Ingrid Baltzsersen er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutval og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo.

---

Stonewallopprøret, den natta lesber og homsar i New York City nekta politiet å stenga baren deira og trakassera dei, vert sett på som starten på den moderne homokampen. Men kva gjorde homsar og lesber før Stonewallopprøret i 1969?

Homofil identitet

I lister over kjende homofile, lesbiske og bifile finn ein alltid filosofar, kunstnarar og andre frå gamle tider. Dei gamle grekarane hadde unge mannlege elskarar, men dette var normalt og sett på som ein del av danninga. Det var heller ikkje livsvarige kjærleiksforhold, dei tok slutt når den yngste gifta seg og fekk seg sin eigen yngre elskar. Den homofile identiteten, slik som me kjenner, fanst ikkje, i alle fall vart han sett på som unormal.

Ein kan sei at starten på homopolitikken kom når den homofile legninga blei identifisert av psykoanalytikarane. Dette hendte på slutten av 1800-talet. Før det var sodomitten ein som hadde sex med menn. Han var ein forbrytar, men vart ikkje sett på som noko særleg annleis enn andre menn. Nå fekk den homoseksuelle ein vidare identitet, som ikkje handla berre om seksuelle handlingar enkeltvis. Første gong termen homoseksualitet synte seg, var i Tyskland i ein pamflett av ein lege og sexolog som jobba for avskaffing av sodomilova i Preussen. Eg har difor vald å skriva om dei hundre åra frå den homofile identiteten blei identifisert, og til Stonewallopprøret i 1969. Det å skildra all homokamp i Vesten gjennom hundre år er umogleg, så eg har plukka spanande tidsperiodar og stader. Eg har ikkje skrive noko om homopolitikken i Noreg, men det håper eg det vert tid og plass til seinare.

Sodomi

Oscar Wilde (1854-1900) er den homofile folk flest kjenner til frå attenhundretalet. Han vart offer for lovgjevinga mot sex mellom menn som fanst i dei fleste europeiske landa på den tida. Wilde var ein kunstnar, ein estetikar og glad i vakre menn. Han hadde eit kjærleiksforhold med sonen til ein marki, Lord Alfred Douglas (Bosie), og faren til Bosie skreiv eit fornærmande brev To Oscar Wilde, ponce and Sodomite, som Wilde anmeldte. Dette var ikkje ei særleg taktisk handling på den tida. Rettssaka snudde seg, og Wilde vart i staden dømt til to års straffarbeid. Wilde var ikkje oppteken av homopolitikk, og han trudde heller ikkje at han kunne bli dømt for å vera homoseksuell. Men saka mot han, der han ikkje angra noko, men derimot var vittig, fekk mykje presse. Det var ein vekkar for dei homofile. Dei blei meir redde for å bli arrestert, men «kjærleiken som ikkje tør sei sitt namn» hadde fått eit fjes.

Den tidlege homopolitikken i Tyskland handla mykje om lova mot sodomi, eller paragraf 175. Karl Heinrich Ulrichs (1825-95), ein av pionerane, skreiv på 1860-talet vitskapleg litteratur om homoseksualitet. Han meinte at mannlege og kvinnelege homofile var eit tredje kjønn.

I 1897 to år etter at Ulrichs var daud starta den første homopolitiske organisasjonen, The Scientific Humanitarian Committee. Dei jobba for å oppheva paragraf 175, opplysa folk om homoseksualitet, og få dei homofile interesserte i kamp for eigne rettar. Komiteen eksisterte i trettifem år, og hadde 5.000 medlemmer i 1908. Dei aksepterte teorien til Ulrichs om det tredje kjønn. Dr. Magnus Hirschfeld (1868-1935) starta komiteen og var leiar for instituttet dei opna i 1919. The Institute for Sexual Science er ein forgjengar for det amerikanske Kinsey Institute for Sex Research. I 1919 vart det og laga ein film med homofilt tema, Anders als die Andern (Annleis enn dei andre). Men under fascismens frammarsj vart den homofile rørsla sett tilbake. Hirschfeld var i tillegg jøde, og vart forsøkt drepen. Han flykta til Paris, der han daude i 1935. I 1933 vart instituttet angripe og bøkene brende. Sjølv om den første homofile rørsla starta i Tyskland, vart ikkje paragraf 175 oppheva før i 1968.

I USA var det på starten av 1900-talet fleire foredragshaldarar som reiste rundt og snakka om homoseksualitet. Det var ikkje noko organisering av homofile i USA på den tida, men mange møtte opp på foredraga. Ein del av foredragshaldarane var frå den tyske komiteen, men den amerikanske feministen og anarkisten Emma Goldman snakka òg om homoseksualitet på reisene sine. Ho vart kritisert av andre anarkistar fordi dei meinte anarkismen var misforstått nok om dei ikkje skulle ta opp homofili. Men det berre gjorde Goldman «surer of myself, more determined to plead for every victim, be it one of social wrong or of moral prejudice».

Bohemar

Mange av dei eksperimentelle, liberale miljøa på 1900-talet i både USA, Frankrike, Tyskland og England hadde ein viss grad av homofil, lesbisk og bifil utprøving. I Paris ved århundreskiftet var det chic å vera lesbisk kvinne, i alle fall for unge, ugifte jenter. Collette, Natalie Barney, Radclyffe Hall og Djuna Barnes er forfattarar som var unge på den tida. Dette fortsette på 20-talet med ein del av dei same kvinnene. Skilnaden var at no fanst det etablerte lesbiske par, slik som det kjente paret Gertrude Stein og Alice B. Toklas. I Tyskland, spesielt Berlin, fram til nazistane fekk makta var homolivet stort. Det var uteliv og filmar, forskning og politikk. På 10- og 20-talet i the Greenwich Village i New York, var det på same måte som i Paris på moten å vera litt lesbisk. I Harlem, New York på 20-talet, under den svarte renessansen der, var mange av jazzmusikarane og diktarane biseksuelle, og det fanst opne lesbiske og homofile. Både i Greenwich Village, Harlem, og i Paris ved århundreskiftet fanst det ikkje eit separat homofilt miljø, men den generelle liberale haldninga til sex gjorde at det gjekk an å ha eit biseksuelt image, i alle fall for kvinner.

Andre verdskrig

Under andre verdskrig i Tyskland vart mange homofile og nokre få lesbiske internerte i konsentrasjonsleirar og drepne. Dette sette homokampen i Tyskland mange tiår tilbake. Dei homofile fekk heller ikkje erstatning for lidingane sine, dei var jo dømde for ein paragraf som framleis fanst i lova. Hos dei allierte vart mange kvinner og menn separerte, menn var i krigen og kvinnene gjorde alt heime. Dette er noko som som regel fører til kjærleik og erotikk mellom menn i krigen og at kvinnene får testa ut nye kjønnsroller med å jobba i industri og fly jagarfly. Men dette er midlertidige endringar i liva til folk på grunn av ekstreme hendingar. Samtidig fekk dei prøva ut noko dei aldri hadde prøvd før, og ikkje alle gjekk tilbake til den vanlege heterofile kjernefamilien. Under krigen fekk mange homofile namn på legninga si for fyrste gong, det amerikanske forsvaret innførte nemlig det berømte spørsmålet «er du homoseksuell» som gjorde at alle amerikanske soldatar måtte tenkja over det og sei nei. Homofile barer blomstra i dei amerikanske havnene. Det var i etterkrigstida at dei homofile bydelane i store amerikanske byar starta å vakse, og kvinner hadde fått smake fridomen utan menn og med arbeid. I 1948 kom Kinsey-rapporten som viste at det fanst mange mannlege homofile, og i 1953 laga Kinsey-instituttet ein rapport som viste at det fanst kvinnelege homofile òg.

Borgarrett og opprør

I etterkrigstidas USA kom alle borgarrettsgruppene. Dei kjempar for rettane til svarte, indianarar og kvinner. Homofile vart inspirerte av dette og i 1951 starta The Mattachine Society og et år etterpå One Inc. Dei homofile kvinnene starta i 1955 The Daughters of Bilitis. The Mattachine Society blei starta av kommunistar og eks-kommunistar, og var i starten organsiert i celler. Dei såg på dei homofile som ein minoritet, på lik linje med svarte, indianarar og meksikanarar i USA. Men etter kvart tok andre over, og dei var meir opptekne av at homofile var like heterofile.

Joseph McCharthy meinte at kommunistane øydela hjernane og dei homofile øydela kroppane til «gode amerikanarar» og homofile vart forfølgde som fiendar av den amerikanske staten. Amerikanarane tvang dette på britane òg, og denne haldninga til homofile haldt seg lenge etter McCharthy. Men kanskje på grunn av dette fortsette dei homofile å organisera seg. På 60-talet blei organisasjonane spreidd over heile landet, og i 1967 var den første gruppa offisielt akseptert på eit universitetsområde. Gay is Good vart teke i bruk på same måte som Black is beautiful for å heva dei homofile sitt sjølvbilete. Dei homofile var meir synlege. Dei ville ikkje bli undertrykte lenger, og ei sommarnatt i 1969 i New York City, reiste dei seg og slost mot politiet.

 

Den eneste unaturlige seksuelle handlingen er den du ikke er i stand til å gjennomføre.
Alfred Kinsey (1894-1956)

Kjelder

• Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, Boston, Massachusetts 1988, oppdatert og utvida utgåve 1993
• Neil Miller: Out of the past, New York 1995

Denne artikkelen er klippet ut av et undervisningshefte om Globaliseringen av fiskeriene ved Victoriasjøen med tillatelse av forfatteren. Undervisningsheftet og en video om samme tema, Big Fish – Small Fry, er gratis og kan bestilles gjennom FN-Sambandet, Storgata 33a, 0184 Oslo, www.fn-sambandet.no.

---

Victoriasjøen i Øst-Afrika har gjennom flere hundre år hatt rike fiskegrunner som befolkningen rundt sjøen har kunnet høste av. Inntil for 20 år siden gikk fangsten av fisk i all hovedsak til befolkningen rundt sjøen og i landene som deler den. Ca. 100.000 tonn fisk ble fanget i Victoriasjøen hvert år frem til 1980. For fattige som ikke hadde råd til å spise kjøtt, var fisk derfor den viktigste kilden til animalske proteiner. Produksjonen og bearbeidingen av fisk, og handelen med den foregikk i lokalsamfunnene rundt Victoriasjøen. Flere hundre tusen menn og kvinner var sysselsatt og fikk inntekter i tilknytning til fisket i Victoriasjøen.

Tidlig på 1980-tallet fant det sted stor endringer i og ved Victoriasjøen. Disse hang sammen med at engelskmenn, de tidligere koloniherrene, hadde satt ut fiskearten nil-abbor i 1960-årene. Veksten og fangsten av nil-abboren, som er en rovfisk, ‘eksploderte’ i løpet av 1980-årene. I 1979 var fangsten av nil-abbor 1000 tonn, og ti år senere, i 1989, hadde den økt til 325,000 tonn. Store kvanta av flere hundre typer småfisk ble totalt spist opp og utryddet av nil-abboren. Den totale fangsten i Victoriasjøen gikk i samme tidsrom opp fra 100.000 til 500.000 tonn. FAO har beregnet at i 1990-årene kom 25% av den totale fangsten fra innlandsfiske i Afrika fra Victoriasjøen.

Lokalbefolkningen tilpasset seg raskt den mangedobbelte fangsten. Titusener av arbeidsledige og undersysselsatte kvinner og menn trakk ned til strendene langs Victoriasjøen og fikk arbeid som fiskere, fiskeforedlere og fiskehandlere. Etter en noe nølende start, tok etterspørselen seg raskt opp i Øst-Afrika. Folk flest både likte nil-abboren og hadde råd til å kjøpe den.

Nil-abboren hadde imidlertid potensiale også utenfor det lokale markedet. Det utviklet seg raskt et internasjonalt, globalt marked for fisken. Tidlig på 1980-tallet ble de første foredlingsbedriftene med utenlandsk kapital etablert langs strendene ved Victoriasjøen. Her ble nil-abboren filetert. Fiskefiletene ble eksportert til Europa, Midtøsten, USA og Japan hvor nil-abboren slo godt an. Store matvarekjeder i de industrialiserte landene begynte å etterspørre fisken fra Victoriasjøen. Siden fangsten av fisk på den nordlige halvkule synker, synes markedet for nil-abbor i nord nå å være ubegrenset.

I løpet av 1980-tallet og begynnelsen av 1990-tallet ble mer enn 35 foredlingsbedrifter etablert rundt sjøen, og en stadig større del av fangsten ble eksportert. Fabrikkene har nå kapasitet til å bearbeide langt mer fisk enn de greier å få tak i (overkapasitet). Konkurransen om å skaffe nok fisk fra Victoriasjøen er derfor knivskarp mellom foredlingsbedriftene. På 1980-tallet var det en stilltiende regel blant eksportbedriftene at nil-abbor under 2 ½ kg var for liten til å fileteres fordi den ikke var blitt kjønnsmoden. Gradvis har størrelsen på fisk som blir filetert gått nedover. I dag er det ikke uvanlig å se fisk på 600 gram som blir sendt til fabrikkene. Dette betyr at nesten all fisk som lar seg eksportere, blir filetert og sendt til utlandet.

Den nil-abboren som blir igjen til lokalbefolkningen, er den som er for liten til å fileteres eller er bedervet og råtten. I tillegg kjøper lokalbefolkningen fiskeskjelettene som er igjen, etter at filetene er skåret av. På skjelettene henger det igjen kjøttrester som spises. En hel industri, som sysselsetter flere tusen mennesker, har utviklet for å bearbeide avfallsproduktene fra nil-abboren. Hundre tusener av fattige konsumenter spiser nå avfallsrestene av nil-abboren etter at den er filetert.

Fisk til menneskeføde eller dyrefor?

I løpet av det siste tiåret har ca. 60% av fangsten av fisk i Victoriasjøen vært nil-abbor og ca. en tredjedel av totalfangsten vært en liten sardinlignende fisk (R. Argentea), som går under ulike lokal navn omena, dagaa, mukene. Til sammen utgjør disse to fiskeslagene over 90% av fangsten av fisk fra sjøen. Sardinfisken er svært ernæringsrik. I følge ernæringsfysiologer vil 10 gram av denne fisken i soltørket tilstand, tilfredsstille dagsbehovet for et barn for jern, sink og vitamin A. Tradisjonelt har sardinen vært regnet som «fattigmannsmat». Fisken har til vanlig vært billig, og fordi den er så liten, går det lett an å kjøpe små kvanta av den til bare noen få shilling (ca. 50 øre).

Fra slutten av 1980-tallet oppdaget dyrefor-industrien i Kenya at fiskemelet som kunne lages av denne sardinen, egnet seg ypperlig som en viktig ingrediens i dyrefor til kylling/broilere og storfe. De første årene var det for det meste sardinene, som av ulike grunner ikke egnet som menneskeføde, som ble sendt til dyrefor-fabrikkene. Da det viste seg at det kunne lages mye billigere fiskemel av sardinen fra Victoriasjøen enn importert fiskemel fra Latin-Amerika og Europa, økte etterspørselen. Kravene til kvalitet på fiskemelet ble også skjerpet, slik at dyrefor-industrien i stadig større grad konkurrerte med lokalbefolkningen om den samme sardinen. Prisen økte, og mange fattige spiste mindre av den, eller sluttet helt å spise sardinen. I de senere årene har flere internasjonale dyrefor-fabrikker vist interesse for sardinen, og når kvaliteten på fiskemelet fra Kenya forbedres ytterligere, kan det bli tale om eksport. Etterspørselen etter fiskemel er stor og representanter fra flere dyrefor-fabrikker, fortalte at de kun har nok fiskemel til kyllingforet, men ikke tilstrekkelig til foret for storfe, hunder og katter.

Også på et annet område er det konkurranse mellom den fattige delen av befolkningen i Øst-Afrika og dyreforindustrien om fisken fra Victoriasjøen. Fiskeskjelettet, med hode og kjøttrester som henger igjen på skjelettet etter at nil-abboren er filetert, har, som sardinen, blitt regnet for fattigmannskost. Skjelettet ble skåret opp i småstykker, kokt i olje og sendt rundt på lokale markeder over hele Øst-Afrika. Dyrefor-fabrikkene har også oppdaget ernæringsverdien av dette produktet. Nær to tredjedeler av fiskeskjelettene sendes nå i lastebiler direkte fra fileteringsfabrikkene til dyreforfabrikkene. Denne utviklingen har også blitt påskyndet av EU. EU har et regelverk for behandling av fiskeavfall for å unngå forurensing. EU-inspektørene som besøker eksportbedriftene rundt Victoriasjøen, har i flere tilfelle anbefalt at fiskeskjelettene bør sendes rett til oppmaling til fiskemel slik at ikke filetene som sendes til Europa blir forurenset.

Matvaresikkerhet

Til tross for at fangsten av fisk fra Victoriasjøen ble mangedoblet i løpet av 20 år, har forbruket av fisk i mange lokalsamfunn gått ned. Flere forskningsrapporter, utarbeidet av myndighetene i Øst-Afrika og internasjonale forskningsinstitutt, viser at ernæringssituasjonen blant barn som bor langs Kenyas del av Victoriasjøen er meget alvorlig. Ca. 50 % av barna er feilernært og/eller underernært. Det er et paradoks at ingen andre steder i Kenya lider en så stor del av barna av feil- og underernæring, som de som bor rett ved siden av Victoriasjøen, landets kanskje rikeste proteinkilde.

Det er altså ikke mangel på fisk som er problemet. Fisken finnes, men det meste av den går til eksport eller produksjon av fiskemel. Mange av fiskerne står i gjeld til eksportfabrikkene eller til deres agenter og er nødt til å levere fisken direkte til dem. Også på grunn av den sterke etterspørselen etter nil-abbor og fiskemel, har mange fattige ikke råd til å kjøpe fisk lenger, siden prisen på fisk har økt.

Matvaresikkerhet for lokalbefolkningen henger nøye sammen med den kjøpekraften kvinner og menn har. Når mange tusen kvinner som tidligere tilvirket og handlet med fisk, mister arbeidet sitt p.g.a. eksportindustrien, har de heller ikke råd til å kjøpe fisk. Det samme er tilfelle med alle mennene som tidligere eide sine egne kanoer, men som nå har tapt i konkurransen med mekaniserte båter. Kanoene deres er trukket på land og for de aller fleste er det vanskelig å finne annet arbeid.

De fleste som arbeider i nær tilknytning til fiske langs Victoriasjøen spiser allikevel fremdeles relativt mye fisk. Det er blant de gruppene av mennesker som er konkurrert ut av den moderne fiskeindustrien, og folk som ikke er knyttet til fiskeindustrien, at konsumet av fisk har gått ned. Mens konsumet av fisk i Kenya på midten 1980-tallet var 6 kg per person, har konsumet gått ned til 3 kg i 1997.

Helsedepartementet i Kenya er meget bekymret over utviklingen. Myndighetene i Kenya har henvendt seg til Unicef og bedt om å få vitamin A-piller og proteinpiller som skal deles ut fra helseklinikkene langs Victoriasjøen til underernærte barn.

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene

Kvinnenes viktige rolle i fiskeriene ved Victoriasjøen, har ofte blitt oversett. De er sjelden synlig i offisiell statistikk eller planer for fiskeriene. De er en del av den uformelle økonomien som tradisjonelle økonomer og planleggere ikke har bakgrunn for eller begreper til å fange inn og forstå. Selv om ikke kvinner deltar i fisket fra båten, er de aktivt med i nesten alle andre viktige arbeidsoperasjoner. De har i stigende grad også kommet inn på eiersiden i fisket.

Tradisjonelt, har kvinnene hatt en sterk rolle innenfor foredling av fisk og handel med den. Når båtene legger til land med fangsten, er kvinnene på plass. Hver båt har som regel «sine» kvinner som tar hånd om fisken. Fisken bringes til en markedsplass like ved stranden hvor den først veies og så selges videre.

Eksporten av nil-abbor har i stor grad endret dette mønsteret. Ved ankomst leverer fiskerne fangsten direkte til en agent for en eksportfabrikk. Det er vanlig at fiskerne står i en gjeldssituasjon til denne agenten som har lånt dem penger til båt og garn. De har ikke noe valg mellom hvem de kan selge fisken til, og dette utnytter agenten ved å presse prisen nedover. Mye av nil-abboren som nå landes, går derfor rett fra båtene til vekten og deretter rett inn i lastebiler med kjøleutstyr. Kvinnene får kun handle med den nil-abboren som er bedervet eller for liten for fabrikkene.

I Kenya, alene, har forskere beregnet at ca 12.000 arbeidsplasser, i hovedsak for kvinner, kunne vært skapt om lokalbefolkningen hadde fått tilvirke og handle med nil-abboren som i dag går til eksport. Noen arbeidsplasser er imidlertid kommet til gjennom eksportindustrien. I Kenya arbeider ca. 2.000 personer, hvorav de fleste er kvinner, i de moderne eksportfabrikkene som fileterer nil-abboren. Eksportfabrikkene har også skapt en annen form for sysselsetting. Et par tusen mennesker er blitt sysselsatt for å bearbeide fiskeskjelettene som blir igjen etter at fisken er blitt filetert. Fiskeskjelettene stekes og selges over hele Øst-Afrika og til med i de østlige områdene av Kongo.

Et sterkt uttrykk for hvor stort behov det er for arbeid og inntekt blant kvinner, kan en observere rett utenfor en av de største eksportfabrikkene ved Victoriasjøen, i Homa Bay i Kenya. Her dumpes fiskeskjelettene ut gjennom et hull i den høye muren som omgir fabrikken. Hundrevis av kvinner samles her hver dag utenfor muren, mens de venter på å få tak i noen fiskeskjelett som de kan steke og selge videre. Fordi bare en liten del av kvinnene får tak i fiskeskjeletter, har en de siste årene på denne plassen organisert kvinnene i fire grupper på ca. 200 personer i hver gruppe. Tre av gruppene får tilgang til skjelettene to dager i uken, mens den siste gruppen kun får det en gang per uke. De dagene kvinnene ikke får fiskeskjeletter, er det lite arbeid og inntekter. Som vi så ovenfor, trues disse arbeidsplassene ved at stadig mer av fiskeskjelettene males opp til fiskemel for dyrefor-industrien.

Deltakelse av kvinner i fiskeriene har meget positive ringvirkninger. I langt større grad enn for menn, bruker kvinnene sine inntekter fra fisket til mat for familien og til barna. Skolepenger for barna er et av de mest vanlige formål å spare penger til. Kvinner er flinke til å samarbeide og støtte hverandre også. Langs hele Victoriasjøen finnes det merry go round-grupper av kvinner. I disse gruppene sparer hver kvinne noen få kroner per uke som går til en felles kasse. Hver annen eller tredje måned får den enkelte kvinne hele potten som da kan brukes til litt større utgifter eller investeringer. Vanlige formål å bruke denne summen til er: skolepenger, bygging av hus eller dekke utgifter til en begravelse.

En del kvinner har gjort det så bra innen handel og tilvirking av fisk at de har gått inn og investert i båter og garn. Flere kvinner i Kenya eier et titalls båter utstyrt med garn. De sysselsetter opp til hundre menn som arbeider på båtene deres og organiserer arbeidet til en hel flåte.

Mange menn har ikke samme nøysomhet og sparekultur som kvinnene langs sjøen. Undersøkelser viser at spesielt unge menn, kan bruke mer enn halvparten av inntektene sine til alkohol. De store landingsstedene for fisk har alle barer, hoteller og restauranter med musikk og kvinner. Der kan fiskerne slappe av etter en lang dag eller natt i sjøen. Dette er steder hvor også mange blir smittet med HIV. Mange av kvinnene som arbeider i fiske og med handel på fiskelandingsplassene, er skilte eller enker og selv HIV-smittet.

Når en skal vurdere hvem som er taperne i utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen, er det i stor grad kvinnene som arbeider innenfor tilvirking og handel med fisk. Deres arbeidsplasser er blitt rasert og tusener er blitt marginalisert i forhold til fiske. De aller fleste har ikke funnet noe annet alternativ for å skaffe seg arbeid og inntekt. Dette går igjen utover barna deres som er avhengig av å få del i morens inntekt.

Myndighetenes rolle i fiskeriene

Myndighetene i de tre landene som deler Victoriasjøen, har en felles fiskeripolitikk. Det er et overordnet mål at fiskebestanden skal forvaltes på en bærekraftig måte. Dernest skal fisket bidra til matvaresikkerhet ved at befolkningen i landene skal få tilgang til ernæringsrik fisk. Fisket skal videre organiseres på en slik måte at det skaper sysselsetting og inntekter og positive ringvirkninger for befolkningen rundt sjøen. Til slutt skal fisket bidra til å tjene inn utenlandsk valuta ved eksport av fisk.

Til tross for flotte målsettinger om betydningen av lokal matvaresikkerhet og sysselsetting, vedtatt både på nasjonalt og internasjonalt plan, er det ikke noe tvil om hvilket valg myndighetene har tatt. Eksportnæringen har fått prioritet og myndighetene gjør alt de kan for å legge forholdene til rette for økt eksport. Infrastrukturen ved fiskemottak langs sjøen bygges opp for å tilfredsstille de hygieniske krav som EU stiller, siden EU-landene importerer ca. 60% av nil-abboren. Eksportfabrikkene, med støtte fra myndighetene, gjør alt de kan for å få ISO 9002-sertifikat. Med dette sertifikatet beviser eksportfabrikkene at produktet deres tilfredsstiller alle de krav som stilles til import av fisk i nord.

For mange i Øst-Afrika er denne moderniseringen av fiske ved Victoriasjøen et fremskritt. Nye fabrikker med flotte avanserte maskiner fra Europa, arbeidere i hvite frakker som får regelmessig lønning, blir sett på som om utviklingen går i riktig retning. Det gamle fisket med små kanoer og seil og salg av fisk til kvinnelige småhandlere, tilhører en «primitiv» fortid, som må legges bak seg så fort som mulig.

Mens myndighetene tidligere forholdt seg til små og lokale aktører i fiske, ble det plutselig et helt nytt sett av aktører som kom inn på banen i 1980-årene. Det var velstående investorer som etablerte fabrikkene rundt sjøen. De fleste av investorene tilhørte den asiatiske befolkningsgruppen i Øst-Afrika, men også belgiere, nederlendere, grekere, italienere, sveitsere, islendinger, nordmenn, koreanere og israelere investerer i eksportfabrikker. Ingen av disse hadde tidligere vært engasjert i Victoriasjøens fiskerier. Noen få afrikanere, gjerne i samarbeid med utlendinger, gikk også inn på eiersiden.

Dette var aktører som på en helt annen måte enn de lokale fiskerne kunne påvirke myndighetenes praktiske utforming av fiskeripolitikken. For investorene gjaldt det å få nedbetalt sine investeringer fortest mulig, for så å hente inn fortjenesten. Mange av investorene hadde et kortsiktig perspektiv på sine investeringer.

På grunn av at det var et ubegrenset marked i nord for filetene av nil-abboren fra Victoriasjøen, økte investeringene i eksportindustrien. Undersøkelser fra 1997 viser at kun halvparten av kapasiteten i fabrikkene ble utnyttet. Det var ikke ressursgrunnlag for de investeringene som ble gjort. Det skjerpet konkurransen mellom eksportfabrikkene, og mange fabrikker begynte å bruke ulovlige måter for å få tak i mest mulig fisk. Tråling, fisking med garn med for liten maskevidde, fisking til gale tider og på gale steder, er metoder som praktiseres. Myndighetene i Øst-Afrika har oppsynsmenn som skal overvåke at reglene for fiske overholdes. Men disse er dårlig betalt, og lar seg lett bestikke. Også representanter for myndighetene på sentralt hold som har satt kvoter for hvor mye de enkelte fabrikkene kan eksportere ut av landet, kan unnlate å håndheve bestemmelsene, for en motytelse fra fabrikkeierens side. Det er penger å tjene for politikere og representanter for myndighetene som rydder veien for økt eksport. Det er således mange fra myndighetenes side som har fått en sterk interesse knyttet til at det skal eksporteres så mye fisk som mulig. Korrupsjon på mange nivåer innenfor statsadministrasjonen, bidrar derfor til at myndighetene ikke forvalter fiskeressursene på en bærekraftig og forsvarlig måte.

Utviklingen av fiskeriene ved Victoriasjøen i dag bestemmes i stor grad av en allianse mellom myndighetene og nasjonale og internasjonale investorer i eksportindustrien. Det er de valg disse aktørene gjør i fiskerisektoren som påvirker arbeidsmuligheter, livsvilkårene og matvaresikkerhet for millioner av mennesker som er avhengig av fisken for arbeid og mat. Det er en stor forskjell mellom de eksterne aktørene som investerer i eksportfiske og lokalbefolkningen. Når fangsten av fisk faller, eller profitten går ned, reiser investorene til nye steder, mens lokalbefolkningen som alltid har vært avhengig av fiske, blir igjen og må leve med de konsekvenser som eksportfisket har skapt.

Rollen til det internasjonale samfunn

Hvilken rolle har det internasjonale samfunn spilt i utviklingen av fisket ved Victoriasjøen? Allerede i kolonitiden begynte engelskmennene med fiskeriforskning ved Victoriasjøen for å kartlegge fiskebestanden og regulere fisket. Etter frigjøringen til de tre øst-afrikanske landene tidlig på 1960-tallet, var det få bistandsorganisasjoner som var opptatt av å yte assistanse til utviklingen av fisket rundt sjøen. Det tok også litt tid før bistandsorganisasjonene kom på banen etter at eksportfisket kom i gang. Flere av eksportbedriftene finansierte sine investeringer ved hjelp av kommersielle banklån. Europeerne som kom inn i industrien fra midten på 1980-tallet, begynte imidlertid å søke støtte fra multilaterale utviklingsbanker og bilaterale bistandsorganisasjoner.

Det var tydelig at modernisering og eksportfiske var en utvikling banker og bistandsorganisasjoner ville støtte. Siden ca. 60 % av eksporten av nil-abboren går til landene i EU, har EU spilt en sentral rolle i denne sammenheng. Bl.a. støtter EU i dag et stort fiskeriforskningsprogram ved Victoriasjøen. EU har også gitt støtte til at infrastrukturen legges til rette for eksport av fiske som tilfredsstiller de strenge krav EU setter til import. Langs stranden hvor fisken landes skal det bygges brygger med moderne fasiliteter og på flyplasser installeres det kjølerom. Verdensbanken, Afrikabanken og mange bilaterale bistandsorganisasjoner har gitt billige lån slik at fabrikkene kan få rimelig og moderne, kjøleanlegg, renseutstyr og fileteringsmaskiner.

«Fiske er noe vi kan,» synes å være en holdning som preger en del av de internasjonale bistandsorganisasjonene, og flere vil gjerne overføre sine egne erfaringer og kapitalvarer til fabrikkene ved Victoriasjøen. Samtalepartnere til bistandsorganisasjonene er ofte eliten i u-landene og sentrale representanter for myndighetene. De sistnevntes perspektiver er mer orientert mot utlandet og hovedstaden enn deres egen landsbygd, og de vil gjerne ha det siste og beste innen moderne fiskeriteknologi. Det primitive fiske med kano og seil tilhører en fortid de gjerne vil legge fortest mulig bak seg. Når myndighetene, som er de som bistandsorganisasjonene oftest oppfatter som «mottaker» av bistanden, vil ha en moderne utvikling, er det det de skal få. Dette er i full overensstemmelse med prinsippet om «mottakeransvar» i bistanden som sier at det er mottakermyndighetenes prioriteringer som skal legges til grunn for den bistanden som gis. Mange bistandsorganisasjoner synes å ha lite forståelse for at myndighetene og eliten i u-landene, kan ha diametralt motsatte interesser til de fattige lag av folket når det gjelder hvorledes fisket ved Victoriasjøen skal utvikles.

Eksport av fisk og utenlandsk valuta

Et av argumentene myndighetene i Øst-Afrika bruker for å forsvare den sterke satsingen på eksportnæringen, er at landene vil tjene utenlandsk valuta, som igjen skal komme næringslivet til nytte. Undersøkelser forskere har gjort i forbindelse med den utenlandske valuta eksportfabrikkene tjener, viser at den i svært liten grad kommer landene eller lokalbefolkningen til gode.

Eksportfabrikkene gjør alt de kan overfor myndighetene for å vise at de tjener lite på eksport av fisk. Det er ikke uvanlig at pakker med stempel som viser at de inneholder 5 kg filet av nil-abbor, veier 7 kg. Det manipuleres også med den prisen som fisken blir kjøpt for i Europa. Mot bestikkelser, overser representanter for myndighetene disse og andre måter fra fabrikkeierenes side for å vise at fortjenesten er lav i eksportnæringen. Dermed slipper man med å betale mye mindre i skatt og avgifter. Også mye av den utenlandske valutaen som tjenes, forblir i utlandet. Mange av eksportørene, spesielt de europeiske fabrikkeierne, har sine økonomiske interesser i utlandet, og vil ikke reinvestere sitt overskudd under usikre forhold i Øst-Afrika, bortsett fra å importere utenlandsk kapitalutstyr til fabrikkene sine når det trenges. De ser på sine økonomiske investeringer ved Victoriasjøen som tidsavgrenset og kun knyttet til eksport av fisk. Det blir således lite positive økonomiske ringvirkninger av eksportfisket.

Handel med mat forskjellig fra handel med spiker

Internasjonal handel griper stadig mer om seg. Store internasjonale organisasjoner som IMF, Verdensbanken og WTO (Verdens handelsorganisasjon) støtter og legger forholdene til rette for økt handel mellom nord og sør. Internasjonal handel skal liberaliseres, og reguleringer som har hindret handel over grensene, skal fjernes. Denne artikkelen må ikke leses som en generell kritikk mot handel mellom nord og sør. Men likevel dreier denne artikkelen seg om noe mer enn bare handel med fisk fra Victoriasjøen og de virkninger den handelen har for lokalbefolkningen der.

Det som fisket ved Victoriasjøen har til felles med en rekke andre steder og situasjoner i sør, er knyttet til eksport og handel med mat fra en lokal naturressurs som lokalbefolkningen tidligere selv produserte og spiste. Denne type handel mellom nord og sør, er av en helt annen karakter og har helt andre virkninger enn for eksempel handel med tekstiler, spiker, etc. fra sør til nord.

Det som kjennetegner situasjonen ved Victoriasjøen, er at en lokal naturressurs som i hundrevis av år har blitt forvaltet av lokalbefolkningen, plutselig blir oppdaget av eksterne investorer med mye kapital. Når de rike, eksterne aktørene begynner å utnytte den samme lokale naturressursen, kommer de ofte i konflikt med lokalbefolkningen. Den samme type interessekonflikt finner en også eksempler på i mange land i sør med hensyn til skog, vann og landbruk. Ofte vil de eksterne aktørene produsere for eksportmarkedet, mens lokalbefolkningen tidligere produserte for lokale og regionale markeder.

Ved Victoriasjøen har markedskreftene fått fritt spillerom. Her gjelder den sterkestes rett. Når myndighetene i Øst-Afrika har intervenert, har det heller vært for å legge forholdene til rette for de eksterne aktørene. Det samme er tilfelle for internasjonale utviklingsbanker og bistandsorganisasjoner. Når disse har intervenert har det vært for å gi billige og subsidierte lån til oppbygging av eksportfabrikkene. Hvis lokale naturressurser blir overtatt av eksterne aktører, med finansiell støtte fra det internasjonale samfunnet, kan det få omfattende følger for lokalsamfunnet. Ved Victoriasjøen har vi sett hvorledes store deler av lokalbefolkningen har blitt marginalisert, etter at de nye aktørene overtok styringen.

Bjarne Nærum har bakgrunn fra informatikk og sosiologi. Han har nå pappapermisjon fra Norsk telemuseum.

Dette er en noe lengre versjon av artikkelen enn den som er trykt i bladet.

bjarne@bo.online.no

---

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. (…) Om tyve år – i år 2001 – foreligger det erfaringsgrunnlag nok til å kunne forkaste disse enkle spekulasjoner.» Dette skrev den norske sosiologen Stein Bråten i 1981. [1] Nå er vi her, i år 2001. I det nye nettsamfunnet? Med grunn til ny optimisme?

Frimodig lanserte Stein Bråten i 1981 sin teori om «nettsamfunnet» – en ny samfunnsform og samværstype med trekk fra både «nærsamfunnet» og «organisasjonssamfunnet», men en tredje og delvis overskridende form av disse, dels med basis i nye datanettverk. Bråten bygger her på den tyske sosiologen Ferdinand Tönnies’ klassiker Gemeinschaft und Gesellschaft fra 1887, med undertittelen «sosialismens og kommunismens empiriske former». Tönnies beskrev overgangen fra det førindustrielle til det industrialiserte samfunnet som et skifte fra Gemeinschaft (fellesskap) til Gesellschaft (selskap). [2]

Bråten fører altså dette videre til vår egen tids overgang til nettsamfunnet. Og det mange år før «alle»andre, ikke minst Manuel Castells som nå er blitt verdenskjent – rettmessig nok – for sitt omfattende trebindsverk om «the Network Society«. [3]

I denne artikkelen vil Castells likevel komme litt i skyggen av Bråten. [4] Jeg vil, etter noen enkle eksempler på hva vi snakker om her, foreta en teoretisk tilnærming til det nye «nettsamfunnet», ved disse to. Deretter vil jeg se litt nærmere på to nye sosiale bevegelser av økende omfang og betydning i dag – zapatistbevegelsen og Attac. Ennå unge, men radikale barn av et nytt og radikalt nettsamfunn? Til slutt litt mer om kampen på nettet – og kampen om nettet.

Vår i lufta?

Det er alltid fare for sure reaksjoner fra venner på venstresida hvis jeg sier noe om at samfunnet endrer seg fort. Og særlig hvis jeg tar ord som IKT eller IT-samfunnet i min munn. [5] Det er kanskje ikke så rart, når en tenker på alt som er blitt sagt om sånt de siste tiåra. En kan forstå Kjartan Fløgstads ironiske sukk fra 1988:

«Dermed står vi framfor den fagre nye verda som ustanseleg blir lovprisa av børskometar og unge høgrepolitikarar og trygve hegnarar og postmoderniserte sosialistar av alle slag. Vi står framfor det semiotiske slaraffenland som heiter informatikksamfunnet eller er det informasjonssamfunnet det heiter?» [6]

Eller er det nettsamfunnet? Jeg mener faktisk alvor, og vet at jeg stiller hodet fram for hogg. Men vi kan ikke fortsette å snu ryggen til viktige samfunnsendringer, dessverre en lang tradisjon på venstresida i Norge. «Den lever fortsatt tidlig i det 20. århundre. I stedet burde den løfte hodet og snu det framover,» skrev Pål Steigan nylig her. Og man kan få øye på lovende vårtegn, tidlig i det nye tusenåret. Ifølge Steigan burde noen av de rystelsene vi nå er vitne til – den nye nettverksøkonomien m.m. – «være som vårluft for venstresida». [7]

Framtidssjokk

Vårluft hjelper lite om man lider av pustevansker, og venstresida sliter nok med et «framtidssjokk», et slags kultursjokk i møtet med raske samfunnsendringer. La meg bare nevne to eksempler fra denne, nevnte «tradisjonen».

I en anmeldelse av nettopp Framtidssjokket – Alvin Tofflers bok fra 1970, seinere på norsk, om problemene med å takle hurtige samfunnsendringer og ny teknologi, ei bok som flere på venstresida kanskje burde lest – skrev Dag Solstad at dette var ei bok som «ingen oppegående mennesker burde lese». [8] To tiår seinere innleda Roald Helgheim en omtale av Ottar Brox’ bok Dit vi ikke vil på denne måten: «Det beste med den siste boka til Brox er at ho ikkje handlar om moderne teknologi.» [9]

Javel. Jeg mener derimot at venstresida i dag må forholde seg aktivt og offensivt til ulike politiske, sosiale og kulturelle spørsmål relatert til «moderne teknologi», ikke minst til IKT. På en rekke områder ser vi i dag hurtige endringer knytta til nye anvendelser av blant annet Internett. Her følger noen eksempler.

Nye nettverk

I 1991 skrev noen av våre fremste tele- og mediaforskere boka Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet – uten å nevne Internett med ett ord. [10] I dag har både forskerne og Telenor, samt andre selskaper, i stor grad omorganisert seg etter mottoet «alt over Internett – Internett over alt». Det er ikke bare venstresida som har opplevd større eller mindre framtidssjokk de siste åra!

Heller ikke ekspertene bak en omfattende scenarioanalyse for Postverket i 1992 nevnte Internett. [11] I dag er de fleste postkontora våre som kjent nedlagt. Disse lå inntil helt nylig spredt i tusenvis over hele landet, og bidro foruten posttjenester og lokale arbeidsplasser med et slags sosialt sentrum og møtested i svært mange norske lokalsamfunn.

Jeg mener for all del at slike endringer ikke bare skyldes ny teknologi, men i stor grad også ny ideologi. «Ny teknologi» brukes i våre dager for alt den er verdt som brekkstang og syndebukk for politisk styrte samfunnsendringer. For venstresida blir dermed både politikk og ideologikritikk skadelidende når interesse for teknologi og innsikt i relasjonene mellom teknologi, ideologi og samfunn mangler.

Flere eksempler. Ta skolen, som har vært relativt uforandra i lange tider. Samtidig ser vi for eksempel at NKI Nettskolen nå i fem år på rad har hatt en årlig fordobling av antall kurspåmeldinger, med omlag 6.000 påmeldte i fjor. Ved utgangen av september 2000 hadde Nettskolen ca. 2.500 aktive nettstudenter i 15 land. Det kan ha vært omlag 10.000 nettstudenter på 500 ulike nettkurs i Norge ved inngangen til år 2001. Stadig flere tar også kurs ved internasjonale nettskoler. Antakelig fins det derfor nå mer enn 100.000 kurs som norske studenter kan følge via Internett. [12]

Hvordan vil morgendagens skole se ut? Vil klasserommets døde murer sprenges i filler? Vil kanskje «den lille mobile», som er forbudt på mange skoler i dag, bli selve læremiddelet i morgen? Vil vi få oppleve nysgjerrige elever som summer i alle samfunnets kroker, med direkte tilgang til lærere og andre ressurser i ulike nettverk – via sine små mobile? Nettskolene retter seg nå allerede mot en utvikling fra «e-læring» til «m-læring», utdannelse basert på mobil teknologi for mobile studenter som kan studere hva de vil, hvor de vil. [13]

La oss også ta med noen endringer i partipolitikken. Statsviterne snakker nå om de nye nettverkspartiene, som har noen klare likhetstrekk med de tidligste partiene som i Norge vokste fram på 1880-tallet. [14] Vi ser i dag blant annet at mindre lister med tydelige ledere og saker oppstår utafor partiene, og at politisk suksess krever ledere og saker som klarer å fange oppmerksomhet i samfunnets medier og nettverk.

Trond Nordby ser nå en økende tendens til populisme i partipolitikken, noe han mener henger sammen med en ny transformasjon – fra industrisamfunnet til det postindustrielle samfunn. Også Nordby refererer her til Tönnies’ tolkning av den forrige transformasjonen, inn i industrisamfunnet (se foran, og lenger ned). I vår tid svekkes igjen medborgernes tilhørighet til «selskap» (Gesellschaft) som partier og interesseorganisasjoner, hevder Nordby. Vi ser en økende individualisering. Nordby nevner også at tallet på ansatte i primærnæringene går kraftig tilbake. Og nye produksjonsformer har revet arbeiderne ut av produksjonsfellesskap der de før sto side om side, og der de delte slit og tanker. [15]

Her var betingelsene gode for solidariske kollektivdannelser – i hvertfall lokalt, og nasjonalt. Hvordan blir betingelsene for sånt i nettsamfunnet? Umulige, eller nå tvert om mulige også i global skala?

På sporet av nettsamfunnet

John Barnes var den som først henta begrepet «nettverk» til samfunnsfagene. Det var i 1954, i en sosialantropologisk undersøkelse av øysamfunnet Bremnes, på den vestnorske øya Bømlo. Historien forteller at Barnes fikk ideen mens han så på fiskegarn som hang til tørk. Han fant deretter at «nettverk» var en god metafor for å beskrive livet og de sosiale strukturene i dette lille samfunnet. [16]

Stein Bråten hadde lenge før han lanserte begrepet om nettsamfunnet vært opptatt av teknologi, som en av så altfor få sosiologer. Bråten har gjennom ulike bidrag gjort pionerarbeid innenfor det nå gryende fagfeltet samfunnsinformatikk, som han sjøl ga navn til tidlig på 80-tallet. [17] I boka Dialogens vilkår i datasamfunnet skriver Bråten at han «fra 60-tallet og fremover har fulgt den datateknologiske utviklingen, som deltaker og tilskuer». [18]

La oss stoppe opp ved et foredrag han holdt i Frankrike i 1968:

I Frankrike våren 1968

Bråten tilhører den såkalte «gullalderen» i norsk sosiologi. Men selv om han også har gitt viktige bidrag knytta til makt og ideologikritikk – særlig er hans teori om modellmakt kjent [19] – regnes han normalt ikke blant «opposisjonssosiologene». [20]

Det er kanskje riktig, for i sydende maidager i Frankrike 1968 valgte Bråten å holde foredrag om «den forestående datateknologiske utviklingen» for en samling bedriftsledere i Bretagne. Som ramme for mer datatekniske forventninger trakk han her opp en rekke «forventninger om samfunnsmessige endringstendenser», under følgende spissformuleringer: [21]

1. Fra menneskestyring til maskinstyring av systemer: Forventning om økende automatisering i produksjonen.
2. Fra husmor til husdatamaskin, «som ville avlaste husfar og husmor i små- og storfamiliegrupper og fylle rollen til slaven i de greske og romerske husstander – også når det gjelder å bistå med opplysninger og oppdragelse».
3. Fra betaling for å lære fra seg til betaling for å lære seg selv, «med vekt på kontinuerlig læring og stadig økende belønning for å plassere seg selv i ‘innlæringsposisjon’».
4. Fra adferdspåvirkning til adferdskontroll: Økende tendenser til kontroll gjennom læring og til forsøk på regulering fra samfunnets side i en mer dyptgående og total forstand enn tidligere.
5. Fra fysisk distribusjon til informasjonsdistribusjon: Overgang fra industrisamfunn til informasjonssamfunn, med elektroniske informasjonsnett som en av nøklene.
6. Fra markedsvurderinger til samfunnssvurderinger, «med parallelle redefineringer av begreper om økonomi og konkurranse, arbeid og fritid».
7. Fra sosialt mangfold til sosial ensretting, jfr. visdommen i beretningen om Babels tårn. Forventning: «Etter en periode med sosiale eksplosjoner og gnisninger vil denne variasjonsrikdom etterhvert kunne avta.»

Flere av disse punktene er interessante å se nærmere på i dag, men her skal vi bare slå fast at Bråten allerede i 1968 er på sporet av nettsamfunnet. Noen av endringene over har forøvrig skutt fart først det siste tiåret, ikke minst som følge av Internett.

Bråten kan kanskje sies å ha vært optimistisk her, men tvisynet er et av hans kjennetegn. I tråd med punkt 7 over, og Bråtens egen modellmaktteori, advarer han blant annet om at «datamangfold kan gi modellmonopol». Vi kan for eksempel spørre om vi i dag har fått større mangfold på TV, med 100 nye kanaler? Gir nyhetene i det «globaliserte kunnskapssamfunnet» oss noe mer enn før, eller bare mer CNN overalt? Dagens «globale mangfold» betyr også «McDonaldisering», på og utafor TV-skjermen.

