---

Nervøsiteten brer seg i kongeriket Norge etter at Gudmund Hernes har blitt utnevnt til ny helse- og sosialminister.

Etter de store omrokkeringene i det offentlige skolesystemet med Hernes ved roret i KUF, tenker folk nå med gru på hva som kan skje med det offentlige helsesystemet. Spørsmålet er om disse endringene egentlig er «Hernes-endringer», eller om de er uttrykk for en helhetlig politikk fra Regjeringa?

Det er både umaterialistisk og feil å gi Gudmund Hernes ansvaret for de store skolereformene. Hvorfor skulle Regjeringa tillate at en mann gikk berserk på enhetsskolen, hvis ikke dette var noe de selv ønsket? Det er også åpenbart at de fleste av endringene har blitt utarbeidet av helt andre enn Hernes, vi snakker faktisk om endringer i alt fra alder for skolestart til hovedfag. Hernes er ikke hjernen bak alle skolereformene, men han er administratoren som har hatt mage til å kjøre reformene gjennom med hurtigtogfart, og glatt overse kritikk, protester og varselsignaler. I så måte har nok helsesektoren noe å frykte i åra som kommer.

Den av reformene Hernes ofte blir tatt for, er Reform 94, men dette er sannsynligvis en av reformene han har minst med å gjøre. Det blir også latterlig å legge ansvaret på andre enkeltpersoner, som f.eks statssekretær Randi Øverland, som uten tvil er en av de som har vært mye mer involvert i arbeidet med reformen enn hva Hernes har vært. Det er heller ikke hver enkelt byråkrat som sitter med ansvaret.

Reform 94 er resultatet av nøye gjennomtenkte endringer i skolesystemet, endringer som var nødvendige for å omstille skolesystemet til behova til kapitalismen av i dag. Mange kritiserte tempoet reformen blei gjennomført i, snarere enn å kritisere innholdet i reformen. De sa at man burde prøve ut reformen før den skulle kjøres i gang for fullt. Det de færreste var oppmerksomme på, var at deler av reformen allerede var utprøvd. Forsøkskaninene? Jo, det var jentene – selvfølgelig.

Den spede begynnelsen var ikke så sped

Blegen-utvalget hadde som mandat å finne fram til en måte å lovfeste retten til videregående opplæring, og til å rydde opp i grunnkursjungelen på yrkesfag. Mandatet blei formelt bygd på et ønske fra 1974 om at retten til videregående utdanning skulle lovfestes, men de lange køene for å komme inn på videregående på slutten av 80-tallet, var nok også viktige for at utvalget blei satt ned. Et av de uttalte måla var altså å kutte antall grunnkurs på yrkesfag, som da var i overkant av 100. Vi veit i ettertid at resultatet blei at rundt 9.000 av grunnkursa forsvant og at yrkesfaga generelt fikk mer teori og blei mindre spesialiserte.

Et viktig poeng er at denne ideen ikke kom fra Blegen-utvalget, for året etter at utvalget blei satt ned, blei de første forsøka på studieretning for helse- og sosialfag satt i gang. Dette var omfattende forsøk som gikk i flere forskjellige fylker, og tok for seg flere forskjellige fag. Et av de viktigste av disse forsøka var den såkalte «generalistutdanninga» som blei kalt helse- og miljøfag. Helse- og miljøfag slo sammen grunnkurs for barnepleier, hjelpepleier, hudpleier, tannlegeassistent og fotpleier. Det hele blei til et slags «ta vare på menneskene»-fag, og passa helt inn i argumentasjonen om at omsorg egentlig er en kvinnelig egenskap som bare blir utdypa litt av utdanningssystemet. En stund var det snakk om at frisør også skulle inn på denne linja, men det blei ikke noe av (i dag er frisør i samme grunnkurs som blant annet fotograf, skomaker og blomsterdekoratør). Når Reform 94 blei endelig vedtatt, blei også generalistutdanninga endra, men hovedpunktene blei igjen i det som nå er helse- og miljøfag.

Jentene og jentefaga taper mest på Reform 94

Reform 94 er ikke et resultat av at de snille sosialdemokratene vil gi all ungdom i Norge rett til videregående opplæring. Tvert imot er det nye med Reform 94 at noen plutselig ikke har rett til utdanning lenger. Tidligere var det ingen som hadde juridisk rett til videregående opplæring, men staten hadde en moralsk plikt til å sørge for at alle fikk det. Nå har 16-19-åringene en juridisk rett til opplæring, men alle som er eldre har havna i gruppa «elev uten rett til opplæring». Denne gruppa står nærmest sjanseløse i konkurransen om de plassene som er, ikke minst fordi antall elevplasser i videregående skole er synkende.

Antallet elevplasser i den videregående skolen har blitt redusert med 28% fra 1992 til 1994 (8% ble kutta før reformen blei satt i gang). Samtidig med at plassene kuttes blir det flere 9.-klassinger og flere av 9.-klassingene søker seg til videregående opplæring. Dette går fram av rapporten Alle kan ikke bli frisører, som er laga av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Ved første øyekast kan det virke litt rart at elevplassene blir kutta bort i ei tid hvor «alle» skal få plass, men for de som har fulgt Reform 94 fra starten, er ikke dette overraskende i det hele tatt.

Kuttene i elevplasser skjer med Regjeringa og Stortingets velsignelse. Da Lov om videregående utdanning blei endra for å passe med Reform 94, blei den anbefalte dekningsgraden satt til 375%, sjøl om de fleste fylkene hadde en dekningsgrad på over 400% fra før, men allikevel ikke hadde plass til alle. En dekningsgrad på 375% gir så vidt plass til alle mellom 16 og 19 år, og gir lite rom for omvalg, feilvalg eller de såkalte overårige søkerne. Dette er det spesielt jenter som må lide for.

---

Noen viktige årstall 1994: Dette året blei Reform 94 satt i gang 1993: Dette året blei lovendringene vedtatt i Stortinget under store protester 1992: Dette året kom Blegen-utvalgets innstilling Veien videre … 1990: Dette året blei de første forsøka på helse- og sosialfag satt i gang 1989: Dette året blei Blegen-utvalget satt ned Hva er dekningsgrad? Dekningsgraden angir hvor mange av 16-19-åringene det er plass til. 300% angir at alle 16-19-åringene har plass, forutsatt at alle klasser er fylt opp. Dette er umulig, ikke minst i et land som Norge, hvor mange klasser ikke kan bli fylt opp hvis vi vil bevare et desentralisert skolesystem. Før reformen hadde de aller fleste fylkene en dekningsgrad på rundt 400%. Dette ga rom for at elever gikk nye grunnkurs, at noen plasser kunne stå tomme og at overårige elever kom inn, men fortsatt sto tusenvis i kø uten å komme inn. Bakgrunnen for Reform 94 Allerede i 1981 var kreative hoder i gang med å tenke ut endringer i det norske skolesystemet: «Mulighetene for permanent arbeidsløshet, kanskje i økende omfang, har ført til en debatt i flere vestlige land om skolen skal påta seg å utdanne til arbeidsløshet. Det er liten enighet om hva en slik utdanning eventuelt skulle innebære. Et alvorlig spørsmål er likevel om skolen skal påta seg å peke ut på forhånd de unge som sannsynligvis vil gå uten arbeid det meste av sitt liv, og forberede dem på dette gjennom utdanningen.» Fra Stortingsmelding nr 45, 1981. Kilde: Skolefokus nr 15, 1995 (alle tall)

Ingen rett – ingen skoleplass

I dag er jentene i flertall på fire grunnkurs: Allmenne og administrative fag, musikk/dans/drama, formgivingsfag og helse- og sosialfag. De tre siste av disse studieretningene hadde 80% (!) oversøking høsten 1994, dette er 30% mer enn neste studieretning på statistikken som er hotell- og næringsmiddelfag, hvor det er omtrent like mange jenter og gutter.

80.850 søkte til videregående utdanning i 1994, da inntaket var ferdig sto 15.525 uten skoleplass, dette var i hovedsak elever «uten rett til opplæring». I alt var 43% av søkerne i 1994 uten rett, og av disse var mer enn 60% under 20 år, og nesten halvparten av dem som ikke kom inn, søkte på helse- og sosialfag. Disse søkerne har i følge Reform 94 ingenting i det videregående skolesystemet å gjøre, og er derfor ingen offisiell bekymring for myndighetene.

Det er også verdt å merke seg at søkerne «uten rett», ofte er mer motiverte for å ta utdanning. Mange av dem var skoleleie etter ungdomsskolen, og falt ut av allmennfaglinja sine trøtte teoritimer. Før blei du ikke straffa resten av livet om du var en skolelei 16-åring, det blir du nå. Regjeringa har elegant lagt ansvaret for at ungdom får utdanning på hver enkelt niendeklassing sine skuldre, og takler du ikke ansvaret, vel, da er det vel ikke verdt penga å gi deg utdanning heller.

Hvorfor jentene?

Hvorfor starta forsøkene med «Reform 94-linjer» på de typiske jentefaga? Og hvorfor er det de tradisjonelle jentelinjene som i dag lider mest under reformens åk?

Dette er spørsmål som ikke er vanskelige å besvare: Her brukes splitt-og-hersk-metoden, og det er de svakeste som blir tatt først. Helse- og miljøfaget var en viktig prøvestein for Reform 94, og det er også disse linjene som står svakest i dag. Det vil si, aller svakest står de faga som har blitt slått sammen i suppa «grunnkurs formgivingsfag». Dette har blitt fellesnevneren for de mindre faggruppene, gjerne estetiske med til dels små og svake fagorganisasjoner (fotografer, frisører, skreddere, gullsmeder, blomsterdekoratører, bokbindere, typografer m.fl). Men nettopp på grunn av det hårreisende med denne sammenslåinga, får dette grunnkurset mye oppmerksomhet.

En kan se en klar og tydelig rød tråd fra Regjeringas lønnspolitikk overfor omsorgsyrkene til utdanningspolitikken de samme yrkesgruppene blir utsatt for. Denne tråden går også gjennom tabloidavisenes fargerike reportasjer om kvinner som blir hjemme og steller for barn og syke. Omsorg for mennesker blir sett på som et slags kjønnshormon hos kvinner. Det er helt naturlig, man trenger ikke utdanning for å lære det, og følgelig trenger man heller ikke penger for å gjøre det. Det er ikke egentlig en jobb, men noe kvinner gjør utfra sitt hjertes godhet.

Om jentene skal drive med tenner, eldre, hud, føtter eller barn, spiller ingen rolle i skrivebordsreformistenes hoder, det dreier seg om omsorg og mennesker og ferdig med det. Utover det reint åpenbare, at det faglige inn holdet i utdanninga blir svekka, så synker også statusen til disse yrkene når de blir slått sammen og mister posisjonen som egne fag. Dette fører igjen til at det blir vanskeligere å slåss for faglige rettigheter, lønnsøkning m.m. Til sammen blir dette en slags spiral som sørger for å holde de tradisjonelle kvinneyrkene nede, både når det gjelder faglig status og lønnsnivå.

Det er på tide at ungdom, både de under utdanning og utdanningssøkerne, går sammen med fagforeningene og krever en oppgradering av utdanninga til de typiske kvinneyrkene. Vi må se at angrepa fra staten ikke bare kommer etter at man er ferdig med utdanninga og kommet i jobb. Angrepa kommer nå på alle fronter, og det er viktig at vi gjør noe for å møte dem.

---

Trotsky har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han.

Eg skal sjå på det som kanskje blei Trotsky sin viktigaste teori, nemlig teorien om «den permanente» eller «uavbrotne revolusjonen». Denne teorien blei først utvikla på grunnlag av det som Trotsky oppfatta som ei «særeigen» utvikling i Russland.

«Den russiske revolusjonen har ein svært særeigen karakter som spring ut av den særeigne tendensen i heile vår sosiale og historiske utvikling, og dette i sin tur opnar heilt nye framtidsutsikter for oss.» (Den permanente revolusjonen, Pax 1971, side 138.)

Seinare gjorde han teorien universell, som ein teori for alle «de land som har en forsinket borgerlig utvikling, spesielt de koloniale og halvkoloniale land». (Pax 1971, side 138.)

Teorien spring ut av Trotsky sin oppfatning av den økonomiske og sosiale utviklinga i Russland, og av den politiske utviklinga som han meinte måtte følge av det. Han laga denne teorien i tida frå 1904 til 1909 i bøker som Resultat og perspektiv (utgjeve 1906 og 1919), Our Revolution (utgjeve i Russland i 1907) og 1905. Han skreiv også ei bok nærare 25 år seinare som han kalte Den permanente revolusjonen (utgjeve i 1930). Til saman legg han her fram ein teori om korleis kapitalismen utviklar seg i fattige land og korleis revolusjonane der må bli ut frå det.

Eg skal no prøve å samanfatte Trotsky sin teori og vise korleis han står i forhold til Marx og Lenin sine teoriar om det samme.

Eit av poenga mine er at Trotsky sin teori har prega mykje av den forståinga den radikale rørsla har hatt av utviklinga av kapitalismen i «u-landa», «den tredje verda», «den perifere kapitalismen» eller kva vi no kallar det. Fordi vi ikkje har studert Trotsky sin teori, har vi heller ikkje hatt noe medvite forhold til han. Å vere umedviten om grunnlaget for eigne teoriar er ikkje alltid like lurt.

Gamle Russland

I følge Trotsky var det gamle russiske samfunnet halvføydalt, svært tilbakeliggande og stilleståande. Det var ikkje så langt utvikla økonomisk og sosialt at kapitalisme kunne oppstå før etter ganske lang tid. Dei kapitalistiske spirene var mest ikkje til stades. Byane var utan borgarskap og mest utan småborgarskap. Bøndene gjorde handverket sitt osv. på gardane, dei var svært sjølvforsynte. Mot bøndene sto ein svært rik og mektig jordeigaradel. Istadenfor småborgarskap var det ein intelligentsia som hadde svært høgtflygande sosiale mål og som sto fjernt frå folket. Bøndene var oppsplitta og målet deira var å eige jorda si sjølv.

Den herskande klassen i dette samfunnet var jordeigaradelen. Tsarveldet var adelen sitt statsapparat. Borgarskapet eksisterte mest ikkje. Småborgarskapet var lite og svakt. Bøndene kunne ikkje bli noen samla politisk kraft på grunn av oppsplittinga si og drivet etter å gjøre jorda til privateigedom.

Inn i dette gamle samfunnet blei det plassert eit framandelement som samfunnet klarte å ta imot til ein viss grad. Det var den moderne industrialiseringa i byane. Tsarveldet trengte å produsere materiell til militærmakta si. Dei lånte pengar av storfinansen i utlandet for å opprette svære, relativt moderne fabrikkar. Dermed kom det inn eit element av moderne industri i det russiske samfunnet som skipla likevekta og forstyrra den «normale» utviklinga der.

Bøndene utarma

Avdraga og avbetalinga på dei store låna som tsarstaten tok opp, vegde tungt på budsjetta. Det førte til at staten la svært store skattar på bøndene. Dermed blei dei utarma. Bøndene blei drivne frå jorda. Landsbygda blei stadig meir tilbakeliggande og fattig. Den marknaden på landsbygda som var nødvendig for at kapitalismen skulle kunne utvikle seg på heimlig grunn, skrumpa stadig meir inn. Det måtte for det første føre til at kapitalismen ikkje kunne utvikle seg i Russland, og for det andre matte det uunngåelig føre til opprør. Revolusjonen ville altså komme på grunn av at landet som heilskap ble meir tilbakeliggande gjennom industrialiseringa. Dvs at han ville springe ut av ei utvikling som nødvendigvis måtte føre til abort og ikkje til føding av eit nytt samfunn.

I ei stor studie av Trotsky si sosiale og politiske tenking samanfattar Knei-Paz dette slik: «Det originale ved Trotsky finn vi i det faktum at han var i stand til både å bryte ut av Marx sitt historiske rammeverk og ut av Marx sin europeiske sjølvsentrering. Sjølvsagt hadde Trotsky den fordelen at han høyrde til ein forskjellig, og seinare, historisk epoke. Men dette var grunnen til at han nekta, sjølv om det ikkje var på ein heilt uttalt måte, å forbli låst innan Marx sine føresetnader. Det vil seie at han meinte at tidselementet var det avgjørande og han såg historia som noe som heile tida endra muligheitene i framtida. Slik forlet han fundamentalt sett bandet mellom det moderne samfunnet og kapitalismen, og meinte at det førstnemnde kunne bli nådd utan det sistnemde. Dette er også grunnen til at han, meir enn noen annan russisk marxist, var i stand, ikkje bare til å skilje mellom det industrielle samfunnet og kapitalismen, men også til å stille spørsmål ved om det var mulig at det sistnemnde i det heile kunne utvikle seg i Russland. I røynda hevda han at kapitalisme i seg sjølv ikkje utvikla seg og ikkje kunne utvikle seg, og at bare eit ikkje-kapitalistisk, delvis industrialisert samfunn var skapt.» (Knei-Paz, 1978, side 104.)

Det var ein form for «utvikling av underutvikling» Trotsky skildra her, sjølv om han ikkje brukte desse orda. Det var økonomane Celsa Furtado, Theotonio Dos Santos, Fernando Henrique Cardoso, Enzo Faletto, Andre Gunder Frank, Francois Perroux, Raúl Prebisch, Arghiri Emmanuel og Samir Amin som seinare utvikla desse omgrepa. Men desse trakk motsette konklusjonar av Trotsky når det galdt kva løysning dei fattige landa måtte søke. Dei meinte nemlig at dei fattige landa sin økonomiske «avsondring» frå dei rike, var den einaste vegen til framgang.

Men la oss fortsette med å følge Trotsky sitt resonnement. Fordi staten hadde kommandoen over den nye industrien, vaks det heller ikkje i den moderne sektoren opp noe borgarskap å snakke om på grunnlag av industrialiseringa. Derfor fanst det ikkje noe borgarskap som kunne gå i spissen for ein klassisk borgarlig revolusjon etter fransk mønster.

Men industrialiseringa førte til framveksten av eit svært konsentrert proletariat i byane. Her var den krafta som kunne gå i spissen for ein revolusjon.

Samanhengande revolusjon

Denne revolusjonen ville bli ei blanding av ein gamal bonderevolt, ein borgarlig revolusjon og ein moderne proletarisk, sosialistisk revolusjon. Desse revolusjonane ville bli «teleskopert» saman til ein samanhengande revolusjon under proletariatet si leiing. Det er første tydinga av permanent revolusjon.

I starten på denne revolusjonen ville bøndene støtte arbeidarane så lenge dei fekk ta jorda frå dei rike jordeigande adelsfolka og tileigne seg ho som si eiga. Men straks proletariatet var kommen til makta, måtte det – for at ikkje revolusjonen skulle stagnere på det borgarlige stadiet – gå vidare og bryte med dei borgarlige rammene. Proletariatet måtte altså gå til angrep på dei borgarlige rammene for revolusjonen. Dei kunne ikkje, etter sigeren i den politiske revolusjonen, halde oppe skilnaden mellom minimumsprogram (fridom, fred, brød og jord) og maksimumsprogram (sosialisme). Dei måtte til dømes kollektivisere jordbruket mot bøndene sin vilje. Det ville føre til opprør og borgarkrig. Dette er den andre tydinga av permanent revolusjon.

Fordi bøndene var i slikt enorm fleirtal, kunne ikkje det russiske proletariatet klare å gjennomføre kollektivisering av jordbruket med eigne krefter aleine. Derfor kunne ikkje revolusjonen vere innkapsla i eit land. Revolusjonen måtte gå ut over grensene sine og vekke arbeidarane i andre land også til dyst. Det russiske proletariatet ved statsmakta (proletariatets diktatur) måtte hjelpe proletariatet i andre land til å ta statsmakta der slik at dei kunne opprette proletariatets diktatur i eige land og så hjelpe det russiske proletariatet i kampen mot dei russiske bøndene som motsette seg kollektiviseringa. Slik ville det fortsette til revolusjonen hadde sigra i heile verda.

Det var ikkje mulig å bygge sosialismen i eitt land. Det kunne bare skje som ein verdsomspennande prosess der dei proletariske statane hjelpte proletariatet i dei andre til å ta statsmakta der. Først når dette hadde skjedd i alle land, var det mulig å bygge sosialismen. Derfor var sosialisme i eit land umulig. Dette er den tredje tydinga av permanent revolusjon.

Utviklinga i Russland

Trotsky bygde ikkje ideane sine på eigne studiar av utviklinga i Russland. Han las ein del kjende studiar av til dømes Miljukov og Tugan-Baranovskij som han behandla på kritisk vis, men noe virkelig stort empirisk materiale brukte han ikkje.

Lenin derimot, laga frå 1896 til 1899 ei stor studie av den økonomiske utviklinga i Russland (Lenin: The Development of capitalism in Russia.) Her gjekk han mot den framherskande teorien til narodnikarane. Narodnikarane meinte at utviklinga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga, som kjenneteikna kapitalismen i Russland, ikkje hadde sprunge ut frå djupet av folket sitt eige liv, men at denne arbeidsdelinga blei pressa inn i folket sitt liv utanfrå, dvs frå utlandet og frå staten.

Narodnikarane hevda at den framveksande kapitalismen, på grunn av at han vaks fram avsondra frå jordbruket, ikkje kunne få realisert meirverdien på heimemarknaden. Vegen ut av vanskane var då å ta utanlandske marknader fordi kapitalistane ikkje kunne få realisert (seld) varene sine innanlands der marknaden rett og slett skrumpa inn på grunn av at bøndene vart ruinert. Men Russland var ein nykommar i kampen om utanlandske marknader og kunne ikkje klare å skaffe seg dei. Derfor var Russland dømd til å ikkje kunne klare å utvikle ein moderne kapitalisme.

Det var altså slike syn Lenin polemiserte mot i Utviklinga av kapitalismen i Russland. I denne boka finn vi den grunnleggande økonomiske analysen som Lenin bygde på, da han og bolsjevikpartiet utforma alle teoriane og politikkane sine. Dette er også den første store detaljanalysen av utviklinga av kapitalismen i eit «utviklingsland» basert på utanlandsk kapital og utbytting i imperialismen si epoke.

Studerte Kapitalen

Det var to viktige grunnlag for Lenin si bok. Det eine var Kapitalen av Karl Marx. Lenin diskuterte mange grunnleggande omgrep frå alle tre binda og særlig det tredje bindet som Engels hadde fått gitt ut i 1894. Ein stor del av dette bindet handlar jo om utviklinga av kapitalismen i jordbruket. Lenin var den første som både studerte denne boka og brukte ho som inspirasjon og rettleiing for å gå djupt ned i utviklinga av kapitalismen i eit «u-land». Det første kapitlet i Lenin si bok var da også ei samanfatning av heile Kapitalen sine konklusjonar med omsyn på korleis utviklinga av kapitalismen skapar sin eigen heimemarknad og omdannar alle delar av samfunnet.

Det andre grunnlaget var all den statistikk og alle dei opplysningane om den økonomiske utviklinga i Russland som Lenin kunne finne I løpet av denne tida studerte han og analyserte kritisk alt som var skrive om russisk økonomi. I boka blir over 500 forskjellige bøker, samanfatningar, vitskaplige avhandlingar, meldingar og artiklar nemnt. Før boka kom ut blei alle delar diskutert av kameratar, slektningar og venner.

Fordi svært få kommunistar i Norge har lese Lenin si bok (ho er ikkje omsett til norsk), skal eg referere dei viktigaste konklusjonane i ho. Det gjør det lettare å sjå forskjellen mellom Lenin si meining og Trotsky si.

Lenins analyse

Lenin konkluderer førstekapitlet om den marxistiske teorien utvikla i Kapitalen slik:

Den grunnleggande prosessen når det gjeld danninga av ein heimemarknad (dvs. utviklinga av vareproduksjon og kapitalisme), er den sosiale delinga av arbeidet. Denne består av ymse former for råvarebearbeiding (og ymse operasjonar i denne bearbeidinga), som skil seg ut frå jordbruket ei etter ei og blir sjølvstendige greinar av industrien som byttar produkta sine (som no er varer) mot produkt frå jordbruket. Slik blir jordbruket sjølv industri (dvs at det produserer varer) og den samme spesialiseringsprosessen finn stad her.

Ein direkte konklusjon av dette er at folkesetnaden veks fortare enn jordbruksbefolkninga og det leier ein stadig større del av folkesetnaden frå jordbruk til produksjonsindustri.

Dette skil den direkte produsenten (bonden) frå jorda og fører til overgang frå enkel vareproduksjon til kapitalistisk produksjon, det skaper heimemarknaden. Denne skapingsprosessen av heimemarknaden går i to retningar: På den eine sida er det slik at produksjonsmidla, som småprodusenten er fridd frå, blir omdanna til kapital i hendene på den nye eigaren og tener til å produsere varer. Dermed blir desse produksjonsmidla sjølv omdanna til varer. Dei dannar da ein marknad for produksjonsmiddel. På den andre sida må småprodusenten, når han er driven frå jorda, kjøpe dei forbruksmidla som han tidligare produserte til seg sjølv. Slik blir også desse forbruksmidla omdanna til varer. Dei skaper ein marknad for forbruksartiklar.

Vi kan ikkje forstå realiseringa (altså salet) av produktet i det kapitalistiske samfunnet (og følgelig realiseringa av meirverdien) utan av vi klarer opp to poeng. For det første at verdien av samfunnsproduktet, likesom det individuelle produktet, løyser seg opp i tre delar (konstant kapital + variabel kapital + meirverdi) og ikkje i bare i to (variabel kapital + meirverdi), slik som Adam Smith lærte oss og heile den skolen i politisk økonomi som kom etter han og før Marx). For det andre at dette sosiale produktet i naturforma si må delast inn i to store avdelingar: produksjonsmiddel (forbrukt på produktiv måte) og forbruksartiklar (forbrukt personlig). Ved å fastsette desse viktige konklusjonane blir Marx i stand til å forklare fullt ut den prosessen som realiseringa av produktet generelt og realiseringa av meirverdien særskilt innan kapitalistisk produksjon, går gjennom. Han avdekka det faktum at det er heilt gale å dra den utanlandske marknaden inn i problemet med å realisere (selje) det kapitalistiske produktet.

Marx sin teori om realiseringa kasta også lys på det nasjonale forbruket og nasjonalinntekta. Ut frå det som er sagt ovanfor, følgjer automatisk at problemet med heimemarknaden som eit åtskild, sjølvtilstrekkelig problem som ikkje avheng av graden av kapitalistisk utvikling, ikkje eksisterer. Derfor kjem ikkje dette problemet opp som eit sjølvstendig problem noen stad i den marxistiske teorien. Heimemarknaden dukkar opp når vareproduksjonen dukkar opp. Han blir skapt av utviklinga av denne vareøkonomien. Graden av utgreininga av den samfunnsmessige arbeidsdelinga bestemmer graden av utviklinga av heimemarknaden. Heimemarknaden sprer seg med utvidinga av vareproduksjonen frå produkt til arbeidskrafta. Jo meir av den samla arbeidskrafta som blir omdanna til vare, desto meir sprer kapitalismen seg til heile produksjonen i landet. Heimemarknaden utviklar seg i hovedsak på grunn av utviklinga av produksjonsmidla som opptar ein stadig større plass i det kapitalistiske samfunnet. Graden av utviklinga av heimemarknaden er graden av utviklinga av kapitalismen i landet. Å reise spørsmålet om grensene for heimemarknaden åtskild frå graden av utviklinga av kapitalismen (som narodnikarane gjør), er gale.

Derfor er spørsmålet om korleis heimemarknaden blir danna for den russiske kapitalismen redusert til følgande: «Korleis og i kva retning utviklar dei forskjellige delane av den russiske nasjonaløkonomien seg? Kva utgjør forbindelsen og samanhengen mellom desse delane?» (side 67-69).

Russisk storborgarskap

Og resten av boka bruker Lenin til å svare på desse spørsmåla.

Etter ein grundig gjennomgang og analyse av dei statistiske data han har, konkluderer han med at den virkelige utviklinga i Russland også følgjer dei allmenne byene for utviklinga av kapitalismen som Marx hadde oppdaga gjennom analysen av andre land. Og samstundes avdekkar han dei særeigne trekka som også virkar inn på utviklinga av kapitalismen i landet, dvs i eit spesielt utviklingsland i imperialismens epoke.

Han viser korleis dette fører både til polarisering i samfunnet som følge av proletariseringa og utviklinga av vareøkonomien i det heile. Men han viser også at kapitalismen utviklar seg heile tida på eit heimlig grunnlag som stadig blir utvida.

Han viser også at til tross for at det var mykje utanlandsinvestering i Russland, så vaks det fram eit eige russisk borgarskap som gjekk alle gradar frå småprodusentar til eigarar og/eller leiarar av store industri- og handelskompleks. Undersøkinga er så detaljert at han også namngir mange av dei. Ja, han viser beint fram at utanlandsinvesteringane i hovedsak fremma veksten av vareøkonomien og marknaden, trekte til seg delar av den overflødige folkesetnaden på landsbygda og var med på å skape kapitalistiske tilhøve, og dermed borgarskap, i heile Russland.

Han går i stor detalj inn på den grunnleggande omdanninga til kapitalistisk jordbruk som foregår over heile Russland, sjølv i område der narodnikarane ikkje såg noe teikn til slikt. Særlig går han inn på alle dei mellomformene mellom bonden og industriarbeidaren som vi finn i slike land (husmennene i Norge er eit heimlig eksempel). Og han viser korleis noen av bøndene blir omforma til kapitalistar.

Ut frå dette konkluderte Lenin at kapitalismen utvikla seg over alt i Russland. Det faktum at bøndene blei driven frå jorda, gjorde det nett mulig å bygge opp ein heimemarknad for kapitalismen. Desse folka trong nemlig jobbar, som dei til dels fekk i dei nye fabrikkane, eller dei trong pengar for å skaffe seg det dei skulle leve av. Slik blei ein heimemarknad skapt.

Trotsky mot Lenin

Eg meiner at Trotsky overtok sentrale delar av narodnikarane sin økonomiske analyse av Russland. (Akkurat som han hadde mykje til felles med dei i synet på partiet.)

Om studien til Lenin gir eit i hovedsak rett bilete av den økonomiske utviklinga i Russland på denne tida, så viser det at Trotsky overvurderte noen trekk av utviklinga og oversåg andre. Lenin meinte både at det vaks fram eit borgarskap i Russland som var sterkare enn det Trotsky trudde, og at det vaks fram ein virkelig kapitalisme med samme grunnleggande trekk som i dei eldre kapitalistiske landa. Lenin såg også det tilbakeliggande i Russland, og påviste at den kapitalistiske utviklinga derfor gjekk svært seint etter europeisk målestokk, men at ho akselererte og ikkje var til å oversjå.

Derfor hadde Lenin også eit meir edruelig syn på proletariatet, som han meinte hadde både styrker og veikskapar. Mens Trotsky, ut frå personlig erfaringar i dei seks vekene i 1905 då han leia sovjetet i St.Petersburg, trakk den konklusjonen at proletariatet i ein revolusjonær situasjon sjølv skapte si eiga leiing på staden og på kort tid, så meinte Lenin at det var eit langvarig og møysommelig arbeid å bygge opp ei slik leiing, det kommunistisk partiet.

Det er grunnen til at Lenin, som vi veit, også held mange fleire muligheiter opne når det galdt den politiske utviklinga i Russland, enn Trotsky gjør.

Til slutt kan det verd på sin plass å nemne at Trotsky las Lenin si bok da han sat i fengsel første gong, like etter at boka kom ut. Trotsky sine arbeid var derfor eit slags motsvar mot Lenin si bok, sjølv om han aldri sa det.

Samir Amin

Narodnikarane og Trotsky sitt syn på utviklinga av kapitalismen i «fattige» land har danna utgangspunkt for eit einsidig og dermed feilaktig syn på utviklinga av kapitalismen i verda, eit syn som Samir Amin har vore ein viktig representant for.

Dette synet har også vore utgangspunktet for to einsidige og dermed feilaktige idear om korleis dei «fattige» landa kan bryte med kapitalismen og utvikle produksjon og velstand. For det første ideen om «den permanente revolusjon», og for det andre ein ide om at dei fattige landa sin «avsondring» frå verdsmarknaden skulle vere nødvendig. Den første ideen er feil i alle tilfelle. Den andre kan vere rett i noen tilfelle, i noen periodar, men blir feil dersom han blir sett opp som ein universell regel. Dessutan gir det illusjonar om at land kan «avsondre» seg frå verdsmarknaden også utan sosialistiske revolusjonar. Avsondringa blir derfor eit kjernepunkt i din reformisme som hindrar utviklinga av revolusjonære rørsler.

Trotsky meiner også at den føydale staten kan tre istadenfor borgarskapet når det gjeld utviklinga av industrialisering. Med det opnar han for at ein ikkje-borgarlig stat kan gå i spissen for utvikling av ein slags ikkje-kapitalistisk kapitalisme. Dermed har vi utgangspunktet for det som seinare er blitt kalt «statisme» som Samir Amin har brukt om Sovjet og liknande statar. Dette omgrepet, som inneheld ei viktig del sanning, tillet, dersom det blir tatt for heile sanninga, ei samanblanding av føydalisme, kapitalisme og sosialisme ut frå ideen om at dei alle har statsapparat som handlar svært uavhengig av klassane i samfunnet.

Her, som mange andre stader, blandar Trotsky saman ulike prosessar og motsetningar. Skildringa hans av den økonomiske utviklinga i Russland tyder av og til på at han meiner at kapitalismen utviklar seg der, andre gonger tyder ho på at det er ei ikkje-kapitalistisk industrialisering som utviklar seg. Han blandar saman utviklinga av kapitalismen i Russland med ikkje-utviklinga, ja, jamvel med avviklinga av han.

To slag revolusjonar

Dette fører og til at han også blandar saman den borgarlige og den proletariske revolusjonen. Det gjør han ved å trylle vekk borgarskapet og gi proletariatet borgarskapet sin plass i revolusjonen. Dermed blandar han saman borgarskapet og proletariatet si rolle også.

Ved at han blandar saman desse revolusjonane, oppløyser han også forskjellen mellom det såkalla minimumsprogrammet (det som ein kan oppnå innan ein bestemt strategisk fase i kampen) og maksimumsprogrammet (det endelige målet for heile kampen). Dette er bakgrunnen for den seinare utviklinga hans av det såkalla «overgangsprogrammet» som skal innehalde punkt både frå maksimumsprogrammet og minimumsprogrammet. Når ein gjør det, kan ein sleppe å snakke om det langsiktige målet, for det vil arbeidarklassen komme fram til forståing av sjølv, når dei sloss for mål som dei ikkje kan oppnå under den framherskande tilstanden.

Dette er eit uttrykk for både undervurdering og overvurdering av arbeidarklassen, på samme tid. For det første så lurar ein jo folk med på noe som ein reknar med skal ende ein heilt annan plass enn det ein seier til dei. Det tyder at ein lyg for ikkje å støte folk frå seg. For det andre trur ein at kampen for desse krava, vil føre til at arbeidarklassen av seg sjølv utviklar eit kommunistisk medvit. Dette fører også til, eller heng saman med, samanblandinga mellom front og parti. Noe som splittar alle forsøk både på å skape det dine og det andre. I følge Lenin er det også ei overvurdering av arbeidarklassen. Og derfor endar trotskismen opp i ein blanding av aksjonisme og reformisme, ofte krydra med sterkt revolusjonær retorikk.

Strategi og taktikk

Eit anna resultat av denne ideen er at eit revolusjonært kaderparti som må byggast opp litt etter litt over lang tid, ikkje er nødvendig. Arbeidarane vil jo skape si eiga leiing når det er naudsynt.

Med denne haldninga blandar Trotsky også saman strategi og taktikk, akkurat som dei fleste i den progressive rørsla i Norge i dag. Når leiinga i Nei til EU sa at dei snakka om strategi, så snakka dei som regel mest om taktikk, og litt om ei uspesifisert blanding av begge delar. I AKP er det også vanlig å snakke om strategi i dag når vi planlegg ein 3-5 år fram i tida. Men det er nesten bare taktikk som blir diskutert.

Skal vi snakke strategi, må heile kampen fram til og med målet, kommunismen, vere utgangspunktet, så må vi gå inn på dei store strategiske fasane i heile denne kampen, og så diskutere nærare den fasen vi er inne i no. Dette siste er ein taktikkdiskusjon sjølv om mange faktisk trur at vi diskuterer strategi. I dag driv vi for det meste på med det. Det er ein viktig grunn til at vi ikkje kjem vidare i den heilt nødvendige marxistiske renessansen og den kommunistiske offensiven.

Før vi har klarheit om målet og strategien, drar taktikkdiskusjonane i reformistisk retning – og i retning trotskismen. Det var derfor Trotsky også blei kalt den store fredsmeklaren. Han erkjente ikkje dei viktigaste skilnadene. Dermed kunne han ikkje trekke klare skiljelinjer i store teoretiske, politiske og taktiske spørsmål. Følgen blei at den teoretiske og ideologiske striden kom til å dreie seg om småsaker. Derfor drukna han oftast i det organisatoriske og daglige strevet og kunne ikkje fungere som einskapelig og samlande kraft. Dette er ein type fred som skapar splitting. Derfor er også trotskismen kjent for alle splittingane og all kranglinga si.

Ulike slag parolar

I tillegg får vi ei samanblanding av propaganda-, agitasjons- og handlingsparolar. Desse omgrepa har den revolusjonære rørsla i Norge studert så lite at vi knapt er medviten om forskjellen, og kor skjebnesvangert det er å gå feil her.

Dessutan blandar Trotsky saman kommunismen sin første og politiske fase (dvs sosialismen), med kommunismen sin andre og sosiale fase. Det er derfor han kjem fram til at sosialismen ikkje kan sigre i eit enkelt land. Hadde han sagt at den sosiale kommunismen ikkje kan sigre i eit enkelt land, ville eg ha vore samd med han. Men når det gjeld sosialismen (kommunismen sin politiske fase) er det annleis. Her er muligheitene mange dersom det leiande partiet i kvar strategiske og taktiske fase veit å halde seg innan minimumsprogrammet med handlingsparolane, direktiva og ordrane sine og utviklar ein skikkelig propaganda og agitasjon som går utover desse, både når det gjeld alliansar med store delar av bøndene og andre saker.

I tillegg til dette skapar Trotsky grunnleggande forskjellar som ikkje finst. Til dømes mellom utviklinga av kapitalismen i dei «koloniale og halvkoloniale» landa og i dei «rike landa». Istadenfor eit mangfald av vegar frå det gamle samfunnet til det kapitalistiske, så skal det bare vere to, ut frå om landet høyrer til den eine eller den andre av desse kategoriane.

Alt dette kan han sjølvsagt bare gjøre ved ikkje å ta skikkelig omsyn til empiriske fakta. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok det enorme arbeidet med å samle og analysere alle dei opplysningane som fanst om økonomien i Russland. Derfor var det Lenin og ikkje Trotsky som tok den enorme jobben med å analysere utviklinga av imperialismen i verda. Det samme galdt studia av den moderne filosofien på den tida, empirio-kritisismen og fleire andre område.

Ein annan grunn til at Trotsky kunne gjøre dette, var at han ikkje tok så tungt på å studere og diskutere Marx sine tekstar, fordi dei likevel bare var ei «vegleiing til handling». Derfor var det mykje meir nødvendig å vere sjølvstendig og ta utgangspunkt i eigne erfaringar. Denne sanninga vil, dersom ho blir gjort til den einaste sanninga, føre til studiefiendligheit og hindre alt seriøst arbeid.

Alle desse veikskapane ved Trotsky sine tankar fører sjølvsagt til mangel på einskap om eit felles mål og til sprenging av alle taktiske alliansar som må til for å vinne kvart enkelt slag i den langvarige kampen for kommunisme.

La meg heilt til slutt sjå på sjølve omgrepet «permanent revolusjon» eller «uavbroten revolusjon». Det er sant at Marx brukte dette omgrepet noen gonger. Men han meinte noe anna enn Trotsky med det. Marx meinte at menneskesamfunnet var inne i ei omformingsperiode som ikkje kunne stanse før den sosiale kommunismen var eit faktum.

Men for Trotsky var dette eit omgrep som blei brukt til å sause saman dei særeigne revolusjonane som kjenneteiknar kvar etappe i utviklinga, og til å lage ein lang krig der dei statane der proletariatet hadde tatt makta skulle slåss mot dei statane der borgarskapet hadde makta, slik at proletariatet der kunne ta makta.

Han skjønte ikkje at det ville føre til at borgarskapet i desse statane til dømes kunne mobilisere store delar av proletariatet til kamp mot angriparane, til støtte for den eigne nasjonen og at det raskt ville føre til at dei sosialistiske statane ville bli lagt under veldet til dei rike statane igjen. Han skjønte heller ikkje at det ville føre vidare den militærpolitikken som tsaren førte, og som utarma landet økonomisk og skapte ein offensiv hær for oppdrag i utlandet framfor ein hær som var skreddarsydd til å forsvare den sosialistiske staten.

På bakgrunn av dette vil eg hevde at trotskismen ikkje har stort anna enn frasar til felles med den typen marxisme som Marx utvikla. Og at oppslutning om Trotsky sin trotskisme vil virke øydeleggande på kampen for kommunismen. Dessutan vil eg hevde at vi er under djup påverknad av mange trotskistiske idear. Det er ikkje lurt.

Litteratur:

• Leo Trotskij: Resultat og framtidutsikter, Bokförlaget Röda rummet, 1983
• Leo Trotsky: 1905, Penguin Books, 1973
• Leo Trotskij: Den permanente revolusjon, Pax forlag, 1970
• Baruch Knei-Paz: The Social and Political Thought of Leon Trotsky, Clarendon Press, 1978
• W I Lenin: The Development of Capitalism in Russia, Collected Works, bind 3, Progress Publishers 1964

---

I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi.

Feminismen er ikke én sammenhengende ideologi. Forskjellige retninger spriker, uten at dette fører til mye teoretisk debatt. De ideologiske kampene har stort sett dreid seg om konflikter med marxistisk ideologi, og ikke mellom de forskjellige retningene innafor feminismen. At moderne feministisk ideologi ikke er enhetlig, har på mange måter vært en fordel. Som alternativer til gamle ideologier, og i opposisjon til alle vedtatte normer, har et utall ulike retninger levd side om side. Det representerer opprør. Det representerer avstand fra dogmer, og åpner for nytenkning og kreativitet. Ideologien i den moderne kvinnebevegelsen kan best karakteriseres med Maos tese om å la hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides. Innafor feminismen har denne tesen virkelig blitt prøvd ut de siste 20 åra, om enn kanskje mer med hensyn på blomstring enn på strid.

Biproduktet av mangfoldet er tema for denne artikkelen: I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi. Innafor denne retningen trives overtro, alternativ medisin, dyrking av det etniske og opprinnelige osv. osv.

Teknologi betyr læren om framgangsmåter i håndverk, industri og bruk av vitenskapelige resultater for å oppnå bestemte mål. Moderne teknologi er altså ikke bare datamaskiner, det er i tillegg for eksempel telefoner, vaskemaskiner, kirurgiske laserkniver og ikke minst kunnskapen om hvordan disse tekniske hjelpemidlene brukes, hvordan de bør brukes, i hvilke sammenhenger de skal brukes og hvilke konsekvenser bruken av dem har.

Å avskrive teknologi som maskulint og kvinnefiendtlig er feil både ut fra feminismen og marxismen.

Ut fra feminismen er det feil, fordi vi da overlater teknologien og den teknologiske utviklinga til menn aleine, og det gjør den ensidig. Det er etter vår mening et knefall for den samfunnsskapte kvinneligheten: Ved å akseptere ideene om at kvinner bare er opptatt av de såkalt mjuke verdiene, stiller vi oss sjøl utafor viktige beslutninger og fratar vårt eget kjønn muligheten til å påvirke samfunnet. Så lenge vi liker å ha tilgang på varmt vann, strøm, moderne transportmidler og ferdigsydde klær, kan vi ikke definere moderne teknologi som noe som ikke angår oss. Vi bor ikke i huler i slik som i steinalderen.

Marxismen lærer oss blant annet et materialistisk syn på historia. De materielle forholda er grunnleggende: produksjonsmidler og produksjonsforhold. Moderne teknologi henger sammen med utviklinga av produksjonsmidlene. Denne utviklinga og den stadige utvidelsen av områdene for det kapitalistiske markedet er grunnlaget for den forholdsvis store framgangen kvinnerettigheter og kvinneliv har hatt i vår del av verden. Teknologien er en del av de materielle forholda, og gjennom det bestemmende for samfunnsutviklinga. En analyse av virkeligheten må ha forståelse for produksjonsmidlene og deres utvikling. For marxister å stille seg likegyldige til utviklinga av produksjonsmidlene, er meningsløst.

På den andre sida finnes også ytterligheter: Marxister (eller kanskje mer korrekt noen marxistiske menn) har en tendens til å framstille utviklinga av produksjonsmidlene som udelt positivt, uavvendelig og med store muligheter, ja nærmest slik at de av seg sjøl utvikler seg lukt inn i sosialismen. Den teknologiske utviklinga har gitt og gir mange muligheter. Datateknologien kan for eksempel hjelpe oss til å dyrke ørkenen, vi kan drive effektiv undervisning over lange avstander, internett gir muligheter til billig kommunikasjon og utveksling av informasjon over hele verden, vi kan produsere det som trengs med lite fysisk arbeid. Men teknologien gir også makta enorme muligheter til å overvåke og kontrollere. Teknologien produserer våpen for «kirurgisk krigføring» og masseødeleggelse. Effektivisering av produksjonen skynder også på de økologiske ødeleggelsene av kloden. Innafor medisin og biologi manipuleres gener og bakterier. Tida og utviklinga løper fort. Hvem som kontrollerer produksjonsmidlene og den teknologiske utviklinga, er viktigere enn før, både når det gjelder klasse og kjønn.

Det materialistiske historiesynet innebærer også en forståelse av at det er et dialektisk forhold mellom materielle forhold (basis) og ideologi (overbygning), der basis vanligvis er hovedsida. Derfor må vi legge stor vekt på å forstå basis. Vi tenker annerledes i dag enn nordmenn gjorde for 200 år sida, da de verken hadde telefon, fly eller datamaskin. Makta driver effektiv ideologisk påvirkning overfor medlemmene i samfunnet: De herskende tanker er de herskendes tanker. Men ideologi kan være grunnlag for store omveltninger – trodde vi ikke det, ville det ikke være noen vits i å drive politisk arbeid, som i det store og hele dreier seg om ideologisk kamp og overbevisning.

Feminismen trenger i dag en økonomisk dimensjon for å kunne analysere verden for å forandre den. Så lenge grunnloven for produksjon er maksimal profitt, vil kapitalen bli monopolisert, forskjellene mellom rike og fattige vil fortsette å øke, og de fleste fattige er kvinner. En feminisme som ikke bygger på marxistisk økonomi er, bortsett fra for noen få borgerdamer egentlig en sjølmotsigelse. I dette tilsynelatende paradokset ligger en del av svaret på hvorfor feminismen har utvikla seg i teknologifiendtlig retning. Det har vært politisk umulig på ta skrittet over til en marxistisk kapitalisme-kritikk, samtidig som det har vært åpenbart at videre teknologisk utvikling ikke er en løsning i seg sjøl.

Mystisisme og hekseri

Ukebladene og TV-kanalene oversvømmes av astrologi, mystiske krystaller, tidsreiser, besøkende fra rommet og andre dimensjoner. Dette er et opplagt tegn i tiden. Arbeidsløshet, økologisk katastrofe og kjernefysiske trusler er materielle betingelser for frykt. Revolusjonære og feministiske bevegelser har ikke den samme populariteten som før, og sosialismen har lidd et historisk nederlag. Et eller annet sted må folk må finne håp, tro og trøst. I steden for å forsøke å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver kvinner nå å kontrollere den gjennom magi.

Ulike former for moderne overtro er beskrevet i boka til Bjørg Vindsetmo, Sjelen som turist. Et eksempel på et slikt mystisk feministisk prosjekt er å gjenerobre religionene, som mennene har okkupert, ved hjelp av før-kristne ritualer, sjamanisme, pusteteknikker, sirkeldanser, primalskrik og liknende. Dette skal gjenoppbygge kvinnenes opprinnelige kraft og styrke.

En annen variant er knytta til det såkalt urkvinnelige. Det ideelle samfunnet, det opprinnelige matriarkatet, ble tatt fra oss av de onde mennene. Opprinnelig var kvinnene sterke, erotiske og fredelige, og kontrollerte mennene gjennom hellige seksuelle handlinger. Sentralt i denne kulten står feiring av månefaser og menstruasjon.

Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra før-kristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

En av årsakene til dette finner vi i at kvinnebevegelsen ikke har tatt avstand fra ideene om opprinnelige urkvinnelige egenskaper. Tvert imot, store deler av kvinnebevegelsen dyrker fordommer om kvinnelige og mannlige egenskaper.

En feministisk forklaring

Feminisme er teori om spesielle kvinnespørsmål, i tilknytning til, men også uavhengig av klassekampen, som ikke gjør forandringene avhengig av fullstendig omveltning av samfunnet.

Det viktigste bidraget til feminisme, har vi funnet i Simone de Beuvoirs bok Det annet kjønn. Hun bruker begrepene transendens og immanens, og vi betrakter forholdet mellom dem som en dialektisk motsigelse.

Transendens betyr menneskets evne til å handle ut over seg selv. Transendens defineres som bevissthet, det som skiller oss fra dyra. På latin betyr å transendere å klatre opp, overskride, gå forbi eller utvide. Å være transendent er å utføre bevisste eller autonome handlinger. Alle handlinger kan prinsipielt gjøres med eller uten bevissthet, dvs. autonomt eller ikke autonomt.

Immanens er menneskets evne til å handle i forhold til seg selv og sitt eget. De Beauvoir definerer det som mangel på transendens, mens vi bruker begrepet som hvile, refleksjon, opprettholdelse av livet. De Beauvoir har en tendens til å betrakte immanens som unødvendig og skadelig, mens vi mener det er en nødvendig og legitim del av mennesket.

Disse begrepene er egnet til å diskutere kvinners forhold til teknologi, som aktivt handlende, transendente eller som private og innadvendte, immanente mennesker.

Et menneske som lider av undertrykking og fattigdom, kan handle både transendent og immanent i forhold til sin situasjon. En transendent handling vil være å organisere for opprør. En immanent handling vil være å streve for daglig overlevelse: Finne løsninger for å skaffe mat og brensel til seg og sine nærmeste. Begge handlinger er nødvendige. Den ene er ikke bedre eller mer høyverdig enn den andre. Den ene handler om å overleve, den andre om å forbedre situasjonen. På lang sikt er de to handlemåtene avhengige av hverandre.

Ettersom teknologi og vitenskap er knyttet til å forandre situasjonen, og ikke til direkte overlevelse, så hemmer kjønnssosialiseringa kvinner i å ta del i slike aktiviteter.

Alle mennesker er både transendente og immanente. Alle mennesker har både transendente og immanente egenskaper. Disse egenskapene er ofte knyttet til mytene om mannlige og kvinnelige egenskaper: mannlige egenskaper med transendens og kvinnelige egenskaper med immanens. De Beauvoir hevder at den eneste autentiske eller transendente handling en kvinne kan gjøre under patriarkatet, er opprør!

I følge de Beauvoir, blir kvinner fratatt sin transendens gjennom undertrykking på grunnlag av arbeidsdelinga i samfunnet. Men ikke bare husmødre er fratatt sin transendens. Det gjelder alle kvinner, og skjer gjennom oppdragelse og sosialisering allerede fra tidlig jentealder.

De Beauvoir hevder altså at kvinnene blir fratatt viktige menneskelige egenskaper på grunn av kjønnsmessig undertrykking. Her skiller hun seg fra store deler av feministisk teori, som tar utgangspunkt i at kvinner har flere positive egenskaper enn menn. De fleste feministiske teoretikere mener at menneskene opprinnelig har de samme psykologiske egenskaper. Femininitet og maskulinitet er skapt, ikke medfødt. Uenighetene består i vurderinga av de samfunnsskapte kjønnsmessige egenskapene. De Beauvoir mener at kvinner blir fratatt sin transendens, og dermed evnen til å handle samfunnsmessig. Andre feminister hevder (hvis vi fortsetter å bruke begrepsparet transendens og immanens) at menn blir fratatt sin immanens. De Beauvoir ser transendens som positivt og immanens som passivt og negativt. Andre feminister ser de typisk kvinnelige egenskapene (immanens) som positive og omsorgsfulle og de mannlige (transendens) som aggressive og negative. Vi mener, i dialektisk ånd, at begge parter har rett med hensyn på hvem som blir fratatt egenskaper under patriarkatet. Vi mener dessuten at både transendens og immanens er nødvendig og viktig, og at de til sammen danner en dialektisk motsigelse, der sidene gjensidig og samtidig bekjemper hverandre og er avhengig av hverandre.

For å kjempe mot undertrykking må kvinner gjenerobre sin transendens. Når kvinnebevegelsen lefler med overtro og annen dyrking av kvinnelig immanens, er det reaksjonært, og bidrar til åstyrke den politiske undertrykkinga av kvinner. Kvinnebevegelsen må ta alvorlig på kampen for kvinnelig transendens, blant annet gjennom kamp mot overtro, og for å erobre teknologien.

Feministisk vitenskapskritikk

Mye av feministisk vitenskapskritikk bygger på boka Reflections on Gender and Science (tanker om kjønn og vitenskap) av Evelyn Fox Keller, som kom i 1985. Hun er matematisk biofysiker, og har dermed solid faglig bakgrunn for sin vitenskapskritikk, noe mange andre savner. Boka starter med et sitat fra Simone de Beauvoir (fritt oversatt av oss): «Beskrivelser av verden, akkurat som verden sjøl, er lagd av menn, de beskriver den fra sitt eget synspunkt, som de forveksler med den absolutte sannhet.»

Kvinner (og menn) er skapt, heller enn født. Vitenskap er også skapt, i hovedsak av menn, i et samfunn. Fox Keller ser vitenskapen som en del av overbygninga (ideologien). Den må dermed forstås som en del av denne: skapt og utvikla for å opprettholde det kapitalistiske og patriarkalske samfunnet. Dette står i motstrid til ideen om at vitenskapen står over eller utafor samfunnet, upåvirka og fri, og at den utvikler en stadig mer korrekt og fullstendig beskrivelse av eller forklaringsmodell på verden.

Naturvitenskap betrakter seg sjøl som objektiv og skilt fra det private. Feminismen har bidratt i stor grad til å trekke det private inn i samfunnet. Parolen det private er politisk, peker på at organisering av det private livet, i kjernefamilier, med privat ansvar for hushold, barneoppdragelse og livsopphold, er en politisk sak. Dette var en dristig og provoserende parole som kvinnebevegelsen har brukt for å sette fingeren på viktige samfunnsmessige problemer. Det er ikke bare alenemødrene og manglende nabokjerringer som har ansvaret ungdomskriminalitet og voldtekt, eller for vold i hjemmene, eller for store forskjeller i barnas startgrunnlag når de begynner på skolen.

Motsatsen til dette er, i følge Fox Keller, at vitenskapen er personlig. Denne provoserende og utfordrende tanken, betyr at vitenskapen er som den er, fordi den er lagd av menn, med deres tanker, følelser og private holdninger! Kravet om vitenskapelig etterprøvbarhet, er da et eksempel på mannlig tenkning, og slo gjennom for alvor sammen med rasjonalitetens seier. For oss er det et poeng å minne om at også andre vitenskaper er utvikla under det samme samfunnet, vitenskaper som tar opp i seg «mjuke» ideer, følelser og subjektivitet, som for eksempel sosiologi, psykologi og sosialantropologi.

Motsatsen til teknisk rasjonalitet er følsomhet eller omsorgsrasjonalitet. Begrepet omsorgsrasjonalitet er utvikla som et middel for å oppvurdere de såkalt mjuke verdiene. Ideen er at kvinner har utvikla sin egen rasjonalitet basert på det ansvaret som bygger på den kjønnsmessige arbeidsdelinga.

Begrepene om rasjonalitet er for eksempel brukt i tilknytning til utvikling av edb-systemer. Edb-systemer brukes av mennesker, mennesker med ulike interesser, med meninger, holdninger og følelser. For å få slike egenskaper på dagsorden, kan vi bruke begrepet omsorgsrasjonalitet.

Teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet likner på, og blir noen ganger brukt som erstatning for, begrepene immanens og transendens. Transendens kan da knyttes til teknisk rasjonalitet, mens immanens kan knyttes til omsorgsrasjonalitet. Men begrepene stemmer ikke helt overens. Du er også immanent når du har «null-dager», ikke gjør noen ting, ikke driver omsorg for noen. Altså: du er ikke nødvendigvis snill, når du er immanent, og du er ikke bare immanent i en omsorgssituasjon. Også innen omsorg må vi fra tid til annen ta beslutninger basert på vekt, mål og nøyaktige beskrivelser, altså beslutninger gjort på grunnlag av teknisk rasjonalitet.

Transendens er, på den andre sida, mye mer enn teknisk rasjonalitet. Du er for eksempel transendent når du skriver dikt, organiserer pleie av gamle og sjuke, planlegger en aksjon for stenging av en trafikkfarlig vei, og ikke bare når du bygger kjernekraftverk eller konstruerer biler eller edb-systemer.

Begrepene teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet inneholder verdier som vi vurderer som gode og dårlige. Det «reine» begrepet rasjonalitet er positivt verdiladd, assosiert med fornuft og tenkning. Begrepet teknisk rasjonalitet er kaldt, hardt og effektivt. Omsorgsrasjonalitet er igjen svært positivt ladd. Begrepene transendens og immanens er mer verdinøytrale, i det minste er vår intensjon å bruke dem som mer verdinøytrale begreper.

Susan Faludi (Det store tilbakeslaget) går til angrep på forskning om kjønnsspesielle egenskaper. Hun mener at fokus på (og forherligelse av) kvinnelige egenskaper som for eksempel evnen til omsorg og kommunikasjon er reaksjonært og fører kvinnene tilbake til familien, ekteskapet og de nære ting. Dette er helt i tråd med de Beauvoirs (og våre) ideer om immanens og transendens.

De Beauvoir tok sterkt avstand fra elementer i kvinnebevegelsen som velger å legge stor vekt på forskjellene mellom kjønnene, ofte uten å være interessert i andre politiske bevegelser. Hun avviser ikke at kvinner kan utvikle verdifulle kvaliteter som et resultat av patriarkalsk undertrykking. Så lenge kvinner er definert som spesielle, vil både kvinner og menn ha en tendens til å utvikle ulike verdier og holdninger. Kvinner kan dermed utvikle verdifulle kvaliteter som resultat av patriarkalsk undertrykking. Empati, psykologisk innsikt, klarsyn, oppriktighet, forståelse for livets mangfold og dobbelthet, under patriarkatet er slike kvaliteter oftere å finne hos kvinner enn hos menn. Men for de Beauvoir er disse verdiene, eller slike som fornuft, autonomi, frihet og sjølstendighet, i seg sjøl verken maskuline eller feminine, de er menneskelige.

Er det mulig å kombinere et «maskulint» rasjonelt vitenskapssyn med et «feminint» følelsesmessig sådant? Thomas S. Kuhn har skrevet en kjent bok, De vetenskapliga revolutionernas struktur, der han diskuterer vitenskapelige paradigmer. Det er forstått som en felles overordna forståelse innen en vitenskap. Ideen om at jorda var flat, er et eksempel på et paradigme. Det ble erstatta av et annet paradigme, nemlig at jorda var rund, den var sentrum i verdensrommet, og sola og planetene gikk i baner rundt jorda. Dette paradigmet ble igjen erstatta av dagens forståelse: Verdensrommet består av mange solsystemer. Sola er sentrum i vårt system, og jorda og de andre planetene går i bane rundt den. Et paradigme er kjennetegnet ved at det er en felles, overordna forståelse innen en vitenskap, og at forståelsen er så grunnleggende at det å forandre den, fører til voldsomme og dramatiske endringer i vitenskapen. Ideen om at jorda er flat kan ikke kombineres med den at jorda er rund. Ideen om at jorda står i sentrum kan ikke kombineres med den at sola står i sentrum.

Fox Keller knytter sitt arbeid opp mot Kuhns diskusjon om paradigmer og paradigmeskifter. Vi mener dette er å gå litt langt. Etter dialektikken skjer ikke utvikling kontinuerlig og gradvis, men i kvalitative sprang. Endringer i kvantitet vil før eller seinere slå over i en kvalitativ endring. Kvalitative endringer skjer plutselig, i form av sprangvis overgang fra en tilstand til en annen. Slike kvalitative sprang kan enten føre til et paradigmeskifte, der en teori blir erstatta av en annen, eller de kan gi vitenskapen større forklaringsverdi. Et eksempel på paradigmeskifte er forholdet mellom kristendom og darwinisme. Det er ikke mulig å slutte seg til det kristne paradigme og samtidig godta Darwins teori om artenes opprinnelse og utvikling. Et eksempel på kvalitative sprang som øker forklaringsverdien, kan være teoriene om lys som bølger og lys som partikler. De to teoriene kan leve side om side, fordi de forklarer ulike aspekter ved lys. Det samme er tilfellet med teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet. Rasjonaliteten er ikke død med Fox Keller: det hun gjør, er å sette fingeren på viktige problemer, utfordre grensene og foreslå nye løsninger på en del områder.

Kvinner i teknologi

Flere feministiske teorier erkjenner flere typer undertrykking: basert på kjønn, rase og klasse. Men noen ser kjønnsundertrykkinga ikke bare som den viktigste, men som grunnlaget for all annen undertrykking. En godt voksen kvinnelig politisk rådgiver i et handelsdepartement kaller det kvinnediskriminering når hun sender trusselbrev til sjefen til en kødden journalist. Snakk om forvrengning av maktforhold! Vi mener de ulike formene for undertrykking henger sammen. Stort sett er klassemotsigelsen den viktigste. Det å overse de andre, kan fort føre til at de ulmer i det skjulte og vokser seg store.

Klasseforholda er uttrykt ved vanlige organisatoriske strukturer: sjefer og underordna. I boka I menns bilde beskriver Elin Kvande i tillegg det kjønnspolitiske systemet. Dette innebærer både strukturer, symboler, identitet og mellommenneskelige forhold som regulerer forholdet mellom kjønnene.

Cynthia Cockburn beskriver i boka Machinery and Dominance utvikling av verktøy og teknologi i forhold til både organisasjonsteori og feministisk teori. Hun hevder at også verktøy og maskiner har kjønnspreg, forstått slik at det forventes at kjønnene forholder seg til maskinene på forskjellig måte. Teknologiske ferdigheter regnes som sentralt element i mannlig identitet, mens de har liten plass i kvinnelig identitet. Dette på tross av at kvinner forventes å ha kjennskap til (eller kan lære seg) for eksempel avanserte symaskiner, vaskemaskiner, skrivemaskiner, tekstbehandlere og programmerbare strikkemaskiner.

Kvinner bruker datamaskiner mindre enn menn, og de slutter åbruke dem når de ikke må. De leiker mindre med teknologien. Dette blir ofte forklart som feil med maskinene og programmene, fordi de bygger på teknisk rasjonalitet og ikke tar hensyn til omsorgsrasjonalitet. Teknologer må ta hensyn til dette, og vurdere hvordan maskiner og programmer kan utformes slik at de kan brukes av alle.

Som feminister må vi betrakte dette som et annet problem, nemlig som problemet med at kvinnene er fratatt sin transendens gjennom undertrykking. Bruk av datamaskiner, og spesielt av datanettet, kan gi tilgang til databaser med informasjon om alt mellom himmel og jord. Bruk av datanettet gir kunnskap (og makt). Som feminister må vi kjempe for at kvinner skal lære og bruke maskinene og nettverket, og ikke dyrke immanent teknologifiendtlighet som fratar kvinner kunnskap og gjør dem dumme.

Innføring av ny teknologi endrer organisasjonsmessige strukturer. For eksempel kan deler av manuelt arbeid bli borte, mekanisk vedlikehold og tunge løft i industrien. Man skulle tro det første til at kvinnene kom inn i sterkere grad, men det gjør det ikke. Andre ting blir definert som teknisk vanskelig eller spesielt passende for menn og damer. Oppgavene tilpasser seg det kjønnspolitiske systemet. På kontorarbeidsplasser er tendensen at teknologien forsterker organisatoriske strukturer, snarere enn å bryte dem opp.

Hvilke maskiner kvinner behersker er altså litt variabelt. Og ikke bare det – hvilke jobber som passer for damer og hvilken utdanning som passer for jenter forandrer seg også. Da Cecilie Thoresen fikk anledning til å studere for litt over 100 år sida, passet det seg ikke med kvinner og latin, filosofi og jus. Makta var tett vevd sammen med disse faga under embetsmannsstaten. Jentene fikk holde seg til de enklere realfaga. Da den industrielle revolusjonen gjorde ingeniørkunst og naturvitenskap til grunnlag for makt, lønn og innflytelse, så passet ikke lenger slike fagkombinasjoner for kvinner. De herskendes tanker har helt opp til vår tid vært – og er fremdeles – at kvinner ikke passer sammen med a) makt, b) innflytelse og c) høy lønn. Dermed syns ikke jenter og kvinner det er interessant med matte, fysikk og kjemi. De kan ha lett for det – karakterene blant jentene på ungdomsskole og allmennfag tyder på det – men interessant finner de det ikke. De vil ha et yrke som har med mennesker å gjøre, som gir mening i tilværelsen. Lønn er ikke det viktigste. Og plutselig, tilfeldig, står jenter i kø for åkomme inn på helse- og sosialfag, eller lærerskole eller sjukepleien.

Og for dem som tror at datateknologien er og alltid har vært mannsdominert:

Datamaskinen hadde en far: Charles Babbage, og en mor: Lady Ada Augusta Lovelace. Sammen lagde de tegninger og beskrivelser av en digital datamaskin midt i forrige århundre.

Hovedprinsippene var de samme som for dagens datamaskiner, men de skulle drives mekanisk med håndkraft og ikke elektronisk. Lady Lovelace var nærmest hemmelig inntil på midten av 70-tallet, da det amerikanske Forsvarsdepartementet kalte opp et nytt programmeringsspråk, ADA, etter henne.

100 år seinere dukka Grace Murray Hopper opp som programmeringas mor. I 1943 arbeidet Grace Hopper som koder på regnemaskinen MARK I. Mennene var i krigen, derfor var mange kvinner kodere. Grace Hopper fant metoder for å effektivisere kodinga, og leda etterhvert arbeidet med å lage verdens første programmeringsspråk og verdens første kompilator (oversetter fra programmeringsspråk til maskinspråk). Det første språket inneholdt ca. 20 instruksjoner eller imperativer, og la grunnlaget for alle seinere språk (som COBOL, Pascal og C).

Augusta Ada Byron, seinere Earl of Lovelace, verdens første programmerer. Hun var den første som så for seg at datamaskiner blant annet kunne brukes til å komponere musikk bygd på et system med hullkort. Franskmannen Ichbiach hedret i 1974-79 Ada Byron ved å skrive et programmeringsspråk på oppdrag for det amerikanske forsvarsdepartementet. Han kalte programmet ADA. En professor Morgan ved universitet i Cambrigde skrev i et notat datert 1893: «Om hun hadde vært en mann, hvilken lysende matematiker skulle ikke vi kunne gjort av henne.» Ada var den gangen 16 år.

Admiral Grace Hopper (1906-1991) var en av datahistoriens mest innflytelsesrike kvinner. Hun var blant annet sentral i standariseringa av programmeringsspråket Cobol.

Kvinner i mannsyrker og kvinner i kvinneyrker

Det offisielle Norge propaganderer og forholder seg for tida til kvinnespørsmålet som om det egentlig er løst. Det som trengs for å rette opp skeivheter nå, er ikke lenger endringer i struktur, men «litt mild tvang». Er kvinnene så dumme at de blir sjukepleiere i steden for ingeniører, så får de betale prisen – kvinner velger sjøl lav lønn. Alle må jo forstå at helsevesenet er et kors og en belastning, og at offentlige utgifter må være lave.

Opp imot denne offisielle likestillingsideologien har kvinneaktivister innført begrepet kvinnelønn og organisert kvinner på tvers. Flott! Vi er enige i disse parolene som taktikk, men ikke som strategi. Enhver ideologi har behov for en «visjon» eller en «utopi». Skal den feministiske bevegelsen ha framgang, trenger også denne en utopi, og for tida blir ingen visjon presentert. Regjeringas likestillingspolitikk – som hevder at nå må kvinnene ta seg sammen – duger ikke. Det gjør heller ikke kvinnebevegelsens politikk om at det er naturlig for kvinner å ha omsorgsyrker, mens mennene tar seg av produksjonen, og det som er feil er at omsorgsyrkene gir for lav lønn.

Det var atskillig lettere for jenter på 70- og 80-tallet å velge utradisjonelt. Vi hadde en kvinnebevegelse i ryggen som løfta oss fram som eksempler og pionerer, en kvinnebevegelse som i større grad enn i dag tok ansvar for kvinners samla transendens!

På enkelte områder har kvinnen ingen verdi som menneske, bare som vare. Ingen andre steder kommer kvinnehatet og menns forakt for kvinner så klart fram som i pornoindustrien. Vi blir partert, bretta ut, lemlesta, kalt for hore, bitch og ludder. Pornoen maler om igjen og om igjen på budskapet om at kvinner skal holdes på plass, voldtas, slås, bindes og piskes. Og det virker. Det er lagd for å virke. Å slå kvinner er normalt i Norge, som i andre land. Ulla Ollendorff hevder i en undersøkelse fra 1987 at 10 til 20 % av alle norske kvinner og barn blir utsatt for fysisk mishandling. I USA er det i 30 stater lovlig for ektemenn å voldta konene sine. Det ble ikke regnet som en forbrytelse i Storbritannia før i 1991. Vold mot kvinner dreier seg om samfunnsstruktur og ideologi. I USA la den nye høyrebevegelsen i 1981 fram forslag om å avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlede kvinner mot ektemennene deres. I Norge har vi ikke fått så ekstreme forslag. Men krisesentre og hjelpetiltak mot incest og alternativ til vold slåss hele tida for ressurser for å opprettholde tiltaka.

