av Marte Ryste

Tron Øgrim har laga en bok hvor han spår om framtida; om hva den 3. industrielle revolusjonen vil bety for jorda og menneskene på den. Som representant for de som sakker akterut i læren om den nye teknologien, de unge jentene, er jeg bedt om å skrive en slags anmeldelse eller kommentar til boka. Jeg velger å kalle det en kommentar.

Det er ikke bare, bare å skulle si noe om andres spådommer, man kan så lett bli lurt til å spå selv – og det har jeg ikke tenkt til. Jeg er også klar over at jeg stiller meg i en utsatt posisjon for ettertida. For like mye som ettertida ler av de som har prøvd å se inn i framtida, ler den av de som har stått på sida, skeptiske og vurdert spådommene. Men den sjansen får jeg ta.

På kanten av den teknologiske revolusjonen

Aller først; hvis du ikke har lest boka – les den! Tron Øgrim har skrivi en bok han ønsker skal irritere sitt publikum. Det vet jeg ikke om han har fått til. Men han tvinger i alle fall leserne til å ta stilling til en del spørsmål om framtida, og ikke minst om samtida. Tron Øgrim sitt utgangspunkt er at vi står foran den teknologiske revolusjonen. Databoksene er over stadiet da de revolusjonerte dataverden og datanerdene. Nå begynner teknologien å forandre ting i samfunnet og påvirke livene til oss helt vanlige. Og det går fort. «Bissniss og Byråkrati» er utstyrt med bokser. «Hus og Heim» kjøper bokser. Om få år har vi telefon og tv og nett i samme kasse. Papirpost blir historie.

Men dette er bare starten sier Tron, til de av oss som trodde e-post var resultatet av den teknologiske revolusjonen. Vi har så vidt begynt, og snart vil ting skje som snur opp ned på verden. Kanskje Kina blir verdens dominerende stormakt i begynnelsen av neste århundre? EU kan gå hjem å legge seg – de har bygd en stormakt på gårdsdagens teknologi.

Hva vil skje med samfunnet

Tron Øgrim er ikke så opptatt av teknikken, hvordan de nye boksene vil se ut eller hva slags nye maskiner og oppfinnelser som vil komme. Det er bra. Boka er spennende å lese fordi den tar opp samfunnsorganisering.

Det viktige er hva bruken av den nye teknologien vil bety for menneskene. Ikke minst kommunister bør diskutere det. Når produksjonsmidlene forandrer seg, forandrer også samfunnet seg. Men i hvilken retning?

Tron Øgrim tror på desentralisering. Folk kan jobbe hvor de vil. Storbyer, fabrikker og kontorlandskap er dyrt, upraktisk og hører hjemme i en tidligere tidsalder. «Den teknologiske revolusjonen vil utvide feltet for arbeid som kan flyte fritt, uavhengig av hvor både arbeidsstedet og arbeideren er», sier han. «Kirurgen vil kunne bo i Tromsø og operere i Katmandu. Unge jenter i Hedmark kan kjøre brannvesenets røykdykkerroboter i Oppland og betjene vanndykkerroboter utafor Rogaland. Ingen av disse mulighetene er så fjerne, heller.»

Hva tror vi? Vi lever i et Norge, i en verden hvor sentralisering er hovedregelen, hvor arbeidsgiverne, ja hele systemet er avhengig av et kjønnsdelt arbeidsmarked og hvor hudfargen din bestemmer hva slags jobb du kan få. Kan den nye teknologien løse dette? Kan den sikre at folk får bo i hele det langstrakte Norge, eller ta fra arbeidsgiverne muligheten til å kontrollere om den de ansetter har pupper eller er fra Afrika, fordi de bare kjenner dette mennesket gjennom en datamaskin? Kanskje den KAN det. Men VIL den det? Her må det være lov å være en smule skeptisk. Og uten å skeie helt ut og bruke resten av kommentarplassen på å diskutere dette, vil jeg komme med et par kritiske bemerkninger.

Jentenes verdenshistoriske framtid

Tron Øgrim tipper at jentene vil dominere nettet en gang uti det 21. århundre og betegner internett som «jentenes verdenshistoriske framtid». Han argumenterer for dette på flere måter; nettet kommer ikke til å handle om kabler og skruer i all evighet. Salg og sosialarbeid kommer, og sammen med det kommer jentene. For det er vi som kommuniserer og er flinke med mennesker. Nettet gjør det umulig å dele opp folk etter kjønn. Derfor kan ikke jenter holdes borte fra de spennende jobbene lenger. Og tilslutt; jenter vil bli sjefene. Det er vi som tar mest høyere utdanning og vi gjør det bedre enn gutta. Ergo vi vil bli så smarte at det lønner seg mer å ansette oss.

Hva betyr slag- og sosialarbeid?

Jeg mener det blir for enkelt. Jeg tror ikke databoksene vil bryte opp i den mest grunnleggende formen for kvinneundertrykking; den økonomiske. Eller at datarevolusjonen i seg sjøl kan hamle opp med patriarkatets tusenårige undertrykking. Data er fremdeles gutters verden, det er de som leder i kampen – se på hvem som tar datautdannelse i dag. Dataen vil ikke fjerne hus og barn. Kvinner og jenters arbeidsliv vil fremdeles styres av at de skal administrere og passe på andre sine daglige liv. Eldre, barn og syke forsvinner ikke – hvem skal ta seg av dem? Den nye teknologien fører med seg sitt eget rutinearbeid. Tron Øgrim snakker om salg- og sosialarbeid. Men hva betyr det? Det høres kjent ut for meg, og det pleier ikke å være spesielt godt betalt. Og hvorfor i all verden skulle bedriftslederne plutselig se at jenter er så smarte at de burde vært sjefer? Problemet i dag er ikke at jenter ikke er smarte nok, eller at vi ikke har god nok utdannelse.

Det blir for enkelt. Jeg tror internet kan bli jenters verktøy, og jeg deltar helhjerta i kampen om å få oss ut på nettet. Men skal vi kvitte oss med en så grunnleggende del av kvinneundertrykkinga, mener jeg det trengs andre analyser og kampformer.

Kom igjen – vi må erobre nettet!

Boka til Tron Øgrim er sammensatt av seks forskjellige foredrag/artikler hvor han spår om utviklinga i Norge og i verden, om framtida til industrisamfunnet Høyanger, hva som vil skje med arbeiderklassen (når fabrikkene forsvinner og fjernarbeidet tar over), hva med jentene, 3.verden og tilslutt; hva i all verden betyr alt dette for sosialismen. De som er ute etter å finne ut om Tron er for eller mot denne datarevolusjonen, finner det ikke her. Boka argumenterer verken for eller mot utviklinga, men den fastslår at den foregår. Og den oppfordrer oss gang på gang til å forholde oss til dette. Teknologien bryter gjennom i sprang. Nå har det skjedd og da forandrer verden seg fort! roper Tron i boka. Vi må gjøre noe! Vi må bry oss om det! Datamaskiner til alle elever! Fagbevegelsen ut på nett! Jenter kan vinne internett!

Sprøyt eller fakta

Hva med spådommene? Er de sprøyt eller fakta? Sannsynligvis er det mye sprøyt, men det er ikke så farlig. For hvis du vil lese boka for å finne ut om Tron Øgrim gjetter riktig eller galt om framtida er det egentlig ikke så mye vits å lese den. Boka har betydning hvis den fører til at vi diskuterer og gjør noe. Vi må kreve skikkelig dataopplæring i skolen! Vi må diskutere hvordan data og nett kan være god distriktspolitikk. Hvordan revolusjonære kan bruke teknologien i kampen for et annet samfunn. osv. osv. osv.

Jeg tror ikke på de som ser et 1984-samfunn med overvåking, genmanipulering og tv-skadde barn som framtida. Men jeg tror heller ikke på en teknologi som VIL gjøre slutt på kjønnsundertrykkinga på arbeidsmarkedet. Ikke uten kamp. Det er menneskene som forandrer verden og historia – ikke teknologien. Den er redskapet vi bruker. Framtida MÅ ikke bli et kaldt databoks samfunn, hvor gårder og åkre er erstatta med syntetisk, genmanipulert produksjon, eller hvor leger utfører operasjoner ved hjelp av roboter (for det synes jeg ikke høres noe ålreit ut). Det spørs jo hva vi bestemmer – og hva vi gjør! Les boka og diskuter!

av Torill Nustad

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert.» Det skriver Asta B. Håland og Leikny Øgrim om kvinneopprøret i AKP i artikkelen «Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse» i forrige Røde Fane. Kvinneopprøret i AKP var mangfoldig, det resulterte i ny marxistisk teori, ny politikk og mange nye kvinnelige ledere både i AKP og ulike interesseorganisasjoner for å nevne noe. Det er mulig artikkelforfatterne er uenige i kvinnepolitikken AKP utvikla, men å si at «kvinneopprøret var teoriløst» blir for drøyt. Det er heller ikke riktig at kvinneopprøret aldri er oppsummert. I november 1990 oppsummerte AKPs kvinneutvalg «Kvinneopprørets plass i AKPs historie» i Opprør. Denne oppsummeringa er seinere gjengitt i heftet AKPs kvinnepolitikk – utdrag fra prinsipprogrammet som ble vedtatt i 1990, utgitt av AKPs kvinneutvalg i 1992. Hva handla så kvinneopprøret om?

Mot kvinneundertrykking – for kvinnefrigjøring

Mange av AKPs medlemmer har vært aktive støttespillere i arbeidet med å utvikle og bygge opp Kvinnefronten, en frigjøringsorganisasjon som brøyt med likestillingstankegangen, som blant annet vektla arbeiderkvinners krav og betydninga av kollektiv kamp, som organiserte pornobålaksjoner og som gjenreiste 8. mars som en internasjonal kampdag. Den kunnskapen vi fikk om kvinneundertrykkingas vesen og karakter gjorde at vi stilte mange nye spørsmål ved marxismens og marxistiske bevegelsers (inkludert AKPs) håndtering og analyse av kvinnepolitiske spørsmål. Vi begynte å stille spørsmål om ikke kjønnsmotsigelsen er en grunnleggende motsigelse under kapitalismen, på linje med motsigelsen mellom klassene, mellom by og land og mellom åndsarbeid og kroppsarbeid.

Feministisk marxisme

«En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst,» ifølge Håland/Øgrim. Det er ikke slik jeg husker det. Vi studerte, arrangerte seminarer og diskuterte livlig marxismens analyser av kvinneundertrykkinga, kvinners lønna og ulønna arbeid, familiens rolle, mannen som venn og fiende og sosialismens erfaringer. AKPs kvinneutvalg oppsumerte det slik:

«Kvinner i AKP fortsatte sosialismediskusjonene etter landsmøtet i 1980. Diskusjonene tok utgangspunkt i erfaringene fra Øst-Europa, og isteden for å måle sosialismens framganger i tonn stål, tok vi utgangspunkt i hvordan situasjonen for kvinnene hadde utvikla seg. Vi studerte både Marx, Stalin, Luxemburg, Hilda Scott og nyere amerikanske feminister.

Noen gikk løs på arbeidet med å analysere kvinnenes situasjon i Norge, leste statistikk for å finne ut av vilkåra for kvinners stilling i arbeidslivet, særlig med blikk for lønnsnivå og arbeidstid. Kvinneutvalget og studieutvalget organiserte egne studier for kvinner på Kapitalen (Marx).»

Dette arbeidet foregikk over det ganske land. Mange ble trekt med i diskusjonene både i og utafor AKP. Vi presenterte og diskuterte AKPs kvinnepolitiske analyser med tusenvis av kvinner på bøllekursa. AKPs kvinneutvalg arrangerte jevnlig konferanser hvor arbeidet ble oppsummert og diskutert. Denne diskusjonsbevegelsen resulterte i parola «Opphev familien som økonomisk enhet», teorien om at arbeiderklassen har to spisser, de som jobber i industrien og den kvinnelige delen av arbeiderklassen og sist men ikke minst, Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! som ble utgitt i 1987.

Kvinneopprøret forandra AKP

«Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologiske utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør.» Ifølge Håland/Øgrim er dette også erfaringer fra kvinneopprøret. Det kan godt tenkes at enkelte mente det eller at slike synspunkter er blitt hevda. Men at det på noen måte var representativt for kvinneopprøret, er latterlig å hevde.

På syttitallet var det få kvinnelige ledere i AKP. Kvinnene i AKP gjorde mye av det usynlige arbeidet. Dette ble godt dokumentert i en undersøkelse Kvinneutvalget gjorde i 1982-83, om levekåra og det politiske livet til damer i AKP.

Bøllekursa stilte som oppgave for kvinnene å bli ledere, også i AKP. Særegen kvinneorganisering i AKP hvor vi støtta og oppmuntra hverandre gjorde det mulig for kvinnene å ta makta i AKP. I 1984 ble Kjersti Ericsson valgt til leder i AKP, 50% av sentralstyrets medlemmer var kvinner og våren 1988 var mer enn 50% av lederne av distriktsstyrene kvinner.

«Sommeren 1988, med Nordisk Forum, var et høydepunkt i kvinneopprøret, både eksternt og internt. Vi svømte som fisken i vannet blant 10.000 kvinner, vi organiserte oss kollektivt, tok vare på hverandre og var i stor grad enige.» (Fra Kvinneutvalgets oppsummering 1990.) Ett år seinere var det store uenigheter i AKP og blant kvinnene i AKP om valgtaktikken i stortingsvalget og Kvinnefrontens holdning til bruk av pornobilder i pornokampen, den såkalte sladdedebatten.

Fra kvinneinitiativ til topplansdiplomati

Etter Nordisk Forum lanserte Siri Jensen, Kjersti Ericsson og Taran Sæther, tre kvinnelige ledere i AKP, ideen med kvinneinitiativ, alternative valglister til stortingsvalgkampen i 1989. Ideen vant gjenklang i breie kvinnemiljøer og arbeid ble satt igang i Oslo, Østfold, Nord-Trøndelag og Troms. Kvinneinitiativa samla kvinner fra ulike kvinnepolitiske miljøer og partier, og motsigelsene var mange. Skulle det være reine kvinnelister, hva slags politisk profil ville det bli og hvilke krav skulle stilles til listetoppene? Kvinneinitiativet var vanskelig å kontrollere og ble fort skremmende for mange av de mannlige lederne i AKP/RV. Vi ble møtt med argumenter om at kvinnelister ville splitte arbeiderklassen og de sto i motsetning til målsettinga om å få en kommunist på Stortinget. Kvinneinitiativet i Oslo ble stoppet i en tidlig fase, mens initiativet i Østfold ble ofret på topplansdiplomatiets alter til fordel for en allianse med Reidar T. Larsen og NKP. Bare i Nord-Trøndelag og Troms ble kvinneinitiativa en realitet.

Mange kvinner i og utafor AKP/RV var forbanna på behandlinga av kvinneinitiativa, og skuffa over AKP/RV-ledelsen. Lederen i AKP og nestlederen i RV hadde tross alt vært med på å lansere ideen. De aller fleste var lojale mot de vedtak partiet gjorde. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser mange av oss hadde til partiets politikk eksternt. Vi tok på oss ansvaret for å holde partiet sammen. Diskusjonene innad i AKP etter stortingsvalget var mange og harde. Det var ikke «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere, og vi som satt i ledelsen i AKP var slett ikke enige i ett og alt. Men mange opplevde det naturlig nok som vanskelig og frustrerende å få sin egen ledelse i mot seg, og kviet seg for å kritisere «kvinneledelsen» i AKP. Enkelte vil kanskje hevde at vi var feige som ikke brukte de maktposisjonene vi hadde fullt ut. Etter min mening var det ikke sp¢rsmål om feighet, men om at vi ikke ønska en splittelse i AKP. Om det var vi som burde tatt det initiativet, er en annen sak.

Det immanente eller myten om det kvinnelige

Ifølge Håland/Øgrim var kvinneopprøret med på «å undertrykke motsigelser» internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel! Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. «

Dette er sterk kost. Asta B. Håland var som kjent en av lederne bak splittelsen i Kvinnefronten og grunnleggerne av Ottar. Hun var også medlem av AKP og med på møter i AKP-regi hvor motsigelsene såvisst ikke ble forsøkt feid under teppet, og hvor kvinnekollektivet såvisst ikke støttet opp om alt. Flertallet i kvinnekollektivet var uenig med Asta Håland i synet på pornomodeller. Vi var kommet til at ved å bruke pornoens egne bilder, gjentok vi overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Kvinneutvalget i AKP tok ledelsesansvar og i tråd med den demokratiske sentralismen ba de alle medlemmer av AKP om å støtte flertallets syn på Kvinnefrontens landsmøte. Det innebar å skjule pornomodellenes identitet og jobbe aktivt for å unngå splittelse av Kvinnefronten. Asta Håland fulgte ikke den demokratiske sentralismen.

Det er riktig at vi hadde som målsetting å utvikle en kollektiv lederstil. Det er også riktig at vi ønska å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser, og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål. AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Eli Aaby sier det slik i forrige nummer av Røde Fane: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare «nei» på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. » (Røde Fane nr 4, 1996, side 19.)

Diskusjonsstilen i AKP endra seg. Vi ble mer opptatt av å lære av hverandres erfaringer og lytte til hverandres argumenter enn å skulle «vinne» diskusjonene. Det ble større rom for mangfold og kreativitet, vi utvida det demokratiske rommet. Betyr det at vi var enige med alle og støttet opp om alt? Sjølsagt ikke. Også blant kvinnene i AKP var det og er det motsigelser og diskusjoner. Det er bra, sjøl om det ikke oppleves slik. Det var nok en periode vi som jobba i kvinnebevegelsen, forventa støtte fra de andre kvinnene i AKP, og ble skuffa når vi ikke fikk det. Det var også slik at folk flest, inkludert menna i AKP, gikk ut fra at vi kvinner var stort sett mer enige. Når ikke omgivelsene skjønner eller respekterer at også vi kvinner er individer med egne tanker og følelser, så blir det et problem for den enkelte. Det blir en lojalitetskonflikt.

Det er viktig at vi kvinner blir synlige, også for hverandre. Kvinnepolitiske fora er en måte å synliggjøre kvinner på. Kvinner som jobber på ulike felt kommer sammen, erfaringer utvekslees, meninger brytes og støttegrupper dannes. Vi trenger egne kvinnefora for å hente styrke og inspirasjon til den videre kampen.

Kvinnekamp har mange likhetstrekk med husarbeid. Det skal et vedvarende arbeid til for at ikke skiten skal legge seg og gro fast. Vi oppnådde mye med kvinneopprøret. Vi har all grunn til å være stolte. Men kvinnepolitikken må hele tida videreutvikles for å være et egna redskap i klassekampen. Kvinners situasjon og krav blir hørt når vi er mange og sterke.

av Ellen Meiksins Wood

Det historiske øyeblikket vi lever i nå, er det beste – ikke det verste. Det er det mest – ikke det minst riktige – tidspunktet for å trekke fram Marx igjen. Dette er tidspunktet da Marx bør og kan komme til sin egen rett fullt og helt. For første gang – hans egen historiske tid medregna.

Jeg fremmer dette standpunktet av en enkel grunn: Vi lever i ei tid da kapitalismen for første gang er blitt et virkelig altomfattende system. Det er ikke bare fordi den er verdensomspennende at den er altomfattende. Heller ikke fordi så å si hver eneste økonomiske aktør i dagens verden opererer etter kapitalismens logikk. Til og med de som er på den ytterste randen av den kapitalistiske økonomiens periferi, er på ett eller annet vis underlagt dens logikk. Kapitalismen er altomfattende også i den forstand at dens logikk – akkumulasjonslogikken, logikken med at alt blir omgjort til varer, profittmaksimeringas og konkurransens logikk – Denne logikken har trengt inn i så å si hvert eneste område av den menneskelige eksistens og av naturen sjøl. Og på måter som var ukjente for bare to eller tre tiår sida til og med i de såkalt avanserte kapitalistiske landa. Så Marx er mer relevant enn noensinne, fordi han mer effektivt enn noe annet menneske i nåtida eller på sin egen tid, brukte sitt liv til å forklare kapitalismens systembundne logikk.

Manifestet

I Det kommunistiske manifest finner vi et slående profetisk bilde av kapitalismen som sprer seg over hele verden, som velter alle kinesiske murer, slik Marx og Engels uttrykte seg. Men da Marx skrev Kapitalen la han, med rette, vekt på det spesifikke ved kapitalismen som et meget spesielt og den gang lokalt fenomen. Han mente naturligvis at kapitalismen allerede da hadde verdensomfattende innvirkning, gjennom det internasjonale markedet, kolonialismen og så videre. Men sjølve systemet var langt fra å være universelt. Det var uunngåelig at kapitalismen ville spre seg, men for øyeblikket var den svært lokal, ikke bare avgrensa til Europa eller Nord-Amerika, men i dens modnete industrielle form var den lokalisert til spesielt et sted: England. Han følte til og med behov for å forklare for tyskerne at en dag ville også de følge i Englands fotspor: de te fabula narratur, advarte han dem. Du kan tenke at dette er en historie som bare omhandler England, men om du vet det eller ei, handler denne historia også om deg.

Marx’ verk Kapitalen får sin spesielle karakter fra dette enkle faktum: At den handler om et kapitalistisk system som om det var et lukka system, og om dette systemets indre logikk. Jeg kommer tilbake til dette snart, og til hvorfor den lokaliserte kvaliteten til Marx sin analyse gjør den mer, ikke mindre, relevant sett i forhold til vår situasjon nå. Til tross for at, eller fordi kapitalismen er blitt så altomfattende. Men først vil jeg si litt om marxismens utvikling etter Marx, og også om de nye formene til det antimarxistiske venstre.

Ikke-kapitalisme

Mitt hovedpoeng er: Nesten hvert eneste av marxismens større utviklingssprang i det tjuende århundret har ikke først og fremst handla om kapitalismen, men om det som ikke er kapitalistisk. (Jeg skal forklare hva jeg mener om et øyeblikk). Dette gjelder spesielt den første halvdelen av det tjuende århundret, men jeg vil påstå at tendensen som jeg omtaler, har påvirka marxismen siden den gang. Det jeg mener, er at de viktigste marxistiske teoriene i likhet med Marx, tok utgangspunkt i premisset om at kapitalismen var langt fra altomfattende; men der Marx begynte med det mest modne eksemplet og abstraherte ut fra kapitalismens systematiske logikk, begynte hans etterfølgere så å si i den andre enden. De var først og fremst – av veldig konkrete historiske og politiske grunner – opptatt av forhold som sett under ett ikke var kapitalistiske. Og det var en enda mer grunnleggende forskjell: Hva enn Marx måtte ha tenkt om kapitalismens verdensomspennende ekspansjon, eller begrensningene til denne ekspansjonen, så var det ikke dette han var mest opptatt av. Han var først og fremst opptatt av systemets indre logikk og dets evne til å fullstendiggjøre seg sjøl. Dets evne til å trenge inn i alle livets forhold der det fikk slått rot. Ved sida av å være opptatt av mindre modne kapitalismer, hadde seinere marxister generelt som utgangspunkt at kapitalismen ville gå i oppløsning før den modna, eller helt sikkert før den blei altomfattende og total; og deres hovedanliggende var hvordan å navigere i en i hovedsak ikke-kapitalistisk verden.

Tenk bare på de viktigste milepælene i marxismen fra det tjuende århundret. For eksempel, ble de viktigste revolusjonsteoriene lagd under forhold der kapitalismen knapt eksisterte, eller forble uutvikla. Og der det ikke fantes et godt utvikla proletariat, der revolusjonen var avhengig av allianser mellom arbeidere som var i minoritet og spesielt en førkapitalistisk fattigbondemasse. Enda mer slående er de klassiske marxistiske imperialismeteoriene. Det er faktisk slående at imperialismeteorien fra det tidlige tjuende århundret nesten erstatter eller blir kapitalismeteorien. Med andre ord blir interesseområdet for marxismens økonomiske teori det man kan kalle kapitalismens eksterne forhold, kapitalismens gjensidige påvirkning med ikke-kapitalismen og den gjensidige påvirkninga mellom kapitalistiske stater og den ikke-kapitalistiske verden.

Høyeste stadium

På tvers av alle grunnleggende uenigheter mellom imperialismens klassiske teoretikere delte de et fundamentalt premiss: At imperialismen handla om kapitalismens lokalisering i en verden som ikke var – og aldri kunne bli – fullt ut, eller til og med først og fremst kapitalistisk. Ta for eksempel Lenins ide om at imperialismen representerte «kapitalismens høyeste stadium». Bak denne definisjonen lå antakelsen om at kapitalismen hadde nådd et stadium der den viktigste aksen når det gjelder internasjonal konflikt og militær konflikt, ville være den mellom imperialistiske stater. Men denne konkurransen var pr. definisjon konkurranse om deling og nydeling av verden, det vil si en verden som først og fremst var ikke-kapitalistisk. Jo mer kapitalismen (ujamt) spredde seg, jo mer akutt ville rivaliseringa mellom hovedmaktene bli. Samtidig ville de stå overfor økende motstand. Hele poenget – og årsaken til at imperialismen var kapitalismens høyeste stadium – var at den var kapitalismens siste stadium. Dette betydde at kapitalismen ville ende før de ikke-kapitalistiske ofrene til imperialismen ble fullstendig fortært av kapitalismen.

Dette poenget blir fremma mest eksplisitt av Rosa Luxemburg. Essensen i hennes klassiske verk Kapitalakkumulasjonen er å gi et alternativ til Marx’ egen innfallsvinkel. Det er ment å være et alternativ til Marx’ analyse av kapitalismen som et slutta system. Hennes argument er at det kapitalistiske systemet trenger et utløp (outlet) til ikke-kapitalistiske formasjoner – som igjen betyr at kapitalismen uunngåelig betyr militarisme og imperialisme. Kapitalistisk militarisme, som har gått igjennom ulike stadier hvorav det første rett og slett er erobring av land, har nå nådd sitt «siste» stadium som «et våpen i konkurransekampen mellom kapitalistiske land om områder som er ikke-kapitalistiske sivilisasjoner». Men en av kapitalismens grunnleggende motsigelser, foreslår hun, er at «Til tross for at den streber etter å bli altomfattende, og faktisk på grunn av denne tendensen, må den bryte sammen fordi den har egenskaper som gjør den ute av stand til å bli en altomfattende produksjonsform». Den er den første økonomiske formen som tenderer til å sluke opp hele verden, men den er også den første som ikke kan eksistere alene fordi den «trenger andre økonomiske systemer som elementer og jord» (note 1). Så i disse imperialismeteoriene forutsetter kapitalismen per definisjon et ikke-kapitalistisk miljø. For å overleve er faktisk kapitalismen avhengig ikke bare av at disse ikke-kapitalistiske formasjonene eksisterer, men i grunnen av førkapitalistiske instrumenter av «utenom-økonomiske» krefter, militær og geopolitisk tvang og av tradisjonelle former for kolonikrig og territorial ekspansjon.

Trotsky og Gramsci

Og slik fortsetter det, også når det gjelder andre sider ved marxistisk teori. Trotskys idé om kombinert og ujamn utvikling, som med logisk konsekvens fører til idéen om permanent revolusjon, forutsetter antakelig at universaliseringa av det kapitalistiske systemet ikke vil fullføres. Igjen fordi kapitalismens egen bortgang vil komme først. Gramsci skreiv svært bevisst innafor konteksten til en mindre utvikla kapitalisme, med en betydelig førkapitalistisk fattigbondekultur. Og dette hadde sikkert stor betydning for den vekt han la på ideologi, kultur og intellektuelle, fordi det trengtes noe som kunne dra klassekampen lengre enn dens materielle begrensninger. Det trengtes noe som kunne gjøre en sosialistisk revolusjon mulig til og med når man savna de modna, materielle betingelsene til en velutvikla kapitalisme og et avansert proletariat. Det samme gjelder, på en annen måte for Mao. Og så videre.

Det jeg sier er at ikke- eller førkapitalismen trenger gjennom alle disse kapitalismeteoriene. Nå er jo alle disse teoriene fulle av visdom og opplysende på mange måter. Men det ser ut som om de på én måte beviselig er feil. Kapitalismen har blitt altomfattende. Den har gjort seg sjøl total både ekstensivt og intensivt. Den er verdensomspennende i utstrekning, og den trenger inn i hjertet og sjela til det sosiale livet og naturen. Dette betyr forresten ikke at nasjonalstaten forsvinner. Det betyr kanskje at nasjonalstatene bare får nye roller fordi konkurransens logikk tvinger seg på både kapitalistiske firmaer og hele nasjonale økonomier, som ved statens hjelp fremmer sin konkurranse. Noe som gjøres i mindre grad med de gamle «eksternøkonomiske» og militære metodene enn med reint «økonomiske» former. Til og med imperialismen har nå en ny form. Folk kaller den gjerne «globalisering», men dette er bare et kodeord, som dessuten er villedende for et system der kapitalismens logikk har blitt mer eller mindre altomfattende. Et system der imperialismen oppnår sine mål ikke så mye gjennom de gamle formene for militær ekspansjon som ved å slippe løs og manipulere det kapitalistiske markedets destruktive impulser. Til tross for at kapitalismens universalisering helt klart har avdekka en del grunnleggende motsigelser i systemet, må vi erkjenne at det ikke er noen tegn til dets bortgang i den nære framtid.

Frankfurterskolen

Hva slags teoretiske svar har den nye virkeligheten fått? For det første kan man si at vi har fått et virkelig paradoks: jo mer altomfattende kapitalismen er blitt, jo mer har folk bevega seg vekk fra klassisk marxisme og dens teoretiske hovedområder. Dette gjelder særlig for postmarxistiske teorier og deres etterfølgere, men jeg tror man kan si at dette også gjelder for de seinere marxistiske formene. Som for eksempel «Frankfurterskolen» eller den vestlige marxistiske tradisjonen generelt. For eksempel det famøse skiftet fra marxismens tradisjonelle fokus på politisk økonomi til kultur og filosofi, som i noen tilfeller ser ut til å henge sammen med en overbevisning om at kapitalismens altomfattende krefter har trengt gjennom enhver side ved tilværelsen og kulturen – og at arbeiderklassen har blitt sugd opp i den kapitalistiske kulturen. (Forresten så mener jeg at det kan være en annen årsak til dette skifte, som ikke har med det at kapitalismen blir altomfattende, men tvert imot med måtene som de førkapitalistiske formene fortsatt trenger gjennom i bevisstheten til for eksempel Frankfurterskolens tenkere – men jeg har ikke tid til å gå inn på dette her, og uansett er jeg langt fra å lage en sammenhengende begrunnelse for dette synet.) (note 2)

Mitt poeng er: Jeg tror at det er to måter å reagere på kapitalismens universalisering. Den ene er å si at dersom kapitalismen mot alle forventninger likevel har blitt altomfattende, i stedet for å oppløses før den fikk muligheten til å gjøre seg total, så er dette virkelig slutten. Dette kan bare være systemets endelige seier. Jeg skal komme tilbake til den andre reaksjonsmåten etter hvert. Men denne reaksjonsmåten, den defaitistiske, den som representerer baksida av medaljen for den kapitalistiske seiersideologien, er måten som venstresida generelt reagerer på i dag.

Det er her postmarxistiske teorier får sin plass – og for at vi skal forstå dem, tror jeg det er nyttig å vurdere dem i forhold til de marxistiske teoriene som jeg har omtalt her. Dersom du ser på historia til den såkalte postmarxismen, vil du finne at den hadde som premiss at kapitalismen virkelig var blitt altomfattende. Det er faktisk slik for postmarxistene at det er kapitalismens universalisering som er grunnen til å gå fra marxismen. Dette kan virke litt rart, men tankegangen er omtrent som følger: Etterkrigstidas altomfattende kapitalisme er dominert av liberalt demokrati og demokratisk forbrukerideologi. Og begge disse trekka har åpna helt nye områder for demokratisk opposisjon og kamp som er mye mer mangfoldige enn de gamle klassekampene. Den ofte gjemte, men noen ganger uttalte konklusjonen er at disse kampene ikke kan være mot kapitalismen – og at kapitalismen vel er den beste av alle mulige verdener uansett. Derfor kan det innafor kapitalismens universelle system bare være ulike fragmenterte særkamper.

Postpostmarxistiske – eller kanskje postmodernistiske – teorier har gått et skritt videre. Nå er det ikke lenger bare et spørsmål om altomfattende kapitalisme. Nå har kapitalismen blitt så altomfattende at den grunnleggende sett har blitt usynlig. Som luft for mennesker, eller som vann for fisk. Vi kan leike oss i dette mediet og vi kan kanskje skjære ut våre egne små enklaver, små fristeder med privatliv, avsondrethet og frihet. Men vi kan ikke rømme fra – ikke en gang se – sjølve det universelle mediet.

Universalitet

Er dette den riktige konklusjonen å trekke av kapitalismens universalitet? Jeg regner ikke med å overraske noen med å si at jeg er overbevist om at dette er en helt feilaktig konklusjon. Jeg tror at hangen til denne konklusjonen skyldes de historiske røttene til den generasjonen – som jeg erkjenner er min egen – som har produsert disse ulike typene postmarxisme og postmodernisme. Jeg tror det har mye å gjøre med det faktum at de fortsatt sitter fast i den lange etterkrigsboomens gyldne æra. Det har lenge gjort inntrykk på meg hvor sterkt de såkalte 60-talls generasjonens teoretikere og til og med deres studenter er blitt forma av antakelsene fra etterkrigsboomen. Med andre ord har de ennå ikke evna å skjelne mellom kapitalismens universalitet og kapitalistisk vekst, velferd og suksess eller tilsynelatende suksess. Og de tar dens totale hegemoni for gitt.

Men det at disse ideene kan ha kjøpt en del av kapitalismens seiersideologi, kan også ha å gjøre med den intellektuelle bakgrunnen til marxismen i det tjuende århundret. Sett mot denne bakgrunnen og dens antakelser om kapitalismens begrensninger, er det kanskje vanskelig å ha noen annen målestokk for kapitalismens suksess enn dens evne til å spre seg over hele verden. Det er som om kapitalismens begrensninger kun kan måles av ekspansjonens geografiske grenser. Og dersom den viser seg å kunne bryte disse geografiske grensene – som det ser ut til at den har klart – må den helt sikkert vurderes som en uovervinnelig suksess.

Men la oss gå tilbake til Marx og hans internanalyse av kapitalismen som et slutta system – som jeg synes at kapitalismens totalitet virkelig gir oss anledning til. Da kan vi begynne å se på verden, ikke som et forhold mellom det som er i og det som er utafor kapitalismen, men som utviklinga av kapitalismens indre bevegelseslover. Og det kan hende det gjør det enklere å se universaliseringa av kapitalismen ikke bare som en målestokk på suksess, men som en kilde til svakhet. Kapitalismens impuls til å gjøre seg altomfattende er ikke bare et styrketegn. Den er en sjukdom, en kreftsvulst. Den ødelegger det samfunnsmessige vevet på samme måte som den ødelegger naturen. Den er en motsigelsesfull prosess, akkurat slik Marx alltid sa den var. De gamle teoriene om imperialismen hadde kanskje ikke helt rett når de antok at kapitalismen ikke kunne bli altomfattende, men det er helt sikkert at den ikke kan være universelt suksessrik og velstående. Den kan bare gjøre sine motsigelser altomfattende, dens polarisering mellom rik og fattig, utbyttere og utbytta. Dens seire er også dens tap.

Rømningsveier

Nå har ikke kapitalismen flere rømningsveier, ingen flere sikkerhetsventiler eller korrigerende mekanismer på utsida av sin egen interne logikk. Også når den ikke kriger, til og med når den ikke deltar i de gamle formene for rivalisering, er den underlagt de uavbrutte spenningene og den kapitalistiske konkurransens motsigelser. Nå, når den mer eller mindre har nådd sine geografiske grenser og avslutta ekspansjonen i rom som understøtta dens tidligere suksesser, kan den bare livnære seg på seg sjøl; og jo mer framgangsrik den er ut fra sine egne vilkår – med andre ord, jo mer den maksimerer profitt og såkalt vekst – jo mer sluker den opp sitt eget menneskelige og naturgitte grunnlag. Så nå er det kanskje på tide for venstresida å se på kapitalismens universalisering ikke bare som et nederlag for oss, men også som en åpning – og det betyr naturligvis nye åpninger for det ikke-moteriktige fenomenet kalt klassekamp.

Noter:

1. Rosa Luxemburg: The Accumulation of Capital (London: Routledge and Kegan Paul, 1963, side 467) [Tilbake]

2. For de få leserne som kanskje er interessert i dette poenget, la meg bare gi et riss av ideen min. Jeg tror at Frankfurtskolen for eksempel var mer opptatt av det borgerlige samfunn enn av kapitalismen (som for meg ikke er det samme, som jeg påsto i for eksempel artikkelen «Modernitet, Postmodernitet eller Kapitalisme?» Monthly Review 48, nr. 3, juli/august 1996). Så det vidgjetne skiftet av fokus fra politisk økonomi til kultur og filosofi kan ha hatt med en fokusering på en annen del av den materielle virkeligheten og ikke bare med et skifte fra det materielle til det ideologiske. Det hadde i hvert fall noe å gjøre med et syn på samfunnet der den viktigste delingsaksen var ikke-kapitalistisk borgerskap (spesielt den tyske modellens borgerskap av intellektuelle og byråkrater) mot «massene» og ikke aksen kapital mot arbeid. Og problemet blir videre komplisert av det faktum at disse kritikerne av det borgerlige samfunn og kultur sjøl hørte til akkurat dette spesielle borgerskap, var støpt i dets kultur, og (tør jeg si det?) i blant delte dets forakt for massene. Men om man ser bort fra denne komplikasjonen, er poenget at denne typen teori ikke bare ser kapitalismen fra en annen vinkel, men kanskje har et øye fiksert mot en annen førkapitalistisk sosial verden. [Tilbake]

Røde Fanes lesere vil vite at tidsskriftet Monthly Review utgir mange spennende artikler. Også i dette nummeret av Røde Fane finner du en oversatt artikkel – av Ellen Meiksins Wood. Det du kanskje ikke visste, var at de også har et forlag, Monthly Review Press, som utgir en mengde bøker. Men først til tidsskriftet:

Monthly Review kommer med elleve nummer i året. Et abonnement koster 56 dollar, og du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på Monthly Reviews hjemmeside

2) Skriv til: Monthly Review, Promotion Dept., 122 West 27th Street, New York, NY 10001, USA. Oppgi Visa-kort-nummer og når kortet går ut.

Monthly Review Press

Røde Fane presenterer her noen av bøkene som forlaget utgir.

Du kan bestille på to måter:

1) Gå inn på deres hjemmeside. Flere av de bøkene som er nevnt nedenfor, får du 20% rabatt på hvis bestiller over internett.

2) Skriv på samme måte til adressa som er nevnt ovenfor. I tillegg til prisen for boka legges det til for fraktutgifter tre dollar for den første boka, og en dollar for de neste. Erfaringsmessig tar det en stund før boka havner hos deg.

Så til bøkene som er på engelsk, og omtales på engelsk:

In defense of history: Marxism and the postmodern agenda

edited by Ellen Meiksins Wood and John Bellamy Foster

Are we now in an age of «postmodernity»? Even as some on the right have proclaimed the «end of history» or the final triumph of capitalism, we are told by some left intellectuals that the «modern» epoch has ended, that the «Enlightenment project» is dead, that all the old verities and ideologies have lost their relevance, that the old principles of rationality no longer apply, and so on. Yet what is striking about the current diagnosis of postmodernity is that it has so much in common with older pronouncements of death, both radical and reactionary versions. What has ended apparently, is not so much another, different epoch but the same one all over again. In response, the best of today’s new intellectuals on the left are returning to historical materialism, to class analysis. This collection reflects that move, pinning postmodernism in its place and time. The contributors challenge the limits imposed on action and resistance by those who see liberating «new times» in the contradictions of contemporary capitalism.

($16.00 paper/$38.00 cloth/224 pp.)

Ruthless criticism of all that exists: Socialist Register 1997

edited by Leo Panitch

«But if constructing the future and settling everything for all times are not our affair, it is all the more clear what we have to accomplish at present: I am referring to ruthless criticism of all that exists, ruthless both in the sense of not being afraid of the results it arrives at and in the sense of being just a little afraid of the powers that be.» — Karl Marx 1843

Contents:

• A world market of opportunities? Capitalist obstacles and left economic policy, Greg Albo
• Financial crises on the threshold of the 21st century, Elmar Altvate
• Green imperialism: pollution, penitence, profits, Larry Pratt & Wendy Montgomery
• China’s communist capitalism: the real world of market socialism, Gerard Greenfield & Apo Leong
• Taking stock of a century of socialism, George Ross
• The marginality of the american left: the legacy of the 1960s, Barbara Epstein
• Clinton’s liberalism: no model for the left, Doug Henwood
• The ideology of «family and community»: New labor abandons the welfare state, Joan Smith
• The decline of social democracy:the spanish experience, 1982-1996, Vicente Navarro
• Cardoso’s political project in Brazil: The limits of social democracy, Paul Cammack
• The state as charade: Political mobilization in today’s India, Ananya Mukherjee-Reed
• Marxism, film, and theory, Scott Forsyth
• Cyborg fictions: the cultural logic of post-humanism, Scott McCracken
• Restoring the real: rethinking social constructivist theories of science, Meera Nanda
• Postcolonial theory and the «post»-condition, Aijaz Ahmad

($18.00 paper/318 pp.)

Gender politics in Latin America: Debates in theory and practice

edited by Elizabeth Dore

This wide-ranging multidisciplinary collection is essential reading, bringing together theoretical reflection and case study material on the different meanings given to politics in Latin America today.

Contents:

• Introduction: Controversies in gender politics, Elizabeth Dore
• Women, work, and empowerment: Romanticizing the reality, Sharon McClenaghan
• Nicaraguan women: legal, political, and social spaces, Anna Fernandez Poncela
• Public and private spheres: The end of dichotomy, Tessa Cubitt and Helen Greenslade
• Engendering human rights, Elizabeth Jelin
• «Desde la protesta a la propuesta»: The institutionalization of the women’s movement in Chile, Ann Matear
• The holy family: Imagined households in Latin American history, Elizabeth Dore
• The charm of family patterns: Historical and contemporary change in Latin America, Ricardo Cicerchia
• Sex/gender arrangements and the reproduction of class in the Latin American past, Muriel Nazzari
• Reading gender in history, Carmen Ramos Escandon
• Problems of definition in theorizing Latin American women’s writing, Deborah Shaw
• The subversive languages of Carmen Ollè: Irony and imagination, William Rowe
• From the margins to the center: Recent trends in feminist theory in the United States and Latin America, Jean Franco
• Gender politics: Luisa Valenzuela’s «Cola de lagartija,» Claudine Potvin
• Conclusion: Post binary bliss: A new materialist synthesis? Nanneke Redclift

($18.00 paper/$38.00 cloth/288 pp.)

How to read Karl Marx

by Ernst Fischer with Franz Marek with historical notes by John Bellamy Foster

To introduce new readers to Marx’s contributions, Monthly Review Press presents How to Read Karl Marx. The noted Austrian critic Ernst Fischer has crafted a brief, clear, and faithful exposition of Marx’s major premises, with particular attention to historical context. This new edition of the English translation of Was Marx wirklich sagte (1968) includes new commentary by John Bellamy Foster that sharpens Fischer’s focus for 1990s readers. Also included are a biographical chronology, extracts from major works of Marx, and «Marx’s Method,» an early and valuable essay by Paul M. Sweezy.

$12.00 paper/$26.00 cloth/224 pp.

Green guerrillas: Environmental conflicts and initiatives in Latin America and the Caribbean, a reader

edited by Helen Collinson

«This remarkable collection is just what we needed. Its diverse viewpoints share a respect for the rich complexity of the social/natural environment and a willingness to challenge received wisdom.» — Richard Levins

Green Guerrillas brings together leading environmental writers on both sides of the Atlantic to highlight struggles that have previously received little publicity outside Latin America. Vivid reports of the situation at the grassroots level – urban and rural – and concise analysis of the problems faced by community, governmental, and international environmental organizations makes this an authoritative volume that is essential reading for those concerned with environmental issues everywhere.

$19.00 paper/250 pp./A Latin America Bureau Book

The art of democracy: A concise history of popular culture in the United States

by Jim Cullen

The novels of the late eighteenth and early nineteenth centuries, the theater and minstrel shows of the mid-nineteenth century, the movies and television of the twentieth century are the building blocks that Jim Cullen uses to demonstrate how unique and vibrant popular cultural forms have overcome initial resistance from the elites and enabled historically marginalized groups to gain access to the fruits of society and recognition from the mainstream.

$18.00 paper/$36.00 cloth/352 pp.

Beyond capital: Toward a theory of transition

by Istvàn Mèszàros

In Beyond Capital, the internationally esteemed Marxist philosopher Istvàn Mèszàros provides a major contribution to the task of reassessing the socialist alternative and the conditions for its realization in the light of twentieth-century developments and disappointments. Mèszàros brings original Marxist thinking to bear on the most fundamental issue facing the left: how to move theoretically Beyond Capital – beyond the project that Marx began and which he articulated under a specific form of commodity capitalism, as well as beyond the power of capital itself.

$25.00 paper/994 pp.

Let them eat ketchup: The politics of poverty and inequality

by Sheila Collins

Let Them Eat Ketchup! – the title comes from a Reagan administration decision to classify ketchup as a vegetable in federal school lunch programs – begins with an examination of how governments define and measure poverty. Sheila Collins discusses the political controversies that have raged over social policies targeted at the poor, and graphically shows the gap between the official definition of poverty and the real inequality and suffering of the poor.

$13.00 paper/160 pp.

Longer hours, fewer jobs: Employment and unemployment in the United States

by Michael D. Yates

Using charts, graphs, and cartoons, Michael Yates describes how unemployment, or the fear of it, is part of the life of every American worker. He outlines the changes in the structure of the labor market that have undermined the living standards of the employed. Tying these together, he provides an easily understood analysis of the economy and the social destruction brought on by its everyday functions.

$13.00 paper/160 pp.

Red cat, white: China and the contradictions of «market socialism»

by Robert Weil

Weil offers a timely analysis of the growing tensions between China and the United States and their roots in China’s push to lead in the world market. He also describes the continuing contention between the legacies of Mao Zedong and Deng Xiaoping. Finally, making the case for the inherent instability of «market socialism,» Weil offers a challenging perspective on China after Deng, and the implications for the economic and political situation worldwide.

$16.00 paper/$32.00 cloth/288 pp.

Township politics: Civic struggles for a new South Africa

by Mzwanele Mayekiso. Foreword by Mel King

«Mayekiso’s is an insider’s story, one of the few and one of the very best that has emerged from the crucible of opposition to apartheid during the 1980s … This is a serious, stirring, personal account of commitment, within a framework that emphasizes class and gender struggles and the importance of maintaining a civic consciousness in South Africa.» – Choice, American Library Association. This insider’s account of an extraordinary period of national political transition is also a primer on a new radical philosophy, the street-smart Marxism that developed in South Africa’s sprawling townships between 1985 and 1995 and rendered them ungovernable for the apartheid state.

$15.00 paper/$30.00 cloth/288 pp.

Under attack, fighting back: Women and welfare in the United States

by Mimi Abramovitz

Outlining the history of AFDC, starting with the 1935 Social Security Act, Abramovitz shows how the manipulation of gender, race, and class, have made welfare vulnerable to attack.

$13.00 paper/$26.00 cloth/160 pp.

The vulnerable planet: A short economic history of the environment

by John Bellamy Foster

In this clearly written and accessible book, Foster grounds his discussion of the global ecological crisis in the inherently destructive nature of our world economic system. His argument leads inexorably to the conclusion that basic changes, not marginal adjustments, are urgently needed.

$13.00 paper/160 pp.

Windows on the workplace: Computers, jobs, and the organization of office work in the late twentieth century

by Joan Greenbaum

Joan Greenbaum tells the story of changes in management policies, work organization, and the design of office information systems from the 1950s to the present. Using examples from many types of workplaces and the voices of the office workers themselves, Greenbaum shows how it is not the introduction of technology, but the restructuring of the economy and management reengineering of the workplace that have produced the transformations sweeping through the world of office work.

$13.00 paper/160 pp.

Yugoslavia dismembered

by Catherine Samary, translated by Peter Drucker

In this important study, rooted in the complex realities of the region’s history, Catherine Samary describes how the Yugoslav federation was ripped apart – not brought down by internal collapse as is routinely argued. Samary recounts how intervention by foreign military forces in the name of international security speeded the bloodbath that followed reckless ventures into marketization and a collapse in living standards.

$16.00 paper/$30.00 cloth/224 pp.

Blues for America: A critique, a lament, and some memories

by Doug Dowd

Blues for America combines an historical critique of the «American Century» with journalistic reports and personal anecdotes. Doug Dowd, an economics professor and long-time troublemaker, traces the socioeconomic history of our country decade by decade in a style reminiscent of Dos Passos’ U.S.A.

