av Kristine Mollø-Christensen

Da regjeringssjefene i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17. juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «… sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet

Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og monetære union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene

Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen

Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i Nato, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover

Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom Nato) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet: «Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet.»

ØMU på skinner?

Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den økonomiske og monetære union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

• senking av arbeidsgiveravgiften
• mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
• mer fleksibel arbeidskraft
• begrensete muligheter for sosialstøtte
• og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – euroen. Og at ØMU og euro blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte

Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk» (The Economist 15.03.97).

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?

EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.-ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris»-prinsippet for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge

Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk

Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14. juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

av Jon Egil Brekke

Fremmedgjøring er et grunnleggende begrep i Marx’ analyse av samfunnet. Marx ser fremmedgjøring og privateiendom som to sider av samme sak. Hvordan skal vi forstå dette begrepet? Kan vi forstå dagens virkelighet ut fra det? Angår det oss?

En stø kurs ut av kapitalismen forutsetter god kjennskap til hvordan samfunnet er laga og hva som er i veien med det. Marx ga et grundig bidrag til denne kjennskapen, et bidrag det lønner seg å kjenne. Dessverre har de tidligste skriftene hans vært undervurdert blant de som mente å være hans rette arvtakere. Det gjenstår derfor en jobb å gjøre. Denne artikkelen gir ikke en fullstendig presentasjon av Marx’ begrep om fremmedgjøring, men søker å oppmuntre deg til å lese Marx’ egen framstilling og ta den i bruk.

Begrepet fremmedgjøring er ikke nytt med Marx. Det kan spores tilbake til Det gamle testamentet (for eksempel i tilknytning til dansen rundt gullkalven) og før, og kan følges fra gresk filosofi fram til Rousseau, Hegel, Feuerbach og Marx m.fl. (Khan 1995).

At noe er – eller oppleves som – fremmed betyr ikke nødvendigvis at det er gjort fremmed. Uttrykket fremmedgjøring brukes særlig når noe som er laget av mennesker, ikke erkjennes som det (jfr. religion), synes å være havnet utenfor menneskers kontroll (jfr. markedet) osv. Marx beskriver fremmedgjøring på flere plan i det kapitalistiske samfunnet. Leser vi de tidligste skriftene hans, kan vi se hvordan han forflytter oppmerksomheten fra religion til filosofi, fra filosofi til stat og politikk, og derfra til samfunnet og økonomien. Ifølge Marx skjer den grunnleggende fremmedgjøringa i den kapitalistiske produksjonen.

Opplevd og materiell fremmedgjøring

Som barn opplever vi å gjøre nye områder til våre egne, til del av vår indre verden og våre tilgjengelige ressurser, ved å ta dem i bruk. Vi opplever omgivelsene som muligheter for aktivitet, og når vi tar dem i bruk, setter vi vårt eget stempel på dem, innreder dem etter våre egne behov, knytter forventninger til dem, lager oss steder.

Så blir vi gjerne skuffet når andres planer, regler, gjerder, dører stenger oss ute fra disse mulighetene – på godt og vondt. Det kan dreie seg om å ta hensyn til andre og oss selv. Men allerede tidlig lærer dette samfunnet oss at frihet til å gjøre som vi vil, forutsetter at vi eier. Den som eier, bestemmer. Privateiendom kommer tidlig inn i livet vårt, om ennå i begrensa betydning.

Vi fantaserer også om alt vi skal gjøre bare vi blir store nok. Så vokser vi opp – og opplever at skrankene er der fortsatt: «Adgang forbudt»-områder. Saker og forhold vi «ikke har noe med», som er fremmede for oss, der vi er uvedkommende – enda de samme sakene setter betingelser for våre egne liv. Vi lærer at en rekke ting ikke angår oss, og vi erfarer privateiendom i utvida betydning: Som eiendom av produksjonsmidler. Som forutsetning for å ha noe å leve av.

Det Marx setter fingeren på er ikke opplevelsen av fremmedgjøring. Selvsagt utelukker han ikke opplevelsen, men først og fremst viser han fremmedgjøring som et objektivt samfunnsmessig forhold – nedfelt i handlingsmønstre og avhengighetsforhold menneskene imellom. Derfor kaller vi det Marx snakker om også for materiell fremmedgjøring.

Vi lever i et kapitalistisk samfunn, der det å jobbe for andre – eller ha andre til å jobbe for seg – er en hverdagslig sak og virker som et naturlig forhold: Hvordan drive masseproduksjon uten at noen jobber for andre? Er ikke kapital en uomgjengelig forutsetning for industri og all moderne produksjon? Hvor naturlig det enn kan virke, så rører daglige uttrykksmåter som «privat eiendom», «styringsrett», «å være lønnsom», «å bli overflødig», «jeg bare jobber her» alle ved det Marx kaller fremmedgjort arbeid.

Tenk over følgende tre ting:

• Hva er det typiske innholdet i å «jobbe for andre» under kapitalismen?
• I hvilken grad er dette et nødvendig innhold, og i hvilken grad er denne nødvendigheten forbigående?
• Hvilke følger har det for arbeideren, kapitalisten og samfunnet ellers når produksjon normalt foregår på denne måten?

Lønnsarbeidet

Arbeidet er ikke historieløst. Mennesker fødes inn i et bestemt samfunn, i klassesamfunn også inn i en bestemt klasse, og med et – der og da – begrensa utvalg måter å livnære seg på. Under kapitalismen er det store flertallet henvist til lønnsarbeid – så langt det er lønnsarbeid å få tak i. I motsetning til den som eier jord eller kapital av noe omfang, er den som livnærer seg ved å arbeide for lønn avhengig av å arbeide for andre – vedvarende. De som eier jord eller kapital kan leve av sin eiendom ved å la andre arbeide på den, og kan som fysiske individ klare seg lenge – også om dette stopper opp. Dette gir dem et overtak i forhold til lønnsarbeideren. I lønnsarbeiderens avhengighet av andres privateiendom – både i form av arbeidsgjenstander (råmaterialer, redskaper) og livsmidler – ligger fremmedgjøringen innebygd som en arbeidsbetingelse, ufravikelig under kapitalismen.

Fremmedgjort arbeid handler om hvordan et produkt – i det det lages – blir fremmed for den som lager det. Produktet, gjenstanden, blir noe arbeideren ikke lenger bestemmer over, men som tvert om synes å bestemme over arbeideren. Jo fler gjenstander arbeideren lager, og jo mer effektivt han/hun jobber med å lage salgbare gjenstander – jo mer vokser kapitalen, jo mektigere blir arbeidskjøperen, og jo fattigere blir arbeideren, relativt eller også absolutt.

Lønna, det arbeideren mottar i bytte for denne avståelsen av tid og produkt, beregnes ikke i forhold til omfanget eller verdien av produktet (eller den enkelte arbeiderens bidrag til verdien av produktet). Lønna avgjøres av arbeidskraftens markedspris – som svinger rundt det det i snitt koster å produsere varen arbeidskraft. Dette er utførlig behandlet av Marx i Kapitalen.

Kapitalisten, arbeidskjøperen, den som eier arbeidsgjenstandene og produktet, er på sin side henvist til å betrakte produktet bare som et middel til gevinst målt i penger, økt kapital = økonomisk makt, makt til å kommandere arbeid og arbeidsprodukter. Alle andre egenskaper ved produktet blir underordna denne ene. Markedet forutsetter privat eiendom – at du eier det du vil bytte bort. Privat eiendom er (produktet av) fremmedgjort arbeid, ifølge Marx:

«Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer […] fram til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid … Riktignok har vi, med utgangspunkt i nasjonaløkonomien, nådd fram til begrepet fremmedgjort arbeid … som et resultat av privateiendommens bevegelse. Men når vi analyserer dette begrepet, viser det seg at selv om privateiendommen framtrer som grunnen, som årsaken til det fremmedgjorte arbeidet så er den i virkeligheten tvert om en følge av det … Senere slår dette forholdet om i en vekselvirkning.» (Økonomisk-filosofiske manuskripter, Falken, side 204)

Hegels bidrag

Begrepet «fremmedgjort arbeid» henta Marx først og fremst hos filosofen Hegel, som i et tidlig utkast til sitt filosofiske system skriver følgende om arbeid og fremmedgjøring:

«a) Jeg gjør meg umiddelbart til en ting, en form, som eksisterer, i arbeidet.
b) Denne min eksistens gjør jeg likeledes til noe ytre, gjør den til noe for meg fremmed, og forsørger dermed meg selv.» … «Gjennom avhendelse av hele min konkrete arbeidstid og av alt hva jeg skaper gjennom mitt arbeid, ville jeg gjøre det substansielle ved dette, min almene virksomhet og virkelighet, min personlighet, til et annet menneskes eiendom.» (Næss: Filosofiens historie 2, side 185)

Sagt på annet vis: Jeg er det jeg gjør. Det jeg gjør er å forme materialer til en gjenstand, utenfor meg selv. Denne gjenstanden inneholder (resultatet av) mine intensjoner, mine evner og kunnskaper, mine gjerninger – den er meg, gjort til noe ytre. Ved å avhende den, mottar jeg i bytte det jeg trenger for å kunne holde meg i live. Ved å avhende min arbeidstid, er jeg en annen persons eiendom i denne arbeidstida.

Hegel er en mangetydig og tidvis ganske uklar filosof, der tilhengere har trukket politiske konklusjoner i stikk motsatte retninger. Den som orker å lese ham, kan lett la seg fascinere av strevet hans for å sette ord på verdens foranderlighet. Hegel dominerte filosofimiljøet i Tyskland på 1840-tallet da Marx begynte å skrive, og flere av Marx’ artikler har derfor form av et kritisk oppgjør med Hegel. Samtidig har Marx hos Hegel funnet mange tankeredskaper til sin egen analyse – med en vesentlig forskjell: Der Hegel forankrer sine begrep i filosofihistorien og den abstrakte «verdensåndens» egenutvikling, forankrer Marx sine tilsvarende begrep i menneskenes praktiske handlinger. Inspirert av Feuerbach snudde Marx mange av Hegels synsmåter «på hodet», men i motsetning til Feuerbach nøyde Marx seg ikke med kritikk av religionen. Også den samfunnsmessige virkeligheten som ga grobunn for religionen måtte kritiseres, og endres i praksis.

Fremmedgjort arbeid

La oss gå litt nøyere inn på dette begrepet. I kapitlet om Fremmedgjort arbeid (ØFM) tar Marx utgangspunkt i det han kaller «en økonomisk kjensgjerning av i dag:

«Arbeideren blir fattigere jo mer rikdom han produserer, og jo mer produksjonen hans øker i effektivitet og omfang. Arbeideren blir en stadig billigere vare jo mer varer han produserer. Menneskenes verden synker i verdi i samme grad som tingenes verden øker i verdi. Arbeidet produserer ikke bare varer, det produserer også seg selv og arbeiderne som vare og dette i samme grad som det i det hele tatt produserer varer.»

Og han fortsetter:

«Denne kjensgjerningen innebærer ganske enkelt at det objektet arbeidet frambringer, arbeidets produkt, står overfor arbeidet som noe fremmed, som en makt uavhengig av den som har laget det. Arbeidets produkt er legemliggjort, materialisert, i en ting, det er objektivering, tingliggjøring av arbeid. Å virkeliggjøre arbeid er å objektivere det. Fra den politiske økonomiens synsvinkel framstår virkeliggjøringen av arbeid som et tap av virkelighet for arbeideren, objektiveringen framstår som tap av og slaveri under objektet, og tilegnelsen framstår som fremmedgjøring, som avståelse.

I den grad framstår virkeliggjøringen av arbeid som tap av virkelighet at arbeideren mister sin virkelighet helt til det punkt der han dør av sult. I den grad framstår objektiveringen som tap av objektet at arbeideren er fratatt de objektene han trenger mest, ikke bare for å leve, men også for å arbeide. Selve arbeidet blir noe han bare kan skaffe seg ved enorm innsats og med uberegnelige avbrudd. I den grad framstår tilegnelsen av objektet som avståelse at jo flere objekter arbeideren produserer, jo færre kan han eie, og jo mer er han dominert av sine produkter, av kapitalen.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, side 323-324.)

Marx viser hvordan fremmedgjøringen som begynner i selve produksjonshandlingen kommer til uttrykk i fire ulike aspekt:

• Arbeideren og arbeidsproduktet er fremmede for hverandre, arbeideren fratas produktet, produktet legges til kapitalen, som står overfor arbeideren som en fiendtlig makt. Menneskets tilegnelse av et objekt (fra naturen) er samtidig arbeiderens avståelse av samme objektet. Arbeidet produserer økende privateiendom på den ene siden og økende fattigdom på den andre.
• Arbeideren er fremmed for seg selv mens arbeidet pågår, arbeidsprosessen tilhører ikke ham selv, men en annen, og han selv tilhører en annen mens han arbeider. Han iverksetter en annens vilje og gir avkall på sin egen. Han arbeider ikke ut fra indre trang, men ut fra ytre tvang.
• Den bevisste forming av omgivelsene, som er menneskets kjerne og artskjennetegn, blir noe fremmed for arbeideren. I stedet for grunnleggende livsutfoldelse blir arbeidet et middel for å overleve rent fysisk. Menneskets frihet blir trengt tilbake til rent dyriske funksjoner, som å spise, drikke, avle barn. I beste fall kan arbeideren utfolde seg hjemme, utenfor arbeidet.
• Som følge av dette står mennesket fremmed overfor seg selv, overfor andre mennesker, og overfor samfunnet generelt.

Marx utbroderer dette i langt rikere detalj i ØFM, øser av de mange paradokser han ser i sin egen samtid, og viser flere konsekvenser enn de som er nevnt. Vi skal ikke følge ham videre her, men runder av denne delen med en av hans mange tankevekkende spissformuleringer:

«Prostitusjon er bare et enkeltstående uttrykk for arbeiderens universelle prostitusjon, og siden prostitusjon er et forhold som inkluderer ikke bare den prostituerte, men også den prostituerende – som er enda mer æreløs – er også kapitalisten inkludert i denne kategorien.» (Oversatt fra Marx: Early Writings, fotnote side 350. Se også Falken side 228.)

Det var da, det …

Så må vi spørre: Angår begrepet fremmedgjort arbeid oss i dag? Kjenner vi det igjen i vår egen samtid?

Det er selvsagt viktige forskjeller mellom europeisk industrialisering på Marx’ tid og dagens norske tilstander, som noen ynder å kalle post-industrielle eller postmoderne. Men vi trenger ikke skrape lenge på overflaten av dagens globale tilstander før paralleller kommer til syne.

La oss likevel titte på noen forhold som idag tilsynelatende opphever, motvirker, eller dekker til den avståelsen av arbeid Marx’ snakker om.

Yrkesstolthet

En lokomotivmekaniker (er det fortalt meg) uttalte i et TV-program at han betraktet alle lokomotivene som hadde forlatt hans hender som «sine», og han var synlig stolt av dem og av arbeidet sitt. Er forekomsten av yrkesstolthet en innvending mot eksistensen av materiell fremmedgjøring?

Marx kan iblant gi inntrykk av at yrkesstolthet er en umulighet for proletariatet. Det er i så fall en regel med viktige unntak. Men det ligger en motsigelse i yrkesstoltheten: Den er både en positiv kraft og en illusjon. Også som lønnsarbeider søker mennesket verdighet. Du er hva du gjør; din identitet er sterkt avhengig av hva du vet du er i stand til å gjøre. Men samtidig er denne verdigheten og identiteten innsirklet av avhengighet til andres eiendom: Du er og blir den dyktige tjener. Og din yrkesstolthet, som i ene øyeblikket kan gi deg høy markedsverdi, kan i neste omgang gjøre deg arbeidsløs – når det ikke lenger er bruk for dine evner og kunnskaper. Intervjuet med lokomotivmekanikeren ovenfor skjedde da verkstedet han jobbet i skulle nedlegges.

Kapitalen drar fordel av yrkesstoltheten. Ta for eksempel såkalte produktivitetsgrupper: Du får lov å gi av din oppfinnsomhet. Du kan legge din ære i produktenes bruks- eller bytteverdi og bedriftens konkurranseevne; til sjuende og sist er du bare en utgiftspost i bedriftens regnskap.

Gyldne håndjern

Hva om du er medeier? Som alternativ eller tillegg til lønninger er det gjort ulike framstøt for å få arbeidere/funksjonærer/teknisk personale til å knytte seg sterkere til kapitalen – ved å bli småkapitalister. Dette kan ta ulike former.

I Norge er det nå sterk markedsføring av aksjefond som alternativ til banksparing. På denne måten blir du knytta til kapitalen på indirekte vis, og du får en personlig interesse av at lønnsomheten, det vil si profitten, er høy.

Langt mer direkte er for eksempel Microsoft Corporation i USA, der viktige grupper ansatte ikke får lønn, men aksjer i Microsoft – noe de ansatte kaller «golden handcuffs», gyldne håndjern.

For å si det kort: Dette opphever ikke fremmedgjøringa. Du får lov å dele risikoen, slik småaksjeeiere stort sett gjør. Du stiller fortsatt arbeidskrafta di til disposisjon, til aksjene evt. kaster nok av seg til å frita deg for dette. Du er fortsatt underlagt markedets anarki, selv med Microsofts relative monopol innafor programvare. Lotteriet går sin gang, framstilt som «fri» konkurranse.

Intellektuelle

Hva med de intellektuelle? Å være intellektuell var opprinnelig et overklasse- og embetsverksfenomen. I siste halvdel av dette århundret har den teknologiske utviklinga tvunget kapitalen til å slippe langt større grupper inn i utdanning og yrker med intellektuelt preg. (Inntekta og anseelsen for flere av disse yrkene har da sunket tilsvarende.)

De intellektuelle av yrke er en svært sammensatt gruppe, og deres situasjon virker ved første blikk også mer sammensatt enn arbeidernes. Her finnes for eksempel alt fra disiplinerte tjenere og helstressa samlebåndsskapere via bestselgende halvguder til rene varespekulanter, her finnes kulturinstitusjoner og hele medie/kulturindustrier. Å omtale dem i noen få avsnitt vil, som for arbeiderklassen, bare kunne gi noen få knagger og omtrentlige perspektiv.

I forhold til industriarbeideren er den intellektuelle oftest friere til å forme, om ikke sin egen virkelighet, så iallfall sitt eget produkt. Men intellektuelle fanges også inn av markedet. De har andre varer å selge, og noen har utsikt til å rykke opp som kapitaleiere, men de vil likevel kunne kjenne igjen trekk fra det fremmedgjorte arbeid i sin egen situasjon.

For noen grupper intellektuelle finnes riktignok en viss beskyttelse av eiendomsretten til det de lager. Skapende kunstnere har lovbeskyttet opphavsrett, oppfinneren skaffer seg om mulig patent på oppfinnelsen, designere kan oppnå mønsterbeskyttelse osv. Åndsverkslov, patentrettigheter, mønsterbeskyttelse er likevel tveeggede sverd. De tar privateiendom og marked som en gitt forutsetning. De innebærer samtidig en viss inngjerding av allmenningen, da «plagiat er grunnlaget for all kultur» (Charles Seeger). Patentrettigheter til plantevarianter og genmateriale er i ferd med å sette privateiendom på spissen, og det er de store selskapene som setter seg på disse rettighetene.

Intellektuelles markedsverdi er i noen grad avhengig av deres troverdighet, som av publikum lett forveksles med personlig integritet. Men hvilken frihet har journalisten, som veit at avisa må selge? Hvilken frihet har forskeren, som veit at forskningsmidler må hentes fra næringslivet eller fra en stat som har næringslivets interesser som første bud? Hvilken frihet har kunstneren, forfatteren, musikeren, som veit at de store inntektene ligger i hennes egen salgbarhet, kombinert med flaks og forbindelser? Også de intellektuelle lever i avhengighetsforhold til kapitalen – og det er stadig noen som gjør penger på dine ideer.

Staten, partier, organisasjoner

Men staten er vel likevel noe annet, hevet over dette? Å forsvare velferdsstaten er en motsetningsfylt sak. Det synes mer rettferdig å fordele goder etter like borgerrettigheter enn etter størrelsen på bankkontoen. I kapitalismens kløft mellom statsborgeren og privatindividet, satser venstreorienterte på statsborgeren. Samtidig er det lett å score poeng på begrensningene i den borgerlige likhet og det offentlige sikkerhetsnettet. Staten framstiller seg selv som forvalter av fellesinteresser og fellesgoder. Marx viser oss derimot staten som et fremmedgjort fellesskap, vokst ut av motsigelsene i ‘det sivile samfunn’, den økonomiske hverdagen.

Fremmedgjør staten? Står staten imot oss som noe fremmed? Det er vel kjent hvordan den allmenne retten til «frimodige ytringer» om rikets styrelse og tilstand i praksis kanaliseres og monopoliseres inn blant et sjikt av yrkespolitikere, som så vurderer sakenes salgbarhet med tanke på taburettplass, i et parlament som alltid logrer for kapitalen (unnskyld: næringslivet). Vi kan observere hersketeknikkene, svadaen om ansvarlighet og pålitelighet, saksforberedelsene og hvem som har siste ordet. Vi ser politikernes redsel for at grasrotorganisasjoner skal overta initiativet, vi ser kampen mot aktivistdemokrati og for politikerdominert representantskap osv. Er du hverken næringslivstopp, yrkespolitiker eller autorisert politisk reporter er politikken ikke for deg, egentlig.

En viktig del av dette bildet er også hvordan arbeiderkulturen temmes: Marcus Thranes opprørske og kunnskapstørste arbeiderforeninger ble erstattet med dannelsesforeninger der arbeiderne skulle læres opp som gode samfunnsborgere; perspektivet måtte dreies. DNA endte opp som statsbærende parti under kapitalismen. Resultat: Arbeiderkulturen fanget og passé. Men også i Sovjet ble arbeiderens rolle endret fra å være leder av samfunnsovergang til å mobiliseres som produsent. Lignende eksempler kan sikkert hentes fra andre land som i perioder er blitt omtalt som sosialistiske. Ser vi hvordan arbeidernes egne organisasjoner og kultur fremmedgjøres?

Det er mer enn nok av områder der sjikt, grupper, klasser høster ære og gevinst av den innsatsen mer «usynlige» mennesker yter. Vi trenger ikke gå til visa «Arbeidslaget hass Johannes Johansen» (Hans Rotmo) eller novellesamlingen Veldedighetens ofre (Solvejg Eriksen) for å studere materiell fremmedgjøring i organisasjonslivet. I alle organisasjoner etableres (i mer eller mindre overført betydning) det vi med Marx kan kalle produksjonsforhold, sett i forhold til organisasjonens formål. En organisasjon vil inneholde motsigelser mellom mobilisering og kontroll, mellom demokrati og sentralisme, mellom å representere og å eie, osv. Enhver organisasjon gjenskaper spontant de sosiale forholdene som rår i samfunnet forøvrig – så langt deltakerne mangler innsikt og ressurser til å hindre dette, til å gå fram på annet vis.

Hva må til?

Hva må til for å oppheve fremmedgjøringa i produksjonen?

«Den politiske frigjøring (fra føydalismen) er reduksjon av mennesket på den ene siden til et medlem av det borgerlige samfunn, det egoistiske, uavhengige individ. På den andre siden er det reduksjon av mennesket til en statsborger, til en moralsk person.

Først når det virkelige individuelle mennesket opptar i seg igjen den abstrakte statsborger og har, som individuelt menneske, blitt et artsvesen i sitt daglige liv, i sitt individuelle arbeid og i sin spesielle situasjon, først når mennesket har erkjent og organisert sine «forces propres» (egne krefter) – som samfunnsmessige krefter, og derfor ikke lenger skiller samfunnsmessig kraft fra seg selv i form av politisk kraft, først da er den menneskelige frigjøring fullbragt.» (Om jødespørsmålet, Falken side 55-.)

I ØFM (kapitlet «Privateiendom og kommunisme») beskriver Marx kommunisme (som teori) på tre ulike utviklingsplan:

1. Den grove og primitive kommunisme, som bare synes å gjøre alle til lønnsarbeidere, og fellesskapet til kapitalist – noe som verken opphever privateiendommen eller fremmedgjøringa.
2. «En kommunisme som a) etter sin politiske natur er enten demokratisk eller despotisk; og b) går inn for opphevelse av staten, men samtidig ennå er ufullbyrdet og fortsatt står under innflytelse av privateiendommen, det vil si fremmedgjøringen av mennesket. …
3. En kommunisme som står for en positiv opphevelse av privateiendommen (som er menneskets fremmedgjøring av seg selv), og følgelig går inn for en virkelig tilegnelse av det menneskelige vesen gjennom og for mennesket; følgelig som en fullstendig bevisst tilbakevending til mennesket som et samfunnsmessig, det vil si menneskelig menneske, der hele den tidligere utviklingens rikdom bevares. Denne kommunismen er som fullendt naturalisme = humanisme, og som fullendt humanisme = naturalisme, den står for den sanne oppløsningen av motsigelsen mellom mennesket og naturen, mellom det ene mennesket og det andre, for den sanne oppløsningen av striden mellom tilvære og vesen, mellom tingliggjøring og selvbekreftelse, mellom frihet og nødvendighet, mellom individ og art. …» (Falken side 230-)

Tekster som dette sier ved første blikk mer om resultatet som ønskes enn om metodene for å oppnå dem. Forutsatt at Marx har rett om målet: Hvordan opphever vi så privateiendommen? Oppskriften blant kommunister har (grovt skissert) til nå vært:

Arbeiderklassen overtar statsmakta, det vil si erstatter den statsmakta som beskytter den kapitalistiske privateiendommen med en statsmakt som skal beskytte arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene (det forutsettes at dette er mulig). Produksjonsmidlene fratas borgerskapet. Arbeiderklassens makt over produksjonsmidlene praktiseres gjennom andre former for representativt demokrati enn det vi ser under kapitalismen, for eksempel valgte råd, men med behov for et politisk/juridisk/militært apparat (iallfall innledningsvis) til å beskytte dette demokratiet. Produksjonen legges om, til planmessig å skulle dekke alle menneskers grunnleggende og voksende behov, for systematisk å redusere «nødvendighetens rike» (den arbeidsdeling og arbeidstid som skal til for å dekke grunnleggende behov) til fordel for «frihetens rike» (innsiktsfull frihet til å utvikle og ta i bruk allsidige evner hos individene og fellesskapet, m.m.).

Revolusjonære har lenge diskutert hvor langt de «sosialistiske» landa – det vil si de landa som gjennomførte revolusjon med kommunismen som uttalt mål – kom i å gjennomføre noe slikt i praksis, og hva som hindret dem. Men det er også behov for å se på oppskriftene nok en gang, i lys av Marx’ begrep om fremmedgjøring – for å styrke forståelsen som må ligge til grunn for enhver slik strategi:

Hvilke betingelser må oppfylles for å gi mennesket virkeligheten tilbake? Er masseproduksjon uten fremmedgjøring mulig? Hva er alternativene til å monopolisere produksjonsmidler – alternativene til å eie? Hvilke følger må dette ha for samfunnsorganisasjon, og for menneskene som skal gjennomføre dette i praksis? Hvordan unngå fremmedgjøring av de sammenslutningene vi inngår for å oppheve fremmedgjøringa? Og – hvordan stille disse spørsmåla riktig?

Det kan lønne seg å diskutere dette nå, mens det fortsatt er åpne kanaler og ørens lyd å få.

Litteratur:

Økonomisk-filosofiske manuskripter finner du i:

• Karl Marx: Verker i utvalg 1. Filosofiske skrifter, Pax forlag 1972. ISBN 82 530 0258 0. (Ikke alle eksisterende manuskripter.)
• K Marx / F Engels: Økonomisk-filosofiske manuskript og andre ungdomsverker«, Progress, Moskva/Falken forlag, Oslo 1991. ISBN 82-7009-184-7 og 82-7009-185-5.
• Marx: Early Writings, Penguin Books 1975. ISBN 0 14 02 1668 5.

Annen relevant litteratur:

• Nasir Khan: Development of the Concept and Theory of Alienation in Marx’s Writings (March 1843 to August 1844), Solum forlag 1995. ISBN 82-560-0976-4.
• Karl Marx: Selected Writings in Sociology and Social Philosophy, redigert av Bottomore og Rubel, Penguin Books, Harmondsworth 1979 (1956). ISBN 0 14 020563 2
• Arne Næss: Filosofiens historie 2 – Fra renessansen til vår tid, Universitetsforlaget, 6. utgave, 1980. ISBN 82-00-05417-9.
• Terje Valen: Marxistisk renessanse – Kommunistisk offensiv, Vestanbok forlag, Voss 1992. ISBN 82-90451-43-1.
• Ingrid Åberg: «Folkrörelse – mobilisering eller kontroll», i Studier i historisk metode 13: Magt, normer og sanktioner, Universitetsforlaget 1978. ISBN 82-00-09471-5. Side 83-105.
• Solvejg Eriksen: Veldedighetens ofre – og andre historier om mennesker i livets hverdag. En annerledes novellesamling, Forlaget Oktober 1982. ISBN 82-7094-321-5.
• Jon Egil Brekke: Marxistisk filosofi – en kort innføring, bilag til Røde Fane nr 3, 1996.

av Kurt Nilsen

Slik arbeidet organiseres under kapitalismen skaper dette en fremmedgjort tilværelse for arbeideren. Men denne form for fremmedgjøring er ikke den eneste. Det fremmedgjorte arbeidet opptrer innenfor et system hvor en allmenn fremmedgjøring grunnet det kapitalistiske samfunnets særegne måte å «se» verden dominerer.

I Røde Fane nr 2, 1997 har Jon Egil Brekke skrevet en interessant artikkel om fremmedgjøring. Brekke tar utgangspunkt i Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter, og søker som Marx å vise hvordan fremmedgjøringa oppstår som resultat av arbeidets varekarakter under kapitalismen. Spørsmålet Brekke stiller og som han selv utfra flere eksempler svarer ja på, er om nåtidas samfunnsforhold fortsatt skaper fremmedgjorte mennesker.

Tilleggseffekt

I det kapitalistiske samfunnet består arbeidets fremste mening i dets merverdiskapende rolle. Noen egenverdi utover dette siktemålet er mer en bisak, en «heldig» tilleggseffekt som bidrar til at utøveren av arbeidet finner en mening i det han gjør. Produktet av arbeidet har arbeideren ingen eiendomsrett til, det framstår på markedet som en uavhengig makt, – som kapital. Marx analyse av det fremmedgjorte arbeidet, tar for seg den fremmedgjøringa som oppstår som følge av de vilkår produksjonen foregår under.

Brekkes artikkel er bygd på Marx, og kommer bare innledningsvis inn på andre forhold enn arbeidets organisering som årsak til fremmedgjøring. Ikke noe merkverdig i seg selv.

Fordi, og som Brekke nevner, ser Marx nettopp arbeidet, og de forhold arbeidet foregår under som de helt sentrale ved den menneskelige aktiviteten. Det som gjør mennesket til hva det er, har sitt utgangspunkt eller basis om en vil i nettopp arbeidet. Gjennom arbeidet forandrer mennesket de fysiske betingelsene for sitt liv, samtidig som det og forandrer seg selv. Mennesket skaper med andre ord seg selv som menneske. Årsaken til fremmedgjøringa knyttes derfor naturlig til kapitalismens særegne organisering av arbeidet, hvor mennesket frarøves eiendoms- og råderetten til sitt eget arbeidsprodukt, og derfor fremmedgjøres. Spørsmålet er allikevel om det ikke nå hvor arbeidets fremmedgjøring nærmest kan sies å ha nådd sin absolutte form, er tid for å se problemet ut fra mer enn denne ene synsvinkelen.

Produktets skaper

Produktivkreftenes utvikling, har ført til at identiteten mellom produktet og dets skaper for alltid er brutt, i tillegg faller stadig større grupper direkte utenfor i den kapitalistiske produksjonen. Dette gjør det nødvendig å se fremmedgjøringa ut fra et annet perspektiv enn bare ut fra de forhold som er betinget av denne.

Mens fremmedgjøringa som skapes i produksjonsprosessen er den umiddelbare virkningen av dette forholdet, så foregår den kapitalistiske produksjonen innenfor en ramme av en allmenn fremmedgjøring, ikke direkte knyttet til vareproduksjonen, – men med røtter i denne. Den allmenn fremmedgjøringas årsak, er den grunnet i at kapitalismens fremvekst førte til at en helt ny måte å «se» verden på ble dannet. Denne måte å «se» verden på er en kollektiv bevissthet, og ikke betinget ut fra den enkeltes plassering i produksjonen, og har ikke sammenheng med de ulike teorier som søker å legitimere utbyttingsforholdet.

Herredømmet

For selv om herredømmet og herredømmets form varierer over tid, er det allikevel ikke vanskelig å avsløre dets tilstedeværelse der det mer eller mindre åpent kommer til uttrykk. Problemet består mer i å kartlegge de betingelser som mer enn den direkte maktutøvelse er med på å skape grunnlag for, og fortsatt opprettholdelse av et hvert samfunn. Samfunnskritikken, blir derfor å søke å etablere et ståsted hvorfra ens samtid kan betraktes i et større perspektiv, mer enn det rent umiddelbare. I hvilken grad det er mulig er høyst diskutabelt. Det er som regel først i ettertid «forklarelsens lys» skinner.

Fordi våre forestillinger angående virkelighetens innhold i hovedsak er skapt ut fra det samfunn vi lever i, endres disse samtidig som samfunnet forandres. På den annen side vil enhver samfunnsform ha en grunnstruktur som gjerne vedvarer over flere århundrer. Den føydale samfunnsstrukturen i europeisk middelalder varte i nærmere 1.000 år, og selv om menneskenes forestillinger endret seg mellom år 500 og 1500 er det temmelig sikkert at visse «sannheter» ble bevart omtrent uendret gjennom store deler av dette tidsrommet. Det er kanskje riktig å hevde at forestillingenes verden viste en større stabilitet, enn eiendoms og maktforholda. Det «moderne» synet på verden, det som i hovedsak er rådende også i våre dager, ble dannet ut fra de ideer som fikk sitt gjennombrudd på 1600-tallet. Sola, ikke jorda, ble omsider anerkjent som himmelrommets senter, og den nye tids naturforskere fra Galilei til Newton snudde opp ned på hva man hittil hadde hevdet var sant om den fysiske verden. Denne tida blir med rette kalt for banebrytende i menneskets evne til å skaffe seg forståelse om naturen og de prosesser som virker i den. Ved hjelp av eksperiment, og metodiske undersøkelser ble mye av den rådende aristoteliske naturlæren tilbakevist. Denne hadde i århundrer vært ansett som den riktige lære om naturens organisering og oppbygging. Aristotelismen, særlig i den form som den katolske munken Thomas Aquinas utviklet den til, ble en svært viktig del av føydalsamfunnets idemessige legitimering. Men for oss virker påstander som for eksempel at alle ting egentlig består av fire element – jord, ild, luft og vann – og at disse har en iboende streben etter å søke til sin naturlige plassering i verdenssaltet, besynderlige. Men dette synet var på samme vis som trua på at jorda var det faste urørlige omdreiningspunkt i kosmos, ikke så merkverdig, dersom verden var slik som den umiddelbart framtrer.

Bacon

Så skulle man forvente at tidsalderen som ble innledet med en stadig økende viten om naturens hemmeligheter, også førte til at menneskene ved hjelp av denne kunnskapen fikk et mindre fremmedgjort forhold til tilværelsen. At iverksettelsen av Francis Bacons program om å tvinge naturen inn under menneskenes vilje, for å erobre den kom til menneskets nytte. Samt at fjerningen av alle mystiske forhold knyttet til naturen, skulle føre til at menneskets forhold til verden ble mindre fremmedgjort. 1600-tallet varslet derimot innledningen på perioden i den europeiske sivilisasjon hvor menneskes forhold til naturen, og seg selv som menneske ble stadig mer problemfylt. Klarest kommer dette til uttrykk i de nye tankeretninger som lanseres i denne tida. Det er nå det for alvor reises tvil om menneskets muligheter til å erkjenne virkelighetens innhold. Om det er fornuften eller sanseerfaringene som skal være retningsgivende. Konflikten mellom «rasjonalister» og «empirikere» virker kanskje noe søkt i dag. Men dersom man ser denne ut fra en samfunnsmessig synsvinkel, kan man vanskelig unngå å legge merke til sammenfallet mellom de filosofiske problemstillingene og fremveksten av det borgerlige samfunn. Og det er en ny form for fremmedgjøring som skapes samtidig med – og som en nødvendig følge av – at et nytt samfunn er i emning.

Rene Descartes

Den franske filosofen Rene Descartes tanker kan gjøre nytte som en god framstilling av den fremmedgjøring det her dreier seg om. Selv om det neppe var dette som var hensikten med det han skrev. Rene Descartes (1596-1650) ble berømt i sin samtid for den filosofiske metoden han utvikla, og i ettertid for virkningene av denne. Descartes har gått over i historia som skaperen av det dualistiske skillet mellom ånd og materie. Slik blir han framstilt i borgerlig historieskriving, som typisk nok kun evner å fokusere enkeltmennesket, geniets innsats. Som om enerens tanker i seg selv skulle være tilstrekkelig til å forandre hele befolkningens syn på omverden. Det som imidlertid må sees som Descartes’ store innsats er hans evne til å sette ord til de endringene i tankene som følger av at en ny samfunnsklasse, borgerskapet, er i ferd med å vinne fram. Og fordi borgerskapets framvekst etter hvert brøt ned de samfunnsmessige bånd som middelalderens føydale samfunn hadde utvikla, skjer endringene i tenkningen.

Det særegne med Descartes’ filosofi er at han ut fra ønsket om å skaffe seg sann og sikker viten, ser det som en tvingende nødvendighet å kaste vrak på alt det han tidligere hadde lært. Metoden blir derfor å stille all tidligere «sannhet» under «tvilens» lys. Fordi både sanser og tidligere erfaringer kan vise seg å være utsatt for bedrag og falske forestillinger, betyr det at Descartes ender opp med kun en sikker påstand. Vissheten om et «jeg» som tenker denne tvilens tanker, kan ikke betviles. Descartes’ berømte setning «Cogito ergo sum» – «jeg tenker, altså er jeg» – virker umiddelbart som en nokså platt og selvfølgelig konklusjon på det hele, men faktisk rommer disse orda veldig mye som ikke var selvfølgelig den gang.

Tvilende «jeg»

For Descartes’ tenkende og tvilende «jeg», er et «jeg» som reflekterer de særskilte historiske og samfunnsmessige omstendighetene det er dannet ut fra. Det er resultatet av disse som har skapt det verdensbildet vi tar for gitt. Men på 1600-tallet var dette en ny måte å tenke på. Det er ut fra denne sammenhengen man må se Descartes’ «jeg». Ved å skille menneskets ånd eller bevissthet fra resten av naturen, ja ved å betrakte menneskets bevissthet «jeget» som en særskilt substans, fremmedgjøres mennesket fra den helheten det inngår i. Det enkelte individ blir det sentrale i en verden som oppfattes som spill mellom enheter uten direkte forbindelse seg i mellom. Naturen er kun en materiell substans, med en primær egenskap utstrekning. Farger, lukt og smak er ikke egenskaper som tilhører materien, men «sekundære» egenskaper knyttet til menneskets sinn. «Naturen er menneskets uorganiske legeme» sier Marx. For det fremmedgjorte mennesket har naturen ingen annen verdi enn som objekt for instrumentell utnyttelse.

Det «opplyste» mennesket

Så man kan selvsagt innvende med å si at denne form for fremmedgjøring egentlig er den nødvendige pris menneskeheten må betale for framskritt og sivilisasjon. At det «opplyste» mennesket som med sin vitenskap har fralurt naturen de fleste hemmeligheter, dermed har stilt seg selv over og utenfor en «naturlig» sammenheng.

Dessuten er menneskets beherskelse av sine omgivelser et helt nødvendig steg mot et «frihetens rike», hvor mennesket kan virkeliggjøre seg fullt ut.

Poenget må imidlertid ikke være å avkreve den historiske utviklinga noe svar, eller ansvar for den saks skyld, men derimot forsøke å vise hvordan framveksten av et særskilt samfunnssystem, kapitalismen, medførte avgjørende endringer i menneskets oppfatning av verden omkring seg. At utviklinga av en ny naturvitenskap og en ny måte å «se» verden på, var en del av den samme bevegelse som førte til at borgerskapet ble den herskende klasse. Uten kapitalismen ingen Newton, men heller ingen kapitalisme uten Newton.

Det fremmedgjorte i middelaldersamfunnets måte å «se» verden på virker enkelt for oss å påpeke. Verre er det å tenke seg at et annet samfunn, et kommunistisk samfunn nødvendigvis må føre til at store deler av vårt «syn» på verden kommer til å endre karakter. Ikke slik å forstå at jeg tror at tyngdekraften kommer til å bli opphevet derav, men allikevel at deler av det som ansees som vitenskapelig sant i dag ikke kommer til å være det for bestandig.

Sagt på en annen måte, vil et nytt samfunn bygd på et annet grunnlag enn dagens bety mer enn en ren videreføring av det vi nå anser for det mest objektive og vitenskapelige syn på verden.

av Bjørgulf Claussen

Innskrenkningene i velferdsstaten har vært mer enn en suksess, sett fra regjeringens side. Den nye sosialpolitikken trenger begrunnelser. «Generasjonsregnskapet» er én av dem. Dette slagordet kan betraktes som en konsekvens av de «vellykkede» innstrammingene.

