av Jon Børge Hansen

Globalisering – i betydning ei utvikling i retning et integrert verdensmarked – har pågått siden kapitalismens fødsel. Kolonialismen var en tidlig fase i denne utviklinga. Fra 1400-tallet til slutten av 1700-tallet var ekspansjonen i hovedsak retta mot det amerikanske kontinentet. Først på 1800-tallet blei Afrika og Asia reelt kolonisert. Verden var etter det delt i ei kjerne av industrialiserte land i vest og resten, som tjente som råvareleverandører, markeder og etter hvert også som områder for industriell ekspansjon for Vesten.

1900-tallet blei et århundre med økonomisk vekst, men samtidig med skarpe konflikter mellom industrilanda (to verdenskriger), økonomiske kriser, skarpe klassekonflikter (arbeiderbevegelsen blei ei sterk kraft, fascismen tok makta i store deler av Europa, sosialistiske omveltninger fant sted, blant annet i Russland og Kina, etc.), og det gamle kolonisystemet gikk i oppløsning, blant annet gjennom nasjonale frigjøringskriger.

Etter 2. verdenskrig sto USA fram som den definitivt sterkeste staten. Den vest-europeiske kapitalen underordna seg amerikansk ledelse, og skaffa seg arbeidsro på hjemmebane ved store sosiale og økonomiske kompromisser – velferdsstaten blei innført i Europa, enten det satt en konservativ Adenauer eller en sosialdemokratisk Gerhardsen som regjeringssjef. Presset nedenfra gjorde dette nødvendig, og den unike 20-25 år lange vekstperioden etter krigen ga rom for det, sett fra kapitalens synspunkt. Keynesianisme var dagens løsning.

Ny offensiv

Men dette var en avgrensa, spesiell periode i globaliseringas historie. De siste tiårene har vært prega av avvikling av disse økonomiske og politiske modellene. Kapitalen gikk inn i ei strukturell langtrukken krise, fagbevegelsen er svekka, og kompromisser er ikke på dagsorden lengre. Jakta på maksimal profitt er blitt intensivert.

Fra tidlig på 1970-tallet har verdensøkonomien vært kjennetegna av akselererende ekspansjon til stadig nye områder, mer vekt på finansspekulasjoner, og en enorm konsentrasjon av kapitalen – og på samme tid av kriser, økende gap mellom rike og fattige, massearbeidløshet og marginalisering av store folkemasser i ytterkantene av den kapitalistiske økonomien.

Verdenskartet er blitt tegna om igjen. Det gamle kolonisystemet er borte. De mer eller mindre sosialistiske statene er borte. I voksende tempo utvides og integreres verdensmarkedet, både på produksjons- og konsumsida. De endringene av samfunnsstrukturer og kultur som følger av dette er tydelige i alle land.

I den offentlige debatten kalles denne nye offensiven fra kapitalen for «globalisering». Den nye teknologien, de forrykende finanstransaksjonene, og den nyliberalistiske politikken som føres over nesten hele kloden nå får mange til å trekke den konklusjonen at vi er inne i en kvalitativt ny epoke i historia. Og avhengig av ståsted ser de seg om etter løsninger.

Kapitalens talsmenn vil ha bort flaskehalser, de vil fjerne hindre for videre ekspansjon. Handels- og investeringshindringer, gjenstridige fagforeninger, «tungrodd» demokrati, «kostbare» offentlige tjenester, noen av landegrensene, enkelte politiske regimer, store deler av FN-systemet – alt dette og mer til må saneres eller stille seg til disposisjon for kapitalens frammarsj.

Motstanderne av denne «globaliseringa» går på gatene i Seattle, Göteborg og Genova, de streiker mot privatisering (i skrivende stund varsler fire millioner fagorganiserte streik mot ANC-regjeringas privatiseringspolitikk i Sør-Afrika), de samler seg i kritikk av WTO-avtaler, mange vil styre kapitalen, regulere finansmarkedene, forsvare velferdsstaten, gjeninnføre keynesianismen nasjonalt, og styrke FN – kanskje med ei framtidig verdensregjering som mål. Mange ser at det som er av folkestyre og demokrati, er trua i dag, og noen diskuterer alternativer til nasjonalstatenes parlamentariske systemer – enkelte håper på at EU totalt skal endre karakter, noen setter sin lit til det de kaller «det sivile samfunn», der NGO-ene er tiltenkt rollen som tung motvekt mot kapitalens og politikernes makt.

Fristilt fra FN

Debatten om FNs rolle i globaliseringsepoken har altså et bredt bakteppe. FN blei oppretta i 1945, et år etter at de såkalte Bretton Woods-institusjonenene, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet (IMF) var etablert. Tanken om å underlegge disse viktige instrumentene i verdensøkonomien direkte FN-styring sto sterkt i starten. De skulle sortere under Ecosoc (FNs økonomiske og sosiale råd), og dermed under Generalforsamlinga, der alle medlemsland stiller likt. Men i 1947 godtok Generalforsamlinga, uten avstemning, særavtaler mellom FN og IMF, og mellom FN og Verdensbanken. De fikk ei fri stilling.

Det samme skjedde med det som skulle være FNs organ for å regulere handel og investeringer, International Trade Organisation (ITO). Den blei i 1947 til GATT, et system av handelsreguleringer utafor FNs jurisdiksjon. GATT blei i 1995 til WTO, World Trade Organisation, som i dag er ei tung kraft i globaliseringsprosessen. De tre tyngste verktøyene for å nyregulere og drive fram endringer i den globale økonomien opererer altså på sida av FN. Innafor disse institusjonene er det OECD-landene, med USA i spissen, som reelt sett sitter ved roret.

Når motsetningene mellom disse statene skjerper seg, som da WTO-forhandlingene i Seattle kjørte seg fast fordi EU og USA ikke blei enige, blir det midlertidig handlingslammelse. Men alle de sentrale aktørene er enige om hovedkursen: frihandel og «globalisering» på stadig større områder. For å ta seg av det militære aspektet, er Nato de siste årene blitt bygd opp med sikte på intervensjoner rundt om i verden, med eller uten FN-mandater.

USA har hatt som linje å la mest mulig foregå utafor FN-systemet, bruke FN når det var opportunt, sørge for at FN ikke blei for sterkt (blant annet ved å la være å betale for seg), og jobbe for endringer av FN-systemet for å få det til å bli et egna redskap for amerikanske interesser.

FN endres

Innafor FN har det da også skjedd endringer de siste åra. FNs Senter for transnasjonale selskaper (UNCTC), som overvåka storkonsernene og hadde som mandat å utvikle retningslinjer for hvordan disse skulle ha lov å oppføre seg, blei nedlagt i 1993. Unctad skulle ta seg av dette, het det. Men Unctad, som lenge fungerte som et kritisk forum for utviklingslandenes interesser, med initiativer som Ny økonomisk verdensorden o.a., er nå mest opptatt av å få investeringsstrømmene til å finne veien til land i sør. Og Global Compact er kommet i stedet.

Global Compact blei offisielt lansert av Kofi Annan på storkapitalens World Economic Forums i Davos i fjor. Den knytter tette bånd mellom FN og de transnasjonale konsernene. Utgangspunktet er ni punkter om arbeid, om miljø og om menneskerettigheter henta fra FN-traktater. Men disse er ikke bindende, bare frivillige, retningsgivende for konsernene. Og det finnes ingen overvåknings- eller sanksjonsmekanismer. Konsernene har sett Global Compact som en gylden sjanse til både å unngå FN-innblanding og styrke renommeet – FN er god PR for konserner som skal møte en kritisk opinion. I tillegg åpner det tette samarbeidet med FN for nye markedsmuligheter.

The International Chamber of Commerce (ICC) med over 7.000 konserner som medlemmer, har vært en av de viktigste drivkreftene i å få til Global Compact. Og ICC er også i gang med store fellesprosjekter med Unctad, med Unep og med UNDP. Sammen med blant annet UNHCR og Unicef har konsernene nylig også starta Business Humanitarian Forum (BHF). Og når det i det siste er avdekka skandaløse forhold i samarbeidet mellom WHO og den farmasøytiske industrien i forbindelse med produksjon av aidsmedisin, er det mange som ser dette som toppen av et isfjell som vokser og vokser.

Motkrefter

FN er en arena der mange av de viktigste motsetningene på kloden blir avdekka og konfronteres. Og det er naturlig at FN blir forsøkt brukt som redskap for de ulike politiske og økonomiske interessene. Sjølsagt blir det de sterkeste som rår.

En del av de som ser dette og opplever det som et demokratisk problem snakker om at det de kaller «det sivile samfunn», og innafor dette særskilt NGO-ene, skal skape en balanse mot kapital- og statsmakter. De har neppe forstått hvordan styrkeforholdene er.

Det er bare å se på media, som inkluderes i dette «sivile samfunnet». Media er i dag totalt dominert av sju monopoler. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre og så videre. 70 andre selskaper kontrollerer det meste av resten av den globale medieverdenen.

Det er i denne virkeligheta motstandskampen mot den formen for globalisering som foregår nå, skal føres. NGO-ene er ofte kritiske røster, men virkelig potensiell motmakt kan bare fagbevegelsen (og til en viss grad bondeorganisasjoner) stille med. Det vi har av folkestyre er resultat av disse organiserte folkelige bevegelsene. Skal NGO-ene gjøre nytte for seg, må de ikke se seg sjøl som lobbygrupper retta inn på dialog med makta, men alliere seg med fagbevegelsen og jobbe for å mobilisere opinionen.

En av oppgavene er å presse sine egne lands regjeringer til å bremse på nyliberalismen hjemme – og til å gå i mot at den får fritt spillerom globalt. Skal for eksempel FN-politikken endres, må det skapes et kraftig trykk for dette i mange land først.

Dagens økonomiske system tillater ingen «verdensregjering», verken i FN- eller WTO-regi. Til det er motsetningene og konkurransen mellom de store aktørene for fundamentale, og tanken om virkelig innflytelse for de store folkemassene for skremmende for makthaverne. Men dette betyr ikke at kampen om hva FN skal være i globaliseringens tidsalder er uvesentlig. Den angår oss alle.

av Liza Largoza Maza

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

av Tore Sivertsen

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

Les en kommentar her.

av Erling Folkvord og Espen Mathiesen

Litt etter midnatt tirsdag 29. november 1994 var NEI-seieren et faktum. Stemninga sto i taket der nei-folk var samla – fra Lindesnes til Nordkapp. De mange deltakerne på Nei til EUs valgvake i Oslo Spektrum ga en glad, sliten og rørt Anne Enger Lahnstein en velfortjent, tillitsfull og langvarig hyllest. Lahnstein hadde stått midt i skuddlinja gjennom hele høsten, og folk mente hun hadde vært modig og pålitelig.

36 timer seinere behandla Stortinget fire internasjonale avtaler som alle er bygd over de samme markedsliberalistiske fri-flyt-prinsippene som vi finner i Roma- og Maastrichttraktatene:

• Avtalen om verdens handelsorganisasjon (WTO), med en spire til overnasjonale organer
• Den internasjonale meieriavtalen
• Den internasjonale storfekjøttavtalen
• Avtalen om offentlige innkjøp

Før avstemninga anbefalte SPs hovedtaler, Marit Arnstad, å stemme ja. I sin begrunnelse skjøv hun – til manges overraskelse – partiprogrammet foran seg: «I SPs program for inneværende stortingsperiode står det klart at SP ønsker et internasjonalt regelverk for handel. En slik programforpliktelse er også utgangspunktet for at SP etter en samlet vurdering har valgt å gå inn for en ratifisering av den GATT/WTO-avtalen som nå foreligger». Det var nok flere enn en av deltakerne fra foregående SP-landsmøte som ble forundra over den utlegninga av partiprogrammet.

Med SV «tilbake i den politiske kvardagen»

SVs Paul Chaffey anbefalte å stemme ja til avtalene «i erkjennelsen av at valgmulighetene er små, og i erkjennelsen av at denne avtalen bør bli en plattform for krav om reformer i det internasjonale handelsregimet».

Det er nøyaktige samme prinsipielle argumentasjon som DNA brukte for å bli med i Europaunionen, for å forandre den innenfra. Kjellbjørg Lunde (SV) som også argumenterte for avtalene, ordla seg slik: «… og vi i SV er svært nøgde med resultatet av folkeavstemninga på måndag. Men no er vi tilbake i den politiske kvardagen, og nye krav blir stilte til oss alle. Det er no vi skal utnytte det beste i det nei som ble gitt på måndag».

Med stor tilfredshet – og dårlig skjult skadefryd over at de store Nei-partiene hadde vendt tilbake til den «politiske kvardagen» – argumenterte talerne fra DNA, Høyre og FrP for samme standpunkt.

Erling Folkvord sa i innlegget sitt blant annet at disse avtalene «markerer ein førebels verdsomfattande seier for marknadsliberalismen som styringsprinsipp for den internasjonale handelen og for det statlege økonomiske samkvemmet». Han trekte fram de omfattende protestene fra kommunestyrer og fylkesting som SV-representanten Inger Dag Steen hadde framheva i den forrige GATT-debatten i Stortinget i 1992. Og pekte også på at flertallet nå gikk på tvers av konklusjonen i en stortingsdebatt i 1980. Den gangen slo landbrukskomiteen – og Stortinget – fast «at nasjonal landbrukspolitikk som sådan ikke gjøres til gjenstand for internasjonale handelsforhandlinger».

Hele SPs gruppe stemte JA og sveik dermed de ideene som Anne Enger Lahnstein blei hylla for å ha forsvart bare 36 timer tidligere. Etter avstemninga oppsummerte presidenten at «ved alternativ votering mellom komiteens innstilling og forslaget fra Rød Valgallianse bifaltes innstillingen med 128 mot 3 stemmer». Det var to utbrytere i SV – Jorunn Hageler og Magnar Sortåsløkken – som trossa partiledelsen og støtta RVs forslag.

Meire Maastricht – og meire moms

På landsstyremøte i DNA 11. desember 1994 la Thorbjørn Jagland stor vekt på at folkeavstemningsresultatet ikke skulle få noen innvirkning på regjeringas økonomiske politikk: «Jeg vil håpe at vi kan være enige om å følge de prinsippene som er nedfelt i Maastricht-traktaten om den økonomiske politikken. Vi kan nå ikke bli medlem av den økonomiske unionen. Men vi kan ensidig pålegge oss selv å følge samme politikk. Norge har ført en økonomisk politikk helt i samsvar med Maastricht-traktatens kriterier. Derfor går det bra. La oss fortsette med dette.» (Utheva her, red. av boka.)

Denne programerklæringa for den politiske hverdagen – som Jagland har satt punktlig ut i livet – var ikke til hinder for at Nei-partiene SV og Krf ti dager seinere sikra flertall i Stortinget for et DNA-forslag om å øke momsen med 3,5 milliarder kroner. Den var heller ikke til hinder for at framtredende NEI-politikere som Kjell Magne Bondevik (Krf) og Erik Solheim (SV) uttalte seg rosende – blant annet i VG – om hvordan statsminister Harlem Brundtland handterte nederlaget i folkeavstemninga. Samtidig engasjerte toppledelsen både i SP og SV seg for å få avvikla det organiserte grunnplanet i Nei til EU. Dette strevet mislyktes, heldigvis. Ved slutten av første kvartal 1997 har NTEU over 22.000 betalende medlemmer.

av Maryam Azimi

Jeg har ikke bare deg

Januar 1989, på toget fra Islamabad til Quetta
Til søsteren

Vær hilset, du,
mine øynes lys!
Jeg hører at du har født det barnet
du bar med deg i dekning,
slik at ditt ni måneder gamle problem er løst,
men at barnet du fødte kom dødt til denne verden.
Du sørger over barnet som ikke en gang kom til denne verden,
så spør jeg deg:
hva slags sorg er det du sørger,
hvordan kan du sørge en sorg som er bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen for bare din,
hvordan kan du kalle denne sorgen din for drepende
når andres barn, når talløse andre andres barn
blir drept av sult og bomber hver dag,
når tallet på drepte barn vokser fortere enn sorgen,
når den levende summen av kjærlighet,
når den levende summen av foreldrenes omsorg blir skutt,
kastet på bålet, hakket i biter!
Si meg,
hvorfor skulle du
og det dødfødte barnet ditt
telle mer for meg enn alle de andre
mødrene til døde barn og barn til døde mødre
bare i mitt eget land?

Det er så enkelt:
jeg har ikke bare deg.
Akkurat som deg har jeg alle de andre å tenke på.
Du har sorgen til alle de andre å sørge,
den gjentatte sorgen
til mødre som mistet en eller to eller alle,
i tillegg har du den doble sorgen
til moten som mistet barnet sitt delvis
da det gikk på en mine,
og som sang for dette ene barnet,
som trøster dette ene barnet med sanger, natt etter natt,
bare for å se ham, med sine egne øyne,
bli hengt en morgen.

Fra Inger Elisabeth Hansens forklaring

På toget fra Islamabad til Quetta er det mye støv. Maryam Azimi skrev dette diktet i støvet på toget fra Islamabad til Quetta. Hun reiste med toget i to døgn for å besøke søsteren som hadde født et dødfødt barn i dekning.

av Morten Falck

Nesten alle diskusjoner om det er mulig å endre dette jævlige samfunnet, kretser på ett eller annet vis rundt Oktoberrevolusjonen. Men uten kunnskaper vil diskusjonene gå i ring og ende blindt. Stefan Lindgrens biografi Lenin er ei bok i rett tid.

Tre dager etter Oktoberrevolusjonen ga Lenin et dekret om pressa. Han gjorde det klart at innstrammingene i pressefriheten var midlertidige. Så snart den nye makta var konsolidert, ville de bli erstattet av en lov som ville være «den videste og mest progressive på området». Lenin tenkte seg en stat der trykkefriheten var enormt utvidet, og typografiske hjelpemidler ble stilt til rådighet for alle som kunne samle et visst antall underskrifter.

Lenins drøm om den store ytringsfriheten blei knust av borgerkrigen og intervensjonskrigen. Det blei ikke setterier og trykkpresser til alle, men blodig terror og kamp for en bit brød. Hvem var denne arbeiderlederen med de store drømmene og den håndfaste praksisen? Det er snart 80 år siden han døde. Men ennå er bildet av ham preget av mytedannelser og sterke følelser. Når Gerhard Helskog forlanger anger, og «avslører» at Dagsavisens Tuva Gry Øyan har vært medlem av AKP, svarer hun med å rette en harmdirrende pekefinger mot «despoten» Lenin.

Lenin er viktig. Han er en portalfigur for vår tid, den første som ledet en seirende revolusjon og startet oppbygginga av et sosialistisk samfunn som skulle vare i flere tiår og prege verdenshistorien.

77 år etter Lenins død hersker kapitalismen mer uinnskrenket enn noen gang. Er det mulig å skape et rettferdig samfunn? Er sosialismen mulig eller bare en drøm? Og hvis den er mulig, hvordan vil den se ut? I disse tider ønsker alle seg en «demokratisk sosialisme». Men hva er demokrati – under kapitalismen og under sosialismen? Må ikke det sosialistiske demokratiet være mye større og mer omfattende, ja, mye mer reelt, enn det såkalte «demokratiet» under kapitalismen? Mens Røkke står fritt til å rasere tusenvis av arbeidsplasser og velte seg i en rikdom som skyldes andres arbeid, er strømprisene så høye at minstepensjonister ikke har råd til å holde varmen midtvinters. Og vi får aller nådigst velge administrasjon for faenskapen hvert fjerde år. Må ikke sosialismen innebære at vanlige mennesker virkelig får innflytelse over sin egen hverdag og sine egne liv?

Hvordan ble Lenins union av sosialistiske sovjetrepublikker? Den ga vel verken ytringsfrihet eller personlig sikkerhet til arbeiderne og de fattige bøndene – langt mindre makt over staten? Var den mer enn en undertrykkende politistat? Det er viktige spørsmål å finne svar på. Men det er også viktig å forstå hvorfor Sovjet-staten utviklet seg slik den gjorde.

I 1917 overtok bolsjevikene et ruinert land etter tre års krig, og da de omsider hadde seiret fire år seinere, var landets produksjonskapasitet og evne til å brødfø befolkningen drastisk redusert. Uår og hungerkatastrofe toppet krisa. Lindgren oppsummerer:

«Maskiner og lagre var oppbrukt. I byene hadde menneskene fyrt med møbler for å overleve. Millioner av bønder og foreldreløse barn dro omkring på veiene, den klassiske formen for «vandrende» hungersnød i Russland. Den lille arbeiderklassen var i praksis oppløst og dens avantgarde var stort sett falt i borgerkrigen.»

Landet måtte bygge opp et industrielt nivå som kunne stå imot imperialismen, og Sovjet hadde færre vitenskapskvinner og -menn enn Sverige. Da Stalin døde 30 år seinere, var Sovjet etter enda en krig og enorme prøvelser i ferd med å ta opp konkurransen med USA på viktige områder som romforskning. Sovjets stilling som «supermakt» fram til 1991 var noe ganske annet enn det konkursboet Lenins bolsjeviker overtok. Men det er moderne å hevde at denne økningen av levestandard, kulturelt nivå og produksjonskapasitet ikke hadde noe med sosialisme å gjøre, for det manglet demokrati. Akkurat som det er moderne å sitte ved sitt trygge skrivebord i det oljerike Norge og definere demokrati på vegne av Sovjetunionens arbeidere og bønder. For disse skrivebordsheltene er det ikke så viktig om folket har brød, klær, brensel, et jordbruk og en industri som kan sikre landet sjølstendighet, skoler, universiteter og biblioteker.

Lenin hadde et annet utgangspunkt. Han vokste opp i tsarens Russland, i folkenes fengsel. Han opplevde nød, fattigdom og ufrihet, religiøsitet og middelaldersk mangel på kunnskaper. For ham var revolusjonen ikke et spørsmål om teoretisk diskusjon, men om levekår. Han skjønte at revolusjonen var et spørsmål om klassekamp, om å erobre makta. De mange folkene i tsarens veldige imperium måtte sjøl ta makta fra herskerne og innføre sitt eget herredømme, en stat som kunne undertrykke borgerskapet og imperialismen så de ikke kunne ta makta tilbake igjen. Boka skildrer Lenins liv, og beskriver hvordan han ble en utrettelig revolusjonær organisator og leder, en mann som alltid satte revolusjonen foran alt annet. Mensjeviken Dan sa om Lenin: «Det finnes ingen mann som hver dag, tjuefire timer i strekk er opptatt av revolusjonen, som tenker og til og med bare drømmer om revolusjonen. Hva skal man gjøre med et sånt menneske?» Forfatteren Maxim Gorkij forteller at han ble forbauset da han første gang møtte Lenin: «Han var på en måte altfor alminnelig. Han gjorde ikke inntrykk av å være en leder.» Han blir også beskrevet som en mann som hadde svært lett for å le.

Stefan Lindgren skildrer Lenin i sammenheng med tid og historie. Han var formet av sin tid og sitt miljø. En ganske alminnelig mann, med stor sans for virkeligheten. Han var født i et av Europas mest tilbakeliggende land. Kunne den sosialistiske revolusjonen seire der? Lenin analyserte omhyggelig kapitalismens utvikling fram til første verdenskrig, framveksten av monopolene, av imperialismen. I dette systemet var det tilbakeliggende russiske imperiet ett av de svakeste leddene. Det ga muligheter for å bryte gjennom der, og vriste landet ut av imperialismens klør. Lenin gjorde viktige teoretiske analyser av kapitalismens utvikling i Russland, av spørsmålet om staten, av imperialismen.

Men først og fremst var han en politisk leder med dyp innsikt i det russiske samfunnet, i klassene og i klassekampen. Han kjente sitt russiske folk, han var en av dem. Uten Lenin hadde Oktoberrevolusjonen neppe funnet sted. Og om ikke bolsjevikene hadde forsvart revolusjonen med den største fasthet, ville den vært knust etter få måneder.

Marx og Engels hadde sagt svært lite om hvordan sosialismen ville arte seg. For Lenin ble jobben å utvikle et sosialistisk samfunn i virkeligheten, blant fattige analfabeter og dypt religiøse bønder. I dette arbeidet var Lenin villig til å sette de helligste av alle dogmer til side for å finne løsninger i praksis – samtidig som han forsvarte sosialismens prinsipper med en ukuelig fasthet. Men først måtte revolusjonen forsvares i en krig som var ubegripelig rå, der det ikke fantes rom for å tenke på demokrati, på ytringsfrihet og personlig rettssikkerhet. En bondebefolkning som ser sine søstre og mødre voldtatt og torturert, sine brødre og fedre brent og flådd levende, slaktet av overklassehærer og imperialistiske inntrengere, tar en brutal hevn når den slår fienden til jorda. Den spør ikke om demokratiske rettigheter. Den bruker ikke stemmeseddel. Og en slik bestialsk fiende kan heller ikke overvinnes med «demokratiske midler». Dette er et poeng som den gamle høyremannen Kåre Willoch forstår bedre enn mange teoretikere som sier de hører til på venstresida.

Lindgrens bok er grundig og kunnskapsrik. Særlig spennende er avsnittene der han gjennomgår de dokumentene som tidligere har vært hemmeligholdt, og som skal «avsløre» Lenins virkelige karakter. Lindgrens djupe og omfattende kunnskaper gir boka en nøktern styrke. Den forklarer, den gjør det mulig å forstå, ikke bare Lenin, men Sovjetunionens historie. Skildringa er konkret, tydelig. Les den, og bli klokere. Tenk om alle som deltok i diskusjonene om sosialismen hadde lest denne boka!

Lenin døde 21. januar 1924. Arbeidet med å skape sosialismen var så vidt påbegynt. Lindgren skildrer også dem som allerede kjempet om makta etter Lenins død. Når skal han følge opp med den helt nødvendige biografien om Stalin?

av Peter M. Johansen

En høring i byen Pagadian i Zamboanga del Sur-provinsen på Mindanao skulle ta stilling til overgrep mot moroer. Bak høringen sto menneskerettighetsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner og advokater. Det var forbundet med stor risiko å gå åpent ut i forsvar for ofrene.

Attentatene skjer for hyppig, og metodene er for systematiske til at drapene ikke er nøye planlagt ovenfra. Målene er framtredene personer fra bangsamorofolket på Mindanao.

Det er for mange likhetspunkter i vitneforklaringene til at det kan være tilfeldig. Tropevarmen sender dampen fra det siste regnskyllet inn over forsamlingen i bydelslokalet i Pagadian, en hverdagslig havneby i skillet mellom den østre og vestre delen av Mindanao. Kvinnene som er innkalt som vitner av granskningskommisjonen, blir intervjuet av advokater og menneskerettsaktivister som har valgt ut noen av de mest opplagte sakene av en lang rekke tilfeller av likvidasjoner på øya hvor morofolket kjemper for sin nasjonale selvråderett. Motivet er å finne dekning for de sterke mistankene om at likvidasjonene skjer på de militære myndighetenes ordre og blir utført av lokale agenter med tilknytning til hæren og politiet.

Høringa har fått politisk beskyttelse av de lokale myndighetene i Pagadian. De reagerte kraftig mot den regelrette krigserklæringa mot Moro Islamic Liberational Front (MILF) og morosamfunnene fra president Joseph «Erap» Estrada. Men det ligger ikke i moroenes tradisjon å klage til det offentlige. Problemene blir løst gjennom de eldres råd.

Moroene begraver sine i løpet av 24 timer. Det blir sjeldent skrevet ut dødsattest; det blir ikke foretatt obduksjon, noe som gjør det vanskelig å skaffe til veie bevis. Hevn er derfor en del av kulturen, og flere morosamfunn har sin egen sharia, islamsk lovgivning og rettspraksis, fordi tilliten til det lokale rettsvesenet er heller liten.

Henrettet av politiet

Hennes navn er Vilma Obasug Olaybar. Hun er nestleder på miljødepartementets forskningskontor i landsbyen i Ipil, vest om Pagadian, etter at mannen ble drept.

«En av personene i den svarte patruljebilen skjøt mannen min. Etter drapet kjørte begge bilene, den svarte og den hvite, i retning av Zamboanga.»

Byen ligger på sørvestspissen av Mindanao og er et sterkt militært senter som ble ytterligere forsterket under kampen mot Aby Sayyaf-gruppa som holdt en rekke utlendinger som gisler på øya Jolo.

Var dere blitt truet?

«Jeg ble ikke personlig truet, men mannen min ble. Kaptein Vinodin kom til huset vårt med en ransakelsesordre. Soldatene påsto at vi hadde M16-rifler og hjemmelagde bomber i huset. Men de fant ikke det de lette etter.»

Hvorfor ble din mann truet?

«Det hadde vært flere kidnappinger og ran i Ipil siden 1995. Mannen min ble beskyldt for å være lederen for disse raidene og bakholdene.»

Fordi han tidligere hadde vært geriljakommandant?

«Han gikk inn i geriljaen, Moro National Liberation Front (MNLF), i 1972, men overga seg i 1983 da det ble utstedet et amnesti før MNLF skrev under avtalen med regjeringa i 1986. Han overga seg fordi han ikke orket å leve i skogen lenger; han ville i stedet være sammen med familien.»

Så han hadde ingen kontakter med MILF?

«Nei, han arbeidet for departementet for miljø og naturressurser i Ipil. Jeg bor fortsatt i nabolandsbyen Tigbanuang sammen med mor og våre fire barn.»

Er du redd?

«Ja, det som skjedde med ham, kan skje med meg.»

Politiet tok pengene og klokka hans. Hvorfor?

«Mannen min var allerede død da politiet tok pengene og klokka hans for at det skulle se ut som et ran. Jeg tør ikke kreve pengene og klokka tilbake; jeg er altfor redd til det.»

Hva skjedde med hodet hans?

«Jeg vet ikke om de fikk gravd ham opp og hogd av hodet. Jeg vet ikke, jeg vet ikke til denne dag.»

Det er første gang hun glipper i blikket. Hun har fortalt historien mange ganger; det er andre gang i løpet av denne formiddagen. Ømme punkt. Vitneutsagnet er i seg selv risikabelt.

Hvordan er situasjonen i Tigbanuang?

«Den er spent, det er fortsatt militære operasjoner i nærheten. En dag her, en dag der … og Abu Sayyaf er der. I en etterretningsrapport står det at mannen min var leder for Abu Sayyaf der. Det er ikke sant; han hadde ikke noen med Abu Sayyaf å gjøre. Personene i den svarte og hvite patruljebilen er alltid i Ipil.»

Hvorfor klarer ikke politiet å spore de tre personene?

«Politiet er med på dette. Ingen blir arrestert når det skjer noe. Det fins ingen lov i Ipil, ingen rettferdighet.»

Hva skjedde i Ipil i 1995?

«Mange ble drept. Angrepet begynte ved tolvtida. Politiet var det første målet, deretter fortsatte de mot banken og forretningsstrøket. Så begynte de å skyte på befolkningen. Siden da har det vært regelmessige sammenstøt.»

Hva har skjedd med vennen til mannen din?

«Han har gått i dekning, men har gitt sitt vitneutsagn til granskningskommisjonen. Han har identifisert drapsmennene.»

Motiver

Det er ikke bare det sovende barnet ved brystet som gjør at hun virker rolig. Det er bevisstheten i øynene under den fargerike sjalet. Hun er talskvinne for Moro People’s Research Center i Pagadian.

Forskningssenteret dekker hele Zam-boangahalvøya, Norte og Sur. Men hun har en aktiv bakgrunn lenge før.

«I 1991 ble jeg tatt av militæret, mistenkt for å være med i New People’s Army (NPA). Jeg ble internert på garnisonene i to dager før jeg ble løslatt.»

Så sier hun ikke mer om det. Internering, mistanke om NPA. Ofte blir spørsmål overflødig. Hun legger ungen over på den andre armen når han sutrer til og smatter med leppene. Hun begynner på sitt vitneutsagn:

«Fetteren min Asma var med i MPRC (Moro People’s Research Center). Da han ble drept 23. juli 1999, hadde vi en demonstrasjon for fred i Malangas. Samme dag arrangerte borgermesteren en stor byfest. Asma ble bedt om å komme opp til scenen. Her ble det tatt mange bilder av ham. Han ble urolig; han var jo ingen filmskuespiller eller popstjerne. Hvorfor tok de så mange bilder av ham? Han følte et stort ubehag, men tenkte ikke mer over det utover kvelden.

Morgenen etter var han ute for å kjøpe melk til babyen. På vei tilbake til Lipacan ble han drept. Skutt mens han satt på motorsykkelen. Det var en regelrett henrettelse. Han ble anklaget for å være med i MILF. Men han var misjonær, han oppfordret ikke til væpnet kamp. Politiet lette etter nevøen min, Nuruddin, på skolen. Han ble advart av onkelen og flyktet til Manila.»

Ustadz og Ulamas, religiøse ledere og intellektuelle. Er dette utvalgte mål for likvidasjonene?

«Jeg kjenner ikke til motivet, men ifølge politiet et dette folk under battle order og tilhengere av MILF. Jeg tror at de er ute etter religiøse ledere og intellektuelle; det er særskilte mål slik at den neste generasjonen skal ignorere islam.»

Militæret midt imot

Dinah Marasigan er leder for menneskerettskomiteen i bystyret i Pagadian. Hun representerer partiet til tidligere president Fidel Ramos, Lakas, noe som slett ikke kan være uproblematisk med tanke på de anklagene hun retter mot hovedstaden Manila om tingenes tilstand på Mindanao. Men det er ikke alltid at personlig meninger og partipolitikk hører sammen i Filippinene; som oftest ikke, er ikke en helt urimelig påstand.

«Det pågår en utenlandsk utbytting av våre naturressurser. Vi står overfor mange vanskeligheter. Krigen kan ikke fortsette fordi den ødelegger vår økonomi. Hvor mye ris kunne vi ikke kjøpt for pengene som går til M16-kuler?» spør Marasigan forsamlingen ved innledninga av høringa om menneskerettighetsbruddene i Pagadian.

«I dag kan vi bare tenke oss hva krigen mot Moro Islamic Liberation Front (MILF) har kostet under dekke av kampen mot Abu Sayyaf-terroristene på Jolo og Basilan. Offentlige myndigheter sier ikke hva krigen egentlig koster, men jeg leste i Philippine Inquierer at en talsperson i presidentpalasset Malacañang uttalte at «det er ikke er til å kimse av ».

Marasigan har laget sine regnestykker for fred. Det er en anvendt matematikk som engasjerte kvinner tyr til. Hun tar kostnadene for en soldat i kamp og regner om det til hverdagens husholdning. Til ris og grønnsaker i et fattig og utplyndret land, til dels ekstremt fattig. Hvor mange soldater fins det her på Mindanao? Hvor mange skudd blir avfyrt i løpet av en time? Hvor mange sekker ris blir det?

«Myndighetene oppgir ikke vor mange soldater som fins på Mindanao av «sikkeretsmessige årsaker ». Hva annet er det vi ikke får vite?» spør Marasigan. Hun trekker inn utgiftene og kostnadene av tyngre våpentyper og legger ut asfaltveier mil etter mil, kilometre med vanningsanlegg, strekker telefonlinjer og bygger klinikker og skoler med sine drepende regnstykker.

«Hvor mange skolebøker og annet skoleutstyr har vi fått hit til Mindanao?» spør hun vel vitende om manglene og at folk i salen vet hva hun snakker om. Så tar hun for seg flyene og marinen.

«Milliarder av peso blir sløst bort på krigen her på Mindanao. I provinsen Zamboanga Sur er det en rekke brudd på menneskerettighetene. Det er en utfordring som står foran oss. Fred er ikke bare fraværet av krig. Mindanao står for 40 prosent av Filippinenes jordbruk og har mange naturressurser. Likevel er vi den mest underutviklede regionen. Folk føler seg sviktet, forrådt, latt i stikken, og det er en reell følelse. Og hva sier (tidligere) forsvarsminister Orlando Mercado: «De blir behandlet som det de er: Opprørere som vil innføre en uavhengig, islamsk stat.»»

Militæranalytikeren, Manuel Megato, var sannspådd i begynnelsen av mai i fjor da han mente at militæroffensiven som president Estrada beordret ville få volden til å flyte til andre steder, at flere ville bli fordrevet og at regjeringa ville få større problemer.

av Helle Borgen

«Store politistyrker rykket i går kveld ut i Hønefoss sentrum for å stoppe gatekamper mellom såkalte antirasister og lokale ungdommer.» (VG 13. november 1994.)

Boka Såkalte antirasister, en bok fra Ringerike antirasistisk ungdom, er «de såkalte antirasistenes» historie om antirasistisk kamp, om kommunenorges svar eller mangel på svar på nazistenes aktivitet, og om nazistisk organisering. Den omhandler perioden 1994 til våren 1999. Den er dedikert til Arve Beheim Karlsen og Benjamin Labrahan Hermansen. Den viser hvor langt det gikk i Ringeriksdistriktet, før drapet på Holmlia og de voldsomme reaksjonene etter det.

Sjelden gir folkelige organisasjoner ut sin egen historie. Fagforeninger gir ut historiebøker ved jubileer. Av liknende utgivelser er det nærmeste jeg kan komme, boka Arbeidsløses buss fra 1986 og heftet Aktivistene forteller som AKP gav ut for noen år sida. Boka Rødt! av Erling Folkvord er også noe liknende. Historia om Tyssedalskampen, Krafta er vår av Ellen Røsjø tilsvarende.

Men denne boka skiller seg fra disse ved at det er en organisasjon som vil oppsummere og gi fra seg historia si ut fra en kollektiv beslutning. Boka er skrevet av et redaksjonskollektiv. Boka viser stor stolthet over hva de har fått til, over egen organisering og kamp. De er stolte over felles politisk arbeid, engasjement og resultater – slik utfordrer boka den rådende ideologi om at det ikke gjelder å stå for noe eller gjøre noe sammen men å virkeliggjøre seg selv på individualistisk vis.

Boka skildrer Ringerike antirasistisk ungdom (RAU) fra oppstarten. Bakgrunnen for organisasjonen var nazistisk og rasistisk aktivitet i byen. Boot Boys hadde lufta støvlene sine i en marsj, hiphoppere var banka opp, en innvandrerbutikk var spraya ned og nazistene hadde på lokal-tv trua med at de «skulle bruke køller for å banke opp alle svartinger». Boka forteller at ved oppstarten av RAU hadde nazistene sympatisører blant rasistisk ungdom i Sokna, mens RAU hadde støtte i Hønefoss.

50 kom på oppstartingsmøtet. Natur og ungdom var den organisatoriske krafta i RAU. RAU ble flatt organisert, og en begrunnelse for det blir lagt fram i boka. RAU valgte å ikke tilslutte seg noen landsomfattende bevegelse, for eksempel SOS-rasisme som på den tida hadde mange lokallag.

Lurt å ramponere bilen?

I kapitlet «Tid for opprør» skildres etterspillet etter en antirasistisk konsert arrangert av RAU i samarbeid med Natur og ungdom og med støtte fra Nei til EU. Noen unge gutter kom og gjorde hitlerhilsen og et femtitalls ungdommer løp etter nazistene og ramponerte bilen deres.

Etter dette kom det negative oppslaget i VG, og boka sier: «omtalen satte standarden for hvordan pressa i framtida skulle beskrive konfrontasjoner mellom antirasister og nynazister.» Etter dette kommer nazistene til Hønefoss, arrangerer nazimarsj, og banker opp folk. Politikerne engasjerte Tore Bjørgo, og mente at både antirasister og nazister er like ille. RAU oppfatter selv at de ble ansett som en del av problemet og ikke en del av løsningen, og at de ble stigmatisert.

En lang periode følger før kommunen begynner å ta nazistenes vold på alvor, og legger om kursen. Nazistene blir da delvis også avslørt av egne gjerninger, de går for langt i volden og i å skryte av den. Endelig i 1996 blir det breie og gode markeringer mot nazismen. Men RAU erklærte at FrP var uønska i disse. Boka reflekterer ikke over om en annen taktikk i forhold til bilen som ble knust etter konserten i 1994, hadde lagt et bedre grunnlag for å bli akseptert i byen/distriktet, og om det var fornuftig å skille ut FrP fra fronten mot den nazistiske volden.

I boka er det en tydelig forståelse for at nazistenes taktikk ikke var gunstig for dem, mens det er liten vilje til å gå inn på en konkret vurdering av egen taktikk og politiske linjer. En nøyere vurdering hadde vært fint av for eksempel aksjonen til Hønefoss AFA som knuste rutene i politikammeret som protest mot dårlig oppfølging av saker. Men historia er jo gitt oss, slik at det er opp til oss som lesere å vurdere. For meg som leser og med erfaring fra antinaziarbeid i en annen by, Haugesund, er det tydelig at RAUs taktikk ikke var gunstig. Jeg tenker at kampen kunne vært vunnet før hvis bilen ikke hadde blitt knust (også rett før folkeavstemninga om EU), og hvis en hadde jobba mer inn mot voksne miljøer.

Boka hadde tjent på å stille spørsmålet: Hvorfor kunne RAU bli stigmatisert? Hva gjorde vi som gjorde oss lettere å stigmatisere?

I Tønsberg og Ringerike ble den antirasistiske motstanden organisert i uavhengige ungdomsgrupper, TAU og RAU, mens antirasister ellers lagde SOS-Rasisme-lag. TAU og RAU var nok en del inspirert av Blitz og hadde lokallag av AFA. Slik jeg ser det, førte denne linja til at nazistene i alle fall ikke ble stoppa raskere enn andre steder i Norge, og at politi og kommune i disse byene gikk langt i å bagatellisere nazivolden.

Et problem for ungdommen på Ringerike var at den fikk lite støtte, for eksempel var det ikke noe AKP- eller RV-lag, RV stilte ikke liste til kommunevalget i 1995. Boka forteller om lite bruer inn i voksne miljøer. Det ble det voksne establishment mot ungdommen.

Noe av det beste med boka er hvordan den skildrer nazistisk aktivitet. En får vite noe om deres bakgrunn som ikke de mest «vellykka» og om deres raid og gruppedannelser, både formelle for å bløffe og deres reelle oppsplitting og kiv. Spesielt for Hønefoss og Østlandet ellers er at nazistene blir farligere ved at de raskt kan forflytte seg og trekke sammen krefter fra flere lokalmiljøer, for eksempel fra Hokksund, Jevnaker og Oslo.

Boka viser også hvordan en nazibevegelse som blir isolert i en periode er svært farlig – da står bare den reine terroren igjen. En tallmessig oppsummering av nazistenes markeringer, sjikane trusler, vold og skadeverk fordelt på de enkelte årene er også svært nyttig.

Kapitlet «Med knyttneven klar» er en drøfting av vold i kampen. For meg som ikke er pasifist men antinazist, har jeg ikke prinsipielle innvendinger mot bruk av vold mot nazister. Jeg synes det er viktig at volden er politisk styrt og vurdert. «Politikken skal styre over geværløpet» (Mao). I og med at RAU ikke organiserte volden som ble brukt mot nazistene, fritar de seg selv fra å vurdere om den var gunstig for kampen eller ikke på en konkret måte. I stedet blir bokas konklusjon generelt at uten volden hadde vi ikke vinni.

Jeg synes det mangler en diskusjon i boka om volden isolerte RAU fra folk på Hønefoss, om den gjorde det vanskeligere for kommunen å se på RAU som en del av løsninga i stedet for som en del av problemet. Og om volden gjorde det vanskeligere å få politiet til å ta nazivolden på alvor.

I boka sies det at RAU vant kampen. Etter min mening er det riktigere å si at folk i Hønefoss og Ringerike vant kampen, og at RAU spilte en viktig rolle i å organisere folk til motstand. Flisespikking? Ikke etter min mening. Det er en tendens i det autonome miljøet til å gi seg selv mye ære for aksjoner, mens folk flest ikke blir så viktige. I boka vises også slagordet Hønefoss-rasisme 1-0, som jeg synes er en bedre og mer lovende oppsummering.

Tilslutt i boka skildres perioden etter at nazimiljøet falt sammen. De antirasistiske ungdommene fikk rom for å utvide engasjementet sitt og gjennom RAU ble det nå holdt støttekonsert for Chiapas, jobba videre for selvstyrt ungdomshus, RAU var medarrangør av demo mot Nato på Balkan og jenter i RAU lagde egen gruppe, kvinnekamp-uke og 8. mars. Her ser en tendenser til at RAU vokste ut av sin rolle som samlende gruppe for alle antirasister og ble en radikal ungdomsorganisasjon.

Et kort sammendrag av boka ligger på RAUs hjemmeside, www.rau.no. Jeg vil anbefale folk å kjøpe eller låne boka, ikke bare gå inn på hjemmesida deres. En viktig grunn til det er bildene og presseklippa, som gir mye informasjon om utviklinga i opinionen i Ringerike, og om hvordan RAU var organisert.

Boka har også med en gjennomgang av nazistisk og fascistisk historie og ideologi, en adresse og kildeliste.

Les, tenk, kos deg med RAUs historie og vurder selv!

av Ola Wihlke

Mikael Nyberg, ansvarlig utgiver av Clarté, utga i våres boken kapitalet.se, en marxistisk kritikk av de dominerende forestillingene om informasjonssamfunnet og globalisering. Den er flittig anmeldt – for det meste positivt, sterkt negativt av enkelte. Lars Magnusson, professor i økonomisk historie vektla i Svenska Dagbladet hvor uvitenskapelig det var med «stalinistisk klassehat». Göran Greider lovpriste i Aftonbladet analysene av arbeidslivet, men anså at forfatteren forfalt til konspirasjonsteorier i beskrivelsen av hvordan de rådende ideologiene har oppstått. Per Wirtén i Göteborgs-Posten fant tvert imot resonnementet om idedebatten spennende, men likte ikke angrepa på ledende sosialdemokrater og venstreliberalere. I Nybergs analyse av arbeidslivet så han et hån mot faglig arbeid.

Vi lar forfatteren sjøl komme til ordet i et intervju , tidligere publisert av nettporten wordline.

Tanketåke

– Et tilbakevendende uttrykk i din bok er «tanketåke», en beskrivelse av en svakt sammenhengende ideologi som dominerer samtida. Hva er hovedtrekka i denne ideologiens innhold?

– «Tanketåke» er min omskriving av det som pleier å bli kalt «falsk bevissthet», altså det systemet av ideologiske oppfatninger og fastlåste meninger som dominerer samfunnet. Tanketåka ser forskjellig ut på forskjellige tidspunkt. I første del av boka mi skildrer jeg skiftet fra ett tankesystem til et annet. «Folkhems»-kapitalismen hadde sin overideologi. Både til høyre og venstre i den politiske debatten fantes det oppfatninger om at vi levde i et industrisamfunn som med sosial ingeniørkunst, fornuft, teknikk og vitenskap hadde overvunnet kapitalismens indre motsetninger. Dette er brutt i stykker i to omganger. Først kom 60- og 70-åras opprør – Vietnambevegelsen, LKAB-streiken (i Norge: Sauda- og Sporveisstreiken, A.H.) og den allmenne radikaliseringa. Samholdsånden blei angripi nedenfra og fra venstre, kan en si. Siden kom 80-tallets nyliberale angrep mot velferdsstaten. Et angrep ovenfra og fra høyre.

Nå ser overideologien annerledes ut. Fornuft, teknikk og vitenskap er naturligvis ikke frakobla, men deres rolle i tankesystemet er mer tvetydig. Den sosiale ingeniøren, som nylig var helten som skulle legge livet til rette, framstår plutselig som roten til det onde i samfunnet. Selve oppfatninga om et fornuftig planlagt samfunn, påstår mange intellektuelle vil føre til Gulag og Auschwitz, og på bedriftene ser vi en renessanse for ledermystikk og irrasjonell tankesett. Jeg tenker på new age-bølgen som er populær i «management»-gjengen.

Tidligere skulle bedriftssjefen være en anonym byråkrat som regna og kalkulerte seg fram til bedre resultater, og gjennom å gi ordrer dirigere sine undersåtter. Nå skal han være en karismatisk lederskikkelse som besjeler sin flokk av medarbeidere med en vinnende bedriftskultur.

Tanken er nøyaktig som tidligere, at motsetningen mellom arbeid og kapital er overvunnet. Det påstås at vi lever i et kunnskaps- og informasjonssamfunn, der den industrielle kapitalismens ensidige, slitsomme arbeide er på vei ut. Samtidig kommer stadig flere rapporter om utbrenthet og stress i arbeidslivet. Våre faktiske erfaringer og de tankemønster som disse erfaringene presses inn i blir stadig vanskeligere å forene. Den dominerende ideologien hindrer oss i å se klart og forstå hva som foregår.

Fire myter

– Du hevder altså at denne ideologiens beskrivelse av virkeligheten er falsk. Hvilke usannheter er de mest grunnleggende og største?

– Jeg pleier å oppgi fire myter som bærebjelker for den postindustrielle profetien. For det første troen på at samlebåndet er på vei ut. For det andre ideen om at spesialiserte tjenester nå kommer i stedet for den industrielle, standardiserte masseproduksjonen. For det tredje oppfatninga om at de hierarkiske storbedriftene holder på å bli oppløst i et globalt nettverk av sjølstendige småbedrifter. Og til slutt påstanden at kunnskapen står i sentrum i arbeidslivet.

Intet av dette stemmer, når en ser nærmere på det. Samlebånda er ikke på vei bort. De kjøres tvert imot hardere enn før, og produksjonslinjas disiplin styrkes gjennom lagerminimering, «just-in-time»-levering og planlagt underbemanning ut til nye deler av økonomien. Tjenesteproduksjonen industrialiseres. Se på McDonalds: standardiserte produkter og tillaging på samlebånd. Storbedriftene utplasserer sant nok stadig mer av den egentlige produksjonen til underleverandører, men det skaper jo intet nettverk av likestilte bedrifter. «Enmannsbedriften» som kjører tømmer fra Norrlands innland til cellulosefabrikken i Sundsvall dag ut og dag inn, uke etter uke, er i virkeligheten slave under bankene og trevirkebedriftene.

Datamaskinene hever ikke kunnskapskrava i arbeidslivet. Det er heller tvert om. De standardiserer og automatiserer tidligere intellektuell virksomhet. Kassadama i butikken regner ikke lenger ut vekselpengene du skal få tilbake. Det gjør en mikroprosessor for henne.

Den nye teknikken kunne blitt brukt til å frigjøre tid til interessante, kreative arbeidsoppgaver, men i dagens arbeidsliv blir det for det mest tvert om. Det viser statistikken. Vi må mase oss gjennom dagene med stadig mer ensformig arbeid.

Krava til utdanning motsier ikke dette. Det er tvert om nettopp gjennom standardiseringa av arbeidet at det blir mulig å flytte skoleringa av arbeidskrafta fra den enkelte bedrift til utdanningssystemet. Tidligere var en i den grafiske industrien avhengig av ansatte med lang erfaring. Nå kan en kjapt plukke inn ungdommer som har gått på skolen og lært seg de nyeste dataprogrammene.

Undersøkelser viser også at bedriftene legger størst vekt på den såkalte sosiale kompetansen når de nyansetter folk. Hva er så det? Jo, det avgjørende for personalsjefene viser seg å være de ansattes evne til å le mot kundene og uten å kny følger arbeidsledelsens ordre.

– Enda et viktig innslag i boka er at du til og med forteller utførlig om forskjellige organisasjoner og personer som har spredt disse ideene. Göran Rosenberg, Lorentz Lyttkens, Patrik Engellau, Pehr G. Gyllenhammar med flere er personer hvis gjøren og laden omhandles i boka. Det virker som om det finnes et spesielt poeng i å løfte fram enkeltpersoner?

– Tanketåka, systemet av vaneoppfatninger, er samfunnets viktigste maktinstrument. Så lenge vi har den oppfatning at deregulering av arbeidstider og oppsigelsesvern er en nødvendig utvikling – eller til og med frihet – har vi vansker med å avvise dette nye arbeidslivet som bilarbeiderne i USA kaller «management-by-stress».

Men spørsmålet er: hvordan havner tanketåka i bakhodet vårt? Hvordan kan de som eier og styrer de største bedriftene, en forsvinnende liten minoritet, få med seg det store flertallet? Den prosessen forsøker jeg å skildre. Da blir bånda mellom bedriftsledere som Gyllenhammar og ideologiprodusenter som Engellau, Rosenberg og Lyttkens interessante å følge.