$18.00 paper/$38.00 cloth/392 pp./photos

av Veslemøy Fjerdingstad

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. På syttitallet gikk en intens diskusjon i Klassekampen. Diskusjonen var om det var folkemusikk eller rock som var den progressive musikken. Bølgende gikk høyt, og mange lå i skyttergravene i lange tider. Siden den gangen har det vært lite diskusjon om sjangere innen musikk i den revolusjonære bevegelsen. Jeg mener at det er på tide å trekke opp en diskusjon igjen, og se på hva slags funksjon musikk og kultur har i det kapitalistiske Norge anno 1997. Ja, for den sakens skyld i hele den vestlige kapitalistiske verden, og i forhold til imperialismen.

Rett etter at amerikanske soldater inntok Sarajevo, opprettet de en rockeradiostasjon. Denne kommersielle musikken skulle symbolisere «den frie verden» og fortrenge den tradisjonelle kulturen med folkemusikk og dans.

Den angloamerikanske pop/rock-industrien er imperialismens kulturelle uttrykk. Det tekstlige innholdet er en del av dette, med de verdier som blir formidla. Konsumentene blir knytta an til en lojalitet til det vestlige imperialistiske system. Da Sovjetunionen gikk i oppløsning blei det fra USAs side satt i gang en storoffensiv for hamburgerbarer, Coca Cola, jeans og pop/rock. Dette skulle symbolisere frihet og åpne det russiske markedet for den vestlige storindustri. Holywoodfilmer som glorifiserer den amerikanske imperialismen har med seg sin filmmusikk som distribueres ut på markedet. Jeg mener at den påvirkningen dette kulturkonseptet gir, baner vei for at folk identifiserer seg med «den vestlige frie verden» og godtar imperialistiske overgrep som USA og EU foretar seg. Golf-krigen er et eksempel på dette.

Barnekulturen

Når den angloamerikanske pop/rock kommer inn, fortrenges den nasjonale kulturen. Dette betyr ikke at all rock er reaksjonær. Det finnes eksempler på at rock har blitt benyttet i kampen mot det bestående samfunn, men det jeg tar opp her, er den kommersielle plateindustriens rolle.

Jeg vil i det videre ta utgangspunkt i barnekulturen slik jeg møter den som førskolelærer i barnehagen. Jeg mener ikke ungenes eget kulturuttrykk, men den kulturen som blir servert til unger gjennom tv, kassetter, cd-er, bøker og filmer. Unger er et attraktivt marked. Vi har i de siste tiåra fått en eminent kobling mellom barne-tv-serier og kles- og leiketøyprodusenter. Ungene bli presentert for en figur gjennom barne-tv, og denne figuren bli plassert på gensere, jakker, caps, sengetøy og håndklær osv. Hvilke foreldre vil være så grusomme at ungene ikke får med seg Kaptein Sabeltann eller Simba i senga. Disney konsernet var først ute med denne koblinga. Siden har andre fulgt etter. Ungene ser de kjente figurer i leiketøyskataloger eller på klesplagg i klesbutikkene og maser om å få denne kjente figuren. Og foreldre, onkler og tanter og besteforeldre kjøper.

Ståle Dokken og Puls

Malen for den musikken som ungene fores opp på, er angloamerikansk pop/rock. Dette gjør at ungene blir oppdratt til akkurat denne sjangeren innen musikk. Det foregår en massiv smakspåvirking på unger fra de er en neve store til å bli et marked for de kommersielle plateselskapas angloamerikanske popmusikk. Også innen den revolusjonære bevegelsen har rocken den sentrale rollen. Jeg henviste til den store diskusjonen på syttitallet. I den diskusjonen blei rocken trukket fram som arbeiderklassens musikk av enkelte. Er det derfor at Puls har blitt bilag til Klassekampens onsdagsnummer? Sosialdemokratiet, med flesbergingen Ståle Dokken i spissen, fikk inn bevilgninger til rocken på statsbudsjettet. Der har den blitt en fast budsjettpost.

Så tilbake til det som blir servert ungene. Disney-produksjonene er mange. De kommer først i filmversjon til kino, deretter kommer videoen og alle leike og klesproduktene, og kassett med billedbok hvor ungene på et visst signal på kassetten veit at de skal bla om. Boka og fortellingene bærer preg av – reint språkmessig – at dette er et produkt som er laget slik at det lett kan brukes overalt i verden. Fortellingene er platte og banale, og hadde neppe blitt kjøpt inn hvis det ikke var for markedsføringen rundt.

Barne-tv har sine utenlandske tegnefilmer som har noenlunde samme apparat rundt seg – med sengetøy, joggedresser, leiker og bøker. Jeg vil nevne Postman Pat og Sesam Stasjon som eksempler på dette.

Terje Formo og apen Julius

Så har vi våre hjemmesnekra norske varianter med det samme konseptet. I Dyreparken i Kristiansand har Terje Formo skapt seg ei gullgruve med først den arme apen Julius, og seinere Kaptein Sabeltann. Jeg vil ikke her komme med ei djupere analyse av Kaptein Sabeltann med hensyn til det dens reaksjonære kvinnesyn, platte og dårlige tekster osv. Jeg vil her trekke fram hvordan dette produktet får en sentral plass som smakspåvirker for norske unger.

Det er et enormt markedsføringsopplegg rundt Kaptein Sabeltann. Forestillingene i Kristiansand er smekkfulle hele sesongen. De er en del av ei opplevelsespakke sammen med besøk i dyreparken. Og de er et «must» for alle småbarnsforeldre, slik som Legoland i Danmark var det før. Terje Formo kan spy ut det han vil. Solgt blir det. Plateproduksjonene får støtte av Kassettavgiftsfondet, produktet blir presentert på tv, både i Dagsrevyen og på barne-tv. Og alle unger blir i besittelse av produktene. Teateroppsettingen med Kaptein Sabeltann inneholder en del elementer som gjør at han fenger:

• Forestillingene er lagt til kveldstid, og med spesiell lyssetting blir det et stort spenningsmoment i den.
• Den klassiske kamp mellom «det gode mot det onde» fenger.
• Den inneholder «grøss».

Formen selger

Når noen argumenterer med at ungene vil ha dette, er det ikke kvaliteten men formen som gjør det så salgbart.

Når Kaptein Sabeltann og lignende produkter får monopol på ungenes huer, så er det annet stoff som blir fortrengt. Dette gjelder blant annet folkeeventyr, gamle barnesanger, ballader og viser, historier og sagn. Min påstand er at mye av dette har en betydelig høyere kvalitet med hensyn til språklig innhold og melodier enn det som nå har blitt nærmest enerådende, og ikke minst, det gir ungene viktige kunnskaper om livet.

Jeg har jobba i barnehage i over 20 år, og har en del erfaringer på området. I den barnehagen jeg jobber i, har vi bevisst gjennom år jobba med en motkultur, det vil si at vi har jobba for å lære ungene det de går glipp av ved at den kommersielle kulturen er enerådende. Vi lærer ungene eventyr og sagn slik at de får ta del i fortellertradisjonen. Dette kobler vi til å lære dem gamle barnesanger, stev, middelalderballader og småstubber. Det er vel så mye spenning i eventyr, sagn og ballader som det er i de kommersielle filmer og barneserier, og det fenger. I barnehagen der jeg jobber, har Liti Kjersti og Margit Hjukse stort sett utkonkurrert Kaptein Sabeltann. Det gjelder bare å gi ungene alternativer. De fleste norske unger går glipp av dette stoffet som har blitt overlevert i muntlig tradisjon gjennom århundrer. Det blir fortrengt av den angloamerikanske pop/rock industrien. Ungene vil ha det om de får det.

Stevet er den eldste diktingen vi kjenner her i landet. Ungene jeg jobber med dikter sjøl i stevform. Dette gir dem mulighet for å lage noe sjøl isteden for å sitte som passive konsumenter av den kommersielle barnekulturen. Den nasjonale kulturen har en sentral plass i et lands kamp for uavhengighet og sjølstendighet. I 1972 var de fleste EEC-motstandere klare på dette spørsmålet. Nå derimot opplever jeg en likegyldighet blant revolusjonære på dette området. Man lar kapitalkreftene ta hånd om ungenes smak og oppdragelse. Er det ikke på tide å diskutere dette spørsmålet?

av Espen Løkeland-Stai

Kurdistan er eit oljerikt område. Landet har nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontrollen over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og dermed mykje av produksjonen i desse landa.

Om du tek bussen gjennom den tyrkisk-okkuperte delen av Kurdistan, vil du sjå milevis med oljerøyrledningar som snor seg gjennom det kurdiske landskapet. Desse oljerøyra er lagt ned utan at det kurdiske folket som bur der, nokon gong er spurt om kva dei tykkjer om å få matjord øydelagt for at Vesten skal få frakta olje ut av Kurdistan og land lenger sør.

Dette er berre eit av uttrykka for imperialismen i Kurdistan i dag, og følgjer ein tusenårgamal tradisjon kor det kurdiske folket har blitt frarøvd ressursane i landet.

Heilt sidan den fyrste store imperialistiske omfordelingskrigen, 1. verdskrigen, har kurdarane systematisk blitt freista splitta og ofra for Vesten sine interessar. Kurdistan har alltid vore eit for viktig strategisk og økonomisk område i kampen om kontrollen med ressursane i Midt-Austen. Kurdarane har difor, gong etter gong blitt snytt for retten til eigen stat.

Kirkuk-oljefelta

For det fyrste er Kurdistan eit oljerikt område, med Kirkuk-oljefelta og andre internasjonalt viktige oljefelt. For det andre har Kurdistan nokre av dei viktigaste vannressursane i Midt-Austen, med Eufrat og Tigris som har utspring i landet. Kontroll over vannressursane i Kurdistan vil gje kontroll over store delar av vannforsyninga til resten av Midt-Austen, og med det mykje av produksjonen.

Når den nye verdsordnen skulle opprettast etter 1. verdskrigen, freista dei allierte frå krigen å skaffa seg kontroll over området mellom anna gjennom Sevrés-avtala med Tyrkia som ikkje gav Tyrkia særleg kontroll over Kurdistan. Tyrkia gjekk til krig og okkuperte store delar av Kurdistan. Starten på det nye Tyrkia som vart oppretta etter verdskrigen, hadde vore vassal for Tyskland under krigen, og England sto istaden i spissen for oppretting av eit protektorat kalla Irak, som skulle innlemma mellom anna Kirkuk-oljefelta i Kurdistan. I 1925 fikk dei som dei ville, Irak vart oppretta. Frankrike fikk sin del av kaka gjennom den franske kolonien Syria som hadde okkupert ein del av Kurdistan. Kurdarane sitt land var no delt millom Iran, Irak, Tyrkia og Syria. Sidan har Tyrkia blitt nytta av vesten som eit bolverk mot Sovjet, gjennom tonnevis med våpen som har gått frå vesten til Tyrkia og gjennom Nato-medlemsskapet.

Strategisk omfordeling

Kurdistan er framleis eit like strategisk og økonomisk viktig område i den nye fasen i den imperialistiske omfordelinga av verda. Midt-Austen, med naboar, står i dag for opp mot halvparten av oljeproduksjonen i verda. Kampen om desse ressursane vil stå sentralt i tida som kjem, og Tyrkia si rolle vera avgjerande for dei vestlege imperialistmaktene.

USA og Tyrkia

Etter at USA har freista skaffa seg kontroll over Midt-Austen med alle middel og fiendar/allierte, har USA etter kvart bygd opp ein maktallianse i området med Israel og Tyrkia. Tyrkia har blitt stadig viktigare i USA sin regionale strategi i landet.

Verkeleg viktig byrja Tyrkia bli for USA etter Khomeini si maktovertaking i Iran i 1979. Då vart Tyrkia viktig ikkje berre som bolverk mot Sovjet men og mot ei islamsk maktovertaking som kunne få store konsekvensar for USA sitt fotfeste i regionen.

Heilt sidan militærkuppet i Tyrkia i 1980 har USA hatt stor kontroll i Tyrkia gjennom generalkorpset som styrer landet. 70-talet var ei kaotisk tid for Tyrkia med militante aksjonar frå opposisjonsgrupper, og ikkje minst var det gigantiske arbeidarmobiliseringar. Mellom januar og september 1980 toppa det seg med streikar som samanlagt utgjorde 7,7 millionar arbeidsdagar.

Ei rekke observatørar gjekk på denne tida ut og sa at dei leiande høgrepolitikarane i landet ikkje var i stand til å tøyla denne oppreisten og dei økonomiske problema landet var i. Dei viktigaste av observatørane var det tyrkiske militæret og USA.

USA og generalane

Med militærkuppet i 1980 var det mulig for USA og generalane i Ankara å gjennomføra reformar som sikra dei makta. Dei tre viktigaste var:

1. Statskontrollert islamisering.
2. Oppretting av eit nasjonalt tryggingsråd som skulle ha veto over alle viktige politiske spørsmål. I rådet skulle militæret vera dominerande.
3. Gjennomføring av strukturtilpassingsprogram under det internasjonale pengefondet.

Tidlegare utanriksminister i USA, Henry Kissinger – mellom anna kjent frå Vietnam-krigen – la i Newsweek tidlegare i år fram sine tankar om framvegar for USA sin politikk på verdsmarknaden, ei slags kokebok i amerikansk imperialisme mot år 2000. Der mana han USA til å dreia blikket meir mot det strategisk viktige Tyrkia. Han skriv:

«Tyrkia (…) er sentral i strategien i Golfen. Ser ein mot Iran og Irak som ein front på den eine sida, og mot Europa som ein front på den andre sida, har Tyrkia vore «anchor of our Mediterranean policy». Men det føler seg svikta av gjentatt press frå USA og Europa mot politikken deira mot Kypros og kurdarane. Det er no ein stor fare for at fundamentalistane vinn eit demokratisk val, sett tilbake reformane frå Kemal og orienterer seg mot den arabiske verda. (…) Det er på høg tid å handsama Tyrkia på grunnlag av kor viktig landet er strategisk før ein fundamentalistisk siger gjer det umogleg.»

Kort sagt ber han USA leggja all kritikk av Tyrkia på is før muslimane vinn eit val demokratisk, og tar makta frå militæret. Og USA må skaffa seg kontroll fort, seier Kissinger. Dei må gjera det før Europa får bygd seg opp som ei økonomisk blokk som vil skjerpa den økonomiske krigen i verda.

Ikkje lenge etter at Kissinger gjekk ut med sin lovtale over Tyrkia, gjekk Tyrkia over grensa til Nord-Irak/Sør-Kurdistan med titusener væpna soldatar. Hjå dei tyrkiske generalane lever framleis draumen om eit Tyrkia med makt og utstrekning som det gamle osmanske riket, og med hjelp frå USA var/er dei klare til å ta makta over nye område. Like før invasjonen var det eit møte i det nasjonale tryggjingsrådet i Tyrkia. Dei tyrkiske generalane var ikkje særleg nøgd med at det muslimsk-retta Refah-partiet, med Erbakan i spissen, byrja gjera ting på eiga hand og køyra fram ein omfattande islamiseringspross. Erbakan vart bede om å stogga islamiseringa og fekk krav som til dømes å trekkja attende alle stipend til tyrkiske muslimar som studerte i utlandet. USA sto heile tida bak generalane og applauderte det heile. Da invasjonen var i gang, applauderte USA han offentleg trass i at Tyrkia gjekk inn i ein FN-beskytta sone, og at heile den arabiske verda fordømte invasjonen, millom andre dei få USA-allierte arabiske landa som er att, som til dømes Saudia Arabia og Jordan.

Flyforbud

Mindre enn eit år før invasjonen, 4. september 1996, gjekk USA til militært åtak på Irak og fulgte på med utviding av «no fly sonen» kor Saddam sine styrker ikkje har lov frå verdspolitiet, USA, til å fly. Tyrkia vart fortørna over at dei ikkje vart konsultert før åtaket. Til gjengjeld krevde Tyrkia å få «lov» til å oppretta ein «tryggjings sone» i Sør-Kurdistan/Nord-Irak. Denne tryggjingssonen var det uttalte målet frå Tyrkia under den siste invasjonen.

Invasjonen vart gjennomført med støtte frå det kurdiske partiet KDP, som har bygd opp styrken sin med støtte frå USA. Gjennom CIA har USA pumpa pengar inn i partiet og bidratt både til ei splitting kurdarane mellom, og sikra seg ein nyttig alliert i området. Samstundes har dei sikra at Irak ikkje får kontrollen over Kirkuk-oljefelta. Pengane KDP sikra seg frå USA, gjorde sitt til at KDP på byrjinga av 90-talet, etter Golf-krigen, fikk okkupert mellom anna Kirkuk-felta og smugla olja ut frå Irak til Tyrkia.

Det viktigaste med samarbeidet med KDP for USA vil likevel vera splittinga av kurdarane. Det største håpet for eit sjølvstendig Kurdistan ligg i dag i at dei klarer å samla seg til ein samla, kjempande nasjon. Dette arbeidet er godt igang, og USA veit det.

EU/Tyskland og Tyrkia

EU, med Tyskland i spissen, satsar og på Tyrkia. Men går ikkje berre vegen om generalane for å få kontroll over landet. Vestunionen og tollunion med EU skal integrera Tyrkia økonomisk med Europa og gjera vegen til Midt-Austen open for dei europeiske selskapa. For å halda orden i Tyrkia har heile Europa, med Tyskland ved roret, pumpa tonnevis med våpen inn i landet. Våpeneksporten til Tyrkia har sendt Tyskland opp frå femte til andre største våpenprodusent i verda. Størstedelen av den gamle øst tyske hæren er millom det som har blitt sendt ned til Tyrkia. Drømmen om eit Stor-Tyskland er ikkje fråverande hjå makta i Tyskland, og på tampen av 1994 vart det vedteke eit investeringsprogram frå Tyskland til Tyrkia som reiser «draumen om eit Euro-middelhavs-ervervrum». Oljerøyr, ein middelhavstunnel og ei jarnbaneline mellom Istanbul og Kairo er mellom innhaldet i draumen.

At det er Tyrkia som no står i søkelyset, er ikkje særs overraskande. For Vesten har Tyrkia tradisjonelt sett vore den viktigaste allierte på veg til Austen. Særs under 1. verdskrigen, men og under 2. synte Tyrkia seg som den viktigaste vassalstaten for Tyskland. I dag er landet alliert, gjennom Nato-medlemsskap, tollunion med EU og som ein av dei tre assosierte medlemslanda i Vestunionen.

Ikkje berre er Tyrkia tradisjonelt sett den viktigaste allierte for vesten sin veg inn til Austen. Krigen mot det opprørske kurdiske folket har kosta Tyrkia mykje. Omlag 50% av brutto nasjanlproduktet i Tyrkia har blitt nytta til militære føremål. Tyrkia sine militærutgifter var eksempelvis i 1984 3,5 milliardar dollar, i 1990 5,5 milliardar dollar. Tyrkia er kasta inn i eit økonomisk kaos som gjer at dei må selja ut det som er. Samstundes har landet funne nye store gassfelt. Privatiseringa skyt fart og heile landet blir opna med ein invitt til vesten om å investera i landet. Dette gjer sitt til at vestleg kapital blir pumpa inn i landet. Tyrkiske selskap blir kjøpt opp og den tyrkisk okkuperte delen av Kurdistan blir lagt ope for nedlegging av oljerøyr som kan frakta olja frå landa lenger sør til vesten.

Noreg er med

Er det noko Noreg kan, er det olje. Dei rike oljeressursane har gjort det mogleg for Noreg å leggja kursen mot tredje verda, og bli ei agressiv imperialistmakt gjennom selskap som Statoil og Hydro. Mykje tyder no på at Tyrkia og Kurdistan vil koma nærare og nærare Noreg framover.

Jo større oljeoverskotet er blitt i Noreg, jo større har trongen blitt til å investera pengane i utlandet for å få større avkastning. Det er ikkje rart at Noreg no har blitt netto kapitaleksportør. Dei norske oljeselskapa står med millionkontraktar i oljesektoren i andre land. Statoil er allerede fullt inne i eit land som Aserbajdsjan, og no står resten av Midt-Austen for tur.

Olje- og energiminister, Ranveig Frøiland, har no lagt fram sine planar som oljeminister, gjennom ei innstilling kalt Intsok. Utvalet som har laga innstillinga, er leda av konserndirektør Johan Nic. Vold. Ein av dei mektigaste næringslivstoppane i Noreg. I innstillinga er det lagt eit mål om å auke omsettinga for oljerelatert industriverksemd i utlandet frå i underkant av 20 milliardar kroner i år til 50 milliardar i år 2005.

Nye muligheter

Under kapittelet «Nye muligheter» i innstillinga lanseres land som Irak, Libya, Nordvest-Russland med fleire. Intsok sitt arbeid skal fyrst og fremst være samarbeid mellom næringsliv og regjering, kor politikarane si rolle er å vera døråpnarar for næringslivet. Ingenting skal stå i vegen for den norske imperialismen. Om tilhøvet til menneskerettar seier utvalet følgande:

«Dersom norsk næringsliv ikke kan få stabile og langsiktige politiske rammebetingelser, vil ikke bare norsk næringsliv miste adgangen til viktige utviklingsområder, men også risikere å bli oppfattet som en ustabil og lite seriøs samarbeidspartner i internasjonalt, industrielt samarbeid. Dette er realiteter som også må vektlegges i den politiske debatt og i bedriftenes egne vurderinger.»

I tillegg til desse landa er Statoil altså fullt inne i Aserbajdsjan og uttalte til næringslivet tidlegare i år at dei ser på Tyrkia som ein særs interessant marknad. Om dei no vil etablera seg i Tyrkia vil dei få god hjelp. I mai etablerte Norsk Eksportråd seg med kontor i Istanbul.

Det mest synlege av norsk kapital i Kurdistan/Tyrkia i dag er ein oljerøyrledning som no skal byggjast. I juni vart det skrivd under ein kontrakt som gjev Noreg høve til å frakta olje frå Aserbajdsjan gjennom Kurdistan til Tyrkia.

Noreg må halda seg på god fot med Tyrkia. Noreg treng, som resten av Vesten, eit alliert Tyrkia. Fram til no har Noreg vore med å bygd opp det tyrkiske militæret gjennom eit omfattande våpensal. Etter den forrige store tyrkiske invasjonen i Sør-Kurdistan i 1995 vart det lagt press på at Noreg skulle stogga det norske våpensalet til Tyrkia så lenge Tyrkia var i krig mot det kurdiske folket. Dette vann igjennom. Men kva skjedde? I 1996 solgte Noreg meir militært materiell til Tyrkia enn nokon gong før. Forklaringa var at det berre var delar til våpen Noreg tidlegare hadde solgt til Tyrkia, og at Noreg ville mista truverd som leverandør om vi ikkje fulgte opp med sal av våpendelar.

Noreg sitt militære samarbeid med Tyrkia stogger ikkje der. Som alle imperialistmakter alltid har gjort, gjer Noreg seg klåre til å nytta det norske militæret om dei norske interessane skulle bli trua. Over heile Europa blir militæret lagt om frå vernepliktshær, til mobile, profesjonelle styrker. Noreg har Telemarksbataljonen. Desse styrkene skal bli brukt – i krise eller krigsområde – som dei sjølve seier. I år var desse styrkene til Nato på øving i byen Erzurum. Byen er kurdisk og er okkupert av Tyrkia. Noreg sendte 150 mann og 12 F16 fly til øvinga. I tida som kjem vil Kurdistan koma nærare og nærare Noreg, men frå staten si side ikkje på fredeleg vis som dei sjølve vil framstille det som.

Vi vil no sjå både den tyrkiske storkapitalen, gjennom arbeidsgjevarorganisasjonen Tüsiad, og vestlege makter reisa krav om menneskerettar og demokratisering i Tyrkia. At den tyrkiske storkapitalen kjem med sånne krav er ikkje så rart. Dei treng ein borgarleg revolusjon i det halvføydale Tyrkia for å få fritt spelerom i profittkappløpet. At Europa stiller seg bak desse krava, er heller ikkje så rart. At ein del folk i Europa faktisk vil reisa det for menneskerettane si skuld, er det ingen tvil om. At ein må stø slike krav, er det heller ingen tvil om. Men når desse krava kjem med full styrke frå dei europeiske styresmaktene, vil det vera andre ting som gjer dei viktige.

Tyrkia – ustabilt

Tyrkia er i dag eit av dei viktigaste, men samstundes veikaste ledda i den imperialistiske kjeda, med borgarkrig, militærkupp, nær total mangel på menneskerettar osb. Det vil vera naudsynt for Vesten å stabilisera Tyrkia. For Europa kan det samstundes vera strategisk å stø opp om den tyrkiske storkapitalen, samstundes som USA har kontroll over generalkorpset. Når krava veks fram på dette grunnlaget, vil det ha ein tyrkisk synsstad, og ikkje gripa det djuptgåande problemet for folka i området: okkupasjonen, og den påfølgande økonomiske, militære og nasjonale undertrykkinga i Kurdistan. Vesten er framleis tent med eit okkupert Kurdistan og er livande redde for at det kurdiske folket skal ta makta over landet sitt. Og aldri før har det vore så nære eit sjølvstendig Kurdistan som i dag. Den kurdiske frigjeringsrørsla med Det Kurdiske Arbeidarpartiet, PKK i spissen har i dag støtte frå omlag 80% av kurdarane i tyrkisk Kurdistan og støtta i resten av Kurdistan veks stadig. Ikkje berre kjempar dei for nasjonalt sjølvstende, dei kjempar for sosialisme i Midt-Austen. Dette kobla med ein stor suksess har gjort sitt til at vesten har satt PKK opp som ein av dei viktigaste fiendane for verdsordnen.

Difor gjennomførast det ei massiv klappjakt på kurdarane, både i Kurdistan og i Vesten. Opp mot ein million kurdarar bur i dag i Europa. Dei er organisert med eksilparlament, TV-kanal på kurdisk, representasjonskontor i omlag alle europeiske land, og eit organisert nettverk av kurdarar på alle plan. PKK er i dag truleg den sterkaste krafta i Europa mot imperialismen. I Tyskland, kor det bur 700.000 kurdarar, har PKK 40.000 medlemmar og mobiliserer 100.000-150.000 sympatisørar.

PKK

Difor er det satt i gang ei klappjakt på kurdarane sine organisasjonar, og PKK særskilt. Kurdisk MED-TV blir stadig freista stengt, PKK er forbode i Tyskland og Frankrike, dansk TV avslørte at dansk overvakingspoliti tok opp det kurdiske eksilparlamentet sitt møte i Danmark på bånd, i Sverige vart PKK beskyldt for å ha stått bak mordet på Olof Palme. Med oppbygginga av det europeiske overvakingssystemet, Schengen, blir kurdarane via ei særskilt rolle. Under oppbygginga av TREVI, samarbeidet mot terrorisme, radikalisme, ekstremisme og vald vart det utarbeida eit eige program for kriminalisering av kurdiske rørsler som stør PKK. Utan at PKK var ulovleg i England, og hadde gjort noko ulovleg der, vart i slutten av 1994 ei rekke kurdarar fengsla, millom dei den europeiske representanten for ERNK, Kani Yilmaz. Alle desse vart framstilt som ein trussel for riket sin tryggleik.

Noreg er med her óg. Det har fleire gongar blitt avslørt overvaking av kurdarar i Noreg. Tidlegare i år vart representanten for den kurdiske frigjeringsfronten ERNK satt i politisk avhøyr av toll-betentar på veg inn i landet med spørsmål som: er du med i PKK? Noreg er klåre for Tyrkia og Kurdistan, og då skal ingenting stå i vegen.

Anti-imperialistar i Noreg må no nok ein gong stilla seg spørsmålet: Korleis stiller vi oss til den norske imperialismen? Så må vi ta stilling for den kurdiske frigjeringskampen, kreva stogging av alt sal av norsk militært materiell til Tyrkia, og kreva at Noreg ikkje skal finansiera den skitne krigen mot kurdarane gjennom etableringar frå norske selskap. For imperialismen er ingenting anna enn ein kolos på leirføtter. Han kan – og vil – bli stogga.

av Pål Steigan

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princess-gardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

Birger Thurn-Paulsen

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene.

Sist det var en gjennomgang av de hemmelige tjenestene ved et offentlig utvalg, Melbye-utvalget for ca. tjue år siden, ble rapporten hemmeligstemplet. Det var kamp rundt spørsmålet om offentliggjøring, men ellers førte det ikke til så mye, utover at forskriftene ble skjerpet inn noe, først og fremst ved en presisering av grunnlaget for overvåking: Politisk virksomhet i seg selv skulle ikke gi slikt grunnlag.

Lund-kommisjonens rapport derimot har ført til mye offentlig ståk. Her var forøvrig heller ikke offentliggjøring gitt i utgangspunktet, men det ble politisk umulig å la være. Hadde man visst på forhånd hva dette skulle føre til, blant annet at en justisminister, en ekspedisjonssjef og en overvåkingssjef måtte gå, hadde nok kampen om offentliggjøring av rapporten stått atskillig hardere. Det hele er et interessant lærestykke om innholdet i det borgerlige demokratiet, og ikke minst hulheten i det.

Sikkerhetsventiler

For å legitimere seg som et demokrati må et kapitalistisk system ha luftehull og sikkerhetsventiler. Det må ha metoder som forteller all verden at det er et demokrati, at det er i stand til å håndtere og debattere også skamplettene. Blir det for pinlig, kan det legges lokk på saken i forhold til offentligheten, eller den kan på forskjellig vis pakkes inn eller avledes. Hemmelige tjenester og overvåking er naturligvis sensitive saker i et borgerlig demokrati. Alt som er skjedd i etterkant gir mye av forklaringen på hvorfor Lund-kommisjonen ble nedsatt, og ikke minst, hvorfor det ble umulig å legge lokk på rapporten. I tillegg til at det innafor systemets spilleregler var på tide med en utredning om de hemmelige tjenestene, herunder spørsmålet om den såkalte demokratiske kontrollen over disse tjenestene, er det mye som har ulmet i det skjulte. Det har vært et klart tilløp til «brann i rosenes leir». De to borgerlige blokkene har vært ute etter å plukke hverandres fjær, samtidig som det innafor hver enkelt blokk har utviklet seg motsetninger. Hammerstad mot Willoch i Høyre, Ronald Bye og andre mot maktsenteret i AP, for å uttrykke det litt skjematisk. Høyre ville plukke ned AP, deler av Høyre mente seg overvåket av AP og state n i spann.

Det har, særlig etter at rapporten kom, utviklet seg en viss kamp mellom Storting og Regjering om makt og kontroll. I seg selv et interessant fenomen som det kunne være verdt å studere nærmere for å forstå det moderne borgerlige demokratiet, men det får ligge her. Mye har ulmet under overflaten, og det som skulle være et vanlig borgerlig-demokratisk løp, har eksplodert i ansiktet på makta, med avsløringer, hoderullinger og blottlegging av systemet. Det startet som en vanlig utredning, inneholdt for mye krutt til å hindre offentliggjøring – sagt med andre ord måtte sikkerhetsventilen åpnes, men trykket var fortsatt for stort og det borgerlig-demokratiske utstillingsvinduet har fått noen alvorlige sprekker.

Revolusjonære – ulovlige?

Det er to områder som etter mitt syn påkaller størst oppmerksomhet nå. Det ene er innholdet og dybden i spørsmålet om det i prinsippet er ulovlig å være revolusjonær innafor rammene av det borgerlige demokratiet i Norge. Det andre området er utviklingen av de hemmelige tjenester etter Lund-kommisjonen. Det bør også sees i sammenheng med bestrebelsene på å få Norge inn i Schengen.

Etter Lund-rapporten har en del jurister og politikere gått i felten for å få gjennomslag for at det er ulovlig å ha revolusjon på programmet. Det rammer naturligvis AKP og RV. Det er interessant i seg sjøl at dette spørsmålet reises nå – i etterkant av rapporten. Kampanjen tar tydeligvis ikke sikte på å få erklært AKP og RV for ulovlige som organisasjoner. Det er litt mer finurlig. Gjennom en i praksis politisk fortolkning av straffeloven blir konklusjonen omtrent slik: Organisasjonene er ikke i seg sjøl ulovlige, men de har et ulovlig formål og må derfor finne seg i bli overvåket. Videre er det heller ikke i seg selv grunnlag for overvåking at de har et ulovlig formål, men de er i tillegg en potensiell trussel mot rikets sikkerhet og må derfor overvåkes. Skulle et slikt syn få gjennomslag, tar det brodden av Lund-kommisjonen: det har ikke foreg ått noen ulovlig eller instruksstridig overvåking. Og: det vil selvfølgelig legge grunnlaget for fortsatt overvåking, alt etter behov og uten pinlige spørsmål.

Væpna revolusjon

Det er ikke plass her til å gå i detalj om hvilke løgner og omskrivinger som må til for å få denne argumentasjonen til å henge sammen, men et poeng som brukes hyppig er begrepet væpna revolusjon. Essensen i dette er å holde oppe bildet av revolusjonære som kuppmakere og potensielle terrorister. Revolusjonære er en fare for «vårt demokrati», og Grunnloven og Straffeloven blir redskaper som pr. definisjon forsvarer demokratiet. Denne kampanjen er i sin tur et alvorlig angrep på ytrings- og organisasjonsfriheten. Dersom dette skulle bli konklusjonen etter behandlingen av Lund-rapporten, er det et stort tilbakeslag for alle slag opposisjonelle i dette landet.

Det er ikke helt tilfeldig at det kommer nå. Det passer godt inn i et mønster. Systemet har fått noen sprekker. Lenge før Stortinget er ferdig med sin behandling har regjeringa satt i gang en såkalt full gjennomgang av de hemmelige tjenestene, som også skal sikre «demokratisk kontroll» i framtida. Det skal tjene som et godt eksempel på at demokratiet tar sine problemer på alvor. For revolusjonære og andre opposisjonelle er det et ganske annet alvor over dette.

Mens dette går sin gang, er det nå i tur og orden kommet tre utvalgsinnstillinger som handler om politi- og hemmelige tjenester. Her er det forslag som kan utvide grunnlaget for rom- og telefonavlytting. Det presenteres under dekke av kampen mot narkotika og MC-terrorisme. Det skjer samtidig med at AP og allierte frenetisk prøver å få Norge knytta til Schengen. Innholdet i Schengen, bortsett fra det som stadig er hemmeligholdt, er godt dokumentert, blant annet i Klassekampen, og viser økte muligheter for raffinert overvåking – mindre muligheter for demokratisk kontroll.

Borgerlig-demokratiet

Hvis man maler fanden på veggen, og det bør man av og til, så kan altså virkeligheten etter at Lund-rapporten til dels har rystet både det norske samfunnet og det norske folk bli – trangere rammer for ytrings- og organisasjonsfriheten, revolusjonære er udemokratiske og kan og bør overvåkes, utvida grunnlag for overvåking og vesentlig utvida muligheter for overvåking. For ikke å glemme den moderne teknologien, som gjør at vi legger igjen spor etter oss overalt, og som gir de som har eiendomsretten over teknologien nye muligheter for avansert overvåking.

Det borgerlige demokratiets veier er uransakelige, eller hva? Denne historien viser hulheten i dette «demokratiet», og stiller oss overfor viktige prinsipielle politiske kamper.

av Geir Hem

Privat profittjag er premisset. Organisasjonsformen er privat eierskap. Sånn fungerer markedet som motor.

Markedstilpasning fører til privatisering! Dette var min påstand i en artikkel i Røde Fane-heftet Veivalg for fagbevegelsen, laget av AKPs faglige utvalg våren 1997. Jeg trekker fram utviklingen i tele- og post-sektoren. En konkret utvikling i retning mere privatisering kan arte seg forskjellig i andre sektorer. For eksempel virker presset på kommuneøkonomien som en drivkraft for ulike private markedsløsninger nedenfra. Denne regionale privatiseringen synes jeg nesten virker som en miniatyr av EØS. Når jeg kommenterer utviklingen for post og tele, er det fordi jeg selv jobber i den statlige sektoren – post.

Det er mange former for privatisering. Mitt utgangspunkt har vært at individuelt (privat) styrt profittjag er premisset, og at organisasjonsformen – privat eierskap – følger etter. Sånn sett fungerer markedet som en motor.

Markedskonkurranse tvinger fram behov for kapitalplasseringer og rop om friere rammebetingelser. Når sjefen i Telenor, Tormod Hermansen, skriker ut og ønsker seg privat kapital, blir han sånn sett et uttrykk for markedets behov. Oppretting av aksjeselskaper bli nærmest framstilt som en nødvendig naturlov – for å klare seg i konkurransen.

Posten på sporet

Postens direktør, Anders Renolen, sa når særlovsselskapsformen ble innført, at organisasjonsformen lå «helt opp til a/s-formen når det gjelder den rene styringen av bedriften og Postens frihetsgrad» (fra bladet Post 1996). Nå følges det opp.

Posten BA har (som alle andre) sin strategiprosess – Strategi-97. I denne inngår en total omstrukturering fra distrikt/region-organisering til forretningsområder. Disse forretningsområdene skal forhandle med hverandre om pris og kvalitet. Postledelsen sjøl kaller det a/s-ifisering med konkret mål om å opprette aksjeselskaper. Formelt sett skal utskilling av aksjeselskaper i særlovsselskapene godkjennes av Stortinget. Posten selv er nå i ferd med å trekke strikken så langt som mulig. (Etter initiativ fra RV med støtte fra SP og SV vil omorganiseringen i posten eventuelt bli behandlet i Stortinget i høst!)

Denne utviklingen har følge med økt fart i nedleggelse av postkontor og utskilling av posttjenester til såkalte kontraktspartnere. En aktuell kontraktspartner er Narvesen. Det har vært fremme som kontraktsvilkår fra Narvesen at det må skje en omfordeling av eierandeler i Posten som vilkår. Dette betinger a/s! Markedsmotoren slår til igjen. En politisk legitimitet for dette følger gjerne i forbindelse med statsbudsjettbehandlinger. Vent å se!

Postbanken som alle andre

Postbanken skummet noe av fløten under forrige bankkrise. Begrensete markedstyrte kapitalplasseringer ga en ekstra trygghet for småsparerne – kundetilgangen vokste. Dagens bank i et åpent konkurransemarked må selvsagt konkurrere på lik linje med de andre. Dette betyr full fart på gebyrer og samtidig ønsket frihet til markedstyrte kapitalplasseringer. Gjett hva? Selvsagt følges dette opp med et ønske om å bli fullverdig a/s. Dette er direkte uttalt av konsernledelsen. Ja, det heter konsernledelse nå siden man alt har fått et eget underselskap som driver med fonds og aksjer. Igjen, vær obs når statsbudsjettet kommer!

Som et resultat av tidligere forvaltning er Postgiro nå blitt fullstendig markedsstyrt og skal ikke lenger subsidiere postkontornettet (staten fjernet 1,2 milliarder kroner nesten over natta som subsidier). Det er det nå harde forhandlinger mellom Postbanken og Posten om betalinger for bruk av postnettet. Begge parter drives av rene lønnsomhetsberegninger. Hvis det blir påvist at Posten gjennom sin lønnsomme brevpost subsidierer et ekspedisjonsnett til bruk for Postbanken, kan man få EØS på nakken – ulovlig kryssubsidiering. Nye selskapsdannelser kan jo være en god løsning? Og selvsagt færre postkontor!

Posten og Postbanken har omsider kommet til enighet om en ny modell for betaling for bruk av postnettet. Modellen går ut på at Postbanken ikke lenger skal betale pr. transaksjon (ekspedisjon), men i forhold til inntektene av tjenestene. Dette vil forsterke presset for å nedlegge såkalte ulønnsomme postkontorer ytterligere.

Markedets velsignelse

Siste skudd på AP-stammen som åpent flytter ideologiske grenselinjer er planleggingsminister Bendik Rugaas. Han uttaler: «Det offentlige skal fortsatt ha ansvaret for å finansiere og tilby tjenester til befolkningen, men hvem som utfører oppgavene er ikke så viktig.» (Kristiansand 2. juni)

I teorien heter det fint at flere (private) kan utføre oppgavene. I praksis betyr dette overføring av oppgaver til markedet. I lovtekster og stortingsmeldinger følger en formell deregulering med slike overføringer. Det er en del av det politiske spillet å dekke over dette med fraser om fortsatt offentlig ansvar og tilbud. En del av det politiske grunnlaget for å bruke markedet som motor, er ikke å si det. Dessverre for Rugaaser og Myrvollere åpenbares det i praksis. Og en skal ikke lese mange sidene hos klassiske markedsøkonomer før en ser at det er den ujevne utviklingen, labiliteten som er dynamikken i markedsøkonomien. Dette står i motsetning til plan og styring.

«Markedet skaper det materielle grunnlaget for økonomisk vekst. En vekst som er nødvendig for at vi skal bære velferdssamfunnet videre.» Slike formuleringer kommer mere og mere som en grammofonplate fra Jagland og Stoltenberg. En tilsvarende ideologi brukes lokalt på arbeidsplassene. «Det er bedriftens konkurranseevne som skaper trygge arbeidsplasser.»

En side ved disse påstandene kan tilbakevises empirisk. Det er relativt lett å vise til statistikk som avkrefter en direkte sammenheng mellom markedsvekst og velferd eller lønnsomhet og antall arbeidsplasser (ofte viser statistikken motsatte tendenser). Det kan også forholdsvis lett stilles spørsmålstegn ved Jaglands og Stoltenbergs vitenskapelighet og syn på verdiskapning. Men på den andre siden er denne politikken uttrykk for kapitalens løsningsforslag/omfordeling i et markedsøkonomisk system. Det blir da et poeng å få fram dette. Og at Jagland & co med disse teoriene og praksis er nettopp kapitalens representanter.

En farlig taktikk

Når jeg trekker fram telesektoren som eksempel på hvordan a/s-ifisering og markedet virker i retning av privatisering, er jeg blitt møtt med svar av typen: Ja, men telesektoren er så spesiell og det må være viktig å få fram nettopp dette for å hindre at løsninger derfra blir brukt i andre sektorer.Dette er farlig. Visst er det spesielle forhold innen teleområdet (sattelittoverføringer), men i denne sammenhengen er det nettopp de felles politisk/økonomiske rammene som er typisk. En taktikk som bygger på å åpne sektor for sektor for mere marked, passer som hånd i hanske til regjeringen/Aps strategi. Det er en sånn taktikk SV har lagt seg på hvor de hele tiden blir tvunget på defensiven av markedsmotorens innpass. Først falt telesektoren med SVs velsignelse. Nå har SVs Inge Myrvolls brukt en tilsvarende begrunnelse i Stortinget for å stemme for særlovsselskapsformer for post og NSB. Kommunestyrerepresentanter følger opp og åpner for private løsninger på skanse etter skanse – eksempelvis private barnehager.

En slik sektorbasert forsvarskamp undergraver både bredden i kampen mot privatisering og svekker muligheten for å få fram en helhetlig politiske plattformen for motstand. Det skaper illusjoner om markedsmotoren innen enkelte sektorer for eksempel tele – det er en «naturlov», teknologien gjør det «nødvendig».

Pragmatisme

En variant av taktikken over er den såkalt politisk pragmatisme. En har ikke noe valg, markedet er der alt. Dette er nettopp det geniale ved å bruke markedet som motor. Noe som i utgangspunktet er politisk betinget og styrt, framstår som upolitisk og lovbestemt.

En parallell kan her også trekkes til privatiseringsforslag i kommuner og bydeler, hvor budsjettekniske rammer om balanse legges til grunn. Det blir «nødvendig» å kutte kommunale driftsutgifter og la private overta driften for å sikre budsjettbalansen. Dette er en pragmatiske som SV i stor grad har tilpasset seg. Dette innsnevrer igjen den politiske plattformen for motstanden mot privatiseringen og tilslører hvordan markedet blir brukt som motor.

Jeg skriver bevisst «blir brukt som motor». Markedsmotoren har flere sider. En sak er hvordan organiseringen tilpasser seg sine (markeds)økonomiske rammer. En annen sak er hvordan regjering/AP bruker dette politisk for å undergrave en folkelig motstand mot rasering av velferdsstaten.

Klassedeling

Kuttene i offentlig sektor og overføring av oppgaver til markedet fører faktisk til en relativ (kortsiktig) funksjonell privatisering. Med funksjonell mener jeg her lønnsom/operativ sett fra eierhold. Det er ikke bare behov, men også reell etterspørsel. Etterspørselen gjenspeiler både privat opphoping av kapital, og at folk blir tvunget til å snu på flisa når det ikke finnes alternativer. Klassedelinga i tilbud, pris og tjenestenivå (kvalitet) er lett å oppdage på den andre sida.

Noen av de funskjonelle operative nyprivate virksomhetene er labile aktører i et svært aggressivt marked. Det får følge av omstrukturering og raske konsentrasjoner – nye selskapsdannelser. Det kan bli litt vel spennende for vanlige folk hvordan et voksende klasseskille vil slå ut i forhold til etterspørsel på sikt, innen sektorer hvor tilbudet har vært preget at universalitet og likhet. Jeg tror det vil endre kvalitetsnivå betraktelig, noe som alt er synlig på flere områder – ikke bare postkontornedleggelser på østkanten/distrikter og samtidig dør til dør henting/bringing for de kjøpekraftige postkundene, men tilsvarende forskjeller innen helse, skole osv.

Individualisering/kollektivisering

Ideologisk kjører borgerskapet en storstilt individualiseringskampanje. En side er løsningsforslag a’ la økt hustrubidrag og individuelle forsikringsordninger. En annen side er fokuseringen på forbrukssida. Vi er alle tilsynelatende bare blitt forbrukere/kunder. Produsentrollen og et potensielt arbeiderkollektiv skal tilsløres. I aviser og media omtales enkeltskjebner som de største nyhetssaker.

Sprengstoffet i å bryte denne individualiseringen og knytte en helhetlig analyse og aksjoner til enheten mellom forbruk- og produsent-rolla er åpenbar. Her ligger også grunnlaget for å utvikle budsjettaksjoner, sykeshusaksjoner, EØS, gasskraft etc. sammen med lønns- og arbeidskamper til et politisk opprør mot borgerskapet.

Gammel medisin

Selv om privatiseringen/markedsmotoren er midlertidig operativ, betyr ikke det at den gamle tradisjonelle medisinen til kapitalen fortsatt virker på samfunnsmessig plan. Noen viser til at de strukturelle endringene i produksjonsprosessene ikke lenger gir rom for (dekning til) økning av arbeidsplasser og velferd. Et annet forhold som trekkes fram (Myrdal) er at med en permanent arbeidsledighet, har ikke lenger kapitalen behov for velferdssatsing for å holde reservearbeidskraften ved like som før.

I dette politiske landskapet lever sosialdemokratiet/AP farlig. En sak er nærheten til Høyre og FrP ideologisk. Et annet forhold er nettopp medisinens manglende virkning i forhold til det tradisjonelle velgergrunnlaget.

Venstresosialdemokratene i fagbevegelsen og SV er i stor grad med på å sikre legitimitet til den politikken regjering/AP fører. Ved delvis å avpolitisere markedstilpasningen og samtidig gjøre kritikken til en avviksdiskusjon i forhold til annen påstått egentlig sosialdemokratisk ideologi, svekkes motstanden. Hvis markedstilpasningen bare blir kritisert som avvik/feil i forhold til «arbeiderbevegelsen» (AP-SV), opprettholdes legitimiteten til regjeringens politikk selv om motstanden på enkeltsaker er stor. Dette har en klar parallell til regjeringens evne til EU-tilpasninger – EØS-Schengen – til tross for folkets nei. Her gjelder altså, som for EU-saken, at en omfattende massebevegelse må til for å presse makta. Slike massebevegelser vil også gi rom for frustrerte venstresosialdemokrater til å markere motstand mot markedsliberalismen mere aktivt.

av Rachel Haarseth

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land-konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål – felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med – like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer – alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992-94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.

av Grete Bull

Hensikten med en klasseanalyse er å vurdere hvem som er venner og fiender. Hvem er strategisk allierte i kampen for å styrte kapitalismen? Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper.

Det er flere måter å fornekte klassene på. For borgerskapet har det vært en viktig strategi å få det til å se ut som om klassene er forsvunnet. Det har igjen gjort at kommunistene ikke bare må utvikle en klasseanalyse som holder som et strategisk våpen i klassekampen, men også må kjempe for å vise at klassene finnes. For å holde bevisstheten om klassegrunnlaget for vår tolking av historia, og for å holde den praktiske politikken levende, må vi ta opp debatten med borgerlige sosiologer og historikere som hevder at klassene ikke lenger eksisterer. (1)

I rommet rundt AKP har vi opplevd minst to viktige faser i forskning og offentlig politikk som har hatt innflytelse på vår tenking og vår aktive innsats på dette analysearbeidet:

• Sosialdemokratisk utjevningspolitikk på 60-70 tallet.
• Avskriving av klassenes betydning på 80- og 90-tallet.

Når partiet nå går inn for et nytt klasseanalyseprosjekt, er det viktig å diskutere om disse tradisjonene også preger mye av vår egen tenking og praksis.

Lagdelingstenking

Jeg vil påstå at:

AKPs syn på klasseanalyser i dag er utvannet, prega av sosiologisk tenking. Vi tolker Lenins klassekriterier (2) på samma måte som den sosiologiske lagdelingstenkinga, og bærer med oss rester av føydal ordning av samfunnet når vi studerer makt og undertrykking.

