Grunnprinsipp

… en høyere samfunnsform, hvis grunnprinsipp er full og fri utfoldelse for hvert individ.

(Kapitalen, første bok, side 39 i fjerde bind av Oktober-utgava)

Grunnelementene i planøkonomien

Arbeidstida

Ved å fjerne den kapitalistiske formen for produksjon vil det bli mulig å innskrenke arbeidsdagen til det nødvendige arbeidet. Imidlertid ville det nødvendige arbeidet, under ellers like forhold, utvide sitt område. På den ene sida fordi arbeidernes livsforhold ville bli rikere og deres livskrav større. På den andre sida fordi en del av det nåværende merarbeidet ville bli regnet som nødvendig arbeid, nemlig det arbeidet som er nødvendig for å skape et samfunnsmessig reserve- og akkumulasjonsfond.

(Kapitalen, første bok, side 194-195 i tredje bind av Oktober-utgava)

Fordeling

Tilbake (etter fradrag av reserve- og akkumulasjonsfondet, se forrige sitat. HM) blir den andre delen av totalproduktet, som er bestemt til å tjene som forbruksmidler.

Før dette kommer til individuell deling, går det atter vekk:

For det første: De alminnelige forvaltningskostnadene som ikke hører med til produksjonen. Denne delen blir alt fra første stund begrenset i vesentlig grad, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og vil avta i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det andre: Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, som skoler, sunnhetsforanstaltninger osv. Denne delen vokser alt fra første stund betydelig, sammenliknet med det nåværende samfunnet, og tiltar i samme grad som det nye samfunnet utvikles.

For det tredje: Fonds for arbeidsudyktige osv., kort sagt det som i dag hører inn under den offentlige fattigpleie.

(Kritikk av Gothaprogrammet, Pax)

Totalproduktet til denne sammenslutningen av frie mennesker er et samfunnsmessig produkt. En del av dette produktet tjener igjen som produksjonsmidler og forblir derfor samfunnsmessig. Men en annen del blir fortært som livsmidler av medlemmene i sammenslutningen. Den må derfor bli fordelt blant dem. Måten denne fordelingen vil foregå på vil forandre seg med den særegne karakteren av den samfunnsmessige produksjonsorganismen og det tilsvarende historiske utviklingsnivået til produsentene. Bare som en parallell til vareproduksjonen forutsetter vi at hver produsents andel av livsmidlene er bestemt gjennom hans arbeidstid. Arbeidstida vil altså spille en dobbelt rolle. Den samfunnsmessig planmessige fordelingen av arbeidstida regulerer de riktige proporsjonene mellom de forskjellige arbeidsfunksjonene og de forskjellige behovene. På den andre sida tjener arbeidstida samtidig som målestokk for den individuelle andelen som produsentene har av fellesarbeidet og derfor også for den delen av fellesproduktet som det er mulig å fortære individuelt. Menneskenes forhold til sine arbeider og sine arbeidsprodukter forblir her enkle og gjennomsiktige, både i produksjonen og distribusjonen.

(Kapitalen, første bok, side 94-95 i første bind av Oktober-utgava)

Nødvendighetens og frihetens rike

Som arbeid ut over det de gitte behovene tilsier, må merarbeid alltid finnes. … Men hvor mye bruksverdi som framstilles på en viss tid, altså også på en viss merarbeidstid, avhenger av arbeidets produktivitet. Samfunnets virkelige rikdom og muligheter til stadig å utvide reproduksjonsprosessen avhenger altså ikke av hvor langvarig merarbeidet er, men av hvor produktivt det er, og av de mer eller mindre rikholdige produksjonsbetingelsene som det foregår under. Frihetens rike begynner i virkeligheten først der hvor det arbeidet som må gjøres av nød og ytre formål, opphører. Det ligger altså etter sin natur hinsides den egentlige materielle produksjonens sfære. På samme måte som den ville må kjempe mot naturen for å tilfredsstille sine behov, opprettholde livet og reprodusere det, så må også det siviliserte menneske gjør det – i alle samfunnsformer og under alle produksjonsmåter. Dette naturnødvendighetens rike utvider seg med menneskenes utvikling, siden behovene utvikles. Men samtidig utvikles de produktivkreftene som tilfredsstiller disse behovene. Innen dette området kan friheten bare bestå i at samfunnsmennesket, de forente produsentene, styrer sitt stoffskifte med naturen på en rasjonell måte og bringer det under sin felles kontroll, i stedet for å bli behersket av det som av en blind makt, og at de gjennomfører det med minst mulig kraftanstrengelse, under verdige forhold og i pakt med den mennesklige naturen. Men dette vil alltid forbli et nødvendighetens rike. Hinsides det begynner en utvikling av menneskets krefter og evner som har sitt mål i seg sjøl – det virkelige frihetens rike, som imidlertid bare kan blomstre på grunnvollen av nødvendighetens rike. Forkortelse av arbeidsdagen er grunnbetingelsen.

(Kapitalen, tredje bok, side 725 og 726 i Clarté-utgava)

Planlegging av produksjonen

I siste instans er all økonomi et spørsmål om økonomisering med tida. … Økonomisering med tida, pluss planlagt fordeling av arbeidstida på de ulike produksjonsgreinene, er derfor den første økonomiske lova når fellesskapsstyrt produksjon er grunnlaget.

(Grundrisse, side109 i Collected Works 28, Lawrence and Wishart)

Etter at den kapitalistiske produksjonsmåten er avskaffet men samfunnsmessig produksjon består, vil verdifastsettelse framleis være framherskende, i den forstand at regulering av arbeidstida og fordeling av det samfunnsmessige arbeidet mellom de ulike produksjonsgruppene, og bokføring av dette, blir mer vesentlig enn noensinne.

(Kapitalen, tredje bok, side 754 i Clarté-utgava)

Bokføring som kontroll og ideell sammenfatning av prosessen blir mer og mer nødvendig jo mer samfunnsmessig produksjonen blir, og jo mer den mister sin reint individuelle karakter. Bokføring er altså mer nødvendig i kapitalistisk produksjon enn i håndverks- og bondeproduksjon, og mer nødvendig i fellesskapsstyrt produksjon enn i kapitalistisk.

(Kapitalen, andre bok, side 123 i Clarté-utgava)

Planlegging av investeringer

Tenker vi oss at samfunnet ikke er kapitalistisk, men kommunistisk, så faller pengekapitalen umiddelbart helt bort, og dermed også de forkledninger av transaksjonene som den medfører. Saken reduserer seg da ganske enkelt til at samfunnet må beregne på forhånd hvor mye arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer som problemfritt kan brukes på næringsgreiner som f.eks. jernbanebygging, som ikke på lang tid (kanskje et år eller mer) kan levere noe produkt – verken i form av produksjonsmidler, levnedsmidler eller noen andre nytteeffekter – men likevel legger beslag på en del av den årlige totalproduksjonen både når det gjelder arbeid, produksjonsmidler og forbruksvarer.

(Kapitalen, andre bok, side 278 i Clarté-utgava)

Penger

Ved samfunnsproduksjon faller pengekapitalen bort. Samfunnet fordeler arbeidskraft og produksjonsmidler på de ulike næringsgreinene. Produsentene kan gjerne for min del få utdelt papiranvisninger, som de kan veksle inn mot en andel av samfunnets forbruksvarelagre svarende til den tida de har arbeidet. Slike anvisninger er ikke penger. De sirkulerer ikke.

(Kapitalen, andre bok, side 315 i Clarté-utgava)

Lønn

Han får av samfunnet en kvittering for at han har levert så og så mye arbeid (etter at hans arbeid for de sosiale fonds er trukket fra), og med denne kvitteringen trekker han akkurat så mye ut av den samfunnsmessige beholdningen av forbruksmidler som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid han har gitt samfunnet i en form, får han tilbake i en annen.

Her hersker åpenbart det samme prinsipp som regulerer varebyttet, for så vidt som det dreier seg om byttet av likeverdige varer. Innhold og form er forandret, fordi ingen under de endrede forhold kan yte noe annet enn sitt arbeid, og fordi på den andre side intet annet enn individuelle forbruksmidler kan gå over i den enkeltes eiendom. (…)

Den like rett er derfor her prinsipielt fortsatt den borgerlige rett, skjønt prinsipp og praksis ikke lenger ligger i tottene på hverandre, samtidig som bytte av ekvivalenter i varebyttet bare eksisterer som et gjennomsnitt, ikke i det enkelte tilfellet. (…)

Likheten består i at det måles med samme målestokk – arbeidet. Men den ene er fysisk og intellektuelt den andre overlegen, yter altså på samme tid mer arbeid eller kan arbeide lenger; og for å tjene som målestokk må arbeidet bestemmes etter sin varighet og intensitet, for ellers ville det opphøre å være målestokk. Denne like rett er ulik rett for ulikt arbeid. Den anerkjenner ingen klasseforskjell, idet enhver bare er arbeider akkurat som alle andre, men den anerkjenner stilltiende arbeidernes ulike individuelle begavelse og dermed forskjellige individuelle yteevne som naturlige privilegier.

(Kritikk av Gothaprogrammet, Pax)

Ledelse og lederlønninger

I den kooperative fabrikken faller oppsynsarbeidets antagonistiske karakter bort, ettersom direktøren betales av arbeiderne i stedet for å representere kapitalen mot dem. I det hele tatt har aksjeselskapet – som utvikles med kredittvesenet – en tendens til mer og mer å skille dette forvaltningsarbeidet som funksjon fra det å ha kapital, egen eller lånt. Akkurat som dommer- og forvaltningsfunksjonene skilte seg fra jordeiendommen da det borgerlige samfunnet utviklet seg, mens de under feudaltida var jordeierens attributt.

(Kapitalen, tredje bok, side 352 i Clarté-utgava)

Arbeidslønna for en epitropos eller regisseur, som han hette i det feudale Frankrike, skiller seg fullstendig fra profitten og antar form av arbeidslønn for kvalifisert arbeid, så snart foretaket drives i stor nok skala til å kunne betale en slik dirigent (manager) …

(Kapitalen, tredje bok, side 351 i Clarté-utgava)

At ingenting går tapt eller sløses vekk, at produksjonsmidlene forbrukes bare i den grad som produksjonen krever, avhenger av arbeidernes trening og utdanning, og av den disiplin som kapitalisten utøver over arbeiderne, og som blir overflødig i et samfunn der arbeiderne arbeider for egen regning. Alt nå er den nesten overflødig når det arbeides akkord.

(Kapitalen, tredje bok, side 75 i Clarté-utgava)

Bærekraftighet

Sett fra en høyere økonomisk samfunnsforms synspunkt kommer enkeltindividenes private eiendomsrett til jorda til å fortone seg som like usmaklig som at et menneske eier et annet. Ikke engang et helt samfunn, en nasjon, ja ikke engang alle nåværende samfunn til sammen er eiere av jorda. De bare besitter den, med rett til å bruke den, og har som gode familiefedre å overlate den i bedre stand til kommende generasjoner.

(Kapitalen, tredje bok, side 687-88 i Clarté-utgava)

av Terje Valen

«Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er,» skriver Terje Valen i sin omtale og kommentar til Lise Vogels artikkelsamling, «Woman Questions – Essays for a materialist Feminism».

I boka si har Lise Vogel samlet en god del av det hun har skrevet fra 1977 av og fremover. Vogel beskriver seg selv og sin feminisme som et produkt av det hun kaller feminismens andre bølge i USA. Denne bølgen begynte på slutten av 60-tallet og vokste seg sterk utover på begynnelsen av 70-tallet. Hun plasserer seg også på en kritisk måte innefor den retningen hun kaller sosialistisk feminisme. En retning som har stått i opposisjon til den såkalte radikale feminisme.

Radikal feminisme

Selv beskriver hun hovedposisjonene i den radikale feminismen slik: De radikale feministene hevdet at kvinneundertrykkingen sprang ut av en seksuell konflikt som gjennomsyrer hele historien, der menn har kontroll over kvinnenes kropper, seksualitet og deres reproduktive prosesser. Ut fra dette synet hadde alle menn som en gruppe makt over alle kvinner og seksualpolitikk var nøkkelen. Ikke mangelen på rettigheter og anledninger, men en struktur som de radikale feministene etter hvert kalte patriarkat, var det som hindret kvinnefrigjøringen. Rase- og klassehierarkier var viktig, men kjønnsundertrykkingen kom først, historisk og teoretisk. Frigjøring krevde at man kastet patriarkatet og gjennomførte en radikal endring av samfunnsmessig organisering og kulturell praksis. Selvstendige kvinnesamfunn og institusjoner skulle være middelet til omdanning av samfunnet. (Se Vogel, s. 1-19)

Sosialistisk feminisme

Også de sosialistiske feministene analyserte kvinnenes underkuing på en radikal måte, men de fant grunnen til den i de strukturelle trekkene i samfunnet. Disse feministene hevdet at kapitalismen, eller det kapitalistiske patriarkatet, som mange kalte det, ikke bare utbyttet kvinnene i arbeidet og i husholdningen, det undertrykte dem også ved hjelp av en utbredt ideologisk og kulturell dominans. Arbeiderklassekvinnen og de fargete kvinnene bar en uforholdsmessig del av den kapitalistiske undertrykkingen. Kvinnefrigjøringen ville derfor kreve at en omstrukturerte samfunnet ut fra et klasse- og raseperspektiv, ikke bare ut fra et kjønnsperspektiv.

På 70-tallet fikk den feministiske bevegelsen en spesiell innflytelse på universitetene. Mens det feministene tidligere hadde skrevet tidligere ble sirkulert på uformelle måter, tok de feministiske tankene mer og mer form som lærde artikler og bøker. De yngre feministene hadde lite erfaring med det nære båndet mellom teori og radikal aktivisme som hadde sporet bevegelsene på 60-tallet. Og det akademiske miljøet var hierarkisk og nesten bare hvitt i toppen. Derfor ble det skrevet mindre om rase- og klassespørsmål samtidig som hele kvinnebevegelsen ble presset inn i et mer defensivt spor på grunn av konservative angrep på retten til selvbestemt abort og andre rettigheter som kvinnene kjempet for.

Kvinnene nådde visse resultater på grunn av kampene under den andre feministiske bølgen, men på 80-tallet økte faktisk likevel mange byrder som sprang ut av rasismen og klassesystemet. Og på 90-tallet har den globale omstruktureringen brakt nye utfordringer som utbredt arbeidsløshet og underbeskjeftigelse, fallende inntekter, opptrapping av konflikter av rasistisk og etnisk karakter og fremvekst av åpne rasistiske og antisemittiske grupper som kjemper for hvitt overherredømme. Sett ut fra hverdagslivsperspektivet er situasjonen for de fleste folk, og særlig for kvinner, dyster og fremtidsutsiktene kanskje enda verre.

Når man ser på den graden av samfunnsmessig elendighet som vi finner over hele jorden, så er det kanskje ikke overraskende å finne tegn på fornyet interesse i radikal tenkning og handling og den relevansen dette har for kvinnene. Til tross for at det over alt erklæres at sosialismen er død og sammen med den marxismen, så viser fakta noe annet. I USA, for eksempel, trekkes mengder av mennesker til sosialistiske konferanser hvert år og forleggernes boklister tyder på stadig etterspørsel etter radikal forskning. Nye tidsskrifter lover å gjenopplive marxismen og til å med gjeninnføre slike begreper som klasse, materialisme og sosialisme. Deltakere i en større akademisk konferanse (den 9. Birkshire-konferansen om kvinnehistorie ved Vassar College i Pougkeepsie, New York) svarer ja til følgende spørsmål: «Er marxismen fremdeles et nyttig verktøy i analysen av kvinnehistorien?»

Mexico

Under det nye bondeopprøret i Mexico, der mange kvinner deltar aktivt også som soldater, krever de «demokrati, jord og sosialisme». Kort sagt så synes en verdensomspennende bevegelse igjen å reise spørsmålet om sosialismen. Og med det følger ny oppmerksomhet når det gjelder mulighetene for sosialistisk feminisme.

Den første artikkelen i boken er fra 1979 og har tittelen «Spørsmål når det gjelder kvinnespørsmålet» (Se Vogel, s. 23-39). Her tar Vogel opp to forskjellige retninger innen den sosialistisk feminismen når det gjelder kvinnenes situasjon i samfunnet. Den ene retningen som vanligvis har vært fremherskende på venstresiden og blant sosialistiske feminister, mente at kjønnsdelingen av arbeidet i familien er roten til kvinneundertrykkingen. Den andre retningen, som ligger innebygget i Kapitalen, prøvde å plassere kvinneundertrykkingen innenfor en forståelse av arbeidskraftens reproduksjon og reproduksjon av det kapitalistiske samfunnssystemet.

I begynnelsen av artikkelen sier Vogel at kvinnebevegelsen og venstresiden må ta på seg en viktig politisk oppgave – å utvikle en teori om kvinneundertrykkingen og kvinnefrigjøringen som både er marxistisk og feministisk. Etter å ha beskrevet og kritisert tidligere forsøk på å klare dette, går Vogel selv løs på oppgaven.

For det første hevder hun at vi ikke trenger noen ny teoretisk syntese mellom marxisme og feminisme. Det er heller slik at den marxistiske teorien må utvikles.

Familie

Så skriver hun at av de mange elementene som finnes innen kvinnespørsmålet, så er det begrepet familie som har den største ideologiske og psykologiske kraft. Hun går så inn på hvordan familien i USA ser ut i virkeligheten. Der fantes (på slutten av 70-tallet) eneforelderfamilier, tregenerasjonshusholdninger, familier spredd på mer enn en husholdning, barnløse parforholdhusholdninger, enslige personer, bare-barn institusjoner og husholdninger og institusjoner som består av voksne som ikke er i slekt. I USA var den såkalte kjernefamilien med far, mor og et par-tre barn statistisk sett en minoritet blant husholdningene allerede fra før 1940.

Sosialister har hatt en rotet oppfatning av hva familien er. Stort sett har tendensen til å angripe den borgerlige familien og forsvare arbeiderklassefamilien dominert. Dette har samfunnsmessige årsaker. Marx og Engels observerte at kvinnene gikk inn i arbeiderklassen under ekstremt ugunstige forhold og dro den konklusjonen at arbeiderklassefamilien allerede var i ferd med å visne vekk. Men mot slutten av 1900-tallet så den sosialistiske bevegelsen for seg muligheten for et stabilt hjemmeliv for arbeiderklassen, og begynte en tvetydig kampanje med to mål: For det første mot den doble undertrykking av kvinnene i både lønnsarbeid og familie og for det andre til forsvar for arbeiderklassefamilien. Ut fra dette arvet sosialistene i det 20. århundre en rotet tradisjon som aldri har klart å plassere familie, klasse og produksjonsmåte i samband med klassekampen.

Sosialister har altfor ofte gått glipp av Marx sin observasjon at «hvor forferdelig og avskyelig oppløsningen av de gamle familiebånd synes under kapitalismen, så skaper den moderne industrien ikke desto mindre et nytt økonomisk grunnlag for en høyere form for familie og forhold mellom kjønnene, ved å gi kvinner, ungdom og barn en viktig stilling i produksjonsprosessen utenfor familien.»

Sosialister som studerer samtidige kapitalistiske samfunn har vansker med å plassere familiene og individene i dem ut fra et klasseperspektiv og et klassekampperspektiv. Noen mener at lønnsarbeidet til (det mannlige) familieoverhodet bestemmer klassetilhørigheten og tillater ikke at de andre familiemedlemmene sin deltakelse i arbeidsstyrken virker inn på familiens klassetilhørighet. Dette gjør den arbeidende kone eller det arbeidende barn usynlig. Dessuten overser en, ut fra dette standpunktet, personer som ikke befinner seg på plasser som ikke ser ut som en vanlig familie. Andre marxistiske forskere setter fokus på den individuelle arbeider, mann eller kvinne, og utvikler kriterier for klassetilhørighet som er uavhengig av at familie er medlemsskap i en husholdning. Dette standpunktet gir kvinnen en klassetilhørighet, men klarer ikke å omfatte den virkeligheten som springer ut av erfaringene i familien og antyder at kvinner og barn og folk i institusjoner, som ikke arbeider heller ikke har noen klasseeksistens.

Hvor er kilden til kvinneundertrykking?

Alt i alt er familie og arbeiderklassefamilie usedvanlig sterke ideologiske antagelser som begge finnes innen den tradisjonen som diskuterer kvinnespørsmålet. Fordi disse begrepene har så alvorlige analytiske konsekvenser og psykologiske overtoner, krever de en grundig kritikk som leder til utviklingen av vitenskapelige begreper. Dette vil gi svar på følgende spørsmål: Hvor ligger kilden til, eller den viktigste grunn til kvinneundertrykkingen?

Lise Vogel diskuterer dette i første del av boka Woman Questions – Essays for a materialist feminism (Kvinnespørsmål – essayer om en materialistisk feminisme). I en artikkel fra 1979 sier hun at det innen den sosialistiske tradisjonen alltid har eksistert to adskilte og motsatte tilnærmingsmåter til kvinnespørsmålet. Og hun hevder at de teoretiske røttene til den skjulte debatten mellom disse to standpunktene går tilbake til Marx og Engels sine egne skrifter. De to måtene å nærme seg dette på kan vi skille ut ved å identifisere hvordan de forskjellige tradisjonene stiller seg til spørsmålet om hva som er kjernen i, eller det viktigste utspringet til kvinneundertrykkingen. Hun sier at vi da for det første finner den såkalte «familiebegrunnelsen»: kvinner er undertrykt på grunn av familien. For det andre finner vi den «samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen»: kvinneundertrykkingen har roten sin i kvinnenes plass i den samfunnsmessige produksjonen.

«Ifølge det første synet forklarer kvinnens situasjon inne i familien hvorfor de er utelukket eller delvis utelukket fra det sosiale liv og produksjonen. Ifølge det andre synet er det forskjellen i plassering av kvinnene i den sosiale produksjonen som ligger i kjernen av deres undertrykking i familien så vel som i andre sfærer. Hvert syn antyder sin særegne analyse av de forskjellige elementene som utgjør den teoretiske kjernen i kvinnespørsmålet: familien, arbeidet og like rettigheter.

Familieargumentet tar utgangspunkt i det som synes å være empirisk innlysende: familien, undertrykkingen av kvinnene og arbeidsdelingen på grunnlag av kjønn. Det behandler dette problemet som analytisk sett adskilt, i hvert fall delvis, fra de samfunnsmessige forhold i produksjonen (produksjonsforholdene) som de ligger innbakt i. Ut fra dette synet er det familien og kjønnsarbeidsdelingen inne i denne som er den grunnleggende kilden til kvinneundertrykkingen, og en prøver ut fra det å forstå utspringet til og utviklingen av dette forholdet i historien. I den grad familien er knyttet til den dominerende produksjonsmåten i et gitt samfunn og varierer ifølge klasse, kommer disse faktorene inn i diskusjonen som essensielle, men mer eller mindre ytre bestemmelser.

Familiebegrunnelsen har utgjort det teoretiske grunnlaget for mesteparten av de sosialistiske tanker om kvinnespørsmålet. Det gjennomsyrer Bebels bok Kvinnen under sosialismen og dominerer Engels ganske motsigelsesfulle fremstilling i Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse. Innenfor dagens (1979) sosialistisk-feministiske bevegelse fremtrer ofte familieargumentet sammen med forsøk på å utvikle en teori om patriarkatet. En slik teori vil forklare den spesielle karakteren av kvinneundertrykkingen, særlig innen familien, uten å fornekte klassekampen. Akkurat som marxismen har oppdaget lovmessighetene som styrer den sosiale produksjonen og klassekampen, så vil teorien om patriarkatet avsløre de materielle mekanismer som ligger under kjønnsarbeidsdelingen og kvinneundertrykkingen. Eller, som mange har antydet – ved å ta utgangspunkt i Engels bemerkning at «den bestemmende faktor i historien, er til syvende og sist produksjonen og reproduksjonen av direkte liv». (Fra ovennevnte bok.) Ifølge dette synet forklarer marxismen produksjonsmåten, mens teorien om patriarkatet forklarer reproduksjonsmåten.

Alle versjoner av familiebegrunnelsen inneholder en viss parallellitet mellom klasse- og kjønnsfenomener, enten de nå har en uttalt teori om patriarkatet eller ikke. Ut fra dette fremsetter de, mer eller mindre klart, en rekke par som står mot hverandre: produksjon/reproduksjon; arbeid/familie; offentlig sfære/privat sfære; klasseutbytting/kvinneundertrykking; sosialt produktivt arbeid/privat hjemmearbeid; klassesystem/familiesystem; herskerklasse dominering/mannlige privilegier: marxistisk teori/teori om patriarkatet. Ut fra disse parene er det bare ett skritt til alvorligere slutninger. Logisk sett antyder familieargumentet at en systematisk mekanisme, som er særegen for familien og adskilt fra klassekampen som karakteriserer en gitt produksjonsmåte, utgjør drivkraften bak kvinneundertrykkingen. Kort sagt, ifølge den teorien som ligger innbakt i familieargumentet er det to like kraftige motorer som driver utviklingen av historien: klassekampen og kjønnskampen.

Teorier som fremlegger parallelle kamper i forskjellige sektorer – for eksempel, klasse, kjønn og rase – møter alvorlige problemer når de forsøker å analysere forholdene mellom de forskjellige kampene. Teoretisk sett kan de parallelle kampene aldri virkelig skjære hverandre.

Isteden blir det slik, for å bruke jernbanespråket, at de ganske enkelt synes å møte hverandre langt ute i horisonten, mens de i virkeligheten forblir skarpt adskilte. Følgelig er det slik at en sosialistisk strategi som holder seg til familieargumentet har store vansker med å knytte kampen for kvinnefrigjøringen til den helhetlige revolusjonære kampen. En slik strategi tar enten form av en kvinnebevegelse som må vokte over sin egen uavhengighet med den praktiske innsats som passer med dens teoretiske posisjon; eller så utsetter den kvinnespørsmålet til den revolusjonære fremtid, mens den løpende aktiviteten underkaster såkalte kvinnesaker under klassekampen, forstått på en økonomistisk måte. For å vende tilbake til jernbanespråket er det slik at den første tilnærmingsmåten erkjenner den virkelige parallelliteten av oppgavene, at de alltid er skilt, men dermed blir den sårbar overfor borgerlig-feministiske feil. Den andre tilnærmingsmåten derimot faller som offer for illusjonen om at sporene møtes i den revolusjonære horisonten, mens den slår begge sporene sammen til ett når det gjelder pågående aksjoner: på slike spor kan ikke noe virkelig revolusjonært tog kjøre.

Det samfunnsmessige produksjonsargumentet går ut fra det teoretiske standpunktet at klassekampen innen den sosiale produksjonens område representerer den sentrale dynamikk i den samfunnsmessige utvikling. Ifølge dette synet viser begrepet samfunnsmessig produksjon til hele prosessen som fører til reproduksjon av de sosiale forhold i produksjonen, medregnet bytteprosesser og direkte produksjon.

Før vi diskuterer spesifikke institusjoner – familien for eksempel – i et gitt samfunn, må vi identifisere den særegne produksjonsmåte som dominerer i et gitt samfunn. Innen klassesamfunn har kategorien familie som sådan ingen mening; isteden eksisterer familien bare innen forskjellige klasser. I de dominerende klassene er familien en bærer og overfører av eiendom, selv om den også kan ha andre funksjoner. I de underordnete klassene strukturerer den plassen der arbeidskraften – blir vedlikeholdt og reprodusert.

Vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften er nødvendig for den samfunnsmessige reproduksjonen, likevel finner den sted i utkanten av den samfunnsmessige produksjonen. Historisk sett har kvinner i underklassene blitt tildelt hovedansvaret for de aktivitetene som sikrer vedlikehold og reproduksjon av arbeidskraften. Dessuten er det slik at kvinnens plass i den kjønnsarbeidsdelingen som karakteriserer disse aktivitetene både påvirker og blir påvirket av deres deltakelse i det samfunnsmessige arbeidet som de gjør for den dominerende klassen. I et gitt klassesamfunn er undertrykkingen av kvinnene i underklassene rotfestet i deres spesielle forhold til prosessene med å vedlikeholde og reprodusere arbeidskraften på den ene siden og i sosialt arbeid på den andre siden.

Aktivitet i kanten av den sosiale produksjonen har nødvendigvis noen implikasjoner for de handlende personene som er med på den. Det er for eksempel slik at den kapitalistiske produksjonsmåten tvinger frem et skarpt skille, på det økonomiske nivå, mellom de fleste sider av samfunnsmessig produksjon og det Marx kaller individuelt forbruk – som inneholder de materielle prosessene til ubetalt hjemmearbeid. I en gitt kapitalistisk sosial formasjon er det slik at individer befinner seg helt eller delvis marginalisert når det gjelder den samfunnsmessige produksjonen fordi deltakelse i disse prosessene opptar en spesiell plass i den samfunnsmessige arbeidsdelingen, med særegne politiske, ideologiske og psykologiske virkninger.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelse tar ikke familien og arbeiderklassefamilien som gitte størrelser, for de har i seg begreper som må lages innen en marxistisk teori. Denne konstruksjonen er en del av arbeidet med å produsere en vitenskapelig teori om arbeidskraftens reproduksjon, en oppgave som jeg ikke kan prøve å løse her. Noen av trekkene i en slik teori er likevel allerede klare og kan antydes skjematisk. Familien representerer et begrep som er spesifikt både med hensyn til produksjonsmåte og klasse. Derfor fungerer begrepets tilsynelatende ahistoriske klasseløshet som en ideologisk maske som skjuler klassekampen. Innen den kapitalistiske produksjonsmåten viser oppfatningen av arbeiderklassefamilien i virkeligheten til det stedet og de handlende personene i den prosessen som fører til reproduksjon av arbeidskraften som en vare, som blir utført i en spesifikk samfunnsformasjon. Denne formuleringen tillater en stor variasjon i sosiale strukturer som fungerer som slike steder. Dessuten gir klasseplasseringen av familiemedlemmene som deltar i lønnsarbeid en nøkkel til å lenke familien til klassestrukturen. Den aktuelle klasseposisjonen – og erfaringene til individuelle familiemedlemmer i en spesifikk sammenheng – utgjør selvfølgelig et annet spørsmål. Særlig politiske, ideologiske og psykologiske faktorer spiller en spesielt stor rolle for et individuelt familiemedlem – for eksempel en ikkearbeidende kone, en eldre person, en skoleelev – som ikke deltar direkte i det samfunnsmessige arbeidet.

Den sosiale produksjonsbegrunnelse antyder at essensen i det såkalte kvinnespørsmålet i kapitalistiske samfunn er tosidig. For det første arver kvinnene, fra en historisk oppstått kjønnsdeling av arbeidet, hovedansvaret for de prosessene som angår i individuelt forbruk og reproduksjon av arbeidskraften som en vare. Derfor trer mye av aktiviteten deres frem som ubetalte tjenester overfor lønnsarbeidende menn, og det skaper et alvorlig potensiale for kjønnsmessig fiendtlige motsigelser. For det andre mangler kvinner, som mange andre grupper i det kapitalistiske samfunnet, fulle demokratiske retter, og kampen deres for å oppnå disse rettighetene gir en annen mulig kilde til kjønnskonflikt. Alt i alt har kvinneundertrykkingen i kapitalistiske samfunn en tosidig opprinnelse i kvinnenes spesielle situasjon med hensyn på samfunnsmessig produksjon og like retter. Av disse to er kvinnenes innestengning i hjemmearbeid den største hindringen for virkelig frigjøring. Som Lenin sa det:

«Den kvinnelige halvdel av menneskeheten er dobbelt undertrykt under kapitalismen. Arbeiderkvinnen og bondekvinnen blir undertrykt av kapitalen, men i tillegg til og ovenpå dette blir de, selv i de mest demokratiske borgerlige republikker, forblir de berøvet noen rettigheter fordi loven ikke tillater dem likeverd med menn; og dessuten – og dette er det viktigste – forblir de «husholdningsslaver», for de er overbelastet med det ensformige slitet som ligger i det skitneste og hardeste og mest nedverdigende arbeid på kjøkkenet og i den individuelle husholdning.»

Av historiske grunner er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen enda mindre utviklet på det teoretiske plan enn familiebegrunnelsen. Dessuten har en sosialistiske tradisjonen utviklet en merkelig polarisering mellom praksis og teori i kvinnespørsmålet. Praksis er vanligvis grunnet på en trang mistolkning av det samfunnsmessige produksjonsargumentet, mens teorien hviler på eklektiske og forvirrete versjoner av familiebegrunnelsen. Sosialister har bare sjelden erkjent eksistensen av disse motsetningene og enda mindre forsøkt å løse dem. Likevel er det slik at det er den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen som samsvarer best med Marx sin analyse av hvordan den kapitalistiske produksjonsmåten fungerer.

Familiebegrunnelsen og den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen har forskjellige politiske og strategiske følger. Spørsmålet her er forholdet som den feministiske kampen har til utviklingen av den samfunnsmessige revolusjonen. Med sin implisitte antakelse at det finnes likeverdige undertrykkingsmekanismer, støtter familiebegrunnelsen rent logisk en strategi med parallelle bevegelser: kvinnebevegelsen, den svarte bevegelsen, fagforeningsbevegelsen. Mens forskjellige dagsordener kan foreslåes for å integrere disse kampene i løpet av den revolusjonære utviklingen, vil den grunnleggende karakteren til kvinneundertrykkingen medføre at autonome kvinnepolitiske grupper skal fungere permanent, som en prinsippsak, i alle ledd i organisasjonene.

Den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen mener at klassekampen er sentral, noe som gjør enheten i den revolusjonære styrken til en hovedsak. Fagforeninger så vel som masseorganisasjoner bygget rundt spesielle saker – kvinneundertrykking, undertrykking av fargete, støtte til den antiimperialistiske frigjøringsbevegelsen og så videre – vil alltid spille en kritisk rolle, men deres eksistens og karakter vil være et spørsmål om strategi og taktikk, basert på konkret undersøkelse av den særegne situasjonen. Innen et revolusjonært parti vil problemer som springer ut av den utbredte kvinneundertrykkingen og mannlig dominans bli tatt opp som alvorlige spørsmål i utviklingen av kadrene, den politisk linjen og organisasjonsstrategien. Det er klart at den samfunnsmessige produksjonsbegrunnelsen er i samsvar med den generelle marxist-leninistiske tradisjonen, selv om en gjennomgående og entydig praksis når det gjelder kvinnespørsmålet ikke har karakterisert marxist-leninistiske partier tidligere.

Skillelinjen mellom de to begrunnelsene når det gjelder kvinnespørsmålet, har aldri blitt klart trukket opp. I den nåværende perioden er det mange kvinner i Nord-Amerika og Europa som identifiserer seg med den sosialistisk-feministiske bevegelsen eller holder seg på siden av eksisterende sosialistiske organisasjoner, fordi de mangler et bedre alternativ. Samtidig angriper de fleste marxist-leninistiske grupper, som er ridd av manglende erfaring og avsky mot kvinnebevegelsen og frykt for borgerlig-feministiske feil, den sosialistiske feminismen uten å analysere dens innhold. De stoler på den forvirrete tradisjonen som de har arvet fra den internasjonale kommunistiske bevegelsen som teoretisk veiledning, og gjentar hele tiden forskjellige formuleringer fra Marx, Engels og Lenin, mens de overser motsetninger og mangler. Men til syvende og sist står vi overfor valget mellom det som nå kalles sosialistisk feminisme og en utviklet marxistisk posisjon når det gjelder kvinnen. Ansvaret vårt er da å møte dette valget på en ærlig måte. Det det gjelder, er ikke annet enn samfunnsmessig revolusjon og frigjøring av kvinnene.»