For tida øker prostitusjonen. Alle jenter vokser opp med at kjønn er utstilt til salgs i kiosken på hjørnet, eller avertert på lugubre massasjeinstitutter i Dagbladet. Vi blir stadig utsatt for tilsynelatende tilfeldige systemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn. Og det virker. Damer ser på seg sjøl som mindre verd. Vi blir fratatt vår transendens. Det eneste vi kan er å utnytte immanensen vår.

Vår oppgave som marxister og/eller feminister må være å bringe disse perspektivene inn i debatten om hvorfor det blir færre jenter i harde fag, hvorfor kvinner velger omsorgsyrker og hvorfor kvinnelønninger er lavere enn mannslønninger. De ulike områdene for kvinnekampen henger sammen: kampen for kvinnelønn, for organisering av kvinner på tvers, for kvinner i mannsyrker, for jenters utdanning, og kampen mot overtro, mot fattigdom, mot porno og prostitusjon. Alt henger sammen. Alt handler om både økonomi og ideologi. Det handler om verdighet, levekår og transendens. Hvis vi ikke viser dette, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Da tror vi det blir lenge både til heving av kvinnelønningene, innføring av sekstimersdagen og jevn kjønnsfordeling i arbeidslivet.

Referanser:

• de Beauvoir, Simone: Det annet kjønn, Pax, Oslo, 1992
• Birkenes, Turid and Annita Fjuk: «A feminist approach to design of computer systems supporting co-operative work – The troublesome issue of co-operation seen from a womens perspective», i Adam et al (eds): Women, Work and Computerization. Breaking old Boundaries – Building new Forms, Manchester UK, 1994
• Bokmålsordboka, Universitetsforlaget, Oslo, 1993
• Cockburn, Cynthia: Machinery and Dominance, Pluto Press, London, 1985
• Engels, Friedrich: Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Ny Dag, Oslo 1970
• Faludi, Susan: Det store tilbakeslaget, Aschehoug, Oslo 1993
• History of Programming Languages, ACM, New York, 1978
• Håland, Asta and Leikny Øgrim: Approaches of Feminism, (draft) 1995
• Johnsen, Kari Mundal: Hva er kvinnesak? Gyldendal, Oslo, 1979
• Keller, Evelyn Fox: Reflections on Gender and Science, Yale University Press, New Haven, Connecticut, 1985
• Kuhn, Thomas S: De vetenskapliga revolutionernas struktur
• Kvande, Elin og Bente Rasmussen: Nye kvinneliv. Kvinner i menns organisasjoner, Ad Notam, Oslo, 1990
• Lie, Merete m.fl: I menns bilde, Tapir, Trondheim, 1988
• Moi, Toril: Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, Gyldendal, Oslo, 1995.
• Ollendorff, Ulla: Kvinnemishandling, Helsedirektoratet, 1987
• Tong, Rosemarie: Feminist Thought. A comprehensive introduction, Westview Press, Boulder & San Francisco, 1989
• Mao Tsetung: «Om motsigelsen» (side 63-99), i Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo,1937, 1972
• Vindsetmo, Bjørg: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995

---

En lørdag i mai 1982 samlet Kvinnefrontens utvalg for kvinner og arbeid, i samarbeid med KIM (Kvinner i mannsyrker), 10-15 kvinner fra ulike bransjer og yrker, med og uten tillitsverv, på tvers av offentlig og privat sektor, for å diskutere kvinners lønn.

Den direkte foranledningen var tariffoppgjøret i 1980, der en minstelønnsgarantiordning og betydningen den skulle ha for kvinnene, ble kronargumentet for å si ja til et oppgjør som ville gi reallønnsnedgang, også for kvinnene. Dette var avgjørende for at det ble et knapt ja-flertall. Kvinnene ble brukt som argument, men de hadde ikke egen stemme. Det var i liten grad kvinnene sjøl som argumenterte for et ja.

Hensikten med dette møtet var derfor å starte et arbeid med å gi kvinnene en egen stemme i lønnsoppgjør. Tanken var også at dette ville kreve et samarbeid mellom kvinnebevegelsen og fagbevegelsen – med to ulike tradisjoner/kunnskaper og erfaringer når det gjelder lønn. Kvinnebevegelsen og kvinneforskningen hadde til da stor sett drevet fram tall som viser at kvinner har mindre lønn og inntekt enn menn, uten å gå nøyere inn på lønnssystemene i fagbevegelsen og eller forholde seg til krava ved tariffoppgjøret. Mens fagbevegelsen behandla lønn som et kjønnsnøytralt spørsmål, snakka om lavtlønte, men ikke om kvinnene. Lavtlønnsspørsmålet ble derfor et mer eller mindre teknisk spørsmål som måtte løses innafor hver bransje, ikke en fellessak. Slik sett var den felles garantiordninga i 1980 et uttrykk for at spørsmålet om kvinners lønn begynte å trenge seg fram.

Innledninga på dette møtet la vekt på betydningen høye generelle tillegg har for kvinnene og kravet om forbedra lavtlønnsgaranti. Bl.a. slik at lokale tillegg som sterkere klubber tilkjempet seg, også kom lavtlønte til gode. Både reallønn og likere lønn med menn ble tatt opp. Her ble det gitt en kvinnepolitisk begrunnelse for krav som var felles for opposisjonen i fagbevegelsen. Men det viktigste ved møtet, og mange tilsvarende møter i årene som fulgte, var runden der hver enkelt sa noe om arbeids- og lønnsforholda på sitt sted. Offentlig og privat, i ulike bransjer. Så ulike språk: timelønn, ukelønn, årslønn, og dermed så vanskelig å sammenlikne eller forstå hva de andre egentlig tjente. Helt ulike systemer. Men det tydelige felles sto klart fram: Kvinner tjente mindre enn menn overalt; selv om det hadde ulike særegne begrunnelser i de ulike bransjene, var gjenkjennelsen stor.

Resultatet av disse møtene var at det ble tydelig for hver enkelt at lav lønn ikke var en personlig skam som skyldtes egen udugelighet eller dumhet i valg av yrke eller at kvinner ikke står på nok faglig, men at det skyldes kvinneundertrykkinga i samfunnet, og den var noe kvinner hadde felles. Møtene utvikla kvinnebevissthet, sjøltillit og sinne.

I 1986 tok enkeltpersoner initiativet til Kvinnenes tariffaksjon, i første omgang en underskriftskampanje for kravet om arbeidstidsforkortelse, generelt tillegg og forsvar av garantiordninga ved oppgjøret.

Streikene i forbindelse med tariffoppgjøret i 1986 bekreftet behovet for å utvikle en bevisst kvinnelønnspolitikk. Alle dreide seg først og fremst om kvinners lønn – uten at det ble satt navn på. Cateringstreik i Nordsjøen, sjukepleierne i staten, lockout og storkonflikt rundt garantiordninga, begrensa streik i offentlig sektor og kontoransatte på Vinmonopolet (ansettelsesforholda for deltidsansatte). Kjønnspørsmålet satte seg likevel igjennom når Aud Blankholm fra Sykepleierforbundet raste på TV mot forhandlerne til Kommunenes sentralforbund og deres utsagn om at «dere er så søte når dere er sinte».

Året etter tok Kvinnefronten et mer organisert initiativ, initiativgruppa for Kvinnenes tariffaksjon i 1987 besto av faglige tillitsvalgte kvinner, kvinneaktivister og kvinner uten faglig eller kvinnepolitisk erfaring som var opptatt av lønna si. Dette var et bevisst ledd i å forme ut en lønnspolitikk som både var faglig og kvinnepolitisk og som skulle være forståelig for folk, uten at de måtte forstå begreper som overheng, etterslep etc.

Kvinnelønna

Kvinnenes tariffaksjon lanserte begrepet kvinnelønn og parola ei lønn å leve av. Oppropet viste hvordan kvinner tjener både lavere, men også likere, enn menn. Fordi de lønnes som kjønn. Det at de er kvinner spiller en større rolle enn utdanning og yrke. F.eks. lå gjennomsnittslønna for kvinnene både i industri, varehandel og rutinemessig kontorarbeid mellom 110.000 og 120.000. 70% av kvinnene i kommunene lå mellom 113.000 og 121.000. Dette understreket ytterligere at kvinner ikke har lavere lønn fordi de «finner seg i det», men fordi de bys lavere lønn fordi de er kvinner. Mange faglige aktive kvinner fikk en støtte de trengte for å ta opp kvinners lønn. Erfaringen var at begrepet kvinnelønn er viktig fordi det synliggjør at dette er et felles samfunnsmessig problem, ikke tilfeldige forskjeller. Det styrker bevisstheten om kvinneundertrykkinga, og om felles interesser. Det er ikke tilfeldig at samarbeidet på tvers mellom foreninger i og utenfor LO, YS og AF har kommet lengst når det gjelder kvinnene. Kvinneundertrykkinga og kvinnebevisstheten er et ekstra bånd som forener.

Kvinnenes tariffaksjon fortsatte arbeidet med å samle kvinner til diskusjon om lønn og lønnsstrategi og skape forståelse og fellesskap mellom kvinner med ulikt lønnsnivå, i offentlig og privat sektor. Organisatorisk var det en liten aksjon, men den hadde stor effekt fordi den traff den virkelige situasjonen til svært mange kvinner. Det at stadig flere kvinner forsørger seg sjøl og stadig flere familier er avhengig av kvinners lønn, var kommet i skarp motsetning til den lave kvinnelønna og skapte et objektivt grunnlag for kamp. Bl.a. fagforbund som Handel og kontor og hjelpepleierne tok opp parola om ei lønn å leve av. H&Ks landsmøte i 1988 var preget av både kravet om ei lønn og leve av og av 6-timersdagen. Og ved tariffoppgjøret i 1990 var Handel og kontor på offensiven med en omfattende medlemsmobilisering, men ble tildels stoppet da LO- representantskapet vedtok samordna oppgjør.

Den faglig opposisjonskonferansen i Trondheim høsten 1988 ble et første gjennombrudd for forståelsen for kvinnelønna. Mange menn visste ikke hva kvinnene tjente. Etter dette fulgte en strøm av forslag bl.a til LO-kongressen i 1989 om at ingen skulle tjene mindre enn 90% av gjennomsnittlig industriarbeiderlønn.

Foran tariffoppgjøret i 1988 gikk også 12 kvinnefagforeninger i Oslo, på tvers av LO, YS og AF ut med et felles opprop mot lønnsloven. 1 krone ble gitt i tillegg, mer var ikke lov, og forbund utenfor LO fikk ikke engang forhandle. Kvinnene var på offensiven – og ble møtt med lønnsdiktat – de skulle ikke få lov til å slåss om lønna si. Lønnslov og moderasjonslinje gjorde rommet lite, akkurat da kvinnene sto på terskelen til en mer samla kamp. Et nytt lønnssystem i offentlig sektor som kom i 1990, med større vekt på lokale forhandlinger, kan også sees som et forsøk på å demme opp for en slik offensiv. Kvinnefagforeningene skulle fanges i en kamp med hverandre om smuler.

Men kampen for å heve kvinnelønna lot seg ikke stoppe. Diskusjonene gikk videre i kvinnefagforbunda og kom til uttrykk i kommunestreik og hjelpepleierstreik (1992) og sykepleierstreik (1994). Også Haagensen måtte snakke om kvinnelønn. Likestillingsrådet dro i gang en likelønnskampanje. 8. mars ble en dag der også kvinnefagforeningene mange steder var med i samarbeidet. 8. mars 1994 gikk lederne i Fellesorganisasjonen, Lærerlaget og Hjelpepleierforbundet og Sykepleierforbundet sammen om et historisk fellesutspill og krevde 25.000 kr til kvinnedominerte yrker. Dette satte påny fart i den offentlige diskusjon. Direkte kvinnelønnskrav, egne krav for kvinnene på tvers av forbunda ble stilt på dagsorden. Også Kommuneforbundet tok opp særegne kvinnelønnskrav. Dette var et stort skritt videre.

Underveis hadde det også utviklet seg diskusjoner om strategi. Kvinnelønnsperspektivet som bygger på flertallets felles interesser i å heve kvinnelønna og understreker behovet for felles kamp, ble utfordret. Det ble tatt til orde for «mer mannlige lønnsstrategier» og større lønnsforskjeller blant kvinnene. Noen, som ledelsen i Norsk Sykepleierforbund, ønsket ikke å bruke kvinnelønnsbegrepet, fordi det fokuserer på at de er kvinner, ikke på yrket de vil ha betalt for, og dermed holder dem nede. Et syn innafor den revolusjonære bevegelsen har vært at det ville være riktigere å satse på lavtlønte av begge kjønn og at kvinnelønnsbegrepet usynliggjør de lavtlønte. Strategien kritiseres derfor fra to kanter, de som vil legge vekt på bare likelønn og de som bare vil organisere på grunnlag av lavtlønn.

Felles for disse oppfatningene er at de ser bort fra de grunnleggende felles interessene som det store flertallet av kvinnene har i å slåss for å heve kvinnelønna og undervurderer betydninga av kvinnebevisstheten som kraft i kampen. Lavtlønn er et kvinnespørsmål, lønna er så lav fordi det er kvinner det dreier seg om. Det er nettopp kvinnelønnsbevegelsen som har satt kravet om at ingen skal tjene under 90% av industriarbeiderlønn på dagsorden, et krav som nå vinner stor støtte. I kjølvannet av denne bevegelsen blir lavtlønte menn også svært synlige, kanskje nesten mer synlige enn lavtlønte kvinner. Det er heller ikke mulig å oppnå likelønn uten å gå direkte løs på kvinnelønnsspørsmålet.

Kvinnelønna som begrep ble presset inn i fagbevegelsen, også i Hågensens vokabular. Deretter er det blitt mer omstridt, fordi det er et begrep som har konsekvenser for strategi. Det bygger opp under en strategi som går ut på å snu svakhet til styrke, å utnytte det at kvinnene tjener lavere og likere til å skape en stor samla styrke i kampen for å heve kvinnelønna. På grunnlag at de faktisk har felles interesser og at kvinnebevisstheten er en nødvendig drivkraft i kampen. Både kampen for de lavest lønte (80% kvinner), kampen for heving av lønna i kvinnedominerte yrker og grupper og kampen for likelønn for kvinner med høyere utdanning rommes innenfor en slik felles front.

6-timersdagen

6-timersdagsbevegelsen var lenge den viktigste motoren i å utvikle kvinnebevissthet og samarbeid på tvers. Deler av kvinnebevegelsen, bl.a. i SV, hadde vært opptatt av dette kravet lenge, fra begynnelsen av 80-tallet ble det prioritert i Kvinnefronten. Metodene var mye de samme, samling av kvinner i ulike jobber, samarbeid mellom Kvinnefronten og ulike fagforeninger om et utall av små møter og seminarer over hele landet. Utveksling av felles erfaringer gjorde det synlig hvordan kvinner snor sitt arbeidsliv rundt familiens behov og at deltid ikke skyldes at kvinner er dumme, men at samfunnet pålegger dem ansvaret for barn og familie. Kvinner finner ulike løsninger på den skvisen de kommer i mellom jobb og familie, men grunnleggende er situasjonen den samme. Og 6-timersdagskravet er felles.

Kvinnefronten understreket kvinneperspektivet ved 6 timersdagskravet. Mens lønnskrav er mer felles for kvinner og menn, satte kravet om 6 timersdagen søkelyset på forskjellene mellom kvinner og menns forhold til arbeidslivet og deres forhold til tid. At nettopp flertallet av kvinners situasjon gjorde at de ble tvunget til å reise krav om kortere arbeidstid. Et krav som også var viktig for menn og for hele fagbevegelsen, men som kvinnene måtte gå i spissen for. Disse erfaringene gjorde det mulig å formulere et viktig brudd med tidligere oppfatninger. Kvinnene kunne være en kraft fordi de var kvinner, ikke på tross av det. De behøvde ikke måle seg opp mot menns kamperfaringer og føle seg mindreverdige. Deres erfaringer nettopp i skvisen mellom jobb og hjem, var viktige og nødvendige for å slåss. Kvinners erfaring med deltid var også et viktig grunnlag for motstanden mot det åpne samfunnet og angrepene på normalarbeidsdagen. Bl.a disse erfaringene lå til grunn da AKP konkluderte med at det nå var to ledende krefter i arbeiderklassen, det tradisjonelle kjerneproletariatet og kvinnene.

Da arbeidsløsheten og hardere klima presset 6-timersdagskravet på defensiven, var det nettopp kvinneforbunda som holdt stand og i samarbeid hindret at det ble strøket av handlingsprogrammet på LO-kongressen i 1989. Det var også et samarbeid på tvers som startet arbeidet med å få til forsøksprosjektet med 6-timersdagen i Oslo. Kvinnefronten inviterte kvinneorganisasjoner, kvinnefagforeninger og kvinnegruppene i partiene til et møte i som satte i gang. Seinere i prosessen overtok fagforeningene det konkrete arbeidet.

Kvinner på tvers

Forutsetningene for Kvinner på tvers var derfor skapt av mange over lang tid, samtidig som grunnlaget lå i de samfunnsmessige endringene i kvinners stilling.

Høsten 1993 ble det tatt et uformelt initiativ av kvinner fra Fellesorganisasjonen i Oslo, Kvinnefronten, hjelpepleierne og førskolelærerne i Oslo for å få til en landsomfattende kvinnefaglig konferanse. Kvinner fra sjukepleierne, Handel og kontor, lærerne og Hotell og restaurant ble raskt med. Dette var starten til Kvinner på tvers.

Kvinner på tvers er et konkret samarbeid mellom kvinnefagforeninger og kvinneorganisasjoner i Oslo. Det er avholdt to landsomfattende konferanser og en demonstrasjonsdag med oppfordring om markeringer rundt om i landet. Hvem som er med, forandrer seg fra gang til gang. Samarbeidet organiseres gjennom en gruppe der noen fra hver deltakende organisasjon møter. Gruppa lager opplegg til konferansen – eller demonstrasjonen – deretter behandler alle organisasjonene om de vil stå som medarrangører.

Konferansene tar sikte på å organisere på tvers av alle slags skiller, offentlig og privat, ufaglærte og faglærte, arbeiderklasseyrker og høyskoleutdanna, mannsyrker og kvinneyrker, fagbevegelse og kvinnebevegelse, YS, AF, LO og uavhengige, i og utenfor arbeidslivet. Arbeidstid, lønn og velferdsstat har preget dagsorden. Men konferansene tar bevisst ikke opp bare faglige tema, men også kvinnespørsmål i videre forstand, som seksuell trakassering og rapport fra Beijing. Dette er viktig for å styrke kvinnebevisstheten. I fjor var forholda for ungdom gjenstand for et eget innlegg, nå er det viktig å få innvandrerkvinner med i arbeidet.

Konferansene er innretta på flertallet av vanlige kvinner, på samarbeid på grunnplanet.

Men Kvinner på tvers er også en ide og en måte å jobbe på som går langt utover disse konferansene i Oslo. Bergen har f.eks. hatt en egen konferanse: Kvinner er kvinner best i vest. I forbindelse med demonstrasjonene 1. februar er det kommet igang ulike former for samarbeid i Stavanger, Tromsø, Kongsberg, Kragerø, Porsgrunn, Steinkjer, Tynset, Halden og Ålesund i tillegg til Oslo og Bergen. Flere av disse stedene legger nå videre planer. I løpet av det siste året er det også kommet i gang et nytt samarbeid i Oslo mellom ulike organisasjoner om 6-timersdagen, og det har foregått et sentralt samarbeid på tvers mellom Fellesorganisasjonen, Lærerforbundet, Lærerlaget, Helse og sosialforbundet, Husmorforbundet og Kvinnefronten om en skarp uttalelse om velferdsmeldinga.

Kvinner på tvers dreier seg om å samarbeide på tvers av ulike skiller for å skape fora og organisasjonsformer med plass til kvinner slik de er, som både arbeidere/arbeidstakere og kvinner. Klasse og kjønn er ikke to atskilte sider som passer i ulike sammenhenger, kvinner er hele mennesker. Med sine erfaringer både fra livet, fra kvinneorganisering og fagforeninger. Erfaringene viser nettopp at kvinner trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både fagforeningserfaring og kvinnepolitisk erfaring for å finne sine måter å slåss på. Et samarbeid på tvers bygger opp tillit til egne erfaringer bl.a. fordi de blir sett og delt av andre, og det utløser initiativ og felles kamp. Som diskusjonen om 6-timersdagen på den første konferansen der statssekretæren og NHO-representanten som sto for argumentasjonen som dominerer i det offentlige rom, ble helt perifere. Deltakerne diskuterte utfra sin egen hverdag og bekreftet hverandre. Kvinners erfaringer passet inn.

Og det dreier seg om å utvikle samarbeid som bryter med de eksisterende strukturene og tildels stivna arbeidsmåtene i fagbevegelsen. Et samarbeid som jobber innenfor de etablerte organisasjonene og kan påvirke dem gjennom tillitsvalgte i sentrale posisjoner. Og som samtidig står friere fordi det er organisert utenfor LO, YS og AF-systemet og ikke er bundet av formelle spilleregler. Dette betyr f.eks. at Kvinner på tvers-bevegelsen kan ha en sjølstendig «plattform» som ikke nødvendigvis er identisk med hver enkelt organisasjons. Og den kan jobbe friere. På siste konferanse ble det oppsummert et felles grunnlag for kvinnelønnskampen: Vi må stå på to bein: vi krever ei lønn å leve av dvs. heving av kvinnelønna fra bånn, og vi krever at også kvinner må få uttelling for utdanning, kompetanse og ansvar. Høyere lønn og likelønn. Dette la grunnlaget for felles paroler i demonstrasjonene som viste bredden i kvinnelønnskampen. Felles interesser er overordna motsetningene, samtidig som vi anerkjenner at det fins uenighet og respekterer den. En slik felles plattform er lettere for en påtversbevegelse enn for de ulike organisasjonene som skal forhandle konkret. Samtidig som den kan legge press. Og etterhvert som folk blir kjent med hverandre, kan samarbeidet utvides og enheten utdypes. Det er lettere å ta kontakt med en person en kjenner enn med en fremmed organisasjon.

Hva nå?

Kvinner på tvers er kommet for å bli. Både samarbeidet og ideen er i ferd med å bli etablert. Det er legitimert, bl.a. av Ester Kostøl på den årlige faglige konferansen i Trondheim høsten 1995. Rommet for tverrkontakt, også mellom enkeltkvinner i toppen er blitt mye større. Samtidig er dette fortsatt arbeid mot strømmen. Kvinnelige tillitsvalgte er (i kanskje enda større grad enn deres mannlige kolleger) nedsylta av arbeid i egen organisasjon. Dette er noe de egentlig ikke har tid til, men prioriterer fordi de ser at det er viktig – og inspirerende. Det trengs ildsjeler – og mange steder kan Kvinnefronten spille en slik rolle. Det er også viktig å ha realistiske mål for hva det er mulig å få til. Bare samarbeidet i seg sjøl gir mange positive ringvirkninger.

De vellykka kvinnelønnsdemonstrasjonene 1. februar viste at det også er mulig å handle sammen. Med markeringer på 11 steder, der bare Oslo og Bergen har hatt noe tidligere, ble Kvinner på tvers-samarbeidet kraftig utvidet. Dette er et viktig skritt. Økt kontakt og samarbeid på tvers lokalt vil være noe av det viktigste å utvikle framover, på kommuneplan, på store arbeidsplasser som sykehus eller i bydeler som i Oslo. Mange steder vil bruke 8. mars til å styrke samarbeidet. Og f.eks. i forbindelse med tariffoppgjøret i vår kan det være aktuelt å lage felles møter der en utveksler krav og diskuterer hvordan en kan stå sammen, eller organiserer støtte til dem som går til konflikt for kvinnelønnskrav. Andre vil kanskje være opptatt av velferdsmelding og privatisering og styrke samarbeidet på tvers med eneforsørgere, trygdemottakere og brukerorganisasjoner.

Utvida lokalt samarbeid vil også gjøre at flere får lyst til å jobbe med å organisere bevegelsen på tvers, ikke bare jobbe innad i hver enkelt organisasjon. Flere krefter til å jobbe med Kvinner på tvers som en sjølstendig bevegelse er også en forutsetning for å få med dem som ikke kommer av seg sjøl. Det er bl.a. viktig å få med flere kvinnegrupper i tradisjonelle arbeideryrker innafor forbund der kvinnespørsmål i liten grad står på dagsorden og der deler av kvinnekulturen kan virke fremmed. Mulighetene er store om noen tar kontakt.

Kvinnelønnsdemonstrasjonene var organisert rundt det som det er enighet om samtidig som en respekterte forskjellene. Dette er viktig å ta vare på, Kvinner på tvers skal bidra til å gjøre kvinner mer synlige slik de faktisk er, ikke skape en ny kvinnemal som alle må passe inn i.

Hvordan det så vil utvikle seg videre? Kom på Kvinner på tvers-konferanse i Oslo 21.-22. september 1996 og du kan være med å skrive fortsettelsen av denne historia!

---

Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

Kvifor er det så vanskeleg å få gjennomslag for kravet om sekstimarsdagen? Er det utopi å tru at vi kan vinna fram med ei forkorting av normalarbeidsdagen? Er det vanskeleg fordi det rammar kapitalistane midt i profitten eller fordi fagrørsla ikkje står samla nok bak kravet? Er det motseiinga mellom arbeid og kapital eller kjønnsmotseiing blant arbeidsfolk som er den største hindringa?

Har vi ikkje vore flinke nok sia vi kan oppsummera at sekstimarsdagen framleis er ein vakker draum i mange kvinners hovud, medan dei som sit med makta ikkje ser ut til å ha ein einaste tanke om at draumen skal bli verkeleg? Har vi bråka for mykje eller for lite? Laga for store eller for små løpesetlar? Har vi kanskje masa for mykje om dette med kvinnekravet – så vi har skremt mannfolka frå oss? Har vi ikkje tatt nok omsyn til einskapen i fagrørsla når vi har fremja kvinnekrav, og på utidig vis brukt dyrebar taletid på møte etter møte på noko så urealistisk som 6 timars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon?

Det er eit tankekors at vi ikkje har fått spontan tilslutning frå alle staute menn når vi har fremja noko så lurt – eit krav som ville bety eit langt steg for å gjera kvinner likestilte med menn i arbeidslivet, som ville heva prisen på arbeidskrafta, som ville gi både kvinner og menn meir fritid. Naive som vi var, trudde vi at kampen for og gjennomføringa av sekstimarsdagen burde vera noko av det beste ein kunne gjera for å styrka einskap og samhald mellom kvinner og menn i fagrørsla og elles i samfunnet.

Kravet om 6 timars arbeidsdag vart første gong reist i den norske fagrørsla av gruvearbeidarane i Sulitjelma på 1920-talet. Vel femti år seinare vart det teke opp av dei raude på LO-kongressen i 1977, og frå først på 80-talet har kvinner i kvinne- og fagrørsla samarbeidd på ymse vis for å få sekstimarsdagen opp på fagrørsla og politikarane sin dagsorden. Undervegs har diskusjonen gått om full lønnskompensasjon og normalarbeidsdag, og vi har også diskutert om det skulle vera eit tariffkrav eller eit krav om lovendring. Medan ein del kvinneaktivistar med SV-tilknytting tidleg på 80-talet meinte at det var feil (og urealistisk) å krevja full lønnskompensasjon, har fleire og fleire innsett at ein sekstimarsdag utan full lønnskompensasjon aldri kan få oppslutning i fagrørsla – og at den dessutan ikkje ville bli så mykje meir enn den deltida som mange kvinner har hatt i årevis.

Dei som kjempa fram åttetimarsdagen visste noko om kva normalarbeidsdagen betydde. Utan ein felles normalarbeidsdag og nokonlunde felles reglar for korleis det skal kompenserast for arbeid utover normalarbeidsdagen som utgangspunkt for lønnskampen, blir det vanskeleg å føra ein felles kamp for betre lønns- og arbeidsvilkår. Også kampen for åttetimarsdagen var lang og seig. Frå 1. mai i 1889 vart ein felles kampdag for åttetimarsdagen i den internasjonale fagrørsla, skulle det gå om lag tretti år før åttetimarsdagen vart lovfesta i Noreg. Det høyrer med til historia at arbeidarane bokstaveleg tala tok åttetimarsdagen 1. mai i 1918 (meir enn 20.000 berre i Oslo), og arbeidsgivarane hadde på ingen måte komme seg av sjokket etter den russiske revolusjonen da dette skjedde. Dersom ei innføring av 8 timars normalarbeidsdag kunne roa dei opprørske arbeidarane, var makta villig til å betala den prisen om dei berre kunne unngå enda meir opprørske tilstandar.

6-timarsdagen og fleksibiliseringa

Parallelt med at diskusjonen om sekstimarsdagen tok seg opp her i landet på 80-talet, skaut fleksibiliseringa fart i ein del europeiske land. Belgia hadde ved starten av 80-talet eit lov- og avtaleverk som hadde mykje til felles med dei reglane som galdt her til lands, med strenge restriksjonar i forhold til kvelds- og nattarbeid og bruk av deltidstilsettingar. Bit for bit vart dette regelverket erstatta av «prøveordningar», der folk på frivillig basis kunne velja t.d. natt- eller helgearbeid i staden for normalarbeidsdagen. Kor «frivillig» det var, kan diskuterast – for mange var valet «prøveordning» eller ingen jobb i det heile tatt. Resultatet var at mot slutten av 80-talet kunne den belgiske fagrørsla oppsummera at normalarbeidsdagen var borte, og i staden hadde dei fått ein vrimmel av ulike ordningar der folk kunne ha ned til nokre få faste arbeidstimar i veka samstundes som dei kanskje fekk arbeid bortimot full tid – avhengig av kva arbeidsgivaren hadde bruk for akkurat den veka. Det var nok ikkje tilfeldig at slike ordningar kom først i typiske kvinneyrke som varehandelen. Og sannsynlegvis var det heller ikkje tilfeldig at det omtrent på same tida vart gjennomført ei rekke endringar av det som skulle vera velferdsordningar, endringar som mellom anna førte til at familien sin økonomi meir enn den einskilde sin økonomiske status avgjorde kven som hadde rett til sosiale ytingar.

Utviklinga i Belgia har vore meir tydeleg og gått raskare enn hos oss. Men det er ikkje vanskeleg å sjå at norske arbeidsgivarar har dei same ønska. Kombinert med arbeidstidsforkortinga i 1987 (frå 40 til 37,5 timars veke) kom krav frå arbeidsgivarane om å kunna bruka arbeidskrafta meir fleksibelt enn før. Både utvida opningstider i mange servicenæringar og store investeringar i teknologi forsterkar krava om å kunna bruka arbeidskrafta større delar av døgnet. For ikkje lenge sia (januar 1996) kunne vi sjå statsministeren (på Dagsrevyen) presentera for legar og anna helsepersonell den store utfordringa som ligg i at operasjonssalane på sjukehusa står ubrukte store delar av døgnet. Vi høyrde ikkje doktor Brundtland åtvara mot ulemper med skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid. Vi høyrde heller ikkje Arbeiderpartiet sin store leiar forsvara normalarbeidsdagen. Her handla det om meir effektiv utnytting av kostbart utstyr – akkurat slik som andre ansvarlege administrerande ville snakka om «sine» verksemder. Kva meir kan NHO ønska seg av ein statsminister?

Kven skal betala?

I diskusjonen om sekstimarsdagen har det alltid vore mykje diskusjon om økonomi – har «Noreg» råd? – har verksemdene råd? Kor viktig slike spørsmål var i 1918-19, veit eg ikkje, men eg har iallfall aldri høyrt sagt at det var innføringa av åttetimarsdagen som var årsak til det som har vore av økonomiske nedturar i norsk næringsliv etter den tid.

Økonomar som evnar å skilja mellom økonomi og politikk har for lenge sia slått fast at om Noreg «har råd til sekstimarsdagen» er eit politisk og ikkje eit økonomisk spørsmål.

Det grunnleggjande spørsmålet er prisen på arbeidskrafta, og såleis eit klassekampspørsmål. At det vil krevja hard kamp å få full lønnskompensasjon er opplagt, og at det vil krevja ein samla arbeidarklasse med breie alliansar langt inn i småborgarskapet skulle vera like opplagt.

Kapitalistane vil sjølvsagt ikkje betala ut ei krone meir enn dei må, og dei forsvarar seg med nebb og klør mot endringar som betyr ei styrking av normalarbeidsdagen når dei eigentleg ønskar fri flyt av både arbeidskraft og arbeidstid.

Det er vel også rimeleg å tru at så lenge ikkje sekstimarsdagen er gjennomført i dei andre europeiske landa, vil det vera naudsynt å laga ordningar for ei eller anna form for offentleg subsidiering av sekstimarsdagen. Om det skal gjerast via skattesystemet eller med andre ordningar, overlet eg til dei som har greie på sant å tenkja ut. At pengane finst dersom det er politisk vilje til å gjennomføra det, skulle vera heva over tvil.

Må vi velja?

Kvifor blir økonomidiskusjonen så viktig når det gjeld sekstimarsdagen – ikkje berre frå arbeidsgivarane si side, men også blant folk? Kven har lagt dei ideologiske premissa for diskusjonen når vi alltid må ansvarleggjerast for dei økonomiske konsekvensane av rettferdige krav? Og kvifor blir det så viktig å få folk til å velja anten lågare pensjonsalder, lengre ferie eller kortare arbeidstid? Minst ein million offentlege kroner vart brukt på å undersøka kven som ville velja kva da arbeidstidsutvalet produserte sin NOU i 1987 (NOU 1987:9A og B). Overraskande nok kom dei mellom anna fram til at menn over 45 ville prioritera lågare pensjonsalder, medan heiltidstilsette kvinner med yngste barn under 7 år var dei mest positive til 6 timars normalarbeidsdag. Prioriteringa av lågare pensjonsalder fekk av ein eller annan grunn større plass i pressa enn det at eit fleirtal av lønnstakarane (55% av mennene og 65% av kvinnene) gjerne ville ha 6 timars dag dersom det ikkje betydde nedgang i lønn.

Handlar ikkje dette om splittingstaktikk av gammalt merke? Her blir folk oppmoda til å tenkja på eigne behov her og no, og med den kjønnsmessige arbeidsdelinga vi har, veit vi at kvinner som kombinerer full jobb og ansvar for ungar i førskolealder, lever heilt andre liv enn menn over 45. Kva om undersøkinga hadde hatt nokre tilleggsspørsmål som t.d. «kva trur du ville vera viktigast for at fleire kvinner skulle kunne vera yrkesaktive og tena opp fulle pensjonspoeng – lengre ferie, lågare pensjonsalder eller kortare arbeidstid?» Gruppa «menn over 45» er framleis solid overrepresentert i dei fleste vesentlege posisjonar i fagrørsla. Dermed veit vi kva vi kan venta derifrå – så lenge dei ikkje tar ansvar for anna enn å tenkja ut frå eigne ønske og behov. Med eller mot sin vilje risikerer dei å bli på parti med makta når kvinner reiser dristige krav.

Men det er da også kvinner som heller vil ha lenger ferie? Ja visst, men det er også dei som godt kunne tenkja seg å seia ja takk til både sekstimarsdag, 6 veker ferie og rett til pensjon frå 60 år, og kanskje er det det beste svaret på alle spørsmål om prioriteringar? Så lenge diskusjonen må gå om kva du personleg akkurat no vil prioritera for din eigen del, vil resultatet sjølvsagt vera avhengig av kven som er med og røystar. Og det vil vera liten grunn til å venta toppscore for kvinnekrav i mannsdominerte faglege forsamlingar.

Utaktisk å stilla kvinnekrav?

Kor viktig er det a leggja vekt på at sekstimarsdagen først og fremst er eit kvinnekrav? Lang erfaring har vist oss at det er ein vanskeleg veg å gå. Vi er framleis ikkje komne lenger enn at ordet kvinnekrav fungerer som ein provokasjon på fleire vis. Dei mest konservative synest framleis at den slags kvinnekrav er noko tull. Og blant dei meir framskridne finst dei som tar det som ei personleg fornærming at sekstimarsdagen skulle vera viktigare for kvinner enn for menn – menn som ærleg ønsker å ta sin del av omsorgsansvar ser at dei og har bruk for sekstimarsdagen. Ville det ikkje da vera enklare å leggja sjela i å forklara alt som kan forklarast om kor lurt det er for menn også med sekstimarsdag, og så halda kjeft om kvinnekravet?

Mi oppfatning er at her må vi ha rom for fleire tankar på ein gong.

Vi har sett ein del døme på diskusjon om arbeidstidsforkorting der utgangspunktet ikkje har vore kvinnekvardagen, og resultatet har blitt ymse variantar av tretti-timarsveke, som til dømes fire dagars veke. Med det har ein både tapt det prinsippielle med å forsvara ein kortare normalarbeidsdag og ein har fått ordningar som gjer at dei som er avhengige av kortare arbeidsdag kvar dag er like langt. Ein kan som kjent ikkje gjera unna levering og henting av ungar i barnehage for heile veka på ein dag! For ordens skuld minner eg om at så lenge ein del kvinner må ha særordningar for å få kvardagen til å gå rundt slår det tilbake på alle kvinner – kvinner blir «ustabil arbeidskraft» med dei følgjer det har for lønn og status.

Det er framleis slik sjølv om det finst mange menn som tar sin del av både ansvar og arbeid i heimen – at kvinnene er det mest undertrykte kjønnet i likestillingsparadiset Noreg med lågast inntekt, lågast lønn, mest ubetalt arbeid – eit forhold som alle kvinner objektivt har interesse av å få forandra. Ein kortare normalarbeidsdag ville gi fleire kvinner høve til å vera i full jobb og samstundes få kvardagen til å gå rundt utan å slita helsa av seg, og ville gi betre lønn til dei som framleis arbeider mindre enn full tid. Det ville bety eit langt sprang for kvinners forhold til makt og pengar og råderett over eigen livssituasjon.

Pengane og makta

For dei som ønsker ei meir lik deling av det ubetalte arbeidet mellom kvinner og menn, må kortare normalarbeidsdag for alle vera eit opplagt framsteg – det betyr meir lik fritid for kvinner og menn. – Men er dette objektivt ein fordel for alle menn? Korleis skal vi i denne diskusjonen handtera det at mange menn har fordel av at kvinner er lågtlønte og deltidsarbeidande? Korleis kan fagrørsla handtera kjønnsmotseiinga? Så lenge mannen tener meir enn kvinna, har han meir makt i familien. Så lenge ho tener mindre, er det mest lønnsamt at ho er mest heime, og han kan nyta fordelane av å ha bakkemannskap heime – ikkje dermed sagt at alle menn subjektivt ønsker å ha det slik. Mange vil innvenda at dette er eit gammaldags bilete og dei har eit stykke på veg rett. Men vi kjem ikkje unna at det er ein samanheng mellom pengar og makt også i familien.

Når det blir snakka tariffspråk, kan spørsmålet vera om auka verdiskaping skal takast ut i tid eller pengar. Kravet om sekstimarsdagen er så enkelt og så komplisert at det har å gjera med både tid og pengar, og dermed også med kvinners økonomiske status. Med full lønnskompensasjon betyr sekstimarsdagen auka timelønn, og dermed auka lønn for dei som arbeider mindre enn 6 timar. Den vil dessutan gjera det mogleg å ha full jobb for mange av dei som tidlegare har hatt deltid, og med det ein sterkare posisjon i arbeidslivet. Likevel ser det på kort sikt ut til at direkte krav om heving av kvinnelønna er det som får høgast prioritet hos dei kvinnedominerte fagorganisasjonane i det første tariffoppgjeret. Det er ei utfordring å halda sekstimarsdagskravet varmt medan kvinnelønna har hovudfokus.

Det finst mange slags motargument som eg ikkje har tenkt å gå inn på, som til dømes spørsmål om korleis arbeidet skal organiserast, inkludert skiftarbeid. Sånt må sjølvsagt diskuterast konkret på dei einskilde arbeidsplassane, og eg er overtydd om at det kan løysast – det er sjølvsagt ikkje meininga å laga seks timars nattevakter dersom det fungerer betre med andre ordningar. Også i dag er det visse jobbar som har unntak frå normalarbeidsdagen, og det må ein sjølvsagt ha der det er naudsynt for å få ordningar som er brukbare for arbeidstakarane.

I tillegg kan det vera verd å stilla spørsmålet om kva det betyr å ha både lønns- og arbeidstidsordningar som – iallfall til ein viss grad – tener til å halda kvinnfolk «på plass» som det undertrykte kjønnet med dei konsekvensar det har både i privatsfæren og i samfunnsmessig samanheng. Når det framleis er slik i 1996 at kvinner i snitt har vel halvparten av menns inntekt (som resultat av både deltid og lågtlønn) seier det noko om maktforholda både i samfunnet i stort og i familien. Kanskje er det der diskusjonen skal starta? Kor mange er det eigentleg som ønsker ei forflytting av makta? Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

Solveig Aamdal, Siri Jensen, Jorun Gulbrandsen, Gudrun Høverstad, Sissel Henriksen, Jorunn Folkvord og vi som har skrevet ned samtalen, Eva-Lill Bekkevad og Taran Sæther, har sittet sammen snakket om hva det vil si å lede når du er kvinne.

Foto: Anne-Sissel Slaatsveen

---

Det er en ettermiddag i desember. Åtte kvinner er samla rundt et bord. Åtte kvinner over ei gryte dampende suppe og brød. Det er latter. Alvor. Litt spenning. Finnes det en egen kvinnemåte å lede på? Er det den måten vi har ledet på som er kvinnemåten? Og har vi egentlig brukt de samme metodene?

Vi har invitert noen av alle de damene som har sittet i ledelsen i AKP og Rød ungdom de siste 10 åra på middag og samtale.

– Er det en del av kvinnekulturen å unngå diskusjoner ved å dele opplevelser istedenfor å bryne standpunkter mot hverandre?

– Jeg veit ikke i hvilken grad kulturen i partiet har forandra seg fordi vi har kvinner som ledere eller hvor mye det skyldes andre ting, Gudrun begynner.

– Jeg tror det er et samspill mellom flere faktorer. En av de tinga jeg opplever som annerledes er at vi er mindre skråsikre på mange ting, og det er bra.

– Men samtidig er det vanskeligere å få diskusjon om ting vi faktisk er uenige om. Jeg opplever at jeg snakker og noen lytter uten å kommentere det som blir sagt. Jeg sier litt, noen andre sier litt og så har vi på en måte ikke gått inn i hva vi er enige eller uenige om. Er det en del av den nye kulturen og hvem skal eventuelt ha «skylda» for den? Det er i hvert fall annerledes.

– Jeg savner ikke de harde linjekampene fra Rød ungdom-tida mi, men jeg savner å bli møtt med argumentasjon. Det oppleves som å ikke bli tatt på alvor. Når ingen svarer eller sier meg imot, så spiller det liksom ingen rolle hva jeg sier, føler jeg.

– Det har jeg også lurt mye på, sier Taran. – Det at alle kommer med sitt, at alle kan bidra med sine erfaringer, synspunkter, innspill eller hva som helst. I distriktsstyret i Oslo opplever jeg ofte det. Alle kan bidra, men det blir liksom bare en mengde ulike innspill, vi bruken ikke erfaringene til å bli enige om å gjøre noe sammen, og hva vi skal gjøre – og den som har ansvaret står like ensom tilbake etterpå og må fortsatt ta avgjørelsene aleine. Jeg syns det er frustrerende, og jeg syns ikke vi blir noen ledelse av det.

– I kvinnekulturen har vi lært å være litt redd for konflikter og uvennskap. Jorun G prøver seg med en forklaring: – Særlig mellom jenter, vi skal i hvert fall være på samme parti; blir lei oss, og så hele bestevenninnegreia, hvis noen er uenig, så er dem sinna på meg. Denne lærdommen er det viktig å ta med seg. Jeg synes det er lettere å være uenig med en mann, enten han er en god venn eller jeg ikke kjenner han så godt. Det er ikke så farlig, for dem tåler det. Men med oss damer er det sånn at du skal kjenne ei ganske godt for å si «du, di øgle …» på muntert vis.

Del av kulturen?

– Ja, men det trur jeg ikke bare er jentenes ansvar, ivrer Eva-Lill. For meg er det like mye reaksjonene rundt som skaper problemer; at de andre syns det er ubehagelig, som det at den jenta jeg er uenig med blir lei seg. Det minner meg om da jeg satt i fagforeningsstyre sammen med mora mi. Vi var uenige om mye, jeg var kommunist og hun sosialdemokrat. Alle andre oppfatta uenighetene mellom oss som en mor-datter-konflikt, og ofte var vi de eneste som forsto at det var reell politisk uenighet det dreide seg om og ikke uvennskap eller familiekrangel. I litt mindre ekstrem form syns jeg omgivelsene ofte reagerer sånn hvis to jenter er uenige. Det er tilhørerne like mye som jentene sjøl som setter likhetstegn mellom å være uenig og å være uvenner.

– Jeg trur også at jo færre jenter det er, jo vanskeligere er det å være uenige, faller Jorunn F inn. – Vi jenter ser ikke hverandre. Hvis vi tar en statistikk over hvem som snakker mest, for eksempel på sentralstyremøter i Rød ungdom; gutter eller jenter, så kan det se bra ut. Vi snakker nesten like mye som gutta. Men hvis vi tar bort de jentene som snakker mest og de gutta som snakker mest, så blir statistikken akkurat som hvor som helst i samfunnet. Og det er klart at hvis de to jentene som snakker mest er uenige, da blir det en tragisk situasjon … Det blir amper stemning og folk blir sinte og alt blir håpløst.

– Dette er noe av det vi lærer i den samfunnsmessige sosialiseringa, skyter Solveig inn. – Det vi har lært om damer som er uenige, er noe vi må kvitte oss med. Vi må tørre å være uenige. Samtidig ser det å være uenige farligere ut utafra enn det er for oss sjøl. Jeg er ikke redd for å være uenig med ei dame, men det er mange fordommer som sitter fast. For damer som er så gamle som meg, er kvinner som er uenige sånne som krangler på syklubb. Det er ikke noe politisk i det. Vi må lære oss at det å være uenig politisk er noe annet enn å være ei kranglete dame.

Men Taran er ikke enig:

– Jeg kjenner meg ikke igjen i det, sier hun. Sikkert fordi jeg ikke har bakgrunn fra den kulturen. Jeg synes det å være uenig med damene har vært skummelt, men det er ikke fordi jeg ikke tør å si at jeg er uenig, eller har problemer med å stå for standpunktene mine. Det er fordi jeg har opplevd å bli utestengt fra damemiljøet. De henvendte seg ikke til meg som en politisk person lenger. Redselen for å bli meldt ut, er mitt største hinder for å være uenig med andre damer.

– Da jeg satt i foreningsstyret i Oslo Sporveisbetjenings Forening, var jeg ofte i opposisjon eller uenig. Særlig når det gjaldt måter å gjøre ting på, men folk slutta ikke å forholde seg til meg. Det er det største hinderet for meg i å være uenig med andre damer: redselen for å bli meldt ut.

– Jeg har opplevd i minst like stor grad at menn har slutta å forholde seg til meg, jeg, hevder Eva Lill. – Menn som har hatt forventninger til meg, ikke nødvendigvis i kraft av person, men til posisjonen jeg var i. Forventninger som ikke blei innfridd. Har du en gang vært uenig eller tatt feil, så er du «utmeldt» til evig tid. Du er en det ikke er noen vits i å snakke med. Med reaksjoner som: «Å ja, henne en det ikke noe vits i å prate med. Hun gjør allikevel ikke som jeg vil.» Og jeg har opplevd å bli utestengt eller «ofra». Fordi jeg satte meg på kant med noen det var viktig å «være venner» med, og fordi jeg var mulig å ofre.

– Jeg vil ikke gå inn på selve «sladdedebatten», men da opplevde jeg det. Etter dette har jeg fått et slags stempel for å være humanist og kan, utfra at jeg stod på kvinneutvalgets standpunkt, ikke lenger f.eks undersøke kvinnespørsmål. Sånn er det blitt uten at partiet har konkludert med noe syn på diskusjonen.

– Dette er også et eksempel på det Gudrun tok opp i sted. Saka roer seg ned over tid, og nå er det mulig å være kvinnepolitisk aktivist, bli trukket fram som noe partiet er stolt av, uansett hvilket syn du har og hadde på den uenigheten. De to syna lever side om side i partiet. På en måte burde ikke det være mulig, og det kan være et tegn på at vi er unnfallende, at vi ikke tar politiske og organisatoriske konsekvenser av synet vårt. Men kanskje er det en nødvendig del av det å lede, det å se at noen uenigheter må vi leve med, til og med uenighet om viktige spørsmål. Hvis vi ikke klarer det, blir vi ingen igjen til slutt; «Reine og røde», men døde.

Bare en «jenteting»

– Det der er en sånn «damene er uenig med damene»-greie, tror Jorunn F. – Menna trenger ikke delta i det hele tatt, fordi det er en «damegreie». Det som sitter igjen hos meg etter den historien er alle hathistoriene. Hvis noen er kjipe – frys dem ut. Det var store politiske uenigheter, men det blei gjort til en personkonflikt. At noen er snille og andre er slemme. I ettertid blir det ikke snakka om den saken man var uenig om, men hvem som er slemme og hvordan folk oppførte seg, det snakkes det om i årevis etterpå.

Ulike metoder

– Jeg vil ta opp igjen tråden om kulturen og måten å gjøre ting på, sier Solveig. Det en jo ingen fasitsvar. Når ting gjøres på forskjellige måter, skjer helt ulike ting. Men ikke katastrofer. Det en ikke nødvendigvis den beste måten å lede på å bestemme at bare en av måtene er riktig. Det er jo en styrke å kunne se at sjøl om du kanskje ville gjort det på en annen måte sjøl, er det faktisk flere måter å gjøre det på. Og i så fall er det ikke noen vits i å si fra at du er uenig.

– Jo, men det er nettopp da jeg føler meg mer aleine og at det ikke blir satt pris på det jeg mener eller gjør, Gudrun lener seg fram. – Jeg får ingen feedback. Og det kan jo hende at jeg tar feil, også. Det er jo ofte sånn at vi tenker bedre sammen enn aleine.

– Jeg synes det er vanskeligere når damene setter rammer for om jeg tør å være uenig, enn det er å være uenig med menna. Føler ikke at de reagerer på at vi er uenige oss i mellom.

Det vanskelige fellesskapet

– Men menn bruker av og til uenighet mellom kvinner som et argument, sier Sin.

Rundt bordet er det mange spontane reaksjoner på dette utsagnet. Alle snakker i munnen på hverandre. Er enige og uenige. Tolker Siris utsagn helt forskjellig …

– Menna bruker ofte det at damer er uenige om kvinnespørsmål for å slippe å ta standpunkt sjøl, sier Solveig. – Eller for å unngå å måtte ta standpunktet ditt på alvor. De sier at ikke alle damer en enige med deg i det – og da representerer du liksom bare deg sjøl.

– Det at damer er uenige er to forskjellige ting, slår Taran fast. – Vi kan være uenige om første mai eller om militærpolitikk, og det er helt greit. Det er når vi er uenige om kvinnespørsmål at helvete er løs. Det er jo det det er vanskelig for oss å være uenige om óg.

– Kvinnefellesskapet er et vanskelig begrep, tenker Siri høyt. Det er det fellesskapet som de som jobber sammen på et politisk felt utvikler. Det fellesskapet som de som jobba kvinnepolitisk sammen i kvinneopprøret fikk, var bygd på felles erfaringer som de summerte opp og dreiv fram ny politikk. Det har mer til felles med det fellesskapet de som jobba sammen om EU utvikla. De snakker tildels et eget språk. Folk som ikke har jobba mye med EU, vil kunne føle at de snakker om ting vi ikke skjønner. De har utvikla felles linjer gjennom felles praksis. Og: Kvinnepolitikk er ikke et hormon!

– Det er ikke noe mystisk med at jenter som har jobba mye med kvinnepolitikk sammen, har utvikla noe som de ikke deler med de andre jentene i partiet.

Jenter er ikke enige om alt

– Det oppstår lett en ide både hos kvinner og menn om at fordi vi er jenter så skal vi være enige om alt. Den andre biten er at jenter synes det en vanskelig å være uenige som en sjølstendig sak. Det har ikke noe med menna å gjøre, fortsetter Sin. – Så en ting til: Når kvinnepolitikken kommer på defensiven, som den har gjort de siste åra, blir det vanskelig for de jentene som skal forsvare den, å være uenige innbyrdes, særlig i påhør av menn. Da blir det et spørsmål om hvor «hovedmotsigelsen» går. For eksempel var det sånn i venstrefløyens kamp mot høyrefløyen (kampen mot den linja som ville legge ned AKP til fordel for RV). Det var ikke rom for å diskutere uenigheter om andre ting så lenge det viktigste var å stå sammen i den kampen. Jo mer kvinnepolitikken kommer på defensiven, jo vanskeligere er det for jentene som er opptatt av dette, å være uenige seg i mellom, sjøl om vi sjølsagt er det. Det en mange forskjellige motsigelser i dette som gjør det komplisert.

– Har kvinner en egen måte å lede på?

Taran tar sats: – «Damens måte å lede på» har blitt et slags kodeord, eller et stikkord som alle er innforstått med at de mener det samme med. Hvis jeg for eksempel sier at jeg lurer på om det er riktig å gjøre noe sånn, så sier folk fort at «Ja, det en jo damemåten å lede på». Men jeg tenker at dette er min måte å lede på, det. Kvinner leder på forskjellige måter. Jeg syns det er vanskelig å diskutere det med menn.

– Det er ikke noe lettere å diskutere det med kvinner, syns jeg, sier Gudrun. – Vi bruken også ord som vi legger forskjellige ting i. Vi sier kvinneopprør og mener forskjellige ting, vi sier kollektiv ledelse, og veit ikke om vi mener det samme. Og noen snakker om å lede gjennom å gjøre andre store, og jeg må ærlig talt si at det veit jeg ikke hva betyr i det hele tatt, eller om det har noen betydning. Dette syns jeg også det er vanskelig å få noen ordentlig diskusjon om. På samme måte som jeg syns at den måten menn vanligvis har ledet på har mye fornuftig ved seg. Deres metoder kan ikke forkastes.

Hvem bestemmer?

– En ting som bekymrer meg er at det finns så sterke uformelle strukturer, skyter Jorunn F inn. Beslutningene tas ikke alltid etter de valgte linjene. Jeg veit at hvis vi vil ha noe gjort, må vi ofte henvende oss til andre enn dem som sitter og leder for eksempel et lag. Problemet med formell makt er at det gir så mye ansvar. Derfor er det mye enklere å ha uformell makt. For ti år siden var jeg bare 12 år, så jeg veit ikke så mye om hvordan alt var da, men jeg veit at det er slitsomt å jobbe i motbakke, og særlig å ha ansvaret da. Hvem f … er det som vil ha ansvaret for de dårlige tidene? Det er så mye lettere å bare sitte å si til andre at sånn og sånn vil jeg ha det. Når du har uformell makt så kan du bruke den til hva du vil – uten å ta hensyn til noen andre. Det mener jeg er et uttrykk for at ledelsen ikke reelt betyr noe.

– Men kan ikke det også ha noe med det at ledelsen ikke «melder noe», egentlig blir ufarlig eller ubetydelig eller faktisk ikke krever det rommet den egentlig burde ha som ledelse?

– Nei, jeg trur det er uttrykk for at det er feil ledelse som sitter i de laga som har det sånn, svarer Jorunn F. Når de velger helt nye folk til å lede laget, så sier de ikke «flott du er ny, vi skal hjelpe deg sånn at du lærer deg å lede». Nei, de tenker «her har vi en ny vi kan sette til å lede, så slipper vi den drittjobben …» Sånn trur jeg det er mange steder; at det ikke er de mest ledende folka som er ledelsen.

– Det kan jo også være sånn at noen faktisk er de mest ledende, de som best kan gjøre jobben, og de kan til og med ha oppslutning i organisasjonen som dét, men likevel ikke ha flertall i ledelsen, og derfor ikke bli oppfatta som de reelle lederne, skyter Sissel inn. – Det har jeg opplevd. Jeg tror det er viktig som Gudrun sier å slåss seg til rom, jeg har opplevd det som en kontinuerlig kamp. Slåss seg til å skrive det du vil på vegne av ledelsen, slåss oss til å politisere kvinnepolitikken, vise at det ikke bare handler om personlige konflikter, men politisk uenighet.

Om å lede helheten eller deler

– Å lede heilheten gir ikke noe prestisje, sier Solveig, enkelt.

– Det er jo bare mye hardt arbeid, og du er ansvarlig for alt, enten det er gjort eller ikke. Derfor har alle organisasjoner, fra idrettslag til partier, et problem med å få folk til å sitte i ledelsen. Hvorfor er det sånn? Vil ikke folk sitte i ledelse lenger fordi det bare er surt arbeid?

– Men er det bare surt arbeid å sitte i ledelsen?

Alle er enige om at det er det ikke. Det gir innflytelse også.

– Nei da, sier Jorunn F, du får jo makt også. – Vi i ledelsen i Rød ungdom kan i hvert fall stort sett bestemme hva vi vil. Ja, det betyr jo ikke nødvendigvis at noen bryr seg om hva vi bestemmer da.

– Vi henger vel litt igjen i fortidas velmakt også, sier Eva-Lill spørrende. Det er jo ikke slik lenger at hvis ledelsen bare melder nok, så blir det aksjonert. Ledelsens iver etter å mene noe blir jo etter hvert prega av at det ikke spiller noen rolle hva den sier. Hvis reaksjonen i organisasjon blir like liten enten ledelsen sier «alle må …» eller ledelsen ikke mener noe, blir det jo ikke mye vits i å ta ansvaret med å lede. I beste fall får du vite to år etter at allerede den gangen la du grunnen for det som skulle vise seg å bli en katastrofe for alle … Dette tror jeg også de fleste organisasjoner har felles. Når du jobber i apparatet, spiller det liksom ikke så stor rolle om du leder 3 eller 300.000.

– Jeg husker Solveig sa da hun starta som leder, at her kan vi jo gå rundt i gangene og ikke merke om det ikke er noen som bryr seg om hva vi mener lenger … Dessuten har folk en tendens til å mene at ledelsen melder noe bare hver gang den melder det de sjøl er enige i eller det de syns er det viktigste å melde.

Hva er å lede?

– Jeg husker det fra Tromsø også, forteller Sissel. – Det var stadig flere som sa «partiet bør gjøre noe med» forskjellige ting. Og vi som var det partiet som skulle gjøre noe med det (for mange var nok det synonymt med distriktsstyret), vi ble stadig færre …

Jorun G har lang erfaring: – Jeg trur at når du har en stor bevegelse – veldig synlig – så er det mye morsommere å være i ledelsen. For alle sier «Å, så flinke dere er». Når det skjer mye, er det mye lettere å forholde seg til de som leder. De må ta stilling til ting hele tida. Da får du mer prestisje, mer klapp på skuldra og blomster og sånt. Men det blir jo ikke 30 demonstrasjoner om dagen bare fordi om ledelsen er kul. Damenes måte å jobbe på er ofte den langsiktige måten, litt usynlig som beveren som samler kvist for kvist og bygger hus. Derfor passer vi veldig godt til å lede i perioder der den måten å jobbe på trengs. Og i sånne perioder som man mest jobber i det stille og samler kvisten, da kan det hende at dem som liker best å være veldig synlige, ikke syns det er så gøy, men det er jo ikke dermed sagt at det er så veldig moro for dem som faktisk tar ansvaret heller. Det er tyngre å lede i slike perioder.

Kjeft eller kritikk?

– Det er kanskje litt for mange som venter på at noe skal skje, sier Solveig ettertenksomt.

– Nei, for nå holder vi jo på med det Jorun G kalte beverarbeid, Taran er ivrig. – Vi holder skipet flytende og bygger med mange små kvister. Og en sånn periode krever en helt annen form for ledelse enn en periode med store framganger. Vi må ikke tru at ledelse i stillstand, tilbakegang og gjenoppbygging er den eneste kvinnemåten … Vi som sitter her, leder forskjellig fordi vi er ulike mennesker. Hvis vi bytta posisjoner, ville vi nok ta med oss mye av forskjelligheten vår. Det er viktig at vi oppsummerer at det ikke er bare én måte å lede på. Det en ulike metoder som er riktige til forskjellige tider og til forskjellige oppgaver.

– Jeg har vært med å lede på ulike nivå i mange år, sier Jorun G. – I den første tida leda jeg som en hvilken som helst annen gubbe, trur jeg. Jeg var til og med god til det. Men det som skjedde, var at mange i samfunnet, ikke bare i partiet, var uenige i at vi skulle ha en sånn ledelse. Én linje, den såkalte monolittiske enheten, var mindre populær. Det ble tydelig for mange at det var lurt å høre mange meninger. Møtene våre begynte å være arbeidsmøter som skulle oppnå noe, ikke bare slå fast hva som var den riktige linja. Det var ikke bare kvinner som mente det, mange menn også.

– Det ble lov å gi ros, men det ble også lov til å være sliten, og dét er jo litt blanda da, for når denne slitenheten faller sammen med at det ikke skjer så mye, da kan det lett se ut som om det er damemåten å lede på.

– Når vi er så slitne og har så mye å gjøre, så tenker vi oss nok mer om før vi slåss med andre jenter om det vi en uenige om også. Jeg syns det er feil å slå et slitent menneske i hue med at det tar feil.

– Det er jo vanskelig for den som skal kritisere også, det, slår Sissel fast. – Hvis du sier at du en uenig eller at noen tar feil, og de er veldig slitne, så kan dem jo begynne å grine. Det gjorde jeg en gang Gudrun kritiserte noe jeg hadde vært med på å gjøre. Men jeg syns hun løste det veldig bra. Hun skreiv brev til meg etterpå og sa at det ikke var ment som et angrep på meg, men at hun faktisk mente at noe var gjort feil, og at det var viktig å rette det opp.

– Ja, det var faktisk ganske ubehagelig, det, husker Gudrun, det er ikke så lett å stå fast på det du mener er feil, når den du snakker til står og griner …

– Hva er det egentlig å lede? fortsetter Sissel. – Å lede helheten er en potensielt uendelig jobb og veldig mye av den er jo usynlig. Og ofte er det ikke lederen som legger premissene heller. Plutselig har du noen mennesker i fanget, eller en sak som må løses, som tar over den dagsordenen du sjøl har satt. Der kommer også de som har valgt å ha uformell makt inn. Det er ofte de som legger premissene.

– De som leder spesialområder, eller deler, de kan på en måte planlegge liva sine mer, dette har Siri tenkt mye på: – De har «lov til» å si nei til andre ting, fordi de har sitt eget ansvar. Mens de som leder helheten, de har ansvaret for alt det som ingen andre tar, og det betyr at du i mye mindre grad rår over din egen tid.

Eva-Lill er enig: – Ja, og samtidig trur alle at du har lagt premissene sjøl, at det er dine prioriteringer som styrer for det er jo du som er lederen.

Sissel han også opplevd dette: – Ja, og så får du skylda fordi du ikke klarer å løse det som noen andre har bestemt at du skal gjøre, som er umulig.

Objektiv motsigelse

– Jeg mener det finnes en faktisk og objektiv motsigelse mellom de kvinnene som jobber med kvinnepolitikk og de som jobber med helheten, slår Siri fast. – Den ser du i alle organisasjoner som har et særegent arbeid for og blant kvinner.

– Denne motsigelsen er uavhengig av folks vilje, den er knytta til hva du jobber med. Den går ut på at de som jobber med særegen kvinnepolitikk syns at de som jobber generelt tenker alt for lite på kvinnepolitikk. Vurderingene varierer fra at de som jobber generelt «sviker kvinnekampen» til en noe mildere variant som at «de tenker alt for lite på kvinnene», og de mener at de som jobber generelt er alt for preget av de posisjonene de har, og det er de jo selvfølgelig også. Det er den ene vinkelen å se det fra.

– Omvendt syns de som jobber med det generelle, at de som jobber med det særegne kvinneområdet, ofte glemmer helheten og ikke forstår at det er andre faktorer også som teller. Jeg snakka nettopp med en fra grafisk om det i går, og hun hadde samme erfaring; når du jobber med helheten vil du jo veldig gjerne at kvinneaktivistene skal bry seg om og med det du holder på med. At de skal lage egne forslag og bidra til å synliggjøre kvinnevinkelen, lage egne kvinnelinjer osv. Som sentralt plassert kan jo ikke du aleine skaffe deg kvinneperspektiv. Men samtidig er det sånn at dersom de som jobber spesielt med særegen kvinnepolitikk skal bry seg med alt hele tida, så får de ikke verken tid eller rom til å utvikle noen særegen kvinnepolitikk. Derfor kan ikke disse to gruppene imøtekomme hverandres krav. Jeg trur ikke dette kan løses en gang for alle. Men vi må i hvert fall møtes og bli enige om en slags felles målsetting og å synliggjøre for hverandre hva vi holder på med.

– Jeg trur ulike møtesteder er en forutsetning da, sier Gudrun. – Vi har, i hvert fall før, jobbet veldig isolert fra hverandre, uten mulighet til å vite hva de andre holdt på med. Og da blir det lett til at du ikke blir noe særlig opptatt av det.

– Ja, men hvorfor blir det sånn? spør Eva Lill. – Mens jeg jobba med kvinnepolitikk, så innkalte ikke vi noen spesielle. Vi ville at flest mulig skulle delta på for eksempel kvinnekonferansene. Men hele veien i apparatet må folk ha tenkt at det var noen få spesielle de innkallingene egentlig var ment for, for det var ofte de samme som kom. Og hvis noen som jobber med det samme, har truffet hverandre og vært et arbeidsfellesskap over tid, da kan det bli vanskelig for andre å forstå «fagspråket», kodene som oppstår. Det at folk assosierer likt til noen ord osv. Dessuten – det oppstår uformelle nettverk blant oss kvinner også.

«Mål» og rollemodell

– Den første kvinnen som begynner å gjøre noe som tidligere bare har vært gjort av menn, legger en slags mal for hvordan alle de som kommer etter skal bli, Eva Lill lener seg fram, ivrig nå: – I vårt parti har nok Kjersti Ericsson blitt en sånn mal. Men Kjersti var ikke bare den første kvinnelige lederen i partiet, hun var også den lederen som ble valgt midt i ei tid da folk var opptatt av at vi skulle slå hverandre mindre i hue og lære mer av hverandre. Da medlemmene ville ha en ledelse som så alle, som ikke dunka gjennom «linja», som også hadde omsorgsrasjonalitet, kunne gi ros osv. Kjersti kom inn som leder i denne tida, prøvde å fylle en sånn rolle, og ble ganske utslitt av det. Jeg leste oppsummeringa hennes, som hun skrev litt etter at hun gikk av som leder, i Materialisten i 1989, og den handler mye om nettopp det. Alle de innbyrdes motstridende forventningene. Jeg kjenner meg igjen i det hun beskriver – 10 år etter at Kjersti overtok som leder er mye likt. Men kvinner i andre partier og organisasjoner beskriver også opplevelser som likner.

– Etterpå er altså malen lagt, og de lederne som følger etter og er kvinner, de strever for å fylle hele malen, men skal i tillegg også være alt det partiet trenger nå. Og hva partiet trenger, forandrer seg gjennom tida. På den måten blir oppgaven større og større og vanskeligere å fylle. – Vi må slåss for noe som egentlig burde være ganske sjølsagt, men som jeg trur både vi sjøl og menna glemmer: Kvinner er også folk. Det finnes like mange ulike egenskaper hos oss som hos de andre menna. Ulike tider krever ulike ledelser, og det betyr også ulike kvinner.

– Kvinner og andre minoriteter, som det heter, skyter Siri inn til stor latter fra forsamlinga.

– Ja, det er jo ingen som syns de er del av kvinnefellesskapet i partiet, sier Sissel, alle trur at det er en slags eksklusiv klubb, som noen andre en med i. Vi hadde en konferanse for noen år siden for kvinner fra ulike miljøer i og utafor partiet. Og kvinner som jeg alltid har tenkt på som en selvfølgelig del av denne klubben, sa at de på det beste følte det som om de sto i døra og titta inn … Da blir det veldig viktig som flere her har vært inne på; at det foregår møter mellom oss hele tida, at vi lærer mest mulig å forstå hverandres virkelighet og problemer. På den måten blir det lettere også å se ulikhetene som en styrke.

– Jeg trur kanskje ingen tenker at de er del av det kvinnefellesskapet, mener Eva-Lill, i hvert fall ikke hele tida. Kjersti skriver i den artikkelen i Materialisten at hun havna i en umulig situasjon. Hun skulle både lede partiet, og være talskvinne og leder for den kvinneopposisjonen som hadde løftet henne fram til lederposisjonen og det er faktisk ikke mulig. Hun opplevde at hun svikta alt og alle, og følte seg svikta, sjøl … For hvor blir det av alle dem som ba deg ta en posisjon, når det blir vanskelig for deg? Da får du stort sett bare høre om alle de forventningene du ikke innfrir, det kjenner jeg meg igjen i også. På vei inn blir du båret av en bølge, og når du sitter der en det plutselig stille …

– Jeg trudde også at jeg gikk inn på vegne av noen, skyter Sissel inn, og når jeg så meg om så var det ingen der.

– Men det er jo nettopp det typiske, slår Taran fast. Og ikke bare i vårt parti, og jeg trur ikke engang at det bare gjelder kvinner. Følelsen av at du er aleine, og av at de du er valgt på vegne av blir borte. Og dessuten går vi jo ofte inn i ledelsen fordi vi ønsker å gjøre ting på en annen måte. Fordi vi kanskje ikke er helt fornøyd med hvordan det ble gjort før, og likevel blir vi skuffa når de vi overtar etter, kritiserer oss. De vil at vi skal gjøre det slik de gjorde det … Det er jo sånn at du er valgt fordi du står for noe, eller mener noe. Og når det blir motvind, da er du aleine.

– Jeg syns det er et problem at jeg aldri føler meg verdig til å ha en oppgave. Solveig fortsetter: – Jeg kan nesten bare huske én gang jeg har kjent meg verdig, og det var da jeg og noen få andre ble personlig valgt på landsmøtet i 1990. Ellers ble jo sentralstyret valgt som en blokk for å imøtekomme behovet for å ha alle «fløyer» representert. Jeg fikk aller flest stemmer … Det ga meg en følelse av å være verdig – så lenge det varte.

