det er viktig med samarbeid mellom innvandrergrupper og andre kvinnegrupper. Migrant Forum in Asia var spesielt aktive.
• Vi traff også kvinner som jobba med organisering av hjemmearbeidere i Australia, med innfallsvinkel både fra lokalorganisering, kvinneorganisering og fagforeninger.

I vår del av verden er det nettverk som EAPN (nettverk for fattige i EU) og ENOPIF (nettverk for enforeldrefamilier). Og vi traff på ei flott dame som snakket om rasisme i EU.

Reise diskusjonen om revolusjon og sosialisme i kvinnebevegelsen, ikke utenfra, men utfra kvinnebevegelsens egen helhetsanalyse.

Den nye kvinnebevegelsen har mange steder vokst fram parallelt med andre folkelige bevegelser på 70-tallet. Men etterhvert har holdninga til kvinnespørsmålet ført til splittelser mellom ulike venstrebevegelser og kvinnene, som for eksempel i Den dominikanske republikk og i Latin-Amerika. Mange feminister på venstresida har opplevd å bli møtt med at de ikke representerer arbeiderklassen, er vestlige feminister, bare middelklassen i byene etc. Dette gjør at venstrepartier må bevise sin troverdighet i kvinnespørsmål og vilje til å lære, før de kan vente å bli lytta til.

Lokk på strategidebatten

Fra Nairobi til Beijing har analysene blitt klarere og kritikken av den rådende utvikling skarpere. Tredje verdens kvinner sier fra at dette vil de ikke ha. Samtidig opplevde vi at diskusjonene om strategien framover ikke sto i forhold til erfaringene, organiseringa og krafta.

DAWN er av dem som klarest stiller oppgaven å utvikle alternativ til dagens dominerende utvikling. I sin plattform for konferansen heter det siste kapittelet treffende nok: Fra det er ikke noe alternativ til det må være et alternativ. De har ikke har noen ny modell, noen ny blåkopi, men et sett av metoder eller prosesser som vi føler er avgjørende hvis vi skal være i stand til å bevege oss ut av krisene vi nå ser ut til å være låst i. Det første er å fortsette å utfordre de ødeleggende dimensjonene og effektene av globaliseringa, lokalt, nasjonalt og globalt. Det andre er å arbeide for å omforme staten, slik at regjeringene kan begynne å tjene folket og spesielt kvinnene, og det tredje er å legge krefter i bygging og styrking av institusjonene i det sivile samfunn, hvor kvinnebevegelsen er en del. Konkret drøftes spørsmål fra skatt på finanstransaksjoner og sletting av gjeld til styrking av folkelige organisasjoner og alliansen mellom dem.

Det er likevel tydelig at kapitalismens offensiv og utviklinga i de landa som var eller kalte seg sosialistiske, for tiden legger et lokk på diskusjonen om alternativer. Strategi, i den grad det tas opp, diskuteres uten at det problematiseres om det er mulig innafor en kapitalistisk og imperialistisk verdensorden.

Vårt eget seminar

Det seminaret vi var med å arrangere, var et av de få som snakket om revolusjon og sosialisme.

Arrangørene var fra Nepal, Filippinene, Tyskland, Danmark og Norge. (Vi hadde også kontakt på forhånd med ERNK (kurdernes frigjøringsfront), Argentina og Bangladesh, men av ulike grunner fikk vi ikke til å møtes.)

På løpeseddelen vi delte ut sto det: Shulamith Firestone once said that we have to pose feminist questions and give them marxist answers. Perhaps we also have to pose marxist questions and give them feminist answers?

Det kom 70 folk (i et lokale til 50) fra ulike deler av verden: Joan Hinton (søsteren til William Hinton som skrev Fanshen), som har bodd i Kina i 50 år, organisatorer av arbeiderdamer i Malaysia, medlemmer av to tyske kvinnegrupper, en aktivist fra Prarie Fire Committee i San Franscisco, to fra All Indian Democratic Women Association med flere millioner medlemmer, flere fra Filippinene, en tidligere m-l-dame fra Canada, ei som jobba med urbefolkningens kamp i India, forskere fra kvinnestudiene på Asian Institute of Technology i Bangkok.

Coni fra Filippinene la hovedvekta på at kvinnene må kjempe mot imperialismen. Binda fortalte konkret om forholda for kvinner i Nepal og Christiane la vekt på MLPDs arbeid i Tyskland. Vårt innlegg tok opp noen av våre prinsippstandpunkter, om kvinnekampen som revolusjonær kraft, kvinnene i arbeiderklassen, nødvendigheten av kvinneorganisering/kvinnebevissthet, betydninga av å jobbe på tvers etc. I tillegg hadde vi bestemt oss for å legge vekt på undertrykkinga som tar form av kontroll over kvinners kropp; fordi slike spørsmål ikke har blitt regnet som viktig innafor en m-l-tradisjon. Og vi reiste spørsmålet om revolusjon.

Debatten gikk i skjæringspunktet mellom m-l-tradisjonen og feminister (også noen av dem tidligere m-l-ere). Betydningen av uavhengig kvinneorganisering var ett viktig punkt. Synet på borgerlig feminisme kom også opp. Er det vår verdensomspennende fiende, eller er det viktig å analysere krav og linjer konkret for å se hva som tjener kvinnekampen. Borgerlig feminisme er altfor ofte brukt til å stemple kvinneaktivister til at vi kan være lettvinte med begrepet.

En indisk dame (fra CPI-m, revisjonistene) tok opp at det første kapitalistene gjorde da de overtok i de sosialistiske landa var å fjerne fordelene som kvinnene hadde vunnet. Ei amerikansk aktivist kommenterte at det skjedde nok heller fordi disse landa aldri hadde kvittet seg med patriarkatet, og at det kanskje var en av grunnene til at det gikk som det gikk. Hun tok også opp betydningen av undertrykkinga av svarte i et land som USA, det er ikke bare kvinnene som trenger særegen organisering og bevissthet. Ingen politiske organisasjoner og kamper kommer utenom dette spørsmålet.

Menn i venstrebevegelsenes holdning til kvinnespørsmål var også gjenstand for kritiske spørsmål. Ei amerikansk dame som hadde vært m-l-er, og nå var feminist som hadde kvittet seg med Lenin, men ikke Marx, tok opp motsetningen mellom demokratisk sentralisme og underordning under disiplin og betydningen av at kvinner finner fram til og har tillit til sine egne vurderinger.

Mange ville være med i et nettverk og diskutere videre. Arrangørene hadde noen videre samtaler, det var tydelig at seminaret også avdekket uenighet mellom oss. Særlig når det gjaldt betydningen av uavhengig kvinneorganisering og synet på feminismen. Vi har mange spennende diskusjoner å følge opp, både med m-l-partier i andre land, og med kvinneaktivister og revolusjonære som var interessert i videre kontakt. Over hele verden er det kvinner av vår politiske generasjon, med masse erfaringer fra allsidig politisk kamp som kvinner, som langt på vei tenker som oss. Og det fins yngre kvinner som også står midt oppi dagens kamper og vil slåss både som kvinner og allsidige aktivister.

---

SEWA – Self Employed Women’s Association – er en fagforening i India som har gått nye veier for å organisere ut fra fattige kvinners behov og muligheter, skriver Bente Volder etter kvinnekonferansen i Beijing.

SEWA ble stiftet i 1972 av en gruppe småprodusenter som var hjemmearbeidere. I utgangspunktet var SEWA en fløy av tekstilarbeiderforeninga. De ble ekskludert derfra i 1981, da de tok opp saken til kasteløse kvinner. SEWA er en registrert fagforening og er partipolitisk uavhengig. De bygger på Mahatma Ghandis filosofi. SEWA organiserer:

1. Hjemmeproduserende som produserer klær, som vever, spinner, broderer osv.
2. Småselgere som selger grønnsaker, frukt, egg, fisk osv. på markedene eller bærer varene sine og driver gatesalg.
3. Servicearbeidere – blant annet landarbeidere, kvinner som samler vekster i skogen, fillesamlere, laste- og lossearbeidere, renholdere, vaskere, kvinner som lager mat de selger, kontraktarbeider og andre.

Disse kvinnene er satt utenfor det organiserte arbeidslivet, med de rettighetene og reguleringene som følger med det. 94 % av den kvinnelige arbeidsstokken i India er sjølansatt, de overlever gjennom arbeid i uformell sektor. SEWA har 143.000 medlemmer og finnes i 7 delstater. SEWA har 150 heltidsansatte på landsplan. Lokalt utgir de avis som kommer ut hver fjortende dag. På landsplan utgir de et månedsmagasin.

SEWA driver en egen kooperativ bank. Utgangspunktet var at det var svært vanskelig for kvinner å få lån, for eksempel til en symaskin. Krav for å åpne bank var en kapital på 100.000 rupier, en usannsynlig sum for fattige kvinner. 4.000 kvinner samlet inn summen, og banken ble registrert. De har lært og utviklet drifta underveis. I dag har banken 35.000 innskytere, og en forvaltningskapital på 6 millioner rupier. De har innredet buss som mobil bank. Kvinnene lager sparegrupper som administreres av dem sjøl, og setter pengene i banken.

SEWA driver ulike produksjonskooperativ, helsekooperativ, barnehagesenter, forsikringsgrupper med forsikringer som dekker svangerskap, sjukdom, død, det å bli enke.

Bøllekurs hos SEWA

SEWA organiserer ikke medlemmer enkeltvis. Kvinnene må organisere en gruppe. Organiseringa tar utgangspunkt i at alle kvinner har utviklingsmuligheter, og kan vokse og lære når de får mulighet. De har egne utdanningsopplegg for å bygge opp kvinners sjøltillit, ferdigheter og kunnskap.

Kursene varer bare 2 dager, for tapt tid betyr tapt inntekt. Den første oppgaven på kurset er å presentere seg. De skal si navnet sitt, hvor de kommer fra, hva de gjør. Det er krevende. Sjøl om de har et navn, er det nesten fremmed for dem, de er en manns datter, søster, kone. Og sjøl om de ofte er ryggraden i familiens økonomi, føler de sjøl at det de gjør er lite verdt. Presentasjonene deres blir videofilmet, de filmer hverandre. Når de den andre dagen får se seg sjøl, og ser seg som personer i seg sjøl, er det en sterk opplevelse. Når de kan klare det, kan de også gå på andre utfordringer.

Kvinnene skal også tegne det de jobber med. De fleste er analfabeter og har aldri tatt i en blyant. Resultatet er enkle barnetegninger. Men de ser at de kan tegne, og får tro på at de også kan lære å skrive navnet sitt, kanskje lære å lese og skrive.

SEWA gir kvinnene trening i å gå inn i lederrolle, å bruke ulike tekniske hjelpemidler, lære et fag – for eksempel meierivirksomhet eller det å være jordmor, med utgangspunkt i kvinnenes behov og styrker.

På den første kurstreninga har kvinnene ofte med seg barna, senere stiller de krav hjemme om at resten av familien også tar ansvar.

Rahima Shaikh

En av paneldeltakerne på SEWA-seminaret var Rahima Shaik. Hun er fra en fattig muslimsk familie. Moren slet hardt for å forsørge familien. Når hun så moren slite, ville Rahima hjelpe til. Hun begynte å sy applikerte vattepper av filler. Hun fikk lite skolegang og ble giftet bort da hun var 13 år. Svigerfamilien hadde bedre økonomi, så det var nok mat, men hun ble mishandlet av mannen. Etter 7 år bestemte hun seg for skilsmisse og ble skilt mens hun var tre måneder på vei. Hun forsørget seg og datteren ved å sy for en handelsmann.

Da SEWA begynte å organisere tekstil- og vatteringsarbeidere, organiserte Rahima seg. Hun ble raskt en av de lokale lederne. De krevde høyere dagsbetaling fra handlerne og startet alternativ produksjon av vattepper under kampen, for å sikre SEWA-medlemmene alternativt arbeid.

Etter at kampen var vunnet, begynte hun å jobbe full tid for SEWA som organisator. Hun organiserte bidiarbeidere (produserer hjemmelagde indiske sigaretter – bidi) mot uretten til handlerne. Hun har jobbet med å organisere tekstilarbeidere – og 10.000 i den organiserte sektoren sto bak kravet om minstelønn i en langvarig kamp.

Rahima har også jobbet med å organisere gateselgere. Politiet begynte å kreve avgifter av dem. SEWA slåss for at de skulle få faste plasser uten å betale for det. Saken gikk etter hvert til høyesterett, og de vant etter mange år.

Hun har nå jobbet i 18 år for SEWA og har jobbet med at andre skal få de samme utviklingsmulighetene som hun har fått.

I 1994 ble Rahima valgt som sekretær for SEWA, og deltok på befolkningskonferansen i Kairo. Sjøl om det var første gang hun deltok på en internasjonal konferanse, opplevde hun at erfaringene i SEWA gjorde at hun kunne legge fram sine erfaringer, og at folk var interessert i å høre dem.

Fagforening og kooperativ

Fagforeningene og kooperativene har ulik tradisjon. Sjøl om de langsiktige målene er felles, er de kortsiktige målene og arbeidsmetodene ulike. Fagforeninga representerer kamp, kooperativene utvikling, fagforeninga driver klassekamp, mens kooperativene bygger.

SEWA er registrert som fagforening. Kampen for lønna eller betalinga blir gjort som fagforening, sammen med kampen for jobbsikkerhet, bedre arbeidsforhold, sosial trygghet, tjenester, og endring av politikk og lovgivning.

En fagforening organiserer store masser av arbeidere som pressgruppe. Den bruker styrken det gir å være mange, til å fremme kravene og behovene til arbeiderne, til og kjempe og slåss. For å gi arbeiderne styrke og mot, bruker de ulike kollektive aksjoner som demonstrasjoner, sitt-ned-aksjoner og gå-sakte-aksjoner. Presset gjør det mulig å forhandle for bedre betingelser for medlemmene. Samtidig kan det jobbes for å styrke de formelle rettighetene til arbeiderne.

Et kooperativ bygger på at en person har en stemme, likeverdeig eierskap til verdier, deling av overskudd og utdanning innenfor kooperativet. Det bygger opp sjøltillit gjennom et alternativt økonomisk system, hvor arbeider og eier er smeltet sammen til en. Det gir arbeideren en slags kontroll over det økonomiske systemet.

Fagforeningsvirksomheten og kooperativene har gjensidig nytte av hverandre i arbeidet for å nå også de kortsiktige målene.

Fordeler for fagforeningene:

1. Kooperativet kan sette en standard og skape en modell som viser at det er mulig med høyere lønn for arbeiderne i en bransje. Dette kan fagforeningene bruke overfor arbeiderne og arbeidsgiverne, og i forhold til myndighetene.

2. Kooperativene kan hjelpe arbeidere som har fått sparken, eller som ikke lenger får solgt varene sine, ved å skaffe dem en arbeidsplass til de har fått tilbake jobben/forholdet de er sparket fra. Redselen for å miste levebrødet gjør at arbeiderne er redde for å organisere seg og slåss for bedre forhold. Kooperativet styrker på den måten kampmoralen og motet til å organisere seg.

3. Kooperativene er viktige ved at de betyr alternative jobbmuligheter. I områder med stor arbeidsløshet, står arbeiderne svakt i forhandlinger med arbeidsgiverne. Kooperativene fører til økt styrke i forhandlingene som fagforeningene står oppe i.

4. Kooperativene kan være en kilde til kunnskap om bransjen. Fagforeninga skal organisere arbeiderne, men de må også kjenne bransjens sterke og svake sider. Siden fagforeningene normalt bare har kontakt med arbeiderne, begrenser det kunnskapen de får der. Kooperativene går inn i forholdene i industrien/bransjen og har grundig kunnskap om hvordan det økonomiske systemet fungerer.

5. Kooperativene kan framskaffe en alternativ tilnærming som kan være en løsning på forhandlinger som har kjørt seg fast. I en posisjon hvor ingen av partene kan vike, kan kooperativene skape løsninger som begge sider kan godta. (Eks.: Vatteppesyersker som var i kamp for bedre betaling for teppene sine. De oppnådde det, men siden prisen på tråd økte så kraftig, gikk vinninga opp i spinninga. De krevde at handlerne skulle holde tråden, noe de kontant avviste fordi det var for arbeidskrevende, og forhandlingene stod i stampe. SEWA foreslo å danne et trådkooperativ som skaffet billig tråd, at handlerne og arbeiderne skulle bidra til etableringa av kooperativet og at økt trådpris automatisk skulle gi økt betaling for teppene. Dette ble godtatt av begge parter.)