Think tanks

Jeg ser det ikke som en stor sammensvergelse – det har Göran Greider misforstått. Kapitaleierne dikterer ikke hva de intellektuelle skal mene og tenke, men de kontrollerer den offentlige debattens infrastruktur. De eier massemediene, de styrer store deler av den samfunnsvitenskapelige forskningen og de har «think tanks» og eksklusive selskap der de utvikler et felles syn med ledende politikere og akademikere. Ideer som er på linje med kapitalinteresser har en tendens til å bli sikta ut og spredt utover verden. Jeg forsøker å skildre dette konkret. Da går det ikke an å komme utenom personene.

– Din type journalistikk minner en hel del om for eksempel Noam Chomskys eller John Pilgers. Har du hatt dem som forbilder?

– Pilger har jeg ikke lest mye av. Chomsky har derimot hatt betydning. Det er klart. Jeg nevner en av hans sentrale tankeganger i boka: om du vil granske den herskende ideologien, studer da grunnantagelsene hos de etablerte samfunnskritikerne. Jeg har samme innstilling. Det som ser ut som samfunnskritikk gjemmer ofte en legitimering av den rådende orden. Robert Reich og Manuel Castells er bra eksempler.

– Boka di peker på åpenbare mangler i samtida og hvordan de blei skapt. Din kritiske analyse føles meget viktig. Samtidig opplever jeg den som veldig nedslående, at den ikke gir mye mere rom for håp om sjøl å kunne forandre samfunnet enn det lesing av Manuel Castells store bok – viss ideer du polemiserer mot – om de siste tiårs samfunnsutvikling gjør. Jeg savner, både fra venstre og høyre så å si, et slags alternativ eller forslag til hvordan man sjøl kan forandre saker og ting til det bedre.

– Du har rett i at jeg ikke skriver mye om utveiene. Men de finnes jo der, både på og mellom linjene. Nettopp som hos Castells. Skjønt der han forordner EU og Nato, argumenterer jeg for motstand mot dem. Sjøl ikke innafor ramma av det kapitalistiske samfunnet vi lever i er utviklinga gitt. De som påstår at vi er maktesløse overfor de globale finanskapitalene tar feil. Det finnes i dag store muligheter for fagforeningene i produksjonen, der alle de finansielle rikdommene har sitt opphav, å gjøre motstand. Den lager minimerte og underbemanna «just-in-time»-kapitalismen er ekstremt sårbar for faglige aksjoner. Vi har sett flere bevis på det de siste åra.

De som sitter på toppen av samfunnspyramiden har i virkeligheten en svak stilling. De styrer og steller og forsøker å frigjøre statsmakta fra demokratisk innflytelse, men de vet at det som til syvende og sist avgjør samfunnsutviklingen er det som hender i bånn på pyramiden. De har sine opinionsmålinger, som forsøker å holde kontroll med stemningene der nede, de har PR-konsulenter og massemedier. I løpet av kampanjen før folkeavstemminga om EU i 1994 satsa ja-sida omtrent 1.000 millioner kroner. Nei-sida 50 millioner. Ni aviser av ti anbefalte EU-medlemskap. Likevel ble det så jevnt som det ble. Jeg var på Timbro-dagen to dager etter avstemminga. De ledende SAF(NHO)-direktørene var rysta, på tross av seieren.

Problemet er at makthaverne for tida er mer bevisst vår potensielle styrke enn det vi sjøl er. Jeg er sikker på at en diskusjon om alternativer til kapitalismen kommer til å reises igjen, så snart vi blir klar over denne styrken. De fleste av oss har nok vansker med å se kronen på menneskehetens utvikling i Kurt Hellströms og Lars Ramqvists Ericsson, eller årtusenskiftets alle dotcom-bedrifter som kronen på menneskehetens utvikling. Den debatten om globaliseringa som nå har starta er kanskje en begynnelse.

av Pål Steigan

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

av Arnljot Ask

Filippinene er et fjellrikt øyrike med tropisk klima. Det ligger like nord for ekvator og grenser mot Stillehavet, Kinahavet og Celebessjøen, ca 1.000 kilometer sørøst for det asiatiske fastlandet. Det bor snart 80 millioner mennesker der, på et areal omtrent som Norges, dvs. ca 300.000 km². Hovedstaden, Manila, har minst 11 millioner innbyggere.

Landet består av 7.100 øyer. De to største øyene er samtidig hovedregioner i landet, Luzon i nord og Mindanao i sør. Den tredje hovedregionen omfatter samlingen av øyer som ligger midt i øyriket og kalles med fellesnavnet Visayas. Alle øyene oversvømmes årlig av elver som flommer ned fra fjellene. Nedbøren i regntida er ekstra kraftig i fjellene og årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde er der 4.000-5.000 mm (mot ca 1.000 mm i lavlandet)! Dalene og slettelandet er svært tett befolket.

Fjellene, mange av dem er vulkanske, det utstrakte elvesystemet og det tropiske klimaet velsigner Filippinene med et svært fruktbart jordsmonn som gir rike avlinger, både til mat og råvarer til industrien. Det er store skoger, mineralforekomster, energiressurser og marine rikdommer. Skogene dekker ca. en tredel av landet. Mineralressursene omfatter både jernmalm, gull, kobber, nikkel, krom, kull og olje, og enda flere. Hovedelvene kan brukes til å vanne markene og også til produksjon av elektrisk kraft for alle deler av landet. Landet har rike fiskeforekomster både i havet og i innlandssjøer og elver.

Hvis naturressursene på Filippinene ble brukt og utviklet av det filippinske folket, for deres behov, ville de rekke til en befolkning som var flere ganger større enn landets. Men, slik er det ikke. Utenlandsk, og særskilt USA-kontrollert, kapital, landets føydalherrer og en byråkratisk og korrupt hjemlig kapitalisme hindrer det filippinske folket fra å ta i bruk disse naturressursene til eget beste.

Folket på Filippinene kommer fra ulike nasjonaliteter. Malayene dominerer og utgjør ca 85% av befolkningen. Andre betydelige nasjonaliteter er indonesere og kinesere. Den eldste befolkninga, negritoene, utgjør i dag bare promiller. De nasjonale minoriteter utgjør i dag minst 10% av befolkninga. De bebodde tidligere mesteparten av landet. De er nå skjøvet til side, først og fremst gjennom den kristne sjåvinismen som kom gjennom den spanske og deretter den amerikanske koloniseringa. De etablerte samfunnene til muslimene på Mindanao og de ikke-kristne fjellfolkene over hele landet har vært spesielt utsatte. Det er bakgrunnen for de to mest omfattende stridene for nasjonal sjølråderett vi finner i dag; fra bangsamorofolket på Mindanao og Sulu-øygruppen og igorotene i Cordillera.

Det snakkes opp i mot 100 språk og dialekter på Filippinene i dag. Vi kan snakke om ni hovedspråk, hvorav det ene, tagalog, er grunnlaget for det nasjonale språket som nå kan snakkes av den store majoriteten av befolkningen. Riktignok i varierende grad.

Koloniseringa sørga for at den kristne katolisismen er hovedreligionen. Ca 85% er registrert som katolikker og i tillegg kommer ca 4% i ulike uavhengige, kristne kirkesamfunn og vel 3% protestanter. Bare drøyt 4% er registrert som muslimer.

Kilder: Bl.a. Philippine Society and Revolution av Adamo Guerrero

av Jorun Gulbrandsen

Dette skrives fem uker før stortingsvalget høsten 2001. Det kunne vært skrevet for fire, åtte og seksten år sida. Sirkuset er det samme. Høyre lover skattelette. AP-ledelsen lover skattelette. Bud og overbud. «Jens» og «Jan» trener til dueller på TV. Dagsavisen 9. august: «Hvem er TV-sjarmøren?» Så skal folk glemme at de rike praktisk talt ikke betaler skatt, at de fortsatt ikke skal betale, at staten i stedet skal kaste penger etter dem. At overklassen er overklasse bare fordi den med makt snylter på andres arbeid.

De som har fått fordobla husleiene sine, har nok andre ting å tenke på enn hvem som er TV-sjarmøren. Også de unge mødrene og fedrene som ikke har fått barnehageplass, eller som ikke klarer å betale den dyre som de har. De som er kasta ut av arbeidslivet av stress og virkelig og påført uførhet ofrer kanskje en tanke på hvor dyr jakka til Stoltenberg kan være, og hva de kunne fått for de pengene. Arbeidere og intellektuelle med et liv, erfaring og utdanning i utlandet, søker fortsatt den ene jobben etter den andre, forgjeves, for de heter ikke Pettersen eller Jens. Det tenker kanskje de på. Deres virkelighet skal igjen gjøres usynlig når en annen del av den arbeidsfrie snylterklassen kommer til bryllupssirkus med kroner på hodet.

Valgkampsirkuset foregår på premisset om at markedet er samfunnets beste veiviser. At «lønnsomhet» (= profitt for selskapene) er forutsetninga for at folk kan bli operert eller få medisiner: Kapitalismen er best, markedet fordeler best, markedet utvikler samfunnet til nye høyder for alle. Dette er diktaturet i Norge. Markedets diktatur. Den internasjonale kapitalens diktatur. Om «Jens» og Jan» hadde vært uenige, hadde det spilt mindre rolle. EU via EØS griper inn i den minste kommunes avgjørelser med sine påbud. WTO bestemmer norsk handelspolitikk. USA og NATO norsk forsvarspolitikk. Norsk oljeprofitt avgjør norsk utenrikspolitikk. Alt handler ufravikelig om å fremme og beskytte profittens interesser. Det kalles demokrati. Det er overklassen som eier sirkuset. Denne klassens støyende valgkamp skal skjule at de vil at folkevalgte organer skal ha minst mulig makt. Det er ansatte rådmenn, direktører, konsulenter og anbudsvurderingskonsulenttjenestebyråer som skal bestemme. De er lettere å dirigere enn de folkevalgte. Vanskeligere å ramme med befolkningas vrede. Det er bare å betale dem godt nok.

AKP oppfordrer folk til å stemme så langt til venstre som mulig. Legg mest mulig tyngde i den antikapitalistiske vektskåla. Stem RV! SV er et dårlig alternativ. SV protesterer for all verden (en kan høre pip og høye muml), men følger med på ferden inn i Arbeiderpartiets regjeringskontorer. AKP mener det er viktig å delta i valgkampene fordi RV kan brukes til å gjøre revolusjonære standpunkter kjent for mange flere fra en posisjon på Stortinget. RV kan bidra til å organisere aksjoner. RV kan gi fattigfolk en stemme i offentligheten. RV kan plage de rike.

Men når det kommer til stykket, nytter det bare med en revolusjon. Maktforholda må snus opp ned. Nederst blir øverst. Nye lover. Forbudt med arbeidsfri snylterklasse. Forbudt med fattigdommens lidelse. Altså sosialistisk revolusjon. Det er det enkleste, ikke det vanskeligste. Dele ut kortene på nytt. Planlegge ut fra folkets behov. La folk fritt snakke sjøl om hva som er deres behov. Uten «Jan» og «Jens» som støysendere og uten medienes jakt på sjarmørene.

av Olle Josephson

Jeg er leder av Svenska språknämden. Derfor kan jeg iblant debattere språkspørsmål i media. For noen måneder siden deltok jeg i et P1-program for å diskutere den engelske dominansen i naturvitenskapelig forskerutdanning med en kjemiprofessor. Han het Sven og var blond, med flat nese. Sjøl er jeg mørkhåret med ubestemt mellom-europeisk utseende. Vi gikk inn i studio.

Jeg forstår at du er Olle fra Språkrådet, sa journalisten og så på Sven.

Pang! Der slo etnisitetsfella sammen. Den som arbeider med svensk språkrøkt skal ikke bare hete Olle, men se ut som han kommer direkte fra (Barna i) Bakkebygrenda. Et kulturpolitisk spørsmål som først og fremst gjelder alle medborgeres rett til det svenske språket endres til en slags etnisk særinteresse.

Språk-Olle er et uskyldig eksempel. Men det viser hvordan tankemønstre ser ut når et såkalt flerkulturelt perspektiv får dominere. Spørsmålene stilles i et etnisk, ikke i et demokratisk perspektiv. Det gjelder mange områder: eksempelvis beskrives protester mot bygging av moskeer nesten alltid som diskriminering av en etnisk minoritet, ikke som en krenkelse av svenske medborgeres religionsfrihet.

Hvorfor etnifiseres politiske spørsmål? En kan prøve en konspiratorisk forklaring. Etnifiseringa er et bra middel for EU og overnasjonale interesser for å svekke nasjonalstaten og et enda bedre middel til å splitte arbeiderklassen og folket i etniske grupper. En kan være mer velvillig og si at det helt enkelt er vanskelige saker. Språk og religion er jo i høyeste grad kulturbærende, så det er fort gjort å blande sammen demokratiske rettigheter og kulturelle eller etniske særdrag.

I alle fall må etnisifiseringsfella unngås. Det språkpolitiske spørsmålet tydeliggjør ganske godt komplikasjonene. Ut fra den kan en nøste atskillige av problema med såkalt integrasjonspolitikk. Derfor handler denne artikkelen om svensk og europeisk språkpolitikk.

Tre krav

I utgangspunktet er det ikke så vanskelig å formulere en riktig språkpolitikk for Sverige. Den bygger på tre krav kan vi si. Alle som bor i Sverige har rett til å utvikle sitt morsmål, uansett hvilket det er. Alle har rett til å få lære seg så mye av det felles, samfunnsbærende språket, dvs. svensk, at de kan hevde seg i samfunnet (hva nå det innebærer). At svensk er fellesspråket innebærer også at det må være fullt mulig å bruke det i alle offentlige sammenheng. Alle har rett til å tilegne seg et språk for internasjonal kommunikasjon, i praksis nesten alltid engelsk.

Det finnes, i det minste tilsynelatende, intet revolusjonært eller omveltende i disse krava. De er innafor rammene av det borgerlige demokratiet og enhver ivrig folkeopplysningsliberaler burde kunne istemme dette. Det er lett å se hvilken undertrykking det innebærer dersom de ikke oppfylles: uten morsmål har en store vansker med å utvikle sin personlighet og hele sin tenkemåte, uten svensk stilles en utenfor samfunnet, uten engelsk (eller et annet internasjonalt språk) blir det vanskelig å ta stilling til verden utafor Sverige.

Likevel er det så vanskelig å få gjennomslag for dem. Mer enn en kan tro er de kobla til klasseinteresser, til nasjonal uavhengighet og til anti-imperialisme. Det kommer fram ved en nærmere analyse, nødvendigvis noe teknisk. Jeg skal i tur og orden ta opp de tre klassiske hindringen for en folkelig politikk: allment spredde vaneforestillinger, også blant folket, motstand fra storkapitalen og deler av statsapparatet samt en uklar venstretradisjon.

Språk og klasse

Vaneforestillingene minner om vanlig fremmedfiendtlighet eller redsel for annen skikk og bruk: en tror at det ene språket må utkonkurrere det andre. Det er tvert om: et språk støtter et annet. En blir ikke dårligere til å skrive forskningsrapporter på engelsk om en også kan skrive dem på svensk. Barn som har et annet morsmål enn svensk, lærer seg lettere svensk dersom de får utvikle sitt morsmål ordentlig. I en stor norsk undersøkelse av innvandrerbarn som har lykkes bra i skolen, til og med i matematikk og orienteringsfag, viser de seg å ha tre kjennetegn: tidlig og nær kontakt med det norske språket og norske kamerater, morsmålet som hovedspråk i hjemmet og fagundervisning både på norsk og på morsmålet (K. Øzerk: Faglig utvikling med to språk, 1992).

Alle skole- og språkpolitiske problemer er naturligvis ikke løst med dette: hva som er den beste kombinasjonen av undervisning på morsmålet og undervisning på svensk er vanskelig å vite, og det varierer. Under bestemte forutsetninger er det klokt med et spanskspråklig daghjem med mye trening i svensk. I andre tilfeller blir språkevnen bedre dersom spanskspråklige barn går på svensk daghjem, men får mange muligheter til å trene spansken. I mangt er det et spørsmål om makt. Jo mer undertrykt ens egen språkgruppe er, desto viktigere er det å få bruke morsmålet i undervisningen. Syriske barn i Sverige behøver altså mye undervisning på sitt språk, for engelske barn er det neppe like vesentlig.

Derimot er det dyptgående klasseundertrykking å sette kanskje tjue prosent av den svenske arbeiderklassens barn i den håpløse valgsituasjonen, som mange innsparingsglade skolepolitikere foretrekker: enten satser dere på svensk, gir opp morsmålet deres, og dermed kvitter dere med de relativt likestilte mulighetene for raskt å utvikle begrepsdannelse og analytisk tenkning. Eller gi opp svensken og sats på steinhard gettoisering og marginalisering.

Dermed har jeg forlatt vaneforestillingene og gått over til rådende svensk språkpolitikk. Storkapitalens linje er entydig: internasjonalisering, eller riktigere: anglifisering og morsmålsfiendtlighet. Storkapitalen kan altså ikke anklages for etnifisering. De kjører tvert imot samme politikk som slaveeierne på sørstatsplantasjene: folk får snakke og skrive hvilket språk de vil seg imellom, men det er bare engelsk som teller. Alt av betydning skal foregå på engelsk. Det er derfor næringslivsrepresentanter foreslår at for eksempel Chalmers (tekniske høyskole i Göteborg) og Handelshögskolan i Göteborg helt skal gå over til engelsk som undervisningsspråk innafor en tiårsperiode (en handlingskraftig direktør i Västsvenska handelskammaren mente det for et år sida). De fleste større svenske bedrifter har i dag engelsk som såkalt konsernspråk. Trolig er majoriteten av de privatansatte svenskene virksomme i engelskspråklige bedrifter. Noen ordentlig kartlegging finnes ikke. Naturligvis innebærer det ikke at disse svenskene i hovedsak snakker og skriver engelsk på arbeidet. Men det innebærer at de kan være sikre på at alle viktige dokument finnes på engelsk, derimot ikke på svensk. Engelsk fungerer også som et klassemerke som splitter de ansatte: jo mer engelsk i det daglige arbeidet, desto høyere status. Engelsk som bedriftsspråk pleier, i det minste til å begynne med, å bli godt mottatt av et troskyldig personale.

Utbyttet for et storkonsern er firedobbelt. I det minste på kort sikt spares en del penger ved å kvitte seg med oversettelseskostnader. En får en arbeidskraft som det er lettere å utbytte. Det er lettere å flytte folk rundt i hele verden når alle bruker den samme ynkelige engelsken. (I den interne sjargongen i mange bedrifter kalles internspråket ofte «bad English», halvt på alvor, halvt på fleip.) En markerer sin uavhengighet i forhold til den svenske staten. Selskapets generalforsamlinger og pressekonferanser på engelsk er en demonstrasjon av at bedriften står over nasjonalstaten. En får litt større handlingsfrihet i forhold til fagforeninger: forhandlinger eller forhandlingsgrunnlag på engelsk, eller enda verre, uforutsigbare sprang mellom forskjellige språk gjør fagforeninga ytterligere underlegen. Når Metalls Göran Johansson sist vinter krevde at de faglige representantene i storkonsernstyrer skulle ha rett til å kreve svensk på styremøtene, hadde han oppdaga faren. Dog, kunne en ønske seg et noe større språkpolitisk perspektiv enn styrerommene.

Taperne er vanlige ingeniører, offentlig ansatte og arbeidere. Engelsken er naturligvis uunngåelig i mange tilfeller. Men den ukritiske overforbruken fører til at de tvinges til å gjøre en dårligere jobb i enkelte saker. Det er umulig å komme bort fra at det er vanskeligere å arbeide på et annet språk enn sitt morsmål. Hardest slår engelsken til mot dem som har innvandra til Sverige, fordi de – allment sett -– har dårligere engelsk kunnskaper.

Svensk eller engelsk?

I stat og kommune finnes motstridende linjer. Jo, nærmere de store pengene, desto større engelskvennlighet. Næringsdepartementet er for eksempel åpne for delvis å gi opp kravet om svensk som felles, samfunnsbærende språk. Ta et lite, men tydelig eksempel: departementet presser i internasjonalt patentsamarbeid på for at patentdokumenter med rettslig gyldighet i Sverige kun behøver å finnes på engelsk. Fram til nå må de oversettes til svensk. En går også inn for en felles europeisk patentdomstol, med filial i et eller flere nordiske land, og kun tysk, engelsk og fransk som arbeidsspråk. Det kan føre til at to svenske bedrifter i en patenttvist må holde forhandlingene på engelsk i en domstol på svensk jord. (Men fordi flertallet av europeiske land, ikke minst øststatene, er mindre fulle av forakt til sitt nasjonalspråk går det meget langsomt med disse forslaga.) Eller ta et enda mer symbolsk eksempel: e-postadressene til de svenske departementene er på engelsk <@justice.ministry.se>, <environ.se> osv. De muligheter som nylig har åpna seg for å bruke å, ä (æ) og ö (ø) i e-postadresser (de fungerer i nu-domenet), blir til gjengjeld straks blokkert av ledende ITK-byråkrater.

Også for svensk høyskole- og forskningspolitikk er anglifisering det overordna målet. Desto flere høyskoleutdannelser på engelsk, desto bedre, anser Östros (1). Han motsetter seg et ganske beskjedent forslag om at doktoravhandlinger på engelsk (selvsagt det naturlige avhandlingsspråket), skal ha en sammenfatning på svensk. De tre dagene det skulle ta for doktoranden å skrive den, og dermed bidra til at svensk holdes i hevd som vitenskapelig språk, er tre dager for mye. Javel da, mener utdanningsminister og forskningsråd, at naturvitenskaps-svensken går dukken, samme hva det fører til av kløfter mellom forskersamfunnet og samfunnet omkring, av vanskeligheter for god populærvitenskap, folkeopplysning og læreboksproduksjon, og av dårligere resultater for mange studenter. (Studenter og forskningsstipendiater, som får mulighet til systematisk å skolere seg i sin vitenskap på både engelsk og svensk, får ofte bedre resultater enn de som utsettes for heftig anglifisering.) Fram til nå er det først og fremst innafor naturvitenskapene at svensk er på fallrepet som vitenskapelig språk. Blant samfunnsvitenskapene er den akademiske balansen ganske god. Forskerne skriver bøker og artikler i vitenskapelige tidsskrifter omtrent like mye på engelsk og svensk. Det er ikke bare emnet, men like mye språket, som gir Bo Rothstein (statsvitenskap) eller Lars Calmfors (nasjonaløkonomi) så mye større gjennomsalg i offentlig debatt enn Lars Wieslander (molekylærbiologi) eller Lars Ehrenberg (genetikk). Men Östros-linja innebærer at svensk høyskole ganske raskt manøvreres nærmere den tredje verdens situasjon, der høyere utdanning ikke er tilgjengelig på majoritetsmorsmålet, kun på engelsk. Sjølkolonisering, kan en kalle dette.

Retorikk

Argumentet om at vitenskapens språk alltid har vært internasjonalt, er også bare halvveis sant. I lange perioder har svensk blitt brukt ved sida av og sammen med latin, tysk, fransk eller engelsk. Av 98 doktoravhandlinger i fysikk i Sverige i perioden 1890 til 1930 var 48 på svensk, 45 på tysk og resten på engelsk eller fransk.

Skolepolitikken er ikke like klar. Viktigheten av gode svenskkunnskaper for alle understrekes ofte av ledende skolepolitikere, som også snakker fornuftig om minoritetenes morsmålsundervisning. Men det er retorikk. I praksis styres jo skolen av kommunale innsparinger og desentraliserte markedsmodeller. Det innebærer et sterkt gjennomslag for den innbyrdes status mellom ulike språk, noe som kan avleses i et hvert lærerværelse. Engelsklærerne har ganske lett for å få gehør for sine krav, svensklærerne hører de andre lærerne også på. Men å undervise i svensk som andrespråk – en særdeles krevende oppgave fordi elevene har mange forskjellige behov og forkunnskaper – blir sett på som en retrettoppgave for lærere som ikke orker større klasser. Og morsmålslæreren i innvandrer- eller minoritetsspråket finnes ikke engang i lærerværelset eller på skolen. (Den tydelige rangordningen forstyrres noe av lærerne i spansk, fransk og tysk, men fordi denne språkundervisningen – spesielt i gymnaset – i mangt er et privilegium for middelklassen og et skolepolitisk segregeringsinstrument, greier disse lærerne seg riktig godt.)

Andelen av de med krav på egen morsmålsundervisning som deltok i den, minket fra cirka 65 prosent i brorparten av 80-tallet til cirka 50 prosent under siste del av 90-tallet. (Reduksjonen i absolutte tall var kun fra cirka 65.000 til cirka 60.000 elever.) Antallet ansatte morsmålslærere blei halvert i samme periode, fra 4.700 i 1989 til 2.200 i 1994. Antall elever med svensk som andrespråk har hele tida økt noe, men fortsatt har bare en liten minoritet av dem kompetente lærere.

Det som virkelig øker, er de engelskspråklige klassene der svenske ungdommer følger svensk læreplan med svenske lærere, men hvor undervisningen foregår på engelsk. I dag omfatter dette om lag 3,5 prosent av alle gymnasiaster. Det høres ikke mye ut, men faktisk tilsvarer det andelen av et årskull som tok eksamen artium i 1940. Og klassebakgrunnen er også omtrent den samme. De engelskspråklige klassene fungerer framfor alt som middel til å skape fredede steder for studiemotiverte elever med internasjonal karriere i sikte (joda, det finnes unntak med annen rekruttering, spesielt på ungdomsskolenivå). Derfor blir det et så ettertrakta konkurransemiddel for alle gymnas som skal slåss om elevene. Den utvalgsmekanismen får dem også til å fungere brukbart, men alle seriøse undersøkelser viser at studieresultatene blir noe dårligere enn for sammenlignbare elever, som studerer på svensk: De engelskspråklige blir ubetydelig bedre på engelsk, dårligere i svensk, i det minste skriftlig, og framfor alt dårligere i intellektuelt krevende eller kulturelt betingede emner, som samfunnskunnskap eller fysikk. Satt på spissen kan en snakke om en nasjonal tragedie, når en generasjon kunnskapssultne, internasjonalt orienterte elever faller pladask for angloamerikansk kulturimperialisme og nærmest lar seg skolere til et fordummet kompradorbursjoasi.

Kultur, språk og Stalin

Innafor kulturpolitikken finnes en større forståelse for svensk. Kulturpolitikere kan diskutere oversettelsesstøtte og språkkvoter i etermedia på en måte som er fremmed for dem som snakker om økt økonomisk vekst. Det er typisk at kulturdepartementet, det svakeste av alle departementene, nedsatte en parlamentarisk utredning med riktige politiske direktiv; å utarbeide et handlingsprogram, som dels skal sørge «for fremme av det svenske språkets stilling», dels «at alle i Sverige ut i fra sine forutsetninger skal gis likeverdige muligheter til å tilegne seg det svenske språket». En kan ha innvendinger. Nettopp det å gjøre språket til kulturpolitikk, ikke arbeidsmarkedspolitikk, utdanningspolitikk, eller et spørsmål om demokratiske rettigheter, øker risikoen for en etnifisering.

Det svenske språket blir nemlig en kulturytring som litteratur, teater eller musikk. For å anvende klassisk marxistisk begrepsapparat: språk betraktes kun som en del av overbygginga. Og overbygginga er ikke like viktig som produksjonsforhold og produksjonsmiddel (som jo i mangt er språklige i det som kalles informasjonsindustrien), så det fattigste politikkområdet får oppgaven med å forsøke å lappe sammen det som næringspolitikk og storkapital har ødelagt. Lyrikkaften mot Ericsson. (I parentes: dette språksynet er faktisk det Stalin engang gikk imot i Marxismen og språkvitenskapens spørsmål, Forlaget Oktober, Oslo 1975. Det er i hovedsak et meget fornuftig verk, som retter seg mot de groteske venstreoverslaga som kan bli resultatet dersom en gir språket et forenkla overbyggingsstempel. På den andre sida går Stalin, eller hans skyggeskribenter, for langt til høyre, når han bagatelliserer det faktum at språkbruk nesten alltid har et klassepreg.)

Faren med den kulturpolitiske hjemstavnen, dvs. tilbøyeligheten til alltid å binde språket til kultur, blir enda tydeligere når en går til svensk minoritetsspråkslovgivning. Fra 1. april 2000 finnes det fem offisielt godkjente minoritetsspråk i Sverige: finsk, samisk, meänkieli, romani og jiddisch. Det er en følge av at Sverige har godtatt en europeisk minoritetsspråkskonvensjon. Antallet brukere kvalifiserer ikke alene til godkjenning som minoritetsspråk – da skulle for eksempel spansk og arabisk ligge godt an. Derimot er to andre kriterier avgjørende: språket skal ha vært i kontinuerlig bruk i landet (100 år eller 3 generasjoner pleier å antydes som målestokk) og det skal være et eget språk, ikke en dialekt. En kan diskutere om det ikke ville vært bedre kun å gi samisk og finsk minoritetsspråkstatus, og på annet vis støtte tornedalsfinsk, jiddischkultur og romer. Men det er ingen tungtveiende innvendinger: i hovedsak er det bra at disse, i Sverige, undertrykte og fortia språkene får en noe bedre beskyttelse og blir synligere. Synd at den lovfesta støtta tilfeldigvis er så liten. Med unntak av fem kommuner i nord har det ikke blitt lettere å være finne i Sverige de seinere åra.

Nei, den tunge innvendinga er at de rettmessige rettighetene ikke er gitt til minoritetsspråkene, bortsett fra når brukerne også utdefineres som «nasjonale minoriteter», dvs. etnifiseres. Proposisjonsteksten er meget tydelig (Prop.1998/99:143): «Sverigefinnene skiller seg fra majoritetsbefolkningen i Sverige både gjennom sitt språk og sin kultur.» Ja, der fikk vi Svenska Dagbladet sin sjefredaktør Olkinuora og metallarbeider Salonen i Köping i samme båt, i motsetning til Dagens Nyheter sin Hans Bergström og metallarbeider Pettersson i den andre.

«Jøder har en egen religion, egen kultur, eget språk og egne tradisjoner som skiller seg fra den svenske majoritetsbefolkningens. Det språket som først og fremst i dag binder sammen jøder i verden er hebraisk. Dessuten snakkes også jiddisch. (…) I dag lever om lag 25.000 jøder i Sverige om en inkluderer både de som har to foreldre med jødisk herkomst og de som har en mor eller far som er av jødisk herkomst.»

Det finnes intet å innvende mot det voksende armslaget for jiddisch i Sverige, men hvorfor forties at den store majoriteten av de kanskje 16.000 svensker som ser seg som jøder høyst kan noen ord og fraser på jiddisch? Og omvendt: om lag 10.000 svensker har tegnspråk som morsmål, et aldeles eget språk som kan dokumenteres i det minste siden midten av 1800-tallet: Enda «… er det åpenbart at tegnspråket ikke kan anses falle innafor rammen for formålet med minoritetsspråkskonvensjonen. Den bygger på språkets tilknytning til urbefolkning og andre nasjonale minoriteter som etniske grupper.» Her er en meget langt borte fra en enkel demokratisk språkpolitikk, som bygger på at enhver svenske har rett til sitt morsmål.

Nå påpeker noen at det kanskje til og med finnes en spesiell finsk kultur med tango, Kalevala, badstu og minner fra borgerkrigen og vinterkrigen, at flertallet av reinrøktere er samer, eller at det selvsagt finnes jødisk kultur; «sabbat hele uka» er jiddisch, kletschmermusikk og religion i uoppløselig forening. Javisst. Men en kan ha finsk som morsmål uten å danse tango, en skal ha rett til å utvikle sin samisk uten å eie rein, en kan gå i synagogen uten å snakke et ord jiddisch. Lovverket om religionsfrihet eller retten til morsmålet er demokratiske rettigheter, mens lovverket som rører sammen ulike foreteelser til en minoritetskulturetikett, som kan klistres på små og store grupper av medborgere, er etnifisering.

Minoritetsspråkkonvensjonen har i prinsippet intet med EU å gjøre, men at den settes ut i livet er likevel et utslag av EUs språkpolitikk. Denne er ikke riktig enkel. I praksis styrker EUs overstatlighetsmaskineri engelsk: for eksempel har engelsk de tre-fire siste åra dratt ifra fransk som originalspråk i EU-dokumenter. Men framfor alt de store kontinentaleuropeiske språka mobiliserer en politisk motstand mot engelsk. Alle nasjonalspråk har juridisk sett samme stilling i EU, og denne leppenes bekjennelse er bedre enn ingen bekjennelse overhode. I EU finnes ingen opinion av betydning for å redusere antallet offisielle språk. Trolig snakkes og skrives det mer svensk på kontinentet i dag enn noen gang tidligere. Finland hadde rett når de under sitt ordførerskap erklærte at de tre arbeidsspråka på møtene i Finland var finsk, fransk og engelsk. Seinere blei likevel protester fra Tyskland for sterke. Slik er nemlig praksis: linja at alle EU-innbyggere skal lære seg to språk, i tillegg til morsmålet handler om å gi plass for tysk, fransk, spansk og italiensk. De små nasjonalspråka, kan i beste fall være gratispassasjerer på resolusjonene om et mangespråklig Europa.

For regionale minoritetsspråk innebærer likevel EU et virkelig oppsving. EUs European Bureau for Lesser Used Languages (EBLUL) lobber meget intensivt for å styrke språk som katalansk (Spania), frisisk (Nederland) eller samisk. I dagens situasjon er det i hovedsak en god gjerning, men det er naivt å ikke se at det også er et innslag i EUs regionaliseringspolitikk, som skal svekke nasjonalstatene og styrke overstatligheten.

Derfor hører heller ikke såkalte innvandrerspråk til «Lesser Used Languages». Minoritetsspråkkonvensjoner og -lobbying fungerer av den grunn iblant som et alibi for å skjule at de som har persisk, arabisk, urdu, kurdisk, somali eller tigrin som morsmål er de virkelige taperne i denne språkpolitikkens Schengen.

For å sammenfatte: storkapitalen sprenger folk og nasjoner med English only. Motstand forekommer både fra EU og nasjonalstater, men den etnifiserer og stiller nasjonalspråk, minoritetsspråk og utenom-europeiske innvandrerspråk mot hverandre. Den ser altså ut som den allmenne antikapitalistiske motstanden i Europa i dag.

Hvorfor? En av forklaringene er venstresidas uklare språkpolitiske tradisjon. Den har pendla mellom – eller nærmest kombinert – opplysningsuniversalisme og romantikkens folkesjel på en forvirrende måte. En kan begynne med den franske revolusjonen. I det førrevolusjonære Frankrike skulle trofasthet mot kongen holde undersåttene sammen. Kunnskaper i fransk var riktignok veien til embeter, men kun en minoritet snakka fransk. Jakobinernes politikk var i stedet å samle folket om nasjonen og dermed rundt et eneste språk. Andre språk og dialekter blei dels sett på som et hinder for medborgerne i å gjøre seg gjeldende, dels som redskap for separatisme og kontrarevolusjon. «Føderalismen og overtrua snakker bretonsk, emigrasjonen og hatet mot republikken snakker tysk, kontrarevolusjonen snakker italiensk, fanatismen snakker baskisk,» rapporterte Barère til velferdskomiteen. Abbé Grégoire, religionsfrihetens konstruktør blant revolusjonsmennene, gjennomførte historiens første store språksosiologiske utredning med formål å kartlegge bruken av dialekt, «patois», og så etter hvert utrydde den.

Oppslutninga om et nasjonalspråk, nytt eller gammelt, blei et kjernespørsmål for 1800-tallets nasjonaldemokratiske bevegelser. Ungarsk, finsk, serbokroatisk, norsk med flere etablerte seg som standardiserte skriftspråk med nasjonsbærende oppgaver. Italia blir samla på italiensk grunn, til tross for at et mindretall snakker språket: fram til andre verdenskrig har italienerne nærmest flere regionale morsmål, som toscansk, veneziansk, sardinsk osv.

Det finnes to motiv for nasjonalspråket. Dels det demokratiske kommunikasjonsbehovet: medborgerne må kunne snakke og skrive til hverandre om offentlige anliggende. Det krever et felles språk, som helst ikke står alt for langt i fra den folkelige dagligtalen. Dels det nasjonalromantiske identitetsbehovet: de som mener å snakke et felles språk har lettere for å kjenne felles identitet.

Derfor var kampen for et nasjonalspråk for det meste progressivt på 1800-tallet, til tross for at den støtter seg til grumsete folkesjelsideer, vanligvis forent med en omfattende undertrykking av minoritetsspråk og dialekter. Dette opptrer i forskjellige former avhengig av hvilket sjikt som leder an i det nasjonale prosjektet.

Tungerot-r

Sverige var temmelig typisk, om enn seint ute. Fra og med midten av 1800-tallet blei det svenske språkets historie skrivi, og akademikere og folkelivsforskere dokumenterer dialekter systematisk. Men å snakke dialekt eller dialektnært i noen annet enn reint private sammenheng blir et underklassemerke (slik var det ikke i begynnelsen av århundret når nasjonalskalden Tegnér (2) snakka värmländsk i Svenska Akademien). Skolene forsøker å lære bort et skriftspråk nært riksmålsuttalen. Helt fram til midten av 1900-tallet var det for eksempel ledende svenskfagspedagoger som hevda at skolebarna i Sør-Sverige skulle avvendes sin tungerot-r. Radioen blei kjemisk rensa for dialekter – bortsett fra i folkelystspill – fram til 50-tallet. Nasjonen, og etter hvert «folkhemmet», skulle samles rundt rikssvenskan. Hardest ramma blei finsk- og samisktalende med morsmålsforbud i skolegårder, i utlånsbiblioteker med mer. Det påstås til og med at det i skolebøkene på 1930-tallet sto at det var synd på barna i Tornedalen fordi de først fikk lære seg sitt morsmål (dvs. svensk) når de begynte i skolen.

Venstresida

Med unntak av en del kommunistiske reaksjoner mot minoritetsspråksundertrykkinga slutta venstresida opp om riksmålspolitikken, i den franske medborgeruniversalismens tradisjon. Målet var å gi arbeiderklassen og folket mulighet til å lære seg riksmålet slik at de kunne hevde seg overfor øvrigheten i det offentlige livet. Dette endres ikke av at universalismen iblant fikk global rekkevidde, som i esperanto-bevegelsen, som var sterk i mellomkrigstida: alle i hele verden skulle ha et felles språk på like vilkår.

En svensk, eller kanskje skandinavisk, særegenhet er at muntlig og skriftlig språk kommer til å stå uvanlig nær hverandre. Folkebevegelsene rundt 1900 krevde et relativt enkelt skriftspråk, liksom et slags rikstalespråk som en helt enkelt kunne skaffe seg gjennom å lese høyt eller ved å «snakke som ei bok». Den såkalte dannede borgerligheten med mer kompliserte stilidealer var svak, og folkebevegelseslinja seira stor sett i de store språkkampene i århundrets begynnelse: nystavningsreformen i 1906, Strindbergs og arbeiderforfatternes litteraturspråk m.m.

Norge

Norge er et interessant avvikende eksempel. Der var det i begynnelsen av 1800-tallet en mengde muntlige dialekter, et felles dansk skriftspråk, og i det meget tynne embetsmanns- og borgersjiktet i byene – et dansk muntlig språk med fornorska uttale. Nynorsken blei konstruert som et felles skriftspråk, som står nærmere dialektene. Snakk dialekt, skriv nynorsk! er og forblir den norske målrørsla sitt motto, og tanken om å snakke dialektfritt er fremmed for nordmennene, i prinsippet. Fordi orda bøyes og uttales ulikt i forskjellige dialekter tilbakeføres mange ord i sin nynorske skriftform til en «urform» fra middelalderen, og dermed tilgodesees også kravet om en felles historie. Nynorskens klassebasis finnes på landsbygda, og at den fra og med midten av 1900-tallet mister terreng til bokmålet skyldes at nynorskens forkjempere mangler redskaper til å håndtere den kommende urbaniseringa. Men den norske veien til nasjonalspråket innebærer at en unngår dialektundertrykking. Derimot er undertrykkinga av minoritetsspråka (samisk) minst like sterk som i Sverige.

Først omkring 1970 kan det sies at venstresida problematiserte nasjonalspråksideologien, dels gjennom å støtte regionale minoritetsspråk, dels gjennom å stille spørsmål ved hva som er arbeiderklassens språk. Men da henfalt en ofte til et uklart klassesjelsperspektiv, en variant av den nasjonalromantiske folkesjelen. Det er arbeiderklassens «eget språk» som skal løftes fram; en romantiserer kjeftesmelling på arbeidsplassene eller rock- og rapp-lyrikk (bare den kommer fra drabantbyene). Dette er riktig så lenge det handler om kamp mot dialekt- og klassespråkfordommer, eller mot forestillinger om at arbeiderklassens språk er «enkelt». Men en glemmer at ingen blei født med språket nedlagt i sin sjel. Det er alltid et hardt arbeid, både for klassen og for individene, å erobre et muntlig og skriftlig språk som holder for å gjøre seg gjeldende i de fleste samfunnsmessige sammenhenger. Språklig klassekamp handler i dag, liksom for hundre år sida, for det meste om normdanningen for dette språk: et kunstspråk fjernt fra hverdagen, meget vanskelig å erobre, eller et språk som så langt som mulig er knytta til vårt hverdagsspråk, og som det er mulig å tilegne seg for folkeflertallet?

Og omtrent slik ser fortsatt språkpolitikken ut i dag, også blant dem som er opptatt av arbeiderklassens frigjøring. Enten romantisering av Rinkeby-svensken (en slags dialekt fra drabantbyen Rinkeby i Stockholm bebodd av innfødte og innvandrere) og innvandrer- og minoritetsspråk som de undertryktes «eget språk». Eller jakobinernes steinharde propaganda for et felles, homogent nasjonalspråk for alle, kryssa med forakt for den samme Rinkeby-svensken og uten interesse for innvandrerspråk. Resultatet blir at en er ute av stand til å formulere en politikk for et samfunn som er – samme om en vil det eller ei – mangespråklig.

Går det an å dra allmenne lærdommer om integrasjons- og innvandringspolitikk ut i fra det språkpolitiske eksemplet, slik jeg skreiv i begynnelsen? Jeg tror det, sjøl om alle spørsmål naturligvis har sine særegenheter. På samme vis som en kan si at Sverige er mangespråklig, kan en naturligvis si at det er mangekulturelt. Men politikken skal ikke formuleres ut i fra dette faktum; da slår etnisitetsfella sammen. Nei, det viktige er demokratiske fri- og rettigheter, og naturligvis, et kunnskapsnivå og sosiale og økonomiske forhold, som tillater oss å utnytte disse rettighetene. Da kan vi utvikle og forandre kulturer, da kan vi gjøre oss gjeldende mot øvrigheten, både nasjonalt og internasjonalt. Avgjørende for den folkelige kampen er ikke de kulturelle særdrag som skiller, men de demokratiske krav som forener.

Fotnoter:

1. Östros, Thomas: Utdanningsminister i Sverige.
2. Tegnér: Sveriges største skald på første halvdel av 1800-tallet.

von Pål Steigan

Im Herbst 2000 gab es in den norwegischen Medien eine neue Runde des Neo-McCarthyismus. Sie begann in der TV2-Sendung Rikets tilstand und setzte sich in der Presse, insbesondere in der VG (Verdens Gang), fort. Weder Gerhard Helskog von TV2 noch die Herren Bø und Versto von der VG waren besonders daran interessiert, die Hintergründe für das, was in Südost-Asien geschehen war, zu erkunden. Sie waren auf Kommunistenjagd und forderten einen Kniefall und reumütige Bekenntnisse. Glücklicherweise gab es viele, die sich dem widersetzten, und gewissermaßen endete die Debatte unentschieden. Ich lehnte eine Einladung zu dem Vorhaben von TV2 ab, da es sich um einen speziell konstruierten Pranger handelte. Das bedeutet nicht, dass ich nicht über z.B. Kambodscha oder China diskutieren will. Dies tue ich mehr als gerne.

Im Oktober 1978 war ich in Kambodscha und traf Pol Pot, Khieu Samphan und einige andere Führer der Roten Khmer, und gemeinsam mit u.a. Tron Øgrim reiste ich für eine Woche in dem Land herum. Wir hatten natürlich bereits vor unserer Reise Geschichten über Terror in Kambodscha gelesen als auch gehört, aber es war uns auch bekannt gewesen, dass der CIA während des gesamten Vietnamkrieges Geschichten dieses Typs verbreitet hatte um seinen massiven Völkermord in Südost-Asien zu vertuschen, so brachten wir dem nicht viel Vertrauen entgegen. Das Vertrauen in die westliche Presse wurde auch nicht gestärkt, als wir entdeckten, dass einer von denen, die uns quer durchs Land begleiteten, jemand war, der westlichen Quellen zufolge nur ein paar Monate zuvor von Pol Pot liquidiert worden war.

Lasst mich hier kurz stoppen. Erinnert sich jemand an den «Völkermord der Serben im Kosovo»? Während des jüngsten Krieges gegen Jugoslawien behaupteten Nato-Quellen, dass bis zu 500.000 albanische Männer «verschwunden und vermutlich tot» sind, und das Wort Völkermord wurde in Riesenlettern verkündet. Nach der Niederlage Jugoslawiens haben internationale Experten das Land auf der Suche nach Massengräbern durchkämmt, und sie fanden etwa 3.000 Opfer. Zweifelsfrei wurden grausame Übergriffe gegen die Albaner begangen, aber die Behauptungen über Völkermord waren selbstfabrizierte Erfindungen und Lügen, dazu berechnet, ein internationales Publikum zum Akzeptieren des völkerrechtswidrigen NATO-Krieges gegen Jugoslawien zu bringen. Und da kaum jemand Dementis liest, sind es sicherlich nach wie vor viele, die glauben, dass tatsächlich hunderttausende von Albanern im Kosovo ermordet wurden.

Ein tobsüchtiger Riese

Dieser Typ von Propaganda wurde nicht erst im letzten Jahr erfunden. Der CIA betrieb dies auch in den 60er- und 70er Jahren.

Der Vietnamkrieg hatte uns gelehrt, nicht auf die westlichen Medien zu vertrauen, wenn es sich um angebliche Übergriffe, begangen von Befreiungsbewegungen, handelte. Wir gingen davon aus, dass die Propaganda gegen Kambodscha von der gleichen Sorte war, dass sie in der Absicht betrieben wurde, eine neue Invasion zu rechtfertigen. So kamen wir in das kambodschanische Land. Es war ein wahnsinniges Erlebnis. Auf der einen Seite war das Land üppig und schön, und auf der anderen Seite war es so malträtiert und zerstört, dass es schwer war, passende Worte zum Beschreiben zu finden. Wir sahen nicht ein Haus, nicht ein Dorf, nicht eine Straße aus der Zeit vor 1975, die nicht von den amerikanischen Bombardierungen zerstört oder schwer beschädigt worden war. Es sah aus, als wenn ein tobsüchtiger Riese mit einer mächtigen Sense und einem enormen Pflug Amok gelaufen war. Überall waren Bombenkrater, die Palmen waren in der Mitte durchgeschnitten. Kambodscha hat etwa die gleiche Größe wie Südnorwegen. Als die Amerikaner 1969 mit der Bombardierung des Landes begannen, wohnten etwa sechs Millionen Menschen auf diesem Gebiet. Teile des Landes waren ebenso dicht bevölkert wie die norwegischen Regionen Asker und Bærum. Die amerikanischen Bombenflugzeuge überzogen das Land mit großflächigen Teppich-Bombardementes, aus ihrer sicheren Position oberhalb der Wolkendecken heraus. Dies taten sie Jahr um Jahr und ließen insgesamt mehr Tonnen Sprengstoff fallen, als während des 2. Weltkrieges über ganz Europa abgeworfen worden waren. Die Zerstörungen und die menschlichen Leiden waren enorm. Besonders im Jahre 1973 nahmen die Bombardierungen in einem derartigen Umfang zu, dass die finnische Untersuchungskommission, die auch die Anklagen gegen die Roten Khmer untersuchte, die Bezeichnung Völkermord verwendete. Zwischen 500.000 und 700.000 Menschen sollen getötet worden sein, und über 2 Millionen Menschen sollen in die Städte geflohen sein.

Es ist völlig sinnlos, das spätere Geschehen unter den Roten Khmer nicht im Licht dessen zu sehen. Das Lon-Nol-Regime in Phnom Penh half nicht nur den Amerikanern bei der Durchführung dessen. Es war direkt beteiligt und mitverantwortlich. Was macht so etwas mit einem Land? Was macht es mit den Menschen, die die Hölle überleben? Ich habe keine Ahnung, wie ich gewesen wäre, wenn ich einen solchen Alptraum überlebt hätte. Ich habe keine Ahnung, wie ich mich jenen meiner «Landsleute» gegenüber aufgeführt hätte, die mit denen unter einer Decke gesteckt hatten, die meine Verwandtschaft zu Fleischfasern zerbombt haben. Ich garantiere nicht dafür, dass ich ein Meister in Barmherzigkeit und Toleranz gewesen wäre.

Pol Pots Terror

Klar nehme ich Abstand von dem Terror unter Pol Pot. Kristallklar. Ist es aber gestattet, dies losgelöst von dem aus der Luft durchgeführten Völkermord der USA zu diskutieren? Ist dies historisch und moralisch haltbar? Wie soll man den ethischen Standpunkt derer bewerten, die den Friedenspreis einem Kissinger geben, der einer der Hauptverantwortlichen für den Bombenterror war?

Lies Die Rebellion der Gehenkten von Traven. Er erzählt von der langjährigen, blutigen Unterdrückung der Mahagoni-Sklaven in Mexiko. Sie waren jahrelang von Kopfgeldjägern und Sklaventreibern im Dienste amerikanischer und europäischer Holz-Kompanien torturiert worden. Was geschah, als sie sich zum Aufstand erhoben? Traven erzählt auch die Geschichte. Die Gequälten griffen zu den Macheten und mähten die Sklaventreiber, Vorarbeiter und deren Frauen und Kinder nieder. Furchtbar, ungeheuerlich. Aber läßt sich dies wirklich losgelöst von dem System, das sie so werden ließ, betrachten? Wenn man dies tut, wird man dann nicht ein Agent für ein System, das sich mit Mahagoni-Sklaven an der Macht erhält?

Oder lies Zwei Städte von Charles Dickens. Er war gegen die Jakobiner und ihren Terror, und er nimmt kein Blatt vor den Mund, wenn er sie und ihn beschreibt. Aber er sagt gleichzeitig, wenn man nicht möchte, dass Leute so werden sollen, darf man diese nicht so behandeln, wie der französische Adel die Unterdrückten behandelte.

Natürlicherweise sahen wir keinen Terror, als wir Kambodscha besuchten, und wir bemerkten nichts, was auf eine militärische Spannung zwischen den Roten Khmer und der Lokalbevölkerung hinwies. Was wir sahen, war wie gesagt ein vergewaltigtes und verstümmeltes Land, und wir sahen Leute, die Dämme und Häuser bauten und Reis pflanzten. Sie hatten etwas derart Kühnes gemacht, wie mit dem internationalen ökonomischen System zu brechen, das Geld abzuschafffen, und sie haben die direkte Verteilung von Waren eingeführt. Es war demnach eine Aufhebung des Marktes auf einen Schlag. Seinerzeit betrachteten wir dies als ein verheißungsvolles Experiment. Heute möchte ich es beinahe als eine verzweifelte Handlung betrachten, um zu versuchen zu überleben.

Dass wir keine Spur von irgendetwas, das uns an Terror erinnern könnte, bemerkten, beweist gar nichts. Heute bin ich nicht im Geringsten darüber im Zweifel, dass ein völlig unakzeptabler Terror von Seiten der Roten Khmer begangen wurde. Über den Umfang vermag ich mich nicht zu äußern. Die Behauptungen über Millionen Umgebrachter sind schwachsinnig.

Die finnische Untersuchungskommission spricht von zwischen 75.000 und 150.000 Hinrichtungen und fast einer Million Toten auf Grund von Hunger, Überlastung, Totschlag und anderen Ursachen. Michael Vickery, dem Noam Chomsky großes Vertrauen entgegenbringt, nennt die Zahl von ungefähr 750.000 Toten auf Grund aller Ursachen, von Hunger und Unterernährung bis zu Hinrichtungen.

