av W. Paul Cockshott og Allin Cottrell

Kapittel 2
Om å avskaffe ulikhet og ulikeverd

Målet vårt med denne boka er å beskrive noen prinsipper og økonomiske mekanismer, som blant annet kan tjene til å fjerne ulikheter av den typen som beskrives i kapittel 1, og som skapes av den kapitalistiske utbyttinga av ansatte [arbeidsfolk] og gjennom arbeidsløshet, kan avskaffes helt. Vi tror at avskaffelsen av manglende likeverd i den økonomisk aktive delen av befolkningen vil skape gunstige vilkår for å gjøre slutt på eldre menneskers økonomiske problem. Vi tenker oss at en gradvis utvikling av nye former for kollektivt familieliv langt på vei kan fjerne mangelen på likeverd mellom kjønna. Endelig tenker vi oss at sjøl om det fortsatt kan være rester av manglende økonomiske likeverd på grunn av ulike kunnskaper og ferdigheter, så kan dette reduseres til en brøkdel av hva det er i dag.

De økonomiske prinsippene det er snakk om, er ikke nye. De stammer fra begynnelsen av 1800-tallet, fra sosialismens tidlige barndom. I et visst monn kan deres aner spores tilbake til den tidlige kapitalismens klassiske økonomer: Adam Smith og David Ricardo. Den grunnleggende ideen er at et rettferdig samfunn må bygge på prinsippet om at de som arbeider, har rett til hele avkastninga av sitt arbeid. Dette var i lang tid det mest tydelige og populære av sosialistiske prinsipper. Man forsøkte å endre dette, fjerne utbyttinga av arbeiderne, ved å innrømme dem retten til å få tilbake det de har lagt ned i form av tid og anstrengelser i løpet av en arbeidsdag, i form av lønn,. Sammen med dette fulgte et annet prinsipp: kun arbeid er legitim inntektskilde.

Dette utelukker alle inntektskilder som jordrente, utdeling av renter på investering og fast eiendom uten personlige anstrengelser. At en utelukker ufortjente inntekter er åpenbart en nødvendig konsekvens av det første prinsippet. I et samfunn der produsentene har rett på hele avkastningen av sitt arbeid, blir det ikke noe igjen til ufortjente inntekter.

Dette er ganske gamle, enkelte vil si foreldete, sosialistiske prinsipper. Men alder alene gjør ikke en økonomisk doktrine ugyldig. Et «nytt» høyre, som fråtser i gjenoppdagelsen av 1800-talløkonomen Adam Smith sin lære, er dårlig plassert i forhold til å komme med anklager om at det er gammelmodig å gjenopplive en sosialistisk doktrine. Den vokste fram på 1800-tallet nettopp for å møte konsekvensene av Smiths laissez faire-kapitalisme.

Den store fordelen med disse opprinnelige prinsippene er at de tilbyr et enhetlig grunnlag for et helt system, ikke bare for økonomisk organisasjon, men også en helt ny rettslig, moralsk og samfunnsmessig orden. De innebærer et monetært system basert på tid i stedet for tilfeldige og meningsløse valutaenheter som pund, dollar eller euro. Mennesker skal krediteres med arbeidstimer i stedet for penger i slutten av uka. Betaling for varer og tjenester skal skje i form av tid. For et klesplagg som det tok to timer å produsere, skal du betale med to timer av din egen tid. En økonomi basert på tidpriser vil ha innebygd den demokratiske forutsetning om menneskenes likeverd. (1)

Marx skisserte hovedtrekka ved den typen system vi tenker på slik:

«I samsvar med dette får den enkelte produsenten – etter fradraga – tilbake akkurat like mye fra samfunnet som han gir til det. Det som han har gitt samfunnet, er sitt individuelle arbeidskvantum. For eksempel består den samfunnsmessige arbeidsdagen av summen av de individuelle arbeidstimene. Den enkelte produsentens individuelle arbeidstid er den delen av den samfunnsmessige arbeidsdagen som han leverer, hans andel i den. Av samfunnet får han ei kvittering på at han har ytt så og så mye arbeid (etter at den delen av arbeidet hans som går til fellesfonda er trukket fra), og med denne kvitteringa trekker han ut av det samfunnsmessige forrådet av forbruksmidler så mye som like mye arbeid koster. Det samme kvantum arbeid som (han) har gitt samfunnet i ei form, får han tilbake i ei anna.» (Karl Marx, Kritikk av Gotha-programmet, Oktober forlag 1977, note på side 18.)

Merk at disse kvitteringene på utført arbeid er noe helt annet enn penger. De kan bare mottas ved arbeid og kan kun byttes mot forbruksvarer. I et annet notat hevder Marx at Robert Owens såkalte «arbeidspenger» egentlig ikke var penger i det hele tatt.

«Her skal bemerkes at for eksempel Owens «arbeidspenger» er like lite «penger» som for eksempel en teaterbillett. Owen forutsetter umiddelbart samfunnsmessig arbeid, en produksjonsform som er diametralt motsatt vareproduksjonen. Arbeidsseddelen registrerer bare produsentens individuelle andel av fellesarbeidet og hans individuelle krav på den delen av fellesproduktet som er bestemt for konsum. Men Owen gjør ikke den feilen å forutsette vareproduksjonen, men samtidig omgå vareproduksjonens nødvendige betingelser ved hjelp av pengefuskerier.» (Karl Marx, Kapitalen, bind 1, Oktober forlag 1983, side 113.)

Når Marx sier at arbeidskvitteringer ikke er mer penger enn en teaterbillett, kan vi trekke visse slutninger:

• 1. Kvitteringene sirkulerer ikke: de er kun mulig å bytte direkte mot forbruksvarer.
• 2. Nøyaktig som tilfellet er med mange teaterbilletter, er de ikke mulig å overføre til andre. Bare den som har utført arbeidet kan bruke dem.
• 3. De skal annulleres etter bruk, akkurat slik en teaterbillett ødelegges ved inngangen til teateret. Når individer tar ut varer fra en butikk skal tilgodekvitteringen annulleres. Butikken, som en kommunal organisasjon, har ikke behov for å kjøpe inn varer, den er bare tildelt dem. Så dens eneste interesse av arbeidskvitteringene er for å holde oversikt.
• 4. De skal ikke kunne brukes til å lagre verdier. De skal ha et «best før»-stempel. Dersom individene ikke innløser sine andeler av årets resultat innen utgangen av året, skal det regnes som de ikke vil ha disse. Dersom arbeidskvitteringene ikke brukes, vil varene som materialiserer arbeidet ikke bli brukt. Mange varer er forgjengelige og de behøver å blir forbrukt på en eller annen måte.

Nå for tida behøver en ikke å tenke i begreper som arbeidskvitteringer av papir. Vi kan i stedet tenke oss en form for arbeidskredittkort som holder oversikt over hvor mye du har arbeida. Fradrag av din samfunnsmessige arbeidskredittkonto skulle kunne gjøres ved å fylle ut en blankett eller ved å bruke en kortautomat.

Marx har presentert en modell for oss – riktignok bare en skisse, men en klar en – over et sosialistisk samfunn der det ikke finnes noen varer (dvs. artikler som produseres spesielt for å tilbys på et marked). Mennesker betales i arbeidskreditter for utført arbeid. Fradrag blir gjort til felles behov. Produkter distribueres på grunnlag av sitt arbeidsinnhold, med tilsvarende fradrag fra menneskers kreditkonti. Produksjonen er organisert direkte på samfunnsmessig grunnlag hvor produktene som formidles, aldri tar form av varer.

Helt siden de sosialistiske betalingsprinsippene i form av arbeidstid for første gang blei framført, har det blitt reist ulike innvendinger mot disse. Det første er at siden menneskene ikke er like, så er det ikke rettferdig eller økonomisk effektivt å gi dem like mye betalt. Vi vil gjennomgå disse argumentene i detalj nedenfor.

Det blir også hevda at sjøl om ei kalkyle i begrepet arbeidstid kanskje ville vært greit på Robinson Crusoes øy, vil det aldri fungere i en virkelig økonomi utelukkende på grunn av problemets kompleksitet. Vi vil hevde at moderne datateknologi vil ha små problemer med å holde orden på hvor mye arbeid som har gått med til å lage produkter. (2)

En annen innvending mot å bruke arbeidspriser, som blei framført av Karl Marx i hans kritikk av Proudhon (Filosofens elände, Arbetarkulturs Förlag Stockholm 1949, side 56-57), var at arbeidspenger var uforenlige med hvordan et marked fungerer. Argumentet er at ethvert forsøk på å bestemme prisen på produkter på grunnlag av arbeidsproduksjonskostnader vil mislykkes når det konfronteres med svingningene i tilbud og etterspørsel. (3)

Aller først skal vi imidlertid undersøke hvilke fordeler et sosialistisk betalingssystem vil gi i praksis.

Fordeler ved omfordeling av inntektene

Hvor mye bedre vil en gjennomsnittsperson få det med et sosialistisk betalingssystem?

Hvor mye produseres på en arbeidstime?

Vi beregner at en arbeidstime produserer en verdi for omtrent 14 pund i Storbritannia i 1997. Dette betyr at betalinga i form av arbeidspenger skulle bli lik en timekvote på 14 pund per time i 1997-pengeverdien, eller omtrent 560 pund for en gjennomsnittlig arbeidsuke på 40,2 timer. Dette er naturligvis før skatt. Tabell 1 viser denne beregninga.

Vi hevder ikke at alle fritt skal kunne bruke så mye hver uke. I en sosialistisk økonomi vil skattenivået bli høyere enn dagens for å støtte utdanning, helsestell, offentlige investeringer, vitenskapelig forskning. Derfor kan skattenivået godt bli høyere enn dagens. Men på den andre sida vil det kreves mindre skattemidler til sosialytelser i en sosialistisk økonomi med full sysselsetting. Men en omlegging av nasjonalinntektene gjennom skattesystemet er noe fundamentalt annet enn utbytting gjennom skattesystemet siden dette stilles under demokratisk kontroll. I et demokrati kan innbyggerne påvirke skattenivået. Der representerer skattene en ressurs som menneskene har godtatt å fordele til offentlige formål. I motsetning til dette kan inntektsfordelinga som markedsøkonomien fører med seg, ikke være og aldri bli resultat av demokratiske beslutninger.

Om en egalitær inntekt på 560 pund i uka før skatt oppfattes som en stor eller middels sum er et spørsmål om perspektiv. Dersom du synes det er middels, er du antakelig villedet av inflasjonen siden 1997 eller så har du ingen peiling på hvor dårlig lønn de fleste mennesker har.

I New Earnings Survey (utgis årlig av den britiske regjeringa) påvises at 100 % av de kvinnelige og 89 % av de mannlige personene med manuelt arbeid tjener mindre enn den gjennomsnittlige inntekta på 14 pund per time.

Tabell 2 viser en mer detaljert inntektsanalyse. Den viser at mer enn 89 % av kvinnene med manuelt arbeid tjener under halvparten av den gjennomsnittlige lønna på 14 pund i timen. Sjøl blant ikke-manuelle kvinnelige arbeidere var det bare 11 % som tjente mer enn gjennomsnittslønna.

Det er åpenbart at hele klassen av manuelt arbeidende vil få si inntekt kraftig heva gjennom et betalingssystem etter sosialistiske normer. Majoriteten vil få mer enn fordobla inntekta. Videre vil majoriteten av kvinner få sine inntekter vesentlig heva.

Den eneste kategorien av noen betydning som tjener over 14 pund-nivået, er de 29 % best betalte av mannlige hvitsnipparbeidere, samt 11 % av de kvinnelige av samme type. Dette viser at den store majoriteten av de ansatte er utbytta. Det de skulle tjene på å ikke være utbytta lenger, vil godt og vel dekke enhver mulig svekkelse av fordeler de kunne bli rammet av i et egalitært betalingssystem. Den vesentlige hevinga som nesten alle arbeidstakere vil erfare, er mulig fordi inntekter av eiendom er avskaffa i et sosialistisk betalingssystem. Sosialisme innebærer at arbeidstakerne som gruppe vinner på bekostning av aksjeeiere og andre kapitaleiere.

Likeverd er mer effektivt enn vekst

Dette er et meget viktig punkt å forstå, fordi det ofte påstås at det ikke er mye å vinne på en sosialistisk omfordeling av inntektene. Kapitalismens talsmenn hevder at den reelle levestandarden til dem med lave lønninger er bedre tjent med å tillate at hele økonomien vokser. Etter hvert som den vokser, kommer de på bånn av samfunnspyramiden til å få del i rikdommen som «drypper ned» fra toppen.

Hvor falsk denne påstanden er, kan konstateres ved å studere talla. Den langsiktige vekstraten i britisk økonomi ligger på 2,4 prosent pr. år. Hvor mange år vil det ta for ei kvinne med ei timelønn på 7 pund å komme opp i ei timelønn på 14 pund med den vekstraten? Svaret er 29 år: kontroller sjøl med en kalkulator. En sosialistisk omfordeling ville umiddelbart oppnå det som ellers ville tatt det meste av et menneskes yrkesaktive liv. Med sosialisme kan arbeidstakeren både ha kaka og spise den. Hun får en gang for alle en inntektsøking, men den økonomiske veksten opphører ikke, så hun kan fortsette å nyte godt av økte inntekter fra år til år.

Kapitalismens tilhengere pleier tvert i mot å hevde at ulikhet er avgjørende for økonomisk vekst, fordi det virker stimulerende. De peker på perioden rundt midten av 1980-tallet som bevis for dette. Som et resultat av retningslinjer utforma for å øke ulikhetene, påstår den britiske regjeringa å ha skapt ei holdbar økonomisk vekstrate på 3 prosent. Den blei ikke opprettholdt over en lengre periode, men lå noe over det den britiske økonomien hadde prestert i perioden rett før. La oss godta at dette ekstra halve prosentpoenget per år representerer en frukt av ulikheter/manglende likeverd (heller enn av nordsjøolja). Hvor lang tid vil det ta for dette halve prosentpoenget per år å gi samme resultat som en omfordeling av inntektene?

Det ville ta 150 år. Det er det samme som seks generasjoner av kvinner. Og dette gjelder når vi ser bort fra det faktum at manglende likeverd innebærer at kvinner i yrkeslivet sannsynligvis kommer til å få en lavere inntektsøkning enn de med høye inntekter. Det kan settes spørsmålstegn ved om kvinner med middels inntekter vil få noe av det halve prosentpoenget overhodet.

Arbeidets ulikheter

Hittil har vi nå gått ut ifra at arbeidet er grunnleggende enhetlig. Vi har sagt at sosialismen opprinnelig blei bygd på den demokratiske forutsetning at mennesker er likeverdige og at deres arbeid derfor skulle behandles likt. Vi forutsetter indirekte at hver arbeida time produserer omtrent samme mengde verdi og at alle arbeidere derfor bør betales etter samme kvote på, la oss si ett arbeidsmerke per time. Mens vi på filosofisk grunnlag kan argumentere for at alle mennesker er like, kan vi ikke se bort fra at det eksisterer reelle forskjeller i menneskers evne til å arbeide. La oss undersøke konsekvensene av denne arbeidets ulikhet. Vi vil se på hvordan det påvirker den samfunnsmessige ulikheten: Må forskjeller i kunnskap og ferdigheter lede til klasseskiller?

Vi tror ikke det. Arbeidere er forskjellige på minst to måter: når det gjelder hvilken type og hvor mye utdannelse eller erfaring de har, og når det gjelder «personlige egenskaper», for eksempel hvor villige de er til å arbeide hardt, evnen til å samarbeide med kollegene og så videre. Disse to typene forskjeller reiser to spørsmål. Det første spørsmålet er om folk med større kunnskaper og evner trenger å bli betalt mer enn de med mindre. Det andre spørsmålet er om en sosialistiske økonomi vil tvinges til å skille mellom bestemte typer arbeid i planleggings(allokerings-)sammenheng, til tross for sin filosofi om menneskenes likeverd. Vi tar tak i disse spørsmåla etter hvert.

Differensiert betaling for utdanning/ferdigheter?

Vi undersøker først forholdet mellom kunnskaps- eller utdanningsnivå og individuell lønn for utført arbeid. I kapitalistiske økonomier er skolerte og utdanna arbeidere generelt sett bedre avlønna. Hva er bakgrunnen for dette? I hvilken utstrekning gjelder dette også for en sosialistisk økonomi?

En allment akseptert forklaring på dette lønnstillegget er at i det minste deler av det fungerer som kompensasjon for kostnader ved opplæring og utdanning og tap av inntekter i den tida. I hvilken utstrekning arbeidere er ansvarlige for finansieringa av sin egen utdanning og opplæring varierer i de kapitalistiske økonomiene. Men i alle fall finnes det et element av tapt inntekt i det at folk kunne ha tjent mer – i begynnelsen – ved å gå direkte ut i arbeidslivet etter grunnskolen, enn hva de får i løpet av utdanningstida etter grunnskolen. For å skaffe til veie nok utdanna arbeidskraft må de høyere utdanna arbeiderne betales en premie når de begynner å arbeide. Slik lyder argumentene.

Hvor realistisk er dette? Er det virkelig en «forsakelse» å være student sammenlikna med for eksempel å begynne å arbeide på en byggeplass rett etter grunnskolen? Sammenlikna med mange ungdommer i arbeiderklassen har studenter et enkelt liv. Arbeidet er renslig. Det er ikke alt for krevende. Det finnes mange sosiale fordeler og et rikt kulturliv. Er dette en erfaring som krever finansiell kompensasjon seinere i livet?

Sjøl om kompensasjonsargumentet er en riktig gjenspeiling av virkeligheten i de kapitalistiske landa, innebærer ikke dette at dyktige (profesjonelle) arbeidere skulle få samme type lønnstillegg i et sosialistisk system. Kostnadene til opplæring og utdanning vil der bli fullfinansiert av staten. Ikke bare utdanninga vil være gratis, slik den har vært i Storbritannia, men i tillegg kan studentene få ei fast lønn i sin studieperiode. Studier er en vesentlig og samfunnsmessig nødvendig form for arbeid. Det produserer utdanna arbeidskraft som sitt «produkt» og bør belønnes deretter. Så det behøver ikke være noen individuelle utgifter eller inntektstap som studentene trenger å få kompensert.

I dagens samfunn hindrer klassesystemet en stor del av befolkningen i noensinne å nå sitt fulle potensiale. Barn vokser opp i arbeiderklasseområder uten engang å innse mulighetene utdannelse gir. Deres karrieremuligheter er hemma fra fødselen av. Mange tror, delvis med rette, at det eneste som er åpent for dem er enkelt arbeid, og hvem behøver utdanning for det?

En del av dette er kun ei gjenspeiling av det arbeidet barna ser er åpent for deres foreldre, og dette arbeidet ville ikke endres i seg sjøl dersom en revolusjon i samfunnet innstifta lik lønn for alle. Lik lønn vil ikke over natta heve folks utdannings- og kulturnivå. Men den demokratiske dristighet som ligger bak vil over tid virke i den retning. Lik lønn er et moralsk standpunkt. Det sier at en person er like mye verdt som noen annen. Det sier: «Innbyggere, dere er alle likeverdige i samfunnets øyne; dere arbeider kanskje med forskjellige ting, men dere er ikke lenger oppdelt i over- og underklasser.» Prat om like muligheter for utdanning er hult så lenge de harde økonomiske realitetene minner deg om at samfunnet betrakter deg som underlegen. Bortsett fra det at en kan kjøpe for lønna, så er den et sosialt statussymbol, og en lønnsutjamning ville lage en revolusjon i folks sjølbilder. Økt velvære og trygghet for mennesker i arbeiderklassen vil føre til stigende forventninger for dem sjøl og deres barn.

Dersom samfunnet verdsetter alle mennesker likt i form av penger, oppmuntrer dette dem til å søke likeverdighet i form av utdanning og kultur. Utdanning er berikende på en måte som går ut over pengenes betydning, men «for den som alt har, den skal få». Nå for tida går mulighetene for utdannelse hånd i hånd med penger. Når arbeiderklassen en gang oppnår økonomisk likestilling kommer den til å ha sjøltillit til å søke kulturell og utdanningsmessig likeverd for seg og sine barn. I denne prosessen vil et stort økonomisk potensiale bli frigjort. Menneskelig kreativitet og oppfinnsomhet er vår fremste ressurs – utvikling av denne gjennom utdannelse og økonomisk framskritt følger.

Mangel på arbeidskraft innafor spesielle områder

Bortsett fra den generelle tendensen med høyere lønn for høyere utdanning, så kan det under kapitalistiske forhold nå og da oppstå mangel på spesielle typer arbeidskraft (ikke nødvendigvis den med høyest utdanning). Dette fører til ei midlertidig øking i markedsprisen på den typen arbeidskraft. Det følgende lønnstillegget er i sin natur ei «rente» på knapphet.

Vi bruker uttrykket «rente» på samme vis som jordrente. Uttrykket «rente» er en økonomisk metafor for den monopolpris eieren av en ressurs det er knapphet på, kan kreve. Rentens vesen fanges på en prikk i Mark Twains råd: «Invester i jord. De har slutta å lage den.» Siden tilgangen på jord er begrensa og fordi den er privateid, kan eierne kreve betaling fra mennesker som trenger den for å dyrke eller bo. Om etterspørselen er større enn tilgangen på noen spesielle ferdigheter eller spesialkunnskaper – da minner mennesker som har disse ferdighetene, om landeiere. Økonomien kan ikke fungere uten deres kunnskaper, derfor kan de kreve ekstra betaling for å utføre sitt arbeid.

I noen tilfeller kan denne premien medføre økt rekruttering til den bestemte spesialistkompetansen som det er mangel på. I andre tilfeller kan premieringa vare ved. Det kan også være andre hinder for å få tilgang til yrket. American Medical Association [Den amerikanske legeforeninga] har stor innflytelse på fakultetene hvor nye leger blir utdanna, og over reglene for godkjenning av leger med utdannelse fra andre land. Dette bruker de for å kontrollere antallet som rekrutteres til yrket, noe som gjør det mulig for legene å ta ut høyere lønn.

Også i en sosialistisk økonomi kan det lett oppstå mangel på spesialkunnskaper i forhold til samfunnets behov, og det må være mekanismer for å øke tilgangen. Innafor et sosialistisk system for utdanning, skolering og tildeling av arbeidskraft bør det være enklere å planlegge og forutse mulig knappet og rekruttere folk til de nødvendige spissutdanningene med løfte om større valgfrihet når det gjelder type arbeid om de fullfører den målretta utdanninga. Dersom dette ikke er tilstrekkelig for å sikre at et tilstrekkelig stort antall mennesker melder seg til yrket eller spesialiseringa, da kreves det enten tvangsdirigering av arbeidskrafta eller utbetaling av «rente» utover den vanlige arbeidskvitteringa.

Tvangsdirigering av arbeidskraft høres forferdelig ut og bruken av tvangsarbeid på sovjetiske byggeprosjekter på 1930- og 1940-tallet tilsvarer denne forestillinga (sjøl om den store bruken av tvangsarbeid gikk hånd i hånd med økte lønnsforskjeller og økt betaling for å stimulere folk til frivillig å gå over til nye industrispesialiteter). Både lønnsstimulering og tvangsdirigering av arbeidskrafta hadde sitt utspring i behovet for å omfordele arbeidskrafta i den raske industrialiseringsprosessen. Begge tiltaka var upopulære, og Khrusjtsjov-regjeringa avskaffa det meste av tvangsdirigeringa av arbeidskraft og reduserte lønnsforskjellene kraftig. Reduksjonen i forskjellene fortsatte under Bresjnev (se David Lane: Soviet Economy and Society, New York 1985).

Det er sannsynlig at det å beordre folk til å utføre helt spesielle arbeider, eller å betale dem betydelig mer, alltid kommer til å vekke bitterhet i et sosialistisk land. Innbyggerne i sosialistiske land er gjerne prega av sterke egalitære følelser. Dette kan bekreftes av den folkelige misnøyen som kommer til uttrykk mot de høye inntektene som medlemmer i de nye russiske kooperativene mottar.

Tvangsdirigering av arbeidskraft skjer i en mer spissfindig form i de kapitalistiske landa. Arbeidere fra Nord-England må reise til London for å arbeide og kan bare treffe familiene sine i helga. Arbeidsformidlinga er instruert om å stoppe utbetalinga av arbeidsledighetstrygd dersom en sier nei til et arbeid. Det kalles ikke tvangsdirigering av arbeidskraft, men effekten er den samme: en person oppdager at hun ikke har noe annet valg enn å ta et bestemt arbeid. Skjult tvang finner alltid sted når det er mangel på arbeid. Arbeidsledighet tvinger deg til å ta det som tilbys. De gamle sovjetiske teknikkene med spesielle bonuslønninger og åpen tvangsdirigering av arbeidere var nødvendige fordi det var full sysselsetting. I mangel av disse metodene – i Bresjnev-åra – hadde arbeiderne en tendens til å bytte arbeid ofte slik at bedriftene hadde problemer med å holde på en stabil arbeidsstyrke. En liknende situasjon oppstod på 1960-tallet i Storbritannia da arbeidsledigheten var svært lav. Dersom det er behov for flere arbeidere enn dem som er tilgjengelig, er enkelte arbeidsgivere villige til å betale ekstra for å friste arbeidere til å forlate arbeidsplassene de er på. Kunnskapen om spesialområder der tilgangen på arbeidskraft er liten, er en ekstra fordel. Når dette inntreffer i et kapitalistisk land og enkelte grupper kroppsarbeidere begynner å få lønninger som tilsvarer nivået til de «profesjonelle» (hvitsnippene), skaper det kortvarige sensasjonsoppslag i media.

Den økonomiske planen i en sosialistisk økonomi bør være slik utforma at den tar vare på alle de tilgjengelige arbeidskraftsressursene, uten å overdrive verken etterspørsel eller tilgang. Ikke desto mindre kan neppe den overordnede balansen av tilgang og etterspørsel på arbeidskraft løse problemet med mangel på særskilt spesialistkompetanse. Forestill deg at det er mangel på elektroteknikere. Om dette kommer av at det mangler muligheter for utdannelse av elektroteknikere, da er det ikke høyere lønninger for elektroteknikere som løser problemet. Det som trengs er å utvide utdanningskapasiteten. Anta at det er mangel på dypvannsdykkere. Det finnes ledige plasser ved Aberdeen college for undervannsteknologi, men ikke tilstrekkelig mange søkere. En del eventyrlystne personer kommer av naturlige årsaker til å søke seg til et liv som dykkere, men andre, som frykter farene og slitet, venter med å søke. Hva bør gjøres?

I en markedsøkonomi er svaret enkelt: Betal dykkerne mer enn gjennomsnittet for arbeiderne. Da kommer du til å få folk som er villige til å ta sjanser for en ekstra slant penger. Er dette tilfredsstillende? En annen måte å angripe dette på er å innse at det ikke er spesielt mange mennesker som vil risikere livet sitt i havdypet og heller stoppe utnyttinga av olja til en har lagd maskiner som kan utføre arbeidet automatisk.

Dykkere er et ekstremt eksempel. Men faktum er at en del arbeid fortsatt er mindre trivelig enn annet. Et sosialistisk samfunn må bestemme om dette problemet skal håndteres gjennom kvalitativ forbedring av arbeidsforholda, eller ved å utbetale spesielle fordeler til menneskene som utfører drittarbeidet. Det er forbundet med en viss risiko å betale ut stimulanspenger, dersom hele økonomien er basert på arbeidskvitteringer. Det er fare for at «timen» blir redusert i verdi dersom noen betales to timers kvittering for hver arbeida time. Disse betalingstilleggene skjer på bekostning av alle andre som får en inntektsreduksjon. For å hindre inflasjon og å gi det offentlige en viss kontroll med forskjellene, bør disse «finansieres» gjennom allmenn beskatning.

Det er mulig at forestillingen om ei «knapphetsrente» har en videre anvendelse. Den sosialistiske økonomien må være sikker på at dens investering i kvalifisert arbeidskraft ikke er bortkasta, enten ved at utdanna arbeidere emigrerer eller ved at de velger å legge sin energi i bedre betalt «uoffisiell» aktivitet. Dersom vi legger til side de moralske argumentene som vi tar for gitt, men som neppe er tilstrekkelige, da gjenstår det kun to metoder for å sikre at kyndig arbeidskraft fortsetter å arbeide som planlagt – overvåking, eller tilstrekkelig godtgjørelse. Inntektsforskjellene er ikke ønskelige, men det er heller ikke omfattende overvåking. Det finnes et pragmatisk argument for en viss grad av «renteutbetaling» i tilfeller der staten risikerer å tape bestemte typer arbeidskraft for planhusholdningssystemet.

Differensiert lønn for «personlige egenskaper»?

Innafor ethvert sjikt av arbeidere definert ut ifra nivå og type utdanning eller ferdigheter, finnes det garantert forskjeller i dugelighet, innsats og samarbeidsvilje etc. Bør slike forskjeller gjenspeiles i ulik avlønning? Før vi forsøker å besvare det spørsmålet, bør vi ta hensyn til hva spørsmålet innebærer – vi berører her tema om utvinning av et merprodukt under sosialistiske vilkår. Med uttrykket «merprodukt» mener vi det ekstra som produseres utover det som trengs til å forsørge arbeiderne sjøl. I en kapitalistisk økonomi framstår overskuddet i form av inntekter fra utbytting: profitt, rente, leieinntekter.

