av Agnete Strøm

Kvinneforskning er ikke bare er en akademisk disiplin på linje med andre, men noe det er bruk for. Når det gjelder kvinneforskningens forhold til kvinnekamp og kvinneaktivisme, så er der skott, men heldigvis ikke vanntette skott. Hovedproblemet er at forskningen blir offentliggjort i en ofte vanskelig tilgjengelig form, i vanskelige tilgjengelige medier og at vi ikke lenger har treffsteder.

Jeg skal i denne artikkelen gi en rekke konkrete eksempler på hvordan kvinneforskningen har støttet kvinneaktivismen. Samtidig har jeg en liste over tema der kvinneforskningen ennå ikke har gjort noe tydelig gjennombrudd og hvor vi ønsker at kvinneforskningen skal gå inn med større tyngde.

Hvorfor er kvinneforskning tilgjengelig for kvinneforskerne, men oftest lite tilgjengelig for kvinnepolitiske aktivister?

Hos kvinneforskerne synes det å eksistere en uvilje mot popularisering og uvilje mot å ta del i kvinnekampen. Selv på Backlash-konferansen i høst ble et opprop om nei til kutt i trygdeytelsene til aleneforeldre/alenemødre avvist som ikke passende.

Kvinneforskerne arbeider innenfor det akademiske miljø, men jeg aksepterer ikke at seriøs forskning betyr et farvel til offentlig å tilkjennegi kvinnepolitiske standpunkt. Når jeg tenker på alle de mannlige økonomiprofessorene som til stadighet uttaler seg om diverse statsbudsjett-tiltak, så må da kvinneforskere kunne uttale seg offentlig om saker de har god greie på, for eksempel mot statsbudsjettets forslag om bortfall av ekstra barnetrygd for enslige mødre.

I 15-20 år har kvinneforskerne deltatt i statlige utredninger og fremmet de sakene de brenner for der. De har vært premissleverandører. Dette er en måte å arbeide på, men med klare begrensninger. I dag har vi også begrepet statsbyråkratifeminisme. Det synes å være på tide å skifte fokus til kvinnefrigjøring. Hvordan skal kvinner ellers kunne stå imot nå når det norske samfunnet er på full vei inn i markedsliberalismen?

To bein – bruke og støtte

Kvinneforskere må stå på to bein:

• bruke forskningsresultatene for fortsatt å påvirke og endre, ved å prøve å bli premissleverandører for beslutningstakere, men også
• støtte aktivister og massebevegelser i og rundt kvinnespørsmål.

For meg er det viktigste å finne måter å styrke dette siste: Kvinneforskningsmiljøene må bli flinkere til å formidle sine prosjekt og resultater også utenfor sine miljøer, og bli mer klar over at aktivistmiljøer også har svært mye innsikt og kunnskap som forskere trenger.

Personlig har jeg arbeidet med følgende kvinnepolitiske temaer i Kvinnefronten i Bergen: abort, barnehager, porno, prostitusjon, toppløsbarer, kvinner og aids, kvinner og arbeid/lønn, 6-timersdagen, oppløs familien, kvinner og helse, spesielt graviditet, fødsel, reproduktive rettigheter, kvinner og EF, befolkningsproblematikk, internasjonal kvinnesolidaritet. Under det hele ligger oppgaven om videreutvikling av feministisk ideologi.

Hva har jeg fått av kvinneforskningen på disse områdene, og hva vil jeg få i framtiden?

De fleste som arbeider med kvinneforskning har hatt sin bakgrunn i kvinneaktivistmiljø. Etter hvert som tiden har gått, har de fleste som tilhører den første generasjon av kvinneforskere, trukket seg tilbake fra barrikadene.

Vi heiet på kvinneforskningen

Vi som ble igjen i Kvinnefronten, heiet på kvinneforskningen og syntes det var en seier for kvinnekampen og ventet spendt på forskningsresultatene. Det tok lang tid. Først da Universitetsforslaget lanserte sin kvinneforskningsserie begynte vi å kunne ta forskningen i bruk. Men det var jo så forferdelig dyrt. Men likevel har vi fått med oss det meste på vårt vis. Jungeltelegrafen gikk hvis noen hadde oppdaget noe viktig på trykk. Totalt sett har Kvinnefrontens medlemmer vært mer opplest på utenlandske forskeres bøker. Her har vi et stort problem som kvinneforskningen ennå ikke har løst: Skriftlig formidling av forskningens resultater.

Når jeg ser på den kvinnepolitiske emnelisten min, kan jeg kalle fram alle de norske og utenlandske kvinneforskere som har gitt vesentlige bidrag til oss, når vi skulle utvikle konkret kvinnepolitikk. Jeg kan huske lettelsen, sjokket, raseriet når vi fikk fakta og sammenhenger på bordet. Lettelsen var størst, for vi hadde famlet i blinde, vi var tvilrådige og svært usikre på egne erfaringer og fakta. Og vi fikk økt selvrespekt som kvinne. Jeg vil nevne tre eksempler:

Kvinnelønna

Det viktigste kvinneforskningen har gitt meg som ansatt i et kvinneyrke, er den nye kunnskapen om kvinnelønna. Ser jeg tilbake på disse 20 årene, har dette vært et langt lerret å bleke. Først nå synes jeg at forskningen på dette området er så omfattende og grundig at man kan begynne å foreslå konkrete tiltak. Bevisstheten om kvinnelønna har økt voldsomt innen min faggruppe de siste 10 årene. Å si at «vi vil ha en lønn å leve av», «vi vil ha en lønn vi kan forsørge oss selv og våre barn på», var uhørt tale i min kvinnedominerte fagforening for bare 10 år siden. Så begynte det sakte å løsne, og sommeren 1992 streiket over 10.000 kommunalt ansatte i Bergen. Vi tapte. Men for oss var den fem uker lange streiken for kvinnelønna en seier.

Den lave kvinnelønna red oss som en mare, både personlig og ideologisk innad i Kvinnefronten. Vi så jo at vi tjente lite penger, enten vi jobbet på akkord, i helsevesenet eller på kontor, men hvorfor? Vi ble konfrontert med mange teoretiske forklaringer, og skjønte mer, men likevel var mye diffust. Men så fikk vi napp. På Norges Handelshøyskole, var det noen jenter som hadde interessante hovedfagsoppgaver, og de kunne man bare ringe til. Og opp gjennom årene har de stilt opp på 8. mars-møter og på «Kvinnenes Tariffaksjon». Siden den gang har da endelig brikkene begynt å falle på plass litt etter litt når det gjelder kvinnelønna.

Kvinneyrke

Er det flaut å ha et kvinneyrke? Jeg vil nevne en episode lenge, for mer enn 10 år siden, lenge før Astrid Gjertsens tid. Vi hadde lenge heiet på alle kvinner som brøt over tvert og gikk inn i mannsyrker. Så var det en gang vi hadde gruppemøte og diskuterte økonomisk uavhengighet og kvinnelønna, kvinners valg av yrke, vårt eget valg av yrke og hvordan skal kvinner få høyere lønn. En var helsearbeider på attføring; en var kontorassistent, men nå halvt uføretrygdet; tre var i full jobb som henholdsvis postbud, kontorassistent, kunsthåndverker, alle med lav lønn/inntekt sammenliknet med faglærte menn. Det lå i kortene at vi skulle oppsummere gruppediskusjonen med at kvinner, også vi, måtte velge andre yrker. Diskusjonen endte med at vi skrev et langt brev til Kvinnefronten hvor vi stilte spørsmålet: Hvem skal gjøre drittjobbene, kvinnejobbene, og hvorfor vurderes disse jobbene som drittjobber? Egentlig syntes vi at vi hadde dummet oss ut, men vi hadde bestemt oss, at alle skiftet yrke var ingen løsning.

Kari Wærnes sin forskning på kvinner i omsorgsyrker, og alle kvinneforskerne og hovedfagsstudenter som har jobbet videre med dette temaet og temaet kvinneyrker, gav oss og mange, mange andre uvurderlig materiale til selvinnsikt, selvrespekt og kvinnepolitisk samfunnsengasjement og faglig aktivitet.

Arbeidsdeling i heimen

Det var et sjokk da tidsstudiene på kvinner og menns arbeidsinnsats i hjemmet ble offentliggjort. De ble pugget på rams, og vi både lo og gråt. Ut fra disse og andre viktige impulser fra kvinneforskningen ble kravet om 6-timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon, reist i 1982. I år starter det første prosjektet blant helsearbeidere i Oslo med 6-timers dag med full lønnskompensasjon.

Tilbake til tidsstudiene. Den gav oss timene og minuttene, men forklarte ikke hvorfor. Vi fikk forklaringer som:

• Kvinner er oppdratt slik.
• Kvinner har utviklet en omsorgsevne.
• Kvinner har den store oversikten.
• Etc, etc.

Vel og bra, men forklaringene traff oss ikke i sjelen, de traff ved siden av. Det store «Hvorfor?» forble ubesvart? Først med Hanne Haavinds bok Liten og stor, så jeg meg selv: Når jeg alene vasket gulvet, var kjærligheten med som en stor drivkraft. Etter å ha lest boka fikk jeg fred i min sjel, for jeg hadde sett meg selv i speilet. Kjærlighetsuttrykk går det an å endre på. Gulvvask ble igjen til gulvvask, greitt med det.

Jeg liker den forskningen som behandler kjærligheten som noe veldig positivt og viktig for oss mennesker. Men som aktivistorganisasjon har vi arbeidet med seksualisert vold, salg av kvinner og gått mot heteroseksualitet som norm, moralisme og puritanisme.

Kvinneaktivisten Eva Lundgren

Når man arbeider med disse emnene offentlig, tiltrekker man seg voldelige og hatske menn. Det samme skjer for kvinneforskere som arbeider innenfor samme tema og har som utgangspunkt å dokumentere kvinneundertrykkingen i forholdet. I tillegg til å bli truet på livet fikk Eva Lundgren store innflytelsesrike miljøer på nakken som satte spørsmål ved hennes forskningskompetanse. Eva Lundgren og alle som arbeider med dette temaet har tilført oss uvurderlig viten. Men i Bergen savner vi kvinneaktivisten Eva Lundgren.

Disse eksemplene var ment å tydeliggjøre hvordan Kvinneforskningen har grepet avgjørende inn i vårt arbeid som kvinnepolitiske aktivister. Mange, mange flere kan nevnes, jeg har en hel liste.

Vi deler en rekke viktige kunnskaper, og derfor er det et tankekors at vi, kvinneaktivister, ofte er så helt alene når store kamper pågår. Kvinner – pent kledd og i voksen alder – er ofte avgjørende for at politiet skal oppføre seg høvelig ved store demonstrasjoner. I ni uker demonstrerte vi hver uke foran Tropicana, hvor det var stripping i bur, og vi vant til slutt. Men bare en kvinneforsker markerte sitt syn i avisen og bare to kvinnelige politikere var med på en demonstrasjon. Hvorfor? Er det ikke viktig for kvinneforskerne som kvinner? Har det kommet så langt at det har blitt en arbeidsdeling blant kunnskapsrike og aktive kvinner? Skal likestillingsombudet Kjersti Graver være den som tar den offentlige fighten for oss andre, være den som blir latterliggjort i TV, radio og presse? Være den som får grov kjeft og sjikane: beskyldninger om politisk propaganda, hurperi, overreaksjon, når hun utfører jobben sin ifølge sin instruks? Heldigvis gikk leder av Senter for kvinneforskning i Oslo ut i Aftenposten og oppfordret til reaksjoner mot fru Smith-kampanjen.

Gjennom Kvinneforskningssenteret i Oslo sitt blad holder jeg meg orientert om det som skjer i Oslo. Formålsparagrafen har jeg også lest. Det er voldsomt som det stresses at all samhandling og formidling kun skal skje innen instituttene og blant forskerne. Må kvinneforskere leies inn av Friundervisningen for at andre skal få bli informert?

Jeg deltok på «Backlash»-konferansen i høst, og det var enormt. Innleggene var klare, informative og engasjerende. En panelseanse var enorm. Uten manus og med to minutters taletid klarte kvinneforskerne å få fram sin kunnskap på en poengtert og kraftfull måte. Det var nerve, det var vilje til å ta en fight for sine standpunkter, journalistene ble blåst over ende og de snakket direkte til 900 tilhørere. Det gav et sus av kvinneforskere som folketalere. Hvorfor brøyter de seg ikke fram i alle idiotiske TV-program og tar omkostningen med å være i selskap med Stutumer? Kvinnelige seere vil ønske dem velkommen.

Målsetting: kvinnefrigjøring

Så er det alt jeg savner. Aller viktigst er en kontinuerlig utvikling av feministisk ideologi, dvs. en ideologi som har som målsetting kvinnefrigjøring, store forandringer.

Videre ønsker jeg at vi i Bergen får konkret støtte fra kvinneforskere i Bergen på temaet kvinner og helse. I tre år har vi arbeidet med kvinner, graviditet og fødsel, samt kvinnen som gynekologisk pasient. Vi har rettet søkelyset på Haukeland Sykehus og krever endring, og har fått mye motbør fra den medisinske ekspertise. Den støtten vi har fått, er fra kvinneforskere i Oslo.

Så er det alle enkeltområdene som mangler. Har kvinneforskningen stoppet halvveis på den akademiske fagstigen, lagt begrensninger på seg selv? Hvor er sammenlignende politikk, hvor er den internasjonale økonomi, demografi?

Når jeg ser på den listen som jeg som internasjonalt ansvarlig i Kvinnefronten skal arbeide med de neste tre årene, blir jeg bekymret. Jeg er ikke forsker, jeg skal bygge opp et materiale på det de gjør på disse feltene:

• Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet
• Kvinner og befolkningsproblematikk
• Kvinner og markedsliberalisme i Øst-Europa
• Kvinner og demokrati: fra ledere i folkelige organisasjoner til kaffekokere i partidiktatur (Latin-Amerika) og fra frigjøringskamp til kjøkkenbenken i et fritt land (Eritrea).

For øyeblikket har jeg bedre kontakt med latin-amerikanske feminister på spørsmålet demokrati og kvinner, enn jeg har her i Norge. Det dreier seg om kjønn og makt og klasse. Demokratiene i Latin-Amerika etablerer seg på menns premisser, og knuser kvinnestyrte folkelige organisasjoner. Vi kan se på Øst-Europa og Eritrea, og vi kan følge Verdensbanken. Staten Norge bevilger penger på den gamle måten, hjelper til å gjenninnsette demokratiet etter vestlig patriarkalsk modell.

Her som på mange andre temaer, trenger vi for det første offensive strategier fra feministisk orienterte forskere og for det annet trenger vi samhandling. For ofte blir vi ikke trodd, når vi kommer med det vi har av kunnskap. Kvinneforskerne må ikke ta patent på sannheten. Da blir de kvinneforskere i patriarkatets bilde. Så vi har den gamle historien om igjen:

Det var på den tiden at veterinær J.J. Fjeld Pedersen herjet i Norge. Gutta på Handelshøyskolen inviterte henne til å innlede på et debattmøte, motinnleder var en fra Kvinnefronten. Temaet var «Prostitusjon».

Drosjesjåføren ble trodd

Kvinnefrontens innleder arbeidet tilfeldigvis med kvinner som prostituerte seg på gaten, og hadde mye fakta å komme med om salg av kvinner, horekunder og om prostitusjonen i Bergen. Forsamlingen trodde henne ikke. Prostitusjon fantes ikke i Bergen. Kvinnefronten var ekstrem. Da reiste en student seg, han arbeidet som drosjesjåfør på si. Han kunne bekrefte at prostitusjon fantes i Bergen, han kjørte kundene. Forsamlingen trodde drosjesjåføren, men fikk ikke større respekt for Kvinnefronten.

Da jeg begynte å arbeide med denne artikkelen hadde jeg følgende problemstilling i bakhodet: Er kvinneforskningen blitt Tornerosen innesperret i sitt tårn?

Etter å ha arbeidet meg igjennom problemet har jeg kommet til at dette heldigvis ikke har skjedd. Kvinneforskningen er i stor grad relevant for situasjonen og kampen som kvinner i Norge og verden over står oppe i, dette i motsetning til mye annen akademisk forskning. Men det er en viktig oppgave for forskere og aktivister å være på vakt mot tendenser som får eføyen til å vokse og til slutt sperrer kvinneforskningen inne i det akademiske elfenbenstårn.

av Jens Andvig

Jeg skulle ha skrevet «marxistisk lokalhistorie». Det liker jeg lite, spesielt av to grunner:

1. Det låter pretensiøst.
2. Det kan oppfattes som å trykke et ferdiglaget skjema ned på en ukjent virkelighet, da blir all grubling, undring og forskning borte.

Min hovedtese er: Det er alltid nå som ser på da. I dag er jeg en slags «dobbeltkommunist», spesielt etter Sovjets fall og kampen i Klassekampen, men jeg drømmer om å hive tre byer i glemselens storhav: Aten, Roma og Jerusalem. De har gjort menneskelivet for kort og snevert. Likevel dukker de opp i alle slags lure forkledninger. Det er revolusjonært, også i forhold til Marx, selv om han dediserte Das Kapital til Darwin. En hvilken som helst menneskeknokkel i Svolvær eller New York gir et vitnesbyrd om jorda som iallfall er over 100 tusen år gammel. Denne visjonen mennesket – homo sapiens, sapiens – er helt fraværende i de fleste historiebøker. I dag – ikke minst takket være den globale kapitalismens voldsomme kraft – begynner vi å se at alle mennesker på jorda har en felles skjebne. Denne skjebne frykter jeg mer enn jeg håper på, en form for jordisk menneskeparadis.

I innledningen til Cappelens Norgeshistorie har Knut Mykland noen bra setninger: «Vi har tatt skrittet inn i en fjerde, den globale. Vi har nådd frem til et nytt «udsiktspunkt» for å bruke Ernst Sars’ uttrykk. Dermed kommer fortiden på mange måter til å fremtre i et nytt lys.»

Dessverre ble den tanken borte i selve verket. Første gangen jeg leste gjennom verket, oppsummerte jeg litt hånlig:

1. At far min kunne gjera det, vilde han ha gjort.
2. «Vi lever alle i den beste av alle verdener» (Leibnitz), enten det var under Svartedauden eller 2. verdenskrig.

Da jeg leste hele verket gjennom for annen gang i forbindelse med Lille Molla, fant jeg mye fin empirisk forskning som jeg selv ikke har bedrevet, og tok litt sjølkritikk for min egen arroganse.

Faghistorikere har ei hellig ku: kilder og kildekritikk. Å jukse med dette er typisk for propagandahistorie. Derfor er kildekritikk ei bra ku, men kua har to negative sider:

1. En blir fanget inn i et usynlig nett som ikke noen greier å rive seg løs fra. Det er svært karakteristisk for Lofoten og Vesterålens historie og delvis for Cappelens Norgeshistorie.
2. En glemmer sitt «udsigtspunkt», sitt nå. En blir filosofisk død.

Lille Molla er en liten øy som jeg ser daglig fra Svolvær. I 1972 lå jeg der i 14 dager med kona og fire barn. Det var strålende sommervær, og vi ble fanget inn av øyas magi. Øya ble forlatt av «bufaste» folk i 1960. Mitt prosjekt ble å gi et riss av menneskenes historie på den øya. Jeg jobbet med det i over ett år, så de ni sidene i Vågans Årbok ble virkelig et eksempel på berget som fødte en mus. Men i dette risset ble min ambisjon om å få med hele norgeshistorien og verdenshistorien som en levende virkelighet. Det betydde også at på ni sider om over 1000 års historie, blir det ikke plass til mange detaljer. Ideen om væreieren som en «føydal baron» fikk jeg fra Walderstein som understreket at Spania, Portugal og Øst-Europa fikk en forsterket føydal utvikling da England og Nederland begynte på sin kapitalistiske marsj mot den industrielle revolusjon.

Slutten er verken «marxistisk» eller utkantsromantikk. Det var Goethe, det gyldne øyeblikk i en dyster virkelighet. «Verwile doch, du bißt so schön.» Jeg trodde setningen stod i diktet Über alle Gibfeln, men jeg fant den i Faust, som jeg leste nokså intenst i min ungdom.

Jeg ble valgt til leder av Vågan Historielag i 1983, etter at jeg hadde arbeidet med en skoleklasse om Henningsværs historie. Etter at jeg ble pensjonert, har jeg gitt meg selv 6 måneders studieoppgaver som utgangspunkt for små artikler i årboka. Det har vært arkitektur, kunst, data, G.O. Sars, Darwin og geologi. Nå holder jeg på med oppdrettsnæringen i Vågan. Der begynte jeg med Lenins Development of capitalism in Russia. Det er et meget imponerende forskningsverk, men litt for ensidig polemisk.

Min profil som lokalhistoriker er å se i det små, selv om faren for luftige spekulasjoner er til stede. Detaljer er viktige!

av Jorun Gulbrandsen

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad.
For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter».

Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget:
Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha.
Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakterer:

• 1) Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.
• 2) Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …
• 3) Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.
• 4) De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!
• 5) Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.
• 6) Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.
• 7) Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.
• 8) Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.
• 9) Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!
• 10) Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.
• 11) Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.
• 12) Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

1) Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».

2) Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:

• Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
• Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
• Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: Karakterboka av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

• De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!
• Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.
• Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.
• Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.
• Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.
• Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

av Agnete Strøm

I byen Oz, i Victoriaprovinsen i Australia, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller. Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling.

Menneskerettighetserklæringen er 50 år i år. De siste ti årene har spesielt kvinnebevegelsen arbeidet aktivt med å få inkorporert en kvinnedimensjon. På FNs kvinnekonferanse i Beijing i 1995 ble følgende tatt med i sluttdokumentet: «Kvinners meneskerettigheter omfatter også kvinners rett til selv å kontrollere og bestemme over forhold som er relatert til deres seksualitet, for å få en seksuell og reproduktiv helse fri fra tvang, diskriminering og vold.» (Pkt. 96) Beijing-konferansen var et stort sprang framover i å konkretisere viktige områder som brudd på kvinners menneskerettigheter. Men samtidig arbeidet mange frivillige organisasjoner, også kvinneorganisasjoner, som Women’s Global Leadership, hardt for å forhindre at prostitusjon ble karakterisert slik. De ser tvert imot på prostitusjon som en menneskerett, en kvinnes rett til å gjøre det hun ønsker med sin egen kropp. Filosofien bak dette har blitt fremmet i internasjonale fora ved å trekke skillelinjer mellom tvungen og frivillig, voksen og barn, 3. verden og 1. verdens prostituerte og mellom prostitusjon og handel med kvinner (trafficking). Disse «skillelinjene» brukes så til å gjøre noen former for prostitusjon akseptable og legitime, gjøre om den skaden som påføres kvinner i prostitusjon til en frivillig handling, og ekskludere prostitusjon fra kategorien vold mot kvinner. Sexindustrien vokser på bakgrunn av denne ordbruken og disse «skillelinjene». Nå arbeides det for å få anerkjent prostitusjon som arbeid. Det er dessverre et faktum at arbeidet med å få legalisert prostitusjon er kommet faretruende langt. Nå må norske fagforeninger engasjere seg og gjøre en motoffensiv nasjonalt og internasjonalt.

Hvor var fagbevegelsen?

Men først er det nødvendig med en liten gjennomgang av fagbevegelsens forhold til seksualpolitiske tema. Da kvinner gikk ut i mannsdominerte yrker, hadde de en ensom, personlig kamp på arbeidsplassen for å få «utbrettpikene» ned fra veggene. Hvor var fagbevegelsen? Men opp gjennom de siste 20 årene har det vært positive unntak, unntak som viser at situasjonen skjerper seg i Norge og at fagbevegelsen har kommet, om enn nølende, på banen. Eksempler er arbeidet med temaet sexpress på arbeidsplassen og kampen mot toppløsbarer og stripping i bur. Men stort sett har kampen mot porno og prostitusjon, kampen mot den seksuelle undertrykkingen av kvinnen, vært definert ut av fagorganisasjonenes interesseområde. Som enkeltpersoner kan medlemmer vite mye om temaet, være opptatt av det, men det arbeides ikke metodisk med spørsmålet i fagbevegelsen.

Jeg har tenkt litt på det, er det fordi noen definerer det som tilhørende den private sfære, og dermed definerer det ut? Men også det private er politisk, sier den feministiske kvinnebevegelsen.

Kvinnebevegelsen har konsentrert seg mye om «en lønn å leve av, og en dag å leve med», og når vi drøfter kvinners levekår i Norge har vi stort konsentrert oss om kroner og ører, barnehager, arbeidstid, rentenivå, pensjon, ubetalt arbeid etc. Viktige kampområder for kvinner, men bare en del av en helhet og helheten må vi ha med.

Når vi spesielt peker på at antall fattige kvinner og fattige barn i Norge øker, trekker vi ikke alle konsekvenser, selv om vi vet at slike forhold sammen med andre forhold kan skape situasjoner som ikke bare får kvinner til å selge kroppen sin, men også fører til at barn i Norge selger kroppen sin.

Prostitusjon i Norge

I Oslo er ca. 500 kvinner innom gateprostitusjonen i løpet av et år, 100 av dem går fast. Det er 1.000 kvinner i massasjeprostitusjon. Jeg tror at våre private og usystematiske refleksjoner er farget av begreper som: «narkomane ungjenter og kvinner», «tilhører filleproletariatet». Vi lar tabloidavisene være våre informanter og vi leser om: «Luksus-prostituerte med millioninntekt», «Bordell på St. Hanshaugen», «Historien om ung thailandsk kvinne som var fange i massasjestudio i tre måneder, betjente ti klienter om dagen, kom på turistvisum, utvist fra Norge». Motaksjoner fra beboerforeninger og kvinnebevegelsen blir like overflatisk omtalt. Vi fortsetter å la oss lure av en patriarkalsk løgn og ser på kvinnene som «de andre», for eksempel som kvinner med store individuelle problemer. Vi sier ikke «vi».

Vi har muligheten til å søke annen kunnskap fordi Norge har en unik posisjon i prostitusjonsforskningen, spesielt i Liv Finstad og Cecilie Høigårds banebrytende forskningsarbeide, boka Bakgater. Les også Å sette pris på kvinner. Menn som kjøper sex av Annick Prieur og Arnhild Taksdal og artikkelen «Lykkelige horer og andre arbeidere» av May-Len Skilbrei, trykt i Materialisten nr. 1-2/97.

Kathleen Barry, forfatteren av boka The Female Sexual Slavery, utga i 1996 The Prostitution of Sexuality. Hun er også en av grunnleggerne av det internasjonale nettverket Coalition Against Trafficking in Women (Nettverket mot salg av kvinner) som nå bygger opp avdelinger i Asia, Stillehavsregionen, Afrika, Australia, Europa, Nord- og Sør-Amerika.

Avkriminalisering

I Norge er det ikke kriminelt, dvs. straffbart, å prostituere seg. Derimot er det straffbart å utnytte prostituerte gjennom hallikvirksomhet, inkludert utleie av lokaler til bordeller. Det er ikke straffbart å være horekunde, men Kvinnefronten mener at horekunderi skal kriminaliseres. I mange andre land er det straffbart å være prostituert, Kvinnefronten støtter alle forslag om avkriminalisering, dvs. å ikke straffeforfølge prostituerte. Når det snakkes om å legalisere prostitusjon, så går det mye lenger enn å avkriminalisere. Det betyr å anerkjenne/godta, og er en forutsetning for det neste skrittet, å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Liv Finstad og Cecilie Høigård har i sin reviderte engelske utgave flere steder kommentert legaliseringskravet og gir viktige argumenterer (oversettelse ved A.S.):

• Legalisering gir menn det selvsagte retten til å være horekunder.
• Å legalisere prostitusjon og anerkjenne prostitusjon som yrke vil bety å anerkjenne den delingen av arbeid som menn har skapt. En deling av arbeidet hvor kvinners yrkesvalg er langt færre enn menns.
• Legalisering av prostitusjon vil ikke fjerne de skadevirkningene som blir påført kvinnene. Kvinner vil fremdeles være tvunget til å beskytte seg selv mot den massive invasjonen av fremmede menn og mot fysisk vold.
• Legalisering vil gjøre det lettere å dekke til menns enorme undertrykking av prostituerte og fjerne perspektivet fra den prostituerte som offer.
• Å legalisere prostitusjon vil medføre økning av og bevaring av lokale og nasjonale markeder som er en forutsetning for den internasjonale handelen med kvinner.
• Legalisering betyr at den prostituerte vil måtte betale skatt, dvs. den prostituerte må betjene flere kunder for å få nok penger.
• Legalisering betyr at flere menn vil bli horekunder, flere kvinner trengs som prostituerte, og flere kvinner, spesielt fattige kvinner, vil bli tvunget inn i prostitusjon.
• Legalisering av prostitusjon vil tjene menn, ikke kvinner.

Anti-slaveri

Mange av de frivillige organisasjoner som arbeider for å få prostitusjon legalisert, og prostitusjon anerkjent som arbeid/yrke har samme ordbruk som oss og analyserer verdens elendighet på samme måte, men trekker andre konklusjoner om hva som må gjøres. Dette er frivillige organisasjoner, kvinneorganisasjoner, anti-slaveri organisasjoner: akademisk institusjoner, menneskerettighetsorganisasjoner.

I februar 1997 ble det holdt et kvinnemøte for Asia-Stillehavsregionen hvor menneskerettighetsaktivister, «sexarbeidere», jurister og akademikere deltok. Møtet sendte ut en erklæring: «Anerkjenn arbeidet, verdigheten og menneskerettighetene til kvinner i prostitusjon. Anerkjenn kvinner i prostitusjonen som arbeidere.» (…) «Mye av kvinners arbeid i den private og reproduktive sfære har vært usynlig og undervurdert, derfor er det viktig å anerkjenne kvinners reproduktive arbeid som arbeid som utføres forskjellige steder, blant annet kvinners arbeid i prostitusjon.» (…) «Talskvinne Nelia Sancho sa at stigmatiseringen som er heftet til kvinner i prostitusjon bare avspeiler den lave statusen og vurderingen som samfunnet gir kvinner generelt. Sex-arbeidere er utsatt for noen av de mest ekstreme formene for nedverdigelse, misbruk og vold som alle kvinner er utsatt for, og som springer ut av sosiale, politiske og økonomiske strukturer som nedverdiger og usynliggjør kvinners arbeid, kvinners individualitet og kvinners bidrag.»

Vi har hørt den før. «Det er ikke noen forskjell på å stå ved samlebåndet på Freia, eller dra på en vaskebøtte på en skole, eller å selge kroppen sin gjennom ekteskapet for å bli forsørget av en ektemann, eller selge kroppen sin til ukjente menn.» La oss ikke bli moralsk eller politisk forarget over dette utsagnet. La oss ta det på alvor, la det være en utfordring. Det hadde vært fantastisk om fagbevegelsen hadde gitt seg selv som oppgave å analysere utsagnet og komme med et svar tilbake.

Kathleen Barry kan gi oss noen ledetråder i dette arbeidet: «Pornografi er eksplisitt seksuell undertrykking av kvinner. Kvinner betyr her alle kvinner. Seksuell undertrykking av kvinner, gjelder ikke noen få kvinner, det gjelder alle kvinner. Dette er et kollektivt kvinnelig klasseforhold. Det samme gjelder prostitusjon. Det er seksuell undertrykking av alle kvinner, er med å definere kvinner som klasse. Dette er undertrykkelsesmekanismer som slavebinder alle kvinner. (…) Det er viktig å huske på fra første stund at prostitusjon ikke handler om kvinner i det hele tatt. Faktum er at uansett om kvinner hevder at prostitusjon er en rettighet eller fordømmer prostitusjon som utbytting av kvinner, så er dette irrelevant. Prostitusjon og salg av kvinner er ikke grunnleggende basert på hvorvidt kvinner vil eller ikke vil prostituere seg eller er tvunget inn i det. Kvinner er i prostitusjonen fordi menn kjøper dem for å ha sex, menn kjøper barn for sex, og menn kjøper andre menn for sex. (…) Prostitusjon er den mannlige forbrukers marked. Den intense fokuseringen på kvinners vilje, hennes valg eller hennes «rett til prostitusjon» fjerner oppmerksomheten fra det innlysende faktum at prostitusjon eksisterer først og fremst på grunn av mannlige kunders etterspørsel. Sex-industriens oppgave er bare å framskaffe kvinnelige kropper for å tilfredsstille det markedet. Det avgjørende, og det må vi se i øynene, er at menn endrer sitt atferdsmønster.»

Varer for salg

Kathleen Barry gir oss også ledetråder til å ta en nødvendig grenseoppgang.Ta hele spekteret av menneskelig aktivitet, hva av alt dette skal bli sett på som arbeid? Det er ikke spørsmål om det kan, men om hvorvidt også følelser, sex og reproduktivitet bør bli tilgjengelig som varer for salg. Jeg tror det er viktig at vi tar dette spørsmålet opp til drøfting og kommer med noen klare standpunkt som kan være veivisere i videre arbeid.

Organisasjonen Anti-Slavery International som har gitt ut kompendiet Redefining Prostitution as Sex Work on the International Agenda, henviser til:

• 11 FN-konvensjoner. Blant annet Konvensjonen mot diskriminering av kvinner, Barnekonvensjonen, Menneskerettighetskonvensjonen.
• 26 ILO-konvensjoner. Blant annet ILO-lover om lønn, fridager med lønn, nattarbeid, helse, bedriftshelsetjeneste, arbeidsmiljøspørsmål, minimumsalder for kunne å ta lønnet arbeid.

Anti Slavery International, Global Alliance Against Trafficking in Women (GAATW) og det Juridiske fakultet ved Leiden universitet arbeider målrettet i forhold til ILO. Ja, et av deres prosjekter har sågar tittelen «Å få ILO til å engasjere seg i forhold til sex-arbeid». Her skal det utarbeides strategier for å få ILO til å sette saken på sin dagsorden. Å få en sak på dagsorden er noe av det viktigste ved lobbyvirksomhet. Da er saken kommet langt. Så langt er man ennå ikke kommet, men hvis ikke vi bruker det vi vet og lager motoffensiv, bruker våre kanaler inn til ILO, så kan ILO av ren sløvhet bli bondefanget.

Fagforeninger rekrutterer

Parallelt med at frivillige organisasjoner arbeider for å få prostitusjon anerkjent som yrke, finnes det en tradisjonell fagforening som selv aktivt går ut for å rekruttere prostituerte for å sikre seg medlemmer. Eksemplet er fra Australia. I byen Oz, i Victoriaprovinsen, har Arbeidsmannsforbundet tatt på seg oppgaven å rekruttere bordellprostituerte som medlemmer. Slikt kan skje når det er tillatt å ha bordeller.

Forbundet forhandler med det lokale pristilsynet for å få fastsatt og regulert prisen/betaling for prostituerte i bordeller. Pristilsynet skal fastsette pris- og lønnsnivå, spesifiserer minimum lønn og arbeidsforhold, fridager, overtidsbetaling etc.

Så kan man gjøre seg noen tanker. Hva er det som skjer med en kvinne i prostitusjon viss «jobb» som «kommersiell sex-arbeider» består i det som på andre arbeidsplasser ville blitt omtalt som seksuell trakassering og utnytting? Er det pengetransaksjonen i prostitusjonen som endrer det som faktisk er seksuell trakassering, seksuell utnytting og seksualisert vold, til en «jobb», en «jobb» som primært utføres av kvinner som økonomisk og rasemessig tilhører de underpriviligerte enten de lever i første eller tredje verden.

Jeg tipper at neste framstøt fra en fagforening blir i Nederland. Der ble prostitusjon og bordeller legalisert og regulert i 1996, og det er verdt å merke seg at den seksuelle lavalder i Nederland nylig har blitt senket til 12 år. Nederland gir for øvrig millioner av kroner hvert år i støtte til organisasjoner som arbeider for å anerkjenne prostitusjon som arbeid.

Hva kan vi gjøre?

Vi må begynne arbeidet i egen fagforening, kjøre den opp gjennom forbundet, informere LO sekretariatet, YS og AF og hjelpe hverandre med å få til et informativt opplysningsarbeid, og gjennom våre kontakter be om informasjon om hva som skjer i ILO.

I 1994 sendte Kvinnefronten brev til forsvarsledelsen om at det skulle reageres mot FN-soldater som brukte prostituerte. Vi fikk ikke svar. Vi tenkte ikke på å kontakte Norsk Tjenestemannslag, NTL. I april i år gikk NTL selv ut med at de krever at FN-soldater som benytter seg av prostituerte, skal sendes hjem. Forsvarsledelsen svarte tilbake med å avvise kravet om forbud. Mener Forsvarsledelsen at prostitusjon skal anerkjennes som arbeid? Vi har en konkret sak i Norge som vi kan arbeide med. NTL har tatt opp hansken, hva kan andre fagforeninger gjøre?

Fagforeninger kan også søke direkte kontakt med Coalition Against Trafficking in Women, eller med den norske avdelingen som Kvinnefronten har tatt initiativ til.

av Johan Petter Andresen

I Norge råder det i realiteten lovløse tilstander når det gjelder menneskerettigheter. Dessverre er det få mennesker som er klar over dette, og den ideologiske kampen foregår nesten bare i det juridiske miljø. Om kort tid vil regjeringa legge fram en Stortingsproposisjon om innarbeiding av tre sentrale menneskerettighetskonvensjoner i norsk lov. Dette vil bli framstilt som en seier for menneskerettighetenes plass i Norge, men slik er det ikke.

For at ingressen (introduksjonen til denne artikkelen) skal gi leseren noen mening, må vi litt tilbake i tid og prøve å rulle opp en historie. En historie som jeg kan lite om, derfor må denne artikkelen betraktes som en amatørs forsøk på å forstå hva de juridiske ekspertene krangler om. Etter andre verdenskrig ble FN danna, og noe av det første den gjorde, var å sette i gang arbeidet med å lage en menneskerettighetskonvensjon. Demokratiet hadde seira over fascismen og nazismen. Det gjaldt å styrke arbeidet med å stadfeste grunnleggende rettigheter som alle mennesker skal ha i alle land, uavhengig av politisk system. I 1948 ble den første menneskerettighetserklæringa til FN vedtatt.

Siden den gang har ulike internasjonale fora vedtatt internasjonale avtaler (konvensjoner) om menneskerettigheter. Viktige fora for Norge er FN, ILO og Europarådet. Disse foraene har vedtatt konvensjoner om organisasjonsfrihet, streikerett, barns rettigheter, likebehandling av kvinner og menn osv.

Etter hvert som disse konvensjonene har blitt godkjent (ratifisert) i mange land, har de fått større betydning i det juridiske systemet til landa i verden. Men, de enkelte statene prøver ofte å vri seg unna disse demokratiske forpliktelsene når de kommer i motsetning til statenes behov for å sikre borgerskapets diktatur.

Økonomisk stagnasjon (mindre demokrati)

Motsigelsen mellom de internasjonale menneskerettslige normene som bygger på borgerlig demokratiske verdier, og borgerskapets behov for å sikre kontrollen over befolkninga er en viktig sak for kommunister. Å forsvare og utvide demokratiet er avgjørende for muligheten for arbeidsfolk til å nå fram ved bruk av legale kampformer.

I dag stagnerer den internasjonale økonomien. Dette fører til at borgerskapet får behov for å øke utbyttinga, som igjen fører til motstand fra befolkninga, som i igjen fører til at borgerskapet undergraver de borgerlig demokratiske rettighetene. Eksempler på dette er:

• Den nye lovgivninga i Storbritannia når det gjelder arbeidslivet.
• Endringer i arbeidsrettslovgivninga i Ny Zealand, Sør-Korea, Australia.
• Arbeidsrettsrådets innstilling her i Norge.

Situasjonen i Norge

Norge har ofte hatt som utgangspunkt med hensyn til de menneskerettighetskonvensjoner det har ratifisert, at man har forutsatt at norsk lovgivning ikke er i strid med disse konvensjonene. Derfor har ikke en ratifikasjon av en menneskerettighetserklæring nødvendigvis ført til at Norge har foretatt noe som helst med sin lovgivning. Norge har også hatt den holdninga at dersom det norske Storting tolker en konvensjon annerledes enn ett av de internasjonale organene, så går den norske tolkninga foran. Norge har fram til i dag ikke innarbeida noen menneskerettighetskonvensjoner i egen lovgivning, men oppfatta disse konvensjonene som ekstern rett som er underordna norsk lov.I og med at disse internasjonale konvensjonene spiller en mer aktiv rolle, har dette tvunget fram et behov for avklaring i Norge om i hvor stor grad Norge er bundet av de konvensjonene det undertegner. (Vi kjenner godt til den relativt omfattende kritikken Norge har fått for misbruket av tvungen lønnsnemnd i internasjonale fora.)

I 1989 ble det nedsatt et utvalg som skulle komme med forslag til hvordan internasjonal lovgivning om menneskerettigheter skal forholde seg til norske lover. Forslaget fra utvalget (NOU 1993:18) kom i 1993. Her foreslår man en grunnlovsbestemmelse som lyder:

«Det paaligger Statens Myndigheder at respektere og sikre Menneskerettighederne. Nærmere Bestemmelser om Gjennomførelsen af Traktater herom fastsettes ved Lov.» (Vedtatt i Stortinget 15/7-94)

Den andre setninga i denne bestemmelsen må forstås som at hva det betyr å «respektere og sikre Menneskerettighederne», skal bestemmes gjennom egne lover. Så Grunnloven overlater til den vanlige lovgivninga å bestemme dets innhold.

Høyesterettsdom i 1987

Mange jurister mente at denne bestemmelsen nå må bety at menneskerettighetenes stilling var styrka i Norge. Man så fram til den videre lovbehandlinga gjennom en innarbeiding, som altså er det som det sies kommer som Stortingsproposisjon i slutten av april 1998. Men den øverste lovtolker i riket, Høyesterett, var av en annen mening. I forbindelse med OFS sin anke av en tvungen lønnsnemnd, som ga enstemmig støtte til staten, skrev Høyesterett i sin domsslutning av 10. april 1997: «Dersom det er en klar motstrid mellom folkerettslige bestemmelser og norsk rett, vil imidlertid utgangspunktet måtte være at den interne rett går foran. «Dermed ble verdien av den nye grunnlovsbestemmelsen satt til: null.

