av Grete Bull

Er den moderne familien som institusjon en del av den økonomiske basisen for kapitalismen og en integrert del av den kapitalistiske produksjonsformen, eller bare en overlevning av den borgerlige familien, og følgelig bare har ideologisk betydning?

Uenighet om dette har både betydning for vår diskusjon av konkrete paroler for politikken idag, og for de forestillingene vi gjør oss om et framtidig kommunistisk samfunn. Både RV og Kvinnefronten diskuterer de enkelte framstøtene fra statens side, og alle synes enige om at kampen mot nedbygginga av velferdsstaten er sentral, og at den borgerlige offensiven for å styrke familien, den enkeltes ansvar for å forebygge kriminalitet, og omsorgslønn, er kvalmt. Men langt fra alle slutter opp om at familien som institusjon må oppløses, eller at familien må tømmes for oppgaver som bidrar til å opprettholde den som en undertrykkende institusjon.

Kjerna i vår analyse er at det er en sammenheng mellom staten, den kapitalistiske produksjonsforma og familien som samfunnsinstitusjon. Med bakgrunn i Engels hevdes det at den borgerlige familien bare har som funksjon å sikre privateiendommen, men arbeiderklassefamilien er fri for dette åket og dermed fritt kan velge samlivsformer som er bygd på kjærlighet og gjensidig respekt (Lysestøl 1992).

Min påstand er at arbeiderklassefamilien er utforma og blir styrt av offentlig politikk, fordi kapitalismen trenger et reproduksjonssystem og et system som effektivt avleder og nøytraliserer arbeiderklassens frustrasjoner og opprør. Historia om utviklinga av arbeidervernlover, skolevesen, velferdssystemer og sosial boligpolitikk under kapitalismens oppbygging forteller mye om dette. Diskusjoner om å ha kontroll over reproduksjonen er velkjent for oss i AKP, mens analyser av den undertrykkende funksjonen ofte blir avvist som spekulative.

Denne artikkelen skal konsentrere seg om hvordan familien eller husholdningen er av avgjørende betydning i den fasen da velferdsstaten i skandinavisk modell ble fullt utbygd, og nå etterhvert bygges ned. I løpet av de siste nesten femti årene har utviklinga vært preget av store endringer i sammensetning av husholdninger, barnetall, og av produktiviteten i ulike sektorer av varer, tjenester og bruksverdiproduksjonen. Dermed er også verdien av forbruksvarer endret i forhold til tjenester.

Like viktig er endringene i kapitalens krav til arbeidskrafta. Da velferdsstaten ble bygget opp var det stort behov for arbeidskraft som var alminnelig godt kvalifiserte, og det var nødvendig at alle var fornøyde og trodde på trygghet i alderdommen. Derfor trengtes universelle ordninger og stor tro på likhet. I denne tida ble det lagt stor vekt på utvikling av husmødrenes oppgaver, og opplysning og opplæring av foreldre, samtidig som husmødrene fikk mindre å gjøre på grunn av at de fikk færre barn og på grunn av den teknologiske utviklinga. I tillegg økte tilbudet om arbeid. I denne klemma oppsto husmordebattene, og resultatet ble flere yrkesaktive og dobbeltarbeidende kvinner.

I dag trengs færre arbeidere, men de må ha mer utdanning og det stilles store krav til såkalte sosiale evner. Man har oppdaga at reservearmeen (den ideelle arbeidsløsheten) må holdes ved like, mens samfunnet kan tåle en viss andel som faller utenfor. Bare flertallet er rolig, 2/3-samfunnet, gir det rom for å fremme selektive tiltak, kommersialisere omsorgen og dyrke et mer konkurranseprega oppdragelses- og utdanningssystem.

Vi kan dele reproduksjonsarbeidet i tre deler: Det å skape og oppdra nye generasjoner, det daglige arbeidet for å gjenvinne arbeidskrafta, (det vi vanligvis forstår som husarbeid), og det såkalte resultatløse omsorgsarbeidet: omsorgen for gamle og funksjonshemmede.

Familiens reproduksjonsansvar

Reproduksjonen av generasjonene, mødrefunksjonen, er den delen av reproduksjonsarbeidet som i størst grad faller på kvinnene. Dette fører både direkte og indirekte til lavere inntekter i løpet av livet. I land uten velferdsordninger er barna en økonomisk sikring for alderdommen, og også mens de er små, i form av barnearbeid. I velferdsstaten gjelder prinsippet om at barna er et kollektivt gode som seinere går inn i både betalt og ubetalt arbeid. Familiepolitikk, skattefordeling og direkte støtte til fødende og enslige mødre må sees i denne sammenheng. På tross av disse ordningene kommer kvinnene dårligere ut enn menn. Dette er særlig fordi pensjonsordningene bygger på yrkesinntekt. Velferdsstaten er ikke i stand til å kompensere for arbeidet med å føde barn (Dale 1995).

Resultatene kan måles i antall barn som blir født. Det fødes ikke nok barn til å opprettholde befolkningen ved egen produksjon i disse landene. I rene markedsøkonomier er fødselstallene enda lavere enn i utbygde velferdsstater. Regulering av prevensjon og adgang til abort blir ikke brukt som midler til å styre befolkningsveksten i Norge. Men slike motiver ligger til grunn for debatten om dette på verdensbasis. Hos oss er det viktigere å styre oppvekstvilkårene for de barna som blir født.

Samfunnets krav til sosialisering

Normene for barneoppdragelse kommer fram gjennom signaler fra barnehagen, skolen, barnevernet og gjennom offentlig debatt. Mulighetene for å falle utenfor er reelle, og ansvaret for å unngå at barna taper i konkurransen og blir en byrde for samfunnet, legges mer og mer tydelig på familien.

Dette gjør det for det første nødvendig for foreldre å legge mye mer tid og oppmerksomhet i et eller to barn enn foreldre tidligere la i en hel barneflokk. Her kommer deltaking i frivillige organisasjoner inn i tillegg til det arbeidet foreldrene gjør hjemme. Dette krever planlegging og beslutninger og det stiller krav til familiens kunnskaper og evne til å fungere sosialt. Evnen til følelsesmessig innlevelse og personlig tilpassing blir viktig både i skolen, barnehagen og i barneoppdragelsen hjemme (Holter m.fl. 1975). I Aftenposten 12. januar 1997 framstilles dette kravet om empati som en ny trend som har avløst tidligere fokusering på selvtillit og selvrealisering. Det er kanskje heller slik at familien er utsatt for motsatte signaler, og at mange ser den umiddelbare fordelen i å lære ungene sine å klare seg i konkurransen.

Det offentlige har også utviklet et hjelpeapparat med profesjonelle rådgivere og tilbud om familiebehandling som dels direkte overtar tidligere familiefunksjoner, dels forsøker å utvide familiens egne muligheter til å klare seg. Kjersti Ericsson viser at utviklinga av barnevernet både speiler de alminnelige kravene til familiene som samfunnet stiller og fungerer direkte som korrektiv, som riset bak speilet for langt flere familier enn de som til enhver tid kommer i kontakt med det (Ericsson 1996).

Den sterkere vekten på det nesten terapeutiske innholdet i ekteskap og familieliv, og de profesjonelle normene for barneoppdragelse er ikke nøytrale. Det vitenskapelige grunnlaget er gjerne bygd på hva som anses som normal utvikling, og normal fordeling av evner og egenskaper. Skolen og barnehagen og barnevernet melder fra når ungen ikke viser aldersadekvat utvikling, og det gir familien mer å bekymre seg over (Ericsson 1996).

Normene framføres av kvinnelig personale, men de er utformet av menn, og i forståelse med det kapitalistiske samfunnet vi lever i. De rettes ikke til familier som kollektiv, men i stor grad som forventninger overfor mødrene.

Kjernefamiliemodellen klarer det ikke

Skilsmisser og veksten i antallet familier med en kvinne som overhode kan sees som resultat av kvinnenes selvstendighet og mulighet for å velge dette som alternativ til å leve sammen med menn som ikke stiller opp likevel.

Den store bekymringa over oppløsning av kjernefamilien og det livslange ekteskapet gjelder først og fremst barnas oppvekstvilkår. Samtidig som staten vil begrense ansvaret for dette. Derfor innskrenking i overgangsstønad, og omdefinering av forsørgeransvaret. Det at enslige mødre mister trygd når de bor sammen med en mann som ikke er far til barnet, er bare et av eksemplene på at staten definerer husholdningen og ikke familien som økonomisk ansvarlig for gjensidig underhold, samtidig som forkorting av stønadstida har til formål å presse flere enslige mødre til å stifte ny familie.

På den annen side: Med de kravene som stilles til familien, blir den i stadig mindre grad i stand til å ivareta oppgavene som konfliktløser og følelsesmessig buffer. Familiesituasjonen har utviklet sine bortstøtingsmekanismer som gjør at de som ikke greier oppgaven ikke bare blir skilt, men blir bostedsløse og faller utenfor det normale livet. Samfunnet må ta over og det blir oppfattet som uttrykk for familiens og individets maktesløshet.

Denne faktiske motsigelsen, mellom det vi så som press på familien fra samfunnet, angrep på levevilkårene som rammet familiene som forbruksenheter osv. og familien som et redskap for undertrykkelse, førte i sin tid til en hissig debatt om parolen: Forsvar familien. Alle underparoler til dette kravet gikk på velferdspolitiske krav.

Verdi og verdsetting av det ubetalte husarbeidet

Noen hevder at mye av husarbeidet er forsvunnet med den teknologiske utviklinga, og at menn nå bidrar så pass at den kjønnsmessige ulikheten også er i ferd med å forsvinne. Oppgavene er flytta ut i barnehage, sjukeheimer og næringsmiddelindustrien, der de utføres mer rasjonelt der enn i den enkelte heimen.

I de seinere årene har Statistisk sentralbyrå laget et sattelittregnskap over verdiskapningen i husholdningene, basert på tidsnyttingsundersøkelsene som gjennomføres hvert tiende år siden 1971.

Bakgrunnen for dette er at en del land allerede på førtitallet beregnet husholdningsarbeidets bidrag til samfunnets verdiskapning, men de måtte seinere gi opp dette fordi det var vanskelig å beregne, og fordi nasjonalregnskapene skulle være bygd opp på samme måte i alle land for å kunne sammenliknes. Sattelittregnskapet er kanskje et resultat av at boka til Marylin Warring, Hvis kvinner fikk telle (Warring 1991), fikk en voldsom oppmerksomhet verden rundt.

Husarbeidet og nasjonalprodukt

De første beregningene fra 1946 viste at husarbeidet utgjorde 15% av bruttonasjonalprodukt (BNP). I dette inngår både hushjelpenes arbeid og arbeidet til husmødrene og de hjemmeværende døtrene. Dette var alt for lavt og det skyldes både beregningsmåten, at en ikke regnet med andre enn helt hjemmeværende, og at verdien ble satt til lønn, kost og losji for hushjelper og tjenestejenter.

I de beregningene som er gjort siden 1972 med grunnlag i tidsnyttingsundersøkelsene har en brukt lønna til husmorvikarer til å verdisette husarbeidet. De viser at husarbeidet totalt har sunket fra 53% til 38% av BNP. Idag utgjør det altså ca. 40% av BNP hvis vi godtar at tida vår er verd en husmorvikarlønn. Forskjellen mellom 40-tallets beregninger skyldes i hovedsak endringen i lønnssatser, ikke at omfanget av husarbeidet er endret (Aslaksen og Koren 1995).

Nødvendig og unødvendig husarbeid

Beregningene av husarbeidet skiller mellom arbeid og fritid på den måten at det er bare aktiviteter som kan utføres av en annen, sånn som barnepass, rengjøring osv som teller.

Den samfunnsfunksjonen som husarbeidet dekker, er reproduksjonen av arbeidskrafta og omsorgen for gamle og sjuke. Mye av dette arbeidet ligger i grenselandet mellom arbeid og fritid. Nivået på dette arbeidet er sammen med lønningene samfunnsmessig og kulturelt bestemt. Levestandarden, boligforholdene og utdanningsnivået bestemmes kulturelt, og det får konsekvenser for den enkeltes muligheter for å hevde seg i konkurransen om arbeid og andre goder. Både arbeidslivet og miljøet rundt den enkelte familien er med på å bestemme hva som er nødvendig. Jeg vil hevde at den tiden og kompetansen som kreves til de nødvendige oppgavene øker, mens det som ikke er samfunnsmessig nødvendig kan reduseres. Men det blir likevel opprettholdt fordi forbrukspresset er så høyt i kapitalistiske samfunn.

Det er i hovedsak de heltids hjemmeværende husmødrene som har redusert den tida de bruker på husarbeid. De kan ha oppdaget at de gjorde unødvendige oppgaver, og de har hatt de samme mulighetene for å kjøpe halvfabrikata som andre. Mange av de tjenestene som kvinner gjør i heimen, er rene tjenester overfor voksne menn. Mye av dette servicearbeidet er unødvendig, men hyggelig når det inngår i et likeverdig og gjensidig forhold.

Men det ser ut som mange nødvendige oppgaver i heimen har økt, som resultat av økte krav til oppfølging av barn og omsorgen for gamle og funksjonshemmede. Tid til vedlikehold har økt som følge av økt forbruk. Vi bruker like mye tid på å vaske tøy med moderne tekstiler og maskiner, som folk før brukte over vaskestampen. Vi bruker mye av tida på vedlikehold av bolig, bil og sportsutstyr.

Videre ser det ut som om den statlige politikken og offentlig debatt i stor grad er rettet mot å binde de samfunnsmessig nødvendige oppgavene til familien framfor å utvikle de kollektive og profesjonelle måtene å gjøre det på.

Omsorgen for eldre og funksjonshemmede (1)

Privat omsorg utgjør minst like mange årsverk som den offentlige omsorgen.

Omtrent 49.000 årsverk privat omsorg overfor syke og funksjonshemmede eldre er like mye som årsverk i syke- og aldershjem og hjemmebaserte tjenester tilsammen. Denne beregningen gjelder bare eldre. Yngre funksjonshemmede som bor sammen med noen, får nesten all hjelp innen egen husholdning. Det forekommer nesten ikke at det offentlige har hovedansvaret for hjelp og pleie i familier med barn, selv ikke hos eneforsørgere.

Den viktigste private omsorgen foregår innenfor den enkelte familien, eller husholdningen, det vil si av ektefeller, foreldre og samboere. Denne delen av omsorgsarbeidet er vanskelig å definere og måle som en særegen byrde fordi det inngår i vanlig husarbeid og gjerne kalles kjærlighetsarbeid. Men det kan også føles som en nødvendighet, som til og med styrer valg av livsform, reduserer mulighetene for å jobbe full tid, og føles som tvang. Når man tar familiehusholdningen for gitt, er det også en selvfølge at den relativt friskeste av flere personer tar ansvaret for de oppgavene som syke og funksjonshemmede ikke greier.

Samspill mellom offentlig og privat

Ellers er det slekta som stiller opp. Ikke nabonettverket som myndighetene stadig roper på. Hjelp fra familiemedlemmer (mest døtre og sønner) som ikke bor i samme husholdning har stor betydning for å få det hele til å gå, å sy sammen det offentlige og de private systemet. Den skandinaviske velferdsmodellen er særlig godt utvikla med tanke på å utvikle samvirke mellom offentlig og privat omsorgsarbeid. Kampanjene for omsorgsboliger istedet for sykehjem og andre institusjoner for sterkt hjelpetrengende er bevisste trekk for å redusere den offentlige hjelpen, og skape boforhold som gjør det mulig og nødvendig for familien å stille opp.

Det er vanlig å hevde at bosettingsmønster og små barnekull har gjort det vanskeligere for de gamle å få hjelp fra sine egne barn. Men slik er det ikke. I femtiåra da velferdsstatens eldreomsorg ble planlagt, var det mange enslige som ikke hadde egne barn. Idag er det er stadig færre av de eldre som ikke har egne barn (Szebehely 1993) (2).

I Norge er det gjort en undersøkelse som viser at flere deltar i omsorgsarbeid på 90-tallet enn i 1980, mens omsorgen som gis er mindre intensiv. Det er med andre ord blitt mer vanlig at noen må trå til, og at de eldre har noen å få hjelp av, men det brukes ikke så mange timer på å hjelpe. Kvinner utfører en større andel av arbeidet enn før Lingsom (1993) (3). Det er de middelaldrende kvinnene, mellom 50 og 59 år som gjør det meste omsorgsarbeidet. Mens de yngre yter mindre tid i gjennomsnitt enn før, har denne gruppa øket både i antall og i antall timer som ytes.

Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten i 1994. Lingsom bruker de norske tudsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger.

Vevredaksjonens note: Denne grafen er rekonstruert etter den som er trykt i Røde Fane. Grunnlagstalla er ikke tilgjengelig, og en kan derfor ikke lese tall derekte av grafen.

Det er de enslige som bruker det meste av den offentlige omsorgen. 3/4 av de hjelpetrengende enslige har den offentlige hjelpen som hovedkilde (4). Men det er grunn til å tro at den uformelle omsorgen spiller en stor rolle også for disse. I følge Ivar Brevik og Susan Lingsom er kombinasjoner av hjelp fra flere kilder mest vanlig for de mest hjelpeavhengige blant eldre personer (NOU 1992:1) (Lingsom 1991). I følge Szebehely (1993) har nedskjæringene i løpet av 80-årene ført til at enslige menn har beholdt sin høye andel hjemmehjelp, mens kvinner, også enslige kvinner stor sett har mistet den.

Hun mener dette ikke skyldes kommunenes bevisste oppsøking av familiemedlemmer som kan påta seg omsorgsoppgaver. Kvinnene og de med lav utdanning har tapt i konkurransen om offentlig hjelp når en må forhandle seg fram til en løsning.

Husholdningene og hjelpebehov

Familieomsorg er altså først og fremst et kjernefamilieforhold. Husholdninger der en eller flere er avhengig av særlig hjelp fra andre, er noe oftere sammensatt på utradisjonelt vis. Det kan være søsken eller folk som ikke er i slekt som deler husholdning.

Privat omsorg til gamle uten egne barn gis av nieser og nevøer, søsken eller personer utenfor slekt. Slike konstruerte familier trår til og yter nesten like mye omsorg som egne barn. Hjelperen er gjerne en som har hatt et spesielt godt forhold til den hjelpetrengende fra barndommen av (Gautun 1993).

Blant husholdninger som bruker husbanklån og offentlig bistand til å planlegge boligutbedring er det også påfallende mange konstruerte familier. Disse brukte også lite hjemmehjelpsressurser (5).

Jeg tolker det slik at familiemodellen blir helt nødvendig i vårt samfunn slik at de som har behov for hjelp i dagliglivet må tenke taktisk når de velger husholdningsform og bygger opp sitt familienettverk. Familien blir en tilpasningsform i et samfunn som ikke klarer å ivareta omsorg og sosial trygghet for eldre og funksjonshemmede.

Arbeidsdelinga – og eldre menn

Fordelinga mellom menns og kvinners husarbeid er slik at det fortsatt er kvinnene som gjør det meste. I 1990 ca tre ganger så mye som menn. I 1972 var forholdet mer enn 4:1. Dette skyldes at kvinnene bruker mindre tid på oppgaver som blir regnet med i denne statistikken, mens mennene nesten ikke har økt sitt bidrag. Det er utviklinga i løpet av de ca 20 år som har vært prega av kvinnekamp og en enorm øking av kvinnenes deltaking i arbeidslivet. Det er småbarnsfedre og mannlige pensjonister om har stått for økingen av mennenes innsats i husarbeidet.

Det er kvinnene som oftest har hovedansvaret for å hjelpe den hjelpetrengende innen husholdningen. Men i forhold til våre vanlige forestillinger er det er påfallende at så mye som en tredel av omsorgspersonene innen husholdningene er menn. Men menn hjelper bare ektefeller/ samboere og egne foreldre. Kvinnene er omsorgsytere også i kraft av å være foreldre, og de har omsorg for en rekke andre personer utenom den nære kjernefamilien. Det er bare i barnefamilier at omsorgs- og hjelpeansvaret deles på flere personer.

Kvinnene begynner tidlig som omsorgspersoner og når toppen i 50-59 års alder. Fram til vanlig pensjonsalder er bare en liten del av omsorgspersonene menn. I tidlig pensjonsalder derimot er det nesten like mange menn som kvinner blant omsorgsyterne. En fjerdedel av omsorgspersonene er sjøl funksjonshemmet. Enda flere når omsorgspersonen er mann. Den sterke økningen av antallet menn som tar slikt ansvar «passer» godt med mønsteret i yrkesdeltakelse og faktisk pensjonering. Menn inngår i omsorgsreserven når de ikke lenger er aktuelle på arbeidsmarkedet. Kvinner med omsorgsansvar dominerer sterkest over menn i utdanningsperioden, og i den kritiske mellomalderen 50-59 år.

Reproduksjonskostnadene

Verdien av arbeidskrafta (lønna) er lik reproduksjonskostnadene og disse er kulturelt bestemt og lar seg ikke variere så mye innen en og samme kultur.

Ved å beregne verdien av husarbeidet og legge det til inntektene pr forbruksenhet for de ulike familiegruppene kan en vise at husarbeidet jevner ut inntektsforskjeller (6). En nærmere analyse viser at denne utjevningen særlig gjelder inntektsforskjellene innen hver husholdningstype, mens den bidrar lite til forskjellene mellom de ulike husholdningstypene. Mengden husarbeid er omvendt proporsjonalt med antall heltidsinntekter. Enslige menn gjøre minst husarbeid og par med to barn og en inntekt mest.

Det er et kjent fenomen at husmødrene kunne ri av kriser og arbeidsløshet ved å øke innsatsen hjemme. Men det var i en tid da det var mye å spare på å produsere hjemme framfor å kjøpe mat og klær osv. I etterkrigsåra kunne man også skaffe seg bolig gjennom en stor grad av selvbygging, selv om dette i det lange løp fører til at lønningene blir lavere. I dag er det knapt lønnsomt med egenproduksjon av varer. Privatarbeidet er mer knytta til omsorg for barn og gamle.

Under sosialismen og kommunismen

Kapitalismen har gjort den moderne familien til en integrert del av økonomien over alt i verden. Det er lite som tyder på at kapitalistisk produksjon kan fungere over lang tid uten slike organiserte reproduksjonsenheter, og et samfunnsmessig utdanningssystem. Om deler av helse- omsorgsarbeidet og utdanningsystemet blir kapitalistisk, vil det bare komme den dyreste arbeidskrafta til gode.

Vi sier gjerne at vi finner grunnlaget for samfunnsorganiseringa av produksjonen under sosialismen i den høyt utvikla kapitalismen (Kapitalen bok 3, kap 27). Er det også slik med privathusholdningen som basis for reproduksjonssektoren? Nei, jeg mener reproduksjonen kan gjøres samfunnsmessig. Det er særlig fordi forutsetninga for kapitalismen er en fri, det vil si privat arbeider. Under kommunismen har arbeideren en virkelig frihet, og all produksjon er både samfunnsmessig organisert og eid.

Det gir først og fremst mulighet for å oppheve det private forsørgeransvaret som vi har sett fortsatt fungerer gjennom familien. I Sovjet ble det fra først av utviklet en radikal sosial og familiepolitikk, men dette brøt fort sammen. På mange felt er den norske velferdsstaten i dag mer avansert. Selv i sovjettida opplevde aldri russerne at barn ikke hadde forsørgeransvar for sine gamle foreldre.

Det alminnelige husarbeidet og den daglige restituering av arbeidskrafta kan gjøres enklere om boformer, matlaging og transport var bedre organisert. Kollektiver, desentralisert arbeid og kantiner kan erstatte mye av den tida som går med til produksjon og vedlikehold i den enkelte familiehusholdninga. Det kan redusere forbruk og vedlikehold av dagliglivskapitalen, hus, bil og husholdningsmaskiner, og det vil redusere energiforbruket og forurensningene. Disse argumentene er alle åpne for, men forsøk under kapitalismen har ikke hatt stor spredning.

Hvis sosialisering, oppdragelse og utdanning skal være en ren samfunnsoppgave, må det være fordi vi mener at det er mer hensiktsmessig og at det gir bedre resultater enn når ansvaret er lagt helt og holdent på den private familien. Da må vi forutsette at arbeidet bygger på et profesjonelt og vitenskapelig grunnlag. Vi må regne med at det fortsatt er noen konflikter mellom individenes ønsker og de samfunnsmessige målene. Vi vil bruke de best egnete folkene til disse oppgavene, og vi vil ønsker å diskutere det grunnlaget de arbeider etter. Men i den vitenskapen og de normene som gjelder i den kapitalistiske velferdsstaten ser vi mange ulike og motstridende tendenser som viser at vi har en lang vei å gå før vi finner gode løsninger.

Eldreomsorgen må vi også se i et annet lys. Saka har to sider:

• Hva er konsekvensene for mottakeren, hvordan ønsker den gamle eller funksjonshemmede å leve, i familie eller i familieliknende grupper, kollektiver osv. eller i institusjoner.
• Hva er best for omsorgsyteren. Her blir det også snakk om profesjonalisering, ikke bare for å yte god omsorg, men også for å verne om arbeidsvilkårene.

Under kapitalismen er det en motsigelse mellom disse interessene, kan vi løse dem i et sosialistisk samfunn? Så vidt jeg kan se finnes det ikke noen marxistisk analyse av hvordan man skal ordne et samfunn som tar vare på mennesker som trenger mye hjelp, og kanskje aldri kan produsere noe selv.

Fotnoter:

1. Avsnittet bygger på egne analyser av Boforholdsundersøkelsen 1988. En mer uttømmende artikkel med alle litteraturreferanser ble publisert i Materialisten nr 2/3, 1994. [Tilbake]
2. Szebehely har analysert data fra de svenske levekårsundersøkelsene i 1989/81 og 1988/89. [Tilbake]
3. Lingsom bruker de norske tidsnyttingsundersøkelser fra 1980 og 1990, altså noenlunde samme tidsrom som Szebehely. Hun har bare analysert hjelp som ytes mellom husholdninger. [Tilbake]
4. Opplysninger fra Boforholdsundersøkelsen 1988. [Tilbake]
5. Bull, Lange og Grut: «Råd for uråd, en undersøkelse av boligrådgivning i Aust-Agder fylke» (1992). [Tilbake]
6. Påstanden bygger på en artikkel i Tidsskrift for samfunnsforskning av Julie Aslaksen og Charlotte Koren (1995). Inntekt pr forbruksenhet betyr at disponibel inntekt er fordelt på barn og voksne etter en internasjonal modell. Verdien av husarbeidet er antall timer i følge tidsnyttingsunsersøkelsene er ganget med husmorvikarlønn. Summen kalles utvidet inntekt pr forbruksenhet. [Tilbake]

Tips til litteratur hvis du vil lese mer:

• Amott, Teresa: Caught in the Crisis – Women and the U.S. Economy Today, Monthly Review Press 1993
• Aslaksen, Julie og Koren, Charlotte: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling», Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1995
• Bull, Grete: «Familieomsorgen, frivilligheten og velferdsstaten», Materialisten nr 2/3, 1994
• Dale, Kristin: Kvinneperspektiv p, konferanserapport 100 Norges forskningsr
• Engels, Friedrich: The Housing Question«, 1872, Progress Publishers, Moskva 1970
• Engels, Friedrich: Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse, i tilslutning til Lewis H. Morans forskning, 1884. Elan, Forlaget Ny Dag, Oslo 1970
• Ericsson, Kjersti: Barnevern som samfunnsspeil, Pax 1996
• Fox, Bonnie i Fox (red): Womens Double Workday: Twentieth century changes in the reproduction of daily life. Hidden in the household, side 172-216, Womens Educational Press, Toronto 1980
• Gautun, Heidi: Gammel, barnløs og alene – en sammenlikning av omsorg til eldre med og uten barn. Rapport 5, Institutt for sosialforskning, Oslo 1993
• Holter, Henriksen, Gjertsen og Hjort: Familien i klassesamfunnet, Pax 1975
• Lingsom Susan: «Fra studentopprør til eldreomsorg. Hvordan er 68-ere som omsorgsgivere?», Tidsskrift for samfunnsforskning 34, side 297-317, 1993
• Lingsom, Susan: Hjelp etter behov? Offentlig og privat omsorg for hjemmeboende eldre, Inas-rapport 1991:5, Institutt for sosialforskning 1991
• Lysestøl, Peder Martin: Husholdets politiske økonomi, Universitetsforlaget 1992
• Seccombe, Walley: «The Housewife and Her Labour under Capitalism», New Left Review nr 83, 1974, fra side 3
• Sosial- og helsedepartementet: Våre velferdsordninger – en gjennomgang foretatt av en intern arbeidsgruppe, 1994
• Sosial- og helsedepartementet: Fornyelse av velferdsstaten. En invitasjon til debatt fra Sosial- og helsedepartementet om våre sosiale velferdsordninger, 1994
• Szebehely, Marta: Hemtjänst eller anhörigvård? Förändringar under 80-talet, 1993-00-30, Socialstyrelsen 1993
• Thorsen, Kirsten og Dyb, Halvard: Er det noen som bryr seg? Uformell omsorg for eldre og offentlig støtte til omsorgsgiverne, Rapport 1993-1, Norsk gerontologisk institutt 1993
• Wærness, Kari: Kvinneperspektiver på sosialpolitikken, Universitetsforlaget 1982
• Wærness, Kari: «Kommentar til Aslaksen og Koren: «Det ubetalte husarbeidet – omfang og fordeling»», Tidsskrift for samfunnsforskning 1995

av Siri Jensen

Familien er tilsynelatende en frivillig valgt samlivsform. I virkeligheten er den en del av samfunnets grunnstruktur.

Familien, med mannen som hovedperson, er en økonomisk grunnenhet i det kapitalistiske samfunnet. Familien er en del av det vi kaller produksjonsforholda, hvordan folk er organisert i forhold til hverandre i produksjonen av varer og tjenester i samfunnet. At ekteskap ikke bare er til for hver enkelt, går også fram av vielsesritualene. Da jeg giftet meg hos byfogden, kom det tydelig fram av teksten at ekteskapet hadde en viktig plass i samfunnet.

Familien viderefører den private eiendomsretten til produksjonsmidlene gjennom arv. Arveretten er en forutsetning for at denne retten opprettholdes.

Familien har ansvaret for privat forsørging av dem som ikke forsørger seg ved eget arbeid, som unger, gifte kvinner mer eller mindre og også andre som permanent eller midlertidig ikke forsørger seg sjøl.

Familien har også ansvaret for det private hus- og omsorgsarbeidet som er nødvendig for reproduksjon av arbeidskrafta, slik at arbeiderne kan komme på jobb hver dag og det kan bli nye arbeidere.