6. Når kooperativene blir en del av fagforeninga, forandres inntrykket fagforeninga gir og hjelper den å vinne allierte, av og til også blant «fienden». (Eks.: Tobakksfarm med elendige arbeidsforhold og lønninger og brutal vold mot alle forsøk på fagorganisering. SEWA kunne ikke gå direkte inn å organisere. I stedet dannet de et helsekooperativ som drev helsearbeid og barnekontroll blant tobakksarbeiderne, blant annet i forhold til forgiftningsskader. Helsekooperativet ble støttet av kommunestyre og administrasjon, og de presset jordeierne til å støtte det økonomisk. SEWA fikk på den måten et positivt omdømme, og kommunestyre og administrasjon støtter nå kravet for høyere lønn. Det er også vanskeligere for jordeierne å gripe til vold mot dem nå, fordi de har så stor støtte.)

Fordeler for kooperativene:

1. For at kooperativene skal kunne fungere, trengs det politiske endringer og politiske vedtak. Massestøtten fra fagforeningene kan sikre at disse endringene blir gjort. (Eks.: Et kooperativ for papirinnsamlere. Fagforeninga sikret en avtale om at alt avfallspapir fra regjeringas trykkeri skulle gå til kooperativet. Men på tross av avtalen, sørget byråkrater og vakter for at private handlere fikk papiret. SEWA aksjonerte og regjeringa ble presset til å sørge for at avtalen ble holdt. SEWA sikret også fornying av avtalen, på tross av press fra handlerne.)

2. Kooperativer kan komme i konflikt med fagforeninger i den organiserte sektoren, og er blitt beskyldt for å drive kontraktørvirksomhet. SEWA-fagforeninga sørget for kontakt med den aktuelle fagforeninga, og oppnådde en samarbeidsavtale. SEWA mobiliserte kooperativ-medlemmer til å unngå den andre fagforeninga. SEWA jobbet med å mobilisere støtte blant de kasteløse, noe den andre foreninga ikke hadde. Støtten gjorde at de nådde fram i forhold til Arbeidsdepartementet og i forhold til arbeidsretten som slo fast at kooperativet ikke drev med kontraktørvirksomhet.

3. Fagforeningsaktivitet har også vært helt avgjørende på landsbygda. Et kooperativ som dyrket trær på jord de hadde fått tildelt, ble forsøkt stoppet av de rike kvegeierne som ønsket jorda som beiteland. Fagforeninga hjalp kooperativet å kjøre saken rettslig i 5 ulike rettsinstanser og hjalp dem å forhandle fram en endelig avtale med kvegeierne.

4. Når fagforeningene står bak danninga av et kooperativ, har medlemmene med seg en ideologi om tett samarbeid og de har felles kamperfaringer. Disse kooperativene har mindre konflikter og har en høy moral når det gjelder å sikre fellesskapet.

Er kooperativer veien å gå?

Arbeiderstyrte kooperativer har bare vært vellykket i områder der fagbevegelsen har stått sterkt. Dinesh-kooperativene for bidi-produsenter i Cannore i Keraladistriktet viser hvilken avgjørende rolle fagforeningene spiller.

Bidi-kooperativene ble stiftet i 1968 da de privat bedriftseierne trakk seg ut av distriktet. Grunnen til at de trakk seg ut, var at det ble vedtatt en lov i 1966 om bidi- og sigararbeidere. Loven ga bidi-hjemmearbeiderne rettigheter på like linje med ansatte fabrikkarbeidere. Utgiftene til å leie hjemmearbeidere steg kraftig og de private bedriftseierne forlot distriktet. Resultatet var 12.000 arbeidsløse hjemmearbeidere.

Delstatsregjeringa tok initiativ til en rekke kooperativer og ga lån til arbeidere slik at de kunne kjøpe seg inn og kjøpe råvarer. Kooperativene startet i 1968 med 3.000 arbeidere, i 1983 var det 30.000. I kooperativene fikk arbeiderne brukbar lønn, svangerskapspermisjon, gruppeforsikring og pensjonsrettigheter. Kooperativene var en enorm suksess som det absolutt var verdt å forsøke å gjenta i flere ulike områder i India.

Det å gjenta suksessen, viste seg å være mye vanskeligere. Ved siden av lokale forhold når det gjaldt arbeiderne og markedet, lå hemmeligheten til Diniesh bidi-kooperativene i den sterke fagforeningsbevegelsen i Kerala. Fagbevegelsen var en svært viktig del av det presset som lå bak kravet om gjennomføring av Bidi- og Sigararbeiderloven. Det at de private bedriftseierne forlot området, førte til at markedet var åpent for kooperativene.

I andre områder uten en sterk fagbevegelse har den private sektoren fortsatt å fungere. Den har kunnet støtte seg på uregistrert arbeid, og har kunnet selge varene sine billigere enn kooperativene, siden de skulle betale en brukbar lønn og offentlige skatter.

Det ser derfor ut til at en sterk fagbevegelse er en forutsetning for at arbeiderstyrte kooperativer skal kunne bygges ut i fattige land.

Kan SEWA kopieres?

Det er vanskelig å si i hvilken grad en organisasjon som SEWA kan kopieres andre steder. Om den skal brukes som modell, må regjeringer og fagforeninger evaluere historien til organisasjonen, se på de kulturelle særegenhetene, hvilken rolle de karismatiske lederne har spilt, og i hvilken grad de har vært avhengige av økonomiske bidrag utenfra. Organisasjonen har mottatt betydelig økonomiske støtte fra fond over hele verden. Nye organisasjoner vil ikke ha samme mulighet. Det er derfor like viktig å analysere seire og nederlag for mindre og mer ukjente grasrotorganisasjoner, for å trekke lærdom av det i tillegg.

Ut av det brennende huset

I diskusjonene rundt prosjektet «Ut av det brennende huset» – på slutten av 1980- og begynnelsen av 1990- tallet – var jeg med på noen diskusjoner hvor vi drøftet hvordan sosialismen kan se ut – og at vi måtte tenke bygging av sosialisme også når vi utformet politikken for de kampene vi sto oppe i. Et eksempel på det er bevisst å jobbe for å styrke folks sjøltillit gjennom at de gjør erfaringer om egen styrke, at de kan lede og organisere, at deres erfaringer er viktige. Dette er avgjørende, når vi mener at et omfattende og aktivt demokrati er en forutsetning for at det skal være mulig å bygge sosialismen.

Makta satser på at vanlige folk ikke skal tro de kan forstå noe om økonomi. Samtidig foregår sentraliseringa og nedbygginga av distrikts-Norge med stormskritt, sjøl om vanlige folk mener det er ufornuftig og ødeleggende. Sentraliseringa av meierier og slakterier er en liten bit av dette. Hva med en diskusjon om danning av nye kooperativer – styrt lokalt av dem som jobber der? Er det mulig å satse på å beholde ressurser og bygge opp kompetanse i lokalsamfunnet under kapitalismen? Kunne Askim gummivarefabrikk vært drevet videre som kooperativ, styrt av arbeiderne? Er det aktuelt for renholdere å danne eget kooperativ istedet for å slite for ISS?

Spørsmålet om kooperativer rører ikke ved spørsmålet om hvem som har makta i Norge – og er ikke en vei til å ta makta over økonomien. Men rommer det muligheter for viktige erfaringer og bygging av folks styrke og sjøltillit? Er det mulig i Norge å bygge kooperativer som tilhører arbeiderklassen, og som står på riktig side i klassekampen, slik eksemplene til SEWA viser at de har gjort?

SEWA og andre som organiserer arbeidere i uformelle sektor (dvs. kvinner) trenger støtte og aktiv solidaritet fra vår del av verden. Diskusjoner om hvordan, må reises i fag- og kvinnebevegelsen. Men har vi samtidig noe å lære av SEWA som vi kan bruke her?

Kilder

• Seminarer arrangert av SEWA og CAW – Committee for Asian Women
• Boka Dignity and Daily Bread av Sheila Rowbotham and Swasti Mitter
• SEWAs egne publikasjoner

---

Boka Kvinner, miljø og bærekraftig utvikling av kvinneforskerne Rosi Braidotti, Ewa Charkiewicz, Sabine Haüsler og Saskia Wieringa, er utgitt på norsk av Prosjekt Alternativ Framtid og Universitetsforlaget i fellesskap.

Boka bygger på et forskningsprogram under FNs kvinneforskningsinstitutt (INSTRAW). Programmet skulle beskrive og analysere debatten omkring sentrale spørsmål angående kvinner og miljø. Boka er dermed en oversikt over debattene på dette feltet og en presentasjon av de viktigste standpunktene og teoriretningene, samtidig som forfatterne kommer med kritikk og presenterer sine egne synspunkter. Boka har også et kapittel om feministisk vitenskapskritikk, skrevet av Rosi Braidotti. Rosi Braidotti er en internasjonalt kjent og toneangivende kvinneforsker som arbeider i Nederland. Kapitlet om feministisk vitenskapskritikk er med fordi forfatterne mener at en ny utviklingsmodell må ta utgangspunkt i en ny type tenkning som vokser fram av feministisk kritikk av den rådende vitenskapen. Denne boka vil nok få innflytelse i mange kretser som er opptatt av kvinner, miljø og utvikling. Det er en grunn til at det kan være ålreit å diskutere den. En annen grunn er at boka, sjøl om deler av den er svært akademisk i formen, er interessant lesning for et politisk menneske. Den utfordrer til å tenke igjennom egne standpunkter, og den inviterer til dialog med andre som har et ønske om å forandre verden radikalt.

Jeg skal ikke gå gjennom forfatternes referat av debatten om kvinner, miljø og utvikling, eller deres presentasjon og kommentarer til alle de ulike synspunktene og teoriene som har vært fremmet. I stedet skal jeg konsentrere meg om den politiske linja de sjøl står for.

Forfatterenes utgangspunkt

Utgangspunktet deres er en radikal avvisning og kritikk av både den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen:

* Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen har i følge forfatterne blitt fremmet overalt som det eneste mulige mønsteret for utvikling. Å bli som de vestlige, kapitalistiske landa var å bli utviklet, å være annerledes var å være tilbakeliggende. Utviklinga ble sett på som rettlinjet (lineær): mer marked, handel på verdensmarkedet, økonomisk vekst og moderne teknologi var udiskutable goder. Men denne utviklingsmodellen har betydd imperialisme, vold, naturødeleggelser, undertrykking av mennesker, nedvurdering av andre kulturer, som spesielt har rammet menneskene i sør, og særlig kvinner. Modellen tjener landene i Nord og elitene i Sør. Men den blir likevel presentert som en universell modell, som tjener alle. Makta og interessene til et mindretall blir altså skjult bak forestillinga om at en modell som tjener dette mindretallet, er en selvfølgelig velsignelse for alle, og den eneste mulige formen for utvikling.

Kritikk av «universelle» modeller

At modellen presenteres som universell, er et sentralt kritikkpunkt for forfatterne. De mener at en hvilken som helst modell som presenterer seg som universell, vil virke undertrykkende, fordi ingen modell kan være uavhengig av synspunktene og interessene til den bestemte gruppa som har lansert den. Ved å oppkaste sin modell til «universell sannhet», undertrykker og usynliggjør de andres synspunkter og modeller. Å lansere universelle modeller er derfor en form for maktutøving.

* De samme hovedpunktene går igjen i kritikken av den vestlige vitenskapen. Vestlig vitenskap har framstilt seg sjøl som selve fornuften, rasjonaliteten, og alle andre måter å tenke på er blitt avvist som ufornuftige (f.eks. følelsesmessige), tilbakeliggende, overtroiske etc. Kunnskap og teorier som ikke følger mønsteret for vestlig vitenskap, blir ikke anerkjent som kunnskap. Men den vestlige vitenskapen er bare uttrykk for interessene og tenkemåten til hvite menn i Vestens herskende klasser. Denne vitenskapelige tenkemåten bygger på at både natur, kvinner og andre folkeslag skal beherskes og tjene interessene til dem som «vet» – det er erobring og kontroll som er vitenskapens mål, ikke for eksempel omsorg, samhørighet og gjensidighet.

Vitenskap som maktutøvelse

Når denne vitenskapen legges til grunn for å analysere og forandre andre samfunn (og andre klasser, raser og kjønn i eget samfunn), blir resultatet maktutøvelse, undertrykking, vold og ødeleggelse. Den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen er den praksisen som følger av den vestlige vitenskapens teori. Også vitenskapen blir kritisert fordi den framstiller seg som universelt gyldig. Ingen kan ha et «gudeblikk» på verden uavhengig av sin egen sosiale og materielle situasjon og sin historisk bestemte forståelseshorisont. Å påberope seg å være representant for en universell teori, er derfor undertrykkende i seg sjøl.

Denne kritikken har en god del til felles med noen sider ved AKPs politiske posisjon. Det finnes marxister som mener imperialismen er progressiv fordi den utvikler produktivkreftene, og som dermed slutter seg til lovsangen til «utviklinga». Dette synet har ikke vært noen rådende retning i AKP. To viktige kilder til dannelsen av AKPs politiske perspektiv har vært maoismen og EEC/EU-kampene. For oss har fattigbonden i Sør og fiskerbonden i Nord aldri vært tilbakeliggende idioter som burde «utvikles» vekk. Vi har hele tida hatt med oss både et tredjeverden-perspektiv og et utkant-perspektiv. Og vi har ment at den kapitalistiske «utviklinga» har tjent imperialistene, ikke folket.

Vi har også vært kritiske til den rådende vitenskapen, ut fra synspunktet om at de herskende tanker er de herskendes tanker. Borgerlig vitenskap var ikke «ren» vitenskap, men sammenvevd med ideologi som tjente det bestående.

Braidotti og co mener imidlertid at marxismen bare er en variant av den vestlige modellen og vitenskapen som de kritiserer, av det som ofte kalles «moderniteten» eller tradisjonen fra opplysningstida. Marxismen presenterer også en rettlinjet utviklingsmodell – fra urkommunisme til slavesamfunn, føydalisme, kapitalisme, sosialisme og kommunisme. Og marxismen legger vekt på økonomisk vekst og moderne teknologi som viktige drivkrefter i utviklinga. Videre presenterer marxistene både modellen sin og teorien som universell, den gjelder for alle. Dermed får den, i følge forfatterne, mange av de samme undertrykkende virkningene som den vestlige modellen og vitenskapen forøvrig: Den usynliggjør og ugyldiggjør andre kulturer og tenkemåter, den fører til kvinneundertrykking og naturødeleggelser.

Er marxismen en universell vitenskap?

Her skiller altså Braidotti og co seg fra AKPs posisjon. At marxismen er nært beslektet den kapitalistiske utviklingsmodellen og vitenskapen, har aldri vært vårt standpunkt. Heller ikke at det å ha en universell teori i seg sjøl er undertrykkende. Jeg skal komme tilbake til dette punktet seinere. Men jeg synes det er grunn til å tenke over om marxismen har fellestrekk med det den ønsker å bekjempe, noe som forøvrig verken ville være spesielt rart eller diskreditere marxismen som helhet som frigjørende teori.

Tilbake står at Braidotti og co har en svært radikal kritikk av den vestlige kapitalistiske utviklingsmodellen og den vestlige vitenskapen. Denne kritikken er utbredt i vide kretser og er i høy grad inspirert fra Sør. Av teoretikere som er kjent i AKP-miljøet deler både Samir Amin og Vandana Shiva hovedtrekkene i kritikken av modellen. Amin behandler f.eks. den vestlige, kapitalistiske utviklingsmodellen i boka Eurosentrismen (utgitt på norsk av Oktober forlag), og kaller den en falsk universalisme. Jeg mener derfor at dette er retninger vi bør gå i dialog med, fordi de ønsker seg et helt annet slags samfunn og helt andre slags forhold mellom folk. Dette er folk som prøver å lage teorier og politiske linjer for å komme herfra og til det nye samfunnet.

