---

Den interessante debatten om kommunisme og miljøpolitikk mellom Olav O. Randen og Morten Falck i foregående numre av Røde Fane, har tatt for seg genteknologien som konkret trussel. Mon tro om ikke en jevn, «stille» utvikling av entropi skaper det mest presserende behovet for et systemskifte, også i en tid da alternativene til kapitalismen ennå ikke er ferdig utformet?

Entropi, hvaffornoe? sier du kanskje. Det er ikke mange som kjenner dette undervurderte begrepet i miljødebatten. Derimot har alle hørt den fysiske loven om at mengden av energi i et lukket system er konstant. Den kan ikke forsvinne, bare omdannes.

Dette er termodynamikkens første lov. Etter den, kunne vi bare sagt tut og kjør til energiforbruk. For energi verken oppstår eller ødelegges når man bruker den. Forbruket av energi og materie skaper som kjent noen av de grunnleggende forurensnings- og utryddingstruslene i verden. Men med bare termodynamikkens første lov i bakhodet, ville «energiforbruk» faktisk vært et meningsløst begrep.

Men det finnes også en termodynamikkens annen lov. Mer enn 150 år etter oppdagelsen, kjenner de færreste til denne fysiske loven.

En spesiell egenskap

Den forteller oss at det ikke er energien som sådan vi bør spare på. Som NIBR-forsker Petter Næss (1) påpeker i sin redegjørelse om Barry Commoners (Commoner er en amerikansk forsker, blant annet kjent for sin bok The Poverty of Power i 1976) arbeid på dette området:

«Det man bør spare på er en spesiell egenskap ved energien, en egenskap som hele tida varierer i verdi, faktisk til det verre.»

De fysiske lovene bak disse gåtefulle påstandene, vil vi i AKPs miljølag påstå har stor og undervurdert betydning for vår politiske tenkning. Kanskje er det derfor termodynamikkens annen lov er gjemt bort? Den passer ikke godt inn i utviklinga kapitalismens jag etter den økonomiske veksten.

Termodynamikkens annen lov sier at formen for energi, tilgjengeligheten, stadig forandrer seg – til det dårligere. Målet for hvor utilgjengelig energien er, kalles entropi. Begrepet ble innført av den prøyssiske fysiker Rudolf Clausius i 1859.

Universets voksende entropi

Termodynamikkens annen lov sier at entropien i universet er konstant voksende. Det betyr at den blir stadig mindre anvendelig, tilgjengelig. Energien går fra lav entropi – høy tilgjengelighet, til høy entropi – utilgjengelighet. Prøver vi å reversere denne prosessen, å omgjøre høyentropisk energi til laventropisk, krever det i seg sjøl mer energi enn gevinsten.

Et hverdagslig eksempel: Koker du en kanne kaffe, er energien i form av strøm lett tilgjengelig. Langsomt går varmen ut av kaffen og sprer seg til omgivelsene. Denne spredte varmeenergien har du liten sjanse til å samle inn igjen og bruke på nytt. Entropien har vokst.

Forbrenning av fossilt brensel er også en irreversibel prosess, sjøl om energien ikke går tapt. Commoner kritiserte at alle forsøk på å effektivisere energibruken utelukkende baserer seg på termodynamikkens første lov. Man tar ikke hensyn til ulike kvaliteter energi veid opp mot anvendelsen av dem.

Elektrisitet er meget anvendelig og kan med stor effektivitet omdannes til mekanisk bevegelse. Varmeenergi er mindre anvendelig. Commoners påpeker som et eksempel, at det er termodynamisk effektivt å drive motoren som roterer tøyet i en vaskemaskin. Men det er ikke termodynamisk effektivt å bruke strøm til å varme opp vannet i vaskemaskina. Til oppvarming kan en klare seg med energi av lavere termodynamisk kvalitet.

Energiens elendighet

Commoner vurderer i sin bok Energiens elendighet (dansk oversettelse av The Poverty of Power) ulike næringssektorer med sine entropiske briller.

• Landbruket starta som utnytting av solenergien i fotosyntesen. Nå er det blitt en monokulturpreget produksjonsmåte som krever store mengder ikke-fornybare ressurser: Kunstgjødsel, gift, korntørking ved hjelp av vifter, maskinpark osv. Landbruket blitt avhengig av petrokjemisk industri. Kort og godt: Næringa får fart på entropien.
• Transportsektoren: Den er sånn som miljøbevegelsen hele tida har hamra på: Elektrisk jernbane mellom byene mest termodynamisk effektive framkomstmiddel, fly minst.
• Petrokjemisk industri: Samla produksjon av syntetiske organiske kjemikalier hadde i 1974 økt til 130 ganger så høyt volum som i 1949. De fleste petrokjemiske produkter erstatter naturmaterialer, slik plast for eksempel brukes i stedet for lær. De syntetiske produktene er vanligvis langt mer energikrevende.

Med andre ord sier termodynamikkens annen lov sier oss ett og annet som er verdt å ha i bakhodet når vi diskuterer mulighetene for «grønn kapitalisme», teknologioptimisme, omsmelting av aluminiumsbokser osv.

Betyr dette nødvendigvis at alt går til dundas i og med at vi lever, virker og bruker energi? Nei, da. Termodynamikkens lover må sees som en påminnelse om hvor nødvendig det er å gjøre noe. Og det er mulig å gjøre noe. Kloden vår er ikke et lukket system. Vi får tilført energi fra sola, og slipper energi ut igjen gjennom drivhusglasset, atmosfæren. Det er balansen i dette som nå er truet. Og den kan vi gjøre noe med gjennom omfordeling av energibruk mellom solenergi og fossilt brensel.

Haavelmo, Hansen og søppel

Det vi må forholde oss til, er at mennskets energibruk på få tiår er i ferd med endre den nødvendige balansen. Å få gjort noe med det er et politisk problem. Det dreier seg ikke om å oppheve naturlovene.

Nobelprisvinneren Trygve Haavelmo, som døde i fjor, arbeidet i tiår med naturvernets økonomi. Han bruker entropibegrepet også på materie. Haavelmo og hans økonomkollega Stein Hansen påpeker at det ikke bare er uttaket av naturressursene som er et problem. De mener at entropien i klodens mottak av søppel er det kritiske punkt nå. Ett eksempel er opphopning av CO^₂ i atmosfæren.

Herman A. Daly og John B. Cobb jr. (2) påpeker at også den økonomiske prosessen i verden er entropisk. Produksjon følges av forbruk. Energi og materie går gjennom prosessen. Forbrenner du kull, avgir det varme og aske. Menneskenes økonomiske prosess består rett og slett av gjennomstrømning av energi og materie.

Gjennomstrømningen gjennom menneskenes system omdanner råvarene til avfall. Og mengden råvarer er lik mengden av avfall som til sjuende og sist tilbakeføres naturen.

Målet for den kvalitative forskjellen på de like mengder råvarer og avfall er entropi.

Et grunnleggende kampspørsmål for folk som vil bevare jorda som OK sted å være, er etter dette å passe på at gjennomstrømninga gjennom menneskenes økonomiske system ikke blir for stor. Da er vi innom vekstdebatten som Thorbjørn Berntsen gjerne snakket om, men aldri gjorde noe med som minister. Og etter marxistisk økonomisk teori om kapitalismen er det også umulig å hindre vekst under kapitalismen.

For kapitalen krever en tilvekst, en rente. Denne avkastninga skal ikke bare være positiv. Den skal være så høy som overhodet mulig. Ellers blir du slått ut. Dette kravet står enda sterkere nå under dette stadiet av imperialismen, som på folkemunne går under betegnelsen globaliseringens tidsalder.

Kravet til profittmaksimering kan ikke skje bare i den virtuelle verden. Verdiskapinga, men også forbruket av stadig økende verdier er nødt til å ha fysiske virkninger, i form av økt bruk av naturressursene.

To kilder

Vi har to kilder til laventropisk energi; sola og fossil energi. Forskjellen er at solenergi praktisk talt er uendelig i mengde, men begrensa i effekt, dvs. hvor fort vi kan bruke av den. Gjennom den grunnleggende prosessen som kalles fotosyntese, omdanner plankton og planter solenergi til biologisk materie. Men sola jobber ikke fort nok for den kapitalistiske verden. Fossil energi er begrensa i mengde, men vi kan bestemme uttaket og effekten. Vi kan bruke den i den hastigheten vi ønsker.

En annen velkjent forskjell er at forbrenning av fossil energi gir avfall som blant annet fører til drivhuseffekt, forsuring, osv.

Daly og Cobb gjør følgende interessante observasjon: «Industrialiseringa et viktig skifte fra den uendelige solenergien med begrenset effekt, til avhengighet av de begrensede jordiske energikildene, for å kunne dra nytte av den økende energistrømmen kapitalismen avhengig av.»

Overgangen fra en solenergi-verden til en fossilenergi-verden skjedde i et millisekund av jordas historie. Det er klart vi kan gjøre noe med dette. Men neppe under tvangen som kravet til maksimal profitt underlegger oss. Vi får tilført fersk fin energi, bare vi kunne klare oss mer med den, mindre med den ødeleggende fossile.

Menneskenes økonomiske undersystem er i ferd med å overta hele kloden. En eneste av jordas arter er i ferd med å overta hele klodens produksjon fra fotosyntesen. Det er en god del år siden forskere la fram beregninger om at 40 prosent av fotosyntesen på landjorda blir tatt av menneskeheten.

Dette er alle miljøproblemers utspring. Her er opprinnelsen til utrydding av skog og andre biotoper, til vannmangel, jordmangel og forurensning. Hastigheten i ødeleggelsen kan påvirkes av kampene under kapitalismen. Men vi vil påstå at den negative utviklinga ikke kan stoppes i en profittstyrt verden.

---

Fotnoter

1) Petter Næss: Miljøfilosofiske essays, NIBR-Notat 1992:115.

2) Daly er økonom, tidligere ansatt i Verdensbanken og Cobb Jr. er teolog. De ga sammen ut boka For the Common Good i 1990. Boka er oversatt til norsk.

Olav Randen er småbrukar med geit og sau i Ål i Hallingdal. I tillegg driv han forlaget Boksmia.
Han har skrive fleire bøker, sist Golfballar kan ikkje etast, ei bok om golf og miljø.
Randen har hatt mange tillitsverv i Norsk bonde- og småbrukarlag og Noregs mållag.

---

Debatten mellom Morten Falck (Røde Fane nr 2 og 5, 1999) og meg (nr 4, dessutan Miljølaget i Oslo AKP i nr 5) handlar om å velje side. For eller imot naturen.

Noko forenkla er Falcks syn slik: Det eine, store problemet, også for miljøet, er kapitalismen. Når me har kvitta oss med den, er utsiktene lyse. For det finst ingen skjebne, me formar vår eiga framtid.

Noko forenkla og delt i to tema er mitt syn slik:

• A. Dei miljøskadane vår generasjon står for og generasjonane før oss har stått for, reduserer dramatisk handlefridommen til våre etterkommarar same kva for samfunnsform me eller dei vel.
• B. Kapitalismen er eit stort problem for naturen, men også i sosialistiske og kommunistiske samfunn verkar drivkrefter for å øydeleggje natur. Berre om me ser dette og at vår plass er som del av og ikkje som herre over naturen, kan me hindre nedbrytinga.

Utanom dette hovudskiljet tillegg Falck meg ein del synsmåtar eg ikkje har og ikkje har gitt uttrykk for. Om han gjer det fordi eg har uttrykt meg uklart, fordi han ikkje har forstått det klare eller fordi han har som mål å «vinne» debatten, veit eg ikkje. Men eg må bruke litt av plassen til å rydde opp.

Miljøpolitikk og innsikt

Falck skriv: «Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke noe forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan.»

Men eg konkluderte ikkje slik. Eg berre stilte spørsmål om forholdet mellom kunnskapar og kunnskapsbehov. Slik ordla eg meg: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.»

Dette spørsmålet er eit av dei viktigaste og vanskelegaste menneskeheita står overfor. Eg har ikkje noko klart svar og trur heller ingen annan har det. Til det er problemstillinga for komplisert og naturen for uforutsigbar. Men spørsmålet er ikkje mindre viktig for det. La meg illustrere behovet for å spørje slik med nokre hovudtrekk ved tre årstal:

År 1900: Verdas innbyggjartal var på rundt 1,6 milliardar. Verdas naturressursar var store i høve til dette, og ein heil del av dei var ubrukte eller lite brukte, men kunnskapane om korleis dei skulle brukast og teknikken for å bruke dei stod også til atters jamført med hundre år seinare. Mange sjukdommar som seinare har vorte svekte, herja. Døme er koppar, difteri, lepra og poliomyelitt.

Dei 1,6 milliardane menneske trong altså kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra. Med ein fornuftig planøkonomi verda over hadde det gått bra. I staden valde det meste av verda marknadsøkonomi, undertrykking av fleirtalet, krigar og naturøydeleggingar. Me lever på mange måtar i ei unødvendig samtid, for å låne eit uttrykk frå Jan Myrdal.

År 2000: Verdas innbyggjartal er på 6 milliardar. Det finst ikkje lenger ubrukte naturressursar. Verdas havfiske har stagnert, nesten all dyrkbar jord er teken i bruk, kunstig vatning har gjort at vasstanden i grunnvassbassenga har minka dramatisk, halvdelen av det fossile brenselet danna gjennom hundretals millionar år er brukt opp dei siste tiåra, den globale gjennomsnittstemperaturen har stige rundt 1 grad, og vêret har vorte meir uroleg. Antibiotika har gjort nedkjemping av bakteriesjukdomar vesentleg lettare. Somme av dei sjukdomane som herja hundre år attende, er bortimot utrydda. Men nye sjukdomsvirus som aids og ebola har utvikla seg eller spreidd seg, tuberkulose er i ny framgang, og bakteriar av mange slag har utvikla resistens mot antibiotika. Ordninga med global vare- og menneskeflyt gjer det svært vanskeleg å bruke grenser i kampen mot sjukdomsspreiing.

Me 6 milliardar treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra.

År 2100: Det globale innbyggjartalet har stige til 10 eller 12 milliardar. Mattilgangen har ikkje stige. Verdas lager av fossilt brensel er med få unntak tømde. Den globale gjennomsnittstemperaturen har stige med ytterlegare 1 til 3 grader. Eit av resultata er langt meir uroleg vêr, eit anna forørkning av store område, eit tredje høgare havnivå, kanskje eit fjerde at Golfstraumen svekkjest eller i verste fall snur. Meir matjord er øydelagd av nedbygging, erosjon og klimaendringar. Somme sjukdommar er nedkjempa, men mikrobar er kreative vesen, og nye har oppstått. Bakteriar av ulike slag har oppnådd totalresistens mot antibiotika, altså resistens mot alle typar antibiotika.

Dei 10 til 12 milliardane treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre slike rammevilkår.

Stordelen av dei problema eg har nemnt over, er problem våre etterkommarar vil stri med same om dei får kapitalistiske eller sosialistiske rammevilkår, men rett nok i ulikt omfang og med ulike føresetnader for å vinne over dei.

Falcks framgangsmåte er altså:

• A. Han gjer ei problemstilling om til ein absolutt påstand,
• B. Han tillegg meg denne påstanden,
• C. Han kritiserer meg for at eg ikkje har dokumentert og ikkje er i stand til å dokumentere påstanden (som eg ikkje har sett fram), og
• D. Han held fram slik: «Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.»

I staden for å prøve å parkere ein meddebattant på slike, lite konstruktive måtar, burde Falck dokumentere det han sjølv påstår. For formuleringa over kan vanskeleg tolkast på anna vis enn at han trur han har svaret, og at svaret hans er at kunnskapane aukar snøggare enn behovet for nye kunnskapar.

La meg gjere oppgåva konkret. Falck kan ta utgangspunkt i dette, sitert frå artikkelen hans: «Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer.» Etter eit slikt postulat bør Falck forklare oss andre korleis me med våre enorme og tilstrekkelege kunnskapar kan hindre den globale oppvarminga. Om han kan forklare dette på ein fullgod måte, trur eg heile den miljøengasjerte verda vil vere interessert og Røde Fane for første gong nå global spreiing.

Tukling med natur

«Det kan virke som han er mot tukling med naturen», skriv Falck om meg. Tru kvifor han skriv det. Som AKP-medlem gjennom mange år må Falck ha opplevd at få metodar er så effektive for å stoppe argumentasjon som å tilleggje andre dei mest ekstreme synsmåtar. Å vere mot norsk EU-medlemskap er det same som å vere for full isolasjon av Noreg. Den som meiner at bra ting skjedde i Sovjet i mellomkrigstida, blir stilt til ansvar for alt Stalin gjorde og alt det blir påstått han gjorde. Den som ser på Mao som ein god leiar, blir møtt med alle rykte om Maos seksualliv. Slikt må då også Falck ha opplevd. Likevel tillegg han meg, utan fnugg av belegg i det eg skreiv, synsmåtar så ekstreme at forsvar av Stalins konsentrasjonsleirar og Maos mogeleg laussleppte seksualliv blir småtteri i jamføring. For det å vere mot tukling med natur inneber å vere mot det meste av det menneske har gjort etter eldre steinalder.

Husdyrhald, grasdyrking, åkerbruk og hagebruk er sjølvsagt alt saman menneskes tukling med natur. Det å vere mot tukling med natur ville innebere at klodens innbyggjartal må reduserast til talet i eldre steinalder, til rundt tusendelen av talet i dag.

Den som har som mål å skaffe seg større innsikt for med det å gjere verda betre, må analysere det havet som finst av synsmåtar mellom Falcks forsvar av bioteknologi og det å vere mot tukling med natur.

Risikabel teknologi

Falck skriv: «Jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.» Det er ei lyst han kunne ha fått tilfredsstilt lenge sidan, med å lese artikkelen han polemiserer mot. Eg skreiv som referert over om behovet for kunnskapsauke, og då kan eg ikkje samtidig meine at kunnskapar er ein trussel.

Med teknologi er det meir problematisk. Normalt bør me helse teknologiske nyvinningar med glede. Men på mange måtar utviklar teknologi seg i vår tid fortare enn innsynet i korleis teknologien kan brukast på fornuftig vis. Då blir bruken av teknologien risikabel eller til skade. I slike høve kan det vere nødvendig å setje grenser mot arbeid for å utvikle nye teknikkar og endå meir mot å drive dei eksperimenta som kan vere nødvendige for å prøve ut teknikkane. I staden for å hente eit allment svar i Marx sin kritikk av maskinstorming må me altså gå konkret til verks.

Organplantasjonar frå art til art er eit døme. Det finst tunge argument for å transplantere organ og celler frå dyr, til dømes gris, til menneske (mange menneskeliv kan bergast, mangel på organ no, den usmaklege handelen med organ frå u-land til i-land og frå fattigfolk til rikfolk kan ta slutt osv.). Det vil sjølvsagt vere vitskapleg interessant og eit enormt framsteg for legevitskapen om slik organflytting lykkast. Under kapitalismen vil det vere eit spørsmål om profitt, og både under kapitalisme og sosialisme vil det vere spørsmål om nyfikne for dei som har høve til å gjennomføre eksperimenta og om internasjonal, vitskapleg anerkjenning viss dei blir vellykka.

Det er berre eit lite problem, nokre ørsmå organismar som ikkje ein gong klarar seg åleine. Alle artar har sine eigne virus, eller rettare skrive retrovirus. Transplantasjonane gjer at dyrevirus blir overførde til menneske, og me veit ingen ting om kva følgjer det kan få for dyrearten homo sapiens.

Dersom Falck eller eg eller ein av våre kjære treng eit nytt organ for å leve, vil det vere vanskeleg for oss å gå mot organtransplantasjon og seie at langvarig liv ikkje er noko mål i seg sjølv og døden ein naturleg ting. Dersom kirurgen har sjanse til å gjennomføre ein slik plantasjon på ein av sine nære, vil han vere sterkt freista til å gjere det. Slik vil det vere i dagens kapitalistiske Noreg, men slik vil det også vere etter ein revolusjon. Altså må slike spørsmål avgjerast på prinsipielt grunnlag og ikkje når ein står overfor enkeltsaker.

Fosterdiagnostikk er eit av dei mange vanskelege vala me står overfor. Foreldre ønskjer normale barn og opplever avvik som problem. Med avanserte diagnostikkmetodar i vanleg bruk kan foster med avvik av alle slag veljast vekk. Resultatet av dei individuelle vala over tid, hundre eller tusen år, vil bli ein meir homogen menneskerase. Alle enkeltval kan vere velgrunna, men i eit evolusjonsperspektiv kan variasjonar innanfor ein art vere avgjerande for at arten skal overleve og utvikle seg vidare. I eit evolusjonsperspektiv trengst kanskje nettopp eigenskapane til dei som blir valde vekk fordi dei vik av frå norma.

Skal me då reagere mot at teknologien blir utvikla, mot at han blir brukt eller mot så å seie alle samfunns normalitetsoppfatningar? Det fører for langt å gi mine (uferdige) svar her, så eg avgrensar meg til å hevde at spørsmålet må stillast og drøftast til botnar. Falcks ukritiske hylling av framstega står i vegen for ei slik drøfting.

Respekt for det me ikkje veit

Blant dei døma Falck dreg fram på positiv genforsking, er arbeidet for å finne ein kur mot malaria. Dette byggjer på alle dei kunnskapane menneske har skaffa seg med genteknologi dei siste tiåra. Er ikkje slikt positivt, spør han. Og eg synest det høyrest positivt ut. Men då Falck sine og mine foreldre i 50-åra las eller høyrde i radioen om thalimodid, den nye vidundermedisinen vesttyske kjemikarar hadde utvikla og som kurerte så vel kvalme som lepra, hylla dei truleg framsteget.

Det var først etter ei tids bruk at somme av medisinbrukarane fekk ungar – med deformerte armar, føter og øyre. Då foreldra våre fekk dei grøne boksane og sprøytene med DDT som utrydda skadeinsekt utan sideverknader, gav oss reine grønsaker og heldt malaria og andre sjukdommar unna tropiske område, såg dei det truleg som under av menneskelege framsteg utan å ofre mange tankar på kreftfare og sterilitetsrisiko. Då dei høyrde om rein og ufarleg atomkraft som erstatta all problematisk energibruk, tenkte dei at framtida er lys. Det var før Harrisburg og før Tsjernobyl.

Når det gjeld ny teknologi, trengst altså først og fremst ei føre var-tenking. Sjølv om me lever i ei knapp verd som sårt treng betre teknologi og dei kunnskapane utprøving av ny teknologi fører med seg, er vår innsikt i samanhengane i naturen så skrøpelege at den nye teknologien lett blir gambling med natur og menneske.

Incitamenta til gambling med natur og menneske ligg, som Falck poengterer gong på gong, i kapitalistars ønske om profitt. Men dei ligg også, som Falck nærast ignorerer, i forskarars nyfikne og draum om anerkjenning og verdsnamn og prisar. Dei ligg i ønsket om å sjå resultat av eige arbeid. Har me sagt A, må me også seie B, seier dei som har utvikla teknologien, og meiner med B å prøve ut teknologien i praksis. Incitamenta ligg i situasjonar der forskarar eller andre aktørar kan prioritere eigne interesser framfor globale samfunnsinteresser. Så lenge aktørar flest attåt er oppflaska med ei ravgalen tenking om at menneske er eller er i ferd med å bli naturens herskarar, vil grensene for utvikling og bruk av ny teknologi lett bli tøygde.

I staden må ein politikk for ei berekraftig framtid byggje på stor varsemd og respekt for det me ikkje veit. Me må konsentrere innsatsen om arbeidsfelt der risikoen er mindre. Det vil seie landbruk ut frå folks eigne driftsmåtar framfor Monsantos bioteknologi, vass- og vindkraft, energisparing og mindre transportavhengige samfunn framfor atomenergi, og godt helsestell og tradisjonell medisinbehandling framfor xenoplantasjonar.

Vanlegvis er også resultata større av arbeid på desse felta om måla er overleving, mat til dei svoltne, betre helse og lengre levealder for folk flest, endå mange forskarar oppfattar dei små stega framover som traurige saker jamført med store ting som grøne og blåe revolusjonar og genendringar og xenoplantasjonar og atomreaktorar.

Skjebnen, finst den?

Det finst ingen skjebne, skriv Falck. Framtida er ikkje føreåtbestemt, skriv han. Slike påstandar blir like misvisande som det motsette, at skjebnen, gudar eller ein abstrakt lagnad eller kva det no kallast, styrer alt og at alt i framtida er føreåtbestemt.

Om me skal gjere vårt for å forme ei betre framtid, må me i staden for tomme proklamasjonar av dette slaget bruke metoden med konkret analyse av menneskas handlerom innanfor dei rammene naturen og artens handlingar til no har lagt. Dette handlerommet blir mindre til større økologiske skadar me og våre etterkommarar får å stri med. Den eine dyrearten homo sapiens legg beslag på minst 40 prosent av klodens fotosyntese. Me blir fleire og fleire om å dele livet på denne kloden, og ingen teknologisk nyvinning og ingen ny kunnskap tyder på at me i framtida kan forsterke fotosyntesen.

Atomnedfall kan ha tusen års nedbrytingstid, bioinvasjonar er irreversible, nye organismar skapte gjennom genmanipulering like eins. Dersom Golfstraumen snur, er me neppe i stand til å reversere prosessen. Dei artane me har utrydda og dei som blir borte dei neste hundre åra på grunn av naturøydelegging som alt er gjort, kjem ikkje att med ein revolusjon, og dei oljemengdene me har brent opp etter krigen, treng truleg om lag hundre millionar år på å byggje seg opp att.

Det finst ingen delete-tast for det skjedde. Difor er vår skjebne å forme ei framtid etter dei skadeverka menneska har gjort og gjer. Det er ingen spesielt lys skjebne. Når Falck ser bort frå dette og lullar seg inn i trua på at me vel framtid på øvste hylle, bagatelliserer han dei økologiske øydeleggingane som har funne og finn stad.

Når han attåt framstiller kommunismen som Løysinga med stor L, ser han bort frå at også i eit sosialistisk og eit kommunistisk samfunn finst drivkrefter for øydelegging av natur. Berre om me trengjer til botnar i desse, blir me i stand til å forme framtidssamfunn innanfor naturens varige tåleevne.

Det realiserbare

Til slutt nokre ord om merknadene frå miljølaget til AKP i Oslo. Dei tolkar mitt førre innlegg som eit programframlegg og set det opp mot Falck sitt. For det om dei langt på veg er samde med meg i sak, meiner dei eg går for langt og bruker adjektiv som asketisk og utopisk.

Men innlegget mitt var ikkje eit programframlegg. Det var ein kritikk av eit programframlegg fordi ei prinsipiell tenking om natur ikkje låg til grunn. Difor prøvde eg å skissere ei slik tenking. Dette må vere første steget i utforminga av eit miljøprogram. Slik tenking må vurderast ut frå om ho er rett eller feil, ikkje ut frå om ho er realiserbar eller utopisk. Det neste steget i utforminga av eit miljøprogram er å finne det realiserbare.

La meg illustrere skiljet med eit par saksområde. I ei varig verd kan ikkje menneska og naturen utrydde fleire artar enn det blir skapt nye. I dag utryddar me ein stad mellom ti og hundre artar kvar einaste dag. Kanskje skaper naturen frå ein til ti nye artar i året. I ei berekraftig verd må ikkje menneska bruke meir fossilt brensel enn det naturen byggjer opp att. No bruker me mange tusen gonger så mykje.

Men om me har som program for dei første ti eller hundre åra å lage eit næringsliv og ein økonomi som reduserer artstapet og bruken av fossilt brensel til fornyingsnivået, vil resultatet bli at me blir politisk isolerte. Eller, om me får gjennomført programmet, massesvolt og veldige problem fordi menneske ikkje klarar omstillinga.

Difor må konkret miljøpolitikk vere ein mellomveg. Tiltaka må gjere at me nærmar oss måla, slik at våre etterkommarar om 200 eller 2.000 år kan leve i ein natur i balanse. Men det er ikkje til å unngå at vår tid på mange felt må gå på akkord og skuve problem framfor oss, for det er det einaste realiserbare.

For å skrive det på ein måte til: Miljøpolitikk i år 2000 må ha som siktemål at me tøyer oss så langt det i det heile er mogeleg i retning naturens jamvektsnivå. Om me let vere å analysere dette nivået fordi slik analyse kan tolkast som askese eller utopi, blir me heller ikkje i stand til å tøye oss i retning det.

Morten Falck er journalist, medlem av AKPs programkomite og oversetter av Det kommunistiske manifest (Røde Fane 1998), Se marxisme.no/forlaget.
Han har skrevet mange artikler, blant annet i Klassekampen og Røde Fane.

---

Miljølaget i Oslo AKP har skrevet en kommentar til min artikkel om «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen» (og til Olav Randens omfattende kommentar til min artikkel – se Røde Fane nr 2, 4 og 5, 1999).

Kommentaren forbauser meg – for det første ved å polemisere mot ting jeg aldri har sagt, skrevet eller ment, for det annet ved en utstrakt bruk av merkelapper som jeg oppfatter som lite fruktbar, og sist men ikke minst ved å unnlate å ta opp de viktige spørsmåla i denne debatten. Olav Randen er helt sikkert istand til å svare for seg. Det er også lett for leserne å se at jeg ikke sier det Miljølaget tillegger meg:

«Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes (… osv.) mener Morten Falck», mens jeg i et annet innlegg på neste side i samme nummer svarer Olav Randen med å si jeg er helt enig med ham i at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Miljølaget hevder jeg går inn for «ubegrensa frihet», mens jeg tvert imot mener friheten har helt klare grenser, som settes både av naturlovene, av hensynet til å bevare natur, ressurser og miljø, og av at vi lever i samfunn der forskjellige hensyn hele tida må veies mot hverandre.

«Hvem skal sette (grensene?)/bestemme hva rammene for den fysiske verden er?» spør Miljølaget polemisk. Poenget er at de grensene setter naturen selv. Vitenskapens oppgave er blant annet å finne fram til disse grensene, og vårt problem er at kapitalismen ikke lar seg styre av vitenskapen på dette området heller, men bare av behovet for profitt. Ethvert samfunn vil måtte utvikle måter å styre utnyttinga av naturressursene på, slik at den holder seg innafor de rammene naturen sjøl setter. Kommunismen er ingen garanti, men en forutsetning for at disse rammene kan bli overholdt.

Mennesket er fornuftig. Kapitalismen er ufornuftig

«Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og, at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø?»

Til dette er det to ting å si:

For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene. Bonden er naturligvis interessert i å bevare sitt eget livsgrunnlag, og fiskeren skal leve neste år også, han har ingen interesse av svart hav. Det er kapitalismen, behovet for profitt og stadig økende profitt som fører til at naturressursene blir rasert. Det er det kortsiktige profittbehovet som er kapitalismens innerste vesen som truer klodens natur og miljø. Men dette er et samfunnsmessig spørsmål. Avskaffer vi kapitalismen, vil vi også avskaffe profittbehovet. Dette trodde jeg var elementært for marxister – og det er det vel også for kameratene i Miljølaget ved nærmere ettertanke. Det er dessuten et bærende poeng i min artikkel.

For det annet er det her snakk om noe mer enn bare grunnelementer i en marxistisk forståelse av verden. Det er også snakk om menneskesyn. Det blir svært tydelig i siste avsnitt av Miljølagets innlegg, der kameratene sier at «Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene ‘fikser’ alt i verden til fordel for menneskeheten». (Den litt forunderlige neste setninga – «Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette hele menneskeheten» – hva betyr den egentlig ? – kan vi la ligge, siden ingen har gått inn for noe sånt og den ikke polemiserer mot noen i denne debatten.)

Vi kan nok stille spørsmålstegn ved formuleringen «‘fikser’ alt i verden» (den er miljølagets, og ikke min). Men hvem kan forandre verden og løse problemene hvis ikke menneskene kan? Har vi noen alternativer? Finnes det andre krefter vi kan mobilisere enn menneskene – kan det kommunistiske partiet forlite seg på andre krefter enn det arbeidende folket? Byråkratiet, myndighetene, eksperter eller statsoverhodet? Regner miljølaget med krefter utafra, en første beveger, en gud, eller vesener fra en annen klode? Hvis ikke, blir jo hele spørsmålsstillingen absurd.

Hvis da ikke miljølaget veit noe jeg ikke veit? For alternativet måtte være at problemene ikke kan løses. Er vi allerede kommet til et punkt hvor miljøproblemene har overskredet en grense og vi raser mot en tilintetgjørelse som ingen kan hindre? Selv de verste pessimister pleier ikke mene noe så drastisk. Den logiske konsekvensen av et sånt syn måtte jo være å velge veien ut, som ekteparet Lafargue gjorde den 26. november 1911:

«Sunn på kropp og sjel har jeg tatt livet av meg, før den ubønnhørlige alderdommen berøver meg livets fornøyelser og gleder en etter en, plyndrer meg for min psykiske og intellektuelle styrke og gjør meg til en byrde for meg sjøl og andre…» Sånn skreiv Karl Marx’ svigersønn Paul Lafargue i et avskjedsbrev. Lenin, som satte Lafargue høyt, skal privat ha kommentert: «En sosialist tilhører ikke bare seg sjøl.»

Men da står vi igjen med menneskene, verdens arbeidende folk. Den drivkraft som skaper verdenshistorien, og som er istand til å skape alle slags velferdstiltak for å gjøre verden bedre for seg sjøl – som en klok kineser en gang sa. Sjølsagt kan det ta tid. Sjølsagt kan det bli vanskelig. Men det vil la seg gjøre. Er det ikke sånn, kamerater?

Kommunistene må ta stilling til naturen

Menneskets utnytting av naturen har vist oss at det finnes grenser for hva naturen tåler. Kapitalismens profittjag gjør at kapitalismen ikke er istand til å respektere disse grensene og bevare naturen vi lever av og er en del av for kommende generasjoner. Kapitalismen er ute av stand til å holde fast ved et langsiktig perspektiv, og ute av stand til å holde fast ved hva som er til menneskenes beste. Kapitalismen har jo ikke menneskets beste som mål, men den enkelte kapitalistens eller kapitalistgrupperingas kortsiktige profitt. Denne motsigelsen mellom naturen og profitten er blitt en av de viktige motsigelsene i dagens verden. Kommunister som vil gjøre seg fortjent til betegnelsen, må ta stilling til dette.

Det innebærer for det første at vi må være klare og utvetydige i miljøspørsmål. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, og vi må prøve å forstå den. Det bør ikke være noen umulig oppgave – den dialektiske materialismen er et glimrende analyseredskap, og marxismens forståelse av klassesamfunnets drivkrefter og de forskjellige klassenes mål, behov og utvikling burde gi oss en fordel på dette området. Vi må ta opp arven etter Engels og ta naturvitenskapene på alvor. Det gjelder i arbeidet med partiprogram og i den daglige politikken. Vi må inkorporere naturvitenskapens landevinninger i partiprogrammet vårt og i vår grunnleggende forståelse av verden.

For naturvitenskapene preger vår daglige virkelighet på alle områder. Den som vil forstå hvordan verden utvikler seg, må ha kunnskaper om og innsikt i naturvitenskap. På Marx’ og Engels’ tid betydde det vesentlig fysikk, kjemi, geologi. Nå betyr det i stigende grad biologi. Det sies stadig oftere at vi er på vei inn i biologiens århundre. Slike uttalelser har sjølsagt et visst preg av spåmannsvirksomhet. Kanskje lurer andre oppdagelser rundt neste tiår, og bildet kommer til å vri seg. Men nå ser det ut som denne spådommen holder med god margin.

Teknologien er blitt biologisk. Det nytter ikke å sitte og toe sine hender og sutre om at alt nytt er farlig. Det som gikk under navn av maskinknusing da kapitalismen var ung, vil få form av laboratorieknusing i vår tid. Det er samme fenomen. Kloning, genteknologi og transplantasjonskirurgi med mulighet for xenotransplantasjoner (transplantasjon av organer fra fremmede arter) – det er teknologiske hjelpemidler som allerede er utviklet, og som det ikke går an å stappe ned på flaska igjen. Ånden er løs. Uimotståelige drivkrefter skyver på denne utviklinga. Vi må forstå hva det dreier seg om.

Da nytter det ikke å tro at disse teknologiene er farlige og skadelige i seg sjøl. Vi vil aldri lykkes i en kamp for å oppheve kunnskaper som finnes, eller utslette disse teknologiene. Tvert imot må vi kjempe om hvordan de skal brukes. Hvilke målsetninger skal styre dem, hva skal de brukes til. Er det viktig å kartlegge menneskets gener for å kunne helbrede sjukdommer og lidelser på nye, enkle og billige måter, eller er det viktig for å sikre patentrettigheter og privateiendom til kunnskapene slik at profittene kan økes? Skal forskningen settes inn på felter hvor det er størst og raskest profitt å hente, eller på felter hvor nøden er størst og flest mennesker vil ha nytte av innsatsen?

Ingen kommunist – og ikke mange andre heller – vil ha problemer med å velge når spørsmålet blir stilt så allment. Mange som har kunnskaper på området vil kanskje si at det ikke går an å trekke skillelinjene sånn, fordi patentrettigheter og sikring av profitten tross alt fører til at det blir gjort nyttig medisinsk forskning som kommer mange mennesker til gode. Men vi må evne å se at kapitalismen ikke er den eneste løsninga, og at det faktisk er sånn spørsmålet står.

Og vi må evne å se at disse teknologiene faktisk bærer i seg mulighetene for enorme framskritt. De sprenger rammene for kapitalismen, på samme måte som maskinene og manufakturen sprengte rammene for føydalismen. De peker altså mot framtida. Bør vi ikke hilse dem velkommen?

Sannheten er konkret

Etter mitt syn må vi som kommunister og marxister ta stilling til det som skjer, også innafor biologien og i krysningspunktet mellom biologi og teknologi. Men som marxister er vi nødt til å være konkrete. Hvis vi skal argumentere mot bruk av genteknologi, så må vi gjøre det konkret, med grunnlag i kunnskaper om fakta. Hva er farlig, hva er negativt, hva er positivt, hva er ufarlig? Og for hvem?

Den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten er marxismens vesen, dens levende sjel. Slik var det for Lenin, og slik er det fortsatt. Derfor forundrer det meg at AKPs miljølag diskuterer så vagt, og bruker så stor del av innlegget sitt til å snakke om noe som ligger helt på sida av denne diskusjonen, nemlig WTO-avtalen. (Viktig nok i seg sjøl, men det hører til i en annen diskusjon.)

Hvis vi ikke har konkrete kunnskaper ender vi med å ligge under for den allmenne, småborgerlige angsten for alt som er nytt og fremmed. Det er en slik angst som driver den norske regjeringa til å fremme forslag om lovforbud mot kloning av virveldyr. (For folk med biologiske kunnskaper er dette forslaget absurd – og det er mange av argumentene for det også. Hvorfor skal det være forbudt å klone frosk og fisk, men ikke insekter og blekksprut? Regjeringa vil forby enkle skoleforsøk som har vært standard i undervisninga i hele vårt århundre, og som ble belønnet med Nobelprisen i 1935.)

Jeg vil oppfordre miljølaget til å si noe konkret om positive og negative sider ved genmodifisering, kloning og xenotransplantasjon. Bør vi behandle slike spørsmål i partiprogrammet, og hva bør vi i såfall si?

Hva slags stilling bør kommunistene og venstresida ta til bioteknologiens landevinninger, og hva bør vi mene om bevaring av biologisk mangfold – det være seg firføtte rovdyr med pels og skarpe tenner eller insekter, sopp og mikrober. Hvilke paroler bør vi stille for å bevare naturen og klodens forskjellige biotoper, de ubegripelig mange artene av levende organismer – hva betyr det for vår holdning til utbygging av industri/arbeidsplasser, anlegg, boliger og kommunikasjoner? Hvem er våre venner og hvem er våre fiender i disse spørsmåla?

Bør vi tenke oss om en gang til når det gjelder prioriteringer? Bør vi reise en aktiv kamp mot det norske borgerskapets klimapolitikk med å gjemme seg bak kvotehandel for å kunne fortsette forurensende virksomhet uten å gjøre inngrep i de flommende profittene fra oljeindustrien? Hva har vi som kommunister å si til spørsmål om fiskekvotene i Norskehavet, bevaring av korallrevene langs norskekysten og trålernes herjinger, eller vern av forskjellige biotoper på land? Hvordan viser vi, konkret og saklig, at det er kapitalismen som truer natur og miljø, og ikke noen innbilt «menneskelig grådighet» som liksom er genetisk betinget? Hvordan utvikler vi solidaritet med fattige folk i den tredje verden sammen med kampen for å bevare miljøet?

Kommunistene burde være en pådriver og premissleverandør (for å bruke et moteord) for miljøbevegelsen. Kom igjen, miljøkamerater!

av Kjersti Ericsson

Kjersti Ericsson skisserer i denne artikkelen det hun kaller «noen spenningsforhold som kvinnekampen beveger seg innenfor». Disse spenningsforholdene er følgende: Kjønn og klasse, Enhet og forskjell, Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme, Individuell frigjøring og kollektiv kamp, Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre.

1) Kjønn og klasse

«Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon,» sa en av Kvinnefrontens pionerer, Wenche Hjellum, i et foredrag i Studentersamfunnet i Oslo i frontens stiftelsesår. Bakgrunnen var at hun først hadde fortalt en historie om en kvinnelig bonde og jordbærdyrker, som hadde hyret inn en masse unge jenter for å plukke jordbær i høysesongen. Men arbeidsdagen var lang, og lønna skral, så jentene gikk til streik. Både jordbærplukkerne og eieren av jordbæråkeren var altså kvinner. Men, fastslo Wenche Hjellum: «Kvinnefronten er jordbærplukkernes organisasjon.»

Det finnes sosiale skiller mellom kvinner. Og det har betydning for politikken hvilke kvinner en tar utgangspunkt i. Det har betydning for hva vi prioriterer: Er det viktigste å slåss for å slå høl i glasstaket som hindrer kvinner i å nå helt til topps som ledere? Eller er det viktigste å slåss for å heve lønna i de store, lavtlønte kvinneyrkene? Og det har betydning for hva slags standpunkt vi tar: I en artikkel i Klassekampen for en stund siden viste Sissel Henriksen hvordan LOs nestleder Gerd Liv Valla tar utgangspunkt i situasjonen til høytlønte kvinner med en fri arbeidssituasjon når hun går inn for en mest mulig fleksibel arbeidstidsordning. De fleste av LOs kvinnelige medlemmer har imidlertid ikke sånne jobber. I stedet arbeider de for eksempel innafor strenge vaktplaner der det er et omfattende organisatorisk problem å få turnusen til å gå opp dersom én av arbeidskameratene trenger en dag fri for å ta seg av sin syke mor. Hvordan skulle det være mulig for dem å flekse etter egne preferanser og forgodtbefinnende? Hvis en tar utgangspunktet i virkeligheten for flertallet av kvinner i arbeidslivet, er det 6 timers normalarbeidsdag som er svaret.

I all hovedsak bør Kvinnefronten også i framtida styre etter Wenche Hjellums kompass: Vi er jordbærplukkernes organisasjon. Samtidig er det kvinneundertrykking vi bekjemper, og den rammer alle kvinner. Det er urettferdig at kvinner skal stanses av et glasstak på vei til toppen. Det er urettferdig at det er Håkon Magnus, og ikke Märtha Louise, som er tronarving i Norge. Vi støtter kravet om å få slutt på slik urettferdighet, sjøl om vi ikke vil prioritere kreftene våre akkurat på dette feltet. Og vi ønsker brede allianser med alle slags kvinner på alle felt der vi har felles interesser. Kvinneundertrykkingas mangfoldighet gjør at disse feltene er ganske mange.

2) Enhet og forskjell

Under innflytelse av postmodernismen har de fleste generelle begreper, som «menneske», «kvinne», «mann», kommet under ild. De blir beskyldt for å være falskt universaliserende, på den måten at de tilslører skillelinjer og ulikheter. Dermed kan de fungere undertrykkende ved at for eksempel den hvite, heterofile middelklassemannen får stå som en allmenngyldig representant for kategorien «menneske», mens han i virkeligheten bare utgjør én variant blant mange. På samme måte kan det fungere undertrykkende hvis den hvite, heterofile middelklassekvinnen blir stående som den allmenngyldige representanten for alle kvinner. Slik blir både svarte kvinner, lesbiske kvinner og arbeiderklassekvinner usynliggjort. Og den undertrykkinga som hvite kvinner står for i forhold til svarte kvinner, heterofile kvinner i forhold til lesbiske kvinner, og overklassekvinner i forhold til arbeiderklassekvinner, blir ikke tema.

Kritikken mot «de falskt universaliserende begrepene» begynte vel ikke i begrepenes verden, men i virkeligheten, blant annet i kvinnebevegelsen. Jeg husker sjøl da jeg innledet på en stor kvinnekonferanse arrangert av AKP høsten 1986. Den første som tok ordet i debatten etter foredraget, var Fakhra Salimi. I skarpe ordelag kritiserte hun innledningen for å framstille kvinner i den tredje verden som passive ofre, og usynliggjøre dem som handlende mennesker som aktivt strevde for å mestre sin egen tilværelse og forandre verden. Den andre som tok ordet, var Anne Søyland. I like aktive ordelag kritiserte hun innledninga for ikke å ha med et ord om lesbiske kvinner og den kampen de førte. Det var en ganske ubehagelig, men lærerik opplevelse. Det kan finnes undertrykkingsforhold, også innad i kvinnebevegelsen. Og enhet kvinner imellom kan ikke bygges på at disse undertrykkingsforholdene forties. Enhet må bygge på at undertrykkingsforholdene tas opp, diskuteres, bearbeides og så langt råd er, oppheves. Derfor er det ikke nødvendigvis en styrke dersom det er taust om rasisme, eller heterofil sjåvinisme, i Kvinnefronten. Det er en styrke dersom det er et uttrykk for at disse problemene er erkjent, er jobbet systematisk med og langt på vei løst. Men det er en svakhet dersom det er et uttrykk for at den som ikke er hvit og heterofil ikke finner veien til Kvinnefronten, ikke føler at Kvinnefronten er deres organisasjon. En sterk kvinneorganisasjon i dag er ikke en som taler med én tunge, men en som er i stand til å basere samholdet sitt på flerstemmighet, på at mange forskjellige røster snakker og blir hørt. Kanskje gjelder dette også unge og gamle medlemmer. Er det noe tegn til ungdomsopprør i Kvinnefronten? Hvis det er det, er det kanskje heller et tegn på styrke enn på svakhet.

Mange av såkalte postmodernister driver poenget med de «falskt universaliserende begrepene» ut i det glade vanvidd: Ingen er like, ingen har felles interesser. Det blir ikke mye kamp ut av det. Kvinner har mange felles interesser, ikke nødvendigvis fordi de «er» like, men fordi de «falskt universaliserende begrepene» har en håndfast eksistens på den måten at de er innebygd som premisser i samfunnets institusjoner. «Kvinnelønna» er en realitet, uansett hvor forskjellige kvinner er som individer. Hvis vi slutter å lete etter det som er felles i mangfoldet, så risikerer vi bare å gå en omvei tilbake til situasjonen slik den var før den moderne kvinnebevegelsens framvekst. I all hovedsak har det virket frigjørende for kvinner å se at deres egne erfaringer har berøringspunkter med andre kvinners erfaringer. Dermed er det blitt lettere å se problemene i kvinnelivet i et samfunnsmessig perspektiv, i stedet for at hver enkelt kvinne frykter at «det er meg det er noe i veien med». Så la oss vente med å avskaffe begrepet «kvinner» til begrepet «kvinneundertrykking» er modent for avskaffelse. Eller som en amerikansk feminist sa det: Jeg skal bli postfeminist under postpatriarkatet.

3) Likhetsfeminisme og forskjellsfeminisme

Det finnes mange slags feminismer, og feminismen som tenkning og bevegelse bærer motsetninger i seg. Én helt sentral motsetning er denne:

På den ene sida har vi den formen for feminisme som hevder at det er kvinneundertrykkinga som gjør oss til «kvinner». Det vi ser på som kvinnelig, er resultatet av at vi har blitt plassert i rollen som det andre kjønnet, ikke fullt ut menneskelig. Det kvinnelige er altså ikke stort å samle på. Den franske feministen Colette Guillamin (1995) sier for eksempel at det å slåss for retten til å være annerledes enn menn, er på ingen måte nødvendig. Det innebærer bare å slåss for retten til fortsatt å være undertrykt, siden det nettopp er undertrykkinga som gjør oss annerledes. Målet må derfor være å overskride denne kvinneligheten, og bli et virkelig menneske, som mannen. Simone de Beauvoir er den fremste representanten for denne retninga innenfor feminismen.

På den andre sida har vi den formen for feminisme som hevder at kvinneundertrykkinga gjør at det kvinnelige blir nedvurdert. Det gjelder både verdiene våre, arbeidsinnsatsen vår, erfaringer og tenkemåte. Målet må være at disse kvinnelige verdiene blir oppvurdert, at våre tanker og erfaringer blir sett som gyldige, og at det arbeidet vi gjør blir anerkjent som viktig. Samfunnet bør bygges på kvinners verdier. Vandana Shiva (1989) kan ses som én representant for denne retninga.

Det er lett å se problematiske sider ved begge disse retningene. Den første kan lede til en ukritisk glorifisering av ytterst tvilsomme sider ved vår sivilisasjon. Den siste, som handler om å oppvurdere kvinnelige verdier, kan lede oss lukt inn i både livmorsmystikk og kontantstøtte.

Jeg tror det er et blindspor å gjøre motsetninga mellom disse to formene for feminisme absolutt. Å være undertrykt, det er å bli fratatt noe, å bli redusert, bli tvunget inn i en underordnet sosial posisjon og få resultatene av denne posisjonen tilskrevet som personlige, evt. biologiske egenskaper, slik Simone de Beauvoirs retning peker på. Kjønn er et sosialt forhold, ikke en egenskap. Dette forholdet er vi for å oppheve, i den forstand er vi for å oppheve kjønn.

Men det er også slik at nødvendig arbeid blir gjort av undertrykte, virkelige erfaringer vinnes, det finnes innsikter som bare kan oppnås fra den posisjonen, slik Vandana Shivas retning peker på.

Jeg er overbevist om at vi må ha begge sider med oss. Målet vårt er jo å oppheve det sosiale forholdet som gjør noen til kvinner. Da må vi ikke romantisere resultatene av undertrykkinga, det reduserte og forkvaklete. Men vi må heller ikke kaste vrak på det verdifulle, det som peker framover.

Innafor dette samfunnets rammer står vi imidlertid overfor et vanskelig dilemma i skjæringspunktet mellom disse to formene for feminisme. Den feministiske statsviteren Carole Pateman, som har skrevet en artikkel om «Den patriarkalske velferdsstaten», kaller det for «Mary Wollstonecrafts dilemma». Mary Wollstonecraft var, som dere sikkert vet, en av de store kvinneforkjemperne i 1700-tallets England. Dilemmaet består, sier Carole Pateman, i at kvinnene har forsøkt å følge to gjensidig utelukkende veier til full status som samfunnsborger, og målet er umulig å oppnå innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten. Det politiske idealet om samfunnsborgerskap for alle, som blant annet var den franske revolusjonens fanesak, er i realiteten bygd på et mannlig mønster, og dermed på at kvinner utelukkes.

Kvinners svar på dette har vært mangesidig. På den ene sida har de krevd at idealet om samfunnsborgerskap også skulle utvides til å omfatte dem. Den liberale feminismens mål om en kjønnsnøytral verden er den logiske konklusjonen på dette kravet. På den andre sida har kvinner også insistert på at som kvinner har de spesielle evner, talenter, behov og krav, slik at uttrykket for deres samfunnsborgerskap må være annerledes enn menns. Kvinners ubetalte arbeid og kvinners innsats som mødre bør regnes, ikke bare som et bidrag innafor privatlivets sfære. Nei, det bør ses som kvinners bidrag til samfunnet, som samfunnsborgere, akkurat som mennenes betalte arbeid er sentralt for menns samfunnsborgerskap. Ofte har kvinnene stilt disse to kravene, kjønnsnøytralitet og sosial anerkjennelse av det spesielle ved kvinner, samtidig. Det var nettopp det Mary Wollstonecraft gjorde.

Den patriarkalske forståelsen av samfunnsborgerskap betyr at de to kravene er uforenlige, sier Carole Pateman videre. Denne forståelsen åpner bare for to muligheter: Enten blir kvinner som menn, og dermed fulle samfunnsborgere. Eller de fortsetter å gjøre kvinnearbeid, som er uten verdi når det gjelder å gi status som samfunnsborger. Å kreve at samfunnsborgerskap, slik det nå forstås, skal gjelde fullt ut for kvinner, betyr dessuten å akseptere en definisjon av samfunnsborgerskap som tar utgangspunkt i menns egenskaper, evner og aktiviteter. Kvinner kan ikke bli fulle samfunnsborgere i den nåværende betydningen av begrepet. Det beste de kan håpe på, er å få samfunnsborgerskap som annenrangs menn. Innafor rammene av den patriarkalske velferdsstaten er det samtidig slik hvis vi krever virkelig støtte til, og sosial anerkjennelse av kvinners arbeid og ansvar, så betyr det å dømme kvinner til noe mindre enn fullt samfunnsborgerskap. Det betyr at kvinner blir innlemmet i det offentlige livet som «kvinner», det vil si, som tilhørende en annen sfære, privatlivets. Da kan de heller ikke oppnå sine (mannlige) medborgeres respekt.

Dette dilemmaet er i aller høyeste grad med oss, også i dag. Det popper opp i diskusjoner om kjønnskvotering, der mange kvinner med forakt avviser å få en stilling, et verv eller hva det måtte være, «fordi de er kvinner», som de sier. De vil ikke innlemmes i det offentlige liv som en annen sort, ikke verdig sine mannlige kollegers respekt. For mennene har jo havnet der de har havnet på grunn av kvalifikasjoner. På den andre sida: Uten kjønnskvotering blir vi utelukket. Mary Wollstonecrafts dilemma har dukket opp mange ganger i løpet av Kvinnefrontens historie. Hvor lang fødselspermisjon skulle vi gå inn for? Var ikke lange fødselspermisjoner en måte å forsterke det tradisjonelle morsbildet på, og å dytte kvinner tilbake til kjøkkenet, innlemme oss i den private sfæren og frata oss fullt samfunnsborgerskap? På den andre sida – å være spedbarnsmor i jobb er heller ikke lett, i et samfunn der arbeidslivet fortsatt går ut fra at arbeidstakerne er menn. Ved å prøve å være som menn blir vi likevel aldri noe annet enn annenrangs menn. Hva skulle vi mene om barnelovens forslag om å likestille kvinners og menns rett til omsorgen for små barn etter skilsmisse? Var det ikke i praksis kvinner som hadde hatt mesteparten av omsorgen, og burde ikke det telle mest? Burde ikke loven anerkjenne kvinners innsats i hjemmet? På den andre sida, hvis loven fastslo mors fortrinnsrett, ville ikke det bety å låse fast bildet av «den gode, naturlige mor»? Slik kunne vår rett til samfunnsmessig deltaking undergraves. Slike spørsmål dukker opp stadig vekk. Da kan det være lurt å ha «Mary Wollstonecrafts dilemma» i bakhodet, og tenke: Hvilke forandringer kan bidra til å løse dette dilemmaet ved å endre rammene? Etter mitt syn er for eksempel 6 timers normalarbeidsdag for alle med full lønnskompensasjon et slikt krav.

4) Individuell frigjøring eller kollektiv kvinnekamp?

Kvinnefronten har alltid lagt vekt på den kollektive kampen. Individet ble på et vis oppfunnet av den borgerlige revolusjonen. Den franske forskeren Donzelot (1980) forteller at da Bastillen ble stormet under den store franske revolusjon, var det blant de frigjorte en rekke mennesker som var blitt fengslet av fedrene sine, fordi de hadde kommet i motsetning til farsmakta. Fedre hadde nemlig rett til å straffe barna sine for ulydighet på denne måten. Stormen på Bastillen ble dermed et symbolsk bilde på angrepet på patriarkatet, på et hierarki med den eneveldige kongen på toppen av alle de eneveldige småkongene i familiene. Den borgerlige revolusjonen dreide seg blant annet om en frigjøring fra patriarkatet, fra sønnenes underkastelse under farens myndighet. Det liberale samfunns «frie, like» individer var de voksne mennene, som befridd fra den patriarkalske makta, inngikk samfunnsmessige kontrakter med hverandre, «broderlige bånd».

Også i eneveldets Norge var kongen den øverste patriark. Staten hadde ikke kontakt med hver enkelt undersått, men med familieoverhodet, som hadde ansvaret for å oppdra og utdanne nye undersåtter. Også husmenn og tjenestefolk var underlagt «han far sjøl i stua». Historikeren Sølvi Sogner (1990) beskriver hvordan patriarkatet svekkes ved at husmenn og tjenestefolk, og etterhvert voksne sønner, bryter ut av familieøkonomien og avhengighetsforholdet til familieoverhodet etter som nye arbeidsmuligheter åpner seg. I kjølvannet av det økonomiske utbruddet kommer også nye, samfunnsmessige rettigheter, som stemmerett. Sogner ser altså en sammenheng mellom en økonomisk «frigjøringsprosess» fra familien og det å oppnå samfunnsborgerlige rettigheter, bli et uavhengig individ.