Kategorien utbytting kan ikke anvendes i en sosialistisk økonomi der bruken av merproduktet er noe som avgjøres demokratisk. Ikke desto mindre er det behov for å sikre at det «utvinnes» et overskudd fra de produktive arbeiderne for å garantere konsumbehovet hos ikke-produserende (soldater, pensjonister, barn, sjuke etc.) så vel som for å bygge ut produksjonsmidler. Formelt sett oppnås dette innafor det systemet vi foreslår, gjennom skattlegging av arbeidsinntekt og gjennom inntektene fra leie (4). Men eksistensen av denne formelle mekanismen garanterer ikke på noe vis den reelle produksjonen av et tilstrekkelig overskudd. Det som virkelig betyr noe er at arbeiderne er tilstrekkelig arbeidsomme og produktive (eller om de velger å være mindre produktive, at deres private konsum i tilsvarende grad begrenses). Hvilke metoder kan garantere dette?

Til sammenlikning kan vi undersøke situasjonene i en kapitalistisk økonomi. Der tar nødvendigheten av å produsere et merprodukt form av bedriftens behov for å produsere et utbytte. Vi kjenner til mekanismene som tvinger eller lokker fram et produksjonsnivå som fører fram til at det skapes profitt. Arbeideren inngår en arbeidskontrakt som, direkte eller indirekte, inneholder en forestilling om en akseptabel minsteprestasjon. At denne kontrakt seinere overvåkes av bedriftens agenter (sjefer, formenn etc.), følges opp av det ytterste sanksjonsmiddelet: å si opp arbeideren dersom denne ikke når opp til den standardprestasjonen som kreves, eller på annet vis ikke er tilstrekkelig lydig. Hvor kraftig trusselen om oppsigelse er, avhenger naturligvis i stor grad av forhold utafor den enkelte bedrifts kontroll, i første rekke arbeidsløsheta i økonomien som helhet og nivået på inntektene som finnes for arbeidsledige arbeidere. Bortsett fra denne «negative» kontrollen over arbeidskrafta har bedriften visse positive midler for å fremme produktiviteten: bonuslønn og akkordsystem, utsikter til forfremmelse, offentliggjøring av særskilte individuelle prestasjoner, og å skape et miljø der arbeiderne opplever at deres forslag for å øke produktiviteten i bedriften blir hørt og belønnes. I hvilken utstrekning kapitalistiske bedrifter satser på den siste mer «opplyste» strategien, er naturligvis høyst variabelt.

I en sosialistisk økonomi er trusselen om arbeidsledighet bevisst oppheva. Arbeid er garantert for alle. Hvordan skiller situasjonen seg ellers fra den under kapitalismen?

Vi vil gjerne ønske å hevde at det er slik at under sosialismen bør det fremmes fordelaktige allmenne sosiale vilkår for produksjon av et overskudd, ved at arbeiderne har følelsen av å arbeide «for det felles beste» heller enn for profitten til en «boss». Men det ville være naivt å anta at dette skulle løse alle problemer. Bortsett fra å gjøre allmenn bruk av de «opplyste» kapitalistiske bedriftenes strategi (offentlig anerkjennelse av arbeidsprestasjoner, organisering av et demokratisk arbeidsmiljø), kan det fortsatt finnes behov for å koble individuelle lønninger til produktiviteten. Moralske problemer kan oppstå dersom mennesker tror at deres innsats er større enn det som er vanlig «uten at det lønner seg», eller at en arbeidskamerat sløver, er gratispassasjer på kameratenes bekostning.

En måte å koble sammen belønning og innsats kunne, være et system av arbeidsgradering som omfatter hele økonomien. Det kunne for eksempel være tre arbeidsgrader, A, B og C, der B-arbeidet representerte gjennomsnittsproduktiviteten, A representerte arbeidet over gjennomsnittet og C arbeidet under gjennomsnittet. Nye arbeidere starter kanskje som «B»-arbeidere og får seinere granska sine prestasjoner (enten på deres eget initiativ eller på initiativ fra prosjektet de er med i), med mulighet for å bli omgradert til A eller C. Vel og merke har disse gradene ikke noe å gjøre med utdannings- eller kunnskapsnivå, men gjelder kun arbeidernes produktivitet relatert til gjennomsnittet for dennes yrke eller profesjon.

Disse arbeidsgraderingene kan i planleggingssammenheng betraktes som «verdiskaping» i ulik grad. Lønningene kunne motsvare slike ulike produktivitetsgrader: «B»-arbeidere kunne motta en arbeidskvittering per time, «A»-arbeidere noe mer og «C»-arbeidere noe mindre. Lønnsnivået måtte fastsettes slik at den totale mengden av arbeidskvitteringer er lik den totale arbeida mengden timer. De nøyaktige lønnsnivåene kunne regnes ut automatisk ved hjelp av datamaskiner straks det totale antallet i hver grad er fastsatt.

Å være «C»-arbeider behøver ikke å være stigmatisering; en slik arbeider velger vanligvis å arbeide på et lettere sted – og aksepterer til gjengjeld et noe lavere forbruksnivå. Alle behøver ikke å være Stakhanov-arbeidere, og det er ingen grunn til uvilje mot den mindre produktive arbeideren, dersom denne ikke later som å være noe annet. På dette viset får de høyproduktive arbeiderne den anerkjennelse og oppmuntring de fortjener, samtidig som planene får en mer korrekt fastsetting av det samfunnsmessige arbeidets sammensetning.

Kvalifisert arbeidskraft som «produsert tilførsel»

Ovafor har vi antyda at arbeidere kan deles inn i grupper etter forskjellig individuell produktivitet og betraktes slik i planleggingssammenheng. Planleggerne kan for eksempel kjenne til at et bestemt prosjekt krever 1.000 persontimer av gjennomsnittlig grad, men at det bare vil være behov for – la oss si – 800 timer av «A»-grads arbeid. Nå dukker spørsmålet om forekomsten av ulike ferdigheter krever oppmerksomhet fra planleggerne – og dersom det er tilfelle – hvordan bør dette organiseres.

I et kort og mellomlangt perspektiv er arbeidskraftas differensiering etter forskjellige kunnskaper både noe viktig og noe det ikke går an å se bort i fra. Det er ikke mulig innbyrdes å bytte om på en gruveingeniør, en kirurg og en dataprogrammerer. Konsekvensen er at planleggerne helt enkelt ikke kan tenke i baner som tildeling av «arbeidskraft» som sådan, men må akseptere de grensene som tilgangen på spesielle ferdigheter innebærer. Dette medfører at detaljerte registre må opprettes over antallet personer som er kvalifisert innen hvert spesialområde. Men hva skjer da med begrepet arbeidsverdi og tilpassinga til arbeidstid som bokføringsenhet?

Ja, i det lange løp kan arbeidere omskoleres, og vi kan oppnå sosialistenes «demokratiske» antakelse om at nesten alle kan utføre nærmest alt, bortsett fra en del ekstremt krevende oppgaver og enkelte arbeidsuføre individer. I samband med langsiktig planlegging er det ikke den aktuelle tilgangen på spesielle typer av kvalifisert arbeidskraft som er av interesse, men hva det koster å produsere slike ferdigheter. Og nettopp på samme vis som verdien på maskiner kan betraktes som den arbeidstid som kreves for å konstruere dem, slik kan også menneskers ferdigheter vurderes når det gjelder å utarbeide langsiktige økonomiske analyser.

Vi forestiller oss å innføre den allmenne grunnutdanninga: arbeidere som kun gjennomgår utdanning opp til dette, kommer til å bli betrakta som «ukvalifisert arbeidskraft», mens det arbeid som utføres av arbeiderne som har fått ytterligere spesialutdanning behandles som en «produsert tilførsel», omtrent som andre produksjonsmidler. Denne oppfatninga om utdanna arbeidskraft som en produsert tilførsel kan illustreres med et eksempel.

Anta at det kreves fire års studier etter gjennomført grunnutdanning for å bli en kompetent tekniker. I denne fireårige produksjonsprosessen for teknikerutdanna arbeidskraft må en tilføre rekke ulike typer arbeidskraft. For det første har vi studentens arbeid – gå på forelesninger, studere på bibliotek, laboratoriearbeid osv. Som tidligere skrevet betraktes dette som gyldig produktivt arbeid og belønnes deretter. Det regner vi som tilførsel av «enkelt arbeid». For det andre har vi lærernes undervisningsarbeid, fordelt på antall studenter som undervises. Dette er kvalifisert arbeidstilførsel. For det tredje har vi det «overordna» arbeidet koblet til utdanningsvesenet (bibliotekarer, teknikere, administratorer). Dette kan bestå av en blanding av kvalifisert og enkelt arbeid (5).

Dette illustrerer det allmenne poenget at produksjonen av kvalifisert arbeidskraft både krever ukvalifisert og kvalifisert arbeid tilført. Målinga av den aktuelle mengden tilførsel av ukvalifisert arbeid er i prinsippet relativt enkelt; et vanskeligere spørsmål er hvordan vi skal behandle tilførsel av kvalifisert arbeid. Dersom kvalifisert arbeid legemliggjør en tidligere arbeidstilførsel blir denne regna som sammensatt av enkelt arbeid, men hvordan bestemmes en slik multiplikator?

Samme spørsmål dukker opp når vi skal vurdere de kvalifiserte (for eksempel å undervise) innsatsene i produksjonen av vår kvalifiserte arbeidskraft av teknikere, og når vi skal vurdere den kvalifiserte tekniske arbeidskrafta. I det følgende (se også vedlegget til dette kapitlet) behandler vi begge disse aspektene samtidig, der vi benytter oss av den forenkla forutsetning at all «kvalifisert» arbeidskraft krever samme mengde arbeidskraft for å bli produsert.

Tenk på sammenhengen med livløse (materielle) produksjonsmidler. Standardmetoden for å måle arbeid som har «vandra fra» slike produksjonsmidler til produktet er å «fordele» arbeidsinnholdet i produksjonsmidlene over det totale produksjonsvolumet som disse midlene har bidratt til. Dersom en maskin som for eksempel inneholder 1.000 arbeidstimer slites ut etter en produksjon av en million enheter av produktet X, da kan en si at maskinene sender videre 1.000/1.000.000 = 0,001 arbeidstimer til hver enhet av X. Dersom vi går et skritt videre i beregninga, og antar at maskinen vår har et produksjonsnivå på 100 enheter av X per time, da følger det at maskinen «overfører» 100 * 0,001 = 0,1 timer av sitt arbeidsinnhold per driftstime.

La oss så gå tilbake til vår kvalifiserte tekniker og anvende det samme prinsippet. Anta at hun etter ferdig utdanning, arbeider 35 timer per uke i 45 uker i året, dvs 1.575 timer i året. Og la avskrivningstida for hennes tekniske kunnskap være ti år. (Dvs. i slutten av denne perioden vil hun trenge eller være aktuell for enda en periode med heltidsstudier for å oppdatere sine kunnskaper og ferdigheter, eller dersom hun ønsker å bytte spesialområde.) Hun kommer i løpet av disse 10 åra til å arbeide 1.575 * 10 timer, og for å bestemme hennes overføringskvote av legemliggjort arbeid i løpet av denne arbeidstida så dividerer vi det totale arbeidsinnholdet i hennes utdanning med 15.750.

I samsvar med disse kalkylene kan «overføringshastigheten» bli i størrelsesorden (6):

• 0,50 til avskrivning på 10 år,
• 0,33 til avskrivning på 15 år,
• 0,24 til avskrivning på 20 år.

Tallet 0,33 for eksempel sier oss at vår tekniker, som avskriver skoleringa over 15 år, overfører 0,33 timer av tidligere legemliggjort arbeid per arbeida time. Til forskjell fra en maskin som bare overfører arbeidskraft som blei legemliggjort i fortida, arbeider vår tekniker også en time per time. Det totale direkte og indirekte arbeidet som vår tekniker bidrar med, skulle på dette vis bli 1,33 timer per time, sammenlikna med den enkle arbeidskvoten. Med andre ord, dersom en i den langsiktige planlegginga vil bruke en million kvalifiserte ingeniørarbeidstimer, bør en tenke over at dette tilsvarer bruk av 1,33 millioner timer enkelt arbeid.

Dermed er det ikke sagt at bare fordi en kvalifisert arbeider beregnes å koste samfunnet en tredjedel mer enn en arbeider med gjennomsnittlig skolering, så bør de betales en tredjedel mer. Denne ekstra tredjedel representerer de samfunnsmessige tilleggskostnadene for å bruke kvalifisert arbeidskraft. Samfunnet har allerede betalt den «ekstra tredjedelen» i og med at man har betalt arbeidernes utdanning, så det finnes ikke noe forsvar for å betale den enkelte noe ekstra. Selv om det ikke har noen følger for inntektsfordelinga for privatpersoner, er den kvalifiserte arbeidsmultiplikatoren viktig for kalkyla av de faktiske samfunnsmessige kostnadene for forskjellige prosjekter. En oppgave som krever kvalifisert arbeidskraft koster mer for samfunnet sjøl om de kvalifiserte arbeiderne har samme betaling som de ukvalifiserte.

Sammenlikning med historisk eksistert sosialisme

Før vi avslutter dette kapitlet kan det være lærerikt å sammenlikne den marxistiske modellen med det man greide å oppnå i de sosialistiske landa. Så vidt vi veit var det blant disse landa bare i de kinesiske folkekommunene at de marxistiske fordelingsprinsippene blei forsøkt brukt på 1960- og 1970-tallet. Der blei godene fordelt etter arbeidspoengsystemet. Antallet arbeidstimer medlemmene utførte i løpet av året, blei bokført og deres andel av grøden blei basert på dette. Muligens tillempa også andre sosialistiske land dette prinsippet, men det kjenner ikke vi til.

Allment sett fortsatte de sosialistiske økonomiene å bruke penger. De utga sedler og mynter som inngikk i den allmenne sirkulasjonen. Disse pengene blei brukt i fem bestemte sirkulasjonsformer:

• 1) Utveksling mellom sosialistiske statseide bedrifter. Bakgrunnen for dette var de statlige bedriftenes relativt driftsmessige og administrative uavhengighet.
• 2) Utveksling mellom kollektivjordbrukssektoren og staten.
• 3) Utveksling mellom kollektivjordbruka og arbeiderne i byene via markedet for jordbruksprodukter.
• 4) Salg av produkter fra familiejordbruk til arbeiderne i byene, basert på det å bevare familiejordbruket som binæring.
• 5) Utveksling mellom den statlige detaljhandelen og de ansatte ved statlige bedrifter.

Det påstås ofte at i det første tilfellet fungerte ikke penger egentlig som penger, fordi de ikke bytta eier. Dersom bedrift A leverte varer til bedrift B; kanskje bedrift B betalte for dem, men det fant ikke sted noe virkelig eierbytte siden begge var eid av staten (7). Det er et snev av sannhet i dette, siden de fleste leveransene fant sted i forhold til en plan, men forklaringa er bare delvis sann. Dersom det ikke fant sted noe virkelig eierbytte, hvorfor skulle det overhodet skje en nominell utveksling av penger?

Viss produksjonen var direkte sosialisert, fins det ingen grunn til at bedrift B skal betale A for de varene som A leverer. I stedet kunne enhet B – la oss si et sykehus – motta et budsjett på x antall arbeidstimer. Alt arbeidet som utføres av sjukepleiere, reinholdere og leger i enheten ville bli belasta dette budsjettet. Enhver leveranse av mat og legemidler fra de offentlig eide legemiddelfabrikker osv. vil få sitt innhold av arbeidskraft dekka av dette budsjettet. Men det vil ikke lenger bli utbetalt penger fra sjukehuset til dets ansatte eller leverandører. Arbeiderne vil bli kreditert av staten eller naboskapskollektivet for utført arbeid. Og legemiddelfabrikkene blir ikke belasta ettersom de vil ha sine egne arbeidsbudsjett.

Vi kunne se dette systemet i uutviklet form i National Health Service der sjukehusa ikke tok seg betalt for tjenester som laboratorie- og røntgenundersøkelser som blei utført innafor samme sjukekassedistrikt. Slik var det inntil Tory (det konservative partiet i Storbritannia) omorganiserte.

Til sammenlikning med dette bevarte industrisektoren i de sosialistiske økonomiene vareformen i mye større omfang enn det som ser ut til å ha vært nødvendig med tanke på de sosialistiske eiendomsforholda. Stalin hevda (Sosialismens økonomiske problemer i Sovjetunionen, 1952 – Oktober forlag 1975) at den fortsatte bruken av vareformen kom av de andre formene for utveksling, i første rekke den mellom kollektivbruka og staten. Dette kan ha vært sant fra begynnelsen av, men i noen av de sosialistiske landa – spesielt kommer en til å tenke på Bulgaria – var kollektivenes uavhengighet av staten nesten forsvunnet på slutten av 1960-tallet. Likevel blei det, uten unntak, fortsatt brukt penger.

Dersom arbeidsverdibokføringa hadde vært dominerende i økonomien som helhet, kunne en tenkt seg overgangsformer for jordbruksproduksjonene der kollektivbruka som en enhet krediteres for det gjennomsnittlige arbeidskraftinnholdet i produktene som leveres. Dette ville innebære at kollektivbrukets arbeid fortsatt ikke fullt ut hadde vært direkte samfunnsmessig arbeid, men det ville vært forenlig med å avskaffe pengene.

Sluttpunktet i utvekslinga – markedet for forbruksvarer – er det avgjørende. Det er her de fundamentale klassemotsetningene virka for å hindre fullføringa av det marxistiske sosialistiske programmet. For den marxistiske oppfatningen av sosialismen bygde på radikalt likeverd. Det skulle ikke være noen annen kilde til inntekt enn arbeid, og alt arbeid skulle betraktes som like mye verdt. Å nå fram til dette ville ha krevd å avskaffe alle ekstra fordeler og tillegg som byråkratene nøt godt av. Det marxistiske programmet var ikke forenlig med eksistensen av et evigvarende elitesjikt. Marx applauderte prinsippene som blei tillempa av Pariskommunen, at offentlige tjenestemenn ikke skulle motta mer enn en gjennomsnittlig arbeiderlønn. (Se Marx’ Skrifter i utvalg (Pax) bind 4, «Borgerkrigen i Frankrike». Finnes også elektronisk her.) For ikke så lenge sia motsatte Mao og venstresida i Kina seg lønnsskiller og påpekte at Kina fortsatt hadde langt igjen før det nådde et sosialistisk distribusjonssystem; de hevda at lønnssystemet på 8 trinn fortsatte å være et hinder for sosialismen.

Kina var spesielt på det vis at spørsmålet om å avskaffe det borgerlige systemet med differensiert arbeidslønn blei et brennende politisk spørsmål. Det var et av de sentrale politiske spørsmåla under Kulturrevolusjonen. Videre framrykking for å sette det marxistiske programmet ut i livet blei umulig i og med venstresidas nederlag og hegemoniet for Dengs linje. I de fleste andre sosialistiske landa kom aldri spørsmålet om å gå over til et betalingssystem basert på arbeid, opp på dagsorden engang.

Sosialistiske politikere, enten det er i vest eller i øst, er sjelden hissige på «utjamning». Mens en er motstander av ekstrem rikdom, anser de at noen nivåskiller bør beholdes. Det er mye enklere å rettferdiggjøre forskjeller ideologisk dersom alt fortsatt omtales i form av penger. Dersom bokføringa skjer i form av arbeidstid blir bedraget med forskjeller mellom ulike yrker litt for gjennomsiktig. Hvorfor skal en sekretær bare få betalt for 30 minutter per time hun arbeider, mens en hvitsnipparbeider på kontoret ved sida av få betalt for 2 timer per time han arbeider?

Sekretærer og reinholdere ville snart si: «Nei, stopp en hal. Hva er det for slags sosialisme som gjør at en av dere er verdt fire av oss?». Denne velkjente proletære forkjærlighet for utjamning (så primitiv og lite sofistikert), ville komme i forgrunnen: «Enhver er like god som noen annen.» Denne demokratiske oppfatninga har vært i sentrum for alle proletære revolusjonære bevegelser. På slutten av 1800-tallet hadde oppfatninga av at en manns arbeid var like mye verdt som en annens, blitt veiledende doktrine for det som fortsatt kalles sosialdemokrati. Når borgerlige demokrater proklamerer at «alle mennesker er like», dog med tillegget «for loven», så gikk sosialdemokratene et skritt videre og krevde virkelig økonomisk likeverd. Det allmenn stemmerett var for det borgerlige demokratiet, var arbeidets likhet for proletariatet.

Motstanderne av politisk demokrati, som de hvite i Sør-Afrika, beklager hvordan doktrinen om «en mann – en stemme» lukker øynene for den naturlige menneskelige ulikhet. Skal virkelig et sivilisert hvit menneske likestilles med en nigger direkte fra jungelen? Motstanderne av økonomisk demokrati beklager den marxistiske doktrinen om arbeidsverditeorien for at den på falske premisser likestiller folk. Som en kinesisk gjestestudent uttrykte det til en av oss: skulle han med sin mangeårige utdanning ikke regnes for mer enn en uvitende full arbeider?

Sant nok, folk er forskjellige. Det arbeid en collegeprofessor utfører er forskjellig fra det en arbeider gjør. Boerkulturen er forskjellig fra zulukulturen. Menn og kvinner er forskjellige. For dem på toppen av pyramiden rettferdiggjør forskjeller også særforskjeller. Utsikten fra bånn er annerledes.

Forklaringer:

• 1) Betydningen av arbeidstidbokføringa for den demokratiske kontrollen av økonomien utvikles i kapittel 13. A.H. [Tilbake]
• 2) Dette argumentet blir behandla i bokas kapittel 3. A.H. [Tilbake]
• 3) Vi behandler dette argumentet i kapittel 8. A.H. [Tilbake]
• 4) Dvs., disse «inntektene» brukes til å «finansiere» overføringene til ikke-produserende, det sosiale sikkerhetsnettet og akkumulasjon, som diskuteres i kapittel 7. A.H. [Tilbake]
• 5) Fra forfatterne: Merk at det arbeidet som trengs for å forsørge studenten, egentlig ikke er en produksjonskostnad for kvalifisert arbeid. Dette arbeidet måtte utføres av noen uansett om det blei gjennomført studier eller ei. [Tilbake]
• 6) I boka finnes et vedlegg til kapittel 2 som viser hvordan det er mulig å regne ut det totale arbeidsinnholdet i kvalifisert arbeide gjennom å bruke enkelt arbeid som bokføringsenhet. A.H. [Tilbake]
• 7) Synspunktene som gjelder eiendomsforholdene som blir berørt i det følgende – videreutvikles i kapittel 4. A.H. [Tilbake]

(Bortsett fra forklaring nr 5, er forklaringene skrevet av Arne Hedemann.)

Vedlegg:
Illustrerende betraktninger av multiplikator for kvalifisert arbeid

Dette vedlegget forklarer mer i detalj utregninga av kvalifisert arbeid slik det er diskutert i teksten. Vi illustrerer først beregninga av det totalte legemliggjorte arbeidsinnholdet i kvalifisert arbeid.

• 1) For studenten. Anta 4 års studier med 40-timersuke i 45 uker per år. Totalt: 7.200 timer.
• 2) Klasseromsundervisning. Anta 15 timer i uka, 35 uker per år i 4 år, fordelt over en gjennomsnittlig klassestørrelse på 30 (gjennomsnittet av storforelesninger, mindre laboratorieforsøk, seminarer, osv). Totalt per student: 70 timer.
• 3) Veiledning. Anta 2 timer i uka, 30 uker per år av individuell veiledning. I løpet av 4 år, totalt: 240 timer.
• 4) Andre (faste og variable) kostnader ved utdanninga. La oss anta at dette utgjør det samme som klasseromsundervisninga. Totalt: 70 timer.

La oss så gjennomgå oppdelinga av dette totale arbeidsinnholdet i en enkel og en kvalifisert del. Studentens egenandel er enkelt; lærernes bidrag er kvalifisert; og la oss for diskusjonens skyld anta at «andre kostnader» kan deles opp i like store deler kvalifisert og enkelt arbeid. Da kommer vi til følgende resultat: totalt arbeidsinnhold av tilnærmelsesvis 7.600 timer (avrunda oppover), hvorav kvalifisert arbeid utgjør om lag 5 prosent (avrunda oppover igjen).

Dette beløp på totalt legemliggjort arbeid er den første beregning (faktisk en undervurdering, skal vi få se). La oss betegne denne beregninga som Tia₀. Ved å bruke Tia₀ kan vi konstruere den første beregninga av overføringshastigheten av legemliggjort arbeid når det gjelder kvalifisert arbeid:

Øh₀ = Tia₀/(Åa * At)

der Åa representerer arbeidstida som den kvalifiserte arbeider kommer til å arbeide etter endt utdanning, og At er avskrivningstida i år. Vi kan så benytte Øh₀ for å omberegne det totale antall legemliggjorte timer (når vi antar at overføringshastigheten for lærere og andre som tilfører den kvalifiserte tilførsel i produksjonen av kvalifisert arbeidskraft, er den samme som for studentene, etter endt utdanning). Dersom den delen av Tia₀ som utgjør kvalifisert arbeidsinput kalles Ka, blir vår reviderte beregning av den totale mengden legemliggjort arbeid:

(1 + Øh0) Ka * Tia₀ + (1 – Ka)Tia₀ = (1 + Øh₀ Ka) Tia₀

Men dette nye tallet for det totale antallet legemliggjorte arbeidstimer kan nå brukes til på nytt å beregne overføringshastigheten. Det tillater en ytterligere omregning av det totale antallet timer osv om og om igjen (rekursivt). De etterfølgende tilnærmede verdiene (approksimasjonene) av det totale legmeliggjorte arbeidet gjennom produksjonene av kvalifisert arbeidskraft skaper en geometrisk utvikling der den n-te termen er:

(1 + Øh₀Ka + Øh²₀Ka² + Øh³₀Ka³ + … + Øhⁿ₀Kaⁿ) Tia₀

Dersom vi lar n gå mot uendelig, så kan vi beregne de endelige approksimasjonene av den totale mengden legemliggjorte arbeidstimer, nemlig

(1-Øh₀Ka)^-1 Tia₀,

og tilsvarende endelige mål på overføringshastigheten på det legemliggjorte arbeidet:

Øh_s = (1-Øh₀Ka)^-1 Tia₀ / (Åa x At)

Dersom vi husker på at Øh₀ = Tia₀ / (Åa * At), kan Øh_s skrives som

Øh_s = Tia₀ / (Åa * At – KaE Tia₀)

Dette gir oss muligheten til direkte å beregne den endelige overføringshastigheten. Dersom vi bruker de ovenfor nevnte illustrasjonstall

• Tia₀ = 7.600
• Åa = 1.575
• Ka = 0,05

får vi

• Øh_s = 0,50 for At = 10
• Øh_s = 0,33 for At = 15
• Øh_s = 0,24 for At = 20,

slik det er anført i teksten. I hvert enkelt tilfelle er multiplikatoren for kvalifisert arbeid helt enkelt 1 pluss Øh_s.

av Arne Rolijordet

Pensjonskommisjonens endelige rapport neste høst vil forandre den norske velferdsstaten. I verste fall kan vi stå overfor en gigantisk rasering av det offentlige trygdesystemet. Markedet skal ta over sikringen av kommende generasjoners pensjonsnivå. Hvis kommunistenes og de revolusjonæres oppgave er å «sørge for massenes velferd», må vi reise en sterk motstandsfront mot denne politikken.

Sett fra maktas synsvinkel er problemstillingene Pensjonskommisjonen jobber, med reelle nok. Kombinasjonen av lavere dødelighet og lavere fertilitet fører oss i årene framover inn i en virkelig «eldrebølge» som gjør det umulig å opprettholde dagens regelverk for utregning av alderspensjoner. Kommisjonens oppgave er å finne løsningen på dette problemet, og intensjonen er at en gjennom å binde opp alle stortingspartiene skal komme fram til et bredt «nasjonalt konsensus».

Forutsetningene

Den første innvendingen som kan reises mot mandatet til Pensjonskommisjonen, er at en forutsetter en videreføring av dagens fordeling av BNP mellom offentlig og privat forbruk. Gjennom regneeksempler på dagens skatte- og avgiftsnivå blir det vist at det er «umulig» å gjøre noe med dette. Andelen av BNP som går til pensjonsutgifter vil anslagsvis øke fra 8 til 18 % fram mot 2050. Personskatten måtte for eksempel økes fra 30-35 % til 50 % + eller momsen gå opp fra 22 til 50 % hvis staten i framtida skal ha råd til å finansiere pensjonsytelsene. Dette går sjølsagt ikke, men en er heller ikke villig til å vurdere en omfordeling av den totale merverdiproduksjonen i landet i en slik retning.

Det er heller ikke stilt spørsmål om landet kanskje trenger økt innvandring og ny virksomhet for å løse det demografiske problemet. Og det er fortsatt tabu å tenke seg at Oljefondet kunne anvendes i Norge for å skape ny infrastruktur og ny næringsvirksomhet for derigjennom å øke den faktiske verdiskapinga i landet.

I stedet har debatten i forkant av kommisjonens arbeid vært preget av svartmaling av alle «problemene» vi står overfor. Slik mørner en opinionen for å forberede reduksjon i pensjonsnivået.