Lise Vogel: Woman Questions – Essays for a Materialist Feminism. Pluto Press, London 1995.

Tidsskriftomtale ved Morten Falck

Materialisten har mat for den som vil trene tenkemusklene, skjerpe standpunktene og bli litt klokere. Nummer 1-2, 1999 inneholder artikler om krigene på Balkan, om «hatsnakk», en kritikk av sosialøkonomen Gary Becker (Nobelprisen 1992), dessuten artikler om grafitti, om kriminalomsorg og om korporativisme/interesseorganisasjoner.

«Tidsskrift for forskning, fagkritikk og teoretisk debatt» kaller Materialisten seg. Det er et prisverdig formål. Det blir ytterligere klargjort i en tekst på innsida av omslaget, der det framgår at i tillegg til å styrke den tverrfaglige diskusjonen om forskningsresultater og vitenskapsteori og båndene mellom forskningsmiljøer og en interessert allmennhet, skal tidsskriftet utvikle og konkretisere den marxistiske teorien, ut fra en marxist-leninistisk erkjennelsesteori.

Det trengs, for å si det mildt. Se deg om i verden. Forskning utgjør en stadig viktigere forutsetning for livet i et industrielt samfunn (noen kaller samfunnet post-industrielt – mon de kjøper alle sine industrivarer, mat, klær og forbruksvarer, på postordre?) – og det blir mer og mer nødvendig å følge med i det som foregår dersom vi skal ha noen mulighet for å påvirke eller iallfall forstå utviklinga. Samtidig blir marxismens analyser bekrefta i detalj hver dag, hver time, hvert minutt og sekund, verden over. Behovet for å utvikle den marxistiske teorien, slik at den fanger opp nye erfaringer og nye foreteelser er enormt. Tidsskriftets navn er lovende i så måte.

Balkan, imperialismen og det norske språket

Stephen R. Shalom har skrevet artikkelen om krigene på Balkan, som er oversatt fra Zmags hjemmeside. Den er en interessant polemikk mot dem på venstresida som støttet USAs krig mot Jugoslavia. Som kjent fantes det slike. I Norge representert ved flere grupperinger, fra SV-ledelsen til personer innafor RV, som for eksempel Trond Andresen. Artikkelen er interessant og legger fram mange gode argumenter. Den tar også opp den holdninga som NKP var den tydeligste talsmannen for i Norge, nemlig at det var feil å kritisere «offeret» Milosevic under Pentagons bombetokter.

Som sagt er artikkelen interessant. Men den svikter når det gjelder analysen av USAs hensikter. Den ser ikke etter USAs imperialistiske mål, behovet for å rykke fram der det sammenraste Sovjet-imperiet etterlater et vakuum, behovet for å styrke seg og erobre posisjoner i forhold til den europeiske imperialismen som samler styrke under EU-frakken. Dermed gjør den det ikke lettere å se hva som virkelig skjer. Den etterlater oss også uten en videre forklaring på andre staters framferd, for eksempel Frankrikes i Rwanda. Kanskje vil redaksjonen forsvare seg med at Shalom ikke er marxist? Greit nok. Men det er likevel en svakhet ved artikkelen. Det forklarer også at han ikke ser på den nasjonale sjølråderetten som et prinsipp. Han er både i stand til å si at han er tilhenger av våpenstøtte til et undertrykt folk som ønsker å slåss for sin egen frigjøring, at KLA utviklet seg til «en seriøs geriljastyrke med stor støtte i befolkningen» – og gå imot å gi våpen til KLA.

Men den største svakheten ved artikkelen er etter mitt syn at han ikke problematiserer de nasjonale og etniske konfliktene på Balkan, ikke stiller seg spørsmålet om hvorfor de blusser så veldig opp etter at de har vært holdt i sjakk av Tito-regimet gjennom nesten et halvt århundre. Dermed blir de uforståelige, fordi vi ikke ser hvem som blåser til ilden, hvordan motsetningene bevisst pustes opp. Hvem tjener på dem? De er jo ikke nedlagt i genene, de er skapt av historien og politikken, og kan overvinnes politisk og historisk, selv om veien dit er blitt mye lenger.

Artikkelen er skrevet mens krigen pågikk. Det er interessant å lese den nå etterpå, og se at mange greide å holde hodet kaldt, analysere det som foregikk og ta riktig stilling i en komplisert situasjon. Men den hadde vært lettere å lese om ikke oversettelsen var så full av feil. En ting er at Rugova ett sted blir til Rugarta, og at oversetteren ikke vet at sloss er preteritum av verbet å slåss. Eller at hun ikke vet forskjell på de og dem, han og ham (som om det er noe vanskeligere enn å vite forskjell på jeg og meg!). Verre er merkelige ord som «rasjonalet» i stedet for begrunnelsen, «en fraksjon av 2000» i stedet for brøkdel, «begge faksjonene» i stedet for fraksjonene, «kredibilitet» i stedet for troverdighet. «Ulovlige gjennomsøkinger» betyr antakelig ransakinger, og «vigilant atferd» er det ingenting som heter på norsk. Og hva i helvete er en «analysator»? Noe i en bilmotor?

Det er ikke lett å oversette fra fremmede språk. Den viktigste forutsetninga er å være god i norsk. Særlig hvis det er hastverk, er dette et ansvar ikke bare for oversetteren, men for redaksjonen. Jeg håper Materialisten-redaksjonen tar det ansvaret mer alvorlig en annen gang. Det er en fattig trøst at det ikke bare gjelder Materialisten, eller at det finnes språklig slurv også andre steder i bladet.

Ytringer som dreper

Materialisten bringer fire artikler fra det kjente tidsskriftet Index on Censorship, oversatt av Unni Rustad. De handler om «Snakket som dreper», det amerikanerne kaller «hate talk», hatsnakk. Det er nyttige artikler i flere diskusjoner om ytringsfrihet og demokrati – både i en diskusjon om hvordan vi møter rasisme og i diskusjonen om sosialismen og menneskerettighetene.

«Hatsnakk, som amerikanerne kaller det, er en problematisk sak for folk som tror på ytringsfriheten. Det er grovt, fornærmende, truende og trakasserende. Det kan føre til vold, hat og diskriminering, og det dreper,» skriver Ursula Owen i hovedartikkelen «Snakket som dreper». Hun beskriver eksempler fra USA/Canada, Israel og Balkan, og trekker selvfølgelig linjer tilbake til Hitler-Tyskland. Samtidig som det er umulig å få bukt med rasistisk hatsnakk på USAs radiokanaler fordi det har høy «rating», det har mange lyttere og får dermed reklamekroner, førte pornomotstanden til stramme anti-pornolover i Canada. Men de ble i første rekke brukt mot homofile, og rammet dessuten pornomotstanderne sjøl. Mordet på Yitzhak Rabin i november 1995 var kanskje et resultat av hatsnakk? Og på Balkan har hatsnakk hatt gylne tider – i lederen siterer Evy Frantzen og Cecilie Høigård fra en artikkel av Unni Rustad i Materialisten nr 2-3, 1998: «kosovoalbanerne havna aleine på den absolutte bånn (av lista), for om dem kunne det ikke sies et eneste godt ord (…), men plutselig bryter en ung mann inn i samtalen og sier: ‘Ok, greit nok, men når skal vi samle oss og dra til Kosovo og drepe albanere?’»

Under samletittelen «Ingen havn i stormen» følger så tre korte artikler som setter søkelyset på Roma-folkets situasjon i Tsjekkia og Slovakia, og hva sigøynerne møter som flyktninger i Irland og England. Owen sier i sin artikkel: «Som ivrige motstandere av sensur og talsmenn for ytringsfrihet, er vi nødt til å spørre: Er det et øyeblikk hvor de kvantitative konsekvensene av hatsnakk kvalitativt forandrer argumentene for hva vi skal gjøre med det? Og kan det ikke lages et skille mellom ordene til dem som snakker hatsnakk utfra overbevisning, uansett hvor uvitende, skakkjørt eller fordomsfull denne overbevisningen er, og hatsnakk som propaganda, den vel overveide og systematiske bruken av løgner for å spre frykt, hat og vold i hele befolkningen?»

Denne argumentasjonen har også vært brukt i norsk debatt. Jorun Gulbrandsen bruker hatsnakk som argument for forbud mot rasistiske ytringer i artikkelen «De farlige tankene» i Røde Fane nr 4, 1998.

Ting har ofte flere sider

Dette er alvorlige spørsmål, og de er vanskelige. Fordi de har mange sider, og det er nødvendig å veie motstridende hensyn mot hverandre. På den ene sida: Hvordan kan vi bekjempe feilaktige idéer? Eller, for å være konkret: Åssen kan vi bekjempe rasismen?

Mange vil si at rasistiske ytringer må forbys, og at rasister ikke fortjener å komme til orde. Problemet er at ingenting tyder på at slike tiltak som forbud og sensur er effektive mot rasismen. Den voldsomme rasismen som nå rammer Roma-folket i Tsjekkia og Slovakia er et godt eksempel på det. I mange år, fra krigen sluttet og til Østblokka gikk i oppløsning og Tsjekkoslovakia blei delt, var rasismen forbudt. Det fjernet den ikke. Det trakk ikke tennene på den heller, det styrket ikke enheten mellom romaene og flertallsfolkene, og det skapte ingen motstandskraft mot rasismen. Sjølsagt, for idet rasismen blir forbudt, blir også debatten mot den tannløs, allmenn, ute av stand til å diskutere det konkrete innholdet i fordommer som bare brer seg underjordisk som et giftig, men usynlig mycel av sopptråder. Forbud mot rasisme endrer ikke tenkninga hos noen, det skjerper ikke noens kritiske sans, det bare lammer debatten. Bare aktiv debatt og åpen prøving av idéer kan vaksinere hodene våre mot de idéene som ikke er sanne.

Et godt eksempel på dette er Jack Erik Kjuus og det såkalte partiet «Hvit Valgallianse» som gikk inn for å sterilisere alle adoptivbarn som ikke hadde norsk opphav. Det avskyelige forslaget blei trukket fram i lyset, og faktisk uskadeliggjort i en voldsom debatt. Legg merke til at mannen er usynlig i årets valgkamp, sjøl om han faktisk stiller til valg.

Skal vi ta et historisk eksempel, kan vi peke på hvordan rasismen blei drevet tilbake i Sverige og Norge i mellomkrigstida gjennom en effektiv idékamp, der Clarté og Mot Dag var viktige organisasjoner og Ebbe Linde og Karl Evang sentrale personer. Eller hvordan kunnskapene om Hitler-Tysklands rasistiske forbrytelser har kriminalisert jødeforfølgelser over hele den vestlige verden i etterkrigstida.

Idéer kan bare bekjempes med kunnskaper, debatt, argumenter, overbevisning. Prinsipielt mener jeg derfor at forbud mot rasistiske ytringer ikke bare har lite for seg, men er direkte skadelig. Bare når rasistene får komme til orde, blir det mulig å trekke tenna på rasismen. På den annen side – er spørsmålet om hatsnakk egentlig et spørsmål om ytringsfrihet? Jack Erik Kjuus er blitt dømt i norsk rett for rasisme. Det er som kjent forbudt i straffeloven, uten at det rammer verken dem som vil selge bolig bare til hvite nordmenn i fullt arbeid, eller politifolk som trakasserer fargede ungdommer med dyre sykler. Svenskene har formulert det litt annerledes, der rammer forbudet «hets mot folkgrupp». Den formuleringa viser mot noe annet enn ytring – den viser mot hets, trusler og vold, som individene i samfunnet skal ha beskyttelse mot. Altså individenes personlige sikkerhet, som også er en menneskerett.

Bare folks egen tankevirksomhet kan endre tankene deres. For å endre folks tenkning må vi nå fram til deres egen tankevirksomhet. Det finnes ingen annen måte. Forbud og sensur endrer ingen idéer. Samtidig skal folk kunne leve i trygghet uansett hva de mener. Denne personlige sikkerheten er en forutsetning dersom ytringsfriheten skal være reell. Artiklene fra Index on Censorship ser på dette bare som et spørsmål om ytringsfrihet – og da blir det kanskje vanskeligere enn det egentlig er.

Men hvem bestemmer hvor grensene går?

Men det betyr ikke at jeg på noen måte mener dette er uproblematisk, eller at det ikke er vanskelig. Ikke bare er flere prinsipper involvert. Det må nødvendigvis være slik med menneskerettighetene, at de begrenser hverandre, i den forstand at grensene for demokratiske rettigheter nødvendigvis må gå der de rører ved andre menneskers tilsvarende rettigheter. Ingen kan ha rett til å utøve sine demokratiske rettigheter på en måte som begrenser andre menneskers demokratiske rettigheter.

Så hvor går grensene for ytringsfriheten? Det norske lovverket forbyr blasfemi. Det er en konkret grense som jeg er motstander av, samtidig som jeg mener alle har krav på respekt for sin religiøse oppfatning. Det å vise andre mennesker respekt er noe så enkelt som grunnleggende folkeskikk – men innebærer det at jeg ikke kan drive gjøn med forestillinger jeg ikke tror på, ja, kanskje finner absurde, dersom andre tror på dem?

Det norske lovverket forbyr ærekrenkelser. Men hva er ærekrenkelser? Og hvor går grensen mellom «frimodige ytringer» (om for eksempel direktører, politikere, offentlige tjenestemenn) og ærekrenkelser, eller kanskje til og med trusler? Er det avhengig av øynene som ser, ørene som lytter? Og gjelder de samme grensene for en rik direktør eller skipsreder i det offentlige rom og en vanlig, farget, adoptert tenåring i et norsk bygdesamfunn? Gjelder samme rett for statsadvokaten som for Fredrik Fasting Torgersen?

Den vesentligste mangelen i artiklene fra Index on Censorship er fraværet av spørsmålet «for hvem?». Det som mangler er den materialistiske erkjennelsen at verden er klassedelt. Produksjonsforholda, klassekampen og den økonomiske utviklinga styrer, og lover og rettigheter, tradisjoner og kultur er bare speilbilder av denne skjendige virkeligheten. Det er ikke likhet for loven. Det finnes i virkeligheten ingen allmenne, menneskelige rettigheter. Bill Gates og Rupert Murdoch har ikke samme ytringsfrihet som Mumia Abu-Jamal. Borgerskapet har ikke like store problemer med å komme til orde som arbeiderklassen. Banksjefer i England har større demokratiske rettigheter enn bønder i Kurdistan. Spørsmålet er: Hvem er tjent med størst mulig ytringsfrihet og hvem er tjent med hatsnakk? Asbjørn Elden rådet en gang alle til å spørre som Agatha Christie: Hvem tjener på det som skjer? Eller som Mao Zedong formulerte det: For hvem?

Og dessuten: Hvis vi skal komme fram til en verden der det virkelig hersker samme rett for Loke som for Tor, og der det virkelig finnes allmenne menneskelige rettigheter – hvordan gjør vi det? For det er vel det vi vil?

En overraskelse til slutt

Det er ikke så ofte man støter på et tidsskrift som gir impulser til denne diskusjonen. Det er en god grunn til å lese Materialisten. Det er annet stoff her også. Peder Martin Lysestøl skriver om sosialøkonomen Gary Becker, som beskriver husholdningene med begreper som er hentet fra sosialøkonomien, som verdi, investering, nyttemaksimering. Lysestøl går dessverre fort forbi en påvisning av at mannen er biologisk determinist, og blir litt for akademisk i stilen til at polemikken kan bli helt slående. Det er synd, for artikkelen er full av skarpe poenger bak de akademiske formene, og det er lite som er så morsomt som skarp og velfundert polemikk.

Det er også verd å merke seg Dag Tangens artikkel om interesseorganisasjonene og demokratiet – jeg kan ikke gå nærmere inn på den uten å sprenge alle rammer for denne artikkelen. Men les den, og tenk sjæl.

Men den morsomste og mest spenstige artikkelen, som ga meg noe uventet og nytt, var Torbjørn Skardhamars artikkel om tagging. Den bør du absolutt unne deg!

av David McNally

I løpet av de siste 15-20 årene, det lovpriste «asiatiske mirakelets» periode, har den sysselsatte arbeiderklassen vokst kolossalt. Samtidig har arbeiderklassens sjølstendige organisering og kamp hatt stor framgang i hele regionen.

I hele det området som i økonomisk forstand kalles Sør, eller utviklingslandene, har antallet industriarbeidere alene vokst fra omkring 285 millioner til over 400 millioner i 1994. Veksten er sterkest i Asia. I løpet av samme periode har et stort antall kvinner kommet i lønnet arbeid. I dag utgjør kvinnene 42% av alle lønnsarbeidere i regionen, og i sentrale industrier som bekledning, elektriske artikler og elektronikk utgjør de et overveldende flertall. På toppen av dette skjedde det en omfattende rekruttering til fagorganisasjonene på slutten av 1980-tallet. F.eks. i perioden 1987-89 økte antallet organiserte arbeidere med 27% i Bangladesh, 38% på Filippinene og hele 100% i Sør-Korea. Veksten på Taiwan var 50% i årene 1986-89. (1)

Militante kampformer

Men tall aleine sier ikke alt. Arbeiderklassen i hele Øst-Asia har også utvikla nye militante kampformer og nye organisasjonsformer som ofte stiller. De vestlige fagforeningene i forlegenhet. Ofte har unge kvinner stått i spissen for disse kampene. Og i mange tilfeller har disse bevegelsene ført til nye, uavhengige fagforbund og sammenslutninger som forkaster klassesamarbeidslinjen til de eldre, statlig autoriserte og statlig regulerte forbundene. I Taiwan oppsto en ny sammenslutning av uavhengige forbund i 1988. Det samme skjedde i Sør-Korea i 1995. Samtidig har forbund som bekledningsarbeiderforbundet i Bangladesh og den forbudte arbeiderorganisasjonen «Senter for indonesisk arbeidskamp» stått i spissen for større kamper i sine respektive land.

Indonesia er et sentralt eksempel når vi ser på den økende politiske opposisjonen som førte til det studentledete opprøret som veltet diktatoren Suharto (som kom til makten i 1965 i et blodig kupp der minst en halv million venstreorienterte ble myrdet). Det forbudte «Folkets Demokratiske Parti» (PPD) og dets allierte i «Studenter i Solidaritet for Demokrati i Indonesia» (SSDI) spilte en helt avgjørende rolle i mobiliseringen på gatenivå som førte til Suhartos fall.

Det er betydningsfullt at PRD, som støttes av unge radikale demokrater, støtter uavhengighet for Øst-Timor som ble invadert av Suharto (med støtte fra USA) i 1975. Og under opprøret mot Suharto gjorde PRD seg fordelaktig bemerket ved å advare mot angrep på «våre kinesiske søstre og brødre», som «en taktikk som bare vil svekke kampen vår og være til fordel for Suharto» (PRD-uttalelse 14/5 1998). Slike radikale demokratiske perspektiver stimulerte en bevegelse som utviste et inspirerende mot da studentene i månedsvis gjennomførte daglige protester, inkludert sultestreiker, demonstrasjoner og okkupasjoner av regjeringskontor ansikt til ansikt med politi som brukte batonger og soldater som først brukte tåregass og deretter kuler (og drepte flere studenter) i løpet av Suhartos siste dager ved makten.

Indonesia

De fleste som kommenterte indonesiske forhold, oppdaget imidlertid ikke at en liten, men militant, arbeiderbevegelse de siste årene sto fram parallelt med den ungdoms- og universitetsbaserte opposisjonen. Det forbudte «Indonesisk senter for Arbeiderkamp» (PBBI), med tilknytning til PRD, ledet f.eks. i juli 1995 en streik som omfattet 13.000 bekledningsarbeidere i Bogor. I juli 1997 ledet PBBI 20.000 i streik og lokale protestbevegelser i Surabaya. Og i oktober 1997, da den økonomiske krisen førte til rykter om IMF-dikterte oppsigelser, organiserte PBBI en streik som omfattet 16.000 arbeidere i den statlige flyfabrikken i Bandung.

Dette kan virke bagatellmessig. Men i lys av politiets og militærets undertrykking er de indonesiske arbeidernes militante fasthet intet mindre enn inspirerende. Og i kjølvannet av den folkelige bevegelsen som styrtet Suharto, vinner arbeidernes organisasjoner selvtillit og blir bevisst sin egen styrke. Under kampen mot Suharto sluttet arbeidere og de fattige i byene seg til studentene i gatene ved flere anledninger. For eksempel fulgte 300 fabrikkarbeidere fra Tangerang i Øst-Jakarta 3. juli oppfordringen fra studentene og demonstrerte mot regimet. Dessuten har beslutningen fra regjeringen som fulgte etter Suharto om å løslate fagforeningslederen Muchtar Pakpahan ikke lagt en demper på protestene fra arbeiderne. Arbeiderne ved Garuda Airlines i Jakarta har streiket. Det samme har 50.000 arbeidere i firmaet Maspion Corporation i Surabaya. Den største protestaksjonen siden Suhartos fall ble faktisk organisert av de streikende i Maspion 8. juni da 10.000 arbeidere demonstrerte og støtte sammen med politi i Surabaya.

Samtidig streiket transportarbeidere i Jakarta mot sporveisselskapet PPD og blokkerte 73 bussruter. Da streiken var på sitt høyeste, demonstrerte over 9.000 arbeidere utenfor kontorene til PPD. Slike aksjoner gir håp om at den radikale opposisjonen blant de unge i økende grad vil få klassekarakter etter hvert som arbeidernes organisasjoner stiller seg i spissen for kampen mot fattigdom, oppsigelser og diktat fra IMF. Håpet om dette er trolig størst i Sør-Korea. Arbeidere forårsaket et veritabelt jordskjelv innen arbeiderklassen i Sør-Korea på slutten av 80-tallet. Fra 1986 til 1990 ble medlemstallet i fagforbundene doblet fra 1 til 2 millioner som følge av store streikebølger. Det klassiske våpenet i militant arbeiderklassekamp – sit-down-streiken – ble stadig mer vanlig. I industribyene Masan og Changwon gjorde arbeiderne opprør i 1987-88 da selskapets overgrep mot kvinnelige streikende ble møtt med solidaritetsstreiker og en allianse av 30 nye uavhengige fagforbund. Solidariteten var så imponerende, og den militante holdningen så omfattende, at radikale arbeidere beskrev Masan-Chawong som «frigjort område». Etter stiftelsen av den (illegale) Koreas Sammenslutning av Fagforbund (KCTU) med mer enn en halv million medlemmer, kom nye streikebølger, mer omfattende enn noensinne. Første runde kom i desember 1996. Alt i januar 1997 kom en streikebølge som varte en måned og omfattet 630.000 arbeidere som protesterte mot nye innskrenkninger av fagforeningsrettigheter, og lovendringer som ville tillate masseoppsigelser. På bare ett tiår har arbeiderklassen i Sør-Korea bygget en av de mest kampvillige fagbevegelsene i verden. Den fagbevegelsen står nå overfor store utfordringer på grunn av den pågående økonomiske krisen.

Sør-Korea

Den største utfordringen kom da pengefondet IMF stilte som betingelse for en bistandspakke på 57 milliarder dollar at regjeringen i Sør-Korea iverksatte masseoppsigelser. Siden denne saken hadde utløst generalstreiker året før, sammenkalte regjeringen et møte mellom de tre partene næringsliv, regjering og fagbevegelse. Representanter for KCTU ble invitert sammen med den mer moderate offisielle sørkoreanske LO – KFTU. Til stor skuffelse for mange fagforeningsaktivister undertegnet lederne i KCTU 6. februar 1998 en avtale som mot beskjedne gjenytelser godtok masseoppsigelser og øvrige betingelser i IMFs lånepakke. Innen få dager gjorde rasende KCTU-delegater opprør. De fjernet lederne som hadde undertegnet avtalen og planla landsomfattende generalstreik. Men bare få dager seinere måtte streikevarslet trekkes. De mest militante innså at de manglet ryggdekning fra medlemmene.

Militante arbeidere i Sør-Korea står nå overfor et dilemma. Omfanget av den økonomiske krisen har sjokkert koreanere flest. Nasjonalstoltheten er blitt dypt såret av at IMF kan diktere landets politikk. Hundretusener har svart positivt på regjeringens appell om å gi gull eller amerikanske dollar til statskassen. Man ser hyppige episoder der folk angriper biler laget i utlandet. Innenfor en slik ramme av blomstrende patriotisme har aktivistene i KCTU problemer med å mobilisere folk mot den sørkoreanske staten og herskerklassen. Likevel er det den oppgaven den radikale arbeiderbevegelsen står overfor: å utvikle et politisk handlingsprogram som retter seg mot både internasjonal kapital (og dens instrumenter slik som IMF), og den koreanske herskerklassen. Mot den tradisjonelle patriotismen som den koreanske regjeringen framelsker må de radikale stille opp en antiimperialisme som har arbeiderklassekarakter og som krever sosialisering av økonomien og arbeiderkontroll over industrien.

Det forutsetter at man parallelt med den nye fagbevegelsen kan utvikle en uavhengig politikk for arbeiderklassen. Det er ingen snarveier til målet. Utsiktene til omfattende motstand svekkes av at oppsigelser og økonomisk sammenbrudd demoraliserer arbeiderne og fratar dem selvtilliten som trengs for å kjempe. Forsøket på å løfte det politiske nivået i kampen – å få til en klassebasert politisk opposisjon mot IMF og den lokale herskerklassen – er en skremmende oppgave under slike omstendigheter. Men et tiår i kamp har skapt en militant og kampvillig arbeiderbevegelse med titusener oppofrende fagforeningsaktivister. Og i denne situasjonen med oppsigelser, økonomisk krise, og fortsatt agitasjon for masseaksjoner fra tusener militante KCTU-medlemmer, er det reelt håp om å reise motstand i arbeiderklassen. Etter tilbakeslaget tidlig på vinteren har fagforeningene på nytt evnet å slå tilbake. Omkring 120.000 arbeidere i KCTU deltok 27.-28. mai i streik mot oppsigelser. Flere omfattende storstreiker er planlagt. Og i kjølvannet av den streiken tvang arbeiderne på bilfabrikken KIA ledelsen til innrømmelser etter tre ukers streiker mot lønnsnedslag. Uansett hvilke kortsiktige følger de nåværende aksjonene får, så vil kampen mot økonomisk krise og mot IMFs strenge pålegg styrke den militante ledelsen i arbeiderklassen.

En asiatisk motstandsmodell?

Arbeiderklassen og de fattige i hele Øst-Asia deltar nå i en voldsom kamp mot internasjonal kapital. Økonomiske og politiske kamper av kolossal betydning – matopprør, studentdemonstrasjoner for demokrati, arbeiderstreiker mot oppsigelser – er svært omfattende. Disse kampene er ikke enkle. Men i smeltedigelen etter det svinnende «asiatiske mirakelet» skapes det motstandskrefter. De neste få årene vil vise om motstandskreftene klarer å reise kamp mot herjingene til den globaliserende kapitalen.

Alt nå bør de sterke militante holdningene og egenorganiseringen blant østasiatiske arbeidere avtvinge respekt. Unge kvinner i streik i tekstilfabrikker i Bogor og elektronikkindustri i Kuala Lumpur, flyfabrikkarbeidere i Bandung i streik mot IMF-pålagte oppsigelser, titusener arbeidere i Surabaya i massedemonstrasjoner, KIA-arbeidere i streik i Sør-Korea: Alt dette viser en arbeiderklasse som gjør motstand mot nedskjæringer, privatisering, arbeidsløshet og fattigdom. Øst-Asia er blitt et sentrum for internasjonal klassekamp. Disse kampene kan føre til en ny «asiatisk modell» – en modell for arbeiderklassens motstand mot kapitalistisk globalisering. Vi har mye å lære av disse kampene. Og de fortjener vår solidaritet og støtte.

Note

(1) Mange av opplysningene i dette avsnittet, og mye av stoffet om fagbevegelsen i Sør-Korea har jeg hentet fra Kim Moodys bok Workers in a Lena World (London: Verso 1997), side 202. Nyttige kilder utenom Moodys viktige bok er Jeremy Seabrook: In the Cities of the South (London: Verso, 1993) og Stephen Frenkel, ed., Organized Workers in the Asia-Pacific Region (Ithaca: ILR Press, 1993).

av Ola Lars Andresen

Hvilken rolle eller oppgave har mediene for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner, spør Ola Lars Andresen i denne presentasjonen av Roy Krøvels bok, «Ryggsekkjournalister og digitale informasjonskrigere».

Denne framstillingen er konsentrert om å prøve ut Krøvels mediateorier på vinterens og vårens Nato-krig mot rest-Jugoslavia. Men jeg vil starte med et langt sitat fra boka, hentet fra den borgerkrigslignende situasjonen i Tyrkia. Etter å ha redegjort for en lang rekke eksempler på forfølgelse, fengsling og tortur av journalister og forfattere – og åpenbare drap på skrivende folk og menneskerettighetsforkjempere – i Tyrkia på 90-tallet, skriver den erfarne norske journalisten og krigskorrespodenten, Roy Krøvel:

«De mange arrestasjonene, forsvinningene, sensuren og bombeeksplosjonene er ikke engangstilfeller. Den nære historien forteller alt om hvor omfattende terrorkampanjen mot den kurdiske pressen i virkeligheten er. Özgur Gundem ble startet i mai 1992. I april 1994 skiftet den navn til Özgur Ulke. I løpet av de tre første månedene etter starten var tallenes tale utvetydige: Ni journalister ble drept, én ble alvorlig skadet og tre «forsvant». Sytten journalister satt i fengsel ved begynnelsen av 1995 – alle fortalte de om tortur. Fem distributører var drept, og ni avisselgere var tatt av dage. Özgur måtte skifte redaktør åtte ganger på mindre enn fem år etter april 1994.»

Selv for de av oss som har fulgt med i utviklingen for kurdere hos vår NATO-partner Tyrkia, er det sterk kost å få presentert så nøkterne og nakne fakta. Grunnen til at jeg har valgt å starte med dette sitatet fra Krøvels bok, er likevel forfatterens etterfølgende kommentar:

«At det dreide seg om en vel planlagt og gjennomført kampanje, hersker det liten tvil om. Dødsskvadronene opererer tilsynelatende uforstyrret. I en landsdel hvor soldater står på hvert gatehjørne og det er angivere bak hver busk, kan det vanskelig forklares på annen måte enn at dødsskvadronene opererer med velsignelse fra høytstående offiserer eller politikere.»

«Dødsskvadroner», sier forfatteren, som har lang erfaring som reporter fra Latin-Amerikas drapsmarker. Selv den mest skeptiske leser må gå med på at Krøvel vet hva han snakker om, for han er en journalist som er usedvanlig påpasselig med å kildebelegge sine opplysninger. Journalister i Krøvels stilling er nødt til det, enten man besøker ett konfliktområde med fulle presseakkredittiver eller – som oftest – under dekke av å være eventyrlysten globetrotter eller pilegrim.

Tyrkias dødsskvadroner

Men Tyrkia er fullt Nato-medlem. Nato er formelt sett en forsvarsallianse bestående av demokratiske stater. Demokratiske land skulle åpenbart ikke ha behov for dødsskvadroner, for bruk av drap, tortur og kidnapping som politiske instrumenter. Sånt er ikke demokratisk og må undergrave alle grunnleggende demokratiske forutsetninger i et hvilket som helst land. I Nato-landene er de militære operasjoner dessuten integrert i det såkalte fellesforsvaret. Men det Krøvel presenterer er rett og slett ikke annet enn noen av NATOs dødsskvadroner. Framstillingen er kanskje kontroversiell, men de fakta han legger fram er det vanskelig eller til og med umulig å bestride. (At de offisielle væpnede styrker både i USA og Storbritannia også har god greie på å trene opp og bruke dødsskvadroner skulle jeg ikke behøve å komme inn på her. Det er tilstrekkelig å nevne Nord-Irland.)

Den viktigste grunnen til at jeg startet denne artikkelen med disse to sitatene er allikevel at de på dystert vis belyser kjernen i det som er mitt tema: Medienes og journalistenes plass i krigsmaskineriet. Den voldsomme råskapen tyrkiske styresmakter bruker ikke bare mot kurdiske medier og journalister og forfattere, men også mot tyrkiske intellektuelle som drister seg til å antyde at kurderne eksisterer, viser ikke bare en total mangel på toleranse, men at det har skjedd en forstemmende reaksjonær utvikling i den sivilisasjonen vi er del av: Forestillingen om det såkalte totale forsvar har ført til at de intellektuelles helt nødvendige frie stilling er dødelig undergravd.

Dette rammer på ødeleggende vis medienes og journalistenes virksomhet. Både militære og sikkerhetspolitiske såkalte briefinger og sikkerhets- og forsvarsapparatets pressekonferanser, der det tilsynelatende gis anledning til å stille kritiske oppfølgingsspørsmål, er simpelthen omgjort til å være en forlenget arm enten av forberedelsene til krig eller den aktuelle krigføringen, hvis vi snakker om krigstid av en eller annen sort, ett eller annet sted. Dette er noe mer enn en del av den løpende profesjonelle desinformasjonsvirksomheten, et fenomen som er like gammelt som horene av alle kjønn og den trojanske hesten. Det vi står overfor er ganske enkelt resultatet av en uuttalt radikal «totalforsvarsdoktrine» som paradoksalt og stilltiende nok er vedtatt av vestlige regimer som krever å bli godkjent som demokratiske. Men denne doktrinen fører til praktiske resultater som utgjør en betydelig trussel mot de demokratiske systemer den er ment å skulle beskytte. For den gjør det umulig for mediene å fungere kritisk og uavhengig i spørsmål som kan bety liv og død for et samfunns egne medlemmer, og en stats eller et statsforbunds egne borgere. Resultatet blir som NRKs utenrikspolitiske nestor, Jahn Otto Johansen bryskt bemerket under en Dagsnytt 18-debatt i begynnelsen av bombingen av rest-Jugoslavia, at Natos informasjoner var det første som må tas meg grove klyper salt. Vi kan altså ikke engang forvente at det går an å stole på våre «egne» opplysninger.

Balkan

Et av spørsmålene Roy Krøvel stiller, er om moderne kommunikasjonsteknologi vil «gjøre sensur og undertrykking umulig», slik noen internettfanatikere vil ha oss til å tro. Før jeg går inn på – og for å kunne nærme meg – forfatterens egne vurderinger av de mest realistiske svarene på dette spørsmålet, skal jeg gi et lite bilde av mine egne erfaringer fra vinteren og våren 1999. Jeg har i mange år følt et visst engasjement for utviklinga på Balkan, og den vellykkede tyske kampanjen for å tvinge EU til å akseptere ødeleggelsen av Jugoslavia gjennom anerkjennelsen av Slovenia og Kroatia som selvstendige stater, har fått avgjørende betydning for mitt vedvarende NEI til formelt norsk medlemsskap i Den europeiske union.

For mer enn 30 år siden reiste og oppholdt jeg meg relativt ofte på Balkan. Om Balkan ikke utgjorde hele det «Syden» som jeg hadde personlige erfaringer med siden tenårene, sto området i min forestillingsverden så absolutt for de sydligere kulturer og levemåter som jeg satte høyest. Særlig gjaldt dette folk og levevis i forskjellige deler av Jugoslavia, der utjamning og sosial likhet, og relativt trygg og stø velferdsutvikling uomtvistelig var en viktig del av virkeligheten. At de positive sidene ved Titos gigantiske føderative prosjekt truet både det statskapitalistiske Sovjet og det privatkapitalistiske Vesten, fant jeg aldri noen grunn til å tvile på. At jeg som norsk ble like hjertelig mottatt både av serbere, kroater, slovenere, ungarere, albanere og hva folk i den jugoslaviske pannekakerøra enn måtte ha av røtter, bidro ikke til å dempe min begeistring for dem og deres vennlige smil til tilværelsen.