Forfatternes alternativ

Hva er så alternativet, på teoriens og politikkens område, slik forfatterne ser det? De behandler to hovedstrømninger:

• Standpunktteori og politikk
• Postmoderne teori og politikk

Det er det siste som er forfatternes egen posisjon, men jeg skal kort presentere framstillinga deres av begge hovedstrømninger.

* Standpunktteori går i korthet ut på at sannheten kan gripes fra et bestemt standpunkt, nemlig de undertryktes standpunkt. De undertryktes virkelighetsbilde er mer sant enn undertrykkernes. De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv. Marxismen kan ses som en standpunktteori. Da Marx utviklet dette synet, bygde han bl.a. på Hegel, og hans analyse av forholdet mellom herre og knekt, eller herre og tjener. I følge Hegel er det slik for herren at de tingene han ønsker seg, er tilgengelige for ham på en enkel og opplagt måte, slik at han kan gå direkte fra sitt ønske til den tingen han ønsker seg, direkte fra appetitt til konsum, uten noe arbeid imellom. Den tingen han ønsker seg, framstår for ham på en enkel og direkte måte. At det framstår slik, er imidlertid et resultat av det arbeidet tjeneren gjør. Tjenerne produserer det herren ønsker. Ved at han gjør dette, oppfyller tjeneren herrens ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens bevissthet, herrens tanker.

For herren er knekten usynlig

Tjeneren sjøl er ikke noe sjølstendig subjekt med en egen, sjølstendig bevissthet for herren, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet. Tjeneren som et eget subjekt og tjenerens arbeid blir dermed usynlig sett fra herrens standpunkt, og det skyldes måten forholdet mellom herre og tjener er organisert på. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Kapitalistklassen kan ses som herren i dette eksemplet, arbeiderklassen som tjenere. Arbeiderklassen som eget subjekt med egne ønsker etc. blir usynlig for kapitalistene, de blir bare midler til å oppfylle kapitalistenes mål. Arbeiderne sjøl og det virkelige forholdet mellom arbeider og kapitalist blir usynlig fra kapitalistklassens synspunkt – sannheten kan bare ses nedafra, fra arbeiderens standpunkt. Dette skyldes måten forholdet mellom klassene er organisert på.

Kvinneforskere har brukt akkurat den samme analysen av Hegel og anvendt den på forholdet mellom kjønnene. Da blir kvinnene de som kan se sannheten. Dette kalles ofte feministisk standpunktteori.

Den ene sida av hovedmotsigelsen

Det må imidlertid sies at Marx så på proletariatet som bærere av sannheten, ikke bare fordi de var undertrykt, men fordi de var den klassen som var den ene sida i hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital. Dermed var de «framtidas klasse» og hadde som historisk misjon å styrte kapitalistklassen og innføre sosialisme og kommunisme. Proletariatet hadde altså en spesiell rolle i den historiske prosessen. Mange andre enn proletariatet var også undertrykt, men hadde ikke noen privilegert tilgang til sannheten av den grunn. Feministisk standpunktteori er ikke knyttet til noen mer omfattende teori om historias gang av denne typen, men hevder rett og slett at de undertrykte har et sannere bilde av verden enn undertrykkerne.

Forfatternes kritikk av standpunktteoriene har to hovedpoenger:

– Standpunktteoriene blir bare nye universelle teorier som usynliggjør andre undertrykkingsforhold enn dem de tar utgangspunkt i. Etter mitt syn er dette med usynliggjøring av andre undertrykkingsforhold absolutt en fare. Kvinner i AKP har f.eks. brukt atskillig tid og krefter på å slåss for å synliggjøre at arbeiderklassen ikke bare består av «menn med hjelm», og at en «arbeiderpolitikk» ikke bare kan ta hensyn til menns interesser. Kvinner blir undertrykt også i arbeiderklassen, og dette er det nødvendig å slåss mot. Også kvinnebevegelsen er blitt kritisert for å usynliggjøre både svarte kvinner og lesbiske kvinner, og dermed for sjøl å fungere undertrykkende.

Snur gamle hierarkier på hodet

– Standpunktteorier stiller bare gamle hierarkier på hodet i stedet for å avskaffe dem. I stedet for at menn er forvaltere av sannheten, blir nå kvinner tildelt den rollen. Forfatterne fremmer f.eks. denne kritikken mot synet til det såkalte DAWN-nettverket, et nettverk for kvinneaktivister i Sør. De har utviklet en teoretisk og politisk ramme for kvinner, miljø og utvikling, som tar utgangspunkt i interessene til fattige kvinner i Sør. DAWN inviterer kvinner i Nord til samarbeid med utgangspunkt i den plattformen DAWN har utviklet. Forfatterne mener at det å utrope fattige kvinner i Sør til privilegerte innehavere av sannheten, bare er å snu opp ned på gamle hierarkier. Dette kritiske punktet har etter mitt syn lite for seg. Det virkelige problemet er å klare å fastholde de undertryktes perspektiv, faren for at det skal ta overhånd er ytterst liten. I praksis er det så mange krefter som virker den andre veien at undertrykkernes perspektiv setter seg igjennom gang på gang. Dessuten er det vel et poeng at hvis en har som mål å utrydde alle undertrykkingsforhold, så blir det ekstra viktig å høre på dem som er undertrykt både som klasse, kjønn og rase?

Postmoderne teori

* Så til postmoderne teori og politikk. Postmoderne teori i forfatternes versjon går i korthet ut på å avvise alle former for universalisme. Ingen gruppe har monopol på sannheten. Det finnes bare en masse «lokale sannheter» – virkelighetsbilder som er sanne ut fra et bestemt perspektiv, ingen er overordna de andre. For alle ser virkeligheten ut fra sitt eget utsiktspunkt, historisk, materielt, sosialt osv. Ingen kan slippe ut av sin egen kropp og innta et ulegemliggjort «gudeblikk» på verden. Forfatterne går derfor mot alle helhetlige, universelle teorier og modeller fordi de virker undertrykkende og usynliggjørende når de oppkaster noe til allmengyldig sannhet. De understreker forskjeller mellom folk, også forskjeller mellom kvinner, og vil bygge en teori og en politikk på respekten for forskjeller og for alle de ulike perspektivene som forskjellene gir opphav til. Dette kan jo virke som fullstendig relativisme – den ene «sannhet» er like bra som den andre. Anklagen om relativisme forsøker Braidotti å avvise, ikke helt overbevisende synes jeg. Hun sier f.eks. (side 80):

«Den vanlige kritikken om at postmodernisme fører til fullstendig relativisme er en reduksjonistisk og uberettiget tolkning som ikke tar med i betraktningen at postmodernisme er en politikk som er basert på respekt for forskjeller. Relativisme og understreking av en spesiell posisjons relativitet er ikke en og samme ting: det kan finnes forskjellige sannheter avhengig av hvilken posisjon man inntar.»

Det er riktig at relativisme og understreking av en bestemt posisjons relativitet ikke er det samme, men når en avviser all universalisme på prinsipielt grunnlag, må det være vanskelig å komme utenom relativismen.

Omsatt til politikk bli forfatternes postmodernisme ei linje for å bygge allianser mellom mange forskjellige grupper, basert på respekt for forskjeller, en regnbuepolitikk. De mener også at en ikke bør gå inn for én spesiell utviklingsmodell til erstatning for den rådende, men mange forskjellige modeller, basert på lokale verdier, forutsetninger og kultur.

I mitt hode reiser denne boka en del spørsmål som jeg synes det er viktig å diskutere og tenke over. Her skal jeg ta opp tre, nemlig:

• Forholdet mellom forskjeller og fellesskap, eller motsigelser og enhet, som vi sier på vårt språk.
• Forholdet mellom mål og midler.
• Maktas vesen.

Forholdet mellom forskjeller og fellesskap

Dette synes jeg ikke er enkelt. I Den flerstemmige revolusjonen er også ett av mine hovedpoenger at den frigjørende krafta ikke er enhetlig, verken i Nord eller Sør. Den består av ulike grupper med innbyrdes undertrykkingsforhold, kvinner og menn, svarte og hvite etc. Tar en ikke hensyn til dette, og forsøker å bearbeide slike undertrykkingsforhold underveis, blir de bare videreført og gjenskapt i nye former. Den vekta som forfatterne legger på forskjeller, og på at det bare finnes «lokale» sannheter, ikke et universelt perspektiv, er et forsøk på å svare på dette problemet. Men hvis det skal bli noen allianse mellom disse gruppene, slik forfatterne ønsker, så må de vel ha noe felles, et felles mål, noen felles interesser? Og ved å komme fram til dette, etablerer en vel et perspektiv, en referanseramme, som er mer helhetlig og overordna enn de «delsannhetene» som de ulike gruppene er bærere av? Jeg kan ikke skjønne annet enn at en form for helhet og universalisme stadig sniker seg inn bakveien i denne boka. Jeg skal ta noen sitater.

Slik omtaler forfatterne f.eks. det politiske målet (side 102):

«Kvinnebevegelsen kjemper for å få til samfunnsforandringer. Det er ingen enighet om hvordan denne forandrede verden skal se ut, og det er til og med umulig å forestille seg en slik enighet. Forandring må ses ikke som produkt, men heller som en prosess. De fleste kvinnebevegelser ser ut til å enes om at en minimumsmålsetning er å gjøre slutt på underordning på grunnlag av kjønn, rase, etnisitet og klasse og stoppe miljøødeleggelsene.»

Det er ingen enighet om hvordan verden skal se ut, men minimumsmålsettinga er kommunisme, sies det egentlig her. Ei ærgjerrig minimumsmålsetting! Og det finnes en felles sannhet her: Å gjøre slutt på alle former for undertrykking er et gode.

Spørsmålet om hvordan en skal skape det vi kaller enhet, reises stadig vekk. På side 95 spør de: «Hvordan kan feminister bygge en kollektivitet på forskjeller?»

I det konkluderende kapitlet siteres den postmoderne feministen Donna Haraway, som sier (side 253) at «det har aldri vært et mer akutt behov for samhold mellom mennesker som forsøker å motsette seg forsterkede undetrykkingsforhold på verdensbasis».

Flerkulturelle allianser

På sida etter sier de: «Det som virker mest presserende, praktisk og teoretisk nødvendig og gjennomførbart er å skape flerkulturelle allianser blant kvinner og mellom kvinner og miljøaktivister og andre sosiale bevegelser, på tvers av institusjons- og disiplingrenser, på grunnlag av respekt for hverandres identiteter, spesifikke kamper og forskjellige analytiske posisjoner.» Dette siste likner umiskjennelig på for eksempel tenkninga bak «Kvinner på tvers».

Trass i at forfatterne avviser både standpunktteori og universalisme, klarer de seg, slik jeg ser det, verken uten standpunkt eller helhet. Det er først og fremst «alle undertrykte» som skal forene seg, og som skal komme med sine stemmer, ikke undertrykkerne. Og det har «aldri vært mer behov for samhold» mellom de undertrykte. Men hvordan skal dette samholdet oppstå om ikke de ulike gruppene kan identifisere, og samles om, noe felles, et mål, en helhetlig, overordna strategi, som aksepteres som gyldig av dem alle? Må enhver «universalisme» komme som et overgrep ovenfra? Kan den ikke bygges opp nedenfra?

Samir Amin, som deler mye av forfatternes kritikk av den vestlige utviklingsmodellen, har et annet syn på universalisme enn det de har. Han sier at kapitalismen har skapt et virkelig objektivt behov for en universalisme i dobbel forstand: 1) i form av en vitenskapelig forklaring på utviklinga av alle menneskesamfunn, en teori som kan forklare ulike utviklingsveier ved hjelp av det samme begrepsapparatet, og 2) utforming av et framtidsprosjekt som henvender seg til, og omfatter, hele menneskeheten. Han avgrenser seg eksplisitt fra den posisjonen som hyller «retten til å være forskjellig», og som hevder at en universell teori er unødvendig. Jeg plasserer meg, sier han, i den ideologiske leiren som ble åpnet av opplysningstidas filosofi, grunnlagt på de universelle framskrittverdiene som den står for.

Mot all univeralisme

Forfatterne uttaler seg altså eksplisitt mot all universalisme, sjøl om de etter mitt syn gjeninnfører den bakveien. Men universalisme-begrepet deres er nokså ensidig. For dem betyr «universalisme» først og fremst at noen oppkaster sitt eget syn og sine egne, snevre interesser til allmengyldig sannhet og menneskehetens interesser, og presser den på alle andre, med undertrykking som resultat. Amin legger derimot vekt på noe annet ved «universalismen» – nemlig det synet at alle mennesker har samme rett, er like mye mennesker. Han ser det f.eks. som et progressivt trekk at kristendommen hevdet at alle mennesker hadde en udødelig sjel (en ide de forresten hadde fått fra egypterne), og at den franske revolusjonen utropte «frihet, likhet, broderskap» for alle. Problemet var ikke kristendommens og den franske revolusjonens universalisme, men at den ikke ble realisert: Det hjalp ikke muslimene eller jødene at de hadde en «udødelig sjel» når de falt i de kristne korsfarernes hender, det hjalp ikke kvinnene og de svarte at «frihet, likhet, broderskap» ble utropt for «alle» osv. Amin mener at vi ikke må gi slipp på universalismen som mål, men at vi må streve med å erstatte «falske» universalismer, som egentlig bare er dekke for undertrykkende gruppeinteresser, med «ekte». Dette er sjølsagt ikke enkelt, men jeg kan ikke se noen annen løsning på problemet med forskjeller og fellesskap.

Er delsannheter nok?

Hva skjer hvis vi gir avkall på all universalisme, og nøyer oss med «delsannheter»? Kan ikke det få det motsatte resultatet av det Braidotti og co ønsker, nemlig at hver gruppe stenger seg inne i hvert sitt perspektiv, sin «lokale sannhet» og driver politikk ut fra det? Kan ikke resultatet bli akkurat det samme som resultatet av en «falsk universalisme»? For det er sjelden slik at én gruppes politiske strev ikke har følger for noen andre. En kan drite i disse følgene og bare kjøre på ut fra eget ståsted. Eller en kan ta motsigelsene på alvor, prøve å løse dem, komme fram til enhet og felles kamp. Men er ikke det siste uttrykk for ønsket om å bygge opp en form for universalisme? Og er det ikke den siste linja forfatterne egentlig gjør seg til talskvinner for? På side 86 sier de f.eks.:

«Den sentrale læresetningen i postmoderne, radikal epistemologi (kunnskapsteori) er at den Enes (mannens) selvlegitimering hviler på og næres av ekskluderingen av den Andre. Selv om dette uttrykkes forskjellig gjennom historien, og i manifestasjoner som varierer fra en kultur til en annen, forblir det en konstant faktor i samfunnsorganiseringen. Innenfor dette rammeverket kan ikke den indre herredømmelogikken som fremtrer gjennom symbolsk utestengning bøtes på gjennom en ren reversering av maktbalansen. En slik reversering ville faktisk etterlate den dialektiske motsetningen intakt; det er strukturene i rammeverket, ikke dets erklærte innhold, som må takles for at man skal overvinne maktrelasjonene som opprettholder det. Kort sagt er det ikke nok å la kvinner slippe til i posisjoner som tidligere var forbeholdt menn, selv om det dreier seg om viktige steder, slik som parlamentet, kirken, universitetet og utviklings- og planleggingsorganer. Det som betyr noe er at kvinner som nykommere på disse stedene tillates å omdefinere strukturene på en slik måte at de blir mindre diskriminerende, ikke bare for kvinner, men til syvende og sist for alle mennesker.»

Er ikke dette et universalistisk mål, på linje med Amins? Jeg kan ikke skjønne annet. Og jeg kan ikke skjønne annet enn at det å stille opp mål som ikke er universalistiske, som ikke handler om frigjøringa av hele menneskeheten (menneskeheten som forfatterne et annet sted sier ikke finnes, bare spesifikke kvinner og menn), ville være et uhyggelig politisk tilbakeskritt.