Uttrykket dobbel undertrykking og at arbeiderkvinnene kommer nederst på rangstigen viser dette. Slike uttrykk har rot i gamle, føydale modeller av stendene i samfunnet før den borgerlige revolusjonen. Den gangen var utbyttinga i samfunnet styrt av direkte maktforhold og tilskrevne rettigheter. Makttrekanten (se figuren) som vi ennå bruker, skriver seg fra denne tida. Det er stendene i det føydale samfunnet som utbytter leilendinger med makt og disiplin. Det som er typisk for kapitalismens framvekst, er lønnsarbeidet med frihet til å selge arbeidskrafta eller sulte ihjel. Rester av føydal organisasjon finnes fortsatt i konkrete hierarkier, i organiseringa av deler av samfunnet, men det preger ikke lenger forholdet mellom klassene.

Restene av føydalisme fører til moralistisk tankegang av typen «hvem som er mest ekte arbeider», og kanskje også taktiske og strategiske feilvurderinger når det gjelder å vurdere:

• Hvem som er venner og fiender?
• Hvem som er strategisk allierte, eller en del av den klassen som vil styrte kapitalismen?
• Hvem er taktisk allierte i konkrete kamper?

Vi må tenke dialektisk, se klassemotsetningene som motsetninger mellom de interesser og samfunnskrefter som faktisk driver historia. Det kan være en hjelp å snu figuren 90 grader, motsigelsene går på tvers.

Kjønn og klasse

Det er flere motsigelser som påvirker hverandre. For eksempel slik at det er en sammenheng mellom kjønnsundertrykking og klasseundertrykking, eller raseundertrykking og klasse, og resultatet er gjerne at kvinnelige, svarte arbeidere kommer dårligst ut. Men uttrykket dobbel, eller tredobbel undertrykking kan likevel hindre oss i å analysere det særegne ved disse motsigelsene, og få oss til å tenke mekanisk på undertrykking som et sett av vekter. Det er gjennom diskusjon og kamp innafor arbeiderklassen at kvinnelige arbeidere blir regna med til arbeiderklassen.

Marx lanserte tanken om at kapitalen har forvandlet massen av folket til lønnsarbeidere. Den nye industriarbeiderklassen stod i spissen for denne utviklinga. Selv i Kapitalen er ikke bildet av klassene mer nyansert enn at arbeiderklassen på den ene siden står overfor ulike kapitalisttyper. På Lenins tid var produksjonen ennå prega av rester av ikke kapitalistisk produksjon, og klasseforholdene av dette. Taktikken overfor bøndene i Sovjet måtte preges av analyser av deres klassemessige stilling.

Hovedmotsigelsen

I den nåværende fasen av kapitalismen er det kapitalismens dominans over alle former for produksjon som danner grunnlaget for den objektive situasjonen til klasser og grupper. Derfor vil hovedmotsigelsen mellom arbeid og kapital bestemme livsvilkår og objektive interesser for grupper som tidligere sto fjernt fra arbeiderklassen. Men vårt samfunn er komplisert, mange går ikke direkte inn i den kapitalistiske produksjonen på en måte som gjør det mulig å gi en entydig bestemmelse av den objektive stillinga. Lønnsforskjeller spiller en stor rolle for å splitte. Dette er det materielle grunnlaget for at store deler av befolkninga allierer seg med kapitalen i en eller flere roller i livet sitt.

Dessuten må vi fri oss fra kravet/forestillinga om at klasseinndeling er en inndeling av enkeltpersoner (eller roller i samfunnet) som etter et sett kjennetegn skal passe inn i atskilte bokser, slik at vi kan forutsi meningene og handlingene deres på et objektivt grunnlag. Klasseanalysen er mer en analyse av forholdet mellom folk, enn av folk sjøl.

Klasseanalyse før Marx

Sosiologien og den borgerlige sosialstatistikken etablerte inndelinger av allmuen i ulike klasser lenge før, og helt uavhengig av hva Marx og Engels la i sine begreper om klassene. For dem betød klasser rett og slett inndeling i grupper som var ulike. Linnés botanikk og Eilert Sundts inndelinger dreier seg om å ordne kaoset i naturen og samfunnet, å klassifisere. For Eilert Sundt ble det naturlig å ordne klassene over hverandre:

• Bestillingsmandsklassen
• Svendeklassen
• Arbeidsmandsklassen
• Enkeklassen
• Pigeklassen

Inndelingen gjelder foreldre til barn i almueskolene i Piperviken og Ruseløkkbakken, og er en del av en undersøkelse av arbeiderklassens kår og sæder i Christiania. Den ble første gang utgitt i 1858. Da som nå kom de enslige mødrene nederst både i levekår og anseelse. Sundts prosjekt gikk ut på å heve klassens moral og levekår, blant annet gjennom folkeopplysning. Han finner systematiske forskjeller i alt fra boligforhold til barnas skoleferdigheter som bekrefter nettopp denne rangeringen. Altså blir medisinen en bevegelse oppover, et bilde som stadig preger sosiologisk tenking om sosial mobilitet og sosialdemokratisk utdanningspolitikk.

Ellers er det store likheter med Engels’ (4), Sundts (5) og andre borgerlige filantropers beskrivelser av arbeiderklassen vilkår tidlig på 1800-tallet. Engels’ bok er rent empirisk, beskrivende. Det var arbeiderklassens lidelser som fanget hans oppmerksomhet. Den kjempende arbeiderklassen oppstod seinere, også i Engels bevissthet.

Klassene etableres

Fram til 2. verdenskrig hadde arbeiderklassen konstituert og organisert seg. I følge noen historikere nådde denne konstitueringa et høydepunkt da, for seinere å forsvinne (6). Riktignok fortsatt med klare grenser mellom yrkesgrupper som kanskje objektivt har felles interesser overfor kapitalen. Fra først av var skillet mellom dagarbeidere og faste arbeidere – og arbeidere og funksjonærer – av stor betydning for levekår, mulighet for å etablere seg med hus, hjem og familie. Disse skillene fikk stor betydning for kulturen, den subjektive klassebevisstheten, og til syvende og sist kampkrafta, og mulighetene for å presse lønningene gjennom mobilitet. Det at flertallet i dag eier sine boliger, og bruker 30 % av lønna til bolig, mot rundt 15% i 1967 viser at arbeiderklassen nødvendigvis er mindre fri til å slåss enn de var før. Det er et av resultatene av den sosialdemokratiske boligpolitikken, der den norske varianten av selveie er verdens mest vellykka (7).

Organisering som klasse for seg ble også prega av kjønn og objektive forhold ved utviklinga av produktivkreftene, og den faktiske organiseringa av produksjonen. Tradisjonelle skiller mellom arbeider og funksjonær, faglært ufaglært etc. preger ennå organiseringa på grunnplanet. Samordning på organisasjonsnivå, på tvers av yrker og lag i arbeiderklassen har først og fremst vært drevet fram av sosialdemokratiet som gjennomførte såkalt industriforbundsformen fram for fagforbund på de fleste områder.

60-70-tallet: Klassene usynliggjøres

Et hundre år etter at arbeiderklassen i Norge begynte å komme til syne, skal arbeiderklassen forsvinne i det offisielle bildet. Formelt hadde arbeiderklassen hatt statsmakta i Norge siden krigen. De politiske måla både i samarbeidsprogrammet som NKP skulle gått inn i, og Arbeiderpartiets politikk var å temme kapitalen/få statlig styring med produksjonen. Olstad beskriver ganske godt hvordan forsøkene på å styre kapitalen gjennom pris- og rasjoneringslover, produksjonsutvalg osv. falt sammen tidlig på femtitallet. Gjennom produksjonsutvalgene skulle arbeiderne få være med å bestemme utviklingen i det økonomiske liv, men grunnplanet i fagbevegelsen viste lite interesse, eller lot seg ikke lure. På syttitallet fikk vi en ny runde med bedriftsforsamliger og styrerepresentasjon, som heller ikke har ført til reell kontroll med noe som helst.

Det andre viktige målet var å fjerne klasseskillene gjennom statlig omfordeling av merverdien. Dette skjedde med oppbygging av enhetsskolen, trygdeordninger med universelle kriterier, og skatteregler. I det minste ble klasseforskjellene gjort usynlige. I offentlig statistikk og gjengs sosiologi forsvant klasseskillene fordi man rett og slett ikke brukte klasseinndelinger. Kjønn var heller ikke en viktig forklaringsvariabel. Av folke- og boligtellingene kunne en ikke lenger lese at arbeiderklassen bodde dårligere enn funksjonærer, men heller ikke at dette skillet mellom deler av arbeiderklassen faktisk ble utviska. I praktisk boligpolitikk ble det fokusert på like vilkår for alle, sanering og utflytting fra arbeiderstrøk i sentrum til klasseløse drabantbyer med samme boligtyper for alle. Det vil si at en konsentrerte seg om ulikheter i levestandard og de mest synlige framtredelsesformene, framfor å ta for seg tingenes vesen.

Gata og puben

I England kunne en registrere at utflytting fra arbeiderstrøkene i storbyen også førte til en nedbryting av arbeiderklassens kultur og lokale fellesskap. Gata og puben var viktige arenaer for klassens bevissthet. Slekts- og omsorgstradisjoner som eksisterte i Øst-London, lot seg vanskelig bygge opp igjen i de nye drabantbyene (8).

Bortforklaringen av klassene ble møtt med kritisk forskning som viste sprekkene i velferdssystemet. Etterhvert ble det klart at noen virkelig omfordelingen faktisk ikke fant sted, men det ble færre skikkelig fattige, og fler som har det måtelig bra. Nå kom «sosio-økonomiske grupper» inn for alvor. Den sosiologiske lagdelingstradisjonen er i grunnen det samme som Sundts inndeling. Inntekt og utdanning og eventuelt yrke settes sammen på en slik måte at vi får samfunnslag som rangeres. Høy, lav og mellom. Grensene fastsettes slik at alle grupper blir passe store, og det normale bestemmes av gjennomsnittsbetraktninger. Fattigdomsgrensen bestemmes av hva som er normalt, og vi bruker gjennomsnittlig inntekt, og levestandard knytta til denne som målestokk for normer. Mange av resultatene blir lite overraskende fordi lagdelingen bare viser at de som har mye av det ene, kan kjøpe mye av det andre. Lagdelingsteorien tar bare for seg det Lenin sier om fordelinga av mengden av samfunnets rikdom. Det er jo en følge av de andre kriteriene, ikke et grunnleggende utgangspunkt.

SUF – seinere AKP – og studenter med tilknytning til dette miljøet gikk i spissen for å vise klassesamfunnet med utgangspunkt i forskjellige forhold til eiendom og produksjon. Vi tolket det vi kunne skaffe av opplysninger, og brukte alle Lenins kriterier for å konstruere variable og spørreskjemaer som gjorde det mulig å analysere samfunnet med utgangspunkt i klassene.

Makt, grupper og roller

Det ble også gjort internasjonale undersøkelser på dette grunnlaget (9), slik at en fikk sammenliknbare opplysninger mellom flere land, og slik at en til dels kunne beskrive den historiske utviklinga. Wright la først mest vekt på hvilken kontroll med egen økonomisk situasjon, og hvilken makt den enkelte er tildelt gjennom sin posisjon. Moderne sosiologi beskjeftiger seg i det hele tatt mye med makt slik den utspiller seg på ulike områder i samfunnet. Men maktutøvelsen er i hovedsak knytta til offentlig virksomhet, voldsapparatet, fengsler, planlegging og sosialapparatet. Makta kjennetegner store grupper som er tildelt roller i det kapitalistiske systemet. Dette koples til oppkjøp, belønninger som vi også måler som klassekriterier.

Bourdieu må også mevnes når vi studerer moderne oppfatninger av klassene. Han bruker materielle kriterier, og snakker om kulturell kapital. Ved å vise at kultur og intellektuell kompetanse holdes innenfor sosiale grupper og skikt, kan man se at den store betydninga som nye kunnskaper har fått, fortsatt fordeles ulikt – selv om utdanningssystemet skulle gjøre det mulig for alle å nå like langt.

Må alle tilhøre en klasse?

Den nye klasseforskninga avslørte også problemene med å klassifisere alle individer på et gitt tidspunkt. Det er også trekk som preger våre klasseanalyser i dagliglivet: Vi har ikke løst oss fra tanken om at familien er konstituerende for klassebestemmelsen, dersom det ikke er mulig å bestemme ut fra kilde til livsopphold. Ungdom og gifte kvinner blir definert ut fra familietilhørighet. Folk som skifter yrke, eller tvinges til å drive for seg sjøl med en egen maskin og lån i banken, i stedet for å være ansatt, omdefinerer sin egen klasse over natta.

I sosiologien må alle kunne plasseres. Derfor får vi problemer med alle dem som ikke framtrer som tydelige deler av de klassene, som preger den historiske utviklinga. Men Marx la vekt på at store deler av økonomien er overlevninger av gamle samfunnsformer. Derfor er mange individer også representanter for slike historiske levninger. Inntil kapitalismen dominerer alt i vårt samfunn vil det være slik.

Velferd, adferd og klasse

Selv med nypussa klassedefinisjoner blir det krangel om klassene eksisterer eller har betydning. Men nå er det fordi forskerne ikke finner målbare forskjeller i velferd eller adferd som kan forklares med klasseforskjeller.

På midten av 80-tallet laget Jon Ivar Elstad en analyse som viste sammenhengen mellom helse og klasse. Gudmund Hernes laget en utredning som viste at det ikke var noen sammenheng mellom helse og klasse. Dette resultatene snudde seg om en forandret litt på inndelingene.

Som politisk virkemiddel kan slike feil få store konsekvenser. I Oslo fordeles kommunens budsjett til bydeler etter et kriteriesystem som til en viss grad forutsetter at kjennetegn ved befolkninga har sammenheng med ulike behov for ressurser. Her bygger en også bare på den tilgjengelige statistikken. Men kritikken av fordelingssystemet bygger på at vi regner med at arbeiderklassen – og eller lavere sosio-økonomiske grupper – er sykere og trenger mer helsetilbud og pleie-ressurser.

Statsvitere og historikere finner ikke lenger samsvar mellom klasser og politisk stemmegivning. Det faller dem ikke inn at partiene endrer klassekarakter, og at det parlamentariske systemet i seg sjøl virker inn på partibyggingen. Det er det parlamentariske systemet som har skapt bildet av 2/3-samfunnet, ikke omvendt.

Olstad konkluderer med at arbeiderklassen ikke lenger fins fordi de store konfliktene er borte. Selv om streik/lockout på åttitallet var mer omfattende enn noen sinne, var dette ikke lenger en klassekonflikt fordi staten er motpart, ikke kapitalen eller arbeidsgiverne.

Konklusjoner

Jeg sier ikke lenger at de sosio-økonomiske grupperingene som brukes i offentlig statistikk er forkastelige fordi de ikke er klasseanalyser. I praktisk politikk er det tvert om viktig å kunne vise at forskjeller i livsvilkår og levestandard fins, og at de øker nettopp når makthaverne mener de har gjort tiltak for å fjerne dem.

De moderne forskerne som har forsøkt å utvikle marxistiske analyser, eller alternativer er interessante, men de har også gjort vondt verre. De forleder oss til å tro at selve klassebegrepet er avleggs, og at det er andre motsigelser enn motsigelsen mellom arbeid og kapital samfunnet bestemmer utviklinga i samfunnet. De gir ingen politisk analyse, samtidig som de sprer en farlig politisk forestilling om at klassene ikke fins.

Det mest påfallende er at ingen av disse metodene lar oss analysere kapitalens, eller fiendens struktur. Det eneste man oppnår er å dele inn folket, og å vise hvordan grupper og skikt her kjøpes opp og forvalter makt og utbytting. De rikeste og mektigste i samfunnet lar seg ikke avgrense i slike analyser fordi de er for få til å beskrives som grupper. Deres evne til å skjule de avgjørende kjennetegnene er enorm.

AKP og Røde Fane gjorde en stor innsats her for endel år siden. Edderkoppnett ble bildet på hvordan eierskap og makt i Norge var forgrenet. Erling Folkvord og Espen Mathiesen utviklet «møkkagraver»-tradisjonen som avdekket forbindelseslinjene til det parlamentariske systemet. Strategien i EU-kampene i 1972 og på 90-tallet bygde på konkrete analyser av venner og fiender. En dypere analyse av den siste EU-kampen bør være en del av AKPs klasseanalyseprosjekt. Til nå har vi nesten bare konsentrert oss om den produktive kapitalen, og forskjeller mellom sektorer og hjemmeproduserende, eksporterende industrier. I dagens situasjon er ikke bare internasjonaliseringen gått mye lenger når det gjelder produksjon og distribusjon av varer. Vi må også vurdere om finanskapitalens har en sjølstendig rolle i dagens politiske og økonomiske utvikling.

Fotnoter:

1) Se bare titler som T Colbjørnsen m.fl. (1987): Klassesamfunn på hell og F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

2) «Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de inntar i et historisk bestemt system for samfunnsmessig produksjon ved sitt (1) forhold (i de fleste tilfeller fastslått og formulert ved lover) til produksjonsmidlene, ved (2) sin rolle i den samfunnsmessige organisasjon av arbeidet, og følgelig (3) omfanget av og måten å tilegne seg den delen av den samfunnsmessige rikdommen de rår over.» Fra V I Lenin (1919): En stor begynnelse. Tallene i parentes er tilføyd av oss når vi vil ordne i tre eller fire kriterier. Det fjerde framkommer når vi skiller på størrelsen på utbyttet og måten man får det på. [Tilbake]

3) Marx (1859): Forordet til Kritikk av den politiske økonomien og (1847) Filosofiens elendighet. [Tilbake]

4) F Engels (1844): The condition of the working class in England. [Tilbake]

5) E Sundt (1858): Om Piperviken og Ruseløkken. Undersøkelser om Arbeiderklassens Kaar og Sæder i Christiania. [Tilbake]

6) F Olstad (1991): Arbeiderklassens vekst og fall. [Tilbake]

7) T Hanse (1997). [Tilbake]

8) M Young og P Wilmott (1957): Family and Kinship in East London. [Tilbake]

9) Erik Olin Wright har utviklet flere måter å gjøre dette på og samarbeidet bl.a med Hernes m.fl. Se J Elstad: «Et klassebegrep for 90-årene. En kritisk oversikt over tre sosiologiske klasseteorier», TSF 3-26 1992. [Tilbake]

Demokrati, rettigheter og marxisme

av Hans Isaksson

Sammenhengen mellom den unge Marx sin Feuerbach-avhengighet og den modne Marx sine eventuelle blinde flekker gjenstår å bevise (note 1).

Det er nok heller ikke slik en rekke kritikere, fra Popper, Hayek til Bernhard-Levy og nå Benny Andersson påstår, at det er Marx’ og Hegels feilaktige tanker som bærer ansvaret for Gulag. Det er nok heller ikke slik at en eventuell neglisjering av demokrati-spørsmålet og en nedtoning av spørsmålet om elementære menneskelige rettigheter hos senere tiders marxister eller regimer i tredje verden først og fremst kommer av svakheter hos lærefaderen – man bør vel heller søke svaret i den tida der de levde/vi lever? I f.eks. tilfellet Russland bør ikke dette være så vanskelig. Ikke minst har jo den post-sosialistiske utviklingen i Russland kastet et i mine og i mange russeres øyne – skarpere og forklarende – lys over Stalin-æraen.

Men vi behøver overhodet ikke å dra inn Marx i diskusjonen om menneskelige rettigheter og demokratiets problem – vi er ansvarlige for vår egen politikk.

Når man diskuterer menneskelige rettigheter bør man være konkret: hvilke rettigheter prater man om – rettet mot hvem og for hvem? Skaper rettighetene en motsetningsfri helhet? I hvor stor grad har de klassekarakter? Har vi vært blinde for demokratiets problem? Og, framfor alt, hva er demokratiets problem i verden i dag?

Man pleier å skille mellom tre generasjoner av menneskelige rettigheter:

Første generasjon

Den første generasjonens menneskelige rettigheter – f.eks. tanke og ytringsfrihet, garantier mot tilfeldig fengsling, religionsfrihet, møtefrihet, trykkefrihet, beskyttelse av privat eiendom osv. vokste fram i 16- og 1700-tallets borgerlige revolusjoner som en reaksjon mot de gamle – eller koloniale-regimene. De sto i god samklang med den liberale nasjonaløkonomiske teorien og dens laissèz-faire-ånd på slutten av 1700-tallet (note 2)

Enhver regjering (grunnlagt på god empiri) ble oppfattet som fiendtlig til friheten. Å begrense regimenes maktmuligheter mot den enkelte var bl.a. derfor et legitimt overordnet mål for forfatningsskriverne. Men disse ur- menneskelige rettigheter kjennetegnes også av tredje standens behov for å beskytte seg mot folkeflertallet (dvs. mot fjerde standen) – det oppleves stadig mer nødvendig etter hvert som statsmakten i økende grad, i det minste i teorien, ble grunnlagt på mer eller mindre demokratiske valg. Retten til å delta i slike – egentlig en medborgerlig rettighet – skulle etterhvert sidestilles med de elementære menneskelige rettighetene og bli nedfelt i FN-erklæringen.

At det ikke bare dreide seg om noen dypt demokratisk vekkelse som dro fram over verden framgår f.eks. av det forhold at flertallet av underskriverne på den amerikanske forfatningene Bill of Rights var slaveeiere og fortsatte å være det (Georg Washington slapp først sine slaver i testamentet). Først 13. og 14. tillegg til den amerikanske forfatningen (1865-1870) avskaffet slaveriet i demokratiets foregangsland USA, og utvidet den fulle medborgerretten til alle (lesekyndige og myndige) medborgere uavhengig av rase.

At disse friheter ble enstemmig inkludert i FNs charter i 1948 har på det filosofiske planet blitt oppfattet som en seier for den Hobbes-Lockeske individualismen over den hegelianske ètatismen (gruppe/stand/klasse som viktigste enhet – oversetters anmerkning) – men FN-erklæringen inneholder også andre innslag som innebærer nederlag for samme filosofi.

Det er trolig at denne seier ble gjort lettere gjennom erfaringene som ble vunnet gjennom fascismens og særlig nazismens herjinger under den andre verdenskrig. Fordi de individuelle, negative frihetene, som i begynnelsen var naturrettslig begrunnet, i løpet av forrige århundre hadde tapt noe av sin attraksjonskraft og aktualitet under innflytelsen av bl.a. de ideer som direkte eller indirekte sprang ut av arbeiderbevegelsen (i Sverige f.eks. den hägerströmske rettspositivismen).

Andre generasjon

Den andre generasjon av menneskelige rettigheter som i stedet har vunnet oppmerksomhet, berørte så vidt de folkelige demokratiske bevegelsene fra midten på 1800-tallet og et godt stykke inn i vårt århundre. De ble bebudet i ideene til saintsimonistene på tidlig 1800-tall og utgjør tyngdepunktet i de kommende marxistenes tenkning på området. Disse rettighetene – f.eks. rett til sosial trygghet, rett til arbeid, rett til hvile og fritid, rett til en verdig levestandard, utdanning og beskyttelse for vitenskapelig, litterær og kunstnerisk utfoldelse, er i stor grad såkalte positive rettigheter, dvs. de stiller krav til staten fra medborgernes side til forskjell fra den første generasjonen – som krevde at staten skulle la være å intervenere. De handler i mangt og meget om likhet mellom individer og grupper og retter seg i mangt mot de overgrep som privateiendommen begår mot de mindre bemidlede. Man kan med en halsbrekkende analogi si, at fjerde standen søker beskyttelse hos staten mot tredje standen, nettopp slik tredje standen en gang allierte seg med kongemakten mot adelen. Mye av reformene i de så kalte velferdsstatene (husker dere dem?) ble grunnlagt på disse krav.

Også denne gruppen av menneskelige rettigheter inngår heretter i FN-erklæringen på likestilt basis.

Tredje generasjon

Den tredje generasjon av menneskelige rettigheter som gjennom permanent strid holder på å bli kodifisert i FNs statutter speiler nasjonalstatens oppgang i de første to tredjedeler av 1900-tallet, men også dennes tilbakegang i siste delen av vårt århundre. Artikkel 28 i FN erklæringen hevder derfor, at «vær og en har rett til en samfunnsmessig og internasjonal orden som tillater att de rettigheter som her fastslås kan benyttes». Det dreier seg derfor i mangt og mye om tredje verden-krav som rett til politisk, sosial og kulturelt selvbestemmelse og til utvikling, detten til å delta i og dra nytte av «menneskehetens felles arv» (dvs. vitenskapelige framskritt, kultur, kunstformål, monumenter). Det gjeller retten til fred, et sunt miljø, til internasjonal katastrofehjelp.

Alle disse rettighetene er kollektive rettigheter, som krever internasjonalt samarbeid.

Hvis første generasjon av rettigheter hadde sin brodd både mot det gamle regimet samtidig som den truet folkeflertallet (folkesuvereniteten) og den andre generasjon av rettigheter var rettet mot det uhemma herreveldet til kapitalismen, har den tredje generasjonen i mange tilfeller en klart anti-imperialistisk brodd.

Å snakke om et «tilbakefall» til hegeliansk eller føydalt organisme-tenkning hos de personer og bevegelser som forsøker å se de menneskelige rettighetene i deres sammenheng og som en helhet er derfor å gjøre det vel enkelt for seg sjøl.

Dersom man ser er mer konkret på spørsmålet om demokrati og menneskelige rettigheter kan man observere:

1. Innføringen av individuelle menneskelige rettigheter i tillegg til medborgerlige rettigheter i de demokratiske revolusjonene hadde minst to sider. I en viss forstand utgjør de individuelle menneskelige rettighetene ikke en fordypning, men en begrensning av demokratiet, og var bevislig ment slik. Dette er et problem som skyves under teppet i dag, men som er underliggende i aktuelle konflikter f.eks. i forholdet USA – Kina.

2. Innsikten om det skrøpelige fundamentet (og klassekarakteren) hos den første generasjonens menneskelige rettigheter var ikke begrenset til marxistene blant de progressive gruppene, men har vært allmengods innafor arbeiderbevegelsen – uansett retning – i mer enn et århundre. Det er heller Komintern som befant seg på denne rettsoppfatningens hovedvei enn de liberale, natur-rettslige tenkere, som på nytt har hatt vind i seilene i ett et par årtier – . i en tid med nedgang for arbeiderbevegelse og anti-imperialisme.

3. At arbeiderbevegelsen tradisjonelt har valg å konsentrere seg om den «andre generasjonens» kollektive og «positive» rettigheter, og at Tredje verdens land i dag er talerør for den tredje generasjonenes anti-imperialistiske rettigheter (noe som de facto konsekvent krenkes av vestimperialistene i EU og USA) bygger ikke på noe tilbakefall til hegeliansk tenkning. Det er avhengig av de ulike kravenes forskjellige klassekarakter. Å hevde dette innebærer ikke å fornekte verdien av mesteparten av den første generasjonens rettigheter til og med for arbeiderklassen og folkene i Tredje verden. Men det innebærer å forsøke å se helheten og å innse, at alle disse rettigheter ikke bare samvirker, men i praksis også havner i konflikt. Det er ikke noe merkelig med det.

4. Uten tvil inngår propagandaen som USA i dag bedriver for og om menneskelige rettigheter (og som ble innledet under Carter-regimet etter årtier med aktiv støtte til regimer som konsekvent gjorde vold på nettopp disse rettigheter) somi en ideologisk krig framfor alt mot Tredje verden. Den har til hensikt å gi ammunisjon spesielt til alle ny-kapitalistiske og liberalt-vestligsinnede dissidenter i de enkelte land. For ikke å tro at det er tilfellle, må man se tegn på at USA i større utstrekning skulle sponse andre, og framfor alt tredje generasjonenes rettigheter i disse landa. Men fram for alt når det gjelder det siste tilhører USA og EU i praksis de mest aktive motstanderne.

Også en del propaganda fra vestimperialistene for andre generasjonens rettigheter, f.eks. frihet fra barnearbeid osv. kan nok tilbakeføres til denne krigføring.

5. Det er på denne bakgrunn man som anti-imperialist ikke uten udelt begeistring kan slutte seg til den internasjonale kampanjen for første generasjonens menneskelige rettigheter i f.eks. Kina. Og det er på denne bakgrunn man kan innse, at virksomheter som Amnestys i enkelte betydninger – hvor berettiget den kan være i det enkelte tilfelle – faktisk bevisst eller ubevisst kan være instrumenter for den pågående kampanjen. Det er en risiko som den politisk uskyldige humanismen alltid utsetter seg for.

Til slutt, på denne bakgrunn synes jeg at Benny Anderssons framstilling av demokrati problemet slår feil, hvor givende hans historiske og teoretiske grep om spørsmålet enn kan være for leseren.

Noter:

1) Om Benny Anderssons «marxexegetikk»?: For det første er Marx’ lære ingen «arbeidsverdilære». Som han selv, bl.a. i Sidebemerkninger til Wagner fyldig utvikler, er subjektet i hans analyse av kapitalen (ikke kapitalismen) ikke verdien, men varen, «cellen» i den kapitalistiske økonomiens organisme. I den grad han som et moment i denne utvikling anvender verdibegrepet, og dermed knytter dette til arbeidet så utgjør jo ikke dette kjennetegnene for marxismen – arbeidsverdi-læren tilhørte jo han lånegods. Arbeidskraften analyseres jo deretter som en hvilken som helst vare når det gjelder verdisammensetningen. Denne analysen bygger riktignok, og må gjøre det, på en viss (gjerne provisorisk) oppfatning av menneskelige behov. Disse oppfattes derimot ikke som noen fikserte, overhistoriske storheter men diskuteres ut fra sin historiske utvikling og sine sosiale og kulturelle forutsetninger. Se f.eks. Marx’ resonnement i Innledning til kritikken av den politiske økonomien om behovenes historiske utvikling, og hans polemikk mot Bentham når det gjelder menneskelige behov og menneskelig natur.

Allerede i Feuerbach-tesene 1845 var Marx ferdig med Feuerbachs oppfatning om menneskenes «artsvesen»: «Men menneskenes natur (vesen) er ingen abstraksjon som er innebygd i hvert enkelt individ. Det er i virkeligheten totaliteten av de samfunnsmessige forholdene. …»

Her snakkes det derfor ikke spesifikt om arbeidet som «menneskenes påståtte vesen». Når Marx diskuterer menneskelige behov kan man derfor gå ut fra at han ikke gjør det ut fra en snever idealistisk oppfatning om menneskenes «Gattungswesen», ikke en gang om han dermed kuttet ut et arbeidsvesen. [Tilbake]

2) Marx om første generasjonens menneskelige rettigheter: «Den først punkt som vi bør legge merke til er at de såkalte menneskelige rettighetene til forskjell fra de medborgerlige rettighetene helt enkelt er rettighetene hos medlemmene i det sivile samfunnet, dvs. av den egoistiske mennesket, av menneske skilt fra andre mennesker og fra det samfunnsmessige fellesskapet».

«Men menneskets rett til frihet (i den franske revolusjonens mening bl.a.) ble ikke grunnlagt på menneskenes forening, derimot på hennes avskilling fra andre mennesker. (…) Den praktiske tilpasningen av menneskenes rett til frihet er hennes rett til privateiendom.

Hva innebærer menneskets rett til privateiendom? (Det er) retten til å være i besittelse av og bestemme over sine inntekter som en ønsker, uten hensyn til andre mennesker og uavhengig av samfunnet; retten til egeninteresser. Den individuelle frihet i overstående betydning utgjør med sine tillempninger grunnlaget for det sivile samfunnet. Det medfører at hvert menneske i alle andre mennesker ikke ser en virkeliggjøring, tvert imot en begrensning av ens egen frihet …» (Fra Karl Marx: Om jødespørsmålet) [Tilbake]

av Rolv Rynning Hanssen

Jeg er oppvokst på bygda, i Solør, få mil fra svenskegrensa. Vi hadde et nært forhold til Sverige. Det gikk et klart skille mellom norsk og svensk Finnskog. Mer enn grensegata vi var så fascinert av.

Flere av klassekameratene mine fra folkeskolen hadde livsoppgaven klar. De brøyt ny åkerjord. Det var en livsoppgave, og de trudde på ei god framtid – et helt livsverk. De gjorde en viktig jobb, kornproduksjonen hadde høy status. Jorda var lettdyrka. I parentes å bemerke brøyt et lag på 10-11 unge bønder tilsammen 6.000 mål. Og det var sterkt oppmuntra av myndighetene. Det var viktige tilskudd til nydyrking. Det var viktige tilskudd til drifta.

Men vi skjønte – det politisk oppegående finnskogens skogsarbeiderproletariat lærte meg – at dette var resultat av politiske beslutninger. Politiske beslutninger om at sjølberging og arbeidsplasser i hele landet var viktig. Vi så det klart, for 1½ mil lenger øst i de svenske finnskogene, ga myndighetene tilskudd til skogplanting. På dyrka mark. Det var for dyrt å gi produksjonstilskudd. Det var store svenske jordbruksareal i Skåne som var mye mer produktive og som kunne erstatte gläsbygdens beskjedne produksjon. Og gläsbygden blei enda gläsere. Og Sverige trengte mye arbeidskraft til den sterkt voksende industrien.

Derfor er folketettheten 10 ganger så høy i utkantene på Åsnes Finnskog som i Bograngen Finnskog 1 mil lenger øst. Derfor dreiv – og til dels driver – norske finnskoginger småbruk og skogsdrift. På svensk side ser du enorme sletter med kalhogst av store skogsmaskiner, ingen småbrukere med attåtnæring. (Utviklinga går dit i Norge og – når Borregård i sin glede over å slå under seg mesteparten av grenseskogene forærer de stakkars innfødte en rank skogskirke).

Det er ikke naturlig at det bor og lever folk i et så ekstremt miljø som norsk landsbygd. I alle fall ikke annet enn einstøinger som kan vises fram for turistene. I alle fall ikke i et kapitalistisk samfunn, knytta til et EØS-marked.

Mitt poeng er å vise at det dreier seg om politiske valg. I et kapitalistisk marked uten politisk styring er, det ikke rasjonelt å forvente at et samfunn på grensa til ødemarka skal opprettholdes.

Det er ei ny utvikling på gang. ikke bare i hodene på folk? Tidligere var det nødvendig å opprettholde bosetting og virksomhet i distrikta. For det første var ideen om by og land hand i hand en nødvendighet – reint kommunikasjonsmessig var det viktig å drive en viss videreforedling i utkantene. Råvarer kunne ikke fraktes over lengre distanser uten å bli kraftig forringa, om det i det helet tatt var mulig. Dette gjorde det vanskeligere å avfolke utkantene, og sørga for at mye av verdiskapinga forblei i utkanten.

Mest typisk er denne utviklinga når det gjelder energi. Ikke bare de store industriene, men mange lokale vekstsenter grodde opp rundt kraftverka. De skaffa lokale industriarbeidsplasser, og ga kommunene gode inntekter. Samtidig utvikla slike rike kommuner gode velferdsordninger, da det ofte var mangel på arbeidskraft og det gjaldt å lokke til seg arbeidskraft. Grunnen til at industrien blei lagt ved sida av fossen, var at det ikke var teknologisk mulig å overføre energi uten enormt krafttap over lengere distanser. Det var faktisk enklere å sende råstoffene halve jorda rundt – for eksempel bauxitt til aluminiumproduksjonen fra Sør-Amerika. Slik sett kom Norge i en særstilling med et energioverskudd i forhold til faktisk resten av verden som hungra etter energi.

Men idyllen tok slutt – teknologien gjør det i dag mulig å sende norsk fossekraft omtrent hvor du vil. Men fremdeles hungrer verden etter mer energi. Nå ligger det mer profitt i å selge energi enn å foredle bauxitt o.l. Det betyr at all industri knytta til kraftproduksjonen er i fare. Det er ikke nødvendig å legge produksjonen i distrikta.

Det er flere liknende eksempler på at teknologiutviklinga har fjerna arbeiderklassen fra distriktene. Jeg husker for eksempel fra 60-tallet det røde skogsarbeidermiljøet på Finnskogen. Landsbygdas proletarer var skogsarbeiderne. De var tallrike, jobba med enkle verktøy, sleit hardt og tømmeret ble frakta miljøvennlig i elver og tømmerrenner. Skogsarbeiderne var som oftest både lønnsmottakere og hadde svært små bruk i tillegg. De drev kombinasjonsbruk slik som fiskerbønder. Mekanisering og nå til slutt store skogsmaskiner har gjort at skogsarbeiderne i dag bare utgjør noen promille av sin tidligere styrke. I hjembygda mi står mange nesten nye hus tomme, skogsarbeidera reiste til byen og grov ut T-banen og snekra forskaling. Bruket var for lite å til å leve av når lønnsarbeidet forsvant.

Med dem forsvant den revolusjonære arbeiderklassen fra landsbygda, i alle fall her i sør-øst. Tilbake satt de gamle NKPerne som fremdeles stotret seg gjennom Pravda på russisk. Skog og landarbeiderforbundet var LOs største forbund. I dag er det en parentes i Fellesforbundet.

Flere eksempler kunne nevnes, for eksempel gruvedrifta og alle verftene langs kysten, men det typiske er at den best organiserte arbeiderklassen forsvinner fra distriktene.

Samtidig eller noe seinere forsvinner også andre «lettere» deler av arbeiderklassen fra distriktene. Det gjelder offentlig ansatte. I posten, televerket og NSB. Disse har ikke vært konsentrert i så stor grad, men tilsammen er det mange tusen arbeidsplasser som forsvinner. Rett nok ble det gjort forsøk på å erstatte disse arbeidsplassene ved å plassere ut for eksempel nummeropplysning osv. til distriktene. Dette er etter mi meining bare en overgang, disse utplasserte står nå også i fare for å bli nedlagt og effektivisert bort med ny datateknologi.

For hver enhet i jordbruket var det også mange arbeidere i videreforedling og distribusjon av jordbruksproduktene. Sentralisering av landbrukssamvirkets bedrifter drar i samme retning. Utviklingen fører til at arbeiderklassen i distriktene etter hvert forsvinner, eller blir selvstendig næringsdrivende. De som er igjen opererer i svært små enheter. De distriktspolitiske virkemidlene er også basert på svært små arbeidsplasser. Det gis ikke lenger støtte til stor bedriftsetableringer eller å opprettholde de store arbeidsplassene i distriktene som Rena Kartong. Etableringsstøtte gis til småbedrifter, og helst til de som kun skaper sin egen arbeidsplass. Turistnæring? Resultatet er at arbeiderklassen pulverisereres og forsvinner fra distriktene.

Hovedårsaken til denne endringen av arbeiderklassen i distriktene er liberaliseringa, deregulering, privatisering, økt konkurranse og teknologisk utvikling.

Offentlig sektor er (ved sida av primærnæringene) grunnstammen i distriktskommunene. I mange mindre kommuner står kommunen for de fleste eller alle lønnsarbeidsplassen. Og offentlig sektor er under hardt press, men ikke på samme måte som i storbyene hvor det er de store profittinteressene som presser på en nedbygging. Distriktskommunene blir pressa gjennom en bevisst nedprioritering/omfordeling og sentralisering.

Sentralisering er ikke bare kommunesammenslåinger osv., offentlig sektor blir stadig mer gjennomrasjonalisert. Det siste nå er at små kommuner ikke nødvendigvis skal ha eget likningskontor, men at disse kontorene skal regionaliseres, et første skritt til full sentralisering. Det blir gjennomført omfattende såkalte reformer, som egentlig er en overføring av ansvaret fra staten til kommunene, eksempelvis PU-reformen og Reform -97. Et nærmest enstemmig kommune-norge klager over at det ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene.

Kommunene utarmes økonomisk. Skatteinntektene for AS er i ferd med å bli flytta fra utkantkommuner til kommunene som huser hovedkontorene. Kraftkommunene tjener for godt og det er ønske om å stramme inn på deres inntekter.

Undersysselsetting tvinger folk til å flytte

Grovt sett kan en si at distriktskommunene på de fleste områder tynes, sjøl om mye av dette også gjelder de store, sentrale kommunene. Til tross for fraflytting, er det fremdeles distriktene som har størst registrert arbeidsledighet. I selve ledighetstalla er det ikke oppsiktsvekkende store forskjeller mellom det sentrale østland og de mest perifere fylkene (forskjellen i arbeidsledighetsgrad er bare 20-25%). Men ser en på det som er minst like viktig, om du har ei lønn du kan leve av, så utgjør antall delvis sysselsatte, eller undersysselsatte, en tre ganger så stor andel i Nord-Norge som i Oslo/Akershus. Jeg veit av egen erfaring at dette ofte er offentlig ansatte kvinner i lavt lønna jobber. Ukentlig møter jeg i jobben min folk som spekulerer på å flytte sørover for å «skikkelig» jobb, ikke bare noen timer på sjukehjemmet, skolen eller butikken.

Undergraving av den offentlige omsorgen

Med så mange arbeidsledige, og undersysselsatte (særlig kvinner), ligger det godt an til at mer og mer omsorg kan privatiseres. Ikke som konkurranseutsetting til andre firma, men tilbake til heimene. Her kommer de siste nasjonale reformene inn. Bygging av omsorgsboliger istedet for sykehjem, og nedlegging av psykiatriske institusjoner er spesielt egna til en omsorg som bæres oppe av lokalmiljøet og de undersysselsatte kvinnene i distriktene. I byene er det ikke noe lokalmiljø å bygge på. I bygdene. Med skrantende kommunebudsjett er innsparte sykehjemsplasser gull verd.

Hele offentlig sektor er prega av EU-tilpasningen. Ikke at vi som Frankrike sliter med å redusere budsjettunderskuddet til 3%, i Norge har du det dobbelte som overskudd, men de liberalistiske ideene om at offentlig sektor må reduseres for enhver pris kjøres fram for fullt. Politisk er det flertallets ønske å innføre EU-regler og verre: EU-politikk, på alt. Også det man ikke er forplikta til etter EØS-avtalen.

Jeg merker dette godt i mitt fagforeningsarbeid med jordbrukstilsatte i offentlig sektor. Her skyter privatiseringen fart. Bøndenes velferdsordninger (landbruksvikarordningen) er under sterkt press. Kommuneforbundets medlemmer på landbrukskontora og i rådgivningsfunksjoner (som er viktig for utviklinga av landbruket) blir mer og mer usynlig. De får mindre og mindre landbruksoppgaver, blir lagt inn under teknisk sektor eller blir en del av næringsutviklingskontorene. Det landbruksfaglige er i ferd med å dø ut i store deler av norsk offentlig sektor.

Spredt bosetting er ikke lenger et viktig poeng for makta

I Norge har det lenge vært politisk vilje og politisk rom til å opprettholde bosetting i distriktene. Denne viljen svekkes raskt hos myndighetene, norske distrikt er i ferd med å bli spennende turistattraksjoner, omtrent som et gigantisk naturreservat hvor utlendinger kan komme og få se uberørt natur, spredt bebyggelse og se gammeldags jordbruksproduksjon og spise rein mat. Godt ispedd nyanlagte golfbaner. Hvem av skogsarbeidera i det knallrøde Åmot ville trudd de skulle få en nyanlagt golfbane i bygda for 20 år sida? I mye agitasjon for landsbygda blir det fra styresmaktene (og flere) lagt vekt på det unike i norsk matproduksjon osv. Det blir noe eksotisk over norsk landsbygd. Men målet for norske distrikt er ikke å bli et stort naturreservat eller folkemuseum, et pust av gammel tid. Målet må være levende distrikt, med et allsidig næringsgrunnlag som gjør at det er mulig å bli boende. Også næring i distriktene må satse på høyt kvalifisert arbeidskraft.

Som jeg skrev innledningsvis meiner jeg for så vidt at det nærmest er naturstridig å overleve i norske utkanter i ei tid med høy teknologisk utvikling og stadig sterkere konkurranse over heile verden. Det viser seg at det ikke er høyteknologien som gir folk mulighet til å bosette seg hvor de vil. Bortsett fra enkelte sjølstendige og intellektuelle som kan etablere seg med PC og fax hvor som helst, trekker kapitalen nettopp den mest utdanna arbeidskrafta til sentre. Bosettinga i Norge er som ei skjør plante som vokser i overgangen til snaufjellet. Den tåler ikke mye. Små endringer i vekstvilkåra kan ta knekke på den.

Nå er det heller ikke politisk rom lenger for distriktspolitiske tiltak. Det er nok ungdom i byene, man trenger ikke lenger distriktene som arbeidskraftsreserve slik de har fungert helt fram til det siste. Den militærstrategiske betydninga av bosetting i nordområdene er kanskje også svekka. Da kan makta godt leve med EØS-reglene som i praksis forbyr alle de virkemidlene som distriktspolitikken består av. Støtte til norske små og store verft langs kysten er i strid med konkurransereglene. Transportstøtta er tvilsom og til og med gradert arbeidsgiveravgift er det stilt spørsmålstegn ved. Alle økonomiske virkemidler og reguleringer av markedet er konkurransevridende.

Norsk jord- og skogbruk har vært prega av ekstremt regulerte markeder for å sikre gode priser som igjen sikre tilstrekkelig livsgrunnlag.

Samvirkeorganisasjoner, leveringsplikt, sentrale prisavtaler og prissamarbeid, kvoter, transportstøtte, tollbarrierer. Alt dette er i strid med EØS – og for eksempel WTO. Hele det norske systemet for å sikre bærekraftige distrikt er blitt til lenge før ordet bærekraftig, ut fra et ønske om å opprettholde bosettinga. Når man i tillegg til å rive ned slike innvikla støttesystemer og markedssystemer også fjerner det viktigste argumentet for å støtte norsk landbruk blant bybefolkningen – at vi har så rein og sikker mat – gjennom å la mat og dyr flyte fritt i EØS-området. Dersom folk ikke trur på at norsk mat er reinere enn EU-maten, hvorfor da støtte norsk landbruk? Slik rives en allianse opp. Målet er internasjonal arbeidsdeling, og det vil ikke tilsi at det skal produseres særlig mat i Norge. Import av mat er framtida med fri konkurranse i EØS. Myndighetene stoler på at Rema og Rimi skal skaffe Norge mat, ikke norske bønder.

av Asta B. Håland og Leikny Øgrim

Vi har i noen nummer av Røde Fane prøvd å dra i gang en ideologisk debatt om kvinnepolitikk. Men vi har ikke fått en eneste reaksjon, før vi tydeligvis traff en øm tå: «Lær av kvinneopprøret i AKP!» Vi stilte spørsmål om hva vi skal lære, og kom med noen forslag. Vi står fremdeles igjen med det samme spørsmålet. Hva skal framtidas generasjoner av opprørske jenter lære av kvinneopprøret?

Vi hevda noen meninger om marxistisk erkjennelsesteori og om metoder for ledelse, på bakgrunn av en elendig artikkel om temaet i et tidligere nummer av Røde Fane, der åtte lederdamer i AKP og Rød Ungdom var samla rundt ei suppegryte for å fortelle om sine erfaringer – en artikkel som ikke sa noenting, bortsett fra det evige mantra: Lær av kvinneopprøret.

Torill Nustad syns vi serverer drøy kost med vår oppsummering av kvinneopprøret. Vi har aldri hevda å presentere hele sannheten. Vi presenterer en bit, ut fra vårt ståsted. Vi oppsummerer våre erfaringer med kvinneopprøret. Nustad forsvarer sin posisjon i forhold til det samme.

Hun er opprørt, og vil gjerne diskutere hvem som sa hva rundt 1990, hvem som splitta, hvem som brøyt den demokratiske sentralismen, hvem som var snille og hvem som er slemme. Det er vanskelig for dem som ikke var med, og betent for oss som var. Så vi velger å la det ligge.

Vi vil heller diskutere ideologi, og tar tak i det vi oppfatter som en viktig uenighet mellom Nustad og oss, nemlig forholdet mellom individ og kollektiv.

Torill Nustad siterer Eli Aaby: «Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen?» Nustad svarer nei. Vi svarer stort sett ja.

Organisasjoner består av individer. Men hele vitsen med å organisere seg, er nettopp å slutte individene sammen og underlegge dem kollektivets vilje og mål. Et kommunistparti har dessuten det kollektive som ide. Virkelig demokrati forutsetter at individene forstår og deltar i utforminga av kollektivets politikk og linjer. Medlemmene blir skolert gjennom organisasjonliv, studier, diskusjoner og praksis. Hvis organisasjonen skal fungere må alle ledd – lag og medlemmer – bidra både politisk og praktisk. Sånn har individet stor betydning. Sånn er individene også et mål for organisasjonen, ikke bare et middel.

Problemet for de gamle revolusjonære er ikke først og fremst at de ofrer sin personlige lykke for den kollektive kampen. Snarere tvert imot.

Privatlivet og den personlige lykken kommer foran det meste. I de utskjelte 70-åra ble private valg om arbeid, utdanning og levesett diskutert kollektivt som politiske linjer. Og på nesten alle vis sto både kollektivet og individet sterkere i den revolusjonære bevegelsen da. Å bli konfrontert med sine private valg kan nok føles ubehagelig, men i bunn og grunn sier det at du er viktig og betyr noe for helheten.