Desto sterkere opplevde jeg det derfor da jeg sommeren 1990 eller 1991 ble invitert på avskjedskaffe på BBCs Kairo-kontor med en jugoslavisk kollega som jeg første gang hadde møtt i borgerkrigens Beirut. Hun hadde i mer enn 15 år «dekket» Midtøsten for en av de største jugoslaviske avisene, og var en velkjent gjest i landsbyer og flyktningleire fra Tigris til Nilen. Hun tok farvel med å fortelle at det internasjonale stoffet i hennes avis nå var begrenset til å dreie seg om nasjonale nyheter. Derfor måtte hun «hjem». «Men ta det ikke så tungt. Jeg kommer snart tilbake til Kairo. Som politisk flyktning,» sa hun profetisk.

Oppropet mot Milosevic fra internett

Med årene har jeg mistet den nære kontakten med flere venner på Balkan. Men vinteren og våren 1999 fikk jeg nye venner. Det skjedde på internett. De meldte seg i den elektroniske postkassa mi da jeg etterlyste uavhengige og individuelle stemmer, som måtte ha noe på hjertet. På den måten fikk jeg presentert (i Klassekampen) det første serbiske opposisjonsoppropet mot Milosevic etter at bombene startet å falle. Jeg sendte vennlige tanker til tre uavhengige kilder da NRKs Dag Halvorsen nesten ei uke seinere refererte til det samme dokumentet og presenterte det som en nyhet.

For første gang fikk jeg en sterk indikasjon på at den moderne informasjonsteknologien kan fungere. At den kan brukes kritisk, effektivt og etterrettelig. Men dette krever et stort og tidkrevende arbeid. Som vi kan tvile på om tabloidene er villige til å betale for. Det var i virkeligheten bare en brøkdel av informasjonene som fylte opp epostkassa mi som ikke var løgn og propaganda.

Drukne røster i babbel

Det er med andre ord korrekt at den såkalte informasjonsrevolusjonen innebærer noen banebrytende nye muligheter. For en relativt billig penge er uavhengige krefter i stand til å nå ut med informasjon som enten er sensurert vekk av myndigheter eller som ikke passer inn i en velsmurt propagandakampanje. Men dette har en rekke aktører forlengst oppdaget, med det resultat at de selv tar nettet i bruk for å drukne de autentiske røstene i desinformasjon og uinteressant babbel.

Ett av kapitlene i Krøvels ufortjent fortiede bok heter «Informasjonskrigen – en situasjonsrapport». Og det er knapt annet enn situasjonsrapporter det er mulig å legge fram. For det skjer en meget rask teknologisk og kostnadsmessig utvikling, som det er svært vanskelig å fastholde de løpende konsekvensene av. Roy Krøvel trekker fram et eksempel der en frihets- og likeverdssøkende etnisk og etterhvert politisk gruppering var i stand til å snu mediakrigen til fordel for den befolkningsgruppen den kjemper for. Det handler om zapatistene og deres sagnomsuste leder, kommandant Marcos. Krøvel åpner faktisk forordet sitt med å skrive: «Ideen til denne boka ble født i Chiapas i Mexico i 1994. Vi ventet på å få et intervju med geriljaleder Marcos i zapatistbevegelsen.»

Året etter opplevde Krøvel at zapatistenes væpnede avdelinger ble omringet, da Mexicos president Zedillo sendte hæren inn i jungelen. Geriljalederne besluttet å unngå konfrontasjon ved å trekke avdelingene sine tilbake. Krøvel skriver: «Men det skulle vise seg at zapatistene hadde et annet våpen: Tusenvis av sympatisører og aktivister sto klare til å protestere og demonstrere mot bruddet på våpenhvilen (…) Og fra jungelen smuglet zapatistene sine nyhetsbulletiner og sine kommunikeer ut gjennom hærens jernring. På internett ble de spredd over hele verden. Det tok ikke mange timene fra soldatene hadde gjort det minste feiltrinn i den avsidesliggende jungelen, til aksjonistene i USA, Mexico og Europa visste om det.»

Spøkefuglen Marcos

Viktig nok. Så fantes det i det minste tilgjengelig informasjon – eller i hvert fall motpropaganda. (Problemet var naturligvis å verifisere meldingene fra zapatistkilder.) Men så følger Krøvel opp med et vesentlig poeng, som går på innholdet i informasjonen: «Mens zapatistene trakk seg tilbake og forsvant opp i fjellene, sendte Marcos et spøkefullt brev til noen mexicanske aviser. Det var en surrealistisk fortelling. Marcos ‘møtte’ en bille som anklaget zapatistene for å rømme. (…) Lakonisk skrev han: ‘Det er ikke det at vi ikke liker å reise i Latin-Amerika, men om vi ikke snart slutter å trekke oss tilbake, vil vi støte på et skilt der det står: Velkommen til den ecuadoriansk-peruanske grensen …» Mer skulle det ikke til før den mexikanske presidenten fant det best å avblåse den militære kampanjen i den omgangen.

Råinformasjon om hendelser er viktig, særlig for journalister. Intelligente og kanskje utfordrende og edruliggjørende budskap er allikevel enda viktigere i det politiske spillet. Bak Marcos spøkefulle surrealisme – som myndighetene visste at de ikke kunne sensurere bort i det lange løp – lå en åpen trussel som makteliten i et gjeldstynget land ikke var i stand til å møte. Mexico brant etter å eksportere nærmest hva som helst, men ikke politisk uro og militære opprør. Det var ikke råinformasjonen, men et gjennomtenkt politisk budskap som veltet terningkastet i zapatistenes favør. Om man da kan bruke VG-språk i denne sammenhengen.

«Det er når ulikhetene blir mindre at en oppdager forskjellene. Når de nasjonale særtrekkene er truet, våkner den glødende nasjonalismen. Reaksjonen kan bli at folk trekker seg tilbake og søker til tradisjonene fordi verden virker fragmentert og usammenhengende. Vi samles igjen i de gamle fellesskapene, eller vi møtes igjen i nye forestilte fellesskap.» Sånn skriver en norsk journalist og forfatter med stor erfaring om hva det er som får folk til å drepe hverandre.

Forestilt fellesskap

Kanskje har Krøvel lest Benedict Anderson, siden han tyr til begrepet «forestilte fellesskap», som er tittelen på Andersons ufattelig viktige bok om nasjonalstat og nasjonalisme. Når jeg selv velger ordene «hva som får folk til å drepe hverandre» tror jeg allikevel at det er mitt eget valg å ordlegge meg sånn. I det private liv er det kanskje frykt, hat og grådighet som gjør oss til mordere, men i det offentlige liv er det helst Gud og fedreland vi dreper for. Spørsmålet er hvilken rolle eller oppgave mediene har for å gjøre oss til torturister, voldtektsmenn og drapskvinner. Tar man et større perspektiv for seg, så har Krøvel et poeng når han skriver at «verden» sånn sett ble skapt i vår bevissthet i løpet av en liten generasjon: «Fra 1835 til rundt midten av 1800-tallet ble flere av de store nyhetsbyråene grunnlagt av kolonimaktene.» Til daglig foretrekker vi kanskje å tro at nyhetene er til for å opplyse oss, eller i det minste at de bør underholde oss. Krøvels angrepsvinkel er mye mer interessant, og sannsynlig mye mer korrekt. Nyhetsbyråene ble til fordi koloniherrer her og der trengte informasjon, og så hurtig informasjon som mulig. Krav må de nødvendigvis også ha stilt til kvalitet og nøyaktighet. Hvilket forutsatte behov for såkalt objektivitet og i det minste en viss uavhengighet av lokale myndigheter.

Kanskje det er riktig å si at vi har hatt et halvannet heldig århundre med en rimelig fri presse. Hvis det frie øyet, den frie pennen og stemmen nå er truet, skyldes det trolig både kommersialisering og slike truende fenomener som USAs globale og for eksempel EUs regionale hegemoni. Så mye makt på så få hender tåler ikke reelt innsyn og faktiske opplysninger om stoda, på samme måte som lokale krigs- og koloniherrer hadde behov for.

Fri informasjon

Fra det stadium å kunne kontrollere mediene gjennom sensur og tukt med kildene, til rett og slett å ta over mediene og redigere hvert ord og bilde, er det likevel ikke bare et langt skritt men mange lange fotefar. Det er sannsynligvis forestillingen og forventningen om demokrati som er den onde årsaken til dette. For å delta i et alminnelig kommunevalg krever velgeren et minstemål av fri informasjon. Hvis det er sånn at den frie informasjonen kan skape vanskeligheter for det faktiske maktapparatet – som kanskje til og med har erobret sine tinder gjennom frie valg – så er det klart at det gjelder å få de manipulerte nyhetene til å se ut som reine, skjære sannheten om de egentlige og virkelige vilkårene for hvermansens og frifrøkenfruas hverdag og vondeste timer.

Sånn sett er det lite nytt i Krøvels tema, for det har i det minste eksistert siden Sokrates (les: Platons) dager. Det nye er naturligvis teknologien – hastigheten og omfanget. Enda verre: det nye er kanskje konsekvensene. Amerikanske presidenter (les: Cæsar) kan bli felt av en ondsinnet mediastorm som enten kan handle om noe uinteressant eller noe usant. Derfor må Cæsar kontrollere media. Men det må Cæsar gjøre på så subtilt vis, at vi ikke oppdager det, og feller Cæsar fordi han prøver å kontrollere mediene. Kanskje det var derfor – for å stjele fra Jahn Otto Johansen enda en gang – at Nato tilsatte en fyr som så ut som en åpenbart mislykket «bruktbilforhandler» som talsperson under bombeangrepene på rest-Jugoslavia. Gikk det galt, så var det mulig å legge skylda på selgeren. Varene måtte naturligvis stå hevet over all kritikk.

av Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell

AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden. Sjøl om underklassene har kjempa til seg demokratiske rettigheter og i de fleste land kan danne fagforeninger eller partier, så bestemmer de ikke over sine liv og har ingen kontroll over framtida. De formelle rettighetene er heller ikke trygge og de uthules over tid, men stilt overfor kjempende, sjølstendige bevegelser kan overklassen foretrekke at klassekampen får uttrykk på en regulert måte. De borgerlige demokratiske rettighetene gir ikke folk flertallsmakta. De kan stemme, men ikke bestemme. Som Morten Falck sier i dette nummeret av Røde Fane: «… det viser seg at eiendommen og retten til utbytting stiller betingelser for alle andre friheter.»

Overklassen, borgerskapet, over hele verden, gjør mye for å få folk til å to at fagforeningsaktivister, kvinneaktivister, frigjøringsaktivister og revolusjonære er terrorister. Også i det tilsynelatende fredelige landet vårt. Overklassen i Norge har overvåket «terrorister» i alle år. Og fortsetter med det.

Vi skriver frihet på våre faner og knytter oss til en tradisjon som har utvikla seg gjennom alle klassesamfunn. En dag skal denne friheten være mulig og kunne vinnes. I stedet for det diktatoriske systemet vi har i dag, der en håndfull sjølbestalta pengefyrster og deres forvaltere bestemmer hvor folk skal bo, hvem som skal få arbeid, hvem som skal bli drept av bomber, hvem som skal dø av sult.

Når en skal diskutere hva virkelig frihet egentlig betyr, blir tankene lett stengt inne av den virkeligheten vi lever i. Borgerskapets frihet er likhet for loven, men loven regulerer eiendommen og adgangen til arbeid og marked. Lønnslaveriet er dette samfunnets forutsetning. Denne friheten er for snever. Først under sosialismen kan frihet fra lønnslaveriet bli en realitet og det forutsetter at produsentene finner sin måte å styre på.

AKP har behandla demokratispørsmål i sine program. De som vil lese hele programmet til partiet, finner det på www.akp.no. Her er enkelte små utdrag som viser noen av de spørsmålene som har vært stilt:

• «Arbeiderklassen og deres allierte må bygge opp sine egne statsorganer, og sørge for at folkevalgte forsamlinger får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Bare et utvidet representativt demokrati kan sikre at det arbeidende folket er i stand til å styre den sentrale planen».
• «Et sosialistisk samfunn må bygge opp full ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet og bety en utvidelse av de demokratiske rettighetene på disse områdene.»
• «Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder.»
• «Kommunistiske og revolusjonære partier må under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for å utvikle et klasseløst samfunn».

Den nye staten som arbeiderklassen har makta i, vil ganske sikkert vedta lover som har til hensikt å framheve arbeider- og folkelige organisasjoners avgjørende innflytelse, og på den måten hindre den gamle overklassen å ta makta i staten tilbake. Men det er de konkrete forholda som bestemmer hvor mange rettigheter som begrenses for den gamle overklassen. Enhver klasse som har den økonomiske og politiske makta vil være mest tjent med at rettighetene er allmene og gjelder alle.

Utopiske forestillinger om sosialismen omsetter drømmene til politikk. De kan være vakre, men religiøse fordi de bor i himmelen og ikke på jorda. Det er sjølsagt et forhold mellom samfunnets materielle grunnlag og hva som er mulig å få til av virkelig folkelig maktutøvelse. Hvis folk flest jobber lange dager og i tungt arbeid, blir mulighetene deres for å styre landet små. Hvis kvinnene gjør mesteparten av hus- og omsorgsarbeidet, blir deres muligheter enda mindre. Hvis arbeidsdagen er på to timer, og samfunnet organiserer mye av hverdagslivet gjennom gratis tjenester, blir mulighetene straks større.

Hvis kommunikasjonsmulighetene mellom folk er tungvinte, dyre eller mangelfulle, er de et hinder for organisering, diskusjon og kritikk. Med den nye teknologien kan ytringsfrihet og folkelig makt få langt bedre muligheter: Med Internett kan folk snakke med hverandre om hva de vil. Muligheten for få informasjon er nærmest ubegrensa. Herskernes våpen er alltid tilbakeholdelse av informasjon. I lys av dette nye, blir de diskusjonene som har vært om sosialismen, veldig prega av fortida og gammal teknologi. Dette er ting som det gamle programmet til AKP naturlig nok ikke drøfter. Men det skal lages nytt!

Den sentraliserte planøkonomien er på mange måter en saga blott. På noen viktige områder vil det riktignok være nødvendig med en felles plan. Men med den nye informasjonsteknologien kan lokalsamfunnene lage sine egne, konkrete planer og en produksjon ut fra egne behov, på en enda mer skreddersydd måte enn før. Og de vil ha makt til å gjøre det. Dette er også en ny ting for sosialismediskusjonen.

Begrensninger i ytringsfriheten har vært diskutert i Røde Fane tidligere. I dag er det ikke lov for nazister å oppfordre til vold mot svarte. Det er ikke lov til å trakassere folk på grunnlag av kjønn eller hudfarge. Dette er for å beskytte enkeltmennesker som står i en underordna posisjon. I et samfunn hvor det ikke finnes klasser, makt- og undertrykkingsforhold, der folk er frie individer, vil ikke slike lover bli nødvendige.

Under sosialismen, på veien mot kommunismen, forandres samfunnet og livsbetingelsene slik at lønsslaveriet og eiendommen oppheves. Det betyr at menneskene i samfunnet må ta i bruk sine egne skapende evner innafor vitenskap og produksjon, utdanning og kultur, organisering og planlegging, og utvikling av omsorg for alle. Dette er en møysommelig prosess som trenger maksimal trygghet og åpenhet mellom menneskene – mest mulig av den frihet vi idag kan forestille oss og ønsker oss. Gjennom forandringen av samfunnet vil vi forandre oss sjøl – forandre mennesket.

Det betyr at mennesket – ved å bli mennesker for hverandre i virkelig forstand – kan leve ut egenskaper som vi idag knapt kan se rekkevidden av.

av Olav Randen

«Morten Falck rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane,» skriv forfattaren i dette innlegget som diskuterer Falcks artikkel i Røde Fane nr 2, 1999.

Eg oppfattar Morten Falck sin artikkel, «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen», som ei skisse til eit miljøprogram for partiet og synest det er på høg tid. Mange av vurderingane deler eg. Men etter mitt skjøn vågar ikkje Falck å tenkje tankane til endes, kanskje fordi det å gå til botnar i spørsmåla inneber at han ikkje lenger kan hevde at han utfyller marxismen, men i staden kjem på kollisjonskurs med tradisjonell marxisme.

Marxisme og miljø

I arbeidsdelinga mellom Marx og Engels var det, som Falck skriv, sistnemnde som hadde hovudansvaret for naturvitskapane. Og fordi Marx døydde som 65-åring i 1883, måtte Engels leggje vekk desse viktige arbeida og i staden sluttføre Kapitalen. Dette er kanskje forklaringa på at for det om Engels har mange skarpe observasjonar om forholdet mellom natur og menneske, famlar han i grunntenking. Av og til skriv han at mennesket er ein del av naturen og underlagt naturen. Andre gonger skisserer han menneskets utvikling frå å vere underlagt naturen til å bli naturens herre: «Menneskene som nå endelig er blitt herrer over sine egne samfunnsmessige forhold, blir dermed også herrer over naturen, de blir herrer over seg selv, – de blir frie.» skriv han til dømes i Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap.

Men ei anna forklaring er kanskje meir dekkjande: Engels (og Marx) var produkt av det tidlege, framveksande industrisamfunnet, hadde annamma mykje frå det mekanistiske natursynet som René Descartes først utvikla og hadde i si tid sjølvsagt ikkje hadde føresetnader for å sjå avgrensingane og mistaka med dette natursynet.

Det at mennesket går frå å vere ein del av naturen til å få kontroll med naturen, var ein synsmåte som høvde det framveksande industrisamfunnet, både i aust og vest. Slik vart tekniske nyvinningar, motoren, telefonen, bilen, atomreaktoren og alle andre, til uomtvistelege framsteg, til ledd i menneskets erobring av naturen.

Klarast har eg funne dette synet i den sovjetiske læreboka Marxismen-leninismens grunnlag frå 1958. Der skisserer ein professor kva for krav arbeidarklassen må kunne stille til framtidige styresmakter:

«Det må kreves følgende:

• at menneskenes levealder forlenges til i gjennomsnitt 150 til 200 år, at infeksjonssykdommene utryddes, og at andre sykdommer stadig begrenses;
• at alle naturkreftene, solenergien og vindens energi og varmen i jordens indre blir brakt til å tjene menneskene;
• at atomenergien anvendes i industrien, transportvesenet og byggevirksomheten og at en finner fram til metoder for å kunne lagre opp energi og nytte disse lagrene på et hvilket som helst sted uavhengig av noe ledningsnett;
• at en kan forutberegne naturkatastrofer slik som oversvømmelser, virvelstormer, vulkanutbrudd og jordskjelv og hindre at de inntreffer;
• at det ales opp dyreraser og avles fram planteslag som vokser raskere og kan gi mer kjøtt, melk, ull, matkorn, frukt, fibrer og tømmer til folkehusholdningen;
• at ugunstige områder som myrstrekninger, fjellområder, ørkenstrekninger, taiga og tundra blir trengt tilbake og innvunnet for livets behov, – og at en eventuelt også tar sikte på å innvinne havdypet;
• at en greier å mestre klimaet og å regulere vind og varme slik som en i dag greier å regulere elveløp; drive bort skydekket og etter eget forgodtbefinnende framkalle regn eller godvær, sne eller hete.»

Det er uttrykk for same grunntenkinga når Falck skriv:

«Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige. Informasjons- og kommunikasjonsteknologien skyver ytterligere på prosessen.)»

Alle ser at den russiske professoren var på viddene. Men er ikkje det Falck skriv, rett då? Jau, men noko anna er viktigare, at i høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite. Og mykje av det vi trur vi forstår, fungerer likevel annleis. Desse spørsmåla handlar resten av artikkelen om.

Om kunnskapar, sædceller og antibiotika

Den kanadiske genetikaren David Suzuki skriv:

«Bananfluga har vore ein favoritt for genetisk forsking i nitti år. Minst sju nobelprisar har vorte vunne på denne fluga. Milliardar av dollar og titusentals årsverk med forsking må ha vore brukte på bananfluga verda over. Så det er ikkje overraskande at vi har skaffa oss djupt innsyn i og enorm manipulerande kunnskap om denne arten. Til dømes kan vi i mitt eige laboratorium skaffe fram fluger med tolv føter i staden for seks (dei kan ikkje gå særleg bra, men dei ser spesielle ut), fire venger i staden for to (dei kan ikkje flyge, men dei ser ut som ein Boeing 747), ein fot i staden for snabel eller ein veng ut frå eit auge. Dette er forma for kontroll forskinga har gitt oss.

Men til dags dato har vi ingen ide om korleis bananfluga overlever kanadiske vintrar. Vi veit enno ikkje korleis eit egg blir ei larve, korleis larva blir ei puppe og korleis puppa blir til ei fluge. Artar av fluga er så nært i slekt med kvarandre at berre eit fåtal forskarar kan skilje dei åt, men sjølve har dei ikkje det minste problem endå dei manglar doktorgradar. (…)

Eg tok eksamen som genetikar i 1961 og tenkte då at eg forstod alt som var verdt å vite om genetikk og kunne setje verda i brann. Men når eg i dag fortel studentane kva eg visste i 1961, vil dei geispe eller le av vantru. Men når dei har vore professorar i tjue år og fortel sine studentar kva som var dei fremste ideane i 1997, vil desse studentane også le.»

I 1929 gjorde den britiske legen Alexander Fleming ei oppdaging som med rette vart kalla det største framsteget legevitskapen til dags dato har gjort. Han fann ut at somme stoff kunne drepe skadelege bakteriar. Stoffa vart kalla antibiotika. Bios betyr liv, altså anti-livsstoff eller livsdreparar. I andre verdskrigen slo penicillinet og andre antibiotika gjennom i behandling av sår og bakteriesjukdommar, og dei har vorte brukte meir og meir, dei siste tiåra også i dyrefôr for å halde sjukdommar unna dyra og fremje vekst og avdrått. Utviklingsoptimistane trudde kampen menneska førde mot bakteriane, var i ferd med å bli vunnen.

Men i femtiåra viste det seg at somme typar antibiotika ikkje verka lenger. Dei fleste medisinarane forstod ikkje kvifor, men tok i bruk nye typar, og det gjekk bra. Så viste det seg at heller ikkje dei verka. Bakteriar har vorte resistente. Korleis det har skjedd, veit vi ikkje så nøye. Men la oss tenkje oss at 99 av 100 bakteriar av ein art vart drepne av antibiotikumet, medan bakterie nummer 100 overlevde fordi han var av eit ørlite anna slag. La oss tenkje oss ei ny behandling med liknande resultat og endå ei. Då har dei overlevande bakteriane veksthøve som aldri før, for dei har ikkje andre representantar for sin eigen art å konkurrere med. Etter nokre eller nokre tusen bakteriegenerasjonar er alle resistente.

Det neste som skjedde, var at resistente bakteriar overfører resistens, smittar på eit vis, til bakteriar av andre slag. Heller ikkje det veit vi korleis skjer. Men når forskarar legg to bakteriekulturar, ein resistent og ein ikkje-resistent, på ei skål, kan det vise seg dagen etter at dei ikkje-resistente har vorte resistente.

Det tredje som skjedde, var at bakteriar som hadde utvikla resistens mot ein type antibiotika, lettare vart resistente mot fleire typar. Dei vart multiresistente. Steget frå resistens mot eit slag antibiotikum til resistens mot mange og kanskje alle slag er altså stuttare enn steget frå ikkje-resistens til resistens.

Antibiotika vart altså med rette utropt til eit veldig framsteg for legevitskapen. Men om sjukdomsfremjande bakteriar viser seg i stand til å utvikle resistens mot alle antibiotika i år eller om eit tiår, har samtidig kunnskapane om andre behandlingsmåtar ikkje vorte utvikla og ofte vorte borte. Difor kan dette framsteget snu til eit tilbakesteg.

La oss så bruke litt plass på sædceller. Hjå dagens 20-åringar kan det vere 60 millionar i ein milliliter sæd. Men hjå 50-åringane er det nesten dobbelt så mange. Ei undersøking tyder på at talet på sædceller minkar med 2 prosent for kvart årskull. Kvifor? Ingen ting gir grunn til å tru på at talet på sædceller veks med «eigars» alder. Det må vere faktorar utanfor som påverkar celletalet. Men til no har 20-åringen vorte utsett for 20 års forureining, medan 50-åringen har vorte utsett for mykje meir. Så med ei slik forklaring skulle 50-åringen ha færre og ikkje fleire sædceller.

Truleg er det meir komplisert. Truleg er forklaringa at dei unge ved fødselen er disponerte for færre sædceller fordi mødrer dei siste tiåra har vore utsette for syntetiske stoff som i livmora blir oppfatta som østrogen, og som hemjar veksten av dei cellene som organiserer og regulerer sædproduksjonen. I så fall vil vi leve med dette problemet, som i verste tilfelle kan vere ei form for massesterilisering, i minst ein generasjon til. Viss det då ikkje blir ført vidare genetisk, så vi, den skjøre dyrearten homo sapiens, aldri blir kvitt det.

Korkje antibiotika-resistens eller nedgang i sædcelletal er det eine problemet med stor P. Dei er to av mange problem. Det samanfattande problemet er at dagens konkurranseindustrielle samfunn på område etter område gamblar med naturen i staden for å innordne seg.

Difor veit vi heller ikkje kva for forsvarsvåpen naturen vil setje inn i neste omgang. Vi veit berre at det vil skje. Når menneske tek i bruk PCB eller DDT eller DØS eller penicillin eller vancomycin og trur dei skal rydde unna problem, treng naturen stundom litt tid for å byggje opp eit forsvar. Men i konflikten mellom menneske og mikrobar tyder mykje på at mikrobane er sterkast. Mikrobar som kan vege ein milliondels gram, kan drepe både blåkval og elefantar og menneske. Framom alt har dei ein stor fordel med at dei formeirar seg så snøgt. Under gunstige vilkår kan ein bakterie bli ein million bakteriar på eit døgn. Medan menneske har minst 15-20 års generasjonsintervallar.

Eit tidsperspektiv

Falck skriv: «Utvikling av genmodifiserte planter (og dyr) krever omfattende forsøk i stor skala gjennom mange år – industrien regner med ti vekstsesonger, altså fem år hvis de kan dyrke både nord og sør for ekvator.»

La oss vurdere dette, men først sjå på eit anna tidsperspektiv. Kloden har bestått i 4,5 milliardar år. I kanskje 3,5 av desse har det vore liv her, medan menneska har eksistert i mellom 200.000 og 500.000 år, altså i ein ørliten del av klodens tid.

På ein brøkdel av denne tida att, dei 60 åra frå andre verdskrigen byrja, har menneska gjort meir for å endre livet på kloden enn på heile tida føreåt. Med nedbryting av det tynne matjordlaget som finst her og der, med fleirdobling av talet på eksemplar av homo sapiens, med forørkning, forureining av jord, luft, vatn og hav dit at det ikkje er råd å ta ut ein liter vatn upåverka av menneske, med nedbryting av grenser mellom økosystem og på alle dei andre måtane lesarane kjenner og dei måtane korkje lesarane eller eg som skriv enno kjenner.

Vi kan tenkje oss klodens tid som ein film, der lerretet er omtrent likt i dei to timane førestillinga varar, like til ein veldig lysblink i siste tusendels sekundet.

Kva med dei ti prøvesesongane, som Falck rettnok synest meine er utilstrekkeleg? Den genmodifiserte planta eller dyret skal brukast til menneskemat. Tåler menneska denne maten? Vi kan teste på rotter eller myser, men føreset då at menneske reagerer på same måten som rotter og myser. Vi testar mange gonger dosane, gjerne hundre gonger og trur oss då trygge, men føreset då at risikoen er avhengig av storleiken på dosen. Når det gjeld hormonhermande syntetiske stoff av det slaget som reduserer sædcelletalet i mannleg avkom, viser det seg at det ikkje er mengda det kjem an på i det heile, for ørsmå dosar er tilstrekkelege. Det er signalet som trengst. Neste spørsmål er korleis den nye maten verkar i ulike kombinasjonar med dei mange kjemikala menneska har i seg? Det finst rundt 70.000 i handel og er uråd å teste alle kombinasjonar. Korleis verkar maten inn på immunforsvaret til dei som et han, på menneske i ulike livsfasar, på gravide, på avkommet? For å gjennomføre ei forsvarleg testing treng vi svar på desse spørsmåla. Då treng vi ikkje berre ti vekstsesongar, men ti generasjonar menneske.

Fasiten seier framgang

Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

• «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.»
• «Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.»
• «Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.»
• «Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.»
• «Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.»

Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngiving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg. Det får ein til å undrast på om framstegstrua hjå Falck er reell eller berre programmatisk. Altså at Falck skriv at vitskap og teknikk går raskt framover fordi han er innanfor ein tradisjon der han skal tru det. At han må gi fasitsvaret.

Men la oss sjå litt meir på denne framgangen. La oss sjå på om han går på rett spor, om det er slik at alt går framover eller også at somt blir borte og kva vi forstår i høve til det vi ikkje forstår.

Langs feil spor?

Falck skriv altså: «Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå. (I parentes bemerket ligger betingelsene for denne utviklinga i matematikken og datateknologien, som muliggjør beregninger og analyser som tidligere var praktisk uoverkommelige.)»

I matematikk og datateknologi møter vi den mekanistiske tenkinga. Det gjeld, meinte René Descartes (1596-1650) med rette, å løyse opp alle spørsmål i deira minste delar. Desse delane påverkar så kvarandre, og ein kan gå frå enkeltdelen til det kompliserte. Dei avgjerande delane i organismen er, seier Descartes etterkomarar, gena. Med hjelp av avansert matematikk og datateknologi har vi lært å knekke DNA-koden. Denne lærdommen gjer at vi kan endre organismar og artar frå grunnen. Når ein byter ut eit gen i poteten med eit gen frå arktisk flyndre, som tåler meir frost, vil ein få poteter som tåler meir frost. Logisk og greitt.

Men i naturen er det ikkje nødvendigvis slik som i matematikken at B følgjer av A. Det er i staden, for å bruke eit sitat frå Gro Harlem Brundtland (i ein heilt annan samanheng, men også blinde høner kan finne korn), slik at alt heng saman med alt anna. Altså at ikkje berre gena, men dei ustanselege vekselverknadene er med og avgjer. Det finst lover og samanhengar vi ikkje kjenner, og truleg er det stundom også slik at naturen er kreativ og uforutsigbar og altså ikkje følgjer reglar i det heile. Det som kjem ut av at vi erstattar eit gen i poteten med eit flyndregen, avheng altså av dei enkeltorganismane vi tuklar med, av miljøet dei eksisterer i og av alle andre organismar og stoff dei kjem i kontakt med – og truleg av dei uforutsigbare «sprella» naturen gjer.

Altså er ikkje naturen som matematiske likningar med tre eller fire eller fem ukjende, men heller som likningar med eit ukjent tal millionar ukjende. Som uløyselege likningar.

Difor gjer ikkje matematikk – og datateknologi – oss i stand til å forstå kompleksiteten i naturen. Dei gjer oss berre i stand til å forstå somme enkle prosessar. Dersom vi trur at desse enkle prosessane er heilskapen, går det lett ille.

Innsikt som blir borte

Eg driv som gardbrukar. Kårkallen på garden her gjekk på landbruksskole i 1939-40. Framleis har vi dei fleste lærebøkene han brukte. Jordbrukslære I, Jordkultur og gjødsellære (Aschehoug 1937) er konkret og grundig om planteslag, om grøfting, vatning, dyrking, kamp mot ugras, jordarbeiding, gjødsling med natur- og kunstgjødsel og mykje anna. Landbruksskoleelevane den tid lærde mykje som dagens elevar ikkje får med seg og som er avgjerande for eit berekraftig landbruk. Kunnskapane i boka finst sjølvsagt framleis, men finst kunnskapane rundt temaa? Når eg vil ha meir informasjon, kan eg spørje kårkallen og lære. Spør eg derimot ein Ås-kandidat, oppdagar eg at vedkomande rett nok kan meir om å pøse på med kunstgjødsel, men forstår langt mindre av kva som gir plantevekst. Somme kunnskapar er prioriterte unna, andre har vorte borte.

Australske botanikarar har oppdaga at dei innfødde, aboriginane, i sine språk er i stand til å skilje mellom planter botanikarane ikkje ser skilnaden på i sine mikroskop og med sine laboratorie-analysar. Dei må difor lære seg språka til dei innfødde for å forstå australsk flora betre.

La oss sjå på Falcks påstand om framstega biologien har gjort, ein gong til. I eit fullstendig bilete høyrer det altså også med at viktige kunnskapar, frå matprodusentar, frå urfolk, frå legar, medisinmenn, forskarar og andre, samtidig har vorte borte og er i ferd med å bli borte. I det fullstendige biletet høyrer det med at menneska sant nok har vorte mykje dyktigare til å analysere og utnytte enkeltvekstar og enkeltorganismar, men ikkje til å tenkje på heilskapen. Dei har vorte flinkare til å få til produksjonsauke, men ikkje til å forvalte på langsiktig vis.

Eit døme viser praktiske konsekvensar. Irlendarane lærde om poteter, tok i bruk den mest effektive sorten og vart råka av tørråte og difor An Gorta Mor, Den store svolten, i 1845. Trass denne katastrofen som gjorde at kanskje ein million menneske svalt i hel og at ein annan million irar laut emigrere, har dyrkingsmåten, monokulturen, vorte stadig meir vanleg når det gjeld dei fleste planter. Men dei som har drive lenge, kanskje hundre generasjonar, med poteter, har større innsikt. Under marginale forhold i landsbyen Uchucmarca i Andesfjella i Peru dyrkar dei rundt femti potetslag. Desse er ikkje femti stabile sortar ein kan skilje mellom, men eit genetisk spekter under stadig endring. Nye sortar kjem heile tida til gjennom kryssing mellom dyrka, ville og halvville sortar. Om ein bonde i Andes-fjella mister avling på grunn av ekstremt vêr eller insektåtak eller soppsjukdommar, kan han finne og byggje vidare på ein ny potetvariant som har overlevd vanskane.

Men no blir det aller meste av verdas landbruk drive som monokultur, altså som den irske og ikkje den peruanske potetdyrkinga. 20 planteslag utgjer visstnok 80 prosent av maten vår.

Alt det vi ikkje forstår

La oss bruke litt tid på eit tankeeksperiment: Frå individ på ein planet i eit fjernt solsystem får vi spørsmål om korleis ein forbrenningsmotor (eller ei klokke eller ein datamaskin eller ein atomreaktor) fungerer. Dei har vårt tekniske utstyr, kan like mykje om materialar som vi og forstår våre språk, men dei har ikkje forbrenningsmotoren. Vi forstår motorens totalitet og kan gi dei ei fullstendig skildring av denne, slik at dei også vil forstå han og kan byggje sine eigne motorar om dei meiner det er eit fornuftig tiltak.

La oss så tenkje oss at dei same individa ber oss forklare naturen på Tellus. Ikkje fordi dei skal byggje ein natur som på vår klode, det er uråd, men fordi dei vil forstå korleis vår natur er og fungerer. Vi samlar alle verdas naturforskarar og bønder og fiskarar og jegerar og hagebrukarar og vil likevel vere i stand til å skildre berre ein liten flik av naturen. Rett og slett fordi vi forstår berre ein liten flik. Vi forstår noko av det store og synlege og det som liknar oss, men dei fleste artane på denne kloden er mikrobar og ikkje makrobar, og mikrobe-livet er i all hovudsak ukjent.

