av Hans Isaksson

Nazisme og kommunisme bygger grunnleggende på samme ideer. Det er et kjernepunkt i den store ideologiske kampanjen mot sosialismen som for tida blir iscenesatt over hele vesten. Hvordan er det med likhetene? Hans Isaksson har lest en bok som er forbudt i Sverige og sammenlikner med klassisk marxisme.

Den borgerlige retorikken snakker atter om kommunismen og de proletære diktaturene på 1900-tallet («Folkets århundre») som om de tilhørte den samme fiendtlige familien som nazismen mot demokrati og humanisme. De mest energiske debattantene går nå ett skritt lengere: de forsøker å bevise at enhver arbeiderbevegelse som har latt seg inspirere av tanken om klassekamp innerst inne gjør seg skyldig i hets mot folkegruppe, dvs. overklassen, og derfor må brennmerkes som anti-demokratisk. Hva skal man si til dette?

Det holder ikke å påpeke det historiske faktum at nazismen og den marxistiske arbeiderbevegelsen var hverandres strategiske dødsfiender, og at Hitler i Tyskland og andre steder faktisk hentet sin støtte i hovedsak hos det samme sosiale sjikt som i dag begjærlig sluker den borgerlige retorikken. Man kan aldri hindre folk i å se likheter mellom saker og ting; det er velkjent, for alle som har lest Anti-Dühring, at piggsvinet og skurebørsten på samme måte som elektronene og solsystemet i det minste i noen sammenhenger er lik hverandre. Om disse likhetene siden bedømmes som vesentlige og får gjennomslag i opinionens vurdering av en historisk epoke – det er et spørsmål om makt og ressurser.

Mein Kampf

Å lese Mein Kampf (første delen) har den fordel at den klarlegger en del drivkrefter og motiv bak den tidlige nazismens program. Dermed kan det være til hjelp for dem som har problemer med å skille mellom nazisme og kommunisme.

Et par uker etter at den bayerske rådsrepublikken våren 1919 ble knust av militæret, ble korporal Hitler innkalt av militærledelsen til den kommisjonen som var nedsatt for å undersøke revolusjonens forløp ved hans regiment. Han ble bedt om å delta i et «kurs» i medborgerlig tenkning. Det skulle virke som ideologisk motgift mot de revolusjonære ideene som tydelig romsterte blant mannskapet.

Blant foreleserne var sivilingeniøren Gottfried Feder. Hans Manifest zur Brechung der Zinsknechtschaft («Manifest for å bryte renteslaveriet») skulle bli en viktig inspirasjonskilde for Hitlers økonomiske og sosiale tenkning de nærmeste tiåra.

I første delen av Min kamp som blei lagd under fengselsbesøket etter det mislykkede kuppet fire år seinere, forteller Adolf Hitler om det inntrykk Feder gjorde på han:

«Når jeg hørte Gottfried Feders første foredrag på emnet «Bort med renteslaveriet!» forsto jeg straks, at det her var spørsmål om en teoretisk sannhet, som måtte bli av umåtelig betydning for det tyske folkets framtid.»

Hva var det så i Feders tanker som tiltrakk den unge Hitler?

Jo, til da hadde han betrakta statens forhold til kapitalen som temmelig uproblematisk, og kapitalens betydning for nasjonen som ene og alene positiv:

«Den nasjonale betydning av kapitalen lå (…) i at den sjøl så fullstendig avhang av statens, altså nasjonens, frihet og makt at allerede denne avhengighet måtte føre til at kapitalen av rein selvoppholdelsesdrift, henholdsvis ekspansjonslyst, fremma staten og nasjonen. Den omstendighet at kapitalen var henvist til den uavhengige frie staten tvang også denne på sin side til å virke for nasjonens frihet, makt og styrke osv. (…)

Forskjellen mellom denne reine kapital som sluttresultat av det produktive arbeidet og en kapital viss eksistens og vesen avhang av rein spekulasjon hadde jeg ikke tidligere kunnet se med ønskelig klarhet (…) Når jeg hørte Feders foredrag blei jeg slått av den tanken at jeg nå hadde funnet veien til en av de mest vesentlige forutsetningene for grunnleggelsen av et nytt parti.»

Gottfried Feder

Feder var en tenker med meget svake 1800-talls sosialistiske ideer. Han forente tysk nasjonalisme med en type populistisk avsmak for enkelte trekk hos kapitalismen, spesielt renta, som han så som opphavet til alt vondt. Pengehandelen betrakta Feder ikke, til forskjell fra Marx, som en naturlig konsekvens av kapitalforholda, men som en snyltende utvekst. Han så på sin framtidige utopiske sosialisme, slik som en gang for eksempel Proudhon eller Weitling – og for den del generasjoner av sosialdemokrater – med håndverkerens eller småbedriftseierens øyne, som en kapitalisme rensa for frastøtende trekk.

«Den skarpe utskillelsen av børskapitalen fra den nasjonale økonomien tilbød en mulighet til å motsette seg det tyske næringslivets internasjonalisering uten samtidig med kampen mot kapitalen å true grunnvollene for en uavhengig nasjonal sjølhevdelse. Jeg forsto straks altfor klart Tysklands utvikling for å ikke vite, at den vanskeligste striden ikke måtte utkjempes mot de fiendtlige folkene, men mot den internasjonale kapitalen. I Feders foredrag spora jeg en mektig parole for denne kommende striden.»

De nåværende EU-lobbyister må av naturlige grunner utnytte enhver mulighet til å framstille seg som mer progressive enn EU-motstanderne, og gir derfor aldri slipp på en sjangse til å knytte dem sammen med og karakterisere dem som eksponenter for nattsvart nasjonalisme. Venstre-populismens ytterst halvhjerta kritikk mot kapitalismen er dessverre en altfor viktig del av dagens antikapitalistiske strømninger til at dette kan betegnes som helt uberettiga. Man kritiserer kapitalismen for manglende fedrelandsfølelser og for å konsentrere seg om spekulasjon i stedet for produksjon, men man aksepterer dens forutsetninger: kapitalforholdet og vareproduksjonen.

Med den «internasjonale kapitalen» sikter ikke Hitler her, som sine samtidige marxistiske teoretikere, til et økonomisk system og/eller et samfunnsmessig forhold. Hos han har begrepet «internasjonal» nærmest betydningen av «fiendtlig mot den tyske nasjonens enhet» – et standpunkt som en tilhenger eller motstander av kapitalen kan velge eller ikke velge å innta. Derfor kan han stille som sin oppgave:

«Innordning av vårt folks brede lag, som for tida tilhører den internasjonale leiren, i et nasjonalt folkefellesskap (…) Jeg begynte på nytt å studere og forsto først nå innholdet og meningen med jøden Karl Marx sitt livsverk. Hans Kapitalen forsto jeg riktig først nå, likesom sosialdemokratenes strid mot den nasjonale husholdningen, denne striden har som eneste formål å rydde veien for den virkelige internasjonale finans- og børskapitalens herredømme.»

«Den internasjonale leiren» er hos Hitler en av mange omskrivninger for Djevelen, dvs. den marxistisk påvirka arbeiderbevegelsen og jødedommen (jødene var på den tida mindre enn 1 prosent av befolkninga i Tyskland). Kun mot denne bakgrunn kan man forstå 30-talls nazismens i dagens ører (1) noe bisarre propaganda mot «verdensbolsjevismen, ledet av jødebankierene på Wall Street». Hitler oppfatter ikke kapitalens iboende logikk der eksistensen av nasjoner kun er et nødvendig utviklingstrinn. Han løser sitt teodicèproblem (teodicè: religionsfilosofisk teori, som hevder at et rettferdig forsyn ikke motsies av det ondes eksistens i verden. Overs.anm.) – dersom kapitalismen er god, hvor kommer da det onde fra? – gjennom å forklare både det marxistiske og det imperialistiske angrepet på nasjonen med et eneste slag: jødedommen og dens fremste arvesynd, pengehandelen.

«Alle tidas store spørsmål er øyeblikkets spørsmål og utgjør bare følgene av bestemte årsaker. Blant dem alle har kun en årsaksbetydning, nemlig spørsmålet om bevaring av nasjonens rase (…) Uten inngående kjennskap om raseproblemet, og dermed også jødespørsmålet, skal den tyske nasjonen aldri kunne gjenoppstå. Rasespørsmålet gir ikke bare nøkkelen til verdenshistorien men også til den menneskelige kulturen overhodet.»

I den marxistiske historieoppfatningen har rasebegrepet over hodet ingen plass. For Hitler er det tilsynelatende grunnleggende, både ideologisk, teoretisk og politisk.

«Det vi har å kjempe for, er trygging av vår rase og vårt folks eksistens og formering, våre barns forsørging og blodets renhet, fedrelandets frihet og uavhengighet, for at vårt folk skal kunne utvikle seg slik at det kan oppfylle denne misjon, tildelt av verdens skaper hver tanke og hver ide, hver lære og all viten må tjene dette formål. Alt skal prøves ut fra dette synspunkt og brukes eller forkastes etter sin hensiktsmessighet.»

Feders analyse hjalp Hitler til å forene sin økonomiske tenkning med dette overordnede spørsmål, bevaring av den rene rasen. Bitene falt nå på plass. At Karl Marx var jøde hjalp oppklaringsprosessen og agitasjonen.

Folkefellesskap

Hitlers nasjonale folkefellesskap hviler derfor ikke på felles økonomiske interesser. Det er ikke, som nasjonen hos Marx og Lenin, en historisk kategori, forbundet med bestemte utviklingstrinn av samfunnet. Den hviler ikke engang på noen reelt eksisterende kulturarv eller på språkfellesskap, men er en åndelig overhistorisk storhet. I den utstrekning den har et materielt grunnlag finnes dette i rasen, blodet og jorden – tankeganger som var spredt langt utafor de framtidige nazistenes rekker når Hitler skrev sin bok (jamfør for eksempel hans samtidige Gustaf Jung). Hos Hitler er individene nærmere et utsonderingsprodukt av nasjonen enn det motsatte.

Marxistene begrunna derimot revolusjonens nødvendighet, både da og fremdeles, ut i fra selve den kapitalistiske produksjonsmåten og i de økonomiske og sosiale motsetningene:

«Den viktigste motsetningen er den mellom arbeid og kapital. Imperialismen innebærer allmektighet hos de monopolistiske trustene og syndikatene, bankene og finansoligarikiet (-fåmannsvelde. Overs.anm.) i industrilanda (…) Imperialismen driver arbeiderklassen til revolusjon» (Stalin: Leninismens grunnlag)

I følge denne marxistiske definisjonen kan interessene hos folkets «brede lag» derfor aldri stå i motsetning til revolusjonen. Marxismen stiller seg på disse «brede lag» sitt standpunkt og tar som sin oppgave å klarlegge deres interesser og forutsetningene for at de skal kunne realiseres.

Hitler og klasser

Få politiske tenkere kunne på denne tida fortsatt kreve å bli tatt på alvor dersom de i sin analyse så bort fra eksistensen av klasser og klasseinteresser. For marxismen er analysen av klassene grunnleggende. Fordi klasser skapes på et bestemt stadium i den samfunnsmessige produksjonens utvikling, som et direkte resultat av produksjonsforholdene, kan de ikke tenkes eller reformeres bort. Klassemotsetninger er i denne betydning «uforsonlige» – men følgelig heller ikke resultat av ytre påvirkninger eller konspirasjoner.

Til og med Hitler noterer samfunnets lagdeling som en viktig forutsetning for det politiske arbeidet.

Men som en sjølsagt konsekvens av den rollen han tilmåler rasen og nasjonen ser han klassemotsetningene som underordna. Ikke helt ulikt moderne liberale tenkere lager han en distinksjon som skiller mellom «berettigede» standsinteresser (som kan finnes hos kapital eierne så vel som hos deres ansatte) og «gruppe-egoistiske» særinteresser, som er skadelige og splittende. Kun de sistnevnte kaller han klasseinteresser, og begrepet «klasssemessig» har på det indre plan nesten samme nedsettende betydning som «internasjonalt» har på det ytre:

«Forskjellige stands- og yrkesinteresser er ikke ensbetydende med klasseskille, men er naturlige tilstander som følger av vår økonomiske liv. Yrkesgrupperingen står ikke på noen måte i veien for et virkelig folkefellesskap, fordi dette består i nasjonens enhet i alle spørsmål, som angår nasjonen som sådan.»

Den statsteori som følger av et slikt syn på folket, nasjonen og historien er diametralt motsatt av den marxistiske. For marxismen er staten i hovedsak den herskende klassens eller klassealliansens eksklusive maktorgan i forhold til de undertrykte klassene. Selve statens eksistens sees som et bevis på klassemotsetningenes uforsonlighet. Hitler ser på den ene sida statens som et fritt svevende organ for å virkeliggjøre nasjonens historiske misjon. Samtidig er den en megler mellom de ulike legitime standsinteressene som nasjonen inneholder.

I begge tilfelle tildeles staten en selvstendighet som den mangler hos marxismen. Hos Hitler finner vi altså igjen de gamle slagorda fra de tyske sosialdemokratenes Gotha-program om «den frie folkestaten» osv., som på sin tid holdt på å gi Karl Marx blodstyrtning.

Den avgjørende skillelinjen mellom Hitlernazismen og vanlig liberal og et sosialdemokratisk statssyn lå ikke i disse delene, men heller i Hitlers syn på Lederens forhold til blod, nasjon og stat.

Nasjonalsosialistisk arbeiderparti

Siden Hitler likevel grunnla et parti for gjenoppretting av den tyske nasjonen, valgte han ikke bare å kalle det tysk og nasjonalsosialistisk, men i tillegg arbeiderparti, på tross av at klassetenkningen var motbydelig for ham. Det tilhører hans (få) fortjenester at han i boka si ganske klart forklarer hensikten med dette paradoksale grep.

Det var standens interesser partiet skulle gjøre krav på å gå i spissen for, ikke klassens (se over), dvs. en nazistisk omveltning skulle ikke ha til hensikt å oppheve den kapitalistiske samfunnsordningen. Tvert i mot, Hitler legger i en bebreidende tone vekt på at partiet egentlig arbeider for kapitalismens beste og lyder her nærmest som en god sosialdemokrat:

«Kun kortsynt innskrenkethet, som man dessverre altfor ofte treffer på i våre bedriftseier-kretser, kan tvile på at det i lengden ikke kan bli gitt noe økonomisk oppsving for dem og dermed heller ikke noen økonomisk gevinst, dersom ikke den indre nasjonale solidariteten hos vårt folk blir gjenopprettet.»

Ei historisk blindgate

Hvordan skal da denne indre solidaritet gjenopprettes? Hitler viser her til og med at han har lest Det kommunistiske manifestet, sjøl om det er som fanden leser bibelen:

«Innordningen av en stand, som har blitt klasse, i folkefellesskapet, i staten, foregår ikke ved at høyere klasser stiger nedover, men gjennom at de undere heves. Denne prosedyre kan aldri gjennomføres av en høyere klasse uten av den undere, som kjemper for likeberettigelse. Den nåværende borgerstanden blei ikke innlemmet med staten som følge av tiltak fra adelens side, men gjennom sin egen handlingskraft under egen ledelse. Den tyske arbeideren kommer ikke til å bli opptatt i det tyske folkefellesskapet ved hjelp av ynkelige forbrøderingsscener uten gjennom bevisst heving av sin sosiale og kulturelle nivå, inntil da en bro har blitt lagt over de største kløftene. En bevegelse som setter denne utvikling som sitt mål, må i første hånd hente sine tilhengere fra arbeiderleiren …»

Til forskjell fra sosialdemokrater og kommunister var altså Hitlers innretting på arbeiderklassen et uttalt taktisk spørsmål. Målet for arbeidernes kamp var at de som stand skulle vinne likeberettigelse (et begrep som lar seg tilpasses sjøl på hendenes forhold til hodet), ikke ta makten.

I tekster som disse – kan man anta – i private fortrolige samtaler med sine kapitalistiske sponsorer, klargjorde han dette, beroliget borgerklassen og klargjorde, uten å behøve å lyve, at NSDAP var en kontrarevolusjonær kraft å regne med. På bakgrunnen av den seinere utviklinga i Det tredje rike forbauser ikke dette. Men det er en oppriktighet som sjelden kan sees i sosialdemokratiske programskrifter fra etterkrigstida, til tross for at den reformistiske arbeiderbevegelsen i noen tiår skulle bruke samme så kalte taktikk og avtvinge reformer fra kapitalen som erstatning for vaktholdet mot den revolusjonære arbeiderbevegelsen. Denne åpenhet i Min kamp vitner dels om Hitlers naivitet (mange eksempler på det i finnes i teksten), dels om hvilken leserkrets han henvendte seg til – mellom linjene.

Samtidig kunne NSDAP uten å behøve dekning via tåketale, overfor de tyske arbeiderne framstå som varme talsmenn for arbeiderens rett:

«En bevegelse, som på ærlig vis vil gjenforene den tyske arbeideren med hans folk og rykke ham ut av den internasjonale villfarelse, må på det kraftigste protestere mot en framfor alt i bedriftseierkretser rådende oppfatning, som med folkefellesskap forstår arbeidstakerens motstandsløse økonomiske utlevering til arbeidsgiveren, og som i alle forsøk på ivareta arbeidstakerens til og med berettigede økonomiske eksistensinteresser vil se et angrep på folkefellesskapet.»

Erfaringen (f.eks. fra første verdenskrig) viste at «samme fagforeninger skulle under en fanatisk nasjonal ledelse kunne gjøre millioner av arbeidere til høyverdige verdifulle medlemmer av nasjonen uten hensyn til de enkelte stridene i rent økonomiske anliggender».

I 1934 var tida inne for Hitlers parti til å ta oppgjør med de elementene innafor bevegelsen som i noen utstrekning hadde tatt partiets arbeidervennlighet på alvor. Terroren ble det dominerende våpenet mot arbeiderbevegelsen.

Og hvordan gikk det for Hitlers store inspirator, Gottfried Feder? Opp – og ned. Mellom 1924 og 1936 satt han i den tyske riksdagen for nazistene og var ordstyrer i partiets økonomiske råd. Han blei statssekretær i det tyske økonomidepartementet ved maktovertakelsen i 1933. Feder forsvant siden ut i tåka for aldri mer å vende tilbake til det politiske livet. Hans ideer hadde, liksom Nasreddin Hodjas fiskegarn, fylt sitt formål.

For å sammenfatte:

Nazismens sosiale og økonomiske program var ikke beregna på å omstyrte klassesamfunnet, men å redde det fra ei historisk blindgate. Det fikk sin gjennomslagskraft gjennom tilfeldig å tilegne seg en rekke tilsynelatende folkelige, antikapitalistiske men vitenskapelig ubegrunna populistiske slagord, som til forskjell fra den marxistiske arbeiderbevegelsen var helt forenlig med irrasjonelle – men i dag i nye fasjonable former – lærer om blod og jord.

Vel plassert med makten fikk Hitler fort mektigere forbundsfeller enn det den fagforeningsbevegelsen hadde kunnet tilby, som viste seg så forunderlig motstandsdyktig mot de nasjonalsosialistiske lokketonene.

Her har vi direkte fra hestens munn tatt del i hvordan nasjonalsosialismen på sin tid presenterte sitt samfunnssyn, hvordan man analyserte samfunnet og hvilke mål og middel man framførte for å forandre det. En sammenlikning med den samtidige marxistiske bevegelsen er da naturlig.

Når det gjelder Hitlers sosiale program, som vi har sett, fantes det nærmest større likheter med sosialdemokrati og sosialliberalisme. Hans økonomiske analyse har, når man ser bort fra raselæren, umiskjennelige trekk av venstrepopulisme – derimot ingen av marxisme. I kulturspørsmål var han uttalt småborgerlig. Like lite som en kan bebreide disse strømningene for hva Hitler har gjort, lite like blir analysen skarpere ved att man setter nazisme og kommunisme sammen i noe slags på forhånd bestemt slektskapsforhold. Enhver ide, enhver bevegelse bør selv svare for sine gjerninger.

Megafon for storkapitalen

I avgjørende spørsmål og framfor alt i sitt syn på Tysklands internasjonale rolle var nazismen et lydig redskap og en megafon for samme storkapital som man i den tidlige agitasjonen hudfletta. I den avgjørende fasen skjulte nazismen sine hensikter for massene – den hadde kommet for å bevare, ikke for å oppheve borgerklassens makt.

Nazistene bekjempa ikke den storkapital man så veltalende brennmerka på gater og torg – man tok dens sponsorpenger og man mishandla og henretta dens fiender.

Forholdet mellom to bevegelser er, utafra sett, først og fremst et spørsmål om perspektiv. Avhengig av hvor betrakteren selv befinner seg kan han med samme krav på sannhet påstå at Hitler befant seg til høyre, til venstre, foran eller bak eller på linje med Lenin og Stalin.

Det er også et spørsmål om hvilke abstraksjoner og tankeoperasjoner betrakteren er forberedt på å tillate seg for å påvise likheten. Om man er forberedt på å (når det passer)

• 1) likestille undertrykte klassers revolusjonære vold med undertrykkerens reaksjonære, voldtektsofferets motstand med voldtektsmannens overgrep
• 2) likestille underklassens kamp mot overklassen med herrefolkets utrydding av innbilt underlegene raser
• 3) likestille en venstrekritikk av parlamentarismen som en fasade for de beslutningenes velde med en høyrekritikk mot det samme for pøbelvelde – da er det seinere ingen større kunst å se likhetene mellom venstre- og høyreradikalisme i første halvdel av vårt århundre.

Om man i tillegg, som for eks. Conquest, Rummel og Ahlmark, multipliserer ofrene for «rød terror» med en faktor på 20-30 – da viser likhetene mellom Hitlers og Stalins regimer seg simpelthen slående, og en liberal, parlamentarisk borgerlig humanistisk holdning til det åpenbart rimelig.

Men da er man også, sett fra vårt perspektiv, allerede i full gang med teoretisk støtte til reaksjon mot revolusjon, overklasse mot underklasse, voldtektsmann mot voldtektsoffer, herrefolket mot påstått mindreverdige raser. Etter behov kan etter all erfaring denne teoretiske støtte forenes med håndgripelig ditto til høyremilitærdiktatur, gassangrep, atomkrig, sultboikott og utrydding av hele folk.

Slike mennesker endrer vi ikke så lett.

Note

1) Tja, forestillingen om en konspirasjon mellom jødedom, frimurere og kommunisme har ennå i dag fått leve videre hos høyrepopulister i USA.

(Alle sitat er, om ikke annet er angitt, henta fra den seinere av myndighetene forårsaka forbudte opplag av Min Kamp (del 1) som kom ut på Hägglunds Förlag, 1992.)

av Terje Valen

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.» (Karl Marx i Til kritikken av Hegels rettsfilosofi.)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen Til jødespørsmålet fra 1843 og i artikkelen Til kritikken av Hegels rettsfilosofi fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte Økonomisk-filosofiske manuskripter som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

• 1) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.
• 2) Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.
• 3) Samme verk, side 68.
• 4) Karl Marx og Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.
• 5) Samme verk, side 191.
• 6) Samme verk, side 191.
• 7) Samme verk, side 193.
• 8) Samme verk, side 194.
• 9) Samme verk, side 195.
• 10) Samme sted.
• 11) Samme verk, side 198.
• 12) Samme sted.
• 13) Samme verk, side 199-200.
• 14) Samme sted.
• 15) Samme sted.
• 16) Samme verk, side 200-201.
• 17) Samme verk, side 201.
• 18) Samme verk, side 202.
• 19) Samme verk, side 204.
• 20) Samme verk, side 205-206.

av Asgeir Bell

10. desember i år er det 50 år siden menneskerettighetserklæringa ble vedtatt av generalforsamlinga i FN. I de 26 artiklene dekker erklæringa mange områder av menneskets utsatte stilling i imperialismens århundre og leverer et viktig forsvar for folkenes kamp for menneskeverd og for livet. Erklæringa er skrevet i den borgerlige rettens tradisjon med røtter tilbake til opplysningstida. I bruddet med absoluttismen under føydaltida vokste det fram frihetsforfatninger gjennom kamp og revolusjoner, og i denne ånd er menneskerettighetserklæringa skapt. «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter (…) .» (Innledningen artikkel 1)

Erklæringa er også et produkt av 2. verdenskrig. En verdenskrig i verdenshistorisk sammenheng kan sees på som en tilstand der vår tids elendighet også rammer de rike og hvite «base»-områdene. Fra kolonienes synspunkt kan en verdenskrig like gjerne ha vært en lettelse – stormaktene måtte sende sine tropper til rivaliserende slag seg i mellom. Vi må derfor kunne forestille oss at menneskerettighetserklæringa har det stått strid om. Det er den rike verdens frihetstradisjon som preger erklæringen i innhold og form. Like fullt har erklæringen fått tre artikler (24, 25 og 26) som kommer i uløselig konflikt med imperialismens vesen, nemlig det å produsere fattigdom og død ved sin ene pol og en tilsvarende ustyrtelig rikdom ved sin andre pol. I artikkel 17 som kunne vært et ekko til de vestlige forfatningers forsvar for privateiendommen, er forsvaret av eiendommen puslete: «Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen skal vilkårlig bli fratatt sin eiendom.»

Menneskerettighetserklæringa har seinere gitt grunnlag for konvensjoner som landene har ratifisert, og disse har i sin tur trengt inn i landenes lovgivning. Men erklæringa i seg sjøl er å rekne for et kamprop – en viljesakt som blir brukt i den politiske kampen. Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et uttall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang har blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen.

Skal vi idag sette ned noen merkesteiner for menneskerettighetserklæringa, er det tre forhold som jeg synes krever overskrifter.