Debatten i forkant

AFP-ordningen har visstnok blitt «for dyr». Intensjonen bak AFP var i sin tid at utslitte arbeidstakere skulle kunne trekke seg tilbake fra arbeidslivet på et tidligere tidspunkt enn normal alderpensjon ved fylte 67 år med verdighet (unngå uføretrygding) og uten tap av pensjonspoeng. I stedet har det blitt en almen avgangsalder fra arbeidslivet ikke minst takket være næringslivet selv som gjennom de siste års omstillingsprosesser og rasjonaliseringer har ønsket å kvitte seg med den eldste delen av arbeidsstokken.

Denne praksisen slår nå tilbake på borgerskapet selv. I en tid der en ser for seg mangel på arbeidskraft blir aldersgruppen 62-70 år en viktig arbeidskraftreserve. Men for å unngå at arbeidsfolk pensjonerer seg mens helsa fortsatt er i behold, trengs det økonomiske incentiver.

Manglende mobilitet i arbeidsstyrken har også blitt et problem. Ulike former for tjenestepensjoner i arbeidsforhold gjør at arbeidstakerne kan tape på å skifte arbeidsplass. De «høye» pensjonene i stat og kommune er blinket ut som skrekkeksempelet her. Tjenestepensjonene er et sterkt motiv blant offentlig ansatte for å slåss mot privatisering.

Finansieringsproblemet har sjølsagt voldt mest bry, og løsningsforslagene har så langt fulgt en klassisk høyre-venstre akse mellom partiene. Høyre og FrP går inn for å privatisere store deler av Folketrygden (tilleggspensjonene), mens Arbeiderpartiet vil fondere Folketrygdens ytelser gjennom øremerking av Oljefondet. Høyre tilbyr oss Børs, mens AP satser på statlig norsk imperialisme. FrP går aller lengst: De vil at hver nordmann skal få sin private andel av Oljefondet som en så kan investere etter fritt valg!

Pensjonskommisjonens «veivalg»

Da Pensjonskommisjonen la fram sin første delrapport 4. september i år, lanserte de to mulige veier for det framtidige pensjonssystemet i Norge: enten en avkorta offentlig «garantipensjon» eller en «modernisert folketrygd». Begge deler vil bety mindre pensjon for folk flest.

En «garantipensjon» på nivå med dagens minstepensjon (i underkant av 100.000 kr) ble av de fleste kommentatorene sett på som et i utgangspunktet lite aktuelt alternativ. En slik pensjon må suppleres med andre, helst lovpålagte, pensjonsforsikringer i arbeidsforhold. Dette ville være i tråd med FrP og Høyres ytterliggående forslag og neppe få flertall på Stortinget. Det mest trolige alternativet kommisjonen vil samle seg om, blir den andre «veien», en såkalt modernisert folketrygd.

I dette alternativet er det også en «grunnsikring» i bånn for pensjonssystemet, men nå får opptjente pensjonspoeng langt større betydning enn hittil: «Pensjonen bør bli proporsjonal med den arbeidsinntekten som den enkelte har gjennom yrkeslivet…» I dette alternativet skal altså besteårsregelen bli borte, hele yrkeskarrieren legges til grunn. Arbeidsår med liten eller ingen inntekt vil bli vektet likt med de årene da lønnsinntekten var høyest. Kommisjonen anslår sjøl at dette vil redusere nivået i forhold til dagens beregningsregler med minst 10-15 %. Representanter for kvinnedominerte fagforbund slo med en gang fast at dette spesielt vil gå ut over kvinnene som i tillegg til å jobbe i lavtlønnsyrker, også har lange perioder utenfor arbeidslivet og lange perioder med deltidsarbeid.

Ettersom kvinnenes utmarsj i arbeidslivet startet samtidig med innføringen av Folketrygden, kan en med dagens regelverk ellers vente seg at forskjellene mellom menns og kvinners pensjonsnivå langsomt vil utjevnes. Pensjonskommisjonen gjenoppretter den gamle skjevheten med sitt forslag.

Utfasing av AFP

Det vakte også oppsikt at kommisjonen entydig gikk inn for utfasing av AFP i sin nåværende form. Utslitte arbeidstakere skal fortsatt ha mulighet til å trekke seg ut av arbeidslivet før oppnådd pensjonsalder, men det skal samtidig lønne seg økonomisk å bli stående helt fram til fylte 70 år. Jo lengre yrkeskarriere, jo høyere pensjon.

De som går av før fylte 67 skal få en «akseptabel pensjon», mens de som i dag har særaldersgrenser (for eksempel 55 år i noen yrkesgrupper) skal få tilrettelagt «alternative oppgaver»(!) Det skal bli interessant å se hvordan LO-ledelsen vil forsvare «det faglig-politiske samarbeidet» dersom AP går inn for disse forslagene.

Samordning av tjenestepensjonene

Pensjonskommisjonen påpeker også nødvendigheten av å samordne de ulike tjenestepensjonene i privat og offentlig sektor. «Hill Hill-Marta» skrev Dagens Næringsliv på lederplass etter at Hill-Marta Solberg (nestleder i AP og medlem av kommisjonen) hadde våget å fronte det upopulære standpunktet at tjenestepensjonene i offentlig sektor må senkes ned til normalnivået i privat sektor.

En standardisering av tjenestepensjonene i arbeidsforhold peker forøvrig i retning av innskuddspensjon. Med dette menes en ordning der arbeidsgiver skyter inn en premie hvert år på en konto i arbeidstakerens navn. Utviklingen på denne sparekontoen avgjør så den framtidige pensjonsytelsen.

En slik ordning er forholdsvis ny i Norge. Hittil har tjenestepensjonene vært såkalt «ytelsesbaserte», dvs. at nivået på den framtidige pensjonsytelsen har vært arbeidsgivers ansvar. Med innskuddspensjon flyttes denne risikoen over på arbeidstakeren. Dersom Høyre får gjennomslag for sin ide om frie investeringsvalg for den enkelte slik som i Sverige, skal vi få se mye rart. Noen vil opplagt kunne bli «børsvinnere», men de fleste vil tape pengene sine i det lange løp.

Innskuddspensjon markedsføres derimot med alle fordelene som ordningen medfører: Det er en enkelt ordning å administrere for arbeidsgiver, det er mindre risiko og økonomisk byrde – dermed kan alle arbeidsgivere opprette tjenestepensjon, og den enkelte arbeidstakeren kan ta kontoen sin med seg fra den ene arbeidsgiveren til den andre. Blant de som aktivt driver reklame for innskuddspensjon finner vi Sparebank 1-gruppen, LOs forsikringsselskap.

Den videre saksgang

Etter kommisjonens offentliggjøring av hvilke vurderinger de nå skal foreta, har «støyen» rundt den første rapporten delvis lagt seg. Kommisjonen har trukket seg tilbake for å fortsette arbeidet, men på pressekonferansen 4. september ga de et viktig signal om at de underveis vil drøfte veivalgene med Stortinget. Den endelige innstillingen skal være ferdig neste oktober, men intensjonen om et nasjonalt konsensus gjør det påkrevet å avklare de viktigste spørsmålene på forhånd.

Det er med andre ord fare for at det blir det nåværende Storting som tar de avgjørende beslutningene. Sosialistisk Venstreparti vil her få en nøkkelrolle. Hvis de våger å bryte med konsensusprinsippet, har SV en mulighet til å skape en opinion som gjør det politisk umulig å rigge ned Folketrygden for stortingsflertallet. Folk flest vil sannsynligvis mene at alderspensjonene fortsatt skal være et offentlig og ikke et privat ansvar.

Et SV-brudd med konsensustenkningen vil samtidig kunne presse Arbeiderpartiet til å gå offensivt til verks til forsvar for Folketrygden. Men i AP finnes det mange «trojanske hester» som kan forkludre en slik politisk linje.

Halvard Bakke som «brobygger»

I Dagsavisen 19. august tok Halvard Bakke til orde for et nasjonalt forlik om pensjonssystemet. Her skrev han bl.a.: «Det er mye som taler for at det ikke skal anses som et offentlig ansvar å sikre folks tilleggspensjoner». I stedet kan en satse på at alle bedrifter skal ha tjenestepensjoner for sine ansatte. Bakke går videre inn for at kollektive fonds, delvis styrt av representanter for arbeidstakerne, forvalter pensjonspremiene, altså en mellomting mellom dagens ordning og Høyres program med individuelle investeringsvalg.

I LO-Aktuelt nr 17 (oktober 2002) utdyper Hallvard Bakke dette standpunktet i en større kronikk. Han mener her at framtidens skattebetalere ikke vil akseptere økte skatter og avgifter for å dekke de stigende tilleggspensjonene. Som en konsekvens av dette foreslår han at folketrygdens ytelser i stedet skal være lik for alle og begrense seg til en felles grunnpensjon. Han begrunner dette med at ettersom nivået på Folketrygdens ytelser i framtiden uansett må bli lavere enn i dag, så vil den relative betydningen av tjenestepensjoner i arbeidsforhold øke. Da kan en like godt ta skrittet fullt ut med en gang.

I Dagbladet for søndag 27. oktober forfekter Unge Høyre-lederen Ine Marie Eriksen det samme standpunktet med begrunnelsen «vi vil ikke lenger betale 50-åringenes pensjoner. La dem betale sjøl. Tilleggspensjonene må ut av folketrygdsystemet, ellers blir det ingen grunnpensjon til min generasjon». Eriksen fronter et Høyre-forslag om dette på Stortinget.

Hvis Arbeiderpartiet følger Bakkes resonnement, er veien til enighet med Høyre altså ikke lang. Hill-Marta Solbergs angrep på pensjonsnivået i offentlig sektor kan også forståes i den samme kontekst. Med lavere folketrygd blir det vanskelig å opprettholde en 66 %-garantert tjenestepensjon.

Reis motstanden nå!

Vi kan sjølsagt håpe at motsigelsene internt mellom stortingspartiene blir så store at flere ser seg tjent med å gjøre pensjonsreformen til kampsak under kommunevalget kommende høst. RVs krav er at denne reformen ikke kan vedtas før etter Stortingsvalget i 2005.

Men faren er overhengende for at saken kommer opp i inneværende stortingsperiode. Det blir en mager trøst at venstresida (SV og RV) eventuelt står igjen som de eneste forsvarerne av dagens Folketrygd. For arbeiderklassen vil dette bli et nederlag av dimensjoner.

Samtidig er det ikke umulig å unngå denne utviklinga. Pensjonsreformen har stor politisk sprengkraft. Den viktigste arenaen for å få fart i den offentlige diskusjonen om disse spørsmålene, er fagbevegelsen. Det er her og i FFO og Pensjonistforbundet en finner de kreftene som kan reise motstandskampen. Ettersom pensjonsreformen vil gå mest utover kvinnene, må også kvinnebevegelsen sette denne saken på dagsorden. Å kjempe for massenes velferd i denne saken tilsier at det bare er tiden og veien!

Selv om trygderegler og pensjonsforsikringer kan være vanskelig å sette seg inn i, er det ikke umulig å omformulere diskusjonene blant fagfolkene til et lettfattelig språk. Det er dette jeg har forsøkt i heftet Hva gjør vi med Folketrygden?, som ble utgitt av RV tidligere i høst. For de som vil studere disse spørsmålene nærmere, er dette herved anbefalt!

av Sigge Andersson

I taxin där vi åker på Damaskus gator varvas i bilstereon Shakira med rai och arabisk popmusik med influenser av något jag tycker liknar latinamerikanska rytmer och jag får av vår chaufför reda på att Shakira är av palestinskt-libanesiskt ursprung varpå jag nickar uppskattande och tar fram plånboken för att göra mig beredd att betala då vi börjar närma oss porten till Jarmouk. Det största av många palestinska flyktingläger i Syrien.

Man kan se snöhögar här och var vid vägarna vilka minner om veckornas snöoväder vars besök i Damaskus till och med är mindre vanligt förekommande än besök från västerlänningar. Och då hade ändå vår chafför inte skjutsat någon ickearab på år och dar och än mindre gjort det till ett flyktingläger.

Från att 1948 ha varit ett provisoriskt tältläger har Jarmouk vuxit sig till något som med enklaste ord kan beskrivas som förort, med klädbutiker, bokhandlar, kiosker, och stånd där det säljs fikon, cashew- och pistagenötter och kanderade mandlar, restauranger och annat som hör till. Vi sneddar över en tvärgata och knackar på dörren till vad jag och Reine kallar PFLP Sheraton. Väktaren Ahmet öppnar och ger mig en high five, inbjuder mig till ett parti schack. Jag tackar nej. Han har redan bräckt mig i denna konst tiotalet gånger och min hjärna är inte i form för jag måste smälta alla intryck från dagarnas upplevelser. Jag tar tacksamt emot ett glas the med mycket socker som jag smuttar på medan Reine och Ahmet konverserar lite förstrött och jag ler för jag är glad och har stärkts i min tro på palestiniernas kamp och alla lögner som av våra medier sprids ut om de organisationer som för kamp mot den israeliska ockupationsmakten har åter en gång krossats.

Under dagen har vi besökt PFLP-organet Al Hadafs redaktion där vi snackat om vikten av att som en liten publikation med små resurser kunna ha en självständig ekonomi, om hur man som radikal tidning lätt hamnar i klammeri med rättvisan (makten) och på hurdant sätt man ska nå ut till så många som möjligt. Mycket av vad som diskuteras här hemma alltså fast av våra palestinska vänner så mycket allvarligare. Inne i chefredaktörens rum sitter Abu Ali Moustafas dotter nyss ditkommen från en föreläsning på stadens universitet. Jag inleder samtal och förbryllad blir hon nog av mitt entusiastiska tonfall som om hon vore den största av popstjärnor. Jag skulle gärna haft timlånga samtal med denna söta, käcka tjej fast en kvinnlig journalist med foten stampandes i golvet tittar på mig med irriterad blick och jag fattar att det är dags att ge sig av, i hennes följe.

Det bär av till en gränd några kvarter bort där vi finner Martyränkornas Broderistuga. Ett projekt för hjälp till självhälp i PFLPs regi. Där arbetar kvinnor som förlorat sina män i intifadorna mot Israel med att sy och brodera klänningar med traditionellt palestinska motiv, motiven stammar historiskt från olika städer och byar och den klänning vi får titta på har ett mönster från Haifa. Klänningarna säljs sedan för uppemot 10.000 kr och bärs av bland andra bruden vid bröllop och vid andra festligheter. – Det är kul att jobba med det här för man stärker rötterna till sitt fädernesland, säger en kvinna som har tagit rast från arbetet iklädd en klänning för vår beskådan medans hon gör piruetter för att visa oss den i alla synvinklar. Vi får berättat för oss att efter utlägg för material och hyror går alla pengar oavkortat till kvinnorna som jobbar där.

Verksamheten är en av många som drivs av palestinska organisationer, i Syrien och andra länder där fördrivna palestinier har sitt uppehälle. Föreningar och nätverk som PFLP, Hamas, Al Fathe Intifada och Islamiska Jihad har för dessa personer en betydande roll för deras vardag och välfärd. Nämnda organisationer besökte jag och min vän under vår resa. Men att de främst fungerar som sociala skyddsnät för folket, att de driver skolor, dagis, fritidsgårdar och anhörigcentraler är något som alltjämt förtigs i våra stora tidningar. Enligt dessa handlar det bara om terror och mord, militant «islamism» och bakåtsträvande.

Men det är klart, hade det hos oss berättats om det fina som finns hos detta folk hade stödet för Israels folkrättsvidriga handlingar sjunkit enormt. På det palestinska folket hade man sett med kärlek, som om de vore människor och inte blodtörstiga barbarer vars högsta önskningar är att som mänskliga bomber mörda israeliska barn.

Det är på detta jag tänker innan jag somnar i den sköna säng jag fått mig tilldelad av våra palestinska vänner. Morgondagen erbjuder nya syner, som för en vanlig ung västerlänning som jag, är helt främmande. Syner som inte kablas ut i CNN eller Sky News.

av Håkon Helle

Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at Gassforhandlingsutvalget ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Olje- og gassformuen vår – enten den befinner seg under havbunnen, i oljefondet og den som eksisterer i form av et mektig utbygd produksjons- og transportsystem på norsk sokkel – er avgjørende for norsk økonomi både nå og i generasjoner framover.

I den siste tida er det blitt oppmerksomhet om hva EU og EØS har å si for verdien av denne formuen. Men det har ennå ikke gått opp for folk flest at EU kan være i ferd med å røve til seg vesentlige deler av verdiene med EØS-avtalen som grunnlag.

Gjennom å presse prisen på olje og gass nedover og ved å ilegge norske statseide selskaper bøter på titalls milliarder kroner, er EU i ferd med å stikke en vesentlig del av oljeformuen i egen lomme. Unionen kan gjøre det fordi norske politikere har nektet å se i øynene hva EØS-avtalen som de gikk inn på i 1992, innebærer.

Artikkel 86

EU-traktatens artikkel 85 inneholder et forbud mot alle avtaler og praksis som hindrer eller begrenser konkurransen mellom virksomheter. Artikkel 86 inneholder forbud mot misbruk av dominerende posisjon, dvs. at virksomheter med slik posisjon utnytter sin stilling til å oppnå høyere priser for eksempel ved å begrense tilbudet av en vare. Tilsvarende bestemmelser har vi i EØS-avtalens artikler 53 og 54. EØS-avtalens artikkel 59 inneholder en særlig bestemmelse som forbyr offentlige foretak å opptre i strid med konkurransereglene.

Prisen på olje og gass er helt avhengig av at det skjer en begrensning av konkurransen mellom oljeprodusentene på verdensbasis. Det finnes nok olje og gass som kan produseres så billig at det i et system med fri konkurranse ikke ville vært mulig å opprettholde norsk produksjon. Grunnlaget for at prisene holder seg på et nivå som gjør norsk olje- og gassproduksjon lønnsom, er produksjonsbegrensninger gjennom OPEC. Heldigvis er ikke OPEC-landene medlem av EU eller EØS. Hadde de vært det, ville verdien av norsk olje og gass vært null. Installasjoner, rørledninger og landanlegg ville vært verdiløst skrapjern.

Men om EU ikke kan få kontroll over olje- og gassproduksjonen på verdensbasis, så kan unionen kontrollere hva vi i Norge foretar oss. Som netto konsumentland vil de fleste EU-land ha interesse av en lavest mulig pris på olje og gass. Denne felles interessen i forening med de hellige prinsipper i EØS-avtalens artikler 53 og 54 er EU-kommisjonens ammunisjon når den nå er på krigsstien mot Norge for å tvinge gjennom en fri konkurranse mellom alle produsenter på norsk sokkel ved salg av olje og gass.

Rettslige tiltak

I høst har vi på nytt sett denne mekanismen i sving. Etter 11. september har nedgangen i etterspørselen ført til synkende priser. For å holde prisen på et forsvarlig nivå har OPEC gått inn for produksjonsbegrensninger, men bare på betingelse av at de store eksportørlandene utenfor OPEC bidrar med sitt. Både Norge og Russland sa i utgangspunktet nei, men har nå gitt etter. De norske produksjonsbegrensningene er imidlertid kritisert av ESA, og det er ikke usannsynlig at denne kritikken blir fulgt opp av rettslige tiltak.

Hvis EU setter hardt mot hardt og tvinger Norge til å avstå fra produksjonsbegrensninger, kan det føre til at OPECs forsøk på prisregulering bryter sammen, og det kan igjen få svært alvorlige følger for prisen på olje og gass. På grunn av de forholdsvis høye utvinningskostnadene på norsk sokkel er Norge blant de produsentlandene som vil bli rammet hardest av et slikt prisfall.

Dette er bakgrunnen for de innstramminger vi har sett i oljeindustrien de seinere åra. Nedskjæring i bemanningen, billigere løsninger, kritisabel sikkerhet er et resultat av oljeprodusentenes strev etter å få ned produksjonskostnadene slik at de kan møte den lave prisen som lurer rundt svingen dersom OPEC-kartellet bryter sammen.

Det prekære grunnlaget for verdien av petroleumsforekomstene våre, har vært klart for alle som har beskjeftiget seg med dette siden oljeutvinningen kom i gang på begynnelsen av 70-tallet. I utgangspunktet var svaret: statlig styring. Det var tverrpolitisk enighet om at staten skulle være eier av petroleumsressursene og at all leting og utvinning måtte skje etter statlig tillatelse og på de vilkår som staten fastsatte.

GFU nedlagt

Ett av de vilkårene staten satte, var at salg av gass fra norsk sokkel skulle skje gjennom Gassforhandlingsutvalget (GFU). GFU var sammensatt av representanter for de to norske selskapene Statoil og Hydro (tidligere også Saga) og hadde kontroll med alt gassalg fra norsk sokkel. GFU hadde som strategi å forhandle seg fram til langsiktige leveringskontrakter med regulerte priser. Det var nødvendig for å bære de store kostnadene som særlig er forbundet med bygging av de lange rørledningene fra gassfeltene fram til kontinentet. For å oppnå dette var det viktig at gassfeltene ble utbygd i takt med avtaket av gass, og at selgerne av gass unnlot å underby hverandre.

GFU er nå nedlagt etter krav fra EU. Samtidig er alle gassproduserende selskaper på norsk sokkel varslet om mulige kjempebøter fordi GFU gjennom samlet salg av gassen har kunnet oppnå høyere priser enn det som ville vært tilfelle ved fri konkurranse. Det er antydet bøter i størrelsen 50 milliarder kroner – en ufattelig sum. Både på grunn av skattereglene og fordi GFU er påtvunget selskapene gjennom statlige konsesjonsbetingelser, er det den norske stat som vil sitte igjen med belastningen av disse bøtene. Det vil utgjøre et merkbart innhogg i oljefondet.

Samtidig blir verdien av den norske produksjonen i framtida sterkt redusert på grunn av den påtvungne konkurransen. Da det i USA for en tid tilbake ble gjennomført en liknende liberalisering av gassalg og transport, falt bunnen ut av markedet.

Kjempekontrakten om langsiktig levering av gass til Polen som ble inngått sommeren 2001, står i fare fordi EU mener den er inngått i strid med EØS-avtalen. EU vil fjerne langsiktige leveringsavtaler med prisgaranti og i stedet gjennomtvinge salg av gass på spotmarkedet fordi det vil tvinge prisen nedover.

Konsekvensene av EØS-avtalen på dette området var ikke ukjente for norske politikere da avtalen ble inngått. Høsten 1992 ble en studie som var gjennomført av Oljeindustriens Landsforening kjent i media. Her ble de dramatiske konsekvensene for norsk statlig kontroll med petroleumsressursene analysert. Blant annet ble det påpekt at GFU ikke kunne opprettholdes fordi det var i strid med konkurransereglene. Rapporten ble forsøkt tiet i hjel. Jeg var selv med på et møte i Olje- og energidepartementet der statsråden og de fremste embetsmennene overfor OFS forsøkte å bortforklare og bagatellisere de forhold som var omtalt i rapporten.

Forsøket på å stikke hodet i sanden vil komme til å koste landet dyrt. Gjennom innkjøpsdirektiv, lisensdirektiv og gassdirektiv har EU bit for bit umuliggjort den samfunnsmessige utnyttelsen av petroleumsrikdommen som det var politisk enighet om etter at oljen ble påvist ved inngangen til 1970-tallet.

Oljepenga over til EU

Nå planlegger EU å straffe Norge på pungen for å ha gjennomført en oljepolitikk som hadde som målsetting at rikdommen skulle komme hele samfunnet til gode og at ressursene skulle tas vare på slik at de ikke ble skuslet bort på en uforsvarlig måte. Vesentlige deler av de reserver som Norge har lagt opp, skal overføres til EUs fellesskapskasse som straff for at vi ikke umiddelbart forlot en slik politikk da EØS-medlemskapet ble et faktum i 1994.

Delprivatiseringen av Statoil som nå er gjennomført i tråd med vedtak på Arbeiderpartiets landsmøte høsten 2000 er en annen konsekvens av EØS-avtalen. Jens Stoltenberg har nylig gått ut og advart om at Høyre-Sentrum regjeringas politikk for videre privatisering blant annet kan medføre konsekvenser for lokaliseringen av Statoils hovedkontor, som jo nå ligger i Stavanger. Det er litt av en melding å gi til AP-politikerne fra Rogaland, Nordtun og Reme, som etter landsmøtet kom hjem stolte som haner for det de hadde fått til for distriktet.

Sannheten er at privatiseringen av Statoil som begynte med AP-landsmøtets vedtak, meget vel kan føre til at Statoils hovedkontor ikke bare kan forsvinne fra Stavanger, men også fra Norge. Samtidig kan hele den distriktssatsingen som Statoil etter pålegg fra Stortinget har gjennomført, gå fløyten.

En børsnotering av Statoil innebærer at selskapet skal styres etter markedets lover. Selv om staten foreløpig har aksjemajoriteten, ligger det en berettiget forventning fra de øvrige eiere om at selskapet drives på en mest mulig lønnsom måte. En slik forventning kan godt komme på tvers av både distriktspolitiske og nasjonale hensyn. Dersom statens eierposisjon svekkes ytterligere, kan det få konsekvenser ikke bare for lokaliseringen av baser og virksomheter, men for selskapets ledelse.

Argumentene for å privatisere Statoil var i hovedsak at EUs oljedirektiv, som vi er bundet av gjennom EØS-avtalen, legger slike begrensninger på hva staten kan bruke Statoil til, at det ikke lenger hadde noen hensikt å opprettholde selskapet som 100% statlig. Oljedirektivet innebærer en forpliktelse for staten, om den i det hele tatt deltar i oljevirksomheten, å drive ut fra rent kommersielle prinsipper uten å blande inn nasjonale og næringspolitiske hensyn.

Direktivet forbyr staten å opptre i overensstemmelse med det som fremdeles står som Petroleumslovens faneparagraf, § 1-2: Petroleumsressursene skal forvaltes i et langsiktig perspektiv slik at de kommer hele det norske samfunn til gode. Herunder skal ressursforvaltningen gi landet inntekter og bidra til å sikre velferd, sysselsetting og et bedre miljø og å styrke norsk næringsliv og industriell utvikling samtidig som det tas nødvendige hensyn til distriktspolitiske interesser og annen virksomhet.

Denne argumentasjonen er logisk nok, men det blir ikke trukket de logiske konsekvenser av den. I stedet for å bøye seg for direktiver fra EU som slår grunnen under det som har vært de bærende søyler for forvaltningen av petroleumsressursene på norsk sokkel, kunne vi sagt nei til oljedirektivet.

Vetoretten mot direktiver ble jo av EØS-tilhengerne fremhevet som et avgjørende argument for at vi skulle gå med i 1992.

Ut av EØS!

I dag kan vi benytte oss av en annen sikkerhetsventil som ble framhevet den gang: EØS avtalen er oppsigelig med ett års varsel. Vi kan si fra til EU at vi er lei av at Unionen forsøker å disponere over våre naturressurser, og at vi i stedet vil forhandle om en likeverdig avtale som lar begge parter beholde råderetten over egen eiendom.

av Johan Petter Andresen

Det nye programmets analyse av utviklinga av den kapitalistiske økonomien er et tilbakeskritt i forhold til forslaget fra programkomiteen som ble lagt fram i september 2001. Etter min mening bryter programmet med grunnleggende marxisme på økonomiens område. En analyse av den kapitalistiske økonomiens grunnleggende utviklingstendenser burde være en bærebjelke i et kommunistpartis program. Landsmøtet har valgt å skjære bort tilløp til en slik analyse.

Det er en god del å utsette på forslaget fra programkomiteen både når det gjelder form og innhold. Så dette er ikke noe forsvar for alt i programkomiteens forslag når det gjelder den generelle økonomiske utviklinga. Men innholdet i programforslaget er som sagt mye bedre. Her er noen av formuleringene som er fjerna av landsmøtet:

• 1. I Forordets fjerde avsnitt: «Men forråtnelsen i kapitalismen har blitt stadig tydeligere de siste 30 åra gjennom stagnasjonen i verdensøkonomien.»
• 2. I forslagets kapittel 1, som ble programmets kapittel 6, punkt 1.1, fjerde avsnitt: «Men de kapitalistiske produksjonsforholdene, som gjør profitt til produksjonens hovedmål, hemmer og hindrer også utviklinga av produktivkreftene og skaper nød, vold og menneskeskapte naturkatastrofer. I det stadiet kapitalismen nå er, er det dette trekket som dominerer. Slik undergraver kapitalismen også sin egen eksistens.»
• 3. I forslagets kapittel 2, som ble programmets kapittel 1. 3. avsnitt i ingressen: «De framskrittsvennlige sidene ved kapitalismen er for lengst historie. Dens måte å produsere og distribuere varer og tjenester på er ikke lenger den mest effektive. En allmenn stagnasjon i økonomien har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre.»
• 4. I samme kapittels 2.3.3: «Konkurransen er en innebygd trussel mot det kapitalistiske systemet i seg sjøl, som fører til økonomisk stagnasjon.»
• 5. Samme kapittels punkt 2.10.2: «Den såkalte «nye økonomien» tilfredsstiller ikke borgerskapets krav om profitt, jo mindre jo mer det automatiske systemet innføres på flere områder i produksjonen. De nakne talla bekrefter dette. Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i bruttonasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter. Til tross for at enkelte land kan oppvise en imponerende vekstrate. Den lange oppgangskonjunkturen i USA på 1990-tallet illustrerte USAs spesielle dominans i denne perioden.»