Figuren viser det voksende antallet nye uførepensjonister mot slutten av 80-tallet. Uførepensjonering ble brukt som en metode til å holde arbeidsløsheten nede fram til politikken med tilnærmet full sysselsetting ble oppgitt i 1987. Vi allmennpraktikere som skriver mesteparten av legeattestene, synes ofte dette er en utestenging av folk som helst ønsker arbeid. Søkerne skjønner gjerne på jobben om at de må søke uførepensjon. For flertallet er det opplagt at de er for sjuke til å fortsette i arbeid, men for mange er det leitt at de er uønsket på arbeidsmarkedet. Da er uførepensjonen et tryggere og bedre alternativ enn dagpenger eller attføringspenger, for ikke å snakke om sosialhjelp eller familieforsørging.

Merknad til grafen: Denne er omtrentlig rekonstruert etter den trykte utgaven. Den gir et bilde av utviklinga, men ikke nøyaktige tall. (Vevredaksjonen)

Da arbeidsløsheten ble akseptert, gjaldt det å finne kriterier for hvem som skulle ha en fast uførepensjon og hvem som skulle gå ledige (1). Regjeringen valgte å stramme inn de medisinske vilkårene for uførepensjon. En reduksjon av nye uførepensjonister på 5-10% var målet (2). Figuren viser at resultatet var et fall fra vel 30.000 i 1990 til vel 19.000 tre år senere, eller 34% (3).

Tabellen viser mer om konsekvensene. Den bygger på egen undersøkelse av sakene til 509 uførepensjonssøkere fra Møre og Romsdal (3).

«Diffuse lidelser»

Antallet søkere falt dramatisk etter myndighetenes kampanje mot uførepensjonen, hele 39% i dette fylket. Kampanjen ble rettet spesielt mot søkere med såkalte diffuse lidelser, særlig muskelsmerter, ryggsmerter og neuroser. Regjeringen antydet at mange søkte uførepensjon uten å være særlig sjuke. Man støttet seg til medisinens sjukdomsbegrep, som om en lidelse kan være diffus for den lidende selv om leger flest ikke skjønner den bakenforliggende sjukdommen. Begrepet «diffuse lidelser» har regjeringen måttet tygge i seg igjen etter mye motstand, ikke minst fra Trygderetten (4).

Men til tross for kampanjen mot visse sjukdommer lot folk med alle slags sykdommer (unntatt kreft) være å søke, slik tabellen viser. Den antyder at dette i noen grad kan ha betydd en utsetting av uførepensjonen, fordi antallet nye pensjonister økte igjen fra 1994. Men fortsatt er antallet lavt, også internasjonalt sett (5).

Den andre dramatiske forandringen var at andelen avslag økte fra 8% til 21% i det valgte fylket. Det første tallet kjenner vi ikke for hele landet, men det var omlag det samme. Avslagene i 1993 utgjorde 18% for hele riket, altså litt mindre enn i dette materialet. Her ligger de viktigste konsekvensene. Hardest rammer de nye reglene søkere med muskelsmertesyndromer og artroser. Folk med neuroser fikk en blidere mottakelse på trygdekontorene enn søkere med andre «diffuse lidelser». Kvinner, enslige og dem med kort utdanning møtte oftest økt avslagsfrekvens. Innstrammingene var medisinsk begrunnet, men rammet den svakere delen av søkerne, dem som gjerne har vanskeligst for å få arbeid og inntekt.

Dette gjenspeiler seg i situasjonen tre år etter for dem som fikk avslag i 1990. Bare 15% av dem syntes da å ha hovedinntekten sin fra arbeid. 40% var forsørget av ektefellen, flest kvinner. 6% hadde antakelig sosialhjelp som viktigste inntekt og dertil hadde 13% sosialhjelp ved siden av andre inntekter. 26% hadde fått uførepensjon, 5% var på attføringspenger, 3% hadde etterlattepensjon og 1% var på sysselsetting.

Hvordan kan den norske staten som verdens mest velstående være så smålig mot så mange vanskeligsstilte mennesker? Røde Fanes lesere vet mye om dette allerede. Her skal jeg bare ta opp en mindre kjent grunn som antakelig er viktig, nemlig generasjonsregnskapet.

Dette er et nytt økonomisk program som synes å ha kommet fra USA, og som er blitt begjærlig grepet av sosialøkonomene rundt regjeringen. Den grunnleggende ideen er å bruke forsikringsselskapenes modell på stat og nasjon, se boksen. Først må vi spare, så investere og dernest bruke, slik som når vi betaler til et forsikringsselskap for en fremtidig pensjon.

I årets nasjonalbudsjett heter det at staten har spart for lite de siste årene til at generasjonsregnskapet er i balanse (6). Derfor må det spares ekstra mye noen år framover. For ikke å få for høy aktivitet i Norge, må disse pengene investeres i utlandet.

Formue på 300 milliarder

Sagt med andre ord er statens nåværende formue på omlag 300 milliarder kroner ikke stor nok, selv om all gjeld er nedbetalt og alle investeringer betales kontant. Bare i 1997 skal det spares ytterligere 50-100 milliarder, avhengig av oljeprisen. Planer om utbygging av fastlands-Norge foreligger knapt.

Generasjonsregnskapet har den fordelen at programmet minner om vår personlige pengepung. Det er tryggere å spare enn å låne. Penger «på bok» er det godt å ha råd til. Dette er forståelige og akseptable slagord.

Det mest betenkelige med generasjonsregnskapet er at det viser et nytt syn på statens økonomi. Før gjaldt det aring; bygge ut landet, særlig produksjonen og utdanningen, det som gjerne kalles realkapital. Penger, som vi privatpersoner strever med å skaffe oss, ble bare sett på som et middel for staten. De kan staten manipulere etter behov, trykke nye, trekke dem inn i form av skatt og låne dem ut. Staten og nasjonen kan ikke spare i form av penger, bare som utbygging av realkapital.

Norge – en privatperson?

Nå kan det hevdes at det lille Norge betraktes som en privatperson i forholdet til internasjonale banker. Men hvis den norske staten sparer penger utenlandsk, vil andre oppfatte oss som en trussel. Vårt overskudd betyr underskudd for andre land. De vil svare med i hvertfall to virkemidler. Den norske kronen blir dyrere slik at endel norske bedrifter ikke lenger er konkurransedyktige. Dermed blir overskuddet mindre. For det andre presses den norske renten ned slik at mye av formuen blir mindre verd i generasjonsregnskapet. Men det kan også tenkes mer alvorlige problemer om den norske staten vil opptre som privatperson. I urolige tider er det slett ikke sikkert at vi får lov å ta pengene ut av de amerikanske og tyske bankene. Det er tross alt snakk om store beløp, kanskje et par tusen milliarder kroner. I rolige tider vil det ikke være behov for å ta ut pengene, til tross for eldrebølge og pensjonsforpliktelser, slik Roar Eilertsen og medarbeidere har vist i en fin utredning fra De Facto (7).

Konklusjonen er at «generasjonsregnskapet» er en av tidens mange sosialøkonomiske ideer som lover mer enn den kan holde. Den er en tilbakevending til mellomkrigstidens forsikringside om at folk må spare om de vil sikre alderdommen, en ide som arbeiderbevegelsen gjennomskuet og nedkjempet ved å utvikle velferdsstaten. Nå kommer jappene med den igjen. Det er ingen grunn til å stole på dem denne gangen heller. Når de ikke vil betale enmannsrom på aldershjemmene i dagens rike Norge, er det lite trolig at de vil ta oljeformuen hjem i framtida.

Noter:

1. Stortingsmelding nr. 39 (1991-92): Attføring og arbeid for yrkeshemmede. Sykepenger og uførepensjon (Attføringsmeldingen).
2. Odelstingsproposisjon nr. 62 (1990-91): Om midlertidig lov om kompensasjonstillegg til ytelser fra folketrygden og om lov om endringer i lov 17 juni 1966 nr 12 om folketrygd.
3. Claussen B., Due H., Lunde S. og Moen B.: Hvem søker uførepensjon, hvordan behandles søknadene og hvordan går det med dem som får avslag?, Institutt for allmennmedisin og samfunnsmedisinske fag, Universitetet i Oslo 1995.
4. Bruusgaard D., Heiberg A. N., Lie R. K., Malterud K., Noreik K. og Westin S.: Sykdomsbegrepet i Folketrygdloven (§8-3). Konsensusrapport til Trygderetten, Oslo: Trygderetten 1994.
5. Bruusgaard D. og Claussen B.: «1,2 millioner nordmenn på trygd, er det for mye?», i Sosial trygd nr. 6, 1996.
6. Finans- og tolldepartementet: St.meld. nr. 1 (1996-97): Nasjonalbudsjettet 1997, Oslo 1996.
7. Eilertsen R.: Velferdsstaten etter 2000 – har vi råd til den?, Oslo: De Facto 1996.

Søkere på uførepensjon fra Møre og Romsdal i første kvartal 1990 og 1993
etter sosiale kjennetegn og utvalgte diagnoser (316 og 193 søkere):

Hva er et generasjonsregnskap?

Generasjonsregnskap er et relativt omfattende beregningsopplegg som er utviklet for å belyse de generasjonsmessige fordelingene av finanspolitikken, heter det i Nasjonalbudsjettet side 72.

Man lager da et regnestykke for én generasjon framover og bruker dagens regler for det vi betaler inn og får igjen fra staten, blant annet pensjonene. Det anslås en fast rente for statens formue, nå 4%. Produksjonen antas å øke 1% i året. En viss befolkningsvekst anslås. Da kan det beregnes hva staten må spare i dag forat ikke vår generasjon skal belaste fremtidige generasjoner med vårt forbruk.

Et slikt regnestykke viser at vi brukte fra 20 til 40 milliarder for mye i 1996. Hvis staten sparer 10 til 30 milliarder mer enn i 1996 for hvert år fra 1997 til 2000, vil generasjonsregnskapet balansere, heter det i Nasjonalbudsjettet.

av Jorun Gulbrandsen

Sosiobiologien er ikke en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser. I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig.

Nå skal du få høre om ei jente som var født med både mannlige og kvinnelige kjønnsorganer. Hun ble som mange andre operert som liten, og ble oppdratt som jente. Dette forteller en mann som heter Asbjørn Medhus i boka Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønnsforskjeller (1996). Poenget med å fortelle historia er at han regner med at jenta hadde en større mengde mannlige kjønnshormoner enn det som er vanlig. Det er da Medhus viser hva han ser som kvinnelig og abnormt ukvinnelig oppførsel:

«Hun oppførte seg hele tiden som en gutt. Hun likte ikke å sitte inne og leke med dukker. I steden deltok hun i tøffe leker sammen med gutter, og hun kom ofte i slagsmål. I tenårene nektet hun å sitte barnevakt, og hun avslo å være brudepike, og hun var heller ikke opptatt av klær. Hun ble senere gift og fikk barn. Hennes hobby var orientering, der man som kjent må ha kroppslig utholdenhet og god retnings- og stedsans. Denne kvinnen hadde klart maskuline tendenser. Hun var helt ulik sin yngre søster, selv om de hadde vokst opp under likeartet forhold. Hva hadde gått galt med denne jenten?»

Sosiobiologien er en ideologi

Jeg har ikke greie på midd, fluer og høner, hvis liv blir brukt av sosiobiologer til å forklare menneskelig oppførsel. Jeg har en viss faglig bakgrunn for å vurdere det som skrives om hvordan jenter og gutter blir oppdratt og om undervisningas betydning. Ut fra en vurdering der jeg sjøl har fagkunnskap, må jeg si at det jeg har lest til nå, viser meg at sosiobiologien ikke er en vitenskap, men en reaksjonær ideologi eller politikk, laget for å opprettholde urettferdige maktforhold, undertrykking, vold og ulik fordeling av ressurser, og at dens propagandister ikke trenger å føre bevis for sine påstander. Medhus har skrevet en sosiobiologisk bok. Det betyr at han ikke behøver å dokumentere sine ville påstander.

Det er vi andre som får den vanskelige jobben å motbevise det vi mener er feil. Og det er det viktig å gjøre! For denne ideologien blir aktivt spredd i samfunnet. Jeg innleder til diskusjon om skolespørsmål, gutt/jente-problemstillinger, utdanningsreformer m.m. på store og små møter gjennomsnittlig en gang i uka, og har i det siste halvannet året stadig oftere fått spørsmål som viser at den som spør, lurer på om ingenting nytter, om alt er nedlagt i vår biologiske arv. Og om både jenter og gutter blir ulykkelige hvis vi forsøker å rokke ved naturen. Gutter er født slik, og jenter er født sånn. Henvendelser jeg får fra ulike miljøer, kan tyde på at sosiobiologien står ganske sterkt på universitetene i Norge.

Sosiobiologiske argumenter kan virke veldig logiske i starten, særlig hvis man ikke er religiøs, fordi de minner om at menneskene er et slags dyr. Vi som er naturvitenskapelig interesserte, kan tenke at sosiobiologien må ha mye for seg. Men problemet er at sosiobiologene ofte overfører den atferden de liker hos dyrene, rett over på menneskene. For eksempel så banalt som at hvis høner sitter på vagle, den ene høyere enn den andre, så viser det at menneskene på en naturlig måte trives i og lager et hierarkisk samfunnssystem. De har en teori eller ideologi om samfunnet, og velger atferd hos dyr eller menneskenes svært fjerne fortid som de liker. Og det er atferd som skal vise at svarte, fattige eller kvinner fortsatt skal holde seg på den plassen de har nå – eller verre steder.

Guttene krabber over prærien

I denne artikkelen rekker jeg bare å komme med noen eksempler som viser det lave nivået i boka til Medhus. Jeg har ikke plukket det dummeste, bare det vanligste. Så skal jeg gå nøyere inn på en påstand om jenter og språk, som det er vanskeligere å forholde seg lettvint til. Husk at her har vi å gjøre med en mann med høy utdanning. Bak på boka står det at Medhus er lege ved Volvat Medisinske Senter i Oslo (nok en grunn til å ikke gå dit), og at han er dr.med. i sosialmedisin og spesialist i psykiatri. Han har vel derfor en forskerutdanning, regner jeg med. Han er et levende eksempel på at for sosiobiologene er ikke fakta viktig, men ideologien.

Har du små barn? Bor du i et hus med to etasjer og ei trapp? Det er ikke sikkert at du trenger å sette på grind øverst og nederst i trappa hvis du har ei jente: «Det viser seg også at gutter som krabber omkring, eller som har begynt å gå, gjerne vil teste ut grensene for sitt område. De har en tendens til å ville begi seg langt bort fra den voksne, til et siderom eller ut en åpen dør. Den lille gutten har tydeligvis arvet litt av de samme egenskapene som menn hadde også for titusener av år siden.» (s. 31)

Kvinner står dyrene veldig nær

Forvekslinger på barselavdelinga? Ikke noe problem: «Det er også verdt å merke seg at kvinner som nettopp har født kan gjenkjenne sine egne barn blant mange andre, utelukkende ved hjelp av luktesansen». (s. 42)

Kvinnenes passe-barn-øyne

«Kvinner ser en aning skarpere enn menn i svak belysning, og det er i den røde delen av spekteret at hun oppfatter mer enn ham. … I godt dagslys er forholdet mellom kjønnene omvendt, da ser mennene best, selv om forskjellen er svært beskjeden.» (Ingen kilde.) Grunn: «For riktig lenge siden var det naturligvis en fordel for kvinnene å kunne ta hånd om barn og annet selv om det var mer eller mindre mørkt. For mennenes del var det nok viktigere å kunne se maksimalt godt i dagslys for å kunne oppdage byttedyr og fiender. Disse egenskapene har vi så fått i vuggegave». (s. 43).

Folk gikk kanskje ikke på jakt om natta når dyrene var ute? Og hva er «en aning» og «svært beskjeden»? Hva er de praktiske konsekvensene av teorien? Å «bevise» at mennene fortsatt er de beste jegerne? At kvinnene passer best til å stå opp om natta når et barn er sykt og gråter – fordi hun har best nattsyn? Spesielt når strømmen har gått? At mennene ikke burde være drosje- og trailersjåfører ettersom de må kjøre så mye om natta? Eller at kvinner egentlig passer best til å stå ved bålet med barna og vente på kjøtt – i tussmørke?

Kvinner er utilregnelige

Medhus forklarer at kvinner er noe utilregnelige i nesten halvparten av livet. Vanligvis varer menstruasjonen ei ukes tid. Men alle veit at vi også har problemer ei uke før. Når ei jente på ti år er sint på skoleveien bare fordi noen kaster ranselen hennes i bekken, roper guttene: «Skal du ha mens, eller!!» På folkemunne, etter at vi har lært om «premenstruelt syndrom», hører vi om «uka før». Altså «uka før» og «uka». Halvparten av måneden i mesteparten av vårt liv. Medhus skriver: «Studier har vist at av de kvinner som blir innlagt på psykiatriske eller medisinske avdelinger, befinner grovt regnet halvparten seg i den premenstruelle fasen eller i selve menstruasjonsperioden. Cirka halvparten av kvinnelige innsatte har begått sine kriminelle handlinger i den samme perioden. Man vet også at kvinner i denne fasen ikke er så gode bilførere og piloter som ellers, med øket risiko for uhell og ulykker.» (s. 64. Ingen kilder.)

Spørsmål: Hvor mange hadde drukket kaffe? Hvem er «Man vet»? Hvilket kjønn koster forsikringsselskapene mest når det gjelder trafikkulykker? Hvor mange kvinnelige flygere finnes det, og hvor er statistikken over deres uhell og ulykker?

Kroppen bestemmer

Det går an å le av dette. Men ikke av det neste: «I en del land oppfatter domstolene dokumentert premenstruell tensjon (dårlig oversettelse fra amerikansk, min anm.) som en formildende omstendighet ved lovovertredelser. Iblant har dette hatt betydning for selve tiltalen og for straffeutmålingen» (s. 64). Medhus drøfter ikke dette. Men det gjør en biologiprofessor som heter Anne Fausto-Sterling. Hun har skrevet boka Myths of Gender. Biological theories about women and men. Den boka kan jeg virkelig anbefale. Her går hun grundig inn på alle sosiobiologenes «bevis» fram til 1992. En av de tingene hun bekymrer seg over, er hvorvidt vi skal få et samfunn der menneskene bare blir sett på som en slags agenter for sine kropper. Hun refererer til en rettssak hvor en kvinne kjørte over og drepte kjæresten sin med bil. Kvinnen fikk betinget fengsel fordi hun hadde lidd av PMS i g jerningsøyeblikket. Sterling sier at dette er et rettsgrunnlag i Frankrike. Hun forteller videre om USA, der en mann ble frikjent for voldtekt, fordi kvinnen hadde anklaget ham mens hun var i en tilstand av «premenstruell irrasjonalitet». Kvinner kan også skade seg selv, – og deretter si at de ble mishandlet av mannen sin, – de tror det, men det er ikke sant, de er bare forvirret av PMS …

Medhus er absolutt inne på «det ustyrlige mennesket» når han beskriver mannen: «Mang en ung jente har nok feilberegnet mannen her. Hun hadde kanskje tenkt seg litt pirrende klining og ikke noe mer. Men hans respons ble kanskje raskt så voldsom at han ikke var til å snu.» Hvis han ikke var til å snu: Hva gjør mannen når han fortsetter? Hva gjør mang ei ung jente da? Går hun til legen med sine skader? Hva skjer hvis legen er sosiobiolog? Hun ba om det, kanskje?

Det er sykt å være kvinne

I hvor stor grad er påstanden om at kvinner er syke eller gale i halvparten av sitt liv, fremma av «big business»? Ingen kvinner kan heller komme unna det faktum at menstruasjonen en gang slutter å komme, – og det er sykdomstegn nok til å få en resept. Kvinnelivet utgjør et stabilt marked som består av halve verdens befolkning. Medhus er nok klar over det. Han forteller først at p-piller kan ha en gunstig effekt «blant annet på den premenstruelle hodepinen». «På samme måte kan kvinner som nærmer seg menopausen med fordel ta hormoner som finnes i …» (Så nevner han tre bestemte preparater) Er det noen som sponser Medhus?

Voldtekt er naturlig

I USA er det sosiobiologer som bruker mye tid på å forklare at voldtekt er naturlig. De beskriver hvordan blomster, stokkender og midd parrer seg, og forklarer at de har observert voldtekt. Dette er også typisk. De forandrer ordenes innhold, slik som voldtekt, og når de har fått en definisjon som de synes passer, sier de at den er naturlig og derfor også menneskelig. Sterling har vært nødt til å gå inn i grunnlagsmaterialet om stokkendene og andre for å avsløre propagandaen.

«Jenter er ikke så intelligente»

Sosiobiologene har strevd i flere år for å «bevise» at jenter er født dårligere i matematikk enn gutter. De synes at matematiske ferdigheter (ikke språk) er det tegnet på virkelig intelligens. Medhus repeterer: «Innen høyere matematikk og fysikk er de suverent dyktigste studentene alltid gutter», «sjakk-eliten er mannlig», «også gutters og menns gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder kartlesing føyer seg inn i dette realfagmønsteret» (s. 35). Som kilde nevner han bare den amerikanske psykologen Benbow, som allerede for mange år siden er møtt med sterk kritikk for måten hun gjorde undersøkelsene sine på, men som sosiobiologer siterer om og om igjen som om ingenting var skjedd. Dagbladet 8. mars: «Sammenliknet med kvinner utmerker menn seg stort sett på områder som matematikk og fysikk». Dagbladets kilde: Medhus.

Men vi kan jo bare gå til Norge: Den siste store internasjonale matematikkundersøkelsen (1996, Universitetet i Oslo) viser at jenter og gutter er like gode i matematikk. Noen ganger er jenter bedre: Handelshøyskolen i Bergen ga i fjor for første gang på seksti år toppkarakteren 9 i matematikk. Tre fikk full pott, og de var kvinner. Den fjerde var rett bak.

Sunni Ese undersøkte i 1996 765 elever fordelt på 25 videregående skoler som hadde valgt faget fysikk. Jentene hadde best karakterer. Det går i hvert fall ikke an å fortsette å prate om at gutter alltid er best fordi de er gutter. Hva er hensikten til Medhus når han ikke går til aktuell kunnskap, og ikke til den rikelige faglitteraturen som finnes på området «matematikk og kjønn», men bruker de gamle amerikanske historiene? Dårlig forlagsarbeid er dette også.

Hjernen er igjen på moten

Det er veldig vanlig for tida å hevde at jenter er språklig mye mer framskredne enn gutter, og at dette kommer av at jenter har en annen hjerne enn gutter. (For hundre år sida var det omvendt, så hjernen forandrer seg nokså fort, antakelig.) Dagbladet 8. mars i år: «Kvinnehjernen har større evne til å oppfatte og lære språk. Kvinnen bruker også begge hjernehalvdelene når hun snakker. Mannen bruker bare en. To områder i hjernen er viktige for talegavene. Kvinnen har flere celler i disse områdene enn mannen, opplyser forskere ved universitetet i Baltimore».

Bladet Illustrert vitenskap nr. 12, 1996: «Kvinner har bedre snakketøy og språklige ferdigheter enn menn.» Og kvinner har «en større konsentrasjon av den attraktive grå hjernemassen i hjernens to språksentre». I følge disse to publikasjonene skulle hjernen til kvinner og menn være temmelig ulike. Og så har vi ikke minst Asbjørn Medhus. Først slår han fast at jentene tilhører det rolige kjønnet, og så fortsetter han (s. 33): «Dessuten vet vi at jenter har klare fortrinn når det gjelder å oppfatte ord og andre lyder. Lesing og skriving har noe med hørsel å gjøre, ikke bare syn. Jenter er noe dyktigere når det gjelder å oppfatte og skille mellom forskjellige lyder. Denne feminine følsomhet for lydinntrykk blir av mange pedagoger oppfattet som grunnleggende for jenters gjennomsnittlige overlegenhet når det gjelder lesing og skriving.»

Jeg kan ikke uttale meg om antallet celler i hjernen, for det er virkelig ikke mitt fag. Jeg kan si noe om leseopplæring og stille noen spørsmål om metode og de praktiske konsekvensene. Jeg er ingen leseforsker heller, og har ikke full oversikt, men jeg har måttet skolere meg i leseopplæring og leseprosesser fordi jeg skriver lærebøker om dette. Det finnes en omfattende faglitteratur. Jeg må si at Medhus sin påstand om lesing og skriving, som han kamuflerer som «mange pedagogers», er ukjent for meg. Det er gjort mye arbeid i Norge for å finne ut hva som fremmer god leseutvikling hos barn. Det er viktig å finne svaret på det, slik at forholdene han legges til rette for at de aller, aller fleste barn kan lære å lese uten for mye strev. Målet er jo at de fortest mulig kan konsentrere kreftene sine om innholdet i det de leser, om lesegleden.

Betydninga av det språklige miljøet

Bente Eriksen Hagtvet undersøkte i sitt doktorarbeid hva tidlige lesere mestret. Kunnskap om hvilken språklig bevissthet tidlige lesere har, kan fortelle noe om hva som skal til. Og da kan de barna som strever, kanskje få hjelp. De tidlige leserne hadde blant annet bedre fortellerevne, snakka mer flytende, fortalte ofte vitser med poeng, kunne analysere lyder i ord, sette sammen lyder til ord, forklare ord som kunne bety ulike ting som hønas kam og hårets kam, kunne syntaktiske regler som «i den ene garasjen sto det en bil. I den andre sto det to … » (barna sa biler), – og mye mer. Dette kalles ofte «språklig bevissthet».

I et nytt leseprosjekt i Stavanger, Jåttenprosjektet, ble den sida av norskundervisninga som handler om trening i språklig bevissthet styrket, med gode resultater for leseferdighetene. Liknende aktiviteter er kjent fra blant annet Bornholmprosjektet og andre. Mange barn med vansker slutter å ha vansker. I sitt doktorgradsarbeid viste Vebjørn Skjelfjord at barna ikke først og fremst «lyttet ut lydene», men at de artikulerte dem for å finne dem (som når barnet skal skrive MOR og sitter og mumler og smaker: mmm…oooo…rrr, mmmmoooo, mmmmor…)

Medhus skriver om «følsomheten for lydinntrykk». Men barn lærer ikke å lese og skrive hvis de ikke er i et skriftspråkstimulerende miljø – uansett hvor gode de til å høre de fineste lyder! Medhus skriver om noe som har virkelig ikke har greie på.

Gutter og lesing

Gutter blir ofte framstilt som om de er nerder når det gjelder språk, av biologiske grunner. Det er sant at gutter leser mindre enn jenter. For eksempel er omtrent tre firedeler av bokklubbmedlemmene jenter og kvinner. Jeg kan ikke skjønne at det finnes holdepunkter som viser at dette kommer av biologi.

Professor Høyen og Lundberg skriver i boka Dysleksi (1992), litt om jenter og gutter. De regner alvorlige dyslektiske forstyrrelser hos 5-10% av befolkninga og drøfter ulike årsaker og definisjoner. Når det gjelder kjønn, sier de at det vanligvis registreres flere gutter enn jenter i forholdet 4:1. Samtidig viser de til forskere som hevder at hyppigere registrering av gutter kan komme av at guttenes problemer får større oppmerksomhet, slik at det finnes en underregistrering av jenter.

Jeg veit ikke svaret. Men hvis det er flere dyslektiske gutter enn jenter, er tallet likevel for lite til at det kan forklare hvorfor så mange gutter ikke leser bøker. Og det er hvor mange som leser bøker, som bruker språket, som er interessant. Hvis så mye som 10% av et årskull (ett årskull i Norge er nå vel 60.000 barn) har dysleksi, tilsvarer det vel 6.000 barn. Hvis 4.000-5.000 av dem er gutter, skulle det være en 25.000 gutter igjen uten spesielle vansker.

Hvorfor leser gutter lite?

Hvorfor leser disse 25.000 guttene så lite bøker (til sammen kanskje 250.000 gutter i grunnskolen)? Det kan antakelig bare skyldes kulturelle forhold og viser hvor stor betydning nettopp kulturen har. Men hva består denne «kulturen» eller læringa i? Blir jenter lest mer for enn gutter? Får jenter oftere bøker som gave? Snakker voksne mer med jenter enn med gutter når barna er små? Han språk liten prestisje i samfunnet, og skjønner gutter derfor at språk er en jenteting? Synes voksne at «gutter er gutter» og sender dem lettere ut og opp i trærne og vekk fra de voksne? Er det mer språk i jenters lek enn i gutters i vår kultur? Ser barna at kvinner oftere tar ansvaret for den sosiale snakkinga? Ser barna at mødre leser mer enn fedre? Summa summarum: Får jenter vanligvis mer trening i og motivasjon til å bruke språket, enn gutter?

Høna eller egget?

Jeg lurer også på: Hvordan kan de som måler språklige ferdigheter, vite om det er høna eller egget, de måler? Hvis de måler taleferdighetene til et to-tre års gammelt barn: Hva er det de måler? Hjernens mulighet (natur) eller barnets trening (miljøet, læringen, kultur)? For det går vel ikke an å måle taleferdighet før barnet har lært å tale … Og da har allerede læring skjedd. Og læring lager spor i hjernen. Så hvis forskere finner mer språklig aktivitet i jenters hjerner: Kommer det av at jenter er blitt utsatt for flere språklige aktiviteter? Og hvis forskjellene er så små at forskerne må krangle om dem: Hva er den praktiske betydninga?

Hva er de praktiske konsekvensene?

Hvis det skulle være forskjeller i språklige evner hos kjønnene, bør det viktigste spørsmålet være hva så? Men de som hevder alt dette med språk og kjønn, kommer aldri med noen forslag til tiltak. En skulle tro at de ville forsterke språkundervisninga til guttene på skolen. Men det kommer ingen slike forslag. Og det er egentlig også i tråd med ideologien: Siden alt er medfødt, er det ingen vits i å gjøre noe! Det nytter jo ikke likevel! Dette er synd. Jeg har sjøl god erfaring med å dele jenter og gutter noen timer i uka på skolen. Jeg har tenkt: Hva kan jeg nå gi gutter, som de får lite av i sin kultur her vi bor? Det har vært språk! Snakke, lese, bli lest for.

Kron og mynt, jenter taper

En skulle kanskje tro at sosiobiologene ville trekke konklusjoner om at gutter ikke burde ha visse jobber som har med språk å gjøre, så dårlige som de framstilles. Det er jo slik de skriver om jenter (jenter er dårlige i matematikk, at de er dårligere bilførere og flygere …). Men de trekker ikke slike konklusjoner når det gjelder gutter. De sier ikke at gutter ikke burde settes til å lese instruksjoner som flygeledere, lede industri, lese analyser om bankutviklinga, være journalister eller forfattere. Det er naturligvis bra. Men det viser at de biologiske forskjellene på forunderlig vis alltid viser hva gutter kan og hva jenter ikke kan. For gutter lager de muligheter. For jenter lager de hindringer.

Den dumme språkhjernen

Hvorfor er det så viktig for sosiobiologene å fortelle at jenter er så gode i språk? Jeg veit ikke. Min teori er: Alt snakket om jenters dyktighet i språk er ikke for å gi jenter jobber der språk er viktig, eller for å gi språkferdigheter status, men for å gi jenter en feminin natur, nettopp fordi språk defineres som det motsatte av den maskuline matematikken. (I tillegg kan en jo mistenke dem for å ville ha ingeniør- og teknikerjobbene sine for seg sjøl.) De lager aksen språk-matematikk som faller sammen med kvinnelig-mannlig som overraskende (!) faller sammen med følsom/sosial-intelligent og kropp-ånd.

Kvinners dyktighet ødelegger guttene

Det skrives mye om de dyktige språkkvinnene. Men det hjelper dem lite. For det første gir det ikke kvinnejobber med høy lønn.

For det andre er for mye av det gode ikke bra. Språket i en kvinnes hånd (munn), har nemlig en ødeleggende virkning på gutter. Grunnen til at gutter leser lite bøker i USA, er at det er så mange kvinnelige bibliotekarer. I Norge har jeg hørt at grunnen er at det er så mange kvinner i forlagene. Og ikke minst: Det er så mange kvinnelige lærere i barneskolen, at guttene får det veldig vanskelig der.

For det tredje får skrivende kvinner likevel dårligere kritikker enn menn, og færre får være med i Forfatterforeninga. Alt dette skulle kanskje vise at biologien (hvis den har noe å si her) ikke greier å slå seg igjennom maktforhold og undertrykking, bare for å nevne det!

Hormonene bestemmer samfunnet

Steven Goldberg er en erkereaksjonær sosiobiolog som mener at patriarkatet, mannsmakta, er hormonelt bestemt og sosialt uunngåelig. Medhus refererer til Goldberg: «Den amerikanske psykologen sier at higen etter makt er et generelt mannlig trekk. … I menneskehetens lange utviklingshistorie var det uten tvil nødvendig for mannen å holde fiender og motstandere borte fra boplassen eller leiren. For kvinnene, som ikke var like sterke fysisk, var det nok mer hensiktsmessig å bruke andre metoder å beskytte seg selv og ungene. Det var barna til disse mennene og kvinnene som klarte seg og som vokste opp. Dagens mennesker har overtatt deres gener.» (s.79)

Her har vi Medhus i en nøtteskall.

Kvinners blide ro

Det er ikke plass her til å gå inn på påstandene om den naturlige mannlige aggressivitet og den naturlige kvinnelige mildhet og følsomhet. Men påstandene blir brukt til å propagandere for at mennene skal lede samfunnet og bestemme, mens kvinnene skal passe barna på sin skjønne måte. Og alle blir glade da.

Ikke rasisme, men natur …

Sosiobiologene er forøvrig kjent for å bruke de samme argumentene mot svarte mennesker. Svarte er mer uintelligente enn hvite. Det er derfor ikke noen vits i å la svarte få høy utdanning, ettersom det er bortkasta penger osv. Steven Jay Gould har like grundig som Sterling gått inn i grunnlagsmaterialet til sosiobiologene i boka The Mismeasure of Man. Han avslører rasismen. Han kritiserer grundig teorien om en genetisk basert, uforanderlig intelligens. Anbefales!

De individuelle forskjellene er viktigst

I følge Dagbladet 8. mars 1997 sier professor i nevrofysiologi ved Universitetet i Oslo, Per Andersen: «Sannheten er at det råder full likestilling mellom kjønnene når det gjelder hjernekapasitet. Mannens og kvinnens hjerne fungerer tilnærmet likt på de viktigste områdene: Intelligens, kreativitet og evnen til medfølelse. … De individuelle forskjellene på oss mennesker gir mye større utslag enn knapt målbare forskjeller mellom menns og kvinners hjerne.»

Det er også mitt poeng: Folk er først og fremst individer. Det er samfunnet som oppdrar gutter til å bli guttete og jenter til å bli jentene, eller som danner kulturer eller mønstre som folk skal presses inn i (eller tilpasse seg, som det penere heter). Det er samfunnets maktforhold som bestemmer at den ene blir en uskolert fattig faen og at den andre kan velte seg i penger eller bøker.

Konklusjoner

Det er mulig at Medhus sin hensikt bare er å gjøre penger på å selge medisiner og på å være familierådgiver som skal få folk til å bli lykkeligere ved å godta «de naturlige forskjellene». Han er uansett i dårlig selskap.

Sosiobiologien er en gunstig ideologi for den oppråtnende kapitalismen. Det er ikke rart at den har et oppsving. Nå for tida blir flere og flere mennesker kasta ut i fortvilelse og fattigdom, også i USA og Europa. Ungdom og kvinner med barn bor under bruene i storbyene. Tiggernes skare vokser. Verden skriker på rettferdighet. «Solskinn og brød og ånd eies av alle,» skreiv Nordahl Grieg. Men for å få til det, må hele det kapitalistiske systemet kastes, styrtes, knuses, jevnes med jorda. For at folk ikke skal bry seg så mye om det, trengs ideologier som baner vei for angrep på fattige og som demper viljen til opprør. Da kommer også sosiobiologene, som i USA ofte er finansiert av de aller mest reaksjonære kreftene, de som vil ha raskere sosiale nedskjæringer, de som mener at fattigdom er medfødt («naturen sørger for at de beste klarer seg»), da kommer de med sine tilforlatelige forklaringer og påstander. Og som blir gjentatt og gjentatt av folk som ikke gidder å stille et eneste kritisk spørsmålstegn. Jeg blir fortvila når jenter som er flinkest i matematikk, tror de er dummest – fordi de hører de voksne til stadighet gjentar den gamle løgnen. Jeg blir fortvila når voksne folk som Medhus forteller gutter og jenter at «gutter ikke er til å snu» og at jenter ofte er utilregnelige når de har mens.

Jeg har gjort små forsøk på å ta opp kampen på møtene jeg er. Se også bladet til Humanetisk Forbund nr 2, 1997, Bedre Skole nr 2, 1997 (Norsk Lærerlag), Likestillingsrådets årsmelding for 1996. Men min tid er knapp. Jeg ønsker kontakt med andre interesserte som kan bidra.

Litteratur:

• Asbjørn Medhus: Hvor ulike er vi? Om biologiske kjønsforskjeller, (1996) Gyldendal
• Anne Fausto-Sterling: Myths of Gender. Biological theories about women and men, (1992) ISBN 0-465-04792-0
• Stephen Jay Gould: The Mismeasure of Man, (1996) ISBN 0-393-31425-1

av Torill Nustad

Asta Håland/Leikny Øgrim vil diskutere erfaringene fra kvinneopprøret i AKP, men reduserer det til et spørsmål om metoder for ledelse. Dette blir for snevert, for kvinneopprøret i AKP var så mye mer.

Det viktigste vi gjorde var å utvikle en feministisk marxisme, en teori og et analyseredskap for kvinnekampen og klassekampen i Norge. En teori for å forandre verden. Derfor er det hårreisende at to tilsynelatende oppegående damer kan hevde at kvinneopprøret var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette tok jeg opp i Røde Fane (nr 1, 1997) i artikkelen «Kampen om historia – lærdommer fra et kvinneopprør». Siden de ikke kommenterer dette spørsmålet i Røde Fane nr 2, 1997 i artikkelen «Egenutvikling – alle kampers mål?», vil jeg utdype det litt mer. Deretter vil jeg ta for meg forholdet mellom individ og kollektiv.

Ny feministisk marxisme

Kvinnekampens oppsving i Norge på 1970- og 80-tallet førte til masse spennende diskusjoner om familiens rolle og den særegne kvinneundertrykkinga, både i samfunnet og i AKP. Diskusjonene avslørte at både AKPs program og marxistisk teori hadde klare mangler i analysen av kvinners posisjon og rolle i samfunnet, familiens rolle som en bærebjelke i den kapitalistiske produksjonsmåten og kvinnekampens revolusjonære potensiale. Kvinnene i AKP stilte seg som målsetting å utvikle en revolusjonær marxistisk kvinnepolitikk. En politisk rettesnor i kampen for et kommunistisk samfunn uten kvinneundertrykking.

Kvinnene i AKP organiserte studiegrupper for kvinner på Kapitalen av Marx, vi undersøkte og analyserte kvinners situasjon i det norske samfunnet, vi arrangerte seminarer om kvinner og arbeidsliv, om familiens rolle, om den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, den seksualiserte undertrykkinga osv. Vi arrangerte bøllekurs for tusenvis av kvinner. Vi deltok aktivt i kvinnebevegelsen og fagbevegelsen og tok med oss diskusjoner og lærdommer derfra tilbake til partiet. Dette arbeidet ble oppsummert på interne kvinnekonferanser, konkretisert av Kjersti Ericsson i boka Søstre, kamerater og ble AKPs program. AKPs kvinnepolitikk har vært en viktig premissleverandør for debatter i kvinne- og fagbevegelsen. «Oppløs familien som økonomisk enhet», begrepet kvinnelønn, arbeiderklassens kvinner som en revolusjonær spydspiss og at menns undertrykking av kvinner er klassesamarbeid med borgerskapet, for å nevne noe.

Håland/Øgrim kjenner til dette arbeidet. Allikevel hevder de at kvinneopprøret i AKP var teoriløst og henfalt til spontanisme. Dette er tull.

Forholdet mellom individ og kollektiv

Kvinneopprøret førte også til store forandringer i AKP. Kvinnepolitikken fikk en sentral plass i partiets arbeid og kvinnene fikk stor innflytelse i partiet. Vi fikk kvinnelig leder, og 50% av sentralstyret var kvinner. Partiet ble mer tolerant. Forståelsen for at vi gjør ulike erfaringer og dermed utvikler ulike oppfatninger, og respekten for den enkeltes meninger ble større. Uenighet var ikke lenger farlig, men ble sett på som en kilde til ny kunnskap. Det enkelte medlem fikk større spillerom. Det ble vanskeligere for partiet å kommandere og dirigere medlemmene. Dette kan oppfattes som en undergraving av kollektivet. Men skolerte medlemmer med stor grad av sjølstendighet og sjøltillit, kan også være en viktig måte å styrke kollektivet på. Det stiller krav til ledelsen om å være lydhøre, og de trenger ikke lenger være allvitere.