Samfunnet gjør oss uverdige

– Dette er ikke noe spesielt for vårt parti. Det er samfunnet som lærer oss alle, ikke bare kvinner, at vi ikke er noe verdt. Vi er utgiftsposter i et eller annet budsjett alle sammen, og det preger sjølbildet vårt. Det er ikke det at vi ikke blir sinna av det, og på ett nivå veit vi at det er feil, men det gjør noe med åssen vi ser på oss sjøl, sier hun.

– Ja, sier Sissel, det er en del av samfunnssystemet, men det er også en del av vår tradisjon: At lederne skal være høyt heva over oss andre. De skal kunne det meste. Vi har et bilde av ledelsen som noe som er der oppe … Det har vi jo lang erfaring i: å tenke at det er de mest framskredne, de ledende som skal sitte i ledelsen, kaderen. Vi har jo holdt på med tredeling av både oss sjøl og andre. Det nye i diskusjonen om ledelsesmetoder gjennom de siste 10-15 åra har vært at vi har oppdaga at det ikke finnes bare en måte å lede på, at det ikke går an å dele folk opp i lag.

– Jeg tenker på sjokket når du oppdager at du er øverst, sier Siri, at det ikke er noen over deg.

– Ja, utbryter alle sammen, og latteren bryter løs. Det van grusomt! Følelsen av at nå er det jeg som en «dem». Ja, men jeg er jo ikke sånn som «dem».

Eva Lill bryter gjennom latterkulene: – Men det er jo ikke bare oss … Jeg husker første gangen jeg opplevde at folk behandla meg annerledes. At det ikke var meg de snakka med, men «posisjonen» min.

Makt – til hva?

– Det maksimale mange kvinner kan oppnå av makt ved å få ledende posisjoner, slår Siri fast, det er i større grad enn før å bestemme hva de sjøl skal bruke tida til. Og sjøl det er jo ikke uten unntak. Som vi har snakka om, er det jo andre som kaster ting i fanget ditt sjøl når du er lederen. Men lenger enn det går det ikke an å tøye makta; jeg skal sjøl prioritere min egen tid. Kjersti satte seg for eksempel ett mål da hun var leder, husker jeg, at det skulle holdes en stor kvinnekonferanse i den perioden. Og det ble det jo noe av i 1986.

– Hun brukte bevisst makta si som partileder til å gjennomføre det, uansett hvilke andre saker som kom opp. Men hvis du som kvinnelig leder tar mål av deg til å sette dagsorden også for menna i ledelsen og partiet, da er du dømt til å føle deg mislykka. Det trur jeg er viktig å huske på når vi diskuterer hva kvinner får makt til. Det ligger mye begrensning i det: hvis du skal være partileder og ha ansvar for helheten, men i hovedsak bare har innflytelse over hva du sjøl og de andre damene skal bruke tida til, så er det jo litt mer begrensa hva du kan oppnå.

– Enig, sier Sissel, jeg trur det er lurt å velge ett eller noen få områder den du skal oppnå noe.

– Men jeg trur det en annet viktig poeng også for damer som leder. Det gir mindre prestisje å gi hjelp og støtte til damer enn til menn. Så menn vil heller hjelpe hverandre. Ja, kanskje vil en del damer også heller gi støtte til menn enn til andre damer.

Tidsavgrensa mål

– Tidsavgrensa mål, sier Solveig, det tror jeg er lettere å vinne oppslutning om. Det gjelder ikke bare innafor kvinnepolitikkens område det, det var mye lettere å vinne oppslutning om EU-kampens betydning før folkeavstemninga, for eksempel, enn det er å samle hele partiet nå, for å få Norge ut av EØS. Det er mindre synlig og det er ingen som veit hvor lang tid det kan komme til å ta. Arbeid som ikke syns så godt, er det mye tyngre å vinne oppslutning om.

– Det er jo dessverre ikke vi som bestemmer heller, da, sier Jorunn F, hva som er viktig og hva man må gjøre. Dels setter jo klassekampen i samfunnet rammene, men også det folk spontant vil jobbe med og mot, er med på å styre hva som blir hovedsaken. Og da er det nok sant som Solveig sier, at det synlige og tidsavgrensa har en tendens til å vinne. Erfaringa mi fra Rød ungdom er også at når gutta ikke lenger syns noe er personlig interessant og utfordrende, så flytter de bare kreftene sine over på andre områder, uten hensyn til hva som er vedtatt Jentene er mer opptatt av plikt og å gjøre ting ordentlig: Gjøre det som må gjøres. Gutta flykter fra det kjedelige og fortsetter med det morsomme.

– Dette bringer oss tilbake til spørsmålet om enighet og diskusjoner om linjene, syns jeg. Eva Lill tar ordet igjen. – Jeg har sett det best i skjæringspunktet kvinnepolitikk og faglig politikk, der Siri har jobbet i hvert fall i femten år: Først nesten som en fraksjon, så med en liten gjeng rundt seg som fikk lov til å holde på fordi det tross alt var noen arbeidere blant oss, og nå er Siris arbeid ganske anerkjent, ikke minst fordi oppslutninga i den såkalte «virkelige verden», utafor oss, viser at det må ha noe for seg: Og dessuten har vel tida vist at frykten for at vi skulle overordne kjønnmotsigelsen over klassemotsigelsen bare fordi vi nevnte kvinnelige arbeidere spesifikt, var betydelig overdrevet.

– Men sjøl nå, når alle vil være enige i «linja», får det ikke særlig store konsekvenser for hvordan menna innretter sitt arbeid. Vi kan for eksempel ha en diskusjon om hvorvidt vi skal slåss for «kvinnelønn» eller om det ekskluderer menn fra kampen. Sjøl om vi tilsynelatende blir enige, får det ingen praktiske konsekvenser. Jeg blir sliten etter hvert også, av tilsynelatende å diskutere de samme motsigelsene med de samme folka i 20 år. Den virkelige forandringen av politikken går så sakte.

– Ja, men jeg trur at det er sånn, sier Gudrun. – Jeg har erfart det samme med ungdomsarbeidet. Jeg slåss veldig for det da jeg var partisekretær. At flest mulig voksne i partiet skulle verve til Rød ungdom og hjelpe til å bygge opp organisasjonen på alle de måtene ungdommen trengte det. Jeg trur folk må erfare ting sjøl, gjennom egen praksis for virkelig å gripe hva det dreier seg om. Men man kan jo bli litt oppgitt når de som var helt uenige med meg den gangen, nå kommer og forteller at Gudrun, nå en det veldig viktig å drive ungdomsarbeid. Og så minner jeg dem på at det innkalte faktisk jeg til en konferanse om for fem år sia, og dem husker det ikke, eller jo, det gjør dem jo når jeg minner dem om det, men vi må erfare ting sjøl, og det en veldig møysommelig, og tar tid.

Som å snu en supertanker

– Jeg husker Pål Steigan sammenligna arbeidet vi driver, med det å snu en supertanker i havnebassenget en gang, sier Siri. Jeg syns det er et godt bilde. Den må snus i mange små vendinger.

– Er det tomt etter oss? Er det sånn at det bare er noen få utvalgte og verdige som kan lede AKP?

– Barnebarnet mitt har sagt at hun kan tenke seg å bli leder i AKP etter at bestemor han gitt seg, sier Solveig. – Men for å være alvorlig: Vi er damer og tenker at hvis bare vi leder på den riktige måten, da gror damene opp etter oss og kan overta. Det blir noe vi skal klare i tillegg til alt annet. Samtidig kan vi ikke si hvor slitne vi er, for da tenker de at huff, nei, dette vil vi ikke.

– Men det er vårt ansvar og jeg synes det er i orden at det er det, jeg, mener Jorun G. Men det er avhengig av om partiet for eksempel klarer å lage et kvinneutvalg. Sammen med de unge jentene i partiet og i Rød ungdom, hvor det er mange jenter som kommer etter oss. I Rød ungdom har de mye mer framskredne diskusjoner, i full offentlighet, om forholdet mellom gutter og jenter enn vi noen gang han hatt. De har større kunnskaper om hersketeknikker, både gutter og jenter, enn vi har. For eksempel bestemte de at på sommerleiren sin skulle de ikke ha plenumsdiskusjoner, fordi der var det alltid noen få som dominerte. Og så har de jente- og guttesamlinger på nesten alle møter.

– På et møte i sentralstyret, hvor vi hadde dame- og mannemøte, oppsummerte en mann at det var bra, for da fikk menna endelig diskutert skikkelig politikk, skyter Solveig inn.

– Hvem er hvem når vi snakker om å komme etter? spør Taran. – Jeg føler veldig at jeg er en av de som kommer etter, jeg. Fra en tilbaketrukket tilværelse etter mange altfor slitsomme år, er jeg plutselig leder i Oslo AKP. Kanskje er jeg en slags mellomstasjon før de unge. Men det betyr ikke at alt er bra.

Vi har ikke noe kvinneutvalg i Oslo, og i distriktsstyret har vi ingen kvinnepolitiske aktivister. Så i forhold til å ta vare på kvinnepolitikken og samle og bygge, føler jeg virkelig det med å komme etter på slep. Føler mye ansvar og forventning om at neste gang vi velger distriktsstyre, da skal vi få med mange damer og klare mye av det vi ikke har fatt til nå. Jeg er enig med Jorun G og synes det er tungt.

Ansvar for framtida?

– Du sier det er vårt ansvar, sier Solveig, men hvem er vi? Hvilket vi har ansvaret? Det må jo være mange flere enn ledelsen.

Nei, sier Jorunn F. – Enhver ledelse har ansvar for å gi rom for nye og sørge for at det blusser opp nye ledere. Et vanskelig ansvar, men like fullt ledelsens. Jeg skjønner ikke hvordan det skulle være ellers. Samtidig har det noe med helheten å gjøre, hvordan organisasjonen fungerer.

– På det allmenne nivået er det ikke noe vanskelig å si at det kommer noen etter oss, bryter Eva-Lill inn. Det er et radikalt oppsving blant ungdom og med EU-tilpassinga kan krisemaksimererne gå en glad framtid i møte.

– Det vil komme nye opprør så lenge det finnes undertrykking, det er jeg helt sikker på. Men det er vel ikke sånn at Solveig ikke kan gå av før hun han funnet sin etterfølger? For så vidt har ledelsen heller ikke ansvar for å finne sine konkrete etterfølgere. Men det bekymrer meg at det ser ut som om det er færre å velge mellom nå enn for noen år sia. Da bidrar historias dynamikk til at det bli vanskeligere og vanskeligere. For hvert år Siri sitter som faglig leder, blir det litt vanskeligere for en annen å overta den jobben, også for en mann. Og det skal så forferdelig kort tid til å ødelegge eller droppe det viktige brøytearbeidet hun har gjort. Jeg vil ikke henge dette på enkeltpersoner, verken æra, plikta, skammen eller noe, men det er det som bekymrer meg.

– Hvem skal vi spørre hvis vi vil ha damer? Det er en handfull damer vi ønsker oss og tenker på som innledere og talere. Mens de blir flinkere og flinkere til å holde talene sine, så blir vi flere og flere som kunne det for noen år sia, som mer og mer tenker: Nei, jeg kan ikke nok om det, tør ikke, får ikke til. Og det er ikke nok å se på Rød ungdom heller, enda det en mange flotte og modige jenter der. Men sjøl med 15 års erfaring fra Rød ungdom blir det vanskelig: For da blir det du som skal være «Siri» eller du som må bli «Solveig». Å si at det er de personene som sitter i posisjonene sitt ansvar å finne etterfølgerne sine, er livsfarlig, trur jeg. Det er vårt ansvar. En del av ansvaret er mitt, jeg kan si at jo, kanskje kan jeg holde den innledninga. og er jeg usikker så får jeg få noen jeg stoler på til å se på den. Kanskje sier én at jo, jeg kan gjøre jobben, men jeg tør ikke ta ansvaret. Da får vi finne metoder for å ta ansvaret sammen. Vi var flinkere til å finne sånne metoder før, men da var vi også flere. Å få tilbake sånne arbeidsmetoder er det vi damene som kommer til å måtte ta ansvaret for, trur jeg.

– Det er det jeg mener, sier Gudrun, for det blir feil at det er én persons ansvar. Jeg mener det en ledelsens ansvar i den forstand at vi må ha ei linje for å jobbe og tenke på hvordan vi skal fostre unge jenter. Hvordan kan vi samarbeide for å få laga et kvinneutvalg? Eller i Siris arbeid; hvordan jobbe for å trekke med flere folk på en sånn måte et erfaringene blir delt. Det må være ledelsens ansvar. Hvis ikke blir det ingens ansvar.

Nye folk gir nye metoder

Dessuten må vi godta at folk med all den erfaringa de har, ikke vil være ledere lenger. Da vil ting måtte gjøres på andre måter. Det var sikkert et kjempepress på Kjersti om å gjøre det på samme måten som menna hadde gjort før henne. Men tida går og vi blir vant til at nå gjøres ting på en annen måte. Jeg trur at vi må tenke aktivt på dette.

– Så til det med å ta utfordringer. Jeg ble spurt om å holde innledning om filosofi og kvinnespørsmål for et Rød ungdom-lag. Jeg tenkte at det veit ikke jeg noe om, og sa at det må dere spørre Kjersti eller Eva-Lill om. Men etterpå tenker jeg at til 17-åringer, som ikke har diskutert disse spørsmåla mye, kunne jeg sikkert sagt mye fornuftig.

– Jeg slikker ennå såra etter perioden i distriktsstyret, Sissel forteller. – Jeg får panikk hver gang noen sier at noe bør gjøres. Kjenner angsten hver gang noen prøver å dytte meg inn i noe.

– Jeg opplevde det som en enorm lettelse når Taran kom på årsmøtet og sa at hun stilte som leder. Det var noen som tok stafettpinnen videre. Jeg hadde sjøl sagt nei, nei, nei, dette kan ikke være mitt ansvar, jeg orker ikke mer, sjøl om vi ikke hadde noen kandidat.

– Problemet er at vi mangler nettverket og vi mangler måter å ta vare på hverandre på. En av grunnene til at jeg sa nei til å stille som kvinneansvarlig i dette sentralstyret var nettopp at det var så få aktuelle kandidater. Det fortalte meg at dette vil bli en aleinejobb og at vi måtte bygge opp igjen fra bunnen. Samtidig er det et generasjonsgap. De som skulle vært der etter oss, er ikke der. Det er bare oss slitne 40- og 50-åringer å ta av, og det preger oss.

– Dessuten er damene i Oslo-partiet en leveringssentral for alle oppgaver, alt fra RV til Nei til EU. Samtidig er damene bare en liten prosent av partidistriktet, de kvinnepolitiske aktive er enda færre. Men partiet er såpass stort i Oslo at alle kan tru at noen andre ordner opp. En av mine frustrasjoner har vært åttendemars-arbeidet I de siste åra er det Rød ungdom-jentene som han tatt de politiske kampene, mens partidamene han sittet hjemme. At vi fikk EØS-parole i fjor var Rød ungdoms fortjeneste. Men samtidig er jeg redd de har blitt dytta inn i for store oppgaver for fort.

Ikke pensjonister

– Vi er slitne 40- og 50-åringer, men vi driver politikk og det vil vi fortsette med! Solveig er sikker: – Det er jo livet vårt, dette. Generasjonsgapet ned til ungdommen er bare farlig hvis vi skal slutte helt når vi er 50 år. Men jeg er mye mindre sliten nå enn jeg var for 10 år sia. Jeg han bedre tid fordi ungene er blitt voksne og da får vi kvinner tilbake livet vårt på en måte.

– Ansvar og ansvar, sier Siri ettertenksomt. – Jeg har jo ikke tenkt å være faglig leder evig, sjøl om jeg synes det er morsomt. Tenker en del på den motsigelsen. Prosjektet mitt var at første perioden skulle jeg bygge opp igjen arbeidet fordi det lå langt nede. Den andre perioden skulle jeg jobbe med å finne etterfølger. Nå er vi midtveis i den andre perioden …

Noe av problemet med dame-etterfølger er at vi må finne ut hvor vi vil at damene skal være når vi er så få. Det kan ikke være kvinnenes ansvar aleine å finne jenter som kan sitte i alle utvalg. Men menn som ber meg om å finne flinke damer til dem, blir sure når jeg sier at det er de som må jobbe på en sånn måte at det blir mulig for damer å bli med i utvalget.

– Kanskje skal det ikke være en dame som blir ny faglig leder. Sannheten er jo at jeg sitter i et utvalg med bare menn. De fleste jentene jeg jobber faglig sammen med, er utafor partiet. De vokser og gror, fordi de jobber konkret sammen i den virkelige verden. Der er det mange damer som vi gjerne skulle hatt med i partiet, men med den dårlige kvinneprofilen partiet har for tida, er det ikke attraktivt for dem

– Det er to måter å tenke på etterfølger på: Jeg kan selvfølgelig bli sittende til problemet er løst. Eller jeg kan tenke at det er ved at jeg går av det blir løst. Jeg tror at det oftere er det siste som er riktig. Hvis én person sier hun kan overta om man sitter et år, så er det lurt. Men er det blankt, åpner du et større rom ved å gå din vei. Begge veier blir veldig skyldbetynga, uansett har du ikke jobba på en sånn måte at det er løst.

– Samtidig er ikke faglig politikk høyt prioritert som felles oppgave i partiet. Da er det lett for resten av ledelsen å tenke at det har Siri grep om, så det behøver ikke vi bekymre oss om. Sjøl om vi i faglig utvalg jobber etter den linja at vi ønsker å bygge ned skillet mellom det faglige arbeidet og resten av partiet.

– Jeg tror ærlig talt ikke at vi løser dette på en god måte før vi får flere medlemmer, jeg, sier Jorun G.

– Men først til det med å være shiten: I min ungdoms dager jobba jeg hardt og hadde mye større anledning til å hvile. Jeg jobba ikke så hardt som jeg har gjort siden. Hvem var det som ikke hadde anledning til å sove hele lørdagen, hvis du ikke skulle på stand. Av og til kunne du skulke skolen. Så fikk vi unger, og full jobb og organisasjonsarbeid. Det er jo slitsomt for alle. Så kommer den tida da unga blir større og du slipper et veldig stort ansvarsområde. Da er det vanlig at damer blir mye mer aktive enn dem var – ikke mindre. Forfatterdamer begynner ofte å skrive når de er i 40-årsaldenen, fagforeningsdamer blir også aktive da. De jobber så mye og har det så moro. Er på masse gøyale møter, leser og følger med, er så slitne, og ler seg i hjel.

– Før var det sånn at når damer var 50 år satte dem seg ned og var gamle. Det er ikke sånn nå, vi har medisiner, ikke 14 unger, bærer ikke vann og er stort sett friskere. Problemet er ikke at vi er gamle, men at vi er for få.

– Vi har bestemt at vi skal rekruttere fra Rød ungdom og til Rød ungdom. I mellomtida må vi være finspiste på hva vi som damer vil gjøre. Men vi må ha et kvinneutvalg, før alt annet. Det handler om ikke å dra opp stegan etter oss, men også om å bygge opp det vi sjøl trenger.

Hvem er denne noen?

– Når noen sier; dette bør gjøres, får jeg en svett følelse av at det ender med at jeg må gjøre det, sier Jorunn F. Jeg liker ikke helt den der med at ungdommen er framtida. Jeg kjøper den fordi vi har det meste av framtida foran oss og dere har det meste av fortida bak dere. Men alle problemene deres kan ikke løses ved å si; se på den strålende, fantastiske ungdommen.

– Da jeg var barn, trodde jeg at alle var m-1-ere – i hver krok og hver busk. Den tida kommer aldri mer. For sjøl om vi har stor framgang, har vi i Rød ungdom også et ledelsesproblem. Veldig få jenter er lagsledere og mange av de som har prøvd å lede sier at det vil de aldri gjøre mer.

– Jeg synes det blir litt lettvint å si at vi skal vente på ungdommen, sier Taran. – Vi må alltid skolere folk etter hvert. Siri sier ofte til meg at hvis jeg går på det eller det møtet, kan jeg lære noe om ditt eller være med å diskutere datt. Det er en måte å spre kunnskap og deltakelse på.

– Jeg opplever på en måte at det er damene i partiet som har en ide om hvor vi skal hen. Mens jeg synes at mange menn, sikkert fordi jeg snakker med mange arbeidermenn, sitter der med ryggen mot veggen og virker litt slått ut. De er arbeidermenn og blir rasjonalisert bort og er på defensiven. Mens «kvinner på tvers»-bevegelsen og andre ting er det hjulet som går framover.

– Jeg sa på første DS-møtet at ved neste valg skal ingen si at de aldri vil sitte i distriktsstyret mer, for det var et helvete. For meg er dette en viktig målsetting som leder. Jeg trur at hvis vi skal sikre etterfølgerne må vi bygge stein på stein også når det gjelder folk. Det er viktig i tillegg til å utvikle politikken. Det som ligger i målsettinga mi er jo også å gjøre det å sitte i ledelsen til noe du kan gjøre uten å ta din død av det. For det å lede er både noe alminnelig og noe spesielt. Alle kan det og alle har gjort det på et eller annet nivå.

– Vi må ikke bruke opp folk

– Jeg trur det er kjerna, sier Eva-Lill.

– Synes det høres ut som en kjempelur målsetting. Sjøl tenker jeg ikke akkurat at jeg aldri mer vil sitte i en ledelse, men at jeg mislyktes. Jeg gjorde ikke noe lurt, jeg sa ja på helt feil grunnlag, skulle aldri ha sitti der da, og for meg er det helt usynlig at jeg har gjort noen ting. Også er det jo ikke sånn, heller, antakelig, for sånn er det sjelden i historia.

Noe av det handler om hva du er forespeila, dels av andre og dels av deg sjøl, om hva du går inn i.

– Mmm …, de andre nikker.

– Du kan jo ikke si til andre at dette må du aldri gjøre. Det er dårlig lønn, masse reising, du får aldri se unga, kjærlighetslivet ødelagt. Men vi må ta omkostningene på alvor, gjør vi ikke det så holder heller ingen. For det koster noe å lede. Det koster noe å være kvinne i ledelsen – koster ekstra når du er arbeider og når du er jente og når vi blir eldre.

– Sjøl om vi får nye krefter igjen, for det han jeg også sett. Da jeg jobba på Rikstelefonen, elska jeg de damene på 40. De var vakrere enn noen andre og så stolte og flotte. Jeg bare venter på å komme dit, jeg også, men jeg kommer aldri dit. Jeg løper etter. Ikke åra, altså, men magien. Den inntreffer ikke, som jeg så den hos dem. Subjektivt oppleves det som at de hadde jo ikke holdt på i 25 år når de var 40, med å være politisk aktiv døgnet rundt. Vi har slitt ut mange folk og det er politisk kamp å finne ut hvordan vi skal forhindre at det skjer igjen.

– Det handler om å finne ut hvem jeg vil være som leder. Om at jeg skal være alt det jeg synes og alt det de andre synes jeg skal være. Også skal jeg være like sterk som de jeg ville ha bort, fordi om de satte en mal jeg ikke syntes jeg kunne leve opp til. Samtidig skal jeg bevise at sånn trenger en da slett ikke være. Du må være pioner i svakhet, vise deg som en menneskelig leder med alt det det innebærer, også av feil. Det krever enda større styrke enn å være ufeilbarlig, trur jeg. Vi må anerkjenne at dette faktisk er ganske slitsomt og finne måter å løse det på sammen, som ligger litt nærmere opp til det å være kollektiv ledelse.

Vi blir ikke helter av å være undertrykt

– Kvinner er undertrykt og det er nedverdigende. Det gjør en ikke stor i egne øyne, det er noe en skammer seg over. Det hefter ved det å være undertrykt eller et offer. Det å skulle være et offer som ikke er det, fordi vi er sterke og kan slåss imot det, samtidig som vi skal ta vare på den helheten vi snakka om i stad. Det er helt umulig for en enkeltperson eller ti enkeltpersoner. Arbeidet med å ta fra hverandre skylda og skammen for alt vi ikke klarer, er en viktig del av det å gjøre det mulig å fortsette å sitte i ledelsen.

– Erfaringa mi med å være partisekretær er sånn at det kunne jeg tenke meg å gjøre en gang til, sier Gudrun.

– Jeg var nok ganske naiv da jeg gikk inn i det, men ser i ettertid at jeg gjorde noe som var ganske lurt. Noe av det aller lureste var at vi i dagligledelsen gikk gjennom helt konkret hva vi hadde å gjøre. Hva som var mitt ansvar og hva som ikke var noens ansvar, ga hverandre hjelp med å sortere. Mange oppgaver havna jo på Siri eller meg, men det å være helt tydelig på hvem som hadde ansvar for hva og hvilke ting vi ikke kunne få gjort noe med, sånn at det ikke blei sittende i vegga, var viktig. Ellers blir du knekt, alt som ikke blir gjort, handler da om din egen utilstrekkelighet.

– Det andre er det med ungdom og ungdom. Vi må bli enige om at det er sånn at vi skal rekruttere ungdom og legge en plan og jobbe målbevisst med det.

Den unge Jorunn F blir nå endelig rolig fordi hun får bekreftet mistanken om at noen har hatt en plan med henne og de andre ungdommene.

– Noe av den generasjonen vi har mista, satt jeg i Rød ungdom-ledelsen sammen med på begynnelsen av 80-tallet, fortsetter Gudrun. Det var aldri noen linje for å rekruttere fra Rød ungdom, snarere tvert i mot. Ledere fra Rød ungdom skulle ikke «forfremmes», snarere holdes nede og holdninga var at de hadde ikke noe nytt å melde.

– Vi skal velge ny leder i Rød ungdom, forteller Jorunn F, jeg har vært lenge nok. Og alle sier at det må være ei jente. Og jeg tenker; vil jeg noen dét, det er jo så slitsomt. Men samtidig gjør det ikke noe å være sliten i perioder der, hvis du jobber sammen med noen og har det moro. Det verste er å føle seg aleine. Jeg gikk til oppgava med en «dette blir moro»-innstilling og mye av det har vært det.

– Men må det være damer som leder bestandig, spør Solveig. Jeg er mot det. Det er ikke sånn at damer må lede alt bestandig. Vi kan ikke være ledere for alltid fordi vi er damer.

– Den tapte generasjon er ikke tapt. De er lærere, sjukepleiere og arbeidere. De lærer også av det som skjer i samfunnet, nedskjæringer på skolen, i helsevesenet og i industrien. De blir radikalisert og kan finne veien til AKP etter hvert. Det betyr at vi må ha ei aktiv holdning for å få akkurat disse med også. Kommer det noen som vil lede etter oss? Jeg trur at å tenke at du skal finne din egen etterfølger er helt feil. Du må si at du ikke vil mer – og så er det alles ansvar å finne en ny. Men hvis det ikke en noen å lete blant, er det noe gærent.

– Det er en dobbelthet her igjen, sier Siri. – Det naturlige i organisasjoner er at når folk går av, så kommer det nye etter dem, ikke at man leter blant de gamle i den gamle ledelsen, for å få dem til å ta en runde til. De gamle deltar med sine erfaringer og kunnskaper på en annen måte. Noen forsvinner og det er livets gang. Derfor er det sant alt vi sier om ungdommen.

– Men det er en ting til. En god del av de damene som har sittet i ledelsen eller i ledende posisjoner, i kvinneutvalget eller i Kvinnefronten, makter ikke å utnytte de erfaringene de har. Ikke fordi det er naturlig eller historias gang, men fordi det er noe med klimaet i partiet. Ta erfaringene fra distriktsstyret i Oslo. Det å stikke hue fram blir for tøft, et tilleggsmoment. Det spiller en rolle i forhold til det å rekruttere flere damer, og i forhold til de erfaringene vi fører videre til neste generasjon. La meg ta en parallell for å vise hva jeg mener. Utmeldte AKPere ligger som en slags ring rundt AKP i forhold til rekruttering. Du må liksom trenge gjennom et skikt som har vært innafor og nå ligger utafor. Sånn blir det med damer og ledelse også. Det ligger et skikt av tidligere aktive damer rundt ledelsen som ikke makter å være det nå. Det blir en hindring for å få med nye. Problemet er ikke de damene, partiets problem er at alle erfaringene ikke blir brukt. Spørsmålet om klima i partiet spiller en rolle i forhold til dette. Det er altfor mange damer som har opplevd at det å stikke hue fram er for tøft. Du kan si at det er feigt, men det er for lettvint. Da måtte det være noe som het kollektiv feighet.

– Så lenge kvinnepolitikken spiller en så beskjeden rolle som den gjør i partiet nå, er det vanskelig å rekruttere i den yngre generasjon kvinner, f.eks i kvinner på tvers. Samtidig er det vanskelig å få en sterkere kvinneprofil uten å få de damene med. Det der er en sirkel som bekymrer meg.

Framtid

Siste runde gikk rundt spørsmålet:

– Hvor går vi fra her? Hvordan holde ånden fra kvinneopprøret levende? Hvilke overlevelsestips har vi å dele?

– Jeg synes det er viktig å bryte med ideen om «den ene lederen», sier Sissel. Det kan være verdt å prøve duo-ledelse. Kvinnefronten har prøvd det, Oslo Rød ungdom og vi i Oslo AKP. Jeg leste et innlegg av en mann i Klassekampen om det sosialistiske Norge. Der mente mannen at vi ikke skulle ha én konge, men én president. Det er ikke klart, syns jeg, kanskje skal vi ha en troikaledelse. Vi kan tenke ledelse, ikke som flat struktur, men som flere likestilte ledere og få det til å fungere. Det er en modell.

– Duo og trio kan bare gå hvis en har detaljerte arbeidslister, sier Jorun G. Ellers er det lett å tru at noen andre tar ansvaret.

– Ellers – når du har det moro og det skjer noe, kan du tåle mye mer. Er det bare arbeid, blir det traurigere.

– Men – og dette er positivt: Det er mye mer kvinnepolitisk bevissthet blant fagorganiserte nå enn før. «Kvinner på tvers» er beviset. Jeg mener å kunne påvise at blant foreldre, særlig mødre med barn i småskole eller barnehage, er det stor kvinnepolitisk interesse. Jeg er på mange møter i sånne sammenhenger og der diskuterer vi kvinnepolitiske spørsmål akkurat som vi gjør her. Blant studenter er det også sånn. Det er mye mer av den holdninga at nok er nok, for eksempel av sånn Pamela-dritt. Her er det noe vi må finne ut mer av, for hvis vi får flere av disse damene med og de får erfare at det er moro å være i AKP, gir det er prestisje til kvinnearbeidet og det blir lettere å få flere damer med, og da har vi en positiv sirkel.

Ingen må være ensomme

– Det er viktig å aldri være aleine om ting, mener Jorunn F. – Da jeg satt i sentralstyret i Norges gymnasiastsamband var jeg mest aleine. Og måtte alliere meg med de som stod meg nærmest politisk, sjøl om de var sosialdemokrater. Jeg hadde flere Rød ungdommere jeg kunne diskutere med, men det hadde vært mye bedre om flere i Rød ungdom hadde deltatt i arbeidet. En annen ting er at det er bra å få frustrasjonene ut og bli ferdig med dem.

Jorunn F. forsøker å få ut noen der og da for å vise oss hva hun mener, men lydbildet på Mac’en var er for dårlig til å gjengi hennes fyrverkeri med armer og bein.

– Det er viktig å fordele ansvar, gå løs på hverandres bøker og hjelpe hverandre med å kutte møter og få tid til privatliv, sier Siri.

– Ebba Wergeland har gitt meg noe viktig. Hun fortalte om forskjellen på oss og folkene i Midtøsten når det gjelder kaostoleranse. Vi har en holdning om at problemer må løses med en gang, har liten toleranse på å leve med motsigelser. Dette var det viktigste overlevelsesbegrepet for meg i de åra jeg var partileder.

– Ja, sier Solveig, vi må ikke være så sjølhøytidelige, men tenke at vi får nye muligheter hele tida. Tron Øgrim sa noe lurt på en sommerleir for mange år sia: Det gjøres altfor få feil.

– Det er bra å ha en støttegruppe. Partilaget mitt fungerer som støttegruppe, sjøl om de er bare menn. Men støtta er god å ha. Også er det godt å treffe folk i arbeidssituasjon. En helt normal situasjon hvor folk snakker om helt normale ting.

– Jeg har et tips i forhold til å få menna til å ta en del av det usynlige arbeidet, sier Siri til slutt. – Sjøl har jeg brukt denne metoden både privat og politisk: Jeg spurte mannen min om han ville skifte bleier eller lage mat. På den måten gjorde vi begge noe samtidig av alt det som skulle gjøres. Og han fikk velge hva han ville gjøre av de to ting ene, men han kunne ikke velge å ikke gjøre noe.

Vi må starte en ny prosess hvor vi analyserer kvinnenes situasjon i Norge og i verden. Dette gir oss en mulighet til å få med flere damer i det kvinnepolitiske arbeidet og å bygge bruer mellom de som har vært en del av kvinnepartiet og de som ikke har oppfatta seg som det. Sånt arbeid gjør det også lettere å få i gang et nytt kvinneutvalg, blant annet fordi det blir mange som gjør en bit og det blir ingen enkelt dames ansvar.

– Hvordan det går videre?

– Det får dere spørre om en annen gang. Spør de som kommer etter oss!

av Asgeir Bell

Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Kommunistane har store oppgåver å løyse på den teoretiske fronten. Svært mange spørsmål i revolusjonsstrategien ligg innhylla i tåke. Og vi har lite samanfatta kunnskap om vilkåra for kommunisme i Norge og vår del av verden.

Men dei sentrale teoriane i marxismen om revolusjon, kommunisme og imperialismen si historisk avgrensa rolle, ligg nå an til å vinne fram. Det teoretiske arbeidet vårt vil først og framst bestemme kor vidt vi kan løyse ut eit opprør mot den kapitalistiske staten når høvet byr seg. Dinest om teoretiske mangler skal halde attende stabiliseringa av ei sosialistisk statsforfatning. Og vi kunne legge til: Utan grundig teoretisk arbeid vil vi kunne bukke under i ein politisk tilbakegang av typen vi opplevde på 80-tallet. Vi har som kjent ikkje garantier for tempo og utfall i denne striden.

Parlamentarisk arbeid har gjeve kommunistar i Norge mykje hovudbry siste tiåret. Truleg er det enkle grunnar for det. Den eine er mangel på teoretisk arbeid på feltet. Den andre er manglande grep om prinsippa vi skal forsvare i den politiske striden i til dømes RV.

AKP si line ligg ennå i botnen av RV sin plattform – så nær som i organisasjonslina. På det området har AKP teke utviklinga i RV til etterretning. Framtida til RV er uviss. Tendensen no er organisatorisk stagnasjon for partiprosjektet samstundes som stemmepotensialet utvides. Fortsatt kan nokon gå berserk i ein sving og kreve «eit endelig oppgjer» med ein annan part i alliansen. Det kan ende RV sine dagar. Likeeins kan forsøka på å smale inn RV, føra til at RV vert hengjande i baklegsa på eit tidspunkt der fronten kan og må utvidas. Og la det vera klart: Før var RV meir å rekne for eit «parti» i tydinga politisk einskap – og mindre ein allianse. Nå er det programmatisk å rekne for eit parti, men i gavnet ein allianse meir enn nokon gong. For alle som vil noko med RV, kan det vera lurt å legge seg dette på minnet.

Eg legg i denne artikkelen fram til debatt nokre punkter som eg meiner tek utgangspunkt i prinsippa våre for arbeid i parlamentariske organ sidan partiet vart stifta. Det omfatter analysen av dei parlamentariske organa, vårt høve til begrepet demokrati, forholdet til einskapsfronten og vår line for leiinga av dette arbeidet. Sist i artikkelen skal eg ta opp nokre områder vi må studere og utforske for å komme på høyden i det teoretiske arbeidet på dette feltet.

Det borgarleg-parlamentariske systemet

1) Utviklinga av dei parlamentariske maktorgana i Norge, i si form og innhald, er uløyseleg knytta til utviklinga av kapitalistiske produksjonsforhold og forminga av eit økonomisk herskande borgerskap. Følgjeleg må dei parlamentariske organa på den eine sida ivareta demokratiet i den økonomisk herskande klassen og på den andre sida heile tida gjenskape ein plattform som gjev klassen politisk handlekraft ut frå eit minimum av politisk legitimitet i folket.

2) Av desse grunnane følgjer at det parlamentariske systemet uavbrutt må evna å bryte opp arbeidarkulturen og demokratiet og handlekrafta i arbeiderklassen og alt det som kan utvikla kravet om politisk makt over staten for arbeiderklassen.

3) Det parlamentariske systemet framtrer som eit folkestyre, mens det i sitt vesen, dvs. i sin grunnleggjande funksjon, ivaretar borgerskapet si uinnskrenka makt over økonomien. Når denne makta trues, vil anten innebygde sanksjoner mot kreftene som truer, bli sett i verk, eller systemet vert oppheva til fordel for unntakslover eller fascistiske tilstander.

Av denne analysen følgjer at dei parlamentariske organa i Norge må oppløysast og erstattas med ei nasjonalforsamling som utgår frå arbeidarklassen, og som kan gje landet ei sosialistisk forfatning og grunnlov. Den noverande forfatninga gjev ikkje makt til arbeidarklassen. Dei parlamentariske organa kan bare inntas for å hente informasjon om borgerskapet si maktutøving, avsløre dei borgarlege arbeidarpartia og gje massekampen ein talarstol.

Utan partier som frir til den radikale opinionen og arbeidarklassen, og som langt på veg talar deira sak i aktuelle politiske spørsmål, samstundes som dei forsvarer forfatninga og demokratiet, ville maktutøvinga miste eit av sine viktigaste stabiliserande element. Denne analysen er overlag viktig og må ikkje utelatast. Det tillegg dei sosialdemokratiske partia garantistansvaret for borgerskapet sitt diktatur i den borgarleg demokratiske forma. Sjølv revolusjonære parti og allianser vil bli dradd inn i denne rolla og må motvirka den gjennom meir enn å proklamera seg mot forfatninga.

Den parlamentariske institusjonen er ikkje statisk og laga ein gong for alle, den endrar seg heile tida for å gje borgarskapet det apparatet som gjev det mogleg å styre og sikre optimale akkumulasjonsforhold. Endringane tar form av strid mellom fløyer innan borgarskapet. Dette ventilerer systemet – gjev det skin av valfridom. Men først og framst er det ein nødvendig strid for å nedfelle ei line og ei leiing andsynes andre nasjoner og i striden mot dei arbeidande klassane.

Til dømes har det ført til endringer i den parlamentariske situasjonen og forskyving av makt innanfor ulike deler av statsapparatet etter at den leiande gruppa innan borgerskapet ga opp nasjonen og gjekk inn for innlemming i EEC (EU). Det har gjort partioppslutninga meir ustabil og gjeve ei stadig lågara valdeltaking i lokalval utover 80-talet. Og bak desse fenomena ser vi ei mykje sterkare sentralmakt med utvida fullmakter til byråkratiet og deira bånd inn mot borgarskapet. Lokalt er den statlege kontrollen styrka gjennom rådmannstillinga og budsjettdisiplineringa frå eit auka antal heildagspolitikarar.

For å ta opp i seg rørsler som kan utvikle eit revolusjonært program eller vera basis for revolusjonære strømninger, oppstår det anten partier for ei sak eller kampområde – som Pensjonistpartiet – eller så må partia og statsformene opne for rørslene i programma sine og gje dei posisjonar og taburettar. Dette var tilfellet andsynes kvinneeksplosjonen i nærings og samfunnsliv dei siste tiåra. Her vart det ikkje skapt eit kvinnepolitisk parti, mellom anna fordi kvinnekvotering og spissposisjoner som var godt synlege, kom kvinnerørsla midlertidig i møte.

Kampen for nasjonen og vår nasjonale sjølvråderett inneheld forsvaret av grunnlova og retten til å ha ei nasjonal forfatning. Men bare i denne samanhengen kan vi forsvare grunnlova og det gjeld konkret dei artiklane som vernar om suvereniteten. Elles er oppgåva vår å kritisere grunnlova og vise at ho er sjølve forsvarslina for privat eigedomsrett og kapitalens fridom.

Det borgarlege demokratiet og dei demokratiske rettane

4) Demokratiet er knytta til klassesamfunna og definerer styreforma for ein klasse over ein annan. Det vil verta oppheva med kommunismen og erstatta av menneska si direkte leiing og forvaltning av det livsnødvendige arbeidet og fordelinga av produkta.

5) Det borgarlege demokratiet er uløyseleg knytta til borgarleg rett og fridomsbegrep; nemleg kapitalens rett til å utbytte menneskeleg arbeid. Bare andsynes retten til fullt ut åselge arbeidskrafta si på marknaden, gjev det borgarlege demokratiet arbeidaren «demokratisk makt». I alle andre samanhenger gjev denne styreforma arbeidaren demokratiske rettar som kan settas til side. Den eksisterer difor bare når det tjener borgarskapet eller fordi arbeidarane har makt å setja bak forsvaret av dei.

6) Arbeidarklassen si organisasjonsform går utapå det borgarlege demokratiet fordi det bare kan verkeleggjera interessene til arbeidarklassen dersom det dialektiske sambandet mellom sentralisme og åpne diskusjoner (demokrati) vert svært aktivt og har ein praktisk karakter (alle tek del i prosessane). I konsolideringa av ei stabil, proletarisk statsmakt er difor høvet til statleg byråkrati ein tilsynelatande akilleshæl.

Dei reformistiske partia hyllar ofte det borgarlege demokratiet. Særleg når dei angrip revolusjonære og stiller seg i rekka til dei som har funne at sosialismen og kommunismen er avgått ved døden. Det vitner for det første om kor innvevd dei er i statsmakta til kapitalistklassen. Men det inneheld også to andre viktige årsaker: Den borgarlege styreforma framtrer både gjennom posisjonen og opposisjonen og er heilt avhengig av denne splitta framtoninga. Difor kan media vera fulle av kritiske merknader til overgrep i klassesamfunnet. Men kritikken er oppsplitta og gjev ikkje samanhengen til klassediktaturet. Reformistane trur difor langt på veg at dei i opposisjon bekjempar systemet. Realiteten er at dei ventilerer det. Dinest så er det innafor ramma av det borgarlege samfunnet ikkje mogleg å «feste tiltru» til eit revolusjonært program. Det synes heile tida utopisk. Kritikken av den borgarlege økonomien og demokratiet kan difor bare forankras i marxismen si analyse av kapitalismen si historiske og forbigåande rolle med andre ord ein revolusjonær teori.

Kjennetegna for eit fullt utvikla borgarleg parti – eit systemlojalt parti – er strategien med å vinne oppslutning i val, ein partiøkonomi basert på statsstøtte og organisatorisk tyngdepunkt knytta til dei parlamentariske organa. Når desse kjennetegna er til stades, er medlemsdemokrati og fraser om ålegge vekt på utenomparlamentarisk kamp, bare eit skilje mellom opne borgarlege partier og venstresosialdemokratiske partier. Slike parti vert byråkratiske i lengda og treng eigentleg ikkje medlemmar. Dei er ikkje demokratiske i den forstand vi krev for eit parti til arbeidarklassen, men det vil kunne ivareta eit minimum av den borgarlege demokratiske retten.

Valallianser som eit kommunistisk parti deltar i, utviklar seg også spontant i retning kjennetegna til borgerlege partier. Åerstatte fleksibel organisering og begrensa målsettinger for alliansen, fastlagt gjennom avtaler mellom partane i alliansen – og ut fra deira styrkeforhold – med medlemsbasert, demokratisk organisasjon, kan bety at alliansen legg seg åpen for denne utviklinga. Alliansen vert ein arena for å løyse ideologiske konfliktar mellom partane og vil etterkvart misse evna til å få valgt revolusjonære talspersoner inn i storting og kommunestyrer.

Einskapsfronten og oppgåvene for kommunistane i dei parlamentariske organa

7) Vilkåra for ei revolusjonær omveltning er mellom anna knytta til at masseorganisasjonane veks i styrke og at dei knytter seg til en revolusjonær einskapsfront. Det parlamentariske arbeidet til kommunistpartiet må følgjelig bli underlagt heilskapen i partiet sin politikk. I denne motseiinga og bare ved å ta utgangspunkt i denne motseiinga, er det mogleg å analysere den konkrete politikken for det parlamentariske arbeidet.

8) Den nasjonale kampen – forsvaret av nasjonen – samlar ein breiare front med støtte i borgerskapet. Denne fronten sine oppgåver, politiske som organisatoriske, fastset også dagsorden for revolusjonære parlamentarikarar.

9) Allment vil oppgåvene til parlamentarikarane vera:

• Å forbinde og synleggjera dei opprørske og revolusjonære masse og interesseorganisasjonane i arbeidarklassen og folket.
• Å fremja krava til dei fattigaste og mest undertrykte i samfunnet og bidra til at dei organiserer seg. Kommunistane tek ikkje ansvaret for budsjetta i staten sin rekneskap – korkje lokalt eller sentralt.
• Å avsløre rolla til dei borgarlege arbeidarpartia. Dette krev svært ulike metoder ut frå ei konkret vurdering av styrken til dei revolusjonære og opportunistane i masseorganisasjonane.
• Å leggja fram kommunistane sitt maksimalprogram der det er mogleg.

Ofte vert politikken for einskapsfronten blanda med parlamentarisk arbeid. Det rår i det minste forvirring. Særleg kom dette til uttrykk i partikampane seint på 80-tallet.

For det første er einskapsfronten dei samfunnsmessige kreftene som politisk, økonomisk og til sjuande og sist militært, er i stand til å styrta kapitalismen – som kan oppløyse parlamentet og etablere ei forsamling som kan vedta ei sosialistisk forfatning. Dette er ikkje den parlamentariske fronten. Snarare tvert imot. Det er masseorganisasjonene og dei organa som bind dei saman.

For det andre er ikkje einskapsfronten noe som vert laga. Det er ein front som er, og som bare unntaksvis og i enkelte faser har ei særskilt form eller navn. Fronten vil sprenges og gjenoppstå, og vil vera underlagt ulik leiing og linje for kampen.

Teorien om einskapsfronten er veldig skremmande for borgerskapet og særleg for dei sosialdemokratiske partia. Det rokker ved deira stilling. Deira styrke i norsk politikk er kjennetegna ved den makta dei får ved å dreie eitkvart opprør inn i parti, inn i dei parlamentariske organa. Derfor oppstår det tankar om nye partiskipnader ved eitkvart oppsving i klassekampen (og den nasjonale kampen). Denne kampen utspelte seg i organiseringen av kampen mot EU, og vil fortsatt gjera det. Strømninger i RV er i ferd med å innynde seg hos Hågensen eller underlegge seg hans leiing og taktstokk. Det skyldes blant anna at dei ikkje ser for seg at folk kan kaste av seg slike leiarar. Samtidig drømmer dei om masseoppslutning omkring eit nytt RV som har kasta frå seg kommunistane.

Når vi studerer einskapsfrontpolitikken og utvikler den, vil vi også styrke det revolusjonære parlamentariske arbeidet. Rolla blir tydelegare. Både fordi det ut frå sitt formål styrker einskapsfronten – underlegger denne sine oppgåver – og det at det avslører dei andre partiene si systembevarande rolle. For kommunistane kan ikkje spørsmålet om å delta i det parlamentariske arbeidet stillas som eit anten eller. Det er eine sida i ein dialektisk einskap og vert difor bare fastlagt i samband med å analysera oppgåvene i einskapsfronten.

Vilkår for deltaking i val og leiing av det parlamentariske arbeidet

10) Dei tre viktigste vilkåra for å stille til valg (ved eigne lister eller i allianser) er:

• A. At den revolusjonære masseorganiseringa ikkje har nådd eit nivå som gjer den istand til å ta den politiske makta.
• B. At kommunistpartiet har ein styrke som tilsvarar:
  • 1. forankring i arbeidarklassen
  • 2. har eit minimum av programmatisk einskap og
  • 3. har overskrede fasen som studieorganisasjon.
• C. At de parlamentariske organa ikkje er under kontroll av framande makter.

11) Partiet sitt sjølvstende. Partiet kan inngå alle typer valtaktiske alliansar som:

• A. Ivaretar arbeiderklassen sine grunnleggande interesser.
• B. Ivaretar partiet sitt sjølstende innafor alliansen og retten til å legge fram sitt maksimalprogram offentleg.

12) Leiing av det parlamentariske arbeidet. Medlemmar av kommunistpartiet innvalgt på eigne lister eller lister i allianse med andre partier og organisasjoner, er ansvarlege ovafor minimumsplattformen i programmet og elles underlagt partiet si leiing. Dette svarer til partiet sin politikk under sosialismen med å sikre at leiing og organisasjon vert forankra i arbeidarklassen og folket og ikkje i statsapparatet.

Vi kjenner mønsteret godt. Det er bare eit spørsmål om tid før stortingsgruppa «veit best». Eller representanten i kommunestyret. I dei reformistiske partia er det instituert. Dei flyttar gjerne leiinga av partiet til Stortinget fordi det er den viktigste arenaen for deira politiske arbeid. Vi hugsar bikkjeslagsmålet for å få Erik Solheim inn i Stortinget. Og vi har sett unge politikarar ta avgårde til Stortinget med feiande ord og uttrykk – heilt forsvarslause – ettersom dei partia dei representerer, har som line å omforme dei i systemet sitt bilde.

Systemdisiplineringa må aktivt motverkas og i utgangspunktet fastsette kor avgjerda skal ligge når det tårner seg opp til strid mellom partiet og gruppa – eller mellom einskapsfronten sine krav og dei parlamentariske krava. Ein legitim form for åoppkaste seg til leiing over feltet har i våre rekker vore at partiet forsømmer parlamentarikarane. Ergo veit dei best sjølv. Sjølsagt er ikkje dette ein legitim grunn for å flytte leiinga. Det er eit sjukdomstegn i partiet sin heilskaplege politikk. Oftast ikkje som eit «venstreavvik», men rett og slett fordi partiet sine grunnorganisasjoner forsømmer livsinteressene til arbeidsfolk i bydelen og dermed ikkje finn bruk for parlamentarikarane.

Erling Folkvord har gjeve oss ein forbilledleg praksis på kor viktig det er å «gå på tvers inn i galehuset». Utan erfaring med arbeid innafor Stortinget har det truleg vore avgjerande åverne seg mot etiketten for å få tid til å utvikle gruppa sitt arbeid etter ein revolusjonær strategi.

Gjennom åttiåra vart det ofte klaga over det manglande demokratiet i RV. Dette var med å sikre gjennomslag for at AKP måtte gje frå seg dei juridiske rettane i RV. Det tvilsame i denne omlegginga må mest av alt vurderast opp mot analysen av demokratiet som er handsama tidlegare i artikkelen. Men kravet om fristilling vart sett fram i ei tid då AKP handsama RV som ein front med demokrati og utstrakt sjølvstende innafor dei arbeidande delane av RV – kommunestyregruppene. AKP samrådde seg gjennom landsmøterørslene med dei som ville ta aktiv del i valkampen og i dei parlamentariske gruppene. Elles holdt partiet kommandoen over området når det kom til prinsippa. Historia om AKP og RV kunne lett vore annleis: AKP kunne i 1973 vorte godkjend som navn på vallistene. Det er truleg at det rundt valarbeidet ville bli utvikla samarbeid med uorganiserte – nettopp fordi denne lina for parlamentarisk arbeid direkte støtter enkeltpersoner og organisasjoner. Ville kravet om demokratisering eller oppløysing av partiet blitt framsett då? Kanskje ikkje, men merk at korleis vi enn hadde organisert denne typen arbeid, så tenderar det til å ville frigjera seg frå partiet si leiing.

Dersom leiinga av det parlamentariske arbeidet følgjer prinsippa ovafor, vil bruken av dei statlege midlene som staten pøser ut til partia, få ein svært positiv funksjon. Statlege midler betaler eit informasjonsnettverk som arbeider saman med masserørsla som ein trojansk hest innafor borgerskapet sin stat. Det er valuta for skattekronene.

Nokre utfordringar

Erling Folkvord har i mange samanhenger – i skrift og tale – tatt opp problema og utfordringane til dei revolusjonære andsynes Storting og kommunestyrer. Særleg drøfter Erling problema med å mobilisere og organisere folk slik at dei får tiltru til eigne krefter og riv til seg makt over eigen lagnad. Sjå mellom anna innleiinga hans på folkevaldkonferansen gjengjeve i Opprør nr 2, 1995. Samstundes greier Erling å formidle den enorme makta og arrogansen som ligg i aksen mellom det statlege byråkratiet og stortingspartia. Dette er del av ein nyvunnen kunnskap som vil få stor tyding for RV si oppslutning om det vert popularisert og ligg føre i god tid før neste valkamp.

Men desse erfaringane gjev også material til nokre viktige teoretiske floker vi har forsømd. Den eine er maktgrunnlaget for sosialismen. Vi må studera etableringa og utviklinga av Sovjetstaten svært nøye – saman med andre historiske eksempler – for å finne ut kva politikk vi kan legge fram for korleis arbeidarklassen kan skifte ut det borgerlege statsapparatet og kontrollere «sitt eige byråkrati». Dette spørmålet har ei metodisk side. Korleis løyser ein det i praksis?. Dinest har det ei materiell side: Kva utgangspunkt vil arbeiderklassen ha for maktovertakinga? Dette spørsmålet kan vi nærme oss gjennom klasseanalyse og analyse av utviklinga i imperialismen. Men vi kan truleg bare operere med sannsynlege og usannsynlege utfall. Til sist vil vi gjennom klasseanalysen kunne seie noko om kva sannsynlege kortsiktige krav revolusjonen må løyse for folk sine nære livsinteresser. Kven må vi rekne med at i kraft av styrke og konsentrasjon vil føre an i revolusjonen og gje den karakter.

Og vi må ta fatt på kritikken av grunnlova – dette lille skriftet som i teksten mest av alt handsamer høvet mellom kongen og gud(sic!). Det er skreven i eit kansellispråk slik at det bare er embetsmenn og jurister som kan forstå teksten. Vi må bryte koden for å finne dei vesentlege trekka i grunnlova, og halde dei opp mot liknande lover i sosialistiske stater. Ein slik debatt peiker framover og endrar forestillingane våre om kva retter vi faktisk har under dette regimet. Kor mykje av dei som er illusjonar?

Lenin om staten

«Det noverande samfunnet» er eit kapitalistisk samfunn som finst i alle kulturland. Det er meir eller mindre fritt frå mellomaldersk tilsetjing, meir eller mindre forma til av den særskilde historiske utviklinga i kvart land, meir eller mindre utvikla. På den andre sida endrar «den noverande staten» seg med landegrensene. Han er ein annan i det prøyssisk-tyske keisarriket enn i Sveits, og ein annan i England enn Sambandsstatane. «Den noverande staten» er difor er difor ein fiksjon.

Trass i den brokute skilnaden mellom dei i form, har dei ulike statane i dei ulike kulturlanda like fullt det sams at dei alle grunnar seg på det moderne borgarlege samfunn. Difor har dei og ein del vesentlege kjenneteikn sams. I denne tydinga går det an å snakka om «den staten som er no» i motsetning til framtida, då den rota han no har – det borgarlege samfunnet – vil ha døydd bort.

Så reiser spørsmålet seg: Kva samfunnsfunksjonar vil verta att som ein kan sidestilla med statsfunskjonar no? Dette spørsmålet kan berre svarast på vitskapleg, og ein kjem ikkje eit høneføt nærare problemet om ein så finn tusenvis av måter å setje ordet folk saman med ordet stat.

(Henta i utdrag frå Lenins Staten og revolusjonen, Oktober forlag, side 105.)

Lenin om demokrati

Engels uttrykte dette framifrå i brevet sitt til Bebel då han, som lesaren hugsa, sa at «proletariatet treng staten, ikkje til beste for fridomen, men for å halda motstandarane sine nede. Og så snart det vert mogleg å tala om fridom, sluttar staten som slik å vera til.»

Demokrati for det store fleirtalet av folket, og undertrykking med makt, dvs. utestenging frå demokratiet, av dei som utbyttar og held folket nede det er forandringa som skjer med demokratiet gjennom overgangen frå kapitalisme til kommunisme.

Fyrst i det kommunistiske samfunnet, der motstand frå kapitalistane har vorte fullstendig knust, der kapitalistane har forsvunne, der det ikkje lenger er klassar (dvs. der det ikkje lenger er noko skilje mellom samfunnsmedlemmene når det gjeld tilhøvet dei står i til produksjonsmidla i samfunnet), fyrst då «slutter staten å vera til» og «det vert mogleg å tala om fridom» – Fyrst då vil eit verkeleg fullstendig demokrati ta til å visna bort, som fylgje av den enkle røyndommen at når folk har vorti fri frå kapitalistisk slaveri, frå den uhorveleg mengda redsler, villskap, vanvit og vondskap som fylgjer den kapitalistiske utbyttinga, då vil dei etter kvart verta vane med å halda seg til dei grunnleggjande omgangsreglane i samfunnet som har vorte kjende i hundreår og tekne opp at i tusenår i alle regelverk for skikk og bruk. Dei vil verta vane med å halda seg til dei utan maktbruk, utan tvang, utan underordning, utan det særskilte apparatet for tvangsbruk som vert kalla staten.

Uttrykket «Staten visner bort» er særs godt vald, for det peikar både mot at prosessen går smått om senn, og at han går fram av seg sjølv …

(Frå Lenin: Staten og revolusjonen, side 109, Oktober forlag.)

Frå AKP sine program

AKP har handsama dei parlamentariske organa og politikken andsynes dei, ulikt i programma sine frå 1973 og fram til idag. Her er nokre kutt frå fire av programma:

1973

Det parlamentariske systemet som finnes i Norge i dag er et system som i hovedsak er bygd opp på en slik måte at det hindrer det arbeidende folket i å kunne delta i og ha innflytelse på det.

I den nåværende situasjonen deltar likevel kommunistene i valg til storting og kommunestyrer, dels for å benytte de begrensede muligheter til å støtte folkets kamp som finnes der, dels for å avsløre at de parlamentariske organene – særlig Stortinget – ikke kan fungere som noe annet enn en sandpåstrøingsmaskin overfor avgjørelser fattet i monopolkapitalens apparat.

(Utdrag punkt 17, Parlamentariske organer, side 77.)

1976

Dei parlamentariske organa, storting og kommunestyra, har ingen verkeleg makt. Dei er sette til å strø sand på dei avgjerdene kapitalen eller staten tek. Men av di dei er folkevalde og folk har illusjonar om dei, er dei ein viktig lekk i det borgarlege diktaturet – for borgarskapet. Desse organa kan berre nyttast som talarstolar om kommunister vert valde inn i dei. Partiet må aldri gje folk illusjonar om at dei kan oppnå noko gjennom desse borgarlege klasseundertrykkingsorgana.

(Siste avsnitt av punkt 13.)

1984

2.2.5. Parlamentsval kan ikkje føre til sosialisme.

Dersom eit fleirtal røystar for sosialisme ved val, så avskaffar herskarane parlamentet og undertrykkjer fleirtalet med vald. Derfor kan sosialismen aldri sigra så lenge arbeidarklassen trur at «den fredelege og parlamentariske vegen» kan føre til sosialisme.

(Sjå og punkt 4.5.6 på side 43.)

1990

Klassekamp og folkelig organisering må samtidig forbindes med kampen om innflytelse i folkevalgte organer. Valg og representasjon i kommunestyrer, fylkesting og Storting må brukes for å fremme sosiale, økonomiske og politiske krav, øke kunnskapene om offentlig styring og samtidig synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres. Folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

Parlamentariske valg er derfor en viktig gradmåler på den politiske strømningene i folket. Men den herskende klassen vil aldri akseptere at folket gjennom valg og parlamentariske vedtak truer kapitalismen eller innfører et sosialistisk samfunnssystem. Det finnes ingen parlamentarisk vei til sosialismen.»

(Dei siste avsnitta i punkt 5.1, side 16.)

av Magnar Mikkelsen

Har betegnelsen «vestmarxismen» noen ganger forekommet på norsk? Undertegnede kan i alle fall ikke huske å ha sett ordet én eneste gang på dette språket. Det er i så fall påfallende, fordi jo visse personer innen en kjent krets, i det minste ei tid, påsto at «marxismen» – i alle fall en variant av den – sto særlig sterkt i Norge. Men det var nok en snever, kanskje sterkt dogmatisk utgave av den, og ikke den vide, åpne vestmarxismen.

Omkring 1970 kom jeg i en bokhandel i København tilfeldigvis over den da nye Mytologier av Roland Barthes. Det var ei bok med en form og et innhold av et slag jeg tidligere ikke hadde møtt. Noen år seinere fant jeg – også ved en tilfeldighet – i en bokhandel i London tittelen Art and Society av den meksikanske filosofen Adolfo Sanchez Vazquez, der han pilla i stykker alle dogmene om kunst og kultur i det han kalte den «sklerotiske marxismen».

Ved funnet av særlig disse to bøkene var jeg kommet på sporet av en holdning overfor tilværelsen, et verktøy til bearbeiding av kunnskap og erfaring, og en følelsesmessig holdning overfor livet som samsvarte med mine egne personlige og kulturelle forutsetninger.

Dermed var jeg i gang med å nøste meg langs ny tråd gjennom livet. Men så langt som utpå 1980-tallet hadde jeg fremdeles ingen presise begreper om emnet jeg var på sporet av. Den første gangen jeg fikk ord for dette, var det formulert i en boktittel, Considerations on Western Marxism (Perry Anderson, London, 1976). Da begynte jeg å lage en «marxistisk bibliografi», som etter ei tid fikk endra tittelen til «marxistisk estetikk», og som nå i mange år har hatt betegnelsen «verk om kunst og kultur i den marxistiske tradisjonen», og der mange hundre titler er innført.

I arbeidet med denne bibliografien har det vært et spesielt problem. Svært mange av verkene i denne tradisjonen som jeg etter hvert så nevnt, i utenlandske kilder, fantes ikke på norske bibliotek. Da måtte jeg bestille bøkene fra utlandet, og bestillingskortene måtte via skranken for utenlandslån på Universitetsbiblioteket i Oslo. Der satt det en bibliotekar som stadig stilte spørsmål om dette mennesket langt oppe i Finnmark virkelig hadde behov for disse «sjeldne» bøkene som han bestilte. Og hvis jeg insisterte på likevel å få låne bøkene, måtte jeg betale et drygt, ekstra gebyr for dem, såpass høyt at jeg like godt sjøl kunne kjøpe mange av bøkene. Etter mange års søking har jeg etter hvert i arbeidsrommet sju hyllemetre med litteratur om «kunst og kultur i den vestmarxistiske tradisjonen».

Nettopp denne betegnelsen på bibliografien er det viktig å være seg bevisst. Disse verkene beskriver ikke et tett kompleks av dogmer, som de vel etter gjeldende, allmenne fordommer om «marxismen» skulle gjøre. Jeg vil med betegnelsen ha fram den åpnere kategoriseringen som ligger i begrepet «tradisjon». Ved bruken av den geografiske bestemmelsen «vest» vil jeg markere en innbefatning av tanker, erfaringer, verker og forfattere med rot i «Vesten». Men ordet brukes ikke her bare om det tradisjonelle «Vesten», fordi noen forfattere og filosofer fra det som tidligere hette «Østblokken» har ytt markante bidrag til «vestmarxismen». Etter hvert er det også kommet til sterke, fornyende tenkere til tradisjonen fra det som kalles «Den 3. verden». Derfor burde kanskje betegnelsen «marxismen» i all omtale av emnet avløses av «den marxistiske tradisjonen». (Og fordi det innen denne tradisjonen kontinuerlig kommer til nye forfattere og nye verk, burde ved det vel etter hvert bli umulig med den bevisstløse påstanden om at «marxismen er død».)

Et av de store navn inn den nyere delen av den marxistiske tradisjonen var engelskmannen Raymond Williams. Av ham har jeg valgt å presentere «Du er marxist, er du ikke?«. Hegemoni er ett av grunntermene i den moderne del av marxisme-tradisjonen, og kanskje det viktigste tankeverktøyet til forståelse av forholdet makt/avmakt i det allmenne livet i de avanserte kapitalistiske samfunn.

Raymond Williams, 1921-1988, professor i drama ved Oxford 1974-83

Et verk om ham er Jan Goraks The Alien Mind of Raymond Williams, Columbia, University of Missouri Press 1988.

Williams skrev et stort antall bøker, essays og artikler om samfunnspørsmål, kultur, drama – og noen romaner.

Noe av fagprosaen hans er:

• The long revolution. London. Chatto and Windus. 1961
• Television. Technology and Cultural Form. Introduction by Lynn Spigel. London, Hanover Wesleyan University Press. Ny utgave i 1992
• Marxism and litterature. New York. Oxford University Press, 1977.
• «Kulturelle motsetninger, mediesamfunnet, en ny livsstil.» Samtaler i Samtiden, kapitlet «Raymond Williams i samtale med Helge Rønning». Oslo, Aschehoug. 1989.
• Politics of modernism. Edited and with an introduction by Tony Pinkney. London. Verso. 1989.
• When was modernism? London. New Left Review 175. 1989.
• Resources of hope. Culture, Democracy, Socialism. Edited by Robin Gable. With an Introduction by Robin Blackburn. London, New York. Verso.
• Writing in society. London. Verso. 1991, 1983.
• Region and class in the novel. London. Verso. 1991, 1983.
• Drama from Ibsen to Brecht. London. The Hogarth Press. 1993, 1952.

av Rigmor Tollan

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.

av Erik Ness

Hva skal arbeiderklassen mene når norsk storkapital kjøper opp selskaper i utlandet? Hva med klassekampen? Hva med imperialismen? Får den faglige jobbinga i dag konsekvenser for en sosialistisk strategi? Var det riktig av den hovedtillitsvalgte i Kværner, Rolf Utgård, å støtte oppkjøpet av Trafalgar House? Med dette økte Kværner sitt antall ansatte fra 23 tusen til 56 tusen.

Som bidrag til debatten om faglig strategi skriver Stein Stugu om faglig strategi, Pål Steigan om norsk imperialisme og Jon Arne Jørstad om erfaringer fra Winge-streiken i dette nummeret av Røde Fane.

Diskusjonen reiser mange prinsipielle spørsmål. Her er noen, og våre forslag til svar:

– Hvilket forhold skal tillitsvalgte ha til ledelsen?

Rolf Utgård uttaler i intervjuer at «vi har diskutert» (dvs styret i Kværner). Etter vår mening er språkbruken en tilsløring av forholdet mellom arbeiderklasse og borgerskap. Han formidler den gamle klassesamarbeidslinja om at «vi er alle i samme båt» (jf. Dagbladet 5. mars).

– Hvordan forholde seg til imperialismen?

«Dette er imperialisme, men sånn er det. (…) Hvis ikke vi biter fra oss, vil vi bli bitt av andre.» (Utgård i Dagbladet 5. mars.) Med andre ord: Vil du være med, så heng på!

Imperialisme er kapitalisme i sin siste, mest aggressive – og døende – fase. Revolusjonære må i denne situasjonen gjøre minst to ting samtidig:

• Delta aktivt i interessekampen. Først når det er siste utvei og det minste ondet, inngå kompromisser. Og først etter at kampen er reist eller forsøkt reist.
• Ha et kommunistisk perspektiv. Samme hvor mye vi er tvunget opp i et hjørne, må vi få fram at vi slåss for et annet samfunn, at revolusjon er nødvendig og at kommunismen er målet.

Hvis man er trygg på strategien, kan man utvikle en dristig taktikk. Da kan man inngå kompromisser som er et kortsiktig nederlag, men som gir mulighet til å samle krefter og komme tilbake.

Av og til kan det være nødvendig – for å få en oversikt – å sette opp noen hovedstolper. Vi mener at en revolusjonær, faglig strategi bør være bygd på disse stolpene:

• Sosialdemokrati er klassesamarbeid.
• For å vinne seire i klassekampen må mange mobiliseres. Klassekamp er ikke noe for klubbledere eller forbundsledere alene, men massenes sak.
• «Organisering på tvers» er en videreutvikling av foregående maoistiske syn på folk som «de virkelige heltene». Det innebærer en måte å tenke allianser på innafor arbeiderklassen som har et klart strategisk perspektiv.
• Borgerskapet er godt organisert – nasjonalt som internasjonalt. De gjør alt for å splitte arbeiderklassen. Spesielt er makta interessert i å få innflytelse blant arbeiderklassens ledere. De jobber hardt for å få slik innflytelse.
• Revolusjonære arbeidere og den revolusjonære bevegelsen må diskutere begrensningene som fagforeningskampen, dvs den faglige interessekampen, fører med seg. Det langsiktige målet til arbeiderklassen er ikke å bli bedre lønnete lønnsarbeidere. Målet er et samfunn som styres etter prinsippet: Fra enhver etter evne til enhver etter behov.

Det er ikke lett å være arbeiderrepresentant. Virkeligheten er ikke så enkel som paroleformete «hovedstolper». På den annen side blir det enda vanskeligere hvis det er uklart hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender, og: Hva som er «målet med det hele» (jf Rudolf Nilsen).

Vår påstand er at det er nesten umulig å holde «tunga rett i munnen» – dvs å unngå «råtne kompromisser» – uten at revolusjonære jobber tett sammen. Det er en grunn til at AKP trengs.

av Magnhild Folkvord

Kva er det som får ein gjeng vaksne damer til å utstyra seg med badeballar og campingstolar for å avvikla «NM i kasteball» på Eidsvolds plass – utafor Stortinget – ikkje berre ein gong, men gong på gong – både sommar og vinter?

Dei som er samla for å seia noko om det og meir til, er Inger, Solveig og Live – tilsaman ein vesentleg del av den harde kjerna i «Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud» (som intervjuaren også er med i). Arbeidsgruppa kom i stand etter at Grünerløkka AKP våren 1994 arrangerte eit ope møte med tema «Trenger vi et trygdeombud?». Arbeidsgruppa er fri og sjølvstendig i forhold til politiske parti. Kravet om «rettferdighetsombud» er resultatet av mange diskusjonar med utgangspunkt i «trygdeombud» – «rettferdighetskontor» – og inntil vidare heiter det altså «rettferdighetsombud» – sjølv om visse byråkratar har åtvara mot eit sånt uttrykk – det kan gi inntrykk av at mangelen på rettferd er svært stor …

Løpesetlane som blir delt ut under avviklinga av «NM i kasteball» fortel at gruppa arbeider for å få til ei ordning med eit «rettferdighetsombud som kan gjøre det lettere å finne fram til hvilke rettigheter folk har og synliggjøre hva folk trenger hjelp med i forhold til trygdekontor, sosialkontor og arbeidskontor, og hvordan en skal komme ut av gjeldskriser».