Eldre i familien

Alternativet til familieansvaret er statlig/offentlig ansvar. Velferdsstaten innebærer at staten i en viss grad har tatt over forsørging av en del grupper gjennom trygd (og sosialhjelp) og omsorgsarbeidet gjennom barnehager, eldreomsorg etc. Dette utgjør likevel bare en liten del av dette ansvaret. Fortsatt hviler trygdede, enslige forsørgere osv. tungt på familiene sine dersom det overhode er mulig. En fersk undersøkelse viste at arbeidsløse heller går til familien enn til sosialkontoret. På tross av barnehager og skole er omsorgen og ansvaret for unga i hovedsak privat. Mens 72 % av kvinner med barn under 2 år er i jobb, er bare 13 % av barn under 2 år i barnehage. Resten må organiseres av familiene/kvinnene sjøl, med dagmamma, slekt etc. Og mesteparten av eldreomsorgen ivaretas av familien.

Markedet kan også ta over deler av hus- og omsorgsarbeidet, men det innebærer fortsatt et privat ansvar, avhengig av den enkeltes lommebok. Det som ikke lønner seg, overlates fullt og helt til familien og kvinnene. Kvinnenes arbeid blir også en buffer mot dårlige tider. Når økonomien blir dårligere, for eksempel på grunn av stigende arbeidsløshet, kan økt arbeid hjemme med mat, klær etc. til en viss grad motvirke at levestandarden synker like mye. Når barnehager legges ned, kan kvinnene overta.

Kan staten fullt ut overta forsørgeransvaret og ansvaret for omsorgsarbeidet under kapitalismen? Dette var en del av diskusjonen på 80-tallet. I dag er det tydelig at utviklinga går den andre veien: Det offentlige ansvaret begrenses, både når det gjelder trygder og tjenester.

Arbeidskraftas verdi

AKPs analyse av familien starta med at en del jenter studerte Kapitalen av Marx og arbeidskraftas verdi.

Marx mente at verdien av en vare under kapitalismen, blir bestemt av den mengden arbeid, arbeidstida, som i gjennomsnitt trengs for å produsere varen. En bil er mer verdifull enn en synål fordi det er nedlagt mer arbeidstid i bilen. Under kapitalismen er også arbeidskrafta en vare. Arbeideren selger arbeidskrafta si, og det er den hun får betalt for, ikke det arbeidet hun gjør. Når hun har solgt arbeidskrafta si, kan kapitalisten bruke den hele arbeidsdagen og presse så mye arbeid som mulig ut av den. Dette er grunnlaget for utbyttinga.

Marx mente også at verdien av varen arbeidskraft var bestemt av den mengden arbeid som trengs for å produsere den. Det vil si den gjennomsnittlige samfunnsmessige nødvendige arbeidstid som skal til for å produsere det som skal til for at arbeiderne skal kunne gå på jobb igjen hver dag. Men ikke bare det, i verdien av varen arbeidskraft inngår også det som skal til for å produsere/fø opp nye arbeidere. Og det skjer i familien. Slik blir arbeidskraftas verdi ikke basert på enkeltindividet, men på familien.

Jorun Gulbrandsen skriver om dette i et upublisert notat. Hun refererer til Roberta Hamilton som beskriver kapitalismens barndom i England da folk ble drevet fra jorda og inn til byene. Menna dro først for å finne arbeid, langs landeveiene dro store flokker kvinner og barn. Tidligere fantes en fattigkasse for dem som ikke greide seg. Kirken, de rikeste og mellomklassen spyttet i. Da behovet økte enormt, ville ikke de rike lenger. Det var bakgrunnen for ekteskapslovgivninga om forsørgelsesbyrde – og det var virkelig en byrde. Loven kom for å holde kirkesognet skadesløst.

For lønna til en arbeider på den tida var beregnet som et tilskudd til arbeid på jorda og kunne ikke forsørge noen. Så mennene flykta og flokkene av kvinner og barn fange menn. Roberta Hamilton forteller hvordan disse kvinnene tvang menn de fanget til å gifte seg med ugifte mødre.

Forsørgere

Vi ser her et eksempel på hvordan arbeidsdelinga og kvinneundertrykkinga fra tidligere samfunnsforhold ble bygd inn i kapitalismen og merverdiproduksjonen. Menna ble gjort til forsørgere, og deres arbeidskraft fikk derfor større verdi, det skulle mer tid til å frambringe det de trengte. Kvinnenes arbeidskraft ble mindre verdt, fordi de ikke skulle forsørge en familie, men bare varierende deler av seg sjøl. Samtidig ble kvinnenes hovedansvar for hus og barn videreført. Dette selv om det i kapitalismens barndom var vanlig at både menn, kvinner, og også barna, hadde jobb.

I fagbevegelsen ble kapitalismens organisering fulgt opp med kravet om forsørgerlønn til menn, slik at kvinnene ikke skulle behøve å jobbe. Fagbevegelsen er historisk bygd opp rundt dette kravet og det synet det innebærer på arbeidsdelinga mellom menn og kvinner.

At familien er grunnenheten ser vi også når det blir vanlig i samfunnet at flere i familien jobber. Da går lønna ned. I kapitalismens barndom da også ungene jobbet, måtte hele familien jobbe for å få nok til å forsørge familien. I 50-åra var det vanlig å forsørge en familie på én lønn, siden ble det etterhvert én og en halv lønn som skulle til, og i dag trengs, ihvertfall i de store byene, to lønninger. De som jobber mer enn normalen, vil en periode ha en levestandard over gjennomsnittet, til de blir innhentet av utviklingen. Kvinner som lever alene, og som forsørger barn, er de dårligst stilte.

Hvordan virker gratisarbeidet på arbeidskraftas verdi?

Her har det stått og står det strid i den marxistiske feministiske tradisjonen. Et syn er at kvinnene er med å produsere varen arbeidskraft gjennom det arbeidet hun gjør hjemme. Hun øker verdien av mannens arbeidskraft fordi hennes arbeidstid må telle med i den samfunnsmessige nødvendige arbeidstida som skal til for å frambringe mannen som arbeider. Dette innebærer at mannen tilegner seg kvinnenes merarbeid – og at menn utbytter kvinner i direkte økonomisk forstand.

Husarbeidet

AKPs syn har hele tida vært at gratisarbeidet senker verdien av arbeidskrafta, både kvinner og menns. Vårt syn er at husarbeidet ikke inngår i den kapitalistiske vareproduksjonen, og får sin betydning for kapitalen nettopp av den grunn.

Riktig nok må kapitalen ut med et tillegg til menns lønn fordi de skal forsørge kvinnene (eller deler av dem), men dette er ikke nok til å oppveie alle de gratis tjenestene som kvinnene yter når det gjelder, mat, klær, omsorg, hygge etc. Hvis dette ikke ble gjort gratis hjemme, måtte arbeiderne ha kjøpt tjenestene i markedet, og dette ville ha økt verdien av arbeidskrafta dramatisk. På denne måten senker kvinnenes gratisarbeid både verdien av menns arbeidskraft og sin egen. For mens menn forventes å få dette hjemme, forventes kvinnene å gjøre det meste selv.

I tredjeverdenland ser en også eksempler på hvordan arbeidere i byene får tilskudd fra familiejordbruk for å overleve på lave lønninger. Dette senker arbeidskraftas verdi, samtidig som det bidrar til at de overlever.

Paradokset under kapitalismen blir derfor at dess mer kvinner jobber gratis, dess mer synker verdien av både mannens og deres egen arbeidskraft. (Her er det viktig å huske på at det ikke dreier seg om den enkelte kvinne, det er snakk om det gjennomsnittlige nivået i samfunnet.)

Kvinnenes gratisarbeid

Arbeidskraftas verdi bestemmer i hovedsak lønna, lavere lønn gir kapitalen høyere profitt. Det er derfor kapitalen som tjener økonomisk på kvinnenes gratisarbeid. Samtidig som arbeidet framstår, også for kvinnene, som noe de gjør av kjærlighet og omsorg. Derfor strekker de seg da også mye lenger.

Kapitalismen kan også tjene på at en del av hus- og omsorgsarbeidet gjøres om til et marked for dem som kan betale. Men dersom det ble vanlig også blant arbeidsfolk å erstatte gratisarbeid med betalte tjenester, ville dette heve arbeidskraftas verdi. Kapitalens behov for å holde lønningene nede vil begrense denne utviklinga. Og det er mye gratisarbeid å ta av.

Den lave kvinnelønna

Hovedårsaken til den lave kvinnelønna ligger etter AKPs syn i at organiseringa i familier fører til at kvinners arbeidskraft har mindre verdi under kapitalismen, fordi kvinnene i samfunnsmessig forstand ikke er forsørgere, men delvis blir forsørget. Dette gjelder uavhengig av den sivile status til hver enkelt kvinne. Dette er ikke bare rester av gammel ideologi, men opprettholdes av dagens samfunnsorganisering. I praksis ser vi dette ved at ca. halvparten av de yrkesaktive kvinnene jobber deltid.

I tillegg kommer maktforholdet mellom kvinner og menn som videreføres i familien. Kvinner har historisk hatt mindre tilgang til ressurser enn menn, både i og utenfor familien. At kvinner klarer seg med mindre har tidligere vært en direkte begrunnelse for lavere lønn.

Plasseringa i familien gir kvinner og menn ulik bruksverdi for kapitalen. Kvinnene er nyttige som billig arbeidskraft som ikke har krav på fulle, faste jobber fordi de i samfunnsmessig forstand er (delvis) forsørga, uansett hvor mye den enkelte kvinne trenger arbeid for å forsørge ungene sine. I tillegg får de fordelen av at mange kvinner er i en slik situasjon og må ta hva som helst.

I dag foretrekker kapitalen unge kvinner til produksjonen i frihandelsonene i 3.verden. Disse kan utbyttes steinhardt blant annet fordi det ikke er meningen de skal jobbe der så lenge. Også andre steder foretrekker kapitalen i dag såkalt «grønne arbeidere», ofte kvinner uten fagforeningstradisjoner.

I grafisk, som i mange andre fag, brukte arbeidsgiverne kvinnene som billig arbeidskraft rundt århundreskiftet. Mennas faglige strategi ble å låse fast kvinnene i en underordnet posisjon med lavere lønn eller tvinge dem ut. Kvinners arbeid ble ikke sett på som fagarbeid, ikke på grunn av arbeidets art, men fordi de var kvinner. Argumentene for å presse dem ut var todelt: Kvinner kunne ikke klare arbeidet, og det var i strid med den kvinnelige natur og kvinnenes oppgaver i hjemmet. Gro Hagemann skriver i boka, «Kjønn og industrialisering», om hvordan utviklinga rundt århundreskiftet gikk fra direkte og åpen organisering utfra kjønn til at kjønnsdiskrimineringa ble innebygd i selve organiseringa av arbeidet. Skillet faglært/ufaglært ble i mange yrker en videreføring av skillet mellom kvinner og menn. Kvinners arbeid ble ansett som ufaglært fordi det ble utført av kvinner. Dette er et eksempel på hvordan kvinners underordna stilling i familien virka bestemmende inn på deres stilling i arbeidslivet.

Kapitalismens kjønnssystem

Kjersti Ericsson bruker i boka Søstre, kamerater! uttrykket «knuten der trådene løper sammen» når hun skal beskrive familien. En kan også se familien som en organisering som låser kvinneundertrykkinga fast. Dette ser vi stadig i praksis: Kvinner tjener lite fordi de jobber så mye deltid, kvinnene reduserer arbeidstida si fordi det er dem som tjener minst. Menn må stille opp hjemme for at kvinnene skal kunne jobbe full tid ute, men undersøkelser viser at menn stiller mest opp der arbeid og inntekt er jevnest fordelt, dvs. der kvinnene faktisk allerede jobber full tid ute.

Familien dreier seg ikke bare om arbeidskraftas verdi, men om en organisering som befester menns makt over kvinner og barn. Arveretten gjorde det i sin tid viktig for menn å ta kontroll over kvinners seksualitet for å sikre at hans eiendom ble ført videre til barn han var sikker på var hans. Denne kontrollen er bygd inn i familien gjennom årtusener, også forsterket gjennom vold og andre maktmidler. Forsørgeransvaret videreførte kontrollen over ressursene, som også bidrar til å opprettholde menns makt innad i familien. Samtidig bidro det til at menna også under kapitalismen har vært, og er, hovedpersonen i familien og dermed forbindelsen til myndighetene.

Familien er den institusjon der vanlige menn får størsteparten av belønninga for å være et redskap for kvinneundertrykkinga i samfunnet, skriver Kjersti Ericsson. Hun peker videre på at familien dermed blir særlig viktig for å korrumpere menn i det arbeidende folket og gjøre dem til det bestående samfunns støttespillere. Som vi blant annet ser i USA trekkes «family values» fram av konservative og samfunnsbevarende politiske bevegelser.

Kvinners kontroll over egen seksualitet og egne liv oppfattes som en trussel, ikke bare av konservative bevegelser. Familien er også det sted der jenter og gutter sosialiseres til ulike sosiale kjønn. Maktforholda mellom kjønnene bygges inn i kjønnsidentiteten vår. Hanne Haavind har pekt på at kvinnenes økende sjølstendighet i dag kompenseres ved at kvinner kan gjøre alt, men bare så lenge hun gjør det underordnet i forhold til de menn hun har med å gjøre. Denne relative underordninga skal helst både framstå og oppleves som noe annet enn underordning, som villet.

Frivillig valgt?

Dette fører tilbake til utgangspunktet: Familien er en økonomisk enhet i samfunnet og en del av maktforholda i samfunnet, men den framstår som en frivillig valgt samlivsform, valgt på grunn av kjærlighet.

Først og fremst er analysen viktig for å utløse kvinners kampkraft. Kvinner er ofte frustrert i familien, og uansett bruker kvinner utrolig mye tid og krefter på å bry seg om familien og samlivsforhold, i handling og tanker, både på godt og vondt. Kvinners opptatthet av familien settes opp mot menns engasjement i jobb og samfunn, og kvinner møter forakt for at de bare bryr seg om de nære ting. Men familien er noe helt annet for kvinner enn for menn. Noen særtrekk:

• Så lenge omsorgsoppgavene kvinnene pålegges av samfunnet blir knyttet til kjærligheten til mann/barn/foreldre, presses kvinnene til innsats langt utover egne grenser. Ofte er det slik at hvis ikke kvinnene tar omsorgen, er det ingen andre som gjør det.
• Familien skal tilfredsstille våre behov for trygghet, nærhet og varme, samtidig som den opprettholder maktforholdet mellom kvinner og menn og sosialiserer til underordning.
• Familien stenger kvinner og barn inne i familiene og stenger folk uten familie ute fra sosialt fellesskap. Du har enten unger alltid eller aldri. Familien definerer malen for sosialt liv i samfunnet.

Familieorganiseringa er en del av kapitalismen som låser kvinnene fast til den kjønnsbestemte arbeidsdelinga, stjeler tid og krefter og knytter kjærlighet og underordning tett sammen. Det er ikke det minste rart at kvinner bruker mye energi på å forholde seg til familien. Å gi kvinner mulighet til å forstå hvorfor familien er slik en umulig institusjon, at dette er knytta til samfunnsorganiseringa og ikke til egen utilstrekkelighet, er nødvendig for å frigjøre krefter til kampen for egne rettigheter og et annet samfunn.

av Frode Bygdnes

Når jeg setter torskegarn, får jeg sjelden bare torsk. Det er heller et spenningsmoment hvor mange fiskeslag jeg får. Flyndre, hyse, brosme og steinbit er ofte like tallrik som torsk nå på seinhøsten.

En av de bedre fangstene jeg har gjort var ei flott kveite på seigarn. En av de mindre ønskelige, var en masse småsei på torskegarn. Det var så arbeidsomt å greie ut. Seien så jeg ikke nytte til annet enn agn på lina.

Ellers så er det en utstrakt kultur å nyttiggjøre seg den fangsten en får. Noen hyser gir muligheten til å lage fiskemat. Stortorsken flekkes og saltes. Noe henges til tørk, og mesteparten skjærer jeg beinfri filet av. Da får katta masse godt avskjær, sjøl om jeg skjærer ordentlige fileter. Det er forkastelig å bare smi av fileten. Disse filetpakkene er hendig og god til forskjellige gryteretter med paprika og tomat eller mest bare purreløk. Det er spennende å eksperimentere litt. Mitt yndlingspålegg er blitt grava uer. Fisk kan anvendes til mye godt pålegg. Særlig silda som røkt, krydra eller bare ordinær sursild.

Boknafisk

Vi har en allsidig matkultur i nord, som mange er blitt oppmerksom på at må bevares. Boknafisk av torsk eller sild, sildekaker eller rekling m.m. Men de gamle skal og ha kritikk fordi de så fort stempla mye god mat som u-fisk, uspiselig fisk. Vingene på skata synes jeg for eksempel. er god, men det gjør så lite av seg. Allikevel er det bedre å ta skata og ikke bare flyndra. For å høste bare av flyndra, gir en i realiteten sandbankene til skata som dermed fort kan fortrenge den fisken vi høster av.

Da jeg vokste opp var mor mi opptatt av å nyttiggjøre seg av ressursene. Jeg husker hennes eksperimenter med stekt ål. Det var ikke helt heldig syns jeg den gang. Men en gang fikk pappa flere ærfugl på flyndregarn. Han var fortvilt og ville grave dem ned. Mamma ville eksperimentere og serverte dem som ryper. Det var kjempegodt. Det var riktig ressursbruk sjøl om fuglene er fredet. Det var en bifangst som dessverre av og til skjer.

Det er denne husholdningsøkonomien som kan være fleksibel og tilpasse seg naturens gaver. Alt kan utnyttes, det trengs bare tilpasning og oppfinnsomhet av oss som bor her, så lever vi godt.

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har i dag. Vi har tilpassa oss de naturgitte forholdene. Dette er distriktenes styrke; i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur krever et mangfold av tiltak fordi nettopp naturen er mangfoldig. Folk har klart seg fordi de utnytter alle ressursene som så utrolig utfyller og dekker våre behov for å klare oss. Slik har folk livnært seg, vokst, produsert og ikke minst trivdes. Å mestre denne allsidige naturen, gir en enorm trivsel og glede, det gir en tilhørighet. Det setter røtter.

Forskjeller

Vi har tilpassa oss naturen, men det har også gjort oss nokså forskjellig i nord som i sør, på innlandet og ved kysten. Denne forskjellen, dette mangfoldet er først og fremst kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer og tjenester, av arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A4-figurer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vårt kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Regjerende fiskeripolitikk har ikke som overordna mål å bevare bosetting, da måtte den nyttiggjøre seg av de marginale ressursene også. Regjerende fiskeripolitikk har som overordna mål å være bærekraftig. Og da tenker de ikke på naturens yteemne, men at fiskeripolitikken og bosettinga ute i utkantene, ikke skal koste staten noe. Det er økonomien som har overtatt styringa.

Vi bor ved et av verdens største fiskefat. Allikevel opplever denne næringa problemer. 800 fjordfiskere med sjarker i Nord-Troms har knapt noe mottak. Løsninga for denne flåten har vært å henge den fisken de har fått ved eget naust. Men EØS-avtalen innebar også et renhetsdirektiv mer kjent for å hindre hjemmeslakt. Denne fisken var i kvalitet noe av den beste tørrfisken landet vårt kan produsere. I stedet har de større produsentene i Lofoten kjørt frostskadet fisk inn på Italia-markedet. En av grunnene for dette har vært at det ble for lite fisk i forhold til etterspørselen fordi hengekvantumet var blitt redusert.

I Troms fylke er det registrert 2.700 fiskefartøyer under 10 meter. Alle disse driver i fjordene og er helt avhengig av lokale mottaksanlegg for å kunne levere sin fangst. I de siste 10 år er antallet fiskeforedlingsanlegg langs kysten her redusert med 1/3-del. Færre bedrifter betyr lengre vei å gå med fangsten og mindre tid til fiske. Konsekvensen blir enten å slutte å fiske, eller flytte til mer sentrale strøk.

Det er forsøkt opprettet mottaksstasjoner som bare tar i mot og pakker fisken for videre forsendelse. 17 mottaksstasjoner fordelt på 12 kommuner i Troms sliter med økonomien. Disse mottaksstasjonene, organisert som lokale andelslag, har problemer med å få avtaler med fiskekjøperne til en pris som gjør denne drifta regningssvarende. Derfor er det opprettet et fond for mottaksstasjoner. På siste møte i næringsutvalget i Troms gikk utvalget inn med 50.000 i tilskudd for slike mottaksstasjoner. Behovet for støtte er betydelig større. Fondet hadde sendt ut omtrentlig søknad på nærmere 5 millioner. Gapet mellom behov og tilgjengelig støttemidler, truer fjordfiskernes eksistens.

Kvalitet og kontroll

Reglene for førstehåndskjøperne av fisk er nå endra. 1. januar 1998 er det ikke lenger fiskesalgslagene som godkjenner, men nå skal Fiskeridirektoratet ta seg av det.

Anleggene skal blant annet være godkjent av kvalitetskontrollen. De som ikke kan tilfredsstille kravene, må i løpet av mars 1998 søke om dispensasjon. Ramler en ut av registeret, må en gjennom alle formaliteter og i tillegg betale et behandlingsgebyr til statskassa. Og fiskekjøperne må stille bankgaranti som salgsorganisasjonen krever.

Under dekke av kvalitet og kontroll, heves terskelen for mange marginale fiskemottak. Dette rammer nettopp fjordfiskeren. Det har blitt et unisont krav fra landsdelen om fritt fiske for småbåter under 10 meter. Verdien av en slik rett for fjordfiskerne blir mest meningsløs hvis mottakene forsvinner.

Kystfiskerne her rundt Hinnøya har deltatt i et av historiens beste sildeeventyr. Allikevel er kystfiskerne mildt sagt frustrerte. De får ikke fiske mer enn en tur i uka. Mottaksanleggene på land har ikke større kapasitet, og disse anleggene ønsker å drøye sesongen. Dermed har over 200 kystfartøy blitt liggende 10 døgn i køordning før de får gå ut på feltet og kaste nota igjen. Kravene fra frustrerte fiskere på allmannamøte i Lødingen 23. oktober var at sildoljefabrikkene snarest må åpnes for mottak av sild. Problemet er mottak. Så mye sild som det er i havet her nå, blir det en del sild i hvert notkast. Så blir silda satt i steng mens en venter på å få levere. I Ervika like nord for Harstad, klager befolkninga på lukta som er blitt av den silda som har dødd nede i stengene.

Sild

Mottaksanleggene som produserer sild til konsum, har for liten kapasitet. I flere år har sildefiske foregått i Tysfjorden, og løsninga har vært oppkjøpsskip fra Russland eller oppmaling ved fabrikken i Bodø. I dag ligger det 7 russiske fartøy i Lødingen. Det har spesielt fra SND ikke vært vilje til å satse på konsumproduksjon av sild i nord, slik Ytterstad og Gullvik har satset på i Lødingen og i Sigerfjorden. Argumentasjonen har vært at kapasiteten har vært stor nok i pelagisk sektor i sør. Hvis vi som bor her, ikke fisker og prekeverer silda sjøl, må vi kjøpe sildeansjos i butikkene til en pris på ca 400 kr pr. kilo foredla kanskje i Sverige.

Sildeoppkjøpsfartøy og sildoljefabrikker tar heller ikke bifangst. Nettopp i sildefisket kan en få bifangst fordi de fleste fiskearter går også etter silda. Og når reguleringene har satt stopp for seifiske, så er storseien blitt et problem for sildefiskerne. I Hagan, ikke langt fra Ervika, var noen gutter ute og rodde. En sildebåt ropte til dem om de ville ha storsei, så kunne dem plukke opp fin sei rett bak båten. Guttene plukka opp storseien som lå og fløt i vannskorpa. De tok med seg så mange som de klarte å bære av denne fisken sildebåten hadde dumpa. Det ble mye fiskemat i heimene til de guttene.

Reguleringene av seifisket er sannsynligvis gjort ut fra hva som tjener trålerne. «Den fordelingsmessige logikk i reguleringen av seifiske er at trålerne får sei for å klare å ta kystflåtens torskekvote,» hevdet adm. leder Inge Flage i Notfisk Arctic a/s (Fiskeribladet 2. september 1997).

Sortland er en av de aller største mottakshavnene for fisk i Nord-Norge, og det enda ikke all fisken over havna godskrives landingsstedet, men bokføres på salgsstedet som kan være hvor som helst. 16.710 tonn fisk ble registrert for transitt over Sortland havn i fjor. Den såkalte Sortlandsmetoden har slått an. Ideen begynte i 1992: en bygde fryselager og tok i mot råstoff for mellomlagring og sørget for videre forsendelse. Det var forresten her «melbukuttet» ble kjent. En melbutråler ble kontrollert, så hadde den kuttet fisken i to ved gattborra og kastet den arbeidssomme delen av fisken.

Sortlandsmodellen har bredt seg langs hele kysten. Bodø skal nå bygge det største fryselageret i Nord-Norge med en kapasitet på 13.000 tonn. Fiskarsamvirket i Tromsø like så. Det er blitt et behov for mellomlagring av fisk i frossen tilstand på grunn av økende norske og utenlandske frysetrålere som opererer i Barentshavet.

AP-regjeringas fiskeriminister ønska ei slik satsing på fiskerihavner. 3,5 milliarder er avsatt til havner og sjøtransport. 854 millioner er satt av til fiskerihavner. Det er EØS-havnene og transitt av fisk det satses på. Og dette vil ramme de opprinnelige fiskemottakene langs kysten. Denne omlegginga fra produksjonsanlegg til transittlager, fremstilles som en nødvendig markedstilpasning. Dette får de til, men transitt av fjordfisken over de enkle mottaksanleggene i Troms, får ikke de omsøkte 600.000 av Fiskeridepartementet.

Strukturendringa angår høstingsretten. De fiskebruk som har trålere, er de som det er interessant å satse på og kjøpe opp. Det er mottakskapasitet og utskipningskapasitet som er interessant. Å bygge store fryselager som kan ta i mot trålere, tømme dem så trålerne kan gå raskt ut igjen for å fiske. Og fisken sendes så rund nedover til kontinentet. Denne modellen er tilpassa EU sine ønsker, det er EUs transitthavner.

Stadig flere trålere bygges om til frys. Og det mangler ikke på planer for bygging av nye frysetrålere. Det planlegges nå enda en ny Andenes-tråler til 85 millioner enda den forrige måtte gå over til russiske kvoter. Det som skiller en frysetråler og et fabrikkskip er stort sett bare to filetmaskiner til ca. 5 millioner. Båtene har forøvrig det samme tekniske utstyret ombord. Det foregår en skjult oppbygging av en fabrikkflåte. I tillegg har vi aktører som Røkke med sine fabrikkskip. Vi har en norsk havgående flåte som opererer i smutthull på den andre sida av jorda. Vi har vært med på å bygd opp en skremmende overkapasitet ved hjelp av blant annet verftsstøtte. Denne kapasitetsøkninga kunne ikke vært av den dimensjon om ikke staten hadde gått inn med store penger i forskjellige bidrag.

I mai i år laget Fiskeriforskning en rapport (10/97) om verdiskapning i fiskeflåten i Troms. Rapporten innrømmer mangelfullt og til dels dårlig tallmateriale, men allikevel fremstiller den båter over 13 meter som mer lønnsomme for offentligheten enn de under. De minste båtene gir bare en avkastning på 1 % til det offentlige, mens båter over 13 meter gir hele 11 % . Litt typisk for dagens forskning, så regner en ikke med skatt av lønn. For 87 % av verdiskapninga til båter under 13 meter, går til lønn. Forskninga har tatt på seg nokså ensidige briller.

Kystflåten

Tidligere direktør Bjørn Nilsen i Statens Fiskarbank regna på egenkapitalsituasjonen for kystflåten. Og her var tallmaterialet mest alle båtene som seiler i distriktet under Tromsø-kontoret. For fartøy under 13 meter viser en positiv utvikling både med hensyn til driftsresultat og egenkapitaloppbygging. Det er den eneste fartøygruppen som har en så positiv utvikling at de kan legge seg opp egenkapital.

Hvorfor leiter da kvoteadelen i Fiskarlaget sammen med Fiskerihøgskolen i Tromsø, etter løsninger hvor nettopp sjarken skal bort. Hallenstvedt har ført i penna en rapport hvor nettopp færre mottak på land blir brukt som argument for at de små båtene må bort. Hovedbudskapet i meldinga er at kapasiteten må ned. Og så kobler de det til antall fartøy. Det er tull å tro at en reduserer kapasiteten med å redusere antall småbåter. Det er de store fartøyene som har for stor kapasitet. Den minste kystflåten som sjarkene, har ikke for stor kapasitet. Og det veit Hallenstvedt for i egen statistikk viser han at kystflåten bare har en overkapasitet på 17 %, og det er ikke nok til å kunne ta opp tildelte kvoter.

Utredninga kommer til den konklusjonen at stort skal bli lønnsomt. Tall derimot fra Statens Fiskarbank sier at en 10,6 meters båt trenger en brutto fangstverdi på 725.000 kr. for å oppnå lønnsomhet. En båt på 21 meter trenger en brutto fangstverdi på 5 millioner. Den lille båten sysselsetter 2 mann, den andre sysselsetter 5. Sammenlign antall arbeidsplasser med nødvendig oppfiska kvantum, så ser en at stort må ha større. Det sjudobbelte må den på 21 meter dra opp av havet for å være lønnsom. Den minste båten trenger 360.000 i fangstverdi pr. mann, den største trenger opp til en million pr. mann, dvs. den minste er 3 ganger så lønnsom.

Det tildeles ikke lenger kvoter til kystflåten. Hvis noen skal få kvoter, så må de taes fra noen andre, og da gjerne mindre fartøy. Det er kommet bestemmelser om at de som ikke fisker opp kvota to år på rad, skal miste kvota. Skal det bygges en ny båt på 21 meter, så må det taes ut 5 båter på 12-13 meter. Splitt og hersk, grupper settes opp mot grupper, og det mest raffinerte, en får de som vinner på endringene til å fremme krav om endringene. Derfor kommer krav om reformer fra utøverne sjøl. Fiskarlagets ledelse utgjør en kvoteadel som forholdsmessig tjener på denne endringa.

Sjarkflåten

Sjarkflåten har vist en større lojalitet til kystsamfunnene enn andre båter. De små sjarkene fremstår som mer robuste og mindre støtteavhengig. De har vist seg utrolig seigliva tross statlige reguleringer. Fiskere har sett seg i stand til å investert i ny båt uten for store banklån. Denne flåtetypen har vist seg overlegen fordi den er økonomisk og ressursvennlig, og den rekrutterer ungdom til yrket. Denne flåten bør gis rett til fritt fiske.