1. Forsvar for demokratiske rettigheter og mot krigsforberedelser

Vi er idag vitne til ei rask utvikling av produktivkreftene på verdensbasis. Samtidig skaper kapitalkonsentrasjonen behov for nye akkumulasjonsforhold – måter å oppnå profitt på. Grovt sett kan vi si at plyndring av merverdi i områder som tidligere var underlagt Sovjetblokka og delvis Kina-sonen, tilegning av relativ merverdi gjennom raskere utbytting i vestlige land og angrep på offentlige budsjetter – alt dette vil ikke stille hungeren etter profitt. Vi kan forutse at alle krefter som står i veien for å sikre de kanalene som er nevnt ovafor, planmessig vil bli forsøkt slått ut. Det betyr angrep på alle rettigheter arbeiderklassen og underklassene har tilegna seg gjennom kamp, som streikrett, organisasjonfrihet og retten til å inngå kollektive avtaler. Vi kan derfor si at menneskerettighetserklæringa med alt sitt vesen er klar og nødvendig tale – et slags minimumsprogram for å slåss mot innskrenking i imperialismens kjerneområder. Derfor vil vi måtte rette oppmerksomheten mot uthuling av det paralamentariske demokratiet på alle områder:

• På de faglige rettigheters stilling (jfr. arbeidsrettsrådets innstilling).
• På pressen og eterens frihet som sakte men sikkert underlegges de store monopolene og der staten trer inn som fødselhjelper ved å knytte igjen pengesekken.
• Vi vil se det på rettighetene til minoritetene – der vil murene reises.
• Kravet om taushetsplikt overfor offentlig ansatte vil forsterkes.

Dette er et alvorlig angrep mot ytringsfriheten. Og vi vil bli stilt overfor et overvåkingssamfunn som stiller Stasi og AP sitt tysterapparat helt i skyggen. Alt dette betyr en årvåken front mot fascifisering. For progressive betyr det å arbeide for breie allianser i rettighetskampen.

Krigen spiller en helt sentral rolle i imperialismens historie. Den ujamne utviklinga skaper grunnen til å føre krig. Krigens resultat stabiliserer systemet ved at kapital blir slått ut. Den norske staten er i ferd med å føye seg inn i et slikt mønster – både ved å ville mer på den internasjonale arenaen – og ved å organisere militærapparatet for det. Det har gitt seg uttrykk i intern organisering (Telemark-bataljonen), i internasjonale krisespørsmål (Irak 1998) og i militære scenarier (unge offiserers lek med tanken på styrker som opererer med de baltiske stater som forsvarslinje …)

2. Skal imperialismen bestemme dagsorden for menneskets frigjøring?

Vi går ut av et århundre som defintivt er imperialismens århundre. Uten at vi har det klart for oss, har de sosialistiske landa fra sin nærmest umulige posisjon «skremt vannet» av verdens overklasse. Økonomisk og kulturelt har sosialismen vist at når folkemassene tar makta, er de i stand til å endre tilværelsen til sin fordel i et raskt tempo. Kampen for å nedkjempe sosialismen i vårt århundre har derfor hatt et svært omfang og kostet ufattelige summer – politisk, økonomisk og militært. Det er ikke tema for denne artikkelen å sannsynliggjøre dette. Det er en påstand. Men i sjølve forandringen av stater som tidligere har hatt sosialistisk forfatning og maktgrunnlag i arbeiderklassen og folket, har imperialismen tilegna seg et politisk og ideologisk trumfkort som har paralysert og fortsatt paralyserer venstresida. Når forfallet og korrumperingen når et vist omfang, og endrer sosialistiske stater til sin motsetning – til imperialistiske kloninger med svært sentraliserte og arbeiderfientlige statsapparater – så ser deler av venstresida bare problem og elendighet og gidder ikke en gang å lete etter sosialismens åpenbare frukter og potensiale.

På menneskerettighetsområdet har derfor imperialismen langt på veg fått lov til å stemple sosialismen som «dyret i åpenbaringen». Mens det mest av alt handler om stater som synker tilbake til imperialismens standarder på dette området. Hva vi fordomsfritt kan greie å forholde oss til, er de feila som kan ha skjedd og med sikkerhet har blitt gjort i en trengt posisjon under disse statenes etableringsår. Vi trenger ny historisk forskning på vårt århundre. Ansatsene finnes. Det handler om å rive vekk det idelogiske hegemoniet imperialismen nå har i store skikt av intellektuelle og i arbeiderklassen.

3. Menneskerettigheter i ei borgerlig ramme

I forsvaret av nasjonen inngår forsvaret av grunnlova som et vern for uavhengighet. Men grunnlova har også nedfelt et forsvar for privateiendommen og utbyttingen. Den uttrykker den borgerlige retten og er historisk forankra i at det finnes kapitalistiske produksjonsforhold. Den vil før eller siden måtte endres grunnleggende. At dette ikke skjer gjennom dekreter eller alminnelig folkeopplysning, men ved at folk organiserer seg for å forsvare levebrød og vanlige kår og i et heldig historisk øyeblikk kan erobre den politiske makta for å oppheve utbyttinga, tar ikke fra oss oppgaven med å kritisere forfatninga.

Slik må vi også kritisere menneskerettighetserklæringa. Viss vi ikke gjør, det vil imperialismen stadig vinne arenaen tilbake. Vi vil ikke se vår tids moderne holocost som årlig tar livet av fra 50 til 100 millioner mennesker og gir milliarder ei fryktelig og ussel framtid. Menneskerettighetenes materielle grunnlag blåser bort i overskriftene om enkeltskjebner – i de fleste tilfeller enkeltskjebner som systematisk undertrykkes av regimer imperialismen sjøl har fostra.

Men verre enn dette: Vi vil ikke se de veldige kreftene i folkemassene som før eller siden kommer til å gjøre imperialismens æra til fortid.

av Harald Minken

Den marxistiske økonomiske vitenskapen er for dårlig utviklet til å kunne gi gode og presise svar på hvorfor det oppstår børskrakk og valutakriser, og spesielt hvordan de vil utvikle seg i den konkrete situasjonen som foreligger nå. Den kan gi noen grunnleggende innsikter som borgerlig sosialøkonomi aldri vil kunne gi, men det gjenstår mye teoretisk arbeid før vi er på høyden med utviklinga i de siste tiårene. Jeg skal antyde noe om hvilken retning jeg mener dette teoretiske arbeidet bør ta.

Men videre er det slik at så lenge marxistisk økonomi bare er hobbyen til en håndfull folk, har vi ikke kapasitet til å trenge inn i detaljene. Detaljene er avgjørende i analyse av den konkrete situasjonen. Med den korte tidsfristen jeg har fått av Røde Fane til å skrive denne artikkelen, har jeg blitt nødt til å ta detaljene på husken, og jeg håper jeg kan bli unnskyldt hvis jeg har husket feil. Uansett står jeg nå i fare for å skrive noe som vil se håpløst dumt eller gammeldags ut når det kommer på trykk, fordi situasjonen utvikler seg fra dag til dag.

Krisa i Asia

Situasjonen er: I fjor sommer utviklet det seg en valutakrise i Asia. Den avdekket at de store selskapene og bankene i Sør-Korea, Thailand, Malaysia og Indonesia ikke ville kunne betjene sine kortsiktige lån. Den manglende lønnsomheten kan komme av korrupsjon, svikt i etterspørselen fra Japan eller andre ting – jeg må innrømme at jeg veit ikke. Uansett så var denne manglende lønnsomheten skjult for ei tid gjennom at selskapene hadde god tilgang på ny kapital. Kanskje var det mistanken om at ikke alt sto så bra til som fikk utenlandske låntakere og eiere til å begynne å trekke seg ut. Valutakursene kunne ikke lenger opprettholdes, og dermed blei det straks veldig mye vanskeligere for selskapene i disse landene å betjene utenlandsgjelda si. Altså en sjølforsterkende prosess.

I gamle dager ville en slik sjølforsterkende prosess løpe videre uten inngrep fra noen myndighet. Konkursene i de første selskapene ville bringe nye selskaper i vanskeligheter, enten fordi de eide aksjer i de selskapene som nå var konkurs, eller fordi de hadde utestående fordringer på dem, eller fordi de konkursrammede hadde pleid å kjøpe varene deres, slik at de opplevde en plutselig etterspørselssvikt. Dette er første fase i en handelskrise, slik Marx og Engels skildret dem.

I vår opplyste tid vil myndighetene gripe inn i den sjølforsterkende prosessen som innleder krisa – som regel ikke for å forhindre den helt og holdent, men for å sørge for at den får et ordnet forløp. Sentralbanken i hvert enkelt land vil f.eks. kunne gi kriselån til banker som ellers ville gått konkurs. I vårt tilfelle ville ikke det vært nok. Sentralbanken i f.eks. Thailand hadde rett og slett ikke ressurser i form av utenlandsk valuta til å sikre at selskapene kunne betale den kortsiktige utenlandsgjelda si. Inn på banen kommer da det internasjonale pengefondet, IMF. Pengefondet ga nye lån i hundremilliardersklassen til de kriseramte landene. Dermed kunne de betale de første avdragene på utenlandsgjelda si i tide, slik at ikke låntakerne, de store internasjonale finansinstitusjonene, kom i vanskeligheter. Men pengefondet verken vil eller kan gjøre dette uten å stille vilkår.

Vilkårene går ut på en grunnleggende omstrukturering av produksjonen og penge- og kredittvesenet i det kriseramte landet. Målet er at næringslivet i landet snarest mulig skal bli istand til å betjene utenlandsgjelda si igjen, og dessuten betale tilbake kriselånet. Det som skal til for å oppnå det, er at virksomheter som ikke har noen mulighet til å bli lønnsomme i framtida, legges ned, og resten av næringslivet kommer under kontroll av kapitalistgrupper med tilstrekkelig resurser og evne til å omforme det til lønnsom drift. Videre må offentlig sektor i regelen reduseres drastisk, slik at skattenivået ikke truer profitten og det offentlige ikke legger beslag på den tilgjengelige lånekapitalen, og penge- og kredittvesenet må gi stabile vilkår for utenlandsk kapital. Da vil denne kapitalen etterhvert vende tilbake. Den kan da kjøpe opp profitabel virksomhet i landet til en billigere penge enn før, og vil med sine høye krav til avkastning sørge for videre framgang i omstruktureringa. Krisa er løst. Så langt er vi imidlertid ikke kommet i de kriseramte landene i Asia enda, av grunner som vi seinere skal se.

Hva enten omstruktureringa foregår i nasjonal regi eller i regi av pengefondet, er altså de gammeldagse handelskrisene erstattet av en styrt prosess. Innholdet i denne prosessen har imidlertid ikke forandret seg . Det går ut på nedlegging av ulønnsomme foretak, drastisk økt arbeidsledighet, og drastisk nedgang i levestandarden for de breie massene gjennom prisstigning på utenlandske varer i første omgang, og gjennom lønnsnedslag etterhvert som arbeidsløsheten svekker stillinga til de som er i arbeid. De asiatiske landene som blei ramma av denne styrte prosessen ifjor, har lenge hatt fascistiske former for arbeidsdisiplin og utbytting. Det er imidlertid kanskje mulig å stramme skruen enda mer, og det blir nå forsøkt. Det er ingen prinsipiell forskjell på den gammeldagse krisene og den moderne styrte prosessen. Begge har til oppgave å få opp profittraten gjennom å øke utbyttinga, og gjennom å eliminere virksomheter som bruker mer resurser på å produsere varene sine enn det som er samfunnsmessig nødvendig.

Men det ville være helt feil å si at det ikke finns noe særegent og nytt i krisa i Asia. For det første foregår den, såvidt jeg kan se, på et helt nytt grunnlag som jeg vil kalle verdensmarkedsverdier. For det andre avler den motsigelser mellom den internasjonale finanskapitalen (amerikansk og japansk) og det vi i gamle dager ville kalt kompradorborgerskapet i Sør-Korea, Indonesia osv. For det tredje utvikler den seg i samband med krisa i Russland og den store, store krisa som langsomt modnes i Japan. I den forbindelsen kan en stille spørsmålet om ikke omfanget av problemene i kapitalismen vil bli så stort at det ikke lenger er mulig å få til en styrt omstruktureringsprosess. Det er det perspektivet som gjør at artikkelen min, skrevet sjette september, kan komme til å fortone seg veldig gammeldags når bladet kommer ut. Her er det bare plass til å behandle disse sakene stikkordsmessig.

Verdensmarkedsverdier

Avkolonialiseringa (fra krigen til sekstiåra) og liberaliseringa av verdenshandelen (fra sekstiåra til i dag) har, sammen med reduserte transportkostnader, ført til at varenes verdi dannes på en annen måte enn før, og at merverdien fordeles på en annen måte enn før. Ifølge marxismen er varenes verdi bestemt ved hvor mye arbeid som trengs til å produsere dem. Men det er ikke slik at hvis jeg bruker 2 timer på å strikke en sokk, mens A/S Ullvare bruker 2 minutter, så er min sokk verdt 2 timer og Ullvares verdt 1/30 time. På markedet vil det bli fastlagt hvor mye arbeid som er samfunnsmessig nødvendig for å lage en sokk, og sjøl om mine sokker er pene, vil det nok vise seg at den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida er 2 minutter. Det sokkemarkedet vi her snakker om, var tidligere det nasjonale markedet. En sokk i Ungarn kunne ha en nasjonal vareverdi som atskilte seg fra den nasjonale vareverdien til den samme varen i Norge. Slik er det ikke lenger for de aller fleste varer. Det har dannet seg verdensmarkedsverdier. Men det er et viktig unntak: arbeidskrafta har framleis en verdi som dannes på det nasjonale arbeidsmarkedet.

Så lenge valutaforholdene er stabile og skatteforholdene i ulike land er sammenliknbare, vil derfor varene som blir solgt i alle land komme fra steder der en både holder seg på verdensmarkedsverdien med hensyn til hvor mye arbeidstid som brukes, og bruker den arbeidskrafta som har lavest verdi i verden blant alle arbeidskreftene som egner seg til slik produksjon. På dette grunnlaget danner det seg en internasjonal gjennomsnittlig profittrate, og den igjen bestemmer de internasjonale vareprisene. Dersom dette geografiske mønsteret for produksjonen fører til store ubalanser i utenriksregnskapet til enkelte land, vil valutakursene endre seg til arbeidskrafta i disse landene har fått en verdi som gir balanse i utenriksregnskapet.

Dette systemet, der valutakursene og varenes produksjonssteder endrer seg med endringene i arbeidskraftas verdi i hvert land og med de internasjonale vareverdiene, er drastisk forskjellig fra systemet i kolonitida. Begge systemene er imperialistiske, men mens profitten i kolonisystemet kunne tas ut som monopolprofitt fra koloniene, er det nå heller den gjennomsnittlige internasjonale profittraten som kan holdes høy gjennom imperialistisk utbytting. For vareprisene betyr det at varene fra «lavkostland» er relativt billigere enn før, mens varene fra «høykostland» er relativt dyrere.

I en forstand er det først nå vi får en verdenskapitalisme, sjøl om vi ennå ikke har en enhetlig arbeiderklasse i verdensmålestokk. I kolonitida blei det med rette sagt at det var umulig for et tredjeverdenland å utvikle seg langs den kapitalistiske vegen. Den var stengt av imperialistene. Når systemet endra seg, var det nettopp de landene som nå er i krise, som kunne utnytte dette først til å få til en kapitalistisk utvikling basert på beinhard fascistisk politikk overfor arbeiderklassen og åpenhet for utenlandsk kapital. Krisa i Asia er den første grunnleggende omstruktureringa i produksjonsforholdene i disse landene, og vil ha konsekvenser i resten av verden ikke bare på grunn av den uroen på finansmarkedene som det medfører, mens også fordi det endrer forholdene for produksjonen i hele verden.

Motsigelser i borgerskapet

1. september i år innførte Malaysia drastiske restriksjoner på den frie flyten av kapital. Det blei forbudt å selge aksjer til lavere kurs enn en kjøpte dem for, dersom en ikke hadde hatt dem i mer enn ett år. Dessuten blei det forbudt for utlendinger å holde landets valuta, ringgit, etter 30. september. Dette er det mer saft i enn en liten «Tobin-skatt» på kapitalbevegelser. Formelt sett er langsiktige utenlandske investorer framleis velkomne, men det spørs om de vil komme på slike vilkår.

Borgerskapet i Malaysia prøver på denne måten å opprettholde sin makt ved å motsette seg de omstruktureringene som den internasjonale kapitalen krever. Den malayiske regjeringa har også tidligere, så vidt jeg husker, lagt all skyld for valutakrisa på utenlandske kortsiktige spekulanter. Det er jo sikkert feil – spekulantene vil ikke begynne å spekulere før det er grunn til mistanke om at ikke alt står bra til med den malayiske økonomien. Og utviklinga seinere har bekreftet at det var tilfelle. Men det skal bli spennende å se hvordan dette opprøret mot den internasjonale finanskapitalen faller ut.

Suharto i Indonesia nektet å gjennomføre de tiltakene pengefondet anså nødvendige, åpenbart for å berge de enorme formuene han hadde sikret seg og familien sin gjennom korrupsjon. Han falt, men har han berget pengene sine?

Jeg har ikke fulgt med i detalj, men det virker ikke åpenbart at resultatet av krisa skal bli at borgerskapet i de kriseramte landene skal miste alt de har. Det virker ikke åpenbart at de nødvendige omstruktureringene skal la seg gjennomføre uten motstand fra dem som står i fare for å miste kapitalen sin. Dessuten har vi motstand, grensende til regulært opprør, fra befolkningene som får oppleve følgende av ti prosent fall i bruttonasjonalproduktet, vanvittige renter og inflasjon. Det er ikke åpenbart at en styrt prosess lar seg gjennomføre.

Krisa i Japan og Russland

De japanske bankene var en stund overlegent de største i verden målt i forvaltningskapital. Men egenkapitalen var svært lav i forhold til forvaltningskapitalen. Da eiendomsmarkedet i Tokyo falt sammen rundt 1990, blei bankene sittende med en mengde råtne lån og potensielle tap. Dette har de aldri klart å kvitte seg med. Den langvarige svake utviklinga på børsen bidro til å svekke bankene. Noen finansinstitusjoner har gått overende. En stor mengde andre vil gå overende hvis Tokyobørsen faller til et lavt nok nivå på det tidspunktet hvor bankene skal avlegge årsmelding. I den situasjonen har det japanske borgerskapet mobilisert den høye etiske standard og solidaritet som LO-økonom Stein Reegård framhevet som påkrevet i den nåværende situasjonen (i et intervju i Aftenposten). De har mobilisert alle reserver for å kjøpe aksjer fra dem som må selge, og slik holde Nikkei-indeksen over 15 000-nivået. I de siste dagene virker det som de har måttet gi tapt, men de kan framleis komme igjen.

Hvis storbankene i Japan faller, og alle de skjulte tapene kommer på bordet, vil det kunne ha store ringvirkninger på finansmarkedene i resten av verden. De store finansinstitusjonene i vesten har allerede måttet rapportere relativt betydelige tap på krisa i Russland. Sammenfallet av alle disse problemene kan bli mer enn det er mulig å styre unna, så kanskje står en gammeldags «handelskrise» for døra – et 1929.

Norge

I denne situasjonen har børsene verden over falt kraftig i august og september – med 15-25% i de fleste tilfellene – og med langt mer i Russland og noen land i Latin-Amerika. Det dukker nå opp storinvestorer også i Norge som har tapt alt, og store konserner som Kværner har tapt så mye på krisa i Asia og andre steder at de neppe kan betale gjelda si.

Den særnorske «krisa» skyldes naturligvis ikke lønnsoppgjøret, kontantstøtta og krangelen mellom politikerne om hvordan det skal skjæres ned, slik massemedia skulle få oss til å tru i den ukes tid. Den skyldes snarere en politikk som partiene har stått sammen om, og som den forrige regjeringa gjennomførte. Først økes oljeutvinningstakta drastisk – muligens på oppdrag fra USA for å holde oljeprisen nede mens Irak blir boykottet? Som en følge av ikke minst denne norske politikken, faller oljeprisen når etterspørselen i Asia dabber av. Hvis russerne må selge olje for enhver pris for å klare sine forpliktelser, vil den forbli på et lavt nivå en stund. Dette var årsaka til at folk blei mistenksomme til den norske krona og flyttet pengene sine over i andre valutaer. Norges Bank svarte med renteøkninger for å lokke pengene tilbake. Det hadde den ikke behøvd å gjøre hvis ikke politikerne hadde bestemt at den norske krona skulle være knyttet til ECU-en. Det valget var lite heldig, for alltid når oljeprisen er lav, vil det være et godt tegn for EU-økonomien, men et dårlig tegn for Norge. Dermed oppstår den spenningen mellom utviklinga i Norge og EU som gjør at spekulantene kan begynne å spekulere i at valutapolitikken må legges om.

Nå viser det seg imidlertid at de som har solgt norske kroner, ikke er utenlandske spekulanter, men norske bedrifter, og ikke minst den norske stat! Staten må jo veksle kroner til utenlandsk valuta for å plassere oljefondet i utlandet, slik det er bestemt. Men ikke bare det: Stortinget vedtok også i fjor at oljefondet skulle plassere en god del av midlene sine i aksjer, mot tidligere bare obligasjoner. Da dette blei iverksatt i år, var aksjekursene på topp. Titalls milliarder av oljefondet har allerede forsvunnet gjennom kursraset i august. Alt dette skyldes den usedvanlig idiotiske politikken til de som nå vil tilbake til makta for å innføre fast styring og vise handlekraft gjennom nedskjæringer.

Naturligvis er det ingen krise i Norge nå. Vi må slåss for at det ikke er folk flest som skal bære byrdene av den valuta- og renteuroen som har vært gjennom dyre studielån, boliglån og offentlige nedskjæringer. Men en krise i verdenskapitalismen vil like sjølsagt også trekke med seg Norge. Hvordan det skal møtes, har folk ikke begynt å diskutere enda.

Profittraten

Når valutakrisene, børsrasene og renteuroen denne gangen ser ut til å ha langt større realøkonomiske konsekvenser enn tilsvarende hendelser de siste 10-12 åra, så skyldes det at det er noe galt med lønnsomheten. Profitten smører systemet. Faller den, skal det bare noen tilfeldige hendelser til for at det meste synes å rakne, og «forretningsklimaet» endrer seg brått. Når børsnedgangen nå fører til at bankenes kunder ikke kan betjene sine lån, og når tap på finansposter etc. fører til at årsresultatene til selskapene viser store underskudd, eller det plutselig blir umulig å oppnå videre kreditt på rimelige vilkår, så ville det allikevel ikke fått større konsekvenser for økonomien som helhet dersom profittraten i gjennomsnitt var høy. Litt oppkjøp og omstrukturering, og litt styrt nedlegging kanskje, men ikke noe som berører systemet som sådan. Det er verre når ingen vil kjøpe opp store konserner som det går utfor med, fordi ingen veit hvordan de skal få verdier ut av dem. Det sies å være tilfelle med Kværner nå.

I slutten av en oppgangskonjunktur faller profittraten, fordi nye produksjonsmetoder har økt den organiske sammensetninga til kapitalen, samtidig som alle som har makt til å sikre seg feite andeler av merverdien til eget uproduktive konsum, gjør det. Profittratefallet gjør først og fremst hele systemet mer ustabilt. Tidligere lot det seg ikke rokke av børsras på 20% på en dag, som på New York-børsen i 1987, men nå ser det bare ut til at det ene drar det andre med seg. Vi er inne i en sjølforsterkende prosess.

Det hjelper lite at tyskerne og amerikanerne sier at her hos oss er økonomien grunnleggende sunn og sterk. Det hjelper heller ikke at Hongkong er istand til å holde børsen oppe gjennom å sette inn folketrygdfondet og private pensjonsfond til aksjekjøp, og eventuelt spe på med kinesiske midler. Dersom en dyp krise er under utvikling i Japan og resten av Asia, så vil den krisa skape helt nye verdiforhold og utbyttingsforhold, og det får før eller siden konsekvenser for produksjonen i resten av verden – i hvert fall så lenge verdenskapitalismen ikke faller fra hverandre igjen i regioner, omtrent som i 30-åra. De konsekvensene vil arbeidsfolk i Europa og USA få merke i form av helt nye normer for lønns- og arbeidsforholdene, helt nye former for automatisering i produksjonen, og i form av arbeidsledighet og industrinedlegging. Det som trengs dersom disse perspektivene slår til, er kanskje framfor alt internasjonal arbeidersolidaritet og gjensidig hjelp til å styrke fagorganisering, faglig kamp og faglige rettigheter.

Merverdien skapes av arbeiderne i produksjonen. All slags profitt, enten den tar forma av gevinster på aksjemarkedet, renteinntekter, grunnrente fra kontroll med knappe produksjonsfaktorer, eller hva det nå skal være, er avledede former for merverdien som blir skapt i produksjonen. Disse formene for profitt lever ikke og utvikler seg ikke i isolasjon fra verdiforholdene og utbyttingsforholdene i produksjonen, slik de blir beskrevet i første bok av Kapitalen. I dag er disse grunnleggende forholdene bestemt gjennom at vareverdiene er internasjonale og arbeidskraftas verdi er nasjonal. Hvilke motsigelser det vil gi opphav til og hvilken framtid dette systemet har, har vi ennå ikke analysert. Men det er klart at alle overflatiske reformforslag, enten det er nye etiske standarder, nye former for internasjonal kontroll eller nye former for nasjonal styring, risikerer å bli knust til pinneved når disse motsigelsene utvikler seg. Det vil si: verdenskapitalismen vil utvikle seg til den møter sin banemann, en enhetlig internasjonal arbeiderbevegelse.

Etterord

Nå er det alt sjuende september. Det ene ordet tok det andre mens jeg skreiv dette. Jeg vil bare få presisere: Jeg har ikke blitt trotskist. Jeg har ikke mista trua på at det nytter å tilkjempe seg rettigheter og goder innafor nasjonale rammer, eller at det går an for nasjonalstater å stå mot imperialismen. Jeg har bare pekt på at det nå vil måtte skje under nye vilkår som vi ennå ikke har analysert, og at den krisa som nå utvikler seg, kan komme til å være den første prøva på om vi klarer det.

av Birger Thurn-Paulsen

Få ord er så mye brukt, så mye omtalt, beskrevet, fortolket og hyllet som demokrati. Det er samtidig få ord som er så mye omskrevet, forflatet, manipulert og misbrukt.

Det er revolusjonæres standpunkt at demokrati er et overordnet mål for en samfunnsomveltning. Et forsøk på å beskrive det målet nærmere blir at virkelig demokrati er et nivå hvor alle mennesker, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter for deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen. I mellomtida slåss vi for demokratireformer, rettigheter og friheter under kapitalismen. I min bok er det et tveegget sverd.