Ein aktivistdraum

Kva har fått dei til å engasjera seg på akkurat denne måten?

– Dette er noko eg har tenkt på iallfall sia 1989, seier Inger. – Da hadde eg slåst med «systemet» i fem år alt, mellom anna for å få trygdevesenet til å ta helseplagene mine på alvor. Eg såg for meg ein kjempeaksjon der vi fibromyalgipasientane skulle blokkera alle bomstasjonane kring Oslo slik at det vart kilometerlange køar, og når politiet kom, skulle vi ta dei og! Kanskje vi med det kunne få dei som bestemmer til å sjå oss og ta oss på alvor?

Både Inger og Solveig har fått innvilga uføretrygd etter at kroppen sa stopp for yrkesaktiviteten.

– Dei kreftene eg skulle brukt til omskolering og attføring gjekk med til å overleva, oppsummerer Inger. – Eg opplevde at både trygdekontor og arbeidskontor svikta, hadde vi hatt ein klageinstans som det «rettferdighetsombudet» vi no arbeider for, ville det kanskje hjelpt meg.

Solveig synest ho for eigen del har komme relativt lett igjennom trygdesystemet, sjølv om ho vart sjokkert over at ein lege kunne tillata seg å seia at dei smertene som tvinga henne ut av arbeidslivet var «bare nerver».

I tillegg til eigne erfaringar har begge to møtt mange nok i tilsvarande situasjonar til at dei veit at dette ikkje handlar om nokre få som har vore «uheldige med saksbehandlaren».

I mars 95 arrangerte Arbeidsgruppa ei stor høring i Ingeniørenes hus der ei rekke folk fortalde om sine erfaringar som «kasteballar» – somme hadde vore utsette for direkte feil tolking av lover og reglar, andre hadde erfart at sjølv om reglane i og for seg er rett tolka, kan resultatet bli blodig urettferdig. På høringa låg hovudvekta på trygdesaker i forhold til sjukdom, attføring og uføretrygd, men også folk som har blitt arbeidslause har fått merka at ein lett ender som kasteball – og når den faste inntekta blir borte, kan vegen vera kort til alvorlege gjeldsproblem.

Urettferd og makt

Det er ei viktig målsetting for Arbeidsgruppa å få synleggjort urettferda for å kunna gjera noko med den.

– Medan eg var yrkesaktiv som hjelpepleiar, såg eg mange pasientar som vart utsette for urettferd – utan at eg i min jobb hadde makt til å gjera noko med det. Som sjuk har eg sjølv kjent den same urettferda på kroppen, seier Inger.

– Det har vore sjokkerande å sjå kor gjennomført urettferda er. Eg har gjennom 10-12 år vore sjuk, under attføring, har vore sosialklient og har opplevd at dei ulike etatane som burde samarbeidd i staden har fungert til å bryta meg ned. Men eg trur enno på rettferd, sjølv om eg synest eg har opplevd maktkamp og urettferd gjennom heile livet.

Live har gjennom ulike jobbar i helse- og sosialsektoren sett nok av urettferda på nært hald til å engasjera seg i Arbeidsgruppa.

– Dette er ei viktig sak som ingen andre har gjort noko med. Det gjer det også lettare å prioritera å jobba med akkurat dette, seier ho. – Ein kjem ikkje unna å prøva å gjera noko politisk – gjennom eit parti eller ei gruppe som dette.

– Det er eit tankekors at dei som har meir makt i jobben sin ikkje er meir opptekne av urettferda, seier Solveig. – Når det handlar om deira eiga lønn, ser vi at legane kan aksjonera, og den gongen vi slost for abortlova, hadde somme av dei fælt mykje samvit – kvifor har dei ikkje like mykje samvit for dei som blir kasteballar fordi dei t.d. har «feil diagnose»?

«Ombud» til å lita på?

Vil eit offentleg finansiert ombud kunna vera ein påliteleg klageinstans for»kasteballar»? Det spørsmålet har Arbeidsgruppa diskutert i fleire rundar, og innvendingar av typen»bukken og havresekken» har meldt seg. Eit eksempel ein har sett på, er Helse- og sosialombudet i Oslo som fungerer som klageinstans i saker som har med helse- og sosialsaker i kommunen, men som ikkje har noko mandat til å handtera trygdesaker. Arbeidsgruppa har komme fram til at det ville vera verd å prøva ei ordning som t.d. å utvida dette ombudet sitt mandat til å gjelda både trygdesaker, yrkesskadesaker og gjeldsspørsmål. Eit godt samarbeid med Gjeldsofferaksjonen har tydeleggjort at slike saker ofte heng ihop.

Men sjølvsagt må det understrekast at om ei slik ordning skal kunna fungera, trengst det både retningsliner som gir mandat til å seia ifrå om det som er gale, og det trengst personar som har mot til å seia ifrå.

– Det er viktig å synleggjera dei reglane som fungerer urettferdig, men også at mange blir knekt av den måten dei blir møtt på når dei oppsøker offentlege kontor, seier Solveig. – Det skulle ikkje vera nødvendig å ha med seg vitne for å oppsøka sosial- eller trygdekontor i vårt land, men eg har sjølv sett st det gjer stor skilnad. Sjølv om folk kan mista helsa, skal dei ikkje bli møtt slik at dei misser menneskeverdet!

– Det å få støtte i ein vanskeleg situasjon kan gjera at folk får att livsgneisten, føyer Inger til, og fortel om korleis ho sjølv har erfart at arbeidet i Arbeidsgruppa har gjort henne i stand til å stilla opp for folk ho kjenner – og slik gjera ein bit av det arbeidet»rettferdighetsombudet» burde gjera.

Aktivistar i og utanfor Stortinget

Arbeidsgruppa er ingen stor medlemsorganisasjon, og har heller ikkje planar om å bli det, men det er rom for fleire aktivistar.

Dei viktigaste arbeidsmåtane siste året har vore aktivitet utanfor Stortinget for å få «folk flest» til å bli meir klar over kva det kan bety å bli «kasteball», og aktivitet inne i Stortinget for å få politikarane til å skjønna kva det handlar om.

– Vi ville ikkje hatt noko inne på Stortinget å gjera om vi ikkje også markerte oss utanfor, seier Live, og understrekar at det er viktig at dei same aktivistane deltar i begge typar aktivitet.

«NM i kasteball» har gått føre seg i mange rundar frå 7. juni 1995 og fram til 14. mai i år som var den dagen Stortinget handsama Velferdsmeldinga, medan samtalane med politikarane var konsentrert om innspurten i handsaminga av Velferdsmeldinga.

På Eidsvolds plass har det vore mykje positiv respons frå folk, men det var med ein viss skepsis gruppa begynte å kontakta politikarane. – Ville dei ta seg tid? Ville dei høyra?

I løpet av eit par veker gjennomførte ein delegasjon på fire-fem representantar frå Arbeidsgruppa møte med representantar for alle partia i Sosialkomiteen i Stortinget – med unntak av SV, som det av ein eller annan grunn ikkje var råd å få kontakt med.

– Eg stilte utan forvetningar, og eg vart gledeleg overraska. Dei tok seg tid, og dei viste interesse, seier Solveig.

– Eg trur dei tok oss alvorleg, dei stilte spørsmål, og dei var undrande til dei kasteball-erfaringane vi kunne fortelja om, seier Inger.

Fleire av politikarmøta varte lenger enn oppsett timeplan, kanskje var det – iallfall for somme av dei folkevalde – møte med sider av velferdsstaten som dei kjenner for lite til?

Ein liten siger

Når framlegga i Velferdsmeldinga kom til avstemning i Stortinget, gjekk sjølvsagt det meste av det regjeringa hadde planlagt glatt i gjennom. Arbeidsgruppa kan likevel notera ein liten siger – eit framlegg frå Senterpartiet, Kristeleg Folkeparti og SV om forsøk med såkalla «brukerkontor» var heilt i tråd med det Arbeidsgruppa ønsker at eit «rettferdighetsombud» skal vera. Framlegget fekk ikkje nok røyster til å bli vedteke, men saka har iallfall komme så langt at eit framlegg er formulert og tatt opp i Stortinget.

Det store spørsmålet er sjølvsagt korleis ein skal komma vidare – frå eit mindretalsframlegg i Stortinget til at det verkeleg blir oppretta»rettferdighetsombud».

Kva er oppskrifta for å komma vidare?

Aktivistane er samde om at dei ikkje vil laga ein ny stor medlemsorganisasjon som det krev arbeid å administrera. Viktigare er det å dytta på store organisasjonar som alt finst, og som burde ha interesse av å få til eit «rettferdighetsombud», som t.d. fagrørsla og organisasjonar for ulike pasientgrupper.

– Når Hågensen kritiserer Velferdsmeldinga og seier at den ikkje er djerv nok – slik han gjorde i radioen no i vår, burde han også støtta det arbeidet vi driv med, seier Inger. Arbeidsgruppa har gjort nokre freistnader på å få delar av fagrørsla i tale, men har også erfart at det er mange som ikkje skjønner alvoret så lenge dei ikkje sjølve har fått merka kva det kan bety å bli kasteball i velferds-Noreg. Folk vil helst tru at dei får den hjelpa dei treng den dagen det røyner på – og ser ikkje at det er ei gigantisk nedbygging av velferdsstaten som er i gang. Og dei fleste av dei som har kjent på kroppen at «rettferdighetsombudet» trengst, er for slitne til å vera aktivistar.

Men den harde kjerna har ikkje tenkt å gi seg – aktiviteten utafor Stortinget vil halda fram, medan Arbeidsgruppa jobbar vidare med kva meir som skal til for å snu på dei på innsida.

Velferdsmeldinga –
eit steg mot avviklinga av velferdsstaten

Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud kom i gang før vi kjente innhaldet i «Velferdsmeldinga». Folk som hadde opplevd å bli «kasteballar» kunne fortelja at det var langt frå myten om velferdsstaten til dei harde realitetane.

Med Stortinget si handtering av «Velferdsmeldinga» har avstanden blitt enda større, og det er ikkje tilfeldig at det regjeringspartiet som ein gong var eit arbeidarparti har slutta å snakka om «velferdsstaten» og konsekvent brukar «velferdssamfunnet» i staden.

Regjeringa sine talskvinner og -menn seier at «de aller, aller fleste i Norge i dag har det veldig bra, ihvertfall økonomisk,» slik Sylvia Brustad, leiaren for Stortinget sin sosialkomite, sa det på Kvinner på tvers-konferansen hausten 1996. Det som gir seg ut for å handla om å gjera velferdsordningane meir «målretta», er i realiteten ei oppskrift på nedbygging av velferdsstaten som vil føra til at fleire og fleire vil få det verre og verre.

Det at det blir sagt omatt og omatt at dei fleste har det så bra, har stort sett to følgjer: For det første vil dei som sjølve har det greitt, lett tru at alle har det. For det andre vil den som ikkje har det «veldig bra» få ei kjensle av at det må vera ein «personleg feil» hos ein sjølv, og sånt skal ein helst ikkje snakka høgt om. Eit ledd i privatiseringa av «velferdspolitikken» er også at dei som har pengar skal kunne kjøpa seg eigne forsikringar (tilpassa eiga lommebok), dermed vil det bli politisk enklare å redusera dei ordningane som skal vera felles for alle. Alt dette tener til å gjera det vanskeleg å laga breie aksjonar til forsvar for dei velferdsordningane vi har – og dei vi burde hatt.

Hjelper det at små aktivistgrupper som Arbeidsgruppa for rettferdighetsombud deler ut løpesetlar og snakkar med politikarar? Ingen i Arbeidsgruppa trur at «det ordnar seg, berre vi får snakka med dei rette folka». Men vi har merka gong på gong at folk blir sjokkerte over kor lett det er bli «kasteball» i velferds-Noreg. Det betyr at det er eit folkeopplysningsarbeid som må gjerast – kanskje er det også ein del av politikarane som treng folkeopplysninga. Men viktigast er sjølvsagt at dei som skal velja politikarane ser kva dette handlar om, tar på alvor det dei måtte få vita om folks dårlege erfaringar med offentlege kontor av ymse slag – sannsynlegvis er det – dessverre – «heilt normalt», og ikkje eit utslag av ekstrem uflaks.

Summen av det dei einskilde «kasteballane» blir utsette for er ei svær politisk utfordring – korleis skal kampen førast for at ein liten del av kjempeoverskotta i eit av verdas rikaste land skal bli brukt til å sikra folk eit verdig liv?

av Jon Egil Brekke

• Forord
• Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen
• A. Filosofisk materialisme
  • Vitenskap og religion
• B. Historisk materialisme
  • Produksjon
  • Samfunnstyper
    • Menneskesamfunn før klassedelingen
    • Slaveholdersamfunnet
    • Føydalsamfunnet
    • Kapitalismen
      • Fremmedgjøring
      • Økologi, utvikling og profitt
  • Revolusjon
    • Sosialisme/kommunisme
    • Klassekrefter
    • Perspektiv
• C. Marx og metode
  • Kunnskapsteori
  • Språk
  • Kultur
  • Dialektikk

Forord

Dette heftet gir en innføring i noen utvalgte trekk i marxismens grunnleggende tenkemåter, sett i 1996-perspektiv.

Heftet er en bearbeidet utgave av første versjon fra høsten 1995. Det er skrevet på oppdrag fra studieutvalget i Oslo AKP, men utvalg, synsmåter og formuleringer står for forfatterens regning. (Teksten i denne internettversjonen er i all hovedsak lik teksten i heftet som ble utgitt som bilag til Røde Fane nr 3, 1996, men noen små tilføyelser og språklige forbedringer er gjort.)

Forfatteren er ikke fagfilosof – fagfilosofene må gjerne komme med et bedre hefte. Til så lenge foreligger altså dette – et produkt av

1. interessert, men ufullstendig, lesning av Marx, andre revolusjonære teoretikere, filosofi og vitenskapsteori forøvrig,
2. spor etter et par tiårs diskusjon i og rundt den nye kommunistiske bevegelsen i Norge, og
3. egne kjepphester basert på studia av arbeiderkultur og musikktradisjoner i arbeiderbevegelsen.

For å ha det sagt: Teksten skal ikke leses som en fasit eller en samling trossetninger, men som forsøk på anvendelig beskrivelse av grunnleggende trekk ved en sammensatt virkelighet. Du må selv etterprøve hva som duger som grunnlag for tanke og handling, selv om det er krevende. Kritisk vurdering er en vesentlig forutsetning for levende marxisme – marxisme som religion har verden sett nok av.

Den som strekker seg for å gripe de sammenhengene heftet tar for seg, har trolig en og annen aha-opplevelse i vente. Avsnittene som følger kan åpne for mange slags diskusjoner – velg ut noen få av dem til et evt. studiemøte.

Målet har ikke vært å si noe «siste ord» om marxistisk filosofi, men å vise innfallsporter, gi noen tråder å nøste i. Gå til kildene – til Marx, til den materielle virkeligheten osv. – og framstillinga nedenfor vil bli utfylt, nyansert og korrigert på mangt et punkt.

Oslo, 30.9.96
Jon Egil Brekke

P.S. Send gjerne kommentarer!

Marxistisk filosofi – som verktøy i klassekampen

Det første en skal legge merke til ved marxistisk filosofi, er forholdet til – og kravet om – praksis:

«Filosofene har bare fortolket verden forskjellig, det det kommer an på er å forandre den.» (*1) skrev Marx tidlig. Formålet med å studere marxistisk filosofi, er dermed å ordne tankene for lettere å finne ut hvordan verden kan forandres.

Da Marx skrev sine Teser om Feuerbach var han i ferd med å legge filosofien som fag til side, til fordel for økonomistudiene som la grunnlaget for hovedverket hans, Kapitalen. Den som vil studere Marx’ egne filosofiske betraktninger må derfor enten gå til det han skrev før, eller lete i innskutte betraktninger, bisetninger, og mellom linjene i det han skrev senere. Mange av de framstillingene ettertida har brukt som kilde til marxistisk filosofi, er ført i pennen av hans medsammensvorne, Friedrich Engels.

I den kommunistiske bevegelsen har Marx og Engels vært oppfattet som etslags «siamesiske tvillinger» innafor vitenskap og revolusjonær teori. Noen har i ettertid innvendt at på den tida Marx – sammen med Feuerbach og andre – forlot Hegels idealistiske filosofi til fordel for filosofisk materialisme, var Engels fortsatt blant de ivrige unghegelianerne som mente at Hegels reaksjonære standpunkt til spørsmål i samtida bare var et «personlig kompromiss» med den prøyssiske staten, og at Hegels filosofi forøvrig var revolusjonær. Kritikerne (*2) mener at Engels heller ikke 40 år senere, da han framsto som den avdøde Marx’ fremste talerør og tolk, var konsekvent materialist – og at den ufullstendige forståelsen av Marx er en del av forklaringen på den kommunistiske bevegelsens feiltrinn i ettertid. Vi lar dette spørsmålet stå åpent her.

På lignende vis har det (i AKP og ellers) vært diskutert hvilket ansvar Marx’ egne teorier og menneskesyn har for utviklinga i land som har gjennomført revolusjon med kommunisme som erklært mål – og hvor mye av forklaringa som skal tilskrives vilkårene dette skjedde under, de nye lederne, og menneskene som bar de nye lederne fram. Skal diskusjonen bli konstruktiv, er det bl.a. nødvendig å sette seg inn i hva Marx’ (og Engels’) teorier var, og ikke ta risken på å «slå ut barnet med badevannet».

I denne framstillinga skal vi trekke inn både Engels, Plekhanov, Lenin, Mao og andre der vi mener de har bidratt med treffende oppsummeringer av viktige spørsmål, men med Marx sjøl i sentrum.

Karl Marx (Trier 1818 – London 1883) er anerkjent for sitt avgjørende bidrag til å løfte revolusjonær teori opp fra et plan preget av gode ønsker og prosjektmakeri til å gi den et vitenskapelig grunnlag. Marx bidro vesentlig til samfunnsvitenskap og økonomisk analyse og til retningslinjene for den kommunistiske bevegelsen han selv sto midt oppe i. Han rakk ikke å fullføre det vitenskapelige livsverket han hadde planlagt, og var som mennesker flest begrenset av tida han levde i. Likevel er bidragene hans til forståelse av vitenskapens og den sosialistiske revolusjonens oppgaver grunnleggende den dag i dag.

Å ta makta fra kapitalismen og imperialismen, beholde den, og etablere et nytt samfunn som ikke blir et utbyttersamfunn (der overklassen bare har fått nye masker og gallionsfigurer) – forutsetter at makta overtas av en bred bevegelse som vet hva den gjør, som har innsikt både i kapitalismens hersketeknikker og i forutsetningene for det nye samfunnet. Folket må beherske ledelse og lederne. Uten vitenskapelig revolusjonær kritisk teori vet bevegelsen ikke fram og bak på samfunnet, og mister retningssansen. En sosialistisk forfatning må trolig garantere retten til kunnskap og til innsyn i maktsentra framfor retten til næringsfrihet.

Revolusjonær teori koster kamp. Å tilegne seg – og dele med seg – revolusjonær kritisk teori, er en kostbar prosess som motarbeides av sosiale og økonomiske skranker og ideologiske motstrømmer. De som har den økonomiske makta har med den også et ideologisk overtak. Ytringsfrihet er ikke det samme som ytringsmakt.

Revolusjonær teori har også blitt behandlet som dogmer som stenger for undersøkelse og virkelig innsikt. Undertrykking, fremmedgjøring, de kulturelle skjevhetene i samfunnet preger handlingene våre, hemmer oss i forsøkene på å se virkeligheten, følger oss som «blinde flekker» det koster kamp å oppdage og bli kvitt.

La oss ta den utfordringen.

I teksten som følger skal vi ta for oss følgende hovedfelt:

• A. Filosofisk materialisme
• B. Historisk materialisme
• C. Marx’ metode – og dialektikk

Noter

*1: For de som er interessert i hvor sitatene er hentet fra, kommer vi til å bruke fotnoter som denne. Sitatet her er siste tese i Marx’ Teser om Feuerbach, hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 2 – Skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag 217, Oslo 1970, ISBN 82 530 0259 9; side 55.

*2: Se f.eks. Lucio Collettis forord i Marx: Early Writings, Penguin, Harmondsworth 1975, ISBN 0 14 021668 5.

A. Filosofisk materialisme

Marxismen inntar – bygger på – et bestemt filosofisk standpunkt: Filosofisk dialektisk materialisme.

Når vi i filosofisk sammenheng snakker om «materialisme» bruker vi ikke ordet i den gjengse betydningen av «å jage etter materielle goder». Materialisme er et standpunkt til hva som eksisterer, hva som er virkelig. En filosofisk materialist tar som utgangspunkt at materien – naturen – eksisterer uavhengig av vår egen og andres bevissthet, og som forutsetning for denne.

Ifølge marxismen finnes ikke noe annet enn materie i bevegelse. Den «døde» natur, den levende natur og menneskesamfunnet er bare forskjellige organisasjonsformer av materien (*3). For marxismen er en todeling av virkeligheten i ånd og materie meningsløs – også bevissthet er blant materiens bevegelsesformer.

Her må vi skyte inn: En vanlig innvending mot materialismen er at den er reduksjonistisk, at den forsøker å late som om bevissthet bare er et spørsmål om nevroner og synapser i hjernen, om en prosess der glukose reagerer med surstoff osv., og det hevdes at det ikke er mulig å forstå bevissthet som materie i bevegelse. Det er riktig at bevissthet ikke er fullt ut forklart med vår nåværende kunnskap om materiens egenskaper, selv om det eksisterer langt rikere kunnskap om hjernens virkemåte nå enn på Marx’ tid. Men et materialistisk standpunkt forutsetter ikke at alt lar seg forklare med vår eksisterende kjennskap til materien. Derimot hevder materialisten at å skille et område som bevissthet fra materien – å erklære det som uforklarlig eller «overnaturlig» – er til fånyttes. Materialismen godtar at noe er uforklart, kanskje også at det kan ligge utenfor menneskets muligheter å finne svar på bestemte spørsmål, men da får man nettopp la dem stå åpne, ikke foregripe grenser som fortsatt kan vise seg å være flyttbare.

Materialistens syn er at bevisstheten tilhører materien, og at mennesket tilhører naturen selv om det idag stiller seg i motsetning til den. Dette betyr ikke at bevissthetens og individets rolle i historien er uten betydning.

Mennesker kan oppvise rikholdige fantasier. Hjernen kan sjonglere med inntrykk og erfaringer og komme opp med originale ideer og ønsker. Å snakke om «frihet» eller om «fri vilje» som noe absolutt er likevel meningsløst: For det første er det vi vil nært knyttet sammen med det vi har kunnet tilegne oss av erfaringer og kunnskap. Og hvor mye av denne viljen som lar seg virkeliggjøre avhenger av samsvaret mellom hva vi vil, hvordan vi går til verks, og hvilke grenser som i handlingens øyeblikk er gitt av de fysiske og sosiale forholdene vi lever under. Frihet er alltid begrenset av betingelser og hensyn, spørsmålet er hvilke hensyn som gjelder og skal gjelde.

Noen hevder at det eneste som er virkelig for den enkelte av oss, er vår egen bevissthet. Hva som gjemmer seg bak sanseinntrykk, og spesielt hva som gjemmer seg i andres bevissthet (hvis den finnes) er bare gjetninger. Og slik kan det se ut, rent teoretisk. Men hva vi kan vite om virkeligheten utenfor oss er ikke et teoretisk, men et praktisk spørsmål: At mennesket har overlevd som art, henger sammen med at vi i økende grad har greid å mestre omgivelsene våre i praksis, såpass at vi har greidd å skaffe oss mat, klær, ly, greidd å forsvare oss mot angripere osv. Den som vil klare seg uten denne typen innsikt i «virkeligheten utenfor oss» lever sjelden lenge (hvis da ingen passer på vedkommende…).

Det motsatte standpunktet kalles filosofisk idealisme. Og med det mener vi heller ikke «idealisme» i den gjengse betydninga av «forsakelse av materielle goder for å nå høyverdige mål». Vi snakker om en grunnoppfatning som hevder at idéene, ånden, bevisstheten, gjerne en eller flere allestedsnærværende Gud(er), er det som egentlig finnes, som egentlig er forutsetningen for opplevelsene våre og for de sanseinntrykkene vi tilskriver «materielle» objekter. Fra denne synsvinkelen er mat, klær, hus, kunnskap osv. da gjerne uttrykk for disse guders gode vilje, og menneskene er bare henvist til ydmyk respekt, og til å undre seg – over gudenes uransakelige veier, over hvem eller hva som skapte disse gudene igjen osv. Selv om ikke all idealisme er uttrykkelig religiøs, åpner den konsekvent for at de vesentlige sammenhengene i virkeligheten er unndratt vitenskapelig undersøkelse, overlatt til enkelte personers åpenbaringer e.l.

Både materialistisk og idealistisk tankegods finnes side om side i all tilgjengelig filosofihistorie. Innenfor vitenskapsteoretiske overlegninger er det lett å bruke teoretisk usikkerhet som påskudd til å fremme et idealistisk standpunkt. Men som vist ovenfor: I hverdagens praksis er de fleste av oss materialister.

Marx kom til at holdbar vitenskap og revolusjonær teori måtte bygge på et materialistisk standpunkt. Med dette følger også at menneskenes ytre vilkår og praktiske handlingsmønstre er det viktigste å kartlegge for den som vil forstå samfunnet og bli i stand til å forandre det. Disse vilkårene og mønstrene setter betingelser som ikke kan fjernes ved tankens kraft aleine. Våre idéer om hva vi gjør og hvorfor er derimot tvert om både ufullstendige og fordreide.

Personer eller tidsepoker kan derfor, ifølge Marx, ikke bedømmes bare ut fra hva de mener om seg selv: Se ikke på hva de sier, men på hva de gjør. (Sosialdemokratiets, reformismens, historiske oppgave synes f.eks. være å bevare klassefreden under kapitalismen, framfor alt ved å bruke talemåter fra arbeiderbevegelsen til å rettferdiggjøre kapitalistvennlige tiltak.)

Tilværelsen, det livet hver av oss lever, gir hovedretning for tankene våre, bevisstheten, preger begrepene vi ordner inntrykkene våre etter, og også de ubevisste vanene vi legger oss til. Disse er med å styre handlingene våre, altså hvordan vi forsøker å påvirke tilværelsen.

Likevel – det er mulig å strekke seg ut over disse rammene og tilegne seg forståelse bygd også på andre menneskers erfaringer (indirekte kunnskap). Og det vi greier å oppnå av innsikt om menneskenes ytre vilkår, handlingsmønstre og tankeverdener (selvinnsikt inkludert) er avgjørende: Bare med innsikt i skrankene og betingelsene for menneskenes handlinger kan vi planmessig utnytte de mulighetene som finnes til å endre samfunnet.

Her følger noen eksempler som kan illustrere materialisme og materielle grenser:

• Fra et rent teoretisk filosofisk synspunkt kan vi si at vi ikke vet om steinene vil falle oppover eller nedover i morgen. Det er heller ikke uvanlig å drømme at en kan fly. Men svært få av oss tar sjansen på at vi kan fly på ordentlig bare vi hopper ut av vinduet.
• Enhver arbeider vet at han/hun må ha en betalt jobb for å ha noe å leve av. Mange har også erfart at grunnen til arbeidsledighet ikke trenger være at du ikke kan jobben din: Det er forhold utenfor deg som virker inn, uavhengig av hvor mye du vet om dem.
• Leonardo da Vinci laget allerede tidlig på 1500-tallet arbeidstegninger til fly og helikopter. Men samfunnet han levde i hadde ingen mulighet for å sette slike innretninger i produksjon, langt mindre å etablere flytrafikk av vår tids dimensjoner. Idéen falt på steingrunn. Kapitalismen i dette århundret har til gjengjeld ikke bare muliggjort flyruter, den har basert viktige sider av sin eksistens (internasjonal arbeidsdeling, just-in-time-prinsippet osv.) på denne formen for transport.
• Etablering av de facto-standarder under kapitalismen: Tilsynelatende tilfeldigheter kan føre til at halvgode produkt (f.eks. VHS-standarden innen video, MS DOS som operativsystem for datamaskiner) trenger unna bedre produkter: Når først en «kritisk» omsetningsmengde er passert, opplever nye kunder at de må følge samme standard for å kunne utveksle opptak eller data med de som allerede har kjøpt.
• For å ta noe mer hverdagslig: Tenk over hvor mange ganger du har valgt å se en film eller et TV-program bare fordi du vet at mange andre ser det: Menneskers handlingsmønstre setter betingelser for de bevisste valgene hvert enkelt menneske tar.

Noter

*3: Les f.eks. Arbeidernes leksikon (Pax Forlag 1974, ISBN 82-530-0541-5), bind 3, stikkord «Samfundet».

Vitenskap og religion

Vi skal drøye litt ved et viktig område der filosofisk idealisme dominerer: Religion.

Mennesker har jevnlig tumlet med spørsmål det ikke har foreligget vitenskapelige svar på, og søkt å danne seg helhetlige bilder av tilværelsen. Ethvert menneskesamfunn har også hatt behov for å håndheve regler for samhandling og livsførsel. Flere faktorer kunne nevnes, men allerede ut fra disse to forholdene er det mulig å ane hvorfor religion fortsatt står sterkt i de fleste menneskesamfunn, uansett om noen retning er opphøyd til statsreligion eller ikke.

Marxismen oppfatter religion som filosofisk idealisme (*4): Mennesker har fylt ut med rene tankeprodukt der vår kunnskap om den eksisterende materiens egenskaper kom til kort – men også som sperre mot ny kunnskap, jfr. pavekirken overfor Galileo Galileis observasjoner. Sagt med andre ord: Vi har skapt oss system av mystiske krefter – skapt oss én gud eller flere i vårt bilde.

Religion er på samme tid både hjemmelaga trøst og hersketeknikk. Ikke å undres over at religion og maktapparat i de fleste klassesamfunn er tett sammenvevd, kanskje med pavekirken som det historisk mest påfallende eksempel? Selv i land der religion er erklært som privatsak overfor staten (som i USA) framstår statsledere gjerne som om de har Gud som sponsor.

Religion tilbyr en ytre autoritet som erstatning for håndgripelige svar, og som begrunnelse for regler, med «belønning» hvis reglene følges («du kommer til himmelen»). Dette godtar vi – ifølge Marx – for å orke å leve i klassedelte, fremmedgjorte samfunn (derav oppfatningen av religion som «opium for folket»). En sosialistisk revolusjon med en påfølgende samfunnsutvikling som fjerner klassedeling og fremmedgjøring og gjør vitenskap til felleseie skulle sterkt kunne redusere, om ikke fjerne, behovet for religion.

Men selv om religionen har sine begrensninger, gjenstår det å overkomme vitenskapens og menneskesamfunnets begrensninger. De «spørsmålene» religionen utgjør «svar» på vil bare gradvis finne andre løsninger. Det nye samfunnet skapes av mennesker der et stort flertall i utgangspunktet er mer eller mindre religiøse. Som marxister gjør vi derfor klokt i å velge en sammensatt tilnærming som sorterer mellom ulike særegne motsetningsforhold innenfor feltet:

• Arbeide for å redusere grunnlaget for konflikt mellom mennesker som har vokst opp i ulike religioner.
• Arbeide for å skille makt og religion, skille stat og kirke, fjerne kristne formålsparagrafer, erstatte tvungen kristendomsundervisning med konfesjonsløs livssynsundervisning osv.
• Ikke idyllisere noen religion, men betrakte enhver religion som diskutabel i spørsmål innenfor vitenskapens rekkevidde (utenfor denne er enhver henvist til å tro det en vil).
• Arbeide for økt oppslutning om materialisme og sosialisme, og for en omgangstone der enhver overbevisning er mottakelig for argument.
• Unngå å gjøre marxisme til religion.

Noter

*4: Les f.eks. Karl Marx: Til jødespørsmålet (Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 55-.) Artikkelen er en kommentar til synspunkter fremmet av Bruno Bauer 1843.

B. Historisk materialisme

Historisk materialisme vil si å se (og framstille) historien fra en filosofisk-materialistisk synsvinkel. Dette temaet vil ta en vesentlig del av plassen i dette heftet, og likevel er det bare en flik vi kommer til å lette på – for å antyde det vesentlige ved denne synsvinkelen.

Å skrive historien er en form for hersketeknikk. Den som har materielle muligheter til å gi ut sin versjon av historien, vil kunne dominere gjengs oppfatning av hva som har skjedd. Historie- bøker langt inn i dette århundret har vært dominert av fortellinger om statsdannelser, konger, kriger og hærførere. (Den tyske dikteren Bertolt Brecht skrev i sin tid diktet «En lesende arbeiders spørsmål»: Hvem hjalp kongene og hærførerne historiebøkene forteller om? Bygget faraoene pyramidene helt aleine?)

Den virkelige, materielt passerte, menneskehistorien er det vi kan kalle en resultant (*5)av menneskemengders handlinger (i samspill med naturen ellers). Det betyr ikke at historien er en endeløs rekke av tilfeldigheter, like lite som at alt er forutbestemt. Mennesker har – innen visse grenser – gode evner til å legge planer, organisere seg, arbeide i fellesskap og nå bevisst valgte mål. Det gjenstår likevel et vesentlig monn av «tilfeldighet» i historien, i form av krysningspunkt mellom uavhengige årsakskjeder, f.eks. mellom planmessig handlende mennesker som ikke vet om hverandre.

Betingelsene som ligger til grunn for menneskemengdenes valg kan være svært forskjellige, men likevel ha viktige fellestrekk. Dessuten gjenstår det et spørsmål om betydningen av ledelse og ledere.

Er det f.eks. Carl I Hagen, partier som Stopp Innvandringen o.l. som skaper norsk fremmedhat med sine uttalelser? Var det individet Stalin som «reddet Sovjet og likviderte sosialismen»? Ja – og nei. Deres handlinger har fått betydning ut fra bestemte spesielle omstendigheter, som også må tas med.

Georgij Plekhanov (som av mange regnes som grunnlegger av den russiske marxistiske bevegelsen) drøfta i sin tid hva som må til for at en personlighet får betydning for historien (*6). En vesentlig betingelse er at de forslag personen kommer med vinner gjenklang i og blir godtatt av en massebevegelse og bygger på materielle forhold og muligheter som allerede er innafor rekkevidde. Plekhanov sammenlignet ledere med skumtopper på historiske bølger: Det er i første rekke bevegelsene som skaper lederne, ikke omvendt. Selv om ledere kan ha stor innflytelse på menneskemengders valg blant tilgjengelige muligheter, må vi også forstå hva som gjør mulighetene tilgjengelige, og hva som avgjør hvilke muligheter den enkelte ser.

Noen spør da: I hvilken grad er da enkeltmennesket (ifølge marxismen – eller herskende revolusjonær teori) ansvarlig for sine handlinger, og for følgene av dem? Dette spørsmålet er ikke så liketil som det ser ut. Hva og hvem er den enkelte ansvarlig overfor? Hvor går grensa mellom det en person burde visst, og det personen ikke kunne ane? På hvilke måter er det aktuelt å stille en person til ansvar i praksis? Svarene på dette skifter fra klasse til klasse og fra kultur til kultur.

Fra et filosofisk materialistisk utgangspunkt kan en likevel gjøre følgende generelle betraktning: Mennesker er – direkte og/eller indirekte – avhengige av de fellesskap de inngår i og de ressurser livet deres er basert på. Mennesker har evnen til å tenke og til å velge mellom kjente alternativ, og kan derfor også stilles til ansvar for det de faktisk gjør. De har samtidig begrensede muligheter til å skaffe seg kunnskap på høyde med de valg de er tvunget til å ta, noe måten å stille en person til ansvar på bør ta hensyn til.

Men det er ikke den filosofiske materialismen som leverer verdiforutsetninger som at «fortsatt liv på jorda er et gode» og at handlinger som truer fortsatt liv derfor er et onde. Det er det mennesker som gjør. Marxismen er utarbeidet av mennesker med et ønske om at menneskeheten som helhet skal nå fram til et bedre liv enn kapitalismen kan by på. Marxismen inneholder derfor til en viss grad verdiforutsetninger av type «solidaritet med arbeiderklassen», og stiller også individ til ansvar for handlinger som strider mot arbeiderklassens interesser. Marxismens hovedærend er likevel ikke å levere et sett moralske leveregler, men å være en innfallsport til vitenskapelig forståelse av samfunnet.

Noter

*5: Resultant: Ved f.eks. tautrekking, der flere mennesker drar i tauet i hver sin retning, er resultanten den retninga tauet da faktisk beveger seg i.

*6: Se Georgij Plekhanov: Om individets rolle i historia (på svensk: Om personlighetens roll i historien). Her henta fra engelsk utgave The role of the individual in history, Lawrence & Wishart, London 1976.

Produksjon

Historien handler om mer enn menneskemengder og ledere. For å overleve må menneskene skaffe mat, klær, ly m.m. – kort sagt: produsere. For å produsere trenger menneskene produksjonsmidler: Råvarer, redskaper og teknologi, energikilder, transportmidler osv. Produksjonsmidlene kombinert med menneskers arbeids- og organisasjonsevne i bruken av dem kaller vi for produktivkrefter.

Menneskene utmerker seg ved sin mulighet til å lære. Mennesker har ikke bare lært seg å lage redskaper, men har over tid gjort dem stadig mer effektive og raffinerte, og blitt i stand til å mestre stadig nye omgivelser. Fra å være sankere og åtselplyndrere har menneskene utviklet fiske og jakt, jordbruk, håndverk og industri. Vi har gått fra enkle slag- og skraperedskaper og oppdagelsen av ild, via pil og bue, pottemakeri, temming av husdyr, dyrking av korn og andre vekster, til konstruksjon av dampkraft, eksplosjonsmotorer, elektronikk og mikrochips. Dette har samtidig stilt stadig nye krav til organiseringa av produksjonen som kreves for å kunne nyttiggjøre seg de foreliggende produksjonsmidlene. Med organisering av produksjonen sikter vi til arbeidsdeling, spesialisering, standardisering, arbeidsledelse m.m..

Avanserte arbeidsmåter tar tid å utvikle, innarbeide, lære videre. En noenlunde vellykket organisering av produksjonen vil derfor snart festne seg som et mønster. Organiseringa av produksjonen skaper samtidig maktforhold mellom mennesker ut fra hvilken rolle de spiller i produksjonen – dette kaller vi produksjonsforhold: Hvem har til sjuende og sist makta over produksjonsmidlene, og dermed over produksjonen og fordelinga av produktet av arbeidet? Sagt på en annen måte: Å ta produktivkrefter på et bestemt nivå effektivt i bruk forutsetter bestemte arbeidsmetoder og tilhørende organisasjonsformer som åpner for bestemte maktkonsentrasjoner som (over tid – især når produksjonen frambringer et noenlunde stabilt overskudd, et merprodukt ut over det som går med til å dekke forbruk av råvarer, vedlikehold av redskaper, reproduksjon av menneskene) kan produsere bestemte klassekrefter.

Da Marx la ut på jakten etter det moderne samfunnets økonomiske bevegelseslov, satte han i «Innledning til Kritikk av den politiske økonomien» fram følgende arbeidshypotese: Det alminnelige resultat som jeg kom til og som, da det først var vunnet, tjente som ledetråd i mine studier, kan kort formuleres slik: I den samfunnsmessige produksjon av livet sitt går menneskene inn i bestemte, nødvendige, av deres vilje uavhengige forhold, produksjonsforhold, som svarer til et bestemt utviklingstrinn av deres materielle produktivkrefter. Til sammen danner disse produksjonsforholdene samfunnets økonomiske struktur, den reelle basis/grunnmur, som det hever seg en juridisk og politisk overbygning på, og som det svarer bestemte samfunnsmessige bevissthetsformer til. Den måten det materielle livet produseres på legger rammene for den sosiale, politiske og åndelige livsprosess overhodet. Det er ikke menneskenes bevissthet som bestemmer deres tilværelse, men tvert imot deres samfunnsmessige tilværelse som bestemmer deres bevissthet. På et visst trinn i utviklingen kommer samfunnets materielle produktivkrefter i strid med de gjeldende produksjonsforhold, eller, noe som bare er et juridisk uttrykk for det samme, med de eiendomsforholdene de hittil har beveget seg innenfor. Fra å være produktivkreftenes utviklingsformer slår disse forholdene over i å bli lenker for dem. Det inntrer da en epoke med sosiale revolusjoner. Med forandringen av det økonomiske grunnlaget skjer det en langsommere eller hurtigere omveltning av hele den veldige overbygningen. (*7)

Noter

*7: Til kritikken av den politiske økonomi, forord. Til norsk fra Karl Marx og Friedrich Engels: Udvalgte skrifter i to bind, Forlaget Tiden, København 1973; bind I, side 355-356.

Samfunnstyper

Det kommunistiske manifestet (*8) åpner med å erklære at all skreven historie om samfunn som har eksistert opp til nå er historie om klassekamper. Men klassebegrepet har i vår tid lenge vært trengt til side i samfunnsvitenskap og media. Den engelske historikeren E. P. Thompson (*9) beskriver den herskende oppfatningen av klasse slik:

Sosiologer som har stoppet tidsmaskinen og som, med en god del begrepsmessig fiksfakseri, er gått ned til maskinrommet for å se, forteller oss at de ingen steder har vært i stand til å lokalisere og klassifisere en klasse. Det eneste de finner er en hop mennesker med forskjellige yrke, inntekter, statushierarki og det øvrige. Selvsagt har de rett, siden klasse ikke er den ene eller andre maskindelen, men måten maskinen virker på så snart den er satt i bevegelse – ikke den ene eller andre interessen, men friksjonen mellom interesser – bevegelsen selv, heten, det øredøvende bråket. Klasse er en sosial og kulturell formasjon (som gjerne finner institusjonelle uttrykksformer), og kan ikke bli definert abstrakt eller isolert, men bare i forhold til andre klasser. Og sist, men ikke minst: Klasse kan bare defineres i tid – dvs. ved aksjon og reaksjon, forandring og konflikt. Når vi snakker om en klasse mener vi en svært løst definert menneskemengde som deler de samme knippe av interesser, sosiale erfaringer, tradisjoner og verdisystem, som er disponert for å oppføre seg som en klasse, definere seg klassemessig i sine handlinger og i sin bevissthet i forhold til andre menneskegrupper. Men klasse som sådan er ikke en ting, men et hendelsesforløp.

Riktignok er det vanskelig å finne en renskåren definisjon av klasse hos Marx. (Merk: I dagens herskende vitenskap er man til tider besatt av behovet for å definere, som om virkeligheten frivillig skulle stå stille og respektere de grenser den slik blir pålagt…) I Kapitalen, Tredje bok, Femtiandre kapittel: «Klassene» (*10) hadde Marx tydelig planlagt å rette opp denne mangelen, men så langt kom han ikke (kapittelmanuskriptet gjør noen innledende manøvrer, men stanser brått etter én side). Både Marx og Engels er mer opptatt av å beskrive og analysere klassekamp enn av å definere klasse. I artikkelen «En stor begynnelse» gir Lenin riktignok følgende definisjon av klasse:

Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre gjennom den plasseringen de har i et historisk fastlagt system for samfunnsmessig produksjon. De skiller seg gjennom forholdet deres til produksjonsmidlene (som i de fleste tilfelle er fastlagt eller formulert i lovene), gjennom den rollen de har i den samfunnsmessige organiseringen av arbeidet, og følgelig gjennom hvor stor del av den samfunnsmessige rikdommen de rår over og hvilken måte de skaffer seg denne delen på. Klasser er grupper av mennesker der en gruppe kan tilegne seg arbeidet til en annen, som følge av den ulike plasseringen de har i et fastlagt samfunnsøkonomisk system. (*11)

Lenins tilnærmingsmåte har ofte vært lagt til grunn i arbeid med klasseanalyse av det norske samfunnet. Her skal vi ikke gå inn på det. Vi skal istedet ta et grovt snitt gjennom den historiske utviklinga, og samtidig prøve å forstå mer av hvordan klassekrefter produseres.

Marx og Engels mente å kunne identifisere et antall hovedtyper menneskesamfunn, med utgangspunkt i hvilke produktivkrefter, produksjonsforhold og klasser som har vært dominerende (sjelden enerådende). Av klassesamfunn skilte de mellom slaveholdersamfunnet, føydalsamfunnet og det kapitalistiske samfunnet. Som forløper til disse fantes samfunn der produksjonen ikke ga et overskudd stort nok til å fø på en overklasse. Som eneste mulige etterfølger til kapitalismen skisserte Marx og Engels den sosialistiske revolusjonen, som start på en utvikling fram til et kommunistisk, klasseløst samfunn.

Vi skal forbigående ta for oss noen kjennetegn ved de nevnte hovedtypene samfunn, og noen av faktorene som bidro til at de europeiske variantene av disse oppsto.

Noter

*8: Skrevet av Karl Marx og Friedrich Engels på oppdrag fra «Kommunistenes Forbund», den første internasjonale arbeidersammenslutning, og utgitt første gang i 1848.

*9: E. P. Thompson: The Making of the English Working Class, Penguin Books, Harmondsworth 1982, ISBN 0 14 021000 8, side 939.

*10: Se f.eks. den svenske utgaven, Karl Marx: Kapitalet. Tredje boken, Bo Cavefors Bokförlag/Clarté 1973. ISBN 91 504 0054 1; side 784-.

*11: Se f.eks. Oktoberutgaven av Lenin: Utvalgte verker i 12 bind, bind 10, side 241.

– Menneskesamfunn før klassedelingen

Menneskesamfunn før klassedeling oppsto ser over alt ut til å ha vært slektsbaserte fellesskap. Det har vært vanlig blant antropologer å sortere slike «førsiviliserte» samfunn i ulike utviklingstrinn, alt etter hva slags redskaper som er tatt i bruk (fra enkle steinredskaper og ild, via pil og bue og pottemakeri til husdyrdrift og dyrking av nyttevekster m.m.). Mennesker i slike samfunn representerer diverse trinn i produktivkreftenes utvikling – fram til faktorer som bl.a. penger og bedre matkonservering la grunnlaget for et vedvarende merprodukt og en overklasse. Slike fellesskap uten klassedeling er også blitt omtalt som «urkommunisme», uten at det er noen grunn til å idyllisere disse samfunnene.

Samfunn før klassedelinga oppsto organiserte seg etter slektsbånd i «gens» («klan», «ætt»), der slektskap gjerne ble regnet etter mors- eller farslinja, bakover til en kjent eller mytisk felles stammor eller -far. Den enkeltes plass og rettigheter avhang av slektskapet. Angrep på et gensmedlem ble oppfattet som angrep på hele gensen, og gensen garanterte sikkerheten for den enkelte. Arv ble fordelt innen gensen, mens ektefelle fra en annen gens var arveløs. Gensen hadde valgte ledere, som kunne skiftes ut. To eller flere gens kunne være knyttet sammen, via større enheter som «fratrier» (brorskap) eller direkte, i stammer og i noen tilfelle flere stammer i stammeforbund, med valgte ledere på alle plan. Kvinner kunne være ledere, og samfunn der kvinnene generelt hadde lederskapet har også funnes.

Det samme mønsteret er funnet på de fleste kontinent, med lokale variasjoner. (Det norske ættesamfunnet synes ha regnet avstamning både etter fars- og morslinje, men slik at farssiden hadde forrett ved arv. (*12)) Gens, fratrier og stammer ble i tillegg holdt sammen ved felles språk og felles religiøse ritualer. Religionen var oftest dominert av animisme, dvs. en tro på at alt i naturen har sjel og hører sammen – noe som også gjerne innebar forsiktighet i ressursuttaket.

På jakt etter kunnskap om slike menneskesamfunn fattet Marx og Engels spesiell interesse for forskningsresultatene til den amerikanske antropologen og etnografen Lewis H. Morgan (*13). Senere forskningsresultater innenfor antropologi og andre fag har nok både nyansert og korrigert Morgans resultater, men uten å rokke grunnleggende ved den materialistiske tilnærmingsmåten Morgan ga eksempel på.

Engels (*14) tok særlig for seg gens hos grekere, romere og germanere, og skisserte overgangen fra gensordning til Europas første klassesamfunn og statsdannelser ut fra datidas kunnskap. Den greske antikken viser slaveholdersamfunnets framvekst, mens romerriket illustrerer slaveholdets høydepunkt og nedtur som samfunnsdominerende produksjonsmåte og hvordan det føydale samfunnet vokste fram. (At slavehold blomstret opp igjen da europeerne koloniserte Amerika er en annen sak. Her ble slaveholdet iscenesatt i en føydal ramme og fungerte til dels som fødselshjelper for kapitalismens framvekst!)

Noter:

*12: Jfr. Store norske leksikon, stikkord «Ætt» (Axel Sommerfeldt).

*13: Lewis H. Morgan: Ancient Society, or Researches in the Lines of Human Progress from Savagery through Barbarism to Civilization (London, MacMillan & Co, 1877).

*14: Friedrich Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, Elan-bøkene Studie Plus ESP 2, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970 [1952]. Boka bygger vesentlig på Morgans bok (nevnt ovenfor) og på Marx’ skrevne kommentarer til denne.

– Slaveholdersamfunnet

Slaven er et annet menneskes eiendom, kan kjøpes og selges, fôres, innkvarteres, settes til arbeid til alle døgnets tider, straffes, mishandles og avlives, alt etter eierens forgodtbefinnende. Slaveri oppsto allerede i genssamfunnet, men var aleine ikke et tilstrekkelig vilkår for å snakke om klassesamfunn allerede da, ifølge Marx og Engels. Muligheten for sysselsetting i stort antall innen jordbruk og fedrift, håndverk og sjøfart m.m., gjorde det lønnsomt å gjøre krigsfanger til slaver, istedenfor å drepe, jage bort eller adoptere.

Med overskudd kunne befolkningen øke, og med det kravene til organisasjon og ledelse. Produksjonen kunne utvides, og større grad av arbeidsdeling utvikles.

Framveksten av vedvarende produksjonsoverskudd i form av f.eks. fe eller jernredskaper la grunnlag for byttehandel, og samtidig for privateiendom (hjorder som familieoverhodets separate eiendom finnes lenge før klassesamfunnet oppstår). Handel og privateiendom, som ble enklere med oppkomsten av pengevesenet, gjorde det stadig vanskeligere å opprettholde en samfunnsordning basert på gens.

For å sitere Engels:

Vi ser altså at den gamle gensordningen enda var en levende kraft i den greske forfatningen i heltetiden, men at den allerede er i ferd med å undergraves: farsrett, hvorved barna arver formuen, begunstiger opphoping av rikdom i familien og gjør at familien blir en makt overfor gensen. Rikdomsforskjell som virker tilbake på forfatningen ved at den skaper de første tilløp til en arvelig adel og kongedømme; slaveri – til å begynne med bare omfattende krigsfanger, men allerede med utsikt til også å gjøre ens egne stamme- og selv gensfrender til slaver; den gamle krigen stammene imellom utarter allerede til systematiske røvertokter til lands og til sjøs for å erobre fe, slaver og skatter – blir en regelrett ervervskilde, kort sagt: rikdommen lovprises og aktes som høyeste gode, og de gamle gensordningene misbrukes til å rettferdiggjøre at man raner til seg rikdommer med makt.

Det manglet enda bare en eneste ting: en institusjon som ikke alene sikret den enkeltes nyervervede rikdommer mot gensordningens kommunistiske tradisjoner, som ikke alene helliggjorde den tidligere så foraktede privateiendommen og erklærte denne helging som det høyeste mål for alt menneskelig fellesskap, men som også stemplet de nye former for eiendomservervelse som utviklet seg på hverandre, altså den stadig økende tilveksten av rikdom, med samfunnets allmenne anerkjennelse -; en institusjon som ikke bare foreviget samfunnets oppkommende spaltning i klasser, men også den besittende klasses rett til å utbytte den ikke-besittende, og den første klasses herrevelde over den siste.

Og denne institusjon kom. Staten ble oppfunnet. (*15)

I stedet for en samfunnsordning basert på slekt og personlige blodsbånd kom en statsforfatning, som tildelte rettigheter og innflytelse uavhengig av slektskap, men basert på forhold som territoriell inndeling og forskjell i formue. Retten til å bære våpen ble et privilegium: Det fantes dermed en våpenmakt som kunne vendes mot deler av folket som var utelukket fra denne makta.

Slavehold kom ikke til å spille samme omfattende samfunnsøkonomiske rolle i nord-Europa som i Hellas og framfor alt i romerriket. At slavehold («treller») har forekommet i Norge fra Harald Hårfagre samlet riket og fram på 1200-tallet er en kjent sak. Mer diskutabelt er det om slavehold har vært samfunnsdominerende produksjonsmåte her i noen del av denne perioden.

Noter

*15: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 108-109.

Føydalsamfunnet

Romerriket viste en enorm evne til militær erobring av områder, men «møtte veggen»: Krigstjenesten ruinerte bøndene, som måtte overlate jorda til store jord- og pengeeiere. De enorme godsene, «villaene», som oppsto på denne måten ble dyrket ved hjelp av slaver. Fysisk arbeid ble pga. slaveriet ansett som under frie menneskers verdighet. Også byene ble ruinert av krigsutgifter, åger og sviktende handel. Da erobringene stoppet opp, stagnerte tilførselen av slaver, og prisen på slaver steg. Bunnen falt til sist ut av markedet for manufakturen i byene og stordriften innenfor jordbruket. Engels forteller videre:

Den ene villa etter den annen ble delt opp i små parseller og leid ut i arvelig forpaktning til folk som betalte en bestemt sum eller til partiarii, som snarere var forvaltere enn forpaktere og for sitt arbeid fikk bare en seksdel eller helt ned til en nidel av årsutbyttet. Men i første rekke ble disse små åkerparsellene distribuert til koloner, som betalte en bestemt årlig sum for dem, som var bundet til torven og kunne selges sammen med sin parsell. De var riktignok ikke slaver, men heller ikke frie, de kunne ikke gifte seg med frie, og ekteskapene mellom dem innbyrdes ble ikke betraktet som fullgyldige ekteskap, men som tilfeldige samliv (…) likesom tilfellet var for slavenes vedkommende. De var forløperne for middelalderens livegne. (…)

I provinsene så det ikke bedre ut. De fleste beretninger vi har er fra Gallia. Ved siden av kolonene fantes det her enda frie småbønder. For å kunne være trygget mot overgrep fra embetsmenn, dommere og ågrere, ga de seg ofte inn under en mektig herres vern – hans patronat, og det var ikke bare enkelte som gjorde dette, men hele kommuner, slik at keiserne i det fjerde århundre flere ganger utstedte forbud mot det. Men hva hjalp det dem som søkte vern? Patronen stilte dem det vilkår at de overdro eiendomsretten til sine jordstykker til ham. Til gjengjeld garanterte han dem bruksretten på livstid – et knep som den hellige kirke merket seg og som den i det 9. og 10. århundre tok etter til gagns for å øke Guds rike og sin egen jordeiendom. (*16)

Det var ikke lenger mulig å returnere til samfunn bygd på gensordningen, selv om rester av skikkene som hørte til kunne leve videre i lokal kultur, innafor rammene klassesamfunnet satte. Økning av befolkningen ga økt etterspørsel etter jord, og dermed økt jordpris og jordrente. Dette gjorde det mulig, dvs. lønnsomt, å erstatte slaveri med en «mildere form», livegenskapet. Den livegne var ikke rettsløs som slaven, men var bundet til et gods eller til en jordherre med sin person, gjerne for livstid, betalte avgifter, utførte pliktarbeid («hoveri»), kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse m.m. Livegenskap er typisk for føydalsamfunnet, og har eksistert i Europa, Asia (f.eks. i Kina og Japan), i Afrika og ellers – hovedsakelig i tilknytning til storgods. Avvikling av livegenskap startet i Italia allerede rundt 1000-tallet, og i sør- og vest-Europa på 1300-tallet. I Tyskland og Russland varte livegenskap satt i system helt inn i forrige århundre. Livegenskap ble derimot ikke innført i Norge, Sverige og Island.

Det vi kaller føydalsamfunnet tok for alvor form i Frankerriket på 700-tallet: En sammensmelting av personlig troskap (vasallitet, en herres håndgangne menn) og militær organisasjon med utlån av jord eller embete (len/feudum) slik at vasallen levde av avkastning av jorda eller embetet, dvs. av skatter og avgifter fra de menneskene som drev jorda eller var underlagt embetet. I praksis kunne denne disposisjonsretten gjerne gå i arv innen vasallens/lensinnehaverens familie. Både keiserhoff og pavekirke ga seg ut på denne praksisen. Mest konsekvent utformet var føydalismen der den ble etablert av erobrere (England bærer den dag i dag merker av den adelsstrukturen Vilhelm Erobreren etablerte fra 1066 av!).

Blant bøndene dominerte fortsatt naturalhusholdet. Det de trengte, måtte de lage sjøl. Skatter og avgifter, tiende til kirken osv. ble oftest betalt med naturalia, dvs. av gårdens produkter – korn, kjøtt, egg o.a. I byer – handelssentra – der det var marked for spesialisering, kunne håndverk vokse fram, men da med laugenes strenge egenkontroll av virksomheten: Hvem fikk drive hvilket håndverk der, regler for kvalitet, arbeidsvilkår for svenner og lærlinger, opplærings- og avansementsvilkår osv. Enerett til å drive en viss type virksomhet kunne være gitt en person av kongen, med gyldighet for et bestemt geografisk område. (Et interessant utslag er stadsmusikant-embetet, som fantes i flere norske byer, der stadsmusikanten hadde enerett på spilleoppdrag innen stadens område, men selvsagt kunne leie denne retten ut til andre mot betaling.)

Norge var ikke et rendyrket føydalsamfunn, men samfunnet hadde både før og under kolonitida (under Danmark, senere Sverige) mange føydale trekk, tilstrekkelig til at man i Norges grunnlov av 1814 fant grunn til å presisere at næringsprivilegier ikke måtte tildeles noen for framtida.

Kirken vokste i pavens Europa fram til å bli dominerende grunneier, men reformasjonen på 1500-tallet bidro bl.a. til oppløsning av kirkegodsene og la også på andre vis forhold til rette for borgerskapets senere gjennombrudd.

Erobring var fortsatt måten å vinne større rikdom på under føydalismen, men sperrene mot ny teknologi var ikke like bastante som under slavesamfunnet. Krigene gjorde etter hvert kongene stadig mer økonomisk avhengige av det framvoksende handelsborgerskapet, som på sin side presset på for fjerning av de føydale skrankene for handel og transport.

Noter

*16: Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 148-.

– Kapitalismen

I Italia ble livegenskapet oppløst uten at de livegne hadde noe rettskrav på hevd til jorda. Av disse oppsto et eiendomsløst proletariat, som etterhvert fant arbeid i de første tilløpene til kapitalistisk produksjon i de norditalienske byene. Italia dominerte handelen ved Middelhavet, og dro etterhvert nytte av handelsveiene østover til India, men disse ble sperret da det osmanske (tyrkiske) riket vokste fram på 1300- og 1400-tallet.

Dermed kom forsøkene på å finne sjøveien til India, som førte med seg en rekke nyvinninger både vitenskapelig og økonomisk.

Koloniseringa, framfor alt av Amerika, fra 1500-tallet av resulterte i det Marx kaller en revolusjon på verdensmarkedet: Nye varer, plantasjedrift, store mengder edelmetall til betalingsmidler la grunnlaget for en enorm vekst i handel. Dette bidro til økt rivalisering mellom sjømaktene, der England trakk det lengste strået, mens Nord-Italias handelshegemoni ble brutt ned. Handelen skiftet tyngdepunkt fra Middelhavet til Atlanterhavet, og byer som Antwerpen, som erklærte seg som frihandelssone, fikk en enorm betydning for utviklingen av internasjonal handel.

Parallelt med dette foregår i England den såkalte «opprinnelige akkumulasjonen» (*17): Oppsving i manufakturproduksjonen i Flandern økte etterspørselen etter ull, og de engelske føydalherrene svarte på dette med å fordrive både livegne og selvstendige bønder (deres eiendomsrett var på ingen måter «hellig» i dette tilfellet) og legge ut åkerjord og allmenning til sauebeite i stor stil. Reformasjonen og avhending av kirkejord ga samme virkning: Jord ble samlet på, riktignok få, men nå verdslige, hender og klostrenes beboere ble mange steder kastet ut i proletariatet.

Fordrivelsen oppfylte en vesentlig betingelse for utvikling av kapitalismen: Produsentene ble skilt fra produksjonsmidlene. I England framkom slik store mengder fattige som bare kunne overleve ved tigging, offentlig understøttelse, eller ved å selge det de hadde igjen: Sin egen arbeidskraft. På den andre siden fantes en adel av relativt fersk årgang (de store føydalkrigene i England hadde utslettet den gamle føydaladelen), som mer enn gjerne lot penger og adgang til voksende markeder utenlands bestemme kursen videre. Protestantene gikk heller ikke av veien for å gi de fattige valget mellom lønnsarbeid og tvangsarbeid. Grunneiere og kapitalister, jordaristokrati, storfinans og de store manufakturdrivende (som den gang støttet seg til beskyttelsestoll) fant hverandre i etablering av de nye økonomiske spillereglene. Mens franskmennene fra slutten av 1700-tallet gikk linja ut i spørsmålet om borgerskapets politiske revolusjon (*18), startet England den industrielle revolusjonen som seinere la grunnlaget for kapitalismens internasjonale herredømme – en historie vi ikke skal følge i detalj her (*19).

Norges historie er nært beslektet med Englands, men endringene kom seinere til Norge, som fram til 1814 var lydrike og råvareleverandør under Danmark, og deretter underlagt Sverige fram til 1905. Flertallet av befolkningen har likevel vært selvstendige «bønder», dvs. levd av jordbruk kombinert med fiske, skogbruk, jakt, sanking eller andre hoved/attåtnæringer. Uselvstendigheta kjenner vi kanskje best fra husmannsvesenet, som skjøt fart med befolkningsøkningen fra utpå 1700-tallet. Husmannsvesenet nådde toppen rundt 1850, antallet husmenn avtok deretter dels ved emigrasjon til Nord-Amerika, dels ved industrialisering, men varte langt inn i dette århundret (*20).

Sjøfart, fisk, tømmer, mineraler osv. har dominert Norges samrøre med utlandet. «Det store hamskiftet» – der naturalhushold viker for pengehushold – grep om seg for alvor i forrige århundre, og må i vår tid sies å være sluttført – selv om dugnad, produksjon til eget forbruk, og direkte bytte av varer og tjenester ennå forekommer i en viss målestokk.

Norge på 1990-tallet er et kapitalistisk og (etter Lenins kriterier) imperialistisk land. Næringsfriheten hylles i høye ordelag. Et flertall av den voksne befolkningen er avhengige av å selge arbeidskrafta si for å overleve. De rike blir stadig rikere, mens det offentlige sikkerhetsnettet for vanlige folk rakner mer for hver dag. Norske investeringer skjer i økende grad i utlandet (*21).

Likevel kan du ofte støte på folk som hevder at det ikke finnes klasser i Norge i dag. På 1930-tallet fantes det klasser, ja, men ikke nå. Som eksempel trekkes fram enhetsskolen og den midlertidige utjevninga i retten til utdanning, at du ikke ser den samme systematiske forskjellen i klesvei eller bolig mellom fattig og rik, at trygdeordninger fanger opp de uheldige m.m. Vareutvalget har for noen tilsynelatende glattet over klasseforskjellene, og markedsføringsekspertene jobber hardt for å lede oppmerksomheten hen til andre identiteter enn klassebevissthet.

Men eiendomsretten og styringsretten i næringslivet lever i beste velgående. Børsen og profitten likeså. Det finnes småkapitalister og monopolsammenslutninger, produksjonskapital og finanskapital, og kapitalismen sitter med den reelle makta: Med et pennestrøk kan kapitalens organer vedta hundre- og tusentalls arbeidsplasser nedlagt i Norge for så f.eks. å opprette dem et annet sted i verden der de gir større avkastning pr. investert krone – uten at statlige, «demokratisk valgte», organ ser noen grunn til å legge praktiske hindre i veien for det. (Langt viktigere er det da for de statlige organ å dempe lønnsveksten, holde arbeidsfolk i ro, strømlinjeforme utdanninga etter næringslivets behov, bidra til kapitalens organisering i EU, kontrollere innvandring fra fattige deler av verden etc.) (*22)

Så langt om marxismens «idealtyper» av samfunn opp til vår tid. Vi skal supplere denne korte og summariske gjennomgangen med å se nærmere på etpar viktige aspekt ved kapitalismen: Marx’ begrep om fremmedgjøring, og menneskets forhold til balansen i naturen.

Noter

*17: Marx: Kapitalen, Bok 1/Del 4, kap. 24: «Den såkalte opprinnelige akkumulasjonen», Forlaget Oktober, Oslo 1983; side 181-.

*18: Les f.eks. Tom Paine: Rights of Man, Pelican Classics, Penguin Books, 1971 [1791/2]. ISBN 0-14-040011-7.

*19: En interessant framstilling av kapitalismens framvekst finnes hos Leo Huberman: Människans rikedomar, Rabén & Sjögren, Ystad 1983. ISBN 91 29 41769 4. Også utgitt på Pax Forlag.

*20: Les f.eks. Alf Prøysen: Trost i taklampa.

*21: Se f.eks. heftet I østen stiger Norge opp … , bilag til Røde Fane nr 2, 1996.

*22: Kapitalismen i Norge behandles mer utførlig i andre studiehefter fra AKP.

– – Fremmedgjøring

Karl Marx gikk tidlig i gang med å beskrive så presist som mulig hva som karakteriserer det kapitalistiske samfunnet. Han tok for seg rådende sosialøkonomisk teori og påviste hvordan den kom til kort. Vi skal gjengi et lengre avsnitt fra hans Økonomisk-filosofiske manuskripter, der han går inn på hvordan privateiendom i form av kapital gir seg uttrykk i at det arbeideren lager samtidig er fremmed for ham, noe som ikke angår ham. (Faktisk er arbeideren på sett og vis fremmed for seg selv den tida kapitalisten disponerer over arbeidskrafta hans/hennes.) Dette er et sentralt punkt i marxistisk filosofi, og et vesentlig bidrag til forståelsen av marxismens politiske økonomi:

Sosialøkonomien går ut fra privateiendommen som en kjensgjerning. Den gir oss ingen forklaring på den. Den uttrykker privateiendommens materielle prosess, som den i virkeligheten gjennomgår, i almene, abstrakte formler som den så oppfatter som lover. Sosialøkonomien forstår ikke disse lovene, den påviser med andre ord ikke hvordan de fremgår av privateiendommens vesen. Sosialøkonomien gir oss ingen opplysninger om grunnen til adskillelsen av arbeid og kapital, av kapital og jord. Når den f.eks. skal bestemme arbeidslønnens forhold til kapitalens profitt, er det kapitalistenes interesse som i siste instans legges til grunn; man forutsetter altså det som skal utledes. På samme måte kommer overalt konkurransen inn i bildet. Den forklares ut fra ytre forhold. Hvorvidt disse ytre, tilsynelatende tilfeldige forhold bare er et uttrykk for en nødvendig utvikling, sier ikke sosialøkonomien noe om. Vi har sett hvordan den ser på selve varebyttet som en tilfeldig kjensgjerning. De eneste hjul som sosialøkonomien setter i bevegelse, er griskheten og krigen mellom de griske, konkurransen.

Nettopp fordi sosialøkonomien ikke begriper sammenhengen i bevegelsen, kunne f.eks. læren om konkurransen settes opp mot læren om monopolet, læren om næringsfriheten opp mot læren om korporasjonen, læren om grunneiendommens oppdeling opp mot læren om den store jordeiendom; for konkurranse, næringsfrihet, deling av grunneiendom var bare blitt utviklet og forstått som tilfeldige, vilkårlige, voldelige, ikke som nødvendige, uunngåelige og naturlige konsekvenser av monopolet, korporasjonen og føydaleiendommen.

Vi må altså nå forstå den vesentlige sammenheng mellom privateiendommen, griskheten, adskillelsen av arbeid, kapital og jordeiendom, av varebytte og konkurranse, av menneskers verdi og nedverdigelse, av monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet.

La oss ikke hensette oss i en oppdiktet urtilstand, slik sosialøkonomen gjør når han vil forklare noe. En slik urtilstand forklarer ikke noe som helst. Den skyver bare spørsmålet ut i en grå og tåket fjernhet. I kjensgjerningens og begivenhetens form godtar den som gitt det som skal reduseres, nemlig det nødvendige forhold mellom to ting, f.eks. mellom arbeidsdeling og varebytte. Således forklarer teologien det ondes opprinnelse med syndefallet, dvs. den forutsetter i historiens form som kjensgjerning nettopp det den skal forklare.

Vi tar vårt utgangspunkt i en sosialøkonomisk nåværende kjensgjerning.

Jo mer rikdom arbeideren produserer, jo mer hans produksjon øker i makt og omfang, desto fattigere blir han. Jo mer varer arbeideren produserer, desto billigere blir han selv som vare. Direkte proporsjonalt med at tingenes verden får verdi, mister menneskenes verden sin verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren som vare i samme forhold som det overhodet produserer varer.

Denne kjensgjerning gir ikke uttrykk for annet enn dette: Den gjenstand som arbeidet produserer, dets produkt, trer arbeidet imøte som et fremmed vesen, som en av produsenten uavhengig makt. Arbeidets produkt er arbeidet som har fiksert seg i en gjenstand, som er blitt en ting, det er arbeidets objektivisering. Arbeidets virkeliggjøring er dets objektivisering. Denne arbeidets virkeliggjøring framtrer i den sosialøkonomiske tilstand som arbeiderens tap av virkelighet, objektiviseringen som tap av og trelldom under gjenstanden, tilegnelsen som fremmedgjøring, som «utvendiggjøring».

Arbeidets virkeliggjøring framstår i den grad som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt inn i sultedøden. Objektiviseringen framstår i den grad som tap av gjenstanden at arbeideren er blitt frarøvet de mest nødvendige gjenstander, ikke bare til livets opphold, men også arbeidsgjenstandene. Til og med selve arbeidet blir til en gjenstand som han bare kan få tak i med de største anstrengelser og med uregelmessige avbrytelser. Tilegnelsen av gjenstanden framtrer i den grad som fremmedgjøring at jo flere gjenstander arbeideren produserer, desto mindre kan han eie og desto mer kommer han under sitt produkts, kapitalens, herredømme.

