av Olaf Svorstøl Sierraalta

Om peronismen

3. desember 2001 vedtok den argentinske regjeringa den såkalte Plan Freezer. Den innebar å fryse alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten kunne ikke folk ta ut lønna si, ta ut penger av lønnskontoen eller heve pensjonen. Dette rammet 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 %.

Argentinas utenlandsgjeld beregnes å være om lag 150 milliarder dollar dvs. ca. 1.400 milliarder norske kroner. Med en befolkning på ca 37,5 millioner innbyggere, tilsvarer dette ei gjeld til utlandet på over 37.000 kr. pr. innbygger. Til sammenlikning: Norges nettofordringer på utlandet var ved utgangen av 2001 anslått til om lag 485 milliarder kroner, dvs. tilgodehavende på ca. 107.000 kr. pr. innbygger .

Argentina er i dag et land med en arbeidsløshet på om lag 20-25 % av arbeidskrafta. Staten skulle i 2001 ha betalt 26,5 milliarder dollar i utenlandsgjeld: 15 milliarder i avdrag og 11,5 milliarder i renter. Statens ressurser holdt i 2001 til å betale 5 milliarder, de resterende 16,5 milliardene måtte finansieres via nye lån, til tross for en sterk innstramming av offentlige budsjettene:

• På grunn av oppsigelser sparte staten 600 millioner dollar i lønn.
• Overføringene til provinsene ble ytterligere skåret ned, til tross for den katastrofale situasjonen de befant seg i.

Den første gjelda i Latin-Amerika

I 1532 tok 100 spanske conquistadores, væpnet med kruttvåpen og beskyttet av rustninger, inkakongen Athahualpa til fange. Kongen ble tilbudt sin frihet mot en løsesum: inkaene skulle fylle et stort rom med gull, sølv og juveler.

Dette ble gjort, men hva skjedde så:

• Løsesummen ble delvis delt mellom soldatene og delvis sendt til Spania til kongen.
• Inkakongen ble lurt. Han ble dømt til døden og drept. Spanjolenes sjef, Pizarro, gråt for hans sjel. Kong Carlos den femte, som hadde globalisert verden, innkasserte nok et offer.

Den dagen tvang den spanske kolonialismen en bilateral forhandling på inkaene, og Athahualpa aksepterte den første eksterne gjelda da han avtalte en løsesum. Etter dette har samme situasjon gjentatt seg i det uendelige i Latin-Amerika – med andre aktører, andre personer og i andre former.

Den britiske forbindelsen

Argentina løsrev seg fra den spanske kolonialismen i begynnelse av 1800-tallet. Lederen for denne kampen var frihetshelten general San Martin som også leda frigjøringskampen i Chile. Britene støtta en del av frigjøringskampen mot spanjolene, delvis for å kunne overta deres økonomiske rolle etter hvert.

Fra 1860- til 1950-årene var Argentina økonomisk svært knytta til britenes økonomi. Den argentinske økonomien var såkalt komplementær (utfyllende) med britenes. Det ble etter hvert en stor produksjonen av korn, storfe og sauekjøtt. I 1920-årene var Argentina verdens nest største eksportør av kjøtt og hvete.

I 1942 var 60 % av alle utenlandske investeringer i Argentina britiske og 20 % fra USA. Argentina var for øvrig, etter USA, det landet i Amerika som hadde størst immigrasjon fra Europa: 1 million flere europeiske enn til Canada og dobbelt så mange som til Australia.

I 1910 var over 30 % av befolkninga i Argentina født i utlandet mot over 14 % i USA.

Den økonomiske utviklingen i Argentina fram mot 1930-40-årene var mer lik Australia og New Zealand, enn resten av Latin-Amerika.

Midt i 1920 årene var Argentinas økonomiske produksjon like stor som resten av Latin-Amerikas, med bare 1/5 av befolkninga til resten av Latin-Amerika.

Industrialiseringen av Argentina var verken britene eller amerikanerne interessert i. Britene fikk solgt britiske industrivarer til Argentina. Dessuten kontrollerte engelsk kapital argentinsk transport. Landet prøvde å utvikle noe konserveringsmiddelindustri for kjøttprodukter. De hadde fram til midt i 1920-årene en forholdsvis stor eksport til Cuba og Brasil. USA gikk inn og stengte markedet på Cuba til fordel for Uruguay, og det samme skjedde i Brasil mot at brasiliansk kjøtt ble sikret markeder i Italia. Dette var mulig fordi USA kontrollerte over 60 % av Argentinas kjøtteksportmarkeder, mot Storbritannias 26 %.

USAs rolle

I hele perioden var det en sterk rivalisering mellom Storbritannia og USA om Latin-Amerika. Selv om USA økte sin tilstedeværelse i Argentina i alle disse årene, var landet ikke så sterkt innblandet i Argentina som britene fram til 1950-årene. I de to verdenskrigene var britene interessert i å holde Argentina nøytralt, nettopp for å få dekket kjøttforbruket og kornbehovet. USA ønsket fra 1942 at Argentina skulle bli med i krigen, etter at de tidligere hadde bedt landet om ikke å gå med på de alliertes side etter Pearl Harbor. Dette ønsket imidlertid ikke Storbritannia, og Churchill sendte brev om dette til Roosevelt.

Under og særlig etter krigen utsatte USA Argentina for restriksjoner i handelen, restriksjoner som etter krigen var hardere mot Argentina enn mot de tidligere fascistfiendene. Etter krigen satt Argentina med tilgodehavender i Storbritannia på 150 millioner pund. Med USAs medvirkning, tvang Storbritannia Argentina til å kjøpe de britiske jernbanene i landet til samme pris som argentinernes tilgodehavende. Dette skjedde på et tidspunkt da den argentinske regjeringa slett ikke ønsket å nasjonalisere det dårlige vedlikeholdte jernbaneanlegget, men ønsket å bruke disse 150 millionene pund til en industrialisering

Perón gjennomførte en helt nødvendig industrialisering for å erstatte frafallet av importmuligheter som boikotten førte til. Perón var med i et militærkupp i 1943, og bygde seg opp som arbeidsminister. Der støttet han de fagorganiserte og fikk vedtatt ferielov, pensjonsordninger og ulykkesforsikring osv. Perón vant valget i 1946 og ble gjenvalgt i 1951 med 65 % av stemmene. Det er fra denne tiden at peronismen som argentinsk bevegelse etablerer seg og har hatt sin kraft fram til våre dager.

Perón ble kastet av proamerikanske militære i 1955 og måtte dra i eksil, etterfulgt av flere sivile og militære regjeringer som ikke ga rom på den politiske scenen til peronistene. I den urolige tida i begynnelsen av 1970-årene fikk han komme tilbake og ble valgt som president i 1972. Den argentinske utenlandsgjelda lå i 1972 på 4,890 milliarder dollar. Den viktigste årsaken til at gjelda økte med i underkant av 3 milliarder dollar i peronist-presidentperioden fra 1973-76 (Perón dødde i 1974 og hans ektefelle Isabel som var visepresident overtok), var det store fallet i Argentinas eksport til Europa på grunn av oljekrisa og at oljeprisene gikk høyt opp.

Militærjuntaene 1976-83

I 1976 fant det sted et militærkupp ledet av General Videla, og denne sektoren av det militære apparatet holdt makta til 1983. Dette diktaturet er kjent for å ha drept 8.000 mennesker og er mistenkt for forsvinninger (drap) av 30.000 mennesker. Pinochet i Chile var en smågutt i forhold til dette regimet.

Denne juntaen hadde støtten fra Sovjet, og ga russerne større rom i den argentinske økonomien via stråmenn og firmaer som tok seg av handelen med Sovjet, østblokklandene og Cuba. Samtidig var USA interessert i å gjøre business med landet, og å delta i handelen med Sovjet og de andre landene for å tjene penger.

Ved siden av at det var en del korrupsjon, tilpasset regimet seg en begynnende nyliberalistisk modell. Mange private firmaer tok opp store lån med staten som garantist. Mange av disse erklærte seg konkurs, etter å ha ført selskapets midler ut av landet. Staten tok over gjelda. Med nye penger i utlandet kunne disse private ta opp nye lån osv. I tillegg til alt dette kjøpte militæret for 10 milliarder dollar i våpen i utlandet.

Oppsummeringsvis: i tillegg til all død og forfølgelse som militærjuntaene førte med seg, så var de årsaken til at Argentinas utenlandsgjeld økte fra 7,8 milliarder dollar i 1976 til 45,1 milliarder dollar i 1983 dvs. en økning på 364 % i løpet av 7 år.

Det har vært diskusjon i Argentina angående denne gjelda. Det ble også ført en rettssak der en fant alvorlige uregelmessigheter ved statens opptak av lån, den statlige overtakelsen av den private gjelda og ved den måten de private bedriftenes opptak av lån i utenlandske banker skjedde på. Særlig påtakelig var mangelen på dokumentasjon på hvor statens lån hadde tatt veien eller hva de var brukt til.

Domstolens konklusjon ble at gjelda ikke var legal, og at kreditorene burde visst det. Saken ble oversendt Kongressen i 2000 til politisk behandling, og der ligger den. Mange av folka bak denne økonomiske politikken, som også hadde stor egennytte av den, er fortsatt blant aktørene i argentinsk politikk, uansett regjering. Mange av disse står bak den nåværende regjering.

Alfonsin

Raúl Alfonsin fra Det Radikale parti (UCR) vant valget etter at militæret måtte trekke seg i 1983, og det rådde en stor optimisme for landets nye demokratiske framtid. Arbeidsledighet og fattigdom skulle bekjempes, og landets tapte velstand skulle gjenvinnes. Men Alfonsins regjeringstid ble i stor grad betinget av den arvede gjelda og av at den økonomiske makten var samlet hos noen få innflytelsesrike grupper. Den nye demokratiske regjeringen disponerte ikke store nok finansielle ressurser til å betjene renter og avdrag, og Alfonsin ble tvunget til å søke IMF om refinansiering av gjelda. Det la sterke føringer på regjeringens handlefrihet. Alfonsin bekjempet fagbevegelsen hardt for å kunne følge IMFs pålegg. I løpet av hans seks år ved makta økte gjelda fra 45 til 65 milliarder. Han ble mot slutten av sin periode tvunget til å gå av, etter en hyperinflasjon som ved utgangen av 1989 lå på 3.000 prosent.

Høyreperonisten Carlos Menem

Inn kom Peronistpartiet og den nyvalgte president Carlos Menem. Den nyutnevnte økonomiministeren Domingo Cavallo, (for øvrig sentralbanksjef i 1981, da staten overtok den private gjelda, og som dukker opp med De La Rua, og etter dennes fall!!!) med sin stab av ultraliberale økonomer, greide etter hvert å begrense inflasjonen og snu den økonomiske nedgangen til en periode med vekst. Mirakelkuren innebar blant annet å binde pesoen til US-dollaren, i forholdet 1 dollar for 1 peso, samt massesalg av alle store statlige selskaper.

Samtidig fulgte en total liberalisering, alle reguleringer og restriksjoner når det gjaldt import, kapitaltransaksjoner og investeringer ble fjernet i løpet av de fem første årene på 90-tallet. De utenlandske multinasjonale selskapers oppkjøp av statlige og private bedrifter ga Argentina tilførsel av utenlandsk kapital.

Dette ga rentenedgang i lånemarkedet i årene 1991-95, noe som genererte en vekst også i innenlandsk økonomisk aktivitet.

Men veksten i BNP fikk sin motsats i en ustoppelige vekst i så vel offentlig som privat gjeld. Til tross for den økonomiske veksten eksporterte nemlig ikke Argentina nok til å få et handelsoverskudd og på denne måten skaffe staten valuta. I tillegg produserte de utenlandske multinasjonale selskapene i Argentina stort sett bare for det innenlandske markedet, og skaffet i liten grad valutainntekter. I tillegg ble omkring 70 prosent av inntektene deres og kapital overført i form av royalties for bruk av teknologi til moderselskapene i utlandet.

Offisielle tall fra det argentinske statistiske sentralbyrået viser at de multinasjonale selskapene importerer mesteparten av innsatsfaktorene sine fra moderselskapets hjemland. Den industrien av betydning som Argentina fortsatt hadde så sent som på 1970-tallet, ble borte. Den tidligere importerstatningstrategien blant annet under Perón, hadde skaffet landet en relativt variert industri. Til tross for problemer med konkurransedyktigheten internasjonalt dekket denne industrien etterspørselen i hjemmemarkedet og eksporterte noe til det latinamerikanske markedet. Militærdiktaturets omlegging av økonomien (1976-83) og de etterfølgende regjeringenes manglende industrialiseringspolitikk har forvandlet Argentina til en i hovedsak eksportør av råvarer og enkelte lite, bearbeidede industriprodukter. Landet er i virkeligheten tilbake til tida med ensidig råvareeksport til utlandet, og fullstendig avhengig av situasjonen i utlandet. Dette er en viktig forklaring for hvorfor en har fått det store underskuddet på handelsbalansen med utlandet. Bindingen av peso til dollar gjorde at den argentinske sentralbanken var avhengig av å alltid ha en stor tilgjengelig valutareserve, slik at alle til enhver tid kunne veksle inn pesos mot dollar. På grunn av handelsunderskuddet, og dermed mangel på ny valuta, måtte regjeringen fylle valutareservene ved hjelp av nye lån fra utenlandske banker.

I utviklingen på 1990-tallet ligger altså mye av forklaringen på hvordan Argentina kunne gå fra å være «best i IMF-klassen», til å synke ned i et katastrofalt økonomisk uføre. Veksten de første årene på 90-tallet ble hovedsakelig skapt gjennom salg av statlige bedrifter og var dermed ikke resultat av en reell økning i produktivitet eller i investeringer i ny teknologi og produktive bedrifter. Mot slutten av 1995, da det var slutt på kapitaltilførselen som salget av statlige og private bedrifter genererte, måtte den argentinske staten dekke de offentlige budsjettunderskuddene med opptak av nye lån.

Resultatet var katastrofalt. Gjelda økte med 123 prosent og var i 1999 oppe i ufattelige 150 milliarder dollar. De nye lånene tatt opp under Menems regjeringstid gikk for det første til å dekke budsjettunderskuddet, for det andre til å skaffe sentralbanken valutareserver, for det tredje til betale renter og avdrag på lån og for det fjerde til å finansiere korrupsjonen.

Slik situasjonen er i dag er den argentinske utenlandsgjelda i praksis ubetalelig. Som nevnt i begynnelsen måtte altså landet betale totalt 26,5 milliarder dollar i 2001, 15 milliarder i avdrag og 11,5 i renter. Statens ressurser holdt kun til å betale deler av rentene på gjelda og resten, det vil si 15 milliarder i avdrag og 6,5 milliarder i renter, må overføres inn i framtida og refinansieres med nye lån.

Hvis ikke Argentina er i stand til å betale rentene og avdragene i tide, vil Argentina i praksis bli erklært konkurs. Det samme skjedde i Mexico i 1982 og 95, Thailand i 1997 og Russland i 1998. For Argentinas store antall fattige og marginaliserte gjør det liten forskjell. Landets myndigheter, enten de har vært militære eller demokratisk valgt, har sammen med de internasjonale finansinstitusjonene ruinert landet økonomisk i løpet av de siste 30 år.

Den største feilen Argentina har gjort, har vært å følge diktatene (kalles råd) fra USA via IMF.

Makta: borgerskapet og imperialismen

Borgerskapet i Argentina har kontakter med forskjellige imperialistiske land – noen har samarbeid med USA, andre med diverse europeiske land og atter andre med Russland (tidligere med Sovjet). Disse delene av det argentinske borgerskapet er representert ved forskjellige politiske personer og delvis partier og utenlandske økonomiske interesser.

På den ene sida står borgerskapet samlet om å få massene til å betale den økonomiske krisa og gjelda. Men måten dette skal gjøres på, er viktig for hvilke av disse sektorene i borgerskapet og imperialismen skal komme gunstigst ut. Den kastede valgte presidenten De La Rua hadde en regjering som gjorde det som USA og IMF forlangte, nemlig å prøve å betale gjelda og at dette må gjøres med edruelige budsjett med store kutt på offentlig forbruk og derved offentlig sektor. Dette har den nåværende etterfølgeren Duhalde også gjort.

Hovedskillet i borgerskapet i dag går mellom på den ene sida de som er tilknytta finanssektoren og apparatet for nedbetaling av gjelda, importsektoren, de privatiserte bedriftene som tok seg betalt i dollar og ikke ønsket å tape på sine investeringer, de som har stor gjeld i utlandet, de store jord/godseierne. Alle disse ønsket å gå i dybden langs linja med fortsatt dollarisering samt balansert budsjett (dvs. null underskudd). Denne sektoren har gjort kjempeforretninger med president Menem fra 1989-99 og De La Rua fra 2000-01. De har tømt landets internasjonale valutareserver, 30 milliarder dollar bare fra den nye økonomiministeren Cavallo overtok i midten av 2001.

På den andre sida finns en annen sektor tilknytta eksportnæringene, den nasjonale industrien, som nesten er konkurs på grunn av ukontrollert import (fri markedsøkonomi!!) og smuglings-«industrien», små/mellomstore jordeiere som er blitt fattige fordi MERCOSUR har falt sammen og fordi det var umulig å eksportere til 1 peso = 1 dollar. Denne sektoren foreslo forskjellige former for devaluering (enten direkte devaluering, eller en tredje mynt).

Politiske og faglige organisasjoner

Det finnes flere politiske partier i Argentina og flere fagorganisasjoner. Peronismen har som nevnt vært en viktig kraft i Argentina fra slutten av 40-årene og fram til i dag.

Fagbevegelsen fikk en stor rolle under Perón, og det ble bygd opp en slags velferdsstat. Perón stod i sin periode 1972-74 for kamp mot både USA og Sovjet. Peronismen har forblitt et sterkt parti, og selv om Menem og de andre av dagens peronister står for en helt markedsliberalistisk politikk, er fortsatt en stor del av massene knyttet til peronistpartiet Partido Justicialista.

UCR (Union Civica Radical) er et sosialdemokratisk der Alfonsin var president etter diktaturet. UCR har ført en ettergivende politikk overfor det internasjonale pengefondet, ført en hard politikk mot fagbevegelsen og var under Alfonsin økonomisk/politisk tilknyttet europeisk imperialisme i land styrt av sosialdemokrati samt Sovjet.

FREPASO (Frente del Pais Solidario) gruppe av peronister i allianse med andre fra definert venstreside som går mer mot markedsliberalisme. Frepaso ble danna i 1994 som en allianse av den venstredefinerte breifronten med diverse venstrepartier, Kristelige Demokratiske partier og andre grupper.

UCD (Union del Centro Democratico) som er et mer tradisjonelt liberalt parti, har vært utenfor allianser og ikke hatt parlamentarisk maktposisjoner.

I 1997 dannet FREPASO en allianse med UCR og De la Rua ble alliansens kandidat til presidentvalget i 1999 og vant valget. Under De la Rua har Argentina fulgte en tilknytting til særlig spanske monopoler som under hans (og Menems) regjering har gjennomført den andre spanske erobringen av Argentina, og via Spanias statsminister Aznar ført press overfor USA så en kunne gi en henstand eller bedre sagt nye milliarder i lån til Argentina.

I det siste valget til parlamentet i oktober 2001 stemte under halvparten av de stemmeberettigede, etter en kampanje som en del av massebevegelsen førte for at folk ikke skulle stemme. Begge de store blokkene mistet millioner av stemmer, også den parlamentariske venstresida.

Fagbevegelsen

Fagbevegelsen har i prinsippet vært omkring peronistenes hovedsammenslutning CGT som under Perón tiden hadde 2 millioner medlemmer. I realiteten er det blitt mange splittelser, og mange som ønsker å være ledere.

Den andre store hovedsammenslutningen oppstår i slutten av 1990-årene som en splitt fra CGT av folk som ønsker en fri og partiuavhengig fagbevegelse. I tillegg er det en del lokale, provinsielle fagforeninger med eller uten et slags nasjonalt tilsnitt.

Massebevegelsen

Viktigere de siste ti årene har vært oppblomstringen av diverse massebevegelser. Kampen som genererte i desember, var ikke en anarkistisk kamp som er oppstått av det store intet. Det ble først forsøkt malt et bilde av latinske brushoder som uten mål og mening gikk ut i gatene, eller at det bare er mellomklassene som slåss.

Det har i lang tid vært organisering av de arbeidsløse, av aktivister som stenger veier/gater (piqueteros), kvinner i kamp (for å sloss mot at folk mistet sine boliger ved personlige konkurser av vanlige folk), av pensjonister som sloss for å beholde sine pensjoner, arbeideres okkupasjon av fabrikker, befolkningens okkupasjon av myndighetenes bygninger. En av Menems guvernører ble for eksempel kastet i begynnelsen av 1998, lenge før perioden var slutt, av store massemobiliseringer.

En pådriver i alt dette har vært den såkalte Corriente Clasista y Combativa, CCC, den kjempende klassestrømningen, som har organisert arbeidet blant pensjonister, fagorganiserte og arbeidsløse. Med sin karismatiske leder, Santillan, i spissen sluttet mange seg til en organisering som folk har oppfatta, har stått i spissen for kampene mot korrupsjon, for ærlighet og for økonomisk rettferdighet.

Hva skjedde i desember?

Den 3. desember 2001 lanserte De La Rua-regjeringa, valgt i desember 1999, den såkalte Plan Freezer. Planen innebar en frysing av alle bankkontoer og banktjenester. På denne måten fikk ikke folk ta ut sin lønn (de som hadde lønn), ta ut penger av lønnskontoen (de som hadde bankkonto) eller sine pensjoner (de som hadde pensjoner).

Denne planen gikk ut over 93 % av befolkninga og var gunstig for 7 % av befolkninga (utenlandske kreditorer kom i tillegg til finanssektoren som låna som staten og provinsene hadde, de privatiserte bedriftene og store jordeierne på landsbygda).

Samtidig med at dette skjedde, startet skoleferien, og derved mistet hundretusener av skolelever det ene eller begge måltidene de vanligvis får der fra mandag til fredag. Regjeringa reduserte tiltaksarbeidets omfang, mange som var i tiltaksarbeid ble ikke betalt, og den sluttet å gi mat til organisasjonene for arbeidsløse. Mange bedrifter stengte: tekstil-, metallurgisk-, sko-, nærings og nytelsesindustri, byggebransjen osv. Dermed ble tusenvis av nye arbeidsløse satt på gata.

De internasjonale organenes (som IMF) krav om å stramme befolkningas livreim gjorde at situasjonen rett og slett ble desperat for store deler av den argentinske befolkninga. Dette rammet de over 100.000 familiene som bor i slummen i Stor Buenos Aires, mest.

Den nasjonale «piquetera»-forsamlingen (aktivistene som stopper trafikken i vitale veier og gater) kalte til kampdag den 12. desember. Dette ble starten på 10 kampdager med to heroiske kampdager 19. og 20. desember. Massene ble møtt av hard undertrykking og mange flere enn det offisielle tallet på 31 ble drept. Den 13. desember var det nasjonal streikedag fra de tre største landsorganisasjonene, streik som ble styrket og garantert av mobiliseringa til «trafikkstopp-aktivistene» og masseorganisasjonen, CCT, sammen med andre kampinnstilte organisasjoner. Disse stoppet trafikken, gater og jernbanelinjer samt okkuperte offentlige bygninger over hele landet. Denne nasjonale streiken omfatta industriarbeidere, også de som var arbeidsløse og pensjonistene, stats- og kommuneansatte, bønder og landarbeidere, håndverkere, små og mellomstore sjølstendige næringsdrivende, ungdom, lærere og studenter. Dette skjedde over hele landet – fra Ildlandet i sør til Jujuy i Nord, fra vindistriktet Mendoza i vest til østkysten.

Etter 13. desember 2001 gikk president De la Rua inn for unntakstilstand, og ble støttet av peronistene Duhalde (som tapte presidentvalget da De La Rua vant) og Menem samt representantene for de andre delene av borgerskapet. Svaret fra massene var klart: Den 20. desember gikk hundretusener av mennesker igjen ut i gatene. Politiet ble innkalt for å rydde opp. (De militære nektet i denne omgangen å delta i undertrykkinga.) Undertrykkinga fra politiet i slumområdene i La Matanza var nærmest fascistisk. Men befolkninga der, i en bydel på Oslos størrelse, nektet politiet adgang og organiserte kvartalsvis sjølforsvar med alle de våpnene de kunne finne. Opprøret var så sterkt at De la Rua gikk av som president den 21. desember.

Da De la Rua gikk av, ble Ramon Puerta innsatt. Han la ikke skjul på å være en kontinuitet for den forrige presidenten og hadde i sin regjering diverse korrupte figurer fra forskjellige peronistretninger. Nok en oppstand den 28. desember gjorde at deler av denne regjeringa gikk av, og Rodriguez Saa kom som ny president.

For å roe ned massene erklærer den nye Rodriguez-regjeringa at den ville stoppe betalingen av gjelda, starte mange nye arbeidsplasser, gi en lønnsøkning og innføre minimumspensjoner samt endre De la Ruas reaksjonære arbeidslovgivning. Dette medførte et sterkt angrep fra bankene, privatiserte selskap, media og de pro amerikanske og proeuropeiske gruppene i borgerskapet. Borgerskapet trakk tilbake sin politiske støtte til Rodriguez som måtte gå av og Camaño, den nye presidenten i deputerkammeret, ble valgt som president, mens en ventet på å sette inn Duhalde.

Camaño var tidligere tiltalt for å ha vært korrupt og for å forårsake en stor gjeldsøkning for det statlige oljeselskapet YPF. Uansett ble han kun en overgangsfigur.

Duhalde er som peronistpartiets presidentkandidat til valgene i 1999, helt enig med den politikken Menem har ført: fri markedsøkonomi. Duhaldes regjering bygger på parlamentsflertallet, et parlament som har mindre enn 50 % av stemmene bak seg ettersom over 50 % enten ikke deltok, annullerte sin egen stemme eller stemte blankt. Duhaldes regjering har tenkt å føre samme politikk som den De la Rua førte, og som resulterte i de store massedemonstrasjonene som gjorde at han måtte gå av. Samtidig er situasjonen i Argentina slik i dag at en ikke kan løse krisa bare ved å straffe vanlige folk, det må også gå ut over deler av borgerskapet.

Duhaldes regjering har fått støtte av flesteparten av lederne i partiene, både innenfor peronistene (PJ), sosialdemokratene i UCR og noen venstre i FREPASO. Duhaldes regjering representerer også deler av borgerskapet (monopoler og mellommenn) som er pro russiske, monopoler og jordeiere som er pro europeiske og kontrollerer banker, industri og bygningsnæringen og finansherrer i hovedstadsområdet. Disse gruppene har ikke hatt så gode venner i regjeringsposisjon siden Videlas militærdiktatur og den første delen av Alfonsins regjering.

De som står bak Duhalde mener at dette er en politisk enhetlig (homogen) regjering. Det skal kun være små uenigheter om hvordan de kan styre den økonomiske og finansielle krisa til sitt eget beste. Dette innebærer imidlertid mer arbeidsløshet og sult for folket, mer ettergivenhet overfor utlandet (imperialismen) i tillegg til at deler av borgerskapet blir nødt til å tape noe framover.

Samtidig er det et problem overfor USA imperialismen: Duhalde har en linje med å akkumulere krefter og manøvrere for å forhandle. Noe en kunne se ved utnevnelsen av Mario Blejer som president i Sentralbanken – en mann som har 20 år bak seg i Det internasjonale pengefondet. USA har understreket at istedenfor å gi konkret støtte til kontinentets nasjoner, er det nødvendig at de fortsetter å støtte reformene for fri markedsøkonomi og advarer mot konsekvensene av proteksjonisme.

Hvordan føre kampen framover?

Organiseringa på grunnplanet har ytterligere skutt fart etter hendingene i desember. CCC som var den store forløperen for klasseorganisering innenfor arbeiderklassen både i fagbevegelsen, blant de arbeidsløse, blant kvinner, blant aktivistene som slåss, er i tråd med strategien som blant annet maoistpartiet, PCR, har fulgt siden 1996. De har arbeidet for organisering av grunnplanet, av arbeiderklassen med henblikk på en Argentinazo (1) som kan være et slag mot borgerskapet og begynnelsen på folkets kamp for å overta statsmakta.

Denne linja har blitt latterliggjort av andre krefter på venstresida som reformister, tidligere prosovjetiske revisjonister og trotskister av forskjellig slag. Når Argentinazoen har skjedd i desember 2001, går disse reformister av alle slag forskjellige veier. Noen krever at det innkalles til en nasjonal konstituerende forsamling for folket, som om borgerskapet skulle være slått og revolusjonen gjennomført. Andre stiller krav om valg, og noen til og med krav om valg nå.

Felles er at de prøver å bruke massebevegelsen til å forberede nye valgallianser. De har også prøvd å overta massebevegelsen og så splid i den ved å prøve å ha «progressive» piqueteros forsamlinger, eller arbeide for at folkeforsamlingene kun skal være diskusjonsarenaer eller for bygging av valgfronter. Det største splittelsesforsøket i pensjonistforbundet, MIJP, er nå slått tilbake, de har avholdt sin ekstraordinære kongress og besluttet å fortsette kampen for pensjonistenes rettigheter.

Massebevegelsen CCTs arbeid blant de arbeidsløse har ført til en mer enn tredobling av organisasjonen fra desember til nå. Arbeidet i fagbevegelsen går nå på å styrke de kampvillige elementene i CTA og fagbevegelsen ellers, og gjøre fagbevegelsen om til en kamporganisasjon.

Trotskistene mener det har vært revolusjon, og ønsker at en konstituerende forsamling skal innkalles av borgerskapets president. De går inn for parlamentariske valg, og unnlater å diskutere spørsmålet om makt. Men de allierer seg med gamle prosovjetiske PC i angrep mot CCC ved å påstå at disse arbeider for en løsning sammen med Duhalde regjeringen. Typisk trotskisme: venstre i ord, for revolusjon, men vil ikke diskutere spørsmålet om makt. Samtidig ønsker de ikke at en skal drive interessekamp for de arbeidsløse, for pensjonistene og for arbeiderklassen.

Revisjonistene i PC arbeider for en fredelig overgang til sosialismen etter det vellykkede resultatet i Chile og Argentina under Perón. Derfor ser de det som viktigst å arbeide for en valgfront raskt. Det spørs om det er det viktigste i dag, uten at en derved tar prinsipielt avstand fra å delta i valg i Argentina.

Det viktigste er at denne skjulte diskusjonen er kommet i overflaten i venstresida i Argentina.

Note

Argentinazo: Utrykk brukt om en oppstand eller opprørstilstand som skjer over hele Argentina i motsetning til for eksempel Cordobazo som henspeiler på oppstanden i byen Cordoba.

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Bruddet – hellige krigere og en ny verdensorden er ei av dei mange bøkene som kom etter 11. september 2001 for å forklara verda kvifor angrepet på World Trade Center og Pentagon hendte. Mange av desse bøkene gjekk tilbake til gamle teoriar om skilnaden på folkeslag, orientalisme, røvarhistoriar om muslimar og folk frå tredje verda. Dette er ikkje ei slik bok.

Fofattarane er Kari Vogt og Anders Heger. Bruddet gjev ei kulturhistorisk og religionshistorisk skildring av bakgrunnen til Osama bin Laden og nettverket hans. Boka starter med å ta for seg brevet som vart funne etter Mouhammad Atta, antageleg den leiande av kaprarane. Vogt gjennomgår brevet og referansane til Koranen, og forklarer dei for oss vestlege som ikkje har referansebakgrunnen til å forstå brevet. Desse delane vart forklart for vesten som uleselege eller uforståelege av media rett etter at dei var oversatt.

Etter det er boka er delt i fire deler. Del I beskriver bakgrunnen for islam og omgrepet jihad, og skildrer ein del religiøse paradoks i muslimsk motstandskamp, til dømes sjølvmordsangrep. Del II fortel om historia til Afghanistan, spesielt etter invasjonen frå Sovjet. Del III er ein kort biografi over Osama bin Laden og del IV er vel ei slags kort oppsummering av tida etter 11. september med den talande overskrifta «Apokalypse nå?».

Min første kritikk er at boka er for kort, og at ein kunne skrive fleire verk ut av kvart kapittel. Det er kanskje ikkje den mest konstruktive kritikken av ei viktig bok som er skriven raskt for å vera aktuell, kanskje meir ei oppfordring til å få fleire bøker om dette på marknaden. Men spesielt dei delane eg kan minst om, som biografien over Osama bin Laden, kunne eg godt tenkt meg var meir utførleg og betre dokumentert med kjelder. Dette er jo òg den vanskelegaste delen av boka å finna mange og gode kjelder på.

Det blir mykje fokusert på Osama bin Laden som person, som ein katalysator for at al-Qaida-nettverket kom i gang og som bakmann for 11. september. Men forfattarane er samtidig flinke til å få fram at det er ulik bakgrunn for hatet Osama bin Laden har til USA og hatet palestinarane og afghanarane har.

I boka vert Bush og bin Laden samanlikna. Begge har i følge dei sjølv Gud på si side, og begge kjemper ein kamp for verda og verdshistoria, ein kamp mellom det Gode og det Vonde. Denne samanlikninga viser to politikarar som veit å spela på kultur, religion og historie for å vinna folk med seg. forfattarane fordømmer angrepa på World Trade Center og Pentagon, men viser samtidig til at krigen mot Afghanistan ikkje tok ut nokon stor andel av dei folka Bush lova å få has på, og samtidig har ført til enorme tap for Afghanistan sin befolkning.

Forfattarane skiljer ikkje politisk mellom ulike islamistiske rørsler. Sjølvsagt har til dømes palestinarane og afghanarane det til felles at dei er muslimar og påvirka av islamisme, men kulturelt og historisk er det mykje som skiljer dei, og dei står i ulike situasjonar. Forskarar må og kunne ta stilling til kva som er progressivt og fører framover, og kva som berre vil føra til tap i dei islamistiske rørslene når dei føler dei har belegg for det.

Dette er ein debatt me må ta på venstresida, korleis me skal forholda oss til rørsler som er politisk uenige med oss, men som jobber for same sak som oss. Ein del på venstresida vil ha oss til å ta avstand frå alle islamistar av di dei automatisk vil øydeleggja all motstand viss dei kjem til makta. Der kan Bruddet vera eit innspel. Eg meiner at å dømma alle islamistar som til dømes er mot utdanning og mot demokrati, er ufruktbart. Ein kan berre sjå på skulane og universiteta islamistane kontrollerer i Palestina, der jenter går på skule, og samtidig vita at Taliban hadde forbod mot at jenter gjekk på skule, ofte med verdsleg grunngjeving som tryggleik for jentene sjølv. I forhold til demokrati kan ein sjå at Dei muslimske brørne i Egypt jobber gjennom parlamentarismen i ein så lite demokratisk stat som Egypt, FIS i Algerie vann gjennom demokratiske val, og organisasjonar som al-Jamaa al-Islamiya jobbar utanomparlamentarisk og ofte med valdelege aksjonar mot sivile mål.

Det å ta stilling til desse rørslene gjeld ikkje berre å ta stilling til politiske idear me er einige og ueinige med, men òg å ta stilling til om handlingane deira støttar eller øydelegg saka dei jobbar for, spesielt viss det er ei sak me er einige i. al-Jamaa al-Islamiya og Jihad al-Islami i Egypt jobbar mot IMF (Det internasjonale pengefondet), og jobbar med velferdsarbeid blant fattige i Egypt. Samtidig er det fleire sentrale folk i

al-Qaida-nettverket som kjem frå desse organisasjonane, han som sit fengsla for det første attentatet på World Trade Center er frå al-Jamaa al Islamiya. Dei har òg vore involvert i åtak på tilfeldige turistar i Egypt. Dette er ikkje handlingar som stør kampen mot IMF og fattigdom, og er ikkje vanskeleg å ta avstand frå. Men kampen dei kjempar mot IMF og fattigdom er ein kamp me må stø sjølv om dei som kjempar han har ein islamistisk overbygging.

Bruddet, både tittel, forord og etterord gjev eit inntrykk av eit brot i verdshistoria, før og etter 11. september. Eg meiner dette er ein litt idealistisk måte å forholda seg til utviklinga i historia på. Samtidig er innholdet nyansert og lærerikt.

Bokomtale ved Erik Kruse

Etter opptøyene i South Central Los Angeles i 1991 var det en vegg med ett veggmaleri som sto urørt midt i et av de områdene som var hardest rammet av opptøyene. Veggmaleren Mike Alewitz var kunstneren som hadde malt veggen. Han kom tilbake til Los Angeles etter opptøyene i mai 1991 – og malte et nytt veggmaleri.

Mens de fleste så det voldelige, ukontrollerte hatet i opptøyene, så Alewitz en vilje til å svare på urettferdighet, en vilje til å gjøre opprør mot det etablerte. Han så at de radikale organisasjonene og partiene ikke hadde gjort jobben sin og mobilisert og politisert de svarte og latinamerikanske samfunnene i Los Angeles. For å få opp debatten i fagbevegelsen og på venstresida, startet Alewitz et prosjekt for et nytt veggmaleri – med tittelen An injury to one is an injury to all. Maleriet er detaljert og symbolsk, og inneholder blant annet maskerte politifolk med dødningehodemasker som banker opp afro-amerikanere, rotter, griser, meitemark og en dommer, det berømte Hollywood-skiltet i flammer og små engler som blant annet forestiller Emilio Zapata og Malcolm X. Som de fleste andre maleriene til Alewitz, var også dette et samarbeidsprosjekt mellom fagbevegelse, lokale kunstnere og aktivister – og ham selv.

Boka Insurgent Images er skrevet av Paul Buhle og kunstneren Mike Alewitz selv. Buhle er professor ved Brown University i New York og har skrevet en rekke bøker om amerikansk venstreside og fagbevegelse. Boka tar oss med på en reise i de politiske veggmalerienes verden, til agitatoriske fargeklatter på de merkeligste steder. Alewitz har malt politiske veggmalerier i det utbomba Bagdad, på radioaktive murer i Tsjernobyl, i slumområdene i Nicaragua og Mexico by, og sist, men ikke minst; over store deler av USA. Han har markert seg i kampen mot streikebryteri, for sjølbestemt abort, mot atomkraftverk, mot sanksjoner mot Irak, mot rasisme og for en annen verden.

Boka behandler en hel rekke tema, og starter med en historisk gjennomgang av den politiske kunsten i USA, med hovedvekt på de siste hundre årene. En rekke kunstnere i USA lot seg inspirere av sine russiske kolleger etter den russiske revolusjon, og de politiske veggmaleriene fikk en renessanse. En annen viktig inspirasjonskilde var de meksikanske veggmalerne, som hadde lang tradisjon for fargeglad politisk agitasjon på vegg. I tillegg til veggmalerier var også politiske tegneserier og satiretegninger populære. Mike Alewitz står planta med begge beina i denne tradisjonen. Født i 1951, med foreldre og slektninger som kommunister og anarkister, og vokst opp midt i det gryende ungdomsopprøret i USA. Han var sentral i amerikanske studentprotester mot invasjonen i Kambodsja i 1970 og antikrigsbevegelsen generelt, og seinere i det lille partiet Socialist Workers Party i Kent. Men det var som kunster og veggmaler Alewitz virkelig skulle få føle at han fikk uttrykt seg politisk. Da han gikk på kunstskole, ble en svart student drept av politiet i byen han bodde i. Han malte et veggmaleri til minne om studenten og mot politivold, men maleriet blei først vandalisert av politistudenter og seinere overmalt på ordre fra skolens rektor. Dette skulle bli starten på en lang rekke politiske veggmalerier over hele USA.

Men Alewitz er ingen kunster som er oppslukt i eget verk og egen produksjon. Hans veggmalerier er en del av en større bevegelse, og han engasjerer alltid lokale kunstnere og politiske aktivister for prosjektene sine.

Boka går gjennom og forteller historien om flere av de viktigste maleriene til Alewitz. Fra maleriet om den legendariske streiken til kjøttpakkerne i Minneapolis på midten av 80-tallet og minearbeidernes kamp for å beholde sosiale- og trygderettigheter i 1989, til kampen mot atomkraft i Tsjernobyl.

Sentralt i boka står diskusjonen om kunstens og kunstnernes plass i den politiske kampen på venstresida. Alewitz har blitt sensurert av fagforeningspamper, av ledende organer i partiene, av politiet og av lokalpolitikere. Alewitz diskuterer kunstens nødvendighet og muligheter i de daglige politiske kampene, og kunstens muligheter for å gi glimt av det samfunnet vi sloss for.