I november 1997 ble OFS utsatt for nok en lønnsnemnd, og her skriver den avtroppende DNA-regjeringa: «Dersom det skulle påvises motstrid mellom internasjonale konvensjoner og Norges bruk av tvungen lønnsnemnd, mener departementet at det uansett vil være uforsvarlig ikke å gripe inn i konflikten.» (Dette var det samme som staten hevdet i OFS-saken, og som staten fikk medhold i av Høyesterett). Og flertallet på Stortinget stemte dette igjennom. Dermed har man nok en gang slått fast hvor lite forpliktende den nye grunnlovsbestemmelsen er av lovgiver.

Den nye grunnlovsbestemmelsen er altså ikke verdt det papiret den er skrivi på. En masse demokratisk innstilte jurister er fortørna over dommen. Et uttrykk for denne demokratiske strømninga er artiklene i tidsskriftet Lov og rett nr 10, 1997. Men, som sagt, Høyesterett har talt. Skal man få et styrka vern av menneskerettighetene i Norge, må Høyesterett endre mening (som er svært lite sannsynlig) eller så må grunnlovsbestemmelsen om menneskerettigheter endres.

Likevel fortsetter arbeidet med den såkalte innarbeidinga av menneskerettighetene. Regjeringas forslag vil være i tråd med innstillinga fra utvalget som lagde NOU-en. Den vil lage en lov som henviser til de tre mest generelle menneskerettighetskonvensjonene, og som sier at disse er å betrakte som norsk lov. Problemet er at en slik innarbeidingslov vil vedtas med alminnelig flertall på Stortinget. Dersom et tilfeldig flertall seinere vil sette til side innholdet i dette vedtaket, er det helt uproblematisk. Stortinget kan for eksempel vedta tvungen lønnsnemnd og henvise til at særlige omstendigheter gjør at en lov om tvungen lønnsnemnd må vedtas på tross av motstrid til loven om innarbeiding. Og en eventuell ankesak til Høyesterett vil være nytteløs, da nye stortingsvedtak går foran eldre, og mer spesielle stortingsvedtak går foran yngre.

Grunnlovsvern av menneskerettighetene

Skal menneskerettighetene få større styrke i Norge, må man altså gi de konvensjonene Norge har ratifisert, grunnlovsvern. En grunnlovsbestemmelse må fremmes i en stortingsperiode og vedtas med kvalifisert flertall i neste. En grunnlovsbestemmelse kan altså ikke settes til side av et tilfeldig stortingsflertall. En måte å gi menneskerettighetene grunnlovsvern på er å stryke den andre setninga i den nåværende teksten. Da overlater ikke Grunnloven til et alminnelig stortingsflertall å bestemme hvordan Norge skal reelt forholde seg til de konvensjonene det har ratifisert. Da vil disse konvensjonene gå foran alminnelige lover som Stortinget eventuelt skulle vedta.

I dag har de organisasjonene som har hatt noen utspill rundt menneskerettighetene, først og fremst reist krav om at flere konvensjoner skal «innarbeides» slik at de utgjør en del av norsk lovgivning. (Redd Barna har for eksempel krevd at foruten de tre generelle konvensjonene, skal også en av FNs barnekonvensjoner innarbeides.) De har ikke tatt inn over seg det faktum at en slik innarbeiding er lite verdt.

Et annet stort problem ved at regjeringa velger å fremme et forslag om å innarbeide kun tre av over tredve menneskerettighetskonvensjoner, er at de konvensjonene som ikke blir innarbeida vil få en enda lavere status enn de hadde tidligere. De er ikke ansett som viktige nok til å innarbeides. I den grad noen vil velge å ta hensyn til disse konvensjonene, vil de vite at det ikke er så farlig når det gjelder å etterleve dem, dersom det for eksempel er motstrid mellom statens interesser og befolkningas.

Det er nå 50 år siden FNs menneskerettighetserklæring ble vedtatt. Er det ikke på tide at Norge får grunnlovsvern av menneskerettighetene?

av Line Brendberg

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær …»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1) Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2) Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg. Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3) Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4) Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5) Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6) Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.
2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!
3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!
4. Nei til proletarisering av fiskaren!
5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!
6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.
7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.
8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!

av Frode Bygdnes

I løpet av de tre første kvartalene i fjor flyttet over 5.000 personer fra Troms. Fylkesmannen i Troms, Leif Arne Heløe, uttrykte i et nyttårsintervju stor bekymring for strømmen av folk sørover, og antok at nettonedgangen i folketallet i Troms vil være på minst 1.000 personer ved årsskiftet.

Selv storbyen Tromsø bokføres nå i 1997 med befolkningsnedgang. For å stoppe den strie flyttestrømmen sørover, fylkesmannen en ny Nord-Norge-plan anno 1998. Heløe trekker i sitt forslag paralleller over 50 år tilbake i tiden, til gjenreisingen etter krigen. Dog med en vesentlig forskjell: «Denne gangen slipper vi gjenreisningen, vi kan klare oss med vedlikehold av det vi har for å hindre at alt rauser sammen.»

Finnmark og Nord-Troms ble brent vinteren 1944/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkningen med våpenmakt. Under krigen satt regjeringa i London og laga store skrivebordsplaner om at det skulle satses på større tettsteder, både når det gjaldt bosetting og næringsliv. De skulle bygge opp en korporativ stat. Gjenreisinga av Finnmark skulle gjennomføres som en streng reguleringspolitikk. Regjeringa skaffa seg grunnlag ved lovregulering «Lex Thagaard» som i 1947 ble avløst av «Lex Brofoss». I gjenreisinga av Finnmark og Nord-Troms skulle regulerings- og planleggingspolitikken prøves ut. Her skulle et nytt samfunn bygges på bar bakke, eller rettere sagt på brent jord. Fordelen var at man slapp å ta hensyn til det som hadde vært. 

Et nytt Finnmark etter krigen

Sosialdemokratenes planer var at en rådgivende statsråd og et Finnmarkskontor i Harstad skulle lede dette arbeidet. Det skulle bli et nytt Finnmark, større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få dette til, skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Det skulle satses på Båtsfjord isteden for Berlevåg. Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkesadministrasjonen skulle flyttes til Kåfjord fra Vadsø.

Planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. Men folket ville ikke. Tross trusler om politi og militære, så flyttet 20.000 mennesker allerede i 1945 tilbake. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med de 25.000 menneskene som hadde unngått evakueringen, laga de tak over hode av det de fant: rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på samme jordflekken. Og så måtte planene endres for at folk ikke skulle fryse ihjel.

Fordi det ikke ble fart i boligbyggingen i Finnmark, krevde fagbevegelsen allerede i 1945 at de konservative menn som hadde ledelsen av gjenreisningskontoret i Harstad, måtte byttes ut.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London, ble i første omgang stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen sjøl om det var ute i distriktene. Det var her de kunne livnære seg, det var her de kunne skaffe seg et levebrød.

Vi bør ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse planene. Det fins store paralleller til dagens distriktspolitikk. Nå satses det igjen på større mottak, større båter og større sentra. Den samme demagogien brukes og de samme virkemidlene brukes. Offentlig støtte og offentlige planer legger opp til sentralisering. Forskjellen er kanskje mest folks holdninger; folk er mer redd nå for å trosse planer, mindre fandenivoldsk og mindre dristige. Nå flytter folk mest den andre vegen. 

Planstyring

Sannsynligvis tenkte dagens fylkesmann mer på Nord-Norge-planen av 1952 hvor målsettinga var å utjevne levekårsforskjellene med å gjenreise, utvikle og modernisere landsdelen. Den gang var planstyring et akseptert og godtatt begrep. Nå er det markedsstyring med EU-filosofi og de fire frihetene hvor statlig innblanding langt på veg er forbudt.

I det perspektivet, kan statens mann sitt utspill bli interessant. Og enda mer spenstig blir hans uttalelse når alle fylkesordførerne i landsdelen tar avstand fra nye eksplisitte planer for Nord-Norge. De krever heller handling, men er det noen som er politisk handlingslammet her, så er det fylkespolitikerne.

Troms har forholdsvis høy andel av primærnæringer, 7,8% mot landet 5%. Fiske og fangst er omtrent like stor som landbruksnæringene. Troms har en meget lav andel industriarbeidsplasser med unntak av næringsmiddel hvor fylket ligger 1% over landsgjennomsnittet. Det er fiskeindustrien som drar fylket opp.

Fylket har langt flere sysselsatte i statlig tjenesteyting enn landet som helhet. Forklaringa skyldes Forsvaret. Statlig og kommunal tjenesteyting i Troms utgjør over 40%, det vil si betydelig større enn landet som helhet. Endringer innenfor denne sektoren vil ha særlig stor betydning.

Spredt bebyggelse og lange avstander er et hinder for etablering av private tjenester. De såkalte terskelverdier for befolkningsgrunnlaget er i mange sammenhenger for lav til at tjenestene vil kunne bli etablert privat. Her må det offentlige tilby tjenestene. 

Oslo bestemmer

Bosettinga i vårt fylke er prisgitt hva regjeringa og Stortinget gjør. Privatisering og EU-tilpasning avgjøres i Oslo, det samme er det med forsvarspolitikken. Fiskeripolitikkens reguleringer avgjøres også der. Offentlige støtteordninger avgjøres i Oslo sjøl om SND har bygd opp fylkeskontor.

Fiskeomsettinga gjennom dagens fryseterminaler på kysten, vil sentralisere fiskerinæringa i tråd med de gamle planene. Noen få fryseterminaler langs kysten skal basere seg på auksjon av frossenfisk. Målet er at minst 20% av fiskeomsettinga i landet skal foregå gjennom slike terminaler. Da vil de mindre fiskemottakene som primærnæringas kystfiskere er så avhengig av, bukke under for mangel på råstoff og økte transportkostnader.

Strukturendringer innen post og tele vil føre til ulik pris på tjenestene fra by til land. Når det gjelder posttjenesten innebærer endringene forskjellig tilgjengelighet og ulik leveringstid mellom by og land. Befolkning og næringsliv i distriktene vil få tjenester som relativt sett blir dyrere enn i sentrale strøk, og støtteordninger som har virket utjevnende fjernes systematisk. Statlige transportstøtteordninger svekkes, utjevningsordninger for bensin svekkes. Statlige distriktsstøtten til utkantbutikkene er fjernet.

Modellen for økonomisk overføringer fra staten til fylkeskommunene og kommunene er lagt om i tråd med Rattsø-utvalgets forslag. Overføringene fra staten til kommunene er etter endringene lagt om slik at det er gjennomført en omfordeling i favør av mellomstore og større, sentrale senterkommuner, mens mindre og spredtbygde kommuner får en tilsvarende reduksjon. Kommuner med reduksjon i folketallet erfarer at elementene som er knyttet til innbyggertallet veier tyngre enn det såkalte kompenserende regionaltilskuddet. Nord-Norge-tilskuddet er videreført, men prisjusteres ikke, så effekten av tilskuddet svekkes. Signalene fra Norsk Vei og Veitrafikkplan, er fortsatt svekkede rammebetingelser for vår virksomhet her nord. Og EØS-liberaliseringen innenfor transportsektoren vil medføre anbud som først og fremst raserer tilbudet i distriktene. Og forventa innsparinger på anbudsordninger inndrar staten i form av reduserte overføringer. 

Flyttinga personifisert

At folk under disse rammebetingelsene flytter, er da selvsagt. Men det er selvfølgelig mer makelig å lese flyttetallene som uttrykk for folks egne ønsker og drømmer og som ikke kan gjøres noe med. Fremstillinga nå er at flyttestrømmen ikke kan snu, fordi folk nå har fått smaken på storbylivet, har et eget ønske om å leve bedre og få opplevelser. Dette er kort sagt en måte å personifisere flyttinga med å individualisere samfunnsproblemet vårt på. At debatten skal ta den form at en begynner å debattere opplevelsesbehov og karrierelyst hos de som flytter, er mest en avsporing av statens ansvar for distriktspolitikken.

Flyttinga er materielt betinga. I de store arbeidsledighetsårene 1991 og 1992, var tilflyttinga til Nord-Norge større enn fraflyttinga. Tilflyttinga til vår landsdel har for så vidt vært forbausende stabil. Det er først og fremst fraflyttinga som har svinget. Utflyttinga øker med økt sysselsetting. Forklaringa er helt enkelt, den avhenger av hvor folk får seg arbeid. Nedgangen i Nord-Norge som i andre perifere deler av landet vårt, har ikke skjedd på grunn av forholdene der de flytter fra. Den må forklares ene og alene ut fra sysselsettingsøkingen i Oslo-området. Lokalisering av arbeidsplasser er kjernefaktoren for flyttestrømmen både i dag og tidligere. Det er endringene i Oslo-området – som de store byggeprosjektene i Oslo og omland – som nå tapper utkantene for ressurser. Disse er politisk styrt på samme måte som en politisk for eksempel har valgt å ikke bygge Nord-Norge-banen.

Ressursdimensjonen

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har. Vi har tilpassa oss de naturgitte forhold. Det er distriktenes styrke, i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur må være mangfoldig og vidt forskjellig nettopp fordi naturen er mangfoldig. Det er ikke bare torsk og sild i havet, eller potet og gress som vokser på land. Stordriftsformer er tilsynelatende økonomisk lønnsomme på store ressurser, men sløser med bifangst og tilleggsvekster. Stordrift blir rovdrift på de mest lønnsomme ressursene. En snever industrialisering av primærnæringene kan gi profittutbytte, men det er en dårlig utnyttelse av naturressursene. Det er mest å sammenligne med at vi skulle skumme fløten og kaste melka. «Melbu-kuttet» kan stå som eksempel på denne politikken: en Melbu-tråler ble tatt i å kappe fisken ved gattåpninga for å forenkle foredlinga av fisken.

Naturen har så mange små og spesielle ressurser som krever et mangfold av produksjonsmåter. Mister vi disse marginale ressursene, da blir vi alle fattigere. Da blir ikke vår landsdel i stand til å fø flere folk. Flytting vil bli en nødvendighet. Vi vil stå igjen med noen få byer. Storbyer som Tromsø vil aldri kunne utnytte naturressursene godt nok. En optimal utnyttelse av naturen her nord, krever mangfold av produksjonsmåter. Og jeg snakker ikke om nostalgiske gamle produksjonsmåter med alt slitet som var. Her er det snakk om å utnytte en moderne teknologi for å lette slitet og strevet samtidig som vi kan bevare naturens allsidige produktivitet. 

Standardisering

Det er mangfoldet som er kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer, tjenester, arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer for å industrialisere våre primærnæringer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vår kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Gunnar Album hadde en meget interessant artikkel i Klassekampen, «Rødspette og ulven» (20. juni 1997). «Vår kulturmangfold er et resultat av vår tilpasning til mangfoldet av naturgitte forhold vi har måttet tilpasse oss.» Og denne mangfoldigheten er et problem for kapitalens strategi. Verdenshandelens krav til standardisering er uforenlig med god ressursforvaltning. «Jordas mangfold krever et mangfold av tiltak, det er nettopp naturens mangfold som er bakgrunnen for det mangfold av menneskelige kulturer kloden kan fremvise».

Det er dette mangfoldet som er til hinder for en åpen verdensøkonomi, og den viktigste konklusjonen til Album: «En viktig del av globaliseringen av verdensøkonomien er derfor å bryte ned slike lokale tilpasninger. Dette har vært en viktig del av utviklingen i hele vår teknologiske tidsalder.»

Det er vårt eget politiske system som nå lager økonomiske lover, som nå tvangsflytter folk. Det er ikke ny teknologi eller ei ny tid som gjør at folk bare må flytte. Det er ikke naturbestemt, det er bare samfunnsbestemt. Men samfunnet kan vi da endre.

Hvis vi ikke gjør det, så kommer vi i den situasjonen at våre rikeste naturressurser bare blir fritt vilt for den internasjonale kapital. Hvis det ikke bor folk langs kysten, så vil det heller ikke være noen til å holde i hevd kystfolkets rett til ressursene.

Høstingsretten av ressursene er i ferd med å overlates til de kapitalsterke selskapene. En svekka bosetting langs kysten, vil være en svekka hevd for allmenningen. Slik vil forholdene bli lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser og landsdelen bli lagt øde. Kapitalen er best tjent med det. 

Den sosiale dimensjonen

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der de har kunnet opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, og naturen har påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Og jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med selvrealisering, med selvrespekt og selverkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet.

Denne tilhørigheta hindrer en å flytte, denne tilhørigheta er sterk. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som har måttet ta det tunge skritte å flyttet. Denne lengselen ligger lenge hos dem som har måttet flytte. Den er med på å få mange til å flytte tilbake igjen. Av flyttetallene kan vi og lese at om 5 flytter sørover, så har også 4 flyttet nordover.

I Harstad Tidende så jeg et innlegg av Anne M. Winge, Ås 1997:

«Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i ekse og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ? Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken telhørighet el’ tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord. Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel. Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnare eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde, og trivsel e meire enn godstol og seng. Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Man gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tung å dra med.»

Fylkesmannens ønske om en ny Nord-Norges-plan har skapt en diskusjon om offentlig ansvar for å opprettholde en bosetting. Og den debatten er bra, ære være Heløe for det. Men jeg er av den oppfatning, at det er bare en plan som kan hjelpe på for en spredt bosetting, optimal utnyttelse av naturressursene, økt trivsel og tilhørighet rundt om i landet. Det er en plan for et sosialistisk Norge.

avKurt Nilsen

Herbert Marcuses bok Det en-dimensjonale menneske har fortsatt kvaliteter som gjør det aktuelt å på ny diskutere de problemstillingene Marcuse framsatte. Kontroversielle? Ja, – men ikke uinteressante og utdebatterte.

Det en-dimensjonale menneske (1) kom i norsk oversettelse på Pax Forlag i det i ettertid berømte året 1968, fire år etter den amerikanske originalen. Herbert Marcuse fikk fra da av en nærmest «gurulignende» status innenfor den radikale og opprørsvillige student- og ungdomsbevegelsen. Hans teorier om det moderne kapitalistiske samfunn ble et viktig bidrag i den radikale bølgen som gikk over Vest-Europa og USA fra midten av 60-tallet. Sånn sett kan det selvsagt være fornuftig å spørre, om ikke Marcuses budskap var for mye knyttet til de bevegelsene som var på gang der og da, og derfor ikke har annet enn en rent nostalgisk interesse. Men ingen må forledes til å tro at hans rolle var begrenset til å være hippie-ideolog. Marcuse hadde uten tvil evne til å ta pulsen på sin samtid, men var allikevel fast forankret innenfor den marxistiske tradisjonen, dog uten å ha et dogmatisk forhold til denne. At en del tradisjonelle marxister hadde et noe anstrengt forhold spesielt til hans teorier om teknologi, er vært å merke seg. Likens hans nokså vage, for ikke å si pessimistiske forestillinger om arbeiderklassens aktive rolle, og evne til opprør mot det altomfattende herredømmet som foreningen av avansert teknologi og økonomi representerte i borgerskapets hender.

Den vellykkede undertrykkingen i form av effektiv administrering, hvor også samfunnskritikken inngår i ordnede former, som en nødvendig sermoniell del av den kontrollerte helhet, synes å bekrefte dette ytterligere.

Ser hvordan evnen til å sette samfunnsutviklingen under en kritisk debatt i løpet av disse tre ti-åra stadig har blitt mindre. Hvordan medias hovedfunksjon synes å begrense seg til å være leverandør av intetsigende skvalder – som repeterer status quo om og om igjen – og hvor kapitalismen breier seg i en global seiersrus. På denne bakgrunn virker Marcuses beskrivelse av det en-dimensjonale samfunn mer passende på dagens virkelighet, enn det i våre øyne adskillig mer idylliske 60-tallssamfunnet, som boka er skrevet på bakgrunn av.

Biografisk oppfrisking

Siden en del år er henrullet – og ikke alle har lest boka – er det er det kanskje bra med en liten biografisk oppfriskning før omtalen av boka. Å gi Marcuses liv samt et så omfattende og innholdsrikt verk som Det en-dimensjonale menneske rettferdig omtale på få sider lar seg vanskelig gjøre, men her er et forsøk.

Herbert Marcuse (1898-1979) var født i Tyskland, foreldrene var jøder. Marcuse deltok som soldat i første verdenskrig, han sympatiserte med opprøret, den «Tyske Revolusjonen», som fikk keiseren til å gå av i 1918. I sin første publiserte artikkel i 1928 skrev Marcuse at marxismen hadde degenerert til et dogmatisk system, som trengte fornying. Marcuse skrev i 1933 den første større anmeldelsen av Marx’ Økonomisk-filosofiske manuskripter hvor han forutså tendensen til å skille synspunktene til den unge Marx fra de senere skriftene.

Fra 1933 av var Marcuse å regne som medlem av Instituttet for sosialforskning i Frankfurt, den såkalte Frankfurterskolen. Til dette instituttet var det knyttet kjente navn som Theodor Adorno, Max Horkheimer og Erich Fromm. Frankfurterskolen sto for utviklinga av en samfunnskritisk teori som i hovedsak var bygd på et marxistisk grunnlag. Det var derfor en selvsagt forutsetning å bygge analysen av samfunnet ut fra dets materielle og økonomiske forhold. Som Marcuse sier om Frankfurterskolen: «Etter grunnleggernes overbevisning er den kritiske teori om samfunnet vesentlig forbundet med materialismen. Men det betyr ikke at den derved, som et filosofisk system, stiller seg opp mot andre filosofiske systemer. Samfunnsteorien er et økonomisk, ikke et filosofisk system. Det er framfor alt to momenter som forbinder materialismen med den riktige samfunnsteori: omsorgen for menneskenes lykke, og overbevisningen om at denne lykke bare kan oppnås ved en forandring av de materielle livsforhold.»

I dagens «frie» samfunn, hvor også friheten fra slike «vanskelige problemstillinger» rår, blir det neppe snakk om å starte opp en lignende virksomhet. Men det er vel og tvilsomt om Frankfurterskolen ville blitt til dersom det ikke hadde vært for at den rike Felix Weil (2), sønn av en tysk storkapitalist, hadde stilt familieformuen til rådighet for dette formålet. «Edelkommunist» eller «Salongbolschevik» som Weil selv betegnet seg som. At Frankfurterskolen med sitt marxistiske grunnsyn, og med sine mest framtredende medlemmer av jødisk herkomst, ble en torn i øyet på Hitler-regimet er neppe så underlig. Derfor flyktet disse fra Tyskland i 1934, og instituttet fikk fra da av plass ved Columbia University i New York.

Marcuses første verk på engelsk, Reason and Revolution fra 1941, tok for seg forbindelsen mellom Hegel og Marx. Marcuse argumenterte for brudd mellom den hegelianske teorien om staten, og fascismen, og plasserte Hegel inn i en liberal konstitusjonell ramme. Mange engelskspråklige lesere fikk med denne boka et innblikk i den hegelianske- marxistiske dialektikken, og Marcuse ble kjent som en viktig fortolker av Hegel og Marx.

Marx og Freud

Fra 1942 tjenestegjorde Marcuse i den amerikanske etterretningstjenesten som spesialist på nazismen og i forberedelsen av «denazifiseringa» av Tyskland. Etter krigen fram til 1951 som seksjonssjef i Department of State i Washington. Deretter var det tilbake til universitetet, først Brandeis, senere California University. I 1955 kom boka Eros and Civilization, en dristig syntese av Marx og Freud. Og i 1958 ble den kritiske Sovjet-marxismen utgitt. Denne var på mange måter et oppgjør med hvordan utviklinga av kommunismen i Sovjet hadde foregått. Marcuse kritiserte det sovjetiske byråkratiet, og forskjellene mellom den marxistiske teorien og den sovjetiske versjonen av denne.

Så i 1964 kom Marcuses viktigste verk Det en-dimensjonale menneske. Boka som søkte å gi en grunnleggende kritikk først og fremst av vestens avanserte kapitalisme, men også av de forsøk på å bygge kommunismen som var blitt gjort, særlig etter den sovjetiske modellen. Selv om boka er skrevet på bakgrunn av samtiden, og at noe av problematikken derfor dreier seg om forhold som mer angikk «Den kalde krigen», er det vesentligste innholdet knyttet til de allmene forhold innen den moderne kapitalisme. I Det en-dimensjonale menneske er imidlertid et av Marcuses hovedanliggende å påvise som tittelen henspeiler på – samfunnets en-dimensjonale karakter. Dette begrepet bruker Marcuse nettopp for å synliggjøre de særegne trekk innen de mest avanserte, og teknologisk mest fullkomne stater. Disse kjennetegnes ved at vitenskap og teknologi helt har overtatt rollen som samfunnets viktigste produktivkraft. Samtidig tjener denne vitenskapen, eller dens anvendelse som teknologi, til å legitimere og opprettholde det økonomiske system den virker innenfor. Teknologiens triumf viser seg i den veldige produktivitetsøkningen som har funnet sted i de vestlige industriland, og som innebærer at det moderne samfunn langt på vei makter å dekke flertallets primære behov. På dette stadium, hvor individene identifiserer seg med den eksistens som har blitt pålagt dem, hevder Marcuse at fremmedgjøringa nærmest har blitt total, det fremmedgjorte subjekt blir oppslukt av sin fremmedgjorte eksistens.

«Det finnes bare en dimensjon og den er overalt og i alle former. Framskrittets resultater trosser så vel ideologisk tiltale som rettferdiggjøring; foran deres domstol blir den falske bevissthet ved disse resultater til sann bevissthet.» (side 31)

«Denne oppslukingen av ideologien i virkeligheten betyr ikke «ideologiens død». Tvert imot er den avanserte industrielle kulturen i en spesiell betydning mer ideologisk enn dens forgjenger, så meget mer som ideologien i dag ligger i selve produksjonsprosessen.» (side 32)

Mekanisering og automatisering

Marcuse hevder dermed at kapitalismen i vesten på grunn av dette langt på vei makter å hindre utviklinga av en opposisjon som evner å stille opp alternativer til det bestående. Økende mekanisering og automatisering endrer formen på utbyttinga. Proletaren er ikke lenger det synlige «lastedyret» i samfunnet, den som bruker og utmatter sin fysiske energi til arbeidet, men inntar mer rollen som overvåker av automatiske prosesser, hvor det er den mentale snarere enn den fysiske energien som utnyttes. Trellen blir gitt herrens form, og fordi den teknologiske forandringen er i ferd med å avskaffe maskinen som individuelt produksjonsinstrument, inngår den enkelte i en større produksjonssammenheng, hvor skillet mellom dødt og levende arbeid utviskes.

«Det nye teknologiske arbeidsliv fører uunngåelig til at arbeiderklassens negerende stilling blir svekket: arbeiderklassen syns ikke lenger å være den levende motsigelsen til det etablerte samfunn. Denne tendensen blir bestyrket av den virkning den teknologiske produksjonsordningen har bak skranken: på ledelsen og direksjonen. Herredømmet blir omformet til administrering. Direktører og kapitaleiere mister sin identitet som ansvarlig handlende personer, de antar funksjonen av byråkrater i en felles maskin. I det kjempemessige hierarki av råd og direksjoner som strekker seg langt utover den enkelte bedrift og inn i vitenskapelige laboratorier, forskningsinstitutter, regjeringer og nasjonale formål, forsvinner den synbare kilde for utbytting bak en fasade av objektiv rasjonalitet. Hat og skuffelse blir fratatt sine bestemte mål, og det teknologiske slør skjuler den stadig reproduserte ulikhet og trelldom. Med det tekniske framskritt som instrument bli ufriheten i betydning av menneskets underkastelse under sitt produksjonsapparat, forlenget og styrket i form av mange friheter og bekvemmeligheter.» (side 46)

Som Marx mener Marcuse at den teknologiske utviklinga nødvendigvis må føre systemet fram mot yttergrensen for sin ekspansjon.

«Det synes som om automatisering inntil grensen av det som er teknisk mulig, er uforenelig med et samfunn bygd på den private utbyttingen av menneskelig arbeidskraft i produksjonsprosessen.» (side 49)

«Men samtidig som mulighetene for en kvalitativ forandring synes nær, øker motstanden mot en slik mulighet.»

«Oppdemmingen av det tekniske framskritt går hånd med veksten i den etablerte retning. Jo mer teknologien synes å være i stand til å skape betingelsene for livskampens bileggelse, dess mer er menneskets kropp og sjel organisert til kamp mot dette alternativ og dette til tross for de politiske lenker dette status quo fører med seg.» (side 35)

«De mest utviklede områder i det industrialiserte samfunn framviser fullt ut disse to trekk: en tendens mot fullendelsen av teknisk rasjonalitet og intense anstrengelser for å holde denne tendens innenfor de etablerte institusjoner. Her er den indre motsigelse i denne sivilisasjonen: det irrasjonelle element i dens rasjonalitet.» (side 35)

Tilsynelatende kan det se ut som om det vesentligste hinder for å utnytte hele det foreliggende teknologiske potensiale ligger i det økonomiske og politiske systemets begrensninger.

Teknologien

Marcuse mener noe av men ikke hele sannheten ligger her, for teknologien kan ikke sees som ren og nøytral i seg selv. Det er ikke bare dens anvendelse, men også formen den antar som er samfunnsmessig bestemt. Dens basis og utviklingshistorie er en del av det borgerlige samfunnets historie, og virker ikke bare til å utvide dette samfunnets grenser, men også til å konservere de rådende forhold.

«Ren så vel som anvendt vitenskap vil derfor ha en stabiliserende, statisk og bevarende funksjon overfor de institusjonaliserte livsformer. Selv dens mest revolusjonerende resultater vil bare bety oppbygging og nedriving i tråd med en spesiell erfaring og ordning av virkeligheten. Vitenskapens stadige korrigering av seg selv – den revolusjonen av dens hypoteser som er innebygget i dens metode – driver videre og utvider det samme historiske univers, den samme grunnleggende erfaring.» (side 152)

Vi befinner oss innenfor en teknologisk virkelighet som i hovedsak bygger videre på det samme vitenskapelige fundament som fikk sitt gjennombrudd i løpet av 1600 tallet.

Starten for det som Marcuse betegner som galileisk vitenskap. Denne har vært banebrytende for den naturvitenskapelig forståelse og utvikling, og er nok det viktigste instrument for å legge naturen inn under menneskets vilje. Vitenskapen rev ned middelalderens myte om en formålsrettet natur, og søkte å etablere en objektiv viten med universell gyldighet. Spørsmålet er om vitenskapens abstraksjon fra virkelighetens konkrete innhold, hvor denne erstattes med matematikkens symboler, også medfører etableringen av en ny myte. En mal for å innordne tilværelsen i kontrollerbare former, der det herredømmet som vinnes over naturen, også gir retning for menneskets herredømme over mennesket. Det synes som om Marcuse har den oppfatning at dette danner grunnlag for at tenkningen tvinges inn i en form som ikke fremmer evnen til å tenke i baner som overskrider den positivt gitte virkelighet. Overført på de samfunnsmessig områder vil for eksempel historisk oppståtte forhold som klasser, vareøkonomi, marked etc være elementer av den naturgitte orden som det ikke stilles spørsmål om berettigelsen av.

Platon

Karakteristisk for den en-dimensjonale tenkning er at problemstillinger som stiller seg tvilende til det bestående, enten ansees som utopiske eller irrelevante, eller aller helst at alternativet ikke er mulig å tenke. Som motsetning og ideal framhever Marcuse den dialektiske tenkning slik han finner den hos Platon. Overraskende, men i denne sammenheng forståelig. I Platons idealistiske dialektikk ansees tingene i den materielle verden for å være mangelfulle framtredelsesformer for det som kun er fullkomment i ideenes verden. Å fortape seg i platonsk idealisme var trolig ikke hensikten, men Marcuse framhever denne for å vise at tankens utvikling skjer i «spenningsfeltet» mellom det som er, og hvordan det bør være. Det bestående må alltid vurderes ut fra forholdet mellom de eksisterende og de antatte, men ikke virkeliggjorde muligheter.

Det er ikke lett å forutsi hvordan historias hjul vil dreie, men med disse 30 åra som bakgrunn syns de trekk ved kapitalismen som Marcuse påpeker å ha skjerpet seg ytterlig. De tekniske evner til å bidra til opprettelsen av et mer rettferdig og fornuftig innretta samfunn, har økt dramatisk siden den gang. Samtidig ser man hvordan teknologiens antatt frigjørende potensiale under de rådende samfunnsforhold nærmest får den motsatte virkning. Og da melder igjen spørsmålet seg om forholdet mellom teknologiens form og anvendelse. Presset på «den menneskelige faktoren» i vårt avpolitiserte – høyst politiske samfunn – bare øker. For desto tydeligere framstår misforholdet mellom det mulige og virkeligheten i et system, som i kraft av tyngden av egen suksess hevder å framstå som den eneste mulighet.

Fotnoter

• 1) Originalens tittel: One-dimentional man, 1964. Oversatt av Thomas Krogh og Hans Petter Aastorp, Pax Forlag 1968.
• 2) Fra Frankfurt til Hollywood. Thomas Krogh, Aschehoug 1991.

av Bjørn Olav Utvik

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for Natos Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå heftet Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitla (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1. Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).
2. Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.
3. Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden».)

Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3:
Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla Postmodernism, Reason and Religion. Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet Dei andre sitt opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring

Sekularisme betyr verdslig, ikkje-religiøs.

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993
• Se også Bjørn Olavs artikkel «Kommunistar og Gud» (Røde Fane nr 3, 1989)

Forslag til studieopplegg:

Religion = reaksjon?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

av Guro Bakke Håndlykken og Johanne Bergkvist

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien. Vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot.

Kampen mot skjønnhetstyranniet har blitt satt på dagsorden av unge jenter de siste åra. Slanking er den vanligste dødsårsaken blant unge jenter i dag, og de fleste jenter er misfornøyde med utseendet sitt. 100.000 jenter i Norge har alvorlige spiseforstyrrelser. Dette er virkeligheten til jenter i dag. Men hva med oss revolusjonære og radikale jenter?

Opp gjennom historia har kvinners utseende blitt brukt for å øke deres verdi. Snøring av føtter, hoder, bruk av jernkorsett for å se slank ut og arsenikk for å bleike hud har lært kvinner at deres oppgave er å ta seg godt ut, som ei porselensdokke på ei hylle. Kvinner har blitt fratatt kontrollen over sin egen kropp. Ei kvinnes helse har spilt liten rolle, så lenge hun har økt i verdi. Det er lett å karakterisere tidligere skjønnhetsidealer som groteske, men dagens jenter møter et skjønnhetstyranni som er mer omfattende og brutalt. I motsetning til mange tidligere idealer, rammes alle jenter av dagens skjønnhetstyranni.

Det er ikke lenger overklassens kvinner som er porselensdokker på ei hylle, men alle jenter. 90-åras skjønnhetsideal er et oppkonstruert og uoppnåelig bilde, fullt av motsetninger. Vi skal måle oss med og etterlikne modeller som er konstruert på en dataskjerm. Vi blir møtt med reklameplakater, motebransje og musikkindustri med anorektiske damer med silikon i pupper og lepper. Misseshow-deltakere fettsuges, opereres og fjerner deler av skjelettet. Unge jenter får på denne måten pressa på seg falske og uoppnåelige idealer og resultatet er dårlig selvtillit og slankepress. Da er det ikke så rart at resultatet av «kampen mot kaloriene» og kampen for det perfekte er dødelig for unge jenter.

En million jenter og kvinner i Norge slanker seg. Over 100.000 lider av seriøse spiseforstyrrelser. Den vanligste dødsårsaken blant unge jenter idag er slanking. Allerede som små barn er dette en del av jenters hverdag. Hver tredje norske 13-åring har slanket seg. I Sverige har undersøkelser avslørt at hver fjerde jente har slanka seg før hun er 7 år.

De andre?

Radikale jenter slåss mot skjønnhetstyranniet, vi godtar ikke reklamens løgner om hvordan vi skal se ut, vi lærer jenter å slå tilbake. Men er det sånn at når vi slåss mot skjønnhetstyranniet, så tenker vi ofte at dette gjelder «de andre jentene», og ikke oss sjøl? Er det sånn at radikale jenter er så sterke og frigjorte at vi ikke blir utsatt for den enorme utseendefikseringa som gjennomsyrer samfunnet rundt oss? Nei! Presset mot radikale jenter er like stort som mot jenter ellers i samfunnet. Vi er i like stor grad utsatt for spiseforstyrrelser, kroppsfiksering og sjølforakt.

Men i tillegg til dette presset, er det også et press på hvordan vi skal se ut som radikale jenter. På venstresida forventes det at vi skal være frigjorte og ikke opptatt av å følge skjønnhetsidealene. Reaksjonene har vært at det har blitt skapt en egen protestmote uten sminke, uten pynt. Men vi er på ingen måte isolerte fra reklamens krav og idealer.

Skjønnhetstyranniet gjennomsyrer dermed også vår virkelighet. Resultatet er et umulig dobbelt press, med krav om at vi skal være pene, slanke og vellykka, samtidig som vi skal være sjølsikre og stolte av hengepuppene, appelsinhuden og valkene våre. For radikale jenter som ikke klarer å møte krava om å være pene og slanke samtidig med å være frigjorte, blir dette en umulig situasjon.

Problemet for radikale jenter blir ikke bare at vi skal stå imot presset fra skjønnhetsindustrien, men vi retter også et hat mot oss sjøl fordi vi ser så klart at vi er offer for det skjønnhetstyranniet vi slåss mot. Vi hater oss sjøl fordi vi ikke ser perfekte ut, men også fordi vi som radikale ikke godtar tanken om et perfekt ytre. Derfor hater vi oss sjøl enda mer hvis vi slanker oss. Å være radikal og ha spiseforstyrrelser eller slanke seg blir uutholdelig fordi vi hverken føler oss som «ekte» revolusjonær eller at problemet vårt blir akseptert.

Tapper oss for kampkraft

Skjønnhetstyranniet tapper radikale jenter for krefter og kampkraft. Vi bruker tid på å hate oss sjøl i stedet for å knuse skjønnhetstyranniet. Derfor må kampen vi fører mot skjønnhetstyranniet, ikke bli kampen for «de andre jentene», men like mye vår egen kamp. For at dette også skal bli kampen om radikale jenters liv, må vi sette problemet om det dobbelte presset vi blir utsatt for, på dagsorden. Vi må styrke den kollektive jentekampen. Kampen mot det skjønnhetstyranniet vi kjenner på kroppen, må bli alles kamp, ikke en individuell kamp for de sterke jentene. Skjønnhetstyranniet er ikke et privat problem, men undertrykking av jenter. Derfor må vi styrke jentekollektivet på venstresida og kampen mot skjønnhetstyranniet.

Kilder:

• Dagbladet 19. januar 1998
• Rød Ungdoms hefte Kvinneundertrykking og kvinnekampen
• Interessegruppa for kvinner med spiseforstyrrelser

Da anerkjennelsen av menneskeverd og like og umistelige rettigheter for alle medlemmer av menneskeslekten er grunnlaget for frihet, rettferdighet og fred i verden,da tilsidesettelse av og forakt for menneskerettighetene har ført til barbariske handlinger som har rystet menneskehetens samvittighet, og da framveksten av en verden hvor menneskene har tale- og trosfrihet og frihet fra frykt og nød, er blitt kunngjort som folkenes høyeste mål, da det er nødvendig at menneskerettighetene blir beskyttet av loven for at menneskene ikke skal tvinges til som siste utvei å gjøre opprør mot tyranni og undertrykkelse, da det er viktig å fremme utviklingen av vennskapelige forhold mellom nasjonene, da De Forente Nasjoners folk i Pakten på ny har bekreftet sin tro på grunnleggende menneskerettigheter, på menneskeverd og på like rett for menn og kvinner og har besluttet å arbeide for sosialt framskritt og bedre levevilkår under større Frihet, da medlemsstatene har forpliktet seg til i samarbeid med De Forente Nasjoner å sikre at menneskerettighetene og de grunnleggende friheter blir alminnelig respektert og overholdt,da en allmenn forståelse av disse rettigheter og friheter er av den største betydning for å virkeliggjøre denne forpliktelse, kunngjør GENERALFORSAMLINGEN nå denne VERDENSERKLÆRING OM MENNESKERETTIGHETENE som et felles mål for alle folk og alle nasjoner, for at hvert individ og hver samfunnsmyndighet, med denne erklæring stadig i tankene, skal søke gjennom undervisning og oppdragelse å fremme respekt for disse rettigheter og friheter, og ved nasjonale og internasjonale tiltak å sikre at de blir allment og effektivt anerkjent og overholdt både blant folkene i medlemsstatene selv og blant folkene i de områder som står under deres overhøyhet.