Den litt større kystflåten, skjøytetypen, er mest bygd av tre og er den eldste flåten. En del er overtatt av sønnene når gamlingene trekker seg. De er en viktig faktor i rekrutteringa i dag. Skulle en satse på arbeidsmiljø, så skulle offentlige fornyingsmidler prioriteres denne flåten. Eldre kuttere er i faresonen når Sjøfartsdirektoratets krav iverksettes. Sjøl om disse fartøyene med kutter-hekk har drevet et tøft fiske i mange mange år, så stemples de som sikkerhetsrisiko. Myndighetene vil ha denne type fartøy bort. Jeg er ikke overbevist at det egentlig er på grunn av sikkerheta. Det er denne type båter som mye har hevd på ressursene, det er denne type båter jeg husker fra min barndom i Lofoten og Vesterålen, det var de som var fiskebåter.

De båtene som egentlig har en stor risikofaktor, er de båtene som er bygd som paragrafbåter. De er bygd på en begrensa lengde, der mest mulig skal med så utstyret er plassert i høgda. De ser ut som flytende badekar med like dårlig stabilitet som et kar. Det er en klar sammenheng mellom konsesjonsgrenser, fartøyutforming og sjødyktighet. Og disse båtene som koster ganske mye, de er prioritert. Fiskeriministrene fra AP forsvarer sammenhengen mellom lengdemål og fangstkapasitet. Det skjuler det faktum at en ubetydelig større paragrafbåt har en enorm større fangstkapasitet enn en kutter. Forfordelinga av paragrafbåtene er kanskje nettopp fordi bankene og kapitalen skal inn i næringa. Jeg er ikke fremmed for den tenkinga at det er en måte å la kapitalen og bankene få ta over styringa av norsk fiskeripolitikk.

Røkke

Det krafttak som burde gjøres for å fornye en distriktsvennlig kystflåte, uteblir. I stedet opprettholdes kontraheringsstøtten for utlendinger i Statsbudsjettet. Røkke har håvet inn verftstøtte på sin flåteoppbygging. De fikk blant annet forhåndstilsagn på 330 millioner for bygging av 10 trålere og 14 fabrikkskip. At avtalen med russerne strandet, hindrer en ikke i å sammenligne dette med at den samlede norske fiskeflåte fikk 65 millioner etter mye bråk i verftstøtte i 1996. Hvorfor blir ikke norske fiskere behandlet likt med andre som bygger båter ved norske verft? For at Røkke skulle få støtte, måtte han være utlending, for at han skulle få konsesjon på Melbu, måtte han være norsk.

Kanskje den største forskjellsbehandlinga myndighetene gjør til fordel for den havgående flåten, er måling av oppfiska kvantum. Den havgående flåte måles i ilandført ferdig filet med en beskjeden omregningsfaktor. Kystflåten måles i ilandført rund fisk. Denne forskjellen i fangstmåling, belønner den havgående flåte hvis de utøver miljøkriminalitet. Fabrikkproduksjon ombord krever standardisering av fisken. Det er mest hensiktsmessig å bare ta en type fisk, i bare en type størrelse. Bifangst kastes, småfisk kastes og avskjær taes heller ikke på land. Dette er rovdrift som først og fremst truer bestanden.

Med innføring av enhetskvoter, har AP-regjeringa tatt et skritt til mot omsettelige kvoter. Trålerflåtens kvoteandel forblir uendra mens antall trålere reduseres. Det betyr at det også blir færre arbeidsplasser i trålernæringa. Færre trålere burde gitt større kvoter til kystflåten, men forholdet mellom kystflåten og trålerflåten har endra seg til trålernes fordel. Trålstigen har fungert slik at trålerne har fått tildelt større kvoter når kystflåten ikke har klart å ta opp sin del av tildelte kvoter.

Ved fartøykvoteordninga ble det satt begrensninger om kjøp og salg av fartøy. Men prisen ble satt ikke ut fra båtens verdi, men ut fra om den hadde fartøykvote eller ikke.

Deltagerloven har sikret at det skulle være aktive fiskere som skulle eie båtene. Fiskeriministrene fra AP bedyrer at fiskeflåten fortsatt skal eies av aktive fiskere, men det skal gjøres unntak for havfiskeflåten når det er nødvendig. Og de seks unntakene Schjøtt-Pedersen kom med i januar i år, dekker alt. Først og fremst var det unntak for å styrke økonomien i flåten. Og her får han støtte fra Handelshøyskolen om at deltagerloven fører til at norsk fiskerinæring påføres en eieform som reduserer lønnsomheten. Og så leker professor Hannesson med at oljeplattformene ikke ville vært lønnsomme om de måtte eies av aktive oljearbeidere. Slikt er ikke seriøst, det er kampanje. Demagogiske poeng unngår historiske, økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Marked og børs

Kapitalens innpass i fangstleddet, med eventuelle omsettbare kvoter er å slippe markedskreftene fritt. Vi ser at de samfunnsmessige funksjonene flåten har, kommer helt i bakleksa. Vi er vitne til en privatisering av flåten som gjør at dette fangstleddet nærmer seg marked og børs. Båt på børs er det same som at fiskerne taper. Sjøl om det er den fiskerieide flåte som best takler svingningene i fisket, blir denne slakta. Børseide båter vil maksimere naturens egne svingninger i råstoffgrunnlaget. Avkastninga vil bestemme drift, ikke behov på kysten. Og avgjørelsen blir tatt fra helt andre deler av landet enn der fisket foregår, kanskje til og med fra andre land.

Ei slik utvikling vil gå mot en ekstrem form for monokultur. Bare den fisken som kan fanges i stort, vil det bli høsta maksimalt på over kortest mulig tid. Så vil flåten flytte seg rundt etter ressursene. I dette løpet vil også økt ombordproduksjon bli en nødvendig økonomisk konsekvens. Jakta på maksimalprofitt vil være det styrende.

Fiskeripolitikken i dagens Norge styres systematisk og kynisk over til markedskreftene. Først og fremst er det at høstingsretten gis til markedskreftene. Reguleringene drar ensidig i den retninga markedskreftene ønsker. Allmenningsretten svekkes, kystfiskernes utøving av yrke gjøres vanskeligere og reguleres strammere, strukturen på land legges for kapitalinteressene. Miljøinteressene og kystfolkets interesser er skjøvet i bakgrunnen.

Dette samfunnet vi har nå, gjør at ressursene ikke blir utnytta godt nok. Det gjør at stordrifta bare kan utnytte deler av naturressursene. Industriutnyttelse av naturressursene gjør at en bare er i stand til å ta ut «fløten av naturens melkeressurser». Slik blir vi alle fattigere. Slik blir denne landsdelen i stand til å fø stadig færre folk. Og dessverre slik blir også høstingsretten av naturressursene overlatt til de kapitalsterke selskapene uten at befokninga er der og gjør hevd på dem. Slik blir forholdene lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser. Slik legges vår landsdel øde. Det er bare et eneste alternativ, samfunnet må endres.

Troms Fylkesting diskuterte fraflyttingstallene på oktobersamlinga. Det var en gjeng frustrerte politikere som diskuterte. Mot 11 stemmer sluttet fylkestinget seg til mitt forslag: «Troms Fylkesting ønsker et økonomisk system som er tilpasset naturens forutsetninger og som kan gi mulighet til en desentralisert og spredt bosetting i fylket. Det er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg naturens mangfold uten å øve rovdrift på ressursene». Under stemmeforklaringsrunden før avstemminga poengterte jeg at jeg kjenner bare til to aktuelle økonomiske system, det er sosialisme eller kapitalisme for føydalsystemet har vi absolutt forlatt.

Alternativet er bare et, vi må bygge er sosialistisk samfunn, et sosialistisk Norge. Og ressursene har vi enda.

av Karin Hedbrant

En av de store revolusjonene på slutten av 1900-tallet er den seksuelle. Reproduksjonens reduserte betydning har rystet følelseslivet og familieinstitusjonene grunnleggende. I denne prosessen skjer en radikal omdanning av intimiteten som også bør få konsekvenser for det offentlige livet, hevder sosiologen Anthony Giddens.

Lengselen etter å oppleve den romantiske kjærlighetens understøttende kraft preger muligens det postindustrielle nåtidsmennesket i høyere grad enn den gjorde blant 1800-tallets romanleserinner. Tross skilmissestatistikken hyller de fleste av oss innerst inne ideen om et radikalt, følelsesmessig brudd i tilværelsen som underminerer og fornyer alt liv. En tilstand verdt å streve etter. Den skal i sin tur helst lede til et livslangt ekteskap der sinnsstemning og ikke økonomi forventes å være det sammenholdende kittet. Om det blir problematisk, disponerer vi atskillige hyllemeter med veiledende håndbøker, psykoterapi eller løssalgsavisenes helgbilag. Både menn og kvinner, men spesielt kvinner fra alle skikt, fantaserer stadig om den rette og drømmer om et gjensidig sjelelig fellesskap – et dyp forhold. For i dette riket dominerer det opphøyde over det seksuelle.

Austen-feber

Aviser og blader proklamerer «Austen-feber» (1). I alle fall vi kvinner sitter klistret foran fjernsynsserier og filmlerret for å bli oppslukt av disse aristokratiske, men akk såå brilliante skildringer av den reaksjonære romantikkens seier over tradisjonens leie makt. Til og med i et forherdet «clarteisthjerte» skjelver det til av det kyskeste kyss …

Lidenskapens revolusjonære potensiale har selvsagt mennesker til alle tider vært klar over, og derfor har man i alle samfunnsformer ansett den som en ubrukbar del av byggingen av et solid samfunn som hviler på privat eiendomsrett. Ekteskap, hjertekjærlighet og erotikk har blitt holdt godt atskilt, framfor alt av menn i de fleste klasselover i historiens gang, og særlig hos aristokratiet har diverse sidesprang vært vanlig. Men i de andre skikt kunne til og med en og annen kvinne tillate seg det samme – i det minste dersom hun leverte et betryggende antall ektefødte. Med de borgerlige kvinnenes behov for en romantisk dimensjon i sine småtriste liv på attenhundretallet ble hjertets krav og forventning ført inn i ekteskapsinstitusjonen. Men erotikken var et emne som knapt kunne omtales i slike kretser. Jane Austen kan ikke ha vært i nærheten av ett mannfolk.

I dag betyr ikke lenger seksualitet reproduksjon. Bare på noen få tiår har prevensjonsmidlenes sikkerhet snudd opp ned på de vilkår og tradisjoner som i uminnelig tid har bestemt reglene for den kroppslige kjærlighetens uttrykksmuligheter. Dermed er det satt et grunnleggende spørsmålstegn ved ideen om ekteskapets sammenheng med det åå ha kontroll over kvinnen. Til hverdags tenker vi knapt over hva en slik tilsynelatende selvfølgelighet faktisk betyr for relasjonene i et parforhold, i familieinstitusjonen og for intimitetens vilkår.

Anthony Giddens

En som har gjort dette grundig og særlig tankevekkende, er den meget veletablerte engelske sosiologen Anthony Giddens som for noen år siden skrev boka Intimitetens omvandling – sexualitet, kärlek och erotik i det moderna samhället (oversatt til svensk 1995, Nya Doxa). Giddens analyserer dagens seksuelle kartverk og konstanterer:

«Avhengigheten (av forelskelsen/romantikken, K.H.s anm.) må settes i sammenheng med det faktum at vi i dag lever i et samfunn hvor tradisjonens makt i større utstrekning enn tidligere er fjernet. I tilsvarende grad får det instinktmessige jeg-prosjektet en spesiell betydning. Når store områder av en persons liv ikke lenger bestemmes av herskende mønstre og vaner, er individene stadig tvunget til å overveie valg mellom ulike livsstiler. Dessuten – og dette er av sentral betydning – er slike valg ikke bare «eksterne» eller marginale sider av individets holdninger, men bestemmer hvem individet er.»

Kvinner i Vesten kan i prinsippet bestemme over sine kropper. Vi kan avstå fra barn og samtidig ha seksuelle forhold. Rett ut sagt kan vi velge seksuell identitet eller eksperimentere med den. Vi er ikke lenger henvist til noenslags «natur» – det står oss i tilfelle fritt å velge naturen om skjebnen også vil. Vil ikke skjebnen, kan vi la oss bli prøverørsbefruktet med eller uten mann (i det minste i teorien). «Seksualiteten» – som naturligvis ikke eksisterte som begrep – var tidligere forbundet med stadige svangerskap og en stor risiko for å dø i barselseng, og bygde nærmest på en fornektelse av kvinnens seksuelle utbytte. I dagens samfunn har den blitt utviklet til et fritt uttrykk for individualitet. En oppførsel som i prinsippet likner mannens nytelsesinnretta seksualitet. For å slippe den «naturlige» elendigheten – å være en ren eller uren kvinne – fantes det to andre muligheter: å gå i kloster eller kle seg ut som mann og håpe på at ingenting skulle avsløres, dette kunne lykkes fordi den sosiale rollen i praksis alltid veide tyngre enn naturen.

Selv om aidstrusselen stadig finnes i bakgrunnen i denne sammenheng, gjenstår i dag noe som Giddens kaller for «den plastiske seksualiteten». Et livsområde som har valgt bort reproduksjonen og som står stadig åpnere for utforskning og eksperimenter, og åpner døren for flere mennesker enn de i «undergrunn-«, «outsider-» og kunstnerkretser som tradisjonelt har prøvd disse rom. Sannsynligvis kommer flere mennesker i denne samfunnsfasen derfor til å si ja til og utvikle for eksempel homoseksualitet og tokjønnethet fordi det helt enkelt begynner å bli sosialt funksjonelt, og stuerent når reproduksjonen har blitt et sekundært mål for begge kjønn. Oppførsel som i en tidligere samfunnsfase ville bli betegnet som perverst, kan i den nåværende samfunnsfasen fungere som en «radikal pluralisme», befridd fra moralisering og er sannsynligvis nødvendig for framveksten av en fullstendig emansipasjon.

Når det gjelder økingen av homoseksualitet blant menn (i følge amerikanske forskere har over 40% av gifte menn hatt sex med andre menn) framfører Giddens en teori verd å merke seg:

«Innslaget av psykologisk forsvar synes åpenbart i denne form for tilfeldig seksualitet. Den kan sees som en mannlig masseflukt fra det som forener seksualitet, jeg-identitet og intimitet. I en tid når kvinnen ikke lenger spiller med, blir den et uttrykk for menns hemmelige motstand mot konsekvensene av likhet mellom kjønnene.»

Tilsvarende resonnement, skjønt motsatt, forekommer blant kvinner som velger å være lesbiske. Giddens moraliserer ikke, men iakttar dette spekter av stadig vanligere «grenseovertredelser» som et symptom på at kjønnsrollene radikalt holder på å oppløses. Men jakten på de ekstraordinære opplevelsene skaper selvsagt behov og avhengighet som i lengden motvirker «det instinktmessige jeg-prosjektet» og et virkelig møte mellom kjønnene. For ikke å glemme de kommersielle kreftenes enorme interesse av å utbytte denne typen drifter.

Den kvinnelige seksualiteten

Selv om den kvinnelige seksualiteten fortsatt bærer preg av de gamle redslene for graviditet og den sterotype underkastende holdningen, holder den drastisk på å forandres. Det er ikke lenger selvsagt at ekteskapet er den sentrale erfaringen i vestens kvinners liv. I det minste i Skandinavia er det mer selvsagt for både middelklasse- og arbeiderklassekvinnen å ha egnen penger, arbeidsliv og et sosialt liv utenfor hjemmet. For middelklassen er dessuten god utdanning en like selvsagt sak. I verdens mest emansiperte land er det en ti år gammel situasjon, mens det er utopi for majoriteten av verdens fattige kvinner. Det må legges til at underklassekvinner i vest med lav utdanning der spesielt arbeidsløse alenemødre utgjør et absolutt nederste sosialt skikt, i dag befinner seg i en klart defensiv situasjon.

I sosiologiske undersøkelser som har intervjuet tenåringer om deres forhåpninger for framtida, merkes det blant jenter en forskyving fra et ønske om å «bli gift» til et ønske om et møte som innebærer et dypt likestilt forhold. Derimot snakker gutter oftere (og stadig) om en pen «frue» som inngår som en del av eneboligen og toppjobben (dette kan jeg bekrefte fordi jeg har lest en videregående klasses stiler om temaet nylig). Nøyaktig som i Austens romaner virker det som om jentene også her går i bresjen for et nytt syn. De har «forberedt veien for en ekspansjon av det intime gjennom sin rolle som moderne følelsesmessige revolusjonære», som Giddens uttrykker det.

For denne nye situasjonen innfører Giddens et sentralt begrep; «det rene forhold» – der båndet mellom mennesker opprettes i former som er gjensidig forhandlet fram, og bare varer så lenge begge parter får tilstrekkelig ut av alliansen – en rullerende kontrakt. Kjærligheten og behovet for samliv er dermed mer avhengig av dette rene forholdet som ramme, enn det ekteskaplige løftet. Selve ekteskapsformen blir da mer et symbol på trofasthet enn en faktor som definerer trofasthet. Den plastiske seksualiteten inngår her som en utfylling og en fordypning av en slik fortrolighet, og reproduksjon finnes der som en mulighet. Men mannen slentrer etter i denne prosessen, påstår Giddens, og mener at mannen har holdt seg unna det intimes utviklingsområdet og framfor alt betraktet forelskelsen og det følgende ekteskapet som en «adgang» til kvinnens kropp på en attenhundretalls måte. I boka refereres en undersøkelse hvor nesten alle intervjuede kvinner ønsket større verbal nærhet i forholdet med sine menn, og de oppga at de merket motstand eller følelsesmessig likegyldighet når de forsøkte å få til en mer intim kommunikasjon.

Giddens utvikler ikke noen tanker om viktigheten av de åpenbart meget fordelaktige praktiske og økonomiske vilkår som et samliv innebærer. Fortsatt er økonomi selvsagt et meget vesentlig kitt i et samliv, med den forskjell at det i dag bygger på begge partenes innsats. Men mannens økonomiske innsats utgjør allment den dominerende delen for de fleste forhold både i middel- og arbeiderklasse, dette innebærer at kvinner spesielt ved en skilsmisse havner i uhjelpelig underlegenhet.

Det rene forholdet

«Det rene forholdet»-resonnementet overføens også til andre områder i livet. Om det tilpasses på vennskaps- og slektsforhold, blir det for eksempel ikke selvsagt at barna (oftest jentene) tar hånd om sine gamle foreldre dersom det gjensidige forholdet ikke finnes. Det romantiske kravet på gjensidighet innenfor ekteskapet og individenes behov har dermed utviklet seg til å sprenge de forventede sosiale konvensjonene. En slik splittelse kan man også studere i de stadig vanligere tilfeller av at foreldre i dag faktisk svikter sine barn (dessverre hverdagskost for dagens skolerådgivere) når de finner et nytt og «mer givende» forhold som barnet ikke passer inn i. Giddens gir ingen slike eksempler.

Refleksjonen er nærliggende; når konvensjonens forventninger begynner å oppløses, åpner det utvilsomt muligheten for at flere mennesker handler i grov egeninteresse. Diskusjonen om det sivile samfunnet får her ytterligere en dimensjon; krever ikke et tradisjonsoppløsende samfunn en sterk profesjonell offentlig sektor som motkraft og demokratisk garantist? For spørsmålet er om det finnes noe alternativ. Et forsvar og vern om kjernefamilen virker konserverende og havner meget lett i en kristeligdemokratisk felle. For Giddens utgjør «det rene forholdet» et svar på et økt personlig moralsk ansvar for sine handlinger, men ut i fra andre utgangspunkt enn tradisjon og institusjon. En slags eksistensialistisk tankegang, om man vil.

Alkoholisme, narkomani – og sex

I et samfunn hvor normene er i oppløsning forsterkes fenomener som seksualfiksering og tilfeldig sex. Den ekstreme avhengigheten og følgende misbruket av dette emansipatoriske (2) løft, sammenlikner Giddens med alkoholisme eller narkomani. Han ser paralleller med det såkalte «kick», «fix» og «time-out» med følgende jeg-tap og destruktive skamfølelser: «alle avhengighetsformer er forsvarsreaksjoner og flukt, et uttrykk for svikt på autonomi som kaster en skygge over jegets evner». Følgelig er det vanligst blant menn (selv om fenomenet også kan iakttas blant stadig flere kvinner), der erobringen i seg selv er drivkraften » intenst begjærte kvinner blekner til ingenting når affæren er fullbyrdet. På denne måten dyrkes ideen om kvinnen som et bunnløst (biologisk …) mysterium – en oppfatning som framfor alt florerte når 1800-tallets borgerlige kvinnesyn ble formet.

«Disse menn er ikke i stand til å opprette båndet mellom seksualitet og intimitet. En slik mann bygger hele sin identitet på sin innsats i arbeidslivet og derpå følgende status blant andre menn – og i svært liten utstrekning på en følelsesmessig rekonstruksjon av det forgangne. Prisen mennene må betale for sin stilling på det offentlige området er at de er utestengt fra omdanningen av intimiteten.»

Giddens studerer og gransker den freudianske teoribyggingen på området og diskuterer selvstendig. Først og fremst hva den sterke morsdominansen i et lite barns liv sannsynligvis får av konserverende psykologiske konsekvenser for konstruksjonen av de ulike kjønnsrollene – både bra og dårlig for begge. Han stiller seg befriende kritisk til Freuds tidspregede analyse av den passive kvinnelige «uutviklede» seksualitet, og den temmelig bisarre teori om den såkalte «penismisunnelse». Menns og kvinners åpenbart delvis forskjellige seksuelle behov utgjør naturligvis et komplisert vekselspill av tidlige foreldreholdninger og samfunnskonvensjoner, mens Giddens tilskriver den biologiske faktoren relativt liten rolle. Giddens ideologiserer aldri, eller hengir seg til overflatiske karakteristikker av kvinnelig og mannlig. Derimot konstanterer han at jenter absolutt ikke er «nærmere til følelsene» i noen nedarvet betydning, men at de allment ikke oppmuntres til å utvikle sine tekniske evner – en egenskap som uten tvil bekrefter guttenes behov for å bli verdsatt og elsket. Jenter lærer seg som kjent å bli elsket av helt andre årsaker.

Den samfunnskonservative Freud må naturligvis være et gitt utgangspunkt for en psykologisk teori slår Giddens fast. Deretter gransker han de seksualteoretikere som oppfattes å tilhøre en progressiv tradisjon, framfor alt Michel Foucault, Wilhelm Reich og Herbert Marcuse. En radikal holdning til Freud skulle innebære å vise at det han oppfattet som sivilisasjon i allmennhet i praksis er noe spesielt for den moderne orden:

Marcuse

«Og modernitetens problem, som jo Marcuse oftest betoner, hører i meget stor utstrekning til en mannsdominert sfære. Man får anta at kjærligheten enda en gang forvises bak kulissene, som den kvinnelige spesialiteten den faktisk kom til å bli. I forgrunnen finnes bare lønnsarbeidets verden, som tas for gitt som et mannlig prosjekt.»

Både Reich og Marcuse formulerer eldgamle utopiske teorier om den fullstendige emansipasjonen i den moderne tidsalder i opposisjon mot de utbyttende, kapitalistiske kjønnsstrukturer. De har i følge Giddens mangler i sin evne til å sammenkoble teoriene med en analyse av den faktiske kvinnekampen i et kjønnspolitisk undersøkende perspektiv.

Som nestor i disse spørsmålene troner Michel Foucault, selv om han bare rakk å påbegynne sitt store livsprosjekt: å skrive seksualitetens historie. Foucault er den sentrale teoretikeren når det gjelder diskusjonen om hvilken rolle seksualiteten spilte i ulike samfunnsformer. Giddens vier et særskilt kapittel til delvis å punktere Foucaults teori om samfunnsinstitusjonene som i prinsippet seksuelt repressive. En tanke som motsies ganske grundig av Giddens sosiologiske tilstandsbeskrivelse, som tvertimot nærmest gjenspeiler en relativt smidig og tilpasningsdyktig samfunnsmoral.

«Utviklingen av demokratiet på det offentlige området var i begynnelsen først og fremst et mannlig prosjekt – som kvinnene til slutt fikk del i, framfor alt som en følge av deres egen kamp. Demokratiseringen av privatlivet er ikke en like synlig prosess – delvis nettopp fordi den ikke finner sted offentlig – men dens konsekvenser er like dyptgående. Det er en prosess hvor kvinnene hittil har spilt hovedrollen, selv om de oppnådde resultatene på samme måte som i den offentlige sfæren til slutt vil bli tilgjengelig for alle.»

Slik sammenfatter Giddens forholdet mellom de to verdener, som så merkelig holdes atskilt i vår sivilisasjon – en konstatering som samtidig fører til en sluttdiskusjon om at en fullstendig demokratisering av privatlivets helligholdelse er nødvendig for emansipasjonen.

Dobbeltmoralens mørke

Framfor meg ser jeg et opprinnelses bilde: borgerskapets mørke og tunge fløyelsbekledde interiør der frustrerte fruer og foraktede prostituerte holdes gjemt i dobbeltmoralens mørke. Her finnes rommet for Strindbergs familiehelvete og de borgerlige kvinnenes fengsel – det tradisjonelle privatlivets hellighet rommer store deler av borgerlig reaksjonært og konservativt tankegods. Fascinasjonen for seksualiteten i vår tid henger naturligvis sammen med at den utgjør nettopp et siste privat rom dit vi ikke eier innsyn. Den utgjør «en kontaktflate mot alt det som ble ofret for den tekniske trygghet som det daglige livet kan tilby».

Ingen tidligere epoke i historien har spekulert så voldsomt i hva som kan utspille seg hjemme hos tenåringsjentene og hjemmefruene i deres lukkede kammer. De fleste av oss vet at det er falsk støy. Det finnes nettopp ingen hemmeligheter, men derimot mye lengsel og tomhet – den håpefulle får hver gang legge sammen løssalgsavisens helgbilag utilfredsstilt. Men helliggjøring og mystifisering av privatlivet mørklegger og gjør intimsfæren utilgjengelig for diskusjon og spørsmålsstilling. Her skjuler ikke bare nøkkelen til kvinnens emansipasjon seg, men også muligheten til en politisering av livet som helhet. Tidligere innfører Giddens begrepet livspolitikk, en politikk som forener abstrakt filosofi, etiske tanker og åpenbare praktiske gjøremål.

Intimitet og demokrati

Intimiteten i seg selv inneholder et løfte om demokrati. Et løfte som forutsetter individenes autonomi og mulighet til virkeliggjøring i en ånd av respekt og generøs åpenhet for den andre, grunnlagt på like rettigheter og plikter, og dessuten å alltid ha gode hensikter for handlinger som berører et annet menneskes liv. Det vil si at den intime sfæren må preges av de prinsipper som vi påstår å følge for det offentlige livet – kun slik kan den vanskelig tilgjengelige falliske makten bekjempes.

«Tanken om at det finnes trosforestillinger som er riktig for en mann, men feil for en kvinne – eller tvert om – kommer sannsynligvis til å tvinges bort ved at fallos krymper til penis» er vel en ganske tiltalende og befriende visjon for oss alle – eller?

Noter:

1) «Austen-feber», kommer av Jane Austen, som skrev romaner på 1800-tallet. Hun var ugift. En rekke romaner av henne er nyutgitt sist år og dramatisert for fjernsyn. (A.H.) [Tilbake]

2) Emansipasjon betyr likestilling og frigjøring. (A.H.) [Tilbake]

av Aslak Sira Myhre

RV går inn i en valgkamp som av offisielt autoriserte valgkommentatorer blir karakterisert som spennende. Jeg tror ikke det er riktig. Denne valgkampen ser etter alle solemerker ut til å bli av de kjedeligste vi har sett. Valgkampen vil bli prega av kjendispolitikernes interne krangling om ministerposter, sentrumalternativer og statsmannskunst. Eksistensen av et regjeringsalternativ er en kjærkommen anledning for Jagland og Petersen til å kaste seg rundt og snakke om alt annet en den politikken som de sammen gjennomfører på Stortinget.

I de siste 20 åra har rommet for politisk styring i Norge blitt stadig snevrere. Endringene i konjunkturen etter oljekrisa, og nye krav og behov for kapitalen har gitt ei det norske stortinget andre rammer enn i etterkrigstida. I tillegg har norske politikere bundet Norge opp til internasjonale avtaler som i enda større grad begrenser handlingsrommet. EØS-avtalen, WTO og en rekke enkeltavtaler binder Norge opp til en markedsliberalistisk politikk som ikke gir rom for kapitalstyring. Stortingets flertall viser i første omgang ingen vilje til å styre samfunnsutviklinga på avgjørende områder, men er i andre instans også ute av stand til å gjøre radikale endringer på grunn av de avtalene vi har bundet oss opp til. Det politiske rommet innen det borgerlige demokratiet er blitt snevra inn.

Politikersjiktet sitt svar på denne utviklinga er todelt. På den ene sida ser særlig Arbeiderpartiet ut til å lage seg merkesaker som står fjernt fra de sentrale samfunnsspørsmåla og de økonomiske rammene arbeidsfolk lever under. Vår nåværende statsminister har gjennom sin karriere hatt mobbelover, antirøykekampanjer og anti-voldskampanjer som sentrale saker. Disse sakene er kjennetegna av at det er allmenn enighet rundt at vold, mobbing og røyking er ille, at det ikke er grunnleggende problemer i vanlige folk sine liv og at det er lite eller ingenting man kan gjøre med det gjennom de «holdningsskapende» tiltaka stortinget har satt igang. Politikerne som ikke kan eller vil sette igang effektive tiltak mot arbeidsledigheten eller studentfattigdommen setter opp kamp mot vold som en samlende merkesak de kan mobilisere velgere bak.

Det andre trikset politikeren setter igang er det velkjente «politikersnakket». Dette er ikke bare kjennetegna av tilfeldig ullent prat, men er systematisk karakterisert av to ting. Tall og ordmagi, hvor budsjettbalansen, rentefoten og inndekninga, eller oversendelse, NOU og evaluering blir trylleord som arbeiderklassen skal forstå minst mulig av og tro mest mulig på. Politikere og sosialøkonomer er yrkesgrupper som lever av å gjøre de enkleste ting vanskelige. Utenom tallmagien er det Løvebakken interne den viktigste delen av politikersnakkets innhold, og her kommer regjeringsalternativer inn med full tyngde. Gjennom å fokusere på hvem sa hva i Syseregjeringa, hva mener egentlig Sponheim om Lahnstein i korridorene på tinget og hvem egner seg best til å ivareta landets interesser i Nordisk Råd, konstruerer politikerne konfliktlinjer som i liten grad har materiell basis, og som bare de som sjøl er på Stortinget, eller lever av å skrive om det, forstår. Etableringa av sentrumsalternativet, som i utgangspunktet kan være en sunn opposisjon til Aps maktarroganse, ser mer og mer ut til å være et resultat av og årsak til en sånn prosess.