Med karikaturer av kapitalister, politi og maktapparat, sterke farger, historiske referanser og politisk hardtslående agitasjon, representerer Alewitz en type kunstnere som klarer å se lenger enn sitt eget atelier. Kanskje først og fremst fordi han har hele verden som atelier. Diego Rivera, en kjent amerikansk veggmaler fra 30-tallet, sa at veggmalerier støtter menneskenes kamp for å bli hele mennesker og derfor må veggmaleriene eksistere overalt der det er mulig. Insurgent Images gir en smakebit, med lekre fargefotografier, og kunstnerens egne kommentarer og historier. Sjøl om boka er litt vanskelig å få oversikt over for oss som mangler de amerikanske venstresidereferansene, er den absolutt verdt litt lesetid.

av Reidun Heiene

Kritikerne har krevd at WTOs ansvarsområde må reduseres: «No new round, – turn around!» «Our world is not for sale. WTO: Sink or shrink!» I stedet ble en utvidelse av WTO vedtatt. USAs forhandlingsleder sa at «WTO har fjernet skampletten fra Seattle».

Tankene gikk til de mange fattige mennesker verden over som fortviler over WTO, og den internasjonale miljøbevegelsen uten mulighet til å påvirke prosessen. Det virket fåfengt å drive lobbying. Den norske delegasjonen var svært tilgjengelig for medier og frivillige organisasjoner, for å imøtegå kritikken om manglende demokrati. WTO later som om «demokrati» er det samme som «tidlig innsyn». Konferansehotellet var en festning omgitt av antiluftskyts, tungt bevæpnet militære og politi. Man trengte 30.000 kroner til reisen og adgang til konferansen for å komme. Flokker av hvitkledde sikkerhetsvakter og medhjelpere på alle hjørner sørget for at vi kom dit vi skulle og ingen andre steder.

Det eksisterte en skjør allianse mellom de frivillige organisasjonene og de fattige lands regjeringer. Disse regjeringene krevde i Doha stans i utvidelsen av WTO-regelverket. Men de står ofte på WTO sin sine når det gjelder miljøsaker og fattigdom. Derfor utfordret de aldri WTOs grunnprinsipp: Gradvis og økende liberalisering på alle områder (bortfall av statlige reguleringer). Derfor gav de opp kampen når presset ble stort. Mange av dem har eierandel i den internasjonalt orienterte delen av sitt lands næringsliv. De har for stor interesse av «business as usual».

Etter et råkjør mot de fattigste landene fikk de rike land oppfylt nesten alle sine krav. Det ble bestemt at en ny forhandlingsrunde skulle starte. Det ble vedtatt forhandlinger om fem av de seks nye temaene fattige land hadde nektet å forhandle om. Det starter en «minirunde» umiddelbart, mens arbeidsgrupper forbereder resten av temaene til forhandling etter neste ministerkonferanse om to år.

Det forhandles allerede om landbruk, TRIPS (patentregelverket) og GATS (tjenesteregelverket) i henhold til eksisterende avtaler. Man tar sikte på nye forpliktende avtaler i WTO innen år 2005. USA og EU så det hele som en historisk seier. Norske delegater sa også at ministererklæringen er gunstig for oss.

De nye forhandlingene skal defineres og styres av en ny komite i Genève (Trade Negotiating Committee). Forhandlingene skal være en enhetlig prosess, dvs. en «runde» fram mot 2005. Det har årlig vært ca. 3000 møter i Genève, noe som favoriserer land med store delegasjoner. Uganda har for eksempel en representant, mens de 29 fattigste landene periodevis har hatt en representant på deling. Det forventes en kraftig økning i antall møter når de nye arbeidsgruppene kommer på plass.

Effektene av dagens regelverk fra 1994 er ennå ikke synlige, fordi en regel først blir tydelig når saker blir behandlet i WTOs tvisteløsningspaneler. Her er bare få saker ferdigbehandlet. I tillegg er det noen effekter som først vil vise seg når overgangsperiodene går ut. For en oppsummering av WTOs struktur og temaer som allerede forhandles, se ForUMs temaark om WTO på www.global.no (under WTO/introduksjon).

Forhandlingene på innsiden

Forhandlingene ble fordelt i 6 arbeidsgrupper skulle løse kontroversielle temaer. Disse var gjennomføring av eksisterende avtaler, landbruk, TRIPS, regler og antidumping, investeringer og konkurranse, samt miljø. En «Comittee of the Whole» (COW) hvor alle 142 land var representert, førte prosessen omkring ministererklæringen i sin helhet, så det var der avsluttende forhandlinger ble ført.

Mange fattige land sa at de ikke ville godta forhandlinger om nye temaer. I stedet ville de at rike land gjennomfører og oppfyller sine forpliktelser i eksisterende avtaler («implementering»). Mange rike land har nemlig ikke åpnet sine markeder slik de har forpliktet seg til. Disse sakene har skapt turbulens i WTOs hovedkvarter i Genève det siste året.

Land som motsatte seg nye temaer, var blant annet India, Pakistan, gruppen av afrikanske og karibiske land og de minst utviklede landene. De utgjør rundt 80 land; dvs. over halvparten av landene i WTO. Det gikk rykter om at de i Doha ble utsatt for sterkt press og løfter om økonomisk støtte eller trusler om frafall av bistand.

Men de gav tidlig signaler om at de ikke ønsket å blokkere en ny forhandlingsrunde. De sa at det var manglende forhandlingskapasitet, ikke manglende vilje, som gjorde at de sa nei til nye temaer. Tanzanias hovedforhandler sa på en pressekonferanse nest siste dagen at det ikke under noen omstendighet ville bli aktuelt å bryte forhandlingene. Han sa at de fattigste landene hadde mer bruk for WTO enn de rike landene. Dette står i sterk kontrast til holdningene til viktige grasrotbevegelser i mange av de fattige landene.

Det var to ganger lagt fram utkast til ministererklæring på forhånd, hvor flere nye temaer var foreslått. Dette hadde ført til raseri hos flere fattige land. Det ble stilt spørsmål om det var lovlig at hovedrådet sendte ut en så kontroversiell tekst. WTO avviste dette med at slikt har vært gjort tidligere og dermed har presedens.

Den norske delegasjonen kommentere saken med at det ikke er uvanlig å uttrykke raseri underveis i forhandlinger; at bruk av sterke formuleringer kan være et taktisk trekk. Det faktum at et slikt utkast eksisterte, økte sjansene for å nå målet i Doha. Teksten endret seg litt fra dag til dag, men den var i innhold og oppbygning svært lik teksten som var sendt ut på forhånd.

I Seattle var det mye kritikk av lukkede møter med få land («green room»-prosesser). Denne typen møter fant også sted i Doha, selv om man prøvde å legge mye til COW for å unngå kritikk.

De norske forhandlerne kunne ikke forstå at lukkede møter er noe å henge seg opp i. «Alle internasjonale forhandlinger er slik,» forklarte de overbærende. De forsikret oss at alle ble like mye hørt, at man forhandlet inn mot et «midtpunkt» hvor alle hadde gitt og tatt omtrent like mye. Forhandlinger er nødvendigvis hemmelige, fordi man bare gir litt som en del av en pakke. Man vil tape på forhånd hvis man offentliggjør hvilke forhandlingskort man har på hånda, eller hvilke sekundærposisjoner man vil ta hvis en strategi ikke lykkes.

Frivillige organisasjoner kritiserte utvelgelsen av de seks arbeidsgruppelederne. De var plukket ut blant land som på forhånd signaliserte ønske om en ny runde. I tillegg til «green room»-prosesser hadde vi fått «green men» utvalgt for å lede dem. De norske forhandlerne mente ikke at utvelgelsen var kritikkverdig. En av dem kommenterte lattermildt at «hvis de frivillige organisasjonene ikke har mer å beskjeftige seg med, altså, da …»

Det var et tankekors at vi som kritikere endte med et fokus på prosessen, ikke innholdet i det som skjedde.

Norges hovedforhandler i Genève hadde fått så godt rykte som konstruktiv brobygger i WTO at han ble takket spesielt i åpningstalen på konferansen.

Den nest siste dagen ble Norge med blant ca. 30 land som ble innkalt rundt midnatt av ledelsen i WTO til et møte. Her ble det mint om tidspresset. Landene ble bedt om å gå bort fra sine primærstandpunkter og definere sin «smertegrense» innen forskjellige temaer. Det meste var allerede på plass. Det syntes da å være bare et titalls kontroversielle formuleringer i en tekst på 52 lange paragrafer.

De fem nye temaene er:

1. Forholdet mellom WTO og internasjonale miljøavtaler, samt handel med miljørelaterte varer og tjenester.
2. Investeringer, med sikte på å fjerne hindringer for investorer og store selskaper som etablerer seg i andre land.
3. Konkurranse, med sikte på like regler i alle land vedrørende konkurranse mellom selskaper av privat eller statlig natur.
4. Innsyn i offentlige innkjøp.
5. Forenkling av regler og skjemaer knyttet til import, transitt og eksport (handels-facilitering).

Mange land, inkludert USA, ønsket en ny runde med noen få nye temaer. Viktigst var fire temaer som ble avvist av u-landene i Singapore i 1996: Investeringer, konkurranse, offentlige innkjøp og handels-facilitering. OECD-landene satset hardt på Singapore-temaene. Deres transnasjonale selskaper vil dra fordel av regler som hindrer statlig regulering når de investerer og etablerer seg i andre land.

I tillegg ønsket de miljø- og arbeiderstandarder til forhandling. Fattige land ønsket ikke de to siste, fordi de frykter «selektiv proteksjonisme» – at rike land skylder på dårlige produksjonsforhold der de har egeninteresse av å nekte import. Frivillige organisasjoner er skeptiske på grunn av at forhandlinger i WTO om disse temaene kan gi bindende regler i favør av de store selskapene, i stedet for sikring av miljøet og reelle arbeiderrettigheter. Miljø, men ikke arbeiderstandarder, kom inn som nytt tema til forhandlinger.

EU og noen få andre land ønsket bortimot 20 nye temaer. Dette skyldes nok at EU kjemper for å få beholde sin landbruksstøtte og trenger andre «kort» å gi i forhandlingene, samt at landene er forskjellige, og alle må få noen ønsker oppfylt for å godta EUs helhetssyn.

Innholdet i ministererklæringen

Ministererklæringen er politiske vedtak på ministernivå. Den binder forhandlerne i WTO, som ofte er jurister og byråkrater, for årene som kommer. Derfor var tautrekkingen hard om innholdet i ministererklæringen. For den fulle teksten og analyser av den, se www.wtowatch.org. For noen temaer er det tekniske språket så spesielt at en forklaring trengs. I andre sammenhenger er språket greit for eksempel «miljø», men kritikerne sier at dette ikke må forhandles i WTO hvor økonomiske interesser så ofte overstyrer alle andre hensyn. I det følgende kommenteres temaene knyttet opp til de enkelte paragrafene for de mest debatterte sakene.

Introduksjon (pre-ambulary language) pkt. 1-11: Dette er ikke juridisk forpliktende.

Implementeringsrelaterte saker, pkt. 12: Norge tok våren 2001 rollen som brobygger ved å dele disse inn i enkle eller konfliktfylte saker, slik at landene kan godta nye forhandlinger uten at de vanskeligste spørsmålene er løst.

Det skal forhandles om implementering. Noen av disse sakene skal tas opp relativt raskt, mens de resterende skal defineres i den nye «Trade Negotiation Committee». Norges hovedforhandler i Genève mente at denne paragrafen var gull verdt for de fattige landene, men at få skjønte det ennå.

Landbruk, pkt. 13-14. Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til WTOs prinsipp om gradvis økende liberalisering. Landbruk regnes som svært kontroversielt. Rike og fattige land begge kjemper om markedsadgang og vil samtidig beskytte sine egne produsenter.

En sterk pressgruppe i WTO er Cairns-gruppen (blant annet Australia, Argentina, Uruguay, Canada), som kjemper for full markedsadgang i alle land for matvarer og fjerning av alle subsidier. Norge har i disse sakene støttet seg på EU og Japan som ønsker et «multifunksjonelt» landbruk, dvs. at det skal være lov til å ta samfunnsmessige hensyn utover matvarebehovet.

Doha-teksten innebærer ikke plutselige endringer, så sant retningen på endringene er som før. Likevel presiseres det at det skal arbeides fram mot «fundamentale reformer» i dagens produksjon for å unngå restriksjoner og forstyrrelser i matvaremarkedet. Landene skal imidlertid kunne be om å få ta ikke-handelsmessige hensyn underveis. Særlig vanskelig var det for EU å godta en formulering om at man tar sikte på å fase ut eksportsubsidier, som EU har mye av.

Aktørene ved forhandlingsbordet kjemper for økt handel, ikke for småskalaproduksjon eller økologisk fornuftige produksjonssystemer. Alliansene går på kryss og tvers innenfor og utenfor WTO.

Tjenester (GATS) pkt. 15: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. Temaet regnes som lite kontroversielt i WTO, til tross for store folkelige protester både i rike og fattige land. Kritikerne frykter konsekvensene av konkurranseutsetting i alle land innen viktige områder som helse, utdanning, energi og vannforsyning.

Markedsadgang for varer som ikke er landbruksvarer, pkt. 16: Her åpnes for nye forhandlinger om en del varekategorier som bare summarisk er en del av de gamle avtalene. Fattige land frykter krav om redusert toll, som kan bety tapte arbeidsplasser i lutfattige land. Saken var for lite viktig til å få oppmerksomhet i Doha. Som en kuriositet kan nevnes at fisk, siden det ikke dekkes av landbruksavtalen, behandles som industrivare i WTO. Dette er gunstig for Norge som eksportør.

Intellectual property rights (TRIPS, patentregelverket), pkt. 17-19: Her er forhandlinger i gang siden våren 2000, i henhold til prinsippet om gradvis økende liberalisering. TRIPS er en merkelig avtale i en avtale om «fri» handel. I stedet for statlig regulering arbeides det for sterk regulering i storselskapenes favør, i form av patentrettigheter. I praksis har dette vist seg å gi monopolstilling for selskaper i en del tilfeller.

Den mest omstridte paragrafen omhandler patent på levende organismer. Det kan kalles tyveri av kunnskap når vestlige selskaper tar patenter på planter utviklet i fattige land. Mange frykter også mer sult som følge av monopolrettigheter for selskaper som selger såkorn.

Som vanlig er regjeringene langt mer villige til å gi etter for press i WTO enn bondebevegelsene i sine land. Rike lands miljø- og forbrukerorganisasjoner er bekymret for genmat og regler som fremmer industrimessig heller enn økologisk matproduksjon.

Et annet spørsmål er lands rettigheter til å avvike fra patentrettene når det gjelder å sikre tilgang til medisiner ved nasjonale kriser. På dette punktet ble det laget en tilleggserklæring som stadfester en slik rett. Dette ble regnet som en seier for u-landene, men innebærer i realiteten lite nytt, etter saken om AIDS-medisiner i Sør-Afrika tidligere i år.

TRIPS ble vedtatt da WTO ble dannet I 1994. De fattigste landene (G77) og den internasjonale miljøbevegelsen har vært motstandere av TRIPS hele tiden. De krever at patentrettene ikke må komme i konflikt med rettighetene til tradisjonelle produsenter og brukere, at patent på levende organismer forbys, og at FNs konvensjon om biodiversitet må ha forrang foran TRIPS.

TRIPS ble godtatt under forutsetning av en senere gjennomgang (review). USA vil nå bare godta en vurdering av hvorvidt avtalen er innført i medlemslandenes lovverk, mens fattige land hevder at selve teksten skal revideres. De sitter nå med skjegget i postkassa.

Forholdet mellom handel og investeringer, pkt. 20-22: Investeringer er et «Singapore-tema» som var svært viktig for fattige land, og derfor blant de mest kontroversielle. Dette har vært forsøkt tidligere under mange navn, men reelle forhandlinger er blitt avvist i WTO til nå. Det vil bli press for å lage liknende regler som i den gamle MAI-avtalen i OECD.

Et nytt regelverk om investeringer kan frata fattige land muligheten til å styre finanser og investeringer til utvikling og oppbygging av landet. Det ble bestemt å opprette en arbeidsgruppe som skal forberede forhandlinger etter neste ministerkonferanse om to år.

India truet med å bryte forhandlingene i Doha på grunn av investeringer og konkurranse, og det ble et døgn ekstra. Teksten sier at dette skal forhandles etter neste ministerkonferanse om to år, basert på konsensus om måten forhandlingene skal finne sted på. India krevde at det skal være konsensus om hvorvidt det skal forhandles, men teksten ble ikke endret. Det ble et kompromiss ved at ordstyrers sammendrag av debatten sier at det skal kreves konsensus om hvorvidt Singapore-temaene skal inn til forhandlinger, mens teksten i ministererklæringen står uendret.

I prinsippet kan land blokkere forhandlinger da, men få tror at det er realistisk etter Doha.

Interaksjon mellom handel og konkurransepolitikk, pkt. 23-25: Konkurransepolitikk er et annet «Singapore-tema» som mange fattige land regner som svært viktig.

Vestlige land, særlig USA, har en politisk tradisjon med en viss kontroll av selskaper i monopolstilling, jfr. saken mot Microsoft. Fattige land frykter at regler om dette vil kunne brukes av transnasjonale selskaper for å ødelegge en favorisert stilling for statlige eller private nasjonale selskaper, også hvis dette er i befolkningens interesse.

Avgjørelsen er i prinsippet utsatt, slik som for investeringer, og forventes å bli et kamptema ved neste ministerkonferanse.

Innsyn i offentlige innkjøp, pkt. 26: Selv om det i første omgang skal forhandles om bare «innsyn» i offentlige innkjøp, noe rike land begrunner med kamp mot korrupsjon, frykter fattige land at det på lengre sikt vil bli lagt føringer på og regler for offentlige innkjøp. Politisk styrte valg kan da komme i konflikt med WTOs mål om mest mulig uregulert konkurranse i det internasjonale markedet hvor varer eller tjenester tilbys.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

Handels-facilitering, pkt. 27. Rike land argumenterer med at det vil forenkle internasjonal handel dersom det blir mer ensartede regler for import, eksport og varer i transitt, samt mer ensartede skjemaer og prosesser for søknader. Fattige land frykter at med de maktforhold som er i WTO i dag, vil disse reglene og skjemaene bli effektiver redskaper for rike lands storselskaper. De kan få lettere tilgang til andres markeder, samt også ta over håndteringen av import, eksport og transitt i andre land.

Forhandlinger av dette «Singapore-temaet» er utsatt til etter neste ministerkonferanse om to år.

WTO-regler, pkt. 28-29 og tvisteløsningsmekanismen, pkt. 30: Dette fikk liten oppmerksomhet.

Handel og miljøet, pkt. 31-33 Store deler av den internasjonale miljøbevegelsen er redd for å få miljøregler i WTO hvor avgjørelsene ofte faller i de store selskapenes favør. De mener også at multilaterale miljøavtaler må være overordnet WTO-regelverket, noe som ikke er sikret dersom dette skal opp til forhandling i WTO.

Det ble vedtatt å forhandle, uten forutinntatte meninger om resultatet, om forholdet mellom WTOs regler og internasjonale miljøavtaler. Det presiseres at forhandlingene ikke må skade land som ikke har undertegnet miljøavtaler (som for eksempel Kyoto-protokollen).

Avgjørelser i WTOs tvisteløsningspaneler har hittil ikke falt ut til fordel for miljøsakene, og man frykter at WTO igjen skal øke sin makt når dette forhandles om.

Det ble også vedtatt å forhandle om reduksjon av toll og andre handelshindringer for miljørelaterte varer og tjenester. Herunder kommer bl. a. energi og vannforsyning. Fri konkurranse her kan bety miljømessige katastrofer.

Videre ble det vedtatt at WTOs arbeidsgruppe om miljø skal vurdere saker relatert til effekten av miljøspørsmål på forhandlinger om markedsadgang, merking av varer ut fra miljøhensyn mm. Det ble gjort klart at arbeidet og forhandlingene ikke må forskyve maktbalansen i form av rettigheter og plikter medlemsstatene har i dag. Dette siste kan slå negativt ut, fordi mange av WTOs regler i dag ikke tar tilstrekkelig hensyn til miljøet.

Elektronisk handel, pkt. 34: Dette var lite kontroversielt, til tross for at u-landene sterkt motsatte seg temaet da det kom inn i ministererklæringen fra Singapore.

Små økonomier, pkt. 35. Handel, gjeld og finanser, pkt. 36. Handel og teknologioverføring, pkt. 37. Teknisk samarbeid og kapasitetsbygging, pkt. 38-40. De minst utviklede landene, pkt. 42-43: Her er en del pene formuleringer om støtte til de fattigste landene, men uforpliktende.

Spesiell og differensiert behandling, pkt. 44. Dette er «unntaksklausuler» som gir fattige land lov til å gjøre unntak for å sikre behovene til de fattigste delene av sine befolkninger, og også tar sikte på å overkomme urettferdige effekter som skyldes dårlig kapasitet. Her stadfester ministererklæringen at prinsippet skal kunne anvendes bredt innenfor mange avtaler og temaer. Dette regnes som viktig for fattige land av de som godtar WTO som ramme, men mange kritikere regner dette som mager trøst for et tvers gjennom urettferdig regelverk.

Videre organisering av arbeidet, pkt. 45-53: I disse paragrafene defineres at arbeidet skal ta form av en enhetlig prosess, dvs. at det blir en «forhandlingsrunde» med sikte på nye avtaler ved avslutningen. Fattige land hadde motsatt seg dette. Det er spesifisert at noen av implementeringstemaene kan avsluttes tidligere hvis de er ferdigforhandlet.

De frivillige organisasjonene i Doha

Ca 600 personer var i Doha med akkreditering for frivillige organisasjoner (Nongovernmental Organizations, NGOer). Halvparten av disse var relatert til handelsinteresser. Av de andre representerte 70-80 personer svært kritiske NGOer med fokus på fordeling og miljøspørsmål.

Greenpeace lå i bayen med Rainbow Warrier og aktivister fra flere verdensdeler. Store organisasjoner som Third World Network, South Centre, Via Campesina, Attac, Public Citizen, International Coalition of Concerned Citizens og Friends of the Earth var representert. Mange av disse spilte en viktig rolle i Seattle.

Det har vært et skille mellom NGOer som tror på reform av WTO og de som avviser WTO fullstendig. Skillet mellom disse synes å ha blitt mer utydelig. En del organisasjoner som var milde i sin kritikk i Seattle, er blitt tydeligere i sin avvisning av WTO siden da. Dette gjelder noen fagforeninger og miljøorganisasjoner, inkludert, så vidt jeg kan skjønne, Greenpeace.

Såkalte kritikere kommer ofte til orde ved toppmøter vedrørende kvinner, miljø, fattigdom osv., men uten grunnleggende kritikk. Slik er det nok i WTO-sammenheng også, men disse er lite synlige, da deres budskap flyter sammen med WTOs eget budskap. Det sies stadig fra WTOs ledelse at organisasjonen har lært; nå skal de bekjempe fattigdom og satse på demokrati («transparency»).

Mange av de svært kritiske organisasjonene har fått større selvsikkerhet på sin representativitet etter de store demonstrasjonene rundt toppmøter. Kunnskapen om WTO har økt blant mange aktivistgrupper og befolkningene i mange land. De 78-80 aktive kritikerne i Doha lot seg i liten grad kjøpe opp av sin status som «insidere». De var dypt opprørt over det som skjedde, og klarte i stor grad å holde seg til standpunktene til sine allierte utenfor Doha. De hadde små demonstrasjoner på kongressenteret hver dag. Budskapet var i hovedsak sterk avvisning av WTO. Enkelte grupper jobbet med noen saker, for eksempel medisiner i TRIPS, uten å engasjere seg i bredere motstand.

Noen av dem står i en tradisjon med å drive lobbying opp mot byråkrater og forhandlinger. Det blir lett til at slike «byråkrat-aktivister» bruker mye tid på flikking på formuleringer og saker som ikke endrer systemet. Samtidig har de tilgang til det som skjer på innsiden og kan «oversette» det til andre aktivister. Noen organisasjoner har forskere som på heltid analyserer det juridiske innholdet og effekten av forslag som kommer på bordet. Disse representerer en ressurs som ikke erstatter brede folkebevegelser, men som fungerer som viktige støttespillere og gjør informasjon tilgjengelig.

Det virker fåfengt å drive lobbying i WTO. Det er Doha er et nærmest selvlysende eksempel på. Men aktivistenes manglende innflytelse er ikke hovedproblemet. Det verste er at størstedelen av verdens befolkning ikke er representert. Nesten bare næringslivsinteresser er til stede, både i forberedelser og forhandlinger. En liten kjerne av aktivister kan ikke og bør ikke erstatte folkelig deltakelse. Vi må gå tilbake og hjelpe til med å bygge demokratiske samfunn. Vi må få makt flyttet fra et globalt til et regionalt, nasjonalt og lokalt nivå. Det er dette den globale motstandsbevegelsen handler om. Dette er ikke en «antiglobaliseringsbevegelse», men en internasjonal pro-demokratibevegelse.

av Per-Gunnar Skotåm

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet inntil det kunne leses i amerikanske aviser. Det løper en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

For første gang siden 2. verdenskrig har norske styrker deltatt i stridshandlinger over så lang tid at det kan kalles et felttog. De norske styrkene har vært enheter fra hærens jegerkorps og marinejegerkommandoen. Disse har vært utplassert i fjellterrenget for å rekognosere og utpeke mål for amerikanske fly, artilleri og helikoptre. De norske styrkene var på plass før operasjonen som USA har kalt Operasjon Anaconda, ble iverksatt. Operasjonen som nå offisielt er avsluttet under dette navnet, har med utplasseringsfasen gått over tre uker.

Operasjon Anaconda som ledes av USA har foregått i fjellområdene i nærheten av Gardez i Paktiaprovinsen i Afghanistan. Det uttrykte målet har vært å drepe det som USA karakteriserer som restene av al-Qa’ida og Taliban. De to betegnelsene må forstås slik at med al-Qa’ida menes utenlandske støttespillere for Taliban – som er betegnelsen på afghanere som var en del av regimet som satt inntil det ble nedkjempet av vestlige og afghanske styrker.

Ved å lese de uttalelsene som kommer fra offisielt amerikansk og afghansk hold ved interimregjeringa, kommer det tydelig fram at Operasjon Anaconda er en rein likvidasjonsoperasjon.

De første nyhetsmeldingene fra amerikanske militære beskrev harde kamper mot oppimot 2.000 al-Qa’ida og Taliban. Disse ble erstattet med seiersmeldinger om at mer enn 500 av disse var drept, og at resten flyktet eller gjemte seg i huler. Kriteriet for at USA kalte operasjonene for seiersrike, var nettopp det store antallet drepte. Etter hvert har dette blitt avløst av mer nøkterne tall, og det snakkes nå om opp mot 50 drepte og det samme antall tilfangetatte. Seiersmeldingene har blitt erstattet av modererte oppsummeringer hvor operasjonene ikke ble det gjennombrudd man hadde håpet på vestlig side på forhånd. Bakgrunnen for nedtoningen av suksessen skyldes nettopp mangelen på døde. De fleste kom seg unna. Enten til Pakistan eller til andre områder av Afghanistan.

USA med Norge på slep har begynt å telle lik som de gjorde det i Vietnam som sin målestokk på suksess .

Det meldes om at USA planlegger nye angrep i Afghanistan etter Operasjon Anaconda. Danske spesialstyrker reiser hjem, men de norske styrkene blir.

Storbritannia vil sende ytterligere 1.700 soldater til Afghanistan, noe som vil utgjøre den største britiske styrken på fremmed jord siden Golf-krigen i 1991.

Første fase

Første fase hadde som underliggende målsetting å erstatte det sittende Taliban-regimet med ett mer kontrollerbart regime. Med begrunnelse at man jaktet på Osama Bin Laden rettet man i hovedsak angrepene mot Taliban-regimets infrastruktur og installasjoner. Jakten på Bin Laden og al-Qa’ida nettverket fungerte i hovedsak som begrunnelse og påskudd for denne destabiliseringen av regimet . Den ble gjennomført med teppebombing av store områder. Resultatet ble drap av uskyldige afghanske sivile i samme omfang som de som ble drept i terroranslaget i New York 11. september.

Målsettinga i fase 1 var å innsette den sittende interimregjeringa med en blanding av afghanske teknokrater som tidligere har tjent amerikansk oljekapital, representanter for Nordalliansen og tidligere krigsforbrytere som var i Sovjetunionens tjeneste. Denne regjeringa har svak anseelse og lav autoritet blant de pashtunske klanslederne. Forsøk fra USA på å vinne oppslutning blant viktige pashtunske kommandanter ved økonomisk og materiell bistand har heller ikke lykkes.

Representanter for Nordalliansen og samt militslederen Dostum som stilte seg til rådighet for Sovjet med blodige overgrep på sin egen befolkning som resultat, vil som representanter for Interimregjeringa ikke ha noen autoritet i de pashtunske kjerneområdene. Heller tvert om. Det vil bli oppfattet som en provokasjon som garantert vil møte aktiv militær motstand. USA har derfor ingen andre enn seg sjøl og resten av den vestlige koalisjonen tilgjengelig for å løse militære oppdrag i dette området.

Fase 2

Under den pågående fasen, fase 2, gjennomføres større bakkeoperasjoner utenfor byen Gardez i Paktia-provinsen i Afghanistan. Norske spesialstyrker sammen med soldater fra den afghanske interimregjeringa, Australia, Canada, Danmark, Frankrike, Tyskland og USA hvor sistnevnte har kommandoen. Det opplyses at de norske styrkene har som oppgave å bruke optisk og elektronisk målsøkingsutstyr fra bakken for å lede raketter, granater og bomber på identifiserte mål.

De smarte bombene er ikke smartere enn personellet på bakken. Feilbombing skyldes ikke teknologiske feil, men menneskelige feil og er et identifiserbart ansvar. I et område hvor de man påstår seg å jakte på ikke skiller seg i adferd, uniformering eller innkvartering fra lokalbefolkningen for øvrig vil drap på uskyldige ikke være til å unngå. Det meldes fra offisielt amerikansk hold at 16 personer som man antar var flyktende soldater fra al-Qai’da, ble drept da 3-4 kjøretøy ble bombet. Legg merke til ordet antar.

I den grad norske styrker fikserer mål for bombing som dreper sivile, bringer det oss inn blant krigsforbryternasjonene.

Enhver som kjenner Afghanistan, veit at det er en del av tradisjon og kulturell identitet at man er bevæpnet når man reiser eller beveger seg i og utafor egne landsbyområder. Det finns ingen ytre trekk ved folk som signaliserer politisk eller organisasjonsmessig tilhørighet.

At Norge nå aktivt deltar i krigen mot et av de fattigste og mest utpinte folk i verden, er en tragedie for Afghanistan og for Norge. Norge har sendt tropper halve jorda rundt og gått til krig uten krigserklæring. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten. Norge deltar i en koalisjon med USA hvor krigsfanger fra al-Qa’ida og Taliban ikke behandles etter Genève-konvensjonen, men utsettes for fysisk mishandling og psykologisk tortur. Det i seg sjøl er et brudd på folkeretten og undergraver den rett Norge vil ha til å påberope seg at norske soldater skal behandles etter folkeretten, skulle de bli tatt til fange.

Norge i krig – uten politisk behandling

Norge har sendt norske soldater ut i kamp uten noen form for politisk behandling. Faktisk var det en hemmelighet før det kunne leses i amerikanske aviser. Med andre ord løper det nå en flokk soldater rundt i den afghanske fjellheimen med norsk flagg på skuldra uten at Norge folkerettslig sett er i krig med noen.

De vestlige troppene trenger nå inn i de pashtunske kjerneområdene. Dette er områder hvor Nordalliansen og de toneangivende kreftene i den afghanske interimregjeringa har lav og liten innflytelse. Dette er også områder hvor Taliban hadde en viss støtte og sympati. Det er befolka områder og siden det opplyses at det finnes familier sammen med resterende Taliban-soldater i området, kan det tyde på lokal motstand. Det påstås at angrepet er retta mot rester av al-Qa’ida nettverket og gjenværende Taliban-styrker.

Hulekomplekset som det påstås at det kjempes om og fra, er med all sannsynlighet en del av den infrastrukturen som USA finansierte og Pakistan og mujahedin bygde i kampen mot Sovjet på 80-tallet. Disse ligger det mange av i et belte fra Khost/Gardez hvor kampene pågår nå og fram til Tora Bora og Jalalabad i grensestrøkene mot Tribal Area i Pakistan.

For å legitimere sin offensiv inn mot dette pashtunske kjerneområdet – ca. 200 km langt og 100 km bredt – begrunnes det med behovet for opprensking av al-Qa’ida nettverket og Taliban. Uavhengig av hvorvidt det stemmer, kommer dette til å være hovedbegrunnelsen for ethvert militært tiltak fra den USA-ledede koalisjonen framover. Det er den eneste måten USA og Vesten kan skaffe seg legitimitet for de videre militære operasjonene.

I den grad massiv bombing av befolka områder skaper konflikt med lokalbefolkningen (noe som er forståelig) og dette resulterer i motstand mot å underlegge seg, vil denne motstanden bli stemplet som al-Qa’ida og Taliban uansett om det er landsbyboere som ønsker å leve sitt liv i fred.

Nyhetsbyrået AP melder at Saif Rahman Mansour, sønn av en av de viktigste motstandsheltene mot Sovjet på 80-tallet har rømt under amerikanernes angrep. Familien er fra byen Zormat og nyter stor aktelse. Mansour skal visstnok ha brakt en gruppe al-Qa’ida og Taliban-folk til landsbyen i desember etter kampen i Tora Bora-fjellene. Da folk begynte å ane at de kunne sette landsbyen i fare, ble de bedt om å flytte opp i fjellene. Tilfeller som dette med samrøre og identitet mellom lokalbefolkning og Taliban vil det sannsynligvis bli flere av framover.

USAs hengemyr

Sovjet stempla all motstand mot sitt militære nærvær som banditter, Contras og CIA-agenter på 80-tallet. På samme vis er USA i ferd med å skape seg et fiendebilde hvor lokalbefolkningen i Afghanistan vil bli plassert, hvis de ikke underkaster seg. Et forsøk fra USA på å passivisere hele dette pashtunske beltet vil uvergelig utsette folk for krenkelser som vil avle motstand. Denne motstanden vil nettopp bli begrunnelsen for å fortsette operasjonene.

For å kunne bruke Afghanistan som et geopolitisk springbrett nordover mot det tidligere Sovjet må de pashtunske kjerneområdene nøytraliseres. Denne målsettinga vil kunne bli den hengemyra USA for all del vil unngå å havne i.

I Afghanistan vil all motstand mot den USA-ledede militærkoalisjonen bli stempla som kriminell for å legitimere brutaliteten. Her hjemme vil det avspeile seg som forsøk på å stemple krigsmotstanderne som unasjonale og svikefulle fordi vi kritiserer krigseventyret hvor norske soldater er med. De mest høyrøstede er nettopp de som sjøl har opptrådt mest unasjonalt ved å underlegge oss EU og USA, samt foretatt en forsvarsomlegging som har fjerna evnen til å motstå et angrep på norsk territorium.

Vi må fortsette å kritisere de overgrep mot afghanerne norske tropper nå er med på.

Skulle det tragiske skje at norske soldater blir drept eller lemlestet, må kritikken rettes mot den regjeringa som har sendt disse ut for å drepe og dø. Slike tragiske hendelser vil bli brukt av den politiske høytresida for å bygge opp hysteri og hatstemning for ekspansjonistiske militæreventyr. Her må vi holde tunga rett i munnen og huske at sjøl om norske styrker deltar i en urettferdig krig, er det en tragedie både når afghanere eller nordmenn blir drept.

Harmen over at lokalbefolkning i Afghanistan og soldater blir drept, må få et politisk uttrykk mot de som har sendt norske soldater ut. Motstandere av krigen i Norge sin viktigste politiske oppgave nå er å styrke opinionspresset i Norge for at norske styrker deltar i en urettferdig krig og at de norske styrkene skal trekkes tilbake.

Vi opplever at de forsøk på debatt og refleksjon som har vært forsøkt, blir møtt med demagogisk svulstighet fra særlig regjeringspartiet Høyre, hvor en forsøker å skape en stemning av at det er illojalt å kritisere krigføringa siden det er norske soldater som er i kamp. Det bygges opp en stemning av at det er å svikte disse soldatene (med antydning av landssvik mellom linjene) å være kritisk til krigføringa og forlange at de trekkes tilbake til Norge. Det er det motsatte som er tilfelle. Det er landets mest unasjonale elementer som nå har sendt norske soldater halve jorda rundt for å drepe fattigfolk.

Aksjonsformer

Vi lever i en turbulent verden. I forlengelsen av situasjonen i Afghanistan har USA definert ondskapens akse som signaliserer at Irak kan være et mulig angrepsmål. Samtidig er amerikanske styrker etter godkjenning fra Putin på tur inn i Georgia. USA-imperialismen flytter fram posisjoner i et forrykende tempo. Denne framrykkinga vil uvergelig utvikle en variabel og sammensatt motstand. Motstanden vil ha lokal klansmessig karakter, nasjonal karakter, religiøs karakter, sosialistisk revolusjonær karakter osv. Denne motstanden vil være legitim uten at det betyr at motstandere av krigen i Norge ukritisk skal identifisere seg med det politiske og ideologiske innholdet i motstanden til enhver tid.

Den rettferdige harmen vi føler over USA og Norges overgrep i denne del av verden, må gi seg uttrykk i politisk organisasjonsarbeid for å avsløre de folkefiendtlige og imperialistiske intensjonene til elitene i vår del av verden.

Utenlandsk ekspansjon parres alltid med innenlandsk reaksjon. På samme vis som terroranslaget den 11. september har gitt USA-imperialismen og all reaksjon en politisk legitimitet som de ikke har opplevd på 45-50 år, vil feilaktige aksjonsformer her hjemme gi politisk ryggdekning for videre innskrenking av de demokratiske rettighetene. Den rettferdige indignasjonen som mange føler, må gi seg uttrykk i et tålmodig, målbevisst arbeid for å vinne folks tanker og hjerter. Det er en utfordring som kan bli mer krevende enn noen har forutsetning for.

av James Petras

Det sosiale forum (SF) som ble arrangert i Porto Alegre, Brasil, fra 1. til 5. mai 2002 samlet nesten 70.000 deltakere, hvorav 15.000 var fra nesten 5.000 organisasjoner. Deltakerne kom fra 150 land for å delta i de 28 konferansene, 100 seminarene og 700 arbeidsgruppene. Mer enn 3.000 journalister fra radio, tv, aviser og tidsskrifter dekket begivenheten. Men konferansen var delt i to: radikale og reformister.

Som den første store begivenheten mot globalisering etter 11. september og angrepet på Afghanistan, tilbakeviste forumet Bush-Rumsfelds propaganda om at folk i verden må velge mellom USA-imperialismen eller islamsk terrorisme. Porto Alegre viste at den verdensomspennende bevegelsen mot globalisering, er levende og vokser: Dobbelt så mange mennesker deltok i 2002 som foregående år, og det var større dekning i massemedia (unntatt i USA). Gruppene var flere, og antall deltakere var større enn på noe tidligere forum. Den avsluttende demonstrasjonen med 50.000 deltakere mot FTAA (Free Trade Area of the Americas) var den største så langt i Nord- eller Sør-Amerika.

Antakelig like viktig som den fysiske tilstedeværelsen av et stort antall mennesker og organisasjoner, var stemninga i Forum. Det stigende håpet og optimismen gjenspeilet seg i hovedparolen: Her! En annen verden er mulig!

Det var lite å se av den nederlagsstemninga og demoraliseringen som vokste fram i intellektuelle miljøer i USA og Vest-Europa etter 11. september. Håpene om en alternativ verden blandet seg med erkjennelsen av at USAs militære offensiv og ensidige holdning, ville gjøre sosiale, økonomiske og miljømessige forandringer vanskeligere.

I hovedsak skyldtes den mer omfattende dekningen i massemedia, og de mer positive reportasjene (unntatt i USA) nærværet av kjente politikere med sentrale posisjoner (ledende medlemmer av Det franske sosialistpartiet, representanter fra FN og Verdensbanken og lederne av den moderate sosialdemokratiske delen av Det brasilianske arbeiderpartiet osv). De politiske framskritt og resultatene av SF 2002 ble omtalt og fulgt opp av en noe spesiell vinkling i reportasjene. De fleste av journalistene og redaktørene siterte helst de mer moderate kjendisene og de politiske ledernes «seriøse ideer» når de møttes på Det katolske universitetet. Ledere og aktivister fra de jordløses bevegelser ble sjelden sitert og vist bilder av i avisene. Ett eksempel er The Financial Times som 5. februar i år karikerte forskjellen mellom de radikale og reformistene slik:

«I motsetning til de teatralske protestene, var forumet kjennetegnet av en seriøs utveksling av ideer og forslag, slik som endringer i WTOs avtaler om retten til intellektuell eiendom. De fleste av deltakerne sa at de ikke var i mot globalisering, men for en mer rettferdig globalisering med bredere internasjonal deltakelse i beslutningsprosessene.»

I det store og det hele overså massemedia de hundretalls møtene som ble organisert parallelt på universitetsområdet av aktivistgrupper, og de uformelle og formelle diskusjonene mellom radikale og revolusjonære kvinner, ungdommer, bønder og indianske organisasjoner.