Avvisninga av alle universelle krav på sannhet, og tesen om at det bare finnes lokale sannheter, delsannheter, blir av forfatterne fremmet som en frigjøring fra de «totaliserende teorienes» undertrykking. Men andre forfattere, f.eks. Christopher Norris i boka Uncritical Theory, mener at nettopp dette trekket ved postmodernismen fører til avpolitisering og manglende kritikk av makta. Dersom alle er fanger av sine egne verdensbilder, der det ene ikke er mer sant enn det andre, så er det heller ingen grunn til å utfordre de vanlige oppfatningene i den kulturen en sjøl tilhører.

«Virkeligheten» er en konstruksjon

Forestillingene om en universell «sannhet» og «virkelighet» er fordommer fra opplysningstida, mener postmodernistene. Verdenbildet vårt er formet av språk, tankevaner og forestillinger som vi ikke kan bryte ut av, og med dem konstruerer vi den såkalte «virkeligheten». Den ene konstruksjonen er like «sann» som den andre. Christopher Norris mener at denne ideologien har mye av skylda for at dagens intellektuelle i så liten grad er samfunnskritiske og føler noe ansvar for å sette seg opp mot makthaverne i sine egne samfunn. Han mener at postmodernistene blander sammen ontologi og epistemologi, det som er og det vi kan erkjenne. Norris siterer en forfatter som heter Thomas Nagel (side 177), som sier at postmodernistene starter ut med et helt fornuftig sett premisser. Disse går ut på at menneskelig kunnskap til enhver tid har sine begrensninger, at det finnes påståtte sannheter som absolutt kan utfordres, og at begrepene og kategoriene vi bruker avhenger av visse kultur- og språkspesifikke normer. Men postmodernistene tar feil når de ut fra dette sier at virkeligheten sjøl, i motsetning til våre ideer om den, ikke kan ses som noe annet enn et resultat av dette eller hint kulturelt bestemte verdensbilde (mind-set). En slik ideologi som postmodernistene står for gjør det forøvrig umulig å si at noen tar feil, at noe er riktigere enn noe annet. Jeg mener at Rosi Braidotti og co egentlig havner her, sjøl om de forsøker å forsvare seg mot anklagen om relativisme.

Hvordan kan det så ha seg at Braidotti og co prøver å bygge en frigjørende politikk på grunnlag av postmodernismen, mens Norris anklager postmodernismen for å være rota til avpolitisering og lefling med makta? En av grunnene tror jeg er at den feministiske kritikken av den vestlige vitenskapen og det som framstilles som fornuft og rasjonalitet har avdekket at denne vitenskapen er så sammenvevd med interessene og tenkemåten til menn i den herskende klassen at feministene ser det som et rimelig mål å angripe hele «tradisjonen fra opplysningstida». Da går forestillingene om sannhet og universalisme med på kjøpet. Norris, derimot, er mindre kritisk til denne tradisjonen, for lite etter mitt syn. Han ser det derimot som sin oppgave å forsvare fornuften, rasjonaliteten og tradisjonen fra opplysningstida mot postmodernistenes ufornuft og fullstendige relativisme. Amin inntar atter et tredje standpunkt, med sin skarpe kritikk av eurosentrismen og sin leting etter en virkelig i stedet for en falsk universalisme. Jeg har mest til overs for Amins posisjon.

Forholdet mellom mål og midler

Deler av kvinnebevegelsen har stått for at midlene bør foregripe målet. Når en ønsker seg et samfunn uten hierarkier, uten over- og underordnede, må organisasjonen en bygger for å føre kampen, ha flat struktur. Forfatterne av denne boka står klart på denne linja. De advarer hele tida mot at det skal oppstå maktforskjeller og undertrykkingsforhold mellom kvinner i den feministiske bevegelsen. Politikken må ha som ett av hovedmålene å hindre at slike makt- og undertrykkingsforhold oppstår, eller å løse opp i dem der de finnes. Også kvinnene i AKP har vært preget av ideen om at midlene bør foregripe målet, at kampformene bør stå i forhold til det samfunnet vi ønsker oss. Debatten om partikultur har blant annet delvis dreid seg om dette. Jeg tar også opp punktet i Den flerstemmige revolusjonen: En bevegelse med sosialisme og kommunisme som mål må også i løpet av kampen få folk til å vokse, bli deltakere og skapere av den felles bevegelsen, få større tiltro til egne erfaringer og egne krefter.

Men i vår politiske tradisjon har vi også et syn som setter et radikalt skille mellom mål og midler: Veien til frigjøring av massene går gjennom et eliteparti. Veien til det klasseløse samfunn går gjennom et klassediktatur (proletariatets diktatur), veien til å avskaffe staten går gjennom å gjøre alt statlig, veien til et menneskeverdig samfunn for alle går gjennom væpna revolusjon. Sartre snakket i forbindelse med den antikoloniale politikken om at målet med de svartes kamp var et samfunn der hudfarge ikke skulle spille noen som helst rolle. Men på veien dit, måtte de svarte gjennom en fase der de så det som spesielt verdifullt å være svart, det var nødvendig med en «anti-rasistisk rasisme» som middel i kampen.

Dette spørsmålet er heller ikke enkelt, synes jeg. Den første linja har unektelig det problemet at den ikke svarer skikkelig på hvordan en skal bli slagkraftig nok til å slå en mektig fiende. Den har også det problemet at det i prinsippet er umulig å skape organisasjoner fri for undertrykking i et samfunn gjennomsyret av undertrykking. Dessuten er det fare for at en blir svært innadvendt og bruker alle krefter på å reformere sin egen organisasjon i stedet for å slåss utad.

Den andre linja har det problemet at det lett blir slik at midlene blir målet. Gamle undertrykkingsforhold videreføres og gjenskapes. Eksempler på dette mener jeg vi har sett i mange sosialistiske land, en har gjort en dyd av nødvendighet. Ettpartistat er f.eks. blitt den eneste sanne sosialisme. Dessuten er det også slik at interne undertrykkingsforhold kan svekke en organisasjons slagkraft – dersom kvinnene hele tida skal stille opp og støtte mennenes kamper uten at det motsatte skjer, vil enheten bli undergravd. Etter mitt syn har vår egen tradisjon tatt for lett på disse farene. Forfatterne av denne boka tar imidlertid altfor lett på betydninga av nødvendig slagkraft og hvilke krav det stiller.

Maktas vesen

Mye av det forfatterne skriver om politikk tror jeg kan forklares ut fra det maktbegrepet de opererer med. Deres oppfatning av makt er hentet fra en kjent, fransk sosiolog som heter Michel Foucault. Han ser ikke på makt som noe individer, institusjoner, klasser etc har og utøver mot andre. Makt er overalt – innebygd i måten vi oppfatter og handler i verden på, slik at vi hele tida sjøl reproduserer makta hvis vi ikke klarer å bryte med disse forestillings- og handlingsmønstrene. Foucault opererer med begrepet «diskurs» – som er en måte å forstå verden på som også får sosiale praktiske konsekvenser. I «diskursen» er makt og kunnskap sammenvevd – å forstå verden på en bestemt måte får praktiske konsekvenser i form av maktutøvelse. Den vestlige vitenskapen er en slik dominerende «diskurs» – et maktspråk med praktiske følger.

At bestemte maktforhold er innebygd i vår tenkemåte, i vårt verdensbilde, og at vi sjøl bidrar til å gjenskape dem, er et viktig politisk poeng etter mitt syn. Dette poenget understreker dybden i undertrykkinga, problemene med å fri seg fra den og faren for å reprodusere undertrykkinga. Det er et poeng som jeg synes er undervurdert i vår tradisjon. Men når denne maktforståelsen blir enerådende, blir det problematisk. Og det er dette som skjer hos forfatterne av boka. Hovedoppgaven blir dermed å bryte med den dominerende diskursen. Å finne opp nye «ikke-dualistiske, ikke-hierarkiske etc» diskurser blir kjerna i frigjøringsstrategien. I denne boka legges det svært stor vekt på å utforme en ny epistemologi, dvs. kunnskapsteori, men mindre vekt på den praktiske kampen. Og forfatterne blir mer opptatt av makt i kvinnebevegelsen enn av hvordan en skal få makt til å slå fienden (som dessuten også blir uklar og ulegemliggjort med diskurs-begrepets maktoppfatning). Dette er logisk. Hvis makta videreføres gjennom diskursen, blir det viktigste å hindre at den sniker seg inn i den frigjørende diskursen.

En kan få inntrykk av at forfatterne mener det er mulig å kritisere seg til en ny verden. Men ofte nytter det dessverre ikke bare å være bevæpna (en metafor forfatterne forøvrig vil avsky) med en ny diskurs, en må også ha våpen. Indianeropprøret i Chiapas er et eksempel. Sjøl fikk jeg høre følgende historie da jeg besøkte geriljaen på Filippinene: Ei gruppe mennesker levde av å brenne trekol. Filippinene er et land der svært mye av skogen er rasert og miljøødeleggelsene enorme. Geriljaen diskuterte problemene med å leve av å brenne ned skogen med trekolbrennerne, og prøvde å overbevise dem om at det var bedre, både for dem og skogen på lang sikt, dersom de gikk over til å dyrke jorda. Men de var jordløse, og måtte derfor okkupere noe av de store godseiernes jord. Og geriljaen måtte love å forsvare jorda deres med våpen i hand. Miljøkamp i Sør utspilles ofte i en slik virkelighet. Miljøkamp i Nord kan også raskt bli dramatisk hvis den blir farlig nok for makthaverne. Det er nok å tenke på kampen om bygginga av det unødvendige kraftverket i Alta her i Norge. Eller kampen mot franske atomsprengninger, som kostet flere Greenpeace-medlemmer livet, reint og skjært mord. Makt er også noe som noen har og utøver mot andre, og politiske linjer må ta hensyn til det.

Feministiske spørsmål

Det er også mange andre spørsmål som kunne reises ut fra denne boka, men det vil føre for langt. Summa summarum: Jeg synes at feminismen, også den varianten disse forfatterne representerer, har en del fruktbare spørsmål å reise i forhold til vår politiske tradisjon. Vi gjør dumt i bare å slå en strek over det hele. På den andre sida har vår politiske tradisjon mange fruktbare spørsmål å reise overfor den posisjonen forfatterne inntar. De gjør dumt i bare å slå en strek over det hele, som de faktisk gjør. Folk som er for å avskaffe imperialismen og alle undertrykkingsforhold er det verdt å diskutere med. Slik tilstanden er nå, er det vel ikke så mange som har de bom

Artikkelen er basert på utdrag av en artikkel som opprinnelig ble utgitt i Bulletin of Eastern Caribbean Affairs, mars/april 1990
Artikkelen er oversatt av Johan Petter Andresen.

Peggy Antrobus er lærerkoordinator, kvinne- og utviklingsenheten, Extra Mural Departement, University of the West Indies, Cave Hill, Barbados,
og generalkoordinator for Utviklingsalternativer med Kvinner for en Ny Tid (DAWN)

Se også kommentar fra Johan Petter Andresen

---

Man må bruke kjønnsanalyse om det skal bli virkelig utvikling som også kommer de karibiske kvinnene til gode.

Når vi i dag fokuserer på kvinnens rolle i utviklinga blir vi konfrontert med noen harde fakta om våre utviklingsstrategier. Dette henger sammen med den oppmerksomhet man har fått om virkninger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper. Strukturendringspolitikken har blitt mirakelkuren for våre økonomiske problemer. Den har faktisk blitt synonym med utvikling, til og med med økonomisk omdanning.

I denne kjønnsanalysen av strukturendringspolitikken håper jeg å få demonstrert hvorfor kjønnsanalyse (av makroøkonomisk politikk, så vel som mikronivåprosjekter og sektorprogrammer) må være et viktig spørsmål for planleggere og utviklingsarbeidere. Og ikke bare en marginal eller tilfeldig aktivitet. Faktisk er den en forutsetning for effektiv analyse.

Da jeg begynte arbeidet med å analysere virkningene av strukturendringspolitikken på kvinner, argumenterte jeg med at de representerte politiske linjer som ikke tok kvinner i betraktning. I dag er jeg overbevist om at strukturendringspolitikken gjør mer enn bare å se bort fra kvinner, den er faktisk basert på en kjønnsideologi som betyr intens utbytting av kvinners tid og arbeidskraft. Det er feil det vi blir lært på økonomikursene, om at det finnes teorier uten verdier. Det er svært viktig at politikerne og planleggerne ser de underliggende forutsetninger og fordekte fordommene i sin politikk, dersom man ønsker at politikken skal ha den ønskede virkningen.

Strukturendringspolitikk og kjønnsanalyse

Det er gjerne to elementer i strukturendringspolitikk: innstrammingstiltak som har som målsetting å senke forbruket, og tiltak som har som målsetting å stimulere produksjonen. I virkeligheten overlapper de hverandre, sånn som når det gjelder Jamaica 1981-86, der den politiske pakken fokuserte på en omfordeling av offentlige utgifter vekk fra sosiale tjenester (som ble definerte som «ikke-produktive») og over til politiske tiltak som man antok ville stimulere produksjonen. Denne bestemte formen for økonomisk vekst er en eksportorientert produksjon basert på utenlandske investeringer. Denne eksportfokuserte utviklingsmodellen og antakelsen om at fordelene ved økonomisk vekst vil dryppe ned på de fattige er ikke ny. Det som er nytt, er forståelsen av at omfordelinga av statens utgifter betyr så og si å gå bort ifra utviklingsmåla til regjeringene som har som sine uttalte forpliktelser å bedre forholda for befolkninga i området; og at disse måla har blitt erstatta av forfremmelsen av den forfeila modellen som likestiller økonomisk vekst og utvikling, og som undergraver de framskritt som ble tatt på syttitallet. Kort sagt, det ser ut som om vi har skrudd klokka tilbake for å støtte en utviklingsmodell som setter interessene til den internasjonale kapitalen over interessene til flertallet av det karibiske folket.

Strukturendringspolitikken har sin største virkning på husholdningsnivået

Det finnes minst fem grunner til hvorfor kjønnsanalyse er viktig:

• Den gir oss mulighet til å dekke gapet mellom makroøkonomisk analyse og politikk og erfaringene på mikronivået til lokalsamfunn og husholdninger – i det virkelige liv.
• Den synliggjør koplinga mellom reproduksjon og produksjon – en kopling som forklarer hvorfor det ikke er mulig å skille de to uten at begge tar skade.
• Den beskriver de avgjørende koplingene mellom samfunnsmessige, kulturelle og politiske realiteter og økonomiske valg, og alle virkningene av disse valga.
• Den avslører begrensningene til både nyklassisk og marxistisk økonomi – og mønstrene som gir disse.
• Den viser spor til en alternativ vei til en utviklingsmodell som er holistisk, humanistisk, aktiviserende og bærekraftig – som plasserer menneskene i senter.

Før jeg utvikler disse argumentene videre, må jeg nevne kort rollen til kvinnene i den karibiske utviklinga. Ettersom det finnes et vell av fakta om emnet, vil jeg bare minne dere på at kvinnene utgjør litt mer enn 51 prosent av befolkninga i de karibiske landa; kvinnene er nøkkelaktørene i jordbruk, produksjon, salg og foredling av mat; som helse og utdanningsansvarlige og andre tjenester, både innafor og utafor de formelle økonomiske sektorene; i fabrikkindustri og tjenester i de formelle økonomiske sektorer; og i den uformelle sektoren der deres aktiviteter representerer et kreativt svar på mangelen på muligheter til en utkomme i de formelle økonomiske sektorer. Likevel utgjør kvinnene flertallet av de arbeidsløse og fattige.

Dekke gapet mellom makro- og mikroanalyse

Strukturendringspolitikken har sterkest virkning på husholdningsnivå. Det er her at den påvirker folks helse, ernæring og intellektuelle utvikling, og deres psykologiske holdning til arbeid.

Det overveldende flertallet av karibiske kvinner har rollen som dobbeltarbeidende med husholdningsoppgaver (samfunnsmessig reproduksjon) og arbeider utenfor husholdninga (produksjon) for å møte sine familieforpliktelser. Det er også viktig å forstå at for kvinner er produksjons- og reproduksjonsrollene vevd inn i hverandre. Mengden tid som er brukt i løpet av en dag på husholdningsoppgaver er tid som ikke kan brukes på arbeid utafor husholdninga. Dette gjelder spesielt for fattige kvinner – faktisk blir kvinners erfaringer formidla gjennom klassen. Jo fattigere kvinnen er, jo færre ressurser har hun og jo mindre tilgang har hun til tjenester som vann, transport, helsetjenester og skoler. Jo mer tid hennes rolle tar i samfunnsmessig reproduksjon, jo mindre tid og krefter har hun til avgjørende inntektsgivende aktiviteter.