Arbeidsfolk, det politikerne kaller velgere, sitt svar på politikernes bortforklaringer og konstruerte virkelighet er å holde seg hjemme. 1 million mennesker vurderer å la være å stemme ved høstens stortingsvalg. Dette er noe partiledere oppriktig frykter, og kanskje med god grunn. Politikerforakten er ikke bare et uttrykk for apati og overgivelse, men også for en grunnleggende mistillit til det politiske systemet. Dette er en innsikt som over tid kan fjerne det borgerlige demokratiets legitimitet, og er etter mitt syn ikke en ensidig dårlig ting. Sett utifra det jeg skriver ovenfor er det slettes ikke vanskelig å forstå at folk ikke stemmer. Politikerne har ingen vilje eller evne og mulighet til å drive politikk på områder som faktisk betyr noe for arbeidsfolk, og bruker valgkampen til å skjule dette.

Det er i hovedsak AP som taper på lav valgdeltagelse i Norge. Det er sosialdemokratiets tradisjonelle velgere, arbeiderklassen, som føler seg svikta og holder seg hjemme. Folks marsj hjem er et bevis på at oppbruddet fra sosialdemokratiet ikke er en fremtidig handling, men en pågående prosess. Men oppbruddet går ikke til andre etablerte partier, det går til sofaen eller til proteststemming. Det eneste partiet i norsk politikk som har reine hender i forhold til disse problemstillingene er ikke overraskende RV. Mer enn noensinne står vi fram som det eneste partiet i den norske partifloraen som skiller seg ut. I form av arbeidsstil, saker vi jobber med og ikke minst i kraft av at vi vil ut av kapitalsimen og inn i sosialismen. Vår oppgave er å vinne troverdighet hos den millionen som ikke tror på politikerne, og vise at det reelle opprøret mot resten av partiene er å putte en RV-seddel i urna og å s låss sjøl. Det er nemlig en ting som er spennende med dette valget. Det er ikke gitt hvilket utfall det vil få. Om vi gjør jobben kan vi få stortingsmandat i såvel Oslo som Hordaland, men oppnår vi noe av effekten som det reelle opprøret vil mulighetene åpne seg flere steder.

av Johan Petter Andresen

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr 3, 1997: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i Kapitalen. Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a) Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende, tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

av Mathias Bismo

Da SV høsten 1996 arrangerte sin Millenium-konkurranse ble mye av medieoppmerksomheten tatt av venstre-opposisjonen i partiet under ledelse av Rune Skarstein og Hans Ebbing som ga ut et nytt nummer av Vardøger. Spørsmålet som ble stilt, var om SV lå på sotteseng.

Den 7. desember 1996 opplevde SV sin laveste gallup-oppslutning på 14 år: 4,7%. Tendensen har vært nedadgående siden sommeren 1993. SV er det partiet i Norge som har færrest medlemmer i forhold til velgere. Hele 19% av velgerne stemmer partiet i fravær av noe bedre, og bare 9% mener partiet er meget bra, en klar jumbo i den norske partifloraen. Det er disse symptomene Vardøger tar utgangspunkt i, når de skal komme med en kritikk av dagens SV.

Redaksjonen beskriver i forordet problemet som tredelt. Det har en strategisk, en ideologisk og en organisatorisk side. Det strategiske er trolig det mest åpenbare. Under EU-kampen hadde ikke SV en like klar nei-profil som SF hadde under EEC-kampen i 1972.

EU-pause

Signaler fra partiledelsen, og særlig Erik Solheim, kunne tyde på at en tilnærming til DNA og ønsket om regjeringssamarbeid var viktigere enn kampen mot EØS og EU. Midt under EU-kampen gikk han ut sammen med DNAs byrådsleder i Oslo Rune Gerhardsen og oppfordret til regjeringssamarbeid etter mønster fra byrådet i Oslo. Og som om det ikke var nok, så erklærte Solheim 29. november 1994 en «EU-pause», som utvetydig var en ny samarbeidsinvitt til DNA.

I motsetning til i 1972 var det nå også EU-tilhengere i sentrale stillinger i partiet. To av SVs tre byråder i Oslo, Raymond Johansen og Terje Kalheim, erklærte seg som EU-tilhengere sammen med blant annet tidligere stortingsrepresentant Arent M. Henriksen. Dette gjorde at SV ikke ble det naturlige nei-partiet, slik de ble det i 1972. Tvert imot, oppslutningen gikk sikkert nedover, og det tradisjonelt borgerlige Senterpartiet tok opp mye av EU-motstanden, også blant tradisjonelt venstreorienterte velgergrupper. Disse strategiske feilene ser Vardøger uløselig knyttet til SVs stadig svakere ideologiske, systemkritiske profil. EU-motstanden i SV bygger ikke på motstand mot EU som system, men heller på dets form, at ikke hele Europa er med.

Nato og DNA

Parallelt med at uklarheten i forholdet til EU har utbredt seg, har det også oppstått en uklarhet i forholdet til Nato. Målet er fremdeles en oppløsing av organisasjonen, men norsk utmelding er ikke lenger programfestet. Med dette har SV, i følge Vardøger, i stor grad forlatt sin opprinnelige parole om den «tredje vei», og har begynt å akseptere stadig større deler av den vestlige kapitalismens apparat. Solheim har gått så langt at han i boka si, Den store samtalen, har erstattet kapitalismebegrepet med en vag formulering om «teknologisamfunnet». Samtidig erklærer han deler av SVs program for dødt og maktesløst, midt i valgkampen.

Samarbeidsbestrebelsene med DNA har også ført til en nedtoning av betydningen av klasseskillene i samfunnet. SVs program i Oslo i 1991 var å ta «et felles løft» for å rydde opp etter 16 år med Høyre-styre. De sosiale aspektene ved dette løftet ble i stor grad lagt til side. For å oppnå byrådsmakt ble de nødt til å forlate tidligere kampsaker, store politiske kameler måtte svelges. Slik har strategiske vurderinger avvæpnet og ufarliggjort SV politisk og ideologisk. Vardøgers kritikk på dette punktet går på at i stedet for å være et venstrekorrektiv til DNA, har SV valgt å bli et venstre-vedheng på DNAs flukt mot høyre.

Det organisatoriske var en av de viktigste grunnene til at en del av venstrefløyen forlot DNA i 1961 og dannet SF. De hadde sett seg lei på at DNA ble styrt av et snevert toppsjikt (les: Haakon Lie m/venner), og at innflytelse i partiet var avhengig av underkastelse for dette toppsjiktet. Som en motsetning til dette ble SF bygget som et åpent og fritt parti med full fraksjonsfrihet. Men det kanskje viktigste organisatoriske prinsippet, var at partiet skulle styres nedenfra; det var lokallagene som skulle avgjøre partiets fremdrift. Vardøger mener dette prinsippet er forlatt. Solheim forkaster alle demokratisk fattede vedtak og lager sitt eget program. Medieutspill i SVs navn har i stor grad i realiteten vært soloutspill fra folk som Solheim og Paul Chaffey, uten virkelig støtte fra grunnplanet i partiet. Ved at SV har manifestert seg som et parlamentarisk parti, har medlemmene blitt organisatorisk uviktige i og med at det aller meste av partiets inntekter kommer fra statsstøtte og lønn til en håndfull heltidspolitikere, som på sin side igjen naturlig nok legger store føringer på den politiske kursen til partiet.

RVere om byrådsamarbeid

Dette nummeret av Vardøger tar for seg disse problemstillingene og vurderer dem fra forskjellige vinkler. Ett naturlig og viktig punkt, er byrådsamarbeidet SV hadde med DNA i Oslo. Vegard Nore mener i artikkelen han har skrevet sammen med kommunestyrerepresentanten i Bærum, Anders Ekeland fra RV, at det var riktig å gå inn i dette byrådsamarbeidet, noe de begrunner med å sammenligne med det å ta posisjoner innen arbeiderbevegelsen. Men SV tok makten på DNAs premisser.

Kritikken av DNAs posisjoner forsvant i stor grad, og med SVs velsignelse kjøpte Swebus seg inn i Sporveiene, og Renholdsverket ble A/S og verneverdige Gaustad gård ble revet. «Gerhardsen må ha følt», skriver de, «at han hadde SV i et halsbånd.» Likevel, mener de, var det riktig og det er riktig av SV å gå i byrådsamarbeid med DNA for å hindre høyrekreftenes framferd i hovedstaden. Radikale krav som stilles i byrådsamarbeidet, vil utvilsomt bli feid vekk av DNA. Dette er de klar over, men det synes ikke å rokke ved ståstedet. De går med dette god for at det er riktig sosialistisk politikk å være med på å forvalte kapitalen – å gå god for kapitalismen for å hindre mer brutale kapitalister. Slik går Nore og Ekeland inn for at SV skal bli et maktas parti, et parti for kapitalen slik DNA ble det på 30-tallet. Dette stiller også spørsmål ved hva Ekeland og hans Revolusjonær samling ønsker med RV. Vil det også være riktig for RV å akseptere kapitalismen for å oppnå mer makt?

Anders Todal Jensen tar i sin artikkel opp dette sporet. Han påpeker at SV aldri har hatt så vidt stor parlamentarisk makt som i perioden 1973-77 da de hadde 16 stortingsrepresentanter som alle stilte på et radikalt grunnlag. SVs framgang, skriver han, skremte Arbeiderpartiet som justerte den politiske kursen mot venstre for å vinne tilbake «sine» velgere.

«Skyggenes dal»

Da SV atter i 1989 etter tolv års «vandring i skyggenes dal», som Hanna Kvanmo uttrykte det, oppnådde stor oppslutning fikk ikke SV samme funksjonen. Den store oppslutningen må nok utvilsomt tilskrives den grønne bølgen som på den tiden red over hele Europa. I motsetning til i 1973 valgte nå SV-ledelsen å gå etter parlamentariske posisjoner heller enn å være en pressgruppe i forhold til regjeringa.

Valget i 1991 brakte SV til makta i Oslo, og Solheim var rask til å ville overføre dette til riksplan. Men for å få en reell mulighet til dette, måtte partiet gi fra seg mange tidligere standpunkter og i stor grad akseptere DNAs. En slik stadig tilnærming gjør SV mer og mer politisk unødvendig, noe som i særlig grad har ført til en velgerflukt til Senterpartiet som kan se ut til å ha overtatt flere av SVs tidligere synspunkter på for eksempel distriktspolitikk og miljøpolitikk, og i større byer også en del til RV.

Torstein Hjellum velger i sin artikkel å trekke linjene tilbake til 1930-tallets DNA, en sammenligning som politisk sett ikke er helt på jordet. Men det er derimot flere faktorer som taler mot å overføre 30-tallets DNAs sosialistiske massebevegelse, bevegelsen som organiserte tusener i Arbeidernes idrettsforbund, Arbeidernes opplysningsforbund, arbeiderteatre med mer, til SV.

Hjellum – i feil ende

For det første var DNA etter at NKP gjennom en lang prosess var blitt marginalisert, så å si alene som parti for arbeiderne, på tross av en konsekvent klassesamarbeidslinje. I dag har både DNA og FrP langt større oppslutning blant arbeiderklassen enn SV, og disse er konkurrenter som trolig ikke vil forsvinne i den forholdsvis korte tidsrammen Vardøger arbeider i forhold til. For det andre er LO knyttet til et annet parti, og har endret karakter fra en kamporganisasjon for arbeidere til et organ for klassesamarbeid og styring av staten. For det tredje har måten ådrive politisk kamp på, i takt med endringer i samfunnet som helhet, endret seg adskillig siden 30-tallet. For det fjerde var DNA adskillig større enn det SV er i dag. DNA hadde nok folk til å dekke sine verv i folkevalgte organer samtidig som det var nok folk til å drive utenomparlamentarisk arbeid. Hjellum er selv klar over det siste, han kommer med et eksempel fra Hordaland der to lag med til sammen 20 (passive og aktive) medlemmer fikk til sammen 10 verv etter valget i 1991. Med en så sterk vektlegging på parlamentarisk arbeid blir utenomparlamentarisk arbeid ganske umulig. Men Hjellum synes å ta problemet i feil ende. Det er nettopp ut fra de parlamentariske posisjonene han vil bygge massebevegelsen.

Vardøger lever, og det er bra. Dette nummeret er absolutt å anbefale for såvel SVere som RVere, AKPere og andre på venstresiden i Norge. Det angriper krisa i SV på en bra måte, men gjør samtidig enkelte feil. Torstein Hjellum påpeker at det i et parti med såvidt begrensede ressurser som SV, i større grad må gjøres et valg av vektlegging på henholdsvis parlamentarisk og utenomparlamentarisk arbeid dersom SV skal kunne bli et ledende parti innen folkelige bevegelser. Dette står i kontrast til Nore og Ekeland som mener at den beste måten SV kan bygge seg opp på er å gå inn i posisjoner for å «vise ansvar» for å vise velgerne at SV er noe å satse på. De ser ikke ut til å ha sett at ved å gjøre det på vilkårene de selv forsvarer, forkaster de det grunnlaget SV som «venstresosialistisk» parti nettopp bygger på; et parti som representerer et alternativ til det bestående. Heftet presenterer en del problemstillinger i forhold til hva det vil si å være et parti som skal jobbe parlamentarisk og utenomparlamentarisk i dag, uten at de kommer med noen fullgode svar på det. Men som utgangspunkt for en diskusjon, er det meget bra.

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Benny Andersson

Den pågående debatten om Kina og de menneskelige rettighetene inneholder i det minste to typer spørsmål. Det første gjelder hva som faktisk har hendt og hender. Truet demonstrantene på Den himmelske freds plass Kinas samhold som stat? Er hensikten med den amerikanske kinapolitikken en ny krig? Eller er Clinton-regimet klare til å selge sin egen bestemor for å få innpass på det kinesiske markedet, mens hensikten med kritikken mot mangelen på fri- og rettigheter er å roe ned opinionen hjemme? Den typen spørsmål skal jeg ikke ta opp i denne artikkelen.

Den andre typen spørsmål handler om prinsipper. Hvordan skal venstresiden forholde seg til fri- og rettighetene? Fordi det her råder stor uklarhet og siden uklarhetene, delvis, har sine røtter i tradisjonen fra Marx skal jeg diskutere disse prinsipielle spørsmål ut fra et marxistisk perspektiv.

Jan Myrdal

I en artikkel på Aftonbladets kulturside (10. april) forsøker Jan Myrdal å avlede kritikken mot Kina for brudd på de menneskelige fri- og rettighetene ved å påpeke kritikernes taushet når det gjelder mangelen på sosiale rettigheter (rett til arbeid, helse, velferd) i USA og andre kapitalistiske land. Argumentet er klassisk. I det ligger en del av arven fra sovjetkommunismen og det den sovjetisk dominerte kommunistiske verdensbevegelsen skjulte. Men er det riktig? Er det ikke samme tanken som når noen innvender mot kritikken av Pettersen som slår kona si, at han er en djevel til å arbeide og slite for familien og nettopp der har jo kritikeren sjøl store svakheter?

I likhet med andre samfunnstenkere som virket på samme tid beskrev Marx overgangen fra det tradisjonelle føydalsamfunnet til kapitalismen som en prosess der det moderne individ ble skapt. I det tradisjonelle samfunnet var menneskene innpakket i forutbestemte sosiale grupper og relasjoner. De oppfattet seg sjøl mer som representanter for disse enn som sjølstendige individer i den mening vi legger i orda. Markedets oppløsning av bånda fra det tradisjonelle samfunnet ble både av liberale tenkere og av Marx sett på som et stort framskritt. For de tenkere som representerte den konservative reaksjonen på den franske revolusjon, utgjorde derimot individenes frigjøring fra det tradisjonelle samfunnets bånd og autoriteter en trussel. De konservative forsøkte å gjenopprette det føydal samfunnets underordning av individene under kollektive interesser.

Marx og frigjøring

Marx kritiserte, som kjent, kapitalismens frigjøring av individene som utilstrekkelig. Problemet er at hans kritikk av liberalismen ofte har blitt oppfattet som sammenfallende med den konservative reaksjonens kritikk. Dvs. begge oppfattes som forsøk på å gjenopprette autoritetenes og de kollektive «helhetsinteressenes» dominans gjennom å kvele den spirende individuelle frigjøringen. Forskjellen mellom marxisme og konservativ reaksjon reduseres til et spørsmål om hvilke kollektive interesser som skal bestemme. En slik konservativ Marx-tolkning ligger bak sovjetkommunismens syn på individenes fri- og rettigheter. Villen støtte har denne tolkningen?

Den kritikken som Marx framførte i sine ungdomsskrifter (f.eks. i Om jødespørsmålet) og senere gjentar (bl.a. i Grundriss) kan forenklet sammenfattes i en enkel tese: De vilkår det enkelte menneske virker under bestemmes for det meste av samfunnets organisering, derfor er individuelle fri- og rettigheter ikke tilstrekkelig for å gjøre mennesket til herre over sine vilkår. På markedet er alle formelt frie til å inngå de kontrakter de ønsker. Selv om den virkelige friheten er bestemt av individenes rikdom og alle er underkastet markedets upersonlige lover. Virkelig frihet kan derfor bare oppnådd ved at de samfunnsmessige omstendighetene endres; slike forandringer krever at mennesker oppdager sine samfunnsmessige interesser og organiserer seg til kollektiv, politisk handling.

Utilstrekkelig

Denne kritikken, at de individuelle fri- og rettighetene er utilstrekkelige, må skilles fra en annen type kritikk som Marx også rettet mot liberale økonomer og samfunnskritikere. Adam Smith, David Ricardo, m.fl. resonnerte iblant som om individer og deres fri- og rettigheter var gitt for et hvert tenkelig samfunn, isteden for, som vi har sett, et resultat av et bestemt stadium av samfunnsutviklingen. Det er det Marx anser når han kritiserer de som tror at individenes fri- og rettigheter er «ahistoriske», eller «overhistoriske». Ikke under noen omstendigheter kan en av denne kritikken dra konklusjonen at fri- og rettighetene bare har sin historiske plass i det borgerlige samfunnet. Det eneste som følger er tesen at menneske er et sosialt vesen og at samfunnet, ontologisk* sett, ikke kommer etter individene.

For å klargjøre den historiske plassen til spørsmålet om fri- og rettighetene må vi stille et helt annet spørsmål: Gitt at mennesket er et sosialt vesen og at fri- og rettighetenes tilblivelse og måte å fungere på bestemmes sosialt, hvordan fungerer de sosialt? Hvordan forholder de seg til den overordnede oppgaven å oppnå sosial befrielse? Dermed er vi tilbake i den typen kritikk mot liberalismen som jeg beskrev først, nemlig i tesen om fri- og rettighetenes utilstrekkelige karakter.

Følger det også av denne typen kritikk at individuelle fri- og rettigheter er unødvendig, eller at de kommer i konflikt med målet om å oppnå sosial frigjøring og bør underordnes dette (i den mening at de må begrenses, eller undertrykkes, i den sosiale frigjøringens navn)?

Når det gjelder den individuelle rett som etter vært ble viktigst i den borgerlige revolusjonen, retten til privat eiendom, er svaret på det spørsmålet ja. Men når det gjelder de rettigheter som forsøker å gi garanti for individenes stilling som frie beslutningstaker i politikken bør svaret, etter min mening , være et klart nei. Individuelle fri- og rettigheter bør betraktes som nødvendige, men ikke tilstrekkelige for den sosiale frigjøringen.

Marx

Marx’ syn på saken er ikke så lett å framlegge. På den ene siden virker det – i alle fall når han uttaler seg generelt og programmatiske – som om han delte dette synspunkt. På den andre siden forsømmer Marx ofte spørsmålet om de individuelle fri- og rettighetenes rolle under sosialismen, på samme måte som han, med enkelte unntak, forsømmer spørsmålet om demokratiets utseende under sosialismen. Jeg skal straks gå inn på årsakene til dette. Viktigere er imidlertid det faktum at den synsmåte jeg hevder følger av Marx grunnleggende syn på den sosiale frigjøringen som en demokratisk prosess. Det er her den dype skillelinjen i forhold til den konservative reaksjonens syn på individuelle frigjøring går.

Marx beskriver overgangen fra individuell til sosial frigjøring som en utvikling av individenes politiske bevissthet, hvor de lærer å betrakte seg sjøl i et mer helhetlig samfunnsmessig perspektiv og dermed bli politiske vesen. Det vil si som en demokratisk prosess der sosial innlæring, rasjonelle samtaler og formelle fri- og rettigheter gjensidig forutsetter hverandre. Den konservative tradisjonen ser derimot på individenes frihet og sjølstendige tenkning som noe som undergraver de «høyer» kollektive interessene og som derfor må kues. Med makt, eller med indoktrinering og mobilisering av «tradisjonenes bånd». Oppgaven er derfor ikke å utvikle individenes politiske bevissthet, men heller å dempe eller å avvikle den.

Det vil si: en demokratisk prosess med alle dens problemer og motsetninger, eller folkeoppdragelse gjennom staten, slik står det på skiltene som peker i den sosiale frigjøringens, respektive i den konservative reaksjonens motsatte retning.

Problemet er at Marx’ syn på demokratiet aldri ble mer enn nettopp programmatisk og at han derfor kan tolkes på forskjellig måte. Årsaken ligger, etter min mening, i Marx’, ungdomsfilosofi.

Hegel

Hegel så også overvinnelsen av svakheter i det borgerlige sivile samfunnet som en innlæringsprosess der individene bevissthet skulle utvikles. I sin ungdom betraktet han dette som en demokratisk prosess. Men av forskjellige årsaker byttet han ut de enkelte mennesker med et overindividuelt subjekt – verdensånden – og en historieteleologi** der resultatet av prosessen så å si er garantert fra begynnelsen. Dermed forsvant behovet for å fordype seg i demokratiets problem. Istedenfor fikk staten, i egenskap av verdensåndens instrument, innta rollen som den som så til at massenes tanker tilpasset seg den historiske «nødvendigheten».

Inspirert av Feuerbach byttet den unge Marx ut Hegels verdensånd med et annet kollektivt subjekt: menneskene som artsvesen. Dette vesen ble tilskrevet en mengde egenskaper – et «vesen» – som det ble utledet en historisk rasjonalitet og en historieteleologi fra.. Kjernen består av en teori om det menneskelige arbeidets spesielle egenskaper og behov. Det er gjennom å omforme samfunnet i samsvar med disse vesen-egenskaper at mennesket oppnår sosial frigjøring. Derfor skriver Marx så sent som i Grundriss som om det skulle være relativt enkelt å la menneskenes kollektive interesser gjøre seg gjeldende og å få menneskene til å betrakte sin virksomhet i et samfunnsmessig perspektiv. Interessene kunne jo enkelt utledes av de påståtte vesensegenskaper ved den menneskelige arten og ved dennes arbeid. Den stadig mer komplekse karakteren til det kapitalistiske samfunnet (arbeidsdeling, byråkrati, osv.) reduseres til et «skinn» hvor dette «vesen» fremmedgjøres. Avskaff «skinnet» og kompleksiteten kan erstattes av et enkelt samfunn hvor det kollektive menneskelige vesen frilegges og trer fram i historien.

Sett fra et slikt perspektiv var det mulig å se bort fra demokratiets og de formelle rettighetenes problem. Innenfor planøkonomi og proletariatets politiske makt, hvordan den nå skulle defineres – kommer den nakne tyngden av det menneskelige vesenets egenskaper spontant til å virkeliggjøre den sosiale frigjøringen.

For den som ikke tror at samfunnets kompleksitet kan ønskes bort og at virkeliggjøring av kollektive interesser må bygge på interesser og kunnskaper hos virkelige enkelt mennesker – framstår, omvendt, demokratiets og det rasjonelle samtalets problem som virkelige og i stor grad neglisjert av den marxistiske tradisjonen.

Marx brøt med sin ungdoms forenklede og idealistiske historieteori i sin detaljerte utforskning av den kapitalistiske økonomien. Men både i historiesynet og i synet på demokratiet (neglisjeringen av dets detaljproblem) går ungdomsfilosofien igjen. Hvor mye av den som sleper med i Marx økonomiske teori lar jeg stå åpent.

Noter:

• * ontologisk – ontologi = læren om tingenes egenskaper og vesen, f.eks. rom, tid, årsak, virkning osv. – vesenslære.
• ** teleologi = filosofisk retning som hevder at alt i naturen og menneskelivet er formålsbestemt og hensiktsmessig

av Kapitalen-gruppa

Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?

Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.

Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:

• Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
• Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
• Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned – noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
• Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.

Gulrøtter – et eksempel

La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2.000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200.000 kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200.000 kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.

Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga 1.000.000 gulrøtter på A, men bare 500.000 gulrøtter på B.

Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.

Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500.000 gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500.000, og produksjonskostnadene blir 400.000.

Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en-kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600.000 kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500.000 ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.

Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:

• Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
• Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter.
• Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.

Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500.000 i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.

Å eie Austbø vil nå gi retten til 500.000 i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500.000, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.

Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrenteteori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.

En annen variant

La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:

Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300.000, hvorav 200.000 går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100.000 på de 2.000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600.000, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400.000 i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200.000 som arbeidsinntekt og 200.000 som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200.000 i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.

Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400.000 i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.

Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200.000, skaper han altså verdier for 400.000 på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.

Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling

I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.

Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.

Distriktspolitikk og jordrente

I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.

Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.

Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.

Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.

Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.

Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.

Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:

• Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
• Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
• Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)

«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA … Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i Røde Fane nr 4, 1996.

Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i Røde Fane nr 3, 1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»

På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»

Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.

Litteratur:

• Karl Marx (1894): Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken. Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave: Capital. A Critique of Political Economy, Volume Three. Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics.
• Artikler i Røde Fane:

• Frode Bygdnes: «Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes», Røde Fane nr 3,1996
• Hans Olav Brendberg: «Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse», Røde Fane nr 4, 1996

Artikelen er basert på Kapitalen-gruppas diskusjoner om differentialrenta. Kapitalen-gruppa har kommet langt ut i studiet av bok 3. Vi har diskutert teorien om jordrenta og hva den kan brukes til.

av Noam Chomsky

Det er bemerkelsesverdig at intellektuelle i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring. De forteller at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» må oppgis. Dette budskapet gleder de mektiges hjerter, som er lykkelige for å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk.

Denne diskusjonen omfatter folk med et stort spektrum av felles forhåpninger og engasjement, og i det minste i noen tilfeller, venner som har arbeidet og kjempet sammen i mange år. Derfor håper jeg at jeg kan være helt oppriktig. Og personlig, for hvis jeg skal være ærlig ser jeg ikke mye med selvstendig substans å diskutere.

Jeg vil ikke villede, og derfor bør jeg si med én gang at jeg slett ikke er sikker på at jeg deltar i diskusjonen. Jeg tror jeg forstår noe av det som blir sagt i de seks artiklene, og er enig i mye av det. Det jeg ikke forstår, er emnet: berettigelsen av «rasjonalitet», «vitenskap» og «logikk» (kanskje modifisert med «vestlig») – kall sammensetninga for «rasjonell undersøkelse», for korthets skyld. Jeg leser artiklene og håper å bli opplyst om saken, men for å sitere en bidragsyter: «blikket blir glassaktig, og takk, men jeg vil ganske enkelt ikke delta.» Da Mike Albert ba meg å kommentere artikler som går inn for at vi gir avkall på eller overskrider rasjonell undersøkelse, nektet jeg, og det ville antakelig ha vært klokt av meg å holde meg til den avgjørelsen. Etter en god del overtalelse vil jeg gi noen få kommentarer, men ærlig talt begriper jeg ikke hva temaet skal være.

Det er blitt reist mange interessante spørsmålsstillinger over rasjonell undersøkelse. Det er problemer som dreier seg om å rettferdiggjøre tro, om den matematiske sannhetens stilling og om teoretiske enheter, hvilken bruk som blir gjort av rasjonell undersøkelse under bestemte sosiale og kulturelle vilkår og måten slike vilkår influerer på retningen av den rasjonelle undersøkelsen, osv. Men det er ikke denne typen spørsmål vi skal ta stilling til, men snarere ett eller annet som dreier seg om det berettigede ved hele foretakendet. Det finner jeg forbløffende, av flere grunner.

Argumenter uaktuelle?

For det første: For å ta del i en diskusjon, må man forstå grunnreglene. I dette tilfellet gjør jeg ikke det. Jeg vet ikke svaret på slike elementære spørsmål som disse: Skal konklusjonene stemme overens med premissene (kanskje til og med følge av dem)? Spiller fakta noen rolle? Eller kan vi knytte sammen tanker som vi ønsker det, kalle det et «argument», og finne på fakta ettersom vi lyster og regne enhver historie for like god som en annen? Det finnes visse kjente grunnregler: De som hører til rasjonell undersøkelse. De er på ingen måte fullstendig klare, og det har vært gjort interessante forsøk på å kritisere og klargjøre dem, men vi har tilstrekkelig grep til å gå fram over et bredt felt. Det som ser ut til å være under diskusjon her, er om vi skal følge disse grunnreglene i det hele tatt (og prøve å forbedre dem ettersom vi går framover). Hvis svaret er at vi skal følge dem, så er diskusjonen over: Da har vi implisitt godtatt at rasjonell undersøkelse er berettiget. Hvis vi skal gi dem opp, kan vi ikke fortsette før vi lærer det som erstatter forpliktelsen til konsekvens, ansvarligheten overfor fakta, og andre foreldede begreper. Uten noe undervisning om disse tingene, har vi ikke annet å ty til enn primalskrik. Jeg ser ikke noen antydning i disse artiklene her til noen nye framgangsmåter eller ideer som kan erstatte de gamle, og derfor forblir jeg forvirret.

Et annet problem har å gjøre med henvisningene til «vitenskap», «rasjonalitet» osv. i disse artiklene. Disse blir gjort til skyteskive for skarp kritikk, men de blir ikke tydelig beskrevet. De blir ganske riktig tillagt visse egenskaper. Men disse er enten irrelevante for saken som diskuteres eller ugjenkjennelige for meg. I mange tilfeller er de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, antitetiske til den, iallfall slik jeg alltid har forstått denne virksomheten.

Kanskje min manglende gjenkjennelse av det som her kalles «vitenskap» osv. gjenspeiler personlige begrensninger. Det kan godt være, men jeg undres. I noe sånt som 40 år har jeg vært aktivt opptatt med hva jeg og andre oppfatter som rasjonell undersøkelse (vitenskap, matematikk). I nesten alle de årene har jeg vært midt i uhyrets hjerte, ved MIT (Massachusetts Institute of Technology). Når jeg deltar i seminarer, leser tekniske artikler på mitt eget eller andre fagområder, og arbeider med studenter og kolleger, har jeg ikke noe problem med å gjenkjenne det jeg har for meg som rasjonell undersøkelse. Stikk i strid med dette ligner beskrivelsene som blir presentert her, knapt nok på noe i min erfaring på disse områdene, eller i min forståelse av dem. Så et annet problem finnes.