Holdningen at alle er like gode, alle kan like mye, alle er like viktige, er misforstått sosialdemokratisk ideologi av Kardemomme-typen. Den har slått inn i organisasjonslivet, særlig i kvinnebevegelsen, som en holdning om at alle er like viktige og skal ha like mye å si for kvinnekampen, enten de er superaktivister eller baker ei kake til jul. Menneskeverdet blir forveksla med organisasjonsmessig betydning. Det burde være åpenbart for enhver at Molotov hadde større betydning for Sovjet under krigen enn de fleste andre, eller at Kristen Nygaard var viktigere i EU-kampen enn Asta Håland og Leikny Øgrim. Samtidig er ledelse uten grunnplan ingenting. Nustad skriver: «Det er også riktig at vi ønsker å være et mål i oss sjøl, ikke et middel. Etter mitt syn betyr det at alle mennesker har rett til å verne om sine grenser og vi må ikke tråkke på oss sjøl eller andre for å oppnå personlig vinning eller politiske mål.»

«Alle mennesker» – nei, vi bryr oss ikke om «alle mennesker». Vi snakker om klasser, undertrykkere og undertrykte. Vi må faktisk rett som det er «tråkke på» noen! Grete Faremo! Lasse Qvigstad! Håkon Lie! Carl I. Hagen! Arne Myrdal! Får vi sjansen, så tråkker vi som best vi kan! Eller la oss tenke et øyeblikk på anti-bordell-kampen. Det går ut over individer! Det er ikke hyggelig å være hore, når noen står utafor og roper. Horene liker det ikke. Det tar kundegrunnlaget. Vi gjør det likevel, fordi vi tenker på kollektivet. Vi vil verne flertallet av jenter mot prostitusjon. Vi vil hindre at hotellresepsjonister ukentlig blir tilbudt horepenger. Og så får vi gjøre som best vi kan for å rette skytset mot kunder og halliker, og ikke horene.

Eller la oss tenke på streik. Det er ikke hyggelig å være streikebryter og bli behandla som sådan, eller å være gift med en, eller barn av en! Enten streikebrytere handler som de gjør av nød eller overbevisning, er det nødvendig for streikende arbeidere å forsvare seg mot streikebryteri.

Vi mener altså at vi er et middel. Det er jo derfor vi er organiserte! Hvis vi bare er et mål, da har vi tatt feil i alle år. Feil når vi har avvist individorienterte bevisstgjøringsgrupper som hovedmetode i kvinnekampen.

Feil når vi organiserte Kvinnefronten i opposisjon til slike linjer. Feil når vi har hevda klassesolidaritet og kollektiv kamp også for damene. Feil når vi organiserte de utmeldte fra Kvinnefronten i Ottar for å ta vare på aktivismen og aktivistene.

Nustad siterer mer fra Aaby: «Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsen sammen med våre personligheter.»

Når vi slåss mot horehus, så gjør vi ikke det for å utvikle personligheten – vi bruker det vi har lært for å kvitte oss med horehusa! Når vi kjemper mot en motorvei eller for en tunnel gjennom et boligstrøk likeså. Eller skal vi stoppe, da, midtveis i lønnsforhandlinger, og si at – «nei, jeg utvikler meg visst ikke nå, vi må slutte». Hva er dette?

Avhengig av situasjonen handler organisering og klassekamp, for ikke å snakke om krig, om at individene underordner seg kollektivet. I dag skjer det i liten grad – for liten etter vår forstand. Under aksjoner og mer skjerpa klassekamp i større grad, og under krig er underordninga mer eller mindre total.

Tror du norske motstandsfolk under krigen tenkte på egen utvikling? Eller lederne, som måtte sende ungdommer inn i livsfarlige operasjoner – tror du de tenkte på sitt eget individ? Nei, de tenkte på landet, og på friheten, og på å kjempe mot okkupant-makta, koste hva det koste ville! Hele samfunnet oversvømmes av individorientering. Den økonomiske og politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi. Innen kvinnepolitikken kan vi se de verste utslaga av liberalismen som fettsuging, Kvinner for porno og idyllisering av sadomasochisme. Det hele gjøres til et spørsmål om personlig lykke og egne, private valg: Hvis jeg mener det er best for meg å ta skjønnhetsoperasjon, for å fotograferes for Cupido eller Lek eller å bli slått og piska, så skal da vel ingen legge seg opp i det! Mot dette har kvinnebevegelsen de siste 20 åra stilt den kollektive parolen «Det personlige er politisk!» Private skjønnhetsoperasjoner er en politisk sak. Porno blir betrakta både ut fra overgrep mot modellene og som oppskrift på overgrep mot kvinner generelt.

Begrepene «husbråk» og «ekteskapelige rettigheter» er erstatta med «kvinnemishandling» og «voldtekt». Privat vold betraktes som en offentlig sak. Det sier noe om samfunnet at skjønnhetsoperasjoner øker i antall. Det er en kollektiv sak, en kollektiv kamp! Individet har ansvar for egne handlinger, fordi de angår kollektivet og hele samfunnet.

Ideen om individets uendelige muligheter under kapitalismen står stadig sterkere. Dette er motsatt av sosialismens og kommunismens ide om at arbeiderklassen ikke kan bli fri som individer, men bare som klasse – som kollektiv. Individorientering er virkelig ikke det den sosialistiske bevegelsen i dag trenger.

av Jan Manseth

Det skjer store endringer innafor både det norske forsvaret og Nato. Dette er endringer som angår oss og vårt forhold til militæret. Hvem Norge allierer seg med, og i hvilken vei utviklinga styres, er et spørsmål som er for viktig til at det skal overlates til generaler og Brussel-lobbyister. Spørsmålene krever at den progressive bevegelsen har både kunnskap om endringene, og driver kamp for å drive utviklinga i en fornuftig retning.

Hva er kjerna i vår analyse av det norske militæret, og hvordan vi skal forholde oss til det? Det er hele tiden viktig å være klar over militærets betydning for borgerskapet. Militæret er den viktigste delen av maktapparatet som sørger for at det er mindretallet, og ikke flertallet som har makta i samfunnet. Militæret har opp gjennom norsk historie gjentatte ganger blitt satt inn mot streiker og opptøyer. De har hatt en funksjon som har gått utover det å sikre landet mot ytre fiender. De indre fiendene har tidvis blitt sett på som vel så viktige for militæret. Det er militæret som settes inn mot folket når klassekampen blir tilstrekkelig skjerpa. Militæret kan og få en rolle som undertrykker av andres lands folk. Sovjets armeer slo ned det tsjekkiske folks ønske om frihet i 1968. USA førte krig mot hele det vietnamesiske folket på 60- og 70-tallet.

Norsk vekst

Den norske økonomiske veksten i utlandet kommer fra et sted, verdiene blir stjælt fra noen. Norge får økonomiske interesser av å fortsette utbyttinga av andre land. Statens, Hydros og Statoils ekspansjon i andre deler av verden har også en militær side. Norge kan bli nødt til å forsvare sine investeringer militært. Norske soldater kan finne seg i en situasjon hvor de forsvarer en norske oljerigger i Nigeria fra en bevegelse som ønsker å nasjonalisere de nigerianske naturrikdommene.

Dette er den ene sida ved det norske militærapparatet. Den reaksjonære sida.

Folkeforsvaret

Det norske forsvaret har også en annen side. Jeg velger å kalle den for en latent progressiv side. Denne sida kom til syne 9. april 1940. Forsvaret i Norge før den tid hadde brukt mesteparten av tida og ressursene på å motvirke en eventuell arbeiderstyrt maktovertagelse. De delene av det norske forsvaret som ytte motstand mot den tyske invasjonen, kjempa likevel enn rettferdig kamp. Det norske folket hadde tjent på om det norske forsvaret i 1940 var innretta på å slå tilbake en ytre fiende.

Hovedsyn

Kort oppsummert mener jeg dette må være hoved innrettinga i en militærpolitikk:

• Gå imot de delene av militærapparatet som retter seg inn mot enten egen eller andres befolkning.
• Gå inn for å styrke de delene som forsvarer folket mot en ytre fiende.

Ut av Nato!

Utfra denne analysa må vi sette opp en politikk for dagens forsvarssituasjon. Hvis vi skal jobbe for et mest mulig uavhengig forsvar må ei hovedparole være «Norge ut av Nato!» Nato binder Norges politikk opp mot politikken til land som USA og Englands forsvarspolitikk. Deres interesser er sjelden i samsvar med interessene til det norske folk.

I dag er to nye forhold som aktualiserer parola om en oppsigelse av Norges Nato-medlemsskap:

• Nato har fått en «out of area»-klausul i sin traktat. Dette gir Nato en åpning for å drive utadretta aggressiv militær politikk.
• Natos nære tilknytning til utviklinga i EU. Fra Nato-hold er det klart at omlegginga av Natos struktur skjer ut fra Europaunionens sikkerhetspolitiske behov. EU knytter seg nærmere til tidligere østblokkland økonomisk. Nato har nettopp tatt inn tre øst-europeiske land i alliansen. I tillegg har Nato den såkalte «Partnership for peace»-avtalen som Nato-tjenestemenn omtaler som Natos svar på EØS-avtalen. I «Partnership for peace» inngår alle de øst-europeiske landene, inkludert Russland. Å knytte seg opp til EUs militærpolitikk så nært, samsvarer ikke med resultatet av folkeavstemninga i 1994.

Telemarks-bataljonen

Telemarksbataljonen inngår i den såkalte brannkorpsstyrken til Nato. I løpet av kun få dager skal bataljonen tjenestegjøre under Nato-kommando hvor som helst i verden. Norge har og satt av F16-fly til denne IRF-styrken. Dette betyr at Norge har økt sannsynligheten for å delta i en offensiv militær operasjon under ledelse av for eksempel USA betraktelig. Å gå imot Telemarksbataljonen vil være en viktig spiss-sak mot både norsk imperialisme, og imot en profesjonalisering av forsvaret.

Styrking av Forsvaret?

Hvilke sider av det norske forsvaret er det viktig å forsvare, og til og med utvide idag? En viktig grunnstein i det norske forsvaret har vært verneplikten. Alle menn har hatt retten til å forsvare landet. Denne retten/plikten er det viktig å forsvare av flere grunner:

1) Sjølstendighet

Forsvaret av Norge kan ikke basere seg på hjelp fra utenlandske styrker. Dagens forsvarsstrategi hviler på at amerikanske tropper skal lande i Trøndelag og Nord-Norge. Det norske forsvarets rolle er å holde disse landingsplassene til hjelpen kommer. Dette er en forsvarsdoktrine som ikke holder vann. Oppgaven til et nasjonalt forsvar må være å forsvare de folka som bor i det landet, ikke depoter for andre allierte. Til det trenger vi et forsvar som er der hvor den norske befolkningen er, og er i stand til å føre krig lenger enn et par døgn. Å svekke verneplikten vil gjøre forsvaret enda mindre egna til å forsvare befolkninga.

2) Mot profesjonalisering

Med en redusering av antallet vernepliktige kommer forsvaret til å bli mer profesjonalisert. En økt profesjonalisering av de som er inne gjør det enklere å bruke forsvaret både mot egen og andres befolkning. Det at forsvaret i dag består av et bredt tverrsnitt av den mannlige befolkninga gjør det vanskeligere å bruke militæret mot egen befolkning. Det er vanlige norske gutter fra Bøler og Vinstra som utgjør den norske vernepliktshæren i dag. Å bruke disse mot en streik i Tromsø kan bli vanskelig. Så lenge forsvaret består av folket, må forsvaret ha et fiendebilde som består av noen andre, en ytre fiende. Har man en gruppe atskilt fra folk, går det lettere å bygge opp et bilde av egen befolkning som fiender. Spørsmålet er om vi skal overlate oppgava med å forsvare landet, til borgerbarna og våpen-idiotene?

3) Kvinnelig verneplikt

Den politiske makta vokser utafra geværet. Det er de som sitter med makta til å utøve vold som dikterer hvilken vei samfunnet skal gå. Å delta i de væpna styrkene er en demokratisk rettighet som alle skal kunne ta del i, uansett kjønn. Det er en rettighet å kunne forsvare landet. Det er flere argumenter for hvorfor vi burde ha en allmenn kvinnelig verneplikt idag:

• Ved at også jenter tok del i Forsvaret ville Forsvaret bli allment styrka. Flere soldater betyr flere folk som skal kunne forsvare landet. Ikke bare vil det styrke forsvaret. Det vil være en spiker i kista for profesjonaliseringen av militæret, misforstå meg rett. Et ekte folkeforsvar må bestå av hele folket, ikke bare det sterkeste kjønnet.
• I kriger blir damer ofte henvist til de bakre linjer i konflikten. De for å ta seg av oppgaver som sanitet, kommunikasjon og med å holde i gang produksjonen i fabrikkene. I en samfunnssituasjon hvor sidene avgjøres med militærmakt, skal altså damene være henvist til å stelle de sårede og koke suppe. Hva vil det bety for hvordan landet skal organiseres i etterkant?

Hvem vil bestemme hvordan utviklinga skal skje. De som har kjempa ved fronten, eller de som har stelt hjemme?

av Solveig Aamdal

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse «overskuddsfolka» er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til «distriktsopprør», politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk

Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken

Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket

Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100.000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til «sommergjester» ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk

For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hanssen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon

Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

«En antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.»

Gruvedrift

Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark

Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 1944-45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken

Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Harald Dyrkorn

Viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Folkeopplysinga er truga; på den eine sida av politiske og byråkratiske vedtak som vil styre det heile i lei av eksamensretta vaksenopplæring – gjerne på ein marknad der folk lyt betale av eigen pung. I bakgrunnsmaterialet for vaksenopplæringspostane på statsbudsjettet for 1997 var ikkje ordet folkeopplysning nemnt. I tillegg er sjølve opplysningsideen under eld frå all slags «postmodernistiske dekonstruktørar» som vil fragmentere og løyse opp alle «store samanhengar» og «store forteljingar». Fleire av desse går ope til åtak på rasjonaliteten, den objektive vitskapen og tanken om framsteget for menneskeslekta. Opplysningsprosjektet er daudt, seier dei, folkeopplysninga er avlegs. Dette høver godt inn i ei samfunnsutvikling der det eigentleg ikkje trengst store mengder folk med god allmenn(ut)danning. Såleis er folkeopplysing i ordet si rette forstand eigentleg uønskjeleg, sett ut frå behova til den noverande kapitalismen. Dette skreiv Terje Valen om i Materialisten alt på 80-talet. Det er all grunn til å lese desse artiklane om att.

Postmodernisme

Kva er postmodernisme? Det er eit omgrep som blir brukt om så mangt. Eg har sett det brukt i filosofisk samanheng, i litteraturteoretisk samanheng og som eit samlenamn på meir eller mindre nye idear som til einkvar tid dukkar opp i intellektuelle krinsar i våre dagar. Somme ser ein samanheng mellom utviklinga av kapitalismen i vår tid og trongen for ein ny teori som er tilpassa nye materielle vilkår. Om postmodernismen då kan seiast å vere den nye måten å forklare forandringar i kapitalismen på, eller om det er det vestlege borgarskapet sin ideologi og filosofi i 90-åra, er eg usikker på. Men den rådande vinden blant mange akademikarar ser ut til å vere ein slags skeptisisme og skrekk for å dra omfattande konklusjonar med vidtgåande konsekvensar. Alle teoriar er «like rette», det er viktig med fleire tolkingar, kriteriet på sanning synest å vere samforståing (intersubjektivitet). Kva ein er samforstått om ser ikkje ut til å vere så viktig.

Dette byrja alt på 70-talet. Eg hugsar eg las ei bok om vitskapsteori innanfor arkeologien som eg er interessert i på amatørbasis. Der skreiv ein kjent norsk arkeolog i fullt alvor at det har ikkje funnest nokon forhistorisk røyndom som det er eit ideal å nærme seg i den arkeologiske forskninga. Unge akademikarar eg har snakka med dei seinare åra, meiner også at omverda er noko som blir konstruert av mennesket sjøl. Som Noam Chomsky skriv (Røde Fane nr 1, 1997), så har vi også fått eit omfattande åtak på vitskapen, fornuften og rasjonaliteten og dei prosjekta som vil leite etter og vedlikehalde samanhengar og system i naturen og samfunnet. I nokre krinsar kjem dette ofte til uttrykk som polemikk mot det som blir kalla maskulin, instrumentell rasjonalitet. I USA snakker dei jamvel om «herstory» i motsetnad til «history»! Somme vil ha det til at det skal finnast ein særskilt feministisk fysikk som skal vere likare enn den såkalla «maskuline». Eg veit ikkje på kva måte det skulle vere, men viss eg skulle reise til månen saman med ein kvinneleg postmodernist, så trur eg at både ho og eg ville stå oss på å få turen gjennomført i tråd Newton sin klassiske fysikk.

Fornuftens tidsalder

Folkeopplysningstanken har bakgrunnen sin i opplysningstida på slutten av 1700-talet. I Frankrike var denne rørsla representart ved filosofar som Diderot, Voltaire, Rousseau og Helvétius. Opplysningsfilosofane ville setje fornuften i høgsetet og gjere denne til rettesnor for det meste. Difor kallar mange opplysningstida for rasjonalismens eller fornuften sin tidsalder. Frå denne perioden kjenner vi det store leksikalske verket Encyklopedie med Diderot i spissen. Opplysningsfilosofane arbeidde ihuga for å gjere nye resultat frå naturvitskapen allmennt tilgjengelege. Dei var liberalistar og individualistar og trudde fullt og fast på at kunnskap og fornuft er vegen til framsteg. Immanuel Kant formulerte seg slik: «Opplysning er menneskets utgang av dets selvforskyldte umyndighet.» I Norden vil mange av dei som har gått på folkehøgskule kjenne att N F S Grundtvig si velkjende formulering av opplysningsideen: «Hvad solskind er for det sorte Muld, er sand Oplysning for Muldets frænde.» Idear frå opplysningsfilosofane kom til å setje sitt merke både på den franske revolusjonen og på den norske grunnlova av 1814.

I Noreg er det dei store folkerørslene som tradisjonelt har vore grunnleggjarane og berarane av folkeopplysninga. Eg tenkjer då på norskdomsrørsla, arbeidarrørsla, fråhaldsrørsla og den kristne lekmannsrørsla. Det var desse meir eller mindre godt organiserte kreftene som sette folks sosiale, økonomiske og kulturelle kår på dagsorden og fekk arbeidarar, husmenn, bønder og fiskarar inn i samfunnslivet og politikken. Det er folkerørslene som har vore berarar av dei store «forteljingane» som postmodernistane no meiner er daude eller «metta» (saturated), som ein finsk sosiolog har sagt. Eg synest elles det er greitt å bruke uttrykket «forteljingar», for det har faktisk vore det, og eg kjenner meg også overtydd om at desse forteljingane har vore svært viktige for det folk flest trass alt har oppnådd av betra kår og innverknad i samfunnet. Kva er så desse forteljingane som det no skal vere slutt på?

Forteljinga om framsteget

Forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vart først og best fortalt meg av bestefar min då eg var smågut. Han tok oss med i potetåkeren om våren. Der laut vi gå med bøtter og setje ei og ei potet ned i kvar fore som han spadde opp med ein vanleg spade. Før han grov ned potetene, gjødsla vi – med sauegjødsel og kunstgjødsel. Kvar vil eg no, undrast du? Jau, bestefar var folkeopplysar han og, på sin måte. Han fortalde om kunstgjødsla som kom frå Norsk Hydro og som var laga av luft og elektrisk kraft! Forteljinga var så levande og så dramatisk at vi ungane til slutt tenkte på kunstgjødsla og Norsk Hydro med same andakt som 17. mai og 1814. Dette, som tok seg opp att kvar einaste vår, var bestefar sin versjon av den store forteljinga om vitskapen, teknologien og framsteget.

I tillegg flagga han og nokre andre gamlingar på 1. mai. Han hadde berre eitt atterhald, berre ein einaste dempar på den elles altoppslukande entusiasmen som forteljinga vart boren fram med: Vi måtte berre leggje tre-fire gjødselkorn ved kvar potet, for elles vart gjødsla gift og ville øydeleggje poteta og i verste fall forgifte oss ved middagsbordet. Gamlingen hadde det økologiske perspektivet med seg også, lenge før nokon her til lands sette dei rette moteorda på det.

Forteljinga til bestefar er i dag ute i hardt ver. Bodskapen hans var jo at det var til beste for menneska å skaffe seg kunnskap og innsikt i naturen for å ta han i bruk til eigne føremål. Kritikken mot denne forteljinga kan ha noko for seg om han er meint som eit korrektiv til ei blind og grådig ytnytting av naturen utan å tenkje på konsekvensane. Men å kaste på båten heile forteljinga om den teknologiske utviklinga og framsteget vil vere å forkaste eit viktig grunnlag for sivilisasjonen og kulturen vår.

Forteljinga om helse og velferd for alle

Tuberkulosen var ein politisk sjukdom blir det sagt. Og det er truleg rett i den forstand at han vart nedkjempa meir gjennom opplysning og hygiene enn som ein effekt av TBC-vaksinen. No skal han visstnok vere på frammarsj att fleire stader i verda, også i Noreg. Kva har postmodernistane tenkt å gjere med det? I heimbygda mi gjekk ein eldre kar rundt og sette opp skilt på butikkar, verkstader og andre plassar der folk samlast. På skilta stod det: «Sputta ikkje på golvet!» Om sommaren lærte han oss å symje.

I dag er postmodernistane komne så langt i sin iver etter å gjere om inkjes denne forteljinga om helse, tryggleik og velferd at det finst dei som i ramme alvor diskuterer om det er føremålstenleg med aktiv dødshjelp. Andre att vil legalisere narkotika under ei slags misforstått fridomsfane. Det må i så fall vere den frie marknaden si fane det då er tale om. Narkotika er elles ei stor vekstnæring i Europa. Ulike utrekningsmåtar tyder på at mafiaen omset narkotika til ein gateverdi på om lag 1500 milliardar kroner pr. år i Europa.

Vi ser ut til å trenge både folkeopplysning og folkeleg organisering i ei verd der velmeinande fridomselskande intellektuelle vil gjere oss til offer for dødshjelparar og narkohaiar.

Forteljinga om kulturarven, det nasjonale og nasjonalstaten

Dette er norskdomsrørsla si store forteljing. I fjor var det Ivar Aasen-år, og tallause møte, seminar, utstillingar og festivalar vart tilskipa i namnet hans og til ære for ettermælet hans. Kva er dette uttrykk for? Sjølv om nynorsken og det norske elles er under hardt press frå alle slags anglomane tendensar, amerikansk kulturimperialisme og CNN, så lever det vidare ei forteljing om at vi er nordmenn, at vi har ein felles kulturbakgrunn, eit felles landområde, språk og økonomi. Truleg er mange glade for dette når vi no ser korleis det har gått etter EU-neiet i 1994. Men ei anna side ved dyrkinga av kulturarv og regional og nasjonal identitet er sjåvinismen. Difor er norskdomsforteljinga kan hende den som treng mest av alt å stø seg på kunnskap og innsikt.

Forteljinga om kunnskap og makt

I norsk folkeopplysning har vi hatt forteljinga om det rasjonelle, medvitne, kunnskapsrike og handlande menneske som organiserer seg i verksame kollektiv og forandrar verda med å kaste av seg svolt, naud, krig og undertrykking av alle slag. Dette er framleis visjonen dei deler dei som arbeider aktivt med folkeopplysning i dag, og såleis ved ulike høve fortel denne forteljinga vidare.

I ei lita handbok utgjeven av eit organ i den norske fråhaldsrørsla i 1992 står det:

«I flere andre kapitler har vi understreket betydningen av god dokumentasjon og gode kvalifikasjoner. Slike kvaliteter oppnås ikke på noen enkel måte. Vi må arbeide hardt med dette, og alltid være innstilt på forbedring og fornyelse. … Hvis vi arbeider systematisk med dette, er det egentlig ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med. … Gjør bruk av egne ressurspersoner og prøv å utveksle erfaringer.»

Her gjer forfattaren av boka det klart at kunnskap, innsikt, oppsummering av erfaring og samarbeid er ein viktig føresetnad for innverknad og utvikling. Sitatet er henta frå eit avsnitt som er om lag ei halv A5-side. Med enkle ord poengterer han verdien av dokumentasjon og skolering. Legg merke til at det står: «ingen grense for hvilke saker vi kan beskjeftige oss med.» Med det meiner han sjølsagt ikkje at vi skal flyte ut over alle grenser og ikkje konsentrere kreftene. Det han vil, er å understreke at vi kan greie svært mykje dersom vi skaffar oss kunnskap og samarbeidspartnarar. Altså: søkje kunnskap og organiserere oss! Med få ord får vi her presentert noko av kjernen i det vi kjenner som folkeleg opplysning og folkeleg organisering. Sjå berre på frigjeringsrørslene ute i den tredje verda. Skule og opplysing driv dei alt frå første stund, om det så er utandørs under ei palme eller eit sedertre! Dette gjer dei same kva nyorienterte akademikarar i Vesten seier eller prøver å lære dei om at oplysningsprosjektet er daudt, rasjonaliteten er farleg, kvit, mannleg og instrumentell og at – dei som Noam Chomsky skriv i RF nr 1, 1997 – helst burde slutte med det for å kome i pakt med dei aller nyaste filosofiske trendar og motar!

Folkerørslene

Attende til folkerørslene, og først ei lita historie frå våre dagar. Eg skulle for ei tid sidan halde eit foredrag på eit ungdomskurs i fråhaldsrørsla. Emnet var alkoholpolitikkens historie. I utgangspunktet tenkte eg at dette måtte vere eit keisamt tema for desse ungdommane, men at eg måtte ta det som eit slags pliktløp likevel. Saka er at dette fenga, og det som fenga mest var bodskapen om at det nyttar å gjere noko, det nyttar å søkje kunnskap og innsikt og organisere seg og kjempe for forandring av samfunnet og at ikkje alt berre har blitt verre med tida. Seinare har eg fått høyre at slike foredrag er med på å skape identitet, sjølforståing og handlingspotensiale. Og det vil alle kurs, seminar og foredrag gjere der vi greier å vise samanhengar, kontinuitet og liner i historia til den folkelege kampen. Vilkåra for dette er ikkje gode i dag. Postmodernistane skrik utan tvil høgast og breier seg over store avis- og tidsskriftsider med ordrikdommen sin om det eine «prosjektet» etter det andre som dei dømmer til undergang.

Men altså folkerørslene. Trass i ulikskapar og ulike måtar å fortelje dei store forteljingane på, så må vi kunne seie at dei folkerørslene eg har nemnt ovanfor, drog lasset same vegen.

Trass i tidvis stor usemje om ulike spørsmål var det til dømes nære band mellom fråhaldsrørsla og den organiserte politiske arbeidarrørsla i Noreg. Det Norske Arbeidarpartiet vart skipa i 1887 på eit losjelokale ved Ormetjern utanfor Arendal. Initiativet til stiftingsmøtet kom frå arbeidarforeninga «Samhold» som året før vart sett i gong av samtalelaget i IOGT-losjen. Kan hende noko å tenkje over for dagens alkoholliberalar i AP-gruppa i Stortinget?

Både fråhaldsrørsla og norskdomsrørsla starta leselag og samtalelag frå midten av 1800-talet og utover. På heimtraktene mine var desse inspirerte dels av Olaus Fjørtoft, Rasmus Steinsvik og Synnøve Riste. Til desse samtalelaga vart det kjøpt inn bøker som gjekk på omgang mellom medlemene. Etter kvart utvikla fleire slik boksamlingar seg til små folkebibliotek.

Fråhaldsrørsla var tidleg ute med å få fram kvinnelege talarar og agitatorar. Ei av dei mest kjende er Elisabeth Edland frå Ryfylke. Ho var ein uredd og fengjande agitator som gjerne steig opp på talarstolen framfor tusentals menneske. Ho samarbeidde nært med Ida Wedel Jarlsberg og Birgitte Esmark frå kvinnesaksrørsla. Diverre døydde ho i 1901 berre 31 år gamal.

Lydia Amundsen

I 1901 gjekk folk i Haugesund saman og laga ei eiga liste ved bystyrevalet der hovudparolen var stenging av brennevinsalet i byen. Lista fekk 23 av dei 44 bystyreplassane. Ei av dei var ei kvinne, Lydia Amundsen, som stod på kumulert plass på lista. Og dette skal vi hugse på var i Haugesund – ein by der Pauli ord om at kvinner skal teie i forsamlinga sikkert var gjeldande teologi. Kva vi skulle gjort med kvinneperspektiv i dag som kan måle seg med å få Lydia Amundsen inn i Haugesund bystyret i 1901, er eg usikker på.

Kvifor dreg eg fram desse spreidde eksempla, og jamvel frå bedehus- og fråhaldsrørsla og ikkje frå dramatiske streikekampar som Menstad eller Austmarka? Fordi det trengst ei vekkjingspreike mot postmodernistane. Dei er altfor høgmælte og har fått lov til vere det altfor lenge! Og kva er då meir naturleg enn å la seg inspirere av bedehusmannen Lars Oftedal som i si tid samla 400 menneske på bedehuset på Rennesøy. Dei laut gå inn i puljer i det vesle huset, for at alle skulle få høyre. Kvifor kom folk dit? Ikkje berre for å å høyre «Ordet», men kanskje like mykje for å samlast, for å oppleve at det er vi som kjem saman her. Hurra for oss! Vi vil ha preika ned på bedehusgolvet, vi vil fram i lyset, vi vil vere med i det offentlege livet.

Syn og Segn fortel om ei dame som blei, spurt kva ho tykte om at Sputnik samla 800 menneske på samfunnshuset på Rennesøy og delte ut truser til fleire av dei. «Det er det største som har hendt på Rennesøy», svara ho. Heilt feil, seier eg. Det største som har hendt på Rennesøy, er utan tvil då Oftedal samla sine 400 tilhøyrarar i og utanfor bedhuset.

Konserna sitt tiår?

Når mange intellektuelle i dag skal beskrive trendar og straumdrag i utviklinga av samfunnet, bruker dei ofte omgrepet «globalisering», og då gjerne i samanheng med økonomi og kultur. Globalisering av økonomien er ikkje noko nytt i 80-90 åra. Det har pågått lenge, men det er først no at kapitalen verkeleg trengjer inn i dei mest bortgøymte avkrokane og områda av verda og av menneskesamfunnet og menneskelivet. Ellen Meisings Wood tek opp dette i Røde Fane nr 1, 1997.

I globaliseringsprosessen er det viktig for storkonserna å øydeleggje eller leggje under seg nasjonalstaten. Direktøren i Nestle sa i fjor ein gong at «Nittiåra er konserna sitt tiår». Han meiner at dette er tiåret då dei store konserna gjer eit gjennombrot i å skaffe seg omfattande innverknad i store delar av verda. Nasjonalstaten står oftast i vegen for dette. Konserna er rett nok ikkje mot regionalisering, men det må vere på deira vilkår.

Opp mot, eller snarare ved sida av, globaliseringa ser vi ei slags rørsle av lokale og regionale initiativ for å gjere noko ut av eigen bakgrunn, historie og kulturarv. Dette synest særleg aktuelt der tradisjonell industriproduksjon og primærnæring har gått i stå, slik at det trengst alternativ. Målet er å levandegjere kulturarven som reiskap for innverknad og sosial, kulturell og økonomisk utvikling. Men også dette regionale og lokale perspektivet kan storkonserna vere med på og freiste å profitere på. Dei vil gjerne skaffe seg eit lokalt andlet, må vite, ha ei lokal tilhøyrsle og ein identitet, dei også. Difor deltek det franske oljeselskapet ELF, som no driv på den nordnorske sokkelen millionsummar i tilskot til bygginga av Trondarnes Historiske senter utanfor Harstad, i eit omfattande kulturprosjekt i Niger-dalen i Vest-Afrika. Ja, i Newcastle vil storkonserna og dei lokale styresmaktene no ha Andy Capp på plass att etter at dei i første omgang ikkje tykte han var fin nok til å profilere den store satsinga på Newcastle som eit av Europas store kjøpesentra! Såleis er monopolkapitalens direktørar og fruene deira dei til stades når det vert tala vakkert om identitet og kultur både under ørkensola i Sahel og i snødrevet på Trondarnes. Kulturelt har dei kan hende skaffa seg mange eksotiske andlet og alibi, men føremålet er alltid eitt og det same: maksimalprofitt!

Nye tider – nye vilkår for organisering

Dei gamle kollektiva vert borte, dei gamle folkelege og medlemskapsbaserte organisasjonane får problem – jamvel om dei held etter måten godt stand. Nærmiljø løysest opp og vert erstatta av nettverk baserte på telekommunikasjon og informasjonsteknologi kjem i staden? Tid, rom og plass opplevast annleis i ei slik verd enn i den mange av oss har vakse opp i. Færre av oss vil delta i produktiv arbeid. Eit stykke inn i neste hundreår vil 20 prosent av den arbeidsføre befolkninga kunne ta seg av produksjon av både varer og avanserte tenester spår ein skribent i Der Spiegel 39, 1996 etter å ha snakka med leiarar i eit asiatisk storkonsern. Det tradisjonelle arbeidarkollektivet slik vi kjenner det raknar i samumane.

Eg registrerer at fagforeningsfolk skriv artiklar i Klassekampen der dei drøftar om såkalla «virtuelle kollektiv» baserte på informasjonsteknologi og datanettverk kan kome i staden for kontakten andlet til andlet og det levande ordet og samtalen menneske i mellom. Ikkje veit eg, men eg likar ikkje omgrepet virtuelt nettverk. Er det eit nettverk som fungerer, som kan materialisere seg i handling og forandring, så er det vel verkeleg nok? Eg trur det er viktig å ikkje konstruere opp ei eiga «virtuell» sfære av omverda. Alt som er skapt av informasjonsteknologien er like verkeleg som andre materielle og samfunnsmessige tilhøve rundt oss.

Databaserte nettverk strekkjer seg i dag frå Berkeley-universitetet og heilt inn i småbrukarheimar i Odalen. Dette har berre så vidt byrja å gje kulturelle utslag som vi må rekne med blir store etter kvart. Utfordringane til oss som driv folkeopplysning, vil bli svære. Er vi budde på dette?

Om kunnskap og læring

Å lære – kva er det? Det er å forandre åtferd, få nytt handlingsrom eller handlingspotensiale. Det er å finne fram til og ta i bruk eigne ressursar, erfaringar, samarbeide med andre, kjempe, stå saman, slå tilbake, endevende, «leggje all urett og lygn i grav» (det motsette av Kardemommelova), «spegle ein himmel av», om du vil bruke orda til salmediktaren Anders Vassbotn!

Skulen: Siling og oppaling

Folkeopplyninga må gje folk høve til å ta til seg og utvikle «teori»! Berre når kunnskapen blir oppsummert, konsentrert og gjort til allmenne omgrep, kan han bli reiskap for handling og forandring. Dette krev at det blir laga teori. Mange kvir seg når dei høyrer ordet teori. Dei tenkjer på skulen og erfaringane sine derifrå. Men skulen er ikkje teoretisk; det er ei mistyding at han er det. Skulen er for ein stor del ein silingsanstalt og elles eit reir for oppaling av medløparar som tygg opp att det som blir sagt i timane og som står i bøkene og knapt nok det. Det å lære seg tysk språk på den eine sida, og det å få god karakter i skulefaget tysk er ofte to ulike ting. Det siste er eit handverk som smarte elevar kan lære seg utan å kunne så mykje tysk språk at det gjer noko.

Dei som har ansvaret for den organiserte folkeopplysninga, bør også interessere seg for kunnskapsteori og stendig drøfte kva vi meiner med kunnskap og kva slags kunnskap som trengst for å nå dei måla dei arbeider mot. I ei teknologiprega tid må vi lære av bedehusfolket som ville ha preika og gudsordet ned på bedehusgolvet. Vi vil ha teknologien ut til folket saman med kunnskapen om korleis vi skal ta han i bruk.

Det kan sjølvsagt rettast kritikk mot folkeopplysninga dersom denne tek mål av seg til å opplyse folk eller lære folk noko i tydinga «å tre det nedover hovudet» på dei.Eit godt foredrag er noko anna. Det kan vere eit høve til å få del i ein person sin kunnskap og innsikt som i neste omgang kan knytast saman med våre eigne røynsler og praksis. Om foredraget i tillegg til å formidle fakta og sakleg informasjon også greier å rive oss med, trollbinde oss, vekke kjenslene våre, så kan det i mange høve vere noko av det mest opplysande vi kan utsetje oss for. Difor er ikkje foredraget i form av eit levande og engasjert innlegg noko avlegs arbeidsmåte i folkeopplysninga.

I denne forstand har det meining i å snakke om det levande ordet. Ei anna form for levande ord menneske imellom er samtalen, enten mellom to eller i ei gruppe. Mange som arbeider med folkeopplysning og skolering ser at samtalen er viktig også i vår tid og tek opp att dei gamle formene med samtalegrupper. Lærarar i vidaregåande skule har byrja med noko dei kallar «kollegabasert vegleiing»; det er berre eit anna namn på eit samtalelag.

Visjonar om samfunnet

Eit skrekkscenario som kan synest fjernt for oss, men som like fullt er mogleg slik kapitalismen utviklar seg i dag, er det vi ser i fleire av bileta kunstmålaren Odd Nerdrum måla på 80-talet. Her ser vi ukultiverte, usiviliserte hjelpelause vesen kledde i katteskinn med US-karabin i reim over skuldra. Ei av desse tomøygde figurane er ei kvinne som står der og knip seg fast i ein messingdørvridar. Problemet er at ho held han oppned! Det ser ut som ho ikkje veit kva ho skal gjere med dørvridaren sin, der ho står. Nerdrums 80-tals bilete viser oss menneske som har mist grepet fullstendig. Dei synest å vere heilt framande både overfor seg sjølve og dei andre figurane på biletet. Alt dei gjer ser ut til å vere blotta for samanheng. Dette er eit postmodernistisk scenario.

Kunsten og litteraturen har ikkje så mange gode og positive samfunnsvisjonar å vise fram i dag. Eg vil likevel nemne boka Hilal av Torgrim Eggen – ikkje som ein visjon – men som eit døme på at litteraturen kan hjelpe oss til å trengje inn i vanskelege spørsmål i samfunnet. I dette høvet handlar det om kulturkollisjonane i dei austlege bydelane i Oslo. Eggen poengterer at han ikkje «tek opp noko spørsmål til drøfting» i boka si, men han får ha meg orsaka; det er få bøker som i same grad vågar og å inn på eitt av dei mest aktuelle og og vanskeleg spørsmåla i dag: Korleis skal vi med ulik geografisk og kulturell og religiøs bakgrunn kunne nærme oss kvarandre utan at fåkunne, fordommar og redsla for Dei Andre tek overhand? Eg trur dette berre kan realiserast i eit samfunn der folkeopplysninga og den folkelege organiseringa har vore med og skapt vilkår for at dei menneske som lever der kan realisere det som er mennesket sitt vesen. Det er å skape livsvilkåra sine på medviten vis og på den måten skape seg sjølv som menneske. Dette er ingen postmodernistisk visjon, men ein kommunistisk.

av Kaia Storvik

I dagens Norge har vi ei akutt boligkrise. Det er ikke så forferdelig mange som ikke har bolig, men det er i overkant av seks tusen boligløse. Men det finnes ingen vilje til å skaffe disse menneskene et sted å bo. Derfor vil de stadig bli flere. Og krisa stadig større. Som vanlig lar det rike Norge de fattigste få det verre.

Det finnes så godt som ingen offentlig styring av det norske boligmarkedet. Vi har ikke lenger så mange borettslag, men selveier- og andelsleiligheter, og regulering av husleie er noe du bare trenger å bry deg om dersom du er en spesielt moralsk utleier. Men før 1980 var norsk boligpolitikk en ganske regulert affære.

Hvor mye en leilighet skulle koste og hvem som hadde lov til å kjøpe den, var det stat og kommune som bestemte. Regulering av boligmarkedet omfattet husleier og priser ved omsetting av innskuddsboliger (borettslagboliger), romnormer ved utleie og hvor mye en utleid leilighet skulle koste. I tillegg var det slik at kommunene i stor grad bare solgte eller festet bort tomter til boligkooperasjonene. Dette gjaldt særlig Oslo, der Obos var en ekstremt viktig boligbygger. Boligkooperasjonene hadde andre økonomiske og juridiske rammer enn andre utbyggere.

Sosialdemokrater før og nå

Boligpolitikk ble tidligere ansett som et viktig nasjonalt anliggende, særlig på grunn av den akutte boligmangelen etter krigen. I 1997 har regjeringa for første gang lagt fram et langtidsprogram uten et eget kapittel om boligpolitikk. Dette på tross av at det er 6.000 bostedsløse i Norge (Bostedsløshet i Norge (prosjektrapport 1997 fra Byggforsk av L. M. Ulfrstad)). Det finnes altså ingen «naturlig» årsak til det store frisleppet i det norske boligmarkedet. Det er ikke slik at alle problemer er løst og det ikke lenger er behov for noen offentlig styring. Men de siste 15-20 årene har det vært et politisk mål i Norge med et marked som styrer seg sjøl, altså mest mulig markedsliberalisme på boligfronten.

Uten bolig – intet liv

Årsaken til at boligpolitikk i så stor grad har vært et offentlig anliggende, er selvfølgelig at bolig er veldig viktig. Prøv å forestille deg ditt eget liv uten den ramma boligen din setter for det. Det er veldig vanskelig å følge de reglene samfunnet forutsetter at du skal følge dersom du ikke har noe sted å bo. Det blir vanskelig å ha en jobb, det blir nesten umulig å ha ansvar og omsorg for andre, særlig barn, det er nesten umulig å opprettholde det sosiale kontaktnettet de fleste er helt avhengige av for å fungere. Uten bolig faller du utenfor. 6 tusen bostedsløse er derfor svært mange.

Det er sånn at en god del av de bostedsløse har falt utenfor i utgangspunktet, slik at det er problemene som er årsaken til at de ikke har bolig, i stedet for omvendt. Det er flere med alkohol og rusproblemer, flere med alvorlige psykiske lidelser som ikke har bolig, enn det er andre. Men selv om bostedsløsheten i utgangspunktet ikke er hovedårsaken til problemene, gjør den vellykka rehabilitering så godt som umulig. Ved å la folk først bli bostedsløse og deretter forbli uten noen egna bolig, skaper samfunnet mange uløselige problemer for seg sjøl.

De fattige bostedsløse

For en god del mennesker er bostedsløsheten i seg sjøl problemet. I Bostedsløshet i Norge utgjør ca. 10% av de bostedsløse en gruppe som verken misbruker rusmidler eller har psykiske problemer. Denne gruppa er bostedsløs først og fremst på grunn av fattigdom. Og denne gruppa består av 55% med fødeland utafor Norden og 36% kvinner. Kvinner og mennesker med minoritetsbakgrunn er de som først og fremst er boligløse på grunn av fattigdom, ikke av andre årsaker. Kvinner er også mer bostedsløse i dag enn de var tidligere, og bostedsløse kvinner er yngre enn bostedsløse menn. Det er viktig at flere bostedsløse kvinner i praksis også betyr flere bostedsløse barn. Dette er en del av den generelle trenden vi ser i Norge og i hele Europa. Den nye underklassen er i stor grad enslige kvinner, og mennesker med minoritetsbakgrunn. Typiske såkalt svake grupper, med dårligere mulighet til å slåss for rettighetene sine enn mange andre.

Eie, ikke leie

Jeg mener at en viktig årsak til problemene på det norske boligmarkedet skyldes at alt er lagt opp rundt å eie – ikke å leie. Det er selvfølgelig mange fordeler ved å eie sin egen bolig. Det er mer stabilt, du bestemmer selv over hvordan du vil ha boligen din, alle investeringer tilfaller deg sjøl. Men dersom du har lite penger, eller er i en litt ustabil situasjon, kan eie framfor å leie fort bli et stort problem. Å kjøpe en bolig er en stor investering. For de aller fleste av oss den største vi gjør i vårt liv. I perioder med lav rente har mange muligheten til å fullfinansiere en bolig ved hjelp av lån. Men dersom renta stiger, får mange store problemer med å betjene låna sine. Og dersom boligprisene har sunket, og du av en eller annen runn blir tvunget til å flytte, blir resultatet gjeldskrise. Slik vi så på slutten av 80-tallet.

Derfor vil det for mange være en fordel å leie i kortere eller lengre perioder. Problemet med det er bare at leiemarkedet er veldig lite, uregulert og veldig uoversiktlig. Det gir et ustabilt og urimelig dyrt leiemarked, der de som trenger å leie bolig har vanskelig for å hevde seg.

Kommunale utleieboliger

En løsning på det kunne vært de kommunale utleieboligene. (Alle mine tall og referanser på dette området kommer fra Oslo.) Oslo kommune eier omtrent 15 tusen boliger. Halvparten av dem er personalboliger. Det betyr at omtrent 7.500 boliger leies ut av kommunen til de som trenger det. Problemet med dett er bare at det er altfor få boliger. I realiteten betyr 7.500 boliger at det deles ut mellom 2-300 boliger i året. Og det er forferdelig mange flere søkere til disse boligene, søkere som helt klart har krav på et sted å bo.

Det er en del regler for hvem som har krav på kommunal bolig. Du kan for eksempel være enslig forsørger, ha en psykisk lidelse, være arbeidsløs, være sosialklient, rusmisbruker eller noe annet som setter deg i gruppen vanskeligstilt. I tillegg er det sånn at ungdom generelt sett regnes som en vanskeligstilt gruppe i boligmarkedet fordi de i liten grad har egenkapital eller stabil inntekt. Før i tida var det sånn at du faktisk kunne få kommunal bolig hvis du oppfylte ett av disse kriteriene. I dag er det litt annerledes. Du bør helst være arbeidsledig rusmisbruker med en psykisk lidelse, og i tillegg enslig mor og sosialklient. Da kan du få kommunal bolig.

Ikke fattig nok, ikke flink nok

Men du må også kunne bevise at du har boevne. Det vil si evne til å bo – ta vare på leiligheten din, betale husleie også videre. Slik kutter kommunen inn på alle sider. Hvis du ikke har det vondt nok, er det ikke snakk om kommunal bolig. Men har du alvorlige problemer som hindrer deg i å fungere normalt, får du det heller ikke. Dette er en effektiv måte å kutte køene av godkjente søkere til de kommunale boligene på, men det er veldig lite egna til å løse boligproblemene.

Hospits

Løsninga for de som ikke får kommunal bolig, blir i mange tilfeller hospits eller såkalt hybelhus. Det er nemlig sånn at sosialkontoret bare vil betale opp til en viss sum for leie av leiligheter på det private markedet, fordi de ikke vil skyve markedsprisene oppover. I tillegg er det sånn at mange ikke vil leie ut til sosialklienter. Noen fordi de er forstokka, men i alle fall er Oslos sosialkontorer kjent som notorisk dårlige betalere.

Men hvis du noen gang har vært på et hospits, veit du at det ikke er boliger som er egna for mennesker. Dette er et av de områdene man trygt kan feste sin lit til skandalepressa i Akersgata. Oppslag om møkk og vold og 5 mennesker på 20 kvadratmeter er stort sett sanne. Hit sender altså Oslo kommune enslige mødre, arbeidsledige med minoritetsbakgrunn og folk med alvorlige psykiske lidelser. I tillegg er hospits og hybelhus rådyrt. Man betaler mange tusen kroner i måneden for 10-15 kvadratmeter. Oslo kommune bruker mellom 40-120 millioner i året på dette tilbudet, og noen få bakmenn tjener penger som gress.

RVs ideelle løsning

RV har lenge sloss for at kommunen skal kjøpe inn flere kommunale boliger. Vi mener at det kunne løse mange av de største problemene på boligmarkedet. Men realiteten er at kommunen selger unna kommunal boligmasse for omkring 40 millioner hvert år. Dersom kommunen valgte å kjøpe inn og leie ut flere boliger ville det for det første løst de akutte boligproblemene for dem som ikke har noe sted å bo. I tillegg kunne en forsvarlig prispolitikk fra kommunen hindre private utleiere i å ta blodpris for sine krypinn, og slik skape et leiemarked der prisene ikke var altfor urimelige. Kommunen ville ha spart penger over sosialhjelpsbudsjettet, for med en rimelig leie vil folk i mye større grad klare seg på egen inntekt. Dermed ville vi også sluppet å klientifiserer folk som egentlig ikke trenger noe annet enn et rimelig sted å bo. Man ville i stor grad slippe utbetalingene til hospits. Og dessuten ville vi antakelig hatt en høyere rehabiliteringsgrad blant psykisk sjuke og avvent narkomane som kommer ut fra institusjon. De som bor på hospits, går det veldig sjelden bra med i så måte.

De kommunale boligene

Det er ikke dermed sagt at det ikke har vært problemer i forhold til de kommunale boligene i Norge. Kommunen har ofte vært en dårlig eiendomsforvalter. I tillegg er det sånn at bystyret har pålagt Oslo Kommunale Boligbedrift som driver de kommunale boligene, å gå med overskudd. Dette innebærer å selge unna boliger, og det har også ført til at OKB tar urimelig høye priser for en del av sine egne boliger. Kommunen og staten er unntatt fra det lille vi har igjen av husleieregulering, så de kan fritt ta den husleia de vil. OKB har også drevet byfornyelse på en slik måte at folk har blitt tvunget til å flytte. Men dette er ikke et argument mot at kommunen skal eie boliger, bare mot måten det organiseres på. I det siste har vi også sett en del eksempler på at leietakere i kommunale boliger har satt seg i mot urettferdig behandling og vunnet fram. Dette er verdifulle erfaringer, og tvinger kommunen til å holde seg mer innafor rammene av hva som er akseptabelt og ikke. Slike aksjoner som de vi har sett blant annet i Søren Jaabæks gate i Oslo er utvilsomt viktige skritt på veien for å tvinge kommunene til en bedre eiendomsforvaltning.