Personlig lykke og kollektiv kamp

Håland/Øgrim mener det å slåss for egne rettigheter og utvide sitt eget rom står i veien for innsatsen i den kollektive kampen. «Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.» (RF nr 2, 1997, side 43.) Det må vel bety at vi ofrer den kollektive kampen for vår personlige lykke. Hvem er så de gamle revolusjonære? Er det vi over 40 år som enda er aktive, er det de som har meldt seg ut av den revolusjonære bevegelsen og satsa på karriere i yrkeslivet, er det medlemmer av den revolusjonære bevegelsen som ikke er så aktive fordi de skriver akademiske avhandlinger, er det de som er utslitt etter 20 år i yrkeslivet og har fått seg en lettere og bedre betalt jobb, eller er det de som sliter med to betalte jobber for å kunne betale alle regningene?

Kollektiver består av enkeltpersoner og enkeltpersoner danner kollektiver. Politiske kollektiver dannes for å stå sammen om noe, et sted du henter mot og kraft til å forandre på tingenes tilstand, slik at vi som enkeltpersoner får det bedre. Den politiske massebevegelsen i Norge siden 70-tallet har reist kampsaker på en rekke områder som har fått store konsekvenser for mange mennesker. Mitt liv er blitt bedre og lettere å leve takket være disse kampene.

Når jeg deltar i arbeidet for 6-timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon, i kampen mot kvinnelønna, mot porno, mot usynliggjøring av lesbiske, for sjølstendig status for innvandrerkvinner osv., gjør jeg det sjølsagt også for min egen del.

Noen er viktigere enn andre

Ifølge Håland/Øgrim har kvinnebevegelsen en «misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemommetype» om at «alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning.»

Jeg skjønner ikke helt hva dere mener. I alle demokratiske organisasjoner har alle medlemmer 1 stemme. Medlemmene diskuterer og vedtar det politiske programmet og velger ledelse. Det er ledelsens oppgave og ansvar å følge opp vedtak og sette flertallets linjer ut i livet. Ledelsen er alltid viktigere i betydning av at de har større makt enn andre, også eventuelle «superaktivister». Etter mitt syn må det være et større problem at for eksempel en organisasjon som Ottar ikke avholder landsmøter og velger ledelse. I slike organisasjoner er det ofte «superaktivistene» som bestemmer, og resten blir med på lasset. Blir ikke dette en sjølbestalta ledelse? Hvor blir det av demokratiet, de politiske diskusjonene og skolering av medlemmene her?

«Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide,» skriver Håland/Øgrim. Og ut ifra tanken om å opptre kollektivt i klassekampen praktiserer et kommunistparti den demokratiske sentralismen. Det som er viktig i denne sammenhengen er at ifølge den demokratiske sentralismen skal individet underlegge seg kollektivet, og medlemmene underlegge seg ledelsen. Dette skjer i for liten grad i dag, skriver Håland/Øgrim. I min forrige artikkel Røde Fane (nr 1, 1997), tok jeg opp det paradoksale i at Håland, som fremstiller seg som kollektivets og disiplinens forsvarer, var den som nekta å underlegge seg kollektivet og den demokratiske sentralismen i forbindelse med splittelsen i Kvinnefronten. Jeg er ikke interessert i å diskutere hvem sa hva, hvem hadde rett/feil osv. Men det er jo et uomtvistelig faktum at Håland var i mindretall i AKP på dette spørsmålet og nekta å bøye seg for flertallet. Betyr din vektlegging av at individet må underlegge seg kollektivet, en erkjenning av du handla feil i 1989? Hvis ikke, etterlyser jeg en vurdering av når dere mener det er legitimt av individet å trosse kollektivet og trosse den demokratiske sentralismen.

Forholdet mellom grupper og kollektivet

I de aller fleste organisasjoner og kollektiver fins det undergrupper. Mennesker med ulik klasseposisjon, kvinner og menn, samer og nordmenn, svarte og hvite, homser/lesber og heterofile, religiøse og ateister osv. Hvilke holdninger og standpunkter en organisasjon har til spørsmål som berører for eksempel disse gruppene, er det i utgangspunktet landsmøter og ledelsen som vedtar. Det er imidlertid viktig at de berørte parter trekkes med i arbeidet og blir hørt. Ofte er disse gruppene i mindretall, og de er ikke alltid organisert. Flertallet bør derfor vokte seg for å fatte vedtak som undertrykker mindretallets rettigheter. Det kan lett føre til maktmisbruk. Den berømmelige «Fråsegna om homofili» fra AKPs ledelse i 1977(?) er et slikt eksempel. Homser og lesber i AKP følte seg tråkka på av partiet, og de ble møtt med stor skepsis og til dels hets i homsebevegelsen pga «fråsegna».

Det er viktig med særorganisering for å utvikle politikk og arbeid på ulike områder. Den kvinnepolitiske organiseringa i AKP er et godt eksempel på dette. Ved at vi organiserte oss, ble vi synlige for hverandre, vi diskuterte politikk og stilte målsettinger for arbeidet. Vi ble en pressgruppe innafor partiet.

Dette resulterte i at AKPs analyser, politikk og arbeidsmetoder blei videreutvikla slik jeg tidligere har beskrevet. Dette var mulig fordi vi fikk politisk og organisatorisk spillerom i partiet. Det har ikke kvinner alltid fått innafor kommunistiske partier. Hovedregelen har vært at kvinnene har vært underlagt en mannlig ledelse både i partiet og fagbevegelsen som har fokusert på den mannlige delen av arbeiderklassen. Kvinnearbeid ble akseptert så lenge det lojalt fulgte partilinja og partiets politikk. Særegne kvinnekrav som brøyt med partilinja ble ofte stempla som borgerlig feminisme.

Ifølge Håland/Øgrim er «hele vitsen med å organisere seg (…) nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål». Hvem som definerer kollektivets vilje og mål er gjenstand for diskusjoner og kamp og gjenspeiler rådende maktforhold og ideologi. Kvinnekamp og kvinnepolitisk arbeid har alltid vært en opposisjonsbevegelse og en mindretallsbevegelse. Hvis kvinner opp gjennom historia hadde underlagt seg «kollektivets vilje og mål», hadde vi ikke kommet langt. Vitsen med å organisere seg må vel heller være å sloss for å forandre verden slik at vi en dag kan leve som frigjorte mennesker. Når kvinner kommer sammen slik som i «Kvinner-på-tvers», blir vi synlige for hverandre, vi blir synlige innafor fagbevegelsen og vi utfordrer den rådende ideologien.

Er alle midler tillatt i kampen for det gode?

I debatten om kvinneopprøret i AKP skrev jeg (RF nr 1, 1997): «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» Dette kommenterer Håland/Øgrim slik: «Alle mennesker – nei vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

For det første har ingen av disse personene noen gang vært medlemmer i den revolusjonære bevegelsen, og var derfor ikke i mine tanker. Men dette er en viktig debatt.

Hvordan behandle våre motstandere?

Skal vi ta i bruk våre motstanderes metoder i kampen for et bedre samfunn? Jeg mener nei! Opp gjennom årene har streikebrytere blitt utsatt for rå behandling. De er blitt banka opp, de og deres familie er blitt utstøtt fra det sosiale fellesskapet. Noen ganger har dette vært nødvendig. Men det er etter mitt syn blitt utøvd for mye vold også fra undertrykte grupper. Streikebrytere er sjelden ei ensarta gruppe. Derfor bør vi ha som linje å splitte dem opp og gjøre det mulig for dem å forandre praksis. Dette betyr ikke at jeg er uenig i at arbeidsfolk må forsvare seg mot streikebryteri. Men jeg mener at det er kommunisters oppgave og plikt å innrømme også våre fiender menneskerettigheter.

Vi har vokst opp i en sosialdemokratisk tradisjon hvor alle skulle være like, og avvikere og mindretall er blitt undertrykt med hard hand. Et grotesk eksempel på dette er behandlinga av de såkalte «tyskertøsene» etter krigen. Norske jenter som hadde hatt et seksuelt forhold til tyske soldater, ble skamklipt og måtte gå kanossagang gjennom folkemassene. De ble behandlet som streikebrytere.

Nei, jeg vil ikke ha som rettesnor for kampen: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Dette er en farlig parole, som kan redusere oss til kriminelle overgripere.

Individets underordning og egenutvikling

«Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og i krig er underordninga mer eller mindre total. Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling?» (Håland/Øgrim) Mitt poeng er at det ikke er snakk om enten underordning eller egenutvikling, men at begge deler er viktig. Enhetlig opptreden forutsetter at individet må underlegge seg kollektivet, og et sterkt kollektiv er avhengig av at ledelsen er lydhør og tar ansvar for å skolere sine medlemmer og tilhengere. Dette gjelder både i krig og fredstid.

Revolusjonære frigjøringsbevegelser som for eksempel den kinesiske under ledelse av Mao og den eritreiske frigjøringsbevegelsen EPLF, er gode eksempler på dette. Både i Kina og Eritrea ble folk fratatt elementære menneskerettigheter, utsatt for grove overgrep og store deler av befolkninga var analfabeter. Disse frigjøringsbevegelsene la stor vekt på å skolere soldatene og sivilbefolkningen under krigen. Frigjøringssoldatene ble satt på skolebenken for å lære å lese og skrive, de fikk lære om landets historie og kultur, viktigheten av å utvikle allianser også med folk som samarbeidet med fienden, og viktigheten av å behandle soldater som ble tatt til fange, skikkelig. Mao sa ikke til sine soldater: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!» Det var det japanerne og de reaksjonære føydalherrene som sa. Mao vektla respekt for sivilbefolkninga og enhetsfrontpolitikk. Dette gjorde også EPLF i Eritrea.

Både KKP og EPLF hadde nasjonal uavhengighet og kampen for et demokratisk samfunn som mål. De frigjorte områdene ble baser for sosiale eksperimenter og forandring. Dette hadde ikke vært mulig uten diskusjoner, skolering og egenutvikling av både soldater og sivilbefolkning. Slik sett er egenutvikling alle kampers mål.

av Ellen Meiksins Wood

Hva innebærerer det å periodisere kapitalismens historie i to hovedfaser, modernitet og postmodernitet? Hjelper eller hindrer det vår forståelse av kapitalismen? Forfatteren mener teorien om postmoderniteten er basert på en historieteori som nedtoner forskjellen mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det er en teori for at kapitalismen er uungåelig og umulig å erstatte.

Omtrent siden begynnelsen av 1970-tallet skal vi ha levd i en ny historisk epoke. Den epoken er blitt beskrevet på forskjellige måter. Noen framstillinger legger vekt på kulturelle endringer («postmodernisme»), mens andre fokuserer mer på økonomiske overganger, endringer i produksjonen og markedsføringen, eller i korporativ og finansiell organisering («senkapitalisme», «multinasjonal kapitalisme», «post-Fordisme», «fleksibel akkumulasjon» og så videre). Disse beskrivelsene har det til felles at de er opptatt av nye teknologier, nye kommunikasjonsformer, internett, «informasjonssupermotorveien». Hva enn denne nye tidsalderen ellers må være, er den «informasjonsalderen». Og hvilke faktorer som enn forutsettes å ha spilt en rolle for dette epokeskiftet, så har de nye teknologiene vært dets uunnværlige forutsetning. Alle disse faktorene – kulturelle og økonomiske, med deres teknologiske forutsetninger – har vært samlet i begrepet «postmodernitet» og påstanden om at vi de siste to eller tre tiåra har vært vitne til en historisk overgang fra modernitet til postmodernitet.

Fra modernitet til postmodernitet

Jeg vil se på hva det innebærer å periodisere kapitalismens historie i disse to hovedfasene, modernitet og postmodernitet. Så vil jeg se nærmere på hva som for meg virker galt ved selve begrepet modernitet. Hvis det begrepet ikke kan opprettholdes, vil det antakelig følge at det ikke vil være mye igjen av postmoderniteten. Mitt hovedanliggende er å se på om denne periodiseringen hjelper eller hindrer vår forståelse av kapitalismen.

La meg like godt gjøre det klart med én gang: Det er selvfølgelig viktig å analysere de ustoppelige endringene i kapitalismen. Men periodisering innebærer mer enn bare å spore endringsprosessen. Å foreslå periodisering av epokeskifter betyr å si noe om hva som er vesentlig når man definerer en samfunnsform som kapitalismen. Epokeskifte har å gjøre med grunnleggende omdanninger i et vesentlig konstituerende element i systemet. Med andre ord, hvordan vi periodiserer kapitalismen, avhenger først og fremst av hvordan vi definerer systemet. Da blir spørsmålet slik: Hva forteller begreper som modernitet og postmodernitet oss om måten de personene som bruker dem forstår kapitalismen på?

Jeg bør nok også forklare at jeg ikke kommer til å snakke om ideene hos de menneskene som vi løselig kaller, eller som selv kaller seg, postmodernister. Det jeg i hovedsak er opptatt av her er den politiske økonomien i det noen mennesker, inkludert marxister som Fred Jameson og David Harvey, kaller postmoderniteten. Så la meg svært kort skissere hva de har i tankene (1). I følge teoretikere som Jameson og Harvey representerer moderniteten og postmoderniteten to forskjellige faser i kapitalismen. Skiftet fra den ene til den andre har ikke vært et skifte fra kapitalismen til en postkapitalistisk eller «postindustriell» tidsalder, og den kapitalistiske akkumulasjonens grunnleggende logikk gjelder fortsatt. Men det har ikke desto mindre vært et tidevannsskifte i kapitalismens natur, et skifte fra en materiell konfigurasjon til en annen, uttrykt i overgangen fra en kulturell formasjon til en som er annerledes.

For Jameson, for eksempel, svarer postmoderniteten til «senkapitalismen» eller en ny, multinasjonal informasjons- og konsumentfase av kapitalismen. David Harvey, som følger den franske reguleringsskolen, ville beskrive den som en overgang fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. En lignende ide dukker opp i en heller mindre nyansert form i visse teorier om «desorganisert kapitalisme» (2). Postmoderniteten tilsvarer da en fase av kapitalismen hvor masseproduksjon av standardiserte varer, og de arbeidsformene som er knyttet til den, er erstattet av fleksibilitet: nye produksjonsformer som «slank produksjon», «team-konseptet» og «just in time»-produksjon, diversifisering av varer for nisjemarkeder, en «fleksibel» arbeidsstyrke, mobil kapital, og så videre, alt sammen muliggjort av den nye informasjonsteknologien.

I følge disse teoriene har det vært større kulturelle endringer som svarer til disse forskyvningene. En viktig måte å forklare disse endringene på, særlig i Harveys framstilling av postmoderniteten, har å gjøre med en «tid-rom-sammentrekning», en aksellerasjon av tida og en sammentrekning av rommet som nye teknologier gjør mulig gjennom nye former for telekommunikasjon, gjennom hurtige nye produksjons- og markedsføringsmetoder, nye forbruksmønstre, nye former for finansiell organisering. Resultatet har blitt en ny kulturell og intellektuell konfigurasjon, med merkelappen «postmodernisme», som etter sigende har erstattet modernismens kultur og de intellektuelle mønstrene som er knyttet til «det moderne prosjektet».

I følge disse framstillingene hadde det moderne prosjektet sin opprinnelse i opplysningstida, skjønt det bar fruktene sine i det nittende århundre. Det såkalte opplysningstids-prosjektet forutsettes å representere rasjonalisme, teknosentrisme, standardisering av kunnskap og produksjon, en tro på lineært framskritt og universelle, absolutte sannheter. Postmodernismen forutsettes å være en reaksjon på det moderne prosjektet -skjønt man også kan betrakte det som om det har sine røtter i modernismen, i skeptisismen, følsomheten for forandring og tilfeldighet som allerede fantes i opplysningstida. Postmodernismen ser verden som grunnleggende oppsplittet og ubestemt, og forkaster enhver «totaliserende» diskurs, alle såkalte «metaframstillinger», allsidige og universalitiske teorier om verden og historien. Den forkaster også alle universalistiske politiske prosjekter, til og med universalistiske frigjøringsprosjekter – med andre ord, prosjekter for en generell «menneskelig frigjøring» framfor svært særegne kamper mot svært særegne og spesielle tilfeller av undertrykking.

Hva betyr det da å dele inn kapitalismens historie i disse fasene, moderniteten og postmoderniteten? Det første viktige punktet vi må ha klart for oss, er at moderniteten blir identidifsert med kapitalismen. Denne identifikasjonen kan virke temmelig harmløs, men jeg vil argumentere for at den er et grunnleggende feilgrep, og at det moderne prosjektet kanskje har lite med kapitalismen å gjøre.

Det andre viktige punktet er at denne periodiseringa ser ut til å bety at det virkelig er to hovedfaser i kapitalismen, og ett stort brudd. For det første ser moderniteten ut til å være alt fra det attende århundre inntil (antakelig) 1970-åra (Harvey gir det faktisk en meget presis datering: 1972). Man kan underinndele modernitetens lange fase i mindre faser (som både Jameson og Harvey gjør), men postmoderniteten ser ut til å representere et slags distinkt brudd. Folk kan være uenige om nøyaktig når bruddet fant sted, eller om dets størrelse. Men de ser ut til å være enige om at dette bruddet skiller seg fra andre epokeskifter i kapitalismens historie. Det ser ut til å være et brudd ikke bare i forhold til en umiddelbart foregående fase, men i forhold til hele kapitalismens forutgående historie. Det ser i det minste ut til å være den uunngåelige følgen av å spore moderniteten tilbake til opplysningstida. Så ett eller annet sted i kapitalismens historie er det et grunnleggende avbrudd mellom modernitet og postmodernitet. Jeg kommer til å argumentere for at dette avbruddet, eller i det minste denne måten å se det på, også er problematisk.

Jeg skal ta for meg hvert av disse punktene for seg: Først begrepet modernitet og identifiseringa av modernitet med kapitalisme, og så spørsmålet om det historiske bruddet i siste halvpart av det tjuende århundre. Jeg kommer til å argumentere for at teorien om postmoderniteten, som legger vekt på diskontinuiteten innen kapitalismen, eksplisitt eller implisitt er basert på en historieteori som nedtoner diskontinuiteten mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn, en teori som skjuler kapitalismens historiske særtrekk.

Moderniteten og kapitalismens ikke-historie

La oss først se på identifiseringa av moderniteten med kapitalismen. For å gjøre det, må vi begynne med begynnelsen, med opprinnelsen av det kapitalistiske systemet (3). Mitt hovedpoeng er dette: I de fleste framstillinger av kapitalismen er det ingen egentlig begynnelse. Kapitalismen synes alltid å ha vært der, ett eller annet sted, og den trenger bare å slippes fri fra sine bånd, fra føydalismens lenker (eller hva det måtte være), for å kunne vokse og modnes. Kimene til kapitalismen ser ut til å ligge i det mest primitive varebytte, i enhver form for handel eller markedsvirksomhet. Denne forutsetningen er typisk forbundet med en annen, nemlig at historien har vært en nesten naturlig prosess av teknologisk utvikling. På en eller annen måte kommer kapitalismen mer eller mindre naturlig til syne når og hvor de ekspanderende markedene og den teknologiske utviklingen når det riktige nivået. En mengde marxistiske forklaringer sier stort sett det samme – med tillegg av borgerlige revolusjoner for å hjelpe til med å bryte lenkene.

Virkninga av disse forklaringene er å understreke kontinuiteten mellom ikke-kapitalistiske og kapitalistiske samfunn og å benekte eller tilsløre særtrekkene ved kapitalismen. Byttehandel har eksistert i uminnelige tider, og det ser ut som det kapitalistiske markedet bare er mer av det samme. I denne typen argumentasjon er kapitalismens behov for å revolusjonere produktivkreftene bare en utvidelse og en aksellerasjon av universelle og transhistoriske, nesten naturlige, tendenser. Så kapitalismens stamtre går naturlig fra den tidligste kjøpmann gjennom middelalderens borger til opplysningstidas borgerskap og endelig til industrikapitalisten.

Jeg synes det er en lignende logikk i visse marxistiske versjoner av denne historien, selv om framstillinga i nyere versjoner ofte skifter fra by til landsbygd, og kjøpmenn blir erstattet av landsens vareprodusenter. I disse versjonene vokser småproduksjon av varer mer eller mindre naturlig inn i kapitalismen når den er frigjort fra føydalismens bånd. Med andre ord: Når små vareprodusenter får den minste sjanse, vil de slå inn på den kapitalistiske veien.

Det som går tapt i disse framstillingene er oppfatninga av det kapitalistiske markedet som en spesifikk samfunnsform, produktet av et dramatisk historisk brudd. Det kapitalistiske markedet ser mer ut som en mulighet enn som en tvang -akkumulasjonens og profittmaksimeringas imperativ – som har sine røtter i særegne samfunnsmessige eiendomsforhold og som skaper sitt eget særegne behov for å forbedre arbeidets produktivitet ved tekniske midler.

Jeg mener at begrepet modernitet slik det vanligvis brukes hører til i dette standardsynet på historien, som tar kapitalismen for gitt som resultat av allerede eksisterende tendenser, eller til og med naturlover, hvor og når de bare får sjansen. I utviklingsprosessen som leder fra tidlige former for byttehandel til moderne industrikapitalisme, slår moderniteten gjennom når disse lenkede økonomiske kreftene, borgerskapets økonomiske rasjonalitet, blir frigjort fra de tradisjonelle begrensningene.

Så dette modernitetsbegrepet hører til i et historiesyn som skjærer tvers igjennom det store skillet mellom kapitalistiske og ikke-kapitalistiske samfunn. Det behandler særegne kapitalistiske bevegelseslover som om de var allmenne historiske lover. Og det slår sammen svaelig;rt forskjellige historiske utviklinger, kapitalistiske og ikke-kapitalistiske. På sitt verste gjør dermed dette historiesynet kapitalismen historisk usynlig. I det minste gjør det kapitalismen naturlig.

Det er også viktig å legge merke til at også anti-modernismen kan ha den samme virkningen med å gjøre kapitalismen naturlig. Man kan se dette allerede i de sosiologiske teoriene til Max Weber: Den moderne historien, sier han, har vært en lang prosess med rasjonalisering, rasjonalisering av staten til en byråkratisk organisasjon og rasjonalisering av økonomien til industrikapitalisme. Virkningen av denne prosessen – fornuftens og frihetens framgang som er forbundet med opplysningstida – har vært å frigjøre menneskeheten fra tradisjonelle begrensninger, men samtidig produserer og tilslører rasjonaliseringa en ny undertrykkelse, de moderne organisasjonsformenes «jernbur». Den paradoksale implikasjonen her er at kapitalismen og det byråkratiske herredømmet bare er en naturlig utvidelse av fornuftens og frihetens framgang. I Webers teori kan vi allerede se et av de karakteristiske paradoksene i dagens postmodernisme: I anti-modernismen er det ofte liten avstand mellom klage og jubel.

Moderniteten og «opplysningstids-prosjektet»

Jeg har antydet at sammenblandingen av kapitalismen med moderniteten har den virkning at den tilslører kapitalismens særtrekk, om den ikke begrepsdanner den helt vekk. Men mitt poeng er ikke bare at kapitalismen er historisk særegen. Den andre sida av medaljen er at hvis denne såkalte moderniteten ikke har så mye å gjøre med kapitalismen, så kan identifiseringa av kapitalismen med moderniteten også tilsløre det særegne ved moderniteten.

Jeg skal illustrere hva jeg mener ved å gå like til utspringet for den såkalte moderniteten, opplysningstida. Her er enda en gang noen av de særtrekka ved moderniteten som antas å gå tilbake til opplysningstida: Rasjonalismen og en besettelse for rasjonell planlegging, en forkjærlighet for «totaliserende» verdensbilder, standardisering av kunnskap, universalisme – en tro på universelle sannheter og verdier – og en tro på lineært framskritt, særlig framskritt for fornuft og frihet. Disse trekkene antas å henge sammen med utviklinga av kapitalismen, enten fordi den tidlige kapitalismen skapte dem da den utviklet seg selv, eller fordi fremmingen av disse prinsippene, slik som rasjonalismen, førte kapitalismen med seg.

Som vi alle veit har det blitt høyeste mote å angripe det såkalte opplysningstids-prosjektet. Disse opplysningstids-verdiene som jeg nettopp har ramset opp, menes å være – og her vil jeg sitere en av de mildere dommene -«roten til de ulykkene som har ridd menneskeheten som en mare gjennom dette århundret (4), alt fra verdenskriger og imperialisme til økologisk ødeleggelse. Jeg har ingen plass her til å gå inn på alt det sludderet som blir utgytt om opplysningstida i våre dager. Så jeg skal bare slå fast ett enkelt poeng: Sammenblandinga av «moderniteten» med kapitalismen oppmuntrer oss til å slå ut barnet med badevannet, eller mer presist, å beholde badevannet og slå ut barnet. Postmodernistene inviterer oss til å kaste over bord alt det beste i opplysningstidsprosjektet – særlig dets engasjement for en universell menneskelig frigjøring – og ber oss om å klandre disse verdiene for de destruktive virkningene vi bør tilskrive kapitalismen. Marxistiske postmodernismeteoretikere som Harvey og Jameson går vanligvis ikke i denne fella, men periodiseringa deres er ikke til mye hjelp for å unngå den. Det jeg vil foreslå her er at det kan være nyttig å skjelne mellom opplysningstidsprosjektet og de sidene ved våre nåværende forhold som med overveldende tyngde ikke tilhører «modernitetsprosjektet», men kapitalismen. Dette kan, forøvrig, være nyttig ikke bare for å imøtegå en postmodernisme som er mot opplysningstida, men også en kapitalistisk triumfalisme (skjønt kanskje det viser seg å være det samme). Den åpenbare måten å starte på er i alle fall å se historisk på spørsmålet.

For å si det direkte, så er mitt eget argument at mye av opplysningstidsprosjektet tilhører et utpreget ikke-kapitalistisk samfunn – ikke bare før-kapitalistisk, men ikke-kapitalistisk. Mange trekk ved opplysningstida har med andre ord sin rot i ikke-kapitalistiske samfunnsmessige eiendomsforhold. De tilhører en samfunnsform som jeg mener ikke bare er et overgangsfenomen på veien mot kapitalismen, men en alternativ vei ut av føydalismen.

Jeg skal prøve å gi et raskt eksempel på hva jeg tenker på. Først en rask skisse av den relevante historiske sammenhengen: Den eneveldige staten i det attende århundres Frankrike. Hovedsaken med den franske eneveldige staten var at den ikke fungerte bare som en politisk form, men som en økonomisk ressurs for en vesentlig del av den herskende klassen. I den forstand representerer den ikke bare den politiske, men den økonomiske eller materielle kontekst for opplysningstida. Den eneveldige staten var et sentralisert instrument for ekstra-økonomisk utvinning av overskudd, og et embete i staten var en form for eiendom som ga sine eiere adgang til det bondeproduserte overskuddet. Det var også andre, desentraliserte former for ekstra-økonomisk tilegnelse, levningene av føydalismen og dens såkalte «parsellerte suverenitet». Disse formene for ekstra-økonomisk tilegnelse sto med andre ord i direkte motsetning til den reint økonomiske formen på den kapitalistiske utbyttinga.

Tenk så på det faktum at det såkalte modernitetsprosjektets viktigste hjemland, det attende århundrets Frankrike, er et overveiende bondeland, med et begrenset og fragmentert indre marked, som fortsatt opererer etter ikke-kapitalistiske prinsipper: Ikke tilegnelse av merverdi fra arbeidskraft som er gjort til vare, ikke verdiskaping i produksjonen, men heller den århundregamle praksisen med å ta ut profitten kommersielt – profitt ved overdragelse, kjøpe billig og selge dyrt, en handel som typisk foregår med luksusvarer eller forsyninger til staten – med en befolkning som i overveldende grad består av bønder, antitesen til et massekonsumpsjonsmarked. Hva borgerskapet angår, som så å si antas å være opplysningstidas viktigste materielle kilde, så er det ikke en klasse av kapitalister. For det meste er det faktisk ikke engang en tradisjonell kjøpmannsklasse. De viktigste borgerlige aktørene er her, og seinere i Den franske revolusjon, handverkere, embetsmenn og intellektuelle. Deres krangel med aristokratiet har lite å gjøre med åfrigjøre kapitalismen fra føydalismens lenker.

Så hvor kommer den såkalte modernitetens prinsipper fra? Skriver de seg fra en ny men voksende kapitalisme? Representerer de en håpefull kapitalistklasse som kjemper mot et føydalt aristokrati? Kan vi i det minste si at kapitalismen er den ufrivillige konsekvensen av modernitetsprosjektet? Eller representerer det prosjektet noe annet?

Ta i betraktning det franske borgerskapets klasseinteresser. Én måte å fokusere dem på er å projisere forover til Den franske revolusjon, opplysningstidsprosjektets kulminasjon. Hva var borgerskapets revolusjonære hovedmål? Kjerna i deres program var samfunnsmessig likhet, angrepet på privilegiene, og kravet om at «karrierer skal være åpne for talenter». Dette betydde for eksempel lik adgang til de høyeste statlige embetene, som aristokratiet hadde en tendens til å monopolisere, og truet med å stenge adgangen til fullstendig. Det betydde også et mere rettferdig skattesystem, slik at ikke tredjestanden måtte bære byrdene i uforholdsmessig stor grad til fordel for de priviligerte stender, som regnet skattefritak blant sine viktigste privilegier. Hovedmålene for disse klagene var aristokratiet og kirken.

Så hvordan ga disse borgerlige interessene seg ideologiske uttrykk? Ta universalismen som eksempel, troen på visse universelle prinsipper som gjelder for menneskeheten generelt til alle tider og på ethvert sted. Universalismen har riktig nok hatt en lang historie i Vesten, men den hadde en helt spesiell betydning og framtredende egenskap for det franske borgerskapet. For å si det kort, så uttrykte borgerskapets utfordring av privilegiene og de priviligerte stender, adelen og kirken, seg i å hevde universalismen mot den aristokratiske særegenheten. Borgerskapet utfordret adelen ved å hevde de universelle prinsippene om statsborgerskap, sivil likerett, og «nasjonen». en universalistisk identitet som overskred særegne og eksklusive identiteter som slektskap, stamme, landsby, posisjon, gods eller klasse.

Med andre ord sto universalismen i motsetning til privilegier i sin bokstavelige forstand som spesiell eller privat lov -universalismen i motsetning til særskilte privilegier og hevdvunne rettigheter. Det var et ganske enkelt skritt fra å utfordre tradisjonelle privilegier og hevdvunne rettigheter til å angripe vanlige og tradisjonelle prinsipper generelt. Den slags utfordring ble lett en historieteori, hvor borgerskapet og dets organiske intellektuelle fikk seg tildelt en hovedrolle som de historiske handlende i et brudd med fortida, legemliggjøringa av fornuften og friheten, framskrittets fortropp.

Hva den borgerlige holdninga til den eneveldige staten angår, er den noe mer tvetydig. Så lenge borgerskapet hadde rimelig adgang til lukrative statlige karrierer, passet den monarkiske staten helt fint, og selv seinere var det den såkalte borgerlige revolusjonen som fullførte eneveldets sentraliseringsprosjekt. På noen måter utvidet faktisk den borgerlige utfordringa mot den vante orden de eneveldige prinsippene snarere enn å forkaste dem.

Ta igjen prinsippet om universalitet. Den monarkiske staten hadde allerede i det sekstende århundre utfordret adelens krav -ofte med st¢tte av tredjestanden og spesielt borgerskapet -nettopp ved å gjøre krav på å representere universaliteten mot det særskilte ved adelen og andre konkurrerende domsmyndigheter. Borgerskapet tok også i arv og utvidet andre av eneveldets prinsipper, for eksempel opptattheten av rasjonell planlegging og standardisering, som den eneveldige staten og dens ledende embetsmenn som Richelieu og Colbert hadde vært pionerer for. Når det kommer til stykket var til og med standardiseringen av det franske språket et ledd i statens sentraliseringsprosjekt – et «rasjonaliseringsprosjekt» som fikk sitt klassiske kulturelle uttrykk i de formelle hagene i Versailles (5).

En interessant fotnote her: Folk som David Harvey (og Marshall Berman (6)), som har gitt oss noen av de viktigste framstillingene av moderniteten og postmoderniteten, liker å understreke den modernistiske bevissthetens tvetydighet. Den modernistiske fornuften, sier de, kombinerer universalitet og uforanderlighet med en følelse for det forbigående, tilfeldighet, fragmentering. De foreslår at denne tvetydigheten går tilbake til opplysningstida. Argumentet ser ut til å være at fordypelsen i universalitet og absolutt sannhet i virkeligheten var et forsøk på å skape fornuft i det moderne livets flytende, forbigående og konstant bevegelige og skiftende erfaringer – som de assosierer med kapitalismen.

Berman siterer noen passasjer fra Rousseaus La Nouvelle Héloise, som ett av de tidligste uttrykk for den modernistiske fornuft (han kaller Rousseau «den arketypisk moderne r¢st i modernitetens tidlige fase») (7). Den mest talende passasjen kommer fra et brev hvor Rousseaus figur St. Preux nedtegner sine reaksjoner ved å komme til Paris. Det Berman ser her er den modernistiske sansen for nye muligheter kombinert med det ubehag og den usikkerhet som kommer av konstant bevegelse, forandring og diversitet. Det er en erfaring som Berman assosierer med en tidlig fase i kapitalismen.

Men når jeg leser St. Preux’ ord i La Nouvelle Héloise, eller til og med når jeg leser Bermans egen skildring av det moderne livets «malstrøm», oppdager jeg noe ganske annet. Ikke så mye erfaringene av den moderne kapitalismen, men den urgamle frykten og fascinasjonen som vekkes av storbyen. Så mye av det Rousseaus St. Preux og Marshall Berman selv har å si om erfaringene av «det moderne livet» ser for meg ut til å kunne være sagt av den italienske bonden som kom til den antikke storbyen Roma. Det kan ha betydning at den tenkeren Rousseau selv uttrykker spesielt slektskap med er den romerske filosofen Seneca – og fornuften i La Nouvelle Héloise har kanskje mer til felles med den antikke stoisismen enn med kapitalistisk modernisme. Men i alle fall ser det for meg ikke ut til å være tilfeldig at disse såkalte «modernistiske» litterære talemåtene -Rousseaus og andre europeiske forfatteres -ikke kommer fra et høyt utviklet urbant samfunn, men fra samfunn hvor et overveldende flertall av befolkningen fortsatt bor på landet.

Mitt hovedpoeng er at det franske borgerskapets ideologi i det attende århundre ikke hadde mye å gjøre med kapitalismen, men mye mer å gjøre med kampene om ikke-kapitalistiske former for tilegnelse, konflikter som dreide seg om ekstra-økonomisk makt til utbytting. Jeg ønsker ikke å redusere opplysningsfilosofien til grov klasseideologi, men poenget er at under disse spesielle historiske omstendighetene, under avgjort ikke-kapitalistiske vilkår, tok selv borgerskapets klasseideologi form av en større visjon om allmenn menneskelig frigjøring, ikke bare frigjøring av borgerskapet men av menneskeheten generelt. Med andre ord var dette med alle sine begrensninger en frigjørende universalisme – noe som sjølsagt er årsaken til at den kunne bli tatt opp av mye mer demokratiske og revolusjonære krefter.

Modernitet mot kapitalisme

For å se hvor sammensatt dette er, trenger vi bare å sammenligne Frankrike med England. England blir vanligvis ikke betraktet som «modernitetens» hjemland, slik som det nå er moderne å bruke ordet, men det blir sannelig knyttet til kapitalismens framvekst. England i det attende århundre, da «agrarkapitalismen» sto på det høyeste, hadde en voksende bybefolkning, som utgjorde en mye større andel av totalbefolkninga enn i Frankrike. Små eiendomsbesittere ble gjort eiendomsløse, ikke bare med tvang, men også med økonomisk press. London var den største byen i Europa. Det fantes et mye mer integrert – og konkurransepreget – indre marked, det første nasjonale markedet i Europa eller i verden. Begynnelsen på et massekonsumpsjonsmarked eksisterte allerede for billige dagligvarer, spesielt mat og tekstiler, og en økende proletarisert arbeidsstyrke. Englands produktive basis i jordbruket fungerte allerede etter grunnleggende kapitalistiske prinsipper, med et aristokrati som var dypt involvert i jordbrukskapitalismen og nye former for handel. Og England var i ferd med å skape en industrikapitalisme.

Hva er så det karakteristiske og særegne ideologiske uttrykket for den engelske kapitalismen i samme periode? Ikke kartesiansk rasjonalisme og rasjonell planlegging, men den klassiske politiske økonomiens «usynlige hånd» og den britiske empirismens filosofi. Ikke Versailles’ formelle hager, men den uregelmessige, tilsynelatende planløse og «naturlige» landskapshagen. Det fantes riktignok interesse for vitenskap og teknologi. Når det kommer til stykket sto den franske opplysningsfilosofien i stor gjeld til folk som Bacon og Locke. Men her, i England, var den karakteristiske ideologien, den som skilte landet fra andre europeiske kulturer, framfor alt «forbedringens» ideologi – ikke opplysningsfilosofiens ide om forbedring av menneskeheten, men forbedring av eiendommen, produktivitetens og profittens etikk, og faktisk vitenskap – et engasjement for å øke arbeidets produktivitet, innestengthetens og eiendomsløshetens etikk.

Ideen om forbedring og produktivitet i denne betydning går tilbake til det syttende århundre og fikk sitt tidligste teoretiske uttrykk hos den politiske økonomen William Petty og hos John Locke. Denne ideologien – og spesielt tanken om forbedringer i jordbruket og forbedringslitteraturen som ble produsert i England, er påfallende fraværende i Frankrike på samme tid, hvor bøndene dominerer produksjonen og jordeierne bevarer sin rentierinnstilling – noe forøvrig hele borgerskapet gjør. Her beviser forresten unntaket regelen, særlig fysiokratene, de franske samfunnsøkonomene som hadde det engelske jordbruket som modell.

Hvis du nå søker røttene til en destruktiv «modernitet» – la oss kalle det teknosentrismens og den økologiske nedbrytingens ideologi – så kan du begynne med å lete her. Ikke i opplysningsfilosofien men i «forbedrings»-prosjektet, som setter produktivitet og profitt over alle menneskelige verdier. Våger jeg å si at det ikke er noen tilfeldighet at kugalskap-skandalen forekom i Storbritannia, «forbedringens» fødested, og ikke noe annet sted i Europa?

Epokeskifte?

Så mye for moderniteten. La meg nå vende tilbake til det større spørsmålet om periodisering og skiftet fra modernitet til postmodernitet. Jeg har forsøkt å plassere moderniteten innafor en bestemt historieoppfatning som jeg mener er dypt feilaktig, som jeg mener har den virkning at den tilslører kapitalismens historiske særtrekk og nøytraliserer kapitalismen eller gjør den naturlig, om den ikke rett og slett definerer den bort.

Imidlertid må vi stadig hanskes med endringene i kapitalismen. Vi veit alle at kapitalisme per definisjon betyr konstant endring og utvikling, for ikke å nevne sykliske kriser. Men foregikk det et historisk brudd av noe spesielt slag – kanskje på 1960-tallet eller 1970-tallet?

Jeg må si med det samme at jeg bare har begynt å få klarhet i mine egne tanker om dette. Den ene tingen jeg er temmelig sikker på, er at begrepene modernitet og postmodernitet, og periodiseringa av kapitalismen i disse termene, ikke vil hjelpe oss til å forstå om det har vært noe historisk brudd, og hvis det har, nøyaktig hva det består i, hvor dyptgående det er, hvor varig og avgjørende, eller hvilke konsekvenser det kan ha for noe som helst politisk prosjekt. Jeg mener at disse ideene og denne periodiseringa får oss til å se på alle de gærne stedene.

Jeg har sagt at begrepet modernitet slik det for tida blir brukt, henger sammen med et syn på den kapitalistiske utviklinga som kombinerer teknologisk determinisme med kommersiell uunngåelighet, slik at kapitalismen ganske enkelt blir en utvidelse av visse transhistoriske, nesten naturlige prosesser: Utvidelsen av handelen og teknologisk framskritt. Hva slags periodisering av kapitalismen skulle vi vente av en slik måte å se historien på? Hva ville være merkesteinene for store, epokegjørende endringer? Man kunne vente at milepælene ville markere en eller annen større endring i markedet og/eller en eller annen teknologisk omveltning. Det er faktisk stort sett det de aktuelle teoriene om overgangen fra moderniteten til postmoderniteten gir oss. Og mens disse teoriene kanskje forteller oss mange interessante ting, er jeg ikke så sikker på at de forteller oss mye om noe større historisk brudd i kapitalismen.

Se på den saring;kalte overgangen fra fordisme til fleksibel akkumulasjon. Jeg skal la spørsmålet ligge om hvor utbredt disse endringene i arbeidsprosessen og i markedsstrategiene virkelig er. Men jeg har spurt meg selv om nøyaktig hva som er nytt med dette skiftet. Jeg mener ikke at det ikke er noe nytt. Men hva er så nytt at det rettferdiggjør snakket om en epoke-overgang fra modernitet til postmodernitet, ja til og med fra hele kapitalismen fram til dette punktet og til en virkelig ny slags kapitalisme?