Mens massemedia viste til at Verdensbanken, FN og andre offisielle organer «styrket Forumets legitimitet», var det for de fleste aktivistene fra den tredje verden tilstedeværelsen av den store gruppa militante aktivister fra Argentina, som kom rett fra konfrontasjonene med det nyliberale regimet, som gav Forumet dets legitimitet.

Mens mange av lederne henviste til «mangfoldet» i SF, var det sånn at 67 % av deltakerne var fra Brasil, mens deltakerne fra Italia, Spania, Frankrike og Argentina utgjorde 23 %. Hva som var enda viktigere enn de mange nasjonalitetene (som tallene ovenfor antyder var ganske begrenset), var de sosiopolitiske forskjellene mellom de brasilske og europeiske deltakerne.

En beretning om to fora

Den endelige enhetserklæringen jobba fram av alle de sosiale bevegelsene, utrykte en enighet mot nedbetaling av utenlandsgjelda, motstanden mot USAs krig i Afghanistan og solidaritet med palestinerne. Oversikten over mobiliseringsplanene for 2002 viste aktivistenes innflytelse. De programmessige kravene gjenspeilte imidlertid den begrensete tilnærminga til de mer reformistiske NGOene (non government organisations) og de mer kjente personene.

I virkeligheten var SF 2002 delt mellom reformister og radikalere, en deling som kom til uttrykk gjennom de forskjellige organisasjonene og enkeltindividene som var tilstede. Denne delinga var tydelig å se ut fra hvilke steder de forskjellige debattene ble ført, på hvilken måte disse ble innrettet og hvilket publikum de samlet.

Det meste som er skrevet om SF, er ut fra det som skjedde på Det katolske universitetet PUC. Hendingene på PUC var ikke representative for SF, i hvert fall ikke sett med aktivistenes øyne. Det ble hevdet av organisatorer at ca. en femdel av deltakerne på SF var på PUC – for det meste deltakere over førti år fra middelklassen. Utenfor PUC var resten, de fire-femdelene, involvert i mer omfattende politiske diskusjoner som inkluderte diskusjoner om kampen for sosialisme.

På Det katolske universitetet diskuterte, for det meste akademikere, intellektuelle og NGOere med seg selv. Ikke mange bondeledere, byaktivister og fagforeningsfolk deltok. I det store og hele brydde akademikerne seg lite med å kommunisere med de få grasrotaktivistene som var der, og innleggene deres dreidde seg i liten grad å formulere de spørsmålene som de militante var opptatt av. På de parallelle møtene og diskusjonsforumene som fant sted i leirene utenfor, var det mer diskusjon og meningsutveksling mellom aktivister og talere, mer ideutveksling og større vilje til å formulere erfaringene til de militante på grasrota.

Forumet var kraftig polarisert, delt i to. På den ene siden var reformtilhengerne: NGOere, akademikerne, hoveddelen av arrangørene av Forumet, Attac (forkjempere for Tobin-skatt i Frankrike) og ledere av den sosialliberale delen av Det brasilianske arbeiderpartiet. På den andre siden var de radikale fra de De jordløse landarbeidernes bevegelse fra Brasil (MST), intellektuelle aktivister, piqueteros (streikevakter som blokkerer gater) fra Argentina, representanter fra venstrepartier, fagforeningsfolk, byaktivister og solidaritetsbevegelser. Det var betydelige sosiale forskjeller i hvem som deltok på møtene og de folkelige demonstrasjonene.

Ved åpningsmarsjen som ble ledet av de offisielle reformistene, kom demonstrantene fra et stort spekter av grupper. Den uoffisielle marsjen samlet 50.000 demonstranter mot den latin-amerikanske frihandelsavtalen og var organisert av de radikale gruppene, og inkluderte et stort gruppe brasilianske arbeidere, bønder, hjemløse samt militante internasjonalister fra kampene i Argentina, Bolivia og andre land.

Det som var slående i begge demonstrasjonene, var overvekten av grupper, paroler og flagg som representerte venstreradikale og radikale bevegelser, og at antallet reformister og NGOere var mindre synlig. Det var få paroler fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Landsorganisasjonen i Brasil (CUT) og internasjonale Attac-grupper. Styrkeforskjellen i mobiliseringen var betydelig. Allikevel, hovedtalerne på begge arrangementene var politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, som skal delta i valget i år.

Forumet var også delt i synet på hvilken retning det skulle ta. Reformtilhengerne viste til utdrag fra Det sosiale forums lover for å rettferdiggjøre utelukkelsen av zapatistene, Den colombianske revolusjonære hæren og andre folkelige opprør som «politiske bevegelser». På den andre siden slapp de til ledende politikere fra Det brasilianske arbeiderpartiet, Det franske sosialistpartiet etc. Dessuten protesterte MST mot de offisielle representantenes da de utelukket den betydningsfulle argentinske sosiale bevegelsen Mødrene på Maiplassen fra det offisielle SF 2002. MST sendte Mødrene invitasjon og flybilletter til organisasjonens president, Hebe Bonafini.

Delinga mellom reformister og radikale kom mest tilsyne når de skulle definere hva som var hovedkampene og i framleggene. De reformvennlige snakket fremdeles om å vise motstand mot globaliseringen, og motstanden USAs militarisering. De radikale koblet i økende grad de multinasjonale selskapenes ekspansjon med de imperialistiske statene, og snakket derfor stadig mer om antiimperialisme. Dette var ikke bare en uenighet som dreide seg om retoriske forskjeller, men en uenighet med grunnlag i de strategiske perspektivene til konkurrerende retninger.

Mens reformistene brukte et språk som snakket om kontinuerlig mobilisering, satte de i hovedsak sin lit til lobbyvirksomhet og forhandlinger med eliten i Verdensbanken og andre internasjonale finansinstitusjoner for å få løfter om «human globalisering». Mange av de reformvennlige snakker og skriver om «en annen globalisering», om en som inkluderer paragrafer om menneskerettigheter, og en plass ved bordet hos imperialistmaktene og deres banker og CEOer. I motsetning til dette ser de radikale ser på mobiliseringa som noe som vil føre til dannelsen av nye organisasjoner med folkemakt. Disse skal være basert på masseorganisering av byaktivister, nærmiljøorganisasjoner, arbeidere, arbeidsløse bønder, klassebevisste kvinner, indianske og svarte folkerettsforkjempere. De vil skape nye klassebevisste internasjonal bevegelser, slike som Via Campesina som ønsker å gjennomføre radikale endringer i retten til eiendom og i produksjonsforholda. Reformistene, som innretter seg i forhold til «det borgerlige samfunnet», er ikke opptatt av «statsmakt». De er tilfreds med å presse de eksisterende imperialistmaktene til å sikre mer regulering og begrensninger av spekulasjonskapital (dvs Tobin-skatt), og større frihandel for å støtte landbrukseliten i den tredje verden for å sikre den større andeler av markedet i Nord. De radikale viser konkret til klasseorganisering som fokuserer på kjønn, rase og økologi. De erkjenner at selv om reformer er nødvendige, så har disse ikke vært varige og heller ikke blitt satt ut i livet av imperialistene eller de lokale klientstatene. De peker på behovet for en ny statsmakt, grunnlagt på representative forsamlinger på grasrota og sosiale bevegelser som er i stand til å sosialisere produksjonsmidlene og demokratisere de sosiale forholdene. De vil bytte ut den nåværende korporative eliten og velgjørerne deres fra de internasjonale institusjonene. De radikale avviser kravene om plasser ved Verdensbankens bord fordi de anser dette for å være en strategi med binding der den finansielle og strukturelle kontrollen knytter dem til imperialiststatene og de multinasjonale selskapene. Samarbeidslinja er en blindvei som bare beriker NGOerne på bekostning av folket.

På leting etter det minste felles grunnlaget for «enhet mot globalisering», inkluderte de reformvennlige kjente størrelser og politiske representanter fra partier som støtter USAs massakre i Afghanistan, og som gir sin støtte («med reservasjoner») til Bush sin verdensomspennende militære offensiv. De radikale beskrev deres tilstedeværelse som uforenlig med Forumets grunnprinsipper, og noen anarkister kastet i et tilfelle bløtkake for å understreke dette. I den radikale leiren var den disiplinerte sosiale bevegelsene, særlig MST, den dominerende krafta for å forhindre vandalisme fra provokatører og anarkister. De mobiliserte tusenvis av grunnplansaktivister i en massiv, men fredelig politisk styrkeoppvisning.

Mens mange kommentatorer bemerket mangfoldet av grupper og krav, var det få som stilte spørsmål om hvor representative de var. Mange av NGOer er papirorganisasjoner, og flertallet av NGOene fra den 3. verden er medlemmer av små profesjonelle grupper med få eller ingen organiserte støttespillere med liten kraft til å samle. På den andre siden var det et mindre antall representanter fra massebevegelser i Afrika, særlig fra Sør-Afrika og Asia, som representerte hundretusener av grasrotaktivister. Til tross for det, var det de velkjente personene fra diverse NGO-foreninger som fylte scenene og informerte publikum og andre om folkebevegelsene i sine områder. Overrepresentasjonen av representanter fra små organisasjoner og kjendiser gikk på bekostning av de militante, og dette skapte et fordreid bilde i media av det som foregikk. Allikevel, skjevheten forhindret ikke utvekslingen av ideer og erfaring mellom de som sto i frontlinja i kampen. De offisielle samlingene og høringene var preget av en stor overvekt av NGO-folk og intellektuelle, mens arbeidsgruppene og seminarene som gikk parallelt, var en god arena for fruktbart samarbeid mellom aktivister fra betydningsfulle bevegelser engasjert i den omfattende kampen mot imperialismen («globaliseringen»).

I diskusjonene om «alternativer» utrykte de offisielle organisatorene forståelse for en «reformert» imperialisme og en «regulert» kapitalisme, mens de radikale sosiale bevegelsene fikk satt debatten om sosialisme på dagsordenen. Slutterklæringa fra Det sosiale forum gjenspeiler kompromisset mellom reformistene og de radikale. Det ble stilt en radikal diagnose angående problemene i verden, og det ble laget en oversikt over de internasjonale mobiliseringene i 2002. Men de endelige kravene reflekterte for det meste reformtilhengernes dragning mot skrittvise forandringer, og satte til side alle strategiske krav om deltakende sosialisme og imperialismens nederlag.

Konklusjon

Med imperialistiske krigsskyer i horisonten, en voksende stagnasjon i verden, og med Washington aktivt engasjert i å bygge sitt nye handelsimperium fra Latin-Amerika til Sentral-Asias oljefelt, er det lite rom for reformistisk politikk. Som president Bush har fastslått, enten knytter man seg til imperiet, eller så forsvinner man. Høyresvingen til dem organiserte Sosialt forum 2002, minimumsprogrammet deres og den betydninga de legger i moderate kjendiser er neppe en måte å bygge motstand mot USA-imperialismens offensiv. Den nye imperialismen polariserer verden på en måte som stemmer med de radikales analyser. Omfanget og dybden av USAs militarisering kan ikke bekjempes ved hjelp av sporadiske protester fra et NGO-nettverk uten en organisert folkelig støtte. De radikale sosiale bevegelsene som bygger slagkraftige lokale, nasjonale og regionale antikapitalistiske bevegelser og som aksjonerer mot statsmaktene, er mye mer effektive enn de internasjonale jordomreisende NGOere.

Det sosiale forum 2003 har et år på seg til å vurdere de nye omstendighetene, og vil forhåpentligvis overgå den omfattende samling som kom til syne i SF 2002. Det er nå mulig å sette på dagsordenen utvikling og radikalisering i overensstemmelse med de historiske realitetene. Å gjøre det annerledes vil føre til en ny parole: «Et annet Sosialt forum er mulig».

Bokomtale ved Gunnar Rutle

Den som en gang har fått muligheten til å besøke Kurdistan glemmer det ikke lett. Erling Folkvord var i Kurdistan første gang i 1994. Og glemte ikke. Tvert imot: Etter mange reiser som til sammen har strukket seg over et halvt år, og etter omfattende lesning, har han skrevet bok. Til glede for alle oss andre som bryr oss om dette undertrykte folket.

Da han i 1997 bestemte seg for å skrive denne boka fikk han med seg fotografen Veronica Melå. Hun har vært med på mange av reisene.

Det fins ikke mange bøker om eller fra Kurdistan på norsk. I norske historielærebøker finner du ikke mye om Kurdistan. For oss som ikke er kløppere i fremmedspråk har det vært vanskelig å skaffe seg kunnskap. Nå er det blitt veldig mye enklere. Ja, kurdere sier at det fins ikke et tilsvarende verk på noe annet språk!

Samme bolig i 6.000 år

Erling Folkvord har blant annet stilt seg oppgaven å fortelle historien om det kurdiske folket. Det er ingen liten oppgave. Hvis vi skal snakke om kulturens «vogge» i vår del av verden, kommer vi ikke utenom Kurdistan, kanskje bedre kjent som landet mellom Eufrat og Tigris, eller Firat og Dîcle som elvene kalles på kurdisk. Så her er mange tusen års historie å ta av.

Et av mine sterke minner fra Kurdistan er byen Hesenkêf ved Tigris. Her traff vi folk som levde i grotter i fjellsidene, der det sannsynligvis hadde bodd folk i 6.000 år, 2-300 generasjoner bakover i tid. Tenk deg hjemme-hos-intervju med Toppen Bech: «Her i denne grotten bodde mine tipp-tipp-(250 tipper)-tippoldeforeldre for 5.800 år siden, og her har slekten min bodd siden. Vi har riktignok modernisert litt og gravd ut et par ekstra rom for 2.000 år siden, men ellers er alt som det var …»

Hesenkêf var en innflytelsesrik storby på 1100-tallet. I dag trues hele området med neddemming. Dels fordi Tyrkia, i skarp konflikt med Syria, vil skaffe seg mer kontroll med vannet, men kanskje vel så mye fordi de tyrkiske myndighetene vil kvitte seg med kurdernes kulturhistoriske minnesmerker.

I første del av boka finner du mer om Hesenkêf, og om resten av Kurdistans historie fram til ca. 1922. Det sier seg sjøl at en kort framstilling bare kan gi hovedtrekk, men sjøl hadde jeg stor nytte av denne gjennomgangen.

For å forstå den kurdiske historien er det viktig å være klar over hvordan det kurdiske folket har vært organisert. Vi finner mange likhetstrekk med Afghanistan. En føydal klanstruktur har alltid gjort det vanskelig å utvikle en allkurdisk bevegelse som kunne samle hele det kurdiske folket. Helt fram til vår tid har landet vært delt opp i småfyrstedømmer.

Etter 1. verdenskrig så det en stund ut som kurderne skulle få sin egen stat. Men som vanlig ble kurderne ofret i stormaktsspillet.

Andre del av boka heter «80 år under firedelt okkupasjon», og tar for seg hver av de fire delene av Kurdistan etter 1922: Nord-Kurdistan under tyrkisk herredømme, Øst-Kurdistan under iransk, Sør-Kurdistan under irakisk og Sørvest-Kurdistan under syrisk herredømme.

Sjøl syns jeg dette er den mest spennende delen av boka. Masse nytt stoff for meg, til dels spennende som en action-thriller. Og apropos det: Det er ikke nødvendig å lese hele denne boka i rekkefølge. Les gjerne enkeltkapitler for å skjerpe appetitten.

Start for eksempel med å lese den spennende og avslørende historien om arrestasjonen av Abdullah Öcalan, lederen for Kurdistans arbeiderparti – PKK (side 126 og utover). Her får du hele historien om stormaktsspillet som gjorde det mulig for den tyrkiske regjeringa å arrestere sin fiende nr 1. Du får også historien om hvordan Öcalan gjennom rettssaken mot ham klarte å sette fokus på det faktum at Tyrkia er et grunnlovsfesta militærdiktatur. Det har igjen tvunget fram et offentlig ordskifte om behovet for demokrati i Tyrkia og om det kurdiske spørsmålet. Kanskje gir det som har skjedd etter arrestasjonen et håp om bedre tider for kurderne i Tyrkia?

At statsminister Bulent Ecevit sitt parti fikk under 1 % av stemmene i valget nylig, og ble feid ut av parlamentet, sier kanskje noe om at han ikke nettopp har vunnet opinionen i Tyrkia.

Når du har skjerpet appetitten med historien om arrestasjonen av Öcalan, bør du lese resten av kapitlet om tyrkisk Kurdistan. Om den kemalistiske tyrkiske statens undertrykking av kurderne, om motstanden som blir slått ned utallige ganger fram til 2. verdenskrig, og om den nye bølgen av motstand og geriljakrig som PKK organiserer utover 80-tallet. På begynnelsen av 90-tallet hadde Tyrkia opp mot 50.000 soldater stasjonert i tyrkisk Kurdistan for å kontrollere befolkningen og føre krig mot PKK-geriljaen.

For øvrig viser Erling Folkvord med all mulig tydelighet at terroriststemplet mot PKK bare er nok et eksempel på at enhver organisasjon som driver effektiv motstand mot imperialisme og undertrykking, blir stemplet som terrorister.

Fredsprisvinneren Kissingers kyniske spill

Har du hatt tillit til den vestlige «sivilisasjonen» og de vestlige «demokratier», så bør du være kurert for det meste når du har lest denne boka. Den kurdiske historien fra de siste 100 åra er historien om et folk som gang på gang ble brukt av lokale og internasjonale stormakter i maktspillet i Midtøsten – særlig spillet om oljen. Og som gang på gang ble sviktet, massakrert og fordrevet fra hjem og landsby når stormaktene hadde nådd sine mål.

Les for eksempel (side 182 ff) om spillet før Algerie-avtalen av 1975. En amerikansk kongressrapport fra 1976 sier: «Presidenten, Dr. Kissinger og Sjahen håpa at våre klienter ikke skulle seire. De foretrakk i stedet at opprørerne (dvs. kurderne) ganske enkelt skulle opprettholde fiendtligheter på et nivå som var tilstrekkelig til å svekke vår alliertes nabo (dvs. Irak). Dette synet ble ikke meddelt til våre klienter, som ble oppmuntret til å fortsette å kjempe. Sjøl når en ser det i forhold til andre hemmelige operasjoner, var dette et kynisk foretagende.»

Saken det gjaldt, var å tvinge fram en (for Iran) gunstig løsning på en grensetvist mellom Iran og Irak. For å nå det målet ble Kurdistans Demokratiske Parti (KDP, et av partiene i Irakisk Kurdistan) forsynt med våpen og oppmuntret til motstand mot den irakiske sentralmakten. Når så målet var nådd for USAs allierte Iran, ble all støtte til KDP trukket tilbake, og Irak fikk rykke inn og fordrive 200.000 kurdere fra deres hjemsteder.

Fredsprisvinneren Kissinger var en viktig mann i dette spillet. Den som ikke kjenner raseriet mot stormaktsspillet boble i seg etter å ha lest disse kapitlene må ha et hjerte av stein.

Verdens eneste forbudte ABC-bok

En del av boka er viet kurdisk språk og kultur. I alle de fire delene av Kurdistan har det vært ulovlig eller svært vanskelig å bruke kurdisk språk. Tyrkia utmerker seg i negativ retning. Helt fra 20-tallet har bruk av kurdisk språk vært forbudt. Erling Folkvord forteller blant annet historien om Mehmed Emin Bozarslan, som i 1968 laget den første kurdiske ABC-boka i Nord-Kurdistan, og fikk den utgitt i Istanbul. Boka ble øyeblikkelig forbudt, og Bozarslan stilt for retten. Rettssaken varte i til sammen 6 år. Bozarslan ble kastet i fengsel, og boka er fortsatt forbudt i Tyrkia.

Først i 1991 ble totalforbudet mot kurdisk språk opphevet, først og fremst fordi Tyrkia søkte EU-medlemskap og måtte vise vilje til å lette litt på undertrykkinga av kurderne. Men i praksis er det fortsatt så godt som forbudt å bruke språket. I skolen er det strengt forbudt, og fortsatt er kurdisk språklig radio og TV forbudt.

Den statlige politiske volden er også utbredt. Da jeg sammen med andre norske venner av Kurdistan besøkte redaksjonen i den kurdiskvennlige avisa Özgür Gündem sommeren 1992 viste redaksjonen oss bilder av flere redaksjonsmedlemmer som var drept i løpet av avisas første to-tre måneder. Erling Folkvord besøkte avisa i mars 1994. Da var til sammen 12 redaksjonsmedlemmer drept av såkalte «ukjente gjerningsmenn». Det er allment kjent at de «ukjente gjerningsmennene» kom fra bander som for eksempel «De grå ulvene». Disse bandene er finansiert av og arbeider for den tyrkiske staten.

Så de formelle lettelsene som ble innført i 1991, fikk ikke så store utslag i praksis. Helt fram til i dag er antallet tilfeller av politiske drap, tortur o.l. svært høyt.

Det røde Kurdistan

Fordi undertrykkinga i kjerneområdene har vært så sterk, har kurdere bosatt utenfor det egentlige Kurdistan hatt størst mulighet til å ta vare på og utvikle egen kultur.

Oktoberrevolusjonen fikk stor betydning. Den nye sovjetstaten tok mål av seg til å la hver minoritet utvikle sitt eget språk og kultur. Det bodde mange kurdere i det som i dag er Armenia, Georgia og Aserbajdsjan. I disse nye sovjetrepublikkene ble kurdisk undervisningsspråk i skolen, og årene fram til midt på 30-tallet ble en blomstringstid for den kurdiske litteraturen. Fra 1923 fikk det kurdiske området i Aserbajdsjan status som Den autonome provinsen Kurdistan, også kalt Kurdistan a Sor (Det røde Kurdistan). Dessverre rammet innstrammingene i den sovjetiske politikken på 30-tallet også kurderne.

«Vi har alltid kunnet stole på Norge»

Erling Folkvord forteller også litt om den norske politikken i forhold til kurderspørsmålet. Som vanlig har den norske politikere stort sett diltet i hælene på USA, og snudd i takt hver gang USA snudde.

Ett unntak fra dette fins. Norge holdt kontakten med Tyrkia på et absolutt minimum etter militærkuppet i 1980. Men etter Golf-krigen i 1991 var det slutt på den kjølige tonen. Under ulike regjeringer har Norge gjenopptatt våpeneksport, gitt politisk støtte, og til og med (med Kosmo som forsvarsminister) underskrevet en hemmelig avtale som forplikter Norge til krigsinnsats i det østlige Tyrkia. Riktignok hadde handelsminister Grete Knutsen svar på rede hånd da Erling Folkvord stilte spørsmål om våpeneksporten i Stortinget: Utenriksdepartementet «har gitt lisenser for eksport av beskyttelsestårn». Beskyttelsestårnene var i virkeligheten avanserte rakettutskytingstårn tilpasset panserkjøretøy som er i vanlig bruk i krigen mot PKK i Øst-Tyrkia.

Det var ikke for ingenting at statsminister Bulent Ecevit under sitt besøk i Norge i juni 2000 uttalte: «Vi har alltid kunnet stole på Norge på det politiske området!»

Nå er ikke Norges vennlighet mot Tyrkia helt uten baktanker: Litt øst for Tyrkia finner vi Kaspihavet. Det var her Jens Stoltenberg skuet ut over oljefeltene og sa de bevingete ordene: «Viss det går bra her, så betyr det at en del av de pengene vi skal ha inn i statskassa etter århundreskiftet til å betale for folketrygden og barnehagene og sykehusene, de skal komme fra det Kastiske Hav. Det er underlig å tenke på. Men slik er det.»

Og da er det kanskje ikke så dumt å bidra med militærstyrker for å sikre sparepengene våre. Spesielt ikke når Statoil i 2000 inngikk en avtale med den tyrkiske staten om å bygge en rørledning gjennom Tyrkia for å sikre at oljen blir fraktet til markedene «på en forsvarlig måte». Avtalen inneholder blant annet omfattende unntak fra tyrkisk lovgivning og garantier om unntak fra miljøavtaler i 40 år.

Årets julegave i boks?

Erling Folkvord har skrevet en flott bok. Les den sjøl og bli vis. I tillegg er det en vakker bok, gjennomillustrert med Veronica Melå sine fotografier. Boka inneholder blant annet 80 helsides oppslag med fotografier i farger og svarthvitt fra kurdisk natur og kultur, fra dagligliv og krig. Vakre naturbilder, sterke portretter. Bare bildene gjør boka verd å ha.

Det bør være enkelt å finne årets julegave til antiimperialister og venner av Kurdistan.

av Sigrid Angen

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar.

Spørsmålet er om porno er noe annet nå enn hva det var for noen år siden? Hva er innholdet i pornoblad og filmer anno 2001? Hva har internett å si for utviklingen? Hvem tjener pengene? Hvorfor er det så vanskelig å kjempe mot porno? Her følger et forsøk på svar.

Hva er porno?

Pornoen er ikke et statisk fenomen. Sjøl om porno har eksistert i mange år, så er det en utvikling både i innhold og omfang. Pornoen masseproduseres i et helt annet omfang i dag enn tidligere. Den spres både via film, blader og internett. Interessant å merke seg er at det ikke er så mye av internetthandelen som lønner seg, men sex på nett gjør det. I følge Digitoday er dette mye av årsaken til at hittil «renhårige» firmaer nå tyr til sex som salgsvare.

I følge straffelovens § 204 er porno «kjønnslige skildringer som er støtende eller egnet til å virke menneskelig nedverdigende eller forrående, herunder kjønnslige skildringer hvor det gjøres bruk av barn, lik, vold, dyr eller tvang». I følge radikal feministisk teori er porno et spesielt seksuelt materiale som formidler og hjelper til med å opprettholde den seksuelle underordningen av kvinner. Pornografiske filmer kjennetegnes av at bare kvinners kropp vises (produsentene antar at seeren er en mann). «Cum shots» (mannens sædavgang) er en nødvendighet i alle filmer. Analsex, kontroll av kvinner, vold som middel for å heve spesielt kvinners nytelse, rasisme, og typisk eldre mann og ung kvinne-/jenterelasjoner er kjennetegn ved pornografiske filmer. Konklusjonen er at kvinnene i pornoen er objekter for menns onani. Noe av de samme kjennetegnene fins i bøker.

RED: TA UT OG SETT I RAMME Pornobøker er typisk kjennetegnet av 1) Kortvarig forførelse med vekt på kvinnenes kroppslige reaksjoner. 2) Deflorasjon: jomfruhinna brytes, ofte i form av voldtekt. 3) Incest finner sted uten særlig skyldfølelse eller betenkelighet 4) En voksenfigur som lærer opp barn i seksualitetens verden. 5) Profanering av det hellige. 6) «Stygge ord» i «stygge bøker» er med på å kople seksualitet til synd og skam. 7) Seksuelle supermenn med overdrevet stort kjønnsorgan. 8) Kvinner er nymfomane og seksuelt umettelige 9) Svarte/asiater/bønder/arbeidere er seksualsymboler som står det dyriske og instinktmessige i mennesket nærmere. 10) Homoseksualitet: lesbiske i pornoen skal hisse opp den mannlige leseren. Typisk er også at kvinnene må ha en mann til å få endelig tilfredsstillelse. 11) Vold: I visse perioder av den vestlige sivilisasjonen har pisking vært et viktig aspekt ved seksuell atferd, og mest uttalt i perioder hvor den religiøst seksuelle undertrykkelsen har vært sterkest.

Svært mange av disse kjennetegnene som beskriver pornografiske bøker passer også for å beskrive pornoblader. Men bladene inneholder i motsetning til bøkene mye bildemateriell, og dette gjør uttrykket mer direkte.

Utviklingen i pornoen generelt

Kvinnefronten har gjort en undersøkelse av pornoen i Narvesen-kioskene. Den videre framstillingen omhandler dette materiellet. Utviklingen fram til i dag viser at pornoen blir grovere, mer direkte, mer voldspreget. Leseren kan se direkte inn i skjeden til kvinner som avbildes. Det er vanlig å vise bilder av kvinner bakfra, for dermed å få med bilde av anus også. Analsex beskrives oftere og anbefales oftere enn tidligere. Generelt er bladene preget av at det bare er kvinner som er avbildet. Bladene viser ytterst sjelden seksuelt samkvem mellom to (heterofile) personer. Bladene inneholder mye telesexannonser. Dette er et stort marked for profitt. I tillegg er det også reklame for reisemål hvor sex kan kjøpes, og reklame for bordeller og sexklubber i andre land, og i økende grad reklame for internettsider hvor du kan finne porno. Også reklame for pornofilmer, sexhjelpemidler etc. har stor plass i bladene. I sum kan vi si at bladene fungerer som formidlere inn til andre deler av porno-industrien og sexindustrien, ispedd en god del bilder av kvinner som lokkemat. Pengene ligger i mindre grad i bladene i dag, salget av pornoblader går ned i Norden. Derfor må profittørene finne nye markeder, og koplingene mellom pornoblader, internett, salg av sexhjelpemidler etc ser ut til å bli sterkere.

Innholdet i bladene

Vold mot barn, jomfruer og incest

Annonser som Tracy Trash, born to be a slut (Tracy Søppel, født til hore, med bilde av ei jente med søt rosa sløyfe og blomstrete topp og joggesko) er vanlige. Barn skal læres opp i sex. Typisk innledning er at barnet skal straffes for noe det har gjort. Bladene unngår straffelovens bestemmelse ved å skrive «18 (år)» på bildene. Men straffelovens pornobestemmelse gjør det også straffbart å framstille noen som barn. Derfor burde det også være ulovlig å framstille personer i pornoblad med bamser, musefletter, skoleuniform eller andre «typiske» barneting. Men i følge politiet må det være et uomtvistelig faktum at den personen som avbildes ikke er 18 år. Lovteksten slik den håndheves i dag, har ikke noe innhold.

Jomfruer er en egen sjanger. Jomfruhinna skal brytes, og dette forbindes med smerte og ofte voldtekt. I dagens virkelighet, hvor vi kjenner til mange tilfeller hvor menn kjøper barneprostituerte for å unngå (eller bli helbredet av!) HIV, er dette ille.

Den alminnelige pornoen baner vei for overgrep mot barn.

Seksuelle handlinger mellom slektninger og familie forekommer ofte.

Samfunnsmessige tabuer utnyttes. I bladene er det mest kvinneskikkelser som svigermor, søster og tante, som beskrives i seksuelle situasjoner med hverandre.

Skader på kroppen

Pornobladene er reklame for plastisk kirurgi, med mye silikonpupper. Kviser og andre «uregelmessigheter» retusjeres bort. Ingen får sykdommer i pornoen. Kondom er ikke-eksisterende, og ingen blir såre eller får vondt. I pornobladene gjør menn ting med kvinner som de ville ha blitt straffet for ellers. Vold og seksualitet knyttes sammen. Kvinner ber ofte om straff, historier fortelles der barn straffes for ulydighet. Dette har virkninger til det virkelige samfunnet. Det er ikke tilfeldig at kvinner som forteller om vold eller voldtekt har vanskelig for å bli trodd. Kvinner ber ofte om å bli tatt hardt bakfra, og gjerne uten forspill eller smøring. Hvis dette gjøres «på ordentlig», får man skader. Svensk helsevesen kan rapportere et økende antall henvendelser fra unge jenter med skader i anus. Det er neppe tilfeldig. I tillegg brukes analsex som fornedring. Kvinner pules i rompa, og suger penis ren etterpå.

Fornedring og rasisme

«Snusk og fornedring er veien til lykke» er et sitat hentet fra Cats. Kvinner beskriver seg selv på en svært nedverdigende måte, og omtales slik av andre også. Hvorfor er det slik? Fordi sex er skittent og syndig i pornoens verden. Derfor må kvinnene i pornoen snakke «dirty». De som snakker «dirty» er ekstra kåte, villige og tilgjengelige. Fornedring og seksualitet knyttes sammen, og seksuallivet blir noe skittent. Dette er framtredende i blader med et stort sett mannlig publikum, og gir grunn til å spørre om dette gir utbredt kvinneforakt blant menn. Mange er med på å spre myter om hvordan kvinner og menn er, og hva de liker. Et eksempel er hentet fra Dagbladet nett (20. november 2001), i artikkelen «Hvordan DU kan bli en superelsker». Dagbladet følger opp saken med en liten spørreundersøkelse. Følgende spørsmål for menn: «Liker du at sexpartneren din er litt ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting?» For kvinner er derimot spørsmålet «Opptrer du noen gang ‘dyrisk’ og grisete og sier ‘stygge’ ting under seksualakten?» En kan undres hvor slike forventninger til kvinner og menns oppførsel er hentet fra. Det mest interessante her er at kvinner og menn ikke får det samme spørsmålet. Kvinnen spørres ut fra hvordan hun opptrer i forhold til sin seksualpartner, mannen spørres om hva han liker. Det er ganske stor forskjell. Det samme ser vi i typiske «ungpikeblader» som Inside, Mag og andre. Der finnes artikler i fleng om hvordan jenter skal opptre for å få kjæresten til å bli kåt. Oppskrifter på en vellykket stripping, massasje etc. Aldri en artikkel om hvordan jenter kan bli tilfredsstilt eller tilfredsstille seg sjøl. Det finnes ikke tilsvarende «unggutteblader». Når vi vet at de fleste unge gutter leser porno, så blir forskjellen ganske stor. I ungpikebladene læres jentene opp til hvordan de skal tilfredsstille gutta, i pornobladene lærer gutta hvordan jenter er og skal være.

Svarte og asiater er seksualsymboler i pornoen, og den speiler på den måten rasismen i samfunnet. Pornoen preges i stor grad av stereotyper, også på dette området. Svarte menn er «hingster», asiatiske kvinner er underdanige og lydige, og er «oppdratt til å tilfredsstille en mann». Dette er med på å legitimere sexreisene til Asia og Afrika. Norske menn lærer i pornobladene at asiatiske kvinner vil selge seg sjøl til sexturistene, for det er jo slik de egentlig er. I tillegg får leseren av bladet gjerne reiseguiden for turen også. Målet i pornoen er mannens ejakulasjon, det såkalte «cum shot». Mannen skal sprute på kvinnen slik at leseren ser det. Hva betyr dette egentlig? I pornoen er ejakulasjonen en måte å ydmyke kvinnen på. Dette setter pornoprodusentene ord på sjøl. På nettstedene beskrives dette ofte som «facial humiliation» (ydmykelse via ansiktet). Verdt å merke seg er at mannen i pornobladene oftest er sladdet. Han viser kun penis når han spruter på kvinner. Kvinner er aldri sladdet i pornoen. En kan spørre seg om det dermed er slik at sladding i pornobladene ikke handler om kjønnsorganer i bevegelse, men heller om å skjule mannens kjønnsorgan for den mannlige leseren.

Det liberalistiske forsvaret av porno

Liberalister forsvarer porno med at kvinner og jenter gjør dette frivillig. Men hva er frivillighet? En tenkt parallell: Hvis det fantes en medieindustri som hadde så stor makt at den kunne la hvite mennesker tisse på svarte mennesker, voldta og slå dem, da ville spørsmålet om frivillighet bli ganske absurd. Pornoindustrien bruker mye spalteplass i bladene på å fortelle om lykkelige og rike pornomodeller og prostituerte. Dette gjøres for å legitimere industrien, og for å bidra til nyrekruttering. 8. mars 2000 hadde Klassekampen et oppslag om pornoindustrien i San Fernando Valley i California. De intervjuet en produsent som blant annet lager filmer som vises på Canal plus. Produsenten sa at mange av kvinnene i filmene har en problematisk bakgrunn preget av voldtekt eller incest, og som driver dem inn i bransjen. Journalistene snakket også med en produsent for firmaet Extreme. Han sa at filmene viser prostitusjon slik den er: skitten, rå, voldelig. Han sa også at de som ser filmene blir trøtte av det samme og vil ha noe nytt. Derfor tøyes grensene, også for vold, for antall menn som knuller ei dame etc.

Pornoliberalerne fokuserer på undertrykking av seksualitet heller enn på seksuell undertrykking. Derfor definerer de sjelden pornografi som en masseindustri. I sitt forsvar av porno legger de ofte vekt på publikasjoner som henvender seg til seksuelle minoriteter. Dette har flere steder fungert som et progressivt forsvar for enkeltpersoner i samfunn preget av for eksempel homofobi. Problemet er at pornoliberalere ikke ser undertrykkingen og maktforholdene i samfunnet som ligger til grunn for produksjon av porno, og de ignorerer at det handler om kjøp og salg av virkelige mennesker. Kvinnene i pornoen framstilles som «seksuelle minoriteter», som gjør dette frivillig. De økonomiske og sosiale forholdene som mange av kvinnene lever under blir borte i analysen. Merkelappen «seksuell minoritet» brukes i mange ulike sammenhenger, både i private gjensidige forhold, i offentlige kontraktsmessige forhold med kjøp og salg av handlinger i film eller bilder, og i kapitalistiske foretak med massedistribusjon av varer. Dette blir unnvikende og villedende. På denne måten blir den kritiske analysen av pornoindustrien som en enorm kapitalistisk industri framstilt som et angrep på valgene til det enkelte individ. Samfunnsanalysen og strukturene forsvinner. Pornoliberalerne definerer pornografi som seksuelle uttrykksformer og fantasier. Det aspekt at det er virkelige mennesker som må lage denne fantasien i pornobladene blir irrelevant. Det viktige er leserens rett til å få et bilde av sin «fantasi». Pornoliberale skiller det pornografiske språket fra produksjonen av det og bruken av det. Men når noen blir utsatt for vold i pornoen, så er ikke de en fantasi som bare eksisterer for leseren. Det er virkelige mennesker som må utføre de handlingene vi ser avbildet.

Ved å ignorere hvordan porno lages, har mye av den teoretiske diskusjonen om porno ignorert den viktigste gruppen i produksjonsprosessen: kvinnene. Porno virker i tillegg konkret inn i alle kvinners virkelige liv. Porno fører til at en del menn mishandler kvinner. Pornografi har fungert og fungerer som en metode for å motivere, iscenesette og rettferdiggjøre seksuell mishandling og vold mot kvinner. I en straffesak i Bergen sier den voldtektstiltalte at «mange kvinner liker å bli tvunget til samleie», og «jeg har sett så mye porno i mitt liv at jeg vet at de kan like det». Kvinner tvinges til å ha porno rundt seg i hverdagslivet i ulike sammenhenger – porno er en realitet, ikke en fantasi. Pornoliberale forsøker ofte å kople den radikale feministiske kampen mot porno til puritanisme. Puritanismen ser seksuallivet som noe syndig, porno som uttrykk for denne seksualiteten og derfor som noe som må forbys. Den radikale feministiske kritikken av pornoen står nettopp for det motsatte, og kamp mot porno koples til ungdoms rett til et seksualliv, til gratis prevensjon, til sjølbestemt abort. Radikal feminisme ser på seksualiteten som noe fint og vanlig, og som til for glede og nytelse. Porno lyver om seksualitet, sprer myter om hvordan kvinner og menn er og skal være, pornoen er med på å legge begrensninger for folks seksualitet, en tvangstrøye som skader både de som sosialiseres til å tro at porno gir et riktig bilde av sex, og aller mest de som må lage pornoen. Kampen om pornoen handler ikke om bildespråk eller graden av den enkeltes private frigjorthet eller hva den enkelte tåler av nakenhet eller liker å gjøre i sitt eget private seksualliv. Kampen om pornoen handler om å slåss mot en industri som forsterker vold, fordommer, kvinneundertrykking og rasisme i samfunnet. I et samfunn hvor seksualitet er undertrykt, hvor den antiseksuelle puritanismen har innflytelse, og hvor mange har lært at seksualitet er knyttet til synd, skyld, anger og straff, er det lett for pornoindustrien å framstille seg som forkjemper for seksuell glede og åpenhet. Derfor kan ikke pornoen livnære seg uten den seksualfiendtlige puritanismen, og heller ikke uten kvinneundertrykkingen og rasismen i samfunnet.

Hva med pornoindustrien framover?

Kvinnefrontens undersøkelse viser at pornoen blir råere. Mer voldelig, flere bilder av anus, flere bilder hvor vi kan se opp i kvinners skjede. I pornobladenes salgssider selges spekulum (gynekologisk instrument som gjør at en kan se inn i skjeden til kvinner) i sparepakker på 12 stk. Det vi ser som et sentralt utviklingstrekk, er at bladene er en del av en større kjede, og fungerer som veivisere til internettpornoen, til prostitusjon, til filmer. Tidligere har en snakket om et skille mellom «mykporno» og «hardporno». Dette skillet viskes ut i stadig større grad, nettopp fordi bladene er en del av en kjede. Bladene har egne hjemmesider som guider deg ut på nettet, og du er bare et par tastetrykk unna nettsider med «hard hardporno». «Seriøse» firmaer tyr til internettporno for å tjene penger. I en rapport fra 1998 spådde det britiske internettfirmaet Datamonitor at nettpornomarkedet vil oppnå en omsetning på 25 milliarder kroner i 2003.