Vedtatte formuleringer

Det som er vedtatt er en kritikk av hvordan kapitalismen fungerer. Altså at kapitalismen ikke er bra for folk flest og for miljøet. Men intet sted tas marxismens standpunkt om at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform eller at de indre motsetningene i den kapitalistiske økonomien skjerpes etter hvert som kapitalismen modnes. Og når det gjelder stagnasjonen etter krigen, finnes det ingen beskrivelse av denne. Tvert imot, programmet beskriver et samfunn som evner å løse sine kriser. Årsaken til at det kan bli sosialistiske revolusjoner er at arbeiderklassen en gang vil ønske å frigjøre seg. Det nærmeste man kommer en kriseteori som går inn på dagens økonomiske utvikling er i punkt 1. 10.1 til 1.10.4. Her kan vi lese:

1.10.1: Slutten av det tjuende hundreåret framstod i den rådende propagandaen som en «ny vår» for kapitalismen.

1.10.2: Likevel står problema i kø for borgerskapet. Den nye teknologiske revolusjonen legger grunnlaget for raske og omfattende økonomiske, politiske og ideologiske samfunnsendringer, som kan bli en trussel mot sjølve den kapitalistiske samfunnsorganiseringa.

1.10.3: Den ikke-produktive og spekulative økonomien vokser. Det samme gjør den svarte økonomien. Omfordeling av merverdien gjennom valuta- og børsspekulasjon overgår langt varehandelen og investeringer i produksjon.

Likevel eksploderer vareproduksjonen som følge av den voldsomme produktivitetsøkinga. Men i stedet for at en mulig overflod blei delt på kommunistisk vis etter behov, reguleres produksjonen etter profittmulighetene. Varer ødelegges framfor å bli gitt til de stadig flere som ikke har råd til å kjøpe dem. Overproduksjonskriser og økte forskjeller mellom rike og fattige blir resultatet.

1.10.4: Det er merverdiproduksjonen som skal holde den kapitalistiske konkurransen i sving. For at denne skal kunne holde tritt med den voldsomme økinga av kapitalmengden, trekkes nye områder inn i vareøkonomien. Dette er drivkrafta bak privatiseringa av velferds- og infrastruktursektorene.

Dette er en livredningsmanøver for kapitalen som fører til at velferdsstaten som sosial og politisk stabilisator raseres. Hvor lenge kapitalistene kan holde økonomien i gang ved å rane felleskassa, vil derfor også være et politisk spørsmål.

Det er mye riktig beskrivelse i denne analysen, men den mangler logikk, for eksempel forklarer den ikke hvorfor den spekulative økonomien vokser. Kan borgerskapet velge å minske den spekulative økonomien, eller er denne utviklinga en del av en nødvendig økonomisk utvikling gitt de kapitalistiske produksjonsforholdene? Hva er sammenhengen mellom utviklinga av den spekulative økonomien og den merverdiproduserende delen av økonomien? Har kapitalismen en kronisk overproduksjonskrise? Eller har den bare konjunkturelle kriser som løses etter hvert? Programmet beskriver en kapitalisme med problemer, men ikke en kapitalisme som kun kan løse sine problemer ved å forverre sine egne sjukdommer.

Hva mente Marx om kapitalismen?

Kort fortalt var Marx utvetydig på at kapitalismen er en historisk forbigående samfunnsform, som på grunn av sine indre motsigelser må gå under. Dette preger både hans historiske tilnærming og hans økonomiske analyser.

Marx mente at de økonomiske krisene som det kapitalistiske systemet skaper, blir løst på en slik måte at dets indre motsetninger skjerpes og at dets kriser blir dypere. Han trekker fram som et grunnleggende forhold at det kapitalistiske systemets evne til å øke produksjonen har få hindre, mens forbruksevnen møter mange barrierer som begrenser dets vekst. Dette gir opphav til kriser, som altså overvinnes på en slik måte at systemets innebygde motsetninger skjerpes.

La oss se litt på åssen Marx så på de grunnleggende utviklingstrekka til den kapitalistiske økonomien. Fra Manifestet kan vi lese:

«Hvordan overvinner borgerskapet krisene? På den ene sida ved den framtvungne ødelegginga av en mengde produktivkrefter, på den andre sida ved erobring av nye markeder og grundigere utbytting av de gamle markedene. Altså hvordan? Ved at de forbereder enda mer omfattende og kraftigere kriser og minsker midlene til å forebygge krisene» (Side 27 i den norske utgaven fra 1970). (Min understrekning).

Legg merke til at Marx legger vekt på at måten krisene løses på er ved at det legges et grunnlag for enda større og sterkere kriser: altså at den kapitalistiske økonomiens indre motsetninger skjerpes og at etter hvert som det kapitalistiske systemet utvikles bruker det samtidig opp de midlene det trenger til å forebygge krisene.

Fra kapittel 15 i bok 3 av Kapitalen har vi noen flere, mer teoretiske sitater som omhandler det samme:

«Betingelsene for den direkte utbyttinga er ikke identiske med de som gjelder for dens realisering. De er ikke bare ulike i sted og tid, men også teoretisk. Betingelsene for den direkte utbyttinga er kun begrensa av samfunnets produktive evne, betingelsene for utbyttingas realisering er begrensa av det relative forholdet mellom de ulike produksjonsgrenene og samfunnets evne til å forbruke. Men den sistnevnte blir verken bestemt av den absolutte produktive evnen eller av den absolutte forbrukerevnen, men av forbrukerevnen basert på de antagonistiske betingelsene i distribusjonen, som reduserer forbruket til størstedelen av samfunnet til et minimum innafor mer eller mindre trange grenser. Realiseringa er videre begrensa av akkumulasjonstendensen, trangen til å ekspandere kapitalen og produsere merverdi i en større skala. Dette er en lov for den kapitalistiske produksjonen, gitt gjennom stadige revolusjoner i sjølve produksjonsmetodene, forbundet med den stadige forringelsen av den eksisterende kapitalen, av den generelle konkurransekampen og behovet for å forbedre produksjonen og dens skrittvise utvidelse, kun som et middel for dens vedlikehold, der straffen er ruin. Markedet må derfor stadig utvides, slik at dets indre sammenhenger og betingelsene som regulerer dem, antar formen av en naturlov som virker uavhengig av produsentene, og blir stadig mer ukontrollerbare. Denne indre motsigelsen søker sin løsning gjennom en utvidelse av det ytre produksjonsområdet. Men, jo mer produktiviteten utvikles, jo mer blir den i uoverensstemmelse med den snevre basisen på hvilken betingelsene til forbruket hviler.»

«Den kapitalistiske produksjonen prøver stadig å komme forbi disse innebygde grensene, men kommer forbi dem bare på en slik måte, at disse hindringene igjen plasseres i dens vei, og da i enda større skala.»

«Når derfor den kapitalistiske produksjonsmåten er et historisk bestemt middel for å utvikle de materielle produktivkreftene og skape et tilsvarende verdensmarked, er den samtidig den konstante motsigelsen mellom denne historiske oppgave og de tilsvarende samfunnsmessige produksjonsforhold.»

«Det kommer til overflaten her på en klar økonomisk måte – dvs. sett fra borgerskapets standpunkt, innafor begrensningene for kapitalistisk erkjennelse, fra standpunktet til sjølve den kapitalistiske produksjonen – at den har sin grense, at den er relativ, at den ikke er absolutt, men er kun en historisk produksjonsmåte som samsvarer med en bestemt avgrensa epoke i utviklinga av produksjonens materielle behov.»

«Utviklinga av det samfunnsmessige arbeidets produktive krefter er den historiske oppgava og berettigelsen til kapitalen. Akkurat derfor skaper den ubevisst de materielle betingelsene for en høyere produksjonsmåte.»

Det har rent mye vann i elva siden Marx lagde sine teorier. Men vi lever fortsatt under kapitalistiske produksjonsforhold, og kapitalismen har utvikla seg og skal da, i følge Marx ha fått skjerpa sine indre motsetninger. Og jeg mener at dette stemmer.

Hva mener en del marxister?

I motsetning til i Marx’ tid evner ikke den kapitalistiske økonomien å opprettholde den generelle økonomiske veksten i samfunnet. Jo større andel av totaløkonomien i verden som blir kapitalistisk, jo svakere blir den økonomiske veksten. Etter den brutale saneringa av produktivkrefter som den andre verdenskrig innebar, så det lenge tilsynelatende positivt ut for kapitalismen. Men allerede etter få år oppsto overkapasitetsproblemer i den internasjonale økonomien, og marxistiske økonomer kunne påpeke, allerede i 1966, at den moderne internasjonale monopolkapitalistiske økonomien hadde en innebygd stagnasjonstendens som kunne observeres statistisk (Monopoly Capital av Paul Baran og Paul Sweezy, 1966).

«Man kan vende og snu på det som man vil. Man kan likevel ikke unngå den konklusjon at monopolkapitalismen er et selvmotsigende system. Det har en tendens til å skape et stadig større overskudd, men det kan ikke frambringe det forbruk og de investeringsåpninger som er nødvendige for absorbering av et økende overskudd og for at systemet skal funksjonere tilfredsstillende. Siden overskudd som ikke kan absorberes, ikke kan produsere, følger det at den normale tilstand i den monopolkapitalistiske økonomi er stagnasjon» (Fra Pax-utgaven av Monopolkapitalen, Sweezy og Baran, 1971, side 110).

En liten illustrasjon på stagnasjonstendensen finner vi i følgende tabell:

Veksten stagnerer tiår for tiår

Paul Sweezy følger opp stagnasjonsanalysen sammen med Harry Magdoff i 1988, i boka Irreversible Crisis (Monthly Review Press 1988). Her viser de sammenhengen mellom stagnasjonstendensen og den eksplosive økinga av finanssektoren og gjeldas nye rolle i økonomien. Det var også med bakgrunn i denne boka at AKP arrangerte en økonomikonferanse i begynnelsen av 1990-tallet og inviterte Harry Magdoff som hovedinnleder. Hans synspunkter har tydeligvis ikke blitt gjort til en del av AKPs synspunkter.

Vi ser samme grunnleggende holdning fra et annet marxistisk miljø. En artikkel som har vekt oppsikt er av Robert Brenner. «Verdensøkonomien ved årtusenskiftet – i retning oppsving eller krise?». (Se Vardøger nr 26, 2000.) I motsetning til Sweezy legger han vekt på utviklinga av profittraten og hvordan denne har påvirka monopolkapitalens ulike tiltak for å opprettholde denne. Men i likhet med Sweezy og andre har han samme hovedtese i bånn for sin analyse. En hovedtese som han har fra Marx. Han skriver:

«Bakgrunnen for dagens situasjon må søkes i utviklingen av de tre fundamentale langsiktige og nært sammenhengende trender. Alle tre ble utløst omkring 1965-73 av det systemomfattende fallet i avkastningen, og av det faktum at man over lang tid ikke fikk avkastningen opp igjen. Til grunn for dette lå framveksten av vedvarende overkapasitet og overproduksjon i den internasjonale industrien. » (Min understrekning)

Altså Marx, Sweezy, Baran, Brenner og Magdoff trekker alle sammen forholdet mellom produksjon og forbruk som det som ligger i bånn for de andre symptomene: enten det er de sykliske krisene, opphoping av finansiell kapital, gjeldsoppbygginga, profittratens utvikling, globaliseringa, monopoliseringa, stagnasjonstendensen osv.

Faktisk kjenner jeg ikke til en eneste marxistisk økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer og at dens indre motsigelser skjerpes. Men her forventer jeg å bli opplyst av de som har gått i spissen for å stryke programkomiteens forslag på dette området. Hvem mener noen annet, og hvorfor? Kanskje kan vi da få en klargjørende diskusjon om meningsforskjeller?

Fra Sverige har journalisten og marxisten Mikael Nyberg gitt oss boka kapitalet.se (Ordfront 2001). AKP har med god grunn reklamert for denne boka, men nettopp fordi den kan forstås å innholde en alternativ analyse til ovennevnte økonomers analyse føler jeg at det er på sin plass med en kommentar.

Boka gir en meget god beskrivelse av sentrale sider ved utviklinga av klassekampen i Sverige og av utviklinga på sjølve arbeidsplassene som jeg satte særlig stor pris på. Men fordi forfatteren ikke tar utgangspunkt i stagnasjonstendensene som grunnlag for borgerskapets angrep på arbeiderklassen, ender han opp i en klassekampteori som overdriver endringene i arbeiderklassens styrke og dermed også borgerskapets styrke. Folkhemmet på 50-, 60- og 70- tallet forklares som et resultat av arbeiderklassens styrke. Deretter, fra åttitallet angriper borgerskapet, og arbeiderklassen svekkes. Dette er også delvis riktig etter mitt skjønn. Dersom vi ser på den globale klassekampen er det vel liten tvil om at det skjedde et negativt skifte fra slutten av 70-tallet med splittelsen mellom Kina og Albania, Vietnams invasjon av Kampuchea, og innmelding i Comecon og seieren til Teng Siao Ping i Kina. I likhet med mye fra AKP/RV de siste 20 åra legger Nyberg vekt på «borgerskapets offensiv». Men han tar ikke opp at denne offensiven, for å øke utbyttinga, skjer på bakgrunn av en kapitalistisk økonomi som har stadig større problemer med å fungere. Dermed ebber hans analyse ut i et mørkt bilde av en stadig mer menneskefiendtlig kapitalisme som han regner med at den svenske arbeiderklassen før eller seinere vil reise seg mot. Hans bilde er av et stadig sterkere og råere borgerskap. Mitt bilde er av et stadig mer fortvila og desperat borgerskap. Hans bilde er av en svekka og oppsplitta arbeiderklasse. Mitt bilde er av en større, bedre organisert og mindre systemtro arbeiderklasse i dag enn for 30 år siden ( i hvert fall i Norge, og antakeligvis i Sverige også). Nyberg påpeker at kapitalismen nå synker ned i en tilstand av kriser, massearbeidsløshet og global misære. Men dette knyttes til borgerskapets økte makt, ikke til nedgangen i veksttakten etter krigen. Det ligger som en logisk konklusjon på Nybergs tilnærming at dersom arbeiderklassen styrker sin stilling, vil det internasjonale kapitalistiske samfunnet oppleve nye tiår med høy vekst.

Debatten i 1983-84

Jeg kan dessverre ikke vise til en eneste norsk marxistisk økonom, da jeg ikke kjenner til at noen av dem har gjort forsøk på sjølstendig analyse av utviklinga av den internasjonale kapitalistiske økonomien etter krigen, med unntak av det vesle heftet Kriser i kapitalismen (AKP(ml), 1983, red. Carl-Erik Schultz). (Og den gangen var Schultz, Mønnesland, Lysestøl, «Per Lund» m.fl. medlemmer av AKP(ml).) Her skriver man i forordet at man ikke kan spå om utviklinga av den sykliske krisa man da var oppe i. Hensikten med heftet var, i følge forordet, å «legge fram noen hovedpunkter når det gjelder fakta om den kapitalistiske krisa i verden og i Norge. Den teoretiske og politiske drøftinga av krisa kommer i seinere avsnitt.» Heftet utløste en debatt blant «ekspertene» i partiet der man konsentrerte seg om årsaksforholdene i forbindelse med de sykliske krisene. Leser man f. eks. Per Lunds artikkel «Akkumulasjon og krise under kapitalismen» (Marxistisk studiebok, trinn 2, 1983) finner man hans forklaring på årsaker til de periodiske krisene og hvordan de løses, men ingenting om den historiske tendensen til at de løses på en slik måte at de indre motsetningene skjerpes. Etter min mening er det opplagt mulig å ha ulike vinklinger på de sykliske krisene (altså de som kommer jevnlig med cirka 10 års mellomrom), blant annet fordi disse sykliske krisene kommer i ulike etapper i kapitalismens generelle utvikling.

Dessverre gikk ikke debatten inn på det som må være det overordna for oss å få grep om: når kapitalismen løser disse sykliske krisene, hva da? Skjerpes kapitalismens indre motsetninger, eller fortsetter man da som om ingenting har skjedd? Her mener jeg at Marx påstår og virkeligheten viser at det må gå galt. Så må vi spørre oss: Hvordan kan vi studere, i virkelighetens verden, empirisk, hvordan kapitalismens indre motsetninger skjerpes? Dette bør en videre debatt konsentrere seg om. Et annet naturlig spørsmål som vi også kan videreutvikle er: Hva er det ved kapitalismen som gjør at dens indre motsetninger skjerpes?

Import fra Sovjet

I 1975 ga AKP(ml) ut en sovjetisk bok produsert i 1954, Politisk økonomi, lærebok. Den har to kapitler som handler om «kapitalismens almene krise». Problemet er at dens hovedtese om årsakene til denne krisa er feil:

«Grunndragene i kapitalismens almene krise er: verdens kløvning i to systemer – det kapitalistiske og det sosialistiske – og kampen mellom dem, krisen i imperialismens kolonisystem, skjerpningen av markedsproblemet og den kroniske massearbeidsløshet som henger sammen med dette» (side 260).

«Skjerpingen av problemet om markedene under kapitalismens almene krise skyldes først og fremst den ting at enkelte land er falt ut av imperialismens verdenssystem» (side 267).

Historia har i ettertid vist at monopolkapitalismens allmenne krise ikke er avhengig av sosialismens og kolonienes seierrike framganger. Monopolkapitalismen greier helt av seg sjøl å skape overproduksjon, stagnasjon, massearbeidsløshet osv.

Vil AKP prioritere studier av kapitalismen?

Med tanke på hvor lite det er jobba med å utvikle en sjølstendig norsk marxistisk analyse av den moderne kapitalismens generelle økonomiske utvikling, er det ikke noe rart i tendensen i partiet til å undervurdere kapitalismens indre motsetninger.

Men det er mildest talt uheldig for utviklinga av den ideologiske kampen generelt i samfunnet at det ikke er noe parti som hevder med tyngde at borgerskapet ikke er på offensiven, men tvert imot – borgerskapets samfunn ris av stadig sterkere indre motsetninger som fører til en nedgang i veksten og fører hele verdenssamfunnet ut i en kommende depresjon i overskuelig framtid.

Introduksjon til

av W. Paul Cockshott og Allin Cottrell

Det du nå leser, er et forord til en lang artikkel om planøkonomi. Det er en lett omarbeida utgave av kapittel 2 i boka Planhushållning och direktdemokrati utgitt på det svenske forlaget Manifest i år.

Planøkonomi er ikke et sosialistisk fenomen. Ikke minst etter krigen var det sterke elementer av planøkonomi – i den kapitalistiske, norske økonomien. Bare tenk på landbrukspolitikken, den offensive satsinga på kraftkrevende industri langs hele kysten, Jernverket i Mo i Rana, alle konsesjonsreglene som ble inført og som forsvant da Norge vedtok å bli med i EØS – på tross av nei-ene i 1972 og 1994.

En sosialistisk planøkonomi forventer vi oss noe helt annet og mye mer av. Noe helt annet fordi det under sosialismen vil være arbeiderklassen som har makta, og som skal styre bruken av ressursene i samfunnet. Noe mye mer fordi utbyttinga er fjernet, snylterklassene ekspropriert.

Røde Fane har trykket innlegg om sosialsitisk planøkonomi tidligere. Tore Sivertsen har blant annet utfordret det tradisjonelle marxistiske synet om at markedet er roten til alt ondt. Innlegget til Sivertsen, motinnlegget til Pål Steigan og innlegg fra Torstein Dahle er å finne på www.akp.no/rfane.

Boka til W. Paul Cockshott og Allin Cottrell blei opprinnelig skrivi i 1992 og utgitt i England i 1993 med tittelen Towards a New Socialism. De to skotske forskerne som har skrevet boka, og har oppdatert deler av den i forbindelse med den svenske utgaven i 2002. Dette har blant annet resultert i at denne utgava har fått med seg utviklinga av internett og foreslår omfattende bruk av nettet som et redskap for å utvikle en demokratisk modell for en sosialistisk planøkonomi.

Røde Fane synes denne boka er et godt forsøk som utfordrer oss til å tenke oss hvordan alternativet til kapitalismen, etter en sosialistisk revolusjon, kan organiseres. Boka stimulerer kritisk tenkning og trekker veksler på erfaringer som er gjort blant annet i Sovjetunionen og Kina. Den er konkret, kommer med forslag til alternativer bygd på en vurdering av hva som framstår som mulige muligheter. Det er god marxisme.

Det er ingen lett bok, men det er lett å skjønne at forfatterne har bestrevet seg på å gjøre den tilgjengelig for flere en eksperter på økonomi. De sier sjøl i forordet at hvis det er noe som er vanskelig, så hopp over det og gå videre litt lenger bak. Det er et godt råd.

Allikevel: Når vi nå trykker kapittel 2 (i bladet) er det lett bearbeida, vi har fjerna en tabell og tillegget til kapitlet. Her i nettutgaven finner du derimot den komplette utgaven av kapittelet.

Bokas første kapittel omhandler inequalities på engelsk og ojämlikheter på svensk. Det er et vanskelig ord å oversette til norsk hvis det i hvert enkelt tilfelle skal bli helt riktig. Vi har brukt ulikheter og mangel på likeverd.

I det første legger de to forfatterne vekt på både graden av mangel på likeverd som markedsøkonomien har skapt, og en del av årsakene til dette. De har studert de økonomiske årsakene til manglende likverd og funnet at det har sitt grunnlag i utbyttinga av arbeidskrafta. Kampen mot dette, og forsøka på å avskaffe den, utgjør den moralske kjernen i enhver sosialistisk politisk økonomi.

I det kapittelet av boka som Røde Fane har valgt å gjengi, viser de at ved konsekvent å holde fast ved prinsippet om at menneskelig arbeid aleine er kilden til verdi, er det mulig å skape et økonomisk system som både er rettferdig og effektivt. Alternativet til penger er tidskuponger, en time er en time – gjerne distribuert som lønn via «kredittkort».

Boka kan kjøpes og bestilles fra Tronsmo (66 kr) på www.tronsmo.no eller bestilles direkte fra forlaget på www.manifest.se (50 kr). Eller: Du kan verve en ny abonnent for 100 kroner til Røde Fane, og få boka gratis i posten (tidsbegrensa tilbud).

av Aslak Sira Myhre

Heftet Hvem vokter vokterne? har blitt utsatt for kritikk i Klassekampen. Harald Hauketo Fjørtoft (HHF) har under tittelen «Sira Myhre og fascismen» hevdet at undertegnede ikke har kjennskap til verken klassekamp eller fascisme. Han mener at jeg setter «radikale einskildindivid» i fare gjennom å påstå at AKP klarte å påføre seg sjøl større politisk skade enn det overvåkningspolitiet fikk til.

To uker tidligere har AKPs leder Jorun Gulbrandsen (JG) presentert en lignende kritikk. 2. august gir hun et forsvar for hemmelige medlemmer og medlemslister og en del andre «sikkerhetstiltak», hvor hun samtidig avviser at sikkerhetspolitikken i AKP gikk for langt, en kan ha gjort feil, men «årsaken var faktisk POT, militærøvelser mot venstresida, overvåkning …».

Sjøl om Gulbrandsen og Fjørtofts innlegg er formulert svært forskjellig, både i målføre og stil, er grunnlaget for kritikken og konklusjonen overraskende lik. Begge avviser at sikkerhetspolitikken kan ha skada partiet politisk. Og de går ikke inn i noen konkret analyse av den politiske konsekvensen av å grave ned hundrevis av medlemmer og operere med dekknavn og organisatorisk krigsforberedelse som viktigste oppgave for partimedlemmene.

Det er ikke vanskelig å påvise overvåkning i Norge i etterkrigstida, og heller ikke å avdekke denne overvåkingas politiske karakter. Det er også det mesteparten av heftet, Hvem vokter vokterne?, handler om. Men det at «klassefienden» ligger i buskene og snuser, betyr ikke at revolusjonære i Norge må ta på seg kamuflasjedrakt og bygge hytte i nabobusken.

Tvert imot vil en slik politikk bidra til at overvåkerne og oppdragsgiverne får det som de vil, ei revolusjonær venstreside som minner mer om en konspirasjon enn et politisk redskap for arbeidsfolk. Gjennom å organisere seg for krig i fredstid, isolerte AKP (m-l) seg i større grad fra folk og ga de borgerlige propagandistene ammunisjon. Dette velger HHF og JG å overse og henviser istedet til eksistensen av overvåkning om bevis for den politiske linjas riktighet.

Etter mitt syn holder det heller ikke med allmenne henvisninger til kommende kriser og trusselen fra fascismen når man skal legitimere hemmelig politisk virksomhet. Muligheten for at det internasjonale borgerskapet vil ty til fascistiske metoder for å forsvare sin posisjon, er en konstant faktor. Hvis partiers organisasjonsvern skal baseres på den, vil det alltid være riktig med den høyeste form av hemmelighold, uavhengig av de faktiske politiske forholdene i samtida. Legal og åpen politisk virksomhet blir umulig, siden fascismen kan være neste holdeplass uansett.

Kjerna i min kritikk er at politisk partiorganisering må skje utifra de materielle og politiske forhold i samtida, ikke et ukjent antall år inn i framtida og i alle fall ikke i fortida. Den internasjonale venstresida er full av sekter og partier som er strålende godt forberedt på å møte «borgerskapets fascistiske offensiv», men de har sjelden mer enn to hundre medlemmer og er helt ukjent for såvel borgere som arbeiderklasse. Revolusjonære partier som vinner oppslutning og organiserer seg fornuftig som parti i klassekampen i fredelige land i Vest-Europa er derimot mangelvare.

Min påstand er at den ekstreme sikkerhetspolitkken som blei ført, særlig mot slutten av søtti- og begynelsen av åttitallet, skada AKP politisk. Sjøl folk langt inne i partikontoret må ha innsett det, men det var prisen man var villig til å betale for å være usynlig for overvåkeren. JG henviser til beskyttelse av enkeltindivider, for eksempel innvandrere, som begrunnelse for å holde medlemmer hemmelig, bruke dekknavn o.l. i dag. Det paradoksale er at den ene tingen sikkerhetspolitikken ikke fikk til, var nettopp dette, på tross av dekknavn, hemmelige møter og forbud mot medlemsregistre, har folk blitt utsatt for overvåking, yrkesforbud og avlytting. De aller fleste må ha fått mapper, og svært mange har mista jobber som et resultat av den infoen overvåkerne har samla opp om dem. Skal man da seriøst beskytte folk mot all overvåkning, må det altså langt strengere tiltak til enn det AKP (m-l) brukte i 1979, og det tror jeg de færreste ønsker.

Poenget er at det eneste sikkerhetspolitikken påviselig har klart å beskytte er AKPs indre organisering og ledelse. Dette er en prestasjon i seg sjøl, men i ettertid må spørsmålet stilles om det var verdt det. Er de manglende forutsetningene for partidemokrati en slik organisering skaper, isolasjon fra klassekampen og den kulturelle isolasjonen som oppstår som en følge av paranoiane, virkelig en pris man er villig til å betale for å holde sentralstyremdlemmene sine hemmelige?

Hva hadde skjedd om POT hadde fått vite at AKP hadde sentralstyrmøte for eksempel 25. juni 1979? Antageligvis ingenting som helst. Denne typen kunnskap har ligger passivt i støvete arkivskap. Jeg er ikke prinsipiellt mot hemmelighold eller høyt organsiasjonsvern. Men alt må vurderes konkret utifra den politiske situasjonen.

Jeg vil gjenta at AKP skada seg sjøl mer politisk enn det POT fikk til i løpet av søtti- og halve åttitallet, og de sårene de påførte egen kropp den gangen ser man arrene av den dag i dag. Sikkerhetspolitkken fungerte internt byggende og skapte sterke bånd, men førte også til harde brudd. Etterhvert har den blitt holdt liv i som rituale mer enn noe annet. Dette ritualet kan gi folk som kaller seg kommunister et felles språk, men det fungerer ikke politisk progressivt i Norge idag, og det ritualiserte forsvaret for den samme politikken må avvikles hvis vi skal få en fornuftig diskusjon om hvilket organisasjonsvern som er fornuftig for et revolusjonært parti nå.

av Hannah Helseth

Kvinnefrontens hefte er resultatet av en pornoundersøkelse som ble gjort våren 2001. Jeg og andre pornomotstandere har lengta litt etter en slik undersøkelse, siden den forrige ble gjort for ca. 15 år siden.

Pornokampens faner har ikke svaiet høyt i vinden de siste årene. Sexhibition hadde i løpet av tre dager på Rockefeller over 15.000 besøkende. Pornoen har begynt å bevege seg opp fra sin snuskete krok og ut i offentligheten. Dette heftet er en viktig start på å analysere fienden.

Heftet tar utgangspunkt i Narvesen pornoen – og bladene ble kjøpt på forskjellige ukedager – slik at man fikk et representativt utvalg. Denne pornoen som blir karakterisert som myk og distribuert gjennom Rema-Reitan sine kiosker.

Heftet er delt inn i fire deler. Del en er om det Narvesen selger – som er en gjennomgang av hva man har funnet i pornobladene, del to er vurderinger av porno, del tre er om penger i kassa og er et forsøk på å gå bak for å finne ut hvem som tjener penger på porno og siste del handler om hvordan man kan kjempe mot porno.

Å selge kvinner og kvinneforakt er «Big Business». Den teknologiske utviklinga som preger enhver bransje i verden – preger også pornobransjen. Den eneste bransjen hvor handel over nett virkelig har tatt av – er handel med porno. Det som man før måtte gå i mørke kjellere for å kjøpe under disken, kan man nå lett få tak i over nettet. Noen tastetrykk unna finner du damer som blir pult av hunder, som får knyttnever opp i skjeden og som blir tisset på. Linkene kan du finne på anerkjente nettsteder og ikke minst finner du dem i pornobladene. Bransjene samarbeider og noen ganger står de samme eierene bak.