Blutdürstigkeit?

Ich kann diese Zahlen weder verifizieren noch entkräften. Ungeachtet dessen betrachte ich es als über jeden Zweifel erhaben, dass es sich um einen umfassenden Terror gehandelt hat. Warum entstand dieser Terror? Teils hat er natürlich seinen Hintergrund in dem aus dem Krieg herrührenden Hass. Dies ist eine Mechanismus, der aus Europa nach dem 2. Weltkrieg bekannt ist. Zehntausende von Kolloborateuren wurden in aller Stille, bevor irgendwelche Rechtsverfahren eingeleitet worden waren, hingerichtet. Aber teils steht er auch im Zusammenhang mit der Politik der Roten Khmer. Pol Pot und seine Leute waren der Auffassung, dass sie aus den Fehlern Chinas gelernt hatten. Um diese zu vermeiden, wollte Pol Pot ein für alle Mal alle Wurzeln der Klassengesellschaft mit einem Schlag ausreißen. Dies mag sich sehr revolutionär anhören, und ich habe nicht so wenige liebe und freundliche Menschen gekannt, die wirklich glaubten und glauben, dass es für eine sozialistische Gesellschaft möglich ist, alle Reste des Kapitalismus mit einem Schlag auzurotten. Aber in Wirklichkeit hat das nichts mit Marxismus zu tun. Als Resultat ergab sich, dass alle, die die alte Wirtschaft repräsentierten, zu Feinden wurden, und das galt nicht lediglich in Bezug auf die Kompradoren und die Bourgeoisie, sondern für alle in den Städten, auch für das Kleinbürgertum und die Arbeiterschaft.

Mit anderen Worten denke ich, dass einige der schlimmsten Übergriffe von Seiten der Roten Khmer nicht einer speziellen Blutdürstigkeit entspringen, sondern einer falschen Analyse und einer falschen Strategie. Die chinesische Kulturrevolution, mit allen ihren spannenden und anti-autoritären Ideen, beinhaltete große idealistische Fehleinschätzungen. Man glaubte an die Macht des Willens über die Materie in dem Maße, dass man einen Teil grundlegender ökonomischer und materieller Probleme vollständig übersah. Bei den Roten Khmer sind diese Fehler in Reinkultur gepflegt worden. Eine derartig idealistische Politik bringt es auch mit sich, dass, wenn die Realität sich meldet, alle Probleme als Sabotage aufgefasst werden und die Jagd auf Feinde in den eigenen Reihen beschleunigt wird.

Was ich daraus gelernt habe, ist u.a. die Einnahme einer Haltung, die Wunderlösungen wie mit «einem Schlag» oder «in sieben Jahren» oder solchen wie «sollen alle Reste des Kapitalismus entfernt werden» mit einer hartnäckigen Skepsis begegnet. Das ist ausprobiert worden. Mehrmals. Und das lief jedes Mal beschissen. Dies obgleich die Menschen, die derartige Ideen lancierten, nicht notwendigerweise schlecht oder speziell unterdrückende Menschen waren. Einige der schlimmsten Übergriffe im Sozialismus sind begangen worden mit einem Ausgangspunkt in besten Intentionen.

Mao und die norwegische Regierung

Und wie verhält es sich mit China? Wenn die Massenmedien Mao heute als Massenmörder bezeichnen, muss ich protestieren. Anlässlich Maos Tod schickte die norwegische Regierung ein Beileidsschreiben an die chinesische Regierung. Dort wurde er als ein «großer Lehrer für die Völker der Welt» bezeichnet. Ich denke, dass das der Wahrheit näher kommt. Mao führte den größten Befreiungskampf und die größte Revolution in der Geschichte der Menschheit an. Ihn auf die Weise abzuschreiben, wie einzelne es tun, ist völlig falsch. Es waren auch nicht die autoritären Seiten Maos, die weltweit auf eine ganze Jugendgeneration anziehend wirkten, es war der antiautoritäre Mao. Es war der Mao, der die Jugend dazu aufforderte, das Hauptquartier anzugreifen, und der den kommunistischen Bonzen sagte, dass sie dumm seien, wenn sie auf das gemeine Volk herabschauten. «Dient dem Volk! Die Volksmassen sind die wahren Helden», sagte Mao. Es war diese Botschaft, die die Herrscher weltweit fürchteten, und um die wir uns scharten. Hier zu Hause versuchten wir dies in die Praxis umzusetzen, indem wir das Bonzenwesen bekämpften und den Respekt gegenüber der Arbeiterschaft herausstellten. Wir ergriffen Jobs in der Industrie und lernten viel von den Arbeitskollegen und es ergab sich eine Menge guter Politik daraus. Erling Folkvords langjähriger Kampf gegen Korruption und Machtmissbrauch im Landesbezirk Oslo (als AKPler und auch als Stortingsabgeordneter der Roten Wahlallianz) ist guter alter Maoismus.

Aber Mao beging auch katastrophale Fehler. Der größte von ihnen war «Der große Sprung nach vorn».

In den frühen 80er-Jahren veröffentlichte China seine erste landesumfassende Volkszählung. Als ich deren Zahlen las, war ich schockiert darüber zu sehen, dass zwei-drei Jahrgänge aus der Zeit von ungefähr 1957-58 dramatisch viel weniger stark waren, als sie hätten sein sollen. Wenn man die Bevölkerungsentwicklung des Jahres 1957 fortschreibt oder den Trend nach 1960 zurückschreibt, sieht es so aus, als ob zwischen 20 und 30 Millionen Menschen fehlen. Dies brachte mich dazu, entscheidende Einwände gegen die Politik zu erheben, die in China Ende der 50er-Jahre geführt wurde. Die Volkszählung gibt nicht an, wie viele in diesen Jahren den Hungertod starben, aber sie zeigt die Konturen einer Hungerkatastrophe an. Massen von Kindern müssen durch Hunger und Unterernährung gestorben sein, und vermutlich waren die Verhältnisse derart extrem, dass die Frauen aufhörten Kinder zu bekommen. Als ich 1984 als Leiter einer AKP-Delegation China besuchte, erzählten lokale Leiter in der Provinz Jinan, dass allein in ihrer Provinz zwischen einer und zwei Millionen Menschen vor Hunger gestorben waren. Diejenigen, die an einem gründlicheren Durchgang dieser Periode interessiert sind, können mein Buch Veiskille (Am Scheideweg) lesen, herausgegeben vom Oktober Verlag, 1990. Wer es liest, wird auch sehen, dass ich Kritik übe und analysiere, welche Fehler von Seiten Maos und der Kommunistischen Partei es waren, die zu jener Katastrophe führten.

Maos Fehler lassen sich vielleicht zum Teil nachvollziehen, teils weil man in China um 1956-57 herum zurecht, und nicht völlig grundlos, einen amerikanischen Angriff befürchtete. Es lag lediglich 3-4 Jahre zurück, dass der amerikanische Oberkommandierende im Korea-Krieg ein Anhänger der Atom-Bombardierung Chinas gewesen war. Die KPCh befürchtete, dass etwas derartiges passieren könnte, und rechnete damit, dass die Sowjetunion sie im Stich lassen würde. Daher wollte sie auf schnellstem Wege die Selbstversorgung des Landes auf Massenniveau sicherstellen. Darüber hinaus gab es einen revolutionären Übermut und einen Glauben an die Macht des Willens über die Ökonmie, der fast grenzenlos war.

Der Grund dafür, dass die Fehler sich so weit entwickeln und so ernste Konsequenzen bekommen konnten, lag darin, dass es im Innenleben der Kommunistischen Partei Chinas grundlegende Schwächen gab, und dass es keinerlei demokratische Tradition gab.

Die Medien haben sich nie für eine revolutionäre und marxistische Zusammenfassung dieser Dinge interessiert. Sie wollen Verbrecher und reuige Sünder haben. Dafür bekommen sie von mir keine Unterstützung.

Ich bereue nicht, dass ich China, Albanien, Vietnam und Kambodscha gegen den Imperialismus unterstützt habe. Ich würde mich schämen, wenn ich es nicht getan hätte. Hätte ich die Gelegenheit, würde ich es noch einmal tun, aber natürlich nicht so blauäugig und unkritisch wie damals.

Konsequenz-Ethik

Aber was ist mit denen, die die Sache des Imperialismus die ganze Zeit über verfochten haben? Wo stehen sie? Die Globalisierung und der Marktliberalismus führen dazu, dass Millionen von Menschen sterben. Der Marktliberalismus tötet in großem Stil, jeden Tag, jede Stunde, jede Minute. Der ganze afrikanische Kontinent verblutet. Nach dem entscheidenden Sieg des Kapitalismus in der Sowjetunion ist das durchschnittliche Lebensalter, besonders für Männer, dramatisch gesunken. Die italienische Tageszeitung La Republica meldete im November, dass die Zahl der Sklaven weltweit seit dem Fall der Mauer von ca. 90 Millionen auf heutige ca. 150 Millionen angestiegen ist. Dies kann schwerlich den Kommunisten oder der Linken angelastet werden. Warum sagt TV2 nicht etwas darüber? Hier handelt es sich um Frauen und Kinder, die Rohwaren in der Sex- und Pornoindustrie und im Organhandel sind. Sie sind die Schwächsten der Schwachen. Ich meine, dass sie Opfer eines ökonomischen Systems sind, und wenn man schon über Konsequenz-Ethik redet, hat dieses ökonomische System viel zu verantworten.

Ich bereue nicht, dass wir den Kampf gegen den Imperialismus und für den Sozialismus und für die Befreiung des Menschen von Unterdrückung und Ausbeutung aufgenommen haben. Ich bereue nicht, dass ich daran beteiligt war, die größte ML-Partei im Westen aufzubauen oder dass viele für immer oder für eine Periode eine Karriere aufgaben, um an einem gewöhnlichen Arbeitsplatz zu jobben. Im Gegenteil, ich bin stolz darauf. Selbstverständlich habe ich viele Fehler und Dummheiten begangen, aber wenn man sich so große Ziele stellt, wie wir es taten, und so hart für das Gelingen arbeitet, ist es fast unumgänglich, dass man Fehler macht. Es wäre viel schlimmer gewesen, es nicht zu versuchen. Wegen dieses Einsatzes habe ich für viele Jahre auf der kurzen Liste des POT [Liste des Politischen Überwachungsdienstes Norwegens mit den wichtigsten Zielpersonen] und anderer Überwacher gestanden. Sie verwendeten eine Milliarde Kronen [ca. 250 Mio. DM] und tausende von Menschen, um uns zu überwachen. Ich sehe das als ein Kompliment an. Was ich am meisten bedauere, ist, dass wir nicht tüchtig oder stark genug waren, um Erfolg zu haben.

Wir können hoffen, dass diejenigen, die nach uns kommen, in jeder Hinsicht fähiger sind als wir, sodass sie dort erfolgreich sind, wo wir es nicht waren. Wenn sie es denn aber sind, habe ich die Befürchtung, dass sie sich auf eine äußerst schlechte Erwähnung in der VG und bei TV2 einstellen müssen.

av Peter M. Johansen

[Moroenes økonomi]

Da regjeringshæren rykket inn i Abubakar, hovedkvarteret til Moro Islamic Liberation Front (MILF) i fjor sommer, spanderte president Joseph «Erap» Estrada San Miguel-øl og helstekt gris på soldatene sine i moskeen. 700.000 flyktninger ble drevet på flukt, uten søkelys fra mediaverden.

I dag er fortsatt kravet overfor den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, at de skal få vende tilbake i trygghet, uten trakasseringer og trusler fra militæret. Kvinnene snakker i vei så tolken har vansker med å følge med. De enser ikke politiposten nede på veien under teltleiren. Geværpipene peker ut av den åpne boden hvor skråtaket legger en skygge over øynene på politimennene og holder det iltre vannet borte. Kvinnene vet at de er der og at de er avspist med smuler av Filippinenes Røde Kors.

Men blokk, kulepenn og kamera i følge med aktivister fra bangsamoroenes egne organisasjoner skyver en del av frykten til side for å gi utløp for fortvilelsen. Forholdene er verre enn de som sitter på netthinnen fra Rwanda og Burundi, Sudan og Kenya. Det røde korset er knapt nok synlig; ingen rød halvmåne er å se. Folk dør i leirene; rundt ti i den lille teltleiren hver måned. Flyktningene vil ha ris; det er deres vanlige grunnkost. De får i stedet nudler, en pose for en stor familie per dag. Og de mangler medisiner.

Det er ni leire i Parang-området. Men enn fem tusen familier. Hver familie har i snitt sju medlemmer. 35-40.000 flyktninger bare her. Flyktningestrømmen var like stor som ut av Kosovo etter at Nato innledet sine bombetokter; det var atskillig større enn før Nato gikk til aksjon. Men flyktningene på Mindanao er ukjente i den store sammenhengen; enda mer i det skjulte enn flyktningene i Angola omtrent samtidig med opptakten til Natos krig mot Jugoslavia.

Den søtlige eimen av matlaging og uhygeniske forhold er umiskjennelig. «Departementet for sosialhjelp har gitt oss noe, men ellers får vi ingen hjelp,» sier Babay Bakar og Raga Maginangka som sitter i ledelsen for teltbyen. Den består av 1.089 familier; fem familier deler et telt. Det er trangt, det er kummerlig.

«Diaré er vanlig, og det går mest utover barn. Men vi får ikke medisiner av Røde Kors,» forteller de.

De kom hit 5. mai etter at militæret gikk til angrep i området 28. april (2000). De flyktet fra Barera og Matanog. Landsbyene ble beskutt med artilleri ved midnatt for å skape mest mulig frykt og forvirring.

«Vi fikk ikke med oss noe, verken husgeråd eller dyra våre. Vi måtte bare komme oss unna. Vi gikk fra midnatt til morgengry og fortsatt utover dagen. Det tok oss et døgn å komme hit. Vi gikk og haiket, mens militæret fortsatte å bombe i området. Til denne dag har vi ikke kunne dra tilbake.»

Repatrieringa av flyktningene var et at de sentrale punktene som Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) la fram for regjeringas delegasjon under de innledende samtalene i Oslo i slutten av april. Selv om krigen har stilnet av og selv om president Joseph Estrada er kastet ut av presidentpalasset, har flyktningene ikke kunnet vende tilbake til sine landsbyer. På Mindanao er det fortsatt militæret som rår. Nok en plantesesong har gått tapt. Dyra er forsvunnet; soldatene har spist godt.

«Noen av oss forsøkte å dra tilbake for å hente med seg noe mat og nødvendige saker fra husene. Men de ble skutt på så snart soldatene oppdaget dem. To barn ble drept, en gutt og ei jente, begge på sju år.»

Hvorfor?

«Fordi dette var en total krig mot vårt folk selv om det ikke fantes MILF-styrker i nærheten av landsbyene våre. Husene er blitt brent ned av soldatene etter at vi flyktet. Militæret har satt opp sin egen leir i landsbyen.»

Soldatene lusker ofte rundt flyktningleirene ved nattetider. Flyktningene tror at de forsøker å skremme dem tilbake til landsbyene. Men de nekter.

«Vi drar ikke tilbake før det er trygt; vi vil ikke bli holdt som gisler eller bli brukt som menneskeskjold av militæret.»

På den andre siden av veien, tvers overfor teltbyen, har flyktningene søkt tilflukt på en skole i byen. I hvert av klasserommene bor det 10-13 familier.

«Røde Kors gjør for lite, altfor lite,» klager flyktningene når de endelig har anledningen.

Situasjonen er ikke bedre for dem som har kommet til utkanten av byen Sultan Kudarat. De kom til leiren i august 2000, 280 familier fra landsbyene Barera, Boldon, Matanog og Kapatagan i Lanao del Sur, frontlinja mellom MILF og hæren. Militæret rykket inn og ødela alt, hus for hus, landsby for landsby, en systematisk etnisk rensking som hadde vakt store overskrifter hadde de skjedd i Europa eller med media til stede. Historiene er de samme.

Hva skjedde 29. april?

«Hæren rykket inn i landsbyen med artilleri og stridsvogner etter først å ha satt inn fly i kampene mot MILF. Vi ble tvunget til å flykte, våre hjem ble ødelagt og moskeen vår ble brent ned. Ingen av husene ble ødelagt under kampene; de ble tent på først når hæren rykket inn i landsbyen vår og folk hadde søkt tilflukt i skogen. Vi gikk derfra og hit til Sultan Kudarat. Det var Marines, men jeg er ikke i stand til å identifisere enhetene. Vi har ikke hørt noe fra myndighetene om å komme tilbake eller gjenreise landsbyen. Jeg vet ikke,» sier Saligan Adam, bonde.

Hva mer ble ødelagt i landsbyen?

«De bombet vanningsanlegget vårt.»

Hvordan er situasjonen i området?

«Vi er fremdeles okkupert av militæret og paramilitære grupper: Citizen Armed Forces Geographical Units (CAFGU) som brukes av hæren til etterretning mot MILF og New People’s Army (NPA). Det er særlig kristne blant morofolket som blir rekruttert til CAFGU i kampen mot MILF og NPA. De blir betalt av myndighetene og hæren og utfører likvidasjoner. Jeg står heller overfor hæren enn CAFGU. Det er akkurat som på Øst-Timor.

Vi drar ikke tilbake før militæret er ute av området vårt. Vi er redde for å dra tilbake til våre barangays så lenge det ikke er innledet nye, seriøse samtaler med MILF.»

Flyktningene er innlosjert på en tidligere madras, islamsk skole, under svært kummerlige forhold. Soveplassene mellom familiene er atskilt med hengende tepper i bygningene, noen bor i telt. Helsestellet er knapt til stede. Røde Kors er fraværende.

På veggen er det skrevet eller hengt opp slagord, inntrengende bønner: «Folkeavstemning er en demografisk og fredelig løsning på bangsamoroproblemet i Mindanao.» Tennisbanen er delvis dekt med plast og har blitt moské og bønneplass. Vannkanner har stempel, Not for sale, en advarsel fra hjelpeorganisasjonene som har like stor verdi som pekefingeren om helseskader på en røykpakke. Men det kan også bety: Moroene er ikke til salgs.

«Det ville være bra med internasjonal hjelp til flyktningleirene, men det vil i seg selv ikke løse problemet,» sier Ghazali Jaafar, politisk nestleder i MILF.

«Hvordan kan de vende tilbake til sine landsbyer når militæret fortsatt er der? De vil bare bli tvunget til å forlate stedet igjen. De vender ikke tilbake fordi de fortsatt er redde. Militæret må trekke seg ut og bli sendt tilbake til Central Luzon eller Visayas!

Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.

Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.

Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.

President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.

Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.

av Mathias Bismo

[Direkte demokrati – om seg selv]

Tidligere i år ga det lille Larviksbaserte forlaget Ariadne ut Direkte demokrati som alternativ, en artikkelsamling av den amerikanske politiske teoretikeren Murray Bookchin. Denne retningen, den såkalte sosialøkologien, er en retning som beskriver seg selv som radikal og samfunnsomveltende, og samtidig et alternativ til både marxismen, anarkismen og syndikalismen, som i følge sosialøkologiens tilhengere, i Norge organisert i Demokratisk Alternativ, har vist seg å slå feil.

Klasser og økologi

Bookchin (1921-) var fra 30-tallet trotskist, men når det viste seg at 2. verdenskrig ikke førte til den verdensrevolusjonen Trotski spådde, revurderte han sine synspunkter og sluttet seg til den anarkistiske bevegelsen. Imidlertid ble dens rammer alt for trange, og med økologibevegelsens fremvekst på 60-tallet, gikk Bookchin i retning av denne. Mot mange av de mystisistiske retningene innen denne, utviklet han sosialøkologien, en teori som gjør krav på å være en samfunnsomveltende kraft basert på den økologiske krisa og behovet den skaper for en radikal samfunnsendring.

Utgangspunktet, som ikke kommer eksplisitt frem i boka, er den «dialektiske naturalismen». Denne filosofien har imidlertid stor påvirkning på politikken og dens mål. Utgangspunktet for all undertrykking er i følge denne filosofien ideen om menneskets dominans over mennesket. Allerede her skiller han lag med Marx som mente undertrykkingen oppsto fordi utviklingen av produktivkreftene tvang frem en samfunnsmessig arbeidsdeling som resulterte i sosiale klasser.

Bookchin erkjenner eksistensen av klasser, men for ham er klassekampen ingen særskilt kraft. Eksistensen av klasser og klassekamp er for ikke noe annet enn et symptom på en umoralsk orden som i sin tur har ledet til den økologiske krisa. Klasser har historisk utgjort en sprengkraft idet de har gått mot denne ordenen, men det er ikke snakk om særskilte interesser.

En objektiv etikk

Sosialøkologien gjør krav på verken å være materialistisk eller idealistisk, men «naturalistisk». Denne ordbruken utsetter imidlertid bare spørsmålet, er «naturalismen» materialistisk eller idealistisk?

Det er egentlig ikke så mye som skiller det vesentlige av Bookchins fra Hegels idealistiske dialektikk. Bookchin forkaster mytologi og gudetro, men han erstatter det av en objektiv etikk. Denne objektive etikken reproduseres i idealet om å skape et samfunn fritt for undertrykking. Det som skiller dette fra Hegels verdensånd er at det dreier seg om en viljehandling, ikke nødvendige utviklingstendenser. Spørsmålet er da også hva som blir igjen av dialektikken.

Det Bookchin setter seg fore å finne, er hva det undertrykkingsfrie samfunnet består av. Undertrykkingen kommer nettopp frem i form av at noen bestemmer over andre, måten å løse det på er dermed et fullstendig demokrati. Idealene til dette demokratiet finner han i antikkens Athen og dets direkte demokrati. Han nekter å identifisere Athen med en stat, i stedet går han til den etymologiske betydningen av begrepet «politikk», som er avledet av polis, by, og kommer til at det dreier seg om administrasjonen av en by. Mens staten er et undertrykkingsmiddel, er den frie kommunens politikk dens motsetning.

Han glemmer riktignok ikke at det athenske demokratiet utelukket alle utenom frie (mannlige) borgere, men han har problemer med å trekke konsekvensene av det. Staten er jo nettopp et undertrykkingsmiddel idet den brukes til å holde andre nede. Dette var også tilfellet i Athen. Det direkte demokratiet ble brukt av den økonomiske eliten til å opprettholde sitt klasseherredømme. Det athenske demokratiet var i så måte sterkt undertrykkende.

En moralsk elite

Bookchin ønsker, selvsagt, verken slaveri eller umyndiggjøring av kvinner. Det moralsk riktige samfunnet er et direkte demokrati, og for at dette skal fungere trenger man små enheter som eksisterer i en konføderasjon. Idealet skiller seg i så måte ikke grunnleggende fra kommunismens høyere fase. Forskjellen er at han mener det kan og bør bygges allerede i dag. Mot den marxistiske revolusjonsteorien, anfører Bookchin en evolusjonsteori. Mens det kommunistiske partiet sin rolle som fortropp er å være ledende i en arbeidernes revolusjon, er den sosialøkologiske organiseringen sin rolle som fortropp å trekke med seg folk i en langsom oppbygging av en dobbelmakt. Sosialøkologer og andre kommunalister etablerer kommunale og regionale direkte demokratiske enheter i konføderasjon.

Som fortropp er de ikke bare en ledende gruppe, de er en gruppe som skal danne fundamentet for de nye samfunnsstrukturene idet de baserer seg på den objektive etikken. De fremstår dermed ikke som annet enn den eliten Marx og Engels kritiserte, en moralsk elite som jobber etter «prinsipper som en eller annen verdensforbedrer har oppfunnet eller oppdaget» (1).

Det sier seg selv at en slik moralsk elite vil bestå av i utgangspunktet ressurssterke mennesker. Men det er heller ikke noe problem for Bookchin. Kampen mot undertrykking er ikke en kamp mellom undertrykker og undertrykt. Den økonomiske krisa har avslørt at alle klasser har felles interesser i å avskaffe all undertrykking. Alternativet til markedsøkonomien sin miljøødeleggende vesen, blir en moralsk økonomi som krever nettopp de objektivt etisk riktige styringsformene, og disse mener han at alle, kapitalister inkludert, har objektiv interesse av å fremme. Den økologiske krisa skaper altså ikke sine egne banemenn og -kvinner. Den blir ikke en gang overvunnet ved at man tar utgangspunkt i det eksisterende samfunnet. I stedet tar han utgangspunkt i et utopisk system og deduserer ut fra det hvordan man skal komme frem til det.

Følger for politisk virksomhet

For den konkrete politikken som føres, har dette drastiske følger. Den lille sosialøkologiske bevegelsen i Norge nektet lenge å delta i masseorganisasjoner som ikke hadde disse moralske målene. Bookchin skriver også selv hvilken følge dette hadde for hans syn på Vietnamkrigen. Han var mot USAs krigføring, men han ville heller ikke støtte FNL; han ville ikke støtte en eneste nasjonal bevegelse, eller bevegelse over hodet, som ikke hadde de riktige moralske ståstedene.

For internasjonalt solidarisk arbeid er det viktig å ta stilling til det som skjer, i praksis betyr det å ta stilling for en side i en konflikt. For Bookchin er dette fullstendig irrelevant. For ham er det enten-eller; hvis det ikke finnes noen moralsk riktig bevegelse, er solidariteten meningsløs. Hvis en bevegelse er nasjonal, er den per definisjon regressiv. Hvis den ønsker en selvstendig stat, er den per definisjon regressiv. Hvis den ikke vil sprenge kapitalismens rammer, er den per definisjon regressiv. I Norges tilfelle, vil for eksempel Nei til EU være en regressiv bevegelse i sosialøkologiske øyne. Igjen hensetter han seg til et Utopia der det er de moralsk riktige verdiene som er drivende, uten å ta hensyn til, eller i det hele tatt vurdere, de faktisk eksisterende bevegelsene og den fullstendige mangelen på moralsk korrekte alternativer.

At de ikke eksisterer, burde ikke overraske noen. Sosialøkologien er en politisk retning som er som skapt for et lag med ressurssterke mennesker idet den nedprioriterer den aktuelle situasjonen, de kampene som føres, men heller organiserer seg ut fra et ideal. Dette er et ideal som filosofer kan sitte og tenke ut, og som de faktisk har gjort i tusener av år (2). Men det å utvikle et ideal, også det å tenke seg metoder for å realisere dette idealet, har ingen samfunnsomveltende kraft så lenge det ikke er basert på virkeligheten slik den ser ut i dag.

Fotnoter:

1) Marx og Engels: Det kommunistiske manifest, Røde Fane 1998, side 61.

2) Marx: Teser om Feuerbach, tese 11, gjengitt i Engels: Ludwig Feuerbach, Oktober 1981, side 84.

av Sveinung Legard, Direkte Demokrati

Høsten 1999 ble Demokratisk Alternativ lansert i Norge. Bakgrunnen for organisasjonen var et anarkistisk inspirert ungdomsmiljø i Grenland og den venstreradikale, amerikanske tenkeren Murray Bookchins ideer om kommunalisme og sosialøkologi. Siden begynnelsen av 90-tallet hadde kommunalistiske ideer versert i Sauherad, Skien, Porsgrunn og Bamble, og manifestert seg i ulike nettverk og grupper som «Arbeidsgruppa for et økologisk samfunn», «Sosial-økologisk prosjekt» og «Revolt». Dette miljøet drev primært med utdanningsmessige og propagandaartede prosjekter, med studiesirkler, forlag og bokcafé som samlingspunkt. Nettverket «Sosial-økologisk prosjekt» var også engasjert i mer praktisk politisk arbeid med å demokratisere og radikalisere velforeninger i Porsgrunn, og i Sauherad kommune stilte de også til valg på et kommunalistisk program, hvor det fremste kravet var opprettelsen av folkeforsamlinger i kommunens ulike bygdesentra. Etter hvert som kommunalistiske ideer om folkeforsamlinger og konføderalisme spredte seg til andre deler av landet, følte enkelte et behov for å skape en landsdekkende og mer «voksen» organisasjon. Siden lanseringen i 1999 har organisasjonen også spredt seg til Sverige og Finland, og Demokratisk Alternativ er i dag en skandinavisk organisasjon. Dens primære aktiviteter er fremdeles studiesirkler og bladet Direkte Demokrati, men medlemmene engasjerer seg også i andre lokale aktiviteter og sosiale bevegelser. Til høsten vil vi kjøre i gang en kampanje mot Stortingsvalget, med det øyemed å avkle dets «demokratiske» slør.

av Pål Steigan

USA og Storbritannia hevder at de bomber Afghanistan fordi de ønsker å straffe Taliban og Osama bin Laden etter terroraksjonene mot New York og Washington. At det ikke er bevist at bin Laden sto bak terroren den 11. september, er så sin sak. Men er det noen grunn til å tro på at den egentlige årsaken til krigen i Afghanistan er kampen mot terror?

Som oftest når man undersøker stormakters motiver, kan det lønne seg å gå bak det de påstår i sine egne velforberedte uttalelser og pressebriefinger. Fra tidenes morgen er stormakter kjent for å lyve hemningsløst om sine motiver, så hvorfor ikke ta slike egenerklæringer om edle motiver med en god porsjon salt? Follow the money! er en god gammel veiviser for den som ønsker å få et oppriktig svar på hvorfor stormakter eller bedrifter gjør som de gjør.

Det er gode grunner for å ikke tro på at USA og Storbritannia, med Norge som selvutslettende nikkedukke på sidelinja, gikk til krig mot Afghanistan 7. oktober i år på grunn av terroraksjonen 11. september. En helt vesentlig grunn til ikke å tro på at vi her står overfor en årsaksrekkefølge, er at det ganske enkelt tar mye lengre tid å forberede en militæraksjon av den typen vi nå ser enn en snau måned. Kommentatorer i USA og andre steder har sagt at det krever ca. fem måneder å forberede alt sammen. Det er en meget stor og kompleks operasjon og planleggerne har åpenbart prøvd å vurdere så mange risikofaktorer som mulig. Det finnes også etter hvert ganske mange, også vestorienterte medier, som BBC International og andre, som har hevdet at angrepet var planlagt i lang tid, og noen kilder sier at det ville blitt gjennomført i oktober uansett, for å komme den strenge afghanske vinteren i forkjøpet.

Allerede Clinton-administrasjonen arbeidet med planene for et angrep på Afghanistan. I følge Frederick Starr, seniorforsker ved Johns Hopkins’s Nitze School of Advanced International Studies, sa i desember 2000 at «USA har i det stille begynt å alliere seg med dem i den russiske regjering som går inn for en militæraksjon mot Afghanistan, og man har begynt å leke med ideen om et nytt raid for å utslette Osama bin Laden. Inntil man måtte vike for lokalt press hadde man begynt å undersøke hvilket sentralasiatisk land som kunne være villig til å tillate bruk av sitt territorium for et slikt formål.» En rekke uavhengige observatører hadde varslet om en forestående invasjon i Afghanistan i lang tid før 11. september. Johan Galtung var en av dem, uansett om det måtte falle enkelte her hjemme tungt for brystet å innrømme det.

Men hvorfor skulle USA ønske å angripe Afghanistan? Hvilke interesser skulle USA ha av å skaffe seg kontroll over dette fattige fjellandet? Tillat meg å låne et berømt utsagn fra ex-president Clinton i debatten med Pappa Bush: «The economy, stupid!» Det finnes en meget god grunn til at USA skulle ønske å sikre seg kontrollen over Afghanistan, og det handler om olje, ikke Afghanistans olje, men de enorme oljerikdommene i Sentral-Asia.

18. februar 1998 sto John J. Maresca, visepresident for internasjonale saker i oljeselskapet Unocal, fram for en høring om Sentral-Asia i den amerikanske kongressen. Han pekte på både de store forventede olje- og gassforekomstene ved Kaspihavet og på tilsvarende ressurser lenger øst, blant annet det store Dauletabad-feltet i Turkmenistan. I følge Maresca kan oljereservene ved Kaspihavet være på hele 200 milliarder fat. For å få disse olje- og gassmengdene ut på verdensmarkedet trengs det rørledninger. Maresca argumenterte for at de eksisterende og planlagte ledningene vestover ikke er tilfredsstillende. Hans eget selskap, Unocal, hadde, sammen med Exxon, Amoco og Pennzoil, planlagt en rørledning fra Turkmenistan gjennom Afghanistan og fram til utskipingshavna Multan i Pakistan. Han oppfordret den amerikanske regjeringa sterkt til å finne politiske løsninger som kunne gjøre en slik rørledning mulig, noe han mente ville tjene både USAs økonomiske interesser og dets strategiske interesser i regionen. Det var i gang diskusjoner med Taliban om en slik rørledning, og i følge andre kilder var et par representanter for Taliban flere ganger i USA for å forhandle om prosjektet.

Unocal er for øvrig det selskapet som samarbeidet med Haliburton, et selskap der nåværende visepresident Dick Cheney var toppsjef (CEO), om et meget omstridt oljeprosjekt i Burma. I dag forsikrer Unocal om at selskapet ikke lenger har noen planer om å bygge noen oljeledning gjennom Afghanistan.

Dersom USA nedkjemper Taliban-regimet og innsetter et pro-vestlig regime, vil naturligvis situasjonen være en annen. Da vil prosjektet kunne trekkes fram igjen fra skuffen, og Marescas drømmer om blant annet å forsyne det store indiske markedet kan virkeliggjøres. Og det spørs om ikke planene allerede er ute av skuffen, for 10. oktober 2001 kunne pakistanske aviser fortelle at den amerikanske ambassadøren til Pakistan var blitt orientert om at man hadde begynt å se på planene for denne rørledningen på nytt «i lys av den aktuelle internasjonale situasjonen» (The Frontier Times).

Dette burde egentlig ikke overraske noen. Det overraskende er at mediene og politikerne har vært så lite interesserte i å stille spørsmålet «hvorfor» i denne saka? Hvorfor ser USA Sentral-Asia som så viktig at man er villig til å gå til krig?

I The Cato Institute, en konservativ tenketank, holdt Dick Cheney et foredrag 23. juni 1998. Dette var mens han ennå var toppsjef i Haliburton og hadde aksjer i selskapet. Han sa:

«Herren har ikke sett sitt snitt til å plassere olje og gass bare der hvor det finnes demokratisk valgte regimer som er vennlig innstilt overfor USA. Innimellom må vi operere i områder der man etter andre standarder ikke ville sette sin fot. Men vi går dit det er forretninger.»

Og Herren har funnet det for godt å plassere store mengder olje og gass i Sentral-Asia. Og da må USA dit på en eller annen måte. For USA er det helt sentralt å skaffe seg best mulig politisk kontroll over disse ressursene. USA er fullstendig avhengig av import av olje og gass, og med Bush og Cheneys aggressive energipolitikk vil landet bli enda mer avhengig av sikker tilførsel av petroleum fra utlandet. For det ironiske er jo at Bush og Cheney gjennom sin politikk for mer bruk av olje og gass og gjennom sin avvisning av Kyoto-avtalen, har lagt opp til at USA må være på jakt etter stadig mer olje og gass utenfor sine egne grenser. Det er ikke bare slik at de gjennom å trampe på Kyoto-protokollen truer framtidas klima på kloden. Ved å nekte å begrense USAs energiforbruk, legger de opp til at USA vil være enda mer uforsonlig i kampen om å sikre seg sikker og langsiktig tilgang på olje. Make no mistake, som Bush liker å si, disse herrene er oljeindustriens folk, de skylder oljekapitalen at de nesten ble lovlig valgt til de embetene de har, og det er ingenting som tyder på at dette har vært en dårlig investering.

Cheney fortsatte sitt foredrag med å klage over at USAs sanksjoner mot Iran gjorde det vanskelig for amerikanske selskaper å delta i kappløpet om oljerikdommene i denne regionen. Han mente at dette ikke rammet Iran i noen særlig grad, men at det derimot rammet amerikanske selskaper.

Å føre olje og gass fra Kaspihavet gjennom Iran er den aller mest nærliggende løsninga. Den er økonomisk og praktisk den enkleste, siden ledningsnettet for det meste ligger der allerede. Men geopolitisk vil det bety at Iran får langt større makt over en livsnerve til Vestens økonomi. Strategene i Pentagon og Det hvite hus liker ikke den tanken noe særlig.

Derimot ville en rørledning gjennom det vestre Afghanistan og ut gjennom Pakistan kunne være bortimot ideell. Det forutsetter at Afghanistan kommer under kontroll av et pro-vestlig regime, og sannsynligvis forutsetter det at USA sikrer seg militærbaser i landet.

Men om dette lykkes, vil USA ha forrykket maktbalansen i Sentral-Asia kraftig til sin fordel i forhold til de strategiske konkurrentene Russland og Kina. Det snakkes ikke mye om det akkurat nå, men gitt at Kina lykkes i å holde sin økonomiske vekst oppe, vil landets økonomi gå forbi USAs i rein størrelse i god tid før 2020. Et slikt Kina vil være en alvorlig rival for USA, og et slikt Kina vil være avhengig av olje fra Sentral-Asia. Kontrollen over Sentral-Asia er derfor et nøkkelspørsmål i den framtidige kampen om verdensherredømme.

I dette store spillet ofrer man gjerne afghanske bønder. Og så lenge man kan få naive politikere og mediefolk til å tro at dette handler om kampen mot terrorisme, kan man gjøre dette uten særlig motstand.

Men som Abraham Lincoln en gang sa: «Du kan lure alle en viss tid, og du kan lure noen folk hele tida. Men du kan ikke lure alle folk hele tida.» De siste meningsmålingene tyder på at det også gjelder den nye krigsretorikken.

av Solveig Aamdal

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

av Peter M. Johansen

Travle Cotabato er i seg selv en illustrasjon på hva bangsamorofolket legger bak kravet om uavhengighet eller selvstyre. Byens kjerne er dominert av filippinere og kinesiske forretningsfolk; de fattige morobydelene omringer byen eller klamrer seg langs elva som strømmer ut i Illana-bukta den livlige ferjetrafikken har gitt opphav til mange av de hyppige meldingene om tragiske ferjeulykker i Filippinene. Å ta seg med båt over bukta fra Pagadian eller Zamboanga til Cotabato er tryggere enn å ta seg langs hovedveien. Det er nemlig sperret av hæren og omgitt med landminer. Den filippinske hæren vokter de økonomiske interessene og er selv en betydelig del av dem.

«Allerede i 1992 hadde vi 485 multinasjonale selskaper her i Mindanao. Kapitalen fløyt inn fra finanssenteret Makati i Manila. Britisk-malaysiske interesser legger ut plantasjer for palmeolje, men de får ikke startet opp på grunn av den væpnede konflikten. Plantasjene nord og sør for Cotabato er krigssoner. De har drillet etter olje i myrlandet sør for Cotabato siden 1998, men prosjektet er stanset på grunn av kampene,» sier vår venn ved Moro People’s Research Center, et hus fylt med dokumentasjon som blafrer smatrende i trekken fra de iherdige ståviftene.

«Moro National Liberation Front (MNLF) har ikke budsjetter til å realisere sine prosjekter her i området hvor deres tyngdepunkt ligger.

De er avhengig av hjelp utenfra fordi Manila ikke leverer i henhold til avtalen som ble inngått med MNLF. Før MNLF undertegnet snakket vi med Nur Misuari om hvorfor han ville skrive under. Han sa at han ikke kunne si nei til Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) og at avtalen ville føre til en demokratisering blant annet gjennom utvikling av området.»

Vår venn, som av forståelige grunner ikke bør stå fram med «navn og nummer», lar ordene spre seg med viftevinden, nærmest symbolsk fordi han vet at de er framme til ettertanke blant bangsamorofolket over hele Mindanao etter det voldsomme militære anslaget fra president Joseph Estrada.

Men hva er utvikling? Er det høye bygninger og seksfelts motorveier som i Malaysia? Land er det grunnleggende spørsmålet for bangsamorofolket, forfedrenes områder. Men myndighetene ville ikke diskuterer dette problemet i 1996, og Nur Minsuari godtok det.

«Forfedrenes jord er det viktigste spørsmålet for MPRC, og det er det grunnleggende stridsspørsmålet. Våre rettigheter står opp mot den rådende loven. Moro Islamic Liberation Front (MILF) sier at ‘vårt krav er svært enkelt og svært klart: Det gjelder bare områder hvor muslimer utgjør flertallet’, det vil si det meste av Mindanao, med unntak av østkysten, for en uavhengig stat. MILF er åpne for konføderasjon mellom Mindanao og Filippinene og et føderativt Mindanao for muslimer, kristne og urfolkgrupper.

Vi ser på dette som en mulig og akseptabel løsning som kan stadfestes gjennom en reell folkeavstemning, ikke slik som med Tripoli-avtalen i 1976 da diktator Ferdinand Marcos reiste det tåpelige spørsmålet: ‘Ønsker du at muslimene vil styre deg?’ Konflikten står ikke mellom muslimer og kristne, men om land.»

På MPRCs kontor går muslimske og kristne aktivister om hverandre. I Cotabato er det 60 prosent muslimer, 40 prosent kristne. I byen sentrum dominerer kristne og kinesere; omlandet er moro. Moroene driver også med fiske. 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. Under Mathaba-konferansen i Sirte i Libya i september 2000 sa MNLF-representantene at MNLF vil revurdere avtalen. Er det reellt eller svada?

«Det er utbredt misnøye blant folk i MNLF-områdene med tingenes tilstand. Mange har gått over til MILF på grunn av de mange brutte løftene og fordi det ikke har skjedd noen grunnleggende forandringer og ikke er utsikter til det. Folk var villige til å gi avtalen en sjanse; det fantes en viss optimisme. Men den er blitt erstattet av desillusjon. Fattigdommen er like dyp, og intet annet skjedde enn at krigen ble trappet opp.

Estrada-administrasjonen var aldri oppriktig, og når mange MNLF-ungdommer deltar i organiseringa av kampanjen for å kreve folkeavstemning om et uavhengig Mindanao, taler det for seg. Nur Minsuari og MILF-lederen Salamat Hashim inngikk i desember 1999 en avtale om ikke å slåss mot hverandre. De fleste kommandantene i MNLF har erklært at de ikke vil gå imot MILFs krav om uavhengighet. MILF vil på sin side ikke arbeide mot selvstyreprosjekter og hjelpe til i utviklingsområdene.

Men krigen som Estrada satte i gang, endret situasjonen. MNLF-kommandanter gikk over til MILF for å slåss. Dette ble aldri sagt åpent. Bangsamorokampanjen vil få folk til å tro på at det er mulig å oppnå frihet i eget land ved å kreve folkeavstemning. USA ga vårt hjemland til Filippinene. Vi ønsker den samme friheten som våre forfedre hadde før koloniseringa.

Da en delegasjon fra OIC besøkte Cotabato i oktober i fjor, stilte over 200.000 seg bak kravet om folkeavstemning til tross for den spente stemningen som da preget byen og med militæret på tå hev.

Når Øst-Timor, hvorfor ikke oss? spør folk seg. Vi er nær ti millioner moroer, og vi har samlet over en million underskrifter for kravet om folkeavstemning. Mange vet ikke om drapene ute på landsbygda, selv ikke provinsledelsen i Pagadian. Vi har også urbefolkningen på vår side; lomadene er for et uavhengig Mindanao.

Folkeavstemninga har sin historiske legitimitet. Før Filippinene ble uavhengig etter 2. verdenskrig, kom amerikanerne med et løfte om å holde folkeavstemning blant bangsamorofolket. Det var i 1924.

Den filippinske nasjonen har sitt utspring i den spanske kolonialismen. Men Bangsamoro har vært en nasjon i over 500 år og var ikke med som en del av uavhengighetserklæringa under den spanske kolonialismen. Vi sloss vår egen kamp. Mindanao lå ikke engang under den spanske overherredømmet, men ble kolonialisert først under den amerikanske perioden fra 1898. Da skjedde framstøtene inn i morofolkets hjemland.

70 prosent av den filippinske hæren er stasjonert i Mindanao, vel 50.000 mann. De fleste familier bærer med seg sine ofre.

Vi har ikke engang lært vårt eget språk ordentlig fordi vi ble tvunget til å snakke filippino ellers så risikerte vi fysisk straff. Nå blir vi plyndret. Tunfiskfabrikkene i General Santos og Zambo er eid av multinasjonale selskaper; det samme er gummiplantasjene sør for Zambo og kullgruvene vest for Pagadian. Kullet blir eksportert til Japan. Industribyen på Mindanao, Ilizan, er eid av utenlandske interesser. Det er først nå at IOC har sett og lært noe om kravene til Bangsamoro; nå etter at avtale med MNLF ble undertegnet.»

av Maude Barlow

Hvis du var fra Bolivia, ville du vite hvorfor verden burde engste seg for GATS. La oss ta et skritt tilbake til våren 2000, til byen Cochabamba i det søramerikanske landet. Presset av Verdensbanken har den bolivianske regjeringen akkurat solgt byens offentlige vannsystem til et US-amerikansk vannselskap. Det var en del av Verdensbankens program for å «strømlinjeforme» den bolivianske økonomien – med andre ord: å åpne den opp for vestlige selskaper. Bolivianerne blei forsikret om at det var for å sørge for økonomisk effektivitet.

Folket i Cochabamba fant fort ut hva denne effektiviteten besto av. Bare uker etter at selskapets flagg var heist på det som tidligere var et offentlig foretagende, blei vannavgiftene skrudd kraftig opp. Mange av bondefamiliene i Cochabamba måtte betale opp til en tredjedel av lønna for vann – mer enn de brukte på mat. Prisen var lammende, og det var ikke noe alternativ, til og med det å samle regnvann til drikke blei gjort ulovlig.

Klager hadde ingen effekt på vannselskapet, hvis mål nå var profitt heller enn offentlig forsyning av et grunnleggende gode. Så folket i Cochabamba gikk ut i gatene. I april var hundretalls, så tusener, i demonstrasjoner mot privatiseringen av dette folkets mest grunnleggende ressurs. Fire dagers streik fikk byen til å gå i stå.

Regjeringen ga etter og lovet å senke vannavgiftene. Så ombestemte de seg. Protestene begynte igjen, og blei større. Tåregass blei brukt, og det blei erklært unntakstillstand. Cochabamba sank ned i kaos. Fortsatt nektet regjeringa og selskapet å gi seg. Lederne for protestene blei tatt i razziaer om natta. Mulighetene for å komme med avvikende meninger i media blei stoppet. Profitten til et utenlandsk selskap blei prioritert over det bolivianske folkets grunnleggende behov.

Men de ga ikke opp. Protestene bare økte. Til slutt, etter at militæret hadde skutt en 17 år gammel gutt i ansiktet fordi han protesterte, innså til og med regjeringen at spillet var ute. To dager seinere skreiv de under på en avtale der de gikk med på at byens vannforsyning skulle tilbake til offentlig kontroll.

Men det var en seier som kanskje ikke vil vare. Og neste gang, uansett hvor store protestene er, vil folk bare kaste bort tida.

De kommer denne veien

Bare få måneder tidligere, i den nordamerikanske byen Seattle, blei november 1999 møtet til Verdens Handelsorganisasjon (WTO) stengt – også det av massive protester. Det var, så det ut som, en begivenhet som hadde stoppet kreftene til storselskapenes globalisering – i det minste foreløpig.

Men ikke så raskt. Bare måneder etter at røyken og peppersprayen hadde løst seg opp og regjeringsrepresentantene og reporterne hadde dratt hjem, blei en helt ny runde med internasjonale samtaler lansert i det stille i Geneve. De fant sted i regi av en lite kjent avtale kalt Den generelle avtalen om handel med tjenester, eller GATS (General Agreement on Trade in Services).

Du har sannsynligvis ikke hørt om GATS – få folk har det. Det er poenget. Du bør vite hva det vil bety for deg. For disse forhandlingene pågår fortsatt i det stille. Hensikten er, enkelt og brutalt, å tvangsåpne offentlige tjenester i hele verden for private selskapers overtakelse; å gjøre hele begrepet «offentlige tjenester» ikke bare lite sannsynlig, men antakelig ulovlig.

Det er det GATS handler om. Hvis den hadde vært satt ut i livet forrige april, hadde det ganske enkelt vært ulovlig for regjeringa i Bolivia å renasjonalisere vannforsyninga i Cochabamba. Gode nyheter for selskapenes profitt, dårlige nyheter for folk flest.

GATS brulegger veien for privatisering av offentlig sektor i hele verden. Ingen unntak vil bli gjort – utdanning, helsevesen, sosialomsorg, post, museum og bibliotek, offentlig transport; alle områder vil bli åpnet opp for private selskapers interesser. Enhver tjeneste som i dag utføres av regjeringer for det almene vel, vil bli åpnet opp for de private selskapene, og drevet for profitt. GATS kan ganske enkelt være globaliseringens siste grense – slutten på begrepet offentlige tjenester som drives uten profitt.

GATS vil bli satt ut i livet i 130 land, stille og med lite oppstyr, om mindre enn 2 år. Hvis ikke noe gjøres.

Hva er GATS?

Den generelle avtalen om handel med tjenester er en av mer enn 20 handelsavtaler som administreres og håndheves av WTO. GATS blei etablert i 1994, ved avslutningen av «Uruguay-runden» av Den generelle avtalen om toll og handel (GATT), som førte til at WTO blei oppretta. GATS var en av handelsavtalene som blei vedtatt for å innføres når WTO blei dannet i 1995. Avtaler skulle startes fem år seinere med målsetting å «gradvis øke graden av (handels-) liberalisering». Disse samtalene blei startet som planlagt i februar 2000. Planen er å komme fram til en endelig avtale i desember 2002.

Mandatet til GATS er «liberalisering av handel med tjenester». På et folkelig språk betyr det å fjerne regjeringenes hindringer mot å privatisere offentlige tjenester. Målet er å gjøre det umulig for regjeringer å drive offentlige tjenester uten å være basert på profitt, uten deltakelse av private selskaper. GATS vil gi WTO mulighet til å begrense regjeringers tiltak i forhold til offentlige tjenester gjennom et knippe juridisk bindende begrensninger. Enhver regjering som ikke bøyer seg for WTOs bestemmelser vil bli møtt med sanksjoner.

Så hva skjer hvis GATS blir satt ut i livet? Charlene Barshefsky, USAs handelsrepresentant kan fortelle deg det. Før GATS forhandlingene startet tidlig forrige år, spurte hun den mektige US-amerikanske lobby gruppa Coalition of Service Industries hva de ønsket skulle være inkludert i GATS avtalen. EU-kommisjonen gjorde det samme med representantene for sine industrisammenslutninger, European Services Forum. Seg imellom blei selskapene enige om følgende prioriterte områder for handelsliberalisering: helsetjenester, sjukehuspleie, hjemmepleie, tannlegetjenester, pleie av barn og eldre, utdannelse – primær, videregående og etter-videregående, museer, bibliotek, lov/juridiske tjenester, sosialstøtte, arkitektur, energi, vannforsyning, miljøvern tjenester, fast eiendom, forsikring, turisme, posttjenester, transport, forlagsvirksomhet, kringkasting og mange andre områder.

Det dette innebærer er skremmende. Det betyr at de 137 medlemslandene i WTO holder på å bli enige om å åpne opp alle sine offentlige tjenester, hver smitt og smule, til frihandelslovene – de samme lovene som har gjort det mulig for WTO å få fjernet helse-, matvaresikkerhets- og miljøvernlover i dusinvis av land. Selskapsulvene får tillatelse til å komme inn i de siste gjenværende områder. Og er de først kommet inn, er det for seint for å noen gang få dem ut igjen.

En kortfattet historie om globalisering

Hvordan kunne dette skje? Hvordan kunne regjeringene tillate fjerningen av disse mest grunnleggende rettigheter uten engang å spørre – eller informere – sine egne befolkninger? For å forstå svaret, er det nødvendig å gå tilbake til verdenshandelssystemets begynnelse. I 1947 blei en ny handelsorganisasjon – Den internasjonale handelsorganisasjonen (ITO – the International Trade Organisation) – dannet, med et helt annet mandat enn dagens WTO. ITO skulle fremme en ordnet global handel under FNs jurisdiksjon/domsmyndighet. Jakten på handel skulle eksplisitt ta med i vurderingen viktige sosiale hensyn, inkludert full sysselsetting og de menneskelige og sosiale rettigheter som er garantert gjennom FNs Menneskerettighetserklæring. Den nye ITO hadde til og med rett til å regulere transnasjonal kapital for å sikre at den tjente disse sosiale målsettingene.