Den norske straffeloven sier at kjønnslige skildringer som virker støtende eller nedverdigende er forbudt. Hvor går grensen? Ett sted må den vel gå? Ikke i følge politiet. I følge politiet flyttes grensene for hva som skal tillates med samfunnsutviklingen. Denne tolkningen av pornoloven betyr altså at så lenge pornoindustrien blir verre og verre, skal det mer og mer til før porno blir straffbar. På direkte spørsmål om ikke oppfordringer til voldtekt burde være forbudt, svarte politiet at det må ses på som fiksjon. Ergo skulle dette bety at oppfordringer til sex med barn, til incest og pedofili også må ses på som kun fiksjon. Folk flest vet lite om hva pornobladene hos Narvesen inneholder. Kvinnefronten har gjennom vår pornokampanje merket at når folk får vite hva bladene inneholder, er det ikke vanskelig å få dem til å skrive under på underskriftsliste mot porno. Dette skulle kanskje bety at Kvinnefrontens tolkning av porno er mer i takt med folkemeningen enn politiets tolkning.

Kilder

• Dines, Jensen and Russo: Pornography – the production an consumption of inequality, Routledge 1998
• Kronhausen: Pornografi – den erotiske realismen og den rendyrkede pornografiens psykologi, Pax 1968

Les mer: Kvinnefronten: Porno – kvinneforakt og løgn, 2001. Heftet inneholder undersøkelsen av den pornoen som selges i Narvesen-kioskene, med både artikler og bilder. Heftet er gratis, og bestilles på kvinnefronten@online.no. Mer om Kvinnefrontens antipornokampanje på www.kvinnefronten.no.

av Solveig Aamdal

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private. Angrepa på skolen skjer også fordi kapitalen ikke lenger vil ha den skolen vi har i dag. De vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

I revolusjonære kretser blir diskusjonen om skole fort enten en diskusjon om karakterer eller ikke karakterer eller en diskusjon om hvordan opplæringa vil være under kommunismen. Dette kan være interessant nok, men danner i liten grad grunnlag for å forstå hva som skjer i skolen i dag. Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen med nedskjæringer, privatiseringer og angrep på lærerne? For å prøve å forstå hva som skjer og hvorfor det skjer, må vi se på hva som er skolens oppgaver i samfunnet.

En form for opplæring har det vært i alle samfunn, også før vi fikk en skole som likner den vi har i dag. De unge lærte av de eldre, dette gjaldt både arbeid, hvordan en skulle klare seg i naturen, hvordan en skulle oppføre seg i samfunnet. Opplæringa hadde flere formål, de unge skulle lære å overleve i det samfunnet de levde i, de skulle for eksempel lære seg å lage kurver, sanke urter, jakte, skille spiselige vekster fra uspiselige osv. Men de skulle også lære de reglene som gjaldt i samfunnet, hvordan de skulle oppføre seg, og lære hvilken plass de sjøl og andre hadde i samfunnshierarkiet.

Ettersom samfunnet forandra seg, forandra opplæringa seg også. Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen. I vår del av verden var opplæring tidligere knytta til kirka, det var en klart definert oppgave å gjøre de unge til lydige samfunnsborgere. Kristendommen var en viktig del av disiplineringa, det å sette seg opp imot øvrigheta var det samme som å sette seg opp i mot Gud.

Med framveksten av kapitalismen blei det etter hvert nødvendig å lære opp folk som skulle møte det nye behovet for arbeidere. Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. Det blei nødvendig at ikke bare herskerklassens barn skulle få tilgang på kunnskap, også de fattige måtte få opplæring. Det var ikke lenger nok å kunne de ti buda og trosbekjennelsene. Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. Samtidig med dette var det tilbud til de rike om bedre og mer skolering, og høyere utdanning var stengt for de fattige.

Omgangskolen på landsbygda blei avløst av faste skoler, men helt til i 60-åra hadde de som gikk på skole på landet, færre timer enn de som gikk i byene. Det var ikke vanlig at unger fra landet tok høyere utdanning, de skulle bli landarbeidere, bønder eller håndverkere. De rike som bodde på landet hadde lenge privatlærere for sine barn. De som skulle bli prester eller leger eller andre høystatusyrker, hadde behov for mer opplæring enn de andre.

Ettersom kapitalens behov for flere å flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.

Etter den andre verdenskrig hadde samfunnet stort behov for høyt utdanna arbeidskraft. De gruppene som tradisjonelt sett hadde fått høy utdanning, var ikke store nok til å dekke behovet. Det førte til at både arbeiderklassens barn og jenter måtte tas i bruk. For første gang fikk i de stort antall adgang til universitetsutdanning. Samtidig fikk vi en kraftig utbygging av universiteter og høyskoler.

Skolens oppgaver

Skolens oppgaver i et kapitalistisk samfunn kan oppsummeres til å være:

• Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. Det gjør at foreldrene kan være i jobb, og det er med på å skjule den arbeidsledigheta som ellers ville vært blant ungdom.

I tillegg til de funksjonene skolen har for å opprettholde og utvikle kapitalismen har også skolen en funksjon for arbeiderklassen og folket for øvrig. Samtidig som den i første rekke dekker det beståendes behov, skaper den og mennesker som er samfunnskritiske, kunnskapsrike, og i neste omgang er i stand til å styrte det bestående.

Hva skjer i dag?

Det har vært fokusert mye på reformene i skolen på 90-tallet. Vi fikk Reform -94, som tok for seg videregående opplæring, så fikk grunnskolen L-97, vi fikk voksenopplæringsreformen, og til sist fikk vi ny skolelov som gir grunnskolen og videregående skole samme lovverk.

I tillegg til disse reformene, har vi fått økte angrep på den offentlige skolen. De siste åra har vi fått mange private skoler, og det kommer til å bli åpna for en flom av ulike private løsninger. Den offentlige skolen er i krise, det er mangel på alt. Den dårlige kommuneøkonomien gjør at det for små ressurser til å lære flest mulig mest mulig. Den nye opplæringslova pålegger skolen å inkludere alle, men de økonomske rammene gjør at flere og flere får ei dårligere utdanning.

Samtidig med dette ser vi alle angrepa mot lærerne. Disse angrepa framstilles som om de er et forsvar for elevene, men er i realiteten er del av angrepa på den offentlige skolen.

Et blikk på spesialundervisninga

For å illustrere hvordan utviklinga har vært, kan en se på utviklinga på spesialundervisningas område.

Tidligere blei elever med lærevansker eller andre typer vansker samla på egne skoler. Vi fikk de store institusjonene hvor elevene blei plassert, borte fra familie og det miljøet de var født inn i.

Integreringstanken vokste fram, og på 70-tallet skulle disse elevene i større grad gå i vanlige skoler og få sin spesialundervisning der. Men spesialskolene eksisterte framdeles.

Utover på 80-tallet fikk de færre og færre elever. Spesialskolene blei omgjort til kompetansesenter, og skulle gi av kompetansen sin til skolene og kommunene. Fremdeles hadde de fleste kompetansesentra elever, men nå stort sett inn til utredninger og kortere opphold.

På slutten av 90-tallet blei kompetansesentra «slanka», mange blei lagt ned. Oppgavene deres blei spissa i forhold til hvilken kompetanse de skulle gi. Og elevene, de kom inn i den vanlige skolen. For den enkelte elev som trenger spesialundervisning, er dette en god ting. Men behovet de har for tilrettelagt undervising, blir ikke borte. De ressursene som lå i de gamle spesialskolene, blei aldri overført til de kommunene som fikk elevene.

De elevene som har krav på spesialundervisning etter lova, skal ha det. Den nye opplæringslova slår fast at dersom kommunen gir et tilbud til en elev som ikke er i tråd med det PPT, som sakkyndig instans, mener eleven har behov for, skal kommunen «bevise» at tilbudet er like bra og ikke dårligere enn de andre barn i kommunen får.

Spesialundervisning er dyrt. Politikerne ser at det er penger å spare på dette området. For å få det som lova definerer som spesialundervisning, kreves det et enkeltvedtak. Det må søkes, og svaret kan være ja, nei eller delvis ja. Dersom foreldrene er misfornøyd med vedtaket, kan de klage. Klagen blir først behandla i kommunen, blir det ikke medhold der, går saka videre til Statens utdanningskontor i det aktuelle fylket.

De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse er at det virker stigmatiserende på elevene, og at alle elever skal ha tilpassa opplæring. Disse argumentene kan være vel og bra, men behovet til elevene blir ikke borte. De vil trenge akkurat like mange timer, enten de får det i form av enkeltvedtak eller i form at opplæringa blir tilpassa deres behov.

Men strupinga av kommuneøkonomien, skjæres det kraftig i de timene den enkelte skole får til disposisjon. Samtidig med at færre elever får timer som er øremerka nettopp dem, får skolen som helhet også færre timer. Det skjæres altså i begge ender. Og en kan spørre seg om hvem omlegginga tjener. De elevene som ikke lenger skal ha enkeltvedtak, har ikke den samme klageadgangen som før. Når de ikke får de timene de har behov for på grunn av den allmenne nedskjæringa, skaper det problemer både for eleven som trenger disse timene, og for de andre elevene i klassen.

Lærerne blir pålagt å skape en inkluderende skole, noe de ønsker, men de får ikke de ressursene som skal til for å kunne gjøre det.

Mangelen på ressurser til de som har behov for spesialundervisning, viser med all tydelighet hvordan skolen ikke får de ressursene den har behov for.

Med større klasser, flere elever med problemer, større innslag av fremmedspråklige elever med sine særegne behov, skulle skolen hatt en kraftig tilførsel av ressurser, ikke som i dag, en nedskjæring.

Angrepa på lærerne, en del av angrepet på skolen

Angrepa på lærerne er en del av angrepa på skolen. Lærerne har lenge vært underbetalt. For å få opp lønna, gikk lærernes organisasjoner med på at lærerne skulle ha flere timer undervisning. Denne tida blei tatt fra den tida som var satt av til samarbeid. Med skolepakke 2, som kom i høst, skulle de unge lærerne jobbe mer, mens de eldre skulle ha mindre undervising. Men de eldre skulle ikke arbeide mindre. De skulle gjøre andre ting. Det har i enkelte tilfelle ført til at eldre lærere har fått andre oppgaver på skolen, og i realiteten lenger arbeidstid. I tillegg skal alle lærere ha mindre lønn når de har vikartimer.

Med skolepakke 3 vil angrepa på de rettighetene lærerne har kjempa fram, sannsynligvis fortsette. Det er forventa at lærerne ikke lenger skal ha lønn etter ansiennitet og utdanning, men etter resultat. Og hvilken lønn vil da de lærerne få som arbeider med elever der en må måle framgangen med millimetermål. Med skolepakke 3 kan en og frykte at hele lesepliktsavtalen for lærere blir fjerna.

I tillegg til angrepa på de faglige rettighetene til lærerne, har vi også angrepa på dem som personer. Det blir framstilt som om det er mange lærere som mobber elever, de mangler faglig kunnskap, de er dovne og bryr deg ikke om jobben sin. De som kommer med denne kritikken, påstår ofte at private skoler er løsninga. Hvorfor de tror at lærerne der skulle være så mye bedre, er uforståelig. De private skolene som blir oppretta, har vel ikke et helt nytt lærerkorps i ermet.

Det siste eksempelt på denne lærerhetsen, er en undersøkelsen som er gjort gjennom Læringssenteret. Elever i videregående skole har svart på et utall av spørsmål. Det er bra når elever blir spurt om hvordan de opplever skoledagen sin. Og det er spesielt bra når de tar for seg spørsmål om mobbing. Men når denne undersøkelsen blir behandla statistisk som den gjør, kan den fort brukes til å hetse lærere.

Jeg har sett på resultatene fra en skole. Her er det 359 elever som har svart. På et av spørsmåla om mobbing er det tre svaralternativer. Du skal svare om du redd for å bli mobba av andre elever, av lærere eller av andre tilsatte ved skolen. Elevene har ingen mulighet til å si at de ikke er redd for å bli mobba. Ved den skolen jeg har sett på, er det 10 % som har besvart spørsmålet. En kan derfor anta at 90 % ikke er redd for å bli mobba. Av de som har svart på spørsmålet, er 27 redde for å bli mobba av medlever, 12 redd for å bli mobba av lærere, og 4 redd for andre ansatte ved skolen. Det er ille nok at 12 elever av 359 er redde for å bli mobba av lærere. Men når dette regnes ut statistisk, sees det i forhold til de 10 % som svarer på spørsmålet, og det blir 32 % av skolens elever som er redd for å bli mobba av lærere. Dersom du ser hva som står i undersøkelsen er det noe helt annet, men de som leser overfladisk kan lett tro at det er 32 % og ikke 3,3 % som er utsatt for dette.

Det er viktig å forstå at angrepa på lærerne nå er en del av angrepa på skolen.

Hvorfor kommer angrepa på skolen

Når en ser de samla angrepa på skolen, kan en spørre seg om hva som er grunnlaget for den. For det første er angrepa en del av den allmenne privatiseringa. Det som tidigere var fellesskapets oppgaver, oppgaver alle var med på å betale for gjennom skatten, og som alle hadde tilgang på, skal ikke lenger være fellesskapets oppgaver. De private skal tjene på det som før var offentlige oppgaver. Når privatskoler nå skal gå over til å kalles «friskoler», og foreldrene skal kunne velge hvor ungene deres skal gå, et valg til vil foreta etter hvor rike de er, og etter hvilken ideologi de vil skal ligge til grunn for utdanninga, er det en del av privatiseringa av samfunnsoppgavene. Innafor skole er det penger å tjene.

Men det at enhetsskolen nå står for fall, og at den er under kontinuerlige angrep, har flere aspekter enn rein privatisering. Det offentlige er ikke lenger villige til å gi så mange som mulig den samme utdanninga, å utdanne den arbeidskrafta samfunnet vil trenge, har blitt for dyrt for de som har makta.

I tillegg fyller strupinga av kommuneøkonomien mange andre behov de har, slik som for eksempel sammenslåing av kommuner for å få større enheter.

Hva slags type arbeidskraft vil samfunnet trenge i framtida?

Det vil trenge

• høyt utdanna arbeidskraft.
• kreative, fleksible, svært høyt skolerte mennesker til å gjøre de jobbene som det blir betalt mest for.
• fagarbeidere på et høyt nivå. En fagarbeider i framtida vil ha behov for en helt annen og mer spesialisert kunnskap enn den som er i dag.
• mange lavt utdanna arbeidere, de som skal ha jobbe døgnet rundt, skifte jobb ofte, i liten grad være organisert, ha usikre arbeidsforhold og ha lav lønn.

For å utdanne denne arbeidskrafta er det nødvendig med en forandring av skolen. Næringslivet vil i større grad enn nå lære opp de fagarbeiderne de trenger, de virkelig godt betale jobbene krever en svært spesialisert utdanning. På begge disse gruppene er det penger å tjene. Igjen står vi med den gruppa som den offentlige skolen skal ta seg av, de som skal ha en billig utdanning i overfylte skoler. Sorteringa av arbeidskraft kan gjøres allerede når en velger hvilken skole det enkelte barn skal går på.

Det er ikke lenger nødvendig, på samme måte som før, å lære opp de unge til å være lydige samfunnsborgere som underkaster seg den herskende ideologien i den offentlige skolen. Ideologipåvirkning får de unge på mange andre måter, blant annet gjennom TV. Samtidig er det slik at de nye private skolene naturligvis ikke vil sette seg opp mot det bestående, og ideologien i den offentlige skolen vil fortsatt være knytta til makta.

Dersom en ser dette sammen med den allmenne privatiseringa i samfunnet, er det mulig å forstå hvorfor angrepa er så mangesidige og samstemte.

Konklusjon

Denne artikkelen er ment som en begynnelse på en diskusjon. Konklusjonene kan derfor utvides ettersom flere kaster seg på diskusjonen.

Angrepa på skolen er en del av planene for å privatisere det som tidligere har vært og fremdeles er offentlige oppgaver. Noen skal tjene store penger på det å gjøre om offentlige tjenester til private.

Angrepa på skolen er i tillegg et utslag av at kapitalen ikke lenger ser seg tjent med den skolen vi har i dag, de vil ha ei omlegging av hele utdanningssystemet.

Ideologiopplæringa foregår mange andre steder enn i skolen.

Behov for hva slags arbeidskraft som trengs vil bli kraftig forandra i tida framover.

Det er behov for en større lagdeling av utdanninga, det er ikke nødvendig å betale en spesialisert utdanning til de som skal ha de jobbene som er lavest betalt.

Hvordan kan en møte disse angrepa?

Lærerne har fått en felles organisasjon. Den må bli klar på hva den mener, og forsvare lærerne og skolen mot alle angrep. Det må ikke bli slik at lærerne har en organisasjon som faller dem i ryggen og støtter planene om nedbygging av skolen.

Elever og foreldre må slåss imot alle nedskjæringer. Kommunene må ikke finne seg i at staten gir dem en så dårlig økonomi at de ikke har råd til å oppfylle det som står i opplæringslova. Ideologien om en inkluderende skole koster penger, og de pengene må kommunene ha for å følge loven. Det må bli slutt på at kommunene gjør alt de kan for å komme i balanse.

Det er viktig at lærere, elever og foreldre ser at de sammen må gå imot angrepa, både på skolen og på lærerne.

av James Petras

USA har bytt strategi. På 1990-tallet leit landet på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet i kampen for eit nyliberalt verdsimperium. Det gjekk ikkje. Nå prøver ein i staden direkte militære operasjonar. Klarer eit økonomisk svekka USA i lengda å føre krig verda over? Den amerikanske samfunnsvitaren James Petras greier ut noen grunnleggande motsetningar i det nye verdsbildet. Artikkelen bygger på eit føredrag ved Porto Alegre-møtet i vinter.

Den overordna tesen i artikkelen er at USAs åtak på Afghanistan er ein freistnad på å snu den relative tilbakegangen for den amerikanske imperialismen, og gjenreise kontrollen i konfliktramma område. Krigen i Afghanistan er bare ein del av ein allmenn imperialistisk offensiv. Den er sett saman av fleire delar:

• å gjenreise den europeiske underkastinga av USA.
• å sikre seg total kontroll i Midtausten og Persiabukta.
• å gjøre den militære dominansen i Latin-Amerika og Asia djupare og breiare.
• å intensivere (den militære) krigføringa i Colombia og styrke stillinga på resten av det latinamerikanske kontinentet.
• å avgrense og slå tilbake protestar og opposisjon mot dei multinasjonale selskapa og dei internasjonale finansinstitutta, som Verdsbanken, Det internasjonale pengefondet (IMF) og Verdshandelsorganisasjon (WTO), ved å erstatte fridom og demokratiske rettar med diktatorisk makt.
• å bruke statlege utgifter til opprusting og støtte til konkurstruga multinasjonale selskap (flyselskap, forsikringsselskap, turistindustri) og skattereduksjonar for å hindre at ei stadig djupare økonomisk krise kan truge den allmenne støtta til imperialismen.

Neste tese er at førebuingane til den imperialistiske motoffensiven følgjer ein plan i tri steg:

• Den første fasen frå 11. september til 6. oktober: Ein massiv propagandainnsats som forstørra og forvrengte innhaldet i åtaka på World Trade Center og Pentagon. Antiterrorist-kampanja skapte bildet av «global oppslutning» bak Washington.
• Den andre fasen frå 7. oktober til i dag: Eit stort militært åtak vart sett i verk med støtte frå den USA-vennlege kjernetroppen (Storbritannia, Tyrkia, Pakistan, Frankrike, Italia, Japan, Spania med fleire). Politiske, psykologiske og juridiske hinder for å delta i krigen vart rydda unna i USA, Japan og Tyskland. Det gjorde vegen fri for nye militære inngrep, skjerpa undertrykkinga på heimeplan og auka profitten med «den permanente krigen» som påskott.
• en tredje fasen omfattar ein allmenn militær offensiv mot verkelege eller tenkelege motstandarar og kritikarar, med trugsmål om omfattande bombing som i Afghanistan og auka militært nærvere, for å gjøre kontrollen djupare og breiare i kriseregionar som Colombia.

Ei tredje tese er at det finst tri «internasjonale kriser»:

• Ei militær og politisk krise: den uavgrensa krigen erklært av eit Washington som einsidig vil gjenreise maktstillinga si ved å skaffe seg nye klientstatar.
• Ei økonomisk krise: Tilbakegangen og trugsmålet mot euroamerikansk imperialisme som følgje av den globale tilbakegangen (og maulege depresjonen), og den veksande motstanden innanfor og utanfor dei imperialistiske statane.
• Venstresidas krise.

I artikkelen tar eg først opp bakgrunnen for den imperialistiske motoffensiven, nemleg USAs relative tilbakegang. Så drøftar eg dei imperialistiske fordelane med ein utvida og uavgrensa krig – som løysning på den politisk-økonomiske krisa – og dei motsetningane ein slik krig inneber. Til slutt tar eg opp krigen som ein del av krisa, betydninga han har for den folkelege motstanden og sjansane for ein folkeleg framgang.

Den vanlege frasa

«etter 11. september 2001 er verda forandra«, kan ha vekslande innhald. Mest vanleg er forklaringa som kom frå Washington, vart gjentatt av EU og spreidd av massemedia: Ein ny epoke er innleia med nye saker øvst på saklista, nye alliansar og politiske tilhøve. Men Washingtons hang til å sette grensa 11. september speglar kor sårbar ho er. Frå eit 3. verda-synspunkt byrjar den nye epoken med USAs intervensjon i Afghanistan. Og mykje av det som hender er ikkje nytt, men eit framhald av den politikken som går føre 11. september og 7. oktober.

Det finst fleire viktige bakgrunnsfaktorar. Den første er USAs relative tilbakegang, økonomisk og politisk, i nøkkelområde på 1990-tallet, i Midtausten og Persiabukta, Latin-Amerika, Asia og Europa – etterfølgt av auka innverknad på det mindre viktige Balkan.

Ein neste faktor er at USA i dag har økonomiske interesser i stadig større delar av tredje verda gjennom dei multinasjonale selskapa og bankane. Men samstundes blir dei statane som stør den økonomiske ekspansjonen svekka. Institusjonar som Verdsbanken og IMF har så til dei grader undergrave lokale økonomiar med sine strukturtilpassingsprogram, frihandelsdoktrinar og privatiseringskampanjar at statsmakta har byrja falle saman og forvitre av korrupsjon når tevlande elitar og politikarar driv utplyndring. Dei svekka imperialistiske «kontrollmekanismane» har ført med seg at det har blitt utilstrekkeleg med den tradisjonelle og nesten totale avhengigheta av dei internasjonale finansinstitutta for å skape meirverdi. Som Martin Wolf, journalist i Financial Times, skreiv 10. oktober: «For å møte utfordringa frå eit samanfallande statsapparat trengst ikkje fromme håp, men eit synleg og velorganisert valdsapparat.»

Frå Golf-krigen til den 7. oktober 2001 har USA sigra i militære konfliktar i relativt perifere regionar som Balkan og Sentral-Amerika, og tapt mykje makt i strategiske område. Samstundes gjekk den amerikanske økonomien gjennom ei mindre spekulasjonsboble frå 1995 til 1999, for seinare å bli dradd ned i ein stadig djupare tilbakegang ved inngangen til det nye tusenåret. Kombinasjonen av perifere sigrar og spekulasjonsboble skjulte djupare strukturelle veike sider.

I Midtausten har USA mislykkast totalt i å isolere og styrte den iranske regjeringa og Saddam Husseins regime i Irak. Dei har ikkje bare overlevd, men au brote USAs boikott. Sanksjonane frå USA mot Iran vart brote de facto av fleirtallet av deira «allierte», mellom dei Japan, EU og arabarstatane. Iran har fått delta i det gjenoppliva Opec-samarbeidet, har inngått kjernekraftavtale med Russland og oljeavtale med Japan. Iran har au inngått investerings- og handelsavtale med alle større statar utanom USA, og gjennom tredje part er faktisk USA-kontrollerte multinasjonale selskap involverte i handel med Iran.

Irak er tatt opp igjen i Opec, har deltatt i møta til Golf-statane, ved arabiske toppmøte og internasjonale islamske konferansar. Irak har selt milliontals «hemmelege» oljefat via «smuglarar» i Tyrkia og Syria, åpenbart med samtykke frå «transittstatane» og dei vesteuropeiske konsumentane.

Senior-Bush

Den palestinske intifadaen og den reservasjonslause støtta han har fått frå arabarlanda (medrekna USA-vennlege regjeringar) har isolert USA som er tett knytt til Israel. I Nord-Afrika har Libya utvikla nære økonomiske band med EU og oljeselskapa her, særleg i Italia, og diplomatisk samband med mange Nato-land. Tri strategiske oljeproduserande mål for USAs politikk har altså auka innverknaden sin og sambandet sitt med statar som er viktige i resten av verda. Dermed har dei minska den amerikanske dominansen som vart oppretta i området som direkte følgje av Golf-krigen. Den «nye verdsordninga» til senior-Bush har åpenbart ramla saman og blitt redusert til små vasallstatar i dei tilbakeståande, mafiaheimsøkte delane av Balkan.

Eit anna teikn på USAs tilbakegang var det stadig større handelsoverskotet som samla seg i Asia på kostnad av EU og USA. I 2000 hadde USA eit underskot på 430 milliardar dollar. 350 millionar konsumentar i Vest-Europa kjøpte i aukande grad europeiske varer – meir enn 2/3 av handelen i EU var intereuropeisk. I Latin-Amerika slo europeisk dominerte multinasjonale selskap, særleg spanske, ut sine amerikanske konkurrentar når det galdt å bygge opp lønnsame private selskap.

Særleg i Latin-Amerika blei den amerikanske dominansen utfordra politisk, av sterke geriljarørsler i Colombia, president Chavez i Venezuela og masserørslene i Ecuador, Brasil og fleire andre stader. Samanbrotet i den argentinske økonomien, den allmenne økonomiske krisa i resten av verdsdelen, og den sterkt svekka tilliten til dei amerikanske klientregima var andre teikn på at USAs makt gjekk tilbake.

Framfor alle desse problema har Washington beslutta å militarisere utanrikspolitikken sin. Dei vil einsidig og aggressivt drive gjennom sin eigen politikk: Dei opphevar avtalar som rakettavtalen med Russland, Kyoto-avtalen, den internasjonale domstolen i Haag, avtalen mot biologisk krigføring og mot personellminer m.m. Dei ser einsidige tiltak som eit høve til å vende den relative tilbakegangen gjennom ein kombinasjon av militære aksjonar og økonomisk press.

USAs korstog

Washingtons krigserklæring mot Afghanistan inneheld to viktige steg: Først blir det skapt ein brei USA-dominert allianse mot terroriståtaka på World Trade Center og Pentagon. Så blir antiterroristfronten til ein politisk reiskap for støtte til amerikansk intervensjon i Afghanistan og andre stader – Bush-regjeringa ønska åpent å starte eit korstog mot motstandarane av USAs dominans. Dei massive bombeåtaka og innmarsjen til spesialstyrkane skulle mellom anna utradere alle innanriks innvendingar mot framtidige bakkekrigar og militære intervensjonar. På same vis tjente fordrivinga av milliontals sivile det utrykklege målet å sette skrekk i verkelege eller innbilte motstandarar mellom dei statane som vanskeleg kunne godta politikken til USA. Med andre ord, den minkande effektiviteten dei internasjonale finansinstitutta syner som reiskap for amerikansk herrevelde har ført til at Washington i større grad har sett sin lit til militær styrke og høgintensiv vald. Den amerikanske regjeringa har erklært at invasjonen i Afghanistan, er eit første steg. Den underforståtte bodskapen er at nye imperialistiske krigar kjem. Mest påtakeleg er trugsmål frå Washington om ein militær operasjon mot Irak og andre «trygge fluktstader» for «terroristar».

Den såkalla «antiterroristalliansen» er forvandla til ein krigsallianse (der alle viktige Nato-land er med). Alle avgjørande militære og politiske beslutningar, heilt ned til taktisk nivå, blir utan unntak tatt av Washington, utan det minste rådslaging. Krigsalliansen er altså eit framhald av Washingtons tidlegare einsidige innsats, men nå har dei klart å skaffe seg kontroll over EU-landa. Sjølv om Tony Blairs energiske aktivitet for å støtte Washingtons krig har gitt han mykje skryt frå presidenten og media, har han ikkje på noen måte blitt delaktig i beslutningane.

I det minste i den første fasen av motoffensiven styrka Washington grepet sitt om Europa. Gjennom maksimal bruk av det sterkaste kortet sitt i den internasjonale politikken, den militære styrken, freista Washington å militarisere politiske og økonomiske tilhøve. «Antiterrorismen» er gjort til viktigaste emne i alle internasjonale og regionale fora (APEC, FN, OAS). Gjennom det håper Washington å rydde unna motsetningane mellom rike og fattige land og samfunnsklassar, og erstatte dei med ideologisk og militær polarisering mellom dei som stør eller setter seg mot USA-definerte «terroristar» og militære intervensjonar. Mange regjeringar har alt slutta seg til denna militære definisjonen av sosioøkonomiske tilhøve, for å presse tilbake venstresida, folkelege rørsler og frigjøringsrørsler i Midtausten, Latin-Amerika og Sentral-Asia.

Diktatoriske fullmakter

Washingtons trugsmål om uavgrensa og utvida imperialistiske erobringskrigar har knapt overraskande gått hand i hand med ei lovgiving som faktisk gir presidenten diktatoriske fullmakter. Alle konstitusjonelle garantiar blir oppheva, og alle utanlandsfødde terroristmistenkte blir stilte for militærdomstol – uansett geografisk heimstad. Det er ei alminneleg oppfatning at krigsfullmaktene som er vedtatt av den utøvande makta, gjør vald på ånda og bokstaven i konstitusjonen og reglane for eit demokratisk styre. Dei som forsvarer det autoritære styret hevdar at dei diktatoriske tiltaka er midlertidige. Argumentet overtyder ikkje når ein ser oppfatninga til presidenten om at me nå går mot ei langvarig krigføring.

Imperiebygging i økonomiske nedgangstider er ein problematisk strategi. Mens regjeringa senkar skattane for dei rike, aukar krigen utgiftssida – og pressar budsjetta og majoriteten av skattebetalarar hardt. Militær keynesanisme kan sette fart på noen sektorar i økonomien, men kjem ikkje til å vende den kraftige tilbakegangen for kapitalismen som eit heile. Og å utvikle undertrykkingsapparatet til lydregjeringane for å sikre at dei sluttar opp om den verdsomspennande imperiebygginga, vil ikkje utvide dei amerikanske eksportmarknadene. I staden vil konfliktane føre til krympa marknader, og gjøre den negative handelsbalansen i den amerikanske økonomien større.

Den nåverande militære strategien i imperiebygginga trugar tvert om med å svekke økonomiane i Europa, Japan og dei proamerikanske statane i Midtausten. Om ein går til åtak på og okkuperer Irak vil det hindre straumen av olje til Europa og Japan og skape innarikspolitisk uro i Saudi-Arabia, på same vis som i Midtausten og rundt Persiabukta. Redsla for ei slik svekking har alt ført til at dei mest servile tilhengarane av Washington i Storbritannia har hevda avvikande meiningar. Men pga. dei imperialistiske måla til Washington, den einsidige måten dei jobbar på, og tilgangen dei har til alternative oljekjelder (Mexico, Venezuela, Ecuador, Alaska, Canada med fleire), kan eit åtak på Irak tjene to strategiske mål – å svekke dei europeiske konkurrentane og eliminere Irak som ein mauleg regional medtevlar. Å bombe Irak vil skade EU-økonomiane og vekke protestar hos dei to viktigaste allierte mellom dei arabiske statane, Saudi-Arabia og Egypt, men Washington har gitt prov på at dei kan vifte bort europeiske innvendingar og likevel skaffe seg samtykke.

Når president Bush rettar seg inn mot å tilinkjegjøre ein handfull påståtte terroristar, siler han mygg og svelgjer kamelar. Skadane krigen fører til på både EUs og USAs økonomi, overgår langt dei tapa terroristane har skapt. Bush-regjeringas militære definisjon av dei politiske og økonomiske motsetningane i 3. verda minner om den statlege terroristpolitikken som finst i Israel (mot palestinarane), Algerie (mot berbarane) og Tyrkia (mot kurdarane).

Latin-Amerika

På USAs liste over område som kan takast tilbake, kjem Latin-Amerika på andre plass etter Midtausten. Det er den verdsdelen som har skaffa USA sin einaste positive handelsbalanse. Dei herskande klassane har vaska hundretals milliardar i illegale overføringar til amerikanske bankar, og USAs økonomi har skaffa seg nesten tusen milliardar i vinstar, renter, royalty og andre overføringar det siste tiåret. Latinamerikanske regjeringar tar for det meste på lydig vis USA si side i internasjonale samanslutningar og stiller opp med symbolske militærstyrkar i intervensjonistiske røvartokt, som eit fikenblad for det som eigentleg er ein einsidig aksjon.

Washington har erklært dei småbrukarbaserte colombianske geriljarørslene (FARC / ELN), den farlegaste utfordringa til USAs kontroll over den vestlege halvkula, som ei «terroristgruppe». FARC / ELN tok kontrollen eller fekk stor makt i over halvdelen av byane og landsbyane i Colombia midt på 1990-tallet. Derfor vart dei, saman med utanrikspolitikken til Chavez-regjeringa i Venezuela og den revolusjonære regjeringa på Cuba, ståande som alternativ til dei tjenestevillige latinamerikanske presidentane som gjekk ærendet til USA-imperialismen.

USA har erklært total krig mot denna folkelege oppreisten. Plan Colombia og seinare Andes-initiativet var i hovudsak krigsstrategiar som gjekk føre den afghanske krigen. Washington løyvde 1,5 milliard i hjelp til dei militære og paramilitære styrkane i Colombia. Hundretals spesialsoldatar vart sendt i direkte feltoperasjonar. Amerikanske leigepilotar vart hyrte inn av private firma til kjemisk krigføring på dei colombianske valmuefelta, halvmilitære styrkar vart mangedobla under militær kommando. Luftrommet, kystområda og elvemunningane vart kolonisert av USAs væpna styrkar. Militære basar vart oppretta i El Salvador, Ecuador og Peru for å stå klar med støttetroppar. Amerikanske tjenestemenn deltok i den operative leiinga i forsvarsdepartementet i Bogota.

Motoffensiven 7. oktober styrka militariseringa av Colombia. Under leiing av USA krenka det colombianske militærflyet luftrommet i den demilitariserte sona der FARC og Pastrama-regjeringa forhandlar. Ulovlege plyndringstokt inn i sona førte til strid.

Eit nøkkelspørsmål for imperiebygginga til USA i Latin-Amerika er den planlagde frihandelsavtalen, LAFTA. Han skulle gi USAs multinasjonale selskap fri tilgang til marknad, råvarer og arbeidskraft, og samtidig avgrense innverknaden frå Europa og Japan. Det nymerkantilistiske systemet er nok eit einsidig initiativ, i samforstand med satellittregjeringane i regionen, men utan folkeleg samtykke.

Tåler USAs økonomi krigene?

Men kan USAs økonomi tåle ein serie krigar utan å bli undergrave? Det finst tydelege teikn på at det økonomiske grunnlaget for herreveldet til USA blir svekka, av både økonomiske og politiske grunnar. Vareproduksjonen har vore i tilbakegang i halvtanna år. Hundretals milliardar som er investert i informasjonsteknikk, fiberoptikk og bioteknikk har gått tapt. Både den «gamle» og den «nye» økonomien er i djup og langvarig krise. Den spekulative finans- og aksjemarknaden er sterkt avhengig av raskt foranderlege politisk-psykologiske tilhøve i USA og verdsøkonomien.

Den raske nedgangen på aksjemarknaden etter 11. september og den like raske opphentinga etter 7. oktober syner denna rørlegheta. Den amerikanske aksjemarknaden er nemleg like sterkt avhengig av utanlandske investorar som av innanlandske pengeplasserarar. Dei mista tiltrua 11. september, ettersom det synte seg at sjølve hjartet i den økonomiske og politiske makta er sårbar.

Men åtaket 7. oktober gav investorane tiltrua tilbake, og innebar ein viktig kapitaltilførsel og ein midlertidig oppgang i aksjemarknaden. Pentagons strategi med total krig handla like mykje om å få tiltrua tilbake på ei uovervinneleg imperialistmakt, som om politiske årsaker, eller til og med om oljeleidningar. Aksjemarknaden og særleg langsiktige utanlandske investorar såg ut til å bli like mykje påverka av tryggingspolitiske tilhøve som av den rådande stoda i amerikansk økonomi. Av det følgjer det paradoksalt omvendte tilhøvet mellom aksjemarknad og realøkonomi: Mens alle realøkonomiske peikarar seier nedgang, kan aksjemarknaden ta seg opp att etter 11. september. Men det finst naturlegvis grenser for desse politisk grunna investeringane. Framleis låg vekst og krympande vinstar (eller veksande tap) vil smått om senn gjøre slutt på oppgangen og føre til store kursfall.

Når imperiets økonomiske base vaklar, så aukar statens rolle. Statleg innblanding blir stadig viktigare, og det syner dei sterke banda mellom statsapparat og investorar, medrekna dei multinasjonale selskapa. På same vis kjem militæret til å spele ei stadig viktigare rolle i å gi investorane tiltrua tilbake ved å knuse eller skremme motstandarar, stø samanfallande nykoloniale regime og tvinge gjennom fordelaktige økonomiske avtalar (LAFTA). Den gamle imperialismen av 1980- og 90-tallsmodell som leit meir på Verdsbanken og Det internasjonale pengefondet, blir nå erstatta eller komplettert med den nye imperialismen av militært slag: Dei grønne beretane avløyser slipspryda funksjonærar frå finansinstitutta.

Washington lar Nato utvide maktområdet sitt frå Austersjøstatane til Balkan, over Tyrkia og Israel til dei tidlegare sovjetrepublikkane i Sentral-Asia. Den manglande lenka i den imperialistiske kjeda er dei strategisk viktige Golfstatane, Iran og Irak. Det er ei viktig kjede militært, men ho kostar meir enn ho drar inn for USA. Det står klart for Bush-regjeringa, som heller knuser regionale maktsentra enn å gjøre store investeringar for å bygge opp kolonistatar – sjå bare kor lite det blir satsa på Balkan og i Sentral-Asia, og den nærmaste tida truleg au i Afghanistan.

Globale selskap/imperialismen

Den sentrale rolla staten har i utvidinga av USA-herredømme motseier trua hos leiande teoretikarar i antiglobaliseringsrørsla som Susan George, Tony Negri, Ignacio Ramonet, Robert Korten m.fl. som snakkar om «sjølvstendet til dei globale selskapa». Oppfatninga deira om den sentrale rolla verdsmarknaden har i fattigdomsutviklinga, undertrykkinga og ulikskap, er i denna samanhengen ein anakronisme. Når Europa og USA sender soldatar for å erobre og okkupere fleire land, gir det grunn til å gå frå antiglobal til antiimperialistisk motstand. Den falske oppfatninga om «superstatar» dominert av transnasjonale selskap stemmer ikkje med dei verkelege multinasjonale selskapa som er fast knytte til imperialistiske statar.

Den verdsomspennande motoffensiven frå USA har som mål å skape «den nye verdsordninga» frå åra etter krigen i Persiabukta på ny. Dei multinasjonale selskapa har verken vilje eller evne til å handle «autonomt» ved hjelp av marknadskrefter. Den nye imperialismen må derfor bygge på militære intervensjonar som i Afghanistan eller på Balkan, kolonisering, dvs. militærbasar, som i Colombia.

Offensiven har svært lite å gjøre med «krig mellom sivilisasjonar». USAs herrevelde omfattar muslimske statar (Pakistan, Saudi-Arabia, Egypt, Tyrkia, Marokko, Bosnia, Albania med fleire), det jødiske Israel, likeins sekulariserte, formelt kristne statar. Det er ikkje langvarige allierte, med heimstad i ein særskilt religion eller sivilisasjon, men langsiktige interesser som kjenneteiknar offensiven. På Balkan og tidlegare Palestina og Afghanistan kunne USA stø fundamentalistiske muslimar og narkotikahandlarar mot sekulariserte nasjonalistar og sosialistar. Dei muslimske allierte frå i går er noen stader blitt fiende i dag. Det åpenbare hykleriet og dei doble målestokkane kan undre bare den tilskodaren som har tatt feil og trudd på propagandaen, og som nå kjenner seg svikta.

Oljekrise for Europa om …

Den amerikanske offensiven står framfor to motsetningar som både er dagsaktuelle og meir strukturelle. For augneblinken har krigen i Afghanistan sådd splitting i dei muslimske statane mellom proamerikanske leiarar og dei folkemassane som sympatiserer med det afghanske folket. Polariseringa har ennå ikkje vore noe alvorleg trugsmål for leiarsjikta, jamvel om det saudiske monarkiet er mest sårbart med sin nøkkelposisjon. Den militære sigeren for USA og Nordalliansen og den muslimske koalisjonsregjeringa som følgde av han, kan splitte den svakt organiserte folkelege muslimske opposisjonen. Motstand frå EU og arabarstatane blir vekka til live først om USA strekk krigen til Irak og skaper krise for oljelevaransane til Europa. Men den og andre dagsaktuelle motsetningar kan ikkje undergrave Washingtons offensiv på sikt, sjølv om USA kan bli isolert diplomatisk, særleg i noen internasjonale fora.