Som vi vet har det tatt tid å virkeliggjøre den borgerlige revolusjonen for kvinnenes del. Kampen for å komme ut av familiens skygge, å bli et sjølstendig individ, ikke bare et vedheng til en mann, pågår fortsatt. I dag utspilles den blant annet i forhold til kvinnelønn, kontantstøtte og vilkårene for enslige mødre.

Det handler også om det liberale honnørordet valgfrihet. Virkelig valgfrihet er, som vi vet, en illusjon for flertallet i et samfunn med klasse- og kvinneundertrykking. Hver gang dagens politikere roper på «valgfrihet», er de ute etter å angripe rettighetene til flertallet. Men likevel – for kvinner har det å slåss for valgfrihet vært en viktig del av frigjøringskampen – retten til å velge hvem vi vil være, uavhengig av fastlåste forestillinger om hva som er kvinnelig og hva som er mannlig – ja, retten til å være et individ, ikke bare et eksemplar i en kategori.

Jeg ser det slik at retten til å være individer, med utfoldelsesmuligheter og virkelige valg, er et frigjørende mål for alle undertrykte. I den forstand er også vi for «individuell frigjøring». For å komme tilbake til Carole Pateman og «Mary Wollstonecrafts dilemma». Pateman spør: Kan det utformes en velferdspolitikk som gir skikkelig støtte til kvinner i dagliglivet og samtidig hjelper til å skape betingelsene for et virkelig demokrati der kvinner er sjølstendige samfunnsborgere? Det betyr et demokrati der vi kan handle som kvinner, ikke som «Kvinnen», dvs en stereotyp figur som er beskyttet/avhengig/underordnet, definert som en motsetning til alt som forbindes med «Mannen». En løsning på Mary Wollstonecrafts dilemma ville være et langt skritt på veien til «individuell frigjøring» for kvinner flest.

Veien til «individuell frigjøring» for kvinnenes del, har ikke minst gått gjennom kampen for de kollektive ordningene – for mest mulig kvinnevennlige velferdsstatlige ordninger. Her står kampen for økonomisk sjølstendighet, i alle dens former, helt sentralt. Men også kampen for gode og omfattende samfunnsmessige tiltak for barn, både barnevennlige og kvinnevennlige, er en viktig del av dette. Så kanskje blir det på ett vis feil å sette «individuell frigjøring» og «kollektiv kamp» opp som motsetninger. Individualisme i betydningen «enhver er sin egen lykkes smed» står i veien for kvinners mulighet til individuell frigjøring. Kollektiv kamp, kollektivt ansvar, kollektive ordninger fremmer den, så sant ikke kollektivismen slår over til sin skyggeside, «janteloven».

5) Frigjøring og gjenskaping av undertrykkende mønstre

Jeg har snakket om skiller mellom kvinner. Kanskje det viktigste av alle slike skiller er den eldgamle todelinga mellom hore og madonna, den udydige og den dydige, den uverdige og den verdige. Dette skillet har nesten bokstavelig talt vært et spørsmål om liv og død for oss. Å havne på den gale siden av dette skillet har betydd sosial, og i verste fall fysisk død. Den udydige mistet all rett til beskyttelse fra samfunnets side. Som straffelovkommisjonen av 1902 så presist uttrykte det i sin argumentasjon for senking av minimumsstraffen for voldtekt: «I virkeligheden gives her alle mulige overgange fra de mest brutale forgribelser paa den kvindelige kyskhed til attentater på provokatorisk letfærdige kvinder, om hvis modstands oprigtighed den mest berettigede tvivl kan opkastes, og hvem ialfald intet andet er berøvet end friheden til selv at bestemme, når og med hvem de vil hengive sig til lasten.»

Det er vel ingen her som innbiller seg at slike holdninger er fullstendig utdødd i dag, sjøl om de sjelden uttrykkes like bramfritt. Og vi bør heller ikke innbille oss at vi sjøl er fullstendig fri for dem. Til det er tankemønsteret hore/madonna, verdig/uverdig for inngrodd. Til det har det vært for viktig for oss å sikre oss en plass i den «riktige» kategorien.

Kriminologen Trond Rune Løkjell skrev i 1994 en hovedoppgave med tittelen Kvinner med prostitusjonserfaring i møte med hjelpetiltak. Han spurte blant annet jentene om hvordan de syntes det var å bli intervjuet av en mann. Én svarte: «Andre kvinner som ikke er prostituerte dømmer mye raskere enn mannfolk.» En annen svarte: «Jeg veit ikke åssen jeg skal forklare det, men jeg har i hvert fall sagt mer til deg enn jeg ville sagt til ei jente, tror jeg. Jeg føler at mange av de jentene som jobber der nede (Pro-sentret) er veldig kvinnebevisste og sterke. Slik at jeg føler meg svakere.»

Disse jentene opplevde også et skille mellom seg sjøl og andre kvinner. Dette skillet er kanskje ett av de vanskeligste å slå ei bru av kvinnesolidaritet over. Og samtidig ett av de nødvendigste. Skillet hore/madonna er et grunntema i kvinneundertrykkinga. Trår vi feil i forholdet til dette skillet, risikerer vi som frigjøringsbevegelse å bidra til å gjenskape de undertrykkende mønstrene vi ønsker å bekjempe. Det er i så fall ikke første gang en frigjøringsbevegelse gjør det. Sosialismens og anti-kolonialismens historie er deprimerende full av eksempler.

Denne problemstillinga er aktuell i forhold til mange kamper. Jeg mener at Kvinnefronten i all hovedsak står trygt på sin plattform mot porno og prostitusjon. Å «løse» fattigdoms-, arbeidsløshets- og luselønnsproblemene blant kvinner ved å anerkjenne prostitusjon som en «vanlig» jobb, bringer oss ikke akkurat nærmere et samfunn fritt for kvinneundertrykking. Samtidig er det jo riktig at det ikke bare er prostitusjonen i seg sjøl, men også den trakasseringa og stemplinga jenter i prostitusjonen blir utsatt for, som bidrar til å gjøre livet deres tungt og vanskelig. Hvordan kan vi slåss både mot prostitusjonen og trakasseringa samtidig? Hvordan bekjempe prostitusjonen samtidig som vi viser respekt for jentene og de valgene de har gjort i livene sine ut fra de mulighetene de så? Jeg tror det er viktig at vi stiller oss slike spørsmål hele tida, fordi det ikke finnes noen enkle løsninger, og fordi gale løsninger så lett sementerer det vonde, gamle skillet mellom oss og dem.

Problemstillinga er også aktuell i kampen for kvinners rett til å være seksuelle subjekter på egne premisser. Århundrer – for ikke å si årtusener – av synd og skam sitter i oss. Og grensen mellom det å være seksuelt aktiv og det å bli seksuelt utnyttet er så hårfin. Kvinner har dessuten bittert erfart at paroler om «seksuell frigjøring» i praksis har betydd at menn kan gjøre hva de vil, mens kvinnen sitter igjen med skammen og ansvaret.

I en slik situasjon er det ikke lett, verken å tillate seg sjøl eller andre rom til å utforske mangfoldige og uforutsigbare lyster. Hva og hvordan har kvinner lov til å føle? Hva har de lov til å gjøre? Finnes det en kvinnepolitisk korrekt seksualitet? Hva så med de ukorrekte? Kanskje er kampen for retten til å si ja på mange måter like vanskelig som kampen for retten til å si nei, fordi den første kampen støter mot så mange urgamle forestillinger om kvinnelig dydighet som sitter i ryggmargen på oss.

Også i kampen mot kvinnemishandling, voldtekt og incest kommer faren for å gjenskape gamle mønstre inn i bildet. Vi kjenner ofte behov for klare linjer – det utvetydige offer, den utvetydige gjerningsmann. Ellers kan det hardt tilkjempete perspektivet vårt glippe: At samfunnet ubønnhørlig har plassert kvinnen som det underordna kjønnet, mannen som det overordna, og at alt som skjer dem imellom, må forstås i dette lyset. Men det er farlig å retusjere bort viktige deler av virkeligheten for å få et klarere bilde. Hvordan skal vi kunne forandre hvis det er noe vi nekter å se?

Kvinner har måttet slåss en lang kamp for «retten» til å være ofre for seksuelle overgrep. Vi har fått høre at vi forfører og provoserer, og at vi på masochistisk vis nyter det når overgriperen går løs på oss. Vår nyvunne «rett» til å være ofre hviler på skjørt grunnlag. Og derfor blir det så viktig at alt er entydig: Overgriperen svart, offeret hvitt. Brutalitet, vold, ondskap på den ene sida, avmektig redsel og hat på den andre sida.

Men for svært mange kvinner er ikke virkeligheten slik. Har kvinnen som ikke forlater mishandleren mistet retten til å være offer, siden hun blir i forholdet «frivillig»? Er incest ei jentes «egen skyld» hvis hun også føler kjærlighet til den faren som misbruker henne? Det kan være gode minner ved siden av det forferdelige. Det kan være kjærlighet ved siden av hatet og fortvilelsen. Å føle slik kan oppleves som et svik mot kvinners skjøre «rett» til å være ofre, og en innrømmelse til dem som hevder at vi er forførersker, provokatører og nytende masochister. Det gjelder å føle rettlinjet og riktig.

Kvinner flest har en svært velutviklet skyldfølelse. Vi bebreider oss sjøl for å føle «feil», vi lever ikke nok opp til forventningene om sjøloppofring og omsorg for andre. Så kommer kvinnebevegelsen med et annet perspektiv: Vi har rett til å bry oss om oss sjøl, vi har rett til å føle sinne og hat mot dem som tramper på oss. Det har vært, og er, en befrielse. Men hva om vi ikke bare føler sinne og hat? Hva om vi også føler omsorg, for overgriperen? Da ligger det snublende nær at det er kvinnepolitisk «feil» å føle slik. Og kvinnebevegelsen kan uforvarende komme til å påføre kvinner nok en byrde av skyld og skam. Men overgrepene blir ikke en tøddel mindre alvorlige, eller ansvaret mindre entydig mannens, sjøl om det finnes en dobbelthet i kvinners følelser. Å frata kvinner retten til denne dobbeltheten er å gå i sexistenes felle. Da blir vi i de gamle knugende mønstrene i stedet for å sprenge dem.

av Kjersti Ericsson

Det hender ikke så reint sjelden at motstandere av en eller annen kvinnesak bruker som argument at forkjemperne for saka er lesbiske. Et kjent eksempel er Høyrerepresentanten Anders Melteigs innlegg i Oslo bystyre i 1982, da forslagene fra Osloprosjektet mot prostitusjon ble debattert. Et av forslagene gikk ut på å kriminalisere horekunder. Melteig kommenterte dette slik (gjengitt etter Finstad, 1986, side 129):

«Og jeg må til slutt få lov å være oppriktig nok til å tilstå at jeg har vært særlig betenkt ved dette lovforslag på grunn av en beklemmende følelse av at det er sprunget ut av en fiks ide, unnfanget – det må vel være det riktige ordet i denne forbindelse av en kvinne som, såvidt jeg har forstått, ser med misbilligelse eller skepsis på enhver kjønnsforbindelse mellom mann og kvinne og mener at det er en uting som bare fører til undertrykkelse av kvinnen både i bokstavelig og annen forstand.»

Den kvinnen Melteig siktet til var Liv Finstad, prostitusjonsprosjektets leder. Hun har ganske riktig stått åpent fram som lesbisk.

Men også heterofile kvinner kan bli utsatt for det samme: at de saklige argumentene deres blir forsøkt undergravd ved å påstå at de som fremmer dem, er lesbiske, eller at de ligger under for «lesbisk ideologi». I debatten som fulgte etter utgivelsen av boka Mannfolk i 1983, en kvinnepolitisk antologi som tok opp en rekke ulike temaer, ble «lesbisk» og «lesbisk ideologi» brukt som karakteristikker for å gjøre forfatternes argumenter ugyldige. Nina Karin Monsen anmeldte boka i Morgenbladet 8/11 1983. «Av artikkelforfatterne er det påfallende mange lesbiske,» hevder hun, før hun fortsetter:

«Om vi legger forfatterne sammen, og trekker et budskap fra dem, blir det: Kvinnene bør ikke forholde seg til menn, men bli lesbiske, incestforbrytere og horekunder henges ut offentlig, menn som driver med sexpress fjernes fra sine stillinger, menn skal diskrimineres i arbeidslivet, kvinner skal ikke dømmes om de dreper menn som mishandler dem, og gatene skal pyntes med innvollene til menn som har begått kvinnedrap.»

Dette selsomme utbruddet fra den tidligere feministen Nina Karin Monsen viste seg å være godt stoff. Monsen ble belønnet med et lørdagsportrett i Aftenposten under tittelen «Hun banner i feministenes kirke». Blant mye annet har hun følgende å si:

«Mannshatet slår dessuten ut i påstander som kommer fra lesbisk hold om at kvinner egentlig, dypest sett, bare kan utvikle en meningsfylt kjærlighet overfor andre kvinner. For noe forskrekkelig vrøvl! Naturligvis er vårt kjærlighetsliv innrettet på menn.»

I Arbeiderbladet slår Finn Gustavsen an de samme tonene. En kommentarartikkel om pornokampen 3/11 1983 har denne «analysa»:

«Flere strømninger gjør seg gjeldende, med AKP i spissen. Dets spesifikke nymoralisme – med smitteeffekt på hele venstresida, går i hop med KrFs mørkemannspietisme og en lesbisk ideologi som preger deler av en sterkt redusert kvinnebevegelse.»

Hvordan svarer en på slikt? For heterofile kvinner ligger det snublende nær å svare: Nei, jeg er slett ikke lesbisk, jeg er heterofil så god som noen. Men i et slikt svar ligger en innrømmelse av at seksuell legning er av betydning i den aktuelle saka. Vi godtar da at det er et argument mot kriminalisering av horekunder at den som fremmer forslaget er lesbisk.

Hvordan kan «du er lesbisk» bli et argument mot kvinnekamp? Hvordan kan til og med bevisste, sterke kvinner bli sårbare for et slikt argument? Det må ha noe med styrken i forestillinga om sammenhengen mellom «naturlig» kjønnskjærlighet og overordnings-/underordningsforholdet mellom mann og kvinne å gjøre. Kvinnens underordning under mannen er en så uatskillelig del av kjærligheten mellom dem at bare kvinner som ikke retter sin kjønnskjærlighet mot menn, kan sette spørsmålstegn ved dette underordningsforholdet.

Den lesbiske kvinnen blir dermed en utfordring til samfunnets kjønnssystem. Hun løser opp båndet mellom kjærlighet og underordning under mannen. Hun undergraver familiens plass i samfunnshierarkiet ved å være et levende eksempel på at det går an å leve på andre måter enn sammen med en mann i familien. I det siste har også lesbiske kvinners kamp for rett til inseminasjon og adopsjon utfordret kontrollen over kvinners seksualitet. Opp gjennom historia har kvinners seksualitet blitt strengt kontrollert som et middel til å gi ektemannen ektefødte arvinger. Moderne prevensjonsmetoder har svekket kontrollen over kvinners seksualitet (sjøl om den også har hatt den effekten som Bell Hooks peker på: å gi menn ubegrenset adgang til kvinners kropper). Kvinners seksualitet er blitt noe eget – ikke bare et middel til å føde barn. Lesbiske kvinners krav om rett til inseminasjon og adopsjon setter dette skillet på spissen. Og det utfordrer bildet av den hellige, naturlige familie, med mor, far og barn.

Lesbiske kvinner har vært, og er, hardt undertrykt, og blir stempla som «unaturlige» og perverse. Denne undertrykkinga tar høyst håndfaste former. Det er nok å minne om Hitlers forsøk på å utrydde lesbiske og homofile under siste krig. Under mer «normale» omstendigheter har lesbiske og homofile blitt utsatt for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet og i alle andre sammenhenger, de er blitt møtt med vold og forakt og utnevnt til psykiatriske kasus på grunn av sin seksuelle legning. Svært mange (de fleste) har prøvd å «løse» problemet ved å skjule at de er lesbiske og homofile. Å holde en så vesentlig side ved personligheten sin skjult som en skammelig ting, er sjølsagt en enorm påkjenning. Fordømmelsen og forakten eter seg inn i sjølbildet. Da den lesbiske og homofile frigjøringsbevegelsen oppsto, var det en viktig oppgave å kjempe fram en ny, positiv identitet.

Lesbiske kvinner har vært i den situasjonen at de er blitt dobbelt usynliggjort. I kvinnebevegelsen har de forsvunnet bak den heterofile «sjablongkvinnen». Det har nok også vært en viss motstand mot å gjøre lesbiske kvinner altfor synlige, fordi det kunne bidra til å gjøre kvinnebevegelsens argumenter ugyldige i offentlighetens øyne. I den homofile bevegelsen har lesbiske forsvunnet bak den homofile mannen. Men i mange situasjoner er lesbiske kvinners og homofile menns situasjon og interesser svært forskjellig, fordi de tilhører hvert sitt kjønn. (Se Enderud & Ringstad, 1987.)

Lesbiske kvinner er særegent undertrykt. Men de har også særegne styrker. Den viktigste styrken springer kanskje ut av at de er blitt tvunget til å reflektere over sin egen kjønnsidentitet på en annen måte enn heterofile kvinner. Samfunnet byr den heterofile kvinnen et ferdig møns-ter å gå inn i. Det er et mønster som har sine belønninger, men på bekostning av underordning under mannen. Noe slikt mønster har ikke samfunnet å by den lesbiske kvinnen. I høyden har det en grotesk karikatur å tilby. Lesbiske kvinner må i mye større grad bygge opp en positiv identitet sjøl, en kvinneidentitet som ikke innebærer underordning under mannen som en uatskillelig del av et kjærlighetsforhold. I kampen for å forandre de sosiale kjønnene som dette samfunnet skaper, er derfor lesbiske kvinners erfaringer av betydning for alle kvinner.

Lesbiske kvinner kan også spille en særegen rolle i kvinnebevegelsen på en annen måte. Ved å utfordre kvinnebevegelsen til å gjøre lesbiske kvinner synlige, tvinger de heterofile kvinner til å ta et oppgjør med forestillinga om at kvinnebevegelsens argumenter mister gyldighet når mange lesbiske deltar. Å ta oppgjør med denne forestillinga er å ta oppgjør med den ideen som fortsatt lever sitt eget liv i underbevisstheten vår: at kvinnens underordning under mannen er det eneste «normale» og «naturlige». Lesbiske kvinners krav om sin rettmessige plass i kvinnebevegelsen eksponerer det traurige tankegodset mange av oss fortsatt bærer på.

av Torstein Dahle

Uansett hva man måtte mene om markedet, vil det finnes markedsstyrt økonomisk virksomhet i den første tiden under sosialismen. Spørsmålet er: Hvordan skal vi forholde oss til det? For å kunne svare på det, må vi ta stilling til: Er markedet et hensiktsmessig virkemiddel som kan brukes på en konstruktiv måte under sosialismen, eller er markedet en innretning som etter sin natur står i konflikt med sosialismens mål, og som man dermed må prøve å fjerne så raskt som det er politisk og økonomisk mulig?

Min påstand er: Markedet eren skadelig gift for samfunnet etter revolusjonen. Den kansees på som amfetamin, som i en tid kan øke prestasjonsnivået,men som over tid ødelegger kroppen. Eller for å velgeet mindre dramatisk bilde: Som sigarettrøyking, som nokfungerer stimulerende på sin måte, men som påforskjellig vis påfører organismen helseskade sometter hvert kan bli livstruende.

For å kunne ta stilling til enslik påstand, må vi studere hva markedet er og hvilkeegenskaper det har. Den framstillingen jeg nå kommer tilå gi av markedet, innebærer på mange måteren skjønnmaling. Men poenget er jo å finne ut ommarkedet kan være et velegnet redskap i en sosialistiskøkonomi, og da er det de mulige positive egenskapene vedmarkedet vi er på jakt etter. Derfor starter jeg med åse på disse mulige positive trekkene – og hvilke forutsetningerdisse mulige positive trekkene hviler på.

Prismekanismen som informasjonsbærer og styringsverktøy

Det perfekte marked er kjennetegnet av fri konkurranse (fullkommenkonkurranse). Det er mange små tilbydere og mange småetterspørrere, og alle har full informasjon og full oversiktover markedet. Hver enkelt er så liten i forhold til totalmarkedetat vedkommende er uten makt. For den enkelte framstår markedsprisensom en gitt størrelse. Hvis en tilbyder prøver åsette prisen på sine varer høyere enn markedsprisen,får vedkommende ikke solgt noe. Hvis en tilbyder setterprisen lavere enn markedsprisen, blir absolutt alt revet borttil unødvendig lav pris, og så må resten avetterspørselen dekkes til markedsprisen. Dermed vil lavpris-tilbyderenbare framstå som dum, som går glipp av inntekter heltunødvendig. Kanskje vil vedkommende til og med oppleveat den som har kjøpt lavpris-varene, bare snur seg rundtog videreselger varene til den høyere markedsprisen. Deter altså én bestemt markedspris som skaper balansemellom tilbudt og etterspurt mengde av en bestemt vare.

Hvis det skjer en økning i etterspørselenetter en vare, vil det slå ut i høyere markedspris.Det er et signal til tilbyderne, som dermed ser bedre fortjenestemuligheterog derfor øker sin produksjon og sitt tilbud av varen.Omvendt: Hvis etterspørselen går ned, vil markedsprisenogså gå ned, og dermed vil tilbyderne redusere sinproduksjon inntil det oppstår en ny markedsbalanse og enny markedspris tilpasset den reduserte etterspørselen.

Det at etterspørselen pådenne måten styrer produksjonen, er selve kronargumentetfor at markedet er en hensiktsmessig innretning. Det fungerer automatisk, ingen behøverå ta noen bevisst beslutning, det går av seg selv.Det er «den usynlige hånd» som styrer.

Nå vil alle – selv de ivrigstetilhengerne av markedsøkonomi – måtte innrømmeat de færreste markeder fungerer som et perfekt marked.Blant annet vil deltakerne i markedet ofte ikke ha full oversikt(tenk på markedet for elektrisk kraft, der forvirringener stor og der de færreste i praksis har mulighet til åfinne ut av hva som er billigste tilbud). I mange markeder erdet noen få store tilbydere som dominerer, og de er i standtil å sette en form for monopolpris (som ikke desto mindresettes ut fra en vurdering av etterspørselen og betalingsvilligheteni markedet).

Likevel: I de fleste markeder vil markedsmekanismeneog forholdet mellom priser og omsatt mengde fortelle tilbydernenoe om etterspørselen og utviklingen av den. Markedet eraltså en mekanisme for automatisk overføring av informasjonfra etterspørrerne til tilbyderne. I en verden med millionerav ulike varer og tjenester er det en enorm informasjonsmengdesom på denne måten automatisk tilflyter produsentene- og gir dem økonomisk oppfordring til å økeeller minske produksjonen sin. Og så sant det eksistererkonkurranse på tilbudssiden, vil en eller annen form fortilpasning til etterspørrernes signaler tvinge seg fram.

Ønske om økt profitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Markedet vil slutte å virke hvis ikke tilbyder-bedriftenehar som mål å øke sin profitt (eller økonomiskeresultat i en eller annen forstand). Hele poenget med at etterspørrernevia prisene styrer innrettingen av produksjonen, bryter sammenhvis beslutningstakerne i tilbyder-bedriftene tvert imot tenker:»Vi har det så hyggelig og bra slik vi nå hardet i vår bedrift, så selv om prisene stiger, ønskervi ikke å produsere mer». Aller verst blir det hvisde tenker: «For dem som jobber i vår bedrift er detviktigste å ha et godt liv der de er mest mulig sammen medsine venner og sin familie. Når prisene nå stiger,kan vi redusere produksjonen vår og likevel tjene nok. Dermedkan de ansatte få mer fritid».

Markedets funksjonsevne er altsåuløselig knyttet til at bedriftene driver profittmaksimering(eller i alle fall er opptatt av å øke det økonomiskeresultat).

Økonomisk konkurranse – en forutsetning for at markedet skal virke

Det er konkurransen på tilbudssiden som sørger fordynamikken i markedet. Og med det mener vi at bedriftene konkurrerermot hverandre.

Hvis en bedrift møter økendeetterspørsel med et «nei, nå vil ikke vi økeproduksjonen her hos oss, vi ringer heller til bedrift X, forde har strevd sånn med å få utnyttet kapasitetensin, så vi synes litt synd på dem» – da fungererikke markedet.

Hvis det dukker opp en ny og mer effektivproduksjonsteknologi og alle tilbyderne er enige om at de ikkeskal konkurrere med hverandre, vil den nye teknologien bare føretil høyere profitt for dem som innfører den, dvs.at den ikke fører til lavere priser. Dermed kan de somproduserer med gammel teknologi, klare seg fint i alle fall, ogde kan vente med å investere i den nye teknologien. Deter bedriftenes konkurranse mot hverandre som sørgerfor dynamikken i markedet.

Men en slik forståelse mellom deeksisterende produsentene kan bli brutt opp, hvis det ikke eraltfor kostbart å etablere seg som ny bedrift i denne bransjen.I så fall vil nemlig utsiktene til uvanlig høy profittfor dem som produserer med ny teknologi, trekke til seg nye investorer.Deres profittjakt får dem til å gå inn i dennebransjen og utnytte profittmulighetene der. Dermed økertilbudet, prisen presses ned, og gammel teknologi presses ut.Kombinasjonen av profittjakt og konkurranse mot hverandretvinger fram innføring av den nye teknologien.

Det er av sentral betydning for markedetsfunksjonsevne at bedriftene konkurrerer mot hverandre.

Den enkelte må tenke på seg selv og sitt – en forutsetning for at markedet skal virke

Den ettertraktede egenskapen ved markedet er altså at detautomatisk fører til at signaler fra etterspørrernefår gjennomslagskraft inn på tilbudssiden. Vi harnå sett at dette forutsetter jakt på et bedre økonomiskresultat (profitt i en eller annen forstand) og konkurranse mellombedriftene. På produsentsiden er markedets funksjonsevneavhengig av at den enkelte bedrift styres ut fra sine egne økonomiskeinteresser. Hvis bedriftene begynner å bli mer opptatt avå sikre de andres økonomiske resultater, er det ikkelenger konkurranse. Hvis bedriftene er mest opptatt av de ansattesgenerelle livskvalitet eller av samfunnsmessige mål somfor eksempel at de først og fremst skal sørge forden miljømessig beste ressursutnyttelse, vil de ikke giden «riktige» reaksjon på signalene fra markedet.Poenget med markedsmekanismen er at bedriftene nettopp ved åjobbe mest mulig konsekvent for å maksimere sin profitt- og bare det, gir de riktigste og mest effektive svarene påsignalene fra markedet.

Tilsvarende gjelder på etterspørselssiden.Hvis noen etterspørrere begynner å diskutere medhverandre og legger opp en felles politikk ut fra en felles forståelseav hva som er best, roter de til markedet og svekker markedsmekanismensfunksjonsdyktighet. Da vil de gjennom en felles organisering fåmakt i markedet, noe som blir en «imperfeksjon» i markedetsfunksjonsmåte. De etterspørrerne som samlet fremmeren felles forståelse gjennom en felles opptreden påetterspørselssiden, skaffer seg uforholdsmessig stor gjennomslagskraftpå bekostning av tilbyderne og de andre etterspørrerne.Hvis alle etterspørrerne diskuterer seg imellom og blirenige om en felles opptreden, skaffer de seg markedsmakt påbekostning av tilbyderne. Det framheves ofte som noe av det genialeved markedet at det baserer seg på en realistisk virkelighetsoppfatning:Egentlig er vi alle bare egoister som tenker på oss selv.Og markedet fungerer nettopp best når den enkelte bare handlerut fra seg selv og sine egne interesser.

Markedets funksjonsevne er basertpå at den enkelte tenker på seg selv – og bare det.Samarbeid og felles opptreden ut fra en felles forståelseer en «imperfeksjon» som undergraver markedets funksjonsdyktighet.

Markedet – en stadig kilde til forgiftning av det sosialistiske samfunnet

De tre forholdene som jeg har påpekt ovenfor, vil væreen stadig kilde til forgiftning av menneskenes bevissthet og heletiden gi impulser til å gjeninnføre kapitalismen:

• Jakten på maksimalt økonomisk resultat for egen bedrift
• Den økonomiske konkurransenmot andre
• Den enkelte skal tenke på seg selv – ikke på fellesskapet

At markedsmekanismen fører tilindividualistisk egoisme opplever vi for fullt i dag. Vi ser hvordanden stadig mer dominerende markedstenkningen fremmer individualismeog egoisme i samfunnet. Dette er kanskje den aller giftigste egenskapentil markedet. De tre forholdene fører også til vettløskapitalakkumulasjon – de er faktisk selve motoren bak kapitalakkumulasjonen.Kapital er definert som et kapitalistisk forhold. Men ogsåunder sosialismen vil de tre faktorene bidra til å bringebedriftene inn i et investeringskappløp, der det er omå gjøre å bringe sin egen bedrift i teten medhensyn til effektivitet og bedriftsøkonomisk lønnsomhet.Investeringene vil være motivert ut fra bedriftens egeninteressemot omverdenen. Veien til gjeninnføring av kapitalistiskeproduksjonsforhold kan bli kortere enn man hadde trodd.

Motkreftene må være sterke

Når folk tar makten gjennom en sosialistisk revolusjon,vil de overta et samfunn gjennomsyret av markedstenkning. Detaller meste av den private sektor og store deler av den offentligesektor vil være markedsstyrt (blant annet gjennom kunstigemarkedsmekanismer som «innsatsstyrt finansiering», «pengenefølger pasienten», «bestiller-leverandør-modellen»osv.). Derfor vil det være galmannsverk å skulle fjernemarkedet over natten. Uansett hva man måtte mene om markedet,vil man den aller første tiden måtte bruke mye avden økonomistyringen som folk i utgangspunktet kan, dvs.at det vil være viktig å få markedene til åfungere som før. Arbeidsfolks maktovertakelse vil førstog fremst ytre seg ved å ta makten over de viktigste økonomiskekommandopostene (finansinstitusjonene, stenge børsene osv.)- ikke ved å fjerne alle markedene.

Men jeg mener at det er livsfarlig åikke forstå markedskreftenes giftige karakter, slik at manhele tiden kan bevisstgjøre folk på den faren somligger der. Markedet er ikke et hendig og nyttig hjelpemiddelunder sosialismen. Markedet er en livsfarlig følgesvenn,som man dessverre er nødt til å ha der en god stund,men som alle må advares mot som farlig. Siden den sosialistiskeøkonomien må være kjennetegnet ved at det erfolk selv som aktivt styrer den, er det selvsagt også folkselv som må avgjøre når og hvordan markedetsvirkefelt skritt for skritt kan innsnevres og til slutt fjerneshelt.

Men å dulle folk inn i en forestillingom den positive og nyttige markedsmekanismen, er etter min meningen dødslinje for et sosialistisk samfunn.

Noen andre problemer med markedet

La meg til slutt nevne at markedet også har noen skadeligesider som man i hvert fall i teorien kan bøte påved bruk av overføringsordninger, avgifter og subsidier,og lovgivning. Det dreier seg om følgende punkter:

• De som har behovene må også ha kjøpekraft, dersom markedet skal kunne møte behovene.
• Produksjon og forbruk har ofte ringvirkninger for andre enn produsenten og forbrukeren.
• De framtidige generasjonene finnes ikke i markedet.
• Produsentene påvirker aktivt behov og etterspørsel.

En viktig grunn til at den markedsstyrteverdensøkonomien fungerer helt grotesk dårlig, erat store deler av menneskeheten mangler kjøpekraft tilå kunne gjøre sine behov gjeldende i form av etterspørseli markedet. Mange mennesker faller helt utenfor, og i det andreytterpunktet finner vi noen få mennesker med stor kjøpekraftsom har muligheten til å få de mest selsomme og luksuriøsebehov tilfredsstilt i markedet. I teorien kan dette problemetløses gjennom overføring via staten fra de riketil de fattige. Problemet er bare at det er vanskelig åfå gjennomført slike overføringer nårde samme markedskreftene er basert på at kapitalen skalgrabbe til seg så mye som mulig så fort som mulig,og at den individualistiske egoismen er noe av fundamentet formarkedet.

Produksjon og forbruk har store ringvirkningersom ikke automatisk tas hensyn til i forholdet mellom selger ogkjøper. Privatbilismen er et klassisk eksempel. Den kreverveibygging, vedlikehold, parkeringshus m.m., og den førertil miljøtrusler av forskjellig art. Slike virkninger kanman i prinsippet få inn i markedet ved å ilegge avgifter,slik at folk får mindre lyst til å kjøpe ogbruke bil. Men nettopp bileksemplet illustrerer at det er vanskeligå få markedet til å ta nødvendig hensyntil slike forhold bare gjennom avgifts- og subsidiepolitikk.

De framtidige generasjoner finnes ikkei markedet, og derfor kan de ikke gjøre gjeldende for eksempelat de har god bruk for oljeressursene på jorden. De finnesjo ikke i en sosialistisk planøkonomi heller. Men i enslik planøkonomi kan man ta hensyn til det man tror erframtidige generasjoners interesser. Igjen vil markedstilhengernesi at man gjennom avgifter og subsidier kan få samme virkninglagt inn i markedet. Og igjen vil jeg si at maktforholdene underkapitalismen gjør dette umulig. Men i en sosialistisk økonomikan man selvsagt tenke seg at markedet kan modifiseres påen slik måte.

Problemet med reklame og annen form forbehovspåvirkning er velkjent i det kapitalistiske markedet.Igjen er dette et fenomen som man kan tenke seg å tøylei et sosialistisk samfunn, for eksempel gjennom lovgivning.

Disse siste egenskapene ved markedetunder kapitalismen er det viktig å være våkenfor, men de er ikke i samme grad avgjørende motargumenterfor markedet som virkemiddel under sosialismen.

av Terje Valen

Det har skjedd en marxistisk renessanse innen økologien. I 1999 ga Paul Burkett ut boken Marx and Nature: A Red and Green Perspective. Og i år kom John Bellamy Foster med Marx’s Ecology – materialism and nature. Jeg skal skrive om den siste av disse.

John Bellamy Foster, fra Monthly Review-kretsen i USA, sier at mange har anklaget Marx for å være en anti-økologisk tenker, men at han hadde lest for mye av ham til å ta slik kritikk alvorlig. Men selv da Foster skrev The Vulnerable Planet: A Short Economic History of the Environment (1994), trodde han at Marx sin økologiske innsikt var noe underordnet i tenkningen hans.

Foster sin vei til den økologiske materialismen hadde vært stengt av den marxismen han hadde lært opp gjennom årene. Han hadde sitt filosofiske grunnlag i Hegel og det hegeliansk-marxistiske opprøret mot den positivistiske marxismen som begynte i 1920-årene med arbeidene til Lukàcs, Korsch og Gramsci, og som ble ført videre av Frankfurtskolen og Det nye venstre. Disse rettet oppmerksomheten mot Marx sin praktiske materialisme, knyttet til praksisbegrepet. Her var det liten åpning for en marxistisk tilnærming til naturkunnskap og til det fysisk-naturvitenskapelige.

Dette var også Foster sin egen oppfatning av marxismen, og den nektet for muligheten av å anvende dialektiske tankemåter på naturen, og dermed overlot de hele dette området til positivismen. Materialismen hans var av et praktisk, politisk-økonomisk slag. Den var filosofisk inspirert av hegelsk idealisme og Feuerbach sitt materialistiske opprør mot Hegel. Men Foster hadde ikke kunnskap om den større materialistiske historietradisjonen i filosofi og vitenskap.

Ut fra de nye studiene sine konkluderte Foster tidlig i prosessen sin med at forsøkene som «økososialistene» gjorde på å føre «grønn» teori inn i marxismen, eller marxisme inn i «grønn» teori, aldri kunne skape den sammenhengende syntesen som nå er nødvendig. Han ble slått av Bacon sitt berømte utsagn: «Vi kan leite forgjeves etter fremgang i vitenskapelig kunnskap gjennom å legge nye ting oppå eller inn i gamle. Vi må gjøre en ny begynnelsen igjen og gå ut fra det virkelige grunnlaget, hvis vi ikke vil gå rundt for alltid i en sirkel, og gjøre liten og ingen fremgang.»

Materialistisk økologi

Derfor gikk Foster tilbake til grunnlaget for materialismen og oppdaget da at materialismen til Bacon og Marx og selv til Darwin kunne spores tilbake til et felles utspring: den gamle materialistiske filosofien til Epikur. Et studium av Epikur sin filosofi ga Foster for første gang et helhetlig bilde av fremveksten av den materialistiske økologien, i sammenheng med en dialektisk kamp når det gjaldt å definere verden.

Ved siden av denne ledetråden til den marxistiske økologien, oppdaget Foster også Marx sitt systematiske studium av den store tyske jordbrukskjemiker Justus von Liebig. Han skjønte at det var dette studiet, som vokste ut av Marx sin kritikk av Malthus, som ledet ham til det sentrale begrepet «metabolsk rift» i det menneskelige forholdet til resten av naturen, det vil si til den modne Marx sin analyse av menneskets fremmedgjøringen fra resten av naturen.

I det første av bokens seks kapitler er Foster på jakt etter røttene til den dialektiske materialismen. Han begynner med Darwin sin kamp for å holde fast ved og utvikle et materialistisk og dialektisk syn på livet i naturen, blant annet i motsetning til Carl von Linné. Mens Linné og hans disipler mente at artene nok kunne forbedres i en viss grad, men at store endringer ikke kunne finne sted, så var jo Darwins idé nettopp at artene kunne forandre seg helt grunnleggende gjennom en historisk utvikling når det gjaldt deres utveksling med naturen rundt. Gjennom lesning av Darwins notatbøker finner han ut at Darwin er en reflektert filosofisk materialist. Stephen Jay Gould skriver om disse notatbøkene at mens andre evolusjonstilhengere skrev om livskrefter, historiens retning, og organisk kamp og den grunnleggende ikke-reduserbare ånd, så skrev Darwin om «tilfeldig variasjon og naturlig utvalg». Han gjorde altså opprør mot den oppfatningen som sier at alt utvikler seg mot et bestemt mål som eksisterer fra utviklingens begynnelse til den slutt (teleologi). Dette var det samme opprøret som Epikur lanserte med sin naturfilosofi og som Lucretius førte videre til vår tid gjennom det store naturdiktet De rerum natura (Om naturens ting). Dette var også et opprør mot at gudene eller skjebnen bestemmer alt. Ut fra dette synet var naturen uavhengig av menneskenes ideer, dermed ble altså materialismen innført. Dessuten ble tilfeldighet og forandring innført som det grunnleggende trekk i all natur, det vil si dialektikk.

Marx selv begynte nettopp sitt store filosofiske oppgjør med idealisme og mekanisk materialisme gjennom et intenst og grundig studium av Epikurs filosofi. I 1841 hadde han ferdig doktoravhandlingen sin om Forskjellen mellom Demokrits og Epikurs naturfilosofi. Her utvikler han en materialisme som gjelder både menneskene og naturen rundt, tenkningen og den menneskelige praksis.

Foster viser også til det interessante faktum at flere av Epikurs verker har dukket opp funnet på brente papyrusruller i Herculaneum, etter at Marx skrev avhandlingen. Det har vist seg at Marx sine analyser av Epikur sin tenkning blir bekreftet av disse nyoppdagete manuskriptene.

Betraktende materialisme

I andre kapittel går Foster nærmere inn på det bedre kjente forholdet mellom Feuerbach og Marx. Feuerbach tok oppgjør med Hegel sin idealisme og kjempet for et materialistisk syn på verden. Marx sluttet seg helhjertet til dette, men kritisert Feuerbach fordi han ikke så den spesielle rollen til den menneskelige praksis. Gjennom å ta til seg Feuerbachs kontemplative, betraktende materialisme og legge til den aktive rollen til den menneskelig praksis, nådde Marx frem til en forståelse av menneskenes rolle i forholdet mellom menneske og natur, men uten å kaste over bord sin dialektiske forståelse av den ikke-menneskelige naturen også.

I kapittel tre tar Foster for seg den innbitte motstanden mot materialismen og dialektikken som de såkalte «prestenaturalistene» stod for. Det var prester som forsøkte å utarbeide en naturteologi der de godkjente naturens utvikling, men forklarte den ut fra bibelen. Det samme skjedde innen økonomien. Det er under dette perspektivet vi kan forstå motsetningen mellom Marx og Malthus, med sin teori om at befolkningen alltid ville øke i en stigende kurve, mens matforsyningen bare ville vokse i en rett linje.

Befolkningsteorier

Kapittel fire dreier seg om utviklingen av den materialistiske historeoppfatningen. Det begynner med kritikken mot Malthus. Malthus benektet at det var mulig å øke jordens produktivitet gjennom vitenskapen om jordforbedring. Han benektet altså at menneskene kunne innvirke på sine omgivelser til eget beste. Malthus sin politiske funksjon var å omdanne fattiglovene i England fra et grunnlag som foreskrev omsorg ut fra en naiv hjelpefilosofi, til et nytt grunnlag som sa at de fattige var overflødige ut fra naturlovene og dermed ikke burde få hjelp.

Opp mot denne teorien utarbeidet Engels grunnlaget for den marxistiske befolkningsteorien, dvs. teorien om at kapitalen skaper stadig flere proletarer og at den også skaper en stadig større relativ overbefolkning av mer eller mindre arbeidsløse.

Videre utover i kapitlet tar Foster opp Marx sitt brudd med Feuerbach og utviklingen av den aktive materialismen der menneskene står i et dialektisk utvekslingsforhold med resten av naturen, og er det mest aktive elementet i dette forholdet. Det var her at Marx interesser skiftet over fra naturen til menneskehistorien, men uten at han fornektet den ontologiske forrangen til naturen.

Det viktigste momentet i det vi kaller dialektisk materialisme er at både naturhistorien og samfunnshistorien representerer forbigående utviklingsprosesser. Der er ingen evig essens, ingen gudegitte former eller noen målstyringsprinsipper utenfor denne dødelige verden. Denne tanken tok Marx først og fremst fra uttrykket mors immortalis, den udødelige død i Lucretius sitt store dikt der han la frem innholdet i epikurismen. Marx sier at det eneste evige, uforanderlige faktum er bevegelsens abstraksjon, det vil si absolutt ren dødelighet. Det eneste faste er at alt er på vei til sin død. I Den tyske ideologien utviklet Marx dette synet systematisk når det gjelder menneskehistorien.

Historisk geologi og geografi

En del av kapitlet tar for seg utviklingen i synet på historisk geologi og geografi. Tidligere var det vanlige synet at dette var stabile, uendrete størrelser. Men fra slutten av 1700-tallet ble det synet utfordret av moderne geologisk og geografisk vitenskap. Foster viser at Marx var vel kjent med utviklingen i disse vitenskaper allerede fra gymnasdagene sine. I Økonomiske og filosofiske notatbøker skrev Marx at «skapelsesmyten har fått et kraftig slag fra geognosismen, dvs. fra den vitenskapen som presenterer jordens dannelse som en prosess, en selvskaping».

Ut fra dette tar Foster opp Marx sin kritikk av de sanne sosialistene. De sanne sosialistene ser bort fra skillet mellom menneskene som naturvesener og sosiale vesener, og de ser bort fra at arbeidet – det at menneskene omdanner naturen og sine samfunnsmessige forhold – er den grunnleggende historiske prosessen. Dermed reduserer de menneskene til noe «likt med hver flue, veps, hvert strå og hver stein». Derfor forble også deres politiske handlinger helt fjernt fra virkeligheten.

Proudhon

Marx kritiserte også Proudhons syn at maskineriet ville løse alle menneskehetens splittelser og at renten tok knekken på bondens egoisme og skapte en ny fordeling ut fra solidariske prinsipper. Denne kritikken finner vi i Filosofiens fattigdom.

Marx sitt modne økologiske perspektiv blir utviklet i Kapitalen. Det er her han føyer sitt materialistiske syn på naturen sammen med sitt materialistiske syn på samfunnet. Det sentrale begrepet er metabolisme (stoffwechsel), menneskets stoffskifte med naturen rundt seg. Tidligere hadde han kalt dette for forbindelsen mellom menneskets organiske legeme og dets uorganiske (ikke-kroppslig) legeme – den naturen som mennesket lever i og av. Det hadde oppstått et ulegelig brudd i denne stoffvekslingen gjennom den høye graden av fremmedgjøring under kapitalismen som fremstår som en antagonistisk motsetning mellom by og land. I et samfunn med samarbeidende produsenter (kommunismen) ville det bli nødvendig å «styre menneskenes utveksling med naturen på en bevisst måte» som er helt utenfor mulighetene til det borgerlige samfunnet.

Ved hjelp av begrepet stoffutveksling i forholdet by og land og i forholdet menneske og resten av naturen kunne Marx trenge inn til røttene av det historikere ofte har kalt «den andre jordbruksrevolusjonen», som fant sted på Marx sin egen tid, og den jordbrukskrisen som fulgte med dette. Dette gjorde det mulig for Marx å utvikle en kritikk av ødeleggelsene av miljøet som foregrep mye av nåtidens økologiske tenkning.

Marx sin analyse gikk gjennom to trinn – først en kritikk av Malthus og Ricardo (økonomi) og så et arbeid med den andre jordbruksrevolusjonen og følgene av Justus von Liebig sitt arbeid med jordkjemi. Dette tvang Marx til å analysere betingelsene som lå til grunn for et bærekraftige forhold til jorden.

Hele denne analysen munner ut i et krav om kommunisme for å gjenopprette en balansert utveksling mellom mennesker og natur. Opphevingen av den fiendtlige motsetning mellom by og land er en nødvendighet for at dette skal kunne skje.

Han nevner også den engelske kunstner, brukskunstner, designer, dikter og sosialistiske aktivist, William Morris (1834-1896) som ikke bare var en sterk tilhenger av marxismen, men også en av de første «grønne» tenkere i England. Han skrev den utopiske romanen News from Nowhere, som handler om et samfunn etter at verdensmarkedet er fjernet. Denne romanen er bygget opp på Marx sin økologiske forståelse.

Darwin

I det sjette og siste kapitlet av undersøker Foster hvorfor Darwin nølte så lenge før han publiserte teoriene sine, fra han skrev dem ned i 1842 og 1844 til de ble utgitt i 1858. Han påviser at miljøet rundt Darwin var meget materialistfiendtlig. Hvis han hadde offentliggjort boken sin for tidlig, hadde den kanskje blitt feiet av banen. Derfor måtte han vente til vilkårene ble mest mulig vennlige.

Etter dette gjennomgår Foster de grunnleggende resonnementene i Darwin sin bok og forteller om virkningene av boken og kampen til de som støttet Darwin. Marx var enormt opptatt av Darwin sine teorier og Marx sin venn Wilhelm Liebknecht forteller at han og Marx knapt snakket om annet i ukene etter at boken kom ut. Foster forteller også om Marx sin kontakt og korrespondanse med Darwin.

Etter å ha skrevet mer om de vanskene materialistene møtte, tar han opp den revolusjonen i etnologisk forskning som foregikk de siste tiårene av Marx liv. Sentralt sto den amerikanske etnologen, Lewis Henry Morgan (1818-1881). Marx studerte nøye bøkene til Morgan og de andre antropologipionerene på hans tid. Da Marx var død, påtok Engels seg å skrive om dette i boken Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse der den marxistiske teorien for kvinnefrigjøring ble fremstilt noenlunde fullstendig.

Bokens epilog begynner med et sitat fra Den tyske ideologien – Feuerbach som sammenfatter Marx sitt syn på utviklingen av naturhistorien og menneskehistorien og forholdet mellom dem. «Vi kjenner bare en vitenskap, historievitenskapen. Historien kan sees fra to sider: Den kan deles i naturhistorien og menneskehistorien. Men vi må ikke se på de to sidene som uavhengige enheter. Så lenge som menneskene har eksistert, har naturen og menneskene påvirket hverandre.»

Filosofiske arabesker

I epilogen avdekker han en spennende tradisjon som de fleste marxister er helt utvitende om. Utgangspunktet er Nikolai Bukharin som i februar 1937 ble arrestert på ordre fra Stalin og plassert i Lubjanka-fengselet. Han brukte da tiden, inntil han ble henrettet i mars 1938, til å skrive fire store manuskripter. Ett av disse kalte han Filosofiske arabesker. Stalin plasserte skriftene i et godt skult arkiv og de kom ikke frem igjen før på slutten av 1980-tallet under Gorbatsjov. På begynnelsen av 1990-tallet ble noen av dem publisert på russisk. Arabeskene er nå under oversetting til engelsk og kommer snart ut på Monthly Review Press.

Bukharin mente at arabeskene var hans viktigste filosofiske verk. Han hevdet at det egentlige grunnlag for marxismen kunne finnes i økologien. Bukharin støttet seg her på en av de store sovjetiske naturvitenskapsmenn, V.I. Vernadsky som i 1926 hadde gitt ut boken Biosfæren.

Bukharin var den av de marxistiske teoretikere på den tiden som hadde de næreste forbindelser til naturvitenskapen. I 1921 ga han ut det viktige arbeidet Historisk materialisme, der han skrev et kapittel om «Balansen mellom samfunn og natur». Her analyserte han «den materielle prosess av stoffveksling mellom samfunn for natur». Han bygget analysen sin på Marx sitt stoffvekslingbegrep. Allerede i 1931, lenge før han ble arrestert, hevdet Bukharin at det virkelige, pustende, levende mennesket ikke var en stenograf som skaffet frem «passende stenograftegn» som hos Wittgenstein og andre «som søkte solipsisme», men at menneskene nok var aktive, omdannende vesener som har endret hele jordens ansikt.

Bukharins syn på forholdet mellom menneskene og naturen rundt inneholdt nok en del mekanistiske forklaringer og hadde en viss «triumfalistisk» tone, når det gjaldt hva menneskene kunne gjøre, men i det store og hele fulgte han opp tråden fra Epikur over de store materialistene og frem til Marx og en del av hans etterfølgere.

Samtidig med Bukharins arrestasjon ble også en hel del av Russlands ledende økologer utrensket. Hele denne tradisjonen innen økologisk tenkning gikk under i Stalins ensretting i Øst og i utviklingen av den hegelske marxismen (Frankfurtskolen og andre), positivismen, språkfilosofien og senere postmodernismen i Vesten.

Etter Marx var det Engels som prøvde å føre videre Marx sitt økologiske standpunkt i boken Naturens dialektikk. Men disse manuskriptene ble ikke publisert før i 1927, lenge etter at Lenin var død. Derfor var det Engels’ bøker Anti-Dühring (1877-1878) og Ludvig Feuerbach og resultatet av klassisk germansk filosofi (1886) som influerte synet i den andre og tredje internasjonalen. Engels hadde lest hele Anti-Dühring for Marx, og Marx hadde selv skrevet et kapittel i boken og klart gitt uttrykk for at han var enig i hovedinnholdet.

Mekaniske tankemåter

Foster sier at Engels i stor grad klarte å overkomme mekaniske tankemåter gjennom dialektisk kritikk og kunnskap om evolusjon. Likevel manglet Engels’ skrifter det dype filosofiske grunnlaget i Marx sin egen materialistiske oppfatning av naturen, slik som han hadde utviklet det i konfrontasjon med Epikur og Hegel.

Marx hevdet at Epikur var den første som, gjennom religionen, oppdaget den fremmedgjøringen som lå i den menneskelige naturoppfatningen. Han hevdet at Hegel var den første som oppdaget arbeidets fremmedgjøring (men bare på en idealistisk måte som tankens fremmedgjøring). Marx mål innen historiefilosofien var ganske enkelt (innen en større dialektisk syntese) å kombinere fremmedgjøringsbegrepet med praksis, assosiert med Hegel, og den materialistiske oppfatningen av menneskenes fremmedgjøring fra naturen rundt som han fant hos Epikur.

De senere marxister grep ikke disse dypere filosofiske røttene til den materialismen som både Marx og Engels står for. Foster sier at Plekhanov produserte noen av de verste former for marxistisk positivisme. Den positivistiske retningen innen marxismen førte til et motopprør fra folk som Lukács, Korsch og Gramsci og Frankfurtskolen. Disse tenkerne gjorde motstand mot den positivistiske tendensen i marxismen. Men de gjorde dette på en måte som skadet marxismen like mye fra en annen kant. De kastet nemlig ut den delen av den marxistiske dialektikken som gjaldt naturen utenfor menneskene og menneskene som natur, dvs. biologi. Dermed innførte de en marxistisk epistemologi (lære om tenkningen) som åpnet for et reint idealistisk syn på naturen.

Naturens dialektikk

Resten av epilogen tar for seg Naturens dialektikk av Engels og bidragene til flere teoretikere på dette feltet. Han nevner navn som Caudwell og Morris (kjente marxister i Storbritannia), Kautsky, Lenin, Luxemburg.

Han avdekker også en gruppe som holdt oppe den marxistisk-økologiske tradisjonen i England, som J.D. Bernal, J.B.S. Haldane, og Joseph Needham og avdekker innflytelsen Bukharin, Vavilov og Boris Hessen hadde på dem.

Etter å ha nevnt en del andre vitenskapsmenn innen denne tradisjonen og slått fast at den dypere filosofiske forståelsen til Marx mangler hos nesten alle disse, kommer han med et kortfattet sammendrag av hovedinnholdet i Epikurs filosofi og det avslutter hele Fosters resonnement.

Denne boken er et viktig bidrag i den marxistiske renessansen som er på gang i flere miljøer i verden nå. Den bør bli tilgjengelig på norsk snarest.

Debatt:

av Miljølaget til AKP, Oslo

Den interessante debatten om kommunisme og miljøpolitikk mellom Olav O. Randen og Morten Falck i foregående numre av Røde Fane, har tatt for seg genteknologien som konkret trussel. Mon tro om ikke en jevn, «stille» utvikling av entropi skaper det mest presserende behovet for et systemskifte, også i en tid da alternativene til kapitalismen ennå ikke er ferdig utformet?

Entropi, hvaffornoe? sier du kanskje. Det er ikke mange som kjenner dette undervurderte begrepet i miljødebatten. Derimot har alle hørt den fysiske loven om at mengden av energi i et lukket system er konstant. Den kan ikke forsvinne, bare omdannes.

Dette er termodynamikkens første lov. Etter den, kunne vi bare sagt tut og kjør til energiforbruk. For energi verken oppstår eller ødelegges når man bruker den. Forbruket av energi og materie skaper som kjent noen av de grunnleggende forurensnings- og utryddingstruslene i verden. Men med bare termodynamikkens første lov i bakhodet, ville «energiforbruk» faktisk vært et meningsløst begrep.

Men det finnes også en termodynamikkens annen lov. Mer enn 150 år etter oppdagelsen, kjenner de færreste til denne fysiske loven.

En spesiell egenskap

Den forteller oss at det ikke er energien som sådan vi bør spare på. Som NIBR-forsker Petter Næss (1) påpeker i sin redegjørelse om Barry Commoners (Commoner er en amerikansk forsker, blant annet kjent for sin bok The Poverty of Power i 1976) arbeid på dette området:

«Det man bør spare på er en spesiell egenskap ved energien, en egenskap som hele tida varierer i verdi, faktisk til det verre.»

De fysiske lovene bak disse gåtefulle påstandene, vil vi i AKPs miljølag påstå har stor og undervurdert betydning for vår politiske tenkning. Kanskje er det derfor termodynamikkens annen lov er gjemt bort? Den passer ikke godt inn i utviklinga kapitalismens jag etter den økonomiske veksten.

Termodynamikkens annen lov sier at formen for energi, tilgjengeligheten, stadig forandrer seg – til det dårligere. Målet for hvor utilgjengelig energien er, kalles entropi. Begrepet ble innført av den prøyssiske fysiker Rudolf Clausius i 1859.

Universets voksende entropi

Termodynamikkens annen lov sier at entropien i universet er konstant voksende. Det betyr at den blir stadig mindre anvendelig, tilgjengelig. Energien går fra lav entropi – høy tilgjengelighet, til høy entropi – utilgjengelighet. Prøver vi å reversere denne prosessen, å omgjøre høyentropisk energi til laventropisk, krever det i seg sjøl mer energi enn gevinsten.

Et hverdagslig eksempel: Koker du en kanne kaffe, er energien i form av strøm lett tilgjengelig. Langsomt går varmen ut av kaffen og sprer seg til omgivelsene. Denne spredte varmeenergien har du liten sjanse til å samle inn igjen og bruke på nytt. Entropien har vokst.

Forbrenning av fossilt brensel er også en irreversibel prosess, sjøl om energien ikke går tapt. Commoner kritiserte at alle forsøk på å effektivisere energibruken utelukkende baserer seg på termodynamikkens første lov. Man tar ikke hensyn til ulike kvaliteter energi veid opp mot anvendelsen av dem.

Elektrisitet er meget anvendelig og kan med stor effektivitet omdannes til mekanisk bevegelse. Varmeenergi er mindre anvendelig. Commoners påpeker som et eksempel, at det er termodynamisk effektivt å drive motoren som roterer tøyet i en vaskemaskin. Men det er ikke termodynamisk effektivt å bruke strøm til å varme opp vannet i vaskemaskina. Til oppvarming kan en klare seg med energi av lavere termodynamisk kvalitet.

Energiens elendighet

Commoner vurderer i sin bok Energiens elendighet (dansk oversettelse av The Poverty of Power) ulike næringssektorer med sine entropiske briller.