Det er av avgjørende betydning for det kapitalistiske systemet at det klarer å opprettholde myten om at kapitalismen er det nærmeste vi kan komme demokratiet. Det skjer gjennom propaganda, gjennom kompromisser og avtaler og ved at kapitaleierne sjøl utvikler produksjonen slik at noen grad av ansvar og myndighet skyves nedover i desentraliserte produksjonsledd. Summen av alt dette tjener til å holde vedlike en tro og en følelse hos folk av at de har langt større innflytelse enn de i virkeligheten har, og at dette systemet, med sine skampletter, er det beste som kan oppnås.

Sosialdemokratisk olje

I denne oppgaven har kapitaleiere og borgerskap fått stadig større drahjelp fra sosialdemokratiet. Vi har i Norge et ganske høyt utviklet nett av utvalg og organer på arbeidsplassene: På den ene sida har vi den lokale klubben som forhandler med motparten – her er interessemotsetningene mer eller mindre åpenlyst erklært. På den andre sida har vi alle de såkalte samarbeidsorganene, bedriftsforsamlinger, arbeidsmiljøutvalg, internkontroll og en del varianter råd og utvalg som ofte er sammensatt av like mange representanter fra eiersida og fra de ansatte. Typisk er Arbeidsmiljøutvalgene, hvor det på toppen av det hele er slik at eier og ansatt bytter på å være utvalgsleder. Alt dette kan anerkjennes som reformer som handler om demokrati og større rettigheter for folk. De er dels kjempet gjennom, dels kommet i stand gjennom avtalekompromisser i Hovedavtalens ånd.

Sosialdemokratiet skal ikke frakjennes enhver ære opp gjennom historia. De har til sine tider stått for og bidratt til å gjennomføre reformer som har vært viktige for folk flest. Men, de har bidratt enda mer til å gjøre reformene tilslørende og ufarlige. Rent bortsett fra at sosialdemokratiet har utviklet seg til å bli den kanskje beste Administrasjon kapitalismen kan ønske seg, er det i denne sammenhengen først og fremst to politiske stikk som har gjort stor, stygg skade. Både i innholdet og i praktiseringa av dem, har de gjort en stor innsats for å fjerne klassespørsmålet, klassemotsetningene fra reformene. På all mulig slags propagandistisk vis er framstillinga den at vi er i samme båt, eller samme familie, eller at det er farlig for oss alle hvis konkurranseevnen trues. Det andre stikket er at sosialdemokratiet som bevegelse har tydd til drastiske midler for å holde kontrollen over enhver reformbevegelse, over alle opprørske tendenser, samtidig som de har utviklet et stort skille mellom alle slags valgte representanter og de som har valgt dem. I deres bok er innholdet i ordet tillitsvalgt at de som velger overgir sin tillit og handlekraft til den som velges. De som velger blir tilskuere, ikke aktive og kjempende deltakere – tillitsvalgte gis alle muligheter til å bli allvitende småkonger som bestemmer for deg og ordner opp for deg. Det er det da også fryktelig mange tillitsvalgte som blir. Om ikke allvitende, så i alle fall småkonger.

Presset på å ta på seg denne «småkongekappa» og bli «den som ordner opp for deg» kommer fra alle hold: Selvfølgelig fra eierne, og fra sosialdemokratiet, men også fra folk, fordi vi gjennom lang, lang tids propaganda og organisasjonspraksis er oppdradd til å tro og tenke at det er best sånn. En forholdsvis innflytelsesrik forbundssekretær sa til klubbstyret på arbeidsplassen min for anslagsvis tjue år siden: «Det er slutt med å stå på barrikadene nå. Prinsipper er til salgs for høyest mulig pris.» Det sier seg nesten selv at når man skal handle med prinsipper bør det være forbeholdt noen få utvalgte. En annen sak er at alt som har med tariff-forhandlinger å gjøre, begreper, beregningsmetoder og regnestykker er blitt gjort så komplisert, eller så finurlig, at det kreves mye for i det hele tatt å skjønne hva som foregår. Vi blir ytterligere tvunget til å stole på noen få. Neppe helt tilfeldig.

Samfunn for de utvalgte

I tråd med systemets iboende faenskap bidrar moderne produksjonsformer, eierstrukturer og organisasjonsmetoder til utviklingen av et samfunn for de utvalgte. Samtidig skjer det en oppsplitting av arbeidsplasser og arbeidsforhold som gjør motstand vanskeligere, ytterligere forsterket ved angrep på demokratiske rettigheter som organisasjonsrett og streikerett. For sikkerhets skyld: Jeg mener ikke at systemets iboende faenskap ligger ikke i hodene på noen kapitalister. Vi snakker om systemets utvikling for å tilfredsstille profittbehovet, og det dreier seg for all del om den teknologiske revolusjonen, som i sin tur får store konsekvenser for produksjon, for organiseringa av den, og for menneskers liv.

Produksjonen splittes opp og desentraliseres. Vi får et mønster som spenner over alt fra såkalt fjernarbeid fra PC-en i heimen, riktignok forbeholdt et visst sjikt, via mindre produksjonsenheter innafor et divisjonert konsern og til arbeidsplasser som fortsatt er relativt store. Sukkerbiten for den enkelte ved divisjonering og desentralisering er ofte at du får noe større ansvar og myndighet. For mange kan det sikkert bety mer meningsfylt arbeid. Som det meste har dette opptil flere sider. Overføring av ansvar til desentraliserte enheter kan på den ene sida gi både enheten og det enkelte menneske større innflytelse og et mer interessant arbeid. På den andre sida styrker det lojaliteten til din arbeidsplass, din bedrift. Dessuten mener jeg at denne påstanden er en holdbar: Mens produksjonen desentraliseres, blir det sentrale grepet, den sentrale styringa over profitt og effektivisering sterkere.

Det er to trekk som på overflata ser ut som motsetninger, men som i virkeligheten henger sammen: Desentralisering av produksjonen og sentralisering av makta.

Presset på offentlig sektor, nedskjæring samtidig som kapitalen ekspanderer inn til offentlige tjenester som hittil har vært samfunnstjenester, er et annet viktig trekk. Under feiende overskrifter som Valgfrihet og Fri Konkurranse gjør det velferds- og servicetjenester som bør være bygd etter likhetsprinsipper om til tjenester som skal kjøpes. Med andre ord blir tilgjengeligheten avhengig av hvor du bor, hvor du arbeider og hvor mye du tjener.

Hvor du arbeider, og om du i det hele tatt har arbeid blir mer og mer avgjørende. Så langt ser vi en klar utvikling mot at pensjon og utdanning/etterutdanning knyttes nærmere til arbeidsforhold og tariffavtaler. Den lovbestemte pensjonsalderen på 67 år blir igjen for de som har dårligst råd og dårligst tariffavtale. Dette er viktige prinsippspørsmål fordi felles rettigheter blir gjort om fra lover til avtaler og spørsmål om kjøp og salg.

Kampen om betingelsene

Alt dette blir bare enda verre ved at det presses fram større fleksibilitet i forhold til arbeidstida og normalarbeidsdagen, og større lønnsforskjeller som til dels kommer av lønnssystemer som er mer basert på innsats og det enkelte individ. Hvor er fagbevegelsen her?

Jeg vil påstå at fagbevegelsen følger «turbokapitalismen» som hånd i hanske: Når kapitalen desentraliserer produksjonen og sentraliserer makta, gjør fagbevegelsen det samme.

Tariffavtalene reflekterer produksjonsmønsteret ved at forskjellene øker. Lønn og andre betingelser knyttes til lokale forhandlinger og den enkelte bedrifts profitt og «konkurranseevne». Samtidig legges det stramme generelle rammer for oppgjørene i et korporativt samarbeid mellom arbeid, kapital og stat. I skjæringspunktet mellom kampen om medlemshodene, kontrollen over de samme hodene og klassesamarbeid med kapitalen, er de som vi nå må kalle de store sammenslutningene innafor fagbevegelsen, med på å øke forskjellene, med på å innføre begrensninger i organisasjonsretten og streikeretten.

Det som skjer i oppgjøret ved Oslo Sporveier, nærmere bestemt ved A/S Sporveisbussene, er svært illustrerende for utviklinga og en viktig prøvestein for hva LO står for (Klassekampen 8. august 1998). A/S Sporveisbussene er skilt ut som eget selskap, i praksis et datterselskap under A/S Oslo Sporveier. De har nå gått inn i NHO, nærmere bestemt Transportbedriftenes Landsforening, og søker å oppnå ny arbeidsgiverstatus. Hvis bussjåførene gjennom dette trekket tvinges over på overenskomsten med Transportbedriftenes Landsforening, altså såkalt privat sektor, vil det føre til dårligere lønn og dårligere vilkår. Her knyttes flere spørsmål sammen: Privatiseringa av offentlig sektor foregår til dels gjennom opprettelsen av mer eller mindre finurlige selskapsformer. Det gir større rom for å sjonglere med lønns- og arbeidsvilkår, samtidig som det griper rett inn i spørsmålet om organisasjonsrett og frihet.

I forbindelse med et møte med Hans-Peter Martin, forfatteren av boka Globaliseringsfellen, (Klassekampen 4. april 1998) uttaler kommuneforbundsleder Jan Davidsen at han ser privatiseringa av offentlig sektor i Norge som del av en internasjonal tendens. Ingen oppsiktsvekkende observasjon det, men han sier videre: «Fagbevegelsen må ikke bli skremt av at kapitalkreftene internasjonalt rykker fram på denne måten. Også vi rår på mange måter over større ressurser og er bedre organisert enn før. Det er mer viktig enn noen gang at vi har en aktiv og aksjonsrettet fagbevegelse.» Fint. Oppgjøret med A/S Sporveisbussene er en glimrende anledning for Kommuneforbundet og LO til å stå for mer enn ord. En annen sak er at jeg mener at Davidsens utsagn er litt farlig. Fordi det er litt for overflatisk. Det tar ikke inn brutaliteten i kapitalens framstøt, og heller ikke at disse framstøtene både er forutsigbare og opptrer i kompliserte former. Det tar ikke inn over seg at fagbevegelsen dels er på defensiven, dels må innse at kampen er vanskelig, for vanskelig til at det holder med klassisk «slå seg på brøstet»- retorikk. På den andre sida er et møte rundt boka Globaliseringsfellen et flott initiativ. Det gir rom for større kunnskap og muligheter til å trenge dypere. Og er det noe vi virkelig trenger, så er det å trenge dypere.

Demokrati og menneskesyn

Hva har alt dette med demokrati å gjøre? Og er det bare skittkasting og sverting av alt som går under navnet bedriftsdemokrati? Jeg er helt for å forsvare organer, utvalg, avtaler og alt som gir folk grader av kunnskap, innflytelse og mulighet til å delta og kjempe. Vi må forsvare – og kjempe for ytterligere reformer som kan utvide de demokratiske rettighetene. Mitt poeng ved å kalle demokratireformer under kapitalismen for et «tveegget sverd» er at det i hovedsak virker tilslørende og legger olje på vannet så lenge deltakelsen overlates til de få utvalgte, denne lille hæren av tillitsvalgte, av «Tordenskjolds soldater» som går inn og ut av verv og ordner opp på vegne av medlemmene, som sosialdemokratiet ved iherdig innsats har skapt, i nært samarbeid med kapitaleierne. Det kreves stor innsikt og styrke å unngå og bli presset inn i denne rollen. I tillegg til presset fra alle hold kommer kravene om å være oppdatert, noe vi kanskje kan kalle profesjonaliseringa av tillitsverv, som gjør at du kommer inn i en ond sirkel. Avstanden til de andre øker. Dette handler også om menneskesyn, at noen er mer verd enn andre, eller at noen er viktigere enn andre.

Dersom kampen for demokratiske rettigheter skal bli noe mer enn olje på vannet, bli et springbrett for forandring, må kampen innafor folkelige organisasjoner og fagbevegelse stå om å løfte blikket og se på baksida av fenomener og fine ord, om hva som fører til forandring. Vi kan godt si at det står om et revolusjonært perspektiv. Det vil etter mitt syn si at kampen må stå på minst to nivåer, både for reform og for demokrati innad i organisasjonen. Det siste er på mange måter det vanskeligste. Det er et klart mønster at konkrete kamper evner å aktivisere mange, men enten det blir seier eller nederlag har alt lett for å falle tilbake i vante folder. Ikke spesielt mystisk, men vanskelig, fordi ingenting går etter en rett linje framover og oppover. Det er ikke snakk om å moralisere, men jeg tror det er viktig å holde oppe problemstillinga og perspektivet hele tida, holde kanalene åpne for informasjon og kunnskap, være dristig i å tenke metoder for å aktivisere flest mulig, være nysgjerrig og fantasifull for å finne medisin mot passivitet og maktesløshet. Da Solidaritet i Polen stod midt oppe i kampene, gjorde de noe som kan tjene som et godt eksempel på det å være bevisst på åpenhet og demokrati innad. De krevde, og førte forhandlinger på eget område, og lot forhandlingene gå ut over et høyttaleranlegg. Da blir det også temmelig vanskelig for en som er valgt til å forhandle å gå ut over mandatet sitt. Alle hørte hva alle sa.

Mitt forsøk på å beskrive biter av virkeligheten og utviklinga nå har med perspektivet på demokrati å gjøre. På to måter. Når avtaler og lover som er bygd opp etter et visst likhetsprinsipp for å sikre alle et nivå av velferd og omsorg, bygges om slik at velferd og omsorg må kjøpes, er det et angrep på våre demokratiske rettigheter. Likedan når utviklinga av den kapitalistiske produksjonen, og administreringa av den, fører til begrensninger i organisasjonsrett og streikerett. Å forsvare, og kjempe for utvidete rettigheter blir et strategisk spørsmål i forhold til sosialismen og det klasseløse samfunnet. Å kjempe for demokratiet innad i organisasjonene er etter mine begreper også et strategisk spørsmål.

Inn i sosialismen

Betingelsene i folks hverdag er avgjørende for hvordan det er mulig å mobilisere til aktivitet og deltakelse. Det er en like viktig side av kampen for et virkelig demokratisk, og etter hvert klasseløst samfunn. Der vi er nå, med kapitalismen på sitt nakne hensynsløse, er vi inne i en utvikling som privatiserer og gjør mest mulig til et spørsmål om kjøp og salg og profitt, individualiserer problemer og brutaliserer «kampen for tilværelsen». Den forsterker ulikheter og skaper stadig større avstand mellom de få og de mange. Vi opplever utilslørte angrep, både på konkrete rettigheter og betingelsene i livet.

Det er forresten ikke helt riktig at angrepene er utilslørte. Noe av problemet er at de tilsløres gjennom en velsmurt propagandakrig, ikke minst ved bruk av det besnærende begrepet valgfrihet. Under overskriften: «Er valgfrihet blitt en frase?» har Inger Louise Valle en ganske god kommentar til kontantstøtten i siste nummer av LO-Aktuelt. Hun runder av med følgende: «At vi mishandler våre barn i våre egoistiske liv utenfor hjemmet, har vært brukt mot oss yrkeskvinner til alle tider. Jeg kan nesten ikke tro dette er alvor. Urettferdighet i systemet kan bøtes på ved å satse på full barnehagedekning, lavere foreldrebetaling og klekkelige lønnstillegg til sykepleiere og lærere. Dette ville være en stolt videreføring av kampen fra 60- og 70-årene.»

Flott, men la oss ta det litt videre. Hvis vi utvider lønnsspørsmålet til å gjelde kvinnelønna, og blant annet føyer til kravet om 6- timers dag, snakker vi ikke bare om en stolt videreføring av kampen, men om strategiske krav med perspektiv inn i sosialismen. Hvis vi henter opp forsøket på å definere demokrati: At alle, uavhengig av kjønn og hudfarge, har like rettigheter, like friheter og like muligheter til deltakelse i, og innflytelse over den samfunnsmessige prosessen, så kan vi ikke komme dit før betingelsene for den enkelte er oppfylt. Det vil si at full frihet, full frigjøring av mennesket henger sammen med et samfunnsmessig nivå hvor hvert enkelt menneske har oppnådd en status som fullt ut materielt selvstendig enhet.

Jeg tror jeg ser det sånn: Fullverdig demokrati kan ikke oppnås før klassekampen er ført til ende. Klassekampen kan ikke «avblåses» før betingelsene for full frigjøring for hver enkelt er oppfylt. Det dreier seg ikke minst om kampen for å oppheve de materielle betingelsene for kjønnsundertrykking og rasisme. Nå står det selvfølgelig ikke noen dommer der og blåser i fløyta når kampen er slutt, et signal om at neste kamp er det klasseløse samfunnet, men det er helt avgjørende å være bevisst i høyeste gear på den fella det er å politisk forgripe seg på virkeligheten, og erklære det klasseløse samfunnet før klassekampen faktisk er over.

av Jørgen A Strickert

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Redaksjonen

av Jens Andvig

Mens en ligger i sanden og kikker over på de husene som ennå står på Gulbrandsøy, blir tankene dradd mot fortiden. Når kom de første menneskene, hvordan har livet vært her, og hvorfor forlot menneskene Lille Molla?

På en fin sommerdag kan Lille Molla stå frem som det rene ferieparadis med sandstrender rundt hele øya. Pollen mellom Grundstad og Gulbrandsøy er en idyllisk vik som blir mye besøkt av fritidsbåter fra Svolvær og Skrova. Ørnen har ikke forlatt øya, og elgen er kommet, men skarveberget over pollen er forlatt.

Vannet i pollen er krystallklart og salt. En liten svømmetur vil gjøre det like klart hvorfor det ikke fins noen luksushoteller her som ved Middelhavet. Vannet er kaldt, Vestfjordkaldt.

Det fins ett enkelt funn fra yngre steinalder på Helland, men ifølge Reidar Bertelsens historiske oversiktskart (Lofoten og Vesterålens historie, bind 1) ble det fast bosetning først etter 600 e. Kr. Dette er seint. Det har vært mennesker på Årstein i 6000 år. På kartet over yngre jernalder fra 600 til 1050 e. Kr. er det oppgitt bosetning på Grundstad og Haverdalen. Området har neppe vært gjenstand for intens forskning.

År 800

La oss bo på Grundstad i år 800. Hvordan så verden ut da?

Det er vikingtid, både rikssamling og kristendom banker på døra. Vi vet ikke hvor mange mennesker det bodde på Grundstad, vi vet ikke hva de heter. Men vi vet at det var mennesker – homo sapiens sapiens. Biologisk var de ikke forskjellige fra nålevende nordmenn, kanskje litt mindre i høyde og vekt. Vi vet at det var fisk i havet, at det ble drevet et slags jordbruk. De hadde husdyr som sauer og geiter og kanskje storfe.

Det må ha vært bjørn på Lille Molla. Navnet Bjørndalen oppstod ikke uten grunn. Vi vet ikke om det var treller der, eller om folk på Grundstad var underlagt en høvding. Vi vet heller ikke mye om eiendomsforholdene. Var de leilendinger eller odelsbønder? Spørsmålet om eiendom må være kommet opp. Hos jegerfolket var eiendommen kollektiv. Jordbrukerne trengte lov og regler om eiendom. Men det oppstod rikdom og fattigdom.

På kartet til Bertelsen fins det ikke mennesker på Skrova i år 800, men det gjør det på Haversand på Store Molla, Ørsvåg, Storvågan og Helle (men ikke Svolvær). Hva slags kontakt hadde folk på Grundstad med folk omkring? Folk kunne gå på trange stier fra Grundstad til Haverdalen, men til alle andre steder måtte de bruke båt. Hvor lang tid tok det f. eks. å ro til Storvågan? Seilet kom i bruk omtrent på denne tiden. Brukte folk i Haverdalen og Grundstad seil?

Båtene på Lille Molla i år 800 må ha vært av tre. Tre ble også brukt til husbygging. Det er liten grunn til å tro at det var noen særlig skog på øya. Altså må folk ha fått tremateriale utenfra. Seinere ble det store båtbyggingsstedet Salten – langt sørover. Likevel er det tvilsomt om båter ble «importert» så tidlig. Båter måtte folk ha. Kanskje laget de dem selv.

I år 800 fantes ikke Norge. I 890 snakket Ottar med den engelske kong Alfred om «nordmenn». Nordveien eksisterte for vikingene. Det må ha vært en gryende bevissthet om at folk som bodde langs nordveien, var nordmenn.

Statsdannelse

Norge ble til en stat. Hadde folk på Lille Molla noen interesse av å «lage» en stat, eller ble de passivt med på hele utviklingen fordi de ikke hadde noe alternativ?

Det var en farlig verden her nord i år 800. Naturen var farlig, det skulle ikke mye kuling til før fiskerne var i livsfare. Andre mennesker og folkegrupper var farlige. Folk på Lille Molla hadde nok våpen, men det var ikke mye de kunne gjøre hvis de fikk besøk av en fiendtlig gruppe våpenføre vikinger. Det var nå leidangen kom i bruk. Det fins ennå en varde på Vikan. Derfra kunne en varsle Steigen. Det er grunn til å tro at folk på Lille Molla gjerne ville ha beskyttelse slik at de kunne få mest mulig ro til det intense strevet med å livberge seg.

De store folkevandringene var delvis skyld i at Romerriket falt. Det oppstod store kamper mellom folkegruppene. Det var også kamper innenfor folkegruppene for å opprette en slags stater.

Karl den store ble keiser i år 800. På de britiske øyer var det blodige kriger mellom kelterne og de innvaderende anglosakserne (400-600).

Skandinavia var slett ikke noe «rolig hjørne» av Europa i år 800, selv om de germanske folkegruppene var forholdsvis ensartet. Det oppstod tre hovedsentra for statsdannelse som etterhvert ble til Norge, Sverige og Danmark. Det var konstant spenning mellom disse sentra som ble løst med kriger og unioner. I Norge husker vi spesielt Harald Hårfagre, 1814 og 1905, selv om Harald Hårfagres makt aldri nådde så langt nord som Lille Molla.

Min gjetning er at folk på Lille Molla var mindre passive overfor den første opptakten til statsdannelse enn de var seinere. Da var det hele i fast gjenge. Alt ble styrt utenfra. Samene, derimot, fikk ingen stat. De måtte betale skatt og fikk ingenting igjen – bortsett fra å beholde livet.

Det står ennå glans over Saga-Norge, fordi folk ikke var passive som treller, selv om de «objektivt» var fattigere enn noen gang seinere. Ordet «kraftutfoldelse» blir brukt om vikingtogene av Erik Gunnes i bind 2 av Cappelens historie og Kåre Lunden i bind 3 om de praktfulle monumentale steinkirkene fra høymiddelalderen. Det er et ord som ikke blir brukt seinere i Norges historie. Det er tvilsomt om vi på noe tidspunkt kan bruke ordet «kraftutfoldelse» om menneskenes strev på Lille Molla. Det må ha vært et voldsomt slit bare å holde seg i live på en skrinn jord og greie å få fisken opp av havet. Stormen lå alltid på lur. De åpne båtene kunne fylles eller veltes på et kort sekund. Vi vet at fiskerne brukte krok og snøre – ikke så forskjellig fra dagens juksefiske – men vi vet ikke hvor mye fisk det var. Ingen anslag av fiskerikdommen forekommer i historiebøkene, heller ikke noe riss av torskens historie. Det var først G.O. Sars som i 1878 fant ut at skreien kom fra Barentshavet.

Jegere og samlere i varmere strøk jobbet ikke hardt. Det var lett å finne den maten de trengte. På Lille Molla må det ha vært ytterst vanskelig. Så å si alt måtte de gjøre selv, for til dyrene – det vil si høy på enger de hadde laget, også løv og høy de fant i utmark, tang og tare i strandkanten. Det lå mye arbeid i klærne de trengte. Vi vet ikke hvor hardt de jobbet i år 800, men denne form for tilværelse fortsatte helt opp til vår tid. Da var døgnet en nesten uavbrutt arbeidsdag. Kvinnehender i ro var en synd.

Vi kjenner ikke gledene folk hadde. «Fager er lien» heter det i sagaen. Så folk at Lille Molla var en vakker øy? De hadde fester. Vin laget de ikke. Hadde de noen glede av maten eller mjøden eller ølet de drakk?

Religionsskifte

Mange former for religion har fulgt homo sapiens sapiens så langt vi kan spore tilbake. Den norrøne religion oppstod ikke på Lille Molla. Likevel kan vi gå ut fra at den var levende der også.

På Hov på Gimsøya var det et offersted. Det er drama i Bibelen, særlig i Det Gamle Testamentet. Gjennom den tragiske fortellingen om Jesus er det forsøk på å skape harmoni som omfatter hele verden, selv om kristendommen gjør det klart at homo sapiens sapiens er et farlig og syndig vesen. Likevel virker Lille Molla som et bedre hjemsted for den norrøne religionen enn kristendommen. I vinterstormene på den vakre, men fjellfylte øya må folk ha forstått sagnet om Ragnarokk og guden Tor med hammeren. Norske historikere har stort sett behandlet kristendommen som historiens endestasjon og tatt lett på en «hedningereligion» som den norrøne. Sars er unntaket.

Hvis vi sammenlikner statsdannelsen og religionsskiftet, så er det min gjetning at opptaket til statsdannelse ble støttet på Lille Molla, mens kristendommen ble godtatt fordi den ble båret frem av sterkere krefter utenfra. Vi har ikke kunnet spore noen kirke på Lille Molla, men Reformatsen av 1589 nevner anneks på Skrova under Lødingen prestegjeld. Vi må derfor gå ut fra at det var til Skrova folk dro for å delta i gudstjenesten. Den første kirke i Lofoten som er nevnt i skriftlige kilder, var i Vågan i 1120.

Lofotfisket

Lille Molla var og er en utkant, men gjennom Lofotfisket blir øya en del av en historisk prosess som forandrer Norge og Europa. En viss handel har det vært mellom menneskene til alle tider. Den storhandelen som begynte i seinmiddelalderen, ble derimot begynnelsen på et nytt samfunn som på 1700-tallet førte til den industrielle revolusjon.

