av Paul M Sweezy

«I løpet av de siste få årene, er det blitt skrevet mye om «globalisering». Det er ikke min intensjon å øke omfanget av denne litteraturen, men kun å sette emnet inn i sammenheng med min egen forståelse av kapitalismens historie,» sier artikkelforfatteren.

Globalisering er ikke en tilstand eller et fenomen. Det er en prosess som har pågått i lang tid. I virkeligheten helt siden kapitalismen etter hvert ble en levedyktig samfunnsform, for fire eller fem hundre år siden. (Å forsøke å angi tidspunktet for kapitalismens fødsel, er i seg selv en interessant problemstilling, men ikke relevant i denne sammenhengen.) Det som er relevant og viktig, er å forstå at kapitalismen i sitt innerste vesen er et ekspansivt system både innad og utad. Når det er blitt etablert, så både vokser og sper det seg. Den klassiske analysen av denne dobbelte bevegelsen er selvsagt Kapitalen av Marx.

Men Marx stilte aldri spørsmålet om hvorvidt en fullt globalisert kapitalisme, det vil si hvor det ikke lenger finnes noe ikke-kapitalistisk rom å bevege seg inn i, ville være levedyktig. Grunnen til dette var selvsagt at han regnet med at kapitalismen ville bli styrtet, og erstattet med et annet system lenge før grensene for den ytre ekspansjon var nådd. Han stilte aldri spørsmålet eller prøvde å gi svar på om en fullstendig globalisert kapitalisme ville være i stand til å blomstre og overleve utelukkende ved indre ekspansjon. Det er blitt overlatt til Marx sine etterfølgere å streve med dette og liknende spørsmål. Det dristigste – og på mange måter det mest interessante forsøket – gjorde Rosa Luxemburg med sitt magnum opus The Accumulation of Capital (1912). Her framsetter hun teorien om at kapitalismen helt fra starten hadde levd – og kunne bare leve – av å ekspandere inn i omkringliggende ikke-kapitalistiske områder. Hennes svar var at når dette ikke lengere var mulig, ville det medføre en endelig krise som det ikke ville være mulig å flykte fra.

Lenin derimot fokuserte ikke på kapitalismen som en helhet, men på kapitalismen som en samling av enheter, hvor de sterkeste konkurrerte med hverandre for å kontrollere de svakeste, inkludert de gjenværende ikke-kapitalistiske områdene. Dette var kjerna i boka hans – Imperialismen: Det siste stadium i kapitalismen – som ble skrevet i løpet avførste verdenskrig, som i seg selv gav en mengde empiriske bevis til støtte for teorien. Denne kampen mellom de ledende kapitalistiske maktene syntes å svekke kapitalismen som helhet, og banet veien for revolusjoner nedenfra. Særlig den russiske revolusjonen truet kapitalismens fortsatte levedyktighet.

Det kapitalistiske systemet kom seg imidlertid igjen, og like etter krigen gjenopptok imperialistmaktene sine indre stridigheter, men nå ble disse vanskeliggjort ved eksistensen av en betydningsfull ikke-kapitalistisk makt. Den fornyede striden nådde klimaks med utbruddet av annen verdenskrig. Den ble etterfulgt av en ny runde med revolusjoner, særlig den kinesiske. USA framsto som den viktigste supermakta, og vi fikk todelinga av verden. Den kapitalistiske delen under USA dominans, og den ikke-kapitalistiske delen som i hovedsak besto av Sovjetunionen og Folkerepublikken Kina. Den påfølgende konflikten mellom de to partene kjent som den kalde krigen, ble vanligvis oppfattet som en konflikt mellom to grupper, men den var i virkeligheten mer komplisert. Den inkluderte viktige «varme» kriger, geriljakriger, revolusjonsforsøk og vellykkede kontrarevolusjoner.

Etter å ha vart omtrent halvdelen av det tyvende århundret sluttet den kalde krigen med kapitalismens gjeninnføring og triumf i en virkelig global skala. Men denne kom så visst ikke som et resultat av en uproblematisk ekspansjonsprosess innenfor eller utenfor kapitalismens tradisjonelle grenser. Volden i dens forskjellige former spilte en enorm rolle. Det er store områder i de tidligere ikke-kapitalistiske landene hvor kapitalismen har blitt proklamert, legalisert og bevisst plantet, men hvor det absolutt ikke er noen garanti for at den vil feste seg og vokse på «normal» måte. Dessuten er det blitt store forandringer i kapitalismen slik den har utviklet seg innenfor sine tradisjonelle høyborger (USA, EU, Japan og de tidligere koloniland). Dette stiller alvorlige spørsmål om i perioden etter den kalde krigen.

Det jeg tenker på her, er de tre viktigste underliggende tendenser i kapitalismens nyere historie. Perioden begynner med tilbakegangen i 1974-75:

• 1) Stagnasjonen i den generelle veksten.
• 2) Den verdensomspennende veksten av monopoliserte (eller oligarki-baserte ) multinasjonale selskaper.
• 3) Det som kan betegnes som utviklinga av finanskapitalens dominering i kapitalens akkumulasjonsprosess.

Dette har selvsagt vært en periode med hurtig globalisering ansporet av betydningen av forbedret kommunikasjon og transport, men de tre tendensene er virkelig ikke forårsaket eller skapt på grunn av globalisering. Det er heller så at alle tre kan tilbakeføres til interne forandringer i prosessen med akkumulering av kapital. Starten skjedde for om lag hundre år siden, ved de konsentrasjons- og sentraliseringsbevegelser som var karakteristisk for slutten av det nittende og i begynnelsen av det tjuende århundret. Den markerte overgangen fra tidligere (konkurranse-)kapitalisme til seinere (monopol-)kapitalisme. Etter å ha blitt forstyrret av første verdenskrig, slo virkningene av denne overgangen til med full kraft i den store depresjonen på 1930 tallet. Fra denne ble det ikke noen rask bedring, og depresjonen gav et sterkt vitnesbyrd om å være starten på en periode med verdensomspennende stagnasjon og nedgang. Imidlertid kom ennå en gang en verdenskrig som en redning. Sammen med dens garanterte ettervirkninger, samt den kalde krigen skaptes som kjent kapitalismens «gullalder» (1950-70). Denne gikk mot sin avslutning i og med nedgangen i 1974-75, og ble etterfulgt av en gjenopptakelse og intensivering av tendenser som gikk tilbake til begynnelsen av århundret: Minskende vekst, økende monopolisering og finansdomineringa av akkumulasjonsprosessen.

Disse tre tendensene er innbyrdes beslektet. Monopoliseringa har selvmotsigende konsekvenser. På den ene sida frambringer den en økende profittstrøm, på den andre reduserer den behovet for ytterlige investeringer i et voksende kontrollert marked. Mer og mer profitt, færre og færre profitable investeringsmuligheter. En oppskrift for å senke akkumulasjonstakten, og dermed den økonomiske vekst som skyter fram av kapitalakkumulasjonen.

Det foranstående beskriver hva som hendte i løpet av 1920-årene. Et tiår karakterisert av en hårdnakket vekst av ubenyttet produktiv kapital i industri etter industri, og som kuliminerte i sammenbruddet i 1929-33. Allerede på den tida var det en økende tendens til at fortjeneste som ikke kunne finne profitable investeringer i virkelig kapitalbevegelse, ble omdirigert inn i rene finansielle og hovedsakelig spekulative kanaler. Derfor kom den iøynefallende boomen på aksjemarkedet, og nedgangen i de seine tjuveårene. Den samme dobbelte prosessen med vaklende realinvesteringer og tvilsomme finansoperasjoner gjentok seg i «gullalderen», i tiårene etter den annen verdenskrig, og har fortsatt med økende styrke fram til i dag. (1)

Alt dette finner sted i en sammenheng med den kontinuerlige globaliseringa som virker inn på hvordan de forskjellige prosessene utvikler seg. Globaliseringen er ikke i seg selv drivkraften, men er en påminnelse om hva den har vært i den perioden vi forbinder med moderne historie: Den alltid ekspanderende og ofte eksploderende prosessen med akkumulasjon av kapital.

Note

(1) De to former for investering – virkelig og finansiell – er selvsagt innbyrdes beslektet, men ikke på den enkle (og for det meste gale) måten ledende økonomer tar som en selvfølge. Til en utvidet diskusjon av disse prosesser, se Harry Magdoff og Paul Sweezy: Stagnation and the Finanacial Explosion (Monthly Review Press 1987).

av Roy Krøvel

De fattige Zapatistbøndene vil ikke bare revolusjonere Mexico, de vil også revolusjonere revolusjonen. Det sies at Zapatistoppstanden er den første postmoderne revolusjon. Men mer enn «virtuell krigføring» og «propagandagerilja», handler det om handfaste og jordnære ting som bønder, jord, fattigdom og demokrati.

Zapatistene bryter med den latinamerikanske «foco-tradisjonen» som gjerne ser bøndene som objekt for frigjøring. Hos Zapatistene er det bøndene som er subjektet. De skal ikke bare frigjøres. De har makta.

Den 1. januar 1994 kom hundrevis av mayaindianere ned fra fjellene og inn fra jungelen. Væpnet med maskingeværer og macheter tok de kontrollen over fire mexikanske småbyer i delstaten Chiapas helt sør i landet. Kampene varte ikke lenge. Etter et par dager og drøyt 100 drepte, forsvant geriljasoldatene tilbake inn i skogene og opp i fjellene, men før de kom så langt, hadde de holdt pressekonferanser og sendt ut kommunikeer. De kalte seg Zapatister etter den gamle revolusjonshelten Emiliano Zapata, og ville frigjøre de undertrykte i Chiapas. De oppfordret andre til å reise seg, og sammen skulle de «marsjere mot Mexico By».

De første kommunikeene hadde en umiskjennelig revolusjonær klang, og det var flere enn den mexikanske regjeringen som trakk paralleller til kubansk-inspirerte geriljarørsler ellers i Latin-Amerika.

Men Zapatistene mente aldri at de skulle «ta makta» i Mexico By. De planla ikke å marsjere mot hovedstaden – som utvilsomt bare ville ha vært et kollektivt selvmord. De ønsket at andre også skulle gjøre opprør, men så ikke på seg selv som ledere for en nasjonal oppstand. I beste fall kunne de bli en viktig del i en bred front mot det korrupte regimet som har sittet ved makta i mer enn 60 år.

Etter hvert som nye kommunikeer kom fra opprørerne i Chiapas, begynte den tradisjonelle venstresida å bli forvirret: Zapatistene snakket ikke om revolusjonens fortropper, om partiet eller om proletariatets diktatur. Dette var noe annet. Hva? I Mexico er det ingen revolusjonær situasjon, sa geriljaleder Marcos, og Zapatistene ønsker minst av alt å være ledere av en revolusjonære bevegelse. For å få et visst grep om det Zapatistene i Chiapas prøver å gjøre, er det nødvendig å studere mexicansk geriljahistorie, se litt på de to latinamerikanske geriljabølgene og kikke litt på den spesielle økonomiske situasjonen som folk flest lever under i Mexico.

Det revolusjonære Mexico

Helt siden den mexikanske revolusjonen (1910-1920) har ordet revolusjonær hatt en spesiell klang i Mexico. Det styrende partiet heter til og med «Det institusjonelle revolusjonære partiet» (PRI). Partiet til ordfører Cardenas, som vant valget i Mexico By i 1997, heter «Det demokratiske revolusjonære partiet». Emiliano Zapata var indianeren og bondelederen som førte titusenvis av bønder i kamp mot de reaksjonære kreftene, og som feiret store triumfer før han ble drept i et forrædersk bakholdsangrep i 1919. Zapatas revolusjon var en annen enn bolsjevikenes i Russland. Zapata sto for en anarkistisk lignende utgave som ikke primært søkte politisk makt og herredømme, og som bygde på bøndenes eget krav om jord og rettferdighet. Denne tradisjonen er fortsatt levende i Mexico.

Revolusjonen førte med seg ganske omfattende jordreformer. Særlig på 1930-tallet fikk mange jordløse bønder jord. Jorda tilhørte ofte landsbyfellesskapet (ejido), og bøndene dyrket og høstet sammen. Men det gikk ikke mange årene før prosessen begynte å gå den andre veien. Regjeringspartiet PRI ble stadig mindre «revolusjonært» og mer en del av det bestående – «institusjonelt». Korrupsjonen bredde seg. Snart satt de lokale stormennene på viktige poster både i PRI og i statsapparatet. De var også gjerne storbønder og sikret seg stadig mer jord på bekostning av de fattige bøndene. Særlig i Sør-Mexico minner jordfordelingen om situasjonen i Guatemala og El Salvador: Noen få, rike familier eier det meste av den dyrkbare jorda.

I Chiapas måtte stadig flere jordløse mayaindianere søke inn i Lacandon- jungelen og sette i gang med nyrydning der. Men jorda var mager og fattigdommen stor. Naturligvis kunne ikke reverseringen av revolusjonen skje uten motstand. På seksti- og syttitallet dukket det opp hundrevis av folkelige bevegelser som arbeidet mot denne utviklingen. Flere geriljabevegelser så også dagens lys – særlig etter at PRI-regjeringen knuste studentopprøret i 1968, og tok livet av flere hundre aktivister. Men å studere disse opprørsforsøkene er et deprimerende foretak. Uten unntak ble de rullet opp og knust. La oss raskt se på de viktigste.

Liga Communista

ACNR tok til våpen i 1968. 4 år senere var gruppa oppløst, lederen død og de fleste av de 70 medlemmene satt i fengsel. Comandos Armados del Pueblo dukket opp rundt 1970, men i 1971 satt alle de 15 sentrale medlemmene i fengsel. Den revolusjonære studentfronten (FER) ble dannet i 1969 i Guadalajara og besto av minst 150 geriljasoldater. Senere gikk de inn i Liga Comunista 23 de Septiembre. «Den urbane Zapatistfronten» gikk i oppløsning i 1972 etter at politiet hadde tatt de fleste av aktivistene. Ei anna gruppe, FANR, sluttet seg også til Liga Comunista 23 de Septiembre. Fuerzas Armada de Liberacion kom aldri så langt. De gikk i oppløsning i 1977 etter at de fleste av de vel 40 geriljasoldatene var fengslet. Fuerzas de Liberacion Nacional (FLN) har spesiell betydning for oss. De ble dannet i 1969 og hadde på det meste 130 geriljasoldater. De opererte flere steder i landet, men en koordinert politiaksjon førte i 1974 til at FLN gikk mer eller mindre i oppløsning. Det var restene av FLN som i 1981 stiftet EZLN-bevegelsen som i 1994 skulle bli kjent som «Zapatistene». Ei mindre gruppe, FRAP, ble knust i 1977. Da var de fleste medlemmene enten drept eller dømt til lange fengselsstraffer. På samme måte gikk det med Grupo Comunista de Chihuahua. Mange grupper gikk i 1973 sammen i Liga Comunista 23 de Septiembre som aksjonerte i mer enn 20 ulike delstater, og hadde mer enn 400 geriljasoldater i sine rekker. De gikk i oppløsning i 1983.

Lista er mye lengre, men vi har bare plass til to grupper til: Partido Revolucionaria Obrero Clandestino del Pueblo og Partido de los Pobres. Begge dukket opp på slutten av 1960-tallet og var aktive til slutten av 1970-tallet. Senere gikk de begge inn i Ejercito Popular Revolucionario (EPR) som gjorde sin spektakulære entré i 1996.

Vi kan altså gjøre to interessante observasjoner. For det første ser vi at både Zapatistene og EPR (som har sin base i Guerrero) har røtter langt tilbake i tid. For det andre: Så godt som alle geriljabevegelsene ble fullstendig utryddet. Mange geriljasoldater ble drept, flere ble fengslet og noen trakk seg resignerte tilbake. Årsakene er mange, men vi kan få visse ideer dersom vi studerer de enkelte gruppene og medlemmene i detalj. Så godt som alle geriljasoldatene kom fra middelklassen. 90% var studenter da de sluttet seg til opprørerne. Under fem prosent av alle opprørerne var bønder og bare et par prosent tilhørte arbeiderklassen. De tidlige gruppene besto altså vanligvis av relativt «velstående» studenter som dro fra universitetene i byene og ut på landsbygda for «å frigjøre» de undertrykte bøndene og arbeiderne. Motivene var de beste, men viljen var større enn evnen. Langvarig geriljakrig krever god kjennskap til terrenget, evne til å overleve i fjellene og i skogene, og et godt kontaktnett blant lokalbefolkningen. Idealisme er ikke nok. Også de tidlige Zapatistene i FLN fikk lære det på den harde måten.

Los comandantes

Zapatistene i Chiapas er radikalt annerledes: De styres av en undergrunnskomite der medlemmene er valgt av bøndene i landsbyene. Medlemmene i rådet er ikke geriljasoldater, men har likevel tittelen «comandante». Det er «los comandantes» som har den endelige makta over geriljahæren. Geriljahæren er dermed under sivil kontroll. Valgene i landsbyene foregår på tradisjonelt vis. Alle voksne over tolv år samler seg på en møteplass sentralt i landsbyen der de aktuelle sakene legges fram. Så velges representanter eller det stemmes over forslagene som er lagt fram.

Slik er Zapatistene mindre en tradisjonell geriljahær og mer en slags hær betalt og styrt av det sivile samfunnet i baseområdene. Det er fundamentalt forskjellig fra de tidlige mexikanske geriljaeksperimentene. Og det er helt forskjellig fra opprørene på Cuba, i Nicaragua, i El Salvador og i Guatemala.

Et eksempel: Da den mexikanske hæren rykte inn i baseområdene på jakt etter Marcos og andre geriljaledere i 1995, bestemte kommandantene at geriljasoldatene skulle trekke seg tilbake. Subcomandante («underkomandant») Marcos skrev et brev til avisene der han forklarte situasjonen. Han klaget over at «hvis de fortsatte å trekke seg tilbake», så ville de snart støte på et skilt som sa «den peruansk-bolivianske grensen». Han fortalte at han hadde møtt sin gamle venn, billa Durito, mens han vandret gjennom jungelen (Durito er en figur som Marcos ofte bruker i fortellingene sine). Durito anklaget Marcos – «Du flyktet!». I dialogen med Durito prøver Marcos å forklare forskjellen på «flukt» og «strategisk retrett». Med et smil om munnen lar geriljasoldat Marcos folk forstå at han ikke liker ordrene han får, men at han aksepterer dem. Geriljasoldatene trakk seg tilbake og det kom ikke til trefninger med de framrykkende mexikanske soldatene.

Makta ligger altså hos comandante Ramona og de andre i undergrunnskomiteen. I 1997 var jeg så heldig å få oppleve Ramona på to møter i Mexico By – dit hun var sendt for å få medisinsk behandling. Hun er ei skjør og knøttlita kvinne med lys stemme som snakker en syngende og rytmisk maya-dialekt. Hun er så langt fra en Daniel Ortega eller en Fidel Castro som en kan tenke seg. Marcos, derimot, som jeg traff flere ganger i 1994, er utstyrt med mange av de typiske kjennetegnene på en latinamerikansk revolusjonær. Han er både intellektuell og myteskapende.

Maoisme – fidelisme

Det er fort gjort å overdrive den militære slagstyrken til Zapatistene. Allerede de første dagene av krigen inntok de fire mindre byer. Det tok sandinistene i Nicaragua et tiår før de kom så langt. URNG i Guatemala var aldri i stand til noe lignende. Slike sammenligninger er farlige – for de overser Zapatistenes beste våpen de første dagene av krigen: Overraskelsen. Det var overraskelsen som gjorde dem i stand til å ta småbyene. Likevel er det klart at Zapatistene har en sterk folkelig base. De har mange og godt organiserte støttespillere. Det er ikke lett å anslå hvor mange som tilhører Zapatistenes base. Mange bor utenfor det området rundt Lacandon-jungelen som vanligvis regnes som kjerneområdet. Og noen landsbyer er delte mellom Zapatister og regjeringstilhengere. Men sannsynligvis tilhører i underkant av 100 tusen mennesker grunnfjellet hos Zapatistene. På det meste, som den 1. januar 1994, kan de mobilisere noen tusen geriljasoldater – medregnet den dårlig bevæpna militsen.

Våpnene er ofte dårlige og Zapatistene mangler tungt skyts. På alle måter minner de mest om en geriljahær, men strukturen, den nære tilknytningen til landsbyene i baseområdet og den sivile strukturen, gjør at de helst kaller seg «hær». Likevel er det nyttig å sammenligne dem med andre geriljabevegelser.

De fleste latinamerikanske geriljabevegelser har sine strategiske røtter i enten maoismen eller i «fidelismen». Che Guevara ble mistenkt av de sovjetiske rådgiverne på Kuba for å være maoist. Men selv om Che Guevara var for radikal for russerne, hadde han andre visjoner for geriljakrigen enn Mao. For mens Mao la stor vekt på den politiske organiseringen og den lange, tålmodige oppbyggingen, hadde Che stor tro på den rent militære organiseringen.

Kanskje var det den relativt «lette» seieren over Batistas styrker på Kuba som ga næring til denne optimismen? Forfatteren John Ellis hevder at: «I ethvert annet land i Latin Amerika, eller på Kuba tidligere i århundret, ville Castros styrker ha blitt utslettet med foraktelig letthet. Seieren over Batista ble sett i et litt for ærerikt lys. Kanskje ikke så rart.»

I den første optimismen etter seieren på Kuba, skreiv Che ei «lærebok» om geriljakrigføring. Der heter det rett og slett: «Det er ikke nødvendig å vente til at alle forholdene for å lage revolusjon er til stede. Ei kjerne av opprørere kan skape dem.»

Regis Debray gikk et skritt videre og utviklet en ny geriljastrategi. Han lanserte ideen om en «foco» – en liten geriljastyrke som sto på utsiden av «folket», og som konsentrerte seg om de rent militære oppgavene: «Ved å begrense seg til oppgaver som å beskytte sivilbefolkningen eller passivt selvforsvar, opphører geriljagruppen å være folkets fortropper og mister det nasjonale perspektivet. Men ved å gå til angrep, katalyserer den folkets energi og forvandler focoen til en magnetisk pol for hele landet.»

De kubanske erfaringene hadde ført til en ny og spennende teori for opprøret. Mens Mao snakket om langvarig krig, møysommelig politisk arbeid og tålmodighet, kunne de karismatiske kubanerne tilby en annen og raskere vei til seieren. Og best av alt: Det var ingen grunn til å vente. Opprøret ville i seg selv skape de nødvendige forholdene for revolusjonen.

De to bølgene

Den første bølgen lot ikke vente på seg. Fra 1960 til 1970 var det som om en pyroman var på ferde i Latin-Amerika. Studenter, lærere og en og annen prest, dro til fjells eller inn i jungelen for å sette de gamle regimene i brann. Så godt som hvert eneste land i regionen opplevde et slikt opprør. Og så godt som alle opprørslederne kom fra byene, var utdannet ved universitetene, kom fra rimelig gode kår og var inspirert av den kubanske erfaringen. Kuba ga militær trening og økonomisk støtte til mange av opprørerne.

Men det gikk ikke likere med de latinamerikanske geriljabevegelsene enn det gikk i Mexico. Hundrevis av ungdommer satte livet til, og da Che Guevara falt i 1967, var det begynnelsen på slutten for den første bølgen av kubansk-inspirerte revolusjonsforsøk.

Den andre bølgen kom etter at sandinistene hadde jaget diktatoren Somoza fra Nicaragua. Nå kom optimismen tilbake og en ny generasjon geriljasoldater dro til fjells. Sandinistene var i starten støttet av Kuba, men sandinistopprøret tok nesten 20 år før det ble kronet med seier. Slik minner det mer om Maos «lange vei» enn om Ches «foco». Mye er skjedd med latinamerikanske geriljabevegelser siden Che og Debray kom med sine teorier på 1960-tallet, men fortsatt deles gjerne opprørsbevegelsene i to grupper: maoister og fidelister. I Peru, for eksempel, var MRTA (Tupac Amaru) inspirert av den kubanske revolusjonen. De legger stor vekt på propagandaeffekten av sine aksjoner. Sendero Luminoso (Lysende Sti), derimot, bryr seg langt mindre om hvordan de blir oppfattet av andre. For Lysende Sti er det den harde virkelighet som teller: Økonomi, våpen, antall geriljasoldater etc. De ble gjerne sett på som maoister.

Ikke maoister, ikke fidelister

«Det er ikke vår oppgave å lede en revolusjon», sa subcomandante Marcos da vi snakket med ham noen måneder etter oppstanden. «Men vi håper at folk har fått nok etter 60 år med PRI. Vi vil gjerne være en del av en folkelig oppstand. Vi appellerer til det sivile samfunnet om å organisere seg. Ikke la oss stå alene mot det onde regimet. I Guerrero dukket det to år senere opp en annen geriljabevegelse som ikke hadde tenkt å la Zapatistene stå alene. EPR bruker klassiske marxistiske formuleringer og avviser forhandlinger med regjeringen. For EPR fins det bare to utveier: Seier eller utslettelse.

Men mens Zapatistene har et klart definert grunnfjell i mayafolket i Chiapas, er det uklart hvem som står bak EPR. Riktignok kjenner vi til forbindelser de har med ulike bondeorganisasjoner, men ingen vet sikkert hvem EPR representerer. EPR har aksjonert i minst ti ulike delstater, men har likevel ikke hatt den veksten som mange spådde. Trolig opplever de at Che Guevara hadde rett da han sa at det ikke var mulig å gjennomføre en vellykket revolusjon i et land der det fins et slags skinn av demokrati. I Mexico har mange radikale fortsatt stor tro på at forandringer kan skje gjennom valgene.

Zapatistene i Chiapas tilhører heller ikke den maoistiske tradisjonen. Tradisjonelle maoistiske bevegelser organiserer seg gjerne rundt et parti. Elitepartiet er den drivende og førende kraften i bevegelsen. Politisk organisering og skolering er nøkkelen til militær suksess. Hos det kurdiske arbeiderpartiet, for eksempel, får bare et fåtall geriljasoldater slippe gjennom det trange nåløyet til partiet. Men selv om de fleste geriljasoldatene ikke er PKK-medlemmer, er det partiet som utnevner offiserer, og som bestemmer mål og strategi for geriljahæren. Også hos URNG i Guatemala møtte vi spesielle kadere i geriljahæren som hadde ansvaret for «utdanning» av de andre geriljasoldatene. Disse «politiske offiserene» har en helt spesiell maktposisjon.

I Zapatistenes verden er det ikke plass til slike «eliter». Der fins det ikke noe Parti. Riktignok forteller Zapatistene at de første medlemmene av EZLN kom til Lacandon-jungelen med temmelig klassiske ideer om hvordan et opprør skulle gjennomføres, men de fikk klar beskjed fra urfolket: Enten gjør vi det på vår måte, eller så blir dere kastet ut. 17 år senere er det de tradisjonelle og demokratiske strukturene i landsbyfellesskapet som kjennetegner Zapatistene. Alle forslag diskuteres på allmøter og alle beslutninger tas i fellesskap. Det går knapt an å komme lenger fra elitepartiet.

Den autoritære fella

Kanskje går det an å håpe på at Zapatistene dermed slipper å gå i den autoritære fella? Hvor mange ganger har vi ikke støttet rettferdige opprør av typen Vietnam, Nicaragua og Kuba? Og hvor mange ganger har vi ikke sett hvordan det rettferdige opprøret har blitt forvandlet til et nytt undertrykkende regime?

Opprørsbevegelsen i Guatemala opplevde på 1960-tallet at de undertrykte ikke ville la seg «frigjøre» etter læreboka. Hele avdelinger ble avvæpnet av lokale maya-indianere mens de sov, og ble overlevert til hæren. I Peru står Lysende Sti bak drap på titusenvis av mennesker – mange var radikale bondeaktivister som ikke hadde gjort noe annet enn å organisere lokale bønder. Mer skulle det ikke til for å bli sett på som en farlig konkurrent. Og det siste året har det stadig kommet nye avsløringer om hvordan FMLN i El Salvador henrettet personer de ikke likte. Den revolusjonære historia er ikke bare hyggelig lesning. Radikal demokratisering er Zapatistenes løsning på det autoritære problemet.

«Zapatistene avviser «el vanguardismo» (troen på fortroppene)», skrev det mexikanske magasinet La Giljotina nylig. Røttene til denne filosofien er å finne i lokale tradisjoner i landsbyfellesskapet. Men de går også til tenkere som Berger og Foucault. Kanskje ikke så rart – subcomandante Marcos har en fortid som universitetslærer i kommunikasjonsteori. Zapatistene prøver altså å blande Marx’ materialisme med Foucaults postmodernisme, og lokale bondetradisjoner med kravene fra det internasjonale kommunikasjonssamfunnet.

Dilemma

En grundigere drøfting av opprøret i Chiapas ville måtte inkludere en rekke andre temaer – som den religiøse volden i Chiapas, konfliktene om vann og jord, oppbyggingen av paramilitære styrker, de politiske drapene, godseierne, den politiske volden, fredsforhandlingene som blir sabotert av regjeringen, lavintensitetskrigen og narkokorrupsjonen som gjennomsyrer det mexikanske samfunnet. Men det får bli en annen gang. Her er det ikke plass nok til alt.

Likevel må vi ta oss tid til å nevne Zapatistenes store dilemma. Tradisjonelt har bevegelighet vært en geriljas fremste våpen. De slår til og forsvinner før fienden får organisert seg. Den ene uken opererer de i vest, neste uke slår de til i øst. Motstanderen vet aldri hvor og når geriljaen kommer. Men for sivilbefolkningen har denne bevegeligheten ofte kostet dyrt. Vanligvis er det de lokale bøndene som har måttet betale for et vellykket geriljaangrep. Massakrer på lokale bønder har hørt til dagens orden i Mellom-Amerika. Men Zapatistene kan ikke bare forsvinne. De har valgt å holde seg nært landsbyene. I Chiapas vet alle hvilke landsbyer som tilhører «Zapatistene» og hvilke som «tilhører» regjeringen. Hæren og politiet har ganske god oversikt over hvem støttespillerne til Zapatistene er. Derfor kan ikke Zapatistene gjøre tilfeldige aksjoner mot lokale hæravdelinger. De har fraskrevet luksusen å forsvinne. De vet godt at noen i landsbyene alltid må betale.

Den nære tilknytningen til landsbyene er en klar politisk styrke. men samtidig er det en militær svakhet. Zapatisthæren er i virkeligheten ikke i stand til å forsvare landsbyene mot et angrep fra den mexikanske hæren. Dermed havner de i en tvangssituasjon. Ikke kan de aksjonere, ikke kan de sitte stille og se på overgrepene som foregår. Den eneste utveien er å delta i fredsforhandlinger. Men når de ikke har noe reelt maktmiddel, har de heller ikke stort å sette bak kravene. I snart fire år har de truet med å gjenoppta krigshandlingene. Men det er blitt med truslene. Alt annet ville være det reneste selvmordet. (Enkelte revolusjonære grupper i USA og Europa har foreslått at Zapatistene skal gjøre nettopp det…)

I denne situasjonen har internasjonal oppmerksomhet vist seg som Zapatistenes beste våpen. Tusenvis av aktivister er knyttet sammen gjennom nettverket mot nyliberalisme som Zapatistene har tatt initiativet til. Fire tusen mennesker deltok på to store møter i Lacandon-jungelen i 1995 og i 1996. Titusenvis av demonstranter marsjerte i Mexico By etter massakrene i Acteal i desember 1997. Og bruken av internettet har gitt Zapatistene tilnavnet «den virtuelle gerilja». Men om Zapatistene er mestere i propagandakrigføring, skal vi ikke glemme at bak denne frenetiske aktiviteten skjuler det seg en svakhet. Den militære svakheten gir ikke Zapatistene noe valg – de må stole på den internasjonale opinionen. Og den er, som kjent, heller flyktig.

av Jan Pestieau

Det er falskt å hevde at arbeiderklassen i de industrialiserte landa forsvinner etter som monopolkapitalismen utvikler seg. Det er heller det at dens sammensetning endres som følge av teknologi som fordrer mer og mer intellektuelt arbeid i produksjonen av varer.

Arbeiderklassen blir stadig mer og mer fremtredende innen servicesektoren, og ved å erkjenne denne utviklinga må den ledende rollen til det industrielle proletariatet både i de industrialiserte landa så vel som i landa i den tredje verden forståes ut fra sin utvikling, organisering, og forening av alle arbeidere i kampen for en sosialistisk revolusjon.

I følge majoriteten av borgerlige ideologer og reformister, er dagens arbeidere i de industrialiserte landa en art på vei mot utslettelse. Kapitalen vil ikke lenger behøve arbeiderklassen for å utvikle seg, og kommunistpartiets manifest tilhører fortida når det hevder at «borgerskapet og kapitalens utvikling også er proletariatets utvikling. At også den moderne arbeiderklassen overlever ut fra den forutsetning at det fins arbeid, og som finner arbeid bare fordi arbeidskrafta øker kapitalen».(1)

For å underbygge sin teser viser disse ideologene til utviklinga av den yrkesaktive befolkning fordelt på de tre tradisjonelle hovedsektorene i økonomien:

Primærsektoren: jordbruk, skogbruk og fiske. Sekundærsektoren eller den industrielle sektor: fabrikk og utvinning, elektrisitet, gass og vann, bygningsektoren. Tertiærsektoren, eller servicesektoren: handel, finans, offentlig administrasjon, kommunikasjon, utdannelse, helsevesen.

Tabell 1:

Tabell 2:

Av tabellene 1 og 2 (2) kan vi se at:

• a) I de industrialiserte landa er det netto vekst i tertiærsektoren på bekostning av sekundærsektoren.
• b) I landa i den tredje verden er det motsatt en vekst i den industrielle og i servicesektoren på bekostning av jordbruket.

Dette er tilstrekkelig for å få de borgerlige teoretikere til å vinke farvel til proletariatet.

«Ved å utgjøre mer enn 60% av brutto nasjonalproduktet og sysselsetningen i de industrialiserte land, dominerer tertiærsektoren verdensøkonomien. Utviklingslanda henger fortsatt etter, med bare 47% av deres brutto nasjonalprodukt og 25% av sin sysselsetning tilknyttet til tertiærsektoren.» (3)

Før vi drøfter klasseinnholdet i tertiærsektoren, er det nødvendig med noe innledende bemerkninger.

1. Det er ikke tertiærsektoren som dominerer verdensøkonomien, men de multinasjonale selskapene hvis hovedaktivitet er produksjonen av varer. Her er en klassifisering (4) som sammenligner størrelsen av noen stater med 10 av de viktigste multinasjonale selskapene* (forretningsvolum), i nedstigende rekkefølge:

• Indonesia
• *General Motors
• Tyrkia
• Danmark
• *Ford
• Sør-Afrika
• *Toyota
• *Exxon
• *Royal Dutch/Shell
• Norge
• Polen
• Portugal
• *IBM
• Malaysia
• Venezuela
• Pakistan
• *Unilever
• *Nestle
• *Sony
• Egypt
• Nigeria

Den konsentrerte størrelsen av de to viktigste multinasjonale selskapene er sammenlignbar med India eller Nederland, og de tre viktigste multinasjonale selskapene med Russland eller Mexico, mens de fire viktigste selskapene kan sammenlignes med Storbritannia.

2. I 1993 hadde Frankrike og USA 4 henholdsvis 18,1 millioner lønnsmottakere i industrinæringen, av en total yrkesaktiv befolkning på 25 henholdsvis 139 millioner, mens Mexico hadde 850.000 av en yrkesaktiv befolkning på 33 millioner. I den samme industrinæringen hadde Frankrike og USA 0,2 og 1,2 millioner uorganiserte arbeidere mot Mexicos 1,5 millioner. Disse landa er medlemmer av OECD (Organisasjonen for økonomisk samarbeid og utvikling) i kraft av å ha samlede statistikker.(5) Disse viser den talmessige viktigheten av lønnsmottagere i industrinæringen i de to viktigste industrialiserte landa (Frankrike og USA) hvor tertiærnæringen er den viktigste sektor. Sammenligninga med Mexico er selvbevisende.

3. Utviklinga av tertiærsektoren kan ikke skjule kreftsvulsten som vokser innenfor det kapitalistiske systemet, det økende gapet mellom den tilgjengelige arbeidskrafta på verdensmarkedet og de jobbene som fins.(6)

De borgerlige ideologene ser ingen løsning innefor kapitalismen som er i stand til å absorbere den konstant økende ekstra arbeidskrafta. I industrisektoren så vel som i service sektoren søker utbytterne særlig å øke profitten ved å redusere den permanente arbeidsstyrken til et lite antall kvalifiserte arbeidere omgitt av fleksible deltidsansatte. Sett bort fra krig, hungersnød og massakre har ikke kapitalismen noen løsning på arbeidsledighets problemet (se tabell nedenfor): «Viss antallet av arbeidsledige blir regnet med, må nesten en milliard nye arbeidsplasser skapes i løpet av neste tiår. Dette betyr en økning i ansettelser på mer enn 4% i 1990 åra, selv om dette tallet har forblitt under 3% i gjennom 80 tallet.» (6)

Tabell 3:

I dag er det praktisk talt ingen av de kapitalistiske landa som er i stand til å ta hånd om dette sysselsettingsnivået – ikke engang landa i Øst og Sørøst Asia som inntil få måneder siden ble regnet som modeller (6). De land som har vært i stand til å håndtere sitt sysselsettingsnivå, lavt riktignok har gjort dette ved å senke lønningene og ved å vende tilbake til deltidsjobber. I 1996 var den offisielle arbeidsledigheta i de industrialiserte landa på 7,7%, unntatt Japan med 3,3% ledige (7). I april 1998 er det forventet å være rundt 6-7% i Japan (8). Etter finanskrisa i 1994 mistet mer enn en million mexicanere arbeidet i løpet av få måneder (9).

Definisjonen av klasser er basert på forholdet til produksjonen

Lenin definerer klasser på følgende vis: «Klasser er grupper hvor den ene kan leve av den andres arbeid, som kan tilegne seg produktet av den andres arbeid» (11). «Og hva er klasser i alminnelighet? Det er hva som skal til for at en del av samfunnet kan tilegne seg arbeidsproduktet fra den andre delen. Viss en del av samfunnet tilegner seg all jord, vil det bli en klasse av godseiere og en klasse av eiendomsløse bønder. Viss en del av samfunnet eier fabrikkene, aksjene og kapitalen mens den andre delen må arbeide i disse fabrikkene, vil det bli en klasse med kapitalister og en annen med proletarer» (12), og han legger til: «Eksistensen av klasser har blitt til i kamp og utvikling. Det er ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. Det er ingen kinesisk mur mellom arbeidere og husmenn» (13). Med henblikk på den aktuelle situasjonen i de industrialiserte landa: Så er det ingen vegg som skiller mellom lønnsmottagere i industrisektoren og de som befinner seg i servicesektoren.

Det som er det mest karakteristiske ved de kapitalistiske produksjonsforholda, er at eierne av produksjonsmidlene betaler arbeiderne en lønn som ligger under verdien av de varene de produserer, varer som byttes på markedet. Forskjellen mellom verdien av arbeidskrafta og den verdien som arbeidskrafta skaper, er merverdien. Kapitalistene tilegner seg merverdien i form av profitt, patentrettigheter, rente, fordringer på lån etc. Ikke alle lønnsmottagere innen den private sektoren produserer varer. En stor del av arbeiderne i den private sektoren selger ikke arbeidskrafta si til vareproduksjonen, men nyttes av banker og kommersiell kapital for å sikre deres del av merverdien fra vareproduksjonen. Uansett om arbeidskrafta brukes til produksjon av varer eller om den nyttes i servicesektoren handler det alltid om å utnytte arbeidskrafta slik at prisen på denne ligger under den verdien som den skaper. Dette forholdet mellom arbeid og kapital er basis for dannelsen av arbeiderklassen, og dette forholdet gjennomsyrer hele det kapitalistiske samfunnet. Selvsagt er ikke alles arbeid underlagt disse betingelsene. En uavhengig kunstner, en småbonde, en statsansatt eller en privatpraktiserende advokat er eksempler på andre tilknytninger til produksjonen innenfor det kapitalistiske samfunnet. Men også deres virke er bestemt av de grunnleggende produksjonsforhold.

Ut fra dette kan en bemerke følgende ved dagens kapitalistiske samfunn:

a) Lønnsarbeid blir byttet mot kapital:
-Industriarbeid: Dette arbeidet produserer varer, og dermed merverdi.
-Arbeid i tilknytting til finans og kommersiell virksomhet: Dette arbeidet er nødvendig for overføring av merverdi.

I monopolkapitalen og de multinasjonale selskapenes periode, er skillet mellom disse to typer av lønnsarbeid ofte minimalt.

b) Lønnsarbeid som er et resultat av skattlegging: Dette dreier seg vanligvis om statsansatte. Lønningene og arbeidsmetodene er direkte bestemt ut fra monopolkapitalens interesser. Dessuten fører bølgen av privatisering til en reduksjon av denne gruppa, og disse innlemmes i kategori (a).

c) De uavhengige arbeiderne: På grunn av sine livsbetingelser står noen av disse nær småborgerskapet, mens andre står arbeiderklassen nærmest, for eksempel bønder, kunstnere, eller kjøpmenn som bundet til de multinasjonale selskapene av urettferdige kontrakter, og som i virkeligheten ikke har annen selvstendighet enn navnet og tankene om seg selv.

d) Borgerskapet som dominert av monopolborgerskapet, i kamp mot arbeiderklassen, som bare kan seire under ledelse av det industriproletariatet.

Klasser defineres ikke bare ut fra forholdet til produksjonen

En ingeniør som arbeider i en fabrikk kan produsere merverdi, men vanligvis tilhører han ikke arbeiderklassen. En statsansatt, eller en ansatt i et kjøpesenter eller i en bank, kan på grunn av sin sosiale posisjon og lønn, klassifiseres som arbeider.

Lenin har pekt på hvordan man definerer klasser:

«Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra
1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene
2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa.
3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer.
Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.» (14)

Et fjerde kriterium må legges til: Forholdet vis-à-vis statsapparatet (15), som er særlig viktig for å forstå hvorfor det undertrykkende maktapparatet og majoriteten av fagforeningslederne ikke tilhører arbeiderklassen.

Ut fra disse kriteriene er det mulig å bestemme hvorfor jernbanearbeidere, postmenn, telekommunikasjons og flyplass arbeidere tilhører arbeiderklassen, og hvorfor majoriteten av profesjonelle vitenskapsfolk og intellektuelle tilhører småborgerskapet, vaklende mellom borgerskapet og proletariatet. Uansett arbeiderklassen må ikke begrenses til bare å gjelde kroppsarbeidere, noe vi skal forklare mer detaljert.