• Artikkel 1
  Alle mennesker er født frie og med samme menneskeverd og menneskerettigheter. De er utstyrt med fornuft og samvittighet og bør handle mot hverandre i brorskapets ånd.
• Artikkel 2
  Enhver har krav på alle de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring, uten forskjell av noen art, f. eks. på grunn av rase, farge, kjønn, språk, religion, politisk eller annen oppfatning, nasjonal eller sosial opprinnelse eiendom, fødsel eller annet forhold.Det skal heller ikke gjøres noen forskjell på grunn av den politiske, rettslige eller internasjonale stilling som innehas av det land eller det område en person hører til, enten landet er uavhengig, står under tilsyn, er ikke-selvstyrende, eller på annen måte har begrenset suverenitet.
• Artikkel 3
  Enhver har rett til liv, frihet og personlig sikkerhet.
• Artikkel 4
  Ingen må holdes i slaveri eller trelldom. Slaveri og slavehandel i alle former er forbudt.
• Artikkel 5
  Ingen må utsettes for tortur eller grusom, umenneskelig eller nedverdigende behandling eller straff.
• Artikkel 6
  Ethvert menneske har krav på overalt å bli anerkjent som rettssubjekt.
• Artikkel 7
  Alle er like for loven og har uten diskriminering rett til samme beskyttelse av loven. Alle har krav på samme beskyttelse mot diskriminering i strid med denne erklæring og mot enhver oppfordring til slik diskriminering.
• Artikkel 8
  Enhver har rett til effektiv hjelp av de kompetente nasjonale domstoler mot handlinger som krenker de grunnleggende rettigheter han er gitt i forfatning eller lov.
• Artikkel 9
  Ingen må utsettes for vilkårlig arrest, fengsling eller landsforvisning.
• Artikkel 10
  Enhver har krav på under full likestilling å få sin sak rettferdig og offentlig behandlet av en uavhengig og upartisk domstol når hans rettigheter og plikter skal fastsettes,og når en straffeanklage mot ham skal avgjøres.
• Artikkel 11.1
  Enhver som er anklaget for en straffbar handling har rett til å bli ansett som uskyldig til det er bevist ved offentlig domstolsbehandling, hvor han har hatt alle de garantier som er nødvendig for hans forsvar, at han er skyldig etter loven.
• Artikkel 11.2
  Ingen må dømmes for en handling eller unnlatelse som i henhold til nasjonal lov eller folkeretten ikke var straffbar på den tid da den ble begått. Heller ikke skal det kunne idømmes strengere straff enn den som det var hjemmel for på den tid da den straffbare handling ble begått.
• Artikkel 12
  Ingen må utsettes for vilkårlig innblanding i privatliv, familie, hjem og korrespondanse, eller for angrep på ære og anseelse. Enhver har rett til lovens beskyttelse mot slik innblanding eller slike angrep.
• Artikkel 13.1
  Enhver har rett til å bevege seg fritt og til fritt å velge oppholdssted innenfor en stats grenser.
• Artikkel 13.2
  Enhver har rett til å forlate et hvilket som helst land innbefattet sitt eget og til å vende tilbake til sitt land.
• Artikkel 14.1
  Enhver har rett til i andre land å søke og ta imot asyl mot forfølgelse.
• Artikkel 14.2
  Denne rett kan ikke påberopes ved rettsforfølgelse som har reelt grunnlag i upolitiske forbrytelser eller handlinger som strider mot De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 15
  Enhver har rett til et statsborgerskap. Ingen skal vilkårlig berøves sitt statsborgerskap eller nektes retten til å forandre det.
• Artikkel 16.1
  Voksne menn og kvinner har rett til å gifte seg og stifte familie uten noen begrensning som skyldes rase, nasjonalitet eller religion. De har krav på like rettigheter ved inngåelse av ekteskapet, under ekteskapet og ved dets oppløsning.
• Artikkel 16.2
  Ekteskap må bare inngås etter fritt og fullt samtykke av de vordende ektefeller.
• Artikkel 16.3
  Familien er den naturlige og grunnleggende enhet i samfunnet og har krav på samfunnets og statens beskyttelse.
• Artikkel 17
  Enhver har rett til å eie eiendom alene eller sammen med andre. Ingen må vilkårlig fratas sin eiendom.
• Artikkel 18
  Enhver har rett til tanke-, samvittighets- og religionsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å skifte religion eller tro, og frihet til enten alene eller sammen med andre, og offentlig eller privat, å gi uttrykk for sin religion eller tro gjennom undervisning, utøvelse, tilbedelse og ritualer.
• Artikkel 19
  Enhver har rett til menings- og ytringsfrihet. Denne rett omfatter frihet til å hevde meninger uten innblanding og til å søke, motta og meddele opplysninger og ideer gjennom ethvert meddelelsesmiddel og uten hensyn til landegrenser.
• Artikkel 20
  Enhver har rett til fritt å delta i fredelige møter og organisasjoner. Ingen må tvinges til å tilhøre en organisasjon.
• Artikkel 21
  Enhver har rett til å ta del i sitt lands styre, direkte eller gjennom fritt valgte representanter. Enhver har rett til lik adgang til offentlig tjeneste i sitt land. Folkets vilje skal være grunnlaget for offentlig myndighet. Denne vilje skal komme til uttrykk gjennom periodiske og reelle valg med allmenn og lik stemmerett og med hemmelig avstemning eller likeverdig fri stemmemåte.
• Artikkel 22
  Enhver har som medlem av samfunnet rett til sosial trygghet og har krav på at de økonomiske, sosiale og kulturelle goder som er uunnværlige for hans verdighet og den frie utvikling av hans personlighet, blir skaffet til veie gjennom nasjonale tiltak og internasjonalt samarbeid i samsvar med hver enkelt stats organisasjon og ressurser.
• Artikkel 23.1
  Enhver har rett til arbeid, til fritt valg av yrke, til rettferdige og gode arbeidsforhold og til beskyttelse mot arbeidsløshet.
• Artikkel 23.2
  Enhver har uten diskriminering rett til lik betaling for likt arbeid.
• Artikkel 23.3
  Enhver som arbeider har rett til en rettferdig og god betaling som sikrer hans familie og ham selv en menneskeverdig tilværelse, og som om nødvendig blir utfylt ved annen sosial beskyttelse.
• Artikkel 23.4
  Enhver har rett til å danne og gå inn i fagforeninger for å beskytte sine interesser.
• Artikkel 24
  Enhver har rett til hvile og fritid, herunder rimelig begrensning av arbeidstiden og regelmessige ferier med lønn.
• Artikkel 25.1
  Enhver har rett til en levestandard som er tilstrekkelig for hans og hans families helse og velvære, og som omfatter mat, klær, bolig og helseomsorg og nødvendige sosiale ytelser, og rett til trygghet i tilfelle av arbeidsløshet, sykdom, arbeidsuførhet, enkestand, alderdom eller annen mangel på eksistensmuligheter som skyldes forhold han ikke er herre over.
• Artikkel 25.2
  Mødre og barn har rett til spesiell omsorg og hjelp. Alle barn skal ha samme sosiale beskyttelse enten de er født i eller utenfor ekteskap.
• Artikkel 26.1
  Enhver har rett til undervisning. Undervisningen skal være gratis, i det minste på de elementære og grunnleggende trinn. Elementærundervisning skal være obligatorisk. Alle skal ha adgang til yrkesopplæring, og det skal være lik adgang for alle til høyere undervisning på grunnlag av kvalifikasjoner.
• Artikkel 26.2
  Undervisningen skal ta sikte på å utvikle den menneskelige personlighet og styrke respekten for menneskerettighetene og de grunnleggende friheter. Den skal fremme forståelse, toleranse og vennskap mellom alle nasjoner og rasegrupper eller religiøse grupper og skal støtte De Forente Nasjoners arbeid for å opprettholde fred.
• Artikkel 26.3
  Foreldre har fortrinnsrett til å bestemme hva slags undervisning deres barn skal få.
• Artikkel 27.1
  Enhver har rett til fritt å delta i samfunnets kulturelle liv, til å nyte kunst og til å få del i den vitenskapelige framgang og dens goder.
• Artikkel 27.2
  Enhver har rett til beskyttelse av de åndelige og materielle interesser som er et resultat av ethvert vitenskapelig, litterært eller kunstnerisk verk som han har skapt.
• Artikkel 28
  Enhver har krav på en sosial og internasjonal orden som fullt ut kan virkeliggjøre de rettigheter og friheter som er nevnt i denne erklæring.
• Artikkel 29.1
  Enhver har plikter overfor samfunnet som alene gjør den frie og fulle utvikling av hans personlighet mulig.
• Artikkel 29.2
  Under utøvelsen av sine rettigheter og friheter skal enhver bare være undergitt slike egrensninger som er fastsatt i lov utelukkende med det formål å sikre den nødvendige anerkjennelse av og respekt for andres rettigheter og friheter, og de krav som moralen, den offentlige orden og den alminnelige velferd i et demokratisk samfunn med rette stiller.
• Artikkel 29.3
  Disse rettigheter og friheter må ikke i noe tilfelle utøves i strid med De Forente Nasjoners formål og prinsipper.
• Artikkel 30
  Intet i denne erklæring skal tolkes slik at det gir noen stat, gruppe eller person rett til å ta del i noen virksomhet eller foreta noen handling som tar sikte på å ødelegge noen av de rettigheter og friheter som er nevnt i Erklæringen.

av David McNally

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, Det asiatiske mirakel. De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete Nytenkning om Asias mirakel. Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10.000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300.000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2. januar 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumulering. I mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4. juni 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7 mars 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sør-Korea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3% første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1.000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18. mai 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1.000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities (datterselskap til Royal Bank of Canada, oversetters anm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt. (1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1.200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500.000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo, o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter

• 1) Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.
• 2) Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, side 54, utgitt av Røde Fane 1998
• 3) Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), side 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, side 12-23.
• 4) Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.
• 5) Karl Marx, Kapitalen, bind 1.

av Kirsten Holstad og Randi Solberg

Dette er tittelen på et mini-hefte lagd av Roar Eilertsen ved De Facto til Kvinner på tvers-konferansen 20. til 21. september ifjor. Heftet fortjener oppmerksomhet fordi det på en enkel måte gjennomgår det folk flest oppfatter som komplisert, nemlig utviklinga i norsk økonomi. Dette blir gjort på elleve lettleste sider under seks stikkord:

• Et rikt land – i sterk vekst.
• Staten «drukner i penger».
• Rekordoverskudd i næringslivet.
• Innstramningspolitikken skapte massearbeidsløshet.
• Moderasjonslinja og «Solidaritetsalternativet».
• Ulikhetene i samfunnet øker.

Det vises til at Norge er et av verdens rikeste land, og at i årene 1994-96 var veksten i norsk økonomi (BNP) betydelig. For alle disse årene viser statistikken at de sterkeste vekstbidragene kommer fra fastlandsøkonomien, ikke fra petroleumssektoren, slik mange tror. Og mens det meldes at stat og næringsliv får stadig større overskudd, presenteres forskningsrapporter som viser at de med lavest inntekt i Norge har blitt enda fattigere på 90-tallet. På en grei måte vises at fordelinga mellom de som lever av å selge arbeidskrafta si, og de som lever av andres arbeid, er i sterk endring til de sistnevntes fordel.

Deretter følger en gjennomgang av kvinnenes plass i arbeidslivet hvor dette også blir sett i europeisk sammenheng. Hovedvekta blir lagt på kvinnene som lever av å selge arbeidskrafta si til offentlig sektor. Det sies lite om kvinnene som arbeider i privat sektor, sjøl om nær 50 % av de yrkesaktive kvinnene arbeider der. Dersom det planlegges en oppfølger av dette heftet bør det styrkes på dette området.

På de neste 10 sidene omtales «kvinnekravene»:

• Ei lønn å leve av – likelønn.
• Lav lønn eller arbeidsløshet?
• Ei arbeidstid å leve med – 6-timersdagen.
• En velferdsstat som fungerer.
• Trygdesystemet – med- eller motspiller?

Spørsmålet om likelønn ser statistisk ut til å henge sammen med at kvinnelige arbeidere befinner seg i sektorer hvor det er lav lønn for alle. Dette kombinert med at forskjellene i lønn øker, stiller flertallet av alle arbeidere i en vanskeligere situasjon. Erfaringer fra Norge og andre høyt utvikla kapitalistiske land viser at det er noen få som får økt lønn, og de har over gjennomsnittslønn fra før. Det store flertallet, og spesielt kvinnene som er konsentrert i de lavtlønte sektorene, faller enda lenger ned. Dette stiller nå nye oppgaver for kvinne- og fagbevegelsen.

Avsnittet inneholder også mye av interesse om kostnadene ved 6-timersdagen, og viser at det er snakk om en kamp om fordelinga av verdiene som blir skapt, mellom de som selger arbeidskrafta si, og de som kjøper den. Om 6-timersdagen er «realistisk» avgjøres først og fremst av styrkeforholdet mellom fagbevegelsen og arbeidsgiverne, og ikke så mye av hva «vi har råd til».

Og til slutt fremmes påstanden om at privatisering truer velferdsstaten.

Hovedargumentet er at politikerne frasier seg innflytelse og overfører styringa av offentlige tjenester fra politikkens til markedet. Det er først og fremst kvinnene som taper på dette.

Det er befriende å få konkrete eksempler som viser at det ikke er den hellige, frie konkurransen og markedet som styrer utviklinga alene som en «gud», men at det er menneskeskapt. Heftet viser at mye av den økonomiske utviklinga er politisk bestemt.

For eksempel ble arbeidsledigheten i perioden 1987 til 1993 økt fra 40.000 til 180.000 fordi myndighetene satte i verk kraftige innstramninger i 1986-87. Det førte til at det private forbruket sank med 6 % fra 1987-89. Sparebankforeningen påviste at mange husholdninger tapte kjøpekraft tilsvarende en hel månedslønn i årene 1986-89. Eierinntektene økte i årene 1988-90 med om lag 35 % som en sammenlikning.

Brekkstanga for å få dette til, var kutt i offentlige budsjetter, deflasjon (prisnedgang på en del varer) og sterk økning i rentene på lån.

Noen tanker etter å ha lest heftet

Heftet gir en del gode argumenter som kan gi nye innfallsvinkler for å fremme krav om 6-timersdagen med ny stryke, for eksempel på bakgrunn av den omfordelinga som har skjedd mellom arbeid og kapital.

Mange kvinner i privat sektor tør ikke stille kravet om 6-timersdagen. 6-timersdagen er et helt riktig krav å stille, men likevel er det slik at få kvinner i industrien gjør det. Det kan blant annet skyldes redselen for å miste jobben: blir lønnskrava for høye er mange bekymra for at det skal bli for dyrt for bedriften, slik at bedriften ikke klarer konkurransen og må gi opp. 6-timersdagen er et ulønnsomt krav for bedriftene. Derfor er folk redde for å stille dette kravet.

De kvinnedominerte arbeidsplassene i privat sektor er ofte små og mellomstore bedrifter som ikke får de gigantoverskuddene som de store mannsdominerte bedriftene.

Har Norge råd til kvinner? spør artikkelforfatteren. Ja, vil vi svare, men det kapitalistiske samfunnssystemet som vi har i dag, har så langt ikke vært i stand til å gi kvinner gode og likeverdige leveforhold.

De parolene for krav som Eilertsen fremmer virker litt vanskelig å fremme med enkle ord. Det er få som har tro på at overføringer via staten for å heve lønningene i enkelte bransjer er gjennomførbart i det samfunnssystemet vi lever under. Men kravene er greie som et utgangspunkt for en diskusjon om hva slags samfunn dette egentlig er. Et samfunn hvor arbeidskrafta er mindre verdt når den utfører kontorarbeid, enn arbeid i kjemisk industri. Egentlig er det jo helt fjernt siden arbeidsfolks behov for mat og husvære ikke er vestlig forskjellig i de to bransjene.

Hva skal vi som lever av å selge arbeidskrafta vår, egentlig med staten viss den ikke kan omfordele midler i forhold til så grunnleggende behov?

Heftet er fullspekket med informasjon som er godt anvendelig både for kvinnelige og mannlige arbeidere.

(Heftet kan bestilles hos De Facto, Dronningensgate 22, 0154 Oslo eller på telefon: 22 33 33 35.)

av Morten Falck

Etter den franske revolusjonens stormende år og Napoleons omveltninger over Europakartet inntrådte en periode av knugende reaksjon. Dette var Metternichs glanstid, den hellige alliansens tid, da målet var å bevare freden for enhver pris. Det vil si fyrstenes fred, reaksjonens fred. Alle opprør, alle forsøk på demokratiske omveltninger ble slått ned med hard hånd.

Men rett etter midten av 1840-åra blei det tydelig at denne tida var omme. Det var som om det lå vår i lufta. To tyske intellektuelle, den mørke, unge filosofiprofessoren Karl Marx (29 år) og hans fire år yngre venn Friedrich Engels, hadde utarbeidet sitt filosofiske grunnsyn, den dialektiske og historiske materialismen. Nå arbeidet de for å forene flest mulig av de tyske arbeiderne som var spredt i eksil i Europas byer, og bygge en demokratisk bevegelse som kunne lede en kommende omveltning. Hvor aktiv rolle de to spilte i dette arbeidet har ikke blitt kjent før i moderne tid.

Det kommunistiske manifest, som var programdokumentet til Kommunistenes forbund, er et dristig dokument, skrevet av unge menn med glødende viljer og tro på framtida. De har sett og opplevd undertrykkelsen, og de hater den intenst. Skarpt og malende beskriver de tida og de grunnleggende motsigelsene, og peker ut målet for arbeiderklassen: Det kommunistiske samfunn, uten klassemotsigelser, uten privateiendom, uten undertrykkelse. Veien til frihet går gjennom arbeiderklassens herredømme.

Manifestet blei skrevet av de to på oppdrag fra den andre kongressen til Kommunistenes forbund, som blei holdt i London fra 29. november til 8. desember 1847. Kongressen hadde diskutert et utkast til programdokument, og vedtok de prinsippene Marx og Engels la fram og som Marx endelig førte i pennen i januar 1848. I slutten av februar blei Manifestet gitt ut – og så kom februarrevolusjonens stormende vårløsning.

Organisasjonen som sto bak dette blei grunnlagt blant tyske håndverkere og arbeidere i Paris i 1836-37. Den bar navnet «De rettferdiges forbund» og var et hemmelig selskap, med oppbygging omtrent som frimurerlosjene – naturlig nok, for frimurerne var opprinnelig også en hemmelig, revolusjonær organisasjon, innrettet på å kjempe mot adelens herredømme. Engels beskriver utviklinga av Forbundet fra hemmelig selskap til det blei omdannet i 1847 og tok navnet «Kommunistenes forbund» og til nedleggelsen i 1852 etter Kommunistprosessen i Køln. Den som vil, kan lese om dette i Engels’ artikkel Om historien til Kommunistenes forbund fra 1885. Men den grundige boka han hadde planlagt å skrive om dette emnet, fikk han aldri tid til.

Mye av arbeidet med omdanninga av «De rettferdiges forbund» har vært skjult i historiens mørke. Men på slutten av 1960-tallet forsket sveitseren Bert Andréas i arkivene i Stats- og universitetsbiblioteket i Hamburg. Her kom han over arkivene til Joachim Friedrich Martens, som hadde vært aktivt medlem av forbundet. Gjennom to verdenskriger og nazistenes herjinger var disse papirene blitt bevart, kanskje fordi ingen kjente til hva de inneholdt.

Her fant Andréas nemlig dokumenter fra prosessen med å omdanne «De rettferdiges forbund» til «Kommunistenes forbund» i 1847. Blant dokumentene var programutkast og vedtektsutkast fra Forbundets første kongress, 2.-9. juni 1847, som ikke var kjent fra før. Programutkastet, Utkast til en kommunistisk trosbekjennelse, er skrevet med Engels’ håndskrift.

Siden vi kjenner de vedtektene som Kommunistenes forbund vedtok i desember 1847, gir utkastet fra juni oss mulighet til å se litt av den prosessen som foregikk for å omdanne forbundet. Engels deltok aktivt på begge kongressene. Han arbeidet for å gi organisasjonen et demokratisk grunnlag, og fjerne alle elementer av konspirasjon og sekterisme. Målet var en organisasjon med et sterkt medlemsdemokrati, og med en sterk sentralisme. Altså det vi i våre dager kaller demokratisk sentralisme.

Det er interessant å sammenligne de to versjonene. Allerede i juni-versjonen er forbundets navn slått fast og mottoet er forandret fra det tidligere «Alle mennesker er brødre» til parolen vi kjenner fra Manifestet: «Proletarer i alle land, foren dere!» Organisasjonen er bygd på klare demokratiske prinsipper, og på sentralismen. Men omdanningen er ikke ferdig. Fortsatt var det spor av det hemmelige selskapet. Det syns i formålsparagrafen (artikkel 1) og i flere av formuleringene i artikkel 3 (medlemmene skal oppføre seg mandig og overholde ærens lover), ikke minst i sekterismen i punkt e. Det henger tydelig igjen som en begrensning av kongressens makt i artikkel 21, en småborgerlig ultrademokratisme som gir fellesskapene rett til å forkaste kongressens beslutninger. Og det viser seg som et opptaksrituale med fast formulerte spørsmål i artikkel 36. Alt dette blei endra på kongressen i desember.

Mellom disse to kongressene lå det en demokratisk diskusjon på grunnplanet, som førte til at Forbundet godtok formuleringene til Marx og Engels. Kampen sto ikke mellom noen få kloke hoder på en kongress, men den sto om medlemmenes bevissthet i de lokale organisasjonene. Marx og Engels gikk skrittvis fram, og tok hensyn til tenkinga hos medlemmene. Skulle de vinne organisasjonen, måtte medlemmene vinnes over til de kommunistiske prinsippene, gjennom tålmodig diskusjon.

Det er interessant å legge merke til at alle medlemmene har dekknavn, at lokalorganisasjonene ikke kjenner hverandre, og at medlemmene har taushetsplikt utad om forbundssaker. Det var en dyd av nødvendighet. Da denne tausheten sprakk i 1852, gikk Forbundet mot sin oppløsning.

I våre dager hender det folk vil ha oss til å tro at den demokratiske sentralismen er noe Lenin oppfant, og som vi bør ta avstand fra. Vedtektene til Kommunistenes forbund viser at prinsippet ikke bare er eldre enn Lenin, men at det har sin rot i den proletariske bevegelsens barndom, i kampen for å forene den internasjonale arbeiderklassen foran de første store slagene for frihet og demokrati. Den demokratiske sentralismen er et organisasjonsprinsipp som bryter med de konspiratoriske tradisjonene til borgerskapets hemmelige selskaper. Det er uløselig knyttet til arbeiderbevegelsen. Men legg merke til at ikke bare er de lokale organisasjonene underlagt de sentrale og de sentrale underlagt kongressen. Medlemmene har også den demokratiske retten til å tilbakekalle representanter de er misfornøyd med – på ethvert tidspunkt. Og velge nye. Og de kan gi sine delegater til kongressen bundet mandat. Uten sentralisme fungerer ikke demokratiet – men demokratiet ligger alltid på bånn. Det er massene som er de virkelige heltene – i 1847 som i 1871, i 1917 som i 1949, i 1972 som i 1994. Og i 1998.

av Asta Beate Håland og Leikny Øgrim

Overtro er uvesentlig. Det finnes mange viktigere emner som trenger undersøkelse, læring og debatt. Men nettopp derfor må vi bruke tid på det.

Det er et problem at mange folk blir overtroiske eller religiøse isteden for revolusjonære. Dette er særlig viktig i forhold til kvinnebevegelsen, med dyrking av det urkvinnelige, og til miljøbevegelsen, med tro på naturens egen vilje og hensikt overordna mennesket.

Med denne artikkelen ønsker vi å diskutere materialisme og idealisme, og vi ønsker å beskrive og forklare en bestemt retning innen overtro, nemlig astrologi. Vi ser astrologi som overtro, og vi ser overtro som religion. Vi mener at all religion er skadelig.

Hva er sannhet?

I diskusjoner om overtro er det ikke alltid enkelt å skille sant fra usant, rett fra galt og vitenskap fra overtro. Virkeligheten kan oppfattes totalt forskjellig av ulike personer i akkurat de samme fysiske omgivelsene. Hva er da sannheten?

Enhver subjektiv oppfatning av virkeligheten er ikke like riktig, like sann og like verdifull. Hvis A hevder at 2+2 er 4 og B hevder at det er 5, så er det forskjell på de to utsagnene. Det ene er riktig, det andre er galt. Sånn er det på noen områder, men ikke på alle.

Hvis A sier at det er varmt og B at det er kaldt, så kan de ha rett begge to. For varme og kulde er ikke objektive størrelser, sånn som tall er det. Hvis du har vaska opp i varmt vann og deretter stikker fingeren i en kopp nykokt kaffe, så virker kaffen kald, men hvis du tar fingeren fra et glass isvann til den samme kaffekoppen, så føles den varm. Kaffen er både varm og kald, det spørs på hva du sammenlikner den med. Varme og kulde er ikke objektivt. Temperatur derimot, kan vi måle objektivt.

Det samme kan vi si om kort og lang. En linje er kort eller lang i forhold til noe. Armen din er kort i forhold til en biltur, men lang i forhold til en meitemark. Men en meter er en meter. Det er objektivt. Problemet når vi diskuterer overtro, er at vi ofte diskuterer om en meter er en meter, om 20 grader celsius er 20 grader celsius, eller egentlig 50 i en annen dimensjon?

Vi må altså ha klare kriterier eller retningslinjer som er grunnlaget for diskusjonen om hva som er sant. Vi hevder at den eneste måten vi kan skaffe oss riktig kunnskap er gjennom praksis.

Vi nærmer oss et problem eller et område med en eller annen forhåndsteori, eller ide eller forestilling. Den teorien prøver vi ut i praksis: ved å prøve om virkeligheten oppfører seg etter teorien. Resultatet av praksisen er ny teori: enten er teorien bekrefta og forsterka, eller den blir endra eller forkasta.

Et eksempel: en liten gutt gikk på tur med oldemora si og så på planter og trær. Han hadde en forhåndsteori om hvordan ting utvikler seg i naturen: valp blir hund når den vokser, lam blir sau, fole blir hest, kalv blir ku. Så han pekte logisk på eineren og spurte oldemora om den ble furu når den ble stor. Klokt. Teorien var ikke dum, men den holdt ikke i forhold til praksis, og måtte revideres. Etter hvert som han får prøvd teoriene, endra dem og prøvd dem igjen, finner han trolig ut at også dyra er de samme når de er små og når de er store, men noen endrer navn underveis. Dette er en brukbar teori, inntil han en dag finner ut om larver og pupper og sommerfugler, da må teorien revideres igjen.

Dette gjelder individuell kunnskap. Men verden er nå så viselig innretta at menneskene ikke lever aleine. Vi trenger ikke finne ut alt helt på egenhånd. Vi trenger ikke finne opp alle teorier eller prøve dem ut i praksis sjøl. Vi lærer av andres erfaringer, av andres teorier og av andres eksperimenter og forsøk som kan bekrefte eller avkrefte teorier.

Når vi skal vurdere om noe er sant, så må vi måle det mot praksis, ikke nødvendigvis vår egen, men praksis som kan gjentas, eller som er godtgjort på et eller annet vis. Med andre ord, teoriene prøves ut gjennom forsøk som er etterprøvbare og kontrollerbare. Hvis ett forsøk viser at teorien ikke gjelder, må den forandres. Teorien skal gjelde under bestemte betingelser, eksperimenter skal kunne kontrolleres og gjentas av andre med samme resultat. Dette gjelder innen naturvitenskap. Innen samfunnsvitenskap gjelder andre krav til teorier. Astrologene hevder at de driver med vitenskap. Siden stjerner og planeter er en del av naturen må vi forutsette at det er naturvitenskapelige prinsipper som skal ligge til grunn for diskusjonen.

Teorien: Astrologi

Astrologi er læren om hvordan himmellegemer påvirker menneskenes liv. De fleste av oss kjenner til astrologien først og fremst gjennom ukebladhoroskopene, platte generelle beskrivelser som vi kan lese høyt og le av i festlig lag. Men mange betaler i dyre dommer for å få stilt sine personlige horoskoper, ut fra fødselsøyeblikket og nøyaktig fødselssted, solas, månens og de forskjellige stjernenes stilling i forhold til hverandre og til deg. Dette bestemmer dine egenskaper og ditt livsløp. En hobbyastrolog sier for eksempel: «Hva gjør deg unik? Planetenes stilling på fødselstidspunkt og sted. Hvor er ascendanten din? Den som forteller hvordan andre oppfatter deg.»

Det er selvfølgelig forskjellig hvor mye folk legger i dette. Noen tror fult og fast på det: alt er lagt i stjernenes makt, alt er forutbestemt. Langt flere tror «litt». Det betyr at de tror stjernene bestemmer noen av karaktertrekkene til en nyfødt baby, og at det er opp til foreldrene å styre oppdragelsen slik at de stjernestyrte evnene blir utnytta og de mindre heldige karaktertrekkene blir bekjempa. Horoskopene kan også, hevder mange, brukes til å forstå deg sjøl bedre, fortelle om dine egne muligheter, og hvilke farer og fallgruver du bør styre unna.

En av forfatterne er etter vestlig astrologi vekt, og kjennetegnes dermed ved sitt lune vesen og sans for ærlighet. Hun strever etter en varig livsbalanse og opphøyer likevektighet til et ideal. Hvis vi derimot skal tro på kinesisk astrologi, der alle som er født i samme år har grunnleggende samme egenskaper, er hun slange, som kjennetegnes ved å være rik på visdom og sjarme, romantisk og dypttenkende, styrt av intuisjon, og med en tendens til intrigemakeri.

Ikke mange tror virkelig på ukebladastrologi. Det oppfattes av de fleste som uskyldig moro. Men i Dagbladet eller på internett kan du se hvor mange som lever av å stille horoskoper, og så kan du begynne å fatte hvor utbredt denne troen er. Hva synes du om dette lille eksemplet fra en som tilbyr sine «vitenskapelige» tjenester på internett:

«Ingenting kan bli mer nøyaktig enn en kalkulasjon på data. Horoskopet du får, tar ikke bare hensyn til planetene og farten disse beveger seg i. Du får også tolkning av lykkepunktet, måneknuter, øst og nordpunkt, viktigste ressursstjerne osv. Pluto bruker f.eks. 247 år og 7 mnd. på sin ferd rundt solen. Vårt horoskop viser dette med 10 min. intervaller.

Astrologer som ikke bruker disse metoder vil bruke timer på å regne ut med tilsvarende nøyaktighet. Enkelte har uttalt at dataprogrammet som ligger til grunn for horoskoptolkningen er blitt et av verdens mest avanserte program for astrologer.»

Stjernene skal altså påvirke mennesket i fødselsøyeblikket. Det som påvirker kan dermed enten være lys eller gravitasjon.

La oss se litt på den første muligheten: Hvis det er lyset, må sola, den nærmeste stjernen, være det viktigste. Om fødselsen foregår om dagen eller natta er vesentlig, og om du blir født bak nedrulla gardiner, bak tjukke vegger eller under åpen himmel, og på hvilken side av jorda. Det siste er jo riktig: blir du født i sør, er sjansen for å bli fattig stor. Vi trenger ikke astrologi for å slå fast det.

Den andre muligheten er gravitasjon, altså tyngdekraft eller tiltrekning mellom ulike himmellegemer. Tiltrekningen mellom babyen og stjernene er ubetydelig. Gravitasjonen mellom jorda og sola er mye viktigere, og mellom dem som er til stede på fødestua. Med hensyn på gravitasjon, så har det større betydning om det er fire eller en til stede på fødestua enn hvilke stjerner som skinner i øyeblikket.

Praksis: Forsøk

Det finnes ingen kontrollerte forsøk som viser at astrologien virker. Derimot finnes mange undersøkelser som tyder på det motsatte. For spesielt interesserte kan vi henvise til stiftelsen Skepsis, som har spesialisert seg på konkret tilbakevisning av ulike former for overtro. Deres internettside http://www.skepsis.no/tema/#astrologi inneholder noen artikler om emnet og en oversikt over de viktigste undersøkelsene av fenomenet.

Et eksempel henta fra ovennevnte nettsted, et kåseri om astrologi av Oddbjørn Engvold, professor i astrofysikk:

«»Men», sier astrologen, «forutsigelsene stemmer jo!» Da så! – Nå har det seg så at det er blitt gjort seriøse eksperimenter for å etterprøve akkurat dette med hvor godt forutsigelsene stemmer. Den trolig best kjente undersøkelsen ble lagt opp og utført av en gruppe anerkjente fysikere, statistikere, psykologer, i samarbeid med velrenommerte astrologer. Astrologene uttalte på forhånd at forsøkene var blitt tilrettelagt slik at de ville gi en rettferdig test på horoskopenes holdbarhet. Resultatene fra denne testen er fremlagt og detaljert beskrevet i det internasjonale tidsskriftet Nature i desember 1985. Kort fortalt var resultatet at treffprosenten i forutsigelsene om menneskers personlighet var den samme som forventet ved ren tilfeldighet. Forutsigelsene viste seg å være totalt verdiløse.» (http://www.skepsis.no/tema/astrologi/engvoldkaaseri1.html)

Selvfølgelig blir de som lever av spådomskunst etter hvert blir ganske gode menneskekjennere. De ser an folk, vurderer dem i forhold til klær, dialekt, utseende.

Du kan gjøre et enkelt forsøk sjøl: Hvis du er generell nok, kan du stille de flotteste horoskoper! Sånn gjør du: Lag en generell beskrivelse av typen: «Du kan av og til virke bråsint, men innerst inne er du glad i alle mennesker. Du har et pent ytre, men er likevel ikke helt tilfreds med utseendet ditt. Du er glad i det som er pent. Du er svært glad i dyr. Du avskyr urettferdighet. Du liker å omgås mennesker, men føler deg ofte ensom midt i mengden. Du er svært sosial, men dine innerste tanker vil du ha for deg selv. Du er selvstendig, kreativ, men liker godt å arbeide sammen med andre. Du blir oppfattet som lystig, men er også ofte trist.» Sånn kan du fortsette i samme spor. Beskrivelsen bør ta alle forbehold, men helst sånn at det ikke er alt for tydelig. Det må alltid være flest positive egenskaper – ellers kjenner ikke folk seg igjen! Si til vennene dine at du har blitt kjent med en astrolog, og at du har gitt henne deres fødselsdatoer, evt at du har lært astrologi sjøl. Se hvor mange som syns horoskopet passer for dem! Dette kan du gjenta med håndlesing, ansiktslesing, tyding av auraen – enten bare med å se, eller med å kjenne på den med hendene, bevegelse av pendel over kroppen eller hodet osv. Mulighetene er uendelige – det eneste du trenger er noen generelle ord om gode egenskaper, og øvelse så du høres overbevisende ut! Prøv sjøl, så skal du se at det virker!

Stemmer teorien?

Ingen ting tyder på at astrologi virker. Astrologene sier for eksempel: «Når folk hører at dette er mitt yrke, kommer ofte replikken: Tror du på dette? Svaret er: Nei, men jeg ser det fungerer!» Det hele ender altså opp som et spørsmål om tro. Og tro går det egentlig ikke an å argumentere mot. Men når troen blir opphøyd til teori, og til rettesnor for handling, og de troende forlanger å bli tatt alvorlig, så må vi kunne forlange beviser, eller i det minste sterke indisier, som sannsynliggjør teorien.

Forleden år var det forresten noen som fant et nytt stjernetegn: slangebærerens tegn dukka plutselig fram på dyresirkelen, til stor glede for oss, og til fortvilelse for enkelte astrologer: det viste seg altså at det var 13 stjernetegn isteden for 12. Vi hadde blitt lurt i alle år!! De som trodde de var jomfru, var nå plutselig blitt for eksempel løve. Så alle forandra karakter og personlige egenskaper.

Fra spøk til alvor: hvordan stjernetegnene bestemmes er selvsagt et menneskelig verk. Hvorvidt det er 12 eller 13 eller 4 eller 87 stjernetegn er et spørsmål om gruppering og perspektiv. Hvis vi skulle lage stjernetegn i dag, ville vi sannsynligvis ha lagd telefon, bil, fly, datamaskin og kanskje sykkel?

På bildet er stjernetegnet Løven enkelt gjort om til vårt nydefinerte stjernetegn Båten.

Damer og astrologi

Den delen av overtrua som presenterer seg sjøl som alternativ og antiautoritær er som sådan knytta til ventetida. Samtidig er funksjonen at folk blir trukket vekk fra politisk virksomhet og over mot det individuelle. Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra førkristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Arbeidsløshet, økologiske katastrofer, kjernefysisk trussel, rasisme og vold er materielle betingelser for frykt. I denne situasjonen, der radikale, revolusjonære og feministiske bevegelser ikke er like populære som før, og sosialsimen har lidd et historisk nederlag, må folk finne håp og tro et annet sted. I steden for å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver særlig kvinnene nå å kontrollere den gjennom magi.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det. Eller skal vi si at det er enda verre: at kvinnebevegelsen flørter med ideer om det urkvinnelige, om kvinners naturlige okkulte opprinnelige egenskaper? Denne tendensen er godt beskrevet i boka Sjelen som turist av Bjørg Vindsetmo.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

Noen harde ord til slutt

Overtro er uvitenskapelig og tåpelig, idealistisk og metafysisk og står i motstrid til alt hva vi mener som materialister. Men hva så? Folk må vel få mene hva de vil uten at vi skal komme som tankepoliti og fortelle at alt de tenker er feil? Det skader da ingen om noen tror litt på stjerner eller krystaller? Folk må kunne engasjere seg i hva de vi, – sultne villkatter, burhøns eller astrologi.

Vi mener det er forskjell på å bruke livet på katte- og hønesaken i forhold til astrologi. Vi syns det er tåpelig å bruke livet sitt til forsvar for burhøns så lenge det sitter mange mennesker i bur over hele verden. Men det er ikke skadelig å kjempe for burhøns! Det gjør ikke mennesker dumme! Overtro derimot er et tankesett som gjør folk mindre i stand til å prøve å forandre livet sitt.

Les mer:

• James Randy er en amerikansk tryllekunstner som har via livet sitt til å kjempe mot overtro, og blant annet stadig vinner rettssaker mot den israelske bløffmakeren Uri Geller (som er særlig kjent for å bøye teskeier med viljekraft). Randy har skrevet flere bøker. De er morsomme.
• Jon Sandvik har skrevet boka Moderne overtro. Det er en materialistisk og vitenskapelig bok, som til tider er veldig god. Boka er ikke lett å få tak i.
• Bjørg Vindsetmo: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995, er særlig god på renselsesterapier, sjamanisme og andre moderne ting, samt på feministisk overtroisk. Boka preges av at forfatteren er kristen.
• Bladet Skepsis, gis ut av stiftelsen med samme navn. De har et glimrende nettsted: http://www.skepsis.no/ I denne sammenhengen er http://www.skepsis.no/tema/#astrologi særlig interessant. Det inneholder blant annet noen morsomme artikler og en oversikt over de viktigste kjente vitenskapelige studier om astrologi.
• Artikkelforfatterne har tidligere hatt en kort artikkel i Rød Ungdoms blad Rebell om overtro. En litt lengre versjon finnes på http://home.hio.no/~leiknyo/astro.htm.
• Og for ikke å være urimelige kan vi ta med et par startsteder for dem som vil leite fram mer om overtro på nettet: http://nettvik.no/nettloekka/altnett og http://nettvik.no/nettloekka/mystisketaarn/intro/introast.html. [Nettstedet finnes ikke lenger.]

av Johanne Bergkvist

Hvorfor kan ikke gutter få ligge i fred under dyna med pornobladene sine? Når gutter ikke har tilgang på «ekte vare», må de få kåte seg opp på blader uten å stå til rette for pornoindustri, kvinnefornedring og utbytting. Spøkefullt ment fra forfatteren Arne Berggren og psykolog Dagfinn Sørensen kanskje? (Dagbladet søndag 9. november 1997)

Vi ser i dag en legitimering av porno gjennom nyhetsbildet og underholdningsbransjen i Norge, og ikke minst fra akademiske miljøer som har begynt å forsvare porno.

I mange år har anti-pornokampen stått sterkt i Norge. Pornobålene har brent i byer over hele landet og kvinnebevegelsen har satt inn kjempekrefter i å bevisstgjøre, informere og avsløre pornoindustrien og pornoens undertrykkende kvinnesyn. Misseshow, stripping og seksualisert reklame har blitt møtt med høylydte protester. Denne kraftige mobiliseringa mot porno har gjort at det har vært vanskelig å være for porno og samtidig være for likeverd mellom kjønnene. Det har vært vanskelig å konsumere porno uten å ta stilling til innholdets ideologi. Men dette har forandra seg. Det er ikke lenger pornomotstanderne som er på barrikadene. Mye av kampen mot porno ligger nede, mens pornoindustrien er på offensiven over hele verden.

Sexhandelen blomstrer. Bordeller og pornoproduksjon øker i takt med økonomisk krise og feminisering av fattigdommen. Samtidig tar pornoindustrien et stadig kraftigere grep om nye markedsgrupper. Pornoindustrien og pornoens budskap blir stadig råere og mer brutal, samtidig som det normaliseres gjennom en økende pornofisering av samfunnet rundt oss. Ta en tur innom Narvesen, videobutikken eller søk deg gjennom tilbudene på internett, og du vil møte en verden av sprikende jenter som proklamerer for all verden at jenter er til for å kjøpes, brukes og kastes. H&M sine reklamekampanjer fyller byveggene med reklamedamer, hvor halvparten er pornomodeller og som framstilles på samme måte som jentene i pornoindustrien. Slå opp i Dagbladet og bli tilbudt porno i glorete farger fra blader som melder at jenter lever for å bli voldtatt, knulle 300 forskjellige menn om dagen eller bli klypi med klyper og slått i festlig sm-lek.

Pornoen finner nye markeder

Salg av kvinnekroppen gjør deg rik. Verdens tredje største industri, etter narkotika- og våpenindustrien, er porno og prostitusjonsindustrien. I USA er pornoindustrien større enn hele film- og plateindustrien til sammen. FN anslår at 200 millioner mennesker i verden i dag lever som slaver. Flertallet er hushjelper eller fabrikk- og landarbeidere, men en stadig økende andel er kvinner og barn i sexhandelen. Salg av sex og kropp er en genial investering fra et kapitalistisk synspunkt. Det betyr ubegrensa tilgang på både arbeidskraft og vare.

Samtidig øker fattigdommen i verden i rekordfart, hvor jenter og kvinner rammes hardest, og dermed øker også tilgangen på unge jenter til den gigantiske pornoindustrien. Unge jenter fra tredje verden importeres til Europa, som postordrekoner, til bordeller og til pornoproduksjon. Sexhandlerne får tak i jenter ved kidnapping og ved kjøp av jenter. Mange jenter lures med falske løfter om arbeid, som «underholdere», hushjelper eller «vertinner» og har liten anelse om at de tvinges inn i prostitusjon. Andre jenter lokkes med ekteskapstilbud slik som det er tilfelle med vietnamesiske kvinner, som reiser til Kina eller de thailandske og filippinske jentene som fraktes til Australia. Her møter de en virkelighet i prostitusjons- og pornoindustri, uten pass og papirer og uten rettigheter.

Gjennom det menneskefiendtlige synet som pornoen sprer er det lettere i neste omgang å rekruttere en ny generasjon unge jenter til pornoindustrien. Det å selge underlivet sitt blir ufarliggjort gjennom pornoens lykkehistorier om «den lykkelige hora som selger kroppen sin fordi hun liker det».