«Nettsamfunnet»

Kjernen i Stein Bråtens nå 20 år gamle teori om nettsamfunnet er en forventning om at samfunnet vil endre seg. Bråten er særlig opptatt av endringene innen samværs- og kommunikasjonsformer som oppstår i kjølvannet av IKT-utviklingen. Dette er utgangspunktet når han drøfter og spår utviklingen av en ny samfunnstype. Bråten tror og håper at nettsamfunnet vil åpne for kommunikasjon mellom personer som føler nærhet i tid, rom og skjebne – selv om de befinner seg på avstand fra hverandre.

I sin drøfting av dette henter Bråten inn kjente, sosiologiske begreper fra blant andre Ferdinand Tönnies [22], som nevnt innledningsvis. Gemeinschaft preges av ansikt-til-ansikt-relasjoner. Folk samhandler på bakgrunn av naturgitte samkvemsformer, samlokalisert i tid og rom. De er medlemmer av et fellesskap, nært og naturlig knyttet sammen, bygget på vane og erfaring, med bruk av dagligspråk. Medlemmene er følelsesmessig forbundet, i familie og slektskap (blod), lokale naboskapsforhold (sted) og vennskap (ånd). [23]

I kontrast til denne «typen»står det mer upersonlige Gesellschaft, hvor «fellesskapet» i større grad hviler på overenskomst og kontrakter. Folk handler og forhandler mer som aktører i et marked, de bruker et sakstilpasset språk og kan organisere sitt samvær gjennom planlegging. Organisasjoner som et departement eller en bedrift preges normalt av slike kjennetegn.

Vi kan kanskje tenke oss et «rent Gemeinschaft», men neppe et «rent Gesellschaft» – de to typene vil ifølge Tönnies eksistere side om side i ethvert samfunn. Men hans teori – fra den forrige, «store transformasjonen» – hevder at en tildels smertefull utvikling flytter tyngdepunktet fra det nære, tette landsbypregede Gemeinschaft over til det kaldere, løsere, mer bypregede Gesellschaft. Med sine egne begreper karakteriserer Bråten denne utviklingen som en overgang fra nærsamfunnet til organisasjonssamfunnet. Men Tönnies hevder at Gesellschaft-samfunnet, enten i kapitalistisk eller statssosialistisk variant, bærer i seg kimen til sin egen oppløsning, og følgelig må vi vente en framtidig, dialektisk «pendelsvingning» tilbake til Gemeinschaft – eller nærsamfunnet.

Bråten fører denne dialektikken et skritt videre. Om pendelen svinger tilbake har jo mye endra seg i mellomtida. Bråten finner utviklingstrekk som peker mot en ny samfunnsform som dels sammenblander, dels overskrider både nær- og organisasjonssamfunnet. Han ser brytninger i det moderne hierarkiske organisasjonssamfunnet, men nye kulturelle og teknologiske forutsetninger sprenger uansett også nærsamfunnets skjema:

«Det gjelder ikke minst datateknologiske (…) forutsetninger for at folk kan danne seg nettverk selv når de naturlige forutsetninger (nærhet i tid og rom; skjebnefellesskap) ikke er til stede.» [24] Bråten understreker at de nye nettene som knytter deltagerne sammen i nettsamfunnet, er med på å bestemme samhørighetsfølelse og prege deres (våre) samværsformer – på godt og vondt:

«Etterhvert som hjemmene blir noder i store omfattende informasjonsnettverk, ligger det en slags invitasjon til at man ikke lenger behøver å flytte på kroppen sin for å komme i kontakt med andre. Samhold og samvær kan bli elektronisk formidlet og forankret; selv om det blir psevdoformer for samhold og samvær.» [25]

Hvordan vil disse nye formene slå ut, ikke minst for dannelsen av kollektiv solidaritet og nye, alternative og maktkritiske nettverk? Bråten advarer mot et «se og høre, men ikke røre»-samfunn. Men det er også trekk ved det nye nettsamfunnet som gir grunn til optimisme. Bråten skriver blant annet:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjons-samfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter». [26]

Vi ser hvordan Bråten her treffer blant annet Internetts – og Attacs? – seinere utvikling. [27] I dag er det interessant å knytte nettopp slike fenomener til nettsamfunnet. Men mer generelt vil dette ifølge Bråtens teori framstå med følgende, mulige kjennetegn: [28]

1. Blanding av både person- og saksorientert menings- og informasjonsutveksling, med tilbud på et mangfold av modeller, data og språkspill.
2. Uformelle og formelle horisontale nettverk på tvers av tett familiestruktur og løs arbeidsstruktur og en viss grad av (tilrevet) selvstyring.
3. Allsidig og bred personkontakt på tvers av samliv og arbeid i varierte tidsavsnitt på samme sted; direkte bytte supplerer kanalisert bytte, nærkontakt suppleres av kontakt via nett.

Bråten gir som vi ser en ganske løs framstilling av nettsamfunnets trekk og innhold, i 1981. Han utdyper dette noe mer, men ifølge Bråten fordrer dannelsen av nettsamfunnet beskrivelser «som ikke søker å redusere og ensidiggjøre det» – til dette er samfunnsutviklingen for «flertydig og flersidig». Dette gjelder ikke bare i forhold til teknologi, men på alle plan i samfunnet. Bråten legger blant annet vekt på nye tendenser mot selvrealisering, selvorganisering, selvhjelp osv.

Også dette på godt og vondt, Bråten ser flere farer i tendensene til økt individualisering – før jappetidas utbrudd. Men selvorganisering, anlagt på sosiale grupper og systemer, innebærer ifølge Bråten også at deltagerne trekker sine grenser innenfra (og ikke får dem pålagt utenfra/ovenfra), og at de ordner seg og tolker sine sammenhenger på egne premisser (og ikke blir pålagt ordninger og tolkninger på andres premisser). Datateknologien rommer mulighet for utvikling både i retninger som hemmer og som fremmer mulighet for selvorganisering, hevder Bråten. Og dette blir et springende punkt hos ham:

«Jeg spår uansett en overgang til et nettsamfunn. Men innebærer det ikke samtidig en økt grad av selvorganisering – er det igjen åpent for overganger tilbake til en av de tradisjonelle typer». [29]

«The Network Society»

Det nye nettsamfunnet som Manuel Castells beskriver i dag, har kort fortalt sin opprinnelse i tre uavhengige, men i tid (fra omkring 1970) sammenfallende prosesser: 1) IKT-revolusjonen, 2) kriser innen både kapitalismen og «statismen», og 3) mylderet av nye og sterke sosiale bevegelser, i kamp for blant annet menneskerettigheter, kvinnefrigjøring og miljøvern. [30]

Det er ikke rom for å gå inn i Castells’ omfattende teori om vår tid her, jeg vil bare raskt peke på etpar sider. Selve nøkkelbegrepet er her utvilsomt «nettverk» og det i en langt videre betydning enn bare «informasjonsnettverk». Castells knytter maktforholdene i nettsamfunnet tett til flytstrømmene i ulike nettverk, ikke minst den uhyre omfattende, globaliserte valutahandelen. Med andre ord selve det konkrete angrepspunktet for den nye Attac-bevegelsen.

Det som kanskje er mest oppsiktsvekkende ved Castells’ teori, er hvor stor vekt han legger på de nye sosiale bevegelsenes politiske betydning. Disse er ifølge ham nettverkssamfunnets «historiske subjekter». Mens blant annet fagbevegelsen og mer tradisjonelle partier nå kommer i bakgrunnen. I litt for stor grad, vil mange av gode grunner mene.

Castells har lenge vært opptatt av sosiale bevegelser, blant annet i tilknytning til sin forskning på urbanisme. I sitt siste verk vier han mye plass til sosiale bevegelser i nettsamfunnet, ikke minst den nye Zapatist-bevegelsen i Mexico. Castells omtaler den som «the First Informational Guerrilla Movement», først og fremst på grunn av bevegelsens utstrakte og suksessrike bruk av Internett. Vi ser at Internett har styrka zapatistenes muligheter for selvorganisering, jfr. Bråten.

Det globalt sammenvevde nettsamfunnet åpner ikke bare for at jordas undertrykte, som i Chiapas, får langt bedre muligheter til å spre informasjon til verden om sin tilstand og kamp. Det setter også de ulike lands, som Mexicos, økonomi i en svært sårbar stilling. «Støy» i informasjonsflyten kan umiddelbart skape rusk i pengeflyten. Meldinger om opprør i et land kan direkte og dramatisk påvirke landets økonomiske og politiske liv. Når dette skrives har zapatistene nådd helt inn til kongressen i Mexico by og hylles av 150.000 frammøtte. [31]

Som Castells skriver – blant annet med henvisning til eksperter fra Rand Corporation, som alt i 1993 beskrev framtidas revolusjonære krefter som multiorganiserte nettverk uten noen klar nasjonal identitet, med utspring fra sivilsfæren og med bruk av avansert kommunikasjonsteknologi: «The Zapatistas seem to have realized the worst nightmares of experts of the new global order.» [32]

Opprøret i Chiapas

Zapatistenes opprør starta natt til 1. januar 1994, samme dag som Mexico gikk inn i NAFTA for frihandel sammen med USA og Canada. Kjartan Fløgstad omtalte samme år dette som det «første ettermoderne opprør», ifølge ham et opprør som går «utover dei moderne formene for politikk», som kjemper for «eit sivilt samfunn som kan forandra statmakta nedanfrå», og som «krev forandringar som går utover både statssosialismen og den eksisterande kapitalismen». Først og fremst retter opprøret seg mot frihandel og økonomisk liberalisme. Det har, stadig ifølge Fløgstad, «avslørt to grunnleggande politiske kriser ved avslutninga av modernitetens historie». Det dreier seg for det første om fraværet av reelt demokrati og politiske valgmuligheter. Den andre er framprovosert av de sosiale følgene av markedsliberalismen. [33]

NAFTA var utløsende årsak til opprøret i Mexico, og Fløgstad mener EU er en annen side av samme sak: «Begge er dei dogmatiske forlengingar av moderniseringsstrevet inn i ei tid då moderniteten produserer meir avfall enn vekst.» Men, fortsetter Fløgstad, «i dag står indianerfolka i Latin-Amerika i brodden både for motstanden mot kapitalistisk profittstyring, og for leitinga etter nye former for utvikling.» Og like lite som opprøret i Chiapas, er vår egen motstand mot EU en førmoderne og fremmedfiendtlig reaksjon mot Den Andre, skriver Fløgstad: Det er derimot en kamp for «nye former for folkestyre og økonomisk rettferd». Det er en kamp «for ulikskap, ikkje identitet, mot marknadens einsrettande og totalitære makt».

Her peker Fløgstad direkte på noe som Castells understreker, nemlig at suksess for de nye bevegelsene krever en proaktiv «prosjektidentitet», motsatt av reaktiv «motstandsidentitet». Her ligger kanskje en forklaring på både zapatistenes og Attacs (foreløpige) suksess. En annen forklaring er – Internett.

Fra Chiapas til Attac – overalt?

Noe av det mest spennende med den nye og eksplosivt voksende Attac-bevegelsen, er den sterke forankring den har lokalt, i folks eget hverdagsliv. Nye lokallag blomstrer opp hele tida, og det i stadig flere land. Bare i Frankrike, hvor Attac så dagens lys i 1998, har bevegelsen ca. 30.000 medlemmer og mer enn 200 lokallag spredt over hele landet. Samtidig som Attac blir en stadig sterkere politisk kraft internasjonalt, fungerer den nasjonalt og lokalt som en slags folkeopplysningsbevegelse og inspirator for politisk engasjement. [34]

I denne nye, spennende politiske situasjonen ser vi at Internett både enkelt og effektivt muliggjør utvikling og koordinering av bevegelser, aksjoner m.m. – og dette uten en sterk sentralstyring «ovenfra». Attac-bevegelsen vokser i stor grad «nedenfra». Det dannes daglig nye lokallag som med stor grad av selvorganisering (jfr. Bråten) ser ut til å utvikle stor entusiasme og et sterkt engasjement. Attac kan bli en global nettverksbevegelse – ikke mot globalisering, men for en alternativ globalisering, en globalisering nedenfra. Og Internett er den nye infrastrukturen som kan gjøre dette mulig.

Jørgen Steen Nielsen – sjefsredaktør i avisa Information, som tok initiativet til å stifte Attac i Danmark – sa dette i sin innledning under et stort debattmøte om Attac i februar:

«Det taler også til gunst for sagen, at dette sker i netværkssamfundets tidsalder. Det netværksarbejde (man før presterte, min anm.) fordrede maskinskrivning, fotokopiering, brevpakning og frimærkeslikning i det uendelige. Slidsomt, langsomt og dyrt.

I har laptop’ene og Internettet og kan indsamle og sprede analyser, argumenter og kampagneplaner med lynets hast, Jorden rundt og med få omkostninger. Hver af jer kan i aften gå hjem og klikke jer ind på www.attac.org og bestille Attac’s internationale nyhedsbrev leveret til jeres computer på minutter. Hvis I forstår at bruge den ny teknik, så kan I realisere den dynamiske netværksbevægelse, som i sig selv næsten kan overflødiggøre de bureaukratiske, hierarkiske kontrolstrukturer, som hæmmer engagementet og avler indre mistænksomhed.» [35]

Attac sprer seg nå som ild i tørt gress. I skrivende stund meldes det at Attac får Sofieprisen og 100.000 dollar. Her er litt av begrunnelsen: «Gjennom Attacs enestående mobiliseringsevne, har grunnleggende verdier som solidaritet og rettferdighet igjen blitt satt på den internasjonale dagsorden, i en tid da finansmarkedenes økonomiske profittmotiv dominerer». [36]

Det er helt korrekt, men hva er det som gir Attac en så enestående mobiliseringsevne? Det er selvsagt flere forklaringer, men uansett er det umulig å overse Internett. I 2001, to tiår etter Bråtens spådom om et «nettsamfunn», er Attac i ferd med å både bekrefte spådommen og bli et radikalt symbol for det nye nettsamfunnet.

Et radikalt nettsamfunn?

Både Stein Bråten og seinere Manuel Castells har gitt oss klart tvisynte beskrivelser av nettsamfunnets utvikling. Deres analyser og utsikter skifter mellom optimisme og pessimisme. I et svært engasjert foredrag Bråten holdt i 1999, kort etter at krigen igjen hadde blusset opp i Europa med Norge som deltaker, minnet han flere ganger om sitt forbehold i 1981 – muligheten for at en katastrofe kunne kaste om kull alle hans gjetninger. Bråten anså ikke denne muligheten for å være mindre nå enn dengang, snarere tvert i mot. [37]

Også når det gjelder mer hverdagssosiale forhold i nettsamfunnet – som Bråten blant annet advarte om med uttrykket «se og høre, men ikke røre»-samfunnet – ser vi nå trekk som gir grunn til bekymring. Som mange vil huske innleda kong Harald himself dette «nettsamfunnets år» 2001 med en kritisk nyttårstale. Her ga han blant annet uttrykk for sviktende fellesskapsforståelse i samfunnet, og sin egen skepsis mot bruken av Internett som erstatning for de mange fysiske, sosiale møtestedene som nå forsvinner. «Det er møter med individene, samtalene og direkte kontakt som skaper et godt liv,» sa kongen til de tusen hjem.

Jeg har foran allerede nevnt de tusentalls postkontora som er blitt nedlagt over hele landet de siste åra. Sjøl har jeg lenge vært bekymra for de negative sosiale konsekvensene av slike endringer. Jeg skal ikke gå nærmere inn i dette her, men bare vise til Ottar Brox som knytter denne utviklingen til det han kaller «oppdragelse til demokrati». Han mener noe viktig går tapt når selvgrodde lokalsamfunn og nabolag – der folk angår hverandre, på godt og vondt – går i oppløsning. Men det er absolutt umulig å få folk til å forstå verdien ved arenaer der folk må treffe andre som de ikke sjøl har valgt å omgås, slår Brox fast. I nettsamfunnet «frigjør» vi oss jo i tid og rom fra en rekke slike arenaer. Men det er her vi «oppdras til demokrati», hevder Brox: «Den politiske samtalen – som i min barndom foregikk på butikken og posthuset – er avløst av ufruktbare og underholdende konfrontasjoner i TV.» [38]

Dette er åpenbart viktige innvendinger, men det er utvilsomt også nye og verdifulle trekk ved nettsamfunnet som vi ikke må overse, og som tross alt gir grunn til optimisme.

Manuel Castells er kanskje den som i dag er mest kjent for analyser av slike trekk ved samtida, og han framstilles derfor ofte som en slags glad forkynner av det nye «evangelium». Det er i beste fall upresist. Hans teori om nettsamfunnet bygger nemlig også på tunge analyser av økende sosiale ulikheter og «the black holes of social exclusion» under vår tids seine fase av kapitalismen. Eller informasjonalismen, med Castells’ eget begrep. De som ikke er «online» og med i ulike nettverk, blir bare stadig mer «offline». «I dag pågår det en sosial polarisering uten historisk sidestykke,» sa Castells i et intervju med svenske Dagens Nyheter i fjor. Og han legger ikke skjul på at slike pessimistiske trekk kan styrkes ytterligere under nettsamfunnets videre framvekst. Men Castells er også opptatt av å trekke fram og belyse andre muligheter, som her i et foredrag i Sverige rett før jul:

«Det finnes alternative sosiale bevegelser som forsøker å omprogrammere nettverkenes koder. På den måten kan ideer om menneskelige rettigheter, solidaritet, likhet mellom kjønnene og miljøvern prioriteres over hensynet til makt og penger.» [39]

I denne artikkelen har vi bare sett på to slike bevegelser for alternativ utvikling, nemlig zapatistene og Attac. Men vi har sett noe av potensialet for frigjøring og mobilisering i de nye IKT-baserte nettverkene, et potensiale for en ny radikalisering av samfunnet som vi ennå kanskje bare øyner konturene av. Og som kan komme til å utvikle seg langt raskere enn tilsvarende endringer har gjort tidligere.

Zapatistene og Attac er ikke enslige svaler på en kald og mørk vinterhimmel. Det er flere vårtegn å få øye på, om man bare ser etter. Og det er det mange som nå gjør. Jørgen Steen Nielsen nevner bl.a. «efterretningstjenester, store PR-bureauer, ledende forretningsfolk, erhvervsmagasiner og politikere i mange lejre». Alle disse er for tida «febrilsk optaget af at forsøge at begribe, hvad pokker der foregår. Hvor protesterne og den politiske aktivisme pludselig kommer fra.» [40]

I mange land heter det nye Attac, skriver Nielsen videre. «Men andre steder – f.eks. i USA, Canada, Storbritannien og Asien – hedder det nye alt mulig andet. Det er ‘et mangehovedet uhyre’, opstået simultant og spontant mange steder på kloden som et ganske uforudset, men tydeligvis uundgåeligt produkt af tiden og globaliseringen.»

Søvnløs etter Seattle

Jørgen Steen Nielsen refererer også til det multinasjonale PR-selskapet Burson-Marsteller, som for sine klienter i næringslivet nå har laget en «Guide om Seattle-nedsmeltningen, ‘ikke så meget som et tilbageblik på det forgangne, men mere som et alarmerende varsel om fremtiden’.»

Seattle var ikke noe særtilfelle, skriver PR-selskapet om den nye aktivismen, som for alvor ble bevisst seg sjøl og synlig for «systemet» og omverdenen under WTOs feilslåtte møte i Seattle før jul 1999. Ifølge Nielsen sier guiden at «spektaklet i Seattle har skabt ‘markante, kortsigtede skadevirkninger for erhvervsverdenen. Hvad man ikke har forstået – men hvad der måske er vigtigere – er den potentielle evne, som den fremvoksende koalition af disse grupper har til alvorligt at genere bredere, langsigtede selskabsinteresser’.»

Burson-Marsteller tilbyr derfor sine klienter en grundig oversikt over 49 av de organisasjoner og nettverk som stod bak Seattle-suksessen, og som fortsetter aktivitetene i dag. Attac-mannen Nielsen gjør oppmerksom på at det er så mange av disse nye nettverk og bevegelser at selveste Attac ikke engang har fått plass på lista!

Nielsen skriver også at det er «den samme oplevelse af noget nyt, voldsomt og faretruende, der har fået den canadiske efterretningstjeneste, Canadian Security Intelligence Service, til at udarbejde en ny rapport om det ændrede ‘trusselsbillede’, Anti-Globalization – A Spreading Phenomenon.» Han siterer fra rapporten:

«Møder i internationale monetære organisationer, handelsorganisationer og miljøorganer, som før i tiden påkaldte sig ringe eller slet ingen kritisk interesse, er nu i fokus for tusinder af antiglobaliserings aktivister.» Disse aktivister «deler en fælles antipati mod de multinationale selskabers magt. Store selskaber med internationale aktiviteter står anklaget for social uretfærdighed, urimelig adfærd over for deres ansatte – herunder slavelignende løn-, arbejds- og leveforhold – samt for manglende ansvarlighed over for miljøet, misbrug af naturlige ressourcer og økologisk ødelæggelse.

Målet for protesterne rækker imidlertid ud over selskabernes påståede misgerninger. Multinationale økonomiske institutioner som WTO, Verdensbanken og den internationale valutafond IMF fremstår som drivkræfter for og forvaltere af en global handelspraksis og opfattes som spydspids for den økonomiske globalisering. Disse instanser, der betragtes som villige tjenere for selskabsinteresser og besidder større magt end valgte regeringer, og som alene anses for drevet af ønsket om at skabe større fortjenester, de er i stigende grad blevet demonstranternes hovedmål.»

Kampen på nettet

Det er ikke minst den hurtig voksende «nettaktivismen» som gir grunn til å tro at vi nå går mot et nytt og mer radikalt nettsamfunn. Den nye globalpolitiske kampen sprer seg og kjempes i økende grad via Internett. Sett fra etterretningstjenestenes synsvinkel er det nye – og høyst besværlige – at de stadig flere aktivistene ikke lenger er til å holde styr på. Jørgen Steen Nielsen siterer videre fra den samme e-rapporten fra Canada:

«‘Det er slut med det gode gammeldags protestmøde, hvor man indskrænkede sig til at svinge med plakater og bannere, råbte ad talere og gennemførte velordnede protestmarcher til bestemte mål,’ erkender de canadiske efterretningsmyndigheder. Internettet og mobiltelefonen kombineret med unges modvilje mod stive strukturer har gjort en ende på det.

‘Internettet har skabt basis for dramatiske forandringer og har derigennem fået en voldsom betydning – bl.a. ved at gøre det muligt for initiativtagere hurtigt og let at arrangere demonstrationer og protester, om nødvendigt på global basis. Enkeltpersoner og grupper er nu i stand til at aftale datoer, dele erfaringer, påtage sig ansvar, arrangere logistik og iværksætte myriader af andre opgaver, som det tidligere var ganske umuligt at klare enkelt og hurtigt.’

‘Internettet har,’ skriver efterretningstjenesten og nævner også mobiltelefonen, ‘pustet nyt liv i den anarkistiske filosofi ved at tillade kommunikation og koordinering uden nødvendigheden af en central ledelse. Som Internettet selv er den globaliseringskritiske bevægelse en bevægelse, der kan overleve og endda trives uden noget hoved.’

Her rammer efterretningsagenterne én central del af forklaringen på den pludselige, grænseoverskridende politiske vækkelse blandt ikke mindst unge: Den moderne informationsteknologi har fjernet den barriere for engagement og aktive deltagelse, som mange har oplevet i de tunge, hierarkiske, langsomme og bureakratiske organisations- og partistrukturer. Med Internettet kan den enkelte pludselig forene behovet for individuel handling, frihed og hurtighed med ønsket om at engagere sig politisk for den fælles fremtid.»

Det kan her igjen være på sin plass å sitere fra Bråtens spådom om nettsamfunnet, som ifølge ham kunne komme til å åpne for informasjonsmessig mangfold samt desentraliserte og dels Gemeinschaft-pregede former for informasjonsutveksling – «former for kontaktnettverk og tverrkontakt som kan ligne det som skjedde ved vannposten, på torvet, i forsamlingslokalet i bygda.» [41] Og – som vi har sett Bråten forutsi ovenfor:

«Det kvalitativt nye består ikke bare i endrede betingelser for nettverksdannelser, men at nettene dannes på tvers av og ved hjelp av midler som springer ut av organisasjonssamfunnets tilbud, samtidig som de unndrar seg vertikal styring og kontroll ‘ovenfra’ gjennom sin horisontale og delvis ‘usynlige’ karakter.» [42]

Ikke nok med at nettopp dette nå er blitt en pine for etterretningstjenesten i mange land, og for andre makter. Med dette kan vi kanskje også omskrive Marx’ berømte utsagn om at kapitalismen frambringer sine egne banemenn, proletariatet. Ser vi nå at seinkapitalismen frambringer en nettteknologi som gir grunnlag for dens egen avskaffelse?

Eller, for å omskrive Lenin, med et av Castells’ nye begreper: Er det informasjonalismen, ikke imperialismen, som er kapitalismens siste fase?

Store ord, alt dette, men vi bør heller ikke undervurdere nettets uoverskuelige potensiale for mobilisering og frigjøring, som vi har sett ovenfor. Og heller ikke potensialet for opplysning og mer tilgjengelig utdanning, som vi kanskje bare aner konturene av i dagens økende satsning på nettbasert utdanning og «e-læring» (jfr. eksempler foran).

Nylig meldte Massachusetts Institute of Technology (MIT) i Boston at dette svært velrenommerte forsknings- og lærestedet i løpet av et par år vil ha lagt ut alt sitt undervisningsmateriale fritt og gratis tilgjengelig på web. For godt til å være sant? [43]

Avslutning: Kampen om nettet

Motstanden mot den globale markedsliberalismen er blitt klart sterkere de siste åra. Opprøret i Chiapas var kanskje vendepunktet. Seinere har vi hatt en bølge av store demonstrasjoner, først i Seattle og siden så hyppig og med en sånn kraft at verdensøkonomiens herskere knapt kan møtes i fred noe sted mer. Det har oppstått nye sosiale bevegelser som Attac og helt nye begivenheter som World Social Forum, i Porto Alegre i Brasil nylig. [44]

Det ville være en sterk overdrivelse å hevde at alt dette skyldes den siste tids raske utvikling og spredning av Internett. Men det ville også være en overdrivelse å hevde at det samme hadde vært mulig uten Internett. Trolig er Internett blant de viktigste forutsetningene for at disse nyradikale tendensene har fått utvikle seg i den grad som de har gjort.

For all del, Internett og andre former for IKT har også blitt av største betydning for «den nye økonomien» og hele det kapitalistiske system i inneværende fase. Spørsmålet er bare om ikke kapitalistenes relative fordel av Internett nå er mindre enn den relative fordel Internett gir deres motstandere. Det er kanskje en skjebnens ironi i dette. Internett ble først utvikla av det amerikanske forsvaret under den kalde krigen. Siden har kapitalistene lært å utnytte Internett for å tjene sine interesser. Men samtidig har hele denne utviklingen også frambragt en teknologi som kan tjene til å ryste kapitalismen i dens grunnvoller.

Det bør ikke komme som noen overraskelse, og særlig ikke for oppvakte folk på den politiske venstresida, at kampen om nettet nå hardner til. Vi ser stadig nye eksempler på at både myndigheter og kommersielle krefter – gjerne i tospann – gjør ulike tiltak for å styrke kontrollen over nettet. Argumentene er ofte gode nok, for folk flest. Som at myndighetene må overvåke nett-trafikken for å bekjempe spredning av barnepornografi. Men de kan også ha helt andre motiver for å overvåke og ta kontroll over nettet.

Kampen mot den stadig sterkere nettaktivismen er selvsagt en viktig grunn. En annen er å gjøre nettet til et sikrere og mer blomstrende kjøpesenter. Nylig ble f.eks. den nye britiske politienheten The National Hi-Tech Crime Unit gjort operativ, i en rolle mellom etterretningstjenesten og det tradisjonelle politiet. Enheten som teller hele 80 mann er oppretta på initiativ fra innenriksminister Jack Straw, som ved den formelle åpningen i april sa at målet med den nye politienheten blant annet er å gjøre Storbritannia til det sikreste stedet i verden å drive netthandel i. [45]

For fem år tilbake, på en konferanse om Media and Democracy i San Francisco 1996, sa Andy Sharpless – Vice President of Progressive Networks of Seattle – «independent, Internet-based media outlets had just five years to compete against large, corporate sites». [46] Nå har denne tida gått, og vi ser at kampen om «det frie nettet» blir stadig hardere. Jeg skal ikke følge dette noe lenger her, det får eventuelt bli tema for en annen artikkel.

Men det som bør være klart, også for andre og langt flere enn Progressive Networks of Seattle, er at kampen om nettet nå er i ferd med å bli en viktig politisk kamp. Den norske venstresida bør derfor ikke bare interessere seg mer for denne kampen, den bør nå også utvikle en radikal nettpolitikk. Teoriene om nettsamfunnet, som jeg har støtta meg til i denne artikkelen, bør være fruktbare å ha med seg i denne prosessen. Både for å forstå og dermed bedre kunne påvirke viktige trekk ved vår tids samfunnsutvikling. Tegn tyder på at denne utviklingen nå går mot en ny radikalisering, men kampen om nettet kan avgjøre dette

---

Noter:

1. Bråten 1981: Modeller av menneske og samfunn, Universitetsforlaget, s. 295. Artikkelen bygger også på Bråten 1983: Dialogens vilkår i datasamfunnet, samme forlag. Kap. 3: «Mot et nettsamfunn?» Bråten (f. 1934) er dr. philos. i psykologi og professor i sosiologi ved Universitetet i Oslo.
2. Utdypes seinere. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens egne bøker; Østerbergs Nøkkelbegreper, Cappelen 1984; eller Sosiologisk leksikon, Universitetsforlaget 1997.
3. Castells 1996-98: The Information Age: Economy, Society and Culture. Blackwell Publ. Bind I, 1996: The Rise of the Network Society. Bind II, 1997: The Power of Identity. Bind III, 1998: End of Millennium. Mye om Castells kan søkes på nettet, også på norsk. Anbefales: P. Waterman: The Brave New World of Manuel Castells, www.laka.org/~waterman/castells.html
4. Denne artikkelen bygger videre på min kronikk om bl.a. Castells: «Ikke en ny Marx», Klassekampen 19.2.2001. Takk til Geir Sundet og Erik Ness for kommentarer.
5. Heretter bare IKT, for informasjons- og kommunikasjonsteknologi.
6. Fløgstad, K. 1988: Tyrannosaurus Text. Essays. Gyldendal.
7. Steigan, P. 2000: «Fra bytteverdisamfunn til bruksverdisamfunn». Røde Fane nr 4, 2000.
8. «Drømmen om den umåtelige friheten under monopolkapitalismen». Vinduet nr 1, 1973.
9. Klassekampen 27.4.1995.
10. Mathisen, K.O, T. Rasmussen, S. Tetzchner (red) 1991: Nye nettverk. Telekommunikasjon i samfunnet. Gyldendal. Skrevet på Kjeller, første stedet utenfor USA som ble knytta til Inter- eller ARPAnet, i 1973.
11. Postdirektoratet 1992: Perspektivanalyse for Posten i Norge.
12. Paulsen, M.F. 2001: Nettbasert utdanning – erfaringer og visjoner, NKI Forlaget, s. 25.
13. Paulsen 2001:239.
14. Heidar, K. 2001: «Det moderne nettverkspartiet», i Baldersheim, H., B. Hagtvet og K. Heidar (red.) 2001: Statsvitenskapelige utsyn. Politiske tema og tenkemåter i en oppbruddstid. Høyskoleforlaget.
15. Nordby, T. 2001: «Populismen», i tidsskriftet Demo nr 1, 2001.
16. Barnes, J.A. 1954: «Class and Committees in a Norwegian Island Parish», in Human Relations 7, 39-58.
17. Bråten fikk oppretta faget samfunnsinformatikk ved Universitetet i Oslo rundt 1985, men det ble ofra i en hard maktkamp.
18. Bråten 1983:11. Etter 1985 har han flytta seg til andre fagfelt, og har bl.a. leda forskernettet Teoriforum med noen av verdens fremste spedbarnsforskere.
19. Bl.a. beslekta med Bourdieus begrep om «symbolsk makt», og Marx’ tanker om «ideers innvandring» og at «de herskendes tanker er de herskende tanker». Men ifølge Bråten er modellmakt ikke nødvendigvis forankra i en materiell basis. For en kortfatta presentasjon, se Bråtens bøker – f.eks. Kommunikasjon og samspill. Tano 1998 – eller Sosiologisk leksikon 1997.
20. Jfr. Slagstad, R. 1998: De nasjonale strateger, Pax. Her nevnes Lysgaard, Mathiesen, Brox , Østerberg m.fl.
21. Bråten 1983:11f. Som forbehold viste han ydmykt til en fremtidsstudie fra 1937, som helt overså både atomenergi, antibiotika, radar, jetmotor og EDB-maskin – alt kom bare få år etter …
22. Også Durkheims (1858-1917) skille mellom mekanisk og organisk solidaritet, Parsons’ (1902-79) mønstervariabler og skille mellom ekspressivitet og instrumentalitet, Nils Christies skille mellom tette og løse samfunn og Tofflers nyere «bølgeanalyser» danner bakgrunn når Bråten viderefører og fornyer noen av disse analyserammene med nettsamfunnet og andre begreper.
23. Her bør vel også medregnes arbeidets bånd, jfr. bl.a. Sverre Lysgaard: Arbeiderkollektivet. De undertryktes sosiologi, Universitetsforlaget 1961, og Per Otnes: «Renessanse for Gemeinschaft? Om nærmiljø, lokalsamfunn, nettverk og hverdagsliv». Tidsskrift for samfunnsforskning, nr 4, 1991.
24. Bråten 1983:48.
25. Bråten 1983:67.
26. Mye av den frie, «hacker-pregede» utviklingen bak Internett, Linux m.m. kan anses som en global «delekultur». Forøvrig betyr både «Gamainz» (gotisk) og «communis» (latin) «delte forråd», jfr. Otnes 1991.
27. Bråten 1981:290.
28. Bråten 1981:295.
29. Castells 1998:336.
30. Se bl.a. Klassekampen 29.3.2001.
31. Castells 1997:81.
32. Fløgstad, K. 1994: Pampas Unión. Latinamerikanske reiser, Gyldendal. Kapitlet «Hell Dorado».
33. Se f.eks. «Attac kjører lokalt», Morgenbladet 23.03.2001: http://www.morgenbladet.no/01/0323/25124.htm Og ellers Attacs norske sider her: www.attac.no
34. «En bevægelse kommer til Danmark», Information 26.2.2001. Søk og finn på nettet!
35. Nettavisen 28.3.2001: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=6&item=149561
36. Bråten: «Følelser og dialog: Nye perspektiver på kommunikasjon over nettet». Foredrag og samtale i Webforum, Universitetet i Oslo, 4.5.1999.
37. «Eliten som trussel». Kronikk i Dagbladet 30.5.1996. Søk og finn på nettet!
38. «Følelsesløst nettverk», av Ana Duran, Klassekampen 10.3.2001.
39. «Det nye trusselsbillede». Information 24.3.2001. Søk og finn på nettet!
40. Bråten 1983:41. Merk likevel kong Haralds og Ottar Brox’ skepsis, ovenfor …
41. Bråten 1983:67.
42. Pressemelding 17.4.2001, http://web.mit.edu/newsoffice/nr/2001/ocw.html
43. Se f.eks. Berge Furres tale på siste SV-landsmøte: «Gjev oss i dag vårt daglege brød», fullt gjengitt i Klassekampen 16.3.2001. Og hans «Porto Alegre: Ei annleis verd er mogleg», kronikk i Aftenposten 16.2.2001.
44. «Uniformert nettpoliti i England»: http://www.nettavisen.no/servlets/page?section=9&item=152126
45. Pfaffenberger, B: «In Seattle’s Aftermath: Linux, Independent Media, and the Survival of Democracy», LinuxJournal, 13.12.1999: http://www2.linuxjournal.com/articles/currents/013.html

Anthony Arnove er redaktør ved South End Press i USA og har skrevet bøker om blokaden av Irak.
Artikkelen gjengis med tillatelse fra forfatteren og Monthly Review.
Oversatt av Harriett Rudd.

---

Det er nå 10 år siden FN vedtok omfattende sanksjoner mot Irak. Sanksjonene ble vedtatt den 6.august 1990, på dagen 45 år etter USA slapp en atombombe over Hiroshima. Bomben drepte anslagsvis ett hundre tusen mennesker og etterlot seg radioaktiv forurensning som fremdeles påvirker befolkningen i området. Kort tid etter fulgte angrepet på Nagasaki. Sammentreffet i datoer er avslørende. På tross av den amerikanske regjeringens retoriske kamp for å hindre spredning av masseødeleggelsesvåpen står USA i en særklasse når det gjelder bruk og produksjon av slike våpen. Bruken av atombomber mot Japan var avskyelig, men i de siste ti årene har det dødd mellom fem og ti ganger så mange mennesker i Irak som en følge av krigshandlinger og sanksjoner. Denne krigen føres under FN-flagget og ledes av USA og Storbritannia.

FN vedtok sanksjoner mot Irak fire dager etter invasjonen i Kuwait og opprettholdt dem etter den brutale Gulfargen i 1991. Krigen krevde ti tusener av irakiske liv, fordrev Irak fra Kuwait og førte landet tilbake til et «førindustrielt samfunn», som en FN-ledet delegasjon observerte rett etter krigen (1). Det ble hevdet at sanksjonen ble forlenget for å uskadeliggjøre Iraks masseødeleggelsesvåpen. Lite ble sagt om at de land – USA og andre medlemmer av Sikkerhetsrådet – som uttrykte slik bekymring for Iraks masseødeleggelsesvåpen, er de samme landene som er ansvarlige for en overveldende del av våpensalget i regionen og på i verden. Enda mindre ble sagt om en del andre ubeleilige fakta: I årene forut for invasjonen av Kuwait hadde Iraks ødeleggende og undertrykkende kapasitet blitt utviklet med støtte og oppmuntring fra venner i Washington, London og andre vestlige hovedsteder. Israel hadde på dette tidspunktet et atomvåpenarsenal på omtrent to hundre stridshoder, og okkuperte fremdeles Sør-Libanon og territorier de røvet til seg i 1948 og 1967 i strid med en rekke FN-resolusjoner.

Ti år senere, til tross for bevis fra tidligere sjefer for FNs våpeninspektører og andre internasjonale institusjoner for at Irak er «kvalitativt avvæpnet» blir sanksjonene opprettholdt. Sanksjonene vil bli fastholdt «til tidenes ende eller så lenge han (Saddam Hussein) sitter ved makten», forklarte president Bill Clinton. Mens USA nå ønsker et regimebytte i Irak, holdt de bevisst Saddam Hussein ved makten i sluttfasen av Gulf Krigen. Eller for å sitere New York Times-korrespondenten, Thomas Friedman: USA foretrakk en «irakisk junta som styrer med jernhånd» fremfor et folkelig opprør (2).

Den amerikanske regjeringen ønsker egentlig at en fra de militæres rekker tar makten og styrer landet, på samme måte som Saddam Hussein gjorde da han var USAs allierte i krigen mot Iran i årene 1980-1988 og frem til invasjonen av Kuwait. Men, USA vil også at det skal være en person uten regionale makt ambisjoner som kan komme i konflikt med den viktigste regelen for amerikansk politikk i Midt-Østen: USA er sjef! Loven, med det latterlige navnet Iraqi Liberation Act (Loven om Iraks frigjøring), har satt av nittisyv millioner dollar til den såkalte irakiske opposisjonen. Det er en dypt splittet gruppe med base i London, som helt mangler sosial base i Irak. Blant grupperingene som mottar penger og støtte fra USA er en som håper å gjenopprette monarkiet i Irak (3).

I mellomtiden dør ufattelige mange vanlige irakere som en bevisst og forutsigelig følge av en politikk som har som formål å strupe den irakiske økonomien. De som betaler prisen, er de fattige – arbeiderklassen og spesielt barna – og ikke de som hevdes å være målet for sanksjonene, nemlig president Hussein og hans innerste krets i det styrende Baath-partiet. Tvert i mot har sanksjonene på mange måter styrket regjeringen, men splitter og svekker befolkningen. En liten gruppe har blitt utrolig rike på svartebørshandelen generert av embargoen. I sentrum av Bagdad kan man se splitter nye Mercedes-sedaner og firehjulsdrevne terrengbiler blant de skrøpelige dødsfellene vanlige irakere kjører. Sammen navigerer de gjennom 4-felts kryss uten fungerende lys. Selv om embargoen har hindret Irak i å importere varer som er helt nødvendige for å opprettholde vann- og sanitærsystemet – blant annet klorin – smugler den lille eliten i Bagdad inn klorin til sine private svømmebasseng. Det har vært en sterk vekst i byggingen av private svømmebasseng under embargoen (4).

Etter å ha foretatt omfattende landsdekkende undersøkelser oppdaget Unicef at dødligheten for barn under fem år var fordoblet i sentrale og sørlige deler av Irak, og at dette hovedsakelig skyldes Golf-krigen, dens ettervirkninger og sanksjonene. I et land med tjueto millioner mennesker tilsvarer det opp mot fem hundre tusen «ekstra» dødsfall over en ti år periode. Den viktigste dødsårsaken blant barn under fem år i Irak er dehydrering som følge av diaré. Det amerikanske utenriksdepartementet hevder at disse dødsfallene er Saddams feil. De viser til forbedringen i dødligheten for barn under fem år i de autonome, kurdisk kontrollerte delene i det nordlige Irak.

Dette argumentet tåler ikke nærmere etterprøving. Den nordligste delen av landet har et langt rikere jordbruk enn den sørlige og sentrale delen, den mottar større humanitære bidrag per hode – inkludert kontant bidrag som er forbudt i resten av landet og kan dra nytte av illegal handel over den tyrkiske grensen. Sist men ikke minst ble dette området påført langt færre skader på infrastrukturen og utsatt for mindre forurensning som en følge av Golf-krigen enn de sørlige delene av landet hvor det amerikanske militæret avfyrte mer en million runder ammunisjon med utarmet uran (5).

Irakere står nå ovenfor utbredt feilernæring og andre sykdommer som er typiske i den fattige tredje verden, slik som malaria, kolera og tuberkulose. Selv om Iraks regjering var undertrykkende og udemokratisk, hadde Irak på slutten av 1980-tallet en avansert medisinsk, utdannings- og sosial infrastruktur. Den har blitt ødelagt. FNs sanksjonskomite, som må godkjenne alle kjøp den irakiske regjeringen ønsker å gjøre med sine oljeinntekter, avslår rutinemessig godkjennelse av kontrakter for å bygge opp igjen denne infrastrukturen med begrunnelse i sitt «dobbeltbruk» kriterium: Irak kan ikke importere sivile varer som kan ha en potensiell militær anvendelse. Blant de varene som har blitt holdt ute gjennom denne mekanismen, hovedsakelig fordi den amerikanske representanten legger ned veto, er ambulanser, klorprodukter og til og med blyanter. Pr. dags dato er varer for rundt 1,8 milliarder dollar som Irak har bedt om er holdt tilbake takket være disse restriksjonene. I noen tilfeller fører dette også til at varer som har blitt importert, for eksempel reservedeler, blir verdiløse.

Den undersøkende journalisten, John Pilger, som holder til i London, konfronterte nylig Peter van Walsum, lederen for FNs sanksjonskomite, med hvordan komiteen fatter beslutninger.

Pilger: Hvor mye makt utøver USA over din komite?
Van Walsum: Vi handler etter konsensus.
Pilger: Og hvis USA er i mot?
Van Walsum: Da handler vi ikke. (6)

I 1990 var en irakisk dinar verdt omtrent tre dollar. I dag, hos Bagdads vekselmeklere, er kursen for en dollar 2.200 dinarer. Som et resultat har spare- og inntjeningsevnen til nesten hver eneste iraker blitt ødelagt. Barn forlater skolen tidlig – hvis de overhodet begynner – for å hjelpe familiene sine med å overleve på. I en syvende klasse utenfor Bagdad som jeg besøkte sammen med en delegasjon fra Fellowship of Reconcilliation and Voices in the Wilderness i mars 2000, stod læreren foran en full klasse uten tilgang til et eneste ark, blyanter, lærebøker eller kladdebøker. Da hun spurte elevene på arabisk om å rekke opp en hånd hvis de måtte jobbe etter skolen, rekte hver eneste elev opp hånda. En del av barna pusser sko eller selger parafin, andre selger kroppene sine. Senere, i gangen, forklarte læreren at hun også måtte jobbe etter skolen fordi hun ikke lenger kunne leve av sin lærerlønn som tilsvarer omtrent tre dollar i måneden. Hun ikke hadde råd til medisinsk behandling som hun trengte.

Blod for olje

For å forstå hva som skjer i Irak, må man starte med et enkelt faktum som sjelden blir trukket frem i media: Nest etter Saudi-Arabia har Irak verdens største bekreftede oljereserve. Noe sånt som 11 prosent av verdens olje ligger under Irak og fordi den er så nær overflaten, er den blant verdens billigste å utvinne. Den irakske oljen er derfor mer lønnsom enn olje fra Mexicogolfen eller Nordsjøen.

Noen har prøvd å forklare amerikansk irakpolitikk ved å vise til bensinprisen på amerikanske bensinstasjoner, men bildet er mer komplisert. USAs ledende oljeleverandør er faktisk Canada, og de overtok for kort tid siden denne plassen fra Venezuela. USAs interesse for Midt-Østens olje stikker dypere. Amerikanske byråkrater har lenge forstått at i tillegg til å være svært lønnsom, er oljereservene i Midt-Østen av enestående geostrategisk betydning. Så tidlig som i 1945 bemerket det amerikanske utenriksdepartementet at olje «historisk har spilt en større rolle for USAs utenriksforbindelser enn noen annen handelsvare» (7). Regjeringen innså særskilt at kontroll over regionens olje ville gi USA en strategisk fordel ovenfor konkurrerende kapitalistiske stater, spesielt Japan og Tyskland.

I 1930- og 1940-årene ble Irak dominert av britiske interesser. Men da det ble oppdaget store olje reserver i Irak i begynnelse av 50-årene, ville USA dytte Storbritannia til siden. «Forholdene endret seg dramatisk» i Irak i 1950-årene, forklarer historikeren Samira Haj. «Produksjonsnivået økte, konsesjonsinntektene steg kraftig og olje ble den ledende sektoren i den (irakiske) økonomien.» Som sosialisten Tony Cliff bemerket:

«Når vi snakker om imperialisme i Midt-Østen, er det første man tenker på olje. (…) Hvis vi snakket om olje i Midt-Østen før andre verdenskrig, ville vi hovedsakelig snakket om britisk oljeimperialisme. Storbritannia kontrollerte da 100 prosent av Irans olje og 47,5 prosent av Iraks olje, USAs andel var bare 23,75 prosent i Irak (det samme som Frankrike). Etter det har situasjonen forandret seg radikalt: I 1959 steg USAs andel til 50 prosent av all olje i Midt-Østen, mens Storbritannias andel sank til 18 prosent. (Frankrike hadde 5 prosent, Nederland 3 prosent, andre – inkludert de lokale arabiske regjeringene 24 prosent.) Nå er oljeimperialisme egentlig USA-imperialisme.» (8)

USA gikk ut av den andre verdenskrigen som en enestående økonomisk og militær makt. De søkte umiddelbart å kapitalisere de fordelene de hadde oppnådd. USA ønsket å utvikle «et mønster av relasjoner som vil tillate oss å opprettholde denne situasjonen av ulikhet uten faktisk å svekke vår nasjonal sikkerhet» (som George Kennan, strateg i utenriksdepartementet, skrev i et internt planleggingsdokument i 1948) ved å etablere nære relasjoner med klientregimer i regionen. USA kom særlig til å støtte seg på Israel og Iran under Sjahen (9). Men i 1979 ble dette regionale «mønstret av relasjoner» brutt opp. Da den USA-støttede Sjahen ble forvist fra Iran etter revolusjonen, vendte USA seg mot Irak og Saddam Hussein – som hadde steget opp gjennom Baath-partiets maktstruktur til å bli president i 1979 – for å holde Iran i sjakk. Under den blodige krigen med Iran fra 1980-1988 gav USA Irak våpen og støtte, samtidig som de underhånden spilte de to landene opp mot hverandre.

I dag skriver media side opp og side ned om hvordan Hussain «gasset sitt eget folk». Men da tusener av kurdere ble gasset i Halabja-massakren i mars 1988, økte USA sine jordbrukskreditter til regimet og sende en delegasjon av politikere fra Washington, deriblant senator Robert Dole, for å fremme bedre relasjonene mellom de to landene og for å gi Hussein råd om hvordan han skulle takle amerikanske medier.

Regional imperialisme

Hussein ville selvfølgelig raskt gå fra å være en diktator, hvis våpen og undertrykking ble sett på med velvilje (fordi de var stemplet med Made in the USA), til å bli regjeringens verste fiende, og tema for endeløse diskusjoner om ondskapen USA møter på verdensarenaen. Som historikeren Howard Zinn kommenterer: «Det er som om USA aldri har støtt på en diktator tidligere,» sett bort fra Sjahen i Iran, Suharto i Indonesia, Mobutu Sese Seko i Zaire (nå Kongo) og Hussain i Irak (10).

1979 var viktig på en annen måte også. Maktbalansen i Midt-Østen ble forskjøvet. Da Anwar Sadat i september 1978 signerte Camp David-avtalen med Israel, som ledet frem mot en fredsavtale mellom Israel og Egypt i mars 1979, var spørsmålet om hvem i den arabiske verden som – for å sitere Naseer Aruri – «skulle bli den ledende kraften i motstanden mot Israel» (11). Hussein håpet at Irak kunne fylle tomrommet, en ambisjon som skulle føre ham på kollisjonskurs med USA.

Irak representerer et tydelig eksempel på det Alex Callinicos har beskrevet som fremveksten av regional imperialisme i den tredje verden:

«Nøkkelfaktoren i utviklingen av en mer pluralistisk og ustabil verden har vært fremveksten av de regionale imperialismene i løpet av de siste tjue årene – dvs. tredje-verdenland med aspirasjoner om den type politisk og militært herredømme på et regionalt plan som bare supermakter har kunnet glede seg over globalt. Midt-Østen – den mest ustabile regionen etter 1945 (…) er uheldigvis også det området med flest land som konkurrerer om å oppnå en slik posisjon – Israel, Iran, Irak, Egypt, Syria og Tyrkia.» (12)

Hussein gikk for langt da han i august 1990 invaderte Kuwait. USA hadde bygget opp det irakske regimet mot Iran av strategiske årsaker, men de var ikke villige til å la Hussein oppnå sine regionale ambisjoner uhindret. Spesielt ikke hvis det truet USAs kontroll over olja. Golf-krigen sikret i seg selv USAs interesser. Iraks infrastruktur ble brutalt ødelagt og også steder av kulturell og historisk betydning, ble utsatt for angrep. Handelsembargoen har hindret Irak å gjenoppbygge landet og ført til at befolkningen utsettes for store lidelser fordi USA er fast bestemt på å opprettholde «politisk og militær kontroll».

Den skjulte krigen

Sanksjonene har blitt presentert som et alternativ til militær intervensjon, men har faktisk ført til større skade enn Golf-krigen. Dessuten har boikotten stadig blitt supplert med en rekke militære angrep på Irak. En av Clintons første beslutninger som president, etter å ha returnerte haitiske flyktninger som søkte asyl, var å sende raketter mot sentrum i Bagdad. En rekke irakere ble drept, blant annet artisten Leila al-Attar. Etter den brutale Operasjon Desert Fox-bombingen i desember 1998, har amerikanske og britiske jagerfly bombet Irak nesten daglig.

«Sivile dødsfall og skader er en regulær del av de lite omtalte amerikanske og britiske luftoperasjonene over Irak,» vedgikk Washington Post i en av de få artiklene som omtaler angrepene i de såkalte flyforbudssonene over Irak. De to landene hevder bombetoktene er «håndhevelse» av en FN-resolusjon, men resolusjonen er ikke-eksisterende, sonene mangler juridisk basis. Operasjonene – som har kostet mange milliarder dollar – har for lengst passert omfanget av fjorårets Nato-operasjon på Balkan, men har bevisst blitt holdt unna det offentlige søkelys av den amerikanske og britiske regjeringen. I følge Pentagon har amerikanske og britiske kampfly gjennomført i overkant av 280.000 tokt over «flyforbudssonene» siden de ble opprettet. Etter at angrepene ble kraftig trappet opp i desember 1998, har Storbritannia sluppet anslagsvis syttiåtte tonn sprengstoff bare over det sørlige Irak. Til sammenligning ble det i de foregående seks årene bare sluppet 2,5 tonn (13).

I Basra, den viktigste byen i det sørlige Irak, traff jeg Iqbal Fartous som nå kaller seg UM Hydir («mor av Hydir»), etter sønnen hun mistet i et slik bombeangrep i januar 1999. Hydir ble drept sammen med flere andre naboer i en trang bygate. Hennes andre sønn, Mustafa, som nå er seks år, overlevde. Um Hadyr trakk opp skjorta og tok ned buksa for å vise oss de mange glasskårene og splintene som var tydelige under hudoverflaten. FN-medarbeidere, inkludert Hans von Sponeck, som nylig sa opp sin stilling som FNs humanitære koordinator i Irak som en protest mot sanksjonene, har dokumentert at bombene rutinemessig treffer sivile, viktig infrastruktur og buskap.

USA hevder at flyforbudssonene ble etablert for å beskytte kurderne i det nordlige Irak og shiamuslimene i sør. Likevel har de ikke bidratt til dette i det hele tatt. Det hyklerske i USAs politikk ble nok en gang avslørt i april. Da satte Tyrkia i gang et stort militær angrep i Nord-Irak for å gjennomføre en kampanje for etnisk rensing, som skulle utrydde de samme kurderne som de vestlige styrkene hevdet å beskytte.

Tyrkia er en viktig alliert for USA og Nato og «spiller en kritisk rolle når det gjelder å beskytte amerikanske interesser i regionen,» ifølge New York Times. Landet stiller også baser til disposisjon for USAs militære operasjoner i regionen, inkludert angrepene i flyforbudssonene. «I det som har blitt en årlig begivenhet som markerer at våren har kommet,» rapporterte avisa Guardian i Storbritannia, «har tusener av tyrkiske tropper de siste dagene krysset grensen inn i det nordlige Irak for å jakte på medlemmer av det opposisjonelle Kurdiske arbeiderpartiet (…) Omtrent alle andre steder i verden, ville tusener av tungt bevæpnede styrker som krysser en internasjonal grense, være en stor nyhet, men denne siste tyrkiske innmarsjen i Irak vil knapt bli registrert i vesten.» (14)

Å snu tidevannet

Selv om forkjemperne for sanksjoner har prøvd, meget hardt, å skjule bevisene – de humanitære følgene – av krigen mot Irak, befinner de seg nå stadig mer på defensiven takket være presset fra en voksende aktivistbevegelse. «(Clinton-)administrasjonens Irak-politikk møter økende diplomatisk motstand og internasjonal bekymring for at de økonomiske sanksjonene vedtatt av FN, straffer det irakiske folket og ikke Husseins regjering,» skrev New York Times i juli. FNs sikkerhetskomite blir også «møtt med økende kritikk av handelsembargoer som ikke synes å avskrekke diktatorer, men ofte skader sivile,» og «har fått en tøff jobb med å imøtegå kritiske røster av sanksjonene mot Irak, hvor 80% av befolkningen har blitt rammet i følge nye beregninger fra Røde kors og Røde halvmåne.» Sent i mars innrømmet FNs generalsekretær, Kofi Annan: «Vi står i fare for å tape diskusjonen eller propagandakrigen – hvis vi ikke har tapt den allerede – om hvem som er ansvarlig for situasjonen, president Saddam Hussein eller FN. Vi blir beskyldt for å påføre en hel befolkning lidelse,» la han til (15).

Da Hans von Sponeck sa opp sin stilling denne våren, ble han den andre høyt plasserte FN-tjenestemannen som har forlatt sin stilling. Han fulgte det moralske eksemplet til Dennis Halliday, den tidligere humanitære koordinatoren som trakk seg høsten 1998, og som siden bruker sitt liv til å få slutt på det han beskriver som «folkemordet» i Irak. Rett etter von Sponecks gikk av, sa også Jutta Burghardt, direktøren for FNs matvareprogram i Irak, opp sin stilling. «Jeg støtter fullt ut det von Sponeck sa», uttalte Burghardt, «det er en sann humanitær tragedie som skjer her, og jeg tror at alle mennesker som ser på fakta og konsekvensene av sanksjonene for lokalbefolkningen, ikke vil fornekte at han har rett.» Tun Myat som overtok etter von Sponeck, rapporterte i oktober at «selv om (Iraks mat-)distribusjon regnes for å være blant verdens beste, så har den vanlige irakers situasjon ikke blitt bedre fordi kronisk fattigdom hindrer en bedring av livsvilkårene» (16).

Media har i større grad begynt å dekke krigen på en måte vi ikke har sett tidligere i den tiårsperioden krigen har vart. Bladet The Economist skrev nylig:

«Sanksjonene møter irakerne hvert minutt, hver dag. I Basra, Iraks nest største by, slår strømmen seg av og på og er ikke til å stole på de timene på dagene da den er tilgjengelig. Røyk fra dårlige aggregater og kjøretøy henger over byen som en tykk sky. Vannet i krana gir diare, men få har råd til vann på flaske. Fordi kloakken har brutt sammen, er det dammer med illeluktende møkk over hele byen. Dette avløpet kombinert med forurensning lengre opp i elven har drept mesteparten av fisken i elven Shatt al-Arab, og gjort resten uspiselig. Regjeringen kan ikke lenger sprøyte mot sandlopper eller mygg, så mengden insekter har økt kraftig, og det samme har sykdommene de bærer med seg.

Mesteparten av det en gang så velutviklede apparatet av offentlige tjenester, har forsvunnet. Arkeologene har begynt å begrave ruinene som de med stor møye har gravd frem, fordi de mangler de riktige kjemikaliene for å kunne bevare funnene. Det offentlige vannings- og dreneringsnettverket har falt sammen. Det har ført til at mye av Iraks beste jordbruksområder enten er for tørre eller for salte til å dyrke. Sau og kyr er ikke lenger beskyttet av et offentlig vaksinasjonsprogram og har blitt rammet av pester og sykdommer i hundre- og tusentall. Mange lærere i de offentlige skolene gidder ikke møte på jobb lenger. De som gjør det, må undervise slappe og feilernærte barn uten bøker, pulter eller tavler.» (17)

I fjor gjennomførte aktivister i USA, med stor suksess, aksjoner i forbindelse med at Madeleine Albright – en verbal forkjemper for sanksjonene – holdt eksamenstaler ved University of California, Berkeley, George Washington University og Northeastern University. Under eksamenshøytideligheten ved Berkeley gav Fadia Rafeedie – som ble tildelt høyeste utmerkelse for en senior – en sterk tale som fordømte krigen mot Iraks folk. Albright ble spart for å måtte høre Rafeedies ord fordi universitetet omgjorde programmet slik at Albright fikk tale først. Mens demonstranter inne i salen holdt opp bannere som beskrev Albright som en krigsforbryter, ble hun raskt eskortert ut av sikkerhetsvakter og forbi en stor demonstrasjon utenfor auditoriet – femtini demonstranter ble fjernet fra hallen.

Slik aktivisme var avgjørende for å få slutt på krigen i Vietnam, og ble også viktig i de bredere kampene i dette landet for kvinners rettigheter, homofil frigjøring, borgerrettigheter og sosialisme. I en tid da et økende antall mennesker har blitt radikalisert og stiller spørsmål ved hvilken pris vanlige mennesker, her til lands og i utlandet, må betale for USAs imperialisme og kontroll over institusjoner som De forente nasjoner, Verdens handelsorganisasjon, Verdensbanken og Det internasjonale pengefondet, er mulighetene for å revitalisere den antiimperialistiske venstresiden bedre enn noen gang. Det er ikke en overdrivelse å si at millioner av liv avhenger av at det blir bygget en antiimperialistisk bevegelse der det første skrittet må være oppgaven med få opphevet sanksjonene mot Irak.

---

Noter

1. Martti Ahtisaarik: The impact of War on Iraq: Report to the Secretary-General on Humanitarian Needs in Iraq in the Immediate Post-Crisis Enviroment, 20. mars 1991, Westfield, New Jersey: Open Magazine Pamphlet Series 7, 1991.
2. Barbara Crosette: «For Iraq, a Dog House with Many Rooms», New York Times 23. november 1997, side 4: 4, og «US Monitor Now Argues Iraqis Have Little to Conceal», New York Times 3. juli 2000, side A7. Thomas L. Friedman, «A Rising Sense that Iraq’s Hussein must Go», New York Times 7. juli 1991, side 4:1. Tim Russert intervju med Madeleine Albright, NBC, Meet the Press 2. januar 2000.
3. Se Ken Silverstein: «Crazy About Hussein», The Nation 268:17 (10. mai 1999), side 19-23.
4. Se Sandro Contenta: «The Rich get Richer, the Poor», Toronto Star 25. juni 2000.
5. Unicef and Government of Iraq, Ministery og Health, Child and Maternal Mortality Survey 1999: Prelimenary Report, Bagdad: Unicef 1999, og relaterte dokumenter tilgjengelig på internett http://www.unicef.org. Se Peter L Pellett: «Sanctions, Food, Nutriotion, and Health in Iraq», i Anthony Arnove (red): Iraq Under Siege: The Deadly Impact og Sanctions and War, Cambridge: South End Press 2000; London: Pluto Press 2000, side 161-163.
6. John Pilger: «Collateral Damage», i Arnove: Iraq Under Siege, side 63.
7. Gabriel Kolko: The Politics of War: The World and United States Foreign Policy, 1943-1945, New York: Vintage 1968, side 294.
8. Samira Haj: The Making of Iraq, 1900-1963: Capital, Power and Ideology, New York: SUNNY Press 1997, side 71. Tony Cliff: «The Struggle in the Middle East», i Tariq Ali (red): The New Revolutionaries: A Handbook of the International Radical Left, New York: Wiliam Morrow 1969, side 219-220.
9. State Deparment Policy Planning Study 23. februar 1948, sitert i Noam Chomsky: On Power and Ideology: The Managua Lectures, Boston: South End Press 1987, side 15-16.
10. Howard Zinn: «Iraq Under Siege», 10. april 2000, New York.Utskrift tilgjengelig fra Alternative Radio (http://www.alternativeradio.org).
11. Naseer Aruri: «America’s War Against Iraq: 1990-1999», i Arnove: Iraq under Siege, side 25. Se også Ivor Lucas: «Twenty Years of Saddam Hussein 1979-1999», i Campaign Against Sanctions on Iraq (CASI, Sanctions on Iraq: Background, Concequenses, Strategies), Cambridge: CASI 2000, side 15.
12. Alex Callinicos: «Marxism and Imperialism Today», i Alec Collinicos m.fl.: Marxism and the New Imperialism, Chicago og London: Bookmarks 1994, side 45.
13. Edward Cody: «Under Iraqi Skies, a Canvas og Death,» Washington Post 16. juni 2000, side A1. David Usborne: «The West’s Forgotten Conflict,» Guardian 23. juni 2000. Richard Norton-Taylor: «Step-up in Bombing of Iraq Questioned,» Guardian 8. juni 2000.
14. Chris Morris: «Turks Pursue Kurds Inside Northern Iraq», Guardian 3. april 2000, side 13.
15. Steven Lee Myers: «Flight Tests Show Iraq Has Resumed a Missile Program», New York Times 1. juli 2000, side A1. Barbara Crossette: «UN Council to Review its Policy on Sanctions», New York Times 18. april 2000, side A10. «Annan Exhorts UN Council on ‘Oil for Food’ for Iraqis», New York Times 25. mars 2000, side A3.
16. Agence France-Presse: «UN Food Aid Chief Joins Protest Against UN Resolution on Iraq», 16. februar 2000. Christoffer Wren: «Iraq Poverty Said to Undermine Food Programe», New York Times 20. oktober 2000, side A16.
17. «When Sanctions Don´t Work», The Economist 354/865 (8.-14. april 2000), side 23-24.

Rolf Andersson er advokat i Stockholm.

Artikkelen sto i Tidskrift för folkets rättigheter nr 4, 2000, og trykkes her med tillatelse fra tidsskrift og forfatter.
Oversettelse ved Språksmia.

---

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

---

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen.

Hans Isaksson:
24 lögner i sekunden: eftertexter om film
(med teckningar av Robert Nyberg), Stockholm: Manifest kulturproduktion 2000

Birger Thurn-Paulsen er lystekniker, redaksjonsmedlem i Røde Fane og medlem i AKP.

---

Hans Isaksson har skrevet boken 24 lögner i sekunden. Isaksson er lege, sosialist og en av dem som lager og skriver i det svenske tidsskriftet Clarté. I tillegg er han en kunnskapsrik, kritisk og underholdende filmentusiast.

Isaksson har sett mye film og TV, er opptatt av mediet, og ikke minst opptatt av hva disse mediene inneholder og hva de gjør med oss. Boka består av en hel rekke anmeldelser eller omtaler av filmer og TV-serier. I tillegg får vi en del filmhistorie, vurderinger og analyser av filmen som moderne industri, og en bekymret kommentar om filmens framtid, eller rettere sagt framtiden til kino-filmen.

Siden han er en marxistisk kritiker, settes filmomtalen inn i en sammenheng, slik at hver omtale også gir biter av historisk og politisk kunnskap.

«Man kan alltid lære seg noe av en film. Dels gjennom hva som sies der, det må man ta stilling til. Dels gjennom å se etter hvordan det sies, og hvordan filmskaperen forsøker å overbevise oss. Om filmen er dårlig – hva gjør den dårlig? Hva består løgnaktigheten av? Og hvorfor ljuger man?»

Med dette utgangspunktet ser Isaksson film, og med dette utgangspunktet kommenterer han, analyserer og kler av løgnene, ofte på bitende sarkastisk vis.

Borgerskapet opererer med en slags naturlov om at kunst er kunst og handler om mennesker og evige verdier. Det har ingenting med propaganda å gjøre. Propaganda er det når noe inneholder et klart klassestandpunkt, eller ser fenomener med radikale briller, eller rett og slett avslører samfunnsforhold. Etter denne oppskriften fungerer også filmkritikk, og annen kunstkritikk.

Isaksson tar for seg filmer av Steven Spielberg. Han lager tildels spektakulære filmer, men også filmer med såkalt seriøst og humanistisk innhold – filmer som gis stor oppmerksomhet, mange priser, og de fleste kritikeres lovprisning.

Schindlers liste hører til denne kategorien. Oscar Schindler var en tysk krigsprofitør som tjente store penger på slavearbeidet til jødiske fanger. Mot slutten av krigen får han samvittighetskvaler. Han iverksetter en operasjon som redder et stort antall jøder fra gasskammeret. Vel og merke slavearbeidere fra hans egen fabrikk. Sannsynligvis reddet han også sitt eget hode. Isaksson refererer vitnesbyrd fra overlevende «Schindlerjøder». Disse beretningene forteller at Schindlers slavearbeidere ble utbyttet på en mer human måte enn andre. Men betyr det at Schindler dermed kvalifiserer seg som humanist, spør Isaksson. «Ingenting er lettere enn i offerets øyne å kvalifisere seg som innerst inne god – det er bare å avstå en eneste gang fra å te seg som et svin. Men blir man av den grunn en helgen? Ja, svarer Spielberg, og er dermed i godt selskap med det norske Nobelinstituttet som har gitt Fredsprisen til såvel Menachem Begin, som Henry Kissinger.»

«Om vi bare hadde tjent mer penger kunne vi ha reddet flere, sier den angrende Schindler på slutten av filmen, da kunne jeg ha reddet flere. Dette er i konsentrat borgerens forhold til det sosiale.»

Spielberg fikk noe sånt som åtte Oscars for filmen. Isaksson gjør en liknende gjennomgang av Menig Ryan. Det viktige er at disse filmene hylles, ikke minst for sitt innhold – seriøse filmer om historiens grusomheter, framstilt slik at det er humanismen, det gode i mennesket som seirer.

Land og frihet – og hvite høner

Ken Loach er en anerkjent engelsk filmskaper, som lager filmer med samfunnskritisk innhold. Filmer som Raining Stones og Land og frihet. Loach er dessuten, som så mange engelske intellektuelle, trotskist. Land og frihet er det vel mange som kjenner. Den handler om den spanske borgerkrigen, og er noe såpass uvanlig som en filmatisk skildring av en revolusjonær periode, sett innenfra og nedenfra. Hva sier Isaksson?

«Alle vet at han (Loach) er venstre og et geni. Det må være en stor lettelse for borgerlige anmeldere, hvordan han, midt i en historisk periode der høyre og fascismen i nye former er på frammarsj i Europa, lykkes i å skildre en antifascistisk bevegelse uten på noen måte å gripe inn i dagens historie, eller gi de fortsatt eksisterende imperialistmaktene noe skudd for pannen, de som den gangen la grunnlaget for fascismens seier i Spania.» Og: «Noen veiledning i moderne antifascistisk kamp for en ny generasjon gir filmen ikke.»

Isaksson beskriver filmen som full av forenklet historieskriving, antistalinisme og en framstilling i den grad sett med trotskistiske øyne, at Loach, ifølge Isaksson, konkluderer med at det var kommunistene, snarere enn fascistene som knuste den spanske revolusjonen.

Selv har jeg ikke sett denne filmen, men omtale og referater fra andre kan tyde på at Isaksson har et godt poeng. Les boka, de som har sett filmen! Forøvrig avslutter han dette kapitlet med en ganske typisk bitende kommentar: «Et typisk tegn på at en høne er uproduktiv og derfor burde avlives, er at dens fjærskrud var skinnende hvit og tilsynelatende ren.» Sammenlikningen med trotskistene er slik: «En snøhvit framtoning – masse kakling, men ingenting kommer ut av det.»

En hel rekke filmer får gjennomgå på liknende vis. Filmer som er åpenbart løgnaktige, filmer som er tilslørende og filmer som på forskjellig vis er utfordrende i forhold til hva de faktisk formidler. Det er ikke så farlig å levne arbeiderklassen en viss ære og verdighet, så lenge den ikke er noen trusel. Det samme gjelder indianerne, så lenge de er slått og kuet.

Han ser på Hollywood-filmer, og på svenske og andre europeiske filmer. Bortsett fra et par australske, er det altså europeisk og amerikansk film som omtales. Det produseres mye film andre steder i verden også, og det hadde vært interessant å lese omtaler av disse med Isakssons innfallsvinkel, men det er vel noe med hva man rekker over her i verden. Dessuten er det svært få av dem som når våre kinoer.

USA mot Fellini

Det sier selvfølgelig noe om hele filmindustrien, og hvem som dominerer den. Isaksson gir innblikk i dette også. Den nordamerikanske dominansen på filmens område øker raskt for tiden. I løpet av de siste ti år har amerikanske filmer økt sin markedsandel innenfor EU-området fra 59% til 75%. Bemerkelsesverdig nok har USA-filmen 75% av markedet i et land som Italia, som har Fellini og en hel rekke sterke filmskapere. Isaksson kommenterer dette slik:

«Det er altså ikke nødvendigvis så ille, at det intellektuelt magre, men teknisk og visuelt overdådige filmtilbudet henger sammen med at markedet nå gir folk det de vil ha. Det kommer snarere av at markedet, i motsetning til filminstitutter og stipendienemnder med kunstnerisk produsentinnflytelse, gir folk hva kinopublikum, det vil si barn mellom 12 og 17 år i USA, vil ha. Og vi andre må henge med.»

Et visst opplysende poeng i denne sammenhengen er at salget av TV-programmer og filmer foregår slik at det ikke lar seg gjøre å velge ut bare kvalitetsfilmene. De presenteres i pakker: Kjøp av en god film eller serie koples sammen med et knippe middelmådigheter, eller det som verre er. Det forklarer også i noen grad hvorfor film- og serietilbudet er så uutholdelig likt på de forskjellige TV-kanalene.

Killing in Kosovo – på TV

Bombingen på Balkan og Golf-krigen viser at krig er i ferd med å bli TV-underholdning. Her kan løgnene pakkes inn i umåtelig mange lag, våre humanistiske følelser for en såret verden kan pirres mens dramaet går over skjermen og blodet flyter. Det kommenteres før og etter, vi får såkalte trailere, kanskje også reklame mellom slagene. Isaksson sammenligner det med fotball-VM. Siden idretten er nevnt – boka har et kapittel om idrett, TV og kapital. Lesere av dette kan vel raskt ane sammenhengen, eller som Isaksson sier det: «Kapitalismen skiter ned alt den tar i.»

Man kommer ikke utenom såpene når TV som drømmefabrikk skal omtales. Det gjør heller ikke Isaksson. Tittelen på kapitlet er: «Det såpede helvetet».

Boka setter hele veien ting i sammenheng. Når det gjelder film, og særlig TV-mediet, settes utviklingen i sammenheng med at alt for tida i stor fart gjøres om til vare. Kulturens vareform har trengt vekk dens bruksform, som Isaksson uttrykker det.

Men – i forhold til flommen av løgn og illusjon, dop og drømmer, er det vanskelig å komme vekk fra spørsmålet om hvorfor såpeoperaen som dramatisk form har en så sterk konkurransekraft. Isaksson har lyst til å komme tilbake til det spørsmålet. Kanskje det blir ny bok?

Alt bare løgn og fanteri?

Liker han ikke noe av det han ser? Joda. Han framhever folk som brødrene Coen, som blant annet har laget Fargo, Stanley Kubrick, som vel burde være velkjent, og brødrene Kaurismäki. Og han anbefaler sterkt en for meg ukjent film: Kjære Emma, en ungarsk film som problematiserer den såkalte liberaliseringen av Øst-Europa, og som gir innblikk i menneskenes kamp for å overleve i dette samfunnet.

Luis Bunuel omtales med respekt og et ønske om å få se flere av hans filmer. På den andre siden er det mange storheter innenfor fransk og italiensk film som ikke har fått plass her.

Han levner forresten ikke Bergman så mye ære, og særlig ikke den nærmest avgudsdyrkende oppmerksomhet han er gjenstand for. Bergman kalles visstnok filmens Strindberg. Isaksson mener at det i noen grad stemmer – forutsatt at man blant annet tar vekk slike elementer hos Strindberg som klassefølelse, kritikk av øvrigheten, humor og ironi.

Boka er underholdende, gir mye kunnskap og setter i gang tanker. Film – og TV – er en gigantisk industri og samtidig et medium for massespredning av kultur, på kunstnerisk nivå og på underholdningsnivå. I denne tid hvor innpakningen nærmest er innholdet er det viktig å lete etter hva som er hva, spørre hva det gjør med oss, og hvorfor. Samtidig som det er viktig å se sammenhenger og avsløre, skal vi vel også kunne ha glede av filmopplevelser, selv om de ikke er helt politisk korrekte?

En av mine yndlingsfilmer er Hasse Alfredssons Den enfoldige morderen. Så hvorfor ikke Isaksson har tatt med den, er meg en gåte. Bortsett fra det, anbefales boka varmt.

Tore Sivertsen arbeider ved Norges veterinærhøgskole og er aktiv i RV og AKP

---

For fem år siden skrev jeg en dobbeltkronikk i Klassekampen («Hvorfor gikk det ikke» og «Hva gjør vi nå», juni 1995). Der reiste jeg tvil om Marx’ slutning at sosialismen med nødvendighet vil seire over kapitalismen. Jeg påpekte at denne slutningen var basert på at han mente sosialismens samfunnsmessig styrte planøkonomi ville frigjøre de moderne produktivkreftene, og dermed være kapitalismen overlegen som produksjonsforhold. Ut fra erfaringene til nå kom jeg til at denne antagelsen er tvilsom, spesielt på grunn av vanskene med å planlegge teknologisk utvikling. Sosialismens framtidige seier er da ikke så opplagt som Marx mente, og jeg konkluderte med at vi måtte belage oss på å leve med kapitalismen – og slåss mot den – på ubestemt tid.

Jeg fikk grundige svar; fra Kjell Underlid, Jan Steinholt og Pål Steigan. Siden har jeg diskutert spørsmålet med mange andre kloke folk. Dessverre har ingen til nå overbevist meg om at resonnementet er galt. Og spørsmålet er viktig. Derfor tar jeg nå debatten opp igjen. Og, for ordens skyld; jeg tar den opp på vegne av meg sjøl, ikke på vegne av AKP. Flertallet er trolig uenige med meg, både i AKP og RV.

I arbeidsfolks interesse

I 1995 påpekte Kjell Underlid at jeg syntes å ha glemt klassestandpunket når jeg diskuterte planøkonomiens styrker og svakheter. Jeg stilte ikke spørsmålet «fordelaktig/ ufordelaktig for hvem?». Enig. Grunnen var at jeg regnet det som unødvendig. For meg er det åpenbart at det er arbeidsfolk som tjener på en planøkonomi utfra samfunnets felles behov. Den frie konkurransen tjener vinnerne, de sterke og rike; og rammer de fattige. I verdensmålestokk er det de fattigste som møter nøden og sulten, det er de fattigste kvinnene som må prostituere seg. Planøkonomi kan gi trygghet og sikre basisbehovene, og det må være i arbeiderklassens interesse. Logikken bekreftes av erfaringene fra Sovjet, Kina, Cuba og andre steder. I utgangspunktet fattige land, som på kort tid og under harde angrep fra omverdenen sikret nesten hele befolkningen mat, klær, hus, helsestell og grunnleggende utdanning.

Samfunnsmessig planøkonomi er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse, så sant den fungerer. Derfor har sosialistiske ideer i alle land stått sterkest i arbeiderklassen. Derfor er jeg og mange andre sosialister. Trolig var det også derfor Marx var det. Et klassespørsmål, ja. Og en kamp for menneskeretter, og humanisme. For det gode, om en vil.

Dette leder fram til en annen kritikk jeg er blitt møtt med, både av Underlid, Steinholt, Steigan og andre: At jeg syntes å gi opp kampen for sosialismen, fordi den har mislyktes til nå. Den kritikken er jeg også enig i, slik jeg formulerte meg i 1995. Siden planøkonomi og sosialisme faktisk må være til fordel for flertallet av menneskeheten, kan vi ikke slutte å slåss for det, så lenge vi ikke ser noe bedre alternativ. Men hvordan er mulighetene for å seire? Hvilke odds har kampen? Det var det spørsmålet Marx mente å ha et vitenskapelig svar på, og som var hovedpoenget i debatten jeg reiste. Og det er et annet spørsmål.

Produktivkreftenes makt

Skal vi behandle Marx’ teorier med vitenskapelig respekt, må vi kunne se kritisk og uavhengig på hver del av teoriene, så sant delene ikke har ugjendrivelig logisk sammenheng. En del som etter mitt syn har tålt alle angrep, er hovedprinsippene i den historiske materialismen: Den grunnleggende drivkrafta i historien er produktivkreftenes utvikling. Det avgjørende for om en type produksjonsforhold overlever kriser og opprør eller går under og blir erstattet av en ny type; det er hvilken av de to typene som best fremmer produktivkreftenes utvikling på det tidspunktet i historien. Så lenge produksjonsforholdene er tilpasset produktivkreftenes nivå, er de tross alt stabile. Derfor ble nesten alle middelalderens bondeopprør knust. Og de som seiret, førte bare til et nytt kongedynasti.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor kan vi ikke, slik en del i miljøbevegelsen hevder, legge mindre vekt på produksjon og vekst, og slippe denne «tvangstrøya» fra produktivkreftene? Svaret er dessverre enkelt. Tenk på enhver situasjon der en type produksjonsforhold har vunnet fram i noen land, mens andre områder lever med en annen type. Da vil den sida der produksjonskapasitet og teknologi vokser fortest, ha avgjørende fordeler. Handelsmessig, fordi de produserer best og billigst. Og – ikke minst – militært. Teknologisk og produksjonsmessig styrke bestemmer riktignok ikke alt i en krig. Både Vietnamkrigen og krigen i Afghanistan er påminnelser om det. Men blir den teknologiske og produktive forskjellen for massiv, da er det militære utfallet gitt. Og blir forskjellen i produksjonseffektivitet og teknologi stor nok, da kan det også røyne på i indre styrke for det samfunnet som ligger etter.

Dessverre er det ikke gitt at det er de mest rettferdige og humane produksjonsforholdene som vinner. De antikke slavesamfunnene avløste eller underkuet til dels mer egalitære ætte- og stammesamfunn. Det førte til mange slaveopprør, men slavesamfunnene besto i mange hundre år. Deres styrke var basert på harde økonomiske realiteter.

Marx forsto dette. Derfor mente han at sosialismen bare kunne seire om den reelt frigjorde produktivkreftene. Sjøl kom han til at den ville gjøre det, at moderne produktivkrefter på hans tid faktisk hadde nådd et nivå der kapitalismen var et hinder for videre utvikling, og at sosialismen kunne fjerne disse hindrene. Dette var hans konklusjon på en konkret analyse. Den følger ikke med nødvendighet av den historiske materialismen som prinsipp. Spørsmålet er om han hadde rett, i den konkrete vurderingen.

Hvorfor gikk det ikke?

I dag har sosialismen gått under eller blitt oppgitt i de fleste tidligere sosialistiske land. Hvorfor? Var imperialismen ennå for sterk, og knuste forsøkene til slutt? Var det først og fremst politiske feil fra kommunistpartiene? Var problemet at alle forsøkene startet i tilbakeliggende land? Eller dreide alt seg om virkningen av manglende demokrati, stalinismens overgrep og kulturrevolusjonens galskap? Alle disse forklaringene har noe for seg. Men jeg tror også vi er nødt til å se på planøkonomiens faktiske styrker og svakheter, som produksjonsforhold. Ikke bare fra et klasseperspektiv, men i evne til å frigjøre produktivkreftene.

Da hjelper det heller ikke å stille spørsmålet «Planøkonomi – for hvem?», slik Pål Steigan gjorde i en artikkel i Røde Fane, der han påpekte at mange kapitalistiske land har brukt statlig planlegging, i kapitalens interesse. For dette er planlegging som supplement til kapitalismen, innenfor rammen av styring ut fra konkurranse og profitt. Basisen forblir kapitalismens lover, på godt og vondt. Reell samfunnsmessig planøkonomi betyr derimot en planmessig utvikling av produksjonen ut fra flertallets interesser. Det er den type planleggingsevne – til å frigjøre produktivkreftene – spørsmålet dreier seg om. At en slik reell planøkonomi, hvis den fungerer, vil være et gode for arbeiderklassens og vanlige folks interesser, det er vi enige om. Men må det gode seire?

Hvilke erfaringer har vi?

Marx’ og Engels’ hovedargumenter for at en sosialistisk planøkonomi ville være kapitalismen overlegen som produksjonssystem var:

• At den ville gjøre slutt på sløseriet som lå i de tilbakevendende overproduksjonskrisene og i de herskende klassenes «vanvittige luksusforbruk».
• At «anarkiet i den samfunnsmessige produksjonen ville bli erstattet med planmessig og bevisst organisasjon» og at «en samfunnsmessig produksjon etter forut fastsatte planer» dermed ville bli mulig.

Hvordan har virkeligheten blitt, til nå? Sovjet gjorde etter mitt syn et reelt forsøk på å bygge en samfunnsmessig planøkonomi, iallfall til godt etter annen verdenskrig. Politisk degenererte Sovjet ganske fort til partidiktatur, og etterhvert til en politistat og et nomenklatur-klassesamfunn. Viktige trekk ved plansystemet bestod likevel lenge. Kina gjorde også et seriøst forsøk, iallfall til sist i 70-åra. Etter hvert vant andre linjer fram, som helt har endret den kinesiske økonomien. Forsøkene som ble gjort i mange mindre land, er verre å vurdere, fordi de reelt var såpass avhengige av de to store. Men Sovjet og Kina gir oss to eksempler med minst 30 års forsøk på samfunnsmessig planøkonomi med sosialistiske mål, i to ganske forskjellige land. Hvordan var egentlig resultatene? Og nå snakker jeg ikke om de sosiale resultatene, om fordelene for arbeiderklassen. Jeg snakker om resultatene målt i økonomisk og teknologisk utvikling, om evne til å frigjøre produktivkreftene.

Imponerende resultater

Resultatene var mye bedre enn dagens nyfrelste kapitalismeprofeter vil innrømme. Femårsplanene forandret Sovjet med en fart som forbløffet verden. Landet ble en industrinasjon på 20 år, sto i mot Tysklands angrep, og ble gjenreist i høyt tempo. I 50- og 60-åra kunne deler av teknologien konkurrere med USAs. Kina hadde også en imponerende utvikling i sine første 30 år, til tross for feilskjærene i «det store spranget» og problemene i kulturrevolusjonen. Det «økonomiske underet» i dagens Kina bygger i stor grad på grunnlaget fra Maos tid.

Hva muliggjorde disse gode resultatene? To faktorer er veldig tydelige. Den ene er evnen til å mobilisere hele befolkningen, ved en blanding av politisk overbevisning og kommando. Den andre er nettopp det Marx nevnte: Det var en «produksjon etter forut fastsatte planer» ved hjelp av en «planmessig og bevisst organisasjon». Å legge en konkret plan for industriell oppbygning, og bruke hele statsapparatets styrke til å gjennomføre den, viste seg meget effektivt. Mye tyder på at en del av disse erfaringene er allmenngyldige for land som skal prøve å ta igjen en mer utviklet verdensøkonomi. Andre fattige land, først og fremst i Asia, som helt eller delvis har klart dette, har også brukt plan og styring ved hjelp av statsapparatet. I dette lyset blir dagens IMF-politikk direkte grotesk. Den er en oppskrift for fortsatt underutvikling i fattige land.

Planøkonomiens problemer

Så mye for de positive erfaringene. Hva med de negative? Det som oftest blir trukket fram fra Sovjet, er problemene med tilpasning av produksjonen til behovet, spesielt i forbruksvaremarkedet. Vi kjenner alle beskrivelsene av butikk-køene, og historiene om produksjon av store spiker for å fylle planmålet i kilo. Disse problemene var reelle. Men de var også åpent vitset med, diskutert og analysert. Det ble høstet mye erfaring og utviklet interessant teori: Bevisst bruk av kombinasjonen plan/marked, mekanismer for løpende korrigering av planen, bruk av datateknologi; her er diverse muligheter. Noen av problemene var nok også spesielle for Sovjet, spesielt på landbruks- og matvareområdet. Kina, som hadde en annen bakgrunn, var mindre preget av traurige butikk-køer. I strid med alminnelig oppfatning tror jeg faktisk ikke at dette problemet er det vanskeligste for en samfunnsmessig planøkonomi.

Et større problem er arbeidsproduktiviteten. Både i sovjetisk og kinesisk industri ble produktiviteten liggende langt etter i forhold til tilsvarende fabrikker i kapitalistiske land. Noen mener at hovedårsaken var at planøkonomiene ikke kunne eller ville bruke arbeidsløsheten som middel. Jeg tror dette synspunktet er for enkelt. Den viktigste faktoren i produktiviteten er ikke hvor hardt folk jobber, selv om det er viktig nok. Den viktigste faktoren er den teknologiske utviklingen, bruken av stadig bedre maskiner for å øke produksjonen pr. ansatt. Under kapitalismen blir denne rasjonaliseringen tvunget fram av økonomiske lover. I en sosialistisk planøkonomi må rasjonaliseringene gjøres etter plan. Rasjonalisering betyr ofte vraking av brukbare fabrikker, rasering av lokalsamfunn, flytting og arbeidsløshet for folk. Derfor kan sosialistiske samfunn ha en sterk tendens til å holde igjen på dette området; og tendensen kan bli sterkere jo mer demokratisk samfunnet er. Under kapitalismen har man ikke noe valg. Det er umenneskelig, men det utvikler produktiviteten.

[Merknad: I papirutgaven var det en feil i dette avsnittet. Den er korrigert her, og i papirutgaven av Røde Fane nr 2b.]

Den uregjerlige teknologien

Det største problemet for en sosialistisk planøkonomi, på lengre sikt, tror jeg imidlertid ligger enda dypere: I problemet med å planlegge teknologisk utvikling. Ny teknologisk utvikling er i stor grad uforutsigbar. En vet ikke hva som vil bli oppfunnet før det faktisk skjer. En vet heller ikke hva som vil få praktisk betydning, eller når utviklingen av en bestemt teknologi stopper opp. Hvem gjettet i 1960 at passasjerflyteknologien i hovedsak skulle slutte å utvikle seg videre? Ikke de som satset på overlydsfly iallfall. Hvem gjettet i 1980 at pc-en skulle bli det totalt dominerende datamaskinprodukt mindre enn 10 år etter? Ikke folkene i Norsk Data iallfall. Slike overraskelser fører til at store verdier sløses bort, og noen taper mye penger; men for kapitalismen er det ikke noe problem. Nettopp fordi systemet styres blindt etter profitt tilpasser det seg ganske raskt, ofte uten at noen forstår hva som skjer før etterpå. For en sosialistisk planøkonomi er dette mye verre. Hvordan skal en planlegge utviklingen av teknologi og produksjon når ingen veit hvor en skal hen?

Betydde dette problemet noe for sammenbruddene og degenereringen av planøkonomiene i Sovjet og Kina? Det er vanskelig å si sikkert. Når Sovjet fra 60-åra etter hvert ble liggende håpløst etter vesten teknologisk, kan det ha flere årsaker. Ufriheten og det stivbeinte systemet betydde nok mye, den nye overklassens snylting kan også ha gått ut over skaperkraften blant folk. I Kina betydde kulturrevolusjonens forakt for intellektuelt arbeid sitt, og de lå lenger etter fra start. Jeg kan likevel ikke fri meg fra tanken at problemet med å planlegge det uforutsigbare bidro til svikten, særlig i datateknologisk utvikling.

Det store dilemmaet

Min konklusjon er derfor at en sosialistisk, samfunnsmessig planøkonomi har vist seg å ha noen overlegne trekk som produksjonssystem, i tråd med Marx resonnement: Den muliggjør planmessig industriutvikling og en samlet mobilisering av befolkningen. Men motsatt har den anarkistiske, profittbaserte kapitalismen noen andre fordeler, først og fremst i utviklingen av produktivitet og teknologi. Disse fordelene er knyttet til uforutsigbarheten ved teknologisk utvikling, og til brutaliteten og planløsheten i profittsystemet. Sosialismens overlegenhet i evne til å frigjøre produktivkreftene er derfor ikke så opplagt som Marx antok. Og dette vil gjelde alle former for sosialistisk planøkonomi, enten den er ledet despotisk eller gjennom et reelt fungerende sosialistisk demokrati.

Er det slik, betyr det at sosialismens og kommunismens seier over kapitalismen ikke er noen historisk nødvendighet. Likevel argumenterte jeg i innledningen til artikkelen for å fortsette å kjempe for en sosialistisk planøkonomi; fordi en slik økonomi, demokratisk planstyrt ut fra flertallets og samfunnets behov, åpenbart er i arbeiderklassens og vanlige folks interesse.

Dette er et dilemma. Hvordan kan en opprettholde en kompromissløs klassekamp og kamp for sosialismen, hvis en ikke kan stole på at denne kampen vil føre til seier? Avvæpner ikke mitt standpunkt hele den revolusjonære bevegelsen, og må det ikke føre til at en oppgir hele kampen og ender opp med en sosialdemokratisk tilpasningslinje? Jan Steinholt påpekte dette dilemmaet i et hudflettende svar til meg i KK for fem år sida, og flere har gjort det siden.

Sosialdemokratiet har ingen løsning

Jeg forstår og har sans for disse innvendingene, og har ikke noe enkelt svar på dem. Men noen tanker har jeg gjort meg. For å ta det siste først: Er mitt standpunkt et argument for sosialdemokratiet? Etter mitt syn, nei. Sosialdemokratiets ide er basert på at det er mulig å gjøre kapitalismen menneskelig, ved å regulere den gjennom statsapparet. Til støtte for denne ideen påpeker sosialdemokrater alle de godene arbeiderklassen har oppnådd, særlig i Norge og andre vesteuropeiske land. Problemet er at de glemmer hva som gjør kapitalismen til kapitalisme. Det er sjølve den blinde profittjakta som gir kapitalismen dens styrke, derfor kan den heller aldri bli varig «snill» eller «human».

De godene arbeiderklassen i rike industriland har vunnet, er delvis et resultat av produksjonsnivået og av utbyttingen av fattigere områder. Litt av imperialismens rikdommer har dryppet på vanlige folk. Men først og fremst er godene et resultat av klassekamp, på to plan: Den direkte kampen arbeiderklassen i våre egne land har ført, gjennom fagforeninger og på andre måter. Og revolusjonene i Sovjet, Kina og andre land. Det samme gjelder de fordeler folk i den tredje verden tross alt har klart å vinne.

Eksistensen av de (mer og mindre) sosialistiske landene tvang kapitalistene i resten av verden til kompromisser, for å unngå at revolusjonene skulle spre seg. Etter hvert som sosialismen degenererte

Ofrer jeg drømmen?

Kommunister og revolusjonære sosialister har ikke bare vært avgjørende for klassekampens vilkår gjennom de store sosialistiske revolusjonene. Også i den daglige klassekampen i de kapitalistiske landene og i den tredje verden har revolusjonære av ulike avskygninger hele tida gått i spissen; med mot, stahet og offervilje. Jeg er enig i at en del av denne staheten har kommet fra vissheten om at vi var del av en stor historisk prosess som til sist ville seire. Troen på sosialismens uunngåelige seier har dermed vært en materiell historisk kraft i halvannet århundre. Hvorfor i alle dager vil jeg undergrave den?

For det første fordi jeg mener vi er pent nødt. Hvis resonnementet faktisk ikke henger sammen, så må vi innrømme det. Holder vi fast på et grunnlag som ikke holder, har vi i lengda ikke mulighet til å mobilisere noen. For det andre, så sier jeg ikke at sosialismen ikke kan seire. Jeg sier bare at den sosialistiske planøkonomien har åpenbare svakheter i forhold til kapitalismen, i evnen til å frigjøre teknologisk utvikling. Det forandrer ikke sosialismens sterke sider; som det eneste alternativ vi kan se i dag som gir mulighet for bedre og mer rettferdige samfunn, det eneste vi ser som kan stanse kapitalismens onde sirkel av overproduksjon, arbeidsløshet, krig og sult.

Men det betyr at vi må være villig til å diskutere både de sterke og de svake sidene. Vi må kjenne og være forberedt på begge deler, både i kampen for sosialismen og når og hvis noen igjen får mulighet til å bygge sosialistiske land. Det å bygge sosialismen kan økonomisk sett vise seg å være arbeid i motbakke, på ganske lang sikt: Omliggende kapitalistiske land vil kanskje ha fordeler som befolkningen i sosialistiske land må jobbe hardt for å kompensere. Det kan bety at andre trekk ved det sosialistiske samfunnet kan bli mer avgjørende. Skal folk tåle å leve med en teknologisk underlegenhet, må de oppleve at de lever i et mer rettferdig samfunn, som det er verdt å kjempe for. Da må blant annet sosialistisk demokrati, ytringsfrihet og rettssikkerhet være reelle. Det nytter mindre å la hensikten hellige midlet, hvis sosialismen er et økonomisk motbakkeprosjekt som er varig avhengig av folkeflertallets lojalitet og engasjement.

Klassekampen fortsetter

Noen har hevdet at når jeg trekker Marx’ argument for sosialismen og kommunismens uunngåelige seier i tvil, så støtter jeg samtidig ideen om at kapitalismen vil «vare evig». Det er jeg ikke enig i. Menneskeheten vil neppe leve evig, men vi kan håpe arten vil bestå lenge, kanskje i flere millioner år. Den kan også dø ut langt raskere enn det. Menneskenes samfunns- og produksjonsforhold har i historisk tid avløst hverandre med langt kortere tidsintervall, i størrelsesorden noen hundre til noen tusen år. Som alle andre historiske hendelser har disse omslagene vært lettest å analysere i ettertid. Jeg er overbevist om at det vi kaller kapitalisme og imperialisme vil bli avløst av noe nytt, før eller siden. Av hva, og hvordan det vil skje, det veit vi simpelthen ikke. Men vi må forholde oss til verden ut fra det vi kjenner. Og i dag er det mest menneskelige alternativ til kapitalismens barbari jeg kan se en verden av samarbeidende land organisert som demokratiske, sosialistiske planøkonomier, med kommunistiske fordelings- og samfunnsprinsipper som rettesnor og mål.

Så lenge vi ikke kan se noe bedre, må vi fortsette å slåss for en slik verden, og mobilisere folk for det. Skal vi klare det, må vi ikke lure oss sjøl eller andre til å tro at kampen er lettere enn den er, eller at seieren er viss når vi ikke kan vise at den er det. Kanskje vil vi likevel lykkes. Eller kanskje vil vår kamp bare bremse kapitalismens verste herjinger, og bidra til å forsvare de undertrykte klassenes interesser. Til det hele vokser over i en annen, ny samfunnsorganisering vi i dag ikke kan forestille oss, og ikke har noe navn på. Vi kan ikke legge ned kampen for et bedre samfunn av den grunn. Like lite som legevitenskapen kan gi opp kampen mot kreftsjukdommene selv om den kanskje aldri kan fjerne dem.

Et slikt grunnlag for revolusjonært arbeid, som ikke kan love noen sikker seier, er kanskje vanskelig å mobilisere på. Men det kan også bidra til å rense lufta og klare tankene. Jeg tror den viktigste basisen for oppslutningen om revolusjonære organisasjoner alltid har vært vår evne og vilje til å lede klassekampen. Og klassekampen vil fortsette, så lenge klassesamfunn består. Kanskje vil en mer nøktern holdning til oddsen heller styrke kampen på lang sikt.

Jeg påtar meg ikke å spå. Jeg har bare kommet til at Marx argumenter for sosialismens uunngåelige seier er for svake, og det må vi se i kvitøyet og ta opp til diskusjon.

---

Les en kommentar her.

Bjørgulf Claussen er allmennpraktiserende lege og forsker i trygdemedisin ved Universitetet i Oslo

---

Det gode må ikke seire, for framtida er uviss. Jorda kan ødelegges av en meteoritt eller av forurensning. Menneskene kan lage framtida vår værre for de fleste av oss i det rike nord enn det flertallet her opplever i dag. Det er ikke mye vi kan spå om framtida, heller ikke med den historiske materialismen til hjelp.

Jeg tror derimot ikke at borgerskapet kan tenkes å seire fordi de er overlegne arbeiderklassen når det gjelder å bruke moderne teknologi, slik Tore Sivertsen spør seg. Jeg tror heller ikke at den historiske materialismen med rimelighet kan tolkes slik han forsøksvis gjør. Men jeg skjønner godt at han stiller dette spørsmålet, for hele den historisk-materialistiske læren oppmuntrer til spådommer.

Marx laget også spådommer, men langt mer forsiktig enn sine etterfølgere. Han mente at arbeiderklassen med nødvendighet ville etterfølge borgerskapet som den herskende klassen, i form av et sosialistisk styre, men han spådde ikke om når eller hvordan.

Nødvendigvis, er ikke framtida uviss? Dette er en av de mange motsetningene i marxismen som vi tar for lett på. Når Marx sa nødvendigvis, bygde han på et optimistisk framtidssyn som ikke er så vanlig i dag som på hans tid. Han mente at produktivkreftene nødvendigvis ville utvikle seg, dels fordi vi stadig blir flere mennesker og trenger mer produksjon, dels fordi vi mennesker er arbeidssomme og oppfinnsomme, slik Tore beskriver. Her kommer den berømte motsetningen mellom produktivkrefter og produksjonsforhold inn. Kapitalismen kan ikke leve med denne motsigelsen i lengden, fordi den teknologiske utviklingen krever stadig mer investeringer og stadig mindre arbeid. Og siden profitten kommer fra arbeidet, må profittraten på sikt falle.

Det siste tror ikke Tore på. Det er rimelig, for de siste hundre årene har vist oss en langt mer levedyktig kapitalisme enn marxistene noengang har forstått. Kanskje er loven om profittratens fallende tendens feil, kanskje har kapitalismen overlevd ved imperialisme og krig, ved utbytting av feudalister og leilendinger, ved listig bruk av seddelpresse og arbeideraristokrati.

Den store spådommen til Marx om at sosialismen med nødvendighet må seire, sto også på et annet bein, nemlig Hegel sin ide om at ingen samfunnsformer varer evig. Historien viser at den ene herskerklassen følger den andre. Marx argumenterer overbevisende for at det ikke finnes noen andre enn arbeiderklassen til å bli den neste. Slik sett er det ikke det gode som seirer med nødvendighet, det er helt andre historiske lover som nødvendigvis fører til sosialisme.

Marx stimulerte etterfølgerne sine til å lage altfor kortsiktige spådommer, også Tore. Sosialismen vil nesten helt sikkert seire, men det kan ta flere hundre år. Det kan også skje om ti år, vi kan ikke spå. Men hvis det skjer i overskuelig framtid, vil borgerskapet nesten helt sikkert ha ført oss gjennom økonomiske og militære katastrofer før det gir opp. Sosialisme på kort sikt vil ikke bli noen idyll, men vil starte med et nesten helt ødelagt samfunn. Noen konkurranse med vitale kapitalister i andre vestlige land om å ta i bruk avansert teknologi er helt usannsynlig. Vi får ingen entusiasme i en urealistisk diskusjon om hva vi skal gjøre dersom sosialismen seirer i et rikt, velorganisert samfunn som Norge i dag.

Men hvorfor skal vi være sosialister hvis vi ikke sloss for det gode? Av to grunner. For det første driver sosialister en flott dagskamp for gode formål, ikke bare ved å være aktive selv, men også ved å drive gode politiske analyser. Det er grunn nok.

For det andre er det et gode for samfunnsengasjerte folk å være på parti med framtida. At arbeiderklassen er framtida, har enda ingen marxisme-kritikere greidd å tilbakevise.

 | AKP støtter sivilarbeiderne | Bort med solidaritetsalternativet – opp med kvinnelønna | Stopp krigen mot Afghanistan! | Mot bombinga av Afghanistan | Ingen norsk støtte til amerikansk statsterrorisme | Mot all terrorisme | Støtte til streiken på D/S Louise | Drapet på Abu Ali Mustafa | Frigi Gigi! | Stopp Tønne – sjukehusa skal være offentlig eid! | Boikott Israel! | Politisk streik mot liberalisering og privatisering | Kommentar til radiobeskyldningene om AKPs rasisme | Protester mot deportasjonene av kosovoalbanerne! | Om Attac | Forby nazistiske organisasjoner | Om Forsvarsstudie 2000 og nedbygginga av Forsvaret | Oversikt over tidligere uttalelser og vedtak |

---

Desember 2001

Uttalelser fra landsmøtet til AKP

• Om fredsprisen: Palestina, Irak, Balkan, Afghanistan og Vest-Sahara viser at FN ikke fortjener noen fredspris!
• Om Afghanistan: Stopp krigen! Bruk alle ressursene på å sikre nødhjelpa!
• Om Europol: Norsk støtte til Europol styrker EU som politistat!

---

26. november

Arbeidsutvalget i AKP:
AKP støtter sivilarbeiderne!

AKP støtter den politiske streiken som sivilarbeiderne i Norge gjennomfører 27. november.

Fra klokka 12 til 14 legger alle sivilarbeiderne i Norge ned sitt arbeid i protest mot Regjeringens forslag til statsbudsjett, hvor det bestemmes at Forskolen for sivile vernepliktige på Hustad legges ned. De sivile vernepliktige krever også at tjenestetida reduseres fra 14 til 12 måneder, slik at den blir like lang som den militære tjenesten er.

AKP er for militærtjeneste, ikke militærnekting. AKP går inn for et nasjonalt forsvar uavhengig av Nato. AKP går imot et norsk «forsvar» som innrettes på forsvar av norske oljeinteresser i utlandet. AKP er imot at norske soldater skal kunne sendes til andre land for å delta i EUs, Natos eller USAs krigsoperasjoner. AKP går inn for et vernepliktforsvar, der kvinner og menn har samme rettigheter og plikter. Vi mener det er viktig å slåss for det nasjonale, uavhengige forsvaret spesielt i en situasjon der staten legger det om og innretter det på utenlandsoperasjoner. AKP oppfordrer ungdom til å avtjene militær verneplikt.

AKP støtter likevel retten til å nekte å avtjene verneplikt. Å nekte, enten det er på et livssynsmessig eller et situasjonsbestemt politisk grunnlag, er en demokratisk rett som må forsvares. Militærnekting kan bidra til et nødvendig kritisk søkelys på forsvaret slik det er i dag. Det finnes også situasjoner hvor politisk militærnekting etter vår mening kan være en viktig politisk kampanje. Militærnekting tilhører ytringsfriheten.

Hovedtillitsmannen for de sivile vernepliktige, Terje Karlsen, knytter an til krigen i Afghanistan: «Det er skremmende at samtidig som Norge er i krig med Afghanistan, så vil Bondevik-regjeringa kutte vekk den viktigste delen av siviltjenestens innhold. Mens forsvarsbudsjettene økes, så svekkes den eneste delen av verneplikten som er ment som fredsskapende. Forskolen på Hustad er et viktig sted hvor sivilt vernepliktige tilbys fredsutdanning. Forskolen har vært et sted hvor sivilt vernepliktige har blitt undervist i, og har diskutert ikkevold, sivil motstand, internasjonal solidaritet og alternativ konfliktløsning. Men fredsutdanning og kritiske militærnektere passer ikke inn i Bondevik-regjeringas krigspolitikk.»

Streikende sivilarbeidere vil møte opp utenfor Stortinget i Oslo klokka 12 den 27. november for å protestere mot nedleggelsen av Forskolen på Hustad, og for kortere tjenestetid. De samme kravene vil bli stilt på Torgallmenningen i Bergen og på Torget i Trondheim, samme tid.

AKP ønsker sivilarbeiderne lykke til med aksjonen!

[Gå til toppen av sida]

---

November 2001

Sentralstyret i AKP:
Tariffoppgjøret 2002
Bort med solidaritetsalternativet – opp med kvinnelønna

På 90-tallet har solidaritetsalternativet ligget til grunn for alle tariffoppgjør. For arbeidsfolk er resultatet ikke bare at de får en mindre del av de verdiene de skaper, men vi opplever et stadig økende arbeidspress, dårligere arbeidsmiljø, mer fleksibiliserte arbeidstidsordninger og ikke minst finner vi stadig flere fattige. Moderasjonslinja har skapt større klasseskiller og rammer de lavtlønte i særlig grad.

Heller ikke har det under solidaritetsalternativets diktatur vært mulig å heve kvinnelønna. Avstanden mellom kvinne- og mannslønn er like stor nå som for 25 år siden.

Den eneste gangen så tendenser til å lukke gapet, var når det ble laget en sentral avtale med spesielle tillegg til kvinnedominerte yrker. AKP oppfordrer fagbevegelsen til å finne måter som reelt sett kan løfte kvinnelønna. Det er viktig at lønnstillegg i hovedsak gis sentralt, slik at tiltak for utjamning av kvinne- og mannslønna ikke svekkes ved lokale forhandlinger som erfaringsmessig favoriserer høytlønna og menn.

Fagbevegelsen må ikke godta at Stortinget fatter vedtak om tvungen lønnsnemnd når enkelte fagforeninger går ut over de vedtatte rammene. Heller ikke lavtløntes situasjon vil bedres før fagbevegelsen sprenger rammene.

AKP oppfordrer fagorganiserte til å kreve høye tillegg og slåss mot arbeidsgiverne og politisk myndigheter når de stiller hardt mot hardt.

Forsvar sjukelønna og AFP-pensjonen!

Fra politisk hold er det signalisert angrep både på sjukelønnsordningen og AFP-pensjonen. Dette er viktige bestemmelser, og i realiteten betyr svekking av disse ordningene et kjempelønnsnedslag for de lavest lønte.

Det må inn i de nye tariffavtalene at dersom det skjer en politisk svekking av disse ordningene, må det åpne for nye forhandlinger med tilknyttet streikerett, slik at det blir en mulighet for å kompensere for politiske vedtak ved å ta sjukelønn og AFP i sin helhet inn i tariffavtalene.

6 timers arbeidsdag

Kravet om 6 timers normalarbeidsdag med full lønnskompensasjon er mer aktuelt enn noen gang. Samtidig er det viktig å holde på bestemmelsene om normalarbeidsdagen og gå mot fleksibilisering. Fagbevegelsen må slåss for å fjerne de fleksibiliseringsbestemmelsene som arbeidsgiverne fikk tatt inn i 2000.

Kortere arbeidstid, bedre ubekvemsbestemmelser for arbeid på kveld og helg, må stå i sentralt i tariffoppgjøret 2002.

Dette vil særlig være et viktig kvinnekrav, og bedre både lønns- og arbeidsmiljøforhold.

Styrk enheten i arbeiderklassen

Det ligger et lovforslag på regjeringens bord om å innføre en kobling av avstemningene i forbindelsen med tariffoppgjøret. En slik lov vil bety at streikevillige forbund knebles, og blir et middel for å regulere hvilke streiker som skal tillates. Lovforslaget har til hensikte er å stoppe kvinneforbunda i offentlig sektor (særlig kommunesektoren) sin kamp for kvinnelønna. Men samtidig vil den bety slutten på forbundsvise oppgjør i privat sektor. Dette vil være en gavepakke til arbeidskjøperne og i tida fram til tariffoppgjøret må fagbevegelsen mobilisere for å stoppe en slik lovendring.

I økende grad kommer nå arbeiderklassens kamp for ei lønn og leve av og ei arbeidstid å leve med i motstrid til kapitalismens økonomiske utvikling. Den internasjonale økonomiske stagnasjonen skal ikke motvirkes ved å senke arbeiderklassens levestandard og forverre av deres arbeidsvilkår.

[Gå til toppen av sida]

---

28. oktober 2001

Sentralstyret i AKP:
Stopp krigen mot Afghanistan!
Mat, medisiner og klær – ikke bomber!

USA, Nato – og dermed Norge – er i krig med Afghanistan. Det er en hån mot ofrene for terroraksjonen i New York, når USA nå svarer med ny terror mot uskyldige afghanere. USAs statsterrorisme er en forbrytelse mot menneskeheten, og den avler ny terrorisme istedenfor å fjerne den. De tusener av sivile som drepes av USAs bomber har ikke noe ansvar for 11. september-terroren, heller ikke de titusener som rammes av den humanitære katastrofen som krigen skaper.

AKP krever at Norge med egne utspill, og gjennom sin plass i FNs sikkerhetsråd, må kreve at terrorkrigen stoppa øyeblikkelig.

Såvel FNs menneskerettsansvarlige Mary Robinson som flere norske hjelpeorganisasjoner advarer mot en gigantisk humanitær katastrofe dersom krigen fortsetter inn i vinteren. Norge har bevilga penger til nødhjelp som ikke kan realiseres pga krigen. Dette er dobbeltmoral og et forsøk på å dekke over sin delaktighet i krigen.

Norge må trappe opp humanitærhjelpen til Afghanistan drastisk, og være pådriver for at mat, klær og medisiner kan komme inn i landet. Om dette ikke gjøres, vil norske myndigheter være medskyldige i de lidelsene folket i Afghanistan påføres.

[Gå til toppen av sida]

---

7. oktober 2001

AKP:
Stopp krigen! Henda vekk fra Afghanistan!

Les uttalelsen her

---

13. september 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
Solidaritet med de amerikanske terrorofrene
– ingen norsk støtte til amerikansk statsterrorisme!

Terroraksjonene i USA 11. september var kriminelle. Ofrenes pårørende har vår fulle medfølelse og solidaritet og morderne fortjener straff. Men når statslederne i USA nå bruker denne udåden til å hisse opp et anti-arabisk/anti-muslimsk korstog og er i full gang med å fylke sine allierte bak en støtte til en mulig framtidig statsterroristisk motaksjon, må vi si stopp!

Antikrigsbevegelsen i Norge må raskt gå ut og protestere mot at Norge nå slutter opp om et Nato-vedtak som kan føre Norge ut i krig og delaktighet i en ny amerikansk statsterroristisk aksjon.

Den situasjonen som nå er oppstått gjennom Nato-vedtaket 12. september, må også føre til at spørsmålet om norsk Nato-medlemskap settes på dagsorden med full tyngde. Som under krigen mot Jugoslavia avdekker den igjen den aggressive og USA-underdanige karakteren til det nye Nato. Her skal Norge og andre Nato-medlemmer dras med som støttespillere på USA sine tokt rundt i verden på jakt etter terrorister.

Dette er ikke noe forsvar av Norge mot terroristanslag, snarere tvert i mot! Det gjør Norge til medansvarlig for statsterrorisme og støttespiller for den ansvarlige for de fleste teroraksjoner på denne jord, den amerikanske statsmakta. USAs bekjempelse av terrorisme har på det internasjonale planet til nå vært å gjennomføre kollektive bombe- og rakettangrep på sivile installasjoner og befolkningen i land som Libya, Sudan og Afghanistan. De forbereder nå et nytt mulig slikt anslag.

AKP krever at den norske støtten til onsdagens Nato-vedtak trekkes tilbake. Et USA-ledet Nato-angrep med nye humanitære katastrofer og lidelser for sivilbefolkningen må hindres.

Det nye Stortinget må snarest ta opp spørsmålet om Nato-medlemskapet i sin fulle bredde når de møtes.

[Gå til toppen av sida] [Kommentarartikkel fra AKPs leder Jorun Gulbrandsen]

---

12. september 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
AKP tar avstand fra all terrorisme

AKP tar avstand fra all terrorisme. Terrorismen rammer uskyldige mennesker og heile det sivile samfunnet. Den kan aldri forsvares.

AKP uttrykker avsky overfor terrorhandlingene i USA i går og deler sorgen til slektninger og venner til ofrene.

Uansett hvem som sto bak, fanatiske fundamentalister eller brune miljøer i USA, så er disse handlingene avskyelige og reaksjonære. De har drept uskyldige mennesker og de gir makthaverne i USA, som har mange flere liv på sin samvittighet, påskudd til represalier som også vil komme til å ramme uskyldige.

Terrorismen som politisk våpen har alltid blitt utnytta av makthaverne og gitt de anledning til å innskrenke demokratiske rettigheter og legitimere sitt maktbruk.

[Gå til toppen av sida] [Kommentarartikkel fra AKPs leder Jorun Gulbrandsen]

---

4. september 2001

Oslo AKP:
Støtteuttalelse til de streikende arbeiderne ved D/S Louise

Arbeidernes kommunistparti vil uttrykke sin fulle støtte til den kampen dere fører for å få en tariffavtale på den restauranten dere jobber på.

Eiernes forsøk på å avspise dere med en særavtale er i tråd med det andre arbeidsgivere driver med for å undergrave den kollektive organiseringen i bransjen – for å holde lønnsnivået nede og svekke kampen for bedre arbeidsvilkår.

Kameratslig hilsen
for Oslo AKP
Stig Berntsen

[Gå til toppen av sida] [Følg med på Hotell- og restaurantarbeiderforbundets nettsted]

---

28. august 2001

Arbeidsutvalget i AKP:
Norge må fordømme drapet på Abu Ali Mustafa
og ta konkrete tiltak for å stanse Israels bevisste terrorkrig!

Israels overlagte drapet på PFLP-lederen Abu Ali Mustafa mandag 27. august førte landets terrorkrig mot palestinerne over ei ny grense. Tidligere har vi sett at Israel i stort monn bruker krigsmakta si mot sivilbefolkninga. Også ved såkalte gjengjeldelsesangrep mot offisielle mål, har Israel unnlatt å ta hensyn til krigens lover om vern av sivilbefolkning. Drapet på generalsekretæren i PFLP viser imidlertid at ei ny grense er overskredet. Målretta drap på politiske ledere, slik Sharon-regjeringa nå slår inn på, er alvorlige brudd på internasjonale lover. Dette må ikke få passere uten skarpe reaksjoner.

Presidentskapet i EU kom raskt ut med en fordømmelse av Israels drap på Abu Ali Mustafa. Norge har et spesielt ansvar i og med sin rolle i «Oslo-avtalen». Dette ansvaret er ikke blitt mindre i og med USA-president Bush sitt utspill sist fredag, hvor han gir Israel «fritt leide» til å forsvare seg! Et minimum må nå være at Norge raskt følger opp EUs fordømmelse av drapet, og det på en utvetydig måte uten å dempe det med snakk om «vold fra begge sider». Det er viktig at Israel blir tvunget tilbake over den grensa de passerte ved dette drapet.

Som medansvarlig for Oslo-avtalen må Norge også ta tiltak for å stanse Israels opptrapping av krigen. I følge FN-resolusjonene 242 og 338 skal Israel trekke seg ut av alle områder som er okkupert etter 1967-krigen. Fra Oslo-avtalen ble undertegnet har Israel i praksis stadfesta sin okkupasjon gjennom den ulovlige bosettingspolitikken. Norge må kreve at Israel, som et første skritt for å oppfylle de to FN-resolusjonene, avvikler de flere tusen bosettingene som er etablert siden Oslo-avtalen ble undertegna.

En medvirkende årsak til at Israel har kunnet trappe opp terrorkrigen, er at det internasjonale samfunnet har nølt med å anerkjenne den palestinske staten. PLO er stadig blitt pressa til å utsette opprettinga av en egen stat. Norges meklerrolle har ingen tillit, hvis Norge ikke nå kan gå ut og si klart fra om at vi vil anerkjenne den palestinske staten når PLO finner oppretting formålstjenlig. Politikken med at Israel skal få diktere premissene for fredsforhandlingene, må nå settes en stopper for. Den oppmuntrer Israel til å trappe opp terrorkrigen. [Solidaritet og kondolanser]

[Gå til toppen av sida]

---

August 2001:

Sentralstyret i AKP: Frigi Gigi!

AKPs sentralstyre støtter kravet om frigivelse av Luigino «Gigi» Longo. Dommen mot Gigi er resultatet av en av farserettssakene som er blitt ført mot aktivister som ble arrestert under toppmøtet i Göteborg. Politiet bruker nå rettssakene, med påstander om vanvittig høye straffer, for å rettferdiggjøre sin egen oppførsel under toppmøtet. Det er tydelig at dette er et ledd i en større strategi for å skremme folk fra å delta i demonstrasjoner.

At vi nå står sammen og støtter Gigi og de andre arresterte er viktig, både for å forsvare demonstrasjonsretten og for å stille politiet til ansvar. Det er lite sannsynlig at Göteborg-polisen vil få noen «smekk» for dette, de har handlet i tråd med kapitalens ønsker. Men gjennom politisk arbeid kan vi vise hvem sine interesser politiet tjener når de stiller opp som EU-statens klassehær.

[Gå til toppen av sida]

---

 

13. mai 2001:

Sentralstyret i AKP:
Stopp Tønne – sjukehusa skal være offentlig eid!
Slåss mot markedsstyring av sjukehusa!

Sentralstyret i AKP avviser Arbeiderparti-regjeringas forslag til ny sjukehusorganisering, og oppfordrer alle fagforbund og brukergrupper til å reise kampen mot reformen.

Forslaget vil føre til at spesialisthelseoppgavene i stor grad vil bli konkurranseutsatt i hele EØS-området etter anbudsprinsippet. Internasjonale erfaringer viser at et slikt markedssystem vil gi Norge et dyrt, dårlig, urettferdig, sentralisert og ineffektivt sjukehusvesen.

Sjukehuspolitikken i Norge vil, om forslaget går gjennom, bety at helseforetaka og sjukehusa får styrer som ikke er demokratisk valgt. Samtidig vil åpenheten omkring styring av sjukehusa forsvinne. Den planlagte brukermedvirkninga vil begrense seg til planer, ikke gjennomføringa av dem.

Flere sjukehus har vært redda fra nedlegging gjennom store folkelige bevegelser. Med nyordninga vil ikke de lokale politikerne lenger ha noen innflytelse over sjukehusa, hvilke som skal opprettholdes og hvordan de skal drives. Avstanden til de som tar avgjørelser blir mye lengre.

Gjennom WTO-avtalen GATS vil stadig flere offentlige tjenester bli åpna for konkurranseutsetting. Gjennom å knytte seg til denne avtalen har Norge forplikta seg til ei kontinuerlig liberalisering av tjenestesektoren. Det er i denne sammenheng vi må se forslag om å åpne sjukehussektoren for privat kapital. For det er nettopp privatisering som nødvendigvis vil følge av Tønne-reformen. Ifølge odelstingsproposisjon nr 66 vil det det enkelte foretaksstyre få fullmakt til å selge ut ikke-medisinske funksjoner som kjøkken, vaskeri, it-avdelinger m.v. Ei slik oppdeling er en direkte oppfordring til å gjennomføre ei privatisering av denne delen av sjukehusa.

Medisinske funksjoner kan etter proposisjonen privatiseres dersom et flertall i Stortinget bestemmer dette. Med dagens liberalistiske flertall på Stortinget (Arbeiderpartiet, Høyre og Fremskrittspartiet) er ei privatisering ikke langt unna.

Regjeringas udemokratiske sinnelag viser seg også i det rasende tempo man bruker for å få vedtatt markedsreformene uten utredning av konsekvensene, uten å avklare tilsettingsforholda for de 100.000 ansatte og uten antydning til vanlige prosesser hvor det er mulig å påvirke.

Sjukehusa er allerede markedsutsatt gjennom såkalt innsatsstyrt finansieringa (ISF) hvor man forsøker å skape et marked og konkurranse sjukehusa imellom.

Den økte markedsstyringa som reformen vil føre til, betyr ei vridning vekk fra forebyggende helsearbeid til at sykdom vil være økonomisk gunstig for kapitalen.

Sentralstyret i AKP oppfordrer alle til å mobilisere mot markedsreformen og regjeringas kuppaktige iverkesettelsesplan. Fagbevegelsen må slutte opp om forslaga om generalstreik, og brukere og brukerorganisasjoner må sette i verk aksjoner.

Sjukehusreformen betyr at kapitalen gjennom Arbeiderparti-regjeringa blir mer aggressiv for å åpne større deler av offentlig sektor for private profittjegere. Ansatte i og brukere av andre offentlige tjenester må være på vakt.

Den nest største sektoren i offentlig sektor er skoler og barnehager. Liknende «reformer» for markedstilpasning vil komme! De første kommunene vurderer allerede konkurranseutsetting av skoler.

Men nå gjelder det: STOPP TØNNE!

[Gå til toppen av sida]

---

13. mai 2001

Sentralstyret i AKP: Boikott Israel!

Den nye intifadaen har sett søkjelyset på det rasistiske israelske apartheidregimet. Det folkelege opprøret mot undertrykkinga vert møtt av den massive israelske krigsmakta. Steinkastande ungdommar vert møtt av skarpe skot, bomber og stridsvogner.

Dei israelske busetnadene er okkupasjon av palestinsk land, støtta og drive fram av den israelske regjeringa. Israel stel vatnet, raserer avlingar med bulldozarar og jamnar palestinske landsbyar med jorda.

Stø ikkje den israelske krigsmakta!
Boikott israelske varer, reis ikkje på ferie til Israel!

[Gå til toppen av sida]

---

7. april 2001

Uttalelse: AKP støtter politisk streik
mot liberalisering og privatisering

Oljearbeidernes Fellessammenslutning (OFS) og Droit à l`énergie (tilsluttet den franske hovedsammenslutningen CGT) går til politisk streik onsdag 11. april.

Bakgrunnen for streiken er at de markerer motstand mot liberaliseringen av det europeiske gassmarkedet, og privatisering av statlige selskap som Statoil og Gaz de France.

For første gang i historien vil en norsk og en fransk fagforening gå til fellesaksjon.

Den internasjonaale kapitalismen får stadig større problemer med å fungere. For å prøve å holde systemet gående går borgerskapet løs på lønns- og arbeids vilkåra til arbeidsfolk. Samtidig blir varer og tjenester som til nå har vært holdt utenfor markedsøkonomien «deregulert» og «liberalisert». Og for å skaffe nye økonomiske proffittområder for de store finanskapitalistene privatiseres stadig mer av offentlig sektor. Denne politikken vekker motstand. AKP er glad for aksjonen som de norske og de franske fagforeningene nå gjennomfører.

AKP oppfordrer alle fagorganiserte til å slutte seg til og støtte opp om streiken, og vise sin motstand mot liberalisering og privatisering.

For AKP,
Jorun Gulbrandsen

[Gå til toppen av sida]

---

23. mars 2001

Kommentar: Hva var det som gikk av
Sånn er livet på onsdag?

Denne kommentaren (av Jorun Gulbrandsen) til radiobeskyldningene om AKPs rasisme kan leses her.

---

5. mars 2001

Uttalelse: Protestér mot
deportasjonene av kosovoalbanerne!

Regjeringa vil sende hjem kosovoalbanere mot deres vilje. Det er 4.300 kosovoalbanere i Norge. 180 har sagt at de vil reise frivillig. 2.000 har ennå ikke fått ferdigbehandlet søknaden sin om asyl. Likevel mener UDI og Sylvia Brustad at transporten skal begynne. Charterfly er leid inn. Den 9. og 14. mars går de første turene – med de frivillige. To ganger i uka skal flyene gå – med dem som ikke vil. Politiet får litt av en jobb med å slepe og jage familiene av sted til et sønderknust land.

Norske myndigheter sier de er opptatt av gjenreisinga av Kosovo. Det beste bidraget ville være at de som er i utlandet får reise hjem når situasjonen i hjemlandet er blitt slik at Kosovo er klar til å ta imot dem. Med en ødelagt infrastruktur og økende uroligheter på flere grenser, sendes folk nå tilbake til det som kan bli nye humanitære katastrofer.

AKP oppfordrer fagforeninger og andre organisasjoner om å protestere mot tvangsutsendelsene. Stol på til flyktningenes egne vurderinger! Flyktninger vil tilbake til hjemlandet sitt. Når de ikke vil, har de gode grunner. Stol ikke på Sylvia Brustad! Hør på flyktningenes fortellinger!

[Gå til toppen av sida]

---

Februar 2001

Sentralstyret i AKP: Om Attac

Attac kan være eit grunnlag for å samla motkrefter mot globalisering og kapitalmakt. Platforma til Attac seier:

Dei fleste tannhjula i denne maskina for auka skilnader mellom ulike delar av verda så vel som innanfor kvart einskild land, kan framleis stoggast.

Og i opplistinga av mål, seier plattforma at det er eit mål

å motsetja seg alle nye åtak på statane sin suverenitet som vil bli gjennomførte under påskot av å sikra «retten» til investorane og handelsinteressene.

For Noreg sin del, vil EU-medlemskap vera eit slikt åtak på statssuvereniteten. Plattforma lemnar ingen tvil om at rørsla er mot avviklinga av statssuverenitet til føremon for internasjonal storkapital. Det er naturlig at ei norsk avdeling tek stilling mot EU. Eit norsk Attac som ikkje går mot norsk EU-medlemskap, vil ikkje vera fullt ut truverdig som antiglobaliseringsrørsle.

[Gå til toppen av sida]

 

---

6. februar 2001

Uttalelse: Forby nazistiske organisasjoner!

AKP går inn for at nazistiske organisasjoner forbys. Naziorganisasjoner er laget for å oppfordre til vold og utøve den i praksis mot folk med brun hudfarge, homofile og lesbiske, fagforeningsfolk, kommunister og antifascister. Naziorganisering betyr kriminalitet og vold, ikke demokratisk meningsbryting. I Norge har nazismen vist sitt sanne ansikt ikke bare under siste verdenskrig, men også i de siste årene: Bruk av balltrær, øks, kniver, bomber, skytevåpen, brannstiftelse og mord. Nazistiske organisasjoner fører til at mange uskyldige mennesker vet at de lever i fare, de er redde, og med god grunn. Å bruke ytringsfriheten som forsvar for naziorganisasjoner er meningsløst når denne friheten brukes for at andres frihet skal knuses og for å ødelegge andres liv. Et forbud mot naziorganisasjoner vil gjøre det vanskeligere for nazistene å organisere voldshandlingene sine.

Et lovforbud aleine vil ikke føre til at rasisme og nazisme forsvinner. Men det vil gjøre det lettere å få hindret nazikonserter, nazimarsjer og andre åpenbare rekrutteringstiltak. En lov vil være et redskap, men ikke oppnåelse av målet. Nazismen er en del av en rasistisk tradisjon utvikla gjennom århundrer med kolonial og imperialistisk undertrykking. Nazismen, den fascistiske terroren, blir dessuten brukt når overklassen trenger et sterkt terrorvåpen for å knuse all, absolutt all motstand og organisering i folket. Bare en politisk og antirasistisk kamp kan stoppe nazismen. Det betyr at kampen må foregå på arbeidsplasser, skoler, universiteter og i organisasjoner, mot fordommer og rasisme. Det betyr ikke minst at
kampen må føres mot rasismen som kommer fra makta. Statens rasistiske flyktninge- og asylpolitikk fører til rasistiske fordommer i det norske folket. Statens håndheving av enkeltsaker gjennom UDI, og deres planer om å sende ut store flyktningegrupper når anledningen byr seg, vitner om et regime som praktiserer rasisme daglig. Mediene
framstiller i stor grad folk med bakgrunn i ikke-vestlige land på en negativ og løgnaktig måte. Alt dette er med på å lage et jordsmonn som nazistene kan så sine frø i.

Inntil et forbud mot nazistiske organisasjoner blir vedtatt, må politiet gjøre bruk av de mulighetene straffelovens paragraf 135a og andre lover gir for å bekjempe naziorganisasjonene og deres kriminelle virksomhet. Nazistenes vold må stoppes med en gang før flere liv går tapt!

[Gå til toppen av sida]

 

---

5. februar 2001

Pressemelding om Forsvarsstudie 2000 og nedbygginga av Forsvaret

Se forsvarsdebattsida vår

---

Tidligere uttalelser og vedtak (1998–2000)

Uttalelser fra AKPs landsmøte 1999 | Om tariffoppgjøret 2000
[Støtt Cottrell-arbeiderne] [Stans F-type-fengsla] [Oslopolitiet og demonstrasjonsretten] [Støtte til de streikende kabinansatte i SAS] [Arbeiderpartiets EU-vedtak] [Anerkjenn palestinsk statsdannelse] [Klassekampen utvider eiergrunnlaget] [Statsbudsjettet 2001] [«Nøytraliteten» gjør Norge medansvarlig for massakrene på palestinerne] [Sjukehusa/fylkeskommunen] [Ingen ny EU-søknad] [Slå ring om nynorsken] [AKP hilser renteaksjonen velkommen] [Avvis Forsvarsstudie 2000] [Protest mot det tyrkiske statsministerbesøket] [Fordøm Etiopias invasjon i Eritrea] [Stem nei i privat sektor] [Om utsending av Kosovo-flyktningene] [Stopp utbyggingsplanene for Mauken-Blåtind] [Mot gasskraftverk] [Si opp avtalen om Globus II-radaren] [Vardø-radaren gjør Norge til et bombemål] [AKP får med hold i Kringkastingsrådet] [Protest mot annonse om innsynsloven] [Støtt Jon Johansen – åndsverk må være gratis!] [Om dieselavgiftaksjonene] [Tsjetsjenia] [Lærerstreikene] [Statsbudsjettet 2000] [Øst-Timor] [Mot privatisering av Statoil] [Sett norsk Nato-medlemskap opp mot Tyrkia – uttalelse etter Öcalan-dommen] [Støtte til meieristreiken] [Støtte til OFS-klubben Dowell Schlumberger] [Nei til krig mot Serbia!] [Pol Pot, Kampuchea og AKP] [Sett Öcalan fri!] [Om Klassekampens abonnementskampanje] [Om norsk krigsdeltaking i Jugoslavia] [Støtte til streiken ved Norweian Air Shuttle] [Mot bombinga av Irak] [Støtte til avisbudstreiken] [Statsbudsjettet 1999] [Tamilene må få bli i Norge!]

[Gå til toppen av sida]

 

---

 

Chiku Ali er afrikansk kulturformidler i Bergen.

---

Det å fortelle hvilken grusom opplevelse det var å bli omskåret som liten jente kan virke som en hvilken som helst grusom historie. Men det å oppleve at dine nærmeste faktisk dør som følge av denne skikken kan vekke enhver mors bevissthet og styrke til å beskytte egne barn fra dette inngrepet.

Kjønnslemlesting av jentebarn har spilt en viktig rolle i den sosiokulturelle delen av afrikanske samfunn gjennom generasjoner. I dag er det omlag 28 land som fortsetter med kvinnelig omskjæring selv om tallene er redusert kraftig siden kampem mot skikken begynte for fullt på midten av 70-tallet.

Det ble erklært av religiøs ledere, både muslimske og kristne i en konferanse i Dakar Senegal i 80 tallet, at kjønnslemlesting har blitt nedarvet gjennom generasjoner, og at det ikke har noe med religion å gjøre. At Islam stadig dukker opp når man diskuterer skikken, skyldes at det er mye uvisshet og manglende kunnskap om temaet blant folk flest.

I samfunn som praktiserer denne skikken forklares den oftest som et overgangsrituale som fører medlemmene av dette samfunnet gjennom menneskets livshistorie. En reise fra fødselen til livet og videre til døden. De som praktiserer ritualet forstår det utfra deres eget ståsted. Noen sier at ritualer som omskjæring og kroppsmerker/innrisninger i huden har eksistert siden faraoenes tid. Ved undersøkelse av de egyptiske mumiene ble det funnet tegn til at de hadde gjennomgått omskjæring. I viktorianske tider i England praktiserte man omskjæring av jenter som var for seksuelt aktive. Det å omskjære dem hjalp å minke lysten, og dermed kunne man beholde dem innendørs slik at de kunne oppføre seg skikkelig og utføre sine plikter som «anstendige» kvinner.

I de samfunnene der skikken eksisterer i dag, er det snakk om at jentene skal lære seg å tåle smerter. Det er ikke rart siden omgivelsene er ganske tøffe, og det kan derfor være nyttig å lære seg hvordan man skal takle livet. Det dreier seg om en overlevelsesstrategi. Det handler om samfunn hvor fattigdommen berører alle og hvor mannfolkene styrer. Skal du overleve som kvinne må du gifte deg. Og de eldre og samfunnets uskrevne regler forteller deg at du ikke kan gifte deg uten at du er omskåret. Er du ikke omskåret blir du utstøtt fra familien din. Og hva da? Uten skolegang, uten familie, uten barnevern eller sosialkontor er du rett og slett uten liv.

I slike samfunn er ritualer svært viktig. Hvert steg i livets stige gir deg et nytt poeng og økt status. Du hører stadig vekk at en jente som ikke er omskåret ikke er en ’fullverdig’ kvinne, hun er urein og kommer aldri til å få barn. Hvem vil være en slik jente i et samfunn hvor barn er den viktigste forsikringen for ditt seinere liv? Det finnes ikke gamlehjem i en afrikansk landsby. Når du blir gammel, er det dine barn som skal ta være på deg. Det er dette som er samfunnets sosiale struktur, og alle samfunnsmedlemmene må leve innen den rammen. Vi forventer alle at vi blir beskyttet av samfunn vårt når vi utsettes for farer eller får problemer. Det er derfor det finnes politi og rettssystem i det moderne samfunnet. Det er denne troen på en beskyttelse som legitimerer vår identitet, tro, tilhørighet og medlemskap i en gitt etnisk gruppe. Da kan vi stolt si at vi er norsk eller svensk eller mauri eller chagga. Det vi lærer gjennom oppveksten blir på en måte «sant» ved at alle medlemmene av samfunnet tror på det. Det finnes mang en Ola Nordmann som går i kirken hver søndag fordi det er det han er lært opp til. Like så fins det mang en Ali som går i moskeen hver fredag av samme grunn. Det er en kollektiv solidaritet som hører til en bestemt gruppe.

Afrikanske kvinner erklærte i 1975 at de skulle ta opp kampen mot kvinnelig omskjæring. Dette betydde at denne kampen skulle føres av afrikanske kvinner selv. Inter-African Committee on traditional practices which are harmful to children and women’s health (IAC) ble stiftet i 1984. Kjønnslemlesting ble da ført opp på den internasjonale dagsordenen. Omskårete kvinner ville tale sin egen sak, men de la ikke skjul på at de også trengte moralsk støtte fra sine medsøstre i Vest. Afrikanske kvinner visste noe om koden, om hemmeligheter og regler rundt ritualet. De ville knuse koden, men de ville gjør det på sin egen måte. Deres intensjon var overhode ikke å tråkke på noen, men å gi opplæring og nødvendig informasjon. De ville utdanne afrikanske jenter og kvinner slik at de kan forstå verden fra en annen synsvinkel. De ville at afrikanske kvinner skulle bli uavhengige av menn, at de skulle bli økonomisk uavhengige og at de skulle lære å si nei til undertrykking og mishandling. Det er en lang prosess, men Roma ble heller ikke bygd på en dag.

Kampen går videre, og vi kjemper sakte men sikkert. Vi er ikke ute etter å fordømme mødre og fedre som lar sine barn omskjære utfra en overbevisning om at det er til barnas eget beste, fordi de ser sine handlinger utfra sin egen kultur og har ikke vårt erfaringsgrunnlag fra den moderne verden til å sammenligne med. Vi er heller ikke ute etter å nedvurdere eller avskaffe et samfunns kultur uten at vi er i stand til å komme med en akseptabel erstatning. Det er en skikk vi vil til livs. Vi vil, side om side med våre støttespillere i Vesten informere og gjøre folk kjent med at kjønnslemlesting er skadelig for kvinners helse og at skikken derfor må avskaffes. Forbud fører ikke frem hvis det ikke ledsages av opplysning og opplæring. Først når foreldre skjønner at ritualet faktisk er skadelig for deres barn, kan de selv være med på å avskaffe det.

For meg, og mange andre, ligger erstatningen for de skadelige ritualene i ervervelse av kunnskap. Det er bare gjennom utdanning og økonomisk uavhengighet at kvinner kan frigjøre seg fra kjønnslemlestingen. I fattige afrikanske landsbyer kommer jentebarn og kvinner til å fortsette og lide under denne skikken inntil verdens befolkning forstår hva dette egentlig dreier seg om.

Elin Volder Rutle er jentepolitisk ansvarlig i Rød Ungdom

---

Porno – frigjort, pirrende, spenning og seksuelt mangfold? Eller kvinneundertrykking, ensretting og objektivisering av mennesker? Pornobransjen prøver stadig å skaffe seg mye markeder.

Hotmailen min blir stadig fylt opp av eposter fra adresser som pornoguy@msn.com og teensbm@teensbymail.com. Disse epostene inneholder stort sett linker til pornosider og sitater av typen «The flattest chested girls available on the net gettin’ it on!!! Watch them suck each other’s little raisins.» og «If you like them young, nasty, and horny you will not want to miss out on Teen Sex Club.» Bransjen har flere fordeler på internett. Det er stort sett vanskelig å spore hvem som står bak, det er enkelt og omtrent gratis å nå ut til mange. Det er vanskelig å ta dem som bryter for eksempel norsk lov fordi våre lover mot porno ikke kan brukes mot sider som har base i et annet land. Jeg anser likevel ikke pornoen på internett som det største problemet i dag.

Den største satsningen til porno- og prostitusjonsbransjen er rettet mot kvinnene. For å utvide markedet sitt er de nødt til å nå den delen av befolkninga der de har færrest lesere. Dette skjer på flere måter. De siste åra har illusjonen om «den lykkelige hora» blitt en offentlig godtatt illusjon. Vi finner mange også utenfor pornobransjen, for eksempel jentebladene, som fremstiller prostitusjon som noe luksuriøst, og gjennom damer som «Lek-Linda» Johansen får vi «den lykkelige pornoredaktøren». Gjennom å fronte de få damene som aktivt går ut for bransjen (og som stort sett også tjener mye penger på den) prøver de å gjøre bransjen mer renhårig. Media kjører aktivt med. Sex på forsida selger, og hvorfor skulle ikke tabloidmedia utnytte det potensialet pornobransjen gir dem?

De siste årene har vi sett en kraftig seksualisering av jentebladene. Dette har selvsagt flere sider. Blant de positive er det at man i større grad viser frem at jenter har en seksualitet som blir tatt på alvor.

Jenteblader på glansa papir

Jentebladene har modernisert seg og har kommet videre fra stadiet der novellene stort sett endte slik: «… så la han armen omkring henne og spurte: får jeg lov?» «Ja,» hvisket hun og lukket øynene. Det neste hun kjente var to myke lepper mot sine. THE END.» Novellene i dagens blader viser sex som en del av forholdet mellom kjønnene, slik som det er i virkeligheten. Det står også mye informativt om sex, for eksempel spørrespalter og reportasjer om prevensjon. Noen av jentebladene har brukt mye plass på å vise frem lesbiske og bifile, noe som bidrar til at disse gruppene blir synliggjort som en del av den vanlige seksualiteten.

Vi skal likevel være kritiske til hvordan jentebladene fremstiller jenters seksualitet. Det er ikke så mange jenter som forholder seg til Lek-Linda som rollefigur, men det er mye farligere når pornoen får innpass i jenters egne media. Unge jenter har selv sagt at de får det meste av seksualopplysningen fra venner og blader. Derfor er bladenes påvirkningskraft stor. Jentebladene har stort sett en målgruppe fra 16 og oppover, likevel vet vi at de appellerer til jenter ned i 10-årsalderen. Bladene er med å gi disse jentene et ganske klart bilde av hva som kommer til å bli forventet av dem seksuelt, at alle normale jenter har et aktivt sexliv fra 14-årsalderen og oppover. Som jente er du svært lite spennende og interessant hvis du ikke har kinky sex. Dermed forteller ikke bladene at det er helt normalt å være 18 år og jomfru, og de sier heller ikke at debutalderen har endret seg lite de siste 20 årene. I dag som for 20 år siden debuterer omtrent 1/3 før de fyller 16 år, 1/3 mellom 16 og 19 år, og den siste1/3 debuterer etter fylte 19 år.

Grensene flyttes

For hva slags seksualitet er det jentene får i jentebladene? For hvem har jentene en seksualitet? Som i pornoen «sier» jentene at dette er noe de gjør for seg selv. I flere av bladene finner vi reportasjer om jenter og gutter som stripper eller spiller inn pornofilm. Jentebladene intervjuer tilsynelatende vellykkede unge jenter og gutter. Det er disse som kan bli idealer eller personer jentene identifisere seg med. Og hvem ønsker vel ikke å være tiltrekkende for andre? Mange av reportasjene gir et inntrykk av at man blir mer populær og får bedre selvtillit av å strippe eller stille opp på nakenfotografier.

Tekstene har blitt mye råere, og noen av dem har motiv vi før bare kunne finne i pornoen. I novellen «Het ferie» (inside magazine nr 9, 1999) er den 18 år gamle Hanne med en venninne, Stine, og faren hennes til syden. I løpet av uka har Hanne og Stines far heftig sex på hans soverom. Det er ofte en forutsetning med trygge rammer rundt det som skjer for å ha det bra seksuelt. Vanligvis skulle man tro at det problematiske med at han var venninnens far og at hun sov i rommet ved siden av skulle ha stanset dem, iallfall gjort at det ikke ble så bra som det kunne ha blitt. Slik er det ikke her. «Han kledde sakte av meg og kysset meg over hele kroppen. Jeg hadde aldri før vært så opphisset, og vi hadde en helt fantastisk natt.» Teksten problematiserer ikke at han var gammel nok til å være faren hennes eller hvordan de forholdt seg til hverandre i etterkant. Novellen kan tolkes som at det er helt greit å ha sex med en venninnes far, og det blir antagelig veldig bra. Bladene reduserer seksualiteten til å kun å handle om samleie, ikke om tankene, spenningen og opplevelsene rundt.

I flere av bladene er holdningen at det er helt greit å selge mennesker, så lenge vi jenter får noe pent å se på også. «Svømmeren Aleksander (29) gledet mange da han var undertøysmodell for H&M og skulte ned med russisk kulde og sixpack fra boards over hele landet» (inside magazine nr 10, 2000). Dette er et skremmende fokus, fordi det godtar å gjøre salgsvare av mennesker. Kroppen er ikke til for ens egen glede og lyst, men for å vises frem til andre.

Den største endringen av jentebladene finner vi i antagelig i bildematerialet. Dette er en trend som ikke bare finnes i jentebladene, men er en del av den økende seksualiseringen vi finner overalt i samfunnet. I jentebladene har du stadig bilder av jenter med halvåpen munn og hendene plassert slik at de peker mot kjønnsorganet. Ofte er de nesten avkledd på overkroppen. Reklamer spiller ofte på sex, men også bladenes egne motereportasjer har endret stil og form.

Slåss mot porno!

For 20 år siden var det ikke stuerent å lese porno, mange butikker og kiosker nektet å selge det. Dette var hovedsakelig et resultat av aktivister som brukte mye tid og krefter i kampen mot at kvinner skulle selges over disk. Kampen mot porno er også en kamp om å definere hva pornoen er, og hva den står for. Å slåss mot porno blir nytteløst hvis vi ikke samtidig definerer hva porno faktisk er. I boka Kvinnekamp – vi eier morgendagen fra 1986 definerte Unni Rustad porno slik:

«Pornografi er et gammelt gresk ord. Porne betyr gateprostituert. Det betyr: kvinne som er til salgs. Det betyr: kvinner som er handelsvarer som jeg kan kjøpe på gata. Det betyr: kvinner som er tilgjengelige for alle menn, og: som står til tjeneste for alle menn som kan betale det hun koster. Det betyr kvinner som en kan onanere inni.

Grafi (graphi) betyr «å skrive om». Pornografi betyr altså å framstille kvinner som handelsvarer, som bruksgjenstander, som seksuelle slaver. Det handler om en bestemt holdning til kvinner. Pornografi betyr å framstille og propagandere for en seksualitet der kvinner ikke er selvstendige mennesker – med stolthet, egenverdi, egne seksuelle ønsker. Det handler om seksualitet der den ene parten blir brukt av den andre parten.»

Dette er en definisjon som vi fremdeles bør arbeide for å få ut til folk. Den forteller klart og tydelig hva pornoen står for, og hva den gjør med vårt syn på seksualitet. Klarer vi å få å vår definisjon til å bli den rådende i samfunnet, er mye av kampen vunnet.

Før var kampen mot porno i større grad en kamp mot at menn skulle definere kvinners seksualitet, mens den nå tilsynelatende blir en kamp også mot kvinner, som Lek-Linda og Jenter for Porno. Mye klarere enn for noen år siden blir porno fremstilt som noe frigjørende, og nå også for kvinner. Antipornoaktivister blir stort sett fremstilt som puritanister, moralister og lite frigjorte. Så lenge vi er det, blir argumentene våre mot porno skjult bak et moralistisk stempel.

Vi er nødt til å være dem som går hardest ut for jenters rett til seksualitet, også på andre områder. Vi bør rope høyt hurra for at kriseprevensjon (tidligere kalt angrepille) nå er reseptfritt. Vi må være dem som krever gratis prevensjon, og mer penger til helsestasjoner for ungdom. Vi bør arbeide for en bedre seksualopplysning i skolen, slik at ingen får all seksualopplysningen sin fra jenteblader eller porno. Gjennom å gå ut på denne måten blir vi ikke moralistfeministene, men gladsex-feminister. Da vil mye av kampen mot pornoindustrien allerede være vunnet.

Ana Isabel López Taylor sitter i landsstyret i RV.

---

Norge har hatt innvandring før, og landet har minoriteter, men den befolkninga som har innvandret Norge i de siste 30 årene, er annerledes. De er fra fjernere geografisk områder, har andre religioner, andre måter å leve på. De får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår dem.

Siden mai 2000, da RV arrangerte innvandrerseminar i Oslo, og etter sommerleiren og kvinnekonferansen i Trondheim ifjor, har jeg jobbet med en gruppe innvandrerkvinner.

For noen år siden levde vi på forskjellige steder i verden. Nå er vi her i Norge. «Made in India», «Made in Brasil», «Made in Uruguay». Vi har reist fra våre land, vi har opplevd, vi har høstet nye erfaringer. Vi har vandret en stund i Norge, både i det store majoritetssamfunnet og i minioritetssamfunnet. Vi har vår «sosiokulturelle bagasje», vi fyller den fortsatt med nye erfaringer.

Innvandrerkvinner kjenner den felles kvinneundertrykkkingen som det kapitalistiske samfunnet innebærer: globalisering av fattigdom, familien som opprettholder utbytting, diskriminering på arbeidsmarkedet og trygdesystemet (på tross av at likestillingsloven eksisterer), sosialisering av jentene i sin rolle fra det øyeblikket de er født. Vi er objekter som kan pyntes, selges, kjøpes, mishandles. Men innenfor «det kapitalistiske monster» rører kvinnebevegelsen seg som har gitt oss en økt bevissthet og mange seire. Vi er ikke alene, noen engasjerer seg, mobiliserer og samler krefter blant kvinner fra forskjellige klasser, sosiale grupper og nasjoner.

I tillegg til den felles, kapitalistiske undertrykkingen, har vi spurt oss selv og reflektert over om innvandrerkvinner har noen felles trekk. På nytt oppdager vi at av mange av de felles trekkene kan vi finne igjen hos den vanlig norske kvinnen. Dette, at vi er «tema», kan gi oss et utgangspunkt for å se hvor vi er, hvor vi skal og hvordan folk fra forskjellige kulturer kan skape noe nytt sammen.

For å belyse disse refleksjonenene noe, vil jeg ta utgangspunkt i boka til den brasilianske pedagogen Paulo Freires bok De undertryktes pedagogikk fra slutten av 60-tallet. Han dediserte boka «Til de undertrykte og de som lider med dem, og kjemper ved deres sider». Finnes det felles trekk mellom norske kvinner og innvandrerkvinner? Den gruppa jeg har jobbet sammen med i RV, har funnet minst sju slike forhold som jeg nå vil drøfte.

Avhengighet

1) Avhengighetsforhold. Mange innvandrerkvinner lever, mer eller mindre, i et avhengighetsforhold, først og fremst avhengige til mannen. Kvinnen er som vedlegget i et brev, bare vedlegget. Avhengigheten viser seg veldig klart på det økonomiske planet (dette gjelder også mange norske kvinner), og dette begrenser valgmulighetene. Hvis kvinnen hadde et yrke fra sitt hjemland, blir hun konfrontert med mange hindringer før hun kan utøve profesjonen, og vanligvis går mannens eller familiens behov foran hennes egne ønsker om å studere videre eller få godkjent sin utdannelse. Mange begynner i andre yrker som det er lettere å få jobb i, og de havner som lavlønte.

Avhengigheten viser seg også på det følelsesmessige, personlige planet. Innvandrerkvinner eier sin egen kropp i mindre grad. Jentene «eies» av andre som bestemmer over hennes kropp, slik det skjer ved omskjæring og tvangsekteskap. Mange av oss kommer fra samfunn som ikke har kommet langt i seksuell opplysning. Oppdagelsen og kjennskapen til sin egen kropp og sine seksuelle behov sees på som synd og skam. Oppdragelsen former jentene til å være objekter for reproduksjon og for mannens nytelse og behag.

2) Sterk familieomsorg. Mange innvandrerkvinner lever «for de andre», enten for våre barn eller våre foreldre. Å tenke på seg selv er nesten en syndig tanke. Familien, som er rammen for denne omsorgen, er både inkluderende og ekskluderende.

Familien er for mange det eneste stedet man føler trygghet og hvor det er en inkluderende enhet – hvis du gjør det som det forventes av deg. Den idealiserte trygghet og frykten for å møte andre utenfor familien kan skape isolasjon.

Familien kan være ekskluderende hvis du går i mot forventinger og søker deg ut av dine «plikter». Når morsrollen er det eneste som gir innvandrerkvinnen en følelse av makt, kan dette hindre barnas utvikling i det nye samfunnet. Barna blir mange ganger «redningsplanker».

Paulo Freire

3) Ta over undertrykkernes tankestrukturer. Frigjøringsprosessen går i faser som begynner med en bevistgjøring av egensituasjon. Paulo Freire sier: «… det er nesten alltid i kampens første stadium en tendens til at de undertrykte, i stedet for å strebe mot frigjørelse, selv bli undertrykkere, eller ‘subundertrykkere’. Selve deres tankestruktur er betinget av den konkrete, eksistensielle situasjon de er kommet til. Deres idealer er å være mennesker; men for dem blir det å være ‘menneske’, å bli undertrykker.» Det er derfor innvandrerkvinner tror at de er frigjort når de gjør det samme som gjøres i det store samfunnet: drikke alkohol, kle seg vestlig, gå på diskotek (men først stresse hjemme for å rydde, lage mat, stelle barn).

4) Vanskelig å finne rollemodeller. I mangfoldet som karakteriserer innvandrerkvinners gruppe er det svært vanskelig å finne rollemodeller. De kvinnene som vi har identifisert oss med, er ikke tilgjengelig lenger. Det nye samfunnet har andre modeller som ikke stemmer med vår kulturell bakgrunn, og selve samfunnet har andre krav. Vi streber med å finne de kulturelle kodene, og vi lurer på om vi har mistet vår egen verdi under denne integreringsprosessen.

5) Dobbel undertrykking. Innvandrerkvinner opplever en dobbelt undertrykking som medlemmer av en minoritetsgruppe. Vi observeres av det store samfunnet vi er innvandret til, og av medlemmene i vår egen gruppe. Dette kan gi seg utslag i rasistiske tendenser fra nordmenn og fra andre innvandrergrupper.

6) I gjeld til det norske samfunnet. Mange av oss får en følelse av at vi står i gjeld til det norske samfunnet, som har tatt imot oss. Dette utsetter oss for å godta undertrykkende forhold som ellers ikke godtas i samfunnet: Vi har vanskelig for å si nei til overtid. Dette er vanlig i pleie- og omsorgssektoren og i renhold. Vi skal bevise at vi er verdt noe, ved å yte mer på jobben enn nordmenn.

7) Manglende nettverk som kan hjelpe innvandrerkvinner til å bryte med de subtile undertrykkende mekanismene, er et av de felles trekkene vi har funnet. Det kan også være at kvaliteten på nettverk ikke leder til utvikling, men heller opprettholder situasjonen som kvinnen befinner seg i.

Refleksjon, dialog, handling og frigjøring

En anerkjennelse av den situasjonen vi befinner oss i, er et første trinn i en frigjøringsprosess. Norge har hatt innvandring før, landet har minoriteter fra før (samer, tatere, romani-folk, kvener), men innvandrerbefolkninga som har kommet til Norge i de siste 30 årene er annerledes. De er fra fjerne geografisk områder, har en annen religion, ren arbeidsinnvandring, etc. Vi får i liten grad lagt premisser i de diskusjonene som angår oss. Paulo Freire snakker om en kritisk og frigjørende dialog, som forutsetter handling. Han skriver: «Forsøk på å frigjøre de undertrykte uten deres reflekterende deltakelse i frigjøringshandlingen er å behandle dem som gjenstander, som skal reddes fra en brennende bygning, det er å føre dem inn i populismens fallgruver og endre dem til masser som kan manipuleres.»

Med utgangspunkt i de felles trekkene som vi har forsøkt å beskrive, kan vi og dere begynne å bevege oss i retning av en forandring av situasjonen. Refleksjonen og dialogen må føre til handling i fellesskap for å oppnå deltakelse og frigjøring eller som Freire sier «folkets kritiske inngrep i virkeligheten gjennom praksis for å forandre virkeligheten».

Å ha tillit

Vi har vår egen verdi som må gjenskapes i det nye samfunnet, vi må skape gode rollemodeller, og her må både vi og de norske å vise tillit. «Den som mangler denne tilliten, vil ikke kunne starte (eller vil gi opp) dialogen, refleksjonen og kommunikasjonen og vil begynne å bruke slagord, kommunikeer, monologer og instruksjoner,» skrev Freire. Jeg spør meg: Er det ikke dette den norske staten gjør: bruke de fine ordene om menneskerettigheter, skrive fine handlingsplaner om og for oss, kreve at vi skal oppføre oss slik eller slik, osv.?

Skape felles arenaer

I samarbeid er vi forpliktet til å skape arenaer, utvikle våre resursser. Her trengs ikke en faderlig behandling som kan oppstå når man erkjenner at man er en undertrykker. Her kreves solidaritet. Men «solidaritet krever at man går inn på samme vilkår som dem man er solidariske med, og endrer den situasjonen som avler undertrykkelsen». Å forandre det kapitalistiske samfunnet er en oppgave som angår både norske og innvandrere.

Ingrid Baltzersen er 20 år, studererer arabisk i Oslo, er sentralstyremedlem i AKP, med i AKPs kvinneutvalg og nestleiar i ungdomsgruppa til LLH i Oslo

---

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

---

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

Artikkelen bygger på ei innledning Gabrielas generalsekretær Liza Largoza Maza holdt på Kvinner på tvers-konferansen i Oslo høsten 2000.
Den er oversatt fra engelsk av Sissel Henriksen.

---

I 1987 samarbeidet Gabriela med Kvinnefronten i Norge i en aksjon mot norske menn som kom til Filippinene for å finne filippinske koner gjennom ekteskapsbyrået Philnor. Kvinnefronten varslet oss i Gabriela når mennene reiste fra Norge, og vi demonstrerte mot dem på flyplassen i Manila og ved hotellet der de bodde.

Aksjonen fikk brei dekning i filippinske medier, og satte for første gang offentlig søkelys på postordrebrudsystemet. Debatten som fulgte førte til at det ble vedtatt ei lov som forbød ekteskapsformidlingsbyråer å annonsere på Filippinene.

Til tross for dette er situasjonen den samme i dag. Ekteskapsbyråene er involvert i brudehandel, og denne trafikken tjener som et av redskapene for internasjonal sex-handel med kvinner. Det er på høy tid at kvinner over hele verden samler seg og protesterer. I ei tid av voldsom konkurranse i den såkalte frie markedsøkonomien, tas alle tilgjengelige midler i bruk for å suge ut enorme profitter. Nest etter våpen og narkotika har salg av kvinners kropper blitt det mest lukrative, blomstrende og profitable kriminelle foretaket.

Ulike metoder benyttes for å lokke kvinnene inn i kjøttmarkedet. Etter som teknologien utvikles og fattigdommen forverres blir kvinnehandelen stadig mer sofistikert, og tempoet og størrelsen på profittutsuginga øker. Det faktum at service-sektoren i størrelse har gått forbi alle andre kategorier av jobber som er tilgjengelige for filippinere på det internasjonale arbeidsmarkedet, er en annen betingelse for den økte sexhandelen.

Et eksempel

For ei tid sida fikk vi i Gabriela en hastemelding fra Asia Pacific Mission for Filipino Migrants i Hong Kong, om at ei 16 år gammel filippinsk jente ville ankomme Manila ved midnatt. Vi ble spurt om vi kunne hente henne på flyplassen. Det var ekstremt viktig at vi møtte henne helt ute ved flyet, slik at hun kunne se oss med en gang. Dette fordi jenta var svært redd for å bli fanga og sendt tilbake til Hong Kong. Vi klarte å få tillatelse til å komme helt ut til flyet og hente henne.

Hun var offer for sexhandel. Hennes historie er typisk for historiene til svært mange unge filippinske jenter som har reist utenlands for å forsøke å finne bedre muligheter til å hjelpe sine familier hjemme. Jenta var ansatt for å arbeide som resepsjonsdame i Hong Kong, hun var forespeilt å tjene masse, og skulle sjøl verken betale reiseutgifter eller husleie. Da hun ankom Hong Kong, ble hun umiddelbart kastet for ulvene. Ungjenta gjennomgikk ufattelige lidelser i hendene på sine halliker og kunder. Hun hadde sin første seksuelle erfaring med disse mennene, og måtte betjene 8–10 menn daglig. Ung og uerfaren som hun var, hadde hun ingen mulighet til å unnslippe, og tvang seg sjøl til å gjennomføre det halliken forlangte av henne. Til slutt klarte hun altså å rømme fra bordellet til Asia Pacific Mission. Hun fortalte oss at der var mange andre filippinske kvinner i samme håpløse situasjon bare i Hong Kong. Når vi vet hvor mange filippinske kvinner som drar ut for å jobbe i utlandet, vet vi også at et uendelig stort antall kvinner opplever liknende ting.

Lurt og tvunget

Sexhandel er den systematiske og organiserte transporten av kvinner og barn med sex som betaling som formål. Enten sexhandelen foregår innenlands eller på tvers av grenser utsetter den kvinner og barn for grovt slaveri, utbytting og følelsesmessig og fysisk mishandling.

Rekrutteringen til sexhandelen forgår på ulike vis, gjennom ekteskapshandelen eller via direkte bortføring, og ikke minst; innenfor rekrutteringsprosessen for vanlig arbeid enten innenlands eller i utlandet. Bakmennenes arbeidsmetoder her er å love kvinnene arbeid som hushjelper, fabrikkarbeidere eller underholdningsarbeider, med god lønn og gode arbeidsforhold. Kvinner og barn, de fleste fra distriktene, blir rekruttert til å jobbe på lokale turiststeder, på bordeller, fabrikker med harde arbeidsvilkår eller husarbeid i de filippinske byene eller i utlandet. Kjente mottakerland for sexhandelens ofre er for eksempel Australia, Tyskland, USA, Japan, Malaysia, Singapore, Hong Kong, Taiwan, New Zealand og Midt-Østen.

Videresalg av kvinner

Gabriela har mottatt rapporter om filippinske kvinner som har vært lovet vanlige jobber i Canada, og som har endt opp som nakendansere eller som «fangdansere», der de må sitte nakne på menns fang og danse. I 1995 fikk vi rapporter om 150 filippinske kvinner som ble solgt for sex i Nigeria, mens fem filippinske kvinner rømte fra et bordell i Malaysia i januar 1996. Alle hadde blitt rekruttert til å jobbe som hushjelper, ekspeditører eller fabrikkarbeidere. Det er også rapportert om kvinner som har blitt ansatt som hushjelper, voldtatt av arbeidsgiver og deretter solgt eller leid ut til andre menn. I Japan jobber anslagsvis 150.000 asiatiske kvinner, de fleste filippinske eller thailandske som underholdere eller kommersielle sexarbeidere. I juni 1998 ble det rapportert om seks filippinske kvinner som ble solgt for sex til Nigeria, etter å ha blitt lovet jobber i Tyskland. Det er også rapportert om talløse hushjelper i Saudi-Arabia som er blitt tvunget til prostitusjon. Enda verre er det at avisene også kan melde om at filippinske ambassadeansatte har vært involvert i prostitusjonsvirksomhet og andre seksuelle overgrep mot filippinske kvinner som søkte tilflukt i velferdssentre tilknyttet ambassadene i utlandet.

Menneskehandlerne dobler sin profitt ved å selge kvinner om og om igjen. I Japan kan en bakmann videreselge en kvinne til andre bordeller for to ganger den opprinnelige prisen. Å leie ut en kvinne er også en måte å øke profitten. På månedsbasis kan en kvinne leies ut for 16.000 til 60.000 kroner.

Å holde kvinner i gjeldsslaveri er også en metode å sikre seg profitt på for bakmennene. For å bli i stand til å betale de 150.000 til 180.000 kronene de blir avkrevd ved ankomst Australia må kvinner som blir brakt dit for prostitusjon betjene rundt 200 menn (til stykkpris av 450 kroner) hver dag i to måneder, eller ti menn daglig i fire år.

Bruder til salgs

Sjøl om ekteskapsbyråene er blitt forbudt på Filippinene, er de likevel blitt mer effektive til å handle med kvinner. En rekke internettsider har bilder av unge kvinner, med navn, drømmer og andre personlige opplysninger. Med et tasteklikk kan interesserte menn mot en liten avgift skaffe seg informasjon om kvinner som de kan beile til og gifte seg med. I USA og mange europeiske land er kjøp og salg av bruder lovlig. Aviser annonserer med at asiatiske kvinner er vakre, trofaste, kjælne og sexy, blide og hjemmekjære, flittige, forsiktige med penger og avhengige. Kvinner av ulik alder prises ulikt, som kommersielle varemerker. For ytterligere å tiltrekke kjøpere tilbyr til og med enkelte byråer en måneds prøveperiode, som en slags 30 dagers garanti.

Samtidig som det finnes en del vellykka ekteskap som får mye publisitet, er det også rapportert mange tilfeller av følelsesmessig, fysisk og seksuell mishandling som kvinner i arrangerte, blandete ekteskap opplever. Historiene til disse kvinnene handler om hardt arbeid i avsides, snødekte områder i tilfeller der deres ektemenn er bønder. Det handler om kultursjokk, isolasjon, språkbarrierer, prostitusjon, hjemmevold, og drap. Vi kjenner også til flere tilfeller av filippinske postordrebruder som er blitt solgt videre av sin ektemann til andre menn.

Gabriela Network i New York rapporterer at rundt 5.000 filippinske kvinner årlig kommer til USA som postordrebruder. I Australia er der anslagsvis 20.000 filippinske postordrebruder. Offisielle australske statistikker viser at filippinske kvinner har seks prosent større risiko enn australske kvinner for å bli mishandlet av sin mann. I Australia brukes også «seriesponsing» som rekrutteringsmetode: En kvinne blir «sponset» økonomisk inn i Australia av en potensiell ektemann. Hvis forholdet ikke fungerer, blir det avsluttet, og mannen henter en ny kvinne. Vi vet om en australsk mann som har sponset så mange som sju kvinner på denne måten.

Til tross for de alarmerende tilfellene av utbytting, blir likevel stadig flere filippinske kvinner tiltrukket av dette systemet for ekteskapsannonsering, fordi de ser det som en sjanse til å skaffe seg et bedre liv.

Rapporter om vold mot utvandrede filippinske kvinner fortsetter å dukke opp i avisene våre. Migrante International, en organisasjon for filippinske utvandrere, registrerte 40.000 tilfeller av overgrep mot filippinske kvinnelige utvandrere i 1995. Ifølge avisene ankommer det to døde utenlandsarbeidere daglig til flyplassen i Manila. Bare på de ni månedene fra januar til september i 1998 døde mer enn 500 utenlandsarbeidere.

Bakmenn

Antallet filippinske kvinner som blir solgt i prostitusjon forblir et anslag, ettersom kvinner tier om sin lidelse av frykt for represalier eller stigmatisering. I mellomtiden håver alle bakmennene som er involvert i den blomstrende internasjonale sex-handelen inn enorme profitter. Det gjelder både dem som rekrutterer kvinnene, ekteskapsformidlere og hallikene. Også den filippinske regjeringen profitterer stort på det enorme sex-salget. Regjeringen opptrer i dag som den best organiserte halliken for salg av filippinske kvinner og barn. Bare i 1997 utgjorde bidrag fra utenlandsarbeiderne ca. 52 millioner kroner. Faktisk har 40 prosent av nettoinntektene kommet fra utenlandsarbeiderne helt siden 1991. Når vi vet at kvinneandelen av dem som reiser ut var 54 prosent i 1997, er det opplagt at profitten fra kvinners kropper og arbeidskraft tjener som en regelrett livbøye for den synkende filippinske økonomien.

Turisme

Også turismen har lagt forholdene til rette for og oppmuntret til økt handel med kvinner og barn. Turismen er en sentral inntektskilde for dollar, bare overgått av inntektene fra frihandelssonene. Fra 1992 til 1997 økte dollarinntektene fra turismen med 256,3 prosent, fra 842 millioner dollar til 3 milliarder. Antall turister som kom til landet ble doblet, fra 1,153 millioner i 1992 til 2,2, millioner i 1997.

Til tross for at regjeringa benekter at deres turistprogram oppmuntrer til prostitusjon, er det et ubestridelig faktum at de 600.000 prostituerte kvinnene og barna man anslår finnes i landet, i hovedsak er spredt rundt i turistområdene. Regjeringa legaliserer også bokstavelig talt prostitusjon ved å innføre lisenser for såkalte kommersielle sex-arbeidere og «Guest Relations Offisers», og til foretak som ansetter disse kvinnene. Flyplasser og havner som blir bygd rundt omkring i landet for å lette innreise og utreise for turistene tjener også som inn- og utreiseporter for sexhandel.

Baser for USA

Ut fra dette er det lett å forstå hvorfor de styrende fra nasjonalt ned til lokalt nivå presser på for å få vedtatt Visiting Forces Agreement (VFA), en avtale som ble ratifisert i 1999, og som tillater USA fri bruk av våre havner, land og vann til militære formål. VFA skaffer ikke bare regjeringa støtte fra USA, men lover også så vel lukrative forretninger som etablering av «hvile- og rekreasjonssentre». Disse forventes å bli etablert i tilknytning til de drøyt 22 havnene over hele landet som skal åpnes for amerikanske tropper. Erfaringen fra byene Angeles og Olangopo da USA hadde baser der, var at hvile- og rekreasjonsindustrien utgjorde hoveddelen av inntektene. Dermed var disse to byene i stand til å leve av prostitusjonen til kvinnene og barna i denne «industrien».

Levekårene tynes

Estradaregimet har vist seg ikke å skille seg fra sine forgjengere når det gjelder å legge seg flate for interessene til USA-imperialismen, multinasjonale selskaper og lokale eliter. Regimet fortsetter det økonomiske programmet som er eksportorientert, avhengig av import og drevet av gjeld. Under globaliseringens fane har politikken med liberalisering, privatisering og deregulering bare forverra krisa i den halvkoloniale og halvføydale økonomien, og økt fattigdommen og lidelsene til det filippinske folket, særlig kvinnene.

Arbeidsløsheten for kvinnene øker. Kvinnene er de første som blir sagt opp i fabrikker og på offentlige arbeidsplasser. Daglig minimumslønn på rundt 50 kroner i Metro Manila er langt under det faktiske levekostnadene på 90 kroner som trengs for å dekke grunnbehovene til en familie på seks.

I jordbruksområdene blir bondefamilier drevet vekk fra sine tradisjonelle forsørgelsesmetoder når store landområder blir lagt om til produksjon av eksportavlinger, kommersiell drift og turisme-formål. Militariseringa av landsbygda for å rydde plass for regjeringas utviklingsprogram og privat landspekulasjon presser bondefamilier til byene, der kvinner og barn blir lette ofre for prostitusjon og sexhandel.

Statlig hallik

Ettersom den filippinske økonomien stadig forverres, og tusenvis av kvinner mister jobbene, vil handelen med kvinner fortsette å blomstre. Ved å tillate og opprettholde denne type arbeidsmarked, samt arbeidseksportprogrammet og turismeprogrammet, som begge er tett knyttet til salg av kvinners kropper og seksualitet, blir den filippinske regjeringa den største og mektigste halliken. Ved å oppmuntre emigrasjonsindustrien utøver regjeringen den største forbrytelsen; statlig seksualisert vold.

Menneskehandlerne, inkludert disse som kjøper kvinnenes kropper, må bli straffet. Ofrene må få hjelp. Men det største ansvaret hviler på dem som har skapt forholdene som framelsker prostitusjonen, og som i realiteten tjener på den.

Mottakerlandene, som USA, Japan og europeiske land, bør heller ikke snike seg unna ansvaret. Tross alt er det deres politikk som har sendt nasjoner inn i fattigdom, rasert vår økonomi, ødelagt miljøet vårt, sugd ut superprofitt fra vår billige arbeidskraft, påført oss kriger, konflikter og spenninger mellom folkegrupper, og støttet diktaturer i våre land: Alt dette utgjør de underliggende årsaker som driver kvinner og barn inn i menneskehandlernes ventende armer. Disse landene profitterer også direkte på kjøtthandelen: Anslag viser at sexhandelen bidrar med mellom to til 14 prosent av et lands bruttonasjonalprodukt. På verdensbasis blir inntekten på sexhandelen anslått til 17 milliarder dollar årlig.

Purple Rose Campaign

Det er med utgangspunkt i denne situasjonen at Gabriela har tatt initiativ til en internasjonal kampanje mot sexhandel med filippinske kvinner og barn. Purple Rose Campaign er en global kampanje for å avsløre og bekjempe sexhandelen og profittørene. Et av aspektene ved kampanjen er å spre Purple Rose-nålen, en stilisert rose med lilla farge. Vi har valgt den lillafargete rosa som vårt symbol, fordi en lillafarget rose ikke eksisterer for sin egen skyld, men er kunstig skapt for at andre skal glede seg over og tjene penger på den. Kvinner og barn som er ofre for sexhandelen, mange av dem fra den tredje verden, er blitt gjort eksotiske på samme måte som disse rosene. De er også redusert til å bli kun objekter for andres glede, og inntektskilder for andre.

Ved å bære den fiolette rosen blir du en del av den globale kampanjen mot sexhandel. For den fiolette rosen er ikke bare et symbol på den det økende antall ofre for kvinnehandelen, men også et symbol på motstand.

Kampanjen tar ikke bare mål av seg til å organisere motstanderne av kvinnehandelen, men enda viktigere; å involvere ofrene sjøl i kampanjen. Vårt mål er å få ofre og potensielle ofre – kanskje vår venninne, vår nabo, vår søster, alle kvinner – til sjøl å gå i bresjen for kampen mot den globale sex-handelen med kvinner og barn.

På denne måten blir Purple Rose Campaign et vitnemål på vår motstand mot seksuelt slaveri. Den viser forbindelsen mellom den økende prostitusjonen og kvinnehandelen og imperialistisk globalisering.

---

Du kan lese mer om Purple Rose Campaign på http://www.shaman.drak.net/silver/purplerose.html. Mer informasjon om Gabriela finner du på http://members.tripod.com/%7Egabriela_p/ og på http://www.gabnet.org/

Solveig Aamdal er medem av sentralstyret i AKP

---

Det norske folket er ganske utrulig. År etter år, folkeavstemming etter folkeavstemming er motstanden mot norsk EU-medlemskap like sterk. Vi kan få en meningsmåling eller to som tyder på noe anna, men kort tid etter er flertallet mot medlemskap like stort. Dette skjer til tross for at presset for å skifte mening er økende. Det må være en frustrerende situasjon for ja-sida.

I Sverige holder også motstanden seg. Det sies at den eneste gangen det var flertall for svensk medlemskap var på avstemningsdagen. Motstandsfronten i Sverige både var og er langt svakere enn i Norge. Det var en av grunnene til at makta klarte å presse fram et ja i Sverige. Men svenskene har ikke planer om å gi opp. På gatene i Østersund kan en stadig møte folk som samler inn underskrifter der de krever ei ny folkeavstemning. Motstanden i Sverige gjør det vanskelig for makta i Sverige å knytte seg til det økonomisk samarbeidet.

Danskene sa som kjent nei til deltakelse i den monetære unionen. Nå veit vi at de som har makta i Danmark lett kan forandre avstemningsgrunnlaget en smule, kreve ny avstemming og presse gjennom et ja. Men sannsynligheta for det er ikke stor. Det er ikke enkelt for makta å tape gang på gang. Og motstanden i Danmark mot en enda tettere tilknytning til EU er stor.

Det danske neiet har stor betydning. Ikke bare for utviklinga i Danmark, men for hele EU. Det at noen land sier nei til den utviklinga det er lagt opp til, gjør at farten må senkes og politikken forandres.

Utviklinga i EU

Etter toppmøtet i Nice 7.-10. desember har de store landa styrka innflytelsen sin innad i EU.

De store landa får mer makt, også etter en eventuell utvidelse av EU. Antall plasser både i EU-parlamentet og i rådet er økt for de store landa på bekostning av de små. Danmark vil for eksempel få 2 % av stemmene både i parlamentet og i rådet. Hadde Norge vært medlem, ville vi fått om lag den samme innflytelsen. Samtidig som de store landa styrker seg når det gjelder den direkte maktfordelinga, overføres også flere og flere områder til flertallsavgjørelser. Toppmøtet innførte flertallsavgjørelser på 34 områder som medlemslanda har vetorett på i dag. Det vil igjen føre til at de store landa kan bestemme over de små. Det finnes områder som det fremdeles er vetorett på, men disse områdene er under stadig press, mest mulig skal avgjøres ved vanlig flertall.

I tillegg blei EUs charter for de grunnleggende rettigheter undertegna. Dette charteret skal brukes for å utvikle felles verdier på veien mot en tettere union. EU tar sikte på å vedta en egen grunnlov i 2004. Toppmøtet i Nice var derfor et skritt videre på veien mot statsdannelse.

EU-motstanderne har lenge sagt at EU planlegger en ny stat. Alt som skjer underbygger dette, vi har felles valutapolitikk med felles mynt, felles hær og felles opptreden i internasjonale fora.

Et EU som utvider seg mot øst vil skape et EU med større forskjeller og flere innebygde motsigelser. Det at det legges opp til A-, B-, C- og D-lag, vil styrke disse motsigelsene.

Grunnene til å kjempe mot EU-medlemskap øker, EU utvikler seg i retning av å bli en imperialistisk supermakt. For revolusjonære må det være viktig at denne utviklinga bremses, blant annet ved å holde land som Norge utafor.

Kampen mot EU

Kampen mot EU i Norge, Sverige og Danmark er og har vært forskjellig. I Danmark har motstanderne mot EU hele tida vært organisert. De har stilt til valg til EU-parlamentet, og hele tida kjempa mot at EU skal utvikle seg til en ny stat. De har vært en organisert kraft mot utviklinga i EU, innafor EU. Det har vært med på både å påvirke EU, og holdt motstanden mot EU aktiv i Danmark. Det at det i Danmark fremdeles er en organisert motstandsfront etter at de har vært medlem av EU i snart 30 år, er ganske utrulig.

I Norge var det som kjent Nei til EU som var og er den samlende fronten mot norsk EU-medlemskap. Det at vi hadde en front hvor alle motstandere var samla, og hvor partier og organisasjoner brukte både tid og penger på den felles kampen, var en av grunnene til at vi vant. At motstanderne i tillegg var både villige og i stand til å legge til side interne motsigelser for å forene seg i kampen mot norsk EU-medlemskap, var med på å sikre seieren.

Etter at seieren var et faktum var det sterke krefter som ville legge ned organisasjonen. Nei til EU hadde oppfylt sin misjon, den hadde fått folk i Norge til å stemme nei. At vi var mange som ville opprettholde organisasjonen for å fortsette å kjempe mot EU-tilpassinga og mot EØS-avtalen styrka bare disse kreftenes ønske om å legge ned Nei til EU. Partiene og organisasjonene ønska ikke en sterk nei-front som ville stille krav til hvilken politikk de skulle føre i forhold til EU. Den fronten som hadde vært nødvendig for å holde Norge utafor EU, var ikke ønskelig når Norge skulle tilbake til det som blei kalt ”normale politiske forhold”.

Som kjent tapte denne linja, Nei til EU blei ikke nedlagt, og er fremdeles en front med mange aktive medlemmer. Naturligvis er ikke aktiviteten slik den var før folkeavstemninga, men viljen til å kjempe mot EU og norsk tilpassing er like sterk som før.

I Sverige var det mye motsigelser innafor motstandsfronten. De partiene som var imot EU-medlemskap, lot seg ikke innordne i en felles front som de gjorde det i Norge. Nå etter folkeavstemninga er fronten så sterkt svekka at en kan være redd den vil gå i oppløsning.

Situasjonen i Norge i dag

Ja-sida i Norge har på ingen måte gitt seg. Landsmøtet i DNA åpna for at EU-saka kunne tas opp igjen når tida var moden. Ja-sida venter og ser, de er på jakt etter det som skal til for at folk skifter side. Samtidig er det klart at DNA av politiske grunner ikke kan risikere å gå på et nytt nederlag i en folkeavstemning. Viss de har regjeringsmakta aleine og taper nok en folkeavstemning, er de ille ute.

Det har vært spekulert mye om de vil prøve å forandre grunnlaget for ei folkeavstemming, altså at en ikke skal stemme ja eller nei til medlemskap, men ja eller nei til om det i hele tatt skal forhandles. Blir det ja til forhandlinger, kan de i neste omgang melde oss inn uten ny folkeavstemming. Å kuppe Norge inn på en slik måte vil være vanskelig å gjennomføre. Til det er nei-sida for aktiv og oppegående. En slik taktikk vil fort avsløres.

Skal det lykkes for makta å få Norge inn i EU, må folkemeninga snu. Derfor er det viktig å være oppmerksom på hva som kan få folk til å forandre mening. Noen av disse faktorene må være til stede:

• Grupper som tidligere sa nei, skifter side. Det kan være partier og organisasjoner. At enkeltpersoner ombestemmer seg, er ikke nok dersom de ikke er mange og at begrunnelsen de har for å forandre mening blir godtatt av folk.
• Fagbevegelsen er spesielt viktig. Det at LO-kongressen i forkant av folkeavstemninga i 1994 sa nei, hadde stor betydning for seieren i Norge. Viss ja-sida på en LO-kongress kan få et vedtak som åpner for et ja dersom EU for eksempel blir utvida østover, vil det kunne bety at mange skifter standpunkt. Det at færre organiserer seg i fagforeninger kan og være med på å svekke motstanden.
• Kvinnene og ungdommen sa nei. Skal vi fortsatt holde oss utafor EU, er det viktig at motstanden i disse gruppene holder seg. Det kommer ny ungdom hele tida. De som var små barn i 1994, vil kunne stemme i neste omgang. Derfor er det viktig at det fortsatt jobbes med Ungdom mot EU. Kvinnene innafor offentlig sektor har tradisjonelt sagt nei til EU. En svekking av offentlig sektor er med på å løse opp de kvinnelige arbeidsplassene med aktive nei-kvinner. Dette kan i neste omgang føre til at mange kvinner skifter standpunkt.
• Situasjonen internasjonalt kan forandre seg slik at ja-sida kan spille på usikkerhet på det sikkerhetspolitiske planet. Økonomien til Norge kan komme opp i problemer, eller folks personlige økonomi kan bli vanskelig. Ja-sida kan da påstå at det bare er et EF-medlemskap som kan løse problemene. Paradokset er at det er ja-sida som sitter med den makta som skal til for å skape slike problemer. Når de ikke gjør det, er det fordi det vil koste for mye politisk, de vil heller vente og se om ikke folkemeninga forandrer seg uten slike store inngripen.
• Det å få til uro og usikkerhet innafor de tradisjonelle nei-partiene er viktig for ja-sida. Den forrige regjeringa viste oss at vi ikke kunne stole på de partiene når det gjaldt tilknytning til EU. De gjorde ingenting for å hindre at EØS-avtalen blei utvida, og de la seg flate for både EU og ja-sidas krav om tettere tilknytning. Venstre er allerede for EØS-avtalen, og ledende venstrepolitikere sier at de muligens vil bli for EU dersom utvidelsen mot øst blir virkeliggjort. Det samme er i en viss grad tilfelle i KrF. I Senterpartiet er motstanden like sterk. Problemet der er hva partiet kan finne seg i for å få sitte i regjering. Til tross for denne tvilen, medlemmene i partiet kan en fremdeles stole på når det gjelder motstand både mot EU og i en viss grad mot EØS.

SV

SVs motstand mot EU kan virke like sterk som den er i Senterpartiet. Likevel er det her det er mulig for ja-sida å slå inn kiler. I Danmark støtter ledelsen i SF, som er det danske søsterpartiet til SV, Nice-traktaten. Dette begrunner de med at det åpner for en utvidelse østover. Altså den samme begrunnelsen som folk i Venstre vil bruke for å skifte side. Det er og sterke krefter i SV som allerede er tilhengere av norsk EU-medlemskap. I dette partier er det altså mulig for ja-sida å spille på. Om ikke SV går over til å være et ja-parti, kan det være mulig at mange SVere skifter side, noe som igjen kan føre til at partiet ikke tar stilling.

DNA er splitta i synet på EU. Det er viktig for ledelsen i DNA å få de som stemmer på partiet, over til sin side. For å få til det, er de avhengig av å bruke tid. Små drypp over lang tid er den taktikken som brukes. For DNA er det bortimot politisk sjølmord å gå på et nederlag i ei folkeavstemning igjen. En taktikk de kan bruke, er å være med i ei samlingsregjering. Det som må være ønskesituasjonen fra DNA, er å sitte i regjering sammen med SV neste gang EU-saka skal tas opp. Da vil de kunne få SV over på ja-sida, samtidig som de ikke har ansvaret aleine for å ta opp saka på nytt. Dersom EU utvides østover, kan dette være mulig.

Rød Valgallianse

Det kom som et sjokk på mange at en meningsmåling avslørte at mange av RVs velgere sa ja til norsk EU-medlemskap. Nå var tallgrunnlaget for dette så lite at meningsmålinga er lite å stole på. Men AKP og RVs konsekvente motstand mot EU var og er en viktig del av motstandsfronten. Høsten 1999 var det en diskusjon i Klassekampen om hvorvidt det danske neiet til ØMU hadde en bismak eller ikke. Bismaken skulle komme fordi deler at den reaksjonære høyresida i Danmark stemte nei. Det at reaksjonære er mot både EU og utviklinga i EU er ikke noe nytt. Det nye i Danmark var pressas ensidige vinkling på denne delen av nei-sida.

Det at vi får denne diskusjonen innafor RV, er ikke uventa. Vi blir og påvirka av det vi hører gjennom aviser, radio og TV. Og når Dansk Folkeparti blei framstilt som de som leda nei-fronten, var det mange som trudde det var sant. Glemt var Folkebevegelsen, Juni-bevegelsen, Enhetslistene, ulike kommunistiske organisasjoner, fagbevegelsen og andre som kjempa for at det skulle bli nei. Og spørsmålet blei om vi ønska et reaksjonært nei også i Norge.

Det at enkelte reaksjonære er mot EU, er ikke noe nytt. Det kan vise oss to ting. Det ene er at man kan ha ulike årsaker for å være imot EU. Det andre kan være at også de som er reaksjonære kan ta rett standpunkt i enkelte saker. Det som må være viktig for motstandere, er at en kan forene seg til tross for at en kan være uenige på mange områder.

Bygge fronter

Det å bygge fronter er i stor grad å legge vekt på det som er det viktigste i en sak. Det er den saka en skal prioritere arbeidet om. Så må en se hvilke andre saker en må ha med i grunnlaget for fronten. Nei til EU har for eksempel vedtekter mot rasisme. Det er viktig for å avgrense fronten mot personer som er mot EU på et rasistisk grunnlag.

Det at en front er så brei som mulig, er med på å skape legitimitet for det den jobber for, men samtidig må ikke fronten bli så brei at den mister evnen til å kjempe. Dersom for eksempel Nei til EU ikke ville kritisere EØS-avtalen, men si at den måtte vi ha når vi ikke er med i EU, ville vi måtte lage en ny front. En må analyse både hvor brei det er mulig å få fronten, og hvilke politiske områder som er så viktige at fronten må ta stilling til dem.

I Nei til EU har det hele tida vært kamp rundt synet på EØS. De som er for avtalen prøver å presse oss som er imot til ikke å ta stilling. Dette blir det vanskeligere og vanskeligere for tilhengerne å få til. På siste landsmøte blei det nok en gang slått fast at Nei til EU er imot EØS-avtalen.

Det å jobbe i så breie fronter som Nei til EU gir store utfordringer. En skal ikke bare jobbe sammen med folk en har mange uenigheter med, en skal også respektere ikke bare disse personenes rett til å ha andre syn, men også fullt ut respektere grunnlaget for synet deres på EU. Når jeg kan si at jeg er imot EU fordi EU planlegger å bli er imperialistisk supermakt, må jeg også respektere at andre er imot fordi det vil svekke landbruket i Norge. Gjennom diskusjoner kan vi komme fram til at begge deler er viktige aspekter ved EU-motstanden.

Det at en er revolusjonær og jobber i en front betyr ikke at en skal la være å utvikle en revolusjonær kritikk av det en jobber med. Det er RV og AKPs ansvar å utvikle en kritikk av EU som går lenger enn det fronten kan gjøre.

Den framtidige jobbinga mot norsk medlemskap i EU må skje både gjennom Nei til EU og ved å utvikle sjølstendig politikk på området. I tillegg må RV og AKP utvikle politikk som går imot sjølve EU-prosjektet. Det er bare vi som kan analyse hva som skjer når det gjelder utviklinga i EU mot en supermakt, når det gjelder indre motsigelser i EU, når det gjelder utviklinga i fagbevegelsen innafor EU og når det gjelder forhold med utkant/sentrum, mellom nasjoner og regioner og mellom ulike styrende organer i EU. Det er vi som kan analysere hvordan EU bygger seg opp for å bli en militærmakt, og hvilke motsigelser det vil føre til i forholdet til NATO. Disse analysene må vi gå tilbake til fronten med, både for å prøve dem ut i diskusjon med de andre, for å påvirke folk, for så i neste omgang å korrigere våre egne analyser. Vi trenger fronten ikke bare for å jobbe mot norsk EU-medlemskap, men også for å utvikle vår egen politikk. På den måten vil vi oppdage at verken RV eller AKP kan eksistere uten at en har frontarbeid på viktige områder, samtidig som vi vil oppdage hvor viktig vårt arbeid og våre analyser er for utviklinga av frontens politikk.

Pål Steigan er medlem av AKPs internasjonale utvalg

---

Høsten 2000 var det en ny runde med ny-maccarthyisme i norske medier. Det startet med TV2s Rikets tilstand og gikk videre i pressa, særlig i VG. Verken Gerhard Helskog i TV2 eller herrene Bø og Versto i VG var særlig interesserte i sette seg inn i bakgrunnen for det som skjedde i Sørøst-Asia. De var på kommunistjakt og krevde knefall og bekjennelser.

Heldigvis var det mange som tok til motmæle, og på sett og vis endte vel debatten uavgjort. Jeg nektet å delta i TV2s opplegg, fordi det var en spesialkonstruert gapestokk. Det betyr ikke at jeg ikke vil diskutere for eksempel Kambodsja eller Kina. Det gjør jeg mer enn gjerne.

I oktober 1978 var jeg i Kambodsja og møtte Pol Pot, Khieu Samphan og en del andre Røde Khmer-ledere, og sammen med blant andre Tron Øgrim reiste jeg rundt i landet ei ukes tid. Vi hadde naturligvis både hørt og lest historier om terror i Kambodsja før vi dro, men vi var også vant til at CIA under hele Vietnamkrigen hadde spredd den typen historier for å dekke over sitt massive folkemord i Sørøst-Asia, så vi festet ikke mye lit til det. Tilliten til vestlig presse ble ikke styrket da vi oppdaget at en av dem som fulgte oss rundt i landet var en som i følge vestlige kilder var blitt likvidert av Pol Pot bare noen måneder tidligere.

La meg stoppe litt her. Er det noen som husker «serbernes folkemord i Kosovo». Under krigen mot Jugoslavia i fjor hevdet Nato-kilder at opptil 500.000 albanske menn var «savnet og antakelig døde», og ordet folkemord ble slått opp med krigstyper. Etter Jugoslavias nederlag har internasjonale eksperter trålet landet på jakt etter massegraver og de har funnet ca. 3.000 ofre. Det ble utvilsomt begått grusomme overgrep mot albanerne, men påstandene om folkemord var fabrikasjoner og løgner beregnet på å få et internasjonalt publikum til å akseptere Natos folkerettstridige krig mot Jugoslavia. Og siden nesten ingen leser dementier, er det vel fortsatt mange som tror at det faktisk ble drept hundretusener av albanere i Kosovo.

En sinnsvak kjempe

Denne typen propaganda ble ikke funnet opp i fjor. CIA drev med dette på seksti- og syttitallet også. Vietnamkrigen hadde lært oss å ikke stole på vestlige medier når det gjaldt angivelige overgrep begått av frigjøringsbevegelser. Vi regnet med at propagandaen mot Kambodsja var av samme slaget, at den hadde til hensikt å rettferdiggjøre en ny invasjon. Så kom vi til den kambodsjanske landsbygda. Det var en vanvittig opplevelse. På den ene sida var landet frodig og vakkert, og på den andre sida var det så maltraktert og ødelagt at det var vanskelig å finne dekkende beskrivelser. Vi så ikke et hus, ikke en landsby, ikke en vei fra tida før 1975 som ikke var ødelagt eller alvorlig skadet av den amerikanske bombinga. Det så ut som om en sinnsvak kjempe hadde gått berserk med en mektig ljå og en enorm plog. Bombekraterne var overalt, palmene var kuttet over på midten. Kambodsja er på størrelse med Sør-Norge. Da amerikanerne begynte å bombe landsbygda i 1969 bodde kanskje 6 millioner mennesker på dette området. Deler av landsbygda var like tett befolket som Asker og Bærum. De amerikanske bombeflyene teppebombet dette landet fra sin trygge posisjon over skydekket. De gjorde det i år etter år og slapp i alt flere tonn sprengstoff enn det falt over hele Europa under 2. verdenskrig. Ødeleggelsene og de menneskelige lidelsene var enorme. Særlig i 1973 gikk bombinga opp i et slikt omfang at den finske undersøkelseskommisjonen, som også undersøkte anklagene mot Røde Khmer, brukte betegnelsen folkemord. Mellom 500.000 og 700.000 mennesker skal ha blitt drept og over 2 millioner flyktet inn i byene.

Det er helt meningsløst å ikke se det som seinere skjedde under Røde Khmer i lys av dette. Lon Nol-regimet i Pnohm Penh ikke bare hjalp amerikanerne med å gjennomføre dette. Det var direkte delaktig og medansvarlig. Hva gjør sånt med et land? Hva gjør det med de menneskene som overlever helvetet? Jeg aner ikke åssen jeg hadde vært hvis jeg hadde overlevd et sånt mareritt. Jeg aner ikke åssen jeg ville oppført meg overfor dem av mine «landsmenn» som hadde stått i ledtog med dem som bombet slekta mi til slintrer. Jeg garanterer ikke at jeg ville ha blitt en mester i barmhjertighet og toleranse.

Pol Pots terror

Klart jeg tar avstand fra terroren under Pol Pot. Krystallklart. Men er det lov å diskutere det løsrevet fra USAs folkemord fra lufta? Holder det historisk og moralsk? Hvordan skal man vurdere det etiske ståstedet til dem som gir fredsprisen til en Kissinger, som var en av de hovedansvarlige for bombeterroren?

Les De hengtes opprør av Traven. Han forteller om den årelange, blodige undertrykkelsen av mahognyslavene i Mexico. De hadde vært torturert av leiemorderne og slavedriverne for amerikanske og europeiske tømmerkompanier i årevis. Hva skjedde da de reiste seg til opprør? Traven forteller den historien også. De forpinte grep matchetene og meide ned for fote, slavedrivere, formenn, kvinner og barn. Forferdelig, uhyrlig. Men går det virkelig an å se dette løsrevet fra det systemet som gjorde dem sånn? Hvis man gjør det, blir man ikke da en agent for et system som holder seg med mahognyslaver?

Eller les To byer av Charles Dickens. Han var mot jakobinerne og deres terror, og han legger ikke fingrene imellom når han beskriver dem og den. Men han sier samtidig at dersom man ikke ønsker at folk skal bli sånn, må man ikke behandle dem slik den franske adelen behandlet de undertrykte.

Naturligvis så vi ingen terror da vi besøkte Kambodsja, og vi så ingenting som kunne tyde på en militær spenning mellom Røde Khmer og lokalbefolkningen. Det vi så, var som sagt et voldtatt og lemlestet land, og vi så folk som bygde demninger og hus og som plantet ris. De hadde gjort noe så dristig som å bryte med den internasjonale økonomiske systemet, avskaffe pengene og innført direkte distribusjon av varer. Det var altså en opphevelse av markedet med ett slag. Den gangen så vi dette som et løfterikt eksperiment. I dag vil jeg nærmest betrakte det som en desperat handling for å forsøke å overleve.

Det at vi ikke så spor av noe som kunne minne om terror beviser ingenting. I dag er jeg ikke det minste i tvil om at det ble begått en helt uakseptabel terror fra Røde Khmers side. Omfanget kan jeg ikke uttale meg om. Påstandene om millioner drepte er sinnssvake.

Den finske undersøkelseskommisjonen snakker om mellom 75.000 og 150.000 henrettelser og bortimot en million døde av sult, overbelastning, drap og andre årsaker. Michael Vickery, som Noam Chomsky fester stor lit til, nevner tall på om lag 750.000 døde av alle årsaker fra sult og underernæring til henrettelser.

Blodtørstighet?

Jeg kan verken verifisere eller avkrefte disse tallene. Uansett ser jeg det som hevet over tvil at det var en omfattende terror. Hvorfor oppsto denne terroren? Dels har det sjølsagt bakgrunn i hatet fra krigen. Dette er en mekanisme som er kjent fra Europa etter 2. verdenskrig. Titusener av kollaboratører ble henrettet i det stille før noe rettsoppgjør var i gang. Men dels har det også sammenheng med Røde Khmers politikk. Pol Pot og hans folk mente at de hadde lært av Kinas feil. Et nytt borgerskap hadde oppstått innenfor staten og kommunistpartiet i Kina. For å unngå dette ville Pol Pot en gang for alle rykke opp alle røttene til klassesamfunnet med ett slag. Dette kan høres veldig revolusjonært ut, og jeg har kjent ikke så få snille og vennlige mennesker som virkelig trodde og tror at det er mulig for et sosialistisk samfunn å utrydde alle restene av kapitalismen med ett slag. Men i virkeligheten har det ingenting med marxisme å gjøre. Resultatet ble at alle som representerte den gamle økonomien ble fiender, og det gjaldt ikke bare kompradorene og borgerskapet, men alle i byene, også småborgerskap og arbeidere.

Jeg tror med andre ord at noen av de verste overgrepene fra Røde Khmers side ikke kom av en spesiell blodtørstighet, men av en feil analyse og en feil strategi. Den kinesiske kulturrevolusjonen, med alle sine spennende og anti-autoritære ideer, inneholdt store idealistiske feilvurderinger. Man trodde på viljens makt over materien til den grad at man fullstendig overså en del elementære økonomiske og materielle problemer. Hos Røde Khmer er disse feilene reindyrket. En slik idealistisk politikk fører også med seg at når virkeligheten melder seg, blir alle problemer oppfattet som sabotasje og jakten på fiender i egne rekker akselererer.

Det jeg har lært av dette, er blant annet å innta en innbitt skepsis til vidunderløsninger som med «ett slag» eller «på sju år» eller liknende skal «fjerne alle rester av kapitalismen». Det har vært prøvd. Flere ganger. Og det gikk til helvete hver gang. Dette til tross for at de menneskene som lanserte slike ideer ikke nødvendigvis var dårlig eller spesielt undertrykkende mennesker. Noen av de verste overgrepene i sosialismen har vært gjort med utgangspunkt i de beste intensjoner.

Mao og den norske regjeringa

Hva så med Kina? Når massemediene i dag omtaler Mao som massemorder, må jeg protestere. Den norske regjeringa sendte en kondolanse til Kinas regjering i samband med Maos død. Der ble han omtalt som «en stor lærer for verdens folk». Jeg tror det er nærmere sannheten. Mao ledet den største frigjøringskampen og den største revolusjonen i menneskehetens historie. Å avskrive ham på den måten enkelte gjør, er helt feil. Det var da heller ikke Maos autoritære sider som tiltrakk en hel ungdomsgenerasjon over hele verden, det var den anti-autoritære Mao. Det var den Mao som oppfordret ungdommen til å angripe hovedkvarteret og som sa til kommunistiske pamper at de var dumme når de så ned på vanlige folk. «Tjen folket! Folket er de virkelige heltene,» sa Mao. Det var dette budskapet herskere over hele verden fryktet, og som vi flokket oss omkring. Her hjemme prøvde vi å omsette dette i praksis ved å bekjempe pampevesen og fremme respekt for arbeidsfolk. Vi tok jobber i industrien og lærte mye av arbeidskameratene og det kom mye bra politikk ut av det. Erling Folkvords mangeårige kamp mot korrupsjon og maktmisbruk i Oslo kommune er god gammel maoisme.

Men Mao gjorde også katastrofale feil. Den største av dem var «Det store spranget framover».

Tidlig på åttitallet offentliggjorde Kina sin første landsomfattende folketelling. Da jeg leste tallene fra den, ble jeg sjokkert over å se at to-tre årskull fra rundt 1957-58 var dramatisk mye mindre enn de skulle ha vært. Hvis en framskriver befolkningstrendene forut for 1957 eller tilbakeskriver trenden etter 1960 ser det ut som om det mangler mellom 20 og 30 millioner mennesker. Dette fikk meg til å reise avgjørende innvendinger mot den politikken som ble ført i Kina på slutten av 1950-tallet. Folketellinga forteller ikke hvor mange som døde av sult i disse årene, men den angir konturene av en hungerkatastrofe. Massevis av barn må ha dødd av sult og underernæring, og antakelig var forholda så ekstreme at kvinnene sluttet å føde barn. Da jeg besøkte Kina som leder for en AKP-delegasjon i 1984 fortalte lokale ledere i Jinan-provinsen at bare i deres provins døde mellom en og to millioner mennesker av sult. De som er interessert i en grundigere gjennomgang av denne perioden kan lese min bok, Veiskille, gitt ut på Forlaget Oktober i 1990. De som leser den, vil også se at jeg kritiserer og analyserer hva slags feil fra Maos og kommunistpartiets side som førte opp til denne katastrofen.

Maos feil kan kanskje til dels forstås, dels fordi man i Kina rundt 1956-57 oppriktig, og ikke helt uten grunn, fryktet et amerikansk angrep. Det var bare 3-4 år siden at den amerikanske øverstkommanderende i Korea-krigen hadde vært tilhenger av å atombombe Kina. KKP fryktet at noe slikt kunne skje, og regnet med at Sovjetunionen ville svikte dem. Derfor ville de raskt gjøre landet sjølforsynt på grasrotnivå. I tillegg fantes det et revolusjonært overmot og en tro på viljens makt over økonomien som var nesten grenseløs. Grunnen til at feilene kunne utvikle seg så langt og få så alvorlige konsekvenser, var at det fantes grunnleggende svakheter i det indre livet i Kinas kommunistiske parti og at det ikke fantes noen demokratisk tradisjon.

Mediene har aldri interessert seg for en revolusjonær og marxistisk oppsummering av disse tingene. De vil ha forbrytere og angrende syndere. Til dette får de ingen hjelp av meg.

Jeg angrer ikke at jeg støttet Kina, Albania, Vietnam og Kambodsja mot imperialismen. Jeg ville vært skamfull om jeg ikke hadde gjort det. Hadde jeg hatt sjansen, ville jeg gjort det igjen, men naturligvis ikke så blåøyd og ukritisk som den gangen.

Konsekvensetikk

Men hva med dem som har kjempet imperialismens sak hele veien? Hvor står de? Globaliseringa og markedsliberalismen fører til at millioner av mennesker dør. Markedsliberalismen dreper i stor skala, hver dag, hver time, hvert minutt. Hele det afrikanske kontinentet forblør. Etter kapitalismens endelige seier i Sovjetunionen er den gjennomsnittlige levealderen særlig for menn gått dramatisk ned. Den italienske dagsavisa La Repubblica meldte i november at tallet på slaver i verden har økt fra ca. 90 millioner ved Murens fall til ca. 150 millioner i dag. Dette kan vanskelig lastes kommunistene eller venstresida. Hvorfor sier ikke TV2 noe om dette? Dette handler om kvinner og barn som er råvarer i sex- og pornoindustrien og organhandelen. Det er de svakeste av de svake. Jeg mener at de er ofre for et økonomisk system, og hvis man først er inne på konsekvensetikk, har dette økonomiske systemet mye å svare for.

Jeg angrer ikke at vi tok opp kampen mot imperialismen og for sosialismen og for menneskets frigjøring fra undertrykking og utbytting. Jeg angrer ikke at jeg var med på å bygge det største ml-partiet i Vesten eller at mange for alltid eller for en periode ga opp en karriere for å jobbe på en vanlig arbeidsplass. Tvert om, jeg er stolt av det. Sjølsagt gjorde jeg mange tabber og dumheter, men hvis en stiller seg så store mål som vi gjorde og jobber så hardt for å lykkes, er det nesten ikke til å unngå at man gjør feil. Det hadde vært langt verre å ikke prøve. For denne innsatsen har jeg stått på den korte lista til POT og andre overvåkere i mange år. De brukte en milliard kroner og tusenvis av mennesker på å overvåke oss. Jeg tar det som et kompliment. Det jeg beklager mest av alt er at vi ikke var dyktige nok eller sterke nok til å lykkes.

Vi får håpe at de som kommer etter oss er dyktigere enn oss på alle måter, slik at de lykkes der vi mislyktes. Men er de det, er jeg redd de må forberede seg på svært dårlig omtale i VG og TV2.

Kjell Arnestad er talsperson for NKS og medlem av AKP

---

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

Eivind Volder Rutle er leder av Rød Ungdom

---

I løpet av mine 22 leveår har jeg aldri opplevd så revolusjonære tilstander i Norge som akkurat nå. Konsentrasjonen av penger og makt rundt stadig færre mennesker og raseringa av velferdsstaten skvetter mer og mer bensin på et bål av frustrasjon. Norges befolkning er sint og forbanna, og vil ha endring.

Opprørsstemninga får flere utslag. I sitt ønske om forandring går dessverre mange på FrPs limpinne. Og noen hiver seg på tabloid-bølgen og raser mot høye bensinpriser. En liten gruppe går også til venstre – RV har aldri ligget så bra an på meningsmålingene som det siste året. Men det store flertallet er bare frustrert, uten at frustrasjonen får en politisk retning.

Midt oppi alt dette er det prinsipprogramtid på venstresida. RU, RV og AKP (og SU) har brukt/bruker mye tid på å diskutere seg fram til plattformer for det samfunnet vi kjemper for.

«Det er en fin tanke, men det vil aldri la seg gjennomføre» er en setning alle sosialister har hørt tusen ganger fra velmenende bedrevitere. Mitt inntrykk er at den prosessen som pågår på venstresida nå, er viktig for å slå bena under den setningen. De fleste som gidder å kalle seg revousjonære, ser på sosialisme som fullt oppnåelig, hvis ikke ville jo hele det politiske engasjementet vært litt absurd. Prinsipprogramprosessen er med på å dra begrepet sosialisme ned på jorda, og gjøre det til noe vi, og ikke minst alle de vi VIL skal bli sosialister, kan tro på. Forhåpentligvis klarer vi å gjøre oss i stand til å gi litt retning til arbeiderklassens sinne.

Hva er det som gjør at mennesker blir revolusjonære og sosialister? Noen punkter:

• En ektefølt drøm om frihet
• Forståelse for klassedelinga av samfunnet
• Interesse av forandring
• En troverdig sosialismevisjon

Jeg tror ikke at folkeopplysning – den perfekte sosialismen – alene kan gjøre at folk blir sosialister. Men samtidig tror jeg at hvis vi skal klare å samle alle kreftene som fråder av sinne og lengter etter retning i den norske arbeiderklassen, er det avgjørende at vi har en troverdig, gjennomtenkt og jordnær sosialismevisjon å presentere.

Drømmen om noe annet

Tenk deg at du hele ditt liv har bodd i en mørk grotte, sammen med en liten gruppe mennesker. Du har bare kaldt vann å drikke, rå trøfler som eneste føde, og du må trelle og slave dagen lang. Ut av grotta finnes det bare en utgang, og den er vokta av et stort og stygt monster. Hvis dere prøver å komme forbi, svarer han med fløyelsstemme: «Det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet.»

Men på utsida av grotta flommer det over av rød, deilig husholdningssaft i OBS!-elvene, og trærne er fulle av Gjende-kjeks så langt øyet rekker.

Hvis dere tror på monsteret, hvis dere ikke klarer å forestille dere at det finnes noe på den andre sida av utgangen, er det ingen grunn til å slå kreftene sammen og brøyte vei forbi monsteret. Men hvis drømmen om det fullt oppnåelige paradiset på den andre sida har livskraft blant dere, er den egna både til å gi mot, og som samlende kraft i kampen for å trenge gjennom.

Det er på samme måte i Norge og verden i 2001. Et samla borgerlig propagandaapparat forteller oss med fløyelsstemme at «det finnes ingenting på den andre sida, dette er det eneste alternativet». Men vi vet at det finnes, og det heter sosialisme. De objektive forholda for at Norges og verdens undertrykte skal gjøre opprør er på plass, og en av våre oppgaver da er å gi folk en sosialismevisjon de kan tro på.

Sosialisme og folkestyre

Hva er det vi kjemper for? I Morten Falcks artikkel «Frihet og liv er ett» (Røde Fane nr 2, 1999) står det: «… vi må være krystallklare når det gjelder hva som er vårt mål. Det er ikke en annen form for undertrykking, men virkelig frihet for menneskene. Selv under sosialismen, som er et ufullkomment overgangssamfunn mellom kommunismen og kapitalismen, må friheten være større, mer omfattende, mer vidtrekkende enn det er mulig under kapitalismens mest demokratiske former.»

Her er han inne på noe meget viktig. Vi og alle de andre millionene av mennesker som kjemper mot undertrykking, gjør det av en overordna grunn: drømmen om frihet.

Det er viktig for venstresida i Norge at vi reiser parola Sosialisme og folkestyre med full kraft. To grunner til at dette er ei riktig parole:

1. For veldig mange er sosialisme synonymt med ettpartistyre, diktatur og mindre frihet. Men for oss er det jo nettopp det motsatte: mer frihet, ekte folkestyre. Ved å reise parola Sosialisme og folkestyre tar vi tak i en av våre største svakheter og går på offensiven med det vi kjemper FOR. Det er først når økonomi og politikk smelter sammen at vi kan snakke om sosialisme.
2. Norge er et land der arbeiderklassen er i flertall, der det store flertallet tjener på at den kapitalistiske utbyttinga ikke fortsetter. Alternativet til et sosialistisk FOLKESTYRE er et sosialistisk PARTISTYRE eller FÅMANNSVELDE. Når vårt mål er MER frihet og folkestyre, og vi har en analyse som sier at makt korrumperer, er det vel liten tvil om hvilket av alternativene som er rett.

Historia har lært oss at sosialisme ikke bare er et økonomisk grep. Det er først når økonomi og politikk smelter samme, når styringa av samfunnet blir underlagt et EKTE folkestyre, at vi kan snakke om sosialisme.

Valgkamptid

Det er snart valgkamp, og RV skal forhåpentligvis inn på tinget med TO folk (Oslo og Hordaland). Klarer vi det, har vi en historisk anledning til å styrke den revolusjonære bevegelsen. Med de grundige ideologiske diskusjonene som har gått i RU, RV og AKP tror jeg vi stiller sterkere enn på lenge for å vinne oppslutning om sosialisme. Jeg håper at vi kan dra venstresida ett skritt nærmere enhet, og at vi kan til valgkampen kan være enige om parola Sosialisme og folkestyre.

For frihet og liv er jo ikke ett fett!

Terje Valen er lærer, studieleder i AKP og leder i Hordaland AKP

---

Torill Nustad vil i Røde Fane nr 4, 2000 plassere meg i det hun oppfatter som NKP-IS-tradisjonen, og det som Sissel Henriksen kaller «gubbemarxisme-tradisjonen», når det gjelder synet på kvinner og kvinneundertrykking, og er man først plassert innen den tradisjonen, så kan man vel bare pakke sammen. Argumentasjonen hennes er slik:

«Arbeiderklassen må frigjøre seg fra lønnsslaveriet for å kunne utvikle seg som hele mennesker. Dette gjelder også kvinnene. Men hvilken rolle spiller den borgerlige familien? Ifølge tradisjonell marxisme eksisterer den borgerlige familien kun som et eiendomsforhold. Marx trodde at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet ville eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien. Mange marxister har tolka Marx dit hen at kampen mot kjønnsundertrykkinga derfor ikke er viktig og må underordnes kampen mellom arbeid og kapital. Familien i arbeiderklassen har blitt sett på som et kampfellesskap og kvinner og kvinnebevegelsen har blitt oppfordret til ikke å fremme krav som «splitter arbeiderklassen».

Medlemmer i Internasjonale Sosialister har av den grunn kritisert kvinnebevegelsens kamp mot kvinnelønna. Siden mange menn også er lavtlønte, hevder de at kvinnebevegelsen bør fokusere på de lavtlønte for ikke å splitte arbeiderklassen.

Terje Valen, studieleder i AKP, plasserer seg også innafor denne tradisjonen. I Røde Fane nr 2 i år hevder Valen at siden verken mann eller kvinne i en arbeiderklassefamilie eier produksjonsmidler, utbyttes heller ingen inne i familien. «Derfor springer diskrimineringen i arbeiderklassefamilien under kapitalismen, ut fra konkurransen mellom kjønnene om arbeidet. Og derfor er det kapitalen og dens representant borgerskapet som skaper kvinneundertrykkingen i arbeiderklassen, i den grad kvinner blir forfordelt når det gjelder arbeid, lønn og arbeidsforhold, altså i den grad kapitalen oppfatter kvinnen som funksjonshemmet arbeidskraft i forhold til merverdiproduksjonen.» (…)

«Individene i arbeiderklassen konkurrerer om arbeidet. Dette skaper motsetninger mellom dem. Hvis kapitalen foretrekker ett kjønn framfor et annet ved å gi det mer arbeid og bedre lønn og arbeidsbetingelser, vil det skape et materielt grunnlag for en motsigelse som kan utvikle seg til antagonisme dersom andre vilkår ligger til rette for det.

På dette grunnlaget utspiller det seg en fysisk og psykisk kamp mellom kjønnene i arbeiderfamiliene.»

Jeg tror ikke at det er rett å plassere meg i den tradisjonen hun antyder.

Prosjektet marxistisk renessanse – kommunistisk offensiv, som jeg har jobbet bevisst med i 12-13 år nå, dreier seg blant annet om å rydde unna mye av det skrotet som blir kalt tradisjonell marxisme, ved å gå tilbake og grave dypere Marx sin egen marxisme enn det marxister i Norge har gjort før.

Dette skrotet har vært særlig fremtredende på områder som økologi og feminisme, demokrati og stalinisme, der borgerskapet har slåss ivrig for å få hegemoni fra midt på 70-tallet. Den overflatiske marxismekritikken til naturvernerne og feministene har en tendens til å sidestille marxismen med den såkalte modernismen. På dette grunnlaget lager de en stereotyp og feilaktig fremstilling av Marx sine grunnleggende standpunkter, presenterer det som tradisjonell marxisme og slutter seg til den postmoderne kritikken av denne skrotmarxismen.

Dette har også slått inn i den marxistiske og kommunistiske bevegelsen. Det store oppgjøret med den økologiske kritikken av marxismen er nå i gang. Jeg har skrevet om det i Røde Fane nr 4, 2000. Vi trenger et liknende oppgjør med den feministiske kritikken av marxismen. Det samme gjelder det borgerlige demokratibegrepet og det borgerlige stalinismebegrepet.

Den såkalte tradisjonelle marxismen, som altså hevder at kvinners inntreden på arbeidsmarkedet vil eliminere grunnlaget for kjønnsundertrykkinga i arbeiderfamilien, har ikke noe grunnlag i det Marx sjøl skrev. Marx fremhevet alltid at også den borgerlige familieformen måtte oppheves for at kvinnen skulle kunne frigjøres. Allerede i Manifestet har Marx fire vilkår for å komme fra kapitalismen over til kommunismen. For det første oppheving av privateiendommen og lønnsarbeidet, for det andre oppheving av familien og oppdragelsen i hjemmet, for det tredje oppheving av fedrelandet og nasjonaliteten og for det fjerde oppheving av den herskende ideologien. Alt dette kan bare settes ut i livet dersom arbeiderklassen tar statsmakten gjennom en sosialistisk revolusjon. Jeg oppfatter at Marx mente at dette var helt nødvendige vilkår for kommunisme og at det ligger en gradering av viktighet i den rekkefølgen Marx presenterer de forskjellige vilkårene på.

Så vidt jeg kan se tar altså Nustad feil i sin påstand om hva Marx mener i denne saken. Det er altså mye bedre samsvar enn det som Nustad tror, mellom det som Nustad mener, og det som Marx og jeg virkelig mener. Nustad sin fremstilling av Marx setter ham i bås med andre mannssjåvinister, akkurat som hennes fremstilling av mine synspunkter setter meg i samme bås.

Etter min mening er det et faktum at en del av AKP sine kvinnelige medlemmer har en tendens til å fremstille Marx og marxismen som utgangspunktet for en ensidig og mannssjåvinistisk analyse av forholdet mellom kvinner og menn. Vi finner dette igjen i formuleringer som at de marxistiske spørsmålene fremdeles er sentrale, men at vi må finne feministiske svar på dem. Vi finner dem også i formuleringer som sier at den kapitalistiske og patriarkalske tradisjonen langt på vei er felles for den tradisjonen revolusjonære har plassert seg i – altså den marxistiske tradisjonen.

Hvis dette var gjort ut fra grundige studier av Marx, sånn at en visste hva en snakket om, hadde dette vært verdifullt og helt greit. Men når det gjøres på grunnlag av overflatisk kunnskap og sterkt karikerte og feilaktige fremstillinger av Marx sine teorier, så blir det et stort problem. Det betyr nemlig at en støtter de tendensene som allment drar i retning av å vende seg bort fra marxismen og kommunismen, og dette bidrar til at mange radikale kvinner vender seg til feminismen og reformismen isteden. Og siden feminismen er en borgerlig ideologi, så betyr dette at en vender seg til borgerlige løsninger på de problemene som kvinnene har i dette samfunnet. De siste norske feminismebøkene har stort sett hatt denne innretningen. De er positive fordi de setter lys på forskjellige former for kvinnundertrykking, men de er negative i den forstand at de politisk sett drar i retning borgerlige-reformistiske eller sosalistisk-reformistiske løsninger på problemene. Hvis en lurer på om feminismen er en borgerlig ideologi, så kan en lese kapittel seks og sju i Marilyn French: Beyond Power – on Women, Men & Morals (1985), spesielt kapittel 7, avsnitt 8. Her finnes en saklig og god fremstilling av feminismens grunnleggende posisjoner – som en borgerlig ideologi.

I artikkelen forsøker jeg å utvikle den marxistiske analysen av kvinneundertrykkingen ut fra et nytt studium av helheten i Marx sin teori. Jeg trekker derfor inn marxistiske begreper som den norske ml-bevegelsen ikke har studert, nemlig fremmedgjøring, formidling av motsigelser, fenomenenes skinn og vesen osv. Marx sin dialektikk innehold slike begreper, mens Mao sin utlegning av dialektikken som AKP stort sett har basert seg på, er mer primitiv enn dette, selv om den også har viktige innsikter. Jeg tror at Marx sin dialektikk, med de begrepene jeg har nevnt her, gir åpning for en mer korrekt og omfattende forståelse av vilkårene for kvinnefrigjøringen enn den teorien som AKP har i dag.

Jeg vet at sentrale posisjoner i AKP sin kvinnepolitikk ble utviklet ut fra studier av Kapitalen av Marx, man mener at kampen for kvinnefrigjøring må forstås ut fra et videre syn på marxismen enn det som direkte fremgår av Kapitalen. Dette er teoretiske forutsetninger som ligger som et grunnlag under analysene i Kapitalen og alt annet Marx skrev. En viktig grunn til at jeg mener dette, er at kvinneundertrykkingen er et fenomen som går over flere produksjonsformer – og ikke bare hører til kapitalismen.

Når Kjersti Ericsson skriver om dette sier hun at kvinneundertrykkingen fra tidligere epoker er overtatt av borgerskapet og er vevet inn i kapitalismens måte å fungere på. Jeg er enig i det, men synes at begrepet vevet inn er relativt upresist. Derfor forsøker jeg å si noe mer om hvordan eldre former for kvinneundertrykking er overtatt og vevet inn i kapitalismen på den ene siden, og hvordan det oppstår nye undertrykkingsformer av kvinnen under kapitalismen, som ikke er overtatt fra tidligere samfunnsformer, men som er særegen for kapitalismen. Samtidig kritiserer jeg en del av de premissene som noe av AKP sin kvinnepolitikk hviler på.

Men dette står jo i artikkelen som Nustad tar utgangspunkt i, selv om hun ikke går inn på det. Det er også mulig å finne denne artikkelen, og andre om kvinnefrigjøring, på hjemmesiden min http://home.online.no/~tervalen under egne.

Kvinnene i AKP har skapt mye bra kvinnepolitikk, men det er ingen grunn til å tro at den radikale bevegelsen har nådd visdommens endestasjon på dette feltet heller, derfor tror jeg at saklig kritikk og saklige diskusjoner fremdeles er viktig.

av Ingrid Baltzersen

Legning har ein tendens til å bli sett på med vestlege auge, spesielt av oss som har kulturbakgrunn i Vesten. Me reknar med at alle samfunn har organisert kjønn, seksualitet og legning på same måte som oss. Dette er eit problem for venstresida òg, spesielt når me jobbar med sakar som handlar om kjønnsrollar, kvinneundertrykking og legning.

Me dømmar andre kulturar med vår moral, og foreslår løysingar som ikkje passar problemet, fordi me ikkje veit korleis dei me skal argumentera for og mot tenkjer om desse spørsmåla.

I Europa er heller ikkje seksuell identitet gamal. Dei fleste reknar starten for dette til slutten av attenhundretalet, og då spesielt i Tyskland. Gjennom psykoanalysen og andre psykologiske og medisinske retningar fekk dei homofile ein identitet, og slett ikkje alle jobba for å «lækja» dei homofile!

Kjønn og seksualitet i sør

Menneska har ikkje berre laga ein måte å organisera kjønn legning og seksualitet på. I Vesten har me organisert oss i kjernefamilien med nokre utgrupper som er einslege, homofile, barnlause osb. Korleis har andre samfunn organisert dette? Eg kan komma med nokre eksempel.

Berdache

I mange av indianarsamfunna, spesielt før europeisk kultur gjorde sitt inntog, fanst det personar (som regel menn, men nokre gonger kvinner), som fekk ha ei kjønnsrolle som tilhøyrde det motsette kjønnet, eller ein mellomting. Desse vart kalla berdache av franskmennene og bardaje av spanjolane. Dei tok på seg klede, stammeoppgåver og kjønnsroller som tilhøyrde det motsette kjønnet, men vart ikkje definerte som det motsette kjønnet, ein mannlege berdache vart kalla ikkje-mann, heller enn kvinne. Berdacheane hadde som regel sex med personar av same kjønn, berre ikkje andre berdachear, og dei kunne gifta seg med ein person av same kjønn.

Homoseksualitet som overgangsrite

I mange samfunn er mannleg homoseksualitet ei overgangsrite. I det antikke Hellas var det normalt at gifte eldre menn hadde unge ugifte elskarar som dei lærte opp til å bli dugelege borgarar. Dette fanst også hos Samuraiane i Japan, og hos Mossi- og Azandesivilisasjonane i Sudan. Hos Siwanane i Libya fanst den same tradisjonen fram til 1950-åra. I Melanesia, ei stillehavsøygruppe nordaust for Australia, er sæd sett på som viktig for vekst og styrke for menn, og unge menn må få dette for at den mannlege linja skal overleva.

Enker som giftar seg

I Azandesamfunnet i Afrika kan kvinner inngå formelle forhold etter dei har fullført pliktene sine som koner. Desse forholda er ofte mellom medkoner til ein ektemann. I Kenya er det akseptert praksis at enker gifter seg med kvarandre, og nyleg vart to slike kvinner lovformeleg skilde.

Mannleg homoseksualitet i Sør

Mange samfunn i Sør er kjønnssegregerte, menn har mest kontakt med menn og kvinner med kvinner. Personar av det same kjønnet er dei ein kjenner best, og nære vennskap finst berre mellom personar av same kjønn. Menn beundrar kvarandre og har nære venskap. I slike samfunn har homoseksualitet ofte vore vanleg.

I mange samfunn er menn som har sex med menn ikkje rekna som mindre menn enn andre. «Ein mann knullar» og kjønnet til personen han har sex med er ikkje viktig. Dette er ofte tilfellet i til dømes Latin-Amerika. Den som er homo i dette forholdet er den passive, han kjem i ei feminisert kjønnsrolle, ein del stader er han ofte transvestitt.

Finst det homofile og lesbiske i Sør?

Den homofile og lesbiske identiteten som me kjenner her i Vesten, der folk identifiserer seg som homofile som ein motsetnad til heterofile, finst ikkje så ofte i Sør. Homoseksualitet har alltid eksistert, men utanom dei løysningane som berdache og liknande har gjeve for å leva heile livet som homoseksuell, har dei fleste med homoseksuelle erfaringar i Sør hatt dei i samband med overgangsritar, etter dei er ferdige med barneproduksjon, eller samtidig med at dei er gifte. Men det finst homofile og lesbiske òg. Dei har ofte vore kritisert av styresmaktene og religiøse personar i landa sine for å vera vestleg-inspirerte og landssvikarar. Men som me nettopp såg, har det vore lange tradisjonar for homoseksualitet overalt, og i til dømes Sør-Afrika og Latin-Amerika er dei som jobbar med homokamp ikkje dei som er vestleg innstilte og har utdanning, men ofte vanlege fattige folk som organiserer seg på grunn av legning og kjemper ein tøff kamp der dei vert utsette for seksuelle overgrep, vald og drap. I Sør-Afrika fekk dei lovgjeving som tar vare på homofile og lesbiske etter aphartaid, men framleis må dei kjempa mot vald og hat. I El Salvador og andre latinamerikanske land vert dei drepne av paramillitære dødsskvadronar.

Kvifor er dette viktig for oss?

I kampen for å oppløysa familien som sosial einleik, for kvinnefrigjering og frigjering frå den heterofile norma er det viktig å sjå at ikkje alle samfunn er organiserte på same måte, og at ikkje alle erfaringar kan utvekslas og brukast av andre. Det er viktig å sjå at samfunnet kan organiserast på utallige måtar, at det ikkje er anten kjernefamilien eller ein utopisk draum. Og det er viktig å sjå at Vesten ikkje berre har eksportert vårt syn på kjernefamilien og legning, me har òg eksportert heteroseksisme (homofobi). Dette var noko dei sørafrikanske aktivistane oppdaga då dei starta å sjå på fortida si, og fann ut at homoseksualitet hadde alltid vore i Afrika, men etter vestleg påverknad vart det no sett på som unaturleg.

Ordliste

Lesbisk: Kvinne som forelskar seg og som tenner seksuelt på kvinner.

Homofil: Mann som forelskar seg og som tenner seksuelt på menn.

Bifil: Person som forelskar seg i og som tenner seksuelt på personar av begge kjønn.

Transseksuell: Person som føler seg fysisk og sosialt i feil kjønn. Nokon av dei tar kjønnsskifteoperasjon. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Transvestitt: Person som kler seg slik som norma er for det motsette kjønnet. Dei kan vera heterofile, homofile, lesbiske eller bifile, akkurat som andre personar.

Interseksuelle, hermafrodittar: Person som ikkje heilt er verken det eine eller det andre kjønnet.

Evnukkar: Personar som av ulike grunnar manglar testiklar, penis eller begge deler.

LGBT: Forkorting for «lesbian, gay, bisexual and transgender», ei forkorting dei fleste organisasjonar for seksuelle minoritetar no brukar på seg sjølv.

Viktige internettadresser

International Gay and Lesbian Human Rights Commission (IGLHRC): http://www.iglhrc.org

International Lesbian and Gay Association (ILGA): http://www.ilga.org

Landsforeningen for lesbisk og homofil frigjering: http://www.llh.no

Referansar

Warren J. Blumenfeld og Diane Raymond: Looking at gay and lesbian life, oppdatert og utvida utgåve Boston, USA, 1993.

New Internationalist, nr 328, oktober 2000 – nettside: http://www.oneworld.org/ni/

Blikk, nr 3, mars 2000, nr 5, mai 2000 – nettside: http://www.blikk.no

Løvetann nr 2, 2000 – nettside: http://home.online.no/~lovetann/

av Mass Soldal Lund og Per-Gunnar Skotåm

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

av Sissel Henriksen

«Flyktningetragedien rammer kvinner og barn hardest,» sier Daisy Apat og Lyda Lanson fra kvinneorganisasjonene Talikala og Gabriela i Mindanaos største by Davao. Apat og Lanson forteller om ei utvikling der stadig mer av jordbrukslandet blir gjort om til industrijordbruk. Mindanao er ei rik øy, og konflikten handler i stor grad om råderetten over jorda. Den opprinnelige befolkninga fordrives fra jorda, delvis som en følge av krigshandlingene:

«Folk tvinges på flukt fra krigsområdene fordi regjæringshæren brenner husene og slakter dyra, og hugger trærne for å få bedre sikt. Ingenting kommer til å vokse i disse områdene på årevis framover,» sier de to kvinneaktivistene. De viser fram en rapport fra Interfaith Movement for Peace, som i sommer sendte en undersøkelseskommisjon til Mindanao.

Rapporten dokumenterer en rekke brudd på menneskerettigheter begått av regjeringssoldater, herunder massakrer på dusinvis av moroer, også kvinner og barn, samt voldtekter av morokvinner. Intervjuer med de evakuerte viste at regjeringshæren i sin jakt på MILF-styrker ukritisk utfører bomberaid og beskytning mot sivilbefolkningen.

Flyktningene rapporterte om ødelagte hus og avlinger og om en rekke tilfeller av drap og alvorlig skade på sivile. De fleste familiene som ble tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krigshandlingene fikk ikke med seg annet enn det de gikk og sto i. Mange led av alvorlige depresjoner som følge av krigshandlingene, og flere kvinner hadde abortert, heter det i rapporten fra fredsbevegelsen.

«Volden mot kvinner øker. Vi ser også en generell økning i prostitusjonen,» sier Daisy Apat, som jobber med hjelpetiltak for prostituerte i Davao. Hun mener økningen delvis skyldes at det store antallet soldater skaper økt etterspørsel etter prostituerte, samtidig som flere kvinner drives på flukt og mister muligheten til å forsørge seg.

av Harald Minken

«Det lysner på markedet. Blir det krig i Østen?» spør børshaien forhåpningsfullt i Nordahl Griegs skuespill Vår ære og vår makt. Rederen forteller ivrig om båter som har gått på miner eller blitt torpedert. Åtte sjøfolk er gått ned, og det skulle ikke forundre ham om fraktratene kommer opp i 50 shilling tonnet ganske snart.

Slik var den kyniske profittlysten som norske redere viste under første verdenskrig og i mellomkrigstida. Og slik er det vi har lært at det er: Krigen får hjulene i gang og fortjenesten opp. Men nå hører vi det motsatte: Terrorangrepet 11. september og den påfølgende «krigen mot terrorisme» truer med å kaste verden ut i krise, fordi forbrukerne blir redde og holder på pengene sine. Hva er sant?

Begge deler kan jo være sant. Situasjonene er ganske ulike. Noen bransjer kan jo profitere om andre taper. Vi bør kvitte oss med over-forenklede forestillinger om slike sammenhenger. Jeg har ikke studert situasjonen særlig nøye, men det virker i alle fall åpenbart at om det ligger økonomiske motiver bak den pågående krigen i Afghanistan – som hovedmotiv eller som en tanke lenger bak i hodet på strategene – så er det i tilfelle meget langsiktige motiver, og har ikke noe med kortsiktig konjunkturstyring å gjøre.

Vi veit at verdensøkonomien har vært på veg nedover i nesten hele år. Enkelte land, som Tyrkia og Argentina, har havnet i akutte kriser. Alvoret understrekes av at nedgangen kan ramme samtidig i alle de tre viktigste områdene, USA, Japan og Europa. Vi veit også at myndighetene har forsøkt å motvirke konjunkturnedgangen gjennom en serie av rentesenkninger i USA og Europa, og nå seinest gjennom en plan for å berge og omstrukturere bankvesenet i Japan. Det var likevel ventet at nedgangen først skulle vise seg for alvor i høst. Når vi nå hører om alle slags bransjer som melder at bunnen falt ut av markedet etter 11. september – fra strikkejakker til hurtigruta – så behøver det ikke ha noe med terroren å gjøre, sjøl om det framstilles slik. (Litt annerledes stiller det seg naturligvis for flyselskapene og deler av turistindustrien.)

Børsbobla som sprakk

Som følge av den vanvittige børsboblen for teknologiaksjer som brast våren 2000, har en rekke vanlige mennesker atter en gang blitt lurt for sparepengene sine og kommet i gjeldsknipe, særlig i USA. Å si at de er mindre lystne på å bruke pengene sine på forbruk enn før, og mindre lystne på å ta opp lån, er sikkert en skjønnmaling. Det er ikke alltid lysten det kommer an på. Dette er en av grunnene til nedgangen i år. Men etter hvert som nedgangen på børsene har fortsatt, er det vel også noen av de store fiskene som får problemer med likviditeten. 11. september slo ut de amerikanske finansmarkedene i ei uke, og når børsene åpnet igjen, falt de faretruende. Dette var potensielt et større problem, for når viktige aktører i finansmarkedet må kaste inn håndkleet, kan det skape en kjedereaksjon som truer hele finanssystemet. Men myndighetene har etter hvert fått rutine og erfaring med å takle slike situasjoner. De går straks inn med penger i form av kortsiktige lån som kan berge de kreditorene som har utestående fordringer som ikke kan drives inn, eller de skyldnerne som ikke lenger er betalingsdyktige. Om nødvendig tar de over hele sulamitten for ei tid, slik de gjorde i Norge da bankvesenet langt på veg brøt sammen i 1990. At vanlige folk mister det de eier, er altså ikke så farlig, og foranlediger i høyden en viss rentenedgang. Men hvis de store aktørene på finansmarkedet går samme veg, må det handles raskt. En kan godt kalle dette en keynesiansk politikk om en vil, sjøl om den keynesianske økonomiske teorien blei forlatt for 20 år siden. Men det er en mer «treffsikker» og resolutt form for keynesianisme enn den gamle politikken, som ga mer og mer subsidier til industrien i årevis for å berge arbeidsplasser.

De tiltakene som blei tatt etter 11. september for å forhindre sammenbrudd i økonomien, ser ut til å ha vært effektive, som de var ved børskrakket i 1987 eller i Asia for tre-fire år siden. Men de løser ingen av de underliggende motsigelsene i økonomien. De bare forskyver dem ut i tid og gir dem en annen form. I stedet for deflasjon og gjeldskrise kommer kanskje en mer eller mindre lett inflasjon. I stedet for et brått sammenbrudd kommer en mer planmessig restrukturering. Om det har vært nødvendig å nasjonalisere noen bedrifter for ei tid, blir de tilbakeført til private eiere når situasjonen er under kontroll. De nye eierne, enten det er Ford som tar over koreanske bilfabrikker eller SAS som tar over Braathen, kan så i ro og mak sluttføre restruktureringen ved å legge ned ulønnsomme operasjoner, si opp folk, skjerpe arbeidsdisiplinen, senke lønningene osv. Men hvis man ikke er tøff nok, eller hvis problemene er for vanskelige å løse, vil denne forma for redningsaksjoner bare føre over i en langvarig stagnasjon, som i Japan de siste 10-12 åra.

Hva kan vi vente oss?

Sannsynligvis kan vi vente oss at nedgangen fortsetter, relativt upåvirket av de umiddelbare tiltakene etter 11. september, og aldeles upåvirket av krigen. Det som skal til på lengre sikt, er en ny runde med restrukturering, der de store overtar de små, overflødige settes på gata osv. Mer av det samme som man er i gang med, til pila eventuelt vender oppover igjen. Folks frykt kan nok ha en stor politisk betydning (og det kan være en grunn for myndighetene til å dyrke den fram), men frykten for miltbrann og atombomber spiller nok en mindre økonomisk rolle enn frykten for å miste arbeidet.

Krig pleier å føre til inflasjon, særlig når den har vart ei tid. Grunnen er delvis at vanlig produksjon må konkurrere med krigsproduksjonen og krigsapparatet om ressursene, og delvis at myndighetene ikke klarer å skrive ut skatter i tilstrekkelig grad til å finansiere krigsinnsatsen. Inflasjonen i forbindelse med Vietnam-krigen drev USA til å gå bort fra gullstandarden. Men dette er ting som skjer etter noen år. Når kopperprisene stiger til himmels fordi det er avfyrt så mye ammunisjon, kan vi begynne å snakke om det. Dessuten: inflasjonen kan gjøre noen rike, og gi mange andre illusjoner om at de er i ferd med å bli rike, men den fører ikke nødvendigvis til noen brei og varig oppgang. Verken inflasjonen i begynnelsen av 70-åra eller inflasjonen etter første verdenskrig satte i gang noen form for ny varig oppgang, snarere tvert imot. Det vil naturligvis være noen som tjener seg rike på krigen, og produsentene av antibiotika i USA og kjøpmennene i Peshawar ser ut til å være blant de første, på samme måte som norske redere under verdenskrigene.

På kort sikt handler krigen i Afghanistan om politikk, og slett ikke om økonomi. På langt sikt handler den likevel kanskje om økonomi, fordi den kan forandre situasjonen med hensyn til hvem som har kontrollen med oljeressursene i Midtøsten. Olje og vann er sannsynligvis de eneste virkelig strategiske naturressursene i verden i dag. De breie massene av arabere og iranere veit hva USA er ute etter hos dem, og de veit hva slags metoder USA bruker for å sikre seg kontrollen med olja. De er ikke lettlurte lenger. Amerikanerne veit hva som står på spill. De kan ikke risikere at situasjonen i Midtøsten kommer ut av kontroll. Det er mulig at de har et oljeperspektiv på å få kontroll med Afghanistan og innflytelse i Sentralasia også, fordi det kan anlegges en oljerørledning gjennom landet. Vi i Norge burde i mye større grad studere hva dette virkelig handler om, for som verdens nest største eller tredje største oljeeksportør kan vi ikke unngå å bli trukket inn i spillet, på den ene eller andre måten.

På grunn av olja er araberne og iranerne påført reaksjonære, undertrykkende regimer og holdt nede i fattigdom. Ett eksempel holder, fordi mønsteret gjentar seg.

Eksemplet Mossadeq

Mossadeq het en persisk jordeier som etter krigen sto i spissen for et nasjonalistisk parti av den «gamle» typen som vokste fram i området i mellomkrigstida. Han var en gammel mann med en relativt demokratisk og sjølstendig innstilling, og han hadde vært landsforvist i mange år på grunn av motstand mot militærdiktaturet til sjah Reza Khan. Britene hadde kontrollen med olja gjennom oljeselskapet Anglo-Iranian Oil Company, stiftet i 1909, og inntil nylig med resten av landet også. Mossadeq gikk inn for nasjonalisering av oljeselskapet. 30. april 1951 fikk han flertall i parlamentet som statsminister, og 1. mai nasjonaliserte han oljeselskapet. To måneder seinere hadde britene samlet den største flåtestyrken siden andre verdenskrig i Persiabukta, og innførte en blokade. Etter hvert fikk de også på plass en oljeboikott gjennom å true rederier og oljeselskaper som befattet seg med persisk olje med straffereaksjoner. Persiske tilgodehavender i engelske banker blei frosset. Oljeeksporten sank på ett år til 1% av tidligere nivå.

Siden de amerikanske oljekildene ble antatt å rekke til bare noen tiårs forbruk, var USA svært interessert i å erstatte den britiske innflytelsen i Persia med sin egen, eller m.a.o. å gå inn for avkolonialisering for å innføre nykolonialisme. De hadde naturligvis ingen sjanse til å kjøpe seg inn i det iranske oljeselskapet direkte, så de blei med på den engelske boikotten for å myke opp Mossadeq, samtidig som de framsto som en slags venn og støtte. Utsiktene til å få tak i olja blei imidlertid ikke bedre. Mossadeq besluttet å legge ned hele oljevirksomheten. CIA begynte et aktivt arbeid i landet med å fremme opposisjonen mot Mossadeq i hæren og blant jordeiere, og USA uttalte sine tvil om Mossadeq kunne mestre det framvoksende kommunistpartiet. I august 1953 ankom general Norman Swartzkopf (far til øverstkommanderende under Golfkrigen?) til Teheran for å treffe gamle venner fra krigen, het det seg. Ei uke etter var Mossadeq avsatt. Det var et billig kupp, sies det, og CIA hadde penger igjen på budsjettet da det var gjennomført. Hundrevis av kommunister og medarbeidere til Mossadeq blei henrettet eller forsvant. CIA bygde opp hæren og etterretningsvesenet og sørget for at sjahen fikk eneveldig makt. Året etter blei det inngått en avtale som ga et internasjonalt konsortium av engelske og amerikanske oljeselskaper full bruksrett over oljeutvinning og oljesalg.

En skal ikke forundre seg over at folk lærer av historien. Neste gang iranerne skulle kjempe for nasjonal sjølstendighet og mot imperialisme og undertrykking, gjorde de det ikke i parlamentariske former, og de organiserte en brei folkelig bevegelse i stedet for å overlate regien til en «opplyst» og vestlig orientert overklasse. Den CIA-aksjonen som da fulgte, gikk skikkelig dårlig. Ikke engang da USA støttet Saddam Husseins krig mot Iran i 80-åra hadde de hell med seg.

Araberne har mange tilsvarende erfaringer. Franskmenn, briter, italienere og spanjoler holdt nesten hele araberverdenen som kolonier, protektorater og mandatområder etter første verdenskrig. Franskmennene var verst. De tok Algerie allerede i 1830, tok fra dem friheten og jorda og kolonialiserte landet med franske innvandrere. Italienerne var nesten like ille når de først kom i gang i Libya. Tilløp til sjølstyre kom bare etter folkelige opprør. Mesteparten av de arabiske statene, med tre fjerdedeler av innbyggerne i den arabiske verden, frigjorde seg bare fra koloniveldet etter langvarig væpnet folkelig kamp. Men de regimene som blei etablert, viste seg å ikke holde mål mot israelsk og amerikansk imperialistisk aggresjon, og led en rekke militære nederlag fra seksdagerskrigen til Golfkrigen. Den ideologien som de bygde på, enten det var pan-arabisk sosialisme, slektsherskerdømme som i Saudi-Arabia og sjeikdømmene eller mer konstitusjonelle kongedømmer, viste seg ikke å kunne forene dem, mobilisere dem og gjøre dem virkelig uavhengige. Fremdeles kan israelerne og amerikanerne herje med dem i Palestina og Irak. Det er ikke så rart at de er på leiting etter noe nytt.

Årsakene til terrorisme

En kort stund etter 11. september var det noen som hevdet at årsaka til terrorismen er fattigdom og nød. Den teorien blei latterliggjort, siden det viste seg at terroristene var velutdannede mennesker, til dels med lange opphold i vesten. I stedet, mener mange, må det være islamsk religiøs fundamentalisme som produserer terrorister. Ingen av delene er riktig. Det er imperialismen som produserer fattigdom, og det er lange historiske erfaringer med imperialistisk aggresjon som produserer motstand. En del av denne motstanden får en ekstrem terroristisk form, men de islamske bevegelsene er av mange slag, og inneholder også den sunne politiske lærdommen at en må bygge på ønskene og tankene til de breie lag av massene hvis en skal komme noen veg.

Nå må USA trå uhyre varlig for å unngå at de regimene de støtter seg på, fra Egypt til Pakistan, blir kompromittert og styrtet. Samtidig klarer de ikke å få fram et nytt regime i Afghanistan, men ser heller ut til å ha styrket Taliban. De er i ferd med å skaffe seg mer trøbbel enn de noensinne har hatt, og det er bra.

I denne situasjonen er det ikke godt nok å drive anti-krigsarbeid i betydningen å oppfordre USA til å finne mer fornuftige metoder til å bekjempe terrorisme. Spørsmålet om solidaritet i handling melder seg. Det er ikke noe enkelt spørsmål, for ateistiske kommunister har i utgangspunktet ingen høy stjerne hos de som slåss, og religiøs fundamentalisme og bin Laden-hyllest har ikke noen høy stjerne hos oss. Først og fremst tror jeg vi trenger å vite mer om Midtøsten og Sentralasia. Hva er klassekreftene og de politiske kreftene i disse landene? Hvem er venner og hvem er fiender? Dette må vi finne ut av i kamp mot trotskisme og halvtrotskisme. Dernest må vi finne ut mer om norsk oljepolitikk og hvilke krav vi skal stille til den. Er det som vi tror, at Norge har fått seg tildelt en rolle som sabotør av OPECs oljepolitikk, og hvordan vil det eventuelt endre seg hvis USA må gi OPEC en viss anerkjennelse i framtida? Hva vil skje hvis USA mister Saudi-Arabia, for eksempel?

En opplagt oppgave på hjemmebane er å avsløre og bekjempe den nye mccarthyismen som følger med krigen, med overvåking, sensur eller sjølsensur i media, innskrenkede demokratiske rettigheter for opposisjonelle og rasisme og forfølgelse av muslimer.

De svake kan slå de sterke, sier afghanere på TV. Mao sa det samme.

av Jorun Gulbrandsen

Hva skjer når samfunnsorganisasjoner omkalfatres av kriser? Både under første og andre verdenskrig ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre alle typer arbeid. I frigjøringskriger i den 3. verden deltar kvinnene. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake. Hva er erfaringene fra Sovjet etter verdens første sosialistiske revolusjon?

La oss tenke oss sosialismen i Norge, nokså rett etter revolusjonen.

• Hvis samfunnet har menn som maktkjønnet, vil da samfunnet praktisere progressive kvinnetiltak på mannens premisser, slik at tiltaka likevel blir til fordel for menn?
• Vil likhet for loven lage likheter eller ulikheter?
• Hva er det mulig å endre? Hva er avhengig av økonomi, og hva av viljen?
• Er det nødvendig å ta menn vekk fra områder som skal endres?

Flere spørsmål finnes i slutten av artikkelen. De kan godt leses først!

Bakgrunnsteppet er revolusjonen i Russland og sosialismen i Sovjet i 20-åra. Mitt anliggende er ikke å sette karakter på Sovjetsamfunnet, men å bidra til å lage problemstillinger for sosialismen i Norge.

Historia er gammel

De politiske kampsakene som den folkelige og radikale kvinnebevegelsen slåss for, har på forunderlig vis vært de samme i 150 år eller mer, i mange land. Enten kampen har vært ført i den begynnende industrialiseringas tid, under sosialismens begynnelse eller i dag, har den dreid seg om bestemte hovedområder:

• Fri kjærlighet («free union«), frivillige kjærlighetsforhold/samboerforhold og ikke ekteskap bygget på tvang.
• Økonomisk sjølstendighet, lønnsarbeid
• Sosialisering av husarbeidet
• Oppløsning av familien (familien skulle dø, forsvinne)

Det er disse fire forholda denne artikkelen handler om. Hvordan håndterte den nye Sovjetstaten dem? Hva er det tenkelig vil skje i Norge?

Fri kjærlighet eller tvang til ekteskap?

Fra 200 år sida begynte arbeidere i England og Frankrike å praktisere «free union». I den første halvdelen av 1800-tallet blomstret utopiske ideer om alternative samfunn. Bevegelser som baserte seg på ideer fra St. Simon, Charles Fourier og Robert Owen appellerte sterkt til arbeidere og kunstnere. Owen-tilhengerne propaganderte mellom 1825 og 1845 for «moralekteskap», og billig, enkel skilsmisse. De avviste familien, ikke så mye for dens patriarkalske side, men mer på grunn av dens antisosiale side. De mente at måten folk levde på skulle være fullstendig kollektivisert, og husarbeidet skulle bli utført på en felles, kollektiv basis. Planen var at alle voksne skulle ha egne rom, enten de var gifte eller enslige, det skulle være sovesaler for barn og felles rom for å spise.

Etter Marx sin analyse av kapitalismen begynte de radikale å skjønne at det var umulig å endre ekteskapsinstitusjonen uten å gjøre noe med de rådende eiendomsforholda. Mer om praktiseringa av dette i Sovjet seinere. Først skal vi se litt på forutsetningene – altså hvordan menneskene hadde det – i Sovjet.

Krigen og borgerkrigen skapte forferdelige forhold

Russland var et grusomt diktatur med tsaren på toppen. Politisk opposisjon var forbundet med livsfare, men motstanden mot tsaren vokste i styrke. I forbindelse med første verdenskrig hadde folk fått nok. Revolusjonen var et faktum. I løpet av 10 og 20 år greide den sosialistiske staten og et hardt arbeidende folk å bygge opp jordbruk og industri. Hvis de hadde valgmuligheter når det gjaldt prioriteringer, var det innafor veldig trange rammer. Den nye arbeider- og bondestaten hadde en forferdelig vanskelig start. Først resultatene av første verdenskrig. Deretter borgerkrig, intervensjoner og plyndring fra 14 land fra 1918-1922! Forsyninger blei hindra, produksjon av maskiner og mat stoppa opp, byene fikk ikke korn. Dårlig høst i 1920. Tørke i 1921. Sult, sykdom hungersnød i 1920-21. Fra 1914 til 1921 døde 16 millioner mennesker av første verdenskrig, av borgerkrigen, sult og epidemier! Transportsystemet brøyt sammen, olje og kull kom ikke fram til byene. Folk frøs hjel. Moskva mista 1,2 millioner folk mellom mai og oktober i 1918. I løpet av 1921 hadde Moskva mista halve befolkninga, Petrograd to tredeler.

I 1922 var det omtrent 7,5 millioner sultende og døende barn i Sovjet. Mange hadde mista en eller begge foreldrene. De flykta fra forlatte landsbyer og inn til byene for å leite etter mat. De kaltes besprizorniki, «hjemløse foreldreløse», omstreifere. De organiserte seg sjøl, oppholdt seg i flokker ved jernbanestasjonene, tigde, stjal og prostituerte seg. Staten organiserte gratis matutdeling i stor stil.

I 1921 ble det vedtatt en Ny Økonomisk Politikk, NEP, for en periode. Bøndene skulle få selge overskuddskorn etter å ha levert kvotene sine til staten. Målet var å øke kornproduksjonen. Det ble tillatt for kooperativer og individer å drive nasjonalisert industri. Tiltaka førte fort til økt kornproduksjon og vekst i industrien. Men flere sosiale tiltak ble stengt. Mange lokale myndigheter valgte å drive forretning. Uten barnehager var mange enslige mødre (og dem var det mange av) ute av stand til å søke arbeid og forsørge barna. Et møte av kvinnelige arbeidere i 1922: Det er ikke riktig å skille kvinnens krav fra statens og arbeidernes krav. Kvinnenes problemer var «tett knytta til den generelle stillinga til hele arbeiderklassen, og må ikke bli sett adskilt fra den proletariske staten» .

Alt jeg har lest om NEP, gjør at jeg synes tiltakene hadde en god begrunnelse. De ga jo også økonomiske resultater, det gav brød og maskiner. (Og forberedelsene til den første femårsplanen begynte ganske straks). Men på den andre sida: Tiltak som rammer kvinner, rammer hele samfunnet! Det er ikke snakk om «litt skadelig» eller «synd». De har så dramatiske og langvarige konsekvenser, at jeg tror et sosialistisk samfunn skal gjøre hva som helst, bare ikke ramme kvinnene! Mer om det til slutt. Nå skal vi se på hvordan økonomiske forhold og holdninger i veggene påvirka gode tiltak, slik at de ikke ble bare gode for kvinnene.

«Den som arbeider, skal spise»

Under sosialismen er det meninga at alle som kan, arbeider, og får etter ytelse. «Den som arbeider, skal spise.» Men hvis ansvaret for at spedbarn, småbarn og gamle skal overleve, er lagt til kvinnene, hvordan skal de kunne arbeide, sjøl om de er arbeidsføre? På slutten av borgerkrigen var 46% av industriarbeiderne kvinner. Under krigen hadde kvinnene alle slags jobber. Når mennene er borte, kan kvinnene alt. Lisbeth Broch skriver om kvinnene i de krigførende landene under 1. verdenskrig: «Kvinnene trengte ikke lenger slåss for å få arbeid utenfor hjemmet. Nå fant de åpne dører over alt. Kvinnene trakk i uniform og kjørte sporvognene gjennom gatene, de fylte bedrifter og kontorer, – og først og fremst måtte de ta arbeid i rustningsindustrien.» Men så skjedde det samme over alt: «Da mennene kom tilbake fra fronten, ble nok kvinnene på nytt kastet ut av arbeidslivet, og det kom ofte til bitter kamp mellom mannlige og kvinnelige arbeidere. (note)

Da 1. verdenskrig slutta i Sovjet, kom 4 millioner menn tilbake fra hæren og fikk tilbake jobbene som kvinnene hadde hatt. Høsten 1921 var det massenedlegginger av arbeidsplasser. Lærere, medisinsk personell, barnehageansatte, statsansatte, også folk som hadde jobba i matforsyninga, mista jobben. 280.000 kvinner ble satt ut av arbeidsstyrken. I ny småindustri vant menn oftere konkurransen om jobbene.

Kvinner vet hvor viktig det er å ha en lovgiving som sikrer retten til å beholde jobben i forbindelse med svangerskap og fødsel. Sovjetregjeringa vedtok slike lover for å beskytte kvinnelige arbeidere: Lover som ga betalt fødselspermisjon, forbud mot nattarbeid for kvinner, arbeidsrestriksjoner for gravide og ammende kvinner. Men et tveegga sverd. Lovgivinga var en økonomisk oppmuntring for bedriftseierne/lederne til å sparke kvinner og erstatte dem med menn. Delegatene på Sjenotdels kongress i 1927 sa: «Ofte sparker de kvinner med tre og fire barn og ingen mann.» Og gifte kvinner ble også sparka: «Gå hjem – du har en mann.» (Sjenotdel: Kvinneorganisasjon.) I mange fagforeninger førte den voksende trusselen om arbeidsløshet til en kamp mot kvinnelige medlemmer. Denne kampen var på ingen måte ny, og den er fortsatt aktuell.

Vi kjenner dette fra hele Europa. Lisbeth Broch sier om Norge: «Også i Norge vokste motstanden mot kvinnene i arbeidslivet sterkt i kriseårene omkring 1930. Enda det ikke var mer enn ca 2% av de gifte kvinnene i Norge som hadde lønnet arbeid i 1930, ble det ført en forbitret agitasjon mot dem. Særlig innenfor arbeiderklassen som led mest under krisen, var bitterheten mot kvinnene stor.» (note)

Hvilke konklusjoner kan en trekke av de endringene krigen lager når det gjelder forutsetninger for at kvinner skal få arbeid?

Skilsmisselovene: Forsvar og angrep

Nå skal vi se litt på hva som ble gjort i forhold til «fri kjærlighet», ekteskapslovgivinga. Før revolusjonen: Under tsarens herredømme var den gresk-ortodokse kirken statsreligion med tsaren som høyeste beskytter, klasseskillene var enorme. Befolkninga bestod av 80% bønder, de aller fleste levde i stor nød og elendighet, og hungersnød kunne drepe millioner om gangen. Kvinnene i intelligentsiaen i byene hadde ikke formelle rettigheter, men i realiteten var de nokså jevne med den samme typen menn. Av kvinnene i Russland var 90% analfabeter. Alle familieforhold ble håndtert av kirken. Av den gresk-ortodokse i de slaviske områdene og de islamske råd i de islamske områdene. Samfunnet var strengt patriarkalsk. Fedre eide døtrene til de gifta seg, da ble de mannens. Kvinner ble i flere områder solgt og kjøpt sammen med kyr og geiter. Menn kunne skille seg, ikke kvinner. Kvinner skilte seg ved å drepe mannen.

I desember 1917 sørga bolsjevikene for verdens mest radikale og moderne ekteskapslov. Kvinner fikk samme juridiske rettigheter som menn. Ingen nye kirkelige vielser ble anerkjent. Alle skulle registreres av folkeregisteret.

Kvinnene kunne beholde navnet sitt, og mannen kunne ta hennes. Begge hadde ansvar for å forsørge barna. Ingen av ektefellene var forplikta til å forsørge hverandre, så sant den andre var fysisk i stand til å arbeide. Skilsmisse ble automatisk gitt hvis den ene ønska det – den andre trengte ikke engang å få beskjed. «Illegitime» barn fantes ikke lenger. Alle barn skulle ha foreldres støtte. Loven forbød adopsjon, staten var bedre. Første skritt for å overføre ansvaret for barneomsorg fra familien til staten. Ekteskap førte ikke til felles eiendom mellom ektefolk. Kvinnen hadde eiendomsrett bare over det hun tjente etter inngått ekteskap. Begge parter, gift eller ugift, skulle forsørge seg sjøl. Juristene forklarte at dette ikke var en sosialistisk lov, men en overgangslov. De mente den snart kom til å bli irrelevant. Familien ville opphøre, akkurat som staten.

Den nye loven måtte ha fungert svært befriende: I 1918 var det flere som skilte enn som gifta seg. Moskva: 6.000 giftemål, 7.000 skilsmisser. Loven var progressiv. Den ville vise samfunnets vilje til «free union». Retten til å skille seg var og er særlig viktig for kvinnene. Sjøl om loven ga menn og kvinner lik rett til å skille seg, var fordelen av dette i stor grad bestemt ut fra klasse og kjønn. Hvis mannen skilte seg fra kona eller forlot henne, var hun ofte ute av stand til å forsørge seg sjøl og barna. Det utvikla seg mer prostitusjon. Allerede i 1920 skreiv Nina Krupskaja: «Fattigdom tvinger kvinner til å selge seg, … De er mødre med familier.» … «Betalinga er en skorpe med brød.» En annen skriver: «Sittende ved inngangsdører, i passasjer- og godstog, i bakgater, i bad, andre steder solgte kvinner seksuelle tjenester for så lite som 6 kopek, for 5 rubler, for 10 rubler ei natt.» Hjemløse jenter sov i godsvogner. Forlatte kvinner, enker fra landsbygda. De var ofte forsørgere av spedbarn, småbarn eller gamle familiemedlemmer.

Kampen om bidragene

Uenigheter om bidrag måtte til retten. I 1919 førte 16% av skilsmissene til krav i retten. I 1924: 45%. Og: 45% av dem som kom til retten, var ugifte mødre. Omtrent en tredel hadde levd som hustru med en mann i over et år. Mange hadde blitt forlatt når de ble gravide. Selv om menn nektet farskap i omtrent en tredel av sakene (i byene nektet 92%!), fikk kvinnene medhold i retten til barnebidrag i 99% av sakene. To tredeler av de ugifte kvinnene som kom til retten, hadde vært involvert i korte, ofte mer tilfeldige forbindelser som varte i mindre enn et år, eller var ofre for voldtekt. Dommerne var ikke kjent for moralisme. De kunne dømme tre menn til å betale støtte til samme barn, hvis de hadde vært sammen med kvinnen. Den andre store gruppa var kvinner som var gift og skilt. Da handla det ikke om farskap, men om bidrag. Det ble sjølsagt vanskelig å få når menn stiftet ny familie både to, tre og fire ganger eller mye oftere. På landsbygda var det ofte ingen pengeøkonomi heller.

Såvidt jeg forstår, var samboerforhold kalt «de facto»-ekteskap. Jeg har sett dette oversatt i en gammel norsk bok til «hevd-ekteskap». Mange kvinner sa at de bare frigjorde mannen, ikke kvinnene. For eksempel slik: En gift mann med kone og barn skilte seg og flytta sammen med ny kvinne og fikk barn. Kanskje han reiste fra dem, flytta til ny kvinne og fikk barn. De to siste samboerforholdene ble kalt «hevd-ekteskap». I loven fra 1918 var «hevd-ekteskap» ikke gyldige før de var registrert, såvidt jeg forstår. Men i retten kunne den tidligere gifte kona og de to «nyere» konene møtes og alle forlange barnebidrag. Var forholdet registrert, behøvde likevel ikke det bety penger: Kvinnedelegater på en av de mange kvinnekongressene fortalte at de kjente til tilfeller hvor gutter på 18 til 20 år hadde registrert seg som gifte 15 ganger, og 10 av disse ekteskapene førte til barn. Ingen dommer kunne dømme han til å betale, han hadde ikke noe. Andre: «Noen menn har 20 koner, de facto-hustruer. De bor sammen med en i ei uke, ei i to uker, og så videre. Noen får barn. Er dette fri kjærlighet?»

Jeg tror forklaringa er nokså enkel. Når arbeidskrafta skal forsørge flere enn den som jobber, altså en familie, er familien en økonomisk enhet. Det går ikke an å oppløse familien uten at det rammer dem som delvis forsørges: Kvinnene og barna.

Abort – uten prevensjon

Sovjetunionen var det første landet i verden som legaliserte abort i 1920. Kvinner i Sjenotdel krevde opplysning om prevensjon: «Gi oss muligheten til å hindre svangerskap, og vi kommer ikke til å vise oss på sjukehuset.» I 20- og 30-åra fantes det nesten ikke kondomer og pessarer.

Den typiske abortpasienten var voksen, gift, vanligvis med minst ett barn fra før. Omtrent halvparten av kvinnene som søkte abort i 1924 levde i en familie med fire eller flere personer på ett rom. Kvinner driver nemlig med familieplanlegging – uansett hvordan forholda er for det. (Les boka til Ellen Aanesen, Send meg ikke til en kone, doktor!. ) På landet var det babka som utførte abort. Jeg tror det betyr kone, klok kone. Abort ble gjort på vanlig måte slik vi kjenner det fra Norge og andre steder: Strikkepinner, ståltråd, fuglefjær, planterøtter m.m. Det var når kvinnene holdt på å blø seg ihjel, at de kom til sjukehuset. De sa de hadde gjort det sjøl. På begynnelsen av 20-tallet på landsbygda, var det flere illegale enn legale aborter. (Myndighetene kalte de illegale for «abort startet utenfor sykehus» ). Det utvikla seg en ond sirkel. Kvinner som var blitt utsatt for illegale aborter som medførte skade, okkuperte senger i abortklinikkene, og reduserte dermed plassen til dem som søkte om legale aborter, og dette tvang igjen flere kvinner til å ta illegale aborter. På landet var det ikke hospitaler, de måtte reise langt, og hvordan kunne de det? Aborttallene bare steig. Kvinner kom lidende av infeksjoner, bukhinnebetennelse, perforering av livmora, blødninger, kroniske betennelser, blodforgiftning. Hvor mange som døde, finner jeg ikke opplysninger om. Altså: Når kvinner ikke har prevensjon, blir det dramatiske konsekvenser, ikke bare for kvinnene, men også for hele helsevesenet og samfunnet.

Kollektivisering av husholdet

Kvinnene sloss også for at staten skulle ta mer ansvar for barna. Antallet barnehager var lite rett etter revolusjonen, naturlig nok, men økte veldig under borgerkrigen. Men fra 1922 til 1923 stengte mer enn halvparten av daghjemmene, og stenginga fortsatte. Under sulten organiserte myndighetene kommunale spisesaler på fabrikkene og andre steder. Krigskommunismen opphevet deler av markedet. Folk jobba – og fikk mat. Dette blir gjort av nød. Noen så likevel tilbake på sider av dette på en positiv måte: Det var mulig å befri kvinnene fra småhusholdet. På slutten av 1921 begynte butikkene å åpne igjen, folk begynte å få lønn, felleskjøkkenene ble redusert i antall. Mange kvinner protesterte! Arbeiderkvinnene jobba like lenge på fabrikken som mannen, men hadde fem timer mer arbeid når hun kom hjem. På Kvinnekongressen i 1927 var det mange delegater som ville tilbake til fellesbespisninga. De ville ha flere offentlige kantiner, måltider for barn og distribusjon av ferdigmat til hjemmene. På slutten av tjuetallet kom det forslag fra bolsjevikkvinnene: I stedet for å lage den foreslåtte fabrikken for små kasseroller, mente de det burde lages kjeler for storkjøkken! Heller å spise på kantiner og kafeer, enn å lenke kvinnene til å lage mat til hver sin lille flokk. Det var både urasjonelt og kvinneundertrykkende å prioritere de private kjøkkenene. Det er kanskje ikke så vanskelig å forstå et slikt synspunkt, for med datidas teknologi var det mye arbeid på kvinnene med kjøkken og bad: Bære reint vann inn og skittent ut. Bære brensel til oppvarming av vannet. Samtidig, når en tenker på alle de små komfyrene som blir skrudd på omtrent på samme tid i Norge i dag, kan en kanskje se det urasjonelle også i dagens måte å organisere kjøkken på. Teknologien er ikke kjønnsnøytral!

Kvinneavdelinga til partiet, Sjenotdel, med blant annet Nina Krupskaja, ga ut ei avis, Arbeidersken. I 1926 og 1929 skrev de at sovjetiske arkitekter ikke burde kopiere den måten Vesten bygde hus på. Den vestlige modellen med kjøkken og bad i hver leilighet ville bare holde kvinnene nede, og gjøre slik at de fortsatt kokte og vaska for familiene. De holdt fast ved at kvinnefrigjøring bare kunne bli virkelig i et samfunn med kollektive løsninger, så de priste eksperimenter for nye måter å leve på.

Noen jobba for å sette ønskene ut i livet. Den største og mest innflytelsesrike arkitektforeninga i Sovjet ble stifta i 1925. Navnet forkortes OSA. I 1926 foreslo OSA en konkurranse for å finne den beste måten for å tegne arbeiderboliger. De skulle fremme en kollektiv-sosial mentalitet og eliminere småborgerlige og individualistiske vaner. Byutviklinga måtte ikke atskilles fra spørsmålet om frigjøring av kvinnene og en sosialistisk utdanning av barna. OSA tolka boligbygging til å bety den sosiale tilpasninga av individet til kollektivet. (note)

Situasjonen krevde at folk fikk tak over hodet fort. I Moskva hadde en tredel av befolkninga ikke noe sted å bo, 650.000 mennesker i 1927. Det fantes ikke noe alternativ til storstilt bygging, av beskrivelser ser jeg for meg blokker eller bygårder. OSA mente: «Kollektive løsninger i boligbygginga» ville gjøre det mulig å organisere husarbeidet effektivt og økonomisk som produktivt, sosialt arbeid, og dermed maksimere eller øke det menneskelige potensialet. Frigjøring av kvinnene, som hadde vært lenka til ovnen og grytene, var det første de tenkte på. OSA argumenterte for at kollektive husholdningstjenester og barnepass skulle tas hånd om av «communal housing» , og at det var nødvendig for å komme bort fra de småborgerlige familieforholda og føre til en kvinne med relativ frihet. Den sosiale arbeidsdelinga mellom boligmedlemmene kunne gjøres i forhold til alder, ikke i forhold til kjønn.

OSA gjorde et kompromiss mellom behovet for å lage hus til mange og fort, og de langsiktige måla. De foreslo i 1927 at det ble bygd ettromsleiligheter med privat kjøkken som seinere kunne fjernes for å kunne gi mer boligplass ettersom fellesbespisning ble normen. Det var private toaletter og dusjer og soverom for mann og kone. I 1929 lagde de et nytt forslag. De delte kommunen inn i tre sektorer: Voksne, skolealder, førskolealder. Den voksne seksjonen bestod av fire første etasjer for fellestjenester som kjøkkener, spisesaler, vaskerier, bibliotek, møterom og annet. De seks øvre etasjene for individuelle sovekvarterer, seks kvadratmeter. Disse rommene kunne lett slås sammen til ett større rom, mann og kone. Hvert soverom hadde egen dusj. Annethvert soverom delte toalett og vaskerom. Skolebarnas bygning ble også delt vertikalt. De nederste etasjene hadde verksteder og oppholdsrom, de øverste hadde biblioteker, auditorier, sovekvarterer og andre ting. Verkstedene skulle være av alle slag, og der skulle de også reparere kommunens ting.

Sentralkomiteen i partiet fordømte OSAs planer som utopiske, halvfantastiske og ekstremt skadelige i 1930. Det er lett å forstå at det var uenighet om forslaga. Men vil det sosialistiske Norge gå inn for eksperimenter i den gata?

Bolsjevikkvinnene

Sjenotdel ble dannet av partiet i 1919 og holdt på til 1930. Navnet er en forkortelse for «Avdeling for arbeid blant kvinnene». Initiativtakere og ledere var kvinner som hadde leda ulike former for legalt og illegalt arbeid. Den første oppgava var å oppmuntre kvinnene til å være med å styre og bruke de nye lovene. Sjenotdel jobba også for kollektive løsninger når det gjaldt boliger, felles spisesteder, vaskerier, barnehager, reparasjonsverksteder og alt som skulle lette kvinnenes bør i hus- og omsorgsarbeidet. Det ble holdt mange kvinnekongresser. Fra dem er det rapporter Goldman og Clements referer mye til. Delegatsystemet: En delegat pr. 10 arbeidere, 100 husmødre og 100 bønder. De ble valgt for ett år om gangen, fikk kurs en gang i måneden om statssystemet, om kvinnenes rettigheter og utdanningsmuligheter. Dette er beskrevet mange steder som en suksess. Det var vel 1.000 kvinner på den første samlinga før Sjenotdel ble danna, «Den første allrussiske kongress av arbeider- og bondekvinner» i 1918. 16.000 delegater i 1922, 65.000 i 1923 og en halv million seinere (konferansene var geografisk fordelt). Maktfaktor!

Sjenotdelkvinnene hadde god kontakt med Lenin. Lenin skreiv: «Vi jamna virkelig med jorda de nedrige lovene som gjorde kvinnene underlegne … Vi har tusen ganger retten til å være stolte over det vi har gjort på dette området. Men jo grundigere vi har rydda grunnen for levninger av gamle, borgerlige lover og institusjoner, jo klarere ser vi at vi bare har rydda grunnen, men ennå ikke begynt å bygge.» «Likhet for loven trenger ikke å være likhet i virkeligheten. For å få til det, må arbeiderkvinnene være mer med i styrene i de sosialiserte virksomhetene og i statsstellet.» «Send flere arbeiderkvinner til Moskvasovjetet! La proletariatet i Moskva vise at de er forberedt på å gjøre alt, og gjør alt, for å kjempe for seier, for å slåss mot den gamle ulikeheten, den gamle borgerlige krenkinga av kvinnene! Proletariatet kan aldri bli helt fritt før det har vunnet full frihet for kvinnene.» (note)

Problemstillinger

Forholda i Sovjet på 20-tallet og i Norge i dag, er svært forskjellige. Riktignok kan nøden komme til oss også, det er bare å sørge for at Golfstrømmen flytter litt på seg … Men motsigelsene, problemstillingene, er mye de samme når det gjelder livet til folk. Hva er avhengig av økonomi, og hva bestemmes av viljen?

1. Lover kan uttrykke hva staten/regjeringa ønsker å oppnå, slik skilsmisselovgivinga gjorde i Sovjet. Den var bra for kvinner. Men den hadde som premiss at kvinner og menn hadde lik samfunnsmessig stilling. Andre lover tar utgangspunkt i at den samfunnsmessige stillinga er ulik, som når kvinner har fortrinnsrett til barn ved skilsmisse (Norge), som det er forslag om å endre. Skal lover uttrykke mål eller det situasjonen er?
2. I et klassesamfunn, som overgangssamfunnet sosialismen er, der undertrykkingsforhold fortsatt virker: Vil gode tiltak for kvinner bli til fordel for menn, fordi det er patriarkatets samfunnssyn som bestemmer fortolkninga? Vil kvinneundertrykkinga sitte i veggene?
3. Lønn og kvinnevern: Lik lønn for kvinner og menn er et progressivt krav. Men også kvinner i arbeiderbevegelsen har slåss mot det, for de visste, at de ville få mennene mot seg og bli sparka. Det var bedre å tjene mindre, men ha jobb i det hele tatt. De innretta seg på makta, det var mennene. Hva skulle de ha gjort? Vil særvern for kvinner i arbeidslivet fungere som en utestengningsmekanisme i Norge?
4. Tiltak som har å gjøre med kvinners helse, spesielt det som handler om prevensjon, abort, svangerskap og fødsel. Hvis samfunnet neglisjerer dem, blir konsekvensene så enorme, at jeg lurer alvorlig på: Kanskje kvinners behov alltid må gå først? Det gjelder også tiltak for barn. Ikke seinere, «når vi har råd» , men aller først, uansett?
5. Hva kan gjøres for at kvinnelønna opphører, og kvinner kan forsørge seg? Hvordan kan familien slutte å være en økonomisk enhet? Slik at ett menneske er økonomisk sjølstendig i forhold til andre mennesker?
6. Det er ikke mye vi får vite om hva som ble gjort overfor menn i Sovjet. Kanskje det var lite? Hva skal skje i Norge? Er menn bare ofre for sin samfunnsmessige oppdragelse, og skal de derfor ikke stilles krav til? Skal menn få lov til å plage kvinner? Hvordan skal det stoppes?
7. Kjersti Ericsson har på fortjenstfullt vis og som en pioner, framheva behovet for å ha et hverdagsperspektiv. Det vil si, å se på menneskenes hverdagsliv når sosialismen diskuteres. Boka Søstre, kamerater! er den beste boka til nå om marxisme og kvinnefrigjøring. De tidlige bolsjevikene, særlig kvinnene, var opptatt av å legge til rette for utviklinga av «det nye mennesket». Arkitektene i OSA er et eksempel. Kan noe av tankegangen brukes nå? Hvis menneskenes tenkning er produkt av erfaringer: Da må kanskje samfunnet legge til rette for nye erfaringer for å utvikle nye tanker?
8. Hvor kraftig lut må til under sosialismen? Jeg mener at det vi revolusjonære pleier å si, er for smått. Vi sier: «Kvinnekampen må fortsette under sosialismen. Uavhengig kvinneorgansering er nødvendig. Tiltak i lovene og økonomien må integreres i den sosialistiske planen.» Ja, alt dette er fint. Men det holder ikke!
   Se hva som skjer når samfunnsorganisasjonene omkalfatres av kriser. Eks: Både under første og andre verdenskrig, ble kvinner over 14 år mobilisert til å gjøre praktisk talt alle typer arbeid. I USA, Sovjet, England, Tyskland, Sovjet. Såvidt jeg veit, er dette også en vanlig erfaring i frigjøringskriger i den 3. verden. Da er det ikke lenger snakk om at kvinner ikke passer, er for svake osv. Tungindustri, all slags krigsindustri, mannsjobber i landbruket, de utdanna seg på kort tid til dyktige fagarbeidere i alle industrigreiner, de deltok som batterister med antiluftskyts, flygere, som skarpskyttere på ski. Så kommer overlevende menn hjem, og da er det ut med kvinnene. Dette burde vies mye større oppmerksomhet. For hva har skjedd? Når det ble plass, kunne kvinner alt. Situasjonen opphever organisasjonene slik de har vært. Opphever institusjoner. Det blir et hull hvor det ikke er noe. Det skjer dramatiske endringer i forutsetningene. Spørsmåla med stor S: Må vilkåra endres så dramatisk for at noen endringer kan skje? Hvordan skal en få satt i gang nye sirkler som skaper nye mønstre og maktforhold? Må mennene vekk? Det vil si, må det lages områder der det bare er plass for kvinner, hvis en skal ha endra ting? I den andre 5-årsplanen på begynnelsen av 30-tallet starta Sovjet med industrialisering av landbruket. Traktorer blei produsert i tusenvis. Nytt område trengte ny arbeidskraft. Kvinnene. Det var plass til dem. De første 150.000 traktorførerne var kvinner! Ny industri skulle startes. Fra 1928 til1932 ble over 1.500 tungindustrikomplekser bygget av ufaglærte, av unge arbeidere, de fleste av dem var jenter. Tilsvarende kan en spørre: Må kvinnene vekk hvis mennene skal inn på et kvinneområde? Må kvinnene vekk fra husarbeidet i ti år, mens mannen tar alt, for at endringer skal skje? Hva vil vi gjøre i Norge?
9. Går det an å praktisere «fri kjærlighet» for begge kjønn under sosialismen?
10. Jo bedre samfunn før revolusjonen, jo bedre tiltak under sosialismen. Kampen i dag har betydning for hvordan sosialismen blir!

Noter

Jeg er ikke historiker, og har ikke en faglig bakgrunn for det jeg legger fram. I denne artikkelen støtter jeg meg i særlig grad på Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, og Barbara Evans Clements: Bolshevik Women.

Wendy Z. Goldman: Women, the State and the Revolution, Cambridge University Press 1993
Barbara Evans Clements: Bolshevik Women, Cambridge University Press 1997
Lisbeth Broch: Kvinnereising, Cappelens studiebibliotek 1946 (tilbake)
Om OSA: Artikkel av Hugh Hudson jr, «The Social Condenser of our Epoch» (tilbake)
Lenin i samlinga Marxisme og kvinnefrigjøring, Oktober forlag 1978 (tilbake)

Bakgrunnsstoff

Kjersti Ericsson: Søstre, kamerater! Oktober forlag 1987 – eller her

Kjersti Ericsson: Den flerstemmige revolusjonen, Oktober forlag 1991 – eller her

Aleksandra Kollontai: Revolusjon og kjærlighet, PaxBibliotek 1977

Ellen Aanesen: Send meg ikke til en kone, doktor! Oktober Forlag 1981

Lise Vogel: Marxism and the Oppression of Women

Friedrich Engels: Sosialismens utvikling fra utopi til vitenskap, Oktober Forlag 1982

George St. George: Våre søstre i Sovjet, Grøndahls hvitbøker 1974

Nicolai Ostrovskij: Hvordan stålet ble herdet, Oktober forlag 1972

av Rolf Andersson

Tysklands nasjonaldemokratiske parti (NPD) har nylig gjennomført mediedekkede demonstrasjoner i flere tyske byer. I enkelte tilfeller har aksjonene blitt oppløst av politiet, som skylder på at de ikke har kunnet opprettholde ro og orden når «motdemonstrantene» vil stoppe demonstrasjonene og forhindre utøvelse av borgerrettigheter. I Berlin startet demonstrasjonen fra Alexanderplatz, og den gikk fram til, og rett igjennom, Brandenburger Tor under paroler som «Tyskland kan ikke forbys» og «Argumenter i stedet for forbud». Bakgrunnen var at forfatningsdomstolen i Karlsruhe hadde fått en søknad fra den tyske regjeringen og forbundsrådet om å forby og oppløse NPD.

NPDs demonstrasjon i Berlin ble fulgt av utspill fra lokale politikere innen CDU og SPD. De ville begrense demonstrasjons- og forsamlingsfriheten, som har en viss forankring i den tyske forfatningen. Eckhart Wertebach, innenrikssenator og CDU-politiker, mente at myndighetene måtte ha rett til å kunngjøre «fredlyste områder» hvor demonstrasjoner skulle være forbudt helt og holdent. Forbudet skulle også gjelde demonstrasjoner når «de er til skade for Forbundsrepublikkens vesentlige interesser, særlig utenrikspolitiske interesser eller folkerettslige forpliktelser» (Süddeutsche Zeitung 21.11). Fra forskjellig hold ble det konstatert at om NPD skulle forbys, så burde også andre ekstreme partier, til høyre eller venstre, kunne forbys.

Forbundsrepublikken Tysklands grunnlov (Grundgesetz) har sine røtter i forfatningen vedtatt i 1949 for Vest-Tyskland som de allierte da okkuperte. Da denne forfatningen ble innført, var det neppe en avgjørelse som stadfestet det tyske folkets egen styrke og ansvar for framtiden. Grunnloven var mer en beslutning som ble tatt i overensstemmelse med de alliertes påbud, og den var provisorisk. Denne grunnloven gjelder i det vesentlige ennå, men tilpasset Maastricht-traktaten, og er nå det forente Tysklands grunnlov.

Den tyske forfatningen har henvisninger til det som vanligvis betegnes som «det kjempende demokratiet». I forordet til en massespredd pocketutgave (Beck-Texte) av grunnlovsteksten framhever en professor i statsrett på tradisjonelt vis Grundgesetz som en reaksjon på erfaringene fra Weimar-republikken. Han mener at Weimar-tidens demokrati var verdinøytralt og funksjonelt innrettet, det kunne fylles med et hvilket som helst innhold.

Forfatningens fiender utnyttet de grunnlovsfestede frihetene til å ødelegge forfatningen. Etterkrigstidens grunnlov gjorde, ifølge professoren, opp med denne Weimar-forfatningens relativistiske og verdinøytrale holdning – med «Demokrati som selvmord». Den nye forfatningen la grunnlaget for et forsvarsberedt demokrati som holder i beredskap, mener professoren: «Ingen frihet til frihetens fiende.» Ett eksempel på slike bestemmelser var reglene om Berufsverbot (yrkesforbud for tjenestemenn som man antok sviktet i trofasthet eller lojalitet til «den frihetlig demokratiske samfunnsordenen», et begrep som ikke defineres i forfatningen, men, som denne, overlates til doktrine og praksis å presisere).

Det er ikke vanskelig å se at Grundgesetz er resultatet av tysk tradisjon og etterkrigstid. Hvorvidt den tyske forfatningen utgjør et adekvat svar på erfaringene fra Weimar-tidens politiske strider og republikkens undergang, er et spørsmål for seg. Så vidt jeg kan bedømme, har den i betydelig omfang overtatt uheldig tankegods fra den tiden. Det finnes imidlertid visse sperrer i grunnloven som er spesielt interessante.

Grunnlov mot angrepskrig

En slik sperre i den tyske forfatningen, artikkel 26, første del, lyder slik: «Handlinger som er egnet til og har til hensikt å forstyrre folkenes fredelige sameksistens, særlig å forberede føring av en angrepskrig, er forfatningsugunstige. De skal straffeforfølges.» Denne grunnlovsbestemmelsen følges opp i den tyske straffelovens § 80: «Den som forbereder en angrepskrig (artikkel 26, første del, grunnloven), hvor Forbundsrepublikken Tyskland skal være delaktig, og gjennom dette framkaller fare for en krig for Forbundsrepublikken Tyskland, straffes med livstidsdom eller med frihetsberøvelse ikke under 10 år.»

Disse bestemmelsene i grunnlov og straffelov kunne anvendes da den tyske Forbundsdagen 16. oktober 1998 tok stilling til tysk deltaking i de planlagte NATO-aksjonene mot Jugoslavia. Av 580 tilstedeværende parlamentsmedlemmer stemte 500 for regjeringa Kohls forslag om at den tyske forsvarsmakten skulle delta i en militærinnsats mot Jugoslavia med 500 soldater og 14 kampfly. Nei-stemmene kom fra PDS (samtlige tilstedeværende 29 medlemmer), SPD (21 mot og 7 avholdende), Forbundet 90/De grønne (9 mot, 8 avholdende), FDP (1 mot, 1 avholdende) og CDU/CSU (0 mot, 2 avholdende). Det var ingen nevneverdige forskjeller i debatten mellom den avgående Kohl-regjeringa og den utnevnte Schröder-regjeringa. Schröder henviste til at det gjaldt å unngå at Tyskland ble «mål for en stor flyktningestrøm».

Den planlagte bombingen av Jugoslavia som fant sted våren 1999, var uten rettsgrunnlag. Volden var ikke sanksjonert av FNs sikkerhetsråd, og den stred mot FN-statuttenes entydige bestemmelser. Den overveldende majoriteten i den tyske forbundsdagen stemte altså i strid med grunnloven ved å delta i en angrepskrig mot en suveren stat. Forbundskansler Schröder, forsvarsminister Scharping og de parlamentsmedlemmene og andre som forberedte bombekrigen, burde stilles til ansvar og idømmes straff i henhold til § 80 i den tyske straffeloven. Det skjer neppe, til tross for at den alvorlige forbrytelsen deres ble anmeldt.

Motstand

Et moment i «det kjempende demokratiet» er en omstridt bestemmelse (artikkel 20, fjerde del) i den tyske grunnloven, etter kapittelet om grunnrettigheter: «Mot enhver som forsøker å undergrave denne ordningen, har alle tyskere retten til motstand når annen hjelp er umulig.»

Det fantes en opposisjon i Tyskland mot aggresjonen mot Jugoslavia. Den hadde all rett til å støtte seg til artikkel 20, fjerde del, så fremt denne bestemmelsen skal ha et reelt innhold. Opposisjonen var svak. Den greide iallfall ikke å manifestere motstanden mot angrepskrigen på en slagkraftig måte. Til og med NPD var med i opposisjonen. I forbindelse med den tyske medvirkningen i aggresjonen rettet NPDs partiledelse en appell til «alle tyske embetsmenn og soldater». Her heter det: «Vær tro mot deres tjeneste-ed! Motsett dere å medvirke i angrepskrigen mot Forbundsrepublikken Jugoslavia! – Vernepliktige bør motsette seg å gjøre tjeneste! En ordre om innsats i Jugoslavia bør ikke adlydes! Motsett dere å tjenestegjøre for en kriminell sak! Bruk retten deres til motstand ifølge artikkel 20 i grunnloven.»

NPD-ledelsen henviste spesielt til at det var spørsmål om en angrepskrig slik dette blir oppfattet i grunnloven, FN-statuttene og London-statuttene av 8. august 1945 (1).

Tilsvarende oppfordringer kom også fra andre kanter, ikke minst fra kirkelige kretser. I NPDs tilfelle førte appellen til at partiets hovedkontor i Stuttgart ble ransaket. Påtalemyndigheten mente at appellen oppfordret til rettsstridige handlinger som lydighetsbrudd og mytteri. Saken ble prøvd for en domstol som avviste NPDs anke ved å vise til at det ikke dreide seg om en folkerettsstridig aggresjon, men en «nødhjelpaksjon verdsatt av FN».

NPDs formann Udo Voight konstaterte at SPD og De grønne hadde blitt forvandlet til rene krigspartier, at venstrefløyen av fredsbevegelsen for lengst var død og at PDS ikke utgjorde noen troverdig opposisjon. Så vidt jeg kan bedømme hadde han rett i dette. Han mente at det åpnet muligheten for NPD til å ta ledelsen for en ny nasjonal fredsbevegelse.

NPDs muligheter

At partiets holdning til aggresjonen mot Jugoslavia neppe var tilfeldig, framgår av partiets programuttalelse i enkelte utenrikspolitiske spørsmål. Uttalelsen tar et klart standpunkt til tradisjonelle, men stadig mer omstridte, prinsipper for mellomstatlige forhold:

«Forutsetningen for en verdensomfattende fred er folkenes likeverd. Den tyske utenrikspolitikken må derfor først og fremst orientere seg om sitt eget lands interesser. Det hører til dette at Tyskland strengt holder seg borte fra alle internasjonale konflikter; dette gjelder spesielt for borgerkrig og andre interne konflikter i andre stater. Utenrikspolitikken må holde seg til grunnsetningen om ikke-innblanding i andres anliggender. Nasjonal sikkerhetspolitikk må være innrettet mot en nasjonal forsvarspolitikk. Den har til hensikt å tjene opprettholdelsen av freden i Europa. Tyske troppestyrker skal ikke være middel for internasjonal stormaktspolitikk.»

I Tyskland ble det startet prosesser rettet mot personer som undertegnet opprop mot krigen i Jugoslavia med oppfordringer til soldatene om å desertere eller motsette seg å delta i angrepene. Dette gjaldt også medlemmer av NPD. Både frifinnende og fellende dommer har falt. Domstolen i Berlin frifant den katolske presten Hubertus Janssen, men uten å ta stilling til om det dreide seg om en angrepskrig. Domstolen valgte å tolke hans oppfordringer til «faneflukt» og «lydighetsbrudd» som tillatte ytringer ifølge artikkel 5 i grunnloven, som handler om menings- og ytringsfrihet.

NPDs bakgrunn, partiforbudene

NPD ble grunnlagt for 35 år siden. Det er et lite parti som ikke får noen nevneverdig oppslutning (som regel bare 0,2 prosent av stemmene). Partiet får imidlertid statsstøtte på grunn av visse lokale framganger. Innen NPD strides det om den korrekte linja. I den konservative ukeavisa Jünge Freiheit blir et medlem av NPD, Steffen Hubka, intervjuet (17.11). Hubka tilhører partiets radikale fløy og er talsmann for «Den revolusjonære plattformen», som tilsynelatende består av nynazistiske grupperinger. Denne Hubka er veldig typisk for de bevegelsene som befinner seg i den tyske politikkens utkanter. 38-årige Hubka har vært medlem av Deutsche Volksunion (DVU), NPDs ungdomsorganisasjon Unge nasjonaldemokrater, organisasjonen Aksjonsfront nasjonale sosialister/Nasjonale aktivister (ANS), som ble forbudt i 1983, organisasjonen Nasjonalistisk front (NF), som ble forbudt i 1992, «Freie Kameradenschaften» (en slags uparlamentarisk krets) og i oppbyggingen av Sosialrevolusjonær arbeiderfront, og siden i NPD, hvor han har vært landsleder i Sachsen-Anhalt, medlem av forbundsledelsen og utdanningsleder. Han er nå utsatt for eksklusjonsforslag i NPD!

Forbudsforslaget mot NPD er det tredje forsøket i etterkrigstiden på å få et parti forbudt. På femtitallet ble det innledet to slike saker, en mot Tysklands kommunistiske parti og en mot Det sosialistiske rikspartiet. Det første ble forbudt i 1956, det andre i 1952.

Den tyske grunnloven inneholder bestemmelser om partiene. Det finnes også en egen partilov. Ifølge forfatningen tildeles partiene en bestemt rolle med visse rettigheter og forpliktelser. De anses som nødvendige bestanddeler av den bestående orden og fyller offentlige oppgaver. Artikkel 21, første del, presiserer: «Partiene medvirker ved folkets politiske viljedannelse. Deres indre ordning må følge demokratiske grunnprinsipper. De må fremlegge offentlige regnskaper som viser opphav og anvendelse av midler.»

I den samme artikkelens andre del finnes igjen en bestemmelse som utgjør den juridiske grunnen for framgangsmåten mot NPD: «Partier som ifølge sine mål eller sine tilhengeres framferd har til hensikt å angripe eller utrydde den frihetlige demokratiske samfunnsordenen eller utsette Forbundsrepublikken Tysklands eksistens for fare, er forfatningsfiendtlige. Spørsmål om forfatningsfiendtlighet avgjøres av forfatningsdomstolen.»

NPD-forbud omstridt

Forbudsforslaget har utløst debatt i Tyskland. Innenriksminister Otto Schily la i et intervju i Süddeutsche Zeitung (SZ) 20.10.2000 fram argumentasjonen bak forslaget:

SZ: Dere vil fremme en søknad om forbud mot NPD for forfatningsdomstolen. Er dette på grunn av tilhengernes voldelige framferd eller på grunn av partiets forfatningsfiendtlige mål?

Schily: Begge deler. Den forfatningsfiendtlige målsettingen er svært tydelig. For NPD handler det om å vinne over systemet, det vil beseire den frihetlige-demokratiske samfunnsordenen, og det foreligger et vesensslektskap mellom det og NSDAP (2). Det er det ene. Det andre er NPDs aggressive framferd.

SZ: Har NPD gitt ordre om å utøve vold mot utlendinger og dermed gjort seg skyldig i medvirkning i strafferettslig mening?

Schily: Å påvise det i det enkelte tilfelle er vanskelig. I det store og hele ser jeg det slik: Her har vi et parti som ut fra sin propagandistiske innretning, hele sin framferd, i offentlig opptreden og etter sin begrepsbruk å dømme støtter voldsbrukere. Materialet vi har satt sammen viser at NPD gir psykisk og fysisk støtte til volden.

SZ: Men et kjempende demokrati må vel kunne omgås dumskap og idioti på andre måter enn forbud? Demokrater må vel være tilstrekkelig sterke til å kunne hamle opp med dette?

Schily: Jeg har forbudt foreningen Blood and Honour. Vi må i alle fall få fram at det høyreekstremister tenker og sier, er forstadiet til det de senere omsetter i handling. Dagens tanker er morgendagens gjerninger. NPD er antisemittisk, rasistisk, fremmedfiendtlig, voldsfremmende. Vi må ta konsekvensene av dette.

Søknaden

I et dokument på nærmere 60 sider blir det gjort greie for grunnene til å søke om forbud (3). I den første, innledende delen blir partiets politiske mål, organisasjon, størrelse og innflytelse kortfattet behandlet. Der opplyses det at partiet ifølge egne kilder har rundt 7.000 medlemmer, og at deres viktigste publikasjon, månedstidsskriftet Deutsche Stimme, har et opplag på 10.000.

I den andre delen går man nærmere inn på spørsmålet om NPDs forfatningsfiendtlige mål og aktiviteter. Søknaden følger her forfatningsdomstolens retningslinjer fra tidligere dommer. Ifølge domstolen kan et parti stenges ute fra det politiske livet bare dersom det avviser det frihetlige demokratiets fremste grunnprinsipper. Etter rettspraksis skulle det i det minste innebære:

1. respekt for de menneskelige rettighetene som er konkretisert i grunnloven,
2. folkesuvereniteten,
3. forvaltningens lovbundenhet, maktfordelingen, domstolenes uavhengighet, regjeringens ansvar, og
4. majoritetsprinsippet og de politiske partienes like sjanser.

I søknaden vises det til en mengde sitater fra taler, bøker og partipresse som bevis for at NPDs politiske voldsanskuelse er uforenlig med disse grunnprinsippene. Her gis det stor plass til tolkinger av begreper som er relevante for NPDs innstilling, slike som Volksgemeinschaft, Allgemeinwohl, Volkswohl, Volkssouveränitet (folkefellesskap, det allmennes vel, folkets vel – red. TFFR), og til å underbygge at partiet anvender en terminologi som slutter seg til NSDAPs. Det gjelder bruken av ord som Endlösung, das System, das Reich (den endelige løsning, systemet, riket – red.). Det blir hevdet at partiet er antisemittisk, men sitatene i den delen er få og forholdsvis tynne. For øvrig behandler dette avsnittet emner som rasisme/fremmedfiendtlighet, avvisning av parlamentarismen (blant annet påberopes: «Den tyske deltakelsen i Nato-angrepskrigen mot Serbia viser at de tyske lisenspartiene stadig oppfatter seg som sine USA-herskeres puddel»), oppgivelse av prinsippet om folkeforsoning og fredelig sameksistens (blant annet gjelder det grenserevisjoner, krigserstatningsspørsmål og løgner om mordet på de europeiske jødene) samt spørsmålet om vesensslektskap med NSDAP når det gjelder program, forestillingsverden og stil, for eksempel at NPDs krav om å «overvinne det kapitalistiske rentenæringslivet» ligger nær punkt 11 i NSDAPs program fra 1920 (4).

«NPD er ikke lenger for eldre herrer»

I den siste delen behandles spørsmålet om hvorvidt NPD har den aktivt stridbare og aggressive holdningen mot den frihetlige samfunnsordenen som ifølge praksis kreves for et forbud. I denne delen hevdes det at NPD holder på å forvandles fra et «Altherrenpartei» innrettet på valg til et parti som vil se seg som ledelse for ulike brede sosiale protestbevegelser og som går inn i fellesaksjoner med snauskaller og nynazister. Organisasjonene til disse ble i stor grad forbudt i årene 1992-1996. Et ledd i strategien angis å være å kjempe om makten på gata gjennom demonstrasjoner og andre aksjoner. Slike demonstrasjoner, der nynazister og snauskaller har deltatt, påberopes som bevis for den aggressive holdningen, i tillegg til at flere partifunksjonærer har en fortid i de forbudte organisasjonene. Videre vises det til en bruk av militant språkbruk og et ambivalent forhold til vold (i søknaden vises det til et par tilfeller der vold mot innvandrere direkte blir koplet til NPD).

I tysk presse har det kommet fram at en vesentlig del av bevisene i saken mot NPD kommer til å bestå av utsagn fra ansatte innen forfatningsvernet og andre hemmelige kilder. NPD akter ifølge eget utsagn å forsvare seg med at den tyske staten gjennom såkalte innflytelsesagenter og provokatører «overfører» voldskriminalitet til NPD. I utkastet til forbudssøknaden finnes det egentlig ingen påstander om at NPD skulle gi anvisninger til funksjonærer eller medlemmer om å utføre lovstridige handlinger. Men ifølge praksis er et partiforbud et preventivt tiltak. Ifølge forfatningsdomstolens prejudikat skal det forhindre lovsstridig virksomhet i tide, dersom det gjennom taler og handlinger allerede har blitt åpenbart at man må ta med i beregningen at slikt kan inntreffe.

Forbudslinja

I avslutningen hevdes det at forbudet er nødvendig. Man har forsøkt med alt fra «opplysning gjennom forfatningsvernsmyndighetene» til «opplysningsarbeid gjennom Sentrum for politisk dannelse». Dette sies å ikke hatt innvirkning på NPDs vekslende aggressivitet og økende tiltrekningskraft hos ungdom. Søknaden tyder ikke på noen særlig selvtillit hos eller tiltro til de demokratiske kreftene i Tyskland.

Det ser ut til å bli en svært lang prosess for forfatningsdomstolen. Det er nok ikke uten en viss forventning at NPD ser fram til å få komme i rampelyset og få ut sitt budskap. Hvorfor den tyske staten tar initiativet til denne prosessen nå, er ikke helt lett å forstå. Som politisk kraft har det isolerte NPD ingen likheter med NSDAP.

Forbudslinja har gammel tradisjon i Tyskland. Den ble praktisert i ødeleggende omfang under hele Weimar-republikken. Demokratiske borgerrettigheter ble inndratt og forbud vedtatt mot partier, aviser og talere. Forbudene ble rettet mot nazister og andre. At den linja var framgangsrik, er det få som tør hevde.

Ei forbudslinje blir et spørsmål om forbud mot spredning av informasjon og synspunkter og retten til å danne en opinion gjennom organisert virksomhet. Det finnes mange problemer med en slik linje. Den forvrenger lett perspektivet og gjør det vanskeligere å avgjøre hvem som er demokratiets virkelige undergravere og hvem som fungerer som provokatører. Alt er jo ikke hva det gir seg ut for å være. Spillerommet for saklig diskusjon blir begrenset til fordel for ideologisering og demonisering. Man driver fram og forsterker en kultur av forbud og overvåking samt medborgerlig passivitet. Proporsjoner blir snudd opp-ned, gjenger med snauskaller blir til demokratiets farligste fiender. Grenser for det straffbare eller på andre måter sanksjonerte området blir utvidet og gjøres uklare. I tillegg kommer det at forbud sannsynligvis ikke er effektive, de leder snarere til at det forbudte finner nye veier eller går under jorda, til at martyrer skapes og at myter gror fram.

Det var uheldig at den gjennomtenkte, generelle svenske lovgivningen mot å bære såkalt politiske uniformer ble underminert av domstolene. Det var en lovgivning som uten skadelige inngrep i borgerrettighetene bidro til å opprettholde en fornuftig politisk kultur. Den svenske linja er vikende, men den ble på slutten av fjoråret godt formulert av en svensk justisminister med følgende ord:

«Det demokratiske samfunnet må ikke innskrenke demokratiet i kampen mot ekstremistene; det er ofte slike innskrenkninger som er målet med terroren deres. Det er derfor det er så viktig å bekjempe ondskap med demokratiets gode midler. Synspunkter skal møtes med argumenter. Handlinger skal vi forhindre og påtale.» (Laila Freivalds, Svenska Dagbladet 18.11.99)

Det blir stilt spørsmål ved dette utgangspunktet, men det uttrykker en svensk tradisjon som er vel verdt å opprettholde.

Se også Mathias Bismo: Litt om NPD

Noter

1. Londonstatuttene av 8. august 1945 ble vedtatt av de allierte seiersmaktene og la grunnlaget for Nürnberg-prosessen etter den andre verdenskrigen. [Tilbake]
2. NSDAP var Adolf Hitlers parti, Det nasjonalsosialistiske tyske arbeiderparti (National-Sozialistische Deutsche Arbeiter Partei). [Tilbake]
3. Grunnene for forbudssøknaden finnes på nettadressen http://www.bmi.bund.de – det tyske forbundsinnenriksdepartementets hjemmeside. [Tilbake]
4. NSDAPs program (skrevet 1920) finnes på svensk i boka E. Göthe: Den vanliga vägen. [Tilbake]

av Arnljot Ask

Göteborg viste at en sentral sak for venstresida i forhold til «toppmøtebevegelsen» er å slåss mot innskrenkningene i ytrings- og demonstrasjonsfriheten som makthaverne nå kjører fram. Akkompagnert av rå maktbruk og generell skjerpa overvåking av opposisjonelle. Praha, Nice og Göteborg har vist at skal vi klare dette, må vi også slåss mot linjer innad i demonstrantenes rekker som spiller korta rett i hendene på makthaverne. Og dette er ikke noe vi kan vente med til «etterpå». Fordi det påvirker forutsetningene for kampen.

Skal vi kunne utfordre makta og skyve våre posisjoner framover, er vi avhengige av massemobilisering. Derfor må mønstringene være politiske. Graden av militans må tilpasses den aktuelle situasjonen, eksempelvis slik Seattle åpna for utstrakt bruk av sivil ulydighet. Vi må ikke glemme at dette dreier seg om politisk kamp i borgerlig demokratiske diktaturer. Ikke om revolusjonære oppløp eller geriljakrig i militærdiktaturer eller undertrykte land. Steinkasting på Avenyen kan ikke sammenlignes med ditto i Gaza.

I Göteborg var det politiske målet for mønstringene å styrke EU-motstanden i Sverige, Norge og ellers i Europa. Det nytter da ikke å gå inn på noen slags «arbeidsdeling» med de som bevisst legger opp til aksjonsformer som fører til slagsmål med politiet, og etterpå la seg kneble av en «intern lojalitet» som krever at vi først må «stå sammen mot hovedfienden». Da gir vi nettopp hovedfienden anledning til å stigmatisere hele bevegelsen og rettferdiggjøre ennå flere innskrenkninger av ytrings og demonstrasjonsretten.

«Motmøtebevegelsen» må derfor avgrense seg mot den strategien som Internasjonale Sosialister (IS) og deres svenske frender i Rättvisapartiet satte ut i livet i Göteborg. De har en linje for «toppmøte-bevegelsen» som er farga av deres revolusjonsstrategi; at de tror at borgerskapet nærmest skal bli beseira hvis de internasjonale antikapitalistiske kreftene kan innta eller stoppe disse møtene. Derfor hauser de også opp betydninga av disse motmøteaksjonene og ser på dem som at det dreier seg om å konfrontere verdensborgerskapet mest mulig militant – uansett hva slags politiske mål massebevegelsene i vertslanda stiller for de ulike mønstringene.

Styrkeforholdet mellom klassene i vår del av verden er jo desverre ikke slik i dag. Og når det blir blåst i luren for mini-revolusjonære stormløp i borgerlig demokratiske diktaturer i dag, så er det å føre aksjonistene til slaktebenken under applaus fra det store flertallet av arbeiderklassen. Det er ikke slik vi bygger alliansen mellom opprørsk ungdom og arbeiderklassen, verken i Sverige, Norge eller lignende land.

Jeg skriver «intern lojalitet» i anførselselstegn for å markere at jeg heller ikke ser på alle de som deltok i for eksempel «marsjen mot Messan» fredag morgen som med på samme laget som oss som reiste dit gjennom Göteborgaksjonen i Norge. Og da mener jeg ikke bare de utplasserte politiprovokatørene eller politiske grupper som på forhånd hadde et mål om å knuse Avenyen (som den tyske, erklærte maoist-autonome gruppa, som etterpå sendte ut pressemelding om at borgerskapets eiendomsrett var satt ut av funksjon for en periode i deler Göteborg – og at det for første gang var oppretta et «befridd» område i de kapitalistiske kjernelanda!). Jeg mener også at IS i Europa, inkludert den norske seksjonen, heller ikke var på vårt lag her. De hadde ikke vært med på laget det halve året før Göteborg heller, hvor de politisk motarbeida Nei-mønstringa fredag kveld og forberedte en aksjon som objektivt kom til å tjene hovedfienden. I forhold til «motmøtebevegelsen» vil jeg ikke være på samme laget som dem framover heller, før de har gjort opp med den strategien de har fulgt.

Mitt syn her betyr ikke at jeg er imot ethvert aksjonsfellesskap med IS her på berget, Jeg regner med at det i flere antiimperialistiske og andre sammenhenger fortsatt vil være grunnlag for konkret samarbeid hvor både IS og AKP vil være med i fronten. Når jeg i forbindelse med Göteborg (og også tidligere Praha) vender skytset mot IS, er det av politiske grunner. De sto eksternt og offensivt i fremste linje for en linje jeg mente skada det politiske hovedmålet for Göteborg-mønstringa.

Når jeg ikke kritiserer norske AFA på samme måte, er det fordi de i stor grad ble prisgitt et opplegg hvor regien var lagt, blant annet gjennom den gavepakka som IS ga politiet. Sannsynligvis ville imidlertid også deres opplegg ført ut i uføre, hvis de hadde fått anledning til å gjennomføre det, med den strategien politiet kjørte. Men, slik det nå var, blei de autonome sin skjebne å bli det store «slaktofferet»; det var «de svartkledde» politiet konsentrerte hovedstyrken om, både på Avenyen, i klappjakta rundt i hele sentrum resten av fredagen og gjennom angrepet på deres hovedarrangement Reclaim the City om kvelden (hvor de tre ble skutt), og videre hele lørdagen – uansett hva de hadde gjort. Sjølsagt må de også diskutere sin framtidige strategi og taktikk grundig i lys av erfaringene nå. Diskusjonene har vist at dette også gjelder AKP og andre organisasjoner på venstresida som har som mål at de skal kombinere kampen for arbeidsfolks og undertryktes interesser her og nå med kampen for en ny samfunnsorden. Sjøl om de, som organisasjon, har en klar avgrensing mot eventyrpolitikk og lefling med terrorisme.

av Ingrid Baltzersen

Reisa starta i Jerusalem. Lars Akerhaug og eg budde i den muslimske delen av den palestinske delen av gamlebyen. Det første inntrykket me fekk av byen var maskinpistolar og -gevær. Alle israelarar i gamlebyen gjekk med maskingevær. Det var militære i grøne klede som stoppa folk tilfeldig på gata og bad om legitimasjon. Det var politi i blå uniformer. Det var ein del folk som var likt kledd, men ikkje i uniform som gjekk med maskinpistolar. Og så var det menn i ortodokse klede som gjekk med maskinpistolar.

Jerusalem har ei særskilt stilling i denne konflikten. Palestinarane som alltid har budd der, vert no ynska vekk. Sharon har vore med på eit prosjekt om å bygga «jødisk liv» i gamlebyen i Jerusalem. Byen vert omringa av israelske busetnader. Så livet i Jerusalem føles veldig innestengt og uønska.

Før me reiste vart me skremde med historier om folk som gjekk tilfeldig til angrep på jødar. Og me kunne jo sjå ut som jødar. Men dei einaste dei palestinske ungdommane i gamlebyen gjekk tilfeldig laus på var kvarandre. For ein småting kunne gutegjengar gå laus på kvarandre.

Me vurderte lenge om me ville reisa til Gaza. Eg såg for meg at det var konstant farleg for alle, sjølv om eg visste at det ikkje alltid var angrep. Men inntrykket me fekk var heilt annleis, sjølv om situasjonen i Gaza ikkje var betre enn det me venta. Me vitja Norsk Folkehjelp sitt kontor i Gaza, og vart vist rundt av «projects officer» der. Det første han viste oss var vegen frå nord til sør i Gazastripa. Gazastripa er ei smal stripe land langs austsida av Middelhavet. Israelarane har busetnader på 40 % av området. Dei ligg ofte nær sjøen, vest frå hovudvegen frå nord til sør. Israelarane som okkuperer Gazastripa må sjølvsagt reisa trygt inn og ut av Gazastripa. Palestinarane som bur i Gazastripa har ikkje fått reisa ut av Gaza sidan den nye Intifadaen starta, og kan ikkje ein gong reisa trygt i Gazastripa. Men israelarane som må kryssa hovudvegen i Gazastripa, må reisa trygt. Så kvar gong dei skal køyra på vegane sine, stenger dei hovudvegen i Gazastripa, og dei blir eskortert av ein militærjeep. Kvar gong ein israelar skal bevega seg, stenger dei hovudvegen i Gazastripa. I tillegg tar dei med jamne mellomrom og stenger denne vegen i lengre periodar. Då kjem ikkje folk seg på jobb, og sjukebilane frå sør kjem ikkje til sjukehuset i Gaza by. Kvinner har født i ambulansen ved dei israelske sjekkpunkta, og folk har daud i ambulansen. Gaza er eit fengsel for palestinarar, mens israelarar kan reisa fritt rundt.

Khan Younis

I flyktningleiren i Khan Younis, sør i Gazastripa, vitja me ein ungdomsklubb. Det var ein klubb som hadde gode idear om korleis ein skal jobba med barn og ungdom, dei var opptekne av at ungdommane skulle verta interesserte i å utforska kunnskapen sjølv, og at dei skulle læra å mestra noko, og læra å kommunisera utan vald. Men barna og ungdommane dei jobba med hadde andre problem enn norske ungdommar. Dei kjente folk som hadde daud på ein unaturleg måte, dei var redde for å få husa sine øydelagt med bulldozer eller bomber av israelske busettarar. Kvar gong dei høyrde fly og helikopterlyd vart dei redde. Men dei som jobba på ungdomsklubben forsøkte å vera gode rollebilete og å gje ungane håp om ein annan kvardag og middel til å mestra den kvardagen dei har no. Arbeidsløysa har auka sterkt i Gazastripa, fordi mange familieforsørgarar jobba i Israel. No når dei ikkje har lov til å reisa ut kan dei heller ikkje komma seg på jobb. Dette auker den allerede store fattigdommen i Palestina. Arbeidsløysa, fattigdommen og håpløysa fører og til vald i familien. Det finst ulike prosjekt over heile vestbreidda som forsøker å hjelpa familiar å fungera normalt.

Arbeidsløysa på Vestbreidda er og stor. Palestinarar på Vestbreidda får ikkje lenger lov til å jobba i Jerusalem, for Jerusalem vert rekna som Israel. Det fører til at kvar dag går det ein strøm av palestinarar frå for eksempel Beit Laham som snik seg ein sideveg forbi det israelske sjekkpunktet og over grensa. Der vert dei henta av dei israelske arbeidsgjevarane sine. Og kvar ettermiddag snik dei seg tilbake. Vegen dei brukar kan bli sett frå sjekkpunktet, og nokre dagar finn israelarane ut at dei vil stoppa dei. Så då kjem ikkje folk seg på jobb. Men kanskje viss dei ventar lenge nok den dagen, eller kanskje viss dei finn ein annan veg, eller kanskje viss dei prøver igjen neste dag, så kjem dei seg på jobb. Slik er kvardagen.

Tilsvarande er kvardagen for palestinarane som skal rundt på Vestbreidda. Det er no umogleg å bu i Jerusalem-området og gå på universitetet i Bir Zeit nær Ramallah eller på universitetet i Hebron. Det er til og med vanskeleg å bu i Ramallah og gå på universitetet i Bir Zeit, eller å gå på universitetet i Hebron utan å bu på universitetsområdet. Alle universiteta lid under dette. Studentane kjem seg ikkje til universiteta, og folk får ikkje gå på dei faga dei ynsker. Folk må jobba og bu i same området, frakt av varer er vanskeleg og sosiale band er vanskelege å oppretthalda på grunn av transportsituasjonen. Israel har fylt opp vegane i Vestbreidda med sjekkpunkt og grenser.

Betlehem

I Betlehem vitja me ein flyktningeleir. Der budde flyktningar tett i tett, med dårlege sanitærforhold, lite vatn, høg arbeidsløyse. Ein tredel av befolkninga på Vestbreidda og halvparten av befolkninga i Gazastripa er interne flykningar. Flesteparten av dei bur framleis i flyktningeleirar. UNRWA, FN sitt prosjekt for dei palestinske flyktningane, har drive desse leirane. Men no trekk dei seg meir ut, fordi når ein no nærmar seg palestinsk sjølvstyre etter Oslo-avtalene skal problemet vera meir løyst. Så UNRWA minkar støtta til flyktningane sjølv om problemet opplagt ikkje er løyst.

I Beit Jalla var me så heldige at me fekk bu privat hos ein palestinsk familie. Dei var flyktningar, men no hadde dei bygd eit flott hus utanfor flyktingeleiren. Fyrste kvelden dei sov i huset, gjekk Israel inn i området og skøyt på hus og bomba dei med granatar. Eit av dei husa var huset deira. Det var i mai i år. Når me kom i oktober hadde dei akkurat blitt ferdige med gjenoppbygginga. Det er kvardagen i Palestina. Ein kan ha gode jobbar, spara til hus i ti år, bygga det delvis for hand, og få det øydelagt og risikera å bli drepne første dagen. No har dei bygd skjulestad i kjellaren.

No er me nettopp kome tilbake. Det er rart å sjå at dei byane me såg, dei vegane me køyrde på, køyrer det no israelske tanks i store mengder, og i dei områda som palestinske sjølvstyremyndigheiter skal styra over, no vert invaderte. Vennene våre i Beit Jalla sit no inne og torer ikkje å gå ut av huset. Ein nabo er drepen. Dei sjekkpunkta som vart letta litt på ein dag eller to før den israelske turistministeren vart skoten, er no hardare enn før.

Israel øydelegg økonomien

Israel har etter at den nye intifadaen starta, laga sjekkpunkt og strenge grenser i heile Palestina. Dei hindrar folk i å leva eit normalt liv, å komma seg på jobb, universitet, i meir alvorlege samanhengar, og å komma til nødvendig legehjelp. Dei grunngjev dette med trong til tryggleik. Dei øydelegg palestinsk jordbruk, bombar og skyt på palestinske hus. Dei grunngjev dette med at dei treng trygge soner rundt seg. Dei har ikkje fått auka tryggleik, framleis er folk så desperate at dei kan ofra sitt eige liv for saka si. Det Israel har oppnådd er å øydeleggja den palestinske økonomien, å hindra oppbygginga av ein sjølvstendig palestinsk stat. Problemet er og at palestinske sjølvstyremyndigheiter lett kjem i ein meklarposisjon mellom det palestinske folket som vil ha fortgang, og Israel som ikkje vil gje meir enn dei må. Eit eksempel på det er når palestinsk politi skyt og drep to palestinarar i ein demonstrasjon i Gaza. Palestinarar som me prata med samanlikna funksjonen politiet var på veg til å få med korleis hæren var i Sør-Libanon (SLA), ein hær for den israelske okkupasjonsmakta.

Situasjonen etter den nye intifadaen fører til ei konstant tilpassing for å overleva. Ein tilpassar seg tilfeldige kontrollar, at det er tilfeldig om ein kjem seg på jobb, at ein lev i fare for å få øydelagt hus, jord, livsgrunnlag. Ein tilpassar seg ein valdeleg kvardag. Ein slik tilpassing har foregått i 50 år, men er meir ekstrem no. Og kva skjer når desse folka skal laga sin eigen stat, sitt eige frie land? Når dei har tilpassa seg at det normale er unormalt, at eit folk har rett til å undertrykka dei?

Kampen for å få tilbake Palestina har vart i over 50 år. Folk bur framleis i flyktningeleirer. Dei kan framleis hugsa kor dei er frå, huset dei budde i. Viss du spør ein unge frå ein palestinsk flyktinigeleir kor dei er frå, seier dei anten flyktningeleiren eller landsbyen dei opprinneleg kom frå i Palestina. Korleis skal dei kunna bygga eit nytt liv på Vestbreidda eller i Gazastripa? Hus og tomter er dyre, arbeidsmarknaden er sprengt, Israel terroriserer framleis. Ungar og ungdom i håpløyse kastar stein mot soldatar og vert skotne. Eller er redde for å sjå husa deira bli øydelagte. Og samtidig teiknar dei og skriv om drøymen om fred, drøymen om eit eige land, drøymen om å returnera til heimen sin, drøymen om fridom.

av Kjell Arnestad

Alle ser ut til å ha funne noko dei kan lika ved Mjøsutvalet si innstilling. «Frihet med ansvar», fridom for universiteta, fridom for studentane, internasjonalisering, samfunnsrelevans; honnørorda har sete laust når dei 18 i utvalet skreiv nesten 700 sider om naudsynte reformer i høgare utdanning.

Mjøsutvalet leverte i mai i fjor innstillinga etter to års arbeid, NOU 2000:14. Utvalet var sett saman av vitskaplege tilsette, representantar frå Norsk Studentunion, LO og NHO. Tidlegare rektor ved Universitetet i Tromsø, professor Ole Danbolt Mjøs, leidde arbeidet.

Mandatet omfatta stort sett alle forskingsmessige, fagleg organisatoriske og institusjonelle sider ved høgare utdanning. Dei endringane som utvalet gjer framlegg om, har mange gode føremål, og det er liten tvil om at universitet- og høgskulesektoren treng gjennomgripande reformer. Problemet oppstår når gode målsetnader skal setjast om i røyndom med marknaden sine interesser og reiskapar som retningsliner.

Frå akademi til serlovsselskap

Fleirtalet i utvalet vil gjera om lærestadene frå forvaltningsinstitusjon til serlovsselskap. Selskapa skal ha eit styre på elleve medlemer, der seks skal vera eksterne representantar oppnemnde av departementet. I tillegg skal det vera to vitskaplege representantar, ein administrativ og to studentrepresentantar. Departementet utgjer generalforsamlinga, som òg oppnemner styreleiar og nestleiar.

Rektors rolle vil verta radikalt endra. Kan henda er det her det er tydelegast kor gale det kan gå når akademia skal pressast inn i næringslivsmodellen. Rektor skal ikkje vera medlem av styret, men ansvarleg overfor det, og leia eit fagleg kollegium. Han vert utpeikt av styret, etter godkjenning av Kollegiet, men siste ord vil liggja hjå styret. Kollegiet er sett saman av dekanane, administrasjons- og studentrepresentantar. Dette organet skal hovudsakleg ha ansvar i faglege spørsmål. Korkje rektor, styreleiar eller styrefleirtal vil på dette viset vera valde av tilsette og studentar, men av KUF.

Nye finansieringsmodellar

Finansieringa av studiedelen skal delast i tre. Ein del vert fordelt ut frå eksamensresultat og kvaliteten på læremiljøet. Ein annan del skal avgjerast av politiske og regionale prioriteringar, medan den tredje delen vert fordelt ut frå studenttalet. Utvalet vil òg innføra stykkprisfinansiering av kandidatar og vekttalsproduksjon. Fleirtalet vil i tillegg ha ein sum på 15.000 kroner som følgjer kvar student, og som skal betalast ut når helvta av normert studietid er gjennomført.

Forskingsfinansieringa skal betrast radikalt. I løpet av fire år skal forskingsløyvingane opp på nordisk nivå og etter fem år opp på OECD-nivå. Forskingsfondet, det vil seia fondet der avkastinga vert fordelt av Noregs Forskingsråd, skal aukast til 20 milliardar.

Evaluering og akkreditering

Dei nye finansieringsmodellane byggjer på konkurranse om studentar og middel institusjonane mellom. Utvalet vil oppretta eit «Senter for evaluering og akkreditering». Senteret skal vurdera om institusjonane held seg innanfor råmene som er sett, evaluera kvaliteten på det faglege innhaldet og godkjenna institusjonar som søkjer om status som universitet eller høgskule.

Dette senteret skal visstnok vera frittståande i høve til KUF, men dette må ein nok ha sete i Mjøsutvalet for å få samanheng i. Det er nemleg departementet som utnemner styret for senteret, og det er departementet som eventuelt avgjer om institusjonen ikkje får middel over statsbudsjettet ved brot på vilkåra.

Bokstavar, bachelor og master

Det detaljerte karaktersystemet ved universiteta med laud, haud og alle nyansane mellom dei står for fall. Det skal innførast bokstavkarakterar, frå A til F. Dette er ei fullstendig tilpassing til ECTS (European Credit Transfer System) og skal visstnok vera viktig for å stimulera utveksling mellom norske og utanlandske studiestader.

Del to av «internasjonaliseringa» er avskaffinga av det sernorske gradssystemet. Cand.mag. og tilsvarande vert erstatta av bachelor-graden. Ein bachelor vert ein etter 3-3½ år, det er ei nedkorting av grunnstudiet frå dagens normerte fire år. Hovudfaget skal gjerast om til ein master-grad på fem år, eitt til to år kortare enn i dag.

Midla som vert frigjorte ved denne nedkortinga skal nyttast til å betra læremiljøet, og utvalet trur dette skal løysa problema med for låg studieprogresjon som departementet ser i dag.

«Studentane» jublar for Mjøs

Norsk Studentunion har vore eintydig positiv til utvalet sine konklusjonar og har utropt dette til studentane si reform. Tidlegare NSU-leiar Sigrun Aasland seier til Aftenposten at det skal gjera vondt å vera eit dårleg universitet. Kortare studietid, større mobilitet og straff for dårleg fagleg kvalitet er det NSU har trekt fram for å stø påstanden «studentane si reform».

Spørsmålet er vel om utvalet sine framlegg ikkje heller vil innebera mindre høve til fagleg fordjuping, meir fagleg tabloidisering og meir næringslivsstyrt forsking og fagtilbod. Dei nye finansieringsmodellane vil føra til endå større press mot små og «unyttige» fag.

NSU er òg opptekne av at akademia har vore for eliteprega. Både økonomi og faglege føresetnader har sett stengsel for mange som ønskjer seg høgare utdanning. Mjøs inneber ingen lovnader om meir pengar til studiefinansieringa, og utan høve til å vera heiltidsstudent vil deltidsarbeid halda fram med å føre til låg progresjon. Å gjera universitetsstudia fagleg «lettare» og kortare er altså NSUs svar.

For at det nye gradssystemet skal fungera, vil det vera naudsynt å velja studieløp tidleg i «karrieren», det er mellom anna snakk om ein yrkesretta og ein forskingsretta master-grad. Halde saman med det minska høvet til fordjuping og mindre fagtilbod, er det ikkje mykje att av den fridomen studentar skal få med reforma si.

Ansvar utan fridom

Mellom lærepersonalet har det vore meir tilløp til kritikk av utvalsframlegga. Sterkast i kritikken har professor Rune Slagstad vore. Han var ein av fleire som utvalet inviterte til å skriva utgreiingsvedlegg til NOU 2000:14. Slagstad hevder Mjøs-utvalets innstilling «vil BI-fisere og McDonald-fisere universitetene etter fastfood-prinsippet».

Det er heilt klart av framlegga at departementet og næringslivet vil sitja med bukta og enden i styringa av universitet og høgskular om innstillinga vert innført. Forsking vil få meir pengar, det er bra og naudsynt. Men undertittelen på rapporten, «Frihet med ansvar», er på grensa til det ureielege. Både NSU og Ole D. Mjøs legg mykje politisk godvilje til, når dei prøver å framstilla dette som framsteg for lærestadene og studentane sin fridom og kvaliteten på høgare utdanning.

Eit ideal å forsvara

Universiteta sitt sjølvstende, kritikk og danning, profesjonsfellesskapen, sanning, etisk ansvar og politisk medvit er Humboldt-idealet som den klassiske universitetsmodellen bygde på. Sjølv om dette var storborgarskapen sin modell, eit system det ikkje lenger er nyttig for «marknaden» å oppretthalda, representerer dette noko av det beste ved akademia. Ein student og forskar med fridom til fordjuping og fagleg mangfald er av det gode, både for den einskilte, for vitskapleg framsteg og for samfunnet som heilskap.

At den prøyssiske freiherr Karl Wilhelm von Humboldt (1767-1835) stod for eit akademia som det no er i progressive si interesse å forsvara mot forflating og marknadstilpassing, er kan henda uvant for mange. Ikkje mindre er det ei viktig oppgåve å sikra høvet til vitskapleg fridom og kritisk forsking. Det finst ingen total akademisk fridom. Men det finst gradar av denne. Det er ei stund sidan universitet og høgskular var kraftsentra i den progressive rørsla, både i Noreg og elles i Vesten. Om ein ikkje skal mista dette potensialet heilt, er den defensive striden mot Mjøs-utvalets innstilling og marknadstilpassinga generelt sentral.

av Stig Berntsen

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest

av Bjarne Nærum

[Les et utdrag av boka her]

Mikael Nyberg har lagt ti års strev med en større analyse av samfunnsutviklingen bak seg. Det er blitt ein grausom Salbe, mot ny økonomi og nye tanker. Nyberg tar et oppgjør med myter om nye samfunnsformer og historiske bølger, nyliberal ideologi og nye «guruer» av nesten alle slag. En bestselger av ei blågul bølgebryterbok? 6.000 solgte bøker i Sverige siden nyttår!

Allerede i bokas tittel – kapitalet.se – tar forfatteren ladegrep. Den gir sterke assosiasjoner, selvfølgelig til Kapitalet, Marx på svensk, men også til «den nye tid», her som ofte ellers symbolisert ved internett. Den fiktive, svenske internettadressa snudd om blir imidlertid til «se kapitalet», og nettopp den oppfordringa er kanskje selve hovedbudskapet i boka.

Nyberg skjærer gjennom allslags ideologisk tåkeprat om «nye tider» og epokale endringer, som har tatt oss fra et klassedelt industrisamfunn og over i et postindustrielt og nær paradisisk samfunn, der hardt slit og rå utbytting ikke lenger er tema og der kampen mellom arbeid og kapital er over, eller i det minste sover. Dette stemmer ikke med virkeligheten, hamrer forfatteren over mer enn 400 sider, fulle av talende eksempler fra både Sverige og Europa, USA, Asia og verden forøvrig.

Se kapitalen! Se klassekampen! Se den snikende spredninga av slit, stress og sult! Se sviket, alle løgnene! Se hvordan dise tjener interessene til stadig færre, stadig rikere mennesker! Se den stadig økende industrialiseringa av stadig flere sektorer i samfunnet! Nyberg er klar: «Vi lever inte i något postindustriellt informations- och kunnskapssamhälle utan i en tid av forcerad kapitalistisk industrialisering.»

Forfatterens ærend er å avsløre den rådende ideologi som falsk bevissthet, og vise at de pågående samfunnsendringer slett ikke tjener folk flest. Det klarer han på en overbevisende måte, i ei bok som fortjener mange, mange lesere, også her i Norge. Dette til tross for visse svakheter, som jeg vil komme inn på.

Hvem er Mikael Nyberg?

Forfatteren er sjøl veldig tilstede i denne boka, kompromissløst engasjert og tidvis retorisk inntil det forførende. Jäklar, som dette nok vil irritere enkelte. For undertegnede var det likevel mest befriende, etter å ha lest hyllemetre med «akademiske» tekster der nye samfunnsendringer blir til ideologi gjennom «nøytral og kjølig» analyse, begått av samfunnsvitere som kappes om å være minst «70-talls» (les: kritisk, radikal) og mest «i tiden», muligens fra posisjoner som i denne boka omtales som «sosial karantene». Mikael Nyberg har ingen akademiske klatreplaner. Han tar klart stilling i sin egen tekst, og det er bra. Dette er hans versjon av den store, politiske samfunnsanalysen.

Nyberg har noen år «på golvet» bak seg, flere egenerfarte eksempler og et støtt perspektiv «nedenfra» tyder på det. Men på 70-tallet studerte han fag som økonomisk historie og filosofi på universitetet. I dag er han frilansjournalist og forfatter. Hans forrige bok kom i 1998 – Det gröna kapitalet, utgitt på engelsk som The Green Capitalists. Nyberg er dessuten redaktør av det venstreradikale svenske tidskriftet Clarté, og redigerte i 1994 Kritiska EU-fakta, Folkrörelsen Nej till EUs avis. Han har lenge vært aktiv i samfunnsdebatten med artikler i Aftonbladet, Dagens Nyheter, Expressen og andre aviser og tidskrifter.

Til tross for sitt generaloppgjør med «myten om det postindustrielle paradiset» er Nyberg gudskjelov ikke av typen venstreraddis som gir internett og ny informasjons- og kommunikasjonsteknologi (IKT) skylda for alt som er galt i verden. Han er ingen teknologideterminist. Her er det kampen mellom samfunnsklassene som primært bestemmer vår verdens (skjeve) utvikling. I motsetning til endel andre på venstresida, som i denne boka muligens vil finne næring til stivna skepsis og ignorans overfor IKT, er Nyberg sjøl aktiv bruker av internett. Man finner mer om og av forfatteren på hans eget nettsted www.mikaelnyberg.nu – her blir selvsagt også kapitalet.se presentert, markedsført og solgt.

Men «nettsamfunnet» og andre begreper som søker å fange aktuelle samfunnsendringer vil Nyberg likevel ikke høre snakk om. Mitt første møte med ham var en artikkel i Aftonbladet sist vinter, «Tro inte på den mannen!», der Nyberg etter mitt syn altfor kategorisk avviste den spanske sosiologen Manuel Castells og hans teorier om blant annet «nettverkssamfunnet». Sjøl mener jeg venstresida i dag bør studere Castells, ikke minst hans beskrivelser av nye sosiale bevegelser og offensiv bruk av IKT (1).

Jeg var derfor først litt skeptisk til Nybergs bok. Men selv om synet på Castells er uforandra her, kom jeg snart til at den er blitt et viktig bidrag til forståelsen av samfunnet og kapitalismen av i dag. Boka er svært lærerik og nyttig for enhver som trenger argumenter og dokumentasjon til sin deltakelse i samfunnsdebatten, klassekampen, EU-striden og/eller andre slag.

Litt mer om innhold – og savn

Veldig kort fortalt består boka av fire deler, der den første danner et historisk og bredt anlagt bakgrunnsteppe for dagens tilstander i verden, særlig i et Sverige der «folkhemmet» står for fall. Sentralt i analysen står forfatterens syn på samfunnsforholdenes uvikling bestemt av stillinga i klassekampen. Etter 1917 og seinere etter 1945 var den vestlige kapitalismen i forsvarsposisjon og måtte justere seg etter arbeiderklassens uro og krav. Folkhemmet blir til i midlertidige perioder av samarbeid mellom klassene. Nyberg skriver mye og godt om den «sosiale ingeniørkunst» som får sin storhetstid etter krigen, men som etterhvert blir utskjelt både fra høyre og venstre. Det siste er noe Nyberg faktisk tar sjølkritikk for i dag, høyrekreftenes angrep på velferdsstaten ble sterke nok aleine.

I noen av bokas mest interessante kapitler, blant annet om EU-prosjektets bakgrunn og utvikling (6), tar Nyberg leserne med inn bak lukkede dører til møter med mektige menn og mer eller mindre skjulte og anti-demokratiske nettverk, med sterke forgreininger til maktsentra i USA. Spennende lesning! Vi tas også innom ulike ideologisk prega reaksjoner mot tidligere fornuftstro og framskrittsoptimisme, new age, postmodernismen, etikkbølgen og «økologi som falsk bevissthet».

Andre del, «från tanke till handling», er særlig om Sverige, hvorfra Nyberg trekker fram en rekke konkrete uttrykk for perspektivene foran. Vi får vite mer om «den svenska modellens två kriser» og blir kjent med et rikt utvalg svenske maktpersoner og ideologer. Blant disse finner vi navn som Gyllenhammar, Wallenberg og Wolrath, enkelte andre er ivrige «overløpere» fra venstresida.

Mange navn og situasjoner vil nok være ukjente for norske lesere, men vi har ikke vondt av å lære mer om nabolandet. Slik vil vi også lære mer om oss sjøl. For egen del ble det en artig øvelse å finne aktuelle norske erstattere til nevnte personer. Men ei tilsvarende norsk bok har vi ikke, nærmest kommer kanskje Fløgstads og Østerbergs siste bøker om nyliberalisme, ideologi og norske «Oslo-prosesser».

Nyberg tar oss i bokas tredje del ut i et stadig tøffere arbeidsliv. Gjennom mange konkrete eksempler, både fra Sverige og verden forøvrig, viser han hvordan «den forcerade kapitalistiska industrialiseringens magra produktion» fungerer, nå også innen tjenester og mange nye sektorer – stikk i strid med vår tids ideologi. Samlebåndene er ikke borte, de er blitt lengre. Flere stikkord fra denne viktige delen av boka: Just-in-time, farvel til mikropausene, styrt underbemanning, management-by-stress, re-paternalisering av arbeidslivet og fleksibilisering inntil døden for hverdagslivet.

Den fjerde og siste delen er kanskje bokas svakeste. Til tross for viktige emner som tredjedelssamfunnet, illusjonen om EU som motvekt mot kapitalen, EU som militærmakt, 1989 og antikommunismen etter Sovjets fall, den tredje veien og «den nye Marx» (om Manuel Castells), bærer særlig denne delen preg av å være sammensatt av endel tidligere artikler. Det blir veldig mye «svartmaling», som fører denne engasjerende boka til et lite engasjerende endepunkt av desillusjonert maktesløshet . Rett nok ikke helt uten grunn, men litt skuffende likevel. Bare de flotte tegningene til broren, Robert Nyberg, utgjør små lyspunkter. Jeg savner noe, om ikke et avsluttende «what is to be done?» som hos Lenin (og Castells). Energien i denne boka hadde fortjent en mer offensiv avslutning. Jeg savner for eksempel noe om de siste års massedemonstrasjoner, etter Seattle. Og om Attac og andre nye og raskt voksende sosiale bevegelser.

Grunn til optimisme gir uansett det faktum at Nybergs bok bare i løpet av få måneder er solgt i over 6.000 i Sverige. Unge aktivister diskuterer den og studiesirkler settes i gang. Her hjemme har en herværende redaktør (Erik Ness) offentlig hevda at boka burde «ligge på enhver revolusjonærs nattbord». Også Morgenbladets anmelder roper «løp og kjøp!». Jeg er enig, men ikke la boka ligge helt aleine på nattbordet.

Fotnote:

1) Min artikkel «Mot et radikalt nettsamfunn?» i Røde Fane nr 2, 2001 bygger blant annet på Castells, og tar for seg Attacs og Zapatistenes suksess i nettsamfunnet, så langt. [Tilbake]