Den gamle fordismen brukte samlebåndet som erstatning for dyrere utdannete arbeidere og for å stramme kapitalens kontroll over arbeidsprosessen, med den tydelige hensikt å utvinne større verdier av arbeidet. Nå blir de nye teknologiene brukt for samme formål: å gjøre produktene lette og billige å sette sammen (hvordan skulle det forresten ellers være mulig med outsourcing og lignende?), for å kontrollere arbeidsprosessen, for å eliminere eller kombinere ulike ferdigheter både i produksjonen og i service-sektoren, for å erstatte høytlønna med lavtlønna arbeidere, i det hele tatt for å «kue» arbeiderne – nok en gang, for å utvinne større verdier av arbeidet. Så det som er nytt med denne såkalte nye økonomien er ikke at de nye teknologiene representerer et enestående slags epokeskifte. Tvert imot, de ganske enkelt gjør det mulig at den gamle masseproduksjonsøkonomiens logikk blir diversifisert og utvidet. Nå kan den gamle logikken nå inn på hele nye sektorer, og den kan berøre typer av arbeidere som var mer eller mindre uberørt av den tidligere.

For å se denne utviklinga som et større epokegjørende brudd, må man fokusere på teknologiens mer eller mindre autonome logikk, enten det er arbeidsprosessens eller markedsføringas teknologi. Mitt tyngepunkt her ligger på kapitalismens logikk, ikke på noen spesiell teknologi eller arbeidsprosess, men logikken til spesielle samfunnsmessige eiendomsforhold. Det har ganske visst vært konstante teknologiske endringer og endringer i markedsstrategiene. Men disse endringene utgjør ikke noe større epokeskifte i kapitalismens bevegelseslover.

Eller kanskje vi kan si at fordismen i seg selv utgjorde en slags epokeskifte, i det minste i den betydning at den representerer fullføringa av den prosessen som Marx kalte arbeidets reelle, i motsetning til den formelle, underkastelse under kapitalen. I den betydning representerer de nye teknologiene ikke så mye et epokeskifte som en utvidelse av fordismen. Det jeg mener her er at den kapitalistiske akkumulasjonens logikk ikke bare fortsatt gjelder i en eller annen generell forstand for de nye teknologiene eller nye former for produksjon og markedsføring, men at de helt spesielt følger fordismens logikk.

Så hva er nytt?

I det hele tatt heller jeg mot å avvise den «postmoderne tilstand» som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarer en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand som svarer til en periode i biografien til Vestens venstre-intelligentsia. Den henger riktig nok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen. For noen i denne generasjonen føltes slutten på oppgangen som slutten på normaliteten, og derfor har den sykliske nedgangen siden 1970 hatt en spesiell, katastrofal betydning for dem. Andre, særlig «postmodernistene», ser fortsatt ut til å sitte fast i den såkalte forbrukerkapitalismens velstående fase.

Hvis det har vært noen spesiell slags endring i epoke i den siste halvdelen av det tjuende århundre, må vi se etter det et annet sted. Hvis vi ser etter omdanninger som er dypere enn endringer i teknologi og markedsstrategier, da er forklaringer som har å gjøre med fleksibel akkumulasjon eller forbrukersamfunn ganske enkelt ikke gode nok. Hvis det har vært et epokeskifte i den siste halvdelen av det tjuende århundret, må vi se etter det et annet sted enn i den fleksible akkumulasjonen, forbrukersamfunnet, informasjonsteknologien, postmodernismens kultur, eller hos noen av de andre mistenkte. Eric Hobsbawm snakker i sin nylig utgitte historie om det tjuende århundre om en enorm endring ved midten av det tjuende århundret, han kaller det faktisk «den største, raskeste og mest grunnleggende [økonomiske, sosiale og kulturelle omveltning] i den skriftlige historien » (8). Han mener at dens mest dramatiske symptom har vært bondestandens død. Jeg tror at det som ligger under denne endringen er at dette er den perioden da kapitalismen selv for første gang har blitt noe som nærmer seg et universelt system.Jeg mener at kapitalismen, selv i såkalte avanserte kapitalistiske samfunn, for første gang virkelig har gjennomsyret ethvert aspekt av livet: staten, de herskende og produserende klassenes praksis og ideologi, og den herskende kulturen.

I min bok The Pristine Culture of Capitalism og andre steder har jeg foreslått at kapitalismen på noen måter har vært sein til å absorbere staten og den dominerende kulturen til og med i Vest-Europa (og i motsetning til visse konvensjoner, mer i det kontinentale Europa enn i Storbritannia), men på de siste tiåra kan man si at prosessen har blitt så godt som fullført. Og selvfølgelig ble kapitalismen også i samme periode en virkelig global foreteelse. Men la meg ile til med å tilføye at jeg ikke med dette mener det samme som vanligvis menes med det trøtte, gamle uttrykket «globalisering». Jeg snakker ikke her om bare veksten av de multinasjonale selskapene eller om nasjonalstatens svakhet – jeg har mine tvil om dem begge. Jeg snakker her om universaliseringa av selve kapitalismen, dens samfunnsforhold, dens bevegelseslover, dens motsetninger – det at logikken i å gjøre alt til varer, akkumulasjonens logikk og profittmaksimeringas logikk gjennomtrenger alle aspekter av våre liv.

Hvis vi har sett noe nytt siden 1970-åra, er det ikke en grunnleggende diskontinuitet i kapitalismen, men tvert imot, at kapitalismen selv har nådd moden alder. Det kan være vi ser de første virkelige virkningene av kapitalismen som et altomfattende system. Vi ser konsekvensene av kapitalismen som et system som ikke bare er uten effektive rivaler men også uten virkelige utveier. Kapitalismen lever alene med sine egne iboende motsigelser. Den har liten utvei utover sine egne indre mekanismer til å rette opp eller kompensere for de motsigelsene og deres ødeleggende virkninger. Selv imperialismen, som mange så som kapitalismens siste tilflukt, er ikke hva den var: i de gamle formene for territoriell eller koloni-imperialisme pleide de kapitalistiske maktene å utkjempe sine rivaliseringer og motsigelser på ikke-kapitalistisk grunn. Nå har selv denne korrektive mekanismen for det meste blitt erstattet av den reint kapitalistiske mekanismen med økonomisk dominans og finansiell imperialisme.

Så dette er ikke bare en fase av kapitalismen. Dette er kapitalismen. Hvis «modernitet» har noe med det å gjøre, så er moderniteten godt og vel over, ikke skapt, men ødelagt av kapitalismen. Opplysningstida er død. Kanskje sosialismen vil gjenopplive den, men for tida hersker «forbedringens» kultur eneveldig. Og hvis det er det historien handler om, trenger vi virkelig ikke ideen om postmoderniteten. Det eneste begrepet vi trenger for å hanskes med denne nye virkeligheten er kapitalisme. Antitesen til det er sjølsagt ikke postmodernisme, men sosialisme. Så hvis mine påstander er riktige, så er kapitalismens universalitet ikke en grunn til å oppgi det sosialistiske prosjektet, slik kapitalistiske triumfalister ville like å tro. Tvert imot, «totaliseringa» av kapitalismen betyr også at den i økende grad blir sårbar for sine egne iboende motsigelser og for opposisjonspolitikk.

Jeg hørte nylig Daniel Singer snakke om et interessant sammentreff. For ikke lenge siden, sa han, begynte den herskende klassen i Frankrike å gratulere seg selv med at de endelig hadde gjort Frankrike til et «normalt» land – det vil si et moderne kapitalistisk samfunn. Dette var, for eksempel, ett av hovedtemaene ved Mitterrands begravelse. Han var jo hovedarkitekten for den franske «normaliteten», som hadde beveget Frankrike i retning av de ny-konservative regjeringene andre steder i Europa og i USA. Men i selve dette øyeblikk av sjølgratulasjoner gikk det franske folket ut i gatene, noen steder i et antall som var større enn noen gang. Jeg gjetter på at det var virkningen av møtet med kapitalismen uten dekorasjoner eller raffinementer, i all dens nakne og usminkede realitet. La oss håpe at det også var et symptom på et virkelig epokeskifte.

Noter:

• 1) Se for eksempel: Frederic Jameson: «Five Theses on Actually Existing Marxism», i Monthly Review 47, nr. 11 (mai 1996) og David Harvey: The Condition of Postmodernity (Oxford and Cambridge, Mass., 1990). [Tilbake]
• 2) Om teorien om «desorganisert kapitalisme», se S. Lash og J. Urry: The End of Organized Capitalism (Madison, WI: University of Wisconsin Press, 1987). [Tilbake]
• 3) Jeg har utviklet noe av argumentasjonen i dette avsnittet i artikkelen «From Opportunity to Imperative: The History of the Market», i Monthly Review 46 nr. 3 (juli/august 1994). [Tilbake]
• 4) Roger Burbach: «For a Zapatista Style Postmodernist Perspective», i Monthly Review 47, nr. 10 (mars 1996): 37. [Tilbake]
• 5) Jeg har diskutert noen av poengene i dette avsnittet mer omfattende i The Pristine Culture of Capitalism: A Historical Essay on Old Regimes and Modern States (London: Verso, 1991). [Tilbake]
• 6) Marshall Berman: All That is Solid Melts into Air: The Experience of Modernity (New York: Penguin Books, 1988). [Tilbake]
• 7) Samme sted, s. 18. [Tilbake]
• 8) Eric Hobsbawm: The Age of Extremes: A History of the World, 1914-1991 (New York, Pantheon, 1994), s. 8, 289. [Tilbake]

av Jose Maria Sison

Også når den væpna kampen blir hovedformen, er de lovlige kampformene uunnværlige. Det er nødvendig å koordinere og kombinere de lovlige og ulovlige kampformene.

Filippinene er et halvføydalt og halvkolonialt land der det er nødvendig gjennomføre en nasjonaldemokratisk revolusjon. Langvarig folkekrig har blitt ført i mer enn 26 år.

Forut for den revolusjonære, væpna kampen som begynte i 1969, var det en periode der lovlig kamp var dominerende. På mesteparten av 60-tallet ble det gjennomført en anti-imperialistisk og antiføydal massebevegelse i lovlige former (…) for å bygge seg opp igjen etter det ødeleggende nederlaget til den væpna, revolusjonære bevegelsen på 50- og tidlig 60-tallet – og for å forberede væpna kamp.

Det ble mulig å gjenoppta den væpna revolusjonen i 1969 fordi de revolusjonære kreftene tidligere hadde kombinert lovlige og ulovlige kampformer. De proletarisk revolusjonære brukte de lovlige kampformer for å vekke, organisere og mobilisere folket på landsbasis innafor en kort tidsperiode. Samtidig forberedte man i hemmelighet gjenopptakelsen av den væpna kampen.

Disse to kampformene utfyller hverandre og virker gjensidig inn på hverandre – på dialektisk vis – og støtter hverandres utvikling.

Både praktisk og teoretisk er den væpna kampen hovedformen for kamp. Det er den kampformen som gjør det mulig for arbeiderklassen og folket å gripe makta, og bygge politiske maktorganer på landsbygda. Til slutt vil folket styrte imperialistene og de hjemlige utbytterklassene – kompradorene og godseierne – og etablere folkets demokratiske stat.

De lovlige kampformene i byene og på landsbygda kan propagandere linja til den nasjonaldemokratiske revolusjonen bredt. Til og med forut for propagandaen og organiseringsevnene til de væpna enhetene som fører den væpna kampen. Lovlige former for politisk og organisatorisk arbeid kan forberede framgangen til den væpna revolusjonen.

Det finnes ulike former for lovlig kamp. Deriblant lovlige massekamper som føres av klasse- eller sektororganisasjoner, valgprosessen, lovlig forsvar av ofrene til brudd på menneskerettigheter og fredsforhandlinger.

De lovlige kampformene kan være framgangsrike dersom det finnes et sterkt, hemmelig undergrunnsnettverk som støtter. Det finnes mange åpne, lovlige aktivister som det ikke er lett å gjøre ulovlige – til tross for at staten prøver å få dette til. Disse aktivistene må være sikre på at de ikke kan ulovliggjøres. De må gå over til området for den væpna kampen dersom deres bybaserte arbeid blir umuliggjort.

Den bybaserte demokratiske massebevegelsen må hovedsakelig være lovlig og ha en defensiv karakter også når den er verbalt offensiv, veltalende og militant. Protestmasseaksjonene må verken begrepsmessig eller praktisk blandes sammen med væpna kamp. Utafor massebevegelsen, må bypartisanene ikke delta i straffeaktiviteter så ofte og så utbredt at de setter på spill den i hovedsak lovlige og defensive karakteren til den lovlige, demokratiske massebevegelsen.

I løpet av den langvarige folkekrigen på Filippinene har det fra tid til annen vært endringer i hva som har vært betrakta som lovlig og ulovlig. I tida forut for Marcos unntakstilstand var det lovlig å danne organisasjoner som var anti-imperialistiske og antiføydale. Disse kunne sette igang massebevegelser. Under unntakstilstanden ble de forbudt.

Lenge, helt fram til Ramos’ regime, ble det sett på som undergravende bare å være medlem av Filippinenes kommunistiske parti (FKP) eller å ha noen av dets utgivelser. Dette kunne føre til fengsling eller straff. Ved å trekke tilbake anti-undergravingsloven av 1993 prøvde USA-Ramos-regimet å gi et falskt inntrykk av mindre undertrykking.

Men nå er det underveis alvorlige tiltak for å endre grunnloven til GRP, for å forlenge levetiden til Ramos-regimet. En mengde formelle garantier i frihetsloven fra GRPs grunnlov av 1987 skal endres. Det skal innføres en anti-terrorlov som er atskillig strengere enn den avslørte og anti-undergravingsloven som er trukket tilbake.

Uansett svingningene i hva som er lovlig og ulovlig på Filippinene, er det et grunnleggende faktum at det finnes et felles klassediktatur til kompradorstorborgerskapet og godseierklassen. Mange av de undertrykkende lovene som ble laga under Marcos fascistiske autokrati fortsetter. De mest groteske brudd på menneskerettigheter blir gjennomført av den kontrarevolusjonære staten mot arbeiderne, bøndene og resten av folket i undertrykkende antikommunistiske kampanjer.

Uansett svingningene i lovgivinga til den kontrarevolusjonære staten har den revolusjonære bevegelsen lært seg å koordinere og kombinere de lovlige og ulovlige kampformene, og å bruke disse for å fremme begge kampformene.

FKP har på erfarent vis brukt og koordinert de lovlige og ulovlige kampformene. Når denne koordineringa er vellykka, vokser den revolusjonære bevegelsen og stiger fram.

av Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hanssen

Distriktspolitikken er ikke et samla politikkområde. Man kan snakke om den store og den lille distriktspolitikken. Den store distriktspolitikken består av distriktspolitiske virkemidler som kan være innarbeida i politikken på en lang rekke områder. for eksempel gjennom inntektssystemet for kommunene. Den lille distriktspolitikken er de direkte distriktspolitiske virkemidlene.

I løpet av 1990-tallet ble det lansert mange og store reformer som påvirker livet i utkantkommunene, og særlig i de grisgrendte strøka i den enkelte kommunen.

Det geniale er at reformene ikke lanseres som direktiv og pålegg lenger. Sentraliseringspolitikken har fått sin egen dynamikk og kravene til endringer, oppmyking av politisk styring og tilpasning til markedet, liberaliseringspolitikken kreves av aktørene sjøl. Dette er ikke mangel på styring, men bevisst manipulering.

Premissleverandørene veit å få diskutert på andre forutsetninger enn de reelle grunnene. Det spilles på motsetningene og får grupper som står oppe i det, til sjøl å fremme krav om liberalisering. Det styres på kapitalens premisser, men det diskuteres med vikarierende argumenter, under dekke av å tjene andre motiver enn de virkelige.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling». Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling».

SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftfondet og Industribanken. Fra og med i år er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Samtidig er også formålet å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Det nye i praksis er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. De eneste bransjene man ikke kan gå inn i, er forsikring, finans, rederi, olje/gass og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift.

Slik sett blir SND en kraftig pådriver for privatisering i de bransjene de går inn i, der det eksisterer et tilbud både i offentlig og privat regi, som for eksempel. kollektivtrafikk. Her går SND inn som en aggressiv kapitalist.

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, men dette er en naturlig videreføring av SNDs politikk. Sannsynligvis også en ønsket videreføring. Da vil private sykehus og sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

SND er også sterkt inne i fiskeripolitikken. (Se artikkelen til Frode Bygdnes, red.)

SND – ikke en ren støtteordning

Kravet er en utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter, som sliter hardt i distriktene. Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understrekes at det er et aktivt eierskap. Det kreves styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av «ulønnsom virksomhet».

Dette viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av de midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, som distriktsutviklingstilskudd m v., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til Trondheimsområdet, Bergensområdet, Stavangerområdet, Kristiansandsområdet, Oslo, Akershus og Vestfold.

Der hvor alle områder i Norge konkurrerer likt, på for eksempel landsdekkende risikolån, gikk 875millioner til de samme områder. Det samme gjelder industrielle og offentlige forsknings- og utviklingsprosjekter.

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken. Det ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. Men den offentlig evalueringa av SNDs virksomhet gled gjennom Stortinget like før ferien. Der er man storfornøyd med SND.

av Erik Ness

En brukbar teori om et samfunnssystem skal gi en forståelse av hvordan det virkelige verden er. Den politiske kampen om å vinne hodene og hjertene til folk avgjør om flertallet slåss mot undertrykking og utbytting – eller om resultatet er apati.

Kampen mellom ulike teoretiske retninger har mer enn teoretisk interesse. Det er i høy grad et spørsmål med store praktiske konsekvenser: om folk reiser seg til kamp, slåss for demokratiske rettigheter, høyere lønn, kortere arbeidstid og bedre vilkår for kvinner, innvandrere og homofile.

Marxismen hevder at kapitalismen består av klasser og klassekamp, kvinneundertrykking og kvinnekamp, imperialisme og kamp mot imperialismen, økonomiske kriser og kamp mot nedlegging av arbeidsplasser, privatisering, og en tredje verden der et flertall lever i fattigdom og der undertrykkinga avler motstand.

Reaksjonære politikere forsvarer kapitalismen som historias sluttpunkt, om enn med feil. Marxister kritiserer dem for å ha en feilaktig teori som tilslører virkeligheten. Det blir en politikk for samarbeid med undertrykkerne og for å få de undertrykte til å nedlegge kampen. De har påtatt seg den politiske oppgava å være talerør for den virkelige makta, monopolkapitalen.

Den betydelig oppfatning blant folk er defaitisme: Det nytter ikke å gjøre noe. Makta rår. Marxister bruker tid og krefter på å utvikle en teori som gir en riktig forståelse av samfunnet. Tanken er at kunnskap er en viktig faktor for å forandre, en avgjørende faktor for å avvise ideene om at det ikke nytter å organisere seg og slåss.

En teori er en abstraksjon fra virkeligheten. Den er ikke virkeligheten. Men teorien kan få høyst praktiske konsekvenser og få virkelig betydning for folks liv. Noen eksempler:

• Kvinnekamp. Teorien om arbeiderkvinner som dobbelt undertrykt, både som kjønn og klasse og teorien om utbyttinga av kvinner som kjønn, har skapt begrepet kvinnelønn. Det er et strategisk syn at arbeiderklassen – ikke minst arbeiderkvinner – har felles interesser uavhengig av hvilket forbund du er fagorganisert i. Det styrker kampkrafta når organisasjonssjåvinismen legges til side. Et sånt ståsted har gjort at «Kvinner på tvers» har hatt avgjørende betydning for kvinners mer offensive rolle i tariffoppgjørene de siste åra.
• Analysa av EU som imperialistisk og at medlemskap i EU svekker den nasjonale sjølråderetten, var viktige forutsetninger for å utløse den kampkrafta som gjorde at vi har sagt NEI to ganger – så langt.
• Postmodernismen har vunnet stor oppslutning blant intellektuelle på lærestedene i den vestlige verden. Den kritiserer marxismen på de mest sentrale spørsmåla. Det er to grunner for et marxistisk, teoretisk tidsskrift til å ta postmodernistene på alvor.

Selv om postmodernismen spriker fra person til person og mellom ulike miljøer, er det noen grunnleggende trekk den har felles og som gjør at den kan kalles en helhetlig teori:

• 1) Den understreker at samfunnet og menneskets plass må forstås som fragmenter, deler. Den har derfor ikke en helhetlig forståelse eller analyse av samfunnet.
• 2) Som en konsekvens er deres forståelse av dagens kapitalismen – som de gjerne kaller «den postmoderne tid», – uten de viktigste marxistiske begrepene. Den kan beskrive ulike grupper (kvinner, menn, homofile, innvandrere osv.), men forstår ikke disse delene av virkeligheten og deres rolle som en del av det kapitalistiske samfunnet med klasser, klassekamp og imperialisme. Fordi de avviser samlebegrep – ikke bare de marxistiske oppløser postmodernismen den vitenskapelige analysa i tenkinga si. Postmodernismen har, i marxistisk forstand, en idealistisk historieoppfatning som er mer opptatt av å forklare samfunnet ut fra kulturelle foreteelser, språk, seder og skikker enn å forklare disse og andre deler av samfunnet med en hovedvekt på et samfunns åkonomiske struktur og derfor klasseforhold.
• 3) Den har ingen helhetlig visjon om at undertrykkinga som skjer i de ulike, fragmenterte delene under kapitalismen, kan opphøre under et annet samfunnssystem som sosialisme og kommunisme. Det er derfor en teori som stopper ved det nåværende samfunnssystemet: kapitalismen.
• 4) Begrepet diskurs er sentralt i deres språkbruk, forståelse og begrepsavklaring av de ulike fragmentene av virkeligheten.

Postmodernismen er en «moderne», liberal og skeptisk, politisk retning. Den er opptatt av at delene, forskjellene, skal slippe til. Også politiske motstandere av postmodernismen skal ha sin rett til å presentere sitt syn. Men den utarter lett til at alle er salige i sin tro.

Liberalismen har to sider:

• Den demokratiske. Liberalismen vil ha like regler for alle, og slippe alle til.
• Den udemokratiske. Fordi kapitalismen er et klassesamfunn der like regler favoriserer dem med makt og penger, bidrar liberalismen til å dekke over at noen er likere enn andre. Liberalismen mangler en kritikk av det systemet som opprettholder utbytting og undertrykking. En prinsipiell kritikk av den herskende klassen, borgerskapet, utbyttere og undertrykkere, er fraværende. Fordi liberalismen er en teori som ikke har, og derfor skjuler, denne grunnleggende forståelsen av maktforholda under kapitalismen, er dens konsekvens at den er med å opprettholde/legitimere et udemokratisk samfunnssystem som kapitalismen.

Postmodernismen er innadvendt og defaitistisk, tror ikke at det nytter å vinne, og lammer alt opprør og all organisering av motstand.
Når postmodernistisk forståelse preger undervisninga på de høyere lærestedene, betyr det at arbeiderklassen nå kan forvente seg mindre støtte fra studentene enn for noen år siden.

Postmodernismen reflekterer noe virkelig. Utviklinga av kapitalismen med ny teknologi, stadige forandringer, internasjonalisering av økonomien, murer som faller, strømmen av informasjon/desinformasjon osv. gjør at det er lett å henfalle til forsøk på delforståelse – og la systemet bestå. Men kapitalismen idag er ikke mindre kapitalisme. Tvert imot er den mer fullkommen og griper mer om seg. Derfor er den viktigere å forstå enn noensinne.

Ellen Meiksins Wood sier i artikkelen «Modernitet, postmodernitet eller kapitalisme?»:

«I det hele tatt heller jeg mot å avvise den postmoderne tilstand som ikke så mye en historisk tilstand som tilsvarende en periode av kapitalismen som en psykologisk tilstand svarende til en periode i biografien til vestens venstre-intellektuelle. Den henger riktignok sammen med kapitalismen, men det kan tenkes at det bare dreier seg om den teoretiske selvbevisstheten hos en generasjon av intellektuelle som vokste opp til modenhet i det atypiske øyeblikket som utgjøres av den lange etterkrigsoppgangen.»

av Sigurd Jorde

Guatemala havna igjen på kartet da landet skreiv under den endelige fredsavtalen 29. desember i fjor. Norge jubler, og har fått sin andre seier som fredsmekler. Freden i Guatemala er derfor foreløpig andre produkt i Norges nye rolle som fredseksportør. Konflikten i Guatemala har ofte vært oversett i forhold til konfliktene i de andre landa i Mellom-Amerika, og det er ikke så lett å ta stilling til Guatemala som for eksempel Nicaragua eller Chiapas. Hva er egentlig Guatemala, hva har skjedd, og kan vi lære noe av det?

Guatemala er en slags storebror i Mellom-Amerika. Storebrorrollen kommer av flere forhold: Historisk har Guatemala vært et sentrum helt siden Mellom-Amerika blei erobra og kolonisert. Hovedstaden i Guatemala var et sterkt tyngdepunkt i Generalkapteinatet Guatemala og den seinere mellom-amerikanske føderasjonen som begge dekket det meste av regionen. Dessuten har Guatemala det største folketallet, 10 millioner, den sterkeste økonomien og utbygde industrien i Mellom-Amerika. Kontrasten er stor til nabolanda; det avslappa Belize, det lutfattige Honduras og det borgerkrigsherja El Salvador. Men likheten er stor mellom landsbygda i Guatemala og Chiapas, den nærmeste og fattigste delen av Mexico (selv om dette ikke tilhører Mellom-Amerika). Denne likheten er viktig for å forstå konfliktene både i Chiapas og Guatemala.

Guatemala

Den store indianske befolkninga skiller Guatemala fra resten av Mellom-Amerika. Guatemala har en urbefolkning på mellom 50-60%, mens resten av landa har ned mot 5-10%. Urbefolkninga består av 21 ulike mayagrupper samt de to små gruppene av Xinca-indianere og karibiske afro-indianere. Resten består av ladinos, ei folkegruppe av blanda indiansk og hvitt opphav. Den store gruppa ladinoer har oppstått gjennom de nesten 500 åra det har vært hvite i Guatemala, men det er nå et relativt klart skille mellom urbefolkning og ladinos. Undertrykkinga av urbefolkninga er kanskje den viktigste årsaken til konfliktene som har ridd Guatemala siden erobringa. Økonomisk, militær og kulturell undertrykking er vevd sammen gjennom historia, og ligger som basen for det meste av utviklinga i landet både i eldre og nyere tid. Og vil trolig gjøre det lenge enda.

Mayaindianerne er de fattigste i det guatemalanske samfunnet, enten de befinner seg på landsbygda der de utgjør det store flertallet, eller i byen hvor de fleste lever i slummen. Bøndene har siden erobringa blitt sterkt utbytta gjennom slaveri, gjeldsslaveri og skatt og har gradvis mista mer og mer jord til det tidligere aristokratiet, godseierne og den hvite staten. Det siste store ranet av jord kom så seint som på slutten av 1800-tallet samtidig med framveksten av kommersielt plantasjejordbruk. Mange av bøndene blei lokka med billige lån og endte raskt opp som gjeldsslaver på plantasjene. Sesongarbeidet på plantasjene i lavlandet skapte en sesongmessig arbeidsvandring som fortsatt finnes på landsbygda i Guatemala.

Jordfordeling

Jordfordelinga er det konkrete resultatet av undertrykkinga av urbefolkninga, og er en viktig grunnleggende konflikt i landet. Guatemala har en av verdens skeiveste fordelinger av jord: 2% av jordeierne eier 65% av den dyrkbare jorda. Jordbruket er delt i to klart avdelte sektorer. På den ene sida det eksportretta jordbruket som dyrker kaffe, bananer, sukker etc. Plantasjene på de fruktbare tropiske kystområdene er en del av dette.

På den andre sia finnes det tradisjonelle sjølbergingsjordbruket drevet av mayaindianerne i høylandet. De dyrker mais, bønner, poteter, korn m.m. på skrinn og dårlig jord, utbrukt etter mange års kontinuerlig bruk. Mye av jorda er nå helt avhengig av kunstgjødsel. (Norsk Hydros gjødsel er av de store; de har vært tilstede gjennom mer enn tjue år, tross militærdiktatur og massakrer.) Den jorda mayaene har igjen er for liten for en stadig voksende jordbruksbefolkning. Løsninga blir som for mange andre i Latin-Amerika, å flytte inn til byene eller å forsøke å emigrere til USA. Man regner med at det befinner seg 2-300.000 guatemalanere bare i USA på flukt fra konfliktene eller dårlige økonomi.

Fattigdom

Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika, men har en utrolig skeiv fordeling av velstanden. 89% av befolkninga lever under fattigdomsgrensa, 67% lever i ekstrem fattigdom. Samtidig tjente de rikeste 10% av folk med inntekt 44% av denne inntekten. De laveste 10% tjente til sammenlikning 2,4% av den samme potten. Og den økonomiske utviklinga går mot en enda skeivere fordeling. Haiti, det fattigste landet på den vestlige halvkule, har en gjennomsnittlig levestandard på 1/5 av Guatemalas. Allikevel bruker Haiti mer av sitt BNP enn Guatemala på skole, og har større andel av ungene på grunnskolen. Mens 30% av ungene på Haiti er underernærte, er halvparten av alle barn på landsbygda i Guatemala det samme! Den er denne ekstreme forskjellen mellom de rike i byene og de fattige indianerne på landsbygda som gjør at mange beskriver Guatemala som et apartheid samfunn. Landet har riktignok ingen apartheid lover, men de økonomiske skillene mellom urbefolkning og hvite likner sterkt på apartheidsamfunnet i Sør-Afrika.

Militæret

Årsaken bak borgerkrigen er i Guatemala som i resten av Mellom-Amerika, dette vanvittig skeive samfunnet. Men vi kan ikke forstå konflikten i Guatemala uten å se på militæret sin rolle. At geriljaen ikke har klart å omvelte eller endre samfunnet skyldes først og fremst et sterkt militære. Et sterkt militærapparat er jo ikke uvanlig i Latin-Amerika. I Norge har vi enda ikke fått folk vekk fra å tru at militæret sin oppgave først og fremst er å beskytte landegrensene. Ser vi på Latin-Amerika er det derimot liten tvil om militæret sin egentlige oppgave: å beskytte klassestaten ved å undertrykke og knuse all opposisjon. Kontinentet har med noen få unntak så og si ikke hatt krig på tvers av landegrensene.

Fram til 1944 var militæret i Guatemala bare et lydig apparat under ulike diktatorer. Siden, under landets demokratiske periode fra 44-54, var selv de folkevalgte presidentene offiserer. Militærets storhetstid begynte allikevel etter kuppet i 1954. Siden kuppet har militæret vært den viktigste og mest sentrale institusjonen i landet. Presidentene har alltid vært militære, eller håndplukka av det militæret, og den sivile administrasjonen har enten ikke fungert eller lydig fulgt militæret. Det har vært valg ofte, men de har enten vært fiktive eller så har resultatet blitt ignorert og militærets kandidat utpekt som vinner. En av de få valgte sivile presidenter, Serrano (innsatt i 1986) innrømmet at han bare hadde 30% av makta, militæret hadde resten. Militærkupp eller kuppforsøk er heller ikke uvanlig i Guatemalas moderne historie. Deler av militæret utførte kuppforsøk seinest i 1988, og den sivile presidenten forsøkte selv kupp med støtte fra militæret i 1993.

Militæret som apparat trenger igjennom store deler av samfunnet. Det har til nå vært kanskje den eneste godt fungerende institusjonen i landet. Militæret besto i 1990 av 46 tusen soldater. Under militariseringa på begynnelsen av 1980-tallet blei det etablert forlegninger i alle byer med mer enn 10 tusen innbyggere, samt mange mindre militærposter i landsbyer og urolige områder. Ved siden av har den etablert en sivil og en økonomisk seksjon av militæret; viktige deler i bekjempelsen av opposisjon og for å få kontroll over samfunnet. De har fått god hjelp utafra til trening og utstyr. USA står for den største hjelpa, men landet har også fått uavhengig hjelp til trening fra Israel, Argentina og Taiwan.

Sett med våre øyne er det militæret sin økonomiske og politiske rolle som virker mest utrolig. Militæret har gjennom sitt «sosiale velferdsinstitutt» viktige økonomiske interesser: Blant annet kontroll over det nasjonale flyselskapet, den internasjonale flyplassen, televerket, ulike militære fabrikker og verksteder og ikke minst militærbanken, landets 10. største bank åpna i 1972: «Banco del Ejercito (hærens bank). Den sikreste vakt for dine penger! Åpne konto nå og vinn en Nissan pick-up!!» Den har selvfølgelig alltid militærpoliti med kamuflasjeuniform (midt i byen!) og maskingevær som bankvakter. Gjennom mange år har militære ledere sikra seg store landeiendommer gjennom sine stillinger. Av militærets mer kuriøse foretak kan nevnes en tyggegummifabrikk, det største parkeringshuset i Guatemala sentrum, en TV-kanal og det for oss utrolige at militæret er de eneste som kan reparere eller konstruere veier i landet!

I de siste åra er det mange eksempler på at militære folk er innblanda i den stadig økende kriminaliteten. De er mistenkt for å stå bak mye og omfattende kriminalitet: biltjueriligaer, smugling gjennom kontroll med tollvesenet, marihuanadyrking og nedhogging av regnskog for salg. Dessuten er det trolig også militære som står bak mye vanlige ran og landeveiskriminalitet.

Hvilken rolle har så militæret spilt i Guatemala? Jo, som Guatemalas viktigste politiske aktør. Militærapparatet står på egne bein, og har hatt full kontroll over landets styre og stell. Om ikke alltid direkte, så indirekte. Det er en institusjon som strekker seg langt inn i den sivile delen av samfunn med økonomiske interesser og samfunnsoppgaver som strekker seg langt utafor tradisjonell «grensebeskyttelse». Gjennom sine fangarmer har de sikra seg en uavhengig institusjon som ikke kan dikteres av president eller parlament. De har også en egen hierarkisk struktur som selv bestemmer sine etterfølgere og sin framtid. En sterk og viktig del av militæret er etterretninga som har gode forbindelser med dødsskvadroner og paramilitære grupper. De har likvidert opposisjonelle ikke bare på venstresida, men også mer konservative politikere, som dermed har stått nærmere militæret selv.

De siste åra har det riktignok skjedd en gradvis utvikling mot sivilt styre. De siste ti åra har landet hatt flere valgte sivile presidenter som har vært relativt uavhengige av militæret. Disse vil ikke lengre styre på diktat fra generalene, og har til en viss grad grepet inn i de militære strukturene selv. Men faktisk var det militæret som selv satte igang denne demokratiseringa på 80-tallet. Det har vært mye drakamp innad i militæret om dette, men det var noen av disse kreftene innad som tok initiativet til overgangen fra sivilt styre og som gjorde fredsprosessen mulig.

Geriljaen

Militærapparatet har ikke vært like sterkt hele tida. Styrken har blitt bygd opp gjennom en borgerkrig som har vart i 36 år, Latin-Amerikas lengste krig. Det er ikke lett å gi en riktig og nøytral framstilling av hverken geriljaen eller den væpna konflikten. Den massive undertrykkinga som har blitt satt inn mot alle former for opposisjon har lagt et tungt lokk over all nøytral informasjon. Enhver mistanke om forbindelse med geriljaen har konsekvent blitt forfulgt, med drap på den mistanken gjaldt. Det lille av informasjon som har sluppet ut har derfor enten vært militærets eller geriljaens egen propaganda, hver fra sin side, eller medias høyrevridde sensasjonsjournalistikk.

URNG (Unidad Revolucionario Nacional de Guatemala) består av fire geriljagrupper som slo seg sammen til en front i 1982. De tidligste gerilja gruppene hadde sine første aksjoner i 1962, men blei møtt med kraftig motstand utover 60-tallet. På 70-tallet vokste det fram to nye grupper. De hadde sterkere støtte fra indianere og bønder, og utgjorde derfor en større trussel mot myndighetene. Trolig fikk geriljaen i disse nye områdene ganske stor sympati fra befolkninga. De fikk i alle fall mulighet til å operere temmelig fritt innafor sine kjerneområder, uten at militæret klarte å ta dem. Utover 70-tallet vokste geriljaen i styrke til de samla seg i 1982.

1982 skulle bli ett vendepunkt. Militæret hadde gjennom hele 70-tallet prøvd å knekke geriljaen og dens støtte på landsbygda. De tok stadig i bruk mer hardhendte metoder, blant annet en stor mengde forsvinninger. Men i 1982 starta den verste represjonen noensinne. Militæret gikk til et vanvittig frontalangrep på stort sett hele landsbygda for å utrydde geriljaen og dens støttespillere. Hardest gikk det ut over de områdene hvor geriljaen hadde hatt støtte, men offensiven rammet alle uten å ta hensyn til hvem de måtte ha sympatisert med støtta. Man regner med at i løpet av året var minst 80% av befolkninga på landsbygda på flukt fra militæret. 440 landsbyer blei brent, 200 tusen mennesker flykta til Mexico mens opp mot 1 million blei interne flyktninger. Hvor mange som blei drept er usikkert. Endel folk mener 100 tusen blei drept bare i 1982, mens andre dette tallet stemmer bedre for konflikten som helhet, dvs. fra 1960 og til idag.

Den massive represjonen satte en effektiv stopp for geriljaens framgang. Landsbygda var tømt for folk, og de få som var igjen, blei forfulgt og forsøkt drept av militæret. De neste åra satte militæret igang en gjenoppbygging av landsbygda. Men på militærets premisser. Bøndene blei samla i landsbyer kontrollert av militæret, og de blei organisert i forsvarspatruljer som fikk ansvaret for selv å beskytte seg mot geriljaen. Geriljaen hadde ikke lengre mulighet til å operere fritt på landsbygda, men fikk de aller fleste bøndene mot seg. Enten bøndene sympatiserte med dem eller ikke. Etterhvert klarte militærets propaganda å gjøre bondebefolkninga til sterke motstandere både av geriljaen og interne og eksterne flyktninger.

På slutten av 1980-tallet kunne derfor flere generaler hevde at geriljaen var knust for godt. Det var feil. Den klarte å bite seg fast, og lærte seg å leve med den minimale støtta de hadde. Man antar at geriljaen på 90-tallet har bestått av mellom 1.000 og 3.000 personer, hvorav en tredel aktive. Men dette er et usikkert antall. I 1990, før fredsprosessen, hadde URNG aktive enheter i 12 av 23 fylker og i de to største byene i Guatemala. To år seinere klarte de å sette igang en ny offensiv mot nye områder. De retta seg nå først og fremst mot hovedstaden (små stikkangrep) og mot de økonomisk viktige områdene på kysten hvor næringslivet har sine interesser. Heller ikke nå utgjorde de noen stor militær trussel, men de klarte å vise resten av samfunnet at de fortsatt fantes og at de kunne holde igang en borgerkrig i en lang stund til. Dette var en offensiv for å styrke deres posisjon ved forhandlingsbordet. Det må de ha klart, ettersom de har fått relativt store innrømmelser i forhold til deres beskjedne militære styrke. De har fortsatt med propaganda-aksjoner gjennom hele fredsprosessen. For eksempel ved å okkupere landsbyer for å gjennomføre møter, eller ved å blokkere trafikk for å spre løpesedler.

Mellom-Amerikas skjebne?

På 80 tallet var det noen optimister som brukte slagordet «Nicaragua i går, El Salvador idag og Guatemala i morgen!». Det så en stund lyst ut for Mellom-Amerika i og med FSLNs seier i Nicaragua og FMLNs framgang i El Salvador. URNG hadde også betydelig styrke før massakrene i 1982. Men virkeligheten viste seg å velge ei anna framtid. Det er interessant å sammenlikne de tre landa. Alle har hatt et liknende utgangspunkt med enorme klasseforskjeller og en korrupt og totalitær stat som har tviholdt på forskjellene.

Nicaragua var det eneste landet som faktisk klarte å gjennomføre en revolusjon. I El Salvador blei FMLN på begynnelsen av 1980-tallet en alvorlig militær trussel mot regimet. De hadde på høyden nærmere 15 tusen gerilleros, egne frigjorte områder og god kontakt med en stor og brei front innen de sivile folkelige organisasjonene. Gjennom ti år med blodig krig endte geriljaen og militæret opp med en slags styrkelikhet og dermed kjørte krigen seg fast. I desember 1989 gikk FMLN inn i hovedstaden med 5.000 mann og tok flere bydeler. Militæret fikk panikk og begynte å bombe de fattige bydelene og bruke rakettvåpen (norske M-72 antitankraketter) for å jage ut geriljaen. Så langt hadde ikke FMLN trodd at myndighetene ville gå, og de trakk seg tilbake. Etter dette skjøt fredsprosessen fart, og El Salvador har nå fått fred og FMLN har blitt et politisk parti. Men kriminaliteten har vokst dramatisk og få endringer i samfunnet har skjedd.

Også i Guatemala så det en stund ut til at geriljaen hadde en sjanse. Det gikk så langt som til at mange rikfolk flykta til USA, og geriljaen kunne jevnlig blokkere hovedveiene over lang tid eller holde landsbyer i dagevis før militæret kom. Represjonen er helt klart årsaken til at URNG mista nesten hele sin styrke. Fram til 1982 hadde militæret drevet selektive drap av ledende og politiske folk på landsbygda i håp om å ramme geriljaen og dens støttespillere. Offensiven skulle rykke geriljaen opp med rota, ved som militæret sjøl uttrykte det: «tappe ut vannet for å få has på fisken» (se Mao om «fisken i vannet»). Dermed forsvant geriljaens støtte på landsbygda nesten helt. De bøndene som før hadde støtta URNG mista mye sympati ettersom geriljaen aldri klarte å forsvare landsbygda mot massakrene og forfølgelsen som de mener geriljaen har ansvaret for.