Reidar Bertelsen går nokså nøye inn på kildene som omtaler Vågastemnet først på 1000-tallet. Vi må gå ut fra at de årvisse innsig av skrei i Lofoten var kjent lenge før – såvel i nord som i sør. Det er da naturlig at andre fiskere enn de som bodde i Lofoten, dro hit for å få del i havets rikdommer. Vi vet ikke når det begynte eller når den første rorbua ble satt opp, eller om fiskerne utenfra greide seg uten noe slikt. Sagakildene forteller om Vågastemner og kongebesøk. I dag foregår det en arkeologisk «jakt» på en «by» på 12-1300-tallet. På 1200-tallet er det anført fire bebodde steder på Lille Molla: Grundstad, Haverdalen, Vikan og Helland, mens hundreåret etter er bebyggelsen på Grundstad og i Haverdal forsvunnet. Det er utenkelig at fiskerne på Lille Molla skulle være uten kontakt med handelen ved Vågastemnet.

Nord-Norge har ofte blitt ansett som den fattige landsdel i Norge – i visse perioder med rette. Det er derfor ikke til å undres at selv i Lofoten er vi ikke klar over hvor viktig tørrfisken har vært i vår historiske utvikling. Hanseatene var pionerer når det gjaldt å snu Europa ut av føydal stagnasjon. De slo seg ned i Bergen som ble Norges største by til langt ut på 1800-tallet (18.127 innbyggere i 1801, Kristiania bare 9.211). Jordbruket ble aldri ledende i den moderne næringsutviklingen i Norge. Det ble tørrfisken sammen med skipsfart, trelast og bergvesen.

Svartedauden

Grundstad og Haverdalen forsvant fra kartet i perioden 1350-1500, sannsynligvis på grunn av Svartedauden 1349-50 som førte til utryddelse av store deler av befolkningen (30 % eller 70 % ?). Mennesket som biologisk vesen har en formidabel reproduksjonsevne. For 10.000 år siden var vi bare omtrent 10 millioner mennesker. I dag er vi på vei fra 5-6 milliarder til 10 milliarder hvis jorda tåler det. Mennesket har også svakheter. Vår verste fiende er ikke andre rovdyr som bjørn, tiger eller ulv, men andre mennesker og småkryp som virus og bakterier. Disse usynlige småkrypene fikk ikke menneskene grep om før ut på 1800-tallet. Det var da befolkningsøkningen begynte for alvor i Norge og Europa.

1300-1814

Jeg nevnte at det var en viss glans over Saga-Norge. Både sagaene og Snorre hører blant de fremste skriftene fra europeisk middelalder. Den glansen lever videre i flere skuespill av Bjørnson og Ibsen og i vår nasjonalsang. I vår historiebevissthet har det festet seg et bilde av maktesløshet og fattigdom når det gjelder tiden 1300 til 1814. Det er vanskelig å få bekreftet et slikt bilde på Lille Molla. Disse stedene blir bebodd: Grundstad, Gulbrandsøy, Sandøy, Haverdalen, Bjørndalen (helt uten strand til å trekke opp båtene. At det kunne bo folk der, er mer enn mystisk), Vikan og Helland med Skjoldvær. Båtene var de samme, men noen hadde helt sikkert seil. Jordbruket og feholdet var det samme gamle slitet. Derimot ble mer tørrfisk solgt for penger.

I bind 5 av Cappelens historie refererer Ole Jørgen Benedictow en undersøkelse av 364 individer på en kirkegård i Jemtland som viser en gjennomsnittlig livslengde på høyst 20 år. Han oppsummerer slik: «For mennesker som daglig levde med døden i øynene, i stadig angst for sitt eget liv, for sine barns, sin ektefelles, for sin nærmeste families og sine venners, var Gud og håpet om et bedre liv etter dette en god trøst – iallfall en trøst.»

I 1591 utgav Erik Hansen Schønnebøl en beskrivelse av Lofoten og Vesterålen som også var en elendighetsbeskrivelse av lofotfiskernes kår:

«Jeg tror visseligen at ingen menniske paa jorden lider saa meget ondt for deres fattige føde, som det arme fattige folk giør her udi Nordland, og jeg tror ogsaa visselig, at ingen menniske paa jorden søger deres livsnæring med større fare, og livfarlighed, med større møde og umage end dette arme folk…»

Også hos Petter Dass er den fattige fisker meget nærværende, selv om høvdingen viser stor kraft og optimisme i sin tro på Gud og det systemet han er en del av.

Eiendomsforhold

Eiendomsforholdene på Lille Molla var uklare i år 800. Vi vet at bøndene i stort antall ble leilendinger etter rikssamlingen, at kirken ble en større og større jordeier, spesielt etter Svartedauden. Etter reformasjonen ble kirkegods til krongods og adelsgods.

Ifølge et lensregnskap for Vågan på 1600-tallet eier Kongen og «Jochen Irgens gods» følgende: Bjørndalen, Gulbrandsøy, Haverdal og Helland. Om Grundstad heter det: «Steegens Kierche Bygger». I Vikan er det «Kanicherne i Trundh., Bispen ibid» som dominerer. En matrikkel fra 1886 viser for eksempel at Bjørndalen ble eid av G.L. Størmer og kommunen!

Det skulle være trygt å trekke den slutning at på Lille Molla bodde det «småfolk» eller «allmue». Konge, kirke og adel nådde frem hit også.

Etter Svartedauden ble jord billig og arbeidskrafta dyr. På 1700-tallet var befolkningen økt så mye at jord ble dyr og arbeidskraft billig. Det var nå husmannsvesenet ble fullt utviklet. I Lofoten hadde man en spesiell avart som ble kalt strandsittere.

Fra 1500-tallet var Grundstad, Haverdalen, Bjørndalen, Vikan og Helland med Skjoldvær bebodd. Sandøy og Gulbrandsøy kom seinere. På 1900-tallet kan vi regne med at «bufaste» folk var blitt selveiere. Men da fikk eiendommene mindre og mindre verdi!

Ingen skrift fra Lille Molla

I historien skiller vi mellom historisk og forhistorisk tid. Skillet betyr skrift og ikke skrift. Fra Lille Molla har vi ikke et eneste skrift bortsett fra skatte- og tiendeoppgaver som begynte å komme fra embetsmenn og kirken på 15- og 1600-tallet. Reidar Bertelsens befolkningskart er bygget på arkeologiske undersøkelser. I bind 3 av Lofotens og Vesterålens historie fins det tre personnavn fra Lille Volla: Hans Jensen, Grundstad (side 146). Han ble vervet som soldat til Tordenskjold (liste fra 1711). De fleste av de vervede soldatene ble syke og døde. Dessuten Ole Caspersen og Mons Erichsen, Gulbrandsøy (side 239). De var med i en liten jekt fra Skrova som reddet en større jekt fra Saltdal i en storm på Folda i 1818. Det er de tre som er kommet inn i historieboka.

1800-tallet

Det begynte dårlig. Napoleonskrigene var verre for Lofoten og Vesterålen enn for resten av landet. Det oppstod en «demografisk» krise. Det vil si at befolkningstallet sank. Lofoten var så nært knyttet til verdenshandelen at da den engelske marinen hindret frakten av tørrfisk til Bergen og frakten av korn nordover, måtte det gå på livet løs.

Fra 1814 til 1914 var det stort sett fred i Europa. Det betydde økt etterspørsel etter fisk. Derfor er 1800-tallet blitt et spesielt århundre i Vågans historie. Fra Svein Smaaskjærs Lofotbilder 2 gjengir jeg noen oppsiktsvekkende befolkningstall:

Disse befolkningstallene gir en klar konklusjon. Det blir flere og flere folk rundt på småstedene i Vågan. Industrialiseringen av Norge banker på døra i Brettesnes i form av sildeolje- og sildemelfabrikk, som seinere går over til guano. Svolvær kommer som en komet. 41 innbyggere i 1801 og 889 i 1900. Kabelvåg kommer, men går litt tilbake på slutten av hundreåret. Dampskipskaia i Svolvær var farlig!

Det fins mange forklaringer på folkeøkningen både i Norge og resten av verden. Både Lofoten og Vesterålens historie og Cappelens Norgeshistorie kretser rundt barnedødelighet, kosthold (poteten), selve de epidemiske sykdommer, hygieniske forhold med helsestell og bedre hus osv. Jeg holder på etterspørsel etter fisk og seier i kampen mot småkrypene. I dag er den seieren også vunnet i de fattige land, mens i de rike land er befolkningsøkningen stoppet opp på grunn av fall i fødselshyppigheten.

Det er ett spesielt forhold i Lofoten som må kommenteres. I 1762 ble den første gjestgiverbevillingen gitt i Lofoten. I 1821 ble det besluttet å selge det offentlige jordegodset i Norge. Selvfølgelig ble det gjestgiverne som kjøpte det, og de ble til væreiere. Lofotloven av 1816 trygget deres stilling.

Nå får vi en underlig situasjon. Liberalismen var på fremmarsj i Norge og Europa. Gjestgiverbevillingene, salget av jordegodset, Håndverksloven av 1839, Handelsloven av 1842 og den nye Lofotloven av 1857 hadde klare liberalistiske trekk. Resultatet i første omgang var imidlertid at den lokale væreier fikk utrolig makt, ikke bare over rorbuene, men over Lofothavet, spesielt i øst. Væreieren kunne også hindre andre å drive handel i sitt «vær». Liberalismens resultat var altså en føydal baron!

Noen væreier på Lille Molla har jeg ikke greid å oppspore. Gjestgiverne kom imidlertid til Lille Molla. På en liste i Lofoten og Vesterålens historie står fem nevnt: Jens P. Grønbech, Jon Røst Schjelderup på Skjoldvær og Andreas Ursin, Christoffer Bernhoft og Andreas Falch på Sandøy. Hvis det fins en storhetstid på Lille Molla, må det være tidlig på 1800-tallet. I 1823 ble det landet 1.039.200 fisk til sammen på Sandøya og Gulbrandsøy, Grundstad, Skjoldvær og Vikan. Det var litt mindre i Svolvær, litt mer i Kabelvåg og 1.512.000 i Skrova.

Lille Molla ligger tett opp til Skrova. Skrova blir registrert som fiskevær i perioden fra 1350 til 1500, men ble seinere bebodd enn Lille Molla, fordi det knapt fantes dyrkbar jord der. På tross av at brua til Kuholmen først kom i 1985, var Skrova mye mer ett sted. Bebyggelsen på og rundt Lille Molla var spredt på 7-8 steder som ikke hadde umiddelbar kontakt med hverandre. Unntaket var kanskje pollen mellom Grundstad, Sandøy og Gulbrandsøy. Kirken eller kapellet kom til Skrova. Det er en interessant spørsmålsstilling å sette opp naturlige forutsetninger mot menneskelig initiativ. Var det bare dampskipskaia og havnen som gjorde Svolvær større enn Kabelvåg? I 1875 var det 186 innbyggere på Lille Molla mot 162 på Skrova. I 1946 var det 503 på Skrova, men bare 50 på Lille Molla. Hva var skjedd?

I perioden 800 til 1960 da Lille Molla ble forlatt, er det bare to relevante teknologiske endringer: seilet omtrent år 1000 og motoren (med dekk) 1900 til 1920-30. Fra 1875 synker stadig folketallet på Lille Molla mens det stiger på Skrova. Havna er ikke noen dårlig forklaring. Skrova fikk molo i 1911 og forlengelse i 1939. Det er mulig at med molo ved SandøyGrundstad kunne pollen innenfor blitt en ypperlig havn og pollen blitt et nytt sentrum. Det skjedde ikke. Skjoldvær er for lite, og de andre stedene har dårlige forutsetninger for en skikkelig havn. Det offentlige krevde mer i form av skoler og ga mer. Resultatet ble avfolkning. Det store dramaet kom først etter 1945.

1900-tallet

Dette er et dramatisk hundreår med to verdenskriger og den kalde krigen. Det mest dramatiske som skjedde ved Lille Molla var hurtigruta Mira som ble senket 4. mars 1941, og et sandtak som ble drevet av russiske krigsfanger under tysk ledelse i Haverdalen. Det fins ennå jernskrap etter det sandtaket.

1900-tallet begynte dårlig. I 1900 fanget lofotfiskerne i gjennomsnitt 369 st. fisk (1186 kilo). Det var først på slutten av 1920-årene at det ble gode fiskeår. Imidlertid var det god avsetning på fisken under den 1. verdenskrig, og prisene var bedre. Så ble det store vanskeligheter. Først avsetningskrise rett etter krigen, så den store krisen etter 1929 med de «harde trettiåra». En grunn til at folk ikke dro sin vei var at det ikke var bedre andre steder i Norge. I 1933 var det 31.905 fiskere på Lofothavet. Det var i stor grad nødsarbeid. Det er nå Norges Fiskarlag blir aktivt, og arbeiderbevegelsen får sitt store oppsving.

Den 2. verdenskrig var neppe en helt dårlig tid på Lille Molla. Det var lett å selge fisken og prisene var bedre. Det var heller ikke så vanskelig å intensivere jordbruket. Det var lettere enn i Henningsvær der en begynte å holde kuer og griser. Likevel kom Lille Molla i en defensiv situasjon på 1900-tallet. Bjørndalen ble forlatt etter 1910 og Haverdalen etter 1930. Vi vet ikke om folk på Lille Molla var aktive i fiskarlaget eller arbeiderbevegelsen som var kystfolkets svar på de «harde trettiåra». Det fins drastiske skildringer av rorbuene på Skrova. Kildene er tause om Lille Molla.

Avfolkningsdramaet kom etter krigen. Bilen kom aldri til Lille Molla. Bare Ulvåg av småstedene i Vågan har overlevd uten bilvei eller fergeforbindelse. Et annet unntak er Storfjell som nå er i ferd med å få vei. Fra båt til bil er den store strukturendringen som ikke bare har forandret Lofoten, men hele Kystnorge. I Vågan ble det først fart på bilen etter 1960. Da var allerede Lille Molla forlatt av «bufaste» folk. Skrova overlevde med fergeforbindelse og bru til Kuholmen. Henningsvær fikk først fergeforbindelse og så bru i 1983.

Det er en annen strukturendring som vi ikke må glemme. l løpet av 30 år etter krigen forsvant jordbruket som hovedbeskjeftigelse over hele jorda. det er så å si bare India og Kina som ennå i dag kan kalles jordbruksland. Det er på mange måter den største historiske endringen siden steinalderen. Vi produserer mer mat, men færre folk er med i produksjonen. Av de nordiske land er Finland det mest dramatiske eksemplet. Prosessen begynte tidligere i Norge, men sluttresultatet er enda klarere. For Lille Molla betydde dette kroken på døra. Jordbruket ble ulønnsomt. Den store historien når frem over alt!

Mot slutten

I 1960 bodde det fire fiskere med familier på Gulbrandsøy. Det var brødrene Linchausen, Håkon, Paul, Idar og Fredrik. De hadde en sjark på 43 fot, og de likte seg godt på øya.

Jeg har snakket med Vigdis Jensen, født Linchausen, og Rigmor Linchausen som forlot Gulbrandsøy i 1960 da de var 5 og 4 år gamle. Det er lyse barndomsminner de har fra øya. Det var så mye å leke med på hauger og brygger. Det var vannpytter de kunne bruke til lekebåter. De var vel for små til å lure seg ut i de ordentlige båtene. Det var dyr som ble fraktet over til selve Lille Molla i båter. De husker lite av slitet. Fattigdom var noe de absolutt ikke forbandt med øya. Det var et strålende forhold mellom brødrene. «De var så snille!» Pollen var aldri islagt. Jula var en strålende fest med mange sammenkomster som de ennå husker.

Det var ikke bilen som jaget de fire fiskerfamiliene fra øya. Det var skolen. Omgangsskole var ikke nok. På Skrova, dit de dro, var det skole som møtte tidens krav. I bakgrunnen skimter vi den store utdanningseksplosjonen som ble mer synlig i 1970-årene.

Familiene tok en felles beslutning om å dra, alle for en og en for alle. Det var konene som var de ivrigste. De kom fra forskjellige steder i Lofoten og var vant til livet som bonde og fiskerkone. Likevel var det langt til butikken.

Mange vil nok se på det som en historisk bagatell at en håndfull mennesker må flytte fra en liten øy til en litt større øy, selv om Lille Molla er den vakreste øya i Lofoten.

Det er her jeg gjør et lite opprør mot all historisk determinisme. Alt må ikke gå som det går. Vi er ikke treller under historien. Kanskje menneskene har levd sine lykkeligste øyeblikk på denne øya, selv om det ikke har resultert i store dikt, malerier eller musikk. Det harde blodslitet er lett å forestille seg. De gode og lykkelige menneskene kan vi bare ane.

I 1960 var det fire lykkelige familier på Gulbrandsøy. Den sommeren var en av de få strålende somrene i Lofoten. La oss holde fast ved dette øyeblikksbildet. Lykkelige mennesker på en vakker øy en strålende sommerdag.

La dette bildet kaste lys bakover og gjøre oss stolte av vår egen historie! «og når netter er ljose som dagar, kan han ingen stad venare sjå.» Dessverre, historien går og går og tar aldri slutt!

Kilder:

• R. Bertelsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 1
• K. Lindbekk: Lofoten og Vesterålens historie, bind 2
• Ø. Bottolfsen: Lofoten og Vesterålens historie, bind 3
• E. Hobsbawn: Age of Extremes. The Short Twentieth Century 1914-1991
• P.K.A. Jensen: Menneskets oprindelse og udvikling
• S. Smaaskjær: Lofotbilder 1 og 2
• Cappelens Norgeshistorie SKOLP 1981/82
• Folketellinger av 1801 og 1865
• Lensregneskap for Vågan fra 1600-tallet

av Jorun Gulbrandsen

Borgerskapet gjør svært mye for at bestemte sett med ideer skal bli arbeiderklassens og folkets, slik at de holder seg sjøl nede. Skolen og mediene er viktige redskaper for borgerskapet, som de eier og bruker. Redskapene brukes også til å bekjempe ideer som er farlige for borgerskapet, det jeg kaller «farlige ideer».

Arbeiderklassens makt ligger i deres evne til å organisere seg – nettopp for å få fram det de mener i tale og handling, sine egne «ytringer». Derfor forsøker borgerskapet å hindre eller vanskeliggjøre arbeiderklassens organisasjons- og ytringsfrihet. Borgerskapets snakk om at menneskerettighetene er allmennmenneskelige og ukrenkelige, er hykleri. Rettigheter har et klasseinnhold som det er viktig å avsløre.

Jeg skal snart komme inn på de farlige ideene. Men la meg først ta en tur innom menneskerettighetene som ytrings- og organisasjonsfriheten er en del av. Hva er klasseinnholdet?

Vi lever i et klassesamfunn. Derfor definerer borgerskapet, kapitalen, makta, overklassen, hva som er menneskets rettigheter, eller rettere sagt, hvilke rettigheter som gjelder for hvem. Det er ingen rettigheter som gjelder for alle i virkelighetens verden. Det er først og fremst overklassens rett til å eie kapital, naturressursene, finansinstitusjonene, kommunikasjonssystemene og fabrikkene, som er den aller mest grunnleggende retten. Mens retten til å være mett ikke finnes.

Overklassen verden over er så opptatt av å sikre sin egen ytringsfrihet, at de sørger for at det må store penger til for å bruke den på en måte at den betyr noe, – i masseomfang. Det handler om hvem som eier mediene. Overklassen sørger dessuten alltid for å ha sterke militære og økonomiske organisasjoner, nasjonalt og internasjonalt, som tjener deres interesser. Mens de i mange land sørger for å få forfulgt, fengsla eller drept fattigfolk som forsøker å organisere seg til kamp for et bedre liv, som å få jord. USA har full frihet til å sende fly over havet og bombe folk i Sudan og Afghanistan, for å bekjempe angivelige terrorister, noe den norske utenriksministeren synes er helt på sin plass. Hvem som skal leve og hvem som skal dø, det bestemmer imperialismen, – en tankegang som den norske imperialistiske staten er fullt ut inneforstått med fordi den er en imperialiststat sjøl.

Borgerskapet hykler

Den internasjonale overklassens snakk om «menneskeretter» og «frihet» til å organisere og ytre seg, er hult og hyklersk. De er mot at slike rettigheter skal gjelde for folkene i verden. Det viser deres handlinger. I land etter land bryr deg seg heller ikke om å innlemme kvinner i begrepet «menneske». Kvinner slåss for retten til å være menneske for å kunne bruke «Erklæringa om menneskerettighetene» som våpen i en kamp. Unicef sa i 1997 at 60 millioner kvinner som skulle vært i live i verden, er «forsvunnet» på grunn av kvinnediskriminering. Noen aborteres bort mens de ennå er fostre fordi foreldrene oppdager at de vil bli jentebarn, andre blir drept som barn, andre dør av forsømmelse og mishandling i barndommen. Det er fordi de er kvinner. Dagsavisen skreiv 7. april 1998: 1600 kvinner dør i mødredød i verden, hvert døgn, noe som tilsvarer seks fulle jumbojet som styrter. Dødbringende fattigdom! Er det dette som menes med at «kapitalismen har vist sin overlegenhet over sosialismen»?

Asgeir Bell sammenfatter Erklæringa om menneskeretter slik: «Erklæringa har inspirert og samlet motstand mot overgrep i et utall stater der ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og elementære krav til rettergang er blitt trampa på. Men når menneskerettighetene blir honnørord i imperialismens retorikk og diplomatiske offensiver, da blir vi minnet om svakheten i selve erklæringa, nemlig at den ikke er historisk og ikke tar stilling mot den verdensomspennende og dødbringende overklassen» (Røde Fane nr 2, 1998).

Erklæringa kan brukes for å organisere kamp mot undertrykking, slik altså kvinner i mange land gjør. Amnesty Internasjonal støtter seg på den når de setter søkelyset på enkeltpersoner som blir forfulgt for å si meninga si eller for å organisere opposisjon mot makta i sitt land.

Kapitalisme betyr ufrihet

Jeg tror at mange radikale har en følelse av at det er de borgerlige som er mest opptatt av demokratiske rettigheter og den slags. Det er heldigvis slik at også borgerlige demokrater går på barrikadene når journalister blir forfulgt og drept. Det er veldig bra. Men dette må ikke forveksles med hva borgerskapet, kapitalistiske land, imperialismen, driver med. For disse er folkets rettigheter et taktisk spørsmål. Når det kommer til det harde, som i juntaens Chile eller i dagens Tyrkia, drepes dem som snakker mot makta. I tusenvis. Kapitalismen har lenge forsøkt å framstille navnet sitt som synonymt med frihet. Og sosialisme med terror og ufrihet. Men kapitalismen som system har utbytting og undertrykking som sjølve drivkrafta si, mens kommunismen har størst mulig frihet som mål, uten at det går på bekostning av andre. At også revolusjonære mennesker har begått forbrytelser i sosialismens navn, rokker ikke ved dette.

Folket har bare seg sjøl

Borgerskapet har makta fordi de har kapitalen. Folket har sin egen organisering. Det vet borgerskapet. Det er derfor det er om å gjøre for dem å hindre og begrense innflytelsen til folkets organisasjoner. For når folk kommer sammen og ytrer seg, når de snakker om sine felles erfaringer og sin vilje til å skape et bedre liv for seg sjøl, og når de organiserer seg for å slåss for tre øre mer i lønn eller for en ny fordeling av jorda, når de gjør alt dette, er de sjølsagt en virkelig trussel. Folk blir drept for å snakke. For når disse «rettene», som ikke sitter fast på mennesket som hår og øyne, brukes til å true makta, kommer maktas våpen ubønnhørlig: Overvåking og forfølgelse, yrkesforbud, fengsling, politi og soldater. Borgerskapets diktatur blir synlig for alle. I Norge viste Lund-rapporten klasseinnholdet i begrepene ytrings- og organisasjonsfrihet. De uttrykker ikke et sett av «ukrenkelige verdier», «rettigheter som er allmennmenneskelige og hevet over klassene» osv. I stedet er det slik at noen har makt til å bruke dem sjøl og hindre andre i å gjøre det samme. Mens vi må delta i kampen for at ytrings- og organisasjonsfriheten skal gjelde også for underklassen, de venstreorienterte, fagforeningsfolk, fattigfolk og kvinnene.

Hvorfor gjør ikke folk opprør?

Det er egentlig et feil spørsmål, for i mange land i den tredje verden gjør folk virkelig opprør. Politisk framskredne folkemasser organiserer seg og fører kamp mot utbytting og diktatur i årevis, sjøl om de også blir trampa ned. Men de fleste stedene i verden er folk passive, tross de mest forferdelige levekår. Arbeiderklassen i Europa gjør heller ikke opprør. Borgerskapet setter svært mye inn på å lære folket å holde seg sjøl nede ved hjelp av bestemte ideer eller tenkemåter eller forklaringsmodeller. Derfor foregår den revolusjonære kampen i Norge i dag ikke med våpen, men med papir! Altså ord! En ideologisk kamp.

Det er en del ideer som borgerskapet mener er farlige for dem sjøl. Det kan virke søkt eller pompøst å kalle dem «farlige ideer». Men borgerskapet tar dem alvorlig! Disse ideene forsøker de å bekjempe, få vekk, undertrykke. De har et stort apparat for å fremme andre. De bruker svært mange penger og folk på dette. På sommerleiren var den en som sa: «Borgerskapet styrer ikke med maskingeværer, men med ideer!»

Hva er de farlige ytringene i Norge nå?

Hvilke er de farlige ytringene som borgerskapet forsøker å bekjempe? Det skulle jeg ønske at vi fikk en diskusjon om. Hva mener du? På Rød front sommerleir i Sandefjord i 1998 diskuterte vi det.

Farlig ide: Sjølråderett er bra

Ideen om alle nasjoners rett til å bestemme over sin egen framtid, nasjonal sjølråderett, er en svært farlig ide for imperialismen. Den blir derfor også svært aktivt og intenst bekjempa. Kapitalistenes behov for EU og EØS, redskaper for kapitalens frie flyt, trenger minst av alt at ideen om sjølråderetten er sterk hos folkene. MAI-avtalen er et nytt tilskudd på stammen. MAI gir rettigheter til dem som vil investere, og tar vekk rettigheter som regjeringene har hatt. Det er helt utrolig, men MAI gir de som investerer i et land, rett til å sette seg over de lovene som finnes i landet, som for eksempel omhandler miljø og regler i arbeidslivet.

Nasjonal sjølråderett og imperialisme er som ild og vann. Derfor blir samepolitiske samer kalt sameekstremister og sameseparatister av myndighetenes etterretning, og de blir overvåka. Derfor blir kurdere og palestinere i Norge overvåka som en viktig del av statens fiendebilde. For perspektivet på disse folkenes kamp er frigjøring fra imperialismens utbytting.