Telefonsex annonser tar også mye plass i bladene – det koster mellom 18 og 30 kroner i minuttet for å ringe inn. Det sitter mennesker å tjener veldig mye penger på å spre kvinneforakt. Heftet har gjort en grundig analyse av pornoen som rasistisk og argumenterer godt for hvorfor på ingen måte pornoen sprer kåtskap og glede – slik som forkjemperne liker å si.

Heftet bruker mye bildemateriale for å vise eksempler. Nærmest på hver eneste side ser man forferdelige scener. Dette blir også problematisert i forordet: «Det er ikke bare en grei sak å bekjempe porno med porno.» Bildene vekker sorg, aggresjon og vemmelse – akkurat som virkeligheten for jenter i pornobransjen. Det er synd om det skremmer folk fra å lese heftet – men vi skal ikke lukke øynene for virkeligheten rundt oss. Vi skal vite og vise hva den er. Pornoen er rå og undertrykkende. Det er virkelige jenter som blir utsatt for de mest horrible handlinger hver dag for å tilfredstille profittbehovet til pornobaronene, om vi lukker øynene for den – blir vi ikke styrka.

De siste ord blir: Les heftet – om du er en ung eller gammel– for pornokampen trenger ny kunnskap og analyse!

av John Bellamy Foster

For bare litt over en måned siden mens jeg skrev dette, før 11. september, viste det masseopprøret mot kapitalistisk globalisering som begynte i Seattle i november 1999 og som fortsatt samlet styrke så seint som i Genova i juli 2001, motsigelsene i systemet på en måte vi ikke har sett på mange år.

Likevel var dette opprørets spesielle karakter slik at begrepet imperialisme var blitt så godt som utradert, til og med på venstresida, og erstattet av begrepet globalisering, som antyder at noen av de verste utslaga av internasjonal utbytting og rivalisering på en eller annen måte hadde avtatt.

En ny bok av Michael Hardt og Antonio Negri, med tittelen Empire (Imperium), kan stå som eksempel på en stadig mer populær mote i venstresidas behandling av globaliseringa – en mote som er like tiltrekkende for herskerne, om vi skal dømme etter hvilken oppmerksomhet den har fått i massemedia. Boka ble gitt ut i fjor av Harvard University Press, og har fått uforbeholden ros slike steder som i New York Times, magasinet Times og i London Observer. Den har ført til gjesteopptreden for Hardt i The Charlie Rose Show og en underleder i The New York Timeside. Dens påstand er at verdensmarkedet under innflytelse av informasjonsrevolusjonen blir globalisert hinsides nasjonalstatenes evne til å påvirke det. Nasjonalstatenes suverenitet forsvinner, og blir erstattet av en nylig tilsynekommende global suverenitet eller «imperium» som vokser fram av sammensmeltingen av «en rekke nasjonale og overnasjonale organismer som blir forent under en eneste herskerlogikk», uten noe klart internasjonalt hierarki (side xii).

Plassen tillater meg ikke her å gå inn på alle aspekter ved denne argumentasjonen. Jeg vil heller kommentere bare ett spørsmål: påstanden om at imperialismen er forsvunnet. Uttrykket «imperium» i Hardt og Negris analyse refererer ikke til sentrums imperialistiske dominans over periferien, men til en altomfattende enhet som ikke anerkjenner noen begrensende territorier eller grenser utenom seg selv. I sin glanstid, hevder de, «var imperialismen i virkeligheten en utvidelse av de europeiske nasjonalstatenes suverenitet utover deres egne grenser» (side xii). Imperialismen eller kolonialismen i denne forstand er nå død. Men Hardt og Negri erklærer også at nykolonialismen, industrimaktenes økonomiske dominans og utbytting uten direkte politisk kontroll, er død. De insisterer på at alle former for imperialisme, i den grad de representerer begrensninger på verdensmarkedets homogeniserende krefter, er dødsdømt av det samme markedet. På den måten er «imperiet» både «postkolonialt og postimperialistisk» (side 9).Vi blir fortalt at «imperialismen er en maskin av global lagdeling, kanalisering, koding og territorialisering av kapitalstrømmene, som blokkerer noen strømmer og fremmer andre. Verdensmarkedet krever derimot et jevnt felt av ukodede og territorieløse strømmer … imperialismen ville betydd kapitalens død hvis den ikke var blitt overvunnet. Den fulle realiseringen av verdensmarkedet er nødvendigvis slutten på imperialismen (side 333).

Forfatterne argumenterer for at begrep som sentrum og periferi nå er så godt som ubrukelige. «Gjennom desentraliseringen av produksjonen og konsolideringen av verdensmarkedet, er den internasjonale delingen og strømmene av arbeid og kapital blitt oppsplittet og mangedoblet, slik at det ikke lenger er mulig å avgrense store geografiske soner som sentrum og periferi, Nord og Sør.» Det er «ingen vesensforskjell» mellom USA og Brasil, Storbritannia og India, «bare gradsforskjeller» (side 335) (1).

Forestillingen om USA-imperialismen som en sentral makt i verden i dag, er også forsvunnet. «USA,» skriver de, «utgjør ikke sentrum i et imperialistisk prosjekt. Ingen nasjonalstat kan gjøre det i dag. Imperialismen er over. Ingen nasjon vil bli verdensleder på den måten moderne europeiske nasjoner var det» (side xiii-xiv). «Vietnam-krigen,» erklærer Hardt og Negri, «kan sees som den imperialistiske tendensens sluttpunkt, og derfor som en overgang til et nytt regime for Konstitusjonen» (side 178-79). Denne overgangen til et nytt, globalt konstitusjonelt regime kommer til syne i Golfkrigen. Der framsto USA «som den eneste makten som var i stand til å forvalte internasjonal rett, ikke som en funksjon av sine egne nasjonale motiver, men i den globale rettens navn … Når USA opptrer som verdenspoliti, er det ikke ut fra imperialistiske interesser, men i «imperiale» interesser (dvs ut fra det territorieløse Imperiets interesser). I denne forstand varslet Golfkrigen virkelig en ny verdensordens fødsel, slik George Bush erklærte» (side 180).

Imperiet, som er navnet de gir denne nye verdensordenen, er et produkt av kampen om suverenitet og statsrett på det globale nivå, i en tid hvor en ny global jeffersonisme (2) – utvidelse av USAs forfatningsform til det globale plan – er blitt mulig. Forfatterne går imot lokale kamper mot Imperiet, de tror at kampen nå bare gjelder formen globaliseringa skal ta – og i hvilken grad Imperiet vil leve opp til sitt løfte om å få «den globale utvidelsen av USAs interne forfatningsprosjekt» (side 182) til å bære frukt. Argumentasjonen deres støtter anstrengelsene til «massene mot Imperiet» – dvs. massenes kamp for å bli et selvstendig politisk subjekt – men de argumenterer for at dette bare kan skje innenfor «de ontologiske vilkår Imperiet setter» (side 407).

István Mészáros

Så langt om dagens mer moteriktige synspunkter. Nå vil jeg gå over til det avgjort umoderne. I kontrast til Empire representerer István Mészáros’ nye bok Socialism or Barbarism (Sosialisme eller barbari) på mange måter toppen av det umoderne – til og med på venstresida (3). I stedet for å love en ny universalitet som har muligheten til å oppstå av kapitalismens globaliseringsprosess hvis denne bare tar den riktige formen, hevder Mészáros at å bevare for evig et system som er dominert av kapitalen vil garantere akkurat det motsatte: «Til tross for dets tvungne ‘globalisering’ er kapitalens uhelbredelig skjendige system strukturelt uforenlig med universalitet i noen meningsfull betydning av begrepet … det kan ikke være noen universalitet i samfunnsverdenen uten grunnleggende likhet» (side 10-11).

For Mészáros kan kapitalens herredømme best forstås som en sosial stoffskifteprosess, som kan sammenlignes med stoffskiftet i en levende organisme. Det må derfor studeres ut fra at det rommer et sammensatt sett av relasjoner. Hva kapitalismen enn oppnår av «horisontal» frigjøring, blir negert av dens dominerende «vertikale» orden, som alltid utgjør dens avgjørende moment. Denne altoverskyggende antagonismen betyr at «det kapitalistiske systemet framstår som et jungelaktig nettverk av motsigelser som bare kan styres mer eller mindre vellykket en viss tid, men aldri overvinnes for godt» (side 13). Blant de grunnleggende motsigelsene som er uovervinnelige innafor kapitalismen er de mellom: (1) produksjonen og kontrollen med den; (2) produksjon og forbruk; (3) konkurranse og monopol; (4) utvikling og underutvikling (sentrum og periferi); (5) økonomisk ekspansjon på verdensbasis og rivalisering kapitalistene imellom; (6) akkumulasjon og krise; (7) produksjon og destruksjon; (8) dominansen over arbeidskrafta og avhengigheten av arbeidet (9) sysselsetting og arbeidsløshet; og (10) utbyttevekst for enhver pris og ødelegging av miljøet (4). «Det er helt utenkelig å overvinne en eneste av disse motsigelsene,» sier Mészáros , «for ikke å snakke om deres uløselig sammenvevde samlede nettverk, uten å innføre et radikalt alternativ til kapitalens måte å kontrollere det sosiale stoffskiftet på» (side 13-14).

Ifølge denne analysen er perioden for kapitalismens historiske oppstiging til makten nå slutt. Kapitalismen har ekspandert over hele kloden, men i mesteparten av verden har den bare skapt enklaver av kapital. Det finnes ikke lenger noe løfte om at den tredje verden som helhet skal «ta igjen» de avanserte kapitalistiske landene økonomisk – eller i det hele tatt om varig økonomisk og sosial framgang i mesteparten av «periferien». Levekårene for det store flertallet av arbeidere forverres over hele verden. Systemets langvarige strukturelle krise, som har vart siden 1970-åra, hindrer kapitalen i å hanskes effektivt med sine motsigelser, om så bare midlertidig. Den hjelpen staten tilbyr utenfra, er ikke lenger nok til å stive opp systemet. Av den grunn blir kapitalens «destruktive ukontrollerbarhet» – dens ødeleggelse av tidligere tiders samfunnsforhold og dens manglende evne til å erstatte dem med noe levedyktig – mer og mer synlig (side 19 og 61).

Imperialismens mest dødelige fase

Kjernen i Mészáros’ argumentasjon ligger påstanden om at vi nå lever i det som «potensielt er imperialismens dødeligste fase» (tittelen på det andre kapittelet i boka hans). Imperialismen, sier han, kan deles i tre tydelige historiske faser: (1) den tidlige moderne kolonialismen, (2) den klassiske fasen av imperialismen slik Lenin beskrev den, og (3) den globale hegemoniske imperialismen, med USA som sin dominerende kraft. Den tredje fasen blei konsolidert etter annen verdenskrig, men var ikke til å ta feil av fra og med utbruddet av kapitalismens strukturelle krise i 1970-åra (side 51).

Ulikt de fleste analytikere argumenterer Mészáros for at USAs hegemoni ikke sluttet i 1970-åra, selv om USA i 1970 hadde opplevd en nedgang i sin økonomiske posisjon vis-à-vis de andre ledende kapitalistiske statene, sammenlignet med 1950-åra. Med utgangspunkt i Nixons avskaffing av dollarens gullstandard markerer 1970-tallet snarere begynnelsen på en mye mer besluttsom innsats fra den amerikanske statens side for å etablere sin globale forrang på det økonomiske, militære og politiske området – å konstituere seg som surrogat for en verdensregjering.

På det nåværende stadiet av kapitalens globale utvikling, insisterer Mészáros, «er det ikke lenger mulig å unngå å se i øynene en av systemets fundamentale motsigelser og strukturelle begrensninger. Denne begrensninga er systemets alvorlige svikt når det gjelder å danne en stat for det kapitalistiske systemet som sådan, som svarer til dets overnasjonale målsettinger og forgreininger.» Derfor er det her at «USA, farlig oppsatt på å ta på seg rollen som stat for det kapitalistiske systemet som sådan, mens det legger under seg alle rivaliserende makter med alle midler det har til rådighet,» kommer inn i bildet som det nærmeste man kan komme til «en stat for det kapitalistiske systemet» (side 28-29).

Men sjøl om USA var i stand til å stoppe nedgangen i sin økonomiske posisjon i forhold til de andre ledende kapitalistiske statene, er den amerikanske staten ute av stand til på egen hånd å oppnå tilstrekkelig økonomisk dominans til å regjere verdenssystemet – som uansett ikke lar seg regjere. USA forsøker derfor å bruke sin enorme militære makt til å etablere sin globale overlegenhet (5). «Det som står på spill i dag,» skriver Mészáros, «er ikke kontrollen over en spesiell del av kloden – hvor stor den enn måtte være – en kontroll som hemmer, men fortsatt tolererer uavhengige handlinger fra noen rivaler. Men det er en eneste hegemonisk økonomisk og militær supermakts kontroll over hele kloden, med alle midler den har til rådighet – til og med de mest ekstremt autoritære og om nødvendig, militære voldsmidler. Dette er det den endelige rasjonaliteten til den globalt utviklete kapitalismen krever, i sitt forgjeves forsøk på å få kontroll over sine uforenlige motsetninger. Men problemet er at en slik rasjonalitet – som kan skrives uten anførselstegn, siden den virkelig svarer til kapitalens logikk på det nåværende historiske stadiet av global utvikling – samtidig er det mest ekstreme irrasjonalitet i historien, inkludert nazistenes forestilling om verdensherredømme, når det gjelder hvilke vilkår som kreves for at menneskeheten skal overleve» (side 37-38).

De som påstår at dagens imperialisme, som framfor alt representeres av USA, på en eller annen måte er svekket av det faktum at det er lite direkte politisk styre over andre staters territorier, forstår ganske enkelt ikke de problemene vi står overfor. Som Mészáros påpeker, okkuperte den europeiske kolonialismen faktisk bare en liten del av områdene i periferien. Nå er midlene annerledes, men imperialismens globale rekkevidde er enda større. USA okkuperer for tida fremmede territorier i form av militærbaser i sekstini land – et antall som fortsetter å øke. Dessuten har «den store økninga i militærarsenalets ødeleggelsesevne i våre dager – spesielt luftvåpnenes katastrofale potensiale – i en viss utstrekning endret formene for å tvinge et land som skal kues til å bøye seg for imperialistiske diktater (bakkestyrker og direkte okkupasjon er ikke like nødvendig), men de har ikke endret diktatenes innhold» (side 40).

Med Sovjetunionens sammenbrudd og slutten på Den kalde krigen er det blitt nødvendig for imperialismen å kle seg om. Den kalde krigens gamle rettferdiggjøring av intervensjoner virker ikke lenger. Mészáros påpeker at Saddam Hussein representerte en slik ny rettferdiggjøring, men bare midlertidig. Selv da måtte USA presentere sine krigsønsker forkledd som en universell allianse som kjempet for den globale retten, selv om USA spilte rollen som både dommer og bøddel.

Sosialisme eller barbari

Blant de foruroligende utviklingstrekk som Sosialisme eller barbari peker på, er: Det enorme antall ofre blant sivile irakere i løpet av krigen mot Irak og over en halv million døde barn som følge av sanksjonene etter krigen; det militære stormløpet og okkupasjonen på Balkan; Natos ekspansjon mot øst; USAs nye politikk med å anvende Nato som en offensiv militær styrke som kan erstatte FN; USAs forsøk på å omgå og undergrave FN ytterligere; bombingen av den kinesiske ambassaden i Beograd; utviklingen av sikkerhetspakten mellom Japan og USA, som er rettet mot Kina; og USAs tiltakende aggressive militære holdning overfor Kina – som mer og mer blir sett på som en oppadstigende supermaktsrival. På lenger sikt kan en heller ikke ta den nåværende tilsynelatende harmonien mellom USA og EU for sikker, ettersom USA fortsetter sin jakt på verdensherredømme. Og det finnes heller ingen svar på dette problemet innafor systemet på det nåværende stadium av kapitalens utvikling. Globaliseringa har gjort en verdensomfattende stat nødvendig for kapitalen, argumenterer Mészáros, men den innebygde karakteren til kapitalens sosiale stoffskifteprosess, som krever et mangfold av kapitaler, gjør en slik stat umulig. Slik har «Imperialismens potensielt dødeligste fase» å gjøre med det stadig videre omfanget av barbari og ødeleggelse som slike forutsetninger nødvendigvis må skape.

Vi har å gjøre med to syn på globalisering/imperialisme – det mer og mer moderne som fokuserer på framveksten av verdensherredømme (kalt Imperium) og det avgjort umoderne synet som peker på «Imperialismens potensielt dødeligste fase». Hvordan står disse to synspunktene seg i dag, etter begivenhetene den 11. september og etter at en global krig mot terrorisme startet i Afghanistan?

Det går kanskje an å hevde at analysen i Empire blir bekreftet fordi det ikke var en nasjonalstat som utgjorde en utfordring for det framvoksende system av verdensherredømme, men internasjonale terrorister utafor Imperiet. Fra dette synspunkt kan en mene at USA gjennomfører en aksjon som «verdenspoliti» i Afghanistan «ikke ut fra sine egne nasjonale motiver, men i verdensrettens navn» – som Hardt og Negri beskrev USAs handlinger i Golfkrigen. Det er mer eller mindre slik Washington beskriver sine egne handlinger.

Sosialisme eller barbari ville nok heller foreslå en helt annen tolkning, en som ser USA-imperialismen som sentral i terrorkrisen. Ut fra dette synet gikk terroristene som angrep World Trade Center og Pentagon ikke til angrep på verdensherredømmet eller sivilisasjonen (det var ikke FN-bygningen i New York som ble angrepet) – og enda mindre angrep de verdier som frihet og demokrati, slik den amerikanske staten påsto. De siktet seg bevisst inn på symbolene for USAs finansielle og militære makt, altså USAs globale makt. Disse terroristaksjonene kan ikke forsvares på noen måte, men de går uansett inn i et større historisk bilde av USA-imperialismen og USAs forsøk på å oppnå globalt hegemoni – spesielt i historien om USAs intervensjoner i Midtøsten. Videre reagerte ikke USA med en straffeprosess ut fra global statsrett, eller i form av en ren politiaksjon, men imperialistisk ved ensidig å erklære krig mot internasjonal terrorisme og slippe krigsmaskinen sin løs mot Taliban-regjeringa i Afghanistan.

I Afghanistan prøver USAs militære styrker å ødelegge terroriststyrker som de en gang sjøl var med på å skape. Så langt fra å holde seg til sine egne konstitusjonelle prinsipper på det internasjonale området, har USA lenge støttet terroristgrupper hver gang det passet inn i dets egne imperialistiske planer, og har selv utført statsterrorisme som har drept sivilbefolkning. Washington har erklært at den nye krigen mot terrorisme kan kreve militær intervensjon fra USA i tallrike land utenom Afghanistan – nasjoner som Irak, Syria, Sudan, Libya, Indonesia, Malaysia og Filippinene er allerede pekt ut som mulige åsteder for videre intervensjoner.

Alt dette, knyttet sammen med en verdensomspennende økonomisk nedgangskonjunktur og økt undertrykking i de ledende kapitalistiske statene, ser ut til å antyde at kapitalens «ødeleggende ukontrollerbarhet» kommer mer og mer i forgrunnen. I prosessen med å blokkere en sjølsentrert utvikling i periferien – det vil si sikre utvikling av underutvikling for all evighet – har imperialismen avlet terrorisme, som har slått tilbake på den ledende imperialistmakta sjøl, og skapt en spiral av ødeleggelse uten noen synlig slutt.

Siden en verdensregjering er umulig under kapitalismen, men nødvendig i dagens mer globaliserte virkelighet, insisterer Mészáros på at systemet blir mer og mer overlatt til «et eneste hegemonisk, imperialistisk lands ekstremt voldelige herredømme over hele verden på permanent basis: en … absurd og ikke bærekraftig måte å regjere verden på» (side 73).

For ti Monthly Reviews redaktører Harry Magdoff og Paul Sweezy:

«Det ser ut som USA har låst seg på en kurs som har de mest alvorlige følger for hele verden. Forandring er den eneste sikre loven i universet. Den kan ikke stoppes. Hvis samfunn (i periferien av den kapitalistiske verden) blir hindret i å prøve å løse problemene sine på sin egen måte, vil de helt sikkert ikke løse dem på måter som blir diktert av andre. Og om de ikke kan bevege seg framover, vil de uvegerlig bevege seg bakover. Det er dette som skjer i store deler av verden i dag, og USA, den sterkeste nasjonen med ubegrensede tvangsmidler til sin disposisjon, ser ut til å si til de andre at dette er en skjebne de må akseptere hvis de vil unngå voldsom ødeleggelse.

Alfred North Whitehead, en av det forrige århundrets største tenkere, sa en gang: «Jeg har aldri sluttet å leke med den tanken at menneskeheten kan stige til et visst punkt, for så å forfalle og aldri bli i stand til å ta seg opp igjen. Mange andre former for liv har gjort det. Evolusjonen kan gå ned så vel som opp.» Det er en tanke som gjør en urolig, men som ikke på noen måte er usannsynlig at formen og de aktive bestanddelene i denne nedgangen kanskje dannes rett for øynene på oss i disse avsluttende årene av det tjuende århundret i vår tidsregning.

Med dette vil vi sjølsagt ikke antyde at en ugjenkallellig nedgang er uunngåelig før den har skjedd. Men vi vil antyde at slik utviklingen har vært det siste halve århundret, og spesielt det siste året, innebærer den en slik mulighet. Og det er også for å erkjenne at vi, det amerikanske folket, har et spesielt ansvar for å gjøre noe med det, siden det er vår regjering som truer med å spille Samson i menneskehetens tempel.» (Redaktørene, «Pax Americana,» Monthly Review, juli-august 1991)

Det mest destruktive landet på jorda

De siste ti årene har bare bekreftet holdbarheten i denne analysen. Ut fra enhver objektiv målestokk er USA den mest destruktive nasjonen på jorda. Siden annen verdenskrig har den drept og terrorisert flere mennesker verden over enn noen annen nasjon. Dens makt til å ødelegge er tilsynelatende ubegrenset, bevæpnet som den er med ethvert tenkelig våpen. Dens imperieinteresser, som tar sikte på verdensherredømme, er praktisk talt grenseløse. Som svar på terroristangrepene på New York og Washington har USAs regjering nå erklært krig mot terrorister som den hevder bor i mer enn seksti land. Dessuten truer den med militære aksjoner mot de regjeringene som gir dem ly. I det den presenterte som bare første fase i en lang kamp, har den sluppet krigsmaskinen sin løs i Afghanistan, hvor den allerede krever en fryktelig pris i menneskeliv, inkludert dem som dør av matmangel.

Hvordan kan vi se denne utviklinga som annet enn voksende imperialisme, barbari og terrorisme – som gjensidig ernærer seg av hverandre – i en tidsalder der kapitalismen synes å ha nådd grensene for sin historiske oppstigning til makten? Under disse vilkåra ligger det håpet menneskeheten har igjen i å gjenoppbygge sosialismen og, mer umiddelbart, i framveksten av en folkelig kamp med sentrum innafor USA – for å forhindre at Washington fortsetter sitt dødelige spill som Samson i menneskehetens tempel. Aldri har parolen «sosialisme eller barbari», som Rosa Luxemburg en gang formulerte så treffende, hatt en mer verdensomspennende aktualitet enn i dag.

Noter

• 1) Hardt og Negri referer til Samir Amins bøker, spesielt til Empire of Chaos (Monthly Review Press, 1992), som det ledende alternativet til deres eget syn på imperialisme/imperium – et syn som avviker skarpt fra deres på spørsmålet om sentrum/periferi. Se Hardt og Negri, Empire (sidene 9, 14, 334, 467). [Tilbake]
• 2) o.a: etter Thomas Jefferson – USAs tredje president; hovedansvarlig for utformingen av Uavhengighetserklæringen; sto for kjøpet av området Louisiana i 1803 og sendte ut Lewis og Clark-ekspedisjonen (1743-1826) (Encyclopædia Britannica). [Tilbake]
• 3) Sosialisme eller barbari» (2001) og Mézáros’ viktigste teoretiske arbeid Beyond Capital (1995) er begge utgitt av Monthly Review Press. [Tilbake]
• 4) Dette er en forkortet og litt modifisert versjon av Mézáros’ liste over grunnleggende motsigelser i boka si. [Tilbake]
• 5) USAs strategi med å etablere verdensherredømme gjennom global bruk av sin militære makt blir gransket i detalj i David E. Gibbs, «Washington’s New Interventionism: U.SIDE Hegemony and Interimperialist Rivalries,» Monthly Review 53:4 (September 2001): 5-37. [Tilbake]

av Eli Aaby

Jeg møtte noen svært fornøyde anti-porno-aktivister. De hadde vært og spraya «Knus porno-Hagen» og klistra plakater på vinduene til den nye butikken hans i Oslo.

Kampen mot porno har flere sider, det er en kamp om holdninger og tanker. Det er kamp mot vold mot kvinner, det er kamp for seksuell frigjøring for kvinner og menn, det er kamp mot noen av de råeste kapitalistene i vår tid, det er kamp mot slavehandel og prostitusjon. Det er kamp for kvinnefrigjøring.

En av de ansatte i en Uhse-butikk sier til Dagbladet at de var litt flaue over vareutvalget i begynnelsen, men at de har vent seg til det. Jeg gjetter at de var flaue fordi varene de selger er sterkt forbundet med «forbudte handlinger» og fornedring av kvinner. Alle som lurer på hva Uhse-konsernet driver med, kan gå inn på nettsidene deres. Da ser du fort at det er helt andre ting enn klær de tjener penga sine på. De ansatte i Uhse-butikkene har arbeidsgivere som tjener stort på kvinnehandel.

Både Uhse og Hagen understreker at de ikke skal selge porno i de nye butikkene sine, men det de kaller eksklusive klær og leketøy for voksne. Sportsbutikker selger også dyre klær og leketøy for voksne, men de er likevel ikke Uhse og Hagens konkurrenter. Når pornoindustrien bruker betegnelsene eksklusive klær og leketøy for voksne, så er det i min oversettelse: pornorekvisitter som også brukes i prostitusjon.

Det økonomiske grunnlaget for å investere i butikkene er profitt fra pornobransjen. Det er sikkert mulig at butikkene kan brukes til å hvitvaske penger fra lyssky virksomhet. Jeg kan også tenke meg at når butikkene er åpna, kommer kundene til å spørre etter andre varer, og eierne «ser seg nødt til» å utvide med blader og filmer. Da trenger ikke Uhse og Hagen bruke forhandlere som Narvesen for å få solgt varene sine i butikker i hovedgater og ikke være hensvist til bakgater og mørke kjellere.

De fine butikklokalene bidrar til at rekvisittene fra pornoen gjøres både eksklusive og alminnelige. Røde lakkstøvler i seg sjøl er det ingen grunn til å være mot, heller ikke truser med fransk åpning. Men hva skjer med oss når virkemidlene som vi kjenner fra pornoen, blir de trendy og frigjorte måtene og løse seksuelle frustrasjoner eller hverdagsproblemer på? Hvis pornoen blir en målestokk for hva som er pirrende, akseptabelt og ønskelig, så vil det føre til objektgjøring og fornedring av kvinner. Det vil føre til at umenneskelige prestasjoner blir målestokken for menn. Menn får rollemodellene for åssen de skal behandle kvinner enda nærmere inn på når den levende kona tar på seg de røde lakkstøvlene og den franske trusa. Når hun tar dem på seg, så hører fornedring på en måte med til antrekket. Pornovirkemidlene bidrar til at par prøver å løse vanlige seksuelle problemer med at mannen får dominere og sette premissene sånn som pornoen lærer han. Litt vold og hardhendt behandling liker damene i bladene, hvorfor ikke i de virkelige soverommene?

«Leketøy for voksne» og klær gjør det lettere å behandle alle kvinner som kvinnene som brukes av pornoindustrien. Den undertrykte og fornedrete kvinnerollen fra pornoen kles bokstavelig talt på kvinner med disse klærne. Kodene sier ikke: lyst, glede, frigjort, sterk, senter i egen nytelse. Kodene sier: være til for mannens lyster, mannens krav, mannens tjener. Kodene sier til mannen: du trenger noen som underkaster seg for at du skal være stor, noen må fornedres for at din lyst skal tilfredsstilles.

Rekvisittene tar pornoens vold inn i de tusen hjem, inn i våre liv på en annen måte enn tidligere. Det er en utvidelse av pornoens grep om oss. En utvidelse av pornokampen er nødvendig – og det er flott at pornomotstanderne er våkne! Fram for flere oppfinnsomme aksjoner mot pornobutikker av alle slag!

Bokomtale ved Birger Thurn-Paulsen

En sterk og interessant bok om koloniveldet. Kong Leopold av Belgia var en spesielt utspekulert koloniherre. Han tilegnet seg Kongo-området, og gjorde det til sin egen, privatdrevne koloni. Innlemmet det, kan vi si, i sitt eget konsern. Han var utspekulert på den måten at han sto i spissen for en hensynsløs utnytting av ressursene, særlig elfenben og gummi, og en hensynsløs utbytting og undertrykking av befolkningen, på nivå folkemord, samtidig som han klarte å framstå for verden som en stor humanist og filantrop.