Rasjonell undersøkelse – eller intuisjon?

Hva det første problemet gjelder, er jeg redd jeg bare ser én måte å komme videre på: Å anta at rasjonell undersøkelse er berettiget. Sett at slike egenskaper som konsekvens og ansvarlighet overfor fakta er gammeldagse misforståelser, som må erstattes av noe annerledes – noe som kanskje skal gripes med intuisjon, som jeg ser ut til å mangle. Da kan jeg bare bekjenne min utilstrekkelighet, og på forhånd informere leseren om at det som følger er irrelevant. Jeg erkjenner at ved å akseptere berettigelsen av rasjonell undersøkelse og dens grunnregler lager jeg et sirkelbevis, diskusjonen er over før den starter. Det er utvilsomt urettferdig, men jeg ser ikke noe alternativ.

Så til det andre problemet. Siden det som kalles «vitenskap» osv. stort sett er ukjent for meg, så la meg erstatte det med «X», og se om jeg kan forstå argumentet mot X. La oss se på flere slags egenskaper som blir tillagt X, og så vende oss mot forslagene om en ny retning. Sitatene nedenfor er fra artiklene som kritiserer X.

Første kategori. X er dominert av «hvite menn». Den er «begrenset av kulturelle, rasemessige og kjønnsmessige fordommer, » og «oppretter og bevarer en samfunnsorganisasjon med skjulte politiske, sosiale og økonomiske formål». «Flertallet i Sør har ventet i de siste fire hundre år på medfølende menneskelige anvendelser av X», som står «utenfor og over den demokratiske prosessen». X er «grundig gjennomsyret av den kapitalistiske kolonialismen» og «får ikke slutt på rasismen eller opphever patriarkatet». Sovjetiske kommissærer har påkalt X for å få folket til å «godta ensretting, morderisk kollektivisering og det som verre er». Selv om ingen nevner det, har nazi-ideologer brukt X til samme formål. «Ingen har utfordret» X sitt herredømme. Den er blitt «brukt til å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt». Latterlige krav på X har vært gjort av «statssystemer» som «brukte X til forbløffende ødeleggende formål … for å skape nye former for kontroll ved hjelp av politisk og økonomisk makt etter som den dukket opp i hvert system».

Konklusjon: Det er «noe iboende galt» med X. Vi må forkaste eller overskride den, og erstatte den med noe annet; og vi må gi fattige og lidende folk beskjed om å gjøre det samme. Det følger at vi må oppgi litteratur og kunst, som helt klart tilfredsstiller forutsetningene til X like mye som vitenskapen gjør. Helt allment må vi sverge taushet og få alle verdens ofre til å gjøre likeså, siden språket og bruken av det helt typisk har alle disse egenskapene -kjensgjerninger som er for velkjent til å diskuteres.

Enda mere klart er det at håndverk og teknologi må bli totalt avskaffet. Det er forbløffende at flere av disse kritikerne ser ut til å hylle «den praktiske logiske tenkninga» hos «teknologene», som konsentrerer seg om «tingenes mekanikk», «T-kunnskapen», som er «nedfelt i praksis» og har sine røtter i «erfaringen». Det vil si den typen tenkning og praksis som notorisk har vært brukt i tusenvis av år for å skape redskaper for ødeleggelse og undertrykkelse, under kontroll av hvite menn som behersker dem. (Jeg sier «ser ut til», fordi hensikten ikke er helt klar). Inkonsekvensen er slående, men jeg innrømmer at hvis konsekvensen skal oppgis eller overskrides, er det ikke noe problem.

Det er tydelig at det jeg har gjennomgått ikke kan være argumentet. Dette kan ikke være egenskapene ved rasjonell undersøkelse som får oss til å gi avkall på (eller overskride) den. Så la oss vende oss mot en annen kategori av egenskaper som blir tillagt X.

X er «E-kunnskap» «som oppnås ved logisk slutning fra fast etablerte grunnprinsipper». Erklæringene i X må være «beviselige». X forlanger «absolutte bevis». Den «mest utpregede bestanddelen av vestlig E-kunnskap» er kan hende dens «utførlige prosedyrer for å komme fram til akseptable grunnprinsipper». Dette er blant de få forsøkene her på å definere eller identifisere skurken.

Skolisser, himmel og skog

Hva mere er, X «gjør krav på monopol på kunnskap». Den benekter således for eksempel at jeg vet hvordan jeg skal knytte skolissene mine, eller at jeg vet at himmelen er mørk om natta eller at det er nydelig å gå i skogen, eller vet navnet på barna mine og noe om hva de er opptatt av, osv. Alle slike sider ved min (intuitive) kunnskap er langt hinsides det som kan «nås ved logiske slutninger fra fast etablerte grunnprinsipper, » ja virkelig langt utenfor rekkevidden av rasjonell undersøkelse nå og kanskje for alltid, og er derfor bare «overtro, tro, fordommer», ifølge tilhengerne av X. Eller, hvis den ikke rett og slett fornekter slik kunnskap, «marginaliserer og sverter» X den. X postulerer dogmatisk at «et forutsigelig sluttpunkt kan bli kjent på forhånd som et uttrykk for X-oppnådd sannhet», og insisterer på å «basere verdier på denne objektive sannhet. » Den benekter det «forbigående og subjektive grunnlaget» enighet er for menneskelig liv og handling, og betrakter seg selv som «det endelige organiserende prinsipp og den endelige kilde for legitimitet i det moderne samfunn», en doktrine som X tillegger «status som aksiom». X er «arrogant» og «absolutistisk». Det som ikke «omfattes av begrepene i dens herredømme. … -sinne, begjær, glede og smerte, for eksempel – blir et område for disiplinær handling. » Variantene av X presenteres som «trylleformularer som skal få oss gjennom en innviklet verdens mørke», som gir et «hvilested» som tilbyr en «sikker måte å ‘kjenne’ verden eller sin stilling i den på «. Utøveren av X «kobler ut følelsene, og gjenskaper Den Andre som en gjenstand som kan manipuleres», en framgangsmåte «som blir gjort lettere fordi det subjektive blir beskrevet som irrelevant eller u-X. » «Å føle var å være anti-X». «Ved midten av det tjuende århundre ble frasen ‘det virker’ nok for X-istene», som ikke lenger brydde seg om «hvorfor det virket» og mistet interessen for «hva det innebar». Og så videre.

Jeg er helt enig i at X bør dømmes til bålet. Men hva det har å gjøre med vårt tema, unnslipper meg, ettersom disse attributtene knapt nok hever seg til nivået av en karikatur av rasjonell undersøkelse (vitenskap osv.), i det minste sånn som jeg kjenner den.

Ta begrepet «E-kunnskap», den eneste definisjonen av vitenskap som blir presentert her. Ikke engang obligatorisk teori (deriblant konvensjonell matematikk) tilfredsstiller den definisjonen vi blir budt. Ingenting i vitenskapen ligner på den, engang. Hva angår «beviselighet» eller «absolutte bevis», er begrepene fremmede for naturvitenskapene. De forekommer i studiet av abstrakte modeller, som er en del av den reine matematikken inntil de blir anvendt i de empiriske vitenskapene, og på det punktet har vi ikke lenger noe «bevis». Hvis det finnes «utførlige prosedyrer» eller overhodet generelle prosedyrer, «for å komme fram til akseptable grunnprinsipper, har de vært bevart som en dyster hemmelighet.

Vitenskapen er tentativ, undersøkende, spørrende, og læres stort sett gjennom handling. En av verdens ledende fysikere var berømt for å åpne begynnerkursene sine med å si at det spiller ingen rolle hva vi dekker, men hva vi AVdekker, kanskje noe som vil utfordre rådende oppfatninger, dersom vi er heldige. Mere framskredent arbeid er i stor utstrekning fellesforetak hvor det ventes at studentene kommer fram med nye idéer, for å stille spørsmål ved og ofte undergrave det de leser og blir lært, og på en eller annen måte ved erfaring og felles undersøkelser lære seg knepet (som ingen begynner å forstå) med å oppdage viktige problemer og deres mulige løsninger. Videre er det selv i de enkleste tilfeller slik at de foreslåtte løsningene (teorier, store eller små) «går ut over empirismen», hvis vi med «empirismen» mener det som kan avledes av erfaring ved en eller annen prosedyre. Man trenger neppe gå til Einstein for å vise dette universelle trekket ved rasjonell undersøkelse.

Naturen og logikken

Hva de siterte egenskapene ved X angår, gjelder de for noen sider av menneskelig tenkning og virksomhet: Deler av den organiserte religionen, områder innenfor humaniora og «samfunnsvitenskapene» hvor forståelse og innsikt er tynne og det derfor er lettere å slippe unna med dogmatisme og forfalskninger, og kanskje på andre felt. Men vitenskapen er, iallfall slik jeg kjenner den, så fjernt fra disse beskrivelsene som noe i menneskelivet. Det er ikke det at vitenskapsfolk medfødt er mere ærlige, åpne og spørrende. Det er ganske enkelt det at naturen og logikken tvinger igjennom en stram disiplin: På mange områder kan man ustraffet veve fantasifulle eventyr eller holde på med det kjedeligste kontorarbeid (som noen ganger kalles «lærdom»). Men i vitenskapen vil eventyrene dine bli gjendrevet og du vil bli latt tilbake av studenter som ønsker å forstå noe om verden, og ikke er tilfreds med å «overlate det til andre». Videre, alt dette ser ut til å være helt opplagt.

Andre egenskaper blir tillagt X, inkludert noen som øyensynlig er ment som en karikatur, for eksempel at utøverne av X hevder «at syttenhundretallets Europa besvarte alle menneskehetens grunnleggende spørsmål for all framtid «. Jeg har prøvd å gjøre et rettferdig utvalg, og ber om unnskyldning hvis jeg har mislykkes. Så vidt jeg kan se, faller de egenskapene som blir tillagt rasjonell undersøkelse, i to kategorier. Noen gjelder for menneskelig virksomhet forholdsvis generelt og er dermed irrelevant for temaet (med mindre vi har til hensikt å gi opp språket, kunsten osv. også), de gjelder tydeligvis for de sosiale og kulturelle vilkåra som fører til det resultatet man med rette beklager. Andre gjelder ikke for rasjonell undersøkelse, de blir til og med direkte avvist av den, og der de blir oppdaget, fører de til intern kritikk.

En rekke skribenter ser ut til å betrakte det leninsk-stalinske tyranniet som en legemliggjøring av vitenskap og rasjonalitet. Slik «har sammenbruddet av politiske systemer som ble forutsatt å skulle ha frambragt Det nye sosialistiske mennesket og Det nye postkoloniale mennesket underminert troen på en universell fortelling grunnet på sannhet». Og «statssystemene» som «brukte positiv rasjonalitet til forbløffende destruktive formål» var ledet av «sosialistiske og kapitalistiske ideologier» – det virker som dette er en henvisning til radikalt anti-sosialistiske (leninistiske) og anti-kapitalistiske (statskapitalistiske) ideologier. Siden «vitenskapelig og teknologisk framgang var feltropet til sosialistiske og kapitalistiske ideologier», ser vi at deres feil og forvrengninger er dype, og vi må gi avkall på dem, sammen med enhver interesse for frihet, rettferdighet, menneskerettigheter, demokrati og andre av «feltropene» til det verdslige presteskapet som i herrenes interesse har forvrengt opplysningstidas idealer.

Noen av kommentarene virker mere kjent for meg. En bidragsyter roper på «pluralistisk engasjement og klar integrasjon hvor alle sitter ved bordet og deler en felles bevissthet, » inspirert av «et moralbegrep som er knyttet til sosial tillit og kjærlighet, hvor folk sier hva de tror de ser og gjør, og tillater at de grunnleggende data og konklusjoner blir krysseksaminert av både likemenn og ikke-likemenn» -ingen dårlig beskrivelse av mange seminarer og arbeidsgrupper som jeg har vært heldig nok til å delta i gjennom årene. I dem har det dessuten vært tatt for gitt at «kunnskap blir frambragt, ikke funnet, kjempet for -ikke gitt», en følelse som vil bli bifalt av enhver som har vært opptatt av kampen for å forstå vanskelige spørsmål, like mye som av aktivistene den er rettet til.

Vi ser sola går ned …

Det er også minst et element av sannhet i uttalelsen om at naturvitenskapene er «løsrevet fra kroppen, fra den billedlige tenkning, fra etisk tenkning og fra verden» – til deres fordel. Selv om rasjonell undersøkelse er full av metaforer og (helt ukontroversielt) knyttet sammen med verden, er dens hensikt å forstå, ikke å konstruere doktriner som sammenfaller med enkelte etiske eller andre preferanser, eller som tilsløres av metaforene. Selv om vitenskapsfolk er menneskelige og ikke kan gå ut av skinnet sitt, så vil de, såfremt de er ærlige, helt sikkert så langt som mulig prøve å overvinne de begrensningene som «kroppen» (spesielt menneskets kognitive strukturer, med sine spesifikke egenskaper) setter. Hvor sentrale overflatisk utseende og «naturlige kategorier» enn er i menneskelivet, kan de villede, og det er også ukontroversielt. Vi «ser» sola gå ned og månens blendverk, men vi har lært at det ligger mer i det enn som så.

Det er også sant at «fornuften skiller det ‘virkelige’ eller det som kan erkjennes…og det ‘ikke virkelige’», eller i det minste prøver (uten å identifisere det «virkelige» med «det som kan erkjennes») -igjen, til dens fordel. I det minste vet jeg at jeg prøver å gjøre dette skillet, enten jeg studerer spørsmål som er vanskelige, som den menneskelige kunnskapens opprinnelse, eller lette, som kildene til og karakteren av USAs utenrikspolitikk. I det siste tilfellet ville jeg for eksempel prøve, og tilskynde andre til å prøve, å skille de virkelig virksomme faktorene fra de mange slags eventyr som blir vevd i maktas og privilegienes interesser. Hvis det er en feil, så erkjenner jeg skyld, og vil øke min skyld ved å tilskynde andre til å feile på samme måte.

For å holde meg på det personlige plan. Jeg har brukt en god del av mitt liv til å arbeide med slike spørsmål som dette, og har brukt de eneste metodene jeg kjenner til – de som blir fordømt her som «vitenskap», «rasjonalitet», «logikk» og så videre. Derfor leser jeg artiklene med et visst hååp om at de vil hjelpe meg med å «overskride» disse begrensningene, eller kanskje foreslå en helt annen kurs. Jeg er redd jeg ble skuffet. Jeg innrømmer at det kan være min egen begrensning. Ganske regelmessig «blir blikket mitt glassaktig» når jeg leser mangestavelsers diskusjoner over poststrukturalismens og postmodernismens temaer. Det jeg forstår er for en stor del selvfølgeligheter eller feil, men det er bare en brøkdel av den totale ordmengden. Det er sant at det er mange andre ting jeg ikke forstår: artiklene i de nye utgavene av matematikk- og fysikktidsskrifter, for eksempel. Men det er en forskjell. I det sistnevnte tilfellet vet jeg hvordan jeg skal bli i stand til å forstå dem, og har gjort det i tilfeller som interesserer meg særskilt. Og jeg vet også at folk som arbeider på disse feltene kan forklare innholdet for meg på mitt nivå, slik at jeg kan nå den (del)forståelsen jeg ønsker. I kontrast til dette ser det ut som ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder, og jeg vet ikke hvordan jeg skal gå videre. Kanskje forklaringen ligger i en personlig utilstrekkelighet, som tonedøvhet. Eller det kan være andre grunner. Spørsmålet er strengt tatt ikke relevant her, og jeg vil ikke forfølge det.

Post-ditt-og-datt

Når jeg fortsetter med min personlige jakt på hjelp til å hanskes med problemer som jeg har viet en stor del av livet mitt til, leser jeg her at jeg bør erkjenne at «det er grenser for hva vi vet» (noe jeg har påstått i mange år, i samsvar med en gammel rasjonalistisk tradisjon). Jeg bør gå ut over den «panoptiserte rasjonaliteten» (noe jeg kunne gjøre med glede, om jeg visste hva det var), og burde ikke «overføre Gud til den erkjennbare naturen» (takk). Siden «det nå er tydelig» at dens «egen snevre og overflatiske idé om rasjonalitet og rasjonalisme» har undergravd «den vestlige tenkningas kanon», burde jeg tilegne meg «et nytt tegnsystem som la fram moralske og historiske forslag» i en «rasjonalitet som er fordypet» (takk igjen). Jeg bør holde meg til «gjendrivelige aksiomer», som etter det jeg forstår betyr hypoteser som det forutsettes at man kan stille spørsmål ved » den virksomheten som brukes uten baktanker i alt vitenskapelig arbeid, med mindre hensikten er at jeg skal forkaste Modus Ponens og artimetikkens aksiomer. Men det er tydeligvis tilfelle, siden jeg også skal gi avkall på «absolutismen eller absolutte bevis», noe som er ukjent i vitenskapen, men, det må tilstås, noen ganger blir forutsatt når det gjelder de mest elementære delene av logikken og aritmetikken (noe som også er gjenstand for mange interne kontroverser i grunnlagsundersøkelser).

Vegetabilsk bevissthet

Jeg bør også la meg lede av dem som «forsikrer at det er en felles bevissthet i all tenkning og materie», fra menneskelig til «vegetabilsk og mineralsk», et forslag som direkte skulle ramme presis mine egne mangeårige forsøk på å forstå hva Hume kalte «de hemmelige kilder og utspring som den menneskelige bevissthet tilskyndes av i sine bevegelser» -eller kunne, hvis jeg hadde den minste idé om hva det betyr. Jeg blir også invitert til å forkaste idéen om at «tall er hevet over den menneskelige historien» og å betrakte Gösdels ufullstendighetsteorem som «en maktesløshetssituasjon» for det 20. århundre. For mitt gammeldagse øre høres dette som å si at irrasjonaliteten i kvadratroten av to – som var en forstyrrende oppdagelse den gang – var «en maktesløshetssituasjon» for det klassiske Hellas. Hvordan menneskelig historie eller måten rasjonaliteten «for øyeblikket defineres på » rammer disse sannhetene (for det trodde jeg de var), er jeg ikke i stand til å se.

Jeg bør betrakte «Sannheten» ikke «som et vesen» men «som en sosial heuristikk», en som er «framsatt på intersubjektiv tillit og historiefortelling enten det er gjennom beretning eller tall og tegn. » Jeg bør erkjenne at «vitenskapelige bestrebelser også befinner seg i historie- og mytefrembringelsens verden», og ikke er verken bedre eller verre enn andre «historier og myter». Moderne fysikk har kanskje «bedre finanser og mer effektiv PR» enn astrologien, men ellers står de likt. Det forslaget hjelper faktisk til med å løse mitt problem. Hvis jeg bare kan fortelle historier om de spørsmålene jeg har kjempet med i mange år, vil livet virkelig bli lettere. Forslaget «har alle tjueriets fordeler framfor ærlig arbeid, » som Bertrand Russel en gang sa i en lignende sammenheng.

Jeg bør også «foretrekke spesielle retninger i vitenskapelige og sosiale undersøkelser på grunn av deres sannsynlige positive sosiale resultater», og slik slutte meg til den overveldende mengden av vitenskapsfolk og ingeniører – skjønt vi vanligvis er uenige om hva som er «positive sosiale resultater», og det ikke blir gitt noen antydning her om hvordan det spørsmålet skal løses. Det ser også ut til å være implisitt at vi bør oppgi «teorier og eksperimenter» som blir foretrukket «på grunn av deres antatte skjønnhet og eleganse». Dette er jevngodt med å si at vi skal gi opp forsøket på å forstå verdens mysterier, og etter samme logikk bør vi antakelig heller ikke lenger la oss villede av litteratur, musikk og bildende kunst.

Jeg er redd jeg ikke lærte mye av disse formaningene. Og det er vanskelig for meg å se hvordan venner og kolleger i den «ikke-hvite verden» skal lære mer av de rådene som blir gitt av «en håndfull vitenskapsfolk» som så forteller dem at de ikke bør «gå i sporene til vestlig vitenskap og teknologi», men bør foretrekke andre «historier» og «myter» – hvilke blir vi ikke fortalt, selv om astrologien blir nevnt. De vil nok finne ut at disse rådene er til stor hjelp med deres problemer, og den «ikke-hvite verdens» problemer generelt. Jeg tilstår at mine personlige sympatier ligger hos de frivillige fra Tecnica.

Hvit, mannlig vitenskap

Jeg er redd hele idéen om «hvit mannlig vitenskap» faktisk minner meg om «jødisk fysikk». Kanskje det er en annen av mine utilstrekkeligheter, men når jeg leser en vitenskapelig artikkel, kan jeg ikke si om forfatteren er hvit eller mann. Det samme gjelder for diskusjoner om arbeidet i klasserommet, på kontoret, eller andre steder. Jeg tviler på at de ikke-hvite, ikke-mannlige studentene, vennene og kollegene som jeg arbeider sammen med ville være særlig imponert over den læresetningen at deres tenkning og forståelse er annerledes enn «hvit mannlig vitenskap» på grunn av deres «kultur eller kjønn og rase». Jeg har en mistanke om at «overraskelse» ikke vil være noe passende ord for deres reaksjon.

Jeg finner det rett ut sagt deprimerende å lese lærd diskusjon på venstresida om at vitenskapen og teknologien er et domene for hvite menn, og så gå gjennom korridorene på MIT og se de betydelige resultatene av forsøkene på å endre dette tradisjonelle mønsteret som blir gjort av vitenskapsfolk og ingeniører, mange av dem svært fjernt fra den forståelsen av «positive sosiale resultater» som vi stort sett deler. De har ytt alvorlige og ofte vellykkete anstrengelser for å overvinne den tradisjonelle eksklusiviteten og privilegiene fordi de heller mot å være enige med Descartes (som jeg også er) i at evnen til forståelse innenfor de «dypeste vitenskaper» og «høye følelser» er en felles menneskelig egenskap, og at de som mangler muligheten til å utøve evnen til å undersøke, skape og forstå går glipp av noen av livets mest vidunderlige erfaringer. En bidragsyter fordømmer denne humanistiske overbevisningen for å kalle andre «defekte». Med samme logikk burde vi fordømme idéen om at evnen til å gå er et menneskelig felleseie over en meget bred skala.

For ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk, som handlet ut fra samme overbevisning, aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag, søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. De vil ikke bli mindre henrykt over å høre at vitenskapen (E-kunnskap) i sitt vesen er «et kunnskapssystem som legitimerer sjefens autoritet», slik at enhver utfordring mot en slik autoritet er et overgrep mot rasjonaliteten selv. Det er en radikal forandring fra de dager da arbeiderutdanning ble betraktet som et middel for emansipasjon og frigjøring. Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika.

Jeg er lei for det hvis konklusjonen høres hard, men det spørsmålet vi bør ta stilling til er om den er riktig. Jeg tror den er det.

Fra enhver etter evne …

Det er særlig slående at disse selvdestruktive tendensene skal dukke opp i en tid da det overveldende flertallet av befolkninga betrakter det økonomiske systemet som «grunnleggende urettferdig» og ønsker å endre det. Gjennom Reagan-årene fortsatte offentligheten sin drift mot sosialdemokratiske idéer, mens restene av det eksisterende ble revet bort. Dessuten er troen på de grunnleggende moralske prinsippene i den tradisjonelle sosialismen overraskende høy. For bare å nevne ett eksempel betrakter nesten halvparten av befolkninga setningen «fra enhver etter hans evne, til enhver etter hans behov» som en så åpenbar sannhet at de tror den står i Den amerikanske grunnloven, en tekst som blir sett på som beslektet med Den hellige skrift. Hva mere er, når Sovjet-tyranniet endelig er styrtet er en gammel hindring for å virkeliggjøre disse idealene nå fjernet. Med begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle har store deler av befolkninga engasjert seg i viktige og presserende problemer: undertrykking, miljøproblemer og mye annet. 1980-åras solidaritetsbevegelse med Mellom-Amerika er et dramatisk eksempel, med det direkte engasjementet i ofrenes liv som var et nytt og bemerkelsesverdig trekk ved protester og aktivisme. Disse folkelige anstrengelsene har også ført til en god del forståelse for hvordan verden fungerer, igjen med svært begrensete bidrag fra venstre-intellektuelle, hvis vi skal være ærlige.

Særlig verdt å merke seg er hvordan folkelige holdninger avviker fra den ideologiske hovedstrømmen. Etter 25 år med uopphørlig propaganda, inkludert ti år med reaganisme, betrakter fortsatt over 70% av befolkninga Vietnam-krigen som «grunnleggende feil og umoralsk» og ikke en «feil». Bare dager før USA og Storbritannias bombing begynte i Gulfen, var to av tre i befolkninga tilhengere av en forhandlingsløsning med «kopling» framfor krig. I disse og i tallrike andre tilfeller er tankene individuelle og private, folk har sjelden eller aldri hørt dem ytret offentlig. Til dels gjenspeiler det effektiviteten av det kulturelle forvaltningssystemet, til dels de venstre-intellektuelles valg.

Helt generelt finnes det et grunnlag for å gå løs på de menneskelige spørsmålene som lenge har vært en del av «Opplysningsprosjektet». Ett element som mangler er de venstre-intellektuelles deltakelse.

Makta triumferer

Hvor fortjenstfulle motivene enn kan være, så gjenspeiler det at disse bestrebelsene er oppgitt etter min mening enda en triumf for maktas og privilegienes kultur, og bidrar til den. Den samme oppgivelsen gir et merkbart bidrag til det endeløse prosjektet for å skape en historieversjon som vil tjene de regjerende institusjonene. I perioder med folkelig aktivisme er mange mennesker i stand til å skjelne de sannhetene som de kulturelle administratorene skjuler, og å lære en god del om verden. Indokina og Mellom-Amerika er to slående aktuelle eksempler. Når aktivismen avtar, gjenvinner kommissarklassen kommandoen, og den vakler aldri i sin oppgave. Etterhvert som venstre-intellektuelle forlater slagmarka, blekner sannheter som en gang ble forstått, til individuelle minner, historien blir omskapt til et instrument for makta, og grunnen blir lagt for tiltak som skal komme.

Den kritikken som blir rettet mot «vitenskap» og «rasjonalitet», har mange fortrinn som jeg ikke har diskutert. Men der hvor den er gyldig og nyttig er den så vidt jeg kan se rettet mot forvrengninger av den rasjonelle undersøkelsens verdier slik de blir «feilaktig brukt» under bestemte institusjonelle omstendigheter. Det som blir framstilt her som en dypere kritikk av deres natur ser for meg ut til å være basert på en tro om virksomheten og dens førende verdier, som det er lite grunnlag for. Så vidt jeg kan skjelne, blir det ikke lagt fram noe sammenhengende alternativ, kanskje fordi det ikke er noe. Det som blir foreslått er en vei som fører direkte til katastrofe for folk som trenger hjelp – og det betyr alle, før lang tid er gått.

av Noam Chomsky

Mark Raskins svar til mine kommentarer om hans opprinnelige artikkel unngår dem fullstendig – iallfall slik de faktisk ble presentert. Hans første to henvisninger til dem kan tjene til å illustrere.

Det første har å gjøre med den selvfølgeligheten at rasjonell undersøkelse kan føre til umoralske resultater. Dette benekter han, eller snarere tror han feilaktig at han benekter det, idet han tar byggingen av atombomben som eksempel. De som skapte den, mestret sikkert den relevante fysikken og ingeniørkunnskapene, og lyktes i det de hadde satt seg fore. Men, argumenterer Mark, konsekvensene var umoralske og derfor kan ikke arbeidet betraktes som rasjonelt.

Det er ikke noe vesentlig spørsmål som står på spill. Mark foreslår ganske enkelt en ny betydning av ordet «rasjonell». Slik ordet vanligvis blir brukt, kan forskning og utvikling være fullstendig rasjonell uavhengig av enhver moralsk bedømmelse av resultatene deres. Hvis vi skal gjøre som Mark foretrekker, kan vi finne opp et nytt begrep «M-rasjonell» («rasjonell i Marks betydning»), som vi gir betydningen: rasjonell (i vanlig betydning) og samtidig moralsk. Hvis vi fjerner den terminologiske tvetydigheten, er Marks poeng at arbeidet som førte fram til atombomben var rasjonelt men M-irrasjonelt, det vil si umoralsk. Mark tror han ser en motsigelse i det jeg sa, men det er igjen, når hans tvetydighet blir oppklart og vi rydder av veien en annen feillesning: Jeg har ikke noe sted antydet at «å innbefatte metoder for å overbevise bombemakerne…er…irrasjonelt» – jeg diskuterte faktisk ikke spørsmålet. En som går seriøst inn for å «overbevise bombemakerne» vil gjøre det ut fra rasjonelle grunner med rasjonelle «metoder», vil gi gode begrunnelser og argumenter og søke et felles moralsk grunnlag. Fornuftige folk prøver ikke å overbevise andre ved å gi dem piller, slå dem i hodet eller fortelle dem eventyr.

Steinøkser og AIDS

Vi kan forøvrig notere oss at Marks nye begrep «M-rasjonell» er ubrukelig til ethvert formål, fordi all undersøkelse, forskning, utvikling, oppdagelse osv. er M-irrasjonell: Utformingen av en steinøks, oppdagelsen av en kur mot AIDS, eller enhver annen menneskelig virksomhet. Resultatet kan uten unntak brukes for å skade, og derfor er de «irrasjonelle» i Marks betydning.

Marks annen henvisning til det han tror jeg skrev (eller mener), er hans forsikring om at jeg «sverger til» loven om det utelukkede mellombegrep, som er «under angrep fra dem som har oppfunnet den rotete logikken». Her er det mange misforståelser. For det første har jeg aldri nevnt loven om det utelukkede mellombegrep, men snarere loven om motsigelsen. Fornuftige mennesker vil være opptatt av konsekvens. De vil for eksempel bli urolige hvis de oppdager at konklusjonene deres strider mot premissene deres. Hva loven om det utelukkede mellombegrep angår, er det ingen som «sverger til den». I vanlig bruk mangler uttrykk ofte sannhetsverdi (de kan for eksempel hvile på falske forutsetninger), slik at loven ikke gjelder. I de formelle vitenskapene blir den uttrykkelig forkastet av den kjente logikken (dvs. den intuitive), som er fullstendig rasjonell og for alvor er blitt foreslått som grunnlag for kvantefysikken. Rotete logikk og dens anvendelse har ingen relevans til noe i denne diskusjonen. Jeg er redd det fortsetter slik. Å nøste opp det som gjenstår punkt for punkt er neppe verdt bryet og tida for noen – Mark, meg eller leserne.