I byen fortsatte en sterk forfølgelse av radikale, fagforeningsfolk, studentaktivister, politikere på venstresida og mange fler. Der hadde den massive undertrykkinga foregått gjennom store deler av 70 tallet, og fortsatte utover 80- og 90-tallet. URNG hadde derfor liten støtte både blant bøndene og i byen. Til sammenlikning hadde FMLN i El Salvador både egne frigjorte områder med støtte fra bøndene og en sterk folkelig støtte i byene.

Resultat

Sammenlikner vi situasjonen i Mellom-Amerika på begynnelsen av 80-tallet med i dag, ser det ikke så lyst ut. I Nicaragua har frigjøringsfronten blitt redusert til avradikalisert opposisjon, i El Salvador og Guatemala har geriljaene møtt militær overmakt, og forhandla seg over i «den demokratiske verden». I Chiapas foregår det også forhandlinger mellom Zapatist-hæren og myndighetene, mens de frigjorte områdene er omringa av 80 tusen regjeringssoldater. Så ingen av stedene har man oppnådd de grunnleggende samfunnsendringene som vi på venstresida håpa på. Det er to forhold som kan forklare denne utviklinga i Mellom-Amerika:

1. Sammenbruddet i «sosialist-blokka» gjorde at geriljabevegelsene ikke lengre fikk støtte utafra, og at de heller ikke ville få det hvis de tok over samfunnet.

2. Markedsøkonomiens framgang i Mellom-Amerika, ved press fra USA. Markedsøkonomien er mye bedre tjent med fred enn krig, ettersom krig og militærestyre hindrer fri flyt. URNGs offensiv mot de økonomisk viktige områdene på kysten og sabotasje og angrep på motorveiene synliggjorde dette godt. Geriljaene kunne kanskje ikke bekjempes militært, men de var heller ikke lengre noen fare for samfunnssystemet og kunne sakte forhandles ihjel.

Fredsprosessen

Fredsprosessen i Guatemala kan se ut som et håpløst forsøk på å lappe sammen en konflikt som i utgangspunktet er uløselig. Et forsøk på å pynte opp på en situasjon hvor et erkekonservativt borgerskap aldri vil gi fra seg makt eller jord. Det som for alltid vil ligge som en latent konflikt i Guatemala. Og hvor geriljaen prøver å forhandle seg inn i varmen og «det demokratiske sentrum». Fredsprosessen fortjener allikevel litt mer oppmerksomhet. Vi bør forstå litt av hva den går ut på, hvis vi skal skjønne noe av hvordan det vil gå i framtida. Både i Mellom-Amerika og ellers i verden.

Fredsavtalene har blitt de mest omfattende og grundige etter alle konfliktene i Latin-Amerika. Jeg vil også påstå at den går mye djupere enn de ulike avtalene i Bosnia og at den kan måle seg med midtøsten-avtalene. Iallfall når man ser på de innrømmelsene myndighetene har kommet med. Fredsavtalene er de konkrete resultatene i fredsprosessen, og skal legge grunnlag for overgang fra krig til fred.

Fredsprosessen begynte med spede forsøk på kontakt mellom myndighetene og geriljaen på slutten av 80-tallet. Dette regnes som en slags begynnelse selv om det mest blei med forsøkene. Disse første forsøkene fant sted i 1987 men ramla sammen på grunn av press fra høyrekreftene i militæret og blant myndighetene. Det var lite akseptert blant militære eller politikere å godta geriljaen som noen legitim forhandlingspart. De var jo en slags politisk kriminelle, og dem hadde man jo likvidert.

Det neste seriøse forsøket på å få igang en prosess var i 1990, gjennom flere samtaler mellom URNG og ulike sektorer av det sivile samfunnet og partier. Geriljaen og myndighetene lagde siden en avtale der begge parter forplikta seg til å forhandle til en endelig fredsavtale var ferdig. Dette skjedde i Oslo, og avtalen har fått navnet «Oslo-avtalen». Fra 1991 blei direkte forhandlinger mellom myndighetene og URNG satt igang i Mexico. De første viktige resultatene kom i 1994 da partene blei enige om en rammeavtale og en tidsplan for fredsprosessen. Denne planen har blitt fulgt, selv om tidsramma er sprengt med to år. Den endelige fredsavtalen blei skriv under 29. desember i fjor – pressa akkurat innafor 1996.

Norge var vert for flere av forhandlingsmøtene og blei her trukket inn i fredsprosessen. Flere viktige avtaler blei forhandla fram og skrivi under i Oslo. Og som takk for hjelpa blei også en av de siste avtalene, «avtalen om endelig våpenhvile» skrivi under i Oslo 4. desember i fjor. Det blei også oppretta fem «venneland» til fredsprosessen, hvor Norge var ett av dem. Det er dette som har sikra Norges navn i fredsprosessen, og Norges andre bidrag som fredseksportør.

Fredsavtalene

Det som har gjort denne fredsprosessen til noe særegent er de omfattende fredsavtalene:

• Rammeavtale for fredsprosessen
• Avtalen om tidsplan for forhandlingene
• Avtalen om de fordrevne
• Avtalen om sannhetskommisjon
• Den utvidete menneskerettighetsavtalen
• Avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter
• Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen
• Avtalen om styrking av sivil makt og hærens rolle i et sivilt -samfunn
• Avtalen om endelig våpenhvile
• Avtale om konstitusjonelle reformer
• Avtale om inkorporering av URNG

De folkelige organisasjonene følte seg delvis forbikjørt av URNG. I og med avstanden mellom URNG og de folkelige organisasjonen, mente de siste at de representerte mange flere enn geriljaen, og at det var de som burde vært representert ved forhandlingsbordet. Det oppsto også misnøye med opprettelsen av en sannhetskommisjon. Kommisjonen skulle finne ut sannheten om de siste åras brudd på menneskerettigheter, men ikke dømme noen for det eller stille enkeltpersoner til ansvar. Spesielt GAM, en organisasjon for etterlatte etter forsvunne og drepte, reagerte. De hevdet å ha bevis nok til å få dømt femti personer for forsvinninger og drap. Det er først og fremst de sivile som har lidd under represjonen, og de har et sterkt ønske om å få dømt de skyldige.

Tidlig i forhandlingene blei geriljaen og myndighetene enige om at man trengte deltakelse fra resten av samfunnet. En rekke folkelige organisasjoner, næringsliv, presse m.fl. oppretta forsamlingen av det sivile samfunn (ASC) for å kunne påvirke prosessen og resultatene. De har derfor laga flere forslag til reformer og avtaler som de så presenterte åpent. Etter hvert blei det bedre kontakt mellom URNG og den folkelige bevegelsen. URNG har så adoptert forslagene til «forsamlingen av det sivile samfunn», og brukt dem som forhandlingsgrunnlag i prosessen. Allikevel har det vært et problem (om enn nødvendig) at hele prosessen har vært hemmelig inntil hver enkelt avtale har blitt skrivi under. Det har umuliggjort påvirkning utafra og gjort hele prosessen svært lite demokratisk. Det er forresten verd å merke seg hvor gjennomsiktige statens interesser er; myndighetene som jo er de eneste «demokratisk valgte» i prosessen forhandler på vegne av makta og borgerskapet, mens det er geriljaen (de kriminelle) som bringer inn vanlige folks krav. … Borgerlig demokrati i et nøtteskall!

Innhold i freden

Flere av avtalene inneholder relativt store innrømmelser fra myndighetene. I «avtalen om inkorporering av geriljaen» innrømmer de at konflikten oppsto på grunn av manglende demokrati i samfunnet. I «avtalen om urbefolkningas identitet og rettigheter» innrømmer de: at urbefolkninga har vært spesielt hardt ramma av konflikten, den dobbelte diskrimineringa av indianerkvinner,og godkjenning av de indianske språkene. Avtalen godkjenner 21 mayaspråk som offisielle språk som så skal brukes i undervisning og offisielle ærend. (Det er tvilsomt om dette er i det hele tatt gjennomførbart.) Det er også mange flere eksempler på at myndighetene har gått langt og lover omfattende forbedringer i samfunnet. Så hvis man ser på innholdet i avtalene, må de sees på som en seier for vanlige folk i Guatemala. Det er allikevel tvilsomt hvor mye regjeringa er villige til å forandre, og hvor mye som er mulig slik samfunnet ser ut nå.

«Den endelige fredsavtalene er ikke slutten på en prosess, heller begynnelsen på en lang oppbygging av Guatemala til et land i fred.» Dette er et utsagn som har kommet fra både myndigheter og folkelige organisasjoners hold nå i det siste. Guatemala er av de mest ivrige landa til å skrive under internasjonale avtaler, og de er flinke til å love seg bort. I dette ligger det noen merkelige paradokser. De har alle de viktigste menneskerettighetene i grunnlova, men er allikevel blant de landa hvor det er mest brudd på menneskerettighetene. Guatemala har aldri hatt tradisjonelle samvittighetsfanger, alle har blitt drept.

I sommer var det stor ståhei rundt gjeninnførelsen av dødsstraff, den første rettslige henrettelsen på mange år. Dette dreide seg om to draps- og voldtektsdømte, og de fikk enorm pressedekning. Se dette i forhold til de omtrent 1.000 årlige utenomrettslige henrettelsene gjennom hele 80- og begynnelsen av 90-tallet. Det er derfor god grunn til å være skeptisk til hvor villige myndighetene er til å følge opp fredsavtalene i praksis. De viser ofte god vilje, men sjelden god handlekraft. Så er det da noe som helst hold i den nye freden i Guatemala?

Kriminalitet

Hvis man ser på det guatemalanske samfunnet er det all grunn til å være skeptisk til framtida. Samfunnet ris av en stadig økende kriminalitet. Den største nasjonale avisa meldte 13. februar i år om 129 brudd på menneskerettighetene bare siden den endelige fredsavtalen blei skrivi under 29.desember. Dette dreide seg om: 7 barn og 57 voksne drept, 7 kidnappinger, 7 forsvinninger, 3 utenomrettslige henrettelser, 14 attentat, 5 trusler og 14 lynsjinger av kriminelle. I tillegg kan man regne med et stort antall ran, tjuverier og voldtekter. Dagen før kunne avisa melde om 13 drepte de siste tjuefire timer.

Et av de alvorlige problemene med kriminaliteten er den store sannsynligheten for at politi og militæret er en del av den. I høst eksploderte en sak i tollvesenet: Sjefen for tollvesenet sto bak en omfattende smuglerliga med forbindelser høyt opp i militær og sivil administrasjon. Samtidig vokste antallet kidnappinger for løsepenger dramatisk mot flere i uka på sitt verste. Flere kriminelle bander ligger nærmest i krig med politiet, og politiet har lite å stille opp med mot de kriminelle. Ofte er de kriminelle bedre utstyrt med våpen og kommunikasjon enn politiet, og det er ikke sjelden politifolk blir drept i hovedstaden. Det hender også av og til at kriminelle tar i bruk håndgranater under ran eller indre oppgjør. Kriminaliteten er noe som rammer hele samfunnet, både gateselgerne som kan bli rana på jobb flere ganger i uka og rikfolk som kan oppleve at kidnappere forsyner seg med en etter en av slekt og familie, og tapper dem for penger.

Politiet i Guatemala er udugelig og har et elendig rykte. Det er ingen som føler seg tryggere når politiet viser seg, derimot er alle redd for at det kan skje noe galt, dvs. stikk i strid med intensjonen. Politiyrket er et lavstatus yrke, og mange politifolk mangler selv 6-årig obligatorisk grunnskole. Politiskolen er elendig, og mange nøyer seg med ned til to måneder før de går i tjeneste. De har også lite ressurser; politibilene består av gamle østeuropeiske Ladaer, med en minimal bensinrasjon hver dag. Politiets svakhet er trolig helt i militærets interesser, og trolig deres egen oppskrift. Det forutsetter nemlig et sterkt militære, og sikrer deres makt i samfunnet. Etterhvert er det blitt vanlig å se militære patruljer også inne i byen, enten på patrulje eller som bankvakter e.l. Og økninga i voldskriminalitet rettferdiggjør bruk av militær eller sterkt militæriserte politienheter. Nå som geriljaen er vekk, må militæret finne seg nye beitemarker.

Økonomi

Fredsavtalene inneholder krav og løfter om utbygging av sosiale institusjoner. «Avtalen om sosio-økonomiske forhold og jordbrukssituasjonen» krever for eksempel «at investeringene på helse, utdanning og arbeid økes betraktelig». Mye av framtida vil derfor stå og falle på om myndighetene har mulighet (eller vilje ) til å finansiere de konkrete tiltakene fredsavtalene forutsetter. Guatemala har en minimal stat med en av de laveste skatteinntektene i verden. Innkreving av skatt er spesielt mangelfull. Det er sagt at hvis staten bare tok seg bryet med å kreve inn den skatten de skal ha, ville mye av problemene vært løst. Det er vel neppe nødvendig å nevne at skattefordelinga også er veldig skeiv? Statsapparatet forøvrig er også i dårlig stand slik at man i framtida vil ha store problemer med å styre utviklinga som fredsavtalene krever. Dette til tross for at Guatemala har den sterkeste økonomien i Mellom-Amerika. De siste ti åra har forresten deler av denne økonomien blitt blåst opp av narkodollar. Guatemala blei ett nytt senter for hvitvasking av narkotikapenger. Bank- og bygningsvirksomhet er typiske sektorer for dette, og i de finere delene av hovedstaden kan man se nye glasskyskrapere skyte i været, tydeligvis uten tanke på de jevnlige jordskjelvene som herjer landet.

Organisasjonene

Det er uten tvil de ikke-statlige folkelige bevegelsene som har det reelle ansvaret for å følge opp fredsavtalene. URNG er som politisk parti for lite til aleine å skulle sikre kravene i avtalene. I de siste åra har det vokst fram et hav av folkelige organisasjoner. Mange av de største vokste fram på slutten av 1980-tallet, som et svar mot represjonen. Blant disse finner vi enkeorganisasjonen, CONAVIGUA, organisasjonen for etterlatte etter forsvunne og drepte, GAM, menneskerettighetsorganisasjonen CERJ med mange fler. De har derfor fram til nå i hovedsak jobba for menneskerettigheter og slutt på undertrykkelsen, men ikke kunnet stille breiere krav om samfunnsendringer. Enkelte paraplyorganisasjoner av disse folkelige organisasjonene og fagbevegelsen har hatt den oppgaven. Men de har ikke oppnådd de helt store resultatene utover bidragene til fredsprosessen.

Ved siden av disse store finnes det ialt rundt to tusen folkelige organisasjoner. Dette dreier seg om alt fra indianerorganisasjoner, lokalpartier, fagorganisasjoner, ulike forbedrings- og utviklingskomiteer osv. osv.. Årsaken til dette utrolige mangfoldet er både at landet har blitt utrolig splitta gjennom konflikten, og at mye av organingasjonslivet foretrekker å danne egne nye organisasjoner når det oppstår konflikter.

Dette organisasjonsmylderet og konfliktene lager enkelte skyer i horisonten. Det er liten tvil om at disse organisasjonene må være drivkrafta bak en samfunnsendring som må komme i Guatemala. Men organisasjonslivet er prega av manglende demokrati, mangel på ledende personer, men derimot ikke mangel på indre konflikter og splittelser. Det er ikke lett å si hva som er årsaken til problemene i mange av organisasjonene. Det skyldes flere ting; som at ledelser ikke gir fra seg verv, mangel på diskusjoner, et sterkt kjønnsdelt samfunn, en historie nærmest fri for demokratiske institusjoner og mange andre faktorer. Liten tvil er det derimot om at represjonen har tatt liv av alle lederkandidater i en hel generasjon innen organisasjonslivet. Det har ikke gitt noen muligheter til å utvikle nye ledere eller drive noen form for demokratisk opplæring. Mannsdominansen, konfliktene og mangelen på demokrati som nå råder blant de folkelige organisasjonen, lover mange problemer for framtida. Bedre blir det ikke at undertrykkinga har gjort store deler av befolkninga livredde for å ha noe som helst med politikk å gjøre.

Frente Demcratico Nueva Guatemala (FDNG – den demokratiske fronten for et nytt Guatemala) er allikevel et lyspunkt. Stifta av CERJ, CONAVIGUA, GAM m.fl bare tre måneder før valgt i 1995 klarte de å få inn hele seks av åtti representanter i parlamentet. El Frente er en typisk front, men er allikevel det eneste partiet på venstresida i Guatemala. Alle andre partier i partifloraen er blå. FNDG har gjort splittelsene til skamme og gjennom det drøye året de har sittet i parlamentet klart å styrke seg. De har klart å fungere som opposisjon og stiller hele tida spørsmål og krav til myndighetene og fredsforhandlingene. Det er godt jobba, ettersom det ikke har vært politisk opposisjon politikken i det hele tatt. Det har vært mange spekulasjoner til hvordan URNG skulle stille seg i forhold til FDNG. URNG kom med antydninger til at de ville gå inn i El Frente, men har nå oppretta sitt eget parti på utsida. Dette var trolig eneste mulige løsning for at fronten ikke skulle bryte sammen. De har derfor laga et eget politisk parti med samme navn, men bare framtida kan vise om de vil spille noen viktig rolle i politikken.

Framtida

Hvordan ser framtida til Guatemala ut? På mange måter likner stemninga litt på Sør-Afrika i 1994 etter valget. Tredve år med krig ser unektelig ut til å være forbi og freden har brutt ut. Landet avholdt valg i 1995, og den konservative regjeringa ser ut til å være den første som står noenlunde på egne bein i forhold til militæret. Og freden gjør at flyktningene kan vende tilbake, de sivile forsvarspatruljene blei i høst oppløst, og landsbygda får være i fred for militære og gerilja.

Men samtidig har den massive represjonen og undertrykkinga prega folk så mye at de ikke tør håpe for mye om framtida. Guatemala har en gjennomsiktig og rå kapitalisme, tett knytta til imperialismens behov for lydige, råvareproduserende, fattige land. Mens kreftene som kan bryte ut av dette systemet, de folkelige organisasjonene, er nye og uerfarne med «demokratiets spilleregler», er kreftene som holder systemet på plass gamle og godt trent. Det er med andre ord langt igjen.

Militæret er fortsatt Guatemalas sterkeste maktfaktor, og står relativt uavhengig av staten. De har gode forbindelser til dødsskvadroner og paramilitære organingsasjoner som de kan sette inn for egne interesser. (I El Salvador har flere dødsskvadroner vært aktive også etter freden.) Militæret har også et stort antall lojale soldater og støttespillere som kan brukes. Deres makt må derfor ikke glemmes når man ser på framtida. De har fortsatt muligheten til å stoppe eller reversere utviklinga hvis de syns den går for langt. Det er viktig å huske på dette, fordi vi lett glemmer at «demokratiet» i Guatemala slett ikke er normalt. Det normale er derimot direkte eller indirekte militærstyre. Det nye demokratiet er fortsatt skjørt.

Folket i Guatemala har merka klassestatens og imperialismens undertrykkelse sterkere enn mange andre kjempende folk i verden. Så hvis vi påstår at de med freden ikke har oppnådd noe, så er det veldig arrogant og direkte feil. Det finnes grenser for hva mennesker kan utsette seg for av forfølgelse og undertrykking. Å bli kvitt dette er et mål for folk uansett, og i Guatemala måtte dette målet gå foran en endelig samfunnsomveltning. Foreløpig.

De som står igjen som vinnerne etter freden, er uten tvil næringslivet og markedsliberalismen. I og med at geriljaen ikke kan velte systemet lenger, er det enklere å gi dem et «kjøttbein», et lite offer, og få slutt på krigen. Åpne grenser og fri flyt. Næringslivet har derfor uten tvil vunnet mye mer enn de har tapt gjennom sine løfter. Dessuten kan det virke som de økonomiske utgiftene disse løftene innebærer vil bli dekka av de forventa, internasjonale bidragene som er venta i kjølvannet av avtalen. Avtalenes krav om skole, helsestell, og andre offentlige utgifter blir kanskje finansiert utafra. Og slik den guatemalanske staten ser ut idag, med minimale offentlige goder, kan det se ut som om nye skoler og sjukehus vil forfalle og/eller privatiseres en gang i framtida. Når verden skal sette plaster på en annen konflikt som dukker opp i markedsliberalismens fotspor.

Hva kan vi lære?

Vi trenger ikke tvile på at markedsliberalismen, eller «neoliberalismen» som den kalles i Guatemala, har lagt sin klamme hånd over Mellom-Amerika. Og at dette er en av de aller viktigste årsakene til at vi nå har fredelig utgang på alle konfliktene i området: fra fredsforhandlinger i Chiapas, via Guatemala til El Salvador og til valgnederlag i Nicaragua. Men hvis det så er neoliberalismen og ikke folkets kamp som har styrt historia mot fred, stiller det et viktig spørsmål om hva man i virkelig har oppnådd med mange ti-års kamp i Mellom-Amerika. Kan neoliberalismen brukes som årsaksforklaring? Har man i det hele tatt vunnet noe, eller har man bare fått gulroten, løftene om fred og framgang. Og framgang for hvem?

Ser man samtidig på hvor mye USAs nærvær har betydd for utviklinga i de mellom-amerikanske landa, stiller det spørsmål om det i det hele tatt vil være mulig for ett eller to land å løsrive seg fra USAs bakgård. Nicaraguas forsøk blei knust av Contras, i El Salvador hindra massiv militær støtte FMLNs framgang og i Guatemala hadde tidlig militær oppbygging stoppa URNG før de var i nærheten av å true USA. Er det i det hele tatt mulig å forsøke noen ny frigjøring før USA er sletta fra kartet? Og ser man på represjonen som Mellom-Amerika har opplevd, vil de orke det? Hvilken strategi skal vi legge opp da?

Svarene har betydning både for hva vi skal lære av folkelig væpna kamp, og for hva framtida vil bringe. For viser det seg at man ikke har fått noen reelle forandringer gjennom forhandlinger, er konfliktene nødt til å starte igjen. Kanskje ikke om ti år, men på lenger sikt. For de enorme klasseforskjellene som skapte konfliktene, vil skape nye om de ikke forandres. Hvis USA er årsaken bak alle nederlag, sier det mye om imperialismens styrke. Den er da sterkere enn vi hadde håpet på.

Alt i alt er dette en noe pessimistisk framtidssyn midt oppe i fredsgleden i Guatemala. I nærmeste framtid er det all grunn til å glede seg på guatemalanernes vegne. Vi kan knapt forstå hva de faktisk har opplevd, før de får en godt fortjent fred. Men skal vi se politisk på framtida, ser horisonten mørkere ut. Og skal vi ha noen sjanse til å komme på offensiven igjen, er vi nødt til å se på de spørsmåla som reiser seg i Mellom-Amerika nå.

Bananer, leiesoldater og Coca-Cola

Har du hørt uttrykket «bananrepublikk»? Her er tre eksempler på hva som skjer når det private initiativ og imperialismen går hånd i hånd og får herje fritt. Ett eksempel om bananer, ett om Guatemalas ti års demokratiske vår og litt om Coca-Cola. Alle eksempel fra Guatemalas historie i dette århundret.

Bananer

Under 1. verdenskrig klarte USA å komme på offensiven ovafor England og Tyskland, spesielt i Latin-Amerika. I Guatemala var Amerikansk kapital representert ved «den uhellige treenighet» av United Fruit Company (UFCo), International Railways of Central America (IRCA) og United Fruit Steamship Company (UFSCo). Denne treenigheten dominerte helt Guatemalas økonomi, slik den også gjorde i Nicaragua og Honduras. I styret for selskapet satt Dulles-brødrene, hvor den ene var statssekretær i USA og den andre blei seinere leder for CIA.

UFCo etablerte seg i Guatemala første gang i 1901. De fikk store rettigheter fra staten da de i 1904 bygde jernbane fra hovedstaden til havna på den karibiske kysten. Jernbanen blei grunnlaget for banankompaniets makt i Guatemala. Jernbaneselskapet fikk rettigheter til store landområder på hver side av jernbanesporet. I 1924 fikk de 25 miles på hver side til en utrolig lav årlig leie. Samtidig fikk de rettigheter til trevirke og vann langs sporet. De fikk også skattefritak for jernbanen i 99 år og 35 års skattefritak for transport av jordbruksprodukter. Etterhvert utvida de sporet til Stillehavskysten, og fikk fullstendig monopol på jernbanedrift i landet. I 1930 åra kontrollerte de trolig 40% av Guatemalas økonomi og i 1941 fikk 25.000 mennesker sitt daglige innkom fra UFCo.

Det mest vanvittige er å se hvor langt staten gikk for å støtte triumviratet. De vedtok en lov som forbød staten å binde selskapet med lover med mindre lovene på forhånd hadde blitt forhandla fram mellom staten og UFCo. Staten hadde også forbudt seg selv å ha innsyn i UFCos regnskap. Dette gjorde at staten aldri kunne kontrollere om de betalte nok skatt, noe de heller aldri gjorde. Skatten var dessuten vanvittig lav, i 1928 godtok (!) selskapet 1,97% skatt på eksport verdiene av bananene.

Selskapet kontrollerte også enorme landområder. I 1934 hadde de 3,5 mill. acres, hvorav bare 115.000 var oppdyrka. Mesteparten lå altså brakk, og hindra at konkurrerende selskaper kunne starte bananproduksjon langs jernbanesporet. De som prøvde, risikerte at jernbanen ikke tok med seg bananene når de var modne, eller at UFCo båtene ikke ville kjøpe bananen når de var kommet til UFCo havna. Ved siden av dette styrte selskapet sine egne butikker som slukte lønna til arbeiderne, og sin egen politistyrke som holdt brutal kontroll med alle forsøk på arbeidsuro.

United Fruit sugde ut enorme rikdommer av Guatemala. Det lille som blei igjen i landet, var nok til at diktatorene og deler av borgerskapet la seg langflate for selskapet. Men landet som helhet vant i bunn og grunn ingenting. Alt gikk rett i lomma på rike Nord-Amerikanere. Et enklere og mer urettferdig eksempel på imperialisme skal man lete lenge etter.

Demokratisk vår og leiesoldater

I 1944 blei diktatoren Ubico avsatt ved kupp. Bak kuppet sto radikale studenter og arbeidere og deler av militæret. En ny radikal lærer, Arèvalo blei valgt til president. Dette var begynnelsen på det som har blitt kalt Guatmalas «ti års vår». Arèvalo satte igang noe han kalte en «åndelig sosialisme». Han utfordra på ingen måte kapitalismen, og i realiteten styrte han samfunnet mot en slags forbedra og moderne kapitalisme. Men det betydde ikke at han ikke skremte vannet av USA.

Den demokratiske våren skulle vare til 1954. I denne perioden blomstra organisasjonslivet opp i Guatemala. Det blei danna en haug nye fagforeninger, partier og folkelige organisasjoner. På landsbygda dukka det opp bondeorganisasjoner som tok tak i Guatemalas eldgamle og stivna føydalisme. I byene dukka det opp fagforeninger, og det kanskje mest skremmende: kommunister! Guatemalas kommunistparti blei stifta i 1948 (dette er nå en del av URNG-fronten), men hel- og halvkommunisters innflytelse strakk seg langt inn i andre folkelige organisasjoner.

Det mest skremmende for USA var jordreformen. Jacobo Arbenz, som da var president, starta etter endel forberedelser en jordreform i 1952. Jordfordelinga var da (som nå) utrolig skeiv hvor 2% eide 72,2% av den dyrkbare jorda (mot 65% i dag). Den nye jordreformen var først og fremst mynta på de største jordeierne, og den jorda de hadde som lå brakk. Etter hvert som jorda faktisk blei fordelt, brakte det sårt trengte forbedringer til et stort antall bønder. Det er beregna at 500 tusen bønder nøt godt av ny jord, av en total befolkning på 3,5 millioner.

Naturligvis møtte de nye radikale myndighetene stor motstand fra USA, og United Fruit. Myndighetene støtta arbeiderne på UFCo og jernbanene som nå begynte å fagorganisere seg. Til stor fortvilelse for UFCo. Staten tvang seg til bokettersyn av regnskapet, og fant ut at de skyldte 10,5 millioner dollar i skatt. Den amerikanske ambassaden fungerte som aktiv støtte for kompaniet. Bedre blei det ikke da staten ekspropierte 200 tusen acres brakk jord fra selskapet. Staten betalte erstatning i følge UFCos egen skatteligning på jorda, men selskapet erklærte selvfølgelig at dette var alt for lavt. USAs myndigheter (!) gikk inn og krevde 16,5 millioner dollar istedet for de 1,2 millioner Guatemala hadde betalt etter skattetaksten.

Alt i alt blei den demokratiske våren for mye for USA, og de satte igang kuppforberedelser. Dulles-brødrene var aktivt med i planlegginga. CIA og USAs «State Department» satte igang «Operation Sucess» som skulle frigjøre Guatemala. En hær av guatemalanere i eksil og leiesoldater blei bygd opp rett på den andre sia av grensa til Honduras. Hæren blei også utstyrt med gamle amerikanske fly og piloter. I juni 1954 gikk den lille hæren inn i Guatemala. Støtta av bombefly og massivt politisk press fra USA måtte Arbenz overgi makta til militæret som utnevnte ny president.

Kuppet reverserte hele utviklinga de siste ti åra: Jordreformen blei reversert og bare 0,5% fikk beholde jorda de hadde fått tildelt. I kjølvannet av kuppet blei 8.000 politiske aktivister drept og alle organisasjoner knust! Denne vellykka operasjonen gjorde at USA seinere prøvde seg med samme operasjon i angrepet på «Grisebukta» på Cuba, denne gangen med mindre hell …

Coca-Cola

På 70-tallet satt det militære og deres dødsskvadroner inn en stadig mer aggressiv kampanje mot all form for venstreaktivisme og fagorganisasjoner. Coca-Cola fabrikkens fagforening var en av de som blei hardt ramma. Det var kanskje ikke denne som blei ramma verst, men den er til gjengjeld best kjent.

Konflikten mellom fagforeninga og Coca-Cola tapperiet i Guatemala begynte i 1975 da fagforeninga ønska bedre lønn. De tjente da mellom 12 og 13 kroner dagen. For dette prøvde Coca-Cola å si opp 154 arbeidere året etter. I 1977 begynte ledelsen med dødstrusler mot flere av de fagorganiserte for at de skulle melde seg ut av foreninga. Dødstruslene blei fulgt opp av kraftigere trusler: angrep med maskingevær på ledende skikkelser utenfor arbeidstida. Politiet lovte i 1978 i et møte med bedriftsledelsen at fagforeninga skulle være knust innen et halvt år. Seinere samme år blei to av lederne i fagforeninga drept. Tidligere på dagen hadde vaktholdet fra militærpolitiet på fabrikken blitt trappa opp. Fram til 1980 blei tilsammen ti mennesker fra fagforeningsledelsen drept, flere torturert før de blei skutt. Det var tydelig at militæret og paramilitære styrker sto bak volden.

Det var ingen tvil om at det var sjefen fra Houston som styrte bedriften, som sto bak angrepet på fagforeninga, og at han ba militæret om å gripe inn. Han skal også personlig ha trua en av fagforeningssekretærene rett før denne blei drept. Coca-Cola ledelsen i Atlanta påsto lenge at de ikke hadde mulighet til å gripe inn overfor situasjonen på deres fabrikk i Guatemala. Den var jo eid av private aksjonærer. Først etter massiv organisering for boikott av Coca Cola blant fagorganisasjoner i Europa blei det gjort noe. Det viste seg da at Coca Cola i Atlanta ikke hadde det minste problemer med å avsette ledelsen i Guatemala. Etter det blei fagforeninga på tapperiet godkjent og de etterlatte fikk støtte. Og alt dette kun for ønsket om mer enn 15 kroner dagen i lønn!

Samfunn av folk i motstand

Samfunn av folk i motstand (Comunidades de Poblacion en Resistencia, CPR) er en gruppe av de interne flyktningene i Guatemala.

De blei danna gjennom 14 år på flukt fra militæret, gjemt i regnskogen eller i fjellene. Ifjor fikk CPR-Ixcàn seg ny jord, og holder nå på å etablere ny landsby. På jord som endelig er deres egen, og hvor de ikke trenger leve i skjul.

CPR-Ixcàn er av de få samfunnene i verden som organiserer seg gjennom kollektiv eiendom og kollektivt arbeid. Det vi for lengst har lært gikk i grava med Sovjet. Den kollektive samfunnsformen oppsto på flukt i regnskogen. Militæret ønska full kontroll over landsbygda, og alle som ikke ville slå seg ned i militærkontrollerte landsbyer blei forfulgt som geriljasympatisører. For å kunne overleve på stadig flukt var man avhengig av å hjelpe hverandre under dyrkinga. Noen holdt vakt, de andre dyrka mais og bønner. Åkrene blei gjort små og spredt for ikke å kunne oppdages fra lufta. Flyktningene flytta stadig rundt, og levde i fullstendig stillhet for ikke å tiltrekke seg oppmerksomhet.

Gjennom de 14 åra på flukt blei hele samfunnet gjennomorganisert; produksjonskomiteer, lærerkollektiv, helsepromotører, ledelse, kvinneorganisasjon, selvforsvar, med flere. Organiseringa og flukten har nå gjort disse interne flyktningene til ett samfunn. Og utad framstår de nå som en enhet: samfunn av folk i motstand. CPR vant de 14 åra på flukt, de blei ikke tatt og kunne under fredsforhandlingene i 1994 stå fram og gjøre krav på å bli respektert som sivil befolkning.

Og nå har de fått seg egen jord. Ett lite stykke jord i jungelen skal nå gjøre plass til landsby med 270 familier eller 1.300 folk. Før bodde det sju familier der. Så regnskogen må nå vike plass for nye maisåkre, buskap, hus og hytter, skole, fotballbane og en mengde andre ting. Bygd på kollektive prinsipper. «Vår» skal landsbyen hete: Primavera!

Ingen fornekter at det er hardt arbeid. Det er lite mat, det er gjørmete, mye sjukdom og familiene må foreløpig bo i skur av bølgeblikk og plast. I tillegg bærer mange på store problemer etter massakrene og flukten. «Kommer de for å massakrere oss?» spør ungene hvis militæret er i nærheten. Men unger glemmer heldigvis fortere enn voksne. Og barna i Primavera er bedre stilt enn mange andre på landsbygda i Guatemala. De har gratis skole, en elv å bade i, og de veit at når landsbyen først er ferdig, vil de kunne bo trygt så lenge de lever.

For de voksne er det mye å gjøre. Matmangel gjør at de må jobbe ekstra med jorda. I tillegg til å bygge hus, rydde skog, bygge vannanlegg og delta på møter. Møtene er mange, om enn alltid forsinka. Produksjonskomiteen styrer det kollektive arbeidet, og sitter til langt på natt og skriver regnskap over utført arbeid og neste dags arbeidsoppgaver. Klokka ti på kvelden når alle barna har lagt seg, gauler de på megafonen hva hver enkelt skal gjøre. Kvinneorganisasjonen har ansvaret for kjøkkenhagen, men har heldigvis laga seg barnehage så de slipper å ta ungene med ut i åkeren.

All organiseringa går heller ikke knirkefritt. Med så mange av innbyggerne i landsbyen i skole og helsesektor, eller ulike ledelser blir det mange å fø på for dem som dyrker jorda. Men alt i alt ser framtida lys ut for «Samfunn av folk i motstand». Når bare den verste kneika er over vil landsbyen kunne leve roligere og tryggere. Nå er det bare tida man kan ta til hjelp, og om noen år vil landsbyen være grodd til. Ikke av jungel, men av frukt, mais og blomster.

av Ellen Meiksins Wood

Ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig. til å være utelukket.

Selv om det kan være endringer underveis, har arbeiderbevegelsen i USA i virkeligheten aldri hatt sin egen politiske organisasjon, verken et sterkt sosialistisk parti, et sosialdemokratisk, eller et arbeiderparti av engelsk type, og Det demokratiske partiet har enda mindre å tilby arbeiderbevegelsen nå enn det hadde tidligere. Men situasjonen i Amerika virker ikke så uvanlig i dag som det engang gjorde, ettersom de fleste veletablerte arbeiderklassepartier – kommunistiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og «labouristiske» – særlig i Europa, har skåret seg effektivt løs fra sine klasserøtter. Europeiske kommunist- og sosialistpartier for eksempel, har generelt gitt avkall på klassekamppolitikk og klassekampspråk. Samtidig har det nylige valget i England brakt et «nytt» Labour Party til makta – eller i det minste en partiledelse – som er oppsatt på å bryte sine historiske bånd med fagbevegelsen, og i det minste for øyeblikket gi England noe som ligger nær USA-modellen av en ettpartistat – eller som Gore Vidal nylig kalte det: ett parti med to høyrefløyer.

Det er mulig at flere seire til angivelige venstrepartier, selv av dette tvilsomme slaget, vil åpne nye politiske perspektiver. Men for øyeblikket ser mange ut til å ta det for gitt at arbeiderklassepolitikkens forsvinning bare er naturlig, at det politiske terrenget som arbeiderklassepartiene – det være seg revolusjonære eller parlamentaristiske – tradisjonelt virket i, ikke lenger eksisterer. Selv de som ikke godtar at det ikke finnes noe alternativ, eller at globaliseringa er uunngåelig, synes å si at kamparenaen ugjenkallelig har skiftet.

Den viktigste påstanden om hva globaliseringa innebærer politisk, handler om dens virkninger på staten. Om igjen og om igjen blir vi fortalt at globaliseringa har gjort nasjonalstaten irrelevant. For noen betyr dette at det ikke er noe å gjøre. For andre betyr det at kampen øyeblikkelig må flyttes til det internasjonale plan. I begge tilfelle ser en arbeiderklassepolitikk i enhver gjenkjennelig skikkelse ut til å være utelukket.

Nasjonalstaten irrelevant?

Så det er denne påstanden jeg vil utfordre her – ikke påstanden at det fins noe sånt som «globalisering» men snarere at «globaliseringa» skjærer grunnen vekk under klassepolitikken. Jeg skal argumentere for at globaliseringa har gjort klassepolitikken – en politikk rettet mot staten og mot klassemakt konsentrert i staten – snarere mere viktig enn mindre, snarere mere mulig enn mindre.

Marxister har pleid å legge vekt på hvordan kapitalismens vekst oppmuntrer utviklinga av klassebevissthet og klasseorganisering. Sosialiseringa av produksjonen og homogeniseringa av arbeidet, den nasjonale, overnasjonale, til og med globale gjensidige avhengigheten av dets bestanddeler – alt dette var forutsatt å skape vilkår for arbeiderklassebevissthet og organisering i massemålestokk, og til og med for internasjonal solidaritet. Men utviklinga i det tjuende århundre har i stigende grad, og mange vil si skjebnesvangert, underminert den overbevisninga.

Det at arbeiderklassen ikke har greid å oppfylle den tradisjonelle marxismens forventninger, blir helt typisk ført i marka av venstreintellektuelle som hovedgrunnen til å oppgi sosialismen, eller i det minste se etter alternative krefter. I de seineste tiåra har «den vestlige marxismen», så post-marxismen og postmodernismen, den ene etter den andre, sett på de intellektuelle, studentene, «nye sosiale bevegelser» – hvem som helst utenom arbeiderklassen – som den historiske drivkrafta (hvis de tror på historie eller drivkraft i det hele tatt). I dag har arbeiderbevegelsen så godt som forsvunnet fra de mest moderne typene venstreteori og -politikk. Og «globaliseringa» ser ut til å ha satt inn nådestøtet.

De fleste som snakker om globalisering, sier for eksempel sannsynligvis at i den globale kapitalismens tidsalder er arbeiderklassen, hvis den overhodet eksisterer, mere oppsplitta enn noen gang før. Og hvis de er på venstresida sier de sannsynligvis at det ikke fins noe alternativ, at det beste vi kan gjøre er å frigjøre litt mere plass i kapitalismens mellomrom, ved hjelp av mange spesielle og separate kamper – den type kamper som noen ganger går under navn av legitimeringspolitikk.

Overnasjonal kamp?

Nå er det mange grunner for denne tendensen til å forkaste klassepolitikken til fordel for politisk oppsplitting og legitimeringspolitikk. Men en hovedgrunn har helt sikkert å gjøre med den forutsetningen at jo mere global kapitalismen blir, jo mere global må kampen mot den være. Argumentasjonen er slik: Er det ikke, når alt kommer til alt, sant at globaliseringa har flyttet makta vekk fra nasjonalstaten til de overnasjonale institusjonene og kreftene? Og betyr ikke dette åpenbart at enhver kamp mot kapitalismen er nødt til å operere på det overnasjonale plan?

Så siden de fleste mennesker – fornuftig nok – har vanskelig for å tro på en så høy grad av internasjonalisering, og på selv muligheten for å organisere på det nivået, så trekker de naturligvis den konklusjon at spillet er over. Kapitalismen er her for godt. Men mer enn det, det er ikke lenger noe poeng i å prøve å bygge en politisk massebevegelse, en inkluderende og mangslungen politisk kraft av den typen de gamle arbeiderklassepartiene aspirerte til. Med andre ord har klassen som politisk kraft forsvunnet sammen med sosialismen som politisk mål. Hvis vi ikke kan organisere på globalt nivå, er alt vi kan gjøre å gå til den andre ytterligheten. Det ser ut som alt vi kan gjøre er å vende oss innover, mot våre egne svært lokale og spesielle undertrykkelser.