Ei meir djuptliggande, langsiktig og strukturell motsetning er den mellom militær ekspansjon og økonomisk tilbakeslag, både lokalt og i verdsmålestokk. Jamvel om det amerikanske militærapparatet forsvarer og er til fordel for interessene til dei multinasjonale selskapa i USA, så er det ikkje ei kostnadseffektiv støtte. Mangemilliardutgiftene for åtaka i andre verdsdelar overgår langt dei umiddelbare vinstane til dei multinasjonale selskapa, snur ikkje dei synkande profittane eller åpnar nye marknader, særskilt ikkje i dei områda der militærinnsatsen er mest intensiv. Sluttresultatet er at imperialistisk krig i si nåverande form undergrev ikkje-spekulative kapitalistiske investeringar, jamvel om dei symbolsk sikrar verksemda for utanlandske investorar.

I Sentral-Amerika, på Balkan og nå i Afghanistan og Colombia er USA meir interessert i å knuse motstandarane sine og sette inn lydregjeringar, enn i langsiktige «gjenreisings»-investeringar i stor skala. Det finst ingen Marshall-planar. Washington overlet til Japan og Europa å reinske opp i øydelegginga etter militære sigrar. Kløfta mellom den imperialistiske statens militære styrke og den manglande evna til å sette fart i økonomien i erobra land er ei grunnleggande motsetning.

Ei minst like alvorleg motsetning er den mellom forsøka på å innføre ein nyliberal politikk, og dei kollapsande eksportmarknadene og dei uttørkande kapitalinvesteringane. Den økonomiske tilbakegangen i USA, Japan og Europa har skada dei lydigaste klientstatane alvorleg, særleg i Latin-Amerika. Prisane på dei spesialiserte eksportvarene som har danna grunnlaget for dei nyliberale statane har falt: Kaffi, olje, metall, sukker, likeins tøy, klede og andre fabrikkvarer frå dei «tollfrie sonene». Imperialistmaktene har svart med å kreve meir «liberalisme» i sør og samstundes innføre vernetoll og auka eksportsubsidiar på heimeplan. Toll på importvarar frå 3. verda er fire gonger høgare i dei imperialistiske statane enn importtolla frå andre imperialistiske land i følgje Verdsbanken. Støtta til storselskap innan jordbrukssektoren i dei imperialistiske landa auka til 245 milliardar dollar i 2000.

Den nyliberale doktrinen til den gamle imperialismen held altså på å bli erstatta av den nymerkantilistiske praksisen til den nye imperialismen. Den statlege politikken styrer dei økonomiske transaksjonane og avgrensar rolla til marknaden.

Den nymerkantilistiske politikken polariserer marknaden mellom lokale produsentar på eine sida og imperialistisk oppbakka monopol på hi. Tilbakegangen for den internasjonale marknaden skader dei «nyliberale» eksportsektorane. Den svært påtakelege rolla til statsmakta i prosessen politiserer dei veksande skarane av arbeidslause og underbetalte arbeidarar, bønder og offentleg tilsette. Den eksportstrategien som imperialismen kviler på i Latin-Amerika, held på å rakne. Og ettersom Latin-Amerika ikkje kan importere, må dei satse på innanlandsproduksjon eller avstå. Men eit avgjørande brot med eksportstrategien og avhengigheta av USA følgjer ikkje automatisk av dei indre motsetningane – det krevst politisk handling.

Venstresida

På kort sikt har venstresida fullt opp med den imperialistiske motoffensiven frå Washington og alt det han inneber av auka krigføring, trugsmål og meir føyelege herskande klientskikt. Men offensiven møter au alvorlege, praktiske, ideologiske og politiske hinder. Det finst eit stort folkeleg oppsving i fleire strategisk viktige statar, der den nyliberale økonomien går attende. I Colombia, Brasil, Argentina, Ecuador og Bolivia veks sterke politiske og sosiale rørsler fram, med styrka folkeleg makt.

Desse rørslene har mobilisert millionar, dei har pressa gjennom utallege endringar på lokalnivå og i visse tilfelle har dei kunna sette dei herskande klassane under press gjennom viktig innverknad på regjeringsnivå. Men atskillege problem står igjen å løyse før dei på alvor kan ta opp kampen om makta. Den djupare forståinga av det imperialistiske systemet, natur og motsetningar i det, er ofte utilstrekkeleg. Det finst motsetningar innan rørsla mellom by og land, mellom kyst og innland, og ikkje sjeldan mellom ulike leiarar. Mange rørsler har au i praksis ganske avgrensa program og mål.

USAs strategar har på mange vis valt Colombia som prøvetilfelle for den «nye imperialismen», ettersom Colombia står for den største militære og politiske utfordringa. Alle dei reaksjonære kreftene i verdsdelen er mobilisert mot geriljaarmear og masserørsler. Militær framgang i Colombia vil inspirere USA til militær erobring og kolonisering av Latin-Amerika, slik det USA-styrte militærkuppet i Brasil i 1964 vart følgt av invasjonar (Den dominikanske republikken 1965) og militærkupp i Bolivia (1971), Uruguay (1972), Chile (1973) og Argentina (1976). Om geriljaen lykkast i å stå mot, inneber det eit pusterom for den øvrige venstresida. Ei kraftfull støtte til kampen i Colombia er derfor ei vesentleg oppgave.

av Hans Olav Brendberg

Kva ligg bak den vestlege støtta til Israel? For hundre år sidan byrja sionismen som ei rørsle med hovudfeste i den austeuropeiske jødedomen. Det var ei av fleire desperate rørsler som hevda at dei hadde ei løysing for det utarma, jødiske samfunnet i Aust-Europa: Ein jødisk stat i Palestina. Theodor Herzl drøymde først om å føra alle jødane i Austerrike fram til dåp med klokkeklang og stor høgtid, før han tok til med det sionistiske prosjektet.

I løpet av femti år greidde dette private prosjektet å organisera ein stat i Palestina, på hundre år er dette ein militært nokså mektig stat som har stor innverknad på amerikansk politikk. Kva ligg bak? Kva maktressursar er det sionismen har drege vekslar på?

Eg trur Balfour-erklæringa kan vera ei interessant sak å sjå litt nærare på. I november 1917, på eit tidspunkt då Storbritannia var redde for å tapa ein krig – med revolusjon i Russland, uro i Irland, og store vanskar i Frankrike – kom den britiske utanriksministeren Balfour med ei erklæring der han med lord Rotshcild som formidlar, erklærte Storbritannias vilje til å gå inn for ein nasjonal heim for jødane i Palestina. Erklæringa hadde ein klausul som garanterte for «dei ikkje-jødiske innbyggjarane i Palestina» (omlag som «dei ikkje-muslimske innbyggjarane i Noreg»). Statsrettsleg galdt dette eit territorium som formelt låg under Istanbul. Kva politisk logikk låg bak Balfour-erklæringa?

Det låg eit langt forarbeid bak erklæringa. I følgje Weizmann byrja arbeidet fram til erklæringa med eit memorandum førebudd av ein komite i den sionistiske rørsla som var overlevert i januar 1917 til den britiske regjeringa. Seks ulike skisser gjekk fram og tilbake mellom sionistane og den britiske regjeringa før erklæringa kom i november 1917. Kvart einaste av dei sekstisju orda i erklæringa vart voge på gullvekt av regjeringa, medan sionistane telte på knappane om det dei fekk var godt nok, eller om dei med Weizmann sine ord «skulle bli ståande bak våpna». Weizmann meinte dei gjorde rett å å gå med på ein avtale.

Eg meiner det er rimeleg opplagt at olje ikkje var eit tema i denne prosessen – det var ikkje britiske ønskje om olje som låg bak. Sionistane la vekt på at britiske interesser kring Suez-kanalen på sikt ville vera tent med ein jødisk stat. Dette er det sjølvsagt råd å argumentera for. Men kvifor brukar ei regjering som strevar for å ikkje tapa ein krig so mykje merksemd på vage framtidsønskje om å sikra flanken ved Suez med jødisk kolonisering i Palestina? Særleg når dette på kort sikt ikkje gjev militære fordelar – britane freista jo tvert om å organisera arabisk krigsinnsats mot tyrkarane, og løfta til sionistane stod i direkte motsetning til den arabiske alliansen. Kva slags «våpen» var det Weizmann hadde som alternativ til å ta det han fekk?

Britane ønskte ikkje utan vidare å gå inn for ein jødisk stat i Palestina. Skilnaden mellom førsteutkastet til sionistane og det dokumentet ein endte opp med er at Balfour-erklæringa eigentleg er nokså vag. Britane freista sikra seg at dei ikkje lova for mykje – dei var ikkje entusiastiske for ein jødisk stat som skulle sikra imperieinteressene i Midt-Austen. Medan dei i sionistane sine utkast tidleg på hausten snakka om å «rekonstituera Palestina som den nasjonale heimen til jødane», endte det endelege dokumentet opp med «å etablera ein nasjonal heim for den jødiske rasen i Palestina». I det første dokumentet er det tale om at «regjeringa vil gjera sitt beste for å nå desse måla, og vil diskutera dei naudsynte midla med sionistorganisasjonen». Sluttdokumentet seier at ein vil sikra «dei sivile og religiøse rettane til dei ikkje-jødiske samfunna».

Erklæringa var svært kontroversiell. Den einaste jødiske medlemen i den britiske regjeringa – Sir Edwin Montagu, indiaministeren – var imot erklæringa. Han meinte sionismen skada interessene til jødane som borgarar av landa der dei budde – at ideen om eit jødisk heimland hang logisk saman med at jødane ikkje høyrde heime der dei budde. Han var av prinsipp i mot å gjera kristne og muslimske innbyggjarar i Palestina rettslause, og meinte kristne kunne gjera krav på landet i like stor grad som jødane – også den kristne religionen var i stor grad knytt til Palestina. Han nekta for at sionistane snakka på vegne av jødane, og han meinte sionismen ville føra til at Palestina vart heile verdas ghetto. Han og andre motstandarar vart likevel overkøyrde. Intensjonen med erklæringa var tydleg. Lloyd George sa seinare: Målet var ikkje ein jødisk stat ved fredskonferansen. Men erklæringa var eit signal til jødane om å emigrera. Om dei hadde emigrert i tilstrekkelege tal innan ei viss tid var gått, ville dei få sin stat i Palestina.

Kva sionistane ynskte å oppnå i denne prosessen ligg i dagen. Men kva ønskte britane å oppnå. Kvifor engasjera seg for å laga ein nasjonal heim for jødane midt under ein krig der ein slåss for å overleva? Det eine motivet ligg rimeleg ope i dagen: Ynsket om å kvitta seg med jødane, senda dei til Palestina. Men eg trur det er heilt usannsynleg at dette motivet vog tungt, sjølv om det sjølvsagt var til stades. Slik er det eit hav av skilnad mellom ein etablert politisk kaste som dei som styrte Storbritannia under første verdskrigen, og den gjengen med samanraska politiske oppkomlingar, bøller og anna rask som styrte Tyskland under andre verdskrigen. At ein jødisk stat i seg sjølv skulle vera eit logisk grep for å sikra Suezkanalen på sikt, meiner eg også er usannsynleg. Historia syner jo også at den jødiske staten berre har bidrege til å stenga kanalen, og gjera han utrygg. Kva står att?

Det er her den jødiske verdskonspirasjonen kjem inn i biletet. Ikkje som røynleg, men som innbilt storleik. Britane meinte sjølve at dei gjorde ein avtale med «jewry» – den kollektive jødedom. Eg trur det er her vi finn kanonane til Weizmann.

Eg meiner det utan tvil er slik at jødane hadde utvikla ein del maktstrategiar og teknikkar som religiøs minoritet i Europa. Dei måtte det for å overleva. Etter den jødiske opplysinga spela den organiserte jødedomen ei internasjonal rolle for å sikra borgarrettar for sine forfølgde brør i Aust-Europa. Denne internasjonale, jødiske solidariteten var ei forlenging av mentalitetar og handlemønster som hadde vakse fram i ghettoane, då jødane representerte ein marginal eksistens, og risikerte å bli kasta ut or heile landområde. Jødane måtte hjelpa og stø kvarandre, og delte den same lagnaden.

Dette var ei løynd makt, og eit løynd spel. Jødane var livredde for å prala med makt og rikdom – det førde berre til hat og forfølgjing. Den jødiske eliten av bankfolk og intellektuelle var ein pariaelite i Europa langt inn i førre århundre.

Med andre ord trur eg at ideen om ein jødisk verdskonspirasjon til ein viss grad skriv seg frå den jødiske eliten. Eg meiner ein opplagt strategi for å forsvara seg var å gje inntrykk av å ha makt. Det fanst jødar med innverknad i alle nasjonar. Jødane kunne gje inntrykk av at det fanst ein organisert, jødisk nasjon på verdsbasis, at det fanst ei sentral politisk makt i jødedomen som kunne ha innflyting på amerikansk, russisk og osmansk politikk. I USA åtte jødar nokre av dei viktige avisane, og hadde ein viss innverknad på opinionen. Nokre jødiske finansfolk stod sentralt i organiseringa av den nye, amerikanske sentralbanken Federal Reserve, særleg den tysk-jødiske emigranten Paul Warburg. Amerikansk finansnæring var viktig for å halda krigsinnsatsen gåande. I Russland var jødar mellom dei leiande i dei revolusjonære partia. Fekk ein formidla eit inntrykk av at sionistane hadde innverknad på kva verdas jødar gjorde, kunne det vera viktig for den britiske regjeringa å gå inn på ein avtale med «jewry». Inntrykket trong slett ikkje å ha noko med røyndomen å gjera, eller kunne i det minste vera sterkt overdrive samanlikna med det som det var røynleg grunnlag for. Leitar ein litt, finn ein også dokument der britiske politikarar som td. Winston Churchill gjev uttrykk for idear om ei slik organisert, jødisk verdsmakt. Dette er ikkje ein mani på same måte som i nazirørsla – men det er idear som svevar i lufta, og formar biletet av verda i den britiske eliten. Eg trur rett og slett Balfour-erklæringa er eit uttrykk for at britane meinte ein allianse med jødane var naudsynt for å vinna krigen, og at dei trudde at dei som dei lagde ein avtale med hadde innverknad på kva jødane gjorde i Russland og USA.

Redsla for ein løynt, jødisk makt kan ein følgja frå Dreyfus-saka via Balfourerklæringa til Tyskland i mellomkrigstida. Motstandarane av amerikansk deltaking i andre verdskrig – slike som Charles Lindbergh jr – identifiserte tre tyngdepunkt i kampen for å dra USA inn i krigen: Britane, jødane og Roosevelt-administrasjonen. Så seint som i 1970 sat president Nixon og pastor Billy Graham på eit bakrom på Det kvite huset og diskuterte jødisk makt – båe var redde for jødisk makt, båe trudde jødane hadde mykje makt. Så vart Nixon felt av Washington Post – avisa til det politiske establishmentet i USA. Eg trur Nixon gjekk i grava overtydd om at det var jødane som felte han.

Sjølv trur eg ikkje på nokon jødisk verdkonspirasjon, noko løynd verdsregjering eller anna slikt krimskrams. Konspirasjonar sprekk til slutt – og ei jødisk verdsregjering ville vore avslørt for lenge sidan om ho fanst. Derimot trur eg ideen om jødisk makt kan ha spela ei viktig rolla i å etablera ein jødisk stat i eit område der det for hundre år sidan knapt budde jødar. Og om det finst jødisk makt, er det vel med jødisk makt som med britisk. Jødar judaiserer på same måte som britane anglifiserer: Dei gjer det heilt umedvite – som den naturlegaste ting i verda. «Det jødiske» er skjema og tenkjemåtar som er prega inn i kroppen, det Bourdieu kallar habitus. Historisk har jødane vore ein mellomting mellom ein klasse og eit folk. Det er denne historiske preginga som har ført jødane dit dei er – anten til kommentarspalter i amerikansk presse, til Wall Street, til det amerikanske forsvarsdepartementet, til amerikanske universitet – eller for den del til Palestina. Det er ikkje noko organsiert nettverk som held saman alt dette, og gjer det til ei makt. Det er den klaustrofobiske kjensla av at alle jøder deler lagnad som gjer at jøden i Brooklyn stør Sharon, og pressar på for å få USA til å auka støtten til Israel. Denne kjensla er gamal. Brukt med omtanke, er ho også ei svært sterk politisk makt – ikkje blind, men einøygd. Og i stand til å rydja av vegen store hindringar på jødedomens ferd gjennom historia.

Det krevst makt for å byggja statar, berre spør irane eller kurdarane. Sjølvsagt har støtte frå stormaktene – Storbritannia, Sovjet, Frankrike og USA – vore viktig for å gjennomføra den etniske reinsinga og byggja ein jødisk stat i Palestina. Men eg trur likevel den forbausande kontinuiteten i den sionistiske statsbyggjinga dei siste 100 åra blir uforklarleg om ein berre ser den jødiske staten som eit resultat av at stormaktene har brukt jødane i eit strategisk spel om kontroll i Midt-Austen. Ein like viktig del av dette spelet har vore at jødane har brukt si makt over regjeringane i stormaktene for å få Storbritannia, Sovjet og USA til å rydja bort hindringar på vegen mot eit palestinarfritt Palestina. Kva slag makt? Først og fremst redsla for og trua på jødisk makt – den redsla og trua som gjer at dei fleste er redde for å skada den palestinske saka ved å drøfta denne sida av sionistiske maktstrategiar – og i staden legg skulda på britisk og amerikansk (og sovjetisk?) imperialisme, og jakta på (palestinsk?) olje.

Filippinene er et fjellrikt øyrike med tropisk klima. Det ligger like nord for ekvator og grenser mot Stillehavet, Kinahavet og Celebessjøen, ca 1.000 kilometer sørøst for det asiatiske fastlandet. Det bor snart 80 millioner mennesker der, på et areal omtrent som Norges, dvs. ca 300.000 km². Hovedstaden, Manila, har minst 11 millioner innbyggere.

Landet består av 7.100 øyer. De to største øyene er samtidig hovedregioner i landet, Luzon i nord og Mindanao i sør. Den tredje hovedregionen omfatter samlingen av øyer som ligger midt i øyriket og kalles med fellesnavnet Visayas. Alle øyene oversvømmes årlig av elver som flommer ned fra fjellene. Nedbøren i regntida er ekstra kraftig i fjellene og årlig gjennomsnittlig nedbørsmengde er der 4.000-5.000 mm (mot ca 1.000 mm i lavlandet)! Dalene og slettelandet er svært tett befolket.

Fjellene, mange av dem er vulkanske, det utstrakte elvesystemet og det tropiske klimaet velsigner Filippinene med et svært fruktbart jordsmonn som gir rike avlinger, både til mat og råvarer til industrien. Det er store skoger, mineralforekomster, energiressurser og marine rikdommer. Skogene dekker ca. en tredel av landet. Mineralressursene omfatter både jernmalm, gull, kobber, nikkel, krom, kull og olje, og enda flere. Hovedelvene kan brukes til å vanne markene og også til produksjon av elektrisk kraft for alle deler av landet. Landet har rike fiskeforekomster både i havet og i innlandssjøer og elver.

Hvis naturressursene på Filippinene ble brukt og utviklet av det filippinske folket, for deres behov, ville de rekke til en befolkning som var flere ganger større enn landets. Men, slik er det ikke. Utenlandsk, og særskilt USA-kontrollert, kapital, landets føydalherrer og en byråkratisk og korrupt hjemlig kapitalisme hindrer det filippinske folket fra å ta i bruk disse naturressursene til eget beste.

Folket på Filippinene kommer fra ulike nasjonaliteter. Malayene dominerer og utgjør ca 85% av befolkningen. Andre betydelige nasjonaliteter er indonesere og kinesere. Den eldste befolkninga, negritoene, utgjør i dag bare promiller. De nasjonale minoriteter utgjør i dag minst 10% av befolkninga. De bebodde tidligere mesteparten av landet. De er nå skjøvet til side, først og fremst gjennom den kristne sjåvinismen som kom gjennom den spanske og deretter den amerikanske koloniseringa. De etablerte samfunnene til muslimene på Mindanao og de ikke-kristne fjellfolkene over hele landet har vært spesielt utsatte. Det er bakgrunnen for de to mest omfattende stridene for nasjonal sjølråderett vi finner i dag; fra bangsamorofolket på Mindanao og Sulu-øygruppen og igorotene i Cordillera.

Det snakkes opp i mot 100 språk og dialekter på Filippinene i dag. Vi kan snakke om ni hovedspråk, hvorav det ene, tagalog, er grunnlaget for det nasjonale språket som nå kan snakkes av den store majoriteten av befolkningen. Riktignok i varierende grad.

Koloniseringa sørga for at den kristne katolisismen er hovedreligionen. Ca 85% er registrert som katolikker og i tillegg kommer ca 4% i ulike uavhengige, kristne kirkesamfunn og vel 3% protestanter. Bare drøyt 4% er registrert som muslimer.

Kilder: Bl.a. Philippine Society and Revolution av Adamo Guerrero

Sjøl om Filippinene formelt ble en sjølstendig stat da USA ga Filippinene sin nominelle uavhengighet på USAs nasjonaldag 4. juli 1946, har USA beholdt det reelle grepet om landet etterpå, både økonomisk, politisk og militært. Den nasjonaldemokratiske fronten på Filippinene (NDF) fører derfor en kamp for å frigjøre landet fra denne nykoloniale posisjonen Filippinene er i.

Denne kampen griper inn i både bangsamorofolkets frigjøringskamp på Mindanao og striden for nasjonale, demokratiske og sosiale rettigheter som andre nasjonaliteter på Filippinene fører. Ved siden av bangsamorofolket er det først og fremst igorotfolket og andre folkeslag i Cordillera, i høylandet på det sentrale og nordlige Luzon, som i organiserte former har satt dette spørsmålet på dagsorden i den grad at det griper inn i den politiske hverdagen til landet som helhet.

På grunn av denne sammenhengen vil vi i dette nummeret av Røde Fane, som konsentrerer seg om frigjøringskampen til bangsamorofolket, også skissere noen av hovedtrekka i strategiene til NDF og Cordillera Peoples Alliance (CPA), frigjøringsfronten til cordillerafolket. For å skjønne mer av rammevilkåra for bangsamorofolkets kamp. I et seinere hefte vil vi behandle helheten i den nasjonal demokratiske revolusjonen på Filippinene grundigere.

En nasjonal, demokratisk revolusjon

Den filippinske revolusjonen i 1896-98 gjorde slutt på det spanske koloniveldet i landet. Denne revolusjonen var, i tillegg til å være antikolonial, også starten på den borgerlig demokratiske revolusjonen på Filippinene. Den ble ledet av det framvoksende borgerskapet i landet og utnytta krigen mellom Spania og USA. USA intervenerte imidlertid og erobra Filippinene gjennom den krigen som fulgte fra 1899 til 1902. Det direkte kolonistyret fra USA varte da fram til 1946, bare avbrutt av den japanske okkupasjonen 1942-45.

Som en moderne imperialistmakt var USA interessert i å trekke superprofitt ut av utnyttinga av Filippinenes rike ressurser. USA drev derfor fram en utvikling av sosioøkonomien på Filippinene fra føydalisme til en form for halvføydalisme, avhengig av produksjon av jordbruksvarer og mineralvarer for eksport. Denne utviklinga fortsatte også etter 1946, ifølge NDF sin analyse, ved et indirekte kolonistyre gjennom ulikeverdige traktater, avtaler og arrangementer på det økonomiske, politiske, militære og kulturelle planet. Dette førte til at det ledende sjiktet i borgerskap i landet ble avhengig av USA; et såkalt kompradorborgerskap. Den filippinske økonomien forble halvføydal, med kompradorborgerskapet og godseierklassen som de lokale utbytterklassene, underlagt USAs kontroll. Denne analysen ligger bak at NDF karakteriserer Filippinene som et halvkolonialt og halvføydalt samfunn, over 50 år etter den formelle uavhengigheten ble proklamert.

Den borgerlig demokratiske revolusjonen som starta i 1896, er ennå i dag ikke fullført. Den hadde endog et tilbakeslag under diktaturet til Ferdinand Marcos fra 1972 til 1986. Det folkelige opprøret som styrta han 25. februar 1986, førte imidlertid ikke til noe brudd med den sosioøkonomiske strukturen. Cory Aquino, som sjøl kommer fra godseierklassen, opprettholdt også underdanigheten til USA. Det opprøret som høsten 2000 reiste seg mot daværende president Joseph Estrada avdekket at fremdeles har de føydale kretsene sterk innflytelse i de øvre sirklene i det filippinske samfunnet og lever høyt på et korrupt system som står i motstrid til interessene til det nye borgerskapet. I det nye «Edsa-opprøret» (oppkalt etter hovedgata Edsa hvor massedemonstrasjonene mot Marcos fant sted i 1986) marsjerte småborgere og borgere fra Makati (bydel i Manila som symboliserer storkapitalen) side om side med arbeiderklassen og andre samfunnssjikt. Ikke for å innføre arbeiderklassens stat, sosialismen, men for å utvide de demokratiske rettighetene som deler av borgerskapet også har interesser av. Hvilke følger det vil få for de økonomiske og politiske strukturene i landet, avhenger av oppfølgingen av protestene mot Estrada-regimet. Utfallet er ennå ikke gitt, i mai 2001 når dette skrives. At Estrada ble kasta i januar 2001 og Arroyo ser ut til å befeste sin makt gjennom valgene nå, er derfor ingen grunn for NDF til å endre vesentlig på sin frigjøringsstrategi. Borgere med basis i føydalklassen, som ikke baserer seg på den vulgære og åpne korrupsjonen som Estrada-saken har avdekka, vil fortsatt sitte med stor makt. Og flere av de innflytelsesrike «klanene» som støttet Estrada beholder viktige posisjoner både i det politiske og militære hierarkiet.

NDF

Vi skal ikke gå gjennom hele NDF sitt program for den nasjonale demokratiske revolusjonen her, men nøye oss med å se på noen av punktene som berører forholdet til de nasjonale frigjøringskampene til minoritetene.

1. I det første punktet i NDFs program, hvor sjølve målet formuleres: Forene det filippinske folket for å kaste det halvkoloniale og halvføydale systemet og for å fullføre den nasjonale demokratiske revolusjonen, framheves enheten med frigjøringsbevegelsene til bangsamoro- og cordillerafolket som forutsetninger for å lykkes med dette.
2. Det slås fast at den demokratiske koalisjonsregjeringa (som skal opprettes når den nasjonale demokratiske revolusjonen seirer) skal anerkjenne og garantere urbefolkningens rettigheter til deres hjemland og naturressurser.
3. I programmet er det et eget hovedpunkt som sier: «Fjern alle former for nasjonal undertrykking og kjemp for enhet med bangsamorofolket, cordillerafolket og andre urfolk og grupper i deres kamp for sjølbestemmelse.»

I dette punktet anerkjenner NDF retten til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse. De understreker at de har «retten til å bestemme sin egen skjebne, å befri seg fra nasjonal undertrykking, utbytting, sjåvinisme og diskriminering, å oppnå demokrati, å regjere seg sjøl og strebe etter sosial framgang på allsidig vis og i overensstemmelse med sine spesielle vilkår».

Når de slår fast retten til løsrivelse, peker de også på at NDF vil jobbe for at det skal være mulig å bevare en enhet innenfor en autonomi i et framtidig demokratisk Filippinene, at NDF vil «fremme enheten, likeverdet, brorskapet mellom alle folk, nasjonaliteter og urfolk innenfor det filippinske samfunnet», at de vil søke å «gjøre slutt på og gi oppreisning for følgene av nasjonal undertrykking, fiendskap og splittelser spunnet av århundrer med kolonistyre etterfulgt av den eksisterende halvkoloniale orden».

En virkelig regional autonomi

Igorotene og de andre urfolkene i Cordillera teller en drøy million mennesker. Igorotene, som er den største av disse urfolkene, er en indonesisk folkegruppe som kom til området for flere tusen år siden og ble den dominerende befolkningen i høylandet i det sentrale og nordlige Luzon. I dag er ressursene i dette området kontrollert av utenlandske og filippinske kapitalinteresser. Internasjonalt ble deres kamp for nasjonale rettigheter kjent under kampen mot Chico-dammene på 1970-tallet. I dag er det et annet damprosjekt som truer med å fordrive titusener av cordillerafolket fra deres bosteder og ødelegge deres livsmåte; San Roque-dammen.

Foruten vannkrafta og tømmeret fra de frodige skogene, har det vært gullet og andre mineraler i fjellene som har fristet filippinsk og utenlandsk kapital. Klimaet inviterer også til fruktdyrking og blomsterdyrking som kapitalsterke selskaper higer etter å fravriste lokalbefolkninga kontrollen over.

Cordillera Peoples Alliance

Som følge av oppblomstringa av den folkelige mobiliseringa rundt Chico-aksjonene, voks det i 1980-åra fram organisasjoner som satte kampen for nasjonal sjølråderett for cordillerafolket på dagsorden. Det samlende kravet ble etter hvert å kreve regional autonomi for Cordillera. Den revolusjonære organisasjonen for cordillerafolket som var med i paraplyorganisasjonen NDF, Cordillera Peoples Democratic Front (CPDF), hadde da vært aktiv siden starten på 1970-tallet og også sentral i organiseringa av Chico-aksjonene. Den fikk på 1980-tallet følge av Cordillera Peoples Alliance (CPA), en breiere, legal front som stilte omtrent de samme parolene for den politiske kampen.

Fjerninga av diktatoren Marcos fra presidentpalasset i Manila la også et ekstra press på den nye regjeringa til Cory Aquino, slik at visse administrative tiltak ble iverksatt fra 1987 av. Lokale institusjoner, som Cordillera Executive Board – Cordillera Regional Assembly (CEB-CRA) ble etablert. I konstitusjonen av 1987 ble det også innbakt en bestemmelse om regional autonomi for Cordillera (Cordillera Autonomous Region-CAR). CEB-CRA skulle være institusjoner som drev dette framover og ble administrasjonen i en framtidig autonom region.

Fram til i dag har denne prosessen stort sett vært spillfekteri. Masse penger er blitt brukt til å lage diverse komiteer og putte folk inn i ulike kontorer. Regjeringa har oppnådd å få en alliert i en utbrytergruppe fra CPDF, Cordillera Peoples Liberation Alliance (CPLA), som har gått inn i denne prosessen og blitt en del av CEB-CRA-strukturen.

Grunnen til at myndighetenes prosess har stoppa opp, ligger i en grunnleggende uenighet om hva som skal ligge i autonomi. Manila har ikke tenkt at det skal gi urfolkene noen reell innflytelse over ressursene i området, bare et skinndemokrati hvor lokale samarbeidsfolk kan få seg posisjoner og lønn for strevet. Siden de nå ikke klarer å få gjennomslag for dette prosjektet hos befolkninga og massebevegelsene i området, hvor CPA er den toneangivende, er Manila nå i ferd med å legge hele greia på «is». Bevilgningene til CEB-CRA stoppet opp i 1. halvår 2000. Etter det undertegnede kjenner til, gir heller ikke 2001-budsjettet noe til den videre drifta.

Retten til forfedrenes land og naturressursene

Det avgjørende punktet som skiller Manila og den folkelige cordillerabevegelsen gjelder hvem som skal ha rettighetene til jorda og naturressursene. Ikke en ukjent problemstilling for oss her i Norge heller, i forhold til spørsmålet om samenes rettigheter!

Det første punktet i CPAs krav til det de kaller et «virkelig regionalt autonomi» er: Full anerkjennelse av folkenes rett til forfedrenes jord i overensstemmelse med de tradisjonelt bestemte grensene, inkludert alle naturressurser der.

Dette betyr ikke at alle landsbyer skal ha eneretten til resursene i sitt område. Rettighetene gjelder kollektivt, slik de også praktiseres internt stor grad innefor de enkelte landsbyene i dag. Punktet følges opp av presiseringen: Respekt for den territoriale integriteten i Cordillera-regionen som det kollektive hjemlandet til cordillerafolket, med førsterett til de kollektive rettighetene og kontrollen over naturressursene i regionen.

Dette betyr at urfolkenes rettigheter skal sikres når den filippinske staten foreslår tiltak på nasjonalt plan som berører området. Men CPA tror ikke at dette vil være mulig før etter at en nasjonal, demokratisk revolusjon har endra karakteren til det filippinske samfunnet. De betrakter seg derfor som en del av bevegelsen for en slik revolusjon på Filippinene. De stiller dermed i utgangspunktet ikke opp som mål en egen Cordillera-stat, men at Cordillera skal bli et autonomt område innenfor et framtidig demokratisk og folkestyrt Filippinene.

En grunn til at de ikke går så langt som toneangivende organisasjoner til bangsamorofolket, som ønsker løsriving, kan være at de ikke ser det slik at cordillerafolket har nådd stadiet med å konstituere seg som egen nasjon, slik en av representantene for CPA vi snakka med så på det.

Fritt Bangsamoro!

Vi går grundigere inn på konflikten mellom bangsamorofolket og Manila i hovedkapitlet i dette heftet. Her skal vi bare peke på hvordan denne konflikten forholder seg til den nasjonale frigjøringskampen for Filippinene som helhet.

Som allerede nevnt er det en rådende oppfatning i den toneangivende frigjøringsbevegelsen, Moro Islamic Liberation Front (MILF), at bangsamorofolket må få sin egen stat, løsrevet fra Filippinene. De ser på dette ikke bare som en sak for å komme vekk fra den undertrykkinga og utbyttinga de i dag blir utsatt for fra regimet i Manila og internasjonal storkapital som utnytter naturressursene deres. De ønsker dette også på lengre sikt under et eventuelt demokratisk styre på Filippinene. Slik sett skiller de seg fra strategien til CPA i Cordillera og fra det som NDF ser på som den mest ønskelige løsningen for framtida (som fra deres side er autonomi i en demokratisk og ikke-diskriminerende filippinsk republikk).

I dagens felles kamp mot felles fiende står imidlertid MILF og NDF sammen. De to organisasjonene har inngått en avtale om gjensidig støtte og respekt. Jose Maria Sison sier i en innledning fra 1996, til en internasjonal konferanse om det nasjonale spørsmålet (som finnes på NDF sin hjemmeside på nettet):

«Styrkene til den nasjonaldemokratiske revolusjonen har alltid støttet og oppmuntret MNLF (Moro National Liberation Front – den andre store frigjøringsbevegelsen til Bangsamorofolket, som NDF hadde mest samarbeid med inntil avtalen de gjorde med Manila i 1996) og andre moroorganisasjoner om å handle i tråd med morofolkets rett til sjølbestemmelse, inkludert retten til løsrivelse, som et våpen mot den kontrarevolusjonære staten, nasjonal undertrykking og kristen sjåvinisme. Det er til beste for de felles interessene til det filippinske folket, inkludert moroene, at moroorganisasjonene fører væpnet kamp for sjølbestemmelse.»

Videre sier han at «CPP (Communist Party of the Philippines) og den revolusjonære bevegelsen har derfor gjentatte ganger tilbudt en revolusjonære allianse, samarbeid og koordinering med MNLF og andre moroorganisasjoner og har holdt fram som siktemål regionalt autonomi under en ikke-undertrykkende enhetlig, eller føderal stat i framtida».

Han kommer også inn på dobbeltkarakteren til MNLF; det progressive at de slåss for sjølbestemmelse mot en reaksjonær stat og det reaksjonære at de har en negativ holdning ovenfor en nydemokratisk revolusjon i hele Filippinene og mangler et demokratisk program. Det siste er mynta på at programmet til MNLF ikke har noen brodd mot toppene i morobyråkratiet og de mektige samarbeidsfolka og godseierne blant moroene sjøl. Denne skepsisen grunner seg nok i at MNLF-lederne ved flere korsveier hadde vært åpne for avtaler med både Marcos, Aquino og Ramos som etter CPP sitt syn ikke tjente interessene til flertallet av moroene. Bare noen måneder etter denne artikkelen Sison, gikk da også MNLF med på en avtale som gjorde lederen Nur Misuari til guvernør i et autonomt moroområde på Mindanao med residens i Cotabato. Sison følger opp denne skepsisen til toppsjiktet i morobevegelsen, når han poengterer:

«Når den nydemokratiske revolusjonen vinner på Filippinene, er det svært sannsynlig at imperialistene og de reaksjonære i utlandet vil utnytte de pro-imperialistiske og reaksjonære kreftene over hele Mindanao, og særskilt i moroområdene, mot folkets demokratiske stat. Det er derfor absolutt nødvendig for kreftene til den nasjonal demokratiske revolusjonen å reise, organisere og mobilisere morofolket i fellesskap med resten av det filippinske folket, og utvikle sanne revolusjonære bevegelser og kadre blant moroene.»

NDF har da også helt siden 1970-tallet arbeidet for å organisere moroer knytta til den nasjonal demokratiske bevegelsen, gjennom Moro Revolutionary Organisations (MORO).

Dette var, som sagt, skrevet i perioden hvor tilliten til MNLF-ledelsen var sterkt dalende hos CPP og NDF. Forholdet til MILF, som siden 1980-tallet har ført en mer kompromissløs linje i forhold til myndighetene i Manila, er mer åpent. Men det står ved lag at den nasjonal demokratiske, all-filippinske bevegelsen har et annet syn på hva som ville være best i framtiden enn det morobevegelsen står for. Sjøl om noen av de lederne vi traff innafor MILF modifiserte seg med å si at det ikke var mulig å si helt sikkert hva som kom til å bli resultatet under andre vilkår enn de som rådde i dag. De poengterte også at samarbeidet med den nasjonal demokratiske bevegelsen var godt.

Kilder

• The Philippine Revolution av Jose Maria Sison/Rainer Werning 1989
• NDF sitt program
• Materiale fra CPA og samtaler med representanter fra CPA i Baguio i oktober 2000

Moroenes samfunn ble for noen hundre år siden sett på som det best utviklede i hele det filippinske øyriket. De utviklet et velorganisert samfunn som skapte sin egen sentrale regjering flere hundre år før det filippinske republikken så dagens lys.

Kimene til «Moroland» finner vi i det trettende århundret, da islamske misjonærer kom til øyene i Sulusjøen. Sultanatet i Sulu ble etablert rundt 1450 under sultan Syed Abubakar, og de to sultanatene i Maguindanao og Buayan ble slått sammen til ett, Sultanatet i Maguindanao, i 1619 under Sultan Kudarat. Under Sultan Kudarat ble makt- og innflytelsessfæren utvidet til også å skattlegge sjøfarende innbyggere på kysten av Borneo og visse områder av Basilan og Visayas. Dette er noe av bakgrunnen for at moroene, eller bangsamorofolket som er den fulle betegnelsen, ikke aksepterer det tapet av sin frihet og uavhengighet som de særlig er blitt utsatt for i det siste hundreåret.

Muslimsk

Store deler av det nåværende Filippinene ble muslimsk i denne perioden, også Manila-området, og ble først kristna da den spanske koloniseringa var gjennomført mot slutten av det sekstende århundret. Spanjolene fikk imidlertid aldri kontroll over sultanatene i sør. Helt fram til slutten av det nittende århundret ble da også Mindanao og Sulu betraktet som «fremmed territorium» av koloniherren. Spansk suverenitet ble bare oppnådd for kortere perioder innenfor garnisonsområdene, mens størsteparten av øyene forble under morostyre. Dette var grunnen til at amerikanerne søkte og signerte den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i august 1899, da de tok over som koloniherrer etter spanierne. (Avtalen bærer navnet etter hovedsignatorene, Sultan Kiram II av Sulu og brigadegeneral Bates fra USA). Denne avtalen innebar at USA administrerte områdene til moroene separat fra områdene til de som ble regnet som filippinernes. Det ble opprettet en Moro-provins på Mindanao, som besto av områdene Cotobato, Davao, Lanao, Zamboanga og Sulu.

USA

USA skiftet linje i 1913, da de prøvde å forene hele området under styret i Manila. De klarte allikevel ikke å gjennomføre dette i praksis, til tross for utstrakt maktbruk og flere reine massakrer mot moroene. En egen lov, kjent som «Den administrative koden for Mindanao og Sulu», ble tatt i bruk for å styre moroene. Men amerikanerne mislyktes i å tvinge moroene til å akseptere Manila-styret, og da den filippinske republikken ble proklamert 4. juli 1946 motsatte moroene seg å bli underlagt denne, helt fra starten av.