Samtidig som kapitalismen gjennom salg av jenter har nærmest ubegrensa tilgang på vare og arbeidskraft, har pornoindustrien starta offensiven for å få innpass på et umetta marked. Forbruket av porno og prostituerte kan alltid økes, markedet kan alltid utvides, for salg av kropp er en lønnsom geskjeft. Dette vet både porno og reklameindustriens bakmenn, og vi blir derfor nå møtt med en enorm offensiv for å normalisere porno. For å utvide markedet må pornoindustriens bakmenn innta «nytt territorium», og å nå ut til grupper som tidligere kanskje ikke har identifisert seg med porno eller har vært målgruppe for pornooffensiven. Grovt skissert er de nye målgruppene ungdom, damer, radikale, akademikere og intellektuelle.

Porno er blitt mote

Unge jenter i dag er flaska opp på en myte om likestilling. Vi har lært at kampen for kvinnefrigjøring i stor grad var noe som hørte 70-åra til og at kampene er vunnet. Dagens ungdom er avpolitiserte og ser på seg selv som likestilte, frigjorte og liberale. Pornoen har fått innpass i denne frigjorte ungdomskulturen. Blant moteriktig ungdom i Norge er porno «in». Lakk og lær er mote, voldelig sex er spennende. Det mest direkte eksemplet på dette er at ordet «porno» i mange ungdomsmiljø er synonymt med «stilig». «For ei porno bukse, for en porno konsert». Porno preger musikkindustrien gjennom kvinnefiendtlige tekster, musikkvideoer eller gjennom seksualiseringa av idolene som er tilfellet med den konstruerte popgruppa Spice Girls.

Siden porno er mote, så leser du porno om du vil være en hipp og trendy ungdom. Alt som er gøy, er lov. I frihetens og ytringsfrihetens navn sier de ja til dop, seksualisert reklame og sm. De er frie, moderne, åpne mennesker som velger sjøl.

Pornotrenden har sammenheng med den utstrakte liberalseringa på alle plan, som er presset fram av en markedsliberalistisk offensiv. Alle hindringer for økt profitt og makt til kapitalen skal fjernes. For pornoindustrien er standpunkt mot undertrykking og vold en slik hindring. For kapitalistene er krav om likeverd mellom kjønnene og dermed høyere kvinnelønn en slik hindring. Dette henger altså sammen med ideologien om at alt som er gøy er lov og individuell frihet til enhver pris. Vi ser den samme trenden gjøre seg synlig i debatten om narkotika. Liberalismen har knytta spørsmålet til ytringsfrihet. Også deler av venstresida diskuterer ytringsfrihet uten å nevne et ord om hva pornoen omhandler, kvinner, og hva slags syn på kvinner pornoens mannsverden formidler. I USA blei filmen om Hustler-kongen Larry Flynt, et «folk mot makta»-symbol. Spørsmålet om porno blei gjort til et spørsmål om «retten til å skrive hva du vil», selv om det er «uspiselig og usedelig». Hva porno egentlig er, blir holdt i bakgrunnen. Kvinneperspektivet er sørgelig fraværende og fører kvinneundertrykkingsperspektivet ut av den offentlige debatten.

Jenter for porno?

Men det er ikkje bare ungdom som har blitt en viktig målgruppe for porno og den seksualiserte reklameindustrien. Kvinner har også blitt en mere tydelig del av det publikum som pornoen nå ønsker å nå. Men for at kvinner som gruppe skal bli en enda større inntektskilde for pornoprofitørene, må pornoen tilrettelegges for sitt kvinnelige publikum. Derfor har mange pornoblader skaffet seg kvinnelige redaktører. Porno blir på den måten framstilt som noe som ikke bare menn driver med, men som er vel så legitimt for kvinner å lese og tenne på. Kvinner er de beste gallionsfigurene for den pillråtne pornoindustrien, for de er vanskelige å angripe. Med dem i spissen for pornobransjen forsvinner stemplet av den onde dollarmannen som tjener seg styrtrik på kvinners fornedrelse. Sten Ture Jensen, den norske eieren av Playboy, Lek og Cocktail, uttalte i et intervju i Arbeiderbladet om Linda Johansen: «Det intelligente har vært å bruke henne og andre kvinner som redaktører i Lek, Cocktail og Mann. På den måten har ikke Kvinnefronten og andre kunnet angripe så hardt.» En gjennomtenkt og effektiv strategi for å avvæpne pornomotstanderne.

Forsker Bente Træen ved statens Institutt for folkehelse mener at den viktigste endringen de siste 20 åra er at porno nå aksepteres av flere kvinner. Hun sier: «Kvinner har blitt mer lik mennene, på de fleste områder. De tar samme utdanning, tjener like mye og gjør karriere. Dette ser pornoindustrien, som nå helt tydelig henvender seg til kvinnene. Det er nytt at pornoindustrien nå tar hensyn til at kvinner og menn har ulike behov i forhold til porno.» Det amerikanske pornobladet Hustler har vært en av drivkraftene i denne nye strategien. De hevder at det er fordi mange menn og de nye kvinnelige leserne er lei av tradisjonell «vulgær» porno, at de nå har satset på estetisk porno og porno med handling. Et eksempel på et vellykket forsøk på å gjøre vanlig porno spiselig for en mer kresen leserkrets er Cupido. Cupido framstår som et erotisk blad som til og med kjøpes inn av biblioteker rundt om i landet. Cupido trykker «kunstneriske» bilder i svart/hvitt. De retter seg mot akademikere og kunstnere og siler smakfullt ut de mest kvinnefornedrende frasene, samtidig som innholdet er minst like pornografisk som et hvert annet dagligvare pornoblad. Slik blir den eneste forskjellen mellom Lek og Cupido lesermålgruppen.

Sjefredaktør av det norske Playboy, Wenche Steen har uttalt til Dagbladet om Playboy: «Dette bladet har ingen ting med pornografi å gjøre. Vi driver med ren kunst som du gjerne kan sammenlikne med Vigeland.»

Kampanje retta mot jenter

Vi og gutta – et ungdomsblad som leses av en rekke unge jenter, presenterer en holdning om at det er bra og frigjørende at jenter leser porno. Liberalistiske jenter har organisert seg i Jenter for porno. Men pornoens kampanje er i hovedsak ikke retta mot jenter som enslige pornolesere eller porno kun på jenters premisser, men for at jenter og gutter skal lese porno sammen. Det er de tradisjonelle pornobladene som legger til litt handling og estetikk, mens innholdet stort sett er det samme. Markedet for «jenteporno» som Playgirl er lite. Klarer pornoindustrien å få jenter til å ikke bare akseptere porno, men også gjøre dem til pornokonsumenter, har de gjort en genistrek – de har utvida markedet til det dobbelte samtidig som det åpner muligheter for flere jenter til industrien til å selge kroppen sin. Konsekvensene vil trolig være en økt pornofisering av jenterolla og økt aksept for pornoens ekstreme kjønnsrollemønster hvor kjøp og salg av jenter er en av hovedingrediensene.

Også enkelte feminister har markert seg for porno. Kvinneforskere som Wenche Mühleisen har blitt presentert som en viktig kvinneideolog gjennom spalteplass i Klassekampen. Hun framstiller damer for porno som modernisert kvinnekamp.

Spørsmålet vi da må stille oss, er om det er tilfelle at pornoen nå tar hensyn til kvinners behov og seksualitet eller om forandringene innen pornoen kun er overflatiske forsøk for å få innpass hos en ny markedsgruppe. Kan man skille mellom god og dårlig porno, mellom kvinnefiendtlig porno og kvinnefrigjørende porno? Er det sånn at pornomotstanderne har blitt puritanske og seksualfiendtlige, har pornoinnholdet forandra seg med at damer blei redaktører, med at Porno-Hagen og hans venner blei bytta ut med Lek-Linda? Nei! Budskapet, innholdet og ideologien i pornoen har ikke forandra seg selv om damer også nå finnes BAK kamera. Porno blir ikke mindre kvinnefiendtlig selv om bildene blir trykket i svart/hvitt og at romantiske effekter som brennende stearinlys og blafrende gardiner brukes som bakgrunn. Ideologien forsvinner ikke selv om pornoprodusentene legger inn replikker utover orgasmestønn og et dryss med handling for å gjøre pornoen mindre støtende. Innholdet i pornoen anno 1998 er det samme som det har vært, kvinnefiendtlig og fornedrende!

Alternativ porno?

Anti-pornokampen har vært ført an av revolusjonære, mot seksualisert undertrykking, for seksuell frigjøring og mot puritanisme. Men i det siste har pornomotstanderne kommet med ulike svar på hva som må gjøres i kampen mot den seksualiserte undertrykkinga. Tanker om alternativ porno har spredd seg omfattende inn i det anarkistiske miljøet i Norge og miljøet rundt Internasjonale Sosialister. Jenter i disse miljøene som for bare to tre år sida sto på barrikadene mot porno, er blant de fremste til å forsvare og lage alternativ kvinnefrigjørende porno. Spørsmålet for oss på venstresida blir da om det er mulig å lage kvinnefrigjørende porno (hvis vi som disse miljøene karakteriserer porno som kommersielt seksuelt materiell) under kapitalismen? Er det mulig å møte pornoindustriens undertrykking med vår egen porno? Den som trur at det er mulig, har du misforstått pornoens rolle i den omfattende kvinneundertrykkinga, misforstått det ideologiske budskapet i pornoen og viktigheten for resten av kvinneundertrykkinga. Det standpunktet bærer preg av en ganske typisk individualistisk tenking som vi ser fra visse typer miljøer på venstresida.

Konsekvensene av denne individualismen er å godta alt det pornoen ødelegger for kvinner, for sin egen seksuelle nytelse. Problemet med de som står på denne linja, er at de bruker akkurat samme argumentasjon som pornomotstanderne, men de havner ned på en annen konklusjon. Det er reaksjonært innhold i radikal form. Derfor må de tas på alvor. Hvis tankene om at vi aleine og individuelt kan bryte den seksualiserte undertrykkinga gjennom å lage bilder som gjør radikale kåte får innpass på venstresida, har vi latt oss slå kraftig tilbake av pornoindustriens ideologiske offensiv for å normalisere undertrykking overfor deres nye målgrupper.

Vi trenger en kraftig motoffensiv

Det står en ideologisk kamp om seksualiteten, om hva som skal være erotisk. Pornoen har et klart budskap: Mennesker som varer er erotisk. Voldtekt og sm er erotisk. Hva er alternativet? Erotisering av likeverd er det venstresida må stå for. Vi kan ikke godta at undertrykking er en del av seksualiteten for at det skal finnes noe å tenne på. For det er pornoindustrien og dens kvinnefiendtlige seksualitet som er tjent med at vold og undertrykking gjøres erotisk. Kapitalen er tjent med dette. De henter profitt fra kvinneundertrykkinga hver eneste dag; gjennom lav kvinnelønn og gratisarbeid i familien. Derfor er porno nødvendig ideologisk undertrykking for å stadfeste kjønnsrollene og legitimere kvinneundertrykkinga, ja til og med gjøre den til underholdning.

Samtidig som pornoindustrien er på offensiven, pornofiseres reklame og mote. Summen av pornofiseringa og seksualiseringa er at kampen mot porno har blitt satt kraftig tilbake.

Vi ser altså at pornoen går ut offensivt på nye områder, og møter oss i samfunnet gjennom nye kanaler hele tiden. Og samtidig ser vi at vi som pornomotstanderne ikke har klart å møte dette på en god nok måte. Vi ser at vi er på defensiven. Det er mulig å stoppe pornoens framtog. Men for at det skal skje, kreves det at vi pornomotstandere er klare, at vi veit hva vi kjemper mot. Vi må møte pornoindustriens offensiv med en enda kraftigere motoffensiv av sinte unge jenter og gutter. Venstresida må ikke la seg lure av pornoindustriens gallionsfigurer og alibier, selv om de er kvinnelige redaktører, feminister eller radikalere som lager egen porno. Vi har ikke tenkt til å la gutta få ligge i fred under dyna med pornobladene sine. Vi har ikke tenkt til å la pornoindustrien ture fram. Vi vil forsette å mobilisere til kamp mot porno og prostitusjon.

Kilder:

• Dagsavisen 7. november 1997
• Arbeiderbladet 12. juli 1997, 16. juli 1997, 26. juli 1997, 26. oktober 1997
• Klassekampen 22. november 1998, 14. januar 1998
• Opprør nr 2, 1997
• Rebell nr 2 og 3, 1997

av Pelle Collin

I juli 1944 møttes representanter for førtifire kapitalistiske land på det lille amerikanske stedet Bretton Woods. Den 2. verdenskrig gikk mot slutten, og det var på tide å tenke ut taktikken for etterkrigstida. Bretton Woods-mennene ville vedta langsiktige planer for den internasjonale økonomien.

Resultatet av møtet i Bretton Woods var oppretting av tre nøkkelorganisasjoner som skulle få stor betydning:

For det første en organisasjon til å regulere verdenshandelen, GATT, senere (i 1995) WTO, for det andre det internasjonale pengefondet IMF, og for det tredje Verdensbanken. De to sistnevnte navnene er ikke uten grunn synonyme med skjevhetene mellom nord og sør, mellom den velstående og den underutviklede delen av verden. I denne artikkelen skal vi ta en titt på IMF og Verdensbanken, ikke bare som fattigdomsprodusenter, men som strategiske instrumenter for imperialismen.

Strategiske inngrep

Etter Sovjetunionens kollaps og den kalde krigens slutt har imperialismens styringsapparat endret seg i et visst omfang; ikke i en kvalitativ «ny fase», men på en måte som avspeiler de endrede globale maktforholdene. Da Verdens Handelskonferanse, GATT, ble endret til Verdens Handelsorganisasjon, WTO, 1. januar 1995, var de logiske konsekvensen:

• Åpningen av de nye markedene i den tidligere østblokken.
• Den imperialistiske tredelingen mellom USA, EU og Japan.
• Å skape nødvendige instrumenter til å regulere de tre maktenes konkurrerende økonomiske interesser i de nye maktkonstellasjonene.

I den nye globale etappen med henblikk på styrkeforholdene har Verdensbanken og IMF kun skiftet ham i begrenset omfang. Deres rolle som felleskapitalistiske styringsinstrument på globalt plan går fortsatt i det gamle sporet, men med en rekke nye klientstater. Nå som før har de en hovedrolle i forhold til å regulere ressursutførselen fra sør til nord, dvs. den globale utbyttingen som holder den såkalte tredje verden fast i gjeldsslaveriets og de imperialistiske diktaters skrustikke.

Når man ser på Verdensbanken og IMF fra denne vinkelen, er det noen tilsynelatende misforhold som får en innlysende forklaring. I følge disse institusjonenes egen markedsføring, er de til for å hjelpe fattige land ut av økonomisk underutvikling, og siden gjeldskrisen startet i 1982 også å hjelpe land ut av gjeldsspiralen. Imidlertid har det fra starten av ikke vært noen sammenheng mellom et lands grad av fattigdom og de to institusjonenes vilje til å understøtte dets utvikling med lån, for å å si det på deres måte.

En rask oversikt viser at innsatsen fra IMF og Verdensbanken har vært nøye tilpasset imperialismens strategiske satsninger. Det dreier seg delvis om utvelgelsen og vektleggingen av klientlandene, delvis de beryktede liberalistiske kurene som pålegges de utvalgte landene. Den økonomiske resepten er alltid innrettet etter de samme grunnprinsippene: Åpning av markedene, liberalisering av den økonomiske lovgivningen, privatisering og dårlig skjult opprettholdelse av den skjeve arbeidsdelingen mellom i- og u-land.

USA har i etterkrigstiden hatt den absolutt ledende rollen i forhold til disse prioriteringene, men EU og Japan har under de nye maktforholdene tilsynelatende hatt mulighet til å legge vekt på sine egne imperialistiske ambisjoner også i IMF og Verdensbanken (i forhold til for eksempel Russland og Sør-Korea). Formelt er de to institusjonene selvstendige organisasjoner hvis beslutninger vedtas av de bidragsytende medlemslandenes representanter, men USAs lederrolle har vært tydelig for alle. USA er på tross av de to imperialistiske konkurrentenes fremgang fremdeles primus motor.

IMF og Verdensbanken gir lån, eller rettere sagt formidler lån, til fattige land som står i underutvikling til opp over ørene. Rollefordelingen er grovt sett slik at Verdensbanken står for de langsiktige prosjektene, mens IMF tar seg av akutte tilfeller.

I enkelte land kan den lokale overklassen ha interesse av å ta opp disse lånene, om ikke annet i egenskap av imperialistiske lakeier, men som regel er det snakk om land med mer eller mindre uhelbredelig gjeldsbyrde. Grovt sagt lånes penger med renters rente som primært skal brukes til å nedbetale lån. Og så stilles det omfattende betingelser for lånene, det vil si at det gis diktat om hvordan samfunnet skal innrettes.

I de senere årene har særlig Verdensbanken bøyd av for den massive kritikken av organisasjonens rolle; vel å merke en avbøyning som ikke avspeiles i praksis. Nå snakker Verdensbanken om fattigdomsproblemer og miljøproblemer, noe den ikke gjorde før, og man forsøker å ta med NGOer (ikke-statlige organisasjoner/grasrotorganisasjoner) i planleggingen av låneprogrammene. Formålet er helt klart å ikle den diskreditterte organisasjonen et skjær av legitimitet.

Det er og blir sminke. Verken Verdensbanken eller IMF har endret en tøddel på grunnresepten overfor de rammede landene.

Kriseregulering: Hold lokket på!

IMF har tradisjonelt kalt sine diktater stabiliseringsprogrammer, mens Verdensbanken har kalt sine for strukturtilpasning. Sistnevnte betegnelse har gått av moten etter at den entydig har blitt forbundet med de forutsigelig negative følgene: økt fattigdom, økt sosial skjevhet, økt avhengighet av kreditorene, økt skjevhet i handelsbalansen og så videre.

Verdensbanken og IMF havnet i sin nåværende maktposisjon i løpet av 80-tallet. I etterkrigstiden, og særlig etter oljekrisen i 1973, hadde utviklingslandene lånt penger via den internasjonale kommersielle bankverdenen for å finansiere de forskjellige strategiene for utvikling, inklusivt en del overklassers korrupte regimer.

Denne låneboomen varte frem til 1982 da Mexico gjorde det klart at de ikke lenger var i stand til å betale renter og avdrag på gjelden sin. De kommersielle bankene stoppet alle utbetalinger, og u-landene ble tvunget til å henvende seg til Verdensbanken og IMF for å låne penger. Det var de nødt til, dels for å finansiere sine store importbehov, dels for å kunne tilbakebetale gjelden sin.

Det var imidlertid et stort aber: De finansielle institusjonene forlangte vidtgående endringer i låntakernes økonomiske system. Økonomien skulle rettes inn for å tilferdsstille imperialismens og de multinasjonale konsernenes ekspansjonsbehov.

Et land som ønsker å låne, skal rette seg etter IMFs og/eller Verdensbankens retningslinjer. Det dreier seg vanligvis om privatisering av all statlig virksomhet (under dekke av reduksjon av offentlige underskudd), fjerning av konkurransevridende mekanismer som for eksempel minstelønn, handelsliberalisering (også i forhold til import) samt sikring av stabil tilbakebetaling av utenlandsgjelden. Helse- og sosialvesen har vært nødt til å lide under disse diktatene. Brukerbetaling på slike ytelser har direkte vært «anbefalt» av Verdensbanken. Andre «anbefalinger» fra Bretton Woods-institusjonene har fastholdt u-landene som produsenter av råvarer til eksport til og til bearbeidelse i i-landene, og har slik vært direkte årsak til nedleggelser av lokal videreforedlingsindustri. Følsomheten overfor fall i råvarepriser er i mange land så stor at det fullstendig avgjør landets økonomiske, og dermed politiske, utvikling.

IMF og Verdensbanken går naturligvis ikke ut til offentligheten og forteller at deres funksjon er å ivareta monopolenes og imperialismens interesser, at deres funksjon med andre ord er klassepolitisk. Tvert i mot har de på den ene siden en økonomisk teori som nettopp er konstruert for å ivareta disse interessene i ryggen. På den andre siden har de en forklaring som går ut på at u-landenes problemer skyldes deres feilslåtte økonomiske politikk. Ikke ett ord om kolonialisme og nykolonialisme.

Strukturtilpasningens erklærte målsetning har tvert imot vært å «integrere» klientlandene i den internasjonale økonomien, hvilket for mange, særlig afrikanske, land har betydd en opprettholdelse av den nykoloniale utbyttingen og arbeidsdelingen, og selvfølgelig et forbud mot en utviklingsstrategi basert på egne ressurser og selvforsyning. Integrasjon, markedsøkonomi, liberalisering, privatisering alt dette er rent normative begreper i Verdensbanken og IMF, det vil si mål i seg selv, som ikke settes under diskusjon.

Fra slutten av 80-tallet har det i IMF og Verdensbanken vært en erkjennelse av gjeldskrisens omfang. De fleste gjeldsrammede land kan rett og slett ikke betale det de skylder. Derfor har det de siste årene blitt iverksatt programmer for å redusere gjelden i utvalgte land i særlig kritiske situasjoner. På dette området ser man igjen at det ikke er noen sammenheng mellom innsats, gjeldsreduksjoner og landenes problemer sett fra lokal (elite)synsvinkel.

Gjeldsreduksjon, gjeldsomlegging og akutte økonomiske transfusjoner er reservert strategisk viktige land og har til formål å regulere og «holde lokket på» krisene så de ikke koker over, både hva gjeldsproblemer og de mer generelle kapitalistiske krisene angår. Det så man i Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98 hvor IMF særlig i samarbeid med USA trådte til med rekordstore inngrep for å forhindre sammenbrudd. Mindre viktige land, særlig i Afrika, der USA først nylig har begynt å få fotfeste i enkelte land, kan bryte sammen på alle bauger og kanter uten at IMF finner det nødvendig å gjøre en innsats.

De strategiske interessene er naturligvis ikke begrenset til det markedsmessige. Både Mexico og Sør-Korea er viktige brikker i USAs hegemoni- og sikkerhetsinteresser, på samme måte som for eksempel et mangeårig klientland som Filippinene både før og etter Marcos-diktaturet er av stor viktighet for USAs militære herredømme i Sørøst-Asia. Det er likevel sikkert at den kapitalistiske verdensøkonomien trues av gjentatte kriser , som den seneste valutakrise i Sørøst-Asia er et eksempel på og at IMF som den akutte redningstjenesten er utpekt til å holde orden på.

IMFs håndtering av uroligheter

I skrivende stund er verdens fjerde største land, Indonesia (200 millioner innbyggere) preget av voldsomme, folkelige oppstander og uroligheter. Indonesia er rammet av valutakrisen i Sørøst-Asia, hvilket har ført til såvel hyperinflasjon som konkurser og oppsigelser. I begynnelsen av inneværende år gikk landets regjering inn på en kjempemessig IMF-lånepakke (300 milliarder kroner), som inneholder diktater om skatteøkninger, offentlige besparinger og bankliberalisering.

IMF-kuren har forverret den på forhånd spente situasjonen til bristepunktet. Desperate, fattige folkemasser har overalt gjort opprør, plyndret butikker og søkt til de store byene i håp om arbeid. Regjeringens svar på dette har vært å utskrive store politistyrker rundt byene. Disse har ordre om å holde de fattige flyktningene ute og «om nødvendig» skyte mot dem.

Den gamle USA-støttede tyrann, president Suharto, har forsøkt å redde restene ved å legge frem planer om en fastkurspolitikk for den indonesiske valuta, rupiah, i forhold til den amerikanske dollaren Dette har fått IMF til å true med å ikke utbetale de lovede låneratene. En fastkurspolitikk forutsetter enten en sterk økonomi eller og her kommer det kriminelle statlige stabiliseringsinngrep i økonomien. IMF vil la rupiahen flyte som et ledd i markedsåpningsstrategien. Her vikes det ikke en tomme fra prinsippene, om det så betyr kaos i Indonesia som følge av inflasjonen.

I forhold til det strategisk mer sentrale Sør-Korea har IMF i det siste briljert med å omgå de rammene organisasjonen normalt har lagt for økonomiske transfusjoner. I begynnelsen av desember 1997 bevilget IMF en lånepakke med tilhørende betingelser til det tidligere økonomisk relativt stabile Sør-Korea på 57 milliarder dollar; verdens største lån i sitt slag.

Kort tid etter viste det seg at det valutakriserammede Sør-Koreas utenlandsgjeld var langt, langt større enn først antatt, og et nytt sammenbrudd truet, på tross av den enorme lånepakken. IMF valgte da å omgå den normale prosedyren med utbetaling i faste rater og fremskyndet utbetalingen av 10 milliarder dollar samt økte lånepakken og medvirket til at de utenlandske kreditorene utsatte fristen på tilbakebetaling av gjeld. Hadde det dreid seg om et mindre viktig land i en mindre faretruende situasjon, ville IMF ha stoppet alle utbetalinger, ettersom klientene ikke ville ha vært i stand til å oppfylle betingelsene.

Overfor Sør-Korea har IMF diktert den sedvanlige liberaliseringskuren, til tross for at Sør-Koreas økonomi er bygget opp rundt en spesiell struktur med tett sammensmelting av de store familieeide konsernene, chaebols, med bankvesenet og staten på en spesielt sammensatt og aldeles ikke-liberal måte, med mange transaksjoner uten bokføring. Kuren kan godt bety et sammenbrudd for grunnstammen i den sør-koreanske kapitalismen, advarer borgerlige økonomiske eksperter.

I dette tilfellet ser man et eksempel på de økonomiske supermaktenes, særlig USAs, vilje til å satse på inntrengen i klientstaten med dens stabilitet som risikoinnsats. Eksemplet er betegnende for imperialismens økonomiske strategi. Felles for alle IMF-diktater er at de dels åpner markedene for utenlandske investorer, dels hindrer klientstatene fra å subsidiere egne eksportvarer.

Også andre steder på kloden kan man hele tiden finne aktuelle eksempler på konflikter hvor Bretton Woods-institusjonene ikke makter å skjule sin avgjørende rolle.

I Zimbabwe er det folkelig oppstand mot den økonomiske hestekuren, diktert av IMF, som har sendt tusener på gata og forverret levevilkårene.

I Russland fikk Jeltsin etter mye om og men 4. mars godkjent finansloven for 1998 i parlamentet. Det er en finanslov som er nøye tilpasset IMFs krav, i det IMF har lovet Russland en lånepakke på 9,2 milliarder dollar og diktert betingelsene deretter.

I Sør-Afrika har regjeringa bøyd seg for de politiske konjunkturene og iverksatt en økonomisk liberaliseringsplan, som for en gangs skyld ikke stammer fra IMF eller Verdensbanken, men som følger IMF-doktrinen fullt ut med henblikk på å trekke investeringer til landet. Planen, som IMF for øvrig har kritisert for ikke å være vidtgående nok, har ført til omfattende protester i den sørafrikanske arbeiderklassen og fra det sørafrikanske LO, Cosatu.

Den globale sartheten

Skal noe sammenfattes i forhold til IMF og Verdensbanken her i begynnelsen av 1998, er det at IMFs rolle som imperialismens økonomiske brannvesen fremtrer markant for iakttakeren. To ganger etter hverandre, Mexico i 1995 og Sør-Korea i 1997/98, har IMF satt rekord i omfanget av lånepakkene til kriserammede strategiske land, begge særlig i forhold til USA, men også i forhold til den internasjonale kapitalistiske økonomien. Hvis ikke disse inngrepene var blitt gjennomført, kunne såvel Mexico som Sør-Korea ha utløst skred på de sarte high-tech-børsene verden rundt.

En annen sammenfatning er at vi kan konstantere at Verdensbankens og IMFs rolle som felleskapitalistiske instrumenter for tvangsinnordning av de underutviklede landene er økt bare i kraft av sovjetblokkens fall og tilførselen av nye klientstater. I denne offensive situasjonen har imidlertid problemene for Bretton Woods-institusjonene vist seg i ivaretagelsen av disse oppgavene. Flere ganger har den økonomiske kjelen vært nær ved å koke over fordi den utskrevne økonomiske kuren har vært designet på monopolkapitalens premisser.

Til slutt avslører IMFs og Verdensbankens nåværende arbeid kapitalismens allmenne krise på utmerket vis. De ovenfor nevnte risikosatsingene beror på monopolkapitalens påtrengende behov for ekspansjon. De enorme beløpene det sjongleres med i lånepakkene, har ingen størrelsesmessig jevnbyrdighet tidligere i historien. Nærmest kommer USAs Marshall-plan for Vest-Europa etter 2. verdenskrig, som i kraft av nasjonal felleskapitalistisk oppbygging av markeder bidro til fremveksten av USAs økonomiske, politiske og militær supermaktsstatus.

Med de endrede styrkeforholdene imperialistmaktene imellom – USA, EU og Japan – kan det godt tenkes at det blant disse før eller senere oppstår viktige strider i de økonomisk samordnende institusjonene, herunder Bretton Woods-institusjonene. En eventuell lammelse av IMF som følge av denne typen stridigheter, kan få interessante følger, når det uunngåelig bernner på nytt i Mexico eller Sør-Korea.

av Hans Olav Brendberg

Luther sitt politiske verdsbilete er ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar.

For mesta fem hundre år sidan vart kyrkja kløyvd – ei kløyving som byrja med at Martin Luther la fram dei 95 tesane sine i 1517 – etter myten spikra han dei opp på kyrkjedøra i Wittenberg. Tesane var i seg sjølv ikkje noko brot med tradisjonen for alminneleg teologisk ordskifte. Men tilhøva i kyrkja i Tyskland – og Luther sin uvilje for å bøyga seg for autoritetar han ikkje godtok – førde raskt til at den teologiske usemja utvikla seg til ein konflikt mellom paven på den eine sida, Luther og ei kyrkjeleg fornyingsrørsla i Tyskland på hi sida. Kyrkjekløyvinga på 1500-talet vart eit avgjerande historisk vasskilje – ikkje minst i Noreg. Skal me skjøna grunnleggjande drag ved samfunnsstrukturen i Noreg, er reformasjonen soleis viktig.

Luther var teolog. Den striden han innleidde med dei 95 tesene, og som enda med kløyvinga av vestkyrkja med den Augsburgske trusvedkjenninga i 1530, var ein strid om den kristne læra. For Luther var kjernespursmålet at trua skulle gjera det kristne mennesket fritt og frelst. Politikken – eller med Luther sitt omgrep: det verdslige regimentet – var ikkje hovudsaka.

Ikkje desto mindre var det verdslige regimentet den andre sida den verdsordninga Gud sjølv hadde oppretta, slik Luther såg det. Både det åndelege regimentet: Kyrkja, trua og ordet, og det verdslege regimentet: Fyrsten, lova og sverdet, var i Guds teneste. Ikkje slik at dei stod på like fot, men slik at dei hadde ulike oppgåver, som utfylte kvarandre. I stridsåra skreiv Luther særs mykje, i tillegg til at alt han sa mot slutten av livet vart skrive ned i dei sokalla «tischräde» («bordtalar»). Politiske ressonement finn ein heile vegen, avdi dei religiøse stridsspørsmåla vikla seg inn i dei politiske. Og Luther sitt syn på ymse politiske tema ligg ikkje fast – til dømes snur han 180 grader frå den positive haldninga til jødane på byrjinga av 1520-talet til den eldre Luther sin skarpt formulerte antisemittisme.

Luther sitt politiske verdsbilete er soleis ikkje eit einskapleg, samanhangande bilete. Det eg tek tak i i denne artikkelen er difor berre eit utval av Luther si politiske tenkjing, som vonleg vil syna kva som gjer Luther interessant som politisk tenkjar. Men for med ein gong å peika på ein ting: Martin Luther, den største opprøraren i kyrkja si soge, mannen som kveikte den brannen som kløyvde kyrkja og førde Tyskland ut i eit hundreår med øydande krigar, var ein konsekvent anti-revolusjonær. Før, under og etter bondekrigane er Luther sitt standpunkt klinkande klårt: Den som gjer oppreist mot det verdslege regimentet, skal ha si rettferdige straff. Og mot oppreist skal styresmakta ikkje syna mildskap. Med orda frå skriftet mot bøndene: «Rydd dei ut som galne hundar!».

Fridom

Luther si tenkjing om fridom møter me i det vesle skriftet Om fridomen til eit kristenmenneske frå 1520. Her møter me grunndraga i Luther si tenkjing i fortetta form. Paulus som kjelda til Luther si tenkjing kjem opp i dagen, og vert utvikla til Luther sitt dialektiske system. Det kristne mennesket sin fridom er fridomen til det indre mennesket. Det som det til sjuande og sist gjeld, er det indre mennesket sin fridom til å fylgja sin eigen hug, um so ein stend framfor skarprettaren, inkvisitoren eller for den del snarvegar til rikdom. Den oppstandne Kristus sin triumf over den falne Adam. Trua, som Luther meiner er ein sjeldsynt ting, gjev mennesket styrke til å tola kva det skulle vera – avdi trua gjer mennesket rettferdig for Gud, og soleis gjev frelsesvisse.

Læra om at me fær frelsa frå eiga syndebør for inkje gjennom trua er sjølve kjernetanken i den lutherske reformasjonen. Når trua gjev mennesket vissa for si eiga frelsa, treng det ikkje ottast skarprettaren eller inkvisitoren: Det treng berre tenkja på si eiga frelse, og Gud ordnar med resten. Det mennesket som har trua, treng ikkje ottast for å verta fri: Det er fritt! Træl eller konge, dødsdømt eller i den djupaste naud: Om du trur, veit du at du til slutt vert frelst. Det indre mennesket ligg ikkje under for den ytre verda si lov: Kva verda enn trugar eller lokkar med, kan det indre mennesket trygt og roleg lyda si indre røyst. Det er same tanken me møter i forteljinga om då Jesus vart freista i øydemarka (Matt 4, 1-11), og som Luther nyttar til den triumferande avslutninga av «Vår Gud han er så fast en borg»:

Og tok de enn vårt liv
gods, ære, barn og viv
la fare hen, la gå
mer kan de ikke få
Guds rike vi beholder.

I Luther sitt system er detta alt saman ting som gjeld det åndelege regimentet. Under dette regimentet er den truande eit fritt menneske. Han skal ikkje bøyga seg for tvang: Presten skal ikkje bera sverd, men overtyda gjennom ordet. Men sidan trua gjer det indre mennesket fritt, og lovar det frelsa, skal ein ikkje nytta denne fridomen til å omstøyta det verdslege regimentet. Det verdslege regimentet: Konge, lensmann, lov og dom, er sett der av Gud til å halda synda under tukt. Avdi trua er sjeldan, er detta ei heilt nødvendig ordning. Det frie, kristne mennesket skal soleis lyda den verdslege styresmakta – heilt enkelt. I prinsippet gjeld dette all verdsleg styresmakt – om det so er den tyrkiske sultanen (eller for den del: bolsjevikstaten). Blandar ein den åndelege fridomen i hop med verdsleg ordning, løyser verda seg opp i kaos og undergangskrefter som vil gjera det uråd for evangeliet å koma til orde.

All verdsleg styresmakt er soleis av Gud, og påbod frå styresmakta skal fylgjast. Med det seier ikkje Luther at alle fyrstar er kloke eller styrer landet godt. Tvert om: Han er ikkje redd for å seia frå om at mange fyrstar er ugudelege, udugelege og står for låkt styre. Likevel skal påbod frå den verdslege styresmakta fylgjast: Avdi alternativet – eit folk i oppreist – tek bort lova og sverdet, og slepp djevelen, «Herr Mange», laus. Likevel skal ein ikkje fylgja påbod frå styresmakta lenger enn at ein lyder Gud meir enn menneske.

Likskap

Eit av dei mest synlege brota i reformasjonen gjeld synet på kva kyrkja er, og kva presten er. Dette brotet er so skarpt at ein i mange språk har to ulike ord for den katolske messepresten og den lutherske kyrkjelydspresten.

I grunnen finst det tre ulike hovudretningar i synet på kyrkja og prestedømet i den kristne verda. Både den katolske og den ortodokse kyrkja oppfattar Jesu utveljing av disiplar som grunnleggjinga av kyrkja. Prestane er soleis ein serskild stand, og må vigslast til gjerninga si gjenom eit serskild sakrament – prestevigsla. Mellom den katolske og den ortodokse kyrkja vil det so igjen vera eit skilje, enkelt sagt mellom katolikkane som oppfattar kyrkja som ein juridisk einskap lagt under Peters etterfylgjar i Roma, og dei ortodokse som oppfattar kyrkja som ein mystisk einskap bore oppe av dei heilage tradisjonane som kan førast attende til aposteltidi. Men båe vil meina at apostolisk suksesjon – at den som vigslar ein annan til prest sjølv skal kunna føra vigsla si attende til Jesu utveljing – er avgjerande for om du vert rett prest som kan dela ut gyldige sakrament.

I samband med innføringa av reformasjonen vart den apostoliske suksesjonen demonstrativt hogge over. Luther sitt argument mot er enkelt – og klassisk: Kva om ei gruppe kristne kom bort i ein ørken, og skipa eit samfunn der. Ingen vigsla prest var å få tak i. Kva skulle dei då gjera? Leva utan sakramenta? Nei: I ei slik stoda skulle dei sjølvsagt velja ein mellom seg til å tena som prest. Kyrkja er der for trua. I utgangspunktet er me alle prestar – den lutherske kyrkjelæra kan samanfattast i omgrepet «det alminnelege prestedømet». Alle er prestar, men avdi alle har all slags verdslege gjeremål å tenkja på, vel kyrkjelyden seg ein til å vera prest framfor hine. Men dette er ei ordning som botnar i kva som er praktisk – ikkje i at det er ei gudsinnstifta ordning som mennesket ikkje kan måta til etter eiga trong. Den lutherske kyrkja er soleis korkje fyrst og fremst ein juridisk skipnad, eller ein mystisk tradisjonsberar, men fyrst og fremst ei praktisk ordning av fellesskapen av dei som trur. Og det prinsippielle ved fellesskapen er at alle som trur, er like.

Denne læra har ein interessant sideverknad: Oppgjerda med klostervesenet. Heile klostervesenet bygde og byggjer på den tanken at ein serskild måte å innretta livet sitt på: I einsemd og sølibat, med faste bønetider og livet vigsla til ein serskild helgen, gav serskilde forteneseter andsynes Gud. I Luther sine augo er dette ei djevelsk læra. Fiskaren gjer si daglege gudsteneste på havet, skomakaren i verkstaden sin og presten i kyrkja. Og alle er like andsynes Gud. Tanken om at munkelivet gjev fortenester for Gud gjev munken falske voner, og gjev fiskaren og skomakaren ei rang vurdering av verdet av sitt eige arbeid. Det same gjeld sølibatet: Det einaste sølibatet kan føra folk fram til, er synd og fortaping. Avdi mennesket er fødd med drifter, er det einast ekteskapet som kan gjeva dei fleste utløp for driftene utan at ein fell i synd.

Og igjen er det slik at likskapen andsynes det åndelege regimentet har sitt motstykke i det verdslege. Nokon må laga sko, nokon må preika ordet, nokon må fiska og nokon må styra landet. Og i det verdslege har Gud skipa verda slik at me slett ikkje er like, men har kvar våre livsoppgåver i den verdslege ordninga. Hadde nokon spurt Luther kva han syntes om Lenin sitt slagord om at kokkeveikja skulle styra staten, ville han svart to ting: For det fyrste: At det hadde vorte eit nydeleg styre, og for det andre: Kven skal då laga den gode maten? Skal ein setja fyrsten til å koka suppa, risikerar ein å få ei kleinare suppa, og eit kleinare styre. Sjansen for at styret og suppa vert betre, er forsvinnande liten.

Brorskap

I kyrkjehistoria er Luther den som byter paven sin autoritet med den kristne brorskapen i kyrkja. Men denne brorskapen svever ikkje fritt; han er innvoven i den verdslege ordninga – og i praksis vert Luther si kyrkje ein reidskap for fyrsten; ei statskyrkje. Venstrefløyen i reformasjonen – sveitsarane, fyrst og fremst Zwingli og Calvin – avviser at den kristne brorskapen soleis skal leggja seg under ei verdsleg ordning. Når det gjeld Calvin, vert difor alternativet til statskyrkja kyrkjestaten: Den reinsa, evangeliske idealstaten han byggjer i Geneve ved hjelp av streng ideologisk kontroll av innbyggjarane.

Tilhøvet mellom verdsleg ordning og kristen brorskap er på mange måtar reformasjonens uløyste problem. Og den ordninga som veks fram i det lutherske hjørnet av Europa er slett ikkje noko idealløysing etter Luthers hjarta. Men brotet med paven innebar krig med keisaren – og skulle evangeliet ha noko framtid, var Luther avhengig av at fyrstane stillte opp som forsvararar av trua. I den samanhengen fekk det vera at eit av dei viktigste motiva til fyrstane i til dømes dei nordiske landa var å slå under seg store kyrkjegods.

Sjølve brorskapstanken som skal bera verket vert soleis òg kløyvd. På eine sida vil Luther forsvara den naturlege brorskapstanken som ein møter i Jesu forkynning, til dømes i likninga om den barmhjertige samaritaneren. Men hovudtyngda ligg likevel på den paulinske tanken om kyrkja som Kristi jordiske lekam. Dette er ogso heilt naturleg ut frå vilkåra ikring: Reformasjonen inneber at ein forlet ein tilstand der kyrkja sin posisjon er grunnfest, og trua ein sjølvsagd del av livsløpet. I staden vekkjer reformasjonen til live misjonsanden, der trua er sjelden, og der det finst eit hav av ikkjetruande å vinna for eit liv i Kristus.

På ein måte er dette å søkja attende til kyrkja sin heroiske periode: Oldkyrkja. Men berre eit stykkje på veg. For lutheranismen inneber å leggja hovudvekta på eitt område av kyrkja sitt liv – på mange måtar er lutheranismen den minst balanserte av dei kristne hovudretningane. Austkyrkja lever i og av ritual og mystikk: Identiteten til austkyrkja ligg i liturgien. Romerkyrkja lever i og av hierarki og institusjon: Tilit til kyrkjeleg autoritet og kyrkjerett og etablert tradisjon er langt på veg sjela til katolisismen. I tillegg syter det religiøse ordensvesenet for eit indre liv som hindrar at katolisismen stivnar til eit andlaust, religiøst byråkrati.