Det finnes fortsatt sosialister som vil insistere på at vi må flytte vår oppmerksomhet mot den internasjonale arena, at kampen for sosialismen fremdeles kan fortsette, men at vi bare kan konfrontere den kapitalistiske globaliseringa ved hjelp av en sosialistisk globalisering. Noen mennesker snakker om et «internasjonalt sivilt samfunn» som den nye kamparenaen, eller om «verdensborgerskap» som grunnlag for en ny solidaritet. Men jeg kan ikke la være å synes at folk som snakker på den måten bare prater ut i været, at de ikke virkelig tror på det – i hvertfall som en antikapitalistisk strategi. Når noen forteller meg at den internasjonale arenaen er den eneste som fins for sosialister, tolker jeg deres utsagn som at de med samme overbevisning som talsmennene for legitimeringspolitikken, sier at kampen mot kapitalismen i virkeligheten er over.

Min egen konklusjon er en annen, for jeg går ut fra andre premisser. La meg først av alt få si at jeg alltid har vært skeptisk til den direkte sammenhengen mellom kapitalismens vekst og arbeiderklassens enhet. For seksten år siden skrev jeg i en artikkel jeg kalte «Skillet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen» om kapitalismens sentrifugalkraft, måten selve produksjonens og utbyttingas struktur i en fullt utviklet kapitalisme stikk i strid med den konvensjonelle marxistiske oppfatninga har en tendens til å fragmentere klassekampen og temme den, å vende klassekampen innover, gjøre den helt lokal og partikularistisk (note 1). Kapitalismen har riktig nok utjevnende effekter, og integreringa av den kapitalistiske økonomien skaper riktig nok et materielt grunnlag for arbeiderklassesolidaritet utover den enkelte bedriftens vegger og til og med på tvers av nasjonale grenser. Men den mer umiddelbare virkninga av kapitalismen er å lukke klassekonflikten inne innafor den enkelte produksjonsenhet, å desentralisere klassekampen og gjøre den lokal. Det må understrekes at dette ikke er en svakhet ved arbeiderklassens klassebevissthet. Det er et svar på en materiell virkelighet, på hvordan den sosiale verden i virkeligheten blir organisert av kapitalismen.

Autoritet og herredømme

Jeg foreslo at dette også betyr at politiske spørsmål på en måte blir «privatisert» i kapitalismen. Konfliktene over autoritet og herredømme, som i før-kapitalistiske samfunn ville være direkte rettet mot herrers og staters dømmende og politiske makt, har i kapitalismen flyttet over til den individuelle kapitalistiske bedrift. Selv om kapitalismen sannelig er avhengig av statens makt for å bevare systemet med klasseherredømme og for å opprettholde den samfunnsmessige orden, er det ikke i staten, men i produksjonsprosessen og i dens hierarkiske organisering, at kapitalen mest direkte utøver sin makt over arbeiderne.

Jeg mente også dette hadde noe å si for det faktum at moderne revolusjoner har hatt en tendens til å finne sted der kapitalismen er mindre utviklet, snarere enn der den er mere utviklet. Hvor for eksempel staten selv er en ledende utbytter – hvor, la oss si, staten utbytter bøndene ved hjelp av skattlegging – er det vanskelig å skille mellom økonomisk og politisk kamp, og i slike tilfelle kan staten lett komme i sentrum for massekamper. Når det kommer til stykket, er den en mye mere synlig og sentralisert klassefiende enn kapitalen selv noen gang kan bli. Når folk konfronterer kapitalen direkte, er det vanligvis i form av individuelle, separate kapitaler, eller individuelle arbeidsgivere. Så selv proletariske revolusjoner har hatt en tendens til å forekomme der hvor arbeidernes klassekonflikter med kapitalen har blandet seg med andre, førkapitalistiske kamper – spesielt bøndenes kamper mot godseiere og utbyttende stater.

Men mens jeg argumenterte for at kapitalismen har en tendens til å fragmentere og privatisere kampen, så det også ut for meg som det nå fantes noen nye motvirkende tendenser: den økende internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet flyttet den kapitalistiske akkumulasjonens problemer fra den individuelle bedriften til den makroøkonomiske sfære, og kapitalismen ble tvunget til å basere seg mer og mer på at staten skulle skape de riktige vilkåra for akkumulasjon. Så jeg foreslo at statens voksende medskyldighet i kapitalens samfunnsfiendtlige hensikter kanskje ville bety at staten i økende grad ville bli et hovedmål for motstand i framskredne kapitalistiske land, og kanskje ville begynne å motvirke noen av kapitalismens sentrifugalkrefter, dens tendens til å fragmentere og temme klassekampen.

Vel, den gangen hadde jeg aldri hørt om globalisering, og jeg visste ikke at folk snart ville ta det for gitt at den internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet ville svekke nasjonalstaten og flytte brennpunktet for den kapitalistiske makta vekk fra staten. Nå, når globalisering er på alles lepper, har jeg oppdaget at jeg argumenterer mot den populære forestillinga at globalisering i økende grad gjør nasjonalstaten irrelvant. Jeg har argumentert for at hvilke funksjoner staten enn kan miste, vinner den nye som hovedforbindelse mellom kapitalen og verdensmarkedet. Nå ønsker jeg å foreslå at denne utviklinga kanskje begynner å ha de konsekvensene for klassekampen som jeg den gangen i 1981 mente kunne være et perspektiv for framtida.

Nasjonalstaten = hovedagenten

Vi kan diskutere hvor mye «globalisering» som virkelig har funnet sted, og om hva som virkelig har eller ikke har blitt internasjonalisert. Men én ting er klar: På verdensmarkedet trenger kapitalen staten. Den trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjon, for å bevare arbeidsdisiplinen, for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidskraftas mobilitet undertrykkes. Bak hvert eneste overnasjonalt selskap ligger en nasjonal base, som er avhengig av sin lokale stat for å opprettholde sin levedyktighet, og av andre stater for å gi den adgang til andre markeder og andre arbeidskrefter. På en måte er hele poenget med «globaliseringa» at konkurransen ikke bare – eller ikke engang i hovedsak – foregår mellom individuelle firmaer, men mellom hele nasjonale økonomier. Og som en konsekvens har nasjonalstaten fått nye funksjoner som et instrument for konkurransen.

Hva den enn er, så er nasjonalstaten hovedagenten for globalisering. I sin søking etter «konkurranseevne» forlanger den amerikanske kapitalen en stat som holder de sosiale kostnadene på et minimum, samtidig som den holder i sjakk de samfunnsmessige konfliktene og uroen som fraværet av sosial omsorg frambringer. I Den europeiske unionen, som gir seg ut for å være modellen for overnasjonal organisering, er hver europeisk stat for eksempel hovedagenten i å frambringe vilkåra for en pengeunion. Hver stat er hovedagenten for å påtvinge sine borgere de innsparingene og prøvelsene som trengs for å imøtekomme de strenge kravene en felles myntfot stiller, og hver stat er hovedinstrumentet for å fange opp de konfliktene denne politikken medfører, hovedagenten for å opprettholde orden og arbeidsdisiplin. Det er ikke utenkelig at de sterkt nasjonale impulsene i forskjellige europeiske land kan ende med å stoppe integreringa. Men selv om det skulle skje, er det mer enn sannsynlig at disse nasjonalstatene i den overskuelige framtida vil fortsette å spille en sentral rolle som kapitalens kanal til verdensmarkedet, som skapere av det riktige miljø for kapitalakkumulasjon, og som kapitalens hovedforsvarslinje mot indre uro. Og i samsvar med kapitalismens motsigelsesfylte logikk er det sjølsagt de samme statene som opptrer som agenter for den kapitalistiske integreringa, de samme statene som er utformet for å fremme den europeiske kapitalens konkurranseevne i verdensøkonomien, som også er hovedagentene for konkurransen innen Europa, mellom dets individuelle og separate nasjonale økonomier.

I forskjellige land spiller staten andre roller også: spesielt holder den arbeidskrafta i ro mens kapitalen beveger seg over de nasjonale grensene, eller i mindre utviklete kapitalismer, kan den opptre som drivreim for andre, mektigere kapitalistiske stater. I alle fall er staten av sentral betydning for kapitalismen, og vil sannsynligvis forbli det i overskuelig framtid, i en eller annen form. Det er selvfølgelig mulig at staten vil endre sin form og at den tradisjonelle nasjonalstaten gradvis vil gi etter, på den ene sida for snevrere lokale stater, og på den andre for større, regionale politiske myndigheter. Men uansett form vil staten fortsette å være avgjørende, og jeg har en mistanke om at i lang tid vil den gamle nasjonalstaten fortsette å spille sin dominerende rolle.

Statens nye funksjoner

Så hva har vært virkningene av statens nye funksjoner? Hvordan har de virket på klassekampen? Har det vist seg å gå som jeg foreslo, at statens nye funksjoner i en «globalisert», «fleksibel» kapitalisme gjør den til målskive for klassekampen og et nytt brennpunkt for enhet i arbeiderklassen? Det er fortsatt for tidlig å felle noen dom, men i det minste kan vi notere oss flommen av masseprotester og gatedemonstrasjoner på forskjellige steder: Frankrike, Tyskland, Canada, Sør-Korea, Polen, Argentina, Mexico osv. – noen av disse blir diskutert i dette nummeret (av tidsskriftet Monthly Review, oversetters anm.). Jeg vil ikke gjøre for mye ut av dem eller de sannsynlige virkningene av dem. Men det er verdt å tenke over deres fellesnevner.

De fleste mennesker vil utvilsomt godta at det har noe å gjøre med globalisering. Sjøl om vi har våre tvil om visse sider ved «globaliseringa», så la oss bare vurdere de aspektene vi alle kan være enige om: den omstruktureringa av kapitalismen som finner sted i alle framskredne kapitalistiske land, og som en vesentlig del av denne omstruktureringa, anstrengelsene for å eliminere forskjellige former for sosial omsorg i «konkurranseevnens» interesse. Dette er akkurat den formen for medvirkning mellom staten og kapitalen som jeg snakket om: Ikke bare trekker staten seg tilbake fra dem av sine funksjoner som gjør livet bedre for folk, men den spiller også en stadig mere aktiv rolle i å omdanne økonomien, i kapitalens interesse og til skade for alle andre. Statens handlinger har drevet folk ut på gatene i opposisjon mot statens politikk i så forskjellige land som Canada og Sør-Korea.

Renault

Det har også nylig funnet sted noe som så ut som en helt annerledes type massedemonstrasjon, en slags multinasjonal arbeiderprotest i Frankrike, av Renault-arbeidere fra forskjellige land som protesterte mot nedskjæringer på en Renault-fabrikk nær Brussel. Tilsynelatende var dette ikke en protest mot staten men en multinasjonal arbeidskonflikt mot den overnasjonale kapitalen. Men også her var drivkrafta i det som den britiske avisa The Guardian kalte den første «euro-demoen» ikke bare handlingene til en felles, overnasjonal arbeidsgiver, men den rollen hver av de relevante europeiske statene – Frankrike, Belgia, Spania osv. – hadde spilt i å omdanne kapitalen, i å skape vilkår for pengeunionen, i å manipulere subsidiene til industrien. Også her, i dette eksemplet på arbeiderklassesolidaritet på tvers av nasjonale grenser, var det samlende prinsippet ikke bare et overnasjonalt selskaps utbytting, men også de særegne nasjonalstatenes handlinger for å opprettholde vilkåra for kapitalakkumulasjon. I dette tilfellet av arbeiderklasse-internasjonalisme, var protestene rettet mot nøyaktig samme slags nasjonal politikk som andre steder har drevet fram utpreget hjemlige protester mot nasjonale regjeringer. For eksempel demonstrerte tyske gruvearbeidere omtrent samtidig med Renault-protestene mot sin regjering i Bonn, som trakk tilbake statssubsidiene til kullgruvene. Så både i det franske og det tyske tilfellet var regjeringssubisidier til industrien et sentralt spørsmål. Vi ser igjen at disse spesifikt europeiske pressmidlene bare er et særegent eksempel på en mer generell omstrukturering som den amerikanske eller sør-koreanske staten ikke er mindre hovedagenter for enn den tyske, den franske eller den spanske.

I dette nummeret (av Monthly Review, oversetters anm.) foreslår Sam Gindin at globaliseringa i virkeligheten har skapt nye muligheter for kamp. Med «nasjonal og internasjonal økonomisk omstrukturering kommer en høyere grad av integering av deler og tjenester, spesialisering, slanke lagerlister», og dette gjør selskapene mere sårbare for visse typer lokal, regional og nasjonal kamp. Det jeg sier her, er at nettopp denne typen integrasjon på mange måter har gjort staten viktigere for kapitalen enn noen gang. På denne og andre måter er symbiosen mellom kapitalen og staten på mange vis tettere enn noen gang, og det gjør hver enkelt stat til et mulig brennpunkt for klassekampen, ikke mindre, men mer enn det som før har vært tilfelle i framskredne kapitalistiske økonomier (note 2).

Så dette er neppe tidspunktet for venstresida til å oppgi dette politiske terrenget, til fordel for en fragmentert politikk i det ene ytterpunktet, eller en fullstendig abstrakt internasjonalisme i det andre. Hvis staten er hovedagenten for globaliseringa, følger det av det at staten, spesielt i framskredne kapitalistiske land, fortsatt har de mektigste våpen for å blokkere globalisering. Jeg har sagt dette andre steder, men kan like gjerne si det igjen: Hvis staten er den kanalen som kapitalen beveger seg gjennom i den globaliserte økonomien, så er den i like stor grad middelet en antikapitalistiske makt kan bruke til å kutte kapitalens livline (note 3). Gamle former for «keynesianske» inngrep er kanskje enda mindre effektive nå enn de har vært tidligere, men dette betyr rett og slett at politisk handling ikke lenger ganske enkelt kan ta form av å gripe inn i den kapitalistiske økonomien. Nå er det mer et spørsmål om å løsrive det materielle livet fra kapitalismens logikk. Og på kort sikt betyr dette at politisk handling ikke kan rettes inn mot å tilby kapitalismen belønninger for å gjøre ting som er sosialt produktive, eller å kompensere for kapitalismens herjinger ved hjelp av «sikkerhetsnett». Politikken må i økende grad dreie seg om å bruke statsmakta til å kontrollere kapitalens bevegelser og å bringe fordelinga av kapital og disponeringa av det økonomiske overskuddet i økende grad innafor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet, i samsvar med en sosial logikk som er en annen enn den kapitalistiske konkurransens og profitabilitetens logikk (note 3).

Konklusjon

Ett av hovedproblemene i å organisere anti-kapitalistiske kamper har alltid vært at kapitalen ikke viser fram noe enhetlig, synlig mål. Og det formelle skillet mellom «økonomiske» og «politiske» sfærer som er karakteristisk for kapitalismen – hvor utbyttinga finner sted ved hjelp av et tilsynelatende «fritt» utbytte mellom juridiske «likemenn» i en kontrakt mellom kapital og arbeid, og hvor forholdet mellom dem formidles av et upersonlig «marked» – har skapt det som på overflata ser ut som en «nøytral» stat, som ikke griper synlig inn i de daglige konfrontasjonene mellom kapital og arbeid. Men ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig.

Dette er en hovedgrunn til at vi bør være så omhyggelige med hvordan vi anvender begrepet «globalisering». Vi må passe på å ikke behandle de tendensene som går under det navnet som om de var naturlige, uunngåelige prosesser i stedet for historisk spesifikke kapitalistiske prosesser, den kapitalistiske utbyttinga av mennesker og naturressurser, hjulpet og tilskyndet av direkte samarbeid mellom staten og kapitalen. Jeg er faktisk fristet til å si at idéen om globalisering i dag spiller en så framtredende rolle i den kapitalistiske ideologien nettopp fordi det nå trengs kraftige ideologiske våpen for å tilsløre og mystifisere dette stadig mer direkte og tydelige hemmelige samspillet.

Hvis staten nå mer enn noen gang kan tjene som mål i en antikapitalistisk kamp, kan den også, som brennpunkt for lokale og nasjonale klassekamper, være en samlende kraft både innafor arbeiderklassen, mot dens indre fragmentering, og også mellom arbeiderbevegelsen og dens allierte i samfunnet. Når så godt som enhver stat følger den samme destruktive logikken, kan samtidig hjemlige kamper mot den felles logikken også være grunnlaget – i virkeligheten det sterkeste grunnlaget – for en ny internasjonalisme. Denne internasjonalismen ville ikke være grunnlagt på en urealistisk og abstrakt forestilling om et «internasjonalt sivilt samfunn» eller «verdensborgerskap», heller ikke på illusjonen om at vi kan gjøre ting bedre ved å øke venstresidas representasjon i overnasjonale kapitalistorganisasjoner som IMF, men snarere på gjensidig støtte blant forskjellige lokale og nasjonale bevegelser i deres respektive kamper mot sine egne hjemlige kapitalister og stater, og på spredninga av slike nasjonale kamper verden over.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for felles, overnasjonale kamper, eller at arbeiderbevegelsen bør neglisjere overnasjonale organisasjoner hvor den kan spille en rolle – som EU. Men kooperative kamper av denne typen avhenger i siste instans av en sterk og velorganisert hjemlig arbeiderbevegelse. Så hvis det er noe motto som oppsummerer denne typen internasjonalisme, kan det være dette: «Arbeidere i alle land, forén dere – men enheten begynner hjemme».

I alle fall er moralen i historien den, at nettopp i det øyeblikk mange mennesker på venstresida slutter seg til de nyliberale i å gi etter for det uunngåelige i globaliseringa og statens økende uviktighet, og nettopp i det øyeblikk da de tradisjonelle arbeiderklassepartiene har forsvunnet eller effektivt har skåret over sine bånd til klassen, kan den politiske organiseringa av arbeiderklassen ha blitt mere viktig og potensielt effektiv enn noen gang.

Noter:

1. Den artikkelen, som ble trykt i 1981 i New Left Review, er mer nylig blitt utgitt i min bok Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism, Cambridge: Cambridge University Press, 1995, s. 19-48. [Tilbake]
2. Jeg trekker denne konklusjonen i «Globalization and Epochal Shifts: An Exchange», Monthly Review vol. 48, nr 9. [Tilbake]
3. Se Albo: The World Economy om disse temaene. [Tilbake]

av Grete Bull

Er den moderne familien som institusjon en del av den økonomiske basisen for kapitalismen og en integrert del av den kapitalistiske produksjonsformen, eller bare en overlevning av den borgerlige familien, og følgelig bare har ideologisk betydning?

Uenighet om dette har både betydning for vår diskusjon av konkrete paroler for politikken idag, og for de forestillingene vi gjør oss om et framtidig kommunistisk samfunn. Både RV og Kvinnefronten diskuterer de enkelte framstøtene fra statens side, og alle synes enige om at kampen mot nedbygginga av velferdsstaten er sentral, og at den borgerlige offensiven for å styrke familien, den enkeltes ansvar for å forebygge kriminalitet, og omsorgslønn, er kvalmt. Men langt fra alle slutter opp om at familien som institusjon må oppløses, eller at familien må tømmes for oppgaver som bidrar til å opprettholde den som en undertrykkende institusjon.

Kjerna i vår analyse er at det er en sammenheng mellom staten, den kapitalistiske produksjonsforma og familien som samfunnsinstitusjon. Med bakgrunn i Engels hevdes det at den borgerlige familien bare har som funksjon å sikre privateiendommen, men arbeiderklassefamilien er fri for dette åket og dermed fritt kan velge samlivsformer som er bygd på kjærlighet og gjensidig respekt (Lysestøl 1992).

Min påstand er at arbeiderklassefamilien er utforma og blir styrt av offentlig politikk, fordi kapitalismen trenger et reproduksjonssystem og et system som effektivt avleder og nøytraliserer arbeiderklassens frustrasjoner og opprør. Historia om utviklinga av arbeidervernlover, skolevesen, velferdssystemer og sosial boligpolitikk under kapitalismens oppbygging forteller mye om dette. Diskusjoner om å ha kontroll over reproduksjonen er velkjent for oss i AKP, mens analyser av den undertrykkende funksjonen ofte blir avvist som spekulative.

Denne artikkelen skal konsentrere seg om hvordan familien eller husholdningen er av avgjørende betydning i den fasen da velferdsstaten i skandinavisk modell ble fullt utbygd, og nå etterhvert bygges ned. I løpet av de siste nesten femti årene har utviklinga vært preget av store endringer i sammensetning av husholdninger, barnetall, og av produktiviteten i ulike sektorer av varer, tjenester og bruksverdiproduksjonen. Dermed er også verdien av forbruksvarer endret i forhold til tjenester.

Like viktig er endringene i kapitalens krav til arbeidskrafta. Da velferdsstaten ble bygget opp var det stort behov for arbeidskraft som var alminnelig godt kvalifiserte, og det var nødvendig at alle var fornøyde og trodde på trygghet i alderdommen. Derfor trengtes universelle ordninger og stor tro på likhet. I denne tida ble det lagt stor vekt på utvikling av husmødrenes oppgaver, og opplysning og opplæring av foreldre, samtidig som husmødrene fikk mindre å gjøre på grunn av at de fikk færre barn og på grunn av den teknologiske utviklinga. I tillegg økte tilbudet om arbeid. I denne klemma oppsto husmordebattene, og resultatet ble flere yrkesaktive og dobbeltarbeidende kvinner.

I dag trengs færre arbeidere, men de må ha mer utdanning og det stilles store krav til såkalte sosiale evner. Man har oppdaga at reservearmeen (den ideelle arbeidsløsheten) må holdes ved like, mens samfunnet kan tåle en viss andel som faller utenfor. Bare flertallet er rolig, 2/3-samfunnet, gir det rom for å fremme selektive tiltak, kommersialisere omsorgen og dyrke et mer konkurranseprega oppdragelses- og utdanningssystem.

Vi kan dele reproduksjonsarbeidet i tre deler: Det å skape og oppdra nye generasjoner, det daglige arbeidet for å gjenvinne arbeidskrafta, (det vi vanligvis forstår som husarbeid), og det såkalte resultatløse omsorgsarbeidet: omsorgen for gamle og funksjonshemmede.

Familiens reproduksjonsansvar

Reproduksjonen av generasjonene, mødrefunksjonen, er den delen av reproduksjonsarbeidet som i størst grad faller på kvinnene. Dette fører både direkte og indirekte til lavere inntekter i løpet av livet. I land uten velferdsordninger er barna en økonomisk sikring for alderdommen, og også mens de er små, i form av barnearbeid. I velferdsstaten gjelder prinsippet om at barna er et kollektivt gode som seinere går inn i både betalt og ubetalt arbeid. Familiepolitikk, skattefordeling og direkte støtte til fødende og enslige mødre må sees i denne sammenheng. På tross av disse ordningene kommer kvinnene dårligere ut enn menn. Dette er særlig fordi pensjonsordningene bygger på yrkesinntekt. Velferdsstaten er ikke i stand til å kompensere for arbeidet med å føde barn (Dale 1995).

Resultatene kan måles i antall barn som blir født. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde befolkningen ved egen produksjon i disse landene. I rene markedsøkonomier er fødselstallene enda lavere enn i utbygde velferdsstater. Regulering av prevensjon og adgang til abort blir ikke brukt som midler til å styre befolkningsveksten i Norge. Men slike motiver ligger til grunn for debatten om dette på verdensbasis. Hos oss er det viktigere å styre oppvekstvilkårene for de barna som blir født.

Samfunnets krav til sosialisering

Normene for barneoppdragelse kommer fram gjennom signaler fra barnehagen, skolen, barnevernet og gjennom offentlig debatt. Mulighetene for å falle utenfor er reelle, og ansvaret for å unngå at barna taper i konkurransen og blir en byrde for samfunnet, legges mer og mer tydelig på familien.

Dette gjør det for det første nødvendig for foreldre å legge mye mer tid og oppmerksomhet i et eller to barn enn foreldre tidligere la i en hel barneflokk. Her kommer deltaking i frivillige organisasjoner inn i tillegg til det arbeidet foreldrene gjør hjemme. Dette krever planlegging og beslutninger og det stiller krav til familiens kunnskaper og evne til å fungere sosialt. Evnen til følelsesmessig innlevelse og personlig tilpassing blir viktig både i skolen, barnehagen og i barneoppdragelsen hjemme (Holter m.fl. 1975). I Aftenposten 12. januar 1997 framstilles dette kravet om empati som en ny trend som har avløst tidligere fokusering på selvtillit og selvrealisering. Det er kanskje heller slik at familien er utsatt for motsatte signaler, og at mange ser den umiddelbare fordelen i å lære ungene sine å klare seg i konkurransen.

Det offentlige har også utviklet et hjelpeapparat med profesjonelle rådgivere og tilbud om familiebehandling som dels direkte overtar tidligere familiefunksjoner, dels forsøker å utvide familiens egne muligheter til å klare seg. Kjersti Ericsson viser at utviklinga av barnevernet både speiler de alminnelige kravene til familiene som samfunnet stiller og fungerer direkte som korrektiv, som riset bak speilet for langt flere familier enn de som til enhver tid kommer i kontakt med det (Ericsson 1996).

Den sterkere vekten på det nesten terapeutiske innholdet i ekteskap og familieliv, og de profesjonelle normene for barneoppdragelse er ikke nøytrale. Det vitenskapelige grunnlaget er gjerne bygd på hva som anses som normal utvikling, og normal fordeling av evner og egenskaper. Skolen og barnehagen og barnevernet melder fra når ungen ikke viser aldersadekvat utvikling, og det gir familien mer å bekymre seg over (Ericsson 1996).

Normene framføres av kvinnelig personale, men de er utformet av menn, og i forståelse med det kapitalistiske samfunnet vi lever i. De rettes ikke til familier som kollektiv, men i stor grad som forventninger overfor mødrene.

Kjernefamiliemodellen klarer det ikke

Skilsmisser og veksten i antallet familier med en kvinne som overhode kan sees som resultat av kvinnenes selvstendighet og mulighet for å velge dette som alternativ til å leve sammen med menn som ikke stiller opp likevel.

Den store bekymringa over oppløsning av kjernefamilien og det livslange ekteskapet gjelder først og fremst barnas oppvekstvilkår. Samtidig som staten vil begrense ansvaret for dette. Derfor innskrenking i overgangsstønad, og omdefinering av forsørgeransvaret. Det at enslige mødre mister trygd når de bor sammen med en mann som ikke er far til barnet, er bare et av eksemplene på at staten definerer husholdningen og ikke familien som økonomisk ansvarlig for gjensidig underhold, samtidig som forkorting av stønadstida har til formål å presse flere enslige mødre til å stifte ny familie.

På den annen side: Med de kravene som stilles til familien, blir den i stadig mindre grad i stand til å ivareta oppgavene som konfliktløser og følelsesmessig buffer. Familiesituasjonen har utviklet sine bortstøtingsmekanismer som gjør at de som ikke greier oppgaven ikke bare blir skilt, men blir bostedsløse og faller utenfor det normale livet. Samfunnet må ta over og det blir oppfattet som uttrykk for familiens og individets maktesløshet.

Denne faktiske motsigelsen, mellom det vi så som press på familien fra samfunnet, angrep på levevilkårene som rammet familiene som forbruksenheter osv. og familien som et redskap for undertrykkelse, førte i sin tid til en hissig debatt om parolen: Forsvar familien. Alle underparoler til dette kravet gikk på velferdspolitiske krav.

Verdi og verdsetting av det ubetalte husarbeidet

Noen hevder at mye av husarbeidet er forsvunnet med den teknologiske utviklinga, og at menn nå bidrar så pass at den kjønnsmessige ulikheten også er i ferd med å forsvinne. Oppgavene er flytta ut i barnehage, sjukeheimer og næringsmiddelindustrien, der de utføres mer rasjonelt der enn i den enkelte heimen.

I de seinere årene har Statistisk sentralbyrå laget et sattelittregnskap over verdiskapningen i husholdningene, basert på tidsnyttingsundersøkelsene som gjennomføres hvert tiende år siden 1971.

Bakgrunnen for dette er at en del land allerede på førtitallet beregnet husholdningsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskapning, men de måtte seinere gi opp dette fordi det var vanskelig å beregne, og fordi nasjonalregnskapene skulle være bygd opp på samme måte i alle land for å kunne sammenliknes. Sattelittregnskapet er kanskje et resultat av at boka til Marylin Warring, Hvis kvinner fikk telle (Warring 1991), fikk en voldsom oppmerksomhet verden rundt.

Husarbeidet og nasjonalprodukt

De første beregningene fra 1946 viste at husarbeidet utgjorde 15% av bruttonasjonalprodukt (BNP). I dette inngår både hushjelpenes arbeid og arbeidet til husmødrene og de hjemmeværende døtrene. Dette var alt for lavt og det skyldes både beregningsmåten, at en ikke regnet med andre enn helt hjemmeværende, og at verdien ble satt til lønn, kost og losji for hushjelper og tjenestejenter.

I de beregningene som er gjort siden 1972 med grunnlag i tidsnyttingsundersøkelsene har en brukt lønna til husmorvikarer til å verdisette husarbeidet. De viser at husarbeidet totalt har sunket fra 53% til 38% av BNP. Idag utgjør det altså ca. 40% av BNP hvis vi godtar at tida vår er verd en husmorvikarlønn. Forskjellen mellom 40-tallets beregninger skyldes i hovedsak endringen i lønnssatser, ikke at omfanget av husarbeidet er endret (Aslaksen og Koren 1995).

Nødvendig og unødvendig husarbeid

Beregningene av husarbeidet skiller mellom arbeid og fritid på den måten at det er bare aktiviteter som kan utføres av en annen, sånn som barnepass, rengjøring osv som teller.

Den samfunnsfunksjonen som husarbeidet dekker, er reproduksjonen av arbeidskrafta og omsorgen for gamle og sjuke. Mye av dette arbeidet ligger i grenselandet mellom arbeid og fritid. Nivået på dette arbeidet er sammen med lønningene samfunnsmessig og kulturelt bestemt. Levestandarden, boligforholdene og utdanningsnivået bestemmes kulturelt, og det får konsekvenser for den enkeltes muligheter for å hevde seg i konkurransen om arbeid og andre goder. Både arbeidslivet og miljøet rundt den enkelte familien er med på å bestemme hva som er nødvendig. Jeg vil hevde at den tiden og kompetansen som kreves til de nødvendige oppgavene øker, mens det som ikke er samfunnsmessig nødvendig kan reduseres. Men det blir likevel opprettholdt fordi forbrukspresset er så høyt i kapitalistiske samfunn.

Det er i hovedsak de heltids hjemmeværende husmødrene som har redusert den tida de bruker på husarbeid. De kan ha oppdaget at de gjorde unødvendige oppgaver, og de har hatt de samme mulighetene for å kjøpe halvfabrikata som andre. Mange av de tjenestene som kvinner gjør i heimen, er rene tjenester overfor voksne menn. Mye av dette servicearbeidet er unødvendig, men hyggelig når det inngår i et likeverdig og gjensidig forhold.

Men det ser ut som mange nødvendige oppgaver i heimen har økt, som resultat av økte krav til oppfølging av barn og omsorgen for gamle og funksjonshemmede. Tid til vedlikehold har økt som følge av økt forbruk. Vi bruker like mye tid på å vaske tøy med moderne tekstiler og maskiner, som folk før brukte over vaskestampen. Vi bruker mye av tida på vedlikehold av bolig, bil og sportsutstyr.

Videre ser det ut som om den statlige politikken og offentlig debatt i stor grad er rettet mot å binde de samfunnsmessig nødvendige oppgavene til familien framfor å utvikle de kollektive og profesjonelle måtene å gjøre det på.

Omsorgen for eldre og funksjonshemmede (1)

Privat omsorg utgjør minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen.

Omtrent 49.000 årsverk privat omsorg overfor syke og funksjonshemmede eldre er like mye som årsverk i syke- og aldershjem og hjemmebaserte tjenester tilsammen. Denne beregningen gjelder bare eldre. Yngre funksjonshemmede som bor sammen med noen, får nesten all hjelp innen egen husholdning. Det forekommer nesten ikke at det offentlige har hovedansvaret for hjelp og pleie i familier med barn, selv ikke hos eneforsørgere.

Den viktigste private omsorgen foregår innenfor den enkelte familien, eller husholdningen, det vil si av ektefeller, foreldre og samboere. Denne delen av omsorgsarbeidet er vanskelig å definere og måle som en særegen byrde fordi det inngår i vanlig husarbeid og gjerne kalles kjærlighetsarbeid. Men det kan også føles som en nødvendighet, som til og med styrer valg av livsform, reduserer mulighetene for å jobbe full tid, og føles som tvang. Når man tar familiehusholdningen for gitt, er det også en selvfølge at den relativt friskeste av flere personer tar ansvaret for de oppgavene som syke og funksjonshemmede ikke greier.

Samspill mellom offentlig og privat

Ellers er det slekta som stiller opp. Ikke nabonettverket som myndighetene stadig roper på. Hjelp fra familiemedlemmer (mest døtre og sønner) som ikke bor i samme husholdning har stor betydning for å få det hele til å gå, å sy sammen det offentlige og de private systemet. Den skandinaviske velferdsmodellen er særlig godt utvikla med tanke på å utvikle samvirke mellom offentlig og privat omsorgsarbeid. Kampanjene for omsorgsboliger istedet for sykehjem og andre institusjoner for sterkt hjelpetrengende er bevisste trekk for å redusere den offentlige hjelpen, og skape boforhold som gjør det mulig og nødvendig for familien å stille opp.

Det er vanlig å hevde at bosettingsmønster og små barnekull har gjort det vanskeligere for de gamle å få hjelp fra sine egne barn. Men slik er det ikke. I femtiåra da velferdsstatens eldreomsorg ble planlagt, var det mange enslige som ikke hadde egne barn. Idag er det er stadig færre av de eldre som ikke har egne barn (Szebehely 1993) (2).

I Norge er det gjort en undersøkelse som viser at flere deltar i omsorgsarbeid på 90-tallet enn i 1980, mens omsorgen som gis er mindre intensiv. Det er med andre ord blitt mer vanlig at noen må trå til, og at de eldre har noen å få hjelp av, men det brukes ikke så mange timer på å hjelpe. Kvinner utfører en større andel av arbeidet enn før Lingsom (1993) (3). Det er de middelaldrende kvinnene, mellom 50 og 59 år som gjør det meste omsorgsarbeidet. Mens de yngre yter mindre tid i gjennomsnitt enn før, har denne gruppa øket både i antall og i antall timer som ytes.

Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten i 1994. Lingsom bruker de norske tudsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger.

Vevredaksjonens note: Denne grafen er rekonstruert etter den som er trykt i Røde Fane. Grunnlagstalla er ikke tilgjengelig, og en kan derfor ikke lese tall derekte av grafen.

Det er de enslige som bruker det meste av den offentlige omsorgen. 3/4 av de hjelpetrengende enslige har den offentlige hjelpen som hovedkilde (4). Men det er grunn til å tro at den uformelle omsorgen spiller en stor rolle også for disse. I følge Ivar Brevik og Susan Lingsom er kombinasjoner av hjelp fra flere kilder mest vanlig for de mest hjelpeavhengige blant eldre personer (NOU 1992:1) (Lingsom 1991). I følge Szebehely (1993) har nedskjæringene i løpet av 80-årene ført til at enslige menn har beholdt sin høye andel hjemmehjelp, mens kvinner, også enslige kvinner stor sett har mistet den.

Hun mener dette ikke skyldes kommunenes bevisste oppsøking av familiemedlemmer som kan påta seg omsorgsoppgaver. Kvinnene og de med lav utdanning har tapt i konkurransen om offentlig hjelp når en må forhandle seg fram til en løsning.

Husholdningene og hjelpebehov

Familieomsorg er altså først og fremst et kjernefamilieforhold. Husholdninger der en eller flere er avhengig av særlig hjelp fra andre, er noe oftere sammensatt på utradisjonelt vis. Det kan være søsken eller folk som ikke er i slekt som deler husholdning.

Privat omsorg til gamle uten egne barn gis av nieser og nevøer, søsken eller personer utenfor slekt. Slike konstruerte familier trår til og yter nesten like mye omsorg som egne barn. Hjelperen er gjerne en som har hatt et spesielt godt forhold til den hjelpetrengende fra barndommen av (Gautun 1993).

Blant husholdninger som bruker husbanklån og offentlig bistand til å planlegge boligutbedring er det også påfallende mange konstruerte familier. Disse brukte også lite hjemmehjelpsressurser (5).

Jeg tolker det slik at familiemodellen blir helt nødvendig i vårt samfunn slik at de som har behov for hjelp i dagliglivet må tenke taktisk når de velger husholdningsform og bygger opp sitt familienettverk. Familien blir en tilpasningsform i et samfunn som ikke klarer å ivareta omsorg og sosial trygghet for eldre og funksjonshemmede.

Arbeidsdelinga – og eldre menn

Fordelinga mellom menns og kvinners husarbeid er slik at det fortsatt er kvinnene som gjør det meste. I 1990 ca tre ganger så mye som menn. I 1972 var forholdet mer enn 4:1. Dette skyldes at kvinnene bruker mindre tid på oppgaver som blir regnet med i denne statistikken, mens mennene nesten ikke har økt sitt bidrag. Det er utviklinga i løpet av de ca 20 år som har vært prega av kvinnekamp og en enorm øking av kvinnenes deltaking i arbeidslivet. Det er småbarnsfedre og mannlige pensjonister om har stått for økingen av mennenes innsats i husarbeidet.

Det er kvinnene som oftest har hovedansvaret for å hjelpe den hjelpetrengende innen husholdningen. Men i forhold til våre vanlige forestillinger er det er påfallende at så mye som en tredel av omsorgspersonene innen husholdningene er menn. Men menn hjelper bare ektefeller/ samboere og egne foreldre. Kvinnene er omsorgsytere også i kraft av å være foreldre, og de har omsorg for en rekke andre personer utenom den nære kjernefamilien. Det er bare i barnefamilier at omsorgs- og hjelpeansvaret deles på flere personer.

Kvinnene begynner tidlig som omsorgspersoner og når toppen i 50-59 års alder. Fram til vanlig pensjonsalder er bare en liten del av omsorgspersonene menn. I tidlig pensjonsalder derimot er det nesten like mange menn som kvinner blant omsorgsyterne. En fjerdedel av omsorgspersonene er sjøl funksjonshemmet. Enda flere når omsorgspersonen er mann. Den sterke økningen av antallet menn som tar slikt ansvar «passer» godt med mønsteret i yrkesdeltakelse og faktisk pensjonering. Menn inngår i omsorgsreserven når de ikke lenger er aktuelle på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar dominerer sterkest over menn i utdanningsperioden, og i den kritiske mellomalderen 50-59 år.

Reproduksjonskostnadene

Verdien av arbeidskrafta (lønna) er lik reproduksjonskostnadene og disse er kulturelt bestemt og lar seg ikke variere så mye innen en og samme kultur.

Ved å beregne verdien av husarbeidet og legge det til inntektene pr forbruksenhet for de ulike familiegruppene kan en vise at husarbeidet jevner ut inntektsforskjeller (6). En nærmere analyse viser at denne utjevningen særlig gjelder inntektsforskjellene innen hver husholdningstype, mens den bidrar lite til forskjellene mellom de ulike husholdningstypene. Mengden husarbeid er omvendt proporsjonalt med antall heltidsinntekter. Enslige menn gjøre minst husarbeid og par med to barn og en inntekt mest.

Det er et kjent fenomen at husmødrene kunne ri av kriser og arbeidsløshet ved å øke innsatsen hjemme. Men det var i en tid da det var mye å spare på å produsere hjemme framfor å kjøpe mat og klær osv. I etterkrigsåra kunne man også skaffe seg bolig gjennom en stor grad av selvbygging, selv om dette i det lange løp fører til at lønningene blir lavere. I dag er det knapt lønnsomt med egenproduksjon av varer. Privatarbeidet er mer knytta til omsorg for barn og gamle.

Under sosialismen og kommunismen

Kapitalismen har gjort den moderne familien til en integrert del av økonomien over alt i verden. Det er lite som tyder på at kapitalistisk produksjon kan fungere over lang tid uten slike organiserte reproduksjonsenheter, og et samfunnsmessig utdanningssystem. Om deler av helse- omsorgsarbeidet og utdanningsystemet blir kapitalistisk, vil det bare komme den dyreste arbeidskrafta til gode.

Vi sier gjerne at vi finner grunnlaget for samfunnsorganiseringa av produksjonen under sosialismen i den høyt utvikla kapitalismen (Kapitalen bok 3, kap 27). Er det også slik med privathusholdningen som basis for reproduksjonssektoren? Nei, jeg mener reproduksjonen kan gjøres samfunnsmessig. Det er særlig fordi forutsetninga for kapitalismen er en fri, det vil si privat arbeider. Under kommunismen har arbeideren en virkelig frihet, og all produksjon er både samfunnsmessig organisert og eid.

Det gir først og fremst mulighet for å oppheve det private forsørgeransvaret som vi har sett fortsatt fungerer gjennom familien. I Sovjet ble det fra først av utviklet en radikal sosial og familiepolitikk, men dette brøt fort sammen. På mange felt er den norske velferdsstaten i dag mer avansert. Selv i sovjettida opplevde aldri russerne at barn ikke hadde forsørgeransvar for sine gamle foreldre.