Men vi kan imidlertid spørre hvem som kan tenkes å være interessert i denne mislykkede dialogen, eller i de tankebanene som Mark foreslaring;r. I hvertfall ikke folk med intellektuell nysgjerrighet, som vil vite hvorfor metaller beholder formen, eller hvorfor sola er varm og himmelen mørk om natta, eller hvorfor et kyllingfoster utvikler seg i sin spesielle retning mens et menneskefoster blir en person med intrikate og forunderlige kjennetegn, inkludert spesielle måter å skape, samhandle, uttrykke tanker, fortolke og vurdere på, eller hvorfor Kennedy sendte USAs flyvåpen for å bombe vietnamesiske landsbyer. Og så videre. For folk som vil forstå verden, finnes det ikke noe alternativ til de framgangsmåtene som er preget av sunn fornuft og som vi kaller «vitenskap» når de blir brukt med større omhu og når dypere innsikt – prøver å sette opp forklaringsprinsipper som gir innsikt og forståelse, tester dem mot relevant bevismateriale, holder sinnet åpent for alternativer, samarbeider med andre, osv.

Feil eller sludder

I mine kommentarer ba jeg Mark (og hans med-anti-rasjonalister) om å hjelpe meg med å «overskride» de begrensningene de føler at jeg og andre lider av. Jeg bemerket at «ingen er i stand til å forklare meg hvorfor det nyeste post-ditt-og-datt (for det meste) er noe annet enn selvfølgeligheter, feil eller sludder». Hvordan skal jeg for eksempel gå fram for å besvare spørsmålene om menneskenaturen eller utformingen av politikken eller den intellektuelle kulturen som opptar meg, utover den defekte metoden med rasjonell undersøkelse? I slike enkle spørsmål ser Mark «betydelige følelser», «inkvisitorenes brennende hengivelse», «heftighet» professoral «utskjelling» av «en annen tankeretning som stupid og irrasjonell», frykt for en utfordring til spesialisering (en anklage som vil være særlig latterlig for enhver som er kjent med mine egne erfaringer og praksis), osv. Men spørsmålet mitt forblir ubesvart: Han byr ikke noen forklaring av det jeg ikke forstår, ingen hjelp til å overskride begrensningene i rasjonell undersøkelse, ingen nye idéer om hvordan man skal tilnærme seg noe problem eller oppgave.

En annen gruppe av mennesker som vil forkaste alt dette, er de som har et mål de vil oppnå: å bygge broer som blir stående, å øke sin velstand og makt, å redde de millioner av barn som hvert år dør av meslinger, å arbeide for et mere fritt og rettferdig samfunn, å hanskes med de vanskelige problemene som gjelder en bærekraftig utvikling som kan stille menneskenes behov, og så videre. For dem vil Marks råd om å «restituere virkeligheten» og «utvikle historier» være av liten interesse.

Det finnes selvfølgelig folk som ikke faller i noen av disse gruppene: folk som er så ulykkelige å mangle intellektuell nysgjerrighet og interesse for hvordan verden virker, bondesamfunn som er blitt traumatisert av terror og desperat fattigdom og har gitt opp håpet, folk som leter etter måter å holde seg på avstand fra den harde kampen for å lære og forstå, å organisere og oppnå, og utvilsomt andre med andre slags bekymringer.

Jeg sluttet mine tidligere kommentarer med å minne om at «for ikke så altfor lenge siden tok mange vitenskapsfolk aktivt del i dagens livlige arbeiderklassekultur, og prøvde å kompensere for de kulturelle institusjonenes klassekarakter gjennom programmer for utdannelse av arbeidere, eller ved å skrive bøker om matematikk, vitenskap, og andre emner for det allmenne publikum. Heller ikke har de venstre-intellektuelle på noen måte vært aleine i sånt arbeid. Det slår meg som bemerkelsesverdig at de som tilsvarer dem i dag søker å frata undertrykte folk ikke bare gledene ved forståelse og innsikt, men også våpnene for frigjøring, mens de forteller oss at «Opplysningsprosjektet» er dødt, at vi må oppgi vitenskapens og rasjonalitetens «illusjoner» – et budskap som vil glede de mektiges hjerter, som er lykkelige over å få monopol på disse redskapene til sitt eget bruk. … Man minnes de dager da den evangeliske kirken preket ikke ulike lekser for de uregjerlige massene som en del av det E. P. Thompson kalte «kontra-revolusjonens psykiske prosess», slik deres arvinger gjør i dag i bondesamfunnene i Mellom-Amerika. «

Marks reaksjon bekrefter bare at disse påstandene dessverre er altfor passende.

av Birger Thurn-Paulsen

I forrige nummer av Røde Fane har Asta Haaland og Leikny Øgrim (H/Ø) en debattartikkel kalt «Egenutvikling – alle kampers mål?». Der hevder de at det de helst vil, er å diskutere ideologi. Innledningsvis lar de det skinne gjennom at det er det bare de, og ingen andre som vil. Dem om det, men det er en holdning som ikke akkurat inviterer til debatt.

H/Ø siterer Eli Aaby og Torill Nustad fra tidligere artikler i Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad og Aaby svarer nei – Haaland og Øgrim svarer ja. Jeg svarer også nei.

Videre: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.» (Nustad)

H/Ø mener at vi først og fremst er middel, og i klassekampens navn sier de at poenget ikke er å bry seg om alle mennesker, men om undertrykte, og med det utgangspunktet sier de: «Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan!»

Etter min oppfatning har det nå utkrystallisert seg noen sentrale punkter det er viktig å diskutere. For det første, spørsmålet om vi skal se på oss som mål i oss sjøl, eller som middel. Det er en diskusjon om menneskesyn. For det andre, dreier det seg om individets plass i kollektivet, og hvilke konsekvenser denne problemstillingen får i klassekampen.

H/Ø er opptatt av marxistisk erkjennelsesteori. Jeg synes imidlertid at det er et iøynefallende fravær av dialektiske vurderinger, når de diskuterer med N/Aa. Fortolkning av andres synspunkter er mer framtredende. Synspunktet at det å slåss for egne rettigheter, å tilstrebe lykke for seg sjøl, ikke står i motsetning til kollektiv kamp, blir av H/Ø utlagt slik: «Skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte.» Så enkelt kan det selvfølgelig sies, hvis man totalt utelater å se på det dialektiske forholdet mellom individ og kollektiv.

Sluttsatsen deres er slik: «Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er det motsatte av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.» Ganske enig – bevegelsen trenger ikke individorientering, men det dreier seg heller ikke om det. Det dreier seg om menneskets utvikling innafor kollektivet, ikke på tvers av det.

Kampen for og om sosialismen er absolutt et klasseoppgjør, som i sin tur bereder grunnen for et klasseløst samfunn, hvor mennesket får utviklingsvilkår som står i rak motsetning til vilkåra under klassesamfunnet, så forskjellig at vi kan snakke om det nye – og frie mennesket. Etter mitt syn er det i den sammenhengen vi bør se dette, og diskutere menneskets plass innafor den kollektive kampen i lys av våre visjoner om et nytt samfunn og et nytt menneske. Å redusere dette til et spørsmål om motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling, eller å stoppe opp midt i en streik på grunn av manglende egenutvikling, er en polemisk fortolkning og forenkling.

Siden jeg mener dette er en diskusjon om menneskesyn, synes jeg at vi skal benytte menneske som begrep og ikke individ. Ideen om menneskets uendelige muligheter under kapitalismen står absolutt sterkt, og den propaganderes aktivt i en moderne innpakning som gjør den besnærende. Det er en ideologisk propagandapakke som er sterkt knytta til markedsliberalismens gallopperende utvikling. Det er også H/Ø inne på. Fenomenet er på ingen måte nytt under kapitalismen, men det som gjør det farlig påtrengende nå er at kapitalismen er i ferd med å gjøre det meste til vare – vi skal tro at vi lever våre liv på egne premisser og ut fra egne valg, i virkeligheten lures og tvinges vi til å kjøpe mer og mer av det som skal være våre liv. For å si det på en annen måte, lykke og personlig utvikling er til salgs, men vi skal lures til å tro at det er vårt eget verk. Brukbare eksempler på at innholdet i menneskenes liv trekkes inn i markedet, er kjøpesentrenes reklame: De propaganderes som «Opplevelsessenter», eller «Vi oppfyller alle dine drømmer».

Dette er en type individorientering som på ingen måte gjør folk sterke og sjølstendige, eller gir dem virkelig sjøltillit. Ikke minst fordi det er en gedigen løgn – en godt tåkelagt løgn. Sjølstendighet og sjøltillit blir i virkeligheten malt i stykker. Godt hjulpet av noe særlig sosialdemokratiet har utviklet særdeles langt: Du trenger politikere og tillitsvalgte som på vegne av deg ordner opp – du trenger noen som ordner opp for deg. Dette er en kombinasjon som gjør mennesket til offer, som er ødeleggende for menneskets egenverdi.

Skal dette samfunnet snus opp ned, trengs det mennesker, mange mennesker som har styrke og sjøltillit, både som klasse og som enkeltmennesker. Det handler om kunnskap, erfaring, tro på deg sjøl og at du betyr noe og kan gjøre noe, tro på at noe nytter. Det handler ikke om en slags individuell rett til å stoppe opp i en kampsituasjon, en situasjon som krever mye, fordi det ikke gir meg noe personlig der og da. Kollektive kamper utvikler både kollektivet og den enkelte. Dessuten skal vi leve våre egne liv, og gå gjennom personlige kamper, i et ganske hardt samfunn. Hva har vi å gi kollektivet og kampen for et nytt samfunn hvis vi ikke sjøl har en viss trygghet og sjøltillit, hvis vi ikke har rett til å verne om våre grenser, utvikle oss sjøl – og tilstrebe lykke?

Å være mål i oss sjøl henger sammen med dette. Vi slåss for det nye samfunnet og det nye mennesket. Siden undertrykking ikke opphører av seg sjøl, siden kvinneundertrykking ikke opphører av seg sjøl fordi vi får sosialismen, er det å være mål i oss sjøl hele veien viktig. Eller skal vi være middel nå og mål når undertrykkinga er opphevet?

Mao skriver i et dikt:

I denne verden er ingenting umulig
Hvis du bare har viljen til å reise deg

Det sier noe om den subjektive krafta som skal til for å forandre verden. Den subjektive krafta blir desto sterkere når vi slår oss sammen i et revolusjonært parti. Viljen til å reise seg er ikke en konstant faktor. Den må utvikles og skjerpes, både personlig og kollektivt, og det går ikke etter noen rett vei. Å se mennesket som middel reduserer denne krafta til noe mekanisk.

H/Ø fnyser av at «alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål». Vi snakker om klasser og undertrykking, sier de, og mener at de rett som det er må «tråkke» på folk som Grete Faremo og Carl I. Hagen. Nettopp fordi vi snakker om klassekamp, er det etter mine begreper viktig å skille mellom politisk kamp og det å tråkke på personer. Hagen, Faremo og andre av samme ulla er representanter for de herskende, den undertrykkende klasse. De er eksponenter for en politikk det er avgjørende å føre kamp mot. Vi skal ikke føre personlig kamp mot dem. Gjør vi det, fører det til syvende og sist til tanken om at kapitalismen er styrt av en bande ondsinnede mennesker, som må tas før det kan bli forandring. Derfor blir det riktig å si at vi skal respektere menneskets, alle menneskers grenser, og la være å tråkke på folk ut fra personlige eller politiske mål. Å bruke begrepet «tråkke på» i politisk kamp er i beste fall upresist og villedende. Eventuelt avdekker det en tydelig uenighet, som også går tilbake på spørsmålet om menneskesyn – og viktige prinsipper i den politiske kampen.

Hvis vi ser på mennesket først og fremst som middel, og omskriver klassekamp, politisk kamp, til å kunne handle om å tråkke på, med begrunnelsen at «vi bryr oss ikke om alle mennesker. Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte» (H/Ø), beveger vi oss i farlig terreng. Jeg ser det som udialektisk, mekanisk marxisme, som gjør det lett å snuble i spørsmålet om hvem som er venn og hvem som er fiende.

Når vi ser på de landa som har gjort revolusjon og forsøk på sosialisme, har feiltrinn her gjort mye skade. Å blande sammen motsetninger i folket og antagonistiske motsetninger gjør mye skade.

H/Ø bruker bordellkampen som eksempel. Kampen mot prostitusjon er det overordna målet, javel. De sier: «Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.» Er det ikke litt for enkelt å gjøre som best vi kan for ikke å rette skytset mot de prostituerte, når de prostituerte også er undertrykte kvinner? Eller er de ikke det? Hvem bryr vi oss om, hvem er venn, hvem er fiende i klassekampen og kampen mot kvinneundertrykking? Hva slags taktikk og metoder bruker vi?

Jeg er enig med H/Ø i at det ikke er individorientering den sosialistiske bevegelsen trenger – verken nå eller seinere. Men den trenger et menneskesyn, den trenger at vi stiller riktige spørsmål, og den trenger nyansert, dialektisk tenkning.

Allerede overskriften til H/Ø «Egenutvikling – alle kampers mål?» er polemisk svart-hvitt tolkning av noe de er uenig i. Det trenger vi ikke.

av Kjersti Jacobsen

Utviklinga av produktivkreftene og sentraliseringa av kapitalen gjør det «ulønnsomt» å ha folk boende der de engang bosatte seg for å være i nærheten av ressursene. Er det umarxistisk å kjempe for Grisgrendt-Norge? Er denne kampen å sammenlikne med maskinstorming? Svaret på de to spørsmålene er sjølsagt et klart nei.

Det er for å styrke kampen for distriktene at distriktspolitikk er hovedtema i det bladet du nå leser, Røde Fanes julenummer.

Å kjempe mot sentraliseringa er progressivt. Mitt hovedargument er basert på primærnæringenes betydning: Vi kan ikke legge det norske folkets matvaresikkerhet i henda på de multinasjonale selskapene som i større og større grad kontrollerer verdenshandelen med mat!

Ved å opprettholde den nasjonale matproduksjonen og motarbeide liberaliseringa av verndenshandelen med basis-matvarer, støtter vi samtidig folkene i den 3. verden som i større grad enn vi i Nord har tatt kampen opp mot GATT/WTO og de multinasjonale matvareselskapene.

En gang i framtida skal folk styre dette landet sjøl. Da må vi bevare så mye som mulig av generasjoners kunnskap, kultur, næringer og kombinasjoner som er tilpassa de lokale ressurser og naturgitte forhold forøvrig. Et system basert på et smidig verdensmarked for alle slags varer, ekstremt billig og frittflytende transport og kjemikalier/gentilpassinger som utvisker geografiske forskjeller, er ekstremt sårbart!

Kapitalisme er «fri flyt» på pengemaktas premisser der millioner dør av sult og av usunn mat. Men det behøver ikke være sånn.

avPaul Brosché

Marx kristeori består av flera aspekter.

• Marx började Kapitalet med produktions- och reproduktionsprocessen, dvs. med produktionen av mervärde, som i sig är en orsak av den privata äganderätten.
• Marx diskuterar den privata äganderätten till mark, maskiner, hus och fabriker från och med de ekonomiska filosofiska manuskripten från 1844.
• Marx tes är att den privata äganderätten är skapad av människan, och hela tiden återverkar på människan. Samma sak menar Marx gäller de periodiskt återkommande kriserna.

Dessa är skapade av människan, och återverkar på människan. Nästa steg är att dela upp människorna i klasser, som står i motsättning till varandra. Men detta motsatsförhållande, dvs. klasskampen är också skapad (och kan upphävas) av människan. Marx går sedan vidare med att i tredje bandet av Kapitalet visa hur olika grupper av kapitalister inom olika länder står i motsättning till varandra.

Nu vet vi att konkurrensen inom de mest utvecklade kapitalistländerna var upphävd omkring sekelskiftet, men att denna konkurrens hade förts över till ett internationellt plan dvs. mellan olika monopolkapitalistiska grupper inom olika länder. Detta gällde år 1900 framför allt för Storbritannien, USA, Tyskland och Japan. Marx inför samtidigt termen nationell profitkvot. Att profitkvoter kan utvecklas olika, kan man förstå av Marx beskrivning av kapitalackumulationen i Band Ett (1). Marx för även in en penningaspekt i sin analys. Pengar skapas av människan för att kunna sälja varor och pengar kommer sedan i sin tur att påverka människan.

Pengarna får hos Marx en stor betydelse, och namnet Kapitalet återspeglar att Marx ansåg att pengarna (eller ägarna till pengarna) hade tagit den verkliga makten i samhället. Idag gäller det för penningägarna att upprätthålla värdet på allt det man har samlat ihop (dvs allt är ursprungligen mervärde från arbetarklassen). Kriserna är i Marx’ analys det yttre tecknet, manifestationen på att ekonomin går i en konjunkturcykel. Krisen är det skede när arbetslösheten ökar snabbt och värdet på maskiner och aktier går ner. Det finns flera beskrivningar av Marx på hur krisen ser ut, och jag tolkar Marx som att han ser krisen som orsakad av flera faktorer: att marknaden inte växer lika snabbt som ökningen i produktionen, att det har skett en stockning i penningcirkulationen, att produktionen ökar ojämnt, samt att arbetslöshet, högre skatter och lägre löner sänker konsumtionen.

När ett företag upplever att man inte kan sälja t ex lika många bilar som tidigare, så drar man ner på investeringarna (2), dvs. på kapitalackumulationen och påverkar på så sätt krisens omfattning och djup. Orsakerna tilll krisen är både soppkök (som i Sverige idag) och ett överflöd på utbud av varor och tjänster. Enligt min mening så är nog marxismens kris idag, att marxisterna har lagt ner för lite tid på att förklara krisen, dvs. vändningen i den ekonomiska konjunkturen, från en blomstrande ekonomi till en ekonomi i kris.

Blomstringen, de riktiga guldåren varade bara åren 1945-70. Marx själv inför skrankor och barriärer för «blomstringen», dvs för hur långt denna kan gå och detta är de textställen som brukar användas, oftast som stöd, för Marx själv (3).

Skrankorna och barriärerna blir hos Marx den yttre gräns som kapialismen kan nå, men dessa barriärer kan kapialet hela tiden flytta eller bryta igenom. Paul Sweezy har skrivit flera artiklar i Monthly Review om detta.

Howard Sherman (1991) kallar Marx kristeori för en nötknäckarteori (4). Den ena sidan av knäckaren är faktorer, som framkallar nedgång eller kris i ekonomin, och där den andra sidan av knäckaren är faktorer som får ekonomin att blomstra, dvs det som hos Marx kallas för motverkande krafter. Det senare är ju en fråga som Marx ägnar stora delar av band ett av Kapitalet åt dvs att visa hur kapitalet rationaliserar, försöker sänka löner, öka produktionen osv.

Marx tes om tendensen till sjunkande profitkvot tolkar jag som att Marx menar att nötknäckaren gäller dvs i det långa loppet är tendenserna till nedgång och kris starkare än kapitalets åtgärder att öka sina vinster. Engels skriver så här i ett brev 12 mars 1895 till C. Schmidt om profitkvoten och ekonomiska lagars allmänna natur:

«De kan endast redovisa tendenser och genomsnittsvärden -inte gälla som omedelbar verklighet. Delvis beror detta på att de i sina konsekvenser kolliderar med andra lagars samtidiga verkningar, men i viss mån hör det också ihop med deras karaktär av föreställningsbilder.» (5)

Noter:

1) Kapitel 23 i volym 1 i Kapitalet är enligt min mening Marx’ egen introduktion till teorin om den fallande profitkvoten. Här tar Marx upp den motsättning som är fundamental inom den kapitalistiska ekonomin, dvs att kapitalet hela tiden måste föröka sig (och sälja alltmer varor och tjänster) medan antalet arbetare i produktion dels minskar, och dels får relativt sänkta löner. Detta innebär att utbudet växer snabbare än efterfrågan. Det senare stoppar hela tiden upp ekonomin och utlöser kriser.

2) Det som saknas hos Marx är en uttrycklig (explicit) teori om investeringar eller en investeringscykel, dvs hur investeringarna fördelas inom olika områden under konjunkturcykeln. Marx tar upp spekulationen utifrån sin tid, spekulationen ökar när vinsterna har nått toppen. Men denna spekulation har nått en ny nivå in på 1970-talet. Sweezy och Magdoff skriver i Monthly Review i dec 1985 på sid 3-4 följande:

«Med start så tidigt, som på 1820-talet, blev spekulativa överdrifter av den här typen ett vanligt kännetecken för den kapitalistiska affärscykeln, speciellt under de sista stadierna av uppgången, som förespeglade kolapsen och paniken som var på väg. Det var faktiskt detta regelbundet återkommande mönster som ledde tilll att man bildade FED (USAs riksbank), vilket skedde efter paniken 1907. Dagens situation är däremot långt ifrån slutet av ett uppgångs-fenomen. Dagens ursprung kan tänkbart dateras även tidigare än mitten av 1970-talet, och den här situationen har byggts upp mer eller mindre jämt sedan dess. Eftersom det här också är en period med stagnation efter det långa efterkrigsuppsvinget på 1950- och 60- talet, behöver vi uppenbarligen identifiera en orsaksmekanism, som är annorlunda än den som utmärkte affärscykeln före andra världskriget.»

3) Marx utförligaste diskussion om hinder eller barriärer för den kapitalistiska ekonomin finns i Grundrisse från 1857-58, i den delen som kallas «Notebook 4». Här tar han bl.a. upp att det måste finnas ett behov för en vara. En familj behöver till exempel bara en spis eller en bil. När man har detta, så köper man ingen ny spis eller bil, förrän de gamla är förbrukade. Samma sak gäller med hus och vägar.

Ytterligare material, som kompletterar teorin om tendensen till den fallande profitkvoten finns i Marx anteckningsböcker från 1861-63, som har kommit att kallas Teorier om mervärdet. Kapitel 17 heter «Kapitalets natur leder till kriser» och är en kritik av ekonomen Ricardo. Detta kapitel finns på svenska i Ekonomiska skrifter av Marx på sid 329-398.

För övrigt, så finns det fortfarande anteckningsböcker av Marx som inte är publicerade.

4) I AKP(ml)s sympatiska broschyr från 1983, Kriser i kapitalismen, skriver man följande: «Og derfor finner vi hos Marx og Engels flere beskrivelser av ulike mekanismer som kan føre til kriser og sammanbrott.» Dvs. man tar bara upp nötknäckarens ena sida, dvs. tendensen till nedgång i ekonomin, som på sikt leder till ett sammanbrott för ekonomin. Det man glömmer är den andra sidan av nötknäckaren, som är de åtgärder kapitalet vidtar för att sänka sina kostnader, och som alltså motverkar de nedåtgående krafterna.

Kapitalets samlade åtgärder för att sänka sina kostnader: lägre arbetsgivaravgifter, lägre företagsskatter, lägre löner och ökad skuldsättning för hushållen, samt färre anställda, dvs. en mycket hög arbetslöshet, sänker en stor del av folkets köpkraft, och har i Sverige givit upphov tilll loppmarknader, välgörenhet och soppkök. Ett sakfel i denna ovan nämnda broshyr är att det på sid 19 påstås att kapitalisterna anställer mer arbetare under uppgångar i konjunkturen. Så vitt jag kan förstå, så stämmer inte detta för Sverige under de senaste åren. Kapitalet rationaliserar just nu bort personal både under hög och lågkonjunkturer.

5) Diskussionen om en hierarki av profitkvoter, där de största företagen har de högsta profitkvoterna, och om mekaniska (eller ensidiga) tolkningar av teorin om den fallande profitkvoten finns i Paul Sweezys Four lectures on Marxism (1981). Dessa diskussioner förs även i Sherman (1991): Business cycles.

Om att studera teorin om tendensen till den fallande profitkvoten

Det jag tror jag försöker visa (eller utgår ifrån) i artikeln om Marx kristeori, är att Marx har ett kretsloppstänkande när det gäller orsak och verkan. Det som är orsak ger ett resultat, men resultatet kan sedan bli orsak till något annat.

Marx analyserar i band ett, oftast enkla kausalsamband dvs. A orsakar B. Och Marx antar ofta att A är konstant. Till exempel att arbetarens behov inte ändras. Marx syfte var att i band tre (och i böckerna om lönearbetet, staten och världsmarknaden) knyta ihop dessa, enkla kausalsamband och visa på dialektiken och helheten. Och visa på att A, inte var konstant eller oföränderligt. För det andra så fattas det vissa begrepp hos Marx, till exempel konjunkturcykel och investeringscykel. Och en teori om en likviditetscykel.

På 1960-talet hade företagen (och regeringar, banker och hushåll) god likviditet, dvs. lite skulder. Detta kom sedan att ändras under 1970-80-talet. Med detta menar jag att det behövs nya begrepp och teorier för att beskriva den ekonomiska verkligheten för att vi ska kunna utveckla marxismen.

För det tredje, att kapitalismen är omöjligt som system, det utgår jag ifrån, men det gäller att förklara varför!

av Einar Gullord

Den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, har 34 medlemmer. De har kommet såpass langt i kampen om å bevare arbeidsplassene sine fordi de har brukt utradisjonelle metoder. Først og fremst har de brukt samarbeidspartnere i fagbevegelse og politiske partier lokalt. I hele denne prosessen har tommelfingerregelen vært å stole på egne krefter – og alltid ha reserveveier å gå – uansett lovnader fra andre.

Det startet med at Glåmdalen inntil i høst ikke var tatt med i noen regionalplaner for Sør-Østlandet.

Først da rapporten om Media Mjøs ble lagt fram på et allmøte i de tre avisene Hamar Arbeiderblad, Dagningen, Lillehammer og Oppland Arbeiderblad på Gjøvik den 26. september i fjor, fant noen i konsernledelsen ut hvor Glåmdalen skulle høre til. Arkitekten bak Media Mjøs-modellen, adm.dir. i Hamar Arbeiderblad, Roger Bjurling, ville ikke ha med Glåmdalen for å få trykkinga av Glåmdalen til Lillestrøm.

Behandlinga vakte voldsomme reaksjoner både i avisa og i fagbevegelsen i Kongsvinger. Området er ikke vel beslått med arbeidsplasser, og en nedlegging av 10,5 årsverk i Glåmdalen vil få store konsekvenser for lokalsamfunnet.

Samorganisasjonen ble satt i sving, og en begynte å bearbeide fagforeningene, DNA og SV lokalt for å få til en støttebevegelse. Likeså ble LOs distriktskontor underrettet, distriktslagene i Handel og Kontor (HK), Norsk Grafisk Forbund (NGF) samt fylkespartiene til DNA og SV. Saken ble reist på samarbeidskonferansen til LO i november av Handel og Kontor og NGF, men møteldelsen avviste dette fordi saken ikke var satt opp på dagsorden på forhånd.

Sammen med NGF, distriktslaget og foreningene/klubbene i Østfold hadde vi en rekke møter i Oslo. Vi hadde ett møte med Oxholm og Hågensen, og ett møte med Hågensen, Oxholm og Moe Gustavsen før styremøtet i A-pressa den 17. desember der styret skulle vedta prinsippet om regionalisering og felles trykking av avisene i Lillestrøm. Vi planla en demonstrasjon foran styremøtet denne dagen i Oslo og mobiliserte folk fra de berørte avisene samt fra Gjøvik og Oslo. Men demonstrasjonen ble avblåst like før, fordi en fikk signaler om at LO-ledelsen ville stemme mot forslaget. Dette skjedde dessverre bare delvis. Vedtaket om regionalisering ble fattet. Vedtaket om trykkeristruktur ble utsatt til neste styremøte den 31.januar, mens en gruppe i mellomtida skulle utrede konsekvenser ved slik flytting.

Hågensen var invitert til Kongsvinger og var til stede en hel dag der, uten at det kom noe ut av det.

På styremøtet den 31. januar fattet A-pressen sitt vedtak om trykkeristruktur, mot de ansattes representanters stemmer, der alle avisene på Lillestrøm, i Østfold og Glåmdalen skal trykkes på Lillestrøm.

Klubben i Glåmdalen hevdet at vedtaket var fattet på feil grunnlag. Ut fra deres beregninger ville trykkekostnadene bli større ved å flytte trykking av avisa til Lillestrøm. Forbundet koblet inn LOs beredskapsgruppe for å få en vurdering av påstandene.

I mellomtida hadde faglig/politisk utvalg i Hedmark vedtatt uttalelse mot flytting. Det samme hadde styret i Hedmark Arbeiderparti gjort. Representantskapsmøtet i distriktslaget til NGF vedtok en kraftig fordømmelse av flyttingen, og denne uttalelsen ble delt ut til delegatene på LOs ekstraordinære representantskapsmøte i Oslo. Dessuten stilte klubben på Glåmdalen sammen med Kongsvinger Samorg., faglig/politisk utvalg i Hedmark, Norsk Grafisk Forbund og distriktslaget med en delegasjon til Stortinget der vi møtte Hedmark APs sine stortingsrepresentanter og la fram våre synspunkter.

Hågensen deltok på en samarbeidskonferanse i Hedmark der saken igjen ble reist, og det ble vedtatt en støtteuttalelse til klubben i Glåmdalen fra konferansen til tross for at LOs distriktskontor hadde gått mot en slik uttalelse i utgangspunktet. Hågensen var like unnvikende på denne konferansen som han var seinere på LO-kongressen da han skulle svare for LO-ledelsens ansvar og mangel på troverdighet i denne saken. Årsmøtet i Hedmark Arbeiderparti vedtok også en støtteuttalelse til Glåmdalen.

LOs beredskapsgruppe konkluderte som kjent med at klubben i hovedsak hadde rett i sine påstander, og at konsernet hadde opptrådt arrogant da beredskapsgruppa ba om opplysninger i saken. I den forbindelse krevde NGF ny gjennomgang av trykkeristrukturen, garanti for fortsatt trykking av Glåmdalen på Kongsvinger og manglende tillit til direktør Øivind Taugbøl.

Da Grafisk sine delegater tok opp saken på LO-kongressen, var holdningen fortsatt en støtte til A-presse-konsernets administrasjon fra LO-hold. LO-ledelsen har med dette valgt å kompromittere sin egen beredskapsgruppe til fordel for A-presse-konsernets administrasjon.

Klubben i Kongsvinger, sammen med lokal fagbevegelse, stilte på trappa utafor LO-kongressen med sine krav om at vedtaket om trykking av avisa på Lillestrøm måtte utsettes. Foreløpig har ikke LO-ledelsen vært villig til å bøye av, så fortsatt har ikke klubben på Glåmdalen vunnet. Men en gir ikke opp. Det en har oppnådd, er offentlig løfte fra Hågensen om at ingen vil bli sagt opp. Og forbundet har varslet rettssak mot enhver oppsigelse i bedrifter som går med overskudd, dersom omplasseringer ikke skjer frivillig for dem som blir berørt.