Hvorfor fornuft ikke vinner fram

Det er ikke sånn at de løsningene som skisseres opp her, er utopiske og ikke kan realiseres før under sosialismen. Disse løsningene er ikke revolusjonære, de er fornuftige. Men så lenge Arbeiderpartiet vil investere alle oljepengene i utlandet, og Høyre og Fremskrittspartiet i Oslo er mer opptatt av hvor viktig det er å ikke blande sammen sosialpolitikk og boligpolitikk, enn av å løse folks problemer kommer vi ingen vei. Dessuten mener de alle sammen at det er viktig at markedet får utvikle seg helt naturlig. Selv om det betyr at en del folk må klare seg uten et sted å bo.

av Svein Lund

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning avsamisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretiserekordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, måvi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I åretsvalkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet iSRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon avSametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samiskgrunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi harforsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som liggføre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye størreenn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også restenav landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk påå få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøkeå finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål,men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: Retten til ressursane i samiske område.

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendtrekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som erknytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske statener tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktigdet samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt.Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norskestaten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsksamepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleisikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium,eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om atdagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og omein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område medtradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, ialle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste avNord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dettefaller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta erbare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i detteområdet.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland.Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eitområde omlag like stort som Noreg. I heile dette området er detaktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklegeog økonomiske føremål, som «forvaltningsområdetfor samisk språk» og «virkeområdet for SamiskUtviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmåletom avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land ogvatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon elleravgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål ompolitisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursar

  Dei fornybare er slikt somvilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.

  Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil hafelles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunalforvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. Foreksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der ogsåforvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølvville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alleressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verkenFinnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn forein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybareressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere ågå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmarkgrunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har sålangt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøen

  Dei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høvetil for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde,vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Sålangt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og oppspørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinninghar så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inni biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskystenog foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet vedHammerfest.

• Menneskelege ressursar, kunnskapar

  Diskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmåletom retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september atgenar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjørenorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Detnorske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver fråden samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting sombygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg iFinland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar avsamiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betreeller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldrikunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Deter derfor snakk om både retten til å bruke og retten til ånekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskapforma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til åoppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka avkampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistiskrettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen forsosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildelsmotstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsklitteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast(Håvamål)

2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frieland(Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å reduseretydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har isvært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane.Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. Pådet eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelti norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern harurfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dettepeikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande.Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei ogfor å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samaneog lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og førttil nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane,men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettarsom samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser denhistoriske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen,for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkinganesin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av

• tolking av historia (Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.
• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett,eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag ereigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same someksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig»under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar påeigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat ogkommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv.set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktarmellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står einkapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist.Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kangripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn ellermotsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett tilland og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet.Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar somstår stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmåletog gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova.Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeldfiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrettsom ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ ellerprivatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da somei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientligepolitikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderettentil eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sinbeiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder.SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg meddet. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område,som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsrettentil utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten hareigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, harforvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføreforvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skalgjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. atforvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i størregrad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmarkgrunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kanetter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakareog sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier). Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område.Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så myeoppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentralestyresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte ersamar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt overnokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri harfinnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som idag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpaktingtil bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regionalstyring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass tilher. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gårett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen einoffensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmarker djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til eihovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var likeved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiettidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å kommepå Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiskerettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsakanti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel pågrenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dettehamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikkfleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Dennefløya har og klart å få støtte frå den nyesentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamleborgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark erlagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonæreanti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjernesamisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram forhets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei tilSameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar forgrunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd deisamiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at deianti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har detmangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no ispørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det gårpå retten til å øydeleggje naturen og retten til åskjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokalekulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmåletom urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eitområde gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette åbruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerandeog øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonalefolkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten.Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drivedebatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget forstatens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga avSamerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteiknved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentlegeigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familianeTreschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

Les meir:

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark (1997), særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr 3, 1996.

av Jon Arne Jørstad

Noreg er eit kapitalistisk land. Noreg er eit Nato-land. Noreg er fremst i tilpassinga til den nye europeiske orden. Noreg er eit lite imperialistisk land med ambisjonar om å bli eit større.

Noreg er eit sosialdemokratisk land og dei sosialdemokratiske leiarane er den fremste drivkrafta i forminga av Noreg si framtid. Det finst opposisjon innafor arbeidarrørsla mot sosialdemokratiet sine leiarar.Opposisjonen er mangslungen og marxistane har hatt ei relativ sterk stilling. Men marxismen har dei siste ti-åra hatt nokså magre kår og 70-talet sine framstormande revolusjonære ungdomar er stort sett blitt veletablerte og eldre. Det livnar liksom ikkje i lundane lenger. Marxismen og kommunismen har ikkje vore dei store «in»-sakene og moderne menneske uffar seg (som dei gjorde på 60-talet og byrjinga av 70-talet) over å måtte diskutere med innpåslitne rabulistar som trur dei kan redde verda.

-Stalin, seier dei og endar diskusjonen. «Jau», seier dei, «sett i frå din ståstad så …» og endar diskusjonen. «Vi veit kva vi har», seier dei og er redd revolusjon og sånn. Det er lettare å diskutere aromaterapi, drøymetyding, sex, Vegard Ulvang si rumpe og stjernene sin innverknad på vår personlege framtid. Og ein kan då ikkje ta på seg ansvaret for alt her i verda. Nei, det er ikkje på moten å vera himmelstormar.

Jean-Francais Lyotard var ein av fransk åttitals fremste postmodernistar og hadde «orientert» seg dit via freudianismen frå sin opprinnelege marxistiske ståstad. Dei «store fortellingane», ideen om «den universelle frigjeringa», hadde mista sin legitimitet. Det var eit par av poenga hans i ei lita bok som fekk den sympatiske danske tittelen Det postmoderne forklaret for børn. Eit lite sitat: «Kanskje menneskeheten kun er en meget sofistikeret knude i den generelle interaktion mellom stråler som konstituerer universet.»

Som eit lite fiberfnugg i denne sofistikerte kuten, har eg ofte følt at dei postmoderne vindane, meir enn å vera stormar som røsker opp i fordomar og dogmatisme, har vore kvalmande vindpust frå gravkamra til dei gamle filosofiske anti-materialistane. Historia gjentar seg ikkje, men det er ikkje tilfeldig at likskapen i den filosofiske debatten på starten av 1900-talet og no er slåande. Ved århundreskiftet, då kapitalismen for alvor trådte inn i sin imperialistiske fase, tydde borgarskapet i Europa til skjerpa reaksjon med vekt på sosial demoralisering og demobilisering. «Høgrebølga» den gongen fekk sitt ideologiske utslag i anti-revolusjonære teoriar og oppblomstring av religiøs mystisisme. I filosofien blomstra idealismen. «Moderniteten» då var avvising av objektive lovar for utviklinga i naturen såvel som samfunnet.

Også innfor den revolusjonære rørsla skapte høgrebølga «marxistiske» kritikarar som ville «modernisere» den filosofiske, vitskapelege og politiske tenkinga.

Lenin si bok frå 1908, Materialismen og empiriokritisismen, var eit flengande oppgjer med frontfigurane i denne «ny-marxistiske» oposisjonen og med deira anti-revolusjonære forbilde. Fornøyeleg og lærerik lesing som eg gjerne oppmoder Røde Fane sine lesarar å lese (om så på ny). Det nye gjenombrotet for kapitalismen på 80-/90-talet har ført med seg ei globalisering både geografisk og samfunnsmessig. Alle formar for menneskelege aktivitetar blir prisa for kjøp og sal på verdsmarknaden. Jan Myrdal lanserte på 60-talet uttrykket «dei overflødige» i samband med sine India-studiar. Idag veks talet på overflødige raskt over heile verda med veksande arbeidsløyse og fattigdom også i dei imperialistiske landa. Krisetendensane og konkurransen gjer at borgarskapet vrir om skrustikka for å sikre profitten.

Muren sitt fall og Aust-Europa sin overgang til marknadsøkonomi blir nytta som bakgrunnskulissar for nok ein gong å lansere ei sosial demoraliserings- og demobiliseringskampanje. For sjølvsagt veks motstanden mot «overflødiggjeringa» og trugar med å skape uorden i borgarskapet sitt globale prosjekt.

I kjølvatnet av borgarskapet sin nye offensiv mot marxismen og kommunismen dukkar på ny opp ideologiske og politiske «revisjonistar» og sluttar seg til borgarskapet sin kampanje.

For ein Erik Solheim blir forsvar av marxismen «museums-vaktarar» og historisk politiske sinkar.

For ein Eivind Røssaak blir marxismen og kommunismen umoralsk og forsvararane medskuldige i folkemord. Deira (og mange andre) sin bodskap er at marxismen er dau. Attende står å gjere det beste ut av den globale kapitalismen.

Medan Dubcek i 1968 lanserte uttrykket «sosialisme med eit menneskeleg anlet», blir uttrykket «kapitalisme med eit menneskelg anlet» no lansert (t.d. Ottar Brox). Dei småborgarlege intellektuelle har gått trøytt og gitt opp. Difor må den ideologiske og politiske latskapen gjerast universell: – Marxismen er dau, kapitalismen har sigra. – Legg i årane og nyt livet så godt du kan.

Denne intelligensiaen har aldri «følt seg bekvem» når arbeidsfolk har ytra seg om politikk, kultur og andre «andelege» tema. Ein sånn form for «infiltrasjon» på deira område vil dei gjerne «ha seg frabedt». I sånne tider gjer det godt å sjå AKP si satsing med Røde Fane. Tidsskriftet trengst og langt fleire burte nytte høvet til å gjere ein innsats for å utvikle tidskriftet vidare og vere med på å auke spreiinga av bladet.

av Kristine Mollø-Christensen

Da regjeringssjefene i EU hadde sitt toppmøte i Amsterdam 16. og 17. juni i år, markerte ble det foreløpige «høydepunktet» markert i den prosessen som har foregått det siste året. Amsterdam-traktaten innebærer en klar dreining i retning av mer integrasjon.

De forskjellige regjeringskonferansene har alle hatt som mål å rydde unna forskjellige vanskeligheter på veien mot en traktat som peker fram mot en tett Union, en forbundsstat, et Europas Forente Stater.

Ideen om Europas Forente Stater er ikke ny – heller ikke kampen mot den. Allerede ved begynnelsen på dette århundret, i 1915, skrev Lenin: «… sjøl om slagordet om et republikansk Europas Forente Stater er uangripelig som politisk slagord, gjenstår likevel det uhyre viktige spørsmålet om dets økonomiske innhold og betydning. Ut fra imperialismens økonomiske forutsetninger – dvs. kapitaleksporten og de «avanserte» og «siviliserte» kolonimaktenes oppdeling av verden – er Europas Forente Stater under kapitalismen enten umulig eller reaksjonært.» Og Lenin fortsetter: «Selvsagt er det mulig med midlertidige overenskomster mellom kapitalister og mellom stater. I denne forstand er Europas Forente Stater mulig som en overenskomst mellom de europeiske kapitalistene – men for hvilket formål? Bare i den hensikt å få til en felles undertrykkelse av sosialismen i Europa, og en felles beskyttelse av det koloniale byttet mot Japan og USA «. (Fra artikkelen «Om parolen Europas Forente Stater»)

Hvem sa at verden har forandret seg.

Overnasjonalitet

Maastricht-traktaten opererer med tre søyler som relaterer seg til måten beslutningene tas på. I den første søylen er beslutningene overnasjonale, dvs. at de tas ved flertallsavgjørelser. I søyle to og tre er beslutningene mellomstatlige, dvs. at de tas ved enstemmighet.

Hvis ett av landene er mot et direktiv, kan det altså nedlegge veto og dermed unnlate å binde opp seg selv eller andre. Tidligere har følgende saksområder vært under første søyle: Det indre marked, jordbruks- og fiskeripolitikken, handelspolitikk, regionalpolitikk, den sosiale dimensjon, miljøpolitikk, forskning og utdanning og Den økonomiske og monetære union (ØMU). Søyle to har inneholdt den felles utenriks- og sikkerhetspolitikken og forsvarspolitikken. Søyle tre har stort sett bestått av felles justis- og politisamarbeid med blant annet asyl- og flyktningepolitikken.

Amsterdam-toppmøtet vedtok at asyl- og flyktningedelen og derigjennom mesteparten av Schengen-avtalen skulle flyttes fra søyle tre og til søyle en. Prosessen skal ta 5 år. Schengen-avtalen er dermed blitt en del av unionstraktaten. På rettsområdet er det også et uttalt mål om harmonisering av lovverket. I flere år har det vært en trend å legge nye områder (for eksempel spørsmål om faglige rettigheter/arbeidsspørsmål) til Det indre marked og dermed blir disse spørsmålene gjenstand for overnasjonale beslutningsformer.

Enda viktigere er spørsmålet om fleksibilitet. Dette har lenge vært diskutert i EU og har med Amsterdam-traktaten kommet ordentlig ned på papiret. Det gir i første rekke Tyskland og Frankrike (og andre integrasjonsvillige) muligheter til «et tettere samarbeid» enn det flertallet av EU-landene går inn for. Dermed har en også slått beina inn under medlemslandenes muligheter til å stoppe en videre integrasjonslinje. Veto-retten er i ferd med å bli EU-historie.

For en riktig union er det viktig også å ha en felles politikk utad. Amsterdam-traktaten er et skritt i retning av dette. EU får en utenrikspolitisk talsmann, sjef for en utenriksavdeling som ligner et utenriksdepartement. Det ligger en reservasjon i traktaten om at hvis «viktige nasjonale interesser er involvert «, så vil disse gå foran flertallsbeslutningene.

Mer makt til institusjonene

Den nye traktaten overfører mer makt til EUs ministerråd som på stadig flere områder vil fatte flertallsbeslutninger. Lederen av Kommisjonen får mer makt og innflytelse og kan også flytte rundt på kommisjonærene á la regjeringsutskiftninger. Europaparlamentet, tidligere også kalt Mikke Mus-parlamentet, får mer beslutningsrett og forslagsmuligheter. Et nytt toppmøte i forkant av opptakelsen av nye medlemsland skal diskutere fordelingen mellom de enkelte land i forhold til størrelsen. Alt i alt går EUs institusjoner også mer i retning av å være instrumenter for en EU-stat.

Militærpolitikken og Vestunionen

Det eneste området hvor EU ikke fikk full klaff på integrasjonslinja, var på spørsmålet rundt militærspørsmålet. Her er det motsetninger i det europeiske borgerskapet som kommer til overflaten. Noen ønsker et tettere forhold til USA, mens andre mener at EU-Europa i høy grad er sterkt nok nå til også å stå på militære egne bein. Likevel har en i Amsterdam-traktaten fått med et større militærpolitisk spillerom for Vestunionen i og med passusen om såkalte humane krigsaksjoner. Det er også et mål om «gradvis utforming av en felles forsvarspolitikk, som vil kunne føre til et felles forsvar». Vestunionen som en naturlig del av EU, kommer også klart fram i bestemmelsene om at når EU bruker Vestunionen har alle EU-land rett til å delta i beslutningen – altså også EU-land som ikke er medlemmer av Vestunionen. At imperialistblokken EU kommer til å trenge sitt eget militærapparat, er opplagt. Derfor vil også Vestunionen bli en del av EU-traktaten, selv om USA ikke vil. Tyskland går på sokkelesten for ikke å provosere USA. I overgangsfasen forsøker Tyskland å framstå som USAs fremste «partner» i Nato, men det er tegn som tyder på at rivaliseringa øker. Var Bill Clintons Danmark-besøk i juli også en advarsel til den tysk/franske overivrigheten med hensyn til integrasjonsprosessen? Danmark har hittil vært en «bremsekloss» i EU.

Utvidelse østover

Også i forholdet til Øst-Europa anes rivaliseringa mellom i første rekke USA (gjennom Nato) og Tyskland. Av de ledende EU-landene er det først og fremst Tyskland som på kort sikt vil tjene på en øst-utvidelse. Tyskland vil få et adskillig større hjemmemarked.

Lokket av muligheten av å sitte ved de rikes bord skal Øst-Europa endres. De øst-europeiske finansministrene møter krav fra EU om å liberalisere kapitalmarkedet, privatisere statsbankene, gjøre det lettere for utenlandske investeringer og i det hele tatt vise en betingelsesløs tilpasning til Det indre marked. Men Amsterdam-toppmøtet slo fast at det ikke blir noen utvidelse før en del institusjonelle saker er ordnet opp i. Kjernen av EU-land ønsker å sikre sin egen innflytelse over EUs utvikling først. Eller som Luxembourgs utenriksminister uttalte i redegjørelsen for Europaparlamentet: «Ingen utvidelse av EU – ikke en eneste – vil være mulig før en har fått en løsning på størrelsen av EU-kommisjonen og vektfordelingen av stemmer i Rådet.»

ØMU på skinner?

Tidlig i juni var det mye sabelsrasling vedrørende Den økonomiske og monetære union og den såkalte stabilitetspaktens krav (fra toppmøtet i Dublin 1996) til lave offentlig utgifter og budsjettdisiplin. I den europeiske pressa ble det framstilt som om Frankrike og Tyskland sto steilt imot hverandre og at det gjennom harde forhandlinger og innspill om krav til å få ned arbeidsløsheten endelig lyktes å komme til enighet. «Kampen mot arbeidsløsheten» består stort sett av gamle «tradisjonelle» tiltak som:

• senking av arbeidsgiveravgiften
• mindre reguleringer på arbeidsmarkedet
• mer fleksibel arbeidskraft
• begrensete muligheter for sosialstøtte
• og krav om flere muligheter vedrørende utdanning.

Når EU har en arbeidsløshet på 11%, sier det seg selv at dette er et brennbart tema. I noen regioner (for eksempel i Belgia og Luxembourg) er den oppe i 30%.

Men dette var spill for galleriet. Er det noe Frankrike og Tyskland er enige om, så er det nødvendigheten av ØMU.

Den økonomiske og Monetære Union er et politisk prosjekt i den forstand at den skal sikre EU-staten økonomisk handlefrihet og styrke. Tenk bare på hvor viktig det er at alle EU-landenes gullreserver blir samlet i en sentralbank. Tenk på hvilken enorm makt det vil gi de europeiske kapitalistene – og kanskje først og fremst den tyske storkapitalen? Tenk på hvordan nasjonal råderett over økonomien – selv om den under kapitalismen er svært begrenset – blir overflyttet til overnasjonal kontroll blant annet gjennom innføringen av en valuta – euroen. Og at ØMU og euro blir en realitet – det stadfestet i hvertfall Amsterdam-toppmøtet.

Uten folkelig støtte

Folket i EU kommer i året som kommer virkelig til å føle på kroppen den nedskjæringspolitikken som følger av konvergenskravene. Eller som EU-kommissæren for utenrikshandel, Leon Brittan har sagt: «ØMU vil tvinge EU-landene til å måtte vedta Thatcher-politikk» (The Economist 15.03.97).

Folk i EU har liten tro på at en felles mynt og en økonomisk union vil kunne føre til noen forbedring for dem. I 1990 mente 72% av EUs befolkning at unionen var en «god ting» for dem. Nå er tallet nede på 48%. Hele 77% av alle velgere i EU mener at de har fått for lite informasjon om valutaunionen. I Tyskland er faktisk 52% av befolkningen mot innføringen av EUROEN. Ikke bare for folket men også for bankene vil overgangen til en valuta kjennes. Et rådgivningsfirma i London mener at overgangen til en myntenhet vil koste bankene mellom 280 millioner og 3,5 milliarder.

Hva med Norge?

EØS og Schengen-avtalen er begge sklibrett inn i EU. Nå i enda større grad enn før. Etter at Schengen-avtalen ble en del av unionstraktaten må den norske avtalen reforhandles. Dessverre er det liten grunn til å tro at regjeringa eller EU vil synes dette er problematisk. Begge er eksperter på konstruksjoner av avtaler som skal unnslippe konstitusjonelle problemer. Men Nei-sida har fått flere kort på hånden og vil aktualisere spørsmålet i valgkampen og resten av høsten.

EØS-avtalen er for alvor igang med å få gjennomslag i Norge. Den slår beina under «nasjonal styring» og gjennom konkurranseutsetting og anbudsdirektiv driver den fram a.s.-ifisering og privatisering. Statlige selskaper divisjoneres og markedstilpasses. Det indre marked har en religion, og det er prinsippet om «fri konkurranse». Samfunnshensyn og alle andre hensyn må vike for dette. Derfor ser en nå en aldeles sinnsyk politikk i når det gjelder post, telefon og strøm.

Krysssubsidiering innenfor statlige foretak er forbudt i EØS. Derfor må alle enheter/divisjoner være økonomisk selvbærende. Hva det har å si for den norske bosettingsstrukturen, trengs det liten fantasi for å se. Nå står «lik pris»-prinsippet for posttjenester for fall sammen med gjennomføringen av en rekke andre distriktfiendtlige omorganiseringer.

Telenor planlegger å fjerne de fleste telefonkioskene utenfor byene. Det diskuteres seriøst å kutte strømmen i områder hvor ledningsnettet ikke gir ønsket inntjening. Nesten all samfunnsmessig endring som skjer om dagen kan relateres til EØS-avtalen.

Sammen med utviklingen i Det indre marked blir stadig flere områder underlagt EØS-avtalen. Til høsten står den endelige kampen om Norge også skal komme inn under EUs veterinærregime. Gjennom Den utvidede EØS-avtalen vil da grensekontrollen for kjøtt og levende dyr falle bort med fare for kraftig økning av smitterisikoen i Norge som resultat. Etterhvert som EØS-avtalen endrer Norge er det muligheter for å reise en ny EØS-motstand, ikke minst i fagbevegelsen. LO må utfordres på sine krav til EØS og grunnlaget for Nei-vedtaket fra 1994.

Militært er Norge knyttet til Vestunionen. Siden det formelt skjedde lite med dette på toppmøtet i Amsterdam, vil det fortsatt være enkelt for regjeringa å opprettholde det assosierte medlemskapet. Når det gjelder Vestunionen har Nei-sida ligget nede. For at denne viktige sida ved Nei-kampen skal få mer vind i seilene, er det viktig at den knyttes både til anti-atomvåpenkampen og den fredsbevegelsen som finnes i EU-landene.

ØMU og Norge

Norge er faktisk med i ØMUs første fase gjennom EØS-avtalen/Det indre marked. Og administrerende direktør i Den norske Bankforening, Trond Reinertsen, mener norsk tilknytning til ØMU er en logisk konsekvens av EØS-avtalen. «Ut fra at vi har EØS-avtalen og er en del av det indre marked, følger behovet for valutastabilitet som en nødvendig del. Felles valuta er dermed det eneste logiske». Han fortsetter: «Hele det private næringsliv og også offentlig sektor har glede av en stabilitetslinje. » Reinertsen sa dette på et seminar hvor boka om Flerhastighets-Europa – konsekvenser for Norge ble presentert. En annen av artikkelforfatterne, Arne Jon Isachsen, sa i samme anledning at det ikke ville være noen tekniske hindringer for Norges deltakelse i ØMU. Det var bare å bestemme vekslingsforholdet mellom kroner og euro og ikke tillate noen avvik. Norge fører allerede en politikk for stabil valutakurs, og hele det inntektspolitiske samarbeidet er basert på dette, mente Isachsen.

Disse herrene er nok ikke alene om å mene at norsk tilknytning til ØMU er uproblematisk og nødvendig. Uansett vil ØMU påvirke den norske økonomien og samfunnet. For den norske Nei-sida vil Den økonomiske og monetære union bli den store utfordringen framover.

Etter som EUs utvikling som imperialistmakt blir tydeligere vil også EU-motstanden måtte ta mer stilling til kapitalismen og være mer systemoverskridende. Dette er en klar utfordring til oss på venstresida.

Protester og nettverk

Samtidig med EU-toppenes møte ble det avholdt et «annerledes toppmøte». Den nederlandske komiteen av Initiativet for et annet Europa hadde lagt opp en rekke seminarer og debatter om alt fra ØMU, kvinnepolitikk, faglige spørsmål, anti-rasisme, freds- og militærspørsmål til miljøspørsmål. Debattanter fra TEAM, grasrotorganisasjoner og fagforeninger satte hverandre i stevne. Det var deltakere fra alle EU-land og en del ikke-EU-land som Norge og Øst-Europa. På disse møtene kom det fram mye enighet – men også store uenigheter. Den største uenigheten går på hvorvidt EU kan reformeres eller må oppløses. Her har den nordiske EU-motstanden en stor oppgave å fylle. Den gjorde jo også en markant jobb i Amsterdam ved å reise spørsmålet i alle sammenhenger. Det var også tydelig at synet på nasjonalstaten som utelukkende en politisk sak for ultrahøyre har fått gjennomslag. I det hele tatt er det betenkelig og tildels overraskende at så mye av unionens tankegods har slått inn i folkelige protestorganisasjoner i EU.

Det en var enige om, var betydningen av nettverk. Spesielt kom dette til uttrykk på kvinnemøter og faglige møter. Det ble diskutert hvilke typer av nettverk en trenger. Mens det på kvinnesiden nærmest er tale om for mange nettverk uten kontakt seg imellom, har det på den faglige siden vært svært lite. Behovet for et slikt nettverk ble blant annet synligjort på et faglig møte hvor Cloe Morris fra Women of the Waterfront (havnearbeiderkoner fra Liverpool) poengterte at havnearbeiderstreiken umulig kunne ha fortsatt uten den store støtten den har mottatt fra foreninger utenfor Englands grenser. På det samme møte skrev folk seg på liste for deltakelse i nettverk. Den nederlandske komiteen har ansvar for videreutvikling av dette nettverket.

Trass i motsetninger og tildels store meningsforskjeller er bygging av nettverk viktig. Det er den eneste måten den folkelige motstanden mot EU kan utvikle seg.

Amsterdam var ikke bare et skritt på unionsveien, men også starten på noe helt nytt i den europeiske EU- og Maastricht-motstanden. Den 50.000 store internasjonale og fargerike demonstrasjonen lørdag 14. juni viste det allsidige opprøret som er mot kapitalens EU. Oppgaven både i EU og Norge blir å bygge ut og videreutvikle denne motstanden.

Artikkelen er en litt forkortet versjon av en innledning til et møte i Kommunistisk Forum i Halden i september i år.
«Många av oss har länge saknat ett forum där vi kan gå mer på djupet och utväxla meningar och ideer», skriver AKP innbydelsen.

---

Många gånger undrar jag varför folk bildar politiska partier. Det är ju inte tillräckligt att partiets medlemmar skall ha samma åsikt i en fråga, utan de måste ha samma åsikt i nästan alla frågor. Och inte nog med det: de skall ha samma åsikt i nästan alla frågor i framtiden också! Tänk så mycket lättare det är att bilda idrottsföreningar eller kulturföreningar istället!

När partiet sedan är bildat kommer snart medlemmarna underfund med nästa stora problem. Partiet beslutar om sitt program, det ställer upp krav som skall genomföras och alla medlemmar börjar arbeta med stor entusiasm. Plötsligt upptäcker man att det finns andra partier som tycker precis tvärtemot och man får klart för sig att det är praktiskt taget omöjligt att genomföra sitt fina program och sina välformulerade krav!

Ändå sysslar massor av människor i det här landet med partipolitik. Det vore gott och väl och fullt förståeligt om varje enskild samhällsmedborgare hade en politisk åsikt och förde fram den när det behövdes. Då skulle man inte vara bunden av ett program, som man inte är överens om helt och fullt. Man behöver inte följa några stadgar och man behöver inte bli utskälld av folk på stan för att partiets styrelse har gjort ett dumt uttalande eller skämmas för att partiets ordförande druckit för mycket alkohol. Man behövde heller inte uttala sig om en massa saker som man egentligen inte har en aning om. Och man kan ändra sin åsikt hur ofta som helst utan att någon annan bryr sig om det särskilt mycket. Tänk så enkelt det är att vara politiker utan parti!

Vad är då ett politiskt parti? Är det en sammanslutning av människor med samma åsikt?

Vi på venstresida brukar säga att politiska partier är uttryck för olika klassintressen. Borgarna har sitt parti, de småborgerliga sitt parti och arbetarna sitt parti. Men så enkelt är det inte längre. Nu bildar vem som helst ett parti. I länderna i vår del av världen finns det kanske tio till tjugo olika partier som anser att just dom har lösningen på samhällets problem. «Riktiga» marxister bryr sig inte om det utan för dem är alla de andra partierna mot arbetarklassen och det egna partiet för. I Sverige på 70-talet var det ett parti som i sin analys talade om «femlingspartierna», d.v.s. det var alla dom andra.

Under senare år har det i alla länder bildats ett grönt parti av människor som tycker miljöfrågan är dagens viktigaste samhällsfråga. Det finns också minst ett Fremskrittsparti i varje land, som vill stoppa invandring och slänga ut mörkhyade människor. Om det nu är så att olika partier uttrycker olika klassintressen, så måste det vara så att vissa samhällsklasser håller sig med flera partier. Är det möjligt? Om man tänker på det rent teoretiskt är det naturligtvis fullt möjligt. Men hur är det konkret? Kan t.ex. arbetarklassen företrädas av flera partier? Kan det finnas flera progressiva partier i ett land? Eller rent av flera kommunistiska partier?

Om vi tänker på de gröna partierna spelar de en mycket viktig roll i miljöfrågorna och har ofta ett mycket bra arbete på det området. Däremot hamnar de ofta fel i andra samhällsfrågor – i synnerhet narkotikafrågor – och spelar där en farlig roll. Är det alltså så att det finns partier som delvis är progressiva? Om det är så att de gröna har en bra miljöpolitik, så är naturligtvis vänsterpartierna intresserade av att samarbeta på detta område. Hur skall vi lösa detta organisatoriskt?

Det finns ett dokument som många partier studerat framlänges och baklänges ända sedan 20-talet och som satt sin prägel på de kommunistiska partiernas syn på vad ett politiskt parti är.

Det är ett kapitel i Stalins Om leninismens grunder som heter «Partiet». Kortfattat kan man säga att det kapitlet är en sammanfattning av bolsjevikernas partisyn. Ett annat viktigt dokument är Kominterns «Teser om de kommunistiska partiernas struktur, metoder och organisationsarbete».

Men först alltså Stalin. Han ställer upp sex punkter för ett kommunistiskt parti som vi kortfattat skall titta lite närmare på.

I punkt 1 skriver han att partiet skall vara arbetarklassens förtrupp. Vad betyder det? Ja, enkelt kan man säga att partiet skall vara arbetarklassens ledare. Om man funderar över vårt partiväsende så är det egentligen ingen märkvärdig åsikt. I grund och botten är ju alla politiska partier ledare för någon klass eller någon rörelse. Höyre har ju alltid varit borgerskapets förtrupp i Norge, Senterpartiet böndernas o.s.v. Utav de nya partierna strävar de gröna efter att vara miljörörelsens ledare.

Punkt 2 säger att partiet är arbetarklassens organiserade trupp. Ser vi tillbaka till punkt 1 kan vi analysera detta på samma sätt. Alla partier är olika klassers eller rörelsers organiserade del.

Den tredje punkten talar om partiet i förhållande till andra organisationer. Den säger att partiet är den högsta formen för proletariatets klassorganisation. Går det att jämföra med t.ex. Höyre och säga att detta parti är den högsta formen för borgerskapets klassorganisation? Ja, varför inte?

I punkt 4 säger han att partiet är ett verktyg för proletariatets diktatur. Ja, man kanske kan säga att Höyre är ett verktyg för borgerskapets diktatur, men om vi använder andra ord blir det säkert mer begripligt för alla.

Punkt 5 är något annorlunda. Den säger att partiet «såsom en enhetligt vilja är oförenlig med förekomsten av fraktioner». Det finns naturligtvis ingen som säger att fraktioner är förbjudet i Höyre, men tänk efter! Fraktioner i alla partier innebär en försvagning av partierna och jag tror inte att ledningen i något parti skulle välkomna olika fraktioner, utan tvärtom motarbeta dem på alla vis. Politiska och organisatoriska.

Den sista punkten är är också lite speciell. «Partiet stärkes genom att det rensar ut opportunistiska element.» Det kanske inte skulle bli så många kvar om Höyre rensade ut alla opportunistiska element, men ett är ändå säkert: Karriärister och liknande gör stor skada i alla partier.

Min schematiska analys av Stalins punkter visar att det egentligen inte finns något säreget med de kommunistiska partierna. Erfarenheterna från 70-talet är däremot viktiga att minnas. När den nya vänsteroppositionen växte fram och SUF(m-l) i Norge och KFML i Sverige skapades låg Stalins punkter till grund för de nya partierna. I dag, 25-30 år senare, är både Stalin och hans punkter borta. Fram för allt har Stalin själv råkat illa ut. Men när det gäller hans punkter måste vi komma ihåg att de skrevs i en mycket speciell tid: det var världskrig från 1914, revolution 1917, inbördeskrig och utländsk intervention i början av 20-talet. Det enda vi var duktiga på i slutet av 60- och början av 70-talet var att läsa innan till – att driva politik kunde vi inte. Därför skall vi inte ge Stalin skulden för att vi var dogmatiker.

Ytterligare en hjärtefråga för de kommunistiska partierna har varit och är förhållandet mellan parlamentariskt och utomparlamentariskt arbete. Vi föreställer oss gärna att det bara är vänstern som har en strategi i denna fråga. Men så är det ju inte. Arbeiderpartiet har en mycket lång erfarenhet av att använda sig av båda dess kampformer. Vid sidan av arbetet i Stortinget har Arbeiderpartiet tillgång till t.ex. LO som spelar en mycket viktig roll för opinionen. Även Höyre har sin utomparlamentariska gren, t.ex. NHO (arbetsgivarföreningen). Det är ju inte bestämt att den utomparlamentariska kampen endast består av strejker och demonstrationer. Den kan bestå av många olika former. Traditionellt säger vi att den utomparlamentariska kampen skall understödja den parlamentariska. Men kan det inte vara tvärtom? Kan det inte finnas tider då det är den parlamentariska kampen som är avgörande för i vilken grad arbetarklassen kan flytta fram sina positioner?

Jag skall avsluta med en fråga där vi borde vara kunniga men där vi faktiskt var mycket dåliga om vi ser det historiskt: det är dialektiken! I vårt organisations- och partiarbete har vi haft mycket svårt att ändra politiken och förändra organisationsformerna efter förändrade förhållanden. I Teserna från 1921 jag nämnde ovan skriver Komintern som sin första punkt: «Partiets organisation måste vara anpassad efter verksamhetens betingelser och syfte.» Och i den andra punkten: «Det finns ingen absolut riktig och oföränderlig organisationsform för de kommunistiska partierna. Förutsättningarna för proletariatets klasskamp förändras i en ständig process, och i anslutning till dessa förändringar bör också organisationen för proletariatets avantgarde oavbrutet söka ändamålsenliga former. Varje enskilt lands historiskt bestämda säregenheter fordrar likaledes särskilda former i de enskilda partiernas organisation.»

Denna erfarenhet är inte heller något speciellt för kommunistpartierna, utan gäller alla partier och som jag ser det är det ironiskt att de borgerliga partierna är bättre än oss på denna punkt.

Kanske är det också nödvändigt att inte bara analysera organisationen, utan också politiken utifrån dessa teser. Naturligtvis är det nödvändigt att förändra den politiska linjen när betingelserna för det politiska arbetet förändras. Det finns väl knappast något politiskt parti som inte ändrar åtminstone något i sin politik efter en viktig historisk händelse, t.ex. ett medlemskap i EU. Även här är kommunistpartierna traditionellt stelbenta. För det mesta sätter man likhetstecken mellan anpassning/förändring och opportunism och är rädda för kritik. Självfallet är det en reell fara att så att säga springa för långt i sin vilja att anpassa sig till nya förhållanden. Steget mellan förändring och opportunism är inte så långt. Men om vi inte vågar förändra den politiska linjen kommer vi då någonsin att bli ett politiskt parti att räkna med?

För vänstern gäller det nu att stanna upp och analysera: Vilka är vår verksamhets betingelser och syfte? Vilka är säregenheterna i Norge idag och vilken organisation behöver vi?

---

«Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.»

I nummer 1, 1996 av Røde Fane er det en tolv siders artikkel om «kvinneledere og lederkvinner». Åtte damer er samla rundt ei suppegryte for å utveksle erfaringer om det å ha lederverv i AKP og Rød Ungdom.

Vi skal ta opp tre temaer:

1. fordi erfaring blir presentert helt usystematisk, vil vi diskutere forholdet mellom erfaring og kunnskap,
2. fordi vi har hørt parolen «Lær av kvinneopprøret» så mange ganger uten å få den forklart, så prøver vi oss på vår egen forklaring, og
3. fordi artikkelen presenterer ledere i AKP og Rød Ungdom, vil vi diskutere litt av Maos teori om ledelse.

1. Om erfaring og kunnskap

Mao har skrevet to artikler om kunnskap: Om praksis og Om motsigelsen. Der sier han at praksis og teori henger sammen. Hvis ikke erfaringen (som lederdamene har mye av) blir vurdert opp imot teori og brukt til å forbedre teorien, er den ingenting verd, mener Mao. Og på den andre sida: hvis ikke teori blir brukt til å forandre på praksis, er den fullstendig meningsløs.

Når vi nærmer oss noe vi skal undersøke, starter vi ikke på bar bakke. Vi starter med en teori, som undersøkelsene kan bekrefte, avkrefte eller forbedre. Marx og Engels kritiserte de som mente at det er mulig å forklare noe utelukkende på grunnlag av praktisk erfaring. Praksisen er ikke til noen nytte før den er systematisert og vurdert i forhold til det vi veit fra før.

Mao beskriver erkjennelsesprosessen (det å oppnå kunnskap) som å bestå både av å få erfaring (som han kaller sansefornemmelse) og å tenke gjennom erfaringa (og det kalles å danne teori eller refleksjon). Kunnskap er altså erfaring som er gjennomtenkt og systematisert i forhold til det vi kan fra før. Løsrevne biter av erfaring kan bare være grunnlaget for kunnskap. Kunnskap har vi bare når vi har tenkt gjennom erfaringa og holdt den opp mot det vi kan fra før.

«I den praktiske virksomheten ser mennesket først bare tingene slik de ser ut, de forskjellige sidene og de ytre forholdene mellom tingene. … Dette blir kalt den oppfattende fase av erkjennelsen, nemlig fasen med sansefornemmelser og inntrykk. … Dette er den første fasen av erkjennelsen. På dette stadiet kan mennesket ennå ikke danne seg dypere begreper eller trekke logiske slutninger.» (side 50)

Det er slike løse biter erfaring eller sansefornemmelser som blir presentert i artikkelen om lederdamer.

I fasen med refleksjon blir sansefornemmelsene holdt sammen, vurdert og sammenlikna med tidligere erfaringer. Erkjennelsen når et høyere nivå, vi blir i stand til å gripe det vesentlige ved det vi undersøker (for eksempel dameledere i AKP og Rød Ungdom), se helheten, sammenhengen med andre ting (for eksempel dameledere i andre organisasjoner eller manneledere i AKP og Rød Ungdom) og indre forhold ved det vi undersøker (for eksempel forskjeller og uenigheter mellom damene). Vi danner begreper og teorier. Mao kaller dette fasen med rasjonell kunnskap.

Det er kvalitativ forskjell mellom begreper og sansefornemmelser. «Logisk kunnskap atskiller seg fra sansende kunnskap i det at den sansende kunnskapen omfatter tingenes forskjellige sider, foreteelser og ytre forhold, mens den logiske kunnskapen tar et stort skritt framover for å omfatte helheten, det vesentlige ved tingene og de indre forholda mellom dem og avdekker de indre motsigelsene for omverdenen. Derfor er logisk kunnskap i stand til å gripe tak i omverdenens utvikling, i dens helhet, i de indre forholda mellom alle dens sider.» (side 51)

2. «Lær av erfaringene fra kvinneopprøret»

Dette utsagnet, som nærmer seg et mantra for kvinnene i AKP, er en borre i ryggen. For hva betyr det egentlig? Hvilke erfaringer skal vi lære av? De gode? De dårlige? Kvinneopprøret er aldri oppsummert slik at det går an å lære av det, verken for oss som var med på det, eller for de som kommer etter. Og grunnene til det, tror vi er mange og fasetterte, men for i alle fall å starte diskusjonen, skal vi oppsummere våre oppfatninger og erfaringer.

Våren 1982 sendte Kitty Strand, en av veteranene i Kvinnefronten og AKP, et innlegg til avisa Klassekampen der hun gikk ut mot et innlegg signaturen Gaukatore hadde hatt i et tidsskrift flere år før. Effekten var enorm. «Guakatore-debatten» varte hele sommeren 1982.

Sommeren etter organiserte kvinnene seg for første gang som fraksjon på sommerleiren på Flisa, og året etter kom bøllekursa og mye av det som siden førte fram til den store mønstringen som var under Nordisk Forum i 1988. Høydepunktet i denne bevegelsen. Omleggingen av kvinnepolitikken ble svært synlig, både når det gjaldt antall revolusjonære deltakere (vi var mange, og vi rekrutterte), og når det gjaldt politisk sjølbevissthet og innflytelse (vi hadde noe å si!).

I 1973 skulle vi lage partiet. Vi sykla på vannet, lagde dagsavis – som etter alle kapitalistiske lover var en umulighet, vi skulle være 120% aktive i klassekampen, og hadde skrekkelig dårlig tid. Damene fikk vente. Riktignok fikk damene lov til å drive med sitt, til en viss grad. Vi bygde Kvinnefronten, der vi reiste klassespørsmål i motsetning til det vi oppfatta som borgerlig feminisme for eksempel hos Nyfeministene, men slo ganske bra over slik at det var umulig å bruke ordet feminist. Feminisme ble synonymt med borgerlig kvinnesak, og ikke stuereint for revolusjonære. For å være på den sikre sida lanserte vi parolen «Forsvar familien som kampenhet». Få kvinner hadde synlige, prestisjetunge politiske oppgaver.

Opprøret kom med Gaukatore-debatten, som på overflaten handla om det rimelige – eller urimelige – i at voksne folk tørker driten sin sjøl, altså om menn og kvinner skal dele husarbeidet likt. Argumentene mot en slik arbeidsdeling, var mange og varierte. Det ble framført som seriøs argumentasjon at det ville vært vanskelig for Marx å skrive Kapitalen hvis han hadde måttet vaske golvet. Eller en kreftforsker som står foran det avgjørende gjennombrudd – eller en streikeleder, eller …!

Debatten handla altså på overflaten om noe så hverdagslig som husarbeid. Men under debatten lå en større diskusjon om vi, det vil si kvinnene, skulle bøye unna krav til privat praksis fordi de menn vi stort sett bodde sammen med hadde viktigere politiske saker å arbeide med. Sånn hadde det mye vært blant politiske mennesker i Norge på syttitallet, og prisen for dette var at det ble utvikla få kvinnelige politiske ledere. Og gjennom det svekka vi den organiserte kvinnekampen. For hvordan skulle vi kunne være ledere for kvinner i Norge, vi som egentlig ikke «fikk være med» i AKP.

Et av de store problemene historisk og filosofisk både for feminismen og sosialismen er at disse teoriene ikke har klart å forene seg. I hele sosialismens historie har feministiske perspektiv blitt undertrykt, og feministisk teori, eller teori om kjønnsundertrykking har vært et forsømt område i den kommunistiske tradisjonen. Den som på tross av dette er utvikla, er blitt undertrykt og fortiet. Dette har ført med seg historiske tap både for arbeiderklassen og kvinnene. Og sjøl etter 70-åras enorme framgang for kvinners sjølbevissthet, så var ikke vilkåra for kvinnene blitt tilsvarende endra internt i AKP. Men et mannsdominert kommunistparti kolliderte med virkeligheten. I Norge var kvinnene blitt yrkesaktive. Halvparten av arbeiderklassen var kvinner og kvinnebevisstheten var økende i samfunnet.

Kvinneopprøret var massenes spontane opprør. Et sjikt trofaste kvinnelige partikamerater var med, et sjikt som gjennom alt sitt usynlige arbeid hadde vært ved- og vannbærere for partiorganisasjonen, et arbeid de sjelden eller aldri hadde fått anerkjennelse eller oppmerksomhet for. Og gjennom alliansen mellom de opprørske og de erfarne, der vi støtta og oppmuntra hverandre, og fortalte hverandre at vi var viktige, fikk kvinnebevegelsen i Norge sin andre vår gjennom bøllekursa som inkluderte tusenvis av jenter og kvinner.

Er dette erfaringene fra Kvinneopprøret? Ja, og nei! Det er en beskrivelse av hva som hendte, men ingen analyse, spesielt ikke av svakhetene.

En smule økonomisk analyse har alltid vært i bunn på kvinnepolitikken, men kvinneopprøret brukte lite marxistisk filosofi og historisk materialisme som referansebakgrunn og redskap for å analysere politikken. Kvinneopprøret ble teoriløst. Vi tror ikke det er tilfeldig at det aldri er oppsummert. Men teoriløst betyr ikke at det var uten ideologi.

Gjennom bøllekursa ble kvinnepolitikken spennende og utviklende, og mange kvinner vokste individuelt. Prisen var at de ble ansvarlige for å holde partiet sammen. Dette ble gjort blant annet med å undertrykke motsigelser internt blant kvinnene. Alt vi gjorde eller mente, ble like fint og riktig. Motsigelser ble farlige. Å stille uenigheter skarpt hørte til den «mannlige lederstilen» som ligger i ledelsesansvar og demokratisk sentralisme. Kvinneopprøret la vekt på såkalte kvinnelige verdier – med nye former for ledelse, basert på kollektivet, der det ikke skulle ledes «på vegne av». Kollektiv ledelse er ofte lurt, men når kvinnekollektivets oppgave ble å støtte opp om alt, og det ble «ulovlig» å kritisere kvinnelige ledere for andre damer, fungerte det lammende, og som et lokk på diskusjonen. Ideologien gikk ut på at vi ikke skulle tro vi hadde skjønt noe mer enn andre. Vi skulle være et mål i oss sjøl, og ikke et middel!

Og som kraftig tendens lå det i bunn en feministisk argumentasjon om dyrking av «kvinnekultur», dyrking av det immanente eller myten om det kvinnelige. Mye av gjeldende opprørsfilosofi ble et forsvar for ikke å ta ansvar. Både for retningen og resultatene av bevegelsen og for den kollektive ideologisk utviklingen blant kvinnene. Ideologisk kamp ble definert som «mannesak», der mennene kunne drive hanekamp, mens kvinnene venta på bedre tider og massenes spontane opprør. Kvinnepolitikken utvikla seg fra å være en felles eiendom for den revolusjonære bevegelsen, til å bli noe som nærmest lå i genene. Mennene trakk seg unna, eller ble ekskludert fra kvinnepolitikkens område, og politikken ble å surfe på bølgen av spontane handlinger. Å overlate kvinneteori til spontaniteten er farlig.

Dette er også erfaringer fra kvinneopprøret!

3. Om ledelse

Vi tyr igjen til Mao. Artikkelen Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse blir innleda på følgende vis: «Det er to metoder vi kommunister må anvende i alt det arbeid vi utfører. Den ene er å forene det allmenne med det særegne. Den andre er å forene ledelsen med massene.» (side 210)

Å forene det allmenne med det særegne betyr at lederne må ta hensyn både til helheten i organisasjonen og til detaljene og enkeltpersonene. Mao sier at vi må gå i dybden og lære av konkrete erfaringer, samtidig som vi må bruke den generelle kunnskapen og teorien. Allment prat om at det er vanskelig å lede fører oss ingen steder. Mao foreslår følgende oppskrift for undersøkelser: «Velg ut to eller tre enheter (men ikke for mange) fra selve organisasjonen og fra andre organisasjoner ….Foreta et grundig studium av disse enhetene, oppnå detaljert kunnskap om utviklinga … den politiske historien, de ideologiske kjennetegnene, entusiasmen i studiene og de sterke og svake punktene i arbeidet til noen (igjen ikke for mange) av de representative medlemmene …» (side 210-211). En slik framgangsmåte i presentasjonen av erfaringene fra lederdamene kunne brakt oss flere skritt framover.

Å forene ledelsen med massene betyr «Ta massenes ideer (spredte og usystematiske ideer) og konsentrer dem (forvandle dem gjennom studier til sammenfattede og systematiske ideer), gå deretter ut til massene og propager og forklar disse ideene inntil massene griper dem som sine egne, holder fast ved dem og omsetter dem i handling og prøver riktigheten av dem gjennom slik handling.» (side 212)

Det er altså ikke nok, syns Mao, å ta tak i spontane og rettferdige opprør. Skal opprøret virkelig ledes, må (de spredte og usystematiske) ideene bli oppsummert, og holdt sammen med tidligere erfaring til en ny og bedre teori. Litt av det har vi prøvd i denne artikkelen.