Falck har altså rett i at forståinga for samanhengar i naturen har gått framover. Men i høve til naturens kompleksitet er vår kunnskapsløyse og uforstand meir sentral enn framgangane.

Vi tenkjer oss at det, teoretisk, er mogeleg å forstå naturen til botnar. Altså kjenne og kunne identifisere alle protozoar og alle spretthalar og alle nematodar og alle virus og alle dei andre, kanskje 5 og kanskje 50 millionane artar, vite korleis dei varierer, korleis deira intelligens er, korleis dei formeirar seg, overlever, interagerer med andre artar (som menneske) under ulike naturvilkår og klimaforhold og kan endre seg, å kjenne alle grunnstoff og alle syntetiske stoff og alt prion og korleis liv reagerer på desse. Vi tenkjer oss vidare, for å illustrere med tal, at i 1899 forstod menneska ti prosent av naturens totalitet og at vi i 1999 forstår 15 prosent. Det er sjølvsagt ein enorm framgang, i det har Falck rett.

Om framgangen går vidare i same tempoet, vil våre etterkomarar om 1.000 år forstå ikkje berre ein flik, men meir enn halvdelen. Slik at dei vil vere i stand til å forklare naturen så nokolunde for eventuelle individ på planetar i fjerne solsystem. Og slik at dei kanskje kan føreseie følgjene av til dømes bioteknologiske endringar.

Kunnskap og behov for kunnskap

Men eit spørsmål til må kommenterast: Kva aukar snøggast av ny kunnskap om naturen og behovet for ny kunnskap om naturen? La oss tenkje oss at du som les og eg som skriv bur åleine på ei isolert Stillehavsøy. Kvar morgon ristar vi ned ei kokosnøtt frå ei av palmene, skjer hol i henne og drikk den næringsrike og velsmakande kokosmjølka. Attåt et vi litt urter og fangar ein fisk eller eit dyr om vi ønskjer eller føler vi treng variasjon i kosten. Fordi det er rikeleg med palmer, dyr og fisk, har vi nok kunnskapar til å livberge oss og kan bruke tida til å streife rundt, fortelje kvarandre historier eller ha seksuelt samkvem. La oss så tenkje oss at hundre nye personar kjem flyttande til øya. Då blir det for lite kokosnøtter, urter, fisk og vilt. Vi treng langt større kunnskapar om å hente meir ut av naturen, om økonomisering med ressursar, om forvaltning for framtida, om virus og bakteriar og smittsame sjukdommar og alt slikt. I denne situasjonen kunne vi sjølvsagt oppsummere som eit framsteg at vi hadde lært å temje geiter og å nytte husdyrgjødsla for å få større plantevekst. Men i høve til behovet for innsikt i naturen ville dette framsteget vere for lite. Trass i kunnskapsauken ville vi få meir svolt og sjukdom.

Der står vi i global målestokk i dag. Vi har altså, som Falck poengterer gong på gong, tileigna oss ein del nye kunnskapar. Men vi har også, med 6 milliardar menneske no og mellom 10 og 12 om 100 år, med nedbryting av grenser mellom økosystem og stadig frakting av organismar verda over, med tømming av fossilt brensel og øydelegging av matjord, kome i ein situasjon der behovet for økologisk innsikt er mykje større enn før. Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.

Ta sjukdommar og dødsratar som døme. I tredelen av verda, Afrika sør for Sahara, mange asiatiske land og delar av Aust-Europa, går gjennomsnittleg levealder no ned. I Botswana har levealderen falle frå 62 år i 1990 til 44 i 1998, i Zimbabwe frå 61 år i 1993 til 49 år i 2000 og i Russland (blant menn) frå over 70 til under 60 år, for å nemne nokre tal. Matmangel, vassmangel, feilernæring og sjukdommar, i Afrika først og fremst AIDS, er forklaringane. Dels kjem det av politiske prioriteringar (vatn til golfbanar og symjebasseng framfor jordbruk), men også av mangel på kunnskap. 30 år attende visste ingen om AIDS, rett og slett fordi naturen i sitt enorme laboratorium enno (truleg) ikkje hadde utvikla sjukdommen. Om nye 30 år har vi kanskje gode vaksinar. Men då kan den globale flyten av varer og menneske gi vekstgrunnlag for nye massesjukdommar, som menneska står like hjelpelause overfor

DDT som døme

Når noko går framover, er det lett å la seg blende og gjere framgangen større enn han er. Dersom vi gjer det i forholdet menneske/natur, kan vi kome til å gjere store feilsteg.

Vi kan bruke DDT, klorert hydrokarbon, som døme. Like før andre verdskrigen oppdaga den sveitsiske kjemikaren Paul Müller at DDT drap insekt som mygg, fluger, biller og mange larver. Det trengde gjennom huda og inn i nervesystemet til insekta, slik at dei vart lamma. Stoffet gjorde at mange allierte soldatar unngjekk malaria, gulsott og flekktyfus, og det vart teke meir og meir i bruk i landbruket verda over. I 1948 fekk Müller nobelpris i medisin for sitt store arbeid for helse og rein mat.

Men etter kvart viste det seg at DDT vart brote ned svært sakte, at det samla seg opp i næringskjeda og at det reduserte dyrs forplantingsevne. Som nemnt tidlegare nærmar forskarane seg ei forklaring på det siste. DDT og endå meir det endra stoffet DØS blir av ein dyrekropp oppfatta på linje med det kvinnelege kjønnshormonet østrogen og set i gang prosessar som endrar kroppsfunksjonar. I verste fall kan massesterilisering av menneske og dyr bli det langsiktige resultatet.

Dei fleste hagebrukarar og frukt- og grønsakdyrkarar brukte DDT. Mange brukte DDT innandørs for å halde plagsame insekt unna. Framleis blir stoffet nytta i mange land, ikkje minst der presset for valutainntekter er større og leseevna mindre enn hjå oss. Det inneber at med fri vareflyt gjennom WTO får alle det i seg.

I dag veit vi at DDT ikkje var eit framsteg. Men i 40-åra hadde dei ikkje føresetnader for å spå om skadane. For dei var eit syntetisk stoff eit syntetisk stoff og eit hormon eit hormon. For dei var nedkjemping av insekt eit stort framsteg. Og forskarar hadde stor tiltru til eigne kunnskapar, fordi dei forstod mykje som var framandt for førre generasjon.

Kva kunne ha hindra lanseringa av DDT i ein periode då samanhengane var ukjende? Grundigare risikoanalysar, fleire forsøk med mus og rotter til dømes? Nei, forsøka ville neppe ha avdekt skadeverknadene, for dei hadde ikkje vist korleis stoffet flytter seg oppover i næringskjeda og truleg heller ikkje korleis det kan endre avkommet i mors liv. Ingen kom den tid på tanken om at syntetiske stoff kunne verke som hormonhermarar.

Difor var det berre ei anna grunntenking som kunne ha stoppa DDT. Ei vurdering av naturen som heilskap, risikoane ved å tukle med han og av alt vi ikkje veit kunne ha stoppa lanseringa. Altså eit heilt anna natursyn enn det Falck står for.

Det tok eit par tiår før DDT for alvor vart eit problem. Det tok eit par nye tiår før forskarane tok til å bli i stand til å forklare kvifor DDT var eit problem. Det tek (i beste fall) endå eit par tiår før bruken av DDT tek slutt. Og ingen veit kor mange tiår det tek før skadeverknadene er borte. Eller om dei blir borte eller bruken har sett i gang nye, irreversible prosessar.

Men no veit vi og har forbode DDT i vår opplyste del av verda, og mistak av den typen vil ikkje bli skje oftare, tenkjer kanskje lesaren. Då blir neste spørsmål: Kor mange stoff, organismar og biologiske prosessar er lanserte dei siste tiåra som vi vil sjå skadeverknadene av først om nokre år eller generasjonar? Og kor mange vil bli lanserte dei neste åra og godkjende av all verdas forureinsingstilsyn og mattilsyn og EØS-organ og Codex Alimentarius fordi vi ikkje kan påvise skadeverknader?

Det er i dette perspektivet vi må vurdere bioteknologien. Heller ikkje eg er prinsipielt imot bioteknologi. I ei knapp verd trengst nye tiltak for å produsere meir mat og halde sjukdommar unna. Men vi veit så lite, og forsøk og satsing blir gjort av folk som ikkje berre er for profitt, men som attåt trur at dei forvaltar innsikta og at naturen er enkel, og som på naivt og menneskeleg vis let seg blende av små framgangar. Om vi erstattar eit potetgen med eit gen frå flyndre, er vi ikkje i stand til å føresjå korleis den genmodifiserte organismen blir. For dei arveeigenskapane som blir kombinerte, er så mange, så uoversiktlege og så varierande ikkje berre frå art til art, men frå organisme til organisme, at våre spinkle matematiske modellar og (i høve til naturens kompleksitet) enkle dataprosessorar ikkje er i stand til å spå resultata med nokon grad av sikkerheit.

Kommunisme er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti

Kapitalismens profittbehov står i vegen for utvikling av dei biologiske produktivkreftene ut frå vanlege folks behov, skriv Falck. Men når kommunismen kjem, då blir det annleis. For i samfunnet «i pakt med de rammene den fysiske verden setter: Frihetens rike», vil behova bli dekte og dei biologiske ressursane kunne brukast fullt ut.

I opningsartikkelen i same bladet, skrive av leiar Gulbrandsen og politisk sekretær Bell i AKP, les vi at «AKP er for ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene i verden».

Uavgrensa fridom altså. Men virkelegheita er ikkje like enkel. La oss tenkje oss at vi to, lesaren og eg som skriv, er i same rommet, at den eine av oss røykjer ustanseleg og den andre har astma som blir utløyst av tobakksrøyk. For røykjaren er uavgrensa fridom til å røykje viktig. For astmatikaren av oss er uavgrensa fridom til røykfri luft minst like viktig. Vi ser at uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for ein annan.

La oss ta eit anna døme: A har dårleg hjarte. Mykje talar for at i løpet av eit par år er han død. Men mennesket og grisen har relativt lik anatomi. A kan få transplantert hjarte frå grisen. Om transplantasjonen er vellykka, vil A kunne leve i fleire tiår. Men det eksisterer ikkje berre ein risiko for at transplantasjonen skal bli mislykka og A li same lagnad som grisen, det eksisterer også ein risiko for at organtransplantasjonar frå grisar til menneske kan gjere sjukdommar grisane blir råka av, til menneskesjukdommar og difor bli til dramatisk skade. Kven sin fridom, A sin eller alle andre sin, skal vi i så fall ta omsyn til? Når uavgrensa fridom for ein kan vere til stor skade for mange andre.

Alt nøkternt naturinnsyn fortel oss at eit berekraftig framtidssamfunn ikkje blir noko jordisk paradis. Om det blir kommunisme aldri så mykje, blir det slett ikkje eit samfunn med to timars arbeidsdag og uavgrensa fridom for alle. Det blir eit samfunn som må stille harde krav om nøysemd og arbeidsinnsats til innbyggjarane. Det blir eit samfunn med motsetnader mellom folk. Og det blir eit samfunn der individa må innordne seg under det bitre faktum at vi lever på ein klode som er i minste laget til ti eller tolv milliardar menneske og difor må akseptere knappheitas diktatur.

Difor er det også slik at kommunisme ikkje løyser miljøproblema. Aller minst gjer ein kommunisme som blir lansert som «ubegrensa frihet for arbeidsfolk og de fattige millionmassene» det. Det finst argument, gode argument endåtil, for at kommunisme er eit nødvendig vilkår for eit berekraftig samfunn. Men ikkje for at det er ein garanti. Kommunisme med det gamle synet at mennesket forstår og står over naturen, endåtil i Falcks modererte variant, vil ikkje vere ei samfunnsform som kan overleve.

Difor kan etter mitt skjøn Falcks framlegg i beste fall kallast eit stutt steg i rett lei. Det er positivt at han vil utforme eit miljøprogram, men om målet er at menneske i det talet vi har grunn til å vente, skal kunne leve i mange hundreår og tusenår på denne vesle kloden, trengst ei anna grunntenking, eit meir audmjukt og respektfylt syn på naturen, ei større varsemd overfor naturendringar og ei langt meir radikal tenking i høve til vår tids miljøfiendtlege politikk og vitskapssyn enn den vi møter i dette innlegget.

av Jorun Gulbrandsen

Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det.

I et amerikansk tidsskrift som heter Monthly Review, har Robert McChesney en artikkel som han har kalt «Den amerikanske venstresida og mediepolitikken».

Hans anliggende er at venstresida er for lite opptatt av mediene. På en konferanse AKP arrangerte om Klassekampen lørdag 20. februar i år, refererte jeg til Robert McChesney. Han skriver blant annet:

«De amerikanske mediene er dominert av færre enn 20 selskaper. Det er de få rike og mektige som bestemmer HVA folk skal få vite noe om, og HVORDAN de skal få vite om det.» Les mer hva Chesney mener til slutt i denne artikkelen.

I Norge la ml-bevegelsen tidlig stor vekt på å ta hånd om sitt eget propagandaarbeid. Tidsskriftet Røde Fane, Forlaget Oktober og Oktober-bokhandlene skulle sikre at den revolusjonære bevegelsen fikk spredd politisk litteratur uavhengig av mediemonopolene og overklassen. Avisa Klassekampen ble starta for at bevegelsen skulle ha et redskap i den politiske kampen.

Det var de undertrykte som skulle få fortelle om verden fra sin synsvinkel. Det vietnamesiske folket som USA-imperialismen forsøkte å bombe tilbake til steinalderen, skulle få opplyse om sin sak, – andre medier var på USAs side. Argumenter mot Nato og mot begge supermaktene USA og Sovjet skulle fram. Det palestinske folket og PLO var av alle beskrevet som terrorister, støtta til Israel var nesten total. Streikende arbeidere i Norge og i andre land skulle få legge fram saka si og få støtte. Dette var på ei tid hvor praktisk talt ingen mente at Norge var et klassesamfunn, og arbeiderklassen var definert vekk som et forelda begrep. Skoleelever, soldater og studenter trengte et sted å fortelle om kampen mot udemokratiske og undertrykkende reglementer.

En gjennomgående oppgave var å fortelle om store og små kamper som ble kjempet og ikke minst vunnet, for kamp nytter! Folket er de virkelige heltene, ikke politikerne, keiserne, kongene, bankdirektørene, – den sjølbestalta eliten! At det var mulig å lage et samfunn uten kapitalisme, at staten ikke er «oss alle» men en klassestat, dette var det nødvendig å vise, for at kampen skulle føres rette vei.

Summa summarum, det var nødvendig med ei avis som konsekvent tok parti mot undertrykking og utbytting, som skulle være et talerør for dem som sloss, ei avis som et redskap i klassekampen. Intet mer, intet mindre. Derfor navnet: Klassekampen.

Et politisk redskap i dag også

Det er akkurat den samme oppgava Klassekampen har i dag. Målet er det samme, jfr formålsparagrafen:

«Klassekampen skal drive en seriøs, kritisk journalistikk, med allsidige politiske og økonomiske avsløringer av alle former for utbytting, undertrykking og miljøødeleggelser – samt inspirere og bidra til ideologisk kritikk, organisering og politisk kamp mot slike forhold ut ifra et revolusjonært, sosialistisk grunnsyn.»

Oppgava er å gjøre den stadig mer i stand til å få til dette. Hva er det å være ei radikal, revolusjonær avis i dag? Det likner mye på det som var jobben for 30 år sida. Det er ikke rart, kapitalismen og imperialismen rår. I den politiske kampen i dag står Klassekampen solid planta på riktig side: For det palestinske folket og PLO. For det kurdiske folkets kamp og PKK. For folkenes frigjøringskamper på Sri Lanka, i Guatemala og Filippinene. Avisa støtter arbeidsfolk som kjemper for sine rettigheter. Den har radikale standpunkter i kvinnekampen. Den spiller en aktiv rolle i den antirasistiske kampen. Den forsvarer den nasjonale sjølråderetten og viser hvordan EU og EØS er et angrep på den og på folks levekår, rettigheter og miljøet.

Dette er klassekamp. Dette handler om kamp om ideer. Og det handler om ytringsfrihet. Derfor er det mulig å lage breie allianser til forsvar av Klassekampens eksistens. Radikale folk, EU-motstandere, folk som tar standpunkt for Sør mot Nord, folk som oppfatter seg som en del av venstresida, ikke nødvendigvis i betydninga av partier, men heller venstrestandpunkter.

Avis med egne meninger er bra

Det skal mye til før Klassekampen trenger å bli redd for å bli for politisk, redd for å ta standpunkt. Tvert imot, det er et poeng å være tydelig. Det er forhåpentligvis unødvendig å si at tydelig ikke er synonymt med kjedelig. Dario Fo er veldig tydelig – og veldig morsom. Klassekampen kunne godt bli bedre til å vise fram store og små seire i folks aksjoner og kamper i Norge og i verden. Revolusjonære nøyer seg som kjent ikke med å beskrive verdens elendighet, men vil forandre den. Antakelig er den farligste ideen verdens overklasse kan tenke seg: Folket er makta, kamp nytter, forandring er mulig. En farlig ide som skal holdes unna.

Klassekampen kunne godt bli mer radikal i egne standpunkter, noe som ikke er et spørsmål om pengeressurser, men om holdninger, som å ikke bare være mot utsending av asylsøkere, men også for åpne grenser!

Ikke bare mot privatisering og for offentlig sektor, men KK kunne kreve at alt skulle være gratis! Gratis tog og buss og bane, gratis kino og teater! Og ikke minst kunne KK etter hvert utvikle argumentasjon mot kapitalismen og for et klasseløst samfunn uten utbytting. Men at Klassekampen ikke driver med dette, tror jeg bare gjenspeiler det faktum at den revolusjonære bevegelsen har et dårlig grep om det samme.

Bedre med løpesedler?

I oktober tok LO-ledelsen initiativ til en generalstreik mot regjeringas forslag om å kutte en feriedag. Prisverdig sak å slåss for. Men det politiske grunnlaget var helt på trynet: «Vi trenger mer tid til hverandre. Tid til omsorg. Tid til barn og familie. Tid til å leve sammen. Tid til å dyrke de viktige verdier i livet.»

Renta, statlige innstramninger overfor kommunene og tvungen privatisering som en følge av EØS-avtalen, var noen av de tingene som ble diskutert rundt omkring. Og så kom altså LO-ledelsen med det geniale «mer tid til hverandre».

I AKP jobba vi for å få et annet streikegrunnlag lokalt. Det var vi ikke aleine om, folk er ikke dumme heller. Klassekampen begynte å kritisere statsbudsjettet på et bredt politisk grunnlag.

Hvis ikke Klassekampen hadde eksistert, hadde denne streika vært en viktig anledning for AKP til å gi ut løpeseddel med en politisk argumentasjon mot statsbudsjettet og kapitalismen. I A5-størrelse. Men det hadde vært et dårlig alternativ. Helt konkret hadde vi på AKP-kontoret ringt rundt til medlemmer og sympatisører i landet (det tar flere dager, folk er på møter) og spurt hvor mange løpesedler de ville dele ut, vi hadde blitt enige om hvem som skulle betale for sedler og porto, postverket skulle greie å få dem fram, den som skulle dele ut skulle være frisk, det ville bli delt ut sedler til dem som vår venn traff akkurat den dagen på det torget eller møtet, hvis det var møte. En dyr affære, en organisasjon, mange ting som skulle klaffe. Vi hadde gjort det. Men hvor mange ganger i året?

Sammenlikn med at de politiske argumentene står i Klassekampen. Det betyr at 30.-40.000 folk leser dem flere ganger i løpet av uka, 20 sider, hvor de ikke bare får stoff om statsbudsjettet, men om kurdernes kamp, EØS, kvinnelønna og studentaksjoner – samtidig. Og hvor alt dette stoffet har en egen organisasjon allerede, i form av abonnenter som allerede har betalt, og en administrasjon. Det er genialt. For folk som er opptatt av klassekampen, av den politiske kampen, er ei dagsavis helt genialt!

Arbeidet med Klassekampen gir:

1. Et redskap i den politiske kampen. I dag er revolusjonær kamp en kamp om standpunkter.
2. Organisasjon. Fordi støtteapparatet, Klassekampens venner, abonnenter og lesere er en organisasjon på en 30.-40.000 folk. Denne organisasjonen er en måler på hvor mange det er som oppfatter seg som de aller mest radikale i samfunnet, som mener de har en åndelig tilhørighet til en radikal bevegelse.
3. Skolering og organisering av den revolusjonære bevegelsen. Arbeid med Klassekampen. Arbeidet med Klassekampen tvinger de revolusjonære ut på gata og inn i diskusjoner med andre mennesker på jobben, møter og i telefonen, kontinuerlig. Det er en skole og et middel mot innestengthet og et liv i ei glassklokke.

Ukeavis er urealistisk

Nå og da lurer noen på om det hadde vært like bra å gjøre om Klassekampen til ei ukeavis, så ble det kanskje mindre arbeid med den. Men det er nokså sikkert at ukeavisa Klassekampen vil bety ingen Klassekampen. Ei ukeavis betyr færre abonnementspenger, langt færre journalister, kanskje fire, som skulle dekke omtrent like mange politiske områder, noe som ikke er mulig, færre ville abonnere, det ble en mindre KK-organisasjon, og det ville lukte nedgang/nedleggelse av alle porer. Den offentlige støtta ville falle bort. Nedleggelse er mest sannsynlig. Og hvor lett blir det å bygge opp dagsavisa igjen, etter at «alle» har sett at det ikke nytter? Hvor mange år vil det ta? Jeg mener at de revolusjonære skal strekke seg nokså langt når det gjelder å beholde dagsavisa! De unge voksne revolusjonære må skjønne den politiske betydninga av Klassekampen. Ellers mister de den.

Langsiktig plan

Det er lurt å ha kampanjer for Klassekampen et par ganger i året. Ikke slike store som vi har hatt det siste året, men vanlige kampanjer der det blir tilrettelagt med spesielt vervemateriell og hvor vennene av avisa og avisa sjøl konsentrerer oppmerksomhet og krefter i en viss periode for å verve abonnenter.

Det er nødvendig å bygge opp et kontinuerlig arbeid med avisa, både der det drives lokalt arbeid i dag, men også for å utvide til stadig nye steder. Avisas store problem er jo at folk vanskelig kan få tak i den! For å få til dette, må langt flere bli med i arbeidet. Nå er det i hovedsak ildsjeler fra AKP og RV som driver arbeidet. Men det trengs flere, slik at det blir mindre arbeid og mer overkommelig for alle. Dessuten er det flere ting som skal gjøres. Nå har det gått et år hvor AKP har spilt en avgjørende rolle for å skaffe nesten 6 millioner kroner og 3.000 nye abonnenter. Ledelsene sentralt og lokalt har hatt fingrene fulle med Klassekampen. Men vi skal også ta vare på vår egen organisasjon, holde studiesirkler og rekruttere, jobbe med ungdomsorganiseringa lokalt, utvide virksomheten med bøllekurs, skrive mye mer og utvikle vårt eget propagandaarbeid, delta i den offentlige debatten, jobbe med å oppdatere kunnskapen vår om det norske samfunnet og revidere partiets program. Medlemmene deltar samtidig i Nei til EU, kvinnekampen, fagforeningsarbeidet og et utall andre organisasjoner og aksjoner. Så vi har ingen ønsker om å være aleine om å organisere og utføre støttearbeidet for Klassekampen, det er helt sikkert. Derfor, når noen nå og da hevder at AKP burde eie færrest mulig aksjer i Klassekampen, sier jeg: Kom med en organisasjon, så kan vi snakke.

Det er mulig at Foreningen Klassekampens Venner kan bygges ut lokalt og bli en virkelig støtteforening med lokale aktivister som tar ansvar. Det vil vise seg. Abonnementskampanja som vi nylig er ferdig med, har i hvert fall etterlyst kontinuiteten. Det trengs dessuten et apparat som kan hente inn frivillige, gode bilag fra folk over hele landet. Det finnes en masse folk som har djup kunnskap på ett felt. Det er umulig for en redaksjon å kunne alt om alt. Det vil gjøre avisa mer allsidig hvis det var mulig å organisere fram et større mangfold.

Avisa er verdt en kamp!

Ei avis som Klassekampen er helt avhengig av venner, støtteapparat, organisasjon. Mediemonopolene ønsker å knekke aviser av Klassekampens type. Revolusjonære, radikale, demokrater, EU-motstandere kommer ikke til å la dem klare det. Vi skal slåss for avisa. Den er verdt det. Den er det viktigste politiske redskapet for dem som vil at hele det kapitalistiske systemet skal legges i grava og som vil ha et samfunn uten utbytting og undertrykking. Ikke noe mindre enn det!

av Arnljot Ask

«Nye Nato» ble konfirmert på Natos 50-års toppmøte i Washington 23. -24. april i år. Men det ble unnfanget og født allerede i begynnelsen av dette tiåret, i brytningstiden hvor «den gamle orden» brøt sammen.

Når vi ser hva denne skapningen har brakt inn i verden, allerede før det kom seg ut av barneskoa, varsler det ille om framtiden. Vår store utfordring er å finne ut hvordan vi skal være med på å gjøre livet kortest mulig for, og best forsvare oss mot, denne aggressoren.

Del av USAs globale strategi

«Nye Nato» er modellert for å ivareta de vitale interessene til USA i Europa og tilstøtende områder i Sentral-Asia, Midt-Østen og Afrika for perioden etter at dens gamle rival, Sovjetunionen, klappa sammen. Atlanterhavspakten, som var plattformen for det Nato som ble stifta 4. april 1949, sprang ut av omringings-strategien av Sovjet, som ble etablert etter den 2. verdenskrigens slutt. Da Sovjet brøt sammen, var det behov for en videreutvikling av Nato, tilpassa de nye utfordringene.

Som Johan Galtung påpekte i et foredrag på en antikrigskonferanse i Oslo 23. oktober 1999 (gjengitt i Klassekampen 30. oktober og 1. november), har USA, som verdensmakt, hatt lignende prosjekter gående i alle de tre geostrategiske «sentraene», Europa, Sørøst-Asia og Latin-Amerika, i 40-50 år. Grunnlaget for denne strategien om globalt hegemoni ble lagt allerede i 1942, da president Franklin D. Roosevelt ba forsvarsledelsen utarbeide en strategistudie, som ble lagt fram i det såkalte Joint Chief of Staff- dokumentet JCS-570/2 høsten 1943 (Galtungs artikkel). Denne strategien befesta seg seinere rundt Nato i 1949, forsvarspakten rundt fredstraktaten mellom USA og Japan i 1951 og Rio de Janeiro-systemet fra 1957. Og den står fortsatt ved lag, sjøl om Muren og Sovjetunionen falt. Forsvarssjefen som tok over etter golfkrig-Colin Powell, John Shalikashvili, formulerte det presist som at USA var en «global nasjon med globale interesser». Dvs USA er også i Europa.

Basen Vest-Europa

Sjøl i dag, med et ambisiøst europeisk storborgerskap i spissen for en Europa-union, er det USA som svinger den maktpolitiske taktstokken i Europa – hele Europa. USA er også en europeisk økonomisk stormakt, om enn situasjonen er annerledes enn da Marshall-planen ble lansert for vel 52 år siden. Men USAs grep om Europa er mer labilt, etter at Vest-Europa ikke lengre i samme grad er avhengig av USA-paraplyen mot «vær og vind» fra Øst. Derfor «Nye Nato».

For å skjønne dagens tekst, kan det være nyttig å se på historia bak. Jeg vil derfor først bruke noen setninger på å rekapitulere framveksten av «gamle Nato»:

Strategidokumentet fra JCS fra 1943 er allerede nevnt. I mars 1946 slo USAs trofaste våpendrager på denne siden av Atlanteren, Storbritannia, an tonen for den kalde krigen gjennom Winston Churchills såkalte «Jernteppe-tale» i Fulton, Missouri. Hovedaktøren slo til så det foreslo året etter. Først ved at daværende president Harry Truman lanserte doktrinen som bar hans navn i mars 1947. Budskapet var at den såkalte «frie verden» skulle forsvares mot den totalitære trussel. 5. juni samme år ble så Marshall-hjelpen til Vest-Europa lansert. Kanskje ikke så rart at Sovjet svarte med Kominform på en konferanse i Moskva i slutten av september 1947?

De nye militærpolitiske uttrykka for den kalde krigen begynte å ta form i 1948. Den britiske utenriksministeren, Andre Bevin, foreslo i januar å opprette et vesteuropeisk forsvarsfellesskap. I slutten av september ble forløperen til dagens Vestunion oppretta i Brussel. 11 juni ble den resolusjonen som ble retningsgivende for USA sine regionale og kollektive avtaler de nærmeste åra framover proklamert, den såkalte Vanderberg-resolusjonen. På grunnlag av den ble de forberedende Nato-drøftingene starta opp den 6. juli. De endte opp med stiftelsen av Nato i Washington 4. april 1949. Vestunion-prosjektet ble slusa inn i dette løpet. Norge m.fl. ble invitert inn i selskapet helt på tampen av prosessen, i mars 1949. Den gang, som nå, gikk det kvikt for seg, uten at det var lagt opp til noen grundig debatt i folket på forhånd.

Formelt var «Gamle Nato» en forsvarspolitisk pakt. «Grunnloven», Den nordatlantiske pakten, slo fast et «alle for en»-konsept om ett av medlemslandene skulle bli angrepet. Åpningen for angrepskrig, som etter hvert kom inn, lå i førsteslags-doktrinen i en trussel-situasjon. Men, så lenge terrorbalansen rådde, var jo heller ikke målet å ekspandere militært i Europa. Jalta- og Potsdam-avtaler sto ved lag helt fram til rundingen av 1990-tallet! Målet for USA var å sikre «basen Vest-Europa», både økonomisk, politisk og militært. Ikke bare mot Sovjet, men mot vesteuropeisk «separatisme». USA var den sterkeste europeiske militærmakta, med over 400.000 soldater fast stasjonert her, spredd på flere vesteuropeiske land, særkilt Vest- Tyskland. De hadde A-våpen-baser i flere land. Samtidig var økonomien åpen for amerikanske storselskaper og den amerikansk kulturen gjorde storinnrykk.

Utviklinga av EU, fra den spede start med økt frihandel og fram til dannelsen av Det indre marked i 1992, var ikke primært i motsetning til USA sine interesser og behov. Til tross for at de Gaulle’er og andre hadde ambisjoner på egne og Europas vegne. USA støtta opp om denne prosessen, som i hovedsak har det gitt USA-selskaper bedre betingelser for utbytting av vesteuropeiske arbeidere og nedbrytning av nasjonale stengsler mot virksomheten. ØMU-prosjektet er også bra for General Motors og Microsoft. Utfordringen ligger på det finanspolitiske planet, om Euroen skal ta fra Dollaren rollen som verdensvaluta. Dvs gjøre det vanskeligere for USA å holde på det amerikanske borgerskapets felles, nasjonale plattform for økonomisk dominans, representert ved en handlekraftig nasjonal økonomi sjøl om USA samtidig er verdens største debitornasjon. Dette har å gjøre med om Euroland forenes med en politisk og militær statsdannelse; et føderalt EU eller et EU dominert av den mektigste staten, Tyskland. Det er ikke temaet for denne artikkelen å drøfte utsiktene for en slik utvikling i sin fulle bredde. Men siden initiativene som tas for å skape en «EU-stat» også griper inn i «Nye Nato»-prosessen, vil jeg komme tilbake til dette i neste del av artikkelen.

Marsjen mot Øst

Sammenbruddet av Sovjet-imperiet skapte en ny situasjon både i Vest- og Øst-Europa. Det viktigste som skjedde i Vest var at Vest-Tyskland ble en normal stat. De fire signaturmaktenes overhøyhet over tysk militær- og sikkerhetspolitikk opphørte både i Forbundsrepublikken og i Folkerepublikken.

Forbundsrepublikkens ledere, med kansler Kohl i spissen, utnyttet resolutt maktvakumet og «vest-nostalgien» i DDR til å annektere hele staten. Den første egenrådige handlingen fra Tysklands side overfor USA skjedde i denne forbindelsen. Kohl gjorde en direkte «handel» med Gorbatsjov i Stavropol sommeren 1991, hvor prisen for overtakelsen av DDR sannsynligvis dreide seg om et tresiffra antall milliarder kroner. Det var ikke bare en viss navnelikhet som gjorde at Stavropol-avtalen ble omtalt som «Stavrapallo»-avtalen. Separatavtalen mellom Tyskland og Sovjetunionen i den lille italienske byen Rapallo ca 70 år tidligere, skapte også uro blant toneangivende vestmakter.

Denne samlinga og «normaliseringa» av Tyskland har skapt en ny sikkerhetspolitisk situasjon i Vest-Europa og gitt nye rammebetingelser for EU-prosjektet. Den utfordrer USAs faste grep, samtidig som den skjerper motsigelsene innad i EU.

Det er blitt argumentert med at bortfallet av Warszawapakten ville gjøre det vanskelig å opprettholde Nato. Det er riktig at det skapte et legitimeringsbehov for Nato. Men, hovedgrunnen til at Nato ble oppretta var USAs behov for å kontrollere Vest-Europa under terrorbalansen. Dette behovet er der fortsatt, slik at USA har ingen grunn for å droppe organisasjonen. Det som er et behov i tillegg i dag, er å ha et tjenlig redskap for å skaffe seg maktpolitisk dominans over Øst-Europa, og også videre utover i tilstøtende regioner, spesielt videre østover i den asiatiske delen av såkalte «eurasiatiske korridor» (fra Tyrkia over Kaukasus-Kaspihavområdet og de tidligere sentralasiatiske republikkene til Xinjiang og Tibet på Kinas vest- og sørvestgrense). Oppgava var derfor ikke å droppe Nato, men å omforme Nato i pakt med de nye behova. Og denne prosessen var allerede i full gang før Sovjet brøt fullstendig sammen. Utviklinga på nittitallet peker til nå i retning av et «deja-vu» med det som skjedde for 50 år siden; at «Nye Nato» sluker Vestunionen og EUs forsvarspolitiske søyle, som Vestunionen ble slusa inn i Nato i 1948-49. I alle fall er dette USAs strategi. Om Vest-Europas større egentyngde økonomisk, i forhold til for femti år siden, vil velte prosjektet gjenstår å se. Jeg tviler på det.

Kort resymé av «Nye Nato»s barndom

Allerede på Roma-toppmøtet i 1991 ble ni tidligere Warszawapakt-land invitert inn i Det Nordatlantiske Samarbeidsråd (NACC), et forum for samarbeid uten medvirkning i Natos beslutningsprosesser.

USAs intensjon var å gå sakte fram i den videre, formelle inkluderingssprosessen. Men Tysklands behov for å knesette sin nye lederrolle i EU la et press på USA. Kohl nøyde seg ikke med Stavropol. Tyskland kjørte også solo for å raske på oppløsningen av Jugoslavia og utvide sin innflytelse i tradisjonelle tyske interessesfærer mot Balkan. En EU-utvidelse mot øst ble også satt på dagsorden. Dette pressa USA til å opprette Partnerskap for fred (PfP) i 1994, hvor alle østeuropeiske land, inkludert Russland og tidligere sovjetrepublikker i Sentralasia (med unntak for Tajikistan) ble med. Dette var også begrensa til et løsere samtale- og konsultasjonsforum og ikke noen konkrete tilbud om Nato-medlemskap.

Men Tyskland, nå anført av en pågående forsvarssjef Volker Ruhe som stubb-bryter, pressa på med utspill både om EU-medlemskap og tilknytning til Vestunionen for tidligere Warszawapaktland. USA svarte med å instituere fastere samarbeidsformer innenfor Nato-systemet. Den siste uka i mai 1997 ble det først inngått en direkte avtale mellom Nato og Russland i Paris. Noen dager senere, 30. mai på ministermøtet i NACC i Portugal, fulgte en tilsvarende separatavtale mellom Nato og Ukraina, samtidig som det ble vedtatt å opprette et fastere samarbeidsforum som en oppfølging av NACC. Denne skapningen, Det euroatlantiske partnerskapsrådet (EAPC), skal være det overordna rammeverket for politiske og sikkerhetsrelaterte konsultasjoner og utvida samarbeid mellom Nato-medlemmene og andre europeiske og sentralasiatiske land. Det baserer sitt arbeid på faste, toårige arbeidsplaner. Både Russland og Ukraina er direkte med her. Også tidligere blokknøytrale land som Sverige, Finland, Sveits, Østerrike og Albania. Tilsammen dreier det seg om i alt 44 land (pr høsten 1999)

Prosessen med å ta inn nye land i sjølve Nato ble også nå satt igang. I mars 1999 kom de tre første inn, Ungarn, Tsjekkia og Polen, akkurat tidsnok til å bli med på angrepskrigen mot Jugoslavia!

Nato-toppmøtet i Washington sist april vedtok ikke bare nytt strategisk konsept for Nato. Det ble også gjort vedtak om det formelle forholdet mellom Nato og Vestunionen og en framtidig militær EU-søyle. Nato anerkjente at EU ønsker å skape seg «kapasitet for uavhengige aksjoner, slik at den (EU) kan ta beslutninger og anvende militær makt hvor alliansen som sådan (Nato) ikke er engasjert». Det ble også stadfesta at Nato var forberedt på «å definere og ta de nødvendige tiltak» for at EU lett skulle få tilgang til Nato-ressurser i slike sammenhenger. Disse vedtaka signaliserer at EU-landa har en viss eiendomsrett til Nato-midlene. På den andre siden at Vestunionen må betraktes som en del av Nato.

EU-toppmøtet i Köln noen måneder seinere vedtok at Vestunionen skulle inngå som integrert part i EU-systemet og stadfesta Nato-vedtaka om forholdet mellom Nato og EUs militære søyle.

Så når det gjelder det formelle, er det så langt enighet om Natos – og dermed USAs- overhøyhet. Men, dermed ikke sagt at det gjelder for evigheten.

På det militærtekniske planet har innføringen av «out of area»-modellen også pågått siden starten på nittitallet. Det startet egentlig med brask og bram, gjennom Golfkrigen i 1991. Sjøl om angrepet ble presset gjennom som en FN-aksjon, var det en krig retta mot en av de såkalte «bandittstatene» som defineres som trøbbelmakere i Natos nærområde. Nato fikk praktisk øvelse i en angrepskrig av den typen de repeterte 8 år seinere i Jugoslavia. Og EU/Vestunionen fikk et spark i baken for å bygge opp sin militære kapasitet. Norge deltok med personell i en angrepskrig, riktignok ratifisert av FN, for første gang siden Korea-krigen.

Nato-toppmøtet i Roma, seinere i 1991, utvikla modellen med fleksible utrykningsstyrker for å møte behovet for operasjoner som gikk ut over såkalte «artikkel 5»-operasjoner (artikkel 5 i Nato-pakten er den som slår fast at Nato bare skal gå til militær aksjon når Nato-området blir angrepet). Modellen for slike «brannkorps» ble gradvis utviklet utover nittitallet under vignetten «Combined Joint Task Forces» (CJTF). Både IFOR-styrkene i Bosnia og nå KFOR i Kosovo/a har vært praktisk trening for å videreutvikle dette konseptet.

Ved siden av den reint militærtekniske siden av CJTF, har den også hatt en uttalt politisk målsetting med å tilrettelegge for at Vestunion/EU-operasjoner skal innpasses under Nato-paraplyen. EU skal kunne «låne» enheter og utstyr som er tilpassa behovet.

Teknologiens tvang og kirurgisk krigføring

Golfkrigen og Jugoslaviakrigen demonstrerte USAs militærteknologiske overlegenhet på en dramatisk måte. Ikke slik at Tyskland eller Frankrike f.eks. ikke har kunnskap til å kunne lage avanserte våpen – og det gjør de også! Men kvantitet spiller over i kvalitet. USAs militære budsjett og arsenal ligger i en klasse for seg, som figuren nedenfor viser. Det gjør at de kan diktere en ny type krigføring, kirurgisk, som de andre bare må følge med på. Vi veit at den ikke er kirurgisk i den forstand at den bare rammer det som det siktes på. Men den sparer angriperen for menneskelige tap mot en motpart som ikke kan svare med samme mynt, som er svært viktig både psykologisk, politisk og økonomisk. Sjøl om det forbrukes enorme verdier på disse krigene, gjør kapitalismens iboende faenskap det til god butikk. For våpenindustrien som skal fornye arsenalene. For sjefsimperialisten som kan tvinge de andre til å betale for gildet, slik USA fikk Europa og Japan til å betale for Golfkrigen.

Det er også kapitalismens lov at den militærindustrielle sektoren i Vest-Europa etablerer samarbeid og fusjoner, for å stå i mot konkurransen fra gigantene «over there». Sjøl om seks EU-stater, Storbritannia, Tyskland, Frankrike, Spania, Italia og Sverige, har inngått samarbeid gjennom «European Aerospace and Defence Company (EADC), for å strømlinjeforme den europeiske fly- og våpenindustrien, vil EU fortsatt være juniorpartner på denne arenaen. Også om Norge og flere skulle velge Eurofighter framfor F-16. Av de 20 største militærindustrielle selskapene i den vestlige verden er 11 amerikanske. Og de tre i teten, Lochead Martin, Boeing/Mc Donnell Douglas og Raytheon/Hughes/Texas Instruments , alle amerikanske, har en samla omsetning som omtrent balanserer de 17 neste på lista. Summa sumarum er USA/Natos militærteknologiske overlegenhet nok et tungt lodd i vektskåla når vi skal vurdere Natos framtidsrolle på det europeiske kontinent.

Det nye konseptet

I debatten som har gått om det nye Nato-konseptet som ble vedtatt i Washington sist april, harselerer forsvarsminister Eldbjørg Løwer m.fl. over at motstanderne er alt for seint ute. Hvorfor skrike opp om dette nå, når omleggingen har skjedd over lang tid? I tillegg hevder hun at motstanderne er uredelige, fordi de ikke vurderer helheten i konseptet, bare trekker ut en del som de også angivelig fordreier.

Det er en kjennsgjerning at omleggingen har pågått hele dette tiåret, som artikkelen her også viser. Men det gjør jo ikke sluttresultatet bedre!

Og det må være fullt legitimt å rope varsko nå, om en ikke har gjort det før! Dessuten har flere ropt varsko helt fra starten av, men uten at det har lyktes å få i stand noen stor debatt. Omleggingen har jo skjedd i ly av en ideologisk offensiv for å befeste det nye fiendebildet. Det trusselbildet som tegnes i artiklene 20-24 i dokumentet har fått et visst gjennomslag i den brede opinionen. Etniske og religiøse konflikter og andre former for ustabilitet i områder som ligger utenfor Nato-land fryktes å slå inn over oss. Kjernefysiske- og andre masseødeleggelsesvåpen i henda på såkalte «bandittstater» slås fast som en annen trussel. Det har da også vært aksjonert fra Nato-hold, samla eller av enkeltmedlemmer, på slike grunnlag, både i Irak, Somalia, Jugoslavia, Rwanda, Sudan og Afghanistan. Saken er at skurk – helt -bildet blir snudd på hodet. Vel finnes det lokale skurker alle de stedene som ble nevnt her. Men går vi inn i konfliktene, finner vi i de fleste tilfellene at det er Nato-land eller andre imperialistmakter som har nørt opp om uro og er ute etter å mele sin egen kake. De militære intervensjonene har stort sett forverra situasjonen.

I artikkel 24 gis det følgende begrunnelse for at Nato kan måtte reagere utover det som hjemles i artikkel 5 og 6 i Atlanterhavspakten:

… «Alliansens sikkerhetsinteresser vil kunne bli berørt av andre risiki av en mer omfattende natur, inkludert terrorisme, sabotasje og organisert kriminalitet, og ved forstyrrelser i forsyningen av livsviktige ressurser» … (min utheving).

Altså har Nato rett til å gripe inn, hvor som helst, hvis noen av de som Vesten dag forsyner seg grådig av naturressursene til sier stopp!

Utenriksminister Knut Vollebæk bruker en annen taktikk når han skal forsvare det nye konseptet. For det første bruker han et språk som tilslører hva saken dreier seg om. Det er riktignok ikke hans oppfinnelser, men sinnrikt innarbeida nyord som hamres inn av «Nye Nato»s edsvorne apologeter.

Når det er snakk om å gripe inn i en konflikt/område på forhånd er det snakk om konfliktforebygging. Hvis konflikten er der og det er snakk om å rykke inn og «ordne opp», heter det krisehåndtering. I hans foredrag på Atlanterhavskomiteens seminar i Nobelinstituttet 3. september. i år, dagen etter at Nei til Nye Nato-oppropet var presentert, er dette sirlig gjennomført, i pakt med språkbruken i sjølve konseptet.

Men det som er verre enn denne nytalen, er at han bløffer om det som er sjølve kjernespørsmålet i Nato-utviklinga; «out of area»-doktrinen.

Vollebæk hevder frekt og freidig i foredraget at «det ikke er riktig at Nato har tillatt seg en rett til å gripe inn med militærmakt hvor Alliansen ser sikkerhetsproblemer som kan berøre medlemslandene».

Hans poeng er at «konseptet konsekvent viser til det euroatlantiske området når det er snakk om Natos nye oppgaver». Og at det følgelig ikke har skjedd noen drastisk endring.. «Out of area»-fullmaktene gis i konseptets artikler 41, 43, 47 og 49. Men når det er spørsmål om hvor denne fullmakten skal brukes, må vi gå til artiklene 20-24 som beskriver trusselbildet. Her snakkes det ikke bare om det euroatlantiske området. I artikkel 20 inkluderes det også i klartekst «rundt det eurostrategiske området» og «i alliansens utkant». I artikkel 24 sies det i klartekst at «Imidlertid må også alliansens sikkerhetsinteresser ta den globale sammenhengen i betraktning», og viser seinere til avbrudd av livsviktige forsyninger, som nevnt tidligere. Mens Vollebæk hevder at «ingen allierte hat tatt til orde for en «globalisering»». Tror ikke utenriksministeren at folk kan lese innenat?

Hans forsøk på å bevise at Nato-konseptet også holder seg innenfor Folkerettens rammer, er like lite seriøst. I dette tilfellet har jo også praksisen vist oss fasiten: Jugoslavia-krigen.

Norge og «Nye Nato»

Det er bred partipolitisk enighet på Stortinget om «Nye Nato». Storting og regjering har allerede gitt landet et militærkonsept som gjør at vi kan gå i krig uten at landet er truet. Utenriksministeren kan sikkert få det til at dette heller ikke stemmer, ved å omdefinere hva som er en trussel mot Norge. Etter det nye Nato-konseptet, kan Norge anse seg truet dersom det blir lagt hindringer i veien for Statoils oljeutvinning i Kaspihavet? I det nevnte foredraget i Atlanterhavskomiteen hevder Vollebæk i klartekst at «et tradisjonelt invasjonsforsvar ikke er et tilstrekkelig svar på dagens sikkerhetspolitiske behov». Og dette rett etter at han har sitert fra artikkel 24 om «avbrudd i livsviktige forsyninger»!

Vi står nå foran en omseggripende endring av det norske militærvesenet, i tråd med det nye Nato-konseptet. Vi trenger en konkret militærpolitisk debatt, og organisatorisk mobilisering, for å møte tiltaka som kommer ovenfra. Til det trengs det både motanalyser mot det som blir lagt fram fra regjering og forsvarskomite og utvikling av aksjonsparoler, som sprenger rammene for denne artikkelen.

Men dette må også knytte an til en allmennpolitisk debatt om hva slags samfunn Norge skal være, for oss som bor her og for verden rundt oss. Fordi det Norge nå blir dratt inn i vil få både innenrikspolitiske og utenrikspolitiske følger, utover det reint militær- og sikkerhetspolitiske fanen som Nei til Nye Nato-oppropet reiste, må ikke legges ned. Den må viftes enda kraftigere framover.

Litteraturtips

• 1) Johan Galtungs artikler i Klassekampen 30. oktober og 1. november.

• 2) Det nye Nato-konseptet og andre Nato-dokumenter som du kan finne på Atlanterhavskomiteens hjemmeside (www.atlanterhavskomiteen.no).

• 3) Knut Vollebæks foredrag i Atlanterhavskomiteen 3. september 1999, som du også finner på samme side.

• 4) AKPs freds- og antikrigsprogram, som du finner på her eller kan få fra AKP-kontoret.

---

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn, Jens Andvig: Lille Molla
6. Jens Andvig: Nå ser på da, Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
7. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
8. Morten Falck: Det friske pust av vår
9. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
10. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
11. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

---

1. Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell: Uten frihet, ingen kommunisme
2. Morten Falck: Frihet og liv er ett
3. David McNally: Motstand og opprør – de nye arbeiderbevegelsene i Asia
4. Per Velde: Studentopprøret som ble til arbeideropprør
5. Nicholas Busch: De fleksible og de overflødige – i unionens harde grep
6. Jorun Gulbrandsen: Klassekampen i den politiske kampen, Robert McChesney: Venstresida og media i USA
7. Morten Falck: Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen
8. Mathias Bismo: Den gamle verden er etter deg! (bokmelding av Per Velde: Løp! – den gamle verden er etter deg

---

1. Leder: Søstre, kamerater!
2. Sissel Henriksen: Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme
3. Arnljot Ask: Nye Nato – ny vin på gamle flasker
4. Erling Folkvord: Paradiset må ha vært her!
5. John Newsinger: Churchill, Stalin og den greske revolusjonen
6. Kristine Nybø: Klasse eller utdanning viktigst?
7. Harald Minken: Planøkonomi de første åra etter revolusjonen, del 2
8. Miljødebatt, AKPs miljølag: Natur og miljøvern, økologi og marxisme
9. Morten Falck: Frihet, frykt og kunnskap

---

1. Erik Ness: Bare et tidsskrift?
2. Harald Minken: Verdenskapitalismen i krise?
3. Jorun Gulbrandsen: De farlige tankene
4. Erling Folkvord: Kva slag hemmelege tenester?
5. Erling Folkvord: Innsyn gjer innsikt
6. Hans Isakson: Den borgerlige Adolf Hitler
7. Ellen Meiksins Wood: Det kommunistiske manifest etter 150 år
8. Line Brendberg: Norsk fiskeri i omstilling
9. Jorun Gulbrandsen: Elefanten er en skikkelig storeter! (Brenn karakterbøkene!)
10. Jørgen A Strickert: Dikt frå midt i landet
11. Redaksjonen: Vi som savner Profil

---

 

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn
6. Jens Andvig: Lille Molla, Jens Andvig: Nå ser på da
7. Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
8. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
9. Morten Falck: Det friske pust av vår
10. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
11. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
12. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

1. Taran Sæther: Hædersmanden og snikmorderen
2. Torill Nustad: Manifestet – uaktuelt og kjønnsløst?
3. Johanne Bergkvist: Pornoindustriens offensiv
4. Jorun Gulbrandsen: Kontantstøtta – et komplott
5. Agnete Strøm: Kvinneforskning og kvinneaktivister
6. Johanne Bergkvist og Guro Bakke Håndlykken: Skjønnhetstyranniet og radikale jenter
7. Kirsten Holstad og Randi Solberg: Har Norge råd til kvinner?
8. Agnete Strøm: Hvordan møte forsøkene på å få anerkjent prostitusjon som arbeid?
9. Frode Bygdnes: Bosetting, flytting og tilhørighet
10. Terje Valen: Manifestet og partiteori
11. Paul M. Sweezy: Mer (eller mindre) om globalisering
12. Tron Øgrim: KVIKKSØLV – Kvinnenes plass

I anledning at det i februar i år er 150 år siden Det kommunistiske manifestet første gang ble publisert, har Morten Falck oversatt det på nytt og abonnentene til Røde Fane får det som bilag til dette nummeret.

INNHOLD RØDE FANE NR 5 1998

• Øyvind Sagedal: Hvilken Gud tilber vi?
• -Pål Steigan: Venerdi Santa
• Harald Dyrkorn: Religion og marxisme
• Bjørn Olav Utvik: Guds revansj?
• Hans Olav Brendberg: Luthers politiske verdensbilete
• Morten Falck: Må vi bekjempe religionene?
• Asta Haaland og Leikny Øgrim: Om astrologi
• Liselotte Krebs: Hvorfor Humanetisk Forbund (HEF)?
• Terje Valen: Religion, fremmedgjøring og marxistisk analyse
• David McNally: Globalisering og krise i Øst-Asia Første del av artikkelen.
  Andre del av artikkelen: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia står trykt i RF nr 2 – 1999
• Jan Pestieau: Hvor er arbeiderklassen?

Artikkelforfatteren er medlem i Workers’ Party of Belgium, og er oversatt av Kurt B. Nilsen)

---

Det er falskt å hevde at arbeiderklassen i de industrialiserte landa forsvinner etter som monopolkapitalismen utvikler seg. Det er heller det at dens sammensetning endres som følge av teknologi som fordrer mer og mer intellektuelt arbeid i produksjonen av varer.

Arbeiderklassen blir stadig mer og mer fremtredende innen servicesektoren, og ved å erkjenne denne utviklinga må den ledende rollen til det industrielle proletariatet både i de industrialiserte landa så vel som i landa i den tredje verden forståes ut fra sin utvikling, organisering, og forening av alle arbeidere i kampen for en sosialistisk revolusjon.

I følge majoriteten av borgerlige ideologer og reformister, er dagens arbeidere i de industrialiserte landa en art på vei mot utslettelse. Kapitalen vil ikke lenger behøve arbeiderklassen for å utvikle seg, og kommunistpartiets manifest tilhører fortida når det hevder at «borgerskapet og kapitalens utvikling også er proletariatets utvikling. At også den moderne arbeiderklassen overlever ut fra den forutsetning at det fins arbeid, og som finner arbeid bare fordi arbeidskrafta øker kapitalen».(1)

For å underbygge sin teser viser disse ideologene til utviklinga av den yrkesaktive befolkning fordelt på de tre tradisjonelle hovedsektorene i økonomien:

Primærsektoren: jordbruk, skogbruk og fiske. Sekundærsektoren eller den industrielle sektor: fabrikk og utvinning, elektrisitet, gass og vann, bygningsektoren. Tertiærsektoren, eller servicesektoren: handel, finans, offentlig administrasjon, kommunikasjon, utdannelse, helsevesen.

Tabell 1:

Tabell 2:

Av tabellene 1 og 2(2) kan vi se at:

a) I de industrialiserte landa er det netto vekst i tertiærsektoren på bekostning av sekundærsektoren.

b) I landa i den tredje verden er det motsatt en vekst i den industrielle og i servicesektoren på bekostning av jordbruket.

Dette er tilstrekkelig for å få de borgerlige teoretikere til å vinke farvel til proletariatet.

«Ved å utgjøre mer enn 60% av brutto nasjonalproduktet og sysselsetningen i de industrialiserte land, dominerer tertiærsektoren verdensøkonomien. Utviklingslanda henger fortsatt etter, med bare 47% av deres brutto nasjonalprodukt og 25% av sin sysselsetning tilknyttet til tertiærsektoren.» (3)

Før vi drøfter klasseinnholdet i tertiærsektoren, er det nødvendig med noe innledende bemerkninger.

1. Det er ikke tertiærsektoren som dominerer verdensøkonomien, men de multinasjonale selskapene hvis hovedaktivitet er produksjonen av varer. Her er en klassifisering (4) som sammenligner størrelsen av noen stater med 10 av de viktigste multinasjonale selskapene* (forretningsvolum), i nedstigende rekkefølge:

Indonesia
*General Motors
Tyrkia
Danmark
*Ford
Sør Afrika
*Toyota
*Exxon
*Royal Dutch/Shell
Norge
Polen
Portugal
*IBM
Malaysia
Venezuela
Pakistan
*Unilever
*Nestle
*Sony
Egypt
Nigeria

Den konsentrerte størrelsen av de to viktigste multinasjonale selskapene er sammenlignbar med India eller Nederland, og de tre viktigste multinasjonale selskapene med Russland eller Mexico, mens de fire viktigste selskapene kan sammenlignes med Stor Britannia.

2. I 1993 hadde Frankrike og USA 4 henholdsvis 18.1 millioner lønnsmottakere i industrinæringen, av en total yrkesaktiv befolkning på 25 henholdsvis 139 millioner, mens Mexico hadde 850.000 av en yrkesaktiv befolkning på 33 millioner. I den samme industrinæringen hadde Frankrike og USA 0.2 og 1.2 millioner uorganiserte arbeidere mot Mexicos 1.5 millioner. Disse landa er medlemmer av OECD (organisasjon for Economic Cooperation and Development ) i kraft av å ha samlede statistikker.(5) Disse viser den talmessige viktigheten av lønnsmottagere i industrinæringen i de to viktigste industrialiserte landa (Frankrike og USA) hvor tertiærnæringen er den viktigste sektor. Sammenligninga med Mexico er selvbevisende.

3. Utviklinga av tertiærsektoren kan ikke skjule kreftsvulsten som vokser innenfor det kapitalistiske systemet, det økende gapet mellom den tilgjengelige arbeidskrafta på verdensmarkedet og de jobbene som fins.(6)

De borgerlige ideologene ser ingen løsning innefor kapitalismen som er i stand til å absorbere den konstant økende ekstra arbeidskrafta. I industrisektoren så vel som i service sektoren søker utbytterne særlig å øke profitten ved å redusere den permanente arbeidsstyrken til et lite antall kvalifiserte arbeidere omgitt av fleksible deltidsansatte. Sett bort fra krig, hungersnød og massakre har ikke kapitalismen noen løsning på arbeidsledighets problemet ( se tabell nedenfor): «Viss antallet av arbeidsledige blir regnet med, må nesten en milliard nye arbeidsplasser skapes i løpet av neste tiår. Dette betyr en økning i ansettelser på mer enn 4% i 1990 åra, selv om dette tallet har forblitt under 3% i gjennom 80 tallet.» (6).

Tabell 3:

I dag er det praktisk talt ingen av de kapitalistiske landa som er i stand til å ta hånd om dette sysselsettingsnivået – ikke engang landa i Øst og Sørøst Asia som inntil få måneder siden ble regnet som modeller(6). De land som har vært i stand til å håndtere sitt sysselsettingsnivå, lavt riktignok har gjort dette ved å senke lønningene og ved å vende tilbake til deltidsjobber. I 1996 var den offisielle arbeidsledigheta i de industrialiserte landa på 7.7%, unntatt Japan med 3.3% ledige(7). I april 1998 er det forventet å være rundt 6-7% i Japan (8). Etter finanskrisa i 1994 mistet mer enn en million mexicanere arbeidet i løpet av få måneder (9)

Definisjonen av klasser er basert på forholdet til produksjonen

Lenin definerer klasser på følgende vis: «Klasser er grupper hvor den ene kan leve av den andres arbeid, som kan tilegne seg produktet av den andres arbeid».(11) «Og hva er klasser i alminnelighet? Det er hva som skal til for at en del av samfunnet kan tilegne seg arbeidsproduktet fra den andre delen. Viss en del av samfunnet tilegner seg all jord, vil det bli en klasse av godseiere og en klasse av eiendomsløse bønder. Viss en del av samfunnet eier fabrikkene, aksjene og kapitalen mens den andre delen må arbeide i disse fabrikkene, vil det bli en klasse med kapitalister og en annen med proletarer.»(12), og han legger til: «Eksistensen av klasser har blitt til i kamp og utvikling. Det er ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. Det er ingen kinesisk mur mellom arbeidere og husmenn».(13). Med henblikk på den aktuelle situasjonen i de industrialiserte landa: Så er det ingen vegg som skiller mellom lønnsmottagere i industrisektoren og de som befinner seg i servicesektoren.

Det som er det mest karakteristiske ved de kapitalistiske produksjonsforholda, er at eierne av produksjonsmidlene betaler arbeiderne en lønn som ligger under verdien av de varene de produserer, varer som byttes på markedet. Forskjellen mellom verdien av arbeidskrafta og den verdien som arbeidskrafta skaper, er merverdien. Kapitalistene tilegner seg merverdien i form av profitt, patentrettigheter, rente, fordringer på lån etc. Ikke alle lønnsmottagere innen den private sektoren produserer varer. En stor del av arbeiderne i den private sektoren selger ikke arbeidskrafta si til vareproduksjonen, men nyttes av banker og kommersiell kapital for å sikre deres del av merverdien fra vareproduksjonen. Uansett om arbeidskrafta brukes til produksjon av varer eller om den nyttes i servicesektoren handler det alltid om å utnytte arbeidskrafta slik at prisen på denne ligger under den verdien som den skaper. Dette forholdet mellom arbeid og kapital er basis for dannelsen av arbeiderklassen, og dette forholdet gjennomsyrer hele det kapitalistiske samfunnet. Selvsagt er ikke alles arbeid underlagt disse betingelsene. En uavhengig kunstner, en småbonde, en statsansatt eller en privatpraktiserende advokat er eksempler på andre tilknytninger til produksjonen innenfor det kapitalistiske samfunnet. Men også deres virke er bestemt av de grunnleggende produksjonsforhold.

Ut fra dette kan en bemerke følgende ved dagens kapitalistiske samfunn:

a) Lønnsarbeid blir byttet mot kapital:
-Industriarbeid: Dette arbeidet produserer varer, og dermed merverdi.
-Arbeid i tilknytting til finans og kommersiell virksomhet: Dette arbeidet er nødvendig for overføring av merverdi.

I monopolkapitalen og de multinasjonale selskapenes periode, er skillet mellom disse to typer av lønnsarbeid ofte minimalt.

b) Lønnsarbeid som er et resultat av skattlegging: Dette dreier seg vanligvis om statsansatte. Lønningene og arbeidsmetodene er direkte bestemt ut fra monopolkapitalens interesser. Dessuten fører bølgen av privatisering til en reduksjon av denne gruppa, og disse innlemmes i kategori (a).

c) De uavhengige arbeiderne: På grunn av sine livsbetingelser står noen av disse nær småborgerskapet, mens andre står arbeiderklassen nærmest, for eksempel bønder, kunstnere, eller kjøpmenn som bundet til de multinasjonale selskapene av urettferdige kontrakter, og som i virkeligheten ikke har annen selvstendighet enn navnet og tankene om seg selv.

d) Borgerskapet som dominert av monopolborgerskapet, i kamp mot arbeiderklassen, som bare kan seire under ledelse av det industriproletariatet.

Klasser defineres ikke bare ut fra forholdet til produksjonen

En ingeniør som arbeider i en fabrikk kan produsere merverdi, men vanligvis tilhører han ikke arbeiderklassen. En statsansatt, eller en ansatt i et kjøpesenter eller i en bank, kan på grunn av sin sosiale posisjon og lønn, klassifiseres som arbeider.

Lenin har pekt på hvordan man definerer klasser:

«Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra
1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene
2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa.
3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer.
Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.»(14).

Et fjerde kriterium må legges til: Forholdet vis-à-vis statsapparatet(15), som er særlig viktig for å forstå hvorfor det undertrykkende maktapparatet og majoriteten av fagforeningslederne ikke tilhører arbeiderklassen.

Ut fra disse kriteriene er det mulig å bestemme hvorfor jernbanearbeidere, postmenn, telekommunikasjons og flyplass arbeidere tilhører arbeiderklassen, og hvorfor majoriteten av profesjonelle vitenskapsfolk og intellektuelle tilhører småborgerskapet, vaklende mellom borgerskapet og proletariatet. Uansett arbeiderklassen må ikke begrenses til bare å gjelde kroppsarbeidere, noe vi skal forklare mer detaljert.

Arbeiderklassen i Belgia

1. Det belgiske eksemplet er brukt for å lage en konkret klasseanalyse.(16) Her har antallet lønnsmottagere i den yrkesaktive befolkning steget fra 78% i 1966 til 83% i dag. I 1997 var 29% av den aktive befolkning (og 35% av lønnsmottagerne) klassifisert som «arbeidere», dvs kroppsarbeidere, hvorav 26% var kvinner og 74% var menn.

Antallet kroppsarbeidere har sunket med 30% mellom 1974 og 1997, og antallet lønnsmottagere i sekundærsektoren har sunket med 35%. I 1997 var 62% av lønnsmottagerne i fabrikk industrien kroppsarbeidere. De omfattet 15% av det totale antallet lønnsarbeidere. Disse utgjorde det industrielle proletariatet, kjerna i arbeiderklassen. Mellom 1974 og 1995, har antallet arbeidsledige steget fra 2% til 13%, mens det totale sysselsettings nivået har sunket med 1.5%.

2. I løpet av det samme tidsrom, har sysselsettingen blant kvinner steget med 7.5% sammenlinet med den totale sysselsettingen, mens det blant menn har sunket med 9%. Det passer borgerskapet bedre å ansette kvinner isteden for menn, fordi at samme arbeid er generelt dårligere betalt når kvinner utfører det, og det er lettere å påtvinge kvinner dårligere arbeidsbetingelser og deltidsansettelser. I virkeligheten er den kvinnelige reservearmeen betydelig, 57% av de arbeidsløse, men kvinner utgjør bare 43% av den yrkesaktive befolkningen.

I 1996, var 14% av lønnsmottagerne deltidsansatte, men 30% av kvinnene arbeidet deltid, sammenlignet med 3% av mennene. Det kan anslås at 60% av de kvinnelige lønnsmottagerne tilhører arbeiderklassen, selv om kroppsarbeid gjelder for bare 22% av alle kvinnelige lønnsmottagere.

3. I de industrialiserte landa, representerer fabrikkindustrien mindre enn en femtedel av etterspørselen etter ukvalifisert arbeid. (17) I Belgia omfatter ukvalifiserte arbeidere 11% av lønnsmottagerne. Intellektuelt arbeid er mer og mer integrert i produksjonen av varer. I aldersgruppen 25-29 år, har 24% av befolkningen i beste fall lavere allmen utdannelse, og derfor en svært redusert mulighet for å skaffe seg arbeid. 59% har høyere allmen utdannelse eller mer. Det er fra disse 83% som den yngre delen av arbeiderklassen rekrutteres. De tilbys usikre jobber, fleksible ansettelser og arbeidsforhold, og en rekke underordnede stillinger.(18) I dag utgjør de midlertidige arbeidsplassene 37% av tilgangen til det Belgiske arbeidsmarkedet.(19)

4. Mellom 1963 og 1966 økte andelen av jobber innen service sektoren fra 47.3% til 69.7%, mens det i sekundærsektoren sank fra 45.3 til 27.7%. Skillet mellom sekundær og tertiær sektor stemmer ikke med den marxistiske atskillelsen mellom produktive og uproduktive sektorer, mellom de tjenester som er nødvendige for merverdi produksjonen og de som ikke er det.(20)

I servicesektoren er det sterkest vekst i den kategori tjenester som ytes til selskaper, av den enkle grunn at en god del av de tjenester som ble ivaretatt av industri selskapene selv, nå overlates til spesial firmaer tilhørende tertiær sektoren: markedsføring, administrasjon, rengjøring og vedlikeholdsarbeid, sikkerhet, data support, produktutvikling og utvikling av produksjonsprosedyrer. Serviceandelen av «transport, lagerhold og kommunikasjon» representerer 7.4% av de sysselsatte.(16) En stor del stor del av denne andelen er integrert i den vareproduserende sektor. Et godt eksempel er f.eks. det amerikanske multinasjonale selskapet UPS som driver pakketransport vesentlig for industrien, og som startet en historisk streik sommeren 1997 for virkelige jobber, mot «hamburger jobber».

Andre service områder som, «finans service, fast eiendom, utleiefirmaer og service aktiviteter for selskapene», omfatter 10.6% av de sysselsatte. Spesielt omfatter denne andelen virksomhet som dreier seg om informasjonsteknologi, som i dag er helt avgjørende i forbindelse med enhver produksjonsprosess. Disse aktivitetene øker raskt, og har et stort omfang særlig p.g.a. det nært forestående 2000 års skiftet, innføringen av Euroen, og den alt mer akselererende bruk av data teknologi i alle former for vareproduksjon og service. I Belgia er det et fortløpende behov for mellom 5000 og 20000 høyt utdannede dataspesialister. Kapitalistene er svært bekymra over denne situasjonen, ikke bare fordi dette senker den økonomiske aktiviteten, men også fordi uten en reservearme i informasjonsteknologien, øker lønningene mer enn hva som kan godtas. Det er derfor arbeidsministeriet søker samarbeid med IBM for å få utdannet flere tusen dataspesialister så fort som mulig, for nettopp å unngå tap av merverdi.(21) Ønsket er ikke bare å dekke behovet i denne sektoren, men også å få skapt en reservearme så fort som mulig.

Utviklingen av en «serviceøkonomi» uavhengig av produksjonen er en illusjon. Servicesektoren kan bare vokse i samband med en sterk industrisektor. Et raskere omslag av konstant kapital (maskiner og lagerbeholdning) er for tiden en av de viktigste oppgaver for eierne, for å øke profitt avkastningen. Mer omfattende bruk av servicetjenester, og utvikling av nye taes i bruk for å skynde på dette omslaget. Ved å overlate spesialoppgavene til serviceselskaper som tar hånd om slike for flere kapitalister samtidig, er den produktive sektoren i stand til å produsere på den mest profitable måten. Derfor er følgende utvikling viktig: Den nye teknologien fører til at dataunderstøttet produksjon blir innført i alle deler av produksjonsprosessen (av varer og tjenester). Økt spesialisering og bruk av underleverandører, produksjonen og de tilknyttede tjenestene blir mer vevd inn i hverandre, mens skillet mellom materielt og ikke materiell produksjon stadig blir vanskeligere å sette. Mange operasjoner som regnes som «service», er i virkeligheten integrert i den produksjonsprosessen de er tilknyttet. (20)

5. Sammensmeltingen/foreningen av privat og statsansatte.(22)

Innenfor produksjonsprosessen, har utviklingen av teknologi som i hovedsak retter seg mot faktorer som kontroll og ledelse, ført til en økning av det intellektuelle arbeidet. Mer kvalifisert personell kreves. I en avansert dataunderstøttet produksjon, blir kontroll oppgaven den viktigste. Men uansett så har alle spådommer om at det fysiske arbeidet snart vil forsvinne, vist seg å være feil, og at robotisering utvikler seg mye saktere enn hva man opprinnelig trodde. Fabrikkarbeideren forblir det uunnværlige ledd i produksjonen av varer og merverdi, han er arbeiderklassens spydspiss. Å få jobben gjort beror først og fremst på arbeiderens fysiske og intellektuelle arbeid, hvilket betyr mer intens og krevende arbeid, for å produsere mer merverdi.