Kopling av reproduksjon og produksjon

Dessverre blir verdien til «husholdningsoppgavene» sjelden erkjent av politikere og planleggere og, ofte, heller ikke av kvinnene. For å kunne vurdere virkningene av strukturendringspolitikken på våre samfunn og økonomier er det avgjørende at man erkjenner koplinga mellom de to rollene.

For å undersøke disse koplingene er det tjenelig å skille mellom forbruks- (nedskjæringer i sosiale tjenester, devalueringer, fjerning av subsidier) og produksjons- (fremme av eksportorientert produksjon) aspekter ved strukturendringspolitikken. Deretter må vi undersøke hvordan denne politikken er i strid med kvinnenes interesser og endelig hvordan den er negativ for sjølve utviklinga.

På forbrukssida blir kvinnene ramma på tre måter av nedskjæringene i de sosiale tjenestene: ved at deres tilgang på ressurser svekkes (da kvinner dominerer i de sektorene som kuttes); dårligere tilgang på tjenester av avgjørende betydning for utførelsen av deres oppgaver i hjemmet; og ved at den tida som må brukes til å fylle de hullene som nedskjæringene forårsaker må økes.

På produksjonssida finnes en modell basert på eksportorientert produksjon der eksportproduksjonssoner baseres på billig kvinnelig arbeidskraft. I jordbruket blir ikke-tradisjonelle eksportavlinger fremma. Dette setter i fare kvinnenes rolle i jordbruket, da det undergraver matproduksjonen for det lokale markedet – et område der kvinnene dominerer, både som produsenter og som selgere.

Endringspolitkken har også samme negative virkning på sjølve den sosioøkonomiske utviklinga. De samfunnsmessige konsekvensene av denne politikken blir formidla gjennom kjønnsrollenes sosiale konstruksjon: da kvinnene har hovedansvaret for omsorg spesielt av barn, de sjuke og de eldre – det er kvinnene som må dekke gapene når det skjæres ned i helse, utdanning og velferd.

Men kvinnene deltar også i produksjonsaktiviteter, og for at de skal kunne arbeide effektivt må de ha støtte i forbindelse med sine tradisjonelle oppgaver (i reproduksjonssfæren). Når det skjæres ned på tjenestesida blir det vanskeligere for kvinnene å greie begge sin roller, og både produksjon og reproduksjon lider som et resultat av dette. Et typisk eksempel: den produktive kvinnebonden blir alvorlig belemra av krava som stilles til hennes hjemmerolle. Dersom oppgavene blir større på grunn av nedskjæringer i sosiale tjenester, vanskeligere adgang til vann, transport eller strøm, da kan hun ikke være så produktiv som når hun får støtte fra disse tjenestene.

Produksjon er ikke bare en funksjon av kapital, teknologi og markedstilgang men også av de fysiske, intellektuelle og psykiske evnene til arbeidskraftstyrken. Disse blir til i den samfunnsmessige reproduksjonens sfære – kvinnenes sfære.

Begrensninger i nyklassiske og marxistiske paradigmer

Ved å fokusere på de samfunnsmessige forhold mellom kvinner og menn hjelper kjønnsanalyse til å bryte ned tvedelinga av privat – offentlig livsførsel, husholdninga og økonomien, individer og lokalsamfunn, personlig og politisk, det rasjonelles og følelsenes rike. Verken det dominerende/liberal/ekvilibriske eller det alternative/radikale/konfliktparadigmet erkjenner de dialektiske forhold mellom disse virkelige sfærene.

Alternative veier

Kanskje er det best å begynne med å undersøke den typen motsigelse som ofte er til stede i politikk som blir laga uten hensyn til kvinner/kjønnsroller. Unicef var den første store internasjonale organisasjonen som undersøkte de samfunnsmessige følger av strukturendringspolitikken på utsatte grupper, og anbefalingene tar sikte på å gi denne politikken et «humant ansikte». Unicef er helt sikkert seriøs i sin ønske om å hjelpe regjeringene å «beskytte de utsatte» samtidig som den fremmer vekst. Men en av dens anbefalinger er: etter å ha estimert at «minst 75 prosent av alt helsearbeid skjer i familien», går rapporten inn for å fremme sjølhjelp (dvs. å skifte ansvaret over på «familien») som en måte å fremme «fullgode og effektive» sosiale tjenester på. Den erkjenner at «en slik innfallsvinkel kanskje vil øke tidskontoen for kvinnene», men den «vil bety svært lave pengeutgifter for husholdningene; og vil føre til innsparinger for offentlig sektor …»

Når vi ser på denne uttalelsen i lys av en situasjon der tredve til førti prosent av husholdningene ledes av kvinner, og der så å si alle disse husholdningene hører til den fattigere delen av vårt samfunn. Og når vi veit at kvinnenes inntekter utgjør en viktig andel av «husholdnings»-inntektene, da blir motsigelsen klar: ved å bruke orda «familie» og «husholdning» dekker anbefalinga over det faktum at det er kvinnene som tar vare på de sjuke medlemmene av husholdet; og i de fattigere husholdningene er det de sammme kvinnene som står for lønnsinntekten. Dersom disse kvinnene må bli hjemme for å passe de sjuke, kan de ikke samtidig ha lønnsinntekt. «Pengeutgiftene for husholdninga» kan være langt fra lave: de kan representere dens totale inntekt!

Hva innebærer denne analysa for planleggerne, spesielt de som tar alvorlig på de uttalte forpliktelsene til våre regjeringer – og institusjoner – med målsettinger om likhet mellom kjønna og den fulle «integrasjon av kvinnene i utviklinga»? Jeg tror at planleggere og folk som er opptatt av å fremme utvikling og å beskytte kvinnenes interesser, kan gjøre tre ting. For det første kan vi prøve å forstå koplinga mellom kvinnenes produksjonsmessige og reproduktive roller, ved å unngå å legge flere byrder på de som forventes å være «produktive». Vi må erkjenne at å legge for mange byrder på kvinnene vil undergrave effektiviteten og krafta til politikken på både det økonomiske og det sosiale området, fordi hvis kvinnenes reproduktive roller blir undergravd blir også samfunnets produktive kapasitet undergravd.

For mange byrder på kvinnene vil undergrave den økonomiske utviklingspolitikken

For det andre kan vi, når vi planlegger utviklinga, erkjenne at kjønn er en avgjørende variabel. Kjønnsanalyse bør være en sentral del av planleggingsprosessen, der man tar i bruk de analytiske redskapene som er utvikla for å sikre at kvinnenes behov blir tatt med i beregninga.

Mange retningslinjer og sjekklister, analytiske rammeverk og treningsprogrammer er utvikla i denne forbindelse. Vi kan lære oss å bruke dem i vårt arbeid. Samtidig må vi se begrensningene til disse tekniske redskapene. Etter å ha gjennomgått erfaringene fra mine egne programmer, der vi har lagt stor vekt på å bevisstgjøre sentrale politikere, planleggere og program/prosjektledere – og der vi kan oppsummere stort sett nedslående resultater – må det reises flere spørsmål. For eksempel: er disse svake resultatene et resultat, ikke så mye på grunn av de tekniske svakhetene til redskapene, men heller forårsaka av sterke ideologiske fordommer innebygd i planleggingsprosessen – både med hensyn til klasse og kjønn?

Kanskje er den viktigste virkninga av kjønnsanalyse at det fører til at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklinga

Er det ikke nå på tide at planleggere erkjenner at vi lever i en verden som hverken er politisk eller ideologisk nøytral, eller fri for verdier; og at utviklingsprosessen sjøl er grunnleggende politisk, og ikke bare teknisk? Når det er ressursmangel er det den relative makta til de ulike gruppene i vårt samfunn som avgjør fordelinga.

For det tredje må vi forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan avgjøre hvordan disse kan reorganiseres for å gjøre dem mer effektive. Dette kan gjøres ved å gi de kvinnene som blir mest påvirka (ikke kvinner som profesjonelle lærere, sjukepleiere og sosialarbeidere, til tross for at disse kan være de samme kvinnene!) anledning til å avgjøre prioriteringene, og hvilke tjenester som må beskyttes: de som er viktigst for å opprettholde livet og håpet.

Praktiske og strategiske interesser

I denne sammenhengen må vi klare å skille mellom kvinnens praktiske og strategiske interesser og behov som kjønn. De praktiske kjønnsmessige behova er de som kan utledes fra de «konkrete forholdene i kvinnenes erfaringer, ut fra deres kjønnsmessige posisjon innafor den seksualiserte arbeidsdelinga, og å få innsikt i deres praktiske kjønnsinteresser for menneskelig overlevelse». De fleste programmene som regjeringene har igangsatt faller i denne kategorien. Men mens disse programmene imøtekommer viktige behov, tar de ikke opp hansken når det gjelder kjønnsundertrykkelse. De fremmer heller ikke kampen for en mer human verden. De tilfedsstiller heller ikke strategiske kjønnsbehov – de som blir «formulert gjennom analysen av kvinnens underkastelse under mannen» og der det fokuseres på endringer av maktforholdene mellom menn, staten og kvinner.

Det kritiske spørsmålet er: er det mulig å tilfredsstille strategiske behov samtidig med praktiske behov? En konklusjon er at til og med praktiske framskritt i ernæring, utdanning og boforhold lett blir reversert dersom man ikke er oppmerksom på det strategiske behovet for å gi kvinner en stemme i forbindelse med de avgjørelsene som påvirker deres liv på en så direkte måte.

Gitt begrensningene til de analytiske rammeverkene og de tekniske retningslinjene, så vel som til de ansatte som arbeider innafor de systemene som innfører og utfører politikken, kan kjønnsanalyse kanskje ha som størst virkning at det reises grunnleggende spørsmål om sjølve utviklingsprosessen. For det andre kan våre prosjekter utformes slik at flere avgjørelser gis til dem som bruker tjenester. Dette vil i det minste hjelpe å sikre at de framskritt (ved å møte praktiske kjønnsbehov) som har blitt oppnådd gjennom prosjektet ikke undergraves når de finansielle ressursene ikke lengre er tilgjengelige.

Geir Sundet er trailersjåfør og skribent. E-post-adresser, url-er osv er i stor grad utdaterte

---

Denne artikkelen forteller hvilken praktisk nytte revolusjonære og progressive kan ha av internettet, hvilke muligheter som ligger der, og hvilke hindringer som må overvinnes.

Internettbruk er et ypperlig redskap for den progressive bevegelsen. Det er arbeidsbesparende, man trenger ikke være dataekspert for å bruke det, og det er ikke dyrt. Grunnen til at mange progressive ikke er brukere skyldes manglende kunnskap, sløvhet og kanskje noen fordommer.

Da videomaskinene kom på markedet, var det mange i den progressive bevegelsen som sa: «Noe slikt skal ikke inn i vårt hus, vi skal beskytte våre barn mot porno og motorsagmassakrer.» De blanda det mest negative innholdet med det positive i teknologien.

Kunnskaper?

Er det liknende holdninger ute og går i dag til Internett og data? Tenk etter! Eller er det andre årsaker til at den progressive bevegelsen ikke er påkobla?

Jeg tror den konkrete kunnskapen i stor grad mangler. Dette blir ei sak for ekspertene, og dessuten er det vel fryktelig dyrt? Krever det ikke utdanning og store kunnskaper? Er det ikke mest for de spesielt interesserte, og hvilken nytte kan vi nå egentlig ha av det? «Dessuten har vi aldri brukt å gjøre det slik hos oss …»

Hva er Internet?

Kort fortalt store deler av verdens datamaskiner knyttet sammen gjennom telefonlinjer og kabler. Det eksisterer således ingen «Direktør for Internet» eller noen som eier Internet. Uttrykk som et organisert anarki har vært brukt. Det har eksistert i 20-30 år, men det er på nittitallet at utviklingen nærmest har eksplodert. Man regner i dag med ca. 30 millioner brukere, men dette tallet øker hver dag. I Norge er 1 prosent av befolkninga kobla på privat, mens en MMI-undersøkelse i august 1995 viser av 4 prosent vil være påkobla til neste år, altså en forventa økning på 400 prosent i året.

Hvilken nytte?

Hva med å gjøre artikkelen din i Røde Fane om oppbyggingen av den nye kommunistiske verdensbevegelsen tilgjengelig for 30 millioner lesere, Arnljot Ask? Hva med ei diskusjonsgruppe hvor over hundre kommunistorienterte partier og grupper deltar? Hvor innlegga er på nettet sekunder etter at de er skrevet, og kan taes ned og leses samtidig på ei datamaskin i Mandal, i Nigeria, Frankfurt eller Seattle? Dette er ingen framtidsvisjon. (Se innlegget fra Scott Marshall lenger bak i artikkelen.) Eller hva med møtet kameraten på Hamar planlegger. Du kan sende over artikkelen du skriver på, eller dagsorden til møtet, eller plakaten og løpeseddelen til den elektroniske postkassa til Per i Trondheim og Astrid i Oslo som mottar det sekunder etterpå, og kan sende forslag og korrigeringer om ti minutter? Til en pris på under to kroner. Mens jeg kladda denne artikkelen sendte jeg et utkast til Siri Jensen og en annen kamerat med elektronisk post, såkalte mail, og fikk kommentarer tilbake samme kveld. Her er et utdrag fra Siri:

---

Eks. på nytte, vi kunne laste ned oversikt over seminarene i Beijing fra Internet før vi dro. Et annet eksempel er at jeg fikk e-mail fra en jeg kjenner i Malaysia (var på AKPs arbeiderkonferanse i 88) om lærerstreik i Costa Rica som trengte støtte, og som jeg printa ut og ga til folk i Lærerlaget. For øvrig – en god del kvinnenettverk opererer etter Beijing. Vi burde også diskutere Websider i forhold til kvinnepolitikken vår, ev. legge inn deler av (eller hele) Søstre kamerater på engelsk. Jeg skal for øvrig nå sende innlegget jeg holdt i Beijing over E-mail til dem jeg fikk e-mailadressa til.

Slik skreiv Siri, og liksom hun lasta ned og printa ut informasjonen om streiken i Costa Rica, kopierer jeg innlegg hennes rett inn i artikkelen min og redigerer det, raskt og arbeidsbesparende.

For å beskrive bruksområdene på Internet litt mer systematisk, kan man dele dem i fire, nemlig World Wide Web, e-mail, Newsgrupper og FTP. Man bruker i prinsippet fire forskjellige dataprogram til å utforske og benytte de fire delene, liksom man på en datamaskin trenger et skriveprogram å skrive i, og et regneprogram å regne i.

Kommentaren jeg fikk fra den andre kameraten var kort og grei, skrevet i friminuttet på jobben.

---

Leste internett-artikkelen din. (Man trenger vel ikke 4 forskjellige programmer for de 4 forskjellige tjenestene. Det virket jo som Netscape klarte det meste.) Jeg iler til undervisning og studenter …

Og han har helt rett. Det nye 2.0-utgaven av Netscape Navigator gjør de andre programmene overflødig. Bedre programvarer gjør altså arbeidet enklere og mer brukervennlig.

World Wide Web eller WWW

Websider eller hjemmesider. Ei side med egen adresse som kan inneholde tekst, bilder, lyd og video. Som kan inneholde linker til andre sider hvor man kan bevege seg med et tastetrykk. RV har sin hjemmeside, med linker til Kvinnenettverk, til Nei til EU, til Sinn Fein og andre. World Wide Web har et så omfattende innhold at alt er mulig, og det vokser enormt. Det er bare fantasien som setter grenser. Sidene spenner i dag fra skoler, forskningsinstitusjoner, politiske partier, miljøgrupper, bibliotek og privatpersoner, via musikk, avstemninger eller protester på Frankrike og Kinas atomsprengninger, underholdning, etterlysning etter savnede personer og brevvenner, sport, sex og metafysikk til kommersielle interesser og Karl Marx’ verker på tysk. Det er ikke en gang mulig å yte rettferdighet til alt du finner med ei slik ramse.