Men ITO blei drept i fødselen av USA, som var fast bestemt på å bygge et helt annet globalt system for handel og investeringer basert på færre ikke flere reguleringer; et system som ville tjene USA, dets enorme selskaper og dets internasjonale interesser. Så USA skapte GATT og fjernet den fra FNs jurisdiksjon.

Etter at GATT blei dannet i 1947, har det vært 8 «runder» med handelsforhandlinger, som hver har fokusert på gradvis spredning av grensene for verdenshandelen. De første 6 rundene konsentrerte seg utelukkende om å redusere tollmurene, og GATTs økende makt blei i all hovedsak oversett av det sivile samfunn.

Den syvende – «Tokyo-runden» (1973-79) – falt imidlertid sammen med den såkalte «Washington-konsensusen», en global økonomisk modell basert på prinsippene om privatisering, frihandel og deregulering, og framveksten av gigantiske transnasjonale selskap som, siden de nå var globale operatører hadde kommet seg unna nasjonalstatens reguleringer, nå ville ha internasjonal deregulering i tillegg. Dette inkluderte store servise organisasjoner som var ivrige etter å overta regjeringsmonopolene, spesielt innafor sosialtjenestesektoren. For første gang begynte GATT å behandle barrierer for handel som ikke hadde med toll å gjøre. Regler, politikk og praksis til regjeringene slik som miljøvernslover og offentlig finansierte sosialtjenester som kan virke inn på handel. «Uruguay-runden» av forhandlingene (1986-94) utvidet dramatisk rammene for hvilke områder som blei behandlet, nevnte tjenester for første gang og dekket mange områder som vanligvis ikke forbindes med handel.

Verden, du må våkne

Plutselig gikk det opp for mange NGOer, forkjempere for sosial rettferdighet og miljøvernforkjempere, at mens de hadde vært opptatt med å drive lobbyvirksomhet overfor egne regjeringer og FN, hadde mye av den makta de tidligere hadde hatt i det stille hadde forflytta seg til en ny arena – ikke-valgte og i stor grad usynlige, globale handelsregimer.

De som satte opp den endelige dagsorden for Uruguay-runden, ville ha på plass ett sett med styrende regler for den globale økonomien – regler som ville tjene dem selv, og som skulle støttes av makta og våpnene til en global regjering. Det var Uruguay-runden som førte til at WTO blei skapt – den globale politimann for de rike selskapenes handelsagenda. Til forskjell fra GATT, som i praksis var en forretningsavtale mellom nasjonene, blei WTO gitt status som juridisk person. Den har internasjonal status som svarer til FN, men har i tillegg enorm makt til å håndheve reglene.

I motsetning til alle andre globale institusjoner, har WTO lovgivende og dømmende makt til å overprøve lovene, praktiseringen og politikken til individuelle land og slå ned på dem hvis de blir ansett å være for «handelsrestriktive». WTO inneholder ikke noen minimumsstandarder for å beskytte arbeidere, menneskerettigheter, sosiale eller miljømessige standarder; hver eneste gang (med ett unntak) WTO har blitt brukt til å utfordre et lands helse-, matvaresikkerhets-, rettferdig handels- eller miljøvernlovgivning, har WTO vunnet. I løpet av de siste seks åra har handlingene til WTO vist at det har blitt det sterkeste, mest hemmelige og antidemokratiske organ i verden, som raskt tar på seg ansvar som en global regjering og aktivt prøver å øke makta og rekkevidden sin.

Splitte opp tjenestene

Offentlige tjenester er neste mål for rambukken til WTO. De globale storselskapene har vært så framgangsrike i å overtale regjeringene overalt om at de har samme mål – at å jakte på profitt for selskapene og å kjempe for samfunnets goder er ett og det samme, at tilgangen deres til mange områder i det offentlige liv allerede er forbedret. Nå ønsker de å ta skrittet fullt ut.

Tjenester er den raskest voksende sektoren innafor internasjonal handel, og gir muligheter for store fortjenester for smarte selskaper. Og av alle offentlige tjenester ser det ut til at helse, utdanning og vann er de som kan bli mest lukrative. Det globale forbruket på vanntjenester er nå over tusen milliarder dollar hvert år, på udanning, over 2 tusen milliarder dollar og på helseomsorg over 3,5 tusen milliarder dollar.

Mange steder i verden har det som GATS vil akselerere, allerede begynt på forsøkstadiet.

USA kan komme til å foreslå en modell for avvikling av offentlige tjenester som GATS vil slippe løs på hele verden. I USA har helseomsorg allerede blitt en stor næringsvei, med gigantiske selskap registrert på børsen i New York. Rick Scott, generaldirektør (president) i Columbia, verdens største profittbaserte sykehusselskap, er klar på at helseomsorg er forretning, ikke noe forskjellig fra flyselskap eller kulelager industrien. Han har offentlig sverget å ødelegge alle offentlige sykehus i Nord-Amerika – leger, sier han, er ikke «good corporate citizens».

I mellomtida spår investeringsselskaper som Merrill Lynch at offentlig utdanning vil bli privatisert på global basis det neste tiåret, på samme måte som offentlig helsestell har blitt det. De sier det er umåtelige profitter å hente når dette skjer. EU annonserte nylig at alle offentlige drevne skoler i Europa må innlede et samarbeide med et selskap innen utgangen av tiåret. Erobringen av utenlandske markeder har nå blitt en felles hovedstrategi blant høyere utdanningsinstitusjoner over hele verden.

Mange deler av «Tredje verden» har blitt tvunget til å avvikle sin offentlige infrastruktur de seinere tiårene av IMFs (Det Internasjonale Pengefondet) strukturtilpassingsprogram. For å være berettiget til gjeldslette, har for eksempel dusinvis med «utviklingsland» blitt tvunget til å skrinlegge offentlige sosialprogram i løpet av de siste 20 åra. Dette har gjort det mulig for utenlandske selskap å komme inn og selge sine helse- og utdannings»produkt» til «forbrukere» som har råd til det, mens millioner derved blir uten de mest elementære sosiale tjenester. Latinamerikanske land opplever for tida en invasjon av helseomsorgsselskaper fra USA og asiatiske land tillater at utenlandske universitets- og helseomsorgskjeder starter underavdelinger. I det seinere har Verdensbanken tvunget de samme landene til å privatisere vanntjenester og arbeider åpent sammen med gigantiske vannselskap som Vivendi og Suez Lyonnais des Eaux for å etablere firmaenes «rettigheter» til å profittere på den «Tredje verden».

Gjennom GATS-forhandlingene ønsker disse selskapene bindende, globale og irreversible regler som garanterer dem tilgang til tjenestekontrakter for regjeringene i hele verden. Og de lykkes. 40 land, inkludert hele Europa har allerede satt utdanning på listen over områder GATS skal omhandle. På den måten åpner de sin offentlige utdanning for konkurranse fra selskaper basert i utlandet. Nesten 100 land har gjort det samme med helsesektoren. Ettersom samtalene går videre vil det bli veldig vanskelig for noe land å gå mot strømmen – hvis det skulle finnes noen som var modig nok til å prøve.

Hva inneholder GATS?

Den eksisterende GATS-avtalen – som ikke på noen måte er ferdig forhandlet, og godt kan bli ennå verre – dekker alle tjenestesektorer og de fleste tiltak regjeringene forestår, inkludert lover, praktisering, reguleringer og retningslinjer, skrevne og uskrevne. Intet regjeringstiltak som berører handel innafor tjenester, uansett hva dens formål er, selv om det er for vern av miljø eller forbrukere, universell dekning eller for å sikre arbeidsmiljø vil være utenfor GATS rekkevidde. Ingenting offentlig er sikkert.

I det vesentlige vil avtalen forby «diskriminering» av utenlandske selskap som søker om å få drive en offentlig tjeneste – uansett om det selskapet har dårlig rulleblad med hensyn til miljø eller sosiale områder. Man har også allerede blitt enige om at noen eksisterende WTO-regler vil gjelde «horisontalt» til offentlige tjenester over hele linjen, uansett om området allerede er listet opp for GATS eller ikke. En slik «horisontal» regel er «mest favoriserte land» («Most Favoured Nation»), som sier at med en gang selskap fra ett land får operere på ditt marked, må du slippe til selskapene fra alle andre land også. Denne regelen vil gjelde for alle tjenester, til og med de som fortsatt et beskyttet i noen land, som helsetjenester og utdanning. Tilsvarende, under horisontalreglene, må alle reguleringer innafor enhver sektor, inkludert sosialomsorg, være «minst handelsrestrik-tive» (least trade restrictive) – på norsk: alle offentlige tjenester; til og med sosialomsorg må operere med markedsmekanismer. De som forsvarer GATS insisterer på at motstanderne er hysteriske. Det er ingenting å bekymre seg for sier de. De viser til «fritak» innafor GATS for noen offentlige tjenester som regjeringene sørger for.

Noen land, vil de peke på, har allerede krevd fritak for sine offentlig finansierte trygdeytelser. Men det er ikke så enkelt. I følge GATS artikkel 1.3C, må en tjeneste for å bli vurdert til å være under regjeringens myndighet, være «helt gratis». Det betyr at tjenestene det er snakk om, må være fullstendig finansiert av regjeringen og ikke ha noen kommersielle formål. Siden nesten ingen tjenestegren i verden er fullstendig gratis, er dette unntaket i økende grad meningsløst.

Hva er foreslått for GATS?

I sin nye bok, GATS – hvordan WTOs nye «tjeneste»forhandlinger truer demokratiet, har den kanadiske forskeren Scott Sinclair identifisert de tre prioriterte områdene i den pågående runden av forhandlingene. For det første, vil GATS’ funksjonærer forsøke å utvide selskapenes tilgang til innenlandske markeder. Regjeringene vil være under et voldsomt press for å liste opp flere av sine tjenester og unnta færre. Det mest potente våpenet vil være presset for å bruke «nasjonal behandling» horisontalt. Nasjonal behandling er en grunnleggende trossetning for frihandel; den forbyr regjeringene å favorisere sine hjemlige sektorer over utenlandsbaserte selskap. Innafor noen tjenester gjelder allerede nasjonal behandling, målet er å få det til over hele linja.

I tillegg vil de sterkeste av de vestlige landene presse på for å få mer bindende avtaler om markedsadgang, med press på «utviklingsland» for å få garantert, irreversibel adgang til deres markeder, og svekket demokratiske regjeringers autoritet.

For det andre, GATS’ funksjonærer prøver å få til svært strenge begrensninger på innenlands reguleringer, for på den måten å begrense regjeringenes mulighet til å sette miljø-, helse- eller andre standarder som hindrer den frie handel. Artikkel VI:4 krever utvikling av «nødvendig disiplin» for å sikre at «tiltak som har med krav til kompetanse og prosedyrer, tekniske standarder og bevillingskrav ikke medfører unødvendige hindringer for handel.» Oversatt: ikke la deres sære standarder komme i veien for utenlandske selskapers interesser. Denne avtalen skal også gjelde horisontalt. Regjeringer vil bli tvunget til å vise at reguleringer, standarder og lover var «nødvendige» for å oppnå et mål som er støttet av WTO, og at det ikke fantes noe alternativ som var mindre restriktivt for kommersielle interesser.

For det tredje, de nye samtalene har som mål å utvikle nye GATS-regler og begrensninger, beregnet på å begrense yterligere regjeringssubsidier, til slikt som offentlige arbeider, kommunale tjenester og sosialarbeidsprogram.

En spesielt truende utvikling er reglene som rommes av det kjedelig uttrykket «Kommersiell tilstedeværelse». Kommersiell tilstedeværelse tillater en «investor» i ett av GATS-landene å etablere tilstedeværelse i ethvert annet GATS-land og konkurrere ikke bare om forretningsdrift mot innenlandske leverandører, men om offentlige fond/tilskudd i konkurranse med innenlandske institusjoner eller tjenester som er finansiert av offentlige midler.

Til sammen vil disse forslagene i stor grad øke WTO sin myndighet over regjeringenes daglige arbeid. De vil gjøre det praktisk talt umulig å utøve demokratisk kontroll over framtida til de mest grunnleggende offentlige tjenestene.

Hvordan GATS vil berøre deg?

GATS vil påvirke alle sider av det offentlige liv. Som et resultat av økonomisk globalisering går alle land i verden allerede gjennom en grunnleggende forvandling. Rikdom går i en strøm til toppen mens en økende økonomisk kløft deler de som har fordel av systemet, fra en stadig økende underklasse. For å sikre det som den amerikanske utdanningsforfatteren Jonathan Kozol kaller «at barna til de best skikkede overlever», er et lagdelt system av utdanning og trygd i ferd med å bli normen over hele verden i det vi kollektivt gir opp en tidligere drøm om et allmenngyldige rettigheter. Vi skaper topp skoler og helseomsorgsystemer for en elite i verden og et lagdelt system – eller ikke noe system i det hele tatt – for de som ikke teller. GATS tjener denne samfunnsvisjonen drevet fram selskapenes jakt på profitt. Det er viktig å forstå, i saklige termer, hva som står på spill. Under det foreslåtte GATS-regimet vil utenlandske utdannings- og helseselskap ha rett til å etablere seg i ethvert WTO land. De vil ha rett til å konkurrere med offentlige institusjoner som sykehus og skoler om offentlige tilskudd. Standarder for helse- og undervisningspersonell vil bli underlagt WTO-regler for å sikre at de ikke er «til hinder for handel». Utenlandsbaserte utdanningsselskap vil bli gitt myndighet til å gi akademiske grader. Utenlands-basert telemedisin vil bli lovlig. Og land vil ikke bli i stand til å stoppe konkurranse over grensene på lavkost helse- og utdanningspersonell. WTOs tjenestedivisjon har allerede leid et privat selskap kalt Global Alliance for Transnational Education for å dokumentere politikk over hele verden, som «diskriminerer mot utenlandske tilbydere av utdanning». Resultatet av denne «studien» vil bli brukt til å presse de land som fortsatt beholder en offentlig utdanningssektor for å få den overgitt til det globale markedet. Foruroligende er det at GATS også inkluderer myndighet over «miljøverntjenester» og beskyttelse av naturressurser. Våre parker, dyreliv, vassdrag og skoger kan alle bli områder for konkurranse dersom globale transnasjonale «miljøtjeneste»-selskaper krever at konkurransemodellen må brukes for forvaltningen av disse områdene. «Barneomsorgs»kjeder sultne på profitt, ville invadere alle land, det samme ville fengselskjeder som Wackenhut, med dens rykte om vold og misbruk både mot fengslede og stab. Praktisk talt ubegrenset tilgang for utenlandske leverandører må gies til kommunale kontrakter for bygging, kloakk-, søppel-, hygiene-, turisme- og vanntjenester. For å si det enkelt vil alle fellestjenester – eller det som er igjen av dem – bli angrepet hvis GATS blir satt ut i livet. Det som pleide å være del av felles arv, som frø og gener, luft og vann, kulturarv, helsestell og utdanning vil bli forsøkt gjort om til varer, privatisert og solgt til den som byr høyest på det åpne markedet. Land som Canada og Frankrike som har (og skryter av) nasjonal og allmenn helseomsorg og utdanningsvesen, vil miste disse. Land som Storbritannia og Chile som en gang hadde offentlige helsetjenester, vil aldri kunne få slike offentlige tjenester. Det samme gjelder land som India og Sør-Afrika som nå kjemper for å sikre slike rettigheter for sine innbyggere.

Det endelige målet med dette er kanskje best summert opp av en av USAs topp WTO-forhandlere som sa like ut om GATS/WTO-prosessen: «I bunn og grunn slutter den ikke før utlendingene tilslutt begynner å tenke som US-amerikanere, oppføre seg som US-amerikanere og framfor alt – shoppe som US-amerikanere».

Hva kan gjøres?

Hvis GATS skal stoppes, har vi virkelig ikke noe tid å miste. Verden må våkne – raskt – og se hva som gjøres bak dens rygg. Vi trenger raskt en internasjonal bevegelse som den som kom sammen for å kjempe mot MAI (den multilaterale avtalen om investeringer) og fortsette med å stenge gatene i Seattle.

Vi trenger forskning på alle aspekter ved GATS i alle land, og vi må dele resultatene av dette. Vi må danne felles fronter i alle land som vil inkludere alle de viktigste sektorene som er involvert – utdanningspersonale, helsearbeidere og forkjempere for helsesektoren, fagforeninger i det offentlige, miljøforkjempere, bønder, forfattere og artister, urbefolkning og andre. Vi trenger solidaritet, samarbeid og fart.

Vi trenger «GATS-frie soner» på universitets- og høyskoleområder, kirker og lokale kommunesenter. Vi må gå til våre egne lokale myndigheter og vedta lokale resolusjoner mot GATS. Vi må skrive brev til våre regjeringer og lokale aviser og alternative publikasjoner og media.

For å si det enkelt må vi gjøre GATS til et velkjent ord, og ikke et hyggelig sådant. Motstanderne av GATS og tankegangen bak, bør ha tre grunnleggende krav. For det første, må vi i GATS-forhandlingene kreve full gjeldssletting og fjerning av de strenge bestemmelsene i den nåværende avtalen, slike som angrepene på innenlandske forskrifter/reguleringer. Det er helt uakseptabelt at regjeringene våre møtes bak lukkede dører for å bryte ned rettighetene vår til fordel for vennene deres innafor næringslivet. Dette må stoppe øyeblikkelig, mens vi vurderer situasjonen og tar spørsmålene opp med offentligheten. I bunn og grunn bør vi kreve at fellesgodene blir fullstendig fjernet fra frihandelsavtalene.

For det andre, trenger vi sikre garantier for at ingen framtidige GATS-forhandlinger vil hindre regjeringer i å sørge for gode offentlige tjenester for innbyggerne sine. Videre trenger vi en GATS som vil prøve å styrke disse innenlandske programmene gjennom internasjonale lover og fremme utvikling av slike tjenester over hele verden.

Til slutt, må vi jobbe for at folk bryr seg med de reglene som styrer internasjonal handel. Vi vet at regjeringa ikke hører på oss fordi vi har gode argument, men fordi vi har politisk makt må vi prøve å skape et globalt demokrati der regjeringene tjener innbyggerne sine og tar hensyn til folks engasjement for menneskerettigheter og økologisk forvaltning. Vi må ikke bare sitte taus og la disse rettighetene bli forhandlet bort.

Folket i verden sa nei til MAI. Økende antall sa nei til WTOs årtusenrunde. Vi må nå si nei til GATS. Og vi må bli hørt. Det er virkelig ikke noe alternativ.

av Peder Winsnes Bergan

Evy F har skrevet boken Metadonmakt. La det være sagt med en gang: Denne anmelder er skeptisk til norsk metadonpolitikk. Dette vil nok i noen grad påvirke oppfattelsen av boken. I dagens mediafremstilling av narkotikapolitikk kan en få inntrykk av metadon som mirakelmedisinen som kan løse alle problemer. Etter mitt syn er verden sjelden bare svart eller hvit, eller med andre ord: metadon er bra for noen, men neppe for alle.

Baksideteksten på boka lover mye. Den tar blant annet til orde for å se på narkomane som syke, og hevder at boken legger et grunnlag for en helt ny narkotikapolitikk bygget på kunnskap, innlevelse, respekt og omsorg for stoffbrukere. Dette betyr i praksis mer, og lettere tilgang til, metadon.

Boken, som er en relativt liten sak på snaut 200 sider, har både gode og dårlige sider. Bokens hovedprosjekt er å formidle hvordan brukerne og deres hverdag er og påvirkes av byråkratiets eller «systemets» måte å drive narkotikapolitikk på. Manglende kjennskap til hvordan livet leves kan gi seg lite heldige utslag. Her har forfatteren unektelig et poeng, og dette er også bokens sterkeste og mest interessante side. Den blir et talerør for en gruppe som sjelden kommer til orde på egne premisser. Samtidig har boken her et metodisk problem da en kan få inntrykk av at alle mener det samme.

Innledningsvis tar boken for seg en gjennomgang av heroin og metadon og den historiske bakgrunn for disse stoffene i Norge og andre land. Enkelte land har hatt metadonprosjekter lenge, kunnskap om dette finnes, og det er derfor etter forfatterens mening vanskelig å skjønne hvorfor Norge må starte et lite forsøksprosjekt før man kan tilby metadonbehandling i større skala. Boken er opptatt av livskvalitet, verdighet og forebygging av overdosedød mens man står i metadonkø. Den tar til orde for at folk bør få metadon (ventekvote) mens de venter på plass i metadonprosjekter. At metadon selges på gata som rusmiddel og at folk tar overdose med metadon i blodet blir lite synlig i boken. Sidemisbruk sammenlignes i boken med diabetikere som tar et ekstra kakestykke uten at de fratas insulinen av den grunn.

Det er mange ulike måter å se på rusmisbruk. Det handler om ideologi, menneskesyn, etikk, biologiske/sosiale/psykologiske innfallsvinkler osv. Dette er et komplisert område som gjør det mulig for meg med de samme honnørordene som på baksiden av boken å være skeptisk til både metadon og sykdomsbildet.

Hvilke praktiske utslag opprettelsen av metadonprosjektet fikk i brukermiljøet, var det jeg fant mest engasjerende og spennende. Prosjektet ble av ulike grunner veldig forsinket og informasjonen underveis var mangelfull. Brukerne forteller om helt konkrete utslag i form av at folk holdt tilbake informasjon overfor hverandre i kampen om et knapt gode. For å falle innenfor kriteriene måtte man for eksempel søke behandlingsplass man egentlig ikke var motivert for. Kriteriet om å ikke ha noen uoppgjorte saker med rettsvesenet var ikke lett å overholde for folk som naturlig nok må basere sitt daglige forbruk på kriminalitet. Her var det mye å tenke på for denne anmelder. Samtidig kan dette perspektivet i boka fort bli litt for snevert. Systemets talspersoner kommer ikke til orde i boken annet enn som referert til i form av situasjonsbestemte uttalelser i media osv. Forfatteren kritiserer prosjektet for å være for tregt, for lite, for rigid i sine inntakskriterier osv. Her har hun gode poenger, men det er en svakhet ved boken at disse synspunktene ikke blir imøtegått av «systemet» selv. Boken blir her for unyansert, og en kan få inntrykk av at forfatteren mener det skulle vært fullt frislipp av metadon til alle som måtte ønske å bruke det fra dag en.

En annen svakhet ved boken er at informasjonen fra brukerne stort sett er innhentet på gata og i aktive rusperioder. Dette blir en for begrenset innfallsvinkel. Det er jo for så vidt viktig nok, men det er også slik at de samme folkene nok kan tenke en del andre tanker etter en avrusning eller etter å ha vært nykter noen måneder. Det burde derfor i større grad kommet fram intervjuer med brukere i langvarige behandlingsopplegg. For oss som jobber i rusomsorgen er det heller ingen hemmelighet at mange brukere er skeptiske til metadon selv fordi bivirkningene er mange og avhengigheten like ille. Slike synspunkter fra brukerne kunne med fordel fått større plass i boken for å nyansere at brukerne ikke er en homogen gruppe med like oppfatninger.

Avslutningsvis vil jeg si at det er en interessant bok fordi det er brukerne selv som i stor grad kommer til orde. Dog er den for snever og ensidig. Den lever ikke opp til baksideteksten, men har allikevel viktige perspektiver å bidra med.

av Terje Valen

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men det er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

Forord til heftet, av Arnljot Ask

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «etnisitet, religion og frigjøringskamp» som AKP startet i 2000, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Heftet er bygd opp rundt en studie- og reportasjereise som Peter M. Johansen og Arnljot Ask hadde til Filippinene siste halvdel av oktober 2000.

Vi har valgt «morokonflikten» på den sørligste hovedøya i Filippinene, Mindanao, som hovedtema for heftet. Både fordi den kampen som bangsamorofolket, som er det fulle navnet på den nasjonaliteten det gjelder, er svært lite kjent her i vår del av verden, og når den kom i medias søkelyset sommeren 2000 ble den diskreditert ved å kobles til kidnappingene til Abu Sayyaf-gruppa.

Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører også en kamp for å frigjøre landet fra den nykoloniale posisjonen de mener Filippinene er i. Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket i Cordillera, i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden. Vi besøkte også dem, og vil også informere om deres sak gjennom andre tiltak enn dette heftet.

Da vi besøkte Filippinene, var landet midt oppe i et politisk opprør mot presidenten Joseph Estrada, anklaget for å ha tappet statskassa for svimlende beløp og beriket seg på illegal spillevirksomhet. Estrada måtte gå av i januar 2001 etter massedemonstrasjoner á la de som styrtet diktatoren Marcos 15 år tidligere. Fronten mot Estrada spente fra den nasjonaldemokratiske bevegelsen og andre progressive og revolusjonære grasrotbevegelser til storkapitalen i business-strøket Makati i Manila som ikke ser seg tjent med den sterke posisjonen som klikkene med maktbase i den gamle føydale strukturen har i landet. Estrada og hans medsammensvorne prøvde å bruke avsettelsen og den seinere arrestasjonen av han til en motoffensiv rundt 1. mai og i valgene som fulgte den 14. mai. Valgresultatet viser at Filippinene er et samfunn med ekstrem polarisering og høyt konfliktnivå. Den nye regjeringen til det mer moderne borgerskapet har fått et knapt tillitsvotum. Som det minste av to onder.

Presidentskiftet førte både til fredsforhandlinger mellom regimet og den nasjonaldemokratiske fronten NDF og mellom regimet og moroenes frigjøringsfront MILF (Moro Islamic Liberation Front). De første startet opp i Oslo 27. april og neste økt følger 9. juni samme sted. De siste startet med et møte i Kuala Lumpur og vil fortsette i Indonesia eller Malaysia. Artiklene og reportasjene i dette heftet har sin bakgrunn i situasjonen før disse forhandlingene startet opp. Men forholdene i marken på Filippinene, utenfor forhandlingsbordene, er ikke grunnleggende forandret. Fortsatt sitter hundretusener av bangsamorofolket i interneringsleirene på Mindanao, da soldatene som jaget dem dit ennå kontrollerer hjemtraktene deres. Vi håper med dette heftet å gi bakgrunnsinformasjon om det som i dag skjer på Filippinene og i bangsamorofolkets områder som også kan inspirere til å engasjere seg i praktisk solidaritetshandling.

Oslo, mai 2001

Arnljot Ask
internasjonal sekretær i AKP

av Mikael Nyberg

Blant de viktigste initiativtakerne og inspirasjonskildene bak Aspeninstituttet var filosofen José Ortega y Gasset. Han flyktet fra borgerkrigen i Spania i 1936 og tok avstand fra republikken. Da hadde han allerede fått utgitt boka La rebelión de las masa (Massenes opprør), som handler om stemningen i borgerskapet etter at «massene» trengte seg inn i samfunnslivet på begynnelsen av 1900-tallet. For Ortega fantes det to slags demokrati. I det ene kjenner massene sin plass. Massene bøyer seg for de liberale rettighetene og gir kulturens og statsmaktens forvaltere – som han kaller de «kvalifiserte minoriteter» – rom til å styre samfunnet. I det andre fortrenger majoriteten det moderne aristokratiet. «Nå tror massen … at den har rett til å gjennomføre og lovfeste tanker som er født ved kafebordet. Jeg tviler på at det har eksistert andre perioder i historien da flertallet fikk styre mer direkte enn i vår tid.» I dette «hyperdemokratiet» lyder ikke folk lenger de opplyste. De respekterer dem ikke. De tar seg til og med retten til fornøyelser og bekvemmeligheter som før var forbeholdt den utvalgte eliten. Dermed forfaller samfunnet til «barbari», og den mest utstuderte barbaren og «massemennesket» er vitenskapsmannen. Med sin stadig høyere spesialisering har han fratatt samfunnet dets følelse av en høyere sammenheng. Et kreativt liv kan bare gjenopprettes gjennom lederprinsippet: «enten hersker jeg, eller så adlyder jeg». Lydigheten skal ikke bestå av underkastelse. Den skal bestå av solidaritet med lederen og en «entusiastisk tilslutning til hans fane.»

Men hva slags ide skulle på en slik måte kunne få makt over menneskenes sinn? Massenes opprør og verdens allmenne moralske forfall hadde opphav i en europeisk demoralisering, mente Ortega. Kontinentet hadde mistet makten over fremmede folk og land og blitt sittende fast i trangsynt nasjonalisme. Det var bare Europatanken som kunne snu denne utviklinga. «Bare besluttsomhet om å skape én sterk nasjon av kontinentets folkeslag kan gi Europa livskraften tilbake.» Et forent Europa ville igjen kunne utøve et moralsk lederskap i verden. Dette ville også være eneste vei å gå for å forhindre «en seier for femårsplanene», det vil si for kommunismen (1).

Det var slike tanker som sirkulerte i den klare fjellufta i Colorado. Menneskene der oppe foraktet forstadsbeboerne som mekka på bilen, gikk på supermarkedet og lo av klovnene på tv. De var selvstendige næringsdrivende og ledere i statsadministrasjonen. De tillempet en vitenskapelig forretningsledelse og forsto å utnytte (moderne) sosial ingeniørkunst, men for dem sto Karl Poppers abstrakte samfunn, med dets fornuftstro og formelle likhetsregler, som ettergivenhet overfor massen og dens hyperdemokrati. I sine egne øyne forvaltet de noe som var høyere. De skulle, som grunnleggerne av instituttet forklarte det, «gjenoppdage de åndelige og moralske sannheter som gjør det mulig for menneskene å mestre vitenskapene og disses maskineri» (2). En gang i framtida skulle den kvalifiserte minoriteten igjen frigjøre seg fra massesamfunnets begrensninger, men først gjaldt det å lede den kapitalistiske verden ut av dens aktuelle problemer.

Europaprosjektet

Det høystemte snakket om kultur og humanisme under Goethe-festivalen i Colorado skjulte et nærliggende politisk motiv: anstrengelsene for å styrke USAs og vestmaktenes innflytelse over den vestlige delen av Tyskland. Grunnleggerne av Aspeninstituttet så det slik at det ikke var tilstrekkelig med et økonomisk og militært engasjement. Tyskland måtte også gjenopptas i det vestlige kulturfellesskapet (3).

Utenriksminister George Marshall hadde sagt: «Det er fåfengt å tro at et Europa overlatt til å streve for seg selv med sine komplekse gjenoppbyggingsproblemer, fortsatt vil være åpent for amerikansk forretningsvirksomhet slik vi har vært vant til fra gammelt av.» (4) Trusselen kom ikke fra Den røde hær. Sovjetunionen hadde flyttet fram sin posisjoner i øst i henhold til den oppdelinga som de allierte avtalte på Jalta og i Potsdam, men Stalin planla ingen erobring av Vest-Europa. Det visste lederne i Washington. Det som uroet dem var de politiske stemningene som bredte seg i Europa etter fascismens fall. Kommunistpartiene var sterke, fagorganisasjonene vokste, og det var en overhengende risiko for at de vesteuropeiske landene skulle gjenreise nasjonale kapitalistiske økonomier med begrenset adgang for amerikansk kapital.

Da gjestene ankom Aspen i 1949 var det krise i den amerikanske politikken. Marshallplanen var ment å skulle dempe ropene på sosiale forandringer og å frata Wall Street kontrollen med den kapitalistiske utviklingen, men var mislykket. En av USAs ledende forretningsmenn konstaterte at «i Frankrike er arbeidernes relative stilling dårligere enn før krigen. Og både i Italia og Tyskland når lønningene knapt over eksistensminimum, samtidig som det rår alvorlig arbeidsløshet.» (5) Allierte soldater ble satt inn mot streikende arbeidere i Vesttyskland, og i Frankrike okkuperte militæret gruveområdene da fagforeningene gikk til kamp. Tre arbeidere ble drept, flere hundre skadd og et par tusen fengslet.

Den følelsen av usikkerhet som deltakerne ved Goethe-festivalen dyrket, ble forsterket av nyhetene fra Asia om den kommunistiske revolusjonen i Kina. Myndighetene i Washington hadde begynt å revurdere utenrikspolitikken. Det fantes fire alternativer, forklarte en underkomite under Det nasjonale sikkerhetsrådet.

1. Å snuble videre som før.
2. Å foreta et preventivt angrep mot kommuniststatene.
3. Å trekke seg ut av Europa og Asia.
4. Å utvikle den frie verdens militære ressurser.

Komiteen gikk inn for det siste alternativet, men da måtte kongressens øvre grense for militære utgifter overskrides. Forsvarsdepartementet forestilte seg en økning fra 13,5 milliarder dollar til 18 milliarder. Komiteen ble ledet av Paul Nitze, en av Aspeninstituttets grunnleggere. Han syntes departementet var for gnient. Komiteen foreslo 50 milliarder dollar (6). Men det var vanskelig å få kongressen med på en slik opprustning. Finansavisene forventet derfor at regjeringen i Washington skulle dramatisere en eller annen internasjonal krise. Krigen i Korea ble oppfattet som en trussel mot landets eksistens, og militærutgiftene ble tredoblet og nådde det oppsatte målet i 1953. Krigen og opprustningen snudde på konjunkturene og hjalp Vest-Europa og Japan ut av sine økonomiske kriser, og bidro til den sosiale ingeniørkunstens storhetstid.

Tida var inne for den bærende ideen som Ortega y Gasset hadde etterlyst: Europatanken. To politiske krefter spilte en ekstra iherdig pådriverrolle. I bestrebelsene på å oppnå vesteuropeisk enighet fant det vesttyske borgerskapet en vei ut av sin beklemte stilling etter krigen. Og styresmaktene i USA fant i prosjektet løsningen på sine aktuelle problemer i Europa.

USA bestemte seg tidlig for å gjøre Tysklands deling permanent, og gi blaffen i den allierte beslutningen om avrustning og nøytralisering av landet, som det var enighet om før krigens slutt. I Europaprosjektets navn ble USAs politikk nå satt ut i livet. Churchill var villig til å prøve ut et sovjetisk forslag om et gjenforent, demilitarisert Tyskland, men Eisenhower sa nei. Det var ikke lenger snakk om å oppløse de tyske industrikonsernene og stenge portene til våpensmiene. Alfried Krupp, som hadde brukt slavearbeidere fra konsentrasjonsleirene til å produsere våpen for Hitlers armer, fikk tilbake både friheten og eiendommene sine, mens veteraner fra Waffen-SS og Gestapo fikk tjeneste i den amerikanske etterretningen (7).

En militær og industriell gjenopprustning av Vest-Tyskland skulle få fart på handel og investeringer i den transatlantiske økonomien og gjøre det lettere å bekjempe den røde faren, mente lederne i Washington. Men det var ikke lett å få Frankrike og Storbritannia til å si ja til kursendringen. Derfor forsøkte USA å knytte den nye politikken sammen med et større prosjekt, ideen om europeisk forening.

På trettitallet hadde den franske ambassadøren i Tyskland, stålmagnaten François-Poncet, foreslått et felles kartell innenfor tungindustrien. Han håpet at Hitler skulle fremme sine mål på fredelig vis og gi Frankrike dets rettmessige plass i et nytt Europa. Etter krigen ble han fransk overkommissær i Tyskland, og fikk anledning til å virkeliggjøre planen sin (8). Den amerikanske overkommissæren, John J. McCloy, foreslo en internasjonalisering av Ruhr-områdets og Vest-Europas tungindustrier under privat kontroll. Jean Monnet, som var ansvarlig for gjenoppbyggingen i Frankrike, videreutviklet ideen ved å foreslå opprettelsen av et kartell innen kull- og stålindustrien. I høytidelige erklæringer ble det sagt at prosjektet skulle gjøre slutt på den gamle tysk-franske rivaliseringa og legge grunnlaget for et forent Europa.

I dag fins bare det vakre innpakningspapiret igjen i vår allmenne bevissthet. Hver glanset EU-brosjyre fra UDs informasjonsavdeling forteller sagaen om den heltemodige Jean Monnet og fredsprosjektet hans. Men da planen ble lagt fram, var mottakelsen langt fra hjertelig. Storbritannias statsminister Attlee erklærte at han ikke kunne «akseptere et prinsipp om at landets mest vitale økonomiske krefter skulle overlates til et organ som er ytterst udemokratisk og ikke ansvarlig overfor noen.» Og den sosialdemokratiske lederen Schumacher i Vest-Tyskland advarte mot at Tysklands deling kunne bli permanent i et «direktørenes Europa» (9). Men med støtte fra USA ble Kull- og Stålunionen iverksatt i april 1951, to måneder etter at Alfried Krupp var satt på frifot. Det var første skritt mot EU.

Borgerskapet i Vest-Tyskland jublet over utsiktene til å gjenvinne uavhengighet og makt. Den kristeligdemokratiske forbundskansleren, Konrad Adenauer, pekte på de tyske generalenes erfaring i å slåss mot russerne. Han mente at med et Europeisk Fellesskap i ryggen, ville det bli mulig både å gjenvinne Øst-Tyskland og provinsene øst for elvene Oder og Neisse, som tilfalt Polen og Sovjetunionen etter krigen (10). Naboene i Vesten gikk med i spillet fordi USA presset dem til det, og fordi et samarbeid med Tyskland slik som tidligere, var noe som ga løfter om økonomisk utbytte og beskyttelse mot den organiserte arbeiderklassen og den sovjetiske innflytelsen. De nye styrkeforholdene i Europa gjorde det lettere å overvinne motviljen mot den tidligere fienden. USA sto som garantist mot en ny tysk maktpolitikk, og Frankrike trodde at landet kunne opprettholde en balanse med Tyskland, så lenge Tyskland forble delt. Den kalde krigen ga plass til kalkulasjoner på to kanter. På den ene siden skulle Tyskland gjenopprettes som et bolverk mot bolsjevismen. På den andre siden førte tvekampen mellom USA og Sovjetunionen til at Vest-Europa følte seg sikker på at Tyskland ville fortsette å være delt og relativt svakt. I 1989 holdt ikke regnestykkene stikk lenger.

Eurotanken og dens sponsorer

Den politikken som USA og de andre vestmaktene slo inn på, gikk stikk i strid med de folkelige forventningene etter krigen. Sovjetunionens forslag om avrustning og fredelig gjenforening ble godt mottatt også i de vestlige delene av Tyskland, og i hele Europa fantes det støtte for å nasjonalisere og på annen måte innskrenke den private kapitalens friheter. Mot redselen for tysk revansjisme, mot Sovjetunionens og kommunistpartienes fredskampanjer og mot kravene om sosiale forandringer, bygget de vestlige lederne Europatanken; forstillingen om et Europas Forente Stater etter nordamerikansk forbilde og med nordamerikansk støtte. Adenauer erklærte at det gjaldt å «fange og samle den europeiske ungdommens fantasi» (11).

John J. McCloy var den store strategen. Siden sommeren 1920, da han lærte de unge Rockefeller-sønnene å seile, hadde han hatt nære forbindelser til de mektige kapitalkreftene på USAs østkyst. Som jurist i New York under 20-tallets svindelkonjunktur gjorde han forretninger med Jean Monnet. De lurte penger fra småsparere på vegne og bankierer og børshaier. Da McCloy ble begravd i en kirke på Manhattans Upper East Side våren 1989, var det trangt om plassen mellom ministrene og de tidligere statslederne som flokket seg om kista sammen med oljemilliardærer, bankierer og industrieiere. Han hadde aldri hatt noen ledende politisk posisjon, men ble allment kalt «formannen» for the establishment. Han var den fremste blant likemenn som påvirket de store avgjørelsene uten å være synlig. Han hadde ledet presidenter gjennom nasjonale kriser og vært sjef for betydelige institusjoner som Verdensbanken, Ford Foundation og Chase Manhattan Bank. Han hadde også vært leder av Aspeninstituttet, og der engasjerte han to medarbeidere fra årene i Tyskland, Joseph Slater og Shepard Stone, i virksomheten. Fra krigens slutt og helt til sin død hadde McCloy stor innflytelse over USAs Tysklands- og Europapolitikk. I sin biografi skriver Kai Bird:

«På 1970- og 80-tallet benyttet McCloy enhver talerstol han hadde adgang til, til å preke sitt ‘atlantiske’ budskap om vesteuropeisk enhet. Han besøkte Tyskland hvert eneste år, og som formann eller styremedlem i Council on Foreign Relations, Atlantic Council, American Council on Germany, German-Marshall Fund og Aspen Institute fortsatte han å øve innflytelse over journalister, akademikere og utvalgte politikere. Bekvemt nok var det nettopp disse allmennyttige organisasjonene som tilfeldigvis kontrollerte det meste av reisetilskudd, konferansepenger og trykksaksabonnementer som finansierte de politiske debattene om NATOs framtid, de tysk-amerikanske forbindelsene og utviklingen i den kalde krigen. McCloy overvåket disse aktivitetene, anførte tonen og den allmenne innretningen. Andre personer som var nært knyttet til ham, som Shepard Stone, sjef for Aspeninstituttets Berlinkontor, Joseph Slater, en annen sjef for Aspeninstituttet, og David Klein, som ledet American Council on Germany, ledet det daglige sekretariatsarbeidet. Langt ut på 80-tallet fortsatte de opinionsdannende institusjonene til eliten å legge parametrene for hva etablissementet anså for å være ‘legitim’ debatt om USAs Europa-politikk.» (12)

McCloy dikterte ikke forskernes avhandlinger, journalistenes nyhetsartikler eller politikernes standpunkter. På vegne av den nordamerikanske østkystkapitalen forvaltet han den infrastrukturen som formet den allmenne bevissthets visjoner om Europa. Det ble forutsatt at forskerne, journalistene og politikerne fikk tenke fritt, men de frie tankene deres ble filtrert gjennom en bestemt interesse. De som tenkte feil eller som uroet denne interessen, ble med uunngåelig automatikk koblet ut. De fikk problemer med å skaffe seg tilskudd, de ble refusert, de ble ikke lenger invitert til seminarene. De som tenkte politisk korrekt og debatterte etter denne interessens smak, fikk derimot klatre opp til berømmelsens og maktens tinde. Slik McCloy hevet den unge forskeren Henry Kissinger til framgang og politiske posisjoner under beskyttelse av brødrene Rockefeller.

Ikke bare USAs, men hele det transatlantiske borgerskapets politikk, ble preget av disse prosessene i den offentlige infrastrukturen. I et samspill mellom lukkede selskaper for utvalgte og hemmelige deler av statsapparatene, forsøkte den kvalifiserte minoriteten å møte utfordringene fra massesamfunnet og hyperdemokratiet.

Den kalde krigen var for McCloy i første rekke en krig om tenkingen. Med penger fra hemmelige CIA-fond organiserte han en «altomfattende psykologisk offensiv». Etter den kinesiske revolusjonen ble omfanget firedoblet. Det ble trykket minst 1.000 hendige bøker i masseopplag og spredt over hele verden. Diktene til T.S. Eliot ble sluppet fra fly på den andre siden av Jernteppet. Det ble startet kulturtidsskrifter, organisert musikkfestivaler og i Hollywood ble det produsert oppbyggelige filmer for den store massen. John Wayne, som gjorde alt for å unngå verneplikt under 2. verdenskrig, fikk personifisere den frie verdens heltemot. Bildene av tyske soldater i krigsfilmene ble mer sympatiske. Ezra Pound, som var den eneste amerikaneren som ble tiltalt for forræderi under 2. verdenskrig, fikk en pris, og trass i jødiske protester ble det 3. rikets stjernedirigent, Herbert von Karajan, sendt på turné. Strategene i Washington anså kampen om de intellektuelle som sentral. Det gjaldt å drive tilbake den sosialt kritiske kunsten og overvinne all mistenksomhet overfor USA og den amerikanske kulturen. I Europa ble den abstrakte ekspresjonismen lansert med CIAs hjelp, som et symbol på den individuelle friheten i det liberal-kapitalistiske amerikanske samfunnet. Massen ble foret med John Wayne, mens kultureliten skulle fengsles av den hardtdrikkende maleren og cowboyen Jackson Pollock. Den estetiske radikalismen skulle erstatte den politiske (13).

Et hovedmål for McCloy og strategene ved CIAs hovedkvarter var å trekke sosialdemokratene vekk fra klassetankegang og nøytralitet. For å oppnå dette gjaldt det få tillit hos den ikkekommunistiske intellektuelle venstresida. Under ledelse av CIA-agenten Michael Josselson kom flere hundre intellektuelle fra 21 land sammen i Vest-Berlin i juni 1950, for å grunnlegge Kongressen for kulturell frihet. Det var en organisasjon som skulle «forsvare frihet og demokrati mot det nye tyranniet som går som en svøpe over verden.» Arthur Koestler forklarte at valget sto mellom frihet og slaveri, og hvorfor «begrepene ‘sosialisme’ og ‘kapitalisme’, ‘venstre’ og ‘høyre’ . . . på det nærmeste er blitt innholdsløse.» Franz Borkenau hevdet at menneskeheten var blitt oppmerksom på det absurde i troen på «perfekte og logiske samfunnskonstruksjoner.» Den «snevre materialismen» hos både liberalismen og sosialismen kunne nå overvinnes. 15.000 vestberlinere jublet over det antikommunistiske budskapet under avslutningsseremonien. I de etterfølgene årene ble Kongressen for kulturell frihet utrustet med filialer i 35 land og en stab på nesten 300 ansatte. Kongressen ga ut tidsskrifter og sponset konferanser, kunstutstillinger og forfattermøter. Virksomheten ble overvåket i detalj av operatørene til CIA, og penger ble sluset inn i organisasjonen via stiftelser med velgjørende formål.» (14)

Det samme hemmelige fondet fremmet tanken om en overnasjonal europeisk statsdannelse. En av entusiastene var doktor Joseph Hieronim Retinger, som under krigen var rådgiver den landflyktige polske general Sikorski. Han hadde siden 1920-tallet agitert for europeisk enhet mot den sovjetiske trusselen. Under de nye politiske forholdene kunne han regne med støtte fra så vel brødrene Rockefeller i USA, François-Poncet i Frankrike og den tyske bankmannen Hermann Abs, tidligere ledende finansmann i det 3. riket og seinere en av Adenauers fortrolige. Det ble organisert en bevegelse for europeisk enhet, og Joseph Retinger, Winston Churchill og den belgiske statsministeren, Paul Henri Spaak, dro til USA for å tigge penger. Der opprettet man The American Committee on a United Europe, en støtteforening som ble ledet av representanter for den amerikanske etterretningen. Komiteen begynte å sluse føderale midler inn i Retingers prosjekt.

CIA hadde i hemmelighet filmet Verdens Ungdomsfestival i Øst-Berlin i 1951. Festivalen ble ledet av kommunister. McCloy fikk se opptaket, og ble forskrekket. Hans assistent Shepard Stone fikk i oppdrag å organisere et forsvar mot den økende sovjetiske fredspropagandaen. Stone foreslo å opprette noe som skulle kalles Europabevegelsen for en antikommunistisk motkultur, men Retinger og hans venner hadde en bedre ide, og startet en ungdomskampanje for Europas samling. De neste årene ble det arrangert tusentalls konferanser og filmframvisninger. Det ble spredd flygesedler i masseopplag, og over radionettet nådde Europatanken lyttere over hele kontinentet. I årene 1951-1959 skal CIA ha brukt nærmere 1,5 millioner pund (sterling) på denne kampanjen (15).

På denne måten ble Europatanken lansert, men trass i den omfattende kampanjen, og trass i mobiliseringen for den kalde krigen, ble den transatlantiske leiren rammet av omfattende indre motsetninger. Doktor Retinger var bekymret. Han innså at den brede allmennheten alltid hadde vanskeligheter med å forstå de store linjene, men nå hadde forvirringen også bitt seg fast innenfor eliten. Det var mer alvorlig. Innenfor det europeiske borgerskapet bredde det seg mistro mot USA og de amerikanske bestrebelsene. Og på den andre siden av havet ble østkystkapitalens globale ambisjoner utfordret av en voksende isolasjonistisk tendens. På enkelte holde utviklet spenningene mellom nordamerikanske og vesteuropeiske forretningsinteresser seg til åpen rivalisering (16).

Slik Retinger så det, fulgte den alminnelige opinionen alltid lederskapet til innflytelsesrike enkeltpersoner. Derfor måtte det oppnås en felles forståelse innenfor den transatlantiske eliten. Først da kunne den kalde krigens ideologi og Europakampanjene få gjennomslag (17). Han kontaktet Bernhard av Nederland, prinsen som startet sin karriere hos IG Farben og nazistene og sluttet som bestikkelsesagent for Lockheed. De diskuterte situasjonen, og fant ut at den var alvorlig (18). Sammen med en liten gruppe politikere og forretningsfolk utarbeidet de planer om en hemmelig konferanse som skulle legge bro over motsetningene. De fikk støtte for ideen i CIA og den føderale ledelsen i Washington. David Rockefeller og andre representanter for østkystkapitalen dannet en forberedelseskomite (19).

De siste maidagene i 1954 hilste prins Bernhard og doktor Reitinger et syttitall ledende direktører, bankfolk og politikere velkommen til Hotel de Bilderberg i Oosterbeek i Holland. Unilever og CIA betalte regningen. Pressen var ikke informert, og det var satt ut vakter som skulle passe på at ingen utenforstående kom i nærheten. Fra Sverige kom Marin Waldenström fra den svenske arbeidsgiverforeningen og Herbert Tingsten fra avisa Dagens Nyheter. Det skulle gå mange år før offentligheten fikk vite at møtet hadde funnet sted. Representanter for de transatlantiske kapitalgruppene kunne i fred og ro prøve å greie ut flokene seg i mellom. Det ble satt opp en hemmelig protokoll om å vie de interne motsetningene mer oppmerksomhet. Forsamlingen vedtok å treffes igjen.

Spørsmålet om vesteuropeisk forening dukket opp igjen og igjen i Bilderberggruppens sammenkomster. I Garmisch i 1955 diskuterte man muligheten for å bygge videre på Kull- og stålunionen. I protokollen kan det blant annet leses: «Det eksisterer allmenn erkjennelse av at vi har et felles ansvar for snarest å oppnå størst mulig integrering ved å danne et europeisk fellesmarked (20). George McGhee, tidligere oljedirektør, regjeringstjenestemann, amerikansk ambassadør i Vest-Tyskland og medlem av Bilderberggruppens styringskomite, har forklart at «Romatraktaten, som skapte Fellesmarkedet, fant sin form under Bilderbergmøtene» (21).

Men gruppen befattet seg ikke med detaljene. Bilderbergmøtene var bare enda ett av de foraene i den offentlige infrastrukturen hvor den kvalifiserte minoriteten kunne trekke opp de store linjene uten å måtte ta hensyn til den offentlige opinion i massesamfunnet. I en protokoll het det at «… i lys av den enighet som er kommet til uttrykk i diskusjonene,» (bør deltakerne) «… kunne formidle våre oppfatninger til den alminnelige opinion innen sine egne innflytelsessfærer, uten å avsløre kildene» (22).

De ble ikke alltid enige. Men i mange tilfeller kunne de bilegge mindre viktige tvister og utvikle en overordnet konsensus. Gjennom felles forståelse ble etterkrigstidens politiske og faglige ledelse formet. På Bilderberggruppens møter deltok ledende sosialdemokrater, og på et av de første møtene ble det uttrykt forhåpning om at «fagbevegelsen vil bli mer aktiv i sin kamp mot kommunistisk infiltrasjon og propaganda.» Faglige ledere «burde inviteres til å diskutere spørsmålet med ledende personligheter» (23).

Kongressen for kulturell frihet drev flere kampanjer for å gjøre Vest-Europas sosialdemokratiske og sosialistiske partier om til kloner av det demokratiske partiet i USA. Den marxistiske teorien om klassekampen var ikke lenger relevant, forkynte talerne under konferansene. Velferdsutviklingen og de små skritts sosiale ingeniørkunst hadde forvandlet arbeiderklassen til middelklasse. I 1960 satte Roy Jenkins, Hugh Gaitskell og andre flittige deltakere i Kongressens aktiviteter, i gang en omfattende kampanje for «demokratisk sosialisme innen (britiske) Labour. Pengene kom fra en ukjent kilde. Partiet skulle slutte opp om NATO og gå inn for britisk medlemskap i EF (24). I Sverige agiterte Tingsten for NATO-medlemskap, og kulturtidsskriftet Kulturkontakt, utgitt av Svenska kommittén för kulturens frihet, gjorde seg arg over det svenske folkets forkjærlighet for en forgangen nøytralitet. Kjell-Olof Feldt, som var redaktør for det sosialdemokratiske studentforbundets tidsskrift Libertas, harselerte over gjenstående antikapitalisme i forslaget til nytt partiprogram. Bladet hyllet bestrebelsene på å «modernisere» den europeiske venstresiden. Den kommende tv-reporteren Olle Tolgraven refererte til tidsskriftet Encounter, som i hemmelighet var finansiert av CIA, og mente at sosialdemokratene måtte lære av demokratene i USA (25).