Under Republikkens styre har undertrykkingen og forfølgelsen av moroene også tatt form av forsøk på såkalt «etnisk rensing», med religiøse overtoner. Kristne vigilantegrupper (ILAGAS) har massakrert flere tusen muslimer på Mindanao. Samtidig har innflytting av filippinere fra Luzon og Visayas, og annen innvandring knyttet til den økonomiske koloniseringen av området, fortrengt moroene fra bykjernene og de mest lukrative landområdene. Et grelt eksempel på dette er fortrengingen av maranaoene (innsjøfolket) fra områdene rundt Lake Lanao, den store livgivende innsjøen i Lanao del Norte provinsen. Her har det Nasjonale kraftkompaniet (NPC) demmet opp 7 dammer langs en 30 km strekning av Agus elva, for å skaffe kraft til industriområdene i Iligan og Cagayan de Oro. Dette har tappet ned Lake Lanao og tatt bort mye av det tusenårige, tradisjonelle livsgrunnlaget til maranaoene. Fabrikkene som nå nyter godt av den nye krafta fra vannet, har imidlertid ikke blitt noe alternativ for de opprinnelige innbyggerne. National Steel Company, Filippinenes største stålverk, blir framstilt som et storslagent utviklingsprosjekt for å industrialisere det nordre Mindanao. Der det ligger midt i den muslimske landsbygda, vest for Iligan City, er den en hovedarbeidsgiver i området. Men av de 4.000 som jobber der, er bare noen handfulle maranaoer. De fleste er kristne innflyttere fra Visayas som ble brakt hit på 1970-tallet i forbindelse med utbyggingsprosjektene. Moroene er her, som stort sett ellers på dagens Mindanao, hovedsakelig bønder eller landarbeidere hos velstående storbønder og svært mange lever under det som FN definerer som fattigdomsgrensa på Filippinene.

Disputt om folketall og landområder

På grunn av koloniseringa har det som en gang var et flertall av bangsamoroer på Mindanao som helhet, nå blitt et mindretall. Men det står strid om de konkrete talla. Folketellinga til Manila-regjeringa i 1980 regner med vel 2,5 millioner moroer av tilsammen 10,9 millioner innbyggere på øya. Ut i fra disse talla er det bare de 5 provinsene (av 23) Sulu, Tawitawi, Lanao del Sur, Maguindanao og Basilan som har flertall moroer. Den Autonome Regionen i Muslimsk Mindanao (ARMM), som ble opprettet i 1990 og hvor lederen i Moro National Liberation Front (MNLF), Nur Misuari, nå er guvernør etter fredsavtalen mellom MNLF og regjeringen i Manila i 1996, omfatter de fire første av disse fem provinsene.

Disse befolkningstalla bestrides av Moro-organisasjonene. De hevder at rundt halvparten, 5,3 millioner, var moroer i 1982, og at det var mellom 7 og 10 millioner moroer spredt over det de regner som Bangsamoro homeland. Dette hjemlandet regnes å være mesteparten av Mindanao (med unntak av nordøstre delen), øyene i Sulu-øygruppen og kystområdene sør på Palawan. Noe av uenighetene rundt befolkningsanslagene er det rimelig å tro har bakgrunn i tilsvarende forhold som vi har her hjemme når antallet samer skal bestemmes. I en undertrykt folkegruppe vil det alltid være en del som ikke ønsker å stå fram, eller ikke vet at de tilhører den.

Kilder

• «Ethnic cleansing in Mindanao, Philippines», av Fred Hill i Islamic Horizon april 1996
• Hjemmesida til MILF (http://www.morojihad.com)

 

Morosultanatene på Mindanao og i Suluøyriket holdt god stand mot spanjolenes utallige erobringsforsøk i den 333 år lange såkalte «morokrigen» (regnet fra 1565, da spanjolene fikk fotfeste på Visayas gjennom toktet til sjøfareren Villalobos, som skulle hevne det sørgelige endeliktet til den mer berømte Magellan 44 år tidligere).

Mens Spania fikk overtaket i Visayas og Luzon etter at de slo den siste muslimske herskeren i Manila, Sulaiman, i «slaget ved Bangkusay» i 1571, slo moroene på Sulu tilbake de første spanske forsøkene på å skaffe seg landbaser der i 1578. På tampen av dette hundreåret raidet moroene spanske garnisoner som hadde bitt seg fast på nordsiden av Mindanao og fulgte også opp med angrep mot dem i Visayas. Dette var ment som «angrep er det beste forsvar», for å ta fra dem lysten til å prøve seg på nytt i «Moroland», men enkelte historikere karakteriserer dette som «sjørøvertokter».

Uansett, så ble de neste 150 årene, fram til siste halvdel av 1700-tallet, preget av at spanjolene «møtte veggen». Sultanatet i Maguindanao hadde sin glansperiode utover 1600-tallet og slo tilbake flere spanske ekspedisjonskorps som prøvde å bite seg fast på Mindanao. I 1638 ble en stor spansk styrke slått da de prøvde å innta Sulu, og spanjolene måtte undertegne en avtale som sikret fred i flere årtier.

I 1751 tok spanjolene i bruk et system med privatisering av krigen mot moroene. Under det spanske kongelige dekret kjent som «kaper-systemet», hyret kronen private til å utruste ekspedisjoner mot moroene. Som et mottrekk gjenopptok moroene sine raid mot spanske garnisoner på Luzon og i Visayas. Men utover på 1800-tallet begynte den spanske overlegenheten i våpenteknologi å gjøre seg gjeldende. Samtidig som mororegimene ble hjemsøkt av indre splid og rivaliseringer.

Når den organiserte motstandskampen ble svekket, oppsto en individualisert form for motstand mot spanjolene som moroene kalte Sabillah, en form for «hellig krig». For sakens skyld ofret den enkelte seg, overbevist om at dersom de døde ville de bli shahid eller «martyr» med paradiset som lønn. Enkelte historikere refererer til dette som «juramentado» eller sjølmordsangrep fra moroenes side. I denne perioden, de siste tiårene før de ble jaget ut av amerikanerne, beit spanjolene seg fast i garnisoner i flere av de viktige tettstedene, sjøl om de ikke klarte å nedkjempe hele moroenes motstandkamp. Da de amerikanske invasjonstroppene kom i 1898, utnyttet moroene situasjonen til et siste stikk mot spanjolene og angrep de spanske garnisonene i Cotabato, Zamboanga, Sulu og Lanao.

Yankee-okkupasjon

Amerikanerne kan ha lært av den mislykka koloniseringspolitikken til spanjolene, eller de tenkte først og fremst på å skaffe seg rom til å befeste sin makt i de nordlige områdene av Filippinene, da de inngikk den såkalte Kiram-Bates-avtalen med moroene i 1898 (se forrige artikkel). Avtalen gjorde det mulig for amerikanerne å bygge opp sine militære baser i Moroland uten særlig opposisjon fra moroene, samtidig som de kunne konsentrere seg om å slå ned den filippinske motstanden på Luzon og i Visayas.

Men USA hadde ikke til hensikt å la moroene få styre seg sjøl med bare en formell amerikansk overhøyhet. Som en moderne imperialistmakt, ikke en falmende kolonisator med bakgrunn i føydalismen, var hensikten å utnytte de rike ressursene i Moroland for fullt i kapitalistisk øyemed.

Så snart oppstanden nord på Filippinene var slått ned, erklærte Theodor Roosevelt i 1904 Kiram-Bates-avtalen for null og ingenting. Politikken med ikke-innblanding ble erstattet av direkte styre – en klar krigserklæring mot moroene. Amerikanske lover og rettsregler ble innført som ellers i det filippinske øyriket, og skolesystemet og andre sider ved den offentlige virksomheten ble også amerikanisert. Samtidig starta politikken med å flytte folk fra det overbefolka nord ned til Mindanao. Alt dette innenfor en strategi med å samle hele øyriket til en enhet som skulle fungere som en oversjøisk provins av USA.

Til tross for den overlegne amerikanske militærmakta, som hadde brukt de første roligere åra til å etablere seg i Moroland, tok det flere tiår før USA klarte å slå ned den militære motstanden som denne politikken provoserte fram. Mange blodige slag mellom amerikanske soldater og moroene fant sted. Noen resulterte også i reine massakrer fra amerikanernes side, som i «massakren i Bud Dajo» i 1906 hvor over 600 moroer, også kvinner og barn, ble drept etter et to dagers slag mellom soldater og morogerilja i fjellene på Jolo. Denne massakren førte også til protester i USA mot den rå krigføringen. Sju år seinere ble rundt 500 moroer drept eller såret i et fem dagers slag, også det på Jolo. Denne øya i Sulusjøen har altså vært i fokus før Abu Sayyaf-gruppa satte den på kartet våren 2000. Slaget på Jolo i 1913 var det siste store slaget, sjøl om mindre aksjoner fant sted også i det neste tiåret. USA skifta nå taktikk og la om fra reint militært styre til å styre Moroland gjennom en sivil administrasjon under betegnelsen «Departementet for Mindanao og Sulu» (1914-1920).

Gulrota ble nå prioritert foran pisken. Stipend ble tildelt morostudenter. Skoler, sjukehus, veier og bruer ble utbygd. Samtidig ble mer og mer av administrasjonen overført til kristne filippinere, som et ledd i å sikre at Manila fikk kontrollen over hele øyriket når den dagen kom at Filippinene skulle få formell uavhengighet. Opprettelsen av «Byrået for ikke-kristne stammer» (1920-1937) skulle også tjene dette formålet; et tiltak for «apartheid-light « i moroland, med kristne filippinere på toppen av pyramiden.

Moroene protesterte på denne utviklinga. De hadde ikke lenger militær styrke til å møte den med annet enn sporadiske, begrensa aksjoner. I 1924 undertegna over 100 moroledere, med sultanen av Maguindanao i spissen, en petisjon til Kongressen i USA hvor de ba om at det ble oppretta en uavhengig morostat når USA ga Filippinene formell sjølstendighet. Men det nytta lite. USA fulgte sin strategi med morointegrasjon i det filippinske samfunnet, underlagt Manila. I 1936 satte de en timeplan for proklamasjonen av sjølstendighetserklæringa og oppretta en tiårig overgangsregjering («Commonwealth Government») for å øve opp filippinerne til å ta over den politiske styringa av landet.

Enkelte moroledere trodde de skulle klare å utnytte de formelle strukturene til å sikre en uavhengighet når overgangsperioden var over i 1946, og flere deltok også i valgene i 1936.

På grunn av den forserte regjerings-sponsa innflyttinga av kristne settlere fra Luzon og Visayas, endra imidlertid befolkningsgrunnlaget seg slik at moroene blei i mindretall flere steder. Innvandrerne fikk også spesiell materiell støtte fra regjeringa og ble tildelt strategisk viktige områder. På denne måten mista moroene etterhvert både den økonomiske makta i regionen og mulighetene til å influere gjennom det parlamentariske systemet som ble utforma (med korrupsjonen og det direkte valgfusket – som vi fortsatt har i rikt fold – kom moroene til å ligge ennå «tynnere» an på denne banen).

Moroene sloss i fremste linje mot den japanske okkupasjonsmakta i 1941-45. Men det ga ingen kreditt da USA 4. juni 1946 overga den politiske styringa til den politiske eliten i Manila. Moroland ble integrert i Republikken Filippinene, uten noen spesielle rettigheter for bangsamorofolket. Moroene så på dette som starten på det som nå skulle bli det filippinske nykoloniale styret over sitt hjemland.

Fritt Bangsamoro!

Anneksjonen som yankeene målbevisst hadde jobba fram, var nå formalisert og skulle befestes. Assimileringspolitikken ble videreført med flere metoder, særskilt gjennom utdanningspolitikken og sosioøkonomiske utviklingsprogram. Ungene skulle ikke læres opp i morsmålet, men bruke filippinsk. Skolene ute på landsbygda, der flertallet av moroene levde, fikk også sparsomt med ressurser, hvis de i det hele tatt fikk skoler. På den andre siden fikk et sjikt av morostudenter stipendier på regjeringsskoler- og universiteter hvor de ble forsøkt filippinisert og sekularisert. Som vi skal se, skulle dette også bli et tveegga sverd for regjeringa. Flere av disse intellektuelle slutta seg til frigjøringskampen.

Språkpolitikken gikk sjølsagt ut over opprettholdelsen av kulturen til moroene på flere måter. En metode for å prøve å motstå filippiniseringa var å bevare sangene på morsmålet, pluss at populære sanger ble «dubbet» til morospråk. Ressursene var imidlertid sparsomme. Ennå i år 2000 var det bare en radiostasjon som brukte morospråket.

De sosiale ulikhetene forsterka seg under filippiniseringa av Moroland. Stadig flere innflyttere fortrengte moroene til de områdene som var dårligste stilte ressursmessig.

Ny motstandsbevegelse vokser fram

Allerede på 1950-tallet begynte en ny organisering av motstanden mot Manila-regimets koloniseringspolitikk å ta form. Den voks fram, både fra indre impulser i det filippinske samfunnet som nå ble formet, og gjennom påtrykk utenfra, som følge av den voksende muslimske sjølbevisstheten som fulgt med avkoloniseringsbølgen etter den 2.verdenskrig.

Motstanden tok form både av væpna, militær kamp – riktignok i spede former de første tiåra – og politisk og sosial organisering. Regimet svarte med hard terror og massakrer á la de amerikanerne var ansvarlige for under sitt direkte styre. I 1972 almenngjorde president Marcos denne undertrykkinga ved å innføre unntakstilstand i Moroland, og paramilitære bander med den beryktede kristne bevegelsen Ilaga i spissen fikk fritt leide. Dette stansa langt i fra motstandskampen. Mobiliseringa av bangsamoroene for målet om et fritt Bangsamoro skjøt snarere ekstra fart og ble en av de kreftene som felte Marcos. De seinere presidentene har alle som en måttet bite i det sure eplet og anerkjenne motstandsorganisasjonene som vokste fram som legitime representanter for bangsamorofolket og gå i forhandlinger med dem.

1950-tallet: Væpna sammenstøt mellom moroer og det filippinske politiet flere steder. Den mest kjente av opprørslederne, Kamlon Hadji, holdt ut i 8 år før han trakk seg tilbake på grunn av høy alder og overlot ledelsen til andre. Flesteparten av disse kampene fant sted i Lanao-området på Mindanao.

1960-tallet: Morostudenter begynte å organisere seg, særskilt i Manila men også i flere provinser. Nur Misuari, som seinere skulle bli lederen av Moro National Liberation Front (MNLF) og nåværende guvernør i den Autonome Regionen for Moroer i Mindanao (ARMM), ble foregangsfiguren i Philippine Muslim National League (PMNL). Det gikk over i MNLF da denne formelt ble stifta i 1969.

Også i utlandet begynte morostudenter å bli aktive i kampen for et fritt hjemland. I Kairo var Salamat Hashim som seinere ble lederen i Moro Islamic Liberation Front (MILF), en av de som stilte seg i spissen for The Philippine Students Union (PSU).

1970-tallet: Den internasjonale støtten til moroens frigjøringskamp skjøt fart i den muslimske verden. Den tredje islamske utenriksministerkonferansen i Jeddah i Saudi Arabia kom i 1972 ut med en resolusjon som påkalte oppmerksomhet for muslimenes sak på Filippinene. Samtidig utvikla den væpna kampen seg fra de mer begrensa aksjonene som starta på 1950-tallet, til mer regulær krigføring da MNLF starta sin væpna kamp 21. oktober 1972. Dette skjedde nøyaktig måneden etter at Marcos hadde proklamert unntakstilstand.

MNLF-aksjonene vokste kraftig i omfang, samtidig som presset fra den islamske verdenskonferansen (OIC) mot den filippinske regjeringen for å få til en politisk løsning også tiltok. I 1974-75 erobra MNLF flere ganger Jolo og tok kontrollen over flere andre områder i Sulu, Tawi-tawi, Basilian og Zamboanga. Dette endte til slutt opp med at den såkalte Tripoli-avtalen ble inngått i Libya mellom regjeringa og MNLF, med OIC som vertskap. Det ble erklært våpenhvile i de 13 provinsene det hadde pågått krig i og et område som omfattet 10 byer ble foreslått som autonomt område.

Bare et halvt år etter Tripoli-avtalen begynte imidlertid regjeringsstyrkene nye aksjoner mot MNLF-leire i Basilian, i Maguindanao, Cotabato og flere andre steder som i avtalen hadde blitt anerkjent av begge parter Det førte til at MNLF i oktober 1978 anklaget Marcos-regimet for å ha brutt avtalen og til at de tok opp igjen den væpna kampen. Samtidig begynte en del folk i MNLF å bli misfornøyde med det de mente var en for forsonlig linje fra MNLF-ledelsen overfor Manila-regjeringen.

1982: Moroer på Pata-øya i Sulu drepte 121 soldater som gjengjeldelse for overgrep fra soldatenes side mot sivilbefolkningen på øya. Seinere på året brøt en MNLF-gruppe ledet av Dimas Pundato ut og dannet MNLF-Reformist, etter at forslag om å endre kursen til MNLF ble avvist av Nur Misuari.

1984: I mars dette året ble Moro Islamic Liberation Front (MILF) offisielt dannet, etter at splittelsen i realiteten var et faktum allerede i 1978 som en reaksjon på blant annet Tripoli-avtalen.

1986-90: Etter Marcos fall kom MLNF og representater for det nye regimet til Cory Aquino sammen i Jeddah og ble enige om å gjenoppta forhandlinger. Aquino tilbød en løsning med full autonomi for Mindanao. I januar 1987 gikk MNLF inn på en avtale hvor de ga opp kravet om uavhengighet for den muslimske regionen og aksepterte regjeringens tilbud om amnesti. Dette utvidet splittelsen hos moroene. MILF satte i gang en fem dagers taktisk offensiv i flere områder på Mindanao i protest mot avtalen. MNLF-forhandlingene med Aquino låste seg så etterhvert, slik at MNLF også tok opp igjen våpnene i 1988. Men de væpnede sammenstøtene var relativt begrensa i denne perioden.

Regjeringa fortsatte imidlertid å tilrettelegge for en ordning med autonomi, uten medvirken fra MNLF eller andre moroorganisasjoner, og 6. november 1990 ble den Autonome Regionen for Muslimsk Mindanao (ARMM) oppretta. Den omfatta to provinser på Mindanao og to i Suluøyriket.

1990-tallet: Forhandlingene med MNLF ble tatt opp igjen under president Ramos og i september 1996 ble så en endelig fredsavtale sluttet. MNLF-lederen Nur Misuari ble oppnevnt til guvernør i ARMM, med hovedbase i Cotabato. MILF godtok ikke denne avtalen, og var heller ikke med på disse forhandlingene, men de startet i januar 1997 samtaler for om mulig å komme fram til en avtale om «generelt opphører av fiendtligheter på Mindanao», uten å ta stilling til «det springende punktet» uavhengighet for Moroland.

Disse samtalene fortsatte under den nye presidenten Estrada i 1998, og i oktober 1999 startet formelle samtaler mellom MILF og regjeringen.

2000: 27. april 2000 ble en avtale mellom MILF og regjeringa i Manila signert med oppfordring om å «normalisere situasjonen» i det sentrale Mindanao. Men allerede dagen etter at denne avtalen ble inngått, gikk filippinske regjeringsstyrker til angrep på MILF-baser på Mindanao. Det førte til den dramatiske opptrappingen av konflikten sommeren 1990, hvor 7-800.000 moroer ble fordrevet fra sine hjem og inn i elendige kår i flyktningeleire. Estradas fall i januar 2001 har muligens skapt nye muligheter for en rettferdig løsning på konflikten. Se seinere artikkel.

En høring i byen Pagadian i Zamboanga del Sur-provinsen på Mindanao skulle ta stilling til overgrep mot moroer. Bak høringen sto menneskerettighetsorganisasjoner og solidaritetsorganisasjoner og advokater. Det var forbundet med stor risiko å gå åpent ut i forsvar for ofrene.

Attentatene skjer for hyppig, og metodene er for systematiske til at drapene ikke er nøye planlagt ovenfra. Målene er framtredene personer fra bangsamorofolket på Mindanao.

Det er for mange likhetspunkter i vitneforklaringene til at det kan være tilfeldig. Tropevarmen sender dampen fra det siste regnskyllet inn over forsamlingen i bydelslokalet i Pagadian, en hverdagslig havneby i skillet mellom den østre og vestre delen av Mindanao. Kvinnene som er innkalt som vitner av granskningskommisjonen, blir intervjuet av advokater og menneskerettsaktivister som har valgt ut noen av de mest opplagte sakene av en lang rekke tilfeller av likvidasjoner på øya hvor morofolket kjemper for sin nasjonale selvråderett. Motivet er å finne dekning for de sterke mistankene om at likvidasjonene skjer på de militære myndighetenes ordre og blir utført av lokale agenter med tilknytning til hæren og politiet.

Høringa har fått politisk beskyttelse av de lokale myndighetene i Pagadian. De reagerte kraftig mot den regelrette krigserklæringa mot Moro Islamic Liberational Front (MILF) og morosamfunnene fra president Joseph «Erap» Estrada. Men det ligger ikke i moroenes tradisjon å klage til det offentlige. Problemene blir løst gjennom de eldres råd.

Moroene begraver sine i løpet av 24 timer. Det blir sjeldent skrevet ut dødsattest; det blir ikke foretatt obduksjon, noe som gjør det vanskelig å skaffe til veie bevis. Hevn er derfor en del av kulturen, og flere morosamfunn har sin egen sharia, islamsk lovgivning og rettspraksis, fordi tilliten til det lokale rettsvesenet er heller liten.

Henrettet av politiet

Hennes navn er Vilma Obasug Olaybar. Hun er nestleder på miljødepartementets forskningskontor i landsbyen i Ipil, vest om Pagadian, etter at mannen ble drept.

«En av personene i den svarte patruljebilen skjøt mannen min. Etter drapet kjørte begge bilene, den svarte og den hvite, i retning av Zamboanga.»

Byen ligger på sørvestspissen av Mindanao og er et sterkt militært senter som ble ytterligere forsterket under kampen mot Aby Sayyaf-gruppa som holdt en rekke utlendinger som gisler på øya Jolo.

Var dere blitt truet?

«Jeg ble ikke personlig truet, men mannen min ble. Kaptein Vinodin kom til huset vårt med en ransakelsesordre. Soldatene påsto at vi hadde M16-rifler og hjemmelagde bomber i huset. Men de fant ikke det de lette etter.»

Hvorfor ble din mann truet?

«Det hadde vært flere kidnappinger og ran i Ipil siden 1995. Mannen min ble beskyldt for å være lederen for disse raidene og bakholdene.»

Fordi han tidligere hadde vært geriljakommandant?

«Han gikk inn i geriljaen, Moro National Liberation Front (MNLF), i 1972, men overga seg i 1983 da det ble utstedet et amnesti før MNLF skrev under avtalen med regjeringa i 1986. Han overga seg fordi han ikke orket å leve i skogen lenger; han ville i stedet være sammen med familien.»

Så han hadde ingen kontakter med MILF?

«Nei, han arbeidet for departementet for miljø og naturressurser i Ipil. Jeg bor fortsatt i nabolandsbyen Tigbanuang sammen med mor og våre fire barn.»

Er du redd?

«Ja, det som skjedde med ham, kan skje med meg.»

Politiet tok pengene og klokka hans. Hvorfor?

«Mannen min var allerede død da politiet tok pengene og klokka hans for at det skulle se ut som et ran. Jeg tør ikke kreve pengene og klokka tilbake; jeg er altfor redd til det.»

Hva skjedde med hodet hans?

«Jeg vet ikke om de fikk gravd ham opp og hogd av hodet. Jeg vet ikke, jeg vet ikke til denne dag.»

Det er første gang hun glipper i blikket. Hun har fortalt historien mange ganger; det er andre gang i løpet av denne formiddagen. Ømme punkt. Vitneutsagnet er i seg selv risikabelt.

Hvordan er situasjonen i Tigbanuang?

«Den er spent, det er fortsatt militære operasjoner i nærheten. En dag her, en dag der … og Abu Sayyaf er der. I en etterretningsrapport står det at mannen min var leder for Abu Sayyaf der. Det er ikke sant; han hadde ikke noen med Abu Sayyaf å gjøre. Personene i den svarte og hvite patruljebilen er alltid i Ipil.»

Hvorfor klarer ikke politiet å spore de tre personene?

«Politiet er med på dette. Ingen blir arrestert når det skjer noe. Det fins ingen lov i Ipil, ingen rettferdighet.»

Hva skjedde i Ipil i 1995?

«Mange ble drept. Angrepet begynte ved tolvtida. Politiet var det første målet, deretter fortsatte de mot banken og forretningsstrøket. Så begynte de å skyte på befolkningen. Siden da har det vært regelmessige sammenstøt.»

Hva har skjedd med vennen til mannen din?

«Han har gått i dekning, men har gitt sitt vitneutsagn til granskningskommisjonen. Han har identifisert drapsmennene.»

Motiver

Det er ikke bare det sovende barnet ved brystet som gjør at hun virker rolig. Det er bevisstheten i øynene under den fargerike sjalet. Hun er talskvinne for Moro People’s Research Center i Pagadian.

Forskningssenteret dekker hele Zam-boangahalvøya, Norte og Sur. Men hun har en aktiv bakgrunn lenge før.

«I 1991 ble jeg tatt av militæret, mistenkt for å være med i New People’s Army (NPA). Jeg ble internert på garnisonene i to dager før jeg ble løslatt.»

Så sier hun ikke mer om det. Internering, mistanke om NPA. Ofte blir spørsmål overflødig. Hun legger ungen over på den andre armen når han sutrer til og smatter med leppene. Hun begynner på sitt vitneutsagn:

«Fetteren min Asma var med i MPRC (Moro People’s Research Center). Da han ble drept 23. juli 1999, hadde vi en demonstrasjon for fred i Malangas. Samme dag arrangerte borgermesteren en stor byfest. Asma ble bedt om å komme opp til scenen. Her ble det tatt mange bilder av ham. Han ble urolig; han var jo ingen filmskuespiller eller popstjerne. Hvorfor tok de så mange bilder av ham? Han følte et stort ubehag, men tenkte ikke mer over det utover kvelden.

Morgenen etter var han ute for å kjøpe melk til babyen. På vei tilbake til Lipacan ble han drept. Skutt mens han satt på motorsykkelen. Det var en regelrett henrettelse. Han ble anklaget for å være med i MILF. Men han var misjonær, han oppfordret ikke til væpnet kamp. Politiet lette etter nevøen min, Nuruddin, på skolen. Han ble advart av onkelen og flyktet til Manila.»

Ustadz og Ulamas, religiøse ledere og intellektuelle. Er dette utvalgte mål for likvidasjonene?

«Jeg kjenner ikke til motivet, men ifølge politiet et dette folk under battle order og tilhengere av MILF. Jeg tror at de er ute etter religiøse ledere og intellektuelle; det er særskilte mål slik at den neste generasjonen skal ignorere islam.»

Militæret midt imot

Dinah Marasigan er leder for menneskerettskomiteen i bystyret i Pagadian. Hun representerer partiet til tidligere president Fidel Ramos, Lakas, noe som slett ikke kan være uproblematisk med tanke på de anklagene hun retter mot hovedstaden Manila om tingenes tilstand på Mindanao. Men det er ikke alltid at personlig meninger og partipolitikk hører sammen i Filippinene; som oftest ikke, er ikke en helt urimelig påstand.

«Det pågår en utenlandsk utbytting av våre naturressurser. Vi står overfor mange vanskeligheter. Krigen kan ikke fortsette fordi den ødelegger vår økonomi. Hvor mye ris kunne vi ikke kjøpt for pengene som går til M16-kuler?» spør Marasigan forsamlingen ved innledninga av høringa om menneskerettighetsbruddene i Pagadian.

«I dag kan vi bare tenke oss hva krigen mot Moro Islamic Liberation Front (MILF) har kostet under dekke av kampen mot Abu Sayyaf-terroristene på Jolo og Basilan. Offentlige myndigheter sier ikke hva krigen egentlig koster, men jeg leste i Philippine Inquierer at en talsperson i presidentpalasset Malacañang uttalte at «det er ikke er til å kimse av ».

Marasigan har laget sine regnestykker for fred. Det er en anvendt matematikk som engasjerte kvinner tyr til. Hun tar kostnadene for en soldat i kamp og regner om det til hverdagens husholdning. Til ris og grønnsaker i et fattig og utplyndret land, til dels ekstremt fattig. Hvor mange soldater fins det her på Mindanao? Hvor mange skudd blir avfyrt i løpet av en time? Hvor mange sekker ris blir det?

«Myndighetene oppgir ikke vor mange soldater som fins på Mindanao av «sikkeretsmessige årsaker ». Hva annet er det vi ikke får vite?» spør Marasigan. Hun trekker inn utgiftene og kostnadene av tyngre våpentyper og legger ut asfaltveier mil etter mil, kilometre med vanningsanlegg, strekker telefonlinjer og bygger klinikker og skoler med sine drepende regnstykker.

«Hvor mange skolebøker og annet skoleutstyr har vi fått hit til Mindanao?» spør hun vel vitende om manglene og at folk i salen vet hva hun snakker om. Så tar hun for seg flyene og marinen.

«Milliarder av peso blir sløst bort på krigen her på Mindanao. I provinsen Zamboanga Sur er det en rekke brudd på menneskerettighetene. Det er en utfordring som står foran oss. Fred er ikke bare fraværet av krig. Mindanao står for 40 prosent av Filippinenes jordbruk og har mange naturressurser. Likevel er vi den mest underutviklede regionen. Folk føler seg sviktet, forrådt, latt i stikken, og det er en reell følelse. Og hva sier (tidligere) forsvarsminister Orlando Mercado: «De blir behandlet som det de er: Opprørere som vil innføre en uavhengig, islamsk stat.»»

Militæranalytikeren, Manuel Megato, var sannspådd i begynnelsen av mai i fjor da han mente at militæroffensiven som president Estrada beordret ville få volden til å flyte til andre steder, at flere ville bli fordrevet og at regjeringa ville få større problemer.

Travle Cotabato er i seg selv en illustrasjon på hva bangsamorofolket legger bak kravet om uavhengighet eller selvstyre. Byens kjerne er dominert av filippinere og kinesiske forretningsfolk; de fattige morobydelene omringer byen eller klamrer seg langs elva som strømmer ut i Illana-bukta den livlige ferjetrafikken har gitt opphav til mange av de hyppige meldingene om tragiske ferjeulykker i Filippinene. Å ta seg med båt over bukta fra Pagadian eller Zamboanga til Cotabato er tryggere enn å ta seg langs hovedveien. Det er nemlig sperret av hæren og omgitt med landminer. Den filippinske hæren vokter de økonomiske interessene og er selv en betydelig del av dem.

«Allerede i 1992 hadde vi 485 multinasjonale selskaper her i Mindanao. Kapitalen fløyt inn fra finanssenteret Makati i Manila. Britisk-malaysiske interesser legger ut plantasjer for palmeolje, men de får ikke startet opp på grunn av den væpnede konflikten. Plantasjene nord og sør for Cotabato er krigssoner. De har drillet etter olje i myrlandet sør for Cotabato siden 1998, men prosjektet er stanset på grunn av kampene,» sier vår venn ved Moro People’s Research Center, et hus fylt med dokumentasjon som blafrer smatrende i trekken fra de iherdige ståviftene.

«Moro National Liberation Front (MNLF) har ikke budsjetter til å realisere sine prosjekter her i området hvor deres tyngdepunkt ligger.

De er avhengig av hjelp utenfra fordi Manila ikke leverer i henhold til avtalen som ble inngått med MNLF. Før MNLF undertegnet snakket vi med Nur Misuari om hvorfor han ville skrive under. Han sa at han ikke kunne si nei til Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) og at avtalen ville føre til en demokratisering blant annet gjennom utvikling av området.»

Vår venn, som av forståelige grunner ikke bør stå fram med «navn og nummer», lar ordene spre seg med viftevinden, nærmest symbolsk fordi han vet at de er framme til ettertanke blant bangsamorofolket over hele Mindanao etter det voldsomme militære anslaget fra president Joseph Estrada.

Men hva er utvikling? Er det høye bygninger og seksfelts motorveier som i Malaysia? Land er det grunnleggende spørsmålet for bangsamorofolket, forfedrenes områder. Men myndighetene ville ikke diskuterer dette problemet i 1996, og Nur Minsuari godtok det.

«Forfedrenes jord er det viktigste spørsmålet for MPRC, og det er det grunnleggende stridsspørsmålet. Våre rettigheter står opp mot den rådende loven. Moro Islamic Liberation Front (MILF) sier at ‘vårt krav er svært enkelt og svært klart: Det gjelder bare områder hvor muslimer utgjør flertallet’, det vil si det meste av Mindanao, med unntak av østkysten, for en uavhengig stat. MILF er åpne for konføderasjon mellom Mindanao og Filippinene og et føderativt Mindanao for muslimer, kristne og urfolkgrupper.

Vi ser på dette som en mulig og akseptabel løsning som kan stadfestes gjennom en reell folkeavstemning, ikke slik som med Tripoli-avtalen i 1976 da diktator Ferdinand Marcos reiste det tåpelige spørsmålet: ‘Ønsker du at muslimene vil styre deg?’ Konflikten står ikke mellom muslimer og kristne, men om land.»

På MPRCs kontor går muslimske og kristne aktivister om hverandre. I Cotabato er det 60 prosent muslimer, 40 prosent kristne. I byen sentrum dominerer kristne og kinesere; omlandet er moro. Moroene driver også med fiske. 60 prosent lever under fattigdomsgrensa. Under Mathaba-konferansen i Sirte i Libya i september 2000 sa MNLF-representantene at MNLF vil revurdere avtalen. Er det reellt eller svada?

«Det er utbredt misnøye blant folk i MNLF-områdene med tingenes tilstand. Mange har gått over til MILF på grunn av de mange brutte løftene og fordi det ikke har skjedd noen grunnleggende forandringer og ikke er utsikter til det. Folk var villige til å gi avtalen en sjanse; det fantes en viss optimisme. Men den er blitt erstattet av desillusjon. Fattigdommen er like dyp, og intet annet skjedde enn at krigen ble trappet opp.

Estrada-administrasjonen var aldri oppriktig, og når mange MNLF-ungdommer deltar i organiseringa av kampanjen for å kreve folkeavstemning om et uavhengig Mindanao, taler det for seg. Nur Minsuari og MILF-lederen Salamat Hashim inngikk i desember 1999 en avtale om ikke å slåss mot hverandre. De fleste kommandantene i MNLF har erklært at de ikke vil gå imot MILFs krav om uavhengighet. MILF vil på sin side ikke arbeide mot selvstyreprosjekter og hjelpe til i utviklingsområdene.

Men krigen som Estrada satte i gang, endret situasjonen. MNLF-kommandanter gikk over til MILF for å slåss. Dette ble aldri sagt åpent. Bangsamorokampanjen vil få folk til å tro på at det er mulig å oppnå frihet i eget land ved å kreve folkeavstemning. USA ga vårt hjemland til Filippinene. Vi ønsker den samme friheten som våre forfedre hadde før koloniseringa.

Da en delegasjon fra OIC besøkte Cotabato i oktober i fjor, stilte over 200.000 seg bak kravet om folkeavstemning til tross for den spente stemningen som da preget byen og med militæret på tå hev.

Når Øst-Timor, hvorfor ikke oss? spør folk seg. Vi er nær ti millioner moroer, og vi har samlet over en million underskrifter for kravet om folkeavstemning. Mange vet ikke om drapene ute på landsbygda, selv ikke provinsledelsen i Pagadian. Vi har også urbefolkningen på vår side; lomadene er for et uavhengig Mindanao.

Folkeavstemninga har sin historiske legitimitet. Før Filippinene ble uavhengig etter 2. verdenskrig, kom amerikanerne med et løfte om å holde folkeavstemning blant bangsamorofolket. Det var i 1924.

Den filippinske nasjonen har sitt utspring i den spanske kolonialismen. Men Bangsamoro har vært en nasjon i over 500 år og var ikke med som en del av uavhengighetserklæringa under den spanske kolonialismen. Vi sloss vår egen kamp. Mindanao lå ikke engang under den spanske overherredømmet, men ble kolonialisert først under den amerikanske perioden fra 1898. Da skjedde framstøtene inn i morofolkets hjemland.

70 prosent av den filippinske hæren er stasjonert i Mindanao, vel 50.000 mann. De fleste familier bærer med seg sine ofre.

Vi har ikke engang lært vårt eget språk ordentlig fordi vi ble tvunget til å snakke filippino ellers så risikerte vi fysisk straff. Nå blir vi plyndret. Tunfiskfabrikkene i General Santos og Zambo er eid av multinasjonale selskaper; det samme er gummiplantasjene sør for Zambo og kullgruvene vest for Pagadian. Kullet blir eksportert til Japan. Industribyen på Mindanao, Ilizan, er eid av utenlandske interesser. Det er først nå at IOC har sett og lært noe om kravene til Bangsamoro; nå etter at avtale med MNLF ble undertegnet.»

Jordbruk er moroenes økonomi. Moroene har et annet jordbegrep; de eier avlingene, men har ikke egne skjøter på jorda slik det ble fastlagt for Filippinene i 1902 gjennom Land Register Act. Det gjorde at moroene ble fortrengt fra landet; her sto moroelitene sammen med filippinerne med å sikre seg land. Moroene ble gradvis drevet fra sine områder, fra General Santos og nordover. De tapte fordi myndighetenes lover var imot dem.

Situasjonen ble verre under diktator Ferdinand Marcos. Da ble landet regelrett stjålet, kjent som Ilongo Landgrabers’ Association.

Flere massakrer 1971-74 ryddet vei for en nykolonisering av Mindanao gjennom store rancher og av multinasjonale selskaper. Bondebevegelsen vokste, angivelig for å avsløre militærets overgrep, men den opprettholdt samtidig retten til jorda ut fra de eksisterende lovene.

President Corazon Aquino lovet landreform under slagordet «land til den som dyrker den». Men moroene ble aldri en del av de små endringene som ble gjort. Det ble aldri gitt noen garantier for å gi Bangsamoro tilbake land, heller ikke i Maguindanao hvor 75 prosent av befolkningen er moro. I Cotabato Sur er det meste av landet okkupert av filippinske bønder. Moroene er landarbeidere som tjener i høyden 50 peso om dagen.

Moroene har ingen kontroll over produksjonsprosessen: De har ikke land, de er avhengig av lokale forhandlere for såkorn og for og kunstgjødsel. United Moro Farmers’ Association (UMFA) er blitt opprettet i et forsøk på å skape alternativer.

Da regjeringshæren rykket inn i Abubakar, hovedkvarteret til Moro Islamic Liberation Front (MILF) i fjor sommer, spanderte president Joseph «Erap» Estrada San Miguel-øl og helstekt gris på soldatene sine i moskeen. 700.000 flyktninger ble drevet på flukt, uten søkelys fra mediaverden.

I dag er fortsatt kravet overfor den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, at de skal få vende tilbake i trygghet, uten trakasseringer og trusler fra militæret. Kvinnene snakker i vei så tolken har vansker med å følge med. De enser ikke politiposten nede på veien under teltleiren. Geværpipene peker ut av den åpne boden hvor skråtaket legger en skygge over øynene på politimennene og holder det iltre vannet borte. Kvinnene vet at de er der og at de er avspist med smuler av Filippinenes Røde Kors.

Men blokk, kulepenn og kamera i følge med aktivister fra bangsamoroenes egne organisasjoner skyver en del av frykten til side for å gi utløp for fortvilelsen. Forholdene er verre enn de som sitter på netthinnen fra Rwanda og Burundi, Sudan og Kenya. Det røde korset er knapt nok synlig; ingen rød halvmåne er å se. Folk dør i leirene; rundt ti i den lille teltleiren hver måned. Flyktningene vil ha ris; det er deres vanlige grunnkost. De får i stedet nudler, en pose for en stor familie per dag. Og de mangler medisiner.

Det er ni leire i Parang-området. Men enn fem tusen familier. Hver familie har i snitt sju medlemmer. 35-40.000 flyktninger bare her. Flyktningestrømmen var like stor som ut av Kosovo etter at Nato innledet sine bombetokter; det var atskillig større enn før Nato gikk til aksjon. Men flyktningene på Mindanao er ukjente i den store sammenhengen; enda mer i det skjulte enn flyktningene i Angola omtrent samtidig med opptakten til Natos krig mot Jugoslavia.

Den søtlige eimen av matlaging og uhygeniske forhold er umiskjennelig. «Departementet for sosialhjelp har gitt oss noe, men ellers får vi ingen hjelp,» sier Babay Bakar og Raga Maginangka som sitter i ledelsen for teltbyen. Den består av 1.089 familier; fem familier deler et telt. Det er trangt, det er kummerlig.

«Diaré er vanlig, og det går mest utover barn. Men vi får ikke medisiner av Røde Kors,» forteller de.

De kom hit 5. mai etter at militæret gikk til angrep i området 28. april (2000). De flyktet fra Barera og Matanog. Landsbyene ble beskutt med artilleri ved midnatt for å skape mest mulig frykt og forvirring.

«Vi fikk ikke med oss noe, verken husgeråd eller dyra våre. Vi måtte bare komme oss unna. Vi gikk fra midnatt til morgengry og fortsatt utover dagen. Det tok oss et døgn å komme hit. Vi gikk og haiket, mens militæret fortsatte å bombe i området. Til denne dag har vi ikke kunne dra tilbake.»

Repatrieringa av flyktningene var et at de sentrale punktene som Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) la fram for regjeringas delegasjon under de innledende samtalene i Oslo i slutten av april. Selv om krigen har stilnet av og selv om president Joseph Estrada er kastet ut av presidentpalasset, har flyktningene ikke kunnet vende tilbake til sine landsbyer. På Mindanao er det fortsatt militæret som rår. Nok en plantesesong har gått tapt. Dyra er forsvunnet; soldatene har spist godt.