Det alminnelige husarbeidet og den daglige restituering av arbeidskrafta kan gjøres enklere om boformer, matlaging og transport var bedre organisert. Kollektiver, desentralisert arbeid og kantiner kan erstatte mye av den tida som går med til produksjon og vedlikehold i den enkelte familiehusholdninga. Det kan redusere forbruk og vedlikehold av dagliglivskapitalen, hus, bil og husholdningsmaskiner, og det vil redusere energiforbruket og forurensningene. Disse argumentene er alle åpne for, men forsøk under kapitalismen har ikke hatt stor spredning.

Hvis sosialisering, oppdragelse og utdanning skal være en ren samfunnsoppgave, må det være fordi vi mener at det er mer hensiktsmessig og at det gir bedre resultater enn når ansvaret er lagt helt og holdent på den private familien. Da må vi forutsette at arbeidet bygger på et profesjonelt og vitenskapelig grunnlag. Vi må regne med at det fortsatt er noen konflikter mellom individenes ønsker og de samfunnsmessige målene. Vi vil bruke de best egnete folkene til disse oppgavene, og vi vil ønsker å diskutere det grunnlaget de arbeider etter. Men i den vitenskapen og de normene som gjelder i den kapitalistiske velferdsstaten ser vi mange ulike og motstridende tendenser som viser at vi har en lang vei å gå før vi finner gode løsninger.

Eldreomsorgen må vi også se i et annet lys. Saka har to sider:

• Hva er konsekvensene for mottakeren, hvordan ønsker den gamle eller funksjonshemmede å leve, i familie eller i familieliknende grupper, kollektiver osv. eller i institusjoner.
• Hva er best for omsorgsyteren. Her blir det også snakk om profesjonalisering, ikke bare for å yte god omsorg, men også for å verne om arbeidsvilkårene.

Under kapitalismen er det en motsigelse mellom disse interessene, kan vi løse dem i et sosialistisk samfunn? Så vidt jeg kan se finnes det ikke noen marxistisk analyse av hvordan man skal ordne et samfunn som tar vare på mennesker som trenger mye hjelp, og kanskje aldri kan produsere noe selv.

Fotnoter:

1. Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdsundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten nr 2/3, 1994. [Tilbake]
2. Szebehely har analysert data fra de svenske levekårsundersøkelsene i 1989/81 og 1988/89. [Tilbake]
3. Lingsom bruker de norske tidsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger. [Tilbake]
4. Opplysninger fra Boforholdsundersøkelsen 1988. [Tilbake]
5. Bull, Lange og Grut: «Råd for uråd, en undersøkelse av boligrådgivning i Aust-Agder fylke» (1992). [Tilbake]
6. Påstanden bygger på en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning av Julie Aslaksen og Charlotte Koren (1995). Inntekt pr forbruksenhet betyr at disponibel inntekt er fordelt på barn og voksne etter en internasjonal modell. Verdien av husarbeidet er antall timer i følge tidsnyttingsunsersøkelsene er ganget med husmorvikarlønn. Summen kalles utvidet inntekt pr forbruksenhet. [Tilbake]

Tips til litteratur hvis du vil lese mer:

• Amott, Teresa: Caught in the Crisis – Women and the U.S. Economy Today, Monthly Review Press 1993
• Aslaksen, Julie og Koren, Charlotte: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling», Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1995
• Bull, Grete: «Familieomsorgen, frivilligheten og velferdsstaten», Materialisten nr 2/3, 1994
• Dale, Kristin: Kvinneperspektiv p, konferanserapport 100 Norges forskningsr
• Engels, Friedrich: The Housing Question«, 1872, Progress Publishers, Moskva 1970
• Engels, Friedrich: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, i tilslutning til Lewis H. Morans forskning, 1884. Elan, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970
• Ericsson, Kjersti: Barnevern som samfunnsspeil, Pax 1996
• Fox, Bonnie i Fox (red): Womens Double Workday: Twentieth century changes in the reproduction of daily life. Hidden in the household, side 172-216, Womens Educational Press, Toronto 1980
• Gautun, Heidi: Gammel, barnløs og alene – en sammenlikning av omsorg til eldre med og uten barn. Rapport 5, Institutt for sosialforskning, Oslo 1993
• Holter, Henriksen, Gjertsen og Hjort: Familien i klassesamfunnet, Pax 1975
• Lingsom Susan: «Fra studentopprør til eldreomsorg. Hvordan er 68-ere som omsorgsgivere?», Tidsskrift for samfunnsforskning 34, side 297-317, 1993
• Lingsom, Susan: Hjelp etter behov? Offentlig og privat omsorg for hjemmeboende eldre, Inas-rapport 1991:5, Institutt for sosialforskning 1991
• Lysestøl, Peder Martin: Husholdets politiske økonomi, Universitetsforlaget 1992
• Seccombe, Walley: «The Housewife and Her Labour under Capitalism», New Left Review nr 83, 1974, fra side 3
• Sosial- og helsedepartementet: Våre velferdsordninger – en gjennomgang foretatt av en intern arbeidsgruppe, 1994
• Sosial- og helsedepartementet: Fornyelse av velferdsstaten. En invitasjon til debatt fra Sosial- og helsedepartementet om våre sosiale velferdsordninger, 1994
• Szebehely, Marta: Hemtjänst eller anhörigvård? Förändringar under 80-talet, 1993-00-30, Socialstyrelsen 1993
• Thorsen, Kirsten og Dyb, Halvard: Er det noen som bryr seg? Uformell omsorg for eldre og offentlig støtte til omsorgsgiverne, Rapport 1993-1, Norsk gerontologisk institutt 1993
• Wærness, Kari: Kvinneperspektiver på sosialpolitikken, Universitetsforlaget 1982
• Wærness, Kari: «Kommentar til Aslaksen og Koren: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling»», Tidsskrift for samfunnsforskning 1995

av Siri Jensen

Familien er tilsynelatende en frivillig valgt samlivsform. I virkeligheten er den en del av samfunnets grunnstruktur.

Familien, med mannen som hovedperson, er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske samfunnet. Familien er en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. At ekteskap ikke bare er til for hver enkelt, går også fram av vielsesritualene. Da jeg giftet meg hos byfogden, kom det tydelig fram av teksten at ekteskapet hadde en viktig plass i samfunnet.

Familien viderefører den private eiendomsretten til produksjonsmidlene gjennom arv. Arveretten er en forutsetning for at denne retten opprettholdes.

Familien har ansvaret for privat forsørging av dem som ikke forsørger seg ved eget arbeid, som unger, gifte kvinner mer eller mindre og også andre som permanent eller midlertidig ikke forsørger seg sjøl.

Familien har også ansvaret for det private hus- og omsorgsarbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta, slik at arbeiderne kan komme på jobb hver dag og det kan bli nye arbeidere.

Eldre i familien

Alternativet til familieansvaret er statlig/offentlig ansvar. Velferdsstaten innebærer at staten i en viss grad har tatt over forsørging av en del grupper gjennom trygd (og sosialhjelp) og omsorgsarbeidet gjennom barnehager, eldreomsorg etc. Dette utgjør likevel bare en liten del av dette ansvaret. Fortsatt hviler trygdede, enslige forsørgere osv. tungt på familiene sine dersom det overhode er mulig. En fersk undersøkelse viste at arbeidsløse heller går til familien enn til sosialkontoret. På tross av barnehager og skole er omsorgen og ansvaret for unga i hovedsak privat. Mens 72 % av kvinner med barn under 2 år er i jobb, er bare 13 % av barn under 2 år i barnehage. Resten må organiseres av familiene/kvinnene sjøl, med dagmamma, slekt etc. Og mesteparten av eldreomsorgen ivaretas av familien.

Markedet kan også ta over deler av hus- og omsorgsarbeidet, men det innebærer fortsatt et privat ansvar, avhengig av den enkeltes lommebok. Det som ikke lønner seg, overlates fullt og helt til familien og kvinnene. Kvinnenes arbeid blir også en buffer mot dårlige tider. Når økonomien blir dårligere, for eksempel på grunn av stigende arbeidsløshet, kan økt arbeid hjemme med mat, klær etc. til en viss grad motvirke at levestandarden synker like mye. Når barnehager legges ned, kan kvinnene overta.

Kan staten fullt ut overta forsørgeransvaret og ansvaret for omsorgsarbeidet under kapitalismen? Dette var en del av diskusjonen på 80-tallet. I dag er det tydelig at utviklinga går den andre veien: Det offentlige ansvaret begrenses, både når det gjelder trygder og tjenester.

Arbeidskraftas verdi

AKPs analyse av familien starta med at en del jenter studerte Kapitalen av Marx og arbeidskraftas verdi.

Marx mente at verdien av en vare under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, arbeidstida, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Det vil si den gjennomsnittlige samfunnsmessige nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere det som skal til for at arbeiderne skal kunne gå på jobb igjen hver dag. Men ikke bare det, i verdien av varen arbeidskraft inngår også det som skal til for å produsere/fø opp nye arbeidere. Og det skjer i familien. Slik blir arbeidskraftas verdi ikke basert på enkeltindividet, men på familien.

Jorun Gulbrandsen skriver om dette i et upublisert notat. Hun refererer til Roberta Hamilton som beskriver kapitalismens barndom i England da folk ble drevet fra jorda og inn til byene. Menna dro først for å finne arbeid, langs landeveiene dro store flokker kvinner og barn. Tidligere fantes en fattigkasse for dem som ikke greide seg. Kirken, de rikeste og mellomklassen spyttet i. Da behovet økte enormt, ville ikke de rike lenger. Det var bakgrunnen for ekteskapslovgivninga om forsørgelsesbyrde – og det var virkelig en byrde. Loven kom for å holde kirkesognet skadesløst.

For lønna til en arbeider på den tida var beregnet som et tilskudd til arbeid på jorda og kunne ikke forsørge noen. Så mennene flykta og flokkene av kvinner og barn fange menn. Roberta Hamilton forteller hvordan disse kvinnene tvang menn de fanget til å gifte seg med ugifte mødre.

Forsørgere

Vi ser her et eksempel på hvordan arbeidsdelinga og kvinneundertrykkinga fra tidligere samfunnsforhold ble bygd inn i kapitalismen og merverdiproduksjonen. Menna ble gjort til forsørgere, og deres arbeidskraft fikk derfor større verdi, det skulle mer tid til å frambringe det de trengte. Kvinnenes arbeidskraft ble mindre verdt, fordi de ikke skulle forsørge en familie, men bare varierende deler av seg sjøl. Samtidig ble kvinnenes hovedansvar for hus og barn videreført. Dette selv om det i kapitalismens barndom var vanlig at både menn, kvinner, og også barna, hadde jobb.

I fagbevegelsen ble kapitalismens organisering fulgt opp med kravet om forsørgerlønn til menn, slik at kvinnene ikke skulle behøve å jobbe. Fagbevegelsen er historisk bygd opp rundt dette kravet og det synet det innebærer på arbeidsdelinga mellom menn og kvinner.

At familien er grunnenheten ser vi også når det blir vanlig i samfunnet at flere i familien jobber. Da går lønna ned. I kapitalismens barndom da også ungene jobbet, måtte hele familien jobbe for å få nok til å forsørge familien. I 50-åra var det vanlig å forsørge en familie på én lønn, siden ble det etterhvert én og en halv lønn som skulle til, og i dag trengs, ihvertfall i de store byene, to lønninger. De som jobber mer enn normalen, vil en periode ha en levestandard over gjennomsnittet, til de blir innhentet av utviklingen. Kvinner som lever alene, og som forsørger barn, er de dårligst stilte.

Hvordan virker gratisarbeidet på arbeidskraftas verdi?

Her har det stått og står det strid i den marxistiske feministiske tradisjonen. Et syn er at kvinnene er med å produsere varen arbeidskraft gjennom det arbeidet hun gjør hjemme. Hun øker verdien av mannens arbeidskraft fordi hennes arbeidstid må telle med i den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som skal til for å frambringe mannen som arbeider. Dette innebærer at mannen tilegner seg kvinnenes merarbeid – og at menn utbytter kvinner i direkte økonomisk forstand.

Husarbeidet

AKPs syn har hele tida vært at gratisarbeidet senker verdien av arbeidskrafta, både kvinner og menns. Vårt syn er at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske vareproduksjonen, og får sin betydning for kapitalen nettopp av den grunn.

Riktig nok må kapitalen ut med et tillegg til menns lønn fordi de skal forsørge kvinnene (eller deler av dem), men dette er ikke nok til å oppveie alle de gratis tjenestene som kvinnene yter når det gjelder, mat, klær, omsorg, hygge etc. Hvis dette ikke ble gjort gratis hjemme, måtte arbeiderne ha kjøpt tjenestene i markedet, og dette ville ha økt verdien av arbeidskrafta dramatisk. På denne måten senker kvinnenes gratisarbeid både verdien av menns arbeidskraft og sin egen. For mens menn forventes å få dette hjemme, forventes kvinnene å gjøre det meste selv.

I tredjeverdenland ser en også eksempler på hvordan arbeidere i byene får tilskudd fra familiejordbruk for å overleve på lave lønninger. Dette senker arbeidskraftas verdi, samtidig som det bidrar til at de overlever.

Paradokset under kapitalismen blir derfor at dess mer kvinner jobber gratis, dess mer synker verdien av både mannens og deres egen arbeidskraft. (Her er det viktig å huske på at det ikke dreier seg om den enkelte kvinne, det er snakk om det gjennomsnittlige nivået i samfunnet.)

Kvinnenes gratisarbeid

Arbeidskraftas verdi bestemmer i hovedsak lønna, lavere lønn gir kapitalen høyere profitt. Det er derfor kapitalen som tjener økonomisk på kvinnenes gratisarbeid. Samtidig som arbeidet framstår, også for kvinnene, som noe de gjør av kjærlighet og omsorg. Derfor strekker de seg da også mye lenger.

Kapitalismen kan også tjene på at en del av hus- og omsorgsarbeidet gjøres om til et marked for dem som kan betale. Men dersom det ble vanlig også blant arbeidsfolk å erstatte gratisarbeid med betalte tjenester, ville dette heve arbeidskraftas verdi. Kapitalens behov for å holde lønningene nede vil begrense denne utviklinga. Og det er mye gratisarbeid å ta av.

Den lave kvinnelønna

Hovedårsaken til den lave kvinnelønna ligger etter AKPs syn i at organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi under kapitalismen, fordi kvinnene i samfunnsmessig forstand ikke er forsørgere, men delvis blir forsørget. Dette gjelder uavhengig av den sivile status til hver enkelt kvinne. Dette er ikke bare rester av gammel ideologi, men opprettholdes av dagens samfunnsorganisering. I praksis ser vi dette ved at ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.

I tillegg kommer maktforholdet mellom kvinner og menn som videreføres i familien. Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til ressurser enn menn, både i og utenfor familien. At kvinner klarer seg med mindre har tidligere vært en direkte begrunnelse for lavere lønn.

Plasseringa i familien gir kvinner og menn ulik bruksverdi for kapitalen. Kvinnene er nyttige som billig arbeidskraft som ikke har krav på fulle, faste jobber fordi de i samfunnsmessig forstand er (delvis) forsørga, uansett hvor mye den enkelte kvinne trenger arbeid for å forsørge ungene sine. I tillegg får de fordelen av at mange kvinner er i en slik situasjon og må ta hva som helst.

I dag foretrekker kapitalen unge kvinner til produksjonen i frihandelsonene i 3.verden. Disse kan utbyttes steinhardt blant annet fordi det ikke er meningen de skal jobbe der så lenge. Også andre steder foretrekker kapitalen i dag såkalt «grønne arbeidere», ofte kvinner uten fagforeningstradisjoner.

I grafisk, som i mange andre fag, brukte arbeidsgiverne kvinnene som billig arbeidskraft rundt århundreskiftet. Mennas faglige strategi ble å låse fast kvinnene i en underordnet posisjon med lavere lønn eller tvinge dem ut. Kvinners arbeid ble ikke sett på som fagarbeid, ikke på grunn av arbeidets art, men fordi de var kvinner. Argumentene for å presse dem ut var todelt: Kvinner kunne ikke klare arbeidet, og det var i strid med den kvinnelige natur og kvinnenes oppgaver i hjemmet. Gro Hagemann skriver i boka, «Kjønn og industrialisering», om hvordan utviklinga rundt århundreskiftet gikk fra direkte og åpen organisering utfra kjønn til at kjønnsdiskrimineringa ble innebygd i selve organiseringa av arbeidet. Skillet faglært/ufaglært ble i mange yrker en videreføring av skillet mellom kvinner og menn. Kvinners arbeid ble ansett som ufaglært fordi det ble utført av kvinner. Dette er et eksempel på hvordan kvinners underordna stilling i familien virka bestemmende inn på deres stilling i arbeidslivet.

Kapitalismens kjønnssystem

Kjersti Ericsson bruker i boka Søstre, kamerater! uttrykket «knuten der trådene løper sammen» når hun skal beskrive familien. En kan også se familien som en organisering som låser kvinneundertrykkinga fast. Dette ser vi stadig i praksis: Kvinner tjener lite fordi de jobber så mye deltid, kvinnene reduserer arbeidstida si fordi det er dem som tjener minst. Menn må stille opp hjemme for at kvinnene skal kunne jobbe full tid ute, men undersøkelser viser at menn stiller mest opp der arbeid og inntekt er jevnest fordelt, dvs. der kvinnene faktisk allerede jobber full tid ute.

Familien dreier seg ikke bare om arbeidskraftas verdi, men om en organisering som befester menns makt over kvinner og barn. Arveretten gjorde det i sin tid viktig for menn å ta kontroll over kvinners seksualitet for å sikre at hans eiendom ble ført videre til barn han var sikker på var hans. Denne kontrollen er bygd inn i familien gjennom årtusener, også forsterket gjennom vold og andre maktmidler. Forsørgeransvaret videreførte kontrollen over ressursene, som også bidrar til å opprettholde menns makt innad i familien. Samtidig bidro det til at menna også under kapitalismen har vært, og er, hovedpersonen i familien og dermed forbindelsen til myndighetene.

Familien er den institusjon der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet, skriver Kjersti Ericsson. Hun peker videre på at familien dermed blir særlig viktig for å korrumpere menn i det arbeidende folket og gjøre dem til det bestående samfunns støttespillere. Som vi blant annet ser i USA trekkes «family values» fram av konservative og samfunnsbevarende politiske bevegelser.

Kvinners kontroll over egen seksualitet og egne liv oppfattes som en trussel, ikke bare av konservative bevegelser. Familien er også det sted der jenter og gutter sosialiseres til ulike sosiale kjønn. Maktforholda mellom kjønnene bygges inn i kjønnsidentiteten vår. Hanne Haavind har pekt på at kvinnenes økende sjølstendighet i dag kompenseres ved at kvinner kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Denne relative underordninga skal helst både framstå og oppleves som noe annet enn underordning, som villet.

Frivillig valgt?

Dette fører tilbake til utgangspunktet: Familien er en økonomisk enhet i samfunnet og en del av maktforholda i samfunnet, men den framstår som en frivillig valgt samlivsform, valgt på grunn av kjærlighet.

Først og fremst er analysen viktig for å utløse kvinners kampkraft. Kvinner er ofte frustrert i familien, og uansett bruker kvinner utrolig mye tid og krefter på å bry seg om familien og samlivsforhold, i handling og tanker, både på godt og vondt. Kvinners opptatthet av familien settes opp mot menns engasjement i jobb og samfunn, og kvinner møter forakt for at de bare bryr seg om de nære ting. Men familien er noe helt annet for kvinner enn for menn. Noen særtrekk:

• Så lenge omsorgsoppgavene kvinnene pålegges av samfunnet blir knyttet til kjærligheten til mann/barn/foreldre, presses kvinnene til innsats langt utover egne grenser. Ofte er det slik at hvis ikke kvinnene tar omsorgen, er det ingen andre som gjør det.
• Familien skal tilfredsstille våre behov for trygghet, nærhet og varme, samtidig som den opprettholder maktforholdet mellom kvinner og menn og sosialiserer til underordning.
• Familien stenger kvinner og barn inne i familiene og stenger folk uten familie ute fra sosialt fellesskap. Du har enten unger alltid eller aldri. Familien definerer malen for sosialt liv i samfunnet.

Familieorganiseringa er en del av kapitalismen som låser kvinnene fast til den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, stjeler tid og krefter og knytter kjærlighet og underordning tett sammen. Det er ikke det minste rart at kvinner bruker mye energi på å forholde seg til familien. Å gi kvinner mulighet til å forstå hvorfor familien er slik en umulig institusjon, at dette er knytta til samfunnsorganiseringa og ikke til egen utilstrekkelighet, er nødvendig for å frigjøre krefter til kampen for egne rettigheter og et annet samfunn.

av Frode Bygdnes

Når jeg setter torskegarn, får jeg sjelden bare torsk. Det er heller et spenningsmoment hvor mange fiskeslag jeg får. Flyndre, hyse, brosme og steinbit er ofte like tallrik som torsk nå på seinhøsten.

En av de bedre fangstene jeg har gjort var ei flott kveite på seigarn. En av de mindre ønskelige, var en masse småsei på torskegarn. Det var så arbeidsomt å greie ut. Seien så jeg ikke nytte til annet enn agn på lina.

Ellers så er det en utstrakt kultur å nyttiggjøre seg den fangsten en får. Noen hyser gir muligheten til å lage fiskemat. Stortorsken flekkes og saltes. Noe henges til tørk, og mesteparten skjærer jeg beinfri filet av. Da får katta masse godt avskjær, sjøl om jeg skjærer ordentlige fileter. Det er forkastelig å bare smi av fileten. Disse filetpakkene er hendig og god til forskjellige gryteretter med paprika og tomat eller mest bare purreløk. Det er spennende å eksperimentere litt. Mitt yndlingspålegg er blitt grava uer. Fisk kan anvendes til mye godt pålegg. Særlig silda som røkt, krydra eller bare ordinær sursild.

Boknafisk

Vi har en allsidig matkultur i nord, som mange er blitt oppmerksom på at må bevares. Boknafisk av torsk eller sild, sildekaker eller rekling m.m. Men de gamle skal og ha kritikk fordi de så fort stempla mye god mat som u-fisk, uspiselig fisk. Vingene på skata synes jeg for eksempel. er god, men det gjør så lite av seg. Allikevel er det bedre å ta skata og ikke bare flyndra. For å høste bare av flyndra, gir en i realiteten sandbankene til skata som dermed fort kan fortrenge den fisken vi høster av.

Da jeg vokste opp var mor mi opptatt av å nyttiggjøre seg av ressursene. Jeg husker hennes eksperimenter med stekt ål. Det var ikke helt heldig syns jeg den gang. Men en gang fikk pappa flere ærfugl på flyndregarn. Han var fortvilt og ville grave dem ned. Mamma ville eksperimentere og serverte dem som ryper. Det var kjempegodt. Det var riktig ressursbruk sjøl om fuglene er fredet. Det var en bifangst som dessverre av og til skjer.

Det er denne husholdningsøkonomien som kan være fleksibel og tilpasse seg naturens gaver. Alt kan utnyttes, det trengs bare tilpasning og oppfinnsomhet av oss som bor her, så lever vi godt.

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har i dag. Vi har tilpassa oss de naturgitte forholdene. Dette er distriktenes styrke; i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur krever et mangfold av tiltak fordi nettopp naturen er mangfoldig. Folk har klart seg fordi de utnytter alle ressursene som så utrolig utfyller og dekker våre behov for å klare oss. Slik har folk livnært seg, vokst, produsert og ikke minst trivdes. Å mestre denne allsidige naturen, gir en enorm trivsel og glede, det gir en tilhørighet. Det setter røtter.

Forskjeller

Vi har tilpassa oss naturen, men det har også gjort oss nokså forskjellig i nord som i sør, på innlandet og ved kysten. Denne forskjellen, dette mangfoldet er først og fremst kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer og tjenester, av arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A4-figurer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vårt kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Regjerende fiskeripolitikk har ikke som overordna mål å bevare bosetting, da måtte den nyttiggjøre seg av de marginale ressursene også. Regjerende fiskeripolitikk har som overordna mål å være bærekraftig. Og da tenker de ikke på naturens yteemne, men at fiskeripolitikken og bosettinga ute i utkantene, ikke skal koste staten noe. Det er økonomien som har overtatt styringa.

Vi bor ved et av verdens største fiskefat. Allikevel opplever denne næringa problemer. 800 fjordfiskere med sjarker i Nord-Troms har knapt noe mottak. Løsninga for denne flåten har vært å henge den fisken de har fått ved eget naust. Men EØS-avtalen innebar også et renhetsdirektiv mer kjent for å hindre hjemmeslakt. Denne fisken var i kvalitet noe av den beste tørrfisken landet vårt kan produsere. I stedet har de større produsentene i Lofoten kjørt frostskadet fisk inn på Italia-markedet. En av grunnene for dette har vært at det ble for lite fisk i forhold til etterspørselen fordi hengekvantumet var blitt redusert.

I Troms fylke er det registrert 2.700 fiskefartøyer under 10 meter. Alle disse driver i fjordene og er helt avhengig av lokale mottaksanlegg for å kunne levere sin fangst. I de siste 10 år er antallet fiskeforedlingsanlegg langs kysten her redusert med 1/3-del. Færre bedrifter betyr lengre vei å gå med fangsten og mindre tid til fiske. Konsekvensen blir enten å slutte å fiske, eller flytte til mer sentrale strøk.

Det er forsøkt opprettet mottaksstasjoner som bare tar i mot og pakker fisken for videre forsendelse. 17 mottaksstasjoner fordelt på 12 kommuner i Troms sliter med økonomien. Disse mottaksstasjonene, organisert som lokale andelslag, har problemer med å få avtaler med fiskekjøperne til en pris som gjør denne drifta regningssvarende. Derfor er det opprettet et fond for mottaksstasjoner. På siste møte i næringsutvalget i Troms gikk utvalget inn med 50.000 i tilskudd for slike mottaksstasjoner. Behovet for støtte er betydelig større. Fondet hadde sendt ut omtrentlig søknad på nærmere 5 millioner. Gapet mellom behov og tilgjengelig støttemidler, truer fjordfiskernes eksistens.

Kvalitet og kontroll

Reglene for førstehåndskjøperne av fisk er nå endra. 1. januar 1998 er det ikke lenger fiskesalgslagene som godkjenner, men nå skal Fiskeridirektoratet ta seg av det.

Anleggene skal blant annet være godkjent av kvalitetskontrollen. De som ikke kan tilfredsstille kravene, må i løpet av mars 1998 søke om dispensasjon. Ramler en ut av registeret, må en gjennom alle formaliteter og i tillegg betale et behandlingsgebyr til statskassa. Og fiskekjøperne må stille bankgaranti som salgsorganisasjonen krever.

Under dekke av kvalitet og kontroll, heves terskelen for mange marginale fiskemottak. Dette rammer nettopp fjordfiskeren. Det har blitt et unisont krav fra landsdelen om fritt fiske for småbåter under 10 meter. Verdien av en slik rett for fjordfiskerne blir mest meningsløs hvis mottakene forsvinner.

Kystfiskerne her rundt Hinnøya har deltatt i et av historiens beste sildeeventyr. Allikevel er kystfiskerne mildt sagt frustrerte. De får ikke fiske mer enn en tur i uka. Mottaksanleggene på land har ikke større kapasitet, og disse anleggene ønsker å drøye sesongen. Dermed har over 200 kystfartøy blitt liggende 10 døgn i køordning før de får gå ut på feltet og kaste nota igjen. Kravene fra frustrerte fiskere på allmannamøte i Lødingen 23. oktober var at sildoljefabrikkene snarest må åpnes for mottak av sild. Problemet er mottak. Så mye sild som det er i havet her nå, blir det en del sild i hvert notkast. Så blir silda satt i steng mens en venter på å få levere. I Ervika like nord for Harstad, klager befolkninga på lukta som er blitt av den silda som har dødd nede i stengene.

Sild

Mottaksanleggene som produserer sild til konsum, har for liten kapasitet. I flere år har sildefiske foregått i Tysfjorden, og løsninga har vært oppkjøpsskip fra Russland eller oppmaling ved fabrikken i Bodø. I dag ligger det 7 russiske fartøy i Lødingen. Det har spesielt fra SND ikke vært vilje til å satse på konsumproduksjon av sild i nord, slik Ytterstad og Gullvik har satset på i Lødingen og i Sigerfjorden. Argumentasjonen har vært at kapasiteten har vært stor nok i pelagisk sektor i sør. Hvis vi som bor her, ikke fisker og prekeverer silda sjøl, må vi kjøpe sildeansjos i butikkene til en pris på ca 400 kr pr. kilo foredla kanskje i Sverige.

Sildeoppkjøpsfartøy og sildoljefabrikker tar heller ikke bifangst. Nettopp i sildefisket kan en få bifangst fordi de fleste fiskearter går også etter silda. Og når reguleringene har satt stopp for seifiske, så er storseien blitt et problem for sildefiskerne. I Hagan, ikke langt fra Ervika, var noen gutter ute og rodde. En sildebåt ropte til dem om de ville ha storsei, så kunne dem plukke opp fin sei rett bak båten. Guttene plukka opp storseien som lå og fløt i vannskorpa. De tok med seg så mange som de klarte å bære av denne fisken sildebåten hadde dumpa. Det ble mye fiskemat i heimene til de guttene.

Reguleringene av seifisket er sannsynligvis gjort ut fra hva som tjener trålerne. «Den fordelingsmessige logikk i reguleringen av seifiske er at trålerne får sei for å klare å ta kystflåtens torskekvote,» hevdet adm. leder Inge Flage i Notfisk Arctic a/s (Fiskeribladet 2. september 1997).

Sortland er en av de aller største mottakshavnene for fisk i Nord-Norge, og det enda ikke all fisken over havna godskrives landingsstedet, men bokføres på salgsstedet som kan være hvor som helst. 16.710 tonn fisk ble registrert for transitt over Sortland havn i fjor. Den såkalte Sortlandsmetoden har slått an. Ideen begynte i 1992: en bygde fryselager og tok i mot råstoff for mellomlagring og sørget for videre forsendelse. Det var forresten her «melbukuttet» ble kjent. En melbutråler ble kontrollert, så hadde den kuttet fisken i to ved gattborra og kastet den arbeidssomme delen av fisken.

Sortlandsmodellen har bredt seg langs hele kysten. Bodø skal nå bygge det største fryselageret i Nord-Norge med en kapasitet på 13.000 tonn. Fiskarsamvirket i Tromsø like så. Det er blitt et behov for mellomlagring av fisk i frossen tilstand på grunn av økende norske og utenlandske frysetrålere som opererer i Barentshavet.

AP-regjeringas fiskeriminister ønska ei slik satsing på fiskerihavner. 3,5 milliarder er avsatt til havner og sjøtransport. 854 millioner er satt av til fiskerihavner. Det er EØS-havnene og transitt av fisk det satses på. Og dette vil ramme de opprinnelige fiskemottakene langs kysten. Denne omlegginga fra produksjonsanlegg til transittlager, fremstilles som en nødvendig markedstilpasning. Dette får de til, men transitt av fjordfisken over de enkle mottaksanleggene i Troms, får ikke de omsøkte 600.000 av Fiskeridepartementet.

Strukturendringa angår høstingsretten. De fiskebruk som har trålere, er de som det er interessant å satse på og kjøpe opp. Det er mottakskapasitet og utskipningskapasitet som er interessant. Å bygge store fryselager som kan ta i mot trålere, tømme dem så trålerne kan gå raskt ut igjen for å fiske. Og fisken sendes så rund nedover til kontinentet. Denne modellen er tilpassa EU sine ønsker, det er EUs transitthavner.

Stadig flere trålere bygges om til frys. Og det mangler ikke på planer for bygging av nye frysetrålere. Det planlegges nå enda en ny Andenes-tråler til 85 millioner enda den forrige måtte gå over til russiske kvoter. Det som skiller en frysetråler og et fabrikkskip er stort sett bare to filetmaskiner til ca. 5 millioner. Båtene har forøvrig det samme tekniske utstyret ombord. Det foregår en skjult oppbygging av en fabrikkflåte. I tillegg har vi aktører som Røkke med sine fabrikkskip. Vi har en norsk havgående flåte som opererer i smutthull på den andre sida av jorda. Vi har vært med på å bygd opp en skremmende overkapasitet ved hjelp av blant annet verftsstøtte. Denne kapasitetsøkninga kunne ikke vært av den dimensjon om ikke staten hadde gått inn med store penger i forskjellige bidrag.

I mai i år laget Fiskeriforskning en rapport (10/97) om verdiskapning i fiskeflåten i Troms. Rapporten innrømmer mangelfullt og til dels dårlig tallmateriale, men allikevel fremstiller den båter over 13 meter som mer lønnsomme for offentligheten enn de under. De minste båtene gir bare en avkastning på 1 % til det offentlige, mens båter over 13 meter gir hele 11 % . Litt typisk for dagens forskning, så regner en ikke med skatt av lønn. For 87 % av verdiskapninga til båter under 13 meter, går til lønn. Forskninga har tatt på seg nokså ensidige briller.

Kystflåten

Tidligere direktør Bjørn Nilsen i Statens Fiskarbank regna på egenkapitalsituasjonen for kystflåten. Og her var tallmaterialet mest alle båtene som seiler i distriktet under Tromsø-kontoret. For fartøy under 13 meter viser en positiv utvikling både med hensyn til driftsresultat og egenkapitaloppbygging. Det er den eneste fartøygruppen som har en så positiv utvikling at de kan legge seg opp egenkapital.

Hvorfor leiter da kvoteadelen i Fiskarlaget sammen med Fiskerihøgskolen i Tromsø, etter løsninger hvor nettopp sjarken skal bort. Hallenstvedt har ført i penna en rapport hvor nettopp færre mottak på land blir brukt som argument for at de små båtene må bort. Hovedbudskapet i meldinga er at kapasiteten må ned. Og så kobler de det til antall fartøy. Det er tull å tro at en reduserer kapasiteten med å redusere antall småbåter. Det er de store fartøyene som har for stor kapasitet. Den minste kystflåten som sjarkene, har ikke for stor kapasitet. Og det veit Hallenstvedt for i egen statistikk viser han at kystflåten bare har en overkapasitet på 17 %, og det er ikke nok til å kunne ta opp tildelte kvoter.

Utredninga kommer til den konklusjonen at stort skal bli lønnsomt. Tall derimot fra Statens Fiskarbank sier at en 10,6 meters båt trenger en brutto fangstverdi på 725.000 kr. for å oppnå lønnsomhet. En båt på 21 meter trenger en brutto fangstverdi på 5 millioner. Den lille båten sysselsetter 2 mann, den andre sysselsetter 5. Sammenlign antall arbeidsplasser med nødvendig oppfiska kvantum, så ser en at stort må ha større. Det sjudobbelte må den på 21 meter dra opp av havet for å være lønnsom. Den minste båten trenger 360.000 i fangstverdi pr. mann, den største trenger opp til en million pr. mann, dvs. den minste er 3 ganger så lønnsom.

Det tildeles ikke lenger kvoter til kystflåten. Hvis noen skal få kvoter, så må de taes fra noen andre, og da gjerne mindre fartøy. Det er kommet bestemmelser om at de som ikke fisker opp kvota to år på rad, skal miste kvota. Skal det bygges en ny båt på 21 meter, så må det taes ut 5 båter på 12-13 meter. Splitt og hersk, grupper settes opp mot grupper, og det mest raffinerte, en får de som vinner på endringene til å fremme krav om endringene. Derfor kommer krav om reformer fra utøverne sjøl. Fiskarlagets ledelse utgjør en kvoteadel som forholdsmessig tjener på denne endringa.

Sjarkflåten

Sjarkflåten har vist en større lojalitet til kystsamfunnene enn andre båter. De små sjarkene fremstår som mer robuste og mindre støtteavhengig. De har vist seg utrolig seigliva tross statlige reguleringer. Fiskere har sett seg i stand til å investert i ny båt uten for store banklån. Denne flåtetypen har vist seg overlegen fordi den er økonomisk og ressursvennlig, og den rekrutterer ungdom til yrket. Denne flåten bør gis rett til fritt fiske.

Den litt større kystflåten, skjøytetypen, er mest bygd av tre og er den eldste flåten. En del er overtatt av sønnene når gamlingene trekker seg. De er en viktig faktor i rekrutteringa i dag. Skulle en satse på arbeidsmiljø, så skulle offentlige fornyingsmidler prioriteres denne flåten. Eldre kuttere er i faresonen når Sjøfartsdirektoratets krav iverksettes. Sjøl om disse fartøyene med kutter-hekk har drevet et tøft fiske i mange mange år, så stemples de som sikkerhetsrisiko. Myndighetene vil ha denne type fartøy bort. Jeg er ikke overbevist at det egentlig er på grunn av sikkerheta. Det er denne type båter som mye har hevd på ressursene, det er denne type båter jeg husker fra min barndom i Lofoten og Vesterålen, det var de som var fiskebåter.

De båtene som egentlig har en stor risikofaktor, er de båtene som er bygd som paragrafbåter. De er bygd på en begrensa lengde, der mest mulig skal med så utstyret er plassert i høgda. De ser ut som flytende badekar med like dårlig stabilitet som et kar. Det er en klar sammenheng mellom konsesjonsgrenser, fartøyutforming og sjødyktighet. Og disse båtene som koster ganske mye, de er prioritert. Fiskeriministrene fra AP forsvarer sammenhengen mellom lengdemål og fangstkapasitet. Det skjuler det faktum at en ubetydelig større paragrafbåt har en enorm større fangstkapasitet enn en kutter. Forfordelinga av paragrafbåtene er kanskje nettopp fordi bankene og kapitalen skal inn i næringa. Jeg er ikke fremmed for den tenkinga at det er en måte å la kapitalen og bankene få ta over styringa av norsk fiskeripolitikk.

Røkke

Det krafttak som burde gjøres for å fornye en distriktsvennlig kystflåte, uteblir. I stedet opprettholdes kontraheringsstøtten for utlendinger i Statsbudsjettet. Røkke har håvet inn verftstøtte på sin flåteoppbygging. De fikk blant annet forhåndstilsagn på 330 millioner for bygging av 10 trålere og 14 fabrikkskip. At avtalen med russerne strandet, hindrer en ikke i å sammenligne dette med at den samlede norske fiskeflåte fikk 65 millioner etter mye bråk i verftstøtte i 1996. Hvorfor blir ikke norske fiskere behandlet likt med andre som bygger båter ved norske verft? For at Røkke skulle få støtte, måtte han være utlending, for at han skulle få konsesjon på Melbu, måtte han være norsk.

Kanskje den største forskjellsbehandlinga myndighetene gjør til fordel for den havgående flåten, er måling av oppfiska kvantum. Den havgående flåte måles i ilandført ferdig filet med en beskjeden omregningsfaktor. Kystflåten måles i ilandført rund fisk. Denne forskjellen i fangstmåling, belønner den havgående flåte hvis de utøver miljøkriminalitet. Fabrikkproduksjon ombord krever standardisering av fisken. Det er mest hensiktsmessig å bare ta en type fisk, i bare en type størrelse. Bifangst kastes, småfisk kastes og avskjær taes heller ikke på land. Dette er rovdrift som først og fremst truer bestanden.

Med innføring av enhetskvoter, har AP-regjeringa tatt et skritt til mot omsettelige kvoter. Trålerflåtens kvoteandel forblir uendra mens antall trålere reduseres. Det betyr at det også blir færre arbeidsplasser i trålernæringa. Færre trålere burde gitt større kvoter til kystflåten, men forholdet mellom kystflåten og trålerflåten har endra seg til trålernes fordel. Trålstigen har fungert slik at trålerne har fått tildelt større kvoter når kystflåten ikke har klart å ta opp sin del av tildelte kvoter.

Ved fartøykvoteordninga ble det satt begrensninger om kjøp og salg av fartøy. Men prisen ble satt ikke ut fra båtens verdi, men ut fra om den hadde fartøykvote eller ikke.

Deltagerloven har sikret at det skulle være aktive fiskere som skulle eie båtene. Fiskeriministrene fra AP bedyrer at fiskeflåten fortsatt skal eies av aktive fiskere, men det skal gjøres unntak for havfiskeflåten når det er nødvendig. Og de seks unntakene Schjøtt-Pedersen kom med i januar i år, dekker alt. Først og fremst var det unntak for å styrke økonomien i flåten. Og her får han støtte fra Handelshøyskolen om at deltagerloven fører til at norsk fiskerinæring påføres en eieform som reduserer lønnsomheten. Og så leker professor Hannesson med at oljeplattformene ikke ville vært lønnsomme om de måtte eies av aktive oljearbeidere. Slikt er ikke seriøst, det er kampanje. Demagogiske poeng unngår historiske, økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Marked og børs

Kapitalens innpass i fangstleddet, med eventuelle omsettbare kvoter er å slippe markedskreftene fritt. Vi ser at de samfunnsmessige funksjonene flåten har, kommer helt i bakleksa. Vi er vitne til en privatisering av flåten som gjør at dette fangstleddet nærmer seg marked og børs. Båt på børs er det same som at fiskerne taper. Sjøl om det er den fiskerieide flåte som best takler svingningene i fisket, blir denne slakta. Børseide båter vil maksimere naturens egne svingninger i råstoffgrunnlaget. Avkastninga vil bestemme drift, ikke behov på kysten. Og avgjørelsen blir tatt fra helt andre deler av landet enn der fisket foregår, kanskje til og med fra andre land.