Arbeiderklassen i Belgia

1. Det belgiske eksemplet er brukt for å lage en konkret klasseanalyse. (16) Her har antallet lønnsmottagere i den yrkesaktive befolkning steget fra 78% i 1966 til 83% i dag. I 1997 var 29% av den aktive befolkning (og 35% av lønnsmottagerne) klassifisert som «arbeidere», dvs kroppsarbeidere, hvorav 26% var kvinner og 74% var menn.

Antallet kroppsarbeidere har sunket med 30% mellom 1974 og 1997, og antallet lønnsmottagere i sekundærsektoren har sunket med 35%. I 1997 var 62% av lønnsmottagerne i fabrikk industrien kroppsarbeidere. De omfattet 15% av det totale antallet lønnsarbeidere. Disse utgjorde det industrielle proletariatet, kjerna i arbeiderklassen. Mellom 1974 og 1995, har antallet arbeidsledige steget fra 2% til 13%, mens det totale sysselsettings nivået har sunket med 1,5%.

2. I løpet av det samme tidsrom har sysselsettingen blant kvinner steget med 7,5% sammenlinet med den totale sysselsettingen, mens det blant menn har sunket med 9%. Det passer borgerskapet bedre å ansette kvinner isteden for menn, fordi at samme arbeid er generelt dårligere betalt når kvinner utfører det, og det er lettere å påtvinge kvinner dårligere arbeidsbetingelser og deltidsansettelser. I virkeligheten er den kvinnelige reservearmeen betydelig, 57% av de arbeidsløse, men kvinner utgjør bare 43% av den yrkesaktive befolkningen.

I 1996 var 14% av lønnsmottagerne deltidsansatte, men 30% av kvinnene arbeidet deltid, sammenlignet med 3% av mennene. Det kan anslås at 60% av de kvinnelige lønnsmottagerne tilhører arbeiderklassen, selv om kroppsarbeid gjelder for bare 22% av alle kvinnelige lønnsmottagere.

3. I de industrialiserte landa representerer fabrikkindustrien mindre enn en femtedel av etterspørselen etter ukvalifisert arbeid. (17) I Belgia omfatter ukvalifiserte arbeidere 11% av lønnsmottagerne. Intellektuelt arbeid er mer og mer integrert i produksjonen av varer. I aldersgruppen 25-29 år, har 24% av befolkningen i beste fall lavere allmen utdannelse, og derfor en svært redusert mulighet for å skaffe seg arbeid. 59% har høyere allmen utdannelse eller mer. Det er fra disse 83% som den yngre delen av arbeiderklassen rekrutteres. De tilbys usikre jobber, fleksible ansettelser og arbeidsforhold, og en rekke underordnede stillinger. (18) I dag utgjør de midlertidige arbeidsplassene 37% av tilgangen til det belgiske arbeidsmarkedet. (19)

4. Mellom 1963 og 1966 økte andelen av jobber innen servicesektoren fra 47,3% til 69,7%, mens det i sekundærsektoren sank fra 45,3 til 27,7%. Skillet mellom sekundær og tertiær sektor stemmer ikke med den marxistiske atskillelsen mellom produktive og uproduktive sektorer, mellom de tjenester som er nødvendige for merverdi produksjonen og de som ikke er det. (20)

I servicesektoren er det sterkest vekst i den kategori tjenester som ytes til selskaper, av den enkle grunn at en god del av de tjenester som ble ivaretatt av industri selskapene selv, nå overlates til spesial firmaer tilhørende tertiær sektoren: markedsføring, administrasjon, rengjøring og vedlikeholdsarbeid, sikkerhet, data support, produktutvikling og utvikling av produksjonsprosedyrer. Serviceandelen av «transport, lagerhold og kommunikasjon» representerer 7,4% av de sysselsatte. (16) En stor del stor del av denne andelen er integrert i den vareproduserende sektor. Et godt eksempel er f.eks. det amerikanske multinasjonale selskapet UPS som driver pakketransport vesentlig for industrien, og som startet en historisk streik sommeren 1997 for virkelige jobber, mot «hamburgerjobber».

Andre serviceområder som «finansservice, fast eiendom, utleiefirmaer og serviceaktiviteter for selskapene», omfatter 10,6% av de sysselsatte. Spesielt omfatter denne andelen virksomhet som dreier seg om informasjonsteknologi, som i dag er helt avgjørende i forbindelse med enhver produksjonsprosess. Disse aktivitetene øker raskt, og har et stort omfang særlig pga det nært forestående 2000-årsskiftet, innføringen av euroen og den alt mer akselererende bruk av datateknologi i alle former for vareproduksjon og service. I Belgia er det et fortløpende behov for mellom 5.000 og 20.000 høyt utdannede dataspesialister. Kapitalistene er svært bekymra over denne situasjonen, ikke bare fordi dette senker den økonomiske aktiviteten, men også fordi uten en reservearme i informasjonsteknologien, øker lønningene mer enn hva som kan godtas. Det er derfor arbeidsministeriet søker samarbeid med IBM for å få utdannet flere tusen dataspesialister så fort som mulig, for nettopp å unngå tap av merverdi. (21) Ønsket er ikke bare å dekke behovet i denne sektoren, men også å få skapt en reservearme så fort som mulig.

Utviklingen av en «serviceøkonomi» uavhengig av produksjonen er en illusjon. Servicesektoren kan bare vokse i samband med en sterk industrisektor. Et raskere omslag av konstant kapital (maskiner og lagerbeholdning) er for tiden en av de viktigste oppgaver for eierne for å øke profitt avkastningen. Mer omfattende bruk av servicetjenester, og utvikling av nye taes i bruk for å skynde på dette omslaget. Ved å overlate spesialoppgavene til serviceselskaper som tar hånd om slike for flere kapitalister samtidig, er den produktive sektoren i stand til å produsere på den mest profitable måten. Derfor er følgende utvikling viktig: Den nye teknologien fører til at dataunderstøttet produksjon blir innført i alle deler av produksjonsprosessen (av varer og tjenester). Økt spesialisering og bruk av underleverandører, produksjonen og de tilknyttede tjenestene blir mer vevd inn i hverandre, mens skillet mellom materielt og ikke materiell produksjon stadig blir vanskeligere å sette. Mange operasjoner som regnes som «service», er i virkeligheten integrert i den produksjonsprosessen de er tilknyttet. (20)

5. Sammensmeltingen/foreningen av privat og statsansatte. (22)

Innenfor produksjonsprosessen, har utviklingen av teknologi som i hovedsak retter seg mot faktorer som kontroll og ledelse, ført til en økning av det intellektuelle arbeidet. Mer kvalifisert personell kreves. I en avansert dataunderstøttet produksjon, blir kontroll oppgaven den viktigste. Men uansett så har alle spådommer om at det fysiske arbeidet snart vil forsvinne, vist seg å være feil, og at robotisering utvikler seg mye saktere enn hva man opprinnelig trodde. Fabrikkarbeideren forblir det uunnværlige ledd i produksjonen av varer og merverdi, han er arbeiderklassens spydspiss. Å få jobben gjort beror først og fremst på arbeiderens fysiske og intellektuelle arbeid, hvilket betyr mer intens og krevende arbeid, for å produsere mer merverdi.

På den ene sida gir dette arbeideren en større styring av produksjonen, og krever flere kvalifikasjoner, og evne til å beherske mer komplekse oppgaver. På den andre sida, er vi vitne til en proletarisering av intellektuelt arbeid. Mange oppgaver som tidligere var adskilt fra produksjonen, har nå blitt en del av den. I overensstemmelse med det «taylorske» konseptet, er intellektuelt arbeid sammensatt av standardiserte elementer som overføres til datamaskinen. Og derfor faller en enda større del av de ansattes ytelse inn under arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene blir mer og mer lik – for alle ansatte – de som gjelder for de arbeiderne som står i den direkte produksjonen. De ansattes status og lønn, viser heller ikke at deres stilling styrkes, reformistenes tro på en økning av småborgerskapet stemmer dårlig, for tendensen viser snarere en økt proletarisering av større arbeidsgrupper.

Dette er ikke bare tilfelle for service virksomhet i direkte tilknytning til produksjonen, men gjelder for hele service sektoren, offentlig så vel som privat, også for områder hvor kommersielle hensyn ikke skulle være fremtredende. Alle innstramminger som borgerskapet har påtvunget offentlig og ikke-kommersiell virksomhet, har ført til rasjonalisering, og etableringer av «uavhengige kontraktørfirmaer». Dermed har profitt og markedstyringen helt overtatt for hensynet til folks nytte av disse tjenestene. Dette har også ført til en gradvis fjerning av offentlig ansattes rettigheter, som garantert jobbsikkerhet og pensjonsfordeler som andre ikke har hatt.

Offensiven for å privatisere statens tjenester, og å gjøre disse til objekt for profittinteresser, har bidratt til at området for økt kapitalistisk utnytting har vokst. Privatisering av transport og kommunikasjonssektoren, sykehusene og utdannelsinstitusjonene, har mangedoblet antallet lønnsmottakere som henter sitt utkomme fra privat kapital istedenfor inntekter som stammer fra skattlegging.

Kapitalismen lar ikke bare lønnsmottagerne konkurrere mot hverandre, men også mot maskiner. Den søker å sette produksjonen av service i konkurranse med produksjonen av varer, i den hensikt å mangedoble profitten: Bank-, forsikrings- og offentlig ansatte opp mot salgsautomater, lærere opp mot multimedia sett, helsepersonell opp mot medisinske pakkeløsninger. Mens de sliter med konkurransen, særlig fra maskinene, må alle lønnsmottager, intellektuelle så vel som kroppsarbeidere, bli henvist til rollen som vare i det kapitalistiske systemet, en mus i kattens klør. De proletariseres.

Men de vil bare la seg lede av proletariatet i de store selskapene dersom de revolusjonære fagforenings folka, og kommunistene gjør en god jobb. Påvirkningen fra kommunistene fra Det belgiske arbeiderpartiet (PTB) og av fagforeningsfolk i fabrikkene til Clabecq, Catepillar og VW, og lærernes og elvenes kamp i 1996, viser veien fram.

Samme med kampen for den offentlige sektor i 1998. For å si med Lenin: «Klassebevisstheten skapes ved kamp og utvikling». Det står ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. (… Marx) krevde vitenskapelige undersøkelser, og lærte oss at en klasse vokser gjennom klassekamp, og at den må hjelpes til modning.» (23)

Det kommunistiske Manifest, synes å ha blitt skrevet i Brussel senest i går, ikke bare for å rettlede oss i arbeidet blant arbeiderne i de store fabrikkene, men også blant lønnsmottagere som har blitt proletarisert: «Som følge av den økende konkurransen borgerne i mellom, og av den etterfølgende kommersielle krisen, har lønningene blitt mer og mer usikre, den konstante og stadig større perfeksjoneringen av maskineriet gjør forholdene for arbeideren ennå mer prekær. Den individuelle konflikten mellom arbeider og borger, fremstår mer og mer som en konflikt mellom to klasser. Eksistensen av en herskende borgerklasse, som har som den viktigste oppgave å akkumulere kapital på få hender. Kapitaldannelsen, og dens vekst og betingelser, er knyttet til eksistensen av lønnsarbeidet, som eksklusivt bygger på konkurransen mellom arbeiderne. Industriens utvikling, hvor borgeren er virkemidlet, uavhengig av hans vilje, og uten motstand, erstatter arbeiderens isolasjon som følger av konkurransen, med deres revolusjonære forening. Mer enn noe annet, skaper borgerskapet sin egen gravlegger» (24).

Arbeiderklassen internasjonalt

I verdenssammenheng vokser vareproduksjonen mye hurtigere enn antallet jobber, og veksten i nye jobber går så mye saktere enn økningen av tilgjengelig arbeidskraft (25).»Utviklingen av storindustrien fjerner selve grunnlaget for det etablerte systemet for produksjon og tilegnelse under føttene på borgerskapet.» (26) «Det borgerlige system har blitt for begrenset til å holde rikdommen innenfor det. (27)

I virkeligheten, «i 1990, var det i hvert fall 35.000 overnasjonale selskaper med mer enn 15.000 forgreninger utenlands. Av de 22 millioner mennesker de sysselsatte utenlands, var nesten 7 millioner direkte ansatt i utviklingsland, omtrent 1% av den yrkesaktive befolkning i disse. Vi burde legge til et tilsvarende antall mennesker som arbeidet for disse som underleverandører eller serviceytere». (25)

I de industrialiserte land, har de multinasjonale selskapene skapt arbeidsløshet og svekket lovverk. I den tredje verden, organiserer de underutvikling på en tvilsom måte, ved at de utnytter fullstendig mindre enn 2% av den yrkesaktive befolkning, og lar de øvrige 98% forkomme. I de tidligere sosialistiske landa oppfører de seg på samme vis.

De multinasjonale selskapene og verdens kapitalister vil grave sin egen grav, på betingelse av at kommunistene enes i prosessen med å forene det internasjonale proletariatet.

Fotnoter:

• 1) Le Manifeste du Parti communiste, Etudes Marxistes 41/98, EPO, kap.1, s. 103
• 2) L’Etat du Monde 1998, La Découverte, Paris
• 3) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s. 46
• 4) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s. 102, 220-221, 242
• 5) La base données STAN de l’OCDE pour l’analyse de l’industrie 1975-1994, 1995 (Paris), s. 126-127, 226, 348-349
• Statistiques des structures industrielles 1994, fra 1996, OCDE (Paris), s. 226-267, 120, 219. Jfr fotnote 2 og 4
• 6) Se fotnote 3, s. 41-47
• 7) World Economic Outlook, oktober 1997, International Monitary Fund (Washington), s. 171
• 8) Eco-Soir, Le Soir (Brussel) 24. april 1998, s. 2
• 9) Se fotnote 4, s. 97
• 10) The World. A Third World Guide 1995/96, s. 28
• 11) Lenin: Den 7. kongress til de russiske sovjeter, seksjon 4, volum 30, s. 256
• 12) Lenin: Oppgavene til ungdomsorganisasjonene, volum 31, s. 302
• 13) Lenin: Diskusjonen på den 3. kongressen til de russiske fagforeninger, volum 30, s. 525
• 14) Lenin: De store initiativet, volum 29, s. 425
• 15) Jo Cottenier og Kris Hertogen, Le temps travaille, Année 1997, Institute national de statistique (Brussel)
• 16) Statistiques sociales. Enquete sur les forces de travaille, Année 1997, Institute national de statistique (Brussel).
  «La population active en Belgique», 1.le pays – Situation au 30.juin 1995″, «2, Récapulatif depuis 1970», Ministere fédéral de l’emploi et du travail, mai 1997 (Brussel)
• 17) Se fotnote 4, s. 99
• 18) Se fotnote 15, s. 184
• 19) Le Soir (Brussel), 11.-13.04.1998, s. 15
• 20) Se fotnote 15, s. 180-182
• 21) Le Soir (Brussel), 4.-5.04.1998, s. 15
• 22) Se fotnote 15, s. 182
• 23) Lenin, volum 30, s. 525-526
• 24) Se fotnote 1, s. 105 og 106
• 25) Se fotnote 4, s. 38 og 41
• 26) Se fotnote 4, s. 108
• 27) Se fotnote 4, s. 103

Leder

av Taran Sæther

«Vi har ingenting imot, at kvinder opnaar fuld likestilthet med mænd i stillinger, hvor hendes utdannelse og evner og fysiske underlegenhet overfor manden ikke stiller seg hindrende i veien herfor. Men for tiden tror vi ikke, at sporveisdriften i vort land er lagt slik tilrette, at den kan betjenes like godt og endog bedre av kvinder end mænd. Hvis der virkelig skulde vise seg, at der findes en eller annen eventyrerske av en kvinde, som ønsker at stille sig paa en sporvogn til offentlig beskuelse og almen forlystelse, saa bør vedkommende kollega, straks gjøre hende opmerksom paa i hvilken mision hun har stillet sig til tjeneste. Hun vil kanskje neppe selv være sig bevisst, at hun i tilfælde i virkeligheten formentlig nærmest kommer til å spille Judas’, hædersmanden og snikmorderens rolle.»

Slik ble de første kvinnelige konduktører møtt av fagforeningen på grønntrikken i Kristiania i 1916. Sporveiene trengte arbeidskraft fordi den mannlige befolkninga gikk til andre virksomheter. Det var krig i Europa og høykonjukturen hadde satt inn for fullt.

Etter krigen forsvant de fleste og når Sporveisselskapene igjen trengte kvinner, etter annen verdenskrig, var pipa fra fagforeningene lik seg sjøl. Men fra 1950 ble det ansatt fast kvinnelig betjening. Siden har vi vært der. I større antall og nå har vi fått kvinnelige fagforeningskamerater som har sin opprinnelse i Pakistan og andre land langt borte. Det representerer et nytt skritt der kvinnene også med en annen bakgrunn enn den hvite norske tar arbeid.

Historia om kvinnene i trafikkselskapene er ikke så ulik historia stort sett. Nå rett før årtusenskiftet er det stagnasjon og tilbakegang i økonomien. I Asia raser ei alvorlig krise som snart vil nå oss. Hvordan vil det slå ut for kvinnenes hardt tilkjempa plass på arbeidsplassene, på universitetene og i organisasjonene? Kvinnene har opparbeida seg en bevissthet som sjølforsørgende, en bevissthet på likestilling og et ønske om frigjøring. Kvinnene kan ikke flyttes inn og ut av arbeidslivet like lett som tidligere. Kampen står om heving av kvinnelønna, kortere arbeidsdag, for kunnskap, mot porno, vold og rasisme og for offentlige barnehager til alle barn..

Kontantstøtta til Svarstad Haugland er ikke et uttrykk for den borgerlige regjeringas omsorg for kvinnene og barna? Vi må spørre hvorfor så store summer av merverdiskapinga i Norge brukes for å ikke gjøre bruk av offentlige tjenester? Er det nymoralismen, mor og barn har det best hjemme, sammen, iden private familien? Eller er det andre ting som styrer denne «reformen»? Er tida kommet for en ny runde hvor kvinnenes arbeidskraft viser seg å være reservearbeidskraft, til bruk når det er for lite mannlig arbeidskraft? Er det sånn at kapitalismen nå har skilt ut så store deler av den kvinnelige befolkninga som de har behov, for til sine rekker og at Bondevik-regjeringas «omsorg» for «den hellige familien» er en måte å holde de dårligst utdanna og de uønska kvinneyrkene ute av arbeidsmarkedet på? Den offentlige omsorgen for barn, sjuke og eldre skal privatiseres. Kanskje kan mesteparten legges ned når de unge kvinnene allikevel skal være hjemme og passe sine egne barn. Jorun Gulbrandsens artikkel i dette nummeret drøfter disse spørsmåla.

Den teknologiske utviklinga har gjort den daglige nødvendige arbeidstida – den tida en arbeider må jobbe for å reprodusere sin egen arbeidskraft – mindre. Kanskje trenger vi ikke å jobbe mer en fire timer hver dag, og ennå skaper vi merverdi (som går i lomma på kapitalen). Istedet for å få 6-timersdagen får vi tilbud om kontantstøtte. Kapitalen trenger mer fleksibel arbeidskraft og deltidsjobber, og hjemmearbeid blir ofte løsninga for kvinnene i den vestlige verden. For kvinnene i andre deler av verden står valgene oftere mellom vanvittige arbeidsforhold med 12-14 timers dag og brakkeliv eller prostitusjon.

Tron Øgrim sier i sin bok hilsen til en generasjon av Kvikksølv at unge kvinner er i ferd med å bli i flertall når det gjelder å ta høyere utdanning, og at de blir best (side 113). Dette kan gi muligheter for at kvinnene blir de framtidige sjefene. Hans resonnement er slik: Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste jobbene i det private næringsliv. Jentene får de dårligere betalte og mindre prestisjefylte jobbene i stat og kommune. Når det private næringsliv så får behov for sjefer med kunnskap og erfaring fra stat og kommune, vil de leite etter sjefene derfra. Vips, jentene blir framtidas sjefer. Er det hold i dette?

I dag trenger kapitalen nye markeder å investere på. De går løs på offentlig virksomhet og privatiserer det. Altså blir offentlig helse og omsorg et privat foretagende som skaper profitt. La gå at kvinnene blir sjefene her. Det vil være viktige skritt mot likestilling. Men det er frigjøring kvinnene (og mennene) vil ha – fra utbytting og undertrykking. Hva betyr det for frigjøringa at kvinnene blir de nye sjefene? Bare større klasseskiller mellom kvinnene? Eller kanskje Tron Øgrim mener det fører til en mer menneskelig kapitalisme?

Tron Øgrim sier videre: «I framtida kommer ikke ingeniørene (gutta, min presisering) til å dominere Nettet. (…) For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundre blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele pensjoner. Salg og Sosialarbeid. Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså til å bli Bestemors Dronning.» (side 114-115)

Vi må spørre: Når det er sånn at mer og mer av offentlig virksomhet flyttes til det private markedet, og det legges fortjenestemål på virksomheten, hva fører det til for kvinnene å skulle få så stor «makt» i dette markedet? Er det riktig? Vil IT-revolusjonen skape flere kvinnejobber? Vil det gi kvinnene en sterkere posisjon til å kjempe mot kapitalismen, mot kjønnsundertrykkinga? Dette må undersøkes, kvinnebevegelsen og kvinneforskninga – les Agnete Strøms artikkel i dette bladet – er utfordra. Her er det mange spørsmål å ta tak i: Hvilke krav skal vi stille i utdanninga? Hvordan skal vi sloss om makta over utviklinga av IT-teknologien? Hvordan bruke en ny posisjon i kampen mot kapitalismen til å få frigjøring på kvinnenes premisser?

Ha en god 8. mars!

av Ellen Meiksins Wood

Det kommunistiske manifest er akkurat det: et manifest. Det er ikke en lang og detaljert lærd studie, men en offentlig erklæring av et politisk program, en kort og dramatisk proklamasjon om mål og et kamprop, skrevet i ei tid av politisk gjæring, ved innledninga til det som viste seg å bli det nærmeste verden noensinne er kommet til en internasjonal revolusjon.

Likevel har ettertida bedømt dette politiske manifestet ikke bare som et manifest, men som mange andre ting. I det halvannet århundre som er gått siden det blei offentliggjort, er det blitt vurdert ikke bare som et enestående innflytelsesrikt dokument i teorien og praksisen til revolusjonære bevegelser verden over, men også som et historisk verk, som økonomisk, politisk og kulturell analyse og som profeti. Manifestet er blitt vurdert som en beretning om fortid, nåtid og framtid – ikke bare nåtida og framtida til sine forfattere, men til alle generasjoner siden, fram til og inkludert vår egen.

Ved første øyekast ser det svært ufornuftig ut å vurdere en liten pamflett – produktet av samarbeidet mellom to unge menn svært tidlig i sine karrièrer, skrevet i en svært spesiell og umiddelbar hensikt – med en så krevende målestokk. Det er vanskelig å forestille seg noen annen klassiker innafor vestlig samfunnsteori som er blitt vurdert ut fra en like omfattende og streng målestokk. Når Manifestet står alene i denne henseende, er det utvilsomt fordi det har spilt en enorm rolle i historien til en svær politisk bevegelse som har hatt en umåtelig innflytelse på utforminga av den moderne verden. Mer spesielt har Manifestet vært utsatt for enestående kritisk gjennomprøving fordi makthavere, og deres intellektuelle støttespillere, har følt at det var mye om å gjøre å gjendrive det.

Men bare et meget stort verk – som stadig har mye å si oss 150 år seinere – kan invitere til denslags kritisk gjennomprøving. Ingenting kan vitne mer overbevisende om Manifestets genialitet enn all den energien som er gått med til å angripe det. Så selv om vi må huske de spesielle formåla det blei skrevet for og den meget spesielle historiske sammenhengen det oppsto i, virker det tross alt ikke så urimelig å vurdere det på et mye mer omfattende grunnlag.

Manifestets historiske bakgrunn

La oss først se på den historiske konteksten Det kommunistiske manifest blei skrevet i og hvordan de spesifikke historiske forholda rundt skapelsen av det påvirka innholdet.

Den breie historiske bakgrunnen til Manifestet er, sjølsagt, framveksten av industrikapitalismen og den moderne industriarbeiderklassen i Vest-Europa, sammen med de sosialistiske bevegelsene som vokste fram av denne historiske utviklinga. Det hadde vært tidligere klassikere i det som skule bli den sosialistiske tradisjonen – som Winstanleys verk i det syttende århundres England eller Babeuf i det attende århundres Frankrike – men sjøl om de var innflytelsesrike på forskjellige måter, forble de sosiale bevegelsene som de var knytta til i historiens utkanter. Det var først i det nittende århundre at det oppsto sterke arbeiderbevegelser som kunne utgjøre en mektig politisk kraft, og tilmed sosialistiske partier. Med tilsynekomsten av denne nye politiske krafta kom også en mengde sosialistisk litteratur.

Først var det diverse samlinger av skrifter som ofte (stort sett takket være Manifestet sjøl) blir behandlet sammen under kategorien «utopisk sosialisme», av tenkere som Owen, St. Simon og Fourier. Disse skriftene skulle bli innhentet av de mye mer gjennomtrengende og systematiske verkene til Marx og Engels, hvis sosialisme hadde djupe røtter i en kritisk analyse av kapitalismen, en analyse av et slag som aldri tidligere var forsøkt. Manifestet er ikke det grundigste av disse verkene, det er sikkert, men det er uten tvil det mest velkjente, med en historisk gjenklang som antakelig ikke overgås av noe annet enkeltstående verdslig skriftstykke fra noen annen del av det politiske spekteret.

Men sjøl om Manifestet blei skapt på bakgrunn av disse store, langsiktige historiske prosessene, hadde det en mer umiddelbar bakgrunn, som hjelper til med å forklare dets spesielle form. Pamfletten ble bestilt av det tyske Kommunistenes Forbund i 1847. Friedrich Engels (som var 27 år gammel) skreiv først utkastet Kommunismens prinsipper. Han overlot det til Karl Marx, som da var 29 år gammel, for revidering. Marx bygde på Engels’ Prinsipper, og skapte det teoretiske og litterære mesterverket som vi nå kjenner som Det kommunistiske manifest, som først blei utgitt anonymt i London i februar 1848.

Dette var det året da revolusjonen skulle feie over Europa – nesten umiddelbart etter offentliggjøringa av Manifestet (om åpenbart ikke på grunn av det). Den spredte seg som en ildebrann fra Frankrike til Tyskland til Ungarn, Italia og videre. Revolusjonen dekket et område som idag omfatter i det minste deler av ti forskjellige europeiske land, og fikk virkning så langt unna som i Latin-Amerika. På bare noen få uker falt den ene regjeringa etter den andre. Disse revolusjonene skulle bli svært kortlivet, men det er vanskelig å overdrive de forhåpninger og den frykt de vakte som signaler om en internasjonal revolusjon.

Manifestet blei skrevet like før utbruddet av revolusjonen. Skjønt det ikke kan sies at pamfletten spilte en vesentlig del i de begivenhetene som fulgte, er det et produkt av den svært spesielle tida og det svært spesielle revolusjonære klimaet. I denne historiske kjensgjerninga ligger mange av dets sterke sider og noen uløste problemer.

Revolusjonen, eller revolusjonene, i 1848 fant sted i land med svært varierte sosiale, økonomiske og politiske vilkår: fra et relativt «utvikla» land som Frankrike, eller deler av Tyskland (som ennå ikke var en enkelt, samla stat) som Rheinland, til «tilbakestående» områder som Sør-Italia eller Transilvania. Men en ting de hadde felles, var at kapitalismen ikke var særlig velutvikla i noen av dem, og i noen tilfeller ikke i det hele tatt. Trass alle sine ulikheter hadde de også alle overveiende landlig befolkning. England, det landet hvor kapitalismen var mest utvikla, opplevde ganske riktig utbrudd av folkelig uro og statlig undertrykkelse i 1840-åra, men det opplevde ikke de revolusjonære opprørene som forekom på kontinentet. I England var det en politisk massebevegelse også, Chartist-bevegelsen, men dens politiske kamper (for eksempel kampen for en utvidelse av stemmeretten til arbeiderklassen, som skulle vinnes litt seinere) blei forbigått at nye typer klassekamp. Veksten i industrikapitalismen flyttet allerede det viktigste området for klassekampen fra den politiske arena til arbeidsplassen, «produksjonspunktet».

Hvis de forskjellige revolusjonene på kontinentet hadde et felles politisk program, så var det ikke å styrte noe sånt som et kapitalistisk system. Det var heller å etablere enhetlige liberale eller konstitusjonelle stater med et visst mål av sivil likhet, først og fremst inspirert av Den franske revolusjonen i det foregående århundret. I noen tilfeller, som Ungarn eller Italia, var kampen for en mer demokratisk stat knytta til kampen for nasjonalt sjølstyre.

Men om 1848 ikke var en sosialistisk eller anti-kapitalistisk revolusjon, var det heller ikke utvetydig en «borgerlig revolusjon» i den betydninga vi nå vanligvis legger i ordet: en revolusjon for å frigjøre kapitalismen fra føydale begrensninger. Det revolusjonære «borgerskapet» var ikke en sammenhengende kapitalistklasse. Framtredende blant dem var embetsmenn, profesjonelle fra de frie yrker og intellektuelle. Sjøl i land hvor industrialiseringa var kommet lenger var det industriborgerskapet som sto i motsetning til det dominerende regimet lite og forholdsvis svakt, og aldri i stand til å handle alene mot den herskende eliten, uten støtte fra folkelige krefter med forskjellige materielle interesser.

I alle disse tilfellene var heller ikke de folkelige kreftene, det folket som kjempet og døde i gatene, folket som drev revolusjonen forbi de politiske målene for den «borgerlige republikken» eller den liberale staten mot mer vidtrekkende samfunnsmessige omdanninger, noe moderne masseproletariat. De omfattet sjølstendige håndverkere, små handelsmenn, på noen steder (som i Italia, og til og med noen deler av Tyskland) bønder, og de arbeidsløse fattige eller undersysselsatte fattige i byer med uutviklete økonomier som ennå var ute av stand til å absorbere dem. Ikke noe sted i Europa var det et massivt og utviklet proletariat, en betydelig klasse av lønnsarbeidere sysselsatt av kapitalen, slik som det allerede fantes i England. Det spirende proletariatet, særlig i Frankrike og de mer utvikla delene av Tyskland, hadde en effekt som ikke sto i forhold til deres antall, men det kunne ennå ikke utgjøre en samfunnsmessig basis for en seierrik revolusjon.

For den saks skyld fantes det kanskje ikke noen solid samfunnsmessig basis for en «borgerlig-demokratisk» revolusjon engang. De revolusjonære bevegelsene avhang, i varierende grad, av massemobilisering. Likevel var det nettopp farene ved mobilisering av massene som raskt drev de borgerlige liberalerne og radikalerne overalt vekk fra demokratiet, eller til og med fra liberalismen, og tilbake til det tilstivnede hierarkiet, orden og reaksjon. Man kunne si at revolusjonen både brøt ut og mislyktes fordi ingen enkelt klasse var sterk nok til å opprettholde et eget varig herredømme.

Da Marx og Engels skreiv Manifestet, trodde de i alle fall ikke at en sosialistisk revolusjon, eller en proletarisk revolusjon av noe slag, nærmet seg. De håpet kort sagt på at begivenhetene, og nederlagene, i 1848 skulle føre til noe mer, en videre langsiktig utvikling, en «permanent revolusjon» som skulle presse forbi den borgerlige republikken til proletarisk styre og endelig sosialisme. Men alle som leser Manifestet må bli slått av det faktum at det er borgerskapet som er den revolusjonære helten i dets veltalende beretning.

Borgerskapets revolusjonære seire var sjølsagt djupt motsigelsesfylte for Marx og Engels, og kombinerte like deler fordeler og kostnader. De håpet, og ventet fortrøstningsfullt at borgerskapets seire til slutt ville bli innhenta av arbeiderklassens seier og sosialismen. Men sjøl om Manifestet kaller arbeiderne til våpen og forutser at de framstår som en virkelig revolusjonær kraft, forteller det historien om borgerskapets seier.

«Borgerlig» eller «kapitalistisk»?

Det er alminnelig anerkjent at den «borgerlige revolusjonen», med Den franske revolusjonen i 1789 som ledestjerne, utgjør bakgrunnen for Det kommunistiske manifest. Men nøyaktig hva betyr dette, og hvilke følger har det for Manifestets argumentasjon?

Vi kan ikke få noe fornuftig ut av denne klassikeren uten å forstå at dets historiske beretning ikke har en avansert kapitalisme som bakgrunn. Poenget er ikke ganske enkelt at pamfletten blei skrevet i midten av det nittende århundre i stedet for på slutten av det tjuende. Det er ikke bare at Marx og Engels snakket om et tidligere stadium av kapitalismen enn det vi lever i. Beretningas umiddelbare bakgrunn er ikke engang den mest avanserte kapitalismen på deres egen tid. De skriver mot en bakgrunn av revolusjonær gjæring skapt av sosiale krefter og kamper som har like mye å gjøre med før-kapitalistiske strukturer som med kapitalistiske samfunnsforhold: ikke bare lønnsarbeidere som står mot kapitalistiske arbeidsgivere, men ikke-privilegerte mot privilegerte klasser, vanlige folk (inkludert borgerskapet) mot aristokratiet, nasjonen mot monarkiet, bøndene mot godseierne, til og med leilendinger mot herrene, og overalt de sultende fattige mot de rike.

Det er her vi kommer til noen interessante spenninger i Manifestet. Det er et manifest om kommunisme, om proletarisk revolusjon mot kapitalismen. Som oppfordring til sosialistisk kamp, har det aldri blitt overgått i sin pasjon, sin veltalenhet, sin dybde. Det er også en mektig og profetisk analyse av kapitalismen, som fortsatt står uten konkurranse som portrett av den kapitalistiske verden vi lever i i dag, sjøl på terskelen til det tjueførste århundre. Men Manifestets umiddelbare politiske inspirasjon tilhører en annen verden, svært ulik den kapitalistiske verden det tegner et så levende portrett av.

Marx’ projeksjoner av den kapitalistiske framtida er bemerkelsesverdige nok, sjøl i forhold til den mest avanserte kapitalismen på hans tid. Men om England var modellen for hans analyse av det kapitalistiske systemet, var det ikke inspirasjonen for Manifestets historie om borgerskapet som en revolusjonær politisk kraft – en kraft som med tida skulle starte proletariatets karrière som revolusjonær klasse.

Fortellinga om den borgerlige revolusjonen portretterer borgerskapet som en klasse, som på hvert stadium av sin utvikling var nødt til å kjempe mot reaksjonens krefter. Det begynte, sier Marx, som en undertrykt klasse som kjempet mot det føydale aristokratiet, og først etter århundrer med klassekamp og framgang, sluttet med sin egen moderne representativstat. I alle disse slagene var det nødt til å mobilisere støtte fra de arbeidende klassene, og endelig til å trekke det moderne proletariatet inn på den politiske arena, og dermed gi arbeiderklassen våpnene til å føre sin egen kamp mot borgerskapet. Dette borgerskapet lot også de mest progressive sidene ved sin ideologi går i arv til arbeiderklassen: kritisk, anti-klerikal og anti-overtroisk, liberal og til en viss grad egalitær – med andre ord, Opplysningstidas kultur.

Dette portrettet av et politisk progressivt borgerskap, inn i margen anti-aristokratisk og mer eller mindre liberalt, står i større gjeld til de borgerlige kampene på kontinentet enn til utviklinga av den engelske kapitalismen. Den klassiske «borgerlige» kampen, Den franske revolusjon av 1789, hadde lite å gjøre med kapitalismen. Kjerna i det revolusjonære borgerskapet besto ikke av kapitalister, eller ikke engang av klasser av handelskapitalister av før-kapitalistisk slag, men av embetsmenn og utøvere av de frie yrker. De revolusjonære måla for folk som dette hadde ikke å gjøre med å frigjøre kapitalismen, men med strebing etter sosial likhet og «karrièrer som er åpne for talent». Disse borgerlige måla hører ikke til i et samfunn hvor kapitalistisk velstand er det høyeste mål. De passet bedre i et samfunn hvor offentlige verv var en lukrativ økonomisk ressurs og den høyeste form for borgerlig karrière.

Hva den engelske kapitalismen angår, var den aldri helt enkelt, eller engang først og fremst, en «borgerlig» karrière. Den engelske landadelen var ikke noe mindre kapitalistisk enn de urbane klassene. Kapitalismen etablerte seg heller ikke i England gjennom progressive «borgerlige» kamper mot et reaksjonært aristokrati. Mange store eiendomsbesittere i England, både på landet og i byene, hadde ganske visst kjempet mot kongen i Den engelske revolusjonen i det syttende århundret, da deres samarbeid med kronen truet med å åpne veien for et «absolutistisk» monarki; og de var nødt til å ty til folkelig mobilisering for å nå sine anti-absolutistiske mål. I den kampen gikk de inn for visse prinsipper for parlamentarisk styre og «begrenset» regjering, og de folkelige kreftene de slapp løs (og snart undertrykte) frambrakte noen av de mest radikalt demokratiske idéer verden noen gang har sett. Men revolusjonen var aldri en klassekamp mellom en jordeiende adel og et framvoksende borgerskap, kapitalistisk eller på annen måte.

Hvis kapitalistene i England noen gang var nødt til å engasjere seg i klassekamp for å sikre sine egne klasseinteresser, var det ikke en kamp mot en herskende klasse. På en måte var kapitalistene – i det minste de jordeiende kapitalistene – i England født som herskerklasse. Sjøl i det nittende århundret, da det brøt ut konflikter mellom jordeiende og industrielle klasser, var de vesentlig konflikter mellom to slags kapital. Hvis den engelske kapitalismen trengte klassekamp for å befri seg fra politiske og økonomiske begrensninger, var det først og fremst mot underordnede klasser, slik som de små jordeierne, hvis eiendomsrett (og noen ganger farlig radikale idéer) sto i veien for den kapitalistiske akkumulasjonen.

Så det var i virkeligheten ikke kapitalister som forsynte Marx med hans viktigste modell for et politisk progressivt borgerskap. Likevel påvirket den progressive modellen hans syn på kapitalismen. Det er vanskelig å si hvor mye hans forhåpninger om proletarisk revolusjon blei oppmuntret av hans bilde av et politisk progressivt borgerskap som satte proletariatet på den politiske scenen og fremmet dets politiske utvikling. Men en ting virker klar: bildet av kapitalismen sjøl som en progressiv kraft – som i så stor grad er en del av Manifestets beretning – er farget av den revolusjonære løpebanen til det kontinentale, og særlig det franske, borgerskapet.

Vi må trekke noen distinksjoner i Manifestet mellom det politiske, kulturelle og ideologiske framskrittets historie på den ene sida, og analysen av den materielle eller økonomiske utviklinga på den andre. Eller, mer presist, vi må skille mellom de politiske, kulturelle og ideologiske utviklingstendensene som er tydelig knytta til den kapitalistiske økonomiske utviklinga og de som ikke er så tydelig knytta til kapitalismen. De ulike sidene ved Marx’ beretning, som er smeltet sammen fra hans hånd, blir helt typisk blanda sammen av kommentatorer, ofte under den generelle rubrikken «modernitet». Men det vil gi oss en bedre forståelse av kapitalismen hvis vi prøver å greie ut noen av de forskjellige trådene i beretninga hans. Det vil bringe fram Marx’ egen innsikt i kapitalismens natur i et klarere relieff – en bemerkelsesverdig innsikt som ingen til denne dag kan konkurrere med.

Det er overhodet ikke klart at utviklinga av kapitalismen krevde, eller ga liv til, de beste prinsippene fra Opplysningstida. For eksempel var den delen av det franske borgerskapet som i det attende århundret tilegnet seg som sin ideologi Opplysningstidas hengivenhet for å forbedre mennesket, forbedre menneskets bevissthet, utslette uvitenhet og overtru, eller hengivenheten til sivil likhet og «karrièrer åpne for talentet», hovedsakelig ikke en kapitalistklasse. Det var en klasse av profesjonelle fra de frie yrker, embetsmenn og intellektuelle, med materielle interesser atskilt fra kapitalistenes. Det kan til og med argumenteres for at den modne utviklinga av kapitalismen har satt en stopper for den typen borgerskap og dens spesifikke kulturelle tilblivelse.

I det tjuende århundret veit vi alle at kapitalismen, samtidig som den ganske visst trenger en «rasjonell» (det vil si en «effektiv» eller profitabel) organisering av produksjonen, har lite bruk for «rasjonalisme» i den beste Opplysnings-forstand: å utsette all autoritet for den kritiske fornuftens granskning.

Kapitalismen trenger en disiplinert og fredelig arbeidsstyrke. Den har overhodet ikke noe behov for kritiske borgere. En arbeider som har som vane å bruke sin kritiske fornuft kan være mye farligere for den «rasjonelle» organiseringa av produksjonen (for ikke å snakke om kapitalens makt og eiendom) enn for eksempel en arbeider som er henfallen til endel irrasjonell overtru eller visse typer religiøs fundamentalisme som forkaster Opplysningsprinsippene. Politiske bevegelser på høyresida i USA har for eksempel uten noen vansker kombinert verdinormer som strider mot Opplysningsidéene med en djup hengivenhet for kapitalismen.

Hva det politiske framskrittet angår, er det ganske visst sant at det føydale hierarkiet og de aristokratiske privilegiene, som Marx antyder, viker plassen for «den moderne representativstaten». Siden Marx skreiv de orda har den «borgerlige» representativstaten faktisk sjøl veket plassen for noe vi nå kaller «demokrati». Borgerskapet er nå en «herskende» klasse i overført betydning: dets klasseherredømme avhenger ikke av eksklusiv tilgang til politiske rettigheter eller av et klart og juridisk definert skille mellom kapitalistiske herskere og proletariske undersåtter. Arbeidere er borgere med full stemmerett, og kapitalismen har vist seg istand til å tåle alminnelig stemmerett for voksne på en måte som ingen annen form for klasseherredømme noen gang har vært istand til å gjøre.

Men dette politiske framskrittet har vært djupt tvetydig. Tvetydigheten går ut over det åpenbare faktum at i det kapitalistiske «demokratiet» betyr rikdom stadig privilegert tilgang til politisk makt, eller det faktum at staten, slik Marx og Engels hevdet, generelt handler i kapitalistklassens interesse. Det er heller ikke bare det at kapitalismen villig kan tolerere, og noen ganger trenger, autoritært styre. Det er en enda mere grunnleggende motsigelse i det kapitalistiske «demokratiet».