På den ene sida gir dette arbeideren en større styring av produksjonen, og krever flere kvalifikasjoner, og evne til å beherske mer komplekse oppgaver. På den andre sida, er vi vitne til en proletarisering av intellektuelt arbeid. Mange oppgaver som tidligere var adskilt fra produksjonen, har nå blitt en del av den. I overensstemmelse med det «Taylorske» konseptet, er intellektuelt arbeid sammensatt av standardiserte elementer som overføres til datamaskinen. Og derfor faller en enda større del av de ansattes ytelse inn under arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene blir mer og mer lik – for alle ansatte – de som gjelder for de arbeiderne som står i den direkte produksjonen. De ansattes status og lønn, viser heller ikke at deres stilling styrkes, reformistenes tro på en økning av småborgerskapet stemmer dårlig, for tendensen viser snarere en økt proletarisering av større arbeidsgrupper.

Dette er ikke bare tilfelle for service virksomhet i direkte tilknytning til produksjonen, men gjelder for hele service sektoren, offentlig så vel som privat, også for områder hvor kommersielle hensyn ikke skulle være fremtredende. Alle innstramminger som borgerskapet har påtvunget offentlig og ikke-kommersiell virksomhet, har ført til rasjonalisering, og etableringer av «uavhengige kontraktørfirmaer». Dermed har profitt og markedstyringen helt overtatt for hensynet til folks nytte av disse tjenestene. Dette har også ført til en gradvis fjerning av offentlig ansattes rettigheter, som garantert jobbsikkerhet og pensjonsfordeler som andre ikke har hatt.

Offensiven for å privatisere statens tjenester, og å gjøre disse til objekt for profittinteresser, har bidratt til at området for økt kapitalistisk utnytting har vokst. Privatisering av transport og kommunikasjonssektoren, sykehusene og utdannelsinstitusjonene, har mangedoblet antallet lønnsmottakere som henter sitt utkomme fra privat kapital istedenfor inntekter som stammer fra skattlegging.

Kapitalismen lar ikke bare lønnsmottagerne konkurrere mot hverandre, men også mot maskiner. Den søker å sette produksjonen av service i konkurranse med produksjonen av varer, i den hensikt å mangedoble profitten: Bank-, forsikrings- og offentlig ansatte opp mot salgsautomater, lærere opp mot multimedia sett, helsepersonell opp mot medisinske pakkeløsninger. Mens de sliter med konkurransen, særlig fra maskinene, må alle lønnsmottager, intellektuelle så vel som kroppsarbeidere, bli henvist til rollen som vare i det kapitalistiske systemet, en mus i kattens klør. De proletariseres.

Men de vil bare la seg lede av proletariatet i de store selskapene dersom de revolusjonære fagforenings folka, og kommunistene gjør en god jobb. Påvirkningen fra kommunistene fra the Worker’s Party of Belgium (PTB) og av fagforeningsfolk i fabrikkene til Clabecq, Catepillar og VW, og lærernes og elvenes kamp i 1996, viser veien fram.

Samme med kampen for den offentlige sektor i 1998. For å si med Lenin: «Klassebevisstheten skapes ved kamp og utvikling». Det står ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. (….Marx) krevde vitenskapelige undersøkelser, og lærte oss at en klasse vokser gjennom klassekamp, og at den må hjelpes til modning.» (23)

«Det kommunistiske Manifest», synes å ha blitt skrevet i Brussel senest i går, ikke bare for å rettlede oss i arbeidet blant arbeiderne i de store fabrikkene, men også blant lønnsmottagere som har blitt proletarisert: «Som følge av den økende konkurransen borgerne i mellom, og av den etterfølgende kommersielle krisen, har lønningene blitt mer og mer usikre, den konstante og stadig større perfeksjoneringen av maskineriet gjør forholdene for arbeideren ennå mer prekær. Den individuelle konflikten mellom arbeider og borger, fremstår mer og mer som en konflikt mellom to klasser. Eksistensen av en herskende borgerklasse, som har som den viktigste oppgave å akkumulere kapital på få hender. Kapitaldannelsen, og dens vekst og betingelser, er knyttet til eksistensen av lønnsarbeidet, som eksklusivt bygger på konkurransen mellom arbeiderne. Industriens utvikling, hvor borgeren er virkemidlet, uavhengig av hans vilje, og uten motstand, erstatter arbeiderens isolasjon som følger av konkurransen, med deres revolusjonære forening. Mer enn noe annet, skaper borgerskapet sin egen gravlegger».(24)

Arbeiderklassen internasjonalt

I verdenssammenheng vokser vareproduksjonen mye hurtigere enn antallet jobber, og veksten i nye jobber går så mye saktere enn økningen av tilgjengelig arbeidskraft (25).»Utviklingen av storindustrien fjerner selve grunnlaget for det etablerte systemet for produksjon og tilegnelse under føttene på borgerskapet.»(26) «Det borgerlige system har blitt for begrenset til å holde rikdommen innenfor det.(27)

I virkeligheten, «i 1990, var det i hvert fall 35000 overnasjonale selskaper, med mer enn 15000 forgreninger utenlands. Av de 22 millioner mennesker de sysselsatte utenlands, var nesten 7 millioner direkte ansatt i utviklingsland, omtrent 1% av den yrkesaktive befolkning i disse. Vi burde legge til et tilsvarende antall mennesker som arbeidet for disse som underleverandører eller service ytere».(25)

I de industrialiserte land, har de multinasjonale selskapene skapt arbeidsløshet og svekket lovverk. I den Tredje Verden, organiserer de underutvikling på en tvilsom måte, ved at de utnytter fullstendig mindre enn 2% av den yrkesaktive befolkning, og lar de øvrige 98% forkomme. I de tidligere sosialistiske landa oppfører de seg på samme vis.

De multinasjonale selskapene og verdens kapitalister vil grave sin egen grav, på betingelse av at kommunistene enes i prosessen med å forene det internasjonale proletariatet.

 

Fotnoter:

1) Le Manifeste du Parti communiste, Etudes Marxistes 41/98, EPO, Kap.1.s.103

2) L’Etat du Monde, 1998, La Découverte(paris)

3) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.46

4) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.102, 220-221, 242

5) La base données STAN de l’OCDE pour l’analyse de l’industrie 1975-1994, 1995(Paris); s 126-127,226,348-349

Statistiques des structures industrielles 1994, fra 1996,,OCDE (Paris), s.226-267,120, 219. Jfr fotnote 2 og 4

6) Se fotnote 3, s.41-47

7) World Economic Outlook,oktober 1997, International Monitary Fund (Washington9, s.171

8) Eco-Soir, Le Soir (Bryssel), 24 april 1998, s.2

9) Se fotnote 4, s.97

10) The World. A Third World Guide 1995/96, s.28

11) Lenin: «Den 7.kongress til de russiske sovjeter», seksjon 4, volum 30, s.256

12) Lenin: «Oppgavene til ungdomsorganisasjonene», volum 31, s.302

13) Lenin: «Diskusjonen på den 3. Kongressen til de russiske fagforeninger», volum 30, s.525

14) Lenin: «De store initiativet», volum 29, s.425

15) Jo Cottenier og Kris Hertogen, «Le temps travaille, Année 1997», Institute national de statistique (Bryssel)

16) «Statistiques sociales. Enquete sur les forces de travaille, Année 1997, Institute national de statistique (Bryssel).
«La population active en Belgique», 1.le pays – Situation au 30.juin 1995″, «2, Récapulatif depuis 1970», Ministere fédéral de l’emploi et du travail, mai 1997 (Bryssel)

17) Se fotnote 4, s.99

18) Se fotnote 15, s.184

19) Le Soir (Bryssel), 11-13.04.98, s.15

20) Se fotnote 15, s.180-182

21) Le Soir (Bryssel), 4-5.04.98, s.15

22) Se fotnote 15, s.182

23) Lenin, Volum 30, s.525-526

24) Se fotnote 1, s.105 og 106

25) Se fotnote 4, s.38 og 41

26) Se fotnote 4, s.108

27) Se fotnote 4, s.103

 

Dette er første del av artikkelen, «Globalization on trial: Crisis and class struggle in East-Asia som ble i tidsskriftet Monthly Review, september 1998. Del to kommer i nr.2/98 av Røde Fane. Men du kan lese den her: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia. Artikkelen er oversatt av Helge Hasselgreen.

---

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, «Det asiatiske mirakel». De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete «Nytenkning om Asias mirakel». Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10 000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300 000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2/1 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumuleringI mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4/6 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7/3 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sørkorea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3 % første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18/5 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities(datterselskap til Royal Bank of Canada, oversettersanm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt.(1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500 000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter:

1). Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.

2). Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, s.54, utgitt av Røde Fane, 19983)Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), s. 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, s. 12-23.

3).

4). Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.

5). Karl Marx, Kapitalen, bind. 1. s

Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren som underviser ved York University i Toronto. Han har skrevet boka «Against the market: Political Economy, Market, Socialism and the Marxist Critique», 1993.

 

---

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.»

(Karl Marx i «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi»)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen «Til jødespørsmålet» fra 1843 og i artikkelen «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi» fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte «Økonomisk-filosofiske manuskripter» som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

1)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.

2)Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.

3)Samme verk, side 68.

4)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.

5)Samme verk, side 191.

6)Samme verk, side 191.

7)Samme verk, side 193.

8)Samme verk, side 194.

9)Samme verk, side 195.

10)Samme sted.

11)Samme verk, side 198.

12)Samme sted.

13)Samme verk, side 199-200.

14)Samme sted.

15)Samme sted.

16)Samme verk, side 200-201.

17)Samme verk, side 201.

18)Samme verk, side 202.

19)Samme verk, side 204.

20)Samme verk, side 205-206.

 

Artikkelforfatteren er styremedlem i Human-Etisk Forbund, Oslo Fylkeslag.

---

Vi bor i et demokratisk land, med lik rett til å dyrke og holde fast ved vår egen livsstil, vår egen kultur og vår egen religion eller livssyn – tror vi.

Les hva Grunnloven sier:

-§2: «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

-§4: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandheve og beskytte denne.»

-§12b: «Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til statens offentlige Religion.»

Derfor har vi kristen formålsparagraf i skolen, prester på sykehusene (med full innsynsrett i pasientjournalene), og en rikskringkasting med kristne innslag i mange flere programmer enn vi forestiller oss. Kirken har en rekke særfordeler på områder, vi til daglig ikke skjenker en tanke. Den norske kirke har forrang i offentlige reguleringsplaner når det gjelder tildeling av arealer for kirkebygg. Den norske kirken har ansvar for forvaltning av gravlundene, dette medfører blant annet obligatorisk vigsling av jorden, som igjen forhindrer troende muslimer i å bli gravlagt der. For et par år siden var kirken i opprør, fordi NRK hadde samlet alle sine påske-gude-programmer i P1 og holdt av P2 til oss andre. Regelen om regjeringens statskirkemedlemskap fører ved hver regjeringsdannelse til hykleriske innmeldelser i statskirken eller unødvendige organisatoriske omveltninger i departementene.

Mange familievernkontor blir drevet av statskirken, og i Trondheim er det nå oppe et forslag i bystyret om å nedlegge det kommunale familievernkontoret og la de kristne overta all familierådgivning. Også i fengslene har presten enerett på å gi støtte og åndelig veiledning. Hvis institusjonspresten gir tillatelse, kan andre trossamfunn få adgang til institusjonen, men de er underlagt prestens tilsyn. De får heller ingen økonomisk godtgjørelse for sitt arbeid.

I skolen er det nøytrale livssynsfaget nedlagt og erstattet av et fag som kaller seg kristendom med livssyn. Det betyr kristendom i de små klassene og litt flørting med andre religioner og livssyn, når de uskyldige små er blitt modne nok til det. De formodes å være det, når de kommer opp i 7., 8. og 9. klasse. Norge er det eneste land i Europa, som har et slikt skolefag uten mulighet for fritak for elever med andre religioner eller livssyn. Og det eneste landet i Europa med kristen formålsparagraf.

Human-Etisk Forbund er ikke imot kristne familievernkontor eller prester på sykehus, men vi reagerer sterkt på at dette ansees som det eneste naturlige og gode, og at alternativer ikke er nødvendige. I sommer gikk det i avisene en hissig debatt om hvorvidt HEF sine utdannede støttepersoner skulle få slippe inn på sykehusene for å gi støtte til mennesker i krise som ikke er kristne, og som ønsket en annen enn sykehuspresten å snakke med.

Hva er humanetikk?

I dag har HEF ca. 60.000 medlemmer. HEF er en organisasjon for mennesker som, ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Forbundet legger til grunn for sitt arbeid de humanistiske idealer og prinsipper som kommer til uttrykk i FNs erklæring om Menneskerettighetene av 1948. Vi ønsker menneskerettighetsidealene satt i religionens sted i Grunnloven som statens etiske ståsted.

Ingen unngår livets vanskelige spørsmål, som hvorfor vi ble født? Hva skjer med oss etter døden? Er det mulig å skape en verden uten ondskap? Noen mennesker finner sine svar i religionene, mens andre ikke gjør det. Noen av disse kaller seg humanetikere og er medlemmer av Human-Etisk Forbund.

Det humanetiske livssyn har ingen hellige bøker eller dogmer. Mens religionene ser det som sin misjon å gi svar, mener humanetikeren at det er viktigere å stille spørsmål. Humanetikken er et verdslig livssyn. Det baserer seg på den kunnskap og innsikt vi mennesker skaffer oss, på vår evne til å forstå og evnen til følelsesmessig innlevelse. Det legges stor vekt på fornuften, men følelser og fantasi er også viktig.

Hva vil humanetikken?

Som skrevet annetsteds i denne artikkelen, bygger HEF på FNs menneskerettigheter. De er en viktig del av humanismens etikk.

Det humanistiske verdensforbund, som vi er medlem av, uttrykker i 10 punkter hva humanismen står for. Punkt 1 sier at humanismen er en moralsk overbevisning om at vi mennesker har ansvaret for livet på jorda. Derfor er mange medlemmer av HEF meget opptatt av miljøspørsmål. Humanetikere anser prinsippet om selvbestemmelse som viktig. Når andre mennesker bestemmer for deg, har du verken ansvar eller frihet. Selvsagt må vi ta hensyn til hverandre, slik lover og regler bestemmer.

Humanetikkens tre bein

-Virkeligheten: Det som finnes, det er virkelig, det eksisterer. Men finnes det noen «høyere makt» eller en styrende intelligens i universet? Ateistene avviser det, agnostikerne sier at det spørsmålet lar seg ikke besvare i dag. I HEF finnes det både ateister og agnostikere.

– Mennesket: Den greske filosofen Protagoras sa at «mennesket er alle tings målestokk». Den tyske filosofen Kant har sagt at mennesket må være vårt eget formål. Begge disse beskrivelsene er en del av det humanistiske livssynet. Mennesket kan ikke reduseres til et middel for noen høyere eller viktigere hensikt.

– Etikken: Den norske betegnelsen humanetikk har med etikk i selve navnet. Det er det ikke alle humanistorganisasjoner som har. HEF legger særlig stor vekt på etikkens rolle. Tanken om gjensidighet står sterkt. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev humanetikeren Arnulf Øverland.

Viktige verdier

-rettssikkerhet og respekt for enkeltmenneskets privatliv, retten til å bestemme over sitt eget liv

-respekten for liv og helse

-respekten for folkestyret eller demokratiet

-at alle skal behandles likt uansett kjønn, hudfarge, etnisk bakgrunn, religion og livssyn eller politisk oppfatning. Mennesket skal ikke vurderes ut ifra sin eventuelle nytteverdi for samfunnet. Alle er likeverdige.

Demokrati

Et viktig poeng for forbundet er utdyping av demokratibegrepet. For mange later demokrati til å være det samme som flertallstyranni. Respekt og tumleplass for minoriteter er etter vårt syn et ufravikelig element i demokratiet. Vi har derfor i mange år arbeidet for livssynsfrihet i utdanning og annen offentlig virksomhet.

Ytringsfriheten er av og til et dilemma for HEF. Ubetinget ytringsfrihet kan brukes til å undergrave andre menneskerettigheter, som for eksempel beskyttelse mot hetspropaganda, som er nedfelt i norsk lov, og vernet om privatlivets fred. Dette er spørsmål som det ikke finnes noe eviggyldig svar på. Men så lenge det diskuteres, blir mennesker klar over sine egne etiske holdninger. Det er kanskje også bra å ikke være for skråsikker? Er man for sikker, slutter man å tenke, for da har man funnet sannheten. Nysgjerrighet er det motsatte av sikkerhet/forstokkethet. Skal man i ytringsfrihetens navn ha «rett» til å tråkke på det, andre mennesker holder hellig? Skal prestene ha «rett» til i morgenandakt etter morgenandakt på NRK å kalle annerledes troende for hedninger? Hadde Rushdie «rett» til å krenke islam? Har ikke-kristne «rett» til å gjøre narr av kristendommen? FNs menneskerettigheter knesetter en grunnleggende standard for respekt for annerledes troende.

En reell respekt må også omfatte dem, som en er uenig i. HEFs formålsparagraf spotter ingen andre livssyn, vi vil at alle livssyn skal behandles som likeverdige.

Et annet spørsmål, som diskuteres ivrig i HEF for tiden, er spørsmålet om selvbestemt død. Begge parter har respekt for livet som rettesnor, den gir seg bare forskjellige utslag. Jeg legger ikke skjul på at jeg tilhører den fløyen i HEF som går inn for selvbestemt død.

Etikk

For et forbund som har FNs menneskerettigheter som grunnpilar, er det spesielt interessant å veie menneskerettighetstanken mot de ulike etiske kategoriene: sinnelagsetikk, nytteetikk, pliktetikk og konsekvensetikk.

– Sinnelagsetikken legger vekt på å ville gjøre det rette. Man har ikke alltid full oversikt over konsekvensene av ens handling, derfor kan det ikke være resultatene som teller, men viljen til eller ønsket om å gjøre godt.

– Pliktetikk forbinder mange med gammeldags skikk og bruk. Samtidig er pliktens følgesvenn nettopp rettigheten for den andre part. Menneskerettighetene medfører en plikt for oss til ikke å krenke andre menneskers rettigheter. Hos Kant måles den gode viljen ut fra plikten til å følge den morallov som Kant mener at alle mennesker, som fornuftsvesener, er utstyrt med.

– Konsekvensetikk som blant annet Kristian Horn, forbundets grunnlegger, la vekt på, er også meget aktuell: visse handlinger har uvegerlig som konsekvens at menneskerettighetene krenkes for dem som er berørt av handlingene. Konsekvensetikken legger ikke vekten på sinnelaget, men på resultatene. Humanetikere kan også erfare at «moderne» kristne for eksempel kan vise en etikk i samsvar med psykologisk realisme og menneskerettigheter som er langt bedre enn folk som ikke er opptatt av livssyn og etikk.

– Nytteetikk vektlegger konsekvensene av våre handlinger.

Menneskerettigheter

I år fyller FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene 50 år. Vel 160 stater har i løpet av disse årene sluttet seg til erklæringen. I Norge har vi nå fått en egen formulering i vår Grunnlov (§110) om at staten er forpliktet til å følge erklæringens bestemmelser. Menneskerettigheter er ikke forblommede vendinger reservert til feststemte anledninger. Menneskerett er en etablert juridisk virkelighet og en rekke saker er brakt inn for pådømmelse i internasjonale rettsorganer. I fjor ble faktisk den norske stat dømt for å ha krenket en mor i en barnevernsak. Blant annet Human-Etisk Forbund har varslet at organisasjonen om nødvendig vil bringe det nye kristendomsfaget inn for domstolen i Strasbourg.

Hva som er «menneskerett» er ikke så enkelt å avgrense. Selvsagt omfatter menneskerettighetene de klassiske frihetsrettigheter som ytringsfrihet, men de gjelder også for eksempel frie valg og minstekrav til levestandard og undervisning. «Menneskerett» er et relativt og dynamisk begrep og altså gjenstand for endring. Akkurat som nasjonal lovgivning er menneskerettigheter formaliserte produkter av politiske prosesser. Det betyr at vi noen ganger må tolke dem dynamisk i den forstand at de kan utvides, mens andre ganger må tolkningen være restriktiv, særlig når de kommer under politisk press.

Menneskeretten omhandler særlig to forhold. Det ene er forholdet mellom statsmakten og borgerne og hvilke inngrep staten kan anvende. For det andre skal menneskeretten regulere fundamentale problemer som den enkeltes fysiske og psykiske integritet, rett til innsyn i offentlige saker, muligheten til medinnflytelse i den demokratiske beslutningsprosessen m.v. Menneskeretten er med andre ord ikke bare en regulering av frihetsrettigheter som beskytter borgerne mot statens adgang til å gripe inn i det politiske liv og den enkeltes privatsfære. Menneskerett omhandler også borgernes krav på statlige ytelser. I tillegg kan vi si at statens forpliktelse til å sikre en bestemt rettstilstand kan få virkninger for borgerne seg imellom.

En viktig side ved menneskeretten er at de rettighetene som er inntatt, er minimumsregler. Det vil med andre ord være fullt mulig for Norge å innføre et høyere beskyttelsesnivå for den enkelte borger enn det menneskerettighetserklæringene inneholder.

Den enkelte borger kan selv reise sak for Menneskerettighetsdomstolen. Det betyr imidlertid ikke at sak kan reises direkte. Først må man gjennom hele nasjonens rettsapparat. Etter det kan en regne med at det tar ca. fem år før saken kommer opp til behandling. Denne siden ved håndhevingen av menneskeretten er selvsagt et stort problem og de fleste av oss vil vel tåle en krenkelse i stedet for å gå gjennom en så omstendelig og tidkrevende prosess.

I prinsippet er menneskeretten overordnet nasjonal rett. Det betyr ikke at for eksempel Norge konkret må ta menneskerettighetene inn i lovteksten. Som medlemsland er likevel Norge forpliktet til å anvende menneskeretten ved utøvelse av norsk lov. Konkret så vi menneskeretten anvendt i en sak i Bergen hvor de tiltalte ble funnet skyldige, men hvor de ikke ble idømt straff fordi politi og påtalemyndighet hadde krenket menneskeretten ved å bruke altfor lang tid på saksforberedelsen.

Som utgangspunkt skal bestemmelser og avgjørelser etter menneskeretten iverksettes straks. Det betyr at forvaltningen og domstolen plikter å medta menneskerettslige forpliktelser ved saker de har til bedømmelse, også sivile søksmål. Dommer etter menneskeretten er endelige.

Menneskeretten gir hver enkelt av oss juridiske rettigheter og beskyttelse som skal gjenfinnes i nasjonal lovgivning og praksis. Det er ikke tilstrekkelig at den enkelte stat innfører formelle regler. Det skal være en materiell (reell) beskyttelse.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble selvsagt ikke etablert for å erstatte regjeringer eller undergrave deres autoritet. Det er derfor en skjønnsmargin hvor domstolen forutsetter at de lokale myndigheter har vært bedre egnet til å treffe sin beslutning. Men denne skjønnsmarginen kan ikke være så vid at staten alltid blir frifunnet.

Det fine med menneskerettighetene disse snart 50 årene er at de har vist seg å ha reell betydning for beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter, ikke minst i forhold til statsmakten. Mange mennesker har fått oppreisning etter å ha brakt sine saker den lange veien inn for internasjonale rettsorganer.

Er det bare prat med HEF?

Human-Etisk Forbund er blant annet et alternativ til religiøse institusjoner. Grunnfjellet er vårt seremonitilbud, som frivillige skolerte medlemmer arbeider med ut over hele landet. HEF arrangerer navnefester, ungdomsfester, bryllup eller partnerskapsinngåelser og begravelser. Ungdomsfestene er et alternativ til den religiøse konfirmasjon, bar mitzwah etc. Ca. 14% av Norges ungdom (1996) velger ungdomsfest framfor en religiøs seremoni. Forbundet har utarbeidet en egen lærebok, hvor det er lagt stor vekt på selvstendig tenking og stillingtagen, det undervises blant annet i kampen mot rasisme, for likestilling, moraletikk og seksualitet, og de store verdensreligioner.

HEF har i de store byene omsorgsutvalg, som driver støttetelefoner og tilbyr personlige samtaler, og organiserer støttegrupper for mennesker i ulike krisesituasjoner. I Oslo har vi med stor suksess arrangert kurs i kommunikasjon og konflikthåndtering for ektepar eller samboere.

Lenge før Bondevik nedsatte sin verdikommisjon, har HEF rundt om i det ganske land arrangert seminarer og møter hvor det etiske aspektet ved samfunnets organisering og diverse problemer er satt i fokus.

HEF er partipolitisk uavhengig, men vi markerer oss i livssynspolitiske spørsmål. Vi prioriterer arbeid mot diskriminering etter rase, kjønn, seksuell legning eller religion. Vi er for en liberal asylpolitikk. Vi støtter partnerskapsloven og har et eget utvalg, «rosa utvalg» som blant annet har utgitt heftet, «Homofili og humanetikk».

HEF har kjempet hardt mot det nye registeret for medlemsskap i statskirken, som kort fortalt gikk ut på at alle som ikke aktivt var registrert i andre trossamfunn, automatisk ble regnet som medlemmer av statskirken. Det ville få store økonomiske uttellinger for statskirken. Takket være iherdig innsats fra HEF skal nå hver norsk borger få et skriv om mulig medlemsskap i statskirken.

De viktigste kampsakene for HEF i øyeblikket er kampen for å få endret Grunnlovens §2 om at Norge er et evangelisk-luthersk land, å få skilt stat og kirke og kampen mot det nye kristendomsfaget.

HEF er medlem av IHEU og har søsterorganisasjoner i de fleste nordeuropeiske land, i USA, Latin-Amerika, Afrika og i India. Svensk HEF er meget lite og dansk HEF finnes ikke mer. Forbundet i India har HEF i Norge stor kontakt med. HEF har blant annet støttet et senter for rehabilitering av kvinner, som var gitt til templene for å tjene som tempelprostituerte. Når de ble for gamle til denne beskjeftigelsen, ble de kastet på gata til et liv i tigging. I internasjonale humanistiske fora har HEF stor innflytelse. Human-Etisk Forbund i Norge er det forbundet som organiserer flest medlemmer i forhold til folketallet. Dessverre har vi på langt nær samme offentlige innflytelse som for eksempel i Belgia og Nederland, hvor det livssynsnøytrale tilbud er utbygget parallelt med de religiøse tilbudene, og finansiert av det offentlige.

Medlemsundersøkelser har vist at den typiske human-etiker er 35 år, kvinne, mor, offentlig ansatt og stemmer til venstre for gjennomsnittet. Medlem i Turistforeningen og ofte i Amnesty og Redd Barna. Kjenner du deg igjen? Meld deg inn! Kjenner du deg ikke igjen? Meld deg inn! Det er skummelt med et forbund av mennesker med for ensartede meninger.

Historie

16.juli 1845 fikk Norge sin første dissenterlov. Før den tid var det straffbart å melde seg ut av statskirken. Dissenterloven har endret seg opp gjennom årene, og adgangen til å ha andre livssyn er blitt utvida. Dissenterbegrepet ble avskaffet i norsk rett gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna», som ble vedtatt av Stortinget 13. juni 1969. Her ble det blant annet gitt adgang til å kreve det samme kronebeløpet pr. medlem i trossamfunnene i tilskudd fra kommune og stat, som statskirken fikk pr. medlem. I 1982 fikk livssynssamfunnene samme rett.

I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF) startet av Kristian Horn. Medlemstallet pr. 1/1 1996 var på 64.322. HEF er langt det største livssynssamfunn utenfor den norske statskirken. Forbundet er med i verdensorganisasjonen International Humanist and Ethical Union.

 

---

Overtro er uvesentlig. Det finnes mange viktigere emner som trenger undersøkelse, læring og debatt. Men nettopp derfor må vi bruke tid på det.

Det er et problem at mange folk blir overtroiske eller religiøse isteden for revolusjonære. Dette er særlig viktig i forhold til kvinnebevegelsen, med dyrking av det urkvinnelige, og til miljøbevegelsen, med tro på naturens egen vilje og hensikt overordna mennesket.

Med denne artikkelen ønsker vi å diskutere materialisme og idealisme, og vi ønsker å beskrive og forklare en bestemt retning innen overtro, nemlig astrologi. Vi ser astrologi som overtro, og vi ser overtro som religion. Vi mener at all religion er skadelig.

Hva er sannhet?

I diskusjoner om overtro er det ikke alltid enkelt å skille sant fra usant, rett fra galt og vitenskap fra overtro. Virkeligheten kan oppfattes totalt forskjellig av ulike personer i akkurat de samme fysiske omgivelsene. Hva er da sannheten?

Enhver subjektiv oppfatning av virkeligheten er ikke like riktig, like sann og like verdifull. Hvis A hevder at 2+2 er 4 og B hevder at det er 5, så er det forskjell på de to utsagnene. Det ene er riktig, det andre er galt. Sånn er det på noen områder, men ikke på alle.

Hvis A sier at det er varmt og B at det er kaldt, så kan de ha rett begge to. For varme og kulde er ikke objektive størrelser, sånn som tall er det. Hvis du har vaska opp i varmt vann og deretter stikker fingeren i en kopp nykokt kaffe, så virker kaffen kald, men hvis du tar fingeren fra et glass isvann til den samme kaffekoppen, så føles den varm. Kaffen er både varm og kald, det spørs på hva du sammenlikner den med. Varme og kulde er ikke objektivt. Temperatur derimot, kan vi måle objektivt.

Det samme kan vi si om kort og lang. En linje er kort eller lang i forhold til noe. Armen din er kort i forhold til en biltur, men lang i forhold til en meitemark. Men en meter er en meter. Det er objektivt. Problemet når vi diskuterer overtro, er at vi ofte diskuterer om en meter er en meter, om 20 grader celsius er 20 grader celsius, eller egentlig 50 i en annen dimensjon?

Vi må altså ha klare kriterier eller retningslinjer som er grunnlaget for diskusjonen om hva som er sant. Vi hevder at den eneste måten vi kan skaffe oss riktig kunnskap er gjennom praksis.

Vi nærmer oss et problem eller et område med en eller annen forhåndsteori, eller ide eller forestilling. Den teorien prøver vi ut i praksis: ved å prøve om virkeligheten oppfører seg etter teorien. Resultatet av praksisen er ny teori: enten er teorien bekrefta og forsterka, eller den blir endra eller forkasta.

Et eksempel: en liten gutt gikk på tur med oldemora si og så på planter og trær. Han hadde en forhåndsteori om hvordan ting utvikler seg i naturen: valp blir hund når den vokser, lam blir sau, fole blir hest, kalv blir ku. Så han pekte logisk på eineren og spurte oldemora om den ble furu når den ble stor. Klokt. Teorien var ikke dum, men den holdt ikke i forhold til praksis, og måtte revideres. Etter hvert som han får prøvd teoriene, endra dem og prøvd dem igjen, finner han trolig ut at også dyra er de samme når de er små og når de er store, men noen endrer navn underveis. Dette er en brukbar teori, inntil han en dag finner ut om larver og pupper og sommerfugler, da må teorien revideres igjen.

Dette gjelder individuell kunnskap. Men verden er nå så viselig innretta at menneskene ikke lever aleine. Vi trenger ikke finne ut alt helt på egenhånd. Vi trenger ikke finne opp alle teorier eller prøve dem ut i praksis sjøl. Vi lærer av andres erfaringer, av andres teorier og av andres eksperimenter og forsøk som kan bekrefte eller avkrefte teorier.

Når vi skal vurdere om noe er sant, så må vi måle det mot praksis, ikke nødvendigvis vår egen, men praksis som kan gjentas, eller som er godtgjort på et eller annet vis. Med andre ord, teoriene prøves ut gjennom forsøk som er etterprøvbare og kontrollerbare. Hvis ett forsøk viser at teorien ikke gjelder, må den forandres. Teorien skal gjelde under bestemte betingelser, eksperimenter skal kunne kontrolleres og gjentas av andre med samme resultat. Dette gjelder innen naturvitenskap. Innen samfunnsvitenskap gjelder andre krav til teorier. Astrologene hevder at de driver med vitenskap. Siden stjerner og planeter er en del av naturen må vi forutsette at det er naturvitenskapelige prinsipper som skal ligge til grunn for diskusjonen.

Teorien: Astrologi

Astrologi er læren om hvordan himmellegemer påvirker menneskenes liv. De fleste av oss kjenner til astrologien først og fremst gjennom ukebladhoroskopene, platte generelle beskrivelser som vi kan lese høyt og le av i festlig lag. Men mange betaler i dyre dommer for å få stilt sine personlige horoskoper, ut fra fødselsøyeblikket og nøyaktig fødselssted, solas, månens og de forskjellige stjernenes stilling i forhold til hverandre og til deg. Dette bestemmer dine egenskaper og ditt livsløp. En hobbyastrolog sier for eksempel: «Hva gjør deg unik? Planetenes stilling på fødselstidspunkt og sted. Hvor er ascendanten din? Den som forteller hvordan andre oppfatter deg.»

Det er selvfølgelig forskjellig hvor mye folk legger i dette. Noen tror fult og fast på det: alt er lagt i stjernenes makt, alt er forutbestemt. Langt flere tror «litt». Det betyr at de tror stjernene bestemmer noen av karaktertrekkene til en nyfødt baby, og at det er opp til foreldrene å styre oppdragelsen slik at de stjernestyrte evnene blir utnytta og de mindre heldige karaktertrekkene blir bekjempa. Horoskopene kan også, hevder mange, brukes til å forstå deg sjøl bedre, fortelle om dine egne muligheter, og hvilke farer og fallgruver du bør styre unna.

En av forfatterne er etter vestlig astrologi vekt, og kjennetegnes dermed ved sitt lune vesen og sans for ærlighet. Hun strever etter en varig livsbalanse og opphøyer likevektighet til et ideal. Hvis vi derimot skal tro på kinesisk astrologi, der alle som er født i samme år har grunnleggende samme egenskaper, er hun slange, som kjennetegnes ved å være rik på visdom og sjarme, romantisk og dypttenkende, styrt av intuisjon, og med en tendens til intrigemakeri.

Ikke mange tror virkelig på ukebladastrologi. Det oppfattes av de fleste som uskyldig moro. Men i Dagbladet eller på internett kan du se hvor mange som lever av å stille horoskoper, og så kan du begynne å fatte hvor utbredt denne troen er. Hva synes du om dette lille eksemplet fra en som tilbyr sine «vitenskapelige» tjenester på internett:

«Ingenting kan bli mer nøyaktig enn en kalkulasjon på data. Horoskopet du får, tar ikke bare hensyn til planetene og farten disse beveger seg i. Du får også tolkning av lykkepunktet, måneknuter, øst og nordpunkt, viktigste ressursstjerne osv. Pluto bruker f.eks. 247 år og 7 mnd. på sin ferd rundt solen. Vårt horoskop viser dette med 10 min. intervaller.

Astrologer som ikke bruker disse metoder vil bruke timer på å regne ut med tilsvarende nøyaktighet. Enkelte har uttalt at dataprogrammet som ligger til grunn for horoskoptolkningen er blitt et av verdens mest avanserte program for astrologer.»

Stjernene skal altså påvirke mennesket i fødselsøyeblikket. Det som påvirker kan dermed enten være lys eller gravitasjon.

La oss se litt på den første muligheten: Hvis det er lyset, må sola, den nærmeste stjernen, være det viktigste. Om fødselsen foregår om dagen eller natta er vesentlig, og om du blir født bak nedrulla gardiner, bak tjukke vegger eller under åpen himmel, og på hvilken side av jorda. Det siste er jo riktig: blir du født i sør, er sjansen for å bli fattig stor. Vi trenger ikke astrologi for å slå fast det.