Ei slik utvikling vil gå mot en ekstrem form for monokultur. Bare den fisken som kan fanges i stort, vil det bli høsta maksimalt på over kortest mulig tid. Så vil flåten flytte seg rundt etter ressursene. I dette løpet vil også økt ombordproduksjon bli en nødvendig økonomisk konsekvens. Jakta på maksimalprofitt vil være det styrende.

Fiskeripolitikken i dagens Norge styres systematisk og kynisk over til markedskreftene. Først og fremst er det at høstingsretten gis til markedskreftene. Reguleringene drar ensidig i den retninga markedskreftene ønsker. Allmenningsretten svekkes, kystfiskernes utøving av yrke gjøres vanskeligere og reguleres strammere, strukturen på land legges for kapitalinteressene. Miljøinteressene og kystfolkets interesser er skjøvet i bakgrunnen.

Dette samfunnet vi har nå, gjør at ressursene ikke blir utnytta godt nok. Det gjør at stordrifta bare kan utnytte deler av naturressursene. Industriutnyttelse av naturressursene gjør at en bare er i stand til å ta ut «fløten av naturens melkeressurser». Slik blir vi alle fattigere. Slik blir denne landsdelen i stand til å fø stadig færre folk. Og dessverre slik blir også høstingsretten av naturressursene overlatt til de kapitalsterke selskapene uten at befokninga er der og gjør hevd på dem. Slik blir forholdene lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser. Slik legges vår landsdel øde. Det er bare et eneste alternativ, samfunnet må endres.

Troms Fylkesting diskuterte fraflyttingstallene på oktobersamlinga. Det var en gjeng frustrerte politikere som diskuterte. Mot 11 stemmer sluttet fylkestinget seg til mitt forslag: «Troms Fylkesting ønsker et økonomisk system som er tilpasset naturens forutsetninger og som kan gi mulighet til en desentralisert og spredt bosetting i fylket. Det er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg naturens mangfold uten å øve rovdrift på ressursene». Under stemmeforklaringsrunden før avstemminga poengterte jeg at jeg kjenner bare til to aktuelle økonomiske system, det er sosialisme eller kapitalisme for føydalsystemet har vi absolutt forlatt.

Alternativet er bare et, vi må bygge er sosialistisk samfunn, et sosialistisk Norge. Og ressursene har vi enda.

av Karin Hedbrant

En av de store revolusjonene på slutten av 1900-tallet er den seksuelle. Reproduksjonens reduserte betydning har rystet følelseslivet og familieinstitusjonene grunnleggende. I denne prosessen skjer en radikal omdanning av intimiteten som også bør få konsekvenser for det offentlige livet, hevder sosiologen Anthony Giddens.

Lengselen etter å oppleve den romantiske kjærlighetens understøttende kraft preger muligens det postindustrielle nåtidsmennesket i høyere grad enn den gjorde blant 1800-tallets romanleserinner. Tross skilmissestatistikken hyller de fleste av oss innerst inne ideen om et radikalt, følelsesmessig brudd i tilværelsen som underminerer og fornyer alt liv. En tilstand verdt å streve etter. Den skal i sin tur helst lede til et livslangt ekteskap der sinnsstemning og ikke økonomi forventes å være det sammenholdende kittet. Om det blir problematisk, disponerer vi atskillige hyllemeter med veiledende håndbøker, psykoterapi eller løssalgsavisenes helgbilag. Både menn og kvinner, men spesielt kvinner fra alle skikt, fantaserer stadig om den rette og drømmer om et gjensidig sjelelig fellesskap – et dyp forhold. For i dette riket dominerer det opphøyde over det seksuelle.

Austen-feber

Aviser og blader proklamerer «Austen-feber» (1). I alle fall vi kvinner sitter klistret foran fjernsynsserier og filmlerret for å bli oppslukt av disse aristokratiske, men akk såå brilliante skildringer av den reaksjonære romantikkens seier over tradisjonens leie makt. Til og med i et forherdet «clarteisthjerte» skjelver det til av det kyskeste kyss …

Lidenskapens revolusjonære potensiale har selvsagt mennesker til alle tider vært klar over, og derfor har man i alle samfunnsformer ansett den som en ubrukbar del av byggingen av et solid samfunn som hviler på privat eiendomsrett. Ekteskap, hjertekjærlighet og erotikk har blitt holdt godt atskilt, framfor alt av menn i de fleste klasselover i historiens gang, og særlig hos aristokratiet har diverse sidesprang vært vanlig. Men i de andre skikt kunne til og med en og annen kvinne tillate seg det samme – i det minste dersom hun leverte et betryggende antall ektefødte. Med de borgerlige kvinnenes behov for en romantisk dimensjon i sine småtriste liv på attenhundretallet ble hjertets krav og forventning ført inn i ekteskapsinstitusjonen. Men erotikken var et emne som knapt kunne omtales i slike kretser. Jane Austen kan ikke ha vært i nærheten av ett mannfolk.

I dag betyr ikke lenger seksualitet reproduksjon. Bare på noen få tiår har prevensjonsmidlenes sikkerhet snudd opp ned på de vilkår og tradisjoner som i uminnelig tid har bestemt reglene for den kroppslige kjærlighetens uttrykksmuligheter. Dermed er det satt et grunnleggende spørsmålstegn ved ideen om ekteskapets sammenheng med det åå ha kontroll over kvinnen. Til hverdags tenker vi knapt over hva en slik tilsynelatende selvfølgelighet faktisk betyr for relasjonene i et parforhold, i familieinstitusjonen og for intimitetens vilkår.

Anthony Giddens

En som har gjort dette grundig og særlig tankevekkende, er den meget veletablerte engelske sosiologen Anthony Giddens som for noen år siden skrev boka Intimitetens omvandling – sexualitet, kärlek och erotik i det moderna samhället (oversatt til svensk 1995, Nya Doxa). Giddens analyserer dagens seksuelle kartverk og konstanterer:

«Avhengigheten (av forelskelsen/romantikken, K.H.s anm.) må settes i sammenheng med det faktum at vi i dag lever i et samfunn hvor tradisjonens makt i større utstrekning enn tidligere er fjernet. I tilsvarende grad får det instinktmessige jeg-prosjektet en spesiell betydning. Når store områder av en persons liv ikke lenger bestemmes av herskende mønstre og vaner, er individene stadig tvunget til å overveie valg mellom ulike livsstiler. Dessuten – og dette er av sentral betydning – er slike valg ikke bare «eksterne» eller marginale sider av individets holdninger, men bestemmer hvem individet er.»

Kvinner i Vesten kan i prinsippet bestemme over sine kropper. Vi kan avstå fra barn og samtidig ha seksuelle forhold. Rett ut sagt kan vi velge seksuell identitet eller eksperimentere med den. Vi er ikke lenger henvist til noenslags «natur» – det står oss i tilfelle fritt å velge naturen om skjebnen også vil. Vil ikke skjebnen, kan vi la oss bli prøverørsbefruktet med eller uten mann (i det minste i teorien). «Seksualiteten» – som naturligvis ikke eksisterte som begrep – var tidligere forbundet med stadige svangerskap og en stor risiko for å dø i barselseng, og bygde nærmest på en fornektelse av kvinnens seksuelle utbytte. I dagens samfunn har den blitt utviklet til et fritt uttrykk for individualitet. En oppførsel som i prinsippet likner mannens nytelsesinnretta seksualitet. For å slippe den «naturlige» elendigheten – å være en ren eller uren kvinne – fantes det to andre muligheter: å gå i kloster eller kle seg ut som mann og håpe på at ingenting skulle avsløres, dette kunne lykkes fordi den sosiale rollen i praksis alltid veide tyngre enn naturen.

Selv om aidstrusselen stadig finnes i bakgrunnen i denne sammenheng, gjenstår i dag noe som Giddens kaller for «den plastiske seksualiteten». Et livsområde som har valgt bort reproduksjonen og som står stadig åpnere for utforskning og eksperimenter, og åpner døren for flere mennesker enn de i «undergrunn-«, «outsider-» og kunstnerkretser som tradisjonelt har prøvd disse rom. Sannsynligvis kommer flere mennesker i denne samfunnsfasen derfor til å si ja til og utvikle for eksempel homoseksualitet og tokjønnethet fordi det helt enkelt begynner å bli sosialt funksjonelt, og stuerent når reproduksjonen har blitt et sekundært mål for begge kjønn. Oppførsel som i en tidligere samfunnsfase ville bli betegnet som perverst, kan i den nåværende samfunnsfasen fungere som en «radikal pluralisme», befridd fra moralisering og er sannsynligvis nødvendig for framveksten av en fullstendig emansipasjon.

Når det gjelder økingen av homoseksualitet blant menn (i følge amerikanske forskere har over 40% av gifte menn hatt sex med andre menn) framfører Giddens en teori verd å merke seg:

«Innslaget av psykologisk forsvar synes åpenbart i denne form for tilfeldig seksualitet. Den kan sees som en mannlig masseflukt fra det som forener seksualitet, jeg-identitet og intimitet. I en tid når kvinnen ikke lenger spiller med, blir den et uttrykk for menns hemmelige motstand mot konsekvensene av likhet mellom kjønnene.»

Tilsvarende resonnement, skjønt motsatt, forekommer blant kvinner som velger å være lesbiske. Giddens moraliserer ikke, men iakttar dette spekter av stadig vanligere «grenseovertredelser» som et symptom på at kjønnsrollene radikalt holder på å oppløses. Men jakten på de ekstraordinære opplevelsene skaper selvsagt behov og avhengighet som i lengden motvirker «det instinktmessige jeg-prosjektet» og et virkelig møte mellom kjønnene. For ikke å glemme de kommersielle kreftenes enorme interesse av å utbytte denne typen drifter.

Den kvinnelige seksualiteten

Selv om den kvinnelige seksualiteten fortsatt bærer preg av de gamle redslene for graviditet og den sterotype underkastende holdningen, holder den drastisk på å forandres. Det er ikke lenger selvsagt at ekteskapet er den sentrale erfaringen i vestens kvinners liv. I det minste i Skandinavia er det mer selvsagt for både middelklasse- og arbeiderklassekvinnen å ha egnen penger, arbeidsliv og et sosialt liv utenfor hjemmet. For middelklassen er dessuten god utdanning en like selvsagt sak. I verdens mest emansiperte land er det en ti år gammel situasjon, mens det er utopi for majoriteten av verdens fattige kvinner. Det må legges til at underklassekvinner i vest med lav utdanning der spesielt arbeidsløse alenemødre utgjør et absolutt nederste sosialt skikt, i dag befinner seg i en klart defensiv situasjon.

I sosiologiske undersøkelser som har intervjuet tenåringer om deres forhåpninger for framtida, merkes det blant jenter en forskyving fra et ønske om å «bli gift» til et ønske om et møte som innebærer et dypt likestilt forhold. Derimot snakker gutter oftere (og stadig) om en pen «frue» som inngår som en del av eneboligen og toppjobben (dette kan jeg bekrefte fordi jeg har lest en videregående klasses stiler om temaet nylig). Nøyaktig som i Austens romaner virker det som om jentene også her går i bresjen for et nytt syn. De har «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne følelsesmessige revolusjonære», som Giddens uttrykker det.

For denne nye situasjonen innfører Giddens et sentralt begrep; «det rene forhold» – der båndet mellom mennesker opprettes i former som er gjensidig forhandlet fram, og bare varer så lenge begge parter får tilstrekkelig ut av alliansen – en rullerende kontrakt. Kjærligheten og behovet for samliv er dermed mer avhengig av dette rene forholdet som ramme, enn det ekteskaplige løftet. Selve ekteskapsformen blir da mer et symbol på trofasthet enn en faktor som definerer trofasthet. Den plastiske seksualiteten inngår her som en utfylling og en fordypning av en slik fortrolighet, og reproduksjon finnes der som en mulighet. Men mannen slentrer etter i denne prosessen, påstår Giddens, og mener at mannen har holdt seg unna det intimes utviklingsområdet og framfor alt betraktet forelskelsen og det følgende ekteskapet som en «adgang» til kvinnens kropp på en attenhundretalls måte. I boka refereres en undersøkelse hvor nesten alle intervjuede kvinner ønsket større verbal nærhet i forholdet med sine menn, og de oppga at de merket motstand eller følelsesmessig likegyldighet når de forsøkte å få til en mer intim kommunikasjon.

Giddens utvikler ikke noen tanker om viktigheten av de åpenbart meget fordelaktige praktiske og økonomiske vilkår som et samliv innebærer. Fortsatt er økonomi selvsagt et meget vesentlig kitt i et samliv, med den forskjell at det i dag bygger på begge partenes innsats. Men mannens økonomiske innsats utgjør allment den dominerende delen for de fleste forhold både i middel- og arbeiderklasse, dette innebærer at kvinner spesielt ved en skilsmisse havner i uhjelpelig underlegenhet.

Det rene forholdet

«Det rene forholdet»-resonnementet overføens også til andre områder i livet. Om det tilpasses på vennskaps- og slektsforhold, blir det for eksempel ikke selvsagt at barna (oftest jentene) tar hånd om sine gamle foreldre dersom det gjensidige forholdet ikke finnes. Det romantiske kravet på gjensidighet innenfor ekteskapet og individenes behov har dermed utviklet seg til å sprenge de forventede sosiale konvensjonene. En slik splittelse kan man også studere i de stadig vanligere tilfeller av at foreldre i dag faktisk svikter sine barn (dessverre hverdagskost for dagens skolerådgivere) når de finner et nytt og «mer givende» forhold som barnet ikke passer inn i. Giddens gir ingen slike eksempler.

Refleksjonen er nærliggende; når konvensjonens forventninger begynner å oppløses, åpner det utvilsomt muligheten for at flere mennesker handler i grov egeninteresse. Diskusjonen om det sivile samfunnet får her ytterligere en dimensjon; krever ikke et tradisjonsoppløsende samfunn en sterk profesjonell offentlig sektor som motkraft og demokratisk garantist? For spørsmålet er om det finnes noe alternativ. Et forsvar og vern om kjernefamilen virker konserverende og havner meget lett i en kristeligdemokratisk felle. For Giddens utgjør «det rene forholdet» et svar på et økt personlig moralsk ansvar for sine handlinger, men ut i fra andre utgangspunkt enn tradisjon og institusjon. En slags eksistensialistisk tankegang, om man vil.

Alkoholisme, narkomani – og sex

I et samfunn hvor normene er i oppløsning forsterkes fenomener som seksualfiksering og tilfeldig sex. Den ekstreme avhengigheten og følgende misbruket av dette emansipatoriske (2) løft, sammenlikner Giddens med alkoholisme eller narkomani. Han ser paralleller med det såkalte «kick», «fix» og «time-out» med følgende jeg-tap og destruktive skamfølelser: «alle avhengighetsformer er forsvarsreaksjoner og flukt, et uttrykk for svikt på autonomi som kaster en skygge over jegets evner». Følgelig er det vanligst blant menn (selv om fenomenet også kan iakttas blant stadig flere kvinner), der erobringen i seg selv er drivkraften » intenst begjærte kvinner blekner til ingenting når affæren er fullbyrdet. På denne måten dyrkes ideen om kvinnen som et bunnløst (biologisk …) mysterium – en oppfatning som framfor alt florerte når 1800-tallets borgerlige kvinnesyn ble formet.

«Disse menn er ikke i stand til å opprette båndet mellom seksualitet og intimitet. En slik mann bygger hele sin identitet på sin innsats i arbeidslivet og derpå følgende status blant andre menn – og i svært liten utstrekning på en følelsesmessig rekonstruksjon av det forgangne. Prisen mennene må betale for sin stilling på det offentlige området er at de er utestengt fra omdanningen av intimiteten.»

Giddens studerer og gransker den freudianske teoribyggingen på området og diskuterer selvstendig. Først og fremst hva den sterke morsdominansen i et lite barns liv sannsynligvis får av konserverende psykologiske konsekvenser for konstruksjonen av de ulike kjønnsrollene – både bra og dårlig for begge. Han stiller seg befriende kritisk til Freuds tidspregede analyse av den passive kvinnelige «uutviklede» seksualitet, og den temmelig bisarre teori om den såkalte «penismisunnelse». Menns og kvinners åpenbart delvis forskjellige seksuelle behov utgjør naturligvis et komplisert vekselspill av tidlige foreldreholdninger og samfunnskonvensjoner, mens Giddens tilskriver den biologiske faktoren relativt liten rolle. Giddens ideologiserer aldri, eller hengir seg til overflatiske karakteristikker av kvinnelig og mannlig. Derimot konstanterer han at jenter absolutt ikke er «nærmere til følelsene» i noen nedarvet betydning, men at de allment ikke oppmuntres til å utvikle sine tekniske evner – en egenskap som uten tvil bekrefter guttenes behov for å bli verdsatt og elsket. Jenter lærer seg som kjent å bli elsket av helt andre årsaker.

Den samfunnskonservative Freud må naturligvis være et gitt utgangspunkt for en psykologisk teori slår Giddens fast. Deretter gransker han de seksualteoretikere som oppfattes å tilhøre en progressiv tradisjon, framfor alt Michel Foucault, Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. En radikal holdning til Freud skulle innebære å vise at det han oppfattet som sivilisasjon i allmennhet i praksis er noe spesielt for den moderne orden:

Marcuse

«Og modernitetens problem, som jo Marcuse oftest betoner, hører i meget stor utstrekning til en mannsdominert sfære. Man får anta at kjærligheten enda en gang forvises bak kulissene, som den kvinnelige spesialiteten den faktisk kom til å bli. I forgrunnen finnes bare lønnsarbeidets verden, som tas for gitt som et mannlig prosjekt.»

Både Reich og Marcuse formulerer eldgamle utopiske teorier om den fullstendige emansipasjonen i den moderne tidsalder i opposisjon mot de utbyttende, kapitalistiske kjønnsstrukturer. De har i følge Giddens mangler i sin evne til å sammenkoble teoriene med en analyse av den faktiske kvinnekampen i et kjønnspolitisk undersøkende perspektiv.

Som nestor i disse spørsmålene troner Michel Foucault, selv om han bare rakk å påbegynne sitt store livsprosjekt: å skrive seksualitetens historie. Foucault er den sentrale teoretikeren når det gjelder diskusjonen om hvilken rolle seksualiteten spilte i ulike samfunnsformer. Giddens vier et særskilt kapittel til delvis å punktere Foucaults teori om samfunnsinstitusjonene som i prinsippet seksuelt repressive. En tanke som motsies ganske grundig av Giddens sosiologiske tilstandsbeskrivelse, som tvertimot nærmest gjenspeiler en relativt smidig og tilpasningsdyktig samfunnsmoral.

«Utviklingen av demokratiet på det offentlige området var i begynnelsen først og fremst et mannlig prosjekt – som kvinnene til slutt fikk del i, framfor alt som en følge av deres egen kamp. Demokratiseringen av privatlivet er ikke en like synlig prosess – delvis nettopp fordi den ikke finner sted offentlig – men dens konsekvenser er like dyptgående. Det er en prosess hvor kvinnene hittil har spilt hovedrollen, selv om de oppnådde resultatene på samme måte som i den offentlige sfæren til slutt vil bli tilgjengelig for alle.»

Slik sammenfatter Giddens forholdet mellom de to verdener, som så merkelig holdes atskilt i vår sivilisasjon – en konstatering som samtidig fører til en sluttdiskusjon om at en fullstendig demokratisering av privatlivets helligholdelse er nødvendig for emansipasjonen.

Dobbeltmoralens mørke

Framfor meg ser jeg et opprinnelses bilde: borgerskapets mørke og tunge fløyelsbekledde interiør der frustrerte fruer og foraktede prostituerte holdes gjemt i dobbeltmoralens mørke. Her finnes rommet for Strindbergs familiehelvete og de borgerlige kvinnenes fengsel – det tradisjonelle privatlivets hellighet rommer store deler av borgerlig reaksjonært og konservativt tankegods. Fascinasjonen for seksualiteten i vår tid henger naturligvis sammen med at den utgjør nettopp et siste privat rom dit vi ikke eier innsyn. Den utgjør «en kontaktflate mot alt det som ble ofret for den tekniske trygghet som det daglige livet kan tilby».

Ingen tidligere epoke i historien har spekulert så voldsomt i hva som kan utspille seg hjemme hos tenåringsjentene og hjemmefruene i deres lukkede kammer. De fleste av oss vet at det er falsk støy. Det finnes nettopp ingen hemmeligheter, men derimot mye lengsel og tomhet – den håpefulle får hver gang legge sammen løssalgsavisens helgbilag utilfredsstilt. Men helliggjøring og mystifisering av privatlivet mørklegger og gjør intimsfæren utilgjengelig for diskusjon og spørsmålsstilling. Her skjuler ikke bare nøkkelen til kvinnens emansipasjon seg, men også muligheten til en politisering av livet som helhet. Tidligere innfører Giddens begrepet livspolitikk, en politikk som forener abstrakt filosofi, etiske tanker og åpenbare praktiske gjøremål.

Intimitet og demokrati

Intimiteten i seg selv inneholder et løfte om demokrati. Et løfte som forutsetter individenes autonomi og mulighet til virkeliggjøring i en ånd av respekt og generøs åpenhet for den andre, grunnlagt på like rettigheter og plikter, og dessuten å alltid ha gode hensikter for handlinger som berører et annet menneskes liv. Det vil si at den intime sfæren må preges av de prinsipper som vi påstår å følge for det offentlige livet – kun slik kan den vanskelig tilgjengelige falliske makten bekjempes.

«Tanken om at det finnes trosforestillinger som er riktig for en mann, men feil for en kvinne – eller tvert om – kommer sannsynligvis til å tvinges bort ved at fallos krymper til penis» er vel en ganske tiltalende og befriende visjon for oss alle – eller?

Noter:

1) «Austen-feber», kommer av Jane Austen, som skrev romaner på 1800-tallet. Hun var ugift. En rekke romaner av henne er nyutgitt sist år og dramatisert for fjernsyn. (A.H.) [Tilbake]

2) Emansipasjon betyr likestilling og frigjøring. (A.H.) [Tilbake]

av Aslak Sira Myhre

RV går inn i en valgkamp som av offisielt autoriserte valgkommentatorer blir karakterisert som spennende. Jeg tror ikke det er riktig. Denne valgkampen ser etter alle solemerker ut til å bli av de kjedeligste vi har sett. Valgkampen vil bli prega av kjendispolitikernes interne krangling om ministerposter, sentrumalternativer og statsmannskunst. Eksistensen av et regjeringsalternativ er en kjærkommen anledning for Jagland og Petersen til å kaste seg rundt og snakke om alt annet en den politikken som de sammen gjennomfører på Stortinget.

I de siste 20 åra har rommet for politisk styring i Norge blitt stadig snevrere. Endringene i konjunkturen etter oljekrisa, og nye krav og behov for kapitalen har gitt ei det norske stortinget andre rammer enn i etterkrigstida. I tillegg har norske politikere bundet Norge opp til internasjonale avtaler som i enda større grad begrenser handlingsrommet. EØS-avtalen, WTO og en rekke enkeltavtaler binder Norge opp til en markedsliberalistisk politikk som ikke gir rom for kapitalstyring. Stortingets flertall viser i første omgang ingen vilje til å styre samfunnsutviklinga på avgjørende områder, men er i andre instans også ute av stand til å gjøre radikale endringer på grunn av de avtalene vi har bundet oss opp til. Det politiske rommet innen det borgerlige demokratiet er blitt snevra inn.

Politikersjiktet sitt svar på denne utviklinga er todelt. På den ene sida ser særlig Arbeiderpartiet ut til å lage seg merkesaker som står fjernt fra de sentrale samfunnsspørsmåla og de økonomiske rammene arbeidsfolk lever under. Vår nåværende statsminister har gjennom sin karriere hatt mobbelover, antirøykekampanjer og anti-voldskampanjer som sentrale saker. Disse sakene er kjennetegna av at det er allmenn enighet rundt at vold, mobbing og røyking er ille, at det ikke er grunnleggende problemer i vanlige folk sine liv og at det er lite eller ingenting man kan gjøre med det gjennom de «holdningsskapende» tiltaka stortinget har satt igang. Politikerne som ikke kan eller vil sette igang effektive tiltak mot arbeidsledigheten eller studentfattigdommen setter opp kamp mot vold som en samlende merkesak de kan mobilisere velgere bak.

Det andre trikset politikeren setter igang er det velkjente «politikersnakket». Dette er ikke bare kjennetegna av tilfeldig ullent prat, men er systematisk karakterisert av to ting. Tall og ordmagi, hvor budsjettbalansen, rentefoten og inndekninga, eller oversendelse, NOU og evaluering blir trylleord som arbeiderklassen skal forstå minst mulig av og tro mest mulig på. Politikere og sosialøkonomer er yrkesgrupper som lever av å gjøre de enkleste ting vanskelige. Utenom tallmagien er det Løvebakken interne den viktigste delen av politikersnakkets innhold, og her kommer regjeringsalternativer inn med full tyngde. Gjennom å fokusere på hvem sa hva i Syseregjeringa, hva mener egentlig Sponheim om Lahnstein i korridorene på tinget og hvem egner seg best til å ivareta landets interesser i Nordisk Råd, konstruerer politikerne konfliktlinjer som i liten grad har materiell basis, og som bare de som sjøl er på Stortinget, eller lever av å skrive om det, forstår. Etableringa av sentrumsalternativet, som i utgangspunktet kan være en sunn opposisjon til Aps maktarroganse, ser mer og mer ut til å være et resultat av og årsak til en sånn prosess.

Arbeidsfolk, det politikerne kaller velgere, sitt svar på politikernes bortforklaringer og konstruerte virkelighet er å holde seg hjemme. 1 million mennesker vurderer å la være å stemme ved høstens stortingsvalg. Dette er noe partiledere oppriktig frykter, og kanskje med god grunn. Politikerforakten er ikke bare et uttrykk for apati og overgivelse, men også for en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. Dette er en innsikt som over tid kan fjerne det borgerlige demokratiets legitimitet, og er etter mitt syn ikke en ensidig dårlig ting. Sett utifra det jeg skriver ovenfor er det slettes ikke vanskelig å forstå at folk ikke stemmer. Politikerne har ingen vilje eller evne og mulighet til å drive politikk på områder som faktisk betyr noe for arbeidsfolk, og bruker valgkampen til å skjule dette.

Det er i hovedsak AP som taper på lav valgdeltagelse i Norge. Det er sosialdemokratiets tradisjonelle velgere, arbeiderklassen, som føler seg svikta og holder seg hjemme. Folks marsj hjem er et bevis på at oppbruddet fra sosialdemokratiet ikke er en fremtidig handling, men en pågående prosess. Men oppbruddet går ikke til andre etablerte partier, det går til sofaen eller til proteststemming. Det eneste partiet i norsk politikk som har reine hender i forhold til disse problemstillingene er ikke overraskende RV. Mer enn noensinne står vi fram som det eneste partiet i den norske partifloraen som skiller seg ut. I form av arbeidsstil, saker vi jobber med og ikke minst i kraft av at vi vil ut av kapitalsimen og inn i sosialismen. Vår oppgave er å vinne troverdighet hos den millionen som ikke tror på politikerne, og vise at det reelle opprøret mot resten av partiene er å putte en RV-seddel i urna og å s låss sjøl. Det er nemlig en ting som er spennende med dette valget. Det er ikke gitt hvilket utfall det vil få. Om vi gjør jobben kan vi få stortingsmandat i såvel Oslo som Hordaland, men oppnår vi noe av effekten som det reelle opprøret vil mulighetene åpne seg flere steder.

av Johan Petter Andresen

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr 3, 1997: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i Kapitalen. Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a) Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende, tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

av Mathias Bismo

Da SV høsten 1996 arrangerte sin Millenium-konkurranse ble mye av medieoppmerksomheten tatt av venstre-opposisjonen i partiet under ledelse av Rune Skarstein og Hans Ebbing som ga ut et nytt nummer av Vardøger. Spørsmålet som ble stilt, var om SV lå på sotteseng.

Den 7. desember 1996 opplevde SV sin laveste gallup-oppslutning på 14 år: 4,7%. Tendensen har vært nedadgående siden sommeren 1993. SV er det partiet i Norge som har færrest medlemmer i forhold til velgere. Hele 19% av velgerne stemmer partiet i fravær av noe bedre, og bare 9% mener partiet er meget bra, en klar jumbo i den norske partifloraen. Det er disse symptomene Vardøger tar utgangspunkt i, når de skal komme med en kritikk av dagens SV.

Redaksjonen beskriver i forordet problemet som tredelt. Det har en strategisk, en ideologisk og en organisatorisk side. Det strategiske er trolig det mest åpenbare. Under EU-kampen hadde ikke SV en like klar nei-profil som SF hadde under EEC-kampen i 1972.

EU-pause

Signaler fra partiledelsen, og særlig Erik Solheim, kunne tyde på at en tilnærming til DNA og ønsket om regjeringssamarbeid var viktigere enn kampen mot EØS og EU. Midt under EU-kampen gikk han ut sammen med DNAs byrådsleder i Oslo Rune Gerhardsen og oppfordret til regjeringssamarbeid etter mønster fra byrådet i Oslo. Og som om det ikke var nok, så erklærte Solheim 29. november 1994 en «EU-pause», som utvetydig var en ny samarbeidsinvitt til DNA.

I motsetning til i 1972 var det nå også EU-tilhengere i sentrale stillinger i partiet. To av SVs tre byråder i Oslo, Raymond Johansen og Terje Kalheim, erklærte seg som EU-tilhengere sammen med blant annet tidligere stortingsrepresentant Arent M. Henriksen. Dette gjorde at SV ikke ble det naturlige nei-partiet, slik de ble det i 1972. Tvert imot, oppslutningen gikk sikkert nedover, og det tradisjonelt borgerlige Senterpartiet tok opp mye av EU-motstanden, også blant tradisjonelt venstreorienterte velgergrupper. Disse strategiske feilene ser Vardøger uløselig knyttet til SVs stadig svakere ideologiske, systemkritiske profil. EU-motstanden i SV bygger ikke på motstand mot EU som system, men heller på dets form, at ikke hele Europa er med.

Nato og DNA

Parallelt med at uklarheten i forholdet til EU har utbredt seg, har det også oppstått en uklarhet i forholdet til Nato. Målet er fremdeles en oppløsing av organisasjonen, men norsk utmelding er ikke lenger programfestet. Med dette har SV, i følge Vardøger, i stor grad forlatt sin opprinnelige parole om den «tredje vei», og har begynt å akseptere stadig større deler av den vestlige kapitalismens apparat. Solheim har gått så langt at han i boka si, Den store samtalen, har erstattet kapitalismebegrepet med en vag formulering om «teknologisamfunnet». Samtidig erklærer han deler av SVs program for dødt og maktesløst, midt i valgkampen.

Samarbeidsbestrebelsene med DNA har også ført til en nedtoning av betydningen av klasseskillene i samfunnet. SVs program i Oslo i 1991 var å ta «et felles løft» for å rydde opp etter 16 år med Høyre-styre. De sosiale aspektene ved dette løftet ble i stor grad lagt til side. For å oppnå byrådsmakt ble de nødt til å forlate tidligere kampsaker, store politiske kameler måtte svelges. Slik har strategiske vurderinger avvæpnet og ufarliggjort SV politisk og ideologisk. Vardøgers kritikk på dette punktet går på at i stedet for å være et venstrekorrektiv til DNA, har SV valgt å bli et venstre-vedheng på DNAs flukt mot høyre.

Det organisatoriske var en av de viktigste grunnene til at en del av venstrefløyen forlot DNA i 1961 og dannet SF. De hadde sett seg lei på at DNA ble styrt av et snevert toppsjikt (les: Haakon Lie m/venner), og at innflytelse i partiet var avhengig av underkastelse for dette toppsjiktet. Som en motsetning til dette ble SF bygget som et åpent og fritt parti med full fraksjonsfrihet. Men det kanskje viktigste organisatoriske prinsippet, var at partiet skulle styres nedenfra; det var lokallagene som skulle avgjøre partiets fremdrift. Vardøger mener dette prinsippet er forlatt. Solheim forkaster alle demokratisk fattede vedtak og lager sitt eget program. Medieutspill i SVs navn har i stor grad i realiteten vært soloutspill fra folk som Solheim og Paul Chaffey, uten virkelig støtte fra grunnplanet i partiet. Ved at SV har manifestert seg som et parlamentarisk parti, har medlemmene blitt organisatorisk uviktige i og med at det aller meste av partiets inntekter kommer fra statsstøtte og lønn til en håndfull heltidspolitikere, som på sin side igjen naturlig nok legger store føringer på den politiske kursen til partiet.

RVere om byrådsamarbeid

Dette nummeret av Vardøger tar for seg disse problemstillingene og vurderer dem fra forskjellige vinkler. Ett naturlig og viktig punkt, er byrådsamarbeidet SV hadde med DNA i Oslo. Vegard Nore mener i artikkelen han har skrevet sammen med kommunestyrerepresentanten i Bærum, Anders Ekeland fra RV, at det var riktig å gå inn i dette byrådsamarbeidet, noe de begrunner med å sammenligne med det å ta posisjoner innen arbeiderbevegelsen. Men SV tok makten på DNAs premisser.

Kritikken av DNAs posisjoner forsvant i stor grad, og med SVs velsignelse kjøpte Swebus seg inn i Sporveiene, og Renholdsverket ble A/S og verneverdige Gaustad gård ble revet. «Gerhardsen må ha følt», skriver de, «at han hadde SV i et halsbånd.» Likevel, mener de, var det riktig og det er riktig av SV å gå i byrådsamarbeid med DNA for å hindre høyrekreftenes framferd i hovedstaden. Radikale krav som stilles i byrådsamarbeidet, vil utvilsomt bli feid vekk av DNA. Dette er de klar over, men det synes ikke å rokke ved ståstedet. De går med dette god for at det er riktig sosialistisk politikk å være med på å forvalte kapitalen – å gå god for kapitalismen for å hindre mer brutale kapitalister. Slik går Nore og Ekeland inn for at SV skal bli et maktas parti, et parti for kapitalen slik DNA ble det på 30-tallet. Dette stiller også spørsmål ved hva Ekeland og hans Revolusjonær samling ønsker med RV. Vil det også være riktig for RV å akseptere kapitalismen for å oppnå mer makt?

Anders Todal Jensen tar i sin artikkel opp dette sporet. Han påpeker at SV aldri har hatt så vidt stor parlamentarisk makt som i perioden 1973-77 da de hadde 16 stortingsrepresentanter som alle stilte på et radikalt grunnlag. SVs framgang, skriver han, skremte Arbeiderpartiet som justerte den politiske kursen mot venstre for å vinne tilbake «sine» velgere.

«Skyggenes dal»

Da SV atter i 1989 etter tolv års «vandring i skyggenes dal», som Hanna Kvanmo uttrykte det, oppnådde stor oppslutning fikk ikke SV samme funksjonen. Den store oppslutningen må nok utvilsomt tilskrives den grønne bølgen som på den tiden red over hele Europa. I motsetning til i 1973 valgte nå SV-ledelsen å gå etter parlamentariske posisjoner heller enn å være en pressgruppe i forhold til regjeringa.

Valget i 1991 brakte SV til makta i Oslo, og Solheim var rask til å ville overføre dette til riksplan. Men for å få en reell mulighet til dette, måtte partiet gi fra seg mange tidligere standpunkter og i stor grad akseptere DNAs. En slik stadig tilnærming gjør SV mer og mer politisk unødvendig, noe som i særlig grad har ført til en velgerflukt til Senterpartiet som kan se ut til å ha overtatt flere av SVs tidligere synspunkter på for eksempel distriktspolitikk og miljøpolitikk, og i større byer også en del til RV.

Torstein Hjellum velger i sin artikkel å trekke linjene tilbake til 1930-tallets DNA, en sammenligning som politisk sett ikke er helt på jordet. Men det er derimot flere faktorer som taler mot å overføre 30-tallets DNAs sosialistiske massebevegelse, bevegelsen som organiserte tusener i Arbeidernes idrettsforbund, Arbeidernes opplysningsforbund, arbeiderteatre med mer, til SV.

Hjellum – i feil ende

For det første var DNA etter at NKP gjennom en lang prosess var blitt marginalisert, så å si alene som parti for arbeiderne, på tross av en konsekvent klassesamarbeidslinje. I dag har både DNA og FrP langt større oppslutning blant arbeiderklassen enn SV, og disse er konkurrenter som trolig ikke vil forsvinne i den forholdsvis korte tidsrammen Vardøger arbeider i forhold til. For det andre er LO knyttet til et annet parti, og har endret karakter fra en kamporganisasjon for arbeidere til et organ for klassesamarbeid og styring av staten. For det tredje har måten ådrive politisk kamp på, i takt med endringer i samfunnet som helhet, endret seg adskillig siden 30-tallet. For det fjerde var DNA adskillig større enn det SV er i dag. DNA hadde nok folk til å dekke sine verv i folkevalgte organer samtidig som det var nok folk til å drive utenomparlamentarisk arbeid. Hjellum er selv klar over det siste, han kommer med et eksempel fra Hordaland der to lag med til sammen 20 (passive og aktive) medlemmer fikk til sammen 10 verv etter valget i 1991. Med en så sterk vektlegging på parlamentarisk arbeid blir utenomparlamentarisk arbeid ganske umulig. Men Hjellum synes å ta problemet i feil ende. Det er nettopp ut fra de parlamentariske posisjonene han vil bygge massebevegelsen.

Vardøger lever, og det er bra. Dette nummeret er absolutt å anbefale for såvel SVere som RVere, AKPere og andre på venstresiden i Norge. Det angriper krisa i SV på en bra måte, men gjør samtidig enkelte feil. Torstein Hjellum påpeker at det i et parti med såvidt begrensede ressurser som SV, i større grad må gjøres et valg av vektlegging på henholdsvis parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid dersom SV skal kunne bli et ledende parti innen folkelige bevegelser. Dette står i kontrast til Nore og Ekeland som mener at den beste måten SV kan bygge seg opp på er å gå inn i posisjoner for å «vise ansvar» for å vise velgerne at SV er noe å satse på. De ser ikke ut til å ha sett at ved å gjøre det på vilkårene de selv forsvarer, forkaster de det grunnlaget SV som «venstresosialistisk» parti nettopp bygger på; et parti som representerer et alternativ til det bestående. Heftet presenterer en del problemstillinger i forhold til hva det vil si å være et parti som skal jobbe parlamentarisk og utenomparlamentarisk i dag, uten at de kommer med noen fullgode svar på det. Men som utgangspunkt for en diskusjon, er det meget bra.

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Benny Andersson

Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

Jan Myrdal

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10. april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx og frigjøring

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Utilstrekkelig

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres – kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

Noter:

• * ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
• ** teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

av Kapitalen-gruppa

Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?

Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.

Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:

• Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
• Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
• Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned – noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
• Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.

Gulrøtter – et eksempel

La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2.000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200.000 kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200.000 kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.

Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga 1.000.000 gulrøtter på A, men bare 500.000 gulrøtter på B.

Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.

Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500.000 gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500.000, og produksjonskostnadene blir 400.000.

Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en-kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600.000 kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500.000 ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.

Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:

• Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
• Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter.
• Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.

Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500.000 i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.

Å eie Austbø vil nå gi retten til 500.000 i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500.000, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.

Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrenteteori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.

En annen variant

La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:

Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300.000, hvorav 200.000 går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100.000 på de 2.000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600.000, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400.000 i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200.000 som arbeidsinntekt og 200.000 som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200.000 i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.

Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400.000 i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.

Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200.000, skaper han altså verdier for 400.000 på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.

Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling

I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.

Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.

Distriktspolitikk og jordrente

I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.

Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.

Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.

Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.

Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.

Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.

Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:

• Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
• Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
• Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)

«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA … Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i Røde Fane nr 4, 1996.

Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i Røde Fane nr 3, 1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»

På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»

Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.

Litteratur:

• Karl Marx (1894): Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken. Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave: Capital. A Critique of Political Economy, Volume Three. Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics.
• Artikler i Røde Fane:

• Frode Bygdnes: «Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes», Røde Fane nr 3,1996
• Hans Olav Brendberg: «Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse», Røde Fane nr 4, 1996

Artikelen er basert på Kapitalen-gruppas diskusjoner om differentialrenta. Kapitalen-gruppa har kommet langt ut i studiet av bok 3. Vi har diskutert teorien om jordrenta og hva den kan brukes til.

Artikkelen er en litt forkortet versjon av en innledning til et møte i Kommunistisk Forum i Halden i september i år.
«Många av oss har länge saknat ett forum där vi kan gå mer på djupet och utväxla meningar och ideer», skriver AKP innbydelsen.

---

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

---

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

Artikkelen bygger på en innledning holdt på AKPs fjellstevne på Puttenseter 22. juli 1996

---

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

Denne artikkelen var opprinnelig en innledning på Rød Fronts sommerleir i sommer.
Siden er stoffet noe bearbeidet og forandret av på grunnlag av diskusjoner – på og etter leiren.

---

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

---

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

---

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

---

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

Hans Olav Brendberg er med i AKPs landbruksutvalg.

---

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg

---

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.