Derfor blir de som forsvarer sjølråderetten, som EU-motstanderne, forsøkt knytta til den mest forakta ideologien i norsk historie, nemlig nazismen. EU-motstandere er angivelig reaksjonære nasjonalister. Anne Enger Lahnsteins navn ble under EU-kampen uttalt Laaanstain på tysk vis av enkelte urbane AUFere som med stolthet gikk imperialismens ærend.

Farlig ide: Gjør fagforeningene til kamporganisasjoner!

Overklassen har sikra makta si ved at den er knytta til eiendom, voldsapparat og stat. Arbeiderklassen har makta si knytta til organisasjon. Fagforeningene er de viktigste masseorganisjonene til arbeiderklassen. De blir trua fra to fronter: Fra borgerskapets angrep utenfra. Og fra borgerskapets angrep innenfra. Utenfra kommer angrepet som resultat av borgerskapets behov for omstillinger uten for mange hindringer. Det skal bli vanskeligere å lage fagforeninger og tariffavtaler.

Angrepa på fagforeningene innenfra er klassesamarbeidet som de sosialdemokratiske lederne har solgt seg til gjennom sammensmeltinga av stat, LO-ledelse og AP-ledelse. Ingen kan vente annet av LO-toppen enn at den hindrer kamp. I tillegg er det vanlig med en borgerlig og undertrykkende organisasjonskultur. Borgerlige ledere mener om seg sjøl at de kan alt. De er eksperter og må bestemme. Medlemmene skal betale kontingent og «bække opp sine ledere» som de sier. Medlemsdemokratiet og aktiviteten er ikke så viktig. Samtidig er det en realitet at du som tillitsvalgt, sjøl på ganske lokalt nivå, må ha stor kunnskap om et omfattende avtaleverk, lover og personalsaker. Dette tar det tid å lære, den tillitsvalgte blir flink og dyktig og nærmest uerstattelig, – og avstanden til medlemmenes kunnskap øker. Medlemmene venner seg til at «ledelsen ordner alt», og mange synes det er helt fint.

Dette er en vanskelig sak å jobbe med, men fryktelig viktig. Den peker framover. Når en driver med endringsarbeid i fagforeninga, for å forsøke å få til at medlemmene har mer makt, er det lett å se paralleller til diskusjonen om sosialismen. Det er med erfaringene fra kapitalismen at sosialismen blir bygd, så det er helt relevant å trekke inn parallellen. Spørsmålet er for lengst stilt: «Kan kokkepikene styre staten?»

Farlig ide: Samfunnet er menneskeskapt

Folk skal tro at klassesamfunn er naturlig, at de som bestemmer nok kan være dumme, men at de egentlig har mest greie på tingene, at kapitalister kan være egoistiske og tenke for mye på profitt, men det er tross alt de som har muligheten til å investere og sette i gang ting og lage arbeidsplasser. Mot denne alminnelige meningen kommer den undertrykte kunnskapen om at samfunnet er menneskeskapt, at kapitalismen derfor kan fjernes av mennesker, at det ikke er nødvendig med kapitalister i det hele tatt, at det ikke er nødvendig med klassesamfunn over hodet.

Denne farlige ideen er så undertrykt at det er nesten umulig å tenke seg at det går an å erstatte den barbariske kapitalismen med kommunisme, det strider til de grader mot alt vi har lært! Det er nesten som da alle trodde at jorda var flat, og så kom det førti stykker som mente at rund nok var mulig! Derfor holder vi studiesirkler med tre og fem og sju deltakere og studerer og diskuterer akkurat dette. Det er bra. Mer av det. For det er vanskelig å forstå. Men det går smått. Vi revolusjonære må bli flinkere til å argumentere i større målestokk for at det er mulig å avskaffe kapitalismen og lage et klasseløst samfunn!

Farlig ide: Mennesket er ikke født egoistisk!

I diskusjoner i klasserom, i skolegårder og på møter, høres ofte påstanden: «Det nytter ikke å dele, folk er egoistiske». «Det nytter ikke å tenke på et klasseløst samfunn, noen vil alltid herske over andre». «Det ligger i mennesket». «Enhver er seg sjøl nærmest». Denne kristne propagandaen om det grunnleggende onde mennesket, blir effektivt brukt av borgerskapets ideoligiprodusenter.

Men det er ganske vanlig rundt omkring i verden at fattigfolk går sammen og organiserer praktiske ordninger i slumområder, skaffer elektrisk strøm, organiserer dyrking av jord, transport og skoler, fordi myndighetene ikke gjør det, eller i kamp mot myndighetene. Eller lager frigjøringshærer der menn og kvinner organiserer, arbeider, forsaker og kjemper i årevis, ikke for å bli rike sjøl, men for å skape forutsetninger for et bedre liv for alle. Eller tenk på lokalsamfunnet der du bor: Der er det hundrevis (tusenvis) av folk som driver arbeid i organisasjoner eller privat, gratis og mye, fordi de synes det er viktig. Problemet er ikke at folk ikke vil ofre og yte. Problemet er at kapitalismen hindrer folk i å få bruke seg! Det gjelder alle slags folk: Barn, ungdom, voksne og gamle. Tenk hvilke menneskelige ressurser et sosialistisk samfunn kan frigjøre! Og de er de viktigste ressursene. Det er ikke egoismen som er folkets problem. Det er undertrykkinga og utbyttinga som er problemet.

Farlig ide: Kvinner kan alt, kvinner har ei historie

Ideen om at kvinner kan alt, blir motarbeida. Hele kvinnehistoria er ei ikke-historie. På samme måte som det arbeidende folkets historie skal være usynlig. For når kvinnene og arbeiderne og alle andre fattigfolk får lære den sanne historia om arbeidet, om oppfinnelsene, om samfunnene som er laget, så lærer de om sin egen store betydning. Det gir stolthet. Men stolthet hos folket er farlig for overklassen. Overklassen vil at alle skal lære at det er de som skaper historia, og at vanlige folk ikke passer til annet enn å være slaver i en eller annen forstand. Denne læren er med på at kvinnene og resten av arbeiderklassen holder seg sjøl nede. Uten sjøltillit, ingen kamp. Viktig jobb: Få fram kvinnenes og resten av underklassens historie!

Farlig ide: Nei til religionstvang!

Kravet om religionsfrihet blir motarbeida. Nå har staten for eksempel lagt ned det alternative livssynsfaget i grunnskolen, slik at alle tvinges til å ha kristendomsundervisning. Kristne skoler synes de er fint, også AP-ledelsen synes det, men muslimske skoler synes de er noe helt annet og forferdelig. Dette er for at borgerskapet vil ha sterkere kontroll over tenkninga til folk. Og de snakker om «menneskerettigheter»! Til å spy av.

Men religion er skadelig. Trua på en høyere makt som styrer, gud, gjør det lettere å tru på andre høyere makter, som Jens Stoltenberg. Mens kunnskap om at samfunnet og historia er et resultat av klassekamp og menneskenes arbeid, gir visshet om at samfunnet kan endres bestandig – av mennesker.

Farlig ide: Parlamentarismen er lureri

Arbeiderklassen kan stemme, men ikke bestemme. Makta sitter andre steder enn på stortinget og i kommunestyrene. Men arbeiderklassens opprør og revolusjonsvilje skal over hele verden styres inn i organiserte baner som borgerskapet kontrollerer. (Nettopp fordi revolusjonære vet dette, stiller revolusjonære opp i parlamentariske valg når de er sterke nok til det. Stikkord: Avsløre hvor makta egentlig sitter, fremme folks krav, bli kjent med mange, øke egen kunnskap om lokalsamfunnet, se på dem som bor i kommunen som en stor masseorganisasjon).

Det er så om å gjøre for overklassen å fremme parlamentarisk tankegang, at de har bestemt at innlæringa skal begynne med 6-åringene på skolen. Skoleelevene skal lære at elevrådet, det er tingen. Har du noe å klage over, ta det opp i elevrådet. Bare du argumenterer godt for deg, går saka di igjennom. Får du ikke svar på en tre-fire år, er det synd, men det er slik det er. Kanskje du ikke la fram saka så fint likevel?

Slik skal barn, nærmest sammen med morsmjælka, lære at veien å gå er «systemets vei», at veien ikke fungerer, og at det er greit, for det finnes ingen annen vei!

Farlig ide: 70-åra var bra!

Hvorfor har det vært så viktig for borgerskapet å forsøke å omdanne folks hukommelse om 70-åra? Jeg tror det er fordi 70-åra var prega av optimisme, en tro på at det gikk an å forandre ting. «Det nytter å gjøre opprør!» Det fattige vietnamesiske folket hadde vunnet over super-imperialistmakta USA, folket i Norge vant EEC-kampen (EU-kampen), det var mange streiker, antikapitalistiske holdninger i breie kretser, det var aksjoner for veier, mot riving av hus, Vømmøl og folkets kultur, mye lokal aktivitet. Jeg tror at grunnen til at så mange kaller seg med glede for «68-ere» (et begrep jeg mener er helt på trynet), er at de egentlig snakker om 70-åra og all aktiviteten! Det er betegnende at en del borgerlige folk er vanvittig opptatt av, år etter år, å få stempla alt dette folkelige, politiske, demokratiske mylderet nærmest som ml-terror, hvor det nesten antydes en slags politisk torpedovirksomhet.

Farlig ide: Kommunismen er nødvendig og mulig

Kommunismen, det klasseløse samfunnet, innebærer frigjøring av menneskets skaperkraft. Det har ingen stat, ikke klasser, ikke utbytting, ikke produksjon av varer, men bruksverdier. Folk skal skape ei nåtid og ei framtid sammen med hverandre. Endelig skal den enkeltes krefter få komme til sin rett. Mennesket skal skape muligheter for sin egen frigjøring. Kommunismen kalles «frihetens rike». Kommunismen er målet. Marx og Engels sier i Manifestet (side 70) om kommunismen: «I stedet for det gamle borgerlige samfunnet med sine klasser og klassemotsigelser trer en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling». Legg merke til at de sier «hver enkelt».

Over hele verden kjemper folk for å realisere et samfunn uten fattigdom, krig og undertrykking. Imperialismen sjøl skaper det behovet og de ideene om og om igjen. Millioner av mennesker i verden har lest «Det kommunistiske manifest» og annen marxistisk litteratur. Det finnes digre revolusjonære partier. Derfor må borgerskapet opprettholde et standhaftig mottrykk. De må spre et «kommunismen er død, og er den ikke død, så er den i hvert fall uoppnåelig, og er den ikke uoppnåelig, så er den i hvert fall grusom»-bilde. Som de har fått mange intellektuelle i Vest-Europa til å tro på.

Farlig ide: Et kommunistparti er nødvendig

DNA-ledelsen, redskapet for overklassen, har bygd makta si på støtte fra USA-imperialismen og på terror mot all opposisjon i det norske samfunnet. De har utvikla et finmaska tysternett. I dette landet går flere tusen folk omkring som er oppdratt til å være tystere for makta. Etterretninga og overvåkinga er til innvortes bruk. De visste hvor anti-Sovjet vi var! Lundkommisjonen viste nettopp at det IKKE bare var kommunister som blei forfulgt. Tvert imot, det mest slående var alle de andre! Folk som hadde uttalt seg mot høyere husleie i borettslaget, de som organiserte 8. mars-demonstrasjoner, som var aktive i fagforeninga, som var mot Nato, som deltok i aksjoner mot trafikken i ei gate. Folk som var aktive i klassekampen mot makta! Jeg regner med at bakkvinnene for «Kvinner på tvers» er grundig registrert av politiets overvåkingstjeneste (POT).

AKP ble og blir overvåka og registrert. Kommunistpartiet, og i dette tilfellet AKP, er farlig fordi det ikke bare igangsetter eller støtter den enkelte kampen, men fordi partiet har som oppgave å forene alle kamper og alle grupper i arbeiderklassen og folket og gi den felles kampen en politisk retning. Det er en virkelig trussel.

Jeg tror ingen seriøse borgere mener at AKPere har tenkt å løpe rundt med våpen sånn helt for seg sjøl og skyte rundt og lage «revolusjon» og terrorisere folk. Det de er redde for, er heller AKP og AKPernes vilje til å ikke være lydige og deres vilje til å organisere aksjoner, protester, enhetlige aksjoner. Det er lister over AKPere som skal interneres i en «krisesituasjon». Viktig krav: Vi vil vite hva kriteriene er, for å komme på den lista!

Hvilke ideer får du?

På Rød Front sommerleir førte diskusjonen om hva som var «farlige ideer» til at mange av oss fikk stor fantasi om hva som burde skrives, i hefter, i artikler, på Nettet, i Klassekampen. Hva tenker du?

Nå har jeg tenkt å kommentere to aktuelle diskusjoner i forbindelse med ytringsfriheten. Den ene handler om ytringsfrihet for nazister, og den andre om ytringsfriheten under sosialismen.

Ytringsfrihet for nazister?

Når Eva i klassen sier at alle tyrkere stikker med kniv, og Tarik gråter, løses det ved å tålmodig, med fakta og ideologisk kamp, mobilisere alle elevene og Eva til å forstå at slike ideer er feilaktige. Altså, ytringsfrihet, massemobilisering, ideoligisk kamp, diskusjon, opplysningsarbeid. Evas ytring blir ikke bare et ensidig angrep på Tarik, men også en mulighet til å utnytte angrepet til noe positivt for alle.

Men når Eva deler ut løpesedler på skolen om at alle tyrkere stikker med kniv, blir hun fratatt løpesedlene av meg. Der ute i skolegården har ikke jeg muligheter til å diskutere tålmodig, drive folkeopplysning og ideologisk kamp. Så der blir Evas løpeseddel bare et ensidig angrep på Tarik. Da vil jeg at hensynet til Tariffs muligheter til å få venner, skolegang, jobb, trygghet, og ikke politiforfølgelse, og i verste fall, ikke bli skada eller drept av nazister, skal gå foran Evas frihet til å fortelle løgner om Tarik. Hun deler ikke løpesedlene ut i et vakuum, men i et samfunn der hun føyer seg inn i maktas brede elveløp. På hennes side står organisasjoner som ikke nødvendigvis sier at alle tyrkere stikker med kniv, men som aktivt fremmer holdninger om at Tarik er et problem, til dels farlig problem. Det er for eksempel Høyre, DNA-ledelsen, regjeringa, Utendingsdirektoratet, EU, deler av pressa, pluss rasistiske og nazistiske organisasjoner, hva mer vil du ha? På Tariks side – hvem er det? Her har vi ikke en situasjon med «fri meningsutveksling, ideer som brytes på like fot i et demokratisk atmosfære». Her har vi rå makt fra gigantene mot en gutt, og hvor Eva legger en stein i gigantenes vektskål.

Paragraf 135 a

Så kan noen si: Men å beskytte Tarik handler ikke om å begrense ytringsfriheten, han kan beskyttes ved å henvise til «personvern». Men handler ikke begrensningene i ytringsfriheten om å verne personer? Det er akkurat det de handler om. Se Straffelovens § 135 :

«Med bøter eller fengsel inntil 2 år straffes den som ved uttalelse eller annen meddelelse som framsettes offentlig eller på annen måte spres blant allmennheten, truer, forhåner eller utsetter for hat, forfølgelse eller ringeakt en person eller en gruppe av personer på grunn av deres trosbekjennelse, rase, hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse. Tilsvarende gjelder slike krenkelser overfor en person eller en gruppe på grunn av deres homofile legning, leveform eller orientering.

På samme måte straffes den som tilskynder eller på annen måte medvirker til en handling som nevnt i første ledd.»

Hvem skal beskyttes? Eva eller Tarik?

Samtidig er det vanskelig mange ganger å vurdere den ene og den andre sida. Det er bra, for det viser at en diskusjon om slike spørsmål alltid er viktig. Praktiseringa av rettigheter er når alt kommer til alt, et spørsmål om politisk kamp og makt. De motsatte formuleringene i Verdenserklæringen om menneskerettighetene viser det:

Artikkel 1 i sier: «Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter». Hvordan skal denne paragrafen brukes for å beskytte Tarik?

Artikkel 19 i samme: «Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser».

Skal Eva kunne bruke denne paragrafen til å angripe Tarik? Eller er hun forhindra fordi § 30 sier noe om premissene for alle rettighetene: «Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i erklæringen».

Og i innledninga sier Erklæringa noe om det: Frihet, rettferdighet og fred. Dette er sjølsagt mest tomt snakk, for FN har mye erfaring i å aktivt støtte imperialismens angrep på folkene i verden under dekke av fredsprat. Men teksten kan likevel, i en diskusjon om rettigheter, vise at sjøl i denne erklæringa kan f.eks. ytringsfriheten ikke ses atskilt fra hele erklæringas mål.

Hvorfor skal ikke alle få si hva de vil?

I Norge har diskusjonen om menneskerettigheter handla mest om ytringsfrihet. Og når det gjelder ytringsfrihet, har en del radikale vært mest opptatt av at nazister skal ha ytringsfrihet: Hvorfor bare nazister? Hvis det er et prinsipielt spørsmål at ideer skal møtes med ideer, og ikke forbud, hvorfor får vi ikke et angrep på hele § 135 a? Hvorfor skal vi kreve forbud mot porno, for eksempel? Hvorfor skal ikke folk få lov til å sjikanere homofile offentlig? Jeg mener: Hvor er sammenhengen og konsekvensen av standpunktet?

Sosialismen

I denne artikkelen skal jeg ikke ta opp erfaringene og diskusjonene om hvordan sosialismen kan og ikke kan utvikles til kommunismen. Jeg skal bare nevne noen problemstillinger i sammenheng med frihet.

Sosialismen er veien fra kapitalismen til kommunismen. Kapitalismen avløses av sosialismen når arbeiderklassen og folket tar makta gjennom en revolusjonær omveltning, en revolusjon. Under sosialismen er det klasser, stat og partier. Utfordringa er å utvikle sosialismen i riktig retning, nemlig i retning kommunismen, det klasseløse samfunnet.

Frihet for å skape kommunisme

Mars og Engels sier dette i Manifestet: » … første skritt i arbeiderrevolusjonen er at proletariatet oppkaster seg til herskende klasse, kjemper igjennom demokratiet.

Proletariatet vil benytte sitt politiske herredømme til gradvis på fravriste borgerskapet all kapital, sentralisere alle produksjonsredskaper i hendene på staten, dvs det som herskende klasse organiserte proletariatet, og så raskt som mulig øke produktivkreftene.» (Det kommunistiske manifestet, Røde Fane 1998, s.68)

Det kan ikke bli kommunisme uten en veldig bevegelse under sosialismen. Sosialismen åpner for store muligheter for åpenhet og demokrati. Men det er også betingelsen for å komme ut av sosialismen og videre til kommunismen! Jeg mener at hovedlinja må være: Mest mulig demokrati, frihet, skriving, snakking, diskusjoner, liv og røre, lokal organisering, myldring.

Problemet blir at vi sitter fast i de gamle måtene å gjøre tingene på, at vi vil ha for dårlig fantasi til å se alle mulighetene. Måla for samfunnet må diskuteres for at de skal stemme med det mulige og hva folk er villige til å gjøre, folk må få lede og delta i prosesser som gjør at de er motiverte og får skapende ideer og har det fint. Det blir vanskelig å få til. For ikke å snakke om: Hvis den første generasjonen er motiverte fordi de var med på den revolusjonære bevegelsen som styrta kapitalismen: Hva med neste generasjon? Hva vil de? Mange vanskelige spørsmål. Men jeg er helt sikker på at ingen av dem kan løses uten en kamp om ideer, og for å få til det, må det være trygt å mene noe. Og skal et folk stille seg et så høyt mål som å skape et kommunistisk samfunn, må de ha stor sjøltillit!

De nye sosialistiske samfunnene i Sovjet og Kina tok folk på alvor. De organiserte folk til å delta i styring, ga dem utdanning, ga tillit gjennom å stille svære oppgaver. Men når (etter hvert) overklassen ikke lenger ville utvikle sosialismen, men tvert imot utvikle kapitalisme, lukka de dørene for folkets deltakelse. Da ble folket bare plunder og heft. Det kjenner jo VI til, med våre erfaringer fra kapitalismen.

Masseorganisasjoner er nødvendig

Hilda Scott forteller fra Tsjekkoslovakia etter krigen at det fantes en kvinneorganisasjon som var en masseorganisasjon. Så kom den offisielle analysa: Når arbeiderklassen var kommet til makta (det var slik det ble sagt), var automatisk kvinnene kommet til makta, så det trengtes ikke noen kvinneorganisasjon på grunnplanet. Organisasjonen ble lagt ned, og det ble oppretta kommunale utvalg som skulle gi råd. Så ble også disse lagt ned, og det ble oppretta et rådgivende likestillingsutvalg på statlig plan. Kvinnene hadde altså ikke noe sted å organisere seg. Deres våpen var vekk.

Det som skjedde i Øst-Europa for en 10 år sida og framover er et godt eksempel på hva som kan skje når folk ikke er organisert. Sosiale rettigheter ble på område etter område feid til side, og arbeidsfolk ble fort mye fattigere. Alle leser i avisene om hvordan folk ikke får lønn i flere år! Et stort spørsmål er: Hadde overklassen kunnet herje så voldsomt dersom arbeiderklassen hadde vært organisert i aktive fagforeninger eller andre masseorganisasjoner?

Under sosialismen må det skje en kraftig utvidelse av organisasjonslivet. Barn, gamle, folk i boligområdene i byene, i kommunene, på bygdene, – det må myldre. Det er nødvendig å ta på alvor at folk vil ha både motstridende og felles interesser, og at motsigelsene må løses gjennom diskusjon.

Materielle forutsetninger

Hilda Scott beskriver at kvinnene hadde mye å slåss for, som retten til å fortsette i alle slags jobber da krigen var over, og kampen for å prioritere høyere den produksjonen i samfunnet som hadde mest å si for å lette kvinners slitsomme og lange hverdag. Kvinnene (som mennene) hadde lange arbeidsdager, kvinnene hadde husarbeidet og familieorganiseringa i tillegg, og de hadde ansvaret for handlinga som betydde å stå lenge i køer hver dag.

Hvor skulle disse kvinnene ta tid fra, til å «styre staten», lese papirer og gå på møter? Umulig. Derfor et det en forutsetning for å delta i styring, at skillet mellom de styrende og de styrte systematisk blir utviska – også når det gjelder tid! To timers nødvendig arbeidstid om dagen er i meste laget.

Familien

Tiltak for å gradvis oppløse familieorganiseringa slik vi kjenner den i dag, vil fremme friheten til individene, slik at ethvert menneske får et sjølstendig forhold til samfunnet. Dette har jeg ikke plass til å argumentere for her, men henviser til Røde Fane-heftet Feministisk sosialisme av Kjersti Ericsson.

Informasjon

Vil nettet gjøre det lettere å praktisere demokrati i et sosialistisk Norge?

For demokrati handler ikke minst om å ha tilgang på den informasjonen en trenger. Det blir mye vanskeligere eller umulig å hindre at folk får den informasjonen de vil ha, ikke bare i Norge, men i hele verden.

Vitenskap

En sosialistisk stat må være på vakt mot å karakterisere vitenskapelig arbeid som den ikke liker, som reaksjonær og lite ønskelig. Det er nok av eksempler fra historia, også fra sosialistiske land, at politiske standpunkter har bestemt over hva som har vært vitenskap. Sånn er det vel hele tida. Slik som da presteskapet forlangte at jorda var flat og drepte dem som holdt på den runde varianten. Eller, som nå, når kritiske (mot kapitalen) vitenskapsfolk blir innesperra, når de mister forskerjobber og bevilgninger, når det blir drevet kampanjer mot dem. Eller når Darwins utviklingslære er forbudt i skolen i flere stater i USA. Derfor har det stadig vært kamp for ytringsfrihet innafor vitenskapen.

Partiet i opposisjon

Kommunistpartiet må være i opposisjon også under sosialismen. Det må være en drivkraft for det langsiktige målet. Den sosialistiske staten vil være konservativ i forhold til å kunne legge til rette for oppløsninga av institusjonene og bryte ned arbeidsdelinga i samfunnet. Det er en sak som har vært lite diskutert i den revolusjonære bevegelsen i Norge: Hvis kommunistpartiet skal se de langsiktige interessene som Marx og Engels skriver om i Manifestet, og hvis det er slik at partiet derfor ikke bare må være, men faktisk også i realiteten blir i opposisjon til den sosialistiske staten, vil da partiet fortsatt bli sett på som uønska? Som et hår i suppa, eller til og med overvåka eller forfulgt? Vil et virkelig revolusjonært parti under sosialismen ha et harmonisk forhold til den sosialistiske staten? Vil kanskje forholdet være prega av både motsatte og felles interesser?

Hvis det er tilfelle, gjør det ikke saka lettere for det revolusjonære partiet, at deres medlemmer blir tillitsvalgte innafor den sosialistiske staten. Medlemmer av kommunistpartiet blir valgt til ledelser på grunn av lang erfaring, stor kunnskap og fordi folk har stor tillit til dem. Men samtidig skal de være i opposisjon til seg sjøl. Tenk på paralleller i fagforeningsarbeidet.

Kontrarevolusjon?

Ingen av oss veit hvordan situasjonen vil være i tida etter revolusjonen, hvilke og hvor sterke motkreftene er. Det kan hende folk har nok å gjøre en stund med å holde kontrarevolusjonære farlige folk unna livet. Dette kan vi diskutere opp og ned. Det viktigste mener jeg likevel er, at vi skal ha en tydelig holdning som ikke er til å trekke i tvil: Hovedlinja må være: Mest mulig informasjon, diskusjon, organisasjonsfrihet! Er det virkelig sånn at «folket skaper historia», så må folket få lov til å tenke og handle sjølstendig.

Derfor må en spørre: Hvilke krefter og situasjonen kan føre til at sosialismen blir redd for demokratiske prosesser? Og hva vil være «farlige ideer» under sosialismen?

Oppvurder kampen om ideologi og organisering

Vi må oppvurdere kampen for organisasjons- og ytringsfriheten og den ideologiske kampen om disse spørsmåla både under kapitalismen og under sosialismen. For arbeiderklassen handler demokratiske rettigheter om å kunne organisere seg som klasse for å ta og beholde makt som et middel til å skape en god tilværelse. Johan Petter Andresen sier: «Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlige demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.»