Ein finn både liturgi, mystikk og hierarki i lutheranismen. Men det avgjerande er læra – den «pure lære» som fyrste generasjon lutheranarar kalla henne. Truslæra er sjela i reformasjonen. Lutheranismen fører til ei intellektualisering av religionen, der spissfindig skrifttolking fær ei heilt ny tyding. Og den lutheranske brorskapstanken fær difor eit anna innhald enn i urkyrkja – og i katolske og ortodokse kyrkjer. I dei to gamle hovudretningane er brorskapen i kyrkja brorskapen i nattverdsmåltidet. I den lutherske kyrkja er ideologisk tilslutning – å tru rett – det avgjerande. Den kristne brorskapen tek form når mennesket innser si rolle som tannhjul i Guds store frelsesmaskineri. Kristen fridom er innsikt i eigen tildelte plass i frelseshistoria si nødvendige realisering.

Denne blandinga av verdsleg ordning, ei paulinsk læra om kyrkja som Kristi lekam og ei intellektualisering av trua gjennom klår formulering av kva som er «den pure lære» – som raskt stivnar i luthersk ortodoksi – er truleg den viktigaste sida av Luther si gjerning som politisk tenkjar. Å gå nærare inn på desse spørsmåla går likevel langt ut over råmene for denne artikkelen.

Kva verknader fekk Luther si læra?

Luther si læra fekk enorm tyding for Europa. Ho kløyvde vestkyrkja, samstundes som ho gjorde kyrkja medviten om det eldre skiljet millom vest og aust, som fram til då ikkje hadde vorte sett på som ei kløyving av kyrkja.

Reformasjonen lærde folk å lesa Bibelen, og førde med seg ei rad nyomsetjingar av boka, mellom anna til dei viktigaste nordiske språka. Samstundes førde reformasjonen til hardhendt tvangspolitikk andsynes eldre, religiøse institusjonar, og dei tradisjonane som knytte seg til dei. Sume stader fylgde ei skred av øydeleggjingslyst reformasjonen, og mengder av kunstskattar i kyrkjene vart øydelagt.

I vår del av verda har kvar mann tradisjonelt vissta å fortelja at reformasjonen førde til ei fornying av det religiøse livet, mellom anna med oppkomsten av den nye salmesongen. Dette er forsovidt sant nok – men i hovudsak kom den religiøse fornyinga etter reformasjonen som ei fornying av den katolske kyrkja (under motreformasjonen). Reformasjonen førde ut i lærestrid og forvirring, og etterkvart til samling bak ein rigid, luthersk ortodoksi. Den lutherske kyrkja nytta fornuftsekteskapet med den byrjande, eineveldige staten til å halda andelege rørslor under kontroll. Tvangslover sikra monopolet: Fram til midten av 1800-talet mista du all eigedom og vart landsforvist frå Sverige om du konverterte til katolisismen. Dødsstraff for katolsk misjonering stod lenge ved lag i lutherske land, forbodet mot jesuitar i den norske grunnlova heldt seg fram til etter siste krig.

Det var altså ikkje gjennom religiøs fornying, men ved hjelp av ei effektiv, sentralisert statsmakt og harde tvangslover, at lutheranismen konsoliderte seg i Nord-Europa. Luther sjølv var på mange måtar eit produkt av ein sjølvmedviten og blømande, tysk «burgerthum», skapt av mellom anna maktstillinga til den tyske hansaen. Hundre år etter Luther var Tyskland ei slagmark, og hadde vore gjennom ein demografisk katastrofe. Det blømande åndslivet me møter i Tyskland under renessanse og reformasjon, var ikkje meir. I det nordtyske, protestantiske Tyskland kan kulturhistoria i hundreåra etter Luther kokast ned til eitt namn: Bach. Elles kjem alt åndliv i Tyskland i denne perioden frå det katolske sør. Reformasjonen kuttar banda mellom dei nordiske landa og kontinentet, og stengjer Norden inne bak ein vegg av nordtyske, protestantiske statar. Utrusta med konventikkelplakat og andre maktmiddel monopoliserar protestantiske embedsprestar religionen, og freistar so godt dei kan å gjera den andelege isolasjonen effektiv. Mange av dei nyvekte, religiøse impulsane søkjer difor under jorda, for sidan å røma til Amerika når det kontinentet opnar seg som ein fristad for annleis truande. I ein tidleg fase vert Noreg eit reir for katolsk eller krypto-katolsk motstand, med norske Kloster-Lasse som viktigaste personlegdom og leiar for motreformasjonen i Norden, og Draumkvedet som eit synleg, kunstnarleg uttrykk for folkeleg motstand (Olav Åkneson står i kyrkjedøri og fortel om draumane sine mot presten, som stend på preikestolen. I desse draumane gjev Olav mellom anna uttrykk for ei katolsk læra om blodskam). I minst ein landslut (Telemark) var det sterke, motreformatoriske rørslor mellom folk. Truleg galdt dette i fleire delar av landet. Reformasjonen var ikkje noko rørsle mellom folk. Dei fleste stader i Noreg heldt folk seg til den gamle, katolske kalenderen – heilt inn i vårt hundreår. Det finst framleis bygder der ein reknar Gregusmess – 12. mars – som fyrste vårdagen. Den dagen var vårjamndøgn i den gamle, julianske kalenderen. Fyrst med Hans Nielsen Hauge fær statens eiga kyrkje for alvor eit indre, andeleg liv som engasjerer folk flest. For dette vert Hauge straffa med eit langvarig opphald på Akershus.

Hauge legg grunnlaget for ein folkeleg lutheranisme som sprengjer ortodoksien til embedsprestane. Haugerørsla tok opp i seg mykje av protesten mot dei nye autoritetane som låg i den folkelege krypto-katolisismen, og gav han ei luthersk form. All folkeleg organisering etter Hauge er grunnleggjande luthersk. På to plan: For det fyrste i tradisjonen for at alle har ansvar, og ei rolla og oppgåve i organisasjonen – og at ein pliktar å ta omsyn til alle. Slik speglar folkeleg organisering Luther sin tanke om kyrkjelyden som ein fellesskap av folk som er like andsynes Gud. Men i luthersk organisasjonskultur møter ein òg slagordet om «skrifta åleine», som var sentralt i reformasjonen. Luthersk organisasjonskultur byggjer på skrift. For det fyrste slik at vedtak, vedtekter og organisasjonen sine skriftlege spor skal verta fylgde. Men òg slik at alle sjølv skal setja seg inn i skriftene og grunnspørsmåla organisasjonen byggjer på. Kvar mann skal lesa Bibelen sjølv, ikkje berre høyra på kva presten seier. Når ein organisasjon eller ei rørsle i Noreg byrjar sleppa taket i grunnskriftene sine, er det difor vanleg med fornyingsrørsler som «går tilbake til skrifta». M-l-rørsla er berre ei av mange slike.

Luther i dag

I snart 500 år har Luther si læra vore ein del av det offisielle, ideologiske grunnlaget for den norske staten. I grunnlova frå 1814 er Luther den einaste einskildpersonen som er nemnt med namn (rett nok i samansetjinga «evangelisk-luthersk»). Kor mykje Luther si tenkjing har hatt å seia i praksis, er ei onnor skål. I fleire hundreår var den vesle katekisma til Luther viktigaste boka i norsk skule. Katekisma gjev eit særs samantrengt uttrykk for eit luthersk verdsbilete. Nokre av salmane til Luther er mykje brukte. Ei norsk utgåve av dei sentrale skriftene til Luther kom likevel fyrst so seint som på 1980-talet. Sjølv om Luther si læra offisielt har vore ein del av det ideologiske grunnlaget for staten i snart 500 år, har den same staten gjort lite for å gjera Luther tilgjengeleg for folk flest.

Difor er det vanskeleg å ta tak i kva spor Luther har sett etter seg i norsk kultur: Han blir usynleg både på grunn av at grunnleggjande lutherske ovringar blir like sjølvsagde som

sild og potetar – samstundes som Luther sin forfatterskap systematisk har vore lite lest av norske intellektuelle, og kanskje spesielt radikale intellektuelle. Med eit so samansett bilete er det risikabelt å gje eintydige svar på kva Luther si politiske læra har tydd og tyder i eit land som Noreg. I periodar har nok Luther si læra om den verdslege styresmakta fungert som sjølvforståing og standsideologi for norske embedsmenn. Men detta har nok aldri vore so gjennomført som i den mest gjennomførde tyske (og svenske!) øvrigheitsstatstradisjonen. Tendensen i Noreg til opposisjon mot øvrigheitsstaten er vel so utprega, og kan truleg førast attende til motreformasjonen sitt nedslag i Noreg.

Men slike ideologiske motsetnader som dei som kom opp i reformasjonen stikk som regel djupare enn som so. Kulturskilja som går gjennom Europa etter kyrkjekløyvingane er røynlege!

Ser me på korleis marxismen utviklar seg til «marxistiske» tradisjonar i europeiske land, er det påfallande korleis tradisjonane måtar seg til etter den religiøse grunnstrukturen. I austkyrkja trur ein på apostolisk suksesjon. Les ein partisoga til SUKP frå 1936, og tidlegare skisser til partisoge mellom anna av Lenin, vil ein sjå at dei legg særs stor vekt på å klårgjera den apostoliske suksesjonen, og kontinuiteten i han, frå Plekhanov og fram til samtida. Tevlinga om å vera mest mogleg «leninistisk» i tjueåra, var likeeins ein freistnad på å sannsynleggjera rett apostolisk suksesjon etter siste, tvillause biskop. På same måte var russisk, marxistisk tradisjon biletdyrkande på ein måte som verkar framand på oss vesteuropearar, mellom anna ved at ikonografien kring Lenin og revolusjonsleiarane vart dyrka fram som eigen kunstart, med strenge konvensjonar for korleis dei heilage skulle framstillast. Balsameringa av Lenin og pilegrimsferda til Moskva for å sjå den heilage mannen er likeeins eit uttrykk for ortodoks religiøsitet, som er kulturelt framand for lutheranarar som brende opp helgenskrina for 500 år sidan.

I Tyskland finn ein mindre ikonografi. Til gjengjeld utvikla tysk marxisme seg til ein totalvitskap, eit ålmenvitskapleg system som kunne nyttast til å forklåra alle framtidige, politiske nederlag med at sigeren objektivt sett ikkje låg innanfor rekkevidde. Tysk, marxistisk tradisjon er anten intellektualiserande i ekstrem grad – eller som i det gamle Aust-Tyskland fører han til reindyrking av den tyske øvrigheitsstaten.

Den anglikanske kyrkja er som kjent ei slags halvvegs reformert kyrkje, der det er eit enormt spenn mellom den høgkyrkjelege krypto-katolisismen, og den reformerte, lågkyrkjelege tradisjonen som høyrer til på reformasjonen si venstrefløy. Denne kyrkja vert halde saman ved hjelp av dogmet om at «om du meiner dét, og eg det motsette, kan me ikkje båe ta feil». I Storbrittania er den marxistiske tradisjonen likeeins alt frå liberal salongideologi («Fabian Society») til lågkyrkjeleg dogmatisme, gjerne av trotskistisk slag, med avleggjarar kringom i imperiet (les til dømes oversikten over «nasjonale» organisajonar kringom i verdi i IS-bladet, og sjå kva som er att når du tar bort dei landa som hadde «the british connection» som beresteinen i utanrikspolitikken i perioden 1900-1945). Alt saman, likt og ulikt, er sjølvsagt samla i eitt og same «Labour Party».

I denne samanhengen vågar eg meg likevel frampå til å seia litt om kva den lutherske tradisjonen tyder for oss.

For det fyrste: Luther er den underforståtte motpol i mange polemikkar. Norske forfattarar har i snart hundre år ironisert over læra om at «den Gud gjev eit embete, gjev han òg forstand». Men ironien her bommar ofte på målet. Luther si læra er formulert i ei historisk tid der fyrstemakta var absolutt. Men i ålmenn form treng ikkje Luther si læra om verdsleg styresmakt vera knytt opp til ein statsform. Læra om at embete og avgjerd heng saman, kan utan vidare støypast om til nye tilhøve. Når AKP-arar har argumentert for at den valde streikeleiinga har siste ord under ein konflikt, og for at «demokratisk sentralisme» gjev alle – ogso dei usamde – meir demokratisk medverknad enn att alle skal gjera som dei sjølve vil, er dette synsmåtar som har solide røter i luthersk tenkjjing. «Det kan godt vera at streikeleiinga ikkje er serleg smarte, men det er dei som er leiinga» – detta er ein måte å tenkja på som Luther ville kjent att. Kjernen i detta er ein sans for avklarte roller og ansvarstilhøve, og angst for spontanistisk anarki, som er typisk for lutheransk kultur. Og samanliknar ein organisasjonskulturen i godt fungerande, folkelege rørslor med Luther sitt bilete av den kristne brorskapen i kyrkjelyden, er parallellane slåande. Den unisone allsongen i forsamlinga i folkerørsler som fungerer, er berre eitt av mange typiske særtrekk.

Når det gjeld Luther si læra om to regiment, med kvar sine verkemåtar, har denne vorte so innarbeidd at ho sjølvsagt, og ugjenomtenkt, grunnlag for vår vurdering av alle konfliktar. Det åndelege regimentet skal verka gjennom ordet, ikkje sverdet! Difor er forsvar av ytringsfridomen eit opplagt samlingsmerke i tider der alle fyrtårn er sløkte. Soleis er det sjølvinnlysande for nordeuropeiske intellektuelle at den iranske staten skal instruera dei religiøse lærde til å gjera om att fatwaen – som ikkje er ein sekulær dom, men eit religiøst grunngjeve råd som den islamske lærde er personleg ansvarleg for – og som ikkje har noko med ein formell domarposisjon å gjera (ein fatwa døyr med han som gav han, og må då i tilfelle fornyast av andre). Kravet om at staten skal instruera dei lærde, er soleis i neste omgang eit krav om at dei lærde skal vera staten: Eit krav om å reindyrka dei mest yttarleggåande sidone av den islamske revolusjonen. Manglande medvit om dei grunnleggjande skilnadene mellom islam – der profeten ber sverd – og kristendom – der han ikkje gjer det – gjer soleis at mykje rart av heimeavla, kulturelle særdrag kan segla under merket «universelle verdiar». Dette vert spesielt tydeleg i dei nordeuropeiske statskyrkjelanda. Og den moralske oppøsinga over eit andeleg regimente med sverd – som i Iran – er i grunnen sjarmerande naiv i si oppriktige tillit til eit lutheransk verdsbilete – lenge etter at norske intellektuelle slutta å lesa Luther.

Sluttord

Eg har freista skissera nokre tråder å nøsta i når det gjeld Luther si tyding for oss. Og eg vedgår med ein gong at temaet er sopass vidt, og samanhengane sopass innfløkte at detta berre er eit utgangspunkt for vidare ordskifte. Vonleg vil nokre kjenna seg kalla! Men for å oppsummera for eigen del so langt: Luther og lutheranismen er interessant på to måtar:

– For det fyrste for å sjå premissa for nordeuropeiske intellektuelle si forståing og sjølvforståing.

– For det andre for å sjå røtene for den folkelege motstandstradisjonen i Noreg, som historisk botnar i at Noreg var det landet der reformasjonen minst hadde eit grunnlag mellom folk flest, og der katolske motstraumar hadde sterkast fotfeste.

Desse to sidone av Luther si historiske tyding gjeld ikkje berre ting som hende for 500 år sidan. Det gjeld det kulturelle og intellektuelle operativsystemet som ligg til grunn for alt me held på med av andelege syslar – mellom anna radikal politisk verksemd.

---

Jorun Gulbrandsen: Om å se det store i det små

Åsmund Egge: En studie i «Det nasjonale spørsmål»

Rigmor Tollan: Biologisk mangfold, grønn revolusjon og gentekologi – Biologische Vielfalt, grüne Revolution und Gentechnologie

Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse

Vigdis Vollset og Leikny Øgrim: En revolusjonær seksualpolitikk?

Eli Aaby: Seksualitet er politikk

Geir Christensen: Privatisering – med staten i ryggen

Erling Folkvord og Birger Thurn-Paulsen: Den virkelige utopien Die wirkliche Utopie

Ottar Solberg: Teknologi i klasse- og miljøperspektiv Technologie aus der Sicht von Klassen- und Umweltperspektive

Asta B. Håland og Leikny Øgrim: Kunnskap, kvinneopprør og noen spørsmål om metode for ledelse

Lars Åke Karlgren: Konsten att vara ett politiskt parti

Redaksjon for dette nummeret:

Erik Ness (redaktør), Tor Otto Tollefsen, Eva-Lill Bekkevad, Taran Sæther, Birger Thurn-Paulsen, Audun Haaland, Mathias Bismo og Ove Bengt Berg.

---

Som det kommer fram i flere artikler i dette nummeret av Røde Fane står det fortsatt mange kampsaker på kvinnekampens dagsorden. Og kvinneopprøret finnes – på arbeidsplasser, på skoler, i lønnskampen, i helsesektoren – over alt hvor kvinner er, kan man også finne kimer til et kvinneopprør. Men opprøret er oftest uorganisert, og – ikke minst – det er ikke alltid lett å få øye på at det er kvinner som blir opprørt eller gjør opprør. Ofte forsvinner vi som «ansatte», «lønnstakere», «elever», «pårørende».

I mange år har vi sagt at kvinnespørsmålet krever egen organisering, egen politikk og egen ledelse, samtidig som kvinnespørsmålet griper inn i alle andre store kampsaker og bevegelser. Vi er kanskje kommet lenger når det gjelder å forstå dette, og på en del områder har kvinner blitt mer synlige og mange har fått økt kvinnebevissthet, bevissthet om at vi har noe felles i levekår og livssituasjon og interesser fordi vi er kvinner. Kvinnekampen kan ha et mangfold av organisatoriske uttrykk, men sammenligner vi med f.eks organiseringen av arbeidsfolk, kvinner og menn, i fagforeninger, så ser vi at vi har langt igjen å gå.

Åttendemars-bevegelsen er ett organisert uttrykk for kvinnekamp. Her har vi de siste årene sett at mange unge jenter har flokket seg bak paroler og slagord. Men etter 8. mars er vi igjen spredt.

Kvinner på tvers-samarbeidet og utviklingen av dette er et annet uttrykk. Her ser vi hvordan samarbeid mellom kvinneorganisasjoner, som Kvinnefronten, og fagforeninger som organiserer damer, fører til ny erfaring og politikk og nye muligheter for allianser som peker framover.

At det finnes en landsomfattende kvinneorganisasjon med en helhetlig politikk mot kvinneundertrykking, og som er for kvinner i alle slags yrker og livssituasjoner, vil være avgjørende for hvordan kvinneopprøret skal kunne organiseres og også for videreutvikling av Kvinner på tvers og en kvinnefaglig politikk.

I dag er mange av kvinneorganisasjonene borte, andre er mindre slagkraftige enn de var for 10-15 år siden. Dette skyldes ikke at behovet for kvinneorganisering har blitt mindre.

Kvinneopprøret finnes – derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnebevissthet må utvikles og den må spres til nye felt derfor trengs kvinneorganisering. Kvinnekampen trenger å utvikle politikk og strategier – derfor trengs kvinneorganisering.

For å utvikle både bevissthet, politikk og strategier trengs mange erfaringer fra dem som har dem. Derfor må det være et mål å organisere mange kvinner, med erfaring fra mange ulike livssituasjoner, sammen i en landsomfattende organisasjon med en helhetlig politikk, slik som Kvinnefronten.

Og for å utvikle politikk og strategier trengs uenighet og at man tør å vise uenighet også i kvinnespørsmål. I artikkelen om «Kvinneledere og lederkvinner» blir det vist til at dette kan være en utfordring framover! Og for å organisere mange nye kvinner trengs det ikke minst flere ledere. Ledere hvis kvalifikasjoner først og fremst er nettopp at man er kvinne, med sine egne erfaringer, og at man sier: Ja, jeg vil være med å organisere kvinneopprøret og være med å gi det retning.

 

---

Da Carl I. Hagen stilte opp i Birkelunden på Grünerløkka i kommunevalgkampen i 1995, måtte han søke dekning for egg og andre gjenstander som unge demonstranter kastet mot ham. Jeg er overbevist om at han takket av hele sitt hjerte for hvert eneste egg. Bedre markedsføring kunne han knapt få for penger. Carl I. Hagen, Den Dannete og Velkledde Mannen som taler den lille manns sak møter Den Røde Pøbelen. Eggkasterne burde ha fått penger fra Hagens valgkampfond.

Hvordan møte en dyktig demagog?

Åpningsordene betyr ikke at undertegnede har noen annen vurdering av Hagen enn eggkasterne. Når jeg ser hans arrogante oppsyn der han systematisk setter undertrykte grupper opp mot hverandre, sier ryggmargen at han fortjener dårligere føde enn egg der han står. Men politikk bør fortrinnsvis drives med noe mer enn ryggmargen. Eggkasterne undervurderer Hagen. De skjønner at han er farlig, men de skjønner ikke hvor farlig. De skjønner ikke at han er så farlig at han også kalkulerer inn eggkastinga i sin demagogiske strategi. Hver gang Hagen blir angrepet, føyer han et nytt kapittel til selvbiografien «Min Kamp» der han, Hagen står fram som den ene, ærlige, som står fast mot alle slags angrep, mens alle de andre kaster seg over denne sanne Messias. Og så godt kan han dette spillet at journalister og politiske motstandere ofte går rett inn i de rollene han har skrevet for dem. Venstresida er dessverre ikke noe unntak.

Demagogen og underklassen

Peter Normann Waage i Dagbladet refererte under valgkampen en venn med islamsk bakgrunn som sa at Hagen og Khomeiny hadde mange ting felles og at en av de mest slående er at Hagen på samme måte som Khomeiny har vist en fabelaktig evne til å få oppslutning fra de menneskene som vil bli de første ofrene for hans politikk. Hagen får fattige arbeidere til å stemme for et parti som vil ta fra arbeiderne de mest elementære rettigheter. Han får fattige, gamle kvinner til å stemme for et parti som vil knuse velferdsordningene og overlate alt til markedet. Dette er et demagogisk mesterstykke og slik sett er Hagen den norske politikeren som har mest til felles med Adolf Hitler.

Adolf Hitler kalte ikke sitt parti Det Tyske Nasjonalsosialistiske Arbeiderparti for ingenting. Overfor arbeiderklassen framstilte han seg som en sosialist som ville ta fra de «jødiske plutokratkapitalistene» for å sikre velferden til tyske arbeidere. Han spilte på arbeidsløsheten og nøden og ga et inntrykk av at nazismen hadde løsninga på disse problemene. Han utnyttet mesterlig frustrasjonen over de korrupte og udugelige politikerne i Riksdagen. Han utnyttet det at seierherrene i den første verdenskrigen på en hårreisende måte hadde kastet alle byrdene fra krigen over på taperne, og da særlig på Tyskland. Og mange undertrykte og fattige tyskere trodde på budskapet. At «løsninga» var å knuse fagbevegelsen, avskaffe demokratiet, utrydde jødene og starte krig, fikk de ikke med seg. Samtidig var den tyske storkapitalen ikke i tvil om at Hitler var deres mann. De så bak den folkelige retorikken til innholdet i politikken og så en mann som kunne fremme deres imperialistiske interesser, samtidig som han framsto som en samlende representant for det tyske folket. Hitler tok opp virkelige frustrasjoner og virkelige problemer i Tyskland. Samtidig hentet han fram de mest grumsete fordommene i det tyske folket, mot jødene, de homofile, sigøynerne osv.

Overfor denne typen demagogi, hjelper det ikke bare å angripe demagogen. Man må prøve å nå fram til hjertene til de samme menneskene i underklassen som demagogen og gi dem riktigere svar.

Forakter vi deler av arbeiderklassen?

To tredeler av Hagens velgere har en klassetilhørighet, en sosial situasjon, som gjør at de burde ha stemt RV. Men det er andre ting enn politikk som hindrer dem i det. Jeg vil påstå at vi venstreintellektuelle, som på mange måter preger RV, har sterke fordommer mot, ja langt på vei forakter vi den delen av arbeiderklassen som stemmer Hagen. Kulturelt føler vi oss bedre enn dem. Vi har en følelse av at dette er en del av arbeiderklassen som leser Se og Hør, liker svensktoppar og fyller hjemmene sine med Princessgardiner og prismekroner fra postordrekatalogene. De er Harry, mens vi er kule. Dessuten er de mannssjåvinister, liker porno og misliker pakistanere. Dette er stilt på spissen, men kjenn etter om det ikke er noe i det.

Vi venstreintellektuelle synes vi er så fordømt mye bedre. Vi har riktige meninger, riktig smak og riktig livsstil. For eksempel synes vi synd på innvandrerne og asylsøkerne. Men snakker vi med dem? Avisa Klassekampen har kontorer i en del av Oslo som kalles lille Karachi. Men kan man se det i spaltene til avisa? (NB. Dette er like mye AKPs problem som KKs problem. Dette er ikke et innlegg i den store debatten som nettopp har hjemsøkt vårt land.) Mange innvandrere fra den tredje verden har erfaringer fra revolusjonære kamper som har gått på livet løs. Men gjenspeiles det i revolusjonære organisasjoner i Norge? Ser vi på innvandrerne som ei revolusjonær kraft, eller har vi også fordommer mot dem? Er vi riktig heldige, kan vi komme til å oppleve at de fattigste og dårligst organiserte hvite arbeiderne går til Carl I. Hagen, mens fattigste innvandrerne går til Hamas.

Hvordan bryte ut av fella?

AKP og RV har en mulighet til å bryte ut av denne fella. Erling Folkvord har vist at han kan snakke slik at folk på Oslo Øst føler at han er deres mann. Aslak Sira Myhre viste fabelaktige evner som agitator og taktiker. Det samme gjorde Charlotte i Tromsø og Torstein i Bergen. Og for all del, det finnes mange, mindre kjente som har gjort mye bra. Det kan vi se av skolevalgresultater og lokalvalgene. Men det gjenstår mye.

Mye av dette handler om form. AKPs og RVs retorikk må endres ganske kraftig for å svare til den tida vi lever i. I dag er det faktisk mye farligere for borgerskapet om vi sier at vi er for «fredelig revolusjon» enn om vi sier at vi er for «væpna revolusjon». Det kommer av at verden i dag er så skakkjørt at det faktisk er flere enn før som synes at revolusjon, i betydninga total endring av samfunnet, er fornuftig. La borgerskapet stå som voldens representanter, slik det alltid har vært. (Og vi er jo også tilhengere av fredelig revolusjon. Det ville jo være langt å foretrekke at borgerskapet ga fra seg makta frivillig, så slipper man vold og tragedier. Når vi har vært helt klare på dette, kan vi føye til at vi ikke har store illusjoner om borgerskapets vilje til å gi avkall på rikdommene når flertallet av folket krever dem, men da plasserer vi ansvaret for dette der det hører hjemme. Og folk vil skjønne hva vi sier.) Legg til side så mye som mulig av den retorikken som vekker motstand hos de folka vi vil nå, konsentrer om innholdet i politikken. Vi må glemme at vi ikke liker samme musikk som Hagens tilhengere på Stovner eller i Flekkefjord. Vi må prøve å finne ut hva det er de tente på i budskapet til Hagen, og så må vi nå fram med vårt alternativ, sagt på en måte som gjør at de skjønner at det er dem vi snakker til.

RV har sjansen

På det nevnte møtet på Grünerløkka i forrige valgkamp, prøvde Kristin Halvorsen å ta konfrontasjonen med Carl I. Hagen på sak. Det lyktes ikke, blant annet på grunn av demonstrasjonene. Dessuten er ikke SVs program et godt nok redskap for å nå fram til arbeidsfolk. Men RV kunne valgt en slik taktikk, slik Jon Michelet gjorde i Østfold. Argumentet med at en slik taktikk vil være å legitimere Hagen holder ikke. 25% av det norske folket har sagt seg villige til å stemme på Hagen. Skal vi ta fra Hagen legitimiteten overfor dem, må vi være dyktigere enn ham i direkte konfrontasjon og vi må kunne vise at vi har en bedre politikk. Å slå Hagen på hjemmebane er det som teller.

Situasjonen er for så vidt gunstig. Aldri før i etterkrigstida har lojaliteten overfor det tradisjonelle partisystemet vært så lav som den er nå. De 25% som vurderte å stemme Hagen er fritt vilt. De har ikke solgt sjela si til noen, og kan når som helst svikte Hagen. Nå er det klart at noen av dem er gamle Høyrevelgere som går til Hagen siden FrP gir dem fri fart, null skatt og fri fyll, mens Petersen fortsetter å prate i lovotten sin. Dem kan vi bare glemme, men de andre bør RV prøve å nå. Et annet gunstig forhold er at de unge folka som er i ferd med å overta RV og forhåpentlig snart også AKP, har helt andre evner til å ta nåtida på pulsen enn hva min generasjon har.

---

Artikkelforfatteren er medlem av AKPs faglige utval.

---

Jeg er helt enig med Ellen Meiksins Wood (EMW) sitt hovedpoeng i Røde Fane nr.3/97: Kapitalismen har aldri tidligere vært så lik slik Marx beskriver den i «Kapitalen». Jeg er også enig med henne når det gjelder noen svakheter hos marxister etter Marx. Men jeg har andre synspunkter på minst to sammenhengende emner:

• 1 a)Hvor mye av økonomien er underlagt loven om profittmaksimering? Etter min mening gjelder dette for mindre enn 50% av økonomien i tidligere Vest-Europa. For verden som helhet vil da prosenten bli enda lavere. La meg forklare min tankegang. I første omgang kan vi dele økonomien mellom produksjon og reproduksjon.

Gratis husholdningsarbeid

Ubetalt reproduksjonsarbeid i husholdningene, målt i arbeidstimer ligger rundt 40% av alt arbeid i samfunn som Norge. Dette ubetalte arbeidet kan reduseres gjennom introduksjon av mer ferdigvarer, billige kafeer og så videre. På denne måten kan en større del av økonomien forvandles til kapitalistisk akkumulasjon i stedet for ubetalt husarbeid. På den andre sida finnes det motvirkende krefter: ubetalt husholdningsarbeid senker prisen på arbeidskrafta hvilket igjen betyr at merverdien økes indirekte. Verdi blir overført fra en økonomisk form til en annen. I det lange løp ser det ut til at tendensen til å tømme husholdninga for arbeid har overtaket.

Direkteprodusenter

• b) En annen del av økonomien som ikke er underlagt profittmaksimering, er der det finnes det Marx kaller «direkte produsenter». I Norge har ikke flertallet av fiskerne og bøndene ansatte. Familien er produksjonsenheten. Andre direkte produsenter er sjølstendig næringsdrivende, for eksempel snekkere, elektrikere, konsulenter osv. Tendensen her er at de direkte produsentene blir relativt færre, men de finnes fortsatt.

Offentlig sektor

• c) Den tredje delen av økonomien som ikke er kapitalistisk akkumulasjon, er i ulike deler av offentlig sektor. Her finner vi de aller fleste skolene, politiet, osv. Og de offentlig eide etatene: Jernbaner, sjukehus, barnehager, veibygging og vedlikehold osv. Dette siste området blir privatisert i stort omfang. Men i mange land gjenstår fortsatt mye som kan omvandles til kapitalistisk akkumulasjon. Og da mener jeg naturligvis at selskapet kan være i offentlig eie og likevel være underlagt profittmaksimering (for eksempel Statoil).

Ekspansjonsmuligheter

Dersom vi legger sammen disse områdene ser vi at vi kommer god over 50% av totaløkonomien. Mitt syn blir da: Kapitalismen har aldri tidligere vært så altomfattende, men det finnes fortsatt ekspansjonsmuligheter.

Aldri 100% universal

• 2) Mitt andre poeng er: Kapitalismen kan ikke utgjøre hele økonomien, bli 100% universal uten å kollapse. Etter min mening var Marx veldig klar på dette. Men før jeg går videre, jeg har ikke lest alt av Marx og åpner for at jeg har misforstått. Men dersom vi holder oss til hans verdenskjente kapitler i første halvdel av bok tre av Kapitalen synes jeg at det er ganske klart at han mener kapitalistisk akkumulasjon er avhengig av ekspansjon. Den er avhengig av en stadig økende mengde arbeidere, større og større markeder, osv. Marx beskriver løsninga på overproduksjonskrisene langs to baner som vanligvis skjer samtidig: a) ødelegging av de svakeste kapitalene, ødeleggelse av produktivkrefter og senking av reallønningene.

• b) Den andre sida er ekspansjon i det han kalte «de ytre økonomiske områder». Så vidt jeg kan se stemmer dette empirisk. Når EMW sier at de marxistene som påsto at kapitalismen ikke kan bli altomfattende tok feil, tror jeg at hun ikke kan underbygge dette med fakta. Og så tror jeg at hun teoretisk sett er på feil spor.

Optimistisk

Kanskje en konsekvens av mitt synspunkt er at jeg er mer optimistisk når det gjelder mulighetene for nye revolusjonære situasjoner som kan oppstå i løpet av de nærmeste 20 til 40 åra. Spesielt når vi tar med i betraktning den akselererende utviklinga av den tredje teknologiske revolusjonen som vi opplever i dag. Etterhvert som kapitalismen modnes skjerpes dens indre motsigelser samtidig som den utvikler de subjektive kreftene som vil plassere den på historias søppelhaug. Denne subjektive krafta har aldri vært så stor som den er i dag.

Sterkere arbeiderklasse

Det er to sentrale forhold som jeg vil framheve: Flertallet av verdens befolkning bor nå i byer. Denne endringa skjedde en gang på 80-tallet. Byer er mye mer eksplosive enn landsbygda. Den andre faktoren er at kvinner nå er en ny sentral kraft i arbeiderklassen i og med at de er både lønnsarbeidere og fortsatt har hovedansvaret for arbeidet i husholdningene. (Kvinnene har alltid utgjort mer enn halvparten av arbeiderklassen, men de er i en ny posisjon både strukturelt, økonomisk og ideologisk.) Dette bringer meg tilbake til EMWs avslutning: nye muligheter for skjerpa klassekamp. Jeg kunne ikke være mer enig. Styrken til arbeiderklassen kan ikke måles gjennom registrering av tall når det gjelder lønnsutvikling, arbeidsløshet eller til og med organisasjonsprosenten. Slik jeg ser det er arbeiderklassen i Europa strukturelt sett sterkere i dag enn for tjue år siden. Det faktum at kapitalismen produserer økende klasseforskjeller, arbeidsløshet osv. er dens egen svakhet, ikke arbeiderklassens svakhet. Når det gjelder organisasjonsprosenten: I Norge er den 55%. I Frankrike 7%.

Likevel ville jeg ikke påstå at den franske arbeiderklassen er svakere enn den norske. De nye mulighetene for skjerpa klassekamp er akkurat der EMW plasserte dem: i det faktum at kapitalismens indre motsigelser legger grunnlag for de samfunnsmessige konfliktene som, dersom vi spiller korta våre riktig, vil føre til framgang for arbeiderklassens kamp.

---

Artikkelen sto i Monthly Review vol. 49, nr. 3, juli-august 1997 og trykkes med tillatelse av forfatteren og tidsskriftet.
Forfatteren er sammen med Paul M.Sweezy og Harry Magdoff redaktør i tidsskriftet Monthly Review.
Artikkelen er oversatt av Morten Falck.

---

Ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig. til å være utelukket.

Selv om det kan være endringer underveis, har arbeiderbevegelsen i USA i virkeligheten aldri hatt sin egen politiske organisasjon, verken et sterkt sosialistisk parti, et sosialdemokratisk, eller et arbeiderparti av engelsk type, og Det demokratiske partiet har enda mindre å tilby arbeiderbevegelsen nå enn det hadde tidligere. Men situasjonen i Amerika virker ikke så uvanlig i dag som det engang gjorde, ettersom de fleste veletablerte arbeiderklassepartier – kommunistiske, sosialistiske, sosialdemokratiske og «labouristiske» – særlig i Europa, har skåret seg effektivt løs fra sine klasserøtter. Europeiske kommunist- og sosialistpartier for eksempel, har generelt gitt avkall på klassekamppolitikk og klassekampspråk. Samtidig har det nylige valget i England brakt et «nytt» Labour Party til makta – eller i det minste en partiledelse – som er oppsatt på å bryte sine historiske bånd med fagbevegelsen, og i det minste for øyeblikket gi England noe som ligger nær USA-modellen av en ettpartistat – eller som Gore Vidal nylig kalte det: ett parti med to høyrefløyer.

Det er mulig at flere seire til angivelige venstrepartier, selv av dette tvilsomme slaget, vil åpne nye politiske perspektiver. Men for øyeblikket ser mange ut til å ta det for gitt at arbeiderklassepolitikkens forsvinning bare er naturlig, at det politiske terrenget som arbeiderklassepartiene – det være seg revolusjonære eller parlamentaristiske – tradisjonelt virket i, ikke lenger eksisterer. Selv de som ikke godtar at det ikke finnes noe alternativ, eller at globaliseringa er uunngåelig, synes å si at kamparenaen ugjenkallelig har skiftet.

Den viktigste påstanden om hva globaliseringa innebærer politisk, handler om dens virkninger på staten. Om igjen og om igjen blir vi fortalt at globaliseringa har gjort nasjonalstaten irrelevant. For noen betyr dette at det ikke er noe å gjøre. For andre betyr det at kampen øyeblikkelig må flyttes til det internasjonale plan. I begge tilfelle ser en arbeiderklassepolitikk i enhver gjenkjennelig skikkelse ut til å være utelukket.

Nasjonalstaten irrelevant?

Så det er denne påstanden jeg vil utfordre her – ikke påstanden at det fins noe sånt som «globalisering» men snarere at «globaliseringa» skjærer grunnen vekk under klassepolitikken. Jeg skal argumentere for at globaliseringa har gjort klassepolitikken – en politikk rettet mot staten og mot klassemakt konsentrert i staten – snarere mere viktig enn mindre, snarere mere mulig enn mindre.

Marxister har pleid å legge vekt på hvordan kapitalismens vekst oppmuntrer utviklinga av klassebevissthet og klasseorganisering. Sosialiseringa av produksjonen og homogeniseringa av arbeidet, den nasjonale, overnasjonale, til og med globale gjensidige avhengigheten av dets bestanddeler – alt dette var forutsatt å skape vilkår for arbeiderklassebevissthet og organisering i massemålestokk, og til og med for internasjonal solidaritet. Men utviklinga i det tjuende århundre har i stigende grad, og mange vil si skjebnesvangert, underminert den overbevisninga.

Det at arbeiderklassen ikke har greid å oppfylle den tradisjonelle marxismens forventninger, blir helt typisk ført i marka av venstreintellektuelle som hovedgrunnen til å oppgi sosialismen, eller i det minste se etter alternative krefter. I de seineste tiåra har «den vestlige marxismen», så post-marxismen og postmodernismen, den ene etter den andre, sett på de intellektuelle, studentene, «nye sosiale bevegelser» – hvem som helst utenom arbeiderklassen – som den historiske drivkrafta (hvis de tror på historie eller drivkraft i det hele tatt). I dag har arbeiderbevegelsen så godt som forsvunnet fra de mest moderne typene venstreteori og -politikk. Og «globaliseringa» ser ut til å ha satt inn nådestøtet.

De fleste som snakker om globalisering, sier for eksempel sannsynligvis at i den globale kapitalismens tidsalder er arbeiderklassen, hvis den overhodet eksisterer, mere oppsplitta enn noen gang før. Og hvis de er på venstresida sier de sannsynligvis at det ikke fins noe alternativ, at det beste vi kan gjøre er å frigjøre litt mere plass i kapitalismens mellomrom, ved hjelp av mange spesielle og separate kamper – den type kamper som noen ganger går under navn av legitimeringspolitikk.

Overnasjonal kamp?

Nå er det mange grunner for denne tendensen til å forkaste klassepolitikken til fordel for politisk oppsplitting og legitimeringspolitikk. Men en hovedgrunn har helt sikkert å gjøre med den forutsetningen at jo mere global kapitalismen blir, jo mere global må kampen mot den være. Argumentasjonen er slik: Er det ikke, når alt kommer til alt, sant at globaliseringa har flyttet makta vekk fra nasjonalstaten til de overnasjonale institusjonene og kreftene? Og betyr ikke dette åpenbart at enhver kamp mot kapitalismen er nødt til å operere på det overnasjonale plan?

Så siden de fleste mennesker – fornuftig nok – har vanskelig for å tro på en så høy grad av internasjonalisering, og på selv muligheten for å organisere på det nivået, så trekker de naturligvis den konklusjon at spillet er over. Kapitalismen er her for godt. Men mer enn det, det er ikke lenger noe poeng i å prøve å bygge en politisk massebevegelse, en inkluderende og mangslungen politisk kraft av den typen de gamle arbeiderklassepartiene aspirerte til. Med andre ord har klassen som politisk kraft forsvunnet sammen med sosialismen som politisk mål. Hvis vi ikke kan organisere på globalt nivå, er alt vi kan gjøre å gå til den andre ytterligheten. Det ser ut som alt vi kan gjøre er å vende oss innover, mot våre egne svært lokale og spesielle undertrykkelser.

Det finnes fortsatt sosialister som vil insistere på at vi må flytte vår oppmerksomhet mot den internasjonale arena, at kampen for sosialismen fremdeles kan fortsette, men at vi bare kan konfrontere den kapitalistiske globaliseringa ved hjelp av en sosialistisk globalisering. Noen mennesker snakker om et «internasjonalt sivilt samfunn» som den nye kamparenaen, eller om «verdensborgerskap» som grunnlag for en ny solidaritet. Men jeg kan ikke la være å synes at folk som snakker på den måten bare prater ut i været, at de ikke virkelig tror på det – i hvertfall som en antikapitalistisk strategi. Når noen forteller meg at den internasjonale arenaen er den eneste som fins for sosialister, tolker jeg deres utsagn som at de med samme overbevisning som talsmennene for legitimeringspolitikken, sier at kampen mot kapitalismen i virkeligheten er over.