De hemmelige nordamerikanske fondene hadde en finger med overalt. Pengene gikk ikke bare til organisasjoner som Kongressen for kulturell frihet og Europabevegelsen, men også direkte til enkelte politikere, journalister og fagforeningsledere. I visse tilfelle ble det delt ut så høye beløp som 50.000 dollar (26). En hel generasjon lovende unge politikere fikk stipend til besøk i USA og til internasjonale oppdrag for organisasjoner som ble finansiert av CIA. I Sverige satt Erik Södersten, bror av Bo Södersten, og drev butikken fra den amerikanske ambassaden (27). Flere av de politiske skandalene som har skaket opp Italia og andre vesteuropeiske land i nyere tid, har sin opprinnelse i disse årene. Sosialister og kristligdemokrater lærte seg å satse på hemmelige aksjoner og samarbeid med kriminelle og fascistiske organisasjoner i kampen mot kommunistisk innflytelse.

De unge europeerne var ikke lydige undersåtter som lederne i Washington kunne styre som de ville, men de ble trukket inn i et miljø som gjorde dem åpne for de lukkede selskapenes felles innforståtthet. I sin videre karriere tok de med seg tankegods fra femtitallet som de kunne videreutvikle når det ble bruk for det igjen. Det fornyelsens og den tredje veiens sosialdemokrati som sto fram på midten av åttitallet, tok opp igjen de argumentene som ble forkludret av de folkelige bevegelsene på seksti- og syttitallet. Klassekamp var igjen passé, og nøytralitet var igjen foreldet. Feldt gikk igjen ut mot marxistiske rester i partiprogrammet, og EF-minister Anita Gradin gikk i tankene tilbake til Europabevegelsens første tid. «Som ung møtte jeg Europatanken på mitt første internasjonale kurs. Det var Paul Henri Spaak som talte engasjert til oss 18-19-åringer om hvordan et nytt og forent Europa skulle bygges på ruinene av den 2. verdenskrigens Europa» (28). Slike minner er det mange EU-ledere som har.

Den kalde krigens felles innforståtthet var ikke kjøpt og betalt, men med dollar fra de hemmelige fondene sikret man seg kontroll over en allmenn sosial bevissthet, som gjorde det mulig for denne felles innforståttheten å manifestere seg også utenfor de lukkede selskapene. CIAs transaksjoner og de store konsernenes skattefrie velgjørenhet gled over i hverandre. McCloy kontaktet Ford Foundation, en stiftelse med enorme ressurser, og ba om støtte til «visse operasjoner» i Tyskland som USAs offisielle representanter kunne få problemer med å opprettholde. Som styremedlem tok han seinere over den reelle ledelsen av stiftelsen. På månedlig basis stakk han innom det nasjonale sikkerhetsrådet i Washington for å høre om det fantes hemmelige prosjekter i utlandet som regjeringen behøvde hjelp for å gjennomføre (29).

Shepard Stone var på den tida sjef for de utenlandske aktivitetene til Ford Foundation. Ved samme avdeling arbeidet også Joseph Slater, en annen av McCloys medarbeidere fra det amerikanske kommissariatet i Tyskland. Da Kongressen for kulturell frihet i 1968 byttet navn til Det internasjonale forbundet for kulturell frihet, ble Stone tildelt lederjobben, og i 1973 ble han sjef for Aspeninstituttets nyåpnede Berlin-kontor. Slater arbeidet under Eisenhower og Kennedy med å reorganisere USAs økonomiske hjelp til utlandet, for å få utdannings- og kulturinnsatsen til å tjene de utenrikspolitiske målene. I 1968 ble han sjef for Aspeninstituttet, der McCloy umiddelbart tiltrådte som styreformann (30).

Et tjueårsjubileum

[…] Nesten tjue år var gått. Walter Paepcke var død, og en ny velgjører hadde tatt over Aspeninstituttet. Det var Robert O. Anderson, en cowboykapitalist som eide New Mexicos største ranch og store formuer i oljebransjen. Han satt i styret til et par av Rockefellernes høysatsingsområder. Hans eget selskap var Atlantic Richfield, et av USAs største gruve-, olje- og energikonserner. Anderson, Slater og McCloy fant ut at tida var inne til å virkeliggjøre instituttets motto; «thought leading to action» – fra tanke til handling.

Den vestlige kapitalismen befant seg i en kritisk situasjon. Den kalde krigens fellesforståelse – hele det tankebygget som de hemmelige operatørene hadde reist – var falt sammen. Gettoopprør, streiker, studentprotester og antiimperialistiske massebevegelser fortrengte gamle ideologiske forestillinger. Det demokratiske partikonventet i Chicago i 1968 ble holdt i en ramme av gatekamper og politivold, og til og med på handelshøyskolene kunne man høre høyrøstede ungdommer sette spørsmålstegn ved samfunnets autoriteter. Europeiske intellektuelle som tidligere hadde skrevet hyggelige innlegg i CIAs kulturpublikasjoner, snakket nå om den 3. verden og om arbeiderklassen. Det tidsskriftene til CIA skrev om den vestlige kolonialismens frihetsverdi for Asia på begynnelsen av femtitallet, var det umulig å trykke 15 år seinere. Den antikommunistiske konsensus var brutt.

Derfor ble feiringen av Aspeninstituttets 20-årsjubileum preget av forvirring og uro. Professor Hutchins talte dystert om undervisningsvesenets ødeleggelse. Han forsøkte å tolke de aktuelle stridighetene som symptomer på den vanskelige overgangen fra det industrielle til det postindustrielle samfunnet. For humanismens forvaltere gjaldt det å stålsette seg og finne utveier til å skjerme de liberale kunstene og de frie tankene.

«Om de kan holdes glødende, og om små grupper kan få dem til å fungere som lysglimt i mørketiden, da kan kulturen og sivilisasjonen bevares og utvikles som tidligere.» (31)

Joseph Slater utarbeidet en femårsplan for instituttets virksomhet. Man skulle gjennomgå utenrikspolitikken, utdanningsvesenet, miljøet og andre viktige samfunnsområder, og med stipender og andre økonomiske bidrag skulle de «mest begavede unge lederne» i USA og i utlandet knyttes til instituttet (32).

Sammen med restene av Kongressen for kulturell frihet arrangerte instituttet flere seminarer og konferanser. Ett av spørsmålene dreide seg om hvordan de intellektuelle igjen skulle kunne komme til å spille en ansvarsfull rolle i samfunnet. Den sosiale ingeniørkunstens framskrittsoptimisme hadde mistet sin tiltrekningskraft. Den tjente ikke lenger det borgerlige samfunnet. Det trengtes noe nytt. Aspeninstituttet så redningen i den dunkle sivilisasjonspessimismen som ble dyrket i Coloradofjellene i årene rett etter krigen.

John Hunt, en av CIAs samarbeidsfolk blant de intellektuelle (33), var blitt vervet av Slater til instituttet fra Kongressen for kulturell frihet. Utviklingens ubønnhørlige gang hadde ført de høyindustrialiserte landene inn i et stadium av stadig hyppigere institusjonelle sammenbrudd, forklarte han. Roten til ondet var den vitenskapelige spesialiseringen. Utenfor de partielle, stadig mer briljante oppdagelsene som forskerne gjorde, famlet menneskene i mørke for å gjenfinne seg selv.

«Derfor synes nåtidsmennesket å være urovekkende bortkommen, ikke lengre bevisst de grenser som hjelper det med å definere seg selv, så dårlig tilpasset sin egen verden at det nesten kan se ut til å ha glemt livets språk. Individualiteten er redusert til tallkolonner i statistiske tabeller, til fysikkens og kjemiens felles byggesteiner og de molekylære mekanismenes uendelig små virkninger. Menneskets samfunnsmessige eksistens er blott og bart blitt et brennpunkt for historiske og økonomiske ‘krefter’, mens menneskenaturen ikke er annet enn en leirklump som miljøet kan forme etter behag. Foran mennesket strekker det seg ugjestmilde veier som gjennom abstraksjonenes villmark leder til oppløsning i den andre enden.

Blir det menneskets tur etter ‘Guds død’? (34)

Det var 1973. Ut fra Poppers og de sosiale ingeniørenes abstrakte samfunn flyktet ideologene inn i det postmoderne paradisets mondene ufornuft.

Fotnoter:

1. José Ortega y Gasset: The Revolt of the Masses, s. 14, 83, 110, 139ff.
2. A.a., s. 98.
3. A.a., s. 20.
4. Department of State Bulletin 480125.
5. Richard Bissell, cit. i Joyce & Gabriel Kolko: The Limits of Power, s. 451.
6. Kolko, s. 507ff.
7. Kai Bird: The Chairman, s. 345ff., 368; BBC-reportage, TV4 920831, 920907.
8. Schwartz: America’s Germany, s. 59f.
9. Kolko, s. 467f.; Schwartz, s. 110f.
10. Adenauer: Minnen 1945-1953, s. 358, 426.
11. A.a., s. 482.
12. Bird, s. 623f.
13. Stonor Saunders; Bird, s. 357, 413.
14. Stonor Saunders; The Nation 670911; Independent on Sunday, 951022.
15. Robert Eringer: Global Manipulators, s. 20; Holly Sklar (red.): Trilateralism, s. 184, Philip Agee & Louis Wolf (red.): Dirty Work, s. 201ff.
16. Sklar, s. 163.
17. Joseph Retinger: Memoirs of an Eminence Grise, s. 250.
18. Eringer, s. 20f.; AB 960103.
19. Eringer, s. 21f.; Sklar, s. 165f.
20. Eringer, s. 26.
21. Sklar, s. 170.
22. Eringer, s. 30.
23. Eringer, s. 28.
24. Richard Fletcher i Agee & Wolf (red), s. 188ff.
25. Kulturkontakt, nr 1/54, 2/54; Libertas nr 5/59, 1/60, 3/60.
26. Bird, s. 358.
27. AB 901203.
28. Tiden 89/1; UDH: Sverige i Europa.
29. Bird, s. 358, 519.
30. Hyman, s. 232, 236ff; Munziger-Archiv 39/88.
31. Hyman, s. 250f.
32. A.a., s. 254ff.
33. Stonor Saunders, s. 241.
34. A.a., s. 345f.

av Per-Gunnar Skotåm

Når USA bomber Afghanistan, øker motstanden mot krigen også i Norge. De større bysentrene knytta til hovedveinettet som Jalalabad, Kabul, Mazar i Sharif, Kandahar og Herat med flere ble bombet 24 timer i døgnet, nærmest teppebombing. Det likner på Sovjets terrorbombing av områder som de ønska å passivisere i perioden 1985-87. Spesialstyrker blir brukt og amerikanske soldater mister livet.

Disse bombetoktene står i direkte motstrid til USAs uttrykte mål om å fange og straffe Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Det å sette inn spesialstyrker mot de største bysentrene vil ikke sikre at det USA sier er deres mål for operasjonene: å ta Osama Bin Laden og hans medsammensvorne. Bin Laden befinner seg garantert ikke der det bombes.

Dette veit USA meget godt. De har de sjøl sammen med Saudi-Arabia og Pakistan finansiert og bygd de basene som i løpet av 80-tallet har vært og er de mest aktuelle oppholdsstedene for Osama Bin Laden: i de pashtunske kjerneområdene i provinsene Paktika, Paktia, Ningrahar og Oruzgan.

Dette er områder som ligger milevis fra de bysentrene som bombes og hvor USA begrunner ødeleggelsene med at de i denne fasen skal ødelegge militær infrastruktur for Taliban-regimet. Disse ødeleggelsene skal så gjøre det lettere å kunne gå etter Osama Bin Laden uten å møte militær motstand fra Taliban.

USA veit meget godt at ingen av de forsvarsinstallasjonene som Taliban besitter i de større byene, vil ha noen innvirkning på de militære kampene som eventuelt vil finne sted i de fjellområdene der Osama Bin Laden og hans folk befinner seg.

Begrunnelsen for bombinga av de byene som ødelegges med drap på sivile uskyldige mennesker i boligstrøkene, blir derfor et vikarierende argument for andre politiske mål i Afghanistan enn å ta Osama Bin Laden.

De veit hva de gjør

USA veit utmerka godt hva de gjør, og det som nå skjer er i overensstemmelse med USA underliggende dagsorden og politiske mål.

Mange kjenner til den prøyssiske militærteoretikeren Clausewitz’ tese: Krig er fortsettelsen av politikken med andre midler. Det betyr ikke at alle politiske mål kan løses med krig.

Krig for å nå et politisk mål må minimum omfatte tre dimensjoner:

1. Det politiske målet for operasjonen må være entydig definert slik at det kan formes til en militær operasjon.
2. De militære midlene må være tilgjengelige og tilpasset oppdraget.
3. Det må være mulig å skape og vedlikeholde oppslutning i folket for både mål og virkemidler.

USAs begrunnelse for den intensiverte teppebombinga av viktig infrastruktur over hele Afghanistan kontrollert av Taliban var at det skulle sette antiluftskyts, ildledningsystemer, artillerienheter og stridsvogner ut av spill før neste fase som er innsetting av tropper. Når dette er oppnådd, kan regulære tropper settes inn. Likevel vil ikke innsetting av tradisjonelle hærstyrker med nødvendighet bringe USA nærmere det uttrykte målet med å ta Bin Laden & co. Han kan bare tas ved hjelp av spesialstyrker/commandos med sterk helikopterstøtte på basis av direkte informasjon om hvor han befinner seg. Et forsøk på å ta Osama bin Laden uten at en slik informasjon finnes, vil bringe USA i en situasjon de vil gjøre hva de kan for å unngå. De har dyrekjøpte erfaringer fra Vietnam, og de vet hvordan det gikk med Sovjet i Afghanistan.

Mangel på eksakt informasjon vil tvinge fram finkjemmingsoperasjoner av dalføre etter dalføre og landsby etter landsby og gjøre USAs styrker meget sårbare for geriljaangrep fra den afghanske befolkningen. Sagt på en annen måte: Det er umulig å ta Osama Bin Laden så lenge denne informasjonen ikke finnes og målsettinga ikke kan nedfelles i en militær operasjonsordre.

I forhold til de mulige områdene han kan befinne seg i ut fra topografiske og etniske forhold, er terrorbombinga til USA helt løsrivi fra målet med å ta han. Disse områdene ligger milevis unna områdene som bombes. De bysentrene som ødelegges med sivile tap som følge, er fullstendig løsrevet fra Osama Bin Laden og hans baser som amerikanerne tidligere har påstått ligger i grense- og fjellområdene mot Pakistan.

Hvorfor bombe?

Derimot er bombinga helt i overensstemmelse med den underliggende målsettinga som er:

• Destabilisering av Taliban-regimet som forutsetning for å få innsatt et kontrollerbart regime sett fra USAs side.
• Ødelegging av gjenværende infrastruktur knytta til de to hovedaksene for ferdsel og transport mellom Pakistan og de sørøst-asiatiske republikkene Turkmenistan og Uzbekistan. Henholdsvis Quetta-Kandahar-Herat og Peshawar-Jalalabad-Kabul-Mazar i Sharif.

Dette vil gi USA muligheten til å nå sitt mål i regionen: En direkte forbindelse til de enorme naturressursene som ligger i området fra Det kaspiske hav til Mongolia.

Når USA ved hjelp av det amerikanske oljeselskapet Unocal, det saudi-arabiske oljeselskapet Delta og pakistansk militær etterretning (ISI) i perioden 1994-1997 støtta opp om Taliban, var det nettopp for å realisere en slik plan. Så fikk de ikke kontroll allikevel. Helt siden sammenbruddet av Sovjetunionen har det vært en strategisk mål for amerikansk utenrikspolitikk å etablere sin økonomiske dominans i de sentralasiatiske republikkene: Turkmenistan, Uzbekistan, Tajikistan, Kirgiztan og Kazakstan.

USA har et sterkt behov for å få tatt Osama Bin Laden, men det er for å reetablere sitt ideologiske hegemoni. Men først og fremst legitimerer jakten å fortsette med å løse målsettinga med den underliggende dagsorden. Begrunnelsen med at de militæroperasjonene som finner sted har som formål å ta Osama Bin Laden, har som hovedfunksjon å legitimere sitt militære nærvær for andre formål.

Å uttrykke sitt egentlige politiske mål ville vanskeliggjøre punkt 3 i Clausewitz sin tese nevnt over og svekke oppslutningen over tid for å fortsette bombeoperasjonene og andre militære tiltak. Skulle USA lykkes i å ta Bin Laden snart, vil de skifte begrunnelse for å bli i området til at de vil utrydde terrornettverk. Slik vil målsettinga med den underliggende dagsorden forsøkes holdes skjult.

Skjult dagsorden

USAs mest sårbare punkt for å rettferdiggjøre bombeterroren er begrunnelsen. Mange som synes bombinga er tragisk, er usikker på om det finnes andre midler. De midlene som brukes nå, er i hovedsak i overensstemmelse med USAs skjulte dagsorden. I forhold til å nå målsettingene på denne dagsordenen blir ikke jakten på Osama Bin Laden bare et mål, men også et påskudd for å styrke sin politiske, økonomiske og militære dominans i hele regionen.

Ved å studere hvilke militære tiltak USA iverksetter uavhengig av begrunnelsen, kan vi se hvilke egentlige mål de har for sin militære kampanje.

Ødeleggelsene av vesentlig militær og sivil infrastruktur knytta til to hovedkommunikasjonsårer fra Pakistan til Uzbekistan og Turkmenistan er gjort for over tid å etablere disse som transportårer mellom Det indiske hav og disse republikkene.

Pål Steigan dokumenterer i en artikkel i Klassekampen (6. oktober i år, se: www.artemisia.no) hvordan oppgaven med å etablere et belte av «vestorienterte stater» i Kaukasus og Sentral-Asia er av strategisk betydning for USA. Målsettingene er nedfelt i lovs form, The Silk Road Strategy Act.

I disse områdene befinner klodens største uutnyttede olje- og gassreserver seg. Disse er muligens bare overgått av de saudi-arabiske reservene. I tillegg finner man i de seks tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan mer enn ti tusen kartlagte metall- og mineralforekomster. I hovedsak er disse forekomstene ikke i produksjon. Og, noen av dem er blant verdens største ifølge blant annet Mining Magazine (april 1999).

USA, EU og Japan har utviklet seg til i økende grad å bli politiske og økonomiske rivaler gjennom hele 90-tallet. Målet er å få størst innflytelse i disse områdene. EUs strategi har basert seg på å bruke Tyrkia som brohode østover, jfr. debatten om tyrkisk medlemskap i EU. Samtidig brøyt EU den USA-pålagte boikotten av Iran og var i ferd med å etablere nære handelsforbindelser og planla bygging av olje- og gassledninger fra Det kaspiske hav over iransk territorium.

Med den internasjonale legitimiteten USA har fått på kort sikt for sin ekspansjon inn i disse områdene etter terroranslaget i USA 11. september, er USA i ferd med å gjenta Kupper’ns «tese» i forhold til EU og Japan: «To indre og vekk me’n.» USA er i ferd med å plassere seg midt i smørøyet i forhold til sine strategiske interesser, økonomisk og geopolitisk.

Det siste punktet dreier seg ikke minst om å få et best mulig utgangspunkt i den videre ekspansjonen inn mot råstofftilgangene og markedene i det sørlige og østlige Russland.

Terrorstat nr 1

USA er verdens terrorstat nummer en. Bare de siste 10 årene er rekken av overgrep mot folk av en størrelse slik at USA og dets politiske ledere burde vært dømt for krigsforbrytelser og overgrep på kanten av folkemord. Det kan som et eksempel nevnes de fortsatte sanksjonene mot Irak som fortsetter å drepe et hundretalls barn daglig gjennom forringa matproduksjon og mangel på reint vann og medisiner. Lista over overgrep siden 2. verdenskrig kan fylle et nummer av Røde Fane aleine. Det stigende antallet sivile drepte i Afghanistan vil ved langvarig militært nærvær fra USA kunne overstige antallet drepte ved terroranslaget 11. september.

Uansett må det krystallklart slås fast at USAs tidligere, nåværende og framtidige forbrytelser ikke på noe punkt må føre til sympati eller forsvar for terroranslaget 11. september som tok livet av rundt 6.000 uskyldige mennesker.

En virkelig anti-imperialisme må beinhardt forsvare humanismen i betydningen at drap på sivile uansett overordna målsetting ikke kan forsvares. Vi tar avstand fra terroranslaget mot USA som vi tar avstand fra blitz-bombinga av London i 1940, atombombene over Hiroshima og Nagasaki i 1945, den allierte bombinga av Dresden og Hamburg i 1945, massedrap på flyktende irakere i 1991 osv. En prinsippfast linje på dette punktet må vendes mot de imperialistiske statene og deres overgrep. Det er kun imperialismen som er tjent med at menneskeliv blir vurdert som egg det er nødvendig å knuse for å lage omelett.

Terror gir legitimitet

I den grad noen på venstresida skulle ha hatt et snev av sympati med bombeaksjonen, burde resultatet av terroren 11. september ha fjerna den minste sympati. Ingen enkelthendelse har siden 2. verdenskrig gitt større legitimitet for verdens imperialistiske supermakt til å gjøre nesten akkurat som de vil. På et øyeblikk har USA reetablert den nye verdensorden de etablerte gjennom Golfkrigen i 1991.

Med blankofullmakt fra de største og minste land i EU har de redusert den politiske eliten i Europa til etterplaprere av USAs utenrikspolitikk. De har fått en regional innflytelse så langt i Sørøst-Asia som de bare kunne drømme om for to måneder siden. I realiteten har USA fått militære baseområder stilt til rådighet både nord og sør for Afghanistan. I tillegg har terroranslaget gitt de reaksjonære kreftene i hele den kapitalistiske verden et påskudd til å iverksette en rekke systemer for personkontroll og forsterka politisk overvåking retta mot all politisk opposisjon.

av Anthony Arnove

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991. [Tilbake]
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000. [Tilbake]
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23. [Tilbake]
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000. [Tilbake]
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163. [Tilbake]
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63. [Tilbake]
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294. [Tilbake]
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220. [Tilbake]
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16. [Tilbake]
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org). [Tilbake]
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15. [Tilbake]
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45. [Tilbake]
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000. [Tilbake]
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13. [Tilbake]
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3. [Tilbake]
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16. [Tilbake]
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).

Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».

Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.

I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.

Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.

Yankee-okkupasjon

Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.

Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.

Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.

Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).

Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.

Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.

Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.

På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).

Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.

Fritt Bangsamoro!

Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.

Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.

De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.

Ny motstandsbevegelse vokser fram

Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.

Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.

1950-tallet: Væpna sammenstøt mellom moroer og det filippinske politiet flere steder. Den mest kjente av opprørslederne, Kamlon Hadji, holdt ut i 8 år før han trakk seg tilbake på grunn av høy alder og overlot ledelsen til andre. Flesteparten av disse kampene fant sted i Lanao-området på Mindanao.

1960-tallet: Morostudenter begynte å organisere seg, særskilt i Manila men også i flere provinser. Nur Misuari, som seinere skulle bli lederen av Moro National Liberation Front (MNLF) og nåværende guvernør i den Autonome Regionen for Moroer i Mindanao (ARMM), ble foregangsfiguren i Philippine Muslim National League (PMNL). Det gikk over i MNLF da denne formelt ble stifta i 1969.

Også i utlandet begynte morostudenter å bli aktive i kampen for et fritt hjemland. I Kairo var Salamat Hashim som seinere ble lederen i Moro Islamic Liberation Front (MILF), en av de som stilte seg i spissen for The Philippine Students Union (PSU).

1970-tallet: Den internasjonale støtten til moroens frigjøringskamp skjøt fart i den muslimske verden. Den tredje islamske utenriksministerkonferansen i Jeddah i Saudi Arabia kom i 1972 ut med en resolusjon som påkalte oppmerksomhet for muslimenes sak på Filippinene. Samtidig utvikla den væpna kampen seg fra de mer begrensa aksjonene som starta på 1950-tallet, til mer regulær krigføring da MNLF starta sin væpna kamp 21. oktober 1972. Dette skjedde nøyaktig måneden etter at Marcos hadde proklamert unntakstilstand.

MNLF-aksjonene vokste kraftig i omfang, samtidig som presset fra den islamske verdenskonferansen (OIC) mot den filippinske regjeringen for å få til en politisk løsning også tiltok. I 1974-75 erobra MNLF flere ganger Jolo og tok kontrollen over flere andre områder i Sulu, Tawi-tawi, Basilian og Zamboanga. Dette endte til slutt opp med at den såkalte Tripoli-avtalen ble inngått i Libya mellom regjeringa og MNLF, med OIC som vertskap. Det ble erklært våpenhvile i de 13 provinsene det hadde pågått krig i og et område som omfattet 10 byer ble foreslått som autonomt område.

Bare et halvt år etter Tripoli-avtalen begynte imidlertid regjeringsstyrkene nye aksjoner mot MNLF-leire i Basilian, i Maguindanao, Cotabato og flere andre steder som i avtalen hadde blitt anerkjent av begge parter Det førte til at MNLF i oktober 1978 anklaget Marcos-regimet for å ha brutt avtalen og til at de tok opp igjen den væpna kampen. Samtidig begynte en del folk i MNLF å bli misfornøyde med det de mente var en for forsonlig linje fra MNLF-ledelsen overfor Manila-regjeringen.

1982: Moroer på Pata-øya i Sulu drepte 121 soldater som gjengjeldelse for overgrep fra soldatenes side mot sivilbefolkningen på øya. Seinere på året brøt en MNLF-gruppe ledet av Dimas Pundato ut og dannet MNLF-Reformist, etter at forslag om å endre kursen til MNLF ble avvist av Nur Misuari.

1984: I mars dette året ble Moro Islamic Liberation Front (MILF) offisielt dannet, etter at splittelsen i realiteten var et faktum allerede i 1978 som en reaksjon på blant annet Tripoli-avtalen.

1986-90: Etter Marcos fall kom MLNF og representater for det nye regimet til Cory Aquino sammen i Jeddah og ble enige om å gjenoppta forhandlinger. Aquino tilbød en løsning med full autonomi for Mindanao. I januar 1987 gikk MNLF inn på en avtale hvor de ga opp kravet om uavhengighet for den muslimske regionen og aksepterte regjeringens tilbud om amnesti. Dette utvidet splittelsen hos moroene. MILF satte i gang en fem dagers taktisk offensiv i flere områder på Mindanao i protest mot avtalen. MNLF-forhandlingene med Aquino låste seg så etterhvert, slik at MNLF også tok opp igjen våpnene i 1988. Men de væpnede sammenstøtene var relativt begrensa i denne perioden.

Regjeringa fortsatte imidlertid å tilrettelegge for en ordning med autonomi, uten medvirken fra MNLF eller andre moroorganisasjoner, og 6. november 1990 ble den Autonome Regionen for Muslimsk Mindanao (ARMM) oppretta. Den omfatta to provinser på Mindanao og to i Suluøyriket.

1990-tallet: Forhandlingene med MNLF ble tatt opp igjen under president Ramos og i september 1996 ble så en endelig fredsavtale sluttet. MNLF-lederen Nur Misuari ble oppnevnt til guvernør i ARMM, med hovedbase i Cotabato. MILF godtok ikke denne avtalen, og var heller ikke med på disse forhandlingene, men de startet i januar 1997 samtaler for om mulig å komme fram til en avtale om «generelt opphører av fiendtligheter på Mindanao», uten å ta stilling til «det springende punktet» uavhengighet for Moroland.

Disse samtalene fortsatte under den nye presidenten Estrada i 1998, og i oktober 1999 startet formelle samtaler mellom MILF og regjeringen.

2000: 27. april 2000 ble en avtale mellom MILF og regjeringa i Manila signert med oppfordring om å «normalisere situasjonen» i det sentrale Mindanao. Men allerede dagen etter at denne avtalen ble inngått, gikk filippinske regjeringsstyrker til angrep på MILF-baser på Mindanao. Det førte til den dramatiske opptrappingen av konflikten sommeren 1990, hvor 7-800.000 moroer ble fordrevet fra sine hjem og inn i elendige kår i flyktningeleire. Estradas fall i januar 2001 har muligens skapt nye muligheter for en rettferdig løsning på konflikten. Se seinere artikkel.

av Robert W. McChesney

I dagligtalen blir vår tid generelt karakterisert som en æra med globalisering, teknologisk revolusjon og demokratisering. På alle disse tre områdene spiller media og kommunikasjon en sentral rolle. Det kan sies at økonomisk og kulturell globalisering ville være umulig uten et globalt kommersielt mediesystem, som kan fremme globale markeder og stimulere konsumentverdier. Selve essensen i den teknologiske revolusjonen er den radikale utviklingen innenfor digital kommunikasjon og data. Argumentet om at de vonde, gamle dager med politistater og autoritære regimer sannsynligvis ikke vil komme tilbake, blir bygd på påstanden om at den nye kommunikasjonsteknologien sammen med globale markeder undergraver, til og med eliminerer, muligheten for at «maximum leaders» (despotiske, red.) skal kunne herske ustraffet.

For kapitalismens klakkører, som Thomas Friedman i The NewYork Times, tyder alt dette på at menneskeheten står foran en ny gylden tidsalder. Alt folk trenger å gjøre er å lene seg tilbake, holde kjeft og kjøpe, og la markedet og teknologien utrette sine magiske undere. For sosialister og alle som har engasjert seg for radikal sosial forandring, burde slike påstander bli møtt med den ytterste skepsis. Etter mitt syn er begrepet globalisering, slik det vanligvis brukes for å beskrive en naturlig og uunngåelig kraft – kapitalismen som åndskraft, om man vil – villedende og ideologisk ladet. Nyliberalisme er et bedre begrep. Det refererer seg til de politiske linjene som nasjonalt og internasjonalt, går inn for den kommersielle dominansen over alle sosiale forhold, og med minst mulig motstand. Regjeringer bør være store og sterke for derved å kunne tjene interessene til konsernene samtidig som de skal begrense enhver aktivitet, som kan undergrave virksomheten til næringslivet og de rike. Nyliberalisme er nesten alltid koplet til en dyp tro på markedets evne til å ta i bruk ny teknologi for å løse sosiale problemer på en langt bedre måte enn noe annet alternativ. Kjernen i nyliberalistisk politikk er et uunngåelig rop om at kommersielle medie- og kommunikasjonsmarkeder må dereguleres. Det betyr i praksis at de blir omregulert for å tjene konserninteresser.

Når vi forstår dette som nyliberalisme framfor globalisering, virker vår tid i mindre grad styrt av ukontrollerbare naturkrefter, og mer som det nyeste stadium av klassekamp under kapitalismen. De anti-demokratiske konsekvensene trer tydeligere fram og blir sentrale, i stedet for å bli sopt under teppet. Her vil jeg gjerne skissere hovedtrekkene og konturene av det framvoksende globale mediesystemet, og dets politisk-økonomiske konsekvenser. Jeg tror, at hvis man ser nærmere på den politisk-økonomiske siden ved nå-tidens globale medie- og kommunikasjonsindustrier, kan vi skjære gjennom mye av mytologien og tankespinnet som omgir oss. Vi kan skaffe oss et grunnlag for en mer nøyaktig forståelse av det som skjer, og av hva sosialister må gjøre for å organisere effektivt for sosial rettferd og demokratiske verdier.

Det globale mediesystemet

I forkant av åtti- og nittiårene var det vanligste at de nasjonale mediesystemene var eid av nasjonale og lokale radio-, TV- og avisselskaper. Det var store importmarkeder for film, TV-programmer, musikk og bøker. Disse markedene ble et stykke på vei dominert av USA-baserte selskaper. Men lokale kommersielle interesser, av og til i kombinasjon med kringkastingstjenester med statlig tilknytning, dominerte innenfor mediesystemet. Alt dette forandrer seg, og det går fort. Mens medie-systemene tidligere i hovedsak var

nasjonale, har det i de siste årene vokst fram et globalt kommersielt mediemarked. For å forstå media i dag og i framtida må man begynne med å forstå det globale systemet, og deretter de forskjellige sidene på nasjonalt og lokalt nivå. «Det vi kan se», sier Christopher Dixon, mediaanalytiker for investeringsselskapet PaineWebber, «er dannelsen av et globalt oligopol. Det skjedde innenfor olje- og bilindustrien tidligere i dette århundret; nå skjer det med underholdningsindustrien».

Dette globale oligopolet har to klare, men beslektede sider. For det første betyr det at de dominerende selskapene – nesten alle USA-basert – beveger seg over planeten med halsbrekkende fart. Poenget er å dra nytte av vekstpotensialet utenlands – og ikke bli danket ut av konkurrenter – siden markedet i USA er høyt utviklet og bare tillater ubetydelig ekspansjon. Som Viacom direktør Sumner Redstone sier det: «Selskapene fokuserer på de markedene som ser mest lovende ut i forhold til fortjeneste, og det betyr ut av kontinentet.» Frank Biondi, tidligere styreleder for Vivendis Universal Studios, fastslår at «99% av disse selskapenes suksess over tid, vil være avhengig av vellykkete framstøt utenlands».

De dominerende medieselskapene ser i økende grad på seg selv som globale enheter. Bertelsmanns direktør, Thomas Middelhoff, ble stiv og stram da noen i 1998 mente at det var upassende at et tysk firma kontrollerte 15 prosent av både forlagsvirksomheten og musikkmarkedet i USA. «Vi er ikke utenlandske. Vi er internasjonale,» sa Middelhoff. «Jeg er en amerikaner med tysk pass.» I 2000 uttalte Middelhoff at Bertelsmann ikke lenger var et tysk selskap. «Vi er i virkeligheten det mest globale medieselskapet.» På samme vis slo AOL-Time Warners Gerald Levin fast: «Vi ønsker ikke å bli sett på som et amerikansk selskap. Vi tenker globalt.»

For det andre, er sammenslåinger, samordning og konsolidering dagens orden. Innenfor særskilte medieindustrier øker konsentrasjonen, og de dominerende aktører innenfor hvert enkelt område er i økende grad underbruk av enorme globale mediekonglomerater. For å ta et lite eksempel, så er nå markedet i USA for skolebøker kontrollert av fire selskaper, mens det ikke lenger tilbake enn i 1980 fantes et par dusin levedyktige aktører. Omfanget av fusjoner og oppkjøp gjør deg svimmel. I løpet av første halvdel av 2000 beløp fusjonshandelen seg til totalt 300 milliarder amerikanske dollar innenfor globalt media, Internett og telekommunikasjon. Dette er tre ganger så mye som i første halvår 1999, og slående mye høyere enn tallene ti år tilbake. Logikken som styrer medieselskapene, er klar: Bli veldig stor veldig fort, eller bli spist av en annen. Dette samsvarer med tendensene innenfor mange andre industriområder. «Det kommer til å bli mindre enn en håndfull vinnere til slutt,» uttalte direktøren i Chase Manhattan i september 2000. «Vi ønsker å være en av vinnerne.»

Bare i få andre industrier har graden av konsentrasjon vært like slående som i media. Kort sagt er nå det globale mediemarkedet dominert av sju multinasjonale selskaper: Disney, AOL-Time Warner, Sony, News Corporation, Viacom, Vivendi og Bertelsmann. Ingen av disse selskapene eksisterte i sin nåværende form så kort tid tilbake som for 15 år siden. I dag, i 2001, vil nesten alle disse rangere blant de 300 største ikke-finans-selskapene i verden. Av disse sju er bare tre virkelige selskaper fra USA, selv om alle har kjerneoperasjoner der. Seg i mellom eier disse sju selskapene de større filmstudioene i USA, alle unntatt én av TV-nettverkene i USA, de få selskapene som har 80-85 % av det globale musikkmarkedet, den overveiende delen av satellittbaserte sendinger verden over, en betydelig del av forlagsvirksomheten med bøker og kommersielle tidsskrifter, alle eller deler av de fleste kommersielle kabelbaserte TV-kanalene, både i USA og i verden forøvrig, en betydelig del av Europas tradisjonelle kringkastingsnett, og så videre, og så videre.

Etter alt å dømme vil graden av konsentrasjon bare øke i nærmeste framtid. «Jeg har stor tro på at vi får en verden av vertikalt integrerte selskaper, hvor bare de store overlever,» sa Gordon Crawford, en av sjefene i Capital Research & Management, et fondsbasert selskap som er blant de største aksjeeierne i mange av de sju ovenfornevnte selskapene. For at selskaper skal overleve, skriver Business Week, er farten essensiell. «Tida er kort. I en verden som beveger seg mot fem, seks, sju medieselskaper, vil du helst ikke være i en posisjon hvor du er avhengig av andre,» uttaler Peter Chermin, presidenten i News Corporation. «Du trenger å ha så stor markedsdominans at andre er nødt til å handle med deg,» fortsetter han. «Det foregår store diskusjoner om hvorvidt innholdet eller distribusjon er viktigst. Til sjuende og sist er spredning viktigst. Hvis du kan spre utgiftene utover et stort område, kan du by over konkurrentene når det gjelder programmer, eller andre fordeler du ønsker å kjøpe.» I løpet av 2000 økte betydningen av storhandel på tvers av grensene – eksempelvis Pearson som fusjonerte sin TV-virksomhet med CLT (Compagnie Luxembourgeoise de Télédiffusion), og Bertelsmann eller Vivendi som kjøpte Universal.

Chermins selskap, Rupert Murdochs News Corporation, er kanskje den mest aggressive av de globale bulldoserne. Murdoch har satellitt-TV-tjenester som sprer seg fra Asia, over Europa og til Latin-Amerika. Hans Star TV dominerer i Asia med 30 kanaler på sju språk. News Corporations TV-tjenester i Kina, Phoenix TV, hvor det har 45 % eierandel, når nå førtifem millioner hjem, og har hatt en 80 % økning i reklameinntekter det siste året. Og det er bare starten på beskrivelsen av News Corporations totale portefølje av eierskap: Twentieth Century Fox Film, Fox TV, HarperCollins, TV-stasjoner, kabel-TV-kanaler, tidsskrifter, over 130 aviser og profesjonelle sportsklubber.

Hva er årsaken til dette? Den vanlige forklaringen er teknologi, det vil si at den radikale forbedringen i kommunikasjonsteknologien gjør globale medieherredømmer mulige og lukrative i en grad som var utenkelig tidligere. Dette tilsvarer forklaringen som gis når det gjelder globaliseringen som helhet. Det er i beste fall bare en del av forklaringen. Den virkelige motoren har vært den ustoppelige jakten på profitt som karakteriserer kapitalismen, som igjen har presset på for å få til en overgang til nyliberal deregulering.

Innenfor media betyr dette at barrierene mot kommersiell utnyttelse av media og mot konsentrert eierskap, er blitt nedbygd eller eliminert. Det er ikke noe innebygd i teknologien som tilsier nyliberalisme. Ny digital kommunikasjon kunne for eksempel lett vært brukt for å utbedre media i offentlighetens tjeneste, hvis et samfunn hadde ønsket det. Ut fra nyliberale verdier ble TV, som hittil har vært ikke-kommersielle tjenester i mange land, nå plutselig åpnet for overnasjonal kommersiell utvikling. Det har vært i sentrum ved framveksten av det globale mediesystemet.

Så snart den nasjonale dereguleringen startet i større nasjoner som USA og England, ble det fulgt opp av globale tiltak som NAFTA og dannelsen av WTO, innrettet på å klargjøre grunnen for investeringer og salg ved multinasjonale selskaper på regionale og globale markeder. Det har lagt grunnlaget for dannelsen av et globalt mediesystem, dominert av de nevnte selskapskonglomeratene. Nå som det er satt i system, har det sin egen logikk. Selskaper må bli store og sammensatte for å redusere risiko og forbedre profittmulighetene, og de må spenne over hele kloden for ikke å bli utmanøvrert av konkurrenter. Enkelte anslår at dette er et marked som vil gi tusenvis av milliarder av dollar i utbytte innenfor kommende tiår. Hvis det er tilfelle, vil de selskapene som sitter på toppen i dette området, kanskje en dag høre til blant de to til tre dusin største i verden.

Utviklingen av det globale mediesystemet har ikke foregått uten opposisjon. Mens konglomeratene i media presser på for en politikk som skal gjøre det lettere for dem å dominere verdensmarkedet, holdes sterke tradisjoner til forsvar for nasjonale medie- og kulturvirksomheter oppe. Nasjoner som Norge og Danmark, Spania og Mexico, Sør-Afrika og Sør-Korea, holder sin lille filmproduksjon i live ved hjelp av offentlige støtte. Sommeren 1998 møttes kulturministere fra tjue nasjoner, som Brasil, Mexico, Sverige, Italia og Elfenbenskysten i Ottawa, for å diskutere hvordan de kunne lage noen grunnregler for hvordan de kunne forsvare kulturen sin mot Hollywood-bulldoseren. Den viktigste anbefalingen var å holde kultursektoren utenfor WTO. En liknende samling i Stockholm i 1998, sponset av FN, anbefalte at kulturen skulle gis spesielle unntak i forhold til globale handelsavtaler. Ikke desto mindre er tendensen helt klar i retning av at markeder åpnes.

Nyliberalismens støttespillere i alle land argumenterer for at barrierer og reguleringer som hindrer handel i kultursektoren, er til skade for forbrukerne, og at subsidier er til hinder for at nasjoner kan utvikle sine egne, konkurransedyktige medieselskaper. Det er ofte sterke kommersielle medielobbier på nasjonalt nivå som hevder at det vil vær mer fordelaktig å åpne grensene, enn å holde på handelsbarrierer. I 1998, for eksempel, da den engelske regjeringen foreslo en frivillig skatt på kinoinntekter (for det meste Hollywood-filmer) som skulle komme den engelske filmindustrien til gode, satte engelske kringkastingsfolk i gang lobbyvirksomhet som førte til at forslaget døde, siden de ikke ville irritere de selskapene som forer dem med programmer.

Hvis WTO er en uttrykt prokommersiell organisasjon, så er ITU (Den internasjonale telekommunikasjonsunionen) blitt det etter en lang utvikling vekk fra sitt tradisjonelle engasjement for offentlige tjenester. EU-kommisjonen befinner seg også midt i konfliktene som dreier seg om mediepolitikken, og den har betraktelig mer makt enn ITU. På den ene siden er EU forpliktet til å bygge ut sterke pan-europeiske mediegiganter, som kan måle krefter med de USA-baserte gigantene. På den andre siden er de forpliktet til å opprettholde noe som likner på konkurransemarkeder, så av og til avslår de forslag om mediefusjoner med begrunnelsen at de er konkurransevridende. Likevel, som den kvasi-demokratiske institusjonen den er, er EU underlagt en viss grad av press som går mot rent kommersielle interesser. Da Sverige overtok EU-formannskapet i 2001, begynte svenskene å presse på for at deres egen lov mot reklame rettet mot barn, skulle bli lov for hele EU. Hvis det hadde gått gjennom, ville det være det mest radikale forsøket hittil på å legge begrensninger på de store mediekonsernene som dominerer kommersielt TV for barn.

Å se nærmere på reklamen er kanskje den beste måten å forstå hvor nært mediesystemet er koplet sammen med den nyliberale, globale kapitalistiske økonomien. Reklame er en forretningsmessig utgift som ligger innbakt i de store selskapenes budsjetter. Det kommersielle mediesystemet er det nødvendige transmisjonsbåndet for å markedsføre varer over hele verden. Uten dette kunne faktisk ikke globaliseringen slik vi kjenner den, eksistere. Så mye som tre fjerdedeler av det som globalt brukes på reklame, havner i lommene på bare tjue medieselskaper. Det som brukes på reklame, har utviklet seg sprangvis det siste tiåret etter som TV er blitt åpnet for kommersiell utnytting, og det vokser på et nivå som er mer enn det dobbelte av veksten i brutto nasjonalprodukter. I Latin-Amerika, for eksempel, er det som brukes på reklame forventet å stige med nærmere 8 %, både i 2000 og 2001. De som koordinerer denne industrien på 350 milliarder dollar, er fem-seks reklameselskaper som har vokst fram det siste tiåret. De dominerer nå totalt verdenshandelen. Denne konsolideringen innenfor den globale reklameindustrien er like tydelig som innenfor det globale media, og det er et slektskap. «Megaagenturer er i en strålende posisjon for å håndtere forretningene til megaklienter,» sier en reklamesjef. Det er «absolutt nødvendig for agenter å konsolidere stillingen. Mantraet er å bli stor. STORT må det bli,» sier en annen.

Det er enkelte andre poeng som også må trekkes fram, for å sette det globale mediesystemet i sitt rette perspektiv. Det globale markedet har et annet lag bestående av seks eller sju dusin selskaper som er nasjonale eller regionale lokomotiver, som kontrollerer nisjemarkeder innenfor industri og handel. Mellom en tredjedel og en halvpart av disse kommer fra USA, og de fleste av de andre hører hjemme i Vest-Europa eller Japan. Mange nasjonale og regionale konserner er etablert på ryggen av forlags- eller TV-imperier. Hvert av disse andrelags selskapene er giganter i seg selv som ofte hører til blant de tusen største selskapene i verden, med en årlig omsetning på over en milliard dollar. Listen over disse selskapene inkluderer fra Nord-Amerika, Tribune Company, Dow Jones, Gannett, Knight-Ridder, Hearst og Advance Publications, og blant de europeiske, Kirch Group, Mediaset, Prisa, Pearson, Reuters og Reed Elsevier. De japanske, bortsett fra Sony, forblir nesten helt og holdent nasjonale produsenter.

Dette andrelaget har også utkrystallisert seg ganske raskt. Det har vært et lite jordskjelv innenfor de nasjonale og regionale mediemarkedene med den følge at små selskaper blir spist av de mellomstore, og de mellomstore igjen blir spist av de store. Sammenliknet med ti til tjue år tilbake dominerer nå et mye mindre antall mye større selskaper på nasjonalt og regionalt nivå. I England, for eksempel, ble et av de siste gjenværende uavhengige forlagene solgt til Murdochs HarperCollins i 2000. En bølge av fusjoner har gjort tysk TV, det nest største TV-markedet i verden, til det private herredømmet til Bertels-mann og Kirch. Faktisk har mange fusjoner ført til at all europeisk, kabelbasert TV er dominert av en håndfull selskaper. Tre av disse hører til på det globale førstelaget. Situasjonen er muligens mest dyster i New Zealand, hvor avisproduksjonen i hovedsak er underlagt australsk-amerikanske Rupert Murdoch og irske Tony O`Reilly, som også dominerer New Zealands kommersielle radio, og har en større andel av tidsskriftutgivelsene. Murdoch kontrollerer betalings-TV. Kort og godt, så kan herskerne over New Zealands mediesystem få plass i et kott.

Andrelags selskaper som de på førstelaget, har behov for å strekke seg ut over nasjonale grenser. «Grensene er borte. Vi må vokse,» sa styreformannen i CanWest Global Communications i 2000. «Vi har ikke til hensikt å bli et av likene som ligger langs informasjonsmotorveien. Vi må bli et Columbia eller Warner Brothers en dag.» Direktøren i Bonnier, Sveriges største mediekonsern, sier at for å overleve, «må vi ha som mål å bli det ledende medieselskapet i Nord-Europa.» Australske mediemoguler i kjølvannet etter Murdoch, har mantraet «Ekspander eller dø.» Som en av dem sier: «Du kan egentlig ikke vokse som australsk medieprodusent i Australia.» Mediaset, den Berlusconi-eide italienske TV-makthaveren, forsøker seg på ekspansjon utover i resten av Europa og i Latin-Amerika. Det kanskje mest slående eksempelet på andrelagets globaliseringsframstøt er Hicks, Muse, Tate og Furst, en kraft innen forlag, radio, TV, reklame og kino i USA, som har blitt etablert nesten over natta. Mellom 1998 og 2000 brukte de godt over to milliarder på medieoppkjøp i Mexico, Argentina, Brasil og Venezuela.

Disse andrelagsselskapene er ikke akkurat i opposisjon til det globale systemet, heller ikke i utviklingslandene. Mexicos Televisa, Brasils Globo, Argentinas Clarin og Venezuelas Cisnero Group er blant verdens seksti eller sytti største mediekonserner. De dominerer langt på vei sine egne nasjonale og regionale markeder, hvor det også har foregått rask konsolidering. Mye av inntektene deres stammer fra multinasjonal reklame. I tillegg har de omfattende bånd og samarbeid med de største multinasjonale selskapene, og likedan med investeringsbanker i Wall Street. I Latin-Amerika samarbeider andrelagsselskapene nært med USA-gigantene, som deler den kommersielle mediekaka seg i mellom. Det for eksempel Televisa eller Globo har å tilby News Corporation, er lokal kontroll over politikerne, og inntrykket av lokal kontroll over deres fellesprosjekter. Og, som andrelagsselskaper overalt ellers, setter de i verk globale operasjoner, særlig i land med samme språk. Følgelig har andrelags selskapene i utviklingslandene en, i hovedsak, pro-markedspolitisk dagsorden. De støtter ekspansjon i det globale markedet, noe som gjør at de er på kant med store deler av befolkningen i hjemlandet.

Til sammen kontrollerer de sytti eller åtti første- og andrelagsgigantene mye av verdens media: bok, tidsskrift- og avisutgivelser, musikkinnspilling, TV-produksjon, TV-stasjoner og kabelkanaler, systemer for satellitt-TV, filmproduksjon og kinoer. Samtidig er systemet i stadig utvikling. Sluttresultatet av all denne virksomheten blant andrelags selskapene kan godt bli at det fødes to eller tre nye giganter, og det betyr ganske sikkert at antallet levedyktige medieaktører kommer til å minskes betraktelig. Noen nye andrelags selskaper er på vei opp, særlig i lukrative markeder i Asia, og det kommer sikkert til å bli nye jordskjelv blant førstelags gigantene. Og konserner har ingen garanti for suksess, selv om de blir globale. Poenget er at de ikke har noe valg. Noen vil falle på grunn av for mye gjeld, eller på grunn av hardere konkurranse. Men sjansene er store for at vi er nærmere slutten på etableringen av et stabilt globalt mediemarked, enn begynnelsen.

Det globale mediesystemet er bare delvis konkurransedyktig, sett ut fra økonomisk meningsfylte begreper. Mange av de største har mange av de samme hovedaksjonærer, eier deler av hverandre, eller har styrende organer som går over i hverandre. Da Variety i 1997 satte opp sin liste over de femti største mediekonsernene i verden, kommenterte de at fusjonsmanien og eierforholdene på kryss og tvers hadde resultert i et så komplisert nett av sammenvevde forhold at det kan ta pusten fra deg. Det globale markedet oppmuntrer sterkt til at selskaper oppretter fellesselskaper, «joint ventures», hvor to eller flere deler eierskapet. Slik reduserer de konkurransen og risikoen, og øker sjansen for profitt. Som direktøren i Sogecable, Spanias største, og en av de tolv største medieselskapene i Europa, sa det til Variety: «Strategien er ikke å konkurrere med internasjonale selskaper, men å slå seg sammen med dem.» På mange måter likner det globale mediemarkedet mer på et kartell enn på en markedsplass med konkurranse slik en finner det beskrevet i økonomiske lærebøker.