Avisa Klassekampen

Borgerskapet har laget regler som sørger for at det er dem som har muligheter til å spre sine meninger, sin ideologi, sitt verdensbilde, til alle, hver dag og time. De eier mediene, skolen, institusjonene, det som kalles overbygninga. Folk gjennomskuer mye, men finner seg i mye og gjør ikke revolusjon.

I kampen om tenkninga: Hvilke redskaper har radikale, revolusjonære, opprørske mennesker og organisasjoner i dag, i Norge, for å utfordre maktas tenkning og propaganda?

For det første har vi hver og en som diskuterer med venner og arbeidskamerater. Det gjør vi. Men det stiller store krav til hver enkelts skolering, det blir ikke mye samlende og organiserende framstøt. Det samme gjelder bruken av lokalaviser.

For det andre har vi Nettet. Mer og mer organisering og informasjon går over Internett. Dette er en undervurdert mulighet i den revolusjonære bevegelsen, vi er for konservative.

For det tredje har vi Klassekampen. Nå er det Klassekampen som er mest effektiv i kampen om verdensbildet.

Hvorfor Klassekampen ble starta

Da Klassekampen ble starta, var det nettopp for å føre kamp om beskrivelsen av virkeligheten og for å organisere fram handlinger, forandring. Det var ingen aviser som støtta Vietnams folk mot USA-imperialismen. Eller som støtta PLO. På den tida var det feil å si at Norge var et klassesamfunn og at det fantes en arbeiderklasse. Sjølbestemt abort var et feil utsagn. Kampen for religionsfrihet på skolene. Kamp for elevenes demokratiske rettigheter. For å fremme de sosialistiske ideene mot kapitalismen. Avisa Klassekampen skulle være aktiv på riktig side i klassekampen.

Avisas jobb i dag

Klassekampen gjør mye mer enn å framføre meninger. Den organiserer venstresida på den måten at radikale, sjølstendige, kritiske mennesker går sammen om å støtte den, selge den, samle inn penger, verve abonnenter. Aksjekampanja våren 1998 viste fram en del av Klassekampens potensiale. Avisa kan også organisere mange tusen folk til handling ved å være talerør for aksjonskomiteer, som «Bli med på streik og møter 10. oktober i forbindelse med statsbudsjettet …»

Tilbake til meningene. Stort sett har avisa fungert organiserende og antikapitalistisk. Men ikke alltid. Også den utsettes for borgerlig påvirkning og kan til tider bli pressa til å være tilbakelent og betraktende i stedet for foroverlent og agiterende, den kan slutte å avsløre det kapitalistiske barbariet og nøye seg med overflatediskusjoner blant de mer velstående, den kan slutte å agitere for sosialisme og kommunisme og glemme å se verden fra de fattigstes perspektiv. Avisa med ansatte og venner er en organisasjon eller prosess med sine egne konflikter, motsigelser, ideologiske brytninger. Ser vi positivt på dem, er det mulig å beholde avisa som det viktigste redskapet på den rette sida.

I kampen for de farlige ideene!

av Agnete Strøm

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste: Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen: abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8. mars-møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik.
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne.
• Kvinner har den store oversikten.
• Etc, etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok Liten og stor, så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av Senter for kvinneforskning i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

av Jens Andvig

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:

1. Det låter pretensiøst.
2. Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte Das Kapital til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:

1. At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2. «Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.

Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:

1. En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2. En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön.» Jeg trodde setningen stod i diktet Über alle Gibfeln, men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins Development of capitalism in Russia. Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

av Jorun Gulbrandsen

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad.
For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter».

Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget:
Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha.
Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakterer:

• 1) Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.
• 2) Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …
• 3) Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.
• 4) De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!
• 5) Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.
• 6) Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.
• 7) Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.
• 8) Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.
• 9) Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!
• 10) Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.
• 11) Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.
• 12) Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

1) Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».

2) Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:

• Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
• Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
• Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: Karakterboka av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

• De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!
• Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.
• Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.
• Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.
• Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.
• Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

av Agnete Strøm

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1.000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka Bakgater. Les også Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka The Female Sexual Slavery, utga i 1996 The Prostitution of Sexuality. Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer (oversettelse ved A.S.):

• Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.
• Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.
• Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.
• Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.
• Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.
• Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.
• Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.
• Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda, henviser til:

• 11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.
• 26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc.

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden.

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN-soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN-soldater som benytter seg av prostituerte, skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

av Johan Petter Andresen

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen) skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet. Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Ny Zealand, Sør-Korea, Australia.
• Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10. april 1997: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og rett nr 10, 1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.) De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

av Line Brendberg

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær …»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1) Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2) Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg. Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3) Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4) Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5) Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6) Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.
2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!
3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!
4. Nei til proletarisering av fiskaren!
5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!
6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.
7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.
8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

av Frode Bygdnes

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20. juni 1997). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

avKurt Nilsen

Herbert Marcuses bok Det en-dimensjonale menneske har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å på ny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

Det en-dimensjonale menneske (1) kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignende» status innenfor den radikale og opprørsvillige student- og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking

Siden en del år er henrullet – og ikke alle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det en-dimensjonale menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich Fromm. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil (2), sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist» eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk, Reason and Revolution fra 1941, tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud

Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere California University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet-marxismen utgitt. Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det en-dimensjonale menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den kalde krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det en-dimensjonale menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (side 31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen.» (side 32)

Mekanisering og automatisering

Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (side 46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (side 49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (side 35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.» (side 35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien

Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (side 152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon

Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter

• 1) Originalens tittel: One-dimentional man, 1964. Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag 1968.
• 2) Fra Frankfurt til Hollywood. Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

av Bjørn Olav Utvik

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for Natos Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå heftet Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitla (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1. Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).
2. Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.
3. Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden».)

Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3:
Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla Postmodernism, Reason and Religion. Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet Dei andre sitt opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring

Sekularisme betyr verdslig, ikkje-religiøs.

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993
• Se også Bjørn Olavs artikkel «Kommunistar og Gud» (Røde Fane nr 3, 1989)

Forslag til studieopplegg:

Religion = reaksjon?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

---

Jorun Gulbrandsen: Om å se det store i det små

Åsmund Egge: En studie i «Det nasjonale spørsmål»

Rigmor Tollan: Biologisk mangfold, grønn revolusjon og gentekologi – Biologische Vielfalt, grüne Revolution und Gentechnologie

Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse

Vigdis Vollset og Leikny Øgrim: En revolusjonær seksualpolitikk?

Eli Aaby: Seksualitet er politikk

Geir Christensen: Privatisering – med staten i ryggen

Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen: Den virkelige utopien Die wirkliche Utopie

Ottar Solberg: Teknologi i klasse- og miljøperspektiv Technologie aus der Sicht von Klassen- und Umweltperspektive

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse

Lars Åke Karlgren: Konsten att vara ett politiskt parti

Redaksjon for dette nummeret:

Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Audun Haaland, Mathias Bismo og Ove Bengt Berg.

---

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

 

---

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princessgardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

---

Artikkelforfatteren er medlem av AKPs faglige utval.

---

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr.3/97: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i «Kapitalen». Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a)Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

---

Artikkelen sto i Monthly Review vol. 49, nr. 3, juli-august 1997 og trykkes med tillatelse av forfatteren og tidsskriftet.
Forfatteren er sammen med Paul M.Sweezy og Harry Magdoff redaktør i tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig. til å være utelukket.

Selv om det kan være endringer underveis, har arbeiderbevegelsen i USA i virkeligheten aldri hatt sin egen politiske organisasjon, verken et sterkt sosialistisk parti, et sosialdemokratisk, eller et arbeiderparti av engelsk type, og Det demokratiske partiet har enda mindre å tilby arbeiderbevegelsen nå enn det hadde tidligere. Men situasjonen i Amerika virker ikke så uvanlig i dag som det engang gjorde, ettersom de fleste veletablerte arbeiderklassepartier – kommunistiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og «labouristiske» – særlig i Europa, har skåret seg effektivt løs fra sine klasserøtter. Europeiske kommunist- og sosialistpartier for eksempel, har generelt gitt avkall på klassekamppolitikk og klassekampspråk. Samtidig har det nylige valget i England brakt et «nytt» Labour Party til makta – eller i det minste en partiledelse – som er oppsatt på å bryte sine historiske bånd med fagbevegelsen, og i det minste for øyeblikket gi England noe som ligger nær USA-modellen av en ettpartistat – eller som Gore Vidal nylig kalte det: ett parti med to høyrefløyer.

Det er mulig at flere seire til angivelige venstrepartier, selv av dette tvilsomme slaget, vil åpne nye politiske perspektiver. Men for øyeblikket ser mange ut til å ta det for gitt at arbeiderklassepolitikkens forsvinning bare er naturlig, at det politiske terrenget som arbeiderklassepartiene – det være seg revolusjonære eller parlamentaristiske – tradisjonelt virket i, ikke lenger eksisterer. Selv de som ikke godtar at det ikke finnes noe alternativ, eller at globaliseringa er uunngåelig, synes å si at kamparenaen ugjenkallelig har skiftet.

Den viktigste påstanden om hva globaliseringa innebærer politisk, handler om dens virkninger på staten. Om igjen og om igjen blir vi fortalt at globaliseringa har gjort nasjonalstaten irrelevant. For noen betyr dette at det ikke er noe å gjøre. For andre betyr det at kampen øyeblikkelig må flyttes til det internasjonale plan. I begge tilfelle ser en arbeiderklassepolitikk i enhver gjenkjennelig skikkelse ut til å være utelukket.

Nasjonalstaten irrelevant?

Så det er denne påstanden jeg vil utfordre her – ikke påstanden at det fins noe sånt som «globalisering» men snarere at «globaliseringa» skjærer grunnen vekk under klassepolitikken. Jeg skal argumentere for at globaliseringa har gjort klassepolitikken – en politikk rettet mot staten og mot klassemakt konsentrert i staten – snarere mere viktig enn mindre, snarere mere mulig enn mindre.

Marxister har pleid å legge vekt på hvordan kapitalismens vekst oppmuntrer utviklinga av klassebevissthet og klasseorganisering. Sosialiseringa av produksjonen og homogeniseringa av arbeidet, den nasjonale, overnasjonale, til og med globale gjensidige avhengigheten av dets bestanddeler – alt dette var forutsatt å skape vilkår for arbeiderklassebevissthet og organisering i massemålestokk, og til og med for internasjonal solidaritet. Men utviklinga i det tjuende århundre har i stigende grad, og mange vil si skjebnesvangert, underminert den overbevisninga.

Det at arbeiderklassen ikke har greid å oppfylle den tradisjonelle marxismens forventninger, blir helt typisk ført i marka av venstreintellektuelle som hovedgrunnen til å oppgi sosialismen, eller i det minste se etter alternative krefter. I de seineste tiåra har «den vestlige marxismen», så post-marxismen og postmodernismen, den ene etter den andre, sett på de intellektuelle, studentene, «nye sosiale bevegelser» – hvem som helst utenom arbeiderklassen – som den historiske drivkrafta (hvis de tror på historie eller drivkraft i det hele tatt). I dag har arbeiderbevegelsen så godt som forsvunnet fra de mest moderne typene venstreteori og -politikk. Og «globaliseringa» ser ut til å ha satt inn nådestøtet.

De fleste som snakker om globalisering, sier for eksempel sannsynligvis at i den globale kapitalismens tidsalder er arbeiderklassen, hvis den overhodet eksisterer, mere oppsplitta enn noen gang før. Og hvis de er på venstresida sier de sannsynligvis at det ikke fins noe alternativ, at det beste vi kan gjøre er å frigjøre litt mere plass i kapitalismens mellomrom, ved hjelp av mange spesielle og separate kamper – den type kamper som noen ganger går under navn av legitimeringspolitikk.

Overnasjonal kamp?

Nå er det mange grunner for denne tendensen til å forkaste klassepolitikken til fordel for politisk oppsplitting og legitimeringspolitikk. Men en hovedgrunn har helt sikkert å gjøre med den forutsetningen at jo mere global kapitalismen blir, jo mere global må kampen mot den være. Argumentasjonen er slik: Er det ikke, når alt kommer til alt, sant at globaliseringa har flyttet makta vekk fra nasjonalstaten til de overnasjonale institusjonene og kreftene? Og betyr ikke dette åpenbart at enhver kamp mot kapitalismen er nødt til å operere på det overnasjonale plan?

Så siden de fleste mennesker – fornuftig nok – har vanskelig for å tro på en så høy grad av internasjonalisering, og på selv muligheten for å organisere på det nivået, så trekker de naturligvis den konklusjon at spillet er over. Kapitalismen er her for godt. Men mer enn det, det er ikke lenger noe poeng i å prøve å bygge en politisk massebevegelse, en inkluderende og mangslungen politisk kraft av den typen de gamle arbeiderklassepartiene aspirerte til. Med andre ord har klassen som politisk kraft forsvunnet sammen med sosialismen som politisk mål. Hvis vi ikke kan organisere på globalt nivå, er alt vi kan gjøre å gå til den andre ytterligheten. Det ser ut som alt vi kan gjøre er å vende oss innover, mot våre egne svært lokale og spesielle undertrykkelser.

Det finnes fortsatt sosialister som vil insistere på at vi må flytte vår oppmerksomhet mot den internasjonale arena, at kampen for sosialismen fremdeles kan fortsette, men at vi bare kan konfrontere den kapitalistiske globaliseringa ved hjelp av en sosialistisk globalisering. Noen mennesker snakker om et «internasjonalt sivilt samfunn» som den nye kamparenaen, eller om «verdensborgerskap» som grunnlag for en ny solidaritet. Men jeg kan ikke la være å synes at folk som snakker på den måten bare prater ut i været, at de ikke virkelig tror på det – i hvertfall som en antikapitalistisk strategi. Når noen forteller meg at den internasjonale arenaen er den eneste som fins for sosialister, tolker jeg deres utsagn som at de med samme overbevisning som talsmennene for legitimeringspolitikken, sier at kampen mot kapitalismen i virkeligheten er over.

Min egen konklusjon er en annen, for jeg går ut fra andre premisser. La meg først av alt få si at jeg alltid har vært skeptisk til den direkte sammenhengen mellom kapitalismens vekst og arbeiderklassens enhet. For seksten år siden skrev jeg i en artikkel jeg kalte «Skillet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen» om kapitalismens sentrifugalkraft, måten selve produksjonens og utbyttingas struktur i en fullt utviklet kapitalisme stikk i strid med den konvensjonelle marxistiske oppfatninga har en tendens til å fragmentere klassekampen og temme den, å vende klassekampen innover, gjøre den helt lokal og partikularistisk.(Fotnote 1) Kapitalismen har riktig nok utjevnende effekter, og integreringa av den kapitalistiske økonomien skaper riktig nok et materielt grunnlag for arbeiderklassesolidaritet utover den enkelte bedriftens vegger og til og med på tvers av nasjonale grenser. Men den mer umiddelbare virkninga av kapitalismen er å lukke klassekonflikten inne innafor den enkelte produksjonsenhet, å desentralisere klassekampen og gjøre den lokal. Det må understrekes at dette ikke er en svakhet ved arbeiderklassens klassebevissthet. Det er et svar på en materiell virkelighet, på hvordan den sosiale verden i virkeligheten blir organisert av kapitalismen.

Autoritet og herredømme

Jeg foreslo at dette også betyr at politiske spørsmål på en måte blir «privatisert» i kapitalismen. Konfliktene over autoritet og herredømme, som i før-kapitalistiske samfunn ville være direkte rettet mot herrers og staters dømmende og politiske makt, har i kapitalismen flyttet over til den individuelle kapitalistiske bedrift. Selv om kapitalismen sannelig er avhengig av statens makt for å bevare systemet med klasseherredømme og for å opprettholde den samfunnsmessige orden, er det ikke i staten, men i produksjonsprosessen og i dens hierarkiske organisering, at kapitalen mest direkte utøver sin makt over arbeiderne.

Jeg mente også dette hadde noe å si for det faktum at moderne revolusjoner har hatt en tendens til å finne sted der kapitalismen er mindre utviklet, snarere enn der den er mere utviklet. Hvor for eksempel staten selv er en ledende utbytter – hvor, la oss si, staten utbytter bøndene ved hjelp av skattlegging – er det vanskelig å skille mellom økonomisk og politisk kamp, og i slike tilfelle kan staten lett komme i sentrum for massekamper. Når det kommer til stykket, er den en mye mere synlig og sentralisert klassefiende enn kapitalen selv noen gang kan bli. Når folk konfronterer kapitalen direkte, er det vanligvis i form av individuelle, separate kapitaler, eller individuelle arbeidsgivere. Så selv proletariske revolusjoner har hatt en tendens til å forekomme der hvor arbeidernes klassekonflikter med kapitalen har blandet seg med andre, førkapitalistiske kamper – spesielt bøndenes kamper mot godseiere og utbyttende stater.

Men mens jeg argumenterte for at kapitalismen har en tendens til å fragmentere og privatisere kampen, så det også ut for meg som det nå fantes noen nye motvirkende tendenser: den økende internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet flyttet den kapitalistiske akkumulasjonens problemer fra den individuelle bedriften til den makroøkonomiske sfære, og kapitalismen ble tvunget til å basere seg mer og mer på at staten skulle skape de riktige vilkåra for akkumulasjon. Så jeg foreslo at statens voksende medskyldighet i kapitalens samfunnsfiendtlige hensikter kanskje ville bety at staten i økende grad ville bli et hovedmål for motstand i framskredne kapitalistiske land, og kanskje ville begynne å motvirke noen av kapitalismens sentrifugalkrefter, dens tendens til å fragmentere og temme klassekampen.

Vel, den gangen hadde jeg aldri hørt om globalisering, og jeg visste ikke at folk snart ville ta det for gitt at den internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet ville svekke nasjonalstaten og flytte brennpunktet for den kapitalistiske makta vekk fra staten. Nå, når globalisering er på alles lepper, har jeg oppdaget at jeg argumenterer mot den populære forestillinga at globalisering i økende grad gjør nasjonalstaten irrelvant. Jeg har argumentert for at hvilke funksjoner staten enn kan miste, vinner den nye som hovedforbindelse mellom kapitalen og verdensmarkedet. Nå ønsker jeg å foreslå at denne utviklinga kanskje begynner å ha de konsekvensene for klassekampen som jeg den gangen i 1981 mente kunne være et perspektiv for framtida.

Nasjonalstaten = hovedagenten

Vi kan diskutere hvor mye «globalisering» som virkelig har funnet sted, og om hva som virkelig har eller ikke har blitt internasjonalisert. Men én ting er klar: På verdensmarkedet trenger kapitalen staten. Den trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjon, for å bevare arbeidsdisiplinen, for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidskraftas mobilitet undertrykkes. Bak hvert eneste overnasjonalt selskap ligger en nasjonal base, som er avhengig av sin lokale stat for å opprettholde sin levedyktighet, og av andre stater for å gi den adgang til andre markeder og andre arbeidskrefter. På en måte er hele poenget med «globaliseringa» at konkurransen ikke bare – eller ikke engang i hovedsak – foregår mellom individuelle firmaer, men mellom hele nasjonale økonomier. Og som en konsekvens har nasjonalstaten fått nye funksjoner som et instrument for konkurransen.

Hva den enn er, så er nasjonalstaten hovedagenten for globalisering. I sin søking etter «konkurranseevne» forlanger den amerikanske kapitalen en stat som holder de sosiale kostnadene på et minimum, samtidig som den holder i sjakk de samfunnsmessige konfliktene og uroen som fraværet av sosial omsorg frambringer. I Den europeiske unionen, som gir seg ut for å være modellen for overnasjonal organisering, er hver europeisk stat for eksempel hovedagenten i å frambringe vilkåra for en pengeunion. Hver stat er hovedagenten for å påtvinge sine borgere de innsparingene og prøvelsene som trengs for å imøtekomme de strenge kravene en felles myntfot stiller, og hver stat er hovedinstrumentet for å fange opp de konfliktene denne politikken medfører, hovedagenten for å opprettholde orden og arbeidsdisiplin. Det er ikke utenkelig at de sterkt nasjonale impulsene i forskjellige europeiske land kan ende med å stoppe integreringa. Men selv om det skulle skje, er det mer enn sannsynlig at disse nasjonalstatene i den overskuelige framtida vil fortsette å spille en sentral rolle som kapitalens kanal til verdensmarkedet, som skapere av det riktige miljø for kapitalakkumulasjon, og som kapitalens hovedforsvarslinje mot indre uro. Og i samsvar med kapitalismens motsigelsesfylte logikk er det sjølsagt de samme statene som opptrer som agenter for den kapitalistiske integreringa, de samme statene som er utformet for å fremme den europeiske kapitalens konkurranseevne i verdensøkonomien, som også er hovedagentene for konkurransen innen Europa, mellom dets individuelle og separate nasjonale økonomier.

I forskjellige land spiller staten andre roller også: spesielt holder den arbeidskrafta i ro mens kapitalen beveger seg over de nasjonale grensene, eller i mindre utviklete kapitalismer, kan den opptre som drivreim for andre, mektigere kapitalistiske stater. I alle fall er staten av sentral betydning for kapitalismen, og vil sannsynligvis forbli det i overskuelig framtid, i en eller annen form. Det er selvfølgelig mulig at staten vil endre sin form og at den tradisjonelle nasjonalstaten gradvis vil gi etter, på den ene sida for snevrere lokale stater, og på den andre for større, regionale politiske myndigheter. Men uansett form vil staten fortsette å være avgjørende, og jeg har en mistanke om at i lang tid vil den gamle nasjonalstaten fortsette å spille sin dominerende rolle.

Statens nye funksjoner

Så hva har vært virkningene av statens nye funksjoner? Hvordan har de virket på klassekampen? Har det vist seg å gå som jeg foreslo, at statens nye funksjoner i en «globalisert», «fleksibel» kapitalisme gjør den til målskive for klassekampen og et nytt brennpunkt for enhet i arbeiderklassen? Det er fortsatt for tidlig å felle noen dom, men i det minste kan vi notere oss flommen av masseprotester og gatedemonstrasjoner på forskjellige steder: Frankrike, Tyskland, Canada, Sør-Korea, Polen, Argentina, Mexico osv. – noen av disse blir diskutert i dette nummeret (av tidsskriftet Monthly Review, oversetters anm.). Jeg vil ikke gjøre for mye ut av dem eller de sannsynlige virkningene av dem. Men det er verdt å tenke over deres fellesnevner.

De fleste mennesker vil utvilsomt godta at det har noe å gjøre med globalisering. Sjøl om vi har våre tvil om visse sider ved «globaliseringa», så la oss bare vurdere de aspektene vi alle kan være enige om: den omstruktureringa av kapitalismen som finner sted i alle framskredne kapitalistiske land, og som en vesentlig del av denne omstruktureringa, anstrengelsene for å eliminere forskjellige former for sosial omsorg i «konkurranseevnens» interesse. Dette er akkurat den formen for medvirkning mellom staten og kapitalen som jeg snakket om: Ikke bare trekker staten seg tilbake fra dem av sine funksjoner som gjør livet bedre for folk, men den spiller også en stadig mere aktiv rolle i å omdanne økonomien, i kapitalens interesse og til skade for alle andre. Statens handlinger har drevet folk ut på gatene i opposisjon mot statens politikk i så forskjellige land som Canada og Sør-Korea.

Renault

Det har også nylig funnet sted noe som så ut som en helt annerledes type massedemonstrasjon, en slags multinasjonal arbeiderprotest i Frankrike, av Renault-arbeidere fra forskjellige land som protesterte mot nedskjæringer på en Renault-fabrikk nær Brussel. Tilsynelatende var dette ikke en protest mot staten men en multinasjonal arbeidskonflikt mot den overnasjonale kapitalen. Men også her var drivkrafta i det som den britiske avisa The Guardian kalte den første «euro-demoen» ikke bare handlingene til en felles, overnasjonal arbeidsgiver, men den rollen hver av de relevante europeiske statene – Frankrike, Belgia, Spania osv. – hadde spilt i å omdanne kapitalen, i å skape vilkår for pengeunionen, i å manipulere subsidiene til industrien. Også her, i dette eksemplet på arbeiderklassesolidaritet på tvers av nasjonale grenser, var det samlende prinsippet ikke bare et overnasjonalt selskaps utbytting, men også de særegne nasjonalstatenes handlinger for å opprettholde vilkåra for kapitalakkumulasjon. I dette tilfellet av arbeiderklasse-internasjonalisme, var protestene rettet mot nøyaktig samme slags nasjonal politikk som andre steder har drevet fram utpreget hjemlige protester mot nasjonale regjeringer. For eksempel demonstrerte tyske gruvearbeidere omtrent samtidig med Renault-protestene mot sin regjering i Bonn, som trakk tilbake statssubsidiene til kullgruvene. Så både i det franske og det tyske tilfellet var regjeringssubisidier til industrien et sentralt spørsmål. Vi ser igjen at disse spesifikt europeiske pressmidlene bare er et særegent eksempel på en mer generell omstrukturering som den amerikanske eller sør-koreanske staten ikke er mindre hovedagenter for enn den tyske, den franske eller den spanske.