I selve det at arbeideren forholder seg overfor sitt arbeidsprodukt som overfor en fremmed gjenstand, ligger alle disse konsekvensene. For ett er klart etter denne forutsetningen: Jo mer arbeideren sliter seg ut, desto mektigere blir den fremmede, objektive verden han skaper som motstykke til seg selv og desto fattigere blir han selv, blir hans indre verden, desto mindre tilhører ham som hans eget. Det er det samme i religionen. Jo mer mennesket flytter over på Gud, desto mindre beholder det for seg selv. Arbeideren legger sitt liv i gjenstanden; men nå tilhører det ikke ham lenger, men gjenstanden. Jo større altså denne virksomheten blir, desto mindre virkelig er arbeideren. Det produktet av hans arbeid er, det er han ikke selv. Jo større produktet blir, desto mindre er han selv. Arbeiderens fremmedgjøring i sitt eget produkt betyr ikke bare at hans arbeid blir til en gjenstand, til en ytre eksistens, men at det eksisterer utenfor ham, uavhengig og fremmed for ham og at det blir til en selvstendig makt overfor ham, at det liv han har gitt gjenstanden, trer ham fiendtlig og fremmed i møte. (*23)

(Vi skal ikke her forsøke å gjenta med andre ord det Marx nettopp sa. Les det heller om igjen, og noter deg spørsmålene som dukker opp undervegs – det er et godt utgangspunkt for diskusjon.)

Selv om Marx her ikke omtaler slike unntaksforhold som har begrensa den fullstendige monopoliseringa (det er gjerne småbedrifter som avdekker nye markeder) og utarminga (oppkjøp av deler av den globale arbeiderklassen), er avsnittet ovenfor en presis beskrivelse av viktige hovedtrekk ved kapitalismen. En overklasse eksisterer på det vilkåret at produktet ikke tilhører den som faktisk produserer det. (Kapitalismen kamuflerer dette klasseforholdet som et «likeverdig» bytte.) Selv om kapitalistiske bedrifter har glidende overgang mellom eierfunksjoner og lederfunksjoner (som kan sies å være nødvendige organisatoriske forutsetninger for produksjon med denne typen produktivkrefter), er hovedmønsteret det samme: Arbeideren er underlagt eierens makt og styringsrett, og produktet tilhører eieren, like «naturlig» som produktet i sin tid tilhørte bonden som eide gården eller håndverkeren som eide arbeidsmidlene.

Noter

*23: Hentet fra Karl Marx: Verker i utvalg 1 – Filosofiske skrifter, Pax Forlag 216, Oslo 1972 [1970], ISBN 82 530 0258 0; side 102-104.

– – Økologi, utvikling og profitt

I en mindre kjent artikkel, Arbeidets andel i apens forvandling til menneske (*24), ga Friedrich Engels en konsentrert skisse av hvordan mennesket etter alt å dømme hadde skilt lag med de andre apene og utviklet det vi i dag forbinder med «menneskelige egenskaper»:

Arbeidet er kilden til all rikdom, sier nasjonaløkonomene. Det er arbeidet som sammen med naturen framskaffer de materialer som arbeidet i neste omgang forvandler til rikdom. Men det er dessuten uendelig mye mer. Det er den første grunnbetingelsen for alt menneskelig liv, og det i så høy grad at vi på sett og vis må si: Det har skapt mennesket selv.

Engels resonnerer videre: Ved at menneskelignende aper for mange hundretusen år siden gikk over til å gå oppreist, ble hendene frigjort til andre oppgaver. Arbeidsdelingen mellom fot og hånd gjorde det mulig å ta redskaper i bruk, og tilegne seg stadig nye ferdigheter og former for målretta virksomhet – arbeid. Med arbeid mener vi her den slags målretta virksomhet som gjorde det mulig for mennesket å framskaffe f.eks. annen mat enn den som kunne plukkes ferdig i naturen, virksomhet som framskaffet og forbedret de redskapene mennesket gjorde bruk av m.m. Nye former for næring (andre vekster, fisk, kjøtt) og vern (klær, ly, våpen mot angripere) ble tilgjengelig, og mennesket kunne innta territorier som før var for ugjestmilde. Nye måter å leve på virket tilbake på resten av kroppen, og endringene ble etterhvert overført nye generasjoner både i gener og kultur.

Sammen med arbeidet – produksjonen – kom også et økende behov for samarbeid, og med det behovet for språk. Utviklingen av produksjon og språk hadde – sammen med bl.a. kjøttkost, mente Engels – avgjørende betydning for utviklingen av menneskets hjerne (klarere bevissthet, evne til abstraksjon og til å trekke slutninger i arbeid og språk), og dermed for den videre utviklingen av menneskesamfunnet. Med utgangspunkt i å utnytte naturen beveget menneskesamfunnet seg over tid langt i retning av å beherske den, gjennom å avdekke og mestre stadig flere grunnleggende lovmessigheter i naturen. Og, for å sitere Engels direkte,

(..) hodet, hjernens utvikling og evner, kom til å bli tilskrevet all ære for den raskt fremadskridende sivilisasjonen. Menneskene vente seg til å forklare sine handlinger ut fra sitt tenkende, og ikke ut fra sine behov (som uvilkårlig avspeiles i hodet og blir bevissthet). Slik oppsto i sin tid den idealistiske verdensoppfatningen. (…)

Men grensene for menneskenes innsikt og beherskelse av naturen har alltid vært der, og er der fortsatt. Engels viser til hvordan dyr kan ødelegge sine egne livsvilkår f.eks. ved overbeiting, og går så over til mennesket:

(..) jo lengre menneskene fjerner seg fra dyrene, desto mer antar deres innvirkning på naturen karakteren av gjennomtenkte, planmessige handlinger innrettet på forutbestemte mål. Dyret ødelegger vegetasjonen i sine omgivelser uten å vite hva det gjør. Mennesket ødelegger den for å kunne så jordbruksavlinger eller plante trær og vinranker på den marken som slik blir tilgjengelig, noe hun vet kommer til å gi en avkastning som er mange ganger større enn innsatsen. Hun flytter nyttevekster og husdyr fra et land til et annet og forandrer på det viset vegetasjon og dyreliv i hele verdensdeler. Og mer enn det. Gjennom kunstig avl forandres vekster og dyr under menneskets hender til det ugjenkjennelige. (…) La oss imidlertid ikke smigre oss altfor mye med vår menneskelige seier over naturen. For hver slik seier hevner seg på oss. Visst er det sant at hver seier i første omgang gir de resultater som var tiltenkt, men i andre og tredje omgang har de andre og uforutsette virkninger som altfor ofte opphever de første.

Verst er det at selv der vi kjenner de langsiktige konsekvensene av f.eks. flatehogst, monokultur og cash crops, hindrer et samfunnsmessig forhold – profittjakten under kapitalismen – oss i å ta konsekvensene av denne innsikten og unngå å ødelegge naturen. (Et kjent eksempel er hvordan planting av trær som kunne motvirke ørkenspredning i f.eks. Egypt ikke blir iverksatt, fordi det koster penger som gir større avkastning for den private eieren ved å stå på konto i en bank.) Marx og Engels var slik tidlig ute med å peke på kapitalens ansvar for naturødeleggelser. I dag er den internasjonale kapitalismen – trass i all svada om «bærekraftig utvikling» – i full gang med å rasere livsgrunnlaget over store deler av kloden.

Men heller ikke en sosialistisk revolusjon garanterer noen umiddelbar stopp for denne utviklingen. På bakgrunn av dokumenterte naturødeleggelser i Øst-Europa og Kina, noen steder grundigere og mer omfattende enn mye av det kapitalismen har å oppvise, må vi si: Så enkelt er det ikke.

Noter

*24: Artikkelen antas være skrevet 1876. Utdragene er oversatt fra Friedrich Engels: Arbetets andel i apans förvandling till människa, i antologien Friedrich Engels: Naturens dialektik, Gidlunds förlag 1975. ISBN 91-7021-008-X; side 107-120.

Revolusjon

Vi er dermed kommet til framtidsperspektivet, til spørsmålet om veien ut av kapitalismen, og hva marxistisk filosofi og historisk materialisme har å si om dette. Også her vil vi bare gå inn på noen utvalgte punkter.

Marx og Engels var overbevist om at konsentrasjonen av kapital og proletariseringen av det store flertallet, kort sagt polariseringen av samfunnet, ville fortsette til et ytterpunkt der det var umulig for borgerskapet å gå videre, og der arbeiderklassen ville gripe makta og starte omdanning av samfunnet fra kapitalisme til en kommunisme basert på høy produktivitet. Om en revolusjon ville rive med seg ett eller flere statsapparat (omfatte ett eller flere land), var umulig å spå, men revolusjonen ville ikke være trygg før de sosialistiske land sammen utgjorde en overmakt overfor de gjenværende kapitalistiske land.

I praksis har historien tatt atskillige omveier. Revolusjoner har ikke kommet i de lengst utviklede kapitalistiske landene, men i «svake ledd» i det imperialistiske systemet som tok form mot slutten av 1800-tallet og fram mot første verdenskrig (*25). De revolusjonære kreftene som kom til makta i Sovjetsamveldet 1917 og i Kina 1949 startet derfor med dårlige sjanser økonomisk sett, noe ettertida har bekreftet (trass heroisk industrialisering i begge land). I de imperialistiske landene – Norge inkludert – har borgerskapet lykkes i å kjøpe seg fred med arbeiderbevegelsen og vinne den over på sine premisser (i Norge i den grad at Det Norske Arbeiderparti er monopolborgerskapets foretrukne regjeringsalternativ).

Kapitalen nyter fortsatt godt av at arbeiderklassen lar seg splitte etter kjønn, nasjon, «rase» m.m. samtidig som store deler av klassen fortsatt mener at risikoen ved en revolusjon er for stor i forhold til det de forventer å vinne. (Riktignok er produktiviteten i Norge høy, men økonomien er samtidig såpass avhengig av leveranser utenfra at en revolusjon også i Norge ville være sårbar på økonomifronten.) Så lenge dette er situasjonen, er sjansen for en revolusjon i Norge forsvinnende liten. Dette er den stående utfordringen for revolusjonære i Norge og i mange imperialistiske land.

Hva innebærer revolusjon i marxistisk sammenheng? La oss i første omgang se bort fra de ytre formene, spørsmålene om vold og overgrep m.m., og starte med å gripe tak i en formulering fra Engels:

Alle revolusjoner hittil har vært revolusjoner til vern om én slags eiendom mot en annen slags eiendom. De kan ikke verne den ene uten å krenke den annen. Under den store franske revolusjon ble den føydale eiendom ofret for å redde den borgerlige. I den solonske revolusjonen måtte kreditorenes eiendom ta støyten til fordel for debitorenes eiendom. Gjeldsforpliktelsene ble ganske enkelt erklært ugyldige. (*26)

Marx forestilte seg at kapitalistisk eiendom ville bli fratatt eierne og omgjort til samfunnsmessig felleseiendom, der det ville være forbudt å anvende produksjonsmidler til å tilegne seg merverdi av andres arbeid.

En revolusjonær situasjon er av Lenin beskrevet som en situasjon der de undertrykte klassene ikke lenger godtar å bli styrt på samme måten, og der den herskende klassen befinner seg i en politisk krise og ikke lenger er i stand til å styre på samme måten (*27). En slik situasjon gir arbeiderklassen og dens allierte en objektiv sjanse til å gripe makta – selv om borgerskapet erfaringsvis ikke skyr noen midler for å beholde den, og derfor må avvæpnes. (Diskusjon om revolusjon kontra statskupp, revolusjon kontra invasjon, revolusjon kontra reformisme, sosialdemokratiets rolle m.m. lar vi ligge her.)

Hvordan en revolusjon forløper i praksis avhenger bl.a. av de revolusjonære kreftenes evne til å organisere seg, forutse mulige utviklingsretninger og beholde oversikt og allianser, men også av hvordan overklassen som styrtes har oppført seg og oppfører seg før og under revolusjonen, og hvor effektivt krefter i andre land kommer revolusjonen eller overklassen til unnsetning.

Noter

*25: Se Lenin: Imperialismen, det høyeste stadiet i kapitalismen. Lenin – Utvalgte verker i 12 bind, bind 6. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976. ISBN 82-7094-124-7.

*26: Se Engels: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, side 115-.

*27: Lenin: «Venstre»-kommunismen – en barnesjukdom. Lenin, Utvalgte verker i 12 bind, bind 11. Forlaget Oktober A/S, Oslo 1976; ISBN 82-7094-120-4, side 162-.

– Sosialisme/kommunisme

Marx ordla seg bl.a. slik om den samfunnsendringa som skulle følge maktovertakinga:

Mellom det kapitalistiske og det kommunistiske samfunn ligger perioden med det enes revolusjonære omdannelse til det andre. Til den svarer også en politisk overgangsperiode, hvis stat ikke kan være noe annet enn proletariatets revolusjonære diktatur. (*28)

I dagligtale kaller vi denne overgangsperioden sosialisme. Marx omtalte den også som kommunismens lavere stadium.

Ordet diktatur er flertydig: Det viser både til at noen har makta (dikterer), til hvordan makta opprettholdes (alle metoder tillatt), men også som her, hvor betydningen først og fremst er: Hva brukes makta til (hva dikteres)? Hvilken klasses interesser ligger til grunn for den politikken som blir gjennomført? Hvordan kan og skal samfunnet omdannes, fra et sammenbrutt kapitalistisk system til et samfunn som er kommunistisk både i navnet og i gavnet? Hvordan skal produksjonsmidlene i praksis gå over i samfunnsmessig felleseie? Hvordan bygge ut produktivkrefter som oppfyller Marx’ visjon – uttrykt bl.a. slik:

I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov! (*29)

Det er dårlig med ajourførte kart over veien til kommunismen. Alle borgerlige krefter er samstemmige om at det slett ikke går noen vei dit. Kinas massakre på den Himmelske Freds Plass, Berlinmurens fall, Sovjetsamveldets sammenbrudd, og markedsliberalismens overtakelse av det «kommunistiske» (*30) øst er forlengst notert som «kommunismens endelige nederlag» og bevis på kommunismens umulighet.

Men historiske tilbakeslag opplevde også kapitalismen, selv om den bare var ute for å erstatte en overklasse med en annen. De verdensproblemer kapitalismen skaper står fortsatt uløste. Etterhvert som grensene for naturens bæreevne blir mer synlige, minker også antallet tenkelige alternativ for hvordan problemene kan løses. «Bærekraftig vekst» framstår i stigende grad som en selvmotsigelse, iallfall på kapitalismens premisser, der vekst i noen sentrale områder gjerne forutsetter utarming, sultedød og naturødeleggelser i andre, eller svekking av mulighetene for senere generasjoner. Dagens produktivitet er også basert på et transportomfang og et energiforbruk som vanskelig kan fortsette som nå.

Revolusjonære har derfor større grunn til å være opptatt av spørsmål som: Hvilke materielle vilkår vil kommende revolusjoner skje under, hvilke alternative utviklingsveier vil dette by på, og: Hva vil den kursen som velges bety – for produksjon eller avvikling av klassekrefter, for muligheten til at revolusjonen videreføres, over hele verden og fram til en samfunnstype verden kan leve med?

Noter

*28: Karl Marx: Kritikk av Gotha-programmet. Dette og etterfølgende utdrag er hentet fra en utgave utgitt av forlaget Ny Dag, Oslo 1951.

*29: Marx: Kritikk av Gotha-programmet.

*30: Hermetegn er brukt fordi disse samfunnene aldri har vært kommunistiske i Marx’ fulle betydning av ordet, selv om ledelsen i de enkelte land har erklært kommunismen som mål for samfunnsutviklingen. Felles for mange av dem har vært et opprør mot føydalisme og mer eller mindre kolonistatus, og forsøk på å «springe forbi» kapitalismen ved intens industrialisering med medlemmer av kommunistpartiet i sentrale posisjoner. I tillegg kommer de landene i øst-Europa som ble «frigjort» av den Røde (sovjetiske) Armé ved slutten av andre verdenskrig, der ledelsen som ble satt inn hadde lojalitet til Sovjetunionen som vesentlig kjennetegn. Fellesbetegnelse for disse landene var lenge sosialistiske, men AKP har også adoptert den kinesiske betegnelsen nydemokratiske om land der revolusjonen i første omgang skjedde i allianse med nasjonalt borgerskap mot utenlandsk imperialisme. Skismaet Kina/Sovjet tidlig på 1960-tallet og Sovjets senere aggressive utenrikspolitikk ga også opphav til omtale av Sovjet (og Warszawapakt-landene) som sosialimperialistiske – sosialistiske i offisiell ideologi, imperialistiske i praksis.

– Klassekrefter

For å forstå mulighetene for tilbakefall under sosialismen, må vi undersøke hvilke faktorer som bidrar til å produsere bestemte klassekrefter. Historien går ikke på skinner, den er en resultant av vedvarende kamp mellom ulike interesser og klasser. Marxister – og Marx selv – har til tider gitt inntrykk av at alt skulle være forutbestemt, at alt bare var et spørsmål om tid. Så er ikke tilfelle. Også her er historien åpen for tilfeldigheter, opp til kosmisk nivå, for den del: Større klimaendringer kan f.eks. forverre menneskenes livsbetingelser drastisk, og sette produktiviteten langt tilbake. Meteorer flyr forbi, og sola varer ikke evig. Atomkatastrofe eller økologisk havari på annet vis er teknisk mulig. Den utviklinga Marx «spådde» bygger på bestemte forutsetninger, og Marx tok selv forbehold – noe vi skal komme tilbake til under kapitlet om metode. Vi skal derfor nøye oss med å ta i betraktning forhold menneskene kan ha innvirkning på.

Hvis produktivkreftene etter revolusjonen ikke er (eller i tide blir) i stand til å «bære» de nye maktforholdene, vil tradisjoner av arbeidsdeling og organisasjon fra tidligere samfunn spontant kunne trenge seg fram i praksis, fra lokale overlevelsesstrategier til sentral praktisk politikk. Slik vil overklassen som falt, kunne vende tilbake – kanskje med nye ansikter, og kanskje en tid på kant med rådende lovverk, men i gamle produksjonsforhold. Når vi diskuterer erfaringene fra de første sosialistiske revolusjonene, bør vi derfor først undersøke de materielle betingelsene, hvilke valg de revolusjonære der og da var begrenset til, og dernest hvilke klassekrefter som ble satt i bevegelse av kursen som ble valgt.

Et paradoks for mange marxister har vært: Når arbeiderklassen griper statsmakta og tar produksjonsmidlene fra borgerskapet, hvor blir det da av klassene? Hvor er borgerskapet når det ikke formelt eier produksjonsmidlene? Er borgerskapet da de som i praksis beslutter om bruken av produksjonsmidlene? Avhenger det av hvilken politikk som styrer bruken av produksjonsoverskudd eller merverdi? Under kulturrevolusjonen i Kina ble fienden definert som de som «vandret på den kapitalistiske veien», ofte konkretisert til hvilket standpunkt den enkelte person hadde til bestemte politiske kampsaker. Men fra et filosofisk materialistisk standpunkt er dette å spenne vogna foran hesten: En persons politiske standpunkt kan være et symptom på vedkommendes stilling i samfunnet, men behøver ikke å være det. (I Norge finnes kapitalister med progressive standpunkt til enkeltsaker, for den del.) Også etter revolusjonen er menneskenes ytre vilkår og objektive samhandlingsmønstre det vi først må studere, uansett hvilke tanker den enkelte har om disse. Først i lyset av denne kunnskapen kan vi vurdere politiske alternativer.

Spørsmålet er: Hvor konsentreres den reelle makta i samfunnet, hvilke produksjonsforhold oppstår og reproduseres? Vi kan f.eks. vanskelig tenke oss et moderne samfunn uten ledelse og valgt representasjon. Men da må vi ha i mente det tvetydige, hvordan mandat og lederposisjon gir en makt som i sin tur lett kan slå over i «de facto» eiendom. Marx’ teorier om fremmedgjøring kan sette oss på sporet: Hvilke mekanismer gjør det mulig for oss å miste makten over produktene av vårt eget arbeid og over selve arbeidet, over våre egne organisasjoner og representanter osv., slik at de står overfor oss som fremmede, «private»? Og hvordan kan dette skje når produksjonsmidlene er gjort statlige eller kollektive, når offisielt lovverk og uttalt ideologi ikke tillater personer og grupper å behandle produksjonsmidler eller organisasjoner som sine, private? Hva må til for å gi det motsatte resultatet? (Husk alltid at materiell praksis ofte springer foran prinsipper, teori og kontroll.)

– Perspektiv

En styrke som samtidig viste seg også å være en svakhet ved sosialismen bl.a. i Sovjet og Kina var den sentrale planlegginga. Den satte store krefter i sving for å dekke grunnleggende behov i befolkninga. Men den kunne også bomme grovt på hva disse behovene var, og feile i håndtering av forholdet mellom ulike ledd i det samfunnsmessige produksjonsapparatet. Det finnes mange historier om hvordan lokale overlevelsesstrategier forvrengte planleggingsprosessen: Feilrapportering for å unngå forhøyde planmål, produktkvaliteten tilpassa lettvint planoppfylling (tynne spiker hvis målet var i antall, tjukke hvis målet var i vekt), osv. Det sosialistiske samfunnet ser ikke likedan ut fra alle kanter. Den sosialistiske staten er på samme tid både «venn» og «fiende». Dette må revolusjonære forstå og ta følgene av.

Det trengs bl.a. forbedrede metoder for å «ta temperaturen» på samfunnsutviklinga. Valg av perspektiv er ett viktig spørsmål: Sektorinndelt statistikk, brutto nasjonalprodukt (BNP), eller skriftlige rapporter fra demoraliserte ledere er tvilsomme redskaper for den som vil styre en kvalitativ endring av samfunnet. Et kommunistparti med alle dyktige medlemmer opphengt i statlige verv er også et tvilsomt revolusjonært instrument.

Kjersti Ericsson, som er opptatt av å forene Marx’ innsikter og kvinnebevegelsens erfaringer, trekker fram hvordan f.eks. sult og sykdom under kapitalismen er et spørsmål om makt-mangel, og skriver videre (*31):

Hvordan kan det skapes en sosialisme der premissene for samfunnsutviklinga ikke legges på toppen, der dagliglivet er med på å definere «de store spørsmåla», der det er plass til mangfold, der motsetninger og undertrykkingsforhold ikke usynliggjøres, men tas opp, bearbeides og løses? Her vil jeg prøve ut noe jeg kaller «hverdagslivs- perspektivet», som ett bidrag til diskusjonen om hvordan et slikt samfunn kan skapes.

Hva ligger i begrepet «hverdagslivsperspektiv»? Slik jeg bruker det, innebærer det et perspektiv på virkeligheten som 1) ser verden nedafra, ikke fra toppen, 2) prøver å fange helheten, slik den leves i dagliglivet.

Når jeg sier «se verden nedafra», så ligger det både et klasseperspektiv og et kjønns-perspektiv i dette. Å «se nedafra» handler om å se fra arbeiderklassens og det arbeidende folkets utsiktspunkt. Og det handler om å se fra det underordna kjønnets, dvs. kvinnenes utsiktspunkt.Å se noe «helhetlig» er et nokså upresist utsagn. Hva er en «helhet»? Det kommer an på hvilken referanseramme en velger. Jeg ønsker å rette søkelyset mot de makt- og utbyttingsforholdene som er innebygd i det vi ser på som en naturlig og selvfølgelig oppdeling i sektorer. Men sektorinndelinga i samfunnet springer ikke spontant fram – den skapes på et bestemt grunnlag. I vårt samfunn er dette grunnlaget den kapitalistiske profittjakta. Det er ingen selvfølge at vi skal ha en egen «helse- og sosialsektor», som om folks helse og sosiale velvære ikke hadde noen sammenheng med måten vi arbeider og bor på, med hvordan samfunnets kommunikasjonsproblemer løses og hvordan kultur og utdanning er organisert. (…)

Å skape et samfunn der det ikke finnes noen «helse- og sosial»-sektor i den forstand som vi er vant til å tenke på det, krever at de sektorene som er utformet rundt kapitalismens makt- og utbyttingsforhold, brytes opp. Helt nye forhold må komme i stedet. Men hvordan skal vi komme på sporet av disse nye forholdene, i et samfunn som er formet av de gamle? Her kommer betydninga av hverdagslivets «helhet» inn. «Hverdagslivet» – det arbeidende folkets umiddelbare og allsidige livssammenheng, er sjølsagt også et resultat av makt- og utbyttingsforholda i samfunnet vårt. Her leves resultatene av at «arbeidslivet» er en sektor, «helse» en annen og «kultur» en tredje. Her leves resultatene av alle beslutninger og tiltak ovenfra. Her skal folk knytte dette i hop og lage seg et sammenhengende og levelig liv. Og nettopp derfor er kanskje problemene og smerten folk strir med i hverdagslivet, signaler om hvilke nye forhold som må skapes. Når kvinnene forskrever seg i en tilværelse der de har «ett bein i hver leir», kan det tas som et signal om at de to leirene må bli én. Å velge hverdagens livssammenheng eller «helhet» som perspektiv på samfunnet og samfunnsutviklinga, gir en mulighet til å se samfunnets «store» strukturer som noe annet enn «selvfølgelige» og «naturlige». Dermed blir det kanskje lettere å få øye på hva som må forandres. Å velge hverdagens livssammenheng som perspektiv betyr også at en må gå inn i folks egen måte å møte virkeligheten på, og forstå valgene de gjør i lys av det. Dette er en helt nødvendig del av en politikk som ser folk sjøl som den viktigste drivkrafta i å forandre verden.

Terje Valen (*32) advarer mot en ukritisk satsing på «hverdagsliv» og «hverdagslivsperspektiv» som analytiske begrep i marxistisk sammenheng: Disse ordene er allerede rotfesta i andre teoretiske tradisjoner der Marx’ innsikt i fremmedgjøringa under kapitalismen ikke hører med. Det er likevel et sprang fra å velge hverdagslivet som et materielt knutepunkt å studere, til å akseptere hverdags-bevisstheten som høyeste sannhet om tingenes tilstand. Innafor rammen av de fleste menneskers hverdagsliv er en rekke avgjørende sammenhenger ikke synlige, de blir først synlige ved systematisk sammenfatning av innsikt og opplysninger fra mange hold. Det jeg oppfatter som Ericssons poeng, er at hverdagens helhetlige materielle virkelighet for vanlige folk (og dernest deres forståelse av denne) som hovedtendens er blitt behandlet med harelabb og inkonsekvens når politikken fastlegges.

Samtidig poengterer hun også her og annensteds nedenfraperspektivet, slik det er framstilt både hos Marx og Hegel: De virkelige maktforholdene, sannheten om samfunnet, kan bare gjennomskues fra de undertryktes standpunkt og perspektiv: Tjeneren produserer det herren ønsker, og arbeidet hans blir på den måten en virkeliggjøring av herrens tanker. For herren er tjeneren sjøl ikke noe sjølstendig subjekt med egne tanker, han er bare et middel som reflekterer herrens bevissthet, og forøvrig usynlig sett fra herrens standpunkt. Tjeneren derimot, kan se både herrens ønsker, sitt eget arbeid, og forholdet mellom herre og tjener.

Men å få dette perspektivet inn i planprosessen og dit makta finnes, er heller ingen enkel sak, skriver Kjersti:

Lenin ville forlange at «hver eneste sliter» stilte opp etter en 8 timers arbeidsdag og deltok, gratis, i administreringa av staten. Det er for det første et ganske tøft krav å stille. Under slike forhold blir det dessuten lett snakk om å «delta» i litt begrenset forstand: En er med på noe andre (de som har styring og administrering som heldagsjobb) har definert og lagt premissene for. Lenins «slitere» som skulle ofre seg for statsoppgaver etter arbeidstid, kunne for det andre ikke ha hus- og omsorgsoppgaver å ta seg av. Kokkepiken må styre staten, sa Lenin. Men når skulle hun få tid til det? (…)

Når svært mye av tida til vanlige folk går med til å produsere materielle nødvendigheter og ta seg av de mest grunnleggende oppgavene for at livet skal kunne gå videre, må det skille seg ut et eget sosialt sjikt som styrer og administrerer. Dette sjiktet kan etterhvert befeste seg som en ny, herskende klasse. (…) Mulighetene til å bygge ned staten, og få til et aktivt demokrati der hele arbeiderklassen og det arbeidende folket deltar, avhenger av materielle forhold. Men ikke bare. Det handler også om politisk linje. (…) Kampen for å få hverdagslivsperspektivet inn i planprosess og kunnskapsproduksjon må nødvendigvis bli en kamp for vidtgående, medvirkende demokrati, for et samfunn med lav maktbasis. Denne kampen kan ikke oppheve de grensene de materielle forholda setter. Men innafor disse grensene avgjør den politiske linja hvordan mulighetene utnyttes. (*33)

– og, kunne vi legge til: Om, og hvordan, disse grensene flyttes, hvordan «nødvendighetens rike» systematisk innskrenkes til fordel for «frihetens rike». Og også hvordan endringene etter hvert gjenspegles f.eks. i reviderte forfatninger for den sosialistiske staten – til den siste revisjonen avskaffer staten som sådan.

Noter

*31: Se Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991, side 102-.

*32: Terje Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1; side 138-. Boka er et viktig debattinnlegg om bl.a. AKPs forhold til det teoretiske grunnlaget Marx skapte.

*33: Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, side 166-.

C. Marx og metode

I denne tredje delen skal vi ta for oss noen viktige områder som kunnskapsteori og vitenskapelig metode, språk og kultur, samt dialektikk, uten å støtte oss på noen direkte sammenfatning fra Marx’ side (annet enn i noen enkeltspørsmål). Tvert om er det følgende forfatterens forsøk på å skissere en materialistisk tilnærming til disse feltene, som det er nødvendig for revolusjonære å mestre.

Marxisme er som før nevnt ingen religion, den inneholder ingen gud å tilbe. Derimot gir den en nøktern skisse av kapitalismens egenskaper, og av menneskehetens muligheter i store trekk. Studerer vi Marx, er det for å bli i stand til å ta fatt på de oppgavene Marx og hans likesinnede ikke har rukket å fullføre. Vi må selv sortere ut oppgavene. Derfor må vi også sette oss inn i vitenskapelig metode. Vitenskapelig metode bygger på kunnskapsteori (hva er mulig å vite, og hvordan), som igjen bygger på det filosofiske utgangspunkt vi velger – materialisme eller idealisme.

Kunnskapsteori

I første del presenterte vi det filosofisk materialistiske standpunktet, som forutsetter at det eksisterer en virkelighet utenfor oss og uavhengig av oss, men som også vi er en del av, og som vi kan vinne kunnskap om. «Hvor kommer de riktige tankene fra», spurte Mao Zedong (*34), og svarte slik: «De kommer fra den samfunnsmessige praksis og fra den alene. De kommer fra tre slags samfunnsmessig praksis, nemlig kampen for produksjon, klassekampen og vitenskapelige eksperimenter.» Ved å bite i eplet erfarer vi smak og konsistens. Ved å produsere ting beviser vi at vi (sammen) har forstått hvordan de er laget. Trefninger i klassekampen gir oss sosiale og politiske lærdommer. «Livet er som en støpejernsbit av dårlig kvalitet: Det er først når man slår til den at man ser hvor sprekkene er», som Fria Proteatern sa det i sangen Min bror och jag.

Godt – men alt dette avhenger av vår evne til å ordne sanseinntrykk. Mennesket er på mange vis prisgitt hjernen (- også kalt «den eneste datamaskin som nesten enhver kan betjene»…). Bedre forståelse av hvordan hjernen fungerer kan også være et viktig bidrag til en mer treffsikker revolusjonær politikk. Synapser og nevroner, hormonproduksjon, hjernens sammensetning av ulike deler med ulike oppgaver og historie bakover til dyrenes ulike utviklingstrinn osv. legger uten tvil bestemte fysiologiske betingelser for hvordan mennesker fungerer (*35). Hvordan selve tankevirksomheten foregår, hvordan vi gjenkjenner, husker, assosierer, danner begrep og formulerer, har vi foreløpig mindre «objektiv» kunnskap om, selv om vi likevel «vet» mye om det på det som kalles et intersubjektivt plan, dvs. vi kjenner oss igjen i det vi tolker ut av andres formuleringer om sine subjektive erfaringer. I hverdagslivets mange valgsituasjoner gjør vi som regel bruk av også denne intersubjektive kunnskapen, sammen med rent individuelle observasjoner og rene anelser. (Det paradoksale er at også den «objektive» naturvitenskapen, med mål og vekt etc., avhenger av det intersubjektive – at mennesker kan bli enige om at de faktisk ser det samme. Styrken ligger der observasjonen kan gjentas og kontrolleres av flere.)

Hjernen mottar, ordner, bearbeider inntrykk – og produserer begreper og ideer: Begreper å ordne inntrykkene etter, ideer om hva som kan gjøres, og forventninger om hva resultatet kan bli. Men også ideer som bare er mulige i tanken: Drømmer, fantasier. Hvordan sorterer vi mellom fantasi og virkelighet? Vi sammenligner med tidligere erfaring, eller skaffer oss ny. Resultatet av praksis virker tilbake på ideene.

Sansene våre er begrenset. Mennesket har lært seg å ta i bruk «tolker» (f.eks. måleinstrumenter) som gir oss begrep om og tilgang til fenomen vi ikke kan observere direkte (f.eks. elektromagnetisme, radioaktiv stråling, svarte hull). En materialist må ta som utgangspunkt at det kan finnes en rekke fenomen vi ennå ikke har observert, og også fenomen vi foreløpig ikke kan observere eller gi noen vettug forklaring på ut fra det vi nå vet. Det betyr ikke at vi behøver å ta f.eks. Erich von Dänikens teorier eller astrologi for god fisk. Et vesentlig poeng med vitenskap er å kunne sortere mellom holdbare og ikke holdbare oppfatninger.

«Vitenskapelig metode» forbindes gjerne med framgangsmåter for å prøve ut om en oppfatning, en hypotese, duger – eventuelt hvilket gyldighetsområde den har. (Newtons teorier om mekanisk bevegelse, treghet osv. ble ikke motbevist av Einstein, men grensene for det antatte gyldighetsområdet ble innsnevret.) Siden vi er på jakt etter kunnskap med overføringsverdi, kunnskap som gjør oss i stand til å planlegge det som skjer videre, vil hypotesene gjerne legge vekt på likhetstrekk mellom hendelser, egenskaper som er felles, abstraherte («abstrahere»: Å trekke ut noen felles egenskaper og velge å se bort fra andre, individuelle eller antatt underordnete egenskaper). Hypotesene søker vi å formulere slik at det er mulig å se følger av at hypotesen stemmer, og deretter å undersøke om disse følgene lar seg påvise i praksis.

Produksjon av hypoteser er et kapittel for seg. Å komme opp med en idé om en mulig sammenheng krever en spesiell type tankeinnsats eller innlevingsevne som er lettere å oppleve enn å forklare. Hvis ordet intuisjon har noen plass i en materialistisk virkelighetsoppfatning, så er det her, som navn på evnen eller prosessen der vi ut fra mengden av enkeltinntrykk danner oss en helhetlig oppfatning eller oppdager en mulig sammenheng. (Vi gjør også bruk av denne evnen i mindre målestokk i hverdagens valgsituasjoner, der valget ikke allerede er gjort og ligger som refleks i ryggmargen …)

I fysikk og kjemi er det mulig å teste en hypotese ved eksperiment. I hypoteser om samfunnet (økonomi, sosialvitenskap, teori om revolusjon osv.) er fysikkens kontrollerte eksperiment ikke mulig. Marx valgte en annen tilnærmingsmåte: Abstraksjon basert på mengden av tilgjengelige opplysninger om historien og samtida. Først stille opp forholdet som skal undersøkes, i rendyrket form, for deretter trinnvis å innføre – og studere – de faktorene som bidrar til unntak fra regelen.

Om Marx’ bruk av abstraksjon når han skriver om samfunnsøkonomi skriver Paul Sweezy: Når vi sier at vi opererer på et høyt abstraksjonsnivå mener vi at vi tar for oss et relativt lite antall sider av virkeligheten; vi mener avgjort ikke at de sidene vi tar for oss ikke kan undersøkes historisk og illustreres med fakta. (*36) Første bind av Kapitalen er preget nettopp av dette, med studiet av vareaspektet (abstrahert fra mylderet av handelstransaksjoner) i sentrum, men med en mengde bakgrunnsstoff. Marx formulerer økonomiske lover på et abstrakt plan, og understreker sjøl at «som alle andre lover blir effekten av dem i praksis endret av en rekke forhold vi ikke tar opp her» – en liten advarsel til dem som vil spå utviklinga på grunnlag av én eller flere av disse abstrakte lovene. Virkeligheten er som oftest mer sammensatt. Elva når havet, men gjør mange svinger undervegs.

Spørsmålet om «fakta» og «tilgjengelige opplysninger» er også et spørsmål om kildekritikk: Hva snakkes det om, hvem snakker, og med hvilke forutsetninger?

Noter

*34: Mao Zedong: Hvor kommer de riktige tanker fra? Essay, mai 1963. Fra: Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober a/s, Oslo 1972; side 368-.

*35: Les f.eks. Carl Sagan: Paradisets drager. Om utviklingen av menneskets intelligens, Aschehoug, Oslo 1980. ISBN 82-03-10345-6.

*36: Paul Sweezy: Capitalist Development.

Språk

Vår bevissthet er knyttet til alle sanser, men særlig til den (mellom-)menneskelige ferdigheten vi kaller språk. Uten språk ingen komplisert arbeidsorganisasjon, ikke noe utviklet menneskesamfunn, ingen teori, ingen Marx. Vi har lett for å ta språket for gitt (*37), enda vi daglig kjemper både med språket som våpen, kjemper for å sette ord på det vi tenker og kjenner, kjemper for å forstå hva andre sier, og kjemper om hva ordene skal bety.

Som eksempel tar vi med et kort utdrag fra Marx’ kritikk av forslaget til program for det tyske forente arbeiderpartiet 1875 (Gotha-programmet, referert tidligere):

… Hva er «arbeidsutbytte»? Produktet av arbeidet eller dets verdi? Og i siste tilfelle – menes det produktets totalverdi eller bare den verdidel arbeidet har tilført som ny til verdien av de oppbrukte produksjonsmidler?

«Arbeidsutbytte» er en løs forestilling som Lassalle har satt i stedet for bestemte økonomiske begreper.

Hva er «rettferdig fordeling»?

Hevder ikke bursjoaene at den nåværende fordeling er «rettferdig»? Og er den ikke i virkeligheten den eneste «rettferdige» fordeling på grunnlag av den nåværende produksjonsmåten? Blir de økonomiske forholdene bestemt av rettsbegreper, eller er det ikke omvendt rettsforholdene som utspringer av de økonomiske forhold? Har ikke også de sosialistiske sekterister de forskjelligste forestillinger om «rettferdig» fordeling? …

Språket brukes av venn og fiende for å påvirke hva vi oppfatter av virkeligheten, og hvordan vi oppfatter det vi oppfatter. Det kan være vanskelig å legge merke til hvordan vi påvirkes. Og det er vanskelig for den som snakker å balansere på den smale stripa mellom tullprat og flisespikkeri, mellom omtrentlig hverdagsprat og presist men uforståelig fagspråk. Norge har mange dialekter, kloden har mange språk, og ordet «solidaritet» betyr noe annet for Gunnar Berge enn for oppsagt betjening på SAS-hotellet. Revolusjonære må skjønne mest mulig av hvordan språk virker, og hvordan det kan brukes.

En viktig «regel for begynnere» er å huske forskjellen på begrep og ord. Begrepet har vi inni hodet vårt (*38), mens det som kommer ut er ord. Vi kan bruke forskjellige ord om ett og samme begrep (ett eller flere ord som merkelapp, andre ord for å forklare). Det ligger også mange budskap «mellom» ordene, i form av tonefall, vektlegging, rytme, stemmeklang osv. Men det som skjer med ord som solidaritet, kaller vi begrepsforskyvning: Ordet brukes i en annen betydning, representerer et annet begrep, ikke totalt forskjellig, men vesentlig forskjellig.

Begrepsforskyvning eller det at vi legger forskjellige ting i ord og uttrykk utnyttes i politisk taktikk (studér f.eks. Carl I Hagen eller DNA-toppene), men blant folk flest er oftere grunnen så enkel som at vi har ulik erfaringsbakgrunn: Vi har hørt ordene, men knytter dem til ulike utsnitt av virkeligheten vi kjenner til. Følgende fabel er da en viktig påminning for den som måtte ha hastverk med å sortere venner og fiender:

I et land for lenge lenge siden, kom det en dag en budbringer til kongen med beskjed: «Deres Høyhet, det er kommet et skip til havnen, som har et helt ukjent og merkverdig dyr om bord. Det kalles en elefant!» Kongen syntes dette var interessant, og sendte sine vismenn ned til skipet for å finne ut hva slags dyr dette kunne være. Nå hadde disse vismennene myst så lenge i vanskelige bøker at de var blitt helt blinde. Men de stavret seg ned til havnen, gikk bort til dyret og undersøkte det. Den ene vismannen kjente på sida til elefanten, den neste kjente på det ene beinet. Den tredje vismannen kjente på øret, den fjerde på snabelen og den femte dro dyret i halen. Tilbake på slottet gikk de til kongen for å avlegge rapport. «Nå hva slags dyr er dette, da?» spurte kongen. Den første vismannen sa: «Deres Høyhet, dette dyret er som en stor vegg, flat og høy.» «Du tar fullstendig feil», sa den neste, «det er som en solid trestamme!» «Dere tar begge feil» sa den tredje, «det er som et stort blad!» «Nei, nei!» sa den fjerde, «det er som en slange som henger ned fra oven!» Den siste vismannen vendte fjeset mot kongen og sa: «Deres Høyhet, De vet at jeg har rett – dette dyret er som et stort tau som henger ned fra himmelen, og når du drar i tauet åpner det himmelens avfallsporter!»

Skal den revolusjonære bevegelsen oppnå samordnet handling, trenger den felles språk. Det kan vi bare oppnå ved vedvarende kontakt, felles praksis, og ved å bry oss om hverandres erfaringer, språk og språkbruk. Det går en smal sti mellom manglende avsløring av fiender og mishandling av venner.

Noter

*37: Jfr. Marx i brev til Engels 20. juni 1866 etter et møte dagen før i det internasjonale rådet: «…Engelskmennene lo svært godt da jeg begynte talen min med å si at vår venn Lafargue og de andre, som hadde oppheva nasjonalitetene, hadde snakka «fransk» til oss, dvs. et språk som ni tideler av tilhørerne ikke forsto. …» Her sitert fra Lenin: Om nasjonenes rett til sjølbestemmelse. Lenin: Utvalgte verker i 12 bind. Bind 5. Forlaget Oktober, Oslo 1977. ISBN 82-7094-165-4. Side 193.

*38: Samtidig går det et skille mellom indre forestilling (konkret) og begrep (abstrakt, gjelder trekk felles for flere forekomster).

Kultur

Ordet kultur er omtrent fraværende i Marx’ skrifter, og en smule misbrukt også av revolusjonære. Samtidig viser det til viktige sider av virkeligheten som revolusjonære må mestre langt bedre. Derfor en omtale her.

Det meste av det vi daglig gjør, tenker vi sjelden over. Gjennom oppveksten har hver og en av oss lært måter å håndtere livets og hverdagens rutiner på. Skulle vi hele tida tenke over hver minste bevegelse, ville vi ikke kunne lære oss å gå, sykle, spille et musikkinstrument e.l. Vanene er livsviktige for oss. Uten dem ingen produksjon, ingen kunst, ingen idrettsoppvisning osv. Kreativiteten danser på et underlag av møysommelig innarbeidede vaner.

Tradisjon, overføring av kunnskap og vaner fra generasjon til generasjon, er også livsviktig for oss. Uten den måtte neste generasjon stadig finne opp hjulet på nytt, starte på bar bakke. Mang en revolusjonær organisasjon har tatt for lett på dette.

Mennesker som omgås hverandre jevnlig har en tendens til å utvikle felles særegenheter: Fordi vi støtt er avhengige av hverandre, jenker vi oss til hverandre og blir – bevisst eller ubevisst – enige om felles måter å gjøre en rekke ting på. Disse vanene, disse fellesforrådene av måter å tenke og handle på, måter å leve på, er materielle og objektive fenomen. Først og fremst betyr dette at de for den enkelte er gitte vilkår å forholde seg til, selv om de også kan påvirkes og endres. Antropologene har en etikett for slike fellesforråd eller måter å leve på: Kultur.

Kultur er en hodepine for de definisjonskåte. Kultur er et «stort dyr» man kan nærme seg fra mange vinkler. (Etpar antropologer i USA som på 1950-tallet tok en oversikt over forekomsten av begrepet «kultur» innafor vitenskapen fant over 200 ulike definisjoner i bruk (*39).) Kulturen er som et isfjell: Det meste ligger under overflata, og er tungt å flytte på.

La oss ta et tilbakeblikk til Marx’ arbeidshypotese, der han skiller mellom basis og overbygning. En utbredt språkbruk – også blant revolusjonære – behandler kultur som en del av overbygninga, som ideologi, menneskenes forestillinger om hva de gjør og hvorfor. En slik oppfatning av kultur er snever, og gjør det vanskelig å forstå hvorfor kulturer og kulturtrekk er så seiglivede. Avisenes «kultursider» konsentrerer seg helst om et utvalg greiner av kunstnerisk virksomhet. For å videreføre isfjell-metaforen ovenfor, så er dette omtrent jevngodt med å «late som om isøksa er isfjellet»: Kunst er blant våre redskaper for å synliggjøre, holde vedlike eller endre kulturen (som sådan også del av kulturen – men langtfra hele).

Denne innsnevringen av begrepet har forøvrig en klassebakgrunn. Overklassen har svært gjerne benyttet sitt økonomiske overtak til å skape et kulturelt overtak, skape distanse til andre klasser, og samtidig begrunne sin posisjon med denne distansen: «De undertrykte tilhører ikke overklassen – de er jo ikke tilstrekkelig kultiverte.» Overklassen kunne kle seg fint og variert, importere utsøkt mat og møblement, holde tjenere og etablere omstendelige manerer og etikette, kjøpe opp håndverkere og kunstnere til å skape monument for ettertida. Underklassens kultur og kunst ble og blir enten kjøpt opp, polert og utnyttet, eller stemplet som mindreverdig og usynliggjort.

Kultur spiller en sentral rolle i klassekampen. For de som kjemper er kultur ikke bare et spørsmål om hva som er mulig å gjøre, men også et spørsmål om hva som er mulig å tenke. Den kulturen – eller rettere sagt: den veven av kulturer – vi er vokst opp i, har utstyrt oss med bestemte sett av ferdigheter, reaksjonsmåter, prinsipper og verdier. For mange vil en streik ikke bare være en økonomisk belastning, men også noe vi ikke vet hvordan vi skal håndtere, og kanskje noe det er fullstendig imot våre prinsipper å delta i.

Spesielt viktig er det å forstå hvordan én og samme person på samme tid tilhører flere ulike grupper med delvis forskjellige kulturer: Arbeideren er f.eks. ikke bare arbeider, men tilhører også familie/slekt, kjønn, alder, livsfase, yrkesgruppe, fagforening, bedrift, lokalsamfunn og dialekt, nasjon, parti, trossamfunn, kameratgjeng, fellesskap rundt fritidsaktiviteter/ vareslag/ moter, diverse «skjebnefellesskap» osv. Disse ulike gruppene – som også er materielle fenomen, med samhandlingsmønstre, avtaler, gjensidige avhengigheter mellom mennesker osv. – har slett ikke alltid sammenfallende interesser, og det foregår en vedvarende kamp om hvilken gruppetilhørighet, hvilken identitet, som skal veie tyngst for den enkelte. Klassebevisstheten har mange konkurrenter, og vinnes aldri for godt.

Revolusjonære må kjenne denne veven av kulturer, og kunne håndtere kulturene som ressurser, ikke som «humper i vegen».

Noter

*39: A. L. Kroeber og C. Kluckhohn: Culture. A Critical Review of Concepts and Definitions (1963 [1952]).

Dialektikk

Virkeligheten har som før nevnt liten respekt for definisjoner. Den som vil definere må tvert om ha respekt for virkeligheten.

Marx understreket behovet for et materialistisk utgangspunkt, og rettet samtidig oppmerksomheten mot de innbyrdes stridende tendenser og foranderligheten i alle ting/prosesser/vesener – hvordan det vi kaller en dialektisk oppfatning av virkeligheten er nødvendig for å forstå materiens bevegelse, forstå forandring og mulighetene for forandring.

Ordet dialektikk har samme opphav som dialog, samtale, og kan vise til hvordan menneskers oppfatning endres ved gjensidig påvirkning. Slår du opp i leksikon på ordet, blir du gjerne vist til Sokrates, Platon og andre greske filosofer, der dialektikk dreide seg om kritisk analyse og logikk. Går vi istedet til filosofen Heraklit (kjent for uttrykk som at «alt flyter», er i bevegelse, at du ikke kan gå to ganger ned i samme elv – neste gang er den ikke lenger den samme), kommer vi nærmere Marx’ tankegang.

Hos Marx er ordet dialektikk tatt i bruk i utvidet betydning, for å vise til grunnleggende egenskaper ved materien og materiens bevegelsesformer. Marx fant det nødvendig å skille «dialektisk materialisme» fra «dialektisk idealisme» (som han fant hos den tyske 1800-tallsfilosofen Hegel) og fra «mekanisk materialisme» som han fant i mye tidligere filosofi og vitenskap. Lenin snakket om dialektikk som «studiet av motsigelsen i selve tingenes vesen». Å formulere «dialektikkens lover» er ingen enkel sak. Engels (*40) og Mao (*41) har gjort viktige forsøk, men med begrenset hell. Innsikten i virkelighetens dialektikk forblir hos folk flest på et intuitivt plan, som et blikk for mulige sammenhenger i det vi ser og hører om. Det Marx gjør, er framfor alt å overøse oss med eksempler på hvordan dialektikken ytrer seg i samfunnets materielle historie.

Dialektikk er et samlebegrep, en felles «hatt» for å henvise til forhold som såvel vitenskapen som revolusjonære må ha i tankene når virkeligheten og spesielt klassekampen analyseres. Fordi disse «bevegelsesegenskapene» ennå må sies å være ufullstendig beskrevet, er dialektikk heller ikke klart og presist definert – noe som for mange er et påskudd til å avvise hele begrepet. Vi skal heller ikke framstille dialektikk som en ferdig oppbygd, systematisk analysemetode, men som en retningsviser for tanken – en påminning om forhold vi bør vie oppmerksomhet i studiet av samfunnet.

Vi har med vilje skjøvet presentasjonen av dialektikk som teori sist i framstillinga. Grunnen er at dialektikk som teori lett kan fortone seg som et sett med formler man skal presse virkeligheten inn i. (Slik får man gjerne «den dialektiske halen til å logre med den materialistiske bikkja», som en amerikansk antropolog (*42) sa det.) Prøv ikke å presse en bevegelsesegenskap på et fenomen uten å avdekke egenskapen i konkrete studia av fenomenet – det kan gi resultater fra det latterlige til det katastrofale.

Marxismens kjerne er sagt å være konkret analyse av konkrete forhold, samtidig som marxismen ønsker å gjøre synlig hvilke allmenne egenskaper ved virkeligheten/materien som styrer forandringen vi studerer. Dialektikk som teori er et forsøk på å beskrive grunnleggende bevegelsesegenskaper ved materien – et forsøk der språket lett kommer til kort. Vi har derfor ønsket å la konkret beskrivelse av virkeligheten komme før vi forsiktig begir oss inn på å gi virkelighetens dialektikk en teoretisk framstilling.

Det som følger er noen eksempler på dialektikk, en liste som uten tvil både kan utvides og diskuteres (legg bl.a. merke til tidvis bruk av ordet «kan»: Egenskapen vi beskriver opptrår ikke hvor som helst; vi er også klar over at ikke alle eksemplene er like treffende, men vi håper likevel å sette dere på sporet):

– Hvordan det som er styrke i én situasjon under endrede forhold kan bli en svakhet:

Eika som kan bære mange ganger mer enn et grasstrå, men som knekker under stormen – mens grasstrået bare bøyer seg. Det riktige standpunktet som blir feil når virkeligheten har endret seg. Hvordan A-vitamin styrker kroppen i små doser, men er giftig i store doser.

– Hvordan gradvis endring kan resultere i kvalitative sprang:

Vannet som blir damp ved 100°C og is ved 0°C. Irritasjon og desperasjon som slår over i opprør. Økende trøtthet som senker immunforsvaret og gir forkjølelsesvirus fritt leide. Utvanning av saltinnholdet som får leira til å bli kvikkleire. Hvordan gradvise sjakktrekk kan ende med sjakk matt. (NB. Kvalitative sprang kan også skje indirekte, på andre plan: Forskjellen mellom en sandhaug og en ørken ligger ikke nødvendigvis i sandkornene, men f.eks. i mulighetene for organisk liv til å krysse dem…)

– Hvordan ytre forhold virker gjennom indre forhold:

Hammeren knuser ei glassrute, men slår spikeren inn i veggen. En god vits på urdu kan være fullstendig bortkastet på en som bare forstår swahili. Hvor godt en organisasjon takler en oppgave eller en påkjenning avhenger av hvor godt organisasjonen er forberedt, hvilke ressurser den har osv.

– Hvordan én tendens kan dekke over en annen:

F.eks. hvordan økningen i Norges oljerikdom dekket over forfall i landbasert industri. Hvordan magikerens fakter trekker oppmerksomheten din vekk fra hvordan tricket utføres. Hvordan Hitler kunne bli valgt demokratisk, for deretter å avskaffe demokratiet.

– Hvordan de to sidene i en motsigelse påvirker hverandre gjensidig:

Hvordan vi forandrer gjenstander, og denne erfaringen forandrer oss – arbeidet skaper mennesket. Hvordan en kvinnes roller som f.eks. mor og arbeider påvirker hverandre. Hvordan barn og foreldre oppdrar hverandre. Hvordan klassekreftene slåss om å «sette dagsorden» for klassekampen, og uansett påvirkes av motpartens handlinger.

– Hvordan ett og samme fenomen samtidig kan spille motsatte/paradoksale roller:

Hvordan kapitalistisk produksjon på samme tid både er samfunnsmessig og privat. Hvordan interesseorganisasjoner også fungerer som et middel for lederne og (gjennom dem) motparten til å kontrollere medlemmene. Hvordan lys kan framstå både som bølger og som partikler. Hvordan en kommunist kan være aksjonær i Klassekampen eller direktør i en partibedrift.

– Hvordan det på samme tid kan være identitet og kamp mellom to sider i en motsigelse:

Hvordan nasjonen omfatter både borgerskap og proletariat, og klassekampen fortsetter selv om nasjonale interesser står i fokus. Hvordan det internt i Nei til EU var strid om standpunktet til EØS. Diverse motsigelser i arbeiderklassen.

– «Ett deler seg i to» – «Alt henger sammen»:

Dialektikken kombinerer blikket for indre motsigelser i alle prosesser og fenomen (Mao snakker om motsigelsens allmenngyldighet) med blikket for vedvarende avhengighet og gjensidig påvirkning mellom alt eksisterende.

– Hvordan det allmenne finnes i det særegne (dette er det elementære grunnlaget for all begrepsdanning):

Alle mennesker er forskjellige, likevel er de alle mennesker. Historien gjentar seg ikke, likevel nikker vi gjenkjennende til det som skjer. Naturlovene er formulert på grunnlag av fellestrekkene i en rekke enkelttilfeller. Klassekampen er bare summen av alle enkeltgnisninger mellom klasseinteresser. Kunnskap avhenger av menneskets evne til å abstrahere, se fellestrekkene i den eksisterende virkeligheten. Begrepet dialektikk er abstrahering av egenskaper ved materiens bevegelsesformer.

– Negasjon (fornektelse/endring til sin motsetning) og negasjonens negasjon:

Hvordan kapitalismen oppstår ved at småprodusentene blir fratatt eiendommen, blir ekspropriert – og videreutvikles ved at noen kapitalister eksproprierer mange andre kapitalister – for så å ende med at kapitalistene selv blir ekspropriert i og med den sosialistiske revolusjonen, til fordel for demokratisk samfunnseie av produksjonsmidlene.

Hovedmotsigelse og hovedside i motsigelsen.

Hvordan f.eks. hele samfunnet preges av motsigelsen mellom arbeiderklassen og borgerskapet, eller mellom en okkupant og undertrykte nasjoner, og i hvilken retning kampen utvikler seg.

(En misforstått oppfatning av hovedmotsigelse er at de underordna motsigelsene kan oversees eller undertrykkes. Tvert om vil håndteringen av de underordna motsigelsene påvirke utviklingen av hovedmotsigelsen. Mao uttrykte seg en gang omtrent slik: «Vil du ha hesten til å løpe fort og langt, må du sørge for at den får nok havre». Eksempelvis finnes det idéer som tilsier at hvis hovedmotsigelsen i det kapitalistiske samfunnet går mellom arbeiderklassen og borgerskapet, må de som ikke er «typiske» arbeidere (tilhører sjablongen, gutta med hjelm) gi tål med sine «særtilfelle»: Kvinner og barn, samer og andre nasjonale minoriteter, utsatte for rasisme, homofile osv. Dette er, om ikke annet, en enkel og grei måte å innsnevre arbeiderklassen på – som om det skulle gi større slagkraft. Erfaring tyder på at viljen til å endre samfunnet er større hos de som øyner utsikt til – gjennom sin innsats – å få leve som hele mennesker og få oppleve respekt for slike forskjelligheter som ikke skader andre.)

Dette utvalget av dialektiske «lover» med eksempler skulle i det minste gi en aning om hva tenkemåten går ut på, men på dette feltet er mye ugjort både i teori og praksis.

Slik sjåføren «leser» trafikken, slik en styrmann «leser» hav og vær, må revolusjonære «lese» verdenssamfunnet og samfunnsutviklinga for å kunne «navigere» sikkert. Marx’ skrifter gir fortsatt et godt og nødvendig bidrag til grunnforståelsen en slik «leseevne» forutsetter.

Sjøl om revolusjonære i dag synes ha dårlige odds, er det fortsatt mulig og nødvendig å si som Bertolt Brecht i sangen Lovord til dialektikken (*43):

Den som ennå lever, sier ikke «Aldri!»

Noter

*40: Friedrich Engels: Anti-Dühring, eller Herr Eugen Dührings omvälvning av vetenskapen, Arbetarkulturs Förlag, Stockholm 1970. Kapittel XII og XIII om «Dialektik».

*41: Mao Zedong: Om motsigelsen. Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972, side 63-99.

*42: Marvin Harris: Cultural Materialism. The Struggle for a Science of Culture, Random House, New York 1980. ISBN 0-394-74426-8. Preface – xi.

*43: Lob der Dialektik, sluttsang i teaterstykket Die Mutter (Moren) av Bertolt Brecht, basert på romanen med samme navn av Maxim Gorki. Originalmusikk av Hanns Eisler, senere tonesatt av Stefan Ringbom i Fria Proteatern.

av Ingebjørg Lundevall

Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kiloer – i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga.

Det er ingen hemmelighet at folks levekår forverres. Ei heller at jenter også er folk.

Vi presses inn i et fordummende ideal for lettere å gli inn i den markedsøkonomisk mest lønnsomme kvinnerolla.

Det er ikke lenger framgangsrike karrieresugne kvinner vi skal forholde oss til. Unge jenters ideal er forandra fra røffe «gå-på-jenter» til anorektiske jenter i sølvkjole med apatiske blikk. Når det gjelder oppførsel, sendes jentenes ABC hver dag etter skoletid. Serier som Helene og gutta, Modellskolen, Til ytterste grense osv., forteller oss hvordan vi skal være. Disse seriene handler om silkenattkjoler, kilo og gutter. Dette skal liksom bli vår hverdag også. Det er nødvendig for kapitalismen at jenter bruker krefter på å miste kilo i stedet for å bruke dem mot den seksualiserte undertrykkinga, Reform 94, angrepene på abortlova osv.

Vi kan ikke unngå å bli påvirka av den råtne propagandaen, men vi kan unngå å godta den. Jenter i Norge vokser opp med læresetninga om at vi lever i et likestilt samfunn. Vi tenker på mødrene våre og sender en stille takk for at de klarte brasene. Det er bare det at virkeligheta er altfor dårlig gjemt bak likestillingsombudet og fine ord.

Den virkelige virkeligheta

Resultatet når jenter oppdager den virkelige virkeligheta, er flere. Både skuffelse og oppgitthet, men først og fremst raseri og kampvilje. Vi er mer verdt enn et klaps på rompa og en push-up BH til kr 69,90.

Denne kampvilja har sterkest kommet til uttrykk ved sporadiske aksjoner mot den seksualiserte undertrykkinga. Jenter har dukka opp fra «ingensteds», rivi ned Hennes & Mauritz-plakater og forsvunnet igjen så snart kampanja er over. Eller de har aksjonert mot bordeller i nærmiljøet, mot toppløsbarer og strippeshow.

Disse jentene pluss mange flere går i tog 8. mars. Uten å vite om hverandre, og uten at vi veit om dem. Dvs mange av dem kommer Rød Ungdom i kontakt med gjennom bøllekurs. Alle som har leda kurs, veit at det er noe av det mest oppløftende man kan gjøre – spesielt i de periodene man stanger mot muren og føler at man sliter seg ut til ingen nytte. Da er det ingenting som hjelper bedre enn å se aha-opplevelser og sinne fare over ukjente jenteansikt. Men samtidig kommer en nedtur når helga nærmer seg slutten. Du sitter foran 15 unge jenter som ikke vil annet enn å sprenge hele pornoindustrien i lufta, og så har du ikke annet å tilby dem enn Rød Ungdom. Jeg mener selvfølgelig ikke at det er et lusent tilbud. Tvert i mot – ingenting hadde vært bedre enn om alle bøllekursdeltakerne kasta seg på første studiesirkel, for så å bli medlem. Men sånn er det dessverre ikke. Vi møter alle slags jenter med forskjellig bakgrunn, og grunnene til at de deltar på bøllekurs er mange. Å forlange at alle skal bli revolusjonære i løpet av helga er kanskje å ta litt hardt i … Men kampvilja er der, og Rød Ungdom må ha noe å tilby dem.

Behovet for en egen jenteorganisasjon gjelder også for revolusjonære. Sjøl om Rød Ungdom mener mye klokt om jentekamp og frigjøring, bærer også våre medlemmer preg av å ha gått gjennom samfunnets sosialiseringsprosess. Jenteundertrykking fins hos oss også. Jentekamp er fortsatt et tema som må tilkjempes oppmerksomhet. Som oftest er det andre politiske saker som er enda mer i vinden, som prioriteres. Men vi har ikke råd til å nedprioritere jentekampen. Vi trenger kontinuerlig kamp mot undertrykkinga, og til det trenger vi så mange krefter som mulig.

Kvinnefronten og Ottar

Det har lenge vært behov for jenteorganisering, men konflikten mellom Kvinnefronten og Ottar har stått i veien. Vi har både Kvinnefront- og Ottar-jenter i rørsla, og frontene har forskjellig posisjon i forskjellige byer. Vi har ikke villet ta «det store oppgjøret» i en konflikt som vi aldri har vært en del av. Men den har fått stor betydning for oss på den måten at vi ikke har kunnet satse på jenteorganisering under en av de to frontene. For å komme videre har vi måttet tenke helt nytt. Initiativet vi trengte kom fra det radikale miljøet i Trondheim. De starta AMSAK, «Aksjon mot salg av kropp» i forbindelse med H&M-aksjonene våren 1995, for å samle alle uavhengige som var med på nedrivinga.

AMSAK er en aksjonsgruppe åpen for både gutter og jenter. I tillegg til å koordinere aksjoner, skal AMSAK produsere materiell om den seksualiserte undertrykkinga.

Grunnlaget for et landsdekkende aksjonsnettverk med AMSAK-kontakter i forskjellige deler av landet er danna. Gjennom AMSAK får vi endelig samla uavhengige aksjonister.

Det er helt nødvendig å organisere kampen mot den seksualiserte undertrykkinga, både i følge den kjente lærdommen om at en knyttneve slår hardere enn sprikende fingre, og også fordi et aksjonsnettverk vil holde unge progressive krefter i Norge samla.

AMSAK

AMSAK er et nettverk som konsentrerer seg om en del av kvinneundertrykkinga. Det er å jobbe for å samle flest ungdommer. I dag er det lett å organisere ungdommer til kamp mot den seksualiserte undertrykkinga fordi angrepene er tydelige og berører alle. Men på lang sikt er ikke AMSAK nok. Vi trenger en helhetlig jenteorganisasjon, med et eget program. Men hvordan kommer vi oss så langt? Og hvor detaljert bør programmet være? For at fronten skal bli så brei som mulig, kan den ikke baseres på hvite, radikale jenters premisser. Vi må diskutere hvordan en jenteorganisasjon kan tiltrekke og gi rom for innvandrerjenter. Jeg tror ikke det holder å programfeste organisasjonen som antirasistisk, sjøl om det er en begynnelse.

• Skal fronten være antiimperialistisk?
• Skal den være mot EU og EØS?
• Hvordan skal den være organisert og hva slags aktivitet skal den ha?
• Hvordan skal den forklare kvinneundertrykkinga?

I det hele tatt, hvordan skal en jenteorganisasjon være i 1996 for å bli et redskap for alle de kampene jenter fører og må føre?

Det er det som er det brennende spørsmålet!

av Raymond Williams

I 1960-årene trodde vi at vi så en ny form for korporativ statvokse fram. Det å legge vekt på kulturen var ofte blitt tatt for enidentifisering av vår posisjon, og det betød også ålegge vekt på, i det minste i mitt eget tilfelle, prosessen med sosial ogkulturell inkorporering; og i overensstemmelse med dette er det noe mer ennganske enkelt formue eller makt som opprettholder strukturene i detkapitalistiske samfunnet. I virkeligheten var det slik at når man forsøkteå definere dette, var det igjen mulig å se på visse viktigedeler av den marxistiske tradisjonen, spesielt arbeidene av Gramsci, og hansframheving av hegemoni. Vi kunne da si at det vesentlige av en bestemt klassesdominering i samfunnet blir opprettholdt ikke bare med makt, selv om det skjer nårdet blir nødvendig; og ikke bare gjennom eiendom, sjøl om denalltid er der. Denne domineringen ved en bestemt klasse blir også, oguunngåelig holdt ved like av en tilstedeværende kultur: Dennemetning av individet gjennom dets sedvaner, dets erfaring, dets livssyn, fra ensvært tidlig alder og kontinuerlig fornyet gjennom så mange stadierav livet, under bestemte påvirkninger og innen bestemte rammer, slik atdet som folk ender med å tenke og føle i stor grad er enreproduksjon av en dypt rotfestet samfunnsmessig orden, som de til og med i noenhenseender tror de er i opposisjon til, og som de faktisk kan være iopposisjon til. Og hvis dette er slik, da er stalinismens og fabianismenstradisjoner begge like irrelevante. Det er bare ganske enkelt å gripestatsmakta og sette i gang med å forandre dette hegemoniet med detsautoritære omdirigeringer og manipulasjoner som medfører entenuakseptabel tvang, og i alle tilfelle er en radikal undervurdering av devirkelige prosessene i de forandringene av mennesket som er nødt til åfinne sted. Og fabianismen, med dens administrative tiltak, dens institusjonellerekonstruksjoner, ser ikke ut til i det hele tatt å være oppmerksompå dette problemet, og hvis den er det, betrakter den det som et problem på»bevissthetens lave nivå», i det som de kaller «udannet»eller «uvitende», eller som i stalinismen kalles «massene».Men dette er den mest avgjørende undervurdering av fienden.

Jegkom til erkjennelse om inkorporeringen i samfunnet, jeg kom til kunnskap omhegemoniets realiteter og om den mettende kraft i disse strukturer av følelseri et gitt samfunn, like mye fra mitt eget sinn og min egne erfaringer, som fraiakttakelser av andres liv. Hvis vi anstrenger oss etter det, avdekker vi lag pålag av denne arten fremmede formasjoner i oss sjøl, og dypt inne i oss.Derfor er denne erkjennelsen en erkjennelse av at det finnes store elementer i våreegne erfaringer, som – skal vi si det slik? – må overvinnes. Men åtilintetgjøre noe slikt som dette i oss selv, i våre familier, hosvåre naboer, hos våre venner, innebærer noe meget forskjellig,synes det for meg, fra de tradisjonelle politiske strategier.

Derforkom jeg fram til et standpunkt som på det stadium syntes for meg sværtforskjellig fra marxisme, eller i det minste fra det de fleste sa var marxisme,deriblant mange ortodokse marxister. Mens jeg utviklet denne oppfatningen, safolk at jeg ikke var marxist. Men det betyr ikke så mye hva slagsmerkelapp som blir brukt. Men ved å forstå det kulturelle hegemoni,og ved å se på det som den avgjørende dimensjonen i den typesamfunn som har vokst fram under den avanserte kapitalismen etter sisteverdenskrig, følte jeg bruddet med både den marxistiske hovedstrømmenog enda mer med sosialdemokratiets tradisjoner, liberalismen og fabianismen, somhadde vært mitt umiddelbare arvegods.

Hvis jeg derfor blir spurt om hvordan jeg til syvende og sist vil definere min oppfatning, ville jeg si det slik: Jeg tror på den organiserte arbeiderklassens nødvendige økonomiske kamp, for jeg tror at dette fremdeles er den mest kreative aktiviteten i vårt samfunn, noe jeg ga til kjenne for mange år siden ved å kalle de store arbeiderklasse-institusjonene for kreative, kulturelle storverk, på samme tid som de er uunnværlige i den politiske kampen. Jeg tror ikke det i prinsippet er nødvendig å gi avkall på et parlamentarisk perspektiv, men i praksis er jeg helt sikker på at vi må begynne å se ut over det. Av grunner som jeg har beskrevet i The Long Revolution og på nytt i The May Day Manifesto, kan jeg ikke se for meg noen parlamentarisk majoritet innføre sosialismen med mindre det er en ganske ny slags politisk aktivitet som støtter det, en aktivitet som er temmelig hinsides formålet med eller perspektivet i det britiske Labour Party, eller i noen annen sannsynlig kandidat for den slags funksjon i samfunnet. En slik aktivitet involverer de mest aktive elementene innen lokale politiske kamper og spesielle interessers politiske kamper, av alle de tingene som var de virkelige resultatene av politikken i sekstiårene og som fremdeles er noe særlig aktive. Men til syvende og sist vet jeg – for det er på det området jeg er mest implisert – at det finnes en dyptgående nødvendig jobb å gjøre i forhold til prosessen med det kulturelle hegemoni i seg sjøl. Jeg tror at det system av meninger og verdier som et kapitalistisk samfunn har utvikla, må overvinnes i all sin bredde og i detalj gjennom det mest omfattende intellektuelle og pedagogiske arbeid. Dette er den kulturelle prosessen som jeg kalte «den lange revolusjonen», og ved å kalle den for den lange revolusjonen mente jeg at det var en virkelig kamp, som var en del av de nødvendige kampene i demokratiet, og for en økonomisk seier for den organiserte arbeiderklassen. Folk forandrer seg, det er sant, i kamp og gjennom handling. Noe så dypt som en dominant struktur av følelser forandres bare av aktiv, ny erfaring. Men dette betyr ikke at forandring ikke kan skje ved andre typer handlinger. Tvert imot er det slik at oppgaven for en framgangsrik sosialistisk bevegelse vil bli å arbeide like mye med følelser og fantasi som med fakta og organisasjon. Da snakker jeg ikke om fantasi og følelse i den matte og holdningsløse forstand, – «forestille seg framtida» – (som er ei misbruk av tid) eller den følelsesmessige sida av saka. Tvert imot er det slik at vi må være bevisste om sammenhengen mellom en politisk og en økonomisk formasjon, en kulturell og pedagogisk formasjon, og, kanskje det vanskeligste av alt, om de formasjoner av følelser og relasjoner som er våre nærmeste ressurser i enhver kamp. Hvis den moderne marxismen i samtida utvider sin synsvidde til dette bredere område, og igjen erkjenner den virkelige betydning av totaliteten, blir den en bevegelse som jeg vil finne at jeg hører til og som jeg vil være glad over å tilhøre.

av Jon Arne Jørstad

Winge-konflikten har fått fram i lyset motsetningar i synet på kva som er ein rett fagleg strategi og taktikk. Mellom anna synet på LO-leiinga og kva for konsekvensar det har for arbeidet vårt i fagrørsla. Dinest har synet på sosialdemokratiet og denne ideologien/retninga si historiske rolle på ny blitt diskusjonstema. Eg trur dette er eit sunnheitsteikn og eit resultat av at den skjerpa klassekampen no stiller oss ovafor avgjerande vegval, vegval som må gjerast raskt og som vil ha vidtgåande konsekvensar for arbeidet vårt.

Då konflikten braut ut og «oppstod» i media, skapte det raskt klare skiljeliner både i fagrørsla, i og mellom dei politiske partia og i opinionen. Dei som ikkje støtta Winge-jentene, hadde som hovudargument at dei 6 jentene var eit trugsmål mot den «ansvarlege» orden i arbeidslivet. Det gjaldt både lokalt i Tromsø og sentralt. LO-sekretæren for Troms gikk saman med dei lokale NHO-bossane i fordømminga av Winge-jentene. Det same gjorde samorg-leiaren og fleirtalet i samorg-styret. NHO-direktør Karl Glad, med LO-leiar Yngve Hågensen på slep, lanserte til og med ein kampanje mot jentene i deira felles kamp for å samle støtte til krav om nye reglar i arbeidslivet for å sikre moderasjon og ansvarlegheit.

Dei som støtta Winge-jentene, argumenterte for organisasjonsfridomen, imot NHO og KS (Kommunenes sentralforbund) sitt ønske om innskrenking av forhandlings- og streikeretten. Dette er grundig dokumentert i det 28-siders info-hefte som Støttegruppa i Tromsø gav ut i juli 1995, like etter at konflikten blei avslutta med full siger.

Kvifor satsa borgarskapet så beinhardt på å knuse 6 jenter i Tromsø?

I eit intervju på lokal-TV i Tromsø like etter l. mai 1995, sa Karl Glad at NHO køyrde Winge-saka heilt prinsipielt. Som svar på spørsmål om det var LFF (Luftfartens Funksjonærforening) NHO var ute for å vingeklippe, sa Glad at LFF berre var eitt døme på «problemet» norsk arbeidsliv står ovafor. Han nemnde OFS (Oljearbeidernes fellessammenslutning) og heismontørane som eit større trugsmål; det var no naudsynt å samle alle gode krefter for å sikre «orden og ansvarlege tilhøve» i det norske arbeidslivet framføre dei store omstillingane som landet vårt no står ovafor.

NHO-køyret mot dei 6 Winge-jentene er ein lekk i borgarskapet sin kampanje for ei sterkare disiplinering av arbeidarklassen. «Ansvarlege» fagorganisasjonar (les: under kontroll av DNA-leiinga) er eit mål for å sikre kontrollen når uroa breier seg pga dei omleggingane som skjer,og ikkje minst viktig – blir planlagt gjennomført, i tida framover. Dei 6 jentene skulle få seg ein smekk av di dei forstyrra «herrane» sitt arbeid for å sikre «ro og orden».

Bakom syng EU

Noreg si integrering i den europeiske «frie marknaden» skyt fart. Det burde ikkje undre revolusjonære og progressive at borgarskapet har gjort grundige førebuingar for kva som må gjerast for å hindre uro og andre problem i samband med gjennomføring av dette prosjektet. Regjeringa si tilslutning til å inkorporere retningslinene for EU sin økonomiske og monetære politikk i EØS-samarbeidet, støtte til konvergenskrava og deira tilslutning til tidlegare sentralbanksjef Moland sine Oslo-kriterium for ein «sunn» økonomisk politikk (som er endå verre krav til marknadsorientering enn det EU har vore i stand til å bli samde om), byrjar alt å verke. Gigantoverskotet på statsbudsjettet og framlegga frå Rattsø-utvalet, velferdspolitikk-omlegginga, AS-ifisering og privatisering av offentlege verksemder og oppgåver, og presset for større fleksibilitet og mobilitet, for å nemne nokre døme. Og meir vil kome i tida framover. Eit politisk tettare og tettare samarbeid med EU trass i resultatet av folkerøystinga, kan vel også tyde på at ei kupparta innmelding i EU a la innmeldinga i EØS, kan tenkjast.

Borgarskapet stolar på DNA

At borgarskapet først og fremst lit på DNA-leiinga for å sikre kontroll i arbeidslivet, er openbert. DNA sitt leiarsjikt er i dag storborgarskapet sin viktigaste leiarfraksjon. Dei sit med kontroll over store delar av norsk økonomi, både offentleg og privat (gjennom statsstyringa og posisjonar elles). I tillegg kontrollerer dei den største og viktigaste fagorganisasjonen, LO.

Uavhengige fagforeiningar/forbund vil vere eit trugsmål mot målet – å sikre kontroll. Direkte, av di dei har oppstått som reaksjon på DNA-tilknytinga i LO og difor er utafor direkte kontroll. I ein del av desse organisasjonane er det også samla opp så mykje klassehat og kampvilje at borgarskapet fryktar uro og konfliktar og ikkje minst smitte-effekt til resten av samfunnslivet. Dei uavhengige fagforeiningane sin eksistens og agering, gjev også større rom for opposisjon innanfor LO (og AF og YS), også for den revolusjonære opposisjonen.

Dei 6 unge jentene som gjekk til streik ved Winge reisebyrå i Tromsø like før jul i 1994, ante vel lite i starten at deira kamp skulle bringe dei sjølve i frontlina framføre det samla borgarskapet sin kampanje for å innskjerpe «ansvarleggjeringa» av fagrørsla. Dei vann full siger etter 7 månaders streik og gav oss håp om at det framleis kan vere mogleg å leggje hinder i vegen for borgarskapet sine planar om ytterlegare innskrenkingar av arbeidsfolk sine rettar.

Arbeidsrettsrådet: Borgarskapet ønskjer større kontroll

Rådet skal leggje fram forslag til nye og strammare reglar for organisasjonane i norsk arbeidsliv. NHO og KS har tatt til orde for drastiske innskrenkingar i forhandlings- og streikeretten (og LO-leiaren følgjer opp). Dei krev at berre organisasjonar medmeir enn 100.000 medlemmer skal ha forhandlingsrett. NHO ønskjer i tillegg at berre hovudsamanslutningane skal ha rett til streikeavgjerd.

Får borgarskapet gjennom desse krava, vil det dramatisk innskrenke arbeidsfolk sine faglege rettar og stille opposisjonen overfor langt vanskelegare vilkår enn no. For borgarskapet vil det derimot opne seg langt større sjansar til raskare å tvinge gjennom marknadstilpassing av økonomien – med større sentralisering (både økonomisk og geografisk), ei fleksibilisering av arbeidstilhøva og ei generell senking av både dei direkte lønskostnadene og dei indirekte (trygdene og dei offentlege budsjetta).

DNA-leiinga – spydspiss i borgarskapet sine planar

På alle kampavsnitt møter vi DNA-leiinga, ikkje som ein tafatt mogleg alliert som nokon vil ha oss til å tru, men som hovuddrivkrafta for gjennomføring av åtaka på arbeidsfolk sine rettar og tilkjempa gode. Dei siste åra med EU/EØS-kamp, åtaka på velferdsstaten, privatiseringsframstøta og åtaka på dei faglege rettane, framvoksteren av ein stadig meir grotesk statleg rasisme, aukande problem for dei arbeidslause – det skulle vere nok døme på kva side vi møter DNA-leiinga på.

Det synest difor noko underleg at det no, når åtaka intensiverast både i djupne og breidde, reiser seg kritiske røyster mot delar av analysane den revolusjonære rørsla har på nettopp sosialdemokratiet og deira historiske rolle frå folk innafor rørsla, medan vi utafor får stadig lettare forståing for vårt syn. Dei siste åra med avsløringar av overvaking, etterretning osb, har gjort folk meir opne for dei synspunkta vi har forfekta i alle år. Men for den revolusjonære rørsla og for utviklinga i arbeidarklassen, er det nyttig og sunt at denne debatten kjem oppatt på ny.

Analyse av sosialdemokratiet – viktig for å skape ein riktig fagleg strategi og taktikk

Viss det er sånn som eg hevdar, at kontrollen med fagrørsla er avgjerande for borgarskapet, så skulle ein kunne finne døme i fagrørsla si historie på rå overgrep for å sikre dette, og at det er DNA-leiinga som har stått som eksekutør for åtaka.

DNA-bossane sitt hardkøyr mot NKP-dominerte fagforeiningar og tillitsvalde i mellomkrigstida, med eksklusjonar, oppretting av konkurrerande fagforeiningsstyre, – kommunistkampanjen på 50-talet og den vesle smaken vi sjølve har opplevd sidan slutten av 60-åra, alt dette er godt dokumentert og mykje er sikkert enno «uoppdaga».

Forsøk på å endre fagrørsla gjennom å erobre verv og posisjonar, har altså blitt møtt med hard motstand frå DNA/LO-toppen oppgjennom tidene.

Men det viktigaste midlet for å sikre kontrollen, og det vanskelegaste å møte for dei som har slåst og framleis slåst for å gjere fagrørsla til klassekamporganisasjon, er systemet si evnetil å «borgarleg-gjere» tillitsvalde. Det finst artiklar og bøker om dette fenomenet frå dei fleste av dei store arbeidarleiarane heilt frå Marx si tid.

Mange av oss som har jobba i fagrørsla sidan 70-talet, har vore utsette for det meste, også det mest primitive av alle knepa for å kjøpe opp folk – tilbod om «opprykk» og «større makt» viss vi «skikka oss» og melde overgang til Partiet (DNA). Med frustrasjon over liten framgang, å alltid vere i mindretal og med illusjonar om større gjennomslagskraft for «saka» i samarbeid med «ålreite» og til dels militante DNA-pampar, var det nok ein del som beit på agnet.

Vi kan vel i ettertid sjå kven som forma kven. For systemet sluker dei som ikkje maktar presset av å vere i opposisjon og vel personlege «snarvegar» for å «få meir gjort».

Masselinje – ikkje pampepolitikk

Før snakka vi om «masselinja» som eit vern mot revisjonistiske og reformistiske tendensar hos oss sjølve. Dette i motsetning til pampestilen som utviklar forakt for og mistru til vanlege arbeidsfolk.

Vi valte taktikk utifrå organisering og mobilisering av massane og ikkje taktikkeri i pampesjiktet som pasifiserte og gjorde massane til tilskodarar til «heltane» si triksing og miksing. Massane var dei verkelege heltane og berre ei jobbing som tok utgangspunkt i det, kunne hindre pamperi hos oss sjølve og føre fram mot større mål enn det å oppnå å få sole seg i ei pampestilling.

Arbeidararistokratiet

Vi snakka om det sjiktet av heiltids tillitsvalde, som med sin posisjon skilt frå arbeidskameratane sine, med hyppig omgang med borgarskapet og karriere-freistingar både i og utafor fagrørsla, utgjorde rekrutteringskjelda for og garantien til den borgarlege LO- og DNA-leiinga. Vi hevda det skulle meir til enn rak rygg, bein i nasen og sterke band til arbeidskameratane sine, for å makte å stå imot freistinga til å jenke seg for å få sjanse til å klatre i systemet. Vi hevda at berre ved å underordne seg eit kollektiv / eit revolusjonært parti som var medvite om dette kunne ein kanskje stå imot.

Det trengst eit revolusjonært parti

Difor hevda/hevdar vi, at den revolusjonære rørsla har ein avgjerande rolle, både for dagskampen og for kampen for å styrte borgarskapet. At den revolusjonære rørsla ikkje er sterkare enn ho er i dag tar ikkje frå oss ansvaret for å utforme ein fagleg politikk som alternativ til den borgarskapet i DNA-leiinga står for. Ein slik politikk må ta utgangspunkt i ei rett forståing av sosialdemokratiet som ei borgarleg politisk retning kor leiarskapen her i landet høyrer til borgarskapet sitt topp-sjikt.

Winge-jentene sin kamp – eit positivt døme

Med dei store endringane i norsk økonomi og samfunnsliv som borgarskapet no pressar fram, vil kontrollen med fagrørsla, både organisatorisk og politisk, vere avgjerande for kor raskt og kor smertefritt dette skal gå. Ein ventar seg reaksjonar og uro. Ein ser tendensar til at kontrollen nær grasrota glipp. Difor ønskjer dei å innskrenke organisasjonsfridomen og sentralisere kontrollen kor DNA set med makta. Dette våga Winge-jentene å slåst mot. Og dei vann. Det gjev håp.

av Siri Jensen

Stein Stugu skriver i Røde Fane nummer 2, 1996 om faglig strategi. Artikkelen reiser mange viktige problemstillinger og gir et godt utgangspunkt for diskusjon. Mange kjenner seg nok igjen i spørsmåla han reiser og de vanskelige valga en ofte står oppe i som faglig tillitsvalgt. Jeg skal ikke gå inn på de konkrete spørsmåla. Istedet vil jeg prøve å ta opp noen momenter til en delvis alternativ måte å oppfatte/definere situasjonen som et utgangspunkt for videre diskusjon.

Aller først, en grunnstein i AKPs faglige politikk hele tida har vært å ta utgangspunkt i og støtte folk som vil ta opp kampen mot ulike former for utbytting og undertrykking. Prioritere områder der det er virkelig bevegelse på grasrota. Støtte rettferdige kamper på folks egne premisser, selv om de ikke går fram etter LO-systemets oppskrift eller slåss på det aller lureste tidspunktet. Dette er en bra tradisjon å holde fast ved, og viktig å minne om på et tidspunkt da flere faglige tillitsvalgte fra RV/AKP-miljøer er kommet i en situasjon der de har anbefalt tarifforslag som medlemmene deretter stemmer ned.

Gunstig situasjon

For det andre oppfatter jeg det slik at situasjonen i dag er gunstig for opposisjonen i fagbevegelsen. Langt flere deler kritikken først og fremst av Arbeiderpartiets politikk, men også av LO-toppen og dens manglende vilje til å organisere aktiv motstand mot markedsliberalisme, privatisering, nedbygging av velferdsstaten. Større deler av fagbevegelsen opptrer mer sjølstendig i forhold til regjeringa, og det er langt større frihet til ulike former for samarbeid på tvers. Avstemninga i Fellesforbundet viste også at det er større forbannelse over utviklinga i retning større klasseskiller enn det mange, også faglige tillitsvalgte, hadde trodd. Det er dermed grunnlag for en brei opposisjon, langt utover dem som sjøl definerer seg som «opposisjon». Denne utviklinga har også ført med seg at har mange fra opposisjonen etterhvert har fått mer sentrale posisjoner. Dette medfører at en daglig må gå inn i og ta standpunkt til masse konkrete spørsmål og «bli skitten på henda».

Opposisjon i posisjon

Jeg synes Stein Stugus artikkel reiser spørsmålet om en i denne situasjonen skal slutte og definere seg som opposisjon og istedet begynne å operere som om fagbevegelsen var enhetlig, med felles klasseinteresser fra topp til bånn. Der problemet er at LO-ledelsen er svak og at hele fagbevegelsen, inkludert ledelsen, mangler svar. Eller om revolusjonære skal holde fast ved at oppgaven fortsatt er å utvikle opposisjonen og slåss for en alternativ politisk og faglig linje. Alternativ til EØS- og EU-tilpasning, til moderasjonslinje, til snikprivatisering, til innskrekning av streikeretten, til linja med at toppene skal ordne opp og medlemmene holde seg i ro. (En slik alternativlinje vil også på mange områder innebære forsvar av dagens ordninger. Stein nevner for eksempel betydningen av landsomfattende tariffavtaler.) Dette innebærer heller ikke at en i dag har alle svara, men det har konsekvenser for måten å tenke og jobbe på.

Et slikt syn innebærer å holde fast ved opposisjonsperspektivet også når man er i posisjon, se seg selv som representanter for en brei opposisjon med utgangspunkt i vanlige folks interesser. (Som for eksempel Boye Ullman gjør når han oppfordrer til å stemme nei i Fellesforbundet, både i første og annen runde.) Dette står ikke i motsetning til å være representanter for dem som har valgt en. Det er jo ofte nettopp derfor en er blitt valgt. I kvinnesammenheng har vi oppsummert at kvinner i ledende verv, selv i folkelige organisasjoner og revolusjonære partier, fortsatt er i opposisjon til det systemet de da inngår i. Dette gjør slike posisjoner svært vanskelig. På samme måte er det for faglige tillitsvalgte, de har posisjon innafor et system der de ikke har makta. En viktig side ved slike posisjoner må derfor være å finne ut hvordan de kan brukes til å gi større rom for opposisjonen og for vanlige medlemmers aktivitet og styrke. Og unngå å komme dit at medlemmene blir et problem.

Et slikt syn på opposisjon og posisjoner krever at tyngdepunktet i opposisjonen ligger på grunnplanet, på arbeidsplass, klubb og foreningsnivå. Og i på tvers samarbeid på dette nivået. De årlige Trondheimskonferansene kan sees som en del av arbeidet med å bygge opp en slik opposisjon med en alternativ virkelighetsforståelse, på en måte som er åpen og «uorganisert». Alle som er med på dette, vil ikke definere seg som opposisjon. Det er heller ikke viktig. Men revolusjonære må etter mitt syn holde fast ved at dette er innrettinga. Alternativet kan fort bli at det er de daglige utfordringene til dem som sitter i posisjoner, som får definere problemstillingene og den politiske linja.

Mens vi venter?

Mitt tredje utgangspunkt er at faglig strategi for revolusjonære ikke kan begrense seg til å gjøre det beste ut av kapitalismen idag, «mens vi venter på sosialismen». Selv om det sosialistiske alternativet i dag står svakt. Vi ser daglig at kapitalismen driver stadig større rovdrift på menneskene, utviklinga går den gale veien. Hensynet til folks nære daglige interesser tilsier at det er nødvendig å stille målsettinga at arbeiderklassen og folket må ta makta og gjøre slutt på kapitalismen. Problemet er sjølsagt hva dette betyr for det konkrete faglige arbeidet. Det er ikke mulig å reformere seg inn i sosialismen, og i det daglige arbeidet er en tvunget til å operere innafor kapitalismen og styrkeforholdet mellom arbeid og kapital. Samtidig er det et stort behov blant mange radikale fagforeningsfolk for å diskutere strategi, blant annet fordi de ser disse begrensningene.

I denne diskusjonen må revolusjonære og kommunister være tydeligere. Det er helt nødvendig å diskutere med mange hvordan arbeiderklassen kan styrke seg politisk som klasse med sikte på å ta makta. Det betyr blant annet å utvikle og utdype motsetningene til borgerskapet som klasse og vise i praksis at de er uforenlige motsetninger. Det innebærer å sette enheten med andre arbeidere, og med allierte som for eksempel bønder, både i Norge og internasjonalt over enhet med egen bedriftsledelse.

Dette er ikke en linje mot kompromisser. De er nødvendige hele tiden, men det understreker nødvendigheten av å klargjøre at det en inngår er kompromisser, ofte til og med dårlige slike, av hensyn til styrkeforholda. Slik også med diskusjonen om konserntillitsvalgte og imperialismen. Det er etter mitt syn både mulig og nødvendig å kombinere et offensivt, prinsipielt syn mot norsk imperialisme med konkret støtte til enkelteprosjekter – dersom en gjør det klart for både medlemmer og offentlighet at dette er nødvendige – og dårlige – kompromisser i en hard verden. Støtte til norsk imperialisme skjer utfra svakhet, ikke utfra styrke.

Betydningen av å styrke arbeiderklassens oppfatning av seg sjøl som egen klasse atskilt fra og med grunnleggende andre interesser enn borgerskapet er også en grunn til at diskusjonen om klasseanalyse av LO-toppen på ingen måte er uviktig.

Å styrke arbeiderklassen som klasse betyr også å utvikle fellesinteressene på tvers av arbeidsplass, bransje og forbundsområde og på tvers av fagbevegelsen og andre organisasjoner som tar utgangspunkt i arbeiderklassens interesser, med utgangspunkt i respekt for ulikt ståsted. Det betyr å utvikle folks egenaktivitet og tillit til egne krefter, mot en inngrodd kultur med at det er de tillitsvalgte som skal ordne opp. Det betyr å styrke kvinnebevisstheten og kvinnenes plass innafor alle typer arbeiderorganisering og folkelig organisering. Det betyr å bekjempe rasismen og organisere enheten med innvandrere. Det betyr å styrke alliansen med bøndene. Alt dette sier noe om måten en organiserer og slåss på, når en slåss også i den daglige kampen.

Revolusjonær bevissthet

Til slutt, det er ingen grunn til å moralisere over revolusjonære og progressive tillitsvalgte som har fått mer sentrale posisjoner. De fleste har oppnådd dem utfra tillit hos arbeidskameratene og langvarig, godt og hardt arbeid. De gjør en viktig jobb for medlemmene sine og blir daglig stilt overfor vanskelige dilemmaer som er lett å ta stilling til på lang avstand. Den daglige kampen for arbeidsplasser, lønns- og arbeidsforhold sluker kreftene og kan lett ta all plassen. De revolusjonære perspektivene kan virke langt vekk og prinsipielle standpunkter korrekte, men fruktesløse. Vitsen ved stadig å ta dissenser – og ubehaget som følger med det – kan oppleves som liten, når det allikevel ikke fører til noe.

Hovedårsaken til dette er etter mitt syn ikke den enkeltes moralske forfall, men fraværet av et sterkt, godt organisert, revolusjonært, kommunistisk parti og en sterk revolusjonær bevegelse. Årsaken til at dette trengs, er nettopp at revolusjonær bevissthet ikke «vokser opp av fabrikkgulvet» eller i den daglige kampen mot arbeidsgiverne. Den faglige kampen føres innafor kapitalismens rammer og må i stor grad nettopp gjøre det. Et revolusjonært kommunistisk parti og en aktiv diskusjon om revolusjon, sosialisme og kommunisme er nødvendig for å legge andre premisser. Og det er nødvendig for å holde oppe trua på at det nytter å gå mot strømmen, selv om en er alene, fordi en vet at det er andre som jobber for det samme mange andre steder.

Diskusjonen om nødvendigheten av et revolusjonært, kommunistisk parti er derfor en del av diskusjonen om faglig strategi.

av Jo Ryste

Er vår oppgave er å arbeide for at Ungdom mot EU skal overleve, og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front? Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront?

Dimitrovs åpningsforedrag på Kominterns 7. verdenskongress i 1935 skjedde på et avgjørende tidspunkt for den kommunistiske verdensbevegelsen. Arbeiderbevegelsen hadde lidd store nederlag. Fascismen hadde vunnet i Tyskland og Italia, og var i sterk vekst i Spania, Frankrike og Østerrike. Året 1935 var ikke det lyseste for den kommunistiske verdensbevegelsen.

I talen sin tok Dimitrov et oppgjør med sosialfascisme-teorien (som sier at sosialdemokratene er fascister i sosialistiske klær), og la fram en ny strategi, en strategi for enhet i arbeiderklassen – en arbeiderklassens enhetsfront mot fascismen.

Bakgrunnen for linjeskiftet var en erkjennelse av at sosialdemokratene og kommunistene i Tyskland hadde brukt mesteparten av tiden til å bekjempe hverandre i steden for å slåss sammen mot NSDAP. Sosialdemokratene og kommunistene hadde samlet sett større oppslutning i valg, flere aktivister og kunne kanskje ved felles aksjon stoppet en nazistisk maktovertakelse.

Dimitrov

Dimitrovs tale til verdenskongressen og vedtakene som ble gjort, betydde et vendepunkt i kampen mot fascismen. Strategien med å bygge enhetsfront i kampen mot fascisme betydde at kommunistene skulle gå sammen med sosialdemokrater og andre retninger innenfor arbeiderbevegelsen, mot den felles fienden.

Enhetsfrontpolitikken var ikke bare skrivebordspolitikk, og kom til å bety mye for å stoppe fascismen. I Frankrike klarte kommunistene å smi sammen en folkefront som forhindret en fascistisk maktovertakelse. I Spania klarte en folkefrontregjering å gjøre et fascistisk militærkupp om til en tre år lang borgerkrig. Da den 2. verdenskrig kom, var fascismen som politisk bevegelse på tilbakegang, og utgjorde ikke noen umiddelbar trussel i de landa som ikke allerede hadde tapt for fascismen. Mye av dette må tilskrives enhetsfrontpolitikken.

Enhetsfrontens politikk og program var den opprinnelige enhetsfrontens program (slik Dimitrov la det fram):

• 1. Felles kamp for å velte konsekvensene av krisa over på de herskende klassenes skuldre.
• 2. Felles kamp mot alle former for fascistisk offensiv, forsvar for de borgerlig-demokratiske rettighetene.
• 3. Felles kamp mot en ny imperialistisk krig.

Dette var Kominterns minimumsplattform i arbeidet med å bygge opp enhetsfronter i de ulike landene. Måten enhetsfronten skulle arbeides fram, måtte bli forskjellig fra land til land, men det som var felles var at den skulle arbeides fram på grunnplanet, i hvert fall i teorien. Historien har vel vist at det i vel så stor grad var topp-plansforhandlinger som førte fram til avta len mellom sosialdemokratene og kommunistene.

Med basis i en enhetsfront var strategien å utvikle den videre til en folkefront. En front hvor arbeiderklassen trekker med alle de undertrykte og framskrittsvennlige klassene, småbønder, fiskere, radikale byborgere osv.

Enhetsfrontstrategien var et viktig framskritt for den revolusjonære bevegelsen. Da ml bevegelsen ble bygd opp på begynnelsen av 70-tallet i Norge, var Dimitrov noe av det som ble studert mest. Enhetsfronten er en strategi for å samle arbeiderklassen til kamp, ikke ved proklamatoriske paroler å la IS, men ved å arbeide for en kampenhet på enkeltsaker hvor det er mulig. Når Dimitrov kritiserer de tyske kommunistene for å ha vært proklamatoriske og ikke vært opptatt av folks problemer og behov, så er dette en riktig kritikk i dag. Det er en kritikk dagens revolusjonære heller ikke går fri for. Den revolusjonære bevegelsen i Norge har vært lite flinke til å gripe folks problemer og behov for å gjøre noe med dem.

Nei til EU

Den revolusjonære bevegelsen i Norge i dag skiller ikke lenger klart mellom enhetsfront og folkefront. Det fører til problemer.

I seg selv er det ikke så farlig å blande sammen ordene. Det som blir feil, er i praksis å forveksle disse to typene fronter. Fordi enhetsfronten og folkefronten har ulik karakter, krever de ulik taktikk, og kan brukes til å oppnå forskjellige ting.

Det er for eksempel ikke alltid mulig å få folkefronten Nei til EU til å støtte krav om lønnsforhøyelser ved tariffoppgjøret. Nei til EU er først og fremst en nasjonal allianse bestående av grupper fra alle klasser, med innbyrdes motstridende interesser i mange viktige spørsmål. Det som forener, er kampen for å opprettholde Norge som en selvstendig nasjonalstat, og ikke så veldig mye mer.

I Nei til EU står ulike klasser mot hverandre. Fronten er i stor grad ledet av landbruksmonopolet som er en fraksjon innenfor i borgerskapet. Selv om den delen av borgerskapet ønsker å holde Norge utenfor EU, er det andre ting de mener like mye eller mer. For disse er et aktivt grunnplan som ikke står under ledelse av de tradisjonelle borgerlige partiene en trussel, et problem som de forsøker å gjøre noe med.

Når det gjelder EØS kampen i Nei til EU, så gjelder det samme. Store deler av borgerskapet i fronten aksepterer markedets fire friheter. (SP stemte for WTO og Hallvard Bakke er for EØS). I en front hvor det er disse som sitter med makten er det et uavklart spørsmål om det i det hele tatt er mulig å drive en effektiv EØS-kamp uten at fronten sprekker. Når vi arbeider for at NTEU skal arbeide mer aktivt mot EØS – kan vi hvis vi lykkes å gjøre Nei til EU mer aktiv mot EØS oppleve at disse gruppene splitter ut.

Ungdom mot EU

I Ungdom mot EU (UMEU) er frontens karakter et viktig spørsmål. Fram til i dag har UMEU vært en front som har representert bredden blant ungdom. Kampen om UMEU skal legges ned, sammen med kampen om de politiske ungdomsorganisasjonene skal ha veto rett i organisasjonen har ført til en innsnevring, spesielt i ledelsen. Det er viktig å finne ut om det i det hele tatt er mulig med en bred front mot EU blant ungdom nå, eller om vår oppgave er å arbeide for at UMEU skal overleve. Og på sikt arbeide for at UMEU skal bli en bred front igjen. Det vil i så fall bety å føre en bevisst politikk for at UMEU skal få en bredere politisk og organisatorisk basis.

Er SOS Rasisme en enhetsfront eller en folkefront? Problemet i EU-arbeidet er lite i forhold til problemene i de antirasistiske organisasjonene. Spesielt tydelig er dette i SOS Rasisme. SOS Rasisme forsøker å bli minst tre ulike fronter på en gang. De bygger en front hvor alle ulike politiske retninger og sosiale grupper skal høre hjemme. Samtidig bygger de en front som er imot EU, skal legge vekt på klasseagitasjon og være klart anti-imperialistisk. Og noen vil bygge en snevrere mer militant organisasjon.

SOS Rasisme

Jeg tror ikke SOS Rasisme kan være alt dette på en gang. SOS Rasisme trenger å sette seg ned å analysere hva slags front de bør være. Hvis de ønsker å være en folkefront mot rasisme og fascisme er fronten for snever. Både politisk, og i ledelsen på ulike nivåer. Skal SOS Rasisme være en reell folkefront betyr det at fronten må ha en politikk og en ledelse som reflekterer det.

Ønsker SOS Rasisme å bli en enhetsfront, trenger organisasjonen å sette seg ned for å utvikle klarere politikk og klarere paroler i viktige spørsmål som arbeidsløshet, den norske kapitalismens utvikling og statens klassekarakter. I tillegg er det avgjørende at enhetsfronten SOS Rasisme ser at organisasjonen bare er en del av en mye bredere anti-rasistisk og antinazistisk front.

Selv mener jeg at SOS Rasisme kan bli en reell folkefront som omfatter grupper langt utenfor venstresiden, og folk som i dag ikke har noen organisasjon til å slåss mot rasisme og fascisme. Men det krever at SOS Rasisme blir bredere, både politisk og organisatorisk.

Fram med Dimitrov!

Etter mitt syn er det på tide å finne fram Dimitrov igjen. Det er lenge siden han har blitt lest, og det merkes. Etter mitt syn har den revolusjonære bevegelsen to store problemer som vi trenger klarhet i, og få gjort noe med i praksis. Det første og kanskje alvorligste problemet er at bevegelsen ikke lenger arbeider i fronter med en målsetning om å bygge opp en front som kan knuse kapitalismen. Folks arbeid i fagforeninger, rester av solidaritetsorganisasjoner og andre foreninger er preget av at perspektivet om å bygge opp en enhetsfront ikke er tilstede.

Jeg tror også at Kominterns forslag til plattform for enhetsfronten kan tas fram igjen. Det bør gi flere enn meg en følelse «deja vu».

Det er behov for en enhetsfront i Norge. Vest Europa er i økonomisk krise, en krise som kommer til Norge i løpet av et par ar. Fascismen er på framgang, både som bevegelse og i form av en fascisering av styresettet. Det er krig i Europa. Norge deltar som støttetropp. Det er av stor betydning at vi klarer å slåss fram en enhet i forhold til disse spørsmålene. Arbeidet med 1. mai er viktig i dette perspektivet.

av Solveig Aamdal

Reform 94, den store reformen i videregående skole som framstilles som den reformen som skal gi alle rett til tre års videregående opplæring, samt at de tre åra skal føre fram til enten studie-, yrkes- eller delkompetanse, har virka i to år.

En kan nå slå fast at reformen ikke klarer å oppfylle de antall lærlingeplasser som ligger i intensjonene, at økonomiske midler blir overført fra det offentlige skoleverket til næringslivet, og det åpnes for privatisering. Denne privatiseringa skjer både utafor og innafor den offentlige skolen. Vi ser nedskjæring i antall elevplasser og oppsigelser av lærere.

Lærlingeplasser

Sommeren 1996 kan en slå fast at det er for få lærlingeplasser.Som følge av reformen blir de videregående kursa på tredje årstrinn lagt ned. Tidligere skulle de elevene som ønska seg en yrkesfaglig utdanning, gå et år på grunnkurs, deretter to år på videregående kurs. Dette er nå forandra. De elevene som skal ha en yrkesfaglig kompetanse skal, i følge Reform 94, gå to år på skole og være to år som lærlinger i bedrift. Nå viser det seg at det er umulig å skaffe alle elevene to år i bedrift. Til tross for at næringslivet får overført penger for å ha lærlinger, er det ikke nok bedrifter som vil ta ansvaret for denne opplæringa.

De elevene som har begynt i videregående skole etter høsten 1994, og som er innafor den aldersgruppa reformen gjelder for,har rett til tre års utdanning. De som ikke får lærlingeplass, har derfor rett til et ekstra år i videregående skole.

Overføring av penger fra den offentlige skolen til næringslivet

Bedrifter som tar inn lærlinger, får overført penger som tidligere blei brukt i skolen. Bedriftene får overført en sum på i gjennomsnitt 55.000 kroner pr. lærling de tar inn. I tillegg får de et tilskudd når lærlingen har avlagt fagprøva. Dette tilskuddet er på mellom 7.500 og 15.000 kroner. En skulle tru at det offentlige skoleverket ville ha et ord med i laget når det gjaldt inntak av lærlinger. Men bedriftene står helt fritt når det gjelder hvilke elever de tar inn som lærlinger. De kan velge på øverste hylle blant alle de som ønsker lærlingkontrakt.

I mange år har det vært slik at elever med ulike problemer har hatt rett til ei utdanning på linje med de andre elevene. De har hatt en såkalt «fortrinnsrett» til inntak. Denne retten er fjerna med Reform 94. Når alle elever har rett til plass, vil alle komme inn. Det er igjen ei gruppe, nemlig de som har behov for stor grad av tilrettelegging som fremdeles kan tas inn på primært valgt grunnkurs. Men når denne gruppa skal søke etter lærlingeplass, er det den enkelte bedrift som sier ja eller nei. I og med at tilskuddet på mellom 7.500 og 15.000 kroner er knytta til om lærlingen består læreprøva, kan en regne med at bedriftene velger seg de elevene som har best karakterer fra videregående skole.

Privatisering

Reform 94 gir rett til skoleplass for de som er mellom 16 og 19 år. Retten til tre års utdanning må en bruke i løpet av de første fire åra etter avslutta grunnskole. Mange elever som tidligere gikk i videregående skole har nå store problemer med å komme inn. De som er såkalt «overårige», det vil si at de er over 19 år, kommer bare inn på de plassene som er ledige etter at de som har rett, har kommet inn. Det vil, i de fleste tilfellene, si at de kommer inn på kurs som ikke er populære. Og om de kommer inn på et grunnkurs, har de ingen sikkerhet for å komme videre i systemet. For hvert år må de søke på nytt, og usikkerheten er like stor hver gang.

Dette fører til at det startes mange tilbud utafor det offentlige skoleverket. Dette er i stor grad tilbud som elevene sjøl må betale, eller de betales av offentlige instanser, f.eks. arbeidskontor. Det er etter hvert mange som selger kurs på den videregående skolens nivå til de som ønsker ei utdanning, men som i følge reformen er «overårige».

Privatisering av den offentlige videregående skolen

Også den offentlige videregående skolen selger ulike kurs. Dette har vært ei utvikling som vi har sett lenge, men som har tatt av etter at reformen blei satt ut i livet. En god ting med reformen er at flere fag, og da særlig «jentefag», har kommet inn under lov om fagopplæring. For eksempel har omsorgsarbeider blitt et fag på linje med murere og snekkere. Dette kunne naturligvis vært innført uten Reform 94, men kom med reformen. Mange som har jobba i omsorgsyrker ei årrekke, ønsker nå å bli fagarbeidere. Og for å bli det, går de på kurs i videregående skole. Disse kursa ligger utafor det ordinære tilbudet.

Det er mye penger å tjene på ulike kurs for voksne. Den videregående skolen kaster seg på kurskarusellen, og selger kurs som aldri før. En kan knapt bebreide skolene at de gjør dette. De har både kompetanse, lærere, klasserom og behov for penger. Men dette fører til at deler av den offentlige videregående skolen blir privatisert.

I tillegg til denne formen for privatisering, skjer det også en mer direkte privatisering. Som følge av Reform 94 er en delkurs lagt ned. Fylkene står fritt til å opprettholde disse kursa, men de legges ned for å spare penger. Dette er i stor grad kurs som førte fram til en spesiell form for kompetanse. I hele Norge var det for eksempel to steder en kunne få opplæring i bildende kunst. Det ene av disse kursa var ved Verdal videregående skole. Denne linja har stor prestisje, det er mange som etter å ha gått denne linja kom inn på kunstakademier både i Norge og i utlandet. Disse linjene er nå lagt ned som en del av det ordinære, offentlige skoleverket. Men ved Verdal videregående skole er det fremdeles mulig å få denne utdanninga. Den eneste forskjeller er at elevene må betale skolepenger for å gå på kurset, i 1996/97 20.000 pr år pr elev.

Denne utviklinga innafor den videregående skolen er med på å undergrave hele systemet med en offentlig, gratis skole. For viss en må betale for et kurs innafor skolen, kan en like gjerne velge en skole som er helt og holdent privat.

Nedskjæring av antall elevplasser

Vi ser også ei nedskjæring i antall elevplasser. I følge reformen skal alle fylker har tilbud til alle som går ut av grunnskolen. Ett årskull settes til 100%, tre årskull er 300%. I tillegg skal fylkene ha noen ekstra plasser, slik at de skal ha plasser til 375% av ett årskull. For de fleste fylker i Norge betyr det færre elevplasser enn de hadde tidligere. Og nedskjæringene er i full gang.

Oppsigelse av lærere

I følge reformen skal nå de elevene som velger yrkesfag ha to år i bedrift. Det fører til at kursa på videregående nivå 2 blir lagt ned. Av det følger at det er behov for færre lærere i den videregående skolen. Disse lærerne blir nå sagt opp, de er, som det kalles innafor reformterminologien, «overtallige». Det må være et tankekors for det gamle faglærerlaget, som støtta reformen fullt ut, at medlemmene deres nå er de som blir sagt opp.

Rett til tre års utdanning

Reform 94 gir elevene rett til tre års utdanning. For de som ikke får lærlingeplass, må det derfor lages kurs på det gamle videregående kurs 2-nivået. Disse tilbuda blir ikke satt igang før man veit hvor mange elever som ikke har fått lærlingeplass ved skolestart. Fylkene skal altså, etter at skolen har begynt, lage kurs for elever som mangler skoleplass. Og det vil bli fullt kaos. Elevene skal gå på kurs som mangler fagplaner, de skal ha lærere som er oppsagt, de skal være i verksteder som er bortleid til AMO-kurs. At departementet nå sier at skolestarten kan utsettes til oktober for disse elevene, løser ingen problemer.

Sum = en billigere skole

Den videregående skolen skal ha færre ordinære elevplasser, færre lærere, flere kurstilbud som elevene sjøl må betale. Pengene skal overføres til næringslivet, som også får full kontroll med fagopplæringa. Vi ser at Reform 94 betyr flere enn en spiker i likkista til den offentlige videregående skolen i Norge.

av Pål Steigan

I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital innpå stadig flere markeder. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

Med en tydelig tilfreds mine kunne Nærings- og CO₂-minister Stoltenberg nylig meddele Stortinget at faktisk øker norsk eierskap i utlandet sterkere enn det utenlandske eierskap gjør i Norge. Sagt på en annen måte: Norge har blitt en netto kapitaleksportør. I den sjåvinistiske pressa mottas slike meldinger med samme stolthet som en norsk gullmedalje i storslalåm. Holdninga er at nå kan vi spise kirsebær med de store. Det er typisk norsk å være god, enten det er på ski eller i konkurransen om oljeprofitten. Det Stoltenberg sa, betydde jo at Norge nå er et imperialistisk land av en viss styrke. Norsk kapital utnytter arbeidskraft og naturressurser i andre land i større grad enn utenlandsk kapital gjør det i Norge. At så godt som ingen journalister eller kommentatorer tar fatt i dette, er det eksemplet Jan Myrdal egentlig burde ha brukt da han anklaget norske intellektuelle for å løpe oljekapitalens ærend. For dessverre er det sånn at Stoltenberg hadde rett da han kunne fortsette med å si:

For det andre er det bred enighet i Norge om behovet for å plassere en del av de økte inntektene fra petroleumsvirksomheten, blant annet i form av sparing i utlandet. Hele Stortinget, inklusive Senterpartiet og hele SV, har gitt full tilslutning til at oljeprofitten skal investeres imperialistisk. Bare RVs ene representant har protestert. Tidligere har det ikke vært vanskelig å få journalister og andre mediefolk til å rette søkelyset mot virksomheten til amerikansk, fransk eller britisk kapital i den tredje verden. Og vel og bra er det, men gehalten i et anti-imperialistisk engasjement viser seg først når du viser hvor du står i forhold til ditt eget lands imperialisme. Allerede i regjeringas oljemelding ble det gjort klart at det høye tempoet i tappinga av de fossile energikildene på norsk sokkel skulle gi grunnlag for å etablere et sterkt fotfeste for norsk kapital i utlandet. Det har vært et sentralt mål for regjeringa å skape nasjonal konsensus om at dette overskuddet ikke skal brukes til å investere i for eksempel helse- og skolevesen innenlands. Det har lykkes. Dermed er det skapt albuerom for neste steg, nemlig å bruke overskuddet til å bygge opp Norge som en betydelig imperialist. I stedet for sjukehjemsplasser og skolemateriell, utbytting av Aserbajdsjan og Vietnam. Kritikken mot dette har vært nærmest totalt fraværende.

DNA er borgerskapets strateg

Mens Høyre har forfalt fra å være et parti til å bli ei populistisk pressgruppe for mer ølskjenking og høyere farts grense i boligområder, er det DNA som trer fram som det strategiske hovedkvarteret for norsk kapital. Ikke overraskende stemmer flertallet av norske storkapitalister for Det Norske Arbeiderparti. Men så får de da også betalt for støtten. Ikke bare har DNA lagt føringer for å bruke oljeprofitten i utlandet, men partiet har også gått i spissen for en raskest mulig modernisering og liberalisering av norsk næringsliv. Sentrale sosialdemokratiske prinsipper for offentlig omsorg slaktes til fordel for nyliberale markedsprinsipper. Skattevesenet legges om til en av de mest kapitalvennlige i Europa. Klasseforskjellen mellom de rikeste og fattigste i landet øker raskere enn noen gang tidligere i nyere tid. Statsbedriftene omdannes til markedsorienterte kapitalistiske bedrifter, norsk økonomi harmoniseres med EU raskere enn noe EU-land klarer. I ly av Norges høye politiske stjerne i ulike verdensdeler og med fru Brundtland som politisk frontfigur, feier norsk kapital inn på stadig flere markeder. I Midtøsten og Afrika kan norsk kapital profittere på Norges høye stjerne blant tidligere frigjøringsbevegelser. I Øst-Asia viser det seg faktisk at Brundtlands nederlag i EU-avstemninga blir et pluss i kampen om lukrative kontrakter. Det er lettere for Indonesia, Vietnam eller Thailand å gjøre avtaler med et Norge som står utafor blokkene, enn om de måtte kalkulere med å få Tyskland på kjøpet. Med betydelig smidighet har Brundtland og norsk diplomati klart å vende nederlag til seier, uten å gi seg på et eneste punkt når det gjelder å gjøre Norge til et EU-land i alt annet enn navnet. Alt dette har man klart uten å møte vesentlig motstand i fagbevegelsen eller øvrig grasrot i Norge.

Oljeformue og kapitaleksport

Det er naturligvis gigantfortjenestene fra olje- og gassutvinninga som har brakt norsk kapital opp i den internasjonale elitedivisjonen. Norge er en av de største eksportørene i verden og fortjenestene er deretter. Dette har gjort statsbedriftene Hydro og Statoil til noen av de mest aggressive investorene innen oljerelatert virksomhet. Med store andeler av bensinomsetninga i Norden, Tyskland, Polen og Baltikum og med en offensiv satsing på konsesjoner i den tredje verden er disse selskapene på rask marsj oppover blant de 500 største selskapene i verden.

Statoil har 433 millioner kroner i aksjer i Statoil Nigeria AS, og investerte mellom 150 og 250 millioner kroner i Nigeria i 1995. Selskapet deltar i fire blokker utenfor kysten av Nigeria. Statoil har 35 prosent andel i blokkene, BP har 35 prosent og Texaco 30 prosent. Høsten 1995 boret Statoil sin første brønn og fant et lovende funn petroleumsforekomster. De neste to årene skal Statoil bore ytterligere 8 brønner i Nigeria.

Statoil har satsa hardt på det tidligere Sovjetunionen. Selskapet har interesser i Sibir og i enda sterkere grad i Kasakhstan og Aserbajdsjan. Satsinga ved Kaspihavet bringer det norske statsoljeselskapet midt opp i et av de heiteste konfliktområdene i verden. Krigen i Tsjetsjenia foregår i ett av de områdene der det er aktuelt å føre en ny oljeledning fra Baku. Lenger sør og vest er det krigstilstand i både Georgia og mellom Armenia og Aserbajdsjan. Tyrkia er sterkt interessert i å være med på ei sørlig rute for oljetransporten. Den vil i så fall gå gjennom kurdiske områder der det også er krig. Statoil er sammen med blant andre BP inne i en konsesjon ved Baku på 8 milliarder dollar.

Ved Sørkinahavet pågår det et rotterace om mulige storfunn under havbunnen. Vietnam, Kina, Malaysia, Indonesia og Filippinene gjør krav på områder som overlapper hverandre. Det pågår en militær styrkeoppbygging i regionen og faren for krigshandlinger er i høy grad til stede. Her går også Statoil inn. I Vietnam har selskapet 15% av ei blokk der også BP er med. Men man satser ikke bare på én hest. Også i Malaysia, Kina og Filippinene er selskapet inne og etter den voldsomme sjarmoffensiven under Brundtlands Indonesia-reise er det grunn til å vente at Statoil også kommer tungt inn her.

Norsk Hydro kjøpte i januar 1996 de resterende 75% av det kanadiske kunstgjødselselskapet Nutrite Inc., etter å ha kjøpt den første firedelen i 1995. Overtakelsen vil styrke Hydros allerede sterke posisjon på det nordamerikanske markedet. 8. mars i år ble det meldt at Hydro Seafood GSP i Skottland hadde overtatt virksomheten til Shetland Salmon Producers (SSP). SSP er en av de ledende lakseprodusentene på Shetland, med en planlagt produksjon på nærmere 3.000 tonn i 1996. Den første prøveproduksjonen av aluminium pressbolt vil om kort tid bli satt i gang ved det nye støperiet til det slovenske selskapet Talum, med Hydro som samarbeidspartner. Norsk Hydro er størst i verden på lettmetall og derunder også magnesium.

Selskapet har over halvparten av sine ansatte i utlandet og er dermed blitt et multinasjonalt selskap. Gjennom etableringen av datterselskaper i Romania og Bulgaria ønsker Hydro å styrke sin posisjon i Sentral- og Øst-Europa. Nye Hydro-kontorer ble nylig åpnet i Bucuresti og Sofia av utenriksminister Bjørn Tore Godal. Pressverkgruppen i Hydro Aluminium skal bygge et nytt pressverk i Chrzanow, vest for Krakow, i Polen. Pressverket skal stå ferdig til sommeren.

Og slik kunne vi fortsette. De eksemplene som er gitt ovenfor, er ikke noe forsøk på å gi et uttømmende bilde av den nye offensive norske imperialismen, og er heller ikke noe resultat av en systematisk overvåking av disse selskapene. Dette er bare et knippe av funn jeg har gjort etter et par timers sørfing på Internettet. Hensikten er bare å vise retninga og tendensen og gi ei antydning av omfanget. Arbeiderpartiets politikk for internasjonalisering og kapitaleksport er altså ingen abstrakt ide. Det er en konkret handlingsplan som har fått sin høyst håndgripelige oppfølging. Anført av Brundtland og Stoltenberg er norsk storkapital på en offensiv som sakner sidestykke i norsk historie. Dette skjer praktisk talt uten hjemlig opposisjon.

Militære eventyr

Når det investeres tungt i politiske risikoområder, har det alltid vært ei militær side. Hvordan har DNA tenkt å sørge for militær ryggdekning for den norske investeringsiveren? Eller sagt på en annen måte: Er det en tilfeldighet at omlegginga av den norske forsvarspolitikken fra landforsvar til out-of-area-operasjoner har kommet samtidig med den nye kapitaloffensiven? Så naiv er det ikke lov å være at man innbiller seg at det ikke finnes noen sammenheng mellom to så avgjørende elementer i et lands politikk. I likhet med kollegene i de andre europeiske hovedstedene, har Brundtlands strateger sett at tida etter Sovjetblokkas sammenbrudd stiller helt andre krav til de væpna styrkene. Alle toneangivende land i Europa legger nå om fra vernepliktshær til verva hær. Alle disse hærene har enheter som er øremerka til å bli satt inn hvor som helst i verden. I Norge er Telemark bataljon det første uttrykket for ei slik satsing. Soldatene i slike enheter har ikke til opp gave å forsvare Norge mot angrep, men å forsvare norsk kapitals interesser i Kaukasus, på Balkan eller i det fjerne Østen. Igjen er det meget alvorlig at det nesten ikke finnes noen opposisjon mot denne utviklinga. Hva verre er, er at denne utviklinga med nødvendighet vil få sine entusiastiske klakører. Om ikke lenge får vi høre at dette er progressivt, i sivilisasjonens og demokratiets tjeneste. Det er på høy tid at den virkelige venstresida skjerper seg. Jeg minner om at Marx pleide å kontrollere sosialisters holdning til den nasjonale frigjøringskampen etter hvordan de stilte seg til den kampen undertrykte folk førte mot deres eget lands undertrykking. Han spurte derfor engelskmenn om hvordan de stilte seg til irenes kamp og russerne om deres holdning til polakkenes kamp. Hvordan stiller norske sosialister seg til norsk imperialisme?

av Svein Lund

Samepolitikken til kommunistane i Noreg (AKP/RV) har gått ut på å vere dei som stilte dei mest yttarliggåande samisk-nasjonalistiske krava. Ein var for alt som var særeigent samisk og gjerne ein samisk stat, så stor som råd. Men er ein politikk for «mest mogleg samisk» det som trengs i dag?

Denne artikkelen er eit forsøk på å sette søkelys på nokre av dei sentrale spørsmåla i samerettsdiskusjonen og sette dei i samanhang med marxistisk teori og praksis i det nasjonale spørsmålet. Meininga er først og fremst å rive ned nokre myter, stille nokre spørreteikn og gi eit grunnlag for å bygge opp ein politikk på ruinane av disse mytane.

Etnisitet

Etnisitet har blitt eit av dei store moteorda på 90-talet. I Jugoslavia driv dei med etnisk reinsking, mens norske finnmarkingar ifølge media er livredde for at samane skal få rettar til fiske, jakt, bærplukking osv. på «etnisk grunnlag». Det er etnisk krig og anna uro i Rwanda og Nord-Irland, Sri Lanka og Kazakstan.

Ka er så denne etnisiteten som alle snakkar om men ingen synas riktig å vite ka er?

For å vere eit eg må ein vere ein del av eit vi. Oppfatninga av etnisitet er noko av det mest grunnleggande i vår eiga oppfatning av kem vi er, og kordan vi blir oppfatta av folk innafor og utafor vår eiga etniske gruppe.

Er så etnisitet eit objektivt eller subjektivt omgrep? Både – og. Det finst alltid ei objektiv kjerne, visse felles trekk som gjennom lang tid har gitt ei gruppe visse kjenneteikn. Det kan vere språk, religion og andre trusforestillingar, næringar, hudfarge og andre fysiske kjenneteikn, felles landområde osv. Problemet med dei objektive kriteria er at ingen av dei er absolutte. Ein sør-same og ein Kola-same kjenner seg som eit folk sjølv om dei om dei skulle møtas begge må snakke andrespråket sitt og enno ha tolk.

Hudfarge kan nokre stader vere heilt avgjørande, men i Palestina finst det både svarte jødar og svarte palestinarar. Det finst samar med trekk frå dei fleste verdsdelar. Reindrifta er ein fellesfaktor som finst i alle samiske område, men som aldri har sysselsett meir enn eit lite mindretal av samane. Den opphavelige samiske religionen er knust for så lenge sidan at han er vanskelig for historikarane å rekonstruere. Den materielle kulturen skil seg i større eller mindre grad ut frå grannefolka, men sjølv her er det vanskelig å finne overlevde fellestrekk.

Ingen av dei objektive kriteria omfattar alle, men for å oppfatte seg som del av ei etnisk gruppe må ein gjerne ha tilknytning til eit eller fleire av disse objektive kjenneteikna. Etnisitet er til sjuande og sist eit spørsmål om

• kordan ein oppfattar seg sjølv
• kordan ein blir oppfatta av andre i gruppa
• kordan ein blir oppfatta av folk utafor gruppa

Etnisitet er ein form for identitet. Vi har mange slags identitet, bl.a:

• kjønn
• klasse
• politisk oppfatning
• yrke
• religion
• etnisitet

Identitet og etnisitet gir bare meining i ein kontrast. Vi vil markere identiteten vår i forholdet mellom to grupper som står i motsetning til kvarandre (dette kan vere såkalla antagonistiske eller ikkje-antagonistiske motsetningar). Først i møte med menneske med ein anna identitet gir det meining å definere sin eigen. For å ta meg sjølv som eksempel blei eg søring da eg flytta nordover, men først da eg flytta til Guovdageaidnu blei eg dáçça. Da eg så flytta til Tromsø, blei eg «reserve-same». Tilbake i Guovdageaidnu blei eg rein dáçça igjen.

Det er lenge sidan det var samsvar mellom objektive og subjektive kriterier for samisk etnisitet. Skillet mellom same og ikkje-same var nok ofte skarpare før, men i alle fall frå Harald Hårfagre si tid veit vi at møtet mellom ein samisk mann og ei rivgu eller mellom ein dáçça og ei samejente kunne ende under reinfellen, med to-kulturelle etterkommarar som resultat. Ein skal som kjent ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram, men så skal heller ikkje den mest samiske ofte leite lenge før det stikk fram ein svenskeprest eller ein vestlandsfiskar.

Den sterkaste subjektive etniske identiteten finn vi ofte blant bysamar i Oslo, Trondheim eller Tromsø. Ein norsktalande same busett i Kárásjohka sa at der er det dei norsktalande samane som er bevisste identiteten sin, for dei må markere han for å bli anerkjent som samar. Samisktalande treng ikkje ta standpunkt til han.

Eit velkjent resultat av fornorskingspolitikken er at mange har fråkjent seg det samiske. Men det er ikkje bare snakk om den medvitne fornorskingspolitikken, men heile moderniserings- og globaliseringspolitikken som gjør at ungsommen i dag kjenner seg meir knytt til engelskspråklig vestlig kultur enn til både samisk og norsk. Ei undersøking blant elevar med samisk bakgrunn i vidaregåande skole i Finnmark viste at eit mindretal av dei definerte seg klart som samar. Ein del definerte seg som norske, mens ein svært stor del sa både-og. Men dette både-og har ikkje vore anerkjent av nokon. Foreldra har kjempa for å bli enten heilt norsk eller heilt samisk og vil ikkje godta at ungdommen ikkje kan velge. Men trulig er einaste måten dei kan få ein trygg identitet på er at dei får aksept for sitt både – og. Det er langt bedre enn alternativet; verken – eller.

Hendingane i Jugoslavia syner det tragiske i å måtte vere enten – eller.

Etnisitet er ei grunnleggande del av vår oppfatning av kem vi er og kor vi hører til. Den lar seg ikkje fjerne verken med kjemikalier, skolegang eller nasjonalstatar. Etnisitet og nasjonalitet kan falle saman, men treng ikkje gjøre det. Ein av leiarane i Norske kveners forbund sa at dei har norsk nasjonalitet og kvensk etnisitet. Dette gjorde han som ein reaksjon mot KUF sin bruk av uttrykket «finsk-etniske elevar». Vi går så over til å sjå på nasjonaliteten.

Nasjon, nasjonal frigjøring og nasjonalisme

Eg vil starte med å spørre lesaren:

• Er du for eller mot nasjonal sjølvråderett? (plass for svar: _______)
• Ka meiner du så med nasjonal sjølvråderett? (svar: _________________)
• Ka er ein nasjon? (svar: __________________)

Så kan vi byrje å rive ned byggverket.

Nasjonen – fins han?

Eg skal komme med nokre eksempel på bruk av ordet nasjon og avleia ord:

• Dei sameinte nasjonane / De forenede nasjoner – SN / FN
• Vi ere en nation vi med, vi små en alen lange.
• Nasjonalisme – serbiske, tyske, norske, russiske, samiske, tamilske og tsjetsjenske nasjonalistar
• Indian Nations
• Den samiske nasjon (1970), Den Lappiske Nations Conservation (1751)
• Nasjonaldag
• Nasjonalstat
• Nasjonalisering
• Nasjonal frigjøringsfront

Det var nokre ord med nasjon. Eg trur vi alle får heilt forskjellige assosiasjonar når vi hører dei. Vi støttar generelt alle nasjonale frigjøringsfrontar og vil gjerne ha utanlandsk kapital nasjonalisert, men frys på ryggen av tyske nasjonalistar, som vi oppfattar som eit dekkord for nynazistar.

Ei oppfatninga er at: Nasjon = stat

Omgrepet «De forente nasjoner» er uttrykk for ein amerikansk tankegang. Ein kunne ikkje bruke «de forente stater» da dette alt var opptatt. For USA er det svært viktig å stå fram som ein nasjon, noko som heng klart saman med undertrykkinga av både innfødde, innførte og innvandra folkegrupper, som på si side ofte omtalar seg som nasjonar, dei indianske nasjonane, den afro-amerikanske nasjonen.

Ordet nasjon har hatt og har forskjellig tyding i forskjellige land til forskjellige tider.

• 1. Opphavelig var det latinske ordet natio brukt om grupper av folk med felles fødestad, oftast busett utafor denne. Det blei brukt om grupper av framande, men romarane brukte det aldri om seg sjølv. Natio var ei mindre gruppe enn eit folk eller ein klan.
• 2. Ein nasjon var ei gruppe av utanlandske studentar ved eit universitet, f.eks. den germanske nasjon ved universitetet i Paris. F.eks. ville vi ha snakka om den samiske eller afrikanske nasjon ved Universitetet i Tromsø.
• 3. Nasjon fikk så tydinga ei gruppe ved kyrkjemøtene i mellomalderen og etterkvart det folket som valde slike grupper, dvs. den overklassen som hadde stemmerett.
• 4. Med den franske revolusjon blei nasjonen eit revolusjonært omgrep, nasjonen skulle omfatte alle borgarar i landet eller folkegruppa.

I det føydale Europa var det ingen naturlige nasjonar. Bøndene var lokalt rotfaste og ofte liveigne, snakka bare sin eigen lokale dialekt og kunne oftast ikkje lese og skrive. Den føydale overklassen var derimot kosmopolitisk og snakka fransk eller latin både i Berlin og St. Petersburg. Det var borgarskapet som bar fram tanken om nasjonalstaten.

Nasjonalstaten er ei vest-europeisk oppfinning frå tida rundt år 1800. Denne hadde eit materielt grunnlag, ein basis; den framveksande kapitalismen som i første omgong trong nasjonale marknadar. Han hadde ei ideologisk overbygning av nasjonalromantikk, som skulle sveise nasjonen saman gjennom å framheve felles symbol; disse blei gjerne framstilt som meir særeigent nasjonale enn dei eigentlig var: det kunne vere f.eks. rosemaling, musikk, folkedrakter osv. Noko av dette var i røynda svært lokalt, anna var heller internasjonalt. No skulle det ha nasjonal status. Mye av denne «nasjonale kulturarven» var i allereie i ferd med å gå ut av bruk i den grad han nokon gong hadde eksistert.

Nasjonalromantikken blei brukt som ideologisk grunnlag for å samle land som var kløyvd i småstatar som Tyskland og Italia, for å lausrive land som var under framandt styre som Norge, Finland, Ungarn, Polen, Albania, eller til å samle land som var statlig samla men språklig og kulturelt kløyvd som Frankrike og Russland.

Kjerna i den borgarlige nasjonalismen er at det nasjonale er viktigare enn alt anna, enn klasse, kjønn, næring osv. Arbeidaren og bonden skal stå opp og sloss for sitt eige borgarskap mot borgarskapet og arbeidarklassen og bøndene i andre land. I nasjonalismen låg det ikkje noko sperre mot å gå ut over eigne landegrenser når forholda låg til rette for det. Rasisme og herrefolkstenking var her eit eigna virkemiddel. Dette ser vi i f.eks. anglo-saksisk (England, USA), fransk, tysk og russisk nasjonalisme. Folkeslag som sjølv har vore undertrykt har ofte sjølv blitt herrefolk når dei har kome seg opp, jødane i Israel er det klåraste eksemplet.

I den borgarlige nasjonalismen var prinsippet om nasjonal sjølvråderett bare brukt så lenge det tjente eigne interesser, det hadde aldri noko prinsippielt gjennomslag. Det var lite av den kristelige tankegangen at du skal gjøre mot andre det du vil at andre skal gjøre mot deg. Nasjonal frigjøring og konsolidering av nasjonalstatar har i dei fleste tilfelle betydd forverra forhold for nasjonale minoritetar.

Finland: Den finske nasjonalismen frå midten av 1800-talet gikk ut på politisk lausriveing frå Russland og språklig / kulturell frå Sverige. Da oppsto det finske skriftspråket og samtidig det finske nasjonale talespråket, «yleiskieli». Russiske styresmakter ga i 1850 ut eit kart som viste at finsk blei tala i under halve Finland. Dei finske nasjonalistane og seinare den finske staten har aldri villa godkjenne disse fakta, bl.a. at kvensk hadde geografisk nesten like stor utbreiing som finsk, samt at store delar av noverande Finland snakka samisk, karelsk eller svensk. Denne undertrykkinga var så sterk at dei kvenske dialektane overlevde opp til i dag bare i Sverige og Noreg.

Noreg: Mange av talsmennene for norsk lausriving frå Danmark, seinare Sverige var av dei ivrigaste talsmenn for fornorsking av samar og kvenar, bl.a. «parlamentarismens far», Johan Sverdrup. Målrørsla stødde heller ikkje samane, men krangla med riksmålsfolka om nynorsk eller bokmål var det best eigna middelet i fornorskinga av samar og kvenar.

Frå ei bevisstgjøring om at vi er like gode som andre, slo nasjonalismen lett over i at vi er bedre enn alle andre. Nasjonalismen dyrka konkurransen, det var om å gjøre å vere bedre enn andre land, i produksjon og handel, kunst og ikkje minst idrett. Det er typisk norsk å vere god, seier Gro, samtidig som ho arbeider hardt for å fjerne dei siste restene av nasjonal sjølvråderett for Norge.

Aust-Europa har no fått ei forsinka nasjonalisme i samband med oppløysinga av Sovjet og Warszawapakta. Oppløysinga av Jugoslavia er eit kjent og tragisk eksempel, men det er mange andre som ikkje er så kjente, Ein kan ikkje nemne alle, eksempel kan vere behandlinga av ungararane i Slovakia og Romania, grekarane i Albania osv. Behandlinga av etniske russarar i dei baltiske statane er eit anna døme på baksida av den nasjonale frigjøringa.

Nasjonalstaten er ein fiksjon som oppsto da borgarskapet trong han for å styrke makta si. I den grad det eksisterer eller har eksistert nasjonalstatar har dei oppstått gjennom undertrykking og einsretting av nasjonale minoritetar og lokale kulturtrekk og dialektar. Bare i Europa og nokre øystatar finst det statar som har eit visst samsvar mellom språk / nasjonalitet og landegrenser. I eit fleirtal av statane i Europa i dag talar fleirtalet staten sitt offisielle språk, men alle land med unnatak for Island og Portugal har betydelige nasjonale minoritetar.

I dei fleste land utafor Europa gir nasjonsomgrepet lita meining. Landegrensene er i stor grad skapt av kolonimaktene og det er minimalt samsvar mellom språk, etnisitet og landegrenser. I Ghana er det 48 språk, i Nigeria fire hundre. AKP(m-l) stødde ein gong ibo-folket sin nasjonale sjølvråderett til å opprette staten Biafra, men ka med dei 400 andre folkegruppene?

Etter 1. verdskrigen forsøkte den amerikanske presidenten Woodrow Wilson som leia fredsforhandlingane i Europa å hevde nasjonal sjølvråderett som prinsippielt grunnlag for nyordninga av grensene. Men prinsippet blei så uthula at det tilslutt var lite igjen av det, og ved opprettinga av Folkeforbundet blei ikkje den nasjonal sjølvråderetten, men derimot den territoriale integriteten det grunnleggande prinsippet.

Ved danninga av FN blei derimot sjølvråderettsprinsippet fastsatt, samtidig som ein beholdt prinsippet om territoriell integritet. Resultatet blei at ein i resolusjonen om koloniavvikling i 1960 gikk inn for sjølvstende for «ikkje-sjølvstyrte område», definert som «territorium som er geografisk atskilt og som er etnisk og / eller kulturelt forskjellig fra det landet som administrere det». Dette såkalla saltvasskriteriet kom under hard skyts frå kolonimakter som ville beholde koloniane sine og som heilt rett peika på at eit slikt ålment sjølvråderettsprinsipp med like stor rett måtte omfatte ei kvar diskriminert folkegruppe: indianarar i Amerika, nasjonale minoritetar i Sovjetunionen, kurdarar osv. Men eit slikt prinsipp ville kunne føre til full oppløysing av ein stor del av medlemsstatane og det blei saltvasskriteriet som blei ståande i FN sitt arbeid med å avskaffe koloniveldet.

Prinsippet om nasjonal sjølvråderett kjem gong etter gong i strid med seg sjølv, og så langt finst det svært få tilfelle der ei statsmakt frivillig har godtatt at ein nasjonalitet har reve seg laus.

I dag er ikkje nasjonalstaten lenger nok for monopolkapitalen, han har lenge arbeida for å fjerne dei stengslene borgarskapet sjølv bygde opp i førre hundreåret. Nasjonalistisk ideologi blir bytta ut med «europeisk identitet». I Noreg frå 60-talet har EU-motstandarane blitt forsvararar av nasjonen, på godt og vondt, med Senterpartiet og AKP som dei mest nasjonalistiske i fronten.

Ofte blir nasjonalitet og etnisitet brukt om kvarandre. Ein kort definisjon seier at nasjonalitet er etnisitet kopla med ambisjonar om eigen stat.

Urfolk og urfolksrettar

Omgrepet urfolk eller urbefolkning var ikkje inne i biletet da AKP(m-l) i 1973 vedtok det første sameprogrammet. Det var i 1976 at representantar for samar, innfødde amerikanarar, australiarar og newzealandarar for første gong møttes og gjorde urfolk til ein felles faktor i internasjonal politikk. Ei internasjonal anerkjenning av urfolksomgrepet kom først med ILO-konvensjonen som blei utarbeida på 80-talet og ratifisert av Noreg i 1991.

Dei definerte urfolk som folkeslag som budde i landområda sine før dei noverande makthavarane kom dit. Samtidig ligg det i urfolksomgrepet at det er folkeslag som opp til vår tid har bevart større eller mindre del av sine opprinnelige næringar og har ein nærare kontakt med naturen enn det dei erobrande folkeslaga har.

Urfolksomgrepet er liksom nasjonsomgrepet alt anna enn uproblematisk. Nokre av dei høyrer i dag til dei fattigaste i verda, mens samane i stor grad har ein levestandard og kjøpekraft langt over det vanlige i den tredje verda. Indianarane i USA er direkte undertrykte av verdas mektigaste stat, mens andre, som San-folket i det sørlige Afrika og Naga-folket i Thailand / Burma held til i land der fleirtalet av majoritetsbefolkninga sjølve er svært fattige.

Liksom nasjonalistisk ideologi forstørra nasjonale fellestrekk har urfolksideologien forsøkt å forstørre fellestrekka for urfolka, både innafor kvart folkeslag og dei i mellom. Det er i dag urfolkstankegangen som har blitt det dominerande ideologiske grunngivinga for krav om samiske rettar, mens meir ålmenne prinsipp om nasjonal sjølvråderett, minoritetsrettar og global rettferd har kome i bakgrunnen.

Dette har ført til at undertrykte folkegrupper som ikkje kjem inn under urfolksomgrepet har mista interesse i den rådande samiske og samepolitiske debatten.

Den fjerde verda er viktig, men kordan det går med det store fleirtalet i den tredje verda synast mindre vesentlig. Her er det eit stort skille mellom samane og f.eks. sør- og mellomamerikanske indianarar som i tillegg til undertrykkinga frå dei nasjonale regima er hardt ramma av den internasjonale kapitalen sine herjingar, det imperialistiske handelssystemet, GATT og Verdsbanken.

Marxismen og det nasjonale spørsmålet

Det nasjonale spørsmålet har alltid vore eit stridsspørsmål innafor den kommunistiske rørsla.

Marx har blitt kjent for slagordet om at eit folk som undertrykker eit anna folk ikkje kan vere fritt og for støtta si til den irske frigjøringskampen, men verken han eller Engels utvikla nokon gong noko meir grunnleggande analyse av det nasjonale spørsmålet. I røynda sprika dei så i forskjellige retningar at både tilhengarar og motstandarar av nasjonal sjølvråderett kunne plukke argument hos Marx.

I ettertida har marxistane blitt ståande som dei mest konsekvente motstandarar av kolonialisme og imperialisme, og da passar det dårlig å bli minna på at Marx forsvarte Frankrikes erobring av Algerie, Englands erobring av India og Tysklands av Schlesvig. I Det kommunistiske manifest avviste han nasjonalismen med å seie at arbeiderklassen ikkje har noko fedreland og han hadde seinare og ein tendens til å hevde at meir utvikla land hadde forrett framfor mindre utvikla, bl.a. skilte han mellom historiske nasjonar og ikkje-historiske nasjonar, der bare dei første hadde rett til å styre seg sjølve.

Dette viser kor djupt kolonialistisk tankegang stakk i heile den europeiske tankegang i denne tida. Samtidig er her ein samanhang med Marx si materialistiske historieoppfatning, der utviklinga frå urkommunismen via slavesamfunnet, føydalsamfunnet og kapitalismen til sosialismen og kommunismen blir oppfatta som ein historisk lov der kapitalismens siger over føydalismen og utvikling av produktivkreftene blir oppfatta som progressivt. Etter 150 år er det på tide å stille spørreteikn ved denne tesen.

Etter Marx delte sosialistane seg i fleire sterkt motstridande linjer i det nasjonale spørsmålet:

• 1. Internasjonalistane. Dei forkasta den nasjonale sjølvråderetten som allment prinsipp og meinte at nasjonal samling bare knytta arbeidarklassen til borgarskapet i staden for å gjøre revolusjon (Rosa Luxemburg, Pannekoek, Radek, Bukharin).
• 2. Nasjonalsjåvinistane. Dei sette dei nasjonale interessene i høgsetet og la klassekampen til side, for godt eller inntil dei nasjonale spørsmåla var løst (Bernstein, Kautsky, Pilsudski). På grunn av denne retninga sprakk den 2. internasjonale i samband med utbrotet av 1. verdskrigen.
• 3. Austromarxistane. Dei gikk inn for kulturell autonomi som alternativ til lausriving av nasjonalstaten.
• 4. Leninistane. Dei hevda prinsippet om alle nasjonar sin sjølvråderett. Dette var grunnlaget for oppbygginga av Sovjetunionen med republikkar og autonome område. Prinsippet blei etter kvart grundig undergravd, bl.a. av at partiet skulle vere heilheitlig utan nasjonale seksjonar.

Mens Marx snakka om historiske og ikkje-historiske nasjonar sette Lenin opp eit heilt anna skille: mellom undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar. Ut i frå dette fikk kommunistane i undertrykkarnasjonar og undertrykte nasjonar forskjellige oppgåver: kommunistane i undertrykkarnasjonane skulle kjempe for dei undertrykte nasjonane sin rett til lausriving, mens kommunistane i undertrykte nasjonar skulle legge hovudvekta på einskapen og å forene arbeidarklassen i disse nasjonane med arbeidarklassen i undertrykkarnasjonane. Han såg altså det ikkje som ei oppgåve for arbeidarklassen i undertrykte nasjonar å leie nokon nasjonal frigjøringskamp.

Lenin såg det slik at forutsatt at nasjonal undertrykking blei avskaffa, var store statar i arbeidarklassen sin interesse. Han såg det som eit skritt på vegen til oppheving av staten og nasjonane under kommunismen. Lenin definerte nasjonen bare i økonomiske og politiske termer og såg bort frå den kulturelle dimensjonen. Nasjonar var knytta til kapitalismen og ville forsvinne under sosialismen.

Lenin gikk dei sterkt imot kulturell autonomi som var alternative til bl.a. den østerrikske og jødiske arbeidarrørsla.

I 1916 sa Lenin: «Gjennom overgangen frå kapitalisme til sosialisme skaper proletariatet mogligheita for å fjerne masjonal undertrykking, denne mogligheita blir ein realitet bare – bare ved etablering av fullt demokrati på alle område …»

Etter revolusjonen blei Finland, Polen og Ukraina gitt sjølvstende ut i frå prinsippet om nasjonal sjølvråderett, men da alle dei nyetablerte statane rundt Sovjet vende seg mot dei og støtta dei kontrarevolusjonære, blei det stramma inn og ikkje meir snakk om nasjonalt sjølvstende for dei over hundre nasjonalitetane i Sovjetunionen.

Stalin

Stalin var den marxistiske teoretikaren som skreiv mest om det nasjonale spørsmål og verket hans Marxismen og det nasjonale spørsmål frå 1913 har hatt stor autoritet, også blant folk som ellers har fordømt det meste Stalin gjorde. Der definerer han ein nasjon som: «eit stabilt fellesskap av menneske som har oppstått historisk og som er danna med grunnlag i sams språk, territorium, økonomisk liv og psykisk eigenart som kjem til uttrykk i ein sams kultur». (Denne dognatiske formelen har seinare blitt brukt til å «bevise» eller «motbevise» at eit folk er eller ikkje er ein nasjon, slik i 70-åra AKP beviste at samane er ein nasjon, mens SKP avviste det samme, begge grunngitt med det samme Stalin-sitatet.)

Kordan kunne så praksis i Sovjet bli så langt frå teorien? Var teorien bare eit skalkeskjul eller kan vi finne ein samanhang? Trass i denne firkanta definisjonen som tyder på at nasjonen er noko stabilt og varig, knyter han nasjonen til ei viss historisk epoke, den framveksande kapitalismen. Under sosialismen derimot skal nasjonane dø bort, noko som gjør at kommunistane under sosialismen naturlig må bekjempe forsøk på å framheve nasjonale særmerke. Stalin såg det som ei viktig oppgåve å bekjempe nasjonalisme, og han trakk ikkje det samme klare skillet som Lenin mellom undertrykte nasjonar og undertrykkarnasjonar. Kommunistpartiet utvikla seg etterkvart til det heilt sentrale maktapparatet som holdt Sovjetunionen saman, og innafor dette var det ikkje grunnlag for noko organisering på nasjonalt grunnlag. F.eks. blei ofte russarar påsette som partisekretærar i område der andre nasjonalitetar dominerte. Kommunistpartiet sitt maktmonopol saman med fraksjonsforbodet underminerte i praksis all form for sjølvstyre for dei ikkje-russiske nasjonane.

Blant dei første som fikk kjenne Stalin sine utrenskingar og prosessar var kommunistleiarar i dei ikkje-russiske nasjonalitetane. Ein av dei var tataren Sultan Galiev som hadde kome fram til denne konklusjonen: «Formelen om å erstatte den verdsomfattande diktaturet til ein klasse i det europeiske samfunnet (borgarskapet ) med motsatsen (proletariatet) vil ikkje føre til nokon grunnleggande endring i det sosiale livet til dei undertrykte delane av menneksheita … I motsetning til dette fremmar vi ei anna tese: Ideen om at det materielle grunnlaget for ei sosial omforming av menneskeheita bare kan bli skapt ved opprettinga av koloniane og halvkoloniane sitt diktatur over kolonimaktene.»

Sovjetunionen og seinare Russland gikk tilbake til Tsar-Russland si rolle som «nasjonane sitt fengsel».

Mao Zedong

Mao Zedong utvikla teorien om dei tre verdene og om samanhangen mellom nasjonal frigjøring mot imperialismen og kampen for sosialismen. I lite industrialiserte land under imperialistisk åk skilde han mellom nasjonalt borgarskap og kompradorborgarskap og sa at arbeidarklassen måtte ta leiinga i kampen mot imperialismen. Han hevda og at revolusjonen ville ha to fasar, den nasjonal-demokratiske og den sosialistiske. I Maos Kina var prinsippet om nasjonane sin sjølvråderett grunnlaget for organisering etter prinsippet om autonome område for nasjonale minoritetar. Dette ga eit visst vern om språk og kultur, men sjølvråderetten gjaldt bare så lenge ingen gjorde krav på å få praktisere han på alvor.

Historia etter 2. verdskrigen viser ei mengde tilfelle der kommunistar og sosialistar har hatt ei leiande rolle i nasjonale frigjøringsrørsler; Vietnam, Kambodsja, Kuba, Sør-Afrika, Kurdistan. Hos kommunistparti i undertrykkarstatar har det derimot vore både – og. Dei tyrkiske kommunistane har ikkje støtta kurdarane sin frigjøringskamp, NKP hadde aldri nokon samepolitikk. Det amerikanske kommunistpartiet CP(M-L) hevda den afroamerikanske nasjonen sin rett til eigen stat, men hadde mindre å fare med i indianarspørsmål.

AKP / RV og det nasjonale spørsmål

Frå starten av ml-rørsla sist på 60-talet har nasjonal sjølvråderett vore eit av hovudprinsippa. Det var på 70-talet rekna som eit vasskille mellom ml-arar og trotskistar, som på si side hevda at ml-arane la seg flate for borgarlig eller småborgarlig nasjonalisme. AKP-arane svarte at i imperialismens tidsalder er det arbeidarklassen som er forsvarar av nasjonen. I dag er disse motsetningane delvis innafor RV, samt mellom RV og gruppe som Internasjonale sosialister. Dette må ha store konsekvensar for det standpunktet ein tar i samiske rettigheitsspørsmål.

Mitt syn er at begge sider har forenkla grovt og forsøkt å redusere ei svært komplisert virkeligheit til enkle politiske slagord. Så enkelt er det ikkje og eg skal ikkje gjøre det enklare, tvert om.

Frå no av vil eg ikkje snakke om RV, men om AKP. Dette fordi det som sagt er usemje om ein del prinsippielle spørsmål i RV. Det er AKP som har utvikla ein samepolitikk, RV har stort sett vedtatt bleikare kopiar av denne, ingen andre grupper i RV har utvikla nokon sjølvstendig samepolitikk.

AKP og samiske rettar

AKP(m-l) var i 1973 den første politiske organisasjon i nyare tid som kravde «fulle nasjonale rettar til det samiske folket». Vi bygde bl.a. på Per Otnes si bok Den samiske nasjon frå 1970. Han var ein progressiv samfunnsvitar som analyserte det samiske samfunnet ut i frå ei marxistisk forståing av kolonialisme og imperialisme. Han seier: «En nasjon er ikke noe rase- eller avstamningsfelleskap. … Nasjonalitet er derfor ikke et biologisk, men et historisk oppstått langvarig og holdbart felleskap mellom mennesker, som opprinnelig kan ha hatt svært forskjellig opphav. Et nasjonalt felleskap utmerker seg med felles språk for gruppa, felles territorium, et visst økonomisk fellesskap og indre samband, og endelig et kulturelt fellesskap.»

I fotnotene kjem det fram at han bygger på Stalin. Det var også Stalin si bok Marxismen og det nasjonale spørsmål som saman med Lenin sine Imperialismen og Nasjonal politikk og proletarisk internasjonalisme var det ideologiske grunnlaget da AKP i det første sameprogrammet sa:

AKP(m-l) er mot å kløyva opp ein sosialistisk stat i fleire og mindre statar. Vi meiner det er til bate for det samiske folket å verta verande innanfor den norske nasjonalstaten. Vi trur fullt og fast at motseiingar mellom dei to folka kan løysast innanfor den norske sosialistiske staten. Men like fast vil AKP(m-l) halda på at det samiske folket har rett til sjølv å avgjera si eiga framtid om det samiske folket ynskjer nasjonal sjølvråderett (dvs. å skipa sin eigen samiske stat), skal ikkje den norske sosialistiske staten stilla seg i vegen for dette rettkomne kravet med makt.

I arbeidsprogrammet tok vi seks år før Alta-kampen standpunkt som går rett inn i dagens debatt:

• Sjølvråderett over hevdvunne og urgamle samiske område. Dette vil seia:
  • Særrettar til utnytting av naturrikdomane, jakt- og beiteområde, fiskevatn og moltemyrar.
  • Juridisk og politisk godkjenning av eigedomsretten til desse områda.

Dette ser jo klart og greitt ut, heilt til vi ser nærare etter og spør ka ein ikkje svarar på:

• 1. Kem skal ha disse særrettane? f.eks.
  • a) samar som har utmarka som levebrød,
  • b) etniske samar uavhengig av bustad, bygdelag
  • c) lokalbefolkning uavhengig av etnisitet.
• 2. Kor går grensa for dei «hevdvunne og urgamle samiske områda»?

AKP sitt samepolitiske program har sidan blitt endra ein gong, i 1989. I programmet av 1989 blir samane omtalte både som urbefolkning og som nasjon, med ei ganske tvilsam historisk forklaring på kordan den samiske nasjonen oppsto:

Den samiske nasjonen oppsto ved at de halvnomadiske jakt- og fangstfolkene som fra gammelt av levde fra Kola og Nord-Skandinavia til Hedmark, utvikla et fellesskap i økonomi, språk og kultur. De var organisert i siidaer med kollektiv eiendomsrett til naturressursene.

Her seier ein om retten til land og vatn:

Sápmi er de land- og vann-strekninger som har vært i samisk bruk gjennom uminnelige tider, som fortsatt brukes av samer, sjøl om de kankje lenge har vært i mindretall. De tilhører det samiske folket som må ha bruks- og råderett over dem. …

Ingen inngrep i samisk land skal skje mot samisk vilje uttrykt gjennom institusjoner de sjøl oppretter. Disse overtar full råde- og styringsrett over alt som skjer i samisk land. De har vetorett i forhold til statene, og kan sikre ekspropriasjon.

Vi har no bare i to AKP-program vore innom heile seks omgrep når det gjeld rett til land og vatn:

• eigedomsrett
• bruksrett
• råderett
• styringsrett
• særrett til utnytting
• vetorett

AKP har reservasjonslaust gått inn for alle seks. Det er greitt å vere stor i kjeften, men sei meg no kordan skal dette praktiseras i Kvænangen, Målselv og Sør-Varanger!

AKP og Samerettsutvalet

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av Samerettsutvalet, som var ein integrert del av Alta-kampen. Men til forskjell frå andre organisasjonar og parti har vi ikkje godtatt at opprettinga av utvalet skulle brukas til å legge lokk på kampen og diskusjonen om samiske rettar. Vi har stått på prinsippa om samisk eigedomsrett til land og vatn uavhengig av ka utvalet måtte meine. Vi har hevda det viktige prinsippet om samisk vetorett mot naturinngrep. Men når det gjeld konkrete løysingar på forvaltningsspørsmål og på avgrensing av samisk område, har vi ikkje hatt meir å fare med enn andre.

No er vi tilbake i avisdebatten om rettar på etnisk grunnlag. Ordninga med eit folkevald parlament for ei minoritetsbefolkning som bygger på etnisk manntall og ikkje på eit geografisk område er så vidt eg veit eineståande i verda. Denne er innført for den samiske befolkninga i Noreg, Sverige og Finland, og alle sametinga er i all hovudsak rådgivande.

Til samanlikning har inuitane på Grønland fått heimestyre som gjeld heile Grønland og fast busette danskar kan røyste og bli vald. Rettar som urfolk i Kanada har fått gjeld og for visse definerte område.

Spørsmålet om samiske rettar må etter mitt syn delas i fem:

• 1. Rett til veto mot inngrep
• 2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande
• 3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre
• 4. Individuell rett
• 5. Kulturell autonomi

1. Rett til veto mot inngrep

Når det gjeld vetorett mot inngrep, har vi alltid støtta det, og det vil bli ei av hovudsakene i kampen om innstillinga frå Samerettsutvalet.

2. Forvaltning av område der samane er einerådande eller klart dominerande

I si mindretalsinnstilling i Samerettsutvalet si Rettsgruppe syner Otto Jebens klart at i Indre Finnmark har samane vore einerådande om å utnytte naturressursane opp til etter krigen. Her er framleis eit klart fleirtal av samar. I disse områda vil det vere rett og mogleg med ei rein samisk forvaltning. Disse områda bør skiljas ut som eit eige forvaltningsområde der Sametinget står for forvaltninga i lag med kommunane.

3. Forvaltning av område som brukas av både samar og andre

Når det gjeld forvaltning av land og vatn er det klart at Sametinget må ha ei viktig rolle. Eg vil likevel ikkje gå god for kravet frå NSR om at Sametinget skal styre forvaltninga av heile Finnmark. Den norske og kvenske befolkninga har slått rot i Finnmark gjennom fleire hundre år, og har utvilsomt kome for å bli. I mange lokalsamfunn har forskjellen i næringsliv, levemåte og kultur mellom folkegruppene i stor grad blitt utviska. Det er i dag ikkje mogleg å komme utanom disse når det gjeld styringa av disse områda. For disse områda vil eg derfor støtte forslaget frå Samerettsutvalet om eit forvaltningsorgan vald av Sametinget og Fylkestinget i fellesskap. Ein liknande modell kan vere aktuell for forvaltninga av statsgrunn i Troms og Nordland.

Det er og rimelig at reindriftsadministrasjonen blir lagt under Sametinget.

4. Individuell rett

Samiske rettar har alltid vore kollektive rettar. Det finst bare eit tilfelle der eins personlige etnisitet er avgjørande for kas rett ein har, det er retten til reindrift. Eg ser ingen grunn til å avskaffe denne, men heller ikkje til å utvide rettane på individuelt etnisk grunnlag. Nokre samepolitikarar har vore klare i å understreke at rettane må gjelde for bygdelag, befolkninga i ein kommune, i Finnmark osv. ikkje ut i frå etnisitet. Det gjeld særlig Steinar Pedersen og Ole Henrik Magga. Andre har ikkje vore like klare, og eg mistenker f.eks. delar av NSR for å ønske nettopp slike individuelle rettar.

5. Kulturell autonomi

Samerettsutvalet går på retten til land og vatn. Likevel må vi ikkje glømme den kampen som pågår kvar dag om styringa med undervisning, media og kultur. Her må vi fullt ut støtte kampen om at Sametinget skal få styring over alle samiske organ, som Sámi Radio, Samisk utdanningsråd og øvrige samiske skoleverk.

Samerettsutvalet er «samane si Oslo-avtale». Begge er snakk om eit kompromiss, eit framsteg i forhold til den totale undertrykkinga og umyndiggjøringa, men enno langt frå det dei mest radikale samiske og palestinske politikarane har kjempa for og meiner dei har historisk krav på. Kolonimakta si statsmakt og militærmakt blir ikkje borte, men det blir sett visse grenser for ka for overgrep dei kan gjøre.

Mye av avisdiskusjonen frå begge sider virkar som om vi står ikkje overfor ein situasjon der befolkninga i Finnmark skal velge mellom to alternativ: Alle finnmarkingar styrer eller samane styrer alt. I staden står vi i ein situasjon der det meste i dag styreas frå Oslo, og gjennom EØS-avtalen i stigande grad frå Brussel. Folket i Finnmark fører i hovudsak ein forsvarskamp mot inngrep utafrå, anten det er i form av EØS, RTZ eller snurparar frå Møre. Trass i dei etniske motsetningane har fleirtalet felles interesser i å forsvare områda våre. Da må vi finne fram til alternativ som kan ivareta både samiske og andre interesser i fylket. Vi må vise at det internasjonale rettsvernet for urfolk og kan brukas for å verne resten av befolkninga, f.eks. gjennom oppretting av samisk fiskerisone.

Nord-Norge som koloni

Det skulle ikkje her vere naudsynt å legge fram historiske argument for at Sápmi og Nord- Norge har vore kolonisert og framleis tildels fungerer som ein råvareleverande koloni under Sør-Norge. Nord-Sverige og Nord-Finland har historisk hatt samme rolla og er no koloniar under Brussel i tillegg. Koloniar bør som kjent avkoloniseras og under EU-kampen blei det blåst nytt liv i tanken på ei lausriving av Nordkalotten. I første omgang blei denne lagt på is ettersom Noreg holdt seg utafor EU mens dei andre to landa gikk inn.

Dersom ein anerkjenner nasjonal sjølvråderett som eit universelt prinsipp, ka seier så at bare nasjonar skal ha denne retten. Korfor ikkje og provinsar, fylke, kommunar og bygdelag?

(plass for lesaren si meining: ______________________)

Fleirnasjonale statar

Så langt har eg vist veikskapane med prinsippet om nasjonal sjølvråderett. Det har vore lett å støtte kampen for eit fritt Vietnam, Eritrea, Palestina, Kurdistan og Litauen. Det har vore lett fordi den nasjonale undertrykkinga har vore så hard, og det har ikkje stått andre alternativ mellom underkuing og frigjøring.

Like lett er det ikkje å ta standpunkt til lausriving for Quebec, dei jugoslaviske statane, Slovakia eller Somaliland. Men finst det ikkje andre alternativ enn større og større oppsplitting i statar? Treng det vere samsvar mellom nasjon og stat?

Om ein definerer nasjon som etnisk gruppe, vil vi komme i ein håplaus situasjon med eit lappeteppe av eit verdskart med stadig mindre lappar, der kartet ser ut som eit kart over gardane før jordskiftinga i førre hundreåret. Seier vi at statsgrensene skal følge nasjonane eller dei etniske gruppene seier vi og at dei ikkje kan leve saman. Vi opnar for etnisk reinsking etter jugoslavisk modell.

Dei aller fleste statar i verda i dag er fleirnasjonale eller fleiretniske (bare eit knapt titall er etnisk einsarta). Men svært mange av disse statane vil ikkje innrømme dette, eller ta konsekvensen av det. Dei har ein nasjonalstatlig ideologi som seier at i Noreg skal alle vere norske, er dei ikkje det skal dei snarast bli det, osv. Eksempel på slike land er Tyskland, Frankrike, Polen, Romania. Ein stat – eit språk har f.eks. vore eit slagord i Polen etter krigen.

Fleirnasjonale statar må akseptere at dei er det og gi indre sjølvstyre til minoritetsgrupper på det språklige og kulturelle område. Nokre gonger er det og naudsynt å verne ei minoritetsgruppe sitt næringsliv mot konkurranse, slik som samane si einerett til reindrift, samisk fiskerisone eller finnmarkingane sin einerett til moltebærplukking. For urfolksgrupper må dette vernet vere særlig sterkt.

Nokre gonger vil eit slikt minoritetsvern ta form av individuelle rettar (retten til eige språk som fag i skolen, vern av kulturelle ytringar som duodji), andre gonger regionale / lokale særordningar (minoritetsspråket som fag for alle, jakt- og fiskerett).

Fleirnasjonale statar med anerkjente minoritetsrettar er einaste måten å unngå nasjonalsjåvinisme, rasisme og stadige krigar om oppdeling av landområde. På dette grunnlaget vil eg prinsippielt avvise ideen om ein samisk stat som strategi for å oppheve undertrykkinga av det samiske folket. Strategien må vi finne innafor ein fleirnasjonal stat med sterkt samarbeid over landegrensene, slik at ein kan oppfylle programerklæringa frå den nordiske samekonferansen: «Vi samer er et folk og landegrensene skal ikke få hindre vårt fellesskap.»

Noter

Note 1: Dáçça (dáþat) er eit samisk ord for ein ikkje-samisk skandinavisk mann. [Tilbake]

Note 2: Rivgu er eit samisk ord for ei ikkje-samisk kvinne. [Tilbake]

Note 3: Komag = samisk fottøy. «Ein skal ikkje leite lenge i slekta før komagtuppen stikk fram» – nord-norsk ordtak som seier at svært mange «norske» er av meir eller mindre samisk avstamming. [Tilbake]

Note 4: Norske Kveners Forbund er interesseorganisasjon for etterkommarar av finsktalande folk som på 17-1800-talet kom til Kvenland (Tornedalen, noverande Nord-Sverige / Nord-Finland) og slo seg ned i Finnmark og Troms. [Tilbake]

Note 5: KUF: Det kongelige kyrkje, utdannings- og forskningsdepartement. Departement i Oslo med stor makt over saker dei ikkje har peiling på, spesielt samiske og kvenske skolespørsmål. [Tilbake]

Note 6: Indian Nations = Dei amerikanske urfolka sitt eige omgrep om dei indianske folkeslaga. [Tilbake]

Note 7: Den samiske nasjon, bok av Per Otnes (Den samiske nasjon: interesseorganisasjoner i samenes politiske historie, Pax 1970). [Tilbake]

Note 8: Den Lappiske Nations Conservation. Uttrykket er brukt i Lappecondisillen, vedlegg til grensetraktaten av 1751 mellom Noreg (Danmark) og Sverige. [Tilbake]

Note 9: ILO-konvensjonen. ILO – Den internasjonale arbeidsorganisasjonen. ILO-konvensjon 169 om urbefolkningar og stammefolk i sjølvstendige statar er til no ratifisert av vel 10 statar. Denne blir flittig sitert av samiske organisasjonar og organ som hevdar at Noreg ikkje har oppfylt konvensjonen sjølv om han er ratifisert. [Tilbake]

Note 10: Sameutvalet si Rettsgruppe. NOU 1994:43 Rett til og forvaltning av land og vann i Finnmark. [Tilbake]

Note 11: NSR = Norske samers rRiksforbund – samisk organisasjon som har fleirtal på Sametinget. [Tilbake]

Note 12: Steinar Pedersen er historikar og leiar for Arbeiderparti-gruppa på Sametinget. [Tilbake]

Note 13: RTZ = Rio Tinto Zink – multinasjonalt gruveselskap som har fått leite etter gull og diamantar på Finnmarksvidda. [Tilbake]

av Asta B Håland og Leikny Øgrim

I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi.

Feminismen er ikke én sammenhengende ideologi. Forskjellige retninger spriker, uten at dette fører til mye teoretisk debatt. De ideologiske kampene har stort sett dreid seg om konflikter med marxistisk ideologi, og ikke mellom de forskjellige retningene innafor feminismen. At moderne feministisk ideologi ikke er enhetlig, har på mange måter vært en fordel. Som alternativer til gamle ideologier, og i opposisjon til alle vedtatte normer, har et utall ulike retninger levd side om side. Det representerer opprør. Det representerer avstand fra dogmer, og åpner for nytenkning og kreativitet. Ideologien i den moderne kvinnebevegelsen kan best karakteriseres med Maos tese om å la hundre blomster blomstre og tusen tankeretninger strides. Innafor feminismen har denne tesen virkelig blitt prøvd ut de siste 20 åra, om enn kanskje mer med hensyn på blomstring enn på strid.

Biproduktet av mangfoldet er tema for denne artikkelen: I ly av at alt er lov, at alle tanker er likeverdige, så har det utvikla seg en stor retning innafor kvinnebevegelsen som er fiendtlig til både teori og teknologi. Innafor denne retningen trives overtro, alternativ medisin, dyrking av det etniske og opprinnelige osv. osv.

Teknologi betyr læren om framgangsmåter i håndverk, industri og bruk av vitenskapelige resultater for å oppnå bestemte mål. Moderne teknologi er altså ikke bare datamaskiner, det er i tillegg for eksempel telefoner, vaskemaskiner, kirurgiske laserkniver og ikke minst kunnskapen om hvordan disse tekniske hjelpemidlene brukes, hvordan de bør brukes, i hvilke sammenhenger de skal brukes og hvilke konsekvenser bruken av dem har.

Å avskrive teknologi som maskulint og kvinnefiendtlig er feil både ut fra feminismen og marxismen.

Ut fra feminismen er det feil, fordi vi da overlater teknologien og den teknologiske utviklinga til menn aleine, og det gjør den ensidig. Det er etter vår mening et knefall for den samfunnsskapte kvinneligheten: Ved å akseptere ideene om at kvinner bare er opptatt av de såkalt mjuke verdiene, stiller vi oss sjøl utafor viktige beslutninger og fratar vårt eget kjønn muligheten til å påvirke samfunnet. Så lenge vi liker å ha tilgang på varmt vann, strøm, moderne transportmidler og ferdigsydde klær, kan vi ikke definere moderne teknologi som noe som ikke angår oss. Vi bor ikke i huler i slik som i steinalderen.

Marxismen lærer oss blant annet et materialistisk syn på historia. De materielle forholda er grunnleggende: produksjonsmidler og produksjonsforhold. Moderne teknologi henger sammen med utviklinga av produksjonsmidlene. Denne utviklinga og den stadige utvidelsen av områdene for det kapitalistiske markedet er grunnlaget for den forholdsvis store framgangen kvinnerettigheter og kvinneliv har hatt i vår del av verden. Teknologien er en del av de materielle forholda, og gjennom det bestemmende for samfunnsutviklinga. En analyse av virkeligheten må ha forståelse for produksjonsmidlene og deres utvikling. For marxister å stille seg likegyldige til utviklinga av produksjonsmidlene, er meningsløst.

På den andre sida finnes også ytterligheter: Marxister (eller kanskje mer korrekt noen marxistiske menn) har en tendens til å framstille utviklinga av produksjonsmidlene som udelt positivt, uavvendelig og med store muligheter, ja nærmest slik at de av seg sjøl utvikler seg lukt inn i sosialismen. Den teknologiske utviklinga har gitt og gir mange muligheter. Datateknologien kan for eksempel hjelpe oss til å dyrke ørkenen, vi kan drive effektiv undervisning over lange avstander, internett gir muligheter til billig kommunikasjon og utveksling av informasjon over hele verden, vi kan produsere det som trengs med lite fysisk arbeid. Men teknologien gir også makta enorme muligheter til å overvåke og kontrollere. Teknologien produserer våpen for «kirurgisk krigføring» og masseødeleggelse. Effektivisering av produksjonen skynder også på de økologiske ødeleggelsene av kloden. Innafor medisin og biologi manipuleres gener og bakterier. Tida og utviklinga løper fort. Hvem som kontrollerer produksjonsmidlene og den teknologiske utviklinga, er viktigere enn før, både når det gjelder klasse og kjønn.

Det materialistiske historiesynet innebærer også en forståelse av at det er et dialektisk forhold mellom materielle forhold (basis) og ideologi (overbygning), der basis vanligvis er hovedsida. Derfor må vi legge stor vekt på å forstå basis. Vi tenker annerledes i dag enn nordmenn gjorde for 200 år sida, da de verken hadde telefon, fly eller datamaskin. Makta driver effektiv ideologisk påvirkning overfor medlemmene i samfunnet: De herskende tanker er de herskendes tanker. Men ideologi kan være grunnlag for store omveltninger – trodde vi ikke det, ville det ikke være noen vits i å drive politisk arbeid, som i det store og hele dreier seg om ideologisk kamp og overbevisning.

Feminismen trenger i dag en økonomisk dimensjon for å kunne analysere verden for å forandre den. Så lenge grunnloven for produksjon er maksimal profitt, vil kapitalen bli monopolisert, forskjellene mellom rike og fattige vil fortsette å øke, og de fleste fattige er kvinner. En feminisme som ikke bygger på marxistisk økonomi er, bortsett fra for noen få borgerdamer egentlig en sjølmotsigelse. I dette tilsynelatende paradokset ligger en del av svaret på hvorfor feminismen har utvikla seg i teknologifiendtlig retning. Det har vært politisk umulig på ta skrittet over til en marxistisk kapitalisme-kritikk, samtidig som det har vært åpenbart at videre teknologisk utvikling ikke er en løsning i seg sjøl.

Mystisisme og hekseri

Ukebladene og TV-kanalene oversvømmes av astrologi, mystiske krystaller, tidsreiser, besøkende fra rommet og andre dimensjoner. Dette er et opplagt tegn i tiden. Arbeidsløshet, økologisk katastrofe og kjernefysiske trusler er materielle betingelser for frykt. Revolusjonære og feministiske bevegelser har ikke den samme populariteten som før, og sosialismen har lidd et historisk nederlag. Et eller annet sted må folk må finne håp, tro og trøst. I steden for å forsøke å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver kvinner nå å kontrollere den gjennom magi.

Ulike former for moderne overtro er beskrevet i boka til Bjørg Vindsetmo, Sjelen som turist. Et eksempel på et slikt mystisk feministisk prosjekt er å gjenerobre religionene, som mennene har okkupert, ved hjelp av før-kristne ritualer, sjamanisme, pusteteknikker, sirkeldanser, primalskrik og liknende. Dette skal gjenoppbygge kvinnenes opprinnelige kraft og styrke.

En annen variant er knytta til det såkalt urkvinnelige. Det ideelle samfunnet, det opprinnelige matriarkatet, ble tatt fra oss av de onde mennene. Opprinnelig var kvinnene sterke, erotiske og fredelige, og kontrollerte mennene gjennom hellige seksuelle handlinger. Sentralt i denne kulten står feiring av månefaser og menstruasjon.

Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra før-kristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

En av årsakene til dette finner vi i at kvinnebevegelsen ikke har tatt avstand fra ideene om opprinnelige urkvinnelige egenskaper. Tvert imot, store deler av kvinnebevegelsen dyrker fordommer om kvinnelige og mannlige egenskaper.

En feministisk forklaring

Feminisme er teori om spesielle kvinnespørsmål, i tilknytning til, men også uavhengig av klassekampen, som ikke gjør forandringene avhengig av fullstendig omveltning av samfunnet.

Det viktigste bidraget til feminisme, har vi funnet i Simone de Beuvoirs bok Det annet kjønn. Hun bruker begrepene transendens og immanens, og vi betrakter forholdet mellom dem som en dialektisk motsigelse.

Transendens betyr menneskets evne til å handle ut over seg selv. Transendens defineres som bevissthet, det som skiller oss fra dyra. På latin betyr å transendere å klatre opp, overskride, gå forbi eller utvide. Å være transendent er å utføre bevisste eller autonome handlinger. Alle handlinger kan prinsipielt gjøres med eller uten bevissthet, dvs. autonomt eller ikke autonomt.

Immanens er menneskets evne til å handle i forhold til seg selv og sitt eget. De Beauvoir definerer det som mangel på transendens, mens vi bruker begrepet som hvile, refleksjon, opprettholdelse av livet. De Beauvoir har en tendens til å betrakte immanens som unødvendig og skadelig, mens vi mener det er en nødvendig og legitim del av mennesket.

Disse begrepene er egnet til å diskutere kvinners forhold til teknologi, som aktivt handlende, transendente eller som private og innadvendte, immanente mennesker.

Et menneske som lider av undertrykking og fattigdom, kan handle både transendent og immanent i forhold til sin situasjon. En transendent handling vil være å organisere for opprør. En immanent handling vil være å streve for daglig overlevelse: Finne løsninger for å skaffe mat og brensel til seg og sine nærmeste. Begge handlinger er nødvendige. Den ene er ikke bedre eller mer høyverdig enn den andre. Den ene handler om å overleve, den andre om å forbedre situasjonen. På lang sikt er de to handlemåtene avhengige av hverandre.

Ettersom teknologi og vitenskap er knyttet til å forandre situasjonen, og ikke til direkte overlevelse, så hemmer kjønnssosialiseringa kvinner i å ta del i slike aktiviteter.

Alle mennesker er både transendente og immanente. Alle mennesker har både transendente og immanente egenskaper. Disse egenskapene er ofte knyttet til mytene om mannlige og kvinnelige egenskaper: mannlige egenskaper med transendens og kvinnelige egenskaper med immanens. De Beauvoir hevder at den eneste autentiske eller transendente handling en kvinne kan gjøre under patriarkatet, er opprør!

I følge de Beauvoir, blir kvinner fratatt sin transendens gjennom undertrykking på grunnlag av arbeidsdelinga i samfunnet. Men ikke bare husmødre er fratatt sin transendens. Det gjelder alle kvinner, og skjer gjennom oppdragelse og sosialisering allerede fra tidlig jentealder.

De Beauvoir hevder altså at kvinnene blir fratatt viktige menneskelige egenskaper på grunn av kjønnsmessig undertrykking. Her skiller hun seg fra store deler av feministisk teori, som tar utgangspunkt i at kvinner har flere positive egenskaper enn menn. De fleste feministiske teoretikere mener at menneskene opprinnelig har de samme psykologiske egenskaper. Femininitet og maskulinitet er skapt, ikke medfødt. Uenighetene består i vurderinga av de samfunnsskapte kjønnsmessige egenskapene. De Beauvoir mener at kvinner blir fratatt sin transendens, og dermed evnen til å handle samfunnsmessig. Andre feminister hevder (hvis vi fortsetter å bruke begrepsparet transendens og immanens) at menn blir fratatt sin immanens. De Beauvoir ser transendens som positivt og immanens som passivt og negativt. Andre feminister ser de typisk kvinnelige egenskapene (immanens) som positive og omsorgsfulle og de mannlige (transendens) som aggressive og negative. Vi mener, i dialektisk ånd, at begge parter har rett med hensyn på hvem som blir fratatt egenskaper under patriarkatet. Vi mener dessuten at både transendens og immanens er nødvendig og viktig, og at de til sammen danner en dialektisk motsigelse, der sidene gjensidig og samtidig bekjemper hverandre og er avhengig av hverandre.

For å kjempe mot undertrykking må kvinner gjenerobre sin transendens. Når kvinnebevegelsen lefler med overtro og annen dyrking av kvinnelig immanens, er det reaksjonært, og bidrar til åstyrke den politiske undertrykkinga av kvinner. Kvinnebevegelsen må ta alvorlig på kampen for kvinnelig transendens, blant annet gjennom kamp mot overtro, og for å erobre teknologien.

Feministisk vitenskapskritikk

Mye av feministisk vitenskapskritikk bygger på boka Reflections on Gender and Science (tanker om kjønn og vitenskap) av Evelyn Fox Keller, som kom i 1985. Hun er matematisk biofysiker, og har dermed solid faglig bakgrunn for sin vitenskapskritikk, noe mange andre savner. Boka starter med et sitat fra Simone de Beauvoir (fritt oversatt av oss): «Beskrivelser av verden, akkurat som verden sjøl, er lagd av menn, de beskriver den fra sitt eget synspunkt, som de forveksler med den absolutte sannhet.»

Kvinner (og menn) er skapt, heller enn født. Vitenskap er også skapt, i hovedsak av menn, i et samfunn. Fox Keller ser vitenskapen som en del av overbygninga (ideologien). Den må dermed forstås som en del av denne: skapt og utvikla for å opprettholde det kapitalistiske og patriarkalske samfunnet. Dette står i motstrid til ideen om at vitenskapen står over eller utafor samfunnet, upåvirka og fri, og at den utvikler en stadig mer korrekt og fullstendig beskrivelse av eller forklaringsmodell på verden.

Naturvitenskap betrakter seg sjøl som objektiv og skilt fra det private. Feminismen har bidratt i stor grad til å trekke det private inn i samfunnet. Parolen det private er politisk, peker på at organisering av det private livet, i kjernefamilier, med privat ansvar for hushold, barneoppdragelse og livsopphold, er en politisk sak. Dette var en dristig og provoserende parole som kvinnebevegelsen har brukt for å sette fingeren på viktige samfunnsmessige problemer. Det er ikke bare alenemødrene og manglende nabokjerringer som har ansvaret ungdomskriminalitet og voldtekt, eller for vold i hjemmene, eller for store forskjeller i barnas startgrunnlag når de begynner på skolen.

Motsatsen til dette er, i følge Fox Keller, at vitenskapen er personlig. Denne provoserende og utfordrende tanken, betyr at vitenskapen er som den er, fordi den er lagd av menn, med deres tanker, følelser og private holdninger! Kravet om vitenskapelig etterprøvbarhet, er da et eksempel på mannlig tenkning, og slo gjennom for alvor sammen med rasjonalitetens seier. For oss er det et poeng å minne om at også andre vitenskaper er utvikla under det samme samfunnet, vitenskaper som tar opp i seg «mjuke» ideer, følelser og subjektivitet, som for eksempel sosiologi, psykologi og sosialantropologi.

Motsatsen til teknisk rasjonalitet er følsomhet eller omsorgsrasjonalitet. Begrepet omsorgsrasjonalitet er utvikla som et middel for å oppvurdere de såkalt mjuke verdiene. Ideen er at kvinner har utvikla sin egen rasjonalitet basert på det ansvaret som bygger på den kjønnsmessige arbeidsdelinga.

Begrepene om rasjonalitet er for eksempel brukt i tilknytning til utvikling av edb-systemer. Edb-systemer brukes av mennesker, mennesker med ulike interesser, med meninger, holdninger og følelser. For å få slike egenskaper på dagsorden, kan vi bruke begrepet omsorgsrasjonalitet.

Teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet likner på, og blir noen ganger brukt som erstatning for, begrepene immanens og transendens. Transendens kan da knyttes til teknisk rasjonalitet, mens immanens kan knyttes til omsorgsrasjonalitet. Men begrepene stemmer ikke helt overens. Du er også immanent når du har «null-dager», ikke gjør noen ting, ikke driver omsorg for noen. Altså: du er ikke nødvendigvis snill, når du er immanent, og du er ikke bare immanent i en omsorgssituasjon. Også innen omsorg må vi fra tid til annen ta beslutninger basert på vekt, mål og nøyaktige beskrivelser, altså beslutninger gjort på grunnlag av teknisk rasjonalitet.

Transendens er, på den andre sida, mye mer enn teknisk rasjonalitet. Du er for eksempel transendent når du skriver dikt, organiserer pleie av gamle og sjuke, planlegger en aksjon for stenging av en trafikkfarlig vei, og ikke bare når du bygger kjernekraftverk eller konstruerer biler eller edb-systemer.

Begrepene teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet inneholder verdier som vi vurderer som gode og dårlige. Det «reine» begrepet rasjonalitet er positivt verdiladd, assosiert med fornuft og tenkning. Begrepet teknisk rasjonalitet er kaldt, hardt og effektivt. Omsorgsrasjonalitet er igjen svært positivt ladd. Begrepene transendens og immanens er mer verdinøytrale, i det minste er vår intensjon å bruke dem som mer verdinøytrale begreper.

Susan Faludi (Det store tilbakeslaget) går til angrep på forskning om kjønnsspesielle egenskaper. Hun mener at fokus på (og forherligelse av) kvinnelige egenskaper som for eksempel evnen til omsorg og kommunikasjon er reaksjonært og fører kvinnene tilbake til familien, ekteskapet og de nære ting. Dette er helt i tråd med de Beauvoirs (og våre) ideer om immanens og transendens.

De Beauvoir tok sterkt avstand fra elementer i kvinnebevegelsen som velger å legge stor vekt på forskjellene mellom kjønnene, ofte uten å være interessert i andre politiske bevegelser. Hun avviser ikke at kvinner kan utvikle verdifulle kvaliteter som et resultat av patriarkalsk undertrykking. Så lenge kvinner er definert som spesielle, vil både kvinner og menn ha en tendens til å utvikle ulike verdier og holdninger. Kvinner kan dermed utvikle verdifulle kvaliteter som resultat av patriarkalsk undertrykking. Empati, psykologisk innsikt, klarsyn, oppriktighet, forståelse for livets mangfold og dobbelthet, under patriarkatet er slike kvaliteter oftere å finne hos kvinner enn hos menn. Men for de Beauvoir er disse verdiene, eller slike som fornuft, autonomi, frihet og sjølstendighet, i seg sjøl verken maskuline eller feminine, de er menneskelige.

Er det mulig å kombinere et «maskulint» rasjonelt vitenskapssyn med et «feminint» følelsesmessig sådant? Thomas S. Kuhn har skrevet en kjent bok, De vetenskapliga revolutionernas struktur, der han diskuterer vitenskapelige paradigmer. Det er forstått som en felles overordna forståelse innen en vitenskap. Ideen om at jorda var flat, er et eksempel på et paradigme. Det ble erstatta av et annet paradigme, nemlig at jorda var rund, den var sentrum i verdensrommet, og sola og planetene gikk i baner rundt jorda. Dette paradigmet ble igjen erstatta av dagens forståelse: Verdensrommet består av mange solsystemer. Sola er sentrum i vårt system, og jorda og de andre planetene går i bane rundt den. Et paradigme er kjennetegnet ved at det er en felles, overordna forståelse innen en vitenskap, og at forståelsen er så grunnleggende at det å forandre den, fører til voldsomme og dramatiske endringer i vitenskapen. Ideen om at jorda er flat kan ikke kombineres med den at jorda er rund. Ideen om at jorda står i sentrum kan ikke kombineres med den at sola står i sentrum.

Fox Keller knytter sitt arbeid opp mot Kuhns diskusjon om paradigmer og paradigmeskifter. Vi mener dette er å gå litt langt. Etter dialektikken skjer ikke utvikling kontinuerlig og gradvis, men i kvalitative sprang. Endringer i kvantitet vil før eller seinere slå over i en kvalitativ endring. Kvalitative endringer skjer plutselig, i form av sprangvis overgang fra en tilstand til en annen. Slike kvalitative sprang kan enten føre til et paradigmeskifte, der en teori blir erstatta av en annen, eller de kan gi vitenskapen større forklaringsverdi. Et eksempel på paradigmeskifte er forholdet mellom kristendom og darwinisme. Det er ikke mulig å slutte seg til det kristne paradigme og samtidig godta Darwins teori om artenes opprinnelse og utvikling. Et eksempel på kvalitative sprang som øker forklaringsverdien, kan være teoriene om lys som bølger og lys som partikler. De to teoriene kan leve side om side, fordi de forklarer ulike aspekter ved lys. Det samme er tilfellet med teknisk rasjonalitet og omsorgsrasjonalitet. Rasjonaliteten er ikke død med Fox Keller: det hun gjør, er å sette fingeren på viktige problemer, utfordre grensene og foreslå nye løsninger på en del områder.

Kvinner i teknologi

Flere feministiske teorier erkjenner flere typer undertrykking: basert på kjønn, rase og klasse. Men noen ser kjønnsundertrykkinga ikke bare som den viktigste, men som grunnlaget for all annen undertrykking. En godt voksen kvinnelig politisk rådgiver i et handelsdepartement kaller det kvinnediskriminering når hun sender trusselbrev til sjefen til en kødden journalist. Snakk om forvrengning av maktforhold! Vi mener de ulike formene for undertrykking henger sammen. Stort sett er klassemotsigelsen den viktigste. Det å overse de andre, kan fort føre til at de ulmer i det skjulte og vokser seg store.

Klasseforholda er uttrykt ved vanlige organisatoriske strukturer: sjefer og underordna. I boka I menns bilde beskriver Elin Kvande i tillegg det kjønnspolitiske systemet. Dette innebærer både strukturer, symboler, identitet og mellommenneskelige forhold som regulerer forholdet mellom kjønnene.

Cynthia Cockburn beskriver i boka Machinery and Dominance utvikling av verktøy og teknologi i forhold til både organisasjonsteori og feministisk teori. Hun hevder at også verktøy og maskiner har kjønnspreg, forstått slik at det forventes at kjønnene forholder seg til maskinene på forskjellig måte. Teknologiske ferdigheter regnes som sentralt element i mannlig identitet, mens de har liten plass i kvinnelig identitet. Dette på tross av at kvinner forventes å ha kjennskap til (eller kan lære seg) for eksempel avanserte symaskiner, vaskemaskiner, skrivemaskiner, tekstbehandlere og programmerbare strikkemaskiner.

Kvinner bruker datamaskiner mindre enn menn, og de slutter åbruke dem når de ikke må. De leiker mindre med teknologien. Dette blir ofte forklart som feil med maskinene og programmene, fordi de bygger på teknisk rasjonalitet og ikke tar hensyn til omsorgsrasjonalitet. Teknologer må ta hensyn til dette, og vurdere hvordan maskiner og programmer kan utformes slik at de kan brukes av alle.

Som feminister må vi betrakte dette som et annet problem, nemlig som problemet med at kvinnene er fratatt sin transendens gjennom undertrykking. Bruk av datamaskiner, og spesielt av datanettet, kan gi tilgang til databaser med informasjon om alt mellom himmel og jord. Bruk av datanettet gir kunnskap (og makt). Som feminister må vi kjempe for at kvinner skal lære og bruke maskinene og nettverket, og ikke dyrke immanent teknologifiendtlighet som fratar kvinner kunnskap og gjør dem dumme.

Innføring av ny teknologi endrer organisasjonsmessige strukturer. For eksempel kan deler av manuelt arbeid bli borte, mekanisk vedlikehold og tunge løft i industrien. Man skulle tro det første til at kvinnene kom inn i sterkere grad, men det gjør det ikke. Andre ting blir definert som teknisk vanskelig eller spesielt passende for menn og damer. Oppgavene tilpasser seg det kjønnspolitiske systemet. På kontorarbeidsplasser er tendensen at teknologien forsterker organisatoriske strukturer, snarere enn å bryte dem opp.

Hvilke maskiner kvinner behersker er altså litt variabelt. Og ikke bare det – hvilke jobber som passer for damer og hvilken utdanning som passer for jenter forandrer seg også. Da Cecilie Thoresen fikk anledning til å studere for litt over 100 år sida, passet det seg ikke med kvinner og latin, filosofi og jus. Makta var tett vevd sammen med disse faga under embetsmannsstaten. Jentene fikk holde seg til de enklere realfaga. Da den industrielle revolusjonen gjorde ingeniørkunst og naturvitenskap til grunnlag for makt, lønn og innflytelse, så passet ikke lenger slike fagkombinasjoner for kvinner. De herskendes tanker har helt opp til vår tid vært – og er fremdeles – at kvinner ikke passer sammen med a) makt, b) innflytelse og c) høy lønn. Dermed syns ikke jenter og kvinner det er interessant med matte, fysikk og kjemi. De kan ha lett for det – karakterene blant jentene på ungdomsskole og allmennfag tyder på det – men interessant finner de det ikke. De vil ha et yrke som har med mennesker å gjøre, som gir mening i tilværelsen. Lønn er ikke det viktigste. Og plutselig, tilfeldig, står jenter i kø for åkomme inn på helse- og sosialfag, eller lærerskole eller sjukepleien.

Og for dem som tror at datateknologien er og alltid har vært mannsdominert:

Datamaskinen hadde en far: Charles Babbage, og en mor: Lady Ada Augusta Lovelace. Sammen lagde de tegninger og beskrivelser av en digital datamaskin midt i forrige århundre.

Hovedprinsippene var de samme som for dagens datamaskiner, men de skulle drives mekanisk med håndkraft og ikke elektronisk. Lady Lovelace var nærmest hemmelig inntil på midten av 70-tallet, da det amerikanske Forsvarsdepartementet kalte opp et nytt programmeringsspråk, ADA, etter henne.

100 år seinere dukka Grace Murray Hopper opp som programmeringas mor. I 1943 arbeidet Grace Hopper som koder på regnemaskinen MARK I. Mennene var i krigen, derfor var mange kvinner kodere. Grace Hopper fant metoder for å effektivisere kodinga, og leda etterhvert arbeidet med å lage verdens første programmeringsspråk og verdens første kompilator (oversetter fra programmeringsspråk til maskinspråk). Det første språket inneholdt ca. 20 instruksjoner eller imperativer, og la grunnlaget for alle seinere språk (som COBOL, Pascal og C).

Kvinner i mannsyrker og kvinner i kvinneyrker

Det offisielle Norge propaganderer og forholder seg for tida til kvinnespørsmålet som om det egentlig er løst. Det som trengs for å rette opp skeivheter nå, er ikke lenger endringer i struktur, men «litt mild tvang». Er kvinnene så dumme at de blir sjukepleiere i steden for ingeniører, så får de betale prisen – kvinner velger sjøl lav lønn. Alle må jo forstå at helsevesenet er et kors og en belastning, og at offentlige utgifter må være lave.

Opp imot denne offisielle likestillingsideologien har kvinneaktivister innført begrepet kvinnelønn og organisert kvinner på tvers. Flott! Vi er enige i disse parolene som taktikk, men ikke som strategi. Enhver ideologi har behov for en «visjon» eller en «utopi». Skal den feministiske bevegelsen ha framgang, trenger også denne en utopi, og for tida blir ingen visjon presentert. Regjeringas likestillingspolitikk – som hevder at nå må kvinnene ta seg sammen – duger ikke. Det gjør heller ikke kvinnebevegelsens politikk om at det er naturlig for kvinner å ha omsorgsyrker, mens mennene tar seg av produksjonen, og det som er feil er at omsorgsyrkene gir for lav lønn.

Det var atskillig lettere for jenter på 70- og 80-tallet å velge utradisjonelt. Vi hadde en kvinnebevegelse i ryggen som løfta oss fram som eksempler og pionerer, en kvinnebevegelse som i større grad enn i dag tok ansvar for kvinners samla transendens!

På enkelte områder har kvinnen ingen verdi som menneske, bare som vare. Ingen andre steder kommer kvinnehatet og menns forakt for kvinner så klart fram som i pornoindustrien. Vi blir partert, bretta ut, lemlesta, kalt for hore, bitch og ludder. Pornoen maler om igjen og om igjen på budskapet om at kvinner skal holdes på plass, voldtas, slås, bindes og piskes. Og det virker. Det er lagd for å virke. Å slå kvinner er normalt i Norge, som i andre land. Ulla Ollendorff hevder i en undersøkelse fra 1987 at 10 til 20 % av alle norske kvinner og barn blir utsatt for fysisk mishandling. I USA er det i 30 stater lovlig for ektemenn å voldta konene sine. Det ble ikke regnet som en forbrytelse i Storbritannia før i 1991. Vold mot kvinner dreier seg om samfunnsstruktur og ideologi. I USA la den nye høyrebevegelsen i 1981 fram forslag om å avskaffe alle føderale lover som beskyttet mishandlede kvinner mot ektemennene deres. I Norge har vi ikke fått så ekstreme forslag. Men krisesentre og hjelpetiltak mot incest og alternativ til vold slåss hele tida for ressurser for å opprettholde tiltaka.

For tida øker prostitusjonen. Alle jenter vokser opp med at kjønn er utstilt til salgs i kiosken på hjørnet, eller avertert på lugubre massasjeinstitutter i Dagbladet. Vi blir stadig utsatt for tilsynelatende tilfeldige systemer som forteller oss at vi er mindre verd enn menn. Og det virker. Damer ser på seg sjøl som mindre verd. Vi blir fratatt vår transendens. Det eneste vi kan er å utnytte immanensen vår.

Vår oppgave som marxister og/eller feminister må være å bringe disse perspektivene inn i debatten om hvorfor det blir færre jenter i harde fag, hvorfor kvinner velger omsorgsyrker og hvorfor kvinnelønninger er lavere enn mannslønninger. De ulike områdene for kvinnekampen henger sammen: kampen for kvinnelønn, for organisering av kvinner på tvers, for kvinner i mannsyrker, for jenters utdanning, og kampen mot overtro, mot fattigdom, mot porno og prostitusjon. Alt henger sammen. Alt handler om både økonomi og ideologi. Det handler om verdighet, levekår og transendens. Hvis vi ikke viser dette, har vi verken analyse eller visjon å tilby. Da tror vi det blir lenge både til heving av kvinnelønningene, innføring av sekstimersdagen og jevn kjønnsfordeling i arbeidslivet.

Referanser:

• de Beauvoir, Simone: Det annet kjønn, Pax, Oslo, 1992
• Birkenes, Turid and Annita Fjuk: «A feminist approach to design of computer systems supporting co-operative work – The troublesome issue of co-operation seen from a womens perspective», i Adam et al (eds): Women, Work and Computerization. Breaking old Boundaries – Building new Forms, Manchester UK, 1994
• Bokmålsordboka, Universitetsforlaget, Oslo, 1993
• Cockburn, Cynthia: Machinery and Dominance, Pluto Press, London, 1985
• Engels, Friedrich: Familien, privateiendommens og statens opprinnelse, Ny Dag, Oslo 1970
• Faludi, Susan: Det store tilbakeslaget, Aschehoug, Oslo 1993
• History of Programming Languages, ACM, New York, 1978
• Håland, Asta and Leikny Øgrim: Approaches of Feminism, (draft) 1995
• Johnsen, Kari Mundal: Hva er kvinnesak? Gyldendal, Oslo, 1979
• Keller, Evelyn Fox: Reflections on Gender and Science, Yale University Press, New Haven, Connecticut, 1985
• Kuhn, Thomas S: De vetenskapliga revolutionernas struktur
• Kvande, Elin og Bente Rasmussen: Nye kvinneliv. Kvinner i menns organisasjoner, Ad Notam, Oslo, 1990
• Lie, Merete m.fl: I menns bilde, Tapir, Trondheim, 1988
• Moi, Toril: Simone de Beauvoir. En intellektuell kvinne blir til, Gyldendal, Oslo, 1995.
• Ollendorff, Ulla: Kvinnemishandling, Helsedirektoratet, 1987
• Tong, Rosemarie: Feminist Thought. A comprehensive introduction, Westview Press, Boulder & San Francisco, 1989
• Mao Tsetung: «Om motsigelsen» (side 63-99), i Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo,1937, 1972
• Vindsetmo, Bjørg: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995

av Ragnar Olsen

---

av Åsmund Egge

Under partistriden i DNA i 1922-23, som endte med splittelse og dannelsen av NKP, oppstod det problemer med finansiell støtte fra Komintern til DNA. Partiet var blitt lovt et lån på 300.000 kroner – et enormt beløp etter datidens kroneverdi. Pengene skulle brukes til å støtte partiets presse og fagbevegelsen. Da overføringen av pengene trakk ut, ble Komintern-tilhengerne i DNA bekymret – ikke bare for de økonomiske konsekvensene, men for de politiske virkningene. Man var redd for at saken kunne utnyttes mot Komintern av Tranmæl og hans fløy. (1)

Spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet ser altså ikke ut til å ha vært kontroversielt i partiet på den tiden. Og siden Komintern-tilhengerne fryktet for at en slik sak kunne utnyttes politisk, må den ha vært kjent for ganske mange partimedlemmer.

Hvilken kontrast er ikke dette til det totale hemmelighold av pengeoverføringer fra det sovjetiske kommunistpartiet til NKP i etterkrigstiden. Den dag i dag benekter tidligere ledende NKPere på det mest bestemte kjennskap til slike overføringer til tross for at dette kan dokumenteres (og delvis tallfestes) på grunnlag av arkiver i Russland som er blitt åpnet de siste årene. (2)

Nå er riktignok situasjonen i begynnelsen av 1920-årene ikke helt sammenlignbar med tiden etter 2. verdenskrig. Den gang var det snakk om overføringer fra en internasjonal organisasjon, Komintern, som i formen – og til en viss grad også i realiteten – var uavhengig av den sovjetiske stat. Etter 2. verdenskrig stammet pengene direkte fra et utenlandsk statsbærende parti. Det er også andre relevante forskjeller. Likevel: Kontrasten mellom hvordan spørsmålet om finansiell støtte fra utlandet til et norsk arbeiderparti ble taklet i begynnelsen av 1920-årene og i tiden etter 2. verdenskrig forteller om et endret syn i arbeiderbevegelsen og arbeiderklassen på det nasjonale spørsmål.

En ordentlig forståelse av det nasjonale spørsmål er av avgjørende betydning for enhver progressiv bevegelse. Hvor viktig dette spørsmålet er, vil være åpenbart for alle som har fulgt med – om enn bare overflatisk – i hva som har skjedd de siste årene i det tidligere Jugoslavia. De siste to hundre års historie viser at ved siden av klassekampen, har nasjonalismen og det nasjonale spørsmål trolig vært det viktigste politiske spørsmål som har påvirket den historiske utvikling. Det kan sikkert diskuteres hvilke av disse spørsmål som har vært viktigst. Marx og Engels kunne i 1848 skrive at «all historie hittil har vært historien om klassekamp». I dag ville de ha måttet skrive: «All historie de siste to hundre år har vært historien om klassekamp og nasjonal kamp.»

Til tross for den progressive bevegelsens anti-imperialisme og EU-kamp, har det nasjonale spørsmål som teoretisk problem vært undervurdert på venstresiden. Desto større grunn er det å hilse med glede det heftet om dette spørsmålet som nylig er utgitt av Rød Valgallianse i samarbeid med Studieforbundet Ny Verden. Det er skrevet av RVs leder, Jørn Magdahl, og har tittelen Ja, vi elsker…? En studie i «Det nasjonale spørsmål». Her tar Magdahl for seg begreper som nasjon, nasjonal identitet, selvbestemmelse, folkesuverenitet osv. Han drøfter hva en nasjon er og nasjonalstatens utvikling. Egne kapitler er viet den marxistiske debatten om nasjonal kamp, det nasjonale i norsk historie og spørsmålet om EU.

Heftet tar sikte på å presentere og vurdere sider ved den aktuelle forskningsdebatten og samtidig bringe denne i berøring med de tradisjonelle debattene på venstresiden. Alt i alt har dette lyktes. Heftet, som er på 50 sider «brødtekst», er en god innføring i sentrale temaer om det nasjonale spørsmål, der både moderne teoretikere som A. D. Smith og Ernst Gellner og marxistiske klassikere som Lenin og Rosa Luxemburg behandles. Kildehenvisningene gir godt grunnlag for å arbeide videre med stoffet.

Heftet lanseres som et «debatthefte». Det blir likevel mer av en redegjørelse enn en personlig stillingtaken. Og der Magdahl tar stilling, blir han av og til snau i begrunnelsen.

Ett eksempel: «Personlig mener jeg analysen av 2. verdenskrig, som en i hovedsak anti-fascistisk krig står fast, uansett hvordan en analyserer systemet i Sovjet i denne perioden.» Dette og enkelte andre utsagn blir hengende i lufta som påstander. Plasshensyn tilsier vel ikke alltid utdyping. Magdahl burde likevel i større grad utdypet sine egne standpunkter – når han først lanserer dem.

Likevel: Som innføring i ulike sider ved problematikken omkring «det nasjonale spørsmål» er heftet utmerket og det vil trolig også egne seg godt som utgangspunkt for studiesirkler om dette emnet.

Noter:

1) Åsmund Egge: Komintern og krisen i Det norske arbeiderparti (Oslo 1995), side 75-77.

2) Se f.eks. Morten Thing: «Kommunisternes kapital» i Arbeiderhistorie. Thing bygger i stor utstrekning på V. Loupan og P. Lorrain: L’argent de Moscou, L’histoire la plus secrète du PCF (Paris 1994).

av Jorunn Folkvord

Nervøsiteten brer seg i kongeriket Norge etter at Gudmund Hernes har blitt utnevnt til ny helse- og sosialminister.

Etter de store omrokkeringene i det offentlige skolesystemet med Hernes ved roret i KUF, tenker folk nå med gru på hva som kan skje med det offentlige helsesystemet. Spørsmålet er om disse endringene egentlig er «Hernes-endringer», eller om de er uttrykk for en helhetlig politikk fra Regjeringa?

Det er både umaterialistisk og feil å gi Gudmund Hernes ansvaret for de store skolereformene. Hvorfor skulle Regjeringa tillate at en mann gikk berserk på enhetsskolen, hvis ikke dette var noe de selv ønsket? Det er også åpenbart at de fleste av endringene har blitt utarbeidet av helt andre enn Hernes, vi snakker faktisk om endringer i alt fra alder for skolestart til hovedfag. Hernes er ikke hjernen bak alle skolereformene, men han er administratoren som har hatt mage til å kjøre reformene gjennom med hurtigtogfart, og glatt overse kritikk, protester og varselsignaler. I så måte har nok helsesektoren noe å frykte i åra som kommer.

Den av reformene Hernes ofte blir tatt for, er Reform 94, men dette er sannsynligvis en av reformene han har minst med å gjøre. Det blir også latterlig å legge ansvaret på andre enkeltpersoner, som f.eks statssekretær Randi Øverland, som uten tvil er en av de som har vært mye mer involvert i arbeidet med reformen enn hva Hernes har vært. Det er heller ikke hver enkelt byråkrat som sitter med ansvaret.

Reform 94 er resultatet av nøye gjennomtenkte endringer i skolesystemet, endringer som var nødvendige for å omstille skolesystemet til behova til kapitalismen av i dag. Mange kritiserte tempoet reformen blei gjennomført i, snarere enn å kritisere innholdet i reformen. De sa at man burde prøve ut reformen før den skulle kjøres i gang for fullt. Det de færreste var oppmerksomme på, var at deler av reformen allerede var utprøvd. Forsøkskaninene? Jo, det var jentene – selvfølgelig.

Den spede begynnelsen var ikke så sped

Blegen-utvalget hadde som mandat å finne fram til en måte å lovfeste retten til videregående opplæring, og til å rydde opp i grunnkursjungelen på yrkesfag. Mandatet blei formelt bygd på et ønske fra 1974 om at retten til videregående utdanning skulle lovfestes, men de lange køene for å komme inn på videregående på slutten av 80-tallet, var nok også viktige for at utvalget blei satt ned. Et av de uttalte måla var altså å kutte antall grunnkurs på yrkesfag, som da var i overkant av 100. Vi veit i ettertid at resultatet blei at rundt 9.000 av grunnkursa forsvant og at yrkesfaga generelt fikk mer teori og blei mindre spesialiserte.

Et viktig poeng er at denne ideen ikke kom fra Blegen-utvalget, for året etter at utvalget blei satt ned, blei de første forsøka på studieretning for helse- og sosialfag satt i gang. Dette var omfattende forsøk som gikk i flere forskjellige fylker, og tok for seg flere forskjellige fag. Et av de viktigste av disse forsøka var den såkalte «generalistutdanninga» som blei kalt helse- og miljøfag. Helse- og miljøfag slo sammen grunnkurs for barnepleier, hjelpepleier, hudpleier, tannlegeassistent og fotpleier. Det hele blei til et slags «ta vare på menneskene»-fag, og passa helt inn i argumentasjonen om at omsorg egentlig er en kvinnelig egenskap som bare blir utdypa litt av utdanningssystemet. En stund var det snakk om at frisør også skulle inn på denne linja, men det blei ikke noe av (i dag er frisør i samme grunnkurs som blant annet fotograf, skomaker og blomsterdekoratør). Når Reform 94 blei endelig vedtatt, blei også generalistutdanninga endra, men hovedpunktene blei igjen i det som nå er helse- og miljøfag.

Jentene og jentefaga taper mest på Reform 94

Reform 94 er ikke et resultat av at de snille sosialdemokratene vil gi all ungdom i Norge rett til videregående opplæring. Tvert imot er det nye med Reform 94 at noen plutselig ikke har rett til utdanning lenger. Tidligere var det ingen som hadde juridisk rett til videregående opplæring, men staten hadde en moralsk plikt til å sørge for at alle fikk det. Nå har 16-19-åringene en juridisk rett til opplæring, men alle som er eldre har havna i gruppa «elev uten rett til opplæring». Denne gruppa står nærmest sjanseløse i konkurransen om de plassene som er, ikke minst fordi antall elevplasser i videregående skole er synkende.

Antallet elevplasser i den videregående skolen har blitt redusert med 28% fra 1992 til 1994 (8% ble kutta før reformen blei satt i gang). Samtidig med at plassene kuttes blir det flere 9.-klassinger og flere av 9.-klassingene søker seg til videregående opplæring. Dette går fram av rapporten Alle kan ikke bli frisører, som er laga av Utredningsinstituttet for forskning og høyere utdanning. Ved første øyekast kan det virke litt rart at elevplassene blir kutta bort i ei tid hvor «alle» skal få plass, men for de som har fulgt Reform 94 fra starten, er ikke dette overraskende i det hele tatt.

Kuttene i elevplasser skjer med Regjeringa og Stortingets velsignelse. Da Lov om videregående utdanning blei endra for å passe med Reform 94, blei den anbefalte dekningsgraden satt til 375%, sjøl om de fleste fylkene hadde en dekningsgrad på over 400% fra før, men allikevel ikke hadde plass til alle. En dekningsgrad på 375% gir så vidt plass til alle mellom 16 og 19 år, og gir lite rom for omvalg, feilvalg eller de såkalte overårige søkerne. Dette er det spesielt jenter som må lide for.

Ingen rett – ingen skoleplass

I dag er jentene i flertall på fire grunnkurs: Allmenne og administrative fag, musikk/dans/drama, formgivingsfag og helse- og sosialfag. De tre siste av disse studieretningene hadde 80% (!) oversøking høsten 1994, dette er 30% mer enn neste studieretning på statistikken som er hotell- og næringsmiddelfag, hvor det er omtrent like mange jenter og gutter.

80.850 søkte til videregående utdanning i 1994, da inntaket var ferdig sto 15.525 uten skoleplass, dette var i hovedsak elever «uten rett til opplæring». I alt var 43% av søkerne i 1994 uten rett, og av disse var mer enn 60% under 20 år, og nesten halvparten av dem som ikke kom inn, søkte på helse- og sosialfag. Disse søkerne har i følge Reform 94 ingenting i det videregående skolesystemet å gjøre, og er derfor ingen offisiell bekymring for myndighetene.

Det er også verdt å merke seg at søkerne «uten rett», ofte er mer motiverte for å ta utdanning. Mange av dem var skoleleie etter ungdomsskolen, og falt ut av allmennfaglinja sine trøtte teoritimer. Før blei du ikke straffa resten av livet om du var en skolelei 16-åring, det blir du nå. Regjeringa har elegant lagt ansvaret for at ungdom får utdanning på hver enkelt niendeklassing sine skuldre, og takler du ikke ansvaret, vel, da er det vel ikke verdt penga å gi deg utdanning heller.

Hvorfor jentene?

Hvorfor starta forsøkene med «Reform 94-linjer» på de typiske jentefaga? Og hvorfor er det de tradisjonelle jentelinjene som i dag lider mest under reformens åk?