Dette poenget kan ikke gjøres tydelig nok. I teorien er markeder som er utsatt for konkurranse, noe ingen har kontroll over. Produsentene arbeider vettet av seg, stort sett uten hensyn til hverandre, for å selge det de produserer til markedets pris. De konkurrerer, men strever samtidig etter å minimalisere virkningen av konkurransen. Dagens medieselskaper er det som Joseph Schumpeter kalte «gjensidig respekterende konkurrenter», typisk for situasjoner hvor det er en høy grad av monopolisering, framfor klassisk konkurranse i en anonym høk over høk verden, slik det ofte er antatt i økonomisk teori. De ledende direktørene er alle på fornavn, og de har regelmessig kontakt. Selv de som ikke er på direkte vennskapelig fot, som Murdoch og AOL-Time Warners Ted Turner, forstår at de må samarbeide til «felles beste». «Av og til må du bare bite tennene sammen og behandle din fiende som om det var din venn,» innrømmer Frank Biondi, tidligere president i Universal. Som sjefen for Venezuelas enorme Cisnero Group, som ligger i hard kamp med News Corporation om Latin-Amerikas satellitt-TV, sier om Murdoch: «Vi er venner. Vi snakker sammen hele tiden.» Videre, er alle første- og andrelagsselskapene forbundet gjennom sin avhengighet av enkelte investeringsbanker som Morgan Stanley og Goldman Sachs, som står bak de fleste av de store medie-fusjonene. Disse to bankene alene sto for femtito medie- og telekommunikasjonsavtaler til en samlet verdi av 450 milliarder dollar innenfor det første kvartalet i 2000, og 138 avtaler verdt 433 milliarder i hele 1999.

Denne bevisste koordineringen har ikke bare innvirkning på økonomiske forhold. Det gjør også mediegigantene til særskilt effektive lobbyister overfor politikere, både på regionalt, nasjonalt og globalt nivå. Det globale systemet er ikke resultatet av det «frie marked» eller naturkrefter. Det som har lagt grunnlaget for dannelsen av det, er en rekke viktige politiske beslutninger på statlig nivå. Mediegigantene har selv en sterk finger med i utformingen av lover og reguleringer, og befolkningen har som regel liten, eller ingen innflytelse. I USA er mediekonsernenes lobbyister beryktet for hvordan de får viljen sin igjennom overfor politikere, særlig hvis de står overfor det amøbiske begrepet «i offentlighetens interesse». I løpet av 2000 førte mediegigantene an i lobbyvirksomheten som førte til at handelen med Kina ble åpnet, og kjempet samtidig mot de som uttrykte bekymring for ytringsfriheten og pressefriheten. Overalt i verden foregår det samme, og mediekonsernene har i tillegg fordelen av å kontrollere nettopp de samme nyhetsmedia, hvor folk kunne vente seg kritikk og diskusjon om mediepolitikken i ett fritt samfunn. Virkeligheten er at konsernene bruker sin dominans over nyhetsformidlingen til å beskytte seg selv, noe som i sin tur sementerer deres politiske påvirkningskraft.

Tilslutt må det også sies noe om Internett, den to tonns gorillaen innen global media og kommunikasjon. Internettet holder i økende grad på å bli en del av medie- og kommunikasjonssystemet, og det går mot reell teknologisk sammenfiltring. Følgelig har det vært en bølge av fusjoner mellom tradisjonelle medie- og telekommunikasjons-selskaper, og i sammenheng med disse, fusjoner mellom Internett og dataselskap. Selskaper som Microsoft, AOL-Time Warner, AT & T, og Telefonica har selv blitt medieaktører. Det er mulig at det globale mediesystemet er på vei mot en sammensmelting mellom telekommunikasjons- og dataindustrien som vil utgjøre et integrert globalt kommunikasjonssystem, hvor et antall mellom seks og ett dusin superselskaper vil herske. Ideen om at Internett ville frigjøre oss og tillate hvem som helst å kommunisere fritt, noe som i sin tur ville undergrave monopolet til storkonsernene, har ikke slått til. Selv om Internettet byr på ekstraordinære muligheter i mange sammenhenger, kan det ikke alene bekjempe makta til mediegigantene. Faktisk er det ikke lansert noe kommersielt levedyktig nettsted med medieinnhold, og det vil være vanskelig å finne en investor som er villig til å finansiere nye forsøk. I den grad Internett blir en del av det kommersielt levedyktige mediesystemet, vil det etter alt å dømme være under tommelen på de vanlige konsernene.

Globalt media og nyliberalt demokrati

Det framvoksende globale mediesystemet får betydelige konsekvenser også kulturelt og politikk, særlig med hensyn til politisk demokrati, imperialisme og karakteren av sosialistisk motstand i årene som kommer. Jeg vil gjerne i denne oversikten ta med noen kommentarer om dette. Når det gjelder demokrati, er framveksten av et så konsentrert system i hendene på enorme private konserner, et brudd og en trussel mot enhver betydning av begrepet fri presse. Problemene med å ha rike, private eiere som dominerer journalistikken og media, har vært forstått hele veien. Særlig journalistikken som er det nødvendige oksygenet for at et selvstyre skal være levedyktig, vil være under kontroll av de som tjener på den eksisterende ulikheten og opprettholdelsen av status quo.

De tradisjonelle kildene til beskyttelse av demokratiske verdier i media – selv om ingen av dem i seg selv er tilstrekkelige – finnes ikke lenger. For det første er konkurransen på markedsplassen preget av oligopoli, og selv der er den temmelig svak, etter sammenlignbare, eller historiske målestokker. Det er praktisk talt utenkelig for et enkelt menneske, selv for en rik kapitalist, å etablere et kommersielt levedyktig selskap som er i stand til å konfrontere mediegigantene. Markedet er effektivt stengt av for outsidere. Og selv et mer konkurransepreget marked innebærer klare begrensninger i forhold til å utvikle demokratiske media. For det andre, så har det kommersielle media argumentert med at journalistikken deres kom til å bli kontrollert av erfarne, profesjonelle journalister som også ville være nøytrale og upartiske, som kompensasjon for mangelen på konkurranse. Dette har alltid vært en bløff, fordi makta ligger i hendene på eierne. Det lille som måtte ha eksistert av profesjonell drivkraft mot de politiske og kommersielle interessene til eierne, har minsket i løpet av det siste tiåret. Denne prosessen ble dokumentert i Monthly Review i november 2000, Review of the Month.

Det angrepet som har funnet sted på den profesjonelle uavhengigheten til journalistikken, er ganske enkelt noe som følger med den nyliberalistiske forandringen innenfor media og kommunikasjon. Alle verdier og institusjoner knyttet til offentlige tjenester, som blander seg opp i profittmaksimaliseringen, havner på hoggestaben. Innen media kan vi se dette med dramatisk tydelighet, ved at offentlig tilknyttede kringkastingstjenester har falt sammen over store deler av verden. At noe i det hele tatt overlever skyldes den enorme godviljen disse tjenestene har klart å bygge opp gjennom årene, fordi de står i direkte motsetning til den neoliberalistiske logikken som sier at profitten må komme først overalt hvor det er mulig. EU er i ferd med å fordømme enkelte støtteordninger til offentlig kringkasting ved å stemple dem som konkurransevridende, etter som det nå er antatt at kringkasting først og fremst er et område tilhørende kapitalen. Kringkasting i offentlig tjeneste, en gang kjernen i media for det europeiske sosialdemokratiet, er nå på defensiven og i økende grad redusert til å stå for en halvkommersiell nisje innenfor det globale systemet. Det patetiske og tannløse nettet av offentlig kringkasting i USA, med kvasikommersielle, lavbudsjett produksjoner myntet på en liten del av den øvre middelklassen, er den modellen som finner nåde under nyliberalismen.

Nyliberalismen er imidlertid mer enn en økonomisk teori. Den er også en politisk teori. Den innebærer at forretningslivets dominans over samfunnslivet utvikler seg gunstigst hvis det er et representativt demokrati, men bare hvis dette er svakt og ineffektivt og karakterisert av en høy grad av avpolitisering, særlig blant de fattige og arbeiderklassen. Her er det tydelig å se hvorfor det eksisterende kommersielle mediesystemet er så viktig for det nyliberalistiske prosjektet. Det er ganske enestående briljant når det gjelder å produsere nettopp den sorten falsk politisk kultur som tillater pengedominansen å fortsette uten å måtte ty til en politistat, eller stå overfor effektiv folkelig motstand.

Dette kan tilsynelatende stå i motsetning til det forholdsvis vanlige synet at globale konglomerater til tider kan ha en progressiv virkning på kulturen, særlig når det omfatter nasjoner som har vært underlagt korrupte mediesystemer (som i store deler av Latin-Amerika), eller nasjoner hvor media har vært utsatt for betydelig grad av statlig sensur (som i deler av Asia). Det globale kommersielle mediesystemet er faktisk radikalt borgerlig, på den måten at det ikke respekterer noen tradisjoner eller skikker, hvis de står i veien for profitten. Men, til syvende og sist, når kapitalistiske forhold er etablert som rådende, er det globale systemet politisk konservativt, fordi mediegigantene har mye å tjene på den rådende sosiale strukturen verden over, og enhver rystelse i eiendomsforholdene, eller i sosiale forhold – særlig hvis det skulle redusere pengemakten – er mot deres interesser.

Av og til sprekker hykleriet, som når konsernoverhoder som Rupert Murdoch ganske enkelt trer sine nyliberalistiske posisjoner ned over hodene på sine undersåtter. For det meste er hykleriet imidlertid subtilt, noe som utelukkende handler om hensynet til de kommersielle interessene. Med konsentrasjon følger hyperkommersialisme. Siden medieselskapene da har større mulighet til å trekke profitt ut av aktivitetene sine, fører det til at det politiske hykleriet ligger innbakt i innholdet i media. Forbruk, klasseulikhet og såkalt «individualisme» blir gjerne oppfattet som naturlig, til og med velgjørende, mens politisk aktivitet, folkelige verdier og anti-markedsaktiviteter blir marginalisert. Den beste journalistikken blir tilknyttet forretningslivet, og sydd etter deres behov og fordommer. Med noen få merkbare unntak blir den journalistikken som er myntet på folket, fylt med den sorten slagg som lages av mediegigantene gjennom TV-stasjonene i USA. Under innflytelse av mediegigantene er utviklingen i India, for eksempel, slik at nyhetsmedia nå fokuserer mer på moter og skjønnhetsdronninger, enn på den mørke virkeligheten i et fattig og voldsherjet land. Denne retningen er ofte ganske subtil. Faktisk, så er genistreken til det kommersielle mediesystemet, det generelle fraværet av direkte sensur. Som George Orwell skrev i sitt uutgitte forord til Animal Farm, er sensur i frie samfunn uendelig mer sofistikert og grundig enn i diktaturer, fordi «upopulære ideer kan knebles og upassende fakta kan skjules, uten at det er nødvendig med offisiell fordømmelse».

Uten at de nødvendigvis har konspiratoriske hensikter ut fra sine grunnleggende interesser, luker mediekonsernene gradvis ut viktig innhold fra den offentlige sfæren, og erstatter det med lett underholdning. For å si det med avdøde Emilio Azcarrago, milliardær og grunnlegger av Mexicos Televisa: «Mexico er et land med en beskjeden og voldtatt klasse, som kommer til å fortsette å bli voldtatt. TV har en forpliktelse til å bringe atspredelse til disse menneskene, og ta dem vekk fra deres sørgelige virkelighet og dystre framtid.» Kombinasjonen av nyliberalisme og konsernstyrt mediekultur har en tendens til å fremme dyp og grundig avpolitisering. Vi trenger bare å se på USA for å finne ut hvor det logisk sett ender.

Det globale media og imperialisme

Forholdet mellom det globale mediesystemet og spørsmålet om imperialisme er komplekst. I syttiårene mobiliserte store deler av Den tredje verden, gjennom UNESCO mot kulturimperialismen fra de vestlige landene. Tredje verden-nasjonene utviklet planer for en «Ny verdensorden for informasjon og kommunikasjon» (NWICO), for å gi retning til bekymringene om at den vestlige dominansen over journalistikk og kultur nærmest gjorde det umulig for nye uavhengige nasjoner å slippe unna sin status som koloni. Liknende bekymring over USAs mediedominans hørtes i Europa. NWICO-kampanjen var en del av en større kamp på den tiden som Tredje verden-land førte, for å sette lys på de globale økonomiske ulikhetene, som de så som en arv etter imperialismen. Begge disse bevegelsene ble spiddet på nyliberalismens sverd, smidd av USA og England.

Global journalistikk er dominert av vestlige nyhetstjenester som betrakter den eksisterende kapitalismen, USA og dets allierte og deres motiver med den største velvillighet. Når det gjelder kultur, er «Hollywood-trollet», og spekteret av kulturdominans fra USA, fortsatt, av gode grunner, et sentralt spørsmål i mange land. Eksporten av filmer og TV-show fra USA økte med 22 % i 1999, og listen over de 125 filmene som ga størst billettinntekter i 1999, består nesten utelukkende av Hollywood-produkter. Ser vi på nasjon etter nasjon, til og med i en «kulturnasjonalistisk» nasjon som Frankrike, så var ni av de ti mest sette filmene samme år fra Hollywood. «Mange venstreintellekt-uelle i Paris fordømmer amerikansk film, men det franske folket svelger dem rått,» kommenterte en Hollywood-produsent. Likedan i Italia, hvor utviklingen fra tradisjonelle kinolokaler til multikinoer, har ført til et dramatisk inntektsfall for lokal film. Moralen i historien for mange europeiske filmskapere er at du er nødt til å arbeide engelskspråklig, og benytte deg av Hollywood-resepten, for å lykkes. I Latin-Amerika blir kabel-TV overrent av kanalene til mediegigantene, og de facto hovedstaden i området er Miami.

Men med den løpende utviklingen i den globale politiske økonomien, er det problematisk å slippe spørsmålet på dette punktet. Ideen om at mediekonsernene utelukkende formidler kultur fra USA, er mindre og mindre holdbar etter hvert som mediesystemet blir mer og mer konsentrert, kommersialisert og globalisert. Som tidligere nevnt, er de globale gigantene de viktigste multinasjonale selskapene med aksjeeiere, hovedkvarter og aktiviteter spredd over hele kloden. Det globale mediesystemet bør heller forstås som et system som fremmer konsern- og kommersielle interesser, og degraderer eller ignorerer alt som ikke kan innlemmes i deres målsetning. Det er ingen tydelig forskjell på innholdet enten selskapet har aksjeeiere fra Japan eller Frankrike, eller om det har hovedkvarter i New York, Tyskland eller Sydney. I den forstand går ikke skillet mellom nasjonalstater, men mellom rik og fattig, på tvers av nasjonsgrensene.

Etter som mediekonglomeratene sprer sine fangarmer, er det god grunn til å tro at de vil oppmuntre til at folkelig smak blir mer uniformert. På grunnlag av samtaler med Hollywood-sjefer, konkluderte Variety-redaktør Peter Bart med at «verdens filmpublikum er i ferd med å bli mer og mer homogent.» Mens actionfilmer tidligere var den eneste sikre vinner – og komedier ble sett som vanskeligere å selge – så har komedier fra siste halvdel av nittiårene, som My Best Friend’s Wedding og The Full Monty, innkassert mellom 160 og 200 millioner dollar utenfor USA.

Når det virker som publikum foretrekker lokale produksjoner, flykter ikke de globale selskapene i panikk. I stedet globaliserer de produksjonen sin. Sony har gått foran her ved å produsere filmer gjennom lokale selskaper i Kina, Frankrike, India og Mexico, for å nevne noen. Indias berømte nasjonale filmindustri – «Bollywood» – er også i ferd med å utvikle nære bånd til de globale størrelsene. Denne prosessen er enda tydeligere innen musikkbransjen. Musikk har alltid vært den mest kapitalintensive delen av det elektroniske media, og er derfor mest åpen for eksperimenter og nye ideer. For artister fra USA kom 60 % av inntektene deres i 1993 fra salg utenfor USA. I 1998 hadde dette tallet sunket til 40%. I stedet for å pakke sammen, har de fire multinasjonale selskapene som dominerer platemarkedet, det travelt med å opprette lokale filialer i land som Brasil, hvor folk er «totalt hengivne overfor lokal musikk», slik en musikkskribent uttrykker det. Sony har banet vei når det gjelder å etablere distribusjonsavtaler med uavhengige selskaper rundt i verden.

Men det vil være feil å gå ut fra at det globale mediesystemet gjør nasjonalstatens grenser, og geopolitisk herredømmer irrelevante. En stor del av vår tids kapitalistiske aktiviteter, framfor alt når det gjelder investeringer og arbeidsmarked, opererer primært innenfor nasjonalstatens rammer, og nasjonal-staten spiller en nøkkelrolle gjennom å representere interessene deres. Hele det globale regimet er resultatet av nyliberalistisk politikk, med USAs regjering i spissen. Særlig viktig er det at like under overflaten, befinner USAs militære styrker seg som kapitalismens globale politistyrker, med USA-baserte konserner og investorer i førersetet. Husk Thomas Friedmans bifallende ord: «Markedets skjulte hånd kan ikke arbeide uten en skjult knyttneve. McDonalds kan ikke blomstre uten McDonnell Douglas, designeren bak F-45. Og den skjulte knyttneven som gjør verden trygg for Silicon Valley, heter Hæren, Flyvåpnet, Flåten og Marinekorpset til USA.» Kort sagt må vi utvikle en forståelse for at den nyliberalistiske globaliseringen er sammenkoplet ved hoftene med USAs militarisme – og de fryktelige konsekvensene det kan innebære – framfor at disse står i motsetning til hverandre.

Dette kjerneforholdet mellom USAs militærstyrker og det nyliberalistiske, globale prosjektet, et av de mest sentrale politiske spørsmål i vår tid, er praktisk talt ukjent i journalistikken til AOL-Time Warners CNN, og de andre mediegigantene, som i økende grad forer nyhetene med selverklærte sannheter om internasjonal politikk. Selve begrepet imperialisme er blitt avvist som et historisk fenomen, eller som et retorisk knep fra opportunister og andre engstelige sjeler. I lys av de mediekonsernenes sammenkopling med det globale nyliberalistiske regimet, er det vanskelig å tenke seg noen annen utgang.

Utsikter

Det ville vært svært lett ut fra forholdene som er beskrevet, å overgi seg til desperasjon eller ganske enkelt anerkjenne forandringer som det virker umulig å unngå. Fra et demokratisk synspunkt ser tilstandene deprimerende ut, og det er vanskelig å øyne håp om forandring. Som en svensk journalist sa det i 1997: «Uheldigvis er tendensen svært klar. Det beveger seg i gal retning på praktisk talt alle områder, og det er en desperat mangel på offentlig diskusjon om langtidsvirkningene for demokrati og ansvarliggjøring på bakgrunn av den løpende utviklingen.» Men det globale systemet er høyst ustabilt. Like lukrativ som nyliberalismen har vært for de rike, har den vært en tilsvarende katastrofe for verdens fattige og for arbeiderklassen. Latin-Amerika, en forkjemper for markedsreformer siden åttitallet, har opplevd det som Verdens-banken offisielt kaller «stor økning av ulikhet.» Antallet mennesker på verdensbasis som lever på under én dollar dagen, økte fra 1.2 milliarder i 1987, til 1.5 milliarder i 2000, og det ser ut til å fortsette å øke i årene som kommer. Credoet om «meg først – faen ta andre» som fremmes av nyliberalismen, har i sin tur bidratt til å fremme utstrakt korrupsjon på regjeringsnivå, siden begreper om prinsipper i offentlighetens tjeneste er vanskelige å opprettholde. Stabiliteten i hele den globale økonomien virker stadig skjørere. Selv om det kommersielle medias dominans gjør motstand vanskeligere, har utbredt opposisjon begynt å komme i form av enorme demonstrasjoner rundt på kloden, også i USA. Det virker som den avpolitiseringen som fostres av nyliberalismen og kommersielt media kolliderer med den barske virkelighetens utbytting og ulikhet, og konkursen innen kapitalistisk politikk og kultur, slik den oppleves av store deler av befolkningen. Slik all organisert motstand mot kapitalismen så ut til å være utslettet, ser det nå ut til at den truer med å reise seg fra asken.

Dette fører til mitt sluttpoeng: Progressive, anti-liberalistiske politiske bevegelser rundt i verden, må i økende grad ta med mediespørsmål med i sine politiske programmer. Fra Sverige, Frankrike og India, til Australia, New Zealand og Canada gjør demokratiske partier på venstresiden spørsmålet om strukturell reform av media, til en viktigere del av deres politiske plattformer. Det vil si krav om å bryte opp de store selskapene, og støtte til å styrke ikke-kommersiell kringkasting, for å skape en sektor med uavhengige, ikke-kommersielle media, som ikke er basert på profitt, og som er under folkelig kontroll. De finner at dette er et viktig spørsmål for de breie delene av befolkningen. Andre aktivister legger stor vekt på å utvikle uavhengige, såkalte «pirat-media», for å stå i mot det konsernstyrte systemet. Tvers gjennom hele det anti-liberalistiske og sosialistiske venstre, er det en anerkjennelse av at spørsmålet om medias betydning har økt dramatisk, og at ingen vellykket sosial bevegelse kan betrakte dette som noe vi tar oss av «etter revolusjonen». Å organisere for demokratisk media må bli en del av den pågående kampen, hvis vi skal ha en virkelig sjanse til å lykkes.

av Vigdis Vollset

I dag, i Norge, har vi et folkeflertall som er mot bombeangrepene på Afghanistan. Samtidig har vi en politisk ledelse, støtta av flertallsmedia, som fullt ut og ukritisk støtter USAs og Natos krigspolitikk. Og vi har en stor minoritetsbefolkning som blir utsatt for økende statlig og folkelig rasisme.

Jeg er en av de mange innen «organisasjons-Norge» som fikk være med på å sikre Maryam Azimi trygt opphold i Norge. Hun fikk ikke politisk asyl, bare opphold på «humanitært grunnlag» etter 3 1/2 års søknader – avslag – dekning – kirkeasyl. Altså enda en av disse «uverdige» flyktningene. Mens altså størstedelen av det organiserte Norge, eksempelvis den norske kvinnebevegelsen, forfatterforeninga, store deler av LO og store deler av den norske statskirka, engasjerte seg aktivt i Maryams sak.

Maryam er afghansk flyktning i Norge

I festtalene sine sier den norske politiske ledelsen at de ser innvandrere og flyktninger som «en ressurs for Norge». Vi som har fulgt politikken deres på nært hold gjennom år, veit at det er løgn. I norsk offisiell politikk er innvandrere og flyktninger utelukkende problemer, og deres bidrag og deres erfaringer blir ikke bare neglisjert, men aktivt undertrykt. Desto viktigere at vi som har møtt Maryam og hennes liker, og lært av det, prøver å formidle noe av det videre.

Kultur er mer enn eksotisk mat

Maryam var så heldig at hun møtte Inger Elisabeth Hansen. Hun gjendikta Maryam sine dikt til norsk, og i tillegg skrev hun inn sine betraktninger og forklaringer til et fremmed billedspråk og poetisk språk. Hvert dikt er fulgt av en tekst av Inger Elisabeth, som refererer til en samtale de to har hatt, der Maryam har fortalt om bakgrunnen for akkurat dette diktet, og noe av symbolikken og billedbruken bak.

Det brente hjertet

Boka Det brente hjertet er et av de sterkeste og vakreste uttrykkene jeg noen gang har lest om hva det betyr å leve i eksil. Til tross for at Maryam har skrevet dikt i flere tiår, er det den første boka hun har gitt ut. Hennes dikt var typisk brukspoesi – de ble spredt på løpesedler og i muntlig overlevering i hjemlandet og blant afghanske flyktninger i Pakistan, og var ment å skulle tjene kampen mot undertrykking. Det er fortsatt det som driver Maryam til å skrive, sammen med forpliktelsen overfor de som ble tilbake. Maryam vil gi stemme til afghanske kvinner overfor oss her i Norge.

Utkast til

september 2001

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside

Dette er programkomiteens forslag til program som legges fram for landsmøtebehandlinga.

Fortsatt står det igjen en del arbeid før vi kan si oss fornøyde. Blant annet finnes det ennå en del overlappinger mellom de ulike avnitta. Unødig «fyllstoff» finnes fortsatt flere steder – setninger og formuleringer som ikke er nødvendig i et prinsipprogram. Vi regner med at den siste innspurten og landsmøtebehandlinga skal gjøre det mulig å komme fram til et program vi kan bruke framover.

Arbeidet med programmet har vist at det fortsatt er flere områder vi må jobbe videre med, også programatisk. For eksempel må arbeidet med klasseanalysen av Norge fortsette. Det samme gjelder det å få bedre grep på de allsidige følgene av den nye teknologiske revolusjonen. Landsmøtet må vurdere om det også skal bety at det allerede på neste landsmøte skal gjøres nye programforbedringer.

Programkomiteen har vurdert i hvilken grad vi skal bruke ord og uttrykk som er fagspråk innen marxismen, som produktivkrefter, produksjonsforhold, merverdi og lignende. Vi har havna ned på at vi vil bruke noen slike uttrykk, men vil også lage en ordforklaring som skal komme til slutt i programmet.

Vi oppfordrer nå alle til å komme med konkrete endringsforslag til dette utkastet. Også dere som ikke er medlemmer i AKP er velkomne til å delta i diskusjonen. Programforslaget blir lagt ut på AKP sin nettside, sammen med kommentarer og forslag som kommer inn.

Oslo, 30. september 2001

hilsen
for programkomiteen
Arnljot Ask

Innhold

• Forord
• Kapittel 1: Målet: Et kommunistisk verdenssamfunn
• Kapittel 2: Kapitalismen: svanger med nye kriser og kriger – og kommunismen!
• Kapittel 3: Imperialiststaten Norge
• Kapittel 4: Klassesamfunnet Norge
• Kapittel 5: Klassekampen under kapitalismen
• Kapittel 6: Sosialistisk revolusjon og et sosialistisk i Norge
• Kapittel 7: Arbeidernes kommunistparti

Forutsetningene for en kommunistisk samfunnsorganisering modner nå rett foran øynene våre. Samtidig blir kapitalismen mer og mer destruktiv og tyner og dreper mennesker og naturen rundt seg. Polariseringa mellom et lite mindretall som nyter godt av systemet og det store flertallet øker år for år. 40.000 dør hver dag av såkalt systembetinga årsaker. Sjøl i kapitalismens høyborg, New York, levde hvert annet barn under fattigdomsgrensa i år 2000, mens USAs økonomi var i det 9. året med økonomisk oppgang, målt i BNP. Det er ikke nødt til å være sånn!

1. Det tjuende århundret endte med en borgerlig politisk og ideologisk offensiv. Borgerskapets ideologer forkynte at nå var «historia slutt»; kapitalismen hadde vist sin overlegenhet og fra nå av var oppgaven bare å foredle den. Hundreåret under ett gir oss imidlertid varsler om undergangen for den kapitalistiske samfunnsforma, på samme måte som 1700-tallet varsla at føydalismen var i ferd med å tape sin posisjon som den dominerende samfunnsforma.

De sosialistiske revolusjonene i første halvdel av 1900-tallet og de omfattende antikoloniale frigjøringskampene, førte rundt en tredel av menneskeheten ut av det økonomiske, politiske og ideologiske grepet til kapitalismen. Dette var med på å presse fram konsesjoner til det arbeidende folket også i de imperialistiske landa

Kapitalismens fortsatte utviklingsmuligheter og, ikke minst, maktmidlene den hadde til rådighet, sammen med de sosialistiske samfunnas svakheter og feil, lå til grunn for at sosialismen som de sosialistiske revolusjonene i det tjuende hundreåret bragte oss brøt sammen. De klarte ikke å bryte ned kapitalismens verdensherredømme og bygge opp alternativet; et kommunistisk verdenssystem. Vyene om «En ny økonomisk verdensorden», som ble lansert i kjølvannet av avkoloniseringa, sprakk. I stedet har vi fått en voksende polarisering «Nord-Sør» og økte skiller mellom fattig og rik i stort sett alle land i verden. Det er også borgerskapet som mest har utnytta den nye teknologiske revolusjonen vi i dag ser bryte gjennom til sin fordel. Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien. Den økonomiske utviklinga fører til massearbeidsløshet, økte klasseskiller, svekking av velferdsordninger og undergraving av levestandarden over hele verden. Samtidig vokser den internasjonale motstanden mot utbyttinga og undertrykkinga nå igjen både i omfang og i bredde.

2. Ser vi på den evnen til å produsere bruksverdier som dagens og framtidens produktivkrefter gir oss, og den kunnskapen menneskeheten i dag sitter inne med, bærer det århundret vi nå er inne i med seg enorme muligheter for menneskelig frigjøring og til å skape en samfunnsorganisering med et harmonisk samspill mellom mennesket og naturen.

Men, samtidig kan vi også stå overfor barbari og ødeleggelser i et omfang verden aldri har sett til nå, både i form av kriger og fascistisk undertrykking og menneskeskapte naturkatastrofer.

Den teknologiske revolusjonen vi nå er inne i, skaper raskere omveltninger enn sine forgjengere og får økonomiske og politiske følger vi bare aner konturene av i dag. De iboende motsetningene i det kapitalistiske verdenssystemet vil igjen føre til destruktive konfrontasjoner mellom imperialistmaktene, men også til revolusjonære situasjoner og nye revolusjoner. Det er klassekampen som vil avgjøre om friheten vil vinne over barbariet. I denne periode hvor den materielle utviklinga gjør en kommunistisk samfunnsorganisering mulig, vil den bevisste kommunistiske organiseringa være avgjørende for å kunne utnytte mulighetene som skapes.

3. De som tjener på kapitalismen vil ikke gi fra seg fordelene og makta frivillig. Det er menneskene sjøl som må skape den framtida vi skal ha. Det er den historiske oppgava til arbeiderklassen og dens allierte å avslutte perioden med klassesamfunn – dvs å erstatte kapitalismen med kommunismen.

Det kommunistiske partiet er et nødvendig redskap for arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i denne kampen, for å mestre de politiske og organisatoriske oppgavene som blir stilt på dagsorden. Dette programmet legger fram AKPs syn på samfunnsutviklinga, målet; det kommunistiske samfunnet, strategien for å nå dit og hva slags rolle et kommunistparti i Norge vil ha i denne prosessen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 1

Kommunismen er den samfunnsforma vi får når perioden med klassesamfunn er avslutta. Dette er etter at arbeiderklassen, gjennom utviklinga av sosialismen, har avskaffa alle andre samfunnsklasser, og derved også seg sjøl. Staten, som det sentrale redskapet for den herskende klassen, har dødd ut og menneskene styrer samfunnet gjennom direkte sjølorganisering.

Vi kan umulig beskrive dette morgendagens samfunn i detalj i dag. Kommunismen vil heller ikke være noe ferdig og statisk samfunn. Den kommer til å ha sin egen utvikling hvor nye motsigelser og utfordringer stadig vil oppstå. Men vi kan si hva som vil være de grunnleggende skillene fra dagens kapitalisme og klassesamfunna allment:

1.1. Slutten på klassesamfunna

Menneskene har levd på jorda i flere hundre tusen år, mens klassesamfunn, klasseundertrykking og klassekamp bare har eksistert i noen tusen år. Kommunismen vil være sluttresultatet av denne klassekampen og av at teknologi og andre produksjonsvilkår har utvikla seg slik at det ikke lenger er mulig for en klasse kan kontrollere produksjonen og samle rikdommen hos seg.

Det var utviklinga av jordbruk, handverk og nye produksjonsredskaper som skapte det materielle grunnlaget for privateiendommen og klasseskillene. Det la også grunnlaget for skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid, en stadig sterkere kjønnsbestemt arbeidsdeling og skapte staten som redskap for en herskende klasse. Fra da av har historia vært en historie om klassekamp.

I den samme prosessen vokste kvinneundertrykkinga fram. Familien i ulike former ble den institusjonen som ga menn makt over kvinner og barn.

Gjennom sin historie har menneskene utnyttet naturen, utviklet redskaper, skapt ny teknikk og moderne vitenskap. Undertrykte klasser har styrtet herskende klasser, knust foreldete samfunnssystemer og utvikla nye måter å organisere produksjonen og samfunnsstyringa på. Klassekampen er historias drivkraft, men foregår til enhver tid innenfor de rammene utviklinga av produktivkreftene setter.

Kapitalismen har utvikla produktivkreftene til et nivå der hele menneskeheten kunne ha levd uten materiell nød eller savn og uten at noen utbytter andres arbeid. Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør privat profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens. Den skaper også sine banemenn og -kvinner, arbeiderklassen. som ikke vil ha annet valg enn å søke å gripe makta i samfunnet ved å gjøre produksjonsmidlene til kollektiv samfunnseiendom. En framtid for kapitalismen peker derfor mot et samfunn og verdensorden med et ekstremt og destruktivt undertrykkingssystem. Alternativet er at arbeiderklassen og dens allierte gjør opprør, styrter den herskende klassen og starter bygginga av kommunismen. Det er denne epoken, der samfunnet utvikles fra kapitalisme til et klasseløst kommunistisk samfunn som vi kaller sosialismen og som vi behandler i kapittel 6.

1.2. Den private eiendomsretten og lønnsarbeidet er oppheva

Under kommunismen vil den private eiendomsretten til naturressurser og produksjonsmidler være oppheva. Det gjelder også statskapitalistiske eiendomsforhold. Samfunnsmedlemmene disponerer produksjonsmidla og naturressursene i fellesskap.

Menneskers utbytting av andre mennesker gjennom lønnsarbeidet vil være slutt. Den samfunnsmessig nødvendige arbeidstida for å skaffe fram de nødvendige godene blir ivaretatt uten noen arbeidstvang, på en frivillig basis. Det betyr ikke nødvendigvis at alle med det vil arbeide mindre. Det vil finnes nok av oppgaver for menneskelig arbeidskraft i omsorg for mennesker, undervisning, nødvendig produksjon, vitenskap, kunst og administrasjon. Men motivene for å arbeide vil ikke være å samle seg «gods og gull». «Fra enhver etter evne, til enhver etter behov» vil være mottoet til dette samfunnet.

1.3. Bytteverdiproduksjonen erstattes av bruksverdiproduksjon

Med lønnsarbeidet forvinner også bytteverdiproduksjonen. De produkter og tjenester som menneskene trenger, vil produseres uten tanke på individuell materiell fortjeneste og distribueres gratis.

1.4. Staten som redskap for en herskende klasse erstattes av en frivillig sammenslutning mellom frie mennesker

Under kommunismen vil menneskene organisere seg og finner sin frihet uten å trampe på andres frihet, i «en sammenslutning hvor den frie utviklinga av hver enkelt er betingelsen for alles frie utvikling» (Det kommunistiske manifestet, siste setning i kapitel 2). Alle vil kunne ta likeverdig del i samfunnsstyringa, og skillet mellom styrende og styrte vil forsvinne.

Partier og andre organisasjoner som har ivaretatt klasseinteresser vil være borte. Det gjelder også det kommunistiske partiet.

1.5. Menneskene kan utvikle seg fritt og allsidig

Den tida som går med til arbeid for å skaffe det som menneskene trenger materielt sett for å leve, blir mye kortere enn i dag. Dette vil gi alle gode høve til å utvikle sine evner. Skillet mellom samfunnsmessig nødvendig arbeid, kulturaktiviteter og ulike former for aktiviteter som utfordrer og utvikler folks evner vil viskes bort. Skillet mellom åndens og håndens arbeid vil være borte.

1.6. Kvinneundertrykkinga er avskaffa

Familien vil ikke ha noen økonomiske betydning. Dermed vil livsfellesskap mellom mennesker ikke lenger være bestemt av økonomiske forhold eller sosial tvang. Kjærlighet og frivillig sosial omsorg vil være bestemmende for fellesskapet mellom foreldre, barn og andre slektninger, enten disse er knytta sammen biologisk eller sosialt. Barn og ungdom vil ikke lenger være henvist til foreldres private omsorg. Samfunnet vil sikre at de blir inkludert som fullverdige samfunnsmedlemmer og får dekt sine behov.

Det at grunnlaget for kvinnens underordning forsvinner, gjør at den ideologiske undertrykkinga av kvinnene også kan fjernes for godt. Kommunismen er ikke nådd før denne prosessen er fullført.

Under kommunismen vil også diskrimineringa av homofile være slutt.

1.7. I samspill med naturen

Under kommunismen vil folks materielle basisbehov være tilfredsstilt på grunn av de høyt utvikla produktivkreftene. Dette og det faktum at kapitalen og dens behov for akkumulasjon ikke lenger eksisterer, vil minske faren for rovdrift på naturen.

Men menneskene må ta hensyn til at det alltid vil være en motsigelse mellom menneskets aktivitet og de økologiske prosessene. Siden kommunismen er en bevisst, frivillig, sosial sammenslutning, hvor det å berike seg materielt ikke lenger er noen drivkraft, vil menneskene ha mulighet til å tilpasse sin virksomhet i pakt med at de er en del av naturen, og skape et samfunn som tar hensyn til naturens lover, i den grad de evner dette.

Uansett, det kommunistiske samfunnet kan ikke løfte oss fri fra naturens og fysikkens lover. Sjøl om menneskeskapte naturkatastrofer elimineres, vil naturbetinga skifte i livsbetingelsene kunne komme til å få store følger, også slik at den kommunistiske samfunnsorganiseringa kan gå tapt og klassesamfunna gjenoppstår.

1.8. Kommunismen vil være et verdenssystem

Mens sosialismen vil kunne etableres i enkeltland, er det ei forutsetning for å etablere kommunismen at alle jordas folk er frigjort.

At kommunismen vil være et verdenssystem betyr ikke at det vil være en «verdensregjering» eller at alle snakker kun ett språk. Fortsatt vil det være kulturelt betinga forskjeller og egenarter og ulike former for lokal fellesorganisering, men på et annet grunnlag enn den organiseringa på nasjonalt grunnlag vi kjenner. Nasjonene som fellesskap vil forsvinne. Den bevisste, frie sammenslutninga av menneskene vil ikke være begrensa av geografiske eller sosiale grenser, eller økonomisk aktivitet knytta til et bestemt område eller folkegruppe.

Enkeltmennesket vil kunne utvikle seg i en atskillig større frihet enn noensinne tidligere i historia. Det vil ikke være snakk om økonomisk, sosial eller kulturell utbytting- eller undertrykking mellom geografiske regioner eller lokalsamfunn. Det vil ikke lenger være grunnlag for rasisme eller andre former for sosial betinga diskriminering.

1.8. Kommunismen – også et samfunn med motsigelser og utfordringer

Under kommunismen vil svært mange av de motsigelsene jordas folk lider under i dag, være borte. Men det vil langt fra være noe statisk samfunn uten spenninger og problemer. Alle former for undertrykking vil ikke forsvinne av seg sjøl, uten at det tas bevisste samfunnsmessige tiltak. Nye motsigelser vil dukke opp, som resultat av ei utvikling vi i dag ikke kan se. Motsigelsen mellom gammelt og nytt vil være der. Kommunister proklamerer aldri «historias slutt».

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 2:

Kapitalismen var et framskritt i menneskehistoria, sammenligna med samfunnssystema før den. Den har utvikla produktivkreftene slik at sult og nød kunne blitt avskaffa dersom de ble brukt til folkets beste. Den har utvikla politiske og demokratiske rettigheter, som riktignok under kapitalismen bare kan utnyttes fullt av et lite mindretall og lett kan settes til side, men som er viktige redskaper i kampen for et utvida demokrati og for det klasseløse samfunnet.

Samtidig er kapitalismen ansvarlig for død og ødeleggelser, folkemord og kriger i et omfang som savner sidestykke i historia. Daglig dør titusener av mennesker som følge av levekåra systemet tvinger dem inn i, mens rikdommene hoper seg opp på hendene til de få.

De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er forlengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.

Som alle døende herskerklasser, intensiverer borgerskapet sin offensiv for å holde på klassesystemet sitt. Men, kapitalismen har skapt en arbeiderklasse som i dag er i ferd med å bli den største klassen på verdensbasis. Den vil gå i spissen for at framtids-scenariet skal bli det første av de to mulige vi i dag ser kapitalismen bærer i sitt skjød:

• en kommunistisk samfunnsorganisering, eller
• nye ødeleggende kriser, kriger og nød for det store folkeflertallet.

2.1. Kapitalismen – et verdensomspennende klassesystem med rivaliserende borgerstater

2.1.1. Kapitalismen er det første verdensomspennende klassesystemet historia kjenner. Sjøl om det fantes både slavesamfunn og føydalsamfunn som erobra store landområder og skapte imperier, så ble ikke hele verden underlagt den samme dominerende produksjonsformen før kapitalismen utvikla seg til sitt imperialistiske stadium rundt slutten på 1800-tallet.

Det finns fortsatt områder med føydale-og slavesamfunnslignende produksjonsforhold. Vi har også en ikke-kapitalistisk økonomisk sektor knytta til husholdningene som er svært stor. Likevel er det slik at imperialismen, som kapitalismen i denne fasen kalles, har skapt et verdensomspennende økonomisk og politisk system som legger premissene for all økonomisk virksomhet. Dette systemet er bygd på at en klasse, borgerskapet, tilegner seg overskuddet av de verdiene som skapes av arbeiderklassen og andre klasser.

2.1.2. Kapitalismen vokste fram i enkeltland i Europa, men var helt fra starten av internasjonal. Den utfordra det kolonisystemet som føydalmaktene hadde etablert, og skapte et nytt kolonisystem tilpassa sin produksjonsform. Ved slutten på 1800-tallet var stort sett hele verden trekt inn i innflytelsessfæren til det kapitalistiske systemet, som da hadde nådd det imperialistiske stadiet.Det kjennetegnes av at de store kapitalistiske selskapene ble internasjonale konserner. I tillegg til vareeksporten kom eksporten av kapital. Finanskapitalen fikk en dominerende stilling. De imperialistiske maktene hadde delt opp hele verden mellom seg, og de store multinasjonale selskapene kontrollerte store deler av verdenshandelen, råvaretilgangen og prisfastsettelsen.

2.1.3. Internasjonal arbeidsdeling og produksjon har utvikla seg i sprang, og har variert avhengig av teknologisk utvikling og av maktforholda mellom de kapitalistiske landa.

Siden slutten av 1980-tallet har vært snakk om «globalisering» nærmest som et nytt utviklingstrinn i kapitalismen. Men en slik globaliseringsbølge fant også sted for ca 100 år siden, i imperialismens barndom. Når vi nå ser dette gjenta seg, skyldes det trekk ved imperialismen i dag: kapital- og handelshindringer avvikles, USA har gjenerobra det globale hegemoniet, og vi er inne i en ny teknologisk revolusjon.

Begge disse bølgene har avdekka at det frie markedet hadde lite med frihet for folk flest å gjøre. Derfor fører den til at også klassekamp og andre former for opprør vokser i omfang og styrke.

2.1.4 Staten sikrer at den kapitalistiske produksjonsmåten består. Den legger forholdene til rette for det private næringslivet og monopolenes ekspansjon. Den stimulerer privatiseringspolitikken og subsidierer monopolene gjennom utbygging av infrastruktur.. Sjøl om store multinasjonale konsern i økende grad trår fram som de dominerende økonomiske aktørene, på tvers av alle landegrenser, er borgerskapet fortsatt helt avhengig av statsapparatet sitt.

Den overordna oppgava til staten er å sikre borgerskapets makt, om nødvendig med vold. Politiog militærapparat utgjør statens voldelige maktapparat.De skal være et redskap i kampen mot rivaliserende stater, men settes også inn for å holde egen befolkning i sjakk om situasjonen skulle tilsi det. Når rivaliseringa mellomkapitalgruppene overskrider de økonomiske kampformene, og rå makt blir brukt, er det den militære styrken som teller. Det borgerskapet som har den sterkeste militærmakta til sin rådighet, kan også tvinge fram økonomiske fordeler uten å gå så langt som til krig.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.2. Utbytting, plyndring og kolonialisme

2.2.1. Framveksten av kapitalismen i Europa og seinere Nord Amerika er historisk knytta sammen med ei hensynsløs internasjonal utbytting og plyndring av andre verdensdeler. Rasistisk ideologi og nasjonal undertrykking har vært redskap for denne ekspansjonen. Dette trekket ved kapitalismen er ikke bare historie. Sjøl om det gamle, direkte kolonisystemet er avvikla, sørger nykolonialismen for at utbyttinga og plyndringa fortsetter,og gapet mellom Nord og Sør fortsetter å vokse.

Den opprinnelige befolkninga er fratatt råderetten over naturgrunnlag og rikdommer. Det imperialistiske borgerskapet kontrollerer fabrikker, kredittinstitusjoner, transport og handel, og høster store profitter gjennom å utbytte arbeiderklassen i de undertrykte landa. Mange steder er den opprinnelige befolkninga redusert til et mindretall i sitt eget land, og hele folkegrupper er utsletta eller trua med utslettelse.

Også innad i de imperialistiske landa ser vi en utplyndring og nedbygging av distrikter og utkanter og en vekst i de kapitalsterke maktsentraene.

2.2.2. Menneskene blir gjort til lønnsarbeidere, men kapitalismen garanterer ingen rett til arbeid og lønn. Massearbeidsløshet er et strukturtrekk ved systemet. Imperialismen fører til hungerkatastrofer. Hvert år dør titalls millioner av sult og underernæring på grunn av dette systemet. Antall mennesker som lever uten å få tilfredsstilt minimumsbehov for mat, klær, bolig og helsetilbud øker jevnt. Ved tusenårskiftet levde ca 1,3 milliarder under det som FN definerer som fattigdomsgrensa. I mange land vokser barnedødeligheten på ny.

2.2.3. Utbyttinga skjer også gjennom at kapitalen har underlagt seg de ikke-kapitalistiske produksjonsformene og raner til seg verdier som skapes i disse sektorene. Den kapitalistiske produksjonen snylter i tillegg på den svære mengden ubetalt arbeid som særlig utføres av kvinner.

2.3. Kapitalistisk rikdom – og fattigdom

2.3.1. Mengden av varer som kan produseres i dag, overgår på enkelte områder det som menneskeheten behøver for å tilfredsstille sine materielle behov.

2.3.2. Konkurransen mellom kapitalistene og oppsamlinga av kapital fører til monopolisering. Rikdommene samles hos de får. Store multinasjonale konserner dominerer verdensøkonomien og kultur- og ideologiproduksjonen. Ved hundreårsskiftet var ca halvparten av de 100 største enkelt-økonomiene i verden multinasjonale selskaper, noe som også antyder hvorfor borgerskapet i mange mindre, imperialistiske stater søker havn hos storebrødre i den harde konkurransen. Innenfor flere sektorer går utviklinga mot at bare en handfull selskaper står igjen på verdensbasis.

2.3.3. Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon. Den enorme rikdommen som kapitalismen har skapt, kommer ikke folk flest til gode. Den fører i stedet til at flere og flere mennesker mister livsgrunnlaget sitt og presses ut i fattigdom og elendighet. Varene og godene er der, men folk flest kan ikke kjøpe dem.

Aldri har polariseringa mellom rik og fattig vært så skarp og utbredt. Ikke bare mellom Nord og Sør, men også innad i de rike imperialistiske landa. Sjøl i det idylliske Norge, i ett av de rikeste og ennå mest egalitære land i verden, ser vi dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.4. Kapitalismen ødelegger de naturlige livsbetingelsene og fører til menneskeskapte naturkatastrofer

2.4.1. All menneskelig virksomhet er basert på utnytting av naturen og dens ressurser. Derfor setter naturen de fysiske rammene for vår tilværelse. Gjennom mange tusen år har vi ervervet seg de kunnskapene som utgjør vår tids naturvitenskaper. På grunnlag av disse har vi omformet verden. Vår virksomhet gir oss økt kunnskap om naturens lover og gjør det mulig både å utnytte dem bedre og å ta bedre hensyn til de begrensningene de setter.

Den delen av biologien som vi kaller økologi, har lært oss mye om sammenhengen mellom forskjellige organismer og deres livsmiljø. Alle levende organismer samvirker hele tida, de utgjør en vev av liv som skaper og former betingelsene for hverandre. Foreløpig har vitenskapen bare avdekket en ørliten flik av dette samspillet, og bare en liten brøkdel av jordas levende organismer er kjent.

Livet på jorda og de forskjellige livsmiljøene er ikke statiske, de er systemer i endring og evig, dialektisk bevegelse. Men rakner veven, er det våre livsbetingelser som rakner. Derfor er det nødvendig å bevare det biologiske mangfoldet, den rikdommen av arter evolusjonen har frambrakt.

2.4.2. Da mennesket oppfant jordbruket, ble det i stand til å utnytte naturen på en ny måte. Mennesket omformet naturen for sine formål og rev seg løs fra den direkte avhengigheten av økosystemene som bestemmer livet for alle andre dyr. Gjennom den videre utviklinga av produktivkreftene har denne uavhengigheten økt, mennesket har endret utseendet på hele regioner, og trengt den udyrkete, «ville» naturen tilbake overalt hvor det har slått seg ned.

2.4.3. Kapitalistisk rovdrift truer nå selve livsgrunnlaget på jorda. Jordbruksarealet reduseres. Mangelen på vann er et voksende problem. Et overfiske uten økologiske hensyn truer viktige matressurser og dessuten levekår og bosetting for kystfolk over hele kloden. Naturmiljøer raseres i raskt tempo. Alle områder på kloden innlemmes i vareøkonomien, og alle produsenter tvinges med på de samme premissene. Det blir umulig å opprettholde samfunn og kulturer som er i pakt med naturen. Utryddelsen av biologiske arter og varianter skjer nå i et større tempo og omfang enn da dinosaurene ble utsletta. Hovedårsaken til dette er rasering av artenes naturlige leveområder. Denne utryddelsen truer det varierte jordbruket i store deler av den tredje verden, som er basert på et stort antall arter av nytteplanter og dyr, og deres viltlevende varianter.

2.4.4. Kapitalismen har vist seg ute av stand til å løse de enorme problemene med forurensning av naturen. En sterk internasjonal opinion har tvunget gjennom grenser for utslipp fra industrien i mange land, men fortsatt øker forurensninga, og ingen områder på kloden, ikke engang polarområdene, er uberørt. Vi opplever såvel atomkatastrofer som «tradisjonelle» giftkatastrofer og -utslipp. Selv om vi kjenner til de katastrofale virkningene tungmetaller eller syntetiske kjemikalier som DDT, PCB, dioksiner osv, har når de slipper ut i de biologiske næringskjedene, produseres disse stoffene stadig og spres i naturen. Etter hvert som skadevirkningene blir avslørt, blir stoffene ofte forbudt i den rike del av verden, men spres fortsatt i fattige tredje verden-land, som ikke har råd til dyrere, men mindre farlige midler. Ressurser som kunne vært brukt til å utvikle produksjonsprosesser og metoder for plantevern som tar hensyn til naturen, bruker de internasjonale kjemikonsernene isteden på å utvikle nye giftstoffer og nye bruksområder for gamle gifter. Samtidig gjør spredningen av kapitalistisk industrijordbruk med ensidig vekt på få planteslag at bøndene blir mer og mer avhengig av kjemisk ugras- og insektbekjemping. De giftstoffene som allerede nå er i ukontrollerbart omløp i naturen, vil påvirke menneskenes livssituasjon i flere hundreår. Likevel fortsetter de kapitalistiske kjemiselskapene å produsere og spre disse stoffene.

2.4.5. Menneskenes forurensning av atmosfæren fører til endringer i klimaet på jorda. Drivhuseffekten fører til uventede værfenomener som flere og sterkere stormer, tørke, oversvømmelser osv. Mest truende er en nedsmelting av isen i polarområdene og dermed stigende havnivå, som kan legge mange tett befolkede områder og hele nasjoner av øysamfunn under vann. Den kan også føre til store endringer i det eksisterende systemet av havstrømmer, som utgjør motoren i klimaet.

Trass i kunnskap om dette er det ikke mulig å få satt en stopper for kapitalistenes akselererende forbruk av kull, olje og gass, som fører til stadig økende CO²-forurensning og økende oppvarming av atmosfæren. De enkelte selskapenes kortsiktige profitter blir avgjørende, framfor menneskehetens felles interesser.

Menneskene forurenser også atmosfæren med gasser som bryter ned det livsviktige ozonlaget, som beskytter levende organismer på jorda mot ultrafiolett og annen kortbølget stråling fra verdensrommet.

Skal disse problemene løses, må vestens forbruk av fossile brennstoffer reduseres drastisk, og det må satses på andre og mindre forurensende energiformer. Mye av denne teknologien er allerede til stede, men kortsiktige profitthensyn hindrer at den blir tatt i bruk.

2.4.6. Økologiske kriser er også skapt i tidligere samfunnssystemer. Men først med kapitalismens enorme utvidelse av produktivkreftene i verdensomspennende målestokk står vi overfor et politisk system som truer miljøet i global skala.