Kapitalismen kan tolerere «demokratiet» fordi kapitalistene kontrollerer andres arbeidskraft ikke ved hjelp av eksklusive politiske rettigheter, men ved hjelp av eksklusiv eiendom. Skjønt kapitalen trenger støtte fra staten, er det reint «økonomiske» grunner som tvinger arbeiderne til å selge sin arbeidskraft. Siden de ikke eier produksjonsmidlene, er det å selge arbeidskraft for lønn den eneste måten de kan få tilgang til eksistensmidler, og til og med til sine egne arbeidsmidler. Det er ikke noe behov for direkte politisk tvang for å få dem til å arbeide for kapitalen. Reint «økonomiske» tvangsmidler er som regel nok.

Dette betyr at selv i sine beste og mest «demokratiske» former kan og må kapitalismen begrense likheten til en separat «politisk» sfære, som ikke trenger inn på den økonomiske sfæren eller undergraver den økonomiske ulikheten, og som ikke må gjøre det. En slags demokrati kan herske i den politiske sfæren, men folk i kapitalistiske samfunn tilbringer mesteparten av sine våkne liv i aktiviteter og forhold hvor det ikke er noe demokratisk ansvarlighet i det hele tatt. Dette gjelder ikke bare på arbeidsplassen, hvor de sannsynligvis er under direkte kontroll av andre, men på alle livets områder som er underlagt «markedets» krav.

Så kapitalismen har skapt en politisk sfære som styres av «demokratiet», men den har samtidig, og med de samme midlene, plassert store områder av livet utafor demokratiets rekkevidde. Med andre ord, mye av det kapitalismen har gitt med den ene hånda, har den tatt igjen med den andre.

Marx’ analyse av kapitalismen er så rik nettopp fordi den avslører systemets grunnleggende motsigelser. Tendensen til å blande sammen «borger» og «kapitalist», og til å fortelle deres historie som en eneste historie om «modernitet» og framskritt, kan mørklegge disse motsigelsene. Dette kan svekke de sidene ved Marx’ analyse som gir oss en innsikt i det kapitalistiske samfunnets natur som er skarpere og djupere enn noen gang før eller siden. I sine seinere verker, og spesielt i Kapitalen, forsyner Marx oss med en mye mere uttømmende analyse av kapitalismen. Men på de få sidene som er viet til det i Manifestet, fanger han, som ingen annen noen gang har gjort det, kapitalismens vesen, med all dens dynamikk og destruktivitet, i en poetisk og følelsesladd prosa og samtidig med krass og gjennomborende klarhet.

Kapitalismen og den historiske materialismen

Borgerskapet kan ikke eksistere uten stadig å revolusjonere produksjonsredskapene, altså produksjonsforholda, altså samtlige samfunnsmessige forhold. Å bevare den gamle produksjonsmåten uforandret var derimot den fremste eksistensbetingelse for alle tidligere industrielle klasser. Den stadige omveltninga av produksjonen, den uavbrutte rystelsen av alle samfunnsmessige tilstander, den evige usikkerheten og bevegelsen skiller den borgerlige epoken fra alle andre. Alle faste, inngrodde forhold … blir oppløst, alle nydannete forhold blir foreldet før de kan forbeines. Alt standspreget og stillestående fordamper, alt hellig blir vanhelliget …

Her, i ett av de mest berømte avsnitta i Manifestet, oppsummerer Marx kapitalismens natur. Ulik alle andre tidligere samfunnsformer krever kapitalismen konstant forandring, konstant forbedring av produktivkreftene for å øke arbeidets produktivitet i en konstant jakt på profitt. Behovet for profitt, behovet for å akkumulere uendelig, påtvinges kapitalen av systemets egen natur: den må akkumulere, den må maksimere profitten, bare for å overleve. Ikke noe tidligere system har noen gang vært utsatt for et slikt press.

Det å karakterisere kapitalismen som en spesifikk produksjonsmåte forskjellig fra andre, er basert på den historiske materialismens prinsipper, som Marx og Engels hadde utarbeidet gjennom flere år og som de skulle utvikle mer fullstendig etter 1848. Den historiske materialismen begynner med den enkle påstanden at menneskene oppnår sine materielle eksistensvilkår gjennom spesifikke og historisk variable forhold til naturen og andre mennesker. Den mest grunnleggende kjensgjerning om noen form for samfunnsorganisering er naturen av disse forholda, de spesifikke måtene ethvert gitt samfunn bruker for å skaffe seg sine materielle eksistensvilkår.

Det kom til et punkt i menneskets historie da det materielle livets samfunnsmessige organisering tok form av klasseskille, skiller mellom folk som arbeidet og dem som utbyttet andres arbeid. Det skillet førte uunngåelig til konflikt, og siden da, erklærer Manifestet, har historien vært drevet framover av disse klassekampene, etterhvert som de utbyttete klassene har gjort motstand mot utbyttinga. Men mens klassekampen har vært en drivkraft i historien siden klassesamfunnets begynnelse, har den tatt forskjellige former i forskjellige samfunn. Hver spesiell produksjonsmåte, hvert system av klasserelasjoner, har sin egen indre logikk, sine egne krav, sine egne betingelser for overlevelse og framgang, sin egen dynamikk, sine egne former for konflikt og kamp. Og kapitalismen har svært spesifikke vilkår, som ulikt alle tidligere produksjonsmåter krever konstant revolusjonering av produktivkreftene.

I Kommunismens prinsipper foreslår Engels at historien fra begynnelsen av har vært drevet framover av produktivkreftenes konstante framgang, særlig teknologisk forbedring, og at samfunnsmessige forhold har vært nødt til å tilpasse seg til disse utviklingskreftene. Denne oppfatninga av teknologisk framskritt, som står i stor gjeld til Opplysningstida og til klassisk politisk økonomi, kommer fram i Manifestet også.

Men i Marx’ versjon ligger vekta ikke så mye på en overhistorisk prosess av teknologisk framgang som på de historisk spesifikke virkningene av bestemte samfunnsforhold. Han legger først og fremst vekt på de måtene som kapitalismens særegne vilkår, forholdet mellom en utbyttende klasse av kapitalister og en eiendomsløs klasse av lønnsarbeidere, har vært fulgt av et historisk enestående driv for å revolusjonere produktivkreftene på. Gjennom historien har det ganske riktig foregått en langsiktig forbedring av produktivkreftene. Men som Marx forteller oss, hadde alle samfunn før kapitalismen en innebygd tendens til å bevare produksjonen slik den var. Bare kapitalismen har brutt den allmenne regelen og skapt nytt press for konstant å øke arbeidsproduktiviteten ved tekniske midler.

Presset for å akkumulere og for å revolusjonere arbeidsredskapene har sin rot i den kapitalistiske utbyttingsmåten, måten kapitalen trekker arbeid ut av arbeiderne på. Kapitalistene er avhengige av markedet både for å tilegne seg midlene til å produsere varer eller tjenester med og for å selge disse varene eller tjenestene. Sjøl arbeidernes arbeidskraft er en vare, som kapitalistene kjøper for en fastsatt tidsperiode i bytte mot en lønn. Kapitalen setter så den arbeidskrafta i arbeid og prøver å oppnå maksimum utbytte på begrensa tid og med et minimum av kostnader. Slik søker kapitalen hele tida etter nye teknikker, nye redskaper, nye måter å organisere og kontrollere på, for å øke arbeidets produktivitet, for å møte konkurransen i markedet. Å produsere «konkurransedyktig» for markedet betyr uunngåelig konstant akkumulering og profittmaksimering. Det betyr også konstant forandring: nye teknologier, nye varer, nye tjenester, nye behov, nye former for organisering og nye samfunnsmessige arrangementer.

Marx legger vekt på det historisk enestående ved et system hvor det å sørge for praktisk talt alle menneskelige behov og ønsker er organisert på denne hittil ukjente måten, hvor alt, til og med de mest grunnleggende behov som mat og husly, produseres for profitt. Den virkning et sånt system har på det menneskelige livet og samfunnsmessige relasjoner, for ikke å nevne naturen sjøl, er nødt til å være drastiske og vidtrekkende. Med noen få korte setninger gir Marx dramatisk uttrykk for konsekvensene av et system hvor alt – ikke bare ting, men naturen og menneskelig virksomhet – blir en vare som kan kjøpes og selges på markedet, og hvor menneskelige relasjoner blir redusert til «den følelsesløse ‘kontante betaling’».

På terskelen til det tjueførste århundre, da livet er gjort til vare i en slik grad at det er vanskelig å forestille seg hvordan det kan gå noe lengre, når alt fra mat til kultur til helsetjenester er forvridd av markedsimperativer, veit vi bare så altfor godt hva dette betyr. Vi veit hvor ødeleggende disse markedsimperativene kan være for samfunnsveven og naturmiljøet. Vi kjenner deres pris i fattigdom, i kriminalitet, i miljøforurensning, i sløsing med naturressurser og menneskeliv. Men på Marx’ tid var denne prosessen med å gjøre alt til varer kommet mye kortere, og hans framsynthet er virkelig bemerkelsesverdig.

Hans innsikt i dette systemets virkninger på arbeidet er også bemerkelsesverdig. Utbyttinga av arbeiderne, et system som tvinger dem til å arbeide ikke bare for å underholde seg sjøl og sine familier, men for å skape maksimalprofitt for sine arbeidsgivere, er kjerna i denne historien. Men det er også et spørsmål hva som skjer med menneskelig arbeid når det forvandles fra en utøvelse av menneskelig skaperkraft til en reint profittskapende aktivitet, eller en vare, hvis verdi ikke ligger i den tilfredsstillelsen det gir arbeideren eller i de fordeler samfunnet har av den, men i den fortjenesten den kan realisere på markedet og i dens bidrag til kapitalakkumulasjonen.

Virkningene

Det burde være innlysende at arbeidet er nødt til å bli organisert, og oppleves, på forskjellige måter alt etter hvilket formål det har. Behovet for å utvinne maksimalt utbytte med et minimum av kostnader stiller svært spesielle krav, som uunngåelig har betydelige virkninger på menneskelig trivsel. Marx beskriver degraderingen av arbeidet når det organiseres utelukkende for det formål å maksimere profitt for de kapitalistiske eierne av produksjonsmidlene. Virkningene er mest synlige der hvor arbeiderne blir reine «tilbehør til maskinen» i produksjonslinja, men lignende virkninger forekommer overalt hvor profittmaksimering er hovedmålsettinga for organisering av arbeidet. Det som burde være en skapende og realiserende virksomhet har større sjanser til å bli bare meningsløst slit.

Likevel har kapitalismen fra Marx’ synspunkt også noen positive virkninger. Borgerskapet har, sier han, «utrettet ganske andre underverker enn egyptiske pyramider, romerske vannledninger og gotiske katedraler.» Det har «skapt mer massive og kolossale produksjonskrefter enn alle tidligere generasjoner tilsammen.» Dets revolusjonering av produktivkreftene har skapt en uovertruffet kapasitet til å produsere de materielle betingelsene for velstand for alle.

Men her er et annet paradoks: Om kapitalismen har skapt uhørt materiell velstand, forblir kapasiteten til å maksimere materiell velstand for alle bare en kapasitet, ikke en realitet. Kapitalismen hindrer faktisk at den blir en realitet. En av de mest grunnleggende motsigelsene ved det kapitalistiske systemet er den enorme uoverensstemmelsen mellom dets «kolossale» produktivkrefter og den livskvaliteten det gir.

En åpenbar måte dette er sant på, er at den kapitalistiske utviklinga ikke har latt seg skille fra forskjellige slag av imperialisme, fra tradisjonelle former for utbytting av kolonier til den nåværende gjeldsbyrden i den tredje verden, eller våre dagers «overnasjonale» selskapers utbytting av billig arbeid i den tredje verden. Motsigelsen mellom kapitalismens produksjonskapasitet og livskvaliteten er slående i dag i den voksende polariseringa mellom et Nord med overflod og et nødlidende Sør. Men den samme motsigelsen er tydelig innafor de framskredne kapitalistiske økonomiene sjøl.

I et system der all produksjon skjer for profitt, vil fordelinga av ressurser og arbeid naturligvis ikke bli bestemt av hvordan de bidrar til et godt liv for så mange mennesker som mulig, men av hvordan de bidrar til lønnsomheten. Det er mye mer sannsynlig at samfunnets produksjonskapasitet blir brukt til å produsere for eksempel nye bilmodeller hvert eneste år for dem som har råd til dem, eller datamaskiner som er skapt for å være gammeldagse så snart de kommer ut på markedet, enn til å sørge for skikkelige og rimelige boliger til alle. Så Marx ville ikke ha blitt overrasket over at et samfunn som USA, med kapasitet til å fø, kle, huse, utdanne og sørge for helsetjenester til alle sine medlemmer, ikke desto mindre har utstrakt fattigdom, husløshet, feilernæring, priser på helsetjenester som mange mennesker ikke har råd til og et utdanningssystem som etterlater mange funksjonelle analfabeter. Det er heller ikke overraskende at i et samfunn med slike innebygde ulikheter, er det djupe sosiale skiller, hvor for eksempel klasseutbytting og rasisme forsterker hverandre.

Kapitalisme og sosialisme

Likevel har kapitalismen skapt kapasiteten til å maksimere materiell velstand, og i den betydninga har den lagt grunnlaget for et annet slags samfunn. Sosialismen vil bli bygd på de produktivkreftene som er skapt av kapitalismen, men den vil eliminere det presset for profittmaksimering og kapitalakkumulasjon som forårsaker uoverensstemmelsen mellom produksjonskapasitet og livskvalitet.

Manifestet argumenterer for at kapitalismen også har skapt en samfunnsmessig kraft, en klasse, med evne til å styrte kapitalismen og sette sosialismen i dens sted. Ved å opprette et masseproletariat, hevder Marx, har kapitalismen skapt sin egen banemann. Men mange kommentatorer, til og med på den sosialistiske venstresida, vil nå antakelig betrakte dette som den mest tvilsomme påstanden i hele pamfletten. Det er ganske riktig sant at kapitalismen har skapt en massearbeiderklasse, både «blåsnipp»- og «hvitsnipp»arbeidere av forskjellige slag, som har det til felles at de blir utbytta av kapitalen.

Disse arbeiderne er strategisk plassert i hjertet av et system som er avhengig av deres arbeid, og den strategiske plasseringa gir dem en samfunnsmessig makt som kan, som ingen annen samfunnsmessig kraft, forvandle kapitalismen til sosialisme. Det er også sant at arbeiderbevegelsen har utkjempet mange historiske slag, vunnet mange viktige seire, og opptrådt som en revolusjonær kraft i mange deler av verden. Men, mens Vest-Europa og Nord-Amerika har sett mange episoder med arbeiderklasseradikalisme i masseomfang, og noen vest-europeiske land til og med kan ha blitt bragt til randen av revolusjon, har arbeiderklassen aldri hittil innført sosialisme i de framskredne kapitalistiske landene som for Marx og Engels så ut som de mest sannsynlige kandidatene. Resultatet er at til og med mange sosialister er blitt skeptiske til utsiktene for et nytt samfunn.

Vi kan ikke anta at Marx’ egen optimisme for arbeiderklassens politiske utvikling var fullt så ublandet som den ser ut i Manifestet. Han visste sikkert at det var krefter som splittet såvel som samlet arbeiderklassen, og at det krevdes store organiserende og oppdragende anstrengelser for å gjøre arbeiderklassen til en effektiv politisk kraft. Men det var helt tydelig ikke hans hensikt å dvele ved hindringene i et politisk manifest, og bildet er åpenbart en god del mere komplisert enn det han skisserer i sitt manende kamprop.

Spådommen om at organiseringa av produksjonen under industrikapitalismen, sammen med forbedringer i transport og kommunikasjon, i økende grad ville forene arbeiderklassen til en sammenhengende styrke er blitt virkelighet på noen måter. Og ingen kan benekte at arbeiderklassens kamp har oppnådd viktige seire som har forbedret livskvaliteten for alle, seire vi nå tar for gitt, slik som en kortere arbeidsdag og arbeidsløshetstrygd. Men tendensene til enhet har også blitt motvirket, og for øyeblikket overvunnet, av andre krefter, som fragmenterer arbeiderklassen.

Arbeiderne er delt etter rase, kjønn og mange andre «identiteter», for ikke å nevne de gjenoppståtte nasjonalismene, som har trosset Marx’ overbevisning om at den globale økonomien kapitalismen skapte ville bli fulgt av en ny slags internasjonalisme. Dette er ikke de eneste faktorene som splitter arbeiderklassen. Paradoksalt nok har den en tendens til å bli splittet opp av selve organiseringa av produksjonen under kapitalismen. Den kapitalistiske produksjonen tenderer mot å sette arbeidernes plager og kamper på deres individuelle arbeidsplass og mot deres egen spesielle arbeidsgiver i fokus. Når Marx antyder at «enhver klassekamp er en politisk kamp», mener han utvilsomt at enhver klassekamp, selv på arbeidsplassen, og selv om reint «økonomiske» spørsmål. dreier seg om klassemakt og motstand mot herredømme. Men det denne antydninga ikke sier, er at kapitalismen har skapt et særegent forhold mellom det «økonomiske» og det «politiske». På en måte har kapitalismen atskilt «økonomiske» kamper fra politiske, ganske enkelt fordi «økonomien» har et eget liv og en egen maktstruktur. Det kapitalistiske markedet har sine egne «økonomiske» krav; den kapitalistiske arbeidsplassen har sine egne hierarkier, autoriteter og regler, og ulikt alle klasser før den har den herskende klassen en økonomisk makt som ikke avhenger direkte av politisk makt, sjøl om den når det kommer til stykket er avhengig av staten for å opprettholde det eiendomssystemet som dens klasseherredømme hviler på. Så arbeiderne kan være, og har ofte vært, svært militante i sine industrielle konflikter med kapitalen uten at klassekampene deres sprer seg over til den politiske sfæren.

Manifestets optimisme om sosialismens komme har sjølsagt blitt motsagt av en annen, virkelig dramatisk utvikling: 1980- og 1990-åras avslutning på det systemet som blei skapt i tiåra som fulgte Den russiske revolusjonen i 1917. Det er sant at revolusjonen var langt fra den ideelle prøven på Marx’ forutsigelser. Russland var ikke en avansert industrikapitalisme med et masseproletariat, den typen samfunn som Marx betraktet som det riktige grunnlaget for en sosialistisk omdanning. På revolusjonens tid fantes det riktignok lommer med temmelig avansert industri, og iallfall i de viktigste store byene et svært militant industriproletariat. Samtidig var Russland fortsatt stort sett et bondeland, og mange industriarbeidere hadde fortsatt røtter i bondelandsbyene sine. På disse og andre måter ville sjøl det russiske kjerneområdet ikke ha tilfredsstilt Marx’ kriterier for et framskredent kapitalistisk samfunn – ikke engang målt mot hans modell fra midten av det nittende århundret, England; og hvis vi legger til det som kan kalles «tredje verden»-områdene i det tsaristiske keiserdømmet, kunne det vanskelig sies at dette massive landet svarte til Marx’ forutsetninger for overgangen fra kapitalisme til sosialisme.

I alle fall var det som til slutt kom til syne i Sovjetunionen svært forskjellig fra det demokratiske samfunnet Marx forestilte seg når han snakket om en sosialisme grunnlagt på «den frie sammenslutninga av direkte produsenter». Det bør faktisk understrekes at mye av det som har gått under navn av kommunisme i det tjuende århundret har hatt lite å gjøre med det Det kommunistiske manifest legger i begrepet, eller med den kommunistiske bevegelsen som Marx og Engels tilhørte. Sjøl da Marx begynte å vente en slags revolusjon i Russland, antok han alltid at en virkelig sosialistisk revolusjon måtte finne sted i et kapitalistisk land med mer avanserte produktivkrefter og et mer utvikla proletariat, et land som England eller USA. Bare i tospann med en proletarisk revolusjon i et slikt framskredent kapitalistisk land kunne en russisk revolusjon bli en overgang til sosialismen. Han ser ut til å ha antatt at bare velutviklete produktivkrefter og et modent masseproletariat kunne styre produksjonen mot å oppfylle hele samfunnets behov – ikke for kapitalistisk profitt eller til fordel for noen annen slags herskerklasse, og ikke kontrollert ovenfra av en autoritær stat, men under demokratisk kontroll av de «fritt forente direkte produsentene», arbeiderne sjøl.

Kapitalismen hadde brukt århundrer på å skape et masseproletariat og på å oppnå til og med den utviklinga av produktivkreftene som var tilgjengelig på Marx’ tid. Den hadde gjort dette med mange undertrykkelser, grusomheter og tragedier på veien. Marx søkte aldri etter, og ingen annen har heller funnet, en demokratisk, sosialistisk måte å oppnå den slags utvikling på. Han betraktet ikke dette motsigelsesfylte resultatet som sosialismens oppgave, men som dens forutsetning.

Jeg prøver ikke med dette å benekte at Sovjetunionen faktisk lyktes med å utvikle produktivkreftene langt ut over det Marx kunne ha forutsett, og med en enestående fart. Poenget er snarere at det ville ha vært svært vanskelig å gjennomføre en slik intensiv utvikling ved hjelp av den demokratiske organiseringa av produksjonen som for Marx var sosialismens vesen. Å nå det utviklingsnivået fordret en akkumulasjonsprosess som kapitalismen hadde nådd over flere århundrer, ikke ved demokratiske midler, men ved å ekspropriere små eiendomsbesittere og utbytte arbeiderne til grensen for hva de fysisk kunne tåle. Det ville ikke ha vært lett å finne opp en demokratisk måte å nå sammenlignbare resultater på. Et virkelig demokratisk sosialistparti, et parti svært forskjellig fra det undertrykkende stalinistregimet, ville sikkert ha unngått stalinismens uhyrligheter. Men hvis det var nødt til å administrere akkumulasjonen og tvinge igjennom den typen arbeidsintensitet som det krevde, ville sjøl det mest demokratiske sosialistparti finne seg sjøl i et svært vanskelig og motsigelsesfylt forhold til den arbeiderklassen som det var forutsatt å representere.

Ingen ville hevde at Marx forutså hva som kunne skje hvis en revolusjon i kommunismens navn fant sted i et mindre utvikla samfunn. Det er enda mindre sannsynlig at han kunne ha forutsett de forbrytelsene stalinismen begikk i kommunismens navn. Men vi bør ikke undervurdere betydninga av hans antakelse om at en sosialistisk revolusjon ville ha størst sjanse for å lykkes i mere framskredne kapitalistiske omgivelser. I denne betydninga kan det argumenteres for at det endelige nederlaget for den russiske revolusjon, som fant sted i fravær av disse forutsetningene, bare oppfylte spådommene hans så altfor godt. Om det nederlaget ikke i seg sjøl har vist at han tok feil, gjenstår det faktum at på terskelen til det tjueførste århundret ser ikke sosialister ut til å ha særlig mye å være optimistiske for.

Manifestet og framtida

Men historien er ikke avslutta. Vi har heller ikke kommet til slutten av hva Manifestet har å lære oss. Det er ennå mye å lære av dets forutsigelser. Marx har vist seg å ha forbløffende rett i mange ting, men ikke noe sted har han blitt bekreftet mer fullstendig enn i sin framstilling av den kapitalistiske ekspansjonen. Det er sant at han undervurderte kapitalismens varighet og hvor lenge den kunne fortsette å ekspandere. Men for alt våre dagers moderne snakk om «globalisering», ville det være vanskelig å finne en mer effektiv beskrivelse av det som skjer i dag enn det han skreiv for 150 år siden. Kapitalismen har virkelig «skutt alle kinesiske murer i grus» (inkludert «murene» til det «kommunistiske» Kina), skaper et verdensmarked og «tvinger alle nasjoner til å tilegne seg borgerskapets produksjonsmåte om de ikke vil gå til grunne.» Kapitalismen har virkelig skapt en verden «etter sitt eget bilde».

På Marx’ tid var denne «globaliseringsprosessen» fortsatt i sine innledende stadier. Men i dag når kapitalistiske krav om akkumulasjon og konkurranse virkelig inn i hver krok av verden. Mange folk har hevdet at dette er kapitalismens endelige og irreversible seier. Men ansikt til ansikt med begivenheter som den nylige finanskrisa i Sørøst-Asia, i økonomier som så seint som i går blei hyllet som de «asiatiske tigrene», får disse seierssikre uttalelsene en noe hul klang. Hovedretninga av økonomer, som vanligvis liker å bruke mer beskjedne begreper som «konjunktursvingninger», eller «lavkonjunktur» eller «tilbakeslag», bruker ordet «krise» med økende hyppighet, og noen mer pessimistiske kommentatorer har gått lenger enn marxistene i å snakke om «sammenbrudd». Mot den bakgrunnen er Manifestets bilde av den kapitalistiske ekspansjonen som en djupt motsigelsefylt prosess mye mere overbevisende enn den kapitalistiske triumfalismen:

«Et samfunn som har tryllet fram så veldige produksjons- og kommunikasjonsmidler, ligner på trollmannen som ikke lenger klarer å beherske de underjordiske makter han har manet fram. … Det er nok å nevne handelskrisene, som med sine periodiske tilbakevendinger stadig mer truende stiller spørsmål ved hele det borgerlige samfunnets eksistens. … I krisene bryter det ut en samfunnsmessig epidemi, som for alle tidligere epoker ville ha framstått som en meningsløshet – en epidemi av overproduksjon …»

Og, fortsetter Manifestet, selve de metodene som kapitalismen fester sin lit til for å overvinne disse krisene er nettopp de metodene som gjør at den åpner veien for mer ødeleggende kriser og forminsker midlene til å rette dem opp og forhindre dem.

Kapitalismen pleide for eksempel å unngå sine indre kriser ved å bevege seg utover, inn på nye markeder og kolonier. I dag, når den er blitt et virkelig altomfattende system, har den ikke lenger det samme rommet for ytre ekspansjon som pleide å redde den fra sine indre motsigelser, så den er blitt offer for disse motsigelsene på historisk nye måter. Kapitalen ser i dag ikke lenger ut til å være istand til å opprettholde maksimal lønnsomhet ved hjelp av rimelig økonomisk vekst. Den forliter seg nå mer og mer på ganske enkelt å omfordele velstanden til de rikes fordel, og på å øke ulikhetene, innafor og mellom de nasjonale økonomiene, ved hjelp av den «nyliberale» staten. I de framskredne landa er det mest synlige tegnet på den omfordelinga den økende polariseringa mellom rike og fattige, og angrepene på velferdsstaten. Så det er ikke bare i de tilfeldige dramatiske krisene, men i sin «normale» og langsiktige utvikling at kapitalismen har bekreftet Marx’ spådommer om dens motsigelsesfylte ekspansjon.

Denne utviklinga kan når det kommer til stykket gi Marx rett når det gjelder virkningene av kapitalismen på arbeiderklassens politiske utvikling. De vilkåra som ledet ham til sine slutninger om danninga av arbeidernes klassebevissthet og organisering er der fremdeles; og arbeiderklassen, som er strategisk plassert i kapitalismens hjerte, er fortsatt den eneste samfunnsmessige krafta med evne til å omdanne den. Samtidig utvikler kapitalismen seg på måter som kan overvinne de faktorene som fram til nå har motarbeidet disse prosessene med klassedanning.

Ettersom de nyliberale statene trapper opp sine angrep på den sosiale sikkerheten og tillemper sparetiltak for å øke «fleksibiliteten», blir samarbeidet mellom staten og den «globaliserte» kapitalen mer og mer gjennomsiktig. Som et resultat kan det vise seg at den økonomiske klassekampen virkelig beveger seg over på det politiske planet, og at arbeiderklassen virkelig vil bli forent på nye og hittil usette måter. I mange land viser arbeiderbevegelsen, som en stund har slumret, tegn til å våkne opp igjen. Og vi har virkelig nylig sett mange dramatiske eksempler på at folk har sluttet seg sammen i gatene – fra Kanada til Mexico til Frankrike til Sør-Korea – for å protestere mot «nyliberalismen», «globaliseringa» og alle de politiske tiltakene de kapitalistiske statene i dag setter i verk for å opprettholde «konkurranseevnen» til sine egne nasjonale økonomier.

I motsetning til mye av det som er opplest og vedtatt i dag, har «globaliseringa» ikke gjort staten mindre men mere viktig for kapitalen. Kapitalen trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjonen og «konkurranseevnen» på forskjellige måter, inkludert direkte subsidier på skattebetalernes bekostning; for å opprettholde arbeidsdisiplinen og samfunnsordenen vis-à-vis innsparingstiltak og «fleksibilitet»; for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidets bevegelighet blir blokkert; for å administrere store redningsaksjoner for kapitalistiske økonomier i krise (i går Mexico, i dag de «asiatiske tigrene») – aksjoner som ofte blir organisert av internasjonale byråer, men alltid blir betalt av nasjonale skatter og tvunget igjennom av nasjonale regjeringer. Til og med de viktigste kapitaliststatenes imperialisme trenger samarbeid fra underlydende stater som kan opptre som overføringsremmer og som den aktive kraft som tvinger politikken igjennom. «Nyliberalismen» består ikke bare av å trekke staten ut av sosialomsorgen. Det er et sett med aktive politiske retningslinjer, en ny form for statlige inngrep som er skapt for å fremme den kapitalistiske lønnsomheten på et integrert verdensmarked.

Kapitalens behov for staten gjør at staten igjen blir et viktig og konsentrert brennpunkt for klassekampen. Og det faktum at staten er synlig innblandet i klasseutbyttinga har konsekvenser for klasseorganiseringa og bevisstheten. Det kan hjelpe til med å overvinne oppsplittinga av arbeiderklassen og skape en ny enhet mot en felles fiende. Det kan også hjelpe til med å snu klassekampen til politisk kamp.

Hva som enn hender, vil Manifestets kritikk av kapitalismen og dets visjon om sosialisme forbli svært levende så lenge kapitalismen eksisterer. Deler av Manifestets politiske program er blitt satt ut i livet innafor det kapitalistiske samfunnet. Barnearbeid i fabrikkene er i allmennhet avskaffa i de framskredne kapitalistiske statene, sjøl om det fortsatt eksisterer i stor målestokk, for eksempel i landbruket i USA, og det er sant at det er utstrakt i tredje verden-økonomiene – ofte utbytta av de «overnasjonale» selskapene med base i de vestlige kapitalistiske landa. Progressiv inntektsskatt er den allmenne regelen – sjøl om den er under økende angrep fra høyresida. I de framskredne kapitalistiske landa er det gratis utdanning for alle, opp til et visst punkt – sjøl om til og med dette forvitres nå på forskjellige måter. Noen kommunikasjons- og transportmidler, så vel som andre tiltak, er, eller har vært, i offentlig eie i kapitalistiske land, og noen kapitalistiske land har statsbanker.

Alt dette har hendt uten at det har ødelagt det kapitalistiske systemet. Faktum er at kapitalismen er blitt reddet fra sine egne destruktive tendenser av de offentlige tjenestene, sosialomsorgen og «sikkerhetsnettene» som arbeiderklassebevegelsene i fortida har kjempet lenge og hardt for å oppnå.

Den typen offentlig eierskap som vi kjenner i dag har riktig nok lite til felles med foretak som drives under direkte demokratisk kontroll, av «frie sammenslutninger av direkte produsenter». For den saks skyld kan også offentlige virksomheter sjøl – ikke bare kommunikasjons- og transportmidler, men helsevesen og undervisning – være underkastet det kapitalistiske markedets logikk, og er det under kapitalismen. Hensikten med dagens nyliberale politikk er å «privatisere» alt det som på noen tenkelig måte kan drives for kapitalistisk profitt – fra fengsler til postvesen til alderspensjoner. Men den har også satt seg fore å sikre seg at ethvert offentlig tiltak, enhver sosial tjeneste, som ikke kan «privatiseres» på en lønnsom måte, likevel vil være underlagt markedets krav.

Her er altså en annen motsigelse: i sine anstrengelser for å forbli «konkurransedyktig» ødelegger kapitalismen i dag selve de tjenestene og institusjonene som ofte har reddet den fra å ødelegge seg sjøl. Men sjøl om nyliberalismen ikke lykkes fullstendig i sin ødeleggelsesvirksomhet, vil det kapitalistiske systemet alltid innsnevre alle forsøk på å begrense den skaden det gjør på menneskene og naturen. Det begynner å se ut som systemets logikk nå har nådd det punktet hvor kapitalismens ødeleggende kraft overstiger dens evne til å reparere eller kompensere for de skadene den gjør.

Kapitalismen vil også alltid begrense demokratiets rekkevidde. Den kan aldri tillate et sant demokratisk samfunn hvor det ikke er noen undertrykte og undertrykkende klasser; hvor «det oppsamla arbeidet bare (er) et middel til å utvide, berike, befordre arbeidernes livsprosess» og ikke bare til å fremme kapitalistisk profitt; hvor reproduksjon, omsorg for barn, og forholdet mellom kjønnene ikke blir vansiret av kapitalismens krav; hvor ingen nasjon undertrykker en annen; hvor kulturen er fri fra markedets forkvakling; og så videre. Så lenge vi lever under kapitalismen, vil vi leve i et samfunn hvor behovene og handlingene til udemokratiske og uberegnelige kapitalistiske virksomheter både ved direkte utøvelse av klassemakt og ved hjelp av «markedet» former vårt sosiale og naturlige miljø og bestemmer livsvilkårene for hvert levende vesen som omfattes av deres globale virkefelt.

Nå mer enn noensinne burde det være åpenbart, som det var for Marx og Engels, at et samfunn som jages av kapitalakkumulasjonens krav må vike plassen for en mer menneskelig og demokratisk samfunnsordning. For at en slik omdanning skal finne sted, vil den viktigste drivkrafta fortsatt måtte være klassekampen.

av Liselotte Krebs

Vi bor i et demokratisk land, med lik rett til å dyrke og holde fast ved vår egen livsstil, vår egen kultur og vår egen religion eller livssyn – tror vi.

Les hva Grunnloven sier:

§2: «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.
Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

§4: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandheve og beskytte denne.»

§12b: «Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til statens offentlige Religion.»

Derfor har vi kristen formålsparagraf i skolen, prester på sykehusene (med full innsynsrett i pasientjournalene), og en rikskringkasting med kristne innslag i mange flere programmer enn vi forestiller oss. Kirken har en rekke særfordeler på områder, vi til daglig ikke skjenker en tanke. Den norske kirke har forrang i offentlige reguleringsplaner når det gjelder tildeling av arealer for kirkebygg. Den norske kirken har ansvar for forvaltning av gravlundene, dette medfører blant annet obligatorisk vigsling av jorden, som igjen forhindrer troende muslimer i å bli gravlagt der. For et par år siden var kirken i opprør, fordi NRK hadde samlet alle sine påske-gude-programmer i P1 og holdt av P2 til oss andre. Regelen om regjeringens statskirkemedlemskap fører ved hver regjeringsdannelse til hykleriske innmeldelser i statskirken eller unødvendige organisatoriske omveltninger i departementene.

Mange familievernkontor blir drevet av statskirken, og i Trondheim er det nå oppe et forslag i bystyret om å nedlegge det kommunale familievernkontoret og la de kristne overta all familierådgivning. Også i fengslene har presten enerett på å gi støtte og åndelig veiledning. Hvis institusjonspresten gir tillatelse, kan andre trossamfunn få adgang til institusjonen, men de er underlagt prestens tilsyn. De får heller ingen økonomisk godtgjørelse for sitt arbeid.

I skolen er det nøytrale livssynsfaget nedlagt og erstattet av et fag som kaller seg kristendom med livssyn. Det betyr kristendom i de små klassene og litt flørting med andre religioner og livssyn, når de uskyldige små er blitt modne nok til det. De formodes å være det, når de kommer opp i 7., 8. og 9. klasse. Norge er det eneste land i Europa, som har et slikt skolefag uten mulighet for fritak for elever med andre religioner eller livssyn. Og det eneste landet i Europa med kristen formålsparagraf.

Human-Etisk Forbund er ikke imot kristne familievernkontor eller prester på sykehus, men vi reagerer sterkt på at dette ansees som det eneste naturlige og gode, og at alternativer ikke er nødvendige. I sommer gikk det i avisene en hissig debatt om hvorvidt HEF sine utdannede støttepersoner skulle få slippe inn på sykehusene for å gi støtte til mennesker i krise som ikke er kristne, og som ønsket en annen enn sykehuspresten å snakke med.

Hva er humanetikk?

I dag har HEF ca. 60.000 medlemmer. HEF er en organisasjon for mennesker som, ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Forbundet legger til grunn for sitt arbeid de humanistiske idealer og prinsipper som kommer til uttrykk i FNs erklæring om Menneskerettighetene av 1948. Vi ønsker menneskerettighetsidealene satt i religionens sted i Grunnloven som statens etiske ståsted.

Ingen unngår livets vanskelige spørsmål, som hvorfor vi ble født? Hva skjer med oss etter døden? Er det mulig å skape en verden uten ondskap? Noen mennesker finner sine svar i religionene, mens andre ikke gjør det. Noen av disse kaller seg humanetikere og er medlemmer av Human-Etisk Forbund.

Det humanetiske livssyn har ingen hellige bøker eller dogmer. Mens religionene ser det som sin misjon å gi svar, mener humanetikeren at det er viktigere å stille spørsmål. Humanetikken er et verdslig livssyn. Det baserer seg på den kunnskap og innsikt vi mennesker skaffer oss, på vår evne til å forstå og evnen til følelsesmessig innlevelse. Det legges stor vekt på fornuften, men følelser og fantasi er også viktig.

Hva vil humanetikken?

Som skrevet annetsteds i denne artikkelen, bygger HEF på FNs menneskerettigheter. De er en viktig del av humanismens etikk.

Det humanistiske verdensforbund, som vi er medlem av, uttrykker i 10 punkter hva humanismen står for. Punkt 1 sier at humanismen er en moralsk overbevisning om at vi mennesker har ansvaret for livet på jorda. Derfor er mange medlemmer av HEF meget opptatt av miljøspørsmål. Humanetikere anser prinsippet om selvbestemmelse som viktig. Når andre mennesker bestemmer for deg, har du verken ansvar eller frihet. Selvsagt må vi ta hensyn til hverandre, slik lover og regler bestemmer.

Humanetikkens tre bein

• Virkeligheten: Det som finnes, det er virkelig, det eksisterer. Men finnes det noen «høyere makt» eller en styrende intelligens i universet? Ateistene avviser det, agnostikerne sier at det spørsmålet lar seg ikke besvare i dag. I HEF finnes det både ateister og agnostikere.
• Mennesket: Den greske filosofen Protagoras sa at «mennesket er alle tings målestokk». Den tyske filosofen Kant har sagt at mennesket må være vårt eget formål. Begge disse beskrivelsene er en del av det humanistiske livssynet. Mennesket kan ikke reduseres til et middel for noen høyere eller viktigere hensikt.
• Etikken: Den norske betegnelsen humanetikk har med etikk i selve navnet. Det er det ikke alle humanistorganisasjoner som har. HEF legger særlig stor vekt på etikkens rolle. Tanken om gjensidighet står sterkt. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev humanetikeren Arnulf Øverland.

Viktige verdier

• rettssikkerhet og respekt for enkeltmenneskets privatliv, retten til å bestemme over sitt eget liv
• respekten for liv og helse
• respekten for folkestyret eller demokratiet
• at alle skal behandles likt uansett kjønn, hudfarge, etnisk bakgrunn, religion og livssyn eller politisk oppfatning. Mennesket skal ikke vurderes ut ifra sin eventuelle nytteverdi for samfunnet. Alle er likeverdige.

Demokrati

Et viktig poeng for forbundet er utdyping av demokratibegrepet. For mange later demokrati til å være det samme som flertallstyranni. Respekt og tumleplass for minoriteter er etter vårt syn et ufravikelig element i demokratiet. Vi har derfor i mange år arbeidet for livssynsfrihet i utdanning og annen offentlig virksomhet.

Ytringsfriheten er av og til et dilemma for HEF. Ubetinget ytringsfrihet kan brukes til å undergrave andre menneskerettigheter, som for eksempel beskyttelse mot hetspropaganda, som er nedfelt i norsk lov, og vernet om privatlivets fred. Dette er spørsmål som det ikke finnes noe eviggyldig svar på. Men så lenge det diskuteres, blir mennesker klar over sine egne etiske holdninger. Det er kanskje også bra å ikke være for skråsikker? Er man for sikker, slutter man å tenke, for da har man funnet sannheten. Nysgjerrighet er det motsatte av sikkerhet/forstokkethet. Skal man i ytringsfrihetens navn ha «rett» til å tråkke på det, andre mennesker holder hellig? Skal prestene ha «rett» til i morgenandakt etter morgenandakt på NRK å kalle annerledes troende for hedninger? Hadde Rushdie «rett» til å krenke islam? Har ikke-kristne «rett» til å gjøre narr av kristendommen? FNs menneskerettigheter knesetter en grunnleggende standard for respekt for annerledes troende.

En reell respekt må også omfatte dem, som en er uenig i. HEFs formålsparagraf spotter ingen andre livssyn, vi vil at alle livssyn skal behandles som likeverdige.

Et annet spørsmål, som diskuteres ivrig i HEF for tiden, er spørsmålet om selvbestemt død. Begge parter har respekt for livet som rettesnor, den gir seg bare forskjellige utslag. Jeg legger ikke skjul på at jeg tilhører den fløyen i HEF som går inn for selvbestemt død.

Etikk

For et forbund som har FNs menneskerettigheter som grunnpilar, er det spesielt interessant å veie menneskerettighetstanken mot de ulike etiske kategoriene: sinnelagsetikk, nytteetikk, pliktetikk og konsekvensetikk.

• Sinnelagsetikken legger vekt på å ville gjøre det rette. Man har ikke alltid full oversikt over konsekvensene av ens handling, derfor kan det ikke være resultatene som teller, men viljen til eller ønsket om å gjøre godt.
• Pliktetikk forbinder mange med gammeldags skikk og bruk. Samtidig er pliktens følgesvenn nettopp rettigheten for den andre part. Menneskerettighetene medfører en plikt for oss til ikke å krenke andre menneskers rettigheter. Hos Kant måles den gode viljen ut fra plikten til å følge den morallov som Kant mener at alle mennesker, som fornuftsvesener, er utstyrt med.
• Konsekvensetikk som blant annet Kristian Horn, forbundets grunnlegger, la vekt på, er også meget aktuell: visse handlinger har uvegerlig som konsekvens at menneskerettighetene krenkes for dem som er berørt av handlingene. Konsekvensetikken legger ikke vekten på sinnelaget, men på resultatene. Humanetikere kan også erfare at «moderne» kristne for eksempel kan vise en etikk i samsvar med psykologisk realisme og menneskerettigheter som er langt bedre enn folk som ikke er opptatt av livssyn og etikk.
• Nytteetikk vektlegger konsekvensene av våre handlinger.