Referanser

Følgende tre artikler av Mao Tsetung er henta fra den norske utgaven av Skrifter i utvalg, Forlaget Oktober, Oslo 1972. Sidehenvisningene er fra den utgaven.

• Om praksis (side 48-62)
• Om motsigelsen (side 63-99)
• Noen spørsmål vedrørende metodene for ledelse (side 210-215)

Artikkelen bygger på en innledning holdt på AKPs fjellstevne på Puttenseter 22. juli 1996

---

I og med kapitalismen er det ikke lenger vareprodusenten – arbeideren – som er arbeidsproduktets – varens – første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren.

Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Jeg skal forsøke å si noe om teknologiutviklingen, hva jeg mener det er, hvilken plass den har hatt i samfunnsutviklingen og samfunnsutviklingens innflytelse på teknologiutviklingen. Jeg vil prøve å trekke fram noen nye vinkler å betrakte teknologiutviklingen fra, stille spørsmålstegn ved en rekke bastante påstander. Kort sagt prøve å få fram at den teknologiske utviklingen er noe vi må ha et svært bevisst forhold til. Den er ikke noe utenfor vår påvirkning og vurdering.

Kanskje burde tittelen heller være «Den teknologiske utviklingen i et historisk og politisk perspektiv».

Det kan være mange spørsmålstegn å stille ved mine påstander her, men jeg håper likevel det får flere til å tenke gjennom spørsmålet om teknologi, klasser og miljø en gang til. Spørsmålet om teknologi er, etter mitt syn, på ingen måte en avgrenset, teknisk ting. Det er vevd inn i hele den filosofi og analyse som marxister bygger på. Jeg har bare rukket å se på noen biter. Teknologi er noe vi må være opptatt av, den virker på oss, og vi må virke tilbake.

Jeg vil prøve å sette opp noen definisjoner; å sette opp noen sammenhenger.

Teknologi?

Hva mener vi med teknologi?

I sin utveksling med naturen, bruker menneskene redskaper, verktøy – hjelpemidler. Menneskene organiserer også seg sjøl og bruken av redskapene, verktøyene, hjelpemidlene. Med teknologi mener jeg da både de tekniske tingene og organiseringen av bruken av dem.

Altså ikke bare teknikk og redskaper, men også organisering av samfunn og aktiviteter.

Utveksling med naturen

Jeg bruker uttrykket «utveksling med naturen», i stedet for «kamp med/mot naturen», og jeg har henta uttrykket fra Marx sine filosofiske skrifter. Hensikten er å uttrykke at mennesket ikke er noe vesen som står over, eller i motsetning til naturen. Mennesket er en del av naturen og må finne sin plass i den, utnytte naturen, samspille med naturen. Noen ganger, og i noen sammenhenger, kan det være en hard kamp. Det uttrykker også at det ikke er et mål for mennesket å bli hersker over naturen i absolutt forstand. Uten å ha et slikt utgangspunkt blir all utvikling svært éndimensjonal og uten plass for det mangfoldet som faktisk finnes.

Utviklingsoptimismen, som noen snakker om, blir fort slik; at målet og utviklinga er bestemt, og ut fra det er all utvikling riktig og positiv. Alt går framover på skinner.

Jeg vil her skyte inn kort om Darwin og hans teori om utvikling, at jeg tror de aller fleste for raskt tenker at tesen om at det er den sterkeste som overlever som er grunntrekket i darwinismen. Slik er det også alle naturserier på TV vil ha oss til å tenke. Men det var ikke det Darwin la i sin teori. Det det dreier seg om er at det er den best tilpassete som overlever, og det blir noe helt annet. Da blir det ikke éndimensjonal styrke som er drivkraften.

Teknologiutvikler – teknologibruker

Teknologiutviklere og teknologibrukere i en eller annen forstand, har vi hatt gjennom de fleste samfunnsformer opp gjennom historia. Jeg vil legge vekt på det jeg kaller avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker. Det ligger for såvidt ikke noe mer i det enn at teknologien ikke alltid utvikles direkte i den produksjonen, utvekslingen med naturen, den kommer til å inngå i, at det ikke alltid er arbeideren, den som produserer, som utvikler teknologien.

Teknologiens rolle og betydning

Hvordan skal vi så vurdere den teknologiske utviklingen som har vært og den som vil komme? Hva bør vi se etter for å forstå den? Hvilken rolle spiller teknologien i samfunnsutviklingen og hvilken påvirkning har samfunnssystemet på den teknologiske utviklingen?

Det har vært mange diskusjoner i vår tid, og også før, om hva som er den grunnleggende drivkraften i samfunnsutviklingen, produktivkreftene eller produksjonsforholdene.

I Materialisten fra 1984 fant jeg noen artikler av Erling Kielland og Pål Steigan, hvor de stod mot hverandre i dette spørsmålet. Marx sier i Filosofiens elendighet:

«De samfunnsmessige forhold er nøye forbundet med produktivkreftene. Når menneskene erverver seg nye produktivkrefter, forandrer de sin produksjonsmåte, måten å opprettholde livet på, forandrer de alle sine samfunnsmessige forhold. Håndkvernen gir et samfunn med føydalherrer, dampmøllen gir et samfinn med industrikapitalister.»

Kielland mente å kunne påvise at det er i utviklingen i samfunnsforholdene den grunnleggende årsaken til samfunnsendringer ligger; det var krisa i den føydalistiske organiseringa som åpnet for kapitalismen, ikke dampmøllen. Steigan på sin side mente at det var dampmøllen som knuste føydalismen og frambrakte kapitalismen.

Jeg mener at ingen enkel teknologisk innretning skaper revolusjon aleine, like lite som det er organisatoriske problemer i rådende samfunnssystemet som gjør det. Det er motsigelsen mellom produktivkreftene og produksjonsforholdene som driver samfunnsutviklingen framover.

Dampmøllen og kapitalismen

Samfunnsforholdene, produksjonsforholdene påvirker den teknologiske utviklingen, og den teknologiske utviklingen påvirker samfunnsforholdene, produksjonsforholdene. Dette mener jeg på ingen måte bryter med den dialektiske og historiske materialismen. Det er virkeligheten som bestemmer tankene våre, ikke omvendt, men virkelighetene er ikke så snever at ikke samfunnsorganiseringen er en del av virkeligheten.

Etter mitt syn bryter det heller ikke med det at til ett teknologisk utviklingsnivå hører én samfunnsmessig organisering.

Det er noe i at dampmøllen hører sammen med kapitalismen. Forbindelsen er ikke mekanisk eller enkel og direkte. Dampmøllen var nok en viktig forutsetning for overgangen fra føydalisme i Europa til kapitalisme, men den var ikke aleine som utløsende faktor.

Endringer i virkeligheten rundt oss vil sette i gang endringer i tankene våre. Og endringer i tanker, samfunnsorganisering, kan så på et tidspunkt, under gunstige omgivelser, føre til en gjennomgripende samfunnsomvelting – revolusjon.

Ut fra dette mener jeg at den teknologiske utviklinga spiller en svært viktig rolle i å holde samfunnsutviklinga i bevegelse. Men det er vekselvirkningen, motsigelsen, mellom teknisk teknologi og samfunnsorganisering som er den virkelige drivkrafta. Teknologi er en nødvendig, men ikke tilstrekkelig, betingelse for å resultere i en gjennomgripende samfunnsomveltning, en revolusjon. Marx sier i Kapitalen [1] :

«.. de naturlige behovene, som næring, klær, oppvarming, bolig osv. er forskjellige etter klimatiske og andre særegenheter ved landet. På den andre sida er omfanget av de såkalte nødvendige behovene, samt måten de blir tilfredsstilt på, sjøl et historisk produkt. De avhenger derfor i stor grad av et lands kulturnivå, blant annet også i vesentlig grad de forholdene som den frie klassen arbeidere har oppstått under, og derfor også av de vanene og kravene til livet som den har. I motsetning til andre varer inneholder altså verdibestemmelsen av arbeidskrafta et historisk og moralsk element. For et bestemt land, i en bestemt periode, er imidlertid gjennomsnittsmengden av de nødvendige livsmidlene gitt.»

Dette mener jeg klart skulle tilsi at samfunnsorganiseringen, med alt den innebærer, virker inn på hva slags teknologiutvikling vi får.

Den teknologiske utviklingen

Teknologien utvikles i menneskets utveksling med naturen for å få et bedre liv. Jeg skal ikke gå særlig inn på det tekniske og konkrete innholdet i den teknologiske utviklingen. Men vi har vel alle en slags forestilling om den fra den første enkle redskapen for å skaffe seg føde, via jakt og jordbruk, som menneskene startet opp med, og fram til dagens datastyrte krigsvåpen og også datastyrte jordbruksmaskiner.

Stort sett har den teknologiske utviklingen vært positiv for menneskene, i alle fall langt fram mot våre dager. Sjøl om ikke alt som utvikles har vært bra, har hovedtendensen vært bra. Men kanskje vi kan stille spørsmål om i hvilken grad utviklinga nå er positiv. Den teknologiske utviklingen har vært ujevn påstår de som har undersøkt nærmere, og det er nok riktig. Det sies at under slavesamfunnet gikk utviklingen sakte. Den skjøt fart under føydalismen, og har nok skutt enda mere fart under kapitalismen.

Hvorfor er det slik? Er det noe i samfunnsorganiseringen som påvirker den teknologiske utviklingen?

Jeg vil se bort fra hvordan for eksempel utviklingen av teknologien for å bygge pyramidene i Egypt utviklet seg, og hvordan den ble borte igjen. Altså spesielle teknologier som har eksistert. Jeg vil i stedet se på den jevne, matnyttige teknologien, for å si det slik. Her vil jeg trekke inn aspektet avstanden mellom teknologiutvikler og teknologibruker.

Under slavesamfunnet deltok ikke slaveeierne i produksjonen, de hadde slavene til å jobbe for seg. Slaveeierne hadde svært begrenset utveksling med naturen for å opprettholde sin livsstil. Det var også slik at fysisk arbeid var under enhver fri borgers verdighet. Slavene var på en måte sikret som slaver og så ingen mulighet til å være noe annet. Derfor hadde de heller ingen interesse i teknologiutvikling.

Jeg skal ikke vurdere slavesamfunnets økonomiske forhold, men det var vel ikke mange drivkrefter der, til å utvikle teknologi i forbindelse med livsopphold. Slavene var teknologibrukere, men ikke i en situasjon som gav dem mulighet til å være teknologiutviklere. Slaveeierne og andre frie borgere kunne være teknologiutviklere, men stod langt fra teknologibruken, og hadde dermed ikke mye inspirasjon til utvikling av teknologi. Kanskje det er grunnlaget for den manglende teknologiske utviklingen. Denne mangelen på teknologisk utvikling ble kanskje det som skapte de motsetningene i slavesamfunnet som førte til dets undergang og til framveksten av føydalismen. Slavesamfunnet greide ikke å fø seg lenger med den rådende teknologien, og greide heller ikke å få utviklet teknologien videre.

Teknologiutvikling under føydalismen

I og med føydalismen fikk vi blant annet bønder som i motsetning til slavene kunne påvirke sine egne livsforhold gjennom sin utveksling med naturen. Dermed mener jeg det kom inn en enorm drivkraft i utviklingen av jordbruksteknologi.

Under føydalismen kunne teknologibrukeren også være teknologiutvikler. Slaven var der ikke lenger, det var nå akseptabelt for borgere å arbeide – produsere. Den herskende føydalklassen stod også mye nærmere produksjonen enn slaveeierne gjorde. Etterhvert som føydalistisk organisering oppstod, kunne teknologien brukes bedre, men framfor alt satte det gang nyutvikling, og føydalismen overtok hegemoniet.

Videre til avstanden mellom teknologiutvikleren og tekriologibrukeren: I de primitive samfunnene, de første samfunnene, var det i stor grad brukere sjøl som utviklet teknologien, teknologien ble brukt og utviklet i den konkrete utvekslingen med naturen. Utvikler og bruker var den samme. Og slik tror jeg det var ganske lenge, slavesamfunnet, om det egentlig har vært et ledd i utviklingskjeden, holder jeg utafor.

Fremmedgjøring

Jeg tror den grunnleggende endringen i dette kom med kapitalismen.

Nå må vi trekke fram noen begreper fra filosofien: Jeg tenker på begrepet fremmedgjøring. Marx tar dette opp i sine filosofiske skrifter som svært sentralt i kapitalismen. Menneskets evne til arbeid, produksjonsevne, utveksling med naturen, blir noe mennesket sjøl ikke kan gjøre bruk av til egen nytte. Den blir en vare som mennesket selger på et marked, og som andre gjør nytte av. Produktene av menneskets arbeid blir noe en annen eier og disponerer. Arbeidet blir noe utenfor mennesket sjøl, fremmed for mennesket. Mennesket blir fremmedgjort når det blir fremmed for sitt eget arbeid.

Helt fram til og med vareproduksjonsøkonomien, før kapitalismen, var, sier Marx i Kapitalen, varens produsent den samme som varens første eier. Men i og med kapitalismen er det ikke lenger slik, vareprodusenten, arbeideren, er ikke lenger arbeidsproduktets, varens, første eier. Det er kapitalisten som eier arbeidsproduktene. Dermed mener jeg det også oppstår en kvalitativ endring i forholdet – avstanden – mellom teknologiutvikleren og teknologibrukeren. Arbeideren er teknologibruker, men bruker teknologien i en prosess som er fremmed for han, ligger utenfor han.

Det som driver utviklinga under kapitalismen er ønsket om mere profitt. Da må produksjonen bli mere effektiv. Det må utvikles nye produkter som det kan tjenes penger på. Drivkreftene blir effektivisering og utvikling av nye produkter. Teknologiutvikleren er ikke i første rekke arbeideren, teknologibrukeren, men egne utviklere tett knyttet til kapitalisten. De områdene hvor utveksling med naturen, arbeid, er direkte til egen nytte for arbeideren, er i husholdningen, reproduksjonen. Men dette er et område som ligger utenfor det rådende økonomiske systemet i det kapitalistiske samfunnet. Muligheten for teknologiutvikling her har ingen videre grobunn hvis den ikke kan føre til teknologi som kapitalen kan overta og øke sin profitt på. La meg skyte inn: Det er klart at også lenge før kapitalismen hadde vi spesielle teknologiutviklere, teknologiprodusenter. Teknologi ble kjøpt. Noen spesialiserte seg på enkelte type teknologiproduksjon. Ideer og teknologi ble kjøpt og solgt, men det var fortsatt en slags nærhet mellom utvikleren og brukeren.

Den teknologiske utviklingen under kapitalismen

Teknologien utvikles i menneskenes utveksling med naturen, og positiv utvikling må være den utvikling som fører til en samfunnsutvikling som gir bedre levevilkår for menneskene i utveksling med naturen. Jeg har allerede sagt noe om denne utviklingen, hva slags krefter som driver den. Og da skulle det være ikke så av veien å si, at de som driver teknologiutviklingen, og som selvfølgelig også påvirker hvilken utvikling, hvilken teknologi vi får under kapitalismen, ikke i første rekke er opptatt av menneskenes ve og vel. Da vil ganske sikkert mye av teknologien være uinteressant og direkte skadelig.

Den kan gi kortsiktige gevinster, kanskje bare for noen få, og skader for de mange på sikt. Den grønne revolusjonen på 70-tallet med super-hvete osv. skulle løse mat- og sultproblemet for verdens folk. Det var nok en del som tjente masse penger på den, men den var i stor grad til skade på sikt for de mange.

På den andre siden er det en masse forskning som kommer fram til teknologi som kunne være svært nyttig, men som ikke blir tatt i bruk, fordi det er profitten som styrer.

Kjersti Ericsson nevner i Den flerstemmige revolusjonen et eksempel fra skipsverkstedene hvor moderne kommunikasjons- og maskinstyringsteknologi kunne ha desentralisert produksjon av reservedeler m. m. og dermed kortet ned på reparasjonstid, transportkostnader m.m.

Det er mulig å slå fast at så lenge det er ønsket om størst mulig profitt som styrer teknologiutviklingen, så vil ikke miljøet være det som får de beste vilkårene. På kort sikt er miljøtilpassinger kostbart og står i veien, og kapitalismen tenker kortsiktig. I Økonomisk-filosofiske skrifter fra 1844 [2] av Karl Marx fant jeg følgende under overskriften «Behov, produksjon og arbeidsdeling»:

«Vi har sett hvilken betydning det har under sosialismen at de menneskelige behovene er rike og følgelig også hvilken betydning en ny produksjonsmåte og en produksjonsgjenstand da får: Det er et nytt uttrykk for den menneskelige vesenskraft og en ny berikelse av de menneskelige vesen. Innefor privateiendommen får tingene den motsatte betydning. Hvert menneske spekulerer der i å skape et nytt behov for det andre mennesket, for å tvinge det til et nytt offer, for å stille det i et nytt avhengighetsforhold og forlede det til en ny form for nytelse og dermed også for økonomisk ruin. Enhver søker å skape en fremmed vesenskraft som dominerer over den andre, for derved å kunne tilfredsstille sitt egoistiske behov. Etter hvert som massen av gjenstander vokser, vokser også det område som beherskes av de fremmede vesener som mennesket er underkastet, og ethvert nytt produkt innebærer en ny mulighet for gjensidig bedrag og utplyndring.»

Dere må ta dette sitatet for hva det er, løsrevet fra sin sammenheng, men som et sitat som etter min mening bør tilsi at teknologi/produksjon er noe som må analyseres i forhold til de rådende samfunnsforholdene. Og da kan det passe å komme litt tilbake til utviklingsoptimismen.

Utviklingsoptimismen

Teknologiens utvikling diskuteres mye, spesielt innenfor området natur og miljø. Deler vi svært grovt opp synet på teknologiutviklingen, kan vi sette opp to motsatt retninger: En retning sier at teknologiutviklingen fører til vår undergang, mens den andre sier at teknologiutviklingen fører oss rakt fram til det forjettede samfunnet, kommunismen. Den siste er vel det som noen kaller utviklingsoptimisme.

Å stå fast på den ene eller andre av disse to, synes jeg er lite fruktbart. Utviklinga er mangfoldig, og virkningen av konkret teknologi er avhengig av hvilke samfunnsform den benyttes i. Den teknologiske utviklingen er også påvirkbar, den er ikke uavhengig av samfunnsform. Derfor er det viktig både å analysere sjølve teknologien, hvordan den kan virke under rådende samfunnsforhold, og hvordan den kan virke under de samfunnsforhold vi ønsker å komme fram til. Vi må ha med oss at samfunnet er i bevegelse, ingenting står stille. Jeg tror på at samfunnsorganiseringen må demokratiseres og desentraliseres. For en del år siden var det et prosjekt som ble kalt «Ut av det brennende huset». Kjersti Ericsson snakket der mye om desentralisering og demokrati. Hennes bok Den flerstemmige revolusjonen følger opp dette. Jeg tror mange løsninger og ideer til løsninger, av problemene rundt å komme fram til målene våre, er å finne på dette området.

Den teknologiske revolusjonen i dag

Det sies at vi er inne i en stor, viktig, teknologisk revolusjon. Alt vil endre seg. Vi må kaste oss på teknologiutviklingsbølgen. Vi må være med og utnytte den, være med å styre den til vårt beste. Dette er jeg stort sett enig i.

Hva er det sont så er karakteristisk med dagens teknologi og dens utvikling?

Det er IT, informasjonsteknologien, som dominerer teknologien i dag. Hvor revolusjonerende er den? Hva fører den til, hva kan vi bruke den til å vårt arbeid? Dette må være sentrale spørsmål når vi skal vurdere vår stilling i IT-revolusjonen.

IT-teknologien er to ting: den er avanserte tekniske innretninger, for eksempel PCer, og den er en ny måte å tenke organisering, behandling av informasjon på, objektorientert, klient/tjener. De første egentlige elektroniske datamaskinene kom allerede på 1940-tallet. De utviklet seg større og større, kraftigere og kraftigere til tit på 1970-80-tallet. På sluttert av 1970-tallet kom noe nytt inn: Desentralisering av informasjonsbehandlingskraften. Mikromaskinene, PCen, ble født.

Teknisk har disse så vokst og vokst i styrke og minket i volum. PCene førte til en veldig desentralisert tenking på mange områder. Kollektivet rundt en stor datamaskin ble splittet opp, arbeidet ble individualisert. Vi behøver ikke være superdialektikere, men tenk på Jappe-tida på 80-tallet… Etterhvert som vi beveger oss ut på 90-tallet, endrer dette seg en del. Vi får datanettverk. De enkelte individene knyttes sammen i datanettverk, og de jobber mot felles databaser. Jeg mener for øvrig at den teknologiske utviklingen i de siste årene i stor grad har utviklet seg etter prinsippet, «problemer løses med mere styrke og makt».

Altså, når datamengdene blir store, og presentasjonsformen blir for krevende for PC-kapasiteten, så lages en PC-motor med flere hestekrefter. Det er i liten grad utvikling på feltet hvordan løse problemet uten flere hestekrefter. På flere felt innen informasjonsbehandling førte PCene til et tilbakeskritt, et tilbakeskritt som blir kompensert med hestekrefter. Det IT-faglige nivået ble satt tilbake. I stedet for utdanning av IT-fagfolk ble det utviklet kraftigere maskiner, og forbedringer kommer med nyere og enda kraftigere maskiner, og forbedringene av IT-programmene lages ut fra forutsetningen om enda kraftigere maskiner.

Du må stadig kjøpe nye kraftigere datamaskiner for å buke de nye bedre programmene. En enorm energisløsing. Så til den andre siden av IT-teknologien. Jeg sa objektorientering, klient/tjener. Dette var en utvikling som det er nesten helt riktig å si at startet i Norge et stykke ut på 50-tallet. Kristen Nygard er en av dem som var med på å få dette i gang.

Det startet innen Forsvarets forskningarbeid, mye knyttet til simulering av militære aktiviteter. Jeg skal ikke si så mye om hva dette, objektorientering, klient/tjener, dreier seg om, men jeg tror det kan uttrykkes som at det har noe med desentralisering å gjøre. Det uttrykker på en måte litt det samme som utviklingen på IT-maskinsiden. Det nye var å splitte opp store sammenhengende prosesser i mange små, uavhengige, samspillende prosesser. Programmene blir gjort mer like de virkelige prosessene de simulerer. Utviklingen kunne skje en god stund innen konseptet store, felles IT-maskiner, men virkelig utvikling får det først når nettverk blir en del av IT. Og da er ikke Norge så veldig sentralt i utviklingen lenger.

Internett

Internett er vel rundt 25 år gammelt, men det er først nå, i de seinere åra, at utbredelsen i bruksområder og antall brukere har økt enormt. Internett har en veldig desentralisert organisering, og er anarkistisk i positiv betydning. Dette gjør det til et enormt nyttig og positivt kommunikasjonsverktøy. Og det må vi utnytte. Her er jeg enig med de som mener at vi alle må ta det i bruk i vår politiske virksomhet. Som kommunikasjonsverktøy har det sin umiddelbare positive betydning.

En annen side ved Internett som trekkes fram, er dets informasjonskapasitet, mulighet for å gi tilgang til informasjon, spre informasjon. Til det er å si at anarkistisk organisert informasjon er svært lite tilgjengelig, og derfor av svært liten betydning. Informasjon som ingen finner, eller vet om, har ingen kraft.

Skal vi utnytte Internett som informasjonsbank, må vi tenke på organisering av den informasjonen vi legger ut. Jeg tror det blir mye behov for bibliotekarer rundt Internett. En ting til rundt Internett og nettverksbruk: Det snakkes om at på Internett kan alle møtes uavhengig av tid og sted på en måte. Altså kan og må vi tenke internasjonalt, hele verden. Nettverk og den nye kommunikasjonsteknologien gjør at bedriften kan spre virksomheten sin, og allikevel være som en enhet. Det betyr igjen at en saksbehandler e.l. godt kan sitte hjemme og ha adgang til alt det som han før måtte på jobben for å få tak i. «Gjør jobben hvorsomhelst» reklameres det med fra PC- og mobiltelefon-leverandørene, og det vises en seilbåt i fint seilevær. Ja, muligheten er der den, men hva så?

Avgjørende i kapitalismen i dag er internasjonalisering. Nettverksteknologien muliggjør det på sin måte. Kapitalen har store behov for å være bevegelig, og arbeidskrafta må være bevegelig og fleksibel. Kapitalen ønsker ikke godt organiserte, store grupper av arbeidere. IT, slik den er i dag, mener jeg i stor grad kan hjelpe til med å løse kapitalens her. Men i dagens IT ligger også muligheten for desentralisering og demokratisering. Det må vi utnytte.

Hvilken betydning har/kan teknologien i dag ha miljø og energimessig? Bare noen få ord. Det er nevnt et eksempel, dette fra skipsverkstedene, hvor transport kan reduseres, og antagelig også produksjon i det hele. Jeg tror også det kan spares veldig mye innen transport. Møter med deltakere fra steder med store geografisk avstander kan avholdes uten at noen behøver å reise. Det vil være mulig å føre mange fornuftige og tilfredsstillende samlinger mellom personer uten at noen behøver å bruke masse tid og energi på transport.

Noter:

[1] Karl Marx: Kapitalen, første bok, del 1, Oktober forlag, side 199, 200. [Tilbake]

[2] Karl Marx, Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker, Falken forlag A/S, Oslo – Progress, Moskva, side 248. [Tilbake]

Denne artikkelen var opprinnelig en innledning på Rød Fronts sommerleir i sommer.
Siden er stoffet noe bearbeidet og forandret av på grunnlag av diskusjoner – på og etter leiren.

---

Problemet med kommunismen under kapitalismen er at den framstår som en drøm. Folk flest tror det er umulig. Men: kommunismen er noe som både er nødvendig – og mulig.

En betingelse for å si at det kommunistiske samfunnet er mulig, er å forstå den dialektiske materialismen – at ting forandrer seg og, ikke minst, at folket kan bestemme historia.

Riktig nok kreves det litt mer enn å forstå den dialektiske materialismen. Kjerna i den marxistiske filosofien er å anvende kunnskapen om virkeligheten, om de samfunnsmessige lovene, for å forandre verden. Oppgava med å forandre verden er litt for stor for det enkelte mennesket. Derfor organiserer revolusjonære seg. Vår oppgave er å kjempe, samtidig som vi må evne å utbre forståelsen for at det kommunistiske samfunnet faktisk er mulig. Da kan det være nyttig å diskutere hvordan dette samfunnet kan komme til å se ut, både for å holde visjonen levende og for bedre å kunne stake ut veien dit.

Vi velger å dele inn kampen fram til det klasseløse samfunnet i fire historiske etapper:

1. Resten av den kapitalistiske epoken der borgerskapet er den herskende klassen.
2. Sjølve revolusjonen, den klassekonfrontasjonen som ender med opprettinga av en sosialistisk stat.
3. Den sosialistiske epoken. Arbeiderklassen har makta i staten. Gjennom denne epoken kan det skapes vilkår for
4. Det klasseløse, kommunistiske samfunnet der det ikke lenger er bruk for et statsapparat for å opprettholde den herskende klassens makt.

Vi velger videre å gå løs på dette ved å begynne med visjoner om hva slags samfunn vi kan tenke oss, og til slutt diskutere hva slags revolusjonært redskap vi trenger for å komme dit.

Kommunismen

I Kritikk av Gotha-programmet sier Marx det slik:

«I en høyere fase av det kommunistiske samfunn, etter at individenes slavebundne underordning under arbeidsdelingen og dermed også motsetningen mellom åndsarbeid og kroppsarbeid er forsvunnet, etter at arbeidet ikke bare er et middel til livets opphold, men selv er blitt det fremste livsbehov, etter at også produktivkreftene har vokst samtidig med individenes allsidige utvikling, og alle kildene til fellesskapets rikdom flyter mer rikelig – først da kan den snevre borgerlige retts horisont helt overskrides og samfunnet skrive på sine faner: Fra enhver etter evne, til enhver etter behov.»

At dette kan virke som en drøm, kan ha sammenheng med at et slikt samfunn oppfattes som tilnærmet problem- og konfliktfritt. Siden mennesker ikke er engler, men av kjøtt og blod, blir det ikke helt sånn. Motsigelsene i ting har ikke opphørt, verken i menneskene eller naturen. Det er klassekrigen som er opphørt, og grunnleggende undertrykkingsformer som kjønnsundertrykking og rasisme. Vi har å gjøre med det vi kan kalle motsigelser i folket på et relativt høyt nivå.

Hvordan kan vi tenke oss dette samfunnet? De viktigste forutsetningene, betingelsene må komme som et resultat av kampen under sosialismen, og siden ingenting er statisk, må de opprettholdes og finslipes under kommunismen.

I Søstre, kamerater! sier Kjersti Ericsson at en modell som tjener kvinnene, må tilfredsstille følgende krav:

• «En høyteknologisk økonomi, en økonomi med høy arbeidsproduktivitet. Dette gir det beste grunnlaget for å sette ned arbeidstida så kvinnene får materielle muligheter til å delta i styringa av samfunnet, og til å bruke arbeidskraft på å organisere hus- og omsorgsarbeidet samfunnsmessig.
• En økonomi med en stor offentlig service-sektor som yter gratis eller svært billige tjenester. En slik sektor er nødvendig for å «bygge ned» familien som økonomisk enhet.
• En økonomi som bevisst bryter ned skillet mellom kvinneyrker og mannsyrker, kortsiktig ved å innføre likelønn mellom disse, langsikig ved å oppheve systemet med lønnsarbeid.
• En økonomi som legger stor vekt på utviklinga av «dagliglivets teknologi».
• En økonomi som angriper det skillet mellom «offentlig» og «privat» som er bygd inn i kapitalismens infrastruktur.»

Vi tolker det slik at dette er krav som må tilfredsstilles under sosialismen. Vi tror det er et godt utgangspunkt å tenke at samfunnsmessige premisser som tilfredsstiller kvinner – vil tilfredsstille alle. Ikke fordi vi snakker om særegne «urkvinneverdier» som mal, men fordi kvinnene er det undertrykte kjønnet, og vi skal gjennom frigjøring og fram til hele mennesker.

For å få til dette, og for å oppheve de motsetningene som også Marx snakka om, tror vi at vi må tenke oss et desentralisert samfunn der produksjon av industrielle varer, mat og andre nødvendigheter går inn i en helhet, sammen med omsorg, utdanning, kunst og kultur og alskens lek og fritid.

Samfunnsmessig kan vi tenke oss at strukturen i bydel Gamle Oslo og på kysten i Nord-Norge bør være relativt – understreker relativt – lik i det kommunistiske samfunnet. Menneskelig sett kan vi tenke oss at definisjonen på det hele mennesket er at vi alle må være «arbeider-bønder-intellektuelle-kunstnere», som styrer våre liv på et høyt kollektivt og direkte demokratisk nivå.

For å knytte drømmen til dagens virkelighet, går det an å kalle mye av det vi slåss for nå for strategiske krav:

• Kampen for lik lønn, for å oppheve lønn etter kjønn.
• Kampen for arbeidet OG arbeidstida – sekstimersdag.
• Kampen mot rasering velferdsstaten, for en offentlig sektor etter folks behov.
• Krav for å skape betingelser for at hvert enkelt menneske kan bli sin egen sjølstendige økonomiske enhet. For eksempel kampen mot forverring for eneforsørgere – som stort sett er kvinner.
• Kampen om produksjon, distriktene, mat – jordbruk og fiske.

Disse kampene foregår nå, og vi kan trekke en linje herfra og fram til betingelsene for å tre inn i det klasseløse samfunnet. Ved å sette kampene nå inn i en slik sammenheng, blir ikke sekstimersdagen bare et spørsmål om seks timers arbeidsdag, men et spørsmål om hva slags samfunn vi skal ha. Vår propaganda må innrettes på perspektivet og helheten for å løfte vårt og andres blikk ut over hvert enkeltstående slag mot forverring. Lite, eller ingenting av dette kan vinnes på avgjørende vis under kapitalismen. Kampene må avgjøres under sosialismen for å legge til rette for kommunismen. Dette kommer vi mer innpå seinere. Vi har lyst til å bevege oss litt mer i et tenkt kommunistisk samfunn først.

Vi tar utgangspunkt i en bok som heter Kvinne ved tidens rand av Marge Piercy. Det er en roman, og slett ikke noe filosofisk verk om kommunismen, men det er noen ideer der om et nytt samfunn som er ganske interessante:

• Familien som enhet er fullstendig oppløst. Folk bor i hovedsak i hver sin lille «hytte». Mat og omsorgsfunksjoner er organisert på kollektivt, sosialt vis. Og mer kontroversielt: Barnefødsler er fjernet fra menneskets biologisk funksjoner. Utviklinga fra befruktningen og fram til «fødselen» foregår innafor kunstige rammer. Derfra tar et lite kollektiv på tre «mødre» (uavhengig av kjønn) over det familiære ansvaret, fram til at de blir sjølstendige individer gjennom en slags initialiseringsprosess som minner om indianske kulturer. Det skjer nokså tidlig i tenårene.
• Kjærlighet og seksualliv utvikles innafor et mønster av venner og «kjærlighetsvenner.» Spørsmålet om kjønnstilhørighet er nærmest uinteressant. I tilknytning til dette sier for eksempel AKP-programmet: «Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.» Og: «Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinne og mann, og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser.»
• Samfunnet er organisert i små enheter som er nokså sjølberga, men det er noen grad av produksjonsmessig spesialisering og arbeidsdeling mellom enhetene. Dette styres av organisasjonskomiteer hvor folk tar sin tur etter loddtrekning, uten at det virker som noen plikt. Det er distrikts/områdekomiteer med utsendinger/representanter, og kompliserte forhandlinger løses ved at representanten om nødvendig tar flere diskusjonsrunder med folk inntil felles enighet er oppnådd.
• Skole i tradisjonell forstand eksisterer ikke. Hovedansvaret for opplæringa av de yngste ligger hos de eldre, samtidig som læring er integrert i arbeidet etter tesen om at kunnskapen er verdiløs hvis den ikke etterprøves av virkeligheten stadig vekk. Kan dette være biter av en kommunistisk virkelighet?

Uansett tror vi det er noen spørsmål her som er viktig å diskutere. Spørsmål som har med de samfunnsmessige betingelsene å gjøre. De har følgelig også noe å si for at det kommunistiske samfunnet kan utvikle seg – og bestå. Siden klassekamp og annen undertrykking er opphevd, tenker vi at det blir viktig hvordan arbeidsdelinga blir organisert, både kollektivt og individuelt. Vi tenker på hvilken grad av sjølberging enhetene bør satse på – arbeidsdelinga mellom enhetene og styringa av det, og forholdet mellom sentral og lokal styring. For det enkelte mennesket blir det spørsmål om hva vi legger i begrepet hele mennesker. Den absolutte sperren bør ligge på at det ikke skal være fare for å utvikle «gammeldagse» arbeidsdelinger og styringsformer. Hvor bør da sperren ligge?

Overgangen fra sosialismen til et slikt samfunn – eller hvordan vi nå tenker oss det – er vel verd å se på. Stalin og partiet i Sovjet erklærte i løpet av tredveåra at Sovjet-samfunnet hadde nådd kommunismen. Fatalt. Det blir fatalt å erklære kommunisme lenge før klassekampen er over – lenge før arbeidet og produksjonen er på det nivået at «kildene til fellesskapets rikdom flyter rikelig» – før betingelsene for å skape hele mennesker er tilstede.

AKP-programmet sier: «Dette målet (klasseløst samfunn)kan bare nås gjennom en lang rekke revolusjoner og omveltninger som skaper nye internasjonale maktforhold.»

Noen eksempler på dette fra programmet:

• «En ny type planøkonomi som styres av folks grunnleggende behov og som bygger på økologisk innsikt og økologiske rammer. Overordna rammeplaner må forenes med lokal skaperkraft.
• Profitten må oppheves som drivkraft i økonomien, lønnsslaveriet avskaffes og produksjonen legges om fra bytteverdiorientering til bruksverdiorientering. Kvinnenes ubetalte arbeid må synliggjøres. De oppgavene som løses gjennom dette arbeidet må inngå som en del av den helhetlige, samfunnsmessige planen og sikres nødvendige ressurser.
• Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.»

Dette er etter vårt syn i verste fall en sammenblanding av forholda under sosialismen og kommunismen, i beste fall er det viktige mangler i beskrivelsen av kommunismen. Ett eksempel, om forholda mellom mennesker: Oppheving av alle maktstrukturer og institusjoner som fremmer rasisme og kvinneundertrykking.

Vi ser det slik at i den fasen hvor samfunnet går inn i kommunismen må slike maktstrukturer og institusjoner være opphevet. Ethvert menneske må ha oppnådd en status som sjølstendig, uavhengig «økonomisk enhet», altså et nivå av materielt lik status. Vi tror vi må være kommet så langt før samfunnet er modent for å bevege seg over i det klasseløse stadiet. Dette er viktige spørsmål å diskutere: Hva er betingelsene for «erklære» det klasseløse samfunnet – hvor langt må kampene gå under sosialismen hva bør vi ha lagt bak oss?

Ei statsmakt der de som arbeider har makta

Alle klassedelte samfunn har et statsapparat. Staten er – uten unntak – et verktøy i den herskende klassens hender for å omfordele verdiskapinga, for å holde nødvendig kontroll med de andre og for å ivareta en del fellesoppgaver.

RV-programmet slår fast at målet er et samfunn utan klasser, kvinneundertrykking og rasisme, og der kløfta mellom styrende og styrte er erstatta av alles direkte innflytelse på egne liv og på utviklinga av samfunnet.

Den sosialistiske staten må derfor være sånn at den peker framover mot dette klasse- og statsløse, kommunistiske samfunnet. Staten vil i denne overgangsepoken mellom kapitalismen og kommunismen på de fleste måter være det motsatte av dagens statsapparat. Men hvordan skal vi skaffe personell og organisasjon til en sånn stat? Og hvor mange statsfunksjonærer blir det bruk for? Noen synspunkter og ideer:

• De delene av statsapparatet som i det vesentlige driver med kontroll og undertrykking må avvikles, ganske enkelt fordi alt de står for og alt de kan, det er innretta på å holde arbeidsfolk nede. Vi tror enda flere deler av statsbyråkratiet vil vise seg overflødig. Men like fullt vil den revolusjonære rørsla stå framfor en formidabel oppgave med å rekruttere ansatte til et statsapparat som skal være lojalt mot arbeiderklassen og sosialismen. At både AKP og RV har programfesta at de ikke vil bli statsbærende partier, betyr at den unge norske sosialiststaten kan unngå å gjenta fortidas feilaktige svar, men det riktige svaret veit vi ikke.
• Problemet med forholdet mellom det kommunistiske partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken er inntil videre uløst. Skal det partiet som sikkert har stått i første rekke i kampene som førte fram til opprettinga av den sosialistiske staten, bare trekke seg unna og la alle mulige andre fylle nøkkelstillingene? Skal partiet holde fast på at allsidig deltaking i masseorganisasjoner er viktigst?
• Vi må også diskutere hva flerpartisystem og organisasjonsfrihet betyr. Den kapitalistiske staten i Norge finansierer mange partier. Fordi de alle er finansiert på samme måten blir de mer og mer like. Kapitalismens statsfinansierte partimangfold er med andre ord nokså enfoldig. Blir en virkelig organisasjonsfrihet under sosialismen undergravd hvis staten finansierer de politiske partiene?
• En ny type folkevalgte organer som både har makt til å styre økonomien og som har regler om tilbakekallingsrett. Det må bety gradvis færre profesjonelle byråkrater i staten og kommunene. Dersom vi i løpet den sosialistiske epoken gradvis skal redusere kløfta mellom styrende og styrte må folkevalgte organer overta styringa. I stedet for å erstatte dagens rådmenn og ekspedisjonssjefer med mer eller mindre røde etterfølgere, bør vi skape et nytt system der vanlige folk velges til å skjøtte de fleste av de oppgavene som borgerlige byråkrater tar seg av i dag.
• Flest mulig avgjørelser må tas av lokale organer. Men en del saker må avgjøres sentralt av den sosialistiske staten. Slik som for eksempel arbeidstid og fordeling av energi mellom landsdelene.
• Den sosialistiske staten må ha en ny type defensiv militærorganisasjon, bygd på allmenn verneplikt for kvinner og menn.
• RV-programmet har ei bra formulering om at det er arbeidsfolk som legger premissene for samfunnsdebattene, ikke en håndfull mediagiganter og kapitaleiere. Det må bety aviser, radio og TV-stasjoner der arbeidsfolks synspunkter dominerer på samme måte som borgerskapet gjør det i dag.

Sosialismens første oppgaver i Norge

Kapitalistklassens eiendomsrett til de store konsernene og bedrifter over en viss størrelse må erstattes av ulike former for samfunnseie. Formene vil nødvendigvis variere, for at dette skal kunne kombineres med makt til direkte folkevalgte organer.

Her begrenser vi oss til noen få av spørsmålene:

• Forkorte arbeidstida til seks timer
• Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk
• Redusere markedet – og dermed lønnas betydning for levestandarden.

Arbeidstida skal ikke lenger ordnes for å gi størst profitt til kapitalistene, men heller ta utgangspunkt i:

• at det er en viss mengde arbeid som må utføres,
• at det er gjennom daglig deltaking i sosialt nødvendig arbeid at hver person gjenskaper sitt eget menneskeverd,
• og at alle derfor skal ha rett til lønna arbeid i seks timer daglig, inntil arbeidstida kan forkortes.

Seks timers arbeid for alle er nødvendig for at arbeiderklassen – og i sær kvinnene – skal ha høve til å delta i styringa av samfunnet. Vi må skape nye normer eller holdninger som sier hva slags samfunnsmessige oppgaver hver enkelt har rett og plikt til å skjøtte i en del av fritida. Sånn som å delta i den nye typen folkevalgte organer, eller gjennomføre kontrolltiltak med ledelsen i egen bedrift, eller med ledelsen på det lokale sjukehuset eller med om energiselskapet faktisk respekterer de økologisk begrunna grensene som er satt for kraftproduksjonen. Det er snakk om at hvert enkelt arbeidende menneske skal ha rettigheter og plikter som en av herskerklassen. Forkorting av arbeidsdagen er en av forutsetningene for å skape det nye mennesket som er et helt menneske.

Sjølberging og økonomisk utenrikspolitikk

Hva slags samkvem skal det sosialistiske Norge ha med landa i den tredje verden? Skal det sosialistiske Norge opprettholde det skeive varebyttet som imperialismen har skapt?

Dette blir ikke små eller enkle spørsmål. Sjøl om Norge er særs heldig stilt på grunn av svært store mengder fornybar energi, og fordi disse mengdene kan økes kraftig ved å modernisere turbiner og overføringsnett, vil overgang til samkvem med omverdenen bygd på likeverdighet bety store endringer. På andre sida må det da gå an å vinne oppslutning blant folk om at vi ikke skal bygge våre egne livsvilkår på å fortsette med plyndring av andre folk?

Desto mer omfattende antiimperialistisk og antirasistisk arbeid vi driver i resten av den kapitalistiske perioden i Norge, desto lettere blir det å vinne oppslutning for slike økonomiske endringer i starten på den sosialistiske perioden.

Redusere markedet og lønnas betydning

I det sosialistiske Norge må vi tvinge markedet over på defensiven. En av de første oppgavene til den sosialistiske staten blir å sørge for at produktene fra enn del sektorer blir fordelt uten at markedet er fordelingsmekanisme:

• Barnehager, utdanning og voksenopplæring
• Helsetjenester
• Omsorgstjenester (hjelp og støtte til gamle folk og til andre som trenger det av ulike årsaker)
• Kollektivreiser til og fra arbeid

Det betyr at vi må lage en ny type rettighetslovgiving. Og skape en ny framgangsmåte for å fordele de tjenestene en ikke har nok av. Slik som for eksempel hjerteoperasjoner og organtransplantering. Og vi må ha metoder for å styrke de delene av helsevesenet som folk flest har mest bruk for.

Noen eksempler: Den sosialistiske staten er lite verdt viss den ikke sørger for at utskifting av utslitte hofteledd har forrang framfor fettsuging eller plastiskkirurgisk flikking på personlige frustrasjoner.

Den sosialistiske staten må føre en politikk som skiller mellom slike tjenester som det er et absolutt mål å ha best mulig dekning av (som barnehager og utdanning) og slikt som det er et mål å gjøre overflødig (som for eksempel behandling av trafikkskadde og omsorg for rusmisbrukere).

Hva så med boligspørsmålet? Skal boliger opp til en viss standard ut av markedet, slik det i stor grad var i det kapitalistiske Norge fram til slutten av 60-tallet? Skal det være en rettighet i den sosialistiske staten å ha et husvære inntil en viss størrelse? Og skal det være effektivt forbud mot å tjene penger på salg av slike boliger? Eller skal vi til å begynne med la markedet fortsette å husere på dette området, slik det har vært etter 1980?

Skole, helsestell, bolig, eldreomsorg, kollektivtrafikk osv. blir ikke gratis fordi om disse sektorene tas ut av markedet. Både bygningsarbeiderne, hjelpepleierne bussjåførene og barnehagepersonalet skal jo ha lønn. Men hvis disse viktige tjenestene fordeles uten hensyn til den enkeltes kjøpekraft, betyr det ei kraftig heving av levestandarden for de som har minst i dag og det betyr ei kraftig sosial utjamning. Og det betyr at det ikke er bruk for å ha tilnærma så høyt lønnsnivå som i dag, ettersom mange av dagens utgiftsposter er flytta over til samfunnets fellesbudsjett.

Hver sektor en klarer å ta helt ut av markedet og dessuten klarer å dekke behovet fullt ut, vil være en forsmak på eller et eksempel på det fordelingsprinsippet som først kan innføres fullt ut under kommunismen: Fra den enkelte etter evne – til den enkelte etter behov.

Hva slags parti for den sosialistiske revolusjonen?

Vi snakker ikke om «parti» i den vanlige norske 1990-tallsbetydninga av ordet. For et parti i dag, det er et statsfinansiert foretak som er styrt av et toppsjikt statslønna funksjonærer med sete i Oslo, og det har det felles med de andre partiene at de konkurrerer innbyrdes om valgoppslutning hvert fjerde år og ikke gjør noe som kan true utbyttinga og den rådende kapitalistiske samfunnsorden.

Det vi snakker om, er et parti som kan skape en slik grad av organisering og samordna, revolusjonær handling fra arbeiderklassen og dens allierte, at det i en dertil egna situasjon blir mulig å ta fra borgarskapet både statsmakta og eiendomsretten til produksjonsmidlene.

Dessuten skal dette partiet bidra til at vi i fortsettelsen smått om senn kommer oss nærmere det langsiktige målet, det kommunistiske samfunnet, i stedet for gjenninnføring av kapitalismen, slik som blant annet i Kina og Sovjet.

Vi bør trekke lærdom av den felles kampanja for å få lagt ned Nei Til EU (NTEU), som alle nei-partia utenom AKP og RV laga rett etter folkeavstemninga i 1994. De var – med god grunn – redde for en slik masseorganisasjon der det etablerte, statslønna partifunksjonærsjiktet ikke hadde kontrollen. I dag er NTEU – med 23.000 betalende medlemmer i første halvår 1996 – trolig den største organisasjonen som er bygd på individuell kontingentbetaling uten kontingenttrekk i lønn.

Den norske befolkninga er tilsynelatende gjennomorganisert. Men det hjelper ikke stort, ettersom de sterkeste organisasjonene er omtrent like topptunge, udemokratiske og statsfinansierte som partiene. Forsåvidt med unntak av fagforbundene som er topptunge og udemokratiske, men finansiert av medlemmene. Det blir viktig å skape nye former for uavhengig eller grunnplansstyrt masseorganisering. Klubben på SAS-hotellet i Oslo er et godt eksempel på hva som er mulig i så måte, innafor et topptungt forbund.

Verken dagens RV eller dagens AKP har de kvalitetene, det indre demokratiet og den evnen til kontant, samordna aksjon som dette partiet trenger. Det er ikke sånn at størrelsen er den eneste mangelen med våre to utmerkede partier. Dagens RV eller dagens AKP multiplisert med 10 eller 20 ville heller ikke føre oss så veldig langt.

Vi kan prøve å komme lenger ved å gripe fatt i et spørsmål som har opptatt mange, og som til dels har splitta revolusjonære i de seinere åra. En påstand er at teorien om det kommunistiske partiets ledende rolle så langt har gjort alle revolusjoner til nye overklassediktaturer, og at teorien fører til at kommunistpartiet opphever seg til å opptre og styre på vegne av arbeiderklassen. Vi vil ikke gå i mot at revolusjonære partiers arbeid i praksis i stor grad har arta seg slik. Vi vil derimot hevde at påstanden bommer når den settes i sammenheng med kommunistisk teori og bagasje. Det er heller uttrykk for borgerlig, og ikke minst sosialdemokratisk bagasje. Det vi først og fremst forbinder med å styre på vegne av, er den typiske sosialdemokratiske tillitsvalgte. Sosialdemokratiet har virkelig utviklet dette svært langt: ledere og tillitsvalgte er noen som skal ordne opp for deg. De frykter bevegelser og opprør de ikke sjøl kontrollerer som pesten.