Jeg blei overraska da jeg fant ei side for trailersjåfører i Canada, med lister over ledige jobber, men nå jobbes det med ei svær trailerside i England for Europa, med kart, returlass, info, tog, fly, båt … Hvem som helst kan lage sin egen hjemmeside. Rød Valgallianse har altså gjort det, president Clinton har gjort det, Aftenposten, Dagbladet samt over hundre andre aviser ligger der, og statens informasjonstjeneste Odin, samt en rekke privatfolk. Brønnøysund Avis, men ikke Klassekampen. SV, men ikke AKP. Time magazine, men ikke Røde Fane. Kvinnekonferansen i Beijing var der altså, samt Norway Cup med alle resultatene, og en mengde nazistiske organisasjoner. Via Universitetet i Tromsø har du adgang til en rekke oppslagsverk, og via Nei til EUs hjemmeside finner du Maastricht-traktaten i elektronisk utgave. Alt du finner kan kopieres til din egen maskin, og brukes i dine artikler eller publikasjoner så du slipper å skrive det på nytt.

Tenk deg Hammerverksaka på nytt, med egen hjemmeside. Der alle løpesedla og hvitbøkene legges inn og kan tjene som arkiv og kunnskapskilde for hele støttebevegelsen, med bilder av direktøren og klubbformannen til skrekk og advarsel. Eller et langt viktigere eksempel, den tidligere Black Panteren Mumia Abu Jamal som har sittet i fengsel siden 1982. Dømt av en hvit jury og en hvit dommer i ei farselignende rettssak, for et mord en stadig større opinion mener han ikke har begått. Tenk hvilket hjelpemiddel ei webside vil være, nasjonalt og internasjonalt, for å samle støtte, i skyggen av O J Simpson-saka. Fem tusen folk gikk i tog i Berlin til støtte for Mumia.

E-mail

Elektronisk post. Hver bruker har sin adresse som består av navn og eventuelt nummer, f.eks geirs1, så kommer bokstaven @, også kalt krøllalfa, deretter maskinen man er tilknyttet, f.eks oslonett, deretter et punktum og så landkoden. Min adresse blir dermed: geirs1@oslonett.no.

Det er viktig å bruke små bokstaver dersom adressen står med små bokstaver. Når du har skrevet ferdig teksten eller dokumentet, kobler du deg opp til nettet, sender teksten og kobler deg av. Det tar under et minutt. På dyreste tidspunkt koster det meg 66 øre til Internett, og et tellerskritt til Telenor. Og mottakeren får brevet øyeblikkelig, og kan eventuelt svare øyeblikkelig. Et tidsskrift med e-mail-adresse kan motta alle innlegga i sin elektroniske postkasse. Dermed kan de sette dem nett i bladet med noen få tastetrykk. Det er selvsagt også mulig å sende den samme artikkelen til en rekke personer, og det fører oss over til:

Newsgrupper

Alle som har vært på Rød Front sommerleir veit hva en veggavis er. Newsgruppene er en gigantisk veggavis, med eller uten redaktør/administrator, og kan oversettes med diskusjonsgrupper. Man kan opprette ei diskusjonsgruppe, eller koble seg på eksisterende grupper. Man sender innleggene sine, og mottar innleggene fra de andre i gruppa. Det finnes i dag ca. 10.000 diskusjonsgrupper på Internet. Jeg har kopiert et innlegg fra ei diskusjonsgruppe som illustrerer mitt poeng veldig klart.

---

>From owner-marxism Fri sep 15 12:13:00 1995 Date: Fri, 15 Sep 95 07:13 CDT From: Scott Marshall <Scott@rednet.org> Subject: Communist Web page and Rednet **’Reds’ in cyberspace: Announcing the Rednet and Communist Party Web page** (Reprinted from the September 16, 1995 issue of the People’s Weekly World. Maybe reprinted or reposted with PWW credit. For subscription information see below) by Scott Marshall The People’s Weekly World has been available for over a year now on the Internet. Each week articles are posted for reading in several newsgroups including alt.activism, misc.activism.progressive and alt.society.labor-unions. Newsgroups are like electronic bulletin boards on the Internet where messages, articles, and letters are posted for all to read. In fact, some of these newsgroups are read by tens of thousands of people every day. Alt.activism is one of the top newsgroups in terms of numbers of readers. These Peoples Weekly World articles, in turn, are picked up by others and reposted to an even wider audience on mass electronic mail (e-mail) mailing lists, on smaller networks in different countries or on campuses. Articles are also stored on large computers that maintain archives of interesting materials so people can access them over phone lines to browse for information. Literally, in this way, the articles from the Peoples Weekly World become available to millions of people around the world. The People’s Weekly World has been on the cutting edge of using this new communications medium for the left. While it is still true that most of the working class does not yet have access to the Internet, every day thousands of new working class users are going on line. Due to the rapid increase in computer technology in all areas of the work place, many have access through their job sites. Still thousands more are getting access through services like America Online, Compuserve, Prodigy and the new (built into the new Windows95 operating system) Microsoft Network. Now we’re taking a bold step into some of the newer technology on the Internet. In the last Cyber.News column I described the explosive growth of the World Wide Web (WWW). It is a graphical way of finding and viewing material on the Internet that is easier to use and much more fun to look at. Web pages, as they are called, can contain pictures, graphics, even video clips and music sound tracks. Turn your Web browser (computer software used to access the WWW) to the following address: http://www.tiac.net/users/brownh/cp-usa/cp-usa.html It’s an exciting experience. Here you’ll find all kinds of information about the Communist Party, its activities and ideas. You’ll also find a beautiful online edition of the People’s Weekly World, including articles from the current edition of the paper each week and an archive of past weeks articles. Check out the ‘Other Resources’ link also. By clicking your mouse on a link you can find other valuable Web pages full of information and news useful for activists. (A mouse is the little pointing device that all computers have grown in the last few years.) One highlight is a link to the Detroit Journal, the Web page of the striking Detroit newspaper workers. There is another exciting cutting edge use of the Internet for the left that we are pioneering. In a joint project with the Communist Party of Canada, the Communist Party USA is helping to establish the Rednet. Rednet is an e-mail network that allows for the rapid exchange of articles, speeches, announcements and ideas between Communist and workers parties, and their press around the world. This initiative and its potential has prompted quite a few parties to establish computer connections to the Internet so they can participate. The Rednet is already helping many papers, including the People’s Weekly World, get faster information and an exchange of articles to help improve international coverage. Though the Rednet is only in its infant stages, it offers great possibilities for action and unity in international affairs. ##30## * Read the Peoples Weekly World * Sub info: pww@igc.apc.org * 235W. 23rd St. NYC 10011 * $20/yr – $1 -2 mos trial sub * Tired of the same old system: Join the Communist Party, USA * Info: CPUSA@rednet.org (212) 989-4994 * PEOPLE BEFORE PROFITS * PNEWS CONFERENCES provide «radical» alternative views with an emphasis on justice, humanitarian positions, protests, boycott alerts, activism information, etc. * To subscribe, send request to: * <listserv@sjuvm.stjohns.> «SUBSCRIBE PNEWS-L <Your full name>» –from list marxism@lists.village.virginia.edu —

Når man leser denne artikkelen, illustrerer den også et viktig problem, mye av Internettet foregår på engelsk. Vel, sånn er det jo hvis man skal ut i den store verden, Internet eller ikke. Det er en utfordring.

Det siste området er FTP-sidene som inneholder programvare. Trenger du et program for å sende og ta mot post, f.eks Eudora? Det finner du på en av basene. Eller for å søke på WWW? Netscape Navigator er best. Det finner du her. Eller et nytt virusprogram? Vær så god. Mye er til og med helt gratis. Du finner også tonnevis med bilder, artikler, datateori …

Vanskelig?

Alt er lett for den som kan det. Men jo mer avansert de nye maskinene og programmene er, jo enklere blir de i bruk. Det er det som er så avansert. For en person med kjennskap til PC fra jobb, vil Internet bruk ikke by på andre problemer enn førstegangstilkobling. En ny bruker vil også trenge instruksjon i prinsippene for programbruk, men på en time burde mye kunne læres. Og ordene til Siri Jensen en fornuftige:

Min erfaring er at det er greit å sette seg inn i litt av gangen, og få hjelp av noen andre som kan det, etterhvert som du tar nye skritt. Når du betaler for bruk, gjør det ikke noe at du i lange perioder ikke bruker.

Et helgeseminar gjennom studieforbundet Ny Verden vil kunne utdanne eksperter.

Pris investering?

Du trenger en PC med mus, tastatur og skjerm. En 486 koster 8-10 tusen og en Pentium fra 15 til 20.000 kr.

Skal du bruke Internet i noe særlig grad, trenger du et raskt modem. 28.800 bits koster mellom 2.000 og 2.500 kroner. Prisene raser nedover for tida, og er kanskje mye lavere allerede når dette kommer på trykk. Med et faxmodem (samme pris) kan du også sende artikler fra datamaskinen til andre faxmaskiner.

Du trenger en telefon, men det har de fleste fra før.

Brukerpris

Så trenger du et Internet-abonnement. Her er det også priskrig for tida, og abonnementsprisene er i fritt fall. Men du må ikke bare ta hensyn til abonnementsprisen. Du må også betale telefonregninga. Du betaler tellerskritt for den tida du er tilkoblet, men kun fra der du befinner deg til der du er tilkobla.

Det billigste er altså å finne en tilkoblingsmulighet i lokalmiljøet, så du bare betaler lokaltakst på telefonen. Spør i databutikken på hjørnet. Men for å si noe om prisnivået. Oslonett Start koster 500 kroner i året, det en gratis i bruk om natta, koster 20 kroner timen om kvelden og 40 kroner timen på dagen. Han du tilkoblingsmulighet innenfor ditt lokale teleområde kan du være oppkobla fra klokka 01 til 08, i sju timer for kroner 36,40. Det er en halvliter på puben.

Sukk …

Hva gjør Røde Fane i dag? De oppfordrer folk til å sende artikler på diskett, via postverket. Dyrt, seint og tungvint. Det er slik man i dag jobber på trailergrensene inn i Tsjekkia! 30 timers kø! Dersom Røde Fane eller Erik Ness hadde hatt e-mail-adresse, kunne jeg sendt artikkelen der, og Erik kunne satt den rett i bladet. Nå må enten Erik skrive faxen jeg sender om igjen for hand, eller jeg må ta artikkelen ut på diskett, reise til posthuset og betale mange penger for å sende den. Men OK, det en bra for en ting Internet er tilsvarende dårlig for, mosjonen.

---

Fra redaktøren

En liten trøst til Geir Sundet: AKP og Røde Fane holder på å legge seg inn på internettet. Røde Fane skal ha sin side klar til 1 .februar. Flere redaksjonsmedlemmer vil da også ha e-postadresser.

Diethard Möller er formann i Kommunistischen Parteis Deutschlands. Artikkelen er siste del av en tale han holdt om «Sosialismens utvikling og revisjonistisk utarting» i Toronto i år i anledning av 25-årsjubileet til Kanadas kommunistiske parti m-l Den er oversatt av Jan R. Steinholt fra Roter Morgen nr 11 og 12, 1995

---

Sosialismen er det første skrittet henimot kommunismen. Sosialismen er et stort skritt, et stort framskritt i sammenlikning med kapitalismen. Men vi kan ikke nå kommunismen i ett steg. Derfor er vi nødt til å gjøre kompromisser.

Når vi snakker om sosialismen, må vi være oss bevisst at sosialismen ikke er vårt endelige mål. Sosialismen er et overgangssamfunn. Rester fra det gamle samfunnet finnes også i dette samfunnet. Det betyr at sosialismen ikke kan være et samfunn med uforanderlige regler, med fastlåste forhold mellom klasser og sjikt; snarere tvert imot er sosialismen et samfunn preget av stadige kamper og uavlatelig utvikling. I motsatt fall vil den stagnere og til slutt utarte.

Ett eksempel: Som kommunister proklamerer vi full kvinnefrigjøring. Under sosialismen vil vi som et første skritt garantere kvinnefrigjøring gjennom lovverket og følge dette opp ved hjelp av den sosialistiske staten. Likevel fører dette ikke i virkeligheten til full kvinnefrigjøring, ettersom tilbakeliggende tradisjoner, kulturelle aspekter og overlevninger fra det gamle samfunnet eksisterer som hindringer for ei fullstendig realisering av frigjøringa.

Statseiendom og kompromisser

Slik forholder det seg også med den sosialistiske økonomien. De første skritta er kompromisser. Marx mente at statlig eiendomsrett til produksjonsmidlene ikke var den beste formen for samfunnsmessig eiendom, men et nødvendig første skritt for å ekspropriere ekspropriatørene (Einteignung der Einteigner). Statseiendom stiller arbeiderne og samfunnet overfor den første oppgaven med å sikre full kontroll over økonomien og å utnytte produksjonsmidlene i samsvar med samfunnets og innbyggernes behov. Men det betyr likevel at samfunnet ikke har fullstendig kontroll. Statseiendom innebærer i seg sjøl at det finnes motsetninger innafor samfunnet og at et klasseinstrument, staten, er nødvendig for å gjøre slutt på disse motsigelsene.

Denne perioden er nødvendig. Man kan ikke bare bestemme seg for å hoppe bukk over den. Man må skape de materielle, kulturelle og ideologiske forutsetningene for å skride kontinuerlig framover mot kommunismen. I den sosialistiske økonomien brukes fortsatt penger som middel for utveksling av produkter og verdiloven er stadig virksom.

Stalin gjorde de første forsøkene på å analysere dette i sitt skrift Sosialismens økonomiske problemer. Hans undersøkelser var et stort framskritt for den marxist-leninistiske vitenskapen, men til tross for dette fantes det hull og mangel på sammenheng i hans analyse.

Hva sa Stalin?

Det finnes en statlig sektor. I denne statssektoren blir produksjonen uttrykkelig planlagt ut fra samfunnets behov. Produktbyttet mellom statsforetakene blir regulert av planen. Men i realiteten ble den satt ut i livet ved hjelp av formidling av penger, kreditt osv. Stalin sa at pengene ikke lenger var en målestokk for produktutveksling og at verdiloven ikke var regulator av produktutvekslinga, men at de bare var et middel til å finne ut av hvilke fabrikker som arbeidet effektivt og hvilke som ikke gjorde det. Når produkter blir solgt til arbeiderne, er de varer og verdiloven trer i kraft. Det betyr at arbeiderne ikke kan fastsette priser og lønninger ut fra sine ønsker, men bare i overensstemmelse med verdiloven.

Verdiloven under sosialismen

Det fins en annen sektor i økonomien: den kooperative jordbruksøkonomien. Den er en form for samfunnsmessig eiendom, men ikke statseiendom. Den er begrensa, ettersom den ikke er hele samfunnets eiendom, men gruppeeiendom. Innafor denne sektoren og mellom denne sektoren og den statlige sektor er verdiloven virksom. Det foregår en utveksling av varer, ikke bare av produkter. Stalin sa: I denne sektoren er pengene ikke bare en målestokk for produktutvekslinga, men også virkelig betaling for varer.

Når det gjelder handel med utlandet er verdiloven alltid virksom. Det foregår et varebytte, ikke bare et produktbytte. Utenrikshandelen blir regulert av statsplanen, men f.eks. prisene kan bare fastsettes i samsvar med verdiloven og i forhold til prisene på verdensmarkedet. I motsatt fall blir utenrikshandel en umulighet eller den vil skade den sosialistiske økonomien. I det store og hele deler vi Stalins analyse av den sosialistiske økonomien. Men på ett punkt tror vi at han og med ham alle marxist-leninister, oss sjøl iberegnet, undervurderte verdiloven og dermed også de økonomiske og sosiale motsetningene under sosialismen.