I dette nummeret (av Monthly Review, oversetters anm.) foreslår Sam Gindin at globaliseringa i virkeligheten har skapt nye muligheter for kamp. Med «nasjonal og internasjonal økonomisk omstrukturering kommer en høyere grad av integering av deler og tjenester, spesialisering, slanke lagerlister,» og dette gjør selskapene mere sårbare for visse typer lokal, regional og nasjonal kamp. Det jeg sier her, er at nettopp denne typen integrasjon på mange måter har gjort staten viktigere for kapitalen enn noen gang. På denne og andre måter er symbiosen mellom kapitalen og staten på mange vis tettere enn noen gang, og det gjør hver enkelt stat til et mulig brennpunkt for klassekampen, ikke mindre, men mer enn det som før har vært tilfelle i framskredne kapitalistiske økonomier.(Fotnote 2)

Så dette er neppe tidspunktet for venstresida til å oppgi dette politiske terrenget, til fordel for en fragmentert politikk i det ene ytterpunktet, eller en fullstendig abstrakt internasjonalisme i det andre. Hvis staten er hovedagenten for globaliseringa, følger det av det at staten, spesielt i framskredne kapitalistiske land, fortsatt har de mektigste våpen for å blokkere globalisering. Jeg har sagt dette andre steder, men kan like gjerne si det igjen: Hvis staten er den kanalen som kapitalen beveger seg gjennom i den globaliserte økonomien, så er den i like stor grad middelet en antikapitalistiske makt kan bruke til å kutte kapitalens livline.(Fotnote 3) Gamle former for «keynesianske» inngrep er kanskje enda mindre effektive nå enn de har vært tidligere, men dette betyr rett og slett at politisk handling ikke lenger ganske enkelt kan ta form av å gripe inn i den kapitalistiske økonomien. Nå er det mer et spørsmål om å løsrive det materielle livet fra kapitalismens logikk. Og på kort sikt betyr dette at politisk handling ikke kan rettes inn mot å tilby kapitalismen belønninger for å gjøre ting som er sosialt produktive, eller å kompensere for kapitalismens herjinger ved hjelp av «sikkerhetsnett». Politikken må i økende grad dreie seg om å bruke statsmakta til å kontrollere kapitalens bevegelser og å bringe fordelinga av kapital og disponeringa av det økonomiske overskuddet i økende grad innafor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet, i samsvar med en sosial logikk som er en annen enn den kapitalistiske konkurransens og profitabilitetens logikk.(Fotnote 3)

Konklusjon

Ett av hovedproblemene i å organisere anti-kapitalistiske kamper har alltid vært at kapitalen ikke viser fram noe enhetlig, synlig mål. Og det formelle skillet mellom «økonomiske» og «politiske» sfærer som er karakteristisk for kapitalismen – hvor utbyttinga finner sted ved hjelp av et tilsynelatende «fritt» utbytte mellom juridiske «likemenn» i en kontrakt mellom kapital og arbeid, og hvor forholdet mellom dem formidles av et upersonlig «marked» – har skapt det som på overflata ser ut som en «nøytral» stat, som ikke griper synlig inn i de daglige konfrontasjonene mellom kapital og arbeid. Men ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig.

Dette er en hovedgrunn til at vi bør være så omhyggelige med hvordan vi anvender begrepet «globalisering». Vi må passe på å ikke behandle de tendensene som går under det navnet som om de var naturlige, uunngåelige prosesser i stedet for historisk spesifikke kapitalistiske prosesser, den kapitalistiske utbyttinga av mennesker og naturressurser, hjulpet og tilskyndet av direkte samarbeid mellom staten og kapitalen. Jeg er faktisk fristet til å si at idéen om globalisering i dag spiller en så framtredende rolle i den kapitalistiske ideologien nettopp fordi det nå trengs kraftige ideologiske våpen for å tilsløre og mystifisere dette stadig mer direkte og tydelige hemmelige samspillet.

Hvis staten nå mer enn noen gang kan tjene som mål i en antikapitalistisk kamp, kan den også, som brennpunkt for lokale og nasjonale klassekamper, være en samlende kraft både innafor arbeiderklassen, mot dens indre fragmentering, og også mellom arbeiderbevegelsen og dens allierte i samfunnet. Når så godt som enhver stat følger den samme destruktive logikken, kan samtidig hjemlige kamper mot den felles logikken også være grunnlaget – i virkeligheten det sterkeste grunnlaget – for en ny internasjonalisme. Denne internasjonalismen ville ikke være grunnlagt på en urealistisk og abstrakt forestilling om et «internasjonalt sivilt samfunn» eller «verdensborgerskap», heller ikke på illusjonen om at vi kan gjøre ting bedre ved å øke venstresidas representasjon i overnasjonale kapitalistorganisasjoner som IMF, men snarere på gjensidig støtte blant forskjellige lokale og nasjonale bevegelser i deres respektive kamper mot sine egne hjemlige kapitalister og stater, og på spredninga av slike nasjonale kamper verden over.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for felles, overnasjonale kamper, eller at arbeiderbevegelsen bør neglisjere overnasjonale organisasjoner hvor den kan spille en rolle – som EU. Men kooperative kamper av denne typen avhenger i siste instans av en sterk og velorganisert hjemlig arbeiderbevegelse. Så hvis det er noe motto som oppsummerer denne typen internasjonalisme, kan det være dette: «Arbeidere i alle land, forén dere – men enheten begynner hjemme».

I alle fall er moralen i historien den, at nettopp i det øyeblikk mange mennesker på venstresida slutter seg til de nyliberale i å gi etter for det uunngåelige i globaliseringa og statens økende uviktighet, og nettopp i det øyeblikk da de tradisjonelle arbeiderklassepartiene har forsvunnet eller effektivt har skåret over sine bånd til klassen, kan den politiske organiseringa av arbeiderklassen ha blitt mere viktig og potensielt effektiv enn noen gang.

 

Fotnoter:

1. Den artikkelen, som ble trykt i 1981 i New Left Review, er mere nylig blitt utgitt i min bok «Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism» Cambridge: Cambridge University Press, 1995), s. 19-48.
2. Jeg trekker denne konklusjonen i «Globalization and Epochal Shifts: An Exchange», Monthly Review vol. 48, no 9.
3. Se Albo: «The World Economy» om disse temaene.

---

 

 

 

Artikkelen tar utgangspunkt i innledninger av Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hansen på AKPs fjelleir om distriktspolitikk i år. Det er en redigert versjon der redaksjonen har hatt frie tøyler – og alt ansvar.

---

Distriktspolitikken er ikke et samla politikkområde. Man kan snakke om den store og den lille distriktspolitikken. Den store distriktspolitikken består av distriktspolitiske virkemidler som kan være innarbeida i politikken på en lang rekke områder. for eksempel gjennom inntektssystemet for kommunene. Den lille distriktspolitikken er de direkte distriktspolitiske virkemidlene.

I løpet av 90-tallet ble det lansert mange og store reformer som påvirker livet i utkantkommunene, og særlig i de grisgrendte strøka i den enkelte kommunen.

Det geniale er at reformene ikke lanseres som direktiv og pålegg lenger. Sentraliseringspolitikken har fått sin egen dynamikk og kravene til endringer, oppmyking av politisk styring og tilpasning til markedet, liberaliseringspolitikken kreves av aktørene sjøl. Dette er ikke mangel på styring, men bevisst manipulering.

Premissleverandørene veit å få diskutert på andre forutsetninger enn de reelle grunnene. Det spilles på motsetningene og får grupper som står oppe i det, til sjøl å fremme krav om liberalisering. Det styres på kapitalens premisser, men det diskuteres med vikarierende argumenter, under dekke av å tjene andre motiver enn de virkelige.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling.» Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling».

SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftfondet og Industribanken. Fra og med i år er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Samtidig er også formålet å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Det nye i praksis er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. De eneste bransjene man ikke kan gå inn i, er forsikring, finans, rederi, olje/gass og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift.

Slik sett blir SND en kraftig pådriver for privatisering i de bransjene de går inn i, der det eksisterer et tilbud både i offentlig og privat regi, som for eksempel. kollektivtrafikk. Her går SND inn som en aggressiv kapitalist.

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, , men dette er en naturlig videreføring av SNDs politikk. Sannsynligvis også en ønsket videreføring. Da vil private sykehus og sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

SND er også sterkt inne i fiskeripolitikken. (Se artikkelen til Frode Bygdnes, red.)

SDN – ikke en ren støtteordning

Kravet er en utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter, som sliter hardt i distriktene. . Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. . Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understrekes at det er et aktivt eierskap. Det kreves styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av «ulønnsom virksomhet».

Dette viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av de midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, som distriktsutviklingstilskudd m v., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til Trondheimsområdet, Bergensområdet, Stavangerområdet, Kristiansandsområdet, Oslo, Akershus og Vestfold.

Der hvor alle områder i Norge konkurrerer likt, på for eksempel landsdekkende risikolån, gikk 875millioner til de samme områder. Det samme gjelder industrielle og offentlige forsknings- og utviklingsprosjekter.

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken. Det ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. Men den offentlig evalueringa av SNDs virksomhet gled gjennom Stortinget like før ferien. Der er man storfornøyd med SND.

---

 

 

 

---

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse Ťoverskuddsfolkať er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i eske og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ?

Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken tilhørighet el ` tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord.

Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel.

Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnara eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde. og trivsel e meire enn godstol og seng.

Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Men gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tungt å dra med.

(Anne M. Winge, Ås 1997, sto i H.T. 27.05.97)

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til Ťdistriktsopprørť, politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk
Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken
Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket
Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100 000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til Ťsommergjesterť ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk
For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hansen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon
Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

ŤEn antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.ť

Gruvedrift
Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark
Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 44/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken
Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

 

---

Vikna – Sør-Gjæslingan
Vikna er en øykommune i Nord-Trøndelag. Den består av et utall av små og store øyer. Tradisjonelt har Vikna vært en jordbruks- og fiskekommune, og er fremdeles det. Mange av øyene blei på slutten av 60-tallet erklært som fraflyttingsområde. Folk fikk tilbud om et fraflyttingsbidrag som skulle gjøre det mulig å etablere seg på et anna sted. Tilbudet måtte en ta imot innafor bestemte tidsfrister.

De som ikke tok imot bidraget, men valgte å bli boende, fikk raskt store problemer. Skolen forsvant, rutebåten forsvant, strømmen og vannet forsvant, posten forsvant, fiskemottaket forsvant, butikken forsvant. I disse områdene skulle det ikke bo folk, det hadde Storting og regjering bestemt. Folk, også de som på ingen måte ønska det, blei nødt til å flytte.

Men i dag kan du bo der igjen, iallfall på noen av øyene. Sør-Gjæslingan var et slikt område. Det er noen øyer ute i havet hvor det var rorbuer, fiskarheim, butikk, skole, væreier med egen engelsk guvernante. På 60- og 70-åra blei folk tvungne til å flytte fra øyene, og alt forfalt, bortsett fra de husa som folk dro ut og satte i stand hver sommer.

Nå har dette fiskeværet blitt museum. Rorbuene er satt i stand så turister og kursdeltakere kan bo der. Og turistene må ha rutebåt, de må ha vann og strøm. Og de må kunne handle, så butikken har åpna igjen. Turistene trenger også aktivitet, noe å se på, så fiskemottaket er i drift. På den ene sida er det flott at slike steder blir tatt vare på, på den andre sida er det ille å tenke på at folk blei tvunget til å dra herfra for bare 25 år siden.

Artikkelforfatteren er beitebruker fra Hedmark.

---

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål – felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for Naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med – like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer – alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992 – 94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens Naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.

---

Artikkelen er ei bearbeidd utgåve av ei innleiing på AKP sin fjelleir om distriktspolitikk sommaren 1997.

---

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning av samisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretisere kordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, må vi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I årets valkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet i SRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon av Sametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samisk grunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi har forsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som ligg føre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye større enn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også resten av landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk på å få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøke å finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål, men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: «Retten til ressursane i samiske område».

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendt rekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som er knytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske staten er tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktig det samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt. Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norske staten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsk samepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleis ikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium, eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om at dagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og om ein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område med tradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, i alle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste av Nord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dette faller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta er bare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i dette området.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland. Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eit område omlag like stort som Noreg. I heile dette området er det aktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til Forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklege og økonomiske føremål, som «forvaltningsområdet for samisk språk» og «virkeområdet for Samisk Utviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmålet om avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land og vatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon eller avgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål om politisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursarDei fornybare er slikt som vilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil ha felles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunal forvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette. Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøenDei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høve til for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde, vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Så langt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og opp spørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinning har så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inn i biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskysten og foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet ved Hammerfest.
• Menneskelege ressursar, kunnskaparDiskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmålet om retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september at genar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjør enorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Det norske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver frå den samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting som bygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg i Finland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar av samiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betre eller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldri kunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Det er derfor snakk om både retten til å bruke og retten til å nekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskap forma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til å oppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka av kampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistisk rettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen for sosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildels motstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsk litteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast (Håvamål)
2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frie land (Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å redusere tydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har i svært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane. Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. På det eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelt i norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern har urfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dette peikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande. Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei og for å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samane og lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og ført til nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane, men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettar som samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser den historiske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen, for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkingane sin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av –tolking av historia

(Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.

• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett, eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag er eigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same som eksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig» under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar på eigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat og kommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv. set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktar mellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står ein kapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist. Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kan gripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn eller motsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett til land og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet. Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar som står stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmålet og gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova. Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeld fiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrett som ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ eller privatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da som ei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientlige politikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderetten til eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sin beiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder. SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg med det. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område, som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsretten til utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten har eigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, har forvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføre forvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skal gjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. at forvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i større grad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmark grunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kan etter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakare og sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier) . Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område. Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så mye oppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentrale styresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte er samar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt over nokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri har finnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som i dag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpakting til bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regional styring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass til her. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gå rett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen ein offensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmark er djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til ei hovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var like ved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiet tidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å komme på Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiske rettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsak anti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel på grenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dette hamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikk fleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Denne fløya har og klart å få støtte frå den nye sentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamle borgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark er lagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonære anti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjerne samisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram for hets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei til Sameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar for grunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd dei samiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at dei anti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har det mangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no i spørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det går på retten til å øydeleggje naturen og retten til å skjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokale kulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmålet om urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eit område gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette å bruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerande og øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonale folkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten. Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drive debatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget for statens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga av Samerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteikn ved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentleg eigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familiane Treschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

---

Les meir :

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark, 1997 særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• AKP, sameretten, marxismen og det nasjonale spørsmålet.
  Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr. 3-96.

---

Når jeg setter torskegarn, får jeg sjelden bare torsk. Det er heller et spenningsmoment hvor mange fiskeslag jeg får. Flyndre, hyse, brosme og steinbit er ofte like tallrik som torsk nå på seinhøsten.

En av de bedre fangstene jeg har gjort var ei flott kveite på seigarn. En av de mindre ønskelige, var en masse småsei på torskegarn. Det var så arbeidsomt å greie ut. Seien så jeg ikke nytte til annet enn agn på lina.

Ellers så er det en utstrakt kultur å nyttiggjøre seg den fangsten en får. Noen hyser gir muligheten til å lage fiskemat. Stortorsken flekkes og saltes. Noe henges til tørk, og mesteparten skjærer jeg beinfri filet av. Da får katta masse godt avskjær, sjøl om jeg skjærer ordentlige fileter. Det er forkastelig å bare smi av fileten. Disse filetpakkene er hendig og god til forskjellige gryteretter med paprika og tomat eller mest bare purreløk. Det er spennende å eksperimentere litt. Mitt yndlingspålegg er blitt grava uer. Fisk kan anvendes til mye godt pålegg. Særlig silda som røkt, krydra eller bare ordinær sursild.

Boknafisk
Vi har en allsidig matkultur i nord, som mange er blitt oppmerksom på at må bevares. Boknafisk av torsk eller sild, sildekaker eller rekling m.m. Men de gamle skal og ha kritikk fordi de så fort stempla mye god mat som u-fisk, uspiselig fisk. Vingene på skata synes jeg for eksempel. er god, men det gjør så lite av seg. Allikevel er det bedre å ta skata og ikke bare flyndra. For å høste bare av flyndra, gir en i realiteten sandbankene til skata som dermed fort kan fortrenge den fisken vi høster av.

Da jeg vokste opp var mor mi opptatt av å nyttiggjøre seg av ressursene. Jeg husker hennes eksperimenter med stekt ål. Det var ikke helt heldig syns jeg den gang. Men en gang fikk pappa flere ærfugl på flyndregarn. Han var fortvilt og ville grave dem ned. Mamma ville eksperimentere og serverte dem som ryper. Det var kjempegodt. Det var riktig ressursbruk sjøl om fuglene er fredet. Det var en bifangst som dessverre av og til skjer.

Det er denne husholdningsøkonomien som kan være fleksibel og tilpasse seg naturens gaver. Alt kan utnyttes, det trengs bare tilpasning og oppfinnsomhet av oss som bor her, så lever vi godt.

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har i dag. Vi har tilpassa oss de naturgitte forholdene. Dette er distriktenes styrke; i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur krever et mangfold av tiltak fordi nettopp naturen er mangfoldig. Folk har klart seg fordi de utnytter alle ressursene som så utrolig utfyller og dekker våre behov for å klare oss. Slik har folk livnært seg, vokst, produsert og ikke minst trivdes. Å mestre denne allsidige naturen, gir en enorm trivsel og glede, det gir en tilhørighet. Det setter røtter.

Forskjeller
Vi har tilpassa oss naturen, men det har også gjort oss nokså forskjellig i nord som i sør, på innlandet og ved kysten. Denne forskjellen, dette mangfoldet er først og fremst kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer og tjenester, av arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vårt kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Regjerende fiskeripolitikk har ikke som overordna mål å bevare bosetting, da måtte den nyttiggjøre seg av de marginale ressursene også. Regjerende fiskeripolitikk har som overordna mål å være bærekraftig. Og da tenker de ikke på naturens yteemne, men at fiskeripolitikken og bosettinga ute i utkantene, ikke skal koste staten noe. Det er økonomien som har overtatt styringa.

Vi bor ved et av verdens største fiskefat. Allikevel opplever denne næringa problemer. 800 fjordfiskere med sjarker i Nord-Troms har knapt noe mottak. Løsninga for denne flåten har vært å henge den fisken de har fått ved eget naust. Men EØS-avtalen innebar også et renhetsdirektiv mer kjent for å hindre hjemmeslakt. Denne fisken var i kvalitet noe av den beste tørrfisken landet vårt kan produsere. I stedet har de større produsentene i Lofoten kjørt frostskadet fisk inn på Italia-markedet. En av grunnene for dette har vært at det ble for lite fisk i forhold til etterspørselen fordi hengekvantumet var blitt redusert.

I Troms fylke er det registrert 2.700 fiskefartøyer under 10 meter. Alle disse driver i fjordene og er helt avhengig av lokale mottaksanlegg for å kunne levere sin fangst. I de siste 10 år er antallet fiskeforedlingsanlegg langs kysten her redusert med 1/3-del. Færre bedrifter betyr lengre vei å gå med fangsten og mindre tid til fiske. Konsekvensen blir enten å slutte å fiske, eller flytte til mer sentrale strøk.

Det er forsøkt opprettet mottaksstasjoner som bare tar i mot og pakker fisken for videre forsendelse. 17 mottaksstasjoner fordelt på 12 kommuner i Troms sliter med økonomien. Disse mottaksstasjonene, organisert som lokale andelslag, har problemer med å få avtaler med fiskekjøperne til en pris som gjør denne drifta regningssvarende. Derfor er det opprettet et fond for mottaksstasjoner. På siste møte i næringsutvalget i Troms gikk utvalget inn med 50.000 i tilskudd for slike mottaksstasjoner. Behovet for støtte er betydelig større. Fondet hadde sendt ut omtrentlig søknad på nærmere 5 millioner. Gapet mellom behov og tilgjengelig støttemidler, truer fjordfiskernes eksistens.

Kvalitet og kontroll
Reglene for førstehåndskjøperne av fisk er nå endra. 1.januar 1998 er det ikke lenger fiskesalgslagene som godkjenner, men nå skal Fiskeridirektoratet ta seg av det.

Anleggene skal blant annet være godkjent av kvalitetskontrollen. De som ikke kan tilfredsstille kravene, må i løpet av mars 1998 søke om dispensasjon. Ramler en ut av registeret, må en gjennom alle formaliteter og i tillegg betale et behandlingsgebyr til statskassa. Og fiskekjøperne må stille bankgaranti som salgsorganisasjonen krever.

Under dekke av kvalitet og kontroll, heves terskelen for mange marginale fiskemottak. Dette rammer nettopp fjordfiskeren. Det har blitt et unisont krav fra landsdelen om fritt fiske for småbåter under 10 meter. Verdien av en slik rett for fjordfiskerne blir mest meningsløs hvis mottakene forsvinner.

Kystfiskerne her rundt Hinnøya har deltatt i et av historiens beste sildeeventyr. Allikevel er kystfiskerne mildt sagt frustrerte. De får ikke fiske mer enn en tur i uka. Mottaksanleggene på land har ikke større kapasitet, og disse anleggene ønsker å drøye sesongen. Dermed har over 200 kystfartøy blitt liggende 10 døgn i køordning før de får gå ut på feltet og kaste nota igjen. Kravene fra frustrerte fiskere på allmannamøte i Lødingen 23.oktober var at sildoljefabrikkene snarest må åpnes for mottak av sild. Problemet er mottak. Så mye sild som det er i havet her nå, blir det en del sild i hvert notkast. Så blir silda satt i steng mens en venter på å få levere. I Ervika like nord for Harstad, klager befolkninga på lukta som er blitt av den silda som har dødd nede i stengene.

Sild
Mottaksanleggene som produserer sild til konsum, har for liten kapasitet. I flere år har sildefiske foregått i Tysfjorden, og løsninga har vært oppkjøpsskip fra Russland eller oppmaling ved fabrikken i Bodø. I dag ligger det 7 russiske fartøy i Lødingen. Det har spesielt fra SND ikke vært vilje til å satse på konsumproduksjon av sild i nord, slik Ytterstad og Gullvik har satset på i Lødingen og i Sigerfjorden. Argumentasjonen har vært at kapasiteten har vært stor nok i pelagisk sektor i sør. Hvis vi som bor her, ikke fisker og prekeverer silda sjøl, må vi kjøpe sildeansjos i butikkene til en pris på ca. 400 kr. pr. kilo foredla kanskje i Sverige.

Sildeoppkjøpsfartøy og sildoljefabrikker tar heller ikke bifangst. Nettopp i sildefisket kan en få bifangst fordi de fleste fiskearter går også etter silda. Og når reguleringene har satt stopp for seifiske, så er storseien blitt et problem for sildefiskerne. I Hagan, ikke langt fra Ervika, var noen gutter ute og rodde. En sildebåt ropte til dem om de ville ha storsei, så kunne dem plukke opp fin sei rett bak båten. Guttene plukka opp storseien som lå og fløt i vannskorpa. De tok med seg så mange som de klarte å bære av denne fisken sildebåten hadde dumpa. Det ble mye fiskemat i heimene til de guttene.

Reguleringene av seifisket er sannsynligvis gjort ut fra hva som tjener trålerne. ŤDen fordelingsmessige logikk i reguleringen av seifiske er at trålerne får sei for å klare å ta kystflåtens torskekvote,ť hevdet adm.leder, Inge Flage, i Notfisk Arctic a/s. (Fiskeribladet 2/9-97)

Sortland er en av de aller største mottakshavnene for fisk i Nord-Norge, og det enda ikke all fisken over havna godskrives landingsstedet, men bokføres på salgsstedet som kan være hvor som helst. 16.710 tonn fisk ble registrert for transitt over Sortland havn i fjor. Den såkalte Sortlandsmetoden har slått an. Ideen begynte i 1992: en bygde fryselager og tok i mot råstoff for mellomlagring og sørget for videre forsendelse. Det var forresten her Ťmelbukuttetť ble kjent. En melbutråler ble kontrollert, så hadde den kuttet fisken i to ved gattborra og kastet den arbeidssomme delen av fisken.

Sortlandsmodellen har bredt seg langs hele kysten. Bodø skal nå bygge det største fryselageret i Nord-Norge med en kapasitet på 13.000 tonn. Fiskarsamvirket i Tromsø like så. Det er blitt et behov for mellomlagring av fisk i frossen tilstand på grunn av økende norske og utenlandske frysetrålere som opererer i Barentshavet.

AP-regjeringas fiskeriminister ønska ei slik satsing på fiskerihavner. 3,5 milliarder er avsatt til havner og sjøtransport. 854 millioner er satt av til fiskerihavner. Det er EØS-havnene og transitt av fisk det satses på. Og dette vil ramme de opprinnelige fiskemottakene langs kysten. Denne omlegginga fra produksjonsanlegg til transittlager, fremstilles som en nødvendig markedstilpasning. Dette får de til, men transitt av fjordfisken over de enkle mottaksanleggene i Troms, får ikke de omsøkte 600.000 av Fiskeridepartementet.

Strukturendringa angår høstingsretten. De fiskebruk som har trålere, er de som det er interessant å satse på og kjøpe opp. Det er mottakskapasitet og utskipningskapasitet som er interessant. Å bygge store fryselager som kan ta i mot trålere, tømme dem så trålerne kan gå raskt ut igjen for å fiske. Og fisken sendes så rund nedover til kontinentet. Denne modellen er tilpassa EU sine ønsker, det er EUs transitthavner.

Stadig flere trålere bygges om til frys. Og det mangler ikke på planer for bygging av nye frysetrålere. Det planlegges nå enda en ny Andenes-tråler til 85 millioner enda den forrige måtte gå over til russiske kvoter. Det som skiller en frysetråler og et fabrikkskip er stort sett bare to filetmaskiner til ca. 5 millioner. Båtene har forøvrig det samme tekniske utstyret ombord. Det foregår en skjult oppbygging av en fabrikkflåte. I tillegg har vi aktører som Røkke med sine fabrikkskip. Vi har en norsk havgående flåte som opererer i smutthull på den andre sida av jorda. Vi har vært med på å bygd opp en skremmende overkapasitet ved hjelp av blant annet verftsstøtte. Denne kapasitetsøkninga kunne ikke vært av den dimensjon om ikke staten hadde gått inn med store penger i forskjellige bidrag.

I mai i år laget Fiskeriforskning en rapport (10/97) om verdiskapning i fiskeflåten i Troms. Rapporten innrømmer mangelfullt og til dels dårlig tallmateriale, men allikevel fremstiller den båter over 13 meter som mer lønnsomme for offentligheten enn de under. De minste båtene gir bare en avkastning på 1 % til det offentlige, mens båter over 13 meter gir hele 11 % . Litt typisk for dagens forskning, så regner en ikke med skatt av lønn. For 87 % av verdiskapninga til båter under 13 meter, går til lønn. Forskninga har tatt på seg nokså ensidige briller.

Kystflåten
Tidligere direktør Bjørn Nilsen i Statens Fiskarbank regna på egenkapitalsituasjonen for kystflåten. Og her var tallmaterialet mest alle båtene som seiler i distriktet under Tromsø-kontoret. For fartøy under 13 meter viser en positiv utvikling både med hensyn til driftsresultat og egenkapitaloppbygging. Det er den eneste fartøygruppen som har en så positiv utvikling at de kan legge seg opp egenkapital.