Se på overvåkinga som eksempel, og se på den kampen vi har nevnt innafor NTEU. I den grad revolusjonære har gått, og går i fella med å opptre «på vegne av», handler det etter vårt syn om at vi ikke er revolusjonære nok – at vi ikke har brutt grundig nok med vanlige tenkemåter og organisasjonsprinsipper. At vi ikke har gått nok i dybden, verken av Maos tese om masselinja, eller Lenins om å tilføre arbeiderklassen bevissthet. Som vi har vært inne på, er det norske samfunnet gjennomorganisert, og organisasjonslivet er for en stor del kjøpt opp, i alle fall statsfinansiert. Som kommunister lever vi på mange måter et dobbeltliv. Samtidig som vi jobber for revolusjon går vi hver dag inn og ut av roller i det vanlige samfunnet. Vi er ledere, tillitsvalgte, folkevalgte og mye annet. Noen ganger bidrar vi til seire over systemet, men i stor grad må vi være med på å velge, forhandle og kompromisse fram løsninger som kanskje til og med på sikt er dårlige for folk. Det er vanskelig å unngå at vi drar dette med oss. Vi kan ikke bare kvitte oss med den typen bagasje. Den vil være der sjøl om vi skulle velge den ellers helt feilaktige linja med være en rein «protestbevegelse», og boikotte alle valg, posisjoner og verv.

Vi kan heller hente opp noe av det vi starta med, nemlig den dialektisk-materialistiske erkjennelsesprosessen. Hele vår kamp for å forandre et råttent og urettferdig system handler om folks liv, om å bry seg om folk. Å virkelig bry seg om handler igjen om å forstå, om å sanke kunnskap fra virkeligheten – og det som er selve styrken i vår ideologi – at kunnskapen som hentes fra virkeligheten i sin tur prøves ut i virkeligheten. Kunnskap må utvikles, videreføres og foredles. Den kommer ikke videre uten å sammenfattes, og den må da i en viss forstand tilbakeføres «utafra». Det gamle bildet med brønnen er ganske dekkende: Du kan ikke se hele himmelen fra en brønn. Klasser og individer har langt på vei hver sin brønn.

Revolusjonære som overordner finpussinga av ideologien over virkeligheten vil absolutt komme utafra, hvis de beveger seg ut i klassekampen. De som overordner den daglige klassekampen over teorien, vil ende opp med å gå i ring. Begge ytterligheter kutter over et avgjørende ledd i prosessen.

De eksemplene vi har snakka om, kampen mot EU, kampene innafor NTEU, og SAS-klubbens erfaringer har mye lærdom i seg. Om å analysere, om å være tilstede blant folk, og om å jobbe mot og på tvers av systemet. Hvordan vi tenker og handler her og nå kan knyttes til forholdet mellom partiet og statsapparatet i den sosialistiske epoken. Sjøl om programmene våre slår fast at statsapparat og parti skal være skilt, er det mange vanskelige spørsmål her. Ikke minst de som handler om å være revolusjonær i spiss og samtidig være en direkte del av folkelig opprør og demokrati.

Skal vi kunne tenke og handle slik må vi også være organisert slik at vi er tilstede til rett tid og på rett sted. Det er ingen patentløsning på hvordan en revolusjonær organisasjon bør være organisert til enhver tid. Vi må plassere oss der kampene er, og vi må ta utgangspunkt i en samfunnsutvikling som nå er svært rask og omfattende. Ta byen Oslo som eksempel. Den har gjennomgått store forandringer de siste åra. Den har nå byregjering og bydelsutvalg. Bydelene har fått mange oppgaver, kommunevalget i Oslo er i ferd med å bli direkte valg til bydelsutvalget, og de kommunale fagforeningene holder på å bli bydelsforeninger. Denne organisasjonsstrukturen framstilles som desentralisert og demokratisk. I virkeligheten er den svært sentralisert, men det er det ikke så lett å få øye på.

Samtidig skjer det en rivende teknologisk utvikling med liknende trekk. Det vil si at blant annet produksjon og handel formelt desentraliseres, mens maktas kjerne tåkelegges. Det privatiseres og divisjoneres. En mulig utvikling er altså at bydeler i storbyene kan bli det stedet hvor folk lever, arbeider og er organisert. Hva betyr dette for kommunistisk organisering? Et annet eksempel som understreker denne problematikken. Jern- og metall streiken i vår hadde en helt annen karakter enn den gangen 1.500 mann lamma én stor bedrift. Streiken gikk sin gang og ble plutselig farlig, og interessant for media, i det øyeblikket BMW i Tyskland var trua fordi de ikke fikk alle delene de trengte i produksjonen – deler de ikke fikk på grunn av streiken i Norge. De tyske arbeiderne skjønte hva som sto på spill og opptrådte strålende solidarisk. Denne divisjoneringa og desentraliseringa av produksjonen setter nye krav til organisering, krav til et nytt nivå solidarisk handling, og ikke minst krav til å utvikle kamper som finner sted i en desentralisert sone, men må rette seg mot den virkelige makta. Det er ikke så lett når den virkelige makta er blitt så flink til å kamuflere seg. Borgerskapets offensiv har ført med seg at det langt på vei har lykkes med å få folk til å slåss om vannet i den enkelte brønnen, og enda verre – få folk til å tro at det er der slaget står.

Det som også er et problem er at den revolusjonære bevegelsen har utvikla mye av den samme tendensen. Vi har skapt oss en forholdsvis divisjonert og privatisert organisasjon. Mange gjør en formidabel innsats på hvert sitt felt, men vi er i mindre grad i stand til å gjøre det samla. Delen har en tendens til å overordne seg helheten.

Det blir en utfordring, både blant oss sjøl, og der vi jobber blant andre folk å klare og løfte blikket ut over kanten på brønnen.

Et godt sted å begynne den jobben er i grunnorganisasjonene i bevegelsen, og få til at tanke, handling og ledelse betyr noe – både for oss sjøl og folk rundt oss. En organisasjon som først og fremst består av mange flinke kadre i viktige verv kan ikke klare å påvirke historia, kan ikke klare å slå med samla kraft og treffe makta i øyet.

Kan vi utvikle et parti som klarer å være en tenkende og handlende enhet, som klarer å ta med seg teoriene og kunnskapen ut og virkelig være tilstede blant folk, lære bort og selv lære, ta det inn i partiets «skole» og prøve det ut på nytt og på nytt? Et parti som forener forståelsen av erkjennelsesprosessen med forståelsen av masselinja?

---

De som ikke forstår den langsiktige strategien lederne for privatiseringen av offentlig virksomhet jobber etter, blir lurt. De blir brikker som kan flyttes hit og dit.

Privatiseringen av offentlig virksomhet går fort. For å kunne slåss imot og ha muligheter til å vinne, må vi:

• Vite hvem som driver prosessen og hvorfor.
• Vite hva som er typiske trekk ved denne offensiven.
• Kjenne de vanligste og viktigste metodene makta bruker.
• Vite hvilke krefter det er mulig å mobilisere mot denne strategien.

Mitt utgangspunkt er Lenins definisjon av klasser:

«Klasser er store grupper av mennesker som skiller seg fra hverandre ved den plassen de har i ett historisk bestemt sosialt produksjonssystem. De skiller seg etter:

• forholdet sitt til produksjonsmidlene (i de fleste tilfellerfastsatt og formulert i lov)
• etter rolla si i den sosiale organiseringen av arbeidet og
• dermed etter størrelsen på den delen de får av den sosiale rikdommen og måten de får den på.»

Spørsmålet er: Hvordan endrer privatiseringen forholdet mellom klassene? Jeg skal prøve å svare på dette i to deler: Samfunnsvirkningene og virkningene for ansatte.

Samfunnsvirkningene

«Så lenge Televerket var en monopolbedrift ble alle beslutninger fattet med nasjonale interesser for øye. Det gjaldt alt fra utbygging i distriktene til forsking og utvikling. Nå er bildet i ferd med å endre seg. Som en konkurransebedrift må vi tenke ut fra Telegruppens interesser,» sa Geir Abrahamsen, styreformann i Televerket, og fortsetter: «Omgivelsesbetingelsene har endret seg fra å være nasjonale, stabile og langsiktige til å være internasjonale, ustabile og med kraftige endringer.» (Dagens Næringsliv 1993.)

Disse endringene som Abrahamsen varslet, undervurderer vi. Jeg vokste opp med lærebøker som fortalte at 99,1% av husstandene i Norge nå hadde fått elektrisk strøm. Med utbygging av post og telefonnettet. Med kamp for «gratis daghjem til alle barn». Kort sagt hvor nasjonal utbygging av velferdstilbud som etter hvert skulle nå alle var en selvfølgelig tankegang.

I sommer viste Dagsrevyen et annet bilde. Et kraftselskap hadde kuttet strømforsyningen til en øy. Det var ikke lønnsomt å vedlikeholde en kabel til en øy med så få abonnenter. Dette er bare et lite forvarsel. Når kraftselskapene skal tjene penger, og prisene er ca. tre ganger høyere på kontinentet, hvor mange utkantbygder vil bli klippet bort? Vi vet hvor mange postkontor som forsvinner i første runde. Hvem vil bli lønnsomme sykehjemsbeboere? ISS-drevne sykehjem får fort en kommunal minstestandard og ordninger som krever ekstrabetaling for påfyll på kaffekoppen. Betydningen av disse endringene er enorme.

NSB-varianten

NSB skal også drives lønnsomt, eller prøve å få vekk underskuddene. At det betyr nedlegging av distriktstog, overrasker ingen. Men logikken for lokaltrafikken overrasker enda: Lønnsom drift med lokalsett oppnås med lang driftstid – helst 20 timer i døgnet. Men beklageligvis er det trafikkopphopinger morgen og kveld. Disse pendlerne gjør jernbanedrift ulønnsomt. I Oslo-området drives lokaltrafikken med 76 togsett. Med 28 sett kunne trafikken gått jamt nesten hele døgnet. Så NSB har som ikke uttalt strategi å bli kvitt innsatstogene morgen og kveld. Få pendlerne bort og over på vei. Det er faktisk bedriftsøkonomisk lønnsomt – for særlovsselskapet NSB.

Et bussanbud på vandring

Oppland var første fylke med anbud på bussruter, da bybussrutene i Lillehammer ble lagt ut på anbud våren 1995. Litra – det lokale selskapet – tapte alle anbudene til Oslo og Follo biltrafikk. I følget tillitsvalgte i selskapet var anbudet så lavt at det ikke engang dekker lønnsutgiftene til sjåførene – ren dumping. Eierne av Litra fikk angst. Og solgte hele selskapet til Swebus i oktober.

I rask rekkefølge kjøpte Swebus også Vestoppland Bilselskap og Hamar og omegn Busselskap. Swebus var opprinnelig bussdivisjonen i Sveriges Jernveger. Selskapet hadde i 1995 3650 busser i fire land og 3,3 milliarder i omsetning. Det er 30% av bussmarkedet i Sverige samt viktige andeler i Danmark, Finland og Norge. Så på kort tid har man fått svensk bussmonopol i området som motpart for fylkes- og kommunestyrer i Mjøsområdet. Er det noen som tror dette har styrket folkestyret og gitt muligheter for billigere drift over tid?

Hvor slutter prosessen?

Etter som de fleste ruter kommer på anbud – hvilke busselskap vil overleve? Hvem vil dominere markedet? Helt sikkert ikke Swebus. For eierne synes fortjenesten er for dårlig. Og har lagt selskapet ut for salg. Store selskaper i Storbritannia og Frankrike er blant interessentene. Et eksempel på storselskaper er det franske General des Eaux som har en omsetning på 210 milliarder i 1995. Selskapet kommer fra vannforsyning til blant annet transportvirksomhet.

Når NSB-buss blir aksjeselskap – hvor mange måneder tar det før NSB får økonomiske problemer og selger?

Vannforsyning er i EU-sammenheng et eksempel på hva såkalt «anbud» og privatisering fører til. Nå har 9 multinasjonale selskaper med sete i Europa omtrent total kontroll over vannforsyningen i den konkurranseeksponerte verden. De deler markedene mellom seg, samarbeider og kontrollerer det meste.

Det bedrer ikke tilbudet, senker ikke prisene og gir ikke folk større innflytelse.

Hvem styrer norsk jernbanepolitikk?

ABB er et selskap med ca. 210.000 ansatte internasjonalt med tyngden i Nord-Europa. Omsetningen er sansynligvis større enn for den norske staten. Ett av åtte satsingsfelt er jernbane. Strategi: Selge komplette jernbaner fra svilla til konduktøren. Eksempler: Høyhastighetsnett i Florida. Komplett anbud. T-banenett i Ankara – komplett anbud.

For noen år siden ble det vurdert om Norge skulle satse på oppgradering til høyhastighetsbaner. Tre alternativer ble vurdert – 160, 200 og 300 km i timen. Utredningen viste at 300 km ikke lønner seg. Som forutsetning for 160 og 200 km var utretting av eksisterende spor, for 300 km bygging av to helt nye spor i tillegg til eksisterende som skulle ta godstrafikken. Du trenger ikke være konsulent for å finne ut at tre spor over Hardangervidda for å betjene 15 – 20 tog i døgnet, ikke er lønnsomt. Ett spor til 300 km er ikke utredet. Forutsetningene ga altså svaret. Hvem som har klart å få lagt inn slike forutsetninger er uklart. I forhold til ABBs storsatsing på togsett for 200 km passer det utmerket. Konklusjonen styrket ABBs monopolsituasjon.

Norsk Jernbaneplan passer perfekt til ABBs strategi. Selv om Opseth har strupt investeringene i planen til tilnærmet null – skyldtes nok det mer krav fra vei- og flykapitalister enn at ABB ikke får hva de forlanger.

Trafikkselskapet som har fått konsesjon på malmtransporten på Narvikbanen er formelt kontrollert av LKAB. Men en av storaksjonærene i LKAB heter ABB, og de har kunnskapen.

Hovedleverandør av teknologi til A/S Gardermobanen heter ABB.

A/S Gardermobanen har fått alle utbyggingskostnader som lån. Billettinntektene skal bære driftsutgiftene samt avdrag og nedbetaling av lån på mange milliarder. Jeg kjenner ikke til andre jernbaneutbygginger i Europa som har vært i nærheten av å kunne klare det. Sannsynligvis blir Gardermobanen lønnsom etter den første konkursen og gjeldssanering av investeringene i skinnegangen. Men en slik eventuell konkurs åpner for andre aksjeeiere enn NSB. Hvor godt utarbeidete planer sitter ABB med for å takle denne?

Min påstand er: Styringa over norsk jernbanepolitikk i løpet av 1980-årene ble flyttet fra det norske Stortinget til et lukket styrerom i Sveits. (Og litt Tyskland – Siemens.)

Konklusjoner om samfunnsmessige konsekvenser

• Privatiseringen overfører makt (eiendomsrett/kontroll) fra folkevalgte organer til styrerom i internasjonale monopolkonsern. Altså fra nasjonale felleskapitalister til internasjonal monopolkapital. Grunnlaget for «borgerlig demokrati» blir redusert.
• Privatiseringen øker ikke konkurransen. Den fører til monopolisering og færre konkurrenter. Nasjonale selskaper spiller knapt nok en rolle i overgangsfasen.
• Privatiseringen øker samfunnets utgifter og gir storselskaper anledning til utpressing mot kommuner og stat. Dette gir grunnlag for at internasjonal kapital i økende grad suger skattepenger ut av statskassen.

Virkninger for ansatte

Prosessen med privatisering startet i NSB i 1988 med divisjonering. Det betydde oppbygging av 8 divisjonstaber og herunder regioner, soner og områder. Omfattende bruk av anbud og internfaktureringssystemer ble utviklet. Omorganiseringer og nedbyggingsprosjekter kommer på løpende bånd. Fra andre statsetater og private bedrifter hører vi om lignende ting. Hvilke retningslinjer kan vi ane bak det vi ser av organisasjonstiltak. Hva er felles for hele næringslivet og hva er spesielt for offentlige bedrifter som skal privatiseres?

Fellestrekk

• Det skal lages konkurranse om lønns- og arbeidsvilkår på alle mulige områder (unntatt administrasjonen sjøl) internt og mot eksterne, koste hva det koste vil. Ansatte må ha mye tøffere pisk over seg. Gjør de ikke jobben fort og godt nok mister de jobben. Anbud er her sentralt.
• De ansatte skal holdes lengst mulig unna de leddene i bedriften/bedriftene som disponerer pengene/forvalter eiendomsretten. (Nedskjæringer i eiendom og regionene.)

De ansatte skal ikke disponere kunnskaper som truer firmaets eiendomsrett. For eksempel ble dataunderlaget til NSBs kraftsentral produsert i Østerrike, Tyskland, Sverige og Norge. Ingen ansatte eller bedriftsmiljøer behersket totalkunnskapen for å produsere sentralen. Det ga mye byråkrati, men sikret ABBªkonsernet makt.

«Opposisjon og motstand har vi ikke råd til»

Arbeiderkollektivene angripes og erstattes av vertikal kontakt. Fagbevegelsen spilles ut, og erstattes av motiveringsmøter – bedriftens egne samarbeidstiltak hvor premissene er gitt – bare hvordan og hva. Motstand skal renskes ut.

– Individuell lønn og personlige avtaler erstatter kollektive avtaler.

Endringene går i retning av innskjerping av eiendomsretten til kunnskap. Styringen blir utført indirekte – med markedet som pisk – og den direkte undertrykkelsen gjøres mer utydelig.

Forskjellene mellom offentlige privatiseringbedrifter og privat kapital

Da ABB kjøpte Finlands største industriselskap Strømberg, ble president Percy Barnevik hilst velkommen av et hovedkvarter på 880 personer. Et par år seinere var dette tallet redusert til 25. I det tyske ABB-hovedkvarteret fant Barnvik en stab på 1.600. I dag er det bare 100 igjen. I en artikkel om ABB blir denne slanke ledelsesorganiasjonen geniforklart og brukt som begrunnelse for spådommen om at ABB blir en av de få vinnerne på den internasjonale kapitalistiske arenaen.

Jeg har prøvd å sammenligne med hvordan stabene ved NSB har utviklet seg. Antallet administrativt ansatte innenfor mitt fagfelt, kontaktledning/sterkstrøm, har økt fra mellom 30 og 35 i 1986 til mellom 70 og 80 i dag. Mer enn dobling. I samme tidsrom har antallet kjeledresser ikke endret seg særlig, ca 350. Noe av økingen kan forklares med mer nybygging – som krever større planleggingsstab. Her er bare direkte administrasjon innregnet, økningene på personalavdelinger o.l. er ikke med. Konklusjonen er entydig: administrasjonen er blitt mye mindre konkurranseeffektiv. Å betale lønn til en slik stab på toppen av vår (kjeledressenes) lønn vil stryke oss fra ethvert konkurransedyktig marked. Evnen til kontroll og styring av oss har blitt mye bedre. Ingenting tyder på at konkurransedyktighet er hovedpoenget med NSBs mange organisasjonsprosjekter. Vi må altså utfra hva vi ser og hører prøve å tolke Uelands strategi sjøl.

Min teori

Bedriften skal ha kontroll med all kunnskap og alt arbeid de ansatte gjør. Ikke slipp ingeniørkunnskap ut. Administrasjonen skal brukes til å måle opp produkter og arbeidsoppgaver som kan skilles ut å legges til rette for det private markedet. Kort sagt: NSB betaler en diger byråkratstab for å finne ut hvordan de skal kunne bli kvitt oss, de ansatte, og isteden kjøpe arbeidet/produktene i markedet.

I artikkelen om ABB ser vi ikke et ord om kapital og kunnskap. At de bruker sin enorme kapital til å dumpe prisene der de går inn for å vinne nye markeder, er velkjent. Likeledes at firmaet beskytter sine kunnskaper mot konkurrenter omtrent som det skulle være gull. (Som det faktisk er!)

NSB leverte ikke anbud på Gardermobanen blant annet fordi de ikke kunne godkjennes som anbyder. Garantikravene kunne ikke oppfylles da NSB ikke kan låne penger eller skaffe seg bankgarantier og Staten nekter å gi slike garantier. Altså utspilt av mangel på kapital i ryggen fordi staten ikke gir ryggdekning. Staten ved NSB, ved heleid datterselskap A/S Gardermobanen, tar i bruk anbud for å lage konkurranse hvorpå staten ved departementene nekter NSB å delta i konkurransen. Stort mer kan vanskelig gjøres for å tvinge fram privatisering. At vi mer og mer settes til å være anleggsledere for innleide folk fra for eksempel ABB er velkjent. Slik må vi lære opp ABB på områder hvor NSB i dag har monopol.

Opplegget fra ABB for å levere anbud på beredskap og feilretting på kontaktledning- og sterkstrømsanlegget ved Gardermobanen når de første 10 km taes i bruk i vinter, er avslørende. ABB sier seg villig til å levere inn anbud dersom NSB holder folk som kan jobben, maskinpark og lokaler. ABB påtar seg å holde delelager selv. NSB betaler ABB for å lære opp ABB til å ta oppdragene NSB kan hundre ganger bedre sjøl.

Neste gang våre ledere snakker om konkurranse – skal vi ta dem alvorlig? Skal vi si det som det er – våre fortrinn gis ikke bort – NSB betaler konkurrentene for å ta over. Vi blir ikke sendt i bokseringen med hendene bundet bak på ryggen – men med armene avkappet!

Er dette skillene mellom offentlige slaktebedrifter og oppstigende monopolselskap?

Må det slaktes?

«Norsk økonomi minner om eit gresk skjebnedrama, der vi er i hendene på ustyrlege høgare makter. Vi veit ikkje kva dei vil finne på, og vi kan lite gjere mot dei.» Det skriver Andreas Skartveit som en konklusjon på sine analyser av utviklingen.

På et område mener jeg å kunne svare bedre: Vi kan finne ut hva de pønsker på med undersøkelser og marxistisk analyse.

Men kan vi forsvare oss? Kan vi unngå å bli slaktet ? Kan vi få undergravd makta deres og presse fram en mer menneskelig utvikling av samfunnet? Hvor vi som ansatte har rettigheter og trygghet? Hvor vi som strømabonnenter eller sykehjemsbeboere har trygghet og rettigheter? En solidarisk utvikling? Finnes det muligheter til å stoppe eller snu denne utviklingen?

Motkrefter

Ingen liker å bli styrt og herjet med. Derfor øker motstand mot markedsliberalismen blant folk.

Kontroll av kunnskap er vanskelig. Det er nok at en internettbrukere stjeler kunnskap (for eksempel et dataprogram) og legger det ut på nettet. Da er det fritt for 200 millioner mennesker å bruke den.

Gevinstene ved masseproduksjon/konkurranse for å kunne vinne markeder er snart oppbrukt. Ny framgang ligger i organisering/samarbeid. Konkurranse og frykt som våpen kan ikke løse dette spørsmålet.

Ut fra denne situasjonen er det en rekke fagforeningsoppgaver som blir viktigere enn før:

• Uten analyse og samfunnskunnskap klarer vil ikke fagforeningene beholde sin selvstendighet, men bli tvunget til å underordne seg bedriftens informasjonsstrategi og ideologi. Fagforeningene vil bli splittet og spist. Klarer vi å beholde samhold og våre krav kan vi stille sterke krav og vinne.
• I kampene mot privatisering er fagforeningene i en defensiv situasjon. Det er en kamp de ikke har valgt, men er nødt til å ta for ikke å miste arbeid og tilkjempete rettigheter.

Kommunistenes forhold til kompromisser er å bli med på det når det er nødvendig fordi et tap vil sette kampen tilbake. Kompromisset i en sånn sammenheng er «ett skritt tilbake for å kunne ta to fram seinere».

I forbindelse med særlovsselskapene, Posten og NSB, må vi analysere hvordan slåss mot privatiseringa – samtidig som vi må ha en taktikk for hvilke kompromisser som er akseptable og hvilke som ikke kan godtas.

En svensk film laget en glimrende oppsummering av den sosialdemokratiske måten å inngå kompromisser på. Filmen lot svenskekongen bli skikkelig upopulær. Den sosialdemokratiske statsministeren ble så sterkt presset fra folket at han måtte foreslå folkeavstemning om monarkiet, men på betingelse av at det skulle være tre alternativer: republikk, monarki eller kronprinsessa til dronning.

Sosialdemokratiet som egentlig var for monarkiet, og som skjønte at det var vanskelig for monarkiet å seire, støttet derfor alternativ tre: kronprinsessa til dronning. Da ble alt som før og systemet fortsatte. Sosialdemokratiet hadde nok en gang inntatt posisjonen som støtdemper og stått på maktas side.

• Fagkunnskap er makt. Det er derfor vi fikk Reform -94. Opp mot borgerskapet sin strategi med svekke og helst fjerne fagene, og organiseringa rundt fagene, (jfr. Arbeidsrettsutvalgets innstilling), må arbeiderklassens svar være å forsvare fagene, kollektive avtaler og arbeiderkollektivet.

Heismontørene har vist hvilken makt fagmonopol gir, og at kampen rundt fagopplæring og etterutdanning er sentralt.

• En viktig motkraft er samarbeidet mellom fagforeninger/klubber som der bedriftene er i en konkurransesituasjon om arbeid/oppdrag. Det betyr blant annet å legge skinnmotsigelser som om fagforeninga/klubben er organisert i LO eller ikke, til side.
• Å mobilisere med brukerne av tjenestene – for eksempel dem som er mot nedlegging av de minst profittable jernbanestrekningene eller postkontorene, er å utløse en ressurs for kamp.

Skal en utvikle en offensiv fagforeningspolitikk etter disse linjene, er et kommunistparti som deltar i klassekampen avgjørende. Mennesker som bruker tida si tid strategi og som tenker lenger enn nærmeste dagskamp – kommunistene – kommer til å bli viktigere i klassekampen – og for fagforeningene.

---

Noen av oss opplevde at vi gjennom måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og de utafor.

Jeg har lagt «Handlingsprogrammet mot seksualisert undertrykking», vedtatt på Kvinnefrontens landsmøte i 1993 og AKPs program fra 1990 til grunn for denne artikkelen.

Kvinnefrontens plattform er kort og agitatorisk, og et solid fundament for den som vil operere i det kvinnepolitiske miljøet i Norge og internasjonalt. Først noen sitater derfra:

«Kvinnefrontens mål er kvinnefrigjøring. Vi vil forandre verden og egne liv.»

«Kvinnefronten er en radikal feministisk organisasjon, som er mot alle former for kvinneundertrykking; økonomisk, seksuell, politisk og kulturell: Den vi møter i samfunnet og den menn utøver.»

Kvinnefronten vil sloss mot all kvinneundertrykking og utvikle kvinnebevissthet gjennom å organisere kvinnekamp, synliggjøre kvinners situasjon og få fram kvinners erfaringer.»

AKPs program

Noen sitater fra AKPs program også:

«Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske.»

«Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden.»

«Rasisme, klasse- og kjønnsundertrykking er skapt gjennom menneskenes historie og kan også avskaffes i samfunn som menneskene sjøl skaper.»

«Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på kvinner, menn og barn, slik at kvinner og barn ikke lenger blir helt eller delvis avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.»

«Målet er at utfoldelse av kjærlighet og seksualitet mellom mennesker av samme kjønn skal være likeverdig med kjærlighet mellom kvinner og mann og at hver enkelt skal ha mulighet til å velge ut fra sine egne følelser».

Fordi kvinner er økonomisk, politisk, ideologisk og seksuelt undertrykt trenger en kvinneorganisasjon, og et parti – eller ungdomsorganisasjon – som ønsker en helhetlig plattform, å ha politiske linjer for frigjøring på alle områder. De politiske avsnittene som står i de forskjellige kapitlene i programmene bør høre sammen og påvirke hverandre, og være deler av en helhetlig politikk. Da må linja for det internasjonale arbeidet også høre sammen med linja for fagforeningsarbeidet og kvinnearbeidet. Linja for seksualpolitikken må høre sammen med linja for arbeidet for å bevare velferdsstaten.

Et grunnleggende premiss for Kvinnefronten har helt fra starten i 1972 vært kampen for kvinnefrigjøring. Dette skilte da, og skiller fortsatt Kvinnefronten fra mange andre kvinneorganisasjoner som har likestilling som mål for sitt arbeid. Dette har også vært AKPs og Rød Ungdoms linje for kvinnearbeidet.

Abortkampen

En av de første store kampene Kvinnefronten engasjerte seg i, var abortkampen. Ved siden av agitasjon for lovendring for at kvinnen sjøl skulle bestemme om hun skulle ta abort, agiterte vi for bedre seksualundervisning i skolen og for bedre og lettere tilgjengelig prevensjon. Kvinnefrontere var med å starte kontorer for prevensjons- og seksualundervisning for ungdom i Trondheim og Tromsø. Vi var på skoler over hele landet og dreiv opplysningsvirksomhet. Abortkampen handler fortsatt om at kvinner skal ha større råderett over sin egen seksualitet, og rett til et seksualliv som har andre mål og verdier enn bare for å lage barn.

Seksualpolitikk har historisk sett vært viktig i kvinnebevegelsen. Kvinnestemmerettsbevegelsene i England og USA fra midten av 1880-tallet var ett med kampen mot prostitusjon, mot slaveri og for økonomiske rettigheter for kvinner.

Et dukkehjem

Det er 150 år siden Amalie Skram ble født i år, og flere av hennes romaner er innlegg i den kulturpolitiske debatten i Skandinavia hvor synet på kvinners rettigheter blei skilt fra synet på kvinners seksualitet.

Var kvinnene kun beholdere for mannens sæd, og tjente hennes seksualitet bare i forplantningens tjeneste? Var kvinnen sin manns eiendom? Et dukkehjem av Henrik Ibsen var og er et innlegg i denne debatten.

Så seint som på 1950-tallet var det et stridsspørsmål i norsk politikk om mødrehygienekontorene skulle få offentlige bevilgninger når de ga prevensjonsveiledning til ugifte kvinner. Rett ut sagt: ugifte kvinner trenger ikke prevensjon. Det vil være det samme som å oppfordre til uønsket seksuell aktivitet.

I vesten var det flere «revolusjoner» på 60-tallet. P-pillen var en enkeltfaktor som betydde mye i det som blir kalt den seksuelle revolusjonen. Det grunnleggende premisset i den seksuelle revolusjonen var patriarkatets rettigheter og makt. Allikevel vil jeg holde fram massespredning av p-pillen og spiral som frigjørende for kvinners adgang til seksualliv som bryter med både puritanistenes og seksualliberalistenes patriarkalske grunnlag.

Et lettvint ankepunkt mot kvinnebevegelsen har så lenge jeg har vært med vært: «Dere er jo mot alt. Er dere ikke for noe?» Underforstått: Dere er de samme snerpene nå som for hundre år sida.

Lesbisk kjærlighet

Synet på lesbisk kjærlighet har forandra seg i Kvinnefronten, fra å være noe som vi tok med for «dems» skyld, til dagens program hvor vi går inn for å oppheve heteroseksualitet som norm for kvinners seksualitet. Mange lesbiske jenter ga opp Kvinnefronten underveis, fordi de ikke følte seg hjemme. De blei trøtte av abort og daghjem. Noen følte at organisasjonen forandra seg for sakte i deres retning.

I pornokampen møtte vi dette: Først blei vi ikke trodd. Jeg kan huske overraskelsen, både hos oss sjøl og hos de ansatte på Samvirkelaget da vi begynte å se hva som faktisk blei vist fram i pornobladene. Vi opplevde at det vi så, rørte oss. Vi blei både kvalme, og skrekkslagne – og også kåte og flirfulle.

Det var avgjørende at vi var organisert. At vi diskuterte og sammen lagde de politiske linjene, sånn at ikke politikken forfalt til å ta avstand fra det vi ikke likte personlig. Da kunne vi ha kommet ut mere fordømmende enn vi gjorde. Vi er jo ikke uhilda og ufordervede, de fleste av oss er jo undertrykt av den lutherske puritanismen og dens dobbeltmoral.

Pornobål

Pornobål som aksjonsform var det lett å få oppslutning om, og linja blei satt ut i livet flere steder. Det at vi aksjonerte mot lovlige blader førte til anmeldelse og rettssak. Jeg husker også landsmøtediskusjoner om vi skulle rette hovedskytset mot dagligvarepornoen eller hardpornoen. Kvinnefronten i Trondheim lagde et hefte hvor de brukte pornobilder. Dette vakte så mye motstand at det blei trekt tilbake. Friundervisningas studieopplegg og Kvinnefrontens lysbildeserie, hvor vi også brukte pornoens egne bilder, blei vist over hele landet, også i TV.

Dette arbeidet førte til mange diskusjoner og forandra mye i det norske samfunnet. Vi tok avstand fra det pornoindustrien gjør med modellene, og hva den gjør med oss. Både med kvinner og menns seksualitet.

Gjennom pornokampen oppdaga vi mannfolkbladenes sexreiser til Thailand og Filippinene. Gjennom det internasjonale solidaritetsarbeidet som også er en del av Kvinnefrontens plattform, kom vi i kontakt med kvinneaktivister i disse landa. Og oppdaga at de også sloss mot de samme sexturistene og ekteskapsbyråene. Solidariteten med postordrebrudene og de prostituerte gjorde at vi sammen klarte å møte de norske menna med demonstrasjoner både på Fornebu og i Manila.

Det førte oss også ut i debatter i lokalavisene hvor det blei nødvendig å fingå balansen mellom å være mot at kvinner blei importert til Norge som føyelige og underdanige koner, og samtidig stå for at det er fint at folk gifter seg av kjærlighet og tar med sine utenlandske ektefeller hit. Samtidig vise nøden som driver kvinner til prostitusjon, og respekt for asiatiske kvinner, både i Norge og i Asia. Utfordrende, ikke lettvint, men jeg mener at vi har klart å utvikle denne linja slik at jeg fortsatt vil forsvare den og videreutvikle den.

Sladdedebatten

«Sladdedebatten» som oppstod rundt den store pornoutstillinga som Kvinnefronten i Stavanger stod for, handla etter min mening om en videreutvikling av denne politiske linja.

Noen av oss opplevde at den måten vi brukte pornoens egne bilder på, gjentok overgrepene. I solidaritet med jentene i pornoen ville vi skjule deres identitet når vi brukte bildene av dem i vår kamp. Diskusjonene blei så heftige denne gangen at mindretallet følte seg nødt til å bryte ut av Kvinnefronten. Det var nytt, at uenighet i seksualpolitikken førte til organisert utbrudd av organisasjonen.

Etter mitt syn handla det om solidaritet, og for meg som kommunist også om et oppgjør med linja om å se på folk, både oss og «massene», som midler i kampen, ikke som mål i seg sjøl.

Eritrea og Palestina

Arbeidet til Kvinnefronten med streikende kvinner i Norge, kontakter med kvinner internasjonalt, solidaritetsarbeid i Eritrea og Palestina lærte meg at det er ikke fordi det er så synd på dem at vi gjør internasjonalt solidaritetsarbeid. Det er fordi vi har felles sak i kampen for frigjøring av jordas undertrykte.

Når vi behandler skillet mellom dem og oss, går det mellom de herskende og de undertrykte. I den siste gruppa er det ikke noe avgjørende skille mellom jentene i prostitusjonen og jentene utafor.

Det overraska meg da at det var uenighet om dette etterhvert som sladdedebatten rulla. Allerede de engelske prestefruene som tok opp kampen mot prostitusjon for mer enn hundre år sida, hadde som grunnlag: Vi har felles interesser med de prostituerte i å få avskaffa prostitusjonen.

I ml-bevegelsen har vi hele tida holdt fram nødvendigheten av å arbeide i fronter for å utvikle bevisstheten til folk, og for å ha bedre muligheter til å nå måla vi har for alle de små og store kampene. I fronter og aksjoner er det viktig at grunnlaget for samarbeidet er klart for alle dem som deltar. I antipornokampen har det vært mange diskusjoner om dette. Særlig blei det stilt skarpt i spørsmålet om biskop Per Lønning var en akseptabel samarbeidspartner i seksualpolitisk kamp. Rød Ungdoms jenteansvarlig reiser samme diskusjon om representanter for motsatt fløy i kronikken sin i Klassekampen (20.8.96).

Seksualpolitikken dreier seg mye om hva vi vil ha slutt på: porno, prostitusjon, voldtekt, mishandling, incest, internasjonal kvinnehandel, diskriminerende og fornedrende reklame. Det er ikke lett å utvikle de politiske linjene for aksjonsgrunnlag, metoder og innholdet i denne kampen. Det har jeg vist ved å si noe om det vannet som allerede har rent ut i havet. Vi er ikke ferdige, elvene går strie og vi kan påvirke løpene, gjennom prøving og feiling i praksis, og gjennom diskusjoner hvor vi må være dristige, ta sjanser for å se om ideer holder vann. Og tåle uenighet og usikkerhet.

«Det samme usårlige smil»

I diktet til Rudolf Nilsen krever Revolusjonen av oss at vi «møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil». Og «bedre enn mange som sier de tror, trenger jeg noen som vet. Intet er mere som skrift i sand enn løfter om kjærlighet».

Og i diktet «Bekjennelse»:

«Jeg kjenner en mening med livet.
Det er at du gjør din plikt
i stort og i smått mot din klasse –
i handling, i tanke og dikt –
Ti selv har du intet å håpe.
Lykken er ikke for dig.»

Disse diktene appellerer ikke lenger til min revolusjonære stolthet: Lykken er for meg! Jeg holder fast på parola fra 6-timersdagskampen: Vi vil leve hver dag! Hele livet! (Rudolf Nielsen blei bare 28 år.)

Verken kvinnene i flyktningeleirene i Libanon eller jeg kan overleve undertrykkinga, og holde ut kampen hvis vi ikke har et annet glimt i øyet enn det samme usårlige smilet. Hvis vi ikke har råd til å feire seirene og gråte over nederlagene, reduserer vi oss til pappfigurer uten troverdighet som levende mennesker.

Det private er politikk

Seksualiteten berøre våre aller innerste, mest private opplevelser, lengsler og drømmer. Den nye kvinnebevegelsens første parole er at det private er politisk. I vårt samfunn er det lettere å bruke lengslene om økonomisk uavhengighet og utjevning og lage politikk av dem, enn lengslene etter nytelsen. Det gode har stadig et skjær av skam over seg. I mitt barndomshjem het det alltid: for mye av det gode er heller ikke bra.

Ei grøft vi kan ramle djupt nedi når vi lager linjer for hva vi er imot, er at vi bare tar utgangspunkt i det vi ikke liker sjøl. Ei sånn grøft finnes når vi skal lage politikk for hva vi er for også. Hvis det vi framhever som flott og ønskelig bare skulle ha utgangspunkt i mine begrensa erfaringer, kan det hende det hadde vært vanskelig å puste for andre. På 80-tallet blei det gitt ut noen bøker som ville vise erotikken uten pornografiens undertrykking og fornedring. Jeg husker I lyst og last og Lyst og lengsel.

Før HIV-viruset slo til var Løvetann det mest spennende seksualpolitiske tidsskriftet her i landet. Fra tidlig på 80-tallet, da virkeligheten forandra deg, la de om linja og hadde ikke overskudd til, eller fant det ikke opportunt, å utvikle diskusjonene om hva slags vilkår vi vil ha og kan kreve for seksualiteten.

Fordi de innerste følelsene er mer private enn lønnskontoen, har seksualpolitikken lett for å bli sett på som luksus. Hvem kan nyte sin egen kropp når bombene hagler på Balkan, og atombomber sprenges i Stillehavet? Hvem er vi som tør hevde at kvinnekampen ikke må vente til «etterpå»? Mange frigjøringsbevegelser og kommunistpartier mener fortsatt det. Heldigvis viser AKPs program fra 1990 at vi den gangen klarte å slå et slag mot den linja, og at vi har noen kontakter med kvinnelige kamerater i partier som likner på vårt som er mer enn enige med oss.

Lykken og kollektiv kamp

Går det på bekostning av den kollektive kampen å tilstrebe lykke for seg sjøl? Står det å slåss for sine egne rettigheter og utvide sitt eget rom i veien for innsatsen i den kollektive kampen? Jeg vil svare nei på begge spørsmåla. Og fremmer påstanden om at utvikling av hver egen kvinnenes autonomi styrker det felles opprøret. Det blir en fin vekselvirkning: Fellesopprøret og kampen må føres slik at den styrker hver enkelt av oss som deltar, samtidig som vi jobber for å nå felles politiske mål. Dersom metodene i kvinnekampen eller det partipolitiske arbeidet ikke gjør at vi hver og en utvikler oss gjennom å delta, så forvitrer bevegelsene sammen med våre personligheter. Det er langt igjen til vi har nådd våre mål, dersom vi ikke samtidig kan kjempe i kvinnekampen og klassekampen – og være lykkelige. Da kommer vi ikke til å vare lenger enn Rudolf Nilsen.

AKPs bøllekurs har som viktige målsettinger å styrke hver enkelt deltaker til både å bryte egne grenser, og å holde på egen integritet. Samtidig som vi har som mål at kurset skal gi hver enkelt deltaker lyst og pågangsmot til å delta i den politiske kampen i kvinnefellesskapet. Gjennom arbeidet med bøllekursa lærte vi at det ikke bare handler om å si ja og tørre mer, men og om å si nei: «Her går mine grenser nå.»

I det faglige arbeidet og i det parlamentariske arbeidet har det vært en del diskusjoner om hva vi kan oppnå under kapitalismen. Noen vil kanskje trekke denne parallellen til den seksualpolitiske arenaen. Er det mulig å utvikle sin egen seksualitet under kapitalismen? Finnes det rom for en feministisk og revolusjonær linje mellom seksualliberalistene og puritanerne?

Seksualliberalistene

Jeg mener Kvinnefrontens program er bra. Det er et godt utgangspunkt for videre diskusjoner og utvikling, og det er godt som et utgangspunkt for handling. Det avgrenser oss fra seksualliberalistene som tilslører at maktforholda i samfunnet gjenspeiles i seksuallivet, både kvinners underordning av menn, fattiges underordning av rike, heterofile som de normale. Programmet levner ingen tvil om at Kvinnefronten er mot pornografi, prostitusjon og kjønnsdiskriminerende reklame. Mot incest, voldtekt, kvinnemishandling og internasjonal kvinnehandel. Programmet avgrenser oss fra puritanerne som setter strenge grenser for hva som er akseptabel seksualitet, og under hvilke forhold seksuallivet skal foregå, omtales og utvikles.

---

Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som skal selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet – og kvinnene er de som leverer seksualiteten – tapte de på nytt.

Målet vårt med denne artikkelen er å lage en analyse av seksualpolitikk basert på dialektisk materialisme.

Seksualpolitikk handler ikke om hele feltet av seksualisert undertrykking. Vi snakker om kvinnekamp mot undertrykking på seksualitetens område, og vi tar spesielt for oss de områdene der vi ser det er uenighet i kvinnebevegelsen i Norge.

Uenighet som ofte blir kalt forskjell i prioritering. Vulgært kan det uttrykkes: «Kvinnefronten slåss mot kvinnelønna – Ottar slåss mot bordeller.» Vi prøver å komme bak prioriteringsdiskusjonen, og bruke andre motsigelser for å finne ut hva vi er enige og uenige om.

Kampen for prevensjon og abort er grunnleggende for den politiske kvinnekampen. Reproduksjonen setter grenser for kvinners muligheter til å delta i samfunnslivet og i politikken, og rett til prevensjon og abort legger grunnlaget for kvinners mulighet til kontroll og utvikling av egen seksualitet. Historisk sett satte den skillelinja mellom borgerlig feminisme og arbeiderkvinnekamp i Norge: Katti Anker Møller, Elise Ottesen Jensen (Ottar), Ellisiv Wessel sto for arbeiderkvinnenes kamp, og motstanderne representerte borgerkvinnenes løsninger.

Denne kampen er viktig for oss både fordi abortlova er under angrep her i Norge, og mest fordi den står så skarpt i resten av verden. Øst-Europa er det største tilbakeslaget.

Siden det er brei enighet i kvinnebevegelsen her i landet om at grunnlaget for abortlova må være kvinners rett over egen kropp, går vi ikke nærmere inn på det her.

Det materielle grunnlaget for seksuell kvinneundertrykkinga

Når vi altså ser bort fra kontroll med reproduksjonen, som forklarer hvorfor kvinner og ikke menn blei det undertrykte kjønnet, må vi spørre: Hva tjener kapitalen på å undertrykke oss som kvinner?

Dette er et annet spørsmål enn hva kapitalen tjener på å undertrykke oss som flertallet av verdens arbeiderklasse. (Bortsett fra at kvinner allerede utgjør flertallet av arbeiderklassen i verden, og at kvinneoverskuddet er økende. «Feminisering av fattigdommen» går hånd i hånd med «feminisering av arbeiderklassen».)

Den spesielle kjønnsundertrykkinga har i hovedsak to aspekter:

• splitte motstandsfronten ved å skape «de nederste blant de nederste»- kvinna i kjernefamilien og prostitusjonsslaven på verdensbasis. Dette er et genialt system for å ødelegge samholdet i de undertrykte klassene. Kvinner finnes jo overalt, det er en ulikhet og en mulighet for «splitt og hersk» som går inn i alle klasser, alle folkeslag og alle raser.
• utdype markedet. Dette sier vi med vilje fordi vi mener at den geografiske utvidelsens tid er forbi.

En grunnleggende motsigelse i kapitalismen

Hver enkelt kapitalist må slåss for å øke fortjenesten sin ved å presse omkostningene og spesielt lønna ned, eller ved å selge mer. Men når alle kapitalistene gjør dette, ikke bare i Norge, men i Tyskland, USA, Japan osv., så graver de samtidig hverandres grav.

Bare se hva som skjer i Norge, når alle kapitalistene «slanker» bedriftene sine og setter arbeidsfolk på porten. Da får alle de bedriftene som lager varer og tjenester til de tidligere kjøpesterke arbeiderne problemer. Nå ryker nærbutikken og el-kjøpet og den lokale møbelprodusenten, fordi de ikke lenger har et kjøpesterkt lokalt marked.

Det som tjener kapitalisten som arbeidsgiver – presse lønna ned og kutte antall ansatte – det taper kapitalisten på som selger fordi markedet blir mindre og fattigere.

Kapitalistene må altså utvide markedet sitt. Og der bruker de stor fantasi. Gjennom kolonialismen og nykolonialismens periode førte dette til at den internasjonale kapitalist søkte å utvide markedet sitt geografisk. Først gjennom regelrett plyndring, og siden ved å trekke flere og flere områder og folk inn i den kapitalistiske pengeøkonomien.

I dag er vi kommet til det stadiet at det knapt finnes deler av verden som ikke er innlemma i denne imperialistiske verdensøkonomien, men markedet må jo utvides likevel. Derfor blir det lagt desto større vekt på å utdype markedet, gjøre flere og flere områder av menneskelig virksomhet til gjenstand for kjøp og salg, slik at noen kan tjene penger på det.

I vår del av verden, der vi har et godt utbygd kommunikasjons- helse- og utdanningsvesen, får vi et press for privatisering på alle disse områdene. Sport, kultur og turisme er også eksempler på «vekstnæringer», utdyping av det kapitalistiske markedet.

«Seksualitet og kjønn» er det viktigste. Det er det som har de mest dramatiske konsekvensene for kvinnene. Kvinnene som kjønn er taperne i denne utviklinga. Kvinner er i økende grad blitt en vare som både kan selges sjøl – gjennom prostitusjon og porno – og som kan selge andre varer gjennom seksualisert reklame. Da seksualitet blei vare på markedet, og kvinnene er de som leverer seksualiteten, tapte vi på nytt.

Sjøl om unge gutter også er ofre, er det store flertallet av varene på kjønnsmarkedet kvinner og jenter.

Denne utviklinga skjer ikke uten protester. Oppblomstring av bordeller blir møtt av naboaksjoner og kvinnebevegelse, toppløs servering og strippeshow med demonstrasjoner og boikott, porno med aksjoner og anmeldelser, Pamela Anderson blir revet ned av husveggene osv. Vi har internasjonale nettverk av kvinneorganisasjoner som slåss mot internasjonal kvinnehandel. Likevel taper vi terreng, og det er ikke så rart når vi ser nøyere på de kreftene vi har i mot oss.

I denne situasjon finner vi det ikke særlig smart å føre en offensiv kamp for retten til utvikling av kvinnelig seksualitet. Vi synes vi står oppe i en innbitt forsvarskamp, der nettopp «kvinne-porno» og kvinners «rett til å selge sin egen kropp» blir brukt som våpen mot oss. Vi synes det er håpløst at Klassekampen driver kampanje med ulike syn på porno, «åpen pornodebatt». Ikke fordi vi er mot ytringsfrihet eller ikke tåler å se andre meninger enn våre egne på trykk, men fordi Klassekampen med dette deltar i en kampanje for å gjøre porno og kvinnesalg stuereint også blant radikale. Den kampanjen kan trygt overlates til Dagbladet eller Cupido!