Stalin mente at verdiloven og pengene innafor statssektoren bare var midler til å overvåke fabrikkenes effektivitet. Det er ikke fullt ut riktig. Hvis man trenger penger, hvis det er slik at verdiloven gjelder, da må man vedgå at planen ikke regulerer alt. Det betyr at man benytter gamle kapitalistiske metoder for å kontrollere produksjonen. Og det kan i sin tur føre til at den sosialistiske økonomien utvikler seg langs feil spor. La oss bruke et bilde:

Hvis vi tenker oss at alle lommene i klærne våre er enkeltstående fabrikker som alle tilhører den samme eieren, den sosialistiske staten, så er det jo ikke nødvendig å betale seg sjøl hvis alt faktisk tilhører samme eier, når man flytter noe over fra ei av lommene til en annen.

Som eier av statsfabrikkene har imidlertid den sosialistiske staten betalt seg sjøl hvis den sjøl har levert noe fra en fabrikk til en annen fabrikk. Dette viser at den faktisk bare eide fabrikkene i juridisk forstand, men uten at den ennå hadde full råderett over dem.

Derfor tvinges den til å sette inn kontrollinstrumenter fra den gamle kapitalistiske ordning overfor fabrikkdirektørene i tillegg til sosialistiske kontrollinstrumenter som plan og arbeiderkontroll.

I det kommunistiske samfunnet eksisterer ikke lenger verdiloven. I dette samfunnet blir den økonomiske effektiviteten overvåket gjennom «tidsøkonomien», som Marx sa. Det betyr at samfunnet bevisst velger om et produkt er nødvendig eller ikke, og om det er riktig å anvende tid til framstilling av produktet eller ikke. Penger er som kjent bare et uttrykk for den nødvendige arbeidstida som går med til framstillinga av en vare. Under kapitalismen er dette forholdet skjult ved hjelp av pengene. Pengene er en gud som troner over den faktiske levende arbeidskrafta, arbeiderklassen. Under kommunismen trengs de ikke lenger. Ved hjelp av tidsmålestokken blir samfunnet i stand til å kontrollere alle sine arbeidskraftkrevende oppgaver bevisst og umiddelbart.

Hvis vi under sosialismen fortsatt benytter oss av penger som ledd i organiseringa, endog for å virkeliggjøre produktutvekslinga mellom statsbedrifter som formelt tilhører samme eier, framstår dette som mer enn bare et middel til effektivitetskontroll. Det innebærer at pengene har en viss innflytelse på produktutvekslinga. Og det gjør det mulig å sette gjennom individuelle interesser på bekostning av samfunnets. Denne begrensa innflytelsen til pengene og verdiloven er for samfunnet et nødvendig kompromiss. Man kan ikke bare bestemme seg for å springe over denne perioden, den kan bare overvinnes gjennom utvikling av samfunnets materielle basis og de politiske og sosiale forholdene innafor samfunnet.

Statsplanens begrensninger

La oss ta et eksempel: Fra sosialismens begynnelse fantes det innafor visse grenser korrupsjon, bedrageri mot staten gjennom direktørene i statsbedrifter, ressursødsling osv. Og for å overvinne dette er ikke viljen tilstrekkelig, ettersom samfunnet ikke har fullstendig kontroll over økonomien. Statseiendom er et nødvendig, men bare begrenset forsøk fra samfunnet sin side på å sikre kontroll over økonomien. Når statsplanen for eksempel påla en fabrikk å levere 10.000 par sko til organisasjonen for statshandel, var det noen fabrikker som leverte 10.000 par sko av dårlig kvalitet. Likevel var planen oppfylt eller overoppfylt. Og direktørene fikk sine penger og sin bonus. Slik forsøkte noen direktører å snyte staten ved at de oppfylte planen på formelt vis. De hadde sine egne interesser og arbeidet ikke entydig ut fra samfunnets behov og i arbeiderklassens interesse. Statseiendommens begrensninger, den statlige planøkonomien, ga dem spillerom til å jobbe for egne interesser. Og dette viser at verdiloven var virksom ut over det å være kontrollmekanisme for fabrikkenes effektivitet. Den var et nødvendig redskap for kontroll av forholdet mellom statsfabrikkene og av fabrikkenes effektivitet, fordi dette ikke fullt ut lot seg gjøre med statsplanen som instrument.

Marxist-leninistene og arbeiderne sloss hele tida mot den slags foreteelser. Det var bra og nødvendig. I den første perioden med sosialistisk oppbygging hadde ikke begrensningene i den sosialistiske statseiendommen og den statlige planøkonomien så stor innvirkning på økonomien. Gjennom den hurtige utviklinga av økonomien og den stadige nivåforbedringa av den sosialistiske staten slik som utdanninga av en ny generasjon av direktører, ingeniører, fagarbeidere osv., kunne samfunnet oppnå mer og mer kontroll over økonomien. Men etterhvert som den sosialistiske økonomien nådde et mer komplekst nivå, fikk individer som ville tjene egne interesser, på tvers av interessene til samfunnet og arbeiderklassen, mer spillerom. Ettersom man holdt fast ved de gamle metodene for økonomisk ledelse fra den første perioden med sosialistisk oppbygging, mistet samfunnet stadig mer kontrollen over økonomien. Et nytt sjikt og til slutt en ny klasse kunne vokse fram innafor ramma av det sosialistiske samfunnet. Vi tror dette var det materielle grunnlaget for revisjonismen. Revisjonismen var ikke i hovedsak et spørsmål om feilaktige ideer eller om en feilaktig politikk, men snarere en følge av den sosialistiske økonomiens materielle utvikling. Denne utviklinga kom til uttrykk i politikken og i ideologien. Imidlertid var ideologien og politikken ikke årsaken til utartinga; de virkelige årsakene finner man i samfunnets materielle basis aleine.

Nye former for sosialistisk styring

På dette stadiet gjorde utviklinga av de sosialistiske produktivkreftene og utviklinga av arbeiderklassen, som en betydningsfull del av disse produktivkreftene, det nødvendig å finne nye former for ledelse av økonomien og av samfunnet. Et hovedpunkt var å finne nye muligheter for sterkere deltakelse fra arbeiderklassen når det gjaldt alle avgjørelser som hadde å gjøre med økonomien, staten osv. De gamle formene var ikke lenger tilstrekkelige. F.eks var det ikke tilstrekkelig at plandiskusjonene med arbeiderne bare foregikk på lokalt fabrikksnivå, der man diskuterte hvor mye de kunne produsere, hvordan ressurser kunne utnyttes bedre osv. Det var nødvendig, men det var ikke nok. Det nye økonomiske utviklingsnivået krevde at den samla arbeiderklassen ble trukket stadig mer inn i plandiskusjonen på fullt samfunssmessig nivå, slik som diskusjonen omkring hovedretninga for den økonomiske utviklinga og de samfunnsmessige behovene («Bør vi satse på utvikling av atomenergi eller andre energiressurser?», «Bør vi satse på jernbane, busser eller biler, og i hvilket omfang?», «I hvilken retning bør vi utvikle de sosiale forholdene innafor fabrikkene?», «Hvordan vil vi innrette og utvikle lønnssystemet?» osv osv). Likedan var det nå nødvendig at arbeiderklassen fikk større og større rett til å kontrollere administrasjonen av fabrikkene. Disse eller enda mer vidtgående tiltak kunne ha snevret inn manøvreringsrommet for individer som handlet imot arbeiderklassens interesser og som forsøkte å skaffe seg stadig mer kontroll over den økonomiske og politiske prosessen, til gunst for sine egne interesser. Likedan trengte arbeiderklassen stadig flere politiske rettigheter når det gjaldt å kontrollere og øve innflytelse på den sosialistiske staten.

Kamp mot symptomene, ikke årsakene

Men marxist-leninistene erkjente åpenbart ikke disse nødvendighetene. De kjempet imot symptomene på denne utartinga, men hovedsaklig på et moralsk og politisk plan, uten at de klart erkjente deres materielle opphav. Men med viljen aleine kan man ikke bekjempe bakstreverske elementer og utarting. La oss se på Malenkovs beretning til den 19. partikongressen til SUKPb. Han griper klart og tydelig fatt i alle symptomene på utartinga og oppfordrer alle revolusjonære krefter om å slåss mot disse foreteelsene. Men hans erklæringer og oppfordringer forblir på det moralske plan. Han fordømmer de «antisosialistiske elementene», «partifiendene» osv. Det var bra, men det var ikke nok. Som kommunist må man søke de sosiale forholdene som kunne frambringe denslags utarta elementer, og man må forandre disse sosiale forholdene. Til det har man bruk for bevissthet og kommunistisk moral, men like påkrevd er en klar analyse av de samfunnsmessige forholdene og hvordan de utvikler seg i det sosialistiske samfunnet. Uten det siste fører moral og «bevissthet» inn i ei blindgate.

Slik kunne den nye klassen forme seg, gripe makta og oppnå kontroll over staten og økonomien. Denne klassen «reformerte» sosialismen på demagogisk vis og ga mer makt til fabrikkdirektørene. Det var et svar på de samfunnsmessige problemene, framfor alt et galt svar, en løsning i feil retning. I løpet av denne prosessen mistet arbeiderklassen makta si og et nytt overgangssamfunn tok form: Et kvasisosialistisk samfunn som utvikla seg i åpent kapitalistisk retning. Alle revisjonistenes «reformer» kunne aldri løse problemene innafor dette samfunnet. Samfunnet var en bastard av gamle former for planøkonomi kombinert med nye former for større individuelle rettigheter for direktørene. Dette førte til stagnasjon, byråkrati, korrupsjon osv. Dette systemet var ute av stand til å løse sine problemer fordi det ikke kunne la arbeiderklassen få den ledende rolla, hvilket ville vært nødvendig for ei framskrittsvennlig samfunnsutvikling. Men dette ville ikke tjene interessene til den faktisk herskende klassen, de revisjonistiske direktørene og byråkratene. Denne nye herskerklassen var ikke og ville aldri ikke på noe tidspunkt i utviklinga vært i en situasjon der de kunne virket for framskrittet. Deres egne klasseinteresser gjorde det umulig. Derfor var og er revisjonistiske samfunnsystemer aldri i stand til å spille noen progressiv rolle. De økonomiske, materielle lovmessighetene tillater det ikke. Til sjuende og sist må og vil alle slike samfunn bryte sammen og forvandle seg til samfunn av kapitalistisk type.

Realisme – for ny mobilisering til kamp for sosialismen

For oss er dette svært viktig, ettersom en del gamle revisjonister i dag prøver å gi seg sjøl et framskrittsvennlig utseende. Og enda mer betydningsfullt er det for oss å ha ei klar analyse av lovmessighetene i det sosialistiske samfunnet, for at vi skal kunne vise arbeiderklassen og alle progressive krefter en realistisk vei til opprettelsen av et nytt, sosialistisk samfunn – sånn at de og vi ikke har illusjoner om den vanskelige prosessen med å omforme sosialismen til kommunisme. Bare dersom vi innehar en realistisk analyse av sosialismen og erfaringene fra de foregående tiåra, vil vi bli respektert av arbeiderne og de framskrittsvennlige kreftene, og bare da vil de være rede til å kjempe for et nytt perspektiv.

---

Den 14 juli 1935 samlades mer än en halv million människor på Place de la Bastille i Paris. De har samlats där för att fira grundandet av Rassemblement Populaire, Folklig Samling, tidigare på dagen.

Folkfronten bildades av kommunister, socialister, radikaler, oberoende socialister, fackföreningarna CGT och CGTU och flera antifascistiska organisationer. Orsaken till att enigheten kom till stånd var den hårda klasskamp som i Italien och Tyskland resulterat i fascistiska maktövertaganden. Folkfronten var fast besluten att detta inte fick ske i Frankrike. Inför varandra avgav de olika organisationernas representanter en ed:

«Vi går ed på att förbli eniga för att avväpna och upplösa de fascistiska ligorna, för att ställa våra friheter utom räckhåll för fascismen. Vi lovar att på denna dag, som återupplivar den första segern över republiken, att försvara de demokratiska rättigheter som vunnits av Frankrikes folk, att ge bröd åt arbetarna, arbete åt ungdomen, och åt världen den stora mänskliga freden.»

Lärdomarna från anbete med enhetsfronten är väl kända. Därför skall jag diskutera en annan fråga: Finns det förutsättningar och möjligheter för en ny enhetsfront idag?

Anledningen till att jag ställer denna fråga är den snabba internationella utvecklingen mot en polarisening av de ekonomiska och politiska kräfterna i världsmåttstock. Min utgangspunkt tar jag i Arnljot Asks artikel «Ny internationale?» i Røde Fane nr 2, 1995 och AKPs principprogram från 1990.

Polarisering

I och med utvidgningen av EU förra året har EU blivit en snabbt växande supermakt. Genom direkt medlemskap och genom EES-avtal (EØS) kontrollerar EU hela västeuropa från Kirkenes till Lissabon och från Reykjavik till Aten. Dessutom ingår hela östeuropa i inflytelsesfären. Ekonomiskt är målet att skapa enhetliga regler och upprätta en centralstyrd makt som kan konkurrera med USA och Japan om världsmarknaden och råvarutillgångarna. Politiskt vill man avskaffa nationalstaten för att få en effektiv utrikes- och säkerhetspolitik. Nationalstaten har blivit en tvångströja för den imperialistiska bourgeoisin i Europa. Än så länge har EU-systemet stora svagheter i förhållande till USA och Japan, men utvecklingen går fort. Regeringskonferensen 1996 är tänkt att bli det avgörande steget för att centralisera makten.

I AKPs principprogram från 1990 ses teorin om tre världar som en korrekt beskrivning av läget i världen. I denna teori brukar vi tala om supermakterna som den första världen, de fattiga länderna i Asien, Afrika och Latinamerika som den tredje världen och skikt av länder däremellan som den andra världen. I och med EUs växande och sammanbrottet i östeuropa har den internationella utvecklingen gått mot ökad polarisering. Sverige och andra länder, som tidigare hade en viss rörelsefrihet i förhållande till supermakterna, har nu dragits in i EU-sfären. Genom EES-avtalet och andra avtal har också Norge knutits hårt till EU. Östeuropa, å andra sidan, har en situation som i manga stycken liknar länderna i tredje världen. Detta innebär att den grupp stater som står relativt fritt i förhållande till supermakterna har blivit så liten att den knappast har någon internationell betydelse. Eftersom den andra världens länder i många fall hade en dämpande effekt på supermakternas rovlystnad innebär denna utveckling en skärpning av världsläget. De tre supermakterna kan uppträda aggressivare både i utrikes- och inrikespolitiken. Alla tre supermaktsblocken har sina säregenheter som gör att de uppträder olika på den internationella arenan. Japan saknar egna energikällor och är extremt exportberoende, USAs har en rutten ekonomi och en valuta som går på kryckor och EU är ännu splittrat i nationalstater, som drar åt olika håll.

EUs säregenhet ger de progressiva kräfterna i den nya supermakten en möjlighet att uppskjuta eller till och med förhindra EU-borgerskapets planer.

I sin artikel diskuterar Ask behovet för en ny kommunistisk international och han redogör för AKPs syn på diskussionerna med andra partier och på det internationella samarbetet. Jag inser värdet att diskutera och nå överenskommelser med andra partier. Men hur blir det med det praktiska resultatet? Det dokument som antogs i januari 1975 mellan de nordiska m-l-partierna var mangordigt och detaljerat, men jag kan inte minnas att vi kom överens om några gemensamma aktioner eller liknande. En gemensam syn i en fråga eller till och med ett gemensamt dokument är huvudsakligen ett verktyg i handen på den revolutionära rörelsen. Naturligtvis kan man alltid svara att uppgiften för en ny kommunistisk international är att föra kampen för socialismen framåt. Det år ju alltid ett revolutionärt partis uppgift. Men med mycket svaga revolutionära rörelser och den mest aggressiva bourgeoisin sedan 1930-talet är det knappast någon omedelbar uppgift. «Trenger vi en ny kommunistisk internationale? I tilfelle, på hvilken politisk och organisatonisk plattform?» frågar oss Arnljot Ask. Mitt svar blir en motfråga: Vad skall vi ha denna international till?