Hvorfor leiter da kvoteadelen i Fiskarlaget sammen med Fiskerihøgskolen i Tromsø, etter løsninger hvor nettopp sjarken skal bort. Hallenstvedt har ført i penna en rapport hvor nettopp færre mottak på land blir brukt som argument for at de små båtene må bort. Hovedbudskapet i meldinga er at kapasiteten må ned. Og så kobler de det til antall fartøy. Det er tull å tro at en reduserer kapasiteten med å redusere antall småbåter. Det er de store fartøyene som har for stor kapasitet. Den minste kystflåten som sjarkene, har ikke for stor kapasitet. Og det veit Hallenstvedt for i egen statistikk viser han at kystflåten bare har en overkapasitet på 17 %, og det er ikke nok til å kunne ta opp tildelte kvoter.

Utredninga kommer til den konklusjonen at stort skal bli lønnsomt. Tall derimot fra Statens Fiskarbank sier at en 10,6 meters båt trenger en brutto fangstverdi på 725.000 kr. for å oppnå lønnsomhet. En båt på 21 meter trenger en brutto fangstverdi på 5 millioner. Den lille båten sysselsetter 2 mann, den andre sysselsetter 5. Sammenlign antall arbeidsplasser med nødvendig oppfiska kvantum, så ser en at stort må ha større. Det sjudobbelte må den på 21 meter dra opp av havet for å være lønnsom. Den minste båten trenger 360.000 i fangstverdi pr. mann, den største trenger opp til en million pr. mann, dvs. den minste er 3 ganger så lønnsom.

Det tildeles ikke lenger kvoter til kystflåten. Hvis noen skal få kvoter, så må de taes fra noen andre, og da gjerne mindre fartøy. Det er kommet bestemmelser om at de som ikke fisker opp kvota to år på rad, skal miste kvota. Skal det bygges en ny båt på 21 meter, så må det taes ut 5 båter på 12-13 meter. Splitt og hersk, grupper settes opp mot grupper, og det mest raffinerte, en får de som vinner på endringene til å fremme krav om endringene. Derfor kommer krav om reformer fra utøverne sjøl. Fiskarlagets ledelse utgjør en kvoteadel som forholdsmessig tjener på denne endringa.

Sjarkflåten
Sjarkflåten har vist en større lojalitet til kystsamfunnene enn andre båter. De små sjarkene fremstår som mer robuste og mindre støtteavhengig. De har vist seg utrolig seigliva tross statlige reguleringer. Fiskere har sett seg i stand til å investert i ny båt uten for store banklån. Denne flåtetypen har vist seg overlegen fordi den er økonomisk og ressursvennlig, og den rekrutterer ungdom til yrket. Denne flåten bør gis rett til fritt fiske.

Den litt større kystflåten, skjøytetypen, er mest bygd av tre og er den eldste flåten. En del er overtatt av sønnene når gamlingene trekker seg. De er en viktig faktor i rekrutteringa i dag. Skulle en satse på arbeidsmiljø, så skulle offentlige fornyingsmidler prioriteres denne flåten. Eldre kuttere er i faresonen når Sjøfartsdirektoratets krav iverksettes. Sjøl om disse fartøyene med kutter-hekk har drevet et tøft fiske i mange mange år, så stemples de som sikkerhetsrisiko. Myndighetene vil ha denne type fartøy bort. Jeg er ikke overbevist at det egentlig er på grunn av sikkerheta. Det er denne type båter som mye har hevd på ressursene, det er denne type båter jeg husker fra min barndom i Lofoten og Vesterålen, det var de som var fiskebåter.

De båtene som egentlig har en stor risikofaktor, er de båtene som er bygd som paragrafbåter. De er bygd på en begrensa lengde, der mest mulig skal med så utstyret er plassert i høgda. De ser ut som flytende badekar med like dårlig stabilitet som et kar. Det er en klar sammenheng mellom konsesjonsgrenser, fartøyutforming og sjødyktighet. Og disse båtene som koster ganske mye, de er prioritert. Fiskeriministrene fra AP forsvarer sammenhengen mellom lengdemål og fangstkapasitet. Det skjuler det faktum at en ubetydelig større paragrafbåt har en enorm større fangstkapasitet enn en kutter. Forfordelinga av paragrafbåtene er kanskje nettopp fordi bankene og kapitalen skal inn i næringa. Jeg er ikke fremmed for den tenkinga at det er en måte å la kapitalen og bankene få ta over styringa av norsk fiskeripolitikk.

Røkke
Det krafttak som burde gjøres for å fornye en distriktsvennlig kystflåte, uteblir. I stedet opprettholdes kontraheringsstøtten for utlendinger i Statsbudsjettet. Røkke har håvet inn verftstøtte på sin flåteoppbygging. De fikk blant annet forhåndstilsagn på 330 millioner for bygging av 10 trålere og 14 fabrikkskip. At avtalen med Russerne strandet, hindrer en ikke i å sammenligne dette med at den samlede norske fiskeflåte fikk 65 millioner etter mye bråk i verftstøtte i 1996. Hvorfor blir ikke norske fiskere behandlet likt med andre som bygger båter ved norske verft? For at Røkke skulle få støtte, måtte han være utlending, for at han skulle få konsesjon på Melbu, måtte han være norsk.

Kanskje den største forskjellsbehandlinga myndighetene gjør til fordel for den havgående flåten, er måling av oppfiska kvantum. Den havgående flåte måles i ilandført ferdig filet med en beskjeden omregningsfaktor. Kystflåten måles i ilandført rund fisk. Denne forskjellen i fangstmåling, belønner den havgående flåte hvis de utøver miljøkriminalitet. Fabrikkproduksjon ombord krever standardisering av fisken. Det er mest hensiktsmessig å bare ta en type fisk, i bare en type størrelse. Bifangst kastes, småfisk kastes og avskjær taes heller ikke på land. Dette er rovdrift som først og fremst truer bestanden.

Med innføring av enhetskvoter, har AP-regjeringa tatt et skritt til mot omsettelige kvoter. Trålerflåtens kvoteandel forblir uendra mens antall trålere reduseres. Det betyr at det også blir færre arbeidsplasser i trålernæringa. Færre trålere burde gitt større kvoter til kystflåten, men forholdet mellom kystflåten og trålerflåten har endra seg til trålernes fordel. Trålstigen har fungert slik at trålerne har fått tildelt større kvoter når kystflåten ikke har klart å ta opp sin del av tildelte kvoter.

Ved fartøykvoteordninga ble det satt begrensninger om kjøp og salg av fartøy. Men prisen ble satt ikke ut fra båtens verdi, men ut fra om den hadde fartøykvote eller ikke.

Deltagerloven har sikret at det skulle være aktive fiskere som skulle eie båtene. Fiskeriministrene fra AP bedyrer at fiskeflåten fortsatt skal eies av aktive fiskere, men det skal gjøres unntak for havfiskeflåten når det er nødvendig. Og de seks unntakene Schjøtt-Pedersen kom med i januar i år, dekker alt. Først og fremst var det unntak for å styrke økonomien i flåten. Og her får han støtte fra Handelshøyskolen om at deltagerloven fører til at norsk fiskerinæring påføres en eieform som reduserer lønnsomheten. Og så leker professor Hannesson med at oljeplattformene ikke ville vært lønnsomme om de måtte eies av aktive oljearbeidere. Slikt er ikke seriøst, det er kampanje. Demagogiske poeng unngår historiske, økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Marked og børs
Kapitalens innpass i fangstleddet, med eventuelle omsettbare kvoter er å slippe markedskreftene fritt. Vi ser at de samfunnsmessige funksjonene flåten har, kommer helt i bakleksa. Vi er vitne til en privatisering av flåten som gjør at dette fangstleddet nærmer seg marked og børs. Båt på børs er det same som at fiskerne taper. Sjøl om det er den fiskerieide flåte som best takler svingningene i fisket, blir denne slakta. Børseide båter vil maksimere naturens egne svingninger i råstoffgrunnlaget. Avkastninga vil bestemme drift, ikke behov på kysten. Og avgjørelsen blir tatt fra helt andre deler av landet enn der fisket foregår, kanskje til og med fra andre land.

Ei slik utvikling vil gå mot en ekstrem form for monokultur. Bare den fisken som kan fanges i stort, vil det bli høsta maksimalt på over kortest mulig tid. Så vil flåten flytte seg rundt etter ressursene. I dette løpet vil også økt ombordproduksjon bli en nødvendig økonomisk konsekvens. Jakta på maksimalprofitt vil være det styrende.

Fiskeripolitikken i dagens Norge styres systematisk og kynisk over til markedskreftene. Først og fremst er det at høstingsretten gis til markedskreftene. Reguleringene drar ensidig i den retninga markedskreftene ønsker. Allmenningsretten svekkes, kystfiskernes utøving av yrke gjøres vanskeligere og reguleres strammere, strukturen på land legges for kapitalinteressene. Miljøinteressene og kystfolkets interesser er skjøvet i bakgrunnen.

Dette samfunnet vi har nå, gjør at ressursene ikke blir utnytta godt nok. Det gjør at stordrifta bare kan utnytte deler av naturressursene. Industriutnyttelse av naturressursene gjør at en bare er i stand til å ta ut Ťfløten av naturens melkeressurserť. Slik blir vi alle fattigere. Slik blir denne landsdelen i stand til å fø stadig færre folk. Og dessverre slik blir også høstingsretten av naturressursene overlatt til de kapitalsterke selskapene uten at befokninga er der og gjør hevd på dem. Slik blir forholdene lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser. Slik legges vår landsdel øde. Det er bare et eneste alternativ, samfunnet må endres.

Troms Fylkesting diskuterte fraflyttingstallene på oktobersamlinga. Det var en gjeng frustrerte politikere som diskuterte. Mot 11 stemmer sluttet fylkestinget seg til mitt forslag: ŤTroms Fylkesting ønsker et økonomisk system som er tilpasset naturens forutsetninger og som kan gi mulighet til en desentralisert og spredt bosetting i fylket. Det er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg naturens mangfold uten å øve rovdrift på ressurseneť. Under stemmeforklaringsrunden før avstemminga poengterte jeg at jeg kjenner bare til to aktuelle økonomiske system, det er sosialisme eller kapitalisme for føydalsystemet har vi absolutt forlatt.

Alternativet er bare et, vi må bygge er sosialistisk samfunn, et sosialistisk Norge. Og ressursene har vi enda.

---

---

Jeg er oppvokst på bygda, i Solør, få mil fra svenskegrensa. Vi hadde et nært forhold til Sverige. Det gikk et klart skille mellom norsk og svensk Finnskog. Mer enn grensegata vi var så fascinert av.

Flere av klassekameratene mine fra folkeskolen hadde livsoppgaven klar. De brøyt ny åkerjord. Det var en livsoppgave, og de trudde på ei god framtid – et helt livsverk. De gjorde en viktig jobb, kornproduksjonen hadde høy status. Jorda var lettdyrka. I parentes å bemerke brøyt et lag på 10-11 unge bønder tilsammen 6000 mål. Og det var sterkt oppmuntra av myndighetene. Det var viktige tilskudd til nydyrking. Det var viktige tilskudd til drifta.

Men vi skjønte – det politisk oppegående finnskogens skogsarbeiderproletariat lærte meg – at dette var resultat av politiske beslutninger. Politiske beslutninger om at sjølberging og arbeidsplasser i hele landet var viktig. Vi så det klart, for 1 ½ mil lenger øst i de svenske finnskogene, ga myndighetene tilskudd til skogplanting. På dyrka mark. Det var for dyrt å gi produksjonstilskudd. Det var store svenske jordbruksareal i Skåne som var mye mer produktive og som kunne erstatte gläsbygdens beskjedne produksjon. Og gläsbygden blei enda gläsere. Og Sverige trengte mye arbeidskraft til den sterkt voksende industrien.

Derfor er folketettheten 10 ganger så høy i utkantene på Åsnes Finnskog som i Bograngen Finnskog 1 mil lenger øst. Derfor dreiv – og til dels driver – norske finnskoginger småbruk og skogsdrift. På svensk side ser du enorme sletter med kalhogst av store skogsmaskiner, ingen småbrukere med attåtnæring. (Utviklinga går dit i Norge og – når Borregård i sin glede over å slå under seg mesteparten av grenseskogene forærer de stakkars innfødte en rank skogskirke).

Det er ikke naturlig at det bor og lever folk i et så ekstremt miljø som norsk landsbygd. I alle fall ikke annet enn einstøinger som kan vises fram for turistene. I alle fall ikke i et kapitalistisk samfunn, knytta til et EØS-marked.

Mitt poeng er å vise at det dreier seg om politiske valg. I et kapitalistisk marked uten politisk styring er, det ikke rasjonelt å forvente at et samfunn på grensa til ødemarka skal opprettholdes.

Det er ei ny utvikling på gang. ikke bare i hodene på folk? Tidligere var det nødvendig å opprettholde bosetting og virksomhet i distrikta. For det første var ideen om by og land hand i hand en nødvendighet – reint kommunikasjonsmessig var det viktig å drive en viss videreforedling i utkantene. Råvarer kunne ikke fraktes over lengre distanser uten å bli kraftig forringa, om det i det helet tatt var mulig. Dette gjorde det vanskeligere å avfolke utkantene, og sørga for at mye av verdiskapinga forblei i utkanten.

Mest typisk er denne utviklinga når det gjelder energi. Ikke bare de store industriene, men mange lokale vekstsenter grodde opp rundt kraftverka. De skaffa lokale industriarbeidsplasser, og ga kommunene gode inntekter. Samtidig utvikla slike rike kommuner gode velferdsordninger, da det ofte var mangel på arbeidskraft og det gjaldt å lokke til seg arbeidskraft. Grunnen til at industrien blei lagt ved sida av fossen, var at det ikke var teknologisk mulig å overføre energi uten enormt krafttap over lengere distanser. Det var faktisk enklere å sende råstoffene halve jorda rundt – for eksempel bauxitt til aluminiumproduksjonen fra Sør-Amerika. Slik sett kom Norge i en særstilling med et energioverskudd i forhold til faktisk resten av verden som hungra etter energi.

Men idyllen tok slutt – teknologien gjør det i dag mulig å sende norsk fossekraft omtrent hvor du vil. Men fremdeles hungrer verden etter mer energi. Nå ligger det mer profitt i å selge energi enn å foredle bauxitt o.l. Det betyr at all industri knytta til kraftproduksjonen er i fare. Det er ikke nødvendig å legge produksjonen i distrikta.

Det er flere liknende eksempler på at teknologiutviklinga har fjerna arbeiderklassen fra distriktene. Jeg husker for eksempel fra 60-tallet det røde skogsarbeidermiljøet på Finnskogen. Landsbygdas proletarer var skogsarbeiderne. De var tallrike, jobba med enkle verktøy, sleit hardt og tømmeret ble frakta miljøvennlig i elver og tømmerrenner. Skogsarbeiderne var som oftest både lønnsmottakere og hadde svært små bruk i tillegg. De drev kombinasjonsbruk slik som fiskerbønder. Mekanisering og nå til slutt store skogsmaskiner har gjort at skogsarbeiderne i dag bare utgjør noen promille av sin tidligere styrke. I hjembygda mi står mange nesten nye hus tomme, skogsarbeidera reiste til byen og grov ut T-banen og snekra forskaling. Bruket var for lite å til å leve av når lønnsarbeidet forsvant.

Med dem forsvant den revolusjonære arbeiderklassen fra landsbygda, i alle fall her i sør-øst. Tilbake satt de gamle NKPerne som fremdeles stotret seg gjennom Pravda på russisk. Skog og landarbeiderforbundet var LOs største forbund. I dag er det en parentes i Fellesforbundet.

Flere eksempler kunne nevnes, for eksempel gruvedrifta og alle verftene langs kysten, men det typiske er at den best organiserte arbeiderklassen forsvinner fra distriktene.

Samtidig eller noe seinere forsvinner også andre «lettere» deler av arbeiderklassen fra distriktene. Det gjelder offentlig ansatte. I posten, televerket og NSB. Disse har ikke vært konsentrert i så stor grad, men tilsammen er det mange tusen arbeidsplasser som forsvinner. Rett nok ble det gjort forsøk på å erstatte disse arbeidsplassene ved å plassere ut for eksempel nummeropplysning osv. til distriktene. Dette er etter mi meining bare en overgang, disse utplasserte står nå også i fare for å bli nedlagt og effektivisert bort med ny datateknologi.

For hver enhet i jordbruket var det også mange arbeidere i videreforedling og distribusjon av jordbruksproduktene. Sentralisering av landbrukssamvirkets bedrifter drar i samme retning. Utviklingen fører til at arbeiderklassen i distriktene etter hvert forsvinner, eller blir selvstendig næringsdrivende. De som er igjen opererer i svært små enheter. De distriktspolitiske virkemidlene er også basert på svært små arbeidsplasser. Det gis ikke lenger støtte til stor bedriftsetableringer eller å opprettholde de store arbeidsplassene i distriktene som Rena Kartong. Etableringsstøtte gis til småbedrifter, og helst til de som kun skaper sin egen arbeidsplass. Turistnæring? Resultatet er at arbeiderklassen pulverisereres og forsvinner fra distriktene.

Hovedårsaken til denne endringen av arbeiderklassen i distriktene er liberaliseringa, deregulering, privatisering, økt konkurranse og teknologisk utvikling.

Offentlig sektor er (ved sida av primærnæringene) grunnstammen i distriktskommunene. I mange mindre kommuner står kommunen for de fleste eller alle lønnsarbeidsplassen. Og offentlig sektor er under hardt press, men ikke på samme måte som i storbyene hvor det er de store profittinteressene som presser på en nedbygging. Distriktskommunene blir pressa gjennom en bevisst nedprioritering/omfordeling og sentralisering.

Sentralisering er ikke bare kommunesammenslåinger osv., offentlig sektor blir stadig mer gjennomrasjonalisert. Det siste nå er at små kommuner ikke nødvendigvis skal ha eget likningskontor, men at disse kontorene skal regionaliseres, et første skritt til full sentralisering. Det blir gjennomført omfattende såkalte reformer, som egentlig er en overføring av ansvaret fra staten til kommunene, eksempelvis PU-reformen og Reform -97. Et nærmest enstemmig kommune-norge klager over at det ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene.

Kommunene utarmes økonomisk. Skatteinntektene for AS er i ferd med å bli flytta fra utkantkommuner til kommunene som huser hovedkontorene. Kraftkommunene tjener for godt og det er ønske om å stramme inn på deres inntekter.

Undersysselsetting tvinger folk til å flytte

Grovt sett kan en si at distriktskommunene på de fleste områder tynes, sjøl om mye av dette også gjelder de store, sentrale kommunene. Til tross for fraflytting, er det fremdeles distriktene som har størst registrert arbeidsledighet. I selve ledighetstalla er det ikke oppsiktsvekkende store forskjeller mellom det sentrale østland og de mest perifere fylkene (forskjellen i arbeidsledighetsgrad er bare 20-25%). Men ser en på det som er minst like viktig, om du har ei lønn du kan leve av, så utgjør antall delvis sysselsatte, eller undersysselsatte, en tre ganger så stor andel i Nord-Norge som i Oslo/Akershus. Jeg veit av egen erfaring at dette ofte er offentlig ansatte kvinner i lavt lønna jobber. Ukentlig møter jeg i jobben min folk som spekulerer på å flytte sørover for å «skikkelig» jobb, ikke bare noen timer på sjukehjemmet, skolen eller butikken.

Undergraving av den offentlige omsorgen

Med så mange arbeidsledige, og undersysselsatte (særlig kvinner), ligger det godt an til at mer og mer omsorg kan privatiseres. Ikke som konkurranseutsetting til andre firma, men tilbake til heimene. Her kommer de siste nasjonale reformene inn. Bygging av omsorgsboliger istedet for sykehjem, og nedlegging av psykiatriske institusjoner er spesielt egna til en omsorg som bæres oppe av lokalmiljøet og de undersysselsatte kvinnene i distriktene. I byene er det ikke noe lokalmiljø å bygge på. I bygdene. Med skrantende kommunebudsjett er innsparte sykehjemsplasser gull verd.

Hele offentlig sektor er prega av EU-tilpasningen. Ikke at vi som Frankrike sliter med å redusere budsjettunderskuddet til 3%, i Norge har du det dobbelte som overskudd, men de liberalistiske ideene om at offentlig sektor må reduseres for enhver pris kjøres fram for fullt. Politisk er det flertallets ønske å innføre EU-regler og verre: EU-politikk, på alt. Også det man ikke er forplikta til etter EØS-avtalen.

Jeg merker dette godt i mitt fagforeningsarbeid med jordbrukstilsatte i offentlig sektor. Her skyter privatiseringen fart. Bøndenes velferdsordninger (landbruksvikarordningen) er under sterkt press. Kommuneforbundets medlemmer på landbrukskontora og i rådgivningsfunksjoner (som er viktig for utviklinga av landbruket) blir mer og mer usynlig. De får mindre og mindre landbruksoppgaver, blir lagt inn under teknisk sektor eller blir en del av næringsutviklingskontorene. Det landbruksfaglige er i ferd med å dø ut i store deler av norsk offentlig sektor.

Spredt bosetting er ikke lenger et viktig poeng for makta

I Norge har det lenge vært politisk vilje og politisk rom til å opprettholde bosetting i distriktene. Denne viljen svekkes raskt hos myndighetene, norske distrikt er i ferd med å bli spennende turistattraksjoner, omtrent som et gigantisk naturreservat hvor utlendinger kan komme og få se uberørt natur, spredt bebyggelse og se gammeldags jordbruksproduksjon og spise rein mat. Godt ispedd nyanlagte golfbaner. Hvem av skogsarbeidera i det knallrøde Åmot ville trudd de skulle få en nyanlagt golfbane i bygda for 20 år sida? I mye agitasjon for landsbygda blir det fra styresmaktene (og flere) lagt vekt på det unike i norsk matproduksjon osv. Det blir noe eksotisk over norsk landsbygd. Men målet for norske distrikt er ikke å bli et stort naturreservat eller folkemuseum, et pust av gammel tid. Målet må være levende distrikt, med et allsidig næringsgrunnlag som gjør at det er mulig å bli boende. Også næring i distriktene må satse på høyt kvalifisert arbeidskraft.

Som jeg skrev innledninsgvis meiner jeg for så vidt at det nærmest er naturstridig å overleve i norske utkanter i ei tid med høy teknologisk utvikling og stadig sterkere konkurranse over heile verden. Det viser seg at det ikke er høyteknologien som gir folk mulighet til å bosette seg hvor de vil. Bortsett fra enkelte sjølstendige og intellektuelle som kan etablere seg med PC og fax hvor som helst, trekker kapitalen nettopp den mest utdanna arbeidskrafta til sentre. Bosettinga i Norge er som ei skjør plante som vokser i overgangen til snaufjellet. Den tåler ikke mye. Små endringer i vekstvilkåra kan ta knekke på den.

Nå er det heller ikke politisk rom lenger for distriktspolitiske tiltak. Det er nok ungdom i byene, man trenger ikke lenger distriktene som arbeidskraftsreserve slik de har fungert helt fram til det siste. Den militærstrategiske betydninga av bosetting i nordområdene er kanskje også svekka. Da kan makta godt leve med EØS-reglene som i praksis forbyr alle de virkemidlene som distriktspolitikken består av. Støtte til norske små og store verft langs kysten er i strid med konkurransereglene. Transportstøtta er tvilsom og til og med gradert arbeidsgiveravgift er det stilt spørsmålstegn ved. Alle økonomiske virkemidler og reguleringer av markedet er konkurransevridende.

Norsk jord- og skogbruk har vært prega av ekstremt regulerte markeder for å sikre gode priser som igjen sikre tilstrekkelig livsgrunnlag.

Samvirkeorganisasjoner, leveringsplikt, sentrale prisavtaler og prissamarbeid, kvoter, transportstøtte, tollbarrierer. Alt dette er i strid med EØS – og for eksempel WTO. Hele det norske systemet for å sikre bærekraftige distrikt er blitt til lenge før ordet bærekraftig, ut fra et ønske om å opprettholde bosettinga. Når man i tillegg til å rive ned slike innvikla støttesystemer og markedssystemer også fjerner det viktigste argumentet for å støtte norsk landbruk blant bybefolkningen – at vi har så rein og sikker mat – gjennom å la mat og dyr flyte fritt i EØS-området. Dersom folk ikke trur på at norsk mat er reinere enn EU-maten, hvorfor da støtte norsk landbruk? Slik rives en allianse opp. Målet er internasjonal arbeidsdeling, og det vil ikke tilsi at det skal produseres særlig mat i Norge. Import av mat er framtida med fri konkurranse i EØS. Myndighetene stoler på at Rema og Rimi skal skaffe Norge mat, ikke norske bønder.

---

 

 

 

Forfatterne er en gruppe som studerer «Kapitalen» av Marx.

---

Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?

Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.

Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:

• Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
• Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
• Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
• Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.

Gulrøtter – et eksempel

La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200 tusen kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200 tusen kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.

Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga en million gulrøtter på A, men bare 500 tusen gulrøtter på B.

Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.

Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500 tusen gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500 tusen, og produksjonskostnadene blir 400 tusen.

Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600 tusen kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500 tusen ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.

Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:

• Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
• Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter,
• Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.

Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500 tusen i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.

Å eie Austbø vil nå gi retten til 500 tusen i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500 tusen, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.

Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrente-teori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.

En annen variant

La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:

Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300 tusen, hvorav 200 tusen går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100 tusen på de 2000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600 tusen, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400 tusen i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200 tusen som arbeidsinntekt og 200 tusen som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200 tusen i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.

Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400 tusen i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.

Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200 tusen, skaper han altså verdier for 400 tusen på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.

Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling

I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.

Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.

Distriktspolitikk og jordrente

I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.

Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.

Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.

Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.

Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.

Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.

Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:

• Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
• Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
• Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)

«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA…. Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i RF 4/96.

Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i RF 3/1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»

På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»

Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.

---

Litteratur:

• Karl Marx (1894): «Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken.» Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave:
  Karl Marx: «Capital A Critique of Political Economy, Volume Three.» Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics.
• Artikler i Røde Fane:
  -Frode Bygdnes: Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes. RF 3/1996
  -Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse. RF 4/96