Min egen konklusjon er en annen, for jeg går ut fra andre premisser. La meg først av alt få si at jeg alltid har vært skeptisk til den direkte sammenhengen mellom kapitalismens vekst og arbeiderklassens enhet. For seksten år siden skrev jeg i en artikkel jeg kalte «Skillet mellom det økonomiske og det politiske i kapitalismen» om kapitalismens sentrifugalkraft, måten selve produksjonens og utbyttingas struktur i en fullt utviklet kapitalisme stikk i strid med den konvensjonelle marxistiske oppfatninga har en tendens til å fragmentere klassekampen og temme den, å vende klassekampen innover, gjøre den helt lokal og partikularistisk.(Fotnote 1) Kapitalismen har riktig nok utjevnende effekter, og integreringa av den kapitalistiske økonomien skaper riktig nok et materielt grunnlag for arbeiderklassesolidaritet utover den enkelte bedriftens vegger og til og med på tvers av nasjonale grenser. Men den mer umiddelbare virkninga av kapitalismen er å lukke klassekonflikten inne innafor den enkelte produksjonsenhet, å desentralisere klassekampen og gjøre den lokal. Det må understrekes at dette ikke er en svakhet ved arbeiderklassens klassebevissthet. Det er et svar på en materiell virkelighet, på hvordan den sosiale verden i virkeligheten blir organisert av kapitalismen.

Autoritet og herredømme

Jeg foreslo at dette også betyr at politiske spørsmål på en måte blir «privatisert» i kapitalismen. Konfliktene over autoritet og herredømme, som i før-kapitalistiske samfunn ville være direkte rettet mot herrers og staters dømmende og politiske makt, har i kapitalismen flyttet over til den individuelle kapitalistiske bedrift. Selv om kapitalismen sannelig er avhengig av statens makt for å bevare systemet med klasseherredømme og for å opprettholde den samfunnsmessige orden, er det ikke i staten, men i produksjonsprosessen og i dens hierarkiske organisering, at kapitalen mest direkte utøver sin makt over arbeiderne.

Jeg mente også dette hadde noe å si for det faktum at moderne revolusjoner har hatt en tendens til å finne sted der kapitalismen er mindre utviklet, snarere enn der den er mere utviklet. Hvor for eksempel staten selv er en ledende utbytter – hvor, la oss si, staten utbytter bøndene ved hjelp av skattlegging – er det vanskelig å skille mellom økonomisk og politisk kamp, og i slike tilfelle kan staten lett komme i sentrum for massekamper. Når det kommer til stykket, er den en mye mere synlig og sentralisert klassefiende enn kapitalen selv noen gang kan bli. Når folk konfronterer kapitalen direkte, er det vanligvis i form av individuelle, separate kapitaler, eller individuelle arbeidsgivere. Så selv proletariske revolusjoner har hatt en tendens til å forekomme der hvor arbeidernes klassekonflikter med kapitalen har blandet seg med andre, førkapitalistiske kamper – spesielt bøndenes kamper mot godseiere og utbyttende stater.

Men mens jeg argumenterte for at kapitalismen har en tendens til å fragmentere og privatisere kampen, så det også ut for meg som det nå fantes noen nye motvirkende tendenser: den økende internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet flyttet den kapitalistiske akkumulasjonens problemer fra den individuelle bedriften til den makroøkonomiske sfære, og kapitalismen ble tvunget til å basere seg mer og mer på at staten skulle skape de riktige vilkåra for akkumulasjon. Så jeg foreslo at statens voksende medskyldighet i kapitalens samfunnsfiendtlige hensikter kanskje ville bety at staten i økende grad ville bli et hovedmål for motstand i framskredne kapitalistiske land, og kanskje ville begynne å motvirke noen av kapitalismens sentrifugalkrefter, dens tendens til å fragmentere og temme klassekampen.

Vel, den gangen hadde jeg aldri hørt om globalisering, og jeg visste ikke at folk snart ville ta det for gitt at den internasjonale integreringa av det kapitalistiske markedet ville svekke nasjonalstaten og flytte brennpunktet for den kapitalistiske makta vekk fra staten. Nå, når globalisering er på alles lepper, har jeg oppdaget at jeg argumenterer mot den populære forestillinga at globalisering i økende grad gjør nasjonalstaten irrelvant. Jeg har argumentert for at hvilke funksjoner staten enn kan miste, vinner den nye som hovedforbindelse mellom kapitalen og verdensmarkedet. Nå ønsker jeg å foreslå at denne utviklinga kanskje begynner å ha de konsekvensene for klassekampen som jeg den gangen i 1981 mente kunne være et perspektiv for framtida.

Nasjonalstaten = hovedagenten

Vi kan diskutere hvor mye «globalisering» som virkelig har funnet sted, og om hva som virkelig har eller ikke har blitt internasjonalisert. Men én ting er klar: På verdensmarkedet trenger kapitalen staten. Den trenger staten for å opprettholde betingelsene for akkumulasjon, for å bevare arbeidsdisiplinen, for å øke kapitalens bevegelighet samtidig som arbeidskraftas mobilitet undertrykkes. Bak hvert eneste overnasjonalt selskap ligger en nasjonal base, som er avhengig av sin lokale stat for å opprettholde sin levedyktighet, og av andre stater for å gi den adgang til andre markeder og andre arbeidskrefter. På en måte er hele poenget med «globaliseringa» at konkurransen ikke bare – eller ikke engang i hovedsak – foregår mellom individuelle firmaer, men mellom hele nasjonale økonomier. Og som en konsekvens har nasjonalstaten fått nye funksjoner som et instrument for konkurransen.

Hva den enn er, så er nasjonalstaten hovedagenten for globalisering. I sin søking etter «konkurranseevne» forlanger den amerikanske kapitalen en stat som holder de sosiale kostnadene på et minimum, samtidig som den holder i sjakk de samfunnsmessige konfliktene og uroen som fraværet av sosial omsorg frambringer. I Den europeiske unionen, som gir seg ut for å være modellen for overnasjonal organisering, er hver europeisk stat for eksempel hovedagenten i å frambringe vilkåra for en pengeunion. Hver stat er hovedagenten for å påtvinge sine borgere de innsparingene og prøvelsene som trengs for å imøtekomme de strenge kravene en felles myntfot stiller, og hver stat er hovedinstrumentet for å fange opp de konfliktene denne politikken medfører, hovedagenten for å opprettholde orden og arbeidsdisiplin. Det er ikke utenkelig at de sterkt nasjonale impulsene i forskjellige europeiske land kan ende med å stoppe integreringa. Men selv om det skulle skje, er det mer enn sannsynlig at disse nasjonalstatene i den overskuelige framtida vil fortsette å spille en sentral rolle som kapitalens kanal til verdensmarkedet, som skapere av det riktige miljø for kapitalakkumulasjon, og som kapitalens hovedforsvarslinje mot indre uro. Og i samsvar med kapitalismens motsigelsesfylte logikk er det sjølsagt de samme statene som opptrer som agenter for den kapitalistiske integreringa, de samme statene som er utformet for å fremme den europeiske kapitalens konkurranseevne i verdensøkonomien, som også er hovedagentene for konkurransen innen Europa, mellom dets individuelle og separate nasjonale økonomier.

I forskjellige land spiller staten andre roller også: spesielt holder den arbeidskrafta i ro mens kapitalen beveger seg over de nasjonale grensene, eller i mindre utviklete kapitalismer, kan den opptre som drivreim for andre, mektigere kapitalistiske stater. I alle fall er staten av sentral betydning for kapitalismen, og vil sannsynligvis forbli det i overskuelig framtid, i en eller annen form. Det er selvfølgelig mulig at staten vil endre sin form og at den tradisjonelle nasjonalstaten gradvis vil gi etter, på den ene sida for snevrere lokale stater, og på den andre for større, regionale politiske myndigheter. Men uansett form vil staten fortsette å være avgjørende, og jeg har en mistanke om at i lang tid vil den gamle nasjonalstaten fortsette å spille sin dominerende rolle.

Statens nye funksjoner

Så hva har vært virkningene av statens nye funksjoner? Hvordan har de virket på klassekampen? Har det vist seg å gå som jeg foreslo, at statens nye funksjoner i en «globalisert», «fleksibel» kapitalisme gjør den til målskive for klassekampen og et nytt brennpunkt for enhet i arbeiderklassen? Det er fortsatt for tidlig å felle noen dom, men i det minste kan vi notere oss flommen av masseprotester og gatedemonstrasjoner på forskjellige steder: Frankrike, Tyskland, Canada, Sør-Korea, Polen, Argentina, Mexico osv. – noen av disse blir diskutert i dette nummeret (av tidsskriftet Monthly Review, oversetters anm.). Jeg vil ikke gjøre for mye ut av dem eller de sannsynlige virkningene av dem. Men det er verdt å tenke over deres fellesnevner.

De fleste mennesker vil utvilsomt godta at det har noe å gjøre med globalisering. Sjøl om vi har våre tvil om visse sider ved «globaliseringa», så la oss bare vurdere de aspektene vi alle kan være enige om: den omstruktureringa av kapitalismen som finner sted i alle framskredne kapitalistiske land, og som en vesentlig del av denne omstruktureringa, anstrengelsene for å eliminere forskjellige former for sosial omsorg i «konkurranseevnens» interesse. Dette er akkurat den formen for medvirkning mellom staten og kapitalen som jeg snakket om: Ikke bare trekker staten seg tilbake fra dem av sine funksjoner som gjør livet bedre for folk, men den spiller også en stadig mere aktiv rolle i å omdanne økonomien, i kapitalens interesse og til skade for alle andre. Statens handlinger har drevet folk ut på gatene i opposisjon mot statens politikk i så forskjellige land som Canada og Sør-Korea.

Renault

Det har også nylig funnet sted noe som så ut som en helt annerledes type massedemonstrasjon, en slags multinasjonal arbeiderprotest i Frankrike, av Renault-arbeidere fra forskjellige land som protesterte mot nedskjæringer på en Renault-fabrikk nær Brussel. Tilsynelatende var dette ikke en protest mot staten men en multinasjonal arbeidskonflikt mot den overnasjonale kapitalen. Men også her var drivkrafta i det som den britiske avisa The Guardian kalte den første «euro-demoen» ikke bare handlingene til en felles, overnasjonal arbeidsgiver, men den rollen hver av de relevante europeiske statene – Frankrike, Belgia, Spania osv. – hadde spilt i å omdanne kapitalen, i å skape vilkår for pengeunionen, i å manipulere subsidiene til industrien. Også her, i dette eksemplet på arbeiderklassesolidaritet på tvers av nasjonale grenser, var det samlende prinsippet ikke bare et overnasjonalt selskaps utbytting, men også de særegne nasjonalstatenes handlinger for å opprettholde vilkåra for kapitalakkumulasjon. I dette tilfellet av arbeiderklasse-internasjonalisme, var protestene rettet mot nøyaktig samme slags nasjonal politikk som andre steder har drevet fram utpreget hjemlige protester mot nasjonale regjeringer. For eksempel demonstrerte tyske gruvearbeidere omtrent samtidig med Renault-protestene mot sin regjering i Bonn, som trakk tilbake statssubsidiene til kullgruvene. Så både i det franske og det tyske tilfellet var regjeringssubisidier til industrien et sentralt spørsmål. Vi ser igjen at disse spesifikt europeiske pressmidlene bare er et særegent eksempel på en mer generell omstrukturering som den amerikanske eller sør-koreanske staten ikke er mindre hovedagenter for enn den tyske, den franske eller den spanske.

I dette nummeret (av Monthly Review, oversetters anm.) foreslår Sam Gindin at globaliseringa i virkeligheten har skapt nye muligheter for kamp. Med «nasjonal og internasjonal økonomisk omstrukturering kommer en høyere grad av integering av deler og tjenester, spesialisering, slanke lagerlister,» og dette gjør selskapene mere sårbare for visse typer lokal, regional og nasjonal kamp. Det jeg sier her, er at nettopp denne typen integrasjon på mange måter har gjort staten viktigere for kapitalen enn noen gang. På denne og andre måter er symbiosen mellom kapitalen og staten på mange vis tettere enn noen gang, og det gjør hver enkelt stat til et mulig brennpunkt for klassekampen, ikke mindre, men mer enn det som før har vært tilfelle i framskredne kapitalistiske økonomier.(Fotnote 2)

Så dette er neppe tidspunktet for venstresida til å oppgi dette politiske terrenget, til fordel for en fragmentert politikk i det ene ytterpunktet, eller en fullstendig abstrakt internasjonalisme i det andre. Hvis staten er hovedagenten for globaliseringa, følger det av det at staten, spesielt i framskredne kapitalistiske land, fortsatt har de mektigste våpen for å blokkere globalisering. Jeg har sagt dette andre steder, men kan like gjerne si det igjen: Hvis staten er den kanalen som kapitalen beveger seg gjennom i den globaliserte økonomien, så er den i like stor grad middelet en antikapitalistiske makt kan bruke til å kutte kapitalens livline.(Fotnote 3) Gamle former for «keynesianske» inngrep er kanskje enda mindre effektive nå enn de har vært tidligere, men dette betyr rett og slett at politisk handling ikke lenger ganske enkelt kan ta form av å gripe inn i den kapitalistiske økonomien. Nå er det mer et spørsmål om å løsrive det materielle livet fra kapitalismens logikk. Og på kort sikt betyr dette at politisk handling ikke kan rettes inn mot å tilby kapitalismen belønninger for å gjøre ting som er sosialt produktive, eller å kompensere for kapitalismens herjinger ved hjelp av «sikkerhetsnett». Politikken må i økende grad dreie seg om å bruke statsmakta til å kontrollere kapitalens bevegelser og å bringe fordelinga av kapital og disponeringa av det økonomiske overskuddet i økende grad innafor rekkevidden av demokratisk ansvarlighet, i samsvar med en sosial logikk som er en annen enn den kapitalistiske konkurransens og profitabilitetens logikk.(Fotnote 3)

Konklusjon

Ett av hovedproblemene i å organisere anti-kapitalistiske kamper har alltid vært at kapitalen ikke viser fram noe enhetlig, synlig mål. Og det formelle skillet mellom «økonomiske» og «politiske» sfærer som er karakteristisk for kapitalismen – hvor utbyttinga finner sted ved hjelp av et tilsynelatende «fritt» utbytte mellom juridiske «likemenn» i en kontrakt mellom kapital og arbeid, og hvor forholdet mellom dem formidles av et upersonlig «marked» – har skapt det som på overflata ser ut som en «nøytral» stat, som ikke griper synlig inn i de daglige konfrontasjonene mellom kapital og arbeid. Men ettersom den nyliberale staten tillemper politikken med «fleksibilitet», «konkurranseevne» og «globalisering», blir kapitalens makt i en viktig betydning mere konsentrert i staten, og dens hemmelige samspill med kapitalen blir mer og mer gjennomskuelig.

Dette er en hovedgrunn til at vi bør være så omhyggelige med hvordan vi anvender begrepet «globalisering». Vi må passe på å ikke behandle de tendensene som går under det navnet som om de var naturlige, uunngåelige prosesser i stedet for historisk spesifikke kapitalistiske prosesser, den kapitalistiske utbyttinga av mennesker og naturressurser, hjulpet og tilskyndet av direkte samarbeid mellom staten og kapitalen. Jeg er faktisk fristet til å si at idéen om globalisering i dag spiller en så framtredende rolle i den kapitalistiske ideologien nettopp fordi det nå trengs kraftige ideologiske våpen for å tilsløre og mystifisere dette stadig mer direkte og tydelige hemmelige samspillet.

Hvis staten nå mer enn noen gang kan tjene som mål i en antikapitalistisk kamp, kan den også, som brennpunkt for lokale og nasjonale klassekamper, være en samlende kraft både innafor arbeiderklassen, mot dens indre fragmentering, og også mellom arbeiderbevegelsen og dens allierte i samfunnet. Når så godt som enhver stat følger den samme destruktive logikken, kan samtidig hjemlige kamper mot den felles logikken også være grunnlaget – i virkeligheten det sterkeste grunnlaget – for en ny internasjonalisme. Denne internasjonalismen ville ikke være grunnlagt på en urealistisk og abstrakt forestilling om et «internasjonalt sivilt samfunn» eller «verdensborgerskap», heller ikke på illusjonen om at vi kan gjøre ting bedre ved å øke venstresidas representasjon i overnasjonale kapitalistorganisasjoner som IMF, men snarere på gjensidig støtte blant forskjellige lokale og nasjonale bevegelser i deres respektive kamper mot sine egne hjemlige kapitalister og stater, og på spredninga av slike nasjonale kamper verden over.

Dette betyr ikke at det ikke er rom for felles, overnasjonale kamper, eller at arbeiderbevegelsen bør neglisjere overnasjonale organisasjoner hvor den kan spille en rolle – som EU. Men kooperative kamper av denne typen avhenger i siste instans av en sterk og velorganisert hjemlig arbeiderbevegelse. Så hvis det er noe motto som oppsummerer denne typen internasjonalisme, kan det være dette: «Arbeidere i alle land, forén dere – men enheten begynner hjemme».

I alle fall er moralen i historien den, at nettopp i det øyeblikk mange mennesker på venstresida slutter seg til de nyliberale i å gi etter for det uunngåelige i globaliseringa og statens økende uviktighet, og nettopp i det øyeblikk da de tradisjonelle arbeiderklassepartiene har forsvunnet eller effektivt har skåret over sine bånd til klassen, kan den politiske organiseringa av arbeiderklassen ha blitt mere viktig og potensielt effektiv enn noen gang.

 

Fotnoter:

1. Den artikkelen, som ble trykt i 1981 i New Left Review, er mere nylig blitt utgitt i min bok «Democracy Against Capitalism: Renewing Historical Materialism» Cambridge: Cambridge University Press, 1995), s. 19-48.
2. Jeg trekker denne konklusjonen i «Globalization and Epochal Shifts: An Exchange», Monthly Review vol. 48, no 9.
3. Se Albo: «The World Economy» om disse temaene.

---

 

 

 

Artikkelen tar utgangspunkt i innledninger av Frode Bygdnes og Rolv Rynning Hansen på AKPs fjelleir om distriktspolitikk i år. Det er en redigert versjon der redaksjonen har hatt frie tøyler – og alt ansvar.

---

Distriktspolitikken er ikke et samla politikkområde. Man kan snakke om den store og den lille distriktspolitikken. Den store distriktspolitikken består av distriktspolitiske virkemidler som kan være innarbeida i politikken på en lang rekke områder. for eksempel gjennom inntektssystemet for kommunene. Den lille distriktspolitikken er de direkte distriktspolitiske virkemidlene.

I løpet av 90-tallet ble det lansert mange og store reformer som påvirker livet i utkantkommunene, og særlig i de grisgrendte strøka i den enkelte kommunen.

Det geniale er at reformene ikke lanseres som direktiv og pålegg lenger. Sentraliseringspolitikken har fått sin egen dynamikk og kravene til endringer, oppmyking av politisk styring og tilpasning til markedet, liberaliseringspolitikken kreves av aktørene sjøl. Dette er ikke mangel på styring, men bevisst manipulering.

Premissleverandørene veit å få diskutert på andre forutsetninger enn de reelle grunnene. Det spilles på motsetningene og får grupper som står oppe i det, til sjøl å fremme krav om liberalisering. Det styres på kapitalens premisser, men det diskuteres med vikarierende argumenter, under dekke av å tjene andre motiver enn de virkelige.

Statens nærings- og distriktsutviklingsfond (SND) ble oppretta i 1992. Målsettinga var «å omorganisere og forenkle det næringsretta virkemiddelapparatet». Forslaget fra Energi- og industrikomiteen var at formålsparagrafen skulle være «å fremme samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling.» Stortinget omgjorde formålsparagrafen til å skulle «fremme en bedrifts- og samfunnsøkonomisk lønnsom næringsutvikling».

SND var en sammenslåing av mange ulike støtteordninger. Distriktenes Utbyggingsfond (DU), Industrifondet, Småbedriftfondet og Industribanken. Fra og med i år er også Statens Fiskarbank opptatt i SND. Hver av disse hadde ulike formål, men av disse var det bare DU som var direkte innretta på distriktspolitiske mål.

SND skal fremme tiltak som vil gi varig og lønnsom sysselsetting i distrikter med særlig sysselsettingsvansker eller svakt utbygd næringsliv, som det heter. Samtidig er også formålet å medvirke til omstilling av norsk næringsliv i hele landet. Det nye i praksis er at SND nå går inn på eiersida med risikokapital. Dette skjer i den nye egenkapitaldivisjonen til SND. Dette skjer både i form av aksjer og lån. De eneste bransjene man ikke kan gå inn i, er forsikring, finans, rederi, olje/gass og offentlig forvaltning eller offentlig forretningsdrift.

Slik sett blir SND en kraftig pådriver for privatisering i de bransjene de går inn i, der det eksisterer et tilbud både i offentlig og privat regi, som for eksempel. kollektivtrafikk. Her går SND inn som en aggressiv kapitalist.

SND får foreløpig ikke mulighet til å investere i helsesektoren, , men dette er en naturlig videreføring av SNDs politikk. Sannsynligvis også en ønsket videreføring. Da vil private sykehus og sykehjem konkurrere mot kommunale med statlig støtte.

SND er også sterkt inne i fiskeripolitikken. (Se artikkelen til Frode Bygdnes, red.)

SDN – ikke en ren støtteordning

Kravet er en utbyttebetaling til staten som tilsvarer risikofri rente. Det stilles et knallhardt krav til avkastning når det gjelder småbedrifter, som sliter hardt i distriktene. . Når SND presenterer seg, understreker de sterkt at det er reint forretningsmessige vurderinger som ligger til grunn. . Avkastningskravene skjer etter de samme prinsipper som private investorer. Årlig avkastning er nå i snitt på 12,7% av investert kapital.

Videre understrekes at det er et aktivt eierskap. Det kreves styrerepresentasjon og en enighet om strategier og forretningsplaner. Her kommer ofte krav til omorganisering og strukturendringer – som da på normalt språk vil si oppsigelser og nedleggelse av «ulønnsom virksomhet».

Dette viser at SND ikke er blitt annet enn en hvilken som helst privat finansinstitusjon. Fra å legge vekt på særlig det distriktspolitiske, har nå støtteordningene blitt til låne- og eierskapsordninger som legger vekt på det bedriftsøkonomiske. Fra å legge vekt på å motarbeide de negative distriktspolitiske virkningene av et kapitalistisk samfunn, vurderes bare virksomheter som kan overleve i et kapitalistisk marked som interessante.

Samtidig er det viktig at 75% av de midlene som har gått til bedrifter som nyetablerer seg i kommunene, er gått til bedrifter som ikke eksisterer lenger. Der man har satset på lokale bedrifter, så har kun 22% gått til bedrifter som ikke lenger eksisterer. Det er på tide å avskaffe myten om at SND er et distriktspolitisk instrument i særlig grad. Der hvor det ikke er direkte videreføring av DU, som distriktsutviklingstilskudd m v., er det stort sett pressområdene som får støtte, lån og garantier. Av utviklingstilskuddene gikk 62% til områder utenfor de vanlige tiltakssonene. Dvs. de gikk til Trondheimsområdet, Bergensområdet, Stavangerområdet, Kristiansandsområdet, Oslo, Akershus og Vestfold.

Der hvor alle områder i Norge konkurrerer likt, på for eksempel landsdekkende risikolån, gikk 875millioner til de samme områder. Det samme gjelder industrielle og offentlige forsknings- og utviklingsprosjekter.

Sammenslåinga til SND har ført til en tilsløring av distriktspolitikken. Det ser ut til å bli vanskeligere for distriktsbedrifter å få støtte på landsomfattende ordninger. Men den offentlig evalueringa av SNDs virksomhet gled gjennom Stortinget like før ferien. Der er man storfornøyd med SND.

---

 

 

 

---

Kapitalstaten er ikke lenger avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

Folk vil bo i distriktene. Folk har slått seg ned der det har vært mulig opp gjennom tida. De har tilpassa seg de lokale forutsetningene naturen har satt. Folk har påvirka naturen, men naturen har også påvirka folk. Og det har blitt kultur av det. Det har blitt røtter. Jo flere generasjoner som har holdt seg der, livnært seg og vokst opp der, jo fastere har en grodd disse røttene. Slik har spesielle kulturtrekk også utvikla seg. Det har med sjølrealisering, med sjølrespekt og sjølerkjennelse å gjøre. Det har med trivsel og tilhørighet å gjøre.

Denne tilhørigheta hindrer en i å flytte, denne tilhørigheta er sterkere enn byenes dra-effekt. Denne tilhørigheta fører til lengsel og lang sturing for dem som flytter. Denne draeffekten ligger lenge hos dem som har måttet flytte.

Flytting til byene, flytting sørover er som regel framkommet av nødvendighet og nød. Fødselsoverskuddet fra bygdene har naturlig blitt dyttet til byene, dytteeffekten. Men også hos disse Ťoverskuddsfolkať er lengsel og omstilling et problem. Det er odelssønnene og deres familier som har fått bygge på de ressursene som ligger i distriktene.

I dag er det også odelsbarn som flytter, og de flytter ikke frivillig. De kommunene der flyttinga har flata ut, er kommuner som har så mange gamle, at de mest har bestemt seg for hvor de skal dø. De flytter ikke, men de reproduserer heller ikke. Gjennomsnittsalderen i de verst stilte utkantkommunene er dramatisk høy.

Det e ikkje berre å fløtte. Det e ikkje berre å omsette huset, pakke i eske og gi sæ avsted. For sjela sett spikra tel tak og tel vegga, og kan ikkje tvinges tel å følge med. Det e ikkje berre å brenne nån brue, bryte bekjennskap og takke for sæ. For nybygging skjer ikkje nett over natta, og kæm står vel klar tel å bygge med dæ?

Det e ikkje berre å rive opp røtter som alt e forankra i fedrenes jord. For verken tilhørighet el ` tradisjona lar sæ forfløtte som stola og bord.

Det e ikkje berre å bla om i boka, og sjå at et nytt kapitel blir tel. For nedfelt i tankan e alt det du gjorde som skapte verdia og forma di sjel.

Det e ikkje berre å drage opp plugga og gi sæ i veg tel ei grønnara eng. For sjelden e leirplassen slik som du trudde. og trivsel e meire enn godstol og seng.

Det e ikkje berre å bryte nytt lende mot de horisonta som friste et sted. Men gjør den erfaring i livet, kan hende, at røtter e røskandes tungt å dra med.

(Anne M. Winge, Ås 1997, sto i H.T. 27.05.97)

For første gang i norsk i historie blir det nå født flere barn i bystrøk enn det blir født på landsbygda. Tidligere har overskuddet fra landsbygda finni veien til byene, og etterhvert har så mange flytta at avfolking har blitt et problem. Men de som flytta har fremdeles følt tilhørighet til bygdenorge, de har hatt familie der, de har reist dit på ferie, de har visst åssen en levde utafor byene, de har visst åssen en skal utnytte naturressursene. Når fler og fler av de som blir født bare har tilknytning til byen, fører det til at forståelsen for det særegne med utkantnorge blir borte hos stadig fler. Dette kan i neste omgang føre til enn enda mindre forståelse for hvor nødvendig det er å opprettholde bosettinga i distriktene.

Flyttinga fra distriktene har gått i flere bølger. Den forrige store bølga med fraflytting var i slutten av 60-åra. Fra regjeringshold blei det utarbeida en konkret politikk over hvor det skulle bo folk. Områder blei erklært som fraflyttingsområder, de som bodde der fikk fraflyttingsbidrag for å flytte, skoler og postkontor blei lagt ned. I disse områdene blei det umulig for folk å bo. Denne politikken førte til Ťdistriktsopprørť, politikken blei vanskelig å gjennomføre. Kampen mot EU kom i begynnelsen av 70-åra. Gjennom denne fikk folk i distriktene økt sjøltillit og folk generelt fikk en økt forståelse for betydninga av distriktene.

Politikken blei lagt om, ikke fordi de som hadde makta ønska det, men fordi det blei nødvendig utifra folks motstand.

Spredt bosetting, naturlige forutsetninger og bevisst politikk
Utnytting av ressursene har i hele historia, fram til den moderne tida, vært en av hovedgrunnene til at vi har så spredt bosetting i Norge. Når regjeringa nå fører en politikk som på sikt vil føre til avfolking og av distriktsnorge, er det fordi ressursene ikke lenger utnyttes på samme måte som før. Både behovet for ressurser, utvinningsmåten og transportmulighetene har forandra seg.

Norge er ekstremt rikt på naturressurser, og disse er spredt ut over hele landet. Vi har fisk, landbruk, skogbruk, utmarksnæringer, kraft, malm.

Fisken
Fisken kommer i enorme mengder hvert år inn til kysten for å gyte. Fisken blei tidligere fanga når den for egen maskin svømte inn til kysten, en dro ikke lang til havs for å få tak i den. Eksport av tørrfisk fra Norge har vært, og er fremdeles, sammen med oppdrettsnæringa, en viktig økonomisk faktor i handelsbalansen med utlandet. For å utnytte denne ressursen måtte folk bo langs kysten. I tillegg blei det bygd fabrikker som kunne utnytte fiskeressursene. Disse blei bygd der hvor fisken blei tatt i land. På den måten var primærnæringa fiske med på å skape en arbeiderklasse langs kysten. Og skillet mellom fiskere og arbeidere var ikke klart, folk jobba i fiske og på fabrikkene ettersom hvor det var jobb å få.

Det var nødvendig med skoler for ungene, sjuke folk måtte ha steder og bli behandla, gamle folk steder å bo. Samfunna som vokste fram bygde på fisket, men blei fort langt mer sammensatt. Men i og med at samfunna bygde på fisket, blei de sårbare. Resten av bosettinga vil forsvinne viss folk ikke lenger kan leve av fisket, en kan ikke i lengden opprettholde samfunn uten at det produseres noe der.

Nå er det ikke lenger nødvendig å ha folk som lever langs kysten og fanger fisken der, de er bare i veien og har blitt en plage. Vi har fabrikktrålere, fisken trenger ikke lenger å foredles på land. Og mens de store havtrålerne soper havet tomt for fisk og ikke utnytter all den fisken de får opp, og mens norske fiskeredere ikke bare fisker i norske farvann, men over hele verden, blir det forbudt å fiske utover det en trenger til eget bruk langs kysten.

Landbruket
Norge ligger godt til rette for landbruk. blant annet betyr vinteren at jorda holder seg frisk for sjukdommer.

De fleste steder i landet ligger til rette for kombinasjonsbruk, for eksempel mellom jordbruk og fiske. Fiskebonden var den familien som kunne klare seg med lite jord, nettopp fordi de hadde fisken i tillegg.

Men også i innlandet kunne små bønder utnytte utmarka og drive i skogen. Når det de siste 30 åra har blitt nedlagt 100 000 gårdsbruk i Norge, sier det mye hva som har skjedd.

Krava til avkasting har gjort at det er nødvendig med en stor maskinpark og økt bruk av kunstgjødsel og kraftfor. Skogbruket har blitt maskinbasert. Det kreves enorme investering skal en drive landbruk i Norge i dag.

Mat kan produseres i store mengder på flatbygdene på Østlandet, i Rogaland og i Trøndelag, eller den kan kjøpes fra utlandet. Utviklinga av transportmulighetene betyr at mat kan fraktes kloden rundt, handelshindringer er fjerna. Maten blir stråla for å tåle denne transporten, og nå kommer den genspleisa maten som ikke råtner.

For makta er det ikke lenger nødvendig å opprettholde landbruksnæringa i Norge på samme nivå. Ressursene må ikke lenger utnyttes, maten kan produseres fabrikkmessig.

Også landbruket var med på å skape fabrikkmessig produksjon rundt i distrikta, maten måtte videreforedles der den grodde. Med utviklinga av transportmulighetene har muligheten for å sende mat rundt hele jordkloden blitt en mulighet. I forlengelse av denne muligheten ser vi de store handelssammenslutningene, enkelte med overnasjonal styring.

Langs kysten ser vi husa og gårdene som er fraflytta, eller har blitt landsteder, de nedlagte fiskemottaka, alle veiene som før førte til steder hvor det bodde mange mennesker, men hvor det nå enten er tomt eller bor noen få, alle de nedlagte skolene. På Sørlandet har folk som er født og oppvokst der, ikke lenger råd til å bo der. Gamle hus blir solgt for så mange millioner at det bare var de rike som kunne kjøpe. Før var det å leie ut til Ťsommergjesterť ei inntekt i tillegg til det de fikk fra jordbruk og fiske. Langs kysten i Trøndelag blir småbruka satt i stand, får TV og fryseboks, og leies ut til tyskere som kommer for å fiske. Den gamle kystkulturen forsvinner, men kan fremdeles oppleves, den har kommet på museum.

Skogbruk
For å utnytte tømmerressursene var det også nødvendig med spredt bosetting. Tømmer og vannkraft førte igjen til industri, som igjen blei lagt der det var tilgang på naturressurser. Arbeidsplassene i skogen har blitt borte, elvene brukes ikke lenger til tømmerfløting, slik Rolv Rynning Hansen forteller i sin artikkel i dette nummer av Røde Fane.

Norge som kraftnasjon
Norges kraftrikdom begynner ikke med olja. Ved å utbygge fossene fikk Norge tidlig tilgang på billig kraft. Utviklinga av vannkraftutbygginga i Norge kom tidlig og var i sterk økning fram til 1920. Fra 1910 til 1920 var det mer enn ei fordobling. Fra 1920 til 1950 2,5 ganger og fra 1950 var det en eksplosiv vekst.

Etter krigen kunne Norge bygge opp en industri som krevde store energimengder, slik som innafor elektrometallurgisk industri. Dette var en politisk strategi for industriutbygging. I Stortingsmelding nr. 54 fra 1948 står det:

ŤEn antar at ekspansjonen i norsk eksportindustri først og fremst bør foregå i elektrometallurgisk industri. Grunnlaget for denne ekspansjonen vil være Norges fossekraft. Det inngår som et ledd i de norske planer at den skal utbygges i et langt hurtigere tempo enn før krigen. Utbyggingen vil samtidig kunne skaffe elektrisk kraft til mange som i dag savner disse goder i Norge.ť

Gruvedrift
Malmen var også spredt. Vi fikk på grunnlag av den gruvesamfunn rundt om i landet.

Distriktspolitikken var planøkonomi. Det blei også ført en politikk som gjorde at det var mulig å bo i distriktene. Under krigen laga regjeringa i London store skrivebordsplaner om at det skulle satset på større og færre tettsteder både når det gjaldt bosetting og næringsliv. Denne politikken ble først prøvd ut under gjenoppbygginga av Finnmark.

Men, vi har jo aldri levd av det som blir produsert i de store byene, ikke engang da det var industriproduksjon der. Arbeiderklassen som vokste fram i Norge, var en arbeiderklasse som hadde rota si i primærnæringene, enten ved at de kom direkte fra den, eller ved at de bodde i områder hvor primærnæringene var viktige.

Eksempelet Finnmark
Oktober 1944 gikk ordren om å evakuere den nordlige delen av Norge. Finnmark blei brent vinteren 44/45. Tyskerne tvangsevakuerte befolkninga med våpenmakt. Dette er okkupasjonshistorie. Hva skjedde når landsdelen skulle bygges opp igjen?

For at gjenreisingspolitikken skulle kunne gjennomføres som en streng reguleringspolitikk, skaffa regjeringa seg grunnlag ved Lex Thagaard. I 1947 blei denne loven avløst av en tilsvarende lovgivning i Lex Brofoss. Et nytt samfunn skulle bygges på bar bakke, eller rettere sagt brent jord, uten hefte av det som hadde vært. regjeringas regulering- og planleggingspolitikk skulle settes ut i livet.

Det skulle bygges et nytt Finnmark, med større steder, større båter og større fabrikker som kunne foredle fisken til eksport til helt andre priser enn tørrfisken. For å få til dette skulle det lages planer for å samle folk i større fiskevær. Folk skulle ikke lenger bo så spredt i Finnmark, det skulle satset på Båtsfjord og ikke Berlevåg, Honningsvåg og Hammerfest skulle flyttes over på fastlandet. Fylkets sentraladministrasjon skulle flyttes fra Vadsø til Kåfjord.

Gjenreisingskontoret for Finnmark og dets eksperter lå i Harstad. I september 1945 krevde fagbevegelsen at fordi det enda ikke var fart i boligbygginga i Finnmark, måtte de konservative menn som hadde ledelsen ved gjenreisingskontoret byttes ut.

Men planer tar tid. Folk måtte vente sørpå ett år eller to. men folk ville ikke, tross trussler om politi og militære så flyttet 20.000 mennesker tilbake allerede i 1945. Dette er den største sivile ulydigheten i norsk historie. Sammen med 25.000 mennesker som hadde unngått evakueringa laga de tak over hodet av det de fant, rekved, vrakgods, båtvrak, plank fra tyske rullebaner, snøskjermer m.m. Dette satte de opp akkurat der de hadde bodd, på den samme jordflekken. Og så måtte planene endres. En kunne ikke satse på noen få tettsteder i Finnmark.

Planene om den sosialdemokratiske orden fra eksiltida i Sverige og London blei stoppa av folks ønske om å bo på heimplassen. Vi skal ha i mente de sosialdemokratiske planene og folks trossing av disse. Det finnes paralleller til dagens distriktspolitikk. den samme demagogien brukes, de samme virkemidlene. En forskjell er folks holdninger, folk er mer redde nå for å trosse maktas planer, mindre fandenivoldske og mindre dristige.

Sikkerhetspolitikken
Norge har vært i en spesiell militærpolitisk situasjon. Vi er medlem av NATO og har grense mot det tidligere Sovjetunionen. Det har vært viktig å ha en spredt bosetting i Norge, også utifra sikkerhetspolitiske grunner. I Troms, Nordland og Trøndelag har det vært høy militær aktivitet, militærleire, flyplasser, forhåndslagre. Dette har igjen ført til bosetting, de militære aktivitetene var avhengig av at det var sivil bosetting.

Også her har det vært store forandringer. Med sammenbruddet i det tidligere Sovjet er trusselbildet til NATO forandra. Det gjør at det ikke lenger er nødvendig med militær aktivitet i samme grad som tidligere. Arbeidsplasser forsvinner, også innafor militær virksomhet.

Vi ser at den utviklinga som har skjedd innafor alle sektorer som er basert på naturressurser, gjør at kapitalstaten ikke lenger er avhengig av spredt bosetting. Utkantene blir utgiftsposter, landet kan drives billigere viss en legger ned distriktene. Derfor utsettes distriktene nå for et samordna angrep, godt skjult i fine ord og tilsynelatende ufarlige reformer.

 

---

Vikna – Sør-Gjæslingan
Vikna er en øykommune i Nord-Trøndelag. Den består av et utall av små og store øyer. Tradisjonelt har Vikna vært en jordbruks- og fiskekommune, og er fremdeles det. Mange av øyene blei på slutten av 60-tallet erklært som fraflyttingsområde. Folk fikk tilbud om et fraflyttingsbidrag som skulle gjøre det mulig å etablere seg på et anna sted. Tilbudet måtte en ta imot innafor bestemte tidsfrister.

De som ikke tok imot bidraget, men valgte å bli boende, fikk raskt store problemer. Skolen forsvant, rutebåten forsvant, strømmen og vannet forsvant, posten forsvant, fiskemottaket forsvant, butikken forsvant. I disse områdene skulle det ikke bo folk, det hadde Storting og regjering bestemt. Folk, også de som på ingen måte ønska det, blei nødt til å flytte.

Men i dag kan du bo der igjen, iallfall på noen av øyene. Sør-Gjæslingan var et slikt område. Det er noen øyer ute i havet hvor det var rorbuer, fiskarheim, butikk, skole, væreier med egen engelsk guvernante. På 60- og 70-åra blei folk tvungne til å flytte fra øyene, og alt forfalt, bortsett fra de husa som folk dro ut og satte i stand hver sommer.

Nå har dette fiskeværet blitt museum. Rorbuene er satt i stand så turister og kursdeltakere kan bo der. Og turistene må ha rutebåt, de må ha vann og strøm. Og de må kunne handle, så butikken har åpna igjen. Turistene trenger også aktivitet, noe å se på, så fiskemottaket er i drift. På den ene sida er det flott at slike steder blir tatt vare på, på den andre sida er det ille å tenke på at folk blei tvunget til å dra herfra for bare 25 år siden.

Artikkelforfatteren er beitebruker fra Hedmark.

---

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre. Makteliten har brukt dem ut fra ønsket om økt fortjeneste. Rovdyrforvaltninga er urban logikk på tvers av klasseinteresser.

Bakgrunnen for å forstå en sak ligger ikke i tillærte kunnskaper alene, men i en helhetlig vevnad der fortida er renningstråder, tilegnet kunnskap og erfaring er innslagstråder. Som i de fleste vevnader er det innslagstrådene som er de mest synlige. Hverdagen former menneskene. Hver dag skaffer vi oss kunnskaper og erfaringer, finner årsaksforhold og løser oppgaver ut fra det som ligger lagret i vår egen database. Mennesker med forskjellige hverdager utvikler forskjellig logikk. En undersøkelse fra den svenske Riksdagen viser at det mest brukte ordet blant mennene var «jeg», mens blant kvinnene var ordet «barn» mest brukt.

I 1960 bodde 57% av landets befolkning i byer og tettbygde strøk, i dag er denne andelen økt til 75%. Med byrelatert erfaringsgrunnlag vil en ikke kunne forstå bygdenes problemer, og omvendt. Når mennesker vevd av urbane elementer, med renningstråder spent opp mellom husene i tettbygde strøk, skal bestemme vilkårene for mennesker som er vevd av omsorgen for dyr og jord, med renningstråder fra fjell til fjøsvegg, blir det et sammenstøt mellom to ulike virkelighetsoppfatninger.

Det kan synes som om rovdyrkonflikten er en by-land konflikt. Men når samfunnet tilbyr bybefolkninga livsvilkår som ikke gjør de i stand til å forstå bygdenes situasjon (jamfør norskeksamen-stilene fra Oslo-skolene i vår), havner store deler av den urbane befolkningen på et standpunkt i rovdyr-/beitebrukskonflikten som egentlig gjør de til forsvarere av de samfunnskreftene som de er i mot. Dette er motsetningen i folket.