Dette er spørsmål som ikke er vanskelige å besvare: Her brukes splitt-og-hersk-metoden, og det er de svakeste som blir tatt først. Helse- og miljøfaget var en viktig prøvestein for Reform 94, og det er også disse linjene som står svakest i dag. Det vil si, aller svakest står de faga som har blitt slått sammen i suppa «grunnkurs formgivingsfag». Dette har blitt fellesnevneren for de mindre faggruppene, gjerne estetiske med til dels små og svake fagorganisasjoner (fotografer, frisører, skreddere, gullsmeder, blomsterdekoratører, bokbindere, typografer m.fl). Men nettopp på grunn av det hårreisende med denne sammenslåinga, får dette grunnkurset mye oppmerksomhet.

En kan se en klar og tydelig rød tråd fra Regjeringas lønnspolitikk overfor omsorgsyrkene til utdanningspolitikken de samme yrkesgruppene blir utsatt for. Denne tråden går også gjennom tabloidavisenes fargerike reportasjer om kvinner som blir hjemme og steller for barn og syke. Omsorg for mennesker blir sett på som et slags kjønnshormon hos kvinner. Det er helt naturlig, man trenger ikke utdanning for å lære det, og følgelig trenger man heller ikke penger for å gjøre det. Det er ikke egentlig en jobb, men noe kvinner gjør utfra sitt hjertes godhet.

Om jentene skal drive med tenner, eldre, hud, føtter eller barn, spiller ingen rolle i skrivebordsreformistenes hoder, det dreier seg om omsorg og mennesker og ferdig med det. Utover det reint åpenbare, at det faglige inn holdet i utdanninga blir svekka, så synker også statusen til disse yrkene når de blir slått sammen og mister posisjonen som egne fag. Dette fører igjen til at det blir vanskeligere å slåss for faglige rettigheter, lønnsøkning m.m. Til sammen blir dette en slags spiral som sørger for å holde de tradisjonelle kvinneyrkene nede, både når det gjelder faglig status og lønnsnivå.

Det er på tide at ungdom, både de under utdanning og utdanningssøkerne, går sammen med fagforeningene og krever en oppgradering av utdanninga til de typiske kvinneyrkene. Vi må se at angrepa fra staten ikke bare kommer etter at man er ferdig med utdanninga og kommet i jobb. Angrepa kommer nå på alle fronter, og det er viktig at vi gjør noe for å møte dem.

av Rigmor Tollan

Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk.

Det er to hovedgrunner til liberaliseringa av verdenshandelen med mat: Kapitalens jakt på maksimalprofitt og teknologiske nyvinninger. Den siste av de to årsakene er mest konkret og kanskje derfor mest fattbar. Den handler om bioteknologiske oppfinnelser som nå er i ferd med å revolusjonere verdens matvareproduksjon. Det som konkret har skjedd, er at genforskere har klart å isolere enkeltgener. Disse har så blitt innsatt i organismer der de ikke naturlig hører hjemme. Hensikten med disse forsøkene er å produsere nye, kunstige arter som er mer lagringsdyktige, har et bedre forsvar mot sykdommer og gir større avkastning enn de arter som har beholdt sin naturlige arvemasse. Mange kritiske røster hevder at forskningen på dette området er helt ute av kontroll, og at vi ikke aner hvordan konsekvensene kan bli på lang sikt, verken for de gentuklede produktene eller for menneskene som spiser slik mat. Fra forskerhold hevdes det derimot at genmanipulering ikke er en ny forskningsgren. Det nye er bare at man nå direkte går inn og forandrer på organismenes arvemasse i stedet for å drive tradisjonelt avlsarbeid gjennom krysningsforsøk.

I politisk sammenheng er det interessant å registrere hvem som driver fram bio- og genteknologien. Forskerne er bare brikker i et spill. Det er den internasjonale storkapitalen som står bak disse svært kostnadskrevende forskningsprosjektene. Hensikten er å fremstille plante- og dyrearter som på markedet konkurrerer ut de opprinnelige variantene. For å sikre seg eneretten til de nye, konkurransedyktige produktene, krever industriselskapene patentrettigheter på dem. Resultatet blir at bønder verden over som vil ta i bruk genmodifiserte planter eller dyr, vil måtte betale høye avgifter til patentinnehaveren. Det er bare et tidsspørsmål når dette er et faktum, for industrien er i ferd med å presse fram politiske vedtak om retten til å ta patent på liv.

Det som skjer, er ganske enkelt å forklare: Selv store, internasjonale industrikonsern har under seinkapitalismen problemer med å akkumulere nok kapital. Profitten fra hvert enkelt produkt blir mindre. For eksempel tjener rustningsindustrien stadig mindre for hver enkelt panservogn (selv om en plutselig oppblomstring av væpnede konflikter kan endre dette bildet for et kortere tidsrom). Denne synkende profitten pr. produsert enhet kan det enkelte industrikonsern kompensere for ved å produsere og omsette mange flere varer, for eksempel dobbelt så mange panservogner. Da ville den totale profittmengden kanskje bli så stor at den for en tid kunne berge selskapet. Men fordi profitten på hver enhet stadig synker, ville selskapet etter en tid måtte foreta nye krumspring for å overleve i konkurransen med andre. Det som ofte skjer i en slik situasjon, er at kapitalen kaster seg over nye sektorer der den kan suge ut maksimal profitt. Datateknologien har lenge fungert som en slik sektor. Nå er matvaresektoren det store investeringsobjektet. Mat er for alvor i ferd med å bli en kilde til profitt.

Mange vil kanskje stusse over en slik påstand. Har ikke mat lenge blitt produsert for å skape profitt, ihvertfall i vår del av verden? Bøndene produserer ikke lenger for sjølhushold, men for salg. Næringsmiddelindustrien tjener penger på å foredle råvarene. Grossist- og detaljistleddet lever av å selge maten til forbrukeren. Totalt er det altså mange som tjener på at mat selges. Men hvis vi i marxistisk terminologi skiller mellom matvarenes bruksverdi og deres verdi som kilde til profitt, vil jeg påstå at mat i hovedsak har vært produsert for å dekke folks reelle behov. Det er altså nytteverdiaspektet ved matvarene som har vært dominerende, sannsynligvis fordi matvareproduksjonen ikke har vært et interessant nok område for storkapitalen. Mulighetene for å hente ut profitt har vært for små. Moderne teknologisk forskning har totalt endret denne situasjonen. Matvareproduksjonen har ikke bare blitt et interessant satsingsområde. Den har blitt det virkelig store nedslagsfeltet for en svært aggressiv storkapital. Kynisk likvidering av den innflytelsesrike veterinæren som aktivt bekjempet hormonmafiaen, viser hvilke store, økonomiske interesser som nå står på spill.

De to årsakene til liberaliseringa av verdens matvarehandel har altså en klar sammenheng med hverandre: Den genteknologiske forskningen drives på oppdrag av kapitalen og er helt avhengig av dens økonomiske støtte. Kapitalen på sin side er avhengig av forskningens resultater for å kunne skape et tilstrekkelig profitabelt marked.

Bonde og kommunist

Etter GATT-avtalen var det nok en del bønder som stilte følgende spørsmål: Er premissene for et framtidig landbruk nå lagt? Er det kun storskalalandbruk basert på industrielle produksjonsmetoder som vil være i stand til å konkurrere på det internasjonale markedet? Svaret på disse spørsmålene er forsåvidt greit for den som ønsker å drive politisk kamp mot den internasjonale kapitalen ut fra et marxistisk ståsted: Vi kan selvfølgelig ikke gi oss! Spørsmålet blir bare hvordan vi som bønder kan drive politisk kamp. Hittil har vi ikke klart å stake ut noen retning. Dette har nok sammenheng med at vi, politisk sett, er isolert og mangler nødvendig innflytelse. Politisk isolert ikke bare fra andre bønder, men også fra ikke-matvareproduserende kommunister. Riktignok er isolasjonen i forhold til andre bønder i ferd med å bli historie. Vi markerer oss nå sterkt i grendefellesskap og aksjonsarbeid, og også innad i landbruksorganisasjonene ser vi idag en økende interesse for vår kunnskap og arbeidskapasitet. Muligens vil vi få oppleve en forsinket parallell til det som skjer i fagbevegelsen.

Den politiske isolasjonen i forhold til andre bønder er med andre ord til å leve med. Verre er det at en del folk på venstresida oppfatter oss ikke helt som stuereine. For eksempel folk som synes det er idioti å produsere mat i et land der klimatiske og topografiske forhold er så ugunstige. Folk som ikke har noen som helst forståelse for kravet om bærekraftig landbruk basert på små driftsenheter og relativt mye fysisk arbeid. Hvorfor skal landbruket innta en særstilling? Herregud, dere er like gærne som maskinstormerne i England i startfasen av den industrielle revolusjon! Og folk som har et gjennomført instrumentelt forhold til naturen. Det er ikke genteknologien i seg selv som er problemet, men hvilken klasse som har hand om den. For oss som i noen år har jobba med temaet landbruk og miljø i et marxistisk perspektiv, er det viktig å komme i dialog med den fløyen som ukritisk jubler over produktivkreftenes utvikling og som ensidig fokuserer på klassekampen, mens miljøkampen avfeies som grønn, borgerlig og idealistisk. Dialogen er viktig for oss selv, for å hindre at vi trekkes mot idealistiske løsninger på problemene. Og den er viktig for kameratene som ennå ikke har skjønt at problemstillingene rundt landbruk og miljø er høyst relevante – ikke bare relevante, forresten, men påtrengende viktige for en kommunist i dagens samfunn. Hvis vi får etablert en slik dialog, vil det styrke venstresidas kampkraft.

Patent på liv

For å innby til dialog vil jeg trekke fram et eksempel der landbruket har vært en progressiv drivkraft i kampen mot noen av de internasjonale kapitalgigantene. Det gjelder retten til å ta patent på liv. Hvis politikerne lar seg presse av kapitalen i denne saken, vil landbruket bli fullstendig dirigert av de multinasjonale selskapene. For eksempel vil tredhje verdens fattigbønder ikke lenger ha lov til å bruke sitt eget korn- og risoverskudd ved neste års såing. Dette vil bli sett på som tyveri. Bøndene, som i generasjoner har forvaltet kornet og risen, blir tyver i det øyeblikket de bruker såvarer som de selv har dyrket frem og som ligger i deres eget kornlager. Men de egentlige tyvene, de som har stjålet et gen fra naturen selv, og som påstår at de derfor har patentrettighet på det, får lov til å kreve høye patentavgifter av bønder som råker på å ha dette genet i sine såvarer.

Fattigbonden vil selvfølgelig ha et alternativ. Han kan la overskuddet fra fjoråret bli liggende ubrukt og isteden kjøpe såkornet hos patentinnehaveren. Men dette blir neppe billigere enn å bruke av egen avling mot å betale avgift. Og uansett er problemstillingen helt hypotetisk, fordi fattigbonden sannsynligvis neppe vil ha råd til verken det ene eller det andre alternativet. Ikke rart at indiske bønder går ut i massedemonstrasjoner mot en slik utvikling, heller ikke rart at bondeorganisasjonene i Europa kjemper hardt mot EU-kommisjonens forslag til patentdirektiv. Bøndenes kamp her i Europa har foreløpig tvunget industrien og kommisjonen på retrett og fått innbakt et såkalt «farmers privilege» i det nye direktivforslaget.

Mange vil sikkert hevde at når bøndene kjemper en såpass hard kamp mot de multinasjonale selskapene, er det bare for å mele sin egen kake. Selvfølgelig er ikke bøndene interessert i å betale store summer til en industrimafia som tilraner seg patentrettigheter på produkter som bøndene selv produserer. Særlig ikke når dette truer selve eksistensgrunnlaget for bøndene. Det er faktisk snakk om å sikre inntekten og berge arbeidsplassen. Men kampen for egne kår er ikke den eneste drivkraften for bønder som går hardt ut mot de multinasjonale selskapene. Hensynet til naturen og til forbrukernes helse er også viktig faktorer. Uten å være klar over konsekvensene har bønder rundt om i verden i løpet av noen tiår, med god hjelp av finansinstitusjoner og faglig ekspertise, bidratt til å utarme jordsmonnet, forurense vannreservoarene og nærmest forgifte maten de produserer. Idag ser bøndene skadevirkningene, men både effektivitetskravene innen landbruket og internasjonalt regelverk tvinger bøndene til å overmekanisere. Til å intensivere bruken av sprøytemidler, kraftfor og kunstgjødsel. Etterhvert også til å ta i bruk hormoner og genmanipulerte organismer. Bak en slik utvikling står kapitalinteresser som tjener enorme summer på å levere ulike produkter til landbruket. Politikere og landbruksekspertise verden over er kapitalens forlengede arm, og både nasjonale lover og internasjonale bestemmelser tar i stadig mindre grad hensyn til at dyr, mennesker og natur blir syke av moderne landbruk. Det er kapitalen som skal hjelpes slik at den oppnår maksimal profitt.

Bondekannibalisme

Det er ikke bare naturen og helsa til dyr og mennesker som er ofre for utviklingen i landbruket. Også bonden utbyttes i økende grad av kapitalen. Dette har ført til at bruk som for en generasjon siden kunne lønne 4-5 personer og i tillegg akkumulere kapital, i dag kan se slik ut: Ikke noe rom for betalt arbeidskraft, ektefelle tvinges til å ha høy inntekt utenom bruket, drifta tærer på kapitalen slik at bruket slites ned. Det betyr at vi bønder får mindre og mindre betalt for jobben vår, slik at vi stadig må skaffe oss mer jord, større besetning og større driftsbygninger. Strammere effektivitetskrav betyr også at mange har måttet gi seg som bønder, ikke bare på grunn av økonomiske problemer, men også fordi det har blitt satt tak på hvor mye norske bønder totalt har fått lov til å produsere. Når en bonde har økt sin produksjon, har andre innafor systemet måttet redusere eller kutte helt ut. Bondekannibalisme kaller vi dette. Tidligere har staten stort sett bare på indirekte måte styrt denne jordbruksnedleggelsen. Så har det vært opp til bøndene selv å bestemme seg for å leie ut jorda eller bruket, som egen driftsenhet eller som tilleggsjord. Nå ser vi stadig oftere at staten griper direkte inn ved salg av jordbrukseiendom og tvinger selgeren til å la bruket gå som tilleggsjord. Regjeringas politikk er klinkende klar: Mer jord til de robuste gårdene! Tun og bygnings masse skal bli fritidseiendommer. Ikke rart at jordskifteverket er en av de få postene som er tilført økte midler på landbruksbudsjettet for 1996.

Felles kamp mot kapitalen

Til tross for dette stadig økende presset på landbruket, har norske landbruksmyndigheter hatt en uttalt målsetting om å opprettholde et desentralisert småskalalandbruk. Men produksjonsbegrensningene pr. bruk er nå i ferd med å fjernes. Innen eggproduksjon ble nylig grensa hevet fra 2.000 til 5.000 høner. Det er sannsynlig at konsesjonsgrensa i neste omgang ikke bare heves, men oppheves. Den samme utviklinga ser en innen griseproduksjon. Det er forventet at også andre bransjer følger etter.

Faren er altså stor for at markedskreftene går inn og erstatter dagens regelverk. Også import av levende dyr liberaliseres. Hittil har norske myndigheter hatt en svært realistisk linje med blant annet påbud om seks måneders karantene. Slike tiltak er iverksatt for å hindre spredning av smitte.

Idag forhandler myndighetene om handelsordninger der karantenebestemmelser oppheves og der norske veterinærer ikke har rett til å foreta særskilt kontroll av importert kjøtt. Kravet er at vi skal stole på eksportørenes godkjentstempel. Det utrolige er at slike forhandlinger pågår midt under avsløringene av hvor utbredt kugalskap er i engelsk storfe besetning.

Liberaliseringstendensen slår også inn i forhold til landbrukssamvirket. Større investorer, først og fremst de store dagligvarekjedene, får idag etablere seg som private konkurrenter til samvirkebedriftene. Disse nyetableringene markedsføres som de små, lokale alternativene til et tungrodd og kostbart landbrukssamvirke. I virkeligheten dreier det seg om privat kapital som ønsker kontroll over norsk matvareproduksjon og matvarehandel. Ved å etablere seg i sentrale strøk av landet kan nye bedrifter betale bøndene der en høyere pris enn det som landbrukssamvirket kan betale. (Landbrukssamvirket må ta imot varer fra hele landet til en pris som tar med store transportkostnader.) Resultatet av en slik privatisering vil være svært ulikt for bonden avhengig av hvor i landet han bor. Og private monopoler vil sannsynligvis også få betydning prisen forbrukerne må betale for matvarene.

Det kan gå som kapitalen og våre ledende politikere vil. Men ikke nødvendigvis. Det avhenger av hvilke politiske mottiltak som iverksettes. Så raskt som mulig må ulike grupperinger gå sammen, grupperinger som ut fra ulike motiver har en felles interesse, nemlig å hindre kapitalens videre ekspansjon innen området matvareproduksjon/matvarehandel. Det tradisjonelle småskalalandbruket vil ha en sentral plass i en slik bred allianse, med forbrukerinteressene og miljøbevegelsen som viktige medspillere. Men for at alliansen skal bli et slagkraftig våpen mot kapitalen, er det nødvendig at venstresida engasjerer seg i dette arbeidet. Det vil ligge nok av motsigelser og ulme i denne alliansen. Jeg skal her nevne noen:

• Innad i bondebevegelsen er det svært ulik grad av forståelse for hvem som er venn og hvem som er fiende. Ulik organisasjonstilhørighet – i Bondelaget og Småbrukarlaget – hindrer ofte bøndene på grunnplanet å se hovedmotsigelsen i norsk landbruk. Det er derfor viktig med en klasseanalyse av bønder her i landet og av deres tillitsvalgte og ansatte i landbrukets ulike organisasjoner og bedrifter. En slik klasseanalyse vil kunne skille ut de produsentene som har objektiv interesse av dagens norske landbrukspolitikk, til forskjell fra det store flertall av norske bønder.
• Bønder og forbrukere vil lett kunne skape intern strid i et frontsamarbeid på grunn av tilsynelatende motstridende interesser. Her i landet går motsetningen først og fremst på hvilken pris forbrukeren skal betale for matvarene. Bønder påpeker at nordmenn bruker mindre enn 14% av disponibel inntekt til matinnkjøp, og at denne prosenten stadig er på vei nedover. Mat blir billigere og billigere, og bøndene får stadig mindre betalt for sine produkter. Forbrukeren på sin side opplever å ha mindre penger å handle for på grunn av den allmenne forjævliseringa: økende arbeidsledighet, trygderettigheter som pulveriseres, avgifter og egenandeler på offentlige tjenester som stadig fyker i været, osv. Det blir viktig å få bønder og fattige forbrukere til ikke bare å stå sammen mot deres felles fiende, men også til å utarbeide felles krav om sunn mat. Et slikt krav må innebære økonomiske krav: Bedre kjøpekraft for forbrukeren og bedre økonomiske rammer for bonden slik at han kan produsere mat som folk ikke blir syke av, verken på kort eller lang sikt. Det internasjonale symposiet om landbruk og bærekraftig utvikling som ble arrangert på Røros våren 1995, hadde på dagsorden en slik progressiv allianse mellom produsent og forbruker. Norge ligger langt etter andre land i dette arbeidet, men i kjølvannet av symposiet er det laget to solide studieopplegg der ulike aspekter ved temaet Mat blir belyst. Blant annet står såpass ulike organisasjoner som Norsk Husmorforbund, Kvinnefronten, Norges Bondekvinnelag og Norsk Bonde- og Småbrukarlag bak studiesirklene. Mange, særlig kvinner, studerer denne vinteren, og vi håper at dette arbeidet vil styrke kampen som drives her i landet mot den internasjonale kapitalen og dens velvillige medhjelpere i den norske regjeringa.
• Bønder og miljøbevegelse er en skjør allianse som trenger politisk bevisst gjøring for ikke å sprekke. Det er helt nødvendig at de to partene innser hvem som er deres felles fiende. Innser hvem det er som gir pokker i både bønder, dyr og jordas framtid. Innser at Marx har rett: Kapitalen har to bein å stå på: kynisk utbytter den både mennesker og natur for stadig å kunne øke sin profitt.
• Enkelte på venstresida vil ha nok problemer med å arbeide i felles front sammen med miljøbevegelsen her i landet. Mange viktige saker må tas opp og analyseres på nytt. For eksempel om produktivkreftenes utvikling bare er et spørsmål om politisk makt og eierforhold, eller om det også er et spørsmål om jordas yteevne. Det er greit at vi forlanger av miljøbevegelsen at den ser klasseperspektivet i miljøkampen, men vi på vår side må trekke inn miljøperspektivet i klassekampen.

Vi vil altså kunne oppleve både teori- og strategistridigheter. Men den utfordringen er vi nødt til å ta for å kunne utvikle venstresidas alternativ til den borgerlige miljøkampen.

av Eli Aaby

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

av Magnhild Folkvord

Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

Kvifor er det så vanskeleg å få gjennomslag for kravet om sekstimarsdagen? Er det utopi å tru at vi kan vinna fram med ei forkorting av normalarbeidsdagen? Er det vanskeleg fordi det rammar kapitalistane midt i profitten eller fordi fagrørsla ikkje står samla nok bak kravet? Er det motseiinga mellom arbeid og kapital eller kjønnsmotseiing blant arbeidsfolk som er den største hindringa?

Har vi ikkje vore flinke nok sia vi kan oppsummera at sekstimarsdagen framleis er ein vakker draum i mange kvinners hovud, medan dei som sit med makta ikkje ser ut til å ha ein einaste tanke om at draumen skal bli verkeleg? Har vi bråka for mykje eller for lite? Laga for store eller for små løpesetlar? Har vi kanskje masa for mykje om dette med kvinnekravet – så vi har skremt mannfolka frå oss? Har vi ikkje tatt nok omsyn til einskapen i fagrørsla når vi har fremja kvinnekrav, og på utidig vis brukt dyrebar taletid på møte etter møte på noko så urealistisk som 6 timars normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon?

Det er eit tankekors at vi ikkje har fått spontan tilslutning frå alle staute menn når vi har fremja noko så lurt – eit krav som ville bety eit langt steg for å gjera kvinner likestilte med menn i arbeidslivet, som ville heva prisen på arbeidskrafta, som ville gi både kvinner og menn meir fritid. Naive som vi var, trudde vi at kampen for og gjennomføringa av sekstimarsdagen burde vera noko av det beste ein kunne gjera for å styrka einskap og samhald mellom kvinner og menn i fagrørsla og elles i samfunnet.

Kravet om 6 timars arbeidsdag vart første gong reist i den norske fagrørsla av gruvearbeidarane i Sulitjelma på 1920-talet. Vel femti år seinare vart det teke opp av dei raude på LO-kongressen i 1977, og frå først på 80-talet har kvinner i kvinne- og fagrørsla samarbeidd på ymse vis for å få sekstimarsdagen opp på fagrørsla og politikarane sin dagsorden. Undervegs har diskusjonen gått om full lønnskompensasjon og normalarbeidsdag, og vi har også diskutert om det skulle vera eit tariffkrav eller eit krav om lovendring. Medan ein del kvinneaktivistar med SV-tilknytting tidleg på 80-talet meinte at det var feil (og urealistisk) å krevja full lønnskompensasjon, har fleire og fleire innsett at ein sekstimarsdag utan full lønnskompensasjon aldri kan få oppslutning i fagrørsla – og at den dessutan ikkje ville bli så mykje meir enn den deltida som mange kvinner har hatt i årevis.

Dei som kjempa fram åttetimarsdagen visste noko om kva normalarbeidsdagen betydde. Utan ein felles normalarbeidsdag og nokonlunde felles reglar for korleis det skal kompenserast for arbeid utover normalarbeidsdagen som utgangspunkt for lønnskampen, blir det vanskeleg å føra ein felles kamp for betre lønns- og arbeidsvilkår. Også kampen for åttetimarsdagen var lang og seig. Frå 1. mai i 1889 vart ein felles kampdag for åttetimarsdagen i den internasjonale fagrørsla, skulle det gå om lag tretti år før åttetimarsdagen vart lovfesta i Noreg. Det høyrer med til historia at arbeidarane bokstaveleg tala tok åttetimarsdagen 1. mai i 1918 (meir enn 20.000 berre i Oslo), og arbeidsgivarane hadde på ingen måte komme seg av sjokket etter den russiske revolusjonen da dette skjedde. Dersom ei innføring av 8 timars normalarbeidsdag kunne roa dei opprørske arbeidarane, var makta villig til å betala den prisen om dei berre kunne unngå enda meir opprørske tilstandar.

6-timarsdagen og fleksibiliseringa

Parallelt med at diskusjonen om sekstimarsdagen tok seg opp her i landet på 80-talet, skaut fleksibiliseringa fart i ein del europeiske land. Belgia hadde ved starten av 80-talet eit lov- og avtaleverk som hadde mykje til felles med dei reglane som galdt her til lands, med strenge restriksjonar i forhold til kvelds- og nattarbeid og bruk av deltidstilsettingar. Bit for bit vart dette regelverket erstatta av «prøveordningar», der folk på frivillig basis kunne velja t.d. natt- eller helgearbeid i staden for normalarbeidsdagen. Kor «frivillig» det var, kan diskuterast – for mange var valet «prøveordning» eller ingen jobb i det heile tatt. Resultatet var at mot slutten av 80-talet kunne den belgiske fagrørsla oppsummera at normalarbeidsdagen var borte, og i staden hadde dei fått ein vrimmel av ulike ordningar der folk kunne ha ned til nokre få faste arbeidstimar i veka samstundes som dei kanskje fekk arbeid bortimot full tid – avhengig av kva arbeidsgivaren hadde bruk for akkurat den veka. Det var nok ikkje tilfeldig at slike ordningar kom først i typiske kvinneyrke som varehandelen. Og sannsynlegvis var det heller ikkje tilfeldig at det omtrent på same tida vart gjennomført ei rekke endringar av det som skulle vera velferdsordningar, endringar som mellom anna førte til at familien sin økonomi meir enn den einskilde sin økonomiske status avgjorde kven som hadde rett til sosiale ytingar.

Utviklinga i Belgia har vore meir tydeleg og gått raskare enn hos oss. Men det er ikkje vanskeleg å sjå at norske arbeidsgivarar har dei same ønska. Kombinert med arbeidstidsforkortinga i 1987 (frå 40 til 37,5 timars veke) kom krav frå arbeidsgivarane om å kunna bruka arbeidskrafta meir fleksibelt enn før. Både utvida opningstider i mange servicenæringar og store investeringar i teknologi forsterkar krava om å kunna bruka arbeidskrafta større delar av døgnet. For ikkje lenge sia (januar 1996) kunne vi sjå statsministeren (på Dagsrevyen) presentera for legar og anna helsepersonell den store utfordringa som ligg i at operasjonssalane på sjukehusa står ubrukte store delar av døgnet. Vi høyrde ikkje doktor Brundtland åtvara mot ulemper med skiftarbeid og uregelmessig arbeidstid. Vi høyrde heller ikkje Arbeiderpartiet sin store leiar forsvara normalarbeidsdagen. Her handla det om meir effektiv utnytting av kostbart utstyr – akkurat slik som andre ansvarlege administrerande ville snakka om «sine» verksemder. Kva meir kan NHO ønska seg av ein statsminister?

Kven skal betala?

I diskusjonen om sekstimarsdagen har det alltid vore mykje diskusjon om økonomi – har «Noreg» råd? – har verksemdene råd? Kor viktig slike spørsmål var i 1918-19, veit eg ikkje, men eg har iallfall aldri høyrt sagt at det var innføringa av åttetimarsdagen som var årsak til det som har vore av økonomiske nedturar i norsk næringsliv etter den tid.

Økonomar som evnar å skilja mellom økonomi og politikk har for lenge sia slått fast at om Noreg «har råd til sekstimarsdagen» er eit politisk og ikkje eit økonomisk spørsmål.

Det grunnleggjande spørsmålet er prisen på arbeidskrafta, og såleis eit klassekampspørsmål. At det vil krevja hard kamp å få full lønnskompensasjon er opplagt, og at det vil krevja ein samla arbeidarklasse med breie alliansar langt inn i småborgarskapet skulle vera like opplagt.

Kapitalistane vil sjølvsagt ikkje betala ut ei krone meir enn dei må, og dei forsvarar seg med nebb og klør mot endringar som betyr ei styrking av normalarbeidsdagen når dei eigentleg ønskar fri flyt av både arbeidskraft og arbeidstid.

Det er vel også rimeleg å tru at så lenge ikkje sekstimarsdagen er gjennomført i dei andre europeiske landa, vil det vera naudsynt å laga ordningar for ei eller anna form for offentleg subsidiering av sekstimarsdagen. Om det skal gjerast via skattesystemet eller med andre ordningar, overlet eg til dei som har greie på sant å tenkja ut. At pengane finst dersom det er politisk vilje til å gjennomføra det, skulle vera heva over tvil.

Må vi velja?

Kvifor blir økonomidiskusjonen så viktig når det gjeld sekstimarsdagen – ikkje berre frå arbeidsgivarane si side, men også blant folk? Kven har lagt dei ideologiske premissa for diskusjonen når vi alltid må ansvarleggjerast for dei økonomiske konsekvensane av rettferdige krav? Og kvifor blir det så viktig å få folk til å velja anten lågare pensjonsalder, lengre ferie eller kortare arbeidstid? Minst ein million offentlege kroner vart brukt på å undersøka kven som ville velja kva da arbeidstidsutvalet produserte sin NOU i 1987 (NOU 1987:9A og B). Overraskande nok kom dei mellom anna fram til at menn over 45 ville prioritera lågare pensjonsalder, medan heiltidstilsette kvinner med yngste barn under 7 år var dei mest positive til 6 timars normalarbeidsdag. Prioriteringa av lågare pensjonsalder fekk av ein eller annan grunn større plass i pressa enn det at eit fleirtal av lønnstakarane (55% av mennene og 65% av kvinnene) gjerne ville ha 6 timars dag dersom det ikkje betydde nedgang i lønn.

Handlar ikkje dette om splittingstaktikk av gammalt merke? Her blir folk oppmoda til å tenkja på eigne behov her og no, og med den kjønnsmessige arbeidsdelinga vi har, veit vi at kvinner som kombinerer full jobb og ansvar for ungar i førskolealder, lever heilt andre liv enn menn over 45. Kva om undersøkinga hadde hatt nokre tilleggsspørsmål som t.d. «kva trur du ville vera viktigast for at fleire kvinner skulle kunne vera yrkesaktive og tena opp fulle pensjonspoeng – lengre ferie, lågare pensjonsalder eller kortare arbeidstid?» Gruppa «menn over 45» er framleis solid overrepresentert i dei fleste vesentlege posisjonar i fagrørsla. Dermed veit vi kva vi kan venta derifrå – så lenge dei ikkje tar ansvar for anna enn å tenkja ut frå eigne ønske og behov. Med eller mot sin vilje risikerer dei å bli på parti med makta når kvinner reiser dristige krav.

Men det er da også kvinner som heller vil ha lenger ferie? Ja visst, men det er også dei som godt kunne tenkja seg å seia ja takk til både sekstimarsdag, 6 veker ferie og rett til pensjon frå 60 år, og kanskje er det det beste svaret på alle spørsmål om prioriteringar? Så lenge diskusjonen må gå om kva du personleg akkurat no vil prioritera for din eigen del, vil resultatet sjølvsagt vera avhengig av kven som er med og røystar. Og det vil vera liten grunn til å venta toppscore for kvinnekrav i mannsdominerte faglege forsamlingar.

Utaktisk å stilla kvinnekrav?

Kor viktig er det a leggja vekt på at sekstimarsdagen først og fremst er eit kvinnekrav? Lang erfaring har vist oss at det er ein vanskeleg veg å gå. Vi er framleis ikkje komne lenger enn at ordet kvinnekrav fungerer som ein provokasjon på fleire vis. Dei mest konservative synest framleis at den slags kvinnekrav er noko tull. Og blant dei meir framskridne finst dei som tar det som ei personleg fornærming at sekstimarsdagen skulle vera viktigare for kvinner enn for menn – menn som ærleg ønsker å ta sin del av omsorgsansvar ser at dei og har bruk for sekstimarsdagen. Ville det ikkje da vera enklare å leggja sjela i å forklara alt som kan forklarast om kor lurt det er for menn også med sekstimarsdag, og så halda kjeft om kvinnekravet?

Mi oppfatning er at her må vi ha rom for fleire tankar på ein gong.

Vi har sett ein del døme på diskusjon om arbeidstidsforkorting der utgangspunktet ikkje har vore kvinnekvardagen, og resultatet har blitt ymse variantar av tretti-timarsveke, som til dømes fire dagars veke. Med det har ein både tapt det prinsippielle med å forsvara ein kortare normalarbeidsdag og ein har fått ordningar som gjer at dei som er avhengige av kortare arbeidsdag kvar dag er like langt. Ein kan som kjent ikkje gjera unna levering og henting av ungar i barnehage for heile veka på ein dag! For ordens skuld minner eg om at så lenge ein del kvinner må ha særordningar for å få kvardagen til å gå rundt slår det tilbake på alle kvinner – kvinner blir «ustabil arbeidskraft» med dei følgjer det har for lønn og status.

Det er framleis slik sjølv om det finst mange menn som tar sin del av både ansvar og arbeid i heimen – at kvinnene er det mest undertrykte kjønnet i likestillingsparadiset Noreg med lågast inntekt, lågast lønn, mest ubetalt arbeid – eit forhold som alle kvinner objektivt har interesse av å få forandra. Ein kortare normalarbeidsdag ville gi fleire kvinner høve til å vera i full jobb og samstundes få kvardagen til å gå rundt utan å slita helsa av seg, og ville gi betre lønn til dei som framleis arbeider mindre enn full tid. Det ville bety eit langt sprang for kvinners forhold til makt og pengar og råderett over eigen livssituasjon.

Pengane og makta

For dei som ønsker ei meir lik deling av det ubetalte arbeidet mellom kvinner og menn, må kortare normalarbeidsdag for alle vera eit opplagt framsteg – det betyr meir lik fritid for kvinner og menn. – Men er dette objektivt ein fordel for alle menn? Korleis skal vi i denne diskusjonen handtera det at mange menn har fordel av at kvinner er lågtlønte og deltidsarbeidande? Korleis kan fagrørsla handtera kjønnsmotseiinga? Så lenge mannen tener meir enn kvinna, har han meir makt i familien. Så lenge ho tener mindre, er det mest lønnsamt at ho er mest heime, og han kan nyta fordelane av å ha bakkemannskap heime – ikkje dermed sagt at alle menn subjektivt ønsker å ha det slik. Mange vil innvenda at dette er eit gammaldags bilete og dei har eit stykke på veg rett. Men vi kjem ikkje unna at det er ein samanheng mellom pengar og makt også i familien.

Når det blir snakka tariffspråk, kan spørsmålet vera om auka verdiskaping skal takast ut i tid eller pengar. Kravet om sekstimarsdagen er så enkelt og så komplisert at det har å gjera med både tid og pengar, og dermed også med kvinners økonomiske status. Med full lønnskompensasjon betyr sekstimarsdagen auka timelønn, og dermed auka lønn for dei som arbeider mindre enn 6 timar. Den vil dessutan gjera det mogleg å ha full jobb for mange av dei som tidlegare har hatt deltid, og med det ein sterkare posisjon i arbeidslivet. Likevel ser det på kort sikt ut til at direkte krav om heving av kvinnelønna er det som får høgast prioritet hos dei kvinnedominerte fagorganisasjonane i det første tariffoppgjeret. Det er ei utfordring å halda sekstimarsdagskravet varmt medan kvinnelønna har hovudfokus.

Det finst mange slags motargument som eg ikkje har tenkt å gå inn på, som til dømes spørsmål om korleis arbeidet skal organiserast, inkludert skiftarbeid. Sånt må sjølvsagt diskuterast konkret på dei einskilde arbeidsplassane, og eg er overtydd om at det kan løysast – det er sjølvsagt ikkje meininga å laga seks timars nattevakter dersom det fungerer betre med andre ordningar. Også i dag er det visse jobbar som har unntak frå normalarbeidsdagen, og det må ein sjølvsagt ha der det er naudsynt for å få ordningar som er brukbare for arbeidstakarane.

I tillegg kan det vera verd å stilla spørsmålet om kva det betyr å ha både lønns- og arbeidstidsordningar som – iallfall til ein viss grad – tener til å halda kvinnfolk «på plass» som det undertrykte kjønnet med dei konsekvensar det har både i privatsfæren og i samfunnsmessig samanheng. Når det framleis er slik i 1996 at kvinner i snitt har vel halvparten av menns inntekt (som resultat av både deltid og lågtlønn) seier det noko om maktforholda både i samfunnet i stort og i familien. Kanskje er det der diskusjonen skal starta? Kor mange er det eigentleg som ønsker ei forflytting av makta? Kor mange menn er parat til å leva i eit samfunn der kvinner og menn faktisk har same rett til både arbeid, inntekt, makt og fritid? Korleis skal ein utfordra dei som ikkje er heilt sikre slik at vi kan bli mange nok som kan stå samla mot dei som sit med den verkelege makta?

av Stein Stugu

Når jeg har takket ja til å skrive en artikkel om fagligs trategi og taktikk i Røde Fane, er det fordi ikke alle erfaringene jeg har fra mange års faglig arbeid stemmer med AKPs tradisjonelle oppfatninger av hva som er riktig å gjøre, og hva som kan gi resultater.

Det kan derfor være nyttig å prøve å oppsumere noen standpunkter som et ledd i en nødvendig diskusjon for å komme videre. En diskusjon om faglig strategi og taktikk bør ta utgangspunkt i hva som egentlig er situasjonen for norsk fagbevegelse i 1996, og hvilke utfordringer vi står overfor ikke bare nasjonalt, men også internasjonalt. De endringene som har skjedd i verden de siste åra har også hatt enorme konsekvenser for det norske samfunnet, og det kan derfor være nyttig å begynne med en vurdering av hvordan verden ser ut. Ofte kan det se ut som om det er stor avstand mellom det som er vår almene analyse av verden og den praktiske politiken vi faktisk står for, enten vi nå snakker om RV, AKP eller andre grupper på venstresida. F.eks. kan det hende at det er nyttigere å diskutere hva LO-ledelsen reelt kan gjøre enn om den tilhører borgerskapet. Vårt utgangspunkt må være at hvis ikke vi har fornuftige alternativer til handling slik verden er, så kan vi ikke forvente at andre har det heller.

Utviklinga av kapitalismen

Store endringer både i verdens og Norges økonomi vil føre til store endringer i årene som kommer:

• Norge er knyttet opp til det indre marked i Europa. Selv omkampen mot EU-medlemskap foreløbig er vunnet, er Norge medlem av EØS, og det er vanskelig å se hvordan vi skal få Norge ut av EØSde nærmeste årene.
• Verdenshandelen liberalisereres stadig, konkurransen blir hardere også på verdensbasis. Både framveksten av sterkere kapitalistiske økonomier i Asia og utviklingen av markedsøkonomii Øst-Europa vil få store konsekvenser også for oss.
• Den store oljerikdommen gjør at Norge er i en helt spesiell situasjon med vesentlig bedre statlige finanser enn de fleste andre land.
• De store multinasjonale selskapene akkumulerer kapital i enormt omfang. Kapitalen opererer med avkastningskrav i størrelsesorden 15-20% i året. Dette er en viktig økonomisk basis for at vi vil få store oppkjøpsbølger og derpå følgende strukturrasjonaliseringer. Når Philip Morris kjøper Freia Marabou for 9 milliarder så er det bare ca. 15% av det overskuddet de akkumulerer på et år. Den enorme kapitalakkumulasjonen må nødvendigvis også føre til større og større motsetninger under kapitalismen.

Arbeiderpartiet, borgerskapets ledende parti

Denne situasjonen er ny også for det norske borgerskapet, og det er ingen selvfølge at gårsdagens analyse av norsk politikk er riktig idag. Politisk og økonomisk er det rasjonelt å skille mellom tre hovedlinjer i det norske borgerskapet, alle med basis i reelle økonomiske interesser:

1) Den viktigste retninga, som idag sitter med makta, har som hovedlinje å knytte den norske kapitalen til framveksten av et sterkere Europa. I og med opprettelsen av det indre marked vil det skje en enorm omfordeling av makt i Europa. I denne situasjonen er det viktig å skaffe en selvstendig plass for Norge, først og fremst representert ved de selskapene som er sterke nok til å forsvare en selvstendig plass i et framtidig indre marked. De viktigste selskapene i en slik prosess er Norsk Hydro og Statoil. I tillegg vil det være viktig å skaffe plass også til selskap som Orkla, Kværner, Aker, Bergesen og Norske Skog.

Det viktigste politiske uttrykket for denne retninga er utvilsomt Arbeiderpartiets ledelse. En viktig del av grunnlaget for det er at de største (og viktigste selskapene ) er statseid. Og når Karl Glad til manges forbauselse gir uttrykk for at det er viktig å sikre norsk eierskap, så er ikke det et uttrykk for politisk forvirring, men tvert imot en logisk konsekvens av at det er viktig for det norske borgerskapet å sikre norske selskap en selvstendig plass i et liberalisert og råere marked. Regjeringas manglende vilje til å gripe inn både i forhold til f.eks. Viking dekk og nå Heger kan ses i en slik sammenheng. Forsterke restriksjoner på utenlansk kapital i Norge vil være en boomerang fordi de samme argumentene kan brukes mot norske selskaper i utlandet.

2) Den andre hovedretninga har sin økonomiske base i mindre norske selskap, selskap som allerede er under utenlandsk kontroll og områder av økonomien der konkurransen er liberalisert, f.eks. varehandel. Økonomisk vil de allerede ha tilpasset seg en friere konkurranse, og de vil ha lite eller ingenting å tape hvis norske selskap ikke finner noen selvstendig plass i det indre marked. Fremskrittspartiet er idag antagelig det fremste politiske uttrykket for denne retninga, men Venstre har en klart uttrykt strategi for å bli partiet for dette småborgerskapet. Det er ikke tilfeldig at Venstres nestleder Terje Johansen går av som Orkla-direktør for å jobbe videre med sine politiske ambisjoner. Venstre agiterer bevisst for små selskaper, og Venstres tradisjonelle fagforeningsfiendtlighet passer godt til en slik profil.

Høyres dilemma er at de tradisjonelt har vært det norske storborgerskapets viktigste parti. Den plassen har i praksis Arbeiderpartiets ledelse okkupert. Følelsesmessig vil likevel store deler av makta i Høyre være knyttet til norsk storkapital, men hvis den politikken skal gjennomføres i praksis betyr det i svært mange saker sammenfallende standpunkter med Arbeiderpartiet. For Høyre som parti er det et kjempeproblem, skal de bli et klarere alternativ til Arbeiderpartiet må de ikke bare nærme seg Fremskrittspartiet, men de må også bryte medviktige deler av sin tradisjonelle maktbase. Mange av Høyres fremste tillitsvalgte må også bryte viktige sosiale bånd. I et slikt perspektiv er motsetningene i Oslo Høyre lette å forklare,og det er logisk at Kåre Willoch framstår som en kritiker av Høyre fra venstre.

3) En tredje retning er den delen av kapitalen som er knyttet til bondesamvirket og næringsmiddelindustrien. EU-medlemskapets direkte trussel mot næringsmiddelindustrien var grunnlaget for felles standpunkter mot EU-medlemskap, men Arbeiderpartiet har (og de vil få god hjelp av EØS) en helt bevisst politkk for å fjerne basisen for EU-motstand på et slikt grunnlag. Det vil bli bortkastet å være mot EU-medlemskap fordi Norge er blitt så likt EU likevel. Hvis Arbeiderpartiet makter å gjennomføre denne poltikken vil det også bli spennende å se hva slags konsekvenserdet vil få for Senterpartiet som politisk parti.

Venstresida i taktisk klemme

For venstresida skaper denne situasjonen en lang rekke taktisk vanskelige problemer. Selv om Arbeiderpartiet utvilsomt har flyttet seg langt til høyre, og på svært mange områder førertradisjonell Høyrepolitikk, har i realiteten alternativet flyttet seg enda lenger. Diskusjonen om byråd i Oslo er et reelt uttrykk for det, det er ikke usannsynlig at et eventuelt Høyre/Frp-byråd vil føre en thatcheristisk politikk. Samtidig er det heller ikke tvil om at folk er tjent med at viktige selskap har base i Norge. Ikke fordi norske selskaper er bedre eller mindre kapitalistiske enn andre, men fordi å flytte kontrollen av de store selskapene ut av Norge vil endre styrkeforholdene mellom kapitalen og fagbevegelsen i disse selskapene. Og ut ifra selskapenes størrelse vil det svekke fagbevegelsen generelt. I tillegg vil også norske selskap være opptatt av fortsatt ha en maktbase for sin virksomhet i Norge, noe som sannsynligvis vil gi noe mer innvesteringer i Norge enn det vi ellers ville fått. Taktisk blir problemet for venstresida at svekket makt til Arbeiderpartiet på kort sikt minst likegjerne kan føre til mer makt for Coca Cola, McDonald, Rema 1000 og den lille fagforeningsfiendlige bedriftseier, som mer makt til folk og sterkere kontroll med kapitalen.

De forsterkede angrepene på offenlig sektor i Norge kan også forstås ut ifra ønsket om å fremme de norske storselskapenes interesser. De vil utvilsomt være tjent med en billigere offenlig sektor, både fordi det vil frigjøre kapital til videre vekst og fordi det vil gi mindre direkte (i form av skatt) ogindirekte (i form av prisnivå) utgifter. EØS-avtalen styrker en slik politikk. I tillegg vil den føre til hardere konkurranse på svært mange andre områder i Norge. Store deler av norsk fagbevegelse vil derfor være på defensiven i årene som kommer, en av våre viktigste oppgaver vil være å forsvare mye av det vi har. Og så lenge vi er med i EØS vil det være viktig å arbeide for norsk utmelding.

Hvordan skal vi gjøre det uten at vi samtidig bereder grunnen for at det er Høyresida som høster fruktene av det vi sår?

Det viktigste svaret på det spørsmålet er at vi i sterkere grad må prøve å definere fagbevegelsens egne interesser. Vi må analysere virkeligheten ut ifra hva som er i folkets interesse,og ikke som en negasjon til borgerskapets interesser. En slik innfallsvinkel vil også gjøre det langt mindre interessant å diskutere LO-ledelsens klassekarakter. Oppgaven blir ikke å finne ut hva som slår mot fienden, men hva som er i arbeiderklassens kortsiktige og langsiktige interesse. Med det som utgangspunkt vil det også være mulig, i alle fall på enkeltsaker, å etablere breie allianser.

Sosialisme – bare en vakker drøm?

I forhold til å ha en realistisk visjon om et alternativt samfunn er vi antagelig svakere utrustet enn på lang, lang tid. Ikke bare pga. av sammenbruddet i virkelige og påståtte sosialistiske land, men like mye fordi vi ikke har gode svar på hvordan en sosialistisk økonomi skal fungere. Vi trenger rett og slett å utforme en visjon av hvordan et sosialistisk samfunn kan fungere. Hva slags problemer vil det løse, hva slags liv vil folk få? Hvordan skal vi styre økonomien, og hvordan skal folk få en meningsfyllt tilværelse? I realiteten er det slik, i alle fall ide utviklede vestlige økonomier, at den arbeidskraften som trengs for nødvendig vareproduksjon (mat, bolig, klær) er en forsvinnende liten del av hele den økonomiske aktiviteten. Hvorfor har ikke en slik situasjon utløst et vel av ideer om hva som er det gode liv? Virkeligheten på norsk venstreside er idag slik at hvis vi hadde fått makta imorgen ville vi neppe visst hva den skulle brukes til. Og hvordan skal folk få tillit til partier som ikke har en realistisk visjon av hva de vil bruke makt til? Selv med uavkortet makt, og uten verken indre eller ytre fiender er det sannsynlig at vi har støttet så mange innbyrdes uforenlige krav at det ikke hadde vært mulig å forme en gjennomførbar politikk for et sosialistisk Norge.

Men mens vi venter på revolusjonen vil en lang rekke av de valg vi gjør ha en enorm betydning for folks levevilkår underkapitalismen (og for dens saks skyld hva slags økonomisk struktur vi vil gå inn i sosialismen med).

Fagbevegelsen på defensiven

Hvordan er situasjonen for fagbevegelsen i 1996? Grunnleggende er fagbevegelsen både nasjonalt og internasjonalt på defensiven. På tross av alle svakhetene er likevel den norske fagbevegelsen i internasjonal sammenheng relativt sterk. Men også fagbevegelsen i Norge på defensiven. I hovedsak skyldes dette strukturelle trekk, både i fagbevegelsen sjøl og i utviklinga av markedsøkonomien, og er ikke først og fremst et uttrykk for vond vilje i fagbevegelsens ledelse. Det må derfor være en svært viktig oppgave å jobbe for å styrke fagbevegelsen i seg sjøl, særlig fordi all erfaring tilsier at folk har det bedre selv der fagbevegelsen er svak enn der den ikke finnes i det hele tatt.

En litt karikert framstilling av deler av venstersidas syn på LO er omtrent slik: LO er egentlig en sterk organisasjon, men ledelsen bruker makt til å holde folk nede. Med en subjektiv vilje til å bruke ressursene annerledes finnes det nærmest ingen grenser for hva det er mulig å få til Selvfølgelig finnes det trekk ved fagbevegelsens strukturer som bidrar til å holde folk nede, men i stor grad er problemene mer et uttrykk for ledelsens svakhet, reelle objektive problemer og mangel på klare handlingsalternativer enn for subjektiv vond vilje. I tillegg er det et reelt problem, og et konserverende elemement, at i det øyeblikk man har vært med på en avtale blir det viktig å forsvare avtalens innhold, isteden for å se på avtalen som et kompromiss mellom to parter med til dels sterkt forskjellige målsettinger. Også i fagbevegelsen vil de som har støttet en avtale være mer opptatt av å forsvare den enn å se på den som plattform for videre utvikling. Mens NHO fører omfattende diskusjoner om hva slags avtaleverk de ønsker i år 2010, virker det som om slike diskusjoner er praktisk talt fraværende i fagbevegelsen. Og selvom vi ønsker et annet samfunnssystem, må vi også jobbe innenfor kapitalismen med sikte på å oppnå mest mulig. Kanskje den viktigste forutsetningen for en sterkere fagbevegelse er at vi må ha et reelt svar på hvordan fagbevegelsen skal bli sterkere, hva skal fagbevegelsen gjøre? En kritikk fra fagopposisjonen som baserer seg på at det LOs ledelse gjør er feil, uten at vi har alternative forslag til handling og tar konsekvensene av våre forslag fører ingensteds hen. I verste fall vil kritikken tvertimot være en styrke for den sittende ledelsen, for om den ikke har ferdige svar den heller så har den i alle fall en praksis og en historie og vise til. Og vi trenger politikk for hele fagbevegelsen, ikke bare for et lite antall aktivistiske klubber og fagforeninger.

Propagander fagbevegelsens seire

Svært mye av venstresidas utadrettede faglige politikk har historisk vært konsentrert om motsetningene internt i fagbevegelsen, ikke ved at arbeidet har vært internt innrettet, men de kampsakene som kan bidra til å avsløre LO-ledelsen har fått en langt høyere prioritet enn sakene i seg sjøl har fortjent. Hvis det er riktig at det å styrke fagbevegelsen i seg sjøl er viktig for å forsvare og bedre folks levevilkår, så er dette utrykk for en grunleggende feil prioritering. Vi må utvikle en politikk for hvordan vi skal styrke fagbevegelsen, hva er det som kan motivere folk til å organisere seg. Vi trenger også en oppsumering av hvilke deler av fagbevegelsen som har oppnådd noe, og hvordan de har oppnådd det. Det viktigste hinderet for at folk organiserer seg idag, og hinderet for at man ikke aktiviserer seg faglig, er ikke trua på at den sittende ledelsen vet best, men tvertimot defaitisme; Verden går til helvete og det er ikke noe vi kan gjøre med det likevel. Vår oppgave må derfor være å trekke fram de positive erfaringene. Hvor har man oppnådd noe, hvordan er det gjort? Hvordan hadde egentlig Norge sett ut uten fagbevegelsen? Hva er det som kan forhindre at Norge får samme utvikling som vi har sett i England? Hva er konsekvensene hvis Fremskrittspartiet får gjennomslag for sine linjer om at man skal fjerne alle nasjonale avtaler og overlate all lønnspolitikk til forskjellige former for lokale forhandlinger (og antagelig i siste instans personlige avtaler)? RV og AKP har tradisjonelt vært veldig flinke til å konsentere seg om alt fagbevegelsen ikke har fått til, istedenfor også å trekke fram det som er oppnådd. Og vi har sågar en lang tradisjon for å si at det som er oppnådd er uttrykk for en objektiv utvikling i kapitalismen, mens nederlagene skyldes at fagbevegelsen ikke var sterk nok, ikke sloss hardt nok. En konkret oppsumering hva som er vunnet, og hvordan det er vunnet, (f.eks. er arbeidstida betydelig kortere nå enn for 30 år sida) samt hvilke nederlag vi foreløbig har unngått vil være et betydelig bidrag i kampen for at vi kan oppnå noe også i framtida. I tillegg trenger vi oppsumeringer av hva som gikk feil i kamper som er tapt. Hva kunne vært gjort annerledes, hvor feilet fagbevegelsen. Vi er altfor lite flinke til å oppsumere feil for å lære av dem. Og skal oppsumeringene ha verdi må hensikten være å finne hva som faktisk har skjedd, ikke være et forsøk på å finne bekreftelser på at våre analyser bestandig har vært de riktige.

Fagbevegelsen må utvikle egen styrke og egne vurderinger av hva som er mulig både i den enkelte bedrift, bransje og det norske samfunn. Styrke kombinert med klare oppfatninger av hva som er mulig kan tvinge våre motstandere til å ta stilling til våre forslag. Hvis vår politikk bare blir en slags negasjon av hva vi mener er NHOs (eller enda verre, LO-ledelsens) politikk, har vi på forhånd både definert hvem som bør være uenige med oss, og vi har snevret inn grunnlaget for hvem som kan støtte det vi er for. Med utgangspunkt i hva vi mener er riktig å gjøre, er muligheten for å samle bred støtte rundt hva vi vil, større, folk slipper å ta stilling til om de støtter oss eller noen andre. I beste fall kan det til og med være mulig å hente støtte både fra LO-ledelse og av og til også fra deler av borgerskapet. Hvis vi på forhånd definerer verden slik at det vi er for, det er i motstrid til både LO-ledelsen og i alle fall NHOs objektive interesser, så har vi i hvert fall ikke gjort det enkelt å vinne seire.

Nasjonale tariffavtaler

Vi er inne i en utvikling der lønnsforskjellene i Norge øker betydelig. Ikke bare lønnsgapet mellom arbeidere og direktører øker, men også forskjellen internt i arbeiderklassen blir større. Dette er en utvikling vi risikerer at vi bare har sett begynnelsen av. Store områder er preget av omfattende deltidsarbeid, liten fagorganisering og lav lønn. Dette gjelder f.eks. innenfor varehandel, hotell og restaurant, servicebedrifter generelt og offentlig sektor. Samtidig er forskjellen i faglig styrke enorm, innenfor deler av det som fortsatt finnes av industri står kanskje arbeiderklassen sterkere enn noengang slik f.eks. Rolf Utgård har hevdet i en artikel i Arbeiderbladet. Kombinasjon av store ulikheter i økonomien, en statlig politikk som prioriterer de store, norske multinasjonale konsernene og store forskjeller i faglig styrke kan føre til enorme lønnsforskjeller i årene som kommer. Vi må derfor utvikle en politikk som tar sikte på å forhindre dette. I en slik sammenheng er Kvinner på tvers et svært godt initiativ, nettopp fordi siktemålet er å engasjere fagbevegelsen i en felles kamp. Men det må også være en oppgave å styrke og videreutvikle systemet med nasjonale tariffavtaler. En nasjonal avtale (og ideelt sett kanskje også internasjonale avtaler) er viktig både fordi den kan forhindre ekstrem lønnsdumping, og fordi den tvinger de sterke delene av fagbevegelsen til å ta ansvar for helheten, i alle fall innenor samme bransje. I et slikt perpektiv blir det i beste fall uheldig at f.eks. Winge-jentene velger å organisere seg i fagforening nr 3 i Winge-konsernet. Også for venstresida burde det vært viktigere å dra igang en støttebevegelse for jentene som i praksis fikk sparken fra Video Vest fordi de krevde tariffavtale (Handel og Kontor) enn å bruke krefter på å støtte en streik som i alle fall ikke var noe skritt i riktig retning i forhold til en kamp for å styrke et kollektivt ansvar også for lønnsdannelse. (For ordens skyld, dette er en vurdering av hva som er viktig, ikke over hva man skal ha rett,eller ikke rett til.)

Den grunnleggende kritikken av den organisasjonsform Winge-jentene velger er derfor ikke at de ikke velger LO, men at de velger løsninger som bidrar til en ytterligere oppsplitting av fagbevegelsen. Hvis man får gjennomslag for et prinsipp om at alle grupperinger har rett til å få tariffavtale, uavhengig av organisasjonstilknytning, fjerner man et viktig fundament for kollektiv handling. Styrkeforholdet mellom arbeid og kapital i Norge er neppe slik at fagbevegelsen kan sloss for et prinsipp et sted (Winge) samtidig som man hevder at mindretallet skal underordne seg flertallet andre steder (f.eks. Rosenberg og Oslo Sporveier, begge steder det har vært problemer med folk som har ønsket å danne egne fagforeninger). Balansegangen mellom nødvendigheten av felles organisering opp mot retten til egne avtaler er vanskelig, men svaret er verken fritt fram for alle eller motsatsen, tvangsorganisering slik vi vet at deler av LO ønsker. Men også organisasjonsforholdene internt i LO er med på å splitte folk. En av de viktigste grunnene til at det finnes store lavtlønte funksjonærgrupper også i store industrikonsern, parallelt med relativt sterke arbeiderfagforeninger, er antagelig nettopp at de er organisert i Handel og Kontor og at HK i praksis (med god støtte fra arbeidsgiverne) forhindrer de sterkeste fagforeningene også å ta et strukturelt ansvar også for funksjonærgruppene. Og for all del, også for mange av klubbene i industrien er det ofte behagligst at det er slik.

Reelle motsetninger i arbeiderklassen

Mange av de problemene vi sliter med er uttrykk for reelle motsetninger i arbeiderklassen. For å ta kanskje et nærliggende eksempel; skal arbeidstidforkortelse tas ut som lavere pensjonsalder, 6-timers dag, fire-dagers uke eller lengre ferie. Forskjellige deler av fagbevegelsen vil prioritere disse kravene svært ulikt, og det skyldes i hovedsak at de representerer forskjellige grupper. En tilsvarende situasjon opplever vi i svært mange lokaliseringsdebatter. For bryggeriarbeiderne er kampen for gjenbruksemballasje et godt eksempel, det er opplagt at de som er ansatt i emballasjeindustrien isolert sett er tjent med at det produseres mer emballasje. Slike motsetninger er en av våre største utfordringer. Vi må lære oss å mestre at forskjellige standpunkter ikke må forhindre en felles kamp på andre områder, og vi må ikke falle i fella og lettvint framstille alle problemer som et uttrykk for borgerskapet og kapitalismens råttenskap, samt alle som ikke er enige i den kampen vi fører som moralsk mindreverdige og/eller kjøpt av kapitalen.

Respekt for at ulikt ståsted ofte gir ulike prioriteringer er helt nødvendig for å gjøre det vanskeligere for kapitalen å splitte fagbevegelsen, og helt nødvendig for å utforme konkret taktikk.

Vurder kapitaleksport konkret

Overskuddet av kapital i Norge vil føre til økt kapitaleksport, og derved en styrket norsk imperialisme (Noe det i og for deg er liten grunn til å moralisere over, imperialismen er som kjent en nødvendig del av dagens kapitalistiske økonomi). Hvordan skal vi forholde oss til kapitaleksport og for dens saks skyld også til utenlandske oppkjøp i Norge? Det må gjøres konkrete analyser i hvert enkelt tilfelle, vi må analysere hva som er konsekvensene for arbeidsplasser, arbeidsforhold og industristruktur ikke bare her, men også i utlandet. Helt meningsløst blir det å si at alle norske investeringer i utlandet er feil, like meningsløst som å si at alle utenlandske oppkjøp i Norge er feil. Vi må både analysere konsekvensene og hva som er alternativet. Noen eksempler: Ingen vil vel i dag være uenige om at det var uheldig at Phillip Morris fikk kjøpt Freia Marabou. Men samtidig er det svært sannsynlig at redningen for Christiansands Bryggeri har vært at de ikke ble med inn i Ringnes-konsernet, men er eid av svenske Spendrups.

Tilsvarende; da Orkla kjøpte Procordia og sammen med Volvo etablerte Pripps Ringnes var det et oppkjøp som vil øke presset på strukturen i norsk næringsmiddelindustri, og som således har store negative konsekvenser. Men alternativet var ikke status quo, Volvo ville solgt Procordia uansett, en beslutning det lå utenfor norsk fagbevegelses rekkevidde å påvirke. Hadde ikke Orkla kjøpt, ville salget antagelig gått til en eller fler multinasjonale giganter (Coca Cola, Heineken, Unilever, Nestle e.l.) I praksis dreide valget seg derfor for de ansatte i Orkla om hva slags problemer vi skulle få i åra som kommer. Ville vi stå sterkest hvis Orkla overtok, eller ville et Procordia oppstykket og delt, eller kontrollert av f.eks. Nestle vært å foretrekke? Også for oss måtte det være en viktig del av vurderingen at de svenske fagforeningene var for at Orkla overtok. For de fagorganiserte i Orkla ble derfor konklusjonen at et oppkjøp fra Orkla ble det minste ondet.

Slike konkrete, og vanskelige vurderinger, vil norsk fagbevegelse få i stort omfang i årene som kommer. Ikke bare fordi Norge har store mengder kapital som kommer til å bli brukt til oppkjøp i utlandet, men også fordi norsk kapital svært ofte for de ansatte i den bedriften som blir kjøpt vil fortone seg som et mindre onde enn en del av de andre store internasjonale multinasjonale konsernene. Det finnes to enkle svar på disse problemene, det ene er at alle oppkjøp er vi mot, fordi det er uttrykk for norsk imperialisme. Det andre som er like enkelt og like feil er at norske oppkjøp er vi for fordi norsk kapital er bedre enn annen kapital. Strukturendringene på eiersida vil få enorm betydning for både arbeidsplasser og industristruktur i framtida. Hvis ikke vi tar i skitten i redsel for å gjøre feil, overlater vi i praksis alle valg til kapitalen alene.

Samtidig må vi bruke den relativt sterke stillinga fagbevegelsen har i norske konsern både til å etablere kontakter og om mulig gjensidig styrke fagbevegelsen både i Norge og ute, samt til å sloss mot de verste overgrepene norske selskap står for. Kampanjen for å trekke Statoil ut av Nigeria er et godt eksempel på det siste, og det er all mulig grunn til aktivt å følge med på det norske storkonsern gjør internasjonalt.

Hovedavtalen

Tradisjonelt har venstresida hatt et syn på hovedavtalen, og derved mye av det øvrige avtaleverket, som redskap for å holde folk nede. Er dette en riktig analyse i forhold til norsk virkelighet idag? Hvis vi tenker oss norsk fagbevegelse uten et sentralt avtaleverk, men de enkelte klubber og landssammenslutninger overlatt til seg sjøl, vil sannsynligvis det konkrete styrkeforholdet mellom arbeid og kapital være slik at fagbevegelsen blir vesentlig svekket. Er ikke problemet idag tvert imot at store deler av fagbevegelsen ikke har styrke til å utnytte de mulighetene avtalen tross alt gir? Problemet er at oppfatningen av egen svakhet, og kapitalens makt, mange steder er så grunnfestet at folk ikke engang prøver å ta opp kampen, og mange steder ikke engang tør å organisere seg . Istedenfor å legge hovedvekten i analysen av hovedavtalen på dens negative sider, bør vi utvikle en diskusjon om hvordan avtalen kan bli bedre, både knyttet opp til kampmidler for fagforeningene og sanksjonsmidler overfor arbeidsgivere som overhodet ikke gjør noe for å oppfylle de krav hovedavtalen stiller. Vi trenger en konkret diskusjon om hvilke endringer som det er mulig og nødvendig å sloss for, så kan det hende at styrkeforholdet en gang i framtida blir slik at det er riktig å kaste hovedavtalen overbord.

Hva nå?

LO-ledelsen har idag skiftet taktikk, fra å skjelle utvenstresida er det åpenbart at de nå ønsker å trekke venstresida inn i varmen. Dette kommer til uttrykk både ved Ester Kostøls deltakelse på Trondheimskonferansen og Skytøens sutring over at Yngve Hågensen har gitt venstresida for fritt spillerom. Denne taktiske situasjonen stiller oss overfor langt vanskeligere utfordringer enn det vi har hatt tidligere, fordi vi trenger konkrete svar på hva hele fagbevegelsen skal gjøre. Det er ikke nok å konsentere seg om enkelt områder, vi trenger helhetlige analyser og svar. Vår utfordring er å benytte mulighetene både til å styrke fagbevegelsen og å styrke arbeidet for sosialismen.

av Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

av Pål Steigan

Jeg har ikke vært på kvinnekonferanse i Beijing. Jeg aner ikke hva de ulike organisasjonene og folka er gode for, og jeg kan heller ikke sende e-post til de ulike nettverkene der interesserte kvinner kan melde seg på. (Vel, det kunne jeg kanskje, for ingen i USA veit om Pål er mann eller kvinne, akkurat som du ikke alltid veit om det du finner på nettet er ekte eller bløff.) Men jeg har nå sørfa litt. Jeg brukte søkeverktøyet Alta Vista, fordi det gir mulighet til å søke på f.eks woman or women and activism or socialism eller liknende. Etter noen forsøk kom jeg opp med hundrevis av treff, blant dem har jeg sortert ut følgende som en slags ariadnetråd som andre kan plukke opp for å finne vei i labyrinten. Jeg utsteder ingen helseattest, men jeg garanterer interessant sørfing.

På http://www.grannyg.bc.ca//crc.web.apc.org/womensweb kommer du inn i Canadas første internettprogram for kvinner. De jobber for å øke kvinners ferdigheter innen informasjonsteknologi.

En organisasjon, eller snarere et nettverk som kaller seg Virtual Sisterhood finner du på http://www.igc.apc.org/vsister/vsister.html. Virtual Sisterhood er et globalt elektronisk kvinnenettverk som har satt seg som mål å bruke elektronisk kommunikasjon for å fremme og styrke kvinnebevegelsen. De prioriterer å styrke fargede kvinner, innvandrer- og flyktningekvinner, lavtlønte og lesbiske kvinner, kvinner fra Sør, bondekvinner, kort sagt kvinner som har hatt liten eller ingen befatning med informasjonsteknologien. Gjennom nettet vil de hjelpe hverandre med skolering og egenutvikling, utvikle informasjonsressursene til kvinner og bygge forbindelsene mellom kvinneorganisasjoner.

Derfra kom jeg til ei alfabetisk liste over kvinneorganisasjoner som foreløpig var veldig mye USA og veldig lite Sør, men det må vel være en barnesjukdom som henger sammen med hvem som i dag har tilgang til denne typen elektronikk. Kvinneorganisasjoner i Norden kan jo straks la seg føre opp for å gjøre østsida av Atlanterhavet bedre representert. Denne lista ligger på: http://www.igc.apc.org/vsister/dir/index.html. Den heter Women’s Organizations & Electronic Communications – a Global Directory. Der fant jeg blant annet: Asian Immigrant Women Advocates, e-post aiwa@igc.apc.org, basert i Oakland, California. De jobber for asiatiske innvandrerkvinner.

MATCH er en organisasjon i Canada som arbeider for å øke statusen til kvinner i den tredje verden. Deres kontaktperson er Lene Madsen og nøkkelordene er kvinner, bærekraftig utvikling, vold, feminisme og tredje verden.

Puntos de Encuentro som vel kan oversettes til Møteplassen på norsk har e-post: puntos@nicarao.apc.org eller puntos@uni.rain.ni. De jobber med kvinners rettigheter i Nicaragua.

Women’s Information Center er navnet på et nettverk i Russland. Det er en ikke-statlig organisasjon som jobber for å bygge opp en informasjonsbank om kvinners problemer i Russland. De har e-postadresse las@soglasie.msk.su.

Hvis du er lei av tekst og vil høre litt virkelige stemmer, kan du hoppe til http://www.iisd.ca/linkages/4wcw/voices.html. Voices from Beijing, hvor du finner intervjuer i lydformatet RealAudio fra Beijing, f.eks med Lydia Alpizar som var delegat fra Costa Rica og som jobber med et jordprogram for ungdom i San Jose, Costa Rica. På http://www.igc.apc.org/women/feminist.html finnes det en peker til Feminist and Women’s Organizations der jeg blant annet fant kunstnernettverket Guerilla Girls, som har en del politiske plakater de har lagt ut på nettet, blant annet en med den tittelen du kan lese på bildet: Guerrilla Girls proclaim internet too pale, too male!

På http://www.igc.apc.org finner du Progressive Directory med både PeaceNet, EcoNet, ConflictNet, LaborNet og WomensNet.

Der kan man koble seg til og dra fordel av konferanser, erfaringsutveksling, databaser osv. Men det koster $50 i måneden for et hovedabonnement og deretter $3,50 for hvert tilleggsabonnement. Det er også grupperabatter.

Dette er en del av The Association for Progressive Communication som vokste fram i spireform allerede mellom 1982 og 1987. I 1987 gikk GreenNet i England sammen med Institute for Global Communications (IGC). Sistnevnte driver PeaceNet, EcoNet, ConflictNet og LaborNet i USA. I 1989 fikk de med seg NordNet i Sverige, Web i Canada, AlterNex i Brasil, Nicarao i Nicaragua og Pegasus i Australia. I 1990 ble så APC grunnlagt. De forbinder i dag 31.000 aktivister.

God sørfetur. Kanskje du vender tilbake med ideer om norskbasert nettverkbygging.

Denne artikkelen består i hovedsak av menneskelig sett ubegripelige adresser som http://www.grannyg.bc.ca/womwork.html, men fortvil ikke. Skriv dette bebbelet inn i det feltet på nettprogrammet der det står location eller liknende, slå på returtasten og håp det beste. Antakelig kommer du til en artikkel om det viktigste som hendte på Beijing-konferansen, nemlig at kvinner fra hele verden møttes og så glimtet i hverandres øyne og begynte eller fortsatte å bygge nettverk seg i mellom.