Dagens herskere, som Bush og Blair, har muligens studert sin Leopold.

Nå gikk det ikke helt glatt, etter hvert. En engelskmann, med et brennende rettferdighetshjerte, stilte seg i spissen for en bevegelse som skulle avsløre Leopold, og det som i virkeligheten foregikk i Kongo. Det ble en stor bevegelse som etter hvert rystet Leopold, selv om han viste store manipulerende evner, også når det gjaldt å avvæpne eller utmanøvrere kritikere.

Hvorfor akkurat Kongo, spør forfatteren, og sikter til at Kongo under Leopold ble en ganske stor internasjonal sak. Også regjeringer sluttet seg til kritikken. Et av de store reklametriksene til Leopold var at han framstilte det som et siviliseringsprosjekt, i kamp med de arabiske slavehandlerne. Etter hvert som kritikerne klarte å avsløre at Kongo praktisk talt var en slaveleir, kunne andre, også andre koloniherre, som England, delta i kritikken under dekke av kampen mot slavehandel. Slik, men også ut fra andre grunner og betingelser, kunne regimer, som selv var brutale koloniherrer, rette skytset én vei, og dermed ble oppmerksomheten fjernet fra det faktum at, selv om forholdene i Kongo var ille – så var det ikke særlig bedre i de andre koloniene.

Boka trekker trådene videre i historien. En belgisk diplomat ble nysgjerrig, i vår tid. I 1975 ville han undersøke i den belgiske stats arkiver. Det fikk han ikke. «Det var en regel i Utenriksdepartementets arkiver. De fikk ikke lov til å vise forskere materiale som kunne skade Belgias omdømme. Men alt ved denne tiden var skadelig for Belgias omdømme. Så de viste ikke fram noen ting.» Eller ta USAs rolle i drapet på Lumumba, for eksempel.

Forfatteren skriver videre: «Kongo gir et slående eksempel på glemselens politikk.» Hvem, i dag, kjenner Stanley som annet enn en eventyrer og oppdagelsesreisende – mannen som fant Livingstone? Han var en brutal stifinner, rydningsmann og medarbeider for Leopold.

Boka gir også god bakgrunn for det som skjer i det området i dag. Og den gir god ammunisjon til å avsløre dagens spill. Dagens herskere har videreutviklet Leopolds manipulasjons- og omskrivelsesmetoder.

Filippinene er et fjellrikt øyrike med tropisk klima. Det ligger like nord for ekvator og grenser mot Stillehavet, Kinahavet og Celebessjøen, ca 1.000 kilometer sørøst for det asiatiske fastlandet. Det bor snart 80 millioner mennesker der, på et areal omtrent som Norges, dvs. ca 300.000 km². Hovedstaden, Manila, har minst 11 millioner innbyggere.

Landet består av 7.100 øyer. De to største øyene er samtidig hovedregioner i landet, Luzon i nord og Mindanao i sør. Den tredje hovedregionen omfatter samlingen av øyer som ligger midt i øyriket og kalles med fellesnavnet Visayas. Alle øyene oversvømmes årlig av elver som flommer ned fra fjellene. Nedbøren i regntida er ekstra kraftig i fjellene og årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde er der 4.000-5.000 mm (mot ca 1.000 mm i lavlandet)! Dalene og slettelandet er svært tett befolket.

Fjellene, mange av dem er vulkanske, det utstrakte elvesystemet og det tropiske klimaet velsigner Filippinene med et svært fruktbart jordsmonn som gir rike avlinger, både til mat og råvarer til industrien. Det er store skoger, mineralforekomster, energiressurser og marine rikdommer. Skogene dekker ca. en tredel av landet. Mineralressursene omfatter både jernmalm, gull, kobber, nikkel, krom, kull og olje, og enda flere. Hovedelvene kan brukes til å vanne markene og også til produksjon av elektrisk kraft for alle deler av landet. Landet har rike fiskeforekomster både i havet og i innlandssjøer og elver.

Hvis naturressursene på Filippinene ble brukt og utviklet av det filippinske folket, for deres behov, ville de rekke til en befolkning som var flere ganger større enn landets. Men, slik er det ikke. Utenlandsk, og særskilt USA-kontrollert, kapital, landets føydalherrer og en byråkratisk og korrupt hjemlig kapitalisme hindrer det filippinske folket fra å ta i bruk disse naturressursene til eget beste.

Folket på Filippinene kommer fra ulike nasjonaliteter. Malayene dominerer og utgjør ca 85% av befolkningen. Andre betydelige nasjonaliteter er indonesere og kinesere. Den eldste befolkninga, negritoene, utgjør i dag bare promiller. De nasjonale minoriteter utgjør i dag minst 10% av befolkninga. De bebodde tidligere mesteparten av landet. De er nå skjøvet til side, først og fremst gjennom den kristne sjåvinismen som kom gjennom den spanske og deretter den amerikanske koloniseringa. De etablerte samfunnene til muslimene på Mindanao og de ikke-kristne fjellfolkene over hele landet har vært spesielt utsatte. Det er bakgrunnen for de to mest omfattende stridene for nasjonal sjølråderett vi finner i dag; fra bangsamorofolket på Mindanao og Sulu-øygruppen og igorotene i Cordillera.

Det snakkes opp i mot 100 språk og dialekter på Filippinene i dag. Vi kan snakke om ni hovedspråk, hvorav det ene, tagalog, er grunnlaget for det nasjonale språket som nå kan snakkes av den store majoriteten av befolkningen. Riktignok i varierende grad.

Koloniseringa sørga for at den kristne katolisismen er hovedreligionen. Ca 85% er registrert som katolikker og i tillegg kommer ca 4% i ulike uavhengige, kristne kirkesamfunn og vel 3% protestanter. Bare drøyt 4% er registrert som muslimer.

Kilder: Bl.a. Philippine Society and Revolution av Adamo Guerrero

Sjøl om Filippinene formelt ble en sjølstendig stat da USA ga Filippinene sin nominelle uavhengighet på USAs nasjonaldag 4. juli 1946, har USA beholdt det reelle grepet om landet etterpå, både økonomisk, politisk og militært. Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører derfor en kamp for å frigjøre landet fra denne nykoloniale posisjonen Filippinene er i.

Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp på Mindanao og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket og andre folkeslag i Cordillera, i høylandet på det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden i den grad at det griper inn i den politiske hverdagen til landet som helhet.

På grunn av denne sammenhengen vil vi i dette nummeret av Røde Fane, som konsentrerer seg om frigjøringskampen til bangsamorofolket, også skissere noen av hovedtrekka i strategiene til NDF og Cordillera Peoples Alliance (CPA), frigjøringsfronten til cordillerafolket. For å skjønne mer av rammevilkåra for bangsamorofolkets kamp. I et seinere hefte vil vi behandle helheten i den nasjonal demokratiske revolusjonen på Filippinene grundigere.

En nasjonal, demokratisk revolusjon

Den filippinske revolusjonen i 1896-98 gjorde slutt på det spanske koloniveldet i landet. Denne revolusjonen var, i tillegg til å være antikolonial, også starten på den borgerlig demokratiske revolusjonen på Filippinene. Den ble ledet av det framvoksende borgerskapet i landet og utnytta krigen mellom Spania og USA. USA intervenerte imidlertid og erobra Filippinene gjennom den krigen som fulgte fra 1899 til 1902. Det direkte kolonistyret fra USA varte da fram til 1946, bare avbrutt av den japanske okkupasjonen 1942-45.

Som en moderne imperialistmakt var USA interessert i å trekke superprofitt ut av utnyttinga av Filippinenes rike ressurser. USA drev derfor fram en utvikling av sosioøkonomien på Filippinene fra føydalisme til en form for halvføydalisme, avhengig av produksjon av jordbruksvarer og mineralvarer for eksport. Denne utviklinga fortsatte også etter 1946, ifølge NDF sin analyse, ved et indirekte kolonistyre gjennom ulikeverdige traktater, avtaler og arrangementer på det økonomiske, politiske, militære og kulturelle planet. Dette førte til at det ledende sjiktet i borgerskap i landet ble avhengig av USA; et såkalt kompradorborgerskap. Den filippinske økonomien forble halvføydal, med kompradorborgerskapet og godseierklassen som de lokale utbytterklassene, underlagt USAs kontroll. Denne analysen ligger bak at NDF karakteriserer Filippinene som et halvkolonialt og halvføydalt samfunn, over 50 år etter den formelle uavhengigheten ble proklamert.

Den borgerlig demokratiske revolusjonen som starta i 1896, er ennå i dag ikke fullført. Den hadde endog et tilbakeslag under diktaturet til Ferdinand Marcos fra 1972 til 1986. Det folkelige opprøret som styrta han 25. februar 1986, førte imidlertid ikke til noe brudd med den sosioøkonomiske strukturen. Cory Aquino, som sjøl kommer fra godseierklassen, opprettholdt også underdanigheten til USA. Det opprøret som høsten 2000 reiste seg mot daværende president Joseph Estrada avdekket at fremdeles har de føydale kretsene sterk innflytelse i de øvre sirklene i det filippinske samfunnet og lever høyt på et korrupt system som står i motstrid til interessene til det nye borgerskapet. I det nye «Edsa-opprøret» (oppkalt etter hovedgata Edsa hvor massedemonstrasjonene mot Marcos fant sted i 1986) marsjerte småborgere og borgere fra Makati (bydel i Manila som symboliserer storkapitalen) side om side med arbeiderklassen og andre samfunnssjikt. Ikke for å innføre arbeiderklassens stat, sosialismen, men for å utvide de demokratiske rettighetene som deler av borgerskapet også har interesser av. Hvilke følger det vil få for de økonomiske og politiske strukturene i landet, avhenger av oppfølgingen av protestene mot Estrada-regimet. Utfallet er ennå ikke gitt, i mai 2001 når dette skrives. At Estrada ble kasta i januar 2001 og Arroyo ser ut til å befeste sin makt gjennom valgene nå, er derfor ingen grunn for NDF til å endre vesentlig på sin frigjøringsstrategi. Borgere med basis i føydalklassen, som ikke baserer seg på den vulgære og åpne korrupsjonen som Estrada-saken har avdekka, vil fortsatt sitte med stor makt. Og flere av de innflytelsesrike «klanene» som støttet Estrada beholder viktige posisjoner både i det politiske og militære hierarkiet.

NDF

Vi skal ikke gå gjennom hele NDF sitt program for den nasjonale demokratiske revolusjonen her, men nøye oss med å se på noen av punktene som berører forholdet til de nasjonale frigjøringskampene til minoritetene.

1. I det første punktet i NDFs program, hvor sjølve målet formuleres: Forene det filippinske folket for å kaste det halvkoloniale og halvføydale systemet og for å fullføre den nasjonale demokratiske revolusjonen, framheves enheten med frigjøringsbevegelsene til bangsamoro- og cordillerafolket som forutsetninger for å lykkes med dette.
2. Det slås fast at den demokratiske koalisjonsregjeringa (som skal opprettes når den nasjonale demokratiske revolusjonen seirer) skal anerkjenne og garantere urbefolkningens rettigheter til deres hjemland og naturressurser.
3. I programmet er det et eget hovedpunkt som sier: «Fjern alle former for nasjonal undertrykking og kjemp for enhet med bangsamorofolket, cordillerafolket og andre urfolk og grupper i deres kamp for sjølbestemmelse.»

I dette punktet anerkjenner NDF retten til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse. De understreker at de har «retten til å bestemme sin egen skjebne, å befri seg fra nasjonal undertrykking, utbytting, sjåvinisme og diskriminering, å oppnå demokrati, å regjere seg sjøl og strebe etter sosial framgang på allsidig vis og i overensstemmelse med sine spesielle vilkår».

Når de slår fast retten til løsrivelse, peker de også på at NDF vil jobbe for at det skal være mulig å bevare en enhet innenfor en autonomi i et framtidig demokratisk Filippinene, at NDF vil «fremme enheten, likeverdet, brorskapet mellom alle folk, nasjonaliteter og urfolk innenfor det filippinske samfunnet», at de vil søke å «gjøre slutt på og gi oppreisning for følgene av nasjonal undertrykking, fiendskap og splittelser spunnet av århundrer med kolonistyre etterfulgt av den eksisterende halvkoloniale orden».

En virkelig regional autonomi

Igorotene og de andre urfolkene i Cordillera teller en drøy million mennesker. Igorotene, som er den største av disse urfolkene, er en indonesisk folkegruppe som kom til området for flere tusen år siden og ble den dominerende befolkningen i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon. I dag er ressursene i dette området kontrollert av utenlandske og filippinske kapitalinteresser. Internasjonalt ble deres kamp for nasjonale rettigheter kjent under kampen mot Chico-dammene på 1970-tallet. I dag er det et annet damprosjekt som truer med å fordrive titusener av cordillerafolket fra deres bosteder og ødelegge deres livsmåte; San Roque-dammen.

Foruten vannkrafta og tømmeret fra de frodige skogene, har det vært gullet og andre mineraler i fjellene som har fristet filippinsk og utenlandsk kapital. Klimaet inviterer også til fruktdyrking og blomsterdyrking som kapitalsterke selskaper higer etter å fravriste lokalbefolkninga kontrollen over.

Cordillera Peoples Alliance

Som følge av oppblomstringa av den folkelige mobiliseringa rundt Chico-aksjonene, voks det i 1980-åra fram organisasjoner som satte kampen for nasjonal sjølråderett for cordillerafolket på dagsorden. Det samlende kravet ble etter hvert å kreve regional autonomi for Cordillera. Den revolusjonære organisasjonen for cordillerafolket som var med i paraplyorganisasjonen NDF, Cordillera Peoples Democratic Front (CPDF), hadde da vært aktiv siden starten på 1970-tallet og også sentral i organiseringa av Chico-aksjonene. Den fikk på 1980-tallet følge av Cordillera Peoples Alliance (CPA), en breiere, legal front som stilte omtrent de samme parolene for den politiske kampen.

Fjerninga av diktatoren Marcos fra presidentpalasset i Manila la også et ekstra press på den nye regjeringa til Cory Aquino, slik at visse administrative tiltak ble iverksatt fra 1987 av. Lokale institusjoner, som Cordillera Executive Board – Cordillera Regional Assembly (CEB-CRA) ble etablert. I konstitusjonen av 1987 ble det også innbakt en bestemmelse om regional autonomi for Cordillera (Cordillera Autonomous Region-CAR). CEB-CRA skulle være institusjoner som drev dette framover og ble administrasjonen i en framtidig autonom region.

Fram til i dag har denne prosessen stort sett vært spillfekteri. Masse penger er blitt brukt til å lage diverse komiteer og putte folk inn i ulike kontorer. Regjeringa har oppnådd å få en alliert i en utbrytergruppe fra CPDF, Cordillera Peoples Liberation Alliance (CPLA), som har gått inn i denne prosessen og blitt en del av CEB-CRA-strukturen.

Grunnen til at myndighetenes prosess har stoppa opp, ligger i en grunnleggende uenighet om hva som skal ligge i autonomi. Manila har ikke tenkt at det skal gi urfolkene noen reell innflytelse over ressursene i området, bare et skinndemokrati hvor lokale samarbeidsfolk kan få seg posisjoner og lønn for strevet. Siden de nå ikke klarer å få gjennomslag for dette prosjektet hos befolkninga og massebevegelsene i området, hvor CPA er den toneangivende, er Manila nå i ferd med å legge hele greia på «is». Bevilgningene til CEB-CRA stoppet opp i 1. halvår 2000. Etter det undertegnede kjenner til, gir heller ikke 2001-budsjettet noe til den videre drifta.

Retten til forfedrenes land og naturressursene

Det avgjørende punktet som skiller Manila og den folkelige cordillerabevegelsen gjelder hvem som skal ha rettighetene til jorda og naturressursene. Ikke en ukjent problemstilling for oss her i Norge heller, i forhold til spørsmålet om samenes rettigheter!

Det første punktet i CPAs krav til det de kaller et «virkelig regionalt autonomi» er: Full anerkjennelse av folkenes rett til forfedrenes jord i overensstemmelse med de tradisjonelt bestemte grensene, inkludert alle naturressurser der.

Dette betyr ikke at alle landsbyer skal ha eneretten til resursene i sitt område. Rettighetene gjelder kollektivt, slik de også praktiseres internt stor grad innefor de enkelte landsbyene i dag. Punktet følges opp av presiseringen: Respekt for den territoriale integriteten i Cordillera-regionen som det kollektive hjemlandet til cordillerafolket, med førsterett til de kollektive rettighetene og kontrollen over naturressursene i regionen.

Dette betyr at urfolkenes rettigheter skal sikres når den filippinske staten foreslår tiltak på nasjonalt plan som berører området. Men CPA tror ikke at dette vil være mulig før etter at en nasjonal, demokratisk revolusjon har endra karakteren til det filippinske samfunnet. De betrakter seg derfor som en del av bevegelsen for en slik revolusjon på Filippinene. De stiller dermed i utgangspunktet ikke opp som mål en egen Cordillera-stat, men at Cordillera skal bli et autonomt område innenfor et framtidig demokratisk og folkestyrt Filippinene.

En grunn til at de ikke går så langt som toneangivende organisasjoner til bangsamorofolket, som ønsker løsriving, kan være at de ikke ser det slik at cordillerafolket har nådd stadiet med å konstituere seg som egen nasjon, slik en av representantene for CPA vi snakka med så på det.

Fritt Bangsamoro!

Vi går grundigere inn på konflikten mellom bangsamorofolket og Manila i hovedkapitlet i dette heftet. Her skal vi bare peke på hvordan denne konflikten forholder seg til den nasjonale frigjøringskampen for Filippinene som helhet.

Som allerede nevnt er det en rådende oppfatning i den toneangivende frigjøringsbevegelsen, Moro Islamic Liberation Front (MILF), at bangsamorofolket må få sin egen stat, løsrevet fra Filippinene. De ser på dette ikke bare som en sak for å komme vekk fra den undertrykkinga og utbyttinga de i dag blir utsatt for fra regimet i Manila og internasjonal storkapital som utnytter naturressursene deres. De ønsker dette også på lengre sikt under et eventuelt demokratisk styre på Filippinene. Slik sett skiller de seg fra strategien til CPA i Cordillera og fra det som NDF ser på som den mest ønskelige løsningen for framtida (som fra deres side er autonomi i en demokratisk og ikke-diskriminerende filippinsk republikk).

I dagens felles kamp mot felles fiende står imidlertid MILF og NDF sammen. De to organisasjonene har inngått en avtale om gjensidig støtte og respekt. Jose Maria Sison sier i en innledning fra 1996, til en internasjonal konferanse om det nasjonale spørsmålet (som finnes på NDF sin hjemmeside på nettet):

«Styrkene til den nasjonaldemokratiske revolusjonen har alltid støttet og oppmuntret MNLF (Moro National Liberation Front – den andre store frigjøringsbevegelsen til Bangsamorofolket, som NDF hadde mest samarbeid med inntil avtalen de gjorde med Manila i 1996) og andre moroorganisasjoner om å handle i tråd med morofolkets rett til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse, som et våpen mot den kontrarevolusjonære staten, nasjonal undertrykking og kristen sjåvinisme. Det er til beste for de felles interessene til det filippinske folket, inkludert moroene, at moroorganisasjonene fører væpnet kamp for sjølbestemmelse.»

Videre sier han at «CPP (Communist Party of the Philippines) og den revolusjonære bevegelsen har derfor gjentatte ganger tilbudt en revolusjonære allianse, samarbeid og koordinering med MNLF og andre moroorganisasjoner og har holdt fram som siktemål regionalt autonomi under en ikke-undertrykkende enhetlig, eller føderal stat i framtida».

Han kommer også inn på dobbeltkarakteren til MNLF; det progressive at de slåss for sjølbestemmelse mot en reaksjonær stat og det reaksjonære at de har en negativ holdning ovenfor en nydemokratisk revolusjon i hele Filippinene og mangler et demokratisk program. Det siste er mynta på at programmet til MNLF ikke har noen brodd mot toppene i morobyråkratiet og de mektige samarbeidsfolka og godseierne blant moroene sjøl. Denne skepsisen grunner seg nok i at MNLF-lederne ved flere korsveier hadde vært åpne for avtaler med både Marcos, Aquino og Ramos som etter CPP sitt syn ikke tjente interessene til flertallet av moroene. Bare noen måneder etter denne artikkelen Sison, gikk da også MNLF med på en avtale som gjorde lederen Nur Misuari til guvernør i et autonomt moroområde på Mindanao med residens i Cotabato. Sison følger opp denne skepsisen til toppsjiktet i morobevegelsen, når han poengterer:

«Når den nydemokratiske revolusjonen vinner på Filippinene, er det svært sannsynlig at imperialistene og de reaksjonære i utlandet vil utnytte de pro-imperialistiske og reaksjonære kreftene over hele Mindanao, og særskilt i moroområdene, mot folkets demokratiske stat. Det er derfor absolutt nødvendig for kreftene til den nasjonal demokratiske revolusjonen å reise, organisere og mobilisere morofolket i fellesskap med resten av det filippinske folket, og utvikle sanne revolusjonære bevegelser og kadre blant moroene.»

NDF har da også helt siden 1970-tallet arbeidet for å organisere moroer knytta til den nasjonal demokratiske bevegelsen, gjennom Moro Revolutionary Organisations (MORO).

Dette var, som sagt, skrevet i perioden hvor tilliten til MNLF-ledelsen var sterkt dalende hos CPP og NDF. Forholdet til MILF, som siden 1980-tallet har ført en mer kompromissløs linje i forhold til myndighetene i Manila, er mer åpent. Men det står ved lag at den nasjonal demokratiske, all-filippinske bevegelsen har et annet syn på hva som ville være best i framtiden enn det morobevegelsen står for. Sjøl om noen av de lederne vi traff innafor MILF modifiserte seg med å si at det ikke var mulig å si helt sikkert hva som kom til å bli resultatet under andre vilkår enn de som rådde i dag. De poengterte også at samarbeidet med den nasjonal demokratiske bevegelsen var godt.

Kilder

• The Philippine Revolution av Jose Maria Sison/Rainer Werning 1989
• NDF sitt program
• Materiale fra CPA og samtaler med representanter fra CPA i Baguio i oktober 2000

Moroenes samfunn ble for noen hundre år siden sett på som det best utviklede i hele det filippinske øyriket. De utviklet et velorganisert samfunn som skapte sin egen sentrale regjering flere hundre år før det filippinske republikken så dagens lys.

Kimene til «Moroland» finner vi i det trettende århundret, da islamske misjonærer kom til øyene i Sulusjøen. Sultanatet i Sulu ble etablert rundt 1450 under sultan Syed Abubakar, og de to sultanatene i Maguindanao og Buayan ble slått sammen til ett, Sultanatet i Maguindanao, i 1619 under Sultan Kudarat. Under Sultan Kudarat ble makt- og innflytelsessfæren utvidet til også å skattlegge sjøfarende innbyggere på kysten av Borneo og visse områder av Basilan og Visayas. Dette er noe av bakgrunnen for at moroene, eller bangsamorofolket som er den fulle betegnelsen, ikke aksepterer det tapet av sin frihet og uavhengighet som de særlig er blitt utsatt for i det siste hundreåret.

Muslimsk

Store deler av det nåværende Filippinene ble muslimsk i denne perioden, også Manila-området, og ble først kristna da den spanske koloniseringa var gjennomført mot slutten av det sekstende århundret. Spanjolene fikk imidlertid aldri kontroll over sultanatene i sør. Helt fram til slutten av det nittende århundret ble da også Mindanao og Sulu betraktet som «fremmed territorium» av koloniherren. Spansk suverenitet ble bare oppnådd for kortere perioder innenfor garnisonsområdene, mens størsteparten av øyene forble under morostyre. Dette var grunnen til at amerikanerne søkte og signerte den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i august 1899, da de tok over som koloniherrer etter spanierne. (Avtalen bærer navnet etter hovedsignatorene, Sultan Kiram II av Sulu og brigadegeneral Bates fra USA). Denne avtalen innebar at USA administrerte områdene til moroene separat fra områdene til de som ble regnet som filippinernes. Det ble opprettet en Moro-provins på Mindanao, som besto av områdene Cotobato, Davao, Lanao, Zamboanga og Sulu.

USA

USA skiftet linje i 1913, da de prøvde å forene hele området under styret i Manila. De klarte allikevel ikke å gjennomføre dette i praksis, til tross for utstrakt maktbruk og flere reine massakrer mot moroene. En egen lov, kjent som «Den administrative koden for Mindanao og Sulu», ble tatt i bruk for å styre moroene. Men amerikanerne mislyktes i å tvinge moroene til å akseptere Manila-styret, og da den filippinske republikken ble proklamert 4. juli 1946 motsatte moroene seg å bli underlagt denne, helt fra starten av.

Under Republikkens styre har undertrykkingen og forfølgelsen av moroene også tatt form av forsøk på såkalt «etnisk rensing», med religiøse overtoner. Kristne vigilantegrupper (ILAGAS) har massakrert flere tusen muslimer på Mindanao. Samtidig har innflytting av filippinere fra Luzon og Visayas, og annen innvandring knyttet til den økonomiske koloniseringen av området, fortrengt moroene fra bykjernene og de mest lukrative landområdene. Et grelt eksempel på dette er fortrengingen av maranaoene (innsjøfolket) fra områdene rundt Lake Lanao, den store livgivende innsjøen i Lanao del Norte provinsen. Her har det Nasjonale kraftkompaniet (NPC) demmet opp 7 dammer langs en 30 km strekning av Agus elva, for å skaffe kraft til industriområdene i Iligan og Cagayan de Oro. Dette har tappet ned Lake Lanao og tatt bort mye av det tusenårige, tradisjonelle livsgrunnlaget til maranaoene. Fabrikkene som nå nyter godt av den nye krafta fra vannet, har imidlertid ikke blitt noe alternativ for de opprinnelige innbyggerne. National Steel Company, Filippinenes største stålverk, blir framstilt som et storslagent utviklingsprosjekt for å industrialisere det nordre Mindanao. Der det ligger midt i den muslimske landsbygda, vest for Iligan City, er den en hovedarbeidsgiver i området. Men av de 4.000 som jobber der, er bare noen handfulle maranaoer. De fleste er kristne innflyttere fra Visayas som ble brakt hit på 1970-tallet i forbindelse med utbyggingsprosjektene. Moroene er her, som stort sett ellers på dagens Mindanao, hovedsakelig bønder eller landarbeidere hos velstående storbønder og svært mange lever under det som FN definerer som fattigdomsgrensa på Filippinene.

Disputt om folketall og landområder

På grunn av koloniseringa har det som en gang var et flertall av bangsamoroer på Mindanao som helhet, nå blitt et mindretall. Men det står strid om de konkrete talla. Folketellinga til Manila-regjeringa i 1980 regner med vel 2,5 millioner moroer av tilsammen 10,9 millioner innbyggere på øya. Ut i fra disse talla er det bare de 5 provinsene (av 23) Sulu, Tawitawi, Lanao del Sur, Maguindanao og Basilan som har flertall moroer. Den Autonome Regionen i Muslimsk Mindanao (ARMM), som ble opprettet i 1990 og hvor lederen i Moro National Liberation Front (MNLF), Nur Misuari, nå er guvernør etter fredsavtalen mellom MNLF og regjeringen i Manila i 1996, omfatter de fire første av disse fem provinsene.

Disse befolkningstalla bestrides av Moro-organisasjonene. De hevder at rundt halvparten, 5,3 millioner, var moroer i 1982, og at det var mellom 7 og 10 millioner moroer spredt over det de regner som Bangsamoro homeland. Dette hjemlandet regnes å være mesteparten av Mindanao (med unntak av nordøstre delen), øyene i Sulu-øygruppen og kystområdene sør på Palawan. Noe av uenighetene rundt befolkningsanslagene er det rimelig å tro har bakgrunn i tilsvarende forhold som vi har her hjemme når antallet samer skal bestemmes. I en undertrykt folkegruppe vil det alltid være en del som ikke ønsker å stå fram, eller ikke vet at de tilhører den.

Kilder

• «Ethnic cleansing in Mindanao, Philippines», av Fred Hill i Islamic Horizon april 1996
• Hjemmesida til MILF (http://www.morojihad.com)

 

Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).

Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».

Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.

I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.

Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.

Yankee-okkupasjon

Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.

Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.

Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.

Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).

Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.

Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.

Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.

På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).

Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.

Fritt Bangsamoro!

Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.

Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.

De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.

Ny motstandsbevegelse vokser fram

Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.

Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.

1950-tallet: Væpna sammenstøt mellom moroer og det filippinske politiet flere steder. Den mest kjente av opprørslederne, Kamlon Hadji, holdt ut i 8 år før han trakk seg tilbake på grunn av høy alder og overlot ledelsen til andre. Flesteparten av disse kampene fant sted i Lanao-området på Mindanao.

1960-tallet: Morostudenter begynte å organisere seg, særskilt i Manila men også i flere provinser. Nur Misuari, som seinere skulle bli lederen av Moro National Liberation Front (MNLF) og nåværende guvernør i den Autonome Regionen for Moroer i Mindanao (ARMM), ble foregangsfiguren i Philippine Muslim National League (PMNL). Det gikk over i MNLF da denne formelt ble stifta i 1969.

Også i utlandet begynte morostudenter å bli aktive i kampen for et fritt hjemland. I Kairo var Salamat Hashim som seinere ble lederen i Moro Islamic Liberation Front (MILF), en av de som stilte seg i spissen for The Philippine Students Union (PSU).