Aktionsenhet

I och med att EU stärks och både politik och ekonomi likriktas, uppkommer nya förutsättningar för gemensam kamp över nationsgränserna i Europa. (Ja, i hela Europa, ty den gemensamma ekonomiska politiken inskränker sig inte bara till EUs medlemsländer, utan utsträcks till EES länderna och länderna i östeuropa.) Den europeiska bourgeoisins agerande innebär att de arbetande i Europa samtidigt lider under samma förtryck: arbetslöshet, nedskärningar i välfärdssystemen etc. I detta förhållande har vi grunden för ett gemensamt agerande från arbetarklassens sida i massomfattning. AKP skriver allmänt i sitt principprogram: «Kapitalens «internasjonale» må mötes av en internasjonal folkelig enhetsfront mot gjeldsplyndring, miljöödeleggelser og ökonomisk innstrammingspolitikk og rasisme.» EU:s senaste utveckling har ställt denna uppgift högst på dagordningen i vårt internationella arbete! De objektiva förutsättningarna och de subjektiva möjligheterna för en gemensam aktionsenhet tvärs över den europeiska kontinenten har ökat dramatiskt de sista åren. Uppbyggandet av EU har därmed haft det goda med sig att det ökat möjligheterna för arbetarklassen i Europa att bilda en enad front mot förtryck och orättvisor. Utan att de avsett det, har den europeiska storbourgeoisin sammanfört sin huvudmotståndare i ett tätare samarbete.

Jag tror att det finns en möjlighet att förhindra EUs planen på en gemensam ekonomisk politik och en gemensam säkerhetspolitik. Men det kräver omfattande massrörelser inom hela EU/EES-området. Under regeringskonferensen nästa sommar bör det finnas möjligheter att genom en aktionsenhet klargöra för regeringsdelegaterna att från och med nu finns det en annan organiserad kraft som de måste ta hänsyn till när de fattar sina beslut! Eller kommer de att kunna nonchalera demonstrationer och möten och andra protester i kanske 100 europeiska städer samtidigt?

Denna aktionsenhet skall naturligtvis inte inskränka sig till de kommunistiska partierna, men det betyder inte att de inte kan ta initiativet till den. EU-valet i Sverige visade på ett stort missnöje med EU-medlemskapet. Målsättningen i vårt land är nu att få till stånd en ny folkomröstning efter regeringskonferensen. Danmark och Storbritannien har redan bestämt att de kommer att folkomrösta om den monetära unionen. I andra EU-länder är det stor osäkerhet. Om EMU genomförs kommer trycket på länder som Norge, som står utanför, att bli mycket hårt och försvaga möjligheterna till en självständig ekonomisk politik. Storkapitalet försöker att steg för steg flytta fram sina positioner på folkmaktens bekostnad. För att försvaga EU-borgerskapet och stärka det folkliga inflytandet över utvecklingen finns det bara en väg: en kraftfull internationell proteströrelse.

Kärnfrågan

Manga av vårt samhälles problem kan härledas till arbetslösheten. Arbetslösheten är en viktig fråga som ger upphov till många andra problem. För arbetarklassen är den kärnfrågan.

• Först och främst skapar arbetslösheten stora sociala problem för de arbetslösa.
• Den spelar stor roll för lönenedpressning och inverkar på det viset på hela arbetsmarknaden.
• För dem som är i arbete innebär den också en hård press på tryggheten i arbetet och försvagar fackföreningarna.
• Arbetslösheten används av borgerskapet för att avskaffa «gamla strukturer» på arbetsmarknaden, bl.a. olika välfärdsordningar.
• Den år ett mycket viktigt redskap når det gäller att skära i de offentliga utgifterna.
• Den håller många kvinnor utanför arbetsmarknaden och stoppar upp kvinnans frigörelse.
• Den håller stora delar av ungdomen utanför samhällslivet och är indirekt upphovet till subkulturer med vald och droger.
• Den är en viktig källa till rasism och splittringar på till exempel religiös grundval.

Det finns mycket mer att säga om arbetslösheten – bl.a. ur EU-borgerskapets internationella perspektiv – och jag tror att det är den fråga där klasskampen i Europa i den närmaste framtiden kommer att fokuseras. Om arbetarklassen i de europeiska länderna inte lyckas skapa en omfattande rörelse mot arbetslöshet och sociala nedskärningar blir vår framtid mörk. Da blir vi blott ett redskap för EU-imperialismen i sin kamp för att lägga under sig den tredje världens råvaror och marknader, och vi blir ett våpen i EUs hand mot den japanske och den amerikanske arbetaren.

---

Hiver Antrobus barnet ut med badevannet?

Artikkelen til Peggy Antrobus førte til litt debatt i redaksjonen. Oversetteren (jeg) likte den ikke. Redaktøren likte den heller ikke. Hvorfor skulle den trykkes? Hva vil man oppnå med den? Dessverre ble det ingen god diskusjon i redaksjonen. Men både i redaksjonen og utafor redaksjonen var det i sommer og i høst et ønske om at artikkelen burde trykkes. Det ble derfor vedtatt å trykke den og så tok jeg på meg den etter mitt syn ubehagelige oppgava å kommentere den. Ubehagelig, fordi jeg er en hvit mann i 40-åra som skal kritisere artikkelen til en kvinne fra den tredje verden. (Jeg slikker ennå såra etter en debattrunde om sekstimersdagen i 1983.) Men la gå.

Kjønnsanalyse viktig

Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er å analysere konsekvensene av den økonomiske politikken til herskerklassen i Karibien i husholdningene. Det er ikke tilstrekkelig å vurdere konsekvensene av strukturendringspolitikken på arbeidsplassene, og for det enkelte individ. Eller for å si det på en annen måte. Vi må ikke bare se på produksjonen og lønnsarbeidet, vi må også se på sirkulasjonen og arbeidet utafor den kapitalistiske produksjonen. Å framheve behovet for å analysere konsekvensene av den økonomiske og den politiske utviklinga for kvinnene særskilt hjelper oss i å få et bedre grep om den helhetlige utviklinga i samfunnet. Uten å ta med dette aspektet blir vi «blinde på det ene øyet». Men når det er sagt, så er det ingen grunn til å kaste ut barnet med badevannet. Etter min mening er ikke husholdninga den viktigste enheten for studier av konsekvensene av den økonomiske politikken, men en av de viktige enhetene. Andre enheter er arbeidsplassene, masseorganisasjonene, skolene osv.

Videre mener Antrobus at dersom man tar utgangspunkt i en kjønnsanalyse, avdekker dette svakhetene ved både nyklassisk og marxistisk økonomi. Bak dette utsagnet ligger en ide som jeg tolker dithen: verken kapitalismen (av amerikansk varemerke) eller sosialismen duger. Det gjelder å finne en alternativ utvikling.

Marxistisk økonomi er brukandes

Jeg skal ikke uttale meg om nyklassisk økonomi. Men er det noen økonomisk teori som er brukandes på bl.a. kvinnespørsmålet så må det være marxismen. Så vidt jeg veit er det bare marxismen av de mer kjente økonomiske teoriene som slår fast at det kun er arbeid som skaper verdi. Og marxismen utelukker ikke arbeid som ikke er lønna. Man skulle tro at Antrobus ikke har hatt anledning til å lese f.eks. Familiens, statens og privateiendommens opprinnelse av Engels. Antrobus mener at kjønnsanalysen peker i retning av alternativer til bl.a. marxistisk økonomi: Utviklingsmodeller som er humanistiske, bærekraftige og som forutsetter at folk deltar i den politiske utviklinga – med folket i sentrum. Jeg ser ikke hvordan hennes teori avviker fra vanlig reformisme. Hun avviser også marxismens «alternative/radikale/konflikt» teori (evolusjon kontra revolusjon). I steden for dette setter hun opp en politikk i tre deler:

1. Ved å forstå forholdet mellom kvinnenes reproduktive og produktive rolle, vil vi forstå å ikke belaste kvinnene for hardt da dette vil undergrave den generelle økonomiske utviklinga ved at kvinnenes totale effektivitet svekkes.
2. Vi må alltid ta med i beregninga kvinnenes forhold slik at deres behov og interesser blir vurdert.
3. Man må forstå at det er brukerne av tjenestene som best kan vurdere hvordan disse skal reorganiseres, og ikke de ansatte i disse tjenestene.

De som skal gå i spissen for denne politikken er ingen ringere enn «planleggerne». Det vil si byråkratene som leder an i omstruktureringsprogrammene.

Ikke stol på planleggerne

Etter min mening vil det å følge Antrobus sine anvisninger ikke føre til noe godt for kvinnene i Karibien, å søke seg vekk fra klassekamplinja og over på reformlinja kan kanskje virke forlokkende i en tid der marxismen er på defensiven, men man må selge klassestandpunktet ved overgangen. Hadde jeg vært i regjeringspartiet på Jamaica ville jeg absolutt anbefalt en plass til Antrobus i en offentlig oppnevnt komite. Bl.a. kunne hennes argumenter om at vi må prioritere behova til brukerne av sosiale tjenester foran interessene til de ansatte være gode å ha når innstramminger skal foretaes (disse argumentene kjenner vi igjen fra Norge når lønnsbudsjettet i kommunene blir satt opp mot «brukernes» behov for billigere tjenester). Men også avvisninga av konfliktlinja kontra et mer helhetlig perspektiv der alle hensyn blir ivaretatt burde virke forlokkende på et regjeringsparti. Vi kjenner jo fra Norge regjeringas kamp for helhetlig tenking mot særinteressenes kamp. I en situasjon der arbeiderklassen er splitta vil nødvendigvis mye av klassekampen ta form av kamp for særinteressene til de enkelte grupper, profesjoner, arbeidsplasser osv. Å analysere konsekvensene av en økonomisk politikk er kun å gjøre halve jobben. Den andre halvdelen består i å analysere årsakene til at strukturendringspolitikken føres. Antrobus peker helt riktig på at denne politikken tjener interessene til den internasjonale kapitalen. Men hun sier ingenting om hvilken klasse det er som sikrer at det er kapitalens interesser som blir ivaretatt, og ei heller noe om statens rolle i denne politikken. Hun trekker ikke slutninga at man må endre på maktforholda i landet for å få gjort noe med politikken. På en måte blir det en systemkritikk på systemets premisser. Og her finner jeg likhetspunkter med en slags debatt vi hadde/har i og rundt AKP om økonomisk politikk. Denne debatten var/er egentlig ikke en debatt om økonomi, men om synet på staten og klassediktaturet. Og slik blir også konklusjonen når det gjelder min kritikk av Antrobus sin artikkel. Vi er nok noe uenig i både økonomisk analyse og poltikk, men helt sikkert uenige om mulighetene for å bekjempe strukturendringspolitikken ved hjelp av å fremme politisk agitasjon blant planleggerne i Karibien for en mer helhetlig politikk som også tar hensyn til kvinnenes behov.

Derimot synes jeg at Antrobus sin artikkel viser hvor viktig det er at vi stiller feministiske spørsmål og finner marxistiske svar.

---

Noen formuleringer i Gun Kessle/Jan Myrdals artikkel om kvinner i Kina kaller på en replikk.

Det handler om forholdet mellom klassekamp og kvinnekamp, et velkjent tema. Kessle/Myrdal skriver som sagt med utgangspunkt i Kina. Men jeg oppfatter dem slik at de også uttaler seg allment.

For Kessle/Myrdal finnes det ingen kvinner i sin alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser. Og det er ikke vanskelig å si seg enig i at det er en kvalitativ forskjell på å være kvinne i arbeiderklassen og kvinne i borgerskapet, både i Kina og i Norge. I Norge kan kvinner i borgerskapet kjøpe seg fri fra kvinneundertrykkinga på mange områder. De kan skaffe seg hushjelp så de slipper å være dobbeltarbeidende. Det er heller ikke de som tvinges ut i prostitusjon av nød og fortvilelse. Og det er ikke de som må gå den ydmykende veien til sosialkontoret dersom de blir enslige mødre. Dessuten får også de sin del av borgerskapets klasseprivilegier, og deltar i utbyttinga av sine kjønnsfeller i arbeiderklassen. Samtidig rammer samfunnets kvinneforakt og kvinnefiendtlighet alle kvinner. Porno, enten den en hard, myk eller kommer i reklameplakatenes light-variant, sender et budskap til alle kvinner om at de først og fremst er bruksgjenstander for menn. Voldtekt, kvinnemishandling og incest er heller ikke noe som bare skjer i arbeiderklassen.

Det finnes altså ikke kvinner i alminnelighet, bare kvinner i ulike klasser, i følge Kessle/Myrdal. Og det er «bare gjennom klassekamp» at Kinas kvinner kan befri seg. Men finnes det da «arbeidere» i alminnelighet? Eller finnes det bare kvinnelige arbeidere og mannlige arbeidere, bare kvinnelige medlemmer av middelklassen og mannlige medlemmer av middelklassen, bare kvinnelige borgere og mannlige borgere? Det materialet Kessle og Myrdal presenterer, kan tyde på det siste. Både kvinner og menn blant arbeidere og bønder rammes av den nåværende politikken. Men kvinnene rammes på helt særegne og fryktelige måter. «Kvinnene rammes hardest,» sier Kessle og Myrdal, og gjør det hele til en gradsforskjell. «Rammes hardest» må sies å være et understatement i forhold til virkningene av en politikk der barn av ett kjønn risikerer å bli drept for å rydde plass for barn av det andre kjønnet. Også i middelklassen ser det ut til at den nåværende politikken har helt forskjellige virkninger for menn og kvinner, skal vi tro Kessle/Myrdals eksempel fra Shanghai: I de høytlønte familiene som har valgt å ha ett barn, velger kvinnen, som jo har lavere lønn, å bli hjemme, lage mat, gjøre reint, ta seg av klærne, passe barnet og oppvarte mannen for at mannen, som har høyere lønn, skal nå lengre i sin karriere. Hun gir altså avkall på eventuelle egne mål i livet og blir mannens private tjener for at han lettere skal nå sine.

Hvorfor er det så presserende å hamre på at det bare finnes et klassespørsmål, og ikke noe kjønnsspørsmål, trass i at Kessle/Myrdals egne eksempler vitner om at kjønn er viktig? Kampen for kvinnefrigjøring må knyttes til kampen for å styrte kapitalismen, der er vi enige. Men det er dessverre ikke slik at kvinnefrigjøring kommer som et automatisk biprodukt av klassekampen, heller ikke av sosialistiske revolusjoner. Kvinnefrigjøring krever også en særegen kamp, det viser all erfaring. I den kampen har kvinnene ingen garanti for at deres egne klassefeller opptrer som allierte. Sjøl om det er en kvalitativ forskjell på å være mann i borgerskapet og mann i arbeiderklassen, også når det gjelder muligheten til å benytte seg av kjønnsprivilegier, er det også slik at mannsforherligelsen og maktforholdet mellom kjønnene kommer alle menn til gode. Også arbeiderklassens menn har både materielle, sosiale og psykologiske fordeler av kvinneundertrykkinga i samfunnet, og dette bidrar til å binde dem til et system og et menneskesyn der en blir stor av å ha noen under seg.

Kessles/Myrdals insistering på at det bare finnes klassespørsmål, føyer seg her inn i en lang tradisjon i arbeiderbevegelsen, både den reformistiske og den revolusjonære. Anklager om «borgerlig feminisme» har sittet løst når kvinner har prøvd å reise særegne kvinnespørsmål. De har ofte blitt beskyldt for å splitte arbeiderklassen langs kjønnslinjer. Men faktisk er det menn som splitter arbeiderklassen langs kjønnslinjer når de i klasseenhetens navn forlanger retten til å nedlegge veto mot kampsaker som, i tillegg til å rette seg mot borgerskapet, også kommer deres egne kjønnsprivilegier ubehagelig nær. Terpinga på at det bare finnes klassespørsmål, ikke kjønnsspørsmål, har bidratt til å frata kvinner retten til å formulere sin egen plattform, sine egne krav, til å ta sin egen opplevde virkelighet på alvor som politisk handlende mennesker. Og det har bidratt til å usynliggjøre mannssjåvinisme i arbeiderklassen, en mannssjåvinisme som er et viktig hinder for en slagkraftig enhet mellom arbeiderklassens kvinner og menn. Det kan umulig tjene noen form for frigjøring, verken av kvinnene eller av arbeiderklassen. En klasse der den ene halvparten sitter på ryggen til den andre, slåss ikke særlig effektivt, verken i Norge eller i Kina.