• Landbruket starta som utnytting av solenergien i fotosyntesen. Nå er det blitt en monokulturpreget produksjonsmåte som krever store mengder ikke-fornybare ressurser: Kunstgjødsel, gift, korntørking ved hjelp av vifter, maskinpark osv. Landbruket blitt avhengig av petrokjemisk industri. Kort og godt: Næringa får fart på entropien.
• Transportsektoren: Den er sånn som miljøbevegelsen hele tida har hamra på: Elektrisk jernbane mellom byene mest termodynamisk effektive framkomstmiddel, fly minst.
• Petrokjemisk industri: Samla produksjon av syntetiske organiske kjemikalier hadde i 1974 økt til 130 ganger så høyt volum som i 1949. De fleste petrokjemiske produkter erstatter naturmaterialer, slik plast for eksempel brukes i stedet for lær. De syntetiske produktene er vanligvis langt mer energikrevende.

Med andre ord sier termodynamikkens annen lov sier oss ett og annet som er verdt å ha i bakhodet når vi diskuterer mulighetene for «grønn kapitalisme», teknologioptimisme, omsmelting av aluminiumsbokser osv.

Betyr dette nødvendigvis at alt går til dundas i og med at vi lever, virker og bruker energi? Nei, da. Termodynamikkens lover må sees som en påminnelse om hvor nødvendig det er å gjøre noe. Og det er mulig å gjøre noe. Kloden vår er ikke et lukket system. Vi får tilført energi fra sola, og slipper energi ut igjen gjennom drivhusglasset, atmosfæren. Det er balansen i dette som nå er truet. Og den kan vi gjøre noe med gjennom omfordeling av energibruk mellom solenergi og fossilt brensel.

Haavelmo, Hansen og søppel

Det vi må forholde oss til, er at mennskets energibruk på få tiår er i ferd med endre den nødvendige balansen. Å få gjort noe med det er et politisk problem. Det dreier seg ikke om å oppheve naturlovene.

Nobelprisvinneren Trygve Haavelmo, som døde i fjor, arbeidet i tiår med naturvernets økonomi. Han bruker entropibegrepet også på materie. Haavelmo og hans økonomkollega Stein Hansen påpeker at det ikke bare er uttaket av naturressursene som er et problem. De mener at entropien i klodens mottak av søppel er det kritiske punkt nå. Ett eksempel er opphopning av CO^₂ i atmosfæren.

Herman A. Daly og John B. Cobb jr. (2) påpeker at også den økonomiske prosessen i verden er entropisk. Produksjon følges av forbruk. Energi og materie går gjennom prosessen. Forbrenner du kull, avgir det varme og aske. Menneskenes økonomiske prosess består rett og slett av gjennomstrømning av energi og materie.

Gjennomstrømningen gjennom menneskenes system omdanner råvarene til avfall. Og mengden råvarer er lik mengden av avfall som til sjuende og sist tilbakeføres naturen.

Målet for den kvalitative forskjellen på de like mengder råvarer og avfall er entropi.

Et grunnleggende kampspørsmål for folk som vil bevare jorda som OK sted å være, er etter dette å passe på at gjennomstrømninga gjennom menneskenes økonomiske system ikke blir for stor. Da er vi innom vekstdebatten som Thorbjørn Berntsen gjerne snakket om, men aldri gjorde noe med som minister. Og etter marxistisk økonomisk teori om kapitalismen er det også umulig å hindre vekst under kapitalismen.

For kapitalen krever en tilvekst, en rente. Denne avkastninga skal ikke bare være positiv. Den skal være så høy som overhodet mulig. Ellers blir du slått ut. Dette kravet står enda sterkere nå under dette stadiet av imperialismen, som på folkemunne går under betegnelsen globaliseringens tidsalder.

Kravet til profittmaksimering kan ikke skje bare i den virtuelle verden. Verdiskapinga, men også forbruket av stadig økende verdier er nødt til å ha fysiske virkninger, i form av økt bruk av naturressursene.

To kilder

Vi har to kilder til laventropisk energi; sola og fossil energi. Forskjellen er at solenergi praktisk talt er uendelig i mengde, men begrensa i effekt, dvs. hvor fort vi kan bruke av den. Gjennom den grunnleggende prosessen som kalles fotosyntese, omdanner plankton og planter solenergi til biologisk materie. Men sola jobber ikke fort nok for den kapitalistiske verden. Fossil energi er begrensa i mengde, men vi kan bestemme uttaket og effekten. Vi kan bruke den i den hastigheten vi ønsker.

En annen velkjent forskjell er at forbrenning av fossil energi gir avfall som blant annet fører til drivhuseffekt, forsuring, osv.

Daly og Cobb gjør følgende interessante observasjon: «Industrialiseringa et viktig skifte fra den uendelige solenergien med begrenset effekt, til avhengighet av de begrensede jordiske energikildene, for å kunne dra nytte av den økende energistrømmen kapitalismen avhengig av.»

Overgangen fra en solenergi-verden til en fossilenergi-verden skjedde i et millisekund av jordas historie. Det er klart vi kan gjøre noe med dette. Men neppe under tvangen som kravet til maksimal profitt underlegger oss. Vi får tilført fersk fin energi, bare vi kunne klare oss mer med den, mindre med den ødeleggende fossile.

Menneskenes økonomiske undersystem er i ferd med å overta hele kloden. En eneste av jordas arter er i ferd med å overta hele klodens produksjon fra fotosyntesen. Det er en god del år siden forskere la fram beregninger om at 40 prosent av fotosyntesen på landjorda blir tatt av menneskeheten.

Dette er alle miljøproblemers utspring. Her er opprinnelsen til utrydding av skog og andre biotoper, til vannmangel, jordmangel og forurensning. Hastigheten i ødeleggelsen kan påvirkes av kampene under kapitalismen. Men vi vil påstå at den negative utviklinga ikke kan stoppes i en profittstyrt verden.

Fotnoter

1) Petter Næss: Miljøfilosofiske essays, NIBR-Notat 1992:115.

2) Daly er økonom, tidligere ansatt i Verdensbanken og Cobb Jr. er teolog. De ga sammen ut boka For the Common Good i 1990. Boka er oversatt til norsk.

av Maren Rismyhr

Med dagens system for tariffoppgjør vil aldri de store kvinnegruppene, verken i privat eller offentlig sektor, få hevet lønna så det monner. De vil forbli lavlønte i forhold til andre grupper Dette kan sjølsagt virke noe deprimerende, men først og fremst er det urettferdig, og det eneste rette er å gjøre opprør mot oppgjørssystemet. Men det er ikke lett, for systemet er lagd slik at det splitter og hersker. Hva er det som er så galt? Jeg vil under, se på noe av det som står i veien for et lønnsløft for kvinner i offentlig sektor.

Rammene må sprenges!

Så lenge det settes snevre rammer for oppgjøret, om det kalles «solidaritetsalternativ» eller Arntsenutvalg, blir lønnsoppgjøret alles kamp mot alle. Ingen på arbeidstakersida er tjent med slike rammer. Innenfor ei ramme på 3,5%, eller 3,25% som er trukket opp i statsbudsjettet, er det helt umulig å heve store grupper uten at andre står nærmest stille i lønn. Derfor må de forskjellige yrkesgruppene slåss om å framheve nettopp sin egen gruppe for å albue seg fram i tariffoppgjøret. I kampen om offentlige smuler har vi sett annonsekampanjer for millioner på millioner av kroner, først for den ene gruppa, så for den andre gruppa. Slik håver de største mediene inn annonsepenger, mens forbundas streikekasser minker tilsvarende. Men kvinnegruppene vil ikke oppnå stort uten at rammene sprenges, og for å få til det trengs samarbeid, ikke krig forbunda i mellom.

Prosenter tilslører

For tida regnes alt som har med tariff å gjøre i prosent. Lønnsøkning regnes i prosent. Det sier seg sjøl at den som har lav lønn vil få langt lavere lønnstillegg enn den som har høy lønn når lønnsøkningen gis med samme prosentsats. Slik øker lønnsforskjellene i kroner, og den med lav lønn i utgangspunktet får etter oppgjøret langt færre kroner å handle for enn den med høyere lønn. Dette rammer sjølsagt kvinnegruppene som alle i utgangspunktet har relativt lav lønn.

Offentlig sektor taper

I dag er det stor mangel på helsepersonell, lærere og førskolelærere for å nevne noen grupper offentlig sektor er helt avhengig av. Den lave lønna i kvinnegruppene i offentlig sektor undergraver velferdsstaten og offentlig helse- og utdanning. Kvinner har i høyeste grad interesse av å opprettholde en sterk offentlig sektor. Flere av de store forbunda i offentlig sektor står bak Aksjon forsvar velferdsstaten. Det bør bli en grasrotbevegelse med lokale avleggere over hele landet. Lønna i offentlig sektor må opp, og det bør bli en felles kamp for blant annet denne bevegelsen.

Krev at Storting og regjering tar ansvar!

Hittil har Storting og regjering toet sine hender og henvist til den frie forhandlingsretten når kvinneforbund og kvinnebevegelse har stilt krav til dem om penger til lønn. Men når forhandlingssystemet ikke duger for å løse kvinnelønnsproblemet, er ikke forhandlingene mye frie. Dette kravet må bli mye sterkere. Storting og regjering må som arbeidsgivere i offentlig sektor stilles til ansvar for den store kjønnsmessige lønnsdiskrimineringa! Krev at det settes av kvinnepott i statsbudsjettet!

Offentlig oppgjør på egne bein – kvinnebein!

Så lenge konkurranseutsatt industri er utgangspunkt for hva som kan gis i lønnstillegg, er det heller ikke særlig håp om bedring for kvinnegruppene. Oppgjøret i offentlig sektor må stå på egne bein. Det kan ikke være den konkurranseutsatte industrien som legger lista. Krev et offentlig oppgjør på egne kvinnebein!

Lokale forhandlinger – ei kvinnefelle!

I dag lar gruppe etter gruppe seg lure av besnærende lokale forhandlinger. Når «vår» gruppe får 0,5% over pro rata, blir vi så stolte og glade. Da glemmer vi fort at kvinnegruppene med lavere lønn faktisk tapte på at vi vant vår halve prosent! Når rammene er så trange, blir vi så glade og slår oss på brystet for det minste lille smutthull, sjøl om det splitter oss, og ingen er tjent med det på lengre sikt.

For å komme ut av uføret, må kvinnene faktisk sette seg ned å snakke sammen på tvers av organisasjonene. Eneste veien ut er etter min mening å danne breie allianser, lage en felles strategi og kjempe sammen, ikke mot hverandre. Kvinnegruppene er nødt til å samarbeide på tvers for å komme videre, både i likelønnskampen, i kampen for å heve den lave kvinnelønna og i kampen for å bevare offentlig sektor. Og mannsgruppene, de må støtte opp!

av Frode Bygdnes

Fiskerinæringa er vår nest største eksportnæring. Og nettopp fiskerinæringa forventer en skal erstatte oljenæringa når den tar slutt. For fisken er en fornybar ressurs dersom vi forvalter den bra. Spesielt har havbruksnæringa gitt håp for distrikts-Norge. Laksen representerer nå det økonomisk viktigste sjømatproduktet fra Norge, og er i produksjonsvolum det viktigste husdyret i landet. Oppdrettslaks er blitt billigere enn villfanget torsk. Og oppdrettsnæringa ser for seg muligheten til å drive oppdrett på alle fiskeslag, også på torsk. Havbruksnæringa vil derfor komme til å påvirke hele strukturen for norsk fiskerinæring. Også de tradisjonelle fiskemottakene vil bli endra eller integrert i denne fremadstormende næringa.

Oppdrettsnæringa var meint å være distriktenes muligheter til ei ny næring. Da oljevirksomheten var i startfasen her nord, ble det stilt betingelser til oljeselskapene om at de måtte investere også i oppdrettsnæringa langs kysten. Slik skulle denne nye næringa få tilført kapital, men beholde en lokal styring og tilhørighet. Det var enkeltpersoner fra lokalbefolkninga som fikk konsesjoner for å bruke deler av allmenningen til å drive oppdrett.

Lokalt eierskap

Lokalt eierskap var viktig, ikke minst for å akseptere at denne nye næringa la beslag på store arealer som tidligere var brukt til fjord og fritidsfiske. At næringa også førte med seg forurensning, overgjødsling og ble en kilde for smittsomme sykdommer, var problemer kystbefolkninga langt på veg fant seg i fordi næringa kom som en viktig stimulans i områder som hadde lite arbeid.

Noen drev seriøst og slo seg opp og skaffet positive ringvirkninger i lokalmiljøet. Andre solgte bort sin rettighet og tjente grovt på det. Vi har fått millionærer i utkant-Norge som langt på veg ikke har gjort annet enn å selge en rettighet de har fått tildelt gratis. At en rettighet i bruk av allmenningen, skal kunne omsettes og gi personlig fortjeneste, er urettferdig. Det er et føydalt system at råderetten over ressursene, skal kunne gi avkastning, og det er et kapitalistisk system at denne råderetten skal kunne omsettes. I et sosialistisk system må denne råderetten være kollektiv, denne bruksretten må tilhøre samfunnet.

Sjøl i dagens samfunn burde vi klart å få denne høstingsretten knytta til lokalsamfunnet uten å gå omveien om enkeltindividet. Vi burde klart å få denne næringa lagt under folkevalgt styring. Å legge konsesjonen til kommunen eller fylkeskommunen, ville kunne være en bedre løsning. Konsesjonene kan så leies ut til næringa. De skal ikke kunne omsettes, men vil bli inndratt den dagen selskapet opphører eller slutter å drifte. Leieinntekten bør gå til blant annet reguleringsplan og forvaltning av kystsonen. Vi bør ha lokalt styre av denne forvaltninga. Lokalt kjennskap er nødvendig for å vite hvor det er mest hensiktsmessig å drifte for å skape minst problemer, hvem som driver mest seriøst og hvem som har størst tillit fra allmuen. Denne kjennskapen foreligger i dag i de lokale folkevalgte organ.

Dagens regjering, Stoltenberg-regjeringa, har ingen slike ambisjoner. De forfekter en rein kapitalistisk markedspolitikk. Konsesjonene skal kunne omsettes etter auksjonsprinsippet. (Jfr. St.prp.nr.1 – statsbudsjettet) Og den grunnrenta som det offentlige kan ta ut i form av avgift for rettigheten, skal tilfalle staten. Ikke en gang kommunene og fylkeskommunen som har arbeidet med utredning og planlegging av kystsonen, skal få denne avgiften. Dette er og et eksempel på at staten tilraner seg avkastninga og gir kommune-Norge merarbeidet med regulering og ansvar for å takle motsetningene mellom de forskjellige lokale interessene.

Oppdrett

Det politiske miljøet i Troms reagerer sterkt på forslaget, kanskje fordi fylket i dag har den mest desentraliserte oppdrettsstrukturen i landet. 18 av 24 oppdrettsbedrifter driver på en eller to konsesjoner. Dette har for eksempel ført til at vi har landsdelens mest desentraliserte slakteristruktur, samtidig som det er bygd opp desentraliserte servicearbeidsplasser innen administrasjon, regnskap, reparasjon og vedlikehold. Lokalt eierskap er hovedårsaken til at dette har skjedd.

Troms fylkesting vedtok enstemmig den 19. oktober i år blant annet: «Regjeringens forslag om tildeling av konsesjoner etter auksjonsprinsippet er distriktsfiendtlig, og en provokasjon mot kyst-Norges næringsliv. Målet om at havbruksnæringa skal være ei distriktsnæring står i fare for å bli en illusjon. Dette fordi muligheten til lokal eller politisk styring blir sterkt redusert.» Samtlige partier var sammen om å gi en lang uttalelse med tittel «Nei til auksjonsfest av oppdrettskonsesjoner».

Auksjonssystemet vil lukke næringa for nye folk fra distriktene. Det er ikke bygdefolket som har penger til å kjøpe seg rettigheter. Det vil bli bare de store aktørene som vil ha råd til å skaffe seg de nye konsesjoner. Slik vil lokalt eierskap bli ekskludert.

Auksjonsprinsippet for tildeling av nye konsesjoner, vil gi de største oppdrettsaktørene muligheten til å få nye konsesjoner. Dermed blir havbruksnæringa ei næring for de få store aktørene utenfor Nord-Norge. Den 16. oktober gikk ordførerne i Salangen, Gratangen og Ibestad sammen om en uttalelse, «Distriktsfiendtlig med oppdrettskonsesjoner på auksjon», og konkluderte med: «Havbruk som ei distriktsnæring blir en illusjon. De mindre oppdretterne vil i enda større grad enn i dag slukes opp av de største, og Nord-Norge ender som leilending ved egen kyst.»

Fiskeribladet melder 27. oktober 2000 at fiskeriministeren har varslet en inntekt til statskassa på 1,5 milliard kroner for salget av 50 oppdrettskonsesjoner. I forsøk på å få dette bekreftet, ringte jeg departementet. Der ville de verken bekrefte eller avkrefte at departementet tenker å prisfastsette hver konsesjon til 30 millioner. En slik prisfastsettelse vil fungere som en takst for alle eksisterende konsesjoner.

Fiskeriministeren har store problemer med å få politisk støtte i Stortinget for forslaget sitt. Ikke en gang i eget parti klarer han å få gjennomslag for denne ideen. Derfor bedyra han blant annet foran Fiskeridirektoratets jubileumskonferanse i Bergen (jfr. avisa Vesterålen 12. oktober 2000), at det ville bli stilt vilkår til kjøperne av konsesjoner. I egen pressemelding 24. oktober antyder han å skulle prioritere spesielle områder og grupper og driftsformer. Samtidig henvendte EUs overvåkningsorgan ESA seg til norske myndigheter og ba om en grundig redegjørelse for den praksis som følges ved utdeling av konsesjoner. EØS-avtalen tillater ikke å forfordele lokale opprettere. EØS-avtalen tillater heller ikke å forfordele norske eiere. Det blir fritt fram for internasjonal storkapital, hvis ikke EØS-avtalen sies opp.

Små eiere

Av de 74 matfiskkonsesjoner som er i Troms, er 14% eid av eiere utenfor fylket. 86% er lokale og mest små eiere. Disse møter stadige problemer med både krav til slakting, tilgang til å få slaktet fisken, tilgang på smoltleveranser og skjerpa regelverk til blant annet foring av fisken. Slik endres rammebetingelsene, og det er de største aktørene som posisjonerer seg og setter betingelsene. Dermed blir det vanskeligere å drive i det små. Og fristelsen til å omsette kvotene som nå har fått en offentlig prislapp, blir stor. Auksjonsideen som ble lansert for å hindre et lotterispill, har faktisk økt denne muligheten til å putte fellesskapets verdier i egen lomme. Vi står sannsynligvis ovenfor en enorm omsetting av konsesjoner. Det er de minste selskapene som gjerne ikke har råd til å la være å selge.

Lakseoppdrett har i mindre grad påvirket de tradisjonelle fiskebrukene. Litt av årsaken er kanskje at lakseslakteriene ikke bruker det samme utstyret som en finner på filetfabrikkene. Lakseslakteriene er i form nokså forskjellig fra de tradisjonelle fiskerianleggene.

Derimot kan de tradisjonelle fiskebrukene finne torskeoppdrett og annen hvitfiskoppdrett mer interessant for å gi landanleggene råstoff. Det tenkes på å tillate fangst av undermålsfisk som kan settes i mærer, eller som landbruksnæringa ville sagt, på bås. Så skal den slaktes når den blir høvelig stor. Det er bare det at beskatninga på ungtorsken er den største trusselen for torskebestanden. I dette bildet er det faktisk viktig at vi ikke har en vertikal integrert fiskerinæring. Vi har nå selvstendige ledd som litt kontrollerer hverandre og ikke uten videre er villig til å overta ansvar for regelbrudd i tidligere ledd. Det jukses dessverre mye, men alt jukset med føring av sluttseddel m.m., hadde neppe kommet opp om denne næringa hadde vært integrert.

Strukturen i norsk fiskerinæring, har vært regulert av blant annet deltakerloven. Den går ut på at landanleggene ikke bør eie fangstflåten. Slik har kystfiskerne langt på veg beholdt eierskapet av flåten. Deltakerloven og råfiskloven har vært viktige stabiliserende verktøy for norsk fiskerinæring. Nå er det nettopp fiskerianleggene som argumenterer for å få tildelt nye oppdrettskonsesjoner for å sikre råstoff. Fiskebrukene inn på eiersiden i oppdrettsanlegg, vil føre til at næringa styres av færre eierinteresser. Kystbefolkningas erfaring er heller at deltakerloven bør skjerpes og utvides til også å gjeld drift av oppdrettsanlegg.

Norway Seafood

Fiskeriministeren er mer opptatt av å sikre vertikal integrering. Norway Seafoods ønsker de tidligere trålkonsesjonene til Findus. Fiskeriministeren er visstnok positiv til det dersom selskapet bygger filetfabrikk i Hammerfest. En slik løsning vil gjøre Kjell Inge Røkke til Norges største trålreder med 18 konsesjoner. I dette bildet blir det bare latterlig når statssekretæren til fiskeriministeren prøver å myke opp deltakerloven i Nord-Norge med å spille på at ølprodusenten Mack i Tromsø er å foretrekke fremfor møringer som eiere av fiskeflåten. Det er da lederen i Troms Fiskarfylking svarte kontant: «Vi trenger ikke flere Macker, men Benonier i norsk fiskeri.» Hamsuns romanfigur Benoni var aktiv fisker.

Med Røkke eller for så vidt også med Mack som eiere av flåten, vil jakta på maksimal fortjeneste intensiveres. For trålerne er frysing om bord i båten den mest lønnsomme behandlingsmåten. Derfor har de fleste trålerne skaffet seg muligheten til å fryse fisken på havet. Sjøl ferskfisktrålerne har skaffet seg denne muligheten. Og på landsida har det vokst opp hele 19 «frysehoteller». Til og med Råfisklaget har gått inn på eiersiden i nesten halvparten av disse fryselagrene, og det har vært med og gitt aksept for å bruke dem. Disse lagrene ble bygd mye for å rettferdiggjøre mottakskapasiteten til å ta i mot utenlandsk råstoff da grenseloven ble speilvendt på grunn av EØS-kravene. Når fangstleddet i vår egen fiskeriflåte, velger å levere til disse frysehotellene, så går det ut over ferskfiskleveransene til den tradisjonelle og lokale filetindustrien.

Resultatet blir direkte eksport av utilvirket råstoff. Taperne her blir fiskeindustribedriftene. Det rokker med den tradisjonelle strukturen innen fiskerinæringa. Vi eksporterer råvarene som skulle gi lokal verdiskapning. I sin konsekvens vil nettopp vår foredlingsindustri bli lagt ned. Når disse er borte, vil nok iveren for å betale godt for rundfrossen fisk på frysehotellene, også forsvinne.

Myndighetene har gitt utstrakt dispensasjon fra regelverket som blant annet deltagerloven. Og rapportene i den siste tida, viser dessuten at de som fortsatt har forpliktelser ved levering av fangster, i skremmende stor grad rett og slett neglisjerer påleggene. Departementet kjenner til flere saker, men de ber bare om ei forklaring og truer med å innføre skatt på fangster som ikke leveres i følge konsesjonsvilkårene. Slik legaliserer de bruddet på regelverket bare staten kan få en avgift. Å forfordele rene ferskfisktrålere som leverer i hjemmehavn, fremfor de båter som fryser fangsten på sjøen, er fremmed for departementet. I stedet velger departementet å se på muligheten for fiskeindustrien å kjøpe egne fartøy.

Også industrieide fartøyer selges eller blir med på flyttelasset i nye selskapskonstellasjoner. Å møte utfordringene med enda flere omgåelser av reglene, må betegnes som feil medisin. Riktig medisin ville være å skjerpe kravet til at bare fiskere kan eie fartøy med kvoter.

Råsløyd og rundfrossen

Råsløyd rundfrossen fisk som er levert til fryselagrene i Nord-Norge, lastes på trailere som så kjører fisken ned til Europa. Dermed opplever fiskeindustribedriftene langs kysten at de ikke er i stand til å konkurrere prismessig, og at råstofftilgangen svikter. Ca. 60 millioner kilo ombordfrossen norskfanget fisk ligger på frysehotellene og venter på best mulig pris ute i verdensmarkedet. Omsetting av fisk gjennom frysehotellene har ført til at norsk fisk har havnet i Kina til filetering og så kommet tilbake i norske frysedisker, skriver avisa Vesterålen 26. august 2000: «Frysehotellene og frysetrålerne svekker nordnorsk filetindustri. Dette er noen av årsakene til at Melbu Fiskeindustri og Myregruppen permitterer og ikke klarer å komme i pluss.»

I konkurranse med lavkostland, er den privatkapitalistiske næringa sitt mottiltak å fjerne arbeidsplassene og investere i maskiner. Denne utviklinga har vi sett i rekeindustrien. Reka behandles ikke lenger av menneskehender. Med maskiner og enzymer «pilles» reka. Men denne strategien krever store kapitalinvesteringer. På grunn av frysehotellene er geografisk plassering nokså uvesentlig. Vi risikerer derfor at i redsel for at slike innvesteringer gjøres der markedet er, blir det en politisk oppgave å bygge opp et fåtall nye fabrikker på strategiske steder der det er høyteknologi og velutdanna arbeidskraft tilgjengelig. Da er ikke fiskerinæringa lenger ei distriktsnæring.

Denne utviklinga er ønsket av myndighetene. Det virker som de synes det går for sakte. Så de har nå intensivert angrepet på de mindre fiskebrukene. EU hadde et hygienekrav om at alt treverk skal bort fra fiskeproduksjonen. Enda det i senere tid har vist seg at treverket er bedre. Plast og rustfritt material er rene, men da produksjonen består av mange kriker og kroker, og mange bevegelige deler, blir renhold vanskelig. Da viser det seg at treverket er bedre fordi det har stoffer i seg som er bakteriehindrende. EU har tatt hensyn til dette og er i ferd med å endre hygienebestemmelsene som vil muliggjøre våre mange små fiskebruk til å fortsette som før. Enda dette nye modererte direktivet er kjent, har våre myndigheter startet en «ryddeaksjon».

88 norske fiskebruk med ca. 1.000 arbeidsplasser, må stenge dørene fordi de ikke følger EUs gamle hygienekrav. Godt over halvparten av brukene ligger i Nordland og Troms. Det er en klimasone som ikke har hatt problemer med hygienen i alle de århundrer Norge har eksportert fisk. Nå får de valget mellom å legge ned eller å investere store summer. Dersom disse brukene mister godkjenning, vil det føre til enorm strukturendring langs kysten. Alvorligst vil det bli for fjord og kystfiskerne som mister sine mottaksanlegg. Da blir det jo enda lettere å overføre kystfiskekvotene til den havgående flåten. Det virker som hygienekravene nå brukes for å kapitalisere fiskerinæringa.

Støtta synker

Vi har en kapitalistisk stat. Derfor kan det også være interessant å se dem litt i kortene. På 80-tallet var diverse støttetiltak til fiskeriflåten i følge fiskeridirektoratet oppe i 1,3 milliarder kroner totalt medregna strukturstøtte, sosiale ordninger m.m. Selv om disse subsidiene var viktig for å opprettholde en variert og allsidig driftsform, ble det sett på som uhørt mye. I 1993 var den redusert til 200 millioner. All næring skulle bli subsidiefri og næringa skulle tilpasse seg markedet. Og ministeren har blitt ivrig i den senere tid og snakker om at næringa nå må betale en grunnrente til samfunnet for å få beholde denne retten til å fiske i allmenningens hav. Statskassa skal ha denne grunnrenta. Med en slik grunnrente, vil staten i 2001 bare på salg av 50 oppdrettskonsesjon, hente inn fra næringa mer enn hva fiskeflåten noen sinne har fått i subsidier. Staten har altså direkte økonomisk interesse av denne kapitaliseringa av næringa. De gamle men høyst gyldige argumentene for å støtte næringa er dessverre forstummet. Men det godtaes ikke uten videre at overskuddet skal kunne pløyes tilbake til næringa. De som taper er kystens befolkning. De frataes muligheten for reinvestering i de mange små fiskebrukene. Kystbefolkninga blir heller bedt om å flytte inn til byene og gi fra seg sin høstingsrett vederlagsfritt.

Generalforsamlinga i Norway Seafoods Holding vedtok i desember å sette ned aksjekapitalen i selskapet med 220 millioner kroner. Samtidig ble over 400 millioner kroner flyttet over til såkalte frie fond. Norway Seafoods vil dermed ha over 600 millioner kroner som kan brukes til å betale utbytte til eieren Kjell Inge Røkke. Dersom hele denne summen betales ut som utbytte, vil han ha tappet selskapet for 80 % av dagens egenkapital. Da vil ikke mer enn 150 millioner stå igjen til videre virksomhet. Kapitalistisk drift som Røkke legger opp til, er årelating av vår helt nødvendig næring langs kysten. Det er en provokasjon at myndighetene tillater at verdiskapninga fra fiskeindustrien går til å betale noen titals klosetter i et slott i Oppdal. Dette er ikke ansvarlig eierskap når vi veit at det er store investeringsbehov i datterselskapene langs kysten. Flere av disse brukene står på Fiskeridirektoratets dødsliste.

Børsen

De samme strukturendringene feier inn over både oppdrettsnæringa, frysehotellene, saltlagrene, filetmaskinene og ferdigvareproduktene. Slik havner hele fiskerinæringen inn under en og samme eierstruktur og går samla inn på børsen. Og alt dette skjer uten kritiske kommentarer. Det presenteres som tilgang på frisk kapital til ei næring som trenger å fornye seg. Disse nye storkoalisasjonene vil ikke føre til økt lønnsomhet i fiskerinæringa. De vil utelukkende føre til en åpning av næringa i kyst-Norge for spekulasjon og utbyttefest på børsen med kystbefolkninga som tilskuere. Noen fremstiller dette som uunngåelig fremtidsutvikling, som en del av utviklinga av kapitalismen. Men det er ikke børsen som kjenner til næringa. Børsspekulantene kan kun spillet med å rane til seg verdier og høste profitt på kortest mulig tid. Miljø hensyn og optimal utnytting av ressursene er ikke Røkke og Gjelsten sitt ansvar i følge intervju av nettopp dem. Det er kystfolket som veit om mulighetene og ressursenes potensial.

Sjøl et kapitalistisk system burde ha hatt en annen reguleringsfilosofi enn det vi finner hos storkapitalens børsorienterte profittjag, eller i internasjonal stormaktsdiplomati. En må kunne forsøke å få politisk gjennomslag for offentlige reguleringer som tjener samfunnsmessige interesser. Hvis planøkonomi bare tilhører et sosialistisk samfunn, må vi faktisk intensivere arbeidet for sosialismen.

Jeg tror det er viktig å arbeide for å bevare en mest mulig desentralisert struktur tilpasset kystbefolkningas driftsform. Det er den mest ressursvennlige driftsformen, det muliggjør opprettholdelse av en desentralisert bosetting i landet. Det muliggjør flest mulig eiere av og flest mulig forvaltere av naturressursene. Dette er det beste utgangspunktet for oppbygging av et annet samfunnssystem. Et samfunnssystem som kan bruke naturens mangfoldighet. Vi trenger mange forskjellige brukere og innhøstere av en mangfoldig naturressurs. Slik kan også marginale ressurser bli nyttiggjort. Også oppdrettsnæringa må tilpasses den enkelte fjord fremfor å standardiseres utfra kapitalistisk produksjonsmønster. Den som kan gjøre slik miljøtilpasning, er lokale eiere og da gjerne i lokale kollektiv. Dette er ikke bakstreversk, det er en måte å finne tilbake til årtiders tilpasning av kystens fiskerinæring. Det vil være en struktur der lokal bosetting og virksomhet bygger på samspillet mellom fangstledd og produksjonsledd. Dette samspillet har gitt livskraftige lokalsamfunn og som har vært ryggraden i fiskerinæringa. Det er ingen ting som tilsier at rovdrift og profittjag er fremgang og utvikling.

Debatt:

av Morten Falck

Miljølaget i Oslo AKP har skrevet en kommentar til min artikkel om «Natur- og miljøvern og kampen for kommunismen» (og til Olav Randens omfattende kommentar til min artikkel – se Røde Fane nr 2, 4 og 5, 1999).

Kommentaren forbauser meg – for det første ved å polemisere mot ting jeg aldri har sagt, skrevet eller ment, for det annet ved en utstrakt bruk av merkelapper som jeg oppfatter som lite fruktbar, og sist men ikke minst ved å unnlate å ta opp de viktige spørsmåla i denne debatten. Olav Randen er helt sikkert istand til å svare for seg. Det er også lett for leserne å se at jeg ikke sier det Miljølaget tillegger meg:

«Bare det kommunistiske samfunn kan sikre at menneskenes kunnskap og skaperkraft kan utfolde seg i et samfunn der behovene dekkes (… osv.) mener Morten Falck», mens jeg i et annet innlegg på neste side i samme nummer svarer Olav Randen med å si jeg er helt enig med ham i at «Kommunismen er kanskje ein føresetnad, men ingen garanti». Miljølaget hevder jeg går inn for «ubegrensa frihet», mens jeg tvert imot mener friheten har helt klare grenser, som settes både av naturlovene, av hensynet til å bevare natur, ressurser og miljø, og av at vi lever i samfunn der forskjellige hensyn hele tida må veies mot hverandre.

«Hvem skal sette (grensene?)/bestemme hva rammene for den fysiske verden er?» spør Miljølaget polemisk. Poenget er at de grensene setter naturen selv. Vitenskapens oppgave er blant annet å finne fram til disse grensene, og vårt problem er at kapitalismen ikke lar seg styre av vitenskapen på dette området heller, men bare av behovet for profitt. Ethvert samfunn vil måtte utvikle måter å styre utnyttinga av naturressursene på, slik at den holder seg innafor de rammene naturen sjøl setter. Kommunismen er ingen garanti, men en forutsetning for at disse rammene kan bli overholdt.

Mennesket er fornuftig. Kapitalismen er ufornuftig

«Går Morten Falck uten videre ut i fra at det enkelte menneske under kommunismen kjenner begrensningene for sine handlinger og, at disse handlingene er forenlige med ikke å ødelegge natur og miljø?»

Til dette er det to ting å si:

For det første er det ikke enkeltmennesker som ødelegger miljøet og skaper katastrofer. Det er ikke den enkelte bonde i Indonesia eller Amazonas som raserer regnskogen og utrydder arter, det er ikke den enkelte fisker i Nordsjøen som driver overfiske og truer fiskebestandene. Bonden er naturligvis interessert i å bevare sitt eget livsgrunnlag, og fiskeren skal leve neste år også, han har ingen interesse av svart hav. Det er kapitalismen, behovet for profitt og stadig økende profitt som fører til at naturressursene blir rasert. Det er det kortsiktige profittbehovet som er kapitalismens innerste vesen som truer klodens natur og miljø. Men dette er et samfunnsmessig spørsmål. Avskaffer vi kapitalismen, vil vi også avskaffe profittbehovet. Dette trodde jeg var elementært for marxister – og det er det vel også for kameratene i Miljølaget ved nærmere ettertanke. Det er dessuten et bærende poeng i min artikkel.

For det annet er det her snakk om noe mer enn bare grunnelementer i en marxistisk forståelse av verden. Det er også snakk om menneskesyn. Det blir svært tydelig i siste avsnitt av Miljølagets innlegg, der kameratene sier at «Vi deler altså ikke Morten Falck sitt syn som går ut på at menneskene ‘fikser’ alt i verden til fordel for menneskeheten». (Den litt forunderlige neste setninga – «Et økosystem, hverken hele eller deler av det, som er bygget og utviklet gjennom millioner av år, kan fornuftsmessig ikke endres over natten uten at naturen selv slår kontra og faktisk truer med å utslette hele menneskeheten» – hva betyr den egentlig ? – kan vi la ligge, siden ingen har gått inn for noe sånt og den ikke polemiserer mot noen i denne debatten.)

Vi kan nok stille spørsmålstegn ved formuleringen «‘fikser’ alt i verden» (den er miljølagets, og ikke min). Men hvem kan forandre verden og løse problemene hvis ikke menneskene kan? Har vi noen alternativer? Finnes det andre krefter vi kan mobilisere enn menneskene – kan det kommunistiske partiet forlite seg på andre krefter enn det arbeidende folket? Byråkratiet, myndighetene, eksperter eller statsoverhodet? Regner miljølaget med krefter utafra, en første beveger, en gud, eller vesener fra en annen klode? Hvis ikke, blir jo hele spørsmålsstillingen absurd.

Hvis da ikke miljølaget veit noe jeg ikke veit? For alternativet måtte være at problemene ikke kan løses. Er vi allerede kommet til et punkt hvor miljøproblemene har overskredet en grense og vi raser mot en tilintetgjørelse som ingen kan hindre? Selv de verste pessimister pleier ikke mene noe så drastisk. Den logiske konsekvensen av et sånt syn måtte jo være å velge veien ut, som ekteparet Lafargue gjorde den 26. november 1911:

«Sunn på kropp og sjel har jeg tatt livet av meg, før den ubønnhørlige alderdommen berøver meg livets fornøyelser og gleder en etter en, plyndrer meg for min psykiske og intellektuelle styrke og gjør meg til en byrde for meg sjøl og andre…» Sånn skreiv Karl Marx’ svigersønn Paul Lafargue i et avskjedsbrev. Lenin, som satte Lafargue høyt, skal privat ha kommentert: «En sosialist tilhører ikke bare seg sjøl.»

Men da står vi igjen med menneskene, verdens arbeidende folk. Den drivkraft som skaper verdenshistorien, og som er istand til å skape alle slags velferdstiltak for å gjøre verden bedre for seg sjøl – som en klok kineser en gang sa. Sjølsagt kan det ta tid. Sjølsagt kan det bli vanskelig. Men det vil la seg gjøre. Er det ikke sånn, kamerater?

Kommunistene må ta stilling til naturen

Menneskets utnytting av naturen har vist oss at det finnes grenser for hva naturen tåler. Kapitalismens profittjag gjør at kapitalismen ikke er istand til å respektere disse grensene og bevare naturen vi lever av og er en del av for kommende generasjoner. Kapitalismen er ute av stand til å holde fast ved et langsiktig perspektiv, og ute av stand til å holde fast ved hva som er til menneskenes beste. Kapitalismen har jo ikke menneskets beste som mål, men den enkelte kapitalistens eller kapitalistgrupperingas kortsiktige profitt. Denne motsigelsen mellom naturen og profitten er blitt en av de viktige motsigelsene i dagens verden. Kommunister som vil gjøre seg fortjent til betegnelsen, må ta stilling til dette.

Det innebærer for det første at vi må være klare og utvetydige i miljøspørsmål. Vi må skaffe oss kunnskaper om naturen, og vi må prøve å forstå den. Det bør ikke være noen umulig oppgave – den dialektiske materialismen er et glimrende analyseredskap, og marxismens forståelse av klassesamfunnets drivkrefter og de forskjellige klassenes mål, behov og utvikling burde gi oss en fordel på dette området. Vi må ta opp arven etter Engels og ta naturvitenskapene på alvor. Det gjelder i arbeidet med partiprogram og i den daglige politikken. Vi må inkorporere naturvitenskapens landevinninger i partiprogrammet vårt og i vår grunnleggende forståelse av verden.

For naturvitenskapene preger vår daglige virkelighet på alle områder. Den som vil forstå hvordan verden utvikler seg, må ha kunnskaper om og innsikt i naturvitenskap. På Marx’ og Engels’ tid betydde det vesentlig fysikk, kjemi, geologi. Nå betyr det i stigende grad biologi. Det sies stadig oftere at vi er på vei inn i biologiens århundre. Slike uttalelser har sjølsagt et visst preg av spåmannsvirksomhet. Kanskje lurer andre oppdagelser rundt neste tiår, og bildet kommer til å vri seg. Men nå ser det ut som denne spådommen holder med god margin.

Teknologien er blitt biologisk. Det nytter ikke å sitte og toe sine hender og sutre om at alt nytt er farlig. Det som gikk under navn av maskinknusing da kapitalismen var ung, vil få form av laboratorieknusing i vår tid. Det er samme fenomen. Kloning, genteknologi og transplantasjonskirurgi med mulighet for xenotransplantasjoner (transplantasjon av organer fra fremmede arter) – det er teknologiske hjelpemidler som allerede er utviklet, og som det ikke går an å stappe ned på flaska igjen. Ånden er løs. Uimotståelige drivkrefter skyver på denne utviklinga. Vi må forstå hva det dreier seg om.

Da nytter det ikke å tro at disse teknologiene er farlige og skadelige i seg sjøl. Vi vil aldri lykkes i en kamp for å oppheve kunnskaper som finnes, eller utslette disse teknologiene. Tvert imot må vi kjempe om hvordan de skal brukes. Hvilke målsetninger skal styre dem, hva skal de brukes til. Er det viktig å kartlegge menneskets gener for å kunne helbrede sjukdommer og lidelser på nye, enkle og billige måter, eller er det viktig for å sikre patentrettigheter og privateiendom til kunnskapene slik at profittene kan økes? Skal forskningen settes inn på felter hvor det er størst og raskest profitt å hente, eller på felter hvor nøden er størst og flest mennesker vil ha nytte av innsatsen?

Ingen kommunist – og ikke mange andre heller – vil ha problemer med å velge når spørsmålet blir stilt så allment. Mange som har kunnskaper på området vil kanskje si at det ikke går an å trekke skillelinjene sånn, fordi patentrettigheter og sikring av profitten tross alt fører til at det blir gjort nyttig medisinsk forskning som kommer mange mennesker til gode. Men vi må evne å se at kapitalismen ikke er den eneste løsninga, og at det faktisk er sånn spørsmålet står.

Og vi må evne å se at disse teknologiene faktisk bærer i seg mulighetene for enorme framskritt. De sprenger rammene for kapitalismen, på samme måte som maskinene og manufakturen sprengte rammene for føydalismen. De peker altså mot framtida. Bør vi ikke hilse dem velkommen?

Sannheten er konkret

Etter mitt syn må vi som kommunister og marxister ta stilling til det som skjer, også innafor biologien og i krysningspunktet mellom biologi og teknologi. Men som marxister er vi nødt til å være konkrete. Hvis vi skal argumentere mot bruk av genteknologi, så må vi gjøre det konkret, med grunnlag i kunnskaper om fakta. Hva er farlig, hva er negativt, hva er positivt, hva er ufarlig? Og for hvem?

Den konkrete analysen av den konkrete virkeligheten er marxismens vesen, dens levende sjel. Slik var det for Lenin, og slik er det fortsatt. Derfor forundrer det meg at AKPs miljølag diskuterer så vagt, og bruker så stor del av innlegget sitt til å snakke om noe som ligger helt på sida av denne diskusjonen, nemlig WTO-avtalen. (Viktig nok i seg sjøl, men det hører til i en annen diskusjon.)

Hvis vi ikke har konkrete kunnskaper ender vi med å ligge under for den allmenne, småborgerlige angsten for alt som er nytt og fremmed. Det er en slik angst som driver den norske regjeringa til å fremme forslag om lovforbud mot kloning av virveldyr. (For folk med biologiske kunnskaper er dette forslaget absurd – og det er mange av argumentene for det også. Hvorfor skal det være forbudt å klone frosk og fisk, men ikke insekter og blekksprut? Regjeringa vil forby enkle skoleforsøk som har vært standard i undervisninga i hele vårt århundre, og som ble belønnet med Nobelprisen i 1935.)

Jeg vil oppfordre miljølaget til å si noe konkret om positive og negative sider ved genmodifisering, kloning og xenotransplantasjon. Bør vi behandle slike spørsmål i partiprogrammet, og hva bør vi i såfall si?

Hva slags stilling bør kommunistene og venstresida ta til bioteknologiens landevinninger, og hva bør vi mene om bevaring av biologisk mangfold – det være seg firføtte rovdyr med pels og skarpe tenner eller insekter, sopp og mikrober. Hvilke paroler bør vi stille for å bevare naturen og klodens forskjellige biotoper, de ubegripelig mange artene av levende organismer – hva betyr det for vår holdning til utbygging av industri/arbeidsplasser, anlegg, boliger og kommunikasjoner? Hvem er våre venner og hvem er våre fiender i disse spørsmåla?

Bør vi tenke oss om en gang til når det gjelder prioriteringer? Bør vi reise en aktiv kamp mot det norske borgerskapets klimapolitikk med å gjemme seg bak kvotehandel for å kunne fortsette forurensende virksomhet uten å gjøre inngrep i de flommende profittene fra oljeindustrien? Hva har vi som kommunister å si til spørsmål om fiskekvotene i Norskehavet, bevaring av korallrevene langs norskekysten og trålernes herjinger, eller vern av forskjellige biotoper på land? Hvordan viser vi, konkret og saklig, at det er kapitalismen som truer natur og miljø, og ikke noen innbilt «menneskelig grådighet» som liksom er genetisk betinget? Hvordan utvikler vi solidaritet med fattige folk i den tredje verden sammen med kampen for å bevare miljøet?

Kommunistene burde være en pådriver og premissleverandør (for å bruke et moteord) for miljøbevegelsen. Kom igjen, miljøkamerater!

av Ola Lars Andresen

I det gamle Jugoslavia har nesten all internasjonal oppmerksomhet de siste to årene vært rettet mot Kosova og Serbia. Det har vært mange grunner til det, men et resultat er at utviklingen i Bosnia-Herzegovina er havnet i glemmeboka – allerede mens den foregår. Enkelte forskere i internasjonal politikk har fulgt med, og noen av dem har skrevet vurderinger og analyser, men deres arbeid har ikke nådd gjennom i nyhetsbildet. I fjor vinter kom et nytt slikt arbeid, Bosnia – Faking Democracy after Dayton, skrevet av David Chandler, professor i historie fra Melbourne, Australia. For tida bor han i Washington D.C.

Boka er en kritisk, uhyre detaljrik studie av utviklingen i Bosnia etter inngåelsen av Dayton-avtalen 21. november 1995. Den er på ingen måte lettlest, men for oss som ikke har maktet å følge med (slik vi burde ha gjort) er den så avslørende, at det bare er å ta fatt og lese. I en meget tankevekkende avslutning tar forfatteren også for seg kritikken av Dayton-avtalen og dens gjennomføring og ettervirkninger. Det er en kritikk som deler seg skarpt i to ut fra politisk ståsted. Chandler har valgt å kalle disse to ståstedene «liberal kritikk» og «konservativ kritikk». At den «liberale» og den «konservative» kritikken slår hverandre gjensidig i hjel, kan være en viktig grunn til det i det hele tatt er kommet svært lite kritikk fram i nyhetsbildet, annet enn som forholdsvis forventede politiske pusteøvelser i ideologisk redigerte aviser som The Guardian og The New York Times.

Internasjonalt styringsverk

Hvem er klar over at byen Sarajevo har sin egen konstitusjon eller «grunnlov»? Den er ikke laget eller vedtatt av innbyggerne i Sarajevo, men av det såkalt «internasjonale samfunnet». Dette er ikke noe samfunn, men en serie samarbeidsmekanismer mellom FN, Europarådet, OSSE og IMF (Det internasjonale pengefondet). Når NATO ikke er offisielt inkludert blant disse overstatlige organisasjonene, betyr det slett ikke at NATO ikke er med. NATO nøyer seg bare med å sikre sin betydelige, for ikke å si overordnede innflytelse gjennom OSSE. Både besluttende og lovgivende myndighet i det nye Bosnia er tillagt FNs «High Representative», som vi kanskje kan kalle en FN-guvernør. FN-guvernørens kontor koordinerer interessene til de fire overstatlige organisasjonene.

La oss bytte formularet «Det internasjonale samfunnet» med «Det internasjonale styringsverket». Vi vet – eller tror vi vet – hvem dette apparatet styrer på vegne av, og hvilke interesser det representerer og fremmer. Derfor kan vi trygt gå til en av bokas konklusjoner som sier at «demokratiseringsprosessen i Bosnia har spilt en sentral rolle i å omforme (viktige) internasjonale institusjoner etter avslutningen av den kalde krigen. Den internasjonale konsensus som utviklet seg under Bosnia-krigen knyttet europeiske og amerikanske interesser sammen og omdannet mye av det (vestlige) internasjonale samarbeidet under amerikansk ledelse gjennom NATO-alliansen. NATO har også vært nøkkelinstitusjonen i arbeidet med å reintegrere de tidligere østblokklandene i det internasjonale samfunnet. Bosnia ble ikke bare et middel for NATO til å definere suksess etter den kalde krigen, men fortsetter å stå i fokus for bestrebelsene på å få alliansen til å henge sammen. Det er åpenbart at av den grunn har det internasjonale samfunnet vært motvillig mot å la engasjementet opphøre» (side 193).

Ny type imperialisme?

Det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia ble opprettet for å beskytte innbyggerne (mot hverandre) og for å bygge institusjoner som skulle sikre en fredelig og demokratisk utvikling. Det er den siste biten som er gjenstand for forfatterens studier og undersøkelser. Allerede tittelen på boka avslører hva han fant. «Faking democracy» kan forstås både som det å forfalske og/eller simulere demokrati og som å utvikle et falskt demokrati. Begge betydninger er gyldige, for få vil protestere mot en påstand om at det fantes virksomme former for demokrati i det gamle Jugoslavia, kanskje særlig på lokalplanet.

Under dagens demokratisering har det vist seg å ikke være plass til lokalt demokrati – og som vi skal se seinere – heller ikke for eksempelvis trykke- og ytringsfrihet. I den grad noe kan fortone seg som lokalt demokrati i dag, er det en forfalsket utgave, et på liksom eller late-som-demokrati. Når det gjelder hele den nye styreformen som er utviklet i Bosnia som helhet, er dette et utpreget falskt demokrati, der velgerne verken får utpeke sine egne kandidater på fritt grunnlag eller kan være sikre på at stemmeseddelen deres blir respektert. Det er det internasjonale styringsverket som godkjenner kandidater og som godkjenner valgresultatene. Når valgutfallet ikke er i styringsverkets smak, blir det ganske enkelt kansellert. Resultatet velger man å kalle en demokratiseringsprosess.

Det nye Bosnia – etter Dayton-avtalen – er sånn sett da også skapt av det internasjonale styringsverket. Landet er dermed blitt et produkt av – hva skal vi kalle det – den nye verdensorden? I gamle dager kalte vi det imperialismen. Det mest eklatante eksemplet jeg har brukt å vise til når det gjelder en stat som ble skapt av det 19. og 20. århundrers imperialisme, er det hashemittiske monarki, Jordan, opprettet og gitt territoriale grenser av Sir Winston på 1920-tallet. Britene fulgte den gang en gammel tradisjon, og innsatte en lojal regent i det som først var et protektorat. Ingen stilte den gang spørsmål om borgernes valgrettigheter og om konstitusjonelt demokrati. Spørsmålet vi kan stille, er om det internasjonale styringsverkets virksomhet i Bosnia er uttrykk for en ny form for imperialisme, som later som om overmakta brukes til å bygge demokrati, mens den i virkeligheten naturligvis bare brukes til å styrke seg selv.

Verdens intervensjonshovedstad

Utviklingen i Bosnia er blitt en parodi på demokratisering fordi de internasjonale tiltakene i Bosnia bare synes å være rettet mot selve demokratiseringsprosessen, men slett ikke mot demokrati, hevder Chandler, og beskylder de internasjonale aktørene for bare å være opptatt av sin egen medvirkning i prosessen, mens de bryr seg lite om resultatene.

Demokratiseringsstrategien fastsettes i mindre grad på grunnlag av problemene i Bosnia. Det er utviklingen av det internasjonale samarbeidet i seg selv som er mest utslagsgivende, skal vi tro boka. Chandler mener at situasjonen bare er blitt mer og mer grotesk, og siterer fra en artikkel i The Times i desember 1997:

Biproduktet av at det kontinuerlig reises nye behov for koordinering av det internasjonale samfunnets aktiviteter i Bosnia, er at den lille staten er blitt «verdens intervensjonshovedstad».

Forfatteren opererer med et ekstremt høyt antall kilder, som alle er samvittighetsfullt listet opp i en egen indeks. Størsteparten av kildematerialet er hentet fra det internasjonale styringsverkets egne rapporter. Mye er pressestoff, og må derfor regnes som såkalte sekundærkilder, men av og til finner Chandler det nødvendig å henvise til tunge internasjonale politikere, som for eksempel den britiske utenriksminister Robin Cook. Cooks første offentlige uttalelse om Bosnia etter at han ble utnevnt som minister i mai 1997, inneholdt forholdsvis klar tale: «Den demokratiske pluralismens grunnleggende politiske rettigheter er nå like nødvendige for å bekjempe totalitær nasjonalisme i Øst-Europa som da de (rettighetene) tidligere trengtes for å utfordre kommunismen.»

Kosmopolitisk styring

Under sitt første offisielle besøk i Washington som utenriksminister, sa Cook at det ikke ville komme på tale med ensidige britiske tiltak i Bosnia – som å trekke seg ut – og kom med følgende erklæring: «Jeg ønsker ikke at noen i USA skal misforstå noe som helst: Prinsippet er at hvis et land trekker seg, trekker alle seg. Vi var der før de amerikanske styrkene ankom, og det var et ubehagelig og ensomt sted å vær.» Deretter forklarte han at det den britiske regjeringa prioriterte høyest, var å signalisere at «vi ønsker å ha et sterkt samarbeidsforhold med en av våre eldste allierte».

I 1997 var året da demokratisering for alvor ble lansert som et overordnet mål i vestlig internasjonal politikk. USAs president, Bill Clinton, erklærte at det å fremme demokratiet var «etterfølgeren til «oppdemmingsdoktrinen»». Men fotarbeidet hadde begynt tidligere. To år tidligere kom en bok som het Democracy and the World Order: From the Modern State to Cosmopolitan Governance (Demokrati og verdensorden: Fra den morderne staten til kosmopolitisk styring. D. Held, Cambridge 1995). Der kunne man lese at opprettelsen av en kosmopolitisk demokratimodell er ment som en måte å forsøke å styrke demokratiet innenfor hele samfunn og sivile organisasjoner, ved å detaljutvikle og forsterke demokratiet utenfra gjennom et nettverk av regionale og internasjonale byråer og forsamlinger …

Clinton-doktrine

I 1996 erklærte en amerikansk viseutenriksminister, Strobe Talbott, at i en verden som i økende grad utvikler gjensidig avhengighet har amerikanerne en voksende interesse i hvordan andre land styrer eller vanstyrer seg selv. Amerikansk ledelse i internasjonale tiltak for å styrke demokratiet har etter Talbotts mening røtter både i idealpolitikken og realpolitikken, og er av vital amerikansk interesse både i sikkerhetspolitikken så vel som når det gjelder å opprettholde de verdier som «De forente stater så enestående og selvbevisst har som grunnlag».

David Chandler ser Dayton-avtalen og hele den etterfølgende internasjonale intervensjonspolitikken i Bosnia som et resultat av det vi kanskje burde kalle Clinton-doktrinen, slik denne er referert i forrige avsnitt. Forfatteren hevder at dette har ført til et «politisk mareritt av politisk korrekthet» i Bosnia, og hevder at den nåværende retningen for den internasjonale politikken innenfor Dayton-avtalens rammer har demonstrert lite makt til å løse opp de politiske (les: etniske) skillelinjene i Bosnia. Men dette forundrer ikke Chandler, siden situasjonen i Bosnia etter hans mening bare blir brukt til å styrke det jeg her har valgt å kalle det internasjonale styringsverket.

Trehodet troll

«Hvis det skal bli fred i Europa etter den kalde krigen – og ikke en kald fred, men en virkelig en – må den baseres på prinsippet om multi-etnisk demokrati (…) De forente stater er et av de første og et av de største eksemplene på det prinsippet. Hva mer er, er at veien til regional fred og internasjonal handel består av den sivile opptreden og de konstitusjonelle strukturene som henger sammen med pluralisme. Derav følger at det er i vår interesse at multi-etnisk demokrati får overtaket.» Slik uttrykte daværende amerikanske viseutenriksminister Strobe Talbott seg i 1995.

Hjertet i denne multi-etniske politikken var desentralisering av politisk makt og muliggjøring av å trygge sikkerheten til etniske grupper for å beskytte deres vitale interesser. Dette var spesielt viktig i Bosnia, da hver av de tre dominerende gruppene var en potensiell minoritet. For å garantere for et forent Bosnia var det derfor nødvendig å være sikker på at minoritetsinteressene ble konstitusjonelt beskyttet. Det ble akseptert at krigens barrierer bare kunne overkommes ved hjelp av sikkerhetsgarantier, skriver Chandler, og siterer daværende amerikanske utenriksminister, Warren Christopher, fra en uttalelse i 1996:

Disse (etniske) skillene vil ikke overkommes over natta. Men de sentrale strukturene som ble opprettet i Dayton var utformet slik at de skulle sikre at hver etnisk gruppe vil forstå at dens interesser kan og vil bli trygget innenfor et forent Bosnia. Det er på dette viset, og bare på dette viset at det er mulig å bygge opp samstemmighet om enhet i Bosnia.

… bare på dette viset! krevde altså den amerikanske regjeringen i sitt sirkelresonnement, noe som innebar at det bosniske presidentskapet måtte bestå av et trehodet troll. At det kunne bli enhet av slikt, var ikke åpenbart for alle og enhver. Men stormaktsrepresentantene i Dayton og deres håndlangere var fulle av tillit til at de hadde skapt noe nytt og livskraftig, enda det forente Bosnia alt i begynnelsen ble delt i to, med de serbiske innbyggerne i hovedsak samlet i sin egen enhet, og med muslimer og kroater i sin føderasjon.