Ulike mål – felles strategi

Rovdyrforvaltning er viltforvaltning, er forankret i Viltloven og er Miljøverndepartementet (MD) sitt ansvarsområde. Den konkrete utforminga av politikken gjøres i Direktoratet for Naturforvaltning (DN), som skal være MDs arbeidsredskap på dette området. Rovdyrforvaltning er ikke landbruksforvaltning. Men Arbeiderpartiet har svingt partipisken og fått til et samarbeid mellom Miljøvern- og Landbruksdepartementene som går ut på at LD skal betale det meste for å forebygge mot de skadene som MD/DNs politikk fører med seg. APs strategi er forståelig når vi vet at det er større politisk aksept for å redusere statens økonomiske overføringer til LD enn til MD.

Det er kjekt å ha noen som kan være med å betale, men som ikke krever å få være med og bestemme, for eksempel definisjonen av «betydelig skade». Grunnlaget for dette kjekke kompaniskapet mellom DN og LD ligger ikke i felles mål. Målet for forvaltningsgutta, både innenfor og utenfor DN, er et mål om uberørt natur, urskog og rovdyr når de skal ut fra sine kontorer i ferier og helger, et resultat av identitetskrisen som det urbane samfunnet har ført med seg, blandet med uerfaren idealisme.

Målet for APs landbrukspolitikk er et landbruk som er mest mulig likt landbruket i de landene som vi skal konkurrere med – like regelverk, kjøp og salg, større og færre enheter, reduserte overføringer – alt oppsummert til robuste enheter som skal styres av markedet. Det som er så kjekt, er at APs landbruksansvarlige og DNs rovdyransvarlige kan benytte samme strategi for å nå ulike mål. Strategien er en rovdyrforvaltning som inneholder mange fine ord, men som i praksis er så mangelfull og elendig at gardbrukere resignerer og slutter med sau, og de minste gardsbrukene forsvinner. Resultatet blir færre sauer på beite, færre rovdyrkonflikter og reduserte kostnader. Både AP og gutta i DN når sine mål.

DN, som et forvaltningsorgan som skal utføre Stortingets valgte politikk, avslørte sin rolle som noe mer enn et forvaltningsorgan da de var både mannsterke og svært aktive i stortingskorridorene den dagen den nye rovdyrmeldinga ble behandlet. Det var særlig Kr.F., som satt med nøkkelen til å få en forandring av politikken, som ble omringet av DN-folkene.

Økonomi og formuleringer en del av strategien

Det er ikke tilfeldig at økonomiske kostnader og konsekvenser er utelatt i den nye rovdyrmeldinga, eller at en økonomisk konsekvensanalyse ble avvist av AP i 1992. Rovdyrmeldingene har inneholdt mange fine ord slik at politikerne kan kjøpe forvaltningspolitikken. De har ingen mulighet til å sette seg inn i konsekvensene, men økonomi hadde de forstått. I 1992 ble det sagt at saueeiere skulle holdes økonomisk skadesløse. Hvis dette hadde blitt gjennomført, hadde det kostet så mye at den valgte politikken ikke ville ha blitt akseptert. Det ble også sagt at skadedyr skulle kunne tas ut, men overlatt til gutta i DN å bestemme hvordan. I det største skadefylket, Hedmark, har dette resultert i at ingen skadedyr er tatt ut etter 1992.

De fine ordene er beholdt i den nye rovdyrmeldinga hvor det blant annet heter at beitebruken skal opprettholdes. Samtidig skal det satses på omstilling til annen næring, nisjeproduksjoner, redusert beitetid i utmarka, frivillig reduksjon av antallet sau, osv. Tiltakene er enten svært kostnadskrevende, forskyver skadene til naboene, eller de mangler dokumentert tapsreduserende effekt; de bidrar overhodet ikke til å opprettholde beitebruken. Det økonomiske ansvaret flyttes i stor grad over på den enkelte sauebrukeren. Hvis ikke saueeierne gjennomfører de foreslåtte tiltakene, kan de miste rovdyrskadeerstatninga.

Ingen forskning er objektiv

Mellom 50 og 75% av midlene til forebyggende tiltak brukes årlig til andre formål enn praktiske tiltak, svært mye går til forskning. Fordi rovdyrforvaltningen er formet ut fra urban logikk, er dette forskning som AP og forvaltningen trenger for å underbygge sin politikk. Det er også forskning som bestilles for å få den ønskede utviklingen. Som eksempel ble det antatte antallet bjørn i Norge redusert fra 100 til 20 (1992 – 94), fordi forskerne fant at bjørner kunne vandre svært langt. En rapport sier at det er lite aktuelt å felle skadedyr i kjerneområdet. Det reduserer ikke tapsomfanget året etter. Vår logikk sier at en død bjørn ikke dreper flere sauer.

En annen rapport konkluderer med at vi må gjete sauene slik som de gjorde i gamle dager, for å unngå rovdyrskader. Dette er historieforfalskning. Gjetinga ble praktisert av andre grunner enn å forhindre rovdyrskader. Den gang som nå var rovdyrene mest aktive om natta. For noen år siden ble sauenæringa i Hedmark stemplet som lite samarbeidsvillig fordi vi ikke ville flytte sauen vest for Glomma og utenfor kjerneområdet. I 1996 skjedde 36% av de dokumenterte bjørneskadene i Hedmark vest for Glomma.

Politi og rettsapparat mot beitebrukere

Statens Naturoppsyn ble opprettet for ett år siden med miljøkriminalitet som arbeidsområde og med 26 nyopprettede stillinger med begrenset politimyndighet. Dette var en naturlig følge av at det i flere år har vært utdannet utmarksforvaltere ved distriktshøyskolen i Hedmark, der forvaltningas og forskningas egne folk har vært forelesere. De veletablerte ordningene som grunneierlag og allmenninger har med oppsynsmenn, har blitt satt til side. Økokrim og politiet, som har klagd over små ressurser, hadde plutselig økonomi til seks etterforskere og helikopterbruk da de fant et halsbånd fra en radiomerket bjørn i Hedmark i sommer. Før etterforskninga startet, ble det slått fast at bjørnen var skutt, og lokale saueeiere ble utpekt som mistenkte. Bjørnen ble ikke funnet. Det er ikke første gangen at vi opplever at verneinteressene bruker skitne knep for å sverte oss.

Endringen av nødvergeparagrafen i 1993 skjedde etter påtrykk fra riksadvokaten. Et lovendringsforslag om å øke maksimalstraffen ved miljøkriminalitet fra ett til to år førte til en økning til seks år, etter henstilling fra riksadvokaten alene, under høringsrunden. Riksadvokaten har gjentatte ganger gått ut i media og truet med seks års fengsel for ulovlig felling av fredet rovvilt, og også opptrådt som pådriver overfor påtalemyndighet og rettsapparat. I de rettssakene som har vært ført ved påberopt bruk av nødverge, har retten lagt mest vekt på de teoretiske framstillingene av hendelsene. På herredsrettsnivå har vanlig praksis med bruk av lokale domsmenn vært fraveket. Det synes klart at dette er gjort for å finne domsmenn som har lik holdning til problemstillingen som påtalemyndighetene.

Både i saken mot Eidsberg og mot Nerhagen (Hedmark) ble bygdefolk oppfattet som lite troverdige. I Herredsrettssaken mot Nerhagen forelå det ingen avvikende vitneprov fra de tre som var tilstede ved hendelsen. Det fantes heller ingen tekniske bevis som tilsa at vitneprovene var ukorrekte. Til tross for dette la retten påtalemyndighetens teoretiske betraktninger til grunn for domsavsigelsen.

Kortsiktig urban sektortenkning

Eldre viltforvaltere, som både har andre røtter, historiske kunnskaper og annen logikk, er bekymret over utviklinga i rovdyrforvaltninga. Bekymringen skyldes i hovedsak to områder som forvaltninga ikke forholder seg til, eller tier ihjel. Det første er at alle rovdyrartene er revirhevdende dyr. Desto flere dyr, desto større areal vil de legge beslag på. Hvis vi bruker forskningas egne tall om bjørnetettheten i reproduksjonsområdene i Sverige, og attpåtil bruker de minste størrelsene på revirene, vil en bjørnebestand med fem reproduserende binner kreve et areal som er like stort som Hedmark fylke. Målet er å ha åtte til ti binner i kjerneområdet, som dekker bare halve Hedmark.

Det andre området er kunnskapen om hva som skjer i en viltbestand etter noen år med fredning, noe alle viltforvaltere kjenner til, men som forvaltningen ikke forholder seg til. En bestand vokser raskest når det skjer en reduksjon i bestandtettheten ved svakt jaktutttak, og ved utvandring til ledige arealer, samtidig med at det er nok mat (logistisk populasjonsvekst). Alle disse faktorene er tilstede for de skandinaviske rovdyrbestandene. Vi står ikke rustet til å møte denne eksplosive veksten.

Som eksempel noen erfaringer fra årets beitesesong i Østerdalen: En jerv drepte mer enn 25 sauer på ei natt utafor kjerneområdet. Fire forskjellige ulver drepte sauer på fire forskjellige steder samme døgnet. Flere sauebrukere har mistet 30-50% av sin besetning, og for enkelte er dette tredje til åttende året på rad at de mister så mange sauer.

Bygdefolkets historiske erfaringer sier at det nesten utelukkende er i situasjoner med sporsnø vi er i stand til å felle rovvilt. Forvaltningsmyndighetene gjør politikere og andre blinde, når de sier at det skal bli lettere å få fellingstillatelse, og å ta ut skadedyr i beitesesongen. I tillegg er kostnadene med å regulere bestanden i all hovedsak overført til bygdefolket.

Bygdefolket har i alle tider forvaltet naturressursene med tanke på at neste generasjon skal få det bedre enn en selv. Makteliten og deres allierte har brukt naturressursene ut fra ønsket om økt fortjeneste i et kortsiktig perspektiv, uten omsyn til skadelige bieffekter, og i de siste tiårene for å tekkes internasjonale kapitalkrefter, framfor å vise ansvarlighet overfor verdens befolkning.

---

Artikkelen er ei bearbeidd utgåve av ei innleiing på AKP sin fjelleir om distriktspolitikk sommaren 1997.

---

AKP stødde fullt ut kampen for oppretting av samerettsutvalget (SRU), som ein integrert del av Altakampen. Det har tatt utvalet 17 år å komme fram til eit forslag, som bare tar for seg delar av mandatet, spørsmålet om retten til land og vatn i Finnmark. Arbeidet med å avklare rettstilstanden i resten av det samiske busettingsområdet har enno ikkje starta opp.

AKP sine samepolitiske program av 1973 og 1988 har krevd anerkjenning av samisk eigedomsrett til samiske område, men utan å konkretisere kordan dette skal gjennomføras. Når no Samerettsutvalet er kome, må vi ta opp igjen diskusjonen og forsøke å komme vidare. I årets valkamp har RV som einaste parti gitt ei klar støtte til mindretalet i SRU som ønsker Finnmark grunnforvaltning med lik representasjon av Sametinget og fylkestinget, og samtidig retten til å opprette Samisk grunnforvaltning for dei områda som ønsker det.

Men dette er ikkje meir enn eit førebels standpunkt, der vi har forsvart det vi såg som det einaste akseptable av dei alternativa som ligg føre.

Spørsmålet om rettstilstanden i samiske område er mye større enn som så og gjeld mye meir enn Finnmark. No må også resten av landet komme på banen. Denne artikkelen er derfor eit forsøk på å få igang ein debatt over heile landet. Eg vil ikkje forsøke å finne enkle politiske svar på kompliserte spørsmål, men stille problemstillingar til debatt og heller vise kor vanskeleg det er.

Eg vil starte med å problematisere overskrifta: «Retten til ressursane i samiske område».

• Ka er ein rett eller rettigheit?
• Kas ressursar snakkar vi om?
• Ka er samiske område?

Ingen av spørsmåla har opplagte svar. Eg skal ta dei i omvendt rekkefølge ettersom vi i første rekke diskuterer rettar som er knytta til eit geografisk område.

Ka er samiske område?

Kong Harald sa ved opninga av Sametinget i oktober 1997 at den norske staten er tufta på territoriet til to folk, nordmenn og samar. Nøyaktig det samme har tidlegare høgsterettsjustitiarius Carsten Smith sagt. Denne markeringa frå to av dei øvste representantane for den norske staten er svært viktige prinsipielle uttrykk for utviklinga i norsk samepolitikk. Dette ville vore utekkeleg for 20 år sidan og er framleis ikkje aktuell politikk verken i Sverige eller Finland.

Kongen sine ord betyr anerkjenning av at det finst eit samisk territorium, eit område der samane har retten til land og vatn. Det er eit signal om at dagens rettstilstand ikkje kan fortsette.

Spørsmålet er kordan ein avgrensar samisk område og om ein kan snakke om grader av samisk område.

Samiske område i vid tyding er geografiske område med tradisjonell samisk busetting gjennom mange hundreår opp til nyare tid, i alle fall til dette hundreåret. I Noreg omfatter dette det aller meste av Nord-Noreg og vel halve Trøndelag, samt ein snipp av Hedmark. Dette faller i stor grad saman med grensene for samisk reindrift, men reindrifta er bare ei av mange næringstilpassingar som har gitt samane rettar i dette området.

I tillegg er det store samiske område i Sverige, Finland og Russland. Samisk område, Sameland eller Sápmi i denne tydinga omfattar eit område omlag like stort som Noreg. I heile dette området er det aktuelt å snakke om samiske rettar i ei eller anna form.

I størstedelen av området er samane idag eit lite mindretal. Derfor er det aktuelt å avgrense mindre område innafor dette, der samane får sikra sterkare rettar enn i området som heilskap. Eit opplagt døme her er Indre Finnmark, men det er langt i frå det einaste område der dette er aktuelt. ILO-konvensjonen om urfolk opererer med eit skile mellom dei områda som urfolka har utnytta aleine eller vore heilt dominerande og område som dei i lang tid har brukt i lag med andre folkeslag. I nokre av dokumenta frå Samerettsutvalet (NOU 1994:43 Rett til Forvaltning av land og vann i Finnmark) opereras det med eit liknande skile. I ei utreiing for Kommunaldepartementet for nokre år sidan blei det gjort eit forsøk på å definere «samisk region» etter samme mønster.

Det finst og andre definisjonar av samisk område for språklege og økonomiske føremål, som «forvaltningsområdet for samisk språk» og «virkeområdet for Samisk Utviklingsfond». Disse må ikkje blandast inn i spørsmålet om avgrensing av samisk område når det gjeld retten til land og vatn.

Blei du ikkje klokare?

Konklusjon: Det finst ikkje ein eintydig definisjon eller avgrensing av ka som er samisk område. Det er eit spørsmål om politisk kamp og om medvitet til den samiske befolkninga i fornorska område.

Ka for ressursar?

• Fornybare og ikkje-fornybare ressursarDei fornybare er slikt som vilt, fisk, trevirke, bær eller i det heile flora og fauna.Dei ikkje-fornybare er mineralar, stein og grus, olje og gass.

  Samerettsutvalet skil skarpt mellom disse to ressurstypene og vil ha felles forvaltning for Finnmark av dei ikkje-fornybare og lokal / kommunal forvaltning av dei fornybare.

  Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette. Ikkje alle er samde i dette skilet. For eksempel har Venstre gått inn for ein «kommunemodell» der også forvaltninga av dei ikkje-fornybare ressursane skal leggas til kommunane. Sjølv ville eg heller vurdere å gå andre vegen; å legge alle ressursar under Finnmark grunnforvaltning/Samisk grunnforvaltning. Men verken Finnmark RV eller eg har så langt noko fastlåst syn på dette.

• Land og vatn, over og under jorda, i og under sjøenDei som forvaltar ressursane, kan avgjøre inngrep eller freding i høve til for eksempel vasskraftutbygging, militære øvingsområde, vegbygging, hyttebygging, oppdyrking, oljeutvinning, oppdrettsanlegg osv. Så langt har landressursane vore det dominerande diskusjonstema, men SRU tar og opp spørsmålet om fiskerettar. Spørsmålet om oljeutvinning har så langt vore lite framme, men det er klart at sameretten må inn i biletet når vi no står foran oljeutvinning utafor Finnmarkskysten og foredlingsanlegg i Sállánnuorri/Sørøysundet ved Hammerfest.
• Menneskelege ressursar, kunnskaparDiskusjonen om patent på genar og generegistrering av urfolk har gjort spørsmålet om retten til menneskelege ressursar aktuelt. Klassekampen viste i september at genar frå urfolk no er lagt ut på sal og multinasjonale selskap gjør enorme fortenester utan at urfolka sjølve får noko igjen. Det norske Sametinget har sagt klart nei til innsamling av genprøver frå den samiske befolkninga.

Eit anna spørsmål er retten til økonomisk utnytting som bygger på urfolka sin kultur og tradisjonelle naturbruk. Særleg i Finland har turistindustrien tent stort på billige etterlikningar av samiske husflidsprodukt og anna falsk samekultur.

Alle disse ressursane er slike som gir den som rår over dei betre eller eksklusive konkurranseføremoner. Samane og andre urfolk vil aldri kunne konkurrere økonomisk med den internasjonale monopolkapitalen. Det er derfor snakk om både retten til å bruke og retten til å nekte anna bruk.

Ka er ein juridisk rett?

Jus er ikkje ein nøytral vitskap. Han er ein samfunnsmessig reiskap forma av dei herskande klassene, og ein del av statsapparatet, ein reiskap til å oppretthalde, vinne og/eller avgrense makt. Men jussen er og påverka av kampen mellom dei herskande og dei som blir herska over.

Jusen er forma av kampen mellom:

• klassar
• kjønn
• nasjonale og etniske grupper
• religionar
• kulturar

Finst det ein kommunistisk rettsfilosofi?

Eg kan ikkje sjå at vi har ein klar, oppdatert kommunistisk rettsfilosofi som vi kan bruke både i den daglege kampen og i kampen for sosialisme / kommunisme.

Ein slik rettsfilosofi må etter mitt syn bygge på to tildels motstridande tradisjonar

Prinsippa i dei vil eg demonstrere med to klassiske sitat frå norsk litteratur:

1. Med lov skal land byggjast
   – og ikkje med ulov øydast (Håvamål)
2. Tvers igjennom lov til seier –
   ikkje går det andre veier
   til vårt drømte, frie land (Rudolf Nilsen)

Rettskjelder

For sameretten finst det 3 rettskjelder:

1. Norsk rett
2. Internasjonal folkerett
3. Samisk rettsoppfatning

For motstandarar av samiske rettar har det vore viktig å redusere tydninga av dei to siste og einsidig legge vekt på norsk jus. Denne har i svært liten grad tatt opp i seg dei samiske rettsoppfatningane. Motstandarane har bare anerkjent folkeretten som eit abstrakt prinsipp. På det eine området etter det andre ser vi at denne er ikkje er blitt nedfelt i norsk lov og praktisk politikk.

Jo lengre vi går bakover i historia, jo sterkare vern har urfolket/lokalbefolkninga og den tradisjonelle bruken av ressursane hatt. Dette peikar klart tilbake til ei tid da denne brukeren var einerådande. Etterkvart som kolonistar og innflyttarar pressa på, sørgde dei og for å få endra lovverket til å fjerne rettsvernet som samane og lokalbefolkninga forøvrig hadde.

Nokre merkesteinar i utviklinga av lovene:

• Finneodelen fram til 1700-talet
• Lappekodisillen 1751
• Fiskeriloven 1830
• Reindriftslovane frå midten av 1800-talet
• Jordsalgsloven 1902
• EØS-avtalen
• Statskog 1993

Alle disse lovendringane har kome som resultat av politiske kampar og ført til nye kampar. Nokre har slått fast det juridiske grunnlaget for samane, men hovudretninga har vore at lovane har blitt brukt til å fjerne rettar som samane tradisjonelt har hatt.

Ei stor utfordring ville vere å lage ei oversikt som viser den historiske samanhangen mellom disse lovendringane og fordelinga av rikdommen, for eksempel kordan endringane i fiskerilovgivinga har redusert finnmarkingane sin andel av fisket og fjordfiskarane sin andel.

Eit sentralt omgrep i debatten er «alders tids bruk». Ka som er konsekvensen av dette er avhengig av –tolking av historia

(Anno 1997 går det hissig diskusjon om etnisiteten til befolkninga i Finnmark i eldre steinalder.) Om ein les forskjellige historiebøker vil ein få heilt forskjellig oppfatningar av busettingshistoria til samer, kvenar og nordmenn.

• tolking av konvensjonar
• rettsinnhald (eigedomsrett, bruksrett, forvaltningsrett)

Hovudformer for landrettar

Juridisk kan ein skile mellom tre hovudformer for landrettar: bruksrett, eigedomsrett og forvaltningsrett.

Bruksretten ligg historisk før eigedomsretten, men i dag er eigedomsretten overordna alle andre rettar. Eigedomsretten er det same som eksklusiv rett til økonomisk utnytting. Eigedomsretten er «hellig» under kapitalismen, men det er på papiret. Det er mange avgrensingar på eigaren sin rett til å disponere/nekte bruk av eigedomen sin. Stat og kommune kan ekspropriere og bergverksloven, friluftsloven, bygningsloven osv. set grenser for ka eigaren kan gjøre med sin eigen eigedom. Konfliktar mellom eigar og andre interesser kan vere av mange slag; ofte står ein kapitalist sine private interesser opp mot staten som felleskapitalist. Individuelle rettar må avgrensast for å hindre anarki. Staten kan gripe inn i eigedomsretten for å ivareta f.eks. miljøomsyn eller motsett for å presse gjennom kraftutbygging eller militæranlegg.

Det gamle samiske kravet (NSR, Sametinget) har vore samisk eigedomsrett til land og vatn. Av dei norske partia har bare RV støtta dette kravet. Samerettsutvalet har vore sterkt splitta på dette, med to utreiingar som står stikk mot kvarandre. I den endelege konklusjonen vik dei unna spørsmålet og gjør forvaltningsretten til hovudsaka.

I dag er det bare samane sin bruksrett som tildels er anerkjent i lova. Denne er i første rekke knytt til reindrifta. Når det gjeld fiskeria, er heller ikkje bruksretten anerkjent. Bruksrett er ofte ein delrett som ein brukar har på eigedom som andre (offentlege organ eller privatpersonar) har eigedomsretten til. Ein slik bruksrett framstår da som ei avgrensing på eigaren sin eigedomsrett. Dei mest samefientlige politikarane (FrP) ønskjer å fjerne all innskrenking av råderetten til eigaren, og med det til og med å fjerne sør-samane sin beiterett for rein på fjellområde som er eigd av private bønder. SV seier at samane skal ha «utvida bruksrett» og nøye seg med det. Forvaltningsrett vil seie å kunne regulere bruken av eit område, som eigar eller på vegne av eigaren.

Utgangspunktet er at Staten påberopar seg den juridiske eigedomsretten til utmarka i Finnmark.

Den juridiske situasjonen i Finnmark idag er at Den norske staten har eigedomsretten, mens det statskapitalistiske foretaket, Statskog SF, har forvaltningsretten. Medlemmane i SRU er samde om å overføre forvaltningsretten til Finnmark Grunnforvaltning, men usamde om dette og skal gjelde eigedomsretten. SRU foreslår ei styrka forvaltningsrett, dvs. at forvaltningsorganet/-organa får rett til å hindre naturinngrep i større grad enn private eigarar kan gjøre i dag. For eksempel skal Finnmark grunnforvaltning kunne nekte mineralutvinning, noko ein privat eigar ikkje kan etter bergverkslova. Forvaltningsrett kan derfor faktisk vere både svakare og sterkare enn eigedomsrett.

Moralsk rett og folkeleg rettsoppfatning

I tillegg til de juridiske lover og regler, og det etablerte rettsapparatet finst det ein moralsk rett. Folk har sine oppfatningar av ka som er rett og galt, moralsk og umoralsk. Nokre av disse er relativt universelle, mens andre kan variere frå land til land eller folk til folk. Disse rettsoppfatningane kallas og uskrivne lover. Hos samane har det lenge vore klart at det på ein del område eksisterer rettsoppfatningar som i større eller mindre grad bryt med det som er juridisk rett i dei statane der samane bur. Ein del av disse blei samla og skreve ned på 1930-talet av Erik Solem (Lappiske rettsstudier) . Å samle samiske rettsoppfatningar var ein vesentleg del av Samerettsutvalet sitt mandat, men dette blei medvete sabotert og det er no sett ned eit nytt utval som skal sjå på dette. I mellomtida er 17 år gått tapt, og med det er mange av dei levande tradisjonane borte.

Kamp om ressursforvaltninga

I samiske område er det kamp om ressursforvaltninga på alle område. Tildels er disse kampane knytt til sameretten, tildels blir dei vel så mye oppfatta som ein kamp mellom landsdelar eller mellom lokale brukarar og sentrale styresmakter. Ikkje minst er det og konflikt mellom næringar der ofte er samar på begge sider.

I denne samanhang blir det ikkje plass til meir enn ein kort oversikt over nokre av disse motsetningane:

• fiske i sjøen
  Frå hanseatertida. Aldri har finnmarkingane fiska så liten del av fisken utafor Finnmarkskysten som i dag.
• jordbruk
  kombinasjonsnæring/stordrift/ferskvassfiske/lokalbefolkning/turisme
• jakt
  lokalbefolkning/turisme
• bær
  moltebær for lokalbefolkninga eller alle? forpakting til bygdelag?
• mineraler
  internasjonale gruveselskap
• olje/gass
  all utvinning av internasjonale konsern. Ingen regional styring
• reindrift
• brukskonfliktar med jordbruk, hyttebygging, kraftutbygging osv.

Politiske reaksjonar på SRU

Ein gjennomgang av Samerettsutvalet si innstilling er det ikkje plass til her. Eg vil bare vise til heftet «Samerett og ressurskamp i nord» og gå rett over til å kommentere reaksjonane på innstillinga.

Etter at SRU si innstilling blei lagt fram i mars 1997 starta reaksjonen ein offensiv mot alt som smakar av samiske rettar. Dei aller fleste parti i Finnmark er djupt splitta, bare FrP og RV er nokolunde samla på kvar si side.

I FrP sin valkamp i 1997 gjorde ein kampen mot samiske rettar til ei hovudsak, noko som slo kraftig ut på gallupen i Finnmark, og det var like ved at FrP kom inn på Stortinget frå det fylket der partiet tidlegare har skjelt ut befolkninga som latsabbar og snyltarar.

Men det var ikkje FrP, men derimot SV, som klarte kunststykket å komme på Stortinget på å kjøre fram kampen mot samiske rettar. SV sin overgang frå eit i hovudsak pro-samisk til eit i hovudsak anti-samisk parti i rettigheitskampen er eit tragisk eksempel på grenselaus opportunisme hos delar av den såkalla venstresida. Dette hamskiftet har ikkje skjedd utan sverdslag. Den anti-samiske fløya fikk fleirtal på nominasjonsmøte med ei røyst i overvekt. Denne fløya har og klart å få støtte frå den nye sentrale SV-leiinga. SV har blitt omfamna av høgrefolk og gamle borgarvernarar frå Alta-kampen. Men SV sine lokallag i indre Finnmark er lagt ned i protest.

Diskusjonen om sameretten har og ført til at reaksjonære anti-samiske krefter igjen har stått fram med krav om å fjerne samisk kultur og språk i alle samanhangar. Det har blitt fritt fram for hets mot alt samisk og i Tana er det danna ein eigen aksjon «Nei til Sameland» som i skrivande stund aksjonerer mot samiske læreplanar for grunnskolen.

Siste tilskotet til reaksjonen er Lærarforbundet som har kravd dei samiske læreplanane trukke tilbake for å ¨endre dei slik at dei anti-samiske kreftene kan godta dei.

Ikkje bare samerett

Ressursrettskamp i Noreg gjeld ikkje bare sameretten, men til no har det mangla ei samla framstilling av ressurrett i Noreg, som ser på saker som:

• allmenningsrett til fjell og hei-område
• jaktrett og fiskerett (ferskvatn og sjø)

Ei av dei største utfordringane til rettsomgrepa våre kjem no i spørsmålet om retten til ressursane i Noreg og verda. Det går på retten til å øydeleggje naturen og retten til å skjerme ikkje kapitalistisk produksjon, produksjon som er tilpassa den lokale kulturen. Denne kampen står særleg skarpt i spørsmålet om urfolksretten, i Norden sameretten.

Grunnlaget for urfolka sine krav og for folkeretten er tanken at bruk av eit område gjennom mange generasjonar gir rett til å fortsette å bruke området økonomisk og til å verne det mot konkurrerande og øydeleggjande bruk.

Det er i første rekke urfolka sine organisasjonar og internasjonale folkerettsekspertar som har vore pådrivarar og lagt premissar i debatten. Så langt har vi som er kommunistar i for liten grad vore med å drive debatten framover.

Spørjeteiknet som har blitt reist ved det juridiske grunnlaget for statens rett til jorda i Finnmark er noko av bakgrunnen for nedsetjinga av Samerettsutvalet. Men er det ikkje og grunnlag for å stille spørjeteikn ved både statleg og privat eigedomsrett i anna samisk område?

Og ka med dei uomtvisteleg heilnorske områda?

Ka slags juridisk og historisk grunnlag og rettsoppfatning kviler eigentleg eigedomsretten på til dei enorme skog- og fjellområda til familiane Treschow, Løvenskjold og Cappelen?

Og her overlet eg debatten til dokker.

---

Les meir :

• Samerett og ressurskamp i nord. Hefte utgitt av RV og AKP i Troms og Finnmark, 1997 særleg artikkelen om samerett av Heaika Skum og Svein Lund. I dette heftet står det og ei fyldig litteraturliste.
• AKP, sameretten, marxismen og det nasjonale spørsmålet.
  Svein Lund: «Med AKP for samisk stat og etnisk reinsking?» Artikkelen sto i Røde Fane nr. 3-96.

---

Når jeg setter torskegarn, får jeg sjelden bare torsk. Det er heller et spenningsmoment hvor mange fiskeslag jeg får. Flyndre, hyse, brosme og steinbit er ofte like tallrik som torsk nå på seinhøsten.

En av de bedre fangstene jeg har gjort var ei flott kveite på seigarn. En av de mindre ønskelige, var en masse småsei på torskegarn. Det var så arbeidsomt å greie ut. Seien så jeg ikke nytte til annet enn agn på lina.

Ellers så er det en utstrakt kultur å nyttiggjøre seg den fangsten en får. Noen hyser gir muligheten til å lage fiskemat. Stortorsken flekkes og saltes. Noe henges til tørk, og mesteparten skjærer jeg beinfri filet av. Da får katta masse godt avskjær, sjøl om jeg skjærer ordentlige fileter. Det er forkastelig å bare smi av fileten. Disse filetpakkene er hendig og god til forskjellige gryteretter med paprika og tomat eller mest bare purreløk. Det er spennende å eksperimentere litt. Mitt yndlingspålegg er blitt grava uer. Fisk kan anvendes til mye godt pålegg. Særlig silda som røkt, krydra eller bare ordinær sursild.

Boknafisk
Vi har en allsidig matkultur i nord, som mange er blitt oppmerksom på at må bevares. Boknafisk av torsk eller sild, sildekaker eller rekling m.m. Men de gamle skal og ha kritikk fordi de så fort stempla mye god mat som u-fisk, uspiselig fisk. Vingene på skata synes jeg for eksempel. er god, men det gjør så lite av seg. Allikevel er det bedre å ta skata og ikke bare flyndra. For å høste bare av flyndra, gir en i realiteten sandbankene til skata som dermed fort kan fortrenge den fisken vi høster av.

Da jeg vokste opp var mor mi opptatt av å nyttiggjøre seg av ressursene. Jeg husker hennes eksperimenter med stekt ål. Det var ikke helt heldig syns jeg den gang. Men en gang fikk pappa flere ærfugl på flyndregarn. Han var fortvilt og ville grave dem ned. Mamma ville eksperimentere og serverte dem som ryper. Det var kjempegodt. Det var riktig ressursbruk sjøl om fuglene er fredet. Det var en bifangst som dessverre av og til skjer.

Det er denne husholdningsøkonomien som kan være fleksibel og tilpasse seg naturens gaver. Alt kan utnyttes, det trengs bare tilpasning og oppfinnsomhet av oss som bor her, så lever vi godt.

Folk har slått seg ned langs hele kysten og blitt det kulturmangfoldet vi har i dag. Vi har tilpassa oss de naturgitte forholdene. Dette er distriktenes styrke; i stand til å utnytte mange marginale ressurser. Vår kystkultur krever et mangfold av tiltak fordi nettopp naturen er mangfoldig. Folk har klart seg fordi de utnytter alle ressursene som så utrolig utfyller og dekker våre behov for å klare oss. Slik har folk livnært seg, vokst, produsert og ikke minst trivdes. Å mestre denne allsidige naturen, gir en enorm trivsel og glede, det gir en tilhørighet. Det setter røtter.

Forskjeller
Vi har tilpassa oss naturen, men det har også gjort oss nokså forskjellig i nord som i sør, på innlandet og ved kysten. Denne forskjellen, dette mangfoldet er først og fremst kapitalens problem. Kapitalens krav er standardisering av varer og tjenester, av arbeidskraft og finanser. Kapitalen ønsker oss som A-4-figurer. Denne standardiseringsstrategien står i skarp motstrid til vårt kulturmangfold og til god ressursforvaltning.

Regjerende fiskeripolitikk har ikke som overordna mål å bevare bosetting, da måtte den nyttiggjøre seg av de marginale ressursene også. Regjerende fiskeripolitikk har som overordna mål å være bærekraftig. Og da tenker de ikke på naturens yteemne, men at fiskeripolitikken og bosettinga ute i utkantene, ikke skal koste staten noe. Det er økonomien som har overtatt styringa.

Vi bor ved et av verdens største fiskefat. Allikevel opplever denne næringa problemer. 800 fjordfiskere med sjarker i Nord-Troms har knapt noe mottak. Løsninga for denne flåten har vært å henge den fisken de har fått ved eget naust. Men EØS-avtalen innebar også et renhetsdirektiv mer kjent for å hindre hjemmeslakt. Denne fisken var i kvalitet noe av den beste tørrfisken landet vårt kan produsere. I stedet har de større produsentene i Lofoten kjørt frostskadet fisk inn på Italia-markedet. En av grunnene for dette har vært at det ble for lite fisk i forhold til etterspørselen fordi hengekvantumet var blitt redusert.

I Troms fylke er det registrert 2.700 fiskefartøyer under 10 meter. Alle disse driver i fjordene og er helt avhengig av lokale mottaksanlegg for å kunne levere sin fangst. I de siste 10 år er antallet fiskeforedlingsanlegg langs kysten her redusert med 1/3-del. Færre bedrifter betyr lengre vei å gå med fangsten og mindre tid til fiske. Konsekvensen blir enten å slutte å fiske, eller flytte til mer sentrale strøk.

Det er forsøkt opprettet mottaksstasjoner som bare tar i mot og pakker fisken for videre forsendelse. 17 mottaksstasjoner fordelt på 12 kommuner i Troms sliter med økonomien. Disse mottaksstasjonene, organisert som lokale andelslag, har problemer med å få avtaler med fiskekjøperne til en pris som gjør denne drifta regningssvarende. Derfor er det opprettet et fond for mottaksstasjoner. På siste møte i næringsutvalget i Troms gikk utvalget inn med 50.000 i tilskudd for slike mottaksstasjoner. Behovet for støtte er betydelig større. Fondet hadde sendt ut omtrentlig søknad på nærmere 5 millioner. Gapet mellom behov og tilgjengelig støttemidler, truer fjordfiskernes eksistens.

Kvalitet og kontroll
Reglene for førstehåndskjøperne av fisk er nå endra. 1.januar 1998 er det ikke lenger fiskesalgslagene som godkjenner, men nå skal Fiskeridirektoratet ta seg av det.

Anleggene skal blant annet være godkjent av kvalitetskontrollen. De som ikke kan tilfredsstille kravene, må i løpet av mars 1998 søke om dispensasjon. Ramler en ut av registeret, må en gjennom alle formaliteter og i tillegg betale et behandlingsgebyr til statskassa. Og fiskekjøperne må stille bankgaranti som salgsorganisasjonen krever.

Under dekke av kvalitet og kontroll, heves terskelen for mange marginale fiskemottak. Dette rammer nettopp fjordfiskeren. Det har blitt et unisont krav fra landsdelen om fritt fiske for småbåter under 10 meter. Verdien av en slik rett for fjordfiskerne blir mest meningsløs hvis mottakene forsvinner.

Kystfiskerne her rundt Hinnøya har deltatt i et av historiens beste sildeeventyr. Allikevel er kystfiskerne mildt sagt frustrerte. De får ikke fiske mer enn en tur i uka. Mottaksanleggene på land har ikke større kapasitet, og disse anleggene ønsker å drøye sesongen. Dermed har over 200 kystfartøy blitt liggende 10 døgn i køordning før de får gå ut på feltet og kaste nota igjen. Kravene fra frustrerte fiskere på allmannamøte i Lødingen 23.oktober var at sildoljefabrikkene snarest må åpnes for mottak av sild. Problemet er mottak. Så mye sild som det er i havet her nå, blir det en del sild i hvert notkast. Så blir silda satt i steng mens en venter på å få levere. I Ervika like nord for Harstad, klager befolkninga på lukta som er blitt av den silda som har dødd nede i stengene.

Sild
Mottaksanleggene som produserer sild til konsum, har for liten kapasitet. I flere år har sildefiske foregått i Tysfjorden, og løsninga har vært oppkjøpsskip fra Russland eller oppmaling ved fabrikken i Bodø. I dag ligger det 7 russiske fartøy i Lødingen. Det har spesielt fra SND ikke vært vilje til å satse på konsumproduksjon av sild i nord, slik Ytterstad og Gullvik har satset på i Lødingen og i Sigerfjorden. Argumentasjonen har vært at kapasiteten har vært stor nok i pelagisk sektor i sør. Hvis vi som bor her, ikke fisker og prekeverer silda sjøl, må vi kjøpe sildeansjos i butikkene til en pris på ca. 400 kr. pr. kilo foredla kanskje i Sverige.

Sildeoppkjøpsfartøy og sildoljefabrikker tar heller ikke bifangst. Nettopp i sildefisket kan en få bifangst fordi de fleste fiskearter går også etter silda. Og når reguleringene har satt stopp for seifiske, så er storseien blitt et problem for sildefiskerne. I Hagan, ikke langt fra Ervika, var noen gutter ute og rodde. En sildebåt ropte til dem om de ville ha storsei, så kunne dem plukke opp fin sei rett bak båten. Guttene plukka opp storseien som lå og fløt i vannskorpa. De tok med seg så mange som de klarte å bære av denne fisken sildebåten hadde dumpa. Det ble mye fiskemat i heimene til de guttene.

Reguleringene av seifisket er sannsynligvis gjort ut fra hva som tjener trålerne. ŤDen fordelingsmessige logikk i reguleringen av seifiske er at trålerne får sei for å klare å ta kystflåtens torskekvote,ť hevdet adm.leder, Inge Flage, i Notfisk Arctic a/s. (Fiskeribladet 2/9-97)

Sortland er en av de aller største mottakshavnene for fisk i Nord-Norge, og det enda ikke all fisken over havna godskrives landingsstedet, men bokføres på salgsstedet som kan være hvor som helst. 16.710 tonn fisk ble registrert for transitt over Sortland havn i fjor. Den såkalte Sortlandsmetoden har slått an. Ideen begynte i 1992: en bygde fryselager og tok i mot råstoff for mellomlagring og sørget for videre forsendelse. Det var forresten her Ťmelbukuttetť ble kjent. En melbutråler ble kontrollert, så hadde den kuttet fisken i to ved gattborra og kastet den arbeidssomme delen av fisken.

Sortlandsmodellen har bredt seg langs hele kysten. Bodø skal nå bygge det største fryselageret i Nord-Norge med en kapasitet på 13.000 tonn. Fiskarsamvirket i Tromsø like så. Det er blitt et behov for mellomlagring av fisk i frossen tilstand på grunn av økende norske og utenlandske frysetrålere som opererer i Barentshavet.

AP-regjeringas fiskeriminister ønska ei slik satsing på fiskerihavner. 3,5 milliarder er avsatt til havner og sjøtransport. 854 millioner er satt av til fiskerihavner. Det er EØS-havnene og transitt av fisk det satses på. Og dette vil ramme de opprinnelige fiskemottakene langs kysten. Denne omlegginga fra produksjonsanlegg til transittlager, fremstilles som en nødvendig markedstilpasning. Dette får de til, men transitt av fjordfisken over de enkle mottaksanleggene i Troms, får ikke de omsøkte 600.000 av Fiskeridepartementet.

Strukturendringa angår høstingsretten. De fiskebruk som har trålere, er de som det er interessant å satse på og kjøpe opp. Det er mottakskapasitet og utskipningskapasitet som er interessant. Å bygge store fryselager som kan ta i mot trålere, tømme dem så trålerne kan gå raskt ut igjen for å fiske. Og fisken sendes så rund nedover til kontinentet. Denne modellen er tilpassa EU sine ønsker, det er EUs transitthavner.

Stadig flere trålere bygges om til frys. Og det mangler ikke på planer for bygging av nye frysetrålere. Det planlegges nå enda en ny Andenes-tråler til 85 millioner enda den forrige måtte gå over til russiske kvoter. Det som skiller en frysetråler og et fabrikkskip er stort sett bare to filetmaskiner til ca. 5 millioner. Båtene har forøvrig det samme tekniske utstyret ombord. Det foregår en skjult oppbygging av en fabrikkflåte. I tillegg har vi aktører som Røkke med sine fabrikkskip. Vi har en norsk havgående flåte som opererer i smutthull på den andre sida av jorda. Vi har vært med på å bygd opp en skremmende overkapasitet ved hjelp av blant annet verftsstøtte. Denne kapasitetsøkninga kunne ikke vært av den dimensjon om ikke staten hadde gått inn med store penger i forskjellige bidrag.

I mai i år laget Fiskeriforskning en rapport (10/97) om verdiskapning i fiskeflåten i Troms. Rapporten innrømmer mangelfullt og til dels dårlig tallmateriale, men allikevel fremstiller den båter over 13 meter som mer lønnsomme for offentligheten enn de under. De minste båtene gir bare en avkastning på 1 % til det offentlige, mens båter over 13 meter gir hele 11 % . Litt typisk for dagens forskning, så regner en ikke med skatt av lønn. For 87 % av verdiskapninga til båter under 13 meter, går til lønn. Forskninga har tatt på seg nokså ensidige briller.