Erfaringene som er gjort hittil, er at det er helt nødvendig å søke støtte alle steder der dette er mulig, og sørge for at denne støtten er mest mulig forpliktende. Støtten søkes i lokalmiljøet, i fagbevegelsen, hos politikere og så langt oppover i systemene som mulig. For en må hele tida bare stole på seg sjøl. Løfter om støtte må følges opp og kontrolleres.

Mediene er viktig å få på banen, sjøl om det ikke ser ut til å være noen fordel å arbeide i en mediebedrift for å få sitt syn fram i mediene. Men i denne saken har vi høstet gode erfaringer med mediene.

Sjøl om en ikke har kommet i mål, har en oppnådd å få sjefene i A-presse-konsernet til å vise sitt sanne ansikt. Direktør Taugbøl i Media Øst skjeller ut LOs beredskapsgruppe og NGF. Konsernsjef Hildrum skjeller ut NGF og Glåmdalens redaksjonelle linje. Han skjeller også ut styreleder Oxholm fordi LO lot NGF få bruke beredskapsgruppa i LO.

Angrepene på arbeidsplasser i distriktene, også på lønnsomme arbeidsplasser med høy kompetanse, fra konsernene vil bli trappet opp. Når det skjer, må en være forberedt på det verste. Som ellers i landet kommer kjøret nå for fullt overfor de resterende avisene i vårt distrikt, og avisene skjæres over en kam. Det er ikke lenger forskjell på borgerlige og a-aviser. Profitten styrer uansett.

Det må derfor hele tida søkes breiest mulig allianser i kampen mot konsernene, først og fremst i lokalsamfunnet, og deretter så høyt opp i systemene som mulig.

Hildrum Blues

Mel: Når en liten mus skal ut og gå.

Når Alf Hildrum han skal ut på by’n
har han lomma full av andres gryn
og han smiler når han tenker på
hvilken typograf som nå skal sparken få
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som bli sagt opp i en fei!

Når Alf Hildrum «byner» å bli trett,
og magen hans er langt fra mett
– Jeg vil ikke ha salat,
men en deilig liten typograf
til middagsmat
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

Men Alf Hildrum gir seg ei så lett,
det skal mere til før han er mett
no dessert det vil han ikke ha
men en Glåmdalstrykker smaker kanskje like bra
Kanskje blir det deg
kanskje blir det meg
som blir spist opp i en fei!

(Denne sangen ble sendt den grafiske klubben i Glåmdalen, Kongsvinger, fra klubben på Østlands-Posten, Larvik.

Tirsdag den 1. juni kunne man lese i Østlands-Posten (ØP) at representanter for klubben til Grafisk i avisa og forbundsledelsen hadde hatt et møte med LO-formann, Yngve Hågensen. Vi leser: «Norsk Grafisk Forbund gjorde det under møtet klart at man reagerte sterkt på nedbemanningsprosessen i ØP og LOs dobbeltrolle som konsernmedeier og hovedorganisasjon for de fagorganiserte. «Vi synes lite om profittjaget i A-pressen som LO stiller seg bak, og som fører til at arbeidsplasser går tapt, samtidig som LO skal arbeide for å opprettholde og skape nye arbeidsplassetr, ble det hevdet.» (red.)

av Marte Ryste

Tron Øgrim har laga en bok hvor han spår om framtida; om hva den 3. industrielle revolusjonen vil bety for jorda og menneskene på den. Som representant for de som sakker akterut i læren om den nye teknologien, de unge jentene, er jeg bedt om å skrive en slags anmeldelse eller kommentar til boka. Jeg velger å kalle det en kommentar.

Det er ikke bare, bare å skulle si noe om andres spådommer, man kan så lett bli lurt til å spå selv – og det har jeg ikke tenkt til. Jeg er også klar over at jeg stiller meg i en utsatt posisjon for ettertida. For like mye som ettertida ler av de som har prøvd å se inn i framtida, ler den av de som har stått på sida, skeptiske og vurdert spådommene. Men den sjansen får jeg ta.

På kanten av den teknologiske revolusjonen

Aller først; hvis du ikke har lest boka – les den! Tron Øgrim har skrivi en bok han ønsker skal irritere sitt publikum. Det vet jeg ikke om han har fått til. Men han tvinger i alle fall leserne til å ta stilling til en del spørsmål om framtida, og ikke minst om samtida. Tron Øgrim sitt utgangspunkt er at vi står foran den teknologiske revolusjonen. Databoksene er over stadiet da de revolusjonerte dataverden og datanerdene. Nå begynner teknologien å forandre ting i samfunnet og påvirke livene til oss helt vanlige. Og det går fort. «Bissniss og Byråkrati» er utstyrt med bokser. «Hus og Heim» kjøper bokser. Om få år har vi telefon og tv og nett i samme kasse. Papirpost blir historie.

Men dette er bare starten sier Tron, til de av oss som trodde e-post var resultatet av den teknologiske revolusjonen. Vi har så vidt begynt, og snart vil ting skje som snur opp ned på verden. Kanskje Kina blir verdens dominerende stormakt i begynnelsen av neste århundre? EU kan gå hjem å legge seg – de har bygd en stormakt på gårdsdagens teknologi.

Hva vil skje med samfunnet

Tron Øgrim er ikke så opptatt av teknikken, hvordan de nye boksene vil se ut eller hva slags nye maskiner og oppfinnelser som vil komme. Det er bra. Boka er spennende å lese fordi den tar opp samfunnsorganisering.

Det viktige er hva bruken av den nye teknologien vil bety for menneskene. Ikke minst kommunister bør diskutere det. Når produksjonsmidlene forandrer seg, forandrer også samfunnet seg. Men i hvilken retning?

Tron Øgrim tror på desentralisering. Folk kan jobbe hvor de vil. Storbyer, fabrikker og kontorlandskap er dyrt, upraktisk og hører hjemme i en tidligere tidsalder. «Den teknologiske revolusjonen vil utvide feltet for arbeid som kan flyte fritt, uavhengig av hvor både arbeidsstedet og arbeideren er», sier han. «Kirurgen vil kunne bo i Tromsø og operere i Katmandu. Unge jenter i Hedmark kan kjøre brannvesenets røykdykkerroboter i Oppland og betjene vanndykkerroboter utafor Rogaland. Ingen av disse mulighetene er så fjerne, heller.»

Hva tror vi? Vi lever i et Norge, i en verden hvor sentralisering er hovedregelen, hvor arbeidsgiverne, ja hele systemet er avhengig av et kjønnsdelt arbeidsmarked og hvor hudfargen din bestemmer hva slags jobb du kan få. Kan den nye teknologien løse dette? Kan den sikre at folk får bo i hele det langstrakte Norge, eller ta fra arbeidsgiverne muligheten til å kontrollere om den de ansetter har pupper eller er fra Afrika, fordi de bare kjenner dette mennesket gjennom en datamaskin? Kanskje den KAN det. Men VIL den det? Her må det være lov å være en smule skeptisk. Og uten å skeie helt ut og bruke resten av kommentarplassen på å diskutere dette, vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger.

Jentenes verdenshistoriske framtid

Tron Øgrim tipper at jentene vil dominere nettet en gang uti det 21. århundre og betegner internett som «jentenes verdenshistoriske framtid». Han argumenterer for dette på flere måter; nettet kommer ikke til å handle om kabler og skruer i all evighet. Salg og sosialarbeid kommer, og sammen med det kommer jentene. For det er vi som kommuniserer og er flinke med mennesker. Nettet gjør det umulig å dele opp folk etter kjønn. Derfor kan ikke jenter holdes borte fra de spennende jobbene lenger. Og tilslutt; jenter vil bli sjefene. Det er vi som tar mest høyere utdanning og vi gjør det bedre enn gutta. Ergo vi vil bli så smarte at det lønner seg mer å ansette oss.

Hva betyr slag- og sosialarbeid?

Jeg mener det blir for enkelt. Jeg tror ikke databoksene vil bryte opp i den mest grunnleggende formen for kvinneundertrykking; den økonomiske. Eller at datarevolusjonen i seg sjøl kan hamle opp med patriarkatets tusenårige undertrykking. Data er fremdeles gutters verden, det er de som leder i kampen – se på hvem som tar datautdannelse i dag. Dataen vil ikke fjerne hus og barn. Kvinner og jenters arbeidsliv vil fremdeles styres av at de skal administrere og passe på andre sine daglige liv. Eldre, barn og syke forsvinner ikke – hvem skal ta seg av dem? Den nye teknologien fører med seg sitt eget rutinearbeid. Tron Øgrim snakker om salg- og sosialarbeid. Men hva betyr det? Det høres kjent ut for meg, og det pleier ikke å være spesielt godt betalt. Og hvorfor i all verden skulle bedriftslederne plutselig se at jenter er så smarte at de burde vært sjefer? Problemet i dag er ikke at jenter ikke er smarte nok, eller at vi ikke har god nok utdannelse.

Det blir for enkelt. Jeg tror internet kan bli jenters verktøy, og jeg deltar helhjerta i kampen om å få oss ut på nettet. Men skal vi kvitte oss med en så grunnleggende del av kvinneundertrykkinga, mener jeg det trengs andre analyser og kampformer.

Kom igjen – vi må erobre nettet!

Boka til Tron Øgrim er sammensatt av seks forskjellige foredrag/artikler hvor han spår om utviklinga i Norge og i verden, om framtida til industrisamfunnet Høyanger, hva som vil skje med arbeiderklassen (når fabrikkene forsvinner og fjernarbeidet tar over), hva med jentene, 3.verden og tilslutt; hva i all verden betyr alt dette for sosialismen. De som er ute etter å finne ut om Tron er for eller mot denne datarevolusjonen, finner det ikke her. Boka argumenterer verken for eller mot utviklinga, men den fastslår at den foregår. Og den oppfordrer oss gang på gang til å forholde oss til dette. Teknologien bryter gjennom i sprang. Nå har det skjedd og da forandrer verden seg fort! roper Tron i boka. Vi må gjøre noe! Vi må bry oss om det! Datamaskiner til alle elever! Fagbevegelsen ut på nett! Jenter kan vinne internett!

Sprøyt eller fakta

Hva med spådommene? Er de sprøyt eller fakta? Sannsynligvis er det mye sprøyt, men det er ikke så farlig. For hvis du vil lese boka for å finne ut om Tron Øgrim gjetter riktig eller galt om framtida er det egentlig ikke så mye vits å lese den. Boka har betydning hvis den fører til at vi diskuterer og gjør noe. Vi må kreve skikkelig dataopplæring i skolen! Vi må diskutere hvordan data og nett kan være god distriktspolitikk. Hvordan revolusjonære kan bruke teknologien i kampen for et annet samfunn. osv. osv. osv.

Jeg tror ikke på de som ser et 1984-samfunn med overvåking, genmanipulering og tv-skadde barn som framtida. Men jeg tror heller ikke på en teknologi som VIL gjøre slutt på kjønnsundertrykkinga på arbeidsmarkedet. Ikke uten kamp. Det er menneskene som forandrer verden og historia – ikke teknologien. Den er redskapet vi bruker. Framtida MÅ ikke bli et kaldt databoks samfunn, hvor gårder og åkre er erstatta med syntetisk, genmanipulert produksjon, eller hvor leger utfører operasjoner ved hjelp av roboter (for det synes jeg ikke høres noe ålreit ut). Det spørs jo hva vi bestemmer – og hva vi gjør! Les boka og diskuter!

av Torill Nustad

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert.» Det skriver Asta B. Håland og Leikny Øgrim om kvinneopprøret i AKP i artikkelen «Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse» i forrige Røde Fane. Kvinneopprøret i AKP var mangfoldig, det resulterte i ny marxistisk teori, ny politikk og mange nye kvinnelige ledere både i AKP og ulike interesseorganisasjoner for å nevne noe. Det er mulig artikkelforfatterne er uenige i kvinnepolitikken AKP utvikla, men å si at «kvinneopprøret var teoriløst» blir for drøyt. Det er heller ikke riktig at kvinneopprøret aldri er oppsummert. I november 1990 oppsummerte AKPs kvinneutvalg «Kvinneopprørets plass i AKPs historie» i Opprør. Denne oppsummeringa er seinere gjengitt i heftet AKPs kvinnepolitikk – utdrag fra prinsipprogrammet som ble vedtatt i 1990, utgitt av AKPs kvinneutvalg i 1992. Hva handla så kvinneopprøret om?

Mot kvinneundertrykking – for kvinnefrigjøring

Mange av AKPs medlemmer har vært aktive støttespillere i arbeidet med å utvikle og bygge opp Kvinnefronten, en frigjøringsorganisasjon som brøyt med likestillingstankegangen, som blant annet vektla arbeiderkvinners krav og betydninga av kollektiv kamp, som organiserte pornobålaksjoner og som gjenreiste 8. mars som en internasjonal kampdag. Den kunnskapen vi fikk om kvinneundertrykkingas vesen og karakter gjorde at vi stilte mange nye spørsmål ved marxismens og marxistiske bevegelsers (inkludert AKPs) håndtering og analyse av kvinnepolitiske spørsmål. Vi begynte å stille spørsmål om ikke kjønnsmotsigelsen er en grunnleggende motsigelse under kapitalismen, på linje med motsigelsen mellom klassene, mellom by og land og mellom åndsarbeid og kroppsarbeid.

Feministisk marxisme

«En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst,» ifølge Håland/Øgrim. Det er ikke slik jeg husker det. Vi studerte, arrangerte seminarer og diskuterte livlig marxismens analyser av kvinneundertrykkinga, kvinners lønna og ulønna arbeid, familiens rolle, mannen som venn og fiende og sosialismens erfaringer. AKPs kvinneutvalg oppsumerte det slik:

«Kvinner i AKP fortsatte sosialismediskusjonene etter landsmøtet i 1980. Diskusjonene tok utgangspunkt i erfaringene fra Øst-Europa, og isteden for å måle sosialismens framganger i tonn stål, tok vi utgangspunkt i hvordan situasjonen for kvinnene hadde utvikla seg. Vi studerte både Marx, Stalin, Luxemburg, Hilda Scott og nyere amerikanske feminister.

Noen gikk løs på arbeidet med å analysere kvinnenes situasjon i Norge, leste statistikk for å finne ut av vilkåra for kvinners stilling i arbeidslivet, særlig med blikk for lønnsnivå og arbeidstid. Kvinneutvalget og studieutvalget organiserte egne studier for kvinner på Kapitalen (Marx).»

Dette arbeidet foregikk over det ganske land. Mange ble trekt med i diskusjonene både i og utafor AKP. Vi presenterte og diskuterte AKPs kvinnepolitiske analyser med tusenvis av kvinner på bøllekursa. AKPs kvinneutvalg arrangerte jevnlig konferanser hvor arbeidet ble oppsummert og diskutert. Denne diskusjonsbevegelsen resulterte i parola «Opphev familien som økonomisk enhet», teorien om at arbeiderklassen har to spisser, de som jobber i industrien og den kvinnelige delen av arbeiderklassen og sist men ikke minst, Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! som ble utgitt i 1987.

Kvinneopprøret forandra AKP

«Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologiske utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør.» Ifølge Håland/Øgrim er dette også erfaringer fra kvinneopprøret. Det kan godt tenkes at enkelte mente det eller at slike synspunkter er blitt hevda. Men at det på noen måte var representativt for kvinneopprøret, er latterlig å hevde.

På syttitallet var det få kvinnelige ledere i AKP. Kvinnene i AKP gjorde mye av det usynlige arbeidet. Dette ble godt dokumentert i en undersøkelse Kvinneutvalget gjorde i 1982-83, om levekåra og det politiske livet til damer i AKP.

Bøllekursa stilte som oppgave for kvinnene å bli ledere, også i AKP. Særegen kvinneorganisering i AKP hvor vi støtta og oppmuntra hverandre gjorde det mulig for kvinnene å ta makta i AKP. I 1984 ble Kjersti Ericsson valgt til leder i AKP, 50% av sentralstyrets medlemmer var kvinner og våren 1988 var mer enn 50% av lederne av distriktsstyrene kvinner.

«Sommeren 1988, med Nordisk Forum, var et høydepunkt i kvinneopprøret, både eksternt og internt. Vi svømte som fisken i vannet blant 10.000 kvinner, vi organiserte oss kollektivt, tok vare på hverandre og var i stor grad enige.» (Fra Kvinneutvalgets oppsummering 1990.) Ett år seinere var det store uenigheter i AKP og blant kvinnene i AKP om valgtaktikken i stortingsvalget og Kvinnefrontens holdning til bruk av pornobilder i pornokampen, den såkalte sladdedebatten.

Fra kvinneinitiativ til topplansdiplomati

Etter Nordisk Forum lanserte Siri Jensen, Kjersti Ericsson og Taran Sæther, tre kvinnelige ledere i AKP, ideen med kvinneinitiativ, alternative valglister til stortingsvalgkampen i 1989. Ideen vant gjenklang i breie kvinnemiljøer og arbeid ble satt igang i Oslo, Østfold, Nord-Trøndelag og Troms. Kvinneinitiativa samla kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer og partier, og motsigelsene var mange. Skulle det være reine kvinnelister, hva slags politisk profil ville det bli og hvilke krav skulle stilles til listetoppene? Kvinneinitiativet var vanskelig å kontrollere og ble fort skremmende for mange av de mannlige lederne i AKP/RV. Vi ble møtt med argumenter om at kvinnelister ville splitte arbeiderklassen og de sto i motsetning til målsettinga om å få en kommunist på Stortinget. Kvinneinitiativet i Oslo ble stoppet i en tidlig fase, mens initiativet i Østfold ble ofret på topplansdiplomatiets alter til fordel for en allianse med Reidar T. Larsen og NKP. Bare i Nord-Trøndelag og Troms ble kvinneinitiativa en realitet.

Mange kvinner i og utafor AKP/RV var forbanna på behandlinga av kvinneinitiativa, og skuffa over AKP/RV-ledelsen. Lederen i AKP og nestlederen i RV hadde tross alt vært med på å lansere ideen. De aller fleste var lojale mot de vedtak partiet gjorde. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser mange av oss hadde til partiets politikk eksternt. Vi tok på oss ansvaret for å holde partiet sammen. Diskusjonene innad i AKP etter stortingsvalget var mange og harde. Det var ikke «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere, og vi som satt i ledelsen i AKP var slett ikke enige i ett og alt. Men mange opplevde det naturlig nok som vanskelig og frustrerende å få sin egen ledelse i mot seg, og kviet seg for å kritisere «kvinneledelsen» i AKP. Enkelte vil kanskje hevde at vi var feige som ikke brukte de maktposisjonene vi hadde fullt ut. Etter min mening var det ikke sp¢rsmål om feighet, men om at vi ikke ønska en splittelse i AKP. Om det var vi som burde tatt det initiativet, er en annen sak.

Det immanente eller myten om det kvinnelige

Ifølge Håland/Øgrim var kvinneopprøret med på «å undertrykke motsigelser» internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel! Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. «

Dette er sterk kost. Asta B. Håland var som kjent en av lederne bak splittelsen i Kvinnefronten og grunnleggerne av Ottar. Hun var også medlem av AKP og med på møter i AKP-regi hvor motsigelsene såvisst ikke ble forsøkt feid under teppet, og hvor kvinnekollektivet såvisst ikke støttet opp om alt. Flertallet i kvinnekollektivet var uenig med Asta Håland i synet på pornomodeller. Vi var kommet til at ved å bruke pornoens egne bilder, gjentok vi overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Kvinneutvalget i AKP tok ledelsesansvar og i tråd med den demokratiske sentralismen ba de alle medlemmer av AKP om å støtte flertallets syn på Kvinnefrontens landsmøte. Det innebar å skjule pornomodellenes identitet og jobbe aktivt for å unngå splittelse av Kvinnefronten. Asta Håland fulgte ikke den demokratiske sentralismen.

Det er riktig at vi hadde som målsetting å utvikle en kollektiv lederstil. Det er også riktig at vi ønska å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål. AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Eli Aaby sier det slik i forrige nummer av Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare «nei» på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. » (Røde Fane nr 4, 1996, side 19.)

Diskusjonsstilen i AKP endra seg. Vi ble mer opptatt av å lære av hverandres erfaringer og lytte til hverandres argumenter enn å skulle «vinne» diskusjonene. Det ble større rom for mangfold og kreativitet, vi utvida det demokratiske rommet. Betyr det at vi var enige med alle og støttet opp om alt? Sjølsagt ikke. Også blant kvinnene i AKP var det og er det motsigelser og diskusjoner. Det er bra, sjøl om det ikke oppleves slik. Det var nok en periode vi som jobba i kvinnebevegelsen, forventa støtte fra de andre kvinnene i AKP, og ble skuffa når vi ikke fikk det. Det var også slik at folk flest, inkludert menna i AKP, gikk ut fra at vi kvinner var stort sett mer enige. Når ikke omgivelsene skjønner eller respekterer at også vi kvinner er individer med egne tanker og følelser, så blir det et problem for den enkelte. Det blir en lojalitetskonflikt.

Det er viktig at vi kvinner blir synlige, også for hverandre. Kvinnepolitiske fora er en måte å synliggjøre kvinner på. Kvinner som jobber på ulike felt kommer sammen, erfaringer utvekslees, meninger brytes og støttegrupper dannes. Vi trenger egne kvinnefora for å hente styrke og inspirasjon til den videre kampen.

Kvinnekamp har mange likhetstrekk med husarbeid. Det skal et vedvarende arbeid til for at ikke skiten skal legge seg og gro fast. Vi oppnådde mye med kvinneopprøret. Vi har all grunn til å være stolte. Men kvinnepolitikken må hele tida videreutvikles for å være et egna redskap i klassekampen. Kvinners situasjon og krav blir hørt når vi er mange og sterke.

av Ellen Meiksins Wood

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet

I Det kommunistiske manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme

Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden.

Høyeste stadium

På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk Kapitalakkumulasjonen er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord» (note 1). Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci

Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen

Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (note 2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet

Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier

Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg: The Accumulation of Capital (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, side 467) [Tilbake]

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48, nr. 3, juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden. [Tilbake]

Røde Fanes lesere vil vite at tidsskriftet Monthly Review utgir mange spennende artikler. Også i dette nummeret av Røde Fane finner du en oversatt artikkel – av Ellen Meiksins Wood. Det du kanskje ikke visste, var at de også har et forlag, Monthly Review Press, som utgir en mengde bøker. Men først til tidsskriftet:

Monthly Review kommer med elleve nummer i året. Et abonnement koster 56 dollar, og du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på Monthly Reviews hjemmeside

2) Skriv til: Monthly Review, Promotion Dept., 122 West 27th Street, New York, NY 10001, USA. Oppgi Visa-kort-nummer og når kortet går ut.

Monthly Review Press

Røde Fane presenterer her noen av bøkene som forlaget utgir.

Du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på deres hjemmeside. Flere av de bøkene som er nevnt nedenfor, får du 20% rabatt på hvis bestiller over internett.

2) Skriv på samme måte til adressa som er nevnt ovenfor. I tillegg til prisen for boka legges det til for fraktutgifter tre dollar for den første boka, og en dollar for de neste. Erfaringsmessig tar det en stund før boka havner hos deg.

Så til bøkene som er på engelsk, og omtales på engelsk:

In defense of history: Marxism and the postmodern agenda

edited by Ellen Meiksins Wood and John Bellamy Foster

Are we now in an age of «postmodernity»? Even as some on the right have proclaimed the «end of history» or the final triumph of capitalism, we are told by some left intellectuals that the «modern» epoch has ended, that the «Enlightenment project» is dead, that all the old verities and ideologies have lost their relevance, that the old principles of rationality no longer apply, and so on. Yet what is striking about the current diagnosis of postmodernity is that it has so much in common with older pronouncements of death, both radical and reactionary versions. What has ended apparently, is not so much another, different epoch but the same one all over again. In response, the best of today’s new intellectuals on the left are returning to historical materialism, to class analysis. This collection reflects that move, pinning postmodernism in its place and time. The contributors challenge the limits imposed on action and resistance by those who see liberating «new times» in the contradictions of contemporary capitalism.

($16.00 paper/$38.00 cloth/224 pp.)

Ruthless criticism of all that exists: Socialist Register 1997

edited by Leo Panitch

«But if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just a little afraid of the powers that be.» — Karl Marx 1843

Contents:

• A world market of opportunities? Capitalist obstacles and left economic policy, Greg Albo
• Financial crises on the threshold of the 21st century, Elmar Altvate
• Green imperialism: pollution, penitence, profits, Larry Pratt & Wendy Montgomery
• China’s communist capitalism: the real world of market socialism, Gerard Greenfield & Apo Leong
• Taking stock of a century of socialism, George Ross
• The marginality of the american left: the legacy of the 1960s, Barbara Epstein
• Clinton’s liberalism: no model for the left, Doug Henwood
• The ideology of «family and community»: New labor abandons the welfare state, Joan Smith
• The decline of social democracy:the spanish experience, 1982-1996, Vicente Navarro
• Cardoso’s political project in Brazil: The limits of social democracy, Paul Cammack
• The state as charade: Political mobilization in today’s India, Ananya Mukherjee-Reed
• Marxism, film, and theory, Scott Forsyth
• Cyborg fictions: the cultural logic of post-humanism, Scott McCracken
• Restoring the real: rethinking social constructivist theories of science, Meera Nanda
• Postcolonial theory and the «post»-condition, Aijaz Ahmad

($18.00 paper/318 pp.)

Gender politics in Latin America: Debates in theory and practice

edited by Elizabeth Dore

This wide-ranging multidisciplinary collection is essential reading, bringing together theoretical reflection and case study material on the different meanings given to politics in Latin America today.

Contents:

• Introduction: Controversies in gender politics, Elizabeth Dore
• Women, work, and empowerment: Romanticizing the reality, Sharon McClenaghan
• Nicaraguan women: legal, political, and social spaces, Anna Fernandez Poncela
• Public and private spheres: The end of dichotomy, Tessa Cubitt and Helen Greenslade
• Engendering human rights, Elizabeth Jelin
• «Desde la protesta a la propuesta»: The institutionalization of the women’s movement in Chile, Ann Matear
• The holy family: Imagined households in Latin American history, Elizabeth Dore
• The charm of family patterns: Historical and contemporary change in Latin America, Ricardo Cicerchia
• Sex/gender arrangements and the reproduction of class in the Latin American past, Muriel Nazzari
• Reading gender in history, Carmen Ramos Escandon
• Problems of definition in theorizing Latin American women’s writing, Deborah Shaw
• The subversive languages of Carmen Ollè: Irony and imagination, William Rowe
• From the margins to the center: Recent trends in feminist theory in the United States and Latin America, Jean Franco
• Gender politics: Luisa Valenzuela’s «Cola de lagartija,» Claudine Potvin
• Conclusion: Post binary bliss: A new materialist synthesis? Nanneke Redclift

($18.00 paper/$38.00 cloth/288 pp.)

How to read Karl Marx

by Ernst Fischer with Franz Marek with historical notes by John Bellamy Foster

To introduce new readers to Marx’s contributions, Monthly Review Press presents How to Read Karl Marx. The noted Austrian critic Ernst Fischer has crafted a brief, clear, and faithful exposition of Marx’s major premises, with particular attention to historical context. This new edition of the English translation of Was Marx wirklich sagte (1968) includes new commentary by John Bellamy Foster that sharpens Fischer’s focus for 1990s readers. Also included are a biographical chronology, extracts from major works of Marx, and «Marx’s Method,» an early and valuable essay by Paul M. Sweezy.

$12.00 paper/$26.00 cloth/224 pp.

Green guerrillas: Environmental conflicts and initiatives in Latin America and the Caribbean, a reader

edited by Helen Collinson

«This remarkable collection is just what we needed. Its diverse viewpoints share a respect for the rich complexity of the social/natural environment and a willingness to challenge received wisdom.» — Richard Levins

Green Guerrillas brings together leading environmental writers on both sides of the Atlantic to highlight struggles that have previously received little publicity outside Latin America. Vivid reports of the situation at the grassroots level – urban and rural – and concise analysis of the problems faced by community, governmental, and international environmental organizations makes this an authoritative volume that is essential reading for those concerned with environmental issues everywhere.

$19.00 paper/250 pp./A Latin America Bureau Book

The art of democracy: A concise history of popular culture in the United States

by Jim Cullen

The novels of the late eighteenth and early nineteenth centuries, the theater and minstrel shows of the mid-nineteenth century, the movies and television of the twentieth century are the building blocks that Jim Cullen uses to demonstrate how unique and vibrant popular cultural forms have overcome initial resistance from the elites and enabled historically marginalized groups to gain access to the fruits of society and recognition from the mainstream.

$18.00 paper/$36.00 cloth/352 pp.

Beyond capital: Toward a theory of transition

by Istvàn Mèszàros

In Beyond Capital, the internationally esteemed Marxist philosopher Istvàn Mèszàros provides a major contribution to the task of reassessing the socialist alternative and the conditions for its realization in the light of twentieth-century developments and disappointments. Mèszàros brings original Marxist thinking to bear on the most fundamental issue facing the left: how to move theoretically Beyond Capital – beyond the project that Marx began and which he articulated under a specific form of commodity capitalism, as well as beyond the power of capital itself.

$25.00 paper/994 pp.

Let them eat ketchup: The politics of poverty and inequality

by Sheila Collins

Let Them Eat Ketchup! – the title comes from a Reagan administration decision to classify ketchup as a vegetable in federal school lunch programs – begins with an examination of how governments define and measure poverty. Sheila Collins discusses the political controversies that have raged over social policies targeted at the poor, and graphically shows the gap between the official definition of poverty and the real inequality and suffering of the poor.

$13.00 paper/160 pp.

Longer hours, fewer jobs: Employment and unemployment in the United States

by Michael D. Yates

Using charts, graphs, and cartoons, Michael Yates describes how unemployment, or the fear of it, is part of the life of every American worker. He outlines the changes in the structure of the labor market that have undermined the living standards of the employed. Tying these together, he provides an easily understood analysis of the economy and the social destruction brought on by its everyday functions.

$13.00 paper/160 pp.

Red cat, white: China and the contradictions of «market socialism»

by Robert Weil

Weil offers a timely analysis of the growing tensions between China and the United States and their roots in China’s push to lead in the world market. He also describes the continuing contention between the legacies of Mao Zedong and Deng Xiaoping. Finally, making the case for the inherent instability of «market socialism,» Weil offers a challenging perspective on China after Deng, and the implications for the economic and political situation worldwide.

$16.00 paper/$32.00 cloth/288 pp.