«Noen av oss forsøkte å dra tilbake for å hente med seg noe mat og nødvendige saker fra husene. Men de ble skutt på så snart soldatene oppdaget dem. To barn ble drept, en gutt og ei jente, begge på sju år.»

Hvorfor?

«Fordi dette var en total krig mot vårt folk selv om det ikke fantes MILF-styrker i nærheten av landsbyene våre. Husene er blitt brent ned av soldatene etter at vi flyktet. Militæret har satt opp sin egen leir i landsbyen.»

Soldatene lusker ofte rundt flyktningleirene ved nattetider. Flyktningene tror at de forsøker å skremme dem tilbake til landsbyene. Men de nekter.

«Vi drar ikke tilbake før det er trygt; vi vil ikke bli holdt som gisler eller bli brukt som menneskeskjold av militæret.»

På den andre siden av veien, tvers overfor teltbyen, har flyktningene søkt tilflukt på en skole i byen. I hvert av klasserommene bor det 10-13 familier.

«Røde Kors gjør for lite, altfor lite,» klager flyktningene når de endelig har anledningen.

Situasjonen er ikke bedre for dem som har kommet til utkanten av byen Sultan Kudarat. De kom til leiren i august 2000, 280 familier fra landsbyene Barera, Boldon, Matanog og Kapatagan i Lanao del Sur, frontlinja mellom MILF og hæren. Militæret rykket inn og ødela alt, hus for hus, landsby for landsby, en systematisk etnisk rensking som hadde vakt store overskrifter hadde de skjedd i Europa eller med media til stede. Historiene er de samme.

Hva skjedde 29. april?

«Hæren rykket inn i landsbyen med artilleri og stridsvogner etter først å ha satt inn fly i kampene mot MILF. Vi ble tvunget til å flykte, våre hjem ble ødelagt og moskeen vår ble brent ned. Ingen av husene ble ødelagt under kampene; de ble tent på først når hæren rykket inn i landsbyen vår og folk hadde søkt tilflukt i skogen. Vi gikk derfra og hit til Sultan Kudarat. Det var Marines, men jeg er ikke i stand til å identifisere enhetene. Vi har ikke hørt noe fra myndighetene om å komme tilbake eller gjenreise landsbyen. Jeg vet ikke,» sier Saligan Adam, bonde.

Hva mer ble ødelagt i landsbyen?

«De bombet vanningsanlegget vårt.»

Hvordan er situasjonen i området?

«Vi er fremdeles okkupert av militæret og paramilitære grupper: Citizen Armed Forces Geographical Units (CAFGU) som brukes av hæren til etterretning mot MILF og New People’s Army (NPA). Det er særlig kristne blant morofolket som blir rekruttert til CAFGU i kampen mot MILF og NPA. De blir betalt av myndighetene og hæren og utfører likvidasjoner. Jeg står heller overfor hæren enn CAFGU. Det er akkurat som på Øst-Timor.

Vi drar ikke tilbake før militæret er ute av området vårt. Vi er redde for å dra tilbake til våre barangays så lenge det ikke er innledet nye, seriøse samtaler med MILF.»

Flyktningene er innlosjert på en tidligere madras, islamsk skole, under svært kummerlige forhold. Soveplassene mellom familiene er atskilt med hengende tepper i bygningene, noen bor i telt. Helsestellet er knapt til stede. Røde Kors er fraværende.

På veggen er det skrevet eller hengt opp slagord, inntrengende bønner: «Folkeavstemning er en demografisk og fredelig løsning på bangsamoroproblemet i Mindanao.» Tennisbanen er delvis dekt med plast og har blitt moské og bønneplass. Vannkanner har stempel, Not for sale, en advarsel fra hjelpeorganisasjonene som har like stor verdi som pekefingeren om helseskader på en røykpakke. Men det kan også bety: Moroene er ikke til salgs.

«Det ville være bra med internasjonal hjelp til flyktningleirene, men det vil i seg selv ikke løse problemet,» sier Ghazali Jaafar, politisk nestleder i MILF.

«Hvordan kan de vende tilbake til sine landsbyer når militæret fortsatt er der? De vil bare bli tvunget til å forlate stedet igjen. De vender ikke tilbake fordi de fortsatt er redde. Militæret må trekke seg ut og bli sendt tilbake til Central Luzon eller Visayas!

Professor i Department of Islamic Studies Monar Masondi Bajunaid kommer hastende inn på fakultetkontoret på Notre Dame-universitetet, Sentroñg Edukasyong Pangkapayapaan, i Cotabato. Han er medlem av den tekniske kommisjonen i Moro Islamic Liberation Front (MILF) som har ansvaret for forhandlingene med myndighetene i Manila, når de er åpne for det. Bajunaid tok seg permisjon i juli i fjor for å kunne vie seg fullt og helt for fredsprosessen. President Joseph «Erap» Estrada svarte med full og hel krig.

Nå har president Gloria Macapagal Arroyo skapt en ny åpning. Men den militære ledelsen har fortsatt en sterk hånd om begivenhetene på Mindanao, og flere av toppgeneralene har trådt sine militærstøvler i skog- og fjellstrøkene på Mindanao, på jakt etter MILF og den kommunistiske New People’s Army (NPA).

Notre Dame-universitetet gir derfor en særegen ramme for samtalen med Bajunaid. Han hilser på sine kolleger og studenter, kristne og muslimer, uten den minst antydning til anstrengelse på noe hold. Bajunaid som er født i Cotabato, leder universitetets fredssenter i Cotabato og er medlem av fakultetet ved Mindanao State University for islamske studier (filosofi og arabisk) i General Santos, hvor han vokste opp. En vandringsmann i politikk og kultur og mellom religioner.

Under de første prøvende samtalene i Oslo mellom Den nasjonaldemokratiske fronten (NDF) og den ferske regjeringa til president Arroyo ble situasjonen på Mindanao tatt opp.

«Vi har gode forbindelser med venstresida i Filippinene og hadde i fjor en delegasjon til NDF-senteret i Utrecht i Nederland for å bekrefte den strategiske alliansen med kommunistpartiet CPP, New People’s Army (NPA) og fronten. Vi slåss hver for oss, men det er en strategisk allianse som fungerer både på det sivile og militære planet. Det fins grupperinger i NDF som overlapper våre masseorganisasjoner og som vi arbeider tett med ved at de setter fokus på bangsamorospørsmålet. Det er vi fornøyd med.»

Hvordan er forholdet mellom Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC) som er engasjert i den politiske prosessen mellom bangsamoroene og myndighetene, og MILF?

«Det fins visse gitte faktorer: OIC sto bak meklinga som førte til avtalen mellom myndighetene og Moro National Liberation Front (MNLF). Det førte fram til avtalen av 2. desember 1996. OIC sto også bak Tripoli-avtalen i 1976.

I 1976 var det bare MNLF som representerte bangsamoroenes kamp. Men Tripoli-avtalen ble en av de viktigste årsakene til splittelsen. Salamat Hashim ledet den andre fraksjonen og dannet MILF i 1977 på vegne av mange kommandanter i felten MILF; fram til omlag 1980 som MNLF-New Leadership, da fraksjonen tok navnet MILF.

Det har vært mange anstrengelser for forsoning og for å danne en felles front, men MNLF-lederen Nur Minsuari har avvist alle forsøk. En gang grep OIC inn. Jeg var til stede da dette ble forkastet. I 1984 fortsatte derfor MILF offisielt videre som egen organisasjon, men OIC anerkjente bare MNLF som den eneste representanten for morofolket.

I de siste resolusjonene fra OIC har vi derimot sett uttrykk for bekymringer og ønsket om en gjenforening av organisasjonene. Det skjedde under utenriksministermøtet i Kuala Lumpur i Malaysia i juni i fjor da Estrada erklærte total krig mot MILF, i sannhet mot hele morofolket. Mer enn 700.000 er fordrevet, og det har vært enorme ødeleggelser av eiendom: gårder, hus, veier, bruer. Flere tusen er drept, og det er massive overgrep med voldtekter.

Vi er villige til at OIC står som vertsskap for forhandlinger. Estrada-administrasjonen sendt ut arrestordre og satte opp dusør på Salamat Hashim og de to nestlederne, og MILF ble stemplet som en kriminell organisasjon. MILF har avvist amnestiet fordi det innebar en kapitulasjon. Amnestiet var en felle for å likvidere MILF og vårt folk. Det er myndighetenes propaganda: Marcos forsøkte, Aquino forsøkte, Ramos forsøkte, Estrada forsøkte.

Overgivelsene gir stor mediaoppslag. 30-40 gir seg, og det havner i fokus; en av dem var forøvrig en borgermester som var ettersøkt for kriminelle forhold. Det fins 80.000 «løse» våpen, ifølge hærens egne tall. Det vil derfor alltid være lett for folk med våpen å få amnesti ved å utgi seg for å være medlemmer av MILF.

Vi ber OIC om å være vertskap for fredssamtaler i utlandet, gjerne i Saudi-Arabia eller Indonesia, et sted som både myndighetene, MILF og OIC kan enes om. Hvorfor vil vi ha samtalene i utlandet? Fordi etter at Abu Bakar-basen ble tatt fins det ikke trygghet nok til å føre samtaler noen steder i Filippinene, slik vi ser det.

I fredsprosessen har MILF alltid stått i front for å redde prosessen. MILF har siden 1997 hatt en dagsorden: å løse bangsamorospørsmålet. Vi snakker ikke om autonomi, en føderativ stat, uavhengighet, islamisk stat, men om tolerante myndigheter som er villig til å løse konflikten ut fra de eksisterende alternativene.

MILF ser for seg en prosess i to faser. Den første samtaler på lavere nivå med to tekniske komiteer som har i mandat å forhandle fram en våpenhvile og å sette opp en dagsorden for forhandlingene. Myndighetene har aldri satt opp en dagsorden, de har aldri sagt hva de vil oppnå i en fredsprosess. I løpet av fire år har de aldri fremmet noe forslag.

Den andre er administrative tiltak som gjennomføringa av en overvåket våpenhvile ved hjelp av uavhengige observatører fra ikke-statlige organisasjoner, for eksempel Notre Dame-universitetet. MILF forlanger ikke at observatørene skal være utenlandske.

Vårt folk vil fortsette kampen fordi den har sin historiske og legitime forankring uansett hvor sterk motstanderen er – eller så svak som Estrada. Det politiske system er defekt, med et partisystem som mer er basert på personer og ikke sterke institusjoner og som er gjennomkorrupt. Problemene strekker seg lenger enn Estrada; han var bare et temporært problem.

Vårt folk våkner opp overfor situasjon og streber etter mer langvarige endringer enn et presidentskifte, en forandring i systemet som vokser fram fra grasrota, ikke blant politikerne, en fred i rammene for Mindanao. Manila betrakter Mindanao som en koloni. Vårt folk vil ha uavhengighet, ikke nøye seg med selvstyre. Men dette er ikke mulig å innlede forhandlinger om i den nåværende situasjonen. Derfor lytter vi til alternativene.

Ønskene om uavhengighet stikker dypere enn at regjeringene behandler oss dårlig og at vi er underutviklet. Vi var aldri Filippinene, spaniere født i Filippinene, undersåtter av spanskekongen. Betegnelsen filippinos er ikke en autentisk identitet, men en fremmed identitet som ble brukt under frigjøringskampen mot Spania av reformatoren José Rizal og ambassadør Luis María Guerrero før Andrés Bonifacio stilte seg i spissen for uavhengighetskampen.

Selv om MILF skulle bli knust, vil neste generasjon reise seg på nytt. Ingen kan føle seg trygge så lenge presidenten i Manila kan erklære total krig. Det fins ingen økonomisk trygghet når landet blir lagt åpent for de multinasjonale selskapene og den økonomiske og sosiale diskrimineringa mot oss fortsetter. MILF kan ikke gi slipp på uavhengighet, fordi bangsamorofolket vil ha det, men vi er åpne for andre løsninger. NDF aksepterer vår rett til nasjonal selvbestemmelse.»

Hva førte avtalen av 1996 til i forholdet mellom MNLF og MILF?

«MILF overveiet aldri å delta i forhandlingene om avtalen; MILF ble heller aldri invitert. Salamat Hashim og Nur Minsuari hadde to møter i 1998 i vår hovedbase, Abubakar, for å vurdere mulighetene for en allianse mellom de to organisasjonene. MNLF ville at MILF skulle slutte seg til avtalen; MILF foreslo å opprette en felles koordineringskomite med seks medlemmer fra hver. Inntil nå har det ikke kommet noe svar eller noen navn.»

Har MNLF tapt terreng?

«Foruten å være avhengig av IOC, er MNLF avhengig av Manila. Om MNLF trakk tilbake sin støtte til avtalen, vil MNLF havne i en vanskelig situasjon, både med hensyn til kapasitet og stabilitet.

Men folk har ikke sett noen forandringer som følge av avtalen. Ikke en gang et flaggskipprosjekt for å vise framgang for avtalen, og forfedrenes jord er ikke engang en del av avtalen. Det er ikke tatt stilling til moroer i utlendighet, som de 500.000 i Sabah. Vi har en million interne flyktninger. Hvordan skal en nærme seg disse spørsmålene? Dette har vært en del av fredsprosessen, men kom ikke med i avtalen.

Det fins ikke noe å vise til for å si at avtalen har vært vellykket, selv om det fins noen skilter rundt om. Men disse prosjektene startet før avtalen, som fiskehavna i General Santos i 1991. Det er imidlertid helt lagt opp ut fra multinasjonale selskapers interesser.

OIC har en viktig rolle å spille. Den har en sterk innflytelse på Nur. Og OIC ville ikke at MNLF skal gå tilbake til den væpnede kampen (under Estrada). Forholdet er godt mellom OIC og Manila. Det er mye snakk om forsoning.»

Bangsamorofolket aksepterer ikke filippinske regjeringer eller myndigheter, hevder politisk nestleder i MILF Ghazali Jaafar. Folk har sett at selvstyret i den nåværende Autonome Region i muslimsk Mindanao (ARMM) ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønske.

Det er vanskelig å snakke om grålysning om en ikke bare har blikket rettet mot horisonten. Cotabato er i gang før sola markere skillene på alle døgnets tider. Militærpostene på hovedveien ut av byen hviler dessuten aldri. Vi er på vei til ukjent sted, og det er best slik, for en av de tre nestlederne i Moro Islamic Liberation Front (MILF), Ghazali Jaafer, er en av dem den militære ledelsen gjerne vil ha fatt i, uansett om det er Joseph Estrada eller han etterfølger Gloria Macapagal Arroyo som sitter i presidentpalasset Malacañang i Manila. MILF har tre nestledere, med ansvar for politiske, militære og internasjonale saker. Ghazali Jaafar er den politiske nestlederen. Bak ham på kontoret henger et sitat fra Hadith: «I sannhet, dommedag kommer og vi vil ikke bli spurt hva vi har lest, men hva vi ha gjort».

«MILF er den revolusjonære organisasjonen som leder kampen for bangsamorofolket,» sier Ghazali mens dagslyset ennå er sparsomt og dessuten behørig stengt ute for årvåkne og anspente omgivelser.

«Vi utgjør nesten en parallell regjering eller myndighet til Manila. Det bør derfor ikke overraske noen at de stedene hvor bangsamorofolket er i flertall, henvender folk seg til våre lokale kommisjoner i stedet for de lokale myndighetene. Jeg ser det slik at bangsamorofolket ikke aksepterer filippinske regjeringer eller myndigheter. MILF er organisert på alle nivåer, og vi har våre masseorganisasjoner. Alle sektorer er direkte involvert i kampen for uavhengighet, og det er der vi er. Folk har sett at selvstyret ikke har fungert, ikke er reelt eller oppfyller deres ønsker. Det er også MILFs vurdering.

MILF er innstilt på en fredelig løsning, men den må være rettferdig og helhetlig med hensyn til å løse alle problemene som eksisterer. Den væpnede kampen er påtvunget oss; vi ønsker den ikke. Vi er åpne for forhandlinger så sant det fins muligheter til å finne en løsning. Men vi insisterer på en folkeavstemning slik at bangsamorofolket kan få si hva det ønsker: selvstyre og/eller føderasjon, uavhengighet og/eller konføderasjon.»

Ghazali Jaafar var med i sonderingene med den filippinske regjeringa under president Fidel Ramos i 1997. Han møtte utsendingen for Ramos, Robin Torres, i Davao for å klargjøre om MILF ønsket å være med i forhandlingene med MNLF om selvstyre i deler av Mindanao.

«Vi besluttet å ikke bli med fordi vi ikke kunne godta en avtale som vi ikke hadde vært med å forhandle og uten at den ble lagt ut til folkeavstemning blant bangsamoroene. Folk må alltid bli konsultert når slike avtaler blir inngått,» sier Jaafar med utilslørt snert til MNLF-lederen Nur Minsuari.

«Og dersom vi hadde sluttet oss til avtalen, vil vi ha måttet gå tilbake på alt som til da var avtalt mellom MNLF og Manila, legger han til for å understreke de avgjørende politiske avstanden mellom MNLF og MILF. Sonderingene om separate forhandlinger mellom myndighetene og MILF fortsatte til president Estrada tok over – og vil fortsette nå som Arroyo-administrasjonen har tatt over.»

Jaafar ledet her MILF sin delegasjon nå i våres, da MILF og representanter fra regjeringa i Manila møttes i Kuala Lumpur for å forberede gjenopptaking av forhandlingene.

«Det vi har sett i ettertid, er at det som er bra i avtalen, ikke er blitt gjennomført. Estrada-administrasjonen var ikke oppriktig og hadde aldri intensjonen om å etterleve avtalen. Avtalen er bare for papiret, den tjener ikke sin hensikt eller oppfylle vårt folks ønsker.»

Hva stiller dere av betingelser for mekling?

«Vi er innstilt på mekling fra utlandet. Den muslimske verden er innstilt på at det skal være Organisasjonen for Islamsk Konferanse (OIC), men personlig er jeg skeptisk til om OIC vil godta det med mindre organisasjonen endrer sin politikk. OIC vil ha selvstyre, autonomi, og vil presse på for at vi skal aksepterer avtalen som MNLF har inngått; det er deres hjertebarn. Men vi vet at bangsamorofolket vil ha uavhengighet og at OIC ikke vil gå inn for det. Men dersom OIC vil stille seg til disposisjon som mekler og godtar våre premisser for forhandlinger, så er de hjertelig velkommen. Men jeg tror ikke OIC kan det ut fra sine tidligere forpliktelser. Problemet er at vi og bangsamoroene ikke godtar autonomi som løsninga på våre problemer.»

Hva med FN?

«Jeg er svært tvilende til at FN vil gå inn for folkeavstemning på Mindanao, slik som på Øst-Timor. FN er under USAs kontroll, og USA kontrollerer Filippinene. Men vi jobber for at FN skal stille seg i spissen for folkeavstemning på Mindanao. Det fins flere alternativer, og om FN ikke ønsker å stille seg bak en folkeavstemning, vil vi søke garantier for andre måter å avholde den på. Det tok lang tid for FN med hensyn til Øst-Timor også. Det betyr at det eneste som fører fram er selvhjelp, inkludert væpnet kamp.

Estrada forsøkte en militær løsning. Men det har vist seg nå at det ikke løser de økonomiske og politiske problemene ved å drepe lederne for bangsamorofolket. De er bare ikke stand til å drepe en revolusjon som allerede er i gang, fordi revolusjonen er organisert blant massene. Vi har kjempet i mer enn tretti år; vi er besluttsomme og organiserte.»

Hvordan er styrkeforholdet mellom MNLF og MILF?

«Militært er vi sterkest fordi MNLF ikke har opprettholdt den militære kampen. Rundt fem tusen av MNLF-fighterne har gått inn i hæren. Under de siste kampene var mange MNLF-soldater i kamp mot MILF; de måtte følge ordrene til AFP (Armed Forces of the Philippines), og mange av våre ble drept. Men massene er for uavhengighet, og mange moroer som i dag befinner seg i den lokale administrasjonen er for uavhengighet.»

Hva med Nur?

«Bror Nur befinner seg i et dilemma. Jeg tror han har det vanskelig, fordi han er blitt presset av Estrada-aministrasjonen med anklager om at han ikke har gjort nok, og fra den andre siden er folk svært kritiske til Nur, og her uttaler jeg meg svært diplomatisk. Folk distanserer seg fra hans ledelse, og folk fra MNLF går over til MILF. Vi så det da OIC-delegasjonen var her i oktober: MNLF-ungdom henvendte seg til OIC-delegasjonen og fortalte den at den eneste løsningen er uavhengighet, ikke autonomi innenfor de rammene som Nur har akseptert. MNLF-ungdom har fortalt at de ønsker at han slåss side om side med Salamat Hashim.

Vi har opprettholdt en dialog med ledelsen i MNLF fordi bangsamorofolket må stå sammen. Vi tror ikke på enhet i ledelse, men i kamp på grasrota. Det betyr ingenting om det fins to organisasjoner så lenge det fins en enhetlig plan, slik som blant brødrene i Palestina.»

Sissel Henriksen er journalist i Klassekampen
Denne artikkelen var trykt den 29. august 2000

---

«Flyktningetragedien rammer kvinner og barn hardest,» sier Daisy Apat og Lyda Lanson fra kvinneorganisasjonene Talikala og Gabriela i Mindanaos største by Davao. Apat og Lanson forteller om ei utvikling der stadig mer av jordbrukslandet blir gjort om til industrijordbruk. Mindanao er ei rik øy, og konflikten handler i stor grad om råderetten over jorda. Den opprinnelige befolkninga fordrives fra jorda, delvis som en følge av krigshandlingene:

«Folk tvinges på flukt fra krigsområdene fordi regjæringshæren brenner husene og slakter dyra, og hugger trærne for å få bedre sikt. Ingenting kommer til å vokse i disse områdene på årevis framover,» sier de to kvinneaktivistene. De viser fram en rapport fra Interfaith Movement for Peace, som i sommer sendte en undersøkelseskommisjon til Mindanao.

Rapporten dokumenterer en rekke brudd på menneskerettigheter begått av regjeringssoldater, herunder massakrer på dusinvis av moroer, også kvinner og barn, samt voldtekter av morokvinner. Intervjuer med de evakuerte viste at regjeringshæren i sin jakt på MILF-styrker ukritisk utfører bomberaid og beskytning mot sivilbefolkningen.

Flyktningene rapporterte om ødelagte hus og avlinger og om en rekke tilfeller av drap og alvorlig skade på sivile. De fleste familiene som ble tvunget til å forlate sine hjem på grunn av krigshandlingene fikk ikke med seg annet enn det de gikk og sto i. Mange led av alvorlige depresjoner som følge av krigshandlingene, og flere kvinner hadde abortert, heter det i rapporten fra fredsbevegelsen.

«Volden mot kvinner øker. Vi ser også en generell økning i prostitusjonen,» sier Daisy Apat, som jobber med hjelpetiltak for prostituerte i Davao. Hun mener økningen delvis skyldes at det store antallet soldater skaper økt etterspørsel etter prostituerte, samtidig som flere kvinner drives på flukt og mister muligheten til å forsørge seg.

Hvordan er situasjonen nå, i mai 2001? Estrada hadde ingen sjanse til å vinne fram med den totale krigen han satte i gang på tampen av sin regjeringstid. Han gjorde bare situasjonen verre for seg sjøl; forsterka de økonomiske og politiske problemene på Filippinene og ga han mindre slingringsmonn når korrupsjonsanklagene mot han kom på bordet høsten 2000. Samtidig undergravde han autoriteten til de samarbeidsvillige lederne i MNLF.

Dette har også skapt problemer for den nye presidenten, Gloria Macapagal Arroyo, når hun nå slår inn på forhandlingsveien igjen med moroene. Hele agendaen med autonom region, som regjeringen fikk MNLF til å akseptere i 1996, er nå på vikende front, også innad i MNLF. Bangsamoroene samler seg om løsrivingskravet.

Den voldsomme offensiven som den filippinske hæren satte i gang vinteren og våren 2000 tok livet av flere tusen moroer, ødela hele landsbyer og fordrev hundretusener inn i overfylte, kummerlige interneringsleire (jfr. egen reportasje). Sommeren 2000 lå anslagene på over 400.000 interne flyktninger og over 5.000 sivile drept. Da vi besøkte leirene i oktober var det over 700.000 som bodde i leirene. Fortsatt nøler flesteparten av disse med å dra hjem til hjemtraktene sine igjen, fordi regjeringen krever at soldatene skal stå i områdene til en ny forhandlingsavtale er klar. Dessuten er jo mange av landsbyene sterkt ødelagt av krigen i fjor. De interne flyktningene er derfor i dag både et stort politisk og økonomisk problem som må løses. Og det blir knyttet direkte til hva slags konstitusjonelt alternativ som skal gjelde for Moroland etter forhandlingene nå.

Abu Sayyaf

I kapitlet hvor vi gikk gjennom historia til frigjøringskampen, så vi at undertrykkinga også avla individuell aktivisme ved siden av den kollektive, organiserte frigjøringskampen. Sjølmordsaksjoner, med hellig krig-konseptet som drivkraft, kan være en del av den politisk motiverte virksomheten. Målene for aksjonene vil avgjøre om de skal bedømmes som legitime former for krigføring, eller om det dreier seg om terroraksjoner som skader frigjøringskampen.

Men i dette «terrenget» kan også reine vinningsforbrytere boltre seg og bruke konflikten til snevre egeninteresser. Da vi besøkte Cotabato, fikk vi ikke lov til å gå aleine på gata, heller ikke på høylys dag. Noen uker før vårt besøk hadde en rein kriminell gruppe, som ikke hadde noe med moroenes organisasjoner å gjøre, drept en person de hadde kidnappa. Kort og godt fordi de ikke fikk de løsepengene de krevde.

Når Abu Sayyaf-gruppa her i Vesten blir framstilt som en del av frigjøringsbevegelsen, er det for å stigmatisere moroenes kamp, på samme måte som Estrada brukte kidnappingsaffærene sommeren 2000 til å intensivere krigføringen mot moroene. Denne gruppa ble danna tidlig på 1990-tallet med medvirkning av folk fra regjeringshæren og fra CIA, hevder representanter for frigjøringsbevegelsene. Det er en ekstremistgruppe med uklar politisk agenda, som kidnapper folk i vinnings øyemed. Når de nå, i mai 2001, trapper opp sin virksomhet igjen, er det bangsamorofolkets motstandere som profitterer på det. Talsmann for MILF, Eid Kabalu, gikk da også ut i pressa i Davao City 24. mai og tok avstand fra påstandene om at MILF hadde noe med kidnappingene og angrepene mot turistsentraene å gjøre. «Det har aldri vært politikken til MILF å samle inn revolusjonær kollekt fra velstående forretningsfolk eller politikere,» hevdet han. «MILF har aldri vært innblanda i kidnappinger, piratvirksomhet eller annen oppførsel og aktivitet som strider mot islam.»

MILF vinner fram

Når Manila nå tar opp forhandlingene med moroene igjen, og erkjenner at de ikke kan tvinge fram en militær løsning, og MNLF plutselig går ut og erklærer at autonomiavtalen de inngikk i 1996 nå ikke lenger er brukbar, er det en manifestasjon av at MILF sin linje for frigjøringskampen er på offensiven.

Vi kan sjølsagt spekulere i at Arroyos forhandlingsvilje bare var taktisk betinga, for å vinne goodwill under valgene som fant sted i mai. Og at hun nå vil bruke Abu Sayyafs nye aksjoner som påskudd til å bruke militæret igjen. Men, ser vi på det ut i fra hvem som kan tjene på en opptrapping av krigen igjen, er det snarere de kreftene som nå er i opposisjon i Manila som sogner til klikken rundt tidligere president Estrada. Tidligere forsvarssjef Mercado har da også gått sterkt ut og kritiserte grunnlaget for forhandlingene med MILF og truet med å mobilisere den kristne befolkningen på Mindanao. Abu Sayaff-aksjonene passer godt inn i slike planer for å gjenopplive reaksjonære kristne vigilantegrupper under kravet om et «muslimfritt Mindanao». Men, i såfall vil de møte en sammensveiset bangsamorobevegelse som vi må tilbake til før bruddet på tampen av 1970-tallet for å finne, når MNLF nå har gått tilbake til sin opprinnelige linje. Arroyo vil neppe finne det fristende å gi etter for Mercado & Co, når det i tillegg er slik at det internasjonale presset for å få i stand en forhandlingsløsning også er voksende.

Parallelt med fredsforhandlingene med Manila, som foreløpig ikke dreier seg om hva slags langsiktig løsning det skal bli på konflikten, kjører nå MILF kravet om folkeavstemning blant bangsamoroene offensivt fram. Det alternativet de vil propagandere vil her være et uavhengig Bangsamoro, hvor også de andre nasjonalitetene og minoritetene på Mindanao og Suluøygruppen skal få sine nasjonale og sosiale interesser ivaretatt. De viser til løsningen på Øst Timor-konflikten, og krever at de som skal stemme i folkeavstemninga er bangsamoroene. De oppfordrer Den islamske konferansen (OIC) og FN om å legge press på Manila og om at FN må stå som ansvarlig for folkeavstemninga.

Når MNLF på sin kongress i Zamboanga City 30. april gikk ut og proklamerte ensidig at de ikke lenger anså 1996-avtalen med Manila for å være gjeldende, og i stedet annonserte at de ville jobbe for å opprette Republikken Bangsamoro, var det en følge av det indre presset i organisasjonen som hadde bygd seg opp over lengre tid. Offisielt begrunner de snuoperasjonen med at Manila ikke har oppfylt timeplanen for 1996-avtalen. Dette er også en kjensgjerning, da kongressen i Manila har trenert den fulle iverksettingen av avtalen, som skulle ha funnet sted allerede i oktober 1998. Men det ligger nok mer bak. De to toppfolkene i MILF vi møtte på Mindanao (se intervjuene), pekte begge på at MNLF-lederen og ARMM-guvernøren Nur Misuari var under sterkt press, fordi samarbeidet med Manila førte til at flere og flere moroer vendte seg til MILF. Det ryktes at det var fraksjonskamper på kongressen og at Misuari egentlig ble fratatt makten. Offisielt ble han presentert som livsvarig æresleder for MNLF og kommende president i Republikken Bangsamoro. Det ble ikke annonsert noen ny utøvende leder i MNLF. Men erklæringen stadfestet at den fraksjonen i MNLF som hadde vært i mot 1996-avtalen nå hadde trukket det lengste strået.

Enhet MILF – MNLF?

Om det nå ligger an til at de to organisasjonene kan samle seg om en felles opptreden overfor Manila, er for tidlig å si ennå. Misuari gikk etter Zamboanga-kongressen ut og inviterte MILF til felles opptreden overfor FN. Men samtidig forutsetter han at MNLF skal være «den eneste legitime representanten til bangsamorofolket overfor OIC». For venner av bangsamorofolket er det å håpe at ikke personlige ambisjoner fra de som nå prøver å redde skinnet, skal stille seg i veien for en felles opptreden mot Manila. Kommentarer fra MILF berømmer lakonisk Misuari for nå å ha innsett at «autonomi ikke er løsningen på det mangeårige problemet i Mindanao».

Utanfor den vesle nederlandske byen Zutphen vart Det internasjonale forbundet for folkekampane stifta 25.-27. mai. Dette forbundet er eit stort steg på vegen for eit antiimperialistisk svar på «globaliseringa». Over 300 delegatar frå nærare 200 masseorganisasjonar møtte, frå heile verda og alle kontinent. Tyrkiske og filippinske organisasjonar dominerte, og det var dei gruppene som hadde teke det største finansielle og praktiske andsvaret.

Målsetjinga med konferansen var å skapa eit felles grunnlag for å sameina folkelege rørsler, og å skapa eit forum for ordskifte og handling. 15 emne var i utgangspunktet lista opp, og desse vart utvida til 17 med rettane til eldre og seksuelle minoritetar. For kvart av emna vart det laga ei fråsegn som peika på kva sams oppgåver forbundet skal ta på seg. Arbeidet med å mobilisera til Göteborg-toppmøtet fekk overveldande støtte frå salen, og mange gav uttrykk for at dei kjende seg inspirerte av den norske EU-motstanden.

Det er etter kvart meininga at kvart land skal laga sine eigne avdelingar av forbundet. Frå Noreg var Kalayaan og Kvinnefronten representerte.

Les meir her: www.geocities.com/ilps2000

Dei siste månadene har folkekrigen i Nepal, leidd av Det nepalske kommunistpartiet (maoistane) (UN (M)) hatt stor framgang. Det nye folkestyret er etablert i provinsar, og politiet er vorte jaga vekk frå delar av Nepal. Nyleg er den nepalske hæren sett inn mot maoistgeriljaen. Med andre ord er intensiteten auka mange hakk. Det er lite nytt å høyre frå Nepal i norske media, sjølv om det er mykje å skriva om.

På desse sidene får ein oppdaterte nyhende frå Nepal:

• Alle nepalske aviser på ein stad
• Oversynsside over nepalsk maoiststoff
• Maoistane i deira eigne ord

Jorun Gulbrandsen er leder av AKP

---

Bli med, bli med!

Vær med og gjør EU sitt toppmøte til en kraftig manifestasjon mot EU og all dens vesen!

Mot EUs fire friheter. Mot fri flyt av munn- og klovsyke. Mot fritt leide for privatisering av helse og velferd. Mot individuelle lønnsavtaler. Mot den europeiske festingen mot folk fra sør. Mot europahær og angrepskrig. Mot Brüsseldiktatur og EØS-avtale. Mot WTO og Verdensbanken. Mot gjeldsslaveri og utsuging av fattige folk.

Demonstrer for en velferdsstat, for at folk skal kunne bo og jobbe i distriktene, for at ethvert storting skal gjøre sine egne vedtak uten innblanding fra fremmede makter, uansett hvor dumme vedtaka kan være. Demonstrer gjerne for å legge hele pengediktaturet i grava!

Til Göteborg kommer også folk som støtter EU. Men som mener at EU også har noen kritikkverdige feil. «Et annerledes Europa» snakker de om. Ikke et Europa befridd fra EU. De skal ha «Et annerledes EU»-EU.

Det kommer folk som vil demonstrere mot markedets tyranni. Men som faktisk ser EU som redskapet for å temme «den globale kapitalen». For EU, mot USA. Sosialdemokrater i AP og SV har organisert seg i «Radikalt Europa». De skal forsøke å gjøre det legitimt å være ja-folk på venstresida.

Den norske regjeringa manøvrerer nå for å kunne sende en ny søknad om EU-medlemskap. Göteborg-toppmøtet er en god anledning til å gi EU-motstanden her i Norge en kraftig vitamininnsprøyting. Mot all «annerledes Europa»- propaganda ønsker AKP å styrke nei-sida og kampviljen mot EU. Den vil i sannhet komme til nytte. Bli med til Göteborg 15. og 16. juni!

Jeg sitter på konserntillitsvalgtmøte i LO, Folkets hus 8. mars 2001. En dame fra delegasjonen i Brussel forteller nytt fra EU. Nå er det europeiske selskap gått i orden. Strålende forteller hun om årlige innsparinger på 30 milliarder. Det europeiske selskap betyr at du ikke lenger er nødt til å registrere selskapet i hvert enkelt EU/EØS-land. Det holder med en registrering. Vi tillitsvalgte undrer på om det ikke betyr at det blir ulike mye lettere å flytte både hovedkontor og inntekter mellom land. Jo, det er nok sannsynlig, sier hun, men hun vet i grunnen ikke så mye mer. Litt surrealistisk er det at vi nettopp har hørt NHOs president Jens Ulltveit-Moe med entusiasme og glød legge ut om betydningen av nasjonalt eierskap og betydningen av hvor hovedkontoret for et selskap blir lagt.

I juni 1999 er jeg i Stortinget. Vi tillitsvalgte arbeider med å skaffe smelteverksindustrien langsiktige kraftkontrakter. Vi opplever å ha gjennomslag for prinsippet om at våre naturressurser skal brukes til å holde landet i hevd, lokalsamfunn levende og folk i arbeid. Så kommer brevet fra Anne. Det summer i korridorene. Komiteen har fått brev fra fungerende olje- og energiminister Anne Enger Lahnstein. Går de et komma lenger enn regjeringa har foreslått i Stortingsmelding nr 52, så vil avtalene komme i strid med EØS-avtalen. Det er ingenting vi kan gjøre. Det politiske flertall går opp i røyk, ingen vil ta det politiske ansvaret for å bli dømt av ESA (Eftas overvåkningsorgan).

I juni 2000 er jeg på nytt i Stortinget. Ved det de kaller et arbeidsuhell har Bellona anket fjorårets kraftkontrakter inn for ESA. Nå var jo resultatet av fjorårets stortingsbehandling så ødeleggende at det ikke var stort å tape. Men iallfall kom nå regjeringa pliktskyldigst med en ny stortingsmelding, nr 78, for å tilfredsstille norsk politikks overdommer. Her er den aller minste sjanse for å få industrien til å skaffe seg langsiktige stortingsbestemte kraftkontrakter effektivt fjernet. Så nå er værvarsler like viktige som konjunkturer for våre arbeidsplasser.

Fesil-konsernet

I februar 2001 er mitt konsern, Fesil, hovedoppslag i Dagens næringsliv. EU-kommisjonen og EU-parlamentet har vedtatt en tolkning av EUs konkurranseregler som sier at dersom en miljøavgift først er innført i et land, så skal den være lik. Dersom dette blir gjennomført for Lilleby Metall så er det øyeblikkelig nedlegging. Vi hadde da nettopp slåss hele høsten for å unngå ei el-avgift på industrien på 1,5 øre/kWh. Og når vi vant igjennom, skal vi altså oppleve at EU sier smelteverksindustrien skal gi det samme som vi betaler hjemme: 11,1 øre/kWh.

Det er ikke bare jeg som har grunn til å være oppgitt. Tenk dere det valget Stortinget blir satt overfor: Avskaff en miljøavgift på over 8 milliarder eller legg ned prosessindustrien. Med et vedtak har EU enkelt og greitt avskaffet muligheten til å føre både miljøpolitikk og industripolitikk, nå er det enten eller.

ESA rår

Jeg bor i Trondheim. Her betaler vi 14,2 % i arbeidsgiveravgift på all lønn. Mine arbeidskamerater på Fundia i Mo i Rana, gamle Norsk Jernverk, hadde 5,1% arbeidsgiveravgift på lønna si. Inntil i fjor, da vedtok ESA at den måtte opp på 14,2%. Fordi de konkurrerte med EUs stålindustri fikk de ikke utsettelse til 2003 slik de fleste andre distriktsordninger fikk. Men da er det igjen EU som bestemmer. Med et enkelt håndgrep har EU avskaffet muligheten til å føre en avgifts- og skattepolitikk som også gagner distriktene.

Akkurat nå sitter vi og diskuterer ervervsmeldingen fra de nye eierne av konsernet, etter at de passerte 50%-grensen. Vi har ingen illusjoner om lov om erverv. Men vi har likevel gode erfaringer med at vi får svar på en del av våre spørsmål og kommer i dialog. Nå skal ESA i løpet av en måned vurdere om den er ulovlig.

For en måned siden falt det en ny avgjørelse i Brussel. Denne gangen tilsynelatende gledelig. Utenlandske arbeidstakere på norsk sokkel hadde krav på norsk barnetrygd, uansett om de bor i Norge eller ikke. 200 millioner vil dette koste den norske stat årlig. Hvorfor reagere på det? Det må da være bra at våre arbeidskamerater i andre land får dele våre goder? Men det er også den viktigste saken til nå for å undergrave den norske velferdsmodellen. I vår særegne nordiske modell har du rettigheter knyttet til at du er statsborger og/eller fast bosatt i landet, ikke bare til at du har vært i lønnet arbeid en viss mengde år og med en viss inntekt.

Universelle rettigheter?

EU sier at barnetrygd er en arbeidstakerrettighet, verken knyttet til statsborgerskap eller fast bopel i Norge. Svært mange av rettighetene våre er nettopp universelle, ikke knyttet til et livslangt arbeid. Barnetrygd, kontantstøtte, sosialstøtte, minstepensjon, morstrygd, overgangsstønad er universelle i Norge. Fødselspermisjon, arbeidsledighetstrygd og avtalefestet pensjon har ganske kort opptjeningstid. I praksis vil dette føre til at Norge må se på måter å unngå dette på og det er bare en måte: Å knytte rettigheten til arbeidet med opptjeningstid, helst lang. Det er slike vurderinger som ligger i kortene dersom mobiliteten over landegrensene øker. Og det er EUs mål. I Danmark har de allerede forandret førtidspensjonen som følge av EU-systemet.

Så kommer debatten om Attac. En bevegelse som hevder at en annen verden er mulig. Men EU skal ikke et norsk Attac bry seg om.