Noen av de grelleste utslagene av den økologiske krisa i industrialiserte land er avslørt i land som har kalt seg sosialistiske, som Sovjet-imperiet og dets vasallstater i Øst-Europa. En sentralisert planøkonomi med ensidig vekt på materiell vekst og uten demokratiske rettigheter som gjør en folkelig opposisjon mulig, er også en trussel mot økologien.

Mens kunnskapene om økologi og nødvendigheten av naturvern har økt enormt gjennom siste halvpart av forrige århundre, har kapitalismen vist seg mer og mer ute av stand til å løse selv akutte problemer. Miljøkampen er blitt en uunnværlig del av kampen mot kapitalismen, og miljøbevegelsen er en viktig enhetsfront. Men denne mangslungne og svært breie fronten må forenes med arbeiderklassens kamp for å bli virkelig effektiv på lang sikt. Miljøkampen må skje på arbeiderklassens og det arbeidende folkets premisser, og på grunnlag av mest mulig samlende paroler og frivillig oppslutning.

Når folk organiserer motstand mot naturødeleggelser, forurensing og rasering i de industrialiserte landene, flytter kapitalistene ofte problemene til fattige land i sør. For kapitalismen er rovdrift på naturen like grunnleggende som utbyttinga av menneskelig arbeidskraft.

Samtidig som kapitalismen presser stadig større deler av verden ut i nød og fattigdom, innebærer vareøkonomien og jakten på maksimalprofitt også et uhemmet, sløsende forbruk i den rike del av verden.

Verken miljølovgivning eller markedstiltak for en «grønn kapitalisme» kan endre på dette. Den eneste løsninga er et samfunnssystem der målet for produksjonen ikke er profitt, men å dekke menneskenes behov. Et slikt system vil ikke automatisk løse alle miljøproblemer, men vil fjerne den grunnleggende hindringa som i dag står i veien for å løse dem.

2.4.7. Innafor det kapitalistiske samfunnet utvikler det seg nå teknologi og produkter som ikke er mulig å utnytte fornuftig innafor rammene den kapitalistiske privateiendommen setter. Det er de siste tiåra blitt mulig å endre den genetiske koden og tilføre levende organismer nye egenskaper. Dette har på den ene sida gjort det mulig med storproduksjon av viktige legemidler. Men på den andre sida er teknologien også tatt i bruk av landbruksindustrien, som utvikler nytteplanter som inneholder insektgifter osv. Det har vist seg at slike genmanipulerte varianter har hatt skadevirkninger som ikke har vært tilstrekkelig kartlagt.

For de store bioteknologifirmaene er det om å gjøre å få rask avkastning på investeringene, og de har ikke ressurser og vilje til å teste ut alle mulige skadevirkninger. Utvikling og utprøving av sikre varianter krever større investeringer enn private firmaer er villige til å påta seg. Profitten styrer forskninga i retninger som truer menneskenes eksistens, og profittmulighetene på dette feltet er så enorme, at det må et sterkt og internasjonalt folkelig press til for å sette en stopper for bruken av usikre metoder.

Et viktig ledd i denne kampen er støtte til uavhengig forskning. Bare forskning over lang tid, ubundet av profitthensyn, kan kartlegge muligheter og skadevirkninger denne teknologien kan ha.

Imperialismen driver i dag en storstilt plyndring av verdens genetiske ressurser, som patenteres av bioteknologifirmaer og dermed blir utilgjengelige for andre. Dette skjer i strid med internasjonale konvensjoner. Rio-konvensjonen om biologisk mangfold slår fast at enhver nasjon har retten til de biologiske ressursene som finnes på dens område. Slike hensyn strider imidlertid mot imperialismens iboende profittjag.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.5. Kvinneundertrykkinga er vevd inn i kapitalismen

2.5.1. Kapitalismen har tatt over den tusenårige kvinneundertrykkinga og vevd den inn i sitt økonomiske system og i sin måte å herske på.

2.5.2. Familien som institusjon er viktig for å sikre den kapitalistiske utbyttinga. Helt siden kapitalismens barndom har det vært kvinnene som tar seg av det arbeidet som trengs for at arbeiderklassen skal overleve, oppfostre barn og fortsette å være effektiv arbeidskraft. Etter som kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere. .

Ettersom kvinnenes hus- og omsorgsarbeid blir gjort gratis, og ikke må kjøpes på markedet, kan lønningene i den kapitalistiske produksjonen holdes lavere. Profitten blir dermed høyere.

Kvinner utbyttes i tillegg direkte som lønnsarbeidere, på samme måte som mannlige arbeidere.

2.5.3. Under kapitalismen er familien ei økonomisk grunnenhet, der forsørginga skal foregå. Derfor blir kvinner i arbeidsmarkedets øyne tilleggsarbeidskraft mens hovedarbeidskrafta er den mannlige familieforsørgeren.. Kvinners arbeidskraft blir dermed mindre verdt enn menns. Dette rammer alle kvinner, enten de lever sammen med en mann eller ikke. Hovedansvaret for hus- og omsorgsarbeid gjør også at kvinner ofte har deltidsarbeid, ugunstig arbeidstid og usikre kontrakter. Dette svekker kvinnenes stilling på arbeidsmarkedet. Familiens rolle som forsørgersystem gjør også at borgerskapet kan bruke kvinner som en stor reserve av arbeidskraft.

Familien er også kjerna i det systemet som opprettholder maktforholdet og arbeidsdelinga mellom kjønnene.

2.5.4. Kapitalismen bryter ned samholdet mellom folk ved å gjøre alt til et spørsmål om kjøp og salg, ikke kjærlighet, vennskap og solidaritet. Til og med de mest intime mellommenneskelige forhold blir gjort om til profittskapende virksomhet. Prostitusjon og pornografi gjør kroppen til en vare. Prostitusjon og menneskehandel er en integrert del av det kapitalistiske økonomiske systemet, ikke en beklagelig sideeffekt. Den verdensomspennende menneskehandelen fornedrer, utbytter og dreper millioner, først og fremst kvinner og barn.

2.5.5. Ett av midlene til å opprettholde maktforholdet mellom kvinner og menn, er bruk av vold: Kvinnemishandling, voldtekt, incest. Samfunnet gir kvinner og barn minimal beskyttelse mot slike overgrep.

2.5.6. Det er borgerskapet som klasse som tjener på kvinneundertrykkinga. Samtidig gir kvinneundertrykkinga menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket en rekke materielle, sosiale og psykologiske fordeler. Og den har ei dyptgripende innvirking på deres sjøloppfatning og verdensbilde. Gjennom kvinneundertrykkinga bindes menn i en delvis allianse med sin egen klassefiende. Menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket må kjempe mot sin egen posisjon som undertrykkende kjønn for å fri seg sjøl fra posisjonen som undertrykt klasse. Mannsjåvinisme er klassesamarbeid.

2.5.7. Gjennom familien er kjærlighet og seksualitet vevd inn i en institusjon som bidrar til å opprettholde makt- og utbyttingsforholda i samfunnet. Lesbisk og homofil kjærlighet bryter med dette mønsteret. Dette er en viktig grunn til undertrykkinga av homofile og lesbiske. Den homofile frigjøringskampen har nære felles interesser med kampen for kvinnefrigjøring. I et samfunn der menneskene er frie fra lønnslaveri og familien er oppløst som økonomisk enhet vil menneskene stå fritt til å elske hvem de vil, uavhengig av kjønn.

2.5.8. I den 3. verden skjer det ei indirekte utbytting av enormt omfang av kvinnenes ubetalte arbeid i sjølbergingsjordbruket og i hjemmet. Dette er noe av grunnlaget for den billige arbeidskrafta i denne delen av verden, og for de svære, imperialistiske profittene. Unge, kvinnelige arbeidere i eksportsonene er fratatt alle faglige rettigheter, og utbyttes beinhardt. Tradisjonelle former for «kvinnelighet» utnyttes systematisk for å holde dem nede. Samtidig som imperialismen angriper og undergraver livsgrunnlaget og rettighetene til kvinnene i den tredje verden hardt, trekker også stadig flere kvinner ut i samfunnsmessig produksjon og direkte konfrontasjon med kapitalismen

2.5.9. Den internasjonale handelen med kvinner og barn øker stadig i omfang, og er en trussel for ofrenes liv og helse. Millioner av mennesker tvinges til et liv som sex-slaver.

Veksten i prostitusjon og porno er ødeleggende for enhet og kampfellesskap mellom kvinner og menn i arbeiderklassen. Den kvinnefiendtlige ideologien i porno og prostitusjon rammer alle kvinner.

Prostitusjons- og pornoindustrien er i dag en profittmaskin på linje med våpen- og narkotikahandel. Forbrytere og mafia er tungt inne i organiseringa av sektoren, profitørene har også tette bånd til den «lovlydige» delen av borgerskapet.

For flere stater i den 3. verden er prostitusjon en viktig kilde til valutainntekter som kommer både den lokale overklassen og imperialistiske investorer til gode. Kampen for anerkjennelse av prostitusjon som arbeid og for å integrere prostitusjonssektoren i landenes bruttonasjonalprodukt har derfor støtte høyt oppe i maktelitene. I tråd med kapitalismens allmenne ideologiske offensiv for økt liberalisme ser vi også en verdensomspennende ideologisk offensiv for prostitusjon. Sentralt står liberalistiske argumenter for kvinners «rett» til å «velge» å prostituere seg.

2.5.10. En av de undertrykkingsmekanismer som er i sterk vekst er skjønnhetstyranniet. Ideen om idealkroppen spres i dag aktivt av mote- og kroppsindustri, missekonkurranser og media. Presset fra «idealet» fører til at både menn og kvinner blir misfornøyde med kroppene sine. Særlig hardt rammes unge jenter.

Kapitalens stadige utvidelse av markedet til nye områder inkluderer produkter og tjenester som gir seg ut for å gi folk idealkropper. I tillegg skapes et stort marked for moter, kosmetikk og andre midler til å «forbedre» utseendet. Et rasistisk element er at folk med annen hudfarge enn hvit tilbys hudblekemidler og hjelp til å få glatt hår.

Kroppsprofitørene har direkte økonomisk interesse av at stadig flere blir misfornøyd med kroppen sin.

I strevet etter å leve opp til et umenneskelig ideal vil de aller fleste bli tapere, og sjøltillit,sjølbilde og kampevne dermed dårligere.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.6. Imperialismen skaper rasismen

2.6.1. Ideen om de såkalte menneskerasene er ikke biologisk, men sosial. Moderne genetikk viser at det ikke finnes vitenskapelig grunnlag for å dele menneskene inn i raser. Sjøl om det også har eksistert fremmedhat, diskriminering og undertrykking tidligere, var den rasistiske ideologien et svært brukbart våpen for kolonialismen og den framvoksende imperialismen. Som politisk ideologi har den vært et effektivt redskap til å splitte og sette opp mot hverandre både forskjellige folk og forskjellige grupper innafor en og samme nasjon. Den rasistiske ideologien er utforma for å dekke imperialismens politiske behov, og forandrer seg hele tida i pakt med dette.

2.6.2. Etter fascismens nederlag i 2. verdenskrig og avsløringa av Hitler-Tysklands og det fascistiske Japans rasistiske overgrep, ble den rasistiske ideologien «moderert» over store deler av Vesten. De tidligere kolonienes kamp for frigjøring og nasjonal sjølstendighet, borgerrettsbevegelsen i USA og det sørafrikanske folkets kamp for å knuse Apartheid-staten har gjort rasismen «politisk ukorrekt». Det er bare folkets aktive kamp som kan avskaffe rasismen.

2.6.3. Kjerna i rasismen er en deterministisk tenkning som sier at menneskene har forskjellig verdi ut fra hvilken «rase» de er født inn i. En tilsvarende deterministisk tenkning er i ferd med å danne seg rundt genetikken, ettersom funksjonen til enkelte gener kartlegges. Denne determinismen er like undertrykkende som rasismen, og må bekjempes dersom det skal bli mulig å samle alle arbeidende og undertrykte for den sosialistiske revolusjonen.

2.6.4. Det finnes andre former for undertrykking, som ikke er rasisme men har flere likhetstrekk med den; sjåvinisme basert på kultur, religion, nasjon eller kjønn osv. Imperialismen både stimulerer og spiller bevisst på motsetninger som bygger på slike forhold. F.eks. såkalte etniske konflikter, ofte blanda med religionsmotsetninger. Så lenge imperialismen eksisterer, vil den prøve å utnytte disse konfliktene til å opprettholde rasismen og bruke den som våpen for splittelser og fortsatt undertrykking.

2.7. Imperialisme betyr nasjonal undertrykking, krig og revolusjoner

2.7.1. Imperialismen fører ikke bare til utbytting og nasjonal undertrykking av folk og nasjoner i den tredje verden. Borgerskapet konkurrerer også om dominansen over de imperialistiske landa. De største vare- og finansmengdene er konsentrert her.

Denne utviklinga fører ikke til kolonialisme i tradisjonell forstand, men til at vi også i mindre imperialiststater finner mange likhetstrekk med den nykolonialismen vi ser tidligere kolonistater blir utsatt for; kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, innlemming i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikling av servile politiske regimer.

Til tross for at vi i siste halvdel av det forrige hundeåret hadde en formell avkolonisering, så er den nasjonale undertrykkinga langt fra en sak for historia. Den tar nye former. Og vi ser at undertrykkinga blir hardere og at kampen for nasjonal sjølråderett står sentralt i den antiimperialistiske kampen i alle deler av verden.

2.7.2. Den nådeløse kampen om profitten førte i forrige århundre til to verdenskriger og et utall mindre regionale og lokale kriger. De sosialistiske revolusjonene i Sovjet og Kina og bølgen med nasjonale frigjøringskriger som fulgte i kjølvannet av disse, brøyt for en periode en stor del av menneskeheten løs fra det imperialistiske verdenssystemet. Dette hadde positive følger for levekåra til verdens folk, sjøl om Sovjet sjøl kom til å utvikle seg til en imperialistisk supermakt.

2.7.3. Sammenbruddet for Sovjet førte til at USA ble den totalt dominerende imperialistmakta igjen. De bruker denne styrken til å lede an i et felles, intensivert angrep fra kapitalistklassen i hele verden mot flertallet av folket i alle land. De globale institusjonene som ble oppretta etter den 2.verdenskrigen, Verdensbanken, Pengefondet og GATT/WTO, er viktige redskaper for denne politikken. USAs dominans har gjort det vanskeligere for de antiimperialistiske kreftene å utnytte motsetningene mellom imperialiststatene

2.7.4. Den ujevne utviklinga av styrkeforholdet til imperialistmaktene, fører til framvekst av nye rivaler, som EU-prosjektet, Japan og Kina. Et krakk i verdensøkonomien kan også framskynde en endring av styrkeforholdet mellom de imperialistiske stormaktene.

Sjøl om dette igjen åpner for mulighetene for antiimperialister til å spille på motsetningene mellom imperialistmaktene, så har historia vist oss at denne maktkampen også vil føre til mer død og fordervelse. Antallet militære konflikter er i dag igjen økende på verdensplan, etter en nedgang i første halvdel av 1990-tallet. Den militære opprustninga er også voksende.

Derfor haster det med å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten som kan gjøre slutt på dette systemet. Om de revolusjonære ikke klarer å forhindre en ny storkrig, så vil styrken til disse kreftene være avgjørende for om det ut av krigen kan komme nye utbrudd med utvikling av nye sosialistiske stater.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.8. Det ideologiske herredømmet og politisk overvåking er sentrale maktmiddel for borgerskapet

2.8.1. I alle samfunn skapes og gjenskapes det ideologier eller forestillinger som bidrar til å rettferdiggjøre og reprodusere den rådende orden, slik at de åpne tvangsmidlene ikke skal være nødvendig å ta i bruk. Offentlige og private utdanningssystemer og massemedier innpoder i folk at kapitalismen og klasseskillene er naturlige, nødvendige og fornuftige. Utbyttinga skjules, og lønna framstilles som full betaling for det utførte arbeidet. Myten om staten som et nøytralt organ, heva over alle klasseinteresser, er et av kapitalens viktigste ideologiske våpen for å passivisere arbeiderklassen. Gjennom den autoriteten som ligger i tradisjon, posisjon og kultur, produseres det normer som binder oss opp til det eksisterende samfunnet og de maktforholdene som ligger der.

2.8.2. Dette ble klart demonstrert ved sammenbruddet av det som makthaverne både i vest og øst framstilte som kommunisme Vi fikk da en aksept av markedsliberalismen og det borgerlige demokratiet som historias endepunkt. Særskilt fikk denne ideologien overtaket i de industrialiserte imperialistiske sentraene. Individualisme og fokusering på å komme seg fram i livet ved egen innsats, bredde om seg på bekostning av satsing på kollektive løsninger og felles løft. Ikke bare arbeidskrafta blir betrakta som en vare, men alle forhold mellom mennesket og samfunnet og menneskene seg i mellom.

2.8.3. Blant de verdiene som reproduseres og forsterker klassesamfunnet er oppfatninga av mannen som det «egentlige» mennesket og overordna kjønnet. Det fremmes gjennom en systematisk usynliggjøring av kvinner og framstilling av dem som annenrangs samfunnsborgere.

2.8.4. For å forpurre åpne opprør og klassekamp har et hvert klassesamfunn etablert et overvåknings- og kontrollsystem som arbeider både åpent og i det skjulte. Formålet er å vanskeliggjøre arbeidet til all opposisjon og forberede tiltak i tilfelle større samfunnsmessige kriser skulle oppstå.

Avsløringene til Lund-kommisjonen på 1990-tallet viste en flik av denne omfattende virksomheten som også det norske borgerskapet står for. I takt med at den ideologiske kreditten som kapitalismen har opparbeida forringes, blir dette åpne, repressive trekket ved imperialismen sterkere. Også den teknologiske utviklinga har ført til at vi må regne med at denne virksomheten har et større omfang i dag en noensinne.

2.9. Demokrati og diktatur

2.9.1. Som politisk system eksisterer kapitalismen under mange og ulike styreformer; parlamentarisme, korporativt samarbeid mellom staten og næringsorganisasjonene, autoritære diktaturer og åpen fascisme. Det de kapitalistiske landa har felles er at styreformene sikrer kapitalens diktatur over arbeiderklassen og det arbeidende folket. De fleste rike og politisk stabile kapitalistiske land har i dag allmenn stemmerett og valg til representative forsamlinger.

2.9.2. Det politiske systemet bygger offisielt på at det skal være ytrings- og organisasjonsfrihet og individuell rettssikkerhet. Disse demokratiske rettighetene og prinsippene er viktige for folkets kamp og må forsvares og utvides. Samtidig er demokratiet begrensa. De fleste land bryter menneskerettighetene med åpne øyne. Norge er intet unntak. Streikeretten er sterkt begrensa i Norge. Inngåelsen av EØS-avtalen var også et udemokratisk overgrep. Demokratiet er greit så lenge kapitalens interesser ikke trues.

2.9.3. Det borgerlige demokratiet gir ikke arbeiderklassen makt over økonomi og statsapparat. Private eiere har styringsretten. De folkevalgte organene er institusjoner i et samfunn med kapitalistisk privateiendom og lønnsslaveri. Budsjettpolitikk og vedtak tar utgangspunkt i næringslivets grunnleggende interesser og behov. Monopolenes jakt på maksimal profitt er samfunnets økonomiske grunnlov. Stemmeretten opphever ikke dette.

2.9.4. De dominerende massemediene – og dermed også ytringsfrihetens vilkår – kontrolleres av store kapitalgrupper eller staten.

2.9.5. Statsbedriftene fungerer innafor det samme økonomiske systemet og embetsverket er organisert for å tjene det. Borgerskapet, ikke arbeiderklassen og folket, har makta i staten. Storparten av lovverket handler om forhold som er knyttet til den private eiendomsretten.

At dette er regelen betyr ikke at folkevalgte organer ikke fatter avgjørelser som tar hensyn til andre klasseinteresser. Legitimiteten til det politiske systemet forutsetter at det i mange saker inngås slike kompromisser. Folkets kamp har også på en lang rekke områder presset gjennom sosiale reformer, ført til lovvedtak som begrenser utbyttinga og offentlige tjenester som delvis er unndratt markedskreftene. Men premissene for samfunnsutviklinga og demokratiet er likevel lagt av kapitalens faktiske diktatur.

2.9.7. Statens klassekarakter framgår også av politiets og militærapparatets funksjon. De militære styrkene er ikke bare et forsvarsapparat mot ytre fiender, de er også et redskap som kan brukes til aggresjon og til å knuse sosiale opprør.

2.9.8. De samme vestlige landene som roser seg av demokrati og rettssikkerhet innad, bidrar samtidig til å opprettholde korrupte og diktatoriske regimer i store deler av den tredje verden, fordi disse regimene sikrer imperialismens økonomiske og politiske interesser. Imperialismen er et hovedhinder, ikke bare for virkelig frigjøring for folkene i sør, men også for borgerlig demokrati i denne del av verden.

[Til innholdsfortegnelsen]

2.10. Vilkåra for kommunisme modnes innenfor kapitalismen

2.10.1. Slutten av det tjuende hundreåret framsto i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen. Politisk og ideologisk ved seieren over den såkalte kommunistiske Sovjet-blokken og Kinas overgang til det de kaller «sosialistisk markedsøkonomi». Økonomisk ved at disse økonomiene ble innlemma i den kapitalistiske verdensøkonomien og ved at markedet får fortrenge offentlige, subsidierte velferdsgoder og nasjonale beskyttelsestiltak.

2.10.2. Ved begynnelsen av det tjueførste hundreåret ringer imidlertid allerede varselklokkene for borgerskapet:.

– Den nye teknologiske revolusjonen, som legger grunnlaget for de raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske utslagene vi er vitne til, varsler også at den er en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa. Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere og flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.

Større og større del av vareproduksjonen og distribusjonen vil foregå uten merverdiproduksjonen, bare dreie seg om omfordeling av tidligere merverdiskapning. Distribusjonen av produkter vil mer og mer kunne foregå uten kapitalistenes medvirken. Arbeiderne i dens stadig mer sosialiserte produksjonen ville kunne klare seg uten borgerskapet, som vil få enda større vansker med å skjule sin snylterkarakter.

Slik undergraver utviklinga av produktivkreftene sjølve motoren i kapitalismen, byttevareproduksjonen, og skaper vilkår for stadig flere kommunistiske former i økonomien.

– Veksten av arbeiderklassen og framvoksten av et mangfold av antikapitalistiske bevegelser har skapt et grunnlag for en gjenreising av den proletære klassemakta og den revolusjonære enhetsfronten. Ved århundreskiftet ser vi allerede at dette gir seg utslag i kraftigere og mer omfattende motstand mot kapitalismen. Utviklinga bekrefter den klassiske marxistiske analysen om at kapitalismens skaper den klassen som kan fjerne lønnsslaveriet og oppheve den kapitalistiske privateiendommen; den internasjonale arbeiderklassen. Denne klassen kan ikke frigjøre seg på annen måte enn ved å avskaffe kapitalismen.

Det store flertallet av jordas undertrykte folk og nasjoner har i vår tid ingen mulighet til å nå fram til økt velstand og større sosial trygghet. Verdenskapitalismen har som forutsetning at flertallet holdes nede i avhengighet og fattigdom. Dette blir vanskeligere og vanskeligere å skjule og blir et politisk problem for kapitalismen.

Den teknologiske revolusjonen åpner også nye muligheter for de revolusjonære kreftene. Internettet og utbredelsen av ny kommunikasjonsteknologi fremmer også organiseringa av den antikapitalistiske kampen.

2.10.3. Også omfanget av spekulasjonsøkonomien er et tegn på at kapitalismen går til grunne. Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt investeringer i produksjon. Fra å være et instrument for kapitalistisk virksomhet utvikles børsene mer og mer til pyramidespill og kasinovirksomhet med fiktive verdier.

Allikevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkningen. Men i stedet for at en mulig overflod ble delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene og varer ødelegges framfor å gi dem til den voksende mengden med liten kjøpekraft. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

2.10.4. Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Baksida av denne livredningsmanøvren er at den raserer velferdstaten som sosial og politisk stabilisator. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa er derfor ikke bare et økonomisk spørsmål, men i høy grad et politisk.

2.11. Opprørsbevegelsene i den tredje verden er hovedkrafta i en revolusjonær enhetsfront som vokser og blir breiere

2.11.1. Den internasjonale klassekampen har gjennom hele imperialismens epoke vært preget av ulike grunnleggende motsigelser. Arbeiderklassen må kjempe mot kapitalistklassens utbytting. Undertrykte folk og nasjoner slåss mot et system som holder dem nede i avhengighet og fattigdom. Land som har forsøkt å forene nasjonal uavhengighet med sosialistisk oppbygging, har blitt utsatt for militære intervensjoner og økonomiske blokader. Samtidig er det skarpe motsetninger mellom ulike imperialistiske land om hegemoni og innflytelse.

2.11.2. Hvilken av disse motsigelsene som spiller den viktigste rollen, har vekslet og vil fortsatt veksle. I dag går den mellom imperialismen og verdens undertrykte folk og nasjoner. Og det er de folkelige, opprørsbevegelsene i den tredje verden som er hovedkrafta i kampen mot det imperialistiske verdenssystemet i dag.

Dette vises klart både ved utbyttinga og undertrykkinga som imperialismen utøver mot folk og nasjoner i den tredje verden, og ved den omfattende motstanden som skapes på dette grunnlaget.

Vi ser også en utvidelse av enhetsfronten mot imperialismen, hvor den antiimperialistiske kampen på ulike områder, og mellom Nord og Sør, smelter sammen og utvikler aksjonsenheter.

* I Sør er kampen mot halvføydale produksjonsforhold fortsatt sentral, med kampen for rett til jord for millionmassene av landløse bønder, som fortsatt utgjør hovedtyngden av arbeidsstyrken i mange av disse landa. Samtidig vokser arbeiderklassen raskest i disse landa og spiller en større og større rolle i den antiimperialistiske kampen der.

Siden dette stort sett er land med sterke halvkoloniale trekk, blir klassekampen fra arbeiderklassen også en del av den nasjonale kampen for sjølråderett og borgerlig demokratiske rettigheter. Det er ikke den sosialistiske revolusjonen som umiddelbart står for døra i flertallet av disse landa. Men frigjøring fra nykolonialisme legger grunnen for å føre revolusjonen der videre, dersom arbeiderklassen spiller den ledende rollen i disse kampene. Samtidig er denne frigjøringskampen en viktig alliert for de sosialistiske revolusjonene i de imperialistiske landa.

* I de fleste imperialistiske landa i Nord forener arbeiderklassens kamp mot kapitalen seg også i større grad med kampen for nasjonal sjølråderett, mot den internasjonale markedsliberalismens herjinger. Det utvider grunnlaget for antiimperialistisk kamp i de enkelte landa, samtidig som det reiser utfordringa om å utvikle den internasjonale solidariteten mellom alle de som slåss mot den felles fienden.

* Utviklinga av imperialismen stiller ei skarp utfordring om å la de ulike områdene for antiimperialistisk kamp forenes, og ikke splittes opp i innbyrdes kamp om sektorinteresser: Arbeiderklassens kamp må forenes med kvinnekampen, miljøkampen, urfolkenes kamp, kampen mot rasisme og kampen for nasjonale og demokratiske rettigheter, osv. Lykkes vi i dette er vi et langt sted på vegen med å erstatte kapitalismen med sosialisme og kommunisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 3:

Norge er et av de yngre kapitalistiske landa i Vest-Europa. Industrialiseringa av Norge skjøt først fart etter den politiske frigjøringa fra Sverige for et knapt hundreår siden og var tufta på store råvareressurser og billig energi, i tillegg til verftsindustri knytta til at Norge var en av de ledende sjøfartsnasjonene.En stor del av arbeiderklassen ble rekruttert blant landarbeidere og små sjøleiende bønder og fiskere som ble proletarisert.

Den private kapitalen har tradisjonelt vært lite konsentrert, helt fram til slutten av 1900-tallet. Staten og kommunene har spilt en sentral rolle, både som eier og gjennom politisk styring. Investeringer fra utenlandsk kapital, underlagt en streng konsesjonslovgiving, og skipsfarten knytta den unge borgerstaten til den imperialistiske verdensøkonomien. Den norske økonomien har heile tida vært svært åpen, og både eksport og import har relativt sett ligget godt over gjennomsnittet i Vest Europa.

Fra 1980-åra av, når oljeinvesteringene begynte å hope opp profitt, har det skjedd en rask utvikling i sentraliseringen av kapitalen, kapitaleksport og utflagging av næringsvirksomhet fra det norske borgerskapets side. Det norske storborgerskapet sikter mot det globale markedet og tar del i det globale utbyttingskappløpet og bruker de nasjonale ressursene som næringsrik føde på denne ferden. Samtidig legger det landet åpent for den internasjonale storkapitalen. Norske storselskaper kan ikke kreve at de skal kunne ha rett til fri flyt av sin kapital, sine investeringer og så videre uten å gi de samme motydelsene til utenlandsk imperialistisk kapital. Derfor er Norge en pådriver i den internasjonale utviklingen av frihandel, fri flyt av kapital og styrking av monopolenes rettigheter i frohold til nasjonalstatene.

3.1. Rikt på ressurser, men lite sjølberga

3.1.1. De rike naturressursene som har gitt den norske kapitalismen bein å stå på, gir den også i dag nisjer den kan profittere ennå sterkere på i den globale konkurransen. Fisk, skog, vannkraft og olje/gass er eksempler på dette. Næringsstrukturen er fortsatt prega av råvare-utvinning og produksjon av halvfabrikata. Sjøl om mye er høyteknologisk, som i oljesektoren og prosessindustrien, er bearbeidingsgraden relativt lav i Norge.

Denne næringspolitikken gir det norske storborgerskapet både eiendommer og fonds i utlandet som den kan bygge sin fortsatte eksistens på. Men for framtidas Norge og for distrikta her og nå ville det beste være om det ble satsa på ei mer allsidig utvikling av det nasjonale næringsgrunnlaget som styrka sjølbergingsgraden vår.

3.1.2 Samtidig åpnes slusene for utenlandsk investeringer og kontroll over innenlandsk industri og finans. I løpet av 1990-tallet tredobla utenlandske direkte investeringer seg i Norge. Ved århundreskiftet nå var rundt en tredel av alle børsnoterte selskaper i Norge under utenlandsk kontroll. Den norske nasjonen strippes for verdier og føres inn i en halvkolonial rolle dominert av de store imperialistmaktene med den kursen borgerskapet nå styrer etter. Avtaler som EØS og WTO forsterker dette.

3.2. Statskapitalisme under sosialdemokratiets ledelse

3.2.1. Staten har spilt en sentral rolle i organiseringa av den norske kapitalismen, både i den nasjonalt prega oppbyggingsfasen og i omforminga vi nå ser til en mer aggressiv imperialistisk stat . Privatiseringa og dereguleringa er ikke uttrykk for at staten spiller en mindre rolle. Den brukes i stor grad for å sikre denne utvidinga av markedsøkonomien og opptrer også som aktør i denne. På slutten av 1900-tallet kontrollerte «det offentlige» rundt 50% av all næringsvirksomhet i landet, om vi regner med offentlig virksomhet som ikke er børsnotert. Det er langt mer enn i de flesteandre vest-europeiske land.

Staten sørger også for å øke utbyttinga gjennom skatter og avgifter. Norge har relativt sett svært høy skatt på arbeidsinntekter og forbruk, mens skatten på kapitalinntekter er svært lav. Dette misforholdet vokser Samtidig legger staten opp til at fellesgoder knytta til velferdsstaten skal bli sjølfinansierte.

3.2.2. Både gjennom personlige økonomiske egeninteresser, gjennom direktør- og styreposisjoner i nøkkelbedrifter, gjennom offentlige utvalg og embedsverk, og gjennom regjeringsposisjoner i mesteparten av etterkrigstida, har sosialdemokratiet spilt en nøkkelrolle i den norske kapitalismen. Klassesamarbeidspolitikken har vært basisen for dette.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.3. Et patriotisk folk og et unasjonalt borgerskap

3.3.1. Den norske føydalismen var lite utvikla og bygde på den danske statsmakta. Kapitalismen ble bygd opp samtidig med kampen for nasjonal uavhengighet, og bosettings- og næringsstruktur i denne perioden la grunnlag for en sterk allianse mellom arbeidere og småborgere på landsbygda og arbeiderklassen i byene. Dette er noe av bakgrunn for at Norge to ganger har sagt Nei til EU.

3.3.2. Etter den 2. verdenskrigen ble Norge sterkt knytta til USA.De siste tiåra har den økonomiske utviklinga og de politiske kontaktflatene også ført den norske staten nærmere inn i EU-prosjektet. Det gjør at de gryende motsetningene mellom imperialistmaktene også slår inn i det norske borgerskapet.

3.3.3. Dagens imperialisme gjør at mindre imperialistiske land også utsettes for en sterkere hegemonistisk politikk fra stormaktene. Det gjelder også for Norge.

Det norske borgerskapet trenger økt profitt på det internasjonale markedet for å vokse. Samtidig gis utenlandske kapitalister friere bane til å utbytte den norske arbeiderklassen. Det utenlandske profittjaget og «salget av Norge» er to sider av samme sak.

Borgerskapet er ikke sterkt nok til å sikre sine interesser når det skal ut i verden på profittrov. Det må tilpasse seg de økonomiske kjørereglene stormaktene dikterer og få beskyttelse av deres militærmakt. Dagens omlegging av det norske militærapparatet tilpassa den nye Nato-doktrina til USA er slik et eksempel på Norges avhengighetsforhold. Militærapparatet knyttes sterkere til de imperialistiske storebrødrene i takt med den økonomiske satsinga i utlandet. Forsvar av norsk territorium er blitt en underordna sak. Det viktigste er å sikre borgerskapets investeringer i utlandet.

Politisk opptrer Norge mest som «en stat i USA. Norge som nøytral fredsmegler verden rundt er den offisielle fasaden. I realiteten er Norge på denne arenaen USAs forlenga arm i.

3.4. Demokratiske rettigheter under press

3.4.1. Norge har sterke demokratiske tradisjoner. Dette skyldes bl.a de svake føydale tradisjonene og de historiske røttene fra «det kommunale sjølstyret» på midten av attenhundretallet. Sterke egalitære tradisjoner, som har sine røtter i den utbredte småproduksjonen i landbruk og fiske og radikale arbeiderklasse, påvirker også den politiske overbygninga i den norske klassestaten.

3.4.2. Demokratiske rettigheter som ytrings- og organisasjonsfrihet har stor hevd i Norge. Floraen av frivillige og folkelige organisasjoner er en styrke for de revolusjonære kreftene. Det norske lovverket er liberalt i forhold til i mange andre borgerlige stater, og voldsmakta viser sjeldent sine verste sider.

3.4.3. Klassesamarbeidet og ideologisk hegemoni er de viktigste mekanismene når borgerskapet skal hindre at de demokratiske rettighetene utnyttes til fordel for folks interesser generelt og den revolusjonære enhetsfronten spesielt.Innenfor lovverket som institusjonaliserer klassesamarbeidet spiller arbeidstvistlovene en spesiell rolle Det parlamentariske systemet er en viktig del av borgerskapets sikring av det politiske hegemoniet sitt.

3.4.4. Siste skanse i det borgerlige maktapparatet, voldsmakta, rustes også opp i Norge. Overvåking og kontrollfunksjoner styrkes, tiltross for oppvasken rundt Lund-kommisjonen, og knyttes til det internasjonale systemet bl.a. gjennom Schengen-samarbeidet. Politiet styrkes, samtidig som private vaktselskaper bygges opp i større og større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

3.5. Kapitalismen bygger ned distrikts-Norge

3.5.1. Sjøl om sysselsettinga i jordbruk og fiske har minka gjennom hele 1900-tallet, spiller disse næringene fortsatt en helt avgjørende rolle for bosettinga i distrikts-Norge.

3.5.2. Kapitalismens ujamne utvikling skjerper også i Norge motsetninga mellom by og land, sentrum og periferi.. Hardere effektivitetskrav i landbruket fører til avfolkning og miljøødeleggelser. Matvareproduksjonen blir undergravd. Byer og tettsteder vokser på utkantstrøkenes bekostning

3.5.3. Men distriktene spiller fortsatt en viktig rolle for den norske verdiskapinga. Kyst-Norge er fortsatt helt sentral i norsk vareproduksjon, og fiske og oppdrett er blant de viktigste eksportnæringene.

3.5.4. Gjennom mange hundre år har Nord-Norge vært behandlet som en koloni. Sørnorsk og utenlandsk kapital har ranet ressursene fra den samiske og nordnorske befolkninga. De har drevet rovdrift på naturen, fisken og malmen. I dag er hele det økologiske systemet i Barentshavet i ubalanse og tilførselen av proteinrik fiskemat, spesielt til Europas befolkning er truet. Mange lokalsamfunn er fraflyttet og store deler av landsdelen, spesielt Finnmarkskysten, er truet av total avfolking.

3.6. Den samiske nasjonen og nasjonale minoriteter undertrykkes

3.6.1. Norge er en flernasjonal stat med et voksende antall innvandrere fra andre nasjoner, som utgjør betydelige nasjonale minoriteter.

3.6.2. Kolonialismen har delt den samiske nasjonens landområder mellom fire stater. Den norske staten har systematisk rana til seg samisk land, og undertrykt samenes økonomi, kultur og språk. Også kvener, sigøynere og tatere er ofre for nasjonal og språklig undertrykking, i tillegg til at nye nasjonale minoriteter utsettes for diskriminering og åpen rasisme.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 4:

Kapitalismen skapte to nye klasser: arbeiderklassen og borgerskapet. Utviklinga av den har ført og fører til at andre klasser gradvis svekkes og forsvinner På denne måten forenkler kapitalismen klassemotsetningene og utvikler og styrker den klassen som vil gjøre slutt på klassesamfunnet.

Denne utviklinga har kommet langt i et land som Norge, til tross for at det ofte hevdes at det ikke lenger finnes klasser og klassemotsetninger. AKP ser på det å analysere klasseutviklinga og synliggjøre klassemotsetningene som avgjørende for det revolusjonære arbeidet. Det dreier seg om å finne ut av hvem som har objektive interesser av en sosialistisk revolusjon i Norge og hvem som vil motarbeide den.

Mellom de to hovedklassene finner vi småborgerskapet. Utviklinga av kapitalismen endrer sammensetninga og reduserer omfanget av denne klassen. Flertallet her har objektive interesser av å alliere seg med arbeiderklassen og slåss for å avskaffe kapitalismen.

I tillegg til klassedelinga og motsetninga mellom klassene, finner vi også andre sosiale sjikt og grupper i samfunnet som har betydning for samfunnsutviklinga. På bunnen av samfunnsstigen har kapitalismen til alle tider skapt ulike grupper av utstøtte, som er hardt undertrykt og lever i sosial nød.

4.1. Klassemotsetningene skjerpes

Utviklinga av kapitalismen øker utbyttinga av arbeiderklassen. Sjøl om levestandarden for folk flest har økt i et land som Norge, får arbeiderklassen igjen mindre del av de verdiene som skapes. Klasseskillene og polariseringa mellom fattige og rike øker og flere og flere blir klar over at det kapitalistiske verdenssystemet også øker de globale ulikhetene.

Privatiseringa i offentlig sektor og av offentlige bedrifter gjør klassemotsetningene tydeligere. Det samme gjør fleksibiliseringa i arbeidslivet. Oppslutninga om klassesamarbeidssystemet, som ble bygd opp i en økonomisk ekspansjonsperiode for kapitalismen, svekkes. Misnøye med det kapitalistiske systemet er derfor økende og skjerper klassekampen

4.2. Makta ligger hos det imperialistiske monopolborgerskapet

4.2.1. Borgerskapet er den klassen som eier og disponerer kapitalen og lever av utbyttinga av arbeiderklassen. Personer med sentrale posisjoner i det borgerlige statsapparatet og andre som har opparbeida seg maktposisjoner i samfunnet, hører også med til borgerskapet. Det gjelder ikke bare personer med økonomisk makt, men også personer i det politiske miljøet, militæret, kirka og kulturlivet.

De viktigste delene av borgerskapet er de store eiergruppene som kontrollerer finanskapital, handel, shipping, oljeindustri og annen storindustri og deres sjikt av styreformenn og generaldirektører. Lederne innafor monopolgruppene, staten og organisasjonene i nærings og arbeidslivet har blitt stadig mer sammenvevdgjennom utbygginga av korporative institusjoner og samarbeidsformer. Dette gjelder også toppsjiktet i Høyre, AP, LO og en del andre partier og organisasjoner. Dereguleringa av økonomien og privatiseringa av mange offentlige tjenester har gjort at også eiere av enkeltkapitaler igjen har forsterka sin posisjon. Mange av de rikeste borgerne og største spekulantene finner vi i her

4.2.2. Eiere av mindre og mellomstore bedrifter, som i hovedsak lever av andres lønnsarbeid, hører også til borgerskapet. Det samme gjør de som livnærer seg på aksjespekulasjon og andre former for kapitalgevinst. Til borgerskapet hører også bønder med storgårder og fiskebåtredere, likeså folk som lever av å leie ut jordeiendommer og bygninger.

4.2.3. Det norske monopolborgerskapet har det imperialistiske verdenssystemet som sin hovedarena. De er avhengige av stormaktenes beskyttelse, og har sin lojalitet mest til internasjonale samarbeidspartnere. Når de allikevel prøver å holde på visse nasjonale forrangsregler i økonomien, er det for å sikre sine klasseinteresser i den internasjonale konkuransen. De slåss mot at arbeiderklassen og folk flest i Norge skal få del i disse verdiene. Dette gjør at det er riktig å kalle dem unasjonale.

Parallelt med denne utviklinga vokser, som vi tidliger har vist, innflytelsen til utenlandske borgere i Norge..

4.2.4. Teknologiske revolusjoner har alltid gjort det lettere for enkelte å skifte klasse. Vi ser det i dag ved at informasjons- og kommunikasjonsindustrien fører nye grupper inn i borgerskapet. Spekulasjonsøkonomien forsterker dette, og gjør også at nyetablerte raskt kan forsvinne ut igjen. Samtidig blir visse grupper med yrker som tradisjonelt har plassert dem i borgerskapet så vanlige at de får ny klassetilhørighet.

Også privatiseringa av offentlig sektor og utskillinga av småbedrifter fra de store, dominerende selskapene åpner for økt klassemobilitet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.3. De sosialdemokratiske lederne er med i toppen av borgerskapet

Toppen av sosialdemokratiet i Norge har i samarbeid med privatkapitalen, og som ledere av offentlig og kooperativ kapital bygd opp et stort byråkrati og andre privilegerte sjikt som virker som garantist for klassesamarbeidet. Det er også rekrutteringsgrunnlag for offentlig byråkrati og andre posisjoner med ansvar innafor systemet. Dette sjiktet strekker seg over flere klasser. De sosialdemokratiske topplederne er rekruttert helt opp til borgerskapet gjennom dette apparatet og noen finner vi helt i toppsjiktet av klassen. Ledelsen i AP har vært hovedarkitekten for den moderne norske statskapitalismen, det organiserte klassesamarbeidet og en drivkraft bak alliansen med USA og forsøka på å få Norge inn i EU.

4.4. Arbeiderklassen vokser

4.4.1. Arbeiderklassen består av de som ikke eier eller har kontroll over produksjonsmidler, er avhengige av å selge arbeidskraft si for ei årsinntekt som fortsatt binder dem opp til å være lønnsarbeidere og ikke har posisjoner i produksjons- eller samfunnshierarkiet som gir avgjørende makt over andre mennesker. Den omfatter arbeidere i industri og annen produksjon, i transport, innen handel- og kontoryrker, helse- og sosialsektoren, undervisningssektoren og annen offentlig og privat virksomhet. Også arbeidsløse og trygda arbeidere og de ikke-yrkesaktive i arbeiderfamiliene og husholdningene tilhører arbeiderklassen.

4.4.2. Arbeiderklassen vokser stadig i antall. De siste tiårene har særlig kvinnene økt sin yrkesdeltaking Den teknologiske utviklinga tvinger det kapitalistiske samfunnet til å bedre utdanningsnivået til arbeiderklassen. Dette fører til en proletarisering av de fleste av de akademiske yrkene.

4.4.3. Sentraliseringa av kapitalen og den teknologiske revolusjonen fører til en styrka klasseorganisering i tjenestenæringer, mens den fører til oppsplitting eller nedlegging av store gamle arbeiderkollektiver i den tradisjonelle industrien. Noen av de største arbeiderkollektivene finner vi i dag f.eks. i helsesektoren. Arbeiderklassen er i ferd med å utvikle nye organisasjonsformer og kampformer som møter dette. Sentralt i denne omorganiseringa er utviklinga av samarbeid på tvers av de tradisjonelle organisatoriske skillene, som f.eks. Kvinner på tvers.

4.4.4. Kvinnenes særorganisering er sentral for utviklinga av hele klassens kampkraft fordi kvinner er undertrykt både som arbeidere og som kvinner. På arbeidsmarkedet blir kvinnene underbetalt og marginalisert som lønnsarbeidere. Kvinner har hovedansvaret for husholdningsarbeidet. Når de samtidig er lønnsarbeidere, setter det dem i større grad enn menn i stand til å fremme krav som hele arbeiderklassen tjener på. Kampen for kvinnefrigjøringa er avgjørende for frigjøringa av arbeiderklassen som helhet. Mannssjåvinisme og undertrykkinga fra menna i arbeiderklassen splitter og undergraver arbeiderklassens kampkraft.

4.4.5. Den økte innvandringa har styrka bånda til arbeiderklassen internasjonalt. Vi ser også i mange yrker at den har økt kampevnen til arbeiderklassen. På den annen side prøver borgerskapet å utnytte innvandringa til å splitte arbeiderklassen og holde lønningene i enkelte yrker nede.

4.4.6. Arbeidsløsheten er kronisk under kapitalismen. Tendensen etter annen verdenskrig er at antall arbeidsløse øker i antall og forholdsmessig i verdensmålestokk. De gunstige vilkåra for den norske kapitalismen det siste tiåret, har gjort at arbeidsløsheten allikevel ikke er så stor her som i flertallet av de utvikla kapitalistiske landa.

4.4.7. Systemet for klassesamarbeid er det viktigste redskapet i undertrykkinga av arbeiderklassen. Det har utvikla et sjikt av «arbeideraristokrater» som lever av å sikre dette samarbeidet.. Arbeideraristokratiet består av partifunksjonærer, i sær i det viktigste partiet for klassesamarbeidet, Arbeiderpartiet , fagforeningstopper og folk i stats- og kommuneapparatet som har sine posisjoner knytta til deltakelse i dette systemet osv. Mange arbeideraristokrater er ærlige fagforeningsfolk, vi finner også revolusjonære og kommunister her

4.4.8. Fagforeningenes evne til å utvikle seg som kamporganisasjoner for arbeiderklassen skjer innafor klassesamarbeidssystemet. Kampen står mellom borgerskapet og arbeiderklassen, og deler av arbeideraristokratiet står på den riktige sida i de konkrete dagskampene. Men på de viktigste spørsmålene står toppene i arbeideraristokratiet alltid på borgerskapets side. De absolutte toppene i fagbevegelsen utgjør en del av borgerskapet, og kan pendle mellom sine jobber og statsrådsstillinger, direktørstillinger og andre roller i toppen av samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.5. Småborgerskapet endrer sammensetning og minker

4.5.1. Småborgerskapet lever ikke av utbyttinga av andres arbeidskraft, men skiller seg fra arbeiderklassen ved at den eier produksjonsmidler eller arbeider i et sjølstendig yrke.

4.5.2. Direkteprodusenter som småbønder og fiskere, sjølstendig næringsdrivende håndverkere osv er fortsatt viktige allierte for arbeiderklassen. Men disse gruppene svekkes i størrelse med utviklinga av kapitalismen, og mange av dem får endra stilling i produksjonslivet: de proletariseres.

Mange av dem, særlig i kombinasjonen fiskerbonde, kan like gjerne sies å være med i eller grense opp til arbeiderklassen. Det er også vanlig med inntekt fra andre arbeideryrker i tillegg til næringsinntekta, noe som styrker forholdet til arbeiderklassen.

4.5.3. Småborgerskapet i byene finnes bl.a. innafor varehandel, handverk, reklame, media, service, transport og sjølstendige intellektuelle yrker. I disse gruppene står ideologien om «å jobbe seg opp» svært sterkt. Mange slike sjølstendige næringsdrivende blir utkonkurrert og proletarisert. Men nye kommer til. I sum svekkes denne gruppen likevel relativt og i antall.

4.5.4. En del akademiske og profesjonelle yrker skiller seg fra direkteprodusenter og arbeiderklassen ved at de har atskillig høyere inntekt og/eller lever av å betjene borgerskapet på forskjellig vis. Høyt betalte advokater, leger, artister o.l. vil sjelden være allierte i arbeiderklassens kamper.

4.5.5. De intellektuelles samfunnsmessige funksjon er knyttet til det historiske skillet mellom åndsarbeid og kroppsarbeid. Alle mennesker er intellektuelle, men bare et mindretall er det i kraft av sitt yrke og samfunnsmessige funksjon. Kunst og kultur, kirke, vitenskap og utdanning, medier, teknologisk kunnskap, forvaltning og organisasjon er spesialiserte områder, med tilhørende bestemte yrkesgrupper. De intellektuelle er ingen egen klasse , men et sosialt og kulturelt sjikt som fordeler seg på flere klasser. Utviklinga av kapitalismen fører til at flere og flere av de intellektuelle beveger seg over fra småborgerskapet til arbeiderklassen, slik som store grupper av lærere, saksbehandlere, kunstnere, journalister, it-folk osv.

4.6. Kvinnene i det norske klassesamfunnet

4.6.1. Patriarkalske strukturer gjennomsyrer fremdeles vårt samfunn, til tross for at kvinnene i Norge har kjempa seg til flere formelle rettigheter. Menns og kvinners liv er forskjellig, sjøl når de lever under samme tak. I forholdet mellom lønnsarbeid og omsorgsarbeidet i familien tilpasser kvinner lønnsarbeidet sitt til arbeidet i familien, mens menn vanligvis gjør omvendt.

4.6.2. Kvinnene hører til den mest utbytta og undertrykte delen av arbeiderklassen fordi de er undertrykt både som klasse og kjønn. Kvinnene i arbeiderklassen trekkes mellom posisjonen som arbeider og hovedansvaret de har for det private, ubetalte arbeidet i familien. Denne posisjonen har ført til at kvinner går i spissen i kampen for 6-timersdagen, økning av kvinnelønna og for best mulig offentlige tjenester. Økt kvinnebevissthet spiller en viktigrolle for å samle den kvinnelige delen av klassen til kamp. Framveksten av kvinnene som en sjølstendig ledende kraft har styrket arbeiderklassen.

4.6.3. Den kjønnsbestemte sosialiseringa hjelper til med å holde både kvinner og menn fast i den plassen de har i den samfunnsmessige arbeidsdelinga. Fra barna er ganske små sosialiseres jenter og gutter til ulike roller. Jenter sosialiseres inn i rolla som omsorgspersoner, mens guttene sosialiseres inn i rolla som de som skal handle i verden. De lærer å være ikke bare hovedpersoner i sitt eget liv, men også i alle andres.

4.6.4. Retten til økonomisk sjølstendighet er et grunnleggende kvinnekrav. Kvinnedominerte yrker er lavere lønnet enn mannsdominerte. Kvinnene tjener også mindre fordi de reduserer arbeidstiden på grunn av omsorgsoppgaver i hjemmet. De seinere år har det grodd fram en brei opinion for høyere kvinnelønn. En allianse av kvinnerike fagforbund og kvinner fra kvinnebevegelsen har gjennom nettverk som Kvinner på tvers satt søkelys på kvinnelønnsspørsmål, og vist at kampen for 6-timers normalarbeidsdag er nært knytta til kampen for kvinnelønna.