Kystflåten
Tidligere direktør Bjørn Nilsen i Statens Fiskarbank regna på egenkapitalsituasjonen for kystflåten. Og her var tallmaterialet mest alle båtene som seiler i distriktet under Tromsø-kontoret. For fartøy under 13 meter viser en positiv utvikling både med hensyn til driftsresultat og egenkapitaloppbygging. Det er den eneste fartøygruppen som har en så positiv utvikling at de kan legge seg opp egenkapital.

Hvorfor leiter da kvoteadelen i Fiskarlaget sammen med Fiskerihøgskolen i Tromsø, etter løsninger hvor nettopp sjarken skal bort. Hallenstvedt har ført i penna en rapport hvor nettopp færre mottak på land blir brukt som argument for at de små båtene må bort. Hovedbudskapet i meldinga er at kapasiteten må ned. Og så kobler de det til antall fartøy. Det er tull å tro at en reduserer kapasiteten med å redusere antall småbåter. Det er de store fartøyene som har for stor kapasitet. Den minste kystflåten som sjarkene, har ikke for stor kapasitet. Og det veit Hallenstvedt for i egen statistikk viser han at kystflåten bare har en overkapasitet på 17 %, og det er ikke nok til å kunne ta opp tildelte kvoter.

Utredninga kommer til den konklusjonen at stort skal bli lønnsomt. Tall derimot fra Statens Fiskarbank sier at en 10,6 meters båt trenger en brutto fangstverdi på 725.000 kr. for å oppnå lønnsomhet. En båt på 21 meter trenger en brutto fangstverdi på 5 millioner. Den lille båten sysselsetter 2 mann, den andre sysselsetter 5. Sammenlign antall arbeidsplasser med nødvendig oppfiska kvantum, så ser en at stort må ha større. Det sjudobbelte må den på 21 meter dra opp av havet for å være lønnsom. Den minste båten trenger 360.000 i fangstverdi pr. mann, den største trenger opp til en million pr. mann, dvs. den minste er 3 ganger så lønnsom.

Det tildeles ikke lenger kvoter til kystflåten. Hvis noen skal få kvoter, så må de taes fra noen andre, og da gjerne mindre fartøy. Det er kommet bestemmelser om at de som ikke fisker opp kvota to år på rad, skal miste kvota. Skal det bygges en ny båt på 21 meter, så må det taes ut 5 båter på 12-13 meter. Splitt og hersk, grupper settes opp mot grupper, og det mest raffinerte, en får de som vinner på endringene til å fremme krav om endringene. Derfor kommer krav om reformer fra utøverne sjøl. Fiskarlagets ledelse utgjør en kvoteadel som forholdsmessig tjener på denne endringa.

Sjarkflåten
Sjarkflåten har vist en større lojalitet til kystsamfunnene enn andre båter. De små sjarkene fremstår som mer robuste og mindre støtteavhengig. De har vist seg utrolig seigliva tross statlige reguleringer. Fiskere har sett seg i stand til å investert i ny båt uten for store banklån. Denne flåtetypen har vist seg overlegen fordi den er økonomisk og ressursvennlig, og den rekrutterer ungdom til yrket. Denne flåten bør gis rett til fritt fiske.

Den litt større kystflåten, skjøytetypen, er mest bygd av tre og er den eldste flåten. En del er overtatt av sønnene når gamlingene trekker seg. De er en viktig faktor i rekrutteringa i dag. Skulle en satse på arbeidsmiljø, så skulle offentlige fornyingsmidler prioriteres denne flåten. Eldre kuttere er i faresonen når Sjøfartsdirektoratets krav iverksettes. Sjøl om disse fartøyene med kutter-hekk har drevet et tøft fiske i mange mange år, så stemples de som sikkerhetsrisiko. Myndighetene vil ha denne type fartøy bort. Jeg er ikke overbevist at det egentlig er på grunn av sikkerheta. Det er denne type båter som mye har hevd på ressursene, det er denne type båter jeg husker fra min barndom i Lofoten og Vesterålen, det var de som var fiskebåter.

De båtene som egentlig har en stor risikofaktor, er de båtene som er bygd som paragrafbåter. De er bygd på en begrensa lengde, der mest mulig skal med så utstyret er plassert i høgda. De ser ut som flytende badekar med like dårlig stabilitet som et kar. Det er en klar sammenheng mellom konsesjonsgrenser, fartøyutforming og sjødyktighet. Og disse båtene som koster ganske mye, de er prioritert. Fiskeriministrene fra AP forsvarer sammenhengen mellom lengdemål og fangstkapasitet. Det skjuler det faktum at en ubetydelig større paragrafbåt har en enorm større fangstkapasitet enn en kutter. Forfordelinga av paragrafbåtene er kanskje nettopp fordi bankene og kapitalen skal inn i næringa. Jeg er ikke fremmed for den tenkinga at det er en måte å la kapitalen og bankene få ta over styringa av norsk fiskeripolitikk.

Røkke
Det krafttak som burde gjøres for å fornye en distriktsvennlig kystflåte, uteblir. I stedet opprettholdes kontraheringsstøtten for utlendinger i Statsbudsjettet. Røkke har håvet inn verftstøtte på sin flåteoppbygging. De fikk blant annet forhåndstilsagn på 330 millioner for bygging av 10 trålere og 14 fabrikkskip. At avtalen med Russerne strandet, hindrer en ikke i å sammenligne dette med at den samlede norske fiskeflåte fikk 65 millioner etter mye bråk i verftstøtte i 1996. Hvorfor blir ikke norske fiskere behandlet likt med andre som bygger båter ved norske verft? For at Røkke skulle få støtte, måtte han være utlending, for at han skulle få konsesjon på Melbu, måtte han være norsk.

Kanskje den største forskjellsbehandlinga myndighetene gjør til fordel for den havgående flåten, er måling av oppfiska kvantum. Den havgående flåte måles i ilandført ferdig filet med en beskjeden omregningsfaktor. Kystflåten måles i ilandført rund fisk. Denne forskjellen i fangstmåling, belønner den havgående flåte hvis de utøver miljøkriminalitet. Fabrikkproduksjon ombord krever standardisering av fisken. Det er mest hensiktsmessig å bare ta en type fisk, i bare en type størrelse. Bifangst kastes, småfisk kastes og avskjær taes heller ikke på land. Dette er rovdrift som først og fremst truer bestanden.

Med innføring av enhetskvoter, har AP-regjeringa tatt et skritt til mot omsettelige kvoter. Trålerflåtens kvoteandel forblir uendra mens antall trålere reduseres. Det betyr at det også blir færre arbeidsplasser i trålernæringa. Færre trålere burde gitt større kvoter til kystflåten, men forholdet mellom kystflåten og trålerflåten har endra seg til trålernes fordel. Trålstigen har fungert slik at trålerne har fått tildelt større kvoter når kystflåten ikke har klart å ta opp sin del av tildelte kvoter.

Ved fartøykvoteordninga ble det satt begrensninger om kjøp og salg av fartøy. Men prisen ble satt ikke ut fra båtens verdi, men ut fra om den hadde fartøykvote eller ikke.

Deltagerloven har sikret at det skulle være aktive fiskere som skulle eie båtene. Fiskeriministrene fra AP bedyrer at fiskeflåten fortsatt skal eies av aktive fiskere, men det skal gjøres unntak for havfiskeflåten når det er nødvendig. Og de seks unntakene Schjøtt-Pedersen kom med i januar i år, dekker alt. Først og fremst var det unntak for å styrke økonomien i flåten. Og her får han støtte fra Handelshøyskolen om at deltagerloven fører til at norsk fiskerinæring påføres en eieform som reduserer lønnsomheten. Og så leker professor Hannesson med at oljeplattformene ikke ville vært lønnsomme om de måtte eies av aktive oljearbeidere. Slikt er ikke seriøst, det er kampanje. Demagogiske poeng unngår historiske, økonomiske og samfunnsmessige forskjeller.

Marked og børs
Kapitalens innpass i fangstleddet, med eventuelle omsettbare kvoter er å slippe markedskreftene fritt. Vi ser at de samfunnsmessige funksjonene flåten har, kommer helt i bakleksa. Vi er vitne til en privatisering av flåten som gjør at dette fangstleddet nærmer seg marked og børs. Båt på børs er det same som at fiskerne taper. Sjøl om det er den fiskerieide flåte som best takler svingningene i fisket, blir denne slakta. Børseide båter vil maksimere naturens egne svingninger i råstoffgrunnlaget. Avkastninga vil bestemme drift, ikke behov på kysten. Og avgjørelsen blir tatt fra helt andre deler av landet enn der fisket foregår, kanskje til og med fra andre land.

Ei slik utvikling vil gå mot en ekstrem form for monokultur. Bare den fisken som kan fanges i stort, vil det bli høsta maksimalt på over kortest mulig tid. Så vil flåten flytte seg rundt etter ressursene. I dette løpet vil også økt ombordproduksjon bli en nødvendig økonomisk konsekvens. Jakta på maksimalprofitt vil være det styrende.

Fiskeripolitikken i dagens Norge styres systematisk og kynisk over til markedskreftene. Først og fremst er det at høstingsretten gis til markedskreftene. Reguleringene drar ensidig i den retninga markedskreftene ønsker. Allmenningsretten svekkes, kystfiskernes utøving av yrke gjøres vanskeligere og reguleres strammere, strukturen på land legges for kapitalinteressene. Miljøinteressene og kystfolkets interesser er skjøvet i bakgrunnen.

Dette samfunnet vi har nå, gjør at ressursene ikke blir utnytta godt nok. Det gjør at stordrifta bare kan utnytte deler av naturressursene. Industriutnyttelse av naturressursene gjør at en bare er i stand til å ta ut Ťfløten av naturens melkeressurserť. Slik blir vi alle fattigere. Slik blir denne landsdelen i stand til å fø stadig færre folk. Og dessverre slik blir også høstingsretten av naturressursene overlatt til de kapitalsterke selskapene uten at befokninga er der og gjør hevd på dem. Slik blir forholdene lagt til rette for kapitalistisk rovdrift på våre naturressurser. Slik legges vår landsdel øde. Det er bare et eneste alternativ, samfunnet må endres.

Troms Fylkesting diskuterte fraflyttingstallene på oktobersamlinga. Det var en gjeng frustrerte politikere som diskuterte. Mot 11 stemmer sluttet fylkestinget seg til mitt forslag: ŤTroms Fylkesting ønsker et økonomisk system som er tilpasset naturens forutsetninger og som kan gi mulighet til en desentralisert og spredt bosetting i fylket. Det er en forutsetning for å kunne nyttiggjøre seg naturens mangfold uten å øve rovdrift på ressurseneť. Under stemmeforklaringsrunden før avstemminga poengterte jeg at jeg kjenner bare til to aktuelle økonomiske system, det er sosialisme eller kapitalisme for føydalsystemet har vi absolutt forlatt.

Alternativet er bare et, vi må bygge er sosialistisk samfunn, et sosialistisk Norge. Og ressursene har vi enda.

---

---

Jeg er oppvokst på bygda, i Solør, få mil fra svenskegrensa. Vi hadde et nært forhold til Sverige. Det gikk et klart skille mellom norsk og svensk Finnskog. Mer enn grensegata vi var så fascinert av.

Flere av klassekameratene mine fra folkeskolen hadde livsoppgaven klar. De brøyt ny åkerjord. Det var en livsoppgave, og de trudde på ei god framtid – et helt livsverk. De gjorde en viktig jobb, kornproduksjonen hadde høy status. Jorda var lettdyrka. I parentes å bemerke brøyt et lag på 10-11 unge bønder tilsammen 6000 mål. Og det var sterkt oppmuntra av myndighetene. Det var viktige tilskudd til nydyrking. Det var viktige tilskudd til drifta.

Men vi skjønte – det politisk oppegående finnskogens skogsarbeiderproletariat lærte meg – at dette var resultat av politiske beslutninger. Politiske beslutninger om at sjølberging og arbeidsplasser i hele landet var viktig. Vi så det klart, for 1 ½ mil lenger øst i de svenske finnskogene, ga myndighetene tilskudd til skogplanting. På dyrka mark. Det var for dyrt å gi produksjonstilskudd. Det var store svenske jordbruksareal i Skåne som var mye mer produktive og som kunne erstatte gläsbygdens beskjedne produksjon. Og gläsbygden blei enda gläsere. Og Sverige trengte mye arbeidskraft til den sterkt voksende industrien.

Derfor er folketettheten 10 ganger så høy i utkantene på Åsnes Finnskog som i Bograngen Finnskog 1 mil lenger øst. Derfor dreiv – og til dels driver – norske finnskoginger småbruk og skogsdrift. På svensk side ser du enorme sletter med kalhogst av store skogsmaskiner, ingen småbrukere med attåtnæring. (Utviklinga går dit i Norge og – når Borregård i sin glede over å slå under seg mesteparten av grenseskogene forærer de stakkars innfødte en rank skogskirke).

Det er ikke naturlig at det bor og lever folk i et så ekstremt miljø som norsk landsbygd. I alle fall ikke annet enn einstøinger som kan vises fram for turistene. I alle fall ikke i et kapitalistisk samfunn, knytta til et EØS-marked.

Mitt poeng er å vise at det dreier seg om politiske valg. I et kapitalistisk marked uten politisk styring er, det ikke rasjonelt å forvente at et samfunn på grensa til ødemarka skal opprettholdes.

Det er ei ny utvikling på gang. ikke bare i hodene på folk? Tidligere var det nødvendig å opprettholde bosetting og virksomhet i distrikta. For det første var ideen om by og land hand i hand en nødvendighet – reint kommunikasjonsmessig var det viktig å drive en viss videreforedling i utkantene. Råvarer kunne ikke fraktes over lengre distanser uten å bli kraftig forringa, om det i det helet tatt var mulig. Dette gjorde det vanskeligere å avfolke utkantene, og sørga for at mye av verdiskapinga forblei i utkanten.

Mest typisk er denne utviklinga når det gjelder energi. Ikke bare de store industriene, men mange lokale vekstsenter grodde opp rundt kraftverka. De skaffa lokale industriarbeidsplasser, og ga kommunene gode inntekter. Samtidig utvikla slike rike kommuner gode velferdsordninger, da det ofte var mangel på arbeidskraft og det gjaldt å lokke til seg arbeidskraft. Grunnen til at industrien blei lagt ved sida av fossen, var at det ikke var teknologisk mulig å overføre energi uten enormt krafttap over lengere distanser. Det var faktisk enklere å sende råstoffene halve jorda rundt – for eksempel bauxitt til aluminiumproduksjonen fra Sør-Amerika. Slik sett kom Norge i en særstilling med et energioverskudd i forhold til faktisk resten av verden som hungra etter energi.

Men idyllen tok slutt – teknologien gjør det i dag mulig å sende norsk fossekraft omtrent hvor du vil. Men fremdeles hungrer verden etter mer energi. Nå ligger det mer profitt i å selge energi enn å foredle bauxitt o.l. Det betyr at all industri knytta til kraftproduksjonen er i fare. Det er ikke nødvendig å legge produksjonen i distrikta.

Det er flere liknende eksempler på at teknologiutviklinga har fjerna arbeiderklassen fra distriktene. Jeg husker for eksempel fra 60-tallet det røde skogsarbeidermiljøet på Finnskogen. Landsbygdas proletarer var skogsarbeiderne. De var tallrike, jobba med enkle verktøy, sleit hardt og tømmeret ble frakta miljøvennlig i elver og tømmerrenner. Skogsarbeiderne var som oftest både lønnsmottakere og hadde svært små bruk i tillegg. De drev kombinasjonsbruk slik som fiskerbønder. Mekanisering og nå til slutt store skogsmaskiner har gjort at skogsarbeiderne i dag bare utgjør noen promille av sin tidligere styrke. I hjembygda mi står mange nesten nye hus tomme, skogsarbeidera reiste til byen og grov ut T-banen og snekra forskaling. Bruket var for lite å til å leve av når lønnsarbeidet forsvant.

Med dem forsvant den revolusjonære arbeiderklassen fra landsbygda, i alle fall her i sør-øst. Tilbake satt de gamle NKPerne som fremdeles stotret seg gjennom Pravda på russisk. Skog og landarbeiderforbundet var LOs største forbund. I dag er det en parentes i Fellesforbundet.

Flere eksempler kunne nevnes, for eksempel gruvedrifta og alle verftene langs kysten, men det typiske er at den best organiserte arbeiderklassen forsvinner fra distriktene.

Samtidig eller noe seinere forsvinner også andre «lettere» deler av arbeiderklassen fra distriktene. Det gjelder offentlig ansatte. I posten, televerket og NSB. Disse har ikke vært konsentrert i så stor grad, men tilsammen er det mange tusen arbeidsplasser som forsvinner. Rett nok ble det gjort forsøk på å erstatte disse arbeidsplassene ved å plassere ut for eksempel nummeropplysning osv. til distriktene. Dette er etter mi meining bare en overgang, disse utplasserte står nå også i fare for å bli nedlagt og effektivisert bort med ny datateknologi.

For hver enhet i jordbruket var det også mange arbeidere i videreforedling og distribusjon av jordbruksproduktene. Sentralisering av landbrukssamvirkets bedrifter drar i samme retning. Utviklingen fører til at arbeiderklassen i distriktene etter hvert forsvinner, eller blir selvstendig næringsdrivende. De som er igjen opererer i svært små enheter. De distriktspolitiske virkemidlene er også basert på svært små arbeidsplasser. Det gis ikke lenger støtte til stor bedriftsetableringer eller å opprettholde de store arbeidsplassene i distriktene som Rena Kartong. Etableringsstøtte gis til småbedrifter, og helst til de som kun skaper sin egen arbeidsplass. Turistnæring? Resultatet er at arbeiderklassen pulverisereres og forsvinner fra distriktene.

Hovedårsaken til denne endringen av arbeiderklassen i distriktene er liberaliseringa, deregulering, privatisering, økt konkurranse og teknologisk utvikling.

Offentlig sektor er (ved sida av primærnæringene) grunnstammen i distriktskommunene. I mange mindre kommuner står kommunen for de fleste eller alle lønnsarbeidsplassen. Og offentlig sektor er under hardt press, men ikke på samme måte som i storbyene hvor det er de store profittinteressene som presser på en nedbygging. Distriktskommunene blir pressa gjennom en bevisst nedprioritering/omfordeling og sentralisering.

Sentralisering er ikke bare kommunesammenslåinger osv., offentlig sektor blir stadig mer gjennomrasjonalisert. Det siste nå er at små kommuner ikke nødvendigvis skal ha eget likningskontor, men at disse kontorene skal regionaliseres, et første skritt til full sentralisering. Det blir gjennomført omfattende såkalte reformer, som egentlig er en overføring av ansvaret fra staten til kommunene, eksempelvis PU-reformen og Reform -97. Et nærmest enstemmig kommune-norge klager over at det ikke følger økonomiske midler med de nye oppgavene.

Kommunene utarmes økonomisk. Skatteinntektene for AS er i ferd med å bli flytta fra utkantkommuner til kommunene som huser hovedkontorene. Kraftkommunene tjener for godt og det er ønske om å stramme inn på deres inntekter.

Undersysselsetting tvinger folk til å flytte

Grovt sett kan en si at distriktskommunene på de fleste områder tynes, sjøl om mye av dette også gjelder de store, sentrale kommunene. Til tross for fraflytting, er det fremdeles distriktene som har størst registrert arbeidsledighet. I selve ledighetstalla er det ikke oppsiktsvekkende store forskjeller mellom det sentrale østland og de mest perifere fylkene (forskjellen i arbeidsledighetsgrad er bare 20-25%). Men ser en på det som er minst like viktig, om du har ei lønn du kan leve av, så utgjør antall delvis sysselsatte, eller undersysselsatte, en tre ganger så stor andel i Nord-Norge som i Oslo/Akershus. Jeg veit av egen erfaring at dette ofte er offentlig ansatte kvinner i lavt lønna jobber. Ukentlig møter jeg i jobben min folk som spekulerer på å flytte sørover for å «skikkelig» jobb, ikke bare noen timer på sjukehjemmet, skolen eller butikken.

Undergraving av den offentlige omsorgen

Med så mange arbeidsledige, og undersysselsatte (særlig kvinner), ligger det godt an til at mer og mer omsorg kan privatiseres. Ikke som konkurranseutsetting til andre firma, men tilbake til heimene. Her kommer de siste nasjonale reformene inn. Bygging av omsorgsboliger istedet for sykehjem, og nedlegging av psykiatriske institusjoner er spesielt egna til en omsorg som bæres oppe av lokalmiljøet og de undersysselsatte kvinnene i distriktene. I byene er det ikke noe lokalmiljø å bygge på. I bygdene. Med skrantende kommunebudsjett er innsparte sykehjemsplasser gull verd.

Hele offentlig sektor er prega av EU-tilpasningen. Ikke at vi som Frankrike sliter med å redusere budsjettunderskuddet til 3%, i Norge har du det dobbelte som overskudd, men de liberalistiske ideene om at offentlig sektor må reduseres for enhver pris kjøres fram for fullt. Politisk er det flertallets ønske å innføre EU-regler og verre: EU-politikk, på alt. Også det man ikke er forplikta til etter EØS-avtalen.

Jeg merker dette godt i mitt fagforeningsarbeid med jordbrukstilsatte i offentlig sektor. Her skyter privatiseringen fart. Bøndenes velferdsordninger (landbruksvikarordningen) er under sterkt press. Kommuneforbundets medlemmer på landbrukskontora og i rådgivningsfunksjoner (som er viktig for utviklinga av landbruket) blir mer og mer usynlig. De får mindre og mindre landbruksoppgaver, blir lagt inn under teknisk sektor eller blir en del av næringsutviklingskontorene. Det landbruksfaglige er i ferd med å dø ut i store deler av norsk offentlig sektor.

Spredt bosetting er ikke lenger et viktig poeng for makta

I Norge har det lenge vært politisk vilje og politisk rom til å opprettholde bosetting i distriktene. Denne viljen svekkes raskt hos myndighetene, norske distrikt er i ferd med å bli spennende turistattraksjoner, omtrent som et gigantisk naturreservat hvor utlendinger kan komme og få se uberørt natur, spredt bebyggelse og se gammeldags jordbruksproduksjon og spise rein mat. Godt ispedd nyanlagte golfbaner. Hvem av skogsarbeidera i det knallrøde Åmot ville trudd de skulle få en nyanlagt golfbane i bygda for 20 år sida? I mye agitasjon for landsbygda blir det fra styresmaktene (og flere) lagt vekt på det unike i norsk matproduksjon osv. Det blir noe eksotisk over norsk landsbygd. Men målet for norske distrikt er ikke å bli et stort naturreservat eller folkemuseum, et pust av gammel tid. Målet må være levende distrikt, med et allsidig næringsgrunnlag som gjør at det er mulig å bli boende. Også næring i distriktene må satse på høyt kvalifisert arbeidskraft.

Som jeg skrev innledninsgvis meiner jeg for så vidt at det nærmest er naturstridig å overleve i norske utkanter i ei tid med høy teknologisk utvikling og stadig sterkere konkurranse over heile verden. Det viser seg at det ikke er høyteknologien som gir folk mulighet til å bosette seg hvor de vil. Bortsett fra enkelte sjølstendige og intellektuelle som kan etablere seg med PC og fax hvor som helst, trekker kapitalen nettopp den mest utdanna arbeidskrafta til sentre. Bosettinga i Norge er som ei skjør plante som vokser i overgangen til snaufjellet. Den tåler ikke mye. Små endringer i vekstvilkåra kan ta knekke på den.

Nå er det heller ikke politisk rom lenger for distriktspolitiske tiltak. Det er nok ungdom i byene, man trenger ikke lenger distriktene som arbeidskraftsreserve slik de har fungert helt fram til det siste. Den militærstrategiske betydninga av bosetting i nordområdene er kanskje også svekka. Da kan makta godt leve med EØS-reglene som i praksis forbyr alle de virkemidlene som distriktspolitikken består av. Støtte til norske små og store verft langs kysten er i strid med konkurransereglene. Transportstøtta er tvilsom og til og med gradert arbeidsgiveravgift er det stilt spørsmålstegn ved. Alle økonomiske virkemidler og reguleringer av markedet er konkurransevridende.

Norsk jord- og skogbruk har vært prega av ekstremt regulerte markeder for å sikre gode priser som igjen sikre tilstrekkelig livsgrunnlag.

Samvirkeorganisasjoner, leveringsplikt, sentrale prisavtaler og prissamarbeid, kvoter, transportstøtte, tollbarrierer. Alt dette er i strid med EØS – og for eksempel WTO. Hele det norske systemet for å sikre bærekraftige distrikt er blitt til lenge før ordet bærekraftig, ut fra et ønske om å opprettholde bosettinga. Når man i tillegg til å rive ned slike innvikla støttesystemer og markedssystemer også fjerner det viktigste argumentet for å støtte norsk landbruk blant bybefolkningen – at vi har så rein og sikker mat – gjennom å la mat og dyr flyte fritt i EØS-området. Dersom folk ikke trur på at norsk mat er reinere enn EU-maten, hvorfor da støtte norsk landbruk? Slik rives en allianse opp. Målet er internasjonal arbeidsdeling, og det vil ikke tilsi at det skal produseres særlig mat i Norge. Import av mat er framtida med fri konkurranse i EØS. Myndighetene stoler på at Rema og Rimi skal skaffe Norge mat, ikke norske bønder.

---

 

 

 

Forfatterne er en gruppe som studerer «Kapitalen» av Marx.

---

Grunnrenta – eller jordrenta – kaller Marx den ekstraprofitt som skyldes forskjeller i naturgitte omstendigheter/naturressurser. Hvordan bestemmes og fordeles profitten i et kapitalistisk drevet jordbruk i en kapitalistisk verden med en jordeierklasse, en kapitalistklasse og en arbeiderklasse?

Teorien om jordrenta bygger på det særegne ved jordbruket og utnyttinga av naturressurser, at disse bare kan utnyttes der de er, at det er begrensede – ingen fri – ressurs. Naturressursene kan ikke produseres som andre produksjonsmidler, ikke kjøpes og selges som andre produksjonsmidler. Verdien fastsettes derfor heller ikke som andre produksjonsmidler.

Dette er noen stikkord til Marx sin teori om jordrenta:

• Markedet styrer ikke jordbruksproduksjonen fritt.
• Vi må ha jordbruksprodukter – ikke bare utdefinere dem.
• Dersom produksjonen blir ulønnsom, kan den ikke bare legges ned noe må gjøres for at den igjen skal bli lønnsom.
• Menneskene trenger mat. Vi skal prøve å konkretisere med noen eksempler, og antyde litt om hva teorien kan brukes til.

Gulrøtter – et eksempel

La oss si at det dyrkes gulrøtter på bare to gårder her i landet, Austbø (A) og Bergteigen (B). Begge gårdene er like store, og på begge gårdene blir det brukt ett årsverk ( = 2000 timer). En arbeidstime betales med 100 kroner, slik at inntekta til den ene arbeideren på hver av gårdene er 200 tusen kroner. Samtidig trengs det produksjonsmidler til en verdi av 200 tusen kroner til kunstgjødsel, noe maskineri, en bygning til å lagre gulrøttene i, poser til pakkinga osv. Vi sier at gjennomsnittlig profittrate i Norge er 25%.

Jorda på gårdene er ikke like godt egna til gulrøtter. Derfor blir avlinga en million gulrøtter på A, men bare 500 tusen gulrøtter på B.

Det samfunnsmessige behovet for gulrøtter i Norge er slik at sjøl ved en pris av en krone pr. gulrot, vil det bli solgt 1,5 millioner gulrøtter. Begge gårdene trengs derfor i produksjonen.

Anta videre at sentrumsregjeringa har falt, og Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet har innført fullt ut kapitalistiske forhold i jordbruket. Men av en merkelig grunn har man samtidig forbudt all import av gulrøtter – kanskje fordi det er oppdaget en «gulrotpest» som herjer i utlandet? For at en kapitalist skal påta seg å drive Bergteigen, må han ha minst 25% profitt, ellers vil han foretrekke å investere i noe annet. Og 25% profitt er nettopp hva han vil få hvis de 500 tusen gulrøttene blir solgt til en krone stykket. Inntektene blir da 500 tusen, og produksjonskostnadene blir 400 tusen.

Eieren som driver Austbø, har ingen interesse av å underby gulrotprisen på en krone. Han har ingen mulighet til å utvide dyrkingsarealene på Austbø, og heller ikke kaster det noe av seg å bruke mer arbeidskraft og produksjonsmidler på de arealene han har. Han kan derfor ikke levere mer enn en million gulrøtter, og må nøye seg med den markedsandelen han har. Så en kronene er en utmerket salgspris for ham. Ved denne salgsprisen tjener han en profitt på 600 tusen kroner, altså 150%. Dette er en ekstraprofitt på 500 tusen ut over den samfunnsmessige gjennomsnittsprofitten.

Det som vanligvis skjer i kapitalismen når slike ekstraprofitter oppstår, er at den ekstra produktive produsenten senker sine priser for å erobre markedsandeler for å utkonkurrere de mindre effektive produsentene. De på sin side må da innføre de samme metodene som den mest effektive produsenten for å senke sine kostnader og henge med i konkurransen. Slik forsvinner ekstraprofitten etterhvert. Nettopp denne prosessen er det som ikke lar seg gjennomføre når ekstraprofitten skyldes tilgang på spesielt gunstige naturbetingelser, som bare finns i gitte mengder på gitte steder. A kan ikke øke sin markedsandel uten sjøl å måtte ta i bruk dårligere jord, og det samfunnsmessige behovet kan ikke dekkes bare av produksjonen på de mest fruktbare jordstykkene. Derfor vil B kunne henge med, og derfor vil prisen bli bestemt av den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida på det dårligste jordstykket som trengs for å dekke etterspørselen etter gulrøtter, nemlig B.

Ekstraprofitten på Austbø oppstår altså fordi:

• Jorda er mer fruktbar på Austbø enn på Bergteigen.
• Jorda på Bergteigen trengs for å tilfredsstille det samfunnsmessige behovet for gulrøtter,
• Jordbruket drives kapitalistisk, slik at alle brukere som ikke oppnår gjennomsnittsprofitt, vil legge ned og satse kapitalen sin i en annen bransje.

Ekstraprofitten er en ekstra merverdi som utvinnes av arbeideren på Austbø. Den som eier jorda på Austbø, kan tilegne seg denne ekstraprofitten. Hvis det er en annen enn eieren som driver Austbø, kaller vi denne ekstraprofitten grunnrente. Det er fullt ut mulig at eieren på Austbø forpakter bort drifta til en kapitalist, og ettersom det vil være konkurranse om å få drive Austbø sjøl om grunnrenta settes så høyt som 500 tusen i året, kan vi regne med at det er det som blir kontraktsvilkåret.

Å eie Austbø vil nå gi retten til 500 tusen i året. Eiendomsretten til Austbø er retten til en fast og langvarig inntektsstrøm. En slik rett er et verdipapir, eller fiktiv kapital som Marx sier. Kursen på verdipapiret avhenger av renta. Hvis Cappelen kjøper retten til å eie Austbø for 10 millioner, har han en avkastning på 5% på kjøpesummen. Det er greit nok for Cappelen hvis rentenivået i samfunnet er 5%, men hvis renta stiger til 10%, kunne han fått mye mer igjen for sine 10 millioner ved å sette dem i banken. Verdien av eiendommen Austbø synker da til 5 millioner, fordi 10% avkastning på 5 millioner er 500 tusen, som nettopp er lik grunnrenta til eieren av Austbø.

Når gårder kan kjøpes og selges, vil et avgjørende moment i salgsprisen være grunnrenta og den fiktive kapitalen som den representerer. Slik er Marx’ grunnrente-teori. (Hvis vi skal være nøyaktige, så har vi her bare gjort greie for hans teori om differensialrente av type I. Differensialrente av type II vil oppstå hvis det gjør en forskjell på avlinga hvor mye ekstra kapital og arbeidskraft man setter inn. Absolutt jordrente oppstår hvis jordbrukssektoren kan oppnå monopolprofitt.) Denne teorien gjelder når samfunnet er kapitalistisk, med utjamning til gjennomsnittsprofitt og med utviklede kapitalmarkeder, og når dessuten også jordbrukssektoren drives kapitalistisk.

En annen variant

La oss nå gjøre følgende forandring i Marx’ klassiske teori. Samfunnet utenom jordbruket er like kapitalistisk som før, dvs. at det finns en gjennomsnittlig profittrate og et kapitalmarked. Men prisen på jordbruksprodukter er bestemt av staten etter forhandlinger med bondeorganisasjonene. Bøndene eier egen jord og bruker ikke leid arbeidskraft. Vårt eksempel med gulrotproduksjon på to like store, men ulike produktive gårder kan da se slik ut:

Prisen på gulrøtter settes til 60 øre. Det gir Bergteigen-bonden en salgsinntekt på 300 tusen, hvorav 200 tusen går til å dekke produksjonskostnadene, slik at han sitter igjen med en inntekt på 100 tusen på de 2000 timene han yter. Sammen med litt sesongarbeid ved siden av (snøscooterkjøring for turistene i påska, eller permanent kunstutstilling på låven?) kan det være nok til å overleve. Bonden på Austbø har nå en salgsinntekt på 600 tusen, hvilket etter fratrekk for produksjonskostnader gir 400 tusen i årsinntekt. Av dette kan vi regne 200 tusen som arbeidsinntekt og 200 tusen som grunnrente. Denne måten å se det på kan være relevant når vi skal finne ut hvor mye eiendomsretten til Austbø er verdt, dvs. hvor mye gården kan bli solgt for. Om gården skal selges til en som vil ha en vanlig lønn for et vanlig årsverk, så vil vedkommende kunne betale inntil 200 tusen i renter i året. Med 5% rentenivå betyr det at han kan ta opp et lån på 4 millioner for å kjøpe gården. Gården er altså verdt 4 millioner.

Vi skjønner av dette at i den grad gården er belånt, går grunnrenta til banken. Ekstraprofitten på Austbø forsvinner ikke sjøl om jordbrukssektoren er organisert med sjøleiende bønder og prisfastsetting gjennom jordbruksforhandlinger. Men den får bare delvis form av grunnrente, dvs. en særegen form for inntekt til en egen eier, som ikke er identisk med brukeren. Hvis nemlig bonden på Austbø ikke har gjeld på gården, kan vi se årsinntekta hans på 400 tusen i et annet lys. Vi kan se det slik at han ikke er utbytta, at han mottar hele verdien av arbeidet sitt.

Anta at utbyttingsraten i Norge er 100%. Det betyr at gjennomsnittsarbeideren i Norge mottar halvparten av de verdiene han skaper som lønn. Med andre ord arbeider han gratis for kapitalistklassen halvparten av arbeidstida. Hvis gjennomsnittsinntekta til en norsk arbeider er 200 tusen, skaper han altså verdier for 400 tusen på et år. Det er en relativt realistisk antakelse. Under denne antakelsen mottar bonden på Austbø hele verdien av arbeidet sitt, mens bonden på Bergteigen er i samme stilling som en som blir meget hardt utbytta.

Jordbrukspolitikken og bøndenes klassemessige stilling

I den forma for regulering av jordbrukssektoren som vi har beskrevet, er bøndenes stilling generelt veldig avhengig av prisen på jordbruksprodukter, noe som igjen er avhengig av importrestriksjonene. Bøndene blir motstandere av internasjonal frihandel med jordbruksprodukter, hvilket naturligvis gjør dem til allierte i en lang rekke kamper mot den internasjonale kapitalens herjinger. Samtidig er det en sterk indre ulikhet mellom bøndene. Noen av dem mottar den fulle verdien av sitt arbeid, og har forsåvidt ingen interesse av et annet samfunnssystem, mens andre får føle hva det kapitalistiske systemet byr arbeidsfolk generelt. Men endelig finns det også muligheter til å regulere omfanget av ulikhet mellom bøndene innafor det eksisterende jordbrukssystemet. Det finns utjamningsordninger, mulighet til å fastlegge priser som gir mer igjen for et dagsverk på den dårligste jorda, og mulighet til å redusere ekstraprofittene. For eksempel. innebærer det mindre ekstraprofitter i mjølkeproduksjonen når en bestemmer at det ikke skal produseres melk på flatbygdene. Disse mulighetene innafor jordbrukssystemet gir opphav til en form for sosialdemokratisk reformisme, mens bortfallet av slike muligheter dels vil radikalisere bøndene, dels drive dem fra gård og grunn og til andre yrker og bransjer.

Denne analysa kan ikke tas som en fullstendig klasseanalyse av jordbruket, men bare som en illustrasjon på hvordan Marx’ teori kan være til hjelp ved konkrete analyser.

Distriktspolitikk og jordrente

I Norge er jordbrukssektoren på mange måter holdt utafor kapitalismen. Jord kan ikke kjøpes og selges helt fritt. De fleste bønder er sjølstendige småprodusenter, dvs. arbeideren og kapitalisten er på en måte samlet i en person. Videre eier de fleste bøndene jorda si, så også jordeieren inngår i denne enhetlige personen. Det finns et omfattende plansystem for å styre hvilke jordbruksprodukter som produseres hvor, og for å styre inntektsnivået i bransjen. Systemet er så komplisert at det sies at det bare er to stykker som har full oversikt over det – Gud og departementsråd Grue.

Vi trur at for å skjønne hvordan systemet virker, er det nødvendig å vite hvordan sektoren ville sett ut hvis systemet ikke eksisterte. Ved for eksempel. å forhindre melkeproduksjon på flatbygdene, reduserer man ekstraprofittene som ellers ville oppstå i melkeproduksjonen. Dessuten er systemet i ferd med å undergraves. Marx’ teori vil vise hvordan det da går.

Videre er teorien et redskap for å analysere en rekke andre fenomener i den moderne kapitalismen.

Kapitalengruppa kom til at vi kan anvende teorien til å analysere slike underordna klassemotsigelser og interessekonflikter som: bøndenes stilling, kunnskapsbasert tjenesteyting, underholdning og turisme og kontroll over knappe ressurser. Kort sagt å utvikle et redskap til å analysere monopolisme og sektorinndelinga i samfunnet. Vi mener at det er viktig å vise at verdilæra er til god hjelp når vi undersøker forhold som inngår i dagens distriktspolitikk.

Distriktspolitikken går i mange tilfelle ut på å styre eller skjerme visse næringsområder mot konkurranse. Det som diskuteres politisk, er om en skal skjerme produksjonsformer som er mindre lønnsomme (på et lavere teknologisk nivå) enn de høyest utvikla formene, og om slik temming av kapitalismens frie løp er mulig. Det reises spørsmål om overføringer mellom sektorene, og om bevaring av distriktsnæringene er det samme som å knuse maskiner.

Vi mener teorien om differentialrenta viser oss at nettopp det kapitalistiske samfunnet må/kan ivareta produksjon under ulike naturlige forutsetninger. Den forklarer hvorfor et sterkt innslag av planøkonomi under kapitalismen ikke har vært noen bremsekloss på den kapitalistiske utviklinga, men har ført til at Norge har kunnet opprettholde spredt bosetting og samtidig være et rikt land.

Distriktspolitikken, særlig jordbrukspolitikken og den samfunnsmessige styringa av kapitalismen i det hele, består i:

• Å utnytte mekanismer som monopoldannelser, med sterk vertikal integrering av produksjon, videreforedling og markedsføring.
• Å gi rettsregler og forvaltningsprinsipper som begrenser den private råderetten til kapitaleierne, og regulerer rettighetene til brukerne.
• Overføring av midler (jordbruksstøtte og distriktsutbyggingsstøtte)

«Nøkkelen til å skjøna (landbruks-)samvirket si rolla i norsk landbruksøkonomi er marknadsreguleringa. Det er her skiljet går mellom Noreg og EU-landa, og Noreg og USA…. Det sentrale er altso marknadsreguleringa, og makta over marknadsreguleringa. Den som sit med handa på rattet i høve til denne mekanismen, kan i stor grad avgjera kva som løner seg,» skriver Hans Olav Brendberg i RF 4/96.

Rettsprinsippene er tatt opp i artikkelen til Svein Lund om samerettsutvalget i dette nummeret og av Frode Bygdnes i RF 3/1996. Frode skriver at privatiseringa av fisket skjer gjennom å svekke kystbefolkningas hevd på fisken, og svekke almenningsretten. Mens det er «Kystfiskekulturen som best kan utnytte naturens mangfold og variasjon. Det er kystflåten som best kan tilpasse seg naturens yteevne.»

På område etter område ser vi at virkemidler som distriktspolitikken består av, blir forbudt innafor EØS eller ikke brukt fordi de strir mot den fri konkurransen og dermed uhemma teknologiutvikling, og innpassing i internasjonal og imperialistisk matvareproduksjon. Konsesjonslovene er et slikt virkemiddel som har vært viktig i distriktspolitikken, som nå blir undergravd. Frode skriver: «for RGI er det kvotene og konsesjonene som er interessant (å kjøpe opp). Verdien av fiskebrukene og flåten er uvesentlig.»

Når det gjelder overføring av midler, er det etterhvert svært lite ressurser som overføres direkte over skatteseddel og statlige ordninger. Omlegginga av Distriktenes utbyggingsfond til SND viser dette. Det er vel også tvilsomt om ressursstrømmen faktisk går den vegen slike pengestrømmer tyder på. Alt kommer jo an på verdien av matvarene, og råvarene når en tar hensyn til at en ikke bare kan produsere der produksjonsprisen er lavest.

---

Litteratur:

• Karl Marx (1894): «Kapitalet – Kritik av den politiska ekonomien, Tredje boken.» Utgitt 1973 av Bo Cavefors Bokforlag eller engelsk utgave:
  Karl Marx: «Capital A Critique of Political Economy, Volume Three.» Introduced by Ernst Mandel. Penguin Classics.
• Artikler i Røde Fane:
  -Frode Bygdnes: Fiskeressursene privatiseres – kysten avfolkes. RF 3/1996
  -Hans Olav Brendberg: Landbrukssamvirket – som ideologi, økonomi og klasse. RF 4/96