Tenning og lyst er samfunnsskapt

Mennesket er et seksuelt dyr. Vi blir kåte, får lyst og kjører i vei, hvis vi har mulighet, og hvis vi ikke har noen hemninger som hindrer oss fra det. Men hva som tenner oss, og hvilke hemninger vi er utsatt for, det er i stor grad bestemt av hvilket samfunn vi lever i.

Vi har lært hva som er sexy: at det er tøffe menn og svake damer. Vi lærer det igjen og igjen gjennom hele livet, helt fra vi er ganske små. Hva som blir sett på som er sexy endrer seg gjennom tidene, og er forskjellig i ulike kulturer. Det er moteretninger også i det: porno, moteindustri, samfunnsmessige kjønnsroller, film og reklame påvirker hva vi syns er fint, og hva vi tenner på. Om mannfolk skal ha store muskler i arma eller faste rumper, om de skal ha hår på brøstet eller i ansiktet. Om damer skal ha store rumper eller store pupper, det er forskjellig fra land til land og til forskjellige tider.

Det politiske, det samfunnsmessige påvirker hva vi gjør privat. I så måte er det private interessant: Det politiske, det samfunnsmessige idealet påvirker oss til hva vi tenner på, til hva vi syns er OK å gjøre i senga, til hvem vi syns det er OK å gjøre det med, og i hvilke situasjoner. Det samfunnsmessige setter noen grenser, det stopper oss fra en del ting, og det er bra. Det setter sikkert noen grenser som vil bli overskredet i tidens fylde, og det kan vi se fram til.

Det er ikke privat når Madonna opptrer i svarte lakk-klær og skildrer rå tortur som underholdning i musikkvideoer. Det påvirker ungdommer! Det er ikke privat når to helsider i Dagbladet i sommer ble brukt til en reportasje om et moteshow som reiste rundt i Skandinavia med underholdning som blant annet besto i at halvnakne menn lot som de skar hverandre opp med barberblader. Det er ingen privatsak når topp-modellene ser ut som utsulta fanger og får sminka blåveiser.

Dette påvirker ungdommen. House-parties i Oslo har hatt sado-masochisme-show på scenen, med tusenvis av ungdommer til stede: Show med pisking og lissomvoldtekt av babydokker med etterfølgende halshogging. Til og med på Blitz har en konsert hatt sceneshow med sado-masochistiske effekter. Dette er viktig. Og det er viktig langt inn i de radikale og til og med revolusjonære ungdomsmiljøene.

Pedofile har også lært! De har lært gjennom kjønnsrollemønsteret at uskyld, passivitet og hjelpeløshet er sexy. De har lært gjennom porno at sex med unger er OK. Pornoen har hjulpet dem å fjerne noen av hemningene mot å forgripe seg på barn. Vi må forhindre at det læres! Vi må kjempe mot all den ideologien som knytter seksualitet til vold og til dominans og underkastelse. Det er ingen legning – det er en livsfarlig ideologi!

Vi kan aldri si at vi er ferdige med kampen om lyst og tenning en gang for alle.

Motkreftene – det vil først og fremst si pornoindustrien – prøver seg igjen og igjen. De flytter grenser, de forsøker å utdype sexmarkedet til å gjelde ikke bare voksne eller halv-voksne narkomane kvinner, men også gamle, funksjonshemma, barn, dyr. Kampen er evig, den varer helt til pornoindustrien er knust, til undertrykkinga er vekk, til kvinnene er fri!

De homofiles organisasjoner i Norden har vunnet kampen mot pedofili internt, men det vil komme igjen og igjen, som et resultat av pornoindustriens forsøk på stadig å utvide markedet.

«Det politiske er personlig – det personlige er politisk!»

Denne feministiske parolen uttrykker motsigelsen mellom individ og samfunn. Hva som skjer i samfunnet, samfunnsmessige holdninger og ideologi påvirker hva vi gjør som individer. Og hva du gjør som individ påvirker hva som skjer i samfunnet – særlig hvis du gjør det sammen med mange andre individer. Et eksempel er debatten om husarbeid som gikk i Klassekampen på 1980-tallet.

Parolen «halvparten av husarbeidet tilhører mannen» ble heftig diskutert. Det var en parole som stilte den private arbeidsdelinga i hvert enkelt (revolusjonære) hjem til offentlig skue. Den private arbeidsdelinga ble en politisk sak. Og den politiske diskusjonen slo tilbake i de tusen (revolusjonære) hjem: det politiske ble plutselig svært så personlig, og fikk betydning for noen og enhver.

Et annet eksempel er nyfeministenes parole fra 70-tallet om at «Vi vil ligge øverst». Noen av oss fant parola både privat og pinlig (og gjør det faktisk ennå: vårt seksualliv er fortsatt en privatsak). Likevel må vi innrømme at den stilte krav om kvinners rett til egen seksualitet, og det er ingen tvil om at parola har hatt stor betydning, både på det politiske og personlige planet.

Hovedeksemplet i denne omgangen er den ideologiske og svært aggressive kampanjen for sado-masochisme. La oss først slå fast: Vi har alltid vært imot sado-masochisme, idet vi har oppfatta det som seksualisert vold, og som et uttrykk for et ekstremt patriarkalsk ideal med dominans og underkastelse. Vi har likevel ikke sett på dette som noen særlig stor sak. Hva folk driver med privat, på sine egne soverom (eller hvor de nå måtte befinne seg) er ikke vår sak å ta stilling til, verken som revolusjonære eller som feminister. På det området har vi faktisk nok med oss sjøl de fleste av oss. Hva andre gjør, interesserer oss ikke i nevneverdig grad, og vi har ikke noe med det. Det finnes noen unntak: vold, barn og dyr. De to første fordi det er overgrep, det siste er mer irrasjonelt.

Privat vold

Vi ble for alvor oppmerksomme på kampanjen for sado-masochisme rundt 8.mars i år. Noen ville være med i toget med paroler vi oppfatta som et angrep på mye av det kvinnebevegelsen har stått for og oppnådd de siste ti-åra: nemlig at privat vold er blitt politisk. En mann har ikke lenger en privat rett til å slå kona si, eller ungene. Før var det lov. Så ble det forbudt. Til slutt fikk politiet rett og plikt til å gjennomføre etterforskning og eventuelt gå til offentlig tiltale ved såkalt privat vold. Det er bra!! Kvinnekampen har ført den systematiske private volden ut i offentligheten gjennom parola: «det personlige er politisk – det politiske er personlig». Det er ingen privatsak om en mann slår kona si, like lite som det er en privatsak om foreldre mishandler og voldtar barna sine. Vold er ulovlig. Vold er kriminelt. Vold er alltid overgrep mot noen, som regel en svakere part. Mishandling av barn er ikke lov. Voldtekt i ekteskapet er ikke lov.

I påsken var det et oppslag i VG om ei dame i Trondheim som hadde flytta fra samboeren sin og anmeldt han for voldtekt og mishandling. Som motbevis la mannen fram en rekke filmer som viste kvinnen sammen med et hundretalls ulike menn som mishandlet henne på det groveste. Filmene kunne skremme «Fanden på flatmark». De viste elektroder på kjønnsorganene, diverse redskaper opp i skjeden osv. Dette skulle altså være filmer som frikjente den tidligere samboeren fordi de viste frivillig sado-masochistisk sex. Filmene viste tortur. Dette oppslaget fikk oss til å tenke. Kan vi akseptere sado-masochisme som uskyldig og privat, kan vi akseptere en kampanje for privat tortur, under dekke av frivillighet eller samtykke? Hva blir konsekvensene hvis vi godtar tortur under samtykke? Hvis vi godtar en politikk for det?

Og samtykke – skal det være noe mål for kvinnelig seksualitet? Stiler vi ikke høyere? Skal vi godta å ha sex med partneren? Nei takk! Da vil vi foretrekke den offensive parolen om at «Vi vil ligge øverst!»

Det er på tide at gamle kvinnesakskvinner våkner opp. At krisesenter-aktivister, porno-motstandere og folkeaksjonister mot porno & prostitusjon våkner til live.

Dette er ikke et spørsmål om å tråkke svartkledd ungdom på tærne. Det er ikke et spørsmål om å skyve fra oss folk som «leker litt» med sado-masochisme. Det er en ideologisk og politisk kamp mot seksualisert vold. Det er en defensiv forsvarskamp. Vi kan ikke finne oss i at en av de viktigste kampene kvinnebevegelsen har vunnet, nemlig den ideologiske kampen om å gjøre den private volden offentlig, blir kjørt i senk gjennom en kommersiell kampanje for vold og herre-slave-ideer.

Konklusjon

Fienden er større og mektigere enn vi tror. Det er imperialismen som verdenssystem som prøver å gjøre kvinnene til varen «seksualitet». Fordi porno- og prostitusjonsindustrien er en millionindustri på verdensbasis, så har de noen millioner til overs til å betale markedsførere, reklamefolk, «forskere» og «sexologer».

Inntil for kort tid sida mente vi at den sosialdemokratiske likestillingsideologien var den herskende tankegangen i Norge. Den vi søkte å utfordre med parola: «Vi er mot likestilling og for kvinnefrigjøring».

Den ekstreme politiske liberalismen er i ferd med å ta over for sosialdemokratiet som statsbærende ideologi, og på samme måte er den ekstreme seksualliberalismen i ferd med å ta over for likestillingsideologien i forhold til kvinnesyn.

I dag må vi se i øynene at likestillingsideologien har tilpassa seg markedsliberalismen på en strålende måte. Det er vel egentlig fortid å snakke om likestilling for kjønn. Nå snakkes det om «like konkurransevilkår og muligheter for sammenliknbare grupper av arbeidstakere i markedet». Da blir det bare logisk å foreslå å betale menn mer enn kvinner for å jobbe i barnehage. Billig er det også for de er jo så få!

Er ikke puritanismen lenger noen trussel mot kvinnene? Jo, vi mener det. Men vi må klare å ha mer enn en tanke i hodet på en gang, for det er mer enn en undertrykkingsmekanisme vi blir utsatt for. Puritanismens ide om kvinner som «gode og dårlige», «madonna og hore», blir utnytta av pornoindustrien. Men det at pornoen blir stadig mere voldelig, er et tegn på at puritanismen sine grenser allerede langt på vei er brutt.

Den «nye» kvinnebevegelsen i Norge vokste gjennom kampen for abortlova og kampen mot porno og prostitusjon. Men en viktig lærdom for alle undertrykte er at alle seire er midlertidige. Kampene må føres på nytt og på nytt. Det er lett å bli mismodig når vi ser kvinnehandelen bre om seg, og står ovenfor så sterke motstandere. Men det gjør de seirene vi har vunnet desto større. Og det er bare ved å ta opp kampen i praksis og ideologisk, at kvinnebevegelsen og kvinneorganisasjonene kan styrke seg igjen.

Hans Olav Brendberg er med i AKPs landbruksutvalg.

---

For bonden har samvirke vore ein måte å sikra stabil pris og leveranse, på stutt og lang sikt. Som eigar av bondesamvirke har han hatt eit ord med i laget – ogso etter at mjølka eller slaktelammet har fare frå garden. Og difor har og samvirkeideologien vore ein sjølvsagt del av norsk jordbruk.

Samvirkeideologien

Samvirkeideologien har vorte til saman med utviklinga av kapitalistiske marknader – og delvis som ein reaksjon på denne utviklinga. Samvirkeprinsippa, som går att i all samvirkeorganisering, er i grunnen svært enkle:

1. Ope medlemsskap
2. Mottaksplikt
3. Fordeling av utbyte etter leveransar
4. Opplysningsverksemd
5. Samarbeid med andre samvirketiltak
6. Eit medlem – ein stemme

Desse grunnleggjande prinsippa har vore so lettfattelege at samvirke har vore ei god løysing på ei rad oppgåver, og samvirke har vore ein del av ideologien både i bonderørsla og arbeidarrørsla. I bonderørsla var samvirke sjølve grunnsteinen i organiseringa – nett som fagforeininga var det i arbeidarrørsla.

Pionerane og smørprisen

Det sosialdemokratiske regimet i etterkrigstida hadde si Moses-myte i Menstadslaget, då rørsla gjekk over sivsjøen på veg mot etterkrigstidas Kaanan. Ogso i bonderørsla har ei hending liknande, mytiske dimensjonar: Tida då lastebilar gjorde vegen frå Gudbrandsdalen til Oslo so stutt at bønder frå langt borte kunne underby dei som låg nærare ned i tvangsauksjonar og krise. I denne perioden – tidleg i vårt hundreår – organiserte den austlandske bonderørsla seg som parti, samstundes som ho tømra samvirke for dei fleste jordbruksprodukt.

Mellomkrigskrisa vart prøvesteinen på samvirkeløysingane i jordbruket, og med kriseforliket mellom Hundseid og Nygaardsvold vart landbrukssamvirket ein del av den sosialdemokratiske orden. Faktisk i så stor grad at ein rett etter krigen dryfte kvar grensene mellom produsentsamvirke og forbrukarsamvirke skulle gå – privat kapital trongs jo ikkje.

No sende jo formell og mental Nato-medlemsskap snøggt slikt prat ned i arkivskuffene. Men landbrukssamvirke stod fast, sikra bonden marknadsmakt – og minnet om agrarkrisa sikra Loyaliteten. Og med den grunnfeste Loyaliteten på plass går vi inn i neste fasen av samvirke som ideologi: «Bygg Landet»-perioden. Gullalderen for det sosialdemokratiske, teknokratiske vekstregimet var òg ein gullalder for samvirke – men no i ei ny rolla.

Kapitalismen kjem under raude faner

I store landsluter vanta viktige kjennemerke på ein utvikla, kapitalistisk økonomi so seint som midt på femtitalet. Eit av dei viktigaste var at arbeidskraft ikkje var ein vare som vart omsett fritt på marknaden. Den kapitalistiske fridomen for arbeidaren – at han sel arbeidskrafta si som vare – krev sjølvsagt i utvikla form at han må selja arbeidskrafta som vare. Med det omfanget sjølveigd primærproduksjon hadde, fekk ein ikkje ein normalt fungerande arbeidsmarknad i til dømes Nord-Noreg. I landsdelen var omlag 50 % sjølvsysselsette i jordbruk og fiske, gjerne i kombinasjon. Tilgangen på arbeidskraft varierte difor etter onnene og sesongfiskeria – med underskot på arbeidskraft i lofotfiskemånadene, stort overskot utetter hausten. Men ein slik arbeidsmarknad var det særs vanskeleg å få ein utvikla, kapitalistisk industrisektor til å svara seg. Maskinane laut gå jamnt året rundt, skulle kapitalinvesteringane kasta av seg – og då sesongvariasjonane gjorde det uråd å få dette til, laut styresmaktene inn og subsidiera kapitalen til ei havgåande flåte og ein fiskeindustri med permanent arbeidskraftunderskot.

I denne stoda hadde samvirke ei lita, men særs viktig rolla å spela: Å skapa ein marknad for landbruksprodukt. Jordbruket var innretta på naturalieproduksjon, med sal av overskot frå bruket. Difor var det vanskeleg å få eit spesialisert og effektivt jordbruk til å bera seg: Det fanst ikkje automatisk marknader for produksjonsveksten som fylgde med spesialisering og effektivisering, og slik modernisering føresette sikker avsetnad til stabile prisar om ikkje kapitalkostnadene skulle svi meir enn dei gav i ekstra inntekt ved auka produksjon. Samvirke si marknadsregulering, med stor ideologisk legitimitet og offentleg kapital i ryggen, var kort og godt heilt naudsynt for å bryta opp det naturaliebaserte samlivet mellom bonden i stakk og fiskaren i bukse. Og denne politikken var vellukka: Frå slutten av femtitalet byrja den gamle hovudnæringa i landsdelen, kombinasjonsnæringa, å møta veggen. Jordbruk og fiske vart heilårsnæringar, og arbeidskraftoverskotet som tidlegare fanst utom onnene, vart heilårs arbeidskraftoverskot som søkte inn til veksande byar i og utom landsdelen – der dei vart marknad for dei nye bygdenæringane – heilårs jordbruk og fiske. Dei mest utprega kombinasjonsområda vart raskt forgubba – delvis med drahjelp av fråflyttingstilskudd som rokk til å koma langt på nyhuset.

Denne utviklinga var mest synleg i Nord-Noreg, men prosessen finn ein att i heile bygde-Noreg. Omleggjinga av fiske og skogbruk var motoren, men samvirke si evna til å skapa og regulera marknader for hadde sikra sterk ideologisk legitimitet i bygdesamfunnet.

Hammarn til Edvart – eit slag i lufta?

Reaksjonen på «bygg landet»-perioden, då eit hopetal bygdesamfunn vart lagt øyde, kom mot slutten av sekstitalet. Med Ottar Brox si analyse av utviklinga under Nord-Norgeplanen som ideologisk ammunisjon, hammarn til Edvart som fast innslag i ynskjekonserten og eit kraftig nei-fleirtal i folkerøystinga i 1972, var det teknokratiske utviklingsregimet kraftig diskredittert berre på nokre få år. I landbruket fata gloa eit par år etter EU-striden, då nokre bønder på Hitra byrja setja skattepengane på sperra konto midt i agurktida. Og det var ein verkeleg eksplosjon som kom – truleg har det sosialdemokratiske regimet aldri vore so truga som kring midten av 1970-talet. Utkant-arbeidarklassealliansen som hadde ført Nygaardsvold til kongens bord midt på tredvetalet var gjenoppliva – utanfor andsvarleg, sosialdemokratisk kontroll.

Korleis sosialdemokratiet fekk dempa uroa i arbeidarklassen og mellom fiskarane er ei historie for seg. I jordbruket vart opptrappingsvedtaket, med Berge Furre som saksordførar, sluppe ut som oljepengar på opprørt hav.

Opptrappingsvedtaket er eit samansett stykke politikk. I åra etter var det truleg inntektsmålet, med vanleg industriarbeidarinntekt for gjenomsnittsbonden, som vart mest fokusert. Og på slutten av 70-talet hadde truleg dette inntektsmålet stor støtte mellom folk flest. Samstundes: I ly av opptrappingsvedtaket forsvann omlag helvta av norske gardsbruk. Og pengane som flaut inn i – og mesta like snøggt ut av – av næringa vart til siloar, driftsbygningar og anna som førde til at ein nådde sjølvforsyningsmøla som ein hadde prata om i 1975 tidleg på 80-talet. Men ein stogga ikkje med det. Produksjonen vaks, sjølv om ein ikkje hadde bruk for overskotet. For effektivt og moderne landbruk – det er jo produksjonskapasitet.

For å handtera denne stoda, med overskotsproduksjon, nye krav til effektiv omsetning og ikkje minst å vera kanal for ein stor pott av oljepengane som kom rennande, fekk samvirke igjen nøkkeloppgåver. Dei norske mjølkepakkane vart standardiserte, meieriselskapa vart regionaliserte og for fyrste gong fekk me i røynda ein nasjonal matvaremarknad. Men om gardsbruk og meieri forsvann: Denne politikken hadde stor legitimitet på bygdene. Med inntektsmål og oljepengar i ryggen såg det ut som om det berre var siste kneika att får ein var framme i framtidslandet når det galdt norsk jordbruk. I ly av dette inntrykket bygde ein opp ein bruksstruktur og eit foredlings- og transportsystem som mot slutten av 80-talet gjorde at norsk jordbruk var slaktemoge og i godt hold. Det trongst berre ein slaktar.

I gryta hennar Gro

Med det har vi kome fram til stoda i dag. Då opptrappingsfesten tok slutt mot slutten av 80-talet, fekk samvirke andsvaret for å nytta ut den kapasiteten som var bygd ut i foredlingsindustrien på mest mogleg rasjonellt vis. Fyrst reiste tilsette og tillitsvalde rundt på møte etter møte og argumenterte for kor rasjonelt det var med sterke, regionale samvirke i staden for den gamle småstrukturen. Med regionalt i staden for lokalt eigarskap var resten av løpet greitt: Ved å slakta anlegg eitt for eitt, sikra ein stabile fleirtal hjå dei som såg von for sitt anlegg ved å leggja ned hine. Og dei som hadde mist sine lokale meieri og slakteri, dei gav ofte fan i alt anna enn utbetalingspris etterpå. For samvirkepampane var jo dèt det beste som kunne skje – tilsynelatande. Då kunne jo avgjerdene overlatast til presumtivt kompetente folk i styre og administrasjon – i staden for til kverulantar på meieriårsmøta. Men å gje fan er definitivt ikkje ein del av samvirkeprinsippa. Og det er dei me no kjem attende til.

Samvirkeprinsippa er ikkje nokon garanti, korkje for det eine eller det andre. Samvirke kan brukast, og har vorte brukt, til å løysa ei rad med oppgåver under omskapinga av Noreg i kapitalismen sitt bilete. Men det er heller ikkje tvil om at den norske småbonden si oppslutning om samvirke har vore solidaritet i praksis – og samvirke har gjeve han noko att for solidariteten. Men i dag har mammutsjuka kome so langt at ideologien og solidariteten blir flisa opp. Når det blir like meiningsfullt å reisa på årsmøte i regionmeieriet for å forsvara sitt lokale meieri, som det er å gå til åtak på ei vanleg veivals med berre turre nevane, då blir folk vonbrotne og byrjar gje fan. Og når bønder flest gjev fan, er sjølvsagt ikkje Kåre Syrstad i stand til å forsvara ei mjølkeomsetjing bygt på samvirkeprinsippa. Tida har soleis kome for å sprenga samvirke – og eggsamvirke ser ut til å verta pionerprosjektet i den litt spesielle forma for «union busting» vi vil få i norsk landbruk.

Samvirke som økonomi

Med det avsluttar eg denne stutte skissa til ei politisk soge for det norske landbrukssamvirket. Men samvirke er sjølvsagt ikkje berre ideologi og politikk. Samvirke er ogso butikk – tonn på tonn med kjøt, mjølk og egg på veg frå garden til matbordet. Nøkkelen til å skjøna samvirke si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA.

Produksjon av mat har sine særtrekk. Eit av dei viktigaste særtrekka er at folk skal ha jamn tilførsel av mat, og at marknaden ikkje svingar opp og ned på same viset som når det gjeld andre vareslag. På hi sida er produksjonen i landbruket avhenging av naturen, med dei sesongvekslingane som fylgjer med. Og for mange vareslag må ikkje tidsavstanden mellom fjøs og matbord verta for stor – ein må ha foredlingsanlegg og transport som kan handtera sesongvekslingar, og planleggja for dei. Og ikkje minst: Med dei kapitalkostnadene ein har på ein vanleg gard i dag, må gardbrukaren vita at han får selt produkta sine til ein brukbar pris, ogso om 5-6år, om han i det heile skal våga å investera. Summen av alle desse omsyna gjer at marknadsbasert jordbruk er, og må vera, planøkonomi. Og det sentrale i landbruket sin planøkonomi er marknadsreguleringa. Utan marknadsregulering vil matproduksjonen verta ustabil. Det kan på eine sida fåra til tome butikkhyller, eller på hi sida til at bonden vert sitjande med slakt eller mjølk ingen vil kjøpa. Båe delar vil svekka tilliten til omsetningssystemet – utan at eg her skal gå inn på kva det kan føra til.

Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg, og ikkje løner seg, i matproduksjonen. I USA er det store monopolselskap, til dømes korngigantar som Cargill, som kontrollerer marknadene so mykje at dei kan styra planøkonomien i landbruket. Amerikansk landbrukspolitikk vert soleis i stor grad avgjort på styreromma i desse selskapa. I EU er det den sams landbrukspolitikken – CAP – som syter for det same. CAP byggjer på eit system med garanterte minsteprisar til produsent. So lenge fellesskapet garanterar for ein viss pris, er det ingenting som held attende om produksjonen veks ut over forbruket. Dette gjev kroniske strukturvanskar knytt til lagring og overskotsproduksjon, og 2/3 av det samla EU-budsjettet går til å handtera dei strukturelle vanskane som fylgjer med CAP. I særs liten grad går desse pengane til bøndene. Dei forsvinn i transportstøtte, lagerstøtte, eksportstøtte og liknande – alt saman støtte retta inn mot marknadsaktørane.

I samanlikning er den norske marknadsreguleringa mesta gratis. Marknadsreguleringa skjer via jordbrukstingingane, som fastset maksimalprisar for landbruksvarer. Faglaga, som tingar for jordbruket, overlet so til samvirke å nå desse prisane. Marknadsreguleringa er stabil, avdi samvirke har so stor marknadsdel at ein har dominerande marknadsmakt. Heile mekanismen er soleis ei blanding av offentleg marknadsregulering – staten som tingingspart i jordbrukstingingane – og privat marknadsregulering: Samvirke. Avdi samvirke er bondeeigd, og interessert i å få prisar for varene sine, får ein ikkje same overproduksjonsmekanismen som i CAP, sjølv om ein sjølvsagt har overproduksjonsproblem.

Meieridrifta i Noreg er kanskje det beste dømet på kor sinnrikt det norske systemet for marknadsregulering fungerer. Mjølk går til ei rad produkt: Konsummjølk, ost, smør, turrmjølk, yoghurt og fleire. Målet til meierisamvirket er å selja mest mogleg av mjølka – avdi overproduksjon ein ikkje får betalt for, er reint underskot so lenge ein sit med mottaksplikt. Difor er økonomien i dei ulike produksjonane særs ulik. Fyrst og fremst er det konsummjølk som gjev pengar i kassa. Smør går berre i balanse, turrmjølk er reint underskot.

Ut frå rein bedriftsøkonomi kan ikkje turrmjølkproduksjon i Noreg forsvarast. Men for NML er det betre økonomi i å turka mjølka, og få selt ho, enn å lata ho rotna på tank – eventuelt nytta henne til får. Og ved å la konsummjølkproduksjonen subsidiera dei andre produksjonskjedene, får ein pengar for meir av mjølka – og større samla inntekter. Men dette verkar sjølvsagt berre so lenge all mjølka går gjenom NML. Det er sårs lett å sprenga akkorten ved å sleppa andre til på konsummjølk – slik at NML må kutta ned prisen på konsummjålka, eventuelt får mottaksplikt på meir mjølk ein ikkje får selt. Om styresmaktene vil, er det svært lett å skapa ubalanse i heile dette fint avvegde reguleringssystemet. Greier ein skapa store ubalansar, vil konstnadene koma på rekneskapen til dei som sit med reguleringsandsvar og mottaksplikt – i praksis samvirke. For å handtera desse auka kostnadene, kan NML snart koma til det punktet der dei lyt divisjonera dei ulike produksjonsløypene for å sikra bedriftsøkonomisk lønsemd i kvar einskild del av systemet sitt. Turrmjølk til matvareindustrien vil då stiga so mykje i pris at det vil vera heilt urealistisk å halda oppe grensevernet – og NML vil her og andre stader sitja att med for mykje mjølk. Utan at eg kjenner talet, kan truleg mellom 1/3 og helvta av norsk mjølkeproduksjon verta overskot som det ikkje finst marknad for, om ein slepp laus desse mekanismane.

I denne stoda har samvirkeleiarane sytt for å koma seg i posisjon mellom borken og veden. I lang tid har dei samhandla med staten og landbruksdepartementet, og lojalt fylgd den landbrukspolitikken som har rådd der i garden. Når eigne medlemer har vore i vegen, har dei visst å utmanøvrera dei. Når staten i dag knapt har serlege skruplar med å avvikla heile samvirkesystemet i matvareindustrien, veit samvirkeleiarane at staten har all verda med biletkort på handa – so lenge dei torer å setja marknadsreguleringsmekanismen på spel. Samvirke sit med svarteper, samfunnsandsvar, mottaksplikt, fraktutjamning m.m. – utan dekning på kontoen om ikkje staten gjev dei høve til å ha den marknadsposisjonen dei treng.

Og styrer og administrasjon har sytt for å få så stor avstand til eigarane sine, at dei ikkje trur på at norske bønder vil ofra noko for å sikra samvirke, om det kjem til open kamp. Dei har i så mange tiår halde på med medlemsfordelar at dei trur det einaste som bønder ser, er kortsiktig eigeninteresse. At også bønder kan sjå langsiktige utviklingsliner i landbruket – nei, den tanken er fjern. Utan å få makt i råmelover og fullmakter frå departementet, og utan å sjå den makta som kan liggja i mobilisering av eigne medlemer, skal altso dei ulike samvirkeverksemdene gå inn i samhandling med hinmannen sjølv – den vidunderlege, nye marknadsliberalismen, og dei særs sjølvmedvitne daglegvarebaronane. Nett i den stoda er kommandohøgda i norsk landbruksøkonomi i dag.

Samvirke og klasse

Samvirkeverksemdene i landbruket er eigd kollektivt av ein klasse i det norske samfunnet, dengamle småborgarskapen – bøndene. Som klasse har desse vorte meir og meir eins i etterkrigstida. Rett etter krigen var bønder alt frå rein naturalieproduksjon til jordeigarar som i hovudsak administrerte bruket, og eigna til seg meirverdi frå andre sitt arbeid. Sjølvbergingsbøndene bygde anten ut eller forsvann, den norske storbonden kjøpte seg maskinar i staden for landarbeidarar – og med det forsvann høvet til å leva beinveges på meirverdien frå andre sitt arbeid. Det er denne gruppa av meir og meir like bønder som eig samvirke – i jussen og teorien.

I praksis er samvirke storindustri – meieria omset for over 10 milliardar i året. Og samvirkeorganisasjonane har etterkvart vorte slik at dei gjev administrasjonen på toppen den handlefridomen ein vanleg industrikapitalist treng. Tillitsverva nedetter er fyllt av folk som veit at alt godt kjem ovanfrå.

Med andre ord: Dei som i praksis eig milliardverksemder i norsk matvareindustri, er i alle meiningsfyllte tydingar av ordet borgarskap. I hovudsak vil det vera festtaleretorikken som skil dei frå andre borgarar. Samvirkeborgarskapen har vakse fram innanfor råmene av det sosialdemokratiske etterkrigsregimet, med fullmakt til å laga omsetningssystem for matvarer som har vore tenlege for systemet som heilskap. Detta er det ålmene. Men det er òg desse borgarane som melder seg ut or NHO, og gjev millionar til Nei til EU. Det særskilde er soleis ikkje uviktig, om me skal dryfta klassar og klassealliansar. For borgarane i landbrukssamvirke sit truleg på dei minst omsettelege verdipapira i norsk industri – tillitsverv i ein bondeeigd industri som einast gjev overskot so lenge det er politisk oppslutning om at det skal bu folk i heile Noreg.

Kva gjer me?

Slaget om norsk landbrukspolitikk i åra frametter, vil truleg bli slaget om marknadsmakta til samvirke. Utan samvirke kan me truleg gløyma den norske bruksstrukturen, busetnadsmål og levedyktige lokalsamfunn i utkant-Noreg. Samsstundes er det slett ikkje berre-berre å forsvara samvirke – til det har dei fleste norske samvirkeverksemder alt for mange svin på skogen. Skal ein snu dagens krise til ei nyoppvekking av samvirketanken blant norske bønder er medisinen i prinsippet enkel nok å skriva ut: Skarp kritikk – og klår solidaritet mot samvirke. Korleis detta skal gjerast i praksis – det vert ei heilt onnor sak. Men det lyt gjerast. Samvirke gjev høve til å gjera matvareomsetning til politikk, til medvitne vegval, til produsentkontroll og utjamning. Greier ein sprenga samvirke, er bønnebrev til Reitan det næraste ein kjem det same. Det er eit dårleg byte. Åtaket mot samvirke er ein del av ein heilskapleg politikk for å byta ut røystesedlar med pengesedlar. I den stoda burde det ikkje vera vanskeleg å velja.

Rigmor Tollan er medlem av AKPs landbruksutvalg

---

Gjennom genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser.

I løpet av de siste tiårene har de transnasjonale selskapene fått kontroll over jordbruket. I stedet for matvaresikkerhet, biologisk mangfold og helse er det handel med matvarer som prioriteres.

Verdensbanken, Det internasjonale pengefondet og WTO (tidligere GATT) er de store selskapenes støttespillere, og også de politiske marionettene rundt om i verden som har meldt sine land inn i WTO, har ansvar for at matpolitikk nå er ensbetydende med fri handel av matvarer. Selv ikke jordas genetiske ressurser får være i fred. De selges nå på verdensmarkedet som varer, og selskapene tar ut patent på plante- og dyregener for å kunne ha monopol på salg av matvarer som inneholder disse genene. Det drives nå en internasjonal kamp mot transnasjonale selskaper og WTO for å hindre kapitalsterke interessenter i å ta patent på livsformer. Men kampen føres også mot moderne landbruksforsknings rasering av det biologiske mangfoldet.

Begrepet «biologisk mangfold»

Biologisk mangfold – også kalt biodiversitet – henspeiler på det mangfold av levende organismer som urbefolkninger og lokalsamfunn av bønder har forvaltet, vedlikeholdt og foredlet gjennom årtusener. Det største mangfoldet finnes blant arter som overlever vilt i naturen, og det dreier seg om både planter, dyr og mikroorganismer. I denne artikkelen er begrepet snevret inn til å gjelde planter som er kultivert gjennom jordbruk. Dette er et viktig arbeidsfelt som blant annet FAO, FNs organisasjon for mat og helse, har arbeidet med i flere tiår, og som i 1983 førte til at FAO vedtok en frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Arbeidet har blitt videreført og kom for alvor på dagsorden under Rio-konferansen om miljø og utvikling i 1992.

Monokulturer og den grønne revolusjonen

Det er ikke uten grunn at FN-systemet i lang tid har hatt det biologiske mangfoldet som høyt prioritert oppgave, ut fra både mat- og miljøperspektiv. For mangfoldet er alvorlig truet. Gjennom virkemidler som genbanker, grønn revolusjon, genteknologi og patent har kapitalen overtatt råderetten over jordas genetiske ressurser. Når FN-systemet har satt i gang tiltak for å bevare artsmangfoldet, skjer det gjennom organene UNEP (FNs miljøprogram) og FAO (FN-organisasjon for mat og landbruk). Det skulle indikere at både miljøaspektet og kampen for matvaresikkerhet er viktige for FN i denne saken. Begge problemområdene har direkte sammenheng med Den grønne revolusjon og endringene i det biologiske mangfoldet som denne revolusjonen førte med seg. Det ble for det første satset på arter som i forskningslaboratoriene ga stor avkastning, såkalte høy-respons-arter. I stedet for å forbedre og utvikle ulike varianter tilpasset det lokale økosystemet som planten vokser i, konsentrerte forskningen seg om noen svært få arter, kalt monokulturer. Disse har blitt tatt i bruk verden over.

Arkitektene bak dette gigantiske matforsyningsprosjektet hadde nok edle hensikter. Men i etterkant er det lett å se hvordan Den grønne revolusjon kjapt utviklet seg til å bli kapitalens doble kamp mot natur og mennesker. Matjord ble omgjort til ørken. Avlinger sviktet og plantesjukdommer florerte til tross for iherdig bruk av sprøytemidler. Landarbeidere og bønder ble sjuke eller døde på grunn av produksjonsmetodene og millioner i den 3.verden døde av sult. Alt dette fikk fortsette fordi Den grønne revolusjon viste seg å være en gullgruve for selskapene som leverte kunstgjødsel, plantevernmidler og maskinelt utstyr til landbruket. Monsanto og de andre gigantene satt og styrte utviklingen, sammen med Verdensbanken.

Bukta og begge endene

Monsanto er en av gigantene som har håvet inn penger og samtidig gitt natur og mennesker en alvorlig trøkk. Selskapet har nå kastet seg inn i genforskningen, der det konstrueres nye frøsorter med arveanlegg som skal styrke planten i kampen mot sykdommer. Men tro nå endelig ikke at Monsanto gjør dette for å spare verden for plantevernmidler! Selskapet produserer ugressmidlet Roundup, og Monsanto har brukt enorme summer på å forske frem en plante som er motstandsdyktig mot nettopp Roundup. Med patent på sin genspleisede plante får selskapet enerett på salget av den, og samtidig sikres en gedigen omsetning av selskapets ugressmiddel. Stort dyktigere kan det ikke gjøres.

Samtidig avslører det kynismen i moderne agrobusiness og viser med all tydelighet at FN ikke bare burde sette i gang løsrevne, forsiktige tiltak for å gjeninnføre en større biodiversitet i landbruket. Det skulle ha vært brukt atskillig hardere virkemidler for å løsne de transnasjonale selskapenes jerngrep om jordas biologiske ressurser. Bønder og urbefolkninger må få tilbake råderetten over disse ressursene. Hvis ikke den kampen vinnes, vil FN-systemet aldri få bukt med problemene rundt global matvaresikkerhet og landbrukets miljøforurensning.

Vi skal nå se hvordan kapitalen vant kampen, gjennom to faser.

Fase 1: Den grønne revolusjonen

Det var på 1960-tallet at de nye høytytende plantesortene ble innført i landbruket. Fra å være en næring som i stor grad sysselsatte hele familien og som var lite avhengig av innsatsfaktorer utenfra, har landbruket siden Den Grønne Revolusjon vært helt avhengig av agrobusiness, det vil si kostbare innsatsfaktorer som kunstgjødsel, plantevernmidler, vatningsanlegg og maskiner. Drivkraften bak denne omleggingen var et nettverk av internasjonal landbruksforskning som kalles CGIAR. Nettverket ble grunnlagt av Ford og Rockefeller Foundations, men er nå i hovedsak finansiert av Verdensbanken og USAs bistandsdepartement. Japansk og tysk kapital er også store bidragsytere. Til sammen gis det 300 millioner dollar i årlige bevilgninger til CGIARs 16 forskningsstasjoner. Det bør kanskje nevnes at også FNs tre organer for mat/landbruk, miljø og bistand står på CGIARs sponsorliste, til tross for at denne landbruksforskningen drives utenfor FN-systemet. Bevilgningene fra FN har nok sammenheng med at de 16 stasjonene er plassert i utviklingsland. Men det er både tragisk og ironisk at forskning som resulterer i hungerkatastrofer, massearbeidsløshet og miljøødeleggelser i den tredje verden, skal få av FNs matvaresikkerhets-, miljø- og bistandsmidler.

Kontroll over verdens frøsorter

I tillegg til å være drivkraft i industrialiseringen av jordbruket, har CGIAR vært verdens største forvalter av det landbruksrelaterte genmaterialet, lagret i rene frøbanker eller i genbanker som omfatter både frøsorter, sæd og mikroorganismer. Mange utviklingsland har ikke hatt økonomi til å opparbeide slike sikkerhetslagre for sine plantesorter. Dette gjelder blant annet mange land i Afrika. I stedet er frøsortene deres lagret i andre verdensdeler. Med andre ord: Genmaterialet deres er stjålet av kapitalkrefter i Nord.

Svakheter ved genbankene

I tillegg til problemene rundt selve råderetten over genbankene, viser det seg at forvalterne har vært temmelig skjødesløse når det gjelder sikkerhetskopiering. For å sikre seg, burde enhver genbank tatt kopier av sine frøsorter og lagret dem andre steder. Men dupliseringen har vært svært usystematisk og preget av egeninteresse: Det er tatt mange kopier av gener som Nord er interessert i, mens det finnes få eller ingen kopier av vekster som har spesiell interesse for naturalhusholdning og overlevelsesjordbruk i Sør.

Nå kan det imidlertid vise seg at dette råkjøret mot Sør ikke vil være den eneste katastrofen i frøressurs-sammenheng. Det er nemlig påvist at frø som over lengre tid lagres uten å fornyes og oppformes til nye frø med jevne mellomrom, vil få en tvilsom helse og spireevne. Dette har ikke forvalterne brydd seg om. En fersk rapport viser at halvparten av verdens frøsamlinger trenger en snarlig oppformering. For noen av dem er det allerede for sent å gjøre noe. Manglende finansiering fører med andre ord til at gener forsvinner kanskje like raskt i genbanker som de utryddes ved rovdrift i naturen. Dette er spesielt alvorlig fordi det er de økonomisk viktigste nyttevekstene som menneskene har brukt til matproduksjon, som er lagret for å ha et frøberedskap.

Ex situ eller in situ?

Det er viktig å bevare artsmangfoldet i landbruket. Spørsmålet er bare hvor genmaterialet skal bevares, borte fra sitt levested (ex situ) eller på sitt levested (in situ)? Som en konsekvens av både manglende råderett over genmaterialet og av svakhetene som er forbundet med genbankene, har det blant bønder verden over utviklet seg en økt forståelse for gårdens betydning som frøbevarer. Å ta vare på og utvikle genressursene hjemme på gården er både billigere og politisk tryggere enn å ha systemet med genbanker. I tillegg innebærer det en større vitenskapelig sikkerhet. Ved å følge med i hvordan det genetiske materialet fungerer i takt med variasjoner i klima og dyrkingssystemer, vil bonden være den beste frø- og planteekspert som verden kan ønske seg.

Fase 2: Genteknologi og patent

Slik genbankene forvaltes i dag, har de utspilt sin rolle som sikkerhetslagre for frø som ødelegges på grunn av rovdrift i landbruket. Når disse genbankene fortsatt er så interessante for kapitalen, skyldes det derfor ikke rådereretten over frøreservene i seg selv, den enorme verdien disse reservene har som grunnlag for genforskning og patentrettigheter. To internasjonale avtaler har nemlig sørget for at kapitalen får fullstendig fritt spillerom på dette området. For det første ble det i 1991 lagt restriksjoner på adgangen til genmateriale. Når det ikke lenger er fri adgang, kan de store kapitalinteressene dele verdens genmateriale mellom seg omtrent på samme måte som europeiske stormakter i sin tid kolonialiserte de områder av verden som egnet seg for utbytting. Men for at dette genmaterialet skal kunne utnyttes i handelsmessig henseende og bli en gullgruve for de transnasjonale selskapene, ble det nødvendig for WTO å vedta at genspleisede organismer kunne patentbeskyttes. Dette skjedde i 1995, da WTOs patentavtale tillot patent på biologisk materiale og biologiske prosesser. Avtalen viser til at genmaterialet som forskere «finner opp» i nye plantevarieteter, skal regnes inn under begrepet «intellektuell eiendomsrett». (Med «intellektuell eiendomsrett» menes eiendomsrett over alle ting som mennesker har utviklet med den menneskelige hjerne). Fordi oppfinnelser kan patentbeskyttes, kan ingen hindre at det etter 1995 tas patent på livsformer. WTOs patentavtale vil få konsekvenser på mange ulike områder, ikke minst innen agrobusiness, og jeg tror at vi i dag knapt kan forestille oss hvilke omstillinger vi har i vente på matvaresektoren.

Fra å beskytte plantene – til å beskytte kapitalen

WTOs patentbestemmelse kom ikke som noen stor sensasjon, men er sluttpunktet for en gradvis utvikling som har foregått over flere tiår. I 1961 ble det underskrevet en internasjonal konvensjon om beskyttelse av nye plantevarieteter. Den ble kalt UPOV (Union for Protection of New Varieties of Plants). Etter hvert som presset fra den internasjonale kapitalen økte, har UPOV flere ganger blitt endret. Dette skjedde blant annet i 1978 og 1991. Tar vi for oss varianten fra 1978, ser vi at bønder fremdeles har adgang til å fortsette med urgamle dyrkningstradisjoner:

Bøndene kan holde tilbake frø fra egen avling og bruke dem som såfrø neste år. Det er tillatt med uformelt bytte av såfrø bønder imellom, og selv plantevarieteter og frøsorter som egentlig er rettighetsbeskyttet, kan bonden bruke som sitt dyrkningsgrunnlag dersom dette plantematerialet finnes på gården. Alt i alt har bønder fri tilgang til det eksisterende genmaterialet. Dette kalles for «bønders unntak» eller «privilegier».

Også planteforedlere har et lignende unntak i denne 1978-versjonen av UPOV. Selv når det gjelder beskyttede plantevarieteter, har enhver foredler som måtte ønske det, fri adgang til eksisterende genmateriale for å utvikle dette videre. Den fri adgangen innebærer at det ikke kreves lisensavgift. Det er ikke engang nødvendig å be om lov til å bruke genmateriale som andre har forsket seg frem til. Denne frie bruken har sammenheng med at UPOV 78 kun tillater en planteforedler å beskytte produktet sitt for å hindre en annen person i å stjele oppfinnelsen og selge den som sin egen. Men å videreutvikle oppfinnelsen i et laboratorium, er helt i orden. Rent teknisk kalles det å beskytte produktet, men ikke prosessen. Beveger vi oss 13 år fremover, til UPOV 91, legges det restriksjoner på adgangen til genmaterialet. Det foretas dessuten en grenseoppgang mellom konvensjonelle planteforedlere og genteknologer. Og det blir tillatt å patentbeskytte en genressurs som man har fått planteforedlerrett over.

UPOV illustrerer på en glimrende måte hvordan planteforedlernes begrensede rettigheter i løpet av noen tiår går i retning av patent. Patent er en juridisk rett som for det første gir eieren eksklusiv eiendomsrett til en oppfinnelse for inntil 20 år, og som dessuten pålegger andre brukere å betale patentavgift. UPOV 91 gjorde til de grader jobben, slik at WTO omtrent kom til dekket bord da patent på livsformer ble avtalefestet i 1995. For Norge og andre WTO-medlemmer er det derfor et valg mellom «pest og kolera» når vi nå tvinges til å vedta hvordan vi ønsker å beskytte intellektuell opphavsrett over våre plantevarieteter. WTOs bestemmelser om handelsrelatert intellektuell eiendomsrett krever nemlig at vi lovregulerer dette området, og vi har da valget mellom patent og et UPOV-lignende regelverk.

Rettighetene til livsmangfoldet

Utviklingen som er beskrevet ovenfor, åpner for mange spørsmål. For det første: Skal det i det hele tatt aksepteres at noen kan ha rettigheter over livsmangfoldet, eller må genressursene betraktes som menneskehetens fellesarv? Og, dersom vi tillater eiendomsrett, hvem skal da få ha denne retten? Bøndene som bruker genmaterialet for å produsere mat? Den enkelte forsker som dyrker frem nye plantevarieteter? Kanskje nasjonalstaten? Eller er det private firmaer som skal bli livsmangfoldets eiere?

Det er delte meninger om denne saken rundt om i ulike organisasjoner og sammenslutninger. Jeg skal nedenfor presentere to ulike oppfatninger som likevel har en ting til felles: De avviser kravene fra WTO/agrobusiness om private firmaers enerett til patent.

FAO

Denne FN-organisasjonen for mat og landbruk har arbeidet med plantegenetiske ressurser helt siden 1963. I 1983 opprettet FAO en egen, frivillig internasjonal overenskomst for plantegenetiske ressurser. Denne overenskomsten sa at plantegenetiske ressurser er et globalt fellesgode som skal være tilgjengelig uten restriksjoner. Gjennom et tillegg fra 1989 ble dessuten bønders rettigheter til det biologiske mangfoldet presisert i overenskomsten. Ved siden av å utforme retningslinjer for eiendomsretten til livsmangfoldet, har FAO også bedrevet praktisk politikk på dette området. En midlertidig seier var avtalen som ble undertegnet med CGIAR i 1994. Det var et bindende vedtak om at 12 av CGIARs genbanker skulle plasseres under FAOs forvaltning. Men dessverre skal denne avtalen, slik det er nevnt tidligere i artikkelen, reforhandles allerede i 1997. Det er stor fare for at det blir Verdensbanken som da overtar kontrollen over genressursene. Argumentet for en slik løsning er blant annet at det kun er Verdensbanken som har råd til å ruste opp de dårlig vedlikeholdte genbankene.

UNEP

FNs miljøorgan har utformet en konvensjon om biologisk mangfold. Her anerkjennes biologisk mangfold som et «lands nasjonale eiendom. I tillegg åpner konvensjonen både for intellektuell eiendomsrett og for bønders og urbefolkningers rettigheter. Da dette UNEP-dokumentet nylig skulle harmoniseres med FAO-avtalen, viste det seg at avsnittet om bønders rettigheter skapte problemer. Flere land, blant annet Brasil, vektla prinsippet om nasjonal suverenitet og avviste kravet om bønders rettigheter. Dette har nok sammenheng med at genressursrike nasjonalstater i Sør ser store muligheter til å øke sine statsinntekter gjennom å selge sitt genmateriale til transnasjonale selskaper. Men slike handelstransaksjoner er naturligvis avhengig av at det er nasjonalstaten, og ikke den enkelte bonde eller det enkelte lokalsamfunn, som har eiendomsretten over landets biologiske mangfold.

I denne sammenheng er det viktig å bemerke at nasjonalstater stadig oftere representerer de internasjonale storselskapene. Å beskytte landets innbyggere og lokalsamfunn har etter hvert blitt uvesentlig. Proteksjonisme er blitt ensbetydende med å beskytte kapitalkreftene, og da helst de transnasjonale selskapene som er etablert i landet. Under internasjonale forhandlingsrunder er det derfor viktig at vi fra Nord er bevisst hvem representantene fra Sør taler på vegne av. Vi må stille kravet om at nasjonal suverenitet skal bety folkets suverenitet. Viktigere enn å ha kontakt med nasjonalstater er det imidlertid å samarbeide med nettverk for urbefolkninger, lokalsamfunn og bønder. For det er disse som må sette de endelige rammene for hvordan jordbrukets genmangfold skal forvaltes.

Dersom noen av Røde Fanes lesere er interessert i slikt nettverksarbeid, kan AKPs landbruksutvalg kontaktes.