Den andre muligheten er gravitasjon, altså tyngdekraft eller tiltrekning mellom ulike himmellegemer. Tiltrekningen mellom babyen og stjernene er ubetydelig. Gravitasjonen mellom jorda og sola er mye viktigere, og mellom dem som er til stede på fødestua. Med hensyn på gravitasjon, så har det større betydning om det er fire eller en til stede på fødestua enn hvilke stjerner som skinner i øyeblikket.

Praksis: Forsøk

Det finnes ingen kontrollerte forsøk som viser at astrologien virker. Derimot finnes mange undersøkelser som tyder på det motsatte. For spesielt interesserte kan vi henvise til stiftelsen Skepsis, som har spesialisert seg på konkret tilbakevisning av ulike former for overtro. Deres internettside http://www.skepsis.no/tema/#astrologi inneholder noen artikler om emnet og en oversikt over de viktigste undersøkelsene av fenomenet.

Et eksempel henta fra ovennevnte nettsted, et kåseri om astrologi av Oddbjørn Engvold, professor i astrofysikk:

«Men», sier astrologen, «forutsigelsene stemmer jo!» Da så! – Nå har det seg så at det er blitt gjort seriøse eksperimenter for å etterprøve akkurat dette med hvor godt forutsigelsene stemmer. Den trolig best kjente undersøkelsen ble lagt opp og utført av en gruppe anerkjente fysikere, statistikere, psykologer, i samarbeid med velrenommerte astrologer. Astrologene uttalte på forhånd at forsøkene var blitt tilrettelagt slik at de ville gi en rettferdig test på horoskopenes holdbarhet. Resultatene fra denne testen er fremlagt og detaljert beskrevet i det internasjonale tidsskriftet NATURE i desember 1985. Kort fortalt var resultatet at treffprosenten i forutsigelsene om menneskers personlighet var den samme som forventet ved ren tilfeldighet. Forutsigelsene viste seg å være totalt verdiløse.» ( http://www.skepsis.no/tema/astrologi/engvoldkaaseri1.html)

Selvfølgelig blir de som lever av spådomskunst etter hvert blir ganske gode menneskekjennere. De ser an folk, vurderer dem i forhold til klær, dialekt, utseende.

Du kan gjøre et enkelt forsøk sjøl: Hvis du er generell nok, kan du stille de flotteste horoskoper! Sånn gjør du: Lag en generell beskrivelse av typen: «Du kan av og til virke bråsint, men innerst inne er du glad i alle mennesker. Du har et pent ytre, men er likevel ikke helt tilfreds med utseendet ditt. Du er glad i det som er pent. Du er svært glad i dyr. Du avskyr urettferdighet. Du liker å omgås mennesker, men føler deg ofte ensom midt i mengden. Du er svært sosial, men dine innerste tanker vil du ha for deg selv. Du er selvstendig, kreativ, men liker godt å arbeide sammen med andre. Du blir oppfattet som lystig, men er også ofte trist.» Sånn kan du fortsette i samme spor. Beskrivelsen bør ta alle forbehold, men helst sånn at det ikke er alt for tydelig. Det må alltid være flest positive egenskaper – ellers kjenner ikke folk seg igjen! Si til vennene dine at du har blitt kjent med en astrolog, og at du har gitt henne deres fødselsdatoer, evt at du har lært astrologi sjøl. Se hvor mange som syns horoskopet passer for dem! Dette kan du gjenta med håndlesing, ansiktslesing, tyding av auraen – enten bare med å se, eller med å kjenne på den med hendene, bevegelse av pendel over kroppen eller hodet osv. Mulighetene er uendelige – det eneste du trenger er noen generelle ord om gode egenskaper, og øvelse så du høres overbevisende ut! Prøv sjøl, så skal du se at det virker!

Stemmer teorien?

Ingen ting tyder på at astrologi virker. Astrologene sier for eksempel: «Når folk hører at dette er mitt yrke, kommer ofte replikken: Tror du på dette? Svaret er: Nei, men jeg ser det fungerer!» Det hele ender altså opp som et spørsmål om tro. Og tro går det egentlig ikke an å argumentere mot. Men når troen blir opphøyd til teori, og til rettesnor for handling, og de troende forlanger å bli tatt alvorlig, så må vi kunne forlange beviser, eller i det minste sterke indisier, som sannsynliggjør teorien.

Forleden år var det forresten noen som fant et nytt stjernetegn: slangebærerens tegn dukka plutselig fram på dyresirkelen, til stor glede for oss, og til fortvilelse for enkelte astrologer: det viste seg altså at det var 13 stjernetegn isteden for 12. Vi hadde blitt lurt i alle år!! De som trodde de var jomfru, var nå plutselig blitt for eksempel løve. Så alle forandra karakter og personlige egenskaper.

Fra spøk til alvor: hvordan stjernetegnene bestemmes er selvsagt et menneskelig verk. Hvorvidt det er 12 eller 13 eller 4 eller 87 stjernetegn er et spørsmål om gruppering og perspektiv. Hvis vi skulle lage stjernetegn i dag, ville vi sannsynligvis ha lagd telefon, bil, fly, datamaskin og kanskje sykkel?

På bildet er stjernetegnet Løven enkelt gjort om til vårt nydefinerte stjernetegn Båten.

Damer og astrologi

Den delen av overtrua som presenterer seg sjøl som alternativ og antiautoritær er som sådan knytta til ventetida. Samtidig er funksjonen at folk blir trukket vekk fra politisk virksomhet og over mot det individuelle. Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra førkristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Arbeidsløshet, økologiske katastrofer, kjernefysisk trussel, rasisme og vold er materielle betingelser for frykt. I denne situasjonen, der radikale, revolusjonære og feministiske bevegelser ikke er like populære som før, og sosialsimen har lidd et historisk nederlag, må folk finne håp og tro et annet sted. I steden for å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver særlig kvinnene nå å kontrollere den gjennom magi.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det. Eller skal vi si at det er enda verre: at kvinnebevegelsen flørter med ideer om det urkvinnelige, om kvinners naturlige okkulte opprinnelige egenskaper? Denne tendensen er godt beskrevet i boka «Sjelen som turist» av Bjørg Vindsetmo.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

Noen harde ord til slutt

Overtro er uvitenskapelig og tåpelig, idealistisk og metafysisk og står i motstrid til alt hva vi mener som materialister. Men hva så? Folk må vel få mene hva de vil uten at vi skal komme som tankepoliti og fortelle at alt de tenker er feil? Det skader da ingen om noen tror litt på stjerner eller krystaller? Folk må kunne engasjere seg i hva de vi, – sultne villkatter, burhøns eller astrologi.

Vi mener det er forskjell på å bruke livet på katte- og hønesaken i forhold til astrologi. Vi syns det er tåpelig å bruke livet sitt til forsvar for burhøns så lenge det sitter mange mennesker i bur over hele verden. Men det er ikke skadelig å kjempe for burhøns! Det gjør ikke mennesker dumme! Overtro derimot er et tankesett som gjør folk mindre i stand til å prøve å forandre livet sitt.

Les mer:

• -James Randy er en amerikansk tryllekunstner som har via livet sitt til å kjempe mot overtro, og blant annet stadig vinner rettssaker mot den israelske bløffmakeren Uri Geller (som er særlig kjent for å bøye teskeier med viljekraft). Randy har skrevet flere bøker. De er morsomme.
• -Jon Sandvik: har skrevet boka Moderne overtro. Det er en materialistisk og vitenskapelig bok, som til tider er veldig god. Boka er ikke lett å få tak i.
• -Bjørg Vindsetmo: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995, er særlig god på renselsesterapier, sjamanisme og andre moderne ting, samt på feministisk overtroisk. Boka preges av at forfatteren er kristen.
• -Bladet Skepsis, gis ut av stiftelsen med samme navn. De har et glimrende nettsted: http://www.skepsis.no/ I denne sammenhengen er http://www.skepsis.no/tema/#astrologi særlig interessant. Det inneholder blant annet noen morsomme artikler og en oversikt over de viktigste kjente vitenskapelige studier om astrologi.
• -Artikkelforfatterne har tidligere hatt en kort artikkel i Rød Ungdoms blad Rebell om overtro. En litt lengre versjon finnes på http://www.hioslo.no/~leiknyo/astro.htm
• -Og for ikke å være urimelige kan vi ta med et par startsteder for dem som vil leite fram mer om overtro på nettet: http://nettvik.no/nettloekka/altnett/ og http://nettvik.no/nettloekka/mystisketaarn/intro/introast.html

---

Vi materialister betrakter religion som «folkets opium», et trøstende løfte om hinsidig løsning på dennesidige problemer, et løfte som også gir den sløvende virkninga opium har på dem som har råd til det virkelige stoffet. Vi betrakter dette som en falsk bevissthet, en ideologi. Som altså bør bekjempes, fordi den er falsk, og fordi den svekker kampen for en bedre verden her i dette liv.

Det er lite som har hatt samme evne til å splitte som spørsmål om tro, og kampen mot religiøse dogmer har ofte skilt de radikale/revolusjonære fra et troende folk. Det er jo ikke folket vi vil bekjempe, men de idéene som hindrer kampen mot den felles fienden. Må vi bekjempe religionene?

Her er noen tankevekkende historiske episoder; Kielland-saka, blasfemidebatten og Arnulf Øverland og Rushdie-saka.

I. Kielland-saka

Alexander Lange Kielland debuterte i 1879 med «Novelletter», og i årene som fulgte utga han en sperreild av bøker, et litterært bombardement som i hovedsak var retta inn mot restene av det gamle samfunnet, mot overlevde institusjoner, forbeinet embetsmannsvelde og hyklerske statskirkeprester. Han sympatiserte med de små i samfunnet, og viste hvordan de blei undertrykt og ødelagt av embetsmannsveldet. Men hans helter var ikke å finne i arbeiderbevegelsen. Kielland skreiv for «den nye tids menn», nemlig de flittige gründerne, småborgere og industrikapitalister som bygde landet, de som faktisk etablerte det Norge vi fortsatt lever i, den moderne kapitalismens Norge. Det han kjempa for, var noe så absurd sjølmotsigende som en kapitalisme med et menneskelig ansikt, der det arbeidende folket hadde så trygge kår at de ikke blei drivi til å gjøre opprør. Bønder, håndverkere og industrireisere var Kiellands helter.

Da Kielland debuterte strålte tre lys over alle andre på den litterære himmelen i Norge: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Vi er opplært til at Kielland var den fjerde i dette selskapet. Og akkurat det er ingen oppfinnelse fra vår tid, det blei ganske tidlig klart at han hørte til der. Både for norske og utenlandske lesere blei det ganske raskt klart at Kielland var en usedvanlig god forfatter. Men hvem kan leve av å skrive bøker i Norge – eller rettere sagt: Hvem kunne leve av å skrive bøker for det lille norske markedet i 1880-åra?

Svaret er at det kunne ingen – og i hvert fall ikke Kielland, som beskreiv seg sjøl som «en korrekt Gentleman med fine Insktinkter og en dadeflri Flip» – han var en «fed Laps» som var vokst opp i overklassen og ikke førte noe nøkternt bondeliv. Kanskje hadde det vært lettere om han hadde tjent penger på oversettelsene, for han blei mye oversatt, men forfatternes rettigheter var ikke regulert, og opphavsmennene blei ikke betalt for oversettelsene. Som Kielland skriver i et brev: «Alt, hvad jeg har skrevet er oversat til tysk og meget til andre sprog hvorved jeg ikke i alt har tjent 2000 kroner. Jeg behøver ikke at paapege, hvad der jo maa falde alle i øinene, at det er uretfærdigt, at en closetmagersvend er beskyttet fra land til land, naar han finder op et nyt laag – ære være ham forresten for det! – medens vi forfattere bare snydes op i stry! – ja det er jo for galt!».

Nettopp for å kompensere for at de ikke fikk inntekter av oversettelsene, hadde Ibsen, Bjørnson og Lie fått diktergasjer av Stortinget. Spørsmålet var ikke spesielt og nytt med Kielland. Det var ikke noe spesielt norsk spørsmål heller. Det foregikk et internasjonalt arbeid for å regulere forfatternes rett til betaling ved oversettelser, som resulterte i at Bern-konvensjonen blei undertegna den 9. september 1886. Men da den kom, undertegna ikke Norge – fordi det var billigere å oversette uten å betale for det! Resultatet var sjølsagt at norske forfattere heller ikke fikk betaling for oversettelser. Først i 1896 slutta det gjerrige Norge seg til Bern-konvensjonen (Sverige først i 1904!).

Kielland var en sverddrager for den nye tid, en utrettelig ridder for det parlamentariske demokratiet og norsk sjølstendighet og en viktig støttespiller for partiet Venstre. I 1884 vant Venstre fram på Stortinget, parlamentarismen blei innført og Venstre fikk regjeringsmakt. Det så ut som tida var inne for Kielland. 24. februar 1885 skreiv Bjørnson og Lie til Stortinget:

«Undertegnede ved af erfaring, at et lidet folks digtere uden formue trænger statsbidrag, hvis de helt skal leve for sin opgave, føre en dertil nødvendig udvikling og hævde livssyn og meninger uafhængig af mængden.

Derfor ansøger vi om statsbidrag for Alexander Kielland. Hans adkomst til den hæder at oppebære digtergage af sit folk forekommer os lige saa sikker, som at det vilde være uretfærdigt, at andre har, hvis ikke ogsaa han faar.»

Venstres iboende splittelse

Saka kan kanskje se opplagt ut? Venstre sitter med makta, og en av partiets fremste våpendragere søker om dikterlønn, støtta av to av de største norske forfatterne. Skulle ikke regjeringa støtte søknaden og stortingsflertallet støtte mannjamnt opp? Men så enkelt var det ikke. Kielland var en varm potet, og regjeringa ville ikke ta i den. Det hang kanskje først og fremst sammen med angrepene han hadde retta mot den hyklerske statskirkekristendommen, spesielt i romanen «Gift» fra 1883.

Stortingets gasjekomité behandla søknaden. Den delte seg, og flertallet var mot. Komitéinnstillinga slutta med å slå fast at sjøl om komitéens medlemmer var uenige, så var det sånn at «alle ere de enige i at anse det betænkeligt, om staten skulde understøtte og med sin anerkjendelse stemple en forfattervirksomhed, som ialfald tildels formenes at staa i modsætning til de inden nationen herskende moralske og religiøse begreber.»

Man kan kalle det smålig og feigt, og i forhold til ytringsfriheten er det ganske ynkelig. Da komitéinnstillinga blei kjent, braket debatten løs i avisene. Stortinget skulle diskutere saka den 10. juni 1885. Galleriet var stappfullt. Høyre hata Kielland. Partiet representerte embetsmennene, maktapparatet, det gamle, alt som Kielland bekjempa med nådeløst vidd og sine skarpeste våpen. Ingen fra Høyre tok ordet, men alle partiets 28 representanter stemte mot.

Partiet Venstre besto av to fløyer, og debatten i Stortinget var en intern krangel mellom disse to fløyene. På den ene sida sto det intellektuelle og borgerlige Venstre, med hovedtyngden i byene. På den andre sida sto det kristne småborger-Venstre med hovedtyngden på Vestlandet, bonde-Venstre. Det var representantene for det norske folket, småbrukere og fiskere med sterk forankring i kristendommen og mange av dem organisert i lavkirkelige sekter. For ikke å utfordre denne motsigelsen holdt Sverdrups Venstre-regjering seg taus. Men denne feige tausheten hindret ikke at Venstre sprakk. 49 av partiets representanter stemte for Kielland, 32 stemte imot. Dermed falt forslaget om dikterlønn med 49 mot 60 stemmer. Motstanden mot Kielland ble målbåret i Stortinget av klokker Edvard A. Liljedahl fra Sogn, og av Lars Oftedal, som var leder av lekmannsbevegelsen på Sør-Vestlandet.

1885 var valgår, og Kielland-saka blei tema i valgkampen. I januar 1886 søkte Bjørnson på ny Stortinget om diktergasje til Kielland: «Det (er) mig en Samvittighedssag at faa vide, om det virkelig er det norske Folks Mening, at en Digter, som ikke har Flertallets religiøse Opfatning, skal savne den Hæder og Hjælp, som et Statsbidrag yder. Valgene maa antagelig nu have bragt Folkets Mening herom frem til Tinget.»

Debatten flammet opp som året før. Gasjekomitéen innstilte også denne gangen på avslag, men mindretallet var større. Spenninga steig. Også denne gangen sto Kiellands forhold til «barnetroen» og «de herskende moralske og religiøse begreber» i sentrum for debatten.

Også denne gangen forholdt Høyre seg taus som graven. Det samme gjorde regjeringa, sjøl om Bjørnson, som ikke var noen hvemsomhelst i den sammenheng, hadde skrivi til Kielland: «Regæringen skal bli nødt til at tale for den; jeg forsikrer dig det. . .» Ledende talsmann for Kielland var grundvigianeren og folkehøyskolemannen Viggo Ullmann. Han var en av Venstres fremste folketalere, og ny på Stortinget fra 1885. Da han i et langt og godt innlegg sa at nettopp fordi han var kristen, ville han gå inn for diktergasje til den ukristelige Kielland, lød det fra galleriet: «Nu tog han stemmer fra Alexander.» Og forslaget falt, med 54 mot 60 stemmer. Kielland fikk aldri diktergasje, og Bjørnson sa fra seg sin.

Nettopp kristendommen var nemlig poenget for motstanderne. Liljedahl sa i 1885: «Han (Kielland) maa vel spotte og gjøre nar om han saa vil, av det som er spot og narreri værd, enten det har gjemt sig under prestkjolen eller under statsraadshatten, enten det findes hos grossereren, hos professoren, amtmanden eller andre, og enten det har forstukket sig i kirken eller paladset, jeg skal ikke klandre ham for det. Men naar han gjør dette, saa maa han ikke – det mener jeg – gjøre det saa, at han bryter ned og ler ut det, som altid har været og endnu er det kjæreste for vort folk, – vor kristenmoral og vor kristentro.» Oftedal, som tidligere hadde forsvart Kielland offentlig, var av samme mening: «I sandhet jeg baade kan og vil overfor et saadant arbeide yde tolerance til det yderste; men glæde mig over det, statsbelønne det og ære det – nei, det kan jeg aldrig.» Til Kielland skreiv han i et brev at dikteren hører til «det bedste og største, vi for tiden har i vort land . . . omfattet med levende interesse og beundring.» Oftedal setter pris på Kiellands angrep på «hykleriet, farisæismen og et ugudeligt selvisk præsteskab», men «De gjør kristendommen selv . . . ansvarlig for disse skader i samfundet og opstiller i modsætning til den kristelige moral en ny der lægger tyngdepunktet i menneskets egen viljekraft og selvbestemmelse, medens vi lægger den i den omvendende og gjenfødende naade fra Gud ved troen paa den opstandne Frelser. . .»

Det norske folket

Fiskere og bønder utgjorde i 1880-åra fortsatt mer enn halvparten av befolkninga i Norge. Det var et folk med demokratiske tradisjoner, men det var et inn i ryggmargen kristent folk. Tilmed opprørerne søkte seg en kristen form, og oppbruddet fra det gamle bondesamfunnets naturalhusholdning skjedde i stor grad i kristne former, gjennom religiøse vekkelsesbevegelser, et maurflittig bedehusmiljø som grunnla håndverk og småindustri. Det var et folk som kjempa for tradisjonelle verdier i et land hvor ressursmangelen gjorde at det føydale samfunnet aldri utvikla stavnsbånd, her overvintra allemannsrett, frie bønder og rester av alltingstradisjonene. Kampen for stemmerett og nasjonal sjølstendighet var også et forsvar for gamle, tradisjonelle rettigheter.

Kiellands (og Bjørnsons) kamp for nye idéer, en ny moral, stilte dem i motsetning til mange av de tradisjonelle verdiene som det norske folket identifiserte seg med. 1880-tallet var en nedgangstid, den verste krisa i Norge til da. I Kielland-biografien sin skriver Tor Obrestad om Stavanger, som Oftedal representerte på tinget: «Nøden var stor blant vanlige mennesker.»

I denne situasjonen er det altså at en diskusjon om forholdet til kristendommen blir sentral for det radikale og intellektuelle Norge. Ikke en diskusjon om nøden, om fattigdommen, om forsvaret for småbønder og fiskere, håndverkere og en voksende arbeiderklasse, ikke en diskusjon om de materielle forholda, men en diskusjon om religion, ekteskap og moral. For dikterne blei kampen for moralen og mot hykleriet det viktigste. Dermed kom de til å stille seg i motsetning til pastor Oftedal og kirkesanger Liljedahl og Venstre-bøndene, nettopp i ei tid da enhet mellom disse kreftene var viktig.

II. Guds Grønne Enger og Guds kjønnsorganer

Omtrent femti år etter Kielland-saka kom saka om «Guds grønne enger» og Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage». «Guds grønne enger» var et teaterstykke den amerikanske forfatteren Marc Conelly skreiv i 1929 som en fabel, en parafrase over den fattige fargede sørstatsbefolkningas gudstro. Stykket framstiller den kristne gud som en eldre herre i bonjour, en jovial, farget bestefarskikkelse. I USA blei stykket spilt mange steder fra 1930–1934, og mange prester brukte det som grunnlag for sine prekener og oppbyggelser. Men i Europa vakte det strid. I Sverige blei det oppført på Dramaten i Stockholm i 1932, og fra geistlig hold kom det henvendelser til Riksdagen om å gripe inn, fordi stykket angivelig var blasfemisk. Det blei publikumssuksess, kanskje mest fordi nazistene demonstrerte mot forestillinga.

Den 3. november fortalte dagspressa at stykket skulle settes opp på Nationaltheatret i Oslo, oversatt av den kristne forfatteren Ronald Fangen. Tre dager seinere løsnet sogneprest Peder Blessing Dahle en proteststorm, da han i en preken i Gjøvik kirke sa at «I disse dager hører vi til og med at landets nasjonalteater skal gå til den hjerteråhet å opføre et negerskuespill hvor Gud står på scenen i bonjour og med sigarett i munnen, og vi sier Stans råskapen.» Det blei en heftig strid, der biskop Eivind Berggrav forsvarte stykket og mente oppsettinga kunne «bety en vinning» for kristendommen, mens den fundamentalistiske professor Ole Hallesby ved menighetsfakultetet ba teatersjef Halfdan Christensen om å stoppe stykket. Vestlandske Indremisjonsforbund mente at å framføre stykket var å «ha Herrens namn til ap og driva gjøn med det som høgt og heilagt er.» Mange mente det var blasfemisk å framstille Gud på scenen, og her var han jo attpåtil framstilt som neger!

Vel å merke var dette ikke noe spesielt nazistisk standpunkt. Rasismen var helt allment tankegods. Les Stein Kagge lakoniske beretning om en episode fra 1939:

«Da Luncefords orkester besøkte Oslo, var musikerne henvist til Rådhushotellet på grunn av sin hudfarve. Men med Ellington i kjømda fant det unge ORC-medlemmet Esben Aamodt ut at dette nattekvarter ikke var bra nok for hans store forbilde. Følgelig stilte han opp hos Grand-direktøren og anmodet ham om å stille det nødvendige antall værelser til rådighet for de amerikanske musikerne.

Men dreier det seg ikke om negre, da? spurte direktøren.

«Når min far, kinodirektør Aamodt, stiller Colosseum til rådighet for verdens beste jazzorkester, må også Grand kunne åpne sine dører for dem! sa gymnasiasten. Han fikk det som han ville.» (Aftenposten aften 21. oktober 1998. ORC = Oslo Rhythm Club, Norges første jazzklubb. M.F.)

Fargede blei sett på som laverestående mennesker, og å framstille Gud som neger var en hån. Men striden foregikk innafor kirken, mellom forskjellige kristne fraksjoner, og kunne ha forblitt der. Helt til Arnulf Øverland den 21. januar 1933 gikk til motangrep i sitt berømte foredrag i Det Norske Studentersamfund.

Arnulf Øverland, som på det tidspunkt var et framtredende medlem av Mot Dag, gikk bevisst inn for å provosere. Han gikk til frontalangrep – ikke på Hallesby, ikke på dogmatikken, ikke på enkelte standpunkter, men på kristendommen som sådan. I hans polemikk er det ikke mye rom for nyanser. Når store deler av det kristne Norge lar seg forarge av at Gud skal gjøres konkret og legemliggjøres på scenen, starter Øverland foredraget med å drive konkretiseringen til det ytterste ved å snakke om at Gud antakelig må ha innvoller og kjønnsorganer, siden vi er skapt i hans bilde. Nokså raskt går han videre med å omtale nattverden som «Denne vemmelige kannibalske magi». Og så videre og så videre.

Han hadde naturligvis valgt tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage» for å provosere. Og det greide han. Hallesby hadde allerede anmeldt ham, politiet satt i salen. Øverland blei tiltalt for blasfemi. Saka kom opp etter en drøy måned, dom falt den 25. mars 1933. Fire av ti lagrettemedlemmer stemte for frifinnelse. Det var én for mye til at Øverland kunne domfelles for blasfemi etter straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Lagmann Rolfsen uttalte etterpå at etter hans skjønn var kjennelsen uriktig, og dessuten støtende for den alminnelige rettsbevissthet.

Øverland ga ut foredraget, og i ny utgave i 1968, det året han døde. Det er lærerik lesning. «I denne boken kommer Øverlands retoriske mesterskap og bitende vidd fullt ut til sin rett,» står det på baksida av den siste utgaven, fra 1988. Yngvar Ustvedt sier om foredraget at «Det var meget velformulert og velinformert, logisk og saklig – men fullt av respektløst vidd, sviende sarkasmer, nådeløse utfall mot kirke og prester. Sjelden har det vært holdt maken til foredrag her i landet.» (Arnulf Øverland om seg selv, redigert av Yngvar Ustvedt, Den norske bokklubben 1988). Dette har vært en generell vurdering blant intellektuelle i Norge.

Men det finnes et annet syn. Willy Dahl har i sin bok «Arnulf Øverland. En biografi» pekt på at Øverlands polemikk stort sett er både grunn og billig, og dessuten full av demagogiske knep. Vel var han vittig og velformulert og mange av formuleringene hans kan nok kalle på latteren. Men de oppmuntrer ikke akkurat til tankevirksomhet. En sitter igjen med det inntrykk at det var viktigere for Øverland å nagle motstanderen til skampælen (eller «vinne debatten») enn å fremme kritisk tenkning og komme fram til sannheten.

Øverlands «seier»

Øverland oppsummerer rettssaka som en seier. Ja, han blei jo frikjent, så vidt det var. Han skriver: «Hva jeg i første omgang har oppnådd, er altså, at straffelovens §142 er mortifisert, den er funnet død og maktesløs at være.»

Men året etter vedtok Stortinget en skjerping av paragrafen. Ordlyden «Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt», blei endra til «Den som på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse. . .», en vagere og mer omfattende formulering som uttrykkelig blei vedtatt for å hindre slike feilaktige frifinnelser som i saka mot Øverland. «Var så denne rettssaken en seier for åndsfriheten i vårt land?» spør Carl Hambro i sin Øverland-biografi fra 1984, og svarer: «Det kan man knapt si.» Men Øverland hadde jo vært provosert, og foredraget var et ledd i kampen om «Guds grønne enger», som var en kamp for ytringsfriheten. Ja, og det Øverland oppnådde var å samle og styrke fronten mot oppføringa av stykket, han oppnådde at stykket blei ensbetydende med blasfemi, og det blei stoppa etter trusler fra Stortinget om økonomiske represalier mot teatret (forslagsstiller var Høyres C. J. Hambro). I debatten hadde Bondepartiets Jens Hundseid foreslått at Stortinget skulle innføre forbud mot å framstille Gud på scenen. Øverlands innsats for retten til å håne Gud ga altså reaksjonen vind i seilene.

Men la oss løfte blikket litt for å få perspektiv. 1933 var et historisk toppår for arbeidsløsheten i Norge. Sosialdepartementet anslo arbeidsløsheten til mellom 150.000 og 170.000. Arne Stai skriver i sin viktige bok «Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene»:

«Landets kommuner arbeidet med sprengte budsjetter og holdt liv i sine forsorgsunderstøttede ved hjelp av Justisdepartementets kostholdsregulativ og de omreisende matbiler på bygdene. De norske fiskerier slo dertil feil i 1933, og statsmyndighetene mottok jevnlig bønner om hjelp til de verst rammede. Da den nye venstreregjering i mai foreslo ytterligere 1,5 millioner kroner til arbeidsløshetens bekjempelse, fant både Høyres og Bondepartiets tingmenn at dette beløp var for høyt. Den tidligere statsråd i bondepartiregjeringen hevdet standhaftig parolen om søndagsstillhet i Sosialdepartementet ved å stemme imot bevilgningen på de premisser at departementet ikke ville kunne få brukt opp pengene på det inneværende budsjettår.»

Mot bakgrunn av denne norske nøden, og den internasjonale reaksjonens aggressive frammarsj, får Øverlands korstog en vemmelig bismak. En uke etter at Øverland holdt sitt foredrag ble Hitler innsatt som tysk rikskansler, og en måned seinere brant Riksdagen i Berlin. Samtidig med at Stortinget truet «Guds grønne enger» vekk fra Nationalteatrets spilleplan, startet de tyske nazistene sitt oppgjør med tidens «entartete Kunst».

De norske intellektuelle kjempet en drabelig kamp for retten til å håne. Men det var ikke alle som satte pris på dette. Martin Tranmæl skreiv i en leder i Arbeiderbladet den 27. mars: «Vi deler ikke Øverlands synsmåter. Men han må ha den samme rett til å hevde sin mening som Hallesby og hans disipler. Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans mangel på respekt for andre og hans bedske fremstillingsmåte.» (Sitert etter Leif Longum: Drømmen om det frie menneske».)

Som Johan Nygaardsvold pekte på i Stortinget, var det viktigere spørsmål som sto på dagsordenen i Norge enn kampen mot kristendommen. Men disse viktige spørsmåla, kampen mot arbeidsløshet og nød, kampen for enhet mot reaksjonen og kapitalen, blei hindra av at de intellektuelle ødslet sine krefter på en skinndebatt som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Stai oppsummerer:

«Agitasjonen mot å fremstille Gud Fader på scenen fikk (…) økt næring og kraft gjennom Øverlands foredrag, og ved sin persiflasje og dogmatiske rasjonalisme utesket Øverland de bibeltro kretser til ved straffelovens hjelp å gjøre den slags blasfemier vanskeligere for fremtiden. (…) Utvilsomt var det så at den kultur-radikale krets som applauderte Øverlands provokasjoner av de religiøse forestillinger, var meget snever og uten kontakt og solidaritet med det arbeidende – og arbeidsløse – norske folks flertall. Den radikale intelligens’ arroganse og isolasjon gjorde det lett å oppfanatisere en folkemening der det sosial-kristelige moment var den drivende impuls.»

Øverland bekrefter for såvidt dette når han skriver: «Jeg har holdt et foredrag – i den hensikt å medvirke til å befri folk for et system av vrangforestillinger, som er direkte skyld i det meste av den nød, av den råskap, av den blodige elendighet, som de siste to tusen års historie forteller om, og som fremdeles danner den vesentligste hindring for menneskenes kulturelle og sosiale fremskritt.»

Han er altså uforfalsket idealist. Kristendommen, «et system av vrangforestillinger», er årsaken til nød og elendighet. Det er ikke føydalismen og kapitalismen, ikke undertykking, utbytting og imperialisme, det er de fryktelige idéene. Denne måten å tenke på er dessverre altfor typisk.

III. Satans vers

Salman Rushdie er engelsk forfatter, født 1947 i India og oppdratt som muslim. Politisk befinner han seg på venstresida, en radikaler. Som Øverland. I 1988 ga han ut romanen «Sataniske vers», der han diskuterer religion, særlig islam, og håner Gud og Profeten på en måte som må oppfattes som blasfemisk av alle muslimer. At det er gjort bevisst, er det liten grunn til å diskutere. Kanskje mener Rushdie, som Øverland, at det er de troendes idéer og tenkemåter som fører til nød og elendighet.

Men Rushdie lever i en farlig verden. De religiøse formene er dekke for mange politiske behov, og islam er en mer aktiv kraft i den politiske verden enn kristendommen var på Øverlands tid. For Ayatollah Khomeini var det viktig å vise den islamske verden at det fundamentalistiske presteskapet i Iran var i stand til å handle mot de vantro i Vesten, og han utstedte en fatwa mot forfatteren og hans hjelpere. William Nygaard i Aschehoug er blant dem som har fått erfare dette, ettersom han er en av dem som har overlevd. Ikke alle har gjort det.

Rushdie trudde sikkert at han som engelsk forfatter bosatt i London var trygg. Han hadde nok ikke ventet å måtte leve ti år i dekning og med politibeskyttelse. Men han visste jo at blasfemi var en dødssynd i islam, som i mange andre religioner, for eksempel i kristendommen. I 3. Mosebok står den formulert slik: «Og den som bespotter Herrens navn, skal dødes, hele Menigheden skal stene ham; saavel den Fremmede som den Indfødte skal stenes, naar han bespotter Navnet.» (3. Mos. 24:16) I Christan Vs Landslov, som ikke er fra middelalderen, men fra det «opplyste» eneveldet på slutten av 1600-tallet, lyder blasfemiparagrafen slik: «Hvem som overbevises at have lastet Gud eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levende af hans Mund udskjæres, dernest hans Hoved afslaaes og tillige med Tungen settes paa en Stage.»

I Vesten har fatwaen mot Rushdie ført til en omfattende kamp for ytringsfriheten, for Rushdies rett til å skrive og gi ut boka. Dette er sjølsagt bra. Denne kampen styrker ytringsfriheten. Det er trolig at denne kampen også har gjort det vanskeligere å benytte blasfemiparagrafen i Norge, fordi den ikke blei benytta mot Rushdies bok. (I parentes må det nevnes at påtalemyndigheten har vurdert å bruke den to ganger i moderne tid: mot Tramteatrets forestilling «Det går alltid et korstog» og mot Eva Ramms roman «Elskeren Jeshua», som framstilte Jesus som homofil. Paragrafen har altså ikke vært død og maktesløs, slik Øverland ga uttrykk for.) Arbeiderklassen og de undertrykte vil alltid være tjent med størst mulig ytringsfrihet, fordi det letter kampen mot undertrykkinga.

Men når vi er enige om at Rushdie har rett til å mene det han vil og skrive det og gi det ut, så må vi stille spørsmålet om hva han ønsker å oppnå, og om det var fornuftig å skrive en blasfemisk roman. Har Rushdies handling gitt et resultat som svarer til hensikten?

Romanen stiller spørsmål ved dogmer og absolutter, den lar godt og ondt forvandle seg til sin motsetning. Men hvis Rushdies hensikt var å få folk til å tenke, bryte med dogmene og de absolutte oppfatningene for på den måten å svekke den islamske fundamentalismen – kan man da si at han har nådd sitt mål? Hvis målet var å styrke opposisjonen mot presteskapet i Iran – har han hatt hell med seg? Hvis målet har vært å hjelpe folkene i muslimske land til ei bedre framtid, mot undertrykking og utbytting – kan man da si at boka har vært vellykket?