Maktdeling

FN-guvernør Carl Bildt erklærte i 1996: «De to enhetene vil sannsynligvis bli den mest desentraliserte staten i verden. (…) Den vil bli en veldig løs og høyst desentralisert stat, med svak sentral innflytelse over sine fellesinstitusjoner – og dermed ulik alle andre stater som eksisterer nå. (…) Det som er nødvendig for å skape fred er å ha effektiv og virkelig maktdeling mellom de to enhetene og de tre befolkningsgruppene (som Bildt omtalte som «samfunn») (…) Maktdeling er det essensielle i forfatningen og dette er kjernen i fredsavtalen.»

Valgloven fastslo at bare kroater kunne stemme på kroatiske presidentkandidater, bare såkalte bosniaker for «bosniakiske» kandidater, og selvsagt bare serbere for kandidater til det høyeste vervet i republikken Srpska. Likeledes ble det fastsatt snirklete og detaljerte representasjonsregler for valg og sammensetning av både regjering og nasjonalforsamling. Målet var å fremme nye, ikke etnisk baserte partier, og dette mislyktes nesten totalt ved valget i 1997. De «etniske» partiene stakk samlet sett av med 95 prosent av de avgitte og godkjente stemmene. Følgelig ble de politiske institusjonene fratatt nær sagt all makt. Carl Bildts ord om desentralisering ble gjort til skamme. All makt ble samlet i hans egne hender – i egenskap av det jeg har valgt å kalle «FN-guvernør».

Vi dikterer!

Bildts etterfølger, Carlos Westendorp, har seinere beskrevet de ledende nasjonalistiske politikerne «som dyr som klynger seg til reviret sitt». Hans viseguvernør, Jacques Klein, kom med offentlige beskyldninger mot de folkevalgte om at de bare melte sin egen kake, og daværende talsperson for FNs representasjon, Alex Ivanko, uttalte i 1998: «Min erfaring i dette landet er at hvis alle tre sider kritiserer deg, er du sannsynligvis på rett spor, og det er et sunt kompromiss.»

Det gikk ikke lang tid før lederne for alle de tre folkegruppene beskyldte FN-guvernøren og de ledende internasjonale institusjonene for brudd på Dayton-avtalens garantier om etnisk autonomi i utformingen av politiske vedtak. FN-guvernøren svarte blant annet med å true med å sparke den serbiske presidenten, Momcilo Krajisnik, som kanskje er en snik, men som var behørig folkevalgt i helhold til avtalens bestemmelser. «Jeg samarbeider ikke med Krajisnik lenger (…) Vi vil aldri trenge Krajisnik og jeg regner ikke med ham i oppbyggingen av denne staten,» forklarte FN-guvernøren alt i 1998.

Verken i republikken Srpska eller i Føderasjonen – eller for den saks skyld i lokalforvaltningen – fikk de folkevalgte spillerom til å ta ansvaret for egen utvikling. Hanns Schumacher, med den imponerende tittelen «Senior Viseguvernør» (Senior Deputy High Representative), satt med overordnet ansvar for Føderasjonen, og erklærte i april 1998 følgende:

Jeg gir blaffen! Jeg er ganske enkelt ikke interessert i hvem som ikke ønsker Føderasjonen. Dette er et opplegg som vil bli gjennomført, uansett hvor mye motstand det er der ute, og det er det utvilsomt. (…) Vi dikterer det som skal gjøres! Derfor er dette et opplegg som vil bli gjennomført i fellesskap og vi neglisjerer ganske enkelt de som stiller seg i veien for oss!

Kongelig makt

Klare ord for pengene. Men hvordan kan man ganske enkelt neglisjere de som stiller seg i veien? I Sarajevo fant man løsningen på det spørsmålet. I Sarajevo unngikk det internasjonale samfunnet fullstendig å risikere å havne i forlegenhet ved å holde valg, og vedtok å fordele plassene etter parti og etnisk tilhørighet, skriver Chandler. I mars 1997 ble Sarajevos konstitusjon endret for å legge et rammeverk som skal garantere «multi-etnisitet», uansett valgutfall. Storbyrådet er fastsatt til å bestå av 28 rådmenn, med syv delegater nominert av hvert av de fire bydelsrådene. I forskriftene heter det:

Et minimum av 20 prosent av plassene i Storbyrådet (hvilket betyr seks plasser) skal sikres bosniaker, kroater og gruppen av andre, uansett utfallet av valg. (…) Hvis minimumsantallet plasser (…) ikke kan dekkes ved å velge bydelsrådmenn, skal storbyrådmennene velges fra listen over politiske partier som deltar i bydelsrådene, på basis av valgutfallet.

Tilsvarende ordninger var blant annet innført i Mostar, og i Brcko ble det innført velgerplikt under et enda mer forhåndsbetinget lokalvalg. Der erklærte representanten for det internasjonale styringsverket, Robert Farrand, at betingelsene simpelthen ikke var åpne for diskusjon. The Washington Post skrev i 1997 om Farrand, at «hans kongelige makt» strekker seg «så langt som til å bestemme hvem som skal bo i hvilket hus …».

Lite ansvarlighet

Men selv ikke slik tyrannisk maktutøvelse ga garantier for at alt ville gå som smurt. I Srebrenica gikk OSSE i april 1998 ganske enkelt til det skritt å avsette hele byforsamlingen, og en internasjonal representant, utpekt av OSSE og FN-guvernøren, ble satt til å styre byen etter dekret. Mens man snakker om multi-etnisitet og maktdeling bruker man disse begrepene for å rettferdiggjøre internasjonal (detalj)regulering av det politiske livet i Bosnia, men det gjenstår å se om disse reguleringene kan fremme en genuin «deltakende» pluralisme basert på stabil sameksistens mellom forskjellige politiske interesser, skriver Chandler, og leverer en ikke altfor optimistisk spådom:

I Bosnia under Dayton synes institusjonaliseringen av multi-etnisk administrasjon å ha oppnådd betydelig suksess på papiret, men (…) en påtvunget politisk enstemmighet er ikke det samme som en som er oppnådd autonomt. Selv på by- og kommunenivå gis valgte representanter lite ansvarlighet og autonomi. Den internasjonale støtten til multi-etniske administrasjoner gjennom sanksjoner og avsettelser kan like gjerne garantere for at verken majoriteter eller minoriteter ser at deres interesser vil bli ivaretatt i det lange løp.

Mediastyring

Boka har et helt kapittel om hvordan menneskerettighetene blir beskyttet under det internasjonale regimet i Bosnia. Det er som ventet ikke særlig oppløftende lesing. Men det er interessant at Chandler også tar et kritisk blikk på alle NGOene – som i første rekke er de instansene som rapporterer menneskerettighetsbrudd. Han siterer troverdige kilder som viser at det skjedde en «overrapportering» av menneskerettsbrudd, samtidig som han påviser at brudd på menneskerettighetene åpenbart er blitt misbrukt for å legitimere all verdens internasjonal intervensjon i bosniernes hverdag.

Et annet og meget tankevekkende tema er at det internasjonale styringsverket selv har tråkket stygt på i hvert fall en av de grunnleggende menneskerettighetene, nemlig ytringsfriheten og pressefriheten. Kritikk av Dayton-avtalen er langt på forbudt, og tolkes som oppvigleri. FN-guvernøren og hans apparat har retten til å pålegge redaktører å trykke deres stoff. (En sammenligning med situasjonen til den tillatte norske pressen i årene 1940-1945 kunne være et interessant prosjekt.) De internasjonale organisasjonene har på sin side gjort seg betydelige anstrengelser for å opprette alternative medier, av folk på alle sider hånlig omtalt som «Bildt-media», etter deres opprinnelige opphavsmann, Carl Bildt.

Et tredje vesentlig område er naturligvis økonomien, som langt på vei styres av de internasjonale donørene, med EU og IMF i spissen. Det er det dessverre ikke plass til å gå inn på her, men igjen opptrer det såkalte verdenssamfunnet på en måte som i beste fall gir de bosniske samfunnene klientstatus. I verste fall blir det økonomiske hjelpeprogrammet stående som en garanti for at tanken på et framtidig Bosnia som en selvstendig stat bare blir en vits. Og med alle de andre forholdene tatt i betraktning; sannsynligvis en svært dårlig vits.

av Frode Bygdnes

Norge fører an i en uforsvarlig ressursforvaltning. Norske myndigheter lar seg styre av interessene til havfiskeflåten. Kvotene blir år etter år satt langt høyere enn hva forskerne anbefaler.

Nord-Norge opplevde en urovekkende krise i årets lofotfiske. Det var det dårligste fisket på ti år. Denne krisa ble ikke så synlig fordi fiskerne fikk meget godt betalt for den fisken de klarte å ta opp. Men 28.000 tonn rund vekt er i samme størrelsesorden som kriseårene 1989 og 1990. Den gang avstedkom det en stor debatt om regulering for å bevare bestanden.

I år har vi og fått tall som sier at torskebestanden i Nordsjøen er i ferd med å kollapse på grunn av overfiske. Forskerne anbefaler Norge og EU å innføre forbud mot torskefiske i håp om at gytebestanden skal kunne bygge seg opp. Allikevel ser det ut til at kvotene settes likt med fjorårets.

For den norsk-arktiske torsken anbefaler forskerne en kvote på 263.000 tonn. Disse tallene bygger på ilandført fangstall og på egne tokter. Men tall-materialet er galt. Det jukses med fiskesedlene. Det dumpes fisk for å kunne ilandføre fisk som er bedre betalt. Det er hovedsakelig småfisk som dumpes for å kunne fange større og bedre betalt fisk. Dermed får forskerne alt for optimistiske tall å bygge på. Det ilandførte kvantum avspeiler en mye mer sunn ressurssituasjon enn hva realiteten er. Fangsttallene viser også at antall individ er mye færre enn den reelle belastninga på bestanden. Det er småfisken som usynlig belastes, og det er belastninga på småfisken som er faretruende.

Å forutsette at fangststatistikken er korrekt, er uforsvarlig. Det fører til at forskerne godtar et alt for høyt fiskepress på bestandene. Norsk fiskeriforvaltning blir mer og mer risikofylt, blant annet fordi forskerne ikke stiller spørsmål ved datagrunnlaget sitt.

Til tross for alt for optimistiske tall, blir forskernes anbefalinger konstant overprøvd. Myndighetene har invitert næringsorganisasjonene inn i lukkede rom. Her er havfiskeflåten overrepresentert. Den havgående flåten viser seg spesiell aggressiv i disse kvoteforhandlingene. Trålstigen fungerer slik at jo større kvoten settes, desto større prosent får denne flåten. Det er den havgående flåten som har størst overkapasitet. Det er her de største overinvesteringene er gjort, og forutsetninga for at disse innvesteringene skal kunne betale seg, er kvotestørrelsene.

Når den norske kvotepolitikken er satt, starter forhandlingsprosessen i Den norsk-russiske fiskerikommisjonen. Kvotene i år ble satt til 395.000 tonn torsk, 132.000 tonn mer enn det havforskerne anbefalte og 5.000 tonn over det russiske kravet. Tidligere da Norge forhandlet med Sovjet, var det motparten som bremset på uttaket. De siste årene har Russland blitt mer aktiv i å sette kvotene høyere enn anbefalingene. Og med de russiske landingene av torsk i Norge, er det en objektiv interesse fra begge parter i å sette kvotene størst mulig. Norske interesser finnes i den russiske fiskeriforvaltninga på flåtesiden. Flere og flere norske havgående båter seiler i dag med russisk flagg, men med norsk skipper og mannskap.

Til årets torskekvote kan vi legge til forskningskvote og kystkvote. Da er det gjort avtale om å fiske på 450.000 tonn. Det er 71 % mer enn hva havforskerne har satt som øvre grense for forsvarlig uttak. Det er satt av 56.000 tonn til tredjeland. I denne ressurssituasjonen er det ikke fisk å setta av til byttehandel.

Norge bør redusere sin egen kvote og la denne ensidig tilfalle kystflåten. Ferskfisktrålerne bruker ca 0,8 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linebåtene bruker ca. 0,2 liter diesel pr. fanga kilo fisk. Linefisket fører iland større fisk. Ved å slippe kystflåten til på en liten kvote, reduseres CO₂-utslipp, vi fanger færre fiskeindivider og vi prioriterer bosettinga langs kysten.

Norske myndigheter forvalter ikke fiskeressursene i Barentshavet med forstand. Vi har ansvar ikke bare for et av verdens viktigste torskefiskerier, men kanskje det siste av torskefiskeriene som har muligheten til å bestå som en fornybar ressurs. Da må totalbelastninga ned og havet overvåkes. Den tryggeste måten er at fremtidig torskefiske overlates kystflåten og at det settes stopp for trålefiske i Barentshavet. En slik forvaltning kan lett overvåkes. Men myndighetene tør ikke fordi både den norske og den utenlandske havfiskeflåten har for stor makt. Den internasjonale flåtearmada, spesielt ledet an av EU, vil ikke godta en slik nasjonal politikk.

Når valget står mellom kapitalmakt eller naturen, må vi må sloss for å bevare naturens bærekraft. Ellers får vi ikke noe å bygge framtida på.

Debatt:

av Olav Randen

Debatten mellom Morten Falck (Røde Fane nr 2 og 5, 1999) og meg (nr 4, dessutan Miljølaget i Oslo AKP i nr 5) handlar om å velje side. For eller imot naturen.

Noko forenkla er Falcks syn slik: Det eine, store problemet, også for miljøet, er kapitalismen. Når me har kvitta oss med den, er utsiktene lyse. For det finst ingen skjebne, me formar vår eiga framtid.

Noko forenkla og delt i to tema er mitt syn slik:

• A. Dei miljøskadane vår generasjon står for og generasjonane før oss har stått for, reduserer dramatisk handlefridommen til våre etterkommarar same kva for samfunnsform me eller dei vel.
• B. Kapitalismen er eit stort problem for naturen, men også i sosialistiske og kommunistiske samfunn verkar drivkrefter for å øydeleggje natur. Berre om me ser dette og at vår plass er som del av og ikkje som herre over naturen, kan me hindre nedbrytinga.

Utanom dette hovudskiljet tillegg Falck meg ein del synsmåtar eg ikkje har og ikkje har gitt uttrykk for. Om han gjer det fordi eg har uttrykt meg uklart, fordi han ikkje har forstått det klare eller fordi han har som mål å «vinne» debatten, veit eg ikkje. Men eg må bruke litt av plassen til å rydde opp.

Miljøpolitikk og innsikt

Falck skriv: «Randen konkluderer med at behovet for kunnskap øker mer enn kunnskapen. Han gjør ikke noe forsøk på å dokumentere påstanden. Jeg tror ikke han kan.»

Men eg konkluderte ikkje slik. Eg berre stilte spørsmål om forholdet mellom kunnskapar og kunnskapsbehov. Slik ordla eg meg: «Spørsmålet er altså ikkje om kunnskapane aukar, det gjer dei, men om kunnskapsauken held tritt med behovet for kunnskapsauke.»

Dette spørsmålet er eit av dei viktigaste og vanskelegaste menneskeheita står overfor. Eg har ikkje noko klart svar og trur heller ingen annan har det. Til det er problemstillinga for komplisert og naturen for uforutsigbar. Men spørsmålet er ikkje mindre viktig for det. La meg illustrere behovet for å spørje slik med nokre hovudtrekk ved tre årstal:

År 1900: Verdas innbyggjartal var på rundt 1,6 milliardar. Verdas naturressursar var store i høve til dette, og ein heil del av dei var ubrukte eller lite brukte, men kunnskapane om korleis dei skulle brukast og teknikken for å bruke dei stod også til atters jamført med hundre år seinare. Mange sjukdommar som seinare har vorte svekte, herja. Døme er koppar, difteri, lepra og poliomyelitt.

Dei 1,6 milliardane menneske trong altså kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra. Med ein fornuftig planøkonomi verda over hadde det gått bra. I staden valde det meste av verda marknadsøkonomi, undertrykking av fleirtalet, krigar og naturøydeleggingar. Me lever på mange måtar i ei unødvendig samtid, for å låne eit uttrykk frå Jan Myrdal.

År 2000: Verdas innbyggjartal er på 6 milliardar. Det finst ikkje lenger ubrukte naturressursar. Verdas havfiske har stagnert, nesten all dyrkbar jord er teken i bruk, kunstig vatning har gjort at vasstanden i grunnvassbassenga har minka dramatisk, halvdelen av det fossile brenselet danna gjennom hundretals millionar år er brukt opp dei siste tiåra, den globale gjennomsnittstemperaturen har stige rundt 1 grad, og vêret har vorte meir uroleg. Antibiotika har gjort nedkjemping av bakteriesjukdomar vesentleg lettare. Somme av dei sjukdomane som herja hundre år attende, er bortimot utrydda. Men nye sjukdomsvirus som aids og ebola har utvikla seg eller spreidd seg, tuberkulose er i ny framgang, og bakteriar av mange slag har utvikla resistens mot antibiotika. Ordninga med global vare- og menneskeflyt gjer det svært vanskeleg å bruke grenser i kampen mot sjukdomsspreiing.

Me 6 milliardar treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre desse rammevilkåra.

År 2100: Det globale innbyggjartalet har stige til 10 eller 12 milliardar. Mattilgangen har ikkje stige. Verdas lager av fossilt brensel er med få unntak tømde. Den globale gjennomsnittstemperaturen har stige med ytterlegare 1 til 3 grader. Eit av resultata er langt meir uroleg vêr, eit anna forørkning av store område, eit tredje høgare havnivå, kanskje eit fjerde at Golfstraumen svekkjest eller i verste fall snur. Meir matjord er øydelagd av nedbygging, erosjon og klimaendringar. Somme sjukdommar er nedkjempa, men mikrobar er kreative vesen, og nye har oppstått. Bakteriar av ulike slag har oppnådd totalresistens mot antibiotika, altså resistens mot alle typar antibiotika.

Dei 10 til 12 milliardane treng altså tilstrekkelege kunnskapar for å meistre slike rammevilkår.

Stordelen av dei problema eg har nemnt over, er problem våre etterkommarar vil stri med same om dei får kapitalistiske eller sosialistiske rammevilkår, men rett nok i ulikt omfang og med ulike føresetnader for å vinne over dei.

Falcks framgangsmåte er altså:

• A. Han gjer ei problemstilling om til ein absolutt påstand,
• B. Han tillegg meg denne påstanden,
• C. Han kritiserer meg for at eg ikkje har dokumentert og ikkje er i stand til å dokumentere påstanden (som eg ikkje har sett fram), og
• D. Han held fram slik: «Og jeg er sterkt uenig. Men så lenge han ikke kommer med konkrete argumenter, blir diskusjonen om dette vanskelig.»

I staden for å prøve å parkere ein meddebattant på slike, lite konstruktive måtar, burde Falck dokumentere det han sjølv påstår. For formuleringa over kan vanskeleg tolkast på anna vis enn at han trur han har svaret, og at svaret hans er at kunnskapane aukar snøggare enn behovet for nye kunnskapar.

La meg gjere oppgåva konkret. Falck kan ta utgangspunkt i dette, sitert frå artikkelen hans: «Vi har nådd enorme kunnskaper om naturen. De er tilstrekkelige til å hindre store menneskeskapte naturkatastrofer.» Etter eit slikt postulat bør Falck forklare oss andre korleis me med våre enorme og tilstrekkelege kunnskapar kan hindre den globale oppvarminga. Om han kan forklare dette på ein fullgod måte, trur eg heile den miljøengasjerte verda vil vere interessert og Røde Fane for første gong nå global spreiing.

Tukling med natur

«Det kan virke som han er mot tukling med naturen», skriv Falck om meg. Tru kvifor han skriv det. Som AKP-medlem gjennom mange år må Falck ha opplevd at få metodar er så effektive for å stoppe argumentasjon som å tilleggje andre dei mest ekstreme synsmåtar. Å vere mot norsk EU-medlemskap er det same som å vere for full isolasjon av Noreg. Den som meiner at bra ting skjedde i Sovjet i mellomkrigstida, blir stilt til ansvar for alt Stalin gjorde og alt det blir påstått han gjorde. Den som ser på Mao som ein god leiar, blir møtt med alle rykte om Maos seksualliv. Slikt må då også Falck ha opplevd. Likevel tillegg han meg, utan fnugg av belegg i det eg skreiv, synsmåtar så ekstreme at forsvar av Stalins konsentrasjonsleirar og Maos mogeleg laussleppte seksualliv blir småtteri i jamføring. For det å vere mot tukling med natur inneber å vere mot det meste av det menneske har gjort etter eldre steinalder.

Husdyrhald, grasdyrking, åkerbruk og hagebruk er sjølvsagt alt saman menneskes tukling med natur. Det å vere mot tukling med natur ville innebere at klodens innbyggjartal må reduserast til talet i eldre steinalder, til rundt tusendelen av talet i dag.

Den som har som mål å skaffe seg større innsikt for med det å gjere verda betre, må analysere det havet som finst av synsmåtar mellom Falcks forsvar av bioteknologi og det å vere mot tukling med natur.

Risikabel teknologi

Falck skriv: «Jeg får lyst til å spørre Olav Randen om hva han mener er den største trusselen: Utvikling av ny kunnskap, eller kapitalismens jag etter profitt.» Det er ei lyst han kunne ha fått tilfredsstilt lenge sidan, med å lese artikkelen han polemiserer mot. Eg skreiv som referert over om behovet for kunnskapsauke, og då kan eg ikkje samtidig meine at kunnskapar er ein trussel.

Med teknologi er det meir problematisk. Normalt bør me helse teknologiske nyvinningar med glede. Men på mange måtar utviklar teknologi seg i vår tid fortare enn innsynet i korleis teknologien kan brukast på fornuftig vis. Då blir bruken av teknologien risikabel eller til skade. I slike høve kan det vere nødvendig å setje grenser mot arbeid for å utvikle nye teknikkar og endå meir mot å drive dei eksperimenta som kan vere nødvendige for å prøve ut teknikkane. I staden for å hente eit allment svar i Marx sin kritikk av maskinstorming må me altså gå konkret til verks.

Organplantasjonar frå art til art er eit døme. Det finst tunge argument for å transplantere organ og celler frå dyr, til dømes gris, til menneske (mange menneskeliv kan bergast, mangel på organ no, den usmaklege handelen med organ frå u-land til i-land og frå fattigfolk til rikfolk kan ta slutt osv.). Det vil sjølvsagt vere vitskapleg interessant og eit enormt framsteg for legevitskapen om slik organflytting lykkast. Under kapitalismen vil det vere eit spørsmål om profitt, og både under kapitalisme og sosialisme vil det vere spørsmål om nyfikne for dei som har høve til å gjennomføre eksperimenta og om internasjonal, vitskapleg anerkjenning viss dei blir vellykka.

Det er berre eit lite problem, nokre ørsmå organismar som ikkje ein gong klarar seg åleine. Alle artar har sine eigne virus, eller rettare skrive retrovirus. Transplantasjonane gjer at dyrevirus blir overførde til menneske, og me veit ingen ting om kva følgjer det kan få for dyrearten homo sapiens.

Dersom Falck eller eg eller ein av våre kjære treng eit nytt organ for å leve, vil det vere vanskeleg for oss å gå mot organtransplantasjon og seie at langvarig liv ikkje er noko mål i seg sjølv og døden ein naturleg ting. Dersom kirurgen har sjanse til å gjennomføre ein slik plantasjon på ein av sine nære, vil han vere sterkt freista til å gjere det. Slik vil det vere i dagens kapitalistiske Noreg, men slik vil det også vere etter ein revolusjon. Altså må slike spørsmål avgjerast på prinsipielt grunnlag og ikkje når ein står overfor enkeltsaker.

Fosterdiagnostikk er eit av dei mange vanskelege vala me står overfor. Foreldre ønskjer normale barn og opplever avvik som problem. Med avanserte diagnostikkmetodar i vanleg bruk kan foster med avvik av alle slag veljast vekk. Resultatet av dei individuelle vala over tid, hundre eller tusen år, vil bli ein meir homogen menneskerase. Alle enkeltval kan vere velgrunna, men i eit evolusjonsperspektiv kan variasjonar innanfor ein art vere avgjerande for at arten skal overleve og utvikle seg vidare. I eit evolusjonsperspektiv trengst kanskje nettopp eigenskapane til dei som blir valde vekk fordi dei vik av frå norma.

Skal me då reagere mot at teknologien blir utvikla, mot at han blir brukt eller mot så å seie alle samfunns normalitetsoppfatningar? Det fører for langt å gi mine (uferdige) svar her, så eg avgrensar meg til å hevde at spørsmålet må stillast og drøftast til botnar. Falcks ukritiske hylling av framstega står i vegen for ei slik drøfting.

Respekt for det me ikkje veit

Blant dei døma Falck dreg fram på positiv genforsking, er arbeidet for å finne ein kur mot malaria. Dette byggjer på alle dei kunnskapane menneske har skaffa seg med genteknologi dei siste tiåra. Er ikkje slikt positivt, spør han. Og eg synest det høyrest positivt ut. Men då Falck sine og mine foreldre i 50-åra las eller høyrde i radioen om thalimodid, den nye vidundermedisinen vesttyske kjemikarar hadde utvikla og som kurerte så vel kvalme som lepra, hylla dei truleg framsteget.

Det var først etter ei tids bruk at somme av medisinbrukarane fekk ungar – med deformerte armar, føter og øyre. Då foreldra våre fekk dei grøne boksane og sprøytene med DDT som utrydda skadeinsekt utan sideverknader, gav oss reine grønsaker og heldt malaria og andre sjukdommar unna tropiske område, såg dei det truleg som under av menneskelege framsteg utan å ofre mange tankar på kreftfare og sterilitetsrisiko. Då dei høyrde om rein og ufarleg atomkraft som erstatta all problematisk energibruk, tenkte dei at framtida er lys. Det var før Harrisburg og før Tsjernobyl.

Når det gjeld ny teknologi, trengst altså først og fremst ei føre var-tenking. Sjølv om me lever i ei knapp verd som sårt treng betre teknologi og dei kunnskapane utprøving av ny teknologi fører med seg, er vår innsikt i samanhengane i naturen så skrøpelege at den nye teknologien lett blir gambling med natur og menneske.

Incitamenta til gambling med natur og menneske ligg, som Falck poengterer gong på gong, i kapitalistars ønske om profitt. Men dei ligg også, som Falck nærast ignorerer, i forskarars nyfikne og draum om anerkjenning og verdsnamn og prisar. Dei ligg i ønsket om å sjå resultat av eige arbeid. Har me sagt A, må me også seie B, seier dei som har utvikla teknologien, og meiner med B å prøve ut teknologien i praksis. Incitamenta ligg i situasjonar der forskarar eller andre aktørar kan prioritere eigne interesser framfor globale samfunnsinteresser. Så lenge aktørar flest attåt er oppflaska med ei ravgalen tenking om at menneske er eller er i ferd med å bli naturens herskarar, vil grensene for utvikling og bruk av ny teknologi lett bli tøygde.

I staden må ein politikk for ei berekraftig framtid byggje på stor varsemd og respekt for det me ikkje veit. Me må konsentrere innsatsen om arbeidsfelt der risikoen er mindre. Det vil seie landbruk ut frå folks eigne driftsmåtar framfor Monsantos bioteknologi, vass- og vindkraft, energisparing og mindre transportavhengige samfunn framfor atomenergi, og godt helsestell og tradisjonell medisinbehandling framfor xenoplantasjonar.

Vanlegvis er også resultata større av arbeid på desse felta om måla er overleving, mat til dei svoltne, betre helse og lengre levealder for folk flest, endå mange forskarar oppfattar dei små stega framover som traurige saker jamført med store ting som grøne og blåe revolusjonar og genendringar og xenoplantasjonar og atomreaktorar.

Skjebnen, finst den?

Det finst ingen skjebne, skriv Falck. Framtida er ikkje føreåtbestemt, skriv han. Slike påstandar blir like misvisande som det motsette, at skjebnen, gudar eller ein abstrakt lagnad eller kva det no kallast, styrer alt og at alt i framtida er føreåtbestemt.

Om me skal gjere vårt for å forme ei betre framtid, må me i staden for tomme proklamasjonar av dette slaget bruke metoden med konkret analyse av menneskas handlerom innanfor dei rammene naturen og artens handlingar til no har lagt. Dette handlerommet blir mindre til større økologiske skadar me og våre etterkommarar får å stri med. Den eine dyrearten homo sapiens legg beslag på minst 40 prosent av klodens fotosyntese. Me blir fleire og fleire om å dele livet på denne kloden, og ingen teknologisk nyvinning og ingen ny kunnskap tyder på at me i framtida kan forsterke fotosyntesen.

Atomnedfall kan ha tusen års nedbrytingstid, bioinvasjonar er irreversible, nye organismar skapte gjennom genmanipulering like eins. Dersom Golfstraumen snur, er me neppe i stand til å reversere prosessen. Dei artane me har utrydda og dei som blir borte dei neste hundre åra på grunn av naturøydelegging som alt er gjort, kjem ikkje att med ein revolusjon, og dei oljemengdene me har brent opp etter krigen, treng truleg om lag hundre millionar år på å byggje seg opp att.

Det finst ingen delete-tast for det skjedde. Difor er vår skjebne å forme ei framtid etter dei skadeverka menneska har gjort og gjer. Det er ingen spesielt lys skjebne. Når Falck ser bort frå dette og lullar seg inn i trua på at me vel framtid på øvste hylle, bagatelliserer han dei økologiske øydeleggingane som har funne og finn stad.

Når han attåt framstiller kommunismen som Løysinga med stor L, ser han bort frå at også i eit sosialistisk og eit kommunistisk samfunn finst drivkrefter for øydelegging av natur. Berre om me trengjer til botnar i desse, blir me i stand til å forme framtidssamfunn innanfor naturens varige tåleevne.

Det realiserbare

Til slutt nokre ord om merknadene frå miljølaget til AKP i Oslo. Dei tolkar mitt førre innlegg som eit programframlegg og set det opp mot Falck sitt. For det om dei langt på veg er samde med meg i sak, meiner dei eg går for langt og bruker adjektiv som asketisk og utopisk.

Men innlegget mitt var ikkje eit programframlegg. Det var ein kritikk av eit programframlegg fordi ei prinsipiell tenking om natur ikkje låg til grunn. Difor prøvde eg å skissere ei slik tenking. Dette må vere første steget i utforminga av eit miljøprogram. Slik tenking må vurderast ut frå om ho er rett eller feil, ikkje ut frå om ho er realiserbar eller utopisk. Det neste steget i utforminga av eit miljøprogram er å finne det realiserbare.

La meg illustrere skiljet med eit par saksområde. I ei varig verd kan ikkje menneska og naturen utrydde fleire artar enn det blir skapt nye. I dag utryddar me ein stad mellom ti og hundre artar kvar einaste dag. Kanskje skaper naturen frå ein til ti nye artar i året. I ei berekraftig verd må ikkje menneska bruke meir fossilt brensel enn det naturen byggjer opp att. No bruker me mange tusen gonger så mykje.

Men om me har som program for dei første ti eller hundre åra å lage eit næringsliv og ein økonomi som reduserer artstapet og bruken av fossilt brensel til fornyingsnivået, vil resultatet bli at me blir politisk isolerte. Eller, om me får gjennomført programmet, massesvolt og veldige problem fordi menneske ikkje klarar omstillinga.

Difor må konkret miljøpolitikk vere ein mellomveg. Tiltaka må gjere at me nærmar oss måla, slik at våre etterkommarar om 200 eller 2.000 år kan leve i ein natur i balanse. Men det er ikkje til å unngå at vår tid på mange felt må gå på akkord og skuve problem framfor oss, for det er det einaste realiserbare.

For å skrive det på ein måte til: Miljøpolitikk i år 2000 må ha som siktemål at me tøyer oss så langt det i det heile er mogeleg i retning naturens jamvektsnivå. Om me let vere å analysere dette nivået fordi slik analyse kan tolkast som askese eller utopi, blir me heller ikkje i stand til å tøye oss i retning det.

Debatt:

av Per Mathisen

Når Harald Minken (jfr. artiklene i Røde Fane nr. 4 og 5 i fjor) snakker om arbeiderklassen etter kapitalismen, sier han staten. Når han snakker om staten, sier han arbeiderklassen. I hans vokabular finnes det ingen forskjell. Under arbeiderstaten er de to identiske. Hvordan dette plutselig skal ha blitt tilfelle, sier han ingenting om. Mellom linjene spøker det revolusjonære partiet – aldri nevnt, men nok ikke glemt – enten det er som regjeringsparti eller dukkemaker bak opposisjon.

Det er interessant å merke seg den store kontrasten mellom den umiddelbare hastverk Minken har for å legge all makt i statens hender, og den gode tid han mener vi kan ta oss med å gjøre noe mer. «Parola for den første tida: «business as usual»,» skriver han. Det er først når han diskuterer den senere utviklingen av sosialismen at han i forbifarten nevner at «lokaldemokratiet vil kunne utfoldes ganske langt».

Selv om han bedyrer at «alt må gjøres for at det virkelig er arbeiderklassen som helhet som har makta til enhver tid», viser han aldri hvordan arbeiderklassen plutselig kan styre samfunnet hverken «som helhet» eller «til enhver tid». Dette er ikke overlatt til fantasien eller er tatt for gitt, det er faktisk ikke tilfelle. I hele artikkelen forutsettes implisitt en revolusjonært elite som tar statsmakten på vegne av arbeiderklassen og styrer skuta i deres interesse.

Denne revolusjonære eliten er vitenskapelig anlagt, skal man vite. «Vi gjør ingen større endringer uten å vite hvordan det vil virke.» Arbeiderklassens egen oppfinnsomhet og skaperkraft er ikke i sentrum lenger når samfunnet er omdannet til et laboratorium hvor de revolusjonære vitenskapsmennene (det aktive subjektet) skal teste ut sine teorier på folket (det passive objektet).

Marx skrev i Grundrisse at det «kan ikke finnes noe mere feil og absurd enn å postulere fellesskapets kontroll over deres totale produksjon, på basis av bytteverdi, på penger» (1). Riktignok er Marx noe mere pragmatisk i tredje bok av Kapitalen og i Kritikk av Gotha-programmet, men grunnideen er krystallklar hele veien – produksjonen av bytteverdier står i motsetning til sosialisme.

Desverre har den sosialistiske bevegelsen siden Marx vært alt for mye opphengt i eierskap. Hvem som formelt eier produksjonsmidlene er i siste instans irrelevant hos Marx. Det er ikke distribusjonen av penger eller eiendomsrett som er bestemmende, men produksjonsformen (2). Distribusjonsformen er sekundær, som Marx sier det: «distribusjonens struktur er totalt determinert av produksjonens struktur» (3).

Minken fortsetter eierskapsfetisisjmen og i den grad han tar opp spørsmålet om produksjon er det for å slå fast at lønnsarbeid er hva vi skal ha under sosialismen. Sosialisme blir et spørsmål om statlig eierskap over produksjonsmidlene. «Det nye er at produksjonsmidlene er i arbeiderklassens hender.» Det gamle revolusjonære kravet om lønnsarbeidets avskaffelse har blitt gjort om til et krav om lønnsarbeidets totale institusjonalisering.

Videre er diskusjonen om «sosialistisk markedsøkonomi» versus planøkonomi heller tvilsom. Planøkonomi er noe «vi vil innføre etterhvert.» Problemet med denne overgangen kommer han selv inn på, når han nevner at det «er vesentlig for Marx at dette ikke overlates til markedet, fordi det betyr det motsatte av bevisst kontroll og styring.» Markedet fungerer som en «usynlig hånd» som driver splitt og hersk med arbeiderklassen, og dersom et samfunn skal styres fra marked til plan over en lengre periode, må det gjøres av en elite, fordi arbeiderråd eller tilsvarende organer ikke vil ha noen funksjon og vil dø bort under perioden med «markedssosialisme».

I det hele tatt, når du kikker på hva som egentlig har skjedd etter Minkens «revolusjon», så er det ikke så veldig mye. Arbeiderklassen «har makta» ved at de har fått de riktige politikerne bak statsskuta. Kapitalen er statseid. Noen fine reformer. Deretter «business as usual» mens arbeiderne venter på at de store revolusjonære utfører sin langsomme samfunnskirurgi, og det samtidig som verdensimperialismen sirkler inn renegatstaten.

Den «arbeiderklasse som ikke har noe å miste på å forsøke», finner du ikke i Norge, hvor rentenivået er klassekamp og fedme er et større problem enn underernæring. Tvert i mot, folk har sett hvordan «opprør» ofte har ført en av sted langt fra de hardt tilkjempete rettigheter vi har i dag, og vil i utgangspunktet være meget kritisk til radikale midler.

Skal vi overbevise, må vi gjøre det bedre enn dette.

Fotnoter

1) Grundrisse, side 158-159, min oversettelse, P.M.
2) Se for eksempel Moishe Postone: Time, Labour and Social Domination
3) Grundrisse, side 95, min oversettelse, P.M.

af Gerd Callesen

I 1975 begyndte den nye udgave af Marx’ og Engels’ samlede efterladte skriftlige materiale at udkomme på de sprog, de oprindelig var affattet på. Denne udgave – Marx-Engels-Gesamtausgabe (MEGA) – er det andet forsøg på en historisk-kritisk udgave af hver en stump papir Marx og Engels har skrevet på, inklusive fuldstændig uinteressante breve stilet til de to.

Formålet med denne udgave er at tilgængeliggøre alle manuskripter, dele af manuskripter og mere eller mindre færdige udkast for dermed at kunne inddrage alle overvejelser fra ‘klassikernes’ side i den videre udarbejdelse af teorien. Intet skulle udelades, for alt kunne måske være relevant i en ny sammenhæng.

Historisk-kritisk betyder i denne sammenhæng, at Marx og Engels ikke mere er marxismen-leninismens klassikere, som de i nogle år betegnedes, men er historiske personer set i deres tidsalder og i de sammenhænge, under hvilke de udviklede deres metode.

Teksterne er således ikke ‘evige sandheder’, men kan ses og bearbejdes i den sammenhæng de opstod i. De fremstår som et led i en proces, som ved Marx’ og Engels’ død ikke var færdig eller afsluttet. I og med at de forskellige udkast nu offentliggøres, ses det at det de i sin tid publicerede, ikke i alle tilfælde var «færdigt», men kun den foreløbige slutsten i en udvikling. Og – som det hævdes af nogle – var der ikke tale om en fuldstændig enhed mellem Marx og Engels, tværtimod var de i nogle tilfælde modsætninger, hævder altså nogle. Udgivelsen af samtlige tekster giver et andet, nyt og bedre grundlag for denne diskussion. Selvfølgelig også et grundlag for udviklingen af helt abstrakte diskussioner om hvad Marx muligvis mente i dette eller hint uafsluttede manuskript eller i nogle notater. Mulighederne står vidt åbne.

Der er i øvrigt heller ikke enighed om hvordan opgaven bør løses. For eksempel er det blevet kritiseret af overlevende «kapitallogikere», at der er tale om Marx’ og Engels’ efterladenskaber i én samlet udgave, dvs. at denne udgave viderefører det forfalskede billede af Marx-Engels, og ikke af Marx som den geniale nyskaber og Engels, som ikke havde forstået hvad Marx egentlig mente.

Marx-Engels-udgaver før 1917

Engels havde i sit sidste leveår udtrykt ønsket om en samlet udgave af Marx’ og sine egne værker. Efter århundredskiftet blev dette ønsket diskuteret intensivt af repræsentanter for især det tyske og østrigske socialdemokrati. Problemet var at der ikke herskede enighed om hvordan en sådan udgave skulle se ud, efter hvilke videnskabelige og indholdsmæssige kriterier den skulle udarbejdes. Endvidere fandtes der kun få videnskabeligt uddannede forskere, der kunne udgive de efterladte papirer på en forsvarlig måde. Der udarbejdedes ganske vist retningslinjer for en fuldstændig, systematisk og videnskabelig udgave der skulle forsynes med indledninger og registre (Wiener Editionsplan). Denne udgave blev ikke realiseret. Mellem 1902 og 1917 udkom der på J.H.W. Dietz Verlag i Stuttgart i alt 10 bind i et ensartet udstyr, og det kunne betragtes som en begyndelse på de samlede værker. Men det ensartede udstyr dækkede over en forskelligartet bearbejdning. Historikeren Franz Mehring udgav 4 bind, men inkluderede heri også materiale af Ferdinand Lassalle. August Bebels og Eduard Bernsteins udgave af korrespondencen mellem Marx og Engels havde af politiske årsager ikke inddraget alle kendte breve og forkortede andre, uden at det fremgik klart. Russeren David Rjazanov betragtede sin tobinds udgave for perioden 1852 til 1862 som et forarbejde til noget kommende. Imidlertid var der med disse bind truffet en vigtig beslutning, nemlig at udgive Marx’ og Engels’ skrifter i én samlet udgave. Udover disse bind udgav Karl Kautsky i 1905 og 1910 det store ufuldendte manuskript Teorier om merværdien i fire bind. Endvidere arbejdede han med udgivelsen af en «folkeudgave» af Kapitalen, hvis første bind udkom i 1914 og de to sidste i løbet af 1920erne.

Marx-Engels-Gesamtausgabe (den første MEGA)

Men selv om arbejdet på at udgive også hidtil ukendte manuskripter således var indledt, var målet fortsat meget fjernt. Det ændrede sig efter den russiske revolution i 1917. Rjazanov var vendt tilbage til Rusland til trods for, at han ikke var medlem af det bolsjevikiske parti. Men han havde et godt ry som Marx-ekspert og -udgiver, og i 1921 blev det overdraget ham at indsamle dokumenter af Marx og Engels med henblik på at udgive dem. Med dette formål for øje oprettedes et videnskabeligt institut, Marx-Engels-instituttet. I 1924 vedtog Kommunistisk Internationale på hans forslag at udgive en videnskabelig historisk-kritisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, efterladte manuskripter og breve.

Den overvejende del af de efterladte manuskripter og breve beroede i det tyske socialdemokratis (SPD) arkiv i Berlin. Rjazanovs tidligere indsats som Marx-udgiver var derfor af betydning: han kendte arkivet, og de afgørende personer i SPD kendte ham. Han fik således tilladelse til at lade samtlige efterladte papirer affotografere. Dermed var den ene forudsætning for den påtænkte udgave sikret. Den næste var at skabe en stab af medarbejdere, der kunne bearbejde manuskripterne. Det var ikke kun nødvendigt at have en omfattende specialviden på de områder Marx og Engels havde beskæftiget sig med. Det var for eksempel også nødvendigt at kunne læse Marx’ håndskrift, en i realiteten temmelig vanskelig opgave. Men det lykkedes, arbejdet påbegyndtes og 1. bind udkom i 1927.

Det var gået stærkt, og arbejdsindsatsen var stor fra de trods alt få medarbejderes side. Ganske vist støttede sovjetstaten foretagendet og stillede betydelige midler til rådighed til indkøb af for eksempel biblioteker og samlinger, hvilket gjorde instituttets bibliotek til en overordentlig værdifuld samling om de sociale bevægelsers udvikling siden den franske revolution.

Det lykkedes også at få et samarbejde i stand med interesserede videnskabsmænd i Europa, som på stedet, for eksempel i Belgien eller Rhinlandet, undersøgte forhold af interesse for udgivelsen. I denne sammenhæng opsporedes i flere tilfælde også nyt materiale, en udvikling som ikke engang i dag er afsluttet, selv om det i de senere år stort set kun har været enkelte, men ikke uvigtige, breve eller interviews og lignende der er dukket op. Det betød, at instituttet fik indsamlet op mod 15.000 originaldokumenter og henved 175.000 kopier (1931). Det er bemærkelsesværdigt at det til trods for det enorme materiale, lykkedes at udgive første delbind så hurtigt. Denne hast medførte visse uklarheder: anmærkningerne blev først bragt i første binds andet delbind og på baggrund af de erfaringer der var blevet gjort ved udarbejdelsen af første delbind, hvilket medførte nogen ujævnhed.

Den første MEGA var oprindelig planlagt til at udkomme i tre afdelinger, senere i 4. Første afdeling skulle indeholde værker og afhandlinger. Her udkom bind 1-7 (8 delbind) med værkerne fra 1841-1848. I 1935 udgaves i anledning af Engels’ 40-års dødsdag en særudgave af Herrn Eugen Dührings Umwälzung der Wissenschaft og Dialektik der Natur 1873-1882 i et bind. I tredje afdeling udkom korrespondancen mellem Marx og Engels, og fire bind med den på det tidspunkt kendte brevveksling 1844-1883 blev udgivet. I modsætning til Bebel og Bernsteins udgave var der tale om alle brevene, og de var uforkortede. Ialt nåede 13 af de planlagte 46 bind i de tre afdelinger at udkomme mellem 1927 og 1935.

Annen afdeling var forbeholdt Kapitalen, men først i 1939 og 1941 publiceredes Marx’ uafsluttede manuskript, Grundrisse der Kritik der politischen Ökonomie (Rohentwurf), uden nogen udgivelsesmæssig tilknytning til MEGA, men udarbejdet efter dens metode og af dens medarbejdere. I tilknytning til MEGA udgaves Marx-Engels-Archiv, der udkom på tysk i to bind i Frankfurt/M 1927-28 og fra 1924 på russisk. Bindene indeholdt flere hidtil utrykte tekster.

Rjazanov kom i et modsætningsforhold til den stalinistiske styreform og blev 1931 fjernet fra instituttet og forvist til Saratov, hvor han blev henrettet i 1938. Bortset fra alle andre sider af dette, viste det sig at blive et hårdt slag mod Kominterns beslutning fra 1924. Der kom dog som nævnt flere bind, og erfaringerne blev systematiseret – hertil hører udarbejdelsen af en plan for fjerde afdeling, der skulle indeholde excerpterne i ca. 40 bind. Som resultat kan man sige, at der for første gang forelå noget, som kunne betegnes som en tilnærmelsesvis kritisk-historisk udgave af Marx’ og Engels’ værker, omend den ikke afsluttedes. Tilnærmelsesvis fordi den historisk-kritiske metode blev udviklet blant annet sammen med den første MEGA og sidenhen videreudviklet. I 1970’erne, da den nye MEGA begyndte at udkomme, var den metodemæssige udvikling fortsat. Den første MEGA var et afgjort fremskridt – den satte nye standarder for udgivelsen af Marx og Engels, men i 1970’erne måtte metoden påny forbedres.

Marx-Engels værk-udgaver

Den historisk-kritiske, komplette udgave er en forudsætning for brugsudgaverne. Disse omfatter for eksempel ikke manuskripterne og anmærkningsapparatet er ikke så omfattende. En første russisk udgave af samtlige værker udkom mellem 1928 og 1940 i 28 bind, den anden fra 1955 til 1966 i 39 bind som senere afsluttedes med 11 suppleringsbind. Denne udgave var grundlaget for Marx-Engels-Werke (MEW), som udkom fra 1956 i Øst-Berlin på Dietz Verlag. Denne fortsættes principielt udover de 43 hidtil udkomne bind, og ajourføres efterhånden som den nye MEGAs bind udkommer. Der foreligger allerede flere bind i MEW der er bearbejdet i overensstemmelse med forskningens resultater, som de foreligger i denne anden MEGA.

På grundlag af erfaringerne med den anden russiske udgave og MEW begyndte forlagene Progress, Lawrence & Wishart og International Publishers i henholdsvis Moskva, London og New York 1975 at udgive den første samlede engelskprogede udgave: Karl Marx/Frederick Engels, Collected Works (MECW) i 50 bind. Lawrence & Wishart og International Publishers har til hensigt at afslutte udgaven. Der mangler i dag kun bind 47-50 (= Engels’ breve fra 1883-1895) og registrene. Det ser for nuværende ud til at MECW vil blive afsluttet og dermed vil der foreligge en let tilgængelig engelsksproget udgave af samtlige værker og breve fra Marx og Engels.

Hvad skal man så med en yderligere udgave, en mammutudgave i 124 omfangsrige bind, som planen for tiden er? Man skal ikke tage fejl, det er fortsat et politisk stridsspørgsmål, som bliver diskuteret blant annet i det tyske parlament. Bør Marx’ og Engels’ værker udgives også efter at den nye MEGA – som i 1991 har fået en ny udgiver: Internationale Marx-Engels-Stiftung i Amsterdam (IMES) – er blevet akademiseret og afpolitiseret? Mange højreborgerlige politikere og videnskabsmænd har afvist det, marxismen har kun bragt ulykker over verden, den er en forkert teori, den har ingen positiv betydning mere, hvis den da overhovedet nogensinde har haft det. Det er ikke på nogen måde nødvendigt at offentliggøre mere, især da alle betydende værker og brevvekslinger allerede foreligger i mange forskellige udgaver. Men også socialister kan spørge om der virkelig skal investeres så meget i denne udgave, som jo først og fremmest er en videnskabelig udgave, som ikke er beregnet på bevægelsens aktivister, og som formentlig kun vil stå i biblioteker.

Karl Marx/Friedrich Engels Gesamtausgabe (den anden MEGA)

Problemet med udgivelsen af en pålidelig, videnskabelig udgave – netop den historisk-kritiske udgave – er at den hidtil ikke har kunnet realiseres i den kapitalistiske verden, hvor den overvejende del af grundmaterialet, nemlig Marx’ og Engels’ arkiver, findes. Det har ligget udenfor de bevilligende myndigheders interesse at finansiere et sådant omfangsrigt og kostbart foretagende. Naturligvis kan man ej heller af borgerlige instanser forvente at de skal udgive marxismens grundlæggende tekster. Det måtte være arbejderbevægelsen selv i en eller anden form, der påtog sig opgaven. Der fandtes ganske vist forskere i vesten med mere eller mindre tæt tilknytning til arbejderbevægelsen som arbejdede på udgivelsen af specielt Marx’ værker – franskmanden Maximilien Rubel kan nævnes – men der var ikke tilstrækkeligt grundlag for at igangsætte arbejdet i vest.

Det blev derfor de kommunistiske partiers institutter for marxisme-leninisme i Moskva og Berlin der overtog opgaven. Det lød indtil for få år siden som en indlysende selvfølgelighed, men åbningen af arkiverne har betydet at baggrunden for den nye MEGAs udvikling er blevet klarlagt. Det viser sig, at det hverken var nemt eller selvfølgeligt. Der var tværtimod betydelige – også politiske – vanskeligheder at overvinde. Moskvainstituttet havde ca. en tredel af Marx og Engels’ manuskripter og breve, og det Internationale Institut for Socialhistorie (IISG) i Amsterdam besluttede sig til at stille de 2/3 af de efterladte papirer som befandt sig i IISG, til rådighed for den planlagte udgivelse i øst, uden selv at ville deltage i projektet.

Princippet skulle være at udgive alt materiale der stammede fra «klassikernes» hånd i overenstemmelse med metoderne for en historisk-kritisk udgivelse, som de havde udviklet sig. Den nye MEGA skulle udkomme i fire afdelinger, nemlig:

• I: værker, artikler, udkast
• II: Kapitalen og dens forarbejder
• III: Korrespondencen mellem Marx og Engels og endvidere som noget nyt korrespondencen med dem
• IV: Ekscerpter – dvs. Marx’ og Engels afskrifter fra andres værker – notitser og anmærkninger i bøger.

Kravet om fuldstændighed indebar desuden at alle udkast, også til udgivne afhandlinger, skulle indeholdes i den nye MEGA. Endvidere skulle teksterne i de fire afdelinger udgives kronologisk, udkomme på de originale sprog med den originale retskrivning etc. og kommenteres udførligt. Efter at der var opnået enighed de to institutter imellem, udarbejdedes et prøvebind i 1972. Dette udsendtes til diskussion i den videnskabelige offentlighed, som reagerede positivt. Udgiverne udarbejdede med baggrund i de modtagne henvendelser de foreløbige retningslinjer der rettedes til, efterhånden, som man indvandt erfaringer ved de aktuelle udgivelser. Samme demokratiske fremgangsmåde blev anvendt, da man 1983 udgav et nyt prøvebind nu specielt vedrørende Marx’ og Engels’ anmærkninger i bøger. Det bør erindres, at de datidige medarbejdere ved den nye MEGA var indstillet på samarbejde med andre, dvs. ikke-kommunistiske forskere, og blant annet ved at fremlægge disse to bind gjorde det muligt. Men der fandtes naturligvis store politiske og politisk-videnskabelige modsætninger, der skulle overvindes, inden et samarbejde kunne blive virkelig frugtbart.

Marginalierne, dvs. anmærkningerne i bøgerne, vurderedes til at skulle udgives i ca. 30 MEGA-bind, og planerne for deres udgivelse i denne optimale form blev faktisk skrinlagt før 1990. I dag regner man med at de skal offentliggøres i forbindelse med IV. afdelings bind 32, der iøvrigt består af et katalog over Marx’ og Engels’ biblioteker.

Indtil 1990 udkom ialt 43 (del)bind. Siden da er der udkommet 7 nye bind i regi af IMES. Udgivelsen er altså fortsat, omend i væsentlig langsommere takt. Det skyldes især at finansieringen kun delvis er sikret, hvilket har betydet at der kun er få lønnede medarbejdere tilbage. For at hjælpe på det har grupper af frivillige medarbejdere påtaget sig at udarbejde bind, blant annet et i København. For tiden arbejdes der med over 30 bind. For nogle binds vedkommende er arbejdet nærmest afsluttet, men finansieringen af de manglende bind er ikke sikret. For andre bind gælder det at arbejdet med dem først lige er påbegyndt. Men alt i alt forholder det sig således, at der efter en pause på næsten 5 år igen er udkommet nye bind; det første i 1998, derefter to bind i 1999, til efteråret 2000 udkommer der andre bind – den nye MEGA fortsætter. Arbejdet er blevet omstillet, der er foretaget en ny redigering af retningslinjerne, og der er foretaget en stramning i enkelte bind, hvilket betyder, at dobbeltaftryk af tekster for fremtiden undgås, at visse bilag ikke optrykkes, at almene indledninger spares. Disse og tilsvarende besparelser indebærer, at omfanget kan reduceres med ca. 20 bind ialt. Ingen tekster af Marx eller Engels bliver dog udeladt; ligeledes bibeholdes princippet om også at udgive alle breve til Marx og Engels.

Resultater

Hvilke nye resultater har udgivelsen så medført? Det må være det centrale spørgsmål for socialister, når der spørges om værdien af den store arbejdsindsats. De centrale værker af Marx og Engels – Kapitalen for eksempel – har jo været kendt i lang tid, så kunne der i det hele taget være noget nyt at udgive? Står den omfattende indsats i et bare nogenlunde relevant forhold til resultatet? Var det i det hele taget en rigtig beslutning at udgive Marx’ og Engels’ værker i én udgave? Diskussionen om det sidste er bestemt ikke ny; der er flere, der har ment og mener, at Marx og Engels var, hvis ikke ligefrem modsætninger, så dog videnskabeligt set modpoler. Denne diskussion er nu med baggrund i udgivelsen af II afdeling bind 4/2, som er hovedmanuskriptet til Kapitalen bind 3, blusset op igen.

Det er imidlertid langt fra det eneste, der er opnået. I første afdeling er det lykkedes at verificere en række teksters autenticitet, dvs. at der er fundet nye tekster. Andre er nu definitivt fastslået som ikke værende skrevet af hverken Marx eller Engels, det gælder således en række bidrag til New York Tribune, og endelig er en lang række oversættelser af teksterne til andre sprog fundet. Det indebærer at omfanget af det umiddelbare ekko af Marx’ og Engels’ forfatterskab således kan vurderes meget mere præcist.

Anden afdeling har foreløbig bragt det største bidrag af nyt stof. Alle forarbejder og manuskripter til Kapitalen er nu ved at være udgivet, således Marx’ økonomiske manuskripter 1857/58, økonomiske manuskripter og skrifter 1858-1861 og Zur Kritik der politischen Ökonomie (manuskript 1861-1863) og økonomiske skrifter 1863-1867 (her mangler dog sidste bind). De resterende bind vil ligeledes indeholde meget nyt materiale, for eksempel Engels’ materiale til færdiggørelsen af Kapitalen bind 2 og 3.

I korrespondence-bindene, der foreløbig omfatter tiden op til december 1857 – de bind, der er under udarbejdelse går op til 1865 og igen årene 1888-1890, dvs. årene omkring oprettelsen af II. Internationale og indeholder blant annet brevvesklingen med Gerson Trier og Nicolai Petersen – findes der en del nye breve fra Marx og Engels, og hele korrespondencen er blevet kontrolleret og er nu fuldstændig. Især er det dog brevene til dem, der er nye. For tiden kendes ca. 4.000 fra Marx og Engels og ca. 10.000 til dem; de sidste er for en væsentlig dels vedkommende endnu ikke udgivet. Det er et uhyre omfattende stof, der er gemt i denne korrespondence, og især for de sidste tre årtiers vedkommende må man gå ud fra, at de indeholder et væld af nye informationer om arbejderbevægelsens udvikling.

Fjerde afdelings stof består så godt som udelukkende af nyt materiale og er især vigtigt som belæg for Marx’ og Engels’ arbejdsmetoder – hvilke kilder de benyttede, hvordan de behandlede stoffet, hvad de beskæftigede sig med også ud over det der umiddelbart indgik i deres udgivne skrifter.

Der er tale om så meget og så nyt stof, der bidrager til forståelsen af marxismens og arbejderbevægelsens udvikling, at udgivelsen er berettiget. Den ville være berettiget alene på baggrund af de to personers umiddelbare rolle i forrige århundredes politiske og videnskabsteoretiske udvikling. For arbejderbevægelsen er det derudover vigtigt at grundlaget for den revolutionære teori bliver offentliggjort helt komplet. Det er af betydning om man kan fastslå at de foreliggende udarbejdelser beror på et grundlag, som må revideres. Diskussionen om specielt Kapitalen har nu med udgivelsen af de tekster, som Engels havde til sin rådighed, da han bearbejdede manuskripterne, fået et nyt grundlag. Hver udgave af Kapitalens 1. bind, som udkom indtil 1895 (Engels’ dødsår) findes i den nye MEGA, fordi de 6 bind indeholder nye bearbejdelser, nyt stof – delvis indtil nu ukendte tekster – og diskussionen om udviklingen af den økonomiske teori har fået et væsentligt udvidet grundlag – de endnu manglende bind i II og IV afdeling vil udbygge det endnu mere.

Andre værker – som for eksempel Den tyske ideologi – vil efter grundige diskussioner blive udgivet i en ny form. De matematiske manuskripter, som foreligger i forskellige udgaver, bliver nu for første gang publiceret i deres helhed. Andre nye tekster fra for eksempel Neue Rheinische Zeitung 1848-49 udkommer for første gang som tekster af enten Marx eller Engels. I sammenhæng hermed kan man af de allerede udkomne brevbind vurdere kommunisternes rolle i revolutionen 1848-49 på et meget bredere grundlag. Der er grund til at hilse udgaven velkommen, og håbe på at det lykkes at afslutte den i 2020, som planen er for tiden. Problemet er blant annet finansieringen; selv om det er lykkedes at få enkelte offentlige bevillinger, specielt i Tyskland, Nederlandene og fra EU i Bruxelles, er det langt fra tilstrækkeligt. Der findes en nødfond, hvortil også danske fagforeninger og andre har indbetalt ikke ubetydelige beløb, men der mangler fortsat penge.

Følgende bind er udkommet:

• 1. afdeling: Værker bind 1-3, 10-13, 18, 20, 22, 24-27, 29; bind 4-6, 14, 16, 21, 28, 31 og 32 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 32 bind.
• 2. afdeling: Kapitalen med forarbejder bind 1-10; bind 4/3, 11-15 er i arbejde; afdelingen skal omfatte 15 bind (24 bøger).
• 3. afdeling: Korrespondancen bind 1-8; bind 9-13, 29-30 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 35 bind.
• 4. afdeling: Excerpter bind 1-4, 6-9, 31-32; bind 5, 10-12, 16, 22, 26 er i arbejde; afdelingen skal bestå af 32 bind.

Litteratur

Tidsskrifterne MEGA-Studien (1994 – )og Beiträge zur Marx-Engels-Forschung. Neue Folge (1991 -) har direkte tilknytning til MEGA. Begge tidsskrifter er flersprogede, dvs. de indeholder artikler enten på engelsk eller tysk, i enkelte tilfælde også fransk. Tidligere udkom forskellige andre årbøger og halvinterne diskussionstidskrifter, som kan lånes fra Arbejderbevægelsens bibliotek og arkiv. På fransk findes Actuel Marx og en del andre tidsskrifter tager spørgsmål om MEGA og udgivelsen af Marx’ og Engels’ skrifter op, således for eksempel Critique. Journal of Socialist Theory nr. 30/31, der på siderne 179-207 gennemgår MEGAs udvikling og indhold.

I Arbejderhistorie findes blant annet følgende artikler:

• Ole Stender Petersen: Ukendt Marx-brev fundet i Odense, i nr 27, 1986, side 46-48
• Rolf Hecker: Den første MEGA. Rjazanovs bidrag til den historisk-kritiske Marx-Engels-udgave, i nr 2, 1995, side 51-62
• Jürgen Jungnickel/Carl-Erich Vollgraf: Marx’ tekster «sikret mod fuldstændig ødelæggelse». Om Engels’ udgave af Kapitalens III. bind, i 1953, side 43-57
• desuden er der løbende anmeldelser – i nr 28, 1987 findes en omfattende anmeldelse på side 82-116 – og stof om MEGA.

Hal Draper: The Marx-Engels register. A complete bibliography of Marx’ and Engels’ individual writings, New York, Schocken Books 1985, 271 sider [The Marx-Engels cyclopedia, 2]

Louise Fluger Callesen: Karl Marx-Friedrich Engels. Tekster på dansk 1848-1996. En bibliografi over artikler, breve, bøger – ABAs bibliografiske serie 10 – København 1997: der henvises i denne til hvor de til dansk oversatte tekster kan findes i MEGA, MEW og MECW.

Nettsteder

• Marx-Engels-Forschung und -Edition: http://home.t-online.de/home/r.hecker
• Marx/Engels Library: http://www.marxists.org/archive/marx/works/index.htm
• AKPs klassikerside: http://www.akp.no/hefter/klassikerne.htm

av Reidun Heiene

Myndighetene i Genève publiserte et opprop dagen etter at forhandlingene brøt sammen, hvor de støttet kravet om moratorium (stans i forhandlingene). For første gang stod mange grupperinger – ofte med svært forskjellig utgangspunkt – sammen om kravet «stopp WTO!» Demonstrasjonene blir kalt de største i Vesten siden Vietnam-krigen, og har gitt verden en unik sjanse til å bremse WTO.

Begge grøftene synes reelle: Å juble over delseieren mens faren for ytterligere forverring ligger rundt hjørnet, eller å nekte å tro at «feil» folk (vestlige rike arbeidere eller fattige lands korrupte eliter) faktisk bidro til noe som kan komme til å tjene miljøet og de aller fattigste.

Så hva skjedde? Var det uenigheter mellom mektige land, fattige lands steilhet eller demonstrantene som ødela konferansen? Eller alt sammen?

1. Konferansen og demonstrasjonene

Vollebæk uttrykte skepsis til dårlig møteledelse. Han var i starten bekymret over at forhandlingene om ministererklæringen var avbrutt i Genève i oktober: «… for vi var jo i gang. Vi ville ha forhandlet videre og funnet kompromisser.» Tidspresset ble selvsagt større etter utsettelsene som skyldtes demonstrasjonene på åpningsdagen.

Konferansen var videre full av drøftinger i «green rooms» hvor bare noen få land var invitert til å delta. Disse møtene består som regel av 20-30 inviterte land med sterke meninger om det som drøftes. De mektigste land blir representert i alle. Tekster fra «green rooms» er vanskelige å endre, fordi disse landene har forhandlet fram en «balansert» tekst. Rasende delegater styrtet inn på pressesenteret til ad hoc pressekonferanser etter green room-prosesser.

Forskjellige mål for ministererklæringen

Ministerkonferansen samlet ministre og byråkrater fra alle 135 medlemsland for å enes om en ministererklæring. Der skulle prinsippene for neste forhandlingsrunde stakes opp. Mange politiske avgjørelser måtte tas før ministererklæringen, som altså aldri ble ferdig. Mens forrige runde i GATT (Uruguay-runden) varte i 8 år, håpet WTO på forhånd at «Seattle-runden» kunne bli ferdig på 3-4 år.

Det eksisterer en rekke forslag til utvidelse av WTO-regelverket. Noen temaer er innebygd i WTOs dagsorden på den måten at WTO-avtalen fra 1994 stadfester at de skal tas opp til ny vurdering innen fem år. Dette gjelder regelverket for tjenester (GATS, General Agreement on Trade in Services), patenter (Trade Related Intellectual Property Right Systems) og landbruk. Andre nye temaer er foreslått drøftet i Seattle-runden. Dette gjelder for eksempel investeringer, offentlige innkjøp, arbeiderstandarder, miljøstandarder, skogbruk og elektronisk handel. Bredden i temaer berører også spørsmålet om WTOs ansvarsområde og forholdet til andre internasjonale avtaler, og hvorvidt WTO skal begrenses til ren handel, eller gå inn på for eksempel miljøspørsmål og sosial velferd i medlemslandene.

EU har mye å tape på landbruk, hvor de har høye subsidier. EU ønsker derfor en bred runde, med flest mulig temaer, for å beholde sitt landbruk i bytte med ettergivenhet på andre områder. USA og en del andre store mateksportører ønsker en smal runde. U-land er særlig redde for å få inn arbeiderstandarder og miljøstandarder, og de vil heller ikke ha avtale om offentlige innkjøp. Norge ønsker i utgangspunktet en bredest mulig runde, og har i de aller fleste saker lagt seg tett opp til EUs standpunkter.

Den offisielle konferansen

I WTO-regi var det mandag et seminar for NGO-er (Non Governmental Organization), mistenkt for å være et forsøk fra WTO på å avspise opposisjonen. En åpen dør i konferansesenteret førte til security-forskyldt utsettelse til klokken 15. De første innleggene var defensive: «Ja, dere har rett i at WTO må bli mer åpent», «Dette skal bli en utviklingsrunde hvor de fattigste skal tilgodesees» og liknende forsøk på å imøtekomme kritikk. Videre holdt noen idealistiske NGO-er innlegg, men også grupper som Indian Chamber of Commerce (indiske handelsmenn) hadde fått taletid.

Selve ministerkonferansen begynte tirsdag. Fra hvert land skulle en minister presentere sitt ståsted på 5 minutter, noe som ville ta all tilmålt tid de fire konferansedagene. Demonstranter stengte sentrum slik at konferansen først kom i gang kl 16. Den offisielle åpningen av konferansen ble derfor sløyfet. Ministerinnleggene pågikk deretter kontinuerlig i den store salen i konferansesenteret, uten å vies særlig oppmerksomhet.

I tillegg ble det onsdag oppnevnt 5 arbeidsgrupper som skulle arbeide med deler av teksten. Det var arbeidsgrupper om landbruk, nye temaer, strukturelle forhold, iverksetting (av eksisterende avtaler) og markedsadgang. I tillegg kom «Committee of the Whole», ledet av USAs handelsrepresentant Charlene Barshefsky med generalsekretær Mike Moore ved sin side. Charlene Barshefsky fikk mye kritikk for ufølsom møteledelse, for å true med «endrede regler» hvis arbeidsgruppene ikke gjorde jobben sin, for ikke å svare ordentlig på spørsmål, og møtte til slutt buuu-ing i salen for Committee of the Whole-møtene.

I utgangspunktet var arbeidsgruppene åpne for alle, men siden separate innlegg fra hvert land var for tidkrevende, ble mye av prosessen lagt inn i «green rooms». Det var lederen for hver arbeidsgruppe som fikk i oppdrag å nedsette «green rooms», for deretter å lede prosessen i hele arbeidsgruppen fram mot konsensus. WTO forsvarte dette som demokratisk, fordi lederen for arbeidsgruppen derfor ville måtte gå inn i bilaterale forhandlinger med enkeltland hvis disse hadde problemer med «green room»-tekstene.

Skandaler rundt tekstutkast og arbeidsgrupper

Utgangspunktet var først det forlatte oktober-utkastet fra Genève, fullt av parenteser på grunn av uenighet. Onsdag la EU fram et annet komplett forslag til ministererklæring, som raskt virket uaktuelt. Torsdag ble det klart at Charlene Barshefsky ville satse på en helt ny tekst, sammensatt av arbeidsgruppenes tekster. Hun krevde å få tekstutkast fra arbeidsgruppene innen torsdag kl 12, mens Vollebæk den morgenen visste at arbeidsgruppen for landbruk skulle møtes først kl 12.30, og at forsinkelser lå i løypa i flere grupper.

Midtveis gikk det rykter om at USA forsøkte å «kjøpe» en rekke u-land til å støtte sine innspill mot økonomisk hjelp.

Onsdag var det et skandalemøte i arbeidsgruppen for nye temaer: Da mange u-land uttrykte skepsis til å inkludere nye temaer i runden, ble de systematisk oversett og nektet taletid, før lederen for arbeidsgruppen til slutt forsøkte å fremme en konsensustekst som mange land var dypt uenige i. Liknende rykter kom fra andre arbeidsgrupper. Jamaica bad om å få bli med i «green room» om landbruk uten å få svar, og ble til slutt nektet adgang til møtet av sikkerhetsvakter. Etter flere slike hendelser sluttet en del karibiske land seg sammen og truet med å nekte konsensus om hele ministererklæringen.

EUs miljøvernministre hadde på forhånd lovd å ikke gå inn for opprettelse av en egen arbeidsgruppe om bioteknologi i WTO (begrunnet med at dette ville undergrave FNs overordnede rolle i forhold til biodiversitet). En dag hadde plutselig EU-kommisjonen forhandlet fram et tekstutkast hvor en arbeidsgruppe for bioteknologi var foreslått – uten at EU-ministrene visste noe. Teksten var ikke lenger til å endre, da utkastet var ferdig balansert etter tautrekking fra alle parter. Miljøvernministrene var rasende. En av dem sa: «This is to shoot oneself in the foot – with a machine gun!»

Den offisielle norske delegasjonen var tydelig lite tilfreds med prosessen, men så intet alternativ, ønsket ikke å fremme kritikk, og støttet lojalt opp om forsøkene på å nå målet. Norske forhandlere foreslo likevel underveis økt «åpenhet» i form av større innsyn til NGO-er i WTOs forhandlingsprosesser. De syntes ikke å forstå norske kritikeres påstand at «demokrati» i betydningen balansert folkelig deltakelse i beslutningsprosesser, ikke kan erstattes av innsyn for NGO-er. Og som Vollebæk sa: «Jeg er demokratisk valgt».

Vollebæk ble invitert til «green room» om landbruk tidlig fredag morgen. Forhandlingene ble intense. Flere tekstutkast lakk ut. Fredag ettermiddag virket det som om «sjef» Vollebæk hadde overstyrt forhandlere som kjempet for fortsatt mulighet til å støtte norsk landbruk. Norge hadde godtatt et tekstutkast som i følge mange nordmenn (støttet av Mark Ricthie i Institute for Agriculture and Trade Policy) ville betydd en katastrofe for norsk landbruk. Dette tekstutkastet var tilgjengelig på pressesenteret sent på ettermiddagen, mens EU og store mateksportører ennå satt uenige i green rooms.

Sent fredag kveld var sammenbruddet et faktum. Eksakt hva det strandet på, var ikke offentlig tilgjengelig. Uansett var det mye mistro til møteledelsen, og konferansen ble aldri formelt oppløst med et vedtatt mandat for den videre prosessen. Generalsekretær Mike Moore har sagt at prosessen skal fortsette i Genève våren 2000. WTO har et problem med at konferansen aldri ble offisielt åpnet eller avsluttet. Hvem skal lage reglene for videre forhandlinger?

Parallelle seminarer

Over hele Seattle pågikk korte eller lange NGO-seminarer åpne for alle. Hver dag pågikk minst 10-15 parallelle seminarer, så det var vanskelig å bestemme seg for hvor man skulle gå. Eksempler på temaer var aktiviststrategi, økologisk landbruk, kvinners perspektiver på WTO, TRIPS og biodiversitet, genmodifiserte organismer, WTO og det globale krigssystemet, strategi for globalt fagforeningsarbeid, gjeldsslette og matvaresikkerhet. En lang rekke ledere for organisasjoner fra forskjellige land holdt innlegg spekket med kunnskap, og debatter/formidling av erfaring fra lokale kamper gav inspirasjon til mange. Brosjyrer, faktaark og pressemeldinger ble spredt i seminarlokaler, på et eget NGO-senter, to alternative nyhetssentre og WTO-pressesenteret. Titusener av protestanter delte tiden mellom seminarer og demonstrasjoner. Vi opplevde også på talerstolen unge ledere med røde ansikter og øyne våte av tåregass.

Demonstrasjoner – store og små

En liten forsmak fant sted mandag med punktdemonstrasjon utenfor McDonalds, hvor landbruk stod i fokus. Etter det gikk en gruppe demonstranter videre og blokkerte forskjellige kryss i sentrum med «sitt-ned»-aksjoner, musikk og dans – med ulende politibiler på slep.

Tirsdag morgen overtok noen tusen demonstranter sentrum. Overtakelsen var annonsert på internet og lokale medier i lang tid på forhånd. Kjernen bestod av dyktige ikke-vold-strateger (People’s Direct Action), som fysisk lenket seg sammen og låste seg fast slik at både konferansesenteret og de store hotellene ble stengt. De dannet lange menneskelige kjeder og satte seg ned. De hadde tapet plastrør fra albue til albue slik at hendene ikke kunne slås fra hverandre med politikøller. De hadde låst seg hals til hals med sykkellåser. De hadde hjelpere som bragte vann og plast mot politiets pepperspray, og i den grad det lot seg gjøre, vern mot tåregass. De tålte slag, gummikuler, pepperspray, tåregass og forskjellige nye politivåpen de ikke kjente – blant annet noe som liknet små apparater for å gi elektriske støt. Videoklipp etterpå viste mange sammenkrøllede kropper og tårer under politiets hender.

Delegatene kom ikke ut fra hotellene sine fordi menneskelenkene ikke lot seg passere. Konferansesenteret kunne ikke åpne. Grupper av delegater forlot hotellene fra bakdører og underjordiske ganger, bare for å bli stanset i neste ledd. Noen ble rasende, andre fordrev tiden med å debattere med protestantene. Bondelagets leder forserte et blomsterbed i kort skjørt til jubel fra norske journalister. En norsk delegat sa til en demonstrant «Why don’t you use your consumers’ power instead» og fikk til svar: «We want political power, not consumer power!».

Sentrum var fortsatt okkupert da nesten 50.000 mennesker begynte å samle seg på Memorial Stadium. Fagforeninger og miljøorganisasjoner dominerte bildet, og lederne tok til orde for samarbeid på tvers av skillelinjer. Mange amerikanere kommenterte med fryd at dette var første gang disse samarbeidet. Vomstore arbeidere med caps var med på leken til «the turtle kids» (skilpaddenes venner). Midt på dagen gikk det store demonstrasjonstoget av stabelen. Mange tusen ventet utenfor, så det kunne dreie seg om 60-70.000 i toget. Toget var fullt av musikk og store dukker i tillegg til plakatene. Slående for en nordmann var det at forståelsen for farene ved «corporate rule» virket mer moden blant amerikanske arbeidere enn tilsvarende i Norge.

Meningsforskjeller mellom demonstrantene kom nesten ikke fram den dagen; kampen om veien videre vil komme senere. Alle støttet kravet om å stoppe WTO, og plakatene pekte i samme retning: «No new round – instead a turnaround»; «WTO: Fix it or nix it»; «Food for people – not for profits»; «No globalization without representation»; «No to corporate rule»; «WTO: Whose Trade Organisation?»; «WTO: Wealthy Take Over». Store amerikanske fagforeninger dominerte bildet, men svært mange mindre grupper var representert (små miljøverngrupper, anarkister, kommunister, mexikanske zapatister, filippinske risdyrkere, brasilianske jordokkupanter osv.)

Organisatorene la stor vekt på ikkevold. Da toget var over og sentrum fortsatt fullt av folk, ble det ruteknusing og «gateslagsmål» hvor små grupper av demonstranter var involvert. Det ble sagt at ruteknusingen begynte da politiet ble virkelig aggressive og begynte med gummikuler. Det var tåregass over alt. Klokka sju om kvelden ble det innført portforbud og unntakstilstand. Politiet var tydeligvis tatt på senga, og forsterkninger ble tilkalt fra hæren og andre politikamre.

Resten av uka var det portforbud for folk uten pressekort, WTO- eller NGO- kort i hele sentrum hver kveld, og konferanse-områdene var stengt av politisperringer hele dagen. Alle farger på politi- og militæruniformer og alle typer kjøretøyer var på utstilling. Til og med tanks ble bragt inn i sentrum.

Mindre grupper av demonstranter sørget hver dag for kontinuerlig press mot de avstengte områdene av sentrum. Dette var de som å ut som «blitzere», som media yndet å avbilde. De gikk rundt sentrum i flokker på 100-500, satte seg ned på gatene, stengte kryss og forsøkte å forsere sperringer. Det førte til at flokker med ulende politibiler raste rundt sentrum og helikopterne sirkulerte i luften hele tiden.

I tillegg ble daglig lovlige demonstrasjoner arrangert midt på dagen i regi av forskjellige arrangører. Det kunne være 1.000-5.000 demonstranter i togene, men fredagen var opp mot 20.000 samlet igjen.

2. Veien videre:
Motsetninger og utfordringer

WTO er et prosjekt designet for å sementere allerede eksisterende sosiale ulikheter og miljøtrusler. Å avskaffe WTO betyr ikke et skritt mot en bedre verden, men et skritt for å unngå en verre verden. Alle kritikere til WTO, uansett politisk avskygning, ser en ubalanse i maktforholdene i WTO. Folk som ikke er kritiske til WTO, vil også snakke om ubalanse i maktforholdene i WTO. Både Clinton og norsk UD snakker om nødvendige endringer. Hele systemet blir mer og mer gjennomsyret av «double talk». Til tross for alt snakk om at WTO tjener de fattigste, er det dokumentert at de fattigste har blitt fattigere de 5 år verden har levd med WTO. Reell bærekraftighet i verdens produksjonssystemer reduseres omvendt proporsjonalt med volumet av litteratur om bærekraftig utvikling.

Kritikk kan lett avledes. Et NGO-morgenseminar i Seattle om bærekraftig jordbruk kan nevnes som eksempel. U-landene er motstandere av en bred runde med miljøstandarder som forhandlingstema. Etter et flammende innlegg om matvaremangel i verden og de fattigste perspektiv, satt plutselig en amerikaner og snakket om at miljøstandarder må inn i WTO – slik kan det bli en «win-win-win» situasjon hvor alle vinner: Fattige land, rike land og miljøet. Et annet eksempel er Helge Hveems kronikk i Aftenposten 11.janar 2000: Her argumenterte han lenge og godt for at WTO-systemet ikke håndterte interessene til U-land i Seattle. Deretter konkluderte han med en merkelig påstand om at EUs strategi for Seattle-runden er mye bedre for u-land en USAs strategi. Dette til tross for at gruppen av u-land i Seattle nettopp sto steilt på sin totale avvisning av EUs forslag om en bredest mulig runde (se nedenfor). Begge eksemplene illustrerer det mangehodede trollet av velmenende vestlige som tilsynelatende støtter 3. verden. «Vi vet best for dem» i siste instans: hva de faktisk selv mener, blir ikke nødvendigvis referert.

Det er et problem at fattige land, som rike land, sender representanter for sitt lands elite til WTO-systemet. Hva folk flest, grasrota eller de svakeste mener, kan være temmelig annerledes. Saker hvor både grasrot og elite i fattige land mener det samme, burde være enkle. Andre saker krever mer politisk manøvrering og trygghet på hvilke interesser som tjenes fra sak til sak.

Hvordan kan vi holde fokus blir på de aller fattigste og gjennomgripende økologisk varsomhet? Det kan jo være et greit utgangspunkt å vite hva forskjellige grupper og land mener om enkeltsaker.

Stopp WTO: reform eller avskaffelse?

Kravet om «moratorium» står sentralt: Stans forhandlingene og gjennomfør en konsekvensutredning av eksisterende avtaler. Men hva innebærer dette?

Mange mener at det er viktig med internasjonale kjøreregler, at økt internasjonal handel er et gode, og at mektige land og store transnasjonale selskaper ville kommet helt ut av kontroll uten en overnasjonal organisasjon som WTO. Mange vestlige land, forbrukere, arbeidere og NGO-er fremmer kritikk av WTO med krav om mindre reformer, eventuelt et utvidet regelverk for å ta mer «menneskelige/miljømessige» hensyn i alle ledd. Disse gruppene har høy materiell levestandard innen dagens system. Slik kan man i en materialistisk tradisjon tenke seg at vestlige grupper aldri vil kunne bidra noe særlig til vesentlig endring av WTO, fordi de ikke har interesse av det. Reformer i WTO kan bli kosmetiske endringer som tilfredsstiller de største vestlige gruppene, mens de fattigste og miljøproblemene får seile sin egen sjø.

Selv med dette utgangspunktet kan man tenke seg både sentralisering, regionalisering og desentralisering som modell. Kan vi tenke oss en «verdensregjering» som samtidig ivaretar lokale og nasjonale interesser? Kan vi tenke oss en rettferdig og miljøorientert «verdensregjering» som samtidig har makt?

En noe annen linje følger av David Kortens analyse, en amerikansk økonom som ikke regner seg selv som spesielt sosialistisk i tenkning. Han har kommet med uhyre sterk kritikk av storselskapenes makt og casino-økonomiens farlige logikk i boken «When corporations rule the world» (1995). Han mener at WTO er en illegitim organisasjon som tjener interessene til de rikeste 1% av verdens befolkning, og at de resterende 99% har all interesse av, og rett til å eliminere WTO. Man er bedre tjent med små lokale sjølstyrte og delvis sjølforsynte enheter, og internasjonal handel bare i begrenset omfang. Hvis dette skal slå gjennom i vestlige land, forutsetter dette at andre verdier enn økt akkumulasjon av velstand kan tenkes å være viktige for folk flest. Selv i OECD- land har forskjellene i samfunnet økt; mange opplever større press mot lengre studier og arbeidsdager, mindre tid til sosial omgang og fremmedgjøring i forhold til egen biologi, natur og miljø.

I rike land er det få som går ut med et klart standpunkt om å legge ned WTO. I fattige land går store grasrotbevegelser inn for å avskaffe WTO. I Vesten tenker de fleste på reform. Små grupper mener at WTO er så ubrukelig at til tross for et eventuelt behov for global styring, må WTO avskaffes.

Jeg mener at WTO er en organisasjon med feil målsetning (økt internasjonal handel og økning i alle lands BNP), feil maktstruktur og et regelverk så usosialt og miljøfiendtlig at grunnleggende endringer må til. (For det praktiske innhold i denne påstanden: Se Klassekampens WTO-serie, www.klassekampen.no/wto, eller andre artikler av samme forfatter.) WTO må erstattes av noe helt annet. Om man kaller en eventuell ny struktur «WTO» eller noe annet, blir i prinsippet av mindre betydning. Det viktige er det konkrete innholdet i global styring: At matproduksjon og en rekke andre produksjoner og servicenæringer primært foregår lokalt, at nasjonal og lokal sjølråderett og sosialpolitikk ikke overstyres av handelshensyn, og at demokrati får et reelt innhold.

Bred eller smal runde

Se ovenfor (vedrørende forskjellige mål for ministererklæringen) hvilke temaer som er «innebygd» i WTOs dagsorden og eksempler på foreslåtte nye temaer.

EU og en del andre rike land ønsker en bred runde. USA og en del andre mateksportører ønsker en begrenset runde. Likevel har USA hatt en tendens til å komme med nye forslag i siste liten. Dette gjaldt utkast til en avtale om elektronisk handel ved forrige ministermøte i Singapore i 1996, og et utkast til en meget detaljert tekst om arbeiderstandarder lagt fram 3 uker før Seattle-konferansen.

G77-gruppen av fattige land ønsker ingen utvidelse av WTO, men heller gjennomgang av eksisterende regelverk, samt arbeid med iverksetting av de gamle reglene. Iverksetting dreier seg både overgangsordninger for vanskelige omstillinger i fattige land, og endringer av rike lands regler slik at vedtatt markedsadgang blir reell.

Landbruk

Landbruk som var det vanskeligste temaet i Uruguay-runden, var forventet å bli det vanskeligste temaet i neste runde, og var en medvirkende årsak til sammenbruddet i Seattle. Splittelsen EU/USA er av stor betydning.

CAIRNS-landa (Australia, Argentina, Brasil, Canada, Chile, Colombia, Fiji, Indonesia, Malaysia, New Zealand, Paraguay, Filippinene, Sør Afrika, Thailand og Uruguay) og USA presser hardt for full liberalisering av handel med mat.

På den andre siden står EU, Japan, Norge, Sveits og Sør-Korea med sterk støtte til et «multifunksjonelt landbruk», hvor det skal være lov å opprettholde egen matproduksjon på grunn av andre samfunnshensyn enn billig mat.

U-landene er splittet i en del saker fordi noen land er netto matimportører, andre netto mateksportører, og interessene er ofte motstridende. Mange fattige land er spesielt opprørt over «dumpingeksport» hvor subsidiert vestlig mat blir tømt på verdensmarkedet, slik at lokale markeder ødelegges. De ønsker også markedsadgang i rike land.

Markedsadgang er et tveegget sverd. Noen land har små bønder som vil tjene på det. Langt flere land har sterke overklasser som eier jorda og tjener grovt på eksportjordbruk, mens store grupper lider av sult og underernæring. Disse har interesse av jord framfor markedsadgang. Mat er det viktigste politiske spørsmålet.

Det internasjonale småbrukernettverket Via Campesina krever nasjonal kontroll over ressursene, og har nylig gått inn for at landbruk som tema må ut av WTO.

Jeg mener at både i økologisk og fordelingspolitisk sammenheng er det eneste fornuftige å satse på mest mulig lokal matproduksjon. Intensiv produksjon fører til forgiftning og utarming av jorda, monokulturer og vannmangel. WTOs mål om at alt skal produseres der det er billigst, for så om nødvendig å transporteres kloden rundt, fører til stadig mer miljøfiendtlig transport. I fattige land blir lokale småbønder presset, og mye av den beste matjorda brukes til eksportprodukter. Samtidig legges jord brakk i rike land. Frakt av biologisk materiale over landegrensene sprer nye arter med smittestoffer både til planter, dyr og mennesker. En stadig mer industrimessig matproduksjon fører til helseproblemer, for eksempel «hamburgerbakterien», kugalskap og dioksinskandalene.

Patenter og genmodifiserte organismer

Stadig økende bruk av mat produsert fra genmodifiserte organismer ligger i løypa, endog med WTO-regisserte forsøk på å forby merking av slike produkter. Det er uklart om «genmat» vil bli tatt opp under jordbruk, smittevernreglene (SPS-avtalen), tekniske handelshindringer, en ny arbeidsgruppe om bioteknologi eller indirekte gjennom patentavtalene (TRIPS) – men sikkert er det at saken vil komme opp i WTO.

En rekke vestlige firmaer har tatt ut eller søkt patent på planter og organismer som finnes tradisjonelt – foredlet eller ikke foredlet – i 3. verden land. Slik blir det fordi de fleste arter i verden finnes i tropiske strøk, mens ressursene til å søke patenter finnes i rike lands firmaer. Det blir ofte tatt eksterne patenter på arter som lokale småbønder har brukt i århundrer. Både elite og grasrot i fattige land er opprørt, og har i den sammenheng omdøpt WTO til World Theft Organization. I tillegg fører patentreglene til at frøfirmaer og andre satser alle forskningsressurser på å erobre kontroll over markedet, i stedet for nyttig forskning.

Dette er et utgangspunktet for at mange ønsker å unndra levende organismer fra retten til patentering. Religiøse grupper er kritiske av andre grunner. Uansett ståsted krever både de fleste fattige land og en lang rekke vestlige NGO-er vesentlig endring i dagens regler for «patent på liv». Et fornuftig krav som mange støtter, er at levende organismer og biologisk mangfold må tas ut av patentavtalene.

Investeringer

Investeringer er foreslått som et nytt forhandlingstema, til erstatning for MAI-avtalen som aldri ble ferdig i OECD. Dette er viktig for de transnasjonale selskapene, da alle foreløpige utkast til en investeringsavtale har gitt dem rett til investeringer og mulighet til å hente profitt overalt, uten hinder av nasjonale regler og med liten risiko. Disse gunstige betingelsene begrunnes i behovet for økonomisk vekst i de landene som utenlandske investeringer skal foregå i. EU, USA og de fleste andre rike land (inkludert Norge) går inn for investeringer som et nytt tema i denne runden.

Fattige land ser at deres firmaer ikke kan konkurrere på samme måten og gjennomskuer forsøkene på å frata dem kontroll over næringslivet i sitt land. G77-gruppen er sterkt imot investeringer i WTO.

En del vestlige grupper støtter også motstanden mot en investeringsavtale i kjølvannet av kampen om MAI-avtalen. Enn så lenge! Nye utkast til «mildere» investeringsregler er blitt lansert. Jeg har hørt vestlige NGO-ledere nølende si «ja, ja, kanskje vi må godta dette, for det kunne vært verre, og vi kan ikke bare være negative hele tiden …»

Arbeider- og miljøstandarder

EU og USA ønsker å inkludere arbeiderstandarder og miljøstandarder i forpliktende WTO-avtaler. Det vil tilfredsstille deres egne arbeider- og miljøbevegelser, som ikke liker at produksjon overføres til land med mindre strengt regelverk.

Disse spørsmålene er typisk nord-sør konflikter. Siden målet er forbedringer, virker det logisk for fagforeninger og frivillige organisasjoner i rike land å stille krav på disse feltene. Fattige land vil absolutt ikke at dette skal inn i WTO.

Fattige lands eliter og grasrotbevegelser står sammen om motstanden mot arbeider- og miljøstandarder, på grunn av faren for «selektiv proteksjonisme»: Rike land importerer når de har behov, men hvis de ønsker å beskytte egen produksjon, kan de si at fattige lands produkter er laget under for dårlige forhold og på det grunnlag nekte import. Fattige land vil miste det lille konkurransefortrinnet de har med billig arbeidskraft. Selv folk som genuint ønsker bedre forhold for arbeidere og lokalt miljø i sine land, er redd for å få dette inn i WTO med de sanksjonsmuligheter som eksisterer der. De ønsker heller de samme temaer fremmet gjennom FN-systemet og i andre fora.

Clinton gjorde en «brøler» i Seattle: Mange vestlige politikere (inkludert vår egen Gerd Valla) argumenterer med at sanksjoner ikke vil bli brukt hvis arbeiderstandarder legges inn i WTO, fordi det er viktigere med positive insentiver. Clinton sa til en Seattle-avis at han kunne tenke seg å foreslå et regelverk om arbeiderstandarder med sanksjoner i WTO.

GATS – regelverket for tjenester

Tjenester regnes merkelig nok som et ukontroversielt tema. WTO har allerede vedtatt ytterligere liberalisering av tjenester. Kobler man dette opp til WTOs prinsipp om «nasjonal likebehandling» – at ingen land skal ha lov til å favorisere egne bedrifter, kan Europas velferdsordninger stå for fall. Servicenæringene inneholder svært mange sektorer. Herunder hører for eksempel bank og forsikring, utdanning, helse, samferdsel, turisme, post, telekommunikasjon, bygg og anlegg, forskning og informasjonsteknologi. Det er mulig å tenke seg overgangsordninger som demper problemene i starten, men mange frykter at liberalisering innen disse feltene vil sette i gang prosesser med langsiktige skadevirkninger for velferdsstaten og nasjonal fordelingspolitikk.

Foreløpig er GATS-avtalene en «omvendt» avtale i WTO-sammenheng, på den måten at land må slutte seg til enkeltdeler av avtalen punkt for punkt. De fleste andre avtaler fungerer motsatt: Land må reservere seg aktivt mot deler av avtalen for at den ikke skal gjelde. Dette kan imidlertid lett endre seg under tautrekkingen i en forhandlingsrunde. Clinton ønsker at GATS skal følge de samme prinsipper for unntak som andre avtaler.

De sterkeste talerne om dette i Seattle var ledere for lærere, sykepleiere og andre offentlig ansatte i Canada, Australia og Europa. Fattige land har også åpenbar interesse av å fortsatt ha lov til å bygge opp en offentlig sektor med lokale krefter og lokalt mannskap.

Innsyn i offentlige innkjøp og globale anbud på offentlige innkjøp

I navn av «kamp mot korrupsjon» har vestlige land kjørt ut forslag om en avtale om innsyn i offentlige innkjøp. EU går lengre ved i tillegg å foreslå fri konkurranse om offentlige innkjøp, igjen ut fra prinsippet om at ingen land eller lokale myndigheter skal kunne favorisere egne bedrifter, hvis utenlandske konkurrenter er billigere.

Forslaget har møtt kraftige reaksjoner fra fattige land, men liten oppmerksomhet i rike land – til tross for faren for at vi kan nærme oss en situasjon lik Norge under EØS, hvor offentlige arbeider over en viss størrelse må ut på anbud i hele EØS-området.

Hva nå?

WTO strever med mandatet for den videre prosessen etter at Seattle-konferansen verken ble formelt åpnet eller avsluttet. Fra offisielt hold mener mange at reelle forhandlinger sannsynligvis ikke vil komme i stand før etter det amerikanske presidentvalget. Vi står overfor årtusenets første sjanse til å skape historisk kursendring. Så, verdige sønner og døtre av Moder jord, la oss si med en av plakatene fra Seattle: «Don’t mess with Mama – Live free or die!»

av Terje Valen

Materiell fremmedgjøring

Jeg mener at vi finner grunnlaget for kvinneundertrykkingen i den form som den menneskeskapte, materielle fremmedgjøringen har i de forskjellige faser av utviklingen av menneskesamfunnet. Den materielle fremmedgjøringen springer ut av en begrenset overskuddsproduksjon og en arbeidsdeling på grunnlag av dette som tidlig i menneskehistorien oppstod tilfeldig og ubevisst ut fra naturforskjeller. Den består allment i at hele det samfunnsmessige fellesskapet ikke kan tilegne seg de produktivkreftene og de produktene det selv skaper. Dette fører til at den menneskeskapte naturen blir stående som en fiendtlig makt overfor hele samfunnskollektivet, i første omgang som privateiendom og verdi og senere som kapital. Den viser seg også som handel og marked. Samtidig blir den virksomheten som menneskene utfører i denne sammenheng, stående som noe fiendtlig overfor hele samfunnskollektivet og overfor resten av den naturen som mennesket virker i. Ut fra dette deler altså menneskekollektivet seg opp i forskjellige typer fremmedgjorte kollektiver. Menneskene deler seg i samfunnsklasser og andre typer fremmedgjorte kollektiver.

De samfunnsklassene som skapes ut fra stillingen sin til eiendommen er de direkte fremmedgjorte kollektivene. En gruppe i samfunnet blir representanter for (dvs. eiere av) de fremmedgjorte produkter, spesielt produksjonsmidlene og det fremmedgjorte arbeidet. Denne gruppen hever seg opp til herskerklasse. Andre grupper representerer mangelen på eiendom og blir underklasse eller underklasser.

I tillegg finnes det en lang rekke indirekte fremmedgjorte kollektiver som får det indre og ytre samkvemmet sitt preget av de direkte fremmedgjorte kollektivene, men som ikke står direkte overfor hverandre som eiere og ikke-eiere. I dag er dette kollektiver som rase/etnisk gruppe, kjønn, nasjon, stat, parti, familie og alle slags typer grupper og organisasjoner som ikke er identiske med klassene av eiere eller ikke-eiere. De direkte fremmedgjorte kollektiver skiller seg grunnleggende fra de indirekte ved at motsigelsene i de førstnevnte driver i retning antagonisme og ved at motsetningene i de sistnevnte spiller seg ut på grunnlag av motsigelsene i de førstnevnte. Gjennom historien er det endringer i hvilke kollektiver som hører til de forskjellige kategoriene. La oss se på utviklingen av familien som fremmedgjort fellesskap.

Monogam eierfamilie

Familien er den minste av de mer stabile fellesskapene i samfunnet. Det er også det fellesskapet der menneskene kommer nærmest hverandre rent personlig, der alle de samfunnsmessig skapte motsetninger blir formidlet og spiller seg ut på det personlige plan. Samtidig er familien et dynamisk fellesskap som forandrer seg gjennom historien. Det betyr blant annet at det har eksistert andre familietyper før den moderne monogame familien oppstod og at det etter all sannsynlighet vil komme nye familietyper etter denne. Den monogame familien oppstod samtidig med utviklingen av den materielle fremmedgjøringen, og den ble da den sentrale økonomiske enhet der både produksjon og forbruk og føding og oppseding av de nye generasjoner foregikk. Dette skjedde til forskjellige tider på forskjellige steder i verden. Noen steder er ikke denne utviklingen i retning monogam familie fullført ennå.

Mannen i den monogame familien tilegnet seg eiendomsretten til produksjonsmidler og forbruksmidler. Kvinnen ble berøvet retten til privateiendom. Hun deltok bare indirekte i privateiendommen i kraft av å være mannens kone. Slik sett stilte kvinnen i denne familien, sammen med barna, på samme nivå som slavene. Mannen representerte eierklassen og kvinnen og de andre representerte de ikke-eiende klassen(e). Den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet gikk inne i den produserende og konsumerende familien. Kvinnen var den privateiende mannens ofte godt bestukne slave. Denne fordelingen av eiendom mellom mann og kvinne i det monogame ekteskap, med mannen som eier og kvinnen som ikke-eier, er det historiske grunnlaget for kvinneundertrykkingen.

I denne epoken var derfor den monogame familien et direkte fremmedgjort fellesskap. I de familiene der mannen hadde eiendom sto mann og kvinne på hver sin side av den grunnleggende klassemotsigelsen i samfunnet samtidig som hun var nært personlig bundet til mannen. Hun skulle utføre seksuelle tjenester for at mannens eiendom kunne blir videreført gjennom arvingene hans, og hun skulle lede hans husholdning.

Innenfor huset vegger kunne nok kvinnen få tildelt en viss grad av makt. Men mannen eide både kvinnens arbeidskraft, hennes seksualitet og de barn hun fødte. Denne familien har eksistert i lang tid og har skapt en enorm ideologi som fremdeles preger hele samfunnet, også arbeiderklassen og de forskjellige familietypene i denne klassen.

I de eiende klassene er hensikten med familien å holde på, eventuelt forøke og føre videre eiendommen til neste generasjon av familien. Bare når kvinnene har like rett til arv og i praksis arver like mye, eier like mye og styrer like mye eiendom som mennene i disse familiene, er det likestilling i overklassefamilien.

Men fremmedgjøringen den gangen var lite utviklet i forhold til den fullstendige fremmedgjøringen under den utviklete kapitalismen. Den direkte fremmedgjøringen den gang kan heller ikke uten videre sammenlignes med fremmedgjøringen etter den industrielle revolusjon. Dessuten gjelder den bare i familier der mannen tilhører de eiende klassene. I de ikke-eiende klassene var den moderne monogame familien (i den grad den eksisterte), den gang som nå, indirekte fremmedgjorte fellesskap.

Denne typen familie, som vi kaller den moderne monogame familien, oppstod altså som et produserende fellesskap, der mannen var eier av produksjonsmidler og kone og barn sammen med slaver var hans underordnete. I denne typen familie foregikk den første uutviklede materielle fremmedgjøring som seinere gjennom flere stadier har utviklet seg videre til den fullt utviklete materielle fremmedgjøring og forholdet kapital/arbeid under kapitalismen.

I Den tyske ideologi: Feuerbach beskriver Marx i 1844 stadiene i eiendommens utvikling, men her står det lite om kvinnenes spesielle forhold til eiendommen i førkapitalistisk tid. Marx hadde da, som alle andre, liten kunnskap om de tidligste samfunnsformer. Det er først i forbindelse med at han skrev sine etnologiske notatbøker 1880-1882 at han kunne utforme en mer fullstendig teori på dette området.

Engels skrev Familiens, privateiendommens og statens opprinnelse (kom ut i 1884) blant annet ut fra disse notatbøkene. Marx hadde selv planlagt å legge frem resultatene av de etnologiske nyvinninger som han hadde studert, men døde altså i 1883. Engels så på arbeidet med å skrive denne boken som oppfyllelsen av Marx sitt testamente. Det var med andre ord en viktig nyutvikling av den marxistiske teorien. Her ble det fremlagt en fullstendig teori om hvordan kvinneundertrykkingen oppstod. En teori som er blitt utfylt og kritisert siden da, men som alt studium av marxistisk teori om kvinnefrigjøring må ta utgangspunkt i.

Arbeiderklassefamilien

Den stabile, monogame arbeiderklassefamilien, i den grad den har eksistert og eksisterer i Norge i dag, er i sin form lik den overklassefamilien som er beskrevet ovenfor. Men fordi den ikke har de samfunnsmessige oppgaver som overklassefamilien hadde (og til en viss grad ennå har) – og heller ikke den klasseinndelingen som fantes/finnes i den, så er denne familiens innhold og vesen et annet.

Ingen person i arbeiderklassefamilien eier produksjonsmidler, verken mannen eller kvinnen eller ungene. Derfor er heller ikke arbeiderklassefamilien et direkte fremmedgjort fellesskap. Arbeiderklassefamilien er en av mange indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Derfor utbyttes heller ingen inne i familien. Alle medlemmene i arbeiderklassefamilien er med i et annet fellesskap som er direkte fremmedgjort, nemlig arbeiderklassen. Det direkte fremmedgjorte fellesskapet oppstår og finnes i dag i møtet mellom kapital og arbeid i den kapitalistiske produksjons- og distribusjonsprosessen der også utbyttingen skjer, eller i møtet mellom kapitalens representanter i statsapparatet og de arbeiderne som er ansatt i offentlig sektor.

Vi skal også merke oss at klassetilhørigheten til enkeltindivider i arbeiderklassen ikke bestemmes av om de er utsatt for direkte utbytting eller ikke (er lønnsarbeidere i kapitalistiske foretak), men om de lever av lønnsarbeiderinntekt eller overført lønnsarbeiderinntekt (trygder og andre former for støtte), samme hvilke lønnsarbeidere som har opptjent lønnen. Det gjelder også lønnsarbeidere som arbeider i ikke-kapitalistiske foretak (statlige og kommunale). Disse lønnsarbeiderne er heller ikke direkte utbyttet. Marx kaller dem derfor ikke-produktive arbeidere i kapitalistisk forstand, fordi de altså ikke produserer merverdi, som er kapitalens kjerneprodukt. Så du kan tilhøre arbeiderklassen uten å produsere merverdi og uten å være lønnsarbeider i det hele tatt, bare du lever av penger som kommer fra lønnsarbeiderinntekt.

Etter at vi har skilt ut kapitalistene og deres representanter i statsapparatet, må vi også dra et skille i arbeiderklassen mellom de vanlige arbeiderne og den gruppen som ikke eier kapital, men lever av lønnsarbeid og er sjefer for lønnsarbeidere. I kraft av dette overvåker og leder de de andre lønnsarbeidernes arbeid og har høyere lønn enn dem. Jeg tror at mange av disse personene tilhører arbeiderklassen, men at god en del av dem tilhører aristokratiet i klassen. Også andre høytlønnete arbeidere, som lettere enn de andre kan stige opp og ut av klassen, tilhører dette arbeideraristokratiet. Det gjelder dessuten andre priviligerte og godt avlønnete arbeidere. I stater med store inntekter fra imperialistisk utbytting utenfor egne grenser kan denne gruppen være større enn i andre stater. Ut fra dette blir Marx og Engels sin teori om arbeideraristokratiet, som Lenin sluttet seg til og videreutviklet, stadig viktigere for å forstå utviklingen av hele arbeiderklassen.

Sett i verdensperspektiv tilhører alle arbeidere i Norge et arbeideraristokrati. En av «globaliseringens» virkninger er at også stadig større deler av arbeiderklassen i de tidlig industrialiserte landene presses nedover i retning situasjonen til proletariatet i de seint industrialiserte landene. Proletariatet i disse landene kjemper seg også oppover mot nivået i de andre landene – som i Japan og Sør-Korea.

Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn

Arbeiderklassefamilien er ikke en enhet som produserer de vesentlige midler til sin egen eller andres eksistens innenfor familien. Derfor kan vi ikke helt enkelt beskrive arbeiderklassefamilien som det stedet der arbeiderklassens reproduksjon finner sted, slik mange feminister har hevdet. Arbeiderklassens reproduksjon skjer i flere trinn.

Under den utviklete kapitalismen begynner i arbeiderklassens reproduksjon med møtet mellom arbeid og kapital, altså utenfor familien. Det er her arbeiderklassen selger sin arbeidskraft og får sin lønn. Denne lønnen er grunnlaget for de andre momentene i klassens reproduksjon. Alle som lever av denne lønnen, enten de er i lønnet arbeid eller ikke, tilhører arbeiderklassen. Sosiale ytelser gjennom stat og bedrifter må betraktes som en del av arbeiderklassens lønn. Lønnen til lønnsarbeidere i offentlig sektor, som betales over offentlige budsjetter der inntektene er basert på skatteinntekter og avgifter, er også en del av den samlete arbeiderklassens lønn, selv om disse lønnsarbeiderne ikke er direkte utbyttet – ikke skaper merverdi direkte.

Det neste momentet i reproduksjonen foregår når arbeiderklassens individer kjøper forbruksvarer for lønnsarbeiderinntekten sin, noe som også skjer utenfor familien. Disse forbruksvarene faller med dette ut av den kapitalistiske produksjonsprosessen og mister sin verdikarakter.

Det som er igjen av dem er bruksverdier som behandles videre under forbruksarbeidet i familien og under konsumeringen av produktene og tjenestene, det tredje og fjerde momentet i reproduksjonen av arbeiderklassen.

Den produksjonen som foregår inne i arbeiderklassefamilien er altså (med ytterst få unntak) kun bearbeiding av kjøpte produkter for forbruk – det er forbruksarbeid som bare kan skje på et materielle grunnlag som skapes av prisen på arbeidskraften – altså lønnen. Og prisen på arbeidskraften settes utenfor familien i møtet mellom kapital og arbeid eller mellom borgerskap og lønnsarbeidere i kapitalens hjelpefunksjoner som er organisert i offentlig sektor.

Derfor er arbeiderklassefamilien i sitt vesen heller ikke en fullstendig reproduksjonsenhet for arbeiderklassen. Den grunnleggende samfunnsmessige prosessen som fører til reproduksjon av arbeiderklassen foregår jo utenfor familien.

Etter at disse momentene i reproduksjonen av arbeidskraften er gjennomført, dvs. salg av arbeidskraften og tilegning av lønn, kjøp av nødvendige forbruksmidler, den nødvendige tilpasningen av disse gjennom forbruksarbeidet og til slutt sjølve konsumeringen av forbruksmidlene, har arbeiderklassefamilien lagt et materielt grunnlag for at det siste trinnet i reproduksjonen av nye generasjoner. Dette er befruktning, føding og oppseding. Det samfunnsmessige grunnlaget for videreføring av arbeiderklassen biologisk, skapes altså utenfor familien, gjennom salg av arbeidskraften.

Verken lønn eller befruktning og fødsler og sosialisering av den oppvoksende slekt i arbeiderklassen er avhengig av den institusjonen vi kaller den monogame arbeiderklassefamilie. Denne institusjonen er kun nødvendig i den grad det trengs en forbruksenhet av denne art i arbeiderklassen utover individet. Hovedtendensen ser ut til å være at kapitalismen oppløser den monogame familien. Den egentlig monogame familie er i dag langt på vei forsvunnet. Istedenfor har vi fått en relativt markert utvikling av seriemonogami og familier med bare en voksen – enslige eller mor (og i noen få tilfeller – far) med barn, og en rekke andre forhold. Svært mange lever og så enslig.

Ungene fødes utenfor familien, selve fødselen foregår i nesten alle tilfeller på fødeklinikker og liknende. Under befruktning, graviditet, fødsel og amming trer de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne tydeligst frem. En del feminister har benektet at slike forskjeller eksisterer, men hver graviditet og fødsel beviser det motsatte.

Mesteparten av sosialiseringen av ungene og ungdommen foregår i dag utenfor familien, bortsett fra i den første tiden – gjennom dagmamma, barnepark, barnehage, skolefritidsordning, skole, fritidsaktiviteter ledet av voksne og gjennom kamerater og venner/venninner osv.

Mye av omsorgen for de eldre og syke er også flyttet ut av familien, selv om familien også står for en god del av dette, og særlig kvinnene i familien.

Det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien

Hva er da det materielle grunnlaget for undertrykking inne i arbeiderklassefamilien og hvor skapes det? Innenfor arbeiderklassen er det mengden av de forbruksmidler personen i familien kan skaffe til familien, som utgjør det materielle grunnlaget for en person sin dominans over en annen. Mengden av forbruksmidler en person kan skaffe til familien avgjøres av hvilken arbeidskraft kapitalen vil kjøpe og prisen på arbeidskraften som bestemmes i møtet mellom arbeid og kapital, eller i møtet mellom lederne for de hjelpefunksjoner som er nødvendig for kapitalen eller som er godtatt av kapitalen (offentlig sektor), og arbeiderne.

Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien, under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen. På samme måte skaper kapitalen og dens representanter grunnlag for andre typer undertrykking i arbeiderklassen gjennom forfordeling som gjennom noen formidlinger fører til rasisme osv. Denne forfordeling skjer ut fra kapitalens helhetlige behov for merverdiskaping og akkumulasjon og den typen arbeidskraft (vare) som kapitalen foretrekker ut fra dette perspektiv.

Kvinner og menn blir ikke vurdert som kjønn, eller som mennesker i det hele tatt, de blir vurdert som varen arbeidskraft. Kapitalen trekker til seg den arbeidskraftvaren som best kan tjene merverdiskapingen. I forhold til kapitalen kan det være en biologisk funksjonshemming av være kvinne. Det er ikke tilfeldig at den norske handelsflåten stort sett ble bemannet med mannlige arbeidere istedenfor kvinnelige. Men det kan også være en funksjonshemming å være mann. Det er ikke tilfeldig at spinne- og tekstilindustrien i kapitalismens barndom, og fremdeles, stort sett var/er bekvinnet og bebarnet. Under andre og vennligere samfunnsforhold vil de biologiske forskjellene mellom mann og kvinne være til fordel for begge kjønn og de vil derfor da ikke være årsak til diskriminering og undertrykking fordi de direkte fremmedgjorte fellesskaper som utgjør grunnen til diskrimineringen er opphevd.

Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil den skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene. I denne kampen stiller mannen som regel sterkest fysisk, og bruker denne fysiske makten som sitt undertrykkingsredskap når det fremstår som nødvendig. Vi har omtrentlige tall for hvor mange menn som gjør dette og for hvor mange kvinner som er utsatt for det. Den psykiske kampen, og de metodene som brukes der, er mindre kartlagt.

Direkte og indirekte fremmedgjorte fellesskaper

Den direkte materielle fremmedgjøringen skjer altså hovedsakelig i møtet mellom ikke-eiere og eiere, som under kapitalismen tar form av skaping og tilegning av merverdi gjennom utbyttingen. Men det skjer også i møtet mellom kapitalens representanter i statlige/fylkeskommunale og kommunale virksomheter og de vanlig lønnsarbeiderne her. I disse forholdene finner vi de direkte fremmedgjorte fellesskaper. Et grunnleggene trekk ved disse fellesskapene er at de er basert på konkurransen og altså fiendskapen mellom arbeid og kapital, mellom kapitaler, mellom individer og mellom mindre grupper av individer. Innen arbeiderklassen selv fungerer konkurransen om arbeidet splittende slik at grupper av arbeidere og arbeiderindivider har en tendens til å hate hverandre. Det er bare kampen mot kapitalen som kan tvinge dem sammen i fellesskap og enhet. Og dette fellesskapet/denne enheten kan bare omfatte hele arbeiderklassen dersom det har oppheving av kapitalen og frigjøring av menneskene som mål. Den splittete arbeiderklassen som ikke har bevisshet om sin stilling og enhet, kaller vi ofte arbeiderklassen i seg. Når arbeiderklassen bevisst oppfatter seg som en klasse med et mål for virksomheten sin kaller vi den en klasse for seg.

Den direkte fremmedgjøringen som springer ut fra de direkte fremmedgjorte fellesskaper formidles gjennom alle andre typer fellesskaper som eksisterer under kapitalisme, som rasen/den etniske gruppen, religionen, nasjonen, staten (med offentlig sektor), fagorganisasjonen, familien, partiet, osv. Disse fellesskapene er da bestemt som fremmedgjorte av den tvungne arbeidsdelingen, av privateiendommen, av kapitalen, av merverdiskapingen, av utbyttingen. Disse fellesskapene skaper ikke direkte fremmedgjøring selv og kan derfor kalles indirekte fremmedgjorte fellesskaper. Forståelsen for dynamikken i forhold innenfor disse felleskaper er umulig uten å undersøke deres forhold til arbeid/kapitalforholdet som altså ligger utenfor disse fellesskapene, men likevel virker bestemmende inn på dem.

Jeg hevder altså at prisen på arbeidskraften, eller lønnen, er grunnlaget for reproduksjonen av arbeiderklassen. Derfor skjer reproduksjonen av arbeidskraften gjennom salg av arbeidskraft og bruk av denne arbeidskraften som i den materielle og immaterielle produksjonen skaper de varene som arbeiderklassen forbruker. Gjennom kjøp av forbruksmidler for lønn sikrer arbeiderklassen sin reproduksjon. Uten lønn, eller tilsvarende sosiale ytelser, vil arbeiderklassen ikke kunne reprodusere seg. Utover dette samfunnsmessige grunnlaget har reproduksjonen et biologisk-naturlig grunnlag også. Uten befruktning og fødsler ingen reproduksjon av klassen. Men under kapitalismen er det forholdet til kapitalen som bestemmer dette siste, og ikke omvendt. Dette er den marxistiske befolkningsteorien.

De biologiske og menneskeskapte forskjeller som reelt sett finnes mellom mennesker av forskjellig kjønn, rase/etnisk gruppe, folkeslag, seksuell legning eller religiøs/moralsk og politisk innstilling osv. i dag, blir bare til antagonismer (fiendtlige motsetninger) i den grad kapitalen forfordeler disse individer og grupper ut fra sitt krav til reprodusjon av kapitalen og skaping av ny kapital. Derfor kan ikke kampen mot rasisme, sexisme og annen diskriminering vinnes uten at grunnlaget for den materielle fremmedgjøringen, privateiendom og kapital, samfunnsklassene og all ikkebevisst, tvungen arbeidsdeling, blir opphevet, dvs. uten at vi når frem til den fullt utviklete kommunisme.

Fenomenenes skinn og formidlete antagonismer, grunn og årsaker

Men de antagonismer som har sin grunn i den materielle fremmedgjøringen og den kapitalistiske utbyttingen, formidles i arbeiderklassens nære forhold, i fellesskaper som finnes utenfor produksjon og handel og deres hjelpefunksjoner – og særlig i familien. Her fremtrer skinnet av de fenomenene som har sin grunn i utbyttingen. Her møter og ser kvinnelige og mannlige medlemmer av arbeiderklassen altså personlige og gruppemessige antagonismer innen klassen selv, og innen familien selv som har sin grunn i den kapitalistiske utbyttingen. Det er da lett å tro at alle de forskjellige årsakene som en kan finne til alle disse antagonismene, for eksempel i forholdet mellom mann og kvinne innenfor den moderne monogame familien, er grunnen til antagonismene. Men hvis en gjør det, så glemmer en nettopp hvilken grunn disse årsakene spiller seg ut på, nemlig de kapitalistiske eiendomsforholdene og den utbyttingen som følger av disse.

Kvinneundertrykkingen i arbeiderklassefamilien og innen arbeiderklassen for øvrig er derfor en formidlet, indirekte klasseundertrykking som rammer en del av klassen spesielt.

Denne formidlete klasseundertrykkingen er en helt reell og særegen undertrykking og den kan ikke oppheves under kapitalismen like lite som klasseundertrykkingen selv kan oppheves. Den kan heller ikke reduseres til klasseundertrykking, som altså er direkte fremmedgjøring. Men kapitalen er likevel den materielle grunnen under all undertrykking i vår epoke. Derfor må både kampen for mannefrigjøring og for kvinnefrigjøring føres i former som konsentrerer menn og kvinner sitt raseri mot kapitalen og mer presist mot den borgerlige statsmakten. Det er bare dette som vil gjøre det mulig å oppheve kvinneundertrykkingen.

Men selv når kapitalen er opphevet og vi er over i den politiske kommunismen/sosialismen, vil det eksistere en grunn for undertrykking av kvinnene i samfunnet i den grad den borgerlige retten gjelder: fra enhver etter evne til enhver etter innsats. Denne retten vil gjelde i hele første fase av kommunisme, den som ofte blir kalt sosialisme. I denne fasen av kommunismen er enda ikke nøden helt opphevet, den tvungne arbeidsdelingen er ikke helt opphevet, alle mulige slags rester fra kapitalismen fortsetter å eksistere i lang tid, staten kan ha mange borgerlige trekk osv. Altså, den materielle fremmedgjøringen er ikke opphevet samtidig med opphevingen av kapitalismen og opprettingen av den proletariske statsmakten. Dette vil gjøre at de antagonismer som er formidlet fra den tvungne arbeidsdelingen i produksjonen til andre fellesskaper, vil fortsette å eksistere. Derfor vil kampen for kvinnefrigjøring fortsette helt frem til den utviklete kommunismen, helt til alle rester av den materielle fremmedgjøringen er opphevet. Slik vil kampen for kvinnefrigjøring være en viktig drivkraft både i kampen for den proletariske politiske revolusjonen og i kampen for å omdanne den politisk kommunismen (proletariatets diktatur, sosialismen) til sosial kommunisme.

Når ikke arbeiderklassens hovedfiende er avdekket, og når det ikke er noen organisert kamp mot hovedfienden som er rettet inn på å oppheve kapitalismen så øker tendensen til at medlemmer av klassen retter frustrasjon og raseri mot hverandre istedenfor mot den virkelige fienden. Dette skjer ut fra motsigelser slik de overflatisk trer frem for den fremmedgjorte hverdagsbevisstheten. I noen tilfeller fører konfliktene til bruk av fysisk vold. I familien ytrer det seg av og til slik at mannen tar ut det oppmagasinerte raseriet sitt og fortvilelsen/avmakten sin, som har sin grunn utenfor familien, mot det individet/de individene som personlig står ham nærmest. Gjennom en slik avreagering blir kvinnen terrorisert og han selv svekket eller uskadeliggjort i forhold til kampen mot den virkelige fienden, samtidig som en eventuell allianse mellom mann og kvinne i denne kampen langt på vei blir umulig.

Det er arbeiderklassemannens hovedansvar å få slutt på dette ved å rette raseriet rett vei – mot borgerskapet – for frigjøring av alle mennesker, for kommunismen.

Monopolenes nyliberalisme – utvikling mot reformistisk despotisme

Vi er nå inne i en periode der den demokratiske reformismen (sosialdemokrati og sosialliberalisme) i hovedsak ikke fungerer lenger når det gjelder å gi folk levelige kår. Den monopolkapitalistiske nyliberalismen er blitt den dominerende retning istedenfor den sosialdemokratiske og sosialliberale. I Norge er dette mindre klart akkurat nå enn i USA og England (særlig), og i Frankrike og Tyskland – for ikke å snakke om i Øst-Europa og Asia. Men etter hvert, og særlig under lavkonjunkturer, vil det bli klarere. Dersom spekulasjons- og gjeldsboblen i verdensøkonomien virkelig sprekker, vil det komme som et enormt sjokkartet trykk.

Dersom nyliberalismen fører til stadig større polarisering i verden både innenfor og mellom stater, slik Marx sier at kapitalens utvikling nødvendigvis vil være, og slik vi ser til daglig, så vil monopolkapitalen (borgerskapets ledende skikt) trenge erobringskriger, religions- og rasekriger, mafiosering, sexisme og rasisme, kort sagt den despotiske reformismen (f.eks. fascisme/nazisme), istedenfor den sosialdemokratiske.

Vilkår for å oppheve kvinneundertrykkingen

Gjenoppretting av sosialdemokrati (det gamle DNA) eller sosialliberalisme (det gamle Venstre) blir mer og mer vanskelig. Derfor vil det etter hvert bare være mulig å opprette en stor enhetsfront mot fascismen dersom kommunismen blir sett på som et mulig og ønskelig alternativ blant relativt mange av de som er mest aktive politisk innen arbeiderklassen, dersom flertallet av arbeiderklassen kan forenes i kampen ut fra sine daglige interesser (hverdagsbevissthet) og dersom kampen blir ledet av et skikkelig kommunistisk parti, slik som AKP har politikk til å bli (men ennå ikke antall).

Dette er i dag hovedvilkårene for at vi skal komme videre i kampen mot kvinneundertrykkingen. I dette arbeidet må både arbeiderklassemennene og -kvinnene bevisst rette raseriet sitt mot borgerskapet. Hvis raseriet ikke går mot den virkelige grunnen til at det oppstår, så blir det avbøyet i retning formidlete årsaker som spiller seg ut på denne grunnen, og da rammer det det som ut fra hverdagslivsperspektivet ser ut til å være grunnen til den enkelte konflikt. Det kan være en sjøl eller noen som en har et nært personlig forhold til, eller andre syndebukker. Dette avbøyete raseriet kan ikke oppheves så lenge arbeiderklassen eksisterer. Det er en del av arbeiderklassens livsvilkår og det fører, når det får en dominerende posisjon, til selvødeleggelse og ødeleggelse av det samholdet i arbeiderklassen som er nødvendig for å komme ut av den situasjon som ligger til grunn for raseriet.

Den borgerlige kvinneundertrykkingen, som blir formidlet gjennom arbeiderklassemennene, kan ikke oppheves dersom ikke også grunnen til klasseundertrykkingen oppheves … dvs. kapitalen selv og den tvungne arbeidsdelingen. Det er det kapitalistiske samfunnet som skaper undertrykkende tendenser hos arbeiderne igjen og igjen, samme hvor mye enkeltpersoner forsøker å heve seg ut av denne fremmedgjorte situasjon. Og hvis det fins undertrykkende tendenser hos kvinnene også, så har de det samme utspring.

Det er nødvendig at arbeiderklassekvinnene organiserer seg og driver klassekampen og kvinnekampen sin ut fra den særegne måten som både den direkte og den formidlete klasseundertrykkingen rammer de på, slik som alle undertrykte og diskriminerte grupper må. Hvis de ikke gjør det, vil de i virkeligheten risikere å bli satt mer eller mindre på sidelinjen av arbeiderklassemennene. I denne kampen kan og må de finne allierte blant kvinner i andre klasser som også er undertrykt, men uten å falle for den borgerlige ideologien blant disse kvinnene.

Det er også viktig at mennene blir oppmerksomme på den rollen de spiller i formidlingen av kapitalens særegne undertrykking av kvinnene i arbeiderklassen – og at de kjemper mot denne rollen. Uten dette vil det i virkeligheten bli umulig for kvinnene å stå sammen med dem i kampen mot den felles fienden. Kampen mot den formidlete, men reelle, dagligdagse, nære undertrykkingen fra mannen sin side vil da nødvendigvis overskygge kampen mot grunnen til at denne undertrykkingen oppstår. Bare hvis mennene i arbeiderklassen retter raseriet mot den virkelig grunnen til dette raseriet og ikke mot kvinnene i arbeiderklassen (eller andre lynavledere), vil kvinnene og mennene kunne stå sammen i kampen mot sin grunnleggende fiende, for de mål som vil oppheve grunnlaget for både klasse- og kvinneundertrykkingen og annen undertrykking. Bare da vil mennene kunne utvikle en virkelige maskulin stolthet.

For at de skal klare dette, er det også viktig å få frem at arbeiderklassemennenes undertrykking av kvinnene ikke kommer av at de er av mannekjønn Det kommer heller ikke av at de er onde på noen annen måte, men av at de faller inn i den klassesplittende, fremmedgjorte rolle som kapitalen og eierne av produksjonsmidler (borgerskapet) og de reformistiske retningene i arbeiderklassen sjøl (sosialdemokratiet og sosialdespotiet/fascismen), hele tiden presser dem inn i og som blir styrket av den historiske tradisjon til den monogame overklassefamilien, med mannlig dominans over kvinnene og barna.

(16. juni 1998 til 21. februar 2000)

Fremmedgjøring

Fremmedgjøring er et nøkkelbegrep i artikkelen. Det er et nøkkelbegrep fordi det formidler hverdagslivsperspektivet og den marxistiske teorien: Ureflektert bruk av hverdagslivsperspektivet gir feil teori, og praksis som ikke har utgangspunkt i hverdagslivsperspektivet blir fåfengt. Fremmedgjøring er rett og slett at menneskene sine samfunnsmessige produkter vender seg mot skaperne. Produktene tar form av mektige, fremmede og tvingende krefter som tilsynelatende ikke har noe som helst å gjøre med sine skapere. Kapitalen i sin tinglige form er en slik tvingende, fremmed og mektig kraft som tyranniserer arbeiderklassen. Kapitalistene vil selvsagt ha det til at de har skapt denne kapitalen. Slik kan det og se ut på overflaten, men alle marxister ved at den er fullt og helt arbeiderkalssens eget verk. Arbeiderklassen skaper altså sin egen undertrykking gjennom den formen den kapitalistiske produksjonsprosessen tar. denne formen – de kapitalistiske produksjonsforholdene – er grunnen til fremmedgjøringen. Det er dette Marx karakteriserer som virksomhetens fremmedgjøring, den fremmedgjørende virksomhet og den virksomme fremmedgjøring. Fremmedgjøring er latså en materiell, objektiv prosess som er uløselig knyttet til kapitalismens innerste uvesen. den tilslører sine egne grunner og gir illusjoner om at det er mulig å lese kapitalismens virkninger direkte på samfunnets overfalte. Den vrenger og vrir på motsetninger og lar grunner framtre som årsaker og omvendt. Den bytter om på subjekt og objekt ved å gi tingene liv og gjøre menneskene til ting (tenk bare på hvordan borgerlige politikere omtaler budsjettbalansen – som om den skulle være et levende, sårbart vesen – mens de gir katten i de menneskene som budsjettet var ment å tjene.) Fremmedgjøring er all falsk bevissthets onde stemor, og må medreflekteres i all teoretisk virksomhet.

Arne Andersen

av Henrik Ormåsen

Pål Steigan hadde i Røde Fane nr 4, 2000 en artikkel under tittelen «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Denne artikkelen er en revidert og utdypet utgave av noe Steigan hadde i «Åpent forum» i Klassekampen 15. juli 2000, under tittelen: «Nå må de radikale bli radikale». I korthet kan dette innlegget oppsummeres til at Steigan kritiserer debatten om proletariatets diktatur som gikk i Klassekampen i sommer, for å være irrelevant nå som vi har fått internett. Dessverre valgte Klassekampen å ikke trykke mitt svarinnlegg og innlegget trykkes derfor her.

Steigan har rett i at internett har medført en seriøs endring i samfunnets basis, og er en stor utfordring for det kapitalistiske system. Men Steigan synes å glemme at det er folket, og folket alene som skaper historien. Historien skaper ikke seg selv, og som mennesker kan vi påvirke hvilken retning utviklingen skal ta. Det var nettopp denne overbevisningen som førte til at Marx og Engels satte seg ned og studerte historien og samtiden – for å finne ut hvordan en kunne skape et bedre samfunn. De fant ut at den herskende klasser ikke vil gi fra seg makta frivillig, selv om de har basisen imot seg. Slik var også borgerskapets kamp for kapitalismen mot aristokratiets føydalisme. Hvor lang tid folket må lide med et foreldet samfunnssystem, kommer an på hva folket gjør for å styrte det.

Skal vi styrte kapitalismen, må vi jobbe for det, og vi må ha en god plan for hvordan det skal gjøres. Jo bedre forståelse vi har av samfunnet, jo bedre muligheter har vi for å forandre det (akkurat som jo bedre forståelse du har av en datamaskin, jo bedre mulighet har du for å fikse den når den ikke fungerer, eventuelt lage et virus som ødelegger hele maskina).

Samtidig er jeg ikke så overbevist som Steigan later til å være, om at kapitalismen vil bli styrtet av Internett. Det har i kjølevannet av internett blitt utviklet en rekke gode gratis programmer og operativsystemer. Selv om disse programmene i starten og også fortsatt i all hovedsak har blitt utviklet av folk på hobbybasis, har det nå etterhvert kommet til en rekke foretak som har spesialisert seg på å lage pakker med slik programvare, samt support osv. I det hele tatt ser vi en ny kapitalistisk industri som blomstrer i kjølevannet av internettets mest radikale utslag her. Videre er det også en industri i forhold til utvikling av internett-tjenester (Cyber butikker, banker, reklame, o.l.). Det er derfor slett ikke gitt at kapitalismen vil gå under som følge av internett, den kan overleve med at enkelte industrier forsvinner mens nye kommer til.

Jeg syns også det er et poeng å få frem at internett og digital produksjon kun gir gratis distribusjon av elektroniske overførbare goder. Du kan kanskje bestille kaffen din gjennom Internett og kanskje også få den levert på døra, men internett kopierer ikke over kaffebønnene for deg, de må du fortsatt få fysisk. Kapitalismen skaper grunnlaget for sosialismen, men den skaper ikke automatisk sosialismen.

Kanskje vil mye av den truede industrien bli forsøkt bevart gjennom fascistiske metoder som strenge straffer, overvåkning osv. Ikke usannsynlig er det at kapitalismen vil komme i en krise som følge av at selve det verdiskapende arbeidet synker og at kapitalismen dermed blir rammet av synkende profittrate og følgene som kommer deretter. Men en ting er sikkert, og det er at den herskende klasse heller ikke i vår moderne internett-tid vil gi opp sine privilegier uten sverdslag.

Vi mener at proletariatets diktatur er like nødvendig for å nå kommunismen nå som før. Det kunne være interessant å vite hvordan Steigan tenker seg mer konkret overgangen til det kommunistiske samfunnet vil skje, hvordan den herskende klasse vil forholde seg til en revolusjon, og eventuelt hvilke tiltak han mener arbeiderklassen må ta i bruk.

av Sissel Henriksen

Den verdensomspennende og voksende sexindustrien er et sentralt trekk ved dagens kapitalisme. Salget av kroppene til kvinner og barn utgjør i dag et stort vekstområde for imperialistisk ekspansjon. Hvis venstresida skal ha en dagsaktuell analyse av kapitalismen må vi øke forståelsen for sexhandelens dimensjoner og betydning, og integrere denne kunnskapen i våre analyser og programmer.

Millioner av kvinner og barn får i dag livene sine stjålet av å bli solgt som varer på et økende sexmarked.

Særlig sett i lys av det programarbeidet som foregår både i RV og AKP mener jeg det er behov for å vurdere om vår analyse og forståelse for disse spørsmålene er god nok.

Historiske røtter

Prostitusjon har djupe historiske røtter, og har blomstret i patriarkalske samfunn der kvinner har blitt sett som menns eiendom. Ideologien bak er et syn på kvinner som en kategori mennesker som er ment å være til menns rådighet for seksuelle formål. Seksuell og økonomisk undertrykking, maktforskjeller mellom fattige og rike og mellom kvinner og menn fører til prostitusjon. Graden av prostitusjon i et samfunn er en god indikator på graden av ulikheter og på patriarkatets styrke.

Som hovedregel har det vært de fattigste og mest utslåtte kvinnene i samfunnet som har havnet i denne situasjonen. Rik/fattig-aspektet har hele tida vært der: i forlengelsen av dette har vi i dag fått et nord/sør-aspekt. Rike, velberga menns rett til å kjøpe fattige kvinner var like selvfølgelig da Christian Krohg skreiv Albertine i 1886 som da filmen Pretty Woman rulla over kinolerretene for få år siden.

Det er likevel viktig å avgrense seg mot mytene om at horekundene er så spesielle; at det er rikinger, handikappede, taperne på det vanlige sexmarkedet. Det er grunn til å spørre om ei overfokusering på rike menns horekunderi har bidratt til å tilsløre prostitusjonens rolle i mannskulturen som sådan. Det er faktisk slik at «vanlige» menn alltid har kjøpt sex; som sjøfolk, soldater osv. Nyere forskning i Skandinavia viser at horekundene her er høyst vanlige menn, ofte gift og ofte med barnesete i bilen. Men andelen menn av «normalbefolkninga» som kjøper sex varierer mellom ulike land, og ser ut til å henge sammen både med samfunnets aksept for prostitusjon og tilgangen på prostituerte. Andelen horekunder i befolkninga kan fort stige dramatisk når prostitusjonen først får fotfeste i et samfunn.

Et sexmarked som akselererer på verdensbasis må nødvendigvis bety at antallet horekunder øker, også i arbeiderklassen. For marxister blir det interessant å spørre hva dette gjør med klassens mulighet til felles kamp. Porno- og prostitusjonsforbrukerne i arbeiderklassen korrumperes i sitt menneskesyn og blir nyttige idioter for herskerklassens kvinneundertrykking.

Reet Nurmi, forsker fra Helsinki, som har studert situasjonen for prostituerte i St. Petersburg beskriver hvordan arbeidsløshet og store sosiale forandringer gjør at unge ikke lenger opplever det meningsfullt å utdanne seg. Sexhandelen lokker med store profitter. Organisert kriminalitet fungerer innenfor de legale samfunnsinstitusjonene. Unge menn kommer ofte inn i prostitusjonshandelen ved å selge videre kvinner de først har gjengvoldtatt på en fest.

«Når den unge kvinnen først har fått sin mentale verden knust av denne volden, er hun et lett bytte for videre sexhandel,» påpeker Nurmi. Og en kan spørre: Hva gjør det med forholdet mellom folk når gutter voldtar og selger jentevennene sine, fedre selger døtre og ektemenn selger kona?

Bygdeprostitusjon

At horekunderi fort kan smadre mellommenneskelige forhold har mange i Finnmark bittert fått erfare etter som prostitusjonen blomstret opp i kjølvannet av åpnere grenser til Russland. Prostitusjonen i nord har innført et nytt fenomen i Norge; bygdeprostitusjon. Mens prostitusjonen historisk har foregått i egne strøk i de største byene, er det her plutselig blitt synlig til stede i stort omfang i små samfunn. Kvinner opplever at mannen de har levd livet sammen med tar prostituerte inn i deres felles hjem, og at vodka og sexkjøp tar over for lørdagskosen foran tv-en. Unge jenter ser far, bestefar og onkel kjøpe sex, og blir presset av kjæresten med at hvis ikke du vil, så kjøper jeg ei russisk dame til helga.

Prostitusjonen i nord rammer sårbare lokalsamfunn på en måte som byprostitusjon aldri har gjort, og bidrar til å stigmatisere ei hel folkegruppe fra vårt naboland Russland som prostituerte og mafia.

Krefter i lokalsamfunnene har reist kamp mot denne utviklinga, og søkt allianser med konstruktive krefter i Russland i kampen mot prostitusjon. Nettverk i Nord mot prostitusjon og vold, som organiserer i Norge, Russland, Finland og Sverige, er ett eksempel på dette, andre er Sametingets krav om kriminalisering av horekunder, og engasjement for holdningsendringer fra prester, lokalpolitikere og sosialarbeidere. Når skal storsamfunnet i byene komme etter?

Kvinneforakt

Stigmatiseringa av kvinnene som prostituerer, seg er ikke noe nytt fenomen. Fra Albertine i politilegens venteværelse, via afrikanske kvinner som smitter hvite forretningsmenn med hiv/aids til russiske kvinner som selger sex på nordnorske campingplasser går det en svart og heslig tråd av kvinneforakt. Det er de prostituertes umoral som er problemet, de forurenser samfunnet, ødelegger ekteskap, sprer smitte, er promiskuøse og moralsk forderva. Følgelig bør samfunnet verge seg mot dem, forby eller regulere deres virksomhet, kontrollere dem for kjønnssykdommer eller liknende.

For å sikre dette ble det på 1800-tallet i Frankrike skapt systemer for offentlig regulering av prostitusjon. Liknende systemer utviklet seg snart i flere europeiske land. Bak ideen om å innføre offentlig regulering av prostitusjon lå også forestillingen om menns ustyrlige seksualdrift, som nødvendiggjorde et statskontrollert sted der menn kunne gi fritt utløp for denne, (og dermed også spare sine ærbare hustruer for belastninga). På dette tidspunkt ble fremdeles ikke kvinner regnet som fullverdige borgere, og hadde verken rett til eiendom, stemmerett eller andre rettigheter over eget liv. Kroppene deres tilhørte ektemennene i hjemmene og den regulerende staten i bordellene.

Engelske Josephine Butler dannet International Abolitionist Federation (IAF) i 1875, på ei tid da slaveriet var avskaffa i mange land. Butler så prostitusjon som en form for slaveri. Hun mente at de tjenestene som ble krevd av kvinnene i prostitusjonen var et angrep på verdigheten til alle kvinner og til hele menneskeheten. Josephine Butler og IAFs kamp førte til den første internasjonale overenskomsten mot hvit slavehandel i 1904. Denne ble fulgt av andre i 1910, 1921 og 1933. I 1927 ledet Folkeforbundet (FNs forløper) to større undersøkelser om den internasjonale kvinnehandelen. De fastslo at bordellenes eksistens var en oppmuntring til både nasjonal og internasjonal kvinnehandel.

Etter disse to undersøkelsene ble det laget et utkast til en internasjonal konvensjon, som endelig ble vedtatt i 1949: «Forente Nasjoners konvensjon for å stanse handel med personer og utnytting av prostitusjon» av 2. desember 1949. I innledninga til konvensjonen står det at: «prostitusjon og det ledsagende ondet med menneskehandel med prostitusjon som formål er uforenlig med menneskelig verdighet». I de femti årene som har gått siden konvensjonen ble vedtatt, har den dannet en viktig internasjonal plattform for kampen mot prostitusjon. I dag er denne plattforma under angrep.

30 millioner sexslaver?

Dimensjonene i kjønnshandelen er vanskelig å ta inn over seg, men noen sammenlikner omfanget med slavehandelen fra Afrika:

Wall Street Journal skriver 10. januar i år: «Det har blitt anslått at rundt to millioner kvinner og barn årlig blir sendt ut i et liv med seksuell trelldom, vanligvis som prostituerte. Ifølge Laura J. Lederer ved Harvards John F. Kennedy School of Government har antallet kvinner og barn som selges i internasjonal kvinnehandel i løpet av de siste ti år økt så kraftig at de nå er på nivå med det beregnede antall afrikanere som ble gjort til slaver på 1600- og 1700-tallet. Vi har altså å gjøre med enorme brudd på menneskerettighetene».

Et vanlig anslag over antall kvinner som årlig reiser ut fra de tidligere østblokklandene til et liv som prostituert ligger på 500.000.

«Man hører så mange tall. Jeg har hørt anslått at det er 20-30 millioner kvinner og barn i sexslaveri på verdensbasis i dag, men jeg tror det er et konservativt anslag. Vi vet at det er to millioner prostituerte bare i Thailand,» sier Janice Raymond fra Coalition Against Traficking in Women (CATW).

Mannlige prostituerte

I denne artikkelen behandler jeg prostitusjon først og fremst som et spørsmål om menn som kjøper kvinner. Det gjør jeg fordi dette er en helt dominerende trend i dag. De fleste av verdens prostituerte er kvinner, og et overveldende flertall av horekundene er menn. Også mannlige prostituerte blir oftest kjøpt av menn.

Sjølsagt finnes det også kvinnelige horekunder. Alle har hørt om unge «strandløver» i sydligere land som lar seg kjøpe av rike vestlige kvinner. Det kan være et interessant spørsmål om andelen kvinnelige horekunder øker i takt med generell fremmedgjøring av seksualiteten også blant kvinner.

Tall på hvor stor andel av markedet som utgjøres av gutter og menn har jeg ikke funnet. I en undersøkelse blant barn og ungdom i Oslo, som nylig ble offentliggjort i Tidsskrift for Den norske Lægeforening, kom det fram at flertallet av de unge som solgte sex var gutter. Det er imidlertid lite som tyder på at dette er en trend på verdensbasis.

Variert «vareutvalg»

Kapitalismens hang til å imøtekomme alle markedets ulike nisjebehov virker også på kjønnsmarkedet. Kvinner fra Øst-Europa er attraktive for dem som vil kjøpe hvite kvinner, asiatiske kvinner selges under merkelappen raffinerte og underdanige, afrikanske kvinner blir framstilt som seksuelt ville og dyriske. På kjønnsmarkedet i de ulike land finnes det «varer» for enhver smak. Bakmenn og halliker håver inn skyhøye profitter på salget av andre menneskers liv og verdighet. Mens kvinner og barn sendes verden rundt for å selges: Øst-europeiske kvinner selges i Israel, Asia og Europa. I Amsterdam, Rotterdam og Utrecht er det rapportert at kvinner fra Latin Amerika, Filippinene og Øst-Europa utgjør mellom 40 og 65 prosent av de prostituerte.

Raymond peker på at profittnivået i sexindustrien nå utkonkurrerer profitten fra internasjonal narkotikahandel. Og i motsetning til narkotika og våpen, som kan selges en gang, kan kroppene til kvinnene og barna selges igjen og igjen. Likevel er straffenivået for menneskehandel i de fleste land mye lavere enn straffen for narkotikahandel.

For marxister er det kanskje et tankekors at noen av de mest profitable sektorene i verden i dag er kriminelle sektorer. Men: Gjør det at disse sektorene drives av mafia og forbrytersyndikater dem mindre til en del av kapitalismen? Tenker vi på den kriminelle sektoren som noe ved siden av den «vanlige» kapitalismen?

Fordi den internasjonale kriminaliteten offisielt bekjempes av de fleste lands regjeringer må vi ikke ha illusjoner om at de kriminelle aktørene ikke har støttespillere på høyt plan i svært mange land. Det er all grunn til å tro at dette gjelder prostitusjon og kvinnehandel i enda større grad enn våpenhandel og narkotika.

Verdensbanken og Murens fall

En stor del av menneskehandelen, særlig fra utviklingsland, skyldes en politikk for økonomisk utvikling som har blitt pådytta landene som betingelse for å få lån fra internasjonale utlånsinstitusjoner. Oppmuntret av Det internasjonale pengefondet og Verdensbanken har land i Asia, Afrika og Latin-Amerika kuttet ned på sysselsettings- og sosialsektoren, drevet rovdrift på sine naturressurser og utviklet turist- og underholdningssektorene sine for å få penger til å nedbetale gjeld. De pålagte «strukturelle justeringene» i disse regionene har ført til at mange land er blitt sentre for sexturisme, og utgangspunkt for kvinnehandel inn i landet og videre til andre land. Med ytterligere hjelp fra globaliseringa av kapital og av informasjonsteknologiens utvikling har sexturismen blitt en inntektskilde og utviklingsstrategi for en rekke nasjoner.

I tillegg ble en ny bølge av kvinner kastet ut på markedet i kjølvannet av sammenbruddet i østblokklandene, noe som bidro til en ytterligere boom på kjønnsmarkedet.

I bunnen ligger økte forskjeller mellom fattige og rike, økt fattigdom og desperasjon blant kvinner. Konsekvensen er økt vold mot og undertrykking av kvinner, både for de som må leve med at mannen er blitt horekunde og for de som må selge seg sjøl. Kriminelle nettverk Det er ofte de samme kriminelle gruppene som smugler våpen og narkotika som driver menneskesmugling, via de samme ruter, strukturer og nettverk.

Spørsmålet om kvinnehandel og prostitusjon ligger derfor som en varm potet på bordet når FN nå jobber med en ny konvensjon om transnasjonal organisert kriminalitet.

Uenigheter om synet på internasjonal kvinnehandel har imidlertid så langt preget debatten. Prostitusjonsmafiaen har drevet aktiv lobbyvirksomhet for å utelate alle referanser til tidligere menneskerettighetskonvensjoner, særlig konvensjonen fra 1949. Angrepene retter seg særlig mot at 1949-konvensjonen definerer hallikvirksomhet som kriminelt, og at den slår fast at kvinne-/menneskehandel (engelsk «trafficking») kan skje «with or without the consent of the victim = med eller uten offerets samtykke». Sterke krefter ønsker også å erstatte formuleringen «victim of trafficking» med «trafficked persons».

Angrepene på plattforma som er nedfelt i 1949-konvensjonen samler i dag støtte langt inn i kvinne- og arbeiderbevegelsen.

Bakmennene i sexhandelen mangler ikke penger, og har lagt stor vekt på lobbyvirksomhet. Nederland er det landet som mest aktivt har markert seg som spydspiss i kampen for liberalisering av prostitusjonsmarkedet. En rekke grasrotorganisasjoner argumenterer også aktivt for synspunktene til porno- og prostitusjonsmafiaen.

FNs internasjonale arbeidsorganisasjon (ILO) har gått i samme grøfta, og argumenterer for prostitusjon som en nødvendig og legitim «økonomisk sektor» særlig for utviklingsland. I rapporten The Sex Sector fra 1998 oppmuntrer ILO regjeringer til å vurdere å anerkjenne sexsektoren som en fullt utviklet økonomisk sektor som kan bidra med nødvendige inntekter ved å skattlegge «de lukrative aktivitetene forbundet med sektoren». Utspillet fra ILO har møtt stor motstand blant prostitusjonsmotstandere. I Norge har LO i Bergen og Kvinnefronten tatt initiativ til en brevkampanje mot ILOs standpunkt.

Skillelinjer

De store skillelinjene i den internasjonale debatten om prostitusjon går rundt følgende spørsmål:

• Om man skal gå mot all prostitusjon, eller bare mot internasjonal kvinnehandel og barneprostitusjon.
• Om prostitusjon skal anerkjennes som arbeid.
• Sexindustriens lobbyister ønsker å skille mellom prostitusjon og kvinnehandel, mellom såkalt tvungen og frivillig prostitusjon og mellom barneprostitusjon og voksen prostitusjon.

Vårt svar må være: alle slike skillelinjer er falske og tilslørende. Ei jente som har vært tvunget til prostitusjon fra hun var 13 år, begynner ikke plutselig å selge seg frivillig når hun fyller 18. Prostitusjon er vold mot kvinner og barn. Overgrepene blir ikke bedre av å kalles arbeid, derfor må vi aktivt avvise begrepet «sexarbeid».

Uten prostitusjon vil det heller ikke være noen sexhandel. Derfor må kampen mot prostitusjon som sådan alltid ligge i bunnen for kampen mot internasjonal kvinnehandel.

Horekundekriminalisering

I dette internasjonale klimaet har Sveriges kriminalisering av horekunder for drøyt et år siden hatt ei enorm symbolbetydning. Det er første gang et land har gått ut og ensidig kriminalisert kjøp av sex, og dermed snudd byrden av skyld og skam fra kvinnen til mannen. Lova tar utgangspunkt i at prostitusjon handler om mannens seksualitet, ikke kvinnens, og slår fast at samfunnet ikke aksepterer at noen skal ha lov til å kjøpe tilgang til et annet menneskes kropp for sin egen seksuelle nytelses skyld.

Også Venezuela har fattet et viktig prinsippvedtak, da landet i mai 1998 avviste en forespørsel fra en mektig sex-industrigruppe om å få registrert en organisasjon av såkalte «sexarbeidere» som fagforening. Det venezuelanske arbeidsdepartementets avgjørelse var basert på at siden majoriteten av såkalt «sexarbeid» er prostitusjon, så er det ikke arbeid, men seksuell utbytting: «Prostitusjon kan ikke ses som arbeide siden det mangler de grunnleggende elementer av verdighet og sosial rettferdighet.» De mente at siden et av de grunnleggende formål med å danne fagforening er å fremme den kollektive utviklinga av medlemmene og deres «profesjon» ville en aksept av en fagforening av såkalte «sexarbeidere» i praksis bidra til utvikling og utbredelse av prostitusjon.

For norsk venstreside og kvinnebevegelse er det viktig å være klinkende klare i forhold til de internasjonale skillelinjene i synet på prostitusjon. De to største kvinneorganisasjonene på venstresida, Kvinnefronten og Kvinnegruppa Ottar, har begge plassert seg trygt på rett side i forhold til disse skillelinjene, og kjemper begge for kriminalisering av horekunder, mot anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og mot begrep som «tvungen» og frivillig prostitusjon og kvinnehandel. Kvinner i SV og Arbeiderpartiet er mer uklare på disse spørsmålene, og lar seg forvirre av menneskerettighetsargumentasjon og misforstått solidaritet med kvinnene i prostitusjonen, mens de svenske sosialdemokratene og Vänsterpartiet derimot var sentrale forkjempere for å få vedtatt loven mot sexkjøp.

Når AKP og RV skal vedta sine nye programmer bør denne debatten nedfelles, og et klart vedtak om å gå inn for kriminalisering av horekunder fattes. Faglige tillitsvalgte bør ta opp spørsmålet om ILOs rolle innad i fagbevegelsen. Flest mulig bør skrive under på oppropet fra CATW (Statement on trafficking and prostitution) som ligger på internett.

Klasseanalyse

Prostitusjon er ikke arbeid. Men hvilken klasse tilhører de millioner av prostituerte kvinner og barn som i dag sendes over landegrensene og tvinges til et liv i seksuelt slaveri?

I marxistisk teori har prostitusjon blitt behandlet som et klassespørsmål på den måten at det har blitt sett i sammenheng med arbeidsløshet og fattigdom.

I den grad prostituerte har vært vurdert som gruppe i marxistisk klasseanalyse, har de tradisjonelt blitt plassert i boksen «filleproletariat» sammen med arbeidsløse og kriminelle.

Eksplisitte formuleringer om prostituerte i artikler om klasseanalyse hos marxistiske klassikere har ikke jeg klart å finne. Om dette skyldes kjønnsbetingete blinde flekker hos herrene Marx, Engels og Mao, eller at spørsmålet om prostitusjon den gang var for tabubelagt til å skrive om, er ikke godt å si.

Filleproletariatet som sådan snakker de imidlertid om: «Filleproletariatet, denne passive forråtnelse av de nederste skikt i det gamle samfunnet, blir under løpet av en proletarisk revolusjon her og der slynget inn i bevegelsen. Etter hele sin livssituasjon vil det være mer tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger,» skriver Marx og Engels i Manifestet, mens Mao skriver at filleproletariatet består av jordløse bønder og arbeidsløse håndverkere, og mener at «de kan bli en revolusjonær kraft hvis de blir gitt skikkelig veiledning , for de er modige i kamp, men tilbøyelige til å bli destruktive». (En analyse av klassene i det kinesiske samfunnet, mars 1926.)

I praktisk politikk har venstresidas engasjement oftest handlet om konkrete krav for å bedre livsvilkåra for prostituerte og hindre prostitusjon: Kamp mot kriminalisering av de prostituerte kvinnene og for økonomiske og sosiale vilkår som kunne gjøre det mulig for arbeiderkvinner å forsørge seg sjøl uten å måtte selge seg.

Dette er vel og bra, og det bør vi fortsette med. I vår kamp mot imperialismen må vi framholde nord-sørperspektivet i kvinnehandelen. Men kanskje er det på tide å se en gang til på en analyse som plasserer millioner av de fattigste i gruppa «passiv forråtnelse av nederste skikt i det gamle samfunnet» som er «tilbøyelig til å la seg kjøpe til reaksjonære intriger». Det er relativt lett å tenke seg til at det å måtte selge kroppen sin bidrar til å bryte ned den det gjelder psykisk, og at en person som har fått knust sitt sjølbilde er mindre i stand til å reise kamp for å endre sin situasjon. Men vi snakker i dag om titalls millioner mennesker på verdensbasis, og tallet øker. De er de mest undertrykte, men også de som har minst å tape og mest å vinne. Mange av dem som har klart å overleve og komme seg ut av prostitusjonen er i dag strålende ledere i kampen mot prostitusjon. Det viser noe av ressursene hos ei undertrykt gruppe.

De prostituerte kommer fra fattige kår, fra arbeiderklassen eller bøndene. Hva gjør det med den internasjonale arbeiderklassens kampkraft at millioner av dens medlemmer stjeles til seksuelt slaveri?

I den internasjonale kampen mot dette slaveriet går alliansene på kryss og tvers av gamle skillelinjer. På begge sider står tunge kvinne- og menneskerettighetsorganisasjoner, og begge støtter seg på menneskerettighetsargumentasjon. Mens den ene sida hevder det er en menneskerett å prostituere seg, sier den andre sida: Nei! Slaveri er feil, det er uetisk, det er inhumant. Det er de siste vi må alliere oss med.

Aldri i kvinneundertrykkinga og prostitusjonens lange historie har denne groteske formen for kvinneundertrykking nådd slike dimensjoner og hatt en slik global karakter som i dag. Det bør være en utfordring for venstresida å oppdatere våre analyser og vårt engasjement til denne virkeligheta. Det betyr at flere må inn i debatten og ta standpunkt.

Hansken er kastet.

av Are Saastad

Norske myndigheter arbeider for tida iherdig for å moderniseredet norske sykehusvesenet, og dette forbindes gjerne med positivtladde begreper som fristilling og effektivisering. Det dette dreierseg om er allikevel to sentrale politiske strategier: Fortsattnedbygging av det offentlige helsetilbudet til befolkningen, privatiseringav den store offentlige sykehussektoren. For å lose detteigjennom kreves kløkt for å unngå for mye internmotstand mot råkjøret. «Pasienten først»-prosjektetpå Aker sykehus i Oslo er et godt eksempel på et forsøkpå å forberede et sykehusmiljø på myndighetenesmodernisering.

Aker sykehus er Norges tredje største. Det omfatter vanlige, somatiske helsetjenester og, etter at Aker og Gaustad sykehus ble slått sammen til en etat i 1996, også psykiatri for den delen av Oslo som kalles Aker sektor, og som i hovedsak består av de østlige bydelene i den store Groruddalen. Sykehuset har rundt 3.000 ansatte og samlet ca. 2 milliarder i årlig budsjett.

Sparing og effektivisering

Aker har ikke hatt den samme økonomiskeog organisatoriske uro som Ullevål sykehus de siste åra,og har derved vært forskånet fra det skarpeste medialyset.Men ekstreme krav til sparing og effektivisering fra byens politiskelederskap er i ferd med å ødelegge viktige fagligekvaliteter på Aker sykehus. Sykehuset har svære vedlikeholdsettersleppå gammel bygningsmasse, mange klinikker og avdelinger slitermed bemanningsproblemer og enkelte avdelinger er vedtatt nedlagtfor å få budsjettet til å gå i hop. Iden siste tida har det vært ført bitre kamper forfødeavdelingen på Aker og rehabiliteringsavdelingenKastanjebakken på Gaustad.

Men den største trusselen kommerikke fra økonomiske nedskjæringer. Det som virkeligutfordrer kvaliteten og framtida er angrep på de offentligesykehusenes organisasjon. Omorganiseringsprosjektet «Pasientenførst» på Aker legger til rette for et sliktangrep. Det er mye som tyder på at dette prosjektet, ogsentrale folk knyttet til det, har arbeidet etter en overordnetstrategi om å destabilisere sykehusstrukturen, og slik leggeAker åpent for betydelige politiske og rammemessige forverringer.

Det var tidligere Aker-direktør Maj-Len Sundin som offisielt framsto som det hun kalte fødselshjelper for prosjekt «Pasienten først», men i realiteten kom det til etter en avtale mellom henne, tidligere helseminister Gudmund Hernes og tidligere helsebyråd i Oslo, Anne Herseth. Foranledningen var Steineutvalgets innstilling (NOU 1997:2, Ledelse og organisering i sykehus), som opererte under samme tittel – «Pasienten først». Som følge av utredningen ble det avsatt statlige midler til et pilotprosjekt for å utvikle det som ble kalt et mønstersykehus.

Årsaken til at Aker fikk oppgavenvar i følge sykehusdirektør Sundin at hun «snappet»det foran nesa på flere andre interesserte sykehusdirektører.Hennes versjon av hva som skjedde var at statsråden, helsebyrådenog hun sjøl – på hva som kunne høres ut tilå være et litt lystig lag i forbindelse med et seminaren gang i 1997 – hadde gjort en avtale seg imellom om åla Sundins sykehus få sjansen. Hvis dette ikke bare er skryt,tyder mye på at andre kvalifiserte sykehus kan ha blittutelukket fra konkurransen om noen millioner prosjektkroner. KanskjeAker var det mest interessante nettopp fordi det hadde en offensivdirektør – og en sårbar organisasjon?

Den utydelige måten Aker sykehuskom til prosjekt «Pasienten først» på,preget også starten av det på sykehuset. Prosjektetsforprosjekt, som alene kostet 1,9 millioner kroner, ble ikke gjortallment kjent blant de ansatte. Verken igangsettelsen av prosjektet,som betød store interne omdisponeringer, eller valg avkonsulentfirma til å stå for forprosjektfasen, varnoen gang tema i de vanlige partssammensatte beslutningsorganenepå sykehuset. Sykehusledelsen, muligens direktørenalene, valgte det USA-baserte konsulentselskapet Boston ConsultingGroup (BCG). BCG hadde på det tidspunktet de kom inn i forprosjektetikke vært inne i norsk sykehusvesen tidligere. Hvorfor deble valgt, er derfor en gåte. I en rapport fra Oslo kommunesinternrevisjon fra mars i år slås det dessuten fastat valget av BCG til forprosjektet brøt med blant annetanbudsreglementet både i kommunen og i EØS.

BCG

Da hovedentreprisen på prosjektetseinere ble lagt ut på anbud, gikk også denne jobbentil BCG. Internrevisjonsrapporten konkluderer med at anbudsrundenvar i strid med en rekke regler, fordi BCG var med på åutforme anbudsgrunnlaget de sjøl søkte på.Boston Consulting Group er for øvrig kjent i tre norskeavishus, deriblant Aftenposten, der de har skaffet seg et ryktefor nådeløst å arbeide for målet de blehyret for å nå: Å kutte kostnader ved oppsigelserav lavtlønnete. BCG har internasjonalt en profil med ådestabilisere bedriftsorganisasjoner for deretter å foretanedbemanninger. En viktig del av jobben er å kanaliseresinne og frustrasjon fra de ansatte mot konsulentene, slik atbestillerne, bedriftsledelsen, unngår dette sinnet etterat BCG har trukket seg ut. Hit and run.

BCG igangsatte to ting i forprosjektettil «Pasienten først», som startet høsten1997:Et pilotprosjekt på karkirurgisk avdeling, og ett hundresåkalte dybdeintervjuer med sykehusansatte. De produserteogså en prosjektbeskrivelse og en framdriftsplan, og deintroduserte en terminologi som sykehusorganisasjonen etter hvertmåtte bli familiær med. Sentralt i denne var de såkaltetre P-er: Økt Pasienttilfredshet, økt Personaltilfredshetog økt Produksjon, formulert som mål i prosjekt «Pasientenførst».

Da pressa seinere stilte spørsmålom hva slags forsvar man hadde for at «Pasienten først»,kunne bruke tiltalls millioner på konsulenter mens sykehusetkuttet i tilbudene til pasientene, svarte direktøren atdet var konsulentenes metodikk man var nødt til skaffeseg. Sykehusets egne erfaringer var ikke gode nok, særligikke på det hun stadig omtalte som logistikk, ogsom på norsk betyr materialadministrasjon. Det er interessantat Sundin ikke fikk jobben på Aker sykehus førstog fremst fordi hun er utdannet sykepleier, men fordi hun haddevist en imponerende evne til å bedre innkjøpsrutinenepå Ullevål Sykehus, der hun kom fra. Sundin hevderstadig at det alltid er mulig å kutte mer i en sykehusorganisasjon,uansett budsjett. Men Sundins innsparingsfilosofi gjaldt åpenbartikke konsulentselskapene på Aker. Hun lot tvert om BCG bruktestore deler av de Aker-ansattes tid på å læredem BCG-terminologi. Resultatet er at vi sitter igjen med en egengruppe ansatte som har fått tittelen facilitatorer,og som har lært seg å snakke et konsulentspråkmed ord og vendinger få andre enn de sjøl forstår,mens BCG, til de ble kastet ut fra sykehuset rundt årsskifteti år, hadde tjent omlag 22,5 millioner på sin deltakelsei «Pasienten først»-prosjektet på Aker.

I februar 1998 var tiden kommet for åintrodusere de ansatte for «Pasienten først».Omlag 50 psykiatriansatte var samlet – mange av dem sentrale fagfolk.De ble utsatt for en forvirrende forestilling. Presentatørenav prosjektet, en dansk konsulent fra BCG, som altså eret amerikansk firma, projiserte et utall lysark der teksten varpå svensk – BCG har sin regionale base i Stockholm. Lysarkenetok sitt utgangspunkt i pilotprosjektet med de røykebeinopererte,og var full av somatisk fagterminologi. Konsulenten forklarteat røykebein er en alvorlig ting, og karkirurgisk avdelingsventetid og behandlingstid derfor var blitt forkortet som følgeav grep fra prosjektet. Dette var jo tilsynelatende utmerket.Men for de psykiatriske pasientene verken var eller er det avdelingenesmangel på effektivitet som er problemet, men derimot mangelenpå tid for de ansatte til å ta seg av dem. Akuttpasienterskrives rekordfort ut etter innleggelse, ofte nesten like sjukesom da de kom inn, fordi kravet til ledige plasser gjørat sengene må ryddes. I allmøtesalen satt psykologer,overleger, sykepleiere og andre fagfolk. De hadde forlatt avdelingeneog pasientene fordi de hadde et håp om at prosjekt «Pasientenførst» kunne være en måte å bedrebehandlingstilbudet på. De hadde nok ikke trodd at arbeidstidaderes skulle brukes til å lære dem effektiv behandlingav røykebein.

Mønstersykehuset

Mønstersykehusvisjonen ble understreketav konsulenten: Ikke bare skulle Aker bli et mønstersykehusi Norge. Målet måtte være å bli best iSkandinavia, i Norden. Og: Hvorfor ikke bli et forbilde for restenav verden? Til noe slikt kreves vilje til å tenke nytt.Som skihopperen Boklöv gjorde da han innførte v-stileni skihopp. Altså plansje med bilde av Jan Boklöv, isvevet. Det ble stille i salen. Folk flyttet bare litt uroligpå seg. Sjefslegen brøt av konsulentens foredragda han trakk fram bruken av internett som en god mulighet forinformasjon til akuttinnlagte psykiatriske pasienter. Etter detteallmøtet har de psykiatriansatte aldri helt omfavnet «Pasientenførst»-prosjektet.

Et sentralt poeng har vært åframstille prosjekt «Pasienten først» som detdirektøren og BCG har kalt et bottom-up-prosjekt. Detteskulle bety at bare de som har skoene på kan si hvordandet føles. Prosjektet skulle baseres på de vanligeansatte, og det var grunnplanet som skulle «eie» prosjektet.Men de hundre dybdeintervjuene som la grunnlaget for prosjektbeskrivelsenviste seg i høy grad å være intervjuer medledere. Ved nærmere undersøkelse viste det seg atinnen psykiatrien var det ikke én av de dybdeintervjuetesom var ansatt i pasientpleien! Lederne kom, som vanlig, til orde,og de underslo viktige konfliktlinjer i organisasjonen. En avdisse er de levende motsetningene mellom somatikk og psykiatri,mellom Aker og Gaustad. Denne konflikten ble derfor heller aldritema i det videre prosjektet, som svært få andre kontroversielletema ble det. Det viste seg at også mange av delprosjektgruppenesom etter hvert ble nedsatt – til sammen ca. 30 – i hovedsak bestoav ledere.

Maj-Len Sundin

Men i en av gruppene var det allikevel bare en eneste leder med. Denne lederen var til gjengjeld direktør Maj-Len Sundin. De øvrige gruppedeltakerne var de hovedtillitsvalgte i de største forbundene på sykehuset, samt hovedverneombudet. Denne gruppa møttes ofte, og hadde som mål å utforme et ideal for hva slags ledere sykehuset trenger. Etter to års arbeid ble dette formulert i en enkelt setning: «Ledereskal være prosess- og resultatorienterte, ta ansvar og værehandlekraftige i et forpliktende samarbeid.» Ikke imponerendekanskje. Men et viktig annet resultat av de hovedtillitsvalgtesgruppedeltakelse er at de i hele prosjektperioden har opptrådtlojalt overfor prosjektet – og Sundin. De har ikke på noetidspunkt kritisert «Pasienten først», hellerikke da kommunens internrevisjon gjorde det kjent at direktørenhar misbrukt prosjektmidler og at prosjektet var uten reell økonomistyring.Betydningen av at den seks personers store prosjektledelsen bleplassert i lokaler vegg i vegg med de største organisasjonenepå sykehuset skal heller ikke undervurderes. De fagorganiserteshovedtillitsvalgte på Aker har gulpet opp BCGs terminologii de fleste sammenhenger. Da Maj-Len Sundin annonserte sin avgangsom direktør i fjor høst forfattet nesten alle organisasjonenei fellesskap en pressemelding der de takket henne for innsatsenog der de uttrykte sin sympati med direktøren, som pådette tidspunktet ble utsatt for et skarpt søkelys framedia for prosjektets pengebruk – og for de fraværende fagligeresultatene av det.

Det har også til tider har værtforbundet med en klar risiko for ubehag å kritisere «Pasientenførst». For sykehusets mellomledere og ansatte i direktørensstab har påpekninger av uryddige og tvilsomme forhold iprosjektet ført til så sterke sosiale sanksjonerat enkelte har følt seg presset ut av jobben. Kravet omå gå i takt har sørget for at kritikere i sværtliten grad har kommet aktivt til orde i det sentrale sykehusmiljøet.

Men har ikke «Pasienten først»også ført til positive resultater etter tre årsdrift? Dette kan ikke utelukkes, men problemet er at det ikkehar vært foretatt noen seriøs sammenfattende evalueringpå dette feltet. Enkelte delprosjekter har sannsynligvisbedret rutinene innen deler av administrasjonen, på interntransportenosv. Andre resultater som prosjektledelsen tar æren for,er mer tvilsomme. Effektiviseringen av liggetid på karkirurgiskavdeling kan for eksempel like gjerne skyldes forbedret teknikksom prosjektets arbeid. Etableringen av det flotte lærings-og mestringssenteret for rehabilitering av pasientene, som eret resultat «Pasienten først» skriver påsin konto, var planlagt lenge før prosjektet startet, ogpasientorganisasjonen Norsk Revmatisk Forening har en stor delav æren for dette. Fullstendig spekulativt og useriøstblir det når sykehusledelsen stadig gjentar at prosjekt»Pasienten først» har redusert sykefraværetpå Aker med 10% i prosjektperioden. Tallmaterialet for detteer ikke framvist, og det er som kjent også alltid sammensatteårsaker til oppgang og nedgang i sykefraværet.

Pasientbehandlingen lider

Åpenbare negative resultater erderimot ikke vanskelig å finne, og det viktigste blant disseer en enormt økt møtehyppighet for sentrale fagfolkog ledere, som pasientbehandlingen lider under. Det er ogsåpåfallende at prosjektet har bundet flere av de ansattefra en yrkesgruppe det er skrikende mangel på, sykepleierne,til heldags kontorarbeid som facilitatorer i prosjektets tjeneste.Fra vår del av virksomheten har Gaustadklubben påvistat det viktigste prosjektarbeidet i psykiatrien har lagt til retteog gjennomført en betydelig reduksjon i liggetid påakuttavdelingen, der man nå arbeider etter en strategi forå skrive alle pasienter ut etter bare fem dager. Flere høringsuttalelserog innvendinger mot de faglige konsekvensene av dette er suverentsatt til side. Kostnaden er at pasienter med så ulike lidelsersom schizofreni, overgrepsproblematikk og ecstasymisbruk risikererå bli diagnostisert likt, fordi symptomene deres faktiskkan være relativt like i den første akuttfasen. Enny 24-timers evalueringstid på akuttpasientene vil derformåtte føre til feilbehandlinger. Men gevinsten erselvfølgelig at akuttpsykiatrien kan vise til en imponerendeeffektivisering av det byrådet kaller produksjonen.

Hvis vi vender tilbake til hva som idag utgjør truslene mot den norske velferdsstaten, er forsøkepå å privatisere de offentlige sykehusene mest åpenbart.I Oslo har kampen om dette foregått siden Høyre-byrådethøsten 1998 åpent erklærte at deres måler å lage aksjeselskaper av Ullevål og Aker Sykehus.Dette er et halsbrekkende eksperiment. Sykehusdrift der økonomiskbalanse, helst overskudd, pr. lov har forrang har aldri tidligerehar vært forsøkt i fullt monn i Norge. HøyresAS-framstøt framstår derfor som et reint ideologiskstormløp, der pasientenes beste ikke er målet, menderimot byrådspartiets behov for å skaffe sine næringslivsvennernye markeder. Men når det nå også paralleltfra regjeringen Stoltenberg arbeides for å gjørede fylkeskommunale sykehusene i landet til statlige foretak -en organisasjonsmodell som gjør alle større norskesykehus til sjølstendige rettssubjekter i ett slag! – erdet åpenbart at det man kaller fristilling, men som betyret langt skritt på vei mot privatisering av sykehusvesenet,er blitt en overordnet politisk strategi i Norge. Det er ogsånaturlig å se denne politikken i sammenheng med det vi veter Verdensbankens og IMFs politikk for å åpne dethittil relativt jomfruelige offentlige norske helsevesenet formarkedskreftenes frie spill, og på lengre sikt la sykehusenebli tumleplass for norske og utenlandske profitører.

Steineutvalget

«Pasienten først» erikke bare et prosjekt ved Aker sykehus. Det er som nevnt ogsånavnet på Steineutvalgets rapport. Og det er ikke minstnavnet på Høyres byrådsmelding om fristillingav Oslo-sykehusene fra 1997. Sammenfallet er neppe tilfeldig.I dokumenter Aker sykehus har utarbeidet som del av AS-forberedelsenede er pålagt, uttrykkes det eksplisitt at «Pasientenførst»-prosjektet er gunstig fordi det er en egnetmåte å klargjøre sykehuset for selskapsformen.Det pekes på at prosjektet blant annet har gjort det enklereå kostnadsføre og prisberegne alle sider av sykehusetsdrift, slik et AS er avhengig av. Med andre ord: Målet med»Pasienten først» har ikke primært værtå bedre en fra før av relativt godt fungerende sykehusorganisasjon,der pasienten i hovedsak alltid har kommet først. Mye tyderi stedet på at prosjektet har lettet gjennomføringenav myndighetenes fristillingspolitikk.

Historien om prosjekt «Pasientenførst» dreier seg ikke om en direktør med etstort ego og godt utviklete evner som vekselvis folkeforførerog tyrann. Den dreier seg om et system som lar en slik leder fåoperere fritt. Når direktøren avsløres somen sjarlatan kvitter man seg med henne. Men hun stilles ikke tilansvar for den skandaløse pengeforvaltningen i prosjektet,der direktøren personlig er involvert i det som måkunne karakteriseres som korrupsjonsliknende tilstander. Tvertom lar Oslos byråd direktøren slippe av gårdefor, som Sundin framstiller det, å bli «headhuntet»som direktør for Karolinska sjukhuset i Stockholm (og dersannheten var at man i åtte måneder hadde hatt vedvarendelederkrise som følge av store underskudd og mistrivsel).Det reageres heller ikke på at en konsulent som direktørener blitt avslørt å ha gitt urettmessige oppdrag for1,25 millioner til, Sundins personlige venn Henrik C. Borchgrevink,får følge med til nye oppdrag i Sundins stab i Sverige.I stedet legitimeres Sundin som etterrettelig ved at en samlethelse- og sosialkomite i mars i år, en måned etterat internrevisjonens rapport var blitt kjent, besøkte Karolinskafor å motta en leksjon av sykehusets direktør om- av alle ting – økonomistyring!

Å stille en leder som Maj-Len Sundintil reelt ansvar for skandalen «Pasienten først»,med dets pengebruk, dets manglende faglige resultater og skadenedet har påført sykehusorganisasjonen, ville gjøredet tydelig at direktøren ikke har handlet uten sentralgodkjenning. Fra politisk hold i Oslo gjør man derfor minstmulig med saken, og man ønsker seg ingen ny offentlighetom den. I mens fortsetter «Pasienten først» påAker sykehus, med en prislapp på årets budsjett på5-6 millioner. Totalt har prosjektet kostet sykehuset ca. 40 millionerkroner til nå – de statlige midlene forsvant for lenge siden.Ingen stiller krav til ytterligere økonomisk granskingav prosjektet. Ingen krever en holdbar gjennomgang av de fagligeresultatene. Og på Nordens største sykehus, Karolinskasjukhuset i Stockholm, er Maj-Len Sundin godt i gang med jobbende svenske Moderaterna har satt henne til å gjøreder: Å lage bolag – aksjeselskap – av broderfolkets gigantsykehus.

av Jan Børresen

av Hanne Wilhjelm og Turid Horgen

«Nå skal ikke alle slags feministiske skrifter få stå som talerør for hele kvinnebevegelsen, nå har vi fått ei avis som oppfordrer til kamp mot all kvinneundertrykking.» Slik skrev redaksjonen i 1975 i prøvenummeret til Kvinnefront. Både stoffvalg og profil var tett knyttet til ønskene fra Kvinnefrontens ledelse. Opplaget var tre ganger dagens, og prisen var 5 kroner.

Nettverket av kommisjonærer var stort og løssalget det viktigste for å holde bladet flytende økonomisk. Løssalget var en oppgave for kvinnefrontgruppene, og for mange kvinner en første handling i kvinnekampen. Kvinnefront var en del av den.

Kvinnekampen har endret seg i det kvarte århundret som har gått. Men bladet lever. I 1982 vokste Kvinnejournalen ut av Kvinnefront: Overgangen var også en markering av større frihet for redaksjonen og flere ikke-kvinnefrontere som aktive medlemmer av redaksjonen.

Den kvinnepolitiske betydningen til bladet har unektelig skrumpet med synkende opplagstall og mindre aktivitet på gatene. Men funksjonen som pustehull i tider med kvinnepolitisk lavkonjunktur og som arena for skrivende jenter, har ikke blitt mindre. Kvinnejournalen er stolt av å ha vært en viktig base for skrivende kvinner. Alle redaksjoner har følt ansvar for å bringe nyheter om kvinnekampen, kvinners hverdag, tanker og analyse og kvinnelig kunstneres produksjoner enten dette har vært i vårt, i våre naboland eller i 3. verden. Kontakten mot deler av den organiserte kvinnebevegelse utover Kvinnefronten, finnes om ikke til fast tid og sted, så i et omfang som knytter redaksjonen til disse. Enten det har vært Juridisk rådgivning for kvinner, FOKUS, Krisesenterbevegelsen, Kvinner på tvers eller KIM. I en viss kontrast til den sterke proklamasjonen for 25 år siden kan vi se en utvikling i retning av at Kvinnejournalen har blitt talerør for nettopp større deler av kvinnebevegelsen. Dagens redaksjon er stolt av å være motstrøms og fortsatt komme ut. Våren 1999 da det var akutt behov av flere innsatsvillige kvinner i redaksjonen, ble det gjennom annonser etterspurt frivillig arbeid. Responsen var stor. Nå er redaksjonen ny, stapp full av fornyet og ny energi, av ideer og krefter.

Signalet som tilstrømmingen gir er viktig. Å handle i feministisk ånd er igjen blitt mulig for en ny generasjon. Vi kan i hvert fall forstå tilstrømmingen på denne måten.

Den nye redaksjonen lover godt av flere grunner: For fortsettelse av bladet, for et bedre og mer spennende blad. Nå består redaksjonen av noen få gamle medlemmer, med bred og omfattende kvinnepolitisk erfaring. Og mange fra en helt ny generasjons feminister, som har om ikke personlig så politisk, vokst opp som pikebarna til 70-tallets kvinneopprører. Denne redaksjonen skal lage blad sammen. Det må det bli noe helt nytt utav.

Vi inviterer til å følge med. Et abonnement er lurest. Du er heldig hvis du får kjøpt bladet hos Narvesen.

av Arne Byrkjeflot

Store deler av miljøbevegelsen støtter grønne avgifter. Ideen er at markedet skal løse miljøproblemene. Markedet må bare korrigeres ved å legge avgifter på utslipp. Da vil vi få et riktig marked. Forbruk og produksjon vil da kun foregå når nytteverdien for den enkelte er større enn kostnadene inkludert miljøavgift.

Nå bør en være klar over at bare de færreste grønne avgifter har som formål å bedre miljøet. Grønn skattekommisjon hadde ikke som mandat å bedre miljøet. Den hadde som mandat å finne alternativ til skattlegging arbeidskraft. Den frie kapitalbevegelsen gjør det vanskelig å skattlegge kapital og formue. Da flagger de ut. Resultatet er nullskatt på rederne og nullskatt på aksjeutbytte. Den hellige konkurranseevnen gjør det vanskelig å opprettholde eller øke skattetrykket på arbeidskraft. Staten har to strategier for å løse dette problemet:

1. Senke utgiftene ved å svekke velferdsstaten.
2. Øke skattene på det som ikke er så lett å flytte: eiendomsskatt, moms på tjenester og miljøavgifter.

Men vi som slåss for arbeidsplassene våre i industrien, møter en ny virkelighet. Ikke bare skal arbeidsplassene våre legges ned, men vi skal legges ned til det beste for miljøet. Tilsvarende vil veiprising legge tunge byrder på de minst velstående blant oss, men det er tilsynelatende nødvendig for miljøet.

Eksemplet SO₂-avgift

For 2 år siden fikk vi ganske overraskende ei avgift på svoveldioksid på 3 kr/kg, men bare på svovel i koks og kull. I årets reviderte nasjonalbudsjett ble denne doblet til 6 kr/kg. Miljøbakgrunnen her er at Norge har underskrevet Gøteborgprotokollen og forpliktet seg til å få ned svovelutslippet i Norge fra dagens 29.000 tonn til 22.000 tonn i år 2010. Norge må oppfylle sin del av avtalen for å ha håp om å bli kvitt en del av den sure nedbøren fra kontinentet og England som forsurer norsk skog, vann og elver. Slik sett kan SO₂-avgiften ses på som en forsmak på en CO₂-avgift som vil følge av Kyotoavtalen.

Har så denne avgiften hatt noen miljøvirkning? Joda, bedriftene har lett etter det minst svovelholdige kull og koks på verdensmarkedet og svovelutslippet har gått litt ned. Men denne effekten er nå tatt ut. Skal en komme videre, må det rensing til. Å bygge renseanlegg for svovel er i utgangspunktet enkelt teknisk. På grunn av røkrensing er allerede avgassene samlet. Denne avgassen bobles gjennom enorme mengder sjøvann, svovelet felles ut som salter og kan enkelt skylles ut i havet uten skadevirkning. Det logiske er derfor å starte med de verkene som ligger nærmest havet og har riktig type filter (minst mulig falskluft) og rense et tilstrekkelig antall verk inntil målet på 20.000 tonn er nådd. Men dette kan ikke oppnås med SO₂-avgift. Avgiften måtte iallfall tredobles før det ville vært mer lønnsomt å rense for de som lå gunstigst til enn å betale avgift. Ikke mange ville overlevd et slikt avgiftsnivå. Iallfall ville nok bedrifter dødd til at de andre slapp å tenke på å rense seg ned til 20.000 tonn.

Den eneste logiske veien ut av dette er å la avgiften gå inn på et fond, bruke pengene til å rense der det er mest hensiktsmessig og fjerne avgiften når målet er nådd. Dette er faktisk et felles forslag fra industri og fagbevegelse. Men den har intet gjennomslag i regjering og Storting, fordi den bryter mot et grunnleggende prinsipp: Miljøavgiftene skal ikke øremerkes. De skal ikke forsvinne om miljøproblemet er løst. Det er et skattesystem, ikke et virkemiddel for å bedre miljøet.

Veiprising

Veiprising er basert på å prise veibruk forskjellig etter når en kjører og hvor en kjører. Kjøring vil deretter kun foregå når den enkeltes nytteverdi er større enn den ulempen en påfører samfunnet fastsatt i pris.

Køfrisystemet i Trondheim er som skapt til dette formålet. Det er bare å montere sendere overalt og påby alle biler montering av en Køfribrikke. Bomveien i Trondheim har allerede elementer av veiprising i seg. I begynnelsen så vi da også at folk tilpasset kjøremønsteret etter når det var gratis å passere. Men 12 kroner pr. passering er ikke nok til at denne effekten holdt seg. Avgiften måtte nok skrus opp betydelig, på 30 kroner hadde vi kanskje skviset ut tilstrekkelig lavtlønte aleneforeldre til at køene forsvant og trafikken fløt perfekt for oss gjenværende. Tankegangen er så at disse midlene skal overføres til å subsidiere kollektivtrafikken, slik at de som er presset ut har et alternativ. Her oppstår raskt en rekke problemer innenfor et kapitalistisk markedssystem. For det første er det sannsynlig at vi får vedtatt veiprising, men deretter blir forslaget om å øremerke pengene til kollektivtransport nedstemt. Det er et helt overordnet prinsipp for staten at ingen avgifter skal øremerkes. For det andre er det logisk at dersom veiprising faktisk minsker trafikken slik at inntektene går ned, så justeres satsene – ikke for å få minimal transport, men for å få maksimal inntjening. For det tredje er ikke kollektivtransportselskapene interessert i å få flere reisende i rushtida, det er rett og slett ikke lønnsomt å ha busser som bare brukes tre timer daglig. De ønsker flere passasjerer midt på dagen og på kveldstid. Markedet er rett og slett i strid med den fornuft som skal til for å løse miljøproblemer.

CO₂-avgift

Jeg jobber i kraftkrevende industri og er sjølsagt forutinntatt når det gjelder CO₂-avgift. Vi lager ferrosilisium. Dette er en kjemisk prosess der du tar bort oksygenet i kvarts (SiO₂) ved å bruke karbon. Ut kommer silisium og karbondioksid. Ved å lage et kilo ferrosilisium eller silisiummetall får du 4 kg CO₂. Når en regner med at en såkalt markedspris på CO₂ vil bli mellom 100 og 200 kroner pr. tonn, så vil dette gi vår industri en ekstrautgift på 400 kroner til 800 kroner pr. tonn, eller fra 10 til 20% av salgspris. Så lenge konkurrentene våre i all hovedsak ligger i land som ikke omfattes av Kyotoavtalen, så er dette kroken på døra for vår industri. Men fortsatt må alt stål i verden ha sine 2% ferrosilisium og all aluminium sine 2% silisiummetall. CO₂-utslippet fra industrien på verdensbasis vil derfor være uendret. I virkeligheten vil den øke, siden de fleste verk i tillegg også må få elektrisitet produsert med kullkraft. Så langt har vi faktisk støtte fra miljøbevegelsen, de mener det er mest fornuftig for miljøet å beholde denne industrien i Norge.

Men dersom slike konsekvenser er nødvendig for å få en fungerende CO₂-avgift på banen og denne CO₂-avgiften er det som må til for å få ned utslippet av klimagasser på verdensbasis og redde vår jord, så blir jo skjebnen til noen tusen industriarbeidere og et titalls lokalsamfunn tross alt for blåbær å regne.

Tankegangen er at det skal etableres et marked for kjøp og salg av CO₂-kvoter, så skal markedet fastsette en pris på CO₂-utslipp. Dette kvotesalget skal også foregå internasjonalt, slik at miljøtiltak blir foretatt der det er mest lønnsomt.

Vinteren 2001 skal det norske kvotesystemet behandles. Hva er så et kvotesystem? Kyotoavtalen forplikter Norge til kun å øke utslippet med 1% i forhold til utslippet i år 1990. Det er da mulig å tenke seg et system der det blir gitt frikvote for utslippet i 1990, men at en må sørge for å kjøpe kvoter for alt forbruk utover det. Dersom et smelteverk har øket utslippet med 20% fra da, får smelteverket utstedt kvotebevis for 80%. Ved årets slutt må da smelteverket enten rense 20% eller kjøpe kvoter for de resterende 20%. Logikken bak er at det da vil danne seg et marked der prisen på kvotebevis for 1 tonn CO₂ vil tilsvare kostnaden for å rense et tonn. Dersom det da stilles krav om at minst 50% må skaffes innenlands, vil det danne seg to markedspriser, en innenlands og en internasjonalt.

Allerede nå ser vi en del bisarre utslag av dette systemet, siden en del bedrifter som Naturkraft er føre var og kjøper opp kvoter. Vi opplever at bønder i den tredje verden betales for å plante trær. De får så betaling for å ikke høste trærne, slik at CO₂ bindes og ikke frigjøres. Et system der den tredje verden subsidieres for ikke å utnytte sine ressurser blir en følge. En rekke østblokkland har lagt ned så mye forurensende industri at de har kvoter til gode, som de kan selge. Papirkvoter uten miljøvirkning blir følge nummer to. I det hele tatt er internasjonal kvotehandel et opplegg for svindel som vil gå EUs problemer med å kontrollere subsidiene over landegrensene en høy gang. Den nasjonale kvotehandelen er sjølsagt mye mer oversiktlig. Men allerede utgangspunktet i 1990 vil skape en rekke problemer. Skal bedrifter som har minsket sine utslipp få kvoter som de kan selge? Og dersom dette blir avvist, vil ikke da alle bedrifter vente til Kyotoavtalen trer i kraft tidligst i 2008 før de gjør noe som helst?

Lilleby Metall produserer om lag 120.000 tonn CO₂ årlig. Med en markedspris på CO₂-utslipp på 150 kr/tonn er dette 18 millioner årlig. Dersom 80% av dette er frikvote, så kan FESIL legge ned Lilleby, spare 3,6 millioner i avgift og selge frikvoten for 14,4 millioner årlig. Eller de kan stanse verket i 2,4 måneder og slippe å betale avgift. For oss som arbeider der og allerede er vant med regnestykker der permittering veies opp mot konjunktur og strømpris, så blir miljøavgifter en ny og avgjørende faktor når det ikke går helt på topp. Ved nedlegging vil utslippet bli flyttet til fabrikker utenfor Kyotoområdet. Miljømessig er en like langt. Skal en løse dette problemet, må også Kyotoland inn i Kyotoavtalen. Men da bindes de opp til å ikke utvikle seg. Det er USAs strategi for Kyotoavtalen.

Konklusjon

Dette er tre løsrevne eksempler på miljøavgifter som system. De norske miljøorganisasjonene har ikke gått på denne avgiftsstrategien til nå, men de har heller ikke avvist den. RV går så vidt jeg forstår inn for veiprising.

Jeg mener det haster med å avvise miljøavgiftene som en måte å løse miljøproblemene på. Det eneste vi oppnår er en dyp kløft mellom miljøbevegelse og arbeidstakere i industrien og andre som rammes hardt og urettferdig. Dette uten at de grunnleggende problemer kommer et skritt nærmere sin løsning, snarere tvert imot.

Det betyr ikke at vi nødvendigvis er mot alle miljøavgifter. Jeg er som sagt for en øremerket SO₂-avgift som forsvinner når målet er nådd. Jeg kan være med på å diskutere en piggdekkavgift der alt går til å subsidiere innkjøp av piggfrie dekk og avgiften forsvinner når et forhåndsbestemt mål er nådd. I det hele tatt kunne vi starte med en enighet om å gå mot alle nye miljøavgifter som ikke er øremerket og som ikke forsvinner når målet er nådd. Deretter at vi tar oss tid til å diskutere konkrete forslag for å løse hver enkelt sak. Det er noe med å ha skoen på. Sammen med noen skylapper, så er det også mye kunnskap blant oss som hver dag slites mellom kampen for arbeidsplasser og hensynet til miljøet og som samtidig prøver å beholde en viss integritet.

av Jorun Gulbrandsen

Det blåser heftig rundt den revolusjonære bevegelsen i høst. Stoff rundt denne debatten finner du på nettstedet vårt.

Angrer jeg? Det vil alltid være ting en kunne og burde gjort annerledes. Om du leser Gymnaslærer Pedersens beretning om den store politiske vekkelsen som har hjemsøkt vårt land av Dag Solstad, treffer du Nina Skåtøy. Hun var en frelst revolusjonær, særdeles aktiv og hadde overdrevent strenge krav til meninger og deltakelse. Da boka kom i 1982, kjente nok de fleste igjen negative og latterlige trekk ved henne hos seg sjøl og hos andre. Mange av oss trakk motstanderes standpunkter veldig langt, og revisjonist- og reformiststemplet ble raskt tatt i bruk. Kanskje blei det mye av denne uheldige stilen hos oss fordi vi hadde så mye vi skulle gjort og så dårlig tid. Men tenk uansett på det som skjer i andre partier – dette er ikke så spesielt for oss.

Jeg kan nok angre på urimeligheter mot enkeltpersoner. Samtidig er jeg svært stolt av at vi hadde mennesker og arbeidsmetoder som gjorde det mulig å endre på dette – ved lærdom og ny praksis, ikke ved anger og fraser. Kvinneopprøret i AKP på 80-tallet er det fremste eksempelet på dette.

Vi kan også angre på uvettig politikk. AKP(m-l) var etterplaprere av Kina når det gjaldt vurderinga av Deng Xiaoping. Fra 1970 til 1978 var han bra og dårlig alt etter posisjonen hans internt i Kina. Men AKP(m-l) var ikke verre enn at da Kina anbefalte Norge å bli med i EEC (EU) før 1972, holdt vi på vår egen analyse: Nei til EEC! Men generelt var vi for ukritiske til partier og frigjøringsbevegelser vi støtta. Les ellers de kritiske bøkene Marxismen – vitenskap eller åpenbaringsreligion (1979) og Den vestlige maoismens sammenbrudd og krisa i AKP(m-l) (1982) av Tron Øgrim.

Den norske revolusjonære bevegelsen var ikke først og fremst ei fremmed plante med opplagsnæring fra utlandet. Den ble laget av ungdom, stort sett fra vanlige kår, og leser du beretningene, vedtakene og Klassekampen fra 70-åra, ser du at vi var opptatt av den norske klassekampen og av solidaritetsarbeid. Dette bringer meg inn på nåtidas diskusjoner om veien videre for den revolusjonære bevegelsen og noe av det jeg mener AKP har lært og kan bidra med.

Bare folkets egen kamp gir seier. Folk må frigjøres ved egen kraft – ingen andre kan gjøre det for dem. Den norske bevegelsen har derfor vært imot å eksportere revolusjoner. Når Che Guevara prøvde dette i Bolivia og Kongo, var han ikke vår helt. Når Sendero Luminoso bruker terror, støtter vi dem ikke. Vår bevegelses standpunkt mot terror er en hovedårsak til at det aldri har oppstått Baader-Meinhof-aktige grupper i Norge.

Støtt rettferdige kamper – også når du er uenig med dem som kjemper. Vi er mot statskirke og statsbetalte prester. Men så lenge det er prester, støtter vi dem som må slåss mot diskriminering for å kunne bli det. Vi er mot privatskoler. Men så lenge det er lov å lage kristne privatskoler, skal det være lov å lage muslimske.

Støtt undertrykte som slåss – på deres egne premisser. Vi mener det var rett av det norske folket og arbeiderklassen å slåss mot tysk invasjon i 1940, sjøl om borgerskapet styrte landet. Det er faktisk enkelte innen RV som tviler på dette. Vi støttet den afghanske motstandskampen mot Sovjet, enda vi visste at det også var reaksjonære krefter i fronten. Vi sloss for at antikrigsbevegelsen under krigen på Balkan skulle ha tre stolper: Nei til Nato-bombinga. Nei til Milosevic sin undertrykkelsespolitikk. Ja til sjølråderett til folket i Kosovo. Vi støtter PLO sjøl om borgerskapet er sentralt i ledelsen der.

Foren alle som lar seg forene. Vi arbeider for at de ulike gruppene av arbeidsfolk og andre som ikke har noen god framtid under kapitalismen, skal forene seg. Hvit arbeiderklasse må forene seg med svart. Kvinnene i arbeiderklassen må forene seg med hverandre og støtte hverandres kamp. Derfor arbeider AKPere aktivt i Kvinner på tvers. Den mannlige arbeiderklassen må forene seg med den kvinnelige. AKP støtter Nei til EU, jobber aktivt der. Vi er mot å lage organisasjoner for «et sosialistisk nei». Slikt er sekterisk og splittende og vil svekke mulighetene for å holde Norge utafor unionen.

Kvinnefrigjøring følger ikke automatisk av sosialismen. AKP mener at det må være kvinnekamp også under sosialismen. Arbeiderklassen må stå sammen – på den kvinnelige delens premisser.

Klassekampen fortsetter under sosialismen. AKP utvikla seg i opposisjon til den gamle stalinismen. Vi hevder at klassekampen fortsetter under sosialismen, at folk fortsatt må organisere seg i partier og ha en sterk fag- og kvinnebevegelse. Statsapparatet er en nødvendig, men samtidig konserverende makt. Et revolusjonært parti må derfor alltid være i opposisjon. Valgte representanter må kunne trekkes tilbake.

Det er gammaldags å snakke om «arbeiderråd på fabrikkene» som maktorganet for arbeidsfolk. Den nye teknologien kan brukes til å spre produksjon og kunnskap uavhengig av geografi. Men Internettet er bare begynnelsen til noe som må kunne brukes til å utvikle helt nye demokratiske måter å styre på. Vi må jobbe mye med å finne ut hvordan vanlige folk kan ha makt. Hvordan skal staten være et virkelig uttrykk for vanlige folks makt? Det er en vanskelig motsigelse som vi ikke har noe klart svar på ennå.

Staten er en klassestat, et maktapparat og en felleskapitalist som tjener interessene til de største kapitalistene. Folk må ta makta gjennom opprør. Dette blir fredelig om kapitalen, politiet og militæret skulle stå stille, og voldelig hvis de går til motangrep. De som gjør opprør, må være forberedt på dette. Vi avviser at det finnes en «snill» kapitalisme som et tredje alternativ.

Likevel mener vi at det er viktig å ha revolusjonære folk i kommunestyrer, fylkesting og på Stortinget i dag. Ettersom mediene og mange mennesker er opptatt av hva som foregår der, er de en viktig arena for å konfrontere makta med kravene og behovene folk har.

For et folkeforsvar. Vi er for at små nasjoner skal kunne forsvare seg sjøl mot imperialistiske stormakter. Derfor er vi for at Norge skal ha et uavhengig, nasjonalt invasjonsforsvar, sjøl om vi veit at denne miltærmakta også vil være borgerskapets voldsapparat mot folket i en revolusjonær situasjon. Vi slåss for å bevare en vernepliktshær og for at Norge skal løsrive seg fra Nato og ikke delta i militære intervensjoner i utlandet. Vi er for verneplikt for kvinner!

Det er nødvendig med et kommunistparti. Ikke for å ta makta, kuppe, være det eneste rette. Men det trengs en organisasjon som samler på kunnskap om underklassenes opprør. Målet i dette tilfellet er det klasseløse samfunnet, kommunismen.Hos oss må alle medlemmer være aktive i et lokalt lag. Vi betaler virksomheten vår i hovedsak sjøl med kontingentpenger. Dermed er vi antakelig den eneste partiet som kommer til å fortsette som før hvis partistøtta forsvinner. Vi vet at overklassens stat overvåker revolusjonære – og alle andre som ikke bøyer seg lydig inn makta, og vi tar tiltak mot dette.

Det er for tida diskusjoner i AKP, RV, Rød Ungdom og i deler av Sosialistisk Ungdom om utviklinga av den revolusjonære bevegelsen. Vi hilser denne diskusjonen velkommen. Vi mener AKP har en aktuell og god politikk å bidra med. Men vi må studere samfunnets utvikling såvel som historia. Bare slik kan vi lære mer.

av Andy Pollack

Et demokratisk, sosialistisk samfunn har blitt enklere å virkeliggjøre takket være informasjonsteknologien. Dette er den bestemte konklusjonen etter en systematisk gjennomgang av datamaskinenes muligheter. Samfunnet, bedrifter, forbruk – alt kan en nå planlegge og ha oversikt over.

Trua på sosialismen har minska etter hvert som de såkalte sosialistiske landa har gått tilbake til kapitalismen, og når kapitalen enda en gang utvider og fordyper sitt herredømme. Til tross for det har et sjølstyrt demokratisk sosialistisk samfunn, aldri vært mer innafor rekkevidde. Det materielle grunnlaget for sosialismen, målt i rein industriproduksjon og i tilgang på store mengder varer og tjenester har vært til stede i mesteparten av vårt århundre. Den teknikken som trengs for å styre dette, dvs. for å praktisere sosialisme, er utvikla med sjumilsskritt i og med informasjonsteknologiens framskritt de siste åra.

Dersom IKT skal brukes til sjølstyring krever det naturligvis at alt det som IKT lagrer og analyserer informasjon om, ligger i arbeidernes hender og ikke i kapitalens. Informasjonsteknologien er bare et redskap for å administrere makta, ikke en måte ta den på.

Men en må først få en praktisk forståelse for hvordan IKT brukes i dagens politiske økonomi før man kan skape seg et realistisk bilde av hvordan vi kan nå et sjølstyrt samfunn. Dit kommer vi ikke med et museklikk, men gjennom at millioner av føtter settes i bevegelse, millioner av never heves og milliarder av stemmer brukes for å ta over fabrikkene, kontorene og datamaskinene.

Alec Nove har sagt at det i en moderne økonomi, der menneskene hver dag produserer og handler med milliarder av varer, kun er markedet som kan gjøre de nødvendige beregningene gjennom sine prismekanismer og prinsippet om tilbud og etterspørsel. Men hver dag kommer nye rapporter om hvordan forskjellige dataprodukter blir raskere og kraftigere. Superdatamaskinene som brukes av Wall Street, Pentagon og universitetenes store forskningsinstitusjoner har i lang tid vært sterke nok for å løse de systemer av milliontalls likninger som trengs for å planlegge en moderne sosialistisk økonomi. Dessuten har klient/servernett og datamaskiner med parallelle prosessorer kvalitativt økt beregningskapasiteten samtidig som elektronikken som utfører beregningene både har blitt billigere og mindre, samtidig med at den utfører mer kompliserte kalkulasjoner.

Dersom slike datamaskiner kunne fores med pålitelig informasjon fra komiteer på grasrotnivå, kunne de unngå alle påståtte flaskehalser som gjør sosialistisk planlegging umulig. Et annet påstått hinder for sosialistisk planlegging er at det ikke er mulig å holde orden på og lagre all den informasjonen som blir skapt i en økonomi med millioner av produsenter og konsumenter og milliarder av ulike varer og tjenester. Til og med på dette området har IKT gitt oss muligheten til å løse problemet.

IBM planlegger å legge ut to millioner offentlige dokumenter på internett, ifølge en IBM ansatt er det for å bevise at meget store databaser kan legges ut på internett og deles av mange mennesker. Kanskje kommer IBM også til å legge ut andre store databaser på internett, for eksempel dokumentasjon om bidrag til politikernes valgkampanjer.

Betydelig større databaser innenfor finansiell og kommersiell sektor er allerede tilgjengelig på internett (se nedenfor). Nå kommer det forslag om å gi alle tilgang til nettet der informasjonen er tilgjengelig. Det å være oppkoblet, og å bruke datamaskiner overhode, er riktignok fortsatt kun vanlig i enkelte samfunnssjikt. Men antallet husholdninger som er oppkoblet forventes å øke fra 23,4 millioner i 1996 til over 66 millioner i år 2000. En femtedel av amerikanere mellom 18 og 24 år er allerede oppkoblet, og i løpet av de nærmeste fem åra ventes antallet å dobles.

Planlegging innen bedriften

Datamaskinene gir for det første muligheter til sjølstyre innenfor en enkelt økonomisk enhet. Det illustreres av intranett (de interne bedriftsnettene) sin utbredelse. De fleste bedrifter har, eller holder på å skaffe seg , intranett for at de ansatte skal kunne sende data, e-post, diagrammer og til og med bevegelige bilder til hverandre. Dette har lagt grunnlaget for en masse tullete krangling i næringslivsaviser om potensialet i nye ikke-hierarkiske ledelsesfilosofier, men dette potensialet kunne like gjerne settes ut i livet i et annet system. Den teknikken som nå brukes for å overvåke og intensivere arbeidet, for å øke graden av utbytting og profitt, kan brukes til helt andre formål.

En av mine arbeidskamerater hos Warner & Swasey, en verktøyprodusent i Cleveland, viste meg for femten år sida hvordan arbeiderne sjøl kunne bruke datamaskinene for å se arbeidsproduktiviteten og hvordan den bidro til bedriftens profitt. I terminaler på verkstedgulvet matet arbeiderne inn antallet deler de lagde, hvor lang tid det tok og hvilken avdeling de gikk videre til osv. Datamaskinen beregna deretter arbeidernes bonus og fabrikkens samlede produksjon. Min arbeidskamerat brukte en av terminalene til å vise meg hvordan bedriften utbytta oss. Han viste forskjellen mellom hva vi fikk i lønn og bonus per del og hvor mye bedriften fikk per del når de blei solgt som deler i den ferdige maskinen. Dermed forklarte han merverditeorien for meg ved hjelp av bedriftens datamaskin.

Det onde dataimperiet, Microsoft, selger en rekke program som er fullt ut tilstrekkelige for de beregninger som kreves for å ta økonomiske beslutninger på grasrot nivå, for eksempel Team Manager, Project, Access, Excel, Word og Publisher. Med Team Manager og Project som viktigste redskap for beslutninger kan en planlegge og fordele ressurser samtidig som en alltid har oversikt over forutsetningene. Access er en database som lagrer og analyserer forholdene mellom arbeidere, lager, leverandører og kunder. Excel brukes for å beregne produksjon og lønn. Word og Publisher kan brukes for meldinger/notater, nyhetsbrev, resolusjoner, osv.

Det heteste programmet på bedriftenes IKT-marked er nå det tyske SAP/R3, som knytter sammen disse programmenes database- og kalkulasjonsarkfunksjoner i et flerdimensjonalt format og dermed kobler storbedriftenes ulike avdelinger sammen på kvalitativt nye måter.

Et av områdene hvor programvareindustrien konkurrerer mest intenst er forsøkene på å knytte sammen intranett, gruppeprogram og internett på nye måter. Når Microsoft i 1996 la om sin innretning fra programvare for personlige datamaskiner til nettverksprogramvare, så var det delvis for å tjene penger på alle de brukerne som hadde kobla seg opp mot internett, men særlig for å befeste sin ledende stilling på nettverksmarkedet for bedrifter. Første ved å øke den dominansen som Windows NT (et operativsystem for nettverk) har og deretter å knytte det sammen med internettprogrammer. Netscape reagerte på Microsofts angrep på markedet for internettleserere ved å gi seg i kast med gruppeprogram feltet. Noe som også inkluderte IBM sin Lotus-avdeling. Netscapes sjefer viste til undersøkelser som viste at gruppeprogram/intranettmarkedet kommer til å vokse til ti milliarder dollar i år 2000.

Gruppeprogrammer gjør det mulig å samarbeide om dokumenter og å dele på informasjon innen en bedrift, men også å skape nye forbindelser til kunder og leverandører. Gruppeprogrammer utvikles nå mer og mer slik at det er mulig å bruke programmer som både automatisk henter opp og oppdaterer data fra internett. Det blir informasjonen som oppsøker deg, heller enn det er du som oppsøker den, sier Netscapes daglige leder.

Den informasjonsteknologien som utvikles for internt bruk i bedrifter, er det mulig å bruke for arbeidere i et sjølstyrt samfunn for å planlegge blandinga av produkter eller tjenester på sin bedrift. Det kan brukes til å lage arbeidsplaner, vurdere ansettelser, og for å analysere hvordan en skal fordele merverdien de produserer mellom seg selv og resten av samfunnet rettferdig.

Den økende sammenkoblinga mellom forskjellige gruppenettverk og internett gir varsel om mulige sammenkoblinger mellom ulike sjølstyrte økonomiske enheter.

Dette gjaldt planlegging innen bedriften.

Sosialistisk bokføring?

Like store muligheter gir datamaskinene til å planlegge over bedriftsgrensene.

Bruken av datamaskiner for stadig å rekalkulere flyten mellom produsenter og konsumenter er en del av ledelseskonsulentenes mani for «just-in-time»-beslutninger. WalMart skryter av at de med sine datasystemer kan minimalisere sine varelager og tilpasse forretningsarealene til forbrukerenes raskt skiftene behov. Bilprodusentene bruker liknende systemer for å styrke båndene til sine underleverandører og selgere. Med FedEx Business Link kan salgsbedrifter lage sin egen internettplass med reklame for sine produkter. Kunden kan deretter legge inn en bestilling og la FedEx levere, mens en er oppkoblet til FedEx.

Vi kan nå tenke oss at disse datamaskinene stilles til rådighet for forbrukerkooperativer. De kan bruke dem for å registrere ønskene som forbrukere taster inn i minibanker og hjemmedatamaskiner, og holde orden slik at ønskene kunne oppfylles på innkjøpsstedene. Kooperativene kunne deretter formidle talla til produksjonsenheter.

Dette kan gjøres hele tida, det vil si i nåtid. Det dreier seg ikke om et omtrentlig beregna forbrukerbehov utfra en hypotetisk kurv med varer, men om at forbrukerne uttrykker sine milliarder av ønsker og at en deretter om og om igjen beregner hva behovet er for produksjon og distribusjon for å dekke ønskene.

Jeg opplevde mulighetene med et slikt system da jeg arbeida med billettbestillinger hos Pan Am. Deres datastyrte billettsystem brukes for å endre antallet flygninger og avgangstidene ut i fra beregna etterspørsel. Systemet tilpassa hele tida billettprisene gjennom å beregne hvordan antallet bestillinger på en flygning påvirka sannsynligheten for at den skulle bli utsolgt. På den måten kunne sjefene bestemme når det var på tide å slutte med kampanjeprisene, hvordan plassene skulle fordeles mellom ulike kampanjer og når det var på tide å legge på nye rabatter. Slike permanente pågående forandringer er et perfekt eksempel på hvordan den tekniske og organisatoriske sfæren smelter sammen i slike gjentakne beslutningsprosesser. (Og allerede den gang bestilte mange passasjerer sjøl sine plasser over nettet.)

Framskrittene på IKT-området har også ført til at bedrifter i stadig større grad ikke lenger har en egen dataavdeling, men heller stoler på eksterne krefter. Den teknikken som disse bruker, kan like godt brukes av sosialistiske økonomiske enheter for å få fram felles planer. Ross Perot, som grunnla EDS, skapte sin formue ved å overbevise delstaten California om å la han styre det offentliges databaser. Nå gir liknende bedrifter anbud på å styre listene over sosialklienter som delstatene oppretter i samsvar med en ny føderal lovbestemmelse. Den bedrift i USA som har den største omsetningen, General Electric, tar inn nesten like mye på denne typen informasjonstjenester som på sin tradisjonelle produksjon.

Tenk om disse bedriftene blei overtatt og omgjort til sentra for sosialistisk bokføring, om de blei brukt til å samordne produksjonen mellom bedrifter, for å holde greie på og å ta beslutninger om endringer i sosialtjenesten og for å bestemme hvilke blandinger av tjenester det offentlige skal tilby!

Tenk om slike program brukes av valgte plankomiteer for kontinuerlig å ha aktuelle beregninger over hva de leverer til andre arbeidsplasser og samfunn, og hva de sjøl tar imot. Oversiktene om leveranser av varer og tjenester mellom enheter utnyttes av medlemmene i et felles råd for enhetene. Oppgavene kan deretter brukes for nye beslutninger om hvilken kombinasjon av produkter man skal produsere og i hvilket antall, og dermed også de sosiale prioriteringene. De innsparinger en oppnår ved reduserte transportkostnader og -tid kan brukes for ytterligere reduksjon av arbeidstida eller omfordeles til ennå uløste sosiale problemer.

Det statlige og delstatlige arbeidsdepartement har i lang tid presentert ledig arbeid via dataterminaler, og nylig har de også gjort det tilgjengelig over internett. New Yorks Worker Career Centers (fagforeningsfinansiert arbeidsformidling og omskoleringssentere) kunne koble sine datamaskiner med arbeidsdepartementets databaser ,og i stedet for å være en plass der hundretalls oppsagte arbeidere leiter etter arbeid, bli et senter for sjølstyre der arbeiderklassen i sin helhet møtes for å beregne hvor mange timers arbeid som blir utført i hver industrigrein og hvordan arbeidet kan omfordeles og hvordan arbeidsuka kan bli forkorta.

Styring gjennom forbruk

For det tredje muliggjør IKT sjølstyre gjennom forbruk. De tekniske og organisatoriske forbindelser som trengs for å kunne planlegge forbruk og nyproduksjon på demokratisk vis har blitt mye bedre i løpet av de seineste åra. Under julehandelen i 1996 begynte forhandlerne i USA å presentere varene sine på internett. Det førte til at pressa ble full av historier om de nye internett-varehusene. I 1996 brukte tre millioner husholdninger over en milliard dollar på innkjøp over internett, dobbelt så mye som i 1995.

Disse internett- eller cyber-veiene gjør det mulig for forbrukerne å legge inn vurderinger av sine egne forbruksbehov. Datamaskinene som tidligere registrerte bestillinger, og forutså bedriftenes framtidige salg, gjør det også mulig å holde oversikt over forbrukernes ønsker om forskjellige varer, og resultatet kan deretter fordeles til berørte industrier. De sistnevnte kan få oversikter som hele tida blir revidert av enkelt forbrukere og forbrukerråd.

Planlegge samfunnsøkonomien

For det fjerde gir datamaskinene oss helt nye redskaper for å planlegge hele samfunnsøkonomien. På internett finnes det allerede en mengde eksempler på verktøy for makroøkonomiske analyser og planlegging som brukes av de store aksjebørsene, de multinasjonale selskapene, universitetsverdenen og regjeringer. På børsene registrerer datamaskinene forandringer i prisen på aksjer og handelsvarer for titusener av bedrifter etter hvert som det skjer. Enhver med tilgang til internett kan alt i dag se hvordan børsene fungerer på sin dataskjerm. The Daily News minner hver dag leserne av økonomisidene om at de gir minuttferske aksjekurser på avisa sin hjemmeside, inklusivt inntekter, avkastning og høyeste/laveste kurs.

På internett finnes det i alle fall en organisasjon som nå tilbyr et første uutviklet eksempel på hvordan interaktiv planlegging kan fungere. På hjemmesida til The Economic Democracy Information Networks (EDIN) er det et interaktivt formular der brukeren kan se hvordan forandringer i ulike statlige organers utgifter påvirker det føderale budsjett. Brukeren oppgir til datamaskinen hvor mange prosent han eller hun vil forandre de forskjellige regjeringsdepartementenes utgifter, og skatteinnkreving fra forskjellige sosiale klasser. Datamaskinen beregner deretter hvor det føderale underskuddet vil bli økt eller redusert. Brukeren kan deretter sende sine kommentarer pr. e-post.

Inforum-nettverket til University of Maryland gir via internett tilgang til et sett makroøkonomiske modellverktøy (input-output tabeller, lineær programmering osv.) som sosialister for lenge sida påsto kunne brukes til å styre en planøkonomi. Inforums EconData-program skryter av i over 25 år å ha svart på spørsmål som: hvordan vil reduksjon av militærutgifter påvirke flyindustrien? Hva vil 6% økning av pengemengden innebære for skogsindustrien? Og hvordan vil forandringer i skattelovene påvirke sysselsettinga i forskjellige bransjer?

Spørsmålene besvares ved hjelp av input-output tabeller (tatt fram av Wassily Leontieff), som viser flyten av varer og tjenester i den amerikanske økonomien. Av tabellene kan en trekke ut hvordan forandringer i ei industrigrein påvirker de andre, og hvordan denne vekselvirkninga i sin tur forandrer BNP, profitt, statens inntekter, forbruk osv.

Inforum stiller alt nå et program til rådighet hvor brukeren sjøl kan utføre kompliserte matematiske oppgaver, sjøl med begrensa kunnskap om den bakenforliggende matematikken. Med deres PDG-program, som er et økonomisk tilbakevendende- og modellbyggerprogram, kan en legge opp og bruke databanker med tusentalls fast oppdaterte økonomiske tidsserier og utføre serier av komplekse matematiske oppgaver.

Millioner av arbeidere har allerede stiftet bekjentskap med kalkulasjonsprogrammer, som nesten fungerer som input-output-tabeller, om enn mer uutviklet. Det var faktisk muligheten for å ta hånd om privatøkonomien og den lille bedriftens budsjett som gjorde at personlige datamaskiner (pcer) kunne masseproduseres. De samme kalkulasjonsprogrammene brukes av de store investeringsbankene for å analysere tallene fra mer omfattende databaseprogrammer.

I et sjølstyrt samfunn kan denne type informasjonsteknologi brukes for å oppnå en massiv deltakelse i den nasjonale, og til og med i den internasjonale planlegginga. Planleggingsprosessen kan til og med direktesendes over internett slik at enkeltindivider og komiteer kan komme med nåtids innlegg i beslutningsprosessen.

Den gjennomsnittlige IKT-forstå-seg-påer skryter av at de nye oppfinnelsene på mediaområdet muliggjør et elektroniskt basert demokrati i vårt samfunn. Slike forståsegpåere blir med rette kritisert fra venstresida for å ikke snakke om en virkelig deltakelse, men i beste fall massespetakkel med etterfølgende folkeavstemning, og dermed muligheter for manipulasjon fra elitens side. Men kan ikke IKT i en annen sammenheng, med helt andre samfunnsmessige eierforhold, tvert i mot gi muligheter til virkelige, strukturerte forbindelseslinjer mellom beslutningstakere på ulike nivåer i samfunnet, og dermed sikre et sosialistiske demokrati? Kan vi bruke IKT til å få enheter på lavt nivå til å bli mer enn bare passive produsenter av data for høyere nivå sine beslutninger?

Styring nedenfra

Talsmenn for sosialistisk sjølstyre har alltid langt vekt på å være omhyggelig med å sammenfatte beslutningsprosessen, å bestemme på hvilket nivå beslutninger må fattes og å flytte så mange beslutninger som mulig nedover i beslutningskjeden. En skal ikke fatte beslutninger på nasjonalt plan dersom de kan fattes lokalt. En skal ikke fatte beslutninger for hele industrier eller regioner dersom de kan bli tatt av arbeiderne på den enkelte arbeidsplassen, eller innbyggerne i et bestemt nabolag.

Den nye informasjonsteknologiens åpenhet tilbyr her nye løsninger. I en demokratisk sosialisme må det være mulig å stille ulike planleggingsmodeller opp mot hverandre. Slik at brukerne kan vurdere hvordan de ulike modellene gir arbeiderne muligheter til å delta i beslutningsprosessen, hvor desentralisert beslutningene kan fattes og i hvilken grad ulike sosiale hensyn blir tatt på de forskjellige nivåene (for eksempel hvordan en kvantifiserer kjønns- og nasjonalitetsspørsmål, osv.).

Den virkelige store matematiske vanskeligheten er ikke å registrere data eller løse de store likningssystemene, men å finne en metode som knytter disse data- og likningssystemer sammen med de konkrete beslutninger som blir tatt på lav- og mellomnivå og som dermed ledes til tilbake til sentralt nivå. Den informasjonsteknikk som brukes av bedrifter innafor aksjemegling, og i enda større grad de online-programmene som enkelte bruker for å arbeide direkte mot aksje- og råvarebørsene (utenom meglerne), er et eksempel på teknikk som kan håndtere en slik prosess.

Til og med aksje- og råvarebørsene kan gjøres om fra dagens gigantiske veddemålssentraler til instrumenter for å måle de virkelige forandringene i produksjon og forbruk, forandringer som kan følges fra millioner av datamaskiner, både individuelt hjemme og fra valgte komiteer sine kontorer, alt ved å bruke aksjemegler utstyret omtalt ovenfor. Nasjonale beslutninger som registreres via en statliggjort New York børs, kan bli spredt via meglerfirmaenes datautrustning til databaser som er forbeholdt den type beslutningene de mindre enhetene trenger å fatte.

I løpet av 1996 ble det registrert 9,7 milliarder transaksjoner via minibanker i USA. Stadig flere banktjenester gjøres hjemmefra etter at Citi-Bank og andre oppmuntrer sine kunder til å koble seg på elektroniske banktjenester. De nasjonale avregningssentralene som behandler mellomværende mellom kontoene til banker, aksjebørser og andre finansielle institusjoner flytter billioner av dollar på elektronisk vis hver dag.

Bare i løpet av det siste året har Chase Manhattan, AT & T, Dean Witter-Discover og tre andre bedrifter planlagt å skape nettverk for elektroniske kontanter for de amerikanske forbrukerene. Flere bedrifter holder på med å utvikle programmer for å overføre kontanter til plastkort gjennom minibanker, over telefon og snart over internett. Korta kan deretter brukes ved innkjøp der de har leser for smartkort.

Hele dette maskineriet kan være et reservesystem for sosialistisk bokføring. Vi registrerer jo allerede kontinuerlig flere hundre millioner menneskers økonomiske transaksjoner. Et sjølstyrt samfunn har mulighet for å bruke elektroniske kontanter og datamaskinene som registrerer bruken, kan kontrollere presisjonen i beslutningene som er tatt ved hjelp av utstyret beskrivi tidligere i denne artikkelen. De skyggepriser som brukes i postkapitalistiske samfunn for å vurdere riktigheten av byråkratiske planbeslutninger kan finne en tydeligere synliggjøring i elektronisk lagra tall over den virkelige økonomiske aktiviteten.

Statistikk

Det er ingen mangel på statistikk over verdens samla produksjon, forplantning, helse, utdannelse osv. Internasjonale organisasjoner som FN, ILO, Verdensbanken og Pengefondet framlegger stadig slikt. I november 1996 la ILO fram sin rapport som vurderte at en milliard mennesker, 30 prosent av verdens samla arbeidskraft, enten var uten arbeid eller hadde for lite arbeid i 1995. I forkant av Pekingkonferansen i 1996 publiserte FN vurderinger av hvor mange milliarder dollar ubetalt arbeid verdens kvinner står for. Deres ubetalte arbeid er i verdi sammenlignbart med verdens samla formelle BNP. En annen, og mer skremmende beregning av kvinnenes stilling globalt blei gjort av Amartya Sen da han viste at kjønn og økonomisk urettferdighet har ført til at det eksisterer 100 millioner færre kvinner i dag enn det burde. Leontieff, berømt for sine input-output-tabeller, gjorde sjøl en studie for FN der han ved hjelp av internasjonale tabeller viste hvordan nedskjæringer i militærutgiftene og omfordeling av inntekt og utviklingsarbeid kan redusere fattigdommen i bestemte land og på hele kloden. Alle slike databaser, tabeller, statistiske opplysninger og økonomiske beregninger kan inngå i en demokratisk internasjonale planleggingsprosess.

Hvor overvurdert den pågående globaliseringsbølga enn er, så er det ingen tvil om at informasjonsteknikkens internasjonale rekkevidde er et nytt fenomen. Men i vårt nåværende samfunn er IKT-sektoren bare en avspeiling av den skjeve arbeidsdelinga internasjonalt, som kjennetegner imperialismens nyeste stadium. Internett sine tradisjonelle talsmenn hevder at dets internasjonale karakter kommer til å øke spredningen av rikdommer og frihet, i denne «nye» globaliserte tidsalder. Men i uproporsjonal høy grad er det i nykoloniale områder med lave lønninger at datamaskin delenes (og i det siste også programvare) produseres og settes sammen. Av samme grunn har innlastingen av data blitt flytta fra den utviklede verden til den tredje verden (og til fattige områder i den første verden).

Barneomsorg

I ei bok jeg leste om hvordan bedrifter kan utnytte nettverk, argumenterte en for at de arbeiderne på mellomplan som nettet gjorde overflødige, kunne få arbeid som sosialarbeidere eller i barneomsorgen. Det er mye mer troverdig at de penger som spares ved å si dem opp kommer til å havne på sjefenes bankkonti (og på datamaskin-pampenes konti). Men om samfunnet vil føre ressurser fra produksjonen til servicesektoren, som et ledd i en omstrukturering av makt og kjønnsroller, så kan det forenkles av IKT-bruk under sosialismen.

Internett oversvømmes av reklame fra alle typer bedrifter, men det finnes også en hel rekke hjemmesider fra organisasjoner og formidlinger som bryr seg om menneskeslektens framtid. Det finnes til og med en søkemotor som er helt innrettet på barneomsorg. På disse sidene kan brukerne bytte informasjon om hvilke typer barneomsorg som kan oppsøkes, hvor en kan finne kunnskap og forskning på området, hvilke lovverk som forberedes osv.

I et sosialistisk bokholderi kan internettplassene gjøres om slik at foreldre og barn kan registrere sine behov der og deres behov ble koblet sammen med produksjons- og forbruksstatistikken fra andre deler av økonomien. I noen tilfeller kunne det bli den aller mest grunnleggende forandring. Et sjølstyrt samfunn som utnytter IKT kan med utvetydig statistikk bevise at den sosialistiske og den feministiske revolusjonen kan være en og den samme.

Det svarte hullet

Men hvem kommer til å kontrollere informasjonsteknologien? Til tross for at internett ennå er ganske ungt, kan en alt se flere eksempler på hvordan kapitalen forsøker og nøytralisere dets iboende potensiale. Internett og IKT er stort sett så åpent at bedrifter blir helt vanvittige når de forsøker å beskytte sine egne forretningshemmeligheter samtidig som de forsøker å utnytte nettverkets åpenhet for å markedsføre seg. Dette er grunnlaget for redselen for den frie informasjonsflyten, og manien for å utvikle programvare som beskytter bedriftshemmeligheter.

Bedriftsfunksjonene i kommunikasjonsbransjen, som allerede foregikk i febrilsk takt, ble enda mer intens etter at den nye verdensomspennende telekommunikasjonsavtalen blei undertegna. Den forventa økninga i størrelse og makt hos disse IKT-kjemper, kommer ytterligere til å svekke de som vil bevare internetts åpne, til og med anarkistiske, natur.

Den nye informasjonsteknikken som utbasuneres som veien til en mer strømlinjeforma og produktiv kapitalisme, kommer i lengden til å føre til et system som er like sløsaktig som før-datamaskin-versjonen. De netto innsparingene som enkelt bedrifter og samfunn kan gjøre, kommer ikke til å brukes for å øke produksjonen av varer og tjenester, eller for å omfordele inntektene, tvert imot vil de forsvinne ned i det svarte hullet i kapitalismens anarki. Den økende omsetningshastigheten på kapitalen som IKT fører til kommer i lengden bare til å gjøre konjunkturnedgangene enda alvorligere.

Et spørsmål om makt

Hvordan IKT fullt ut skal tilpasses og til hvilke formål den skal brukes, er et spørsmål om makt og hvilke samfunnsgrupper som skal utøve makta. Det amerikanske venstre har det seineste tiåret gjort alt for lite for å forklare hvordan det eksisterende samfunnets massive organisatoriske og teknologiske utstyr kan brukes på en annen måte. Intet annet land har fostret så mange økonomer, revisorer, statistikere, markedsføringskonsulenter, analytikere av informasjonssystemer osv., yrkesgrupper som har som oppgave å planlegge sin bedrifts forretningsvirksomhet. Ikke i noe annet land har like mange møter og konferanser blitt avholdt, ingen steder har kompliserte bedriftsstrukturer blitt organisert og omorganisert like mange ganger og ingen steder har så mange publikasjoner om hvordan en planlegger bedriftens forretninger blitt utgitt. Venstre har vært ganske flinke til å vise den sløsing som finnes i vårt nåværende system, men vi har gjort alt for lite for å vise hvordan infrastrukturen i dagens samfunn kan brukes for å spre informasjon i et mer demokratisk samfunn, og for lite for å vise de arbeidere som i dag bruker informasjonsteknologien hvilke muligheter den kan ha i framtida.

av Colette Guillaumin

«Rase» er ikke et umiddelbart gitt produkt av sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp av elementer som like gjerne kan være fysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpreg eller juridiske institusjoner.

Idéen om rase er en av de mest motsigelsesfylte og voldeligei vår verden i dag. Etter at den i så mange år,antakelig i mer enn et århundre, har vært en slagsprimær sannhet, noe så innlysende at ingen noensinnetenkte på å stille spørsmål ved den (langtpå vei slik som kjønn i dag), har den i løpetav de siste tiårene blitt et eksplosivt tema. Fra åha vært noe som var del av, og utnyttet av, en verden somble mer og mer effektiv teknologisk og mer og mer sentralisert,ble rasebegrepet i midten av vårt århundre (1900-tallet,overs. anm.) til et middel stater brukte for å nåsitt mål: å beherske, utbytte og utrydde. Dette erenkle kjensgjerninger.

Rasebegrepet er ingen nøytral idé

Nei, begrepet «rase» er ikke bare en banal, harmløsbeskrivelse blant andre. Det er heller ikke noe «gitt»,et ord som i seg selv er nøytralt og kan bli brukt samfunnsmessigpå en måte som enten er «god» eller «dårlig»,uten betydning eller skadelig, alt etter omstendighetene. Deter en underlig idé å dele menneskeheten inn i lukkede,anatomiske og psykologiske enheter, og det er forbløffendeat den ikke ble møtt med mer mistenksomhet ettersom denvokste og ble mer sammensatt. På et tidspunkt da hele begrepet»rase» var i ferd med å bli godtatt sosialt (vesentligomkring begynnelsen på nittenhundretallet), var de Tocquevillepraktisk talt alene om å føle at det lå noeskammelig til grunn for bruken av det. Det samme så utvilsomtandre, mindre berømte personer hvis stemmer ikke ble hørti like stor utstrekning, men blant datidas framstående intellektuelleog politikere var det sørgelig få som viste noentilbakeholdenhet.

På den tid da selve rasebegrepet oppnådde en så stor samfunnsmessig betydning, under første halvpart av det nittende århundret, var antropologen Franz Boas allerede klar over at anatomiske mål var upålitelige, ettersom de varierte fra en generasjon til den neste i samsvar med levekårene. Han var oppmerksom på at knoklene i skallene våre ble påvirket av den mest vulgære av alle varer, nemlig maten vi spiste. … I dag er vi fullt klar over (som vi antakelig alltid har vært, men hva vi veit og hva vi er klar til å erkjenne, er ikke alltid det samme. …) at et hvilket som helst fysisk kjennetegn kan gjøres til «distinksjon» i ett eller annet sosialt eller politisk motivert klassifikasjonssystem (i motsetning til et som er upartisk, vitenskapelig). Valget av somatiske kriterier viser klassifikatorenes intensjoner, og ikke noe mer. Hvordan nazistene mer enn én gang bestemte hvem som var (og ikke var) jøde (for eksempel da de tilbød Fritz Lang en viktig rolle i Det tredje rikes filmindustri), eller regjeringa i Republikken Sør-Afrika, som klassifiserte kinesere som tilhørende én rase og japanere som en annen, er tilstrekkelig illustrasjon av at disse tingene dreier seg mer om politikk enn om objektiv virkelighet, og at de som bruker slike distinksjoner er godt klar over det.

«Rase finnes ikke»

Hvor står vi i dag? I omtrent de siste ti åra harvi helt klart vært på et avgjørende stadiumi utviklinga av rasebegrepet. En rekke stemmer har hevet seg ogerklært at det ikke finnes noe som heter «rase».De er ikke veldig tallrike, men de har en betydelig vekt. Mensbegrepets betydning har forandret seg hele tida siden det oppsto,er dette første gang det er blitt gjort noe forsøkpå å ødelegge selve begrepet, og det er ytterstviktig. Det er naturligvis avgjørende fordi det markereret brudd med en av de mest urørlige hellige kuene i vårtid, men det blir enda mer avgjørende når vi serpå den virkelige betydninga dette forsøket påå forkaste begrepet får. Flere forskere arbeider forøyeblikket med å sikre at «rase» blir stuetbort i arkivene sammen med andre begreper, som i vitenskapens(og særlig naturvitenskapens) historie fullt og helt tilhørerfortida. Denne tendensen utviklet seg gradvis gjennom perioden1965-75, etter å ha begynt med at det ble stilt spørsmålved idéen på teoretisk og begrepsmessig grunnlag.Den fysiske antropologen Jean Hiernaux bemerket den gangen: «Raseer ikke noen kjensgjerning, det er et begrep». [1] Denne øyensynlig enkle observasjonenrepresenterer faktisk et vendepunkt. Den opptrer som en logiskinnledning til den erklæringen blodtypeforskeren JacquesRuffié kom med i sin tiltredelsesforelesning ved Collègede France i desember 1972:

«I vår del av verden, i de fleste latinske land, har den fysiske antropologien gradvis blitt atskilt fra kulturens sosiologi (….). Nå, hos mennesket, finnes det ikke noe sånt som raser. Det er grunnen til at ingen noen sinne har klart å bli enige om hvordan menneskeheten skal deles inn i raser, trass i tallrike og grundige studier.»

Dette standpunktet og varianter av det ligger til grunn forden kritikken av rasebegrepet som blir fremmet av populasjonsgenetikereog fysiske antropologer i snever forstand.

