Bokanmeldelse ved Åsmund Egge

Orlando Figes store syntese om den russiske revolusjonen er utvilsomt et bemerkelsesverdig verk. Boka er ypperlig skrevet, medrivende og engasjerende. Figes klarer på en enestående måte å gjenskape ulike sider ved russisk samfunnsliv i tiden før revolusjonen og å brette ut revolusjonens panorama i sin fulle bredde samtidig som han har god sans for karakteristiske detaljer som fyller ut bildet.

Boka var i det hele tatt en sann svir å lese og det er ikke for ingenting at boka har fått en internasjonal litterær pris. Den har også fått et par priser for godt historisk arbeid. Og bevares, Figes er ingen dårlig historiker. Han trekker opp et bredere lerret enn noen historiker hittil har gjort om dette emnet. Han er svært godt orientert i forskningen og gjør – i motsetning til for eksempel Richard Pipes – bruk av den omfattende litteraturen om russisk sosial historie som er blitt utgitt de siste par-tre tiårene. Han har selvfølgelig også kunnet trekke på egen forskning der særlig bøndenes rolle under revolusjonen har stått i fokus. Her er det altså slett ikke bare «historie ovenfra». Han går til og med ned på individnivå ved å fokusere på enkeltpersoner som med ulikt ståsted i samfunnet var iakttakere til og deltakere i de begivenhetene han beskriver. På denne måten gir han kjøtt og blod til de sosiale kreftene og de politiske endringene han søker å redegjøre for. På den annen side har dette grepet sine faglige feller. Her er det fare for å illustrere atypiske tilfeller like mye som å presentere representative enkeltpersoner.

Svært mye i denne boken inneholder gode bidrag til forståelse av russisk historie forut for og under revolusjonen. Det gjelder særlig de to første delene som trekker opp bakgrunnen for revolusjonsutbruddet. Det er ikke i og for seg så mye av nye synspunkter – det er heller ikke å vente i en syntese som denne. Det vi må forutsette er at det redegjøres for ulike synspunkter på begivenhetene og at det argumenteres godt dersom forfatteren velger å ta stilling. I første halvdel av boka kommer Figes vel fra denne oppgaven. Særlig god er han i sitt forsvar for den «pessimistiske» oppfatningen av synet på Russlands muligheter til å unngå revolusjon. På den annen side undergraves denne oppfatningen i noen grad av den vekt Figes legger på tsarens, Nikolaj IIs, person i framstillingen av regimets manglende evne til å reformere seg selv. De strukturelle problemene med å kombinere modernisering av et flernasjonalt autokratisk imperium med politisk stabilitet får liten plass. Og Figes egen framstilling av holdningene og forestillingsverdenen hos massen av bønder og arbeidere gjør det klart at om Nikolaj hadde vært villig til å innføre et parlamentarisk demokrati etter vestlig mønster, ville ikke dette imøtekomme massenes ønsker og behov eller virke til å integrere dem i det politiske liv.

Forstå – ikke moralisere

Særlig i siste halvdel av boka melder det seg imidlertid betydelige svakheter ved Figes framstilling. Disse svakhetene har paradoksalt nok noe å gjøre med det som er bokas sterke litterære side. Vel, egentlig er det ikke så paradoksalt. Det er nettopp den engasjerende, ja nesten lidenskapelige holdningen til stoffet som svekker det faghistoriske, vitenskapelige innholdet. Figes klarer ikke å unngå å la seg styre av sine personlige sym- og antipatier. Men en historikers oppgave er ikke å moralisere, den er å forstå. Litterære framstillinger krever lidenskap – vitenskapelighet forutsetter lidenskapsløshet.

Figes moraliserer riktignok ikke over massenes voldshandlinger. Tvert imot ser han dem som «en nesten uunngåelig reaksjon fra et folk som var rasende og hadde mye å hevne». Alle sosiale revolusjoner er i sin natur blodige. Å fordømme dem for dette «er jevngodt med å si at enhver form for sosial protest som kan ende i vold er moralsk forkastelig». (322)

Imidlertid, når det gjelder personkarakteristikker og analyser av sentrale personers handlemåte stikker Figes moralisme fram. Man merker det ikke så godt i omtalen av Nikolaj II selv om Figes ikke helt kan skjule sin irritasjon over den tomhjernede tsaren. Han gir likevel en forklaring på hvorfor tsaren handlet som han gjorde, og tilløpene til moralisme er ikke skjemmende. Verre blir det under behandlingen av Kerenskij, medlem og senere leder for den provisoriske regjering mellom februar og oktober 1917. Kerenskij framstilles som en forfengelig narr som bare var opptatt av å sette sin egen person i sentrum og som prøvde å støtte seg til høyre og venstre utelukkende med det for øye å bevare sin personlige maktstilling. Det gjøres ikke noe forsøk på å analysere Kerenskijs politiske motiver og målsetting, en analyse som kunne gjøre hans handlinger mer forståelig. Kerenskijs politikk i de to siste månedene før bolsjevikenes maktovertakelse omtales omtrent ikke.

Lenin – en demon uten menneskelige trekk?

Den svakeste og minst overbevisende karaktertegning i boken er dens viktigste person, Lenin. Dette er Volkogonovs og Pipes’ Lenin enda en gang, en demon uten menneskelige trekk som utelukkende var opptatt av å sikre seg makt for maktens egen skyld (for eksempel 503-504). Figes liker ikke Lenin. Og det er greit nok. Men av en seriøs historiker må vi kunne kreve at antipatien ikke lammer evnen til lidenskapsløs analyse. Hos Figes fører den til en rekke tvilsomme påstander og til tolkninger som ikke sjelden motsies av materiale som han selv presenterer andre steder i framstillingen. Han unnlater som oftest å behandle seriøst forhold som kan tale mot hans eget syn. Svært ofte nøyer han seg med synsing – bruken av «no doubt» går igjen og erstatter ofte argumentasjon.

Figes hevder at Lenin manglet kjennskap til og (implisitt) forståelse for det russiske folk (386). Men hvordan skal dette forenes med at Lenin i 1917 åpenbart var den politiker som best forsto hva de brede folkemassene var opptatt av og den som evnet å skape den politiske plattformen («apriltesene») som kunne vinne oppslutning i folket? (Det siste benektes på ingen måte av Figes.)

Ifølge Figes var Lenin monomant opptatt av å ta makten. Han var en ensporet, puritansk asket uten en «privat» side bak den politiske (389). På den annen side framstiller Figes Lenin som en som var flink til å overbevise folk, til å appellere til de vanlige medlemmene i partiet, en som kunne foreta taktfulle retretter og inngå kompromisser. Men dette overensstemmer jo ikke så godt med bildet av en monoman, ensporet person som ikke var i stand til å forstå folket. Og hvordan kunne denne monomant politiske personen, denne puritanske asket uten noen privat dimensjon, midt under revolusjon og borgerkrig ha et forhold til Inessa Armand og ta seg så nær av hennes død? Og hvordan kunne han ha et personlig vennskap med en mann som Maksim Gorkij, så kritisk som denne var til bolsjevikene og deres politikk?

Lenins ideologi

Skjevheten og mangelen på dybde og perspektiv i karakteristikken av Lenins person er ille nok. Verre er det at Figes praktisk talt ikke kommer inn på Lenins ideologi – og når han en sjelden gang gjør det, viser han manglende grep. Lenins verk Staten og revolusjonen avfeies uten videre begrunnelse. Et sted hevder Figes at «etter hans (Lenins) oppfatning skulle massene ikke være noe annet enn redskaper for partiet» (152). Dette er stikk i strid med det syn Lenin presenterer i Staten og revolusjonen. Figes er i det hele tatt ikke i stand til å forklare Lenins teoretiske virksomhet. Det kan virke som han mener at Lenins teoretiske produksjon ikke var annet enn spillfekteri, noe som vel må sies å være en temmelig urimelig antakelse.

Som begrunnelse for at Lenin var opptatt av makten for maktens egen skyld, peker Figes på at han gikk inn for taktiske konsesjoner for å sikre bolsjevikenes makt i 1917. Men dette er selvfølgelig en logisk kortslutning. Alle betydelig politikere er nødvendigvis dyktige taktikere.

Figes er opptatt av å vise at Lenin bare var interessert i et rent diktatur for sitt eget parti. På side 490 heter det for eksempel om resultatet av sovjetkongressen i oktober 1917, da mensjevikene og de sosialrevolusjonære forlot kongressen i protest, at «Lenins planlagte provokasjon … å komme alle andre i forkjøpet ved å gripe makta… hadde virket … Nå lå veien åpen for det bolsjevikiske diktaturet, basert på sovjetet, som Lenin utvilsomt hadde hatt til hensikt hele tida.» Et spørsmål er hvordan Lenin kunne være sikker på at de andre partiene ville marsjere ut av kongressen. En annen sak er at Lenins «utvilsomme intensjon» ifølge Figes egen framstilling andre steder var svært så tvilsom. For eksempel støttet Lenin i første halvdel av september 1917 Kamenevs anstrengelser for å overtale mensjevikene og de sosialrevolusjonære til å bryte med den provisoriske regjering og sammen med bolsjevikene danne en sosialistisk regjering basert på sovjetene. Hvis mensjevikene og de sosialrevolusjonære gikk med på dette, skulle bolsjevikene gi opp kampanjen for en væpnet oppstand og konkurrere om makten innen sovjetbevegelsen selv (466). Videre: Figes erkjenner at det i 1917 og tidlig 1918 ikke forelå noen «master plan» (hovedplan, red.) for partidiktatur. Det var først under borgerkrigen med det sterke behovet for streng sentralisert kontroll for å mobilisere landets ressurser at bolsjevikene planla «partistatens hovedstruktur» (685).

Figes ignorering av ideologien fører til en klar undervurdering av ideologiens betydning for Lenin – og for bolsjevikene overhodet. Riktignok var Lenin opptatt av makt. Men for Lenin var makten alltid et middel til å nå et mål, og i den grad Lenin var monoman og fanatisk var det nettopp som følge av ideologisk selvrettferdighet.

Hvorfor ble så mange revolusjonære?

Noe av den samme ensidigheten i omtalen av Lenin rammer bolsjevikene generelt. Figes skriver mye om korrupsjon, vold og maktmisbruk fra bolsjevikenes side. Den idealisme, offervilje og uegennyttige kamp for et bedre samfunn som besjelet mange som kjempet bolsjevikenes sak, er han i liten grad i stand til å vise fram. Figes viser stor forståelse for hvorfor det ble revolusjon i Russland. Men han har bemerkelsesverdig liten forståelse for hvorfor noen ble revolusjonære! Ambisjoner eller dårlig samvittighet for sin klassetilhørighet er det eneste han kan se som motiv for den russiske intelligentsiaen revolusjonære holdning. At noen skulle være drevet av altruistiske motiver eller rettferdighetssans i opposisjon til politisk, økonomisk og nasjonal undertrykkelse synes utenfor Figes forståelsesramme.

I behandlingen av mange enkeltbegivenheter er Figes uklar og til og med selvmotsigende. I omtalen av julioppstanden i 1917 innleder han således med å hevde at bolsjevikene forberedte en avgjørende konfrontasjon med den provisoriske regjering (421). Men av den framstilling som følger framgår det klart at ledelsen i bolsjevikpartiet (inkludert Lenin) slett ikke kan ha forberedt noen slik konfrontasjon. Og om de bolsjevikene på lavere nivå som deltok i demonstrasjonene spilte en ledende rolle i disse, utgjorde de ingen ledelse for en revolusjonær maktovertakelse.

Uklar er Figes også om Kornilov-affæren. På side 445 hevder han at påstanden om at Kornilov planla et statskupp mot den provisoriske regjering er en myte. Men i det følgende framgår det at hans nærmeste rådgiver faktisk planla et statskupp og at Kornilov selv hadde egne ambisjoner på det politiske området i konkurranse med Kerenskij. Det var snakk om «to menn og bare én hvit hest. Det framgår at Kornilov ville gjennomføre «reformer» som ville redusere Kerenskij «til en gallionsfigur som skulle gi militærdiktaturet legitimitet» (449).

Sosialisme i ett land

Svært kontroversiell er også hans framstilling av Lenins og bolsjevikenes oppfatning av mulighetene for spredning av revolusjonen til andre land. Den tradisjonelle og praktisk talt enstemmige oppfatning blant historikerne har vært at bolsjevikene betraktet revolusjonen i Russland som begynnelsen på en mer omfattende revolusjonær omveltning i resten av Europa og at den russiske revolusjon ikke kunne overleve uten en slik internasjonal spredning av revolusjonen. I flere år håpet de på dette. I 1921 med innføringen av en ny økonomisk politikk (NEP) ble det foretatt en tilpasning til den situasjon at revolusjonen ennå ikke hadde seiret andre steder enn i Russland. Men først med Bukharin og Stalins slagord om «sosialisme i ett land» fra høsten 1924 ble håpet om en spredning av revolusjonen i overskuelig framtid definitivt oppgitt.

Figes hevder derimot at allerede etter freden i Brest-Litovsk (3. mars 1918) var Lenin overbevist om («quite adamant about») at det ikke var noe håp om at revolusjonen skulle spre seg vestover (550). Hans snakk om at den uunngåelige revolusjonen i Tyskland ville kansellere de tap Brest-Litovsk-freden hadde medført var ifølge Figes «ikke annet enn bløff for partimoralens og propagandaens skyld». Figes har her en kildehenvisning, men gir ingen nærmere opplysninger som kan understøtte denne temmelig sensasjonelle påstanden. Tvert i mot undergraves hans påstand av hans egen framstilling lenger ut i boka. Her heter det at bolsjevikenes optimisme med hensyn til «i hvilken grad kommunismen kunne eksporteres» nådde sitt høydepunkt sommeren 1920. Figes refererer også til Zinovjevs uttalelse under stiftelsen av Komintern i 1919 om at hele Europa ville bli kommunistisk i løpet av et år. (701) For øvrig kan man jo undre seg over hvorfor tesen om «sosialisme i ett land» skulle skape slik strid i partiet så sent som i 1925 dersom regimets målsetting var begrenset til dette så tidlig som i mars 1918.

Ytterst merkverdig finner jeg også Figes karakteristikk av bolsjevikenes oppfatning at de var omringet av fiender som en «paranoid teori» (629) og «paranoid frykt» (642). Dette var på en tid da borgerkrigen var i full gang. Kontrarevolusjonære armeer ble reist i øst, sør og vest og en rekke utenlandske makter landsatte tropper blant annet i Arkhangelsk, Odessa og Vladivostok. Frykten for omringning var utvilsomt helt reell, og bruken av et uttrykk som «paranoid» fortoner seg mildt sagt malplassert.

Disse eksemplene på merkverdigheter og skjevheter i Figes framstilling får klare seg – det er ikke vanskelig å finne flere. Det er derfor med noe blandede følelser jeg anbefaler denne boken. Historiefaglig sett har den riktignok sine sterke sider, men altså også betydelige svakheter. På den annen side er det en bredde i framstillingen og en nerve i fortellerkunsten som gjør den mer lesbar enn trolig noen annen framstilling av revolusjonen og dens bakgrunn. Det er all grunn til å anta at dette vil bli en klassiker som kommer til å bli stående i lang tid framover.

av Morten Falck

Det var to ting jeg ønsket å få fram i artikkelen om Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen i Røde Fane nr 2. Nemlig på den ene sida at kapitalismen truer med å ødelegge naturen. Dens behov for kortsiktig profitt står i motsetning til vårt felles behov for å ta vare på naturen og alle dens arter. Om dette har vi omfattende kunnskaper, som kommunistene må ta i bruk.

På den andre sida at våre kunnskaper om naturen er utvikla til et trinn der vi tar den i bruk som produktivkraft på et nytt nivå. Bioteknologien er blitt for stor for kapitalismen, den krever ressurser og har konsekvenser som ligger utafor synsfeltet for et kapitalistisk selskap, om det er aldri så «multinasjonalt», eller imperialistisk. Dette må et parti som vil kalle seg kommunistisk i våre dager ta i betraktning i sitt program og i sin politikk.

Olav Randen tar opp hansken i Røde Fane nr 4, under tittelen Stutt steg i rett lei. Det skal han ha takk for. Det er bare når engasjerte mennesker hiver seg ut i debatten at vi kan utvikle tankene våre og gå framover. Så la oss se hvor langt på vei vi er enige – og mest spennende, hva vi er uenige om. Det er svært mye å diskutere i Randens artikkel, og plassen er knapp. Så her bare noen korte punkter.

Hva er frihet?

Hva Marx og Engels har skrevet om menneskets forhold til naturen kan sikkert gi litt forskjellige inntrykk, alt etter tidsperiode og sammenheng det er skrevet i. Men Engels skriver noe viktig om frihet i Anti-Dühring, og jeg siterte det i den andre artikkelen jeg skrev til samme nummer av Røde Fane, Frihet og liv er ett. Engels skriver:

«Friheten ligger ikke i den drømte uavhengigheten av naturlovene, men i kunnskapen om disse lovene og i den dermed gitte muligheten til å la dem virke planmessig for bestemte formål.»

Det er ingen grunn til å pådytte Engels vår tids forståelse av naturen. Men når vi snakker om frihet, må vi være klar over at dette er marxismens frihetsbegrep. Det er ikke snakk om en frihet på tvers av naturens lover. Å herske over naturen kan bare bety å kjenne disse lovene, og «den dermed gitte muligheten til å la dem virke for bestemte formål».

Jeg synes ikke Olav Randen tar hensyn til dette når han kritiserer Marx og Engels.

Min mening om dette er at mennesket er et dyr som andre dyr, og at livsmiljøet i all sin variasjonsrikdom er like viktig for oss som for enhver annen art. Vi kan utnytte naturen til vår fordel, men bare innafor de rammene som naturen setter, og som det er opp til oss å utforske. Vi veit allerede så mye om dette at vi bør utvise stor varsomhet.

Det finnes ingen skjebne

Olav Randen mener jeg har en slags programmatisk framtidsoptimisme, som det ikke finnes grunnlag for. Dette begrunner han slik:

«Gong på gong møter vi framstegstrua hjå Falck:

• ‘Biologien har gjort store framskritt. (…) Industrien blir biologisk og biologien blir produktivkraft på et nytt nivå.’
• ‘Kunnskapene har økt enormt og gir oss muligheter til å unngå katastrofer.’
• ‘Bioteknologien representerer et kvalitativt kjempesprang i utviklinga av de biologiske produktivkreftene.’
• ‘Genteknologien har potensiale til å bli en enorm velsignelse.’
• ‘Bioteknologiens nyeste dramatiske gjennomslag er suksessen med kloning.’»

Disse sitatene er hentet fra forskjellige steder i min artikkel. Randen river dem løs fra sammenhengen og setter dem inn i en de ikke er tenkt i. Men det gir et klart uttrykk for Randens oppfatning av hva jeg mener.

Men i forhold til framtida er alle disse sitatene nøytrale i min tekst. For selv om bioteknologien åpner for store muligheter, er jo ikke framtida fastlagt. Potensialet er ikke realisert.

Sitatene er en beskrivelse av nåtida, og bare det. Disse prosessene foregår foran øynene våre, og endrer verden, ugjenkallelig. Det som driver dem og gir dem retning er i det alt vesentlige kapitalismens behov for profitt. På akkurat det punktet kan vi endre verden.

Kunnskapen er der. Kampen står om hvordan den brukes. Og i hvilken retning menneskenes kunnskap skal utvikles videre.

Og sannelig, den verden vi ser omkring oss gir ingen overveldende grunn til optimisme.

Hva er vi enige om?

Randen fortsetter: «Etter denne utmålinga av framsteg kjem ikkje argument og ikkje grunngjeving. Falck går rett over til å skrive (konkret og skikkeleg) om problema kombinasjonen bioteknologi og profittjag fører med seg.» Det er jo ikke underlig, når denne «utmålinga» skyldes hans egen redigering og ikke min tekst.

Den første, og lengste delen av min artikkel handler om hvordan kapitalismen er en trussel mot naturen, og vårt livsmiljø. Mot denne delen av artikkelen har Olav Randen ingen konkrete innvendinger, og jeg tolker det som det i hovedsak er den han kaller «(konkret og skikkeleg)», kanskje i tillegg til de kapitalismekritiske avsnittene i artikkelens annen del.

Jeg oppfatter det altså som vi er enige om at kapitalismen må avskaffes, og langt på vei om grunnene til det. Det er bra, det gir oss en felles plattform. Så la oss da gå over til det vi ikke er enige om, og se om vi kan utvikle og klargjøre standpunktene våre.

Noen korte punkter

Jeg mener følgende:

• Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer dersom vi bruker dem.
• Utviklinga av genetikken med en (så vidt gryende) mulighet til å modifisere arvestoffet er et enormt framskritt. Men vi må være klar over at vi bare så vidt har begynt å utvikle våre kunnskaper og teknikker på dette feltet, og satse mye på å utvikle kunnskapene, samtidig som vi utviser stor forsiktighet i å bruke dem.
• Uten å bruke kunnskapene i praktiske eksperimenter, kan vi heller ikke utvikle dem. Vi må forsvare retten til vitenskapelige eksperimenter, og forsvare forskningas uavhengighet av profittinteresser.
• Også innafor andre felter har bioteknologien gjort store og viktige framskritt. Ett av dem er kloning av pattedyr fra voksne celler, og fra fosterceller. Som all annen forskning bør også denne underlegges etiske vurderinger, men det er viktig at denne forskninga får gode vilkår, både fordi den åpner for store nye kunnskapsområder, og fordi den i resten av verden vil utvikle seg med stormskritt.
• Kunnskapene om teoretisk naturvitenskap har fått stor samfunnsmessig betydning, men når ikke ut til vanlige folk. Dette er en farlig utvikling, fordi den gir grobunn for fordommer, mystikk og ubegrunnet angst. Vi må altså arbeide for å spre mest mulig kunnskap om disse fagfeltene.

(Folkeopplysning er et utmerket ideal, enda viktigere nå enn på 1700-tallet.)

Kunnskap og uvitenhet

«I høve til naturens mangfald, kompleksitet og kreativitet forstår vi framleis svært lite,» skriver Randen. Det er helt riktig. Men vi forstår en hel del. Og først og fremst forstår vi at det er mye vi ikke veit og mye vi ikke forstår.

Det er ingen uviktig erkjennelse. Men at vi veit at det er lite vi veit, betyr ikke at vi ikke veit noe. Det betyr heller ikke at våre kunnskaper ikke går raskt framover. Jeg synes Olav Randen ikke bare undervurderer dette, men lukker øynene for det.

Han forteller at i gamle dager hadde folk mer allsidig kunnskap. Eksemplene er kårkallen på gården hans og urinnvånerne i Australia. Men det er feil. Vi har en mye mer allsidig kunnskap nå, blant annet fordi vi har så mye større kunnskaper om så enormt mange ting. Og det er heller ikke sant at vi er blitt dårligere «til å tenkje på heilskapen». Det er nå vi veit noe om økologi, om samspillet i naturen, om hvordan mylderet av arter henger sammen. Det er nå vi begynner å få begreper om hvor mange arter som faktisk fins, hvor stor variasjonen er og hvor viktige de enkelte ledd i denne kjeden er for hverandre. Det som gjør at vi ikke greier å anvende denne kunnskapen, er profittjaget.

Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan. Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.

Og jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.

«Tukling» gjør oss til mennesker

Etter mitt syn står Olav Randen i fare for å ende i et standpunkt som er mer preget av urasjonell angst enn av fornuft og logikk. Det kan virke som han er mot «tukling med naturen». Men det er jo den som gjør oss til mennesker. «Tukling» med naturen er grunnlaget for alt jordbruk og husdyrhold, håndverk, industri og alle andre former for produksjon.

Noen mener vi har nådd et nivå som ikke naturen selv befinner seg på. Men det er lenge siden. Tenk på hvordan vi har avlet fram dyr som ethvert naturlig utvalg ville ha utslettet fortere enn svint. Katter uten hår, hunder som bare kan vralte, griser som ikke kan bære sin egen rygg, eller belgisk blå! Takke meg til en sunn og frisk sau som Dolly.

Sveitsiske forskere har genmodifisert en ris så den motvirker a-vitaminmangel og jernmangel. Dette er forskning som ikke er finansiert av industrien, og risen kan om få år bli stilt til rådighet for verdens fattigbønder helt gratis.

Det drives i dag genteknologisk forskning for å finne fram til en kur mot malaria. Den forskningen er ikke bare «tukling» med naturen i seg sjøl, den hviler også på de kunnskapene vi oppnår ved annet arbeid innafor genteknologien.

Sykdommer som skyldes ødeleggelse av hjernevev, nerveceller eller ryggmargsceller har hittil vært uhelbredelige. Nå prøver forskerne å finne kurer ved å dyrke stamceller fra fostre. Det innebærer kloning, genmanipulering, bruk av fosterceller. Men er ikke disse eksemplene framskritt?

Kort om kommunismen

Randen slutter med å si at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Jeg er helt enig, og Randen nevner viktige problemer, som frihetens begrensninger og forholdet mellom individ og samfunn. Kommunismen blir ikke noe jordisk paradis, den blir et samfunn der en bestemt type grunnleggende motsigelse er avskaffa. Det vil sikkert dukke opp andre.

Framtida er ikke forutbestemt, ikke under kommunismen heller. Menneskene må løse nye problemer og lære mer om naturen. Historien vil aldri stoppe opp. Men vi slipper å la oss styre av profittmotivet. Vi kan strekke oss etter fornuften, etter kunnskap om både detaljer og sammenheng. Vi har forutsetningene for å kunne løse miljøproblemene. Våre kunnskaper vil alltid være begrenset, og naturen står ikke på stedet hvil. Men med fornuft og kunnskap kan vi løse problemene, innafor de vilkår naturen setter.

av Jørgen A Strickert

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

The requested URL was not found on this server.

Additionally, a 404 Not Founderror was encountered while trying to use an ErrorDocument to handle the request.

av Sissel Henriksen

AKPs kvinnepolitikk og bøllekurs har ikke uten grunn blitt velkjente begreper langt utenfor partiets egne rekker, og mye av denne politikken er i dag felleseie blant kvinner på venstresida. Men hva er det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra tidligere kommunistpartiers kvinneanalyser, og hva er det som skiller revolusjonære feminister fra borgerlige feminister?

Ved inngangen til et nytt årtusen er det blitt in å være feminist i mødrelandet. Og det trengs. Samtidig som kvinnene i Norge utgjør de mest radikale lag av folket, er kvinnene også de fattigste og hardest undertrykte, både i Norge og internasjonalt.

Kvinnekampen gjelder halvparten av verdens befolkning, og enhver bevegelse som kaller seg revolusjonær bør tenke seg to ganger om hvis ikke disse spørsmålene står høyt på dagsorden. Debatten om hva som er revolusjonær feminisme er derfor høyst aktuell, både i AKP og i andre miljøer og organisasjoner på venstresida.

Når en skal bli enige om veien framover, er det alltid nyttig å ha med seg historia. Gjennom å oppsummere hvordan AKPs kvinnepolitikk ble utviklet vil jeg i denne artikkelen vise hva som er hovedstolpene i politikken. Jeg vil si noe om hvilke punkter som er omstridt, og forsøke å peke ut en del områder der det trengs videreutvikling.

Historikk

De nye kvinnepolitiske analysene som vokste fram i og rundt AKP på 1970- og 80-tallet ble på mange vis utviklet i spennet mellom tradisjonell marxistisk analyse og likestilllingsorientert borgerligfeminisme.

Til tross for at den russiske revolusjonære Alexandra Kollontay tidlig på 1900-tallet tok til orde for at å skille kjøkkenet fra ekteskapet var en like viktig reform for kvinnene som å skille kirka fra staten, har likevel den kommunistiske bevegelsen tradisjonelt lagt hovedvekten på andre aspekter ved kvinneundertrykkinga.

Sosialismen ordner alt

Ei oppsummering av denne tenkinga har jeg funnet i ei bok av Einar Lorenz om NKPs historie 1923-31. Der heter det i et kapittel om NKP og kvinnene:

«Rammen for NKPs kvinnepolitikk var gitt før NKP ble til. Med utgangspunkt i Marx og Engels hadde den sosialdemokratiske arbeiderbevegelsen utviklet sin emansipasjonsteori.

Kvinnenes stilling i samfunnet var betinga av den herskende produksjonsmåten og ville endre seg med den. Den kapitalistiske produksjonsmåten ville føre til kvinnenes deltakelse i produksjonen. Dette la objektivt sett grunnlaget for en høyere familieform, og kvinnen ville bli uavhengig av en forsørger. Deres arbeid ville bli en nødvendig forutsetning for deres frigjøring. Engels så privateiendommen som grunnlaget for kvinneundertrykkelsen, og kvinneundertrykkelsen kunne dermed bare avskaffes ved å oppheve privateiendommen. Dermed blei kampen for kvinnefrigjøring et ledd i kampen for et sosialistisk samfunn. Inn- og underordninga av kvinnefrigjøringa i arbeiderklassens kamp ble seinere utforma videre av blant annet Bebel og Zetkin. Lønnsarbeidet ville gjøre kvinnene uavhengige av mennene, og gi dem innsikt i den stillingen de hadde under kapitalismen. Først en opphevelse av privateiendommen ville befri dem fra kapitalens utbytting. Kvinnene stilling ble dermed ensidig vurdert i forhold til produksjonen, mens deres totale samfunnsmessige stilling og særlig reproduksjonsaspektet ikke ble problematisert», skriver Lorentz. (1)

Historia om linjekampen rundt kvinnespørsmålet i ulike revolusjonære bevegelser før AKP har jeg ikke nok kunnskap om til å utdype nærmere her. Jeg har imidlertid en sterk følelse av at der ligger svært mye spennende stoff.

Materiell basis

Den marxist-leninistiske bevegelsen vokste fram parallelt med et generelt oppsving i kvinnekampen. I Norge hadde dette oppsvinget sin materielle basis i det som er blitt kalt «Den norske kvinnerevolusjonen»: Fra en europeisk jumboplass med 22 prosent kvinnelig yrkesdeltakelse på 60-tallet (2) strømmet kvinnene ut i arbeidslivet i hundretusener. I 1980 var 61 prosent av norske kvinner mellom 25 og 66 år i lønna arbeid, og i 1991 var tallet 70 prosent for kvinner og 83 prosent for menn i disse aldersgruppene.(3)

For mange av oss som ble politisk aktive på 70-tallet, var kvinnekampen veien inn til et revolusjonært ståsted. Vi så at det kapitalistiske systemet var fienden, og tok avstand fra den type feminister som rettet hovedskytset mot mannen. Vi var kvinnefrontere, ikke (ny)-feminister, og vi ville ha kvinnefrigjøring og et helt anna samfunn, ikke likestilling på det gamle, borgerlige samfunnets premisser. Vi tok også avstand fra ideer som satte individuell frigjøring og egoløsninger for den enkelte i sentrum, og framholdt solidarisk kamp som veien å gå.

Organisering!

Ml-jentene sloss sammen med andre jenter i Kvinnefronten for å bygge den opp som antikapitalistisk front, og vi la vekt på kollektiv stil, grunnplansorganisering og kamp for de mange, de fattigste. Vi reiste kampen for sjølbestemt abort, mot kjøp og salg av kvinner. Og ikke minst; for kvinners rett til arbeid og for skikkelige arbeidsforhold og høyere lønn, både på egne arbeidsplasser og når andre gikk til streik: De streikende Aker-vaskerne, kvinnene på Våler Skurlag og på Friogrill hadde støttespillere landet rundt. Den sterke vektlegginga på organisering hadde mange positive sider, og mobiliserte og skolerte mange kvinner som ellers neppe ville kastet seg ut i politisk arbeid. Det er så absolutt ei historie det er all grunn til å være stolte av, og som det er mye å lære av, ikke minst i dagens individualistiske samfunn.

Linja med kollektiv kvinnekamp mot det kapitalistiske samfunnet hadde imidlertid også ei dårlig side: Nemlig at enheten med arbeiderklassens menn i praksis ofte blei overordna det å ta opp undertrykking som rammet kvinner som individer, ikke som gruppe.

Plastposebærernes opprør

I partiet jobba kvinnene lojalt med å underordne og innordne kvinnekampen i arbeiderklassens kamp, sjøl om den arbeiderklassen som var synlig der oftere hadde hjelm, kjeledress og skjeggvekst enn pupper og hvit frakk. En spørreundersøkelse i AKP i 1982/83 viste at kvinnene deltok på alle felter i klassekampen og tok stort ansvar for enheten i bevegelsen. Vi bar plastposer og organiserte møter, gjorde masse usynlig arbeid, og dreiv kvinnekamp på toppen av alt det andre arbeidet. Men vi ble sjelden valgt til ledende verv i partiet: Det var visst noe med det politiske nivået …

Men noen begynte å stille nye spørsmål. Flere av oss begynte å se at den gamle analysen var utilstrekkelig. At vel var det kapitalismen som holdt lønna nede, men det var da vitterlig gubben til venninna vår som banka henne helseløs og vår gubbe som stadig sneik seg unna oppvasken. Vel var det borgerskapet som tjente på kvinneundertrykkinga, men til å sette den ut i livet hadde de da kanskje skaffa seg noen allierte i vår egen klasse også? Kanskje var det ikke vi som splitta arbeiderklassen ved å reise kamp mot kvinneundertrykkinga, men derimot mennene som splitta kampen ved å undertrykke kvinnene?

«Forandringen kom da vi begynte å se på kjønnsmotsigelsen som en grunnleggende motsigelse i samfunnet. Det er ikke bare motsigelsen mellom klassene, mellom by og land, mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, men også motsigelsen mellom kjønna som må løses for å lage kommunisme,» oppsummerte Eli Aaby i 1990.(4)

Kvinnene i AKP begynte å ta opp forhold som tidligere ble sett som underordna delspørsmål. Vi fikk diskusjonen om 50 prosent deling av husarbeidet, om kvinnemishandling som uforenlig med partimedlemskap, om mannsjåvinisme som klassesamarbeid og om oppløsing av familien som økonomisk enhet.

Og noen begynte å snakke høyt om at kanskje kvinnene i arbeiderklassen var ei like viktige revolusjonær kraft som gutta i kjerneproletariatet.

Bøllekurs

Våren 1984 ble det aller første «Kast-deg-frampå»-kurset avvikla. Siden den gang har titusenvis av kvinner gått på slike «bøllekurs». «Lærdommen fra bøllekursa» er blitt honnørord på venstresida. Men hva var det nå egentlig vi lærte?

Vi lærte masse om kvinners liv. Om hindringene for leve slik vi vil, og om hvordan vi sammen kunne overvinne disse hindringene. Vi lærte om herskerteknikkene: Usynliggjøring, latterliggjøring, dobbeltstraffing, påføring av skyld og skam, objektivisering, trussel om vold, splitt og hersk. Vi lærte å stoppe opp i en situasjon der vi følte oss ille til mote og spørre oss sjøl: «Hvilken herskerteknikk blir jeg nå utsatt for?»

Vi lærte knep for å tørre å ta ordet, og for å tørre å ta ledelsen. Et bøllekurs er en treningsleir, og vi trente, sammen med andre jenter. Vi fikk prøve oss på video, og vi oppdaga hver gang hvor lett det var å se at andre var flinke, og hvor vanskelig det var å se at vi sjøl også var flinke, om enn på en litt annen måte. Vi oppdaga at forskjellighet er en styrke, ikke en svakhet.

Vi oppdaga at vi var flinkere enn vi trodde sjøl, og at det var mye lettere å ta utfordringer i flokk enn aleine. Vi forsto at vår egen dårlige sjøltillit ikke var en personlig mangel, men en systemskapt del av kvinneundertrykkinga.

Bøllekursene tar kvinneundertrykkinga på alvor, og gir kvinner redskap til å gjøre noe med den, via å forandre seg sjøl sammen med andre. Derfor er faktisk lærdommen fra bøllekursene uhyre viktig for en bevegelse som kjemper for en verden der kokkepikene styrer staten. For kokkepikene kan ikke styre staten uten å ta kontroll over egne liv først. En arbeiderklasse uten sjøltillit tar ikke samfunnsmakta, og en viktig del av kapitalens herskerteknikk er nettopp å ta fra folk trua på seg sjøl.

Særorganisering

En annen lærdom var at kvinner trengte særorganisering. At like lite som klassebevisstheten vokser opp av fabrikkgolvet vokser kvinnebevisstheten opp av kjøkkengolvet. Det trengs en kvinneorganisasjon som samler alle de ulike erfaringene, analyserer dem og skaffer kamperfaring gjennom aktiv kamp. For mange av oss ble det Kvinnefronten. Der hentet vi kvinnebevissthet og kvinnekamperfaring og tok med oss inn i partiet. Et viktig prinsipp for kvinneopprørerne i AKP var også å vinne oppslutning innad i partiet ved å vise i praksis at politikken vant oppslutning utafor partiet. At det kom 600 deltakere på AKPs eksterne kvinnekonferanse i 1986 bidro nok mer til partimennenes forståelse for kvinnekampens viktighet enn utallige diskusjoner på kammerset.

Kvinnene i AKP begynte å forstå at det også i partiet er behov for egne forum bare for kvinner: Fordi kvinneundertrykkinga og herskerteknikkene også finnes der, og fordi særegen kvinneorganisering i partiet er et nødvendig mottrekk mot dette. Vi førte denne analysen videre, og skjønte at det derfor også vil trenges særegen kvinneorganisering i det sosialistiske samfunnet: For å motvirke «den uendelige rekka av systematiske tilfeldigheter» som med lovmessighet fører til at kvinners interesser stadig kommer nederst på lista, «helt tilfeldig», ikke av vond vilje, men fordi det alltid er så mye anna som er viktigere – tilfeldigvis.

Bærebjelkene

Mye av politikken fra kvinneopprøret er nedfelt i Kjersti Ericssons bok Søstre, kamerater! (5) som i disse dager blir gitt ut i nytt opplag av Røde Fane (og som i engelsk utgave er spredt til søstre og kamerater over hele verden). Kjernepunktene er nedfelt i AKPs prinsipprogram. «Kvinnepunktene» i programmet er trukket ut og foreligger i et hefte fra AKP (6).

Det som skiller AKPs kvinnepolitikk fra «klassisk» kommunistisk analyse, er særlig en utvidet forståelse for kjønnsundertrykkingas altovergripende karakter, og av hvilken grunnleggende rolle kvinneundertrykkinga spiller som samfunnsbevarende kraft under kapitalismen og som kontrarevolusjonær kraft under sosialismen. I programmet er dette særlig nedfelt i formuleringene rundt den kvinnelige arbeiderklassens rolle, familieanalysa, analysa av rolla til menn i arbeiderklassen og av kvinnekampens betydning under sosialismen. Særorganisering av kvinner i partiet er også noe nytt i en tradisjon som har hatt skarp brodd mot alle former for fraksjonisme, og som til dels også har sett på særegen organisering av partikvinner som unødvendig og kvinnediskriminerende.

AKPs kvinnepolitikk har etter min mening tatt på alvor spørsmålet om hva det betyr å være et arbeiderparti i ei tid da flertallet av arbeiderklassen er kvinner. I det kronglete farvannet der klasse- og kjønnsundertrykking veves sammen, har vi klart å si noe fornuftig om at det ikke er et enten-eller, men et både-og. Vi har nekta å godta kravet om at feminister enten må kjempe mot samfunnet eller mot mannen, og tviholdt på retten til å gjøre begge deler.

Samtidig har vi kjempa en lang og slitsom kamp for å få mennene på venstresida til å forstå at det ikke er kvinnekampen som splitter arbeiderklassen, men menns undertrykking av kvinnene i sin egen klasse. Og ikke minst har vi brukt mye tid på å få menn til å forstå hva dette betyr i praksis, siden undertrykkingsmekanismer ofte er vanskelig å få øye på, særlig for dem som utøver dem.

Teoriutvikling

Forholdet mellom kvinnenes stilling i familien og produksjonen har alltid vært en nøtt for marxister. I Søstre, kamerater! peker Kjersti Ericsson på at det ubetalte arbeidet i familien er usynlig ikke bare i borgerlig økonomisk analyse, men også i marxistisk økonomisk analyse. Mye teoriutvikling ligger i bunnen for følgende programformulering i AKPs nåværende program:

Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på. Kvinnenes ulønnete hus- og omsorgsarbeid i familien blir indirekte utbytta av kapitalen. Siden dette arbeidet blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere, og profitten dermed høyere. Kvinner utbyttes også særegent som lønnsarbeidere i den kapitalistiske produksjonen. Fordi samfunnet er organisert i familier, blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne «tilleggsarbeidskraft» mens «hovedarbeidskrafta» er den mannlige «familieforsørgeren». Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, unormal arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet.

Programmet setter også kvinneundertrykkinga inn i et historisk perspektiv, og viser at på samme måte som klassene er historisk oppstått er også familien og kvinneundertrykkinga det:

Menneskene har levd på jorda i mange hundre tusen år, men klassesamfunn og klasseundertrykking har bare eksistert i noen tusen år. Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produktivkrefter som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen, skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og utskilte staten som redskap for en herskende klasse. I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien – i ulike former – ble den institusjonen som ga menn makt over både eiendom, kvinner og barn.

Oppløs familien som økonomisk enhet!

Mens den tidlige ml-bevegelsen i Norge reiste parola «Styrk familien som revolusjonær kampenhet», går dagens program til frontalangrep på familien, og peker på at den må oppløses i sin nåværende form for at vi skal kunne oppnå kvinnefrigjøring og kommunisme:

Familien som institusjon er en del av det systemet som sikrer den kapitalistiske utbyttinga. Her skjer det ubetalte arbeidet som kapitalistene indirekte profitterer på. Bindinga til familier gjør kvinner til ekstrautbytta arbeidskraft i produksjonen. Familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene. Og den gjenskaper stadig djupe psykologiske strukturer som støttepunkter for dette maktforholdet og denne arbeidsdelinga.

Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Homofil og lesbisk kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring.

Uenigheter

Til denne dag har det stått uenighet i partiet om familieanalysen. Et eksempel på dette finner en i Røde Fane nr 4, 1999, der Johan Petter Andresen (JPA) skriver: «Etter min mening er det feil å påstå at ‘familien er kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene’. Tankegangen bak avsnittet og spesielt denne setninga er at menna tjener på kvinneundertrykkinga og at kampen mot familien ‘som institusjon’ er likestilt med kampen mot kapitalismen.»(7)

Sjøl mener jeg vår familieanalyse er en sentral stolpe i det vi kaller «AKPs kvinnepolitikk». Familianalysen tar slett ikke fokus bort fra kampen mot kapitalismen; den går tvert imot lenger ved å vise at å knuse kapitalismen bare er et delmål på veien til full kvinnefrigjøring.

Setninga om familien som kjerne er uhyre viktig, fordi den sier noe om kvinneundertrykkingas systemovergripende karakter: Kampen for oppløsing av familien og for hvert enkelt samfunnsmedlem rett til å være et sjølstendig individ vil vi måtte føre langt inn i sosialismen, og så lenge rester av dette forsørgingssystemet består vil det være en kontrarevolusjonær kraft som trekker tilbake i retning det gamle samfunnet.

På en kvinnekonferanse jeg nylig deltok på i Tyskland oppsummerte en kvinne fra det tidligere Øst-Tyskland (DDR) sine erfaringer. Hun påpekte at kvinnene i DDR hadde alle de ytre rammene på plass: Daghjem, helse/sosialvesen, rett til arbeid, abort osv – «og likevel beholdt mennene sin overlegne posisjon», sa hun noe undrende. Rent bortsett fra at DDR forlot den sosialistiske veien adskillige år før murens fall, så er dette et godt eksempel på utilstrekkeligheta i ideen om at bare en får ytre strukturer på plass, så er kvinnefrigjøringa i boks.

Mannen eller borgerskapet?

Programmet analyserer forholdet mellom den kvinneundertrykkinga kapitalismen som system står for, og den undertrykkinga som utøves av vanlige menn på denne måten:

«Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei djuptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.»

«Mannssjåvinisme er klassesamarbeid» er nok kanskje blant enkelte menn en enda mer omstridt formulering enn familieanalysen, selv om ikke så mange går så langt som JPA, som skriver:

«Gir dette avsnittet et riktig bilde av hovedsida i forholdet mellom menn og kvinner i arbeiderklassen, eller legger det for stor vekt på at menna ikke er like hardt undertrykt som kvinner? At arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene, gjør dette dem til undertrykkere? Det er slik man må forstå dette avsnittet.» (7)

JPA skriver tidligere i artikkelen at «etter min mening er det ingen tvil om at menna vil tjene på alle seirene til kvinnene, for hvilke privilegier er det menna vil miste?» Slik jeg oppfatter hans hovedbudskap, så er det at menn i arbeiderklassen ikke har noe å tjene på kvinneundertrykkinga i det hele tatt.

Strategisk er jeg sjølsagt enig med JPA i at arbeiderklassens menn har all mulig interesse av å avskaffe kvinneundertrykkinga. Men den store tragedien er jo at menn gjennom å være sosialisert inn i et kvinneundertrykkende samfunn nettopp er blitt tillært et mønster som er i motstrid med deres egne klasseinteresser.

For det er jo slett ikke det at «arbeidermenna ikke er like hardt undertrykt som kvinnene» som er problemet, men derimot at også menn i arbeiderklassen faktisk undertrykker kvinner. Enten «snilt og greit», og kanskje til og med ubevisst, ved å utøve herskerteknikker, snike seg unna sin del av husarbeidet, fødselspermisjonen, barnepasset osv. Eller mer direkte og brutalt ved å voldta, slå, være horekunder, forgripe seg på småjenter osv.

Sett i lys av den virkelige verden blir det en naiv tilnærming å si som JPA at: «Hvis kvinnene får samme inntekt som menn, vil menna tape på dette? Tvert i mot, familieinntektene vil øke. Det vil være lettere å variere mellom hvem som skal på arbeid og hvem som skal gjøre ubetalt arbeid i hjemmet. Får vi sekstimers normalarbeidsdag vil dette opplagt komme menna til gode osv.»