4.6.5. Privatiseringa som nå skjer i offentlig sektor er alvorlig for kvinner, både som brukere og arbeidstakere. Kvinner trenger i større grad tjenestene i offentlig sektor (f.eks. barnehager) for å få redusert det private omsorgsansvar, og slik ha mulighet til full yrkesdeltakelse. Kvinner utgjør også flertallet av de eldre pleietrengende og av de som jobber i offentlig sektor. Privatisering betyr et alvorlig angrep på kvinnenes fagforeninger og oppløsning av viktige kvinnekollektiver. Dagens store fagforeninger, kollektive avtaler og et nokså samkjørt tillitsvalgt-apparat gjør det enda mulig å organisere seg for forsvar av rettigheter og for krava om sekstimersdag og heving av kvinnelønna.

4.6.6. Ny teknologi bidrar også til oppsplitting av kvinnekollektiver. Internett gjør det mulig å flytte mye arbeid hjem til den ansatteDet kan være fordeler med å jobbe hjemme i stedet for å flytte til det samme arbeidet. Men for arbeidstakerne betyr det også at skillet mellom arbeid og fritid fort utviskes, og at tilknytninga til arbeidslivet blir løsere.

4.6.7. Vold mot kvinner skjer oftest i hjemmet. Det er her de har statistisk størst sjanse for å utsatt for incest, bli slått og voldtatt. Til tross for langvarig arbeid fra krisesenter og kvinnebevegelsen for øvrig er denne volden fremdeles usynliggjort, bagatellisert og fortiet.

4.6.8. Norske kvinner kjempet fram retten til sjølbestemt abort i 1978. Dette var den viktigste seieren for kvinnene etter stemmeretten. Sjølbestemt abort er en grunnleggende forutsetning for kvinners råderett over egen kropp og eget liv. Abortmotstanderne prøver stadig å uthule retten til sjølbestemt abort, og bruker nye teknologiske og medisinske landevinninger som brekkstang, i tillegg til moralsk agitasjon for å påføre abortsøkende kvinner skyld og skam. Kampen for råderett over egen kropp og eget liv handler også om rett til seksualundervisning og trygge prevensjonsmidler, og rett til å velge mellom medisinsk og kirurgisk abort.

4.6.9. Porno og prostitusjon er en bransje som er i sterk vekst og som er sterkt fornedrende for kvinner. Dette nører også opp under og legitimerer vold mot kvinner Prostitusjon er vold mot kvinner, ikke arbeid.

4.6.10. Noen grupper kvinner rammes av annen undertrykking i tillegg til kvinneundertrykkinga. Dette gjelder særlig lesbiske kvinner og minoritetskvinner. Det er en styrke for kvinnekampen og klassekampen at disse gruppene også særorganiserer seg i tillegg til å ta del i den felles kampen i kvinneorganisasjonene

4.6.11. Kvinner, og særlig unge jenter, rammes i dag hardt av skjønnhetstyranniet. Den vanligste dødsårsak blant unge jenter er anorexi, og misnøye med egen kropp er svært utbredt.

[Til innholdsfortegnelsen]

4.7. Ungdom og opprør

4.7.1. I større grad enn tidligere utgjør ungdom en egen gruppe i samfunnet. En årsak til dette, er markedskreftenes behov for å gjøre ungdom til en egen målgruppe for sine varer. Mange ungdommer jobber deltid for å tjene penger for å oppfylle behovene for forbruk. Gjennom dette får de større økonomisk frihet, samtidig som de blir pressa inn i markedskreftenes kjøpepress. En annen viktig grunn til at ungdom er ei eiga gruppe, er at ungdomstida varer mye lenger enn før.

4.7.2. Det legges ideologisk vekt på å snakke om generasjonskonflikter for å tilsløre klassemotsigelsene. En grunn til at dette er enklere å gjøre nå enn tidligere, er at utdanningssystemet nå omfatter alle ungdommer, uavhengig av klasse fram til de er 19 år. En stor andel tar også høgere utdannelse, og forblir dermed i utdanningssystemet enda 3-4-5 år. Ungdom er målgruppe nummer 1 for «få-et-rikt-og-lykkelig-liv»-drømmen.

4.7.3. Ungdom jobber deltid store deler av tida de er under utdanning. Dette fører til at selve utdanninga forringes, samtidig som de ikke er så opptatt av faglige rettigheter. Ungdom under utdanning er derfor en ustabil faktor i arbeidslivet, arbeidsplassen er ofte bare deltid, eller en mellomstasjon på vei til en annen jobbKapitalen prøver å utnytte denne situasjonen til å undergrave faglige rettigheter.

4.7.4. Ungdom er uansett viktig for å forandre verden. De er enda ikke låst i gamle mønstre. De har evnen til å tenke nytt, og ønsker å være i opposisjon til det bestående. Ungdom er også i en livssituasjon der de kan være aktive og spontane, de har ofte ingen familie å forsørge eller ta vare på. Både arbeiderklassen og borgerskapet prøver derfor å vinne ungdommen for sin side i klassekampen.

4.8. Kapitalismen undertrykker lesbiske og homofile

4.8.1. Både i arbeidslivet og i samfunnet generelt blir lesbiske og homofile diskriminert. Til tross for viktige formelle seire som retten til å inngå partnerskap, ser vi fremdeles yrkesforbud for lesbiske og homofile i kirka, utstrakt vold mot lesbiske og homofile og høy selvmordprosent blant unge lesbiske og homofile.

4.8.2. Retten til å være den man er og elske hvem man vil er ei grunnleggende menneskerettighet. Frihetens rike er utenkelig uten at folk også får frihet og selvtillit til å utfolde sin kjærlighet og seksualitet.

4.8.3. En viktig årsak til undertrykkinga av lesbiske og homofile er at lesbisk og homofil kjærlighet bryter med den familieinstitusjonen som det kapitalistiske samfunnet er basert på. Den kampen homofile og lesbiske fører har derfor betydning utover den kampen de fører for egne rettigheter.

4.9. Rasismen er en del av klassesamfunnet

4.9.1. Den åpne rasismen har nå dårligere kår og er lite akseptabel. Nå er rasisme til og med forbudt i straffeloven. Den åpne og erklærte rasismen er i våre dager forvist til små og ekstreme høyregrupper og nynazister. Allikevel er rasismen der som en følge av klassesamfunnet. Stortingets vedtak om innvandringsstopp og myndighetenes restriktive asylpolitikk er uttrykk for rasistiske holdninger i statsapparatet. Politiets trakassering av folk med mørk hudfarge er også en viktig del av den statlige rasismen. Denne statlige rasismen legitimerer den rasistiske undertrykkinga og gir næring til åpen, rasistisk virksomhet og alle former for fremmedfrykt.

4.9.2. Vi finner også rasismen i det praktiske dagliglivet. Den har tidligere først og fremst vært rettet mot jøder, samer og romaer, men rammer i våre dager først og fremst mørkhudete, særlig innvandrere og flyktninger, spesielt fra den 3. verden. De blir ofte utsatt for åpen rasistisk trakassering, språklig undertrykking, mangelfullt skolevesen og ulike former for diskriminering på arbeids- og boligmarkedet. Den rasistiske undertrykkinga rammer innvandrerkvinner spesielt hardt, bl.a. fordi lovverket i praksis ikke gir innvandrerkvinner en sjølstendig juridisk status.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 5:

5.1. Reformkamp og revolusjon

5.1.1. Arbeiderklassen og folket må alltid slåss for sin rett og sine levekår under kapitalismen. Rettigheter som vinnes, går tapt hvis de ikke forsvares. Den norske arbeiderklassen har kjempa fram mange rettigheter gjennom kollektiv kamp i fagforeningene og andre organisasjoner.

5.1.2. Det kapitalistiske systemet kan forbedres – men ikke endres grunnleggende – ved reformer.

En revolusjonær strategi bygger på innsikten om at det kapitalistiske staten må styrtes. Arbeiderklassen må bruke erfaringene fra den daglige klassekampen til å styrke systemkritikken. Dette vil gi økt innsikt i samfunnsforholda under kapitalismen og større forståelse for nødvendigheten av ei revolusjonær omveltning.

5.1.3. Innafor en revolusjonær strategi må alle økonomiske og sosiale reformer bedømmes ut i fra om de styrker eller svekker folks levekår og kampmuligheter. Borgerskapet kjemper en evig kamp for endringer som gagner dem. Derfor er kamp for reformer som gagner arbeiderklassen alltid viktig. Kortere normalarbeidsdag, allmenn stemmerett, retten til å stoppe helsefarlig arbeid, kvinners rett til arbeid og abortloven er historiske eksempler på reformer som har styrket arbeiderklassens rettigheter, kvinnenes stilling og fagbevegelsens innflytelse. På den andre siden har arbeidstvistloven og tjenestetvistloven bidratt til å undergrave fagforeningsrettigheter. Kontantstøtten har undergravd kvinnekampen

5.1.4. En forutsetning for at reformkampen utvikler seg til revolusjon, er at det bygges en enhetsfront mellom arbeiderklassen og andre grupper og sjikt som har objektive interesser i å bli kvitt kapitalismen. Dette vil både styrke de enkelte reformkampene og øke forståelsen for at hele samfunnsordenen må endres. Vi ser i dag at områdene for organisering og kamp øker, og kunnskapen om «de andres» kamp vokser. Det dreier seg nå heller ikke bare om kamp for materielle goder og politiske rettigheter, men også kamp for å opprettholde sjølve naturgrunnlaget for menneskenes eksistens.

5.2 Å forsvare folks materielle og sosiale interesser er også viktig i det rike Norge

5.2.1. Også i land som Norge, med en av verdens høyeste levestandarder, er lønnskamp nødvendig. Å gi avkall på lønnsøkning gir ingen goder til arbeidsfolk, bare fullere lommer for kapitalistene. Markedets diktatur betyr, i ytterste forstand, forsøk på å kutte levestandarden ned til det fysiske minimum for reproduksjon av arbeidskrafta. Det er kun folkets egen kamp som hindrer dette.

Dagens kapitalisme tvinger fram privatisering av områder som nå ikke direkte er underlagt kravet om å skape størst mulig profitt. Kampen mot nedbygging og privatisering av offentlige tjenester er viktig for levestandarden til folk flest. Kapitalistiske virksomheter som ikke er tilstrekkelig profitable legges ned, selv om de er samfunnsmessig nyttige. Derfor er kamp mot privatisering en kamp mot at det som i dag er offentlige tjenester bare skal bli tilgjengelig for de som har råd til å betale den prisen som kapitalen krever

5.2.2. Kampen mot markedets diktatur og for sosiale og økonomiske reformer må også ha som mål å tilfredsstille kollektive og sosiale behov. Kravet om innføring av 6-timers normalarbeidsdag er et eksempel på en reformbevegelse med strategiske perspektiver. En vesentlig forkorting av normalarbeidsdagen vil ha avgjørende betydning for kvinnenes stilling og muligheter i samfunnet, men uten full lønnskompensasjon er ikke dette gjennomførbart for et stort flertall av kvinnene i arbeiderklassen. Sekstimersdagen vil bidra til en annen organisering av det private omsorgsarbeidet og legge grunnlaget for en annen arbeidsdeling mellom kvinner og menn. Å redusere lønnsarbeidsdagen er også nødvendig for at arbeiderklassen skal kunne ta del i styringa av samfunnet. Lønnsslaveriet vil ta en kortere del av døgnet for alle; fritidsaktiviteter og sosiale fellesskap får økt betydning. Det Marx kalte «nødvendighetens rike» innskrenkes til fordel for «frihetens rike».

5.2.3. For å beholde den velferdsstaten vi har idag og bygge den videre ut, trenger staten inntekter. Den norske staten er søkkrik, som følge av inntektene den håver inn fra fellesskapets naturrikdommer, især olje- og gass-inntektene. Den har mulighet til å bruke mer på fellesgodene, og samtidig senke skatte- og avgiftstrykk på vanlige folk.

AKP er allikevel for et skattesystem, basert på progressiv beskatning.. De som har mest, har også råd til å yte mer til samfunnet. Det skal være skatt på alle inntekter over en viss størrelse, også aksjeutbytte.

Moms på matvarer rammer de med lavest inntekt i større grad enn de med høy inntekt. Bomavgifter og andre avgifter på bilkjøring rammer også skjevt. Så lenge det ikke finnes noen reelle alternativer i form av et godt utbygd kollektivnett, blir dette en stor utgift for de med lav inntekt, mens de med høy inntekt har råd til å kjøre mye bil allikevel.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.3. Å styrke klasseorganiseringa til arbeiderklassen og utvikle enhetsfronten er egne mål for kampene under kapitalismen og forberedelsene til den sosialistiske revolusjonen

5.3.1. Å utvikle enheten i arbeiderklassen, slik at den kan stå i mot borgerskapets forsøk på å sette ulike deler av klassen opp mot hverandre, eller arbeiderklassen opp i mot deres allierte, er en forutsetning for å kunne sette sjølve kampen om samfunnsmakta på dagsorden. En sentral del av arbeiderklassens ideologiske kamp er å vise at klassen har fellesinteresser mot borgerskapet, og at ingen del av arbeiderklassen tjener på å undertrykke en annen.

En av de viktigste oppgavene vil være det å motvirke splittelse etter kjønn og hudfarge. Flertallet av arbeiderklassen i tida framover vil være kvinner. Andelen innvandrere i arbeiderklassen er økende, og folk med mørk hud er undertrykt på flere måter og også utsatt for rasisme fra hvite arbeidere.

5.3.2. Fagbevegelsen er arbeiderklassens viktigste masseorganisasjon. Å slåss mot angrepa på faglige rettigheter, og i stedet snu utviklinga til en styrking av fagbevegelsens rettigheter, er derfor en av de helt sentrale oppgavene for kommunister.

Borgerskapet ser også fagbevegelsens rolle. Når de ikke klarer å knekke den, så er strategien å erobre den innenfra og binde den opp i korporative avtaler og organer.knytta til det norske klassesamarbeidssystemet. For den norske arbeiderklassen er tilknytninga til DNA/LO-toppen den viktigste politiske og organisatoriske bindinga til borgerskapet. Å bryte ned denne sammenbindinga og gå mot DNAs politikk er derfor et avgjørende strategisk spørsmål. Det betyr kamp for en fri og uavhengig fagbevegelse som løsriver seg fra klassesamarbeidssystemet og partistyring og sprenger de politiske rammene som høyresosialdemokratiet setter for fagbevegelsens virksomhet

For å styrke enheten i arbeiderklassen må særskilt bånda mellom den tradisjonelle og den nye arbeiderklassen innafor offentlig og private tjenesteyrker utvikles. Den kvinnelige delen av arbeiderklassen spiller her en viktig rolle. Både i kraft av sitt omfang og fordi den er hardere utbytta og tradisjonelt ikke er så fast knytta til den sosialdemokratiske ledelsen i fagbevegelsen. Kvinnene i arbeiderklassen trenger både klassebevissthet og kvinnebevissthet, både kvinneorganisering og fagorganisering for å utvikle sin egen styrke og bli seg bevisst sin rolle i kampen for et annet samfunn.

5.3.3. Arbeidere med innvandrerbakgrunn øker sterkt også i Norge. Et flertall av de som kommer fra land i den tredje verden blir tildelt jobber som er dårlig betalt og har dårlige arbeidsvilkår, sjøl om de måtte ha høy utdanning og lang yrkeserfaring. Å utvikle båndene mellom norske arbeiderne og utenlandske arbeidere er en viktig oppgave både for den norske revolusjonen og for utviklinga av den internasjonale solidariteten.

5.3.4. Ettersom kapitalismen utvikler seg, endrer borgerskapets behov for arbeidskraft seg. Flere arbeidere blir ansatt på korttidskontrakter og deltidsansettelser, og de får mindre mulighet til å bestemme over egen arbeidstid. Dette markedsføres med å spille på behovene for individuell frihet til å finne ordninger som kan lette på det presset som det tvungne lønnsarbeidet jo innebærer. Arbeiderklassens svar må være å slåss for kollektive ordninger, som til sjuende og sist også vil være de som gjør det mulig for de aller fleste å finne fram til gunstige, individuelle ordninger.

5.3.5. For arbeiderklassen er det avgjørende spørsmålet å forstå sammenhengen mellom kampen til de enkelte delene av det arbeidende folket og arbeiderklassens felles interesser. Særlig viktig er det å hindre at enkelte grupper påtvinger andre deler av klassen sin politikk og strategi. Enheten i klassen må bygge på felles forståelse, gjensidig respekt og en positiv holdning til mangfoldet. Det må være ei viktig lekse for arbeiderklassen å studere hvordan kvinnenes interesser stadig har blitt satt til side «for enhetens skyld».

5.3.6. For å beholde sin kontroll bruker borgerskapet av sin profitt for å kjøpe opp og borgerliggjøre arbeiderledere. Dette skjer på alle nivåer i fagbevegelsen, og er en sentral metode for å svekke arbeiderklassens kampkraft. Dette rammer både fagforeningene og arbeiderpartiene. Kampen mot privilegier for arbeiderledere er viktig for å hindre at tillitsvalgte og tilsatte i fagforeningene blir karrierister. Å styrke demokratiet i fagforeningene er sentralt for å hindre ei slik utvikling og for å styrke kampevnen

5.4. Kampen mot kulturimperialismen og det borgerlige ideologiske hegemoniet er avgjørende for den revolusjonære organiseringa

5.4.1. Det kapitalistiske overherredømmet legitimeres gjennom det massive ideologiske hegemoniet som gjennomsyrer alle livets områder.«Demokrati forutsetter markedsøkonomi» hamres inn som en sannhet. Menneskerettigheter og demokrati blir brukt som honnørord av borgerskapet, mens undergraving av og brudd på de samme rettighetene er et stadig klarere trekk ved samfunnet. Borgerskapet ser bort fra det de sjøl har vært med å slå fast slått fast i FN-konvensjoner om grunnleggende sosiale menneskerettigheter. Det store flertallet i verden har liten innflytelse over sine livsbetingelser. Sjøl om direkte sult og nød ikke er et framtredende trekk ved et rikt land som Norge, øker klasseskillene her også. Demokratiet til markedsliberalismen er retten til å være konsument om du har råd. Prositusjon og annen menneskehandel og lemlestelser av mennesker for å selge deres organer er ekstreme eksempler på dette demokratiet. Kulturkampen og den ideologiske kampen i vid forstand må gå hand i hand med kampene for de økonomiske og politiske rettighetene som det kapitalistiske systemet frakjenner det store flertallet.

5.4.2. I Norge er det lite ideologiske kamp mot kapitalismen. Levestandarden ligger på verdenstoppen, sjøl om flere og flere ramler under fattigdomsgrensa også her. Men det betyr ikke at ideologi er en uviktig arena for revolusjonære her, snarere tvert i mot..

For å kunne skape en opinion mot kapitalismens verdensbilde må arbeiderklassen og revolusjonære organisasjoner bygge opp uavhengige medier, informasjonskanaler og sjølstendige former for kunnskapsspredning.

5.4.3. Borgerskapets kontroll over informasjons- og påvirkningsredskapene; kringkasting, forlag og aviser, sikrer at borgerskapets virkelighetsoppfatning hamres inn kontinuerlig. De jobber også hardt med å få kontroll over det nye mediaet, Internettet. Å beholde det ideologiske hegemoniet er avgjørende for borgerskapet for å hindre at militant klassekamp avler revolusjonær bevisthet. Hevinga av utdanningsnivået i befolkninga og utviklinga av ny informasjonsteknologi gir arbeiderklassen et bedre utgangspunkt for å fremme sine visjoner om samfunnsutviklinga utover agitasjonen for de dagsaktuelle krava, til å frigjøre seg fra kapitalens «sannhetsministerium» og etablere virkelig demokrati og fri meningsutveksling

5.4.4. En del av kampen mot den borgerlige ideologien er kampen mot all religiøs innflytelse i samfunnsordninga. Det betyr i dag kamp for full livssynsfrihet, bl.a. å avskaffe statskirka og fjerne alle religiøse formålsparagrafer innen statlig og kommunal virksomhet. Monarkiet, en rest fra føydaltida, må avskaffes.

5.4.5. På samme måte som USA dominerer verden i dag økonomisk og militært, så er også amerikaniseringa av kultur og livsstil svært framtredende. Innflytelsen fra denne kulturimperialismen, som er et uttrykk som brukes av mange, er snarere undervurdert.

Også undertrykkinga av norske språk er en del av «salget av Norge». Dette har sin bakgrunn i kolonistyret i dansketida, men fortsetter i nye former. Kampen for dialektene og for nynorsken som en fellesnemner for dem, er en del av den progressive nasjonale bevegelsen i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.5. Livsmiljøet kveles av kapitalismen

5.5.1. Aksjoner mot og avsløringer av rovdrifta på natur og miljø har ført til en brei erkjennelse av behovet for samfunnsendringer. Flere og flere ser at denne rovdrifta har med sjølve kapitalismen å gjøre. Og siden kapitalistene er nødt til å tenke kortsiktig profitt for å overleve, legger det grunnen for at miljøkampen kan bli en av de slagkraftigste delene av den antiimperialistiske enhetsfronten. Det betinges av at arbeiderklassen tar miljøkrava på alvor.

5.5.2. Rike land som Norge må senke forbruket, spesielt det forurensende energiforbruket.

5.5.3. En viktig miljøkamp vi nå står foran er å hindre at ikke bare plantegener, men også menneskenes egne gener, gjøres til varer gjennom patentsystemet. Dette berører også den demokratiske kjerna i forkningen. Kunnskap om naturen er menneskehetens felles arv, og prinsippet om at alle skal ha tilgang til alle vitenskapens kunnskaper har alltid ligget til grunn for vitenskapen. I dag kjøper de store bioteknologifirmaene opp forskere og bestemmer innrettinga på stadig større del av forskninga,.mens bevilgningene til universiteter og andre uavhengige forskningsinstitusjoner innskrenkes.

5.6. Kamp for nasjonal sjølråderett er kamp mot imperialisme

5.6.1. Nasjonal undertrykking er en nødvendig følge av imperialismen. I de landa som utvikla seg til imperialistmakter, ble nasjonalstatene bygd opp under vern av nasjonal industrireising. Den utvikla imperialismen snudde dette til at sjølråderetten til imperialiststatene sjøl også blir brutt ned. De dominerende imperialistmaktene søker etter verdensherredøme. Det er i dag derfor arbeiderklassen som har interesse av å slåss for den nasjonale sjølråderett og som gjør at denne kampen er en integrert del av den sosialistiske revolusjonen. Kampene mot norsk EU-medlemskap, WTO og Nato er i dag konkrete uttrykk for dette og bidrar til å bygge opp både nasjonale og internasjonale enhetsfronter.

5.6.2. Nasjonal undertrykking finnes også innad i flernasjonale stater. Samenes kamp for sine nasjonale og sosiale rettigheter har derfor også en antiimperialistisk, revolusjonær karakter. Det samme gjelder den kampen andre nasjonale minoriteter fører mot undertrykking og diskriminering. Undertrykte nasjoner i en flernasjonal stat har rett til løsrivelse, dersom deres nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter ikke imøtekommes.

5.7. Kapitalismen raserer distrikts-Norge

5.7.1. Kampen for utvikling av distrikts-Norge står i direkte motsetning til borgerskapets strategi for utvikling av kapitalismen, og henger nøye sammen med kampen for ei økologisk framtid, i Norge og globalt. Kampen vil gi oss mange av svarene vi trenger for å konkretisere vår visjon om framtida.

5.7.2. Kapitalen tapper ressursene ut av distrikts-Norge, mens et allsidig livsgrunnlag for befolkningen der raseres. Den nordnorske kystbefolkningas kamp for livsgrunnlaget sitt er et eksempel på motstand mot denne politikken. Mange steder rundt om i landet har lokalsamfunn gjennomført massedemonstrasjoner og sivil ulydighet for å beholde arbeidsplasser, skoler og sjukehus. Krav om et landbruk som tjener miljøet og bosettinga i bygde-Norge, er uforenlig med kapitalens krav til stordrift og fri ekspansjon.

Disse kampene er også viktige for å bygge opp den revolusjonære enhetsfronten i Norge.

[Til innholdsfortegnelsen]

5.8. Kvinnekampen er avgjørende for om kampen under kapitalismen skal utvikle seg til en sosialistisk revolusjon

5.8.1. Kvinnenes kamp gir grunnlag for breie allianser. Kvinnene må både kjempe mot mennenes undertrykking, og for en allianse mellom kvinner og menn i arbeiderklassen og det arbeidende folket. Vi kjemper for en kvinnebevegelse som også retter kampen mot imperialismen, solidariserer seg med undertrykte folks kamp, støtter kvinneopprør i alle deler av verden og bekjemper all rasisme. Arbeiderklassen må kjempe mot mannssjåvinisme i egne rekker, og for en allianse med kvinnene som betyr frigjøring for begge kjønn. En slik allianse kan ikke bygges på at kvinnene innordner seg de rammene mennene setter. Slik er kvinnekampen en styrking og utviding av den revolusjonære enhetsfronten.

5.8.2. Kvinner i alle klasser vil rammes av kvinneundertrykkinga, på samme måte som alle svarte rammes av rasisme. Kampen mot sexisme og kvinneundertrykking har derfor potensiale til å favne svært bredt. Men i svært mange saker vil klasseskillene også blant kvinner være avgjørende. Kravet om økt kvinnelønn vil kunne ramme profitten til borgerskapets kvinner. Rike kvinner har mulighet til å kjøpe seg fri fra deler av kvinneundertrykkinga. Kommunister må slåss for rettigheten til de fattigste, og kjempe for breiest mulig klasseallianse i kampen for kvinnefrigjøring.

5.8.3. Svært mange er i dag for likestilling. Det er for smått. Vi mener sjølsagt at kvinner skal ha de samme formelle rettigheter som menn. Men likestilling med menn innafor rammene av det borgerlige samfunnet er ikke nok. Vi ønsker et helt annet samfunn, der kvinnene er frigjort og kvinneundertrykkinga er avskaffa. For å nå dette målet er det ikke nok med individuell bevisstgjøring og kamp for egen karriere. Organisering og kollektiv kamp er av avgjørende betydning for å reise en kamp som omfatter alle kvinner, ikke bare de sterkeste og flinkeste.

5.9. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske

5.9.1. Det er viktig for et kommunistisk parti i Norge i dag å også jobbe i folkevalgte organer, som kommunestyrer, fylkesting og storting, arenaer der vi kan fremme sosiale, økonomiske og politiske krav og synliggjøre hvor udugelig det kapitalistiske systemet er når det gjelder å ivareta folks rettigheter og velferd. Korrupsjon og kameraderi i det politiske systemet må avsløres og folkevalgte organers makt og innflytelse må forsvares mot angrep fra kapital, statsbyråkrati og organisasjonseliter.

5.9.2. Kampen om innflytelse i folkevalgte organer må knyttes til klassekamp og folkelig organisering. Det parlamentariske arbeidet må underordnes det utenomparlamentariske.

5.9.3. Politiske strømninger i folket viser seg i parlamentariske valg. Men en kan ikke true kapitalismen eller innføre et nytt samfunnssystem gjennom valg eller vedtak. Den herskende klassen vil ikke gi fra seg makta si frivillig. Derfor finnes det ingen parlamentarisk vei til sosialismen.

5.10. Internasjonal solidaritet og kamp mot eget borgerskap må gå hand i hand

5.10.1. Vi må delta i utviklinga av en ny antiimperialistisk, internasjonal enhetsfront som utvikler nettverksarbeid mellom fagbevegelsen, miljøbevegelsen, kvinnebevegelsen, antirasistiske organisasjoner osv. Klubber og fagforeninger innafor samme internasjonale konsern må bygges opp uavhengig av nasjons- og språkgrenser. Det må organiseres samarbeidsformer mellom fagbevegelsen på tvers av landegrensene. Felles kampkrav må følges opp av koordinerte aksjoner og gjensidig støtte.

5.10.2. Rasistiske innvandringsregler og lønnssystemer som diskriminerer etter hudfarge og nasjonalitet må bekjempes. Norge må være åpent for innvandring fra den 3. verden, og for flyktninger fra både krig, politisk forfølging, økonomiske og økologiske katastrofer. Svaret på kapitalens splitt- og hersk-politikk må være felles fagorganisering og like rettigheter. Alle former for rasisme og sjåvinisme svekker arbeiderklassens enhet og kampkraft.

Fagbevegelsen og kvinnebevegelsen må være en drivkraft for å avsløre utbyttinga av kvinneproletariatet over landegrensene, arbeide for minstelønnsgarantier og rettigheter som beskytter kvinnelige arbeidere. Streiker og internasjonale boikottaksjoner må brukes både mot konkrete overgrep og for å presse gjennom internasjonale tariffer og avtaler som svekker kapitalens frihet.

5.10.3. Både kvinnebevegelsen, miljøbevegelsen, den antirasistiske og antiimperialistiske bevegelsen er organiserte uttrykk for krav og politiske perspektiver som bryter med kapitalismen og utvider grunnlaget for og styrker den revolusjonære enhetsfronten. De skaper også nye premisser for den politiske kampen: Kvinnebevegelsen utfordrer menn i det arbeidende folket til ta et oppgjør med privilegier som binder dem til borgerskapet. Den antirasistiske bevegelsen er en spydodd mot hvit sjåvinisme. Miljøbevegelsen og den antiimperialistiske bevegelsen utfordrer organisering og levemåter i vår del av verden som forutsetter imperialistisk utsuging av den 3. verden.

5.10.4. Sjøl om arbeiderklassen og den revolusjonære enhetsfronten i Norge har kampen for sine daglige interesser og en sosialistisk revolusjon i Norge som sitt hovedansvar, må proletarisk internasjonalisme og solidaritetsarbeid være en uadskillelig del av virksomheten. Å styrte kapitalismen som system er en internasjonal oppgave og gjensidig støtte på tvers av landegrensene blir mer og mer nødvendig. Samarbeidet på tvers av landegrensene er også en skole i organiseringa av det framtidige kommunistiske samfunnet.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 6:

Sosialismen er overgangsperioden mellom kapitalisme og kommunisme, etter at borgerskapet har mista statsmakta gjennom den sosialistiske revolusjonen. Sosialismen er fortsatt et klassesamfunn, hvor arbeiderklassen har makta og styrer i allianse med det store flertallet som også har interesse av at kapitalismen ikke igjen blir innført i landet.

Drivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille og trekke stadig flere av menneskenes grunnleggende behov ut av markedsøkonomien.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av at samfunnet skal utvikle seg mot det klasseløse samfunnet, kommunismen, samtidig som en må være forberedt på at det i lang tid etter en revolusjon vil være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg. Klassekampen vil fortsette i nye former inntil sosialismen har erstatta de kapitalistiske produksjonsforholda på verdensplan og både klassestaten og klassene er døde.

Hvor lang tid den sosialistiske fasen vil vare, er det umulig å si noe sikkert om. Vi må også i framtida belage oss på at sosialismen vil havarere i enkelte land hvor de indre vilkåra er vanskelige og det ytre presset er sterkt. Utviklinga vil være ujevn fra land til land, så lenge den imperialistiske verdensordninga har overtaket. Det gjør at at også de nye sosialistiske samfunna vil ha ulike materielle og sosiale utgangspunkt. Vi vil derfor heller ikke bare finne én form for sosialisme i framtida, men mange, sjøl om det vil være felles grunntrekk.

Den teknologiske utviklinga modner nå kommunistiske produksjonsformer foran øynene på oss. I et land som Norge ville en overgang til en sosialistisk samfunnsorganisering betydd et stort skritt framover for det store flertallet av befolkninga, både i forhold til levekår og livstandard og til demokratiske rettigheter og reell innflytelse på samfunnsstyringa.

6.1. Den sosialistiske revolusjonen

6.1.1. Arbeiderklassen, i Norge og ellers, har interesse av at overgangen til et nytt samfunnssystem skjer på fredelig vis. Men alle historiske erfaringer viser at borgerskapet er forberedt på å knuse rettferdige sosiale opprør med vold og fascisme. En sosialistisk revolusjon vil aldri seire uten at borgerskapet avvæpnes og at folket tar kontrollen over våpenmakta.

6.1.2. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Ikke noe parti kan innføre sosialismen «på vegne av» arbeiderklassen. En sosialistisk revolusjon er et sosialt opprør der arbeiderklassen tar makta fra borgerskapet og undertrykker det som klasse, oppløser det borgerlige statsapparatet, opphever den kapitalistiske privateiendommen og etablerer nye, sosialistiske produksjonsforhold.

6.1.3. For å stille seg i spissen for en sosialistisk revolusjon må arbeiderklassen. styrke bevisstheten om seg sjøl som en klasse med egen politisk identitet og oppgave. Samtidig må arbeiderklassen jobbe for at de andre som har objektive interesser av sosialismen allierer seg med dem og blir med i revolusjonen . Revolusjonen vil være en samfunnsomveltning med støtte i det store flertallet. Kommunistpartiets oppgave er å gå i spissen for dette arbeidet, styrke arbeiderklassen politisk, ideologisk og organisastorisk og jobbe for utviklinga av den revolusjonære enhetsfronten.

6.1.4. Om en sosialistisk revolusjon skal seire i Norge, avhenger også av de internasjonale rammebetingelsene; av motsetningene i imperialismen og styrken til den internasjonale antiimperialistiske bevegelsen.

6.2. Sosialismens første erfaringer

6.2.1. Den første revolusjonen som satte sosialistisk samfunnsorganisering på dagsorden var Pariserkommunen. Den holdt stand bare noen få måneder i 1871 før den ble knust av reaksjonen og et borgerskap som var i ferd med å konsolidere sin samfunnsmakt..

6.2.2. Sosialismen etablerte seg som samfunnssystem for en lengre periode først i «imperialismens svakeste ledd», i fattige, halvføydale land som Russland og Kina, som en del av den demokratiske og nasjonale frigjøringskampen.

I Øst-Europa tok kommunistpartia over makta i åra etter den andre verdenskrig, dels som resultat av revolusjonære frigjøringskriger mot fascismen, og dels med bakgrunn i sovjethærens seire i denne kampen. Erfaringene derfra viser at det ikke er noen farbar vei å innføre en sosialisme som bygger på utenlandsk støtte.

6.2.3. De sosialistiske pionerprosjekta hadde stor betydning for verdens folk, og de betydde mye for det historiske utviklingsløpet. Jordreformer, industrialisering, utdanningsrevolusjon, bedre helseforhold og langt større sosial trygghet for arbeiderklassen ble oppnådd i landa hvor revolusjonene fant sted. De internasjonale ringvirkningene var også betydelige. De ga inspirasjon og bedre vilkår for frigjøringskamper i den tredje verden, som for kampen for sosiale reformer og innrømmelser fra borgerskapet i de imperialistiske landa. Kommunistpartiene spilte en sentral rolle i disse kampene, som i de sosialistiske revolusjonene og oppbyggingsfasen av de sosialistiske samfunna.

6.2.4. I de sosialistiske landa vokste parti og stat fort sammen og makta blei konsentrert i toppen av det kommunistiske partiet og statsapparatet. Dette skyldtes dels de økonomiske, klassemessige, kulturelle og politiske tradisjonene i landa, dels hardt press fra en imperialistisk omverden.

Maktkonsentrasjonen åpna også for feilaktige linjer og ledelsesmetode, og det utvikla seg etter hvert et nytt borgerskap i «sosialistisk frakk» som berika seg og sikra si maktstilling gjennom forfølgelse og likvidering av opposisjonelle av alle avskygninger, og som blanda seg inn i forhold i andre land.

Det som kunne ha vært motkrefter til denne kontrarevolusjonen blei demobilisert og aktivt motarbeida. Fagforeninger og folkelige masseorganisasjoner ble mer og mer bundet opp til statsapparat og parti. De framskrittene som revolusjonen hadde betydd for kvinnene ble undergravd. Statspartisosialismen ensretta kultur og vitenskap og behandla opposisjon som kontrarevolusjonær virksomhet.

Sosialismen var gått tapt i disse landa lenge før regimeskiftene i Øst-Europa mot slutten av 1900-tallet

6.2.5. Disse erfaringene viser at klassekampen, kvinnekampen og kampen mot andre former for samfunnsmessig undertrykking fortsetter også under sosialismen og at sosialismen kan ødelegges innenfra. Det vil være til skade for sosialismen om en prøver å tildekke dette, eller framstiller alle opposisjonelle som reaksjonære eller imperialistiske håndlangere. Kommunister må anstrenge seg for å bygge ut folkelige masseorganisasjoner og slåss for å minske kløfta mellom folket og deres representanter i statsapparatet og ellers

6.2.6. Forsvar av sjølråderetten vil være viktig også i denne historiske fasen. Samarbeid mellom sosialistiske land må skje på grunnlag av likeverdighet og ikke-innblanding

6.2.7. Men historia viser også at dersom arbeiderklassen og dens allierte forener seg og utnytter de ressursene som de rår over, kan sosialismen gi folkeflertallet et stort løft, både materielt og i kulturell utfoldelse. For de kommende sosialistiske samfunna, som kan stå på skuldrene til pionerene og ha lært av både deres styrker og feil, og, ikke minst, ha gunstigere rammevilkår, vil dette gjelde i ennå større grad.

[Til innholdsfortegnelsen]

6.3. Sosialismen i vår tid

6.3.1. De sosialistiske samfunna som sprang ut av de sosialistiske revolusjonene i forrige århundre bygde på økonomiske og sosiale vilkår skapt dels før, dels under den industrielle revolusjonen og den gryende kapitalismen. I dag er vi inne i en ny teknologisk revolusjon som skaper andre rammevilkår for de kommende sosialistiske samfunna. Mellom anna skaper dette muligheter for å trekke større deler av folket med i direkte styring og innflytelse over den sosialistiske staten og slik minske motsigelsen mellom kollektivets og individets rettigheter.

6.3.2. De kommende sosialistiske samfunna vil ikke være problemfrie samfunn uten knapphet og mangler. Men, de fødes fordi arbeiderklassen og dens allierte ikke lenger vil ha kapitalismen og ser på sosialismen som alternativet. I forhold til fortsatt kapitalisme vil de representere et stort historisk framskritt for menneskeheten.

6.3.3. Sosialismen er et overgangssamfunn mellom kapitalisme og kommunisme. Arbeiderklassen har tatt makta i staten, og hoveddrivkrafta i produksjonen vil være bevisst planlegging for å tilfredsstille menneskenes behov, og ikke som før kapitalakkumulasjon og profittstrev.

Dette er imidlertid ikke nok. Arbeiderklassen kan ikke frigjøre seg sjøl uten å frigjøre hele menneskeheten fra utbytting og undertrykking. En slik seier vinner klassen først når den har opphevd seg sjøl som klasse, og dermed alle klasser, og det kommunistiske, klasseløse samfunnet er nådd.

Det politiske systemet under sosialismen må være prega av denne målsettinga.

6.3.4. Under sosialismen vil det være både organiserte og spontane krefter som kan gjenskape et herskersjikt som skiller seg fra arbeiderklassen og folket. Organiseringa av et sosialistisk statsapparat er en slik kraft, arbeidsdelinga i samfunnet en annen.

Derfor trengs det en strategi for å bygge ned arbeidsdelingene og staten, og en bevisst mobilisering av motkrefter som kan hindre framveksten av en ny herskende byråkratklasse.

I lang tid etter en revolusjon vil det være kamp om hvilken vei samfunnet skal utvikle seg, hvilke klasseinteresser som skal vinne. Også det gamle borgerskapet vil gjøre forsøk på å ta igjen makta, støtta av imperialistisk press utenfra.

6.3.5. Sosialismen i Norge vil i utgangspunktet ha en rekke fordeler: En teknologisk avansert økonomisk basis, en stor arbeiderklasse med et høyt utdanningsnivå og demokratiske tradisjoner. Men samtidig vil økonomien i utgangspunktet være sterkt knyttet til imperialismen og det internasjonale varebyttet, som vil gjøre den sårbar for ytre press

6.3.6. Et sosialistisk Norge må bygges opp av det arbeidende folket sjøl, formene og de nye maktorganene og institusjonene vil bli skapt gjennom kampen.

Arbeiderklassen må organiseres for å utøve makt som klasse. Den må bygge opp sine egne statsorganer og sørge for at folkevalgte organer får avgjørende myndighet i sentrale og lokale økonomiske spørsmål. Arbeiderklassen må slåss for en stadig større desentralisering av avgjørelsene innafor de sentrale rammeplanene. En viktig forutsetning for dette er en fri og uavhengig fagbevegelse, og at arbeiderne organiserer seg for å utvikle kontroll over og ledelse av produksjonen.

Det må skapes nye former for direkte, deltakende demokrati, både i arbeidslivet og i samfunnslivet ellers. Valgte ledere både i arbeidslivet og i politiske organer må med jevne mellomrom fratre sine verv og delta i vanlig arbeid i kortere eller lengre tid. Dette er en forutsetning for å bryte ned arbeidsdelinga mellom manuelt og intellektuelt arbeid og skillet mellom styrende og styrte.

Det må eksperimenteres for å finne måter å utvikle og utdype demokratiet. Som utgangspunkt trenger vi et utvida representativt demokrati basert på frie valg mellom kandidater som representerer ulike alternativer. Det må tas tiltak for å sikre kvinner og representanter fra arbeiderklassen rettmessig deltaking i samfunnsstyringa.

6.3.7. Sosialismen vil bety en utvidelse av demokratiske rettigheter som ytringsfrihet, organisasjonsfrihet og pressefrihet. Den sosialistiske staten vil være sekulær og ikke stimulere religiøs virksomhet. Men det vil være religionsfrihet og ikke forsøk på å avskaffe religiøs virksomhet med tvang. For å kunne fylle en kritisk funksjon i samfunnslivet må mediene og kulturlivet sikres rettigheter og rammebetingelser som gjør dem uavhengige av både politiske myndigheter og kapitalgrupper.

Den sosialistiske staten vil innskrenke disse rettighetene for grupper som vil gjeninnføre kapitalismen med makt, med eller uten støtte fra imperialismen utenfra, og nazistiske og rasistiske organisasjoner.

6.3.8. Kommunistiske partier vil også under sosialismen være uavhengig av staten, fungere som et kritisk element i samfunnet og se det som sin oppgave å gå i spissen for utvikle et klasseløst samfunn.

6.3.9. Sosialismen legger grunnlaget for et langt skritt fram for kvinnefrigjøringa, samtidig som fortsatt kvinnekamp er en forutsetning for at sosialismen utvikler seg mot det kommunistiske samfunnet. Under sosialismen trengs det en sterk, uavhengig kvinneorganisasjon og særegen kvinneorganisering på alle områder. Kvinnene må ha makt både innafor staten, partier, masseorganisasjoner og samfunnsliv.

Målet med kvinnefrigjøring må være ett av grunnpremissene for planer og tiltak på alle samfunnsområder. Økonomisk og teknologisk utvikling fungerer ikke kjønnsnøytralt. Planene må se det betalte og ubetalte arbeidet i sammenheng, og finne samfunnsmessige løsninger som avskaffer kvinnenes slit og styrker deres kontrollen over egne liv.

Den kjønnsbestemte arbeidsdelinga må brytes ned. Alle tiltak må ta utgangspunkt i kvinner som sjølstendige personer, ikke som medlemmer av familier eller hushold. Økonomi og styring må ikke være basert på at en svær del av arbeidet i samfunnet settes bort som kvinnens private ansvar innafor familiens rammer. Det er et mål at mannen tar halvparten av hus- og omsorgsarbeidet, både så lenge det er organisert som et privat ansvar, og når dette arbeidet blir ledd i en større samfunnsmessig helhet.

Samfunnets ressurser må fordeles likeverdig på alle, slik at kvinner og barn ikke lenger blir avhengige av forsørging fra menn. Slik vil folk få frihet til sjøl å velge ulike bo- og samlivsformer basert på likeverd.

6.3.10. Rettigheter til alle minoriteter må sikres og all form for rasistisk virksomhet må bekjempes. Heterofilt og homofilt samliv må være likestilt.

6.3.11. Den sosialistiske planøkonomien gjør det mulig å ta økologiske hensyn, da produksjonen ikke lenger er basert på mest mulig profitt. Men det vil også under sosialismen oppstå motsigelser mellom økonomisk gevinst og hensynet til miljøet. Prioritering av å skaffe fram innsikt i naturens behov og stimulering av en aktiv, statsuavhengig miljøbevegelse vil derfor være blant tiltak som det sosialistiske samfunnet må sikre.

6.3.12. Økt produktivitet og omlegging av produksjonen må så fort som råd bidra til ytterligere forkorting av normalarbeidsdagen, og det er viktig raskt å få trukket sektorer som for eksempel bolig, helse, utdanning og kommunikasjon ut av markedsøkonomien. De mulighetene som den nye teknologien gir til å trekke sektorer ut av vareproduksjonen og over til en rein distribusjon av produkter og tjenester ut ifra behov, må utnyttes til fulle. I stedet for kapitalismens formel om enkeltmenneskets eiendomsrett over andres arbeid, setter sosialismen det kommunistiske om alles utnyttelsesrett til andres arbeidskraft.

6.3.13. Sosialismen vil ha en dominerende offentlig sektor og nye former for samvirke, men samtidig rom for sjølsysselsetting og begrensete former for privat virksomhet.

Den sosialistiske staten må kontrollere kommandohøyedene i økonomien. Forholdet mellom plan og marked må avgjøres konkret, slik at markedsmekanismer både utnyttes og tøyles. Den sosialistiske planøkonomien må være overordna. Den teknologiske utviklinga har gjort at denne prosessen kan bli både mer effektiv og fleksibel enn den var i tidligere sosialistiske samfunn. I landbruk og fiske, der sjølsysselsetting dominerer, må samvirketiltak støttes og oppmuntres. –

6.3.14. Det sosialistiske Norge må løsrive seg fra alle imperialistiske allianser og forpliktelser, oppgi norsk kapitalvirksomhet i utlandet som bygger på tilbakeføring av overskudd til Norge og oppgivelse av alle krav i Antarktis. Samisk sjølråderett i samiske områder må garanteres.

[Til innholdsfortegnelsen]

Kapittel 7:

7. 1. Hvorfor kommunistparti

7.1.1. Arbeidernes kommunistparti kjemper for å avskaffe alle former for utbytting, undertrykking og klasseskiller. Partiet har ingen interesser som er skilt fra den internasjonale arbeiderklassens interesser.

7.1.2. For å styrte kapitalismen trengs en enhetsfront som består av alle revolusjonære og progressive krefter på venstresida, arbeiderklassens allierte: småbønder og fiskere, intellektuelle og ulike undertrykte grupper. Men i tillegg trengs kommunistpartiet for at kampen for samfunnsendring ikke skal nøye seg bare med reformer av kapitalismen, men også kunne føre fram til en sosialistisk revolusjon og utvikling av sosialismen fram mot kommunismen.

7.2. Partiets oppgaver og oppbygning

7.2.1. Målene som kommunistpartiet stiller seg krever at medlemmene jobber aktivt på mange områder.

7.2.2. Vi jobber i fagforeninger, interesseorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner, for å bedre folks levekår her og nå. Gjennom at folk deltar i kampen mot det kapitalistisk systemet, utvikler de også en bevissthet om at det er behov for et alternativ. Dette legger grunnlaget for videre kamp for sosialisme.

7.2.3. Kapitalens profittjag innebærer alltid diktatur og undertrykkelse, enda om dette kan variere i styrke og framtredelsesform. AKP deltar i og støtter all kamp mot kapitalismen både i og utenfor Norge. Vi søker allianser og kontakt med andre partier og bevegelser som slåss mot imperialismen, og vi deltar sammen med andre i større fronter på enkeltsaker. Men vi holder fast ved at kommunistpartiet alltid må være sjølstendig og uavhengig, både nasjonalt og internasjonalt.

7.2.4. AKP ser det som spesielt viktig å synliggjøre og styrke kvinners deltagelse i kampen mot utbytting og for rettferdighet. Vi slåss for en sosialisme fri for kvinneundertrykking, men vi slåss også mot alle former for kvinneundertrykking i det kapitalistiske samfunnet.

AKP er et parti som legger vekt på både teoretisk skolering og politisk massearbeid. Medlemmene må være godt skolerte i politisk teori for å kunne se sammenhengen mellom den daglige politiske kampen og det langsiktige arbeidet for sosialisme. Medlemmene må delta i politiske massebevegelser, for bare gjennom å jobbe sammen med og diskutere med andre, kan man vinne flere for tanken om sosialisme og kommunisme.

7.2.5. AKP er et parti som tar mål av seg til å være en del av ledelsen i den sosialistiske revolusjonen. Det betyr at AKPs medlemmer må bygges opp som ledere. Gode ledere bidrar til at andre utvikler seg og blir ledere, og bidrar til at folk ser at de har en viktig rolle å spille i kampen for rettferdighet og et sosialistisk samfunn. Gode ledere får folk til at se at de har en viktig plass både i partiet og i andre organisasjoner som slåss mot det bestående systemet.

7.2.6. AKP jobber hele tiden for et best mulig utviklet demokrati innad i partiet, og i de organisasjonene vi jobber. Innad i AKP bygger vi på den demokratiske sentralismen, som vi mener gir best utgangspunkt for demokratisk behandling og deretter felles handling. Det stiller også krav til deltakelse i partikollektivet til det enkelte partimedlem.

7.2.7. AKP søker ingen privilegier. I et klasseløst, kommunistisk samfunn vil partiet ha fullført sin oppgave og derfor oppløses.

[Til innholdsfortegnelsen]

7.3. Arbeiderklassen er den ledende krafta

7.3.1. Kommunistpartiet springer ut av arbeiderklassen. Partiets oppgave er å mobilisere arbeiderklassen til handling, gjennom å være et ledende element i klassen. Partiet skal ikke lede «på vegne av» arbeiderne. Arbeiderklassens frigjøring må være dens eget verk. Partiet må dermed strebe etter at flertallet av medlemmene kommer fra arbeiderklassen.

7.4. Partiets teoretiske fundament

7.4.1. AKP bruker den marxistiske teorien som rettesnor for handling. Det teoretiske pionerarbeidet ble gjort av Marx og Engels gjennom analyse av kapitalismens utvikling og kritikken av ulike utopiske, reformistiske og anarkistiske retninger i samtida. Et annet oppgjør ble innledet gjennom Lenins og andre marxisters kritikk av og brudd med den 2. internasjonalens sosialdemokratiske klassesamarbeidspolitikk og nasjonale sjåvinisme. Mao Zedong forente marxismen med den revolusjonære massebevegelsen i Kina og dette satte han i stand til å lede den største politiske revolusjonen i menneskehetens historie. Han var også pioner i å innse farene for at sosialistiske land omdannes til en ny type byråkratiske undertrykkelsesregimer. Utviklinga av kvinnebevegelsen og kampen for full kvinnefrigjøring var viktig for det teoretisk utviklingsarbeidet som ble gjort i AKP på 80-tallet. Utviklinga av den nye kvinnepolitiske teorien har betydd endringer av den helhetlige analysen av både kapitalistiske samfunnet og kampen for sosialismen.

7.4.2. Den historiske utviklinga gjør det nødvendig heile tida og vurdere teoriene vi bygger på og utvikle nye. Den marxistiske teorien består ikke av absolutte sannheter, men må hele tida kritiseres og bygges ut i tråd med hvordan samfunnet endrer seg.

7.5. Hva betyr det å være revolusjonær?

7.5.1. Marxismen er et verktøy for å kunne analysere verden, men og å forstå verden kan aldri være et mål i seg sjøl. Målet vil alltid være å forandre verden. Å være revolusjonær betyr å bruke de redskapene en har tilgjengelig for å forstå verden, og å bruke denne kunnskapen for å slåss for en forandring.

7.5.2. Kunnskapen om verden vil aldri være endelig, den vil alltid være i utvikling. For å utvikle gode analyser og for å kunne ta de riktige avgjørelsene trenger vi stadige studier og diskusjon, både i og utenfor partiet. Uenigheter er ikke et problem, men en kilde til utvikling og ny kunnskap.

7.5.3. Å slåss aleine vil aldri gi seier, derfor er vi organisert sammen i et parti, og derfor søker vi allianser med andre. Verden forandres heller ikke med uttalelser og proklamasjoner, derfor krever vi aktiv deltagelse i kampen fra alle våre medlemmer. Bare ved å stå sammen i aktiv kamp vil vi klare å bygge en sosialisme som kan legge grunnen for det klasseløse samfunnet – kommunismen.

[Til innholdsfortegnelsen]

Til gjeldende program | Til programdebatt | Til AKP si heimeside