Township politics: Civic struggles for a new South Africa

by Mzwanele Mayekiso. Foreword by Mel King

«Mayekiso’s is an insider’s story, one of the few and one of the very best that has emerged from the crucible of opposition to apartheid during the 1980s … This is a serious, stirring, personal account of commitment, within a framework that emphasizes class and gender struggles and the importance of maintaining a civic consciousness in South Africa.» – Choice, American Library Association. This insider’s account of an extraordinary period of national political transition is also a primer on a new radical philosophy, the street-smart Marxism that developed in South Africa’s sprawling townships between 1985 and 1995 and rendered them ungovernable for the apartheid state.

$15.00 paper/$30.00 cloth/288 pp.

Under attack, fighting back: Women and welfare in the United States

by Mimi Abramovitz

Outlining the history of AFDC, starting with the 1935 Social Security Act, Abramovitz shows how the manipulation of gender, race, and class, have made welfare vulnerable to attack.

$13.00 paper/$26.00 cloth/160 pp.

The vulnerable planet: A short economic history of the environment

by John Bellamy Foster

In this clearly written and accessible book, Foster grounds his discussion of the global ecological crisis in the inherently destructive nature of our world economic system. His argument leads inexorably to the conclusion that basic changes, not marginal adjustments, are urgently needed.

$13.00 paper/160 pp.

Windows on the workplace: Computers, jobs, and the organization of office work in the late twentieth century

by Joan Greenbaum

Joan Greenbaum tells the story of changes in management policies, work organization, and the design of office information systems from the 1950s to the present. Using examples from many types of workplaces and the voices of the office workers themselves, Greenbaum shows how it is not the introduction of technology, but the restructuring of the economy and management reengineering of the workplace that have produced the transformations sweeping through the world of office work.

$13.00 paper/160 pp.

Yugoslavia dismembered

by Catherine Samary, translated by Peter Drucker

In this important study, rooted in the complex realities of the region’s history, Catherine Samary describes how the Yugoslav federation was ripped apart – not brought down by internal collapse as is routinely argued. Samary recounts how intervention by foreign military forces in the name of international security speeded the bloodbath that followed reckless ventures into marketization and a collapse in living standards.

$16.00 paper/$30.00 cloth/224 pp.

Blues for America: A critique, a lament, and some memories

by Doug Dowd

Blues for America combines an historical critique of the «American Century» with journalistic reports and personal anecdotes. Doug Dowd, an economics professor and long-time troublemaker, traces the socioeconomic history of our country decade by decade in a style reminiscent of Dos Passos’ U.S.A.

$18.00 paper/$38.00 cloth/392 pp./photos

av Veslemøy Fjerdingstad

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. På syttitallet gikk en intens diskusjon i Klassekampen. Diskusjonen var om det var folkemusikk eller rock som var den progressive musikken. Bølgende gikk høyt, og mange lå i skyttergravene i lange tider. Siden den gangen har det vært lite diskusjon om sjangere innen musikk i den revolusjonære bevegelsen. Jeg mener at det er på tide å trekke opp en diskusjon igjen, og se på hva slags funksjon musikk og kultur har i det kapitalistiske Norge anno 1997. Ja, for den sakens skyld i hele den vestlige kapitalistiske verden, og i forhold til imperialismen.

Rett etter at amerikanske soldater inntok Sarajevo, opprettet de en rockeradiostasjon. Denne kommersielle musikken skulle symbolisere «den frie verden» og fortrenge den tradisjonelle kulturen med folkemusikk og dans.

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Det tekstlige innholdet er en del av dette, med de verdier som blir formidla. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blei det fra USAs side satt i gang en storoffensiv for hamburgerbarer, Coca Cola, jeans og pop/rock. Dette skulle symbolisere frihet og åpne det russiske markedet for den vestlige storindustri. Holywoodfilmer som glorifiserer den amerikanske imperialismen har med seg sin filmmusikk som distribueres ut på markedet. Jeg mener at den påvirkningen dette kulturkonseptet gir, baner vei for at folk identifiserer seg med «den vestlige frie verden» og godtar imperialistiske overgrep som USA og EU foretar seg. Golf-krigen er et eksempel på dette.

Barnekulturen

Når den angloamerikanske pop/rock kommer inn, fortrenges den nasjonale kulturen. Dette betyr ikke at all rock er reaksjonær. Det finnes eksempler på at rock har blitt benyttet i kampen mot det bestående samfunn, men det jeg tar opp her, er den kommersielle plateindustriens rolle.

Jeg vil i det videre ta utgangspunkt i barnekulturen slik jeg møter den som førskolelærer i barnehagen. Jeg mener ikke ungenes eget kulturuttrykk, men den kulturen som blir servert til unger gjennom tv, kassetter, cd-er, bøker og filmer. Unger er et attraktivt marked. Vi har i de siste tiåra fått en eminent kobling mellom barne-tv-serier og kles- og leiketøyprodusenter. Ungene bli presentert for en figur gjennom barne-tv, og denne figuren bli plassert på gensere, jakker, caps, sengetøy og håndklær osv. Hvilke foreldre vil være så grusomme at ungene ikke får med seg Kaptein Sabeltann eller Simba i senga. Disney konsernet var først ute med denne koblinga. Siden har andre fulgt etter. Ungene ser de kjente figurer i leiketøyskataloger eller på klesplagg i klesbutikkene og maser om å få denne kjente figuren. Og foreldre, onkler og tanter og besteforeldre kjøper.

Ståle Dokken og Puls

Malen for den musikken som ungene fores opp på, er angloamerikansk pop/rock. Dette gjør at ungene blir oppdratt til akkurat denne sjangeren innen musikk. Det foregår en massiv smakspåvirking på unger fra de er en neve store til å bli et marked for de kommersielle plateselskapas angloamerikanske popmusikk. Også innen den revolusjonære bevegelsen har rocken den sentrale rollen. Jeg henviste til den store diskusjonen på syttitallet. I den diskusjonen blei rocken trukket fram som arbeiderklassens musikk av enkelte. Er det derfor at Puls har blitt bilag til Klassekampens onsdagsnummer? Sosialdemokratiet, med flesbergingen Ståle Dokken i spissen, fikk inn bevilgninger til rocken på statsbudsjettet. Der har den blitt en fast budsjettpost.

Så tilbake til det som blir servert ungene. Disney-produksjonene er mange. De kommer først i filmversjon til kino, deretter kommer videoen og alle leike og klesproduktene, og kassett med billedbok hvor ungene på et visst signal på kassetten veit at de skal bla om. Boka og fortellingene bærer preg av – reint språkmessig – at dette er et produkt som er laget slik at det lett kan brukes overalt i verden. Fortellingene er platte og banale, og hadde neppe blitt kjøpt inn hvis det ikke var for markedsføringen rundt.

Barne-tv har sine utenlandske tegnefilmer som har noenlunde samme apparat rundt seg – med sengetøy, joggedresser, leiker og bøker. Jeg vil nevne Postman Pat og Sesam Stasjon som eksempler på dette.

Terje Formo og apen Julius

Så har vi våre hjemmesnekra norske varianter med det samme konseptet. I Dyreparken i Kristiansand har Terje Formo skapt seg ei gullgruve med først den arme apen Julius, og seinere Kaptein Sabeltann. Jeg vil ikke her komme med ei djupere analyse av Kaptein Sabeltann med hensyn til det dens reaksjonære kvinnesyn, platte og dårlige tekster osv. Jeg vil her trekke fram hvordan dette produktet får en sentral plass som smakspåvirker for norske unger.

Det er et enormt markedsføringsopplegg rundt Kaptein Sabeltann. Forestillingene i Kristiansand er smekkfulle hele sesongen. De er en del av ei opplevelsespakke sammen med besøk i dyreparken. Og de er et «must» for alle småbarnsforeldre, slik som Legoland i Danmark var det før. Terje Formo kan spy ut det han vil. Solgt blir det. Plateproduksjonene får støtte av Kassettavgiftsfondet, produktet blir presentert på tv, både i Dagsrevyen og på barne-tv. Og alle unger blir i besittelse av produktene. Teateroppsettingen med Kaptein Sabeltann inneholder en del elementer som gjør at han fenger:

• Forestillingene er lagt til kveldstid, og med spesiell lyssetting blir det et stort spenningsmoment i den.
• Den klassiske kamp mellom «det gode mot det onde» fenger.
• Den inneholder «grøss».

Formen selger

Når noen argumenterer med at ungene vil ha dette, er det ikke kvaliteten men formen som gjør det så salgbart.

Når Kaptein Sabeltann og lignende produkter får monopol på ungenes huer, så er det annet stoff som blir fortrengt. Dette gjelder blant annet folkeeventyr, gamle barnesanger, ballader og viser, historier og sagn. Min påstand er at mye av dette har en betydelig høyere kvalitet med hensyn til språklig innhold og melodier enn det som nå har blitt nærmest enerådende, og ikke minst, det gir ungene viktige kunnskaper om livet.

Jeg har jobba i barnehage i over 20 år, og har en del erfaringer på området. I den barnehagen jeg jobber i, har vi bevisst gjennom år jobba med en motkultur, det vil si at vi har jobba for å lære ungene det de går glipp av ved at den kommersielle kulturen er enerådende. Vi lærer ungene eventyr og sagn slik at de får ta del i fortellertradisjonen. Dette kobler vi til å lære dem gamle barnesanger, stev, middelalderballader og småstubber. Det er vel så mye spenning i eventyr, sagn og ballader som det er i de kommersielle filmer og barneserier, og det fenger. I barnehagen der jeg jobber, har Liti Kjersti og Margit Hjukse stort sett utkonkurrert Kaptein Sabeltann. Det gjelder bare å gi ungene alternativer. De fleste norske unger går glipp av dette stoffet som har blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrer. Det blir fortrengt av den angloamerikanske pop/rock industrien. Ungene vil ha det om de får det.

Stevet er den eldste diktingen vi kjenner her i landet. Ungene jeg jobber med dikter sjøl i stevform. Dette gir dem mulighet for å lage noe sjøl isteden for å sitte som passive konsumenter av den kommersielle barnekulturen. Den nasjonale kulturen har en sentral plass i et lands kamp for uavhengighet og sjølstendighet. I 1972 var de fleste EEC-motstandere klare på dette spørsmålet. Nå derimot opplever jeg en likegyldighet blant revolusjonære på dette området. Man lar kapitalkreftene ta hånd om ungenes smak og oppdragelse. Er det ikke på tide å diskutere dette spørsmålet?

av Espen Løkeland-Stai

Kurdistan er eit oljerikt område. Landet har nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontrollen over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og dermed mykje av produksjonen i desse landa.

Om du tek bussen gjennom den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan, vil du sjå milevis med oljerøyrledningar som snor seg gjennom det kurdiske landskapet. Desse oljerøyra er lagt ned utan at det kurdiske folket som bur der, nokon gong er spurt om kva dei tykkjer om å få matjord øydelagt for at Vesten skal få frakta olje ut av Kurdistan og land lenger sør.

Dette er berre eit av uttrykka for imperialismen i Kurdistan i dag, og følgjer ein tusenårgamal tradisjon kor det kurdiske folket har blitt frarøvd ressursane i landet.

Heilt sidan den fyrste store imperialistiske omfordelingskrigen, 1. verdskrigen, har kurdarane systematisk blitt freista splitta og ofra for Vesten sine interessar. Kurdistan har alltid vore eit for viktig strategisk og økonomisk område i kampen om kontrollen med ressursane i Midt-Austen. Kurdarane har difor, gong etter gong blitt snytt for retten til eigen stat.

Kirkuk-oljefelta

For det fyrste er Kurdistan eit oljerikt område, med Kirkuk-oljefelta og andre internasjonalt viktige oljefelt. For det andre har Kurdistan nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontroll over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og med det mykje av produksjonen.

Når den nye verdsordnen skulle opprettast etter 1. verdskrigen, freista dei allierte frå krigen å skaffa seg kontroll over området mellom anna gjennom Sevrés-avtala med Tyrkia som ikkje gav Tyrkia særleg kontroll over Kurdistan. Tyrkia gjekk til krig og okkuperte store delar av Kurdistan. Starten på det nye Tyrkia som vart oppretta etter verdskrigen, hadde vore vassal for Tyskland under krigen, og England sto istaden i spissen for oppretting av eit protektorat kalla Irak, som skulle innlemma mellom anna Kirkuk-oljefelta i Kurdistan. I 1925 fikk dei som dei ville, Irak vart oppretta. Frankrike fikk sin del av kaka gjennom den franske kolonien Syria som hadde okkupert ein del av Kurdistan. Kurdarane sitt land var no delt millom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Sidan har Tyrkia blitt nytta av vesten som eit bolverk mot Sovjet, gjennom tonnevis med våpen som har gått frå vesten til Tyrkia og gjennom Nato-medlemsskapet.

Strategisk omfordeling

Kurdistan er framleis eit like strategisk og økonomisk viktig område i den nye fasen i den imperialistiske omfordelinga av verda. Midt-Austen, med naboar, står i dag for opp mot halvparten av oljeproduksjonen i verda. Kampen om desse ressursane vil stå sentralt i tida som kjem, og Tyrkia si rolle vera avgjerande for dei vestlege imperialistmaktene.

USA og Tyrkia

Etter at USA har freista skaffa seg kontroll over Midt-Austen med alle middel og fiendar/allierte, har USA etter kvart bygd opp ein maktallianse i området med Israel og Tyrkia. Tyrkia har blitt stadig viktigare i USA sin regionale strategi i landet.

Verkeleg viktig byrja Tyrkia bli for USA etter Khomeini si maktovertaking i Iran i 1979. Då vart Tyrkia viktig ikkje berre som bolverk mot Sovjet men og mot ei islamsk maktovertaking som kunne få store konsekvensar for USA sitt fotfeste i regionen.

Heilt sidan militærkuppet i Tyrkia i 1980 har USA hatt stor kontroll i Tyrkia gjennom generalkorpset som styrer landet. 70-talet var ei kaotisk tid for Tyrkia med militante aksjonar frå opposisjonsgrupper, og ikkje minst var det gigantiske arbeidarmobiliseringar. Mellom januar og september 1980 toppa det seg med streikar som samanlagt utgjorde 7,7 millionar arbeidsdagar.

Ei rekke observatørar gjekk på denne tida ut og sa at dei leiande høgrepolitikarane i landet ikkje var i stand til å tøyla denne oppreisten og dei økonomiske problema landet var i. Dei viktigaste av observatørane var det tyrkiske militæret og USA.

USA og generalane

Med militærkuppet i 1980 var det mulig for USA og generalane i Ankara å gjennomføra reformar som sikra dei makta. Dei tre viktigaste var:

1. Statskontrollert islamisering.
2. Oppretting av eit nasjonalt tryggingsråd som skulle ha veto over alle viktige politiske spørsmål. I rådet skulle militæret vera dominerande.
3. Gjennomføring av strukturtilpassingsprogram under det internasjonale pengefondet.

Tidlegare utanriksminister i USA, Henry Kissinger – mellom anna kjent frå Vietnam-krigen – la i Newsweek tidlegare i år fram sine tankar om framvegar for USA sin politikk på verdsmarknaden, ei slags kokebok i amerikansk imperialisme mot år 2000. Der mana han USA til å dreia blikket meir mot det strategisk viktige Tyrkia. Han skriv:

«Tyrkia (…) er sentral i strategien i Golfen. Ser ein mot Iran og Irak som ein front på den eine sida, og mot Europa som ein front på den andre sida, har Tyrkia vore «anchor of our Mediterranean policy». Men det føler seg svikta av gjentatt press frå USA og Europa mot politikken deira mot Kypros og kurdarane. Det er no ein stor fare for at fundamentalistane vinn eit demokratisk val, sett tilbake reformane frå Kemal og orienterer seg mot den arabiske verda. (…) Det er på høg tid å handsama Tyrkia på grunnlag av kor viktig landet er strategisk før ein fundamentalistisk siger gjer det umogleg.»

Kort sagt ber han USA leggja all kritikk av Tyrkia på is før muslimane vinn eit val demokratisk, og tar makta frå militæret. Og USA må skaffa seg kontroll fort, seier Kissinger. Dei må gjera det før Europa får bygd seg opp som ei økonomisk blokk som vil skjerpa den økonomiske krigen i verda.

Ikkje lenge etter at Kissinger gjekk ut med sin lovtale over Tyrkia, gjekk Tyrkia over grensa til Nord-Irak/Sør-Kurdistan med titusener væpna soldatar. Hjå dei tyrkiske generalane lever framleis draumen om eit Tyrkia med makt og utstrekning som det gamle osmanske riket, og med hjelp frå USA var/er dei klare til å ta makta over nye område. Like før invasjonen var det eit møte i det nasjonale tryggjingsrådet i Tyrkia. Dei tyrkiske generalane var ikkje særleg nøgd med at det muslimsk-retta Refah-partiet, med Erbakan i spissen, byrja gjera ting på eiga hand og køyra fram ein omfattande islamiseringspross. Erbakan vart bede om å stogga islamiseringa og fekk krav som til dømes å trekkja attende alle stipend til tyrkiske muslimar som studerte i utlandet. USA sto heile tida bak generalane og applauderte det heile. Da invasjonen var i gang, applauderte USA han offentleg trass i at Tyrkia gjekk inn i ein FN-beskytta sone, og at heile den arabiske verda fordømte invasjonen, millom andre dei få USA-allierte arabiske landa som er att, som til dømes Saudia Arabia og Jordan.

Flyforbud

Mindre enn eit år før invasjonen, 4. september 1996, gjekk USA til militært åtak på Irak og fulgte på med utviding av «no fly sonen» kor Saddam sine styrker ikkje har lov frå verdspolitiet, USA, til å fly. Tyrkia vart fortørna over at dei ikkje vart konsultert før åtaket. Til gjengjeld krevde Tyrkia å få «lov» til å oppretta ein «tryggjings sone» i Sør-Kurdistan/Nord-Irak. Denne tryggjingssonen var det uttalte målet frå Tyrkia under den siste invasjonen.

Invasjonen vart gjennomført med støtte frå det kurdiske partiet KDP, som har bygd opp styrken sin med støtte frå USA. Gjennom CIA har USA pumpa pengar inn i partiet og bidratt både til ei splitting kurdarane mellom, og sikra seg ein nyttig alliert i området. Samstundes har dei sikra at Irak ikkje får kontrollen over Kirkuk-oljefelta. Pengane KDP sikra seg frå USA, gjorde sitt til at KDP på byrjinga av 90-talet, etter Golf-krigen, fikk okkupert mellom anna Kirkuk-felta og smugla olja ut frå Irak til Tyrkia.

Det viktigaste med samarbeidet med KDP for USA vil likevel vera splittinga av kurdarane. Det største håpet for eit sjølvstendig Kurdistan ligg i dag i at dei klarer å samla seg til ein samla, kjempande nasjon. Dette arbeidet er godt igang, og USA veit det.

EU/Tyskland og Tyrkia

EU, med Tyskland i spissen, satsar og på Tyrkia. Men går ikkje berre vegen om generalane for å få kontroll over landet. Vestunionen og tollunion med EU skal integrera Tyrkia økonomisk med Europa og gjera vegen til Midt-Austen open for dei europeiske selskapa. For å halda orden i Tyrkia har heile Europa, med Tyskland ved roret, pumpa tonnevis med våpen inn i landet. Våpeneksporten til Tyrkia har sendt Tyskland opp frå femte til andre største våpenprodusent i verda. Størstedelen av den gamle øst tyske hæren er millom det som har blitt sendt ned til Tyrkia. Drømmen om eit Stor-Tyskland er ikkje fråverande hjå makta i Tyskland, og på tampen av 1994 vart det vedteke eit investeringsprogram frå Tyskland til Tyrkia som reiser «draumen om eit Euro-middelhavs-ervervrum». Oljerøyr, ein middelhavstunnel og ei jarnbaneline mellom Istanbul og Kairo er mellom innhaldet i draumen.

At det er Tyrkia som no står i søkelyset, er ikkje særs overraskande. For Vesten har Tyrkia tradisjonelt sett vore den viktigaste allierte på veg til Austen. Særs under 1. verdskrigen, men og under 2. synte Tyrkia seg som den viktigaste vassalstaten for Tyskland. I dag er landet alliert, gjennom Nato-medlemsskap, tollunion med EU og som ein av dei tre assosierte medlemslanda i Vestunionen.

Ikkje berre er Tyrkia tradisjonelt sett den viktigaste allierte for vesten sin veg inn til Austen. Krigen mot det opprørske kurdiske folket har kosta Tyrkia mykje. Omlag 50% av brutto nasjanlproduktet i Tyrkia har blitt nytta til militære føremål. Tyrkia sine militærutgifter var eksempelvis i 1984 3,5 milliardar dollar, i 1990 5,5 milliardar dollar. Tyrkia er kasta inn i eit økonomisk kaos som gjer at dei må selja ut det som er. Samstundes har landet funne nye store gassfelt. Privatiseringa skyt fart og heile landet blir opna med ein invitt til vesten om å investera i landet. Dette gjer sitt til at vestleg kapital blir pumpa inn i landet. Tyrkiske selskap blir kjøpt opp og den tyrkisk okkuperte delen av Kurdistan blir lagt ope for nedlegging av oljerøyr som kan frakta olja frå landa lenger sør til vesten.

Noreg er med

Er det noko Noreg kan, er det olje. Dei rike oljeressursane har gjort det mogleg for Noreg å leggja kursen mot tredje verda, og bli ei agressiv imperialistmakt gjennom selskap som Statoil og Hydro. Mykje tyder no på at Tyrkia og Kurdistan vil koma nærare og nærare Noreg framover.

Jo større oljeoverskotet er blitt i Noreg, jo større har trongen blitt til å investera pengane i utlandet for å få større avkastning. Det er ikkje rart at Noreg no har blitt netto kapitaleksportør. Dei norske oljeselskapa står med millionkontraktar i oljesektoren i andre land. Statoil er allerede fullt inne i eit land som Aserbajdsjan, og no står resten av Midt-Austen for tur.

Olje- og energiminister, Ranveig Frøiland, har no lagt fram sine planar som oljeminister, gjennom ei innstilling kalt Intsok. Utvalet som har laga innstillinga, er leda av konserndirektør Johan Nic. Vold. Ein av dei mektigaste næringslivstoppane i Noreg. I innstillinga er det lagt eit mål om å auke omsettinga for oljerelatert industriverksemd i utlandet frå i underkant av 20 milliardar kroner i år til 50 milliardar i år 2005.

Nye muligheter

Under kapittelet «Nye muligheter» i innstillinga lanseres land som Irak, Libya, Nordvest-Russland med fleire. Intsok sitt arbeid skal fyrst og fremst være samarbeid mellom næringsliv og regjering, kor politikarane si rolle er å vera døråpnarar for næringslivet. Ingenting skal stå i vegen for den norske imperialismen. Om tilhøvet til menneskerettar seier utvalet følgande:

«Dersom norsk næringsliv ikke kan få stabile og langsiktige politiske rammebetingelser, vil ikke bare norsk næringsliv miste adgangen til viktige utviklingsområder, men også risikere å bli oppfattet som en ustabil og lite seriøs samarbeidspartner i internasjonalt, industrielt samarbeid. Dette er realiteter som også må vektlegges i den politiske debatt og i bedriftenes egne vurderinger.»

I tillegg til desse landa er Statoil altså fullt inne i Aserbajdsjan og uttalte til næringslivet tidlegare i år at dei ser på Tyrkia som ein særs interessant marknad. Om dei no vil etablera seg i Tyrkia vil dei få god hjelp. I mai etablerte Norsk Eksportråd seg med kontor i Istanbul.

Det mest synlege av norsk kapital i Kurdistan/Tyrkia i dag er ein oljerøyrledning som no skal byggjast. I juni vart det skrivd under ein kontrakt som gjev Noreg høve til å frakta olje frå Aserbajdsjan gjennom Kurdistan til Tyrkia.

Noreg må halda seg på god fot med Tyrkia. Noreg treng, som resten av Vesten, eit alliert Tyrkia. Fram til no har Noreg vore med å bygd opp det tyrkiske militæret gjennom eit omfattande våpensal. Etter den forrige store tyrkiske invasjonen i Sør-Kurdistan i 1995 vart det lagt press på at Noreg skulle stogga det norske våpensalet til Tyrkia så lenge Tyrkia var i krig mot det kurdiske folket. Dette vann igjennom. Men kva skjedde? I 1996 solgte Noreg meir militært materiell til Tyrkia enn nokon gong før. Forklaringa var at det berre var delar til våpen Noreg tidlegare hadde solgt til Tyrkia, og at Noreg ville mista truverd som leverandør om vi ikkje fulgte opp med sal av våpendelar.

Noreg sitt militære samarbeid med Tyrkia stogger ikkje der. Som alle imperialistmakter alltid har gjort, gjer Noreg seg klåre til å nytta det norske militæret om dei norske interessane skulle bli trua. Over heile Europa blir militæret lagt om frå vernepliktshær, til mobile, profesjonelle styrker. Noreg har Telemarksbataljonen. Desse styrkene skal bli brukt – i krise eller krigsområde – som dei sjølve seier. I år var desse styrkene til Nato på øving i byen Erzurum. Byen er kurdisk og er okkupert av Tyrkia. Noreg sendte 150 mann og 12 F16 fly til øvinga. I tida som kjem vil Kurdistan koma nærare og nærare Noreg, men frå staten si side ikkje på fredeleg vis som dei sjølve vil framstille det som.

Vi vil no sjå både den tyrkiske storkapitalen, gjennom arbeidsgjevarorganisasjonen Tüsiad, og vestlege makter reisa krav om menneskerettar og demokratisering i Tyrkia. At den tyrkiske storkapitalen kjem med sånne krav er ikkje så rart. Dei treng ein borgarleg revolusjon i det halvføydale Tyrkia for å få fritt spelerom i profittkappløpet. At Europa stiller seg bak desse krava, er heller ikkje så rart. At ein del folk i Europa faktisk vil reisa det for menneskerettane si skuld, er det ingen tvil om. At ein må stø slike krav, er det heller ingen tvil om. Men når desse krava kjem med full styrke frå dei europeiske styresmaktene, vil det vera andre ting som gjer dei viktige.

Tyrkia – ustabilt

Tyrkia er i dag eit av dei viktigaste, men samstundes veikaste ledda i den imperialistiske kjeda, med borgarkrig, militærkupp, nær total mangel på menneskerettar osb. Det vil vera naudsynt for Vesten å stabilisera Tyrkia. For Europa kan det samstundes vera strategisk å stø opp om den tyrkiske storkapitalen, samstundes som USA har kontroll over generalkorpset. Når krava veks fram på dette grunnlaget, vil det ha ein tyrkisk synsstad, og ikkje gripa det djuptgåande problemet for folka i området: okkupasjonen, og den påfølgande økonomiske, militære og nasjonale undertrykkinga i Kurdistan. Vesten er framleis tent med eit okkupert Kurdistan og er livande redde for at det kurdiske folket skal ta makta over landet sitt. Og aldri før har det vore så nære eit sjølvstendig Kurdistan som i dag. Den kurdiske frigjeringsrørsla med Det Kurdiske Arbeidarpartiet, PKK i spissen har i dag støtte frå omlag 80% av kurdarane i tyrkisk Kurdistan og støtta i resten av Kurdistan veks stadig. Ikkje berre kjempar dei for nasjonalt sjølvstende, dei kjempar for sosialisme i Midt-Austen. Dette kobla med ein stor suksess har gjort sitt til at vesten har satt PKK opp som ein av dei viktigaste fiendane for verdsordnen.

Difor gjennomførast det ei massiv klappjakt på kurdarane, både i Kurdistan og i Vesten. Opp mot ein million kurdarar bur i dag i Europa. Dei er organisert med eksilparlament, TV-kanal på kurdisk, representasjonskontor i omlag alle europeiske land, og eit organisert nettverk av kurdarar på alle plan. PKK er i dag truleg den sterkaste krafta i Europa mot imperialismen. I Tyskland, kor det bur 700.000 kurdarar, har PKK 40.000 medlemmar og mobiliserer 100.000-150.000 sympatisørar.

PKK

Difor er det satt i gang ei klappjakt på kurdarane sine organisasjonar, og PKK særskilt. Kurdisk MED-TV blir stadig freista stengt, PKK er forbode i Tyskland og Frankrike, dansk TV avslørte at dansk overvakingspoliti tok opp det kurdiske eksilparlamentet sitt møte i Danmark på bånd, i Sverige vart PKK beskyldt for å ha stått bak mordet på Olof Palme. Med oppbygginga av det europeiske overvakingssystemet, Schengen, blir kurdarane via ei særskilt rolle. Under oppbygginga av TREVI, samarbeidet mot terrorisme, radikalisme, ekstremisme og vald vart det utarbeida eit eige program for kriminalisering av kurdiske rørsler som stør PKK. Utan at PKK var ulovleg i England, og hadde gjort noko ulovleg der, vart i slutten av 1994 ei rekke kurdarar fengsla, millom dei den europeiske representanten for ERNK, Kani Yilmaz. Alle desse vart framstilt som ein trussel for riket sin tryggleik.

Noreg er med her óg. Det har fleire gongar blitt avslørt overvaking av kurdarar i Noreg. Tidlegare i år vart representanten for den kurdiske frigjeringsfronten ERNK satt i politisk avhøyr av toll-betentar på veg inn i landet med spørsmål som: er du med i PKK? Noreg er klåre for Tyrkia og Kurdistan, og då skal ingenting stå i vegen.

Anti-imperialistar i Noreg må no nok ein gong stilla seg spørsmålet: Korleis stiller vi oss til den norske imperialismen? Så må vi ta stilling for den kurdiske frigjeringskampen, kreva stogging av alt sal av norsk militært materiell til Tyrkia, og kreva at Noreg ikkje skal finansiera den skitne krigen mot kurdarane gjennom etableringar frå norske selskap. For imperialismen er ingenting anna enn ein kolos på leirføtter. Han kan – og vil – bli stogga.

av Pål Steigan

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princess-gardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

Artikkelen er en litt forkortet versjon av en innledning til et møte i Kommunistisk Forum i Halden i september i år.
«Många av oss har länge saknat ett forum där vi kan gå mer på djupet och utväxla meningar och ideer», skriver AKP innbydelsen.

---

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

---

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

Artikkelen bygger på en innledning holdt på AKPs fjellstevne på Puttenseter 22. juli 1996

---

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

Denne artikkelen var opprinnelig en innledning på Rød Fronts sommerleir i sommer.
Siden er stoffet noe bearbeidet og forandret av på grunnlag av diskusjoner – på og etter leiren.

---

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

---

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

---

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

---

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

Hans Olav Brendberg er med i AKPs landbruksutvalg.

---

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg

---

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.