Hvordan har det seg at det vitenskapelige samfunnet kan hakommet til et standpunkt som står i en så slåendemotsetning til vår tids allmenne syn?

Stikk i strid med det de fleste tror, var det vi i dag kallerrase ikke noe selvinnlysende for folk i tidligere århundrer.Skjønt det kan være diskusjoner mellom historikere,sosiologer og forskere i alle andre disipliner som befatter segmed rasenes rolle i samfunnet om det nøyaktige historisketidspunktet da begrepet oppsto i den form vi kjenner det i dag,når både begrepet og idéen ble født,så er det ingen diskusjon om tingen selv.

Ordet «rase» (som kom inn i fransk språk relativtnylig, i det sekstende århundre) hadde opprinnelig en megetpresis betydning: Det betydde «familie», eller mer nøyaktig:»familieforhold». Dessuten ble det bare brukt påviktige dynastier (Bourbonernes rase, Davids rase, osv.) Den gangenble det aldri på noen måte brukt om store folkegrupperuten noe juridisk slektskapsforhold. Fra å handle om juridiskavgrensete adelige familier, gikk det over til å bli anvendtom mye videre grupper, som kunne tilskrives ett eller annet fysiskfellestrekk som påskudd for å beskrive dem som enenhet, som nå ble kalt «rase». Dette skiftet fraetternavn til hudfarge er betydelig: fra trange, juridiske båndsom bandt familiegrupper sammen, til fullstendig geografisk spredning.Men det tok lang tid, og en større forandring i måtenvi tenkte på, før «rase» ble brukt påfolkegrupper som ble slått sammen på grunnlag av etteller annet felles fysisk kjennetegn, snarere enn bare et fellesetternavn.

Så gjennomgikk utviklinga av begrepet et annet viktigstadium. Under første halvpart av det nittende århundretbegynte andre, helt forskjellige kjennetegn å bli sneketinn ved siden av de fysiske (eller presumptivt fysiske) felleskjennetegnene å grupper av mennesker: Det var sosiale, ellerkulturelle kjennetegn. Språkforskningen hadde påvistsæregne grupperinger blant de språkformene som varkjent den gangen (indoeuropeiske språk, semittiske språk,osv.), og disse ble raskt absorbert i de somatiske klassifikasjonssystemenesom den gangen feide alt med seg. Det var et kort steg derfratil å foreslå at det fantes indoeuropeiske og semittiskeraser. Vi veit alle hva det førte til hundre år seinere.

Men hva er egentlig «rase»?

Begrepet «rase» ble dannet i en historisk bestemt (ellerbestembar) periode, som resultat av en svingning mellom betydningersom sprang ut av forskjellige kilder, og kombineringa av flereforskjellige typer klassifikasjon (juridisk, anatomisk, språklig…. .). Ulike tankeretninger kom til å bli smeltet sammeni den ene påstanden at grupper av mennesker var forskjelligeav natur, og at det fantes en naturlig skillelinje mellom dem.Dette er nå blitt den de facto hverdagslige betydningenav begrepet «rase». Men hvor irriterende det enn kanvære å fortsette å gjenta det, må vi aldriglemme at «rase» ikke er et umiddelbart gitt produktav sansning og erfaring. Det er en idé som er bygget opp(og det langsomt) av elementer som like gjerne kan værefysiske trekk som sosiale vaner, språklige særpregeller juridiske institusjoner. De dynges sammen og homogeniseresunder den forutsetning at når det kommer til stykket måde alle være biologiske fenomener. Denne idéen fårstor vekt i et samfunn som er besatt av den hellige «Naturvitenskapen»,som er blitt gitt makten ikke bare til å avsløreog forstå naturfenomener, men til å fastslåhva selve disse naturfenomenene faktisk består av.

Jacques Ruffiés forsikring om at ingen slik fysisk kategorieksisterer innafor menneskeheten, markerte sannelig et vendepunkt.Den falt samtidig innafor en kritisk tradisjon som ikke var ny,men var blitt uttrykt ganske annerledes ved midten av det nåværendeårhundre.

Dette var den perioden da begrepet rase, som opprinnelig haddevært reint beskrivende, ble omdannet til et juridisk begrep.Fra å være en «idé» ble det gjorttil en konkret sosial kjensgjerning. Det vitenskapelige samfunnet,og særlig folk som arbeidet innafor samfunnsvitenskapene,gjorde i 1930-åra kraftige anstrengelser for å motarbeidedette og for å uskadeliggjøre den legaliseringa avrasebegrepet som naziregimet gjennomførte. De erklærteat et slikt «reint fysisk» begrep var helt utilstrekkeligfor å forklare, beskrive og påvirke de sidene vedmenneskelivet som var avhengige av samfunnet og kulturen, sjølom de ikke utfordret begrepets relevans på det fysiske området.Det ble inntatt mange forskjellige standpunkter den gangen. Idesember 1938 erklærte for eksempel Det amerikanske psykologforbundetat:

«I de eksperimentene som psykologer har gjort med forskjellige folkeslag, er det ikke blitt avslørt noen karakteristiske, nedarvede psykologiske forskjeller som grunnleggende skiller såkalte «raser». (…) Det finnes ingen bevis for at det eksisterer en medfødt jødisk eller tysk eller italiensk mentalitet. (…) Nazistenes teori om at folk må være blodsbeslektet for å ta del av den samme kulturelle eller intellektuelle arven, har absolutt ingen støtte i vitenskapelige resultater.»

Men disse advarslene kunne aldri bli mer enn symbolske, sidende juridiske og politiske systemene som utnyttet rasebegrepetallerede var på plass.

Så det ble gjort et kritisk forsøk på åbryte den synkretistiske (synkretistisk = som blander sammen motstridendeting. Overs. anm.) forbindelsen mellom fysiske og sosiokulturellekjennetegn som var blitt smidd og utviklet gjennom de foregåendeårhundrene. Men det satte ikke spørsmålstegnved selve begrepet. Det var en prinsipperklæring såvel som en moralsk protest. Begge deler er nødvendig, menikke tilstrekkelig. Idéen om raser ble latt meget solidi fred, og da det kom til stykket passerte den helt ubestridtsom sådan. Det var gjort forsøk på åbegrense skaden, det hadde mislykkes, og i 1945 vedtok statenSør-Afrika i sin tur juridiske rasekategorier.

Disse standpunktene skulle påvirke forskjellige erklæringerfra de internasjonale organisasjonene gjennom 1950-åra.De hadde fortsatt samme målsetting: Å vise at denmaterielle, fysiske kjensgjerningen «rase» (som fortsattpasserte uimotsagt unntatt av en og annen tilfeldig, isolert forsker)var noe helt annet enn sosiale eller psykologiske kjennetegn.Hensikten var å vise at rase, som fortsatt ble antatt åeksistere i og for seg, ikke hadde noen tilknytning til ellerinnflytelse på den måten mennesker oppførteseg på.

Unescos «Erklæring om karakteren av rase og raseforskjeller» fra 1951 gir en god illustrasjon av dette standpunktet:

«Siden ordet rase er blitt farget av å være misbrukt i forbindelse med nasjonale, språklige og religiøse forskjeller, og av rasistenes overlagte misbruk, prøvde vi å finne et nytt ord som kunne uttrykke den samme betydningen av en biologisk differensiert gruppe. Vi lyktes ikke i dette, men ble enige om å forbeholde rase som det ordet som brukes for antropologisk klassifisering av grupper som viser bestemte kombinasjoner av fysiske (derunder fysiologiske) kjennetegn i karakteristiske proporsjoner. (…) Nasjonale, religiøse, geografiske, språklige og kulturelle grupper faller ikke nødvendigvis sammen med rasegrupper; og slike gruppers kulturelle særtrekk har ingen påviselig sammenheng med rasekarakterer. Amerikanere er ikke en rase, heller ikke franskmenn eller tyskere; det er ipso facto heller ingen annen nasjonal gruppe. Muslimer og jøder er ikke mer raser enn katolikker og protestanter, og mennesker som bor i Island eller Storbritannia eller India, eller som snakker engelsk eller noe annet språk, eller som kulturelt sett er tyrkere eller kinesere eller liknende, kan heller ikke dermed beskrives som raser. Å bruke begrepet «rase» ved omtalen av slike grupper er riktignok en alvorlig feil, men det er en vanlig feil å gjøre.» [2]

Når vi snakker om «forskjeller»

Når vi ser tilbake på dette fra vår nåværendeposisjon, er det slående hvor patetisk en protest virkersom er så resolutt og samtidig så fjern fra en virkelighetav undertrykking og vold. Det er også slående åse hva vi glemmer her – og når jeg sier vi, så menerjeg alle oss som arbeider innafor humaniora og blir redusert tilutmattelse og desperasjon av dette begrepet som det er såvanskelig å få bånd på – at idéenom rase ikke eksklusivt tilhørte naturvitenskapen, verkenhistorisk eller sosialt eller ideologisk. Trass i det ble idéenimøtegått som om den gjorde det. Endatil som om detvar den eneste måten rasebegrepet kunne oppfattes på.

Og likevel, selv om den var blitt en geografisk klassifiseringhos Linné, og ble ekstrapolert inn i lingvistikken i førstehalvpart av det nittende århundret under språkforskningensframgang, var begrepet rase også debatt-tema på gatene,i politiske kretser, i salongene, hvor det kom til å betydet som var «spesielt» for hver enkelt gruppe av mennesker.Det tilsvarte vår bruk av «forskjeller», og detvar faktisk slik det ble forstått. Et godt eksempel er Balzac,som var den første romanforfatteren som gjorde utstraktbruk av begrepet. Det moderne motebegrepet «forskjell»er så tvetydig at det ofte blir forsvart like mye av tradisjonellerasister som av antirasister, og til og med rasismens ofre sjølpåberoper seg det som noe de ønsker å dyrke.Det er fordi «forskjeller» har arvet alle de konnotasjonenesom er knyttet til det særegne ved grupper av mennesker,og som i gamle dager tilhørte begrepet rase. Det er santat idéen om forskjeller er et forsøk på åkomme unna den tvangen fra den fysiske naturen som rasebegrepetpålegger, og i den forstand er hensikten helt klart åbryte ned ubøyeligheten i det rasistiske tankesystemet.Men samtidig appellerer det til dem som turer fram med åtenke i rasistiske termer, men som ikke lenger våger åbruke ordet «rase». Når disse folkene pågrunn av sensur, politiske forsiktighetshensyn eller ganske enkeltkynisme velger «forskjeller» i stedet for «rase»,veit de at de likevel vil bli forstått som at de sier noeom de «naturlige» særegenhetene ved grupper avmennesker. For det er umulig å ødelegge de dyperelagene i et tankesystem bare ved å fjerne et spesielt element,dets oppbygging må endres ved å føye til etnytt trekk.

Så sosialvitenskapene glemte under hvilke omstendigheteridéen om rase oppsto og utviklet seg og greide ikke åta hensyn til det faktum at de store raseteoretikerne var fraderes egen leir, snarere enn fra naturvitenskapene. Gobineau varingen naturforsker, det var heller ikke Vacher de Lapouge, ogseinere Chamberlain og Rosenberg, og så videre.

I våre dager er det noen få mennesker innenfor de humanistiske vitenskaper som våkner av denne letargien (letargi = dødssøvn, overs. anm.) og prøver å forkaste et begrep hvis opprinnelse helt tydelig må søkes i sosio-intellektuelle tankemåter som ikke har noe å gjøre med eksperimentell vitenskapelig praksis. Men denne oppvåkningen er kommet som en overraskelse for sosialvitenskapene, som trodde at de på diskret vis hadde kvittet seg med en kategori som i stor grad var deres ansvar, ved å skyve den over til naturvitenskapenes område. Hvis ansvaret virkelig er deres, er det ikke så mye fordi de hadde del i oppfinnelsen av begrepet «rase», som fordi de utgjør akkurat de fagene som studiet av fenomenet avhenger av: Som et sosialt fenomen faller det innafor det feltet de skal forstå og analysere. Samfunnsforskere, historikere og erkjennelsesteoretikere var kanskje ikke villige til å se at denne varme poteten var deres problem, men sånn er det faktisk. Og naturvitenskapene fortsetter å minne dem om det, ved å nekte for at rasebegrepet har noe med dem å gjøre.

Hvilken stilling har begrepet «rase» i dag?

Vi befinner oss nå på et trinn hvor relevansen avbegrepet rase i naturvitenskapene om mennesket blir forkastetpå grunnlag av vitenskapelig fornuft og intellektuell redelighet(for ikke å snakke om logikk og sunn fornuft). Dette erlitt av en begivenhet, noe nytt på disse forskningsfeltene.Men som vi har sett er det ikke noe isolert trekk, for begrepetrase har nå vært analysert og imøtegåttav andre disipliner i noen tiår. Men det er ikke sannsynligat dette standpunktet vil oppnå sitt mål, som er åavskaffe tanken om at mennesker er forskjellige «av naturen»,og at de store skillelinjene i samfunnet (nasjonale, religiøse,politiske, osv.) gjenspeiler «naturlige» forskjeller.For våre ubevisste mentale prosesser gjenkjenner ikke negasjonersom det de er. Sett fra denne siden, eksisterer en kjensgjerningsom blir bekreftet akkurat like mye som en kjensgjerning som blirbenektet, og de forblir begge like sterke i våre følelsesmessigeog intellektuelle assosiasjonsnettverk. Bare det å snakkeom raser betyr at de alltid vil forbli der som en rest. «Rase»handler om den minst begrepsmessige, kalde og abstrakte av alleforestillinger, så det appellerer fra første øyeblikktil den ubevisste sida ved den mekanismen vi har for å ervervekunnskap om og forholde oss til andre mennesker. Rasismens ideologerhar alltid vært fullt klar over dette, og det er grunnentil at de fortsatt markedsfører sine synspunkter i dag.

Å ganske enkelt vise at en kategori av denne typen ikkehar noe vitenskapelig grunnlag er med andre ord utilstrekkeligfor å fjerne den fra det mentale universet, ikke bare hosflertallet av folket, men til og med hos dem som er intellektueltoverbevist om at den ikke eksisterer som «naturlig»kjensgjerning. Det er en nødvendig handling, men ikke entilstrekkelig handling.

De humanistiske vitenskapene begynte med å si: Begrepet»rase» er en sak for naturvitenskapene, vi har ikkenoe med det å gjøre, det har ingen innflytelse påkulturelle og sosiale fenomener, og så videre. I dag svarernaturvitenskapene: «Rase» eksisterer ikke, det er ikkenoe relevant kriterium for klassifisering. Begge disse standpunkteneer delvis sanne, men de skjuler et tredje, som mye nærmeresvarer til de virkelige kjensgjerningene. Og hvis noensinne enrevolusjon eller et forslag kunne skjule et annet, er dette virkeliget talende eksempel. Enten rase er eller ikke er «en naturligkjensgjerning», enten det er eller ikke er en «mentalrealitet», er det i dag, i det tjuende århundre, enjuridisk, politisk og historisk realitet som spiller en virkeligog knugende rolle i mange samfunn.

 

• A) Det er grunnen til at enhver appell til rasen (selv under påskudd av kjærlighet til forskjellige kulturer, eller søkingen etter «røtter» osv.) er en politisk handling som aldri kan være nøytral, slik kjensgjerningene står. For det er et spørsmål om kjensgjerninger, og ikke om hensikter eller meninger, slik noen mennesker enda en gang vil ha oss til å tro.
• B) Det er grunnen til at ganske enkelt å forkaste rasebegrepet ikke er nok. Hvor riktige hensiktene enn er, kan det å benekte dets eksistens som en empirisk gyldig kategori, slik de humanistiske vitenskapene, samfunnsvitenskapene og endelig naturvitenskapene prøver å gjøre, aldri fjerne kategoriens realitet i samfunnet eller staten, eller endre den kjensgjerning at om kategorien ikke er gyldig empirisk, utøver den ikke desto mindre en empirisk effekt. Å erklære at en forestilling som forekommer i et samfunns ordforråd, det vil si både i dets måte å organisere verden på og i dets samfunnsmessige og menneskelige historie, kan oppheves på denne måten, er et paradoksalt standpunkt, fordi det som oppheves de facto eksisterer. Det er kanskje også et forsøk på å fjerne redselen i den kjensgjerningen, dens uutholdelige brutalitet: Det er ikke mulig at noe slikt kan eksistere. Nettopp fordi det at det eksisterer ikke er til å holde ut.

Men selv om realiteten i rasebegrepet sannelig verken er naturligeller biologisk, og heller ikke psykologisk (en eller annen medfødttendens i menneskesinnet til å beskrive de andre som ennaturlig enhet), så eksisterer den ikke desto mindre. Deter ikke mulig å argumentere for at en kategori som organisererhele stater (Det tredje rike, Republikken Sør-Afrika, osv.),og som er formulert i jusen, ikke eksisterer. Det er ikke muligå hevde at en kategori som er den direkte årsak, detviktigste middelet, til å myrde millioner av mennesker,ikke eksisterer. Men den lange veien til en intellektuell forståelsesom markeres av gjentatte og kumulative forsøk påå belyse begrepet, viser at rase er en sosial kategori avutstøting og mord. Gradvis er dens sanne natur blitt avslørt.Prosessen har ikke vært enkel, for det er vanskelig åunnlate å tro at «rase ikke finnes» nåridéen om at det er en «naturlig kategori» erblitt motbevist (og det er den), når den idéen samtidigvar alt som var igjen etter den tålmodige kritikken samfunnsvitenskapenehadde rettet mot rasebegrepet. Og når den tiljublede «naturlige»definisjonen var akkurat den samme som «legitimerte»at begrepet «rase» ble skrevet inn i lovverket i derasistiske regimene.

Rasebegrepets innskriving i jusen og den praksisen som følgerav det eksisterer faktisk allikevel. Og de er nettopp realiteteni rasebegrepet. Rasene eksisterer ikke. Men rase dreper folk.Rase utgjør også fortsatt ryggraden i noen villeundertrykkersystemer. Og i dagens Frankrike reiser den sitt styggehode enda en gang. Ikke i de skamfulle utkantene av samfunnetvårt, men bak den aktverdige masken av «mening»og «idéer». La oss være tydelige nåvi snakker om dette. Idéen, forestillinga om rase er enmaskin, et teknisk middel til å begå mord. Og deter ingen tvil om at den er effektiv. Det er en måte årasjonalisere og organisere med morderisk vold mektige samfunnsgruppersherredømme over andre grupper som er redusert til maktesløshet.Med mindre noen er beredt til å hevde at siden rase ikkeeksisterer, er det ingen som blir eller noensinne kan ha blittundertrykt eller drept på grunn av sin rase. Og ingen kanhevde det, for millioner av mennesker har dødd pågrunn av sin rase, og millioner av andre blir nå dominert,utstøtt og undertrykt av samme grunn.

Nei, raser finnes ikke. Og likevel finnes de. Ikke påden måten folk tror; men de forblir den mest påtakelige,virkelige og brutale realitet.

Fotnoter:

[1] Se J. Hiernaux: «De l’individu à la population: l’anthropologie» i La Science face au racisme (nyutgivelse av førsteutgaven av Le Genre humain), Brussel, Editions Complexe, 1986.

[2] I A. Montagu (red.): Statement on Race, Oxford, Oxford University Press, 1972 (3. utgave), s. 139-147 (s. 141; s. 143).

Oversetterens merknader:

• Alexis de Tocqueville (1805-1859), fransk samfunnsforsker, historiker og politiker.
• Franz Boas (1858-1942), tysk-amerikansk antropolog og anti-rasist. (Guillaumins artikkel er oversatt fra en engelsk utgave. Om det er en glipp hos henne eller oversetteren når Boas plasseres i begynnelsen av det nittende århundre, skal være usagt, men andre steder i samme bok plasserer Guillaumin ham i riktig tid.)
• Fritz Lang (1890-1976), østerriksk filmskaper, antifascist. I USA fra 1930-tallet.
• Joseph-Arthur de Gobineau (1816-1882), fransk greve, diplomat, skribent og etnolog, svært innflytelsesrik raseteoretiker.
• Georges Vacher de Lapouge (1854-1936), fransk antropolog og raseteoretiker.
• Houston Stewart Chamberlain (1855-1927), engelsk-tysk skribent, samfunnsfilosof og raseteoretiker.
• Alfred Rosenberg (1893-1946), framtredende tysk nazistisk politiker og ideolog, elev av Chamberlain.

av Line Brendberg

Norsk fiske og oppal er milliardbutikk, og den viktigaste eksportnæringa vår etter olje og gass. Næringa er peikt ut som hjørnestolpen i norsk økonomi i framtida. Motsett oljen er fisken ein fornybar ressurs. Tilliks med oljen er han etterspurd vare, og det er framleis store utviklingshøve i alle delar av næringa. Denne artikkelen vil røra seg om den delen av fiskeria som er villfiskfangst. Oppal har utvikla seg til ein viktig hjørnestein for mange kystbygder, men dei grunnleggjande problemstillingane der er gjerne litt annleis enn innan den tradisjonelle fangsten, og fortener sin eigen spalteplass.

Det er ein tankekross for meg i den store samanhengen at så lite av dei store rikdomane i havet vårt blir brukt beinveges til menneskeføde. Ein del går til mindreverdig utnytting til fôr, olje og gjødsel. Årsakene er sjølvsagt her som i industrijordbruket at dei som treng mat ikkje kan betala for han, og at eksportlanda må pleia marknaden sin for godt betalte delikatessevarar. At tanketvangstrøya ligg i det økonomiske systemet som herskar, gjer ikkje tankekrossen mindre, men det gjer at mangt aldri blir diskutert.

Interesseløysa for fiskerispørsmål, som blir dyrka på mange plan, er sjølvsagt bra for dei som nyt godt av business as usual. I fylgje Erik Falch er desse mellom anna ei gruppe reiaradel som sit på ein noko nær hemmelegstempla ressurskontroll, og som i fellesskap kontrollerer 70% av den fiskeverdien Noreg tek opp.

Etter mitt syn er det retten til å fiska, og eigarskapen til naturressursane, som er kjernepunktet i alt som har med fiskeripolitikk å gjera. Finnest det ingen politisk kontroll og politisk vilje med dette rammeverket, risikerer vi at både rikdomane i havet og samfunna som er bygde på dei blæs bort med vinden. Kanskje ser vi teikn til at det er det som er i ferd med å skje?

Den største allmenningen vår

Tradisjonelt har fisken i havet vore landets største allmenning. Ingen åtte havet, alle hadde rett til å skaffa seg eit utkome frå det. Mang ein har slege seg opp frå å berre ha arbeidslyst, ein båt, ein kniv og eit snøre, til å bli alminneleg velberga kar. Nokre gode lofotsesongar kunne gjera draumen om større fiskebåt eller eit sjølveigd småbruk oppnåeleg. Fiskeriallmenningen har òg vore eit sosialt tryggingsnett, ein eksistensgaranti for dei som er busette i marginale område for anna næring. Det er ikkje det same kven som set opp reglar for allmenningen og kva dei tek seg rett til å gjera.

Overstyringa av allmenningen har ført til at fiskaryrket har vorte meir profesjonalisert og stengt. Når allmenningsretten bukkar under, står dei kapitalsterke klare til å leggja inn bod på dødsbuet.

Tiltak i allmenningen er så klart naudsynt. Fiskefartya er vortne så effektive dei siste tiåra at flåta har kapasitet til å fiska langt meir enn bestandane toler. Trongen for å verna naturressursar og arbeidsplassar har fødd høvesvis nye konstruksjonar som fiskerigrensor, kvotor og detaljerte fangstreguleringar. Fiskarane blir tvungne inn eit nullsum-spel der det er vinn eller forsvinn for deltakarane.

Moderne effektivitet eller tilpassing?

I denne stoda vil mykje ha meir, fordi det er store verdiar som går over frå å vera folkeeige til å bli verdipapir på reiarhender. Den verkelege drivkrafta bak at kvotor blir samla i massevis på digre farty som igjen blir samla hjå same reiar, finn vi nett der. Direkte stordriftsfordelar i form av stigande skalautbytte er det nemleg ikkje snakk om i fiskeria. Det er heller motsett, for kapitalutgifter og driftsutgifter stig bratt med større farty.

Hovudskiljet i fiskeflåta går mellom to ytterpunkt i beskatningsstrategi. Dei to er kystflåta og havfiskeflåta, men då som typisk strategi og ikkje som tekniske definisjonar. I dag har vi svære havgåande farty som satsar på vidareutviklingar av tradisjonell reiskap og hamnar i konflikt med mindre båtar inne i fjordane, og vi har såkalla kystfiskefarty som fiskar heile kvota si ved Grønland, så det er glidande overgang mellom fartygruppone.

Havfiskefarty er store og kan fiska mykje. Dei toler mykje vêr og kan gå ut på ope hav og føra fangst over lange avstandar. Fisken blir leita opp der han står og aktivt fanga med reiskap som trål. Desse båtane kan tilby mannskapet heilårs arbeidsplass og komfort ombord. Dei kan levera større fangstar til ventande industri kor som helst, og det er mogleg å ha fryseri eller ein heil fiskeindustri ombord.

Medaljen har ei bakside

For å forsvara kapitalinvesteringa og gjeldsrentone på ein stor båt må eigaren vera sikker på å få fiska mykje, og å få fiska mykje heile tida.

Diverre er det jo ikkje slik at det er mykje fisk i havet heile tida. Då blir den store fangstkapasiteten ein fiende. Fisken får ikkje fred nokon stad for dei oppsøkjande og aktivt fangande fartya. Båtane treng avansert utstyr for å gjetta kva som står i havet under seg, men når trålen går, hamnar stort og smått, likt og ulikt i trålposen.

Skuggesida av den heilårs arbeidsplassen om bord i fjerneigde båtar er at fiskarane sjølve ikkje lenger har ansvar og avgjerdsrett når det gjeld det arbeidet dei gjer, og dei må vera med på opne havet i allslags vêr og fiska for banklånet med livet som innsats. Med andre ord: Fiskaren blir proletarisert og makta forskyv seg.

For strukturen i land har det òg store konsekvensar om store delar av fisken blir teken av store havgåande båtar.

Slike båtar kan gå dit pris eller eigarinteresser styrer dei og levera fangst, bunkre opp eller byta mannskap. For dei er det nok om det finnest ei hamn i kvar landsdel, og det er klart at det verkar sterkt sentraliserande på mottaksstruktur og industri, arbeidstilbodet og kystbusettinga. Til no er det vorte prøvd å påleggja trålarar å levera heile eller delar av fangsten sin på utpeikte stader når båtane skifter eigar og geografisk tilknyting. Ei undersøking som enno går føre seg, har avdekt at eigarane blæs i heile pålegget i fleirtalet av tilfella, og departementet gjer inkje for å setja makt bak krava. Haldninga er fullt forståeleg. Det går ikkje å samstundes ha som mål å satsa på eit mangfald av fiskerisamfunn med desentralisert mottaksstruktur og på store, mobile båtar med eigarskap lausrive frå næringa som grunnstamme i fiskeflåta. Her ligg det ein logisk mangel på samsvar som ender opp i at dei sterkaste bryt reglane for å få utnytta dei føremunane dei har.

Logikken bak dei små

Ser vi så nærare på fartya som ligg i motsett ende av skalaen, den ekte kystflåta, vil vi finna at dette er små båtar som er eigde av fiskarane sjølv. Oftast er det berre 1-2 arbeidsplassar om bord, på litt større båtar kanskje nokre fleire i sesongane. Dei har avgrensa rekkevidde på grunn av vêr og transporttid, og fiskar det meste av året i same området. Somme går til Lofoten eller Finnmark og ligg borte på sesong ein månad eller to.

Dei må tola variasjonane i fiskeinnsig, bestandsstorleik og vêr der dei er, men dei har òg slingringsmonn i inntektstrongen. Båten er sjeldan eit botnlaust kapitalsluk, og drifta er rimeleg.

Kystfiskarar kjenner heimesjøen godt og har økonomisk interesse av å verna om fisken i området sitt, så dei reagerer når dei ser endringar og ubalanse som uroar dei. Kunnskap om setjestadene kombinert med bruken av passive reiskap, slike som fisken sjølv må gå på, gjer det mogleg for dei med eit meir selektivt fiske. Dei kan i viss grad sortera ut kva artar og storleikar dei vil fiska etter. Om fangsthandteringa om bord er god, kan kvart fiska individ takast hand om og bli glimrande råstoff, og det er mogleg å ta vare på biprodukt som hovud, slog, lever og rogn.

Kystfiskarane utnyttar dei småe bestandane av godt betalte artar i nærområdet sitt og skiftar etter marknad og lønsemd. Krabbefiske blir aldri noka næring for 120-fotingar. For mange av kystfiskarane på mine kantar (rundt Hitra, red. anm.) kan krabben utgjera ein tredel av årsinntekta.

Kort aksjonsradius gjer at kystfiskaren må bu i nærleiken av fiskeplassane sine og ha eit allsidig og omstillingsdyktig fiskemottak like ved. Difor er det berre kystflåta som kan garantera for busetnaden på kysten og for mengda av arbeidsplassar på havet og i land. Det fører vidare i at eg meiner alle tenkjelege framtidsstrategiar for norsk fiskeri må ha i botnen at ein sterk kystflåte skal vera grunnstammen i fangstflåta, og at det er viktig å rekruttera til han med alle middel vi har.

Eit dilemma i flåtesamansettinga

Dilemmaet forvaltarane står i, er at det aldri er ei fast mengd fisk som skal delast frå år til år. Det er snakk om hausting av naturressursar som står i komplekse samanhengar innan økologi, meteorologi, økonomi og forvaltningsregime.

Sjølv utan våre inngrep med overfiske og feilkalkulasjonar, varierer bestandane enormt. Korleis kan ein tilpassa fangstkapasiteten slik at det blir mogleg å ta ut toppane i fisket effektivt, samstundes som fiskarane ikkje må forsvinna ut av næringa når det står dårleg til?

Sjølvsagt må ein utnytta kystflåta sin fleksibilitet, og allmenningen burde vera open for alle smådriftarar når åtgjenget er godt, men dette kan berre løysa ein liten del av problemet. Vi treng ein del av havfiskeflåta for å få teke ressurstoppane til rett tid, og til å fanga fisk som lever på frie havet og ikkje trekk inn til kysten. Kva gjer ein dei åra og årstidene desse fartya utgjer ein reell overkapasitet?

Dette er utfordringa vi må finna ei løysing på for å laga eit berekraftig system som utnyttar fisken i havet best mogleg.

Men korfor denne omprioriteringa med favorisering av små båtar og eit stort nettverk av mottak og foredlingsverksemder på kysten? Det finnest mange innfallsvinklar til svaret, og eg vil no freista skissera kva vi vinn med ei slik haldning til fiskeristrukturen.

Kystfiskarens kapital

Fiske frå små einingar, plassert nær ressursane i havet, skaper mange arbeidsplassar. Ringverknadene for alle andre næringar oppetter kysten blir difor stor. Mange etableringar av moderne verksemder i distrikts-Noreg er eit direkte resultat av at vi har eit maritimt miljø veldig mange stader. Det sikrar ein stor kunnskapsbase og utprøvinga av mange løysingar på små og store problem næringa møter i kvardagen. Utan eit sterkt maritimt miljø langs heile norskekysten, kunne det store oppalseventyret vi har opplevd knappast ha skjedd, og i alle fall ikkje med ei så rivande utvikling.

Den sjølveigande fiskaren har kontroll over sin eigen arbeidsplass og kan gjera sine eigne vurderingar. Nærleiken han har til fisken han lever av, saman med det faktumet at han er avhengig av ei langsiktig styring av sjøområda der han bur, gjer at næringsutøvaren sjølv får eit naturleg forvaltningsansvar. Kystfisket kan vera miljøriktig og fleksibelt, så lenge vi ikkje gjer den bommerten at vi gjer det kapitalintensivt og legg det under den systemtvangen som knekker dei små.

Kystbygdene er utprøvande og opne samfunn. Biletet mange har av norske bygder som stilleståande, ultrakonservative og innelukka er totalt skivebom i høve til den vanlegaste norske bygdetypen, som ligg på kysten og har fisken som viktig næringsveg. Havet er eit stenge for kommunikasjonen for privatbilismen, men tradisjonelt er sjøvegen ein ferdselsveg for kontakt med heile verda, og nye idèar kjem ofte fortast der behovet er stort og døra open. Som døme kan eg nemna at fyrste vasskraftverket i Noreg kom på ytter-Senja, og landets fyrste traktor vart heist i land på øya Dønna på Helgeland.

Alt er omskifteleg på kysten, og kystfiskaren veit alt om kor viktig det er å vera omstillingsdyktig og tilpassa seg forholda. Han går kanskje vel langt av og til i å prøva ut fikse idèar og riva ned all «gamal skit».

Fisken har i all tid vore eksportartikkel, og ingen veit som fiskaren at marknaden skiftar. Difor har bygdene utvikla ei betre tilpassing til marknaden enn det dei spesialiserte bysamfunna står for.

Mangsysleriet

Mangsyslarkulturen er kjernen i den økonomiske og kulturelle utviklinga i bygdenoreg, og ei ovring det er vel verdt å tenkje nærare over.

Mangsysleriet er det motsette av den uttalte målsetjinga i dag om at alle skal satsa stort og skaffa seg heiltidsarbeid i èi næring – yrkesfiskaren, heiltidsbonden handtverkaren eller anna spesialisering. Mangsyslaren legg ikkje mykje pengar i å byggja seg opp i eitt yrke. Grunnen er at mange stader langs kysten og på fjellet har mange og rike ressursar å utnytta, men ingen enkelt ting som produserer overflod heile tida. Vintersesongen på sjøen har gjeve pengeinntekter til mang ein familie som elles dreiv eit bruk med ein skogteig, hage og nokre sauer, eit handtverk «for artig» og i våre dagar gjerne ein deltidsjobb i tenesteyting eller industri.

Mangsysleriet er utbreidd enno på bygdene trass i systemtvangen, og det er med på å danna allsidige menneske som nyttar ut det som er av verdi rundt seg. For samfunnet tyder det høg sjølvforsyningsgrad av viktige varar og tenester, det utgjer uvurderleg beredskap for krisesituasjonar, og det limer lokalsamfunnet saman gjennom bytte av arbeid og ting.

For det einskilde mennesket tyder det nøysemd og travle dagar, men også at du får bruka mange sidor av deg sjølv. Du får fleire føter å stå på, og eit ubunde liv der du har ein viss grad av valfridom og torer ha eigne meiningar.

I oljetidas Noreg er det allsidige og sjølvstendige mangsyslarmennesket ein draum vi berre kjenner litt på før vi legg oss om kvelden. Elles avviser vi det gjerne som gamaldags tenking og nostalgi. I global samanheng er det derimot ein framtidsdraum for millionar, ei ekte revolusjonær parole som skaper konfliktar og krigar når ho blir reist. Etter den amerikanske borgarkrigen var det fleire som målbar at dei burde gje dei frigjevne svarte slavane jordstykke som eit grunnlag for å skapa seg eit nytt liv, under parolen » forty acres and a mule». Om dei hadde gjort dette, kunne kanskje USA ha sett annleis ut enn det gjer i dag.

I den norske tradisjonen må vi kanskje skriva om kampropet til «twenty acres and a boat»? Åtgjenget til å driva sjøen har historisk tydd mykje for den norske underklassen. Det har gjeve fridom til å takka nei til uverdige tilbod frå urimelege arbeidsgjevarar, og garantert eit utkome som vel kunne vera lite, men der sjølvvyrdnaden ikkje vart knekt.

Kva dette har hatt å seia for folkelege rørslor og den politiske dagsordenen i Noreg, kan vi berre spekulera i. Det vi kan seia som sikkert, er at mangsysleriet på bygdene har gjeve grunnlag for ein levemåte og ein kunnskapsbase som har vore med å forma ut økonomi, politikk, kultur og landskap her i landet, og det vil vera rart om vi ikkje får bruk for noko av dette i framtida. Då må vi innsjå dette no, for mangsysleriet kan ikkje leggjast i arkiv for påkomande tilfelle, det må levast i eit samfunn.

Bygdelivet: Tradisjonsmedvit og berekraft

Bygda som økonomisk eining har vi alt vore ein del innom. Mangsysleri og dugnadsånd er stikkord som er del av den økonomiske basen for velfungerande lokalsamfunn overalt. Det særskilte for kysten er den fleksible haldninga til yrket, fiskaren har alltid vore nøydd til å vera omstillingsdyktig og marknadsretta. Då silda kom inn i fjorden var alle sildefiskarar på minuttet, også kjerringar og ungar.

Då Lofoten spurde etter skjel til lineagn, vart skjelfiske det mest attraktive å driva med mange stader langs kysten. I våre dagar er det ferskfiskmarknadene og reguleringssystemet som tvinger fiskaren til å vera oppdatert og førebudd på endringar. Til alle tider har vêret spelt same rolla; ein gløtt ut av vindauga på morgonkvisten gjev svaret på kva du skal arbeida med i dag.

Du skal ikkje vera lenge i ei fiskarbygd før du ser baksida av same haldninga. Sjåer står til nedfalls, det er ikkje verdt å leggja mykje pengar i dei, i fall det kjem ein orkan i vinter. Utanfor ligg haugar av rot som du kanskje får bruk for i morgon eller til hausten, og planløysa med sine mange «vi får sjå» kan terga på seg velordna sjeler.

Einsemda i yrket og dei plutselege omskifta gjer fiskarstanden vanskeleg å organisera, og dei vaksne som er kjenslevare for trendane i samfunnet rår ungane sine frå å satsa på eit liv på sjøen.

Det å vera avhengig av skiftande vilkår i nærmiljøet og så knytt til stad som det ein er i ei tradisjonell fiskarbygd, legg band på den einskilde, utan tvil. Men det er det same som er gull verdt når det kjem til det langsiktige perspektivet. Skal du overleva på staden og ha det godt, må du ta økologisk ansvar i yrket ditt, og vera ein aktiv deltakar i samfunnet du bur i. Det gjev både fisken og samfunnet ein sjanse på sikt.

Klarer ein slik å få eit samfunn til å leva, utan at det må kjempa kvar dag for å unngå at botnen fell ut av det, er plassen ein verdfull arena for opplæring og forteljing. Der mange openbert at nyttige funksjonar er samla på same stad, at ungane lærer om samanhengane i samfunnsdrifta, og kan ta del i ulike typar arbeid der det blir sett pris på at dei er til stades. Allsidige røynslor er naudsynt for å kunna rå seg sjølv som mangsyslar og uavhengig arbeidar, og du får det gjennom å vera med dei som høyrer til andre aldersgruppor enn deg og driv med andre ting enn du gjer til vanleg. Kravet om «ein stad å vera» blir reist av born og unge som er i vegen, nyttelause og skilde frå det dei reknar som fornuftig aktivitet ikring seg. Vi er i ferd med å få ein generasjon der stordelen ikkje kan bruka hendene sine til praktisk arbeid til eigen nytte, og som difor heller ikkje sit med spørsmål om korfor, korleis, når og kor, dei spørsmåla som vekkjer ungane si interesse for forteljinga, kunnskapen, røynsla og soga. Vi held på å gløyma at hender og hovud, tradisjon og haldningar bur i same mennesket og byggjer same personlegdomen.

Dei ressurssterke oppdagar no etter kvart denne mangelen, og lagar nye trendar i marknaden. Det billige, lettvinte og oppstykka hadde topptida si i den moderne tida. Dei postmoderne vil ha det som no er vorte eksotisk og knappe gode: Historie, tradisjon, samanhengar og god tid. Sjølv om dei gode bygdesamfunna (og for den sak skuld lokalsamfunn i bygder og tettstader som fungerer), opplever eit sterkt press framleis, held dei på å bli trendy og spanande att. Kulturelle nettverk og berekraftig naturbruk sett i system er kanskje det beste kortet vi har å ta vare på i kampen mot den globale systemtvangen som einsrettar livet til folk og lagar ustabile system i naturen og menneskesamfunna.

Stabil, spreidd kystbusetting har også andre verdiar som vi sjeldan tenkjer på. I framtidige konfliktar, anten dei militært eller ressursøkonomisk preg, vil landet stå langt sterkare med livskraftige samfunn i heile territoriet sitt. Dessutan har vi eit viktig ansvar for framtida til urfolket vårt. Langt fleire samiske samfunn er knytte til kyst- og fjordfiske som næringsveg enn til reindrifta. Skal vi unngå at mange samesamfunn blir rivne opp med rota og forlèt tradisjonane sine, må mangekulturelle lokalsamfunn i nord få ha eit trygt økonomisk grunnlag bygd på stadbundne ressursar.

Korleis kan vi starta å gå framtidsvegen?

Ein politikk som stør dei fornuftige strategiane i bygdene må oppmuntra næringskombinasjonar og fjerna krava om spesialisering og einsidig satsing. Skal vi byggja godt fungerande distrikt, må vi ta omsyn til at styrken til bygdene er nærleiken til naturressursane og evnen til å skapa heilskap av mangfald. Freistnader på å tevla med byane på dei områda der byane står sterkt, kan aldri bli anna enn hogg på eigen fot.

God infrastruktur hjelper mykje til å avgrensa ulempen med avstandane til dei kjøpesterke marknadene. I tillegg er det avgjerande viktig at bygdene held fram å skapa nettverk som kan samordna marknadsarbeid for varane dei sit på.

For fiskebygdene har det alt å seia at fiskeriallmenningen får vera open, og at fiskarane sjølve får vera med å styra arbeidet sitt.

Råfisklova og deltakarlova har opp til no vore viktige styringsreiskapar for å få dette til. Prinsippa i dei var at fiskarane måtte godkjenna fiskeoppkjøparane, og kunne fastsetja minsteprisar og dirigera fangster når det trongst. Eigarane av fiskefarty måtte sjølv vera aktive fiskarar. Båe lovene er endra, og det som står att av prinsippa, er under press frå ulike kantar. Forsvaret av dei er grunnleggjande for å halda rein spekulasjonskapital ute av næringa, og for å kunna gjera godt att det som synte seg å vera tabbar i verkemiddelpolitikken.

Fyrst og sist må alle som får det til, gjera sitt for at fiskerinæringa og kystsamfunna blir løfta opp frå gløymsla og kjem i politiske fokus. Dei som skal prøva å takla konfliktane som kjem på dette området, treng både politisk mot og ein hær i ryggen.

av Arne Byrkjeflot

Både LO og YS har gjort undersøkelser blant sine medlemmer og funnet ut at folk vil ha kortere arbeidstid. Overraskende mange foretrekker dette framfor lønnsøkning.

I tariffoppgjøret 1998 ble partene enige om å be LO og NHO om å utrede mulige framtidige arbeidstidsordninger. «Det skal ses på arbeidstakernes behov for fleksibilitet i ulike livsfaser og på bedriftenes behov for fleksibilitet ut fra stadig sterkere konkurranse. En slik utredning skal spesielt vurdere timekontoordninger som kan innbefatte for eksempel ferie og arbeidstid, herunder permisjon til omsorg og utdanning.»

Denne utredningen er nå lagt fram. Fra LOs side har blant andre Evy Buverud Pedersen, Stein Reegård og Stein Kristiansen vært med. Med mandatet som skal tjene både herre og trell, prøve å forene bedriftenes ønske om den fullstendig fleksible arbeider og arbeidernes ønske om mer fritid kan det ikke ha vært enkelt.

Tariffoppgjøret år 2000

Stemninga i fagbevegelsen foran tariffoppgjøret er ganske klar: Alle vil ha den femte ferieuka og penger. Likevel skal vi ikke se bort fra at det blir fremmet krav om tidskonto, med bakgrunn i vedtak fra LO-kongressen og Kanal 99. Da er det viktig å være klar over at LO-kongressen riktignok gikk inn for tidskonto, men også for kortere normalarbeidsdag med 6-timersdag som mål. LO-kongressen kan tolkes. I Kanal 99 var det alt for lav deltakelse fra LO-medlemmer til at den kan brukes.

Utredningen

anbefales. Den har en god og kortfattet framstilling av utvikling i arbeidstid, hvilke ordninger som fins i dag og en gjennomgang av ordninger i andre land.

Vi ser en dramatisk endring når det gjelder kjønn i forhold til kvelds/nattarbeid. Dette er en konsekvens av at den mannsdominerte industrien minsker, mens Hotell og Restaurant og helsesektoren øker. 2. kvartal 1998 viser arbeidskraftundersøkelsen at 17 % av oss jobber regelmessig om kvelden (18-22), mens 5% jobber regelmessig om natta (22-06).

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Konklusjonen er at bruk av deltid er synkende og forskyves for begge kjønn mot de yngste. Om deltid vil fortsette å synke når flere og flere går over i deltidsbransjene helse og omsorg, hotell og restaurant og handel, er vel mer tvilsomt.

Den siste arbeidstidsforkortelsen i Norge kom i 1986. Siden da har Norge sakket akterut i forhold til land det er naturlig å sammenligne seg med.

Kilde: Den tyske arbeidsgiverorganisasjonen BDA

Fleksibilitet

Når vi nå igjen står foran arbeidstidsreduksjoner, er det verdt å merke seg at arbeidstidsreduksjoner har gitt fleksible løsninger i Tyskland (1994), Finland (1996), Nederland (1996) og Østerrike (1997). I Østerrike kan et ukentlig timetall mellom 33 og 45 timer behandles som mertid og gjennomsnittsberegnes opptil 52 uker. I Tyskland hadde 19 tariffområder avtaler om tidskonto. Ordningene er fra det vi i Norge kaller fleksitidsordninger, avspasering for overtid og gjennomsnittsberegning. I Nederland har 56 av 101 kollektive avtaler med arbeidstidsforkorting koblet til nesten full fleksibilitet. I Storbritannia har Rover og Peugeot etter avtale innført årsarbeidstid for 65% av sine ansatte.

Timekontoordninger

I Sverige avsettes 0,5% av lønn i 1998, 1% i 1999 og 1,5% i 2000 på individuelle timekonti. Uttak kan skje i fritid, pensjonspremie eller lønn. Maks oppsparing er 1,5%, overskytende betales ut som lønn.

Utvalgets forslag

Det foreslås å avsette 2% av lønn ved hvert tariffoppgjør; det tilsvarer 43 min. pr uke, 37,5 timer pr år. Etter fem tariffoppgjør kan en få en måneds utdanningspermisjon årlig, etter 12 tariffoppgjør har vi 6-timersdagen. Det foreslås at det er penger – ikke tid – som står på konto. Dette krever endring av skattereglene, slik at skatt først trekkes når pengene blir utbetalt. Dette krever også at oppsparing også foregår ved sykdom/arbeidsledighet/permisjon og at fritid ikke går tapt ved sykdom under uttak. Det krever at oppsparinga ikke går tapt ved konkurs. Det krever et system for overføring ved skifte av jobb.

Utvalget har ikke noen løsning på om det skal være tillatt å ta ut oppsparinga i form av penger. Utvalget peker på at det vil være nødvendig når folk ikke kan benytte rettigheten ved sykdom, alder eller utvandring. Ved arbeidsledighet vil det også være naturlig å få utbetalt penger, men i dag vil det føre til tap av arbeidsledighetstrygd. Om og hvordan en skal sikre at uttak i form av penger ikke blir regelen, sier utvalget ikke noe om.

Naturlig nok deler utvalget seg når vi kommer til NHOs fleksible samfunn. NHO uttrykker dette svært klart:

«Den grunnleggende forskjell mellom timekontokonseptet og det som kalles normalarbeidstidsordninger ligger i hva som skal være styrende for arbeidsinnsatsen i bedriften. Timekontoordninger styres av behovet for hva som skal produseres eller hvilke tjenester som skal ytes, mens normalarbeidsdagen er basert på at det er en begrenset og på forhånd fastsatt tid til disposisjon for produksjon.» «Adgangen til overtidsbruk sikrer ikke den nødvendige fleksibilitet for bedriftene ettersom overtid ikke kan benyttes som en fast ordning, Arbeidsmiljøloven har dessuten som utgangspunkt at overtid skal begrenses» «Når gjennomsnittlig timelønn i industrien er på kr 120, betyr det at bare arbeidsoppgaver som er lønnsomme ved en timebetaling på over kr 180 vil bli utført ved for eksempel overtid.»

NHOs løsning er enkel. Det åpnes for lokale avtaler med de tillitsvalgte innenfor Arbeidsmiljølovens rammer, fra 06.00 til 21.00 med gjennomsnittsberegning over et år og fri plassering av den enkeltes arbeidstid. Blir en ikke enig lokalt gjelder tariffavtalen med sin normalarbeidsdag. Tid utover den avtalte årlige arbeidstid kan overføres, så slipper de overtidstillegg også på denne tida. NHOs utgangspunkt er ingen arbeidstidsforkorting.

LO viser til at det er tilstrekkelig fleksibilitet i tariffavtalene, de forsvarer ulempetillegg og mener «arbeidstakerne selv vil kunne velge om de vil ta ut opparbeidet tid/nedsatt arbeidstid i løpet av året gjennom daglig, ukentlig eller månedlige uttak, eller opparbeide seg mertid i et lenger tidsperspektiv.»

Nei til timekonto

Timekontoordningen er markedsført som en måte å løse motsetningene mellom de som ønsker lavere pensjonsaler/ferie og de som ønsker kortere normalarbeidsdag/sekstimersdag. I stedet for å slåss seg imellom, så kan vi forenes om tidskonto så får alle ta det ut som det passer dem.

Det kan sjølsagt virke besnærende å gradvis få innført 6-timersdagen sjøl om det vil ta 12 tariffoppgjør. Det er jo gått noen år siden dette kravet ble reist. Jeg ser heller ikke bort fra at en sterk fagbevegelse som hadde 6 timers normalarbeidsdag som felles mål, kunne brukt timekontoordningen som en taktisk omvei.

Hvordan vil en timekontoordning fungere i praksis. Mange har i dag muligheten til å opptjene avspasering. Erfaringene er at avspaseringa hoper seg opp, det er nesten umulig å få fri. Mange opplever det slik at om de tar fri, så må de bare ta det igjen seinere. I praksis blir mye av avspaseringa tatt ut i penger der dette er mulig, eller går rett og slett tapt. Det samme gjelder fleksitidsordningene, spesielt i det offentlige. Folk jobber gratis utover rammene. Der det før ble tilsagt overtid, forventes det nå at folk gjør dette på fleksitid av seg selv.

Dette er den hverdagen en timekontoordning skal fungere innafor. Alle avtaler som den enkelte skal ha herredømme over, er den enkelte dømt til å tape overfor arbeidsgiverens krav. Alternativet er å bli sett på som sær og vanskelig.

Det blir ikke stort bedre om dette skal være opp til den enkelte forening eller klubb. Dersom en bedrift i en bransje inngår fleksible og konkurransedyktige arbeidstidsavtaler, så skal det være litt av noen tillitsvalgte som greier å stå imot på de andre bedriftene. Klubbene vil også stadig stå under press av de mest fleksible ansatte.

Jeg tror det vil være vanskelig å hindre at dette tas ut i lønn, enten frivillig eller etter press fra arbeidsgiver. Selve modellen med opptjening i form av penger, ikke tid, tilsier dette. I praksis vil det bli regnet som en del av den vanlige lønna. Noe som det da også er, siden det tas av potten i tariffoppgjøret. For de som faktisk tar det ut i form av fritid, vil det derfor bli å se på som nedsatt arbeidstid uten lønnskompensasjon. Det vil i tillegg bli press fra arbeidsgiver for å bruke av denne tida til opplæring som ellers ville foregått i arbeidstida.

Etter hvert vil denne ordninga føre til ei rad forskjellige ordninger. En framtidig felles kamp for felles arbeidstidskrav vil bli svekket, fordi utgangspunktet er så forskjellig.

De kollektive tariffavtalene ordner i prinsippet kun to ting, lønn og arbeidstid. Når spørsmålet om arbeidstid overføres fra en kollektiv avtale til et individuelt forhold mellom den enkelte og arbeidsgiver, så undergraver dette selve fagbevegelsens fundament.

av Erling Folkvord

Du leiter forgjeves viss du venter å finne ein lettfatteleg og samordna privatiseringsplan i statsbudsjettet. Jens Stoltenberg offentleggjer ikkje slike planer. Og slett ikkje etter at tidlegare statsrådkollega Gerd Liv Valla som vil bli ny LO-sjef, har kunngjort at regjeringa må slutte med «surret om privatisering» (Klassekampen 9.9.2000). Den korte og begripelege privatiseringsplanen blir ikkje tatt med i dei pressemeldingane som regjeringa legg ut på nettet når dei 4. oktober slepper statsbudsjettframlegget. Like fullt er summen av Stoltenberg-regjeringas økonomiske tiltak overfor fylka og kommunane slik at rådmenn og ordførarar kjenner seg tvinga til å leite etter nye måtar å privatisere på.

Enkelte prøver å framstille privatisering som eit spørsmål utan klasseinnhald. Ein av dei som har gått lengst i så måte, er sosialminister Guri Ingebrigtsen, psykiateren som tidlegare var med i AKP og RV. Dagsavisen konfronterte henne i sommar med at forgjengaren hennar, Magnhild Meltveit Kleppa (Sp) «advarte kommunene mot å konkurranseutsette pleie- og omsorgstjenester». Avisa fekk klart svar da journalisten spurde:

– Vil du også gjøre det?
– Jeg vil advare mot at man går så langt at man ikke har kompetanse til å vurdere hva man driver med. Men erfaringene har jo vist at vi ikke har løst problemene så godt fra den offentlige siden heller.
– Så du vil ikke advare mot at man setter bestemor ut på anbud?
– Jeg er opptatt av at bestemor får de beste tjenestene. Ikke av hvem som yter dem, sier Ingebrigtsen. – Det vi aldri må gi fra oss, er at det offentlige har ansvaret, presiserer sosialministeren.
(Dagsavisen 24.07.00)

Ingebrigtsen har hausta mykje storm for dette. Mange klassebevisste medlemmar og tillitsvalde i fagrørsla vart oppriktig og inderleg sjokkert over at sosialministeren i Arbeidarparti-regjeringa kan seie rett ut at det er likegyldig om omsorgstenester blir utført i offentleg regi eller av private selskap der profitten til eigarane er det overordna målet.

Ein tilfeldig AP-statsråd i ei forvirra regjering styrt av ein marknadsliberal sosialøkonom, er ikkje ei drivkraft i privatiseringssamanheng. I borgarskapets samfunnsmaskineri er Ingebrigtsen knapt meire enn eit lite, meir eller mindre velsmurt tannhjul med begrensa brukstid.

Privatiseringspolitikken er ein del av ei nødvendig internasjonal kampanje for å forsvare kapitalistklassen og forlenge kapitalismens levetid. Om ein samanliknar dei argumenta for å kutte offentlege budsjett og for å privatisere som i si tid vart framført av president Reagans stab i USA og statsminister Thatcher i England, med det som har vorti ført til torgs i Danmark, Tyskland, Frankrike eller Norge, så kan ein ikkje unngå å sjå at det meste er snørr som er snytt ut av same nasen.

Djupast sett handlar det om trøbbel i det kapitalistiske systemet. Dei av borgarskapets kvinner og menn som tenkjer så stort at dei prøver å ta vare på kapitalistane sine fellesinteresser, er på kvilelaus jakt etter nye tiltak for å oppretthalde, eller sjølvsagt helst auke profitten. Historisk sett og på lang sikt er dette ei mildt sagt vanskeleg oppgåve. Den dagen dei ikkje klarer å løyse den oppgåva lenger, ligg kapitalistane dårleg an. Utan at profitten er høg nok, går kapitalismen i stå.

Det er i denne samanhengen at åpninga av offentleg sektor, har vorti ein felles vidundermedisin for ein profittsjuk kapitalisme i heile OECD-delen av verda. Vår tids kapitalistar ser på dette slik forgjengarane såg på erobringa eller åpninga av nye koloniar.

I den perioden da omfattande helsevesen og velferdstenester vart bygd ut i Norge, sto arbeidarrørsla sitt verdigrunnlag så sterkt at det vart vanleg oppfatning at ingen skal ha privat profitt av å drive sjukehus, barneomsorg eller slike hjelpeordningar som sjuke eller funksjonshemma folk treng heime. Frå før var vassverk, elektrisitetsforsyning, post, tele og jernbane bygd opp på tilsvarande grunnlag. Og i heile den offentlege sektoren var det jamnt over forhandla fram nokså gode tariffavtalar. Lønningane var ikkje høge, men arbeidsvilkåra for underordna tilsette sett under eitt var noko heilt anna enn det som i dag er rådande for eksempel i hamburgerkjedene og andre «nye» private bransjer.

Viss alt dette blir åpna og innlemma i den profittstyrte marknaden, vil mye vere gjort for dei som er opptatt av å sikre kapitalen nye jaktmarker.

Privatiseringsstrevet er derfor ikkje først og fremst den kampen vi ser at kvar enkelt kapitalist (ISS, Partena Care osv.) fører for å overleve eller få større profitt. Djupast sett er dette uttrykk for kapitalistane sin felles kamp for at kapitalismen skal overleve som system. Dei drivkreftene vi har mot oss, er så sterke, at det berre er svært brei massemobilisering som nytter. Viss vi ikkje går djupare i diskusjonen enn å ta avstand frå Ingebrigtsen, er massemobilisering umuleg. Demonstrasjonane i regi av Aksjon For velferdsstaten 19. oktober, må følgjast opp med kraftige lokale aksjonar. Vi har ikkje makt utan at vi er mange som står saman fordi vi har diskutert og forstått kva som er hovudspørsmålet: Profitt for dei få eller fellesnytte for mange.