JPA har rett i at økt kvinnelønn objektivt vil komme familien til gode med høyere totalinntekt. Men reell likelønn og sekstimersdag for alle vil rokke ved grunnleggende maktfordelingsstrukturer mellom kjønnene, noe som jeg tror faktisk er en av grunnene til at mannsdominerte fagforeninger i så liten grad har reist kampen for sekstimersdagen. Det å ha høyere lønn enn kona er nemlig en viktig del av mannsrolla og av mange menns selvbilde. Og det gir menn et faktisk økonomisk overtak over kona, som i forhandlingssituasjoner i forholdet kan brukes til alt fra å bestemme hvor dyre julegaver som skal kjøpes til å argumentere for å slippe å ta ut sin del av fødselspermisjonen.

Derfor må faktisk også arbeiderklassens menn ta kampen opp mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn hvis de skal kunne yte noen virkelig støtte til kvinnekampen. Den som undertrykker andre kan aldri sjøl bli fri!

Vold

I tillegg til de ovenfornevnte punktene er programmets formuleringer om vold mot kvinner og om arbeiderklassekvinnene sentrale bestanddeler i en helhetlig kvinnepolitikk.

Når det gjelder den råeste formen for undertrykking, nemlig vold og prostitusjon, står det: «Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Staten gir kvinner og barn minimal rettsbeskyttelse mot slike overgrep.» Og: «Prostitusjon og pornografi gjør kvinnekroppen til vare. Seksualisert vold er kapitalistisk storindustri i alle deler av verden. Prostitusjonen er en viktig kilde til valutainntekter for flere stater i den 3. verden, gjennom turistindustrien. Prostitusjonsprofitten kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode.»

Tospissteorien

Den tradisjonelle klasseanalysen har trukket fram kjerneproletariatet, arbeiderne på de store industriarbeidsplassene og i transportsektoren som de mest revolusjonære. Dette fordi de er best organisert og er plassert slik i produksjonen at en streik vil ramme borgerskapets profitt umiddelbart og hardt.

En av de nye analysene som vokste ut av kvinneopprøret og den konkrete endrede virkeligheta i arbeidslivet er den såkalte «tospissteorien», som er slik formulert i det nåværende programmet:

Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen kombinerer og blir trukket mellom stillinga som arbeider og hovedansvaret for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne stillingen tvinger fram radikale krav som kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og bedre offentlige tjenester; og har lagt grunnlaget for at kvinnene i arbeiderklassen har vokst fram som ei ny ledende kraft. Økt kvinnebevissthet spiller en viktig rolle for å samle denne delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen. Samtidig tvinger det fram endringer i arbeiderklassens bevissthet om seg sjøl og dens bevissthet om politisk og faglig strategi og taktikk, krav, organisasjons- og arbeidsformer. Denne prosessen går ikke smertefritt, men den er helt nødvendig hvis arbeiderklassen skal kunne gå i spissen for virkelig frigjøring.

Er analysene gangbare fremdeles?

Jeg mener at både familieanalysen, analysen av arbeiderklassekvinnene som en revolusjonær kraft, mannsjåvinismens reaksjonære karakter, voldens rolle for å disiplinere kvinner og karakteren av prostitusjon som vold mot kvinner faktisk er mer aktuelle i dag enn da de først ble vedtatt.

Siden den gang har vi fått kontantstøtta, som har seilt fram på en bølge av reaksjonær familieideologi, og som sementerer kvinnens rolle som først og fremst mor. I kjølvannet vaker angrep mot sjølbestemt abort; statlige organer erstatter svangerskapsforebygging med abortforebygging, og deler villig ut penger til AAN (Alternativ til Abort i Norge). Hvilke følger kontantstøtta vil få for kvinners yrkesdeltakelse gjenstår å se.

De kvinnedominerte yrkene i arbeiderklassen og lavere deler av småborgerskapet har i dag enda tydeligere stått fram som en radikal kraft i samfunnet: I sitt forsvar av offentlig sektor, kamp for høyere kvinnelønn og 6-timersdag, og med sitt framskredne samarbeid på tvers av fagforeninger og hovedsammenslutninger, blant anna gjennom «Kvinner på tvers»-arbeidet.

De store kvinneyrkene i offentlig sektor har i dag en svært høy organisasjonsprosent, og store skikt med velskolerte tillitsvalgte. Angrepene mot offentlig sektor og derav følgende oppsplitting her vil bidra til å splitte opp disse viktige kvinnekollektivene, og vi står i dag i en situasjon der Kommuneforbundet raskt kan komme til å måtte hente konsulenthjelp hos Hotell- og restaurantarbeiderforbundet om hvordan man organiserer arbeidstakerne på små og oppsplitta arbeidsplasser.

Volden mot kvinner øker stadig, ledsaget av en økende forherligelse av vold i porno og reklame. Kvinnemishandling usynliggjøres likevel fortsatt i stor grad: Når avisene debatterer voldsproblematikk fokuseres det hovedsakelig på gatevold, og bare unntaksvis på volden mot kvinnene i hjemmene. Den volden unge jenter utsettes for i sin skolehverdag er hittil ikke engang synliggjort av venstresida.

Skjønnhetstyranniet utgjør i dag den viktigste ideologiske terroren mot unge jenter. Det umulige og umenneskelige idealet som sender stadig yngre jenter ut i slankehysteri og spiseforstyrrelser går bokstavelig talt på livet løs for unge norske jenter.

Salg av kvinner (og barn, og kroppsdeler/organer) har også bare akselerert. Kapitalismens naturbestemte tendens til å gjøre stadig nye områder til varer er få steder så himmelropende grusom som i dette direkte menneskesalget.

Kvinner taper mest på at varemarkedet også velter inn over offentlig sektor, og på at multinasjonale selskaper tar patent på liv og introduserer hyperteknologisk og genmanipulert jordbruk hos fattigbønder i sør.

Ideologisk felleseie

De siste månedene har vi sett et oppsving i feministisk debatt, samtidig som stadig flere kaller seg feminister. Dette er gunstig, og gir et godt utgangspunkt også for revolusjonære feminister.

Den felles oppgaven for alle revolusjonære krefter må være å bringe klasseperspektivet og spørsmålet om organisering inn i debatten. Mye av den teorien som er utvikla under merkelappen «AKPs kvinnepolitikk» er allerede felleseie i kvinnemiljøene i og rundt Sosialistisk Ungdom, Rød Ungdom, Rød Valgallianse, AKP, Kvinnefronten, Kvinnegruppa Ottar osv., og bør være til nytte også for nye feminister langt utafor disse miljøene.

Det trengs likevel videreutvikling, og jeg skal avslutningsvis trekke fram noen områder jeg så langt ser der AKPs nåværende prinsipprogram, politikk og analyser er mangelfulle og krever videreutvikling/oppdatering:

• Et flerkulturelt samfunn med 250.000 nye landskvinner og -menn må og bør prege AKPs program på en helt annen måte enn det gjør i dag. I dag ser vi at de aller mest reaksjonære krefter kaster seg opp som forsvarere av innvandrerkvinners rettigheter i forhold til tvangsekteskap og æresdrap, og bruker dette til å sverte innvandrermiljøene. For venstresida er det ei stor utfordring hvordan vi skal kunne støtte innvandrerkvinners kamp mot reaksjonære trekk i deres egen kultur og sjøl ta opp disse tingene uten å havne i grøfta som bedrevitere eller kulturimperialister. Ei grunnleggende forutsetning må være at vi er lydhøre overfor innvandrerkvinnenes egen tilnærming. Å rette søkelyset mot norske menns utbytting og undertrykking av kvinner fra andre land, og støtte innvandrerkvinners rett til sjølstendig status i forhold til oppholdstillatelse bør være en selvfølge.

• Når det gjelder kvinnene i Sør, så er programmet uklart på spørsmålet om de bare er lidende eller også ledende. (Det samme gjelder innvandrerne.) Både i forhold til minoritetskvinner i Norge og fattige kvinner i Sør er det ubehagelige spørsmålet for hvite kvinner hvordan vi skal unngå å havne i posisjonen som undertrykkere – faren for å bli «kvinnebevegelsens menn» er høyst reell.

• Prostitusjon: Her har situasjonen drastisk forverra seg både i rene tall og i økende ideologisk propaganda for legalisering og aksept, både i Norge og i resten av verden. Vi har fått et stort prostitusjonsproblem på landsbygda i Finnmark og Troms, noe som er et nytt fenomen i Norge. Markering mot prostitusjon som arbeid og for kriminalisering av horekunder bør inn i programmet.

• Vi bør også skaffe oss mer kunnskap om utviklinga av den kvinnelige arbeiderklassen, og hva angrepene på offentlig sektor og en økende uformell sektor innebærer. Hva betyr datarevolusjonen for kvinners liv?

• Strategien for de offensive kampene som kvinnelønnskampen og sekstimersdagskampen bør analyseres og videreutvikles.

• Diskusjonen om organisasjoners kjønnskarakter er reist av kvinneforskere de siste årene. For marxister er det lett å se at en rekke organisasjoner og institusjoner i samfunnet har en klar klassekarakter. Det ligger mye spennende rundt spørsmålet om slike strukturer også har kjønnskarakter, og hvordan dette i så fall arter seg. Er det nyttig å spørre: Hvilket kjønn har fagbevegelsen? Hvilket kjønn har arbeiderklassen? Småborgerskapet? Eller for den slags skyld: Hvilket kjønn har AKP?

• Vi har fått en situasjon med økte klasseskiller mellom kvinner. Hva gjør det med kvinnekampen? Kan feminister ha hushjelp? Hvordan organisere de fattigste?

• Boligpolitikk bør inn på dagsordenen til kvinnebevegelsen i større grad: Et grunnleggende mål for kvinnefrigjøring har alltid vært at vi skal være i stand til å forsørge oss sjøl. Og en enslig kvinne i lavtlønnsyrke har ikke råd til et sted å bo i dag. Hvordan reise kampen mot dette? Diskusjonen om hvilke boformer det legges til rette for er også en diskusjon som peker videre mot et mer kollektivt samfunn.

Dette er så langt jeg har kommet i spørsmålet om videreutvikling. For flere ideer vil jeg oppfordre folk til å lese Jorun Gulbrandsens artikkel om kvinnekamp i AKPs nye studiesirkel (8) og Kjersti Ericssons artikkel Sosialistisk feminisme? (9) og boka Søstre, kamerater! (5). Og jeg vil ikke minst oppfordre flere kvinner og menn til sjøl å kaste seg frampå i debatten rundt disse spørsmålene.

Avslutningsvis:

Det er kanskje symptomatisk at framtida har fått minst plass i denne artikkelen, men jeg har i denne omgang valgt å oppsummere og utdype den politikken som er utvikla så langt, for å ha ei plattform å gå videre på. Kvinnene i AKP har brukt mye tid på å stadig ta nye runder med diskusjon om de grunnleggende punktene i kvinnepolitikken med dem som er uenige. Det har jeg også gjort i denne artikkelen. Vi må sjølsagt fortsette å diskutere analysene både i partiet og med flest mulig utafor partiet. Jeg håper likevel at denne type diskusjoner ikke stjeler all tid fra det viktige arbeidet med å oppdatere den revolusjonære feministiske politikken til et best mulig redskap for kvinnekampen i det nye tusenåret!

Litteratur:

• 1) Einar Lorenz: Det er ingen sak å få partiet lite Om NKPs historie 1923-31. Pax 1983.
• 2) Backlash i Norge? Rapport fra en konferanse om kvinner i 90-årene. Sekretariat for kvinneforskning, Norges forskningsråd 1993
• 3) Stortingsmelding nr 70, 1991-92: Likestillingspolitikk for 90-åra.
• 4) Eli Aaby: «Kvinneopprørets plass i AKPs historie», Opprør november 1990.
• 5) Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Røde Fane november 1999.
• 6) AKPs kvinnepolitikk, AKP 1998.
• 7) Johan Petter Andresen: «Arbeiderklassen – større og sterkere?», Røde Fane nr 4, 1999.
• 8) Jorun Gulbrandsen: «Solskinn og tanker og opprør er også for kvinner», AKPs studiesirkel Bli med i AKP, Røde Fane oktober 1999.
• 9) Kjersti Ericsson: «Sosialistisk Feminisme?», Røde Fane nr 3, 1998.

av Kjell Arnestad

Høgare utdanning har endra seg i raskt tempo dei siste åra. Råmene kring studia har vorte trongare, både økonomisk og i høve til dei faglege kåra. Samstundes vert studentane skulda for å vera uengasjerte. Kva endringar er det som ligg bak denne utviklinga, og korleis bør venstresida møta stoda?

I haust kasta Bernt Hagtvet inn ein brannfakkel i studentordskiftet. I ei rekke artiklar i Dagbladet uttrykte han frustrasjon over late og pensumfikserte studentar. Frå ein snever og nærsynt ståstad har han heilt rett. Studentar av i dag er altfor opptekne av kva som er eksamensrelevant og lite kritiske. Når han kom til å skulla setja ord på årsakene, spora han imidlertid av og gløymde alle reglar for samfunnsvitskap. Det er ikkje slik at studentane er late av di dei er vorte sydd puter under armane. Det finst ei mykje meir samansett fagleg og økonomisk forklåring på utviklinga.

Utviklinga sidan 1960

Då Universitets- og høgskulekomitéen 1960, den sokalla Kleppekomitéen, vart oppretta, var stoda den at ein ikkje hadde kapasitet til å utdanna nok akademikarar til å stetta «det samfunnsmessige behov». For fyrste gong skulle sosialøkonomiske analysar liggja til grunn for politikken for universitets- og høgskulesektoren (UH-sektoren). To faktorar skulle vera avgjerande:

1. Venta auke i studenttalet
2. «Samfunnet sitt behov», dvs næringslivet sitt behov for høgt utdanna arbeidskraft. Motsetnaden mellom arbeid og kapital fanst ikkje, samfunnet var ein objektiv og fast storleik, heilt i tråd med den rådande sosialdemokratiske tidsanden. Kleppekomitéen la til grunn at talet på studentar ville vera 30.000 i 1970. Denne framskrivinga slo òg til. Behovet var likevel ikkje meir enn 18 000. Komitéen sitt arbeid førte til ei nær tredobling av løyvingane til UH-sektoren frå 1961 til 1966.

Ottosen og 1968

Inntil no hadde ein satsa på å byggja ut dei eksisterande universiteta. Med Ottosenkomitéen mot slutten av 60-åra endra staten tilnærminga si og la vekt på rasjonalisering og utbygging av eit system med distriktshøgskular. Utbygginga på byrjinga av tiåret hadde ikkje gjeve dei resultata ein ynskte. Høgare utdanning måtte rasjonaliserast, og ho måtte produsera den rette typen arbeidskraft.

Det nye høgskulesystemet sameinte til dømes lærar-, sosial-, sjukepleiarskular og tekniske skular. På universitetssida vart studietida korta ned og effektivisert. Det vart i tillegg utvikla eit sams evalueringssystem både for universitet og høgskular, vekttalssystemet.

Ottosenkomitéen representerte ikkje noko sernorsk fenomen. Over heile Vest-Europa skjedde det liknande reformer. Når dei vart sette ut i livet, utløyste dei massive studentkampar. Det skulle vera kjent kva omfang det var på denne protestbølgja frå 1968 og nokre år frametter.

Reformene vart likevel gjennomførte og resulterte i auka eksamenspress og meir ukritisk læring. Oppsplittinga av fag og nedkorting av studietida gav eit lågare fagleg nivå på utdanninga. På den andre sida vart det oppretta fleire studieplassar, og på den tida førte det òg auka løyvingar med når kapasiteten skulle byggjast ut.

Utdanningseksplosjonen som tok pause

Ottosenkomitéen såg for seg ein ubroten vokster i studenttalet inn i 80-åra. Slik gjekk det ikkje. Auken stoppa opp kring 1975 av hovudsakleg to årsaker. Kapitalismen gjekk inn i ei alvorleg krise og alle sektorar som ikkje gav nok overskot, vart bygde ned. Den andre faktoren var den tradisjonelle utdanningsvegen som ikkje lenger tente næringslivet sitt behov. Stimuleringa til å ta ei lang utdanning forsvann, og talet på studentar gjekk tilbake. No skulle skiljet mellom skule, arbeidsliv og vaksenopplæring brytast ned. «Livslang læring» er eit omgrep som har fått varig innpass i både språket og samfunnsdebatten.

Årsaka til at planane ikkje fekk dei tilsikta resultata, var både ein massiv motstand blant studentane og at staten ikkje kontrollerte styringsorgana ved universiteta. Sosiologiprofessor Gudmund Hernes kom då inn på banen for fyrste gong. Utvalet han leidde, produserte i 1988 rapporten Med viten og vilje (NOU 1988:28). Krav om betra konkurranseevne og auka internasjonalisering ville gjera det naudsynt med både meir effektiv utnytting av eksisterande ressursar og større løyvingar. Rapporten kom med ei rekke framlegg til åtgjerder:

1. betre studiefinansiering og studentvelferd
2. nasjonal samkøyring og styring av universitet og høgskular
3. styrking av forskingsråda og oppbygging av eit nasjonalt forskarnett
4. større løyvingar til grunnforsking
5. oppløysing av profesjonane
6. samanslåing av høgskular, og institutt innan same institusjon skulle slåast saman

No kom den auken i talet på studentar som Ottosenkomitèen hadde foregripe. Arbeidsløysa auka, og høgare utdanning vart ein «lagringsplass». Dette såg staten som ei grei løysing på eit elles kinkig problem, og det vart i ein periode løyvd midlar til utbygginga. Men målet om meir direkte styring av UH-sektoren var ikkje gløymd, og vegen til dette målet gjekk då som no gjennom pengesekken. Denne sekken vart etterkvart slankare, og nedbygginga av lågt prioriterte utdanningar har halde fram til i dag.

Studiefinansieringa har ikkje halde tritt med korkje lønsnivå eller auka levekostnader. På dette punktet slo ikkje Hernes’ tilrådingar gjennom. Han gjorde ikkje akkurat mykje for å fylgja opp dette sjølv medan han var statsråd.

Kutt, struping og andre overgrep

Som me har vore inne på, studie vert delt i lågt og høgt prioriterte, alt etter kva næringslivet har behov for av arbeidskraft. Til dømes er studia innan IT-, helse- og lærarfag høgt prioriterte i år og neste år i fylgje framlegget til statsbudsjett. Tilsvarande er filologiske og samfunnsvitskaplege fag lågt prioriterte.

Dei reelle konsekvensane av dette er dramatiske. Fag vert lagt ned, og serskilt har det gått hardt ut over språk- og områdedisiplinar. På nokre fag er det berre undervising i vår- eller haustsemesteret. Universitetet i Oslo har nasjonalt ansvar for ein rad mindre fag. Likevel ser me at fleire og fleire slike fag vert lagt ned.

Universitet og høgskular har ein stillingsstruktur som bind opp det aller meste av løyvingane i faste lønskostnader. Det som er fleksibelt, er midlane til hjelpelærarar og vitskapleg utstyr. Reduseringar på budsjetta går difor ut over kvaliteten på undervisninga på ulike vis som gjer både tilsette og studentar fortvilte. Eit grelt døme er Institutt for kulturstudie ved Universitetet i Oslo. Av løyvinga på 13,5 millioner kroner som er framlegget for 1999, vil 13 millioner gå til faste lønskostnader. Kollokviegrupper, ekskursjonar og skrivekurs er lagt ned, hjelpelærarane er sparka. Om det ikkje vert gjort noko, vil det heller ikkje kunne haldast eksamen neste år. Om det var mogleg, ville instituttet vore konkurs.

Eit anna strukturelt sertrekk er at når eit fagmiljø fyrst er bygt ned eller utradert, tek det både lang tid å byggja det opp att, og det krever i mange høve store ressursar. Kapitalismen si manglande evne til langsiktig tenking vert difor eit alvorleg trugsmål for kvaliteten i høgare utdanning.

Pensumfetisjismen

Når me no har greidd ut om nokre av dei økonomiske problema som møter universitets- og høgskuleutdanninga i dag, må det òg seiast at det finst idémessige årsaker til fagleg og sosialt sløvsinn hjå studentane. Frå grunnskule og vidaregåande vert elevar lært opp til at det som tyder noko, er høge karakterar. På 80-talet var arbeidsløysa ein grunn til dette, og haldningane sit i enno. Det umoglege i å leva på studielånet gjer det heilt naudsynt å arbeida deltid og ofte meir enn det. Dette gjer sitt til at medvitet om seg sjølv som student vert svekt, og ein kjem i ei mellomstilling mellom intellektuell og arbeidar.

I mest alle offentlege dokument som tek for seg UH-sektoren, er gjennomstrøyming eit sentralt mål. Ein vert stimulert gjennom ulike tilbakebetalingsletnader til å fylgja normert studietid. Større og større pensa skal lærast på kortast mogleg tid.

Tek ein so med i rekninga eit overfylt læringsmiljø, vert det tronge kår for kritisk læring og forsking. Fagkritikk er so og seia eit framandord. Auka mengd administrative oppgåver og akvisisjonsarbeid (pengeskaffing) gjer det vanskeleg for lærarane å inspirera til kritikk og interesse for stoff utanom det som er eksamensrelevant. Den motsetnaden som av dette oppstår mellom forsking og undervising, er skadeleg for både akademia og samfunnet i det heile. Forskingsbasert undervising er eit ideal, men neppe innan rekkevidde under desse tilhøva. Grunnlaget for pensumfiksering og karakterjag har endra seg frå 80-talet, men er like fullt ein del av den akademiske røyndomen i 1998.

Ei nedkorting av lågare gradsstudia har vore på tale frå departementet. Cand.mag. skal erstattast av mastergrad for å internasjonalisera gradssystemet. Dette er sjølvsagt eit vikarierande motiv. I røynda er skilnaden mellom det norske gradssystemet og strukturen i andre land ikkje noko problem. Den eigentlege årsaka er at cand. mag.-studiet er for langt i høve til kva næringslivet har bruk for. I tillegg vil det verta naudsynt å velja om ein skal ta ei forskarutdanning eller ikkje på eit mykje tidlegare tidspunkt enn tilfellet er no.

Børs og akademia

Universitetslova som kom i 1995, inneber mellom anna eksterne representantar i ulike styringsorgan ved universitet og høgskular. Samstundes aukar graden av oppdragsforsking dramatisk, noko leiingane ved institusjonane so langt har helsa velkomen. I 1997 kom mykje meir enn den budsjetterte summen inn gjennom oppdragsforsking. Staten sett inn insentiv for å bryta ned dei strukturane ved UH-sektoren som næringslivet har kritisert: at institusjonane er rigide, isolasjonistiske og for lite opptekne av «samfunnet sine behov». Noreg er medlem av EUs forskingsprogram. I Råmeprogram 4 (1994-98) får sokalla fri forsking 300 millioner kroner, medan delprogramma som er beinveges retta inn på næringslivet, får 1,3 milliardar. Ei anna side av same sak er at Forskingsrådet her heime alt gjer sitt beste for å styra forskinga inn på anvendt vitskap.

Jamvel om dei fleste forskarar har ein høg grad av etisk integritet, vil langtidsverknadene av oppdragsforsking og -undervising vera ei forflating og kommersialisering av høgare utdanning. Dette bør vera eit grunnlag for å byggja alliansar mellom studentar og tilsette. Korkje student eller forskar kan sjå seg tent med at grunnforskinga og dimed vitskapen, stoppar opp. Når universitet og høgskular no meir og meir skal ta seg av etterutdanninga, vil marknadsstyringa auka ytterlegare.

Eit symptom er nytala i KUFs stortingsmeldingar. Ord som «kunnskapsmarknad», «kunnskapstilbydere» og «entreprenørskap» er teikn på den nye tenkinga. Dette er truleg den viktigaste trenden i utviklinga av utdanningspolitikken i dag. Entreprenørskap er faktisk ein dygd som skal framelskast alt i den vidaregåande skulen.

It’s a man’s world

Av søkjarmassen til høgare utdanning i 1997 var 61 prosent kvinner. 625 personar tok doktorgraden dette året. Av desse var berre 32 prosent kvinner. Ikkje på noko fagområde er det eit fleirtal av kvinnelege doktorandar, sjølv om andelen er større innan humaniora og samfunnsvitskap. 89 av 100 professorar er menn.

Universiteta har lagt og skal leggja planar for jamstilling. Det har lenge vore gode intensjonar om å bøta på ulikskapane. Aktiv bruk av post doc- og stipendiatstillingar er ein verkemiddel som har vore nytta. Undersøkingar frå Norsk institutt for studier av forskning og utdanning viser at menn kjem raskare til vitskaplege stillingar enn kvinner.

Dei tradisjonelle «kvinnefaga» er heller ikkje dei disiplinane som næringslivet har størst interesse av å stø opp under. Med eit stort fleirtal av menn mellom dei tilsette står desse faga òg lagleg til for hogg når den interne budsjettkampen skal avgjerast.

Eit institusjonelt problem

Studentkampen i dag er eit sørgjeleg syn. Den samanblandinga av interesseorganisasjon og styringsorgan som Norsk Studentunion er vorte til del gjennom Universitetslova, gjer det vanskeleg å unngå ansvarleggjering og korrumpering av ein organisasjon som kunne vore ei kraft mot åtaka på og kommersialiseringa av høgare utdanning. NSUs arbeidsmåtar er prega av lobbyverksemd og byråkratisering.

Dei radikale kraftene som finst, har valt utanom «parlamentarisk» jobbing som hovudverksemd. Progressive har lenge forsømt utdanningspolitikken. På grunn av dette må kompetansen på området byggjast opp att, i mange høve frå botnen av. Innan fagkritikk, interessekamp og organisering er det eit stort arbeid som står framfor oss. Eit større samarbeid mellom studentar og tilsette, mellom fagforbund og studentorganisasjonar og mellom tidlegare og noverande studentar må utviklast. Det er dei same hovudtrekka i kapitalismen me kjempar mot, og røynsler kan utvekslast på dei fleste felt.

Radikal konservatisme

Universitetskonservative som står for nokre av dei tradisjonelle ideala når det gjeld å halda på sjølvstendet og integriteten til institusjonane, er i dag i mange høve radikale studentar og tilsette sine beste forbundsfellar. Friherre Wilhelm von Humboldt, den prøyssiske lingvisten og embetsmannen som la mykje av grunnlaget for utviklinga av sekulær vitskap og undervising ved byrjinga på 1800-talet, spelar i dag ei sers progressiv rolle. Det er ein defensiv kamp å vera radikal i utdanningspolitikken i dag.

Kjelder:

• Utdanning for dei få – kunnskap for dei som har råd? NKS 1989
• Utdanningsprogram. NKS 1985
• Interessekamp og fagkritikk. NKS 1980
• Kva må gjerast? nr 2, 4 og 5, 1996, nr 4, 1997, nr 1, 2, 4 og 5, 1998. NKS
• Samfunnsforskning og næringsliv. Universitetsforlaget 1970
• Cathrine Holst: «Ikkje særleg interessant». Mål og makt nr 1, 1998
• Forbedret cand. mag.-grad eller en ny lavere grad. Innstilling frå cand. mag.-utvalet 1995, Universitetet i Oslo
• Arbeidsprogram 1997-98. NSU 1997
• Dagbladets kronikker 4., 8., 14. og 20. august 1998
• St. prp. nr. 1 (1997-98), St prp nr 1 (1998-99) (Statsbudsjettet)
• St. meld. nr. 39 (1997-98) Om dimensjonering av ulike studier innenfor høgre utdanning
• St. meld. nr. 41 (1997-98) Næringspolitikk inn i det 21. århundret
• St. meld. nr. 42 (1997-98) Kompetansereformen
• Ot. prp. nr. 38 (1994-95) Om endringer i lov 26. april 1985 nr 21 om utdanningsstøtte til elever og studenter
• Universitetsloven av 12. mai 1995
• Lov om studentsamskipnader av 28. juni 1996
• Forskrift om studentsamskipnader av 20. april 1990

av Harald Minken

Sosialisme innebærer planøkonomi. Hvordan vil en slik planøkonomi se ut i de 2-3 første åra etter revolusjonen? Det var emnet som jeg skulle si noe om på Rød Front-sommerleiren nylig (sommeren 1999). Siden det har blitt vanskeligere år for år å forklare for andre hva den egentlig innebærer, den sosialismen som vi går inn for, trenger vi å få tenkt igjennom det på nytt. Sommerleirinvitasjonen ga meg et dytt til å sette meg ned og studere spørsmålet.

Jeg har alltid ment at dette er et emne som det er dumt å si for mye om. Forskjellen på kapitalisme og sosialisme er at under sosialismen har folket mulighet til å diskutere og bestemme sjøl. Ganske tåpelig da hvis vi allerede på forhånd har bestemt for dem hva de skal prioritere og hvordan de skal organisere seg for å få det gjennomført. Skal vi bestemme nå at bussen skal være gratis? Det kan ikke være formålet med diskusjonen. Formålet må snarere være å vise for oss sjøl og etter hvert for andre at sosialismen er mulig, og at den åpner opp utallige muligheter som ikke finnes nå – en ny frihet. Den inneholder også muligheten til å gjøre bussen gratis, men det er i tilfelle bare en ide som du eller jeg har, og som sådan ikke noe bedre enn ideer som Per og Kari har.

Muligheter og begrensninger, det er det vi må snakke om når vi snakker om sosialismen, ikke hvordan det skal og hvordan det ikke skal være. Når vi snakker om revolusjonen, må vi snakke om hva vi må gjøre, og hva vi ikke må finne på å gjøre. Når vi snakker om sosialismen – tida etterpå – må vi snakke om muligheter og begrensninger. Det finnes ingen generallinje.

Men det er noe som er like dumt som å spikre den sosialistiske regjeringas femårsplan nå. Og det er å ikke lære av fortida. Våre kamerater gjennomførte den russiske revolusjonen i 1917 og den kinesiske revolusjonen i 1949, den albanske, den jugoslaviske, den ungarske, den tsjekkoslovakiske …

Det var våre kamerater, de hadde samme mål som oss. Ikke alt gikk som planlagt, for å si det mildt. Hva var det de gjorde riktig, og hva gjorde de fryktelig feil? Hva er «de almenne lærdommene av Oktoberrevolusjonen», som det het seg før? Dette må vi oppsummere en gang til, med det vi nå veit og kan. Det holder ikke å si at det er oppsummert allerede, for veldig mye nytt har skjedd siden det blei oppsummert sist. Det holder heller ikke å si at «Nei vi er i Norge, vi er i 1999, vi har ingenting å lære av disse primitive og tilbakeliggende landa. Har vi noe å lære av Marx, så har vi også noe å lære av Lenin, Stalin og Mao. Jeg sier Stalin, for jeg trur ikke vi er klokere og bedre mennesker enn Stalin. Vår eneste fordel er at vi veit hvordan det gikk.

Fra et så begivenhetsrikt århundre som det tjuende, burde vi kunne plukke opp ett og annet, ikke bare fra våre kamerater, men til og med fra våre motstandere. Noe av det sosialdemokratene og revisjonistene gjorde, vil kunne fungere bra i en annen sammenheng. Jeg sier ikke at det er det samme om katta er svart eller hvit, bare den fanger mus. Jeg sier snarere at vår hvite katt kan ta med seg noen triks fra de svarte, uten å skifte farge av den grunn.

Husholdering av arbeidskraft

For å leve må vi produsere. For å produsere trenger vi i første rekke å fordele arbeidskrafta på de ulike slags produksjonene og på de ulike arbeidsoppgavene innafor hvert slags produksjon. Naturligvis trenger vi også å fordele de tilgjengelige produksjonsmidlene til de ulike slags produksjon, slik at arbeiderne har maskiner, redskap og råstoffer å jobbe med. På litt lengre sikt er imidlertid det også et spørsmål om å fordele arbeidskrafta, for de produksjonsmidlene arbeiderne skal jobbe med, er produsert av arbeid i tidligere perioder. Om de foreligger i riktige mengder, er altså et spørsmål om hvordan arbeidskrafta blei fordelt da. Hvis f.eks. maskinene ikke er hensiktsmessige, men gamle og dårlige, så er det fordi vi satte av for lite arbeidskrafta i tidligere perioder til å forbedre maskinene, eller til å produsere eksportvarer som vi kunne kjøpe maskiner for.

Det viktigste i ethvert samfunn er derfor å husholdere med arbeidskrafta, og fordele den på ulike slags produksjon på en slik måte at vi får dekka alle de forskjellige materielle og åndelige behovene vi har.

Det er bare en ting som eventuelt kan være like viktig, og det er å sørge for at vi ikke behandler naturen og naturressursene på en slik måte at det blir umulig for framtidige generasjoner å få dekka sine behov, uansett hvor flinke de måtte være på det tidspunktet til å husholdere med arbeidskrafta. Hensynet til bærekraftighet har ikke spilt noen stor rolle i marxistisk tenkning om planøkonomi fram til nå, og det må vi naturligvis rette på. Det kan gi visse begrensninger på hva slags produksjon vi skal satse på. Men det endrer ikke grunnproblemet, som er det samme i alle samfunn, nemlig å fordele arbeidskrafta. [note 1]

Blåbær eller pilespiss

For 10.000 år sia, før noen klasser hadde oppstått, var dette problemet et problem som blei stilt til en mengde bitte små og isolerte samfunn av jegere og samlere. Uansett hvem som hadde oppgava å løse problemet – alle i fellesskap eller en eller annen sjef (og det veit vi vel egentlig ingenting om) – så hadde han eller hun et oversiktlig problem, ikke stort verre enn det å lede et fotballag. «Vi skjøt vekk fire pilespisser i går. Skal vi lage nye pilespisser nå, eller skal vi vente til blåbærsesongen er over?» Det går det an å diskutere.

Prisen for denne enkelheten og oversiktligheten – den andre sida av medaljen – var at samfunnet var for lite til å utvikle noen samfunnsmessig arbeidsdeling og spesialisering, og dermed få utviklet produktivkreftene.

I de 10.000 åra som fulgte, har menneskenes samfunn blitt større og mer sammensatte. I stedet for et par-tre næringsgreiner har det blitt millioner av ulike slags produksjon og produkter, og i stedet for noen titall eller hundre mennesker å fordele de ulike arbeidsoppgavene på, har det blitt milliarder – hele kloden er iferd med å bli en stor sammensatt produksjonsorganisme. Ingen forundrer seg i dag over at det har blitt oppgava til noen av disse menneskene å produsere tamagotchier på heltid, eller at det f.eks. er oppgava til noen damer i Thailand å produsere tamagotchier til de som trenger det i Norge. Damer som vi ikke kjenner, og aldri kommer til å veksle et ord med.

Vi kunne ikke oppnådd denne utviklinga med demokratisk planlegging. Prisen for denne sammensattheten, og den enorme utviklinga av produktivkreftene og av de mennesklige behovene produksjonen skal dekke, er tusenvis av år med klasseherredømme, 2.500 år med utviklet markedsøkonomi [note 2], og 400 år med begge deler smeltet sammen, dvs. kapitalisme.

Den første store utviklinga av produktivkreftene skjedde med overgangen til jordbruk. Det la grunnlaget for den første og mest primitive forma for planøkonomi over et større geografisk område, nemlig fyrstens årsvisse og planlagte oppkreving av bøndenes overskudd. Hvilket igjen ga en helt ny utvikling av arbeidsdelinga i form av mange forskjellige handverk og profesjoner under fyrstens hoff. Opplagt kunne ikke sivilisasjonen – utviklinga av nye mennesklige behov og evner – skje på annen måte enn at noen få blei siviliserte, mens de fleste blei holdt nede på eksistensminimum, nettopp for at de få skulle få den muligheten.

Markedsøkonomi

Handel og penger – markedsøkonomi – utvida den samfunnsmessige arbeidsdelinga over enda større geografiske områder enn fyrstedømmet. Men det er først med kapitalismen, når arbeidskrafta sjøl blir en vare, at markedsøkonomien utvikler seg slik at all produksjon i samfunnet blir vareproduksjon. På dette punktet i historia blir det innført en markedsbasert samfunnsmessig arbeidsdeling som omfatter all arbeidskrafta innafor et større geografisk område – en nasjon. Men dette er ingen bevisst form for fordeling av arbeidskrafta. Fordelinga skjer gjennom vareprisene, verdilova, kapitalistenes konkurranse. For alle, kapitalistene inkludert, virker det som det skjer ved hjelp av krefter utenfor deres kontroll, lovmessigheter som de bare må underkaste seg. Hva verre er: Fordelene ved den samfunnsmessige arbeidsdelinga, den sterkt stigende produktiviteten og den allsidige utviklinga av menneskenes behov og evner, kommer framleis bare en liten overklasse til del. Arbeiderne produserer bare mer og mer armod for seg sjøl, og mer styrke til dem som trykker dem ned. Kapitalismen er en veldig effektiv fordeling av arbeidskrafta i samfunnet, men for et formål som bare et mindretall tjener på. Og sjøl de kan vel bli skremt av at formålet på en måte ikke kan endres og modereres og styres av mennesker, men virker blindt og utafor mennesklig kontroll.

Så ganske nylig, for 150 år sida, dukka det opp den hittil umulige tanken at hele denne utviklinga over 10.000 år nå har kommet til et punkt hvor den kan snus fullstendig på hodet. Klassene kan avskaffes, og produsentene kan igjen ta styring med hvordan de vil fordele arbeidet, hva de vil produsere og hvordan produksjonsresultatet skal fordeles. Men denne gangen ikke i små samfunn på under hundre medlemmer, men over hele jorda. Vi trur på det. Det er det vi trur på og vil prøve å få til. Det er naturligvis å sette seg høye mål. Men det kan se ut til at kapitalismen har skaffa fram det som skal til for å få det til: en arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke, og svære planleggings- og kontrollinstrumenter som kan brukes til en slik komplisert samfunnsplanlegging – storbanker, statistiske sentralbyråer, material- og produksjonsstyringssystemer på EDB, kunderegistre osv.

La oss nå si at vi får denne muligheten i Norge i en situasjon der alle eller de fleste andre land er kapitalistiske. Hva bør vi gjøre i den aller første tida?

Det første kvarteret

Sjølve revolusjonen består i at arbeiderklassen tar statsmakta og overfører produksjonsmidlene fra kapitalistenes kontroll og eie til samfunnets kontroll og eie. Dette bør være en uhyre rask prosess. Allerede under Oktoberrevolusjonen burde det vært en mye raskere prosessen enn det det blei. F.eks. tok det over tre uker før Folkekommisærenes råd (regjeringa) klarte å ta ut penger fra nasjonalbanken, siden alle henvendelser til banken blei avvist som ulovlige. Tilslutt klarte de å få tatt ut 5 millioner rubler i en operasjon som liknet mer på et bankran enn på en ordinær transaksjon. Pengene blei lagt i en koffert som blei plassert på Lenins skrivebord. [note 3] Det tok enda mange måneder å fullføre nasjonaliseringa av bankvesenet og få sentral kontroll med alle større bedrifter. En slik langvarig prosess bryter opp de vante forbindelseslinjene mellom bedriftene, og mellom bedriftene og bankvesenet, og setter produksjonen tilbake. Det gir også kapitalistene rom for å organisere mottiltak, både økonomiske og militære. I vår tid, da viktige og store økonomiske grep kan gjennomføres i løpet av noen tastetrykk, må prosessen være mye, mye raskere.

Følgende tiltak må gjennomføres straks det finnes et maktgrunnlag for å gjøre det. De bør gjennomføres samlet og i løpet av minutter.

Straks

1. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle aksjer i børsnoterte selskaper, samt alle andre verdipapirer, til staten. Den settes ut i livet umiddelbart ved å ta kontroll over Verdipapirsentralen. Det kan godt tenkes at vi vil gi noe av dette tilbake etterpå. Det kan også godt tenkes at vi vil gi kompensasjon for det som er ekspropriert på denne måten. Poenget er ikke å ekspropriere mest mulig raskest mulig, men å sikre seg full kontroll med den videre utviklinga.
2. På samme vis må en sikre seg kontroll med noen få av de ikke-børsnoterte selskapene (Statoil o.l.).
3. Steng børsen – for godt.
4. Vedta en lov som overfører disposisjonsretten til alle bankkonti tilhørende privatpersoner til staten for en kortere periode. Hensikten er å ekspropriere beløp over en viss grense (1 million?), og innarbeide sperrer mot at disse kontiene kan brukes til større finanstransaksjoner. Igjen kan det godt tenkes at vi vil levere tilbake mesteparten av dette etter hvert, og hensikten er ikke å ta folk eiendom, men å forhindre at den kan brukes til å tappe bedrifter for ressurser, overføre midler til utlandet etc.
5. Vi vil anstrenge oss for å holde valutamarkedet åpent og valutakursen stabil. Derfor bør vi vedta en lov som gir alle utlendinger full kompensasjon for de eiendeler og verdier de nettopp har blitt fratatt i Norge. Oljefondet brukes til å gi slik kompensasjon. Oljefondet brukes også til å garantere for norske bedrifters gjeld i utlandet, om nødvendig, og til å stabilisere krona. På denne måten vil vi kjøpe oss ut av problemer i forhold til utenlandske kapitalister og internasjonale avtaler, og sørge for at norske bedrifter får tilgang til de internasjonale markedene omtrent som før. En revolusjon i Norge kan nemlig ikke endre på den internasjonale samfunnsmessige arbeidsdelinga. I bransjer der markedet og konkurransen er internasjonal, vil norske bedrifter derfor i hovedsak fortsatt ha et markedsbasert forhold til sine omgivelser.
6. Vi må utnevne nye styrer i alle de aksjeselskapene vi nå har overtatt. De fleste av disse vil konkurrere på et nasjonalt eller internasjonalt marked. Skal vi få til en seinere restrukturering og samordning i slike bransjer, kan vi ikke ha reint lokale styrer. Derfor bør det f.eks. utnevnes tre sentralt oppnevnte representanter for arbeiderklassen, i tillegg til de to representantene for de ansatte. Bedrifter som konkurrerer på et lokalt eller regionalt marked, kan få sine offentlig oppnevnte representanter utnevnt av lokale myndigheter. Tidligere eiere og bedriftsledere kan også bli oppnevnt til styret i de tilfellene de er positive og interessert i det. I de tilfellene der maktovertakelsen byr på problemer, må vi derimot naturligvis bruke makt om nødvendig.
7. Vi må vedta et demokratisk rammeverk for hvordan disse styrerepresentantene skal opptre, hvordan de skal læres opp og skoleres, hvem de skal stå til ansvar for osv. Dette er naturligvis det mest sentrale punktet. Sosialismen er arbeiderklassen ved makta, og alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid. De nye bedriftsstyrene og de sentrale planmyndighetene må ikke bli kilder til personlig makt og berikelse, og heller ikke til en liten gruppes makt og berikelse. Dette kommer jeg tilbake til mot slutten.
8. Etter disse tiltakene er parola for den første tida «business as usual». Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke. Vi sikter mot en størst mulig grad av kontinuitet i produksjon og handel. Bedriftene skal derfor drives med samme målsetning om bedriftsøkonomisk avkastning som før. Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender. Overskuddet tilfaller staten, eller i noen tilfeller fylket eller kommunen. Det er også staten som legger rammene for disponeringa av overskuddet, og som bevilger lån til nye investeringer og restruktureringer som ikke kan finansieres med driftsoverskuddet. Så lenge vi sørger for at det virkelig er tilfelle, og at ikke de nye styrene og bedriftslederne de utnevner, utvikler seg til nye kapitalister, har vi tid og rom til å omdanne produksjonen og målsettinga til bedriftene etter hvert.

Det er to trekk å merke seg ved dette opplegget. For det første er det tempoet i den grunnleggende forandringa – sjølve revolusjonen. Ideelt sett bør revolusjonen gjennomføres en fredag etter at børsen har stengt, og være gjennomført til mandag morgen. Dette gjelder sjøl om borgerskapet alt lang tid i forvegen har begynt å ta sine forholdsregler, og har flyttet sine formuer til utlandet etc. Det som er igjen, skal vi ha full og rask kontroll med.

For det andre er det opprettelsen av en sosialistisk markedsøkonomi. Delvis er det begrunnet med at Norge er så integrert i den internasjonale kapitalistiske økonomien, og så avhengig av import og eksport som vi er. Delvis er det begrunnet ut fra hensynet til stabiliteten i økonomien. Erfaringer fra så vel de første årene etter Oktoberrevolusjonen som oppløsninga av Sovjetsamveldet og Comecon viser at det tar mange år å reparere skadene som oppstår når de etablerte forbindelsene mellom bedriftene og markedene deres brått rives over. Erfaringene fra «det store spranget» i Kina viser kanskje det samme. Sosialismen fødes av kapitalismen og må ta i bruk de redskapene som er utvikla i kapitalismen. Fra dette punktet av er vi istand til å gjennomføre de planmessige forandringene vi beslutter på demokratisk vis. Men hvis vi gjennomfører grunnleggende endringer i økonomien raskere enn vi kan ha oversikt over, blir alt et strev med å få den nye økonomien til å fungere, og vi får ikke tid og krefter til overs for demokrati og langsiktig planlegging.

Bedre å starte med en sosialistisk markedsøkonomi som fungerer og endre den etter hvert, enn å starte med teoretiske konstruksjoner og mer og mer byråkratiske planleggingsorganer, og så måtte legge om til full kapitalisme når dette ikke virker.

Jeg skal seinere i artikkelen ta for meg noen prinsipper for den sosialistiske planøkonomien vi vil innføre etterhvert. Men sjølve starten ønsker vi oss minst mulig opprivende.

Grunnelementene i planøkonomien

Marx så planøkonomi som et vesentlig element i sosialismen. Kjerna i denne planøkonomien er husholderinga med arbeidskrafta og fordelinga av arbeidskrafta på produksjonsoppgavene. Det er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring. På den andre sida ville han føre regnskap i form av verdier eller abstrakte, gjennomsnittlige arbeidstimer. Dette har en likhet med kapitalistenes regnskapsførsel, siden de kapitalistiske markedsprisene er omformede og tilnærmede versjoner av verdiene.

Det er to grunner til denne likheten mellom kapitalistenes og sosialismens regnskapsførsel. For det første er gjennomsnittlige arbeidstimer det eneste som det på langt sikt er verdt å føre regnskap over i alle samfunn. For det andre springer sosialismen ut av kapitalismen, og da kan det jo være både nødvendig og hensiktsmessig å ta over noen prinsipper i den kapitalistiske regnskapsføringa, spesielt i den første tida.

Men det er fundamentale forskjeller også. Hovedforskjellen er at for kapitalistene gjelder det først å fremst å husholdere med kapitalen, mens under sosialismen finnes ikke kapital. Dette behandler vi nøye seinere.

I den sosialistiske planøkonomien må vi først og fremst skille mellom nødvendighetens og frihetens rike. Det vi skal planlegge, er det nødvendige arbeidet, verken mer eller mindre. I Russland 1917 eller Kambodsja 1975 var det åpenbart alt arbeid. Det fantes ikke rom for noe frihetens rike der og da. Uansett hva som skjer, ville det være rart hvis det samme blir tilfelle for oss.

Under kapitalismen er det nødvendige arbeidet den delen av arbeidsdagen som trengs til å skape verdier lik arbeidskraftas verdi. Eller sagt litt enkelt: det antall timer pr. dag du må jobbe for din egen lønn. Resten av arbeidstida er merarbeidstid, som skaper den merverdien kapitalistene får. Det er ikke urimelig å tru at den nødvendige arbeidstida er 3 timer, f.eks. Jo mer arbeidsproduktiviteten stiger, jo kortere blir den nødvendige arbeidstida.

3 timer straks?

Kapitalistisk planlegging, slik den foregår i den enkelte bedriften, er planlegging for hvordan en skal gjøre merarbeidstida størst mulig. Sosialistisk planlegging er planlegging av hvordan en skal disponere den nødvendige arbeidstida. Merarbeidstida – den tida du må jobbe for andre – eksisterer ikke lenger. Kan vi da sette ned arbeidstida til 3 timer straks? Nei, det ville være uansvarlig. Hovedgrunnen til det er at mens merarbeidstida faller bort, er det noen av de tingene som før blei produsert i merarbeidstida, som nå må dekkes inn av det nødvendige arbeidet. Det nødvendige arbeidet øker altså endel. Investeringer, f.eks., var under kapitalismen en av de tingene som merverdien blei brukt til. Nå er det arbeiderklassen sjøl som må investere. Dette øker det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er nå opp til en demokratisk beslutning. Merverdien blei også brukt til kapitalistenes luksusforbruk. Nå vil vi i stedet øke arbeiderklassens forbruksmuligheter. Det krever også en økning av det nødvendige arbeidet. Med hvor mye? Det er også opp til en demokratisk beslutning.

Planøkonomi kan være to ulike ting. Hva er hovedsida ved planen vår, å få den nåværende økonomien til å fungere godt, eller å endre den? Jeg går ut fra at vi hovedsakelig vil planlegge produksjonen av det daglige livet, slik det er her og nå. Femårsplanene i Sovjet, f.eks., var noe helt annet. De var investeringsplaner. Problemstillinga var: Hvordan skal vi samle nok ressurser til en veldig rask utbygging og omforming av økonomien. Både krigsfaren og behovet for industrialisering krevde at alle krefter blei konsentrert om det. Slik er det ikke for oss. Vi er absolutt ikke i behov av å komme over på en annen økonomisk plattform enn den vi har i dag så raskt som mulig. Så våre planer vil snarere være planer for en ny organisering av dagliglivet enn de veldige investeringsplanene. Dette vil gi hele den politiske diskusjonen en annen innretning enn den hadde i Sovjet.

Men tross alt, noe skal investeres, og noe skal levestandarden økes. Arbeidstida kan derfor ikke settes så lavt som til 3 timer.

En annen grunn til det er at før vi setter ned arbeidstida, bør vi sikre at ny produktiv arbeidskraft faktisk er blitt tilgjengelig som følge av at borgerne kommer i vanlig arbeid, uproduktivt byråkrati er fjernet og funksjonærsida i bedrifter og bankvesen er rasjonalisert. Dette vil være vanskelige prosesser som lett kan ta 5-10 år hvis vi ikke vil skaffe oss unødig mange uvenner.

En tredje grunn til å beholde en viss lengde på arbeidstida kan være at veldig kort arbeidstid krever former for omorganisering av hele arbeidsdagen og arbeidsfordelinga over livsløpet. Det virker ikke umiddelbart fornuftig å reise en time hver veg for å jobbe i tre timer daglig. Kanskje bedre å jobbe færre dager i uka, færre uker i året eller færre år i livet? Dette ser jeg for meg som en stor debatt som jeg ikke kan låse fast utfallet av nå. Det vil også ta noen år å innføre gradvis de ordningene en har blitt enige om.

En fjerde grunn til ikke å sette arbeidstida drastisk ned i ett slag, er at det nødvendige arbeidet også skal dekke de forholdene Marx nevner i Gothaprogrammet:

• De alminnelige forvaltningskostnadene, dvs. det nødvendige byråkratiet for å få alle typer av styrende organer på alle nivåer til å fungere.
• Det som er bestemt til samfunnsmessig behovstilfredsstillelse, dvs. offentlige tjenester.
• Fonds for arbeidsudyktige, dvs. trygd og pensjoner.

Samfunnslønn

På disse punktene må vi sette inn mye ressurser. En første rimelig ting å gjøre er å innføre samfunnslønn, dvs. en automatisk minsteinntekt som tilfaller alle samfunnsmedlemmer uansett. Den kan f.eks. bli økt gradvis fra du er null til du er 20 år, og så ha samme nivå livet ut. Den kommer i stedet for bl.a. barnetrygd, studielån, ledighetstrygd, minstepensjon og de vanligste formene for sosialhjelp. Den må utformes slik at den ikke faller helt vekk hvis du f.eks. tar deg arbeid under studiene eller jobber som trygdet, men trappes ned gradvis avhengig av hva du tjener. Det må lønne seg å jobbe, sjøl i de dårligst betalte jobbene.

Samtidig vil vi trolig ønske å øke kvaliteten i eldreomsorg og skolevesen ved å sette inn mer ressurser. Dette – samfunnslønn og økte ressurser til eldreomsorg og skole, men særlig samfunnslønn – er tiltak som etter alt å dømme kan innføres raskt.

Motposten til samfunnslønna er at alle som kan, har plikt til å jobbe. Den som ikke arbeider, skal heller ikke ete, heter det. Men dette er et uhyggelig vanskelig punkt i våre dager. For hva skal du gjøre med studenten som studerer til han er 30 uten å bli ferdig, som jobber litt nå og da, men bruker alle pengene på lange reiser til Australia, Florida og Baskerland? Hva skal du gjøre med han som kutter ut når han er 50, flytter på landet og livnærer seg av blåbærplukking og tjuvfiske i tillegg til trygda? Hvis du ikke kan få slike folk til å ta sin tørn, kan du da få satt borgerne i arbeid?

For å oppsummere så langt: Vi vil ønske å utvide området for det nødvendige arbeidet i forhold til under kapitalismen. Det er både for at folk skal få skikkelige lønninger og for at vi skal kunne bygge ut offentlig tjenesteyting og trygder og pensjoner, men i mindre grad for at vi vil satse på noe stort investerings- og vekstprogram. Bortafor dette nødvendige arbeidet ligger altså frihetens rike, som naturligvis blir mye større etter hvert som produktiviteten øker. Det skal ikke planlegges – i hvert fall ikke av sentrale organer.

Frihetens rike

Hva er innholdet i dette frihetens rike? Vi er vant til å tenke på det som filosofiske diskusjoner, gitarspill og politiske møter. Det er ikke sikkert alle vil føle det som så veldig fritt og attråverdig. Jeg trur vi trenger litt ressurser til frihetens rike også. Jeg foreslår å øke det nødvendige arbeidet med enda en liten bit. Jeg vil nemlig ha produsert en del ressurser som kan forbrukes helt uten plan – fritt av den enkelte eller av frivillige sammenslutninger.

Jeg vil ha arbeid avsatt til å produsere følgende:

• Ekstra råstoffer til folk som vil eksperimentere i fabrikken med nye metoder på kveldstid. Gratis maskindeler til de som vil bygge rare maskiner, stjernekikkerter o.l.
• Ekstraundervisning og billige læremidler til dem som vil studere underlige emner som forekomsten av keltiske stadnamn i Rogaland eller «kan kvantefysikkens lover anvendes på trafikken på Store ringveg?»
• Konsulenthjelp til de som vil utvikle og markedsføre en ny type yoghurt.

I forlengelsen av dette ligger det nær til å åpne for opprettelse av produksjonskooperativer på en lang rekke områder. Dette vil være arbeiderstyrte bedrifter som selger sine varer på et vanlig marked. Det folk måtte tjene på dette, kan de innen visse grenser beholde i tillegg til sin ordinære lønn, men de virkelig vellykte kooperativene vil kunne bli nasjonalisert og innarbeidet i planøkonomien.

Hensikten med dette forslaget er å gi mulighet til alle til å utvikle sine evner slik de sjøl ønsker, og ikke påtvinge folk en enkelt autorisert form for hva som skal regnes som samfunnsbevisst og ansvarlig levevis. Jeg trur vel også at dette vil avhjelpe den mangelen som har vist seg i sosialistisk planlegging til nå, nemlig at den ikke inneholder noe insentiv til å utvikle nye produkter og implementere ny teknologi. Inntil vi har funnet en bedre måte å løse det problemet på, kan vi i hvertfall gi folk frihet til å drive med så mye rart de vil, og kanskje tjene penger på det også.

Ut fra det som er sagt om det nødvendige arbeidet under sosialismens første år, konkluderer jeg med at arbeidstida til å begynne med ikke bør settes under 6 timer. Sjøl det må vi regne på.

Lønnsomhet, priser og lønninger

Som man forstår, har jeg ikke avskaffet pengene. Lønna blir derfor utbetalt i penger, og forbruksvarerne har priser i penger. Til og med mellom bedriftene vil det være et markedsforhold, slik at de må selge sine varer til priser som de i alt vesentlig fastsetter sjøl. Bedriftenes mål er å gå med overskudd.

Det må fattes vedtak om et enkelt lønnssystem som skal gjelde for hele landet, med lik lønn for likt arbeid og med belønning av innsats og kvalitet. Nåværende statsregulativ kan danne et utgangspunkt, men må forenkles drastisk og trykkes sammen. Bedrifter som har vanskelig for å skaffe arbeidskraft, kan søke om tillatelse til å flytte stillinger opp i systemet.

Et system med markedspriser, der prisene ikke helt ut svarer til verdiene, er et problem sett fra det synspunktet at det er arbeidstimer, verdier, vi ønsker å planlegge på grunnlag av. Men dette er et problem vi kan leve med til vi har funnet på noe bedre. Grunnen til at dette er et mindre problem, er at investeringer og utbyggingsplaner ikke vil avgjøres av hvilket overskudd den enkelte bedrift tilegner seg, og kapitalen vil ikke flyte automatisk dit hvor den gir høyest avkastning. Hvis det hadde vært tilfelle, ville vi faktisk hatt en form for kapitalisme. En bevisst omforming av samfunnet og produksjonen ville bli umulig. Men systemet er ikke slik. I stedet går overskuddet i alt vesentlig til staten, som har ansvaret for hvordan det skal brukes.

To typer priser

Alternativet til markedspriser er administrative priser. Historia viser at de skaper sine egne problemer. De vil gjerne etter ei tid bli «historiske priser», dvs. lik de prisene som en engang arva fra kapitalismen. Dermed reflekterer de ikke verdiendringer på grunn av teknologiske framsteg. Dette opprettholder den tilsynelatende «lønnsomheten» i bedrifter som ikke har innført den nye teknologien. Så lenge vi ikke har et regnskapssystem som kan oppdatere de administrative prisene slik at de til enhver tid reflekterer den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å produsere produktene, er det skummelt på langt sikt å basere seg på administrative priser.

Det systemet jeg har skissert, innebærer både mer bruk av markedsmekanismer og mer sentralisering enn slik vi vanligvis har sett for oss sosialismen. Hvor blir det av produksjon etter behov, og hvor blir det av sjølberging og lokaldemokrati?

Til del 2 av artikkelen

Fotnoter

• 1) Det er ikke sikkert at samfunnet sjøl innser at grunnproblemet er å fordele arbeidskrafta. For eksempel stiller det kapitalistiske samfunnet husholdering med kapitalen som grunnproblemet, og innser ikke at kapitalen er «sturkna menneskesveitte», som Vinje sa. [Tilbake]
• 2) De første myntene blei slått ca. 600 før Kr. [Tilbake]
• 3) Figes (1996): A people’s tragedy. The Russian Revolution 1891-1924, Penguin Books, side 501. (En dårlig bok, men det var den jeg hadde for handa.) [Tilbake]

av Kjersti Nordby

Noen kommunalt ansatte i Oslo kommune ville vite mer om privatisering. Derfor lagde de en møteserie – eller studiesirkel – for seg sjøl og sine arbeidskamerater. For at andre kan gjøre noe lignende, har Røde Fane bedt Kjersti Nordby skrive og fortelle.

Formen på møtene har til nå vært: innledning – kort eller lang, gruppediskusjon og plenum. Studiesirkelen har fem møter.

Møte 1

Vi setter privatiseringa i sammenheng med den globale utviklinga i økonomien og krisa i kapitalismen. Hvorfor er dette på borgerskapets dagsorden akkurat nå? Hvorfor må man stramme inn på statsbudsjettet? Hvorfor «velger» borgerskapet privatisering? Hva er drivkrafta og dynamikken?

Møte 2

Er det noen sammenheng mellom mellom den «store» verdensøkonomien og privatiseringa i Oslo kommune? Hvor vil byrådet, og hva er politisk mulig? Hvor langt har byrådet kommet og hvor stort omfang har konkurranseutsettinga og privatiseringa? Hvilke profittører står klare til å kaste seg over kommunal virksomhet?

Møte 3

Hvordan foregår forberedelsene til privatisering i to kommunale etater. Hvilke strategier brukes, hvordan legges forholda til rette? Hvem tjener på privatisering, hvem tjener ikke? Hvilke grunnlag er det for motstand? Konkret analyse: Er vi i stand til å utvikle et analyseapparat sånn at vi bedre kan forutse hva som vil skje og hvilke konsekvenser det kommer til å få?

Her vil vi først ta for oss byrådets eget program for «flere, bedre og billigere tjenester», hvor de beskriver de ulike stadiene i prosessen.

Hvordan kan vi kjenne igjen dette på våre egne arbeidsplasser? Her følger noen av byrådets kriterier:

• «Kompetansen skal økes for å håndtere konkurransen.»
• «Det skal stilles klare og målbare kvalitetskrav til tjenesten.»
• «Aktiv medvirkning og bruk av de ansattes kompetanse.»
• «Diskusjon om kjerneoppgaver, forvaltning og drift, produksjon. Innleie av byråer og konsulenter.»
• «Skille ut kostnader som ikke er en del av grunnlaget for konkurranseutsetting.»
• «Omorganisering og refordeling av oppgaver.»
• «Markedsanalyse for tjenesten» og «Utvikling av brukerundersøkelser».
• «Nødvendige tilpasninger i dagens virksomhet.»

Deretter må vi bli flinke til å analysere de forskjellige motsigelsene som vil oppstå i privatiseringas kjølvann, motsigelser mellom: Oslo kommune og kommunale arbeidstakere, ledelse i etatene og ansatte, ansatte i kommunale og ansatte i private eller privatiserte tilbud, ansatte og brukere, Oslo kommune og brukerne, offentlige virksomheter og private aktører. Hva er hovedmotsigelsen og hva er underordna motsigelser? Hvilke kjennetegn består de forskjellige motsigelsene av? Hva slags karakter kan de få? Hvordan påvirker de forskjellige motsigelsene hverandre?

Møte 4

Hvilke konsekvenser får privatiseringa for den enkelte arbeidstaker? Hva skjer med arbeidsmiljøet? Faglige rettigheter?

Møte 5

Hvilke motkrefter finnes? Hvordan driver vi kampen? Hvilke muligheter, metoder, aksjonsformer har vi og kan vi bruke? Hvordan mobilisere motkreftene? Hva kan fagforeningene gjøre, hva kan man gjøre på den enkelte arbeidsplass? Hva er det å lære av dem som har prøvd? (For eksempel renholdsarbeiderne).

Studiemateriale

Som studiemateriale har vi brukt forskjellige artikler. Det finnes mange, sjølve byrådsmeldinga, Maos Om motsigelsen, og til møte 4 AKPs faglige utvalgs hefte Det gode arbeidsmiljø – mest lønnsomt for hvem (utgitt av Røde Fane). Vi har lagt vekt på at alle deltar på flest mulig av møtene, fordi vi trenger å bygge opp kunnskapen sammen.

Kommunal ordbok

På ett av møtene oppsto ideen om å utarbeide ei ordbok til arbeidstakerne, med forklaring på hva alle de nye, fine orda betyr. For å illustrere poenget bringer vi noen utvalgte ord med tilhørende forklaring:

Aktør: En privat kapitalist som skal gjøre profitt på oppgaver som det offentlige burde ta seg av.

Effektivisering: Piske de ansatte hardere. Ta bort alle pauser. Jobbe gratis overtid. Pluss si opp folk de ikke trenger.

Endringsprosess: Alle metoder for å strømlinjeforme hodene til de ansatte, og ideologisk undertrykke dem, sånn at de skal godta borgerskapets premisser for den omstillinga som er «nødvendig».

Kontraktsvinner: Den aktøren (se aktør) som har levert det billigste anbudet, den som har pressa prisen på arbeidskrafta lengs ned.

Kostnadsanalyse: Oversikt over hvilke av kapitalistens kostnader som er nødvendig for drifta, og hvilke kostnader som kan kuttes, skjæres, reduseres. Kostnader til lønnsutbetalinger er som regel den kostnaden som det er mulig å redusere. Dette må kapitalisten gjøre for å vinne i konkurransen, for å maksimere profitten.

Kunde: Sånne folk som deg og meg, som gjerne vil ha noe igjen for skattepengene, som mener at fellesskapet bør ta seg av noen oppgaver, som gjerne vil at unga våre skal få barnehageplass og utdanning, og som vil at gamlingene skal bli tatt vare på. Dette må vi nok betale mer for framover.

I tillegg er det mange flere ord som vi må fylle med innhold: Anbud. Anbudsinnbydelse. Anbudsspesifikasjon. Bestillerfunksjon. Brukerundersøkelser. Forvaltning. Kjerneoppgaver. Kompetanse. Kompetanseheving. Konkurranse. Konkurranseutsetting. Kvalitetsvurdering. Kvalitetssikring. Marked. Markedsføre. Måleindikator. Omorganisering. Prising av tjenester. Produktet. Ressursbruk. Ressurstilgang (begrenset). Tilbyder. Tjenesteproduksjon. Trikkereiseprosessen. Virksomhetsoverdragelse. Det er sikkert flere.

av Jens Andvig

Torsken er en grådig skapning, skapt for å overleve. Men den har også spilt en betydelig rolle i menneskenes kamp for tilværelsen. Menneskene har fisket den, spist den, tjent penger på den og slåss om den.

Torsken – Gradus Morhua – «is not a nice guy», skriver Mark Kurlansky i sin bok om denne fisken. Den svømmer med åpen munn og sluker alt som kommer i dens vei – også sine egne unger. Den er skapt for å overleve.

Torsken har overlevd lenge. Kurlansky påstår at den er 120 millioner år gammel. Den levde i en tropisk del av det store hav som omgav det ene store kontinent på jorda. Den var da en varmtvannsfisk. Da kontinentet ble delt, dro den nordover og ble kalt kaldtvannsfisk i det nordlige Atlanterhav. Da det ble en åpning mellom Asia og Nord-Amerika, kom den seg rundt til Stillehavet.

Torsken teller 10 familier og 200 arter, men det er Atlanterhavstorsken som har spilt hovedrollen i historien. Det vil si torsken langs det østlige Nord-Amerika opp mot Polhavet og skreien som svømmer fra Barentshavet langs Norges kyst. Om det er kontakt mellom skreien fra Barentshavet og torsken ved New Foundland, har jeg ikke sett noen påstander om.

120 millioner år er veldig lenge, selv om det bare er en kort stund i forhold til de 5 milliarder år jorda har eksistert. De første primatene kom lenge etter torsken og ble ikke med på det amerikanske kontinents reise i det som ble Atlanterhavet og Stillehavet. For 10.000 år siden fantes det bare 10 millioner mennesker – homo sapiens sapiens. Og det er først de siste 1.000 år at torsken for alvor kom inn i menneskenes kamp for tilværelsen på begge sider av Atlanterhavet.

Torskehistorie – og annen historie

Historikere og geologer har fulgt nøye med isen som trakk seg tilbake fra Nord-Europa, og reinen og menneskene som fulgte etter. Men for 2.000 år siden var Middelhavet selve sentrum for vår historie. Det er det jubileum vi feirer nå. Athen, Roma og Jerusalem er ennå levende i vår bevissthet.

Det er en del tusen år siden menneskene kom til Lofoten. Det er ingen grunn til å tro at ikke skreien kom før menneskene. Men historikerne har sviktet torsken. For noen år siden forsøkte jeg som leder av historielaget å få et foredrag om torskens historie. Jeg ringte Tromsø som sendte meg videre til Trondheim. Det endelige svaret jeg fikk var: Det er en doktorgrad som ikke er skrevet.

Både Golfstrømmen og torsken er på mange måter usynlige størrelser i vår historieskriving, selv om klimaspørsmål har fått mer oppmerksomhet i den seinere tid, spesielt i 3. bind av Lofoten og Vesterålens historie. Torsken kom i kontakt med mennesker så fort folk slo seg ned på begge sider av Atlanterhavet, men det er først de siste 1000 år at torsken virkelig blir synlig. Torsk – en biografi om fisken som forandret verden kaller Kurlansky boka. Det er en ambisiøs tittel – kanskje litt reklamepreget, men den gjorde meg henrykt.

Rundt år 1000 skiftet vår historie tyngdepunkt – fra Middelhavet til Atlanterhavet. Det faste punkt på den veien er Columbus som kom til Amerika i 1492. Om han levde av tørrfisk på reisen er uvisst. Men det gjorde vikingene.

Det er skrevet utallige bøker om vikingene. Vi skjemmes litt over nordmennene den 9. april, men vi er stolte over våre gamle norrøne mordere som Churchill minnet oss om da han kom på besøk. Vi er i den grad stolte at vi har laget museum på Vestvågøy og vår mest moderne skøytehall som et omvendt vikingeskip. Det som mangler i bøkene om alle disse vikingene som for omkring og erobret og oppdaget og myrdet, er torsken! Det er mye hyllest til vikingskipene, dette nye teknologiske vidunder, men torsken blir ikke nevnt. Vikingferdene er torskens første historiske triumf. Gjennom torsken hadde vikingene funnet et middel som gjorde det mulig å dra ut på de lange reisene til Island, Grønland, Vinland, England, Frankrike og Middelhavet. Var det folk i Lofoten som fant det opp? Kanskje.

Tørrfisken

Middelet var kort og godt tørrfisken. Det fins nesten ikke fett i torsken. Når skreien blir tørket, består den av 80% protein og kan vare lenge selv i et varmt klima. Det å tørke kjøtt eller fisk ble ikke gjort for første gang i Lofoten. De gamle egyptere drev med slikt. Men folk i Lofoten tørket skrei i stor stil lenge før år 1000. Siden forbedret baskerne konserveringsmetoden ved bruk av salt.

Torskens seier som art består i dens fruktbarhet og evne til å overleve. En stor gammel «bestemor» kan produsere 9 millioner egg. Slik viste den sin overlegenhet gjennom 120 millioner år. Dens triumf etter år 1000 har skjedd gjennom menneskene som har fisket, slåss om den og spist den. Det er kanskje en pervers triumf sett fra torskens side. Men for oss mennesker har det vært en slags seier over naturen som er motsatt de ulykker som har fulgt i torskefiskets kjølvann. Vi i Lofoten – som alle andre steder i verden – leter i historien etter noe å være stolte av. Vi har funnet høvdingen Tore Hjort som ble drept av en annen viking – Olav Trygvason i 999 – i følge Snorre.

Men det er Lofotfisket som er vår virkelige stolthet. På grunn av det fisket ble det opprettet et tingsted i Vågan. I Storvågan vokste det opp en slags by som har vært gjenstand for mange arkeologiske undersøkelser. Vi er litt i tvil om vi bør være stolte av at for eksempel Nidarosdomen i stor grad ble bygget på utbyttet av skreifisket. For vi er ikke stolte av å ha vært en fattig, utbyttet og hjelpeløs «allmue». Likevel, i lange tider var tørrfisken 80% av Norges eksport. Indirekte var Lofoten med i den mektige prosessen som løftet Europa ut av Middelalderen og inn i nyere tid. Det var tørrfisken som gjorde Bergen til Norges største by. Der var hanseatene pionerer. Så seint som i 1801 hadde Bergen dobbelt så mange innbyggere som Kristiania (18.127 mot 9.211).

Når Fiskerkona blir satt opp i Svolvær, vil hennes blikk ikke være fylt av stolthet over det store varpet, det dynamiske innslaget i norsk historie. Hennes blikk er fylt av engstelse. Fiskerkonene hadde god grunn til å være engstelige. Det var vel ikke et eneste Lofotfiske før 1900 uten tap av mann og båt. I 1849 skal 500 mann være omkommet på ett døgn. Det tallet er omstridt, men det er ingen tvil om at mange fiskere «blei» på sjøen den stormdagen. Blant fiskerne er det tabu mot å tenke storm og forlis. Det var mer akseptert at fiskerkonene gav uttrykk for sorg og fortvilelse.

Først til Amerika

Vi vet at vikingene også kom til Nord-Amerika. Anne Stine og Helge Ingstad har brukt et halvt liv på å bevise det. Indianerne som var i Amerika fra før, fisket torsk. Men det var europeerne som satte i gang det store fisket. Det har vært en slags konkurranse – særlig i USA – mellom Columbus og Leif Erikson. Kurlansky kommer med en ny konkurrent: Baskere og sjøfolk fra Bristol.

I 1481 dro Thomas Croft og John Jay vestover fra Bristol. De søkte et land som de kalte Hy-Brasil. De kom tilbake med tørrfisk. Nylig har en funnet et brev til Columbus fra kjøpmenn i Bristol. I det brevet hevdes det at Columbus visste meget godt at de hadde vært i Amerika før ham.

I 1497 dro John Cabot (Giovanni Caboto) til Amerika og annekterte New Foundland for England. I 1534 dro Jacques Cartier til munningen av St. Lawrence – elva og plantet et kors på halvøya Gaspé og annekterte den for Frankrike. Han la merke til 1.000 baskiske fiskefartøyer.

Kurlanskys teori er at mellom vikingene og Columbus (11-1200-tallet) har baskiske båter fisket langs Nord-Amerika. Han hevder at grunnen til at baskerne ikke fortalte noen om dette, var at de uhyre mengdene av torsk utenfor New Foundland og Nova Scotia var en gullgruve de ville beholde for seg selv. I en telefonsamtale hevdet jeg at dette ikke var bevist. Da svarte Kurlansky at det bare var omtrent tjue år siden Ingstad beviste at det var riktig det som stod i sagaene.

Etter 1497 var det nytteløst for baskerne å holde på hemmeligheten. Det ble sagt at det var så mye fisk at en bare kunne hive ut noen kurver og dra torsken ombord. Alle store sjøfarende nasjoner dro avgårde til New Foundland og omliggende herligheter. Det store fisket var i gang, selv om det ofte var store tap av båt og mannskap. Det fins en påstand om at et portugisisk sjørøverskip gjorde slutt på den norrøne bosettingen på Grønland.

I dag er USA den mektigste stat i verden. Amerikansk historie er verdenshistorie. Hvordan ble USA til? Jo, sier Kurlansky. Det skyldes torsken.

For det første: The Pilgrim Fathers dro til Amerika for å dyrke sin Gud i fred, og de skulle leve av å fiske. Til å begynne med var de noen elendige fiskere, men lærte etterhvert.

For det andre: New England-koloniene satte i gang en svær handel med slaveplantasjene i Karribien. De solgte dårlig tørrfisk til slavene og fikk i bytte råstoff til rom. De brakte ofte også slaver fra Afrika. Dette var egentlig ulovlig i det britiske imperium, men de britiske myndighetene lot være å gripe inn helt til 1733, da de vedtok en lov (Molasses Act) som la stor toll på råstoffet til rom og annet brennevin. Vi har alle lest om hvordan folk fra Boston – utkledd som indianere – dumpet svære kasser med te i havna. Men det var torskehandelen som lå i hjertet av konflikten. Fiskerne var også gode sjøfolk, og selv om de ikke kunne måle seg med den mektige britiske krigsflåten, kapret de 342 britiske båter. Ved hjelp av Frankrike greide koloniene å frigjøre seg fra britisk herredømme. Den era av frihandel som USA innledet fikk ros av både Adam Smith, markedsliberalismens første og største profet, og Edmund Burke – den store engelske konservative politiker og historiker. I dag er USA verdens mektigste stat. Det må være torskens største triumf!

Det er nylig kommet ut en fransk bok som dekker en stor del av Kurlanskys terreng – torskefisket på de Store Banker – selv om boka tar utgangspunkt i båtene fra Frankrike. I den boka fins det lite triumf, men et gripende bilde av den elendighet som var forbundet med fisket. Det var barn helt ned til åtte år som ble drevet til døde av ubarmhjertige skipsoffiserer. I et par tilfelle ble det rettssaker, men offiserene fikk bare noen ukers fengsel. Mannskapet jobbet i 16 til 18 timer. De forsvant ofte i tåka i doryer som ikke greide å komme tilbake til «hjembåten». Tapstallene blir sammenliknet med slagene i Napoleonskrigene – 26 promille mot 12 promille ved Solferino. Slike skildringer har jeg ikke kommet over når det gjelder det norske fisket. Men de kan komme!

Fra seil til damp til motor

I 1881 ble den første dampdrevne tråler, Zodiac, bygget i Hull. Det startet en ny tid i torskefisket. Thomas Henry Huxley, mest kjent for sitt forsvar av Darwins teorier, hevdet at naturen var uendelig rik. Derfor var det utenkelig at menneskene kunne tømme havene for fisk.

I fisket gikk utviklingen fra seil til damp til motor. Og med det var løpet lagt. Trålere med damp og motor var en uimotståelig kraft og snudde opp ned på fisket i alle hav. Huxley var en mektig mann som satt i tre fiskekommisjoner. Hans optimistiske tro på naturens evne til å fornye seg selv døde ikke med trålerne. Men to verdenskriger, der menneskene kjempet mot hverandre, brukte trålerne til minesveipere og lot torsken være i fred, beviste mer eller mindre hvor feil han tok. Unntaket er Island som fisket seg ut av fattigdommen i siste krig. Vårt beste år i Lofotfisket, 1947, med nesten 146.000 tonn er en god illustrasjon.

Huxleys optimisme var ikke enerådende i vårt århundre. Islands torskekriger med England vitner om det. Islands kamp førte til økonomiske soner på 200 mil som ble etablert i 1977. Dessverre ble denne folkerettslige nyvinning mer et proteksjonistisk instrument enn et skritt for å bevare torsken. I 1992 stoppet Canada alt fiske utenfor Canada, og 30.000 fiskere mistet jobben. I 1994 ble forbudet fornyet.

Det er gått noe bedre i Barentshavet og i norsk sone. Det er vanskelig å være spåmann, men i dette tilfelle føler iallfall jeg en uimotståelig fristelse til å slå fast med slag i bordet, at om noen tiår vil det være over og ut med Lofotfisket, og det andre skreifisket langs kysten vår. Dette er mørk determinisme. Håpet ligger i at fiskere, myndigheter og folket vil innse alvoret og gjøre noe med det. NEW DEAL var Roosevelts slagord i den store depresjonen!

---

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn, Jens Andvig: Lille Molla
6. Jens Andvig: Nå ser på da, Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
7. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
8. Morten Falck: Det friske pust av vår
9. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
10. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
11. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

---

1. Jorun Gulbrandsen og Asgeir Bell: Uten frihet, ingen kommunisme
2. Morten Falck: Frihet og liv er ett
3. David McNally: Motstand og opprør – de nye arbeiderbevegelsene i Asia
4. Per Velde: Studentopprøret som ble til arbeideropprør
5. Nicholas Busch: De fleksible og de overflødige – i unionens harde grep
6. Jorun Gulbrandsen: Klassekampen i den politiske kampen, Robert McChesney: Venstresida og media i USA
7. Morten Falck: Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen
8. Mathias Bismo: Den gamle verden er etter deg! (bokmelding av Per Velde: Løp! – den gamle verden er etter deg

---

1. Leder: Søstre, kamerater!
2. Sissel Henriksen: Verken gubbemarxisme eller likestillingsfeminisme
3. Arnljot Ask: Nye Nato – ny vin på gamle flasker
4. Erling Folkvord: Paradiset må ha vært her!
5. John Newsinger: Churchill, Stalin og den greske revolusjonen
6. Kristine Nybø: Klasse eller utdanning viktigst?
7. Harald Minken: Planøkonomi de første åra etter revolusjonen, del 2
8. Miljødebatt, AKPs miljølag: Natur og miljøvern, økologi og marxisme
9. Morten Falck: Frihet, frykt og kunnskap

---

1. Erik Ness: Bare et tidsskrift?
2. Harald Minken: Verdenskapitalismen i krise?
3. Jorun Gulbrandsen: De farlige tankene
4. Erling Folkvord: Kva slag hemmelege tenester?
5. Erling Folkvord: Innsyn gjer innsikt
6. Hans Isakson: Den borgerlige Adolf Hitler
7. Ellen Meiksins Wood: Det kommunistiske manifest etter 150 år
8. Line Brendberg: Norsk fiskeri i omstilling
9. Jorun Gulbrandsen: Elefanten er en skikkelig storeter! (Brenn karakterbøkene!)
10. Jørgen A Strickert: Dikt frå midt i landet
11. Redaksjonen: Vi som savner Profil

---

 

1. Asgeir Bell: Menneskerettighetserklæringa 50 år
2. Verdenserklæringen om menneskerettighetene
3. Johan Petter Andresen: Kamp for menneskerettighetene i Norge
4. Birger Thurn-Paulsen: Demokrati – ro eller revolusjon?
5. Pelle Collin: Global utbytting – i hjelpens navn
6. Jens Andvig: Lille Molla, Jens Andvig: Nå ser på da
7. Roy Krøvel: Revolusjonér revolusjonen!
8. Arne Andersen: Politikk, filosofi og nivådelt verd
9. Morten Falck: Det friske pust av vår
10. Vedtekter for Kommunistenes forbund, juni 1847 og desember 1847
11. Rolv Rynning Hanssen: En statlig pådriver for privatisering
12. Kurt Nilsen: Det en-dimensjonale menneske – 30 år

1. Taran Sæther: Hædersmanden og snikmorderen
2. Torill Nustad: Manifestet – uaktuelt og kjønnsløst?
3. Johanne Bergkvist: Pornoindustriens offensiv
4. Jorun Gulbrandsen: Kontantstøtta – et komplott
5. Agnete Strøm: Kvinneforskning og kvinneaktivister
6. Johanne Bergkvist og Guro Bakke Håndlykken: Skjønnhetstyranniet og radikale jenter
7. Kirsten Holstad og Randi Solberg: Har Norge råd til kvinner?
8. Agnete Strøm: Hvordan møte forsøkene på å få anerkjent prostitusjon som arbeid?
9. Frode Bygdnes: Bosetting, flytting og tilhørighet
10. Terje Valen: Manifestet og partiteori
11. Paul M. Sweezy: Mer (eller mindre) om globalisering
12. Tron Øgrim: KVIKKSØLV – Kvinnenes plass

I anledning at det i februar i år er 150 år siden Det kommunistiske manifestet første gang ble publisert, har Morten Falck oversatt det på nytt og abonnentene til Røde Fane får det som bilag til dette nummeret.

INNHOLD RØDE FANE NR 5 1998

• Øyvind Sagedal: Hvilken Gud tilber vi?
• -Pål Steigan: Venerdi Santa
• Harald Dyrkorn: Religion og marxisme
• Bjørn Olav Utvik: Guds revansj?
• Hans Olav Brendberg: Luthers politiske verdensbilete
• Morten Falck: Må vi bekjempe religionene?
• Asta Haaland og Leikny Øgrim: Om astrologi
• Liselotte Krebs: Hvorfor Humanetisk Forbund (HEF)?
• Terje Valen: Religion, fremmedgjøring og marxistisk analyse
• David McNally: Globalisering og krise i Øst-Asia Første del av artikkelen.
  Andre del av artikkelen: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia står trykt i RF nr 2 – 1999
• Jan Pestieau: Hvor er arbeiderklassen?

Artikkelforfatteren er medlem i Workers’ Party of Belgium, og er oversatt av Kurt B. Nilsen)

---

Det er falskt å hevde at arbeiderklassen i de industrialiserte landa forsvinner etter som monopolkapitalismen utvikler seg. Det er heller det at dens sammensetning endres som følge av teknologi som fordrer mer og mer intellektuelt arbeid i produksjonen av varer.

Arbeiderklassen blir stadig mer og mer fremtredende innen servicesektoren, og ved å erkjenne denne utviklinga må den ledende rollen til det industrielle proletariatet både i de industrialiserte landa så vel som i landa i den tredje verden forståes ut fra sin utvikling, organisering, og forening av alle arbeidere i kampen for en sosialistisk revolusjon.

I følge majoriteten av borgerlige ideologer og reformister, er dagens arbeidere i de industrialiserte landa en art på vei mot utslettelse. Kapitalen vil ikke lenger behøve arbeiderklassen for å utvikle seg, og kommunistpartiets manifest tilhører fortida når det hevder at «borgerskapet og kapitalens utvikling også er proletariatets utvikling. At også den moderne arbeiderklassen overlever ut fra den forutsetning at det fins arbeid, og som finner arbeid bare fordi arbeidskrafta øker kapitalen».(1)

For å underbygge sin teser viser disse ideologene til utviklinga av den yrkesaktive befolkning fordelt på de tre tradisjonelle hovedsektorene i økonomien:

Primærsektoren: jordbruk, skogbruk og fiske. Sekundærsektoren eller den industrielle sektor: fabrikk og utvinning, elektrisitet, gass og vann, bygningsektoren. Tertiærsektoren, eller servicesektoren: handel, finans, offentlig administrasjon, kommunikasjon, utdannelse, helsevesen.

Tabell 1:

Tabell 2:

Av tabellene 1 og 2(2) kan vi se at:

a) I de industrialiserte landa er det netto vekst i tertiærsektoren på bekostning av sekundærsektoren.

b) I landa i den tredje verden er det motsatt en vekst i den industrielle og i servicesektoren på bekostning av jordbruket.

Dette er tilstrekkelig for å få de borgerlige teoretikere til å vinke farvel til proletariatet.

«Ved å utgjøre mer enn 60% av brutto nasjonalproduktet og sysselsetningen i de industrialiserte land, dominerer tertiærsektoren verdensøkonomien. Utviklingslanda henger fortsatt etter, med bare 47% av deres brutto nasjonalprodukt og 25% av sin sysselsetning tilknyttet til tertiærsektoren.» (3)

Før vi drøfter klasseinnholdet i tertiærsektoren, er det nødvendig med noe innledende bemerkninger.

1. Det er ikke tertiærsektoren som dominerer verdensøkonomien, men de multinasjonale selskapene hvis hovedaktivitet er produksjonen av varer. Her er en klassifisering (4) som sammenligner størrelsen av noen stater med 10 av de viktigste multinasjonale selskapene* (forretningsvolum), i nedstigende rekkefølge:

Indonesia
*General Motors
Tyrkia
Danmark
*Ford
Sør Afrika
*Toyota
*Exxon
*Royal Dutch/Shell
Norge
Polen
Portugal
*IBM
Malaysia
Venezuela
Pakistan
*Unilever
*Nestle
*Sony
Egypt
Nigeria

Den konsentrerte størrelsen av de to viktigste multinasjonale selskapene er sammenlignbar med India eller Nederland, og de tre viktigste multinasjonale selskapene med Russland eller Mexico, mens de fire viktigste selskapene kan sammenlignes med Stor Britannia.

2. I 1993 hadde Frankrike og USA 4 henholdsvis 18.1 millioner lønnsmottakere i industrinæringen, av en total yrkesaktiv befolkning på 25 henholdsvis 139 millioner, mens Mexico hadde 850.000 av en yrkesaktiv befolkning på 33 millioner. I den samme industrinæringen hadde Frankrike og USA 0.2 og 1.2 millioner uorganiserte arbeidere mot Mexicos 1.5 millioner. Disse landa er medlemmer av OECD (organisasjon for Economic Cooperation and Development ) i kraft av å ha samlede statistikker.(5) Disse viser den talmessige viktigheten av lønnsmottagere i industrinæringen i de to viktigste industrialiserte landa (Frankrike og USA) hvor tertiærnæringen er den viktigste sektor. Sammenligninga med Mexico er selvbevisende.

3. Utviklinga av tertiærsektoren kan ikke skjule kreftsvulsten som vokser innenfor det kapitalistiske systemet, det økende gapet mellom den tilgjengelige arbeidskrafta på verdensmarkedet og de jobbene som fins.(6)

De borgerlige ideologene ser ingen løsning innefor kapitalismen som er i stand til å absorbere den konstant økende ekstra arbeidskrafta. I industrisektoren så vel som i service sektoren søker utbytterne særlig å øke profitten ved å redusere den permanente arbeidsstyrken til et lite antall kvalifiserte arbeidere omgitt av fleksible deltidsansatte. Sett bort fra krig, hungersnød og massakre har ikke kapitalismen noen løsning på arbeidsledighets problemet ( se tabell nedenfor): «Viss antallet av arbeidsledige blir regnet med, må nesten en milliard nye arbeidsplasser skapes i løpet av neste tiår. Dette betyr en økning i ansettelser på mer enn 4% i 1990 åra, selv om dette tallet har forblitt under 3% i gjennom 80 tallet.» (6).

Tabell 3:

I dag er det praktisk talt ingen av de kapitalistiske landa som er i stand til å ta hånd om dette sysselsettingsnivået – ikke engang landa i Øst og Sørøst Asia som inntil få måneder siden ble regnet som modeller(6). De land som har vært i stand til å håndtere sitt sysselsettingsnivå, lavt riktignok har gjort dette ved å senke lønningene og ved å vende tilbake til deltidsjobber. I 1996 var den offisielle arbeidsledigheta i de industrialiserte landa på 7.7%, unntatt Japan med 3.3% ledige(7). I april 1998 er det forventet å være rundt 6-7% i Japan (8). Etter finanskrisa i 1994 mistet mer enn en million mexicanere arbeidet i løpet av få måneder (9)

Definisjonen av klasser er basert på forholdet til produksjonen

Lenin definerer klasser på følgende vis: «Klasser er grupper hvor den ene kan leve av den andres arbeid, som kan tilegne seg produktet av den andres arbeid».(11) «Og hva er klasser i alminnelighet? Det er hva som skal til for at en del av samfunnet kan tilegne seg arbeidsproduktet fra den andre delen. Viss en del av samfunnet tilegner seg all jord, vil det bli en klasse av godseiere og en klasse av eiendomsløse bønder. Viss en del av samfunnet eier fabrikkene, aksjene og kapitalen mens den andre delen må arbeide i disse fabrikkene, vil det bli en klasse med kapitalister og en annen med proletarer.»(12), og han legger til: «Eksistensen av klasser har blitt til i kamp og utvikling. Det er ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. Det er ingen kinesisk mur mellom arbeidere og husmenn».(13). Med henblikk på den aktuelle situasjonen i de industrialiserte landa: Så er det ingen vegg som skiller mellom lønnsmottagere i industrisektoren og de som befinner seg i servicesektoren.

Det som er det mest karakteristiske ved de kapitalistiske produksjonsforholda, er at eierne av produksjonsmidlene betaler arbeiderne en lønn som ligger under verdien av de varene de produserer, varer som byttes på markedet. Forskjellen mellom verdien av arbeidskrafta og den verdien som arbeidskrafta skaper, er merverdien. Kapitalistene tilegner seg merverdien i form av profitt, patentrettigheter, rente, fordringer på lån etc. Ikke alle lønnsmottagere innen den private sektoren produserer varer. En stor del av arbeiderne i den private sektoren selger ikke arbeidskrafta si til vareproduksjonen, men nyttes av banker og kommersiell kapital for å sikre deres del av merverdien fra vareproduksjonen. Uansett om arbeidskrafta brukes til produksjon av varer eller om den nyttes i servicesektoren handler det alltid om å utnytte arbeidskrafta slik at prisen på denne ligger under den verdien som den skaper. Dette forholdet mellom arbeid og kapital er basis for dannelsen av arbeiderklassen, og dette forholdet gjennomsyrer hele det kapitalistiske samfunnet. Selvsagt er ikke alles arbeid underlagt disse betingelsene. En uavhengig kunstner, en småbonde, en statsansatt eller en privatpraktiserende advokat er eksempler på andre tilknytninger til produksjonen innenfor det kapitalistiske samfunnet. Men også deres virke er bestemt av de grunnleggende produksjonsforhold.

Ut fra dette kan en bemerke følgende ved dagens kapitalistiske samfunn:

a) Lønnsarbeid blir byttet mot kapital:
-Industriarbeid: Dette arbeidet produserer varer, og dermed merverdi.
-Arbeid i tilknytting til finans og kommersiell virksomhet: Dette arbeidet er nødvendig for overføring av merverdi.

I monopolkapitalen og de multinasjonale selskapenes periode, er skillet mellom disse to typer av lønnsarbeid ofte minimalt.

b) Lønnsarbeid som er et resultat av skattlegging: Dette dreier seg vanligvis om statsansatte. Lønningene og arbeidsmetodene er direkte bestemt ut fra monopolkapitalens interesser. Dessuten fører bølgen av privatisering til en reduksjon av denne gruppa, og disse innlemmes i kategori (a).

c) De uavhengige arbeiderne: På grunn av sine livsbetingelser står noen av disse nær småborgerskapet, mens andre står arbeiderklassen nærmest, for eksempel bønder, kunstnere, eller kjøpmenn som bundet til de multinasjonale selskapene av urettferdige kontrakter, og som i virkeligheten ikke har annen selvstendighet enn navnet og tankene om seg selv.

d) Borgerskapet som dominert av monopolborgerskapet, i kamp mot arbeiderklassen, som bare kan seire under ledelse av det industriproletariatet.

Klasser defineres ikke bare ut fra forholdet til produksjonen

En ingeniør som arbeider i en fabrikk kan produsere merverdi, men vanligvis tilhører han ikke arbeiderklassen. En statsansatt, eller en ansatt i et kjøpesenter eller i en bank, kan på grunn av sin sosiale posisjon og lønn, klassifiseres som arbeider.

Lenin har pekt på hvordan man definerer klasser:

«Klasser er større folkegrupper som gjenkjennes ut fra sin plassering innefor et historisk definert sosialt produksjonssystem ut fra
1) Sin forbindelse (ofte bestemt og lovregulert) vis-à-vis produksjonsmidlene
2) Sin rolle i den sosiale arbeids- organiseringa.
3) Tilegningsmåten, og størrelsen på den sosiale rikdommen de disponerer.
Klasser er menneskegrupper hvor den ene er i stand til å tilegne seg den andres arbeid ut fra den posisjonen de har i en bestemt struktur i den sosiale økonomien.»(14).

Et fjerde kriterium må legges til: Forholdet vis-à-vis statsapparatet(15), som er særlig viktig for å forstå hvorfor det undertrykkende maktapparatet og majoriteten av fagforeningslederne ikke tilhører arbeiderklassen.

Ut fra disse kriteriene er det mulig å bestemme hvorfor jernbanearbeidere, postmenn, telekommunikasjons og flyplass arbeidere tilhører arbeiderklassen, og hvorfor majoriteten av profesjonelle vitenskapsfolk og intellektuelle tilhører småborgerskapet, vaklende mellom borgerskapet og proletariatet. Uansett arbeiderklassen må ikke begrenses til bare å gjelde kroppsarbeidere, noe vi skal forklare mer detaljert.

Arbeiderklassen i Belgia

1. Det belgiske eksemplet er brukt for å lage en konkret klasseanalyse.(16) Her har antallet lønnsmottagere i den yrkesaktive befolkning steget fra 78% i 1966 til 83% i dag. I 1997 var 29% av den aktive befolkning (og 35% av lønnsmottagerne) klassifisert som «arbeidere», dvs kroppsarbeidere, hvorav 26% var kvinner og 74% var menn.

Antallet kroppsarbeidere har sunket med 30% mellom 1974 og 1997, og antallet lønnsmottagere i sekundærsektoren har sunket med 35%. I 1997 var 62% av lønnsmottagerne i fabrikk industrien kroppsarbeidere. De omfattet 15% av det totale antallet lønnsarbeidere. Disse utgjorde det industrielle proletariatet, kjerna i arbeiderklassen. Mellom 1974 og 1995, har antallet arbeidsledige steget fra 2% til 13%, mens det totale sysselsettings nivået har sunket med 1.5%.

2. I løpet av det samme tidsrom, har sysselsettingen blant kvinner steget med 7.5% sammenlinet med den totale sysselsettingen, mens det blant menn har sunket med 9%. Det passer borgerskapet bedre å ansette kvinner isteden for menn, fordi at samme arbeid er generelt dårligere betalt når kvinner utfører det, og det er lettere å påtvinge kvinner dårligere arbeidsbetingelser og deltidsansettelser. I virkeligheten er den kvinnelige reservearmeen betydelig, 57% av de arbeidsløse, men kvinner utgjør bare 43% av den yrkesaktive befolkningen.

I 1996, var 14% av lønnsmottagerne deltidsansatte, men 30% av kvinnene arbeidet deltid, sammenlignet med 3% av mennene. Det kan anslås at 60% av de kvinnelige lønnsmottagerne tilhører arbeiderklassen, selv om kroppsarbeid gjelder for bare 22% av alle kvinnelige lønnsmottagere.

3. I de industrialiserte landa, representerer fabrikkindustrien mindre enn en femtedel av etterspørselen etter ukvalifisert arbeid. (17) I Belgia omfatter ukvalifiserte arbeidere 11% av lønnsmottagerne. Intellektuelt arbeid er mer og mer integrert i produksjonen av varer. I aldersgruppen 25-29 år, har 24% av befolkningen i beste fall lavere allmen utdannelse, og derfor en svært redusert mulighet for å skaffe seg arbeid. 59% har høyere allmen utdannelse eller mer. Det er fra disse 83% som den yngre delen av arbeiderklassen rekrutteres. De tilbys usikre jobber, fleksible ansettelser og arbeidsforhold, og en rekke underordnede stillinger.(18) I dag utgjør de midlertidige arbeidsplassene 37% av tilgangen til det Belgiske arbeidsmarkedet.(19)

4. Mellom 1963 og 1966 økte andelen av jobber innen service sektoren fra 47.3% til 69.7%, mens det i sekundærsektoren sank fra 45.3 til 27.7%. Skillet mellom sekundær og tertiær sektor stemmer ikke med den marxistiske atskillelsen mellom produktive og uproduktive sektorer, mellom de tjenester som er nødvendige for merverdi produksjonen og de som ikke er det.(20)

I servicesektoren er det sterkest vekst i den kategori tjenester som ytes til selskaper, av den enkle grunn at en god del av de tjenester som ble ivaretatt av industri selskapene selv, nå overlates til spesial firmaer tilhørende tertiær sektoren: markedsføring, administrasjon, rengjøring og vedlikeholdsarbeid, sikkerhet, data support, produktutvikling og utvikling av produksjonsprosedyrer. Serviceandelen av «transport, lagerhold og kommunikasjon» representerer 7.4% av de sysselsatte.(16) En stor del stor del av denne andelen er integrert i den vareproduserende sektor. Et godt eksempel er f.eks. det amerikanske multinasjonale selskapet UPS som driver pakketransport vesentlig for industrien, og som startet en historisk streik sommeren 1997 for virkelige jobber, mot «hamburger jobber».

Andre service områder som, «finans service, fast eiendom, utleiefirmaer og service aktiviteter for selskapene», omfatter 10.6% av de sysselsatte. Spesielt omfatter denne andelen virksomhet som dreier seg om informasjonsteknologi, som i dag er helt avgjørende i forbindelse med enhver produksjonsprosess. Disse aktivitetene øker raskt, og har et stort omfang særlig p.g.a. det nært forestående 2000 års skiftet, innføringen av Euroen, og den alt mer akselererende bruk av data teknologi i alle former for vareproduksjon og service. I Belgia er det et fortløpende behov for mellom 5000 og 20000 høyt utdannede dataspesialister. Kapitalistene er svært bekymra over denne situasjonen, ikke bare fordi dette senker den økonomiske aktiviteten, men også fordi uten en reservearme i informasjonsteknologien, øker lønningene mer enn hva som kan godtas. Det er derfor arbeidsministeriet søker samarbeid med IBM for å få utdannet flere tusen dataspesialister så fort som mulig, for nettopp å unngå tap av merverdi.(21) Ønsket er ikke bare å dekke behovet i denne sektoren, men også å få skapt en reservearme så fort som mulig.

Utviklingen av en «serviceøkonomi» uavhengig av produksjonen er en illusjon. Servicesektoren kan bare vokse i samband med en sterk industrisektor. Et raskere omslag av konstant kapital (maskiner og lagerbeholdning) er for tiden en av de viktigste oppgaver for eierne, for å øke profitt avkastningen. Mer omfattende bruk av servicetjenester, og utvikling av nye taes i bruk for å skynde på dette omslaget. Ved å overlate spesialoppgavene til serviceselskaper som tar hånd om slike for flere kapitalister samtidig, er den produktive sektoren i stand til å produsere på den mest profitable måten. Derfor er følgende utvikling viktig: Den nye teknologien fører til at dataunderstøttet produksjon blir innført i alle deler av produksjonsprosessen (av varer og tjenester). Økt spesialisering og bruk av underleverandører, produksjonen og de tilknyttede tjenestene blir mer vevd inn i hverandre, mens skillet mellom materielt og ikke materiell produksjon stadig blir vanskeligere å sette. Mange operasjoner som regnes som «service», er i virkeligheten integrert i den produksjonsprosessen de er tilknyttet. (20)

5. Sammensmeltingen/foreningen av privat og statsansatte.(22)

Innenfor produksjonsprosessen, har utviklingen av teknologi som i hovedsak retter seg mot faktorer som kontroll og ledelse, ført til en økning av det intellektuelle arbeidet. Mer kvalifisert personell kreves. I en avansert dataunderstøttet produksjon, blir kontroll oppgaven den viktigste. Men uansett så har alle spådommer om at det fysiske arbeidet snart vil forsvinne, vist seg å være feil, og at robotisering utvikler seg mye saktere enn hva man opprinnelig trodde. Fabrikkarbeideren forblir det uunnværlige ledd i produksjonen av varer og merverdi, han er arbeiderklassens spydspiss. Å få jobben gjort beror først og fremst på arbeiderens fysiske og intellektuelle arbeid, hvilket betyr mer intens og krevende arbeid, for å produsere mer merverdi.

På den ene sida gir dette arbeideren en større styring av produksjonen, og krever flere kvalifikasjoner, og evne til å beherske mer komplekse oppgaver. På den andre sida, er vi vitne til en proletarisering av intellektuelt arbeid. Mange oppgaver som tidligere var adskilt fra produksjonen, har nå blitt en del av den. I overensstemmelse med det «Taylorske» konseptet, er intellektuelt arbeid sammensatt av standardiserte elementer som overføres til datamaskinen. Og derfor faller en enda større del av de ansattes ytelse inn under arbeidet i produksjonen. Arbeidsforholdene blir mer og mer lik – for alle ansatte – de som gjelder for de arbeiderne som står i den direkte produksjonen. De ansattes status og lønn, viser heller ikke at deres stilling styrkes, reformistenes tro på en økning av småborgerskapet stemmer dårlig, for tendensen viser snarere en økt proletarisering av større arbeidsgrupper.

Dette er ikke bare tilfelle for service virksomhet i direkte tilknytning til produksjonen, men gjelder for hele service sektoren, offentlig så vel som privat, også for områder hvor kommersielle hensyn ikke skulle være fremtredende. Alle innstramminger som borgerskapet har påtvunget offentlig og ikke-kommersiell virksomhet, har ført til rasjonalisering, og etableringer av «uavhengige kontraktørfirmaer». Dermed har profitt og markedstyringen helt overtatt for hensynet til folks nytte av disse tjenestene. Dette har også ført til en gradvis fjerning av offentlig ansattes rettigheter, som garantert jobbsikkerhet og pensjonsfordeler som andre ikke har hatt.

Offensiven for å privatisere statens tjenester, og å gjøre disse til objekt for profittinteresser, har bidratt til at området for økt kapitalistisk utnytting har vokst. Privatisering av transport og kommunikasjonssektoren, sykehusene og utdannelsinstitusjonene, har mangedoblet antallet lønnsmottakere som henter sitt utkomme fra privat kapital istedenfor inntekter som stammer fra skattlegging.

Kapitalismen lar ikke bare lønnsmottagerne konkurrere mot hverandre, men også mot maskiner. Den søker å sette produksjonen av service i konkurranse med produksjonen av varer, i den hensikt å mangedoble profitten: Bank-, forsikrings- og offentlig ansatte opp mot salgsautomater, lærere opp mot multimedia sett, helsepersonell opp mot medisinske pakkeløsninger. Mens de sliter med konkurransen, særlig fra maskinene, må alle lønnsmottager, intellektuelle så vel som kroppsarbeidere, bli henvist til rollen som vare i det kapitalistiske systemet, en mus i kattens klør. De proletariseres.

Men de vil bare la seg lede av proletariatet i de store selskapene dersom de revolusjonære fagforenings folka, og kommunistene gjør en god jobb. Påvirkningen fra kommunistene fra the Worker’s Party of Belgium (PTB) og av fagforeningsfolk i fabrikkene til Clabecq, Catepillar og VW, og lærernes og elvenes kamp i 1996, viser veien fram.

Samme med kampen for den offentlige sektor i 1998. For å si med Lenin: «Klassebevisstheten skapes ved kamp og utvikling». Det står ingen vegg som skiller den ene klassen fra den andre. (….Marx) krevde vitenskapelige undersøkelser, og lærte oss at en klasse vokser gjennom klassekamp, og at den må hjelpes til modning.» (23)

«Det kommunistiske Manifest», synes å ha blitt skrevet i Brussel senest i går, ikke bare for å rettlede oss i arbeidet blant arbeiderne i de store fabrikkene, men også blant lønnsmottagere som har blitt proletarisert: «Som følge av den økende konkurransen borgerne i mellom, og av den etterfølgende kommersielle krisen, har lønningene blitt mer og mer usikre, den konstante og stadig større perfeksjoneringen av maskineriet gjør forholdene for arbeideren ennå mer prekær. Den individuelle konflikten mellom arbeider og borger, fremstår mer og mer som en konflikt mellom to klasser. Eksistensen av en herskende borgerklasse, som har som den viktigste oppgave å akkumulere kapital på få hender. Kapitaldannelsen, og dens vekst og betingelser, er knyttet til eksistensen av lønnsarbeidet, som eksklusivt bygger på konkurransen mellom arbeiderne. Industriens utvikling, hvor borgeren er virkemidlet, uavhengig av hans vilje, og uten motstand, erstatter arbeiderens isolasjon som følger av konkurransen, med deres revolusjonære forening. Mer enn noe annet, skaper borgerskapet sin egen gravlegger».(24)

Arbeiderklassen internasjonalt

I verdenssammenheng vokser vareproduksjonen mye hurtigere enn antallet jobber, og veksten i nye jobber går så mye saktere enn økningen av tilgjengelig arbeidskraft (25).»Utviklingen av storindustrien fjerner selve grunnlaget for det etablerte systemet for produksjon og tilegnelse under føttene på borgerskapet.»(26) «Det borgerlige system har blitt for begrenset til å holde rikdommen innenfor det.(27)

I virkeligheten, «i 1990, var det i hvert fall 35000 overnasjonale selskaper, med mer enn 15000 forgreninger utenlands. Av de 22 millioner mennesker de sysselsatte utenlands, var nesten 7 millioner direkte ansatt i utviklingsland, omtrent 1% av den yrkesaktive befolkning i disse. Vi burde legge til et tilsvarende antall mennesker som arbeidet for disse som underleverandører eller service ytere».(25)

I de industrialiserte land, har de multinasjonale selskapene skapt arbeidsløshet og svekket lovverk. I den Tredje Verden, organiserer de underutvikling på en tvilsom måte, ved at de utnytter fullstendig mindre enn 2% av den yrkesaktive befolkning, og lar de øvrige 98% forkomme. I de tidligere sosialistiske landa oppfører de seg på samme vis.

De multinasjonale selskapene og verdens kapitalister vil grave sin egen grav, på betingelse av at kommunistene enes i prosessen med å forene det internasjonale proletariatet.

 

Fotnoter:

1) Le Manifeste du Parti communiste, Etudes Marxistes 41/98, EPO, Kap.1.s.103

2) L’Etat du Monde, 1998, La Découverte(paris)

3) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.46

4) Rapport mondial sur dévelopment humain 1993, PNUD, Economica (Paris), s.102, 220-221, 242

5) La base données STAN de l’OCDE pour l’analyse de l’industrie 1975-1994, 1995(Paris); s 126-127,226,348-349

Statistiques des structures industrielles 1994, fra 1996,,OCDE (Paris), s.226-267,120, 219. Jfr fotnote 2 og 4

6) Se fotnote 3, s.41-47

7) World Economic Outlook,oktober 1997, International Monitary Fund (Washington9, s.171

8) Eco-Soir, Le Soir (Bryssel), 24 april 1998, s.2

9) Se fotnote 4, s.97

10) The World. A Third World Guide 1995/96, s.28

11) Lenin: «Den 7.kongress til de russiske sovjeter», seksjon 4, volum 30, s.256

12) Lenin: «Oppgavene til ungdomsorganisasjonene», volum 31, s.302

13) Lenin: «Diskusjonen på den 3. Kongressen til de russiske fagforeninger», volum 30, s.525

14) Lenin: «De store initiativet», volum 29, s.425

15) Jo Cottenier og Kris Hertogen, «Le temps travaille, Année 1997», Institute national de statistique (Bryssel)

16) «Statistiques sociales. Enquete sur les forces de travaille, Année 1997, Institute national de statistique (Bryssel).
«La population active en Belgique», 1.le pays – Situation au 30.juin 1995″, «2, Récapulatif depuis 1970», Ministere fédéral de l’emploi et du travail, mai 1997 (Bryssel)

17) Se fotnote 4, s.99

18) Se fotnote 15, s.184

19) Le Soir (Bryssel), 11-13.04.98, s.15

20) Se fotnote 15, s.180-182

21) Le Soir (Bryssel), 4-5.04.98, s.15

22) Se fotnote 15, s.182

23) Lenin, Volum 30, s.525-526

24) Se fotnote 1, s.105 og 106

25) Se fotnote 4, s.38 og 41

26) Se fotnote 4, s.108

27) Se fotnote 4, s.103

 

Dette er første del av artikkelen, «Globalization on trial: Crisis and class struggle in East-Asia som ble i tidsskriftet Monthly Review, september 1998. Del to kommer i nr.2/98 av Røde Fane. Men du kan lese den her: Motstand og opprør: De nye arbeiderbevegelsene i Asia. Artikkelen er oversatt av Helge Hasselgreen.

---

Et år betyr sannelig mye. Så seint som i fjor sommer hyllet økonomiske profeter og globale investorer de «asiatiske tigrene». Verdensbanken solte seg i glansen fra sin rapport fra 1993, «Det asiatiske mirakel». De herskende framhevet den «asiatiske modellen» som bevis for at åpne markeder og fri kapitalflyt vil være redningen for menneskeheten.

I dag, mer enn ett år siden regionens ødeleggende økonomiske krise begynte, forbereder Verdensbanken en ny rapport. Den skal hete «Nytenkning om Asias mirakel». Ikke rart at nytenkning er på sin plass. Hver dag får 10 000 sørkoreanske arbeidere varsel om oppsigelse – 300 000 hver måned. Den indonesiske økonomien er nærmest i en tilstand av totalt sammenbrudd bare 22 av 282 selskap på Jakartabørsen ser ut til å overleve. Japan henger fast i sin dypeste depresjon på 25 år.

Malaysia og Thailand er fortsatt i finansiell sjokktilstand. Alt i alt har regionens børser falt i verdi med 600 milliarder dollar. Statsbudsjett og politikk dikteres i økende grad av det internasjonale pengefondet (IMF), slik at Øst-Asias økende integrering i verdensmarkedet nå ser ut som veien mot en ny form for avhengighet.

Reklamefraser om globalisering har dominert økonomisk analyse selv på venstresiden, men ideen har nå fått en alvorlig knekk. Riktig nok har kapitalens ubønnhørlige tendens til omstrukturering – reduksjon og «slanking» av produksjonen, outsourcing, økt bruk av leiearbeidere, opprettelse av nye kapitalmarkeder, vedtak om nye handels- og investeringsavtaler – omformet terrenget der kampen og motstanden foregår. Men i stedet for å forandre kapitalens dynamikk og motsigelser avslører krisen i Asia hvor eksplosive disse motsigelsene kan være. Krisen i Asia forteller oss faktisk mye om de to grunnleggende motsigelsene i kapitalismen i «globaliseringens» tidsalder. For det første avslører krisen det alvorlige problemet med overakkumulering og overkapasitet som rir globaliserende kapital som en mare. For det andre illustrerer den hvordan økende kapitalakkumulering kan avle mektige nye arbeiderklasser som evner å slåss mot kapitalens diktat.

Globalisering under lupen

Om noen region kan regnes som prøveklut for næringslivets påstander om globalisering må det være Øst-Asia og de nylig industrialiserte landene – Sør-Korea, Thailand, Indonesia, Malaysia og særlig Taiwan. Se på størstedelen av verden og påstander om globalisering virker latterlige. Tross alle fraser om fri global flyt av kapital fortsetter den internasjonale kapitalen å konsentrere produksjon og handel i de industrielt utviklete landene. Med få unntak er det bare deler av Asia som er trukket med i de globale kapitalbevegelsene. For eksempel: fra 1980 til 1991 steg Asias (Japan ikke medregnet) andel av verdenshandelen fra 9 til 15 prosent, mens de utviklete landenes andel falt fra 72 til 63 prosent. Men resten av verdensøkonomien – de «mindre utviklete landene» i Afrika, Latinamerika, og særlig i Karibia opplevde et katastrofalt fall fra 28 til 13 prosent av internasjonal handel (FNs Oversikt over verdensøkonomien, 1993). I 1994 mottok Øst-Asia mer enn halvparten av investeringsstrømmen til utviklingsland.

Om man altså ser bort fra Asia finnes det ingen globaliseringstese; Asia var det eneste eksempelet på suksess. Og Øst-Asias krise gjør eksemplet tvilsomt. Mer enn det: hendelsene i Asia utgjør en alvorlig trussel mot verdens kapitalistiske økonomi i sin helhet, «den største trusselen mot global framgang» siden 70-årene som Business Week skrev (2/1 1998).

I motsetning til den overflatiske beskrivelsen i næringslivspressen handler sammenbruddet i Asia ikke grunnleggende om korrupsjon, kameratkapitalisme eller overdrevent regulerte markeder. Det dreier seg om det klassiske problemet som kalles kapitalistisk overakkumulering (og en ledsagende profittreduksjon). Den enorme kapitalstrømmen inn i Sørøst-Asia de seinere årene har bidratt til en svær oppbygging av produksjonskapasitet som for en stor del ikke kan utnyttes lønnsomt. Med andre ord stanger kapitalismens utvikling av produktivkreftene mot sin egen iboende grense. På tross av det har konsernene svart på økt markedskonkurranse med ytterligere økning av kapasiteten – nye fabrikker, gruver, produksjonsanlegg og kjempefarmer, ny infrastruktur og nye tjenesteindustrier.

Å øke kapasiteten i en periode med overkapasitet virker irrasjonelt – og for systemet som helhet er det det. Men for det enkelte kapitalistforetak, fanget i markedkonkurransens logikk, er det den eneste rasjonelle veien å gå. Målet er tross alt å sikre at noen andre bukker under i den uryddige kampen om markedsandeler. De som overlever, vil sannsynligvis være de som har den rette kombinasjonen av slanket produksjon, ny teknologi, arbeidsdisiplin, forholdvis lavt lønnsnivå og god markedsadgang. Derfor økes kapasiteten for å oppnå dette for å lage de mest effektive kapitalistiske foretakene, på tross av det overordnete problemet med overakkumuleringI mange tilfeller har Asia vært område for utprøving av mye av den siste bølgen med kapitalakkumulering. Produksjonsanlegg for biler, stål, elektronikk, databrikker og fiberoptikk er blitt bygget hulter til bulter i håp om at billig arbeidskraft, enkel finansiering og næringslivsvennlige regjeringer som med hard hånd regulerer fagforeningsvirksomhet ville garantere god profitt. Så snart oppgangen kulminerte var resultatene forutsigbare: enorm overkapasitet og svære lønnsomhetsproblemer.

La oss som et eksempel se på bilindustrien. Global overkapasitet er i dag på omkring 21-22 millioner biler. Det utgjør rundt regnet 36 prosent overkapasitet på verdensbasis, noe som svarer til 80 veldrevne bilfabrikker. På tross av dette – ja etter kapitalistisk logikk på grunn av dette – har bilselskapene med stor iver bygget ut kapasiteten i hele Asia. Faktisk planla selskapene før krisen brøt ut å investere i prosjekter som ville ha doblet asiatisk produksjonskapasitet utenom Korea og Japan, land som allerede vaklet på grunn av overkapasiteten.

Tilsvarende overakkumuleringsproblemer – å skape produktivkrefter som ikke kan utnyttes profitabelt – herjer i databrikke-, halvleder-, fiberoptikk-, kjemisk og stål-industri. Verdensmarkedet for dynamiske RAM-brikker (DRAMs) er et annet godt eksempel. Analytikere anslår at produksjonen av DRAMs vil ligge 18% over etterspørselen i år, mot 0 så seint som 1995. Resultatet har vært et katastrofalt prisfall (spesielt ille for Sør-Korea som kontrollerer 40% av verdensmarkedet for DRAMs). Prisen på 64 megabit DRAMs falt som en stein fra 60 dollar i begynnelsen av 1997 til 20 dollar ved utgangen av året. I år har prisen falt ytterligere til 8 dollar (Wall Street Journal 4/6 1998). Den egentlige årsak til den økonomiske krisen i Asia finnes i denne typen press nedover på prisene og på profitten som følge av overproduksjon.

Noen investorer fikk kalde føtter fordi de regnet med at lønnsomhet fra fortsatte investeringer i disse sektorene var usannsynlig. De begynte å sikre seg ved å redusere sine plasseringer i Asia. Langsomt men sikkert trakk de seg ut av akkurat slike områder som Øst-Asia der hektisk akkumulering, forverret av en kraftig strøm av spekulativ kapital, hørte til dagens orden. Med andre ord: «markedskreftene» reagerte på reelle problemer knyttet til overakkumulering av kapital. Den asiatiske krisen er altså ikke et resultat av at samfunnet ikke er tiltrekkelig markedsorientert, men handler om de innebygde motsigelsene i et kapitalistisk marked. Kort sagt er krisen et produkt av kapitalistisk globalisering, av at kapitalistiske motsigelser spres og forsterkes i hele verden.

Alt dette er blitt ytterligere forverret av strømmer av kortsiktig finanskapital. Mens latinamerikanske markeder vaklet og japanske aksje- og eiendomsmarkeder falt sammen, så internasjonale banker og kredittinstitusjoner muligheter for å gjøre stor profitt i Øst-Asia. De så fabrikker vokse opp, med ny teknologi i kjølvannet, eksplosiv vekst i veianlegg, flyplasser, telekommunikasjoner og luksushotell – og de ville være med på oppgangen. Etter hvert som finanskapital strømmet til regionen, og dermed ga billige og lett tilgjengelige lån, lanserte produksjonsselskaper og entreprenører stadig nye prosjekter. Øst-Asias økonomiske oppsving fikk dermed alle de klassiske tegnene på en spekulativ høykonjunktur. Etter hvert som nye megaprosjekter ble lansert med uhemmet optimisme, vokste boblen seg større.

Det var uunngåelig at noen investorer valgte å satse pengene sine på at boblen ville sprekke. De erkjente at for mye jordbruksindustri, for mange fabrikker, gruver, hoteller og veier ble bygget sett i sammenheng med overkapasiteten i verden. De trakk seg ut, først stillferdig, fra nye investeringsprosjekter i Asia. De trakk pengene ut av aksjemarkedene; de solgte unna asiatiske valutaer. Når prosessen først var i gang, vokste den som en snøball. Privat kapitalstrøm til Indonesia, Malaysia, Filippinene, Sørkorea og Thailand ble nesten femdoblet fra 1990 til 1996, fra 20 til 95 milliarder dollar året. Men i 1997 opplevde disse landene en netto negativ kapitalstrøm i størrelsesorden 20 milliarder dollar. Krakket startet, først i form av spekulasjon mot den thailandske valutaen baht i fjor sommer.

Plutselig oppdaget næringslivet at Øst-Asias gjeld – den gjelden som skyldes tilbudet av global kapital – var et stinkende problem. Så seint som i fjor sommer, selv etter at thailandsk baht hadde begynt å falle som en stein, hevdet økonomene i Verdensbanken, IMF og en rekke utenlandske banker at indonesisk økonomi var grunnleggende sunn. De thailandske problemene ville ikke spre seg til Indonesia. Få måneder seinere begynte kapitalflukten, og verdensmarkedet felte sin dom over landets utenlandsgjeld på 80 milliarder dollar. Så ille var kapitalflukten at devalueringen som den globale kapitalen påla, førte landet til kanten av stupet ved at forholdet mellom utenlandsk bankgjeld og brutto nasjonalpodukt steg fra 35% til 140% (Economist, 7/3 1998).

Alles øyne vendte seg mot Sørkorea. Øst-Asias sterkeste industrimakt utenom Japan virket nå svært sårbar, spesielt sett i lys av japanske yens langvarige fall som følge av krisen i Japan. Siden Sør-Korea konkurrerer direkte med Japan i bilindustri, stålindustri og elektronikkindustri m.m, har landet mye å frykte når japanske eksportpriser går nedover på grunn av svakere yen. Sør-Korea befant seg altså i en underlig situasjon: tross svær eksportvekst stagnerte eksportinntektene på grunn av fallende priser. I perioden 1996-97 steg Sør-Koreas eksport med 37% i volum, mens eksportinntektene steg med bare 5%. Men en så svak økning var ikke tilstrekkelig til å finansiere lånene koreansk næringsliv hadde tatt opp for å bygge og modernisere fabrikker.

Ved utløpet av 1996 hadde de tretti største chaebol – industrikonglomeratene som dominerer økonomien – et gjennomsnittlig gjeld-/egenkapitalforhold på 400%. Etter hvert som krisen rammet, og eksport og overskudd krympet, ble utsiktene til å betjene gjelden stadig mørkere. Mer enn en firedel av chaebolene har kollabert, blant annet bilkonglomeratet Kia og Halla-guppen som er engasjert i skipsbygging, ingeniørarbeid og bildeler.

Og så slo krisen i Øst-Asia tilbake på Japan, hvor den hadde startet. Lavkonjunkturen i Japan begynte tidlig på 1990-talet med store fall i aksje- og eiendomsmarkedet. Etter et fall på 1% i 1997 fortsatte fallet med formidable 5,3 % første kvartal i år. Konsernenes profitt og kapitalinvesteringer ligger ned, tallet på konkurser stiger til himmels, og privat forbruk har falt betydelig. Varehusenes omsetning faller i størrelsesorden 15% månedlig. Samtidig overstiger misligholdte lån i japanske banker 1000 milliarder dollar, og konsernenes gjeld utgjør i gjennomsnitt 4 ganger egenkapitalen mot 1,5 ganger i USA (Business Week 18/5 1998).

Dette skjer til tross for en innsprøyting på 1000 milliarder dollar i form av statlig forbruk i løpet av de siste seks årene for å få fart på økonomien. Næringslivets syn på Japan er blitt så pessimistisk at sjeføkonom Paul Summerville i RBC Dominion Securities(datterselskap til Royal Bank of Canada, oversettersanm.) spår (som han har gjort siden 1992) at Japans lavkonjunktur vil vare i femten år. Det er da unødvendig å si at dette er dårlig nytt for de «asiatiske tigrene» med sin avhengighet av eksport til Japan og av japanske investeringer. Og det er en grunn til at det er usannsynlig at krisen tar en rask slutt.(1)

Hele regionen opplever en bølge av kriser i aksjemarkedene, nedleggelse av fabrikker, masseoppsigelser, reduksjon av statlig forbruk og valutauro. Alt dette fører til nød og elendighet for millioner av mennesker. Massive investeringer og akkumulering av kapital kolliderer med tanken om å produsere for profitt. Resultatet er at Øst-Asia nå opplever en «farsott som i alle tidligere tider ville blitt oppfattet som en absurditet – overproduksjonens farsott.» (2) Den farsotten påfører folk store prøvelser – og avler motstand og opprør.

Arbeidsfolk og miljø: Krisens omfang

Mer enn fem millioner indonesiske arbeidere er blitt oppsagt siden juli 1997. Antallet arbeidsløse i landet vil trolig komme opp i 20 millioner ved utgangen av 1998, og samtidig ventes tre millioner arbeidsløse i Thailand, nesten 2 millioner i Sør-Korea, en million i Malaysia i tillegg til 1,5 millioner fremmedarbeidere som kan vente å bli kastet ut.

Oppsigelsene ledsages av ødeleggelse av levestandarden. Fra august til desember 1997 ble gjennomsnittlig inntekt halvert i Sør-Korea. Det blekner mot det som skjedde i Indonesia der årlig gjennomsnittsinntekt falt fra 1200 dollar til 300 dollar. I Indonesias største industriby Surabaya falt minimumslønnen pr. dag fra to dollar for et år siden til under 0,3 dollar. Dette skjer samtidig som pengefondet IMF beordrer matvare- og brenselsubsidiene fjernet, og prisene stiger til himmels. Innen utgangen av 1998 vil antallet mennesker som lever under fattigdomsgrensen bli doblet til 58 millioner. Men det er like ille andre steder. I Thailand steg prisene på ris og mel med 40% i februar; en katastrofe for de fattige. Den økonomiske krisen er noe langt mer enn endringer i handels- og investeringstall. I bunn og grunn handler det om økende fattigdom, arbeidsløshet, underernæring og økt sykelighet.

Nødhjelpsarbeidere i Indonesia rapporterer at mange mødre som ikke lenger har råd til melk som er blitt tre ganger så dyrt, gir sine nyfødte te. Antallet underernærte stiger, likeså antallet som slutter skolen før tiden. Unge kvinner rammes særskilt hardt når fabrikker og butikker stenger og jenter blir tatt ut av skolen. I Thailand fører krisen til at mange familier på landsbygda blir presset til å selge døtrene til prostitusjon i Bangkok der enkelte eksperter hevder at så mange som 1 million unge kvinner arbeider i sexindustrien. Mange av disse blir ofre for den AIDS-krisen som myndighetene prøver å benekte.

Miljøødeleggelser bidrar også betydelig til lidelsen. Hektisk industrialisering og storslåtte megaprosjekter har alt påført miljøet enorm skade. Den asiatiske utviklingsbanken i Manila beskriver kontinentet som det «mest forurensete og miljømessig forringete» i verden. Asias elver fører med seg gjennomsnittlig 20 ganger mer bly enn elver i Vesten. Prisen mennesker må betale for dette, er enorm. I følge Verdens Helseorganisasjon dør mer enn 1,5 millioner mennesker årlig i Asia på grunn av luftforurensning. Ytterligere 500 000 liv går tapt på grunn av forurenset vann og dårlige sanitære forhold. Den økonomiske krisen vil føre til ytterligere forverring av miljøet etter hvert som selskapene for å overleve reduserer kostnadene og ignorerer sikkerhetsforskrifter og forurensningskontroll. Ferske begivenheter i Indonesia gir et skremmende forvarsel om hva som kan skje.

I omfang overgår kommersiell skogdrift all annen industrivirksomhet i Indonesia som har 10% av verdens regnskog. Omkring 60 millioner mennesker bor og arbeider i disse skogene. En tredel av disse praktiserer svidyrkingsbruk i en form som har vært bærekraftig i tusener år. Likevel blir millioner av disse tvangsflyttet på grunn av kommersiell tømmerhogst og gruvedrift osv. En tredel av landarealet – rundt regnet 64 millioner hektar – er beslaglagt av tømmerselskap som rutinemessig setter fyr på skogen som ledd i hogst og nyplanting. Privatisering og ødeleggelse av land- og skogområder har ført til massiv tvangsflytting av folk. For eksempel ble 2,5 millioner av urbefolkningen i Kalimantan (den indonesiske delen av Borneo o.anm) tvangsflyttet på 1970-tallet. Innen midten av 1980-tallet var kanskje 10 millioner mennesker «omplassert» fra Java til andre øyer. I fjor sommer ble nesten to millioner hektar av Sumatras og Kalimantans tropiske lavlandsregnskoger stukket i brann. Resultatene har vært ødeleggende: global oppvarming, klimaforandringer og skadevirkninger for kaffe- og kakaoavlingene og fiskeriene.

Så mye som 70 millioner mennesker i Indonesia, Singapore, sørlige Thailand, Brunei, Malaysia og sørlige Filippinene er blitt rammet, og tusener har måttet få behandling for luftveisplager, astma og irritasjon i hud og øyne. (3)

Like ødeleggende har mega-gruveprosjekt vært. Verst i så måte har kopper- og gullgruvene som drives av New-Orleans-selskapet Freeport McMoRan. Selskapet driver verdens rikeste gruve i Vest-Papua, og blir anklaget for bortføring av, tortur mot og drap på urinnvånerne. Dette selskapet utvinner svære malmmengder fra Puncuk Jaya-fjellet, og slaggproduktene har forgiftet elven Ajkwa og ført til fiskedød og skogsdød. Nå planlegger selskapet å doble gruveproduksjonen. Slikt vil vi nok se mer av etter hvert som gjeldstyngete regjeringer selger ut naturressurser for å skaffe midler til å betale IMF og globale investorer. (4)

Intensivert miljøødeleggelse er en direkte følge av intensiveringen av markedets uunngåelige krav i hele Øst-Asia. Industriell overakkumulering parallellt med finanskapitalens konjunktursvingninger har ført til det klassiske kapitalistiske overfallet på arbeiderklassen og miljøet, «på samme tid underminerer de opprinnelige kildene til all rikdom – jorden og arbeideren» som Marx uttrykker det. (5)

Fotnoter:

1). Denne artikkelen tar ikke sikte på å utforske den enestående dynamikken i Kinas utvikling. Ferske meldinger om dramatisk fall i Kinas vekstrate og oppsigelse av enda flere millioner offentlig ansatte etter hvert som titusentalls statsforetak stenger dørene antyder at enorme problemer er i anmarsj, problemer som vil gi gjenlyd over hele regionen og verdensøkonomien som helhet.

2). Karl Marx og Friedrich Engels: Det kommunistiske manifest, s.54, utgitt av Røde Fane, 19983)Dianne Feeley, «Hvem tente på?» Against the Current 72 (januar-februar, 1998), s. 17; and Curtis Runyan, «Indonesia’s Discontent,» World Watch, mai-juni 1998, s. 12-23.

3).

4). Informasjon om Freeport McMoRan stammer fra Runyan.

5). Karl Marx, Kapitalen, bind. 1. s

Artikkelen trykkes med tillatelse av forfatteren som underviser ved York University i Toronto. Han har skrevet boka «Against the market: Political Economy, Market, Socialism and the Marxist Critique», 1993.

 

---

«Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium.»

(Karl Marx i «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi»)

En sentral inngangsdør til forståelse av hele den marxistiske teorien er begrepet fremmedgjøring. Marx snakker om to former for fremmedgjøring. Han snakker om fremmedgjøring i ånden, dvs. i religion og filosofi, og han snakker om materiell fremmedgjøring.

Det nye og geniale med Marx var at han så at den åndelige fremmedgjøring hadde et grunnlag i den materielle fremmedgjøringen.

Fremmedgjøring i ånden, eller religionen, har to faser. Den første fasen er naturreligionene der menneskene lager utenomnaturlige forklaringer på naturfenomener. Det sentrale begrep i naturreligionene er mana. Mana er en kraft som bor i alt i naturen. Det er en kraft som menneskene har svært liten innvirkning på gjennom sitt daglige liv og virke og det må til en rekke spesielle tiltak for å virke på manaen. Dette er for eksempel seremoniene. Jeg skal ikke si så mye om dette, det er ikke sentralt for Marx. Men det består altså i at menneskene river løs det de ikke forstår og kan beherske i naturen og legger det mer og mer inn i en egen kraft som bor i naturen, men som er adskilt fra naturen. Vi ser at dette fort kan føre frem til gudetro.

Den åndelige fremmedgjøringens andre fase oppstår ved at menneskene legger sine egne egenskaper ut av seg selv og inn i en overnaturlig skapning. Marx snakker mye mer om dette i artikkelen «Til jødespørsmålet» fra 1843 og i artikkelen «Til kritikken av Hegels rettsfilosofi» fra årsskiftet 1843/44. Sitatene rett under her er fra dette skriftet.

«Mennesket som ser etter overmennesket i himmelens fantastiske virkelighet og ikke har funnet noe annet der en gjenskinnet av seg selv, vil ikke lenger være tilbøyelig til bare å finne skinnet av seg selv, bare finne et umenneskelige vesen, der det søker etter og må søke etter sin sanne virkelighet». (1) «Det er mennesket som skaper religionen og ikke religionen som skaper mennesket. Og religionen er da menneskets selvbevissthet og selvfølelse som enten ikke har funnet seg selv ennå eller allerede har mistet seg selv igjen. Men mennesket – det er ikke et abstrakt vesen som holder til et sted utenfor verden. Mennesket – det er menneskets verden. Det er stat, det er samfunn. Denne staten, dette samfunnet produserer religionen, en fordreid verdensbevissthet, fordi de selv er en fordreid verden. Religionen er denne verdens allmenne teori. Den er dens encyklopediske kompendium (dvs. dens konversasjonsleksikon), dens logikk i populær form, dens spiritualistiske point d’honneur (æresbegrep), dens entusiasme, dens moralske sanksjon, dens høytidelige supplement, dens allmenne kilde til trøst og rettferdiggjøring. Den er den fantastiske virkeliggjøring av menneskets vesen, fordi menneskets vesen har ingen sann virkelighet. Kampen mot religionen er derfor indirekte en kamp mot den verden der religionen er den åndelige aroma. Den religiøse elendighet er samtidig uttrykk for den virkelige elendighet og også protesten mot den virkelige elendighet. Religionen er hjertesukket til en plaget stakkar, hjertet til en hjerteløs verden, på samme måte som den er en åndløs tilstands ånd. Den er folkets opium. Å avskaffe religionen som folkets illusoriske lykke, er å kreve dets virkelige lykke. Kravet om å gi avkall på illusjonen om sin tilstand, er kravet om å forlate en tilstand som trenger illusjoner. Kritikken av religionen er følgelig kimen til en kritikk av den jammerdalen (dvs. den virkelige verden) som religionen er en hellig glorie av». (2)

«Derfor er det historiens oppgave å etablere sannheten om denne verden, etter at sannheten om den hinsidige verden er forsvunnet. Dette er først og fremst filosofiens oppgave, som er i historiens tjeneste. Etter at den hellige form som den menneskelige fremmedgjøring av seg selv har, er avslørt, må en avsløre menneskets selvfremmedgjøring i dens uhellige former. Kritikken av himmelen forvandler seg dermed til en kritikk av jorden, kritikken av religionen forvandler seg til kritikken av retten og kritikken av teologien til kritikken av politikken«. (3)

Marx sin store nyoppdagelse er at den andre fasen for fremmedgjøring som er beskrevet ovenfor, bare er en idealistisk side ved den materielle fremmedgjøring. Dette oppdaget han etter sitt første store intensive studium av sosialøkonomien. Han sammenfattet mye av synet sitt i det såkalte «Økonomisk-filosofiske manuskripter» som han skrev fra april til august 1844. Sitatene under her er fra dette skriftet.

Ifølge Marx skaper mennesker ting for seg gjennom å bearbeide naturen rundt seg gjennom produksjon. Dette kaller han for tingliggjøring. Fra det øyeblikk den tvungne arbeidsdelingen og privateiendommen oppstår foregår denne tingliggjøringen på en fremmedgjort måte. Det betyr at det menneskelig fellesskap ikke har bevisst kontroll med de kreftene som det nytter i produksjonen, også kalt produktivkreftene. Disse kreftene har en tendens til å bli noe som er løsrevet fra menneskene og som møter menneskene på en fremmed og fiendtlig måte. Den helt utviklete og høyeste formen for fremmedgjøring finner vi under kapitalismen, da kapitalen styrer utviklingen ut fra profittbehov og ikke ut fra de menneskelige behov.

Når Marx snakker om fremmedgjøringen så er utgangspunktet hans at han er på jakt etter å «begripe» «privateiendommens vesen» for å kunne forstå dens utviklingstendenser. Gjennom analysen av den materielle fremmedgjøringen vil Marx at «Vi må … skaffe oss en forståelse av den vesentlige sammenhengen mellom privateiendommen, griskheten, skillet mellom arbeid, kapital og grunneiendom, mellom varebyttet og konkurransen, mellom monopol og konkurranse osv., mellom hele denne fremmedgjøringen og pengesystemet». (4)

Marx sitt utgangspunkt er at «arbeidet produserer ikke bare varer; det produserer seg selv og arbeideren selv som vare» og at denne varen har en tendens til å «synke i verdi«.. ettersom den skaper en tingenes verden som stadig blir større og som stadig «stiger i verdi«. (5)

Ut fra dette sier Marx at det første momentet i fremmedgjøringen er «dette faktum … at den gjenstanden som arbeidet produserer, altså arbeidsproduktet, fremtrer som et fremmed vesen, som en makt som er uavhengig av produsenten» (6) – det eksisterer utenfor arbeideren, «uavhengig av ham og fremmed for ham, og blir til en selvstendig makt som opptrer som hans motstander, og at det liv som han har gitt tingen, opptrer som fiende, som en fremmed for ham». (7)

Dette gjelder både arbeiderens direkte eksistensmidler eller forbruksmidler og det gjelder hans arbeidsmidler, hans arbeidsredskaper.

Den borgerlige eller politiske økonomien «skjuler fremmedgjøringen i arbeidets vesen ved at den ikke ser på det umiddelbare forholdet mellom arbeideren (arbeidet) og produksjonen». (8)

Det andre momentet i fremmedgjøringen er at det ikke bare viser seg i arbeiderens forhold til produktet av sitt arbeid, «men også i produksjonshandlingen, i selve produksjonsvirksomheten». (9) Denne fremmedgjøringen av arbeidet består for det første i «at arbeidet er noe utenfor arbeideren, dvs. ikke tilhører hans vesen, at han derfor ikke bekrefter seg i sitt arbeid, men fornekter seg, at han ikke føler seg vel, men ulykkelig, at han ikke utvikler noen fri fysisk og åndelige energi, men sliter ut sin kropp og ødelegger sin ånd». Arbeidet «dekker derfor ikke noe behov, mer er bare et middel til å dekke behov som ligger utenfor det». (10)

Det at arbeidsproduktet er en fremmed ting for arbeideren gjør at han samtidig får et forhold til den sansbare ytre verden, til tingene i naturen som til en fremmed og fiendtlig verden. Dette er det tredje momentet i fremmedgjøringen selv om Marx ikke skiller det ut som et eget moment, men som er behandlet under flere av de fire elementene som Marx skiller ut.

Den fjerde siden ved det fremmedgjorte arbeidet (av Marx altså kalt den tredje siden) er at mennesket er et artsvesen «ved at (det) forholder seg til seg selv som til en nærværende, levende art, ved at det forholder seg til seg selv som til et universelt og derved fritt vesen. «Menneskets universalitet fremtrer praktisk nettopp i den universalitet som gjør hele naturen til dets uorganiske legeme, både i den grad den er 1) et direkte middel til livets opphold og 2) materien, gjenstanden og verktøyet for dets livsvirksomhet. Naturen er menneskets uorganiske kropp, nemlig natur i den grad den ikke selv er menneskekropp. At mennesket lever av naturen betyr: Naturen er dets legeme, som det må inngå en stadig prosess med for ikke å dø. At menneskets fysiske og åndelige liv henger sammen med naturen betyr ikke noe annet enn at naturen henger sammen med seg selv, for mennesket er en del av naturen». (11)

«Det fremmedgjorte arbeidet gjør mennesket 1) fremmed for naturen, og 2) fremmed for seg selv, for dets egen aktive funksjon, for dets livsvirksomhet, og det gjør dermed også arten fremmed for mennesket; det gjør at artslivet blir et middel til det individuelle liv for mennesket».

«Fremfor alt framtrer arbeidet, selve livsvirksomheten, selve det produktive liv, for mennesket bare som et middel til å dekke et behov, behovet for å opprettholde sin fysiske eksistens». (12)

«Mennesket skaper i praksis en verden av ting og bearbeider den uorganiske natur, og dermed bekrefter det seg selv som et bevisst artsvesen…». «Dyret» … «produserer ensidig, mens mennesket produserer universelt; det produserer bare når det umiddelbare fysiske behovet krever det, mens mennesket produserer selv når det ikke har fysiske behov, og egentlig er det først når det er frigjort fra fysiske behov at det produserer i ordets sanne betydning; dyret produserer bare seg selv, mens mennesket står fritt overfor sitt produkt. Dyret skaper bare i samsvar med det målet og de behov som den arten det tilhører har, mens mennesket kan produsere etter enhver arts mål og kan anvende mål på gjenstanden som passer for det; mennesket skaper derfor også etter skjønnhetens lover». (13)

«Ved at det fremmedgjorte arbeidet fratar mennesket den gjenstand det produserer, fratar det mennesket også dets artsliv, dets virkelige artslige tinglighet, og forvandler den fordelen som mennesket har framfor dyret, til den ulempe at det fratas sitt uorganiske legeme, naturen». (14) «På samme måte som det fremmedgjorte arbeidet reduserer egenvirksomheten, den frie virksomheten, til et middel, gjør den også menneskets artsliv til et middel for dets fysiske eksistens». (15)

Det femte elementet i fremmedgjøringen (som Marx kaller det fjerde) er den direkte følge av de andre momentene. «En direkte følge av at mennesket er blitt fremmed for produktet av sitt arbeid, av sin livsvirksomhet, sitt artsvesen, at mennesket blir fremmed for mennesket.» «Under det fremmedgjorte arbeidets forhold betrakter følgelig ethvert menneske et annet menneske ut fra den målestokken og det forholdet som det selv har som arbeider». (16)

Marx sammenfatter det han har behandlet her på følgende måte: «Vi har gått ut fra den nasjonaløkonomiske kjensgjerning at arbeideren og hans produksjon er blitt fremmedgjort. Vi har formulert det begrepet som uttrykker dette faktum: Det fremmedgjorte arbeidet. Vi har analysert dette begrepet, og har altså bare analysert en nasjonaløkonomisk kjensgjerning». (17)

Så stiller Marx spørsmålet om hvem det tilhører dette arbeidsproduktet som er fremmed for meg og som opptrer som en fremmed makt overfor meg. Han svarer at det tilhører et annet vesen enn meg. Er det gudene? Han sier at de største produksjonsvirksomhetene i de tidligste tider var gjort til gudenes ære, men verken gudene eller naturen var arbeidsherrer. Derfor konkluderer han slik: «Det fremmede vesenet som arbeidet og arbeidsproduktet tilhører, dette vesenet som arbeidet står i tjeneste hos og som arbeidsproduktet kan nytes av, kan ikke være noe annet enn mennesket selv». «Det tilhører et annet menneske enn arbeideren«. «Det er ikke gudene og ikke naturen, men bare mennesket selv som kan være denne fremmede makten over mennesket.» (18)

«Gjennom det fremmedgjorte arbeidet, gir altså arbeideren et menneske som er fremmed for arbeidet og står utenfor det, et forhold til dette arbeidet. Arbeiderens forhold til arbeidet skaper det forholdet som kapitalisten – eller hva man ellers vil kalle arbeidsherren – har til det samme arbeidet.

Privateiendommen er altså produktet, resultatet, den nødvendige følge av det fremmedgjorte arbeidet, av arbeiderens ytre forhold til naturen og seg selv. Vi kommer altså frem til privateiendommen ved å analysere begrepet det fremmedgjorte arbeid, dvs. det fremmedgjorte mennesket, det fremmedgjorte livet». (19)

«Arbeidslønnen er en direkte følge av det fremmedgjorte arbeidet, og det fremmedgjorte arbeidet er den direkte årsaken til privateiendommen. Når den ene siden faller, må også den andre gjøre det.

Det framgår videre av forholdet mellom fremmedgjort arbeid og privateiendom at frigjøringen av samfunnet fra privateiendommen osv., fra trelldommen, skjer i den politiske formen som arbeiderens frigjøring er, og det dreier seg her ikke bare om deres frigjøring, fordi deres frigjøring innebærer frigjøring av alt menneskelig, og det gjør den fordi hele den menneskelige trelldommen er trukket inn i arbeiderens forhold til produksjonen og alle trelleforhold bare er avarter og følger av dette forholdet.

På samme måte som vi ut fra begrepet fremmedgjort arbeid, avstått arbeid, nådde fram til begrepet privateiendom gjennom analyse, kan vi også ved hjelp av disse to faktorene utvikle alle de nasjonaløkonomiske kategoriene, og i hver kategori, som for eksempel handel, konkurranse, kapital, penger, vil vi bare kunne finne igjen et bestemt og utviklet uttrykk for disse to første utgangspunktene». (20)

Marx sin store fortjeneste her er altså at hans kritikk av religionen har ført frem til en avdekking av og kritikk av menneskenes mest grunnleggende forhold på jorden, og til den konklusjon at arbeiderne må sloss for politisk frigjøring, dvs. revolusjon, og ut fra denne forståelse springer all seinere marxistisk analyse og praksis. Marx sitt hovedverk «Kapitalen. Kritikk av den politiske økonomi» er en direkte fortsettelse av disse arbeidene. De økonomisk filosofiske manuskriptene er det første store forarbeidet til «Kapitalen». Hvis en ikke forstår dette forarbeidet, er det lettere å tolke «Kapitalen» mer som en slags mekanisk analyse som kan forklare den økonomiske utvikling, men som fører galt av sted når man skal analysere menneskenes vesen og stilling på jorden på en mer helhetlig måte. Derfor er det viktig for oss å studere og forstå det Marx her skriver om på en dyp måte.

Marx tar religionen på alvor. Han skjønner at religionen springer ut av dype menneskelige behov. Derfor behandler han den med respekt, men ikke med overdreven respekt. Kritikken hans bygger på dyp forståelse og skarp analyse og leder direkte videre til hele kommunismens teori. Denne teorien gir en uovertruffet metode for å forstå og endre menneskenes lodd slik som det fremtrer for menneskene både på denne jord og i himmelen.

Fotnoter:

1)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Til kritikken av Hegels rettsfilosofi, side 66. Skrift i kursiv er fra originalen.

2)Samme verk, side 66-67. Forklarende parenteser er mine.

3)Samme verk, side 68.

4)Karl Marx Friedrich Engels: Økonomisk-filosofiske manuskripter og andre ungdomsverker. Progress Publishers og Falken forlag, 1991. Økonomisk-filosofiske manuskripter. Det fremmedgjorte arbeidet, side 190-191.

5)Samme verk, side 191.

6)Samme verk, side 191.

7)Samme verk, side 193.

8)Samme verk, side 194.

9)Samme verk, side 195.

10)Samme sted.

11)Samme verk, side 198.

12)Samme sted.

13)Samme verk, side 199-200.

14)Samme sted.

15)Samme sted.

16)Samme verk, side 200-201.

17)Samme verk, side 201.

18)Samme verk, side 202.

19)Samme verk, side 204.

20)Samme verk, side 205-206.

 

Artikkelforfatteren er styremedlem i Human-Etisk Forbund, Oslo Fylkeslag.

---

Vi bor i et demokratisk land, med lik rett til å dyrke og holde fast ved vår egen livsstil, vår egen kultur og vår egen religion eller livssyn – tror vi.

Les hva Grunnloven sier:

-§2: «Alle indvaanere af Riget have fri Religionsøvelse.

Den evangelisk-lutherske Religion forbliver Statens offentlige Religion. De Indvaanere, der bekjende sig til den, ere forpligtede til at opdrage sine Børn i samme.»

-§4: «Kongen skal stedse bekjende sig til den evangelisk-lutherske Religion, haandheve og beskytte denne.»

-§12b: «Af Statsraadets Medlemmer skulle over det halve Antal bekjende sig til statens offentlige Religion.»

Derfor har vi kristen formålsparagraf i skolen, prester på sykehusene (med full innsynsrett i pasientjournalene), og en rikskringkasting med kristne innslag i mange flere programmer enn vi forestiller oss. Kirken har en rekke særfordeler på områder, vi til daglig ikke skjenker en tanke. Den norske kirke har forrang i offentlige reguleringsplaner når det gjelder tildeling av arealer for kirkebygg. Den norske kirken har ansvar for forvaltning av gravlundene, dette medfører blant annet obligatorisk vigsling av jorden, som igjen forhindrer troende muslimer i å bli gravlagt der. For et par år siden var kirken i opprør, fordi NRK hadde samlet alle sine påske-gude-programmer i P1 og holdt av P2 til oss andre. Regelen om regjeringens statskirkemedlemskap fører ved hver regjeringsdannelse til hykleriske innmeldelser i statskirken eller unødvendige organisatoriske omveltninger i departementene.

Mange familievernkontor blir drevet av statskirken, og i Trondheim er det nå oppe et forslag i bystyret om å nedlegge det kommunale familievernkontoret og la de kristne overta all familierådgivning. Også i fengslene har presten enerett på å gi støtte og åndelig veiledning. Hvis institusjonspresten gir tillatelse, kan andre trossamfunn få adgang til institusjonen, men de er underlagt prestens tilsyn. De får heller ingen økonomisk godtgjørelse for sitt arbeid.

I skolen er det nøytrale livssynsfaget nedlagt og erstattet av et fag som kaller seg kristendom med livssyn. Det betyr kristendom i de små klassene og litt flørting med andre religioner og livssyn, når de uskyldige små er blitt modne nok til det. De formodes å være det, når de kommer opp i 7., 8. og 9. klasse. Norge er det eneste land i Europa, som har et slikt skolefag uten mulighet for fritak for elever med andre religioner eller livssyn. Og det eneste landet i Europa med kristen formålsparagraf.

Human-Etisk Forbund er ikke imot kristne familievernkontor eller prester på sykehus, men vi reagerer sterkt på at dette ansees som det eneste naturlige og gode, og at alternativer ikke er nødvendige. I sommer gikk det i avisene en hissig debatt om hvorvidt HEF sine utdannede støttepersoner skulle få slippe inn på sykehusene for å gi støtte til mennesker i krise som ikke er kristne, og som ønsket en annen enn sykehuspresten å snakke med.

Hva er humanetikk?

I dag har HEF ca. 60.000 medlemmer. HEF er en organisasjon for mennesker som, ubundet av religion, vil bygge sitt livssyn og etikk på medmenneskelighet, personlig erfaring, egen kritisk tenkning og en oppfatning av verden som har støtte i vitenskapelige metoder og resultater. Forbundet legger til grunn for sitt arbeid de humanistiske idealer og prinsipper som kommer til uttrykk i FNs erklæring om Menneskerettighetene av 1948. Vi ønsker menneskerettighetsidealene satt i religionens sted i Grunnloven som statens etiske ståsted.

Ingen unngår livets vanskelige spørsmål, som hvorfor vi ble født? Hva skjer med oss etter døden? Er det mulig å skape en verden uten ondskap? Noen mennesker finner sine svar i religionene, mens andre ikke gjør det. Noen av disse kaller seg humanetikere og er medlemmer av Human-Etisk Forbund.

Det humanetiske livssyn har ingen hellige bøker eller dogmer. Mens religionene ser det som sin misjon å gi svar, mener humanetikeren at det er viktigere å stille spørsmål. Humanetikken er et verdslig livssyn. Det baserer seg på den kunnskap og innsikt vi mennesker skaffer oss, på vår evne til å forstå og evnen til følelsesmessig innlevelse. Det legges stor vekt på fornuften, men følelser og fantasi er også viktig.

Hva vil humanetikken?

Som skrevet annetsteds i denne artikkelen, bygger HEF på FNs menneskerettigheter. De er en viktig del av humanismens etikk.

Det humanistiske verdensforbund, som vi er medlem av, uttrykker i 10 punkter hva humanismen står for. Punkt 1 sier at humanismen er en moralsk overbevisning om at vi mennesker har ansvaret for livet på jorda. Derfor er mange medlemmer av HEF meget opptatt av miljøspørsmål. Humanetikere anser prinsippet om selvbestemmelse som viktig. Når andre mennesker bestemmer for deg, har du verken ansvar eller frihet. Selvsagt må vi ta hensyn til hverandre, slik lover og regler bestemmer.

Humanetikkens tre bein

-Virkeligheten: Det som finnes, det er virkelig, det eksisterer. Men finnes det noen «høyere makt» eller en styrende intelligens i universet? Ateistene avviser det, agnostikerne sier at det spørsmålet lar seg ikke besvare i dag. I HEF finnes det både ateister og agnostikere.

– Mennesket: Den greske filosofen Protagoras sa at «mennesket er alle tings målestokk». Den tyske filosofen Kant har sagt at mennesket må være vårt eget formål. Begge disse beskrivelsene er en del av det humanistiske livssynet. Mennesket kan ikke reduseres til et middel for noen høyere eller viktigere hensikt.

– Etikken: Den norske betegnelsen humanetikk har med etikk i selve navnet. Det er det ikke alle humanistorganisasjoner som har. HEF legger særlig stor vekt på etikkens rolle. Tanken om gjensidighet står sterkt. «Du skal ikke tåle så inderlig vel den urett som ikke rammer deg selv», skrev humanetikeren Arnulf Øverland.

Viktige verdier

-rettssikkerhet og respekt for enkeltmenneskets privatliv, retten til å bestemme over sitt eget liv

-respekten for liv og helse

-respekten for folkestyret eller demokratiet

-at alle skal behandles likt uansett kjønn, hudfarge, etnisk bakgrunn, religion og livssyn eller politisk oppfatning. Mennesket skal ikke vurderes ut ifra sin eventuelle nytteverdi for samfunnet. Alle er likeverdige.

Demokrati

Et viktig poeng for forbundet er utdyping av demokratibegrepet. For mange later demokrati til å være det samme som flertallstyranni. Respekt og tumleplass for minoriteter er etter vårt syn et ufravikelig element i demokratiet. Vi har derfor i mange år arbeidet for livssynsfrihet i utdanning og annen offentlig virksomhet.

Ytringsfriheten er av og til et dilemma for HEF. Ubetinget ytringsfrihet kan brukes til å undergrave andre menneskerettigheter, som for eksempel beskyttelse mot hetspropaganda, som er nedfelt i norsk lov, og vernet om privatlivets fred. Dette er spørsmål som det ikke finnes noe eviggyldig svar på. Men så lenge det diskuteres, blir mennesker klar over sine egne etiske holdninger. Det er kanskje også bra å ikke være for skråsikker? Er man for sikker, slutter man å tenke, for da har man funnet sannheten. Nysgjerrighet er det motsatte av sikkerhet/forstokkethet. Skal man i ytringsfrihetens navn ha «rett» til å tråkke på det, andre mennesker holder hellig? Skal prestene ha «rett» til i morgenandakt etter morgenandakt på NRK å kalle annerledes troende for hedninger? Hadde Rushdie «rett» til å krenke islam? Har ikke-kristne «rett» til å gjøre narr av kristendommen? FNs menneskerettigheter knesetter en grunnleggende standard for respekt for annerledes troende.

En reell respekt må også omfatte dem, som en er uenig i. HEFs formålsparagraf spotter ingen andre livssyn, vi vil at alle livssyn skal behandles som likeverdige.

Et annet spørsmål, som diskuteres ivrig i HEF for tiden, er spørsmålet om selvbestemt død. Begge parter har respekt for livet som rettesnor, den gir seg bare forskjellige utslag. Jeg legger ikke skjul på at jeg tilhører den fløyen i HEF som går inn for selvbestemt død.

Etikk

For et forbund som har FNs menneskerettigheter som grunnpilar, er det spesielt interessant å veie menneskerettighetstanken mot de ulike etiske kategoriene: sinnelagsetikk, nytteetikk, pliktetikk og konsekvensetikk.

– Sinnelagsetikken legger vekt på å ville gjøre det rette. Man har ikke alltid full oversikt over konsekvensene av ens handling, derfor kan det ikke være resultatene som teller, men viljen til eller ønsket om å gjøre godt.

– Pliktetikk forbinder mange med gammeldags skikk og bruk. Samtidig er pliktens følgesvenn nettopp rettigheten for den andre part. Menneskerettighetene medfører en plikt for oss til ikke å krenke andre menneskers rettigheter. Hos Kant måles den gode viljen ut fra plikten til å følge den morallov som Kant mener at alle mennesker, som fornuftsvesener, er utstyrt med.

– Konsekvensetikk som blant annet Kristian Horn, forbundets grunnlegger, la vekt på, er også meget aktuell: visse handlinger har uvegerlig som konsekvens at menneskerettighetene krenkes for dem som er berørt av handlingene. Konsekvensetikken legger ikke vekten på sinnelaget, men på resultatene. Humanetikere kan også erfare at «moderne» kristne for eksempel kan vise en etikk i samsvar med psykologisk realisme og menneskerettigheter som er langt bedre enn folk som ikke er opptatt av livssyn og etikk.

– Nytteetikk vektlegger konsekvensene av våre handlinger.

Menneskerettigheter

I år fyller FNs Verdenserklæring om menneskerettighetene 50 år. Vel 160 stater har i løpet av disse årene sluttet seg til erklæringen. I Norge har vi nå fått en egen formulering i vår Grunnlov (§110) om at staten er forpliktet til å følge erklæringens bestemmelser. Menneskerettigheter er ikke forblommede vendinger reservert til feststemte anledninger. Menneskerett er en etablert juridisk virkelighet og en rekke saker er brakt inn for pådømmelse i internasjonale rettsorganer. I fjor ble faktisk den norske stat dømt for å ha krenket en mor i en barnevernsak. Blant annet Human-Etisk Forbund har varslet at organisasjonen om nødvendig vil bringe det nye kristendomsfaget inn for domstolen i Strasbourg.

Hva som er «menneskerett» er ikke så enkelt å avgrense. Selvsagt omfatter menneskerettighetene de klassiske frihetsrettigheter som ytringsfrihet, men de gjelder også for eksempel frie valg og minstekrav til levestandard og undervisning. «Menneskerett» er et relativt og dynamisk begrep og altså gjenstand for endring. Akkurat som nasjonal lovgivning er menneskerettigheter formaliserte produkter av politiske prosesser. Det betyr at vi noen ganger må tolke dem dynamisk i den forstand at de kan utvides, mens andre ganger må tolkningen være restriktiv, særlig når de kommer under politisk press.

Menneskeretten omhandler særlig to forhold. Det ene er forholdet mellom statsmakten og borgerne og hvilke inngrep staten kan anvende. For det andre skal menneskeretten regulere fundamentale problemer som den enkeltes fysiske og psykiske integritet, rett til innsyn i offentlige saker, muligheten til medinnflytelse i den demokratiske beslutningsprosessen m.v. Menneskeretten er med andre ord ikke bare en regulering av frihetsrettigheter som beskytter borgerne mot statens adgang til å gripe inn i det politiske liv og den enkeltes privatsfære. Menneskerett omhandler også borgernes krav på statlige ytelser. I tillegg kan vi si at statens forpliktelse til å sikre en bestemt rettstilstand kan få virkninger for borgerne seg imellom.

En viktig side ved menneskeretten er at de rettighetene som er inntatt, er minimumsregler. Det vil med andre ord være fullt mulig for Norge å innføre et høyere beskyttelsesnivå for den enkelte borger enn det menneskerettighetserklæringene inneholder.

Den enkelte borger kan selv reise sak for Menneskerettighetsdomstolen. Det betyr imidlertid ikke at sak kan reises direkte. Først må man gjennom hele nasjonens rettsapparat. Etter det kan en regne med at det tar ca. fem år før saken kommer opp til behandling. Denne siden ved håndhevingen av menneskeretten er selvsagt et stort problem og de fleste av oss vil vel tåle en krenkelse i stedet for å gå gjennom en så omstendelig og tidkrevende prosess.

I prinsippet er menneskeretten overordnet nasjonal rett. Det betyr ikke at for eksempel Norge konkret må ta menneskerettighetene inn i lovteksten. Som medlemsland er likevel Norge forpliktet til å anvende menneskeretten ved utøvelse av norsk lov. Konkret så vi menneskeretten anvendt i en sak i Bergen hvor de tiltalte ble funnet skyldige, men hvor de ikke ble idømt straff fordi politi og påtalemyndighet hadde krenket menneskeretten ved å bruke altfor lang tid på saksforberedelsen.

Som utgangspunkt skal bestemmelser og avgjørelser etter menneskeretten iverksettes straks. Det betyr at forvaltningen og domstolen plikter å medta menneskerettslige forpliktelser ved saker de har til bedømmelse, også sivile søksmål. Dommer etter menneskeretten er endelige.

Menneskeretten gir hver enkelt av oss juridiske rettigheter og beskyttelse som skal gjenfinnes i nasjonal lovgivning og praksis. Det er ikke tilstrekkelig at den enkelte stat innfører formelle regler. Det skal være en materiell (reell) beskyttelse.

Menneskerettighetsdomstolen i Strasbourg ble selvsagt ikke etablert for å erstatte regjeringer eller undergrave deres autoritet. Det er derfor en skjønnsmargin hvor domstolen forutsetter at de lokale myndigheter har vært bedre egnet til å treffe sin beslutning. Men denne skjønnsmarginen kan ikke være så vid at staten alltid blir frifunnet.

Det fine med menneskerettighetene disse snart 50 årene er at de har vist seg å ha reell betydning for beskyttelse av borgernes grunnleggende rettigheter, ikke minst i forhold til statsmakten. Mange mennesker har fått oppreisning etter å ha brakt sine saker den lange veien inn for internasjonale rettsorganer.

Er det bare prat med HEF?

Human-Etisk Forbund er blant annet et alternativ til religiøse institusjoner. Grunnfjellet er vårt seremonitilbud, som frivillige skolerte medlemmer arbeider med ut over hele landet. HEF arrangerer navnefester, ungdomsfester, bryllup eller partnerskapsinngåelser og begravelser. Ungdomsfestene er et alternativ til den religiøse konfirmasjon, bar mitzwah etc. Ca. 14% av Norges ungdom (1996) velger ungdomsfest framfor en religiøs seremoni. Forbundet har utarbeidet en egen lærebok, hvor det er lagt stor vekt på selvstendig tenking og stillingtagen, det undervises blant annet i kampen mot rasisme, for likestilling, moraletikk og seksualitet, og de store verdensreligioner.

HEF har i de store byene omsorgsutvalg, som driver støttetelefoner og tilbyr personlige samtaler, og organiserer støttegrupper for mennesker i ulike krisesituasjoner. I Oslo har vi med stor suksess arrangert kurs i kommunikasjon og konflikthåndtering for ektepar eller samboere.

Lenge før Bondevik nedsatte sin verdikommisjon, har HEF rundt om i det ganske land arrangert seminarer og møter hvor det etiske aspektet ved samfunnets organisering og diverse problemer er satt i fokus.

HEF er partipolitisk uavhengig, men vi markerer oss i livssynspolitiske spørsmål. Vi prioriterer arbeid mot diskriminering etter rase, kjønn, seksuell legning eller religion. Vi er for en liberal asylpolitikk. Vi støtter partnerskapsloven og har et eget utvalg, «rosa utvalg» som blant annet har utgitt heftet, «Homofili og humanetikk».

HEF har kjempet hardt mot det nye registeret for medlemsskap i statskirken, som kort fortalt gikk ut på at alle som ikke aktivt var registrert i andre trossamfunn, automatisk ble regnet som medlemmer av statskirken. Det ville få store økonomiske uttellinger for statskirken. Takket være iherdig innsats fra HEF skal nå hver norsk borger få et skriv om mulig medlemsskap i statskirken.

De viktigste kampsakene for HEF i øyeblikket er kampen for å få endret Grunnlovens §2 om at Norge er et evangelisk-luthersk land, å få skilt stat og kirke og kampen mot det nye kristendomsfaget.

HEF er medlem av IHEU og har søsterorganisasjoner i de fleste nordeuropeiske land, i USA, Latin-Amerika, Afrika og i India. Svensk HEF er meget lite og dansk HEF finnes ikke mer. Forbundet i India har HEF i Norge stor kontakt med. HEF har blant annet støttet et senter for rehabilitering av kvinner, som var gitt til templene for å tjene som tempelprostituerte. Når de ble for gamle til denne beskjeftigelsen, ble de kastet på gata til et liv i tigging. I internasjonale humanistiske fora har HEF stor innflytelse. Human-Etisk Forbund i Norge er det forbundet som organiserer flest medlemmer i forhold til folketallet. Dessverre har vi på langt nær samme offentlige innflytelse som for eksempel i Belgia og Nederland, hvor det livssynsnøytrale tilbud er utbygget parallelt med de religiøse tilbudene, og finansiert av det offentlige.

Medlemsundersøkelser har vist at den typiske human-etiker er 35 år, kvinne, mor, offentlig ansatt og stemmer til venstre for gjennomsnittet. Medlem i Turistforeningen og ofte i Amnesty og Redd Barna. Kjenner du deg igjen? Meld deg inn! Kjenner du deg ikke igjen? Meld deg inn! Det er skummelt med et forbund av mennesker med for ensartede meninger.

Historie

16.juli 1845 fikk Norge sin første dissenterlov. Før den tid var det straffbart å melde seg ut av statskirken. Dissenterloven har endret seg opp gjennom årene, og adgangen til å ha andre livssyn er blitt utvida. Dissenterbegrepet ble avskaffet i norsk rett gjennom «Lov om trudomssamfunn og ymist anna», som ble vedtatt av Stortinget 13. juni 1969. Her ble det blant annet gitt adgang til å kreve det samme kronebeløpet pr. medlem i trossamfunnene i tilskudd fra kommune og stat, som statskirken fikk pr. medlem. I 1982 fikk livssynssamfunnene samme rett.

I 1956 ble Human-Etisk Forbund (HEF) startet av Kristian Horn. Medlemstallet pr. 1/1 1996 var på 64.322. HEF er langt det største livssynssamfunn utenfor den norske statskirken. Forbundet er med i verdensorganisasjonen International Humanist and Ethical Union.

 

---

Overtro er uvesentlig. Det finnes mange viktigere emner som trenger undersøkelse, læring og debatt. Men nettopp derfor må vi bruke tid på det.

Det er et problem at mange folk blir overtroiske eller religiøse isteden for revolusjonære. Dette er særlig viktig i forhold til kvinnebevegelsen, med dyrking av det urkvinnelige, og til miljøbevegelsen, med tro på naturens egen vilje og hensikt overordna mennesket.

Med denne artikkelen ønsker vi å diskutere materialisme og idealisme, og vi ønsker å beskrive og forklare en bestemt retning innen overtro, nemlig astrologi. Vi ser astrologi som overtro, og vi ser overtro som religion. Vi mener at all religion er skadelig.

Hva er sannhet?

I diskusjoner om overtro er det ikke alltid enkelt å skille sant fra usant, rett fra galt og vitenskap fra overtro. Virkeligheten kan oppfattes totalt forskjellig av ulike personer i akkurat de samme fysiske omgivelsene. Hva er da sannheten?

Enhver subjektiv oppfatning av virkeligheten er ikke like riktig, like sann og like verdifull. Hvis A hevder at 2+2 er 4 og B hevder at det er 5, så er det forskjell på de to utsagnene. Det ene er riktig, det andre er galt. Sånn er det på noen områder, men ikke på alle.

Hvis A sier at det er varmt og B at det er kaldt, så kan de ha rett begge to. For varme og kulde er ikke objektive størrelser, sånn som tall er det. Hvis du har vaska opp i varmt vann og deretter stikker fingeren i en kopp nykokt kaffe, så virker kaffen kald, men hvis du tar fingeren fra et glass isvann til den samme kaffekoppen, så føles den varm. Kaffen er både varm og kald, det spørs på hva du sammenlikner den med. Varme og kulde er ikke objektivt. Temperatur derimot, kan vi måle objektivt.

Det samme kan vi si om kort og lang. En linje er kort eller lang i forhold til noe. Armen din er kort i forhold til en biltur, men lang i forhold til en meitemark. Men en meter er en meter. Det er objektivt. Problemet når vi diskuterer overtro, er at vi ofte diskuterer om en meter er en meter, om 20 grader celsius er 20 grader celsius, eller egentlig 50 i en annen dimensjon?

Vi må altså ha klare kriterier eller retningslinjer som er grunnlaget for diskusjonen om hva som er sant. Vi hevder at den eneste måten vi kan skaffe oss riktig kunnskap er gjennom praksis.

Vi nærmer oss et problem eller et område med en eller annen forhåndsteori, eller ide eller forestilling. Den teorien prøver vi ut i praksis: ved å prøve om virkeligheten oppfører seg etter teorien. Resultatet av praksisen er ny teori: enten er teorien bekrefta og forsterka, eller den blir endra eller forkasta.

Et eksempel: en liten gutt gikk på tur med oldemora si og så på planter og trær. Han hadde en forhåndsteori om hvordan ting utvikler seg i naturen: valp blir hund når den vokser, lam blir sau, fole blir hest, kalv blir ku. Så han pekte logisk på eineren og spurte oldemora om den ble furu når den ble stor. Klokt. Teorien var ikke dum, men den holdt ikke i forhold til praksis, og måtte revideres. Etter hvert som han får prøvd teoriene, endra dem og prøvd dem igjen, finner han trolig ut at også dyra er de samme når de er små og når de er store, men noen endrer navn underveis. Dette er en brukbar teori, inntil han en dag finner ut om larver og pupper og sommerfugler, da må teorien revideres igjen.

Dette gjelder individuell kunnskap. Men verden er nå så viselig innretta at menneskene ikke lever aleine. Vi trenger ikke finne ut alt helt på egenhånd. Vi trenger ikke finne opp alle teorier eller prøve dem ut i praksis sjøl. Vi lærer av andres erfaringer, av andres teorier og av andres eksperimenter og forsøk som kan bekrefte eller avkrefte teorier.

Når vi skal vurdere om noe er sant, så må vi måle det mot praksis, ikke nødvendigvis vår egen, men praksis som kan gjentas, eller som er godtgjort på et eller annet vis. Med andre ord, teoriene prøves ut gjennom forsøk som er etterprøvbare og kontrollerbare. Hvis ett forsøk viser at teorien ikke gjelder, må den forandres. Teorien skal gjelde under bestemte betingelser, eksperimenter skal kunne kontrolleres og gjentas av andre med samme resultat. Dette gjelder innen naturvitenskap. Innen samfunnsvitenskap gjelder andre krav til teorier. Astrologene hevder at de driver med vitenskap. Siden stjerner og planeter er en del av naturen må vi forutsette at det er naturvitenskapelige prinsipper som skal ligge til grunn for diskusjonen.

Teorien: Astrologi

Astrologi er læren om hvordan himmellegemer påvirker menneskenes liv. De fleste av oss kjenner til astrologien først og fremst gjennom ukebladhoroskopene, platte generelle beskrivelser som vi kan lese høyt og le av i festlig lag. Men mange betaler i dyre dommer for å få stilt sine personlige horoskoper, ut fra fødselsøyeblikket og nøyaktig fødselssted, solas, månens og de forskjellige stjernenes stilling i forhold til hverandre og til deg. Dette bestemmer dine egenskaper og ditt livsløp. En hobbyastrolog sier for eksempel: «Hva gjør deg unik? Planetenes stilling på fødselstidspunkt og sted. Hvor er ascendanten din? Den som forteller hvordan andre oppfatter deg.»

Det er selvfølgelig forskjellig hvor mye folk legger i dette. Noen tror fult og fast på det: alt er lagt i stjernenes makt, alt er forutbestemt. Langt flere tror «litt». Det betyr at de tror stjernene bestemmer noen av karaktertrekkene til en nyfødt baby, og at det er opp til foreldrene å styre oppdragelsen slik at de stjernestyrte evnene blir utnytta og de mindre heldige karaktertrekkene blir bekjempa. Horoskopene kan også, hevder mange, brukes til å forstå deg sjøl bedre, fortelle om dine egne muligheter, og hvilke farer og fallgruver du bør styre unna.

En av forfatterne er etter vestlig astrologi vekt, og kjennetegnes dermed ved sitt lune vesen og sans for ærlighet. Hun strever etter en varig livsbalanse og opphøyer likevektighet til et ideal. Hvis vi derimot skal tro på kinesisk astrologi, der alle som er født i samme år har grunnleggende samme egenskaper, er hun slange, som kjennetegnes ved å være rik på visdom og sjarme, romantisk og dypttenkende, styrt av intuisjon, og med en tendens til intrigemakeri.

Ikke mange tror virkelig på ukebladastrologi. Det oppfattes av de fleste som uskyldig moro. Men i Dagbladet eller på internett kan du se hvor mange som lever av å stille horoskoper, og så kan du begynne å fatte hvor utbredt denne troen er. Hva synes du om dette lille eksemplet fra en som tilbyr sine «vitenskapelige» tjenester på internett:

«Ingenting kan bli mer nøyaktig enn en kalkulasjon på data. Horoskopet du får, tar ikke bare hensyn til planetene og farten disse beveger seg i. Du får også tolkning av lykkepunktet, måneknuter, øst og nordpunkt, viktigste ressursstjerne osv. Pluto bruker f.eks. 247 år og 7 mnd. på sin ferd rundt solen. Vårt horoskop viser dette med 10 min. intervaller.

Astrologer som ikke bruker disse metoder vil bruke timer på å regne ut med tilsvarende nøyaktighet. Enkelte har uttalt at dataprogrammet som ligger til grunn for horoskoptolkningen er blitt et av verdens mest avanserte program for astrologer.»

Stjernene skal altså påvirke mennesket i fødselsøyeblikket. Det som påvirker kan dermed enten være lys eller gravitasjon.

La oss se litt på den første muligheten: Hvis det er lyset, må sola, den nærmeste stjernen, være det viktigste. Om fødselsen foregår om dagen eller natta er vesentlig, og om du blir født bak nedrulla gardiner, bak tjukke vegger eller under åpen himmel, og på hvilken side av jorda. Det siste er jo riktig: blir du født i sør, er sjansen for å bli fattig stor. Vi trenger ikke astrologi for å slå fast det.

Den andre muligheten er gravitasjon, altså tyngdekraft eller tiltrekning mellom ulike himmellegemer. Tiltrekningen mellom babyen og stjernene er ubetydelig. Gravitasjonen mellom jorda og sola er mye viktigere, og mellom dem som er til stede på fødestua. Med hensyn på gravitasjon, så har det større betydning om det er fire eller en til stede på fødestua enn hvilke stjerner som skinner i øyeblikket.

Praksis: Forsøk

Det finnes ingen kontrollerte forsøk som viser at astrologien virker. Derimot finnes mange undersøkelser som tyder på det motsatte. For spesielt interesserte kan vi henvise til stiftelsen Skepsis, som har spesialisert seg på konkret tilbakevisning av ulike former for overtro. Deres internettside http://www.skepsis.no/tema/#astrologi inneholder noen artikler om emnet og en oversikt over de viktigste undersøkelsene av fenomenet.

Et eksempel henta fra ovennevnte nettsted, et kåseri om astrologi av Oddbjørn Engvold, professor i astrofysikk:

«Men», sier astrologen, «forutsigelsene stemmer jo!» Da så! – Nå har det seg så at det er blitt gjort seriøse eksperimenter for å etterprøve akkurat dette med hvor godt forutsigelsene stemmer. Den trolig best kjente undersøkelsen ble lagt opp og utført av en gruppe anerkjente fysikere, statistikere, psykologer, i samarbeid med velrenommerte astrologer. Astrologene uttalte på forhånd at forsøkene var blitt tilrettelagt slik at de ville gi en rettferdig test på horoskopenes holdbarhet. Resultatene fra denne testen er fremlagt og detaljert beskrevet i det internasjonale tidsskriftet NATURE i desember 1985. Kort fortalt var resultatet at treffprosenten i forutsigelsene om menneskers personlighet var den samme som forventet ved ren tilfeldighet. Forutsigelsene viste seg å være totalt verdiløse.» ( http://www.skepsis.no/tema/astrologi/engvoldkaaseri1.html)

Selvfølgelig blir de som lever av spådomskunst etter hvert blir ganske gode menneskekjennere. De ser an folk, vurderer dem i forhold til klær, dialekt, utseende.

Du kan gjøre et enkelt forsøk sjøl: Hvis du er generell nok, kan du stille de flotteste horoskoper! Sånn gjør du: Lag en generell beskrivelse av typen: «Du kan av og til virke bråsint, men innerst inne er du glad i alle mennesker. Du har et pent ytre, men er likevel ikke helt tilfreds med utseendet ditt. Du er glad i det som er pent. Du er svært glad i dyr. Du avskyr urettferdighet. Du liker å omgås mennesker, men føler deg ofte ensom midt i mengden. Du er svært sosial, men dine innerste tanker vil du ha for deg selv. Du er selvstendig, kreativ, men liker godt å arbeide sammen med andre. Du blir oppfattet som lystig, men er også ofte trist.» Sånn kan du fortsette i samme spor. Beskrivelsen bør ta alle forbehold, men helst sånn at det ikke er alt for tydelig. Det må alltid være flest positive egenskaper – ellers kjenner ikke folk seg igjen! Si til vennene dine at du har blitt kjent med en astrolog, og at du har gitt henne deres fødselsdatoer, evt at du har lært astrologi sjøl. Se hvor mange som syns horoskopet passer for dem! Dette kan du gjenta med håndlesing, ansiktslesing, tyding av auraen – enten bare med å se, eller med å kjenne på den med hendene, bevegelse av pendel over kroppen eller hodet osv. Mulighetene er uendelige – det eneste du trenger er noen generelle ord om gode egenskaper, og øvelse så du høres overbevisende ut! Prøv sjøl, så skal du se at det virker!

Stemmer teorien?

Ingen ting tyder på at astrologi virker. Astrologene sier for eksempel: «Når folk hører at dette er mitt yrke, kommer ofte replikken: Tror du på dette? Svaret er: Nei, men jeg ser det fungerer!» Det hele ender altså opp som et spørsmål om tro. Og tro går det egentlig ikke an å argumentere mot. Men når troen blir opphøyd til teori, og til rettesnor for handling, og de troende forlanger å bli tatt alvorlig, så må vi kunne forlange beviser, eller i det minste sterke indisier, som sannsynliggjør teorien.

Forleden år var det forresten noen som fant et nytt stjernetegn: slangebærerens tegn dukka plutselig fram på dyresirkelen, til stor glede for oss, og til fortvilelse for enkelte astrologer: det viste seg altså at det var 13 stjernetegn isteden for 12. Vi hadde blitt lurt i alle år!! De som trodde de var jomfru, var nå plutselig blitt for eksempel løve. Så alle forandra karakter og personlige egenskaper.

Fra spøk til alvor: hvordan stjernetegnene bestemmes er selvsagt et menneskelig verk. Hvorvidt det er 12 eller 13 eller 4 eller 87 stjernetegn er et spørsmål om gruppering og perspektiv. Hvis vi skulle lage stjernetegn i dag, ville vi sannsynligvis ha lagd telefon, bil, fly, datamaskin og kanskje sykkel?

På bildet er stjernetegnet Løven enkelt gjort om til vårt nydefinerte stjernetegn Båten.

Damer og astrologi

Den delen av overtrua som presenterer seg sjøl som alternativ og antiautoritær er som sådan knytta til ventetida. Samtidig er funksjonen at folk blir trukket vekk fra politisk virksomhet og over mot det individuelle. Mystisisme er en privat måte å løse problemer på: I steden for å tro at vi kan endre verden gjennom kollektiv handling, håper mystikerne at stjernenes stilling, linjene i handa eller fargen på auraen vil være grei, og løse alt til det beste for den enkelte. Slike forsøk på å bruke løsninger fra middelalderen, og til og med fra førkristen tid, for å løse vår tids problemer, er ekstremt skadelig for alle opprørere.

Arbeidsløshet, økologiske katastrofer, kjernefysisk trussel, rasisme og vold er materielle betingelser for frykt. I denne situasjonen, der radikale, revolusjonære og feministiske bevegelser ikke er like populære som før, og sosialsimen har lidd et historisk nederlag, må folk finne håp og tro et annet sted. I steden for å forandre verden gjennom samfunnsmessig handling, prøver særlig kvinnene nå å kontrollere den gjennom magi.

Moderne overtro er i stor grad et kvinneproblem. Kvinnebevegelsen har likevel ikke ønsket, turt eller prioritert å gjøre noe med det. Eller skal vi si at det er enda verre: at kvinnebevegelsen flørter med ideer om det urkvinnelige, om kvinners naturlige okkulte opprinnelige egenskaper? Denne tendensen er godt beskrevet i boka «Sjelen som turist» av Bjørg Vindsetmo.

Det finnes til og med en egen retning innen feminismen som baserer seg på hekseri. I Norge er ikke dette så tydelig, men tendensene finnes her også, mest i form av lefling med ideene, og manglende aktiv avstandtagen! For oss med interesse for naturvitenskap og teknikk, er det underlig at natur blir assosiert med overtro heller enn med naturvitenskap!

Noen harde ord til slutt

Overtro er uvitenskapelig og tåpelig, idealistisk og metafysisk og står i motstrid til alt hva vi mener som materialister. Men hva så? Folk må vel få mene hva de vil uten at vi skal komme som tankepoliti og fortelle at alt de tenker er feil? Det skader da ingen om noen tror litt på stjerner eller krystaller? Folk må kunne engasjere seg i hva de vi, – sultne villkatter, burhøns eller astrologi.

Vi mener det er forskjell på å bruke livet på katte- og hønesaken i forhold til astrologi. Vi syns det er tåpelig å bruke livet sitt til forsvar for burhøns så lenge det sitter mange mennesker i bur over hele verden. Men det er ikke skadelig å kjempe for burhøns! Det gjør ikke mennesker dumme! Overtro derimot er et tankesett som gjør folk mindre i stand til å prøve å forandre livet sitt.

Les mer:

• -James Randy er en amerikansk tryllekunstner som har via livet sitt til å kjempe mot overtro, og blant annet stadig vinner rettssaker mot den israelske bløffmakeren Uri Geller (som er særlig kjent for å bøye teskeier med viljekraft). Randy har skrevet flere bøker. De er morsomme.
• -Jon Sandvik: har skrevet boka Moderne overtro. Det er en materialistisk og vitenskapelig bok, som til tider er veldig god. Boka er ikke lett å få tak i.
• -Bjørg Vindsetmo: Sjelen som turist, Aschehoug, Oslo, 1995, er særlig god på renselsesterapier, sjamanisme og andre moderne ting, samt på feministisk overtroisk. Boka preges av at forfatteren er kristen.
• -Bladet Skepsis, gis ut av stiftelsen med samme navn. De har et glimrende nettsted: http://www.skepsis.no/ I denne sammenhengen er http://www.skepsis.no/tema/#astrologi særlig interessant. Det inneholder blant annet noen morsomme artikler og en oversikt over de viktigste kjente vitenskapelige studier om astrologi.
• -Artikkelforfatterne har tidligere hatt en kort artikkel i Rød Ungdoms blad Rebell om overtro. En litt lengre versjon finnes på http://www.hioslo.no/~leiknyo/astro.htm
• -Og for ikke å være urimelige kan vi ta med et par startsteder for dem som vil leite fram mer om overtro på nettet: http://nettvik.no/nettloekka/altnett/ og http://nettvik.no/nettloekka/mystisketaarn/intro/introast.html

---

Vi materialister betrakter religion som «folkets opium», et trøstende løfte om hinsidig løsning på dennesidige problemer, et løfte som også gir den sløvende virkninga opium har på dem som har råd til det virkelige stoffet. Vi betrakter dette som en falsk bevissthet, en ideologi. Som altså bør bekjempes, fordi den er falsk, og fordi den svekker kampen for en bedre verden her i dette liv.

Det er lite som har hatt samme evne til å splitte som spørsmål om tro, og kampen mot religiøse dogmer har ofte skilt de radikale/revolusjonære fra et troende folk. Det er jo ikke folket vi vil bekjempe, men de idéene som hindrer kampen mot den felles fienden. Må vi bekjempe religionene?

Her er noen tankevekkende historiske episoder; Kielland-saka, blasfemidebatten og Arnulf Øverland og Rushdie-saka.

I. Kielland-saka

Alexander Lange Kielland debuterte i 1879 med «Novelletter», og i årene som fulgte utga han en sperreild av bøker, et litterært bombardement som i hovedsak var retta inn mot restene av det gamle samfunnet, mot overlevde institusjoner, forbeinet embetsmannsvelde og hyklerske statskirkeprester. Han sympatiserte med de små i samfunnet, og viste hvordan de blei undertrykt og ødelagt av embetsmannsveldet. Men hans helter var ikke å finne i arbeiderbevegelsen. Kielland skreiv for «den nye tids menn», nemlig de flittige gründerne, småborgere og industrikapitalister som bygde landet, de som faktisk etablerte det Norge vi fortsatt lever i, den moderne kapitalismens Norge. Det han kjempa for, var noe så absurd sjølmotsigende som en kapitalisme med et menneskelig ansikt, der det arbeidende folket hadde så trygge kår at de ikke blei drivi til å gjøre opprør. Bønder, håndverkere og industrireisere var Kiellands helter.

Da Kielland debuterte strålte tre lys over alle andre på den litterære himmelen i Norge: Henrik Ibsen, Bjørnstjerne Bjørnson og Jonas Lie. Vi er opplært til at Kielland var den fjerde i dette selskapet. Og akkurat det er ingen oppfinnelse fra vår tid, det blei ganske tidlig klart at han hørte til der. Både for norske og utenlandske lesere blei det ganske raskt klart at Kielland var en usedvanlig god forfatter. Men hvem kan leve av å skrive bøker i Norge – eller rettere sagt: Hvem kunne leve av å skrive bøker for det lille norske markedet i 1880-åra?

Svaret er at det kunne ingen – og i hvert fall ikke Kielland, som beskreiv seg sjøl som «en korrekt Gentleman med fine Insktinkter og en dadeflri Flip» – han var en «fed Laps» som var vokst opp i overklassen og ikke førte noe nøkternt bondeliv. Kanskje hadde det vært lettere om han hadde tjent penger på oversettelsene, for han blei mye oversatt, men forfatternes rettigheter var ikke regulert, og opphavsmennene blei ikke betalt for oversettelsene. Som Kielland skriver i et brev: «Alt, hvad jeg har skrevet er oversat til tysk og meget til andre sprog hvorved jeg ikke i alt har tjent 2000 kroner. Jeg behøver ikke at paapege, hvad der jo maa falde alle i øinene, at det er uretfærdigt, at en closetmagersvend er beskyttet fra land til land, naar han finder op et nyt laag – ære være ham forresten for det! – medens vi forfattere bare snydes op i stry! – ja det er jo for galt!».

Nettopp for å kompensere for at de ikke fikk inntekter av oversettelsene, hadde Ibsen, Bjørnson og Lie fått diktergasjer av Stortinget. Spørsmålet var ikke spesielt og nytt med Kielland. Det var ikke noe spesielt norsk spørsmål heller. Det foregikk et internasjonalt arbeid for å regulere forfatternes rett til betaling ved oversettelser, som resulterte i at Bern-konvensjonen blei undertegna den 9. september 1886. Men da den kom, undertegna ikke Norge – fordi det var billigere å oversette uten å betale for det! Resultatet var sjølsagt at norske forfattere heller ikke fikk betaling for oversettelser. Først i 1896 slutta det gjerrige Norge seg til Bern-konvensjonen (Sverige først i 1904!).

Kielland var en sverddrager for den nye tid, en utrettelig ridder for det parlamentariske demokratiet og norsk sjølstendighet og en viktig støttespiller for partiet Venstre. I 1884 vant Venstre fram på Stortinget, parlamentarismen blei innført og Venstre fikk regjeringsmakt. Det så ut som tida var inne for Kielland. 24. februar 1885 skreiv Bjørnson og Lie til Stortinget:

«Undertegnede ved af erfaring, at et lidet folks digtere uden formue trænger statsbidrag, hvis de helt skal leve for sin opgave, føre en dertil nødvendig udvikling og hævde livssyn og meninger uafhængig af mængden.

Derfor ansøger vi om statsbidrag for Alexander Kielland. Hans adkomst til den hæder at oppebære digtergage af sit folk forekommer os lige saa sikker, som at det vilde være uretfærdigt, at andre har, hvis ikke ogsaa han faar.»

Venstres iboende splittelse

Saka kan kanskje se opplagt ut? Venstre sitter med makta, og en av partiets fremste våpendragere søker om dikterlønn, støtta av to av de største norske forfatterne. Skulle ikke regjeringa støtte søknaden og stortingsflertallet støtte mannjamnt opp? Men så enkelt var det ikke. Kielland var en varm potet, og regjeringa ville ikke ta i den. Det hang kanskje først og fremst sammen med angrepene han hadde retta mot den hyklerske statskirkekristendommen, spesielt i romanen «Gift» fra 1883.

Stortingets gasjekomité behandla søknaden. Den delte seg, og flertallet var mot. Komitéinnstillinga slutta med å slå fast at sjøl om komitéens medlemmer var uenige, så var det sånn at «alle ere de enige i at anse det betænkeligt, om staten skulde understøtte og med sin anerkjendelse stemple en forfattervirksomhed, som ialfald tildels formenes at staa i modsætning til de inden nationen herskende moralske og religiøse begreber.»

Man kan kalle det smålig og feigt, og i forhold til ytringsfriheten er det ganske ynkelig. Da komitéinnstillinga blei kjent, braket debatten løs i avisene. Stortinget skulle diskutere saka den 10. juni 1885. Galleriet var stappfullt. Høyre hata Kielland. Partiet representerte embetsmennene, maktapparatet, det gamle, alt som Kielland bekjempa med nådeløst vidd og sine skarpeste våpen. Ingen fra Høyre tok ordet, men alle partiets 28 representanter stemte mot.

Partiet Venstre besto av to fløyer, og debatten i Stortinget var en intern krangel mellom disse to fløyene. På den ene sida sto det intellektuelle og borgerlige Venstre, med hovedtyngden i byene. På den andre sida sto det kristne småborger-Venstre med hovedtyngden på Vestlandet, bonde-Venstre. Det var representantene for det norske folket, småbrukere og fiskere med sterk forankring i kristendommen og mange av dem organisert i lavkirkelige sekter. For ikke å utfordre denne motsigelsen holdt Sverdrups Venstre-regjering seg taus. Men denne feige tausheten hindret ikke at Venstre sprakk. 49 av partiets representanter stemte for Kielland, 32 stemte imot. Dermed falt forslaget om dikterlønn med 49 mot 60 stemmer. Motstanden mot Kielland ble målbåret i Stortinget av klokker Edvard A. Liljedahl fra Sogn, og av Lars Oftedal, som var leder av lekmannsbevegelsen på Sør-Vestlandet.

1885 var valgår, og Kielland-saka blei tema i valgkampen. I januar 1886 søkte Bjørnson på ny Stortinget om diktergasje til Kielland: «Det (er) mig en Samvittighedssag at faa vide, om det virkelig er det norske Folks Mening, at en Digter, som ikke har Flertallets religiøse Opfatning, skal savne den Hæder og Hjælp, som et Statsbidrag yder. Valgene maa antagelig nu have bragt Folkets Mening herom frem til Tinget.»

Debatten flammet opp som året før. Gasjekomitéen innstilte også denne gangen på avslag, men mindretallet var større. Spenninga steig. Også denne gangen sto Kiellands forhold til «barnetroen» og «de herskende moralske og religiøse begreber» i sentrum for debatten.

Også denne gangen forholdt Høyre seg taus som graven. Det samme gjorde regjeringa, sjøl om Bjørnson, som ikke var noen hvemsomhelst i den sammenheng, hadde skrivi til Kielland: «Regæringen skal bli nødt til at tale for den; jeg forsikrer dig det. . .» Ledende talsmann for Kielland var grundvigianeren og folkehøyskolemannen Viggo Ullmann. Han var en av Venstres fremste folketalere, og ny på Stortinget fra 1885. Da han i et langt og godt innlegg sa at nettopp fordi han var kristen, ville han gå inn for diktergasje til den ukristelige Kielland, lød det fra galleriet: «Nu tog han stemmer fra Alexander.» Og forslaget falt, med 54 mot 60 stemmer. Kielland fikk aldri diktergasje, og Bjørnson sa fra seg sin.

Nettopp kristendommen var nemlig poenget for motstanderne. Liljedahl sa i 1885: «Han (Kielland) maa vel spotte og gjøre nar om han saa vil, av det som er spot og narreri værd, enten det har gjemt sig under prestkjolen eller under statsraadshatten, enten det findes hos grossereren, hos professoren, amtmanden eller andre, og enten det har forstukket sig i kirken eller paladset, jeg skal ikke klandre ham for det. Men naar han gjør dette, saa maa han ikke – det mener jeg – gjøre det saa, at han bryter ned og ler ut det, som altid har været og endnu er det kjæreste for vort folk, – vor kristenmoral og vor kristentro.» Oftedal, som tidligere hadde forsvart Kielland offentlig, var av samme mening: «I sandhet jeg baade kan og vil overfor et saadant arbeide yde tolerance til det yderste; men glæde mig over det, statsbelønne det og ære det – nei, det kan jeg aldrig.» Til Kielland skreiv han i et brev at dikteren hører til «det bedste og største, vi for tiden har i vort land . . . omfattet med levende interesse og beundring.» Oftedal setter pris på Kiellands angrep på «hykleriet, farisæismen og et ugudeligt selvisk præsteskab», men «De gjør kristendommen selv . . . ansvarlig for disse skader i samfundet og opstiller i modsætning til den kristelige moral en ny der lægger tyngdepunktet i menneskets egen viljekraft og selvbestemmelse, medens vi lægger den i den omvendende og gjenfødende naade fra Gud ved troen paa den opstandne Frelser. . .»

Det norske folket

Fiskere og bønder utgjorde i 1880-åra fortsatt mer enn halvparten av befolkninga i Norge. Det var et folk med demokratiske tradisjoner, men det var et inn i ryggmargen kristent folk. Tilmed opprørerne søkte seg en kristen form, og oppbruddet fra det gamle bondesamfunnets naturalhusholdning skjedde i stor grad i kristne former, gjennom religiøse vekkelsesbevegelser, et maurflittig bedehusmiljø som grunnla håndverk og småindustri. Det var et folk som kjempa for tradisjonelle verdier i et land hvor ressursmangelen gjorde at det føydale samfunnet aldri utvikla stavnsbånd, her overvintra allemannsrett, frie bønder og rester av alltingstradisjonene. Kampen for stemmerett og nasjonal sjølstendighet var også et forsvar for gamle, tradisjonelle rettigheter.

Kiellands (og Bjørnsons) kamp for nye idéer, en ny moral, stilte dem i motsetning til mange av de tradisjonelle verdiene som det norske folket identifiserte seg med. 1880-tallet var en nedgangstid, den verste krisa i Norge til da. I Kielland-biografien sin skriver Tor Obrestad om Stavanger, som Oftedal representerte på tinget: «Nøden var stor blant vanlige mennesker.»

I denne situasjonen er det altså at en diskusjon om forholdet til kristendommen blir sentral for det radikale og intellektuelle Norge. Ikke en diskusjon om nøden, om fattigdommen, om forsvaret for småbønder og fiskere, håndverkere og en voksende arbeiderklasse, ikke en diskusjon om de materielle forholda, men en diskusjon om religion, ekteskap og moral. For dikterne blei kampen for moralen og mot hykleriet det viktigste. Dermed kom de til å stille seg i motsetning til pastor Oftedal og kirkesanger Liljedahl og Venstre-bøndene, nettopp i ei tid da enhet mellom disse kreftene var viktig.

II. Guds Grønne Enger og Guds kjønnsorganer

Omtrent femti år etter Kielland-saka kom saka om «Guds grønne enger» og Arnulf Øverlands foredrag om «Kristendommen, den tiende landeplage». «Guds grønne enger» var et teaterstykke den amerikanske forfatteren Marc Conelly skreiv i 1929 som en fabel, en parafrase over den fattige fargede sørstatsbefolkningas gudstro. Stykket framstiller den kristne gud som en eldre herre i bonjour, en jovial, farget bestefarskikkelse. I USA blei stykket spilt mange steder fra 1930–1934, og mange prester brukte det som grunnlag for sine prekener og oppbyggelser. Men i Europa vakte det strid. I Sverige blei det oppført på Dramaten i Stockholm i 1932, og fra geistlig hold kom det henvendelser til Riksdagen om å gripe inn, fordi stykket angivelig var blasfemisk. Det blei publikumssuksess, kanskje mest fordi nazistene demonstrerte mot forestillinga.

Den 3. november fortalte dagspressa at stykket skulle settes opp på Nationaltheatret i Oslo, oversatt av den kristne forfatteren Ronald Fangen. Tre dager seinere løsnet sogneprest Peder Blessing Dahle en proteststorm, da han i en preken i Gjøvik kirke sa at «I disse dager hører vi til og med at landets nasjonalteater skal gå til den hjerteråhet å opføre et negerskuespill hvor Gud står på scenen i bonjour og med sigarett i munnen, og vi sier Stans råskapen.» Det blei en heftig strid, der biskop Eivind Berggrav forsvarte stykket og mente oppsettinga kunne «bety en vinning» for kristendommen, mens den fundamentalistiske professor Ole Hallesby ved menighetsfakultetet ba teatersjef Halfdan Christensen om å stoppe stykket. Vestlandske Indremisjonsforbund mente at å framføre stykket var å «ha Herrens namn til ap og driva gjøn med det som høgt og heilagt er.» Mange mente det var blasfemisk å framstille Gud på scenen, og her var han jo attpåtil framstilt som neger!

Vel å merke var dette ikke noe spesielt nazistisk standpunkt. Rasismen var helt allment tankegods. Les Stein Kagge lakoniske beretning om en episode fra 1939:

«Da Luncefords orkester besøkte Oslo, var musikerne henvist til Rådhushotellet på grunn av sin hudfarve. Men med Ellington i kjømda fant det unge ORC-medlemmet Esben Aamodt ut at dette nattekvarter ikke var bra nok for hans store forbilde. Følgelig stilte han opp hos Grand-direktøren og anmodet ham om å stille det nødvendige antall værelser til rådighet for de amerikanske musikerne.

Men dreier det seg ikke om negre, da? spurte direktøren.

«Når min far, kinodirektør Aamodt, stiller Colosseum til rådighet for verdens beste jazzorkester, må også Grand kunne åpne sine dører for dem! sa gymnasiasten. Han fikk det som han ville.» (Aftenposten aften 21. oktober 1998. ORC = Oslo Rhythm Club, Norges første jazzklubb. M.F.)

Fargede blei sett på som laverestående mennesker, og å framstille Gud som neger var en hån. Men striden foregikk innafor kirken, mellom forskjellige kristne fraksjoner, og kunne ha forblitt der. Helt til Arnulf Øverland den 21. januar 1933 gikk til motangrep i sitt berømte foredrag i Det Norske Studentersamfund.

Arnulf Øverland, som på det tidspunkt var et framtredende medlem av Mot Dag, gikk bevisst inn for å provosere. Han gikk til frontalangrep – ikke på Hallesby, ikke på dogmatikken, ikke på enkelte standpunkter, men på kristendommen som sådan. I hans polemikk er det ikke mye rom for nyanser. Når store deler av det kristne Norge lar seg forarge av at Gud skal gjøres konkret og legemliggjøres på scenen, starter Øverland foredraget med å drive konkretiseringen til det ytterste ved å snakke om at Gud antakelig må ha innvoller og kjønnsorganer, siden vi er skapt i hans bilde. Nokså raskt går han videre med å omtale nattverden som «Denne vemmelige kannibalske magi». Og så videre og så videre.

Han hadde naturligvis valgt tittelen «Kristendommen, den tiende landeplage» for å provosere. Og det greide han. Hallesby hadde allerede anmeldt ham, politiet satt i salen. Øverland blei tiltalt for blasfemi. Saka kom opp etter en drøy måned, dom falt den 25. mars 1933. Fire av ti lagrettemedlemmer stemte for frifinnelse. Det var én for mye til at Øverland kunne domfelles for blasfemi etter straffelovens paragraf 142, den såkalte blasfemiparagrafen. Lagmann Rolfsen uttalte etterpå at etter hans skjønn var kjennelsen uriktig, og dessuten støtende for den alminnelige rettsbevissthet.

Øverland ga ut foredraget, og i ny utgave i 1968, det året han døde. Det er lærerik lesning. «I denne boken kommer Øverlands retoriske mesterskap og bitende vidd fullt ut til sin rett,» står det på baksida av den siste utgaven, fra 1988. Yngvar Ustvedt sier om foredraget at «Det var meget velformulert og velinformert, logisk og saklig – men fullt av respektløst vidd, sviende sarkasmer, nådeløse utfall mot kirke og prester. Sjelden har det vært holdt maken til foredrag her i landet.» (Arnulf Øverland om seg selv, redigert av Yngvar Ustvedt, Den norske bokklubben 1988). Dette har vært en generell vurdering blant intellektuelle i Norge.

Men det finnes et annet syn. Willy Dahl har i sin bok «Arnulf Øverland. En biografi» pekt på at Øverlands polemikk stort sett er både grunn og billig, og dessuten full av demagogiske knep. Vel var han vittig og velformulert og mange av formuleringene hans kan nok kalle på latteren. Men de oppmuntrer ikke akkurat til tankevirksomhet. En sitter igjen med det inntrykk at det var viktigere for Øverland å nagle motstanderen til skampælen (eller «vinne debatten») enn å fremme kritisk tenkning og komme fram til sannheten.

Øverlands «seier»

Øverland oppsummerer rettssaka som en seier. Ja, han blei jo frikjent, så vidt det var. Han skriver: «Hva jeg i første omgang har oppnådd, er altså, at straffelovens §142 er mortifisert, den er funnet død og maktesløs at være.»

Men året etter vedtok Stortinget en skjerping av paragrafen. Ordlyden «Den som offentlig driver spott med eller forhåner noen trosbekjennelse hvis utøvelse her i riket er tilstedt», blei endra til «Den som på en krenkende eller sårende måte viser ringeakt for noen trosbekjennelse. . .», en vagere og mer omfattende formulering som uttrykkelig blei vedtatt for å hindre slike feilaktige frifinnelser som i saka mot Øverland. «Var så denne rettssaken en seier for åndsfriheten i vårt land?» spør Carl Hambro i sin Øverland-biografi fra 1984, og svarer: «Det kan man knapt si.» Men Øverland hadde jo vært provosert, og foredraget var et ledd i kampen om «Guds grønne enger», som var en kamp for ytringsfriheten. Ja, og det Øverland oppnådde var å samle og styrke fronten mot oppføringa av stykket, han oppnådde at stykket blei ensbetydende med blasfemi, og det blei stoppa etter trusler fra Stortinget om økonomiske represalier mot teatret (forslagsstiller var Høyres C. J. Hambro). I debatten hadde Bondepartiets Jens Hundseid foreslått at Stortinget skulle innføre forbud mot å framstille Gud på scenen. Øverlands innsats for retten til å håne Gud ga altså reaksjonen vind i seilene.

Men la oss løfte blikket litt for å få perspektiv. 1933 var et historisk toppår for arbeidsløsheten i Norge. Sosialdepartementet anslo arbeidsløsheten til mellom 150.000 og 170.000. Arne Stai skriver i sin viktige bok «Norsk kultur- og moraldebatt i 1930-årene»:

«Landets kommuner arbeidet med sprengte budsjetter og holdt liv i sine forsorgsunderstøttede ved hjelp av Justisdepartementets kostholdsregulativ og de omreisende matbiler på bygdene. De norske fiskerier slo dertil feil i 1933, og statsmyndighetene mottok jevnlig bønner om hjelp til de verst rammede. Da den nye venstreregjering i mai foreslo ytterligere 1,5 millioner kroner til arbeidsløshetens bekjempelse, fant både Høyres og Bondepartiets tingmenn at dette beløp var for høyt. Den tidligere statsråd i bondepartiregjeringen hevdet standhaftig parolen om søndagsstillhet i Sosialdepartementet ved å stemme imot bevilgningen på de premisser at departementet ikke ville kunne få brukt opp pengene på det inneværende budsjettår.»

Mot bakgrunn av denne norske nøden, og den internasjonale reaksjonens aggressive frammarsj, får Øverlands korstog en vemmelig bismak. En uke etter at Øverland holdt sitt foredrag ble Hitler innsatt som tysk rikskansler, og en måned seinere brant Riksdagen i Berlin. Samtidig med at Stortinget truet «Guds grønne enger» vekk fra Nationalteatrets spilleplan, startet de tyske nazistene sitt oppgjør med tidens «entartete Kunst».

De norske intellektuelle kjempet en drabelig kamp for retten til å håne. Men det var ikke alle som satte pris på dette. Martin Tranmæl skreiv i en leder i Arbeiderbladet den 27. mars: «Vi deler ikke Øverlands synsmåter. Men han må ha den samme rett til å hevde sin mening som Hallesby og hans disipler. Det som støter oss i Øverlands antireligiøse agitasjon er hans mangel på respekt for andre og hans bedske fremstillingsmåte.» (Sitert etter Leif Longum: Drømmen om det frie menneske».)

Som Johan Nygaardsvold pekte på i Stortinget, var det viktigere spørsmål som sto på dagsordenen i Norge enn kampen mot kristendommen. Men disse viktige spørsmåla, kampen mot arbeidsløshet og nød, kampen for enhet mot reaksjonen og kapitalen, blei hindra av at de intellektuelle ødslet sine krefter på en skinndebatt som hadde lite med virkeligheten å gjøre. Stai oppsummerer:

«Agitasjonen mot å fremstille Gud Fader på scenen fikk (…) økt næring og kraft gjennom Øverlands foredrag, og ved sin persiflasje og dogmatiske rasjonalisme utesket Øverland de bibeltro kretser til ved straffelovens hjelp å gjøre den slags blasfemier vanskeligere for fremtiden. (…) Utvilsomt var det så at den kultur-radikale krets som applauderte Øverlands provokasjoner av de religiøse forestillinger, var meget snever og uten kontakt og solidaritet med det arbeidende – og arbeidsløse – norske folks flertall. Den radikale intelligens’ arroganse og isolasjon gjorde det lett å oppfanatisere en folkemening der det sosial-kristelige moment var den drivende impuls.»

Øverland bekrefter for såvidt dette når han skriver: «Jeg har holdt et foredrag – i den hensikt å medvirke til å befri folk for et system av vrangforestillinger, som er direkte skyld i det meste av den nød, av den råskap, av den blodige elendighet, som de siste to tusen års historie forteller om, og som fremdeles danner den vesentligste hindring for menneskenes kulturelle og sosiale fremskritt.»

Han er altså uforfalsket idealist. Kristendommen, «et system av vrangforestillinger», er årsaken til nød og elendighet. Det er ikke føydalismen og kapitalismen, ikke undertykking, utbytting og imperialisme, det er de fryktelige idéene. Denne måten å tenke på er dessverre altfor typisk.

III. Satans vers

Salman Rushdie er engelsk forfatter, født 1947 i India og oppdratt som muslim. Politisk befinner han seg på venstresida, en radikaler. Som Øverland. I 1988 ga han ut romanen «Sataniske vers», der han diskuterer religion, særlig islam, og håner Gud og Profeten på en måte som må oppfattes som blasfemisk av alle muslimer. At det er gjort bevisst, er det liten grunn til å diskutere. Kanskje mener Rushdie, som Øverland, at det er de troendes idéer og tenkemåter som fører til nød og elendighet.

Men Rushdie lever i en farlig verden. De religiøse formene er dekke for mange politiske behov, og islam er en mer aktiv kraft i den politiske verden enn kristendommen var på Øverlands tid. For Ayatollah Khomeini var det viktig å vise den islamske verden at det fundamentalistiske presteskapet i Iran var i stand til å handle mot de vantro i Vesten, og han utstedte en fatwa mot forfatteren og hans hjelpere. William Nygaard i Aschehoug er blant dem som har fått erfare dette, ettersom han er en av dem som har overlevd. Ikke alle har gjort det.

Rushdie trudde sikkert at han som engelsk forfatter bosatt i London var trygg. Han hadde nok ikke ventet å måtte leve ti år i dekning og med politibeskyttelse. Men han visste jo at blasfemi var en dødssynd i islam, som i mange andre religioner, for eksempel i kristendommen. I 3. Mosebok står den formulert slik: «Og den som bespotter Herrens navn, skal dødes, hele Menigheden skal stene ham; saavel den Fremmede som den Indfødte skal stenes, naar han bespotter Navnet.» (3. Mos. 24:16) I Christan Vs Landslov, som ikke er fra middelalderen, men fra det «opplyste» eneveldet på slutten av 1600-tallet, lyder blasfemiparagrafen slik: «Hvem som overbevises at have lastet Gud eller bespottet hans hellige Navn, Ord og Sacramenter, hannem skal Tungen levende af hans Mund udskjæres, dernest hans Hoved afslaaes og tillige med Tungen settes paa en Stage.»

I Vesten har fatwaen mot Rushdie ført til en omfattende kamp for ytringsfriheten, for Rushdies rett til å skrive og gi ut boka. Dette er sjølsagt bra. Denne kampen styrker ytringsfriheten. Det er trolig at denne kampen også har gjort det vanskeligere å benytte blasfemiparagrafen i Norge, fordi den ikke blei benytta mot Rushdies bok. (I parentes må det nevnes at påtalemyndigheten har vurdert å bruke den to ganger i moderne tid: mot Tramteatrets forestilling «Det går alltid et korstog» og mot Eva Ramms roman «Elskeren Jeshua», som framstilte Jesus som homofil. Paragrafen har altså ikke vært død og maktesløs, slik Øverland ga uttrykk for.) Arbeiderklassen og de undertrykte vil alltid være tjent med størst mulig ytringsfrihet, fordi det letter kampen mot undertrykkinga.

Men når vi er enige om at Rushdie har rett til å mene det han vil og skrive det og gi det ut, så må vi stille spørsmålet om hva han ønsker å oppnå, og om det var fornuftig å skrive en blasfemisk roman. Har Rushdies handling gitt et resultat som svarer til hensikten?

Romanen stiller spørsmål ved dogmer og absolutter, den lar godt og ondt forvandle seg til sin motsetning. Men hvis Rushdies hensikt var å få folk til å tenke, bryte med dogmene og de absolutte oppfatningene for på den måten å svekke den islamske fundamentalismen – kan man da si at han har nådd sitt mål? Hvis målet var å styrke opposisjonen mot presteskapet i Iran – har han hatt hell med seg? Hvis målet har vært å hjelpe folkene i muslimske land til ei bedre framtid, mot undertrykking og utbytting – kan man da si at boka har vært vellykket?

Konflikten rundt «Sataniske vers» har styrket det fundamentalistiske presteskapet både i Iran og i andre muslimske land, den har vært nyttig for dem som ønsker å gjøre islam og troende muslimer til hovedfienden i et spill som går ut på å kontrollere oljen og landområdene i Midt-Østen. Spør en vanlig hvit nordmann om hva han forbinder med islam. Ti mot en på at han vil assosiere fatwaen mot Rushdie, et svartkledt presteskap, intoleranse og mangel på ytringsfrihet. Bare et forsvinnende mindretall vil huske at islam bevarte den antikke kulturen for verden gjennom middelalderens kristne mørke, og dessuten har gitt uunnværlige bidrag til vår felles vitenskap og kultur. Sånn har boka og konfliktene rundt den istedenfor å frigjøre folks tenkning, bidratt til å styrke fordommene og definere konfliktene i verden som en konflikt om religion, til å fordype skillelinjer som splitter og svekker kampen mot imperialismen.

Venner og fiender

Disse tre episodene, som ved en tilfeldighet er plassert i historien med omkring femti års mellomrom, peker alle på det helt sentrale spørsmålet for alle som vil forandre virkeligheten: «Hvem er våre venner, og hvem er våre fiender?»

Det er her de intellektuelle blasfemene går vill, når de retter angrepet mot alle religiøse mennesker eller alle som bekjenner seg til en bestemt religion. Også Kielland, som riktignok ikke var blasfem (til det var han for seriøs), formet angrepet sitt sånn at han rammet sitt eget folk. Det blei oppfatta som et angrep på deres tro og moral, og førte til en splittelse mellom Kielland og de kreftene som kunne ha støttet ham i Stortinget, krefter som hadde de samme interessene som ham av parlamentarisme, demokrati, flid, foretaksomhet og industrialisering. Ved å alliere seg med dem kunne Kielland kanskje også ha oppnådd å endre det religiøse synet deres? I hvertfall greide han det ikke ved å angripe dem.

Hvem kan forsvare ytringsfriheten om ikke folket gjør det? Hvem kan stoppe reaksjonen på frammarsj, hvem kan stagge den livsfiendtlige og dogmatiske fundamentalismen, om ikke folket? Når Øverland angriper kristendommen som sådan, når Rushdie håner islam som sådan, angriper de de troende undertrykte, graver grøfter på feil sted, skjerper gærne motsigelser, isolerer seg sjøl fra den eneste krafta som kan endre verden, splitter folket og tjener dermed reaksjonen.

For Quisling, for Bondepartiet og Høyre var Øverlands blasfemi velkommen, det ga dem anledning til å rykke fram. For Ayatollahene og de fundamentalistiske undertrykkerne har Rushdies bok gitt mulighetene til å foreta et framstøt og forsterke sin egen posisjon. For den vestlige imperialismen har den gjort det lettere å framstille islam som hovedfienden, og dermed å føre krig i Midt-Østen.

Spørsmålet er åpenbart: Hvem er venner og hvem er fiender? Det å kritisere religion er en politisk handling. Da blir det viktig å analysere hvem som er venner og fiender. De religiøse er ikke fienden. Tvert imot er det faktisk sånn at de religiøse ofte er våre aller nærmeste venner. De er arbeidere og bønder, undertrykte masser. Religion er folkets opium – for å holde ut tilværelsen, undertrykkelsen, kan det være nødvendig å ty til religiøse forklaringer, fordi de er det eneste alternativet som står åpent. Likevel er de djupt religiøse bøndene i Afghanistan, i Colombia, i Sør-Italia eller Setesdal, de troende arbeiderne i Salt Lake City eller på Rena våre allierte. De er det folket som må ta makta, som må skape framtida, det reelle, virkelige folket, som utgjør et håp om en bedre framtid. Det er de som må drive gjennom alle endringer til det bedre. Uten dem finnes det ingen framtid. Uten dem kan alle forsøk på progressiv utvikling ikke komme noen vei.

IV. Sagan

Heldigvis finnes det mange eksempler på en religionskritikk som ikke slår mot alle troende. La oss se på ett av dem.

Den amerikanske astrofysikeren Carl Sagan startet sin karriere med å studere klimaet på Venus og Mars. Han var materialist, skeptiker og en urokkelig ateist, som brukte mye tid og krefter på å bekjempe overtru i alle former. For oss blei han kanskje mest kjent gjennom den storslagne TV-serien «Kosmos», som var den største satsinga noensinne på å popularisere naturvitenskapen. Serien gjorde Sagan til superkjendis, og ga ham en uovertruffen kontakt med publikum som så programmene, leste artiklene og bøkene hans, hørte foredragene, stilte spørsmål og diskuterte. Sagans legendariske evne til å popularisere skyldtes jo nettopp at han kjente vanlige folk, han visste hvordan de tenkte og uttrykte seg.

Seinere engasjerte Carl Sagan seg i kampen mot atombomben og Reagans stjernekrigsprogram, han var med i den gruppa av vitenskapsfolk som analyserte de ødeleggende virkningene en atomkrig ville ha på klodens livsmiljø, og lanserte begrepet atomvinter. Og han gikk videre med forskning rundt klimaendringene og kampen for å bevare miljøet på vår «pale, blue dot», den bleike, blå prikken i Universet som vi bor på. I denne kampen tok han initiativ til og greide å etablere et samarbeid mellom framtredende forskere og verdens religiøse ledere, for å unngå et ødeleggende skille mellom vitenskap og religion.

To verdener: Tro og viten

Carl Sagan døde av en form for ryggmargskreft i desember 1996. Da han lå sjuk blei det bedt for ham i mange slags religiøse forsamlinger på mange steder i verden. Det sier mye om det samarbeid han greide å oppnå med religiøse kretser og den toleranse og respekt han viste mennesker han var uenig med. Heller ikke disse bønnene hjalp. Carl Sagan døde med en klippefast tro på at det ikke finnes noen gud eller noe liv etter dette, at døden er en avslutning og en oppløsning. Men hans standpunkt om at religion og vitenskap hører til i to verdener, den ene dreier seg om tro og den andre om viten, og at det ikke behøver å være noen konflikt mellom dem, kan være et fornuftig utgangspunkt. Idéene er speilbilder av den materielle verden. Vår oppgave er å endre den materielle verden. Idéer som ikke direkte står i veien for en slik endring, er det neppe noen grunn til å gå til frontalangrep mot. Er det ikke heller grunn til å tro at de vil endre seg når verden endrer seg? De fleste religiøse mennesker har nøyaktig samme interesse av å endre verden som du og jeg. Så vi må altså ha dem med oss, dersom vi skal få til noen virkelig endring.

---

Fra Carl Sagans nest siste bok

«Den viktorianske statistikeren Francis Galton hevdet at under ellers like vilkår, burde britiske monarker være svært langlivede, fordi millioner av mennesker verden over daglig stemte i den dyptfølte mantraen «Gud bevare dronningen» (eller kongen). Likevel påviste han at hvis de skiller seg ut på noen måte, er det ved å ikke leve så lenge som andre medlemmer av den velstående og forkjælte aristokratklassen. Titalls millioner mennesker ønsket offentlig i fellesskap (sjøl om de ikke akkurat ba) at Mao Zedong skulle leve «i ti tusen år». Nesten alle i det gamle Egypt formanet gudene til å la farao leve «evig». Disse kollektive bønnene slo feil. Det at de ikke virket utgjør data.

Sjøl om det aldri så lite skjer med vilje, går religionene inn på vitenskapens område når de kommer med utsagn som kan testes, om det så bare er i prinsippet. Forutsatt de ikke kan tvinge folk til å tro, kan religionene ikke lenger unngå utfordringer når de kommer med forsikringer om virkeligheten, så lenge de ikke erobrer den verdslige makta.

Dette har i sin tur gjort noen tilhengere av noen religioner rasende. Fra tid til annen truer de skeptikere med de verst tenkelige straffer. (…) Sjølsagt blir mange religioner, som er opptatt av andakt, ærefrykt, etikk, ritualer, fellesskapet, familien, veldedighet og politisk og økonomisk rettferdighet, ikke på noen måte utfordret av vitenskapens resultater, men snarere oppløftet. Det er ikke nødvendigvis noen konflikt mellom vitenskap og religion. På ett nivå deler de tilsvarende og samstemmende roller, og hver av dem trenger hverandre. Åpen og livlig debatt, til og med signing av tvil, er en kristen tradisjon som går tilbake til John Miltons Areopagitica (1644). Noe av hovedstrømmen i kristendommen og jødedommen omfatter og tilmed foregrep iallfall en del av den ydmykhet, sjølkritikk, den fornuftige debatten og det å sette spørsmål ved den etablerte sannheten, som det beste av vitenskapen tilbyr. Men andre sekter – som noen ganger kalles konservative eller fundamentalistiske, og i dag ser de ut til å være for oppadgående, mens religionenes hovedstrømninger nesten er uhørlige og usynlige – har valgt å ta kampen opp på spørsmål som kan motbevises, og har derfor noe å frykte fra vitenskapen.

De religiøse tradisjonene er ofte så rike og mangesidige at de byr på rikelige muligheter for fornyelse og revisjon, særlig når deres hellige bøker kan tolkes metaforisk eller allegorisk. Det finnes altså et nøytralt område hvor man kan bekjenne tidligere feil, slik den romersk-katolske kirken gjorde da den i 1992 erkjente at Galileo hadde rett allikevel, at Jorda dreier rundt Sola: Tre hundre år for seint, men ikke desto mindre modig og svært velkomment. Den moderne romerske katolisismen har ikke noe utestående med Big Bang, med et univers som er noe sånt som 15 milliarder år gammelt, med at de første levende organismene oppsto av førbiologiske molekyler, eller med at mennesker utvikla seg fra apeliknende forfedre – skjønt den har spesielle oppfatninger om «besjelingen». De fleste av retningene innafor hovedstrømmen av protestantisme og jødedom inntar samme solide standpunkt.

I teologiske diskusjoner med religiøse ledere spør jeg ofte hvordan de ville reagere dersom et sentralt trekk i deres tro ble motbevist av vitenskapen. Da jeg stilte dette spørsmålet til den nåværende, fjortende, Dalai Lama, svarte han uten å nøle slik som ingen konservative eller fundamentalistiske ledere gjør: I så fall, sa han, måtte den tibetanske buddhismen endre seg.

– Sjøl om det er et virkelig sentralt trekk, spurte jeg, – som (jeg lette etter et eksempel) reinkarnasjonen?

– Sjøl da, svarte han.

– Men, la han til med et glimt i øyet, – det vil bli vanskelig å motbevise reinkarnasjonen.

Det er klart Dalai Lama har rett. Religiøse lærer som er skjermet mot å bli motbevist har liten grunn til å bekymre seg om vitenskapens framgang. Den store idéen mange religioner har felles om en skaper av Universet, er en slik læresetning – like vanskelig å bevise som å motbevise.

Moses Maimonides (jødisk filosof, 1135–1204. M.F.) hevder i sin «Veiledning for de rådville», at gud bare virkelig kan kjennes hvis det foregår et fritt og åpent studium av både fysikk og teologi (I,55). Hva ville hende hvis vitenskapen påviste at Universet var uendelig gammelt? Da måtte teologien revideres alvorlig (II, 25). Dette er i virkeligheten den eneste tenkelige oppdagelsen vitenskapen kan gjøre som kan motbevise at det finnes en skaper – fordi et uendelig gammelt univers aldri ville ha blitt skapt. Det ville alltid ha vært der.

Det finnes andre doktriner, interesser og behov som også bekymrer seg for hva vitenskapen vil oppdage. Kanskje, foreslår de, er det best å ikke vite. Hvis det viser seg at menn og kvinner har forskjellige arvelige tilbøyeligheter, vil ikke dette da bli brukt som unnskyldning for at de førstnevnte undertrykker de sistnevnte? Hvis det er en genetisk komponent i volden, kan ikke det da rettferdiggjøre at en etnisk gruppe undertrykker en annen, eller tilmed forebyggende innesperring? Hvis mentale sjukdommer bare er hjernekjemi, vil ikke det få alle våre forsøk på å beholde et grep om virkeligheten eller å være ansvarlige for våre handlinger, til å rakne? Hvis vi ikke er et spesielt håndarbeid av Universets skaper, hvis våre grunnleggende moralske lover bare er oppfunnet av feilbarlige lovgivere, vil ikke det underminere vår kamp for å opprettholde et ordnet samfunn?

Jeg foreslår at i hvert av disse tilfellene, religiøst eller verdslig, har vi det mye bedre hvis vi kjenner den beste mulige tilnærming til sannheten, og hvis vi beholder en klar oppfatning om de feil vår interessegruppe eller vårt trossystem har begått i fortida. I alle tilfelle er de innbilte dystre følgene av at sannheten blir kjent i sin fulle bredde overdrevet. Og dessuten, vi er ikke kloke nok til å vite hvilke løgner, eller engang hvilken skyggelegging av kjensgjerningene, som virkelig kan tjene et høyere sosialt formål, særlig i det lange løp.»

(Teksten er slutten av kapitlet, «Newtons søvn», i Carl Sagans nest siste bok, «The Demon-haunted World, Science as a Candle in the Dark», der han diskuterer forskjellige typer tro/overtro og forsvarer et vitenskapelig livssyn og en vitenskapelig metode.)

 

---

«Eit spøkelse er på ferde i Europa», skreiv Karl Marx og Friedrich Engels i 1848, og tenkte på kommunismen. Nå om dagen verkar det som det meir er islamismens ektoplasma som sender skjelverier gjennom eit oljesugent Wall Street og gir løfte om framtidige jobbar for NATOs Ghost Busters.

Venstresida og arbeidarrørsla i vår del av verda er stilt overfor eit dilemma: Korleis forholda seg til denne kraftige islamske «fundamentalistiske» rørsla, som ser ut til å ha tatt monopol på å uttrykka folkeleg misnøye med materielt elende, autoritære regime og utanlandsk økonomisk, militær og kulturell dominans i den islamske verda?

Denne artikkelen er to kapittel frå eit heftet: Dei andre sitt opprør. Kapittel 1 gir eit kort riss av utviklinga av islam som politisk alternativ, med særleg vekt på hovudkravet til islamistane: innføring av den heilage loven, Sharica, som gjeldande lov. Kapitela (2 som vi ikkje trykker her) og 3 drøftar korleis me best kan forstå bakgrunnen for den sterke oppslutninga islamistane vinn i dag.

Kapittel 1: Guds lov skal rå

Kva står eigentleg islamismen for?

Fyrst av alt må me gjera klart: kven er det me snakkar om? I dette heftet brukar eg uttrykk som islamistar og den islamistiske rørsla slik at det femnar om dei som oppfyller følgjande krav:

1) Dei refererer til seg sjølv som ein del av den islamske (eller islamistiske) rørsla (al-haraka al-islamiyya).

2) Dei krev ein islamsk stat. Det som gjer ein stat islamsk er framfor alt at han skal styrast etter Sharica, Guds lov for menneskas liv på jorda, slik han er gitt oss gjennom den bodskapen profeten Muhammad fekk openberra.

3) Dei organiserer seg i sosiale og politiske rørsler for å oppnå dette målet.

Etter denne definisjonen kan islamismens historie førast tilbake til danninga av «Foreninga av muslimske brør» i Egypt i 1928. Grunntanken til stiftaren, Hasan al-Banna, var at problema i dei islamske samfunna skuldast at styret var blitt verdsleggjort, og ikkje lenger bygde på islam. Det sentrale kravet var derfor at Sharica, den islamske loven bygd på Koranen og Sunna (tradisjonen om livet til Profeten), måtte gjeninnførast på alle felt av samfunnslivet. Etter ein tidleg propagandafase, blei Dei muslimske brørne ein masseorganisasjon og ein sentral politisk faktor i Egypt frå 40-talet av.

Under Nasser-regimet (1952-70) blei Dei muslimske brørne hardt undertrykt. Organisasjonen blei forbode, tusenvis av medlemmer fengsla, og fleire av leiarane blei hengde, skulda for forsøk på å styrta Nasser. I fengsel utvikla ein av dei gjenverande leiarane, Sayyid Qutb, ideane til al-Banna i meir radikal retning. Han hevda at det i land som Egypt var inntrått ein ny tilstand av Jahiliyya. Dette omgrepet syner i islamsk terminologi til ein tilstand av heidensk uvitenheit som herska i Arabia frå Muhammad fekk sine åpenbaringar frå Gud. Qutb sjølv blei avretta i 1965, men då Sadat slapp dei fengsla islamistane ut tidleg på 1970-talet, danna Qutbs idear utgangspunkt for ytterleggåande grupper som erklærte krig mot dei rådande statsinstitusjonane. Eit typisk døme er den såkalla «Takfir wal-hijra»-gruppa under leiing av Shukri Mustafa, som blei avretta i 1978. Dei erklærte samfunnet for å vera vantru, og ønska å trekka seg tilbake frå det for å bygga eit sant islamsk samfunn. Sidan skulle dei komma tilbake og erobra makta. Ei anna av desse gruppene var Jihad som tok livet av Sadat i 1981.

Undertrykkinga i Egypt under Nasser førte elles mange tilhengarar av Dei muslimske brørne i eksil i ulike arabiske land. På 50-og 60-talet bidro dette til at rørsla spreidde seg til land som Jordan, Syria, Tunisia og Sudan.

Etter at den arabiske nasjonalismen fekk ein avgjerande knekk gjennom nederlaget for Israel i 1967, fekk islamismen for alvor vind i segla utover på 70- og 80-talet. Nederlaget demonstrerte for mange at dei nasjonalistiske regima ikkje var i stand til å forsvara landa mot sionistane med vesten i ryggen. Samstundes var utviklingspolitikken til Nasserregimet i ferd med å møta veggen. Når seinare regime opna dørene for vare- og kapitalimport for vesten betra vilkåra seg ikkje for det store fleirtalet, derimot blei dei synlege sosiale skiljene dramatiske ettersom overklassen og eit sjikt av nyrike ope demonstrerte sin overflod. Dei sosiale spenningane auka, det same gjorde hatet mot oversvømminga av vestlege varer og vestleg kultur. Alt dette skapte rik grobotn for ei islamsk rørsle som appellerte til stolthet over eigne kulturelle tradisjonar og andelege verdiar.

I andre delar av den islamske verda skjedde det parallelle utviklingar. I India/Pakistan utvikla Abul-Ala’ al-Mawdudi frå 40-talet av eit program for det ideelle islamske samfunnet med Sharica som grunnlov og oppretta ein politisk organisasjon, Jamaat-e Islami for å slåst for dette. Ein shica-variant var Khomeinis skrift Vilayet-e faqih, eit bilete av eit samfunn der dei leiande skriftlærde skulle styra i kraft av sin innsikt i Guds lov.

Medan Mawdudi og Khomeini stort sett hadde ei konservativ haldning til dei sosiale skiljene i samfunnet, fanst det meir radikale haldningar til sosial endring hjå ideologar som Ali Sharicati i Iran og Mahmud Taha i Sudan. Desse siste var samstundes mykje meir opne for at den islamske bodskapen måtte tolkast i høve til dei aktuelle problema i samtida. Særleg Taha inntok og ei radikal haldning til kvinnas stilling i samfunnet. Tunisiske islamske leiarar som Rashid al-Ghannushi står i ei mellomstilling her, med ein ortodoks profil, men samstundes med eit sterkt engasjement i fagrørsla og viljug til å setja kvinnas stilling under debatt.

Under inntrykket frå m.a. den iranske revolusjonen har eit nytt element blitt tilført den islamske rørsla på 80-talet i form av tidlegare marxistar, som Adil Husayn i Egypt og palestinaren Munir Shafiq.

I dag sit islamistar ved makta i Iran og i Sudan, der Dei muslimske brørne gjennom Den nasjonale islamske fronten er den dominerande krafta bak militærregimet. I viktige land som Algerie, Egypt og Jemen, er dei den dominerande opposisjonskrafta mot sitjande regime. Blant palestinarane utfordrar islamistane i Hamas den sekularistiske PLO-leiinga. Også i land som Jordan, Irak, Tunisia og Marokko er tilsvarande grupper sentrale i opposisjonen. Det same gjeld ikkje-arabiske land som Pakistan og Bangladesh. Afghanistan blir styrt av ein brokete allianse der ulike islamistgrupper dominerer, rett nok i intens indre konflikt. Islamistgrupper har også begynt å reisa hovudet i dei tidlegare sovjetiske republikkane i Sentral-Asia.

Guds lov

Det sentrale kravet til islamistane er altså at den islamske Loven, Sharica, skal bli gjeldande lov på alle felt av samfunnslivet, inkludert økonomi og politisk styring. Slik dei ser det har Gud ein gong for alle gitt dei lovene menneska har å følgja. Å tillata menneske å laga lovar vil seia å setja menneske på line med Gud. Dessutan svekkjer det tryggleiken til individa ved at dei blir avhengige av lunene til dei som til ei kvar tid har makta. I ein del av verda som i tallause generasjonar berre har kjent despotiske herskarar, militærregime eller eittpartistatar, vinn desse argumenta djup gjenklang i folks erfaringar.

Basert på ideen om lovgiving som Guds privilegium, erklærer nokre islamistar at dei er imot demokrati, sidan demokratiet er eit system som legg suvereniteten og derfor også retten til å gi lovar til folket. I seg sjølv seier dette likevel lite om desse islamistanes syn på styringsformer, slik me skal sjå. For kva er det alternative islamske systemet for å gi lover i praksis?

Sharica er ikkje ei lovbok på line med Norges Lover. Han er bygd på Koranen og på Profetens føredøme slik det er nedteikna i forteljingane (entall: hadith og flertall: ahadith) som er brakt vidare om kva han gjorde og sa medan han levde. Desse hadithane er kollektivt kjent som Profetens Sunna, og innafor sunni-islam (av Sunna) finst det seks samlingar som er rekna som autoritative.

Tradisjonelt var Sharicas funksjon avhengig av det fanst eit sjikt av lærde menn (culama) som var spesialistar i å tolka Loven. Dei kom med fråsegner om kva Loven sa i ulike saker (fatwaar) og dei fungerte som dommarar. Desse lovekspertane, på arabisk kalla fuqaha, utleia den korrekte avgjerda i konkrete saker på basis av visse prinsipp som var fullt utvikla på nihundretalet:

I saker der Koranen eller Sunnaen ikkje gav noko utvitydig svar, gjekk dei fram ved hjelp av analogislutningar. Dei leita altså etter saker som likna den aktuelle, der dei heilage skriftene gav klare regler. Slik kunne til dømes forbodet mot å drikka vin utvidast til å gjelda alle rusmiddel.

Det fanst også eit prinsipp kjent som ijmac (konsensus). I følgje ein hadith skulle Profeten ha sagt at «mine tilhengarar vil aldri bli samde om noko som er feil». Dette blei tolka slik at om heile samfunnet av truande, eller i det minste alle fuqaha, var samstemte om korvidt ein viss praksis var lovleg eller ulovleg, så galdt dette som ei rett tolking av Sharica.

Det er to viktige punkt å merka seg når det gjeld korleis dagens islamistar praktisk ser for seg innføringa av Sharica som gjeldande lov i dagens samfunn. Desse punkta syner at ein ikkje kan rekna dei islamistiske rørslene som ein rein konservativ, tradisjonalistisk reaksjon:

-Kodifisering

Tradisjonelt var Sharica det me har skildra over: lærde ekspertar som tolka dei heilage skriftene i tråd med visse prinsipp og med støtte i ein enorm litteratur av tidlegare tolkingar og kommentarar som var produsert av forgjengarane denne ned gjennom hundreåra. I Saudi-Arabia er dette offisielt lovsystemet også i dag – det finst i prinsippet ikkje lover som staten har vedtatt. Men dei moderne islamistane ser annleis på det. For dei inneber det å innføra Sharica ein prosess der ein formulerer moderne skrivne lover, men basert på prinsippa frå Koranen og Sunnaen. Dette er eit viktig punkt, sidan skrivne lover gir større forutsigbarhet i rettsvesenet og i handhevinga av loven generelt, men ikkje minst fordi det vil seia at ei eller anna gruppe av menneske må ta avgjerder når det gjeld den konkrete utforming av paragrafane i slike lover.

Spørsmålet er sjølvsagt kven, og generelt er svaret frå islamistar i land som Egypt, Tunisia, Algerie at dette må utførast av ei folkevalt forsamling. Culama må spela ei viktig rolle, anten som medlemmer av forsamlinga, eller gjennom eit kontrollorgan, som skal sikra at det forsamlinga vedtek ikkje er i strid med Loven. Men det er ikkje eit allment syn at dei skal ha noko monopol over denne lovgivinga, eller lovtolkinga, som islamittane foretrekk å kalla henne. (Nokre omtaler denne prosessen som «lovgiving av andre orden»).

-Ijtihad

Så blir spørsmålet: kor stort rom skal ei vald forsamling av lovgjevarar ha til å tolka Loven. Skal dei kopiera dei gamle ekspertane eller har dei retten til å gjera eigne nytolkingar? Dette er knytt til den tusen år gamle debatten om ijtihad.

Ijtihad er eigentleg ei forkorting av uttrykket ijtihad al-ra’y, det vil seia noko slikt som å «anstrenga tanken» for å finna den rette tolkinga i saker der ein ikkje finn klare anvisningar i Koranen eller Sunna. Frå og med det ellevte hundreåret fanst det ein sterk tendens til å meina at «ijtihads portar var stengte». Dei store juristane hadde alt funne svar på alle tenkjelege spørsmål som kunne dukka opp, og desse svara var styrkte gjennom ijmac.

Likevel har det alltid funnest retningar som forsvara retten eller tilmed plikta til ijtihad, til at kvar ny generasjon av lærde skulle gå direkte til dei heilage skriftene og utleia konkrete reglar gjennom uavhengig tolking.

Det som er å merka seg med islamistane er at dei betonar sterkt at ein ny ijtihad er naudsynt for å gjennomføra Sharica i dagens samfunn. I den forstand stiller dei seg i tradisjonen frå dei sentrale figurane i den såkalla islamske renessansen frå slutten av det nittande hundreåret, Jamal al-Din al-Afghani og Muhammad Abduh. Desse tenkjarane la vekt på å skilja mellom den essensielle bodskapen i Koranen og Sunna og dei konkrete formene for å setja denne bodskapen ut i livet. Det var det fyrste, prinsippa, ein skulle ta direkte frå skriftene. Dei konkrete formene måtte tillempast etter tid og stad. Og nett denne haldninga er det viktige trendar innan dagens islamistiske landskap som framhevar, t.d. Arbeidarpartiet i Egypt og al-Nahda i Tunisia.

For å oppsummera: Sjølv om islamistane aldri går på kompromiss med prinsippet om at Gud er den einaste som har rett å gi lover, så er det menneske som må stå for oppgåva med å utarbeida prinsippa i Sharica i form av skrivne lover for det moderne samfunnet. Og i følgje dei fleste av dei må dei menneska som skal gjera denne jobben vera folkevalde.

Vidare: prinsippet om ijtihad gir monaleg fridom for lovgivarane sjølv om dei ikkje kan vedta lover som strir ope mot dei heilage skriftene.

Kapittel 3: Fundamentalisme – Guds revansj?

I tida 1910-1915 kom det ut i USA ein serie på 12 små bøker med fellestittelen The Fundamentals. A Testimony to Truth. Gjennom i alt 90 artiklar gjekk forfattarane gjennom og forsvarte det dei meinte var fundamenta i den kristne trua, spørsmål det ikkje gjekk an å inngå kompromiss om, om ein framleis skulle kalla seg kristen. Jomfrufødselen, Jesu stedfortredande daud på krossen, hans fysiske oppstandelse, er døme på kva slag spørsmål det gjekk om. Og grunnen til dette forsvaret var det trugsmålet mot trua ein såg representert i vitskapstrua og rasjonalismen som ikkje åtte respekt for dei openberra sanningane.

«Aperettssaka» i Tennessee, der ein lærar blei stilt under tiltale for å ha undervist i Darwins utviklingslære var eit utslag av det same forsvaret for Bibelens sanningar, slik den rørsla som etter kvart blei kjent som «fundamentalistane» såg det.

I løpet av dei siste femten åra har omgrepet «fundamentalisme» hatt stor suksess og blir i dag brukt om ei rad politiske og sosiale rørsler rundt om i verda som har ein religiøs plattform.

I tillegg til den gamle amerikanske protestantiske fundamentalismen, snakkar ein nå om fundamentalisme i den katolske verda, innafor islam, jødedommen, sikhismen, hinduismen og sikkert mange andre som ikkje eg har oversikt over.

Det er skrive ei rad bøker som forsømer å analysera desse rørslene som ulike uttrykk for eitt og same fenomen: det skal dreia seg om eit siste forsvar for absolutt, openberra sanning mot modernismen, mot alle typar tenking som er prega av rasjonalismen frå Opplysningstida og som vil underkasta alle spørsmål vitskapen kritiske lys. Dette meiner fundamentalistane, i følgje denne analysen, vil leia til nihilisme, til ei fornekting av alle normer og til eit forfall i samfunnet i retning av egoisme, tyranni og dekadanse.

Men held denne parallellen til USA på 20-talet, og denne analysen av kva som er det sentrale i vidt forskjellige rørsler, vatn ved nærare gransking?

Eg vil hevda at han er meir misvisande enn opplysande, men før me drøftar det nærare kan det vera på sin plass å reisa spørsmålet: kor skarpt er strengt tatt skiljet mellom sekularisme(1) og fornuftstenking på eine sida og religion og fundamentalisme på den andre?

Den engelske filosofen og samfunnsvitaren Ernest Gellner har gitt ut ei bok han kalla «Postmodernism, Reason and Religion». Her fortel han oss at i vår tid finst det tre dominerande retningar når det gjeld å forstå verda: postmodernistisk relativisme, religiøs fundamentalisme og ein rasjonalisme med røter i Opplysingstida på 1700-talet. Han erklærer ironisk seg sjølv som ein fundamentalistisk tilhengar av den siste.

Dei to sistnemnde retningane har det til felles at dei trur det finst ei objektiv sanning. Men medan dei religiøse fundamentalistane meiner at denne sanninga er tilgjengeleg for oss gjennom openberra heilage skrifter, hevdar rasjonalistane at ingen person eller gruppe nokon gong vil ha absolutt kunnskap om sanninga. Det einaste dei ser på som absolutt, skriv Gellner, er reglane for korleis ein skal søka kunnskap.

Denne inndelinga til Gellner kan vel vera rimeleg om me held oss til sjølvoppfatninga til dei gruppene han snakkar om, kva dei meiner er våre kjelder til kunnskap om verda. Men om me ser på korleis dette fungerer i praksis blir skiljene mindre. Tenk på haldninga til Marx og Lenin sine skrifter i store deler av den kommunistiske rørsla i mellom- og etterkrigstida, eller på haldninga til Milton Friedmans tankar hos politikarar og økonomar i Aust-Europa etter 1989. Begge er utmerka døme på korleis «Skrifta» kan ha ein svært sterk posisjon i politiske kulturar kor ein i prinsippet oppfattar at vitskapen har tatt religionens plass som kjelde til sann kunnskap.

Det er sjølvsagt slik at i desse døma ser ein ikkje Gud som opphavet til sanninga. Ein søker henne i det vitskaplege arbeidet til framståande menneskelege tenkjarar. Men denne skilnaden kan lett overdrivast. For me skal også hugsa på at mellom dei som forsvarer Gud og dei heilage skriftene som eit naudsynt grunnlag for sanning og (derfor) for moral, finst det viktige grupper som ikkje vil tolka og anvenda desse skriftene på bokstavtru vis. Dei vil hevda at det me kan finna i skriftene er ein kjerne av allmenne moralske prinsipp som rettleier vår individuelle og kollektive framferd her på jorda. Me har vore inne på dette når det gjeld ulike haldningar til den islamske loven Sharica mellom islamistiske grupper. (Du kan lese mer om dette i kapitlene i heftet, Dei andre sitt opprør, som går meir inn på dei einskilde islamske rørslene). Det viktige å få med seg her er at kor bokstavtru ein er i haldninga til skriftene varierer sterkt både blant dei som reknar seg som ikkje-religiøse rasjonalistar, og mellom dei som står for ei religiøs tolking av livet på jorda.

Eit nærskyldt spørsmål dreier seg om i kva grad religion og politikk kan skiljast frå kvarandre. Er religion i seg sjølv apolitisk, noko som kan brukast eller ikkje brukast til politiske formål? I minst 99 prosent av menneskas historie ville dette ha virka som ein absurd tanke, fordi religionen omfatta summen av idear om denne verda og kva som fanst utafor. Det var og den som gav svaret på korleis livet på jorda skulle organiserast. Ei kvar politisk rørsle var samstundes ei religiøs rørsle, eller ho måtte i det minste legitimera ideane sine religiøst. Eit sentralt aspekt ved all religion er nett det å gi symbolsk uttrykk for fellesskapet mellom det einskilde individet og samfunnet. Derfor har alle religionar noko å seia om korleis folk skal oppføra seg mot kvarandre. Kor mange og kor rigide reglar kvar religion set opp, og kor mykje det å følgja desse reglane influerer på håpet om frelse, er ulikt frå tru til tru. Men alle har slike reglar, og dei kan vanskeleg unngå å ha politiske implikasjonar om dei skal tast på alvor. Det at «Guds forkjemparar» har blitt trengt i bakgrunnen av den politiske scena i mange land, og at det har blitt utvikla versjonar av t.d. kristendommen som godtar eit skilje mellom religion og politikk, betyr ikkje at religionen i seg sjølv har blitt ikkje-politisk.

Og kva har skjedd med politikken? I kva forstand kan me verkeleg snakka om ikkje-religiøs politikk? I eit land som Norge, som vanlegvis blir rekna som sekularisert, slår framleis Grunnloven fast at ein bestemt variant av kristendom er statens religion. Me har ei statskyrkje som godt over 90 prosent av oss blir medlemmer av ved fødselen. Og i dei fleste vestlege land finst det sentrale politiske parti med merkelappen «kristen» i namnet, som hevdar å følgja ei politisk line som er basert på grunnsetningane i kristenlæra.

Det finst sjølvsagt erklært sekularistiske statar som Frankrike, og ikkje minst ei rad politiske rørsler som ikkje nemner religion som ein del av sin ideologiske plattform. Likevel må me spørja: På kva måte skil dei seg kvalitativt frå rørsler og statar som ope baserer seg på ei religiøs forståing av verda? Ein openlys skilnad er at sekularistiske rørsler og regime ikkje syner til heilage skrifter som formidlar ei absolutt sanning frå ein personleg Gud, når dei skal legitimera det dei står for. Men kva om ein går dei på klinga og spør etter kva for moralske grunnhaldningar som styrer dei politiske vala deira? Oftast vil dei presentera ei liste over «grunnverdiar» som skil seg fælt lite frå det dei religiøse hevdar Gud har befalt oss å leva etter. Og sekularistane har ikkje utleia desse verdiane gjennom vitskaplege studiar eller logiske resonnement. Det dreier seg om verdiar som har djupe røter i dei samfunna det gjeld, verdiar som tradisjonelt blei forstått i religiøse termar.

Det sentrale i denne diskusjonen er følgjande: Me treng å tenkja opp igjen om kva som eigentleg er innhaldet i det som er sett på som eit stort historisk skilje – at religion og politikk blei skild frå kvarandre. I vårt samfunn har nok religionen i tydinga direkte referansar til Gud og Skrifta i politisk debatt blitt redusert til eit åtte prosents-parti. Men under den politiske debatten ligg det eit sett av nedarva verdiar, som nok kan stillast under debatt, men som stort sett blir tatt for gitt. Og i denne forstand er «religionen» like sentral som før. Kanskje kunne ein tilmed seia at han er sterkare ettersom klassepolitikken er på retur, og «verdidebatten» tar over. Slik «religion» er heller ikkje eit nytt fenomen. Konfusianisme er eit døme på eit slikt overgripande sett av moralske verdiar, som ikkje er diktert av Gud, men av ein stor menneskeleg tenkjar.

Om det religiøse rammeverket for politikken blir borte, så blir ikkje dei spørsmåla religionen er eit forsøk på å besvara borte. Og omvend, dagens religiøse politiske aktivistar i ulike deler av verda bringer ikkje nye spørsmål inn i politikken. Det dei gjer er å diskutera dei same politiske spørsmåla i eit nytt språk.

Kombinerer me dette med det me før har sagt: at bokstavtru og fri tenking er rimeleg likt fordelt mellom sekularistar og religiøse, har me inga spesiell grunn til å lage ei religiøs ramme. Dei må målast me same mål som alle andre: kor gode er dei konkrete svara dei gir?

Vil dette seia å viska ut skiljet mellom ei idealistisk (religiøs) og ei materialistisk verdsoppfatning? For meg tyder det tvert om å ta eit materialistisk standpunkt på alvor. Ein kan meina (og eg meiner) at det å tilkjenna bestemte skrifter guddommeleg opphav og evig sanning er eit stengsel for tanken, og for å utvikla vår forståing av verda. Men ein kan ikkje med krav på å vera materialist slutta frå det at ein person eller ei rørsle står på eit religiøst grunnlag til at deira oppfatning av eit bestemt spørsmål må vera feil. Ein må undersøkja konkret.

Fundamentalisme?

Om me går tilbake til utgangspunktet: kan islamismen forståast som del av ein verdsomspennande fundamentalistisk reaksjon, eit forsvar for Absolutt Sanning, ein Guds revansj over sekularismen?

På bakgrunn av det me har drøfta så langt i dette hefte, kan det reisast meir ad kritiske innvendingar mot ei slik forståing:

– Valet av omgrep. «Fundamentalisme» kunne i og for seg vera treffande som ei beskriving av islamistane i den forstand at dei faktisk går inn for å venda tilbake til fundamenta for trua, til dei heilage skriftene.- Men dette inneber ikkje slik som kristen fundamentalisme primært eit forsvar for ein serie dogme, heller ikkje i seg sjølv eit konservativt standpunkt. Islamistanes åtak rettar seg ikkje berre mot vestlege idear, men og mot mange culama’s blinde gjentaking av korleis dei skriftlærde har tolka Koranen ned gjennom hundreåra. Og dermed blir fundamentalisme-merkelappen problematisk, for ut frå den kristne samanhengen han oppstod i, har han i vår del av verda framfor alt ein klang av ei bokstavtru haldning til skriftene. Men dette er altså ikkje generelt typisk for islamismen, tvert om vil mange islamistar framheva skriftas and i motsetning til bokstaven.

– Å leggja vekta på at islamistane forsvarar ideen om at det finst ei absolutt sanning, treff heller ikkje kjernen i saka. Franèois Burgats sin tese (Sjå meir om det på side 13 i heftet, Dei andres opprør) er at det fyrst og fremst dreier seg om å gjenerobra eit heimleg referansesystem. Om me aksepterer dette, blir det klart at sjølv om islamistane heilt klart meiner at det finst ei absolutt sanning som er openberra av Gud gjennom Skriftene, så handlar ikkje rørslas frammarsj om eit forsvar for nokre spesielle politiske standpunkt som blir tilkjent å vera absolutte. Det handlar om å endra reglane for den politiske debatten: Løysningar må bli søkt gjennom ein diskusjon som hentar sine meiningsfylte omgrep frå islamsk tradisjon, i staden for som til nå innafor eit vestleg språk. Dette ser islamittane som ein føresetnad som ei kulturell frigjering som må til om ikkje reelt politisk og økonomisk sjølvstende skal forbli ein fåfengd draum.

– Analysen om den verdsomspennande fundamentalismen tar og feil i det at han set i same bås politisk-religiøse grupper i land så ulike som til dømes USA og Egypt. Den islamistiske revolten er ikkje minst ein kraftfull reaksjon mot det kulturelle og ideologiske presset frå ei aggressiv og dominerande vestleg verd. Det er ein kamp for retten til å forstå den moderne verda på sine eigne premiss. Amerikansk protestantisk fundamentalisme på si side står i ein heilt annan samanheng, om så berre fordi det gjeld ein intern ideologisk kamp innafor den same kulturstyra.

Dette tyder ikkje at det overhovudet ikkje finst interessante felles trekk mellom politisk-religiøse rørsler i nord og sør. I neste kapittel skal me gå inn på ei interessant samanlikning.

Eg trur det me er vitne til i den islamske verda heng saman med ein meir generell tendens i Sør til at den politiske og økonomiske frigjeringa frå kolonialismen blir ført vidare i breie rørsler for kulturell frigjering. Desse rørslene utfordrar vestens sjølvutnemnde monopol på å ha oppdaga universelt gyldige sanningar om korleis verda og samfunnet best skal forståast og organiserast.

Denne kulturelle frigjeringsrørsla handlar primært om dette enkle: å vinna retten til å skapa si eiga utvikling på basis av sin eigen kultur og historie. Men i det dei strevar for å frigjer seg sjølv frå vestlege modellar kan islamittane ikkje unngå å stilla spørsmål ved det som er noko av kjernen i det kulturelle hegemoniet det ekspanderande, moderniserande Europa etablerte over heile verda: ideane frå Opplysingstida. Og dette spørsmålet blir stilt i ei tid kor desse ideane er i djup krise i sine eigne heimland.

I denne forstand er det sant at det finst tankegods som er felles for islamittane og mange kristne rørsler i Europa og Nord-Amerika. Men spørsmålet er: Kor essensielle er desse fellestrekka? For det finst gode argument for å seia at skriftene til leiande islamittar som Adel Hussein i Egypt, tunisiaren Rashid al-Ghannushi og sjefideologen til regimet i Sudan, Hasan al-Turabi, på mange vis representerer ei rasjonalistisk tilnærming til politikk som er heilt ulik det meir tradisjonalistiske culama står for. Og i den utstrekning ideane deira blir lesne og debatterte i relativt vide krinsar, må ein tru at dei bidreg til ei modernisering av politisk tenking blant store grupper som dei islamistiske rørslene dreg inn i politisk liv for fyrste gong. For å bruka eit av Burgats bilete kunne ein seia at ulydane frå islamismens strupe ikkje skuldast at den muslimske verda er i ferd med å kasta opp moderniteten, men at ho er i ferd med å svelga han.

Hvis du leser hele heftet, Dei andre sitt opprør, vil du sjå at det innafor den islamistiske rørsla finst eit vidt spekter av haldningar til korleis skrifta skal forståast og mange ulike syn på konkrete politiske spørsmål. Slik eg ser det er løyndomen bak den sterke veksten i støtte til dei islamistiske rørslene å finna ikkje i det at dei «forsvarer Gud», men i at dei blir sett på som verkeleg uavhengige av korrupte regjeringar og imperialistiske stormakter.

Ordforklaring:

-Sekularisme betyr verdslig, ikke-religiøs

Litteratur for vidare lesing. Studieopplegg.

På norsk:

• Bjørn Olav Utvik: Dei andre sitt opprør
• Kari Vogt: Islams hus. Verdensreligion på frammarsj, Cappelen, Oslo 1993.
• Knut Vikør: Ei verd bygd på Islam, Samlaget, Oslo 1993.

På engelsk:

• Franèois Burgat and William Dowell: The Islamic Movement in North Africa, Center for Middle Eastern Studies, University of Texas at Austin, Austin 1993.
• Gilles Kepel: The Prophet and Pharaoh, Al-Saqi Books, London 1985.
• John L. Esposito: The Islamic Threat – Myth or Reality?, Oxford University Press, New York 1992.
• Nazih Ayubi: Political Islam, Routledge, London 1991.
• Valentine M. Moghadam: Modernizing Women. Gender and Social Change in the Middle East, Lynn Rienner Publishers, Boulder and London 1993.
• (Se også Bjørn Olavs artikkel, «Kommunistar og Gud», på Røde Fanes hjemmeside)

Forslag til studieopplegg

RELIGION = REAKSJON?

Kva har det å seia at religionen vinn fram som ideologisk grunnlag for politiske rørsler i vår tid.

* Vil det å knyta sitt politiske program til eit religiøst fundament hindra fornuftig debatt og utvikling? Er det eit stengsel for vitskapleg samfunnsanalyse?

* Er religionen i sitt vesen konservativ, eller kan han like gjerne vera ei kraft for frigjering?

Materialet til denne diskusjonen er i og for seg heile heftet.

 

---

I dag kan du gå i ein stor bokhandel på Karl Johansgate i Oslo og finne ei heil avdeling full av all slags litteratur om korleis du skal kome i kontakt med «ånder og makter» som vi for berre 30 år sidan lærte om i lysbiletforedrag frå misjonsmarkene på Madagaskar om bord i betelskipet Elieser IV som gjekk sine årsvisse misjonsturar langs kysten.

Vi høyrde om animisme, magi og sjamanar, heksedoktorar og vonde ånder. Sjølsagt vart vi også fortalte at all denne styggedommen vart møtt med evangeliet og kvitkledde sjukepleiersker, lepravaksine og høgtlesing frå Bibelen under palmetrea. Er det rart at vi stussar når vi no i 90-åra vandrar mellom hyllene i seriøse bokhandlar og ser oppegåande og kvikke, unge menneske stå oppslukt med nasen langt nede i lærebøker i sjamanisme og bruk av runebom?

Religionen lever og blømer

Enten vi ateistar likar det eller ikkje, så lever religion og religiøse uttrykksformer i beste velgåande også i Noreg i 1998. Den norske kyrkja slit rett nok med «å nå ut til folk», og mange prestar held dei same tomme og innhaldslause preikene år etter år til den stendig minkande kyrkjelyden. Men samstundes veks det fram nye retningar, både slike som kallar seg kristne og andre som tradisjonelle kristne vil kalle avgudsdyrkarar. Bedehusmiljøa på Sør- og Vestlandet har minka i kraft og mobiliseringsevne, men også her prøver nye og yngre krefter å finne på aktivitetar og uttrykksformer som kan appellere til notidas unge som ikkje så lett slår seg til ro med å høyre på ein mørkdressa talar ståande under eit Jesusbilete. Kvar einaste sommar finn tusenvis av unge familiar vegen til religiøse sommarstemne i Sarons dal og andre dalar. Slike nykristne vekkingsbølgjer opplever ein renessanse i våre dagar, og for mange er desse store familiestemna med tungetale og åndeleg vekking eit høgdepunkt i året.

I Oslo og andre store byar dukkar det opp moskear, muslimske sentra, Koran-skular; ja, jamvel eigen grunnskular vil dei ha, og heilt vanlege, kvite nordmenn konverterer til islam, rett nok ikkje i masseomfang, men det skjer. Islam er truleg det mest veksande trussamfunn i Noreg, til stor uro for dei mest forstokka og sionistiske kristenleiarane. Midt oppe i alt dette strevar Humanetisk Forbund med å få folk til å melde seg ut or Den norske kyrkja. Og det karakteristiske ved desse kampanjane er ikkje den folkeopplyste, rasjonelle kritikken av religionen og Gud og overtrua. Nei, det som lyser mot oss frå HEF sine brosjyrar og annonsar er det «store spørsmålet» om kven som skal halde gravtalen over oss når vi døyr! Kva viser dette anna enn at også humanetikarar står undrande og usikre overfor døden og det som kjem/ikkje kjem etterpå. Her er dei på veg inn i det ein prest kalla «sjelens dunkle landskap» der ein ikkje kommuniserer med rasjonelle utsegner, men ved bruk av symbol og gjennom ritual. Gjennom rituala kan det useieleg seiast. Vi kan samlast på Slottsplassen og brenne lys når kongen døyr eller på ulukkesstaden der mange menneske har omkome i brann, trafikkulukke eller annan katastrofe og vise gjennom ulike symbolske handlingar at vi står saman i motgangen og vil ta vare på kvarandre. Slike rituelle samværsformer for å markere fellesskap i sorg og glede har ofte djupe historiske røter i religion.

Moderne overtru

I tillegg til den meir tradisjonelle religiøse aktiviteten, så finst det på «marknaden» ein flaum av det vi må kunne kalle pseudoreligiøse tilbod og marknadsføring av overtru som ikkje ser seg for god til å profitere på rein vankunne blant folk. Ja, for dette er verkeleg ein «marknad» i ordets verste forstand. Her er det snakk om kreative forretningsfolk som sel krystallar som folk skal ha i lomma eller leggje under senga for å få betre helse, motverke stråling frå vassårar under huset osb. For ei tid sidan fann eg ei annonse frå eit firma som kan ta oss med for å liggje ute i Nordmarka for å kome i kontakt med «maktene» der oppe. Det skulle koste 1500 kr. Sjøl har eg ligge under open himmel, både i Nordmarka og på fjellet; i Nordmarka kosta det meg berre trikkebilletten og litt mat!

Andre tilbyr oss å sjå framtida vår i planetane eller i kort. Eg har merka meg at i juni er alle vekebladshoroskop rause med å dele ut pengar til dei fleste av oss! Elles opplever eg at nesten alle slike stjernetydingar høver rimeleg bra på meg, så løyndommen ligg vel i at ein prøver å lage ein mest mogleg generell spådom med mange atterhald slik at det ikkje blir for tydeleg. Litt pengar og kjærleik og lovord til ulike eigenskapar ved oss som les, så slår det til, og vekeblada kan halde dette gåande. Truskuldig vekebladsmoro? Ja, men sett inn i ein større samanheng, så bør det uroe oss på venstresida at astrologimarknaden veks og folk tek til å tru at planeten Uranus og fjerne tåkeheimar rår for lagnaden vår!

Røtene til religionen

Lat oss førebels ikkje vikle oss meir inn i dagsaktuelle religiøse ytringsformer, men gå tilbake til det heilt grunnleggjande: Kva er religion? Har alle dei ulike religiøse ytringane vi ser i dag, røter i same «behov», trong eller lengt hos mennesket? Finst det ein Gud eller fleire gudar? Er religion og gudstru uttrykk for ein objektiv realitet, kva er i så fall dette?

Som i andre spørsmål kan vi gripe til leksikonet og der finne at ein amerikansk religionspsykolog som heiter J. Pratt har sagt at religion er ei bestemt haldning til den makta eller dei maktene vi som enkeltmenneske eller som grupper trur rår over liv og lagnad for oss. Ut frå dette reknar tilhengjarane av ulike religionar med at det finst ei eller fleire makter som rår for livet og lagnaden og innrettar seg etter det. Religionar med fleire slike «makter» blir kalla polyteistiske, medan til dømes kristendommen og islam har berre ein gud og er monoteistiske. Gudane, både den kristne og Allah og alle dei andre har aldri vore tenkt heilt upersonlege, sjøl om dei har blitt meir utydelege og abstrakte med tida. Dette går att frå dei mest opphavlege religionar til dei store monoteistiske systema i kristendommen og islam, og det set oss straks på den tanken at kan hende har mennesket sjøl skapt desse gudane?

Spørsmålet om religion, om trua på Gud eller gudane er eit av dei mest sentrale spørsmål menneska har tumla med opp gjennom tidene. Det handlar eigentleg – som Friedrich Engels skriv i ei lita bok om Ludwig Feuerbach – om eit av hovudspørsmåla i filosofien: forholdet mellom tenking og tilvære. Dei som set ånd og tanke i første rekke, som meiner at ånda eller guden står bak og har sett alle ting i rørsle, høyrer heime i den religiøse eller idealistiske leiren. Mot dette står det materialistiske synet som hevdar at det finst ei omverd, ein materie som eksisterer utanfor oss og som er uavhengig av tenkinga og medvitet vårt. Marx meinte at det er dei materielle forholda og den samfunnsmessige praksisen vår som avgjer korleis og kva vi tenkjer og korleis vi ser på verda. I tillegg bygde Marx på dialektikken til Hegel. Både naturen og menneskesamfunnet er prosessar som stendig er i endring. Ting og samfunnsformer er ikkje faste og statiske, men er i stadig endring og utvikling. Rørsle og endring er i følgje Marx og Engels den måten materien eksisterer på. Drivkrafta i desse rørslene finst i tinga og prosessane sjølve. Og alt dette speglast av i menneskehjernen som grunnlag for tenkinga vår, og kjem best og mest allsidig til utrykk i den dialektiske måten å tenke på – den dialektiske materialismen. I dag er den dialektiske materialismen nærmast for eit banneord å rekne i mange krinsar. Grunnane til det er ulike. Herskarklassene hatar sjølsagt til alle tider all filosofi og teori som kan gjere dei undertrykte medvitne om undertrykkinga og rettleie opprør. I tillegg vart den dialektiske materialismen gjort til statsfilosofi i gamle Sovjetunionen og enda opp som eit stivt dogmatisk, system og undertrykkingsreiskap mot annleis tenkjande. Ingen ting er meir fjernt for den dialektiske materialismen enn det!

Religion og religiøs aktivitet er også slike prosessar som har oppstått i historia og utvikla seg. Forskarane har funne ut at neanderthalmennesket må ha hatt religion. Av det faktum at dei gravla sine døde og måten dei gjorde det på, ser det ut til at dei har stått undrande og fulle av ærefrykt overfor døden. Religion med historisk utvikling av gudar og gudsomgrep er steg i menneska si erkjenning av omverda og seg sjølve. På eit gitt steg i erkjenningsutviklinga si tok menneska til å lage seg forteljingar om korleis verda hadde blitt til, om kva for makter som rådde for ver og vind, sol- og månemørking, gode eller dårlege avlingar osb. Desse maktene fekk sterkt personleg preg og vart svært menneskelege. Slik oppstod trua på at ting og levande vesen rundt oss kan ha menneskelege eigenskapar og representere makter vi må halde oss inne med. Det utvikla seg også ein religiøs praksis med ulike seremoniar som skulle blidgjere maktene. Seremoniane, ritene og ofringane var sterke manifestasjonar av fellesskap mellom menneske i familiar, slekter og stammesamfunn.

At gudane har utvikla seg historisk ser vi lett ved å lese Bibelen og samanlikne med den kristendomsundervisninga vi har opplevd i skulen og den som no blir borna våre til del. På skulen får dei i dag ikkje høyre alt om Abrahams og Isaks og Jakobs Gud – heilt enkelt fordi det ikkje lenger er denne guden den Norske kyrkja vedkjenner seg. Det høver rett og slett ikkje med ein gammal patriarkalsk stammegud frå inst i Mellomhavsområdet no i nittiåras moderne, idustrialiserte Noreg, eller kanskje det no er det postindustrielle, postmoderne Noreg som gjeld? Religionslærarane i skulen kan såleis ikkje forkynne eller fortelje om alt som står i Det gamle, men også i Det nye testamentet. Såpass forstår både teologane og lærebokforfattarane.

Gud er skapt i menneske sitt bilete. Han har utvikla seg som eit idealbilete av mennesket slik det ser seg sjølv i det aktuelle samfunnet det lever i. I neste omgang blir også mennesket eit abstrakt idealvesen skilt ut frå Guden, som Friedrich Engels seier i sin kritikk av Ludwig Feuerbach. Det som verkeleg finst er dei verkelege menneska av kjøt og blod i samfunnet. Marx og Engels kritiserte Feuerbach fordi han aldri greidde å ta steget over til å sjå mennesket som eit verksamt, handlande samfunnsvesen, eit politisk vesen som gjennom revolusjonær praksis kan forandre samfunnet og livsvilkåra sine og dermed seg sjølv.

Religion, ideologi og samfunn

Ideologi er det som ei gruppe menneske eller eit samfunn vil at medlemmene i samfunnet skal synest om samfunnet dei lever i. Ideologi er ikkje vitskap, men forteljingar som blir framført på ulike måtar for å dra oss alle inn i folden, enten vi no er medlemmer i ein organisasjon, eit trussamfunn eller ein nasjonalstat. Engels seier at fram til 1200-1600-talet tok all ideologi form av religion. Frå 1700-talet og utover utvikla borgarskapet ein ideologi som var lausriven frå religionen. Ideala i den franske revolusjonen var fridom, likskap og brorskap. Dei sette ingen ny religion inn i staden for den gamle! I vår tid har vi såleis religionen som ei eigen ideologisk avdeling ved sida av den meir verdslege som politikarar og byråkratar forvaltar. Men både statsreligionen og den verdslege legitimeringa av makta i dag er ideologi, det hjelper ikkje kor mykje sosialøkonomane, marknadsøkonomane og andre ærendsgutar for kapitalen kallar verksemda si for vitskap!

Ideologien er tenkt å skulle tene makthavarane. Dei som er undertrykte, må få ei akseptabel forklaring som er til å leve med på kvifor dei må vere nedkua. Historisk har religionen hatt ein slik funksjon. Nesten heile kyrkjehistoria er ei historie om korleis religion har blitt brukt av herskarklassane til å halde folk nede.

Men ulike element frå religionen kan også haldast fram som frigjeringsideologi og snuast mot makthavarane. Det var dette den tyske bondeopprøraren, Thomas Münzer, gjorde som leiar for dei opprørske bondeflokkane i Tyskland på 1500-talet. Han heldt fram det som Luther hadde starta: eit opprør mot pavekyrkja og maktahavarane i Tyskland med Luthers tyske bibelutgåve som inspirasjonskjelde og skalkeskjul! Men når Luther såg kor opprørske og fridomshungrige desse bøndene var, slo han kontra og allierte seg med fyrstane mot bondeopprøret.

På ein meir stillferdig og smålåten måte gjorde Hans Nielssen Hauge sitt opprør og krevde rett for lekfolk til å forkynne Guds ord. Knytt saman med praktisk handverks-og industriverksemd vart Hauge sine strengt religiøse opprørsidear til ei kraft som lyfte vanlege folk eit godt stykke oppover. I alle høve grov han grunnen unna det geistlege forkynningsmonopolet og fekk mange til å lite meir på seg sjølve og sin eigen bakgrunn.

Trass i industrialisering, opplysningsfilosofi og framsteg, marxisme og vitskapleg sosialisme, så finst det framleis store grupper av menneske rundt heile verda som også i vår tid samlast under ei religiøs fane i kamp mot imperialisme og undertrykking. Sjå berre på dei ulike islamistiske rørslene. No er det klart at bak religiøse fridoms-og opprørsfaner kan det skjule seg mykje rart og kan hende også ulike motiv for kampen. Men straumdrag i lei av kamp mot imperialisme, sosialt opprør og frigjering er sikkert viktig i alle desse rørslene. Eit stort problem for dei synest å vere at dei kjem på kant med kvinnene. Det er ikkje sikkert at kvinnene i all framtid vil lese Koranen eller andre religiøse bøker slik presteskapet og makthavarane gjer. Tvert om; det er grunn til å tru at det her ulmar under overflata, og at det kvinnene i islamistiske rørsler vil gjere, kan få avgjerande betydning for utviklinga, både av den konkrete kampen og for det framtidige samfunnet.

Andre med merket religiøs, radikal og antiimperialist kan vi finne i Latin-Amerika der vi veit at mange katolske geistlege har teke standpunkt for frigjeringsrørsler. Dei har vald side ut frå kva dei oppfattar at religionen deira seier om fridom, likskap og menneskeverd og at dette kjem på sterk kollisjonskurs med kapitalismens og imperialismens herjingar i landa deira.

Religion og makt i dag

Spelar religionen noko rolle i praksis når det gjeld å legitimere maktahavarane i Noreg i dag? Opplagt; sjå berre på Arbeidarpartiet kor redde dei er for at statskyrkja skal bli borte. Tidlegare har sosialistar og sosialdemokratar i Noreg vore mot statskyrkje, men tidleg på 80-talet tok AP på seg å vere med og leggje til rette for at folk skal få tilfredsstilt sine «religiøse behov». Barnedåp, bryllaup, gravferd og andre viktige markeringar i livet har framleis stor betydning for folk. Gjennom å ha hand om desse rituelle funksjonane samstundes som den kristne religionen til statskyrkja tilpassar seg og tek opp i seg nye straumdrag i samfunnet, så vert statskyrkja ein godt brukbar ideologisk maktfaktor for herskarklassen i Noreg.

Men det må tilpassingar til. Dei gamle ideala med ja, ja og nei, nei når du talar, gjeld ikkje lenger. No må det vere meir tja, tja. Leikny Øgrim og Asta Haaland har spissformulert korleis vår tids ideologi er og må vere:

«Ingenting betyr noe lenger. Du betyr ingenting. Jeg betyr ingenting. Det har ingenting å si hva vi gjør, hvordan vi lever. Det eneste som betyr noe er hva vi mener. I det store og hele. Og hvem vi vanker med. Alt er likegyldig. Livet flyter forbi. Det viktige er å ha det gøy så lenge det varer. Vem vet? Inte jag! Vem vet? Inte du? …. Og siden vi lever under postmodernismen, henter vi litt herfra og derfra på ideologiens loppemarked. Vi bryr oss ikke om de store linjene, om ideologi, filosofi eller materialisme og idealisme.»

Dette sitatet er den rådande filosofien i Noreg i eit nøtteskal, og det må også kyrkja tilpasse seg om ho skal kunne henge med for å seie det litt sportsleg, og det skal ein jo i dag. Men kyrkje må også tilpasse seg andre straumdrag i samfunnet enn dei makthavarane ønskjer. Ho blir tvinga til å godta homofile samlivsformer, kvinnelege prestar, praktiserande homifile prestar og kyrkjelydsarbeidarar. Men om kyrkja greier denne omstillinga, og ikkje slepper ustyrlege og opprørske grupper innan seg sjølv for langt, så vil ho vere ein utmerka ideologisk reiskap for makthavarane i Noreg i mange år framover. Greier ho ikkje tilpassinga, vil ho verte riven i filler og det er toppen av maktfjellet i Noreg heilt sikkert livredde for.

Nytt liv på bedehuset?

Til slutt ei lita forteljing frå bedehusland. I ei lita bygd på Vestlandet har bedehuset dei siste 25 åra vore sterkt dominert av ei trongsynt og reaksjonær gruppe som etablerte seg i kjølvatnet på ei kristen vekking. Etter kvart utvikla det seg ei nokså livsfjernt og mørkt kristenliv innanfor veggene. Bygda har gjennomgått den same utviklinga som mange andre slike utkantgrender med avfolking og nedlegging av arbeidsplassar. Ei rettssak om sabotasje mot eit fiskeoppdrettsanlegg rir bygda som ei mare i fleire år. Det utviklar seg to åtskilde leirar som står nokså steilt mot einannan. Livet på bedehuset held fram i same, gamle tilstivna formene.

Så skjer det noko hausten 1998. Det dett ein lapp ned i postkassene til folk med invitasjon til ein bygdekveld på bedehuset. Den nye presten i kommunen har fått sleppe til for å snakke om ungdomsmiljøet. Ein gamal sløydlærar skal synge solo, og ein 50 år gamal fiskar som har drive utviklingsarbeid på Sri Lanka og som deltok i AKP sine omfattande og folkeopplysande programdiskusjonar tidleg på 70-talet skal halde foredrag og vise lysbilete. Alt dette skal no skje på ein og same kveld innanfor veggene til dette forstokka bedehuset med soknerådet som arrangør! Ja, slik kan det gå her i verda. Kva skjer vidare? Det veit vi ikkje. Men grunnlaget er lagt for å skape eit nytt fellesskap, eit fellesskap som ser ut til å ha tvinga seg fram dei seinare åra på ein heilt annan arena enn den religiøse. Materielle og jordnære spørsmål om framtida for bygdesamfunnet, om arbeidsplassane, om ungdomsmiljøet er blitt så påtrengande at det til og med finn vegen inn i bedehuset. Lat oss vone at det ikkje blir med denne eine kvelden! Det er nesten slik at ein en gamal ateist og fritenkjar kunne ønskje seg nytt liv på bedehuset.

Helst skulle vi hatt ei RV-gruppe i ei slik bygd, men det har vi ikkje. Det betyr at vi i første omgang må innfinne oss på bedehuset og delta i samtalane der. Vi treng ikkje be eller synge salmar, men vi kan høyre på andakta, og vi kan høyre kva presten har å seie om ungdomsmiljøet. Vi kan kome med innspel til praktisk politisk verksemd, og så vil praksis etter kvart utvikle trong for studier og nye former for tenking og organisering. Gud vil vere attåt, i alle høve i byrjinga, men med tida vil verksemda kan hende vekse ut av bedehuset, eller bedehuset vil bli forvandla til ein politisk verkstad og Gud kome meir i bakgrunnen, dialektikk, veit du! Det er eit slikt perspektiv vi må ha på bedehuset og livet der om vi reknar oss som materialistar og revolusjonære.

Litteraturliste:

• Friedric Engels: Om religion, Oktober forlag, Oslo 1978
• Friedrich Engels: Ludwig Feuerbach og slutten på den klassiske tyske filosofi, Forlaget Oktober, Oslo 1981
• Hans Kirk: Fiskerne. Ein roman om eit lite fiskarsamfunn som flyttar frå – Nordsjøkysten inn i Limfjorden, og korleis dei på kort tid vinn soknet for misjonen, Gyldendals Tranebøger, København 1974
• Karl Marx: Kritikk av den Hegelske rettsfilosofi (innledning) i Verker i utvalg 1 – filosofiske skrifter, Pax Forlag, Oslo 1972
• Karl Marx: Fra den tyske ideologi, i Verker i utvalg 2 – skrifter om den materialistiske historieoppfatning, Pax forlag, Oslo 1970
• Pål Steigan: I begynnelsen skapte mennesket Gud i sitt bilde, artikkel i Pål Steigan: Svar på tiltale, Oktober forlag 1982
• Bjørn Olav Utvik: Kommunistar og Gud, artikkel i Røde Fane nr. 3/1989
• Olaf Aagedal: Rapport frå bedehusland, Det Norske Samlaget, Oslo 1988

---

Værvarslinga varslet spesielt gode værforhold for torsdag, fredag og lørdag i påskeuka. – «Det blir regn på langfredag,» sa Giovanni, «for slik er det alltid i Tolfa.»

Dagen begynte med høy himmel. Vår venn med sigaren, skulle endelig ta feil. Mens vi spiste lunsj under kastanjen, kom de første skyene drivende inn fra Middelhavet. Det ble kjølig alt før vi var ferdig med Anastasias vannbakkels. Før fem var himmelen blygrå. Og så kom regnet. Det ble kaldt og lite fyselig. Giovanni hadde invitert oss hjem til den nyoppussa leiligheten sin i Via Annibalcaro 32. I denne delen av byen er mange av husene fra slutten av renessansen. De bratte gatene er smale og brulagte. Opptoget skulle begynne åtte fra San Egidiokirken, og vi kom til å få orkesterplass. Gata var nesten helt mørk. Alle bilene var borte. Brusteinene skinte metallisk i det sparsomme lyset. Det første vi så var to romere til hest. Etter dem kom et følge av landsbyfolk, svært mange i svarte eller mørke klær. Noen bar svære kors og noen bar Kristusskulpturer. Et kor fra La Confraternita, menigheten, sang sørgesanger. Et korps spilte dyster musikk. Så kom botsgjengerne. Ti folk fra landsbyen gikk innhyllet i svarte kapper, barbeint, med små kors over ryggen. Og med lenker rundt føttene. Lange lenker slepte langs gata etter som de gikk oppover. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.» Dette var folk som hadde lovt å gå botsgang for sine synder. De viste ikke ansiktene sine. Det var flest menn, men også noen kvinner. De slepende lenkene skapte en surrealistisk og uhyggelig musikk i den trange middelaldergata. De spredte gatelysene ga brulegninga et skinn lik valset bly, som Rudolf Nilsen sier et sted. «Svisj, svisj, klirrr. Svisj, svisj, klirrr.»

«Hedensk,» sa jeg, «den prosesjonen er det mest hedenske jeg har sett.»

Jeg gjentok det samme i baren til Enrica noen uker seinere, og snart var de fleste i baren med. Folk snakket i munnen på hverandre og fektet med armene. Enrica fikk det travelt med å bære spumante og mineralvann. Tito protesterte. Han er mannen til Enrica og lager elegante måltider, serverer førsteklasses vin og tenker grundig gjennom det meste.

«Hvordan kan du påstå at denne klassiske katolske scenen var hedensk? Dette var jo Jesu lidelse på vei til Golgata. Stort nærmere kjernen i kristendommen går det vel ikke an å komme?»

Og sjølsagt hadde min italienske venn rett. I vårt protestantiske Norden er religionsutøvelsen så skrapt til beina at vi har glemt prosesjonene, mystikken og fargene. Det er kanskje derfor vi ser så mange feriekatolikker blant de norske turistene i Italia. Mens reformasjonen i Tyskland ble båret fram av et opprør nedenfra, ble den hos oss gjennomført som en kongelig befaling, ovenfra og på tvers av folket. Den norske kirken framtrer så spennende som en protokoll fra et herredsstyremøte. I Italia møter vi på et vis katolisismen som to religioner, en offisiell, skriftlærd en for prestene og intelligentsiaen. Den er tekstorientert og tørr. Her tror man ikke mye på mirakler. På den andre sida ser vi at folk valfarter til La Madonnina, den lille Mariaskikkelsen i Civitavecchia som i følge folketroen begynte å gråte blod 2. februar 1995. Det henger bilde av henne på flere barer og restauranter i Tolfa, og det venstreorienterte kommunestyret i Civitavecchia arbeider for å skape valfartsturisme til henne. De har vært på studietur til franske Lourdes for å lære hvordan man slår mynt på et under. Folket vil ha undere, prosesjoner og farger.

Her må jeg gjøre et lite tankesprang. For meg kunne prosesjonen på Venerdi Santa like gjerne vært et balinesisk opptog på Kuningan, den hellige dagen da hinduene hedrer sine døde. Vi besøkte den lille landsbyen Padangbai på Øst-Bali for et par år siden. De fleste ryggsekkturistene drar direkte videre med ferge til Lombok og kanskje derfra til Flores og Sumbawa. Vi ble over i Padangbai noen dager og på Kuningan ble vi invitert av vertskapet til å oppleve den lokale varianten av den tradisjonelle barongdansen. Vilkåret var at vi trakk i sarong og knyttet tempelskjerf rundt livet og at vi gjorde oss nærmest usynlige. Dette var ikke en turistforestilling, men et dypt alvorlig rituale for hele landsbyen. Under den dramatiske sluttscenen, der de gode kreftene, symbolisert med barongmonsteret, er på defensiven og den onde heksa Rangda ser ut til å vinne, kaster de unge mennene seg inn i kampen for å hjelpe barongen. Noen later til å gå i transe og etterpå kaster presten innviet vann på oss alle for å verne oss mot de onde åndene. Den religiøse gløden der var av samme slag som den som drev botsgjengerne barbeint og med lenker opp Via Annibalcaro.

Tilbake igjen til langfredag. Hvor opprinnelig kristen er påskeprosesjonene egentlig? Kirkefaderen Augustin forteller om sitt møte med Roma på 300-tallet etter Kristus. Han var ennå ikke blitt kristen og kristendommen var fortsatt en forfulgt religion i Romerriket. Han opplevde påskeprosesjoner, store, praktfulle opptog. Antakelig var de til ære for Mithras, den babylonsk-romerske gudesønnen som i følge troen ble født av en jomfru i en hule 25. desember, og som døde i påsken for så å gjenoppstå. Denne myten er hundrevis av år eldre enn kristendommen.

Tito godtar mitt argument om at den gråtende madonna i Civitavecchia er nærmere hedendom enn offisiell kristendom, men han er skeptisk, for han tror at jeg er ute etter å gjøre et billig poeng på italienernes bekostning. Det er først når jeg presiserer at dette ikke er en kritikk, men en observasjon, at han nikker og er med.

Det er også noe annet jeg har lagt merke til i Italia. Det har med alle helgenskikkelsene og særlig med alle Mariaene å gjøre. Vi har en Maria bak den monumentale jernporten til det norsk-italienske studiesenteret. Den stammer fra den tida da stedet var eid av den franske nonneordenen San Giuseppe all’Apparzione. Hvis vi husker å sette inn ny lyspære når den gamle er gått, noe vi ikke alltid er flinke til, vil en skjult lampe bli tent av ei fotocelle i skumringa og lyse opp en liten madonnaskulptur inne i ei lita grotte. Morgen, middag og kveld ser vi stadig folk som gjør korsets tegn når de går forbi. Ei lita førskolejente i følge med mora får ros i det hun korser seg. «Brava,» – flink jente, sier mora. Noen gjør til og med korsets tegn når de kjører forbi i bil. Vår madonnina betyr tydeligvis en hel del for våre sambygdinger i Tolfa, derfor vil ikke en gang ateistene blant oss fjerne henne. At vi ser på henne som en dekorasjon, er vår sak.

Biskopen var på besøk i småbyen for å tale ved lacresima, konfirmasjonen. Han holder til i Civitavecchia og kommer bare på besøk oppe i fjellbyen ved spesielle anledninger. Lacresima er en slik anledning. Santo Egidiokirken var fylt til siste sitteplass og vel så det. Stemningen var forventningsfull. Ute hadde endelig våren fått overtaket og gjennom de åpne kirkedørene sørget maisola for å varme opp den kalde kirken.

«Det er ikke noe farlig for dere her i Tolfa,» åpnet biskopen, «for dere har Madonna på klippen til å passe på dere.»

Bak San Egidio reiser den mektige Tolfaklippen seg. På toppen ligger en liten kirke viet til Maria, la dolorosissima vergine, som det står over kirkedøra. Den «allersmerteligste» jomfruen står der inne og vokter på oss i den lille byen, så det ikke skal tilstøte oss mer galt enn hva hennes herre finner rimelig. Disse ordene får meg til å miste de neste par avsnittene av biskopens tale. Mannen står jo og sier at Maria er et lokalt fenomen, knyttet til et lite kapell på en klippe. Maria sitter altså ikke der oppe bak skyene et sted og passer på. Hun er til stede i form av et gudebilde på klippen, i eika, i grotten. Som en annen husgud på tunet til Dale-Gudbrand står hun der og passer på. Det er ikke noe prinsipielt som skiller ei slik gudsoppfatning fra det de kristne kaller hedendom. Maria på klippen kunne vært Astarte eller Afrodite eller Frøya på klippen.

Biskopen har unektelig blitt skolert i et helt annet og mer enhetlig syn på Gud. Også i hans kirke regnes Gud som en og udelelig, eventuelt delt i tre når det passer slik. Men biskopen veit like godt at det ikke er slik folk ute i landsbyene ser på Gud, derfor justerer han budskapet når han taler ved lacresima.

Dette nevner jeg i baren til Enrica. Tito hadde akkurat forsynt seg med en oliven, så han fikk litt tid til å tenke seg om før han svarte.

«Du har rett,» sa han, «Maria på klippen står for en gudsoppfatning som vi har hatt i dette landet lenge før kristendommen. Etruskerne kalte sine guder noe annet, men i prinsippet er det ikke noen stor forskjell.» En stund ble det vanskelig å skjelne replikkene i baren, alle ville si noe, og de gjorde det, samtidig og på fullt volum.

Giovanni Currelli, konservatoren ved bymuseet i Civitavecchia, sa noe som liknet det Tito sa. Han ga oss en glimrende forelesning om kultur, religion og arkeologiske funn i Italia.

«Ikke noe i kristendommen er originalt,» sa han. «Jesus ble ikke født i jula, det var ei feiring til ære for sola og blant annet Mithras. Englene ble ikke funnet opp av de kristne. Du finner dem i Babylon, i Egypt, i Hellas, blant etruskerne og her på en førkristen sarkofag fra romertida. Det er også mye som forener Astarte, Venus og Maria. De religiøse forestillingene er forbløffende like, navnene er forskjellige.»

Tito hadde rett. Maria på klippen er en del av en eldgammel folkereligiøsitet. Men det bekrefter den følelsen vi fikk da vi så prosesjonen på langfredag. Dette var milelangt fra kristen teologi. I disse strøkene har folk gått i religiøse prosesjoner ved påsketider i hundrevis og kanskje tusener av år før keiser Augustus bestemte at all verden skulle innskrives i manntall.

Her må jeg igjen gjøre en digresjon. I Italia finnes det flere kirker som heter noe med Maria-i-treet. I Tolfa finnes kirken Santa Maria della Sughera og i nærheten av Viterbo finnes Santa Maria della Quercia. Sughera er krokeik og Quercia er vanlig eik. Begge disse stedene finnes det en myte fra høyrenessansen om at det ble funnet et Mariabilde opp i et tre. I Tolfa sies det at prestene fant dette bildet oppe i ei korkeik og brakte det med seg til den lokale kirken. Men dagen etter var jomfruen på mirakuløst vis igjen oppe i korkeika. Dette ble tolket slik at Maria ville være der. Altså bygde man en kirke på dette stedet. Nå var tilfeldigvis eiketreet, enten det var korkeik eller annen eik, et hellig tre for gjetere, bønder og andre folk ute i skogene. På tross av kirkens iherdige innsats var disse folkene lite villige til å gi slipp på sin tro på Diana og andre av de gamle gudene. Eika var Dianas tre. Når det så plutselig opptrer et under i ett av Dianas hellige trær, begynner folk å komme dit. Kirken til ære for Maria-i-treet blir for dem et tempel til ære for Diana. For prestene spilte dette liten rolle. Folk begynte å komme i kirken og prestene kunne konsolidere sin makt over deres trosliv. Gjeterne skjønte neppe den latinske messen uansett, så vi kan kanskje forestille oss at de i generasjoner fortsatte å oppfatte kirken som et Diana-tempel. Men historisk var dette kanskje siste fase i den prosessen som hadde begynt langt tidligere med at Diana smeltet sammen med og ble en del av Maria.

I Tolfa får vi meldingen om at prinsessen av Wales har omkommet i en bilulykke. I landsbyen drukner midlertidig begivenhetene i årets største høytid, San Egidiofestivalen, med dens storslagne fyrverkeri og dens ville hesteveddeløp. Men over hele verden ga bilulykken ved Seinen støtet til en helgendyrkelse som vi knapt har sett maken til. I likhet med sin navnesøster, skoggudinnen Diana, blir Diana Spencer i løpet av noen timer til en Diana-Maria og en hel verden faller på kne for henne. Millioner av ikke-troende over hele verden sitter klistret ved tv-apparatene for å følge en kristen bisettelse. Og sjøl det britiske kongehuset, skandaleombrust, ufølsomt og arrogant som det er, klarer å overta litt av glansen fra den nye helgenfiguren. Ethvert monarki, det norske like mye som det engelske, er jo basert på den grunnleggende udemokratiske tanken om at de mannlige arvingene i en bestemt familie er velsignet av Gud til å representere staten uten valg eller mulighet for tilbakekallelse. Ironisk nok kan den utstøtte Diana i sin nye skikkelse som helgenen Diana-Maria bli den som berger den britiske kronen, om ikke Charles, så helgensønnen William. Og vi moderne mennesker som trodde at vi var så opplyste. Så er vi akkurat like irrasjonelle som de folkene vi gjerne harselerer over i andre sammenhenger, enten de er katolske bønder i Italia eller muslimske fundamentalister i Algerie.

I Bidrag til Kritikken av Hegels Rettsfilosofi skriver Marx om grunnlaget for religionen. Han sier der at «Religiøs lidelse er på samme tid et uttrykk for den virkelige lidelsen som en protest mot den virkelige lidelsen. Religionen er den undertrykte skapningens sukk, et hjerte i en hjerteløs verden, akkurat som den er en sjel under sjelløse forhold. Den er folkets opium.» Et uttrykk for lidelsen og en protest mot lidelsen – slik bør vi se Diana-Maria-dyrkelsen og de andre utslagene av spontan folkereligiøsitet i dag. Denne typen vekkelse, enten den foregår blant de fattige i Egypt eller blant nord-europeisk middelklasse er en reaksjon på materiell og eller åndelig nød. Å kritisere religionen bare for å kritisere den, blir et standpunkt milevidt fra standpunktet til Marx. Folk trenger å erstatte religionens innbilte lykke med virkelig lykke. Man avskaffer ikke religionen gjennom å kritisere folk for at de i mangel av virkelig lykke, griper til religionens illusjonsverden, man kjemper for å skape en verden som ikke krever illusjoner.

 

---

På 80-tallet opplevde vi i Norge, med få unntak, en ganske massiv svartmaling og fordømmelse av den islamske revolusjonen i Iran. Dette gjaldt for politiske miljøer såvel som for kirkelige. De politiske og kirkelige miljøene fant en felles fiende i de iranske massene som slåss mot den vestlige imperialismen i Allahs navn. Muslimske fundamentalister ble et skjellsord i vest. De var jo militante. Og de krevde sin rett.

Fra våren 1986 til høsten 1990 oppholdt jeg meg store deler av tiden i Libanon som solidaritetsarbeider for Norwegian Aid Committee (NORWAC)/Palkom. Dette var en meget lærerik tid, først og fremst politisk, men også i teologisk forstand. Her var allting klart, som min libanesiske venn Michel formulerte det. Og i en viss forstand var det rett, også sett med en utenforståendes øyne. Mange forhold ble klare, samtidig som situasjonen var kaotisk og komplisert. Den politiske situasjonen i dette lille landområdet (ca. 20 mil langt og 5 mil bredt) ble bestemt av mange motstridende interesser: Rivaliserende klaner med ulik religiøs tilknytning (det fantes 17 offisielt anerkjente konfesjoner, muslimske og kristne), mange med egen milits. Regionale makter, først og fremst Israel og Syria, med sine soldater og sine libanesiske allierte. Dernest Iran gjennom Hezbollah, og Irak gjennom libanesiske tilhengere av deres gren av Baathpartiet (den rivaliserende grenen av dette partiet sitter med makten i Damaskus). Som mandatmakt fra det Ottomanske rikets sammenbrudd etter 1. verdenskrig og fram til Libanons selvstendighet i 1943 hadde Frankrike sine historiske interesser i landet, først og fremst i allianse med maronittene, den største kristne grupperingen. Den maronittiske kirken, med utspring i den syrisk-ortodokse tradisjonen, hadde utviklet en selvstendig kirkelig organisering med en særegen liturgi. Den vestlige orienteringen for denne gruppen kommer kirkelig sett til uttrykk gjennom at deler av presteskapet sluttet seg til den romersk-katolske kirken 1180, og senere inngikk de to kirkesamfunnene en formell union. Russland har historisk sett hatt alliansepartnere blant de ortodokse kristne, mens engelskmennene satset på druserne, en særegen muslimsk sekt som historisk sett bare finnes i fjellområdene i Libanon, Syria og Palestina. I Libanonfjellet bodde druserne i den sørlige delen, mens maronittene holdt til i nord. Her nøt de under det ottomanske styret en viss grad av selvstendighet, og siden druserne var den sterkeste grupperingen, utnevnte ottomanene en drusisk emir, en skatteoppkrever med utstrakt myndighet. Embetet gikk i arv i en bestemt familie, men da maronittene på et tidspunkt hadde overtatt hegemoniet, konverterte vedkommende emir og ble maronitt! I etterkrigstiden og fram til jernteppets fall, var Midt-Østen, og dermed Libanon, arena for den imperialistiske rivaliseringen mellom de to supermaktene. I dag liker som kjent den vestlige supermakt å demonstrere sin fortsatte potens, også i Midt-Østen, i ansiktet på en sjuk og sjanglende russisk bjørn. Og midt oppe ialt dette finner vi FN med sin fredsbevarende styrke, en styrke som kanskje ikke er helt klar over hvilke interesser den tjener.

Libanon ligger trengt inne mellom Israel og Syria, og landets politiske situasjon blir i stor grad bestemt av styrkeforholdet mellom de to. Samtidig er det slik at det som skjer på det politiske plan i regionen, øyeblikkelig blir reflektert i dette lille landet. Et interessant eksempel er det som skjedde da det var inngått våpenhvile i Gulfkrigen mellom Iran og Irak. Da begynte nemlig Saddam Hussein øyeblikkelig å bygge en allianse med kristne grupperinger i Libanon. Poenget med denne alliansen var først og fremst å utfordre Syria og Iran. Som kjent var de siste allierte i Gulfkrigen, og i Libanon stod (står) Syria med 30.000 mann, mens Iran var en sterk støttespiller for Hezbollah. Frontlinjen fra Gulfkrigen ble altså flyttet til Libanon så fort våpenhvilen var et faktum.

I Libanon var altså religion og politikk vevd sammen i et uoversiktlig mønster. Samtidig ble det tydelig at de grunnleggende problemene egentlig ikke var religiøse. Landet var nærmest et klansamfunn med motstridende økonomiske og politiske interesser, og dette landet ble klemt mellom regionale stormaktsinteresser og stormaktenes politiske spill.

Det politiske spillet i Libanon, og forholdet mellom religion og politikk, ble mye tydeligere ved selvsyn, selv om mye forsåvidt kunne være kjent. Mer overraskende var det kanskje å oppleve den islamske revolusjonen i Iran med utkikkspunkt i Libanon i forhold til det perspektivet man fikk i Norge. Her var skjellsordene og fordømmelsen temmelig massiv. Men folk i Libanon så på revolusjonen i Iran som folkelig og progressiv. Den representerte et håp for hele regionen. Og den stod sterkt i manges bevissthet, for islam var en viktig del av deres egen tradisjon, mens marxismen for eksempel ble sett på som noe vestlig. I kamp mot shaens flørting med vestlige verdier og vestens imperialistiske interesser ble det viktig for presteskap og folk å sette fram deres egen alternative samfunnsmodell bygd på islam.

Det ble mange samtaler med min venn Michel om marxisme og islam. Selv var han kristen libaneser og hadde vært aktiv i PLO, inspirert av den revolusjonære Mao. Men nå var det islams tid i Midt-Østen, det militante «fundamentalistiske» islam. Anført av ayatollah Khomeini. I Libanon kom dette til uttrykk gjennom Hezbollahs sosiale arbeid og motstandskampen mot den israelske okkupasjonen. Her var det «Guds parti», de «fundamentalistiske» shianene som stod for en progressiv linje. Men underlig var det å lese Khomeinis «Islam and revolution». Det umiddelbare inntrykket var slående og klart: Måten Khomeini argumenterte på, liknet til forveksling den argumentasjonsmåten som jeg kjente fra pietistiske miljøer i Den norske kirke. Med den forskjell at på sør- og vestlandet argumenterer man innenfor en kristen tradisjon, mens Khomeini naturligvis argumenterer ut fra Koranen og en islamske tenkning.

Som prest i Øyer i Gudbrandsdalen har jeg i flere runder vært involvert i arbeid med kirkeasyl. Det har til tider gitt sterke opplevelser. Noe av det sterkeste var å oppleve at indremisjonsforeningen åpnet misjonshuset for kirkeasyl. Disse konservative kristne, som kanskje ikke føler seg helt fremmede overfor en «fundamentalistisk» tankegang, åpnet sitt hellige hus for å gi beskyttelse til to muslimske familer fra Kosovo. Ingen forsøk på misjonering. Bare åpne armer og vennskap. En erfaring som berørte meg sterkt. Og med interessante perspektiv: Hvilken Gud kom til syne gjennom disse konservative kristnes åpne armer overfor de muslimske flyktningene? Var det den samme Gud i hvis navn de «fundamentalistiske» kristne fordømte den «fundamentalistiske» revolusjonen i Iran?

Hvilken Gud er det vi tilber? Eller nærmere bestemt: Hvordan forholder Gudstroen seg til den politiske virkelighet? Et prinsippielt entydig svar blir det vanskelig å gi. Det burde disse eksemplene vise. Bare en konkret analyse av den historiske virkelighet kan gi oss svar. Og det foretas analyser, ikke minst av motstandskampen i den islamske del av den 3. verden. Men i denne sammenheng kommer vi heller ikke utenom den palestinske utfordringen. I de okkuperte områdene drives det i noen sentra en systematisk dialog mellom muslimer og kristne. Noen steder er også jøder trukket inn i en trialog. Men fra noen av de palestinske frigjøringsteologene lyder det utfordrende spørsmålet: Er det den samme Gud vi tilber som den fundamentalistiske kristne fra vest hyller når de støtter sionistene i deres kamp for å knuse vår nasjonale identitet?

Så hvilken Gud tilber vi?

 

---

Hvis du er ung og revolusjonær og skriver dikt – hvor går du hen med diktene dine da? Hvor møter du et publikum, hvor møter du kritikk som kan gi deg mulighet til å lære håndverket? For tretti år siden fantes tidsskriftet Profil, som i skiftet mellom 60- og 70-tall beveget seg ut av kottene på Blindern og tok kontakt med de mange folkelige bevegelsene i den ytre verden.

Det åpnet spaltene for folk som skreiv – innholdet fikk større vekt enn formen. Profil ble et pustehull, hvor det var mulig for unge og uerfarne folk å komme til orde. Det ble mulig å eksperimentere og prøve seg fram med dikt som inneholdt rim og rytme (like umoderne da som nå), med dikt med åpenbart opprørsk politisk innhold, og med skildringer av alminnelige menneskers hverdag, liv og problemer.

Profil blei et veksthus for en frodig litterær blomstring. De beste fruktene av denne blomstringa blir allerede regnet til den viktige litteraturen i Norge.

Men Profil blei kuppa av postmodernister og gikk inn. Og noe litterært tidsskrift med brei appell har ikke venstresida hatt siden den gangen. Behovet er ikke blitt mindre.

Røde Fane trykker her noen dikt av den unge dikteren Jørgen A. Strickert fra Trondheim. De er fulle av engasjement, av ungdommelig glød, men formen er ikke fullkommen. Vi inviterer gjerne til kritikk og debatt.

Hva vurderer våre lesere som bra, og hva er mindre bra eller kanskje til og med dårlig? Innhold og form! La oss diskutere det, så kan vi alle bli klokere og noen av oss kan skrive bedre dikt. Og kanskje er det andre som også har dikt i skuffen – eller som gjerne vil prøve å skrive noen?

Red.

 

---

Manifest

Eg syng ikkje om blomster og romantikk og finvær
og måneskin og fuglesong og elskov og syrintrær.
Kanhende er det kjeisamt, ja dårleg til og med.
Men faen, det er ekte – du kjem ikkje frå dét.

Eg dansar ikkje foxtrot og flamenco og balett,
et ikkje kanapéar, eg et for å bli mett.
Eg syng ikkje my baby, she loves you yeah, yeah, yeah.
Men eg syng ramme alvor – visst faen gjer eg det!

Vesle kvalp

-Vesle kvalp, kva tenkjer du
bak dine kvalpeaugar?
-På lange turar, kan du tru,
og bein i svære haugar!
-Men vesle kvalp, kva meiner du
om raseteori?
-Nei, eg bryr meg lite, ser du,
om kva bak eg snusar i.

Mot sal av kropp

På veggen heng det ei dame,
ho stortrivast, kan du sjå.
Ho er ein bikinireklame.
Ho er så frigjort, så!

På Narvesen hyler det mot oss:
-Kom og ta meg no!
Ein ideologi som fortel oss
at jenter er kjønn nummer to.

«Jamstelling», lyg barnelæra,
men damer i Noregs land
vil sloss til kvart kvinnfolk i verda
er frigjort frå stat og mann.

Kroppen din er kun ein vare
på storkapitalen sin disk.
Og sånn vil det rekke og vare
så lenge det er lurt å vere grisk.

Heisann, sossegut!

Det du kallar flatfyll
kallar eg kultur.
Det du kallar Schengen
kallar eg mur.
Det du kallar fridom
kallar eg bur.

Det du kallar staten
kallar eg fut.
Det du kallar politi
kallar eg snut.
Det du kallar konge
kallar eg stut.

Når du seier du veit
er det noko du trur.
Når du er tilfreds
er eg opprørsk og sur.
Det du kallar fridom
er ditt diktatur.

Livsløgn

Eg ynskjer eg hadde eit livsverk,
eit mål med mitt virke på jord;
ei magesekkjensle så krutsterk,
ei oppgåve – glitrande, stor!

Da skulle eg nok via livet
til denne, min digre visjon,
og våke om natta og knive
for min lagnadsbundne misjon.

Men eg er jo kun ein av mange
som ligg slik om kvelden og skriv.
Forbi meg så snik seg mitt lange
totalt unaudsynlege liv.

Til Ola Olsen

Hold kjeften på deg, Ola,
du er skapt for slit og strev.
Du skal slett ikkje sjå sola,
du er grunnskoleelev.

Hold kjeften på deg, Olsen,
sjølv om du er trøytt og klar.
Du er skapt for slavearbeid,
du e berre proletar.

Hold kjeften din, herr Olsen,
om så kvar ein dag er trist.
Det er sånn det heile funkar
for ein minstepensjonist.

Reager!

Vi ungdom i Trondheim har mykje å bråke for, så ikkje sov.
Vår skolekvardag er ikkje verna av rett og lov.
Men finn vi oss i ein jobbsituasjon så kummerleg grov?

Når skolebøker er steindyre og du er pengeveik,
når du ikkje når fram med formelle brev og høfleg preik,
når du vert overkjøyrd av dei med makta, så gå til streik!

Når vi krev vår rett til fritidstilbod og ingenting skjer,
når dei trampar oss ned i søla, så reager!
Når dei ikkje vil prate som vettuge folk, så okkuper!

Kva dei seier

Dei seier at klassekampen
er steindaud og gravlagt for godt.
Og hadde det vore så lettvint
og glimrande enkelt og finfint,
så hadde jo alt vore flott.

Dei flirer av idealismen
og kaller vår tanke naiv.
Men er det naivt, vil eg vite,
om vonet er enda så lite,
å draume om betre eit liv?

Dei seier på Dagsnytt at Noreg
går godt og at velferden gror.
Men sjå på deg sjølv, så på Røkke,
så ser du; det er nok eit støkke
igjen til ei rettvis jord.

Pust i bakken

Eg eig ei feskestang og ein hund,
og sommarnatta har gull i munn,
og heile livet er eitt sekund.

Eg sit aleine ei tropenatt
og tenkjer på torsken eg nyss har dratt,
men resten av verda har eg forlatt.

Eg snortar lukta av tang og hav
og vil ha slut på alt slit og kav.
Fy faen, det er da eit rimeleg krav.

 

---

En dag sto Petter i klassen og spurte de andre elevene:
«Hva er elefanten?»
Det kom mange forslag.
«Det største landdyret på jorda!»

«Nei», sa Petter.
«Den bor i India og Afrika!»
«Nei!» sa Petter.
«Si det!» ropte de.

«Elefanten er en skikkelig storeter!» sa Petter glad. For det var det som sto i boka, vet du: «Elefanten er en skikkelig storeter». Slik viste Petter at han hadde skjønt poenget: Finne ut hva slags svar læreren eller boka vil ha. Og veit du det, går det deg godt.

12 argumenter mot karakter:

1. Karakterene øver opp elevene i å ikke tenke sjøl, som eksemplet med elefanten.

2. Karakterene (og som en følge av dem, eksamen,) bestemmer hva som skal læres. De styrer undervisninga. Hvorfor skulle skolen legge vekt på å trene elevene i sjølstendig arbeid eller i samarbeid, når de til eksamen hovedsaklig får prøvd evnen til å lære utenat? Elever vil ofte ikke diskutere rasismen, kvinneundertrykkinga, krigen, livet de sjøl lever, – hvis det ikke er «pensumrelevant». Slik blir tenkninga deres innestengt og trang. Livet buldrer forbi – og elevene spør om de får om det på eksamen …

3. Karakterene sorterer elevene: Hvem skal få komme inn på det neste skoleslaget? Men det er aldri noen som bryr seg om hva du fikk i karakterer når du søker jobber seinere.

4. De bruker Gausskurven. Den heter «Normalfordelingskurven». Da den ble innført, var grunnen at de skulle lage et system som var mest mulig rettferdig for elevene, uansett hvor i landet de bodde, når de skulle søke på neste skoletrinn som det var for få plasser i. 4% skulle ha S, 24 % M, 44 % G, 24 % Ng, 4 % LG. Dette systemet gjelder fortsatt og er et bevis på at karakterene er et sorteringsredskap: Elevene vurderes i forhold til hverandre. Om alle elevene ble 100% bedre, ville fordelinga være den samme!

5. Karakterer (og eksamen) uttrykker et merkelig syn på læring. Hvis du har en prøve på skolen i november, og fikk en dårlig karakter som blir lagt sammen med de andre gjennom året, kan du ikke komme i februar og si at du har lært det som prøven i november handla om. Da er det for seint! Men i samfunnet kan du forsøke til du klarer det, som å ta sertifikat.

6. Karakterpresset fører til en enorm sløsing med den enkeltes og samfunnets penger/ressurser når elever går et år ekstra for å «forbedre» karakteren sin noen tideler.

7. Mange elever har frykt hver dag: Blir jeg hørt? I dag er det prøve! Dette er et voldsomt psykisk press som ingen voksne blir utsatt for. Sterk undertrykking.

8. Karakterene er et middel til å bli opphøyet eller fornedret. Mange som får Ng i matte, tror at de ER Ng, det sitter ofte fast på dem til de blir gamle. En disiplinering.

9. Karakterene lærer elever til å tro at hvis de ikke trues med pisken og lokkes med gulrota, som et annet esel, vil de ikke jobbe. Dette er et borgerlig syn på folk, passe for kapitalismen. Men i de første 7 åra på skolen er det ikke karakterer. Elevene lærer likevel! Og tenk over sjøl: Hvis du driver med idrett, Rød Ungdom, løser oppgaver på sommerleir, bruker PC, hvis du er veldig interessert, kan du være konsentrert og jobbe hardt, timesvis hver dag, helt frivillig!

10. Karakterer virker ikke motiverende, unntatt kanskje på dem som vanligvis ikke får dårlige karakterer. De kan bli skremt til økt innsats av en dårlig karakter.

11. Karakterene fører til en ond sirkel: Jo større betydning karakterene har, desto mer vekt må det legges på stoff som er viktig for prøvene og forberedelser til eksamen. Dette fører til kjedelig og ensformig undervisning og mer stress. Skolen tyr derfor til enda flere prøver, for å disiplinere elever som mistrives og er lite motiverte. Osv. osv.

12. Elevene får bare i begrensa grad vite «hvor de står». Elevene veit egentlig best sjøl. De veit hva de kan og hva de ikke kan, hva de liker godt å gjøre og hva de avskyr. Problemet er at elever ofte undervurderer seg sjøl. Det er ikke sånn at uten karakterer, vil alle sammen bli hjernekirurger. På den andre sida: Hva er det elevene får vite om seg sjøl med karakterene? Om de husket at elefanten er «en skikkelig storeter?»

Har du lagt merke til at en lærer som har ett fag i mange klasser ikke kjenner elevene, ikke en gang deres navn? Denne læreren setter karakterer på deg, – og er med på å bestemme utdanninga di i framtida … . Er det veldig objektivt?

Finnes det alternativer?

• 1. Ja! Ingen karakterer i det hele tatt! Alternativet til voldtekt er «ikke voldtekt», det er ikke «voldtekt på en litt lettere måte» eller «sjeldnere voldtekt nå». Husk at en del av skolens mål er å hjernevaske elevene til å tru at skolens metoder er «objektive», «nødvendige».
• 2. Blir du urolig ved tanken på ikke-karakterer, kan du få noen alternativer:
  • -Når du går ut av ungdomsskolen, kan neste skole få vite hvilke bøker dere har brukt i de ulike fagene. Det forteller neste lærer veldig mye.
  • -Du kan få «deltakerbevis» hvor det ikke står noen vurdering av deg, men en rapport om hva du har gjort.
  • -Du kan få ei liste som du har vært med på å lage, som ikke er en vurdering, men hvor det står hva du kan.

Så må rådgivinga i u-skolen styrkes veldig, så du får mere hjelp til hva du skal gjøre etterpå.

Og ikke minst: Det må bli nok plasser i videregående skole!

I mens vil en kø-ordning, vente på tur, være bedre enn opptak etter karakterer. Det gjelder også fra videregående skole til høyere utdanning. Noen høyere utdanninger kan ha opptaksprøver som du kan forsøke deg på mange ganger.

Slike ting blir diskutert blant lærere som er karaktermotstandere. Og dem er det mange av! Du kan for eksempel lese: «Karakterboka» av Kaare Skagen (red).

Pass opp for trynefaktoren!

Deler av næringslivet veit at karakterer er noe tull. De forteller ikke hva du KAN. Staten starter forsøk med noen karakterfrie u-skoler. Dette gjør det ikke mindre viktig å få i gang en diskusjon.

Vi må gå imot forslag om at «samarbeidsevne» og slike ting kommer inn i karaktergrunnlaget, sjøl om forslaget kan være snilt ment og komme fra karaktermotstandere. Det er høyst urimelig at den ene parten (læreren) skal sette karakter i samarbeid på den andre parten (eleven).

Noen vil ha detaljerte rapporter om hva eleven kan, i stedet for karakterer, særlig på yrkesfag, og det kan være mye bra med det. Men listene kan bli veldig lange og detaljerte, ta mye tid å lage og virke for kontrollerende de også.

Kamp er nødvendig!

Noen sier at det ikke er noen vits i å gå mot karakter, for de er bare en del av hele den borgerlige skolen. Ja, jeg er for at det sosialistiske samfunnet etter hvert finner helt andre måter å lære på. Det meste bør flyttes ut av det kunstige lære-huset: Ut i samfunnet, ut i naturen, gjøre arbeid og vitenskapelige undersøkelser og være nytting sammen med andre som kan mer enn deg! Men hvis vi ikke kan aksjonere mot karakterer fordi det er så mye annet feil med skolen, så blir vi pratmakere. Da kan vi ikke slåss. Argumentet likner på det som noen på venstresida sa i starten på EU-kampen: EU er bare et resultat av kapitalismen, så det gir folk illusjoner, eller det nytter ikke, å slåss mot EU. Veldig bra at deres «radikale» syn ikke fikk flertall!!

Vi kan slåss mot porno sjøl om kvinneundertrykkinga handler om mye mer. Karakterene er på skolens område det som pornoen er på kvinneundertrykkingas område!

Hei, Rød Ungdom!

Rød Ungdom burde ha kampen mot karakter- og eksamenssystemet som en viktig parole. Fordi:

1. De fleste elevene hater karakter- og eksamenspresset fordi det rett og slett plager dem! Det er god nok grunn! De voksne har en Arbeidsmiljølov, det har ikke elevene! Fram for et bedre arbeidsmiljø for elever, også det psykiske!

2. Diskusjonen om karakterer er en døråpner til en diger kritikk av hele den kapitalistiske skolens mål og metoder. For revolusjonære som skal bidra til at ungdommen skal bli mer radikale, skal utvikle seg i venstreretning, er det viktig å finne døråpnere.

3. Det går an å handle, ikke bare prate og prate og prate! Elevene kan skrive under på papir: Vi krever at karakterene fjernes! Det kan lages aksjonsgrupper på hver skole. Begynn gjerne med ungdomsskolen.

4. Et dårlig argument, men ikke uviktig: Høyresida som Unge Høyre har alltid vært for karakterer. Venstresida har vært imot. Det gjelder både voksne og ungdom.

5. Det blir mer diskusjon om karakterer i mediene, om vi vil eller ikke. En gunstig situasjon for et angrep.

6. Rød Ungdom må mene noe! Og gjøre noe! Gå i bresjen mot karakterer i Norge! Tjen folket!

Rød Ungdom hadde for mange år sida ei parole som mange likte godt:
Bort med karakter og tvang!
Gjør skolen interessant!

 

---

Til å vera eit industriland har Noreg enno ein del att av kystflåten sin, ikkje minst av di utviklinga i kyst-Noreg har vore eit politisk interessant tema også i nyare tid.

Fram til no har det funnest brei semje om at kysten skal ha båtar i alle storleikar, og ein desentralisert og allsidig mottaksstruktur. Forsvaret av Råfisklova har stått sterkt, ettersom ho synleg vernar retten til alle deltakarar i fisket gjennom fiskekjøparane sin mottaksplikt og garanterte minsteprisar.

For oss som tykkjer den mindre kystflåta vår er verdt å ta med inn i framtida, finnest det enno noko å redda, men det er grunn til å tru at det kjem til å skje strukturendringar i nær framtid som overgår alt vi har sett til no. I den stoda kan det vera av verdi å tenkja etter korfor kystflåta har livets rett i effektiviseringas tidsalder, og kva utvikling vi bør streva for å unngå. Den overflatesurfinga som fylgjer er ikkje ein freistnad på å gje eit totaloversyn over kva som skjer. I staden er det viktig for meg å syna fram nokre av dei prinsippa som eg meiner ligg til grunn for å ynskja levande kystsamfunn ei ljos framtid.

Motsett det norske landbruket er fiskeria stort sett eksportretta og marknadsfølsame. Biletet mange har av norsk landsbygd, er prega av det trauste og uforanderlege, noko som er underleg når ein tenkjer på korleis heile kysten til alle tider har måtta leva med raske omstillingar og marknadstilpassingar. Ikkje berre varierer pris, omsetnad og råvaremotar, men fisket er i seg sjølv eit lotteri der produksjonen i havet, innsiget til kysten og kvaliteten på råvaren svingar kraftig i kortare og lengre periodar.

Ved fyrste blikk verkar dei minste kystfiskebåtane veldig sårbare og avleggs.

Fartya er småe og lite geografisk mobile, mange av dei er av eldre årgang, og fiskaren ombord er så avhengig av ver og fiskeførekomstar at han knapt veit kva han skal gjera neste dag. Difor er det forførande politikk å skulla frelsa fiskaren frå denne levemåten, om det så var mot hans eigen vilje.. («dei heng jo att i slikt nostalgisk bakstrev der ute i Utvær… .»)

På kva måtar byggjer løysingane som skal lokka og pressa dei sjølveigande småfiskarane vekk, på premiss som ikkje vil stå seg i framtida?

1. Småe investorar er ikkje slavar av kapitalen. Ein fiskar med ein eldre liten båt kan tola skilnader i inntekter frå år til år. Han har kalkulert inn i marginane sine at fisket og prisane ikkje alltid er gunstige og jamnt fordelte. Overgangen til store, dyre farty som tilbyr faste heilårsarbeidsplassar til mannskapet er avhengige av jamn avkastning for å betala ned gjelda si (noko det har synt seg at mange av dei ikkje klarer utan hjelp i alle fall). Det fører til meir press på fiskebestandane, sterkare påtrykk for at privat storkapital skal få kjøpa eigedomsretten til ressursane i havet, og at fleire tek sjansen på å gå på havet i ver som eigentleg er for dårleg til å fiska trygt i.

2. Stadbundne fiskarar sit inne med uvurderleg kunnskap om dei økologiske samanhengane og utviklinga over tid i dei områda der dei driv til dagleg.

Det har mange gonger undra meg at denne ressursen er teken så lite i bruk. Innsikten til kystfiskarane er ein database som absolutt burde liggja til grunn for framtidig arbeid med fiskeriforvalting og overvaking av dei marine miljøa.

3. Kystfiskaren er omstillingsdyktig. Utan store kostnader og tidheft kan han skifta frå fisket etter ein art til ein annan. Den største artsrikdomen finn vi i grunthavsområde, og mange av dei tenkeleg utnyttbare ressursane i sjøen kan berre hentast ut med småe, stadeigne båtar.

4. Måten å ta ut ressursar på er meir økologisk berekraftig. Fisket er selektivt, det vil seia at reiskapen er meint å ta ut berre ein eller nokre fåe artar, og problemet med store bifangstar og undermåls fangst er mindre. Reiskapen er dessutan passiv; han står i sjøen og ventar på at fisken går på sjølv. Med god råvarehandsaming i alle ledd er det dermed mogleg å plukka ut prima menneskeføde utan å gjera for stor skade på anna som lever i sjøen. Kystfiskaren har eigeninteresse av ikkje å gjera vald på naturen i området der han fiskar, ettersom han ikkje har så stor rekkevidde at han berre kan gå ein annan stad. Aktiv reiskap på større farty gjer det mogleg å fylgja fisken dit han går, også i det som har vore friområde for artane utanom sesongane i tidlegare tiders fiske. Havfiskeflåten kjenner inkje lokalt ansvar, og det mest effektive for dei er dessutan å tøma fangsten på store sentraliserte mottak, ettersom dei kan gå særs langt i open sjø for levering. Nettverka som levde i pakt med svingningane i naturen i dei bufaste kystsamfunna vil då bryta saman og mista funksjonen sin.

5. Fiskeriallmenningen har gjeve vanlege folk makt over sin eigen situasjon. Allmenningen er ein interessant forvaltingsmåte som inneber at naturgodane er felleseige, eller snarare at ingen eig dei, slik at alle skal oppføra seg som ansvarlege gjester. Han fungerer ålment slik at ingen har rett til å stengja ute nokon som høyrer til ei gruppe som tradisjonelt har hatt nytta av å bruka ressursen i området, slik vi kjenner til det frå ferdselsretten i utmark, uskuldig nyttesrett ved sanking av bær, sopp og bålved, beitesameige og skogsallmenning. Brukt med vet er allmenningen eit pusterom for dei som i utgangspunktet har lite å ta av, og i periodar kan visse allmenningar tyda mykje, til dømes for austlandsdølane som rudde i landbruksalllmenningen i Troms då tilhøva vart tronge heime.

Lofotfisket er kanskje den økonomisk viktigaste allmenningen vår. Etter fordelingsnøklar får alle som vil delta ein kvote i fisket, slik at dei tilgjengelege ressursane blir fordelte etter bestemte kriteria. Ein god lofotsesong tyder sutlaust år, og kanskje investering i båtbyte eller eige småbruk. Mang ein har funne ein veg opp til eit meir sjølvstendig liv og mindre pengesut etter å ha starta med berre ein båt , tollekniv og arbeidsvilje.

6. Tryggleik mot utbytting. Tilgangen til fisket gjer at kystmannen kan seia nei takk til arbeidstilhøve som underklassen i meir føydalt innretta samfunn kanskje hadde måtta ta til takke med. Sjølv ikkje den mest sjølvgode storkar kunne finna ein levande sjel til å gjera dritarbeid for seg når det hadde gått ut rop om sild i fjorden. Vi er kjente med at industrien i Nord-Noreg aldri har klart å halda på arbeidskraft til låg betaling, ettersom nokre gode fiskevær alltids kunne gje same inntekta utan at nokon åtte tida di. Såleis er opne fiskeriar ein sosial tryggjingsventil. Difor meiner eg det er viktig at allmenningen alltid er open for sesongfiskarar, småbåteigarar, ungdom og andre som kan tenkjast å gå inn og ut av yrket.

Det vi risikerer å få i staden, er ein proletarisert fiskarstand som må arbeida motstandslaust for store reiarar med ressurskontroll. Det trur eg er noko av det verste som kan skje, sjølv om argumenta for å føra oss dit kan høyrast tillokkande ut kvar for seg.

I slagordform må krava våre vera:

1. Fiskeriallmenningen skal vera open! Forskriftsvesen, eigartilhøve og deltakarlov må ikkje stengja nokon ute som vil ta del i fisket.

2. Fordelingsnøklane skal til ein viss grad favorisera dei minste båtane!

3. Mottaks- og transportstruktur skal vera desentralisert, slik at stadbunden kystflåte får levert fangsten sin også i framtida!

4. Nei til proletarisering av fiskaren!

5. Lytt til sakkunnskapen i kystsamfunna!

6. Ikkje sats på overinvesteringsprosjekt! Store krav til kapitalavkastning og betaling av enorme gjeldssummar legg for stort press på naturressursane og arbeidskrafta.

7. Ressursane i havet må ikkje hamna i hendene på nokre fåe! Ressurskontrollen er grunnleggjande for framtidig forvalting. Unngå tendensen til vertikal integrering i fiskerinæringa.

8. Vekk den politiske interessen for fordelingssystemet i fisket og forvaltinga av den viktigste varige ressursen vi har!