Konflikten rundt «Sataniske vers» har styrket det fundamentalistiske presteskapet både i Iran og i andre muslimske land, den har vært nyttig for dem som ønsker å gjøre islam og troende muslimer til hovedfienden i et spill som går ut på å kontrollere oljen og landområdene i Midt-Østen. Spør en vanlig hvit nordmann om hva han forbinder med islam. Ti mot en på at han vil assosiere fatwaen mot Rushdie, et svartkledt presteskap, intoleranse og mangel på ytringsfrihet. Bare et forsvinnende mindretall vil huske at islam bevarte den antikke kulturen for verden gjennom middelalderens kristne mørke, og dessuten har gitt uunnværlige bidrag til vår felles vitenskap og kultur. Sånn har boka og konfliktene rundt den istedenfor å frigjøre folks tenkning, bidratt til å styrke fordommene og definere konfliktene i verden som en konflikt om religion, til å fordype skillelinjer som splitter og svekker kampen mot imperialismen.

Venner og fiender

Disse tre episodene, som ved en tilfeldighet er plassert i historien med omkring femti års mellomrom, peker alle på det helt sentrale spørsmålet for alle som vil forandre virkeligheten: «Hvem er våre venner, og hvem er våre fiender?»

Det er her de intellektuelle blasfemene går vill, når de retter angrepet mot alle religiøse mennesker eller alle som bekjenner seg til en bestemt religion. Også Kielland, som riktignok ikke var blasfem (til det var han for seriøs), formet angrepet sitt sånn at han rammet sitt eget folk. Det blei oppfatta som et angrep på deres tro og moral, og førte til en splittelse mellom Kielland og de kreftene som kunne ha støttet ham i Stortinget, krefter som hadde de samme interessene som ham av parlamentarisme, demokrati, flid, foretaksomhet og industrialisering. Ved å alliere seg med dem kunne Kielland kanskje også ha oppnådd å endre det religiøse synet deres? I hvertfall greide han det ikke ved å angripe dem.

Hvem kan forsvare ytringsfriheten om ikke folket gjør det? Hvem kan stoppe reaksjonen på frammarsj, hvem kan stagge den livsfiendtlige og dogmatiske fundamentalismen, om ikke folket? Når Øverland angriper kristendommen som sådan, når Rushdie håner islam som sådan, angriper de de troende undertrykte, graver grøfter på feil sted, skjerper gærne motsigelser, isolerer seg sjøl fra den eneste krafta som kan endre verden, splitter folket og tjener dermed reaksjonen.

For Quisling, for Bondepartiet og Høyre var Øverlands blasfemi velkommen, det ga dem anledning til å rykke fram. For Ayatollahene og de fundamentalistiske undertrykkerne har Rushdies bok gitt mulighetene til å foreta et framstøt og forsterke sin egen posisjon. For den vestlige imperialismen har den gjort det lettere å framstille islam som hovedfienden, og dermed å føre krig i Midt-Østen.

Spørsmålet er åpenbart: Hvem er venner og hvem er fiender? Det å kritisere religion er en politisk handling. Da blir det viktig å analysere hvem som er venner og fiender. De religiøse er ikke fienden. Tvert imot er det faktisk sånn at de religiøse ofte er våre aller nærmeste venner. De er arbeidere og bønder, undertrykte masser. Religion er folkets opium – for å holde ut tilværelsen, undertrykkelsen, kan det være nødvendig å ty til religiøse forklaringer, fordi de er det eneste alternativet som står åpent. Likevel er de djupt religiøse bøndene i Afghanistan, i Colombia, i Sør-Italia eller Setesdal, de troende arbeiderne i Salt Lake City eller på Rena våre allierte. De er det folket som må ta makta, som må skape framtida, det reelle, virkelige folket, som utgjør et håp om en bedre framtid. Det er de som må drive gjennom alle endringer til det bedre. Uten dem finnes det ingen framtid. Uten dem kan alle forsøk på progressiv utvikling ikke komme noen vei.

IV. Sagan

Heldigvis finnes det mange eksempler på en religionskritikk som ikke slår mot alle troende. La oss se på ett av dem.

Den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan startet sin karriere med å studere klimaet på Venus og Mars. Han var materialist, skeptiker og en urokkelig ateist, som brukte mye tid og krefter på å bekjempe overtru i alle former. For oss blei han kanskje mest kjent gjennom den storslagne TV-serien «Kosmos», som var den største satsinga noensinne på å popularisere naturvitenskapen. Serien gjorde Sagan til superkjendis, og ga ham en uovertruffen kontakt med publikum som så programmene, leste artiklene og bøkene hans, hørte foredragene, stilte spørsmål og diskuterte. Sagans legendariske evne til å popularisere skyldtes jo nettopp at han kjente vanlige folk, han visste hvordan de tenkte og uttrykte seg.

Seinere engasjerte Carl Sagan seg i kampen mot atombomben og Reagans stjernekrigsprogram, han var med i den gruppa av vitenskapsfolk som analyserte de ødeleggende virkningene en atomkrig ville ha på klodens livsmiljø, og lanserte begrepet atomvinter. Og han gikk videre med forskning rundt klimaendringene og kampen for å bevare miljøet på vår «pale, blue dot», den bleike, blå prikken i Universet som vi bor på. I denne kampen tok han initiativ til og greide å etablere et samarbeid mellom framtredende forskere og verdens religiøse ledere, for å unngå et ødeleggende skille mellom vitenskap og religion.

To verdener: Tro og viten

Carl Sagan døde av en form for ryggmargskreft i desember 1996. Da han lå sjuk blei det bedt for ham i mange slags religiøse forsamlinger på mange steder i verden. Det sier mye om det samarbeid han greide å oppnå med religiøse kretser og den toleranse og respekt han viste mennesker han var uenig med. Heller ikke disse bønnene hjalp. Carl Sagan døde med en klippefast tro på at det ikke finnes noen gud eller noe liv etter dette, at døden er en avslutning og en oppløsning. Men hans standpunkt om at religion og vitenskap hører til i to verdener, den ene dreier seg om tro og den andre om viten, og at det ikke behøver å være noen konflikt mellom dem, kan være et fornuftig utgangspunkt. Idéene er speilbilder av den materielle verden. Vår oppgave er å endre den materielle verden. Idéer som ikke direkte står i veien for en slik endring, er det neppe noen grunn til å gå til frontalangrep mot. Er det ikke heller grunn til å tro at de vil endre seg når verden endrer seg? De fleste religiøse mennesker har nøyaktig samme interesse av å endre verden som du og jeg. Så vi må altså ha dem med oss, dersom vi skal få til noen virkelig endring.

---

Fra Carl Sagans nest siste bok

«Den viktorianske statistikeren Francis Galton hevdet at under ellers like vilkår, burde britiske monarker være svært langlivede, fordi millioner av mennesker verden over daglig stemte i den dyptfølte mantraen «Gud bevare dronningen» (eller kongen). Likevel påviste han at hvis de skiller seg ut på noen måte, er det ved å ikke leve så lenge som andre medlemmer av den velstående og forkjælte aristokratklassen. Titalls millioner mennesker ønsket offentlig i fellesskap (sjøl om de ikke akkurat ba) at Mao Zedong skulle leve «i ti tusen år». Nesten alle i det gamle Egypt formanet gudene til å la farao leve «evig». Disse kollektive bønnene slo feil. Det at de ikke virket utgjør data.

Sjøl om det aldri så lite skjer med vilje, går religionene inn på vitenskapens område når de kommer med utsagn som kan testes, om det så bare er i prinsippet. Forutsatt de ikke kan tvinge folk til å tro, kan religionene ikke lenger unngå utfordringer når de kommer med forsikringer om virkeligheten, så lenge de ikke erobrer den verdslige makta.

Dette har i sin tur gjort noen tilhengere av noen religioner rasende. Fra tid til annen truer de skeptikere med de verst tenkelige straffer. (…) Sjølsagt blir mange religioner, som er opptatt av andakt, ærefrykt, etikk, ritualer, fellesskapet, familien, veldedighet og politisk og økonomisk rettferdighet, ikke på noen måte utfordret av vitenskapens resultater, men snarere oppløftet. Det er ikke nødvendigvis noen konflikt mellom vitenskap og religion. På ett nivå deler de tilsvarende og samstemmende roller, og hver av dem trenger hverandre. Åpen og livlig debatt, til og med signing av tvil, er en kristen tradisjon som går tilbake til John Miltons Areopagitica (1644). Noe av hovedstrømmen i kristendommen og jødedommen omfatter og tilmed foregrep iallfall en del av den ydmykhet, sjølkritikk, den fornuftige debatten og det å sette spørsmål ved den etablerte sannheten, som det beste av vitenskapen tilbyr. Men andre sekter – som noen ganger kalles konservative eller fundamentalistiske, og i dag ser de ut til å være for oppadgående, mens religionenes hovedstrømninger nesten er uhørlige og usynlige – har valgt å ta kampen opp på spørsmål som kan motbevises, og har derfor noe å frykte fra vitenskapen.

De religiøse tradisjonene er ofte så rike og mangesidige at de byr på rikelige muligheter for fornyelse og revisjon, særlig når deres hellige bøker kan tolkes metaforisk eller allegorisk. Det finnes altså et nøytralt område hvor man kan bekjenne tidligere feil, slik den romersk-katolske kirken gjorde da den i 1992 erkjente at Galileo hadde rett allikevel, at Jorda dreier rundt Sola: Tre hundre år for seint, men ikke desto mindre modig og svært velkomment. Den moderne romerske katolisismen har ikke noe utestående med Big Bang, med et univers som er noe sånt som 15 milliarder år gammelt, med at de første levende organismene oppsto av førbiologiske molekyler, eller med at mennesker utvikla seg fra apeliknende forfedre – skjønt den har spesielle oppfatninger om «besjelingen». De fleste av retningene innafor hovedstrømmen av protestantisme og jødedom inntar samme solide standpunkt.

I teologiske diskusjoner med religiøse ledere spør jeg ofte hvordan de ville reagere dersom et sentralt trekk i deres tro ble motbevist av vitenskapen. Da jeg stilte dette spørsmålet til den nåværende, fjortende, Dalai Lama, svarte han uten å nøle slik som ingen konservative eller fundamentalistiske ledere gjør: I så fall, sa han, måtte den tibetanske buddhismen endre seg.

– Sjøl om det er et virkelig sentralt trekk, spurte jeg, – som (jeg lette etter et eksempel) reinkarnasjonen?

– Sjøl da, svarte han.

– Men, la han til med et glimt i øyet, – det vil bli vanskelig å motbevise reinkarnasjonen.

Det er klart Dalai Lama har rett. Religiøse lærer som er skjermet mot å bli motbevist har liten grunn til å bekymre seg om vitenskapens framgang. Den store idéen mange religioner har felles om en skaper av Universet, er en slik læresetning – like vanskelig å bevise som å motbevise.

Moses Maimonides (jødisk filosof, 1135–1204. M.F.) hevder i sin «Veiledning for de rådville», at gud bare virkelig kan kjennes hvis det foregår et fritt og åpent studium av både fysikk og teologi (I,55). Hva ville hende hvis vitenskapen påviste at Universet var uendelig gammelt? Da måtte teologien revideres alvorlig (II, 25). Dette er i virkeligheten den eneste tenkelige oppdagelsen vitenskapen kan gjøre som kan motbevise at det finnes en skaper – fordi et uendelig gammelt univers aldri ville ha blitt skapt. Det ville alltid ha vært der.

Det finnes andre doktriner, interesser og behov som også bekymrer seg for hva vitenskapen vil oppdage. Kanskje, foreslår de, er det best å ikke vite. Hvis det viser seg at menn og kvinner har forskjellige arvelige tilbøyeligheter, vil ikke dette da bli brukt som unnskyldning for at de førstnevnte undertrykker de sistnevnte? Hvis det er en genetisk komponent i volden, kan ikke det da rettferdiggjøre at en etnisk gruppe undertrykker en annen, eller tilmed forebyggende innesperring? Hvis mentale sjukdommer bare er hjernekjemi, vil ikke det få alle våre forsøk på å beholde et grep om virkeligheten eller å være ansvarlige for våre handlinger, til å rakne? Hvis vi ikke er et spesielt håndarbeid av Universets skaper, hvis våre grunnleggende moralske lover bare er oppfunnet av feilbarlige lovgivere, vil ikke det underminere vår kamp for å opprettholde et ordnet samfunn?

Jeg foreslår at i hvert av disse tilfellene, religiøst eller verdslig, har vi det mye bedre hvis vi kjenner den beste mulige tilnærming til sannheten, og hvis vi beholder en klar oppfatning om de feil vår interessegruppe eller vårt trossystem har begått i fortida. I alle tilfelle er de innbilte dystre følgene av at sannheten blir kjent i sin fulle bredde overdrevet. Og dessuten, vi er ikke kloke nok til å vite hvilke løgner, eller engang hvilken skyggelegging av kjensgjerningene, som virkelig kan tjene et høyere sosialt formål, særlig i det lange løp.»

(Teksten er slutten av kapitlet, «Newtons søvn», i Carl Sagans nest siste bok, «The Demon-haunted World, Science as a Candle in the Dark», der han diskuterer forskjellige typer tro/overtro og forsvarer et vitenskapelig livssyn og en vitenskapelig metode.)

 

---

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for NATOs Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå eit heftet: Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitela (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1) Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).

2) Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.

3) Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

-Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden»).

-Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3: Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla «Postmodernism, Reason and Religion». Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet, Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet, Dei andres opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring:

-Sekularisme betyr verdslig, ikke-religiøs

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg.

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993.
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993.

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993.
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985.
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992.
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991.
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993.
• (Se også Bjørn Olavs artikkel, «Kommunistar og Gud», på Røde Fanes hjemmeside)

Forslag til studieopplegg

RELIGION = REAKSJON?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

* Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

* Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

 

---

I dag kan du gå i ein stor bokhandel på Karl Johansgate i Oslo og finne ei heil avdeling full av all slags litteratur om korleis du skal kome i kontakt med «ånder og makter» som vi for berre 30 år sidan lærte om i lysbiletforedrag frå misjonsmarkene på Madagaskar om bord i betelskipet Elieser IV som gjekk sine årsvisse misjonsturar langs kysten.

Vi høyrde om animisme, magi og sjamanar, heksedoktorar og vonde ånder. Sjølsagt vart vi også fortalte at all denne styggedommen vart møtt med evangeliet og kvitkledde sjukepleiersker, lepravaksine og høgtlesing frå Bibelen under palmetrea. Er det rart at vi stussar når vi no i 90-åra vandrar mellom hyllene i seriøse bokhandlar og ser oppegåande og kvikke, unge menneske stå oppslukt med nasen langt nede i lærebøker i sjamanisme og bruk av runebom?

Religionen lever og blømer

Enten vi ateistar likar det eller ikkje, så lever religion og religiøse uttrykksformer i beste velgåande også i Noreg i 1998. Den norske kyrkja slit rett nok med «å nå ut til folk», og mange prestar held dei same tomme og innhaldslause preikene år etter år til den stendig minkande kyrkjelyden. Men samstundes veks det fram nye retningar, både slike som kallar seg kristne og andre som tradisjonelle kristne vil kalle avgudsdyrkarar. Bedehusmiljøa på Sør- og Vestlandet har minka i kraft og mobiliseringsevne, men også her prøver nye og yngre krefter å finne på aktivitetar og uttrykksformer som kan appellere til notidas unge som ikkje så lett slår seg til ro med å høyre på ein mørkdressa talar ståande under eit Jesusbilete. Kvar einaste sommar finn tusenvis av unge familiar vegen til religiøse sommarstemne i Sarons dal og andre dalar. Slike nykristne vekkingsbølgjer opplever ein renessanse i våre dagar, og for mange er desse store familiestemna med tungetale og åndeleg vekking eit høgdepunkt i året.

I Oslo og andre store byar dukkar det opp moskear, muslimske sentra, Koran-skular; ja, jamvel eigen grunnskular vil dei ha, og heilt vanlege, kvite nordmenn konverterer til islam, rett nok ikkje i masseomfang, men det skjer. Islam er truleg det mest veksande trussamfunn i Noreg, til stor uro for dei mest forstokka og sionistiske kristenleiarane. Midt oppe i alt dette strevar Humanetisk Forbund med å få folk til å melde seg ut or Den norske kyrkja. Og det karakteristiske ved desse kampanjane er ikkje den folkeopplyste, rasjonelle kritikken av religionen og Gud og overtrua. Nei, det som lyser mot oss frå HEF sine brosjyrar og annonsar er det «store spørsmålet» om kven som skal halde gravtalen over oss når vi døyr! Kva viser dette anna enn at også humanetikarar står undrande og usikre overfor døden og det som kjem/ikkje kjem etterpå. Her er dei på veg inn i det ein prest kalla «sjelens dunkle landskap» der ein ikkje kommuniserer med rasjonelle utsegner, men ved bruk av symbol og gjennom ritual. Gjennom rituala kan det useieleg seiast. Vi kan samlast på Slottsplassen og brenne lys når kongen døyr eller på ulukkesstaden der mange menneske har omkome i brann, trafikkulukke eller annan katastrofe og vise gjennom ulike symbolske handlingar at vi står saman i motgangen og vil ta vare på kvarandre. Slike rituelle samværsformer for å markere fellesskap i sorg og glede har ofte djupe historiske røter i religion.

Moderne overtru

I tillegg til den meir tradisjonelle religiøse aktiviteten, så finst det på «marknaden» ein flaum av det vi må kunne kalle pseudoreligiøse tilbod og marknadsføring av overtru som ikkje ser seg for god til å profitere på rein vankunne blant folk. Ja, for dette er verkeleg ein «marknad» i ordets verste forstand. Her er det snakk om kreative forretningsfolk som sel krystallar som folk skal ha i lomma eller leggje under senga for å få betre helse, motverke stråling frå vassårar under huset osb. For ei tid sidan fann eg ei annonse frå eit firma som kan ta oss med for å liggje ute i Nordmarka for å kome i kontakt med «maktene» der oppe. Det skulle koste 1500 kr. Sjøl har eg ligge under open himmel, både i Nordmarka og på fjellet; i Nordmarka kosta det meg berre trikkebilletten og litt mat!

Andre tilbyr oss å sjå framtida vår i planetane eller i kort. Eg har merka meg at i juni er alle vekebladshoroskop rause med å dele ut pengar til dei fleste av oss! Elles opplever eg at nesten alle slike stjernetydingar høver rimeleg bra på meg, så løyndommen ligg vel i at ein prøver å lage ein mest mogleg generell spådom med mange atterhald slik at det ikkje blir for tydeleg. Litt pengar og kjærleik og lovord til ulike eigenskapar ved oss som les, så slår det til, og vekeblada kan halde dette gåande. Truskuldig vekebladsmoro? Ja, men sett inn i ein større samanheng, så bør det uroe oss på venstresida at astrologimarknaden veks og folk tek til å tru at planeten Uranus og fjerne tåkeheimar rår for lagnaden vår!

Røtene til religionen

Lat oss førebels ikkje vikle oss meir inn i dagsaktuelle religiøse ytringsformer, men gå tilbake til det heilt grunnleggjande: Kva er religion? Har alle dei ulike religiøse ytringane vi ser i dag, røter i same «behov», trong eller lengt hos mennesket? Finst det ein Gud eller fleire gudar? Er religion og gudstru uttrykk for ein objektiv realitet, kva er i så fall dette?

Som i andre spørsmål kan vi gripe til leksikonet og der finne at ein amerikansk religionspsykolog som heiter J. Pratt har sagt at religion er ei bestemt haldning til den makta eller dei maktene vi som enkeltmenneske eller som grupper trur rår over liv og lagnad for oss. Ut frå dette reknar tilhengjarane av ulike religionar med at det finst ei eller fleire makter som rår for livet og lagnaden og innrettar seg etter det. Religionar med fleire slike «makter» blir kalla polyteistiske, medan til dømes kristendommen og islam har berre ein gud og er monoteistiske. Gudane, både den kristne og Allah og alle dei andre har aldri vore tenkt heilt upersonlege, sjøl om dei har blitt meir utydelege og abstrakte med tida. Dette går att frå dei mest opphavlege religionar til dei store monoteistiske systema i kristendommen og islam, og det set oss straks på den tanken at kan hende har mennesket sjøl skapt desse gudane?

Spørsmålet om religion, om trua på Gud eller gudane er eit av dei mest sentrale spørsmål menneska har tumla med opp gjennom tidene. Det handlar eigentleg – som Friedrich Engels skriv i ei lita bok om Ludwig Feuerbach – om eit av hovudspørsmåla i filosofien: forholdet mellom tenking og tilvære. Dei som set ånd og tanke i første rekke, som meiner at ånda eller guden står bak og har sett alle ting i rørsle, høyrer heime i den religiøse eller idealistiske leiren. Mot dette står det materialistiske synet som hevdar at det finst ei omverd, ein materie som eksisterer utanfor oss og som er uavhengig av tenkinga og medvitet vårt. Marx meinte at det er dei materielle forholda og den samfunnsmessige praksisen vår som avgjer korleis og kva vi tenkjer og korleis vi ser på verda. I tillegg bygde Marx på dialektikken til Hegel. Både naturen og menneskesamfunnet er prosessar som stendig er i endring. Ting og samfunnsformer er ikkje faste og statiske, men er i stadig endring og utvikling. Rørsle og endring er i følgje Marx og Engels den måten materien eksisterer på. Drivkrafta i desse rørslene finst i tinga og prosessane sjølve. Og alt dette speglast av i menneskehjernen som grunnlag for tenkinga vår, og kjem best og mest allsidig til utrykk i den dialektiske måten å tenke på – den dialektiske materialismen. I dag er den dialektiske materialismen nærmast for eit banneord å rekne i mange krinsar. Grunnane til det er ulike. Herskarklassene hatar sjølsagt til alle tider all filosofi og teori som kan gjere dei undertrykte medvitne om undertrykkinga og rettleie opprør. I tillegg vart den dialektiske materialismen gjort til statsfilosofi i gamle Sovjetunionen og enda opp som eit stivt dogmatisk, system og undertrykkingsreiskap mot annleis tenkjande. Ingen ting er meir fjernt for den dialektiske materialismen enn det!

Religion og religiøs aktivitet er også slike prosessar som har oppstått i historia og utvikla seg. Forskarane har funne ut at neanderthalmennesket må ha hatt religion. Av det faktum at dei gravla sine døde og måten dei gjorde det på, ser det ut til at dei har stått undrande og fulle av ærefrykt overfor døden. Religion med historisk utvikling av gudar og gudsomgrep er steg i menneska si erkjenning av omverda og seg sjølve. På eit gitt steg i erkjenningsutviklinga si tok menneska til å lage seg forteljingar om korleis verda hadde blitt til, om kva for makter som rådde for ver og vind, sol- og månemørking, gode eller dårlege avlingar osb. Desse maktene fekk sterkt personleg preg og vart svært menneskelege. Slik oppstod trua på at ting og levande vesen rundt oss kan ha menneskelege eigenskapar og representere makter vi må halde oss inne med. Det utvikla seg også ein religiøs praksis med ulike seremoniar som skulle blidgjere maktene. Seremoniane, ritene og ofringane var sterke manifestasjonar av fellesskap mellom menneske i familiar, slekter og stammesamfunn.

At gudane har utvikla seg historisk ser vi lett ved å lese Bibelen og samanlikne med den kristendomsundervisninga vi har opplevd i skulen og den som no blir borna våre til del. På skulen får dei i dag ikkje høyre alt om Abrahams og Isaks og Jakobs Gud – heilt enkelt fordi det ikkje lenger er denne guden den Norske kyrkja vedkjenner seg. Det høver rett og slett ikkje med ein gammal patriarkalsk stammegud frå inst i Mellomhavsområdet no i nittiåras moderne, idustrialiserte Noreg, eller kanskje det no er det postindustrielle, postmoderne Noreg som gjeld? Religionslærarane i skulen kan såleis ikkje forkynne eller fortelje om alt som står i Det gamle, men også i Det nye testamentet. Såpass forstår både teologane og lærebokforfattarane.

Gud er skapt i menneske sitt bilete. Han har utvikla seg som eit idealbilete av mennesket slik det ser seg sjølv i det aktuelle samfunnet det lever i. I neste omgang blir også mennesket eit abstrakt idealvesen skilt ut frå Guden, som Friedrich Engels seier i sin kritikk av Ludwig Feuerbach. Det som verkeleg finst er dei verkelege menneska av kjøt og blod i samfunnet. Marx og Engels kritiserte Feuerbach fordi han aldri greidde å ta steget over til å sjå mennesket som eit verksamt, handlande samfunnsvesen, eit politisk vesen som gjennom revolusjonær praksis kan forandre samfunnet og livsvilkåra sine og dermed seg sjølv.

Religion, ideologi og samfunn

Ideologi er det som ei gruppe menneske eller eit samfunn vil at medlemmene i samfunnet skal synest om samfunnet dei lever i. Ideologi er ikkje vitskap, men forteljingar som blir framført på ulike måtar for å dra oss alle inn i folden, enten vi no er medlemmer i ein organisasjon, eit trussamfunn eller ein nasjonalstat. Engels seier at fram til 1200-1600-talet tok all ideologi form av religion. Frå 1700-talet og utover utvikla borgarskapet ein ideologi som var lausriven frå religionen. Ideala i den franske revolusjonen var fridom, likskap og brorskap. Dei sette ingen ny religion inn i staden for den gamle! I vår tid har vi såleis religionen som ei eigen ideologisk avdeling ved sida av den meir verdslege som politikarar og byråkratar forvaltar. Men både statsreligionen og den verdslege legitimeringa av makta i dag er ideologi, det hjelper ikkje kor mykje sosialøkonomane, marknadsøkonomane og andre ærendsgutar for kapitalen kallar verksemda si for vitskap!

Ideologien er tenkt å skulle tene makthavarane. Dei som er undertrykte, må få ei akseptabel forklaring som er til å leve med på kvifor dei må vere nedkua. Historisk har religionen hatt ein slik funksjon. Nesten heile kyrkjehistoria er ei historie om korleis religion har blitt brukt av herskarklassane til å halde folk nede.

Men ulike element frå religionen kan også haldast fram som frigjeringsideologi og snuast mot makthavarane. Det var dette den tyske bondeopprøraren, Thomas Münzer, gjorde som leiar for dei opprørske bondeflokkane i Tyskland på 1500-talet. Han heldt fram det som Luther hadde starta: eit opprør mot pavekyrkja og maktahavarane i Tyskland med Luthers tyske bibelutgåve som inspirasjonskjelde og skalkeskjul! Men når Luther såg kor opprørske og fridomshungrige desse bøndene var, slo han kontra og allierte seg med fyrstane mot bondeopprøret.

På ein meir stillferdig og smålåten måte gjorde Hans Nielssen Hauge sitt opprør og krevde rett for lekfolk til å forkynne Guds ord. Knytt saman med praktisk handverks-og industriverksemd vart Hauge sine strengt religiøse opprørsidear til ei kraft som lyfte vanlege folk eit godt stykke oppover. I alle høve grov han grunnen unna det geistlege forkynningsmonopolet og fekk mange til å lite meir på seg sjølve og sin eigen bakgrunn.

Trass i industrialisering, opplysningsfilosofi og framsteg, marxisme og vitskapleg sosialisme, så finst det framleis store grupper av menneske rundt heile verda som også i vår tid samlast under ei religiøs fane i kamp mot imperialisme og undertrykking. Sjå berre på dei ulike islamistiske rørslene. No er det klart at bak religiøse fridoms-og opprørsfaner kan det skjule seg mykje rart og kan hende også ulike motiv for kampen. Men straumdrag i lei av kamp mot imperialisme, sosialt opprør og frigjering er sikkert viktig i alle desse rørslene. Eit stort problem for dei synest å vere at dei kjem på kant med kvinnene. Det er ikkje sikkert at kvinnene i all framtid vil lese Koranen eller andre religiøse bøker slik presteskapet og makthavarane gjer. Tvert om; det er grunn til å tru at det her ulmar under overflata, og at det kvinnene i islamistiske rørsler vil gjere, kan få avgjerande betydning for utviklinga, både av den konkrete kampen og for det framtidige samfunnet.

Andre med merket religiøs, radikal og antiimperialist kan vi finne i Latin-Amerika der vi veit at mange katolske geistlege har teke standpunkt for frigjeringsrørsler. Dei har vald side ut frå kva dei oppfattar at religionen deira seier om fridom, likskap og menneskeverd og at dette kjem på sterk kollisjonskurs med kapitalismens og imperialismens herjingar i landa deira.

Religion og makt i dag

Spelar religionen noko rolle i praksis når det gjeld å legitimere maktahavarane i Noreg i dag? Opplagt; sjå berre på Arbeidarpartiet kor redde dei er for at statskyrkja skal bli borte. Tidlegare har sosialistar og sosialdemokratar i Noreg vore mot statskyrkje, men tidleg på 80-talet tok AP på seg å vere med og leggje til rette for at folk skal få tilfredsstilt sine «religiøse behov». Barnedåp, bryllaup, gravferd og andre viktige markeringar i livet har framleis stor betydning for folk. Gjennom å ha hand om desse rituelle funksjonane samstundes som den kristne religionen til statskyrkja tilpassar seg og tek opp i seg nye straumdrag i samfunnet, så vert statskyrkja ein godt brukbar ideologisk maktfaktor for herskarklassen i Noreg.

Men det må tilpassingar til. Dei gamle ideala med ja, ja og nei, nei når du talar, gjeld ikkje lenger. No må det vere meir tja, tja. Leikny Øgrim og Asta Haaland har spissformulert korleis vår tids ideologi er og må vere:

«Ingenting betyr noe lenger. Du betyr ingenting. Jeg betyr ingenting. Det har ingenting å si hva vi gjør, hvordan vi lever. Det eneste som betyr noe er hva vi mener. I det store og hele. Og hvem vi vanker med. Alt er likegyldig. Livet flyter forbi. Det viktige er å ha det gøy så lenge det varer. Vem vet? Inte jag! Vem vet? Inte du? …. Og siden vi lever under postmodernismen, henter vi litt herfra og derfra på ideologiens loppemarked. Vi bryr oss ikke om de store linjene, om ideologi, filosofi eller materialisme og idealisme.»

Dette sitatet er den rådande filosofien i Noreg i eit nøtteskal, og det må også kyrkja tilpasse seg om ho skal kunne henge med for å seie det litt sportsleg, og det skal ein jo i dag. Men kyrkje må også tilpasse seg andre straumdrag i samfunnet enn dei makthavarane ønskjer. Ho blir tvinga til å godta homofile samlivsformer, kvinnelege prestar, praktiserande homifile prestar og kyrkjelydsarbeidarar. Men om kyrkja greier denne omstillinga, og ikkje slepper ustyrlege og opprørske grupper innan seg sjølv for langt, så vil ho vere ein utmerka ideologisk reiskap for makthavarane i Noreg i mange år framover. Greier ho ikkje tilpassinga, vil ho verte riven i filler og det er toppen av maktfjellet i Noreg heilt sikkert livredde for.

Nytt liv på bedehuset?

Til slutt ei lita forteljing frå bedehusland. I ei lita bygd på Vestlandet har bedehuset dei siste 25 åra vore sterkt dominert av ei trongsynt og reaksjonær gruppe som etablerte seg i kjølvatnet på ei kristen vekking. Etter kvart utvikla det seg ei nokså livsfjernt og mørkt kristenliv innanfor veggene. Bygda har gjennomgått den same utviklinga som mange andre slike utkantgrender med avfolking og nedlegging av arbeidsplassar. Ei rettssak om sabotasje mot eit fiskeoppdrettsanlegg rir bygda som ei mare i fleire år. Det utviklar seg to åtskilde leirar som står nokså steilt mot einannan. Livet på bedehuset held fram i same, gamle tilstivna formene.

Så skjer det noko hausten 1998. Det dett ein lapp ned i postkassene til folk med invitasjon til ein bygdekveld på bedehuset. Den nye presten i kommunen har fått sleppe til for å snakke om ungdomsmiljøet. Ein gamal sløydlærar skal synge solo, og ein 50 år gamal fiskar som har drive utviklingsarbeid på Sri Lanka og som deltok i AKP sine omfattande og folkeopplysande programdiskusjonar tidleg på 70-talet skal halde foredrag og vise lysbilete. Alt dette skal no skje på ein og same kveld innanfor veggene til dette forstokka bedehuset med soknerådet som arrangør! Ja, slik kan det gå her i verda. Kva skjer vidare? Det veit vi ikkje. Men grunnlaget er lagt for å skape eit nytt fellesskap, eit fellesskap som ser ut til å ha tvinga seg fram dei seinare åra på ein heilt annan arena enn den religiøse. Materielle og jordnære spørsmål om framtida for bygdesamfunnet, om arbeidsplassane, om ungdomsmiljøet er blitt så påtrengande at det til og med finn vegen inn i bedehuset. Lat oss vone at det ikkje blir med denne eine kvelden! Det er nesten slik at ein en gamal ateist og fritenkjar kunne ønskje seg nytt liv på bedehuset.

Helst skulle vi hatt ei RV-gruppe i ei slik bygd, men det har vi ikkje. Det betyr at vi i første omgang må innfinne oss på bedehuset og delta i samtalane der. Vi treng ikkje be eller synge salmar, men vi kan høyre på andakta, og vi kan høyre kva presten har å seie om ungdomsmiljøet. Vi kan kome med innspel til praktisk politisk verksemd, og så vil praksis etter kvart utvikle trong for studier og nye former for tenking og organisering. Gud vil vere attåt, i alle høve i byrjinga, men med tida vil verksemda kan hende vekse ut av bedehuset, eller bedehuset vil bli forvandla til ein politisk verkstad og Gud kome meir i bakgrunnen, dialektikk, veit du! Det er eit slikt perspektiv vi må ha på bedehuset og livet der om vi reknar oss som materialistar og revolusjonære.

Litteraturliste:

• Friedric Engels: Om religion, Oktober forlag, Oslo 1978
• Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofi, Forlaget Oktober, Oslo 1981
• Hans Kirk: Fiskerne. Ein roman om eit lite fiskarsamfunn som flyttar frå – Nordsjøkysten inn i Limfjorden, og korleis dei på kort tid vinn soknet for misjonen, Gyldendals Tranebøger, København 1974
• Karl Marx: Kritikk av den Hegelske rettsfilosofi (innledning) i Verker i utvalg 1 – filosofiske skrifter, Pax Forlag, Oslo 1972
• Karl Marx: Fra den tyske ideologi, i Verker i utvalg 2 – skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1970
• Pål Steigan: I begynnelsen skapte mennesket Gud i sitt bilde, artikkel i Pål Steigan: Svar på tiltale, Oktober forlag 1982
• Bjørn Olav Utvik: Kommunistar og Gud, artikkel i Røde Fane nr. 3/1989
• Olaf Aagedal: Rapport frå bedehusland, Det Norske Samlaget, Oslo 1988

---

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

 

---

På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (NORWAC)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert. Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt! I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante «fundamentalistiske» islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det «Guds parti», de «fundamentalistiske» shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis «Islam and revolution». Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en «fundamentalistisk» tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de «fundamentalistiske» kristne fordømte den «fundamentalistiske» revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?

 

---

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A. Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Red.

 

---

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

 

---

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad. For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter». Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget: Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha. Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakter:

1. Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.

2. Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …

3. Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.

4. De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!

5. Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.

6. Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.

7. Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.

8. Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.

9. Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!

10. Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.

11. Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.

12. Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

• 1. Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».
• 2. Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:
  • -Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
  • -Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
  • -Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: «Karakterboka» av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

1. De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!

2. Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.

3. Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.

4. Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.

5. Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.

6. Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

 

---

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær… .»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1. Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2. Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg.

Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3. Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4. Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5. Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6. Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.

2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!

3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!

4. Nei til proletarisering av fiskaren!

5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!

6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.

7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.

8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!