1970-tallet: Den internasjonale støtten til moroens frigjøringskamp skjøt fart i den muslimske verden. Den tredje islamske utenriksministerkonferansen i Jeddah i Saudi Arabia kom i 1972 ut med en resolusjon som påkalte oppmerksomhet for muslimenes sak på Filippinene. Samtidig utvikla den væpna kampen seg fra de mer begrensa aksjonene som starta på 1950-tallet, til mer regulær krigføring da MNLF starta sin væpna kamp 21. oktober 1972. Dette skjedde nøyaktig måneden etter at Marcos hadde proklamert unntakstilstand.

MNLF-aksjonene vokste kraftig i omfang, samtidig som presset fra den islamske verdenskonferansen (OIC) mot den filippinske regjeringen for å få til en politisk løsning også tiltok. I 1974-75 erobra MNLF flere ganger Jolo og tok kontrollen over flere andre områder i Sulu, Tawi-tawi, Basilian og Zamboanga. Dette endte til slutt opp med at den såkalte Tripoli-avtalen ble inngått i Libya mellom regjeringa og MNLF, med OIC som vertskap. Det ble erklært våpenhvile i de 13 provinsene det hadde pågått krig i og et område som omfattet 10 byer ble foreslått som autonomt område.

Bare et halvt år etter Tripoli-avtalen begynte imidlertid regjeringsstyrkene nye aksjoner mot MNLF-leire i Basilian, i Maguindanao, Cotabato og flere andre steder som i avtalen hadde blitt anerkjent av begge parter Det førte til at MNLF i oktober 1978 anklaget Marcos-regimet for å ha brutt avtalen og til at de tok opp igjen den væpna kampen. Samtidig begynte en del folk i MNLF å bli misfornøyde med det de mente var en for forsonlig linje fra MNLF-ledelsen overfor Manila-regjeringen.

1982: Moroer på Pata-øya i Sulu drepte 121 soldater som gjengjeldelse for overgrep fra soldatenes side mot sivilbefolkningen på øya. Seinere på året brøt en MNLF-gruppe ledet av Dimas Pundato ut og dannet MNLF-Reformist, etter at forslag om å endre kursen til MNLF ble avvist av Nur Misuari.

1984: I mars dette året ble Moro Islamic Liberation Front (MILF) offisielt dannet, etter at splittelsen i realiteten var et faktum allerede i 1978 som en reaksjon på blant annet Tripoli-avtalen.

1986-90: Etter Marcos fall kom MLNF og representater for det nye regimet til Cory Aquino sammen i Jeddah og ble enige om å gjenoppta forhandlinger. Aquino tilbød en løsning med full autonomi for Mindanao. I januar 1987 gikk MNLF inn på en avtale hvor de ga opp kravet om uavhengighet for den muslimske regionen og aksepterte regjeringens tilbud om amnesti. Dette utvidet splittelsen hos moroene. MILF satte i gang en fem dagers taktisk offensiv i flere områder på Mindanao i protest mot avtalen. MNLF-forhandlingene med Aquino låste seg så etterhvert, slik at MNLF også tok opp igjen våpnene i 1988. Men de væpnede sammenstøtene var relativt begrensa i denne perioden.

Regjeringa fortsatte imidlertid å tilrettelegge for en ordning med autonomi, uten medvirken fra MNLF eller andre moroorganisasjoner, og 6. november 1990 ble den Autonome Regionen for Muslimsk Mindanao (ARMM) oppretta. Den omfatta to provinser på Mindanao og to i Suluøyriket.

1990-tallet: Forhandlingene med MNLF ble tatt opp igjen under president Ramos og i september 1996 ble så en endelig fredsavtale sluttet. MNLF-lederen Nur Misuari ble oppnevnt til guvernør i ARMM, med hovedbase i Cotabato. MILF godtok ikke denne avtalen, og var heller ikke med på disse forhandlingene, men de startet i januar 1997 samtaler for om mulig å komme fram til en avtale om «generelt opphører av fiendtligheter på Mindanao», uten å ta stilling til «det springende punktet» uavhengighet for Moroland.

Disse samtalene fortsatte under den nye presidenten Estrada i 1998, og i oktober 1999 startet formelle samtaler mellom MILF og regjeringen.

2000: 27. april 2000 ble en avtale mellom MILF og regjeringa i Manila signert med oppfordring om å «normalisere situasjonen» i det sentrale Mindanao. Men allerede dagen etter at denne avtalen ble inngått, gikk filippinske regjeringsstyrker til angrep på MILF-baser på Mindanao. Det førte til den dramatiske opptrappingen av konflikten sommeren 1990, hvor 7-800.000 moroer ble fordrevet fra sine hjem og inn i elendige kår i flyktningeleire. Estradas fall i januar 2001 har muligens skapt nye muligheter for en rettferdig løsning på konflikten. Se seinere artikkel.

En høring i byen Pagadian i Zamboanga del Sur-provinsen på Mindanao skulle ta stilling til overgrep mot moroer. Bak høringen sto menneskerettighetsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner og advokater. Det var forbundet med stor risiko å gå åpent ut i forsvar for ofrene.

Attentatene skjer for hyppig, og metodene er for systematiske til at drapene ikke er nøye planlagt ovenfra. Målene er framtredene personer fra bangsamorofolket på Mindanao.

Det er for mange likhetspunkter i vitneforklaringene til at det kan være tilfeldig. Tropevarmen sender dampen fra det siste regnskyllet inn over forsamlingen i bydelslokalet i Pagadian, en hverdagslig havneby i skillet mellom den østre og vestre delen av Mindanao. Kvinnene som er innkalt som vitner av granskningskommisjonen, blir intervjuet av advokater og menneskerettsaktivister som har valgt ut noen av de mest opplagte sakene av en lang rekke tilfeller av likvidasjoner på øya hvor morofolket kjemper for sin nasjonale selvråderett. Motivet er å finne dekning for de sterke mistankene om at likvidasjonene skjer på de militære myndighetenes ordre og blir utført av lokale agenter med tilknytning til hæren og politiet.

Høringa har fått politisk beskyttelse av de lokale myndighetene i Pagadian. De reagerte kraftig mot den regelrette krigserklæringa mot Moro Islamic Liberational Front (MILF) og morosamfunnene fra president Joseph «Erap» Estrada. Men det ligger ikke i moroenes tradisjon å klage til det offentlige. Problemene blir løst gjennom de eldres råd.

Moroene begraver sine i løpet av 24 timer. Det blir sjeldent skrevet ut dødsattest; det blir ikke foretatt obduksjon, noe som gjør det vanskelig å skaffe til veie bevis. Hevn er derfor en del av kulturen, og flere morosamfunn har sin egen sharia, islamsk lovgivning og rettspraksis, fordi tilliten til det lokale rettsvesenet er heller liten.

Henrettet av politiet

Hennes navn er Vilma Obasug Olaybar. Hun er nestleder på miljødepartementets forskningskontor i landsbyen i Ipil, vest om Pagadian, etter at mannen ble drept.

«En av personene i den svarte patruljebilen skjøt mannen min. Etter drapet kjørte begge bilene, den svarte og den hvite, i retning av Zamboanga.»

Byen ligger på sørvestspissen av Mindanao og er et sterkt militært senter som ble ytterligere forsterket under kampen mot Aby Sayyaf-gruppa som holdt en rekke utlendinger som gisler på øya Jolo.

Var dere blitt truet?

«Jeg ble ikke personlig truet, men mannen min ble. Kaptein Vinodin kom til huset vårt med en ransakelsesordre. Soldatene påsto at vi hadde M16-rifler og hjemmelagde bomber i huset. Men de fant ikke det de lette etter.»

Hvorfor ble din mann truet?

«Det hadde vært flere kidnappinger og ran i Ipil siden 1995. Mannen min ble beskyldt for å være lederen for disse raidene og bakholdene.»

Fordi han tidligere hadde vært geriljakommandant?

«Han gikk inn i geriljaen, Moro National Liberation Front (MNLF), i 1972, men overga seg i 1983 da det ble utstedet et amnesti før MNLF skrev under avtalen med regjeringa i 1986. Han overga seg fordi han ikke orket å leve i skogen lenger; han ville i stedet være sammen med familien.»

Så han hadde ingen kontakter med MILF?

«Nei, han arbeidet for departementet for miljø og naturressurser i Ipil. Jeg bor fortsatt i nabolandsbyen Tigbanuang sammen med mor og våre fire barn.»

Er du redd?

«Ja, det som skjedde med ham, kan skje med meg.»

Politiet tok pengene og klokka hans. Hvorfor?

«Mannen min var allerede død da politiet tok pengene og klokka hans for at det skulle se ut som et ran. Jeg tør ikke kreve pengene og klokka tilbake; jeg er altfor redd til det.»

Hva skjedde med hodet hans?

«Jeg vet ikke om de fikk gravd ham opp og hogd av hodet. Jeg vet ikke, jeg vet ikke til denne dag.»

Det er første gang hun glipper i blikket. Hun har fortalt historien mange ganger; det er andre gang i løpet av denne formiddagen. Ømme punkt. Vitneutsagnet er i seg selv risikabelt.

Hvordan er situasjonen i Tigbanuang?

«Den er spent, det er fortsatt militære operasjoner i nærheten. En dag her, en dag der … og Abu Sayyaf er der. I en etterretningsrapport står det at mannen min var leder for Abu Sayyaf der. Det er ikke sant; han hadde ikke noen med Abu Sayyaf å gjøre. Personene i den svarte og hvite patruljebilen er alltid i Ipil.»

Hvorfor klarer ikke politiet å spore de tre personene?

«Politiet er med på dette. Ingen blir arrestert når det skjer noe. Det fins ingen lov i Ipil, ingen rettferdighet.»

Hva skjedde i Ipil i 1995?

«Mange ble drept. Angrepet begynte ved tolvtida. Politiet var det første målet, deretter fortsatte de mot banken og forretningsstrøket. Så begynte de å skyte på befolkningen. Siden da har det vært regelmessige sammenstøt.»

Hva har skjedd med vennen til mannen din?

«Han har gått i dekning, men har gitt sitt vitneutsagn til granskningskommisjonen. Han har identifisert drapsmennene.»

Motiver

Det er ikke bare det sovende barnet ved brystet som gjør at hun virker rolig. Det er bevisstheten i øynene under den fargerike sjalet. Hun er talskvinne for Moro People’s Research Center i Pagadian.

Forskningssenteret dekker hele Zam-boangahalvøya, Norte og Sur. Men hun har en aktiv bakgrunn lenge før.

«I 1991 ble jeg tatt av militæret, mistenkt for å være med i New People’s Army (NPA). Jeg ble internert på garnisonene i to dager før jeg ble løslatt.»

Så sier hun ikke mer om det. Internering, mistanke om NPA. Ofte blir spørsmål overflødig. Hun legger ungen over på den andre armen når han sutrer til og smatter med leppene. Hun begynner på sitt vitneutsagn:

«Fetteren min Asma var med i MPRC (Moro People’s Research Center). Da han ble drept 23. juli 1999, hadde vi en demonstrasjon for fred i Malangas. Samme dag arrangerte borgermesteren en stor byfest. Asma ble bedt om å komme opp til scenen. Her ble det tatt mange bilder av ham. Han ble urolig; han var jo ingen filmskuespiller eller popstjerne. Hvorfor tok de så mange bilder av ham? Han følte et stort ubehag, men tenkte ikke mer over det utover kvelden.

Morgenen etter var han ute for å kjøpe melk til babyen. På vei tilbake til Lipacan ble han drept. Skutt mens han satt på motorsykkelen. Det var en regelrett henrettelse. Han ble anklaget for å være med i MILF. Men han var misjonær, han oppfordret ikke til væpnet kamp. Politiet lette etter nevøen min, Nuruddin, på skolen. Han ble advart av onkelen og flyktet til Manila.»

Ustadz og Ulamas, religiøse ledere og intellektuelle. Er dette utvalgte mål for likvidasjonene?

«Jeg kjenner ikke til motivet, men ifølge politiet et dette folk under battle order og tilhengere av MILF. Jeg tror at de er ute etter religiøse ledere og intellektuelle; det er særskilte mål slik at den neste generasjonen skal ignorere islam.»

Militæret midt imot

Dinah Marasigan er leder for menneskerettskomiteen i bystyret i Pagadian. Hun representerer partiet til tidligere president Fidel Ramos, Lakas, noe som slett ikke kan være uproblematisk med tanke på de anklagene hun retter mot hovedstaden Manila om tingenes tilstand på Mindanao. Men det er ikke alltid at personlig meninger og partipolitikk hører sammen i Filippinene; som oftest ikke, er ikke en helt urimelig påstand.

«Det pågår en utenlandsk utbytting av våre naturressurser. Vi står overfor mange vanskeligheter. Krigen kan ikke fortsette fordi den ødelegger vår økonomi. Hvor mye ris kunne vi ikke kjøpt for pengene som går til M16-kuler?» spør Marasigan forsamlingen ved innledninga av høringa om menneskerettighetsbruddene i Pagadian.

«I dag kan vi bare tenke oss hva krigen mot Moro Islamic Liberation Front (MILF) har kostet under dekke av kampen mot Abu Sayyaf-terroristene på Jolo og Basilan. Offentlige myndigheter sier ikke hva krigen egentlig koster, men jeg leste i Philippine Inquierer at en talsperson i presidentpalasset Malacañang uttalte at «det er ikke er til å kimse av ».

Marasigan har laget sine regnestykker for fred. Det er en anvendt matematikk som engasjerte kvinner tyr til. Hun tar kostnadene for en soldat i kamp og regner om det til hverdagens husholdning. Til ris og grønnsaker i et fattig og utplyndret land, til dels ekstremt fattig. Hvor mange soldater fins det her på Mindanao? Hvor mange skudd blir avfyrt i løpet av en time? Hvor mange sekker ris blir det?

«Myndighetene oppgir ikke vor mange soldater som fins på Mindanao av «sikkeretsmessige årsaker ». Hva annet er det vi ikke får vite?» spør Marasigan. Hun trekker inn utgiftene og kostnadene av tyngre våpentyper og legger ut asfaltveier mil etter mil, kilometre med vanningsanlegg, strekker telefonlinjer og bygger klinikker og skoler med sine drepende regnstykker.

«Hvor mange skolebøker og annet skoleutstyr har vi fått hit til Mindanao?» spør hun vel vitende om manglene og at folk i salen vet hva hun snakker om. Så tar hun for seg flyene og marinen.

«Milliarder av peso blir sløst bort på krigen her på Mindanao. I provinsen Zamboanga Sur er det en rekke brudd på menneskerettighetene. Det er en utfordring som står foran oss. Fred er ikke bare fraværet av krig. Mindanao står for 40 prosent av Filippinenes jordbruk og har mange naturressurser. Likevel er vi den mest underutviklede regionen. Folk føler seg sviktet, forrådt, latt i stikken, og det er en reell følelse. Og hva sier (tidligere) forsvarsminister Orlando Mercado: «De blir behandlet som det de er: Opprørere som vil innføre en uavhengig, islamsk stat.»»

Militæranalytikeren, Manuel Megato, var sannspådd i begynnelsen av mai i fjor da han mente at militæroffensiven som president Estrada beordret ville få volden til å flyte til andre steder, at flere ville bli fordrevet og at regjeringa ville få større problemer.

Travle Cotabato er i seg selv en illustrasjon på hva bangsamorofolket legger bak kravet om uavhengighet eller selvstyre. Byens kjerne er dominert av filippinere og kinesiske forretningsfolk; de fattige morobydelene omringer byen eller klamrer seg langs elva som strømmer ut i Illana-bukta den livlige ferjetrafikken har gitt opphav til mange av de hyppige meldingene om tragiske ferjeulykker i Filippinene. Å ta seg med båt over bukta fra Pagadian eller Zamboanga til Cotabato er tryggere enn å ta seg langs hovedveien. Det er nemlig sperret av hæren og omgitt med landminer. Den filippinske hæren vokter de økonomiske interessene og er selv en betydelig del av dem.

«Allerede i 1992 hadde vi 485 multinasjonale selskaper her i Mindanao. Kapitalen fløyt inn fra finanssenteret Makati i Manila. Britisk-malaysiske interesser legger ut plantasjer for palmeolje, men de får ikke startet opp på grunn av den væpnede konflikten. Plantasjene nord og sør for Cotabato er krigssoner. De har drillet etter olje i myrlandet sør for Cotabato siden 1998, men prosjektet er stanset på grunn av kampene,» sier vår venn ved Moro People’s Research Center, et hus fylt med dokumentasjon som blafrer smatrende i trekken fra de iherdige ståviftene.

«Moro National Liberation Front (MNLF) har ikke budsjetter til å realisere sine prosjekter her i området hvor deres tyngdepunkt ligger.

De er avhengig av hjelp utenfra fordi Manila ikke leverer i henhold til avtalen som ble inngått med MNLF. Før MNLF undertegnet snakket vi med Nur Misuari om hvorfor han ville skrive under. Han sa at han ikke kunne si nei til Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) og at avtalen ville føre til en demokratisering blant annet gjennom utvikling av området.»

Vår venn, som av forståelige grunner ikke bør stå fram med «navn og nummer», lar ordene spre seg med viftevinden, nærmest symbolsk fordi han vet at de er framme til ettertanke blant bangsamorofolket over hele Mindanao etter det voldsomme militære anslaget fra president Joseph Estrada.

Men hva er utvikling? Er det høye bygninger og seksfelts motorveier som i Malaysia? Land er det grunnleggende spørsmålet for bangsamorofolket, forfedrenes områder. Men myndighetene ville ikke diskuterer dette problemet i 1996, og Nur Minsuari godtok det.

«Forfedrenes jord er det viktigste spørsmålet for MPRC, og det er det grunnleggende stridsspørsmålet. Våre rettigheter står opp mot den rådende loven. Moro Islamic Liberation Front (MILF) sier at ‘vårt krav er svært enkelt og svært klart: Det gjelder bare områder hvor muslimer utgjør flertallet’, det vil si det meste av Mindanao, med unntak av østkysten, for en uavhengig stat. MILF er åpne for konføderasjon mellom Mindanao og Filippinene og et føderativt Mindanao for muslimer, kristne og urfolkgrupper.

Vi ser på dette som en mulig og akseptabel løsning som kan stadfestes gjennom en reell folkeavstemning, ikke slik som med Tripoli-avtalen i 1976 da diktator Ferdinand Marcos reiste det tåpelige spørsmålet: ‘Ønsker du at muslimene vil styre deg?’ Konflikten står ikke mellom muslimer og kristne, men om land.»

På MPRCs kontor går muslimske og kristne aktivister om hverandre. I Cotabato er det 60 prosent muslimer, 40 prosent kristne. I byen sentrum dominerer kristne og kinesere; omlandet er moro. Moroene driver også med fiske. 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. Under Mathaba-konferansen i Sirte i Libya i september 2000 sa MNLF-representantene at MNLF vil revurdere avtalen. Er det reellt eller svada?

«Det er utbredt misnøye blant folk i MNLF-områdene med tingenes tilstand. Mange har gått over til MILF på grunn av de mange brutte løftene og fordi det ikke har skjedd noen grunnleggende forandringer og ikke er utsikter til det. Folk var villige til å gi avtalen en sjanse; det fantes en viss optimisme. Men den er blitt erstattet av desillusjon. Fattigdommen er like dyp, og intet annet skjedde enn at krigen ble trappet opp.

Estrada-administrasjonen var aldri oppriktig, og når mange MNLF-ungdommer deltar i organiseringa av kampanjen for å kreve folkeavstemning om et uavhengig Mindanao, taler det for seg. Nur Minsuari og MILF-lederen Salamat Hashim inngikk i desember 1999 en avtale om ikke å slåss mot hverandre. De fleste kommandantene i MNLF har erklært at de ikke vil gå imot MILFs krav om uavhengighet. MILF vil på sin side ikke arbeide mot selvstyreprosjekter og hjelpe til i utviklingsområdene.

Men krigen som Estrada satte i gang, endret situasjonen. MNLF-kommandanter gikk over til MILF for å slåss. Dette ble aldri sagt åpent. Bangsamorokampanjen vil få folk til å tro på at det er mulig å oppnå frihet i eget land ved å kreve folkeavstemning. USA ga vårt hjemland til Filippinene. Vi ønsker den samme friheten som våre forfedre hadde før koloniseringa.

Da en delegasjon fra OIC besøkte Cotabato i oktober i fjor, stilte over 200.000 seg bak kravet om folkeavstemning til tross for den spente stemningen som da preget byen og med militæret på tå hev.

Når Øst-Timor, hvorfor ikke oss? spør folk seg. Vi er nær ti millioner moroer, og vi har samlet over en million underskrifter for kravet om folkeavstemning. Mange vet ikke om drapene ute på landsbygda, selv ikke provinsledelsen i Pagadian. Vi har også urbefolkningen på vår side; lomadene er for et uavhengig Mindanao.

Folkeavstemninga har sin historiske legitimitet. Før Filippinene ble uavhengig etter 2. verdenskrig, kom amerikanerne med et løfte om å holde folkeavstemning blant bangsamorofolket. Det var i 1924.

Den filippinske nasjonen har sitt utspring i den spanske kolonialismen. Men Bangsamoro har vært en nasjon i over 500 år og var ikke med som en del av uavhengighetserklæringa under den spanske kolonialismen. Vi sloss vår egen kamp. Mindanao lå ikke engang under den spanske overherredømmet, men ble kolonialisert først under den amerikanske perioden fra 1898. Da skjedde framstøtene inn i morofolkets hjemland.

70 prosent av den filippinske hæren er stasjonert i Mindanao, vel 50.000 mann. De fleste familier bærer med seg sine ofre.

Vi har ikke engang lært vårt eget språk ordentlig fordi vi ble tvunget til å snakke filippino ellers så risikerte vi fysisk straff. Nå blir vi plyndret. Tunfiskfabrikkene i General Santos og Zambo er eid av multinasjonale selskaper; det samme er gummiplantasjene sør for Zambo og kullgruvene vest for Pagadian. Kullet blir eksportert til Japan. Industribyen på Mindanao, Ilizan, er eid av utenlandske interesser. Det er først nå at IOC har sett og lært noe om kravene til Bangsamoro; nå etter at avtale med MNLF ble undertegnet.»

Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.

Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.

Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.

President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.

Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.

Da regjeringshæren rykket inn i Abubakar, hovedkvarteret til Moro Islamic Liberation Front (MILF) i fjor sommer, spanderte president Joseph «Erap» Estrada San Miguel-øl og helstekt gris på soldatene sine i moskeen. 700.000 flyktninger ble drevet på flukt, uten søkelys fra mediaverden.

I dag er fortsatt kravet overfor den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, at de skal få vende tilbake i trygghet, uten trakasseringer og trusler fra militæret. Kvinnene snakker i vei så tolken har vansker med å følge med. De enser ikke politiposten nede på veien under teltleiren. Geværpipene peker ut av den åpne boden hvor skråtaket legger en skygge over øynene på politimennene og holder det iltre vannet borte. Kvinnene vet at de er der og at de er avspist med smuler av Filippinenes Røde Kors.

Men blokk, kulepenn og kamera i følge med aktivister fra bangsamoroenes egne organisasjoner skyver en del av frykten til side for å gi utløp for fortvilelsen. Forholdene er verre enn de som sitter på netthinnen fra Rwanda og Burundi, Sudan og Kenya. Det røde korset er knapt nok synlig; ingen rød halvmåne er å se. Folk dør i leirene; rundt ti i den lille teltleiren hver måned. Flyktningene vil ha ris; det er deres vanlige grunnkost. De får i stedet nudler, en pose for en stor familie per dag. Og de mangler medisiner.

Det er ni leire i Parang-området. Men enn fem tusen familier. Hver familie har i snitt sju medlemmer. 35-40.000 flyktninger bare her. Flyktningestrømmen var like stor som ut av Kosovo etter at Nato innledet sine bombetokter; det var atskillig større enn før Nato gikk til aksjon. Men flyktningene på Mindanao er ukjente i den store sammenhengen; enda mer i det skjulte enn flyktningene i Angola omtrent samtidig med opptakten til Natos krig mot Jugoslavia.

Den søtlige eimen av matlaging og uhygeniske forhold er umiskjennelig. «Departementet for sosialhjelp har gitt oss noe, men ellers får vi ingen hjelp,» sier Babay Bakar og Raga Maginangka som sitter i ledelsen for teltbyen. Den består av 1.089 familier; fem familier deler et telt. Det er trangt, det er kummerlig.

«Diaré er vanlig, og det går mest utover barn. Men vi får ikke medisiner av Røde Kors,» forteller de.

De kom hit 5. mai etter at militæret gikk til angrep i området 28. april (2000). De flyktet fra Barera og Matanog. Landsbyene ble beskutt med artilleri ved midnatt for å skape mest mulig frykt og forvirring.

«Vi fikk ikke med oss noe, verken husgeråd eller dyra våre. Vi måtte bare komme oss unna. Vi gikk fra midnatt til morgengry og fortsatt utover dagen. Det tok oss et døgn å komme hit. Vi gikk og haiket, mens militæret fortsatte å bombe i området. Til denne dag har vi ikke kunne dra tilbake.»

Repatrieringa av flyktningene var et at de sentrale punktene som Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) la fram for regjeringas delegasjon under de innledende samtalene i Oslo i slutten av april. Selv om krigen har stilnet av og selv om president Joseph Estrada er kastet ut av presidentpalasset, har flyktningene ikke kunnet vende tilbake til sine landsbyer. På Mindanao er det fortsatt militæret som rår. Nok en plantesesong har gått tapt. Dyra er forsvunnet; soldatene har spist godt.

«Noen av oss forsøkte å dra tilbake for å hente med seg noe mat og nødvendige saker fra husene. Men de ble skutt på så snart soldatene oppdaget dem. To barn ble drept, en gutt og ei jente, begge på sju år.»

Hvorfor?

«Fordi dette var en total krig mot vårt folk selv om det ikke fantes MILF-styrker i nærheten av landsbyene våre. Husene er blitt brent ned av soldatene etter at vi flyktet. Militæret har satt opp sin egen leir i landsbyen.»

Soldatene lusker ofte rundt flyktningleirene ved nattetider. Flyktningene tror at de forsøker å skremme dem tilbake til landsbyene. Men de nekter.

«Vi drar ikke tilbake før det er trygt; vi vil ikke bli holdt som gisler eller bli brukt som menneskeskjold av militæret.»

På den andre siden av veien, tvers overfor teltbyen, har flyktningene søkt tilflukt på en skole i byen. I hvert av klasserommene bor det 10-13 familier.

«Røde Kors gjør for lite, altfor lite,» klager flyktningene når de endelig har anledningen.

Situasjonen er ikke bedre for dem som har kommet til utkanten av byen Sultan Kudarat. De kom til leiren i august 2000, 280 familier fra landsbyene Barera, Boldon, Matanog og Kapatagan i Lanao del Sur, frontlinja mellom MILF og hæren. Militæret rykket inn og ødela alt, hus for hus, landsby for landsby, en systematisk etnisk rensking som hadde vakt store overskrifter hadde de skjedd i Europa eller med media til stede. Historiene er de samme.

Hva skjedde 29. april?

«Hæren rykket inn i landsbyen med artilleri og stridsvogner etter først å ha satt inn fly i kampene mot MILF. Vi ble tvunget til å flykte, våre hjem ble ødelagt og moskeen vår ble brent ned. Ingen av husene ble ødelagt under kampene; de ble tent på først når hæren rykket inn i landsbyen vår og folk hadde søkt tilflukt i skogen. Vi gikk derfra og hit til Sultan Kudarat. Det var Marines, men jeg er ikke i stand til å identifisere enhetene. Vi har ikke hørt noe fra myndighetene om å komme tilbake eller gjenreise landsbyen. Jeg vet ikke,» sier Saligan Adam, bonde.

Hva mer ble ødelagt i landsbyen?

«De bombet vanningsanlegget vårt.»

Hvordan er situasjonen i området?

«Vi er fremdeles okkupert av militæret og paramilitære grupper: Citizen Armed Forces Geographical Units (CAFGU) som brukes av hæren til etterretning mot MILF og New People’s Army (NPA). Det er særlig kristne blant morofolket som blir rekruttert til CAFGU i kampen mot MILF og NPA. De blir betalt av myndighetene og hæren og utfører likvidasjoner. Jeg står heller overfor hæren enn CAFGU. Det er akkurat som på Øst-Timor.

Vi drar ikke tilbake før militæret er ute av området vårt. Vi er redde for å dra tilbake til våre barangays så lenge det ikke er innledet nye, seriøse samtaler med MILF.»

Flyktningene er innlosjert på en tidligere madras, islamsk skole, under svært kummerlige forhold. Soveplassene mellom familiene er atskilt med hengende tepper i bygningene, noen bor i telt. Helsestellet er knapt til stede. Røde Kors er fraværende.

På veggen er det skrevet eller hengt opp slagord, inntrengende bønner: «Folkeavstemning er en demografisk og fredelig løsning på bangsamoroproblemet i Mindanao.» Tennisbanen er delvis dekt med plast og har blitt moské og bønneplass. Vannkanner har stempel, Not for sale, en advarsel fra hjelpeorganisasjonene som har like stor verdi som pekefingeren om helseskader på en røykpakke. Men det kan også bety: Moroene er ikke til salgs.