Hvorfor gikk det slik? Hvorfor sitter jeg som tillitsvalgt, som en kunnskapsrik EU-motstander, med 30 års erfaring fra politisk kamp, helt uten en ide om hvordan jeg skal berge min egen arbeidsplass fra EØS? Hvorfor er de som eier denne industrien og som opplagt blir rammet på pungen, fortsatt tilhengere både av EU og EØS? Hvorfor er PIL, Prosessindustriens landsforening, så lojale mot dette systemet at de til og med presterer å si at vi aldri skulle krevd stortingsbestemte kraftkontrakter og regjeringa skulle bøyd seg for EUs pålegg om arbeidsgiveravgift for årevis siden, ja aldri protestert? Hvordan kan en handfull glødende EU-tilhengere manipulere Attac Norge bort fra å bry seg med den globaliseringa som faktisk rammer det norske folk og samtidig hevde at en annen verden er mulig? Jeg vet ikke om det lar seg forklare, men forsøker.

Hvorfor vi er der vi er?

Historia om EU er i korthet slik: Allerede i 1972 sa vi EU-motstandere at EU ville bli en Union. Og EU prøvde da også å vedta union, men uten å lykkes. Inntil en gruppe europeiske finans- og industriledere, organisert i European Round Table, sa: «Glem unionen. Lag et indre marked med fri flyt av varer, tjenester, kapital og arbeidskraft.»

Dette indre markedet forutsetter en pengeunion. Pengeunionen forutsetter en økonomisk union. Budskapet var: Bruk markedet til å presse fram en union, bruk EU og EF-domstolen til å passe på at det aldri er noen vei tilbake, du må ta neste skritt opp trappa du aldri skulle begynt på. Denne planen har i sannhet fungert. Ved årsskiftet erstattes tyske mark og østerrikske schilling med euro.

Men EU er som en syklist, EU kan aldri stanse opp og kan heller ikke tillate at EU-land stanser opp. Det er et ekstremt skjørt byggverk uten en felles økonomi til å tåle et økonomisk sjokk som rammer EU-landa ulikt og uten politisk legitimitet i medlemslanda. Og nå kommer de politiske tiltakene, markedets frihet krever nemlig stadig nye politiske tiltak.

1. Budsjettdisiplinen må opprettholdes. EU går til angrep på Irland som har prioritert økonomisk vekst og arbeidsplasser framfor inflasjon.
2. Stemmerettsreglene må forandres slik at EU blir et mer effektivt redskap for de store EU-land. Østutvidelsen er påskuddet.
3. Den svindyre landbruks- og regionalpolitikken må legges drastisk om, store områder må avfolkes. Østutvidelsen er påskuddet. Ja, til og med kugalskap og munn- og klauvsyke kan brukes som et argument.
4. Økt kontroll på tvers av landegrensene.
5. Oppbygging av en EU-hær som skal passe på unionens interesser.
6. Amerikanisering av EU. Økt mobilitet over landegrensene.

EU er ikke som de andre

For å forstå utviklinga av EU framover må en forstå EUs særtrekk. Globaliseringsmotstanderne beskriver ofte EU som en regional avdeling av Verdens handelsorganisasjon) WTO på linje med Asean, Apec og andre frihandelsordninger (mer om disse i neste artikkel). Her tar de grundig feil. EU er ikke som alle andre. EU er det eneste forsøk på å bruke frihandelsordningen til å skape en union, en ny statsdannelse. EU er også den eneste frihandelsordningen med den fjerde frihet: fri flyt av arbeidskraft.

I årene som kommer er det denne fjerde friheten som vil være hovedredskapet for å drive unionen videre. Det første skritt på dette området var Schengen, underlegging av justis- og politisamarbeidet under EU, fjerne de indre grenser i EU også for personer, slik som statsgrensene i USA. I virkeligheten var Schengen et like grunnleggende skritt i danning av unionen som det indre markedet og den økonomiske unionen. Hva er en sjølstendig stat uten kontroll over egne grenser? Fra 25. mars 2001 kl. 00.00, da Schengen ble innført i Norge, er det EU som bestemmer hvordan Norge skal gjennomføre denne grensekontrollen og hvilke regler Norge skal ha for innvandring, asyl og visumpolitikk. Når grensekontrollen faller bort, må dette kompenseres med stikkprøvekontroll innad, krav om et EU-identifikasjonsbevis og et europeisk FBI, kalt Europol.

Vetoretten fjernet

I Nice fjernet EU all mulig tvil om sine hensikter ved uttrykkelig å fjerne vetoretten på:

• Standarder og prosedyrer som skal følges ved personkontroll på de ytre grenser. Konkret:
• Betingelser og prosedyrer for visum.
• Betingelser for tredjelandsborgere ved fri reise mellom medlemslandene i 3 måneder.
• Minimumsstandarder for flyktninger.
• Foranstaltninger vedrørende ulovlig innvandring og ulovlig opphold.
• Foranstaltninger som skal sørge for at rettslige dokumenter gjelder på tvers av grensene, felles forståelse av hvilke lover som gjelder, lette sivile rettssaker.

I parentes bemerket er det to helt nye og sentrale områder utenom dette, der vetoretten ble fjernet i Nice:

• De nærmere regler for Den europeiske unionens deltagelse i WTO.
• Inngåelse av internasjonale avtaler vedrørende intellektuell eiendomsrett og tjenesteytelser.

Arbeidsmarkedet

28. februar 2001 vedtok EU-kommisjonen sin nye strategi for å bygge det nye europeiske arbeidsmarkedet i 2005. Kommisjonær for det indre marked Frits Bolkestein sa: «Vi må forbedre det europeiske arbeidsmarkedet for arbeidssøkere, for folk som ønsker å arbeide i en annen medlemsstat og for bedrifter som vil ansette folk med de rette kvalifikasjoner. Det indre markedet kan gi et betydelig bidrag til dette ved å fjerne hindringer når det gjelder tilbud av tjenester, ved å gjøre det enklere for folk å oppnå godkjenning av sine kunnskaper og ved å sikre at arbeidere i bedriftsvise pensjonsordninger ikke blir straffet når de ønsker å bevege seg mellom medlemsstatene.»

Kommisjonen peker på at i en 10-års periode vil 24% av USAs innbyggere ha flyttet til en annen stat, i EU bare 4%. Kommisjonen identifiserer de største hindringene. Noen av disse som språk og kulturelle barrierer er ikke overvunnet i en håndvending. Derfor er det logisk å gripe fatt i de to mest konkrete: Økonomisk: pensjoner, skatt og velferd. Og kvalifikasjonsmessig: utdanning.

Lovverket må endres

Det er ikke vanskelig å se at det norske lovverket nå endres i samsvar med disse mobilitetskrava. Giskes utdanningsreform, med internasjonale titler som bachelor-grad og internasjonal lengde på studiet er en slik tilpasning. Den nye reformen for bedriftspensjoner med lineær opptjening og innskuddsbasert pensjon er mobilitetsfremmende etter EU-modellen.

Men skikkelig vei i vellinga blir det ikke før de kan gripe fatt i og samordne våre velferdsordninger. Her blir rett og slett den frie flyten av arbeidskraft brukt til å tvinge medlemsstatene til å harmonisere velferdstiltaka til EU-modellen. Når det nå legges vekt på at EU ikke vant fram i Nice med å få bort vetoretten på skatter, avgifter og sosiale rettigheter, så er dette ikke en gang en halv sannhet.

De har faktisk skaffet seg redskapet til å gå direkte inn. I desember 2000 underskrev Storbritannia i Nice EUs charter for grunnleggende rettigheter under den forutsetning at charteret ikke skulle være lov. Den 8. februar 2001 sa generaladvokat ved EU-domstolen, Antonio Tizzino, at de britiske reglene om arbeidstid er i strid med europeisk lovgivning, fordi arbeidstakere skal arbeide i 13 sammenhengende uker for samme arbeidsgiver for å få rett til ferie. Som ved barnetrygd i Nordsjøen, er jo dette tilsynelatende bra for arbeidstakerne. Men har de først skaffet seg retten til å gripe inn i lands velferdsordninger, så har de den retten.

«Det annorlunda Europa»

Vi er tilbake der vi startet. Slik de allerede har angrepet våre grunnleggende distriktsstøtteordninger som konkurransevridende og vår miljøpolitikk som konkurransevridende, så vil de nå angripe vår velferdspolitikk for å være et hinder for fri flyt av arbeidskraft. Fri flyt av arbeidskraft vil så igjen føre til et press både på lønninger og velferdsstater. Og EUs svar er: Europeiske tariffavtaler, forhandlet lovgivning og felles europeiske minstestandarder. Og dette kravet vil fort spre seg nedover i tillitsmannssjiktet, og influere venstresida. Når nasjonal styring er forbudt og dette er en del av de rammevilkåra vi må forholde oss til, er det bare kravet om et annorlunda Europa som står igjen, dette ropet som gjør de gamle utopistene til de største realister.

Nå vil det jo ikke gå sånn. Det vil bare gå sånn på overflaten. De europeiske nasjonene lar seg ikke oppløse og kampen for et annorlunda EU er umulig. Så motstanden vil øke, enten skjult i dypet og ledet av den ekstreme høyresida eller åpent i dagen og ledet av den nye venstresida, der Nei til EU er den samlende biten. Attac kan enten bli en viktig del av denne fronten, kanskje spesielt på kampen mot EØS (at et Norge uten EØS er mulig), men Attac kan også bli import av den tragiske europeiske venstresida til Norge, en venstreside som overlater den nasjonale kampen til høyresida. EU er uansett dømt til å gå i oppløsning. De som reiser det kravet nå, kan overleve som politisk retning den dagen bruddet skjer.

Mass Soldal Lund er medlem i AKP og fylkestingsrepresentant for RV i Akershus.
Per-Gunnar Skotåm er forsvarspolitisk talsmann i AKP.

---

Det norske militærapparatet er borgerskapets militærapparat. Det er kjerna i borgerskapets voldsapparat og eksisterer for å forsvare det norske borgerskapets interesser mot utenlandske og innenlandske trusler. I hovedsak kan denne funksjonen deles i tre:

1. Forsvar av borgerskapets kontroll over produksjonsmidlene fra en okkupasjonsmakt, og sikre at produksjonen og profitten holdes oppe. Dette er invasjonsforsvaret som nødvendigvis har som oppgave å forsvare norsk territorium.
2. Hindre indre opprør, dvs. som siste skanse når de andre metodene å herske på, ikke lenger nytter. Forsvare borgerskapets politiske kontroll samt kontrollen over produksjonsmidlene fra for eksempel streiker og tilløp til sosialistisk revolusjon. Et eksempel på dette er det såkalte Menstad-slaget.
3. Sikre borgerskapets interesser i utlandet, enten ved okkupasjon av områder, skade handelsmotstandere eller sikre seg økonomisk og politisk kontroll over et område. Med andre ord: Det vi kan kalle imperialistisk krigføring.

Mens punkt 2 og 3 er lette å forholde seg til – vi går sterkt imot sånt – fortjener punkt 1 en nærmere drøfting. Er det så entydig som det er formulert her, kunne man sagt at også dette er vi mot siden vi er mot kapitalkreftene og borgerskapets utbytting av arbeidsfolk. Så enkelt er det dog ikke.

Norge kom ut av 2. verdenskrig med en delt oppsummering om hva som skjedde under kampene mot den tyske invasjonen og besettelsen april-juni 1940.

Det var en historie om svik og unnfallenhet fra politiske ledere og offiserer, men også om det motsatte med sterk innsats fra enkelte politiske ledere og ansvarlige offiserer som mobiliserte for å stanse tyskernes frammarsj. En sterk innsatsvilje og offervillighet fra soldater og sivilbefolkning klarte på flere kampavsnitt å bremse og hindre tyskernes frammarsj. Det viktigste her er kampene på Narvikavsnittet hvor i hovedsak vernepliktssoldater under ledelse av general Fleicher stanset tyskerne, og drev dem tilbake og ut av Narvik gjennom ett felttog som strakk seg over to måneder.

Frykt for revolusjonsforsøk

Samtidig er det dokumentert i ettertid, blant annet av historikeren Lars Borgersrud, at mye av årsaken til den svake mobilisering i 1940 skyldes at hele forsvarsordninga var innrettet på indre opprør og ikke i hovedsak for å forsvare landet mot utenlandske inntrengere. Vernepliktsordninga i Norge hadde vokst fram som en del av de nasjonale frigjøringsbestrebelsene i forhold til Danmark og Sverige. Men den var også en motvekt mot ideer om et profesjonalisert, verva forsvar med et reaksjonært underoffiserskorps i sin kjerne i første del av forrige århundre. Den militære og politiske eliten fryktet revolusjonsforsøk fra arbeidsfolk i Norge mer enn en eventuell utenlandsk fiende. Sabotasjen av motstandskampen i aprildagene i 1940 skjedde derfor gjennom en mobiliseringsordning som systematisk og bevisst hindra arbeiderungdom og landsens ungdom som møtte fram ved garnisonene, å få utlevert de nødvendige våpen for å bekjempe inntrengeren.

Det norske Forsvaret blei gjenoppbygd etter krigen under parola Aldri mer 9. april!, og hadde en sterk folkelig basis etter de erfaringene som var gjort gjennom drøyt fem år. Alminnelig verneplikt for menn og et sterkt Heimevern med kort mobiliseringstid knytta denne forsvarsordninga til den folkelige oppslutninga.

Samtidig knytta Norge seg nært til USA og Nato på slutten av 1940-tallet og påtok seg rollen som en frontlinjestat mot Sovjet og Østblokken sterkt integrert i og underlagt USAs militærdoktriner.

Sjøl om militærappatet er styrt av borgerskapet, er forsvaret bra i den grad det er bygd opp for å motstå utenlandsk intervensjon og derigjennom er i stand til å hindre at norsk territorium og befolkning blir underlagt utenlandske herskere uansett hvilken politisk plattform de kommer med. Borgelig demokrati er dessuten å foretrekke framfor fascistisk okkupasjonsstyre.

Vernepliktshær

I Norge har vi vernepliktshær, og dersom den skal brukes til noe fornuftig må det finnes forsvarsvilje blant soldatene og derfor også i folket. Arbeiderklassen vil utgjøre store deler av denne hæren, og deres motivasjon må være å forsvare det norske folket og ikke borgerskapets økonomiske interesser. Når motivasjonen til de væpnede styrkene er å være et forsvar for det norske folket, er sjansene for at de faktisk vil være det, større.

Er det norske militærapparatet borgerskapets imperialistiske hær eller et folkeforsvar? Det er begge deler og i tillegg en del av borgerskapets voldsapparat for å holde indre ro. Med andre ord kan man si at det norske militærapparatet har ei progressiv og ei reaksjonær side.

Det norske militærapparatet endrer seg som et resultat av endringer som skjer i Norge, gjennom sterk økning av behovet for kapitaleksport og det som skjer i verden. Etter oppløsinga av Sovjetunionen og den kalde krigens slutt er det ingen umiddelbar krigstrussel mot Norge. Samtidig har styrkeforholda i verden endra seg og det åpner for imperialistisk omfordeling.

Det norske militærapparatet beveger seg mot at den defensive sida knytta til forsvaret av territoriet raskt skal reduseres og den offensive, imperialistiske sida blir mer fremtredende. NATO-bombinga av Jugoslavia som Norge stilte styrker til, er bare den foreløpige toppen av dette. Det har vært en gradvis utvikling: Kystvaktskipet Andenes deltok i Golf-krigen i 1991, NATOs nye doktrine, opprettelsen og bruken av Telemarksbataljonen og andre IRF-styrker (bl.a. de norske flya i Jugoslavia), den nye beordringslova som i praksis gjør at befal kan tvinges til utenlandstjeneste. I stortingsmelding nr. 22 (1997-98), Hovedretningslinjer for Forsvarets virksomhet og utvikling i tiden 1999-2002, slås det fast at Norge nå ikke har noen stor ytre trussel. Til gjengjeld er «internasjonale fredsoperasjoner» nevnt i nesten annethvert avsnitt, og vi kan jo tenke oss hva det betyr.

Sterke reaksjoner

Den sterke nedbygginga av anti-invasjonskapasiteten samt omlegging av Forsvaret som nå finner sted, vekker sterke reaksjoner både innad i Forsvaret, i de politiske miljøene og blant folk flest særlig i de områdene der nedlegginga planlegges.

Landsdelsutvalget for Nord-Norge som er et felles politisk uttrykk for de fire nordligste fylkene, la nylig fram en utredning om Forsvarets omstilling hvor de lister opp Forsvarets oppgaver i prioriterte punkter og hvor internasjonalt militært engasjement settes på siste plass.

Utvalget sammenfatter sin vurdering av den omstilling som er på gang med følgende formulering: «Norge står overfor noe mer enn en reorganisering av Forsvaret. Vi står overfor et nasjonalt strategisk veivalg. Et veivalg som omfatter hele nasjonens fremtid, hvor Forsvarets bidrag på flere områder er av avgjørende betydning.»

Den nylig avtroppede øverstkommanderende for Nord-Norge Einar Skorgen krevde onsdag 17. januar forsvarssjefens avgang siden han kun lyttet til sine nærmeste medarbeidere. I Norge er slik strid mellom ledende militære forholdsvis uhørt, men forteller noe om de reaksjoner omlegginga medfører.

Det eneste vi veit om framtida, er at den er umulig å spå sikkert og at ting kan endre seg raskt – i et 20 års perspektiv kan nesten hva som helst skje. Så sjøl om det ikke er noen militær trussel mot Norge idag, kan vi ikke være sikre på at det vil fortsette å være sånn.

Sjøl om det er umulig å spå om framtida, går det an å tenke seg noe av retninga verden vil ta. En større imperialistisk omfordelingskrig i overskuelig framtid er sannsynlig. Det er ihvertfall ingen ting som tyder på at vi kommer til å få en noe særlig fredeligere verden framover. Om det skulle komme en større imperialistisk omfordelingskrig og denne krigen skulle komme til å foregå bl.a. på norsk jord, vil det være riktig å forsvare det norske folket sjøl om Norge er en imperialistisk makt .Det ville være reaksjonært å la være. (Det ville sjølsagt også være reaksjonært å støtte bruk av norske styrker til imperialistiske formål).

Det bringer oss over på en anna problemstilling: Hva bør være vår linje for forsvar av Norge? Et vesentlig element må være å ta del i den debatten og politiske kampen som nå pågår for å støtte opp om vernepliktsordninga knyttet til militærinstallasjoner og våpen som er egna til å hindre fiendtlig okkupasjon av Norge. Å la være å gjøre dette med begrunnelse av at den ledende eliten i Norge sjøl har imperialistiske ambisjoner, vil nettopp gjøre det lettere for disse å gjennomføre endringa i offensiv, militær ekspansjonistisk retning.

Det kan tenkes at militærapparatet kan endre karakter så mye at det vil være riktig å være mot enhver bevilgning og enhver soldat til det norske militærapparatet, men situasjonen er ikke så endra ennå.

Hvilke andre linjer må vi ha? Vi er sjølsagt mot norsk, imperialistisk krigføring og NATO, og dette er paroler som vi må bli ennå flinkere til å bruke i tida framover. Men dette er samtidig argumenter for vernepliktforsvaret. For hvis vi er mot norsk NATO-medlemsskap og en eventuell verva hær, må vi ha et alternativ. Det mest demokratiske og best forsvarsmessige egnede alternativet er et bredt vernepliktsforsvar – et folkeforsvar om man vil. Linja vår må være et folkeforsvar som omfatter store deler av befolkninga og på det premisset også verneplikt for kvinner, samt ei videreføring av totalforsvarstanken.

Et forsvar av denne typen vil være den beste forsikringa vi kan få mot imperialistisk bruk av norske styrker. For det første vil et sånt forsvar være avhengig av den tidligere nevnte forsvarsviljen for å fungere. For det andre vil soldatene i et sånt forsvar være et tilnærma snitt av den norske befolkninga, og de politiske strømningene i befolkninga vil gjenspeile seg i forsvaret. Det vil gjøre det mulig å drive en politisk agitasjon ovafor soldatene som vil være mye mer nytteløst ovafor soldatene i en profesjonell hær.

Når det gjelder spørsmålet spørsmål om bevilgninger til militæret, må bevilgninger til det nasjonalt, forankra invasjonsforsvaret støttes, og bevilgninger til det internasjonale ekspedisjonskorpset motarbeides.

Det er fortsatt rett å oppfordre til avtjening av verneplikt og på andre måter gå inn i militæret. For det første må verneplikta støttes opp om så lenge det gir et viktig bidrag til nasjonal forsvarsevne, hvis vi er prinsipielt for den. For det andre – og det mener vi nesten er uavhengig av militærapparatets karakter – er det nødvendig med motvekter innad i militærapparatet. Forsvaret er en hjernevaskingsanstalt på mange måter, og det er viktig at det er fornuftige og radikale folk som kan stå imot og diskutere med og føre politisk arbeid blant soldatene. Det er veldig nødvendig at det finnes folk i forsvaret, som kan argumentere mot at de vernepliktige skriver kontrakt for utenlandsoperasjoner.

Det er i og for seg bra at det er noen som nekter militærtjeneste på politisk grunnlag, og på den måten skaper debatt rundt militærpolitikk og setter den norske forsvarspolitikken på dagsorden. Men vi må huske at Forsvaret nesten er et snitt av den unge mannlige befolkninga og vi kan derfor ikke isolere oss fra Forsvaret.

Sekterisme

Så lenge den revolusjonære bevegelsen i Norge er så liten som nå, vil det være sekterisk, og vi vil ha et stort problem, hvis all radikal og revolusjonær ungdom skulle nekte verneplikta. Ennå mer sekterisk blir det hvis vi skal være tilhengere av et vernepliktsforsvar, men være mot å gå inn i det sjøl.

Stig Berntsen er ansatt på Oslo AKPs kontor

---

For kommunister har den antirasistiske kampen en særstilling. Grunnen er enkel. Rasismen setter arbeidsfolk opp mot arbeidsfolk og tjener som lynavleder for dem som sitter med makta. Kampen for sosialisme og kommunisme vil aldri kunne vinnes så lenge rasistiske ideer og holdninger vinner oppslutning i befolkninga.

Det har vært vanlig å se på rasismen som et troll med fire huer: Statlig rasisme, hverdagsrasisme, nazister/organisert voldsrasisme og høyrepopulisme/FRP-rasisme. Jeg skal her se litt på det største og styggeste av trollhuene, nemlig den statlig rasismen og hvordan den gir seg uttrykk i asyl- og flyktningepolitikken.

Mye av inspirasjonen til å skrive denne artikkelen har jeg fått ved å lese Innvandringspolitikk og utlendingslov – samtidens klagemur (redigert av Turid Heiberg, Fagbokforlaget 1998), og jeg har rappa grådig både fra denne boka og andre kilder (se kildehenvisning).

Den norske staten har en lang og jævlig historie med rasistisk undertrykkelse. Det er nok å nevne annekteringa av samenes land og vann, tvangssteriliseringa av tatere og utestenginga av jødiske flyktninger under den andre verdenskrigen.

Statens mål med norsk flykninge- og asylpolitikk er å opprettholde en humanistisk fasade, samtidig som en mest mulig effektivt hindrer fattige mennesker på flukt adgang til riket. Råskapen i den norske flyktningepolitikken kan knappest overdrives.

Imperialismen er skyld i krig og fattigdom som tvinger mennesker på flukt. Norge i dag er en aktiv imperialistmakt, og er medskyldig i at stadig flere mennesker tvinges på flukt fra krig elendighet.

Den nye utlendingsloven

I 1988 blei den nye utlendingsloven, lov om utlendingers adgang til riket og deres opphold her, vedtatt i Stortinget. Den avløste fremmedloven av 1956. Det uttalte målet var å «lage et forslag til lov som kan danne det best mulige instrumentet til gjennomføring av den innvandringspolitikk som myndighetene til enhver tid finner det hensiktsmessig å føre». Loven er derfor en fullmaktslov. På viktige områder er det åpent for myndighetene å komme med utfyllinger og nye bestemmelser.

Utlendingsloven og forskriftene har gjennomgått en rekke endringer de seinere åra og stadige rundskriv og nye retningslinjer forteller hvordan myndighetene vil at loven skal fortolkes. Retningslinjene er ofte diffuse, noe som gjør at mange fotvilte menneskers skjebne er overlatt til forvaltninga og den enkelte saksbehandlers skjønn.

Kontrollapparatet

I Norge svulmet kontrollapparatet opp i fra 1970 og som et av sluttproduktene i denne prosessen, ble Utlendingsdirektoratet oppretta i 1988. Direktoratets oppgave er å samordne statens virksomhet overfor flyktninger, asylsøkere og innvandrere. Samtidig blei det ansatt et betydelig antall personer i politiet, i stats- og lokaladministrasjonen, i sosialsektoren, juridiske rådgivere o.l. for å utforme den nye innvandringspolitikken, og strømlinjeforme kontrollpolitikken. Norge har også en rekke utenriksstasjoner i tredje verden-land som har som oppgave å motvirke at flyktninger kommer seg til Norge.

Utlendingsdirektoratet (UDI) har den utøvende makta i flyktninge- og asylpolitikken. UDI tar seg av både asylavhørene og den videre behandlinga av den enkelte sak. 1. januar i år startet Utlendingsnemda sitt virke. Nemda har overtatt departementets rolle som ankeinstans i asyl- og flyktningepolitikken. Dette har vært begrunna med ønsket om en klageinstans som skulle stå på egne bein og være uavhengig av departementet. At nemda domineres av tidligere byråkrater fra UDI og Justisdepartementet sår berettiga tvil om nemdas uavhengighet.

Fram til 1. januar i år var det Justisdepartementet som hadde det politiske ansvaret for flyktninge- og asylpolitikken. Dette ansvaret er nå overlatt Kommunal- og regionaldepartementet.

Nesten ingen får flyktningestatus

I 1999 søkte 10.160 personer om asyl i Norge. Ifølge utlendingsloven har asylsøkere som har en velbegrunna frykt for forfølgelse i hjemlandet, krav på å få innvilget asyl, dvs. få flyktningestatus. Frykten for forfølgelse må bygge på asylsøkerens rase, religion eller politiske oppfatning. Frykten for forfølgelse må være individuelt betinga. Det er ikke nok å tilhøre en utsatt minoritet. Asylsøkeren må i tillegg sannsynligjøre at hun som enkelt individ har grunn til å frykte forfølgelse, for eksempel på grunn av politisk aktivitet.

Det var kun 181 personer som fikk innvilget asyl, dvs fikk flyktningestatus, i 1999.

De langt fleste som får bli her i landet, får opphold på humanitært grunnlag. I 1999 fikk 3.032 mennesker oppholdstillatelse på dette grunnlaget. Asylsøkere kan få innvilget opphold på humanitært grunnlag utifra følgende tre vilkår:

1. Når sterke menneskelige hensyn tilsier det. Her åpnes det for at asylsøkere som vil bli uforholdsmessig hardt rammet ved en tilbakesendelse, skal kunne få opphold på humanitært grunnlag. Det skal svært mye til for at noen får opphold på dette grunnlaget. Norge har sendt hjem dødsjuke mennesker som kun har kort tid igjen å leve, med den begrunnelsen at personen vil dø uansett. Medmenneskelighet er mangelvare i den norske asyl- og flyktningepolitikken.
2. Sterk tilknytning til riket. Det er ikke lett å vite hvilke kriterier myndighetene legger til grunn for å godta at en person har sterk tilknytning til riket. I følge myndighetene behøver du ikke ha sterk tilknytning til riket om du har bodd her i ti år, eller om du har barn og kjæreste i landet. Få får opphold fordi de har sterk tilknytning til riket.
3. Flyktningeliknende årsaker. Asylsøkere kan få opphold på dette grunnlaget når myndighetene mener at personen ikke oppfyller FNs flyktningekonvensjons kriterier for å få flyktningestatus, men at personen har grunn til å frykte forfølgelse av «liknende årsaker». De fleste som får opphold på humanitært grunnlag, får bli på grunn av «flyktningeliknende årsaker».

FNs høykommisær for flyktninger har ved flere anledninger kritisert Norge for å ha etablert for streng praksis når det gjelder å definere hvem som oppfyller kriteriene for å få flyktningestatus. Til tross for dette hevder Norge at de bygger på Høykommissærens anbefalinger. Sverige har en annen og mer liberal tolkning av flyktningebegrepet.

Det kan virke som om myndighetene bevisst velger å gi asylsøkere opphold på humanitært grunn lag i stedet for å dem status for flyktningestatus. På den måten åpnes det i mye større grad for bruk av skjønn i saksbehandlingen, siden det ikke finnes noen gode kriterier for hva som er sterke medmenneskelige hensyn, eller sterk tilknytning til riket.

Kollektiv beskyttelse

I massefluktsituasjoner kan midlertidig oppholds- og arbeidstillatelse gis på kollektivt grunnlag til en gruppe mennesker etter gruppevurdering. Kollektiv beskyttelse har blitt benytta både overfor bosniere fra 1992-1998 og nå nylig for kosovoalbanere. De midlertidige tillatelsene gis for et år av gangen og danner ikke grunnlag for bosettingstillatelse før etter fire år. Hvis situasjonen i hjemlandet etter fire år fremdeles er sånn at norske myndigheter ikke kan sende dem tilbake, kan flyktningene få ordinære, permanente tillatelser.

Dette er en nyvinning i flyktningepolitikken som norske myndigheter har stor sans for, og det snakkes om å føre «en aktiv tilbakevendingspolitikk». Jeg tror det bare er snakk om tid før de første forslaga om at alle oppholdstillatelser skal være av midlertidig varighet, kommer.

Ordninga med kollektiv oppholdstillatelse for bosnierne blei av norske myndigheter sett på som delvis mislykka. Krigen varte lenger enn de hadde trodd. Resultatet var at flere bosniere enn staten ønska, blei værende i Norge og at de til slutt fikk permanent oppholdstillatelse.

Tvangsdeportasjoner

Når dette skrives, skjer den største tvangsdeportasjonen av flyktninger i Norges historie i gang. 4.500 kosovoalbanere som fikk kollektiv beskyttelse av midlertidig varighet, skal tvangsdeporteres tilbake til Kosova. Over 2.000 av dem har ikke fått ferdigbehandla asylsøknadene sine. De som har fått avslag på søknadene sine og velger å anke, blir straffa ved at myndighetene da ikke gir dem etableringstilskuddet på 15.000 kroner. Dette er å undergrave asylretten, og det er et klart brudd på menneskerettighetene.

UDI organiserer tvangsdeportasjonene og det første flyet med kurs for Kosova gikk 9.mars. UDI har satt opp en plan hvor det skal lette to charterfly i uka fram til sommeren. Dette til tross for den svært vanskelige situasjonen i Kosova:

• Arbeidsløsheten er på 85%.
• Infrastrukturen er sønderknust.
• Stor boligmangel.
• Kosova er i en krigstilstand, og det er stadige trefninger og drap i Sør-Serbia og på grensa til Makedonia.

Hvorfor har myndighetene sånn hast med å kaste ut kosovaalbanerne i denne situasjonen? De fleste kosovoalbanerne ønsker jo uansett å reise tilbake til hjemlandet når de føler at situasjonene er mer stabil. Jeg tror det har å gjøre med at de lyktes dårlig med å få sendt tilbake bosnierne. For myndighetene står nå kampen om hele ordningen med kollektiv beskyttelse. Derfor haster det med å få kosovaalbanerne ut nå mens det ennå ikke er full krig i området. Anti-rasister svar er at det organiseres motstand mot utkastelsene. Det arrangeres aksjoner, demonstrasjoner og å jobbes med å skjule flyktningene for norske utkastelsesmyndigheter.

Ulovlige mennesker?

Siden januar 1997 har Norge sammen med 15 andre deltakerland i Intergovermental Consultation (IGC) deltatt i en strategisk informasjonsutveksling av opplysninger om såkalt ulovlig innvandring. Denne informasjonsutvekslingen kalles Trafficking Information Exchange System (TIES). Samarbeidet bygger på følgende felles definisjon av ulovlig innvandring: «Migrasjon som omfatter ulovlig transittering, innreise, og/eller opphold hvor den enkelte ulovlige innvandrer får hjelp på en eller annen måte, og der hjelpen kan være organisert.» Kriminalpolitisentralen (KRIPOS) skriver sjøl på sine hjemmesider at «ved bruk av denne definisjonen omfattes de fleste asylsøkere til Norge, i det det store flertall har mottatt en eller annen form for assistanse, enten i form av rådgivning, eller i form av bistand som pass og/eller billetter eller reisefølge».

På den måten blir flesteparten av verdens flyktninger stempla som illegale. Dette bryter med menneskerettighetene. Retten til å søke asyl er nedfelt i FNs menneskerettigheter, og FNs flyktningekonvensjon slår fast at det ikke er ulovlig å ta seg inn i landet med falske papirer når hensikten er å søke asyl, og at det ikke skal få innvirkning på behandlingen av asylsøknaden. De vesteuropeiske landa undergraver aktivt denne paragrafen i FNs flyktningekonvensjon. Schengen-avtalen pålegger flyselskapene transportøransvar. Det vil si at flyselskapene må betale for tilbakesendelse av asylsøkere som reiser uten gyldige papirer.

Menneskesmugling

Herskerne i det rike Vesten bygger Festung Europas som beskyttelse mot det fattige sør. Schengen-avtalen er en del av denne muren. Det er på denne bakgrunn vi må forstå menneskesmuglingen som det har skrevet mye om i media det siste året. Her blir all menneskesmugling framstilt som kriminalitet på lik linje med narkotika og våpenhandel.

Det er ikke noen grunn til å tvile på at det finnes mange kyniske bakmenn som tjener seg rike på desperate mennesker på flukt, men hovedproblemet er at flyktninger er avhengig av denne type hjelp for i det hele tatt få muligheten til å benytte seg av asylretten. Her er vi ved kjernepunktet: Europeisk flyktningepolitikk er til for å beskytte det rike Europa mot fattige flyktninger, ikke for å sikre mennesker på flukt sikkerhet mot nød og forfølgelse. En rekke flyktninger har endt sitt liv i forsøk på å innta Festung Europas. Media har omtalt en rekke av disse tragiske skjebnene. Fokuset har imidlertid ensidig vært lagt på de fæle menneskesmuglerne som er skyld i flyktningenes død, og ikke det rike Europas militarisering av grensepostene, for å hindre å måtte dele rikdommen sin med fattige flyktninger.

Det er et paradoks når norske myndigheter varsler krig mot menneskesmuglerne, noe følgende eksempel viser. Gholam fikk oppholdstillatelse som afghaner i 1990. Seinere blei alle tillatelser trukket tilbake og politiet prøvde å ta beslag i familiens pass og ID- kort. Myndighetene påsto nå at familien var pakistansk. De blei så sendt med fly til Karachi ekskortert av seks politifolk. De var utstyrt med en lapp fra norsk politi hvor navnene som norske myndigheter hadde gitt dem, sto skrevet. På flyplassen tok imidlertid familien fram det afghanske passet som norske myndigheter påsto var falskt. Passet, som var utstedt av den afghanske ambasssaden i London, var ekte og de seks politifolkene blei tatt inn til avhør mistenkt for menneskesmugling. Hva ville skjedd hvis dette var i Norge, og det var pakistanske politifolk som påsto at familien var norske statsborgere?

Visumplikt

Skal man søke asyl i et vesteuropeisk land, må søknaden innleveres i vedkommende land ved personlig frammøte. Samtidig veit vi at Norge, og resten av det rike Vest-Europa, innfører visumplikt for alle såkalte «flyktningeproduserende land». I dag står mellom 115 og 130 land oppført på EUs og Schengen-landas liste over visumpliktige nasjonaliteter. Nye land føres stadig på denne lista hvis det kommer et visst antall asylsøkere fra vedkommende land.

Et megetsigende eksempel er henta fra KRIPOS sine nettsider. I forbindelse med temaet menneskesmugling står følgende å lese under overskriften Sigøynere til Norge fra Slovakia:

Flere land i Europa, deriblant Norge, opplevde i vår en betydelig økning av tilreisende sigøynere fra Slovakia. Denne utviklingen opphørte imidlertid gjennom innføring av visumplikt for slovakiske borgere. Det er likevel grunn til å være oppmerksom på liknende trender ettersom man har mottatt meldinger som går utpå at sigøynere blir fordrevet fra flere stater på Balkan.

Det tas ikke med i vurderingen at sigøynerne faktisk kan ha gode grunner til å flykte. At det har vært en utstrakt forfølgelse av sigøynere på Balkan og en rekke rasistisk motiverte drap interesserer ikke KRIPOS. For dem er spørsmålet kun hvordan man kan hindre dem i å komme innenfor Norges grenser. Et annet eksempel er henta fra Utlendingsdirektoratets årsrapport for 1999: «…med 2.453 utgjorde asylsøkere fra Øst-Slavonia den klart største søkergruppen i 1998. I 1999 var det tilsvarende antall bare 60. Nedgangen skyldes at det blei innført visumplikt for kroatiske borgere i juni 1998.»

Personer fra disse «flyktningeproduserende» landa blir som regel nektet visum og begrunnelsen er det verdt å bite seg merke i: «Begrunnelsen for å avslå slike søknader vil gjennomgående være at det er særlig grunn til å tro at vedkommende vil søke opphold her etter ankomst.» Dermed er farsen fullkommen. Det innføres visum fordi det er land der mennesker vil kunne ha grunn til å flykte, og de blir nekta visum fordi det er fare for at de vil benytte seg av den menneskeretten det er å kunne søke asyl. Visum er en svært effektiv måte å frarøve flyktninger den menneskerettigheten som det er å få søke om asyl.

Arbeidsinnvandring

I Norge blei det innført midlertidig innvandringsstopp i 1975. I vedtaket var det innbakt en klausul som gjorde det mulig å gjøre unntak for høyt utdanna eksperter. Klausulen gjør at norske myndigheter kan innhente hvite, resurssterke eksperter etter behov, mens fattige svarte arbeidere blir effektivt stengt ute. Innvandringsstoppen var ment å skulle ha kun et års varighet og blei begrunna med at en trengte tid til å legge forholda bedre til rette for dem som allerede hadde kommet til landet. Siden blei den forlenge hvert år inntil den blei gjort permanent i 1988. Begrunnelsen for å forlenge innvandringsstoppen var å beskytte av norske arbeidsplasser, og blei forsvart av grupperinger langt ut på venstresida (Klassekampen forsvarte innvandringsstoppen på lederplass!).

I dag veit vi at Norge i de nærmeste ti åra vil være avhengig av innvandring for å ikke komme i underskudd på arbeidskraft. Ved innføring av EØS-avtalen trodde man at den skulle løse problemene. Nå kan vi slå fast at norske myndigheter nok overvurderte hvor attraktivt Norge er for andre europeere. De aller fleste, enten det er finske sjukepleiere eller svenske bygningsarbeidere, reiser tilbake når det blir ledige jobber i hjemlandet. Dette har ført til en gryende erkjennelse av at en del av den arbeidskraften vi trenger, må komme fra land utafor EØS-området. Dette har det vært mye debatt om den siste tida, og både NHO og Unge Høyre har vært blant dem som har krevd oppheving av innvandringsstoppen. Spørsmålet er imidlertid hva som skal være kriteriene for arbeidsinnvandringen.

RVs antirasistiske manifest er det nærmeste venstresida har kommet i å utforme en politikk på dette området. Det er så bra at jeg gjengir noe av det:

Innvandringsstoppen overfor arbeidsfolk fra land utafor EØS fungerer rasistisk og undertrykkende. Hvite eksperter slipper inn, mens folk fra Afrika, Asia, Latin-Amerika – og alle arbeidsfolk utafor EØS – stenges ute. Mot dette vil RV slåss for lik (formell) rett til å komme til Norge for å søke arbeid, og til å bo i landet om de har arbeid eller kan bli forsørget på annen måte. (…) Vi vil åpne grensene for arbeidsinnvandring. Alle skal ha rett til å komme til Norge for å søke seg jobb, og få tre måneder til å skaffe seg arbeid. Norge må også tilrettelegge for at folk skal kunne søke seg jobber i Norge, fra det landet de lever i. Vi går samtidig inn for at innvandrere som jobber i Norge skal ha lønns- og arbeidsvilkår i tråd med landsomfattende norske tariffavtaler.

Dette er ikke hva NHO og Unge Høyre ønsker. Høyresida ønsker en arbeidsinnvandring som lett kan reguleres etter konjunkturene i arbeidsmarkedet. Kjapt inn når vi har behov for arbeidskraften, og på hue og ræva ut igjen når arbeidsmarkedet blir strammere. Utgangspunktet må være at de som får seg arbeid i Norge har kommet for å bli. Det må føres en integreringspolitikk i tråd med utgangspunktet – at de har kommet for å bli.

Hvis målet for dem som sitter med makta er at arbeidsinnvandrerne kun skal være her for et avgrensa tidsrom, vil de heller ikke bruke ressurser på integrering. Det trengs derfor ressurser til norskopplæring, morsmålsundervisning, gode boliger og andre velferdskrav.

Kilder

• Utlendingslov og flyktningepolitikk – samtidens klagemur (Turid Heiberg)
• Kriminalpolitisentralens hjemmesider
• Utlendingsdirektoratets hjemmesider
• Kommunal og regionaldepartementets hjemmesider
• Årsrapport for Utlendingsdirektoratet 1999
• Utlendingslovens av 1988
• Utlendingsforskriftene
• RVs antirasistiske manifest