Menneskerettigheter

I år fyller FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene 50 år. Vel 160 stater har i løpet av disse årene sluttet seg til erklæringen. I Norge har vi nå fått en egen formulering i vår Grunnlov (§110) om at staten er forpliktet til å følge erklæringens bestemmelser. Menneskerettigheter er ikke forblommede vendinger reservert til feststemte anledninger. Menneskerett er en etablert juridisk virkelighet og en rekke saker er brakt inn for pådømmelse i internasjonale rettsorganer. I fjor ble faktisk den norske stat dømt for å ha krenket en mor i en barnevernsak. Blant annet Human-Etisk Forbund har varslet at organisasjonen om nødvendig vil bringe det nye kristendomsfaget inn for domstolen i Strasbourg.

Hva som er «menneskerett» er ikke så enkelt å avgrense. Selvsagt omfatter menneskerettighetene de klassiske frihetsrettigheter som ytringsfrihet, men de gjelder også for eksempel frie valg og minstekrav til levestandard og undervisning. «Menneskerett» er et relativt og dynamisk begrep og altså gjenstand for endring. Akkurat som nasjonal lovgivning er menneskerettigheter formaliserte produkter av politiske prosesser. Det betyr at vi noen ganger må tolke dem dynamisk i den forstand at de kan utvides, mens andre ganger må tolkningen være restriktiv, særlig når de kommer under politisk press.

Menneskeretten omhandler særlig to forhold. Det ene er forholdet mellom statsmakten og borgerne og hvilke inngrep staten kan anvende. For det andre skal menneskeretten regulere fundamentale problemer som den enkeltes fysiske og psykiske integritet, rett til innsyn i offentlige saker, muligheten til medinnflytelse i den demokratiske beslutningsprosessen m.v. Menneskeretten er med andre ord ikke bare en regulering av frihetsrettigheter som beskytter borgerne mot statens adgang til å gripe inn i det politiske liv og den enkeltes privatsfære. Menneskerett omhandler også borgernes krav på statlige ytelser. I tillegg kan vi si at statens forpliktelse til å sikre en bestemt rettstilstand kan få virkninger for borgerne seg imellom.

En viktig side ved menneskeretten er at de rettighetene som er inntatt, er minimumsregler. Det vil med andre ord være fullt mulig for Norge å innføre et høyere beskyttelsesnivå for den enkelte borger enn det menneskerettighetserklæringene inneholder.

Den enkelte borger kan selv reise sak for Menneskerettighetsdomstolen. Det betyr imidlertid ikke at sak kan reises direkte. Først må man gjennom hele nasjonens rettsapparat. Etter det kan en regne med at det tar ca. fem år før saken kommer opp til behandling. Denne siden ved håndhevingen av menneskeretten er selvsagt et stort problem og de fleste av oss vil vel tåle en krenkelse i stedet for å gå gjennom en så omstendelig og tidkrevende prosess.

I prinsippet er menneskeretten overordnet nasjonal rett. Det betyr ikke at for eksempel Norge konkret må ta menneskerettighetene inn i lovteksten. Som medlemsland er likevel Norge forpliktet til å anvende menneskeretten ved utøvelse av norsk lov. Konkret så vi menneskeretten anvendt i en sak i Bergen hvor de tiltalte ble funnet skyldige, men hvor de ikke ble idømt straff fordi politi og påtalemyndighet hadde krenket menneskeretten ved å bruke altfor lang tid på saksforberedelsen.

Som utgangspunkt skal bestemmelser og avgjørelser etter menneskeretten iverksettes straks. Det betyr at forvaltningen og domstolen plikter å medta menneskerettslige forpliktelser ved saker de har til bedømmelse, også sivile søksmål. Dommer etter menneskeretten er endelige.

Menneskeretten gir hver enkelt av oss juridiske rettigheter og beskyttelse som skal gjenfinnes i nasjonal lovgivning og praksis. Det er ikke tilstrekkelig at den enkelte stat innfører formelle regler. Det skal være en materiell (reell) beskyttelse.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble selvsagt ikke etablert for å erstatte regjeringer eller undergrave deres autoritet. Det er derfor en skjønnsmargin hvor domstolen forutsetter at de lokale myndigheter har vært bedre egnet til å treffe sin beslutning. Men denne skjønnsmarginen kan ikke være så vid at staten alltid blir frifunnet.

Det fine med menneskerettighetene disse snart 50 årene er at de har vist seg å ha reell betydning for beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter, ikke minst i forhold til statsmakten. Mange mennesker har fått oppreisning etter å ha brakt sine saker den lange veien inn for internasjonale rettsorganer.

Er det bare prat med HEF?

Human-Etisk Forbund er blant annet et alternativ til religiøse institusjoner. Grunnfjellet er vårt seremonitilbud, som frivillige skolerte medlemmer arbeider med ut over hele landet. HEF arrangerer navnefester, ungdomsfester, bryllup eller partnerskapsinngåelser og begravelser. Ungdomsfestene er et alternativ til den religiøse konfirmasjon, bar mitzwah etc. Ca. 14% av Norges ungdom (1996) velger ungdomsfest framfor en religiøs seremoni. Forbundet har utarbeidet en egen lærebok, hvor det er lagt stor vekt på selvstendig tenking og stillingtagen, det undervises blant annet i kampen mot rasisme, for likestilling, moraletikk og seksualitet, og de store verdensreligioner.

HEF har i de store byene omsorgsutvalg, som driver støttetelefoner og tilbyr personlige samtaler, og organiserer støttegrupper for mennesker i ulike krisesituasjoner. I Oslo har vi med stor suksess arrangert kurs i kommunikasjon og konflikthåndtering for ektepar eller samboere.

Lenge før Bondevik nedsatte sin verdikommisjon, har HEF rundt om i det ganske land arrangert seminarer og møter hvor det etiske aspektet ved samfunnets organisering og diverse problemer er satt i fokus.

HEF er partipolitisk uavhengig, men vi markerer oss i livssynspolitiske spørsmål. Vi prioriterer arbeid mot diskriminering etter rase, kjønn, seksuell legning eller religion. Vi er for en liberal asylpolitikk. Vi støtter partnerskapsloven og har et eget utvalg, «rosa utvalg» som blant annet har utgitt heftet Homofili og humanetikk.

HEF har kjempet hardt mot det nye registeret for medlemsskap i statskirken, som kort fortalt gikk ut på at alle som ikke aktivt var registrert i andre trossamfunn, automatisk ble regnet som medlemmer av statskirken. Det ville få store økonomiske uttellinger for statskirken. Takket være iherdig innsats fra HEF skal nå hver norsk borger få et skriv om mulig medlemsskap i statskirken.

De viktigste kampsakene for HEF i øyeblikket er kampen for å få endret Grunnlovens §2 om at Norge er et evangelisk-luthersk land, å få skilt stat og kirke og kampen mot det nye kristendomsfaget.

HEF er medlem av IHEU og har søsterorganisasjoner i de fleste nordeuropeiske land, i USA, Latin-Amerika, Afrika og i India. Svensk HEF er meget lite og dansk HEF finnes ikke mer. Forbundet i India har HEF i Norge stor kontakt med. HEF har blant annet støttet et senter for rehabilitering av kvinner, som var gitt til templene for å tjene som tempelprostituerte. Når de ble for gamle til denne beskjeftigelsen, ble de kastet på gata til et liv i tigging. I internasjonale humanistiske fora har HEF stor innflytelse. Human-Etisk Forbund i Norge er det forbundet som organiserer flest medlemmer i forhold til folketallet. Dessverre har vi på langt nær samme offentlige innflytelse som for eksempel i Belgia og Nederland, hvor det livssynsnøytrale tilbud er utbygget parallelt med de religiøse tilbudene, og finansiert av det offentlige.

Medlemsundersøkelser har vist at den typiske human-etiker er 35 år, kvinne, mor, offentlig ansatt og stemmer til venstre for gjennomsnittet. Medlem i Turistforeningen og ofte i Amnesty og Redd Barna. Kjenner du deg igjen? Meld deg inn! Kjenner du deg ikke igjen? Meld deg inn! Det er skummelt med et forbund av mennesker med for ensartede meninger.

Historie

16.juli 1845 fikk Norge sin første dissenterlov. Før den tid var det straffbart å melde seg ut av statskirken. Dissenterloven har endret seg opp gjennom årene, og adgangen til å ha andre livssyn er blitt utvida. Dissenterbegrepet ble avskaffet i norsk rett gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna», som ble vedtatt av Stortinget 13. juni 1969. Her ble det blant annet gitt adgang til å kreve det samme kronebeløpet pr. medlem i trossamfunnene i tilskudd fra kommune og stat, som statskirken fikk pr. medlem. I 1982 fikk livssynssamfunnene samme rett.

I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF) startet av Kristian Horn. Medlemstallet pr. 1/1 1996 var på 64.322. HEF er langt det største livssynssamfunn utenfor den norske statskirken. Forbundet er med i verdensorganisasjonen International Humanist and Ethical Union.

Av Terje Valen

Det er eit faktum at kapitalismen på verdsbasis idag er mykje meir lik den kapitalismen som Marx skreiv om, enn den kapitalismen som fanst då Marx sjølv levde. Det kjem av at Marx ikkje skreiv om ein fastlåst struktur, men at han skreiv om den kapitalismen han såg utvikle seg ut frå det sluttpunktet som denne utviklinga gjekk mot.

Marx skreiv altså eigentlig om lovmessigheitene i ein fullt utvikla kapitalisme. I England fann han alt i førre hundreåret mykje som viste kva det var/ville bli. Dette er grunnen til at verda idag er lettare å forstå ut frå den marxistiske teorien enn nokon gong tidlegare. Difor, meiner eg, er marxismen og kommunismen meir aktuell no, under monopola sin nyliberalisme, enn i heile tidsrommet frå 2. verdskrigen og frametter til 80-åra. Det gjør også kommunistparti som bygger direkte på den marxistiske tradisjon er meir aktuelle no enn før.

No er det sjølvsagt også slik at mange detaljar er svært forskjellige, slik at eit kommunistisk manifest idag, måtte sjå annleis ut – og et gjeld jo særlig kapittel 3 og 4 i Manifestet. Men det er ei anna skål. Det eg vil sjå litt på er teorien om det kommunistiske partiet.

Det ser ut som om mange trur at teorien om det kommunistiske partiet var noko nytt som Lenin laga rundt førre århundreskiftet. Men Marx skreiv nokre viktige saker om det i Manifestet, særleg i 2. kapitlet. La meg sitere:

«I kva slags tilhøve står kommunistane til proletarane i det heile? Kommunistane dannar ikkje noko særskild parti som står i motsetnad til andre arbeidarklasseparti. Dei har ingen interesser som er skilde frå og på sida av heile proletariatet sine interesser. Dei stiller ikkje opp nokre åtskilde prinsipp for seg sjølv som dei vil forme den proletariske rørsla etter.

Kommunistane skiljer seg frå dei andre arbeidarklassepartia berre ved dette: 1. I den nasjonale kampen til proletarane i ymse land, peikar dei ut og får i framgrunnen fellesinteressene til heile proletariatet uavhengig av all nasjonalitet. 2. På dei forskjellige utviklingstrinna som arbeidarklassen sin kamp må gå gjennom representerer dei alltid og alle stader interessene til rørsla som heilskap.

Derfor er kommunistane på den eine sida, i praksis, den mest (framskridne og) målmedvetne delen av arbeidarklassepartia i kvart land; teoretisk har dei framfor den store massen av proletarar den fordelen at dei klårt forstår marsjretninga til og vilkåra for og dei endelige almenne resultata av den proletariske rørsla.

Omstyrting

Det næraste målet til kommunistane er det samme som alle dei andre proletariske partia: omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.

Dei teoretiske konklusjonane til kommunistane er ikkje på noko vis grunnlagt på idear eller prinsipp som er blitt oppfunne, eller oppdaga av den eine eller andre verdsforbedraren.

Dei berre uttrykk, i almenne vendingar, for virkelige tilhøve som spring ut av den eksisterande klassekampen, av ei historisk rørsle som går føre seg framfor augene våre.»

Kva slags parti er det Marx samanlignar kommunistane med? Han samanlignar dei med arbeidarklasseparti som har som mål «omdanninga av proletariatet til ein klasse, omstyrtinga av borgarveldet, proletariatet si erobring av den politiske makta.» Altså – i den grad slike arbeidarparti eksisterer, så skiljer ikkje kommunistane seg ut frå dei. Då er kommunistane med i desse partia i kvart land og har den rolla som Marx her skriv om.

Men kommunistane var organisert som kommunistar også – i «Kommunistenes forbund» som Marx og Engels var med i leiinga for frå det blei skipa hausten 1847 etter ei omdanning av det tidligare «Dei rettferdiges forbund». Som Engels skreiv 8. oktober 1885 (sjå forlaget Ny Dag si utgåve av Manifestet frå 1957, side 87) så var Marx og han klår over «At det var naudsynt med ein organisasjon innanfor den tyske arbeidarklassen sjølv om han bare hadde propaganda for auge, og at denne organisasjonen, i den grad han ikkje bare var av lokal natur, bare kunne vere hemmelig …» Denne organisasjonen hadde også vedtatt statuttar som seinare har vorte modell for alle kommunistparti. Her er kommunismen målet, vilkåra for medlemsskap er strenge, medlemmene har dekknavn, organisasjonen er sett saman av avdelingar, kretsar, leiande kretsar og eit sentralstyre. Avdelingane skal ikkje kjenne til kvarandre og ikkje skrive til kvarandre. Kongressen er øvste organ.

Kommunistenes forbund

Det kan vere verdt å sitere litt frå tufta til «Kommunistenes Forbund» (samme bok, sidene 101-107):

«Artikkel 1. Forbundets formål er å styrte borgerskapet, er proletariatets herrdømme, opphevelse av det gamle borgerlige samfunn som hviler på klassemotsetninger og opprettelse av et nytt samfunn uten klasser og uten privateiendom.

Artikkel 2. Vilkårene for medlemsskap er:

• A. Et liv og en virksomhet som svarer til dette formål;
• B. revolusjonær energi og propagandaiver;
• C. at en bekjenner seg til kommunismen;
• D. at en avholder seg fra å delta i enhver antikommunistisk politisk eller nasjonal forening, at en opplyser til sin overordnede instans om hvilken som helst forening en deltar i;
• E. at en underkaster seg Forbundets vedtak;
• F. at en ikke røper noe om Forbundets eksistens eller anliggender;
• G. enstemmig opptaking i forbundet.

I eit slikt forbund blir dei leiande organa valde på kongressar og årsmøte. Det tyder at dei veljer ein fraksjon som får makt til å leie forbundet. Det er ikkje tillate å opprette fraksjonar som konkurrerer med leiinga om makta i forbundet. Det er heller ikkje mulig fordi dei forskjellige partilaga og kretsene ikkje har lov til å ha kontakt med kvarandre.

Artikkel 9: Avdelinger av forskjellig slag er ukjente for hverandre og fører ingen korrespondanse med hverandre. Over avdelingane er det kretser og over kretsane er det ein leiande krets.

Artikkel 18. Den ledende krets er utøvende myndighet for samtlige kretser i sin provins. Den står i korrespondanse med disse kretsene og med sentralstyret.»

Sentralisme

Det tyder altså at all korrespondanse frå avdelingar om tilhøve som har med heile forbundet å gjøre må gå gjennom kretsen til den leiande kretsen og vidar til sentralstyret. Vi må vel seie at dette er ei mykje strengare og meir sentralistisk organisasjonsform enn den AKP har idag. Sant å seie liknar han svært mykje på det vi seinare har lært å kalle den leninistiske partimodellen.

Men det viktigaste er likevel den særeigne rolla som Marx seier at kommunistane har. Denne rolla er knytt til kommunistane sin teoretisk innsikt. Det er den, og den aleine, som gjør at dei kan representere heile den proletariske rørsla sine interesser. Svært mange klassekjemparar kan vere dyktige i kampen for arbeidarklassen sine umiddelbare mål og interesser. Denne kampen deltar også kommunistane i, «men samstundes representerer dei i den noverande rørsla, rørsla si framtid.» (Manifestet, 4. kapittel)

For å klare dette må alle som vil følge opp denne tradisjonen altså legge mykje arbeid ned i å tileigne seg den marxistiske teorien på ein allsidig og djup måte og i tillegg må dei utføre grundige empiriske studier som blir grunnlaget for utviklinga av politikken og taktikken. Dette er eit naudsynt vilkår for å lukkast i kampen for kommunismen. Og det er eit naudsynt vilkår for å skape, halde opp og fornye eit kvart kommunistparti, og alle organisasjonar som vil kalle seg kommunistiske. Og no – 150 år etterat Manifestet vart skrive – kan vi sette igang og studere manifestet att, eller på nytt. Så må vi kritisere det på skapande vis, slik vi må gjøre med all overlevert kunnskap. Men først må vi forstå!

Fra redaksjonen:

av Erik Ness

Svaret på overskrifta er: Ja, Røde Fane er bare et tidsskrift. For oss som lager det – og for abonnentene – er det allikevel en del mer:

• Av og til – faktisk ganske ofte – kommer Røde Fane med bilag. For eksempel ble Det kommunistiske manifest nyoversatt, og abonnentene fikk det helt gratis sammen med nr 1, 1998.
• I disse dager utgir Røde Fane en bok på 104 sider av Kjersti Nordby, Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem? Den må du kjøpe, men 40 kroner er veldig billig.
• Vi har planer og holder på med å oversette Kapitalen, bok 2, og det jobbes med å skanne inn alle gamle nummer av Røde Fane som skal utgis på cd-rom.
• Artikler som har stått i Røde Fane, legges etter en tid ut på nettet – og av og til på flere språk.

Men: Det aller viktigste med tidsskriftet Røde Fane er den prosessen som settes igang i hodene til dem som skriver og til dem som leser. Å utgi et marxistisk tidsskrift er mye mindre enn mange kanskje tror, et spørsmål om å sanke sammen artikler av tanker som er tenkt. Det er i mye større grad å sette igang en prosess der forfatteren får en anledning – et regelrett tupp i ræva – for å finne ut av ting og så skrive. Når det fungerer sånn, som en fødselshjelper, blir redaksjonen veldig fornøyd. Når leserne gjør seg egne tanker, utvikler ting seg, nye artikler fødes.

Slike prosesser må ha fora, og Røde Fane og Klassekampen er to av dem. Sånne steder er viktige for å forandre verden. Desto flere og større, desto bedre.

Røde Fane har 600 abonnenter. Å doble antallet abonnenter – eller passere 1000-tallet – vil være en kraftig vitamininnsprøyting for venstresida. Det betyr å utvide møteplassen der radikale tanker diskuteres. Å involvere flere hoder (les: abonnenter) vil skape bedre og nye tanker.

Synes du det er viktig at folk fra andre land kan lese om åssen marxister tenker og diskuterer? Det synes redaksjonen også og legger ut artikler på flere språk på vår hjemmeside på nettet. Kjersti Ericssons artikkel er for eksempel oversatt til spansk og en tysk versjon er på vei. Kan du tenke deg å oversette den til engelsk eller fransk? Er det en annen artikkel du synes er viktig og som du kan oversette for oss til hvilket som helst språk?

Røde Fane-redaksjonen ber deg være med på dugnaden ved å:

• Verve abonnenter til Røde Fane (180 kroner året).
• Oversette artikler til fremmede språk.

Ta gjerne kontakt med redaksjonen!

av Morten Falck

Vi materialister betrakter religion som «folkets opium», et trøstende løfte om hinsidig løsning på dennesidige problemer, et løfte som også gir den sløvende virkninga opium har på dem som har råd til det virkelige stoffet. Vi betrakter dette som en falsk bevissthet, en ideologi. Som altså bør bekjempes, fordi den er falsk, og fordi den svekker kampen for en bedre verden her i dette liv.

Det er lite som har hatt samme evne til å splitte som spørsmål om tro, og kampen mot religiøse dogmer har ofte skilt de radikale/revolusjonære fra et troende folk. Det er jo ikke folket vi vil bekjempe, men de idéene som hindrer kampen mot den felles fienden. Må vi bekjempe religionene?

Her er noen tankevekkende historiske episoder; Kielland-saka, blasfemidebatten og Arnulf Øverland og Rushdie-saka.

I. Kielland-saka

Alexander Lange Kielland debuterte i 1879 med Novelletter, og i årene som fulgte utga han en sperreild av bøker, et litterært bombardement som i hovedsak var retta inn mot restene av det gamle samfunnet, mot overlevde institusjoner, forbeinet embetsmannsvelde og hyklerske statskirkeprester. Han sympatiserte med de små i samfunnet, og viste hvordan de blei undertrykt og ødelagt av embetsmannsveldet. Men hans helter var ikke å finne i arbeiderbevegelsen. Kielland skreiv for «den nye tids menn», nemlig de flittige gründerne, småborgere og industrikapitalister som bygde landet, de som faktisk etablerte det Norge vi fortsatt lever i, den moderne kapitalismens Norge. Det han kjempa for, var noe så absurd sjølmotsigende som en kapitalisme med et menneskelig ansikt, der det arbeidende folket hadde så trygge kår at de ikke blei drivi til å gjøre opprør. Bønder, håndverkere og industrireisere var Kiellands helter.

Da Kielland debuterte strålte tre lys over alle andre på den litterære himmelen i Norge: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Vi er opplært til at Kielland var den fjerde i dette selskapet. Og akkurat det er ingen oppfinnelse fra vår tid, det blei ganske tidlig klart at han hørte til der. Både for norske og utenlandske lesere blei det ganske raskt klart at Kielland var en usedvanlig god forfatter. Men hvem kan leve av å skrive bøker i Norge – eller rettere sagt: Hvem kunne leve av å skrive bøker for det lille norske markedet i 1880-åra?

Svaret er at det kunne ingen – og i hvert fall ikke Kielland, som beskreiv seg sjøl som «en korrekt Gentleman med fine Insktinkter og en dadelfri Flip» – han var en «fed Laps» som var vokst opp i overklassen og ikke førte noe nøkternt bondeliv. Kanskje hadde det vært lettere om han hadde tjent penger på oversettelsene, for han blei mye oversatt, men forfatternes rettigheter var ikke regulert, og opphavsmennene blei ikke betalt for oversettelsene. Som Kielland skriver i et brev: «Alt, hvad jeg har skrevet er oversat til tysk og meget til andre sprog hvorved jeg ikke i alt har tjent 2000 kroner. Jeg behøver ikke at paapege, hvad der jo maa falde alle i øinene, at det er uretfærdigt, at en closetmagersvend er beskyttet fra land til land, naar han finder op et nyt laag – ære være ham forresten for det! – medens vi forfattere bare snydes op i stry! – ja det er jo for galt!».

Nettopp for å kompensere for at de ikke fikk inntekter av oversettelsene, hadde Ibsen, Bjørnson og Lie fått diktergasjer av Stortinget. Spørsmålet var ikke spesielt og nytt med Kielland. Det var ikke noe spesielt norsk spørsmål heller. Det foregikk et internasjonalt arbeid for å regulere forfatternes rett til betaling ved oversettelser, som resulterte i at Bern-konvensjonen blei undertegna den 9. september 1886. Men da den kom, undertegna ikke Norge – fordi det var billigere å oversette uten å betale for det! Resultatet var sjølsagt at norske forfattere heller ikke fikk betaling for oversettelser. Først i 1896 slutta det gjerrige Norge seg til Bern-konvensjonen (Sverige først i 1904!).

Kielland var en sverddrager for den nye tid, en utrettelig ridder for det parlamentariske demokratiet og norsk sjølstendighet og en viktig støttespiller for partiet Venstre. I 1884 vant Venstre fram på Stortinget, parlamentarismen blei innført og Venstre fikk regjeringsmakt. Det så ut som tida var inne for Kielland. 24. februar 1885 skreiv Bjørnson og Lie til Stortinget:

«Undertegnede ved af erfaring, at et lidet folks digtere uden formue trænger statsbidrag, hvis de helt skal leve for sin opgave, føre en dertil nødvendig udvikling og hævde livssyn og meninger uafhængig af mængden.

Derfor ansøger vi om statsbidrag for Alexander Kielland. Hans adkomst til den hæder at oppebære digtergage af sit folk forekommer os lige saa sikker, som at det vilde være uretfærdigt, at andre har, hvis ikke ogsaa han faar.»

Venstres iboende splittelse

Saka kan kanskje se opplagt ut? Venstre sitter med makta, og en av partiets fremste våpendragere søker om dikterlønn, støtta av to av de største norske forfatterne. Skulle ikke regjeringa støtte søknaden og stortingsflertallet støtte mannjamnt opp? Men så enkelt var det ikke. Kielland var en varm potet, og regjeringa ville ikke ta i den. Det hang kanskje først og fremst sammen med angrepene han hadde retta mot den hyklerske statskirkekristendommen, spesielt i romanen Gift fra 1883.

Stortingets gasjekomité behandla søknaden. Den delte seg, og flertallet var mot. Komitéinnstillinga slutta med å slå fast at sjøl om komitéens medlemmer var uenige, så var det sånn at «alle ere de enige i at anse det betænkeligt, om staten skulde understøtte og med sin anerkjendelse stemple en forfattervirksomhed, som ialfald tildels formenes at staa i modsætning til de inden nationen herskende moralske og religiøse begreber».

Man kan kalle det smålig og feigt, og i forhold til ytringsfriheten er det ganske ynkelig. Da komitéinnstillinga blei kjent, braket debatten løs i avisene. Stortinget skulle diskutere saka den 10. juni 1885. Galleriet var stappfullt. Høyre hata Kielland. Partiet representerte embetsmennene, maktapparatet, det gamle, alt som Kielland bekjempa med nådeløst vidd og sine skarpeste våpen. Ingen fra Høyre tok ordet, men alle partiets 28 representanter stemte mot.

Partiet Venstre besto av to fløyer, og debatten i Stortinget var en intern krangel mellom disse to fløyene. På den ene sida sto det intellektuelle og borgerlige Venstre, med hovedtyngden i byene. På den andre sida sto det kristne småborger-Venstre med hovedtyngden på Vestlandet, bonde-Venstre. Det var representantene for det norske folket, småbrukere og fiskere med sterk forankring i kristendommen og mange av dem organisert i lavkirkelige sekter. For ikke å utfordre denne motsigelsen holdt Sverdrups Venstre-regjering seg taus. Men denne feige tausheten hindret ikke at Venstre sprakk. 49 av partiets representanter stemte for Kielland, 32 stemte imot. Dermed falt forslaget om dikterlønn med 49 mot 60 stemmer. Motstanden mot Kielland ble målbåret i Stortinget av klokker Edvard A. Liljedahl fra Sogn, og av Lars Oftedal, som var leder av lekmannsbevegelsen på Sør-Vestlandet.

1885 var valgår, og Kielland-saka blei tema i valgkampen. I januar 1886 søkte Bjørnson på ny Stortinget om diktergasje til Kielland: «Det (er) mig en Samvittighedssag at faa vide, om det virkelig er det norske Folks Mening, at en Digter, som ikke har Flertallets religiøse Opfatning, skal savne den Hæder og Hjælp, som et Statsbidrag yder. Valgene maa antagelig nu have bragt Folkets Mening herom frem til Tinget.»

Debatten flammet opp som året før. Gasjekomitéen innstilte også denne gangen på avslag, men mindretallet var større. Spenninga steig. Også denne gangen sto Kiellands forhold til «barnetroen» og «de herskende moralske og religiøse begreber» i sentrum for debatten.

Også denne gangen forholdt Høyre seg taus som graven. Det samme gjorde regjeringa, sjøl om Bjørnson, som ikke var noen hvemsomhelst i den sammenheng, hadde skrivi til Kielland: «Regæringen skal bli nødt til at tale for den; jeg forsikrer dig det …» Ledende talsmann for Kielland var grundvigianeren og folkehøyskolemannen Viggo Ullmann. Han var en av Venstres fremste folketalere, og ny på Stortinget fra 1885. Da han i et langt og godt innlegg sa at nettopp fordi han var kristen, ville han gå inn for diktergasje til den ukristelige Kielland, lød det fra galleriet: «Nu tog han stemmer fra Alexander.» Og forslaget falt, med 54 mot 60 stemmer. Kielland fikk aldri diktergasje, og Bjørnson sa fra seg sin.

Nettopp kristendommen var nemlig poenget for motstanderne. Liljedahl sa i 1885: «Han (Kielland) maa vel spotte og gjøre nar om han saa vil, av det som er spot og narreri værd, enten det har gjemt sig under prestkjolen eller under statsraadshatten, enten det findes hos grossereren, hos professoren, amtmanden eller andre, og enten det har forstukket sig i kirken eller paladset, jeg skal ikke klandre ham for det. Men naar han gjør dette, saa maa han ikke – det mener jeg – gjøre det saa, at han bryter ned og ler ut det, som altid har været og endnu er det kjæreste for vort folk, – vor kristenmoral og vor kristentro.» Oftedal, som tidligere hadde forsvart Kielland offentlig, var av samme mening: «I sandhet jeg baade kan og vil overfor et saadant arbeide yde tolerance til det yderste; men glæde mig over det, statsbelønne det og ære det – nei, det kan jeg aldrig.» Til Kielland skreiv han i et brev at dikteren hører til «det bedste og største, vi for tiden har i vort land … omfattet med levende interesse og beundring.» Oftedal setter pris på Kiellands angrep på «hykleriet, farisæismen og et ugudeligt selvisk præsteskab», men «De gjør kristendommen selv … ansvarlig for disse skader i samfundet og opstiller i modsætning til den kristelige moral en ny der lægger tyngdepunktet i menneskets egen viljekraft og selvbestemmelse, medens vi lægger den i den omvendende og gjenfødende naade fra Gud ved troen paa den opstandne Frelser …»

Det norske folket

Fiskere og bønder utgjorde i 1880-åra fortsatt mer enn halvparten av befolkninga i Norge. Det var et folk med demokratiske tradisjoner, men det var et inn i ryggmargen kristent folk. Tilmed opprørerne søkte seg en kristen form, og oppbruddet fra det gamle bondesamfunnets naturalhusholdning skjedde i stor grad i kristne former, gjennom religiøse vekkelsesbevegelser, et maurflittig bedehusmiljø som grunnla håndverk og småindustri. Det var et folk som kjempa for tradisjonelle verdier i et land hvor ressursmangelen gjorde at det føydale samfunnet aldri utvikla stavnsbånd, her overvintra allemannsrett, frie bønder og rester av alltingstradisjonene. Kampen for stemmerett og nasjonal sjølstendighet var også et forsvar for gamle, tradisjonelle rettigheter.

Kiellands (og Bjørnsons) kamp for nye idéer, en ny moral, stilte dem i motsetning til mange av de tradisjonelle verdiene som det norske folket identifiserte seg med. 1880-tallet var en nedgangstid, den verste krisa i Norge til da. I Kielland-biografien sin skriver Tor Obrestad om Stavanger, som Oftedal representerte på tinget: «Nøden var stor blant vanlige mennesker.»

I denne situasjonen er det altså at en diskusjon om forholdet til kristendommen blir sentral for det radikale og intellektuelle Norge. Ikke en diskusjon om nøden, om fattigdommen, om forsvaret for småbønder og fiskere, håndverkere og en voksende arbeiderklasse, ikke en diskusjon om de materielle forholda, men en diskusjon om religion, ekteskap og moral. For dikterne blei kampen for moralen og mot hykleriet det viktigste. Dermed kom de til å stille seg i motsetning til pastor Oftedal og kirkesanger Liljedahl og Venstre-bøndene, nettopp i ei tid da enhet mellom disse kreftene var viktig.

II. Guds Grønne Enger og Guds kjønnsorganer

Omtrent femti år etter Kielland-saka kom saka om Guds grønne enger og Arnulf Øverlands foredrag om Kristendommen, den tiende landeplage. Guds grønne enger var et teaterstykke den amerikanske forfatteren Marc Conelly skreiv i 1929 som en fabel, en parafrase over den fattige fargede sørstatsbefolkningas gudstro. Stykket framstiller den kristne gud som en eldre herre i bonjour, en jovial, farget bestefarskikkelse. I USA blei stykket spilt mange steder fra 1930–1934, og mange prester brukte det som grunnlag for sine prekener og oppbyggelser. Men i Europa vakte det strid. I Sverige blei det oppført på Dramaten i Stockholm i 1932, og fra geistlig hold kom det henvendelser til Riksdagen om å gripe inn, fordi stykket angivelig var blasfemisk. Det blei publikumssuksess, kanskje mest fordi nazistene demonstrerte mot forestillinga.

Den 3. november fortalte dagspressa at stykket skulle settes opp på Nationaltheatret i Oslo, oversatt av den kristne forfatteren Ronald Fangen. Tre dager seinere løsnet sogneprest Peder Blessing Dahle en proteststorm, da han i en preken i Gjøvik kirke sa at «I disse dager hører vi til og med at landets nasjonalteater skal gå til den hjerteråhet å opføre et negerskuespill hvor Gud står på scenen i bonjour og med sigarett i munnen, og vi sier Stans råskapen.» Det blei en heftig strid, der biskop Eivind Berggrav forsvarte stykket og mente oppsettinga kunne «bety en vinning» for kristendommen, mens den fundamentalistiske professor Ole Hallesby ved menighetsfakultetet ba teatersjef Halfdan Christensen om å stoppe stykket. Vestlandske Indremisjonsforbund mente at å framføre stykket var å «ha Herrens namn til ap og driva gjøn med det som høgt og heilagt er». Mange mente det var blasfemisk å framstille Gud på scenen, og her var han jo attpåtil framstilt som neger!

Vel å merke var dette ikke noe spesielt nazistisk standpunkt. Rasismen var helt allment tankegods. Les Stein Kagge lakoniske beretning om en episode fra 1939:

«Da Luncefords orkester besøkte Oslo, var musikerne henvist til Rådhushotellet på grunn av sin hudfarve. Men med Ellington i kjømda fant det unge ORC-medlemmet Esben Aamodt ut at dette nattekvarter ikke var bra nok for hans store forbilde. Følgelig stilte han opp hos Grand-direktøren og anmodet ham om å stille det nødvendige antall værelser til rådighet for de amerikanske musikerne.

Men dreier det seg ikke om negre, da? spurte direktøren.

«Når min far, kinodirektør Aamodt, stiller Colosseum til rådighet for verdens beste jazzorkester, må også Grand kunne åpne sine dører for dem! sa gymnasiasten. Han fikk det som han ville.» (Aftenposten aften 21. oktober 1998. ORC = Oslo Rhythm Club, Norges første jazzklubb. M.F.)

Fargede blei sett på som laverestående mennesker, og å framstille Gud som neger var en hån. Men striden foregikk innafor kirken, mellom forskjellige kristne fraksjoner, og kunne ha forblitt der. Helt til Arnulf Øverland den 21. januar 1933 gikk til motangrep i sitt berømte foredrag i Det Norske Studentersamfund.

Arnulf Øverland, som på det tidspunkt var et framtredende medlem av Mot Dag, gikk bevisst inn for å provosere. Han gikk til frontalangrep – ikke på Hallesby, ikke på dogmatikken, ikke på enkelte standpunkter, men på kristendommen som sådan. I hans polemikk er det ikke mye rom for nyanser. Når store deler av det kristne Norge lar seg forarge av at Gud skal gjøres konkret og legemliggjøres på scenen, starter Øverland foredraget med å drive konkretiseringen til det ytterste ved å snakke om at Gud antakelig må ha innvoller og kjønnsorganer, siden vi er skapt i hans bilde. Nokså raskt går han videre med å omtale nattverden som «Denne vemmelige kannibalske magi». Og så videre og så videre.

Han hadde naturligvis valgt tittelen Kristendommen, den tiende landeplage for å provosere. Og det greide han. Hallesby hadde allerede anmeldt ham, politiet satt i salen. Øverland blei tiltalt for blasfemi. Saka kom opp etter en drøy måned, dom falt den 25. mars 1933. Fire av ti lagrettemedlemmer stemte for frifinnelse. Det var én for mye til at Øverland kunne domfelles for blasfemi etter straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Lagmann Rolfsen uttalte etterpå at etter hans skjønn var kjennelsen uriktig, og dessuten støtende for den alminnelige rettsbevissthet.

Øverland ga ut foredraget, og i ny utgave i 1968, det året han døde. Det er lærerik lesning. «I denne boken kommer Øverlands retoriske mesterskap og bitende vidd fullt ut til sin rett,» står det på baksida av den siste utgaven, fra 1988. Yngvar Ustvedt sier om foredraget at «Det var meget velformulert og velinformert, logisk og saklig – men fullt av respektløst vidd, sviende sarkasmer, nådeløse utfall mot kirke og prester. Sjelden har det vært holdt maken til foredrag her i landet.» (Arnulf Øverland om seg selv, redigert av Yngvar Ustvedt, Den norske bokklubben 1988). Dette har vært en generell vurdering blant intellektuelle i Norge.

Men det finnes et annet syn. Willy Dahl har i sin bok Arnulf Øverland. En biografi pekt på at Øverlands polemikk stort sett er både grunn og billig, og dessuten full av demagogiske knep. Vel var han vittig og velformulert og mange av formuleringene hans kan nok kalle på latteren. Men de oppmuntrer ikke akkurat til tankevirksomhet. En sitter igjen med det inntrykk at det var viktigere for Øverland å nagle motstanderen til skampælen (eller «vinne debatten») enn å fremme kritisk tenkning og komme fram til sannheten.

Øverlands «seier»

Øverland oppsummerer rettssaka som en seier. Ja, han blei jo frikjent, så vidt det var. Han skriver: «Hva jeg i første omgang har oppnådd, er altså, at straffelovens §142 er mortifisert, den er funnet død og maktesløs at være.«

Men året etter vedtok Stortinget en skjerping av paragrafen. Ordlyden «Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt», blei endra til «Den som på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse. . .», en vagere og mer omfattende formulering som uttrykkelig blei vedtatt for å hindre slike feilaktige frifinnelser som i saka mot Øverland. «Var så denne rettssaken en seier for åndsfriheten i vårt land?» spør Carl Hambro i sin Øverland-biografi fra 1984, og svarer: «Det kan man knapt si.» Men Øverland hadde jo vært provosert, og foredraget var et ledd i kampen om Guds grønne enger, som var en kamp for ytringsfriheten. Ja, og det Øverland oppnådde var å samle og styrke fronten mot oppføringa av stykket, han oppnådde at stykket blei ensbetydende med blasfemi, og det blei stoppa etter trusler fra Stortinget om økonomiske represalier mot teatret (forslagsstiller var Høyres C. J. Hambro). I debatten hadde Bondepartiets Jens Hundseid foreslått at Stortinget skulle innføre forbud mot å framstille Gud på scenen. Øverlands innsats for retten til å håne Gud ga altså reaksjonen vind i seilene.

Men la oss løfte blikket litt for å få perspektiv. 1933 var et historisk toppår for arbeidsløsheten i Norge. Sosialdepartementet anslo arbeidsløsheten til mellom 150.000 og 170.000. Arne Stai skriver i sin viktige bok Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene:

«Landets kommuner arbeidet med sprengte budsjetter og holdt liv i sine forsorgsunderstøttede ved hjelp av Justisdepartementets kostholdsregulativ og de omreisende matbiler på bygdene. De norske fiskerier slo dertil feil i 1933, og statsmyndighetene mottok jevnlig bønner om hjelp til de verst rammede. Da den nye venstreregjering i mai foreslo ytterligere 1,5 millioner kroner til arbeidsløshetens bekjempelse, fant både Høyres og Bondepartiets tingmenn at dette beløp var for høyt. Den tidligere statsråd i bondepartiregjeringen hevdet standhaftig parolen om søndagsstillhet i Sosialdepartementet ved å stemme imot bevilgningen på de premisser at departementet ikke ville kunne få brukt opp pengene på det inneværende budsjettår.»

Mot bakgrunn av denne norske nøden, og den internasjonale reaksjonens aggressive frammarsj, får Øverlands korstog en vemmelig bismak. En uke etter at Øverland holdt sitt foredrag ble Hitler innsatt som tysk rikskansler, og en måned seinere brant Riksdagen i Berlin. Samtidig med at Stortinget truet Guds grønne enger vekk fra Nationalteatrets spilleplan, startet de tyske nazistene sitt oppgjør med tidens «entartete Kunst».

De norske intellektuelle kjempet en drabelig kamp for retten til å håne. Men det var ikke alle som satte pris på dette. Martin Tranmæl skreiv i en leder i Arbeiderbladet 27. mars: «Vi deler ikke Øverlands synsmåter. Men han må ha den samme rett til å hevde sin mening som Hallesby og hans disipler. Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans mangel på respekt for andre og hans bedske fremstillingsmåte.» (Sitert etter Leif Longum: Drømmen om det frie menneske.)

Som Johan Nygaardsvold pekte på i Stortinget, var det viktigere spørsmål som sto på dagsordenen i Norge enn kampen mot kristendommen. Men disse viktige spørsmåla, kampen mot arbeidsløshet og nød, kampen for enhet mot reaksjonen og kapitalen, blei hindra av at de intellektuelle ødslet sine krefter på en skinndebatt som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Stai oppsummerer:

«Agitasjonen mot å fremstille Gud Fader på scenen fikk (…) økt næring og kraft gjennom Øverlands foredrag, og ved sin persiflasje og dogmatiske rasjonalisme utesket Øverland de bibeltro kretser til ved straffelovens hjelp å gjøre den slags blasfemier vanskeligere for fremtiden. (…) Utvilsomt var det så at den kultur-radikale krets som applauderte Øverlands provokasjoner av de religiøse forestillinger, var meget snever og uten kontakt og solidaritet med det arbeidende – og arbeidsløse – norske folks flertall. Den radikale intelligens’ arroganse og isolasjon gjorde det lett å oppfanatisere en folkemening der det sosial-kristelige moment var den drivende impuls.»

Øverland bekrefter for såvidt dette når han skriver: «Jeg har holdt et foredrag – i den hensikt å medvirke til å befri folk for et system av vrangforestillinger, som er direkte skyld i det meste av den nød, av den råskap, av den blodige elendighet, som de siste to tusen års historie forteller om, og som fremdeles danner den vesentligste hindring for menneskenes kulturelle og sosiale fremskritt.»

Han er altså uforfalsket idealist. Kristendommen, «et system av vrangforestillinger», er årsaken til nød og elendighet. Det er ikke føydalismen og kapitalismen, ikke undertykking, utbytting og imperialisme, det er de fryktelige idéene. Denne måten å tenke på er dessverre altfor typisk.

III. Satans vers

Salman Rushdie er engelsk forfatter, født 1947 i India og oppdratt som muslim. Politisk befinner han seg på venstresida, en radikaler. Som Øverland. I 1988 ga han ut romanen Sataniske vers, der han diskuterer religion, særlig islam, og håner Gud og Profeten på en måte som må oppfattes som blasfemisk av alle muslimer. At det er gjort bevisst, er det liten grunn til å diskutere. Kanskje mener Rushdie, som Øverland, at det er de troendes idéer og tenkemåter som fører til nød og elendighet.

Men Rushdie lever i en farlig verden. De religiøse formene er dekke for mange politiske behov, og islam er en mer aktiv kraft i den politiske verden enn kristendommen var på Øverlands tid. For Ayatollah Khomeini var det viktig å vise den islamske verden at det fundamentalistiske presteskapet i Iran var i stand til å handle mot de vantro i Vesten, og han utstedte en fatwa mot forfatteren og hans hjelpere. William Nygaard i Aschehoug er blant dem som har fått erfare dette, ettersom han er en av dem som har overlevd. Ikke alle har gjort det.

Rushdie trudde sikkert at han som engelsk forfatter bosatt i London var trygg. Han hadde nok ikke ventet å måtte leve ti år i dekning og med politibeskyttelse. Men han visste jo at blasfemi var en dødssynd i islam, som i mange andre religioner, for eksempel i kristendommen. I 3. Mosebok står den formulert slik: «Og den som bespotter Herrens navn, skal dødes, hele Menigheden skal stene ham; saavel den Fremmede som den Indfødte skal stenes, naar han bespotter Navnet.» (3. Mos. 24:16) I Christan Vs Landslov, som ikke er fra middelalderen, men fra det «opplyste» eneveldet på slutten av 1600-tallet, lyder blasfemiparagrafen slik: «Hvem som overbevises at have lastet Gud eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levende af hans Mund udskjæres, dernest hans Hoved afslaaes og tillige med Tungen settes paa en Stage.»

I Vesten har fatwaen mot Rushdie ført til en omfattende kamp for ytringsfriheten, for Rushdies rett til å skrive og gi ut boka. Dette er sjølsagt bra. Denne kampen styrker ytringsfriheten. Det er trolig at denne kampen også har gjort det vanskeligere å benytte blasfemiparagrafen i Norge, fordi den ikke blei benytta mot Rushdies bok. (I parentes må det nevnes at påtalemyndigheten har vurdert å bruke den to ganger i moderne tid: mot Tramteatrets forestilling Det går alltid et korstog og mot Eva Ramms roman Elskeren Jeshua, som framstilte Jesus som homofil. Paragrafen har altså ikke vært død og maktesløs, slik Øverland ga uttrykk for.) Arbeiderklassen og de undertrykte vil alltid være tjent med størst mulig ytringsfrihet, fordi det letter kampen mot undertrykkinga.

Men når vi er enige om at Rushdie har rett til å mene det han vil og skrive det og gi det ut, så må vi stille spørsmålet om hva han ønsker å oppnå, og om det var fornuftig å skrive en blasfemisk roman. Har Rushdies handling gitt et resultat som svarer til hensikten?

Romanen stiller spørsmål ved dogmer og absolutter, den lar godt og ondt forvandle seg til sin motsetning. Men hvis Rushdies hensikt var å få folk til å tenke, bryte med dogmene og de absolutte oppfatningene for på den måten å svekke den islamske fundamentalismen – kan man da si at han har nådd sitt mål? Hvis målet var å styrke opposisjonen mot presteskapet i Iran – har han hatt hell med seg? Hvis målet har vært å hjelpe folkene i muslimske land til ei bedre framtid, mot undertrykking og utbytting – kan man da si at boka har vært vellykket?

Konflikten rundt Sataniske vers har styrket det fundamentalistiske presteskapet både i Iran og i andre muslimske land, den har vært nyttig for dem som ønsker å gjøre islam og troende muslimer til hovedfienden i et spill som går ut på å kontrollere oljen og landområdene i Midt-Østen. Spør en vanlig hvit nordmann om hva han forbinder med islam. Ti mot en på at han vil assosiere fatwaen mot Rushdie, et svartkledt presteskap, intoleranse og mangel på ytringsfrihet. Bare et forsvinnende mindretall vil huske at islam bevarte den antikke kulturen for verden gjennom middelalderens kristne mørke, og dessuten har gitt uunnværlige bidrag til vår felles vitenskap og kultur. Sånn har boka og konfliktene rundt den istedenfor å frigjøre folks tenkning, bidratt til å styrke fordommene og definere konfliktene i verden som en konflikt om religion, til å fordype skillelinjer som splitter og svekker kampen mot imperialismen.

Venner og fiender

Disse tre episodene, som ved en tilfeldighet er plassert i historien med omkring femti års mellomrom, peker alle på det helt sentrale spørsmålet for alle som vil forandre virkeligheten: «Hvem er våre venner, og hvem er våre fiender?»

Det er her de intellektuelle blasfemene går vill, når de retter angrepet mot alle religiøse mennesker eller alle som bekjenner seg til en bestemt religion. Også Kielland, som riktignok ikke var blasfem (til det var han for seriøs), formet angrepet sitt sånn at han rammet sitt eget folk. Det blei oppfatta som et angrep på deres tro og moral, og førte til en splittelse mellom Kielland og de kreftene som kunne ha støttet ham i Stortinget, krefter som hadde de samme interessene som ham av parlamentarisme, demokrati, flid, foretaksomhet og industrialisering. Ved å alliere seg med dem kunne Kielland kanskje også ha oppnådd å endre det religiøse synet deres? I hvertfall greide han det ikke ved å angripe dem.

Hvem kan forsvare ytringsfriheten om ikke folket gjør det? Hvem kan stoppe reaksjonen på frammarsj, hvem kan stagge den livsfiendtlige og dogmatiske fundamentalismen, om ikke folket? Når Øverland angriper kristendommen som sådan, når Rushdie håner islam som sådan, angriper de de troende undertrykte, graver grøfter på feil sted, skjerper gærne motsigelser, isolerer seg sjøl fra den eneste krafta som kan endre verden, splitter folket og tjener dermed reaksjonen.

For Quisling, for Bondepartiet og Høyre var Øverlands blasfemi velkommen, det ga dem anledning til å rykke fram. For Ayatollahene og de fundamentalistiske undertrykkerne har Rushdies bok gitt mulighetene til å foreta et framstøt og forsterke sin egen posisjon. For den vestlige imperialismen har den gjort det lettere å framstille islam som hovedfienden, og dermed å føre krig i Midt-Østen.

Spørsmålet er åpenbart: Hvem er venner og hvem er fiender? Det å kritisere religion er en politisk handling. Da blir det viktig å analysere hvem som er venner og fiender. De religiøse er ikke fienden. Tvert imot er det faktisk sånn at de religiøse ofte er våre aller nærmeste venner. De er arbeidere og bønder, undertrykte masser. Religion er folkets opium – for å holde ut tilværelsen, undertrykkelsen, kan det være nødvendig å ty til religiøse forklaringer, fordi de er det eneste alternativet som står åpent. Likevel er de djupt religiøse bøndene i Afghanistan, i Colombia, i Sør-Italia eller Setesdal, de troende arbeiderne i Salt Lake City eller på Rena våre allierte. De er det folket som må ta makta, som må skape framtida, det reelle, virkelige folket, som utgjør et håp om en bedre framtid. Det er de som må drive gjennom alle endringer til det bedre. Uten dem finnes det ingen framtid. Uten dem kan alle forsøk på progressiv utvikling ikke komme noen vei.

IV. Sagan

Heldigvis finnes det mange eksempler på en religionskritikk som ikke slår mot alle troende. La oss se på ett av dem.

Den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan startet sin karriere med å studere klimaet på Venus og Mars. Han var materialist, skeptiker og en urokkelig ateist, som brukte mye tid og krefter på å bekjempe overtru i alle former. For oss blei han kanskje mest kjent gjennom den storslagne TV-serien Kosmos, som var den største satsinga noensinne på å popularisere naturvitenskapen. Serien gjorde Sagan til superkjendis, og ga ham en uovertruffen kontakt med publikum som så programmene, leste artiklene og bøkene hans, hørte foredragene, stilte spørsmål og diskuterte. Sagans legendariske evne til å popularisere skyldtes jo nettopp at han kjente vanlige folk, han visste hvordan de tenkte og uttrykte seg.

Seinere engasjerte Carl Sagan seg i kampen mot atombomben og Reagans stjernekrigsprogram, han var med i den gruppa av vitenskapsfolk som analyserte de ødeleggende virkningene en atomkrig ville ha på klodens livsmiljø, og lanserte begrepet atomvinter. Og han gikk videre med forskning rundt klimaendringene og kampen for å bevare miljøet på vår «pale, blue dot», den bleike, blå prikken i Universet som vi bor på. I denne kampen tok han initiativ til og greide å etablere et samarbeid mellom framtredende forskere og verdens religiøse ledere, for å unngå et ødeleggende skille mellom vitenskap og religion.

To verdener: Tro og viten

Carl Sagan døde av en form for ryggmargskreft i desember 1996. Da han lå sjuk blei det bedt for ham i mange slags religiøse forsamlinger på mange steder i verden. Det sier mye om det samarbeid han greide å oppnå med religiøse kretser og den toleranse og respekt han viste mennesker han var uenig med. Heller ikke disse bønnene hjalp. Carl Sagan døde med en klippefast tro på at det ikke finnes noen gud eller noe liv etter dette, at døden er en avslutning og en oppløsning. Men hans standpunkt om at religion og vitenskap hører til i to verdener, den ene dreier seg om tro og den andre om viten, og at det ikke behøver å være noen konflikt mellom dem, kan være et fornuftig utgangspunkt. Idéene er speilbilder av den materielle verden. Vår oppgave er å endre den materielle verden. Idéer som ikke direkte står i veien for en slik endring, er det neppe noen grunn til å gå til frontalangrep mot. Er det ikke heller grunn til å tro at de vil endre seg når verden endrer seg? De fleste religiøse mennesker har nøyaktig samme interesse av å endre verden som du og jeg. Så vi må altså ha dem med oss, dersom vi skal få til noen virkelig endring.

Fra Carl Sagans nest siste bok

«Den viktorianske statistikeren Francis Galton hevdet at under ellers like vilkår, burde britiske monarker være svært langlivede, fordi millioner av mennesker verden over daglig stemte i den dyptfølte mantraen «Gud bevare dronningen» (eller kongen). Likevel påviste han at hvis de skiller seg ut på noen måte, er det ved å ikke leve så lenge som andre medlemmer av den velstående og forkjælte aristokratklassen. Titalls millioner mennesker ønsket offentlig i fellesskap (sjøl om de ikke akkurat ba) at Mao Zedong skulle leve «i ti tusen år». Nesten alle i det gamle Egypt formanet gudene til å la farao leve «evig». Disse kollektive bønnene slo feil. Det at de ikke virket utgjør data.

Sjøl om det aldri så lite skjer med vilje, går religionene inn på vitenskapens område når de kommer med utsagn som kan testes, om det så bare er i prinsippet. Forutsatt de ikke kan tvinge folk til å tro, kan religionene ikke lenger unngå utfordringer når de kommer med forsikringer om virkeligheten, så lenge de ikke erobrer den verdslige makta.

Dette har i sin tur gjort noen tilhengere av noen religioner rasende. Fra tid til annen truer de skeptikere med de verst tenkelige straffer. (…) Sjølsagt blir mange religioner, som er opptatt av andakt, ærefrykt, etikk, ritualer, fellesskapet, familien, veldedighet og politisk og økonomisk rettferdighet, ikke på noen måte utfordret av vitenskapens resultater, men snarere oppløftet. Det er ikke nødvendigvis noen konflikt mellom vitenskap og religion. På ett nivå deler de tilsvarende og samstemmende roller, og hver av dem trenger hverandre. Åpen og livlig debatt, til og med signing av tvil, er en kristen tradisjon som går tilbake til John Miltons Areopagitica (1644). Noe av hovedstrømmen i kristendommen og jødedommen omfatter og tilmed foregrep iallfall en del av den ydmykhet, sjølkritikk, den fornuftige debatten og det å sette spørsmål ved den etablerte sannheten, som det beste av vitenskapen tilbyr. Men andre sekter – som noen ganger kalles konservative eller fundamentalistiske, og i dag ser de ut til å være for oppadgående, mens religionenes hovedstrømninger nesten er uhørlige og usynlige – har valgt å ta kampen opp på spørsmål som kan motbevises, og har derfor noe å frykte fra vitenskapen.

De religiøse tradisjonene er ofte så rike og mangesidige at de byr på rikelige muligheter for fornyelse og revisjon, særlig når deres hellige bøker kan tolkes metaforisk eller allegorisk. Det finnes altså et nøytralt område hvor man kan bekjenne tidligere feil, slik den romersk-katolske kirken gjorde da den i 1992 erkjente at Galileo hadde rett allikevel, at Jorda dreier rundt Sola: Tre hundre år for seint, men ikke desto mindre modig og svært velkomment. Den moderne romerske katolisismen har ikke noe utestående med Big Bang, med et univers som er noe sånt som 15 milliarder år gammelt, med at de første levende organismene oppsto av førbiologiske molekyler, eller med at mennesker utvikla seg fra apeliknende forfedre – skjønt den har spesielle oppfatninger om «besjelingen». De fleste av retningene innafor hovedstrømmen av protestantisme og jødedom inntar samme solide standpunkt.

I teologiske diskusjoner med religiøse ledere spør jeg ofte hvordan de ville reagere dersom et sentralt trekk i deres tro ble motbevist av vitenskapen. Da jeg stilte dette spørsmålet til den nåværende, fjortende, Dalai Lama, svarte han uten å nøle slik som ingen konservative eller fundamentalistiske ledere gjør: I så fall, sa han, måtte den tibetanske buddhismen endre seg.

– Sjøl om det er et virkelig sentralt trekk, spurte jeg, – som (jeg lette etter et eksempel) reinkarnasjonen?

– Sjøl da, svarte han.

– Men, la han til med et glimt i øyet, – det vil bli vanskelig å motbevise reinkarnasjonen.

Det er klart Dalai Lama har rett. Religiøse lærer som er skjermet mot å bli motbevist har liten grunn til å bekymre seg om vitenskapens framgang. Den store idéen mange religioner har felles om en skaper av Universet, er en slik læresetning – like vanskelig å bevise som å motbevise.

Moses Maimonides (jødisk filosof, 1135–1204. M.F.) hevder i sin Veiledning for de rådville, at gud bare virkelig kan kjennes hvis det foregår et fritt og åpent studium av både fysikk og teologi (I,55). Hva ville hende hvis vitenskapen påviste at Universet var uendelig gammelt? Da måtte teologien revideres alvorlig (II, 25). Dette er i virkeligheten den eneste tenkelige oppdagelsen vitenskapen kan gjøre som kan motbevise at det finnes en skaper – fordi et uendelig gammelt univers aldri ville ha blitt skapt. Det ville alltid ha vært der.

Det finnes andre doktriner, interesser og behov som også bekymrer seg for hva vitenskapen vil oppdage. Kanskje, foreslår de, er det best å ikke vite. Hvis det viser seg at menn og kvinner har forskjellige arvelige tilbøyeligheter, vil ikke dette da bli brukt som unnskyldning for at de førstnevnte undertrykker de sistnevnte? Hvis det er en genetisk komponent i volden, kan ikke det da rettferdiggjøre at en etnisk gruppe undertrykker en annen, eller tilmed forebyggende innesperring? Hvis mentale sjukdommer bare er hjernekjemi, vil ikke det få alle våre forsøk på å beholde et grep om virkeligheten eller å være ansvarlige for våre handlinger, til å rakne? Hvis vi ikke er et spesielt håndarbeid av Universets skaper, hvis våre grunnleggende moralske lover bare er oppfunnet av feilbarlige lovgivere, vil ikke det underminere vår kamp for å opprettholde et ordnet samfunn?

Jeg foreslår at i hvert av disse tilfellene, religiøst eller verdslig, har vi det mye bedre hvis vi kjenner den beste mulige tilnærming til sannheten, og hvis vi beholder en klar oppfatning om de feil vår interessegruppe eller vårt trossystem har begått i fortida. I alle tilfelle er de innbilte dystre følgene av at sannheten blir kjent i sin fulle bredde overdrevet. Og dessuten, vi er ikke kloke nok til å vite hvilke løgner, eller engang hvilken skyggelegging av kjensgjerningene, som virkelig kan tjene et høyere sosialt formål, særlig i det lange løp.»

(Teksten er slutten av kapitlet «Newtons søvn», i Carl Sagans nest siste bok, The Demon-haunted World. Science as a Candle in the Dark, der han diskuterer forskjellige typer tro/overtro og forsvarer et vitenskapelig livssyn og en vitenskapelig metode.)

av Torill Nustad

For 150 år siden skreiv Karl Marx og Friedrich Engels Det kommunistiske partis manifest på oppdrag fra «Kommunistisk Forbund», en internasjonal arbeidersammenslutning. Manifestet er både et teoretisk partiprogram for den kommunistiske bevegelsen og et innlegg i den politiske debatten.

Marx og Engels skreiv i 1872: «Hvor mye forholda har endra seg i løpet av de siste 25 åra, er de allmene prinsippene som er lagt ned i dette Manifestet, i det store og hele like riktige idag som noen gang.» Nå har det gått 150 år. Er de allmene prinsippene gyldige også idag, eller er Manifestet bare et dokument av historisk interesse? Kan Manifestet være til hjelp i vår politiske kamp idag?

Naken utbytting

Grunntanken i Manifestet er at historia er prega av klassekamp, kamp mellom de undertrykte og den herskende klassen. Historia har nå kommet dit hen at arbeiderklassen «ikke kan nå fram til frigjøring fra åket under den utbyttende og herskende klassen – borgerskapet – uten samtidig en gang for alle å frigjøre samfunnet overhodet fra all utbytting, undertrykking, klasseforskjell og klassekamp». For å gjøre slutt på «de manges utbytting av de få», sammenfatter Marx/Engels sin teori i dette ene uttrykket: «oppheving av privateiendommen».

Ifølge Marx/Engels er kapitalismen både et økonomisk og politisk herredømme som ekspanderer ved å underlegge seg verdensmarkedet, og «skaper seg en verden etter sitt eget bilde. (…) Den moderne statsmakta er bare et utvalg som forvalter hele borgerskapets samla virksomhet.»

Borgerskapet har ikke latt noe annet band tilbake mellom menneskene enn den nakne interessen, den kjenslesløse «kontante betaling». «Det har kort sagt i stedet for ei utbytting innhylla i religiøse og politiske illusjoner satt den åpne, skamløse, direkte, nakne utbytting.» Kapitalisme er frihet til utbytting.

Bare arbeiderklassen har et revolusjonært potensiale og makt til å erstatte kapitalismen med et menneskeverdig samfunn. Marx/Engels så for seg en utvikling der arbeiderklassen organiserer seg for kamp, overvinner innbyrdes konkurranse og sloss for flertallets frigjøring. Det er ikke tilstrekkelig å ta makta over produksjonsmidlene, hele samfunnet må revolusjoneres.

«Proletariatet, det laveste skikt i det nåværende samfunn, kan ikke rette seg opp, uten at hele overbygginga av lag som danner det offisielle samfunn, blir sprengt i lufta.»

Dele godene?

I Manifestet drøfter Marx og Engels de innvendinger som rettes mot den kommunistiske bevegelsen. Innvendingene er forbausende velkjente:

• Høyresidas argument om at det er enkeltindivider som med sin kapital og innsats skaper arbeidsplasser og får til utvikling.
• Kommunistene truer samfunnsordenen fordi den vil avskaffe familien. Borgerskapet som reduserer kvinnene til fødemaskiner og barneoppdragere i familien og forbruksvarer i prostitusjonen.

Marx og Engels kommenterer også ulike politiske retninger som kaller seg sosialistiske. Bevegelser som ønsker seg en mer rettferdig fordeling av godene, og som tror dette kan skje innafor kapitalismens rammer. Debatten er velkjent, også for den norske venstresida idag.

Vi har det tross alt ganske bra i Norge. Den rådende sosialdemokratiske ideologi har vært og er å ta seg utdanning for å komme seg fram i verden. SV vil gjøre kapitalismen mer rettferdig. Slik situasjonen er i dag, tror mange det er mulig å gjennomføre en «del godene»-politikk uten en gjennomgripende revolusjon. Men kapitalismen er et verdensomspennende system som fører til sult, krig og død for millioner av mennesker hvert år. Derfor må også motstanderne av kapitalismen være internasjonalister. «Kommunistene skiller seg fra de andre proletariske partiene bare ved at de på den ene sida i proletariatets forskjellige nasjonale kamper framhever og gjør gjeldende hele proletariatets felles interesser, som er uavhengige av nasjonalitet …» , skriver Marx og Engels i Manifestet.

Borgerskapet har de siste åra vært på offensiven med sin propaganda om sosialismens grusomheter og kapitalismens overlegenhet. Opprør er farlig fordi det bare fører til nye overgrep og ny undertrykking. Mange tror på dette og vil heller reformere kapitalismen enn å kaste den på den historiske skraphaugen. Bare revolusjonære kommunister har som mål å styrte kapitalismen som system. Sånn har det vært siden Marx og Engels dager.

Kjønnsløs arbeiderklasse

Manifestet er et historisk dokument og mange av forholda som er beskrivi, er sjølsagt forelda. Kapitalismen har vist seg å være mer overlevelsesdyktig enn det Marx og Engels trodde. Den teknologiske utviklinga har gitt deler av arbeiderklassen muligheten til utdanning og velferd. Kapitalismen har ikke viska ut skillet mellom den mannlige og kvinnelige arbeider. Familien har ikke utspilt sin rolle, heller ikke i arbeiderklassen. Arbeiderklassen har på mange måter adoptert og gjort borgerskapets idealer til sine. Kjersti Ericsson hevder i boka Søstre, kamerater! at menn i arbeiderklassen har gått i allianse med borgerskapet for å undertrykke kvinner. Hun kaller det klassesamarbeid.

Marx og Engels var kommunister som utvikla sine teorier ut ifra den tidas kunnskap og historie. De var også menn av sin tid. Etter mitt syn undervurderte de kvinneundertrykkinga i samfunnet. Store deler av den mannlige arbeiderklassen så på de kvinnelige arbeiderne som en trussel mot sine lønninger. Istedenfor å slåss sammen med kvinnene mot den lave kvinnelønna, ville de utelukke kvinnene fra arbeidsplassen. Enkelte fagforeninger tillot ikke kvinner å bli medlemmer. Dette undergravde arbeiderklassens kampkraft. Om disse forholda var Marx og Engels merkelig tause. Deres beskrivelse av arbeiderklassen er kjønnsløs, og dermed blir det en beskrivelse på menns premisser.

Marxistisk smaksprøve

Det er mange måter å forholde seg til Marx og Engels skrifter på. Mange har klare formeninger om marxismen, men har aldri lest Marx sjøl. Det er vanskelig å vite hvordan pæra smaker, uten å ta en bit. Sånn er det også med marxismen. Manifestet anbefales som en smaksprøve, det stiller spørsmål om verden det er vanskelig å være likegyldig til.

Marxismen er ikke en trosretning, men et redskap for å forstå verden for å forandre den. Dessverre har Marx sine skrifter vært en bibel for mange marxister. Kvinners kamp mot undertrykking har ofte blitt møtt med argumenter om at kvinnekampen splitter arbeiderklassen, og viktige kvinnekrav kan utsettes til etter revolusjonen. De henviste til Marx analyse av arbeiderklassen og familien hvor kvinneundertrykkinga vil forsvinne med oppheving av den private eiendomsretten.

Marx og Engels understreka at vår bevissthet er prega av det samfunnet vi er en del av. Nye erfaringer gir grunnlag for ny kunnskap. Det er vår oppgave idag å beskrive og analysere samfunnsutviklinga. Dette gjorde AKP da de vektla kvinnepolitiske spørsmål i sitt prinsipp-program på 1980-tallet. Prinsipp-programmet tar hensyn til at flertallet av arbeiderklassen i Norge er kvinner, de fleste lavtlønte. De er dobbeltarbeidende med hovedansvar for familiens ve og vel. Derfor er kvinnene forkjempere for 6 timers arbeidsdag og forsvar av offentlige velferdsordninger. Dette gjør kvinnene i arbeiderklassen til spydspisser i kampen for frigjøring. Med disse erkjennelsene videreutvikla AKP etter mitt syn marxismen.

av Erling Folkvord

Viss vi skaffer oss kunnskap om korleis dei statlege, hemmelege tenestene arbeider, får vi og kunnskap om kor langt ytringsfridom og andre demokratiske rettar går i Norge.

La oss – som eit slags tankeeksperiment – godta påstanden om at Norge er det landet som er best i verda når det gjeld demokratiske rettar for enkeltindivida. Om vi så ser på korleis staten sine hemmelege tenester har arbeidd gjennom drygt 50 år, får vi eit visst bilete av korleis det står til med demokratiske rettar i «verdas beste demokrati».

Er det sånn at regjeringa og dei hemmelege tenestene respekterer vedtatte lover? Eller har vi eit system der kapitalistklassen bokstaveleg tala hersker over både enkeltpersonar, foreningar og politiske parti ut frå eigne interesser og utan omsyn til vedtatte lover?

Er dei hemmelege tenestene ein type utøvande statsorgan som gjer det som er nødvendig, når det er nødvendig?

Viss svaret på det spørsmålet er ja, så handlar kravet om full innsynsrett også om å få konkret, detaljert innsyn i korleis det skjuler seg eit diktatur bakom fasaden til det parlamentariske demokratiet. Da er ikkje innsynskravet lenger eit personleg overflatekrav.

Den norske staten har tre hemmelege tenester. Slik har det vori sia sist på 1940-talet. Dei tre har innbyrdes eit fleksibelt samarbeid og ei skiftande arbeidsdeling.

1) Etterretningstenesta

– til dagleg e-tenesta – høyrer under forsvarsminister Dag Jostein Fjærevoll, og har nyleg flytta til nytt hovudkvarter ved Lutvann i nordaustlege delen av Oslo. (Den nedste delen av anlegget ligg sånn omtrent midt mellom innsjøen Lutvann og det som skal bli den nye Gardermobanen.)

2) Forsvarets sikkerhetstjeneste

som forsvarsministeren og har ansvaret for, som har særleg hatt til oppgåve å stelle med personkontroll for stillingar som krev sikkerhetsklarering.

3) Overvakingspolitiet

er det det mest utskjelte firmaet i «familien». Dei siste åra har dei brukt forkortinga POT – Politiets Overvåkningstjenestene. Dei har hovudkvarter i øvste etasjane i Politihuset i Oslo og fjernarkiv i rom K24 i nedste kjellaren same stad. Ved alle politikammer er det tenestemenn som arbeider for POT.

Om vi gir kvar teneste ein sirkel så har desse sirklane skiftande forhold til kvarandre, alt etter kva situasjonen og oppgåvene krev. Ein del følsomme innretningar – viktige arkiv, dekkfirma, særskild personell, osv. – kan snart vere knytt til den eine og snart til den andre eller tredje tenesta.

Dei hemmelege tenestene samarbeider svært fleksibelt og overlappar kvarandre ut frå skiftande behov. Både innhaldet i og plasseringa avdet skraverte feltet (dvs dei sakene og operasjonane der alle tre tenestene er aktive med personell, dekkfirma osv) vil derfor variere frå år til år.

Om du følgjer eit dekkfirma eller ein person over ein del tid, kan du få seriøse problem med å finne ut kva for ei teneste som er arbeidsgivar. Dei store utanlandske bidraga – særleg til e-tenesta – har gjort dette enda meir kronglete. I den hemmelege delen av rapporten frå Karstad-utvalet er det opplyst at e-tenesta i 1987 rådde over eit fond på 570 millioner kroner.

Når POT har vorti mest kritisert dei siste åra, kjem det blant anna av at e-tenesta har vori flinkare til å brenne eller skjule arkiva sine. I mediaomtalen og den politiske debatten på 90-talet har POT på ein måte blitt tildelt omtrent den rolla som «pojkarna på Ap-huset» – SÄPO-hovudkvarteret – har i Jan Guillou sine romanar. Det er sjefane og nestsjefane i POT som gong på gong har vorti skifta ut etter at litt av det dei rutinemessige driv på med, har vorti offentleg kjend.

Dette må ikkje få oss til å tru at norske regjeringsmedlemmar har gått av vegen for å be dei to militære tenestene drive innanrikspolitisk kartlegging. Ein månads tid før den første folkeavstemminga om EU i 1972, ba forsvarsminister Alv Jakob Fostervoll Forsvarets Overkommando skrive rapport til han om Raud Front-sommarleiren på Herdla.

Det sivile POT blir sjølsagt delvis styrt av militære omsyn. Dei regjeringsautoriserte forskarane Bergh og Eriksen skriv om forøket på ei total registreringa av ml-rørsla: «Overvåkingstjenestens fokusering på ml-erne kan heller ikke utelukkende forklares som et uttrykk for etatens egne trusselvurderinger. (…) Det var også en del av det vestlige fellesopplegget, blant anna nedfelt i drøftinger i NATO Special Committee og NATO Security Committee, at maoister, som andre venstre- og høyreekstreme grupper skulle utelukkes fra forsvarsrelaterte stillinger.» (1)

Samarbeid med Gestapo på 30-talet

Fiendebiletet endrar seg både for tenestene og dei regjeringane dei har som oppdragsgivar. Dei har tildels hatt andre fiendebilete enn dei har vedkjent seg offentleg. Eit tilbakeblikk til midten av 30-åra kan illustrere dette. Dvs. til den tida da tyske kommunistar alt hadde sitti nokre år i Hitler sine leirar, men framleis nokre år før andre verdskrig braut ut. Den tyske kommunisten Ernst Wollweber vart i november 1935 innkalla til møte i Moskva. Han fekk til oppgåve å starte oppbygginga av ein hemmeleg, anti-tysk sabotasjeorganisasjon. Arbeidet starta på nyåret 1936. Wollweber la hovudbasen for arbeidet til Oslo og ba Martin Hjelmen, ein 32 år gammal sjømann som nettopp hadde fått seg jobb som bygningarbeider på Rådhustomta i Oslo, om å arbeide for seg. Hjelmen fekk Nord-Atlanteren som ansvarsområde. Martin Hjelmen stod frå dette tidspunktet i spissen for oppbyggjinga av den organisasjonen som under krigen vart kjend som «Osvald»-gruppa. Skipsattentata som Wollwebers organisasjon gjennomførte skapte trøbbel for Hitler, med 1938 som eit toppår. Gestapo jobba for å få til samarbeid med skandinavisk politi. I juli 1938 fekk Gestapo ei melding frå kriminalassistent Bjerring i Københavnpolitiet, som hadde etterforska skipssabotasjonen over ei viss tid. Han peika ut Ernst Wollweber som ansvarleg. Ein Gestapo-delegasjon reiste få dagar seinare til Göteborg og Stockholm for å setje samarbeidet med svensk politi i system. I tida som følgte vart det drivi omfattande internasjonalt politisamarbeid mellom dei tre nordiske landa og Gestapo.

– og på 40-talet

10. februar 1940 gjennomførte over 2.000 svenske politifolk husundersøkjing hos 1.009 kommunistar. Aksjonen kasta lite av seg som aksjon mot det svenske kommunistpartiet, men heime hos tapetseraren Theodor William Jonsén i Ängby utafor Stockholm trefte politiet tilfeldig på nordmannen Fridtjof Johannesen. Han viste seg å ha nordiske reisekort på to namn til, og etter tre dagars arrest oppga han rette navnet sitt: Martin Rasmussen Hjelmen. Han var den einaste som vart sitjande fengsla etter storrazziaen. 20. januar 1941 vart han utlevert til norsk politi på Kornsjö og dagen etter vart han plassert i fengslet i Åkebergveien i Oslo. Han vart henta av Gestapo neste dag og så sendt til Hamburg.

Alle desse opplysningane er henta frå Lars Borgersrud si doktoravhandling om Wollweber-organisasjonen i Norge. I Riksarkivet har han saman med andre dokument om «Den interskandinaviske bolsjevikbanden» funni eit papirark datert 22.1.41: «Martin Rasmussen Hjelmen. Løslatt fra fengselet, blir hentet av tysk sikkerhetspoliti, – meddeler Dybhavn.» Under denne teksten hadde ein betjent føyd til: «Angj. hentet av det tyske sikkerhetspoliti klokka 17.»

Gestaposjefen sjøl, Reinhard Heydrich, var svært fornøgd med at det internasjonale politisamarbeidet som kom i gang på 30-talet, fortsette upåverka av krigen. I eit brev til utanriksminister Ribbentropp 8. august 1941 skriv Heydrich mellom anna at «ved hjelp av det omfattende materiale som det svenske politi har oversendt til det tyske sikkerhetspoliti, er det blitt mulig såvel å arrestere og overføre den norske sabotasjelederen Hjelmen i hendene på Gestapo, …»

Etter langvarig tortur vart Hjelmen dømt til døden. Han vart halshogd i Brandenburg 30. mai 1944.

Norske, hemmelege tenester under 2. verdskrig

Men korleis arbeidde så dei hemmelege norske tenestene under krigen, dvs. dei som sto under kommando av London-regjeringa? Gjorde dei sitt til å samle alle krefter til kamp mot nazi-Tyskland, eller var det ein annan, indre fiende som til dels hadde høgare prioritet?

Asbjørn «Osvald» Sunde overtok leiinga av den norske avdelinga av Wollwebers organisasjon etter at Hjelmen vart arrestert. Året etter Hjelmen vart utlevert til Tyskland sprengte «Osvald-gruppa» Statspolitiet sitt hovudkvarter i Henrik Ibsensgate i Oslo og drap ein av dei mest forhatte torturistane der. Heimefrontleiinga sende da straks brev til Londonregjeringa og kravde tiltak for å få slutt på slike aksjonar. Statsminister Nygårdsvold følgte opp med to tiltak. For det eine fordømte han aksjonen i ein tale over London Radio. For det andre innleidde Londonregjeringa eit samarbeid med C-byrån i den svenske Försvarstaben om registrering av alle kommunistar blant norske flyktningar som kom til Sverige. Svensk politi sørga både for tett overvaking av kommunistane så lenge dei var i Sverige og for at kommunistlistene vart sende til Berlin. Hitler fekk dermed mulighet til å følgje opp det mellomstatlege politisamarbeidet mot kommunistisk sabotasje som vart innleid på 30-talet.

Etter krigen reiste NKP krav om at norske myndigheter skulle krevje erstatning frå Sverige til Martin Hjelmens etterlatne. Den norske regjeringa reiste eit slikt krav, men Lars Borgersrud dokumenterer at fungerande utanriksminister Einar Gerhardsen i august 1947 sende ein hemmeleg instruks til den norske legasjonen i Stockholm om «å handtere saken ‘mest mulig i stillhet’ fordi saken ‘har vakt oppsikt i visse kretser i Norge’». Dette var eit halvt år før same Gerhardsen heldt den berykta Kråkerøy-talen der han starta ei landsomfattande heksejakt på kommunistar.

Det ville nok svekka folks tiltru til den norske Londonregjeringa om det hadde vorti kjend at Nygårdsvold & co hadde sett i gang ei kommunistregistrering som førte til at namna på alle dei Sverige-flyktningane som fekk kommuniststempel, vart sendt til Berlin. Etter krigen var kommunistarkivet frå Sverige ein del av startkapitalen til dei nye hemmelege tenestene som Gerhardsen-regjeringa bygde opp.

Dette kan tene som bakgrunn både for noen ord om det dei hemmelege tenestene har drivi med dei siste tiåra og for diskusjonen om det dei driv på med i dag, etter at Danielsen-utvalet har lansert sine idear for å modernisere Overvakingspolitiet.

POT-tenestemenn på landsmøte i NGS

Eit tilfeldig sitat frå Bergh/Eriksen kan gi ein liten peikepinn: «Politiet i Trondheim skaffet seg flere informanter i studentmiljøene i byen og POT-ansatte her var ofte selv til stede på åpne møter, blant anna i Studentersamfunnet. Overvåkingspolitiet kunne dermed kartlegge ml-virksomheten og enkeltpersoner i Trøndelagsområdet med et tilsynelatende vellykket resultat. Overvåkingspolitiet fulgte på 1970-tallet også den politiske radikaliseringen i Norsk Studentunion, Landslaget for norske Lærerstudenter, Norges Gymnasiastsamband og Yrkesskoleelevene og lærlingenes interesseorganisasjon. NGS-landsmøtene i 1973 og 1976 ble overvåket, og polititjenestemennene forsøkte å blinke ut deltakere etter politisk oppfatning på lister de på forhånd hadde skaffet seg. Generelt ble det drevet en meget detaljert og omhyggelig registrering av ml-ere i utdannelsessystemet, særlig i første halvdel av 1970-tallet. (…) Overvåkingspolitiets interesse for ml-dominert virksomhet favnet vidt. Det hadde sammenheng med, som en tjenestemann uttrykte det at ‘AKP og Rød Ungdom har etterhvert opprettet en rekke komiteer til aksjon mot litt av hvert’. Disse framstilles riktignok som tverrpolitiske, ‘men det er ikke vanskelig å se at ml-erne har en finger med i slike aksjoner’. (Det siste er eit sitat frå politifullmektig Asmund Seiersten i eit notat til politimeisteren i Florø. E.F.s merknad.) (…) Et eksempel på hvor langt POTs interesser kunne gå, er registreringen av ml-aktivister i borettslag i Oslo og Asker.» Men, skriv Bergh/Eriksen: «Langt mer ressurser brukte overvåkningspolitiet på å kartlegge ml-ernes internasjonale solidaritetsarbeid. Det gjaldt arbeidet i organisasjoner som Antiimperialistisk komite for den 3. verden, FNL-gruppene, Den norske solidaritetskomite for Vietnam, Chileaksjonen og Norge ut av NATO. POT forsøkte i noen grad å identifisere solidaritetsorganisasjonenes lokale kontakter.»

Overvakingssjefen godtok innbrot og lommetjueri

Overvakingspolitiet har gjort innbrot, slik som hos FNL-gruppene i Trondheim på 70-talet, dei har drivi med romavlytting og telefonavlytting, dei har utført arbeid på oppdrag for israelske Mossad i strid med norsk lov, osv osv. La oss berre ta med eit par av Bergh/Eriksen sine anonymiserte eksempel på kriminell handlemåte. Ein politiinfiltratør var på sommarleir i Trøndelag på 1970-talet: «Vedkommende, eller politifolk som denne slapp inn etter at kontrollsystemet var blitt sjaltet ut om natten, foretok bl.a. ‘innbrudd’ på leirkontorer. Vesker og dokumentmapper ble åpnet og undersøkt. Politiet skaffet seg på denne måten kopier av ml-materiale, flere navnelister over medlemmer og de personlige notatene til den lokale ml-lederen. Overvåkingssjefen ble holdt informert om de spesielle arbeidsmetodene som ble benyttet av overvåkingspolitiet i Trondheim.» (2) Det får klare seg med eitt eksempel til: «Da Tramteatret i 1977 gjestet Trondheim, skaffet Overvåkingspolitiet seg, uvisst på hvilken måte, en av de kvinnelige skuespillernes notater, telefonliste og 7. sans.» (3)

Interneringslister før og no

Eitt anna saksområde er interneringslistene. Det er planene for kven som skal arresterast utan lov og dom i tilfelle ein krise- eller beredskapssituasjon. Fram til utpå 70-talet laga POT særskilde A- og B-lister over personar som skulle internerast. Det var tidkrevjande arbeid, og listeføringa var alltid litt på etterskott. Systemet i Norge vart endra sist på 70-talet og først på 90-talet.

La oss igjen sjå kva POTs eigne biografar skriv: «Omleggingen av interneringssystemet i 1978 hadde først og fremst en praktisk begrunnelse. Sist på 70-tallet kunne overvåkingssjefen konstatere at antallet overvåkingssaker (dvs. personar som vart konstant overvaka, E.F.s merknad) nærmer seg oppgavene over listeførte A og B-personer. Videre mente han at dersom det var opprettet en overvåkingssak på en person, ville det i en beredskapssituasjon med meget få unntak foreligge vilkår for pågripelse og forvaring. Følgelig så man muligheten for et ‘columbi egg’. Overvåkingssakene kunne rett og slett legges til grunn for internering. (…) Med dette grepet slapp overvåkingstjenesten alt arbeidet med en særskilt liste, blant anna veiing av A- og B-kandidater og regelmessig ajourføring og sanering.»

Noverande nestsjef i POT, Per Gammelgård, har fortald til Bergh/Eriksen at det i 1978/79 var 350 norske borgarar som skulle pågripast i tillegg til 100 utlendingar.

Justisminister Cappelen ville internere 40 ml-arar

«Når omlag 40 ml-ledere var plassert på interneringslister i 1980, dvs. omlag 20 prosent av det totale antallet som skulle pågripes, var det selvsagt et uttrykk for at overvåkings- og sikkerhetstjenesten så ml-virksomheten som en potensiell trussel i en krigssituasjon. Også justisminister Andreas Cappelen ble orientert om dette forholdet og må ha godkjent at det av sikkerhetsmessige grunner var nødvendig å internere en rekke ml-ere. Hvorvidt dette var en realistisk trusellvurdering tatt i betraktning ml-bevegelsens sterkt antisovjetiske innstilling, er et helt annet spørsmål og høyst tvilsomt». (4)

Men sjøl om dette var aldri så tvilsamt, så hadde justisministeren altså godtatt at 40 tillitsvalde i AKP og RV skulle fengslast på ubestemt tid – utan lov og dom, omtrent sju-åtte år etter at AKP vart stifta og RV stillte til val for første gong. Fleire av dei som stod på interneringslistene, brukte mykje av den politiske arbeidskrafta si i 1980 til å dra i gang arbeidet i den nystifta Afghanistankomiteen.

Fagleg strid om interneringslistene

Interneringssystemet har vori og er omstridd i POT, på eit reint fagleg grunnlag. Bergh/Eriksen røper at det mot slutten av 1980-talet var usemje om korleis ein skulle sikre at dei rette folka vart internert: «Helge Claussen, leder for overvåkingstjenesten i Nord-Norge gav uttrykk for at i en krisesituasjon burde egentlig en rekke personer i observasjonsarkivet pågripes før en del av overvåkingsobjektene. Flere alternative ordninger ble drøftet internt.» (5) Men det er vanskeleg å leggje om til eit nytt system: «På et inspektørmøte høsten 1988 endte man imidlertid opp med å fastholde at overvåkingssakene fortsatt skulle danne grunnlaget for beredskapstiltaket.»

Kva er så status i dag? Det vi kan lese hos Berg / Eriksen, er at det var overvakingssjef Grøndahl som i 1992 gjennomførte enda ei modernisering. Han «avskaffet systemet med internering av forhåndsbestemte personer (…) Istedet grep overvåkingstjenesten til en ad hoc-betont løsning: Den aktuelle krise- eller krigssituasjon skulle danne grunnlaget for hvor mange og hvilke grupper som skulle bli gjenstand for forvaring. Interneringsfullmakten lå fast, men ingen bestemt person var altså forhåndsuttatt.» (6)

Det viser at POT er i stand til å kvitte seg med gamle metoder og utvikle nye, utan å tape målet av syne. Viss nokon av oss blir fengsla utan lov og dom i det regjeringa kallar ein krise- eller beredskapssituasjon, kan vi trøyste oss med at det er ei ad hoc-løysing som Jan Grøndahl tenkte ut da han var overvakingssjef. Grøndahl er i dag politimeister på Hamar. (Litt av det lovstridige avlyttingssamarbeidet hans med Telenor i 1994 er dokumentert i boka Livet bak murene, sidene 60 -69. RV-kontoret har enda nokre bøker igjen.)

Det nyaste eksemplet med romavlytting som Bergh og Eriksen nemner, er eit kurdarmøte arrangert av AKP i 1980. Det var det året generalane i Tyrkia gjorde statskupp, men Bergh/Eriksen opplyser ikkje om det var før eller etter militærkuppet.

Fotnoter:

Trond Bergh og Knut Einar Eriksen: Den hemmelige krigen. Overvåking i Norge 1914-1997, Oslo: Cappelen akademisk forlag 1998, 2 bind, utarbeidet på oppdrag av Justisdepartementet.

• 1) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 238
• 2) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 246
• 3) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 247
• 4) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 222
• 5) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502
• 6) Bergh og Eriksen, 1998, bind 2, side 502

av Øyvind Sagedal

På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (Norwac)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert.

Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt!

I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante «fundamentalistiske» islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det «Guds parti», de «fundamentalistiske» shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis «Islam and revolution». Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en «fundamentalistisk» tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de «fundamentalistiske» kristne fordømte den «fundamentalistiske» revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?

av Tron Øgrim

Tron Øgrim ga i høst ut boka, en hilsen til en generasjon av KVIKKSØLV. Den har vakt debatt på møter, og omtalt i Klassekampen og omtalt av Marte Ryste i forrige nummer av Røde Fane. Taran Sæther har i dette bladets leder en visitt innom den samme boka.

Det tar på å late som om du er klok. For tida blir det to foredrag om Internett i uka … hvis det ikke blir tre. Eller flere –

De GREIESTE foredraga er de med ørten bisnissfolk i en sal, inn og snakk, ut igjen. Bare med litt spørsmål først – men tidsskjemaet er så tett at det blir sjelden mer enn tre. Og minst to av dem er som regel høflige, enkle – og jeg har hørt dem før.

1) DE VERSTE SPØRRERA

De VANSKELIGSTE er rundt et bord med (fx) 15 ungdommer, mest jenter.

– Bare avbryt, når dere vil, sier jeg da. Og det gjør de. Etter tre minutter, akkurat mens jeg forsøker å forklare forskjellen på telefoni nå og for 40 år sida, er det fx ei som spør:

– Men du, hva vil dette få å si for eldre folk på landet?

Dermed må jeg stille om det ganske lure, men litt langsomme og absolutt halvgamle hue mitt 180 grader, og rote gjennom hukommelsesloftet for å se om jeg alt på forhånd har tenkt no om gamle folk på landet – og det har jeg heldigvis, bl.a. fordi jeg for no’n år sida diskuterte dette med en klok fyr i pensjonistforbundet … og etterpå må jeg finne igjen tråden og snakke videre om ny telefoni og uendelige mengder gratis lagerplass og helt nye og vanvittige måter å jobbe på og åssen samfunnet nokså lynraskt vil bli snudd opp ned og – til NESTE spørsmål kommer.

Ja, disse møtene er de vanskeligste – for jeg kan’ke alltid svare på spørsmåla … Og de nyttigste for meg! FORDI jeg ikke alltid kan svare på spørsmåla! Og ofte aller minst, de som kommer fra unge jenter! For de tenker aller mest forskjellig fra oss NORMALE mennesker, som samfunnet er laga for (= hvite menn i 40-åra!)

2) DET VANSKELIGSTE SPØRSMÅLET

Jeg snakker om data og samfunnet.

Om alt fra åssen bransjer vil fordandre seg og bedrifter og jobber vil endre seg og hvem som vil bli rike og hvem som vil gå konk (og på hva) og åssen markedet vil endre seg til om åssen forholdet mellom land vil forandre seg, og åssen storbyene og landsbygda vil skifte ansikt, og hva som vil skje med fagarbeidere og rike kapitalister og mellomledere og forfattere og –

Om alt dette snakker jeg med den største skråsikkerhet, som en erfaren svindler, med den sikkerheta du bare kan ha når du IKKE har noen akademisk kompetanse på området, og området dessuten (nesten) ikke fins i Norge (i hvert fall ikke som jeg snakker om det) sånn at du altså ikke behøver å være redd for at dem som skal godkjenne hue-sert’fikatet ditt kan komme og avskilte deg og gi deg 30 dager.

Jeg har altså fordelen av at jeg ikke har no greie på det jeg snakker om (i hvert fall ikke formelt). Helt i tråd med de beste tradisjoner i norsk debatt. (Bare se på Jagland eller Solheim når de snakker om data! Eller Bondevik, når han kritiserer teater og litteratur!) Vi har akkurat hatt en skoleminister, som demonstrativt ikke hadde greie på det han styrte, som PÅ DET GRUNNLAGET er forfremma til helseminister! Osv. Ut fra en sånn tankegang, burde jeg nå straks gjøres til sjef for Norsk IBM!

Bortsett fra det, er jeg åsså temmelig sikker på at jeg har RETT. (Vent 20 år, så får dere se.)

Det æ’kke så VANSKELIG å se hva som vil skje, i store trekk, når man er så lur som meg. (Det er forholdsvis logisk at informasjonsbehandlera vil stige til topps i overklassen (bare se på Bill Gates) og at samlebåndsarbeidera vil få det vondt i underklassen (studer Detroit!) – at mange tradisjonelle storbyer vil dø, osv.) Hvis du veit en del om samfunnet og om teknologihistorie, og fram for alt er villig til å lære, så kan du skjønne sånt. Poenget er altså at sjøl om jeg ikke har GREIE på sakene, så veit jeg hva jeg snakker om. Og kan svare (nokså) skråsikkert på «vanskelige» spørsmål. Jah!

Da er det temmelig pinlig, å komme på møtene der det sitter (fx) 20 unge jenter rundt bordet, og midt i min ganske glupe framstilling av hva som vil skje, spør ei:

– Men hva vil Internett bety for kvinnens stilling i samfunnet i framtida?

– Hm! sa jeg da. For jeg visste ikke.

3) HVORFOR LEKER PETTER…

Når det gjelder situasjonen nå, veit vi at data er guttas leketøy. Datayrker er mannsdominerte yrker. Det gjelder datakasser allment (men mindre enn for 10 år sida – bl.a. fordi alle SEKRETÆRENE nå for lengst har fått PC) og internett spesielt.

Utviklinga er så rask at bildet skifter fra måned til måned. Men noen tall jeg har sett, tyda på at IN-brukera i USA var ca. 90% maskuline, i Norge kanskje 70%. TENDENSEN stemmer i hvert fall sikkert. Hvorfor? Hva kommer det av at fx Internett domineres av Petter, og ikke Petra Smart?

En grunn er at Internett ennå ER mest leiketøy. (Da datakasser var veldig dyre og mest leiketøy, var de aller mest for gutta. Da de blei billigere og trengte ned til de underordna og underbetalte delene av arbeidsmarkedet, blei de mer likestilte.) Og DYRT leiketøy. Foreldre kjøper DYRERE og mer TEKNISK leiketøy til Petter enn til Petra. Undersøkelser viser at det fortsatt er sånn. Petter får til jul, altså! Petra får…kanskje (ikke).

En annen grunn er at Internett ennå er veldig TEKNISK leketøy. Data har vært ingeniør-guttas sandkasse. Heltene har vært HÆKKERA (jeg skriver sånn i samsvar med de strålende prinsippene i den siste rettskrivningsreforma). Men hvem var de? Små tekno-friker som fryda seg over å finne ut åssen fx telefonnettet funka TEKNISK. (Altså duppedittene INNI telefonen, istedenfor, som normale tenåringer, å være mest opptatt av HVEM de kan SNAKKE med.) Absolutt mest gutter!

La oss ikke rakke ned på disse gutta. Sånne gutter (dvs flertall gutter) kokte opp de første hjemmebrygga PC-ene bak ryggen på IBM, de var pionerer når’e gjalt å sørfe rundt i hele verden lenge før storselskapene syntes at det skulle være lov, og de mekka opp World Wide Web for Internett helt i strid med ønskene til fjernsyns- og telefonselskapene, som helst ville at forbrukere skulle ha et nett inn i heimen som var klumpete, blodig dyrt og veldig dumt og begrensa, noe ala tekst-tv-systemet til TV2.

Alt dette er flott. Men det er PREGA av at gutta var tekno-interesserte heller enn menneske-interesserte. Det aller mest spennende var forholdet til maskiner og programvare. Og det er en av grunnene til at datateknologi fortsatt i hovedsak er så håplaust upedagogisk…mange av gutta i ingeniørmiljøer skjønner nemlig ikke så veldig mye av åssen MENNESKER funker.

4) …MEN IKKE PETRA SMART?

Det er åsså en kjent sak at de to sosiale kjønna har ulikt forhold til teknologi. Kikk på Tommy & Tiger’n! Helt i samsvar med virkelige erfaringer fra virkelige skoler reagerer Tommy og hans (ofte mishandla) venninne(?) ganske forskjellig på fx ATOMBOMBA. I sånne diskusjoner er små gutter ofte mest opptatt av ÅSSEN DEN HVIRKER, små jenter av HVEM DEN VIRKER PÅ.

Om vi ser på telefonen en gang til, nå. Alle som har hatt tenåringer i huset, veit at jenter er absolutt ikke no MINDRE interessert i telefonen enn gutter! De bare bruker’n på en annen måte enn gutta som skrur. Internett har, til nå, handla veldig mye om å PLUNDRE med teknikken for å FÅ DET TIL. Hvem syns sånt er morsomt? (Noen av) gutta. Noen tidlige undersøkelser i USA ga et bilde av den typiske IN-brukeren som en 18-årig gutt som aldri har pult. La oss ikke krangle om HVOR typisk han var (eller er). Igjen er det viktigste at det sikkert er no riktig i TENDENSEN. Mer spennende var diskusjonen av HVORFOR han ikke hadde … Der fantes det to hypoteser:

1) Han bruker så mye tid på IN at han ikke har tid.

2) Han har så mye tid til å bruke på IN fordi han ikke …

Så vidt jeg forstår, blei svaret 2. Profilen på denne typiske, ekstreme brukeren var en ung fyr som ofte hadde trøbbel i samvær med andre (uforutsigelige, kompliserte) mennesker. Og klarte seg/likte seg mye bedre i et sosialt forhold til maskiner, som han kunne mestre gjennom å pugge og analysere koder, og som alltid reagerte på samme måte. (Eventuelt med mennesker som var LANGT VEKK, innafor den snevre, kalde og ritualiserte ramma som kommunikasjon med enkel tekst ga.)

Kort sagt, altså: Unge nerder som syntes databokser (modemer, telefonsystemer, BBS-er, Internett osv) var mye GREIERE enn disse aller mest uforutsigelige av alle vesener: Jenter –

Disse gutta var mest opptatt av teknologi som teknologi, og av dataverdenen som et sted der (kompliserte) mennesker IKKE var. De var usosiale dyr! DET TRAKK DEM TIL NETTET.

Jenter (flest) derimot, er mindre opptatt av teknologi i seg sjøl og mer opptatt av hva de kan bruke den til. Og absolutt mer av mennesker enn av bokser. Sykkel? Mindre åssen sykkelgiret fungerer, enn av å dra på sykkeltur med venner, og se interessante steder – Før dere skriver rasende leserbrev, nå: Jeg sier ikke at ALLE jenter (og gutter) er sånn. Bare et flertall. Jeg sier heller ikke at det er RIKTIG (eller gærent) at kjønna er sånn. Jeg bare slår fast, at sånn er det. I vår kultur, for øyeblikket.

Men da er det heller ikke no rart, at Petra Smart ikke tente på det kalde, teknologisk orienterte, ikke-menneske-orienterte, usosiale Internett. Det er ikke laga av/for henne. Det interesserer henne ikke. I hvert fall ikke sånn som det VAR.

6. MASKINER OG KVINNEFRIGJØRING?

Kan vi si noe om åssen teknologi har påvirka kvinners plass i samfunnet – før i tida? Ungdommen, som er ung (og i visse sammenhenger, dum og uvitende!) veit alt for lite om historia. Så ungdom: Følg med!

For knapt 200 år sida hadde norske menn hånd- og halsrett over kvinner, barn og tjenestefolk. Det betyr, kort sagt, at gubben hadde lov til å slå dem. Vi kan si at konebanking var ikke bare LOV (i motsetning til nå), det var PÅBUDT. Denne underordna rolla for kvinner støtta seg sosialt, kan vi si, på to hovedstolper: Kvinner flest, i byene, var sperra ute fra det vanlige arbeidsmarkedet utafor husholdningene. Og de var sperra ute fra kunnskap. Økonomisk avhengige av menn: Ektemannen, eller hvis du var ugift, av far, en bror, eller en du var i tjeneste hos. De fleste jobber var ikke åpne for kvinner. Juridisk usjølstendige: Det er derfor Nora i Et Dukkehjem ikke kan undertekne lånepapiret sjøl, men må forfalske underskriften til sin far. (Bestemora mi, som HADDE sjølstendig jobb og var Skiens høyest betalte dame en gang på 1890-tallet, hadde ikke lov til å betale skatt! Som kvinne var hun nemlig ikke myndig.) Juridisk sperra ute: Fra politikk, utdanning (hadde ikke LOV til å gå på universitet, fx) fra mange yrker osv. Ny teknologi førte til arbeidsmarkedet TRENGTE damer. (Det var ikke nok sånne folk med tissen den riktige veien…) Det oppsto åsså jobber der du ikke først og fremst trengte steinhoggermuskler, men det var desto viktigere at du var bl.a nøyaktig og pålitelig, som f.eks. telefonistinne. (De første svitsjera i det primitiver Kyberrommet var damer!)

7. KONTROLL OG KVINNEFRIGJØRING?

Kvinnebevegelsen førte åsså til at kvinner sloss seg inn i politikken, på skolene osv. Et av de aller siste eksemplene på et sånt område var Holmenkollstafetten, som var FORBUDT FOR JENTER for bare 30 år sida! Tidlige Kvinnefrontere og andre feminister sprengte dette forbudet ved å melde seg på under falske mannsnavn, løpe med påklistra bart osv. – og bli slept ut av løpet av politiet –

Unge jenter, som er vokst opp med Grete Waiz og Ingrid Kristiansen, trur ofte at jeg juger når jeg forteller at sånt faktisk skjedde, i Norge, for mindre enn 25 år sida. (Men i Sovjet var kvinnefotball forbudt, helt til på 980-tallet. En gammal mann som het Bresnjev hadde uttalt at det førte til usunn opphisselse…)

Hvorfor fant kvinner seg for 50 og 100 og 200 år sida i å tjene menn, tilmed la seg banke av menn, i mye større grad enn nå? Enkelt uttrykt: Fordi de hadde ikke noe sted å gå. «Gå fra gubben og sult.» Mannen tjente penga. Jeg kjenner arbeiderfamilier der det, i Norge før krigen, var som i Pelle Erobreren av Nexø: Ved middagsbordet spiste Far først, mens kona og ungene så på. Etterpå fikk de det som var igjen. Det var ikke fordi Far var en drittsekk, men fordi han måtte være mett for å klare jobben. Alle var avhengige av det! Mor syntes åsså det var rimelig.

Sjølstendige jobber – altså egen økonomi – og rett til kunnskap – altså egen utdanning – skapte GRUNNLAGET for den kvinnerolla som fins i Norge på 1990-tallet. Altså: Kontroll over Kvinner blei uthula av: Maskiner – nytt arbeidsmarked – kvinnejobber – kvinnekunnskap!

9. DANNELSE, DATA – OG DAMER?

Hva vil arbeidsmarkedet være ute etter, da?

Nett-teknologi blir ofte kalt IT, som igjen står for informasjonsteknologi – eller kanskje intelligensteknologi. (Til tross for den ekstreme dummheta som kan skinne gjennom både i brukergrensesnitt og bruk. Men glem det.) Både datateknoliogien allment og Nettet spesielt er foreløpig i sin barndom, der mennesker må brukes til å rette opp idiotiske småfeil, gjøre enkle rutineoppgaver osv. Men ettersom Nettet vokser. Investeringene vokser. Erfaringene vokser. Kommer Nettet til å gro ut av disse barnesykdommene etter tur. (Og starte på voksensjukdommene? Glem det.)

De jobbene som vil bli igjen, vil handle mindre om rutine, og mer om å bruke menneskelig intelligens på Nettet. Om kunnskap og intelligent bruk av den. Og det henger igjen sammen med utdanning. (Ofte, i hvert fall!) Her er ei interessant utvikling i gang. For det ser ut til at jentene holder på å ta igjen og gå forbi gutta i høyere utdanning, over hele den vestlige verden.

Det har lenge vært kjent at små jenter er bedre enn gutter, stort sett, når de starter på folkeskolen. Noen forskere har hevda at det hadde biologiske grunner, at jentene er skolemodne før, biologisk sett, og det har tilmed dukka opp forslag om at de bør begynne ett år før. Det har åsså vært vanlig å tru at gutta tar igjen dette seinere – når jentene kommer i puberteten, kanskje? Men nå ser det ikke ut til at det stemmer. I engelske videregående skoler, fx. Der blei det for ikke så lenge sida avslørt en skandale med ulovlig anti-diskriminiering av jenter…Skoler som var opptatt av prestisjen sin, slapp gutter med DÅRLIGERE karakterer inn først, for å ikke få JENTEFLERTALL. Fordi jentene i gjennomsnitt ligger over.

I Norge har jentene tatt over i viktige fag på universitetsnivå. Tendensen er at gutta dominerer på høyeste utdanningsnivå og jentene på begynnernivå – og at jentedominansen eter seg oppover, år for år. De blir flertallet. De blir best. Noen som har lyst til å gjette på hva det vil bety for damenes stilling i neste århundres Netta DataVerden?

10. HVEM TAR SJEFSJOBBENE?

Sist jeg spurte en gjeng unge jenter om det, kom de med to innvendinger:

– Menn dominerer sjefsskiktet. (Og ansetter, som sjefer, sånne som ligner seg sjøl.)

– Gutta dominerer de teknisk-matematiske faga, ingenniørfaga. (Og Nettet er ingeniørenes paradis.)

Så menn kommer uansett til å dominere Nettverdenen… De feiteste delene av den, ihvertfall.

Mine svar:

– Sjefene? Jeg trur dette kommer til å skje med sjefsskiktet i Norge, i de neste 25 åra:

Jentene går forbi gutta i høyere utdanning. Gutta tar de feiteste, godt betalte toppjobbene i Det Pirate Næringsliv (DPN). De høyt utdanna jentene går inn i de dårligere betalter, og mindre prestisefylte, sjefsjobbene i Stat og Kommune (S&K). Og der sitter de no’n år. Og får erfaring, og forbindelser, og blir veldig flinke!

Så, når DPN trenger toppledere med erfaring fra S&K (av grunner vi ikke behøver å gå inn på her). Og sender hodejegere ut. For å finne dem som har disse forbindelsene. Og dessuten er høyt kvalifiserte, kunnskapsrike – og ikke FOR JÆVLIG dyre. Hvem ansetter de da? Jeg gjetter at de høyt utdanna jentene, via toppjobbene i Stat og Kommune, uti neste århundre åsså vil komme til å dominere De Pirate Sjefsjobbene.

– Nettet, nå. Det er riktig at gutta dominerer ingeniørfaga. Vil det vare, eller kommer jentedominansen der åsså, om noen år? Kanskje, kanskje ikke. Men det æ’kke så viktig, fordi: I framtida kommer ikke Ingeniørene til å å dominere Nettet.

Nettet har – til nå – vært Ingeniørenes Paradis, fordi det har handla om å få det Opp Å Stå. Strekke kabel, finne riktig plugg! Få kassene til å snakke til hverandre! Osv. Men denne ingeniørkosen vil snart ta slutt. For det viktigste nå blir ikke Brytere, men Bestemor. Nettet ER oppe og står (nesten, ihvertfall). Det investorene NÅ er ute etter, er å få MENNESKER inn på Nettet. Brukere! Det er folk som IKKE er datanerder, som gir FAEN i bokser, og som må overtales, forføres til å komme inn på Nettet for å bruke penger på å snakke med hverandre, handle osv, som blir viktigst.

Og da er ikke Ingeniøren lenger konge. Han er nemlig ikke spesielt flink – med Bestemor. Hvem er det? Mennesker som er flinke med mennesker. Sosiale folk, som kan kommunisere.

For å si det brutalt: I begynnelsen av neste århundret blir ikke det viktigste på Nettet å få koplinger til å fungere, men å selge Pizza og fordele Pensjoner. Salg og Sosialarbeid! Og da blir det viktigere å ha kunnskap om humanistiske fag enn om kabler. Den Jenta som nå utdanner seg til å dominere denne kunnskapen, posisjonerer seg altså åsså til å bli Bestemors Dronning.

11. PAKISTANSK KYBERWOOD?

Når ny teknologi skaper ny økonomi og nye samfunnsforhold, blir gamle samfunnsforhold åsså ofte snudd oppned. Da dampen kom om gjorde slutt på adelsveldet, var de nye rike – handlesmenn, fabrikkeiere osv. – som regel sjøl ikke adelige. Adelen var fornøyd. Den satt på sin bak og koste seg, og gadd ikke sote seg til med å få dampmaskiner til å tøffe og gå. Sånn var det i den første teknologiske revolusjonen.

I den andre teknologiske revolusjonen, da bensinen og elektrisiteten kom, var USA blitt mulighetenes land for (hvite) fattigfolk som fant alle dører stengt i Europa. Mange blei fattige i den nye verden åsså, men flertallet blei rikere enn de hadde vært. Og noen blei styrtrike.

Et eksempel på åssen teknologien kunne skape uante muligheter, er den mest amerikanske av alle industrier: Filmen. Holywood blei dominert av jøder og østeuropeere, som skrelte av sine umulige, utenlandske navn og isteden blei syntetiske super-amerikanere: Al Jolson (Asa Yoleson) Tony Curtis (Bernhard Schwartz) Kirk Douglas (Issur Danielovjitsj Demsky) Rock Hudson (Roy Scherer) Jerry Lewis (Joseph Levitch) osv. Poenget var at filmen hadde – fra starten av – ingen prestisje. Skikkelige Amerikanske Gutter med Gode Amerikanske Navn gadd ikke gå inn der! Sånn blei Holywood, i det antisemittiske Amerika, fra starten stedet, der fattige jødegutter fikk sjangsen – og blei styrtrike.

Foran den 3. teknologiske revolusjonen fins ikke no Amerika ungdommen kan dra til. Derimot fins Kyberrommet, et land uten grenser (der det heldighvis ikke fins indianere som skal drepes eller svarte som skal selges). Kan Kyberland spille samme rolle?

Jeg trur det. Ta nå fx unge innvandrere i Norge. Folk som har gått skoler og snakker norsk, men som ikke får jobb, fordi de heter Ali eller Nasreen. Kan ikke Nettet bli deres Holywood? En av de beste vitsene om kyberrommet, som alt er så mye brukt at den er utslitt, er den om hunden, veit dere: «På Internett kan ingen se at du er en hund.» Nå er nå ikke det så sikkert. Jeg tipper at video kommer før vi har snudd oss. Du kan altså bli avhengig av å ikke bare skrive at du heter Ola Hansen, men åsså måtte vise ansiktet ditt på skjermen, før du får en jobb. Likevel, sånt kan ordnes. Flinke pakistanske gutter (eller jenter!) kan vel hække et norsk fjes? (Eller ansette en Ola på forværelset, da!) Unge mann, gå til Kyber-Vesten!

12. VERA OG VERDENSHISTORIA?

Men det var jenter vi snakka om. Det oppstår altså et arbeids- og informasjonsmarked, der det blir HELT UMULIG å dele opp folk etter kjønn. Når det gjelder jobbene. (åssen kan du VITE hvilket kjønn han? (hun? hen?) der borte i tråden, i Litauen, EGENTLIG har?) Når det gjelder informasjon. For 100 år sida kunne de sperre jentene ute fra universitetene. Men når all grunnleggende universitetskunnskap er tilgjengelig, overalt, på Nettet?

Gubbene kan, fx i Saudi-Arabia, sperre jentene inne bak slør og i egne rom. Men så lenge det fins en tentakkel av Nettet som når inn bak forhenget, så kan de, i neste hundreår, aldri sperre dem ute fra den kunnskapen de sjøl ønsker å sjekke. (Sensur på nettet? Uansett alle skrekk-meldinger nå, påstår jeg at det er en tapt kamp. Kom tilbake om 20 år, så skal vi se.)

Det blir altså umulig å sperre jentene ute, med de gamle metodene – som da purken dro dem fysisk ut av Holmenkollstafetten, først på 70-tallet. Tvert imot. Jentene er, i forkant, alt på vei til å dominere de feltene som blir viktigst for å Herske på Nettet: Utdanning. Kunnskap.

Glem skjegg, muskler osv. Sånt syns ikke på Nettet. Kunnskap syns. Jeg tipper altså, at jentene vil dominere Nettet, en gang uti det 21. århundre. Internett er jentenes verdenshistoriske framtid.

13. KJØKKEN ELLER…?

Vil det skape grunnlag for ei enda friere og mer likestilt kvinnerolle enn den vi kjenner fra 90-tallet? Kanskje. Men sånne saker oppstår erfaringsmessig ikke (bare) som en følge av økonomi og teknologi. De er åsså avhengige av hva kvinner vil sjøl. Moter – (ikke (bare) i klær, men i livsstil) kamp (av kvinner og menn, for og mot kvinner!) – politikk (bl.a. om kvinnene sjøl, i milliontall, deltar i den). Vi får se…

Men HVIS nå dette er riktig. Hvis kvinner er dømt/velsigna til å spille ei hovedrolle på Nettet i Neste tusenår. Er det ikke da en interessant MOTSIGELSE at så få av dem (dere!) ER der, i 1996? Opplagt, jo. En av grunnene er at Nettet ennå ikke ER det Nettet vil BLI. Et sted som INTERESSERER jenter. Fordi det handler Mest om Mennesker, og er EFFEKTIVT og NYTTIG som et STED FOR MENNESKER, som vil MØTES og ha det MORRO. (No som vil trekke ikke BARE jenter inn på Internett…men åsså mange flere av det riktige (viktige!) kjønn.) Hvem kan gjørra Internett til et sånt Sted for Jenter? Svaret fins i eventyret om den Lille Rde Høna, som bodde sammen med den late Katta, Grisen og Hunden. På spørmål om å plante, høste, male og bake brød, svarte alle tre «ikke JEG!» «Da får jeg gjøre det sjøl, da!» sa den Lille Røde Høna.

Jenters plass er på Nettet.

KVINNENS PLASS ER I KYBERROMMET!

av Erling Folkvord

Viss noen trur det er lite vi kan oppnå når det gjelder krav om innsyn i de hemmelege tenester, vil eg minne om at verken Lund-kommisjonen eller dei tenestelojale – men likevel interessante – historiebøkene til Bergh/Eriksen aldri hadde vorti noko av viss det ikkje var for det avsløringsarbeidet Klassekampen og ein del personar i rørsla vår har drivi, særleg på 80- og 90-talet. Særleg har det journalistiske gravearbeidet til Finn Sjue spelt ei viktig rolle.

Boka De visste alt av Bye, Jacobsen og Sjue (hausten 1993), var den direkte årsaka til at Lund-kommisjonen vart oppretta. Men dette gravearbeidet hadde det vorti lite av viss ikkje svært mange hadde gitt tips og anna hjelp. Vi bør derfor våge å stille oss høge mål på nytt.

Det er delte meiningar i borgarskapet sin leir om det innsynsforslaget RV fremma i Stortinget i mai 1996. Mange enkeltpersonar som tar borgarleg-demokratiske rettar på alvor, er samde med oss. Men det er ingen av dagens stortingsparti som går inn for reellt innsyn.

Partitoppane veit at reellt innsyn vil avsløre borgarskapet sitt maktapparat. Det vil avsløre korleis dei har brukt politistatsmetoder av mange slag.

Ein kort gjennomgang av det som har skjedd sia Lund-kommisjonen la fram rapporten sin kan vere nyttig for den komande kampen om innsynsrett.

Stortingssensur – mai 1996

«Ein rettsstat har offentleg kjende reglar om kva slags handlingar som gir politiet rett til å gripe inn mot den enkelte. Promillegrensa på 0,5 er eitt eksempel på dette. Vil regjeringa foreslå reglar som viser kva for organisasjonar, handlingar og meiningar nordmenn må halde seg unna viss dei skal sleppe å bli forfølgt av regjeringa sine hemmelege tenester?» (1) Stortingspresidenten la ned forbod mot at dette spørsmålet vart stillt til statsminister Harlem Brundtland.

Innsynsforslaget som vart fremma

RV foreslo i Stortinget ein rett til innsyn i eiga sak «for dei personane som har vori eller i dag er registrert i Overvakingspolitiet sine arkiv». I dette framlegget sa vi ifrå at «det må vere ein føresetnad at ingen får opplysningar om andre enn seg sjølv. Det betyr at ein del dokument må bli delvis sladda dersom dei inneheld opplysningar om fleire personar.» Ut over dette vil RV berre gjere to unnatak frå innsynsretten. Det eine gjeld dei sakene der det er «skjellig grunn til å mistenkje ein person for brotsverk mot statens sikkerhet og sjølstendighet (straffelovas kapitel 8) eller brotsverk mot statsforfatninga eller Kongen (straffelovas kapitel 9)». Det andre tilfellet er tilsvarande mistanke om «politisk motivert sabotasje eller vald (terrorisme)». Viss Overvakingspolitiet faktisk er på sporet av ein verkeleg spion eller ein verkeleg bombemann, da skal dei, etter RV-framlegget, få lov til å jobbe i fred på det sporet dersom dei kan overtyde ein domstol om at det er «skjellig grunn til mistanke». (2)

Dei andre partia sa nei

Stortingsfleirtalet sa i juni 1997 at «innsynsspørsmålet må løses ut fra en skjønnsom og forsvarlig avveining av hensynet til personvern og den enkeltes rettssikkerhet på den ene side, og hensynet til fellesskapets interesser og rikets sikkerhet på den annen side». Dette politiske tåkesnakket er resultat av nesten 13 månaders arbeid i Stortinget sin Kontroll- og konstitusjons(!)-komite, med komitehøyringar, korridorprat, pressedebatt og til slutt diskre avgjerder bak stengte dører. For å fjerne eventuell tvil hos dei som frykta at stortingsfleirtalet skulle opne for verkeleg innsyn, slo dei same partia fast at «et begrenset innsyn under disse forutsetninger vil være i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen«. Ettersom begge instruksane, til skilnad frå kontrollkomiteen si innstilling, er skrivne i presist juridisk språk for å sikre omfattande hemmeleghald, betyr denne formuleringa at innsynsretten ikkje skal gå lenger enn dei to instruksane.

For at ingen gjenlevande skal kunne krevje innsyn i den omfattande kommunistregistreringa som London-regjeringa var ansvarleg for frå 8. oktober 1942 til frigjeringa i 1945, sa stortingsfleirtalet at «innsyn bør begrenses til opplysninger nedtegnet innenfor tidsrommet for granskingen» (3), det vil seie frå 8. mai 1945 til 8. mai 1996.

Første steget: Lovutkast i januar

Justisminister Aud-Inger Aure har gått fram steg for steg for å lage ein innsynslov som er «i samsvar med sikkerhetsinstruksen og beskyttelsesinstruksen».

I det første lovutkastet i januar vart resultatet ein svært snirklete paragraf 1 med overskrifta rett til innsyn.. Ved rask gjennomlesing kan det sjå lovande ut: «Norsk borger eller person hjemmehørende i Norge har, hvis ikke annet følger av loven her, rett til innsyn i opplysning om vedkommende i overvåkingspolitiets arkiver og registre som er innhentet ved en ulovlig metode eller registrert eller brukt i strid med den til enhver tid gjeldende overvåkingsinstruks.»

Andre steget: Ta omsyn til viktig kritikk

Det var mange som kritiserte dette, bl.a. fordi det ikkje går an å lage eit konkret skilje i dag mellom det instruksstridige og det øvrige når Overvakingspolitiet aldri har operert med dette til dagleg.

Lovavdelinga i Justisdepartementet brukte ikkje lang tid på godta denne kritikken. Lovforfattarane hadde nemleg lagt inn ei dobbelt sikring i utkastet til lovtekst, slik at dei kan godta denne kritikken og samtidig oppnå akkurat den same nektinga av innsyn ved hjelp av ein annan paragraf. Lovavdelinga i Justisdepartementet slår fast at «vi har for vår del ikke noe i mot en slik utvidet innsynsrett, forutsatt at unntakene i paragraf 2 fortsatt vil gjelde». Ja, lovavdelinga meiner at ei slik endring «vil trolig i større grad enn den foreslåtte innsynsordning bidra til å ‘rense luften’». (4)

«Hvis ikke annet følger av loven …»

Kva betyr så den pussige, innskotne setninga «hvis ikke annet følger av loven her». Poenget er at akkurat like mange personar kan bli nekta innsyn, fordi unntaka i lovas paragraf 2 – med overskrifta, «Unntak fra innsynsretten», er så vidt formulert at dei kan brukast til kva som helst:

«Det skal ikke gis innsyn i et dokument eller en opplysning i et dokument når sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier at det gjøres unntak fra innsynsretten. Innsyn skal alltid nektes hvis slikt innsyn vil gi kjennskap til kilder eller navn på tjenestemenn i overvåkingspolitiet, kan skade forholdet til samarbeidende tjenester eller forøvrig gi kjennskap til overvåkingspolitiets lovlige metoder på en måte som kan forhindre gjennomføringen av overvåkingstjenestens oppgaver.»

Dette er ein gjennomtenkt lovtekst. «Sikkerhetsmessige hensyn» er eit vidare og enda meir tøyeleg begrep enn «rikets sikkerhet», og himmelvidt forskjellig frå «rikets sikkerhet i dag». Når innsyn skal nektast der «sikkerhetsmessige eller personvernmessige hensyn tilsier» avslag, og det ikkje er meininga å ha domstolskontroll med korleis dette blir praktisert, anna enn når dei som får avslag, går til søksmål mot staten på eiga rekning og eigen risiko, da er det lagt opp til ein flytande og glidande rettstilstand. Det er ei nemnd på tre personar – oppnemnd av regjeringa – som skal seie ja eller nei til kvart innsynskrav.

Korleis staten blir styrt

Og når innsyn alltid skal nektast viss det kan skade forholdet til samarbeidende tenester, da betyr det alle kriminelle handlingar og overgrep kan haldast skjult, med dette påskotet. I ytste konsekvens er dette ei slags legalisering av «license to kill».

Dette handlar om at statsmakta i etterkrigstida har vori bygd på eit overvakings- og angivarsystem, der herskarklassen har vori heva over eikvar lov når dei har vald metodane dei bruker mot opposisjonelle. Kampen for reell innsynsrett er ein kamp for å avdekke flik for flik det diktatoriske maktapparat bakom fasaden på etterkrigstida parlamentariske demokrati. Vi veit at dette maktapparatet er der, men vi kjenner ikkje omfanget. Kampen for innsyn kjem til å gi ny kunnskap om korleis borgarskapet sin stat styrer Norge.

Fotnoter

• 1) Spørsmålet vart levert i brev frå RVs stortingsgruppe til stortingspresident Kirsti Kolle Grøndahl 10. mai 1996.
• 2) Heile framlegget er trykt i Stortingets Dokument nr.8:93 (1995-96). Kontrollkomiteen sine kommentarar finst i Innstilling S.nr.240 (1996-97). Stortinget debatterte forslaget 16. juni.
• 3) Alle sitata er frå side 107 i Kontrollkomiteen si innstilling om Lund-rapporten og om mappeinnsyn. Innsynsspørsmåla er i hovudsak behandla på sidene 104 til 108 i Innst.nr.240 (1996-97).
• 4) Notat frå lovavdelinga i Justisdepartementet, datert 31. mars 1998.

av Pål Steigan

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

av Arne Andersen

Enkelte hevdar at filosofi er noko forferdeleg vanskeleg noko og at særleg marxistisk filosofi er grådig vanskeleg. Mange vil ha det til at dette er vanskelegare enn det er. Skal me av latskap overlata dette feltet til prestar og godt betalte ideologiprodusentar på universitet, eller skal me ta tak i dette for å endra verda slik Karl Marx gjorde då han gjennom «Kommunistenes forbund» for første gong i soga fekk konstituert arbeidarklassen med eige politisk parti.

Kva er viktigast for kommunistiske parti, og kva bør AKP følgjeleg vera?

Tre punkt:

• Eit kommunistisk parti er eit parti av ein ny type.
• Alle kommunistparti ynskjer å knusa kapitalismen og byggja kommunisme i heile verda.
• Alle kommunistparti er praktiske parti, i den tyding at me veit at praksis er teoriens mor, og einaste kriterium på sanning, og at den levande sjela i marxismen er den konkrete analysen av den konkrete stoda.

«Alle vegar leier til Rom,» heiter det. Men ikkje alle vegar leier til kommunismen. Dei fleste vegar leier rett ut i ei blautmyr, og «vegen til helvete» er brulagt med gode forsett. Slik er det fordi ikkje noko samfunn lyg så til dei gradar om seg sjølv som kapitalismen. Grunnen er sjølvsagt at heile systemet er tufta på ei framandgjort verksemd og ei verksam framandgjering. Denne framandgjeringa får samfunnet si overflate til å blenkja og skina som om samfunnet sitt innhald var laga av gull. Nærkontakt med dette skinet viser at det skriv seg frå ideologisk kråkesølv som pakkar inn eit innhald av utbytting, svindel og jævelskap. Kapitalismen er såleis ikkje berre sjølvveksande og sjølvnøgd. Han er og sjølvglinsande på eit vis som skjer i augo som motlys om hausten: Det vert fordømt vanskeleg å halda seg på vegen.

Viss AKP skal nå målet, treng me difor taktikk, strategi og prinsipp for å føra kampen. Då treng me teori av alle slag (politisk, historisk, økonomisk, filosofisk), som maktar å gripa det vesentlege i verda, og me treng ei verdsåskoding. (Som Obrestadpassasjen gjorde til lått. Sjå boks 1.) Me treng å klårleggja korleis verda er i stort, det ein på fint (filosofisk) kallar for ontologi. Me treng og klårgjering av korleis forholdet er mellom denne verda og det å vera i denne verda – altså føresetnadene for at kunnskap skal grunnast og at kunnskapen i grove trekk er påliteleg og sann (erkjenning, tenkjing, kunnskap), eller det ein på fint (filosofisk) kallar for epistemologi. Viss det eg skriv seinare har noko for seg, vil det og vera naudsynt å ta omsyn til ontologiske og epistemologiske problemstillingar i mindre format.

Dei fleste vil vel vera samde om at filosofi er noko skit som me burde kvitta oss med. Me kan gjera det på to vis: Me kan lata som om skiten ikkje finst, neglisjera han. Det gjorde det tyske kommunistpartiet i siste helvta av det førre århundredet. Fylgjene vart katastrofale: Partiet gjekk rett i dass, medan den filosofiske skiten overlevde og blømde. Eller me kan gjera det på dialektisk vis ved å gjera filosofien verkeleg, setja alle dei fine orda i han ut i livet, oppheva han ved å heva han opp på eit høgare nivå. Berre ved å verkeleggjera filosofien kan me verkeleg verta kvitt han. Det er ikkje berre ei praktisk oppgåve, men og ei teoretisk oppgåve. Vil me endra verda, lyt me og endra filosofien. For det er vel som Marx skreiv i ein leiarartikkel i Kölnische Zeitung i 1842: «Filosofien står utanfor verda – like lite som hjernen står utanfor mennesket, fordi han ikkje ligg i magen».

Filosofiske grunnlagsposisjonar i stort

Ontologi i grovt og i stort vil si å svara på enkle spørsmål:

• Det første: Finst det ei ytre objektiv verd av ting, uavhengig av menneska?
• Det andre: Kva er det primære? Materie eller ande, tanke, ide – eller for den del språk?

Dei to spørsmåla er ontologiske, korleis er verda sett saman. Det er aldri snakk om å prova eller motprova dette. Det er ei haldning – ei grunnhaldning me må ha i alt mei gjer.

Av dette fylgjer så eit epistemologisk spørsmål (fint skal det vera om halve ræva heng utafor, men det heiter no så): Er den ytre verden(er)kjennbar? Du materialist om du svarar ja på det fyrste spørsmålet og på at materien er det primære, og viss du seier: Ja denne verda kan kjennast. Den kan eg vita noko om, den kan ein forholda seg til.

Immanuel Kant ruvar i filosofisoga – han er ikkje til å kimsa av. På tross av det pleier eg å kalla han Ole Brumm mellom dei store filosofane. (Ja takk, begge deler.) Han er ein dualist. Når det gjeld naturvitskap og liknande er Kant ein heilt klår materialist. Han seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Han maktar derimot aldri å avgjera kva som er det primære – materie eller ande. I stort er Kant i resten av filosofien sin ein filosofisk idealist. Difor sluttar han at den ytre verda ikkje er kjennbar. Forløparen til Kant – David Hume hevdar at det er uinteressant og tull å stilla slike spørsmål. Difor nektar han å gje svar. Subjektiv idealisme svarar nei til at det finst ei ytre objektiv verd av ting. Det primære i tilveret er ande, fyrst og framst gud, og denne verda går ikkje an å kjenna. Du kan kjenna delar av tilveret, men det blir det indre tilveret og då kun ved hjelp av gud. Den objektive idealismen sin fremste representant, Hegel, seier at det finst ei ytre objektiv verd av ting, og ho er uavhengig av menneska. Men denne ytre verda er andeleg og det går an å kjenna ho. Dette er ei plassering av ontologi og epistemologi.

Lenin og empiriokritisismen. Dialektikken

Då Lenin skreiv Materialismen og empiriokritisismen i 1908, låg mellom anna desse føresetnadene til grunn:

• Naturvitskapane (i seg) vert viktige delar av produktivkreftene underlagt kapitalen. Nyvinningane innan elektromagnetismen og kjemien la grunnlaget for elektrokjemisk og elektrometallurgisk storindustri og masseproduksjon av nye kommunikasjonsmiddel (til dømes telefonen). Det eksa opp kapitalakkumulasjonen og motiverte finanskapitalen til å leggja heile forskingsprosessen inn under sine vengjer – ikkje berre den teknologiske bruken av nyvinningane.
• Samstundes opptrer grensesprengjande nye faglege oppdagingar – det universelle ved den klassiske fysikken bryt saman, grunnlaget for kvantemekanikken vert lagt.
• Borgarskapen sine filosofiske tolkingar av dette var at materie ikkje fantest, og at den filosofiske idealismen såleis måtte vera det einaste mogelege bodet på ein gyldig filosofi.
• Sidan alle teoriar er meir eller mindre ideologisk «infisert», og sidan naturvitskapane aukar si samfunnsmessige makt, vert denne ideologiske tolkinga av dei nye oppdagingane ein del av dei herskande tankane, borgarskapen sine tankar.
• Sidan samfunnet er ein einskap av motstridande klassar, måtte slike tankar siva inn i proletariatet og bolsjevikpartiet. Og filosofisk idealisme ogmekanisk materialisme var og er uforliknelege vegvisarar på den stuttaste vegen til den næraste sumpen.

Lenin kunne sjølvsagt ikkje sitja roleg å sjå på slikt noko. Han rissa opp grunnlags-posisjonane til alle dei filosofiske hovudretningane og kopla dei (i formidla form) til politisk praksis. Han viste at:

• Dei ideologiske tolkingane av nyvinningane i naturvitskapane slett ikkje kan forklara dei nye fenomena, men fører til himmelropande sjølvmotseiingar eller unngår problema.
• Det er slik fordi mekanisk materialisme og filosofisk idealisme er eit elendig ontologisk og epistemologisk grunnlag.
• Mekanisk materialis år med naudsyn over til filosofisk idealisme. (I den klassiske fysikken skjer det ved at ein skil form og innhald i materien og stiller opp lovene som substanslaust vesen som styrer resten av substansen. Lover = Gud = Ande). Ein kan difor berre forsvara materialismen ved å forsvara dialektikken.

Ser ein på » Lenin-destillatet» mitt i figuren (Boks 3), trer Kant fram som ein viktig filosof. Han er bokstaveleg og figurleg talt sentralt plassert. Ole Brumm-posisjonen hans gjer han til ei perfekt takrenne (eller snarare halfpipe i desse tider?) mellom dei filosofiske grunnlagsposisjonane. Difor vil det med naudsyn stadig dukka opp nye former for utvatna og vulgarisert kantianisme. Desse vil ha som hovudrolle å leia oss alle pent og pynteleg over til det festlege idealistiske jubelkoret slik det skjedde med det ein gong så mektige tyske kommunistpartiet. Det rotna på ei rot av nettopp utvatna og vulgarisert kantianisme og fekk alle aring; grøssa i oss: Bernstein, Kautsky, Bebel, Auer. (Sjå den svært gode innleiinga Harald Berntsen har skrive til Eduard Bernstein si bok Sosialismens forutsetninger.)

Logiske og praktiske fylgjer

Viss det ikkje finst ei ytre verd uavhengig av menneska, eller viss me ikkje kan vita noko om ei slik verd, eller viss dette i alle fall ikkje er viktig, vert Marx sin 11. Feuerbach-tese absurd. Tesen er slik: «Filosofane har berre tolka verda ulikt, det gjeld om å endra ho.»

Praktisk arbeid for å endra noko som eigentleg ikkje finst, er sjølvsagt berre tull. Eller: Sidan mekanisk materialisme grunnar seg på absolutt reduksjonisme for så å byggja opp teoriar og modellar ved hjelp av streng determinisme og kausalitet, (ifølge Hegel, Engels og Havemann den mest – ynkjelege og platte av alle filosofiske metodar – han er grunn fordi han ikkje erkjenner det grunnleggjande,) og difor koplar ut historie, utvikling, kvalitet, endring, det nye – det som skjer, det skjer med absolutt naudsyn som på ein ferdig innspela film – så vil aktivisme uansett form vera spilt møye. Slutning: Det revolusjonære subjektive elementet vert berre tull, men talehandlingar og det sjølvmedvitne og sjølvskapande isolerte subjektet vert gode greier i gild postmodernistisk glasur. Slik er det rådande ideologiske straumdraget i dag. Den danske vitskapshistorikaren Simon Køppe meiner at denne tenkjemåten set verda i parentes, er passivt åskodande og gjev seg blanke faen i alle dei enorme problema som den same verda viklar seg inn i. Han merkjer seg ein tendens til at di meir beinveges naturvitskapane vert underlagt kapitalen, di meir set dei verda i parentes.

Det er som Engels sa for 120 år sidan: Di meri naturvitskapane trur seg fri frå filosofien, di meir ligg dei under for den mest vulgære motefilosofien.

Køppe og pluralistisk materialistisk monisme – den nivådelte verda

Denne pluralistisk materialistiske monismen høyrest veldig tungt ut, men det er såre enkelt. Den materialistiske monismen ligg nær opptil det Lenin har i strekpunktet under dialektisk materialisme i skjema over. Pluralist er du om du meiner at verda er vesentleg ontologisk nivådelt – dette er noko nytt, men det ligg nær spranga i den dialektiske materialismen.

Engels nytta 13 år av livet sitt til å studera naturvitskapane – mellom anna for å komplettera den dialektiske materialismen. Ei av oppsummeringane hans er slik: Verda heng saman fordi han berre består av sprang. Køppe har laga ein teori som utdjupar denne tesen og som eg trur me kan ha nytte av. Køppe har gjeve ei vitskapshistorisk og vitskapsfilosofisk framstilling og kritikk av ulike vitskapsteoretiske posisjonar i fysikk, biologi og nevropsykologi. Han er positiv til Hegel og Engels og negativ til New Age. Han avsluttar studien med å utvida feltet for undersøkingar til alle vitskapar. Analysevariablane til Køppe er: Reduksjonisme/antireduksjonisme, determinisme/det tilfeldige og ontologi – epistemologi eller ikkje. Reduksjonismen kjenner me frå dagleglivet: Kapitalismen som reduserer mennesket til vara arbeidskraft, patriarkatet som reduserer kvinner til hore og madonna, trotskismen som reduserer alle motsetnader til motseiinga mellom proletariatet og borgarskapen osb.

Køppes slutningar

• Det er nær samanheng mellom mangel på ontologi + epistemologi, eksplisitt filosofisk idealisme og reduksjonisme. Di meir ontologilause teoriane er, di meir reduksjonistiske er dei og. Teoriane lyt difor vera eksplisitt materialistisk ontologiske og epistemologiske.
• Di meir reduksjonistiske teoriane er, di meir deterministiske er dei. (Verda går på skjener.)
• Di meir deterministiske teoriane er, di meir inkonsistente og ahistoriske vert dei. (og difor kan dei ikkje gripa verda slik ho er.)
• Metodisk reduksjonisme (det å ikkje handsama alt mellom himmel og jord samstundes) er eit naudsynt moment i all vitskap. (Marx nyttar metodisk reduksjonisme konsekvent i Kapitalen.)
• Det finst to former for skadeleg reduksjonisme (absolutt reduksjonisme):
  • – Å redusera alle fenomen til eitt nivå – ofte mikronivået. (Døme: Fundamentalpartiklar i fysikken, gen/DNA i sosiobiologien). «Alt kverv i inkje».
  • -Å redusera alle fenomen til eitt makronivå – heilskapen (holisme). Då vert den metodiske reduksjonismen umogeleg, dvs. at alle eigentlege holismeteoriar vert uvitskapelege. «Alt kverv i eitt». (Døme: Dei esoteriske «teoriane» i New Age, men og seriøse forskarar som David Bohm.)

Køppe sitt framlegg til teori – det han altså kallar ein pluralistisk materialistisk monisme – går grovt sett ut på at rett nok er det slik at alt som vesentleg er, er materie i rørsle. Og det er heilt opplagt slik at det finst ei ytre verd uavhengig av menneska. Men det har seg vidare slik at denne verda er ontologisk nivådelt i fire primærnivå (det fysiske, det biologiske, det psykiske og det samfunnsmessige – alle materielle) med ulike «lover», «reglar» og «tendensar». Kvart primærnivå er inndelt i sekundærnivå (td. basis/overbygning, økonomi/ politikk osb. på det samfunnsmessige nivået). Kvart nivå har historie og har utvikla seg frå underliggjande nivå. Mellomliggjande nivå vert styrt av «iværksettende betingelser» på nivået under og «begrænsende betingelser» på nivået over. Einskapsvitskap vil etter dette vera umogeleg, men tverrvitskap vil vera ynskjeleg.

Køppe får eit problem i teorien sin: Viss nye og overordna nivå skal avgrensa det som er mogeleg på nivået under til det som er naudsynt, korleis i all vidaste verda skjer då denne avgrensinga før det nye nivået er danna? Eg trur han får dette problemet fordi han er lunken til dialektikken.

Fylgjer for AKP

Viss no verda faktisk er ontologisk, irreduserbart nivådelt, samstundes som ho heng i hop (nivå påverkar kvarandre), bør me verta flinkare til å plassera fenomen/motseiingar på rett nivå og dessutan til å sjå at fenomena/motseiingane kan og bør handsamast på fleire nivå samstundes. Det har til dømes vore ein tendens til å berre halda seg på det politiske nivået utan å gå særleg grundig inn i det empiriske nivået og utan å analysera problem ontologisk. Eit døme kan vera ordskiftet mellom Terje Valen og Morten Falck om grunnlaget for rasisme. Ordskiftet gjekk i Røde Fane og vart stogga – så vidt eg veit fordi det ikkje hadde praktisk-politiske fylgjer. Motsetnaden mellom dei to var at Terje Valen meinte at rasar finst objektivt, ontologisk, medan Morten Falck meinte at så ikkje var tilfelle. Det kunne sjå ut til at dei som var samde med Morten Falck, hadde ein tendens til å meina at folk som var samde med Terje Valen kunne reknast som ein slags rasistar som ein ikkje kunne alliera seg med. I så fall ville den antirasistiske fronten skrumpa, medan all strategi og taktikk seier han lyt vera så brei som råd er. Ulike ontologiske vurderingar gjev seg altså i dette høvet nokså beinveges politiske utslag. Ordskiftet burde difor ikkje ha vore stogga. Me lyt såleis halda fram med å studera filosofiske grunnlagsproblem. Gjer me ikkje noko av dette, vil AKP med naudsyn verta eit politisk parti av gamal type, som ikkje ynskjer å knusa kapitalismen og som vil vera upraktisk fordi me ikkje vil vera i stand til å gjera ein konkret analyse av noko som helst – heller ikkje kjenna nokon trong til det. Men det vil me då sjølvsagt ikkje ha, kameratar! Altså lyt me studera som berre ville faen!

Litteratur

• Engels: Dialectics of Nature (Progress Publishers)
• Engels: Anti-Duhring (Foreign Languages Press Peking 1976)
• Bernstein: Sosialismens forutsetninger (Pax 1973)
• Lenin: Materialismen og empiriokritisismen (Falken Forlag 1982)
• Havemann: Dialektikk uten dogmer (Universitetsforlaget 1964)
• Vor tids filosofi. Engagement og forståelse (Politikens Forlag 1982)
• Simon Køppe: Vikelighedens Niveauer (Gyldendal 1993)
• Valen: Marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv (Vestanbok Forlag 1992)
• Tidsskrift for samfunnsforskning nr 1, 1983

av Hans Isaksson

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren …»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1) likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2) likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3) likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)

av Terje Valen

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» (Karl Marx i Til kritikken av Hegels rettsfilosofi.)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen Til jødespørsmålet fra 1843 og i artikkelen Til kritikken av Hegels rettsfilosofi fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte Økonomisk-filosofiske manuskripter som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

• 1) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.
• 2) Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.
• 3) Samme verk, side 68.
• 4) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.
• 5) Samme verk, side 191.
• 6) Samme verk, side 191.
• 7) Samme verk, side 193.
• 8) Samme verk, side 194.
• 9) Samme verk, side 195.
• 10) Samme sted.
• 11) Samme verk, side 198.
• 12) Samme sted.
• 13) Samme verk, side 199-200.
• 14) Samme sted.
• 15) Samme sted.
• 16) Samme verk, side 200-201.
• 17) Samme verk, side 201.
• 18) Samme verk, side 202.
• 19) Samme verk, side 204.
• 20) Samme verk, side 205-206.

---

Jorun Gulbrandsen: Om å se det store i det små

Åsmund Egge: En studie i «Det nasjonale spørsmål»

Rigmor Tollan: Biologisk mangfold, grønn revolusjon og gentekologi – Biologische Vielfalt, grüne Revolution und Gentechnologie

Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse

Vigdis Vollset og Leikny Øgrim: En revolusjonær seksualpolitikk?

Eli Aaby: Seksualitet er politikk

Geir Christensen: Privatisering – med staten i ryggen

Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen: Den virkelige utopien Die wirkliche Utopie

Ottar Solberg: Teknologi i klasse- og miljøperspektiv Technologie aus der Sicht von Klassen- und Umweltperspektive

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse

Lars Åke Karlgren: Konsten att vara ett politiskt parti

Redaksjon for dette nummeret:

Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Audun Haaland, Mathias Bismo og Ove Bengt Berg.

---

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

 

---

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princessgardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

---

Artikkelforfatteren er medlem av AKPs faglige utval.

---

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr.3/97: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i «Kapitalen». Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a)Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

---

Artikkelen sto i Monthly Review vol. 49, nr. 3, juli-august 1997 og trykkes med tillatelse av forfatteren og tidsskriftet.
Forfatteren er sammen med Paul M.Sweezy og Harry Magdoff redaktør i tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig. til å være utelukket.

Selv om det kan være endringer underveis, har arbeiderbevegelsen i USA i virkeligheten aldri hatt sin egen politiske organisasjon, verken et sterkt sosialistisk parti, et sosialdemokratisk, eller et arbeiderparti av engelsk type, og Det demokratiske partiet har enda mindre å tilby arbeiderbevegelsen nå enn det hadde tidligere. Men situasjonen i Amerika virker ikke så uvanlig i dag som det engang gjorde, ettersom de fleste veletablerte arbeiderklassepartier – kommunistiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og «labouristiske» – særlig i Europa, har skåret seg effektivt løs fra sine klasserøtter. Europeiske kommunist- og sosialistpartier for eksempel, har generelt gitt avkall på klassekamppolitikk og klassekampspråk. Samtidig har det nylige valget i England brakt et «nytt» Labour Party til makta – eller i det minste en partiledelse – som er oppsatt på å bryte sine historiske bånd med fagbevegelsen, og i det minste for øyeblikket gi England noe som ligger nær USA-modellen av en ettpartistat – eller som Gore Vidal nylig kalte det: ett parti med to høyrefløyer.

Det er mulig at flere seire til angivelige venstrepartier, selv av dette tvilsomme slaget, vil åpne nye politiske perspektiver. Men for øyeblikket ser mange ut til å ta det for gitt at arbeiderklassepolitikkens forsvinning bare er naturlig, at det politiske terrenget som arbeiderklassepartiene – det være seg revolusjonære eller parlamentaristiske – tradisjonelt virket i, ikke lenger eksisterer. Selv de som ikke godtar at det ikke finnes noe alternativ, eller at globaliseringa er uunngåelig, synes å si at kamparenaen ugjenkallelig har skiftet.

Den viktigste påstanden om hva globaliseringa innebærer politisk, handler om dens virkninger på staten. Om igjen og om igjen blir vi fortalt at globaliseringa har gjort nasjonalstaten irrelevant. For noen betyr dette at det ikke er noe å gjøre. For andre betyr det at kampen øyeblikkelig må flyttes til det internasjonale plan. I begge tilfelle ser en arbeiderklassepolitikk i enhver gjenkjennelig skikkelse ut til å være utelukket.

Nasjonalstaten irrelevant?

Så det er denne påstanden jeg vil utfordre her – ikke påstanden at det fins noe sånt som «globalisering» men snarere at «globaliseringa» skjærer grunnen vekk under klassepolitikken. Jeg skal argumentere for at globaliseringa har gjort klassepolitikken – en politikk rettet mot staten og mot klassemakt konsentrert i staten – snarere mere viktig enn mindre, snarere mere mulig enn mindre.

Marxister har pleid å legge vekt på hvordan kapitalismens vekst oppmuntrer utviklinga av klassebevissthet og klasseorganisering. Sosialiseringa av produksjonen og homogeniseringa av arbeidet, den nasjonale, overnasjonale, til og med globale gjensidige avhengigheten av dets bestanddeler – alt dette var forutsatt å skape vilkår for arbeiderklassebevissthet og organisering i massemålestokk, og til og med for internasjonal solidaritet. Men utviklinga i det tjuende århundre har i stigende grad, og mange vil si skjebnesvangert, underminert den overbevisninga.

Det at arbeiderklassen ikke har greid å oppfylle den tradisjonelle marxismens forventninger, blir helt typisk ført i marka av venstreintellektuelle som hovedgrunnen til å oppgi sosialismen, eller i det minste se etter alternative krefter. I de seineste tiåra har «den vestlige marxismen», så post-marxismen og postmodernismen, den ene etter den andre, sett på de intellektuelle, studentene, «nye sosiale bevegelser» – hvem som helst utenom arbeiderklassen – som den historiske drivkrafta (hvis de tror på historie eller drivkraft i det hele tatt). I dag har arbeiderbevegelsen så godt som forsvunnet fra de mest moderne typene venstreteori og -politikk. Og «globaliseringa» ser ut til å ha satt inn nådestøtet.

De fleste som snakker om globalisering, sier for eksempel sannsynligvis at i den globale kapitalismens tidsalder er arbeiderklassen, hvis den overhodet eksisterer, mere oppsplitta enn noen gang før. Og hvis de er på venstresida sier de sannsynligvis at det ikke fins noe alternativ, at det beste vi kan gjøre er å frigjøre litt mere plass i kapitalismens mellomrom, ved hjelp av mange spesielle og separate kamper – den type kamper som noen ganger går under navn av legitimeringspolitikk.

Overnasjonal kamp?

Nå er det mange grunner for denne tendensen til å forkaste klassepolitikken til fordel for politisk oppsplitting og legitimeringspolitikk. Men en hovedgrunn har helt sikkert å gjøre med den forutsetningen at jo mere global kapitalismen blir, jo mere global må kampen mot den være. Argumentasjonen er slik: Er det ikke, når alt kommer til alt, sant at globaliseringa har flyttet makta vekk fra nasjonalstaten til de overnasjonale institusjonene og kreftene? Og betyr ikke dette åpenbart at enhver kamp mot kapitalismen er nødt til å operere på det overnasjonale plan?

Så siden de fleste mennesker – fornuftig nok – har vanskelig for å tro på en så høy grad av internasjonalisering, og på selv muligheten for å organisere på det nivået, så trekker de naturligvis den konklusjon at spillet er over. Kapitalismen er her for godt. Men mer enn det, det er ikke lenger noe poeng i å prøve å bygge en politisk massebevegelse, en inkluderende og mangslungen politisk kraft av den typen de gamle arbeiderklassepartiene aspirerte til. Med andre ord har klassen som politisk kraft forsvunnet sammen med sosialismen som politisk mål. Hvis vi ikke kan organisere på globalt nivå, er alt vi kan gjøre å gå til den andre ytterligheten. Det ser ut som alt vi kan gjøre er å vende oss innover, mot våre egne svært lokale og spesielle undertrykkelser.

Det finnes fortsatt sosialister som vil insistere på at vi må flytte vår oppmerksomhet mot den internasjonale arena, at kampen for sosialismen fremdeles kan fortsette, men at vi bare kan konfrontere den kapitalistiske globaliseringa ved hjelp av en sosialistisk globalisering. Noen mennesker snakker om et «internasjonalt sivilt samfunn» som den nye kamparenaen, eller om «verdensborgerskap» som grunnlag for en ny solidaritet. Men jeg kan ikke la være å synes at folk som snakker på den måten bare prater ut i været, at de ikke virkelig tror på det – i hvertfall som en antikapitalistisk strategi. Når noen forteller meg at den internasjonale arenaen er den eneste som fins for sosialister, tolker jeg deres utsagn som at de med samme overbevisning som talsmennene for legitimeringspolitikken, sier at kampen mot kapitalismen i virkeligheten er over.

Min egen konklusjon er en annen, for jeg går ut fra andre premisser. La meg først av alt få si at jeg alltid har vært skeptisk til den direkte sammenhengen mellom kapitalismens vekst og arbeiderklassens enhet. For seksten år siden skrev jeg i en artikkel jeg kalte «Skillet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen» om kapitalismens sentrifugalkraft, måten selve produksjonens og utbyttingas struktur i en fullt utviklet kapitalisme stikk i strid med den konvensjonelle marxistiske oppfatninga har en tendens til å fragmentere klassekampen og temme den, å vende klassekampen innover, gjøre den helt lokal og partikularistisk.(Fotnote 1) Kapitalismen har riktig nok utjevnende effekter, og integreringa av den kapitalistiske økonomien skaper riktig nok et materielt grunnlag for arbeiderklassesolidaritet utover den enkelte bedriftens vegger og til og med på tvers av nasjonale grenser. Men den mer umiddelbare virkninga av kapitalismen er å lukke klassekonflikten inne innafor den enkelte produksjonsenhet, å desentralisere klassekampen og gjøre den lokal. Det må understrekes at dette ikke er en svakhet ved arbeiderklassens klassebevissthet. Det er et svar på en materiell virkelighet, på hvordan den sosiale verden i virkeligheten blir organisert av kapitalismen.

Autoritet og herredømme

Jeg foreslo at dette også betyr at politiske spørsmål på en måte blir «privatisert» i kapitalismen. Konfliktene over autoritet og herredømme, som i før-kapitalistiske samfunn ville være direkte rettet mot herrers og staters dømmende og politiske makt, har i kapitalismen flyttet over til den individuelle kapitalistiske bedrift. Selv om kapitalismen sannelig er avhengig av statens makt for å bevare systemet med klasseherredømme og for å opprettholde den samfunnsmessige orden, er det ikke i staten, men i produksjonsprosessen og i dens hierarkiske organisering, at kapitalen mest direkte utøver sin makt over arbeiderne.

Jeg mente også dette hadde noe å si for det faktum at moderne revolusjoner har hatt en tendens til å finne sted der kapitalismen er mindre utviklet, snarere enn der den er mere utviklet. Hvor for eksempel staten selv er en ledende utbytter – hvor, la oss si, staten utbytter bøndene ved hjelp av skattlegging – er det vanskelig å skille mellom økonomisk og politisk kamp, og i slike tilfelle kan staten lett komme i sentrum for massekamper. Når det kommer til stykket, er den en mye mere synlig og sentralisert klassefiende enn kapitalen selv noen gang kan bli. Når folk konfronterer kapitalen direkte, er det vanligvis i form av individuelle, separate kapitaler, eller individuelle arbeidsgivere. Så selv proletariske revolusjoner har hatt en tendens til å forekomme der hvor arbeidernes klassekonflikter med kapitalen har blandet seg med andre, førkapitalistiske kamper – spesielt bøndenes kamper mot godseiere og utbyttende stater.

Men mens jeg argumenterte for at kapitalismen har en tendens til å fragmentere og privatisere kampen, så det også ut for meg som det nå fantes noen nye motvirkende tendenser: den økende internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet flyttet den kapitalistiske akkumulasjonens problemer fra den individuelle bedriften til den makroøkonomiske sfære, og kapitalismen ble tvunget til å basere seg mer og mer på at staten skulle skape de riktige vilkåra for akkumulasjon. Så jeg foreslo at statens voksende medskyldighet i kapitalens samfunnsfiendtlige hensikter kanskje ville bety at staten i økende grad ville bli et hovedmål for motstand i framskredne kapitalistiske land, og kanskje ville begynne å motvirke noen av kapitalismens sentrifugalkrefter, dens tendens til å fragmentere og temme klassekampen.

Vel, den gangen hadde jeg aldri hørt om globalisering, og jeg visste ikke at folk snart ville ta det for gitt at den internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet ville svekke nasjonalstaten og flytte brennpunktet for den kapitalistiske makta vekk fra staten. Nå, når globalisering er på alles lepper, har jeg oppdaget at jeg argumenterer mot den populære forestillinga at globalisering i økende grad gjør nasjonalstaten irrelvant. Jeg har argumentert for at hvilke funksjoner staten enn kan miste, vinner den nye som hovedforbindelse mellom kapitalen og verdensmarkedet. Nå ønsker jeg å foreslå at denne utviklinga kanskje begynner å ha de konsekvensene for klassekampen som jeg den gangen i 1981 mente kunne være et perspektiv for framtida.

Nasjonalstaten = hovedagenten

Vi kan diskutere hvor mye «globalisering» som virkelig har funnet sted, og om hva som virkelig har eller ikke har blitt internasjonalisert. Men én ting er klar: På verdensmarkedet trenger kapitalen staten. Den trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjon, for å bevare arbeidsdisiplinen, for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidskraftas mobilitet undertrykkes. Bak hvert eneste overnasjonalt selskap ligger en nasjonal base, som er avhengig av sin lokale stat for å opprettholde sin levedyktighet, og av andre stater for å gi den adgang til andre markeder og andre arbeidskrefter. På en måte er hele poenget med «globaliseringa» at konkurransen ikke bare – eller ikke engang i hovedsak – foregår mellom individuelle firmaer, men mellom hele nasjonale økonomier. Og som en konsekvens har nasjonalstaten fått nye funksjoner som et instrument for konkurransen.

Hva den enn er, så er nasjonalstaten hovedagenten for globalisering. I sin søking etter «konkurranseevne» forlanger den amerikanske kapitalen en stat som holder de sosiale kostnadene på et minimum, samtidig som den holder i sjakk de samfunnsmessige konfliktene og uroen som fraværet av sosial omsorg frambringer. I Den europeiske unionen, som gir seg ut for å være modellen for overnasjonal organisering, er hver europeisk stat for eksempel hovedagenten i å frambringe vilkåra for en pengeunion. Hver stat er hovedagenten for å påtvinge sine borgere de innsparingene og prøvelsene som trengs for å imøtekomme de strenge kravene en felles myntfot stiller, og hver stat er hovedinstrumentet for å fange opp de konfliktene denne politikken medfører, hovedagenten for å opprettholde orden og arbeidsdisiplin. Det er ikke utenkelig at de sterkt nasjonale impulsene i forskjellige europeiske land kan ende med å stoppe integreringa. Men selv om det skulle skje, er det mer enn sannsynlig at disse nasjonalstatene i den overskuelige framtida vil fortsette å spille en sentral rolle som kapitalens kanal til verdensmarkedet, som skapere av det riktige miljø for kapitalakkumulasjon, og som kapitalens hovedforsvarslinje mot indre uro. Og i samsvar med kapitalismens motsigelsesfylte logikk er det sjølsagt de samme statene som opptrer som agenter for den kapitalistiske integreringa, de samme statene som er utformet for å fremme den europeiske kapitalens konkurranseevne i verdensøkonomien, som også er hovedagentene for konkurransen innen Europa, mellom dets individuelle og separate nasjonale økonomier.

I forskjellige land spiller staten andre roller også: spesielt holder den arbeidskrafta i ro mens kapitalen beveger seg over de nasjonale grensene, eller i mindre utviklete kapitalismer, kan den opptre som drivreim for andre, mektigere kapitalistiske stater. I alle fall er staten av sentral betydning for kapitalismen, og vil sannsynligvis forbli det i overskuelig framtid, i en eller annen form. Det er selvfølgelig mulig at staten vil endre sin form og at den tradisjonelle nasjonalstaten gradvis vil gi etter, på den ene sida for snevrere lokale stater, og på den andre for større, regionale politiske myndigheter. Men uansett form vil staten fortsette å være avgjørende, og jeg har en mistanke om at i lang tid vil den gamle nasjonalstaten fortsette å spille sin dominerende rolle.

Statens nye funksjoner

Så hva har vært virkningene av statens nye funksjoner? Hvordan har de virket på klassekampen? Har det vist seg å gå som jeg foreslo, at statens nye funksjoner i en «globalisert», «fleksibel» kapitalisme gjør den til målskive for klassekampen og et nytt brennpunkt for enhet i arbeiderklassen? Det er fortsatt for tidlig å felle noen dom, men i det minste kan vi notere oss flommen av masseprotester og gatedemonstrasjoner på forskjellige steder: Frankrike, Tyskland, Canada, Sør-Korea, Polen, Argentina, Mexico osv. – noen av disse blir diskutert i dette nummeret (av tidsskriftet Monthly Review, oversetters anm.). Jeg vil ikke gjøre for mye ut av dem eller de sannsynlige virkningene av dem. Men det er verdt å tenke over deres fellesnevner.

De fleste mennesker vil utvilsomt godta at det har noe å gjøre med globalisering. Sjøl om vi har våre tvil om visse sider ved «globaliseringa», så la oss bare vurdere de aspektene vi alle kan være enige om: den omstruktureringa av kapitalismen som finner sted i alle framskredne kapitalistiske land, og som en vesentlig del av denne omstruktureringa, anstrengelsene for å eliminere forskjellige former for sosial omsorg i «konkurranseevnens» interesse. Dette er akkurat den formen for medvirkning mellom staten og kapitalen som jeg snakket om: Ikke bare trekker staten seg tilbake fra dem av sine funksjoner som gjør livet bedre for folk, men den spiller også en stadig mere aktiv rolle i å omdanne økonomien, i kapitalens interesse og til skade for alle andre. Statens handlinger har drevet folk ut på gatene i opposisjon mot statens politikk i så forskjellige land som Canada og Sør-Korea.

Renault

Det har også nylig funnet sted noe som så ut som en helt annerledes type massedemonstrasjon, en slags multinasjonal arbeiderprotest i Frankrike, av Renault-arbeidere fra forskjellige land som protesterte mot nedskjæringer på en Renault-fabrikk nær Brussel. Tilsynelatende var dette ikke en protest mot staten men en multinasjonal arbeidskonflikt mot den overnasjonale kapitalen. Men også her var drivkrafta i det som den britiske avisa The Guardian kalte den første «euro-demoen» ikke bare handlingene til en felles, overnasjonal arbeidsgiver, men den rollen hver av de relevante europeiske statene – Frankrike, Belgia, Spania osv. – hadde spilt i å omdanne kapitalen, i å skape vilkår for pengeunionen, i å manipulere subsidiene til industrien. Også her, i dette eksemplet på arbeiderklassesolidaritet på tvers av nasjonale grenser, var det samlende prinsippet ikke bare et overnasjonalt selskaps utbytting, men også de særegne nasjonalstatenes handlinger for å opprettholde vilkåra for kapitalakkumulasjon. I dette tilfellet av arbeiderklasse-internasjonalisme, var protestene rettet mot nøyaktig samme slags nasjonal politikk som andre steder har drevet fram utpreget hjemlige protester mot nasjonale regjeringer. For eksempel demonstrerte tyske gruvearbeidere omtrent samtidig med Renault-protestene mot sin regjering i Bonn, som trakk tilbake statssubsidiene til kullgruvene. Så både i det franske og det tyske tilfellet var regjeringssubisidier til industrien et sentralt spørsmål. Vi ser igjen at disse spesifikt europeiske pressmidlene bare er et særegent eksempel på en mer generell omstrukturering som den amerikanske eller sør-koreanske staten ikke er mindre hovedagenter for enn den tyske, den franske eller den spanske.

I dette nummeret (av Monthly Review, oversetters anm.) foreslår Sam Gindin at globaliseringa i virkeligheten har skapt nye muligheter for kamp. Med «nasjonal og internasjonal økonomisk omstrukturering kommer en høyere grad av integering av deler og tjenester, spesialisering, slanke lagerlister,» og dette gjør selskapene mere sårbare for visse typer lokal, regional og nasjonal kamp. Det jeg sier her, er at nettopp denne typen integrasjon på mange måter har gjort staten viktigere for kapitalen enn noen gang. På denne og andre måter er symbiosen mellom kapitalen og staten på mange vis tettere enn noen gang, og det gjør hver enkelt stat til et mulig brennpunkt for klassekampen, ikke mindre, men mer enn det som før har vært tilfelle i framskredne kapitalistiske økonomier.(Fotnote 2)

Så dette er neppe tidspunktet for venstresida til å oppgi dette politiske terrenget, til fordel for en fragmentert politikk i det ene ytterpunktet, eller en fullstendig abstrakt internasjonalisme i det andre. Hvis staten er hovedagenten for globaliseringa, følger det av det at staten, spesielt i framskredne kapitalistiske land, fortsatt har de mektigste våpen for å blokkere globalisering. Jeg har sagt dette andre steder, men kan like gjerne si det igjen: Hvis staten er den kanalen som kapitalen beveger seg gjennom i den globaliserte økonomien, så er den i like stor grad middelet en antikapitalistiske makt kan bruke til å kutte kapitalens livline.(Fotnote 3) Gamle former for «keynesianske» inngrep er kanskje enda mindre effektive nå enn de har vært tidligere, men dette betyr rett og slett at politisk handling ikke lenger ganske enkelt kan ta form av å gripe inn i den kapitalistiske økonomien. Nå er det mer et spørsmål om å løsrive det materielle livet fra kapitalismens logikk. Og på kort sikt betyr dette at politisk handling ikke kan rettes inn mot å tilby kapitalismen belønninger for å gjøre ting som er sosialt produktive, eller å kompensere for kapitalismens herjinger ved hjelp av «sikkerhetsnett». Politikken må i økende grad dreie seg om å bruke statsmakta til å kontrollere kapitalens bevegelser og å bringe fordelinga av kapital og disponeringa av det økonomiske overskuddet i økende grad innafor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet, i samsvar med en sosial logikk som er en annen enn den kapitalistiske konkurransens og profitabilitetens logikk.(Fotnote 3)

Konklusjon

Ett av hovedproblemene i å organisere anti-kapitalistiske kamper har alltid vært at kapitalen ikke viser fram noe enhetlig, synlig mål. Og det formelle skillet mellom «økonomiske» og «politiske» sfærer som er karakteristisk for kapitalismen – hvor utbyttinga finner sted ved hjelp av et tilsynelatende «fritt» utbytte mellom juridiske «likemenn» i en kontrakt mellom kapital og arbeid, og hvor forholdet mellom dem formidles av et upersonlig «marked» – har skapt det som på overflata ser ut som en «nøytral» stat, som ikke griper synlig inn i de daglige konfrontasjonene mellom kapital og arbeid. Men ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig.

Dette er en hovedgrunn til at vi bør være så omhyggelige med hvordan vi anvender begrepet «globalisering». Vi må passe på å ikke behandle de tendensene som går under det navnet som om de var naturlige, uunngåelige prosesser i stedet for historisk spesifikke kapitalistiske prosesser, den kapitalistiske utbyttinga av mennesker og naturressurser, hjulpet og tilskyndet av direkte samarbeid mellom staten og kapitalen. Jeg er faktisk fristet til å si at idéen om globalisering i dag spiller en så framtredende rolle i den kapitalistiske ideologien nettopp fordi det nå trengs kraftige ideologiske våpen for å tilsløre og mystifisere dette stadig mer direkte og tydelige hemmelige samspillet.

Hvis staten nå mer enn noen gang kan tjene som mål i en antikapitalistisk kamp, kan den også, som brennpunkt for lokale og nasjonale klassekamper, være en samlende kraft både innafor arbeiderklassen, mot dens indre fragmentering, og også mellom arbeiderbevegelsen og dens allierte i samfunnet. Når så godt som enhver stat følger den samme destruktive logikken, kan samtidig hjemlige kamper mot den felles logikken også være grunnlaget – i virkeligheten det sterkeste grunnlaget – for en ny internasjonalisme. Denne internasjonalismen ville ikke være grunnlagt på en urealistisk og abstrakt forestilling om et «internasjonalt sivilt samfunn» eller «verdensborgerskap», heller ikke på illusjonen om at vi kan gjøre ting bedre ved å øke venstresidas representasjon i overnasjonale kapitalistorganisasjoner som IMF, men snarere på gjensidig støtte blant forskjellige lokale og nasjonale bevegelser i deres respektive kamper mot sine egne hjemlige kapitalister og stater, og på spredninga av slike nasjonale kamper verden over.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for felles, overnasjonale kamper, eller at arbeiderbevegelsen bør neglisjere overnasjonale organisasjoner hvor den kan spille en rolle – som EU. Men kooperative kamper av denne typen avhenger i siste instans av en sterk og velorganisert hjemlig arbeiderbevegelse. Så hvis det er noe motto som oppsummerer denne typen internasjonalisme, kan det være dette: «Arbeidere i alle land, forén dere – men enheten begynner hjemme».

I alle fall er moralen i historien den, at nettopp i det øyeblikk mange mennesker på venstresida slutter seg til de nyliberale i å gi etter for det uunngåelige i globaliseringa og statens økende uviktighet, og nettopp i det øyeblikk da de tradisjonelle arbeiderklassepartiene har forsvunnet eller effektivt har skåret over sine bånd til klassen, kan den politiske organiseringa av arbeiderklassen ha blitt mere viktig og potensielt effektiv enn noen gang.

 

Fotnoter:

1. Den artikkelen, som ble trykt i 1981 i New Left Review, er mere nylig blitt utgitt i min bok «Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism» Cambridge: Cambridge University Press, 1995), s. 19-48.
2. Jeg trekker denne konklusjonen i «Globalization and Epochal Shifts: An Exchange», Monthly Review vol. 48, no 9.
3. Se Albo: «The World Economy» om disse temaene.

---

 

 

 

Artikkelen tar utgangspunkt i innledninger av Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hansen på AKPs fjelleir om distriktspolitikk i år. Det er en redigert versjon der redaksjonen har hatt frie tøyler – og alt ansvar.

---

Distriktspolitikken er ikke et samla politikkområde. Man kan snakke om den store og den lille distriktspolitikken. Den store distriktspolitikken består av distriktspolitiske virkemidler som kan være innarbeida i politikken på en lang rekke områder. for eksempel gjennom inntektssystemet for kommunene. Den lille distriktspolitikken er de direkte distriktspolitiske virkemidlene.

I løpet av 90-tallet ble det lansert mange og store reformer som påvirker livet i utkantkommunene, og særlig i de grisgrendte strøka i den enkelte kommunen.

Det geniale er at reformene ikke lanseres som direktiv og pålegg lenger. Sentraliseringspolitikken har fått sin egen dynamikk og kravene til endringer, oppmyking av politisk styring og tilpasning til markedet, liberaliseringspolitikken kreves av aktørene sjøl. Dette er ikke mangel på styring, men bevisst manipulering.

Premissleverandørene veit å få diskutert på andre forutsetninger enn de reelle grunnene. Det spilles på motsetningene og får grupper som står oppe i det, til sjøl å fremme krav om liberalisering. Det styres på kapitalens premisser, men det diskuteres med vikarierende argumenter, under dekke av å tjene andre motiver enn de virkelige.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling.» Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling».

SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftfondet og Industribanken. Fra og med i år er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Samtidig er også formålet å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Det nye i praksis er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. De eneste bransjene man ikke kan gå inn i, er forsikring, finans, rederi, olje/gass og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift.

Slik sett blir SND en kraftig pådriver for privatisering i de bransjene de går inn i, der det eksisterer et tilbud både i offentlig og privat regi, som for eksempel. kollektivtrafikk. Her går SND inn som en aggressiv kapitalist.

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, , men dette er en naturlig videreføring av SNDs politikk. Sannsynligvis også en ønsket videreføring. Da vil private sykehus og sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

SND er også sterkt inne i fiskeripolitikken. (Se artikkelen til Frode Bygdnes, red.)

SDN – ikke en ren støtteordning

Kravet er en utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter, som sliter hardt i distriktene. . Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. . Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understrekes at det er et aktivt eierskap. Det kreves styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av «ulønnsom virksomhet».

Dette viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av de midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, som distriktsutviklingstilskudd m v., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til Trondheimsområdet, Bergensområdet, Stavangerområdet, Kristiansandsområdet, Oslo, Akershus og Vestfold.

Der hvor alle områder i Norge konkurrerer likt, på for eksempel landsdekkende risikolån, gikk 875millioner til de samme områder. Det samme gjelder industrielle og offentlige forsknings- og utviklingsprosjekter.

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken. Det ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. Men den offentlig evalueringa av SNDs virksomhet gled gjennom Stortinget like før ferien. Der er man storfornøyd med SND.

---

 

 

 

---

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse Ťoverskuddsfolkať er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i eske og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ?

Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken tilhørighet el ` tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord.

Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel.

Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnara eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde. og trivsel e meire enn godstol og seng.

Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Men gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tungt å dra med.

(Anne M. Winge, Ås 1997, sto i H.T. 27.05.97)

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til Ťdistriktsopprørť, politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk
Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken
Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket
Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100 000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til Ťsommergjesterť ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk
For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hansen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon
Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

ŤEn antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.ť

Gruvedrift
Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark
Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 44/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken
Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

 

---

Vikna – Sør-Gjæslingan
Vikna er en øykommune i Nord-Trøndelag. Den består av et utall av små og store øyer. Tradisjonelt har Vikna vært en jordbruks- og fiskekommune, og er fremdeles det. Mange av øyene blei på slutten av 60-tallet erklært som fraflyttingsområde. Folk fikk tilbud om et fraflyttingsbidrag som skulle gjøre det mulig å etablere seg på et anna sted. Tilbudet måtte en ta imot innafor bestemte tidsfrister.

De som ikke tok imot bidraget, men valgte å bli boende, fikk raskt store problemer. Skolen forsvant, rutebåten forsvant, strømmen og vannet forsvant, posten forsvant, fiskemottaket forsvant, butikken forsvant. I disse områdene skulle det ikke bo folk, det hadde Storting og regjering bestemt. Folk, også de som på ingen måte ønska det, blei nødt til å flytte.

Men i dag kan du bo der igjen, iallfall på noen av øyene. Sør-Gjæslingan var et slikt område. Det er noen øyer ute i havet hvor det var rorbuer, fiskarheim, butikk, skole, væreier med egen engelsk guvernante. På 60- og 70-åra blei folk tvungne til å flytte fra øyene, og alt forfalt, bortsett fra de husa som folk dro ut og satte i stand hver sommer.

Nå har dette fiskeværet blitt museum. Rorbuene er satt i stand så turister og kursdeltakere kan bo der. Og turistene må ha rutebåt, de må ha vann og strøm. Og de må kunne handle, så butikken har åpna igjen. Turistene trenger også aktivitet, noe å se på, så fiskemottaket er i drift. På den ene sida er det flott at slike steder blir tatt vare på, på den andre sida er det ille å tenke på at folk blei tvunget til å dra herfra for bare 25 år siden.

Artikkelforfatteren er beitebruker fra Hedmark.

---

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål – felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for Naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med – like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer – alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992 – 94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens Naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.

---

Artikkelen er ei bearbeidd utgåve av ei innleiing på AKP sin fjelleir om distriktspolitikk sommaren 1997.

---

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning av samisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretisere kordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, må vi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I årets valkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet i SRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon av Sametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samisk grunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi har forsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som ligg føre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye større enn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også resten av landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk på å få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøke å finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål, men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: «Retten til ressursane i samiske område».

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendt rekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som er knytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske staten er tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktig det samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt. Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norske staten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsk samepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleis ikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium, eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om at dagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og om ein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område med tradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, i alle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste av Nord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dette faller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta er bare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i dette området.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland. Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eit område omlag like stort som Noreg. I heile dette området er det aktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til Forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklege og økonomiske føremål, som «forvaltningsområdet for samisk språk» og «virkeområdet for Samisk Utviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmålet om avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land og vatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon eller avgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål om politisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursarDei fornybare er slikt som vilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil ha felles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunal forvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette. Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøenDei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høve til for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde, vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Så langt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og opp spørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinning har så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inn i biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskysten og foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet ved Hammerfest.
• Menneskelege ressursar, kunnskaparDiskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmålet om retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september at genar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjør enorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Det norske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver frå den samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting som bygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg i Finland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar av samiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betre eller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldri kunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Det er derfor snakk om både retten til å bruke og retten til å nekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskap forma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til å oppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka av kampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistisk rettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen for sosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildels motstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsk litteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast (Håvamål)
2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frie land (Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å redusere tydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har i svært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane. Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. På det eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelt i norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern har urfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dette peikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande. Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei og for å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samane og lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og ført til nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane, men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettar som samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser den historiske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen, for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkingane sin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av –tolking av historia

(Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.

• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett, eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag er eigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same som eksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig» under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar på eigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat og kommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv. set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktar mellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står ein kapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist. Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kan gripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn eller motsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett til land og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet. Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar som står stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmålet og gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova. Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeld fiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrett som ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ eller privatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da som ei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientlige politikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderetten til eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sin beiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder. SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg med det. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område, som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsretten til utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten har eigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, har forvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføre forvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skal gjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. at forvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i større grad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmark grunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kan etter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakare og sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier) . Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område. Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så mye oppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentrale styresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte er samar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt over nokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri har finnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som i dag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpakting til bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regional styring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass til her. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gå rett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen ein offensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmark er djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til ei hovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var like ved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiet tidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å komme på Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiske rettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsak anti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel på grenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dette hamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikk fleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Denne fløya har og klart å få støtte frå den nye sentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamle borgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark er lagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonære anti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjerne samisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram for hets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei til Sameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar for grunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd dei samiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at dei anti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har det mangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no i spørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det går på retten til å øydeleggje naturen og retten til å skjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokale kulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmålet om urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eit område gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette å bruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerande og øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonale folkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten. Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drive debatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget for statens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga av Samerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteikn ved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentleg eigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familiane Treschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

---

Les meir :

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark, 1997 særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• AKP, sameretten, marxismen og det nasjonale spørsmålet.
  Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr. 3-96.

---

Når jeg setter torskegarn, får jeg sjelden bare torsk. Det er heller et spenningsmoment hvor mange fiskeslag jeg får. Flyndre, hyse, brosme og steinbit er ofte like tallrik som torsk nå på seinhøsten.

En av de bedre fangstene jeg har gjort var ei flott kveite på seigarn. En av de mindre ønskelige, var en masse småsei på torskegarn. Det var så arbeidsomt å greie ut. Seien så jeg ikke nytte til annet enn agn på lina.

Ellers så er det en utstrakt kultur å nyttiggjøre seg den fangsten en får. Noen hyser gir muligheten til å lage fiskemat. Stortorsken flekkes og saltes. Noe henges til tørk, og mesteparten skjærer jeg beinfri filet av. Da får katta masse godt avskjær, sjøl om jeg skjærer ordentlige fileter. Det er forkastelig å bare smi av fileten. Disse filetpakkene er hendig og god til forskjellige gryteretter med paprika og tomat eller mest bare purreløk. Det er spennende å eksperimentere litt. Mitt yndlingspålegg er blitt grava uer. Fisk kan anvendes til mye godt pålegg. Særlig silda som røkt, krydra eller bare ordinær sursild.

Boknafisk
Vi har en allsidig matkultur i nord, som mange er blitt oppmerksom på at må bevares. Boknafisk av torsk eller sild, sildekaker eller rekling m.m. Men de gamle skal og ha kritikk fordi de så fort stempla mye god mat som u-fisk, uspiselig fisk. Vingene på skata synes jeg for eksempel. er god, men det gjør så lite av seg. Allikevel er det bedre å ta skata og ikke bare flyndra. For å høste bare av flyndra, gir en i realiteten sandbankene til skata som dermed fort kan fortrenge den fisken vi høster av.

Da jeg vokste opp var mor mi opptatt av å nyttiggjøre seg av ressursene. Jeg husker hennes eksperimenter med stekt ål. Det var ikke helt heldig syns jeg den gang. Men en gang fikk pappa flere ærfugl på flyndregarn. Han var fortvilt og ville grave dem ned. Mamma ville eksperimentere og serverte dem som ryper. Det var kjempegodt. Det var riktig ressursbruk sjøl om fuglene er fredet. Det var en bifangst som dessverre av og til skjer.

Det er denne husholdningsøkonomien som kan være fleksibel og tilpasse seg naturens gaver. Alt kan utnyttes, det trengs bare tilpasning og oppfinnsomhet av oss som bor her, så lever vi godt.

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har i dag. Vi har tilpassa oss de naturgitte forholdene. Dette er distriktenes styrke; i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur krever et mangfold av tiltak fordi nettopp naturen er mangfoldig. Folk har klart seg fordi de utnytter alle ressursene som så utrolig utfyller og dekker våre behov for å klare oss. Slik har folk livnært seg, vokst, produsert og ikke minst trivdes. Å mestre denne allsidige naturen, gir en enorm trivsel og glede, det gir en tilhørighet. Det setter røtter.

Forskjeller
Vi har tilpassa oss naturen, men det har også gjort oss nokså forskjellig i nord som i sør, på innlandet og ved kysten. Denne forskjellen, dette mangfoldet er først og fremst kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer og tjenester, av arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vårt kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Regjerende fiskeripolitikk har ikke som overordna mål å bevare bosetting, da måtte den nyttiggjøre seg av de marginale ressursene også. Regjerende fiskeripolitikk har som overordna mål å være bærekraftig. Og da tenker de ikke på naturens yteemne, men at fiskeripolitikken og bosettinga ute i utkantene, ikke skal koste staten noe. Det er økonomien som har overtatt styringa.

Vi bor ved et av verdens største fiskefat. Allikevel opplever denne næringa problemer. 800 fjordfiskere med sjarker i Nord-Troms har knapt noe mottak. Løsninga for denne flåten har vært å henge den fisken de har fått ved eget naust. Men EØS-avtalen innebar også et renhetsdirektiv mer kjent for å hindre hjemmeslakt. Denne fisken var i kvalitet noe av den beste tørrfisken landet vårt kan produsere. I stedet har de større produsentene i Lofoten kjørt frostskadet fisk inn på Italia-markedet. En av grunnene for dette har vært at det ble for lite fisk i forhold til etterspørselen fordi hengekvantumet var blitt redusert.

I Troms fylke er det registrert 2.700 fiskefartøyer under 10 meter. Alle disse driver i fjordene og er helt avhengig av lokale mottaksanlegg for å kunne levere sin fangst. I de siste 10 år er antallet fiskeforedlingsanlegg langs kysten her redusert med 1/3-del. Færre bedrifter betyr lengre vei å gå med fangsten og mindre tid til fiske. Konsekvensen blir enten å slutte å fiske, eller flytte til mer sentrale strøk.

Det er forsøkt opprettet mottaksstasjoner som bare tar i mot og pakker fisken for videre forsendelse. 17 mottaksstasjoner fordelt på 12 kommuner i Troms sliter med økonomien. Disse mottaksstasjonene, organisert som lokale andelslag, har problemer med å få avtaler med fiskekjøperne til en pris som gjør denne drifta regningssvarende. Derfor er det opprettet et fond for mottaksstasjoner. På siste møte i næringsutvalget i Troms gikk utvalget inn med 50.000 i tilskudd for slike mottaksstasjoner. Behovet for støtte er betydelig større. Fondet hadde sendt ut omtrentlig søknad på nærmere 5 millioner. Gapet mellom behov og tilgjengelig støttemidler, truer fjordfiskernes eksistens.

Kvalitet og kontroll
Reglene for førstehåndskjøperne av fisk er nå endra. 1.januar 1998 er det ikke lenger fiskesalgslagene som godkjenner, men nå skal Fiskeridirektoratet ta seg av det.

Anleggene skal blant annet være godkjent av kvalitetskontrollen. De som ikke kan tilfredsstille kravene, må i løpet av mars 1998 søke om dispensasjon. Ramler en ut av registeret, må en gjennom alle formaliteter og i tillegg betale et behandlingsgebyr til statskassa. Og fiskekjøperne må stille bankgaranti som salgsorganisasjonen krever.

Under dekke av kvalitet og kontroll, heves terskelen for mange marginale fiskemottak. Dette rammer nettopp fjordfiskeren. Det har blitt et unisont krav fra landsdelen om fritt fiske for småbåter under 10 meter. Verdien av en slik rett for fjordfiskerne blir mest meningsløs hvis mottakene forsvinner.

Kystfiskerne her rundt Hinnøya har deltatt i et av historiens beste sildeeventyr. Allikevel er kystfiskerne mildt sagt frustrerte. De får ikke fiske mer enn en tur i uka. Mottaksanleggene på land har ikke større kapasitet, og disse anleggene ønsker å drøye sesongen. Dermed har over 200 kystfartøy blitt liggende 10 døgn i køordning før de får gå ut på feltet og kaste nota igjen. Kravene fra frustrerte fiskere på allmannamøte i Lødingen 23.oktober var at sildoljefabrikkene snarest må åpnes for mottak av sild. Problemet er mottak. Så mye sild som det er i havet her nå, blir det en del sild i hvert notkast. Så blir silda satt i steng mens en venter på å få levere. I Ervika like nord for Harstad, klager befolkninga på lukta som er blitt av den silda som har dødd nede i stengene.

Sild
Mottaksanleggene som produserer sild til konsum, har for liten kapasitet. I flere år har sildefiske foregått i Tysfjorden, og løsninga har vært oppkjøpsskip fra Russland eller oppmaling ved fabrikken i Bodø. I dag ligger det 7 russiske fartøy i Lødingen. Det har spesielt fra SND ikke vært vilje til å satse på konsumproduksjon av sild i nord, slik Ytterstad og Gullvik har satset på i Lødingen og i Sigerfjorden. Argumentasjonen har vært at kapasiteten har vært stor nok i pelagisk sektor i sør. Hvis vi som bor her, ikke fisker og prekeverer silda sjøl, må vi kjøpe sildeansjos i butikkene til en pris på ca. 400 kr. pr. kilo foredla kanskje i Sverige.

Sildeoppkjøpsfartøy og sildoljefabrikker tar heller ikke bifangst. Nettopp i sildefisket kan en få bifangst fordi de fleste fiskearter går også etter silda. Og når reguleringene har satt stopp for seifiske, så er storseien blitt et problem for sildefiskerne. I Hagan, ikke langt fra Ervika, var noen gutter ute og rodde. En sildebåt ropte til dem om de ville ha storsei, så kunne dem plukke opp fin sei rett bak båten. Guttene plukka opp storseien som lå og fløt i vannskorpa. De tok med seg så mange som de klarte å bære av denne fisken sildebåten hadde dumpa. Det ble mye fiskemat i heimene til de guttene.

Reguleringene av seifisket er sannsynligvis gjort ut fra hva som tjener trålerne. ŤDen fordelingsmessige logikk i reguleringen av seifiske er at trålerne får sei for å klare å ta kystflåtens torskekvote,ť hevdet adm.leder, Inge Flage, i Notfisk Arctic a/s. (Fiskeribladet 2/9-97)

Sortland er en av de aller største mottakshavnene for fisk i Nord-Norge, og det enda ikke all fisken over havna godskrives landingsstedet, men bokføres på salgsstedet som kan være hvor som helst. 16.710 tonn fisk ble registrert for transitt over Sortland havn i fjor. Den såkalte Sortlandsmetoden har slått an. Ideen begynte i 1992: en bygde fryselager og tok i mot råstoff for mellomlagring og sørget for videre forsendelse. Det var forresten her Ťmelbukuttetť ble kjent. En melbutråler ble kontrollert, så hadde den kuttet fisken i to ved gattborra og kastet den arbeidssomme delen av fisken.

Sortlandsmodellen har bredt seg langs hele kysten. Bodø skal nå bygge det største fryselageret i Nord-Norge med en kapasitet på 13.000 tonn. Fiskarsamvirket i Tromsø like så. Det er blitt et behov for mellomlagring av fisk i frossen tilstand på grunn av økende norske og utenlandske frysetrålere som opererer i Barentshavet.

AP-regjeringas fiskeriminister ønska ei slik satsing på fiskerihavner. 3,5 milliarder er avsatt til havner og sjøtransport. 854 millioner er satt av til fiskerihavner. Det er EØS-havnene og transitt av fisk det satses på. Og dette vil ramme de opprinnelige fiskemottakene langs kysten. Denne omlegginga fra produksjonsanlegg til transittlager, fremstilles som en nødvendig markedstilpasning. Dette får de til, men transitt av fjordfisken over de enkle mottaksanleggene i Troms, får ikke de omsøkte 600.000 av Fiskeridepartementet.

Strukturendringa angår høstingsretten. De fiskebruk som har trålere, er de som det er interessant å satse på og kjøpe opp. Det er mottakskapasitet og utskipningskapasitet som er interessant. Å bygge store fryselager som kan ta i mot trålere, tømme dem så trålerne kan gå raskt ut igjen for å fiske. Og fisken sendes så rund nedover til kontinentet. Denne modellen er tilpassa EU sine ønsker, det er EUs transitthavner.

Stadig flere trålere bygges om til frys. Og det mangler ikke på planer for bygging av nye frysetrålere. Det planlegges nå enda en ny Andenes-tråler til 85 millioner enda den forrige måtte gå over til russiske kvoter. Det som skiller en frysetråler og et fabrikkskip er stort sett bare to filetmaskiner til ca. 5 millioner. Båtene har forøvrig det samme tekniske utstyret ombord. Det foregår en skjult oppbygging av en fabrikkflåte. I tillegg har vi aktører som Røkke med sine fabrikkskip. Vi har en norsk havgående flåte som opererer i smutthull på den andre sida av jorda. Vi har vært med på å bygd opp en skremmende overkapasitet ved hjelp av blant annet verftsstøtte. Denne kapasitetsøkninga kunne ikke vært av den dimensjon om ikke staten hadde gått inn med store penger i forskjellige bidrag.

I mai i år laget Fiskeriforskning en rapport (10/97) om verdiskapning i fiskeflåten i Troms. Rapporten innrømmer mangelfullt og til dels dårlig tallmateriale, men allikevel fremstiller den båter over 13 meter som mer lønnsomme for offentligheten enn de under. De minste båtene gir bare en avkastning på 1 % til det offentlige, mens båter over 13 meter gir hele 11 % . Litt typisk for dagens forskning, så regner en ikke med skatt av lønn. For 87 % av verdiskapninga til båter under 13 meter, går til lønn. Forskninga har tatt på seg nokså ensidige briller.

Kystflåten
Tidligere direktør Bjørn Nilsen i Statens Fiskarbank regna på egenkapitalsituasjonen for kystflåten. Og her var tallmaterialet mest alle båtene som seiler i distriktet under Tromsø-kontoret. For fartøy under 13 meter viser en positiv utvikling både med hensyn til driftsresultat og egenkapitaloppbygging. Det er den eneste fartøygruppen som har en så positiv utvikling at de kan legge seg opp egenkapital.

Hvorfor leiter da kvoteadelen i Fiskarlaget sammen med Fiskerihøgskolen i Tromsø, etter løsninger hvor nettopp sjarken skal bort. Hallenstvedt har ført i penna en rapport hvor nettopp færre mottak på land blir brukt som argument for at de små båtene må bort. Hovedbudskapet i meldinga er at kapasiteten må ned. Og så kobler de det til antall fartøy. Det er tull å tro at en reduserer kapasiteten med å redusere antall småbåter. Det er de store fartøyene som har for stor kapasitet. Den minste kystflåten som sjarkene, har ikke for stor kapasitet. Og det veit Hallenstvedt for i egen statistikk viser han at kystflåten bare har en overkapasitet på 17 %, og det er ikke nok til å kunne ta opp tildelte kvoter.

Utredninga kommer til den konklusjonen at stort skal bli lønnsomt. Tall derimot fra Statens Fiskarbank sier at en 10,6 meters båt trenger en brutto fangstverdi på 725.000 kr. for å oppnå lønnsomhet. En båt på 21 meter trenger en brutto fangstverdi på 5 millioner. Den lille båten sysselsetter 2 mann, den andre sysselsetter 5. Sammenlign antall arbeidsplasser med nødvendig oppfiska kvantum, så ser en at stort må ha større. Det sjudobbelte må den på 21 meter dra opp av havet for å være lønnsom. Den minste båten trenger 360.000 i fangstverdi pr. mann, den største trenger opp til en million pr. mann, dvs. den minste er 3 ganger så lønnsom.

Det tildeles ikke lenger kvoter til kystflåten. Hvis noen skal få kvoter, så må de taes fra noen andre, og da gjerne mindre fartøy. Det er kommet bestemmelser om at de som ikke fisker opp kvota to år på rad, skal miste kvota. Skal det bygges en ny båt på 21 meter, så må det taes ut 5 båter på 12-13 meter. Splitt og hersk, grupper settes opp mot grupper, og det mest raffinerte, en får de som vinner på endringene til å fremme krav om endringene. Derfor kommer krav om reformer fra utøverne sjøl. Fiskarlagets ledelse utgjør en kvoteadel som forholdsmessig tjener på denne endringa.

Sjarkflåten
Sjarkflåten har vist en større lojalitet til kystsamfunnene enn andre båter. De små sjarkene fremstår som mer robuste og mindre støtteavhengig. De har vist seg utrolig seigliva tross statlige reguleringer. Fiskere har sett seg i stand til å investert i ny båt uten for store banklån. Denne flåtetypen har vist seg overlegen fordi den er økonomisk og ressursvennlig, og den rekrutterer ungdom til yrket. Denne flåten bør gis rett til fritt fiske.

Den litt større kystflåten, skjøytetypen, er mest bygd av tre og er den eldste flåten. En del er overtatt av sønnene når gamlingene trekker seg. De er en viktig faktor i rekrutteringa i dag. Skulle en satse på arbeidsmiljø, så skulle offentlige fornyingsmidler prioriteres denne flåten. Eldre kuttere er i faresonen når Sjøfartsdirektoratets krav iverksettes. Sjøl om disse fartøyene med kutter-hekk har drevet et tøft fiske i mange mange år, så stemples de som sikkerhetsrisiko. Myndighetene vil ha denne type fartøy bort. Jeg er ikke overbevist at det egentlig er på grunn av sikkerheta. Det er denne type båter som mye har hevd på ressursene, det er denne type båter jeg husker fra min barndom i Lofoten og Vesterålen, det var de som var fiskebåter.

De båtene som egentlig har en stor risikofaktor, er de båtene som er bygd som paragrafbåter. De er bygd på en begrensa lengde, der mest mulig skal med så utstyret er plassert i høgda. De ser ut som flytende badekar med like dårlig stabilitet som et kar. Det er en klar sammenheng mellom konsesjonsgrenser, fartøyutforming og sjødyktighet. Og disse båtene som koster ganske mye, de er prioritert. Fiskeriministrene fra AP forsvarer sammenhengen mellom lengdemål og fangstkapasitet. Det skjuler det faktum at en ubetydelig større paragrafbåt har en enorm større fangstkapasitet enn en kutter. Forfordelinga av paragrafbåtene er kanskje nettopp fordi bankene og kapitalen skal inn i næringa. Jeg er ikke fremmed for den tenkinga at det er en måte å la kapitalen og bankene få ta over styringa av norsk fiskeripolitikk.

Røkke
Det krafttak som burde gjøres for å fornye en distriktsvennlig kystflåte, uteblir. I stedet opprettholdes kontraheringsstøtten for utlendinger i Statsbudsjettet. Røkke har håvet inn verftstøtte på sin flåteoppbygging. De fikk blant annet forhåndstilsagn på 330 millioner for bygging av 10 trålere og 14 fabrikkskip. At avtalen med Russerne strandet, hindrer en ikke i å sammenligne dette med at den samlede norske fiskeflåte fikk 65 millioner etter mye bråk i verftstøtte i 1996. Hvorfor blir ikke norske fiskere behandlet likt med andre som bygger båter ved norske verft? For at Røkke skulle få støtte, måtte han være utlending, for at han skulle få konsesjon på Melbu, måtte han være norsk.

Kanskje den største forskjellsbehandlinga myndighetene gjør til fordel for den havgående flåten, er måling av oppfiska kvantum. Den havgående flåte måles i ilandført ferdig filet med en beskjeden omregningsfaktor. Kystflåten måles i ilandført rund fisk. Denne forskjellen i fangstmåling, belønner den havgående flåte hvis de utøver miljøkriminalitet. Fabrikkproduksjon ombord krever standardisering av fisken. Det er mest hensiktsmessig å bare ta en type fisk, i bare en type størrelse. Bifangst kastes, småfisk kastes og avskjær taes heller ikke på land. Dette er rovdrift som først og fremst truer bestanden.

Med innføring av enhetskvoter, har AP-regjeringa tatt et skritt til mot omsettelige kvoter. Trålerflåtens kvoteandel forblir uendra mens antall trålere reduseres. Det betyr at det også blir færre arbeidsplasser i trålernæringa. Færre trålere burde gitt større kvoter til kystflåten, men forholdet mellom kystflåten og trålerflåten har endra seg til trålernes fordel. Trålstigen har fungert slik at trålerne har fått tildelt større kvoter når kystflåten ikke har klart å ta opp sin del av tildelte kvoter.

Ved fartøykvoteordninga ble det satt begrensninger om kjøp og salg av fartøy. Men prisen ble satt ikke ut fra båtens verdi, men ut fra om den hadde fartøykvote eller ikke.

Deltagerloven har sikret at det skulle være aktive fiskere som skulle eie båtene. Fiskeriministrene fra AP bedyrer at fiskeflåten fortsatt skal eies av aktive fiskere, men det skal gjøres unntak for havfiskeflåten når det er nødvendig. Og de seks unntakene Schjøtt-Pedersen kom med i januar i år, dekker alt. Først og fremst var det unntak for å styrke økonomien i flåten. Og her får han støtte fra Handelshøyskolen om at deltagerloven fører til at norsk fiskerinæring påføres en eieform som reduserer lønnsomheten. Og så leker professor Hannesson med at oljeplattformene ikke ville vært lønnsomme om de måtte eies av aktive oljearbeidere. Slikt er ikke seriøst, det er kampanje. Demagogiske poeng unngår historiske, økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Marked og børs
Kapitalens innpass i fangstleddet, med eventuelle omsettbare kvoter er å slippe markedskreftene fritt. Vi ser at de samfunnsmessige funksjonene flåten har, kommer helt i bakleksa. Vi er vitne til en privatisering av flåten som gjør at dette fangstleddet nærmer seg marked og børs. Båt på børs er det same som at fiskerne taper. Sjøl om det er den fiskerieide flåte som best takler svingningene i fisket, blir denne slakta. Børseide båter vil maksimere naturens egne svingninger i råstoffgrunnlaget. Avkastninga vil bestemme drift, ikke behov på kysten. Og avgjørelsen blir tatt fra helt andre deler av landet enn der fisket foregår, kanskje til og med fra andre land.

Ei slik utvikling vil gå mot en ekstrem form for monokultur. Bare den fisken som kan fanges i stort, vil det bli høsta maksimalt på over kortest mulig tid. Så vil flåten flytte seg rundt etter ressursene. I dette løpet vil også økt ombordproduksjon bli en nødvendig økonomisk konsekvens. Jakta på maksimalprofitt vil være det styrende.

Fiskeripolitikken i dagens Norge styres systematisk og kynisk over til markedskreftene. Først og fremst er det at høstingsretten gis til markedskreftene. Reguleringene drar ensidig i den retninga markedskreftene ønsker. Allmenningsretten svekkes, kystfiskernes utøving av yrke gjøres vanskeligere og reguleres strammere, strukturen på land legges for kapitalinteressene. Miljøinteressene og kystfolkets interesser er skjøvet i bakgrunnen.

Dette samfunnet vi har nå, gjør at ressursene ikke blir utnytta godt nok. Det gjør at stordrifta bare kan utnytte deler av naturressursene. Industriutnyttelse av naturressursene gjør at en bare er i stand til å ta ut Ťfløten av naturens melkeressurserť. Slik blir vi alle fattigere. Slik blir denne landsdelen i stand til å fø stadig færre folk. Og dessverre slik blir også høstingsretten av naturressursene overlatt til de kapitalsterke selskapene uten at befokninga er der og gjør hevd på dem. Slik blir forholdene lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser. Slik legges vår landsdel øde. Det er bare et eneste alternativ, samfunnet må endres.

Troms Fylkesting diskuterte fraflyttingstallene på oktobersamlinga. Det var en gjeng frustrerte politikere som diskuterte. Mot 11 stemmer sluttet fylkestinget seg til mitt forslag: ŤTroms Fylkesting ønsker et økonomisk system som er tilpasset naturens forutsetninger og som kan gi mulighet til en desentralisert og spredt bosetting i fylket. Det er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg naturens mangfold uten å øve rovdrift på ressurseneť. Under stemmeforklaringsrunden før avstemminga poengterte jeg at jeg kjenner bare til to aktuelle økonomiske system, det er sosialisme eller kapitalisme for føydalsystemet har vi absolutt forlatt.

Alternativet er bare et, vi må bygge er sosialistisk samfunn, et sosialistisk Norge. Og ressursene har vi enda.

---

---

Jeg er oppvokst på bygda, i Solør, få mil fra svenskegrensa. Vi hadde et nært forhold til Sverige. Det gikk et klart skille mellom norsk og svensk Finnskog. Mer enn grensegata vi var så fascinert av.

Flere av klassekameratene mine fra folkeskolen hadde livsoppgaven klar. De brøyt ny åkerjord. Det var en livsoppgave, og de trudde på ei god framtid – et helt livsverk. De gjorde en viktig jobb, kornproduksjonen hadde høy status. Jorda var lettdyrka. I parentes å bemerke brøyt et lag på 10-11 unge bønder tilsammen 6000 mål. Og det var sterkt oppmuntra av myndighetene. Det var viktige tilskudd til nydyrking. Det var viktige tilskudd til drifta.

Men vi skjønte – det politisk oppegående finnskogens skogsarbeiderproletariat lærte meg – at dette var resultat av politiske beslutninger. Politiske beslutninger om at sjølberging og arbeidsplasser i hele landet var viktig. Vi så det klart, for 1 ½ mil lenger øst i de svenske finnskogene, ga myndighetene tilskudd til skogplanting. På dyrka mark. Det var for dyrt å gi produksjonstilskudd. Det var store svenske jordbruksareal i Skåne som var mye mer produktive og som kunne erstatte gläsbygdens beskjedne produksjon. Og gläsbygden blei enda gläsere. Og Sverige trengte mye arbeidskraft til den sterkt voksende industrien.

Derfor er folketettheten 10 ganger så høy i utkantene på Åsnes Finnskog som i Bograngen Finnskog 1 mil lenger øst. Derfor dreiv – og til dels driver – norske finnskoginger småbruk og skogsdrift. På svensk side ser du enorme sletter med kalhogst av store skogsmaskiner, ingen småbrukere med attåtnæring. (Utviklinga går dit i Norge og – når Borregård i sin glede over å slå under seg mesteparten av grenseskogene forærer de stakkars innfødte en rank skogskirke).

Det er ikke naturlig at det bor og lever folk i et så ekstremt miljø som norsk landsbygd. I alle fall ikke annet enn einstøinger som kan vises fram for turistene. I alle fall ikke i et kapitalistisk samfunn, knytta til et EØS-marked.

Mitt poeng er å vise at det dreier seg om politiske valg. I et kapitalistisk marked uten politisk styring er, det ikke rasjonelt å forvente at et samfunn på grensa til ødemarka skal opprettholdes.

Det er ei ny utvikling på gang. ikke bare i hodene på folk? Tidligere var det nødvendig å opprettholde bosetting og virksomhet i distrikta. For det første var ideen om by og land hand i hand en nødvendighet – reint kommunikasjonsmessig var det viktig å drive en viss videreforedling i utkantene. Råvarer kunne ikke fraktes over lengre distanser uten å bli kraftig forringa, om det i det helet tatt var mulig. Dette gjorde det vanskeligere å avfolke utkantene, og sørga for at mye av verdiskapinga forblei i utkanten.

Mest typisk er denne utviklinga når det gjelder energi. Ikke bare de store industriene, men mange lokale vekstsenter grodde opp rundt kraftverka. De skaffa lokale industriarbeidsplasser, og ga kommunene gode inntekter. Samtidig utvikla slike rike kommuner gode velferdsordninger, da det ofte var mangel på arbeidskraft og det gjaldt å lokke til seg arbeidskraft. Grunnen til at industrien blei lagt ved sida av fossen, var at det ikke var teknologisk mulig å overføre energi uten enormt krafttap over lengere distanser. Det var faktisk enklere å sende råstoffene halve jorda rundt – for eksempel bauxitt til aluminiumproduksjonen fra Sør-Amerika. Slik sett kom Norge i en særstilling med et energioverskudd i forhold til faktisk resten av verden som hungra etter energi.

Men idyllen tok slutt – teknologien gjør det i dag mulig å sende norsk fossekraft omtrent hvor du vil. Men fremdeles hungrer verden etter mer energi. Nå ligger det mer profitt i å selge energi enn å foredle bauxitt o.l. Det betyr at all industri knytta til kraftproduksjonen er i fare. Det er ikke nødvendig å legge produksjonen i distrikta.

Det er flere liknende eksempler på at teknologiutviklinga har fjerna arbeiderklassen fra distriktene. Jeg husker for eksempel fra 60-tallet det røde skogsarbeidermiljøet på Finnskogen. Landsbygdas proletarer var skogsarbeiderne. De var tallrike, jobba med enkle verktøy, sleit hardt og tømmeret ble frakta miljøvennlig i elver og tømmerrenner. Skogsarbeiderne var som oftest både lønnsmottakere og hadde svært små bruk i tillegg. De drev kombinasjonsbruk slik som fiskerbønder. Mekanisering og nå til slutt store skogsmaskiner har gjort at skogsarbeiderne i dag bare utgjør noen promille av sin tidligere styrke. I hjembygda mi står mange nesten nye hus tomme, skogsarbeidera reiste til byen og grov ut T-banen og snekra forskaling. Bruket var for lite å til å leve av når lønnsarbeidet forsvant.

Med dem forsvant den revolusjonære arbeiderklassen fra landsbygda, i alle fall her i sør-øst. Tilbake satt de gamle NKPerne som fremdeles stotret seg gjennom Pravda på russisk. Skog og landarbeiderforbundet var LOs største forbund. I dag er det en parentes i Fellesforbundet.

Flere eksempler kunne nevnes, for eksempel gruvedrifta og alle verftene langs kysten, men det typiske er at den best organiserte arbeiderklassen forsvinner fra distriktene.

Samtidig eller noe seinere forsvinner også andre «lettere» deler av arbeiderklassen fra distriktene. Det gjelder offentlig ansatte. I posten, televerket og NSB. Disse har ikke vært konsentrert i så stor grad, men tilsammen er det mange tusen arbeidsplasser som forsvinner. Rett nok ble det gjort forsøk på å erstatte disse arbeidsplassene ved å plassere ut for eksempel nummeropplysning osv. til distriktene. Dette er etter mi meining bare en overgang, disse utplasserte står nå også i fare for å bli nedlagt og effektivisert bort med ny datateknologi.

For hver enhet i jordbruket var det også mange arbeidere i videreforedling og distribusjon av jordbruksproduktene. Sentralisering av landbrukssamvirkets bedrifter drar i samme retning. Utviklingen fører til at arbeiderklassen i distriktene etter hvert forsvinner, eller blir selvstendig næringsdrivende. De som er igjen opererer i svært små enheter. De distriktspolitiske virkemidlene er også basert på svært små arbeidsplasser. Det gis ikke lenger støtte til stor bedriftsetableringer eller å opprettholde de store arbeidsplassene i distriktene som Rena Kartong. Etableringsstøtte gis til småbedrifter, og helst til de som kun skaper sin egen arbeidsplass. Turistnæring? Resultatet er at arbeiderklassen pulverisereres og forsvinner fra distriktene.

Hovedårsaken til denne endringen av arbeiderklassen i distriktene er liberaliseringa, deregulering, privatisering, økt konkurranse og teknologisk utvikling.

Offentlig sektor er (ved sida av primærnæringene) grunnstammen i distriktskommunene. I mange mindre kommuner står kommunen for de fleste eller alle lønnsarbeidsplassen. Og offentlig sektor er under hardt press, men ikke på samme måte som i storbyene hvor det er de store profittinteressene som presser på en nedbygging. Distriktskommunene blir pressa gjennom en bevisst nedprioritering/omfordeling og sentralisering.

Sentralisering er ikke bare kommunesammenslåinger osv., offentlig sektor blir stadig mer gjennomrasjonalisert. Det siste nå er at små kommuner ikke nødvendigvis skal ha eget likningskontor, men at disse kontorene skal regionaliseres, et første skritt til full sentralisering. Det blir gjennomført omfattende såkalte reformer, som egentlig er en overføring av ansvaret fra staten til kommunene, eksempelvis PU-reformen og Reform -97. Et nærmest enstemmig kommune-norge klager over at det ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene.

Kommunene utarmes økonomisk. Skatteinntektene for AS er i ferd med å bli flytta fra utkantkommuner til kommunene som huser hovedkontorene. Kraftkommunene tjener for godt og det er ønske om å stramme inn på deres inntekter.

Undersysselsetting tvinger folk til å flytte

Grovt sett kan en si at distriktskommunene på de fleste områder tynes, sjøl om mye av dette også gjelder de store, sentrale kommunene. Til tross for fraflytting, er det fremdeles distriktene som har størst registrert arbeidsledighet. I selve ledighetstalla er det ikke oppsiktsvekkende store forskjeller mellom det sentrale østland og de mest perifere fylkene (forskjellen i arbeidsledighetsgrad er bare 20-25%). Men ser en på det som er minst like viktig, om du har ei lønn du kan leve av, så utgjør antall delvis sysselsatte, eller undersysselsatte, en tre ganger så stor andel i Nord-Norge som i Oslo/Akershus. Jeg veit av egen erfaring at dette ofte er offentlig ansatte kvinner i lavt lønna jobber. Ukentlig møter jeg i jobben min folk som spekulerer på å flytte sørover for å «skikkelig» jobb, ikke bare noen timer på sjukehjemmet, skolen eller butikken.

Undergraving av den offentlige omsorgen

Med så mange arbeidsledige, og undersysselsatte (særlig kvinner), ligger det godt an til at mer og mer omsorg kan privatiseres. Ikke som konkurranseutsetting til andre firma, men tilbake til heimene. Her kommer de siste nasjonale reformene inn. Bygging av omsorgsboliger istedet for sykehjem, og nedlegging av psykiatriske institusjoner er spesielt egna til en omsorg som bæres oppe av lokalmiljøet og de undersysselsatte kvinnene i distriktene. I byene er det ikke noe lokalmiljø å bygge på. I bygdene. Med skrantende kommunebudsjett er innsparte sykehjemsplasser gull verd.

Hele offentlig sektor er prega av EU-tilpasningen. Ikke at vi som Frankrike sliter med å redusere budsjettunderskuddet til 3%, i Norge har du det dobbelte som overskudd, men de liberalistiske ideene om at offentlig sektor må reduseres for enhver pris kjøres fram for fullt. Politisk er det flertallets ønske å innføre EU-regler og verre: EU-politikk, på alt. Også det man ikke er forplikta til etter EØS-avtalen.

Jeg merker dette godt i mitt fagforeningsarbeid med jordbrukstilsatte i offentlig sektor. Her skyter privatiseringen fart. Bøndenes velferdsordninger (landbruksvikarordningen) er under sterkt press. Kommuneforbundets medlemmer på landbrukskontora og i rådgivningsfunksjoner (som er viktig for utviklinga av landbruket) blir mer og mer usynlig. De får mindre og mindre landbruksoppgaver, blir lagt inn under teknisk sektor eller blir en del av næringsutviklingskontorene. Det landbruksfaglige er i ferd med å dø ut i store deler av norsk offentlig sektor.

Spredt bosetting er ikke lenger et viktig poeng for makta

I Norge har det lenge vært politisk vilje og politisk rom til å opprettholde bosetting i distriktene. Denne viljen svekkes raskt hos myndighetene, norske distrikt er i ferd med å bli spennende turistattraksjoner, omtrent som et gigantisk naturreservat hvor utlendinger kan komme og få se uberørt natur, spredt bebyggelse og se gammeldags jordbruksproduksjon og spise rein mat. Godt ispedd nyanlagte golfbaner. Hvem av skogsarbeidera i det knallrøde Åmot ville trudd de skulle få en nyanlagt golfbane i bygda for 20 år sida? I mye agitasjon for landsbygda blir det fra styresmaktene (og flere) lagt vekt på det unike i norsk matproduksjon osv. Det blir noe eksotisk over norsk landsbygd. Men målet for norske distrikt er ikke å bli et stort naturreservat eller folkemuseum, et pust av gammel tid. Målet må være levende distrikt, med et allsidig næringsgrunnlag som gjør at det er mulig å bli boende. Også næring i distriktene må satse på høyt kvalifisert arbeidskraft.

Som jeg skrev innledninsgvis meiner jeg for så vidt at det nærmest er naturstridig å overleve i norske utkanter i ei tid med høy teknologisk utvikling og stadig sterkere konkurranse over heile verden. Det viser seg at det ikke er høyteknologien som gir folk mulighet til å bosette seg hvor de vil. Bortsett fra enkelte sjølstendige og intellektuelle som kan etablere seg med PC og fax hvor som helst, trekker kapitalen nettopp den mest utdanna arbeidskrafta til sentre. Bosettinga i Norge er som ei skjør plante som vokser i overgangen til snaufjellet. Den tåler ikke mye. Små endringer i vekstvilkåra kan ta knekke på den.

Nå er det heller ikke politisk rom lenger for distriktspolitiske tiltak. Det er nok ungdom i byene, man trenger ikke lenger distriktene som arbeidskraftsreserve slik de har fungert helt fram til det siste. Den militærstrategiske betydninga av bosetting i nordområdene er kanskje også svekka. Da kan makta godt leve med EØS-reglene som i praksis forbyr alle de virkemidlene som distriktspolitikken består av. Støtte til norske små og store verft langs kysten er i strid med konkurransereglene. Transportstøtta er tvilsom og til og med gradert arbeidsgiveravgift er det stilt spørsmålstegn ved. Alle økonomiske virkemidler og reguleringer av markedet er konkurransevridende.

Norsk jord- og skogbruk har vært prega av ekstremt regulerte markeder for å sikre gode priser som igjen sikre tilstrekkelig livsgrunnlag.

Samvirkeorganisasjoner, leveringsplikt, sentrale prisavtaler og prissamarbeid, kvoter, transportstøtte, tollbarrierer. Alt dette er i strid med EØS – og for eksempel WTO. Hele det norske systemet for å sikre bærekraftige distrikt er blitt til lenge før ordet bærekraftig, ut fra et ønske om å opprettholde bosettinga. Når man i tillegg til å rive ned slike innvikla støttesystemer og markedssystemer også fjerner det viktigste argumentet for å støtte norsk landbruk blant bybefolkningen – at vi har så rein og sikker mat – gjennom å la mat og dyr flyte fritt i EØS-området. Dersom folk ikke trur på at norsk mat er reinere enn EU-maten, hvorfor da støtte norsk landbruk? Slik rives en allianse opp. Målet er internasjonal arbeidsdeling, og det vil ikke tilsi at det skal produseres særlig mat i Norge. Import av mat er framtida med fri konkurranse i EØS. Myndighetene stoler på at Rema og Rimi skal skaffe Norge mat, ikke norske bønder.

---

 

 

 

Forfatterne er en gruppe som studerer «Kapitalen» av Marx.

---

Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?

Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.

Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:

• Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
• Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
• Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
• Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.

Gulrøtter – et eksempel

La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200 tusen kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200 tusen kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.

Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga en million gulrøtter på A, men bare 500 tusen gulrøtter på B.

Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.

Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500 tusen gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500 tusen, og produksjonskostnadene blir 400 tusen.

Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600 tusen kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500 tusen ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.

Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:

• Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
• Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter,
• Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.

Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500 tusen i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.

Å eie Austbø vil nå gi retten til 500 tusen i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500 tusen, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.

Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrente-teori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.

En annen variant

La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:

Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300 tusen, hvorav 200 tusen går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100 tusen på de 2000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600 tusen, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400 tusen i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200 tusen som arbeidsinntekt og 200 tusen som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200 tusen i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.

Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400 tusen i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.

Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200 tusen, skaper han altså verdier for 400 tusen på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.

Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling

I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.

Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.

Distriktspolitikk og jordrente

I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.

Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.

Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.

Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.

Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.

Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.

Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:

• Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
• Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
• Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)

«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA…. Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i RF 4/96.

Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i RF 3/1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»

På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»

Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.

---

Litteratur:

• Karl Marx (1894): «Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken.» Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave:
  Karl Marx: «Capital A Critique of Political Economy, Volume Three.» Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics.
• Artikler i Røde Fane:
  -Frode Bygdnes: Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes. RF 3/1996
  -Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse. RF 4/96