«Det ville være bra med internasjonal hjelp til flyktningleirene, men det vil i seg selv ikke løse problemet,» sier Ghazali Jaafar, politisk nestleder i MILF.

«Hvordan kan de vende tilbake til sine landsbyer når militæret fortsatt er der? De vil bare bli tvunget til å forlate stedet igjen. De vender ikke tilbake fordi de fortsatt er redde. Militæret må trekke seg ut og bli sendt tilbake til Central Luzon eller Visayas!

Professor i Department of Islamic Studies Monar Masondi Bajunaid kommer hastende inn på fakultetkontoret på Notre Dame-universitetet, Sentroñg Edukasyong Pangkapayapaan, i Cotabato. Han er medlem av den tekniske kommisjonen i Moro Islamic Liberation Front (MILF) som har ansvaret for forhandlingene med myndighetene i Manila, når de er åpne for det. Bajunaid tok seg permisjon i juli i fjor for å kunne vie seg fullt og helt for fredsprosessen. President Joseph «Erap» Estrada svarte med full og hel krig.

Nå har president Gloria Macapagal Arroyo skapt en ny åpning. Men den militære ledelsen har fortsatt en sterk hånd om begivenhetene på Mindanao, og flere av toppgeneralene har trådt sine militærstøvler i skog- og fjellstrøkene på Mindanao, på jakt etter MILF og den kommunistiske New People’s Army (NPA).

Notre Dame-universitetet gir derfor en særegen ramme for samtalen med Bajunaid. Han hilser på sine kolleger og studenter, kristne og muslimer, uten den minst antydning til anstrengelse på noe hold. Bajunaid som er født i Cotabato, leder universitetets fredssenter i Cotabato og er medlem av fakultetet ved Mindanao State University for islamske studier (filosofi og arabisk) i General Santos, hvor han vokste opp. En vandringsmann i politikk og kultur og mellom religioner.

Under de første prøvende samtalene i Oslo mellom Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) og den ferske regjeringa til president Arroyo ble situasjonen på Mindanao tatt opp.

«Vi har gode forbindelser med venstresida i Filippinene og hadde i fjor en delegasjon til NDF-senteret i Utrecht i Nederland for å bekrefte den strategiske alliansen med kommunistpartiet CPP, New People’s Army (NPA) og fronten. Vi slåss hver for oss, men det er en strategisk allianse som fungerer både på det sivile og militære planet. Det fins grupperinger i NDF som overlapper våre masseorganisasjoner og som vi arbeider tett med ved at de setter fokus på bangsamorospørsmålet. Det er vi fornøyd med.»

Hvordan er forholdet mellom Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) som er engasjert i den politiske prosessen mellom bangsamoroene og myndighetene, og MILF?

«Det fins visse gitte faktorer: OIC sto bak meklinga som førte til avtalen mellom myndighetene og Moro National Liberation Front (MNLF). Det førte fram til avtalen av 2. desember 1996. OIC sto også bak Tripoli-avtalen i 1976.

I 1976 var det bare MNLF som representerte bangsamoroenes kamp. Men Tripoli-avtalen ble en av de viktigste årsakene til splittelsen. Salamat Hashim ledet den andre fraksjonen og dannet MILF i 1977 på vegne av mange kommandanter i felten MILF; fram til omlag 1980 som MNLF-New Leadership, da fraksjonen tok navnet MILF.

Det har vært mange anstrengelser for forsoning og for å danne en felles front, men MNLF-lederen Nur Minsuari har avvist alle forsøk. En gang grep OIC inn. Jeg var til stede da dette ble forkastet. I 1984 fortsatte derfor MILF offisielt videre som egen organisasjon, men OIC anerkjente bare MNLF som den eneste representanten for morofolket.

I de siste resolusjonene fra OIC har vi derimot sett uttrykk for bekymringer og ønsket om en gjenforening av organisasjonene. Det skjedde under utenriksministermøtet i Kuala Lumpur i Malaysia i juni i fjor da Estrada erklærte total krig mot MILF, i sannhet mot hele morofolket. Mer enn 700.000 er fordrevet, og det har vært enorme ødeleggelser av eiendom: gårder, hus, veier, bruer. Flere tusen er drept, og det er massive overgrep med voldtekter.

Vi er villige til at OIC står som vertsskap for forhandlinger. Estrada-administrasjonen sendt ut arrestordre og satte opp dusør på Salamat Hashim og de to nestlederne, og MILF ble stemplet som en kriminell organisasjon. MILF har avvist amnestiet fordi det innebar en kapitulasjon. Amnestiet var en felle for å likvidere MILF og vårt folk. Det er myndighetenes propaganda: Marcos forsøkte, Aquino forsøkte, Ramos forsøkte, Estrada forsøkte.

Overgivelsene gir stor mediaoppslag. 30-40 gir seg, og det havner i fokus; en av dem var forøvrig en borgermester som var ettersøkt for kriminelle forhold. Det fins 80.000 «løse» våpen, ifølge hærens egne tall. Det vil derfor alltid være lett for folk med våpen å få amnesti ved å utgi seg for å være medlemmer av MILF.

Vi ber OIC om å være vertskap for fredssamtaler i utlandet, gjerne i Saudi-Arabia eller Indonesia, et sted som både myndighetene, MILF og OIC kan enes om. Hvorfor vil vi ha samtalene i utlandet? Fordi etter at Abu Bakar-basen ble tatt fins det ikke trygghet nok til å føre samtaler noen steder i Filippinene, slik vi ser det.

I fredsprosessen har MILF alltid stått i front for å redde prosessen. MILF har siden 1997 hatt en dagsorden: å løse bangsamorospørsmålet. Vi snakker ikke om autonomi, en føderativ stat, uavhengighet, islamisk stat, men om tolerante myndigheter som er villig til å løse konflikten ut fra de eksisterende alternativene.

MILF ser for seg en prosess i to faser. Den første samtaler på lavere nivå med to tekniske komiteer som har i mandat å forhandle fram en våpenhvile og å sette opp en dagsorden for forhandlingene. Myndighetene har aldri satt opp en dagsorden, de har aldri sagt hva de vil oppnå i en fredsprosess. I løpet av fire år har de aldri fremmet noe forslag.

Den andre er administrative tiltak som gjennomføringa av en overvåket våpenhvile ved hjelp av uavhengige observatører fra ikke-statlige organisasjoner, for eksempel Notre Dame-universitetet. MILF forlanger ikke at observatørene skal være utenlandske.

Vårt folk vil fortsette kampen fordi den har sin historiske og legitime forankring uansett hvor sterk motstanderen er – eller så svak som Estrada. Det politiske system er defekt, med et partisystem som mer er basert på personer og ikke sterke institusjoner og som er gjennomkorrupt. Problemene strekker seg lenger enn Estrada; han var bare et temporært problem.

Vårt folk våkner opp overfor situasjon og streber etter mer langvarige endringer enn et presidentskifte, en forandring i systemet som vokser fram fra grasrota, ikke blant politikerne, en fred i rammene for Mindanao. Manila betrakter Mindanao som en koloni. Vårt folk vil ha uavhengighet, ikke nøye seg med selvstyre. Men dette er ikke mulig å innlede forhandlinger om i den nåværende situasjonen. Derfor lytter vi til alternativene.

Ønskene om uavhengighet stikker dypere enn at regjeringene behandler oss dårlig og at vi er underutviklet. Vi var aldri Filippinene, spaniere født i Filippinene, undersåtter av spanskekongen. Betegnelsen filippinos er ikke en autentisk identitet, men en fremmed identitet som ble brukt under frigjøringskampen mot Spania av reformatoren José Rizal og ambassadør Luis María Guerrero før Andrés Bonifacio stilte seg i spissen for uavhengighetskampen.

Selv om MILF skulle bli knust, vil neste generasjon reise seg på nytt. Ingen kan føle seg trygge så lenge presidenten i Manila kan erklære total krig. Det fins ingen økonomisk trygghet når landet blir lagt åpent for de multinasjonale selskapene og den økonomiske og sosiale diskrimineringa mot oss fortsetter. MILF kan ikke gi slipp på uavhengighet, fordi bangsamorofolket vil ha det, men vi er åpne for andre løsninger. NDF aksepterer vår rett til nasjonal selvbestemmelse.»

Hva førte avtalen av 1996 til i forholdet mellom MNLF og MILF?

«MILF overveiet aldri å delta i forhandlingene om avtalen; MILF ble heller aldri invitert. Salamat Hashim og Nur Minsuari hadde to møter i 1998 i vår hovedbase, Abubakar, for å vurdere mulighetene for en allianse mellom de to organisasjonene. MNLF ville at MILF skulle slutte seg til avtalen; MILF foreslo å opprette en felles koordineringskomite med seks medlemmer fra hver. Inntil nå har det ikke kommet noe svar eller noen navn.»

Har MNLF tapt terreng?

«Foruten å være avhengig av IOC, er MNLF avhengig av Manila. Om MNLF trakk tilbake sin støtte til avtalen, vil MNLF havne i en vanskelig situasjon, både med hensyn til kapasitet og stabilitet.

Men folk har ikke sett noen forandringer som følge av avtalen. Ikke en gang et flaggskipprosjekt for å vise framgang for avtalen, og forfedrenes jord er ikke engang en del av avtalen. Det er ikke tatt stilling til moroer i utlendighet, som de 500.000 i Sabah. Vi har en million interne flyktninger. Hvordan skal en nærme seg disse spørsmålene? Dette har vært en del av fredsprosessen, men kom ikke med i avtalen.

Det fins ikke noe å vise til for å si at avtalen har vært vellykket, selv om det fins noen skilter rundt om. Men disse prosjektene startet før avtalen, som fiskehavna i General Santos i 1991. Det er imidlertid helt lagt opp ut fra multinasjonale selskapers interesser.

OIC har en viktig rolle å spille. Den har en sterk innflytelse på Nur. Og OIC ville ikke at MNLF skal gå tilbake til den væpnede kampen (under Estrada). Forholdet er godt mellom OIC og Manila. Det er mye snakk om forsoning.»

Bangsamorofolket aksepterer ikke filippinske regjeringer eller myndigheter, hevder politisk nestleder i MILF Ghazali Jaafar. Folk har sett at selvstyret i den nåværende Autonome Region i muslimsk Mindanao (ARMM) ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønske.

Det er vanskelig å snakke om grålysning om en ikke bare har blikket rettet mot horisonten. Cotabato er i gang før sola markere skillene på alle døgnets tider. Militærpostene på hovedveien ut av byen hviler dessuten aldri. Vi er på vei til ukjent sted, og det er best slik, for en av de tre nestlederne i Moro Islamic Liberation Front (MILF), Ghazali Jaafer, er en av dem den militære ledelsen gjerne vil ha fatt i, uansett om det er Joseph Estrada eller han etterfølger Gloria Macapagal Arroyo som sitter i presidentpalasset Malacañang i Manila. MILF har tre nestledere, med ansvar for politiske, militære og internasjonale saker. Ghazali Jaafar er den politiske nestlederen. Bak ham på kontoret henger et sitat fra Hadith: «I sannhet, dommedag kommer og vi vil ikke bli spurt hva vi har lest, men hva vi ha gjort».

«MILF er den revolusjonære organisasjonen som leder kampen for bangsamorofolket,» sier Ghazali mens dagslyset ennå er sparsomt og dessuten behørig stengt ute for årvåkne og anspente omgivelser.

«Vi utgjør nesten en parallell regjering eller myndighet til Manila. Det bør derfor ikke overraske noen at de stedene hvor bangsamorofolket er i flertall, henvender folk seg til våre lokale kommisjoner i stedet for de lokale myndighetene. Jeg ser det slik at bangsamorofolket ikke aksepterer filippinske regjeringer eller myndigheter. MILF er organisert på alle nivåer, og vi har våre masseorganisasjoner. Alle sektorer er direkte involvert i kampen for uavhengighet, og det er der vi er. Folk har sett at selvstyret ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønsker. Det er også MILFs vurdering.

MILF er innstilt på en fredelig løsning, men den må være rettferdig og helhetlig med hensyn til å løse alle problemene som eksisterer. Den væpnede kampen er påtvunget oss; vi ønsker den ikke. Vi er åpne for forhandlinger så sant det fins muligheter til å finne en løsning. Men vi insisterer på en folkeavstemning slik at bangsamorofolket kan få si hva det ønsker: selvstyre og/eller føderasjon, uavhengighet og/eller konføderasjon.»

Ghazali Jaafar var med i sonderingene med den filippinske regjeringa under president Fidel Ramos i 1997. Han møtte utsendingen for Ramos, Robin Torres, i Davao for å klargjøre om MILF ønsket å være med i forhandlingene med MNLF om selvstyre i deler av Mindanao.

«Vi besluttet å ikke bli med fordi vi ikke kunne godta en avtale som vi ikke hadde vært med å forhandle og uten at den ble lagt ut til folkeavstemning blant bangsamoroene. Folk må alltid bli konsultert når slike avtaler blir inngått,» sier Jaafar med utilslørt snert til MNLF-lederen Nur Minsuari.

«Og dersom vi hadde sluttet oss til avtalen, vil vi ha måttet gå tilbake på alt som til da var avtalt mellom MNLF og Manila, legger han til for å understreke de avgjørende politiske avstanden mellom MNLF og MILF. Sonderingene om separate forhandlinger mellom myndighetene og MILF fortsatte til president Estrada tok over – og vil fortsette nå som Arroyo-administrasjonen har tatt over.»

Jaafar ledet her MILF sin delegasjon nå i våres, da MILF og representanter fra regjeringa i Manila møttes i Kuala Lumpur for å forberede gjenopptaking av forhandlingene.

«Det vi har sett i ettertid, er at det som er bra i avtalen, ikke er blitt gjennomført. Estrada-administrasjonen var ikke oppriktig og hadde aldri intensjonen om å etterleve avtalen. Avtalen er bare for papiret, den tjener ikke sin hensikt eller oppfylle vårt folks ønsker.»

Hva stiller dere av betingelser for mekling?

«Vi er innstilt på mekling fra utlandet. Den muslimske verden er innstilt på at det skal være Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC), men personlig er jeg skeptisk til om OIC vil godta det med mindre organisasjonen endrer sin politikk. OIC vil ha selvstyre, autonomi, og vil presse på for at vi skal aksepterer avtalen som MNLF har inngått; det er deres hjertebarn. Men vi vet at bangsamorofolket vil ha uavhengighet og at OIC ikke vil gå inn for det. Men dersom OIC vil stille seg til disposisjon som mekler og godtar våre premisser for forhandlinger, så er de hjertelig velkommen. Men jeg tror ikke OIC kan det ut fra sine tidligere forpliktelser. Problemet er at vi og bangsamoroene ikke godtar autonomi som løsninga på våre problemer.»

Hva med FN?

«Jeg er svært tvilende til at FN vil gå inn for folkeavstemning på Mindanao, slik som på Øst-Timor. FN er under USAs kontroll, og USA kontrollerer Filippinene. Men vi jobber for at FN skal stille seg i spissen for folkeavstemning på Mindanao. Det fins flere alternativer, og om FN ikke ønsker å stille seg bak en folkeavstemning, vil vi søke garantier for andre måter å avholde den på. Det tok lang tid for FN med hensyn til Øst-Timor også. Det betyr at det eneste som fører fram er selvhjelp, inkludert væpnet kamp.

Estrada forsøkte en militær løsning. Men det har vist seg nå at det ikke løser de økonomiske og politiske problemene ved å drepe lederne for bangsamorofolket. De er bare ikke stand til å drepe en revolusjon som allerede er i gang, fordi revolusjonen er organisert blant massene. Vi har kjempet i mer enn tretti år; vi er besluttsomme og organiserte.»

Hvordan er styrkeforholdet mellom MNLF og MILF?

«Militært er vi sterkest fordi MNLF ikke har opprettholdt den militære kampen. Rundt fem tusen av MNLF-fighterne har gått inn i hæren. Under de siste kampene var mange MNLF-soldater i kamp mot MILF; de måtte følge ordrene til AFP (Armed Forces of the Philippines), og mange av våre ble drept. Men massene er for uavhengighet, og mange moroer som i dag befinner seg i den lokale administrasjonen er for uavhengighet.»

Hva med Nur?

«Bror Nur befinner seg i et dilemma. Jeg tror han har det vanskelig, fordi han er blitt presset av Estrada-aministrasjonen med anklager om at han ikke har gjort nok, og fra den andre siden er folk svært kritiske til Nur, og her uttaler jeg meg svært diplomatisk. Folk distanserer seg fra hans ledelse, og folk fra MNLF går over til MILF. Vi så det da OIC-delegasjonen var her i oktober: MNLF-ungdom henvendte seg til OIC-delegasjonen og fortalte den at den eneste løsningen er uavhengighet, ikke autonomi innenfor de rammene som Nur har akseptert. MNLF-ungdom har fortalt at de ønsker at han slåss side om side med Salamat Hashim.

Vi har opprettholdt en dialog med ledelsen i MNLF fordi bangsamorofolket må stå sammen. Vi tror ikke på enhet i ledelse, men i kamp på grasrota. Det betyr ingenting om det fins to organisasjoner så lenge det fins en enhetlig plan, slik som blant brødrene i Palestina.»

Sissel Henriksen er journalist i Klassekampen
Denne artikkelen var trykt den 29. august 2000

---

«Flyktningetragedien rammer kvinner og barn hardest,» sier Daisy Apat og Lyda Lanson fra kvinneorganisasjonene Talikala og Gabriela i Mindanaos største by Davao. Apat og Lanson forteller om ei utvikling der stadig mer av jordbrukslandet blir gjort om til industrijordbruk. Mindanao er ei rik øy, og konflikten handler i stor grad om råderetten over jorda. Den opprinnelige befolkninga fordrives fra jorda, delvis som en følge av krigshandlingene:

«Folk tvinges på flukt fra krigsområdene fordi regjæringshæren brenner husene og slakter dyra, og hugger trærne for å få bedre sikt. Ingenting kommer til å vokse i disse områdene på årevis framover,» sier de to kvinneaktivistene. De viser fram en rapport fra Interfaith Movement for Peace, som i sommer sendte en undersøkelseskommisjon til Mindanao.

Rapporten dokumenterer en rekke brudd på menneskerettigheter begått av regjeringssoldater, herunder massakrer på dusinvis av moroer, også kvinner og barn, samt voldtekter av morokvinner. Intervjuer med de evakuerte viste at regjeringshæren i sin jakt på MILF-styrker ukritisk utfører bomberaid og beskytning mot sivilbefolkningen.

Flyktningene rapporterte om ødelagte hus og avlinger og om en rekke tilfeller av drap og alvorlig skade på sivile. De fleste familiene som ble tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krigshandlingene fikk ikke med seg annet enn det de gikk og sto i. Mange led av alvorlige depresjoner som følge av krigshandlingene, og flere kvinner hadde abortert, heter det i rapporten fra fredsbevegelsen.

«Volden mot kvinner øker. Vi ser også en generell økning i prostitusjonen,» sier Daisy Apat, som jobber med hjelpetiltak for prostituerte i Davao. Hun mener økningen delvis skyldes at det store antallet soldater skaper økt etterspørsel etter prostituerte, samtidig som flere kvinner drives på flukt og mister muligheten til å forsørge seg.

Hvordan er situasjonen nå, i mai 2001? Estrada hadde ingen sjanse til å vinne fram med den totale krigen han satte i gang på tampen av sin regjeringstid. Han gjorde bare situasjonen verre for seg sjøl; forsterka de økonomiske og politiske problemene på Filippinene og ga han mindre slingringsmonn når korrupsjonsanklagene mot han kom på bordet høsten 2000. Samtidig undergravde han autoriteten til de samarbeidsvillige lederne i MNLF.

Dette har også skapt problemer for den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, når hun nå slår inn på forhandlingsveien igjen med moroene. Hele agendaen med autonom region, som regjeringen fikk MNLF til å akseptere i 1996, er nå på vikende front, også innad i MNLF. Bangsamoroene samler seg om løsrivingskravet.

Den voldsomme offensiven som den filippinske hæren satte i gang vinteren og våren 2000 tok livet av flere tusen moroer, ødela hele landsbyer og fordrev hundretusener inn i overfylte, kummerlige interneringsleire (jfr. egen reportasje). Sommeren 2000 lå anslagene på over 400.000 interne flyktninger og over 5.000 sivile drept. Da vi besøkte leirene i oktober var det over 700.000 som bodde i leirene. Fortsatt nøler flesteparten av disse med å dra hjem til hjemtraktene sine igjen, fordi regjeringen krever at soldatene skal stå i områdene til en ny forhandlingsavtale er klar. Dessuten er jo mange av landsbyene sterkt ødelagt av krigen i fjor. De interne flyktningene er derfor i dag både et stort politisk og økonomisk problem som må løses. Og det blir knyttet direkte til hva slags konstitusjonelt alternativ som skal gjelde for Moroland etter forhandlingene nå.

Abu Sayyaf

I kapitlet hvor vi gikk gjennom historia til frigjøringskampen, så vi at undertrykkinga også avla individuell aktivisme ved siden av den kollektive, organiserte frigjøringskampen. Sjølmordsaksjoner, med hellig krig-konseptet som drivkraft, kan være en del av den politisk motiverte virksomheten. Målene for aksjonene vil avgjøre om de skal bedømmes som legitime former for krigføring, eller om det dreier seg om terroraksjoner som skader frigjøringskampen.

Men i dette «terrenget» kan også reine vinningsforbrytere boltre seg og bruke konflikten til snevre egeninteresser. Da vi besøkte Cotabato, fikk vi ikke lov til å gå aleine på gata, heller ikke på høylys dag. Noen uker før vårt besøk hadde en rein kriminell gruppe, som ikke hadde noe med moroenes organisasjoner å gjøre, drept en person de hadde kidnappa. Kort og godt fordi de ikke fikk de løsepengene de krevde.

Når Abu Sayyaf-gruppa her i Vesten blir framstilt som en del av frigjøringsbevegelsen, er det for å stigmatisere moroenes kamp, på samme måte som Estrada brukte kidnappingsaffærene sommeren 2000 til å intensivere krigføringen mot moroene. Denne gruppa ble danna tidlig på 1990-tallet med medvirkning av folk fra regjeringshæren og fra CIA, hevder representanter for frigjøringsbevegelsene. Det er en ekstremistgruppe med uklar politisk agenda, som kidnapper folk i vinnings øyemed. Når de nå, i mai 2001, trapper opp sin virksomhet igjen, er det bangsamorofolkets motstandere som profitterer på det. Talsmann for MILF, Eid Kabalu, gikk da også ut i pressa i Davao City 24. mai og tok avstand fra påstandene om at MILF hadde noe med kidnappingene og angrepene mot turistsentraene å gjøre. «Det har aldri vært politikken til MILF å samle inn revolusjonær kollekt fra velstående forretningsfolk eller politikere,» hevdet han. «MILF har aldri vært innblanda i kidnappinger, piratvirksomhet eller annen oppførsel og aktivitet som strider mot islam.»

MILF vinner fram

Når Manila nå tar opp forhandlingene med moroene igjen, og erkjenner at de ikke kan tvinge fram en militær løsning, og MNLF plutselig går ut og erklærer at autonomiavtalen de inngikk i 1996 nå ikke lenger er brukbar, er det en manifestasjon av at MILF sin linje for frigjøringskampen er på offensiven.

Vi kan sjølsagt spekulere i at Arroyos forhandlingsvilje bare var taktisk betinga, for å vinne goodwill under valgene som fant sted i mai. Og at hun nå vil bruke Abu Sayyafs nye aksjoner som påskudd til å bruke militæret igjen. Men, ser vi på det ut i fra hvem som kan tjene på en opptrapping av krigen igjen, er det snarere de kreftene som nå er i opposisjon i Manila som sogner til klikken rundt tidligere president Estrada. Tidligere forsvarssjef Mercado har da også gått sterkt ut og kritiserte grunnlaget for forhandlingene med MILF og truet med å mobilisere den kristne befolkningen på Mindanao. Abu Sayaff-aksjonene passer godt inn i slike planer for å gjenopplive reaksjonære kristne vigilantegrupper under kravet om et «muslimfritt Mindanao». Men, i såfall vil de møte en sammensveiset bangsamorobevegelse som vi må tilbake til før bruddet på tampen av 1970-tallet for å finne, når MNLF nå har gått tilbake til sin opprinnelige linje. Arroyo vil neppe finne det fristende å gi etter for Mercado & Co, når det i tillegg er slik at det internasjonale presset for å få i stand en forhandlingsløsning også er voksende.

Parallelt med fredsforhandlingene med Manila, som foreløpig ikke dreier seg om hva slags langsiktig løsning det skal bli på konflikten, kjører nå MILF kravet om folkeavstemning blant bangsamoroene offensivt fram. Det alternativet de vil propagandere vil her være et uavhengig Bangsamoro, hvor også de andre nasjonalitetene og minoritetene på Mindanao og Suluøygruppen skal få sine nasjonale og sosiale interesser ivaretatt. De viser til løsningen på Øst Timor-konflikten, og krever at de som skal stemme i folkeavstemninga er bangsamoroene. De oppfordrer Den islamske konferansen (OIC) og FN om å legge press på Manila og om at FN må stå som ansvarlig for folkeavstemninga.

Når MNLF på sin kongress i Zamboanga City 30. april gikk ut og proklamerte ensidig at de ikke lenger anså 1996-avtalen med Manila for å være gjeldende, og i stedet annonserte at de ville jobbe for å opprette Republikken Bangsamoro, var det en følge av det indre presset i organisasjonen som hadde bygd seg opp over lengre tid. Offisielt begrunner de snuoperasjonen med at Manila ikke har oppfylt timeplanen for 1996-avtalen. Dette er også en kjensgjerning, da kongressen i Manila har trenert den fulle iverksettingen av avtalen, som skulle ha funnet sted allerede i oktober 1998. Men det ligger nok mer bak. De to toppfolkene i MILF vi møtte på Mindanao (se intervjuene), pekte begge på at MNLF-lederen og ARMM-guvernøren Nur Misuari var under sterkt press, fordi samarbeidet med Manila førte til at flere og flere moroer vendte seg til MILF. Det ryktes at det var fraksjonskamper på kongressen og at Misuari egentlig ble fratatt makten. Offisielt ble han presentert som livsvarig æresleder for MNLF og kommende president i Republikken Bangsamoro. Det ble ikke annonsert noen ny utøvende leder i MNLF. Men erklæringen stadfestet at den fraksjonen i MNLF som hadde vært i mot 1996-avtalen nå hadde trukket det lengste strået.

Enhet MILF – MNLF?

Om det nå ligger an til at de to organisasjonene kan samle seg om en felles opptreden overfor Manila, er for tidlig å si ennå. Misuari gikk etter Zamboanga-kongressen ut og inviterte MILF til felles opptreden overfor FN. Men samtidig forutsetter han at MNLF skal være «den eneste legitime representanten til bangsamorofolket overfor OIC». For venner av bangsamorofolket er det å håpe at ikke personlige ambisjoner fra de som nå prøver å redde skinnet, skal stille seg i veien for en felles opptreden mot Manila. Kommentarer fra MILF berømmer lakonisk Misuari for nå å ha innsett at «autonomi ikke er løsningen på det mangeårige problemet i Mindanao».

Utanfor den vesle nederlandske byen Zutphen vart Det internasjonale forbundet for folkekampane stifta 25.-27. mai. Dette forbundet er eit stort steg på vegen for eit antiimperialistisk svar på «globaliseringa». Over 300 delegatar frå nærare 200 masseorganisasjonar møtte, frå heile verda og alle kontinent. Tyrkiske og filippinske organisasjonar dominerte, og det var dei gruppene som hadde teke det største finansielle og praktiske andsvaret.

Målsetjinga med konferansen var å skapa eit felles grunnlag for å sameina folkelege rørsler, og å skapa eit forum for ordskifte og handling. 15 emne var i utgangspunktet lista opp, og desse vart utvida til 17 med rettane til eldre og seksuelle minoritetar. For kvart av emna vart det laga ei fråsegn som peika på kva sams oppgåver forbundet skal ta på seg. Arbeidet med å mobilisera til Göteborg-toppmøtet fekk overveldande støtte frå salen, og mange gav uttrykk for at dei kjende seg inspirerte av den norske EU-motstanden.

Det er etter kvart meininga at kvart land skal laga sine eigne avdelingar av forbundet. Frå Noreg var Kalayaan og Kvinnefronten representerte.

Les meir her: www.geocities.com/ilps2000

Dei siste månadene har folkekrigen i Nepal, leidd av Det nepalske kommunistpartiet (maoistane) (UN (M)) hatt stor framgang. Det nye folkestyret er etablert i provinsar, og politiet er vorte jaga vekk frå delar av Nepal. Nyleg er den nepalske hæren sett inn mot maoistgeriljaen. Med andre ord er intensiteten auka mange hakk. Det er lite nytt å høyre frå Nepal i norske media, sjølv om det er mykje å skriva om.

På desse sidene får ein oppdaterte nyhende frå Nepal:

• Alle nepalske aviser på ein stad
• Oversynsside over nepalsk maoiststoff
• Maoistane i deira eigne ord

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

• Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
• Betingelser og prosedyrer for visum.
• Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
• Minimumsstandarder for flyktninger.
• Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
• Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

• De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
• Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.

Mass Soldal Lund er medlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Akershus.
Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsmann i AKP.

---

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

Stig Berntsen er ansatt på Oslo AKPs kontor

---

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest