(Kart fra CIA Fact Book)

Areal: 2.780.400 km² (nr 8 i verden)

Innbyggere: 37,032 millioner (nr 31 i verden)

Hovedstad: Buenos Aires

BNP/innbygger (2000): 7.460 $

Valuta: Peso = 100 centavos

Forventet levealder: 74 år

Barnedødelighet: 2,1 %

Befolkningstilvekst (1980-2000): 1,4 %

Religion: 91 % katolikker, 2 % protestanter, rundt 300.000 jøder og 300.000 muslimer

Urbanisering: 89 %

Andre byer: Córdoba, Rosario, Morón, Lomas de Zamora, La Plata, Mar del Plata

Administrasjon: 22 provinser, Buenos Aires føderale område og Tierra del Fuego (Ildlandet)

Parlament: Congreso de la Nación med 257 representanter og 72 senatorer

President: Eduardo Alberto Duhalde (peronist)

Næringsstruktur: 5 % landbruk, 28 % industri, 66 prosent tjenester

Arbeidsløshet (2001): 17,3 %

Import: 32 % maskiner og elektronikk, 22 % kjemiske produkter, 12 % biler og transport

Importland: Brasil 26 %, USA 19 %, Tyskland 5 %, Kina 5 %, Italia 4 %, Frankrike 4 %, Japan 4 %

Eksport: 19 % energi, 16 % planteprodukter, 14 % nærings- og nytelsesmidler, 8 % kjemiske produkter

Eksportland: Brasil 27 %, USA 12 %, Chile 10 %, Spania 3 %, Uruguay 3 %, Italia 3 %, Kina 3 %

av Bjørgulf Claussen

Studielånene var på topp i 1978. Siden falt de i verdi inntil Giske-reformen hevet dem skikkelig i høst. Derimot har stipendandelen økt fra 13 % i 1993 til 30 % fra 1998. Reformen har sendt stipendet i været, til 40 %, men vel å merke for dem som gjennomfører studiet på normert tid, og hvem er det?

«Normalstudenten» (enslig, inntekt under 5.200 kr per måned) kunne få inntil 69.500 kr fra Lånekassa i året 2001-02 (note 1). Av dette var 30 % stipend. De fleste kunne få lån i maksimalt åtte år.

De som var i studier med normert tid fra 10 til 13 semestre, fikk ettergitt fra 22.535 kr til 53.165 kr av lånet dersom de holdt normen, den såkalte hovedfagsavskrivningen (note 2). Ordningen ble innført for endel år tilbake for å stimulere studenter til å fullføre studiet på normert tid. Det har ikke vært mulig å finne ut hvor mange som får dette «turbostipendet», men antakelig er det få utenom odontologi, medisin og psykologi.

Hvordan har lånene utviklet seg?

Tabell 1 viser at den såkalte kostnadsnormen har holdt seg påfallende lik i alle år siden 1975 (note 3). Kostnadsnormen er mesteparten av lånet. For standardstudenten kommer bare boktillegget på noen hundre kroner i tillegg.

Det vanlige studielånet økte fram til 1978, da det var høyest (tabell 1). Siden ble det satt litt ned, men har holdt seg konstant siden 1993. Stipendandelen har derimot økt, fra 13 % i 1992 til 30 % fra 1998 til våren 2002.

Normen til Lånekassa holdt følge med utviklingen i gjennomsnittlig industriarbeiderlønn fra 1975 til 1987, men har siden falt sterkt i forhold til vanlig velstandsutvikling. Mens kostnadsnormen til Lånekassa var 3,86 ganger høyere i antall kroner i 2000 enn i 1975, var gjennomsnittlig industriarbeiderlønn 5,53 ganger høyere, ifølge offisiell statistikk.

Tabell 1:

Kostnadsnormen til Lånekassa deflatert til 2000 kroner, og indekser for kostnadsnorm og gjennomsnittlig industriarbeiderlønn etter år, 1975 = 100 (noter 1, 4 og 5)

Studentenes levekår

I 1998 gjorde Statistisk sentralbyrå en spørreundersøkelse om levekårene til alle studenter ved høyskoler og universitet (note 4 og 6). Her er noen resultater som gjaldt for 1997:

• Lånekassa var viktigste inntektskilde for 2/3 av studentene, men lånet dekket ikke mer enn 2/3 av forbruket i snitt. Eget arbeid var viktigst for 1/5, foreldre for 1/10 og ektefelle/samboer for 1/20.
• Gjennomsnittlig innkomst var110.000 kr i året, mot 136.000 kr for andre unge.
• Minst hver annen student arbeidet ved siden av studiet, i gjennomsnitt 7 timer per uke. Den gjennomsnittlige arbeidsinntekten var 54.000 kr i 1997.
• Gjennomsnittlig lån var 42.000 kr, maksimalt lån 62.700 kr, alt beregnet å vare for 10 måneder.
• Støtte fra foreldre var gjennomsnittlig 5.000-10.000 kr i 1997. 9 % bodde hjemme, der de fleste ikke betalte husleie.
• Av universitetsstudentene var 33 % allerede forsinket i studieprogresjonen, og ytterligere 12 % regner med å bli det.
• 35 % av universitetsstudentene hadde hatt et opphold i studiet. Årsakene var uklare, men om lag 12 % var forsinket pga barn, 25 % pga jobb og noen pga verneplikt.

Forrige levekårsundersøkelse var i 1973 (note 4 og 6). Da hadde mindre enn 1/3 av alle studenter arbeid ved siden av studiene.

Økonomien syntes likevel å være bedre. Unge enslige i arbeid hadde et gjennomsnittsforbruk som lå 17-24 % over den enslige studenten. I 1997 var forskjellen oppunder 40 %. I dag bruker studenten like stor andel av pengene sine til mat som for 25 år siden, hele 22 %, mot 8 % blant andre unge enslige. Dette er oppsiktsvekkende, for en så stor del av inntektene til mat er et fattigdomstegn. Utgiftene til bolig har økt, mens utgiftene til fritid er gått ned, tross økingen i inntekt fra betalte jobber.

Det er ulikheter også blant studenter (note 4 og 6). 10 % av studentene hadde ikke studielån i 1997. Halvparten av studentene hadde eller disponerte bil, mot praktisk talt alle andre unge. 9 % av studentene hadde innkomster over 150.000 kr, mot 40 % av andre unge, mens 58 % hadde under 100.000 kr i 1997, mot 14 % av andre unge.

36 % av studentene var gift eller samboere (note 6). 72 % av de mannlige ektefellene/samboerne til kvinnelige studenter arbeidet, 46 % av ektefellene/samboerne til de mannlige studentene. 1/3 av disse ektefellene/samboerne tjente over 300.000 kr i 1997.

Undersøkelser av levekårene til studenter er påfallende mangelfull, til tross for at mesteparten styres av myndighetene. Vi kan konkludere med at studenter har fått en katastrofalt dårlig økonomi siden 1970-årene, sammenliknet med resten av befolkningen. Betalt arbeid ved siden av studiene dominerer stadig mer. Samtidig er det forskjeller mellom studenter. Familiens økonomi betyr fortsatt mye.

Giske-reformen

Giskes «kvalitetsreform» ble vedtatt av Stortinget desember 2001 (note 9 og 10). De økonomiske ordningene blir slik for studieåret 2002/03 (note 11):

Du kan få opptil 80.000 kr i lån, beregnet på ti måneder. Før ble lånet utbetalt to ganger i året. Nå får du 16.000 kr ved semesterstart. Siden blir det vel 7.000 kr per måned til og med juni 2003.

Dersom du følger normert studieprogresjon (10 vekttall per semester), blir stipendandelen 40 % (note 11 og 12). Det betyr at hele økingen på 1.000 kr i måneden blir dekket av økningen i stipendandelen fra 30 % i fjor. Stortinget innførte denne satsen fra 1. november 2002, så for inneværende studieår blir stipendandelen gjennomsnitt for året, dvs 35 %.

En del av lånet omgjøres til stipend etter studiet, når vekttallsproduksjon og skattelikning er klar. 25 % stipend får du uansett vekttall, men det såkalte konverteringsstipendet på 15 % er avhengig av vekttallet du oppnår hvert semester. Dersom du får under 5 vekttall, får du ikke konverteringsstipend det semesteret, men får du 20 vekttall neste semester, f.eks. ved grunnfag, jevner det seg ut. Dersom du produserer mellom 5 og 10 vekttall i semesteret, blir konverteringsstipendet tilsvarende redusert. 7,5 vekttall er 7,5/10 = tre firedeler av fullt konverteringsstipend eller 15 % x 3/4 = 11,25 % konverteringsstipend. Siden fullt konverteringsstipend er 1.200 kr per måned (15 % av 8.000 kr), får du 900 kr måneden i konverteringsstipend i dette semesteret.

La oss ta et konkret eksempel for å se på de økonomiske konsekvensene av den nye stipendordningen. En student bruker sju år på et mastergradstudium under den nye finansieringen, delvis fordi han jobber ved siden av, delvis pga. et krevende hovedfag. Han stryker i to semestre (ingen vekttall) og bruker tre år på mastergraden. Han får da fire semestre uten vekttall når vi ser saken fra Lånekassas nye synspunkt. Økonomien hans blir slik sammenliknet med normert studieprogresjon på fem år:

Han får altså 36 % stipend mot 40 % for studenten med normert tid. Dersom han brukte åtte år (det maksimale man får lån til under vanlige forhold) fordi vekttallsproduksjonen var ytterligere redusert pga lønnet arbeid, ville stipendandelen falle til 34 %.

Dette fallet i stipendandel virker ikke stort. De studentene som fullfører en master på de åtte årene de har til rådighet, får fortsatt over 30 % stipend. Men lånet de skal tilbakebetale, blir forholdsvis mye større, slik tallene over viser. Dette vil virke urimelig for de studentene som gjennomfører et langt studium pga krevende fag, mens det kan være rimelig for dem som bruker lang tid pga mye annen jobbing.

Den forandringen som har vakt mest motstand, er at stipendet for reiser i Norge og Norden er falt bort. Dermed blir det dyrere å studere for dem som må reise hjemmefra. Reiser til studiestedet i utlandet blir også dyrere, fordi reisestipendet gjelder bare for reiser fra grensene i Norden.

NSU har også klaget over at hovedfagsavskrivningen faller bort. Dette er urimelig, fordi det er en nødvendig konsekvens av studienormeringen i Giske-reformen som NSU støtter så varmhjertet.

Fra 15. august 2002 kan du tjene inntil 100.000 kr eller ha trygdeytelser på inntil 53.500 kr i året utenat det går utover lån og stipend (note 11). Tjener du mer, blir stipendet redusert med 60% av overskytende beløp, mens lånet ikke berøres. Stipendandelen regnes ut først etterat siste skattelikning er oppgjort etter endt studium.

En rekke spesialordninger ser ut til å bli opphevet, for eksempel forsørgertillegg for ektefelle, spesielle stipend til nordiske høyskoler og kanskje kunstfagstipendet (note 10). Dette vil være markante tilbakeslag for noen få studenter.

Økonomiske konsekvenser av Giske-reformen

Noen vil antakelig være fornøyd med reformen, først og fremst fordi studier flest blir kortere. Foreløpig tror mange at undervisningen blir mer målrettet, og at studentene får mer presise krav å stille til universiteter og høgskoler, men det kommer nok først og fremst an på bevilgningene fra staten. Antakelig blir kravene i mange fag senket, og det vil endel studenter være fornøyd med.

Noen vil også ha fordel av den nye studieøkonomien. Det gjelder dem som kan gjennomføre studiene på normert tid. De vil få flere kroner per måned (lånet øker fra 7.000 til 8.000 kr i studieåret), men ikke økt lån (full stipendøking dekker akkurat økingen i lånet). Men de som har store økonomiske fordeler av reformen, vil antakelig være få. De må enten

• greie å leve på 8.000 kr i måneden, eller
• greie full studieprogresjon ved siden av betalt arbeid, eller
• ha foreldre eller ektefelle som støtter dem økonomisk.

Det er ikke umulig å leve på 8.000 kr per måned i 10 måneder av året. Budsjettet kan for eksempel være slik:

• Husleie 3.500 kroner
• Strøm 500 kroner
• Månedskort 600 kroner
• Telefon 500 kroner
• Mat 2.000 kroner
• Diverse 900 kroner

Et slikt budsjett er ikke bare trangt. Det forutsetter at du jobber to måneder per år for å dekke bokinnkjøp, klær og depositum for hybel. Det betyr også at du som student lever helt annerledes enn praktisk tatt alle andre voksne nordmenn. For eksempel har du nesten ingen penger til ferier, større reiser, liv på byen, osv. Belønningen er et større stipend når studiet er over.

Effektive og flinke studenter er der alltid noen av. De er ikke interessante her.

Mer realistisk er det at noen studenter får støtte hjemmefra og derfor kan leve mer normalt og samtidig få fullt stipend. Det vil gjelde en del av de vel 50 % av førsteårstudentene i Oslo i 1991 som hadde foreldre med høy utdanning, og det vil gjelde de fleste av de 5 % av alle studenter som hadde ektefellen som viktigste inntektskilde. Med andre ord vil studenter fra relativt velstående familier ha stor fordel av reformen, ikke bare studentparlamentarikere som alltid er enige med politikerne.

De fleste studentene vil fortsatt måtte ta betalt arbeid i studieåret og ikke greie studiet på normert tid. Noen vil også ønske å bruke mer enn fem år på en master, gjerne av meget gode grunner. For dem er grunnene til å gå mot reformen sterke:

• Høyere lån å betale tilbake, lavere stipend.
• Større tidspress for å oppnå et visst stipend.
• Vanskeligere å gjennomføre krevende studier som må ha lengre tid enn normen.
• Mindre økonomisk frihet med månedlige utbetalinger.

For disse tilbakeslagene er det en liten fordel å få 1.000 kr mer per måned i lån.

Litteratur

• 1. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 4. mars 2002.
• 2. www.lånekassa.no. Forskrifter, kap. VIII, 4. mars 2002.
• 3. www.lånekassa.no. Statistikk, 4. mars 2002.
• 4. Lyngstad J. Studenters inntekt og økonomiske levekår. Rapport 99/35, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 5. NHO. Lønnsstatistikk; Statistisk sentralbyrå. Lønnsstatistikk.
• 6. Lyngstad J, Øyangen I. Sjung om studentens lyckliga dar. Studenters levekår 1998. Rapport 99/15, Statistisk sentralbyrå, 1999.
• 7. St.meld. nr. (1999-2000). Utjamningsmeldinga.
• 8. Berg L (red). Begynnerstudenten. Oslo: NAVFs utredningsinstitutt, 1992.
• 9. http://www.stortinget.no/innb/200102-012-010.html, 4. mars 2002.
• 10. St.meld. nr. 27 (2000-2001). Gjør din plikt – krev din rett. Kvalitetsreform av høyere utdanning. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 2001.
• 11. www.lånekassa.no. Stipend og lån over 19 år, 8. august 2002.
• 12. NSU. Studieboka 2002/2003. Oslo: NSU, 2002.
• 13 St.meld. nr. 14 (1993-94). Studentfinansiering og studentvelferd. Kirke-, utdannings- og forskningsdepartementet, 1993.

av Rahul Mahajan

Etter Golfkrigen tvang USA resolusjon 687 gjennom i FNs sikkerhetsråd. Denne innebar økonomiske sanksjoner, blant annet ble landet nektet all eksport mens all import skulle godkjennes av Sikkerhetsrådets sanksjonskomité (alle medlemmer her kan nekte godkjennelse uten forklaring – ikke det at det betydde så mye all den tid Irak ikke hadde lov til å tjene penger til å kjøpe ting). Dette var de mest omfattende sanksjonene som noen sinne var blitt innført i moderne tid, og de skulle ikke heves før FNs våpeninspektører kunne garantere at Irak ikke hadde atom-, biologiske eller kjemiske våpen eller ballistiske raketter med mer enn en viss rekkevidde, noe som er sauset sammen som «masseødeleggelsesvåpen».

Allerede få måneder etter krigens slutt viste flere rapporter at en katastrofe var på vei. I april antydet Harvard Study Team, en gruppe leger og samfunnsvitere, at «minst 170.000 barn under 5 år vil dø i løpet av ett år på grunn av senvirkningene etter Golfkrisen», dersom ikke noe ble gjort. En lignende rapport, utgitt i mars av FNs visegeneralsekretær Martti Ahtisaari, beskrev «nærmest apokalyptiske» forhold. Hele landets industri var blitt ødelagt, og det var blitt fratatt sin hovedinntektskilde – i et land som før invasjonen av Kuwait importerte 70 % av maten og enda mer av medisiner. Hele industrien hadde et desperat behov for reservedeler som Irak ikke produserte, hvorav det meste ble nektet importert av Sanksjonskomiteen. Det skulle ikke mye til for å forutse en katastrofe dersom landet ble holdt under en nesten total økonomisk blokade.

Disse spådommene gikk i oppfyllelse. I 1994 var Irak preget av omfattende feilernæring, men var fortsatt ute av stand til å få noe utenfra siden det ikke hadde noen inntektskilder. I 1996, etter mye om og med og utsettelser fra både den irakiske og den amerikanske regjeringen ble «Olje-for-mat»-programmet godkjent. Til å begynne med tillot dette Irak å selge olje til en verdi av 4 milliarder dollar i året. Senere ble den øvre grensen hevet til 10,5 milliarder dollar og i 1999 ble grensen fjernet. Av dette ble først 30 %, senere 25 %, konfiskert av FNs kompensasjonsfond. De som nyter best av dette, er oljeselskapene, siden disse var de største «ofrene» rent økonomisk for Iraks invasjon av Kuwait. Ytterligere 3-4 % går til administrative utgifter for FN, inkludert våpeninspektørene.

Alle pengene går til en bankkonto i New York, og Irak får bare tilgang for å oppfylle kontrakter som er inngått med utenlandske firmaer som er godkjent av Sanksjonskomiteen. Denne utenlandske kontrollen med Iraks oljepenger har betydd et fullstendig sammenbrudd for den lokale økonomien – regjeringen kan ikke leie inn lokale kontraktører eller betale lønninger med oljepengene, og det er så å si ingenting tilgjengelig for investeringer. Regjeringen må også betale høye priser for utenlandsk mat heller enn å kjøpe fra irakiske matprodusenter. Dette fører til kraftig reduksjon av økonomiske midler og ødelegger jordbruket.

«Olje-for-mat»-programmet ble iverksatt i Irak i mars 1997. 11. januar 2002 hadde varer til en verdi av 18,5 milliarder dollar kommet inn i landet takket være programmet, omtrent 14-15 dollar per innbygger i måneden. Med «olje-for-mat»-programmet oppsto et nytt problem – USAs representant i Sanksjonskomiteen holdt ofte tilbake ulike typer kontrakter ut fra tydelig politiske årsaker, blant annet (sporadisk) tilbakeholdelse av nitroglyserin for hjertepasienter, sprøyter, bomull til medisinsk bruk og mye mer, alt fordi det ble hevdet at de hadde flere bruksområder, blant annet til produksjon av masseødeleggelsesvåpen. Rør for å reparere vannsystemer og lastebiler med kjølerom (nødvendig for transport av medisin) ble systematisk nektet innført. Inntil desember 1999 ble også mesteparten av utstyret som trengtes til reparasjon av oljeinstallasjoner, som Iraks økonomi avhenger av, holdt tilbake.

Dette er åpenbart politisk. Tidlig i 2000 hadde USA lagt ned over tusen forbud, mens Storbritannia på en annenplass hadde lagt ned litt over 100 og andre Sikkerhetsrådsmedlemmer enda mindre. Enda merkeligere var spørsmålet om «komplementaritet». Irak mottar ofte insulin, men ikke sprøyter, blodposer, men ikke slanger å bruke til blodoverføring, hjerte- og lungemaskiner, men ikke datamaskiner til å styre dem. De blir derfor tvunget til å lagre de varene de får kjøpt i et håp om at Sanksjonskomiteen vil tillate import av komplementært utstyr. Problemet oppstår så ofte at man kan mistenke at dette skjer med vilje. Etter å ha gitt etter for sterkt press fra andre land og fra aktivister, tillot USA at dette byråkratiske problemet ble noe lempet på, og i løpet av 2000 ble ulike «grønne lister» over varer som automatisk ble godkjent, laget. I 2000 og 2001 ble det langt lettere å få nok mat og medisiner inn i landet, selv om problemet ennå ikke på langt nær er løst.

Selv om det er store uenigheter om antallet som er drept på grunn av sanksjonene, kommer de mest troverdige tallene fra en Unicef-rapport lansert i august 1999. Basert på omfattende studier av husholdninger konkluderte den med at 500.000 flere barn under 5 år døde mellom 1991 og 1998 på grunn av den endrede situasjonen. Selv om tilgangen til mat har økt noe de siste tre årene, har dødsraten holdt seg veldig høy. Det er ikke en gang klart at den har sunket fordi den pågående ødeleggelsen av infrastrukturen og reproduksjonen av forhold som fører til sykdommer, har større påvirkning enn den økende tilgangen på mat og medisiner. Å anslå at nye 100.000 barn under 5 år har dødd i løpet av disse tre årene er, om noe, ganske så forsiktig. Gitt ratene som vanligvis gjengis for dødsfall blant barn under 5 år og totalt i befolkningen, er det trygt å konkludere med at mer enn en million irakere har dødd som et resultat av sanksjonene.

Det vanlige svaret fra amerikanske myndigheter er å benekte tallene og å hevde at det er Saddam Husseins ansvar. Det stemmer at Irak, mens våpeninspektørene var der, har gjort mye for å skjule masseødeleggelsesvåpen når de har vært i stand til å gjøre det. Uten å møte dette kravet fra Sikkerhetsrådets resolusjon 687 kan ikke sanksjonene heves uten at denne og andre resolusjoner oppheves. Men det stemmer også at Saddam Hussein har liten grunn til å tro at samarbeid med våpeninspektørene er nok til å få sanksjonene hevet. Som Madeleine Albright sa (26. mars 1997) i sin første viktige tale som utenriksminister: «Vi er ikke enige med de landene som mener at sanksjonene bør heves bare Irak følger opp forpliktelsene i forhold til masseødeleggelsesvåpen. Synet vårt, som ikke kan rokkes ved, er at Irak må bevise sine fredelige hensikter … Og bevisene er omfattende på at Saddam Husseins hensikter ikke vil være fredelige.» Senere samme år, i forbindelse med uenigheter rundt våpeninspektørene, uttalte Clinton at «det han nettopp har gjort er å forsikre seg at sanksjonene vil forbli der til evig tid eller så lenge han selv sitter der.»

Tilsvarende, dersom ikke Saddam Hussein hadde protestert, hadde et forsiktig «olje-for-mat»-program blitt iverksatt tidligere, et program som ikke ville være tilstrekkelig til å møte noen betydelige behov og som ville dempet presset for å heve sanksjonene. Programmet ville også innebåret en alvorlig krenkelse at Iraks suverenitet.

På den andre siden har den irakiske regjeringen forhindret omfattende sult gjennom å innføre et omfattende matdistribusjonsprogram med ukentlige rasjoner, noe FN-talspersoner har vurdert å være et flott og veldrevet program. Det stemmer også at Irak gjennom 1980-tallet, da de førte en meningsløs, ødeleggende og stygg krig, brukte 57 prosent av BNP på krigen og samtidig pådro seg gjeld for å opprettholde et høyt nivå på sosiale tjenester og levestandard for befolkningen – blant annet nesten gratis helsestell og utdanning til høyere nivå.

USA har, i løpet av sin delvise administrasjon av Irak på 1990-tallet, ledet en utvikling i retning økt analfabetisme i Irak, siden skolene ble stengt fordi de ikke fikk undervisningsmateriell (Irak ble til slutt tvunget til å innføre skolepenger). I løpet av 1990-tallet har man opplevd at folket har blitt fattig, at leger, vitenskapsfolk, ingeniører og andre viktige personer for samfunnet har flyktet til vesten. Samtidig har det utviklet seg en korrupt elite som kjører Mercedes Benz, mens folk tigger etter mat i gatene – en typisk modell for den tredje verden som nå også er overført til Irak.

Selv om det stemmer at Saddam Hussein bygger palasser og biler mer for sin egen makt og for militæret sitt enn for velværet til den irakiske befolkningen, visste USA dette godt – de støttet ham med jordbrukskreditter (5 milliarder dollar mellom 1983 og 1990), kjemiske og biologiske våpen (mer enn 1,5 milliarder dollar i strategisk sensitiv eksport i løpet av de fem årene før Golfkrigen) – selv når han drepte over 100.000 (trolig 130.000) kurdere på slutten av 1980-tallet. Den gang var han en amerikansk alliert, og derfor ble hans grusomheter skjult av USA siden de var medskyldige i disse forbrytelsene.

Sanksjonene er utformet slik at de underkaster det irakiske folket regjeringens nåde, siden den lokale økonomien er ødelagt og alle nødvendighetsgoder må komme fra regjeringen. USA har aldri forklart logikken bak den økende lidelsen for irakere for å få Saddam Hussein til å endre politikken sin samtidig som det hevdes at han ikke bryr seg om at folk lider. Det er en oppskrift på stillstand, mens folk sulter og dør.

Den viktigste begrunnelsen for sanksjonene er selvsagt den faren Irak utgjør for sine naboland (som er mye mindre nå siden Irak har blitt kraftig avvæpnet, mens deres naboer har kjøpt amerikanske våpen for milliarder siden Golfkrigen). Men, blant annet fordi det er vanskelig å opprettholde dette som en virkelig begrunnelse når spedbarn dør daglig, opprettholdes også trusselen om at, som Madeleine Albright uttaler: «Vi bryr oss mer.» Bill Clinton uttalte før «Desert Fox»-bombingen av Irak (16. desember 1998) at «uten sanksjonene ville «olje-for-mat» blitt «olje-for-tanks», noe som ville utgjort en større fare for Iraks naboer og mindre mat til befolkningen.»

Sanksjonene mot Irak er en type økonomisk kontroll som langt overgår drømmene til den jevne IMF-økonom (de snakker om frie markeder, det de vil ha er land der økonomien kan styres til utenlandske firmaers beste). Andre land presses til å kutte i den offentlige sektoren. Iraks inntekter på olje er rett og slett bundet slik at de ikke kan benyttes til lønn til offentlig ansatte. Andre land oppmuntres til å handle fra utenlandske firmaer (gjennom lavere avgifter og andre tiltak). Iraks oljeinntekter kan bare brukes til å handle med utenlandske firmaer eller bli i banken uten at Irak kan røre dem.

Denne kontrollen utenfra er i seg selv et onde, uansett hva en utemmet Saddam Hussein kunne finne på. Ikke bare ødelegger den den lokale økonomien, den fryser den politiske prosessen og fjerner ansvar fra den irakiske regjeringen, og overfører den til Washington. Uansett hvor hjerteløs Hussein er, vil ikke livet bli bedre for irakere under utenlandsk kontroll. Den eneste muligheten er å gi landet sin frihet tilbake. Likevel kommer skyggen av «den hvite manns byrde» hver gang spørsmålet reises. Selv om du gang på gang peker på den amerikanske regjeringens manglende bekymring for det irakiske folket, dens rolle i forhold til å stille dem overfor totalt uholdbare muligheter, dens pervertering og ødeleggelse av selv små programmer som «olje-for-mat» og dens medskyldighet i ødeleggelsen av et land, kommer likevel folk opp med ideen om at irakere har det bedre enn de ville ha, dersom sanksjonene ble hevet.

Utvikling i krigen mot terrorisme – Irak

Fremfor alle andre land er Irak det tidligere og fremtidige målet. Siden 1991 har USA utsatt landet for ulike former for angrep, og aldri trengt noen unnskyldning for å slippe noen bomber. Når dette skrives, fortsetter amerikanerne og britene sine daglige ulovlige turer med kampfly over det nordlige og sørlige Irak. De patruljerer de såkalte flyforbudssonene som ble innført i 1991 (nordlig) og 1992 (sørlig), en åpenbar imperialistisk arroganse som ikke er godkjent av noen sikkerhetsrådsresolusjoner. Siden den amerikanske Desert Fox-bombingen i desember 1998 har Irak gjort det til en vane å låse sine målsøkende radarer på fly og skyte mot dem, noe som ville blitt vurdert som selvforsvar i et hvilket som helst annet land. I følge en rapport fra FNs tidligere koordinator for Iraks humanitære program, Hans von Spoenck, har hevnangrep fra amerikanske og britiske fly, som kommer ofte, drept hundrevis av irakiske sivile, skadet mange andre og ført til alvorlige økonomiske skader.

Etter 11. september eksploderte det med krav fra pressen om å angripe Irak og fjerne Saddam Hussein fra makten. Siden krigen mot Afghanistan i hovedsak er fullført, antyder de fleste forslag en lignende aksjon mot Irak, selv om den irakiske opposisjonen er mye svakere enn Nordalliansen og dårlig væpnet. Det har utviklet seg en identifiserbar gruppe av Irak-hauker, inkludert Richard Perle, formann for Defense Advisory Board, en privat rådgivergruppe for Bush, viseutenriksminister Paul Wolfowitz, tidligere CIA-sjef James Woolsey og andre.

De fleste av disse kravene gikk på påstander om at det var en sammenheng mellom Irak og terroristangrepene på amerikansk jord, selv om enkelte krevde at Irak skulle angripes uavhengig av om det fantes noen forbindelse. Forsøkene på å knytte Irak til miltbrannbrevene, noe som var usannsynlig fra starten av, har ikke forsvunnet. Sporene som ble funnet i brevene, har vist seg å være like som sporer produsert ved Dugway Proving Ground i Utah, et funn som også medførte den første avsløringen om at USA produserer miltbrann til våpenbruk.

Forsøk på å knytte Irak til angrepene 11. september var basert på et påstått møte i Praha mellom Mohammed Atta, som er antatt å være lederen bak angrepene, og en irakisk etterretningsagent. Tsjekkiske sikkerhetsstyrker gikk frem og tilbake på om hvorvidt dette møtet fant sted. I New York Times 20. oktober ble det referert at formannen for den tsjekkiske parlamentariske forsvarskomiteen hadde sagt: «Jeg har ikke sett noen direkte beviser på at Atta møtte noen irakisk agent.» 27. oktober rapporterte den samme avisa at den tsjekkiske innenriksministeren sa at et slik møte hadde funnet sted. Bevisene på amerikansk press mot tsjekkerne var så åpenbare at selv Times begynte å spekulere i det. Senere, 17. desember 2001, sa det tsjekkiske politiet at de ikke hadde noen klare bevis for møtet, selv om Atta hadde reist inn i landet to ganger i 2000. Sammenhengen var så svak at selv talspersoner for den amerikanske regjeringen hadde sluttet å nevne det flere uker tidligere.

19. november anklaget administrasjonen offentlig flere stater, inkludert Irak, Nord-Korea og muligens Iran, for å bryte konvensjonen om biologiske og kjemiske våpen og fortsatte med å kreve sterkere press mot dem som bruker biologiske våpen. Selv om påstanden stemmer for Irak er det ikke nyheter – det har vært kjent siden 1995. Det er ikke vanskelig å gjette seg til at påstanden var ment som et bidrag til en begrunnelse for et omfattende angrep mot Irak.

26. november sa Bush igjen at det at Irak nektet å la våpeninspektører komme inn i landet var en trussel og ville bli straffet hardt. Da han ble spurt om å utdype hvile midler som ville bli tatt i bruk sa han «han (Saddam) vil finne det ut». Våpeninspektørene ble trukket ut av Irak av Clinton-administrasjonen i desember 1998 i forbindelse med forberedelsene til Desert Fox-bombeangrepet. Emnet hadde ligget lenge på grunn av at Irak nektet å slippe dem inn under noen omstendigheter, og Bush’ besvergelse var helt tydelig en del av kortsiktige forberedelser til krig.

USA har latt være å angripe på grunn av en nærmest fullstendig mangel på støtte fra tradisjonelle allierte, selv om den har lyktes i å vinne over Storbritannia og Tyrkia (det er fra deres luftbase i Incirlik at USA regelmessig foretar sin patruljering og bombing av Nord-Irak). Særlig Saudi Arabia er avvisende til et slik angrep og vil ikke tillate bruk av amerikanske luftbaser der til å bygge opp til et angrep.

Et slik angrep, dersom det kommer, vil være et klart brudd på folkeretten og bety stor lidelse for irakerne. Ingen av disse betenkelighetene har noen sinne forhindret USA fra noe angrep dersom de kan stå mot eventuell motstand fra offentligheten og verdensopinionen. Videre er det ingen grunn til å tro at Saddam Hussein vil gi opp så lett, så krigen kan lett rive det allerede skadde landet fra hverandre igjen. Til sist har USA alltid gjort det klart at det ikke har interesse av demokrati eller noen form for representativt styre i Irak.

Etter Golfkrigen oppfordret president Bush irakerne til å reise seg og kaste det undertrykkende regimet sitt. De gjorde nettopp dette. Få dager etter at de hadde trukket seg tilbake, startet irakiske soldater et omfattende opprør i det sydlige Irak. Dette mobiliserte både sjia- og sunnimuslimer og førte raskt til frigjøring av flere byer. Uker etter reiste kurderne i nord seg og frigjorde også flere byer. Den amerikanske okkupasjonsmakten, som hadde sørget for at alle irakiske fly sto på bakken, hevet forbudet mot at Saddam Husseins regjering kunne bruke kamphelikoptre til å slå ned opprørerne – med amerikanske jagere flygende over seg. I den halv-biografiske boken skrevet med Brent Scowcroft, A World Transformed, innrømte Bush dette og kalte det et «feiltrinn», men sa det ble gjort fordi general Schwarzkopf allerede hadde tillatt det og fordi Bush ikke ville gjøre om på det – en interessant begrunnelse for å tillate slakt av titusener av mennesker Bush selv hadde oppfordret til å reise seg mot Saddam. Den amerikanske hæren beslagla også store våpenarsenal før opprørerne fikk fatt i dem og tillot endog elitestyrker som fortsatt var lojale mot Hussein å slippe gjennom amerikansk kontrollert territorium for å vinne tilbake Basra i det sørlige Irak.

Den vanlige begrunnelsen for denne politikken var at USA ikke hadde mandat til å legge seg opp i Iraks indre anliggender (selv om de allerede hadde tolket mandatet til å få Irak ut av Kuwait ganske romslig, som en tillatelse til å bombe hele Irak, selv etter at irakiske tropper hadde forlatt landet), og at det var en fare for at landet skulle smuldre opp i en prosess der et sjia-dominert Sør-Irak kunne slå seg sammen med Iran. USA ville ikke at landet skulle smuldre opp, men enda viktigere var det å hindre en folkelig bevegelse fra å komme til makten.

Som Richard Haas, sjef for det nasjonale sikkerhetsrådets avdeling for det nære Østen, sa dagen etter våpenhvilen: «Vår politikk er å kvitte oss med Saddam, ikke hans regime.» Brent Scowcroft, daværende nasjonal sikkerhetsrådgiver, sa senere til ABC-TV: «Jeg ønsker oppriktig at (opprøret) ikke hadde funnet sted. Jeg så for meg en militærregjering etter krigen … Det er obersten med sin brigade som vil kunne ta ham (Saddam) dersom noen i det hele tatt kan.»

Den samme bekymringen gjorde seg gjeldende under CIAs operasjoner i Irak mellom 1991 og 1996. Disse var utformet med henblikk på et militærkupp mot Saddam i stedet for en større folkelig bevegelse eller et opprør. I Midtøsten har USA tradisjonelt forsøkt å støtte opp under regimer med liten folkelig støtte, som er avhengige av amerikansk militær støtte for å holde seg ved makten og som reserverer brorparten av oljeinntektene til fordel for en liten overklasse. En hver stor folkelig bevegelse som forsøker å ta makten fra slike eliter, er en enorm trussel mot amerikansk kontroll. Som New York Times’ utenrikskommentator Thomas Friedman skrev: «Bush støttet aldri de kurdiske eller sjiamuslimske opprørene mot Saddam, eller for den saks skyld noen som helst demokratibevegelse i Irak» siden han mente at «sanksjoner ville tvinge Saddams generaler til å styrte ham, og da ville Washington få det beste resultatet: en brutal irakisk junta uten Saddam Hussein.» Selv om et bombeangrep uunngåelig vil bli servert til det amerikanske folket som å være i det irakiske folkets interesse, er det siste de trenger, en ny brutal junta.

[Dersom de bestemmer seg for ikke å bombe Irak, vil administrasjonens neste trekk være å presse gjennom sine «smarte sanksjoner». Selv om det har vært snakket om dette en stund, kom det første forslaget i Sikkerhetsrådet fra Storbritannia (med USAs støtte) i mai 2001.

Planen ble presentert som et redskap til å møte den kritiske humanitære situasjonen i Irak på. I stedet for den tungvinte prosessen i dag der Sanksjonskomiteen må godkjenne alt som ikke allerede er godkjent, ville denne nye prosessen tillate import av alle varer som ikke står på noen forbudsliste. Tanken er at alt som folk trenger for å overleve, vil slippe inn, mens utstyret Saddam trenger for å gjenoppbygge militærvesenet sitt fortsatt blir nektet innført. I denne sammenhengen uttalte en britisk diplomat at «dersom vårt forslag går gjennom i Sikkerhetsrådet, vil ikke Irak lenger ha noen unnskyldning for det irakiske folkets lidelser.»

I virkeligheten er ikke de foreslåtte endringene engang i nærheten av hva som trengs. Som det britiske konservative magasinet The Economist slo fast: «Det britiske forslaget tilbyr aspirin der det trengs en operasjon.» I følge Human Rights Watch «kan ikke et kriseprogram som «olje-for-mat», uansett hvor godt finansiert eller drevet det er, snu de ødeleggende følgende av krig og ti år med regelrett nedleggelse av irakisk økonomi.»

Problemet er altså den utenlandske kontrollen over den irakiske økonomien. Den lokale økonomien har brutt sammen, og med den vekslingskursene, siden oljepenger, med unntak av noe smugling, ikke kommer økonomien til gode. Ikke noe av dette møtes med det nye forslaget. I dag er ikke det virkelige problemet innførsel av forbruksgoder, men gjenoppbygging av den irakiske industrien og økonomien, noe som bortimot vil være umulig så lenge den utenlandske kontrollen består. Den irakiske regjeringen kan ikke lenger håndtere innførselen av varer – som generalsekretæren rapporterte om i mai 2001: «Med det økte finansieringsnivået og det økte omfanget av programmet er ikke lenger den omfattende og tidkrevende prosessen med forberedelse og godkjenning av planen og dens tillegg i tråd med virkeligheten.» De som foreslår planen forstår disse problemene godt. Londons Daily Telegraph siterer en anonym talsperson for britiske myndigheter som sier at «det kan hende at den eneste endringen vil bli et sterkere fokus nasjonalt og internasjonalt på Saddam.»

Det er to siktemål med planen om smarte sanksjoner. Den ene er å vinne krigen om offentligheten ved å (i verdens øyne) legge ansvaret for irakiske barns lidelser på den irakiske, og ikke den amerikanske, regjeringen. Dette skjer som et svar på en utbredt forståelse om at, som en talsperson for amerikanske myndigheter uttrykte det, Saddam har vunnet «propagandakrigen» (noe som er merkelig, tatt i betraktning at USAs syn nærmest har monopol i de store mediene og banaliteten i den irakiske regjeringens propaganda). Collin Powell uttrykte det slik: «Saddam Hussein har klart å legge ansvaret for å sette livene til irakiske sivile og barn i fare, og å nekte dem maten og helsestellet de trenger på oss.» Med dette impliserte han at det ikke var noe sannhet i denne påstanden, og at USA var hjelpeløse overfor Saddam Husseins medietekke, som de siden også skulle være i forhold til Taliban.

Hvis dette var alt, ville det at smarte sanksjoner bare i marginal grad forbedrer situasjonen i stedet for å løse den, ikke vært noen grunn til å gå mot dem. Det andre siktemålet er imidlertid større kontroll over Iraks grenser, en utvidelse av dagens utenlandske kontroll (USA har allerede noe kontroll gjennom en multinasjonal skipsfartsblokade som tvinger gjennom sanksjonene, men kontroll av landgrensene er verre). Den offisielle begrunnelsen er å forhindre smugling (omtrent 1,5 milliarder dollar kommer inn i Irak årlig ved hjelp av smugling), både av olje ut og militært utstyr inn.

Å tvinge Irak til å sende oljen som smugles gjennom offisielle kanaler, ville redusere Iraks totale inntekter, siden 25 % ville bli tatt av FNs kompensasjonsfond. Men viktigere, som Hans von Spoenck og Denis Halliday, begge tidligere humanitære koordinatorer for FN som har trukket seg i protest mot sanksjonene, rapporterte, går noe av inntektene fra smuglingen til å betale leger og andre med høyere utdanning høyere lønn – noe som er viktig, siden sanksjonene har medført en enorm «hjerneflukt» fra Irak og siden inntjente penger fra «olje-for-mat»-programmet ikke kan brukes til lønninger eller driftsutgifter tilknyttet offentlige programmer, bare til å kjøpe varer fra utlandet. På den andre siden ville Iraks mulighet til å smugle inn militært utstyr blitt svekket.

Den omfattende overvåkingen og inspeksjonene som foreslås ved Iraks grenser, vil naturligvis bety større amerikansk militært nærvær i Iraks naboland og regionen generelt og følgelig øke USAs kontroll. Politikken med smarte sanksjoner er delvis et svar på økende uro i den arabiske verden for det irakiske folkets lidelser, delvis bygget opp av programmer fra al-Jazeera som tar for seg sanksjonene, og delvis et resultat av den økende enheten i den arabiske verden takket være den palestinske al-Aqsa-intifadaen. Begge deler svekker amerikansk kontroll i regionen. Smarte sanksjoner er på et vis en måte å gjenoppbygge «Golfkrigkoalisjonen» på, for å isolere Irak og å legge større deler av Midtøsten under amerikansk kontroll.

Det irakiske folkets eneste løsning er at sanksjonene heves og at irakerne selv får ansvaret for den irakiske økonomien. Sikkerhetsspørsmål må løses på regionalt nivå. Så lenge alle naboene er væpnet til tennene gjennom en enorm innførsel av amerikanske våpen, er krav om at Irak skal kvitte seg med sine våpen urettferdige og urealistiske. Den samme resolusjonen som innførte sanksjonene etter Golfkrigen, går i forordet inn for at Midtøsten skal bli et område fullstendig fritt for masseødeleggelsesvåpen.

Den nåværende politikken bygger opp under Saddam Husseins regime siden han kan legge skylden for all Iraks elendighet på USA. Irak blir kanskje ikke demokratisk i morgen om Saddam Husseins diktatur fjernes i dag. Men det er idiotisk å tro at en politikk med utenlandsk kontroll som støtter opp om et diktatorisk regime kan avle demokrati. Demokrati vil heller ikke bli resultatet av en krig der Saddam Hussein fjernes og erstattes av en eller annen junta.

Masseødeleggelsesvåpen som Casus Belli

Bush’ advarsel til Saddam Hussein, der han forsøkte å sette likhetstegn mellom besittelse av masseødeleggelsesvåpen og terrorisme, var bare et tilfelle i en rekke. Et pågående forsøk fra USA på å tilegne seg «retten» til å angripe et land bare fordi det har masseødeleggelsesvåpen.

USA ser ut til aldri å mangle argumenter for hvorfor en invasjon egentlig er selvforsvar. Etter den brutale invasjonen av Panama med angrep mot underklassestrøk og drap på kanskje 1.000-4.000 folk, ga USA beskjed om at invasjonen var tillatt i henhold til FN-charterets artikkel 51 (som tillater militære handlinger i selvforsvar), slik at de kunne forhindre at «området ble brukt som en base for narkotikasmugling til USA». Det er en bemerkelsesverdig fortolkning som så å si kan tillate ethvert land å invadere et annet, og som definitivt ville tillatt mange å invadere USA, som har en lang historie med narkotikasmugling i forbindelse med hemmelige operasjoner.

Likevel er forsøket på å rettferdiggjøre aggresjon mot et land alene ut fra besittelse av masseødeleggelsesvåpen, ikke bare viktig i teorien, men også fordi det fremover trolig vil spille en større rolle i amerikanske militære intervensjoner. Den grunnleggende ideen er ikke ny. Da Kina utviklet atombomben i 1964, vurderte USA å bombe produksjonsfasiliteter i samarbeid med Sovjetunionen. Israels bombing av den irakiske atomreaktoren Osirak i 1981 var i tilsynelatende begrunnet i at Irak ville bruke reaktoren til å utvikle en atombombe.

Det som er nytt, er at USA ser ut til å ville institusjonalisere dette. Rakettangrepet på medisinfabrikken El Shifa i Sudan i august 1998, en del av hevnen for bombing av to ambassader tidligere i måneden, ble rettferdiggjort med påstanden om at fabrikken produserte bestanddeler til kjemiske våpen, spesielt for VX-gass. USA krevde ingen inspeksjoner på forhånd, og da slike kom etterpå, viste det seg at påstanden ikke stemte. Det som imidlertid stemmer, er at El Shifa-fabrikken produserte mer enn 50 % av medisinen som ble brukt til å bekjempe de mest dødelige sykdommene blant folk i Sudan, blant annet malaria, tuberkulose og kolera. Den produserte også all veterinærmedisin for et land der en stor del av økonomien er basert på dyrehold. Fabrikken produserte livsviktige medisiner for folk i Sudan til en femdel av prisen på verdensmarkedet, et spørsmål om liv og død i et land der BNP per innbygger er omtrent 300 dollar i året. En person ble drept direkte i angrepet, men antallet som døde på grunn av angrepet (og på grunn av at USA fortsatt insisterer på at de ikke vil betale erstatning), er trolig veldig høyt, det dreier seg om tusener eller titusener.

I desember samme år utførte USA Desert Fox-angrepet på Irak på grunn av et påstått manglende samarbeid med FNs våpeninspektører. Det medførte drap på over 1000 personer og ødeleggelse av infrastruktur inkludert oljerørledninger og et kornlager. Det ble gjort for å «redusere» Iraks evne til å produsere masseødeleggelsesvåpen og sette det ett år eller to tilbake. Det har gjort senere våpeninspeksjoner umulig. USA trakk tilbake våpeninspektørene før bombingen, og Irak har ikke vært villige til å slippe dem inn siden. Alle ansvarlige kommentatorer, inkludert Richard Butler som var sjef for Unscom, FNs spesialkommisjon med ansvar for våpeninspeksjonene, er enige om at inspeksjonene hadde langt større nytte enn bombingene dersom man skulle finne og ødelegge masseødeleggelsesvåpnene i Irak.

Det er omfattende bevis for at det var planer for nok et slikt angrep før 11. september, visstnok for å svekke de våpnene som var blitt laget i løpet av de tre årene våpeninspektørene ikke hadde vært der. 16. februar 2001 kom et angrep mot radarinstallasjoner, noen av dem på de tidligere omtalte «flyforbudssonene», ved hjelp av 50 fly. De ble fulgt opp i august og tidlig i september 2001 med minst seks angrep beregnet på å svekke det irakiske luftforsvaret. Dette var helt klart en del av en omfattende plan med mange angrep, med en talsperson for de USAs myndigheter som sa at «å treffe mål ett etter ett skaper ikke den samme oppmerksomheten eller reaksjonen. Det tar lenger tid, men til slutt vil det få jobben gjort.» George Friedman i Stratfor (et privat militært etterretningsselskap) konkluderte med at dette fortsatte angrepet på Irak var et forspill til et nytt angrep av Desert Fox-typen.

Denne tanken nådde sitt høydepunkt i desember 2001 da House International Affairs Committee vurderte en resolusjon som slo fast at «Iraks avslag mot å slippe inn FNs våpeninspektører i alle fasiliteter som dekkes av Sikkerhetsrådets resolusjon 687, bør vurderes som en aggressiv handling mot USA og dets allierte.» Massiv nettbasert aktivisme fra antisanksjonsbevegelsen fikk komiteen til å endre «aggressiv handling» til «økende trussel» i den endelige resolusjonen. I praksis var det ganske enkelt et forsøk på å legitimere en tanke som regjeringen allerede hadde handlet i henhold til mange ganger, blant større masser. Hvorfor USAs arsenal av masseødeleggelsesvåpen, et av verdens to største, sammen med en historie med bruk av dem (for eksempel Hiroshima og Nagasaki) ikke er «aggresjon» ble ikke behandlet.

av Halvor Langseth

Det er ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt. Men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

1. mai 2004 blir ti land i Øst-Europa medlemmer av EU, som Norge har fritt arbeidsmarked med gjennom EØS-avtalen. Dette har utløst en debatt om vårt syn på retten til å dra over grensene for å selge arbeidskrafta og taktikken i forhold til det presset på lønns- og arbeidsvilkårene og arbeidsplassene som mange frykter som en konsekvens av fri arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene.

EU ønsker å ta opp konkurransen med USA om de imperialistiske superprofittene. For å oppnå en tilstrekkelig styrke, trengs et økonomisk sterkt hjemmemarked. Europa er større enn USA, men grensene har hindret den ønskede strukturrasjonaliseringen av industrien og øvrig næringsliv. EU skal gi kapitalen frihet på tvers av grensene. Fri flyt av kapital vil lede investeringene dit de er mest lønnsomme, fri flyt av varer og tjenester, gjør det mulig å samle produksjonen i store enheter. Da gjenstår bare arbeidskrafta, altså gi kapitalen muligheter til å kjøpe den billigste og beste arbeidskrafta uansett nasjonal tilhørighet, eller som det heter i offisielle uttalelser: økt mobilitet av arbeidskraften vil kunne bidra til en positiv utvikling av økonomi, offentlige tjenester og næringsvirksomhet i alle deler av EU /EØS.

Det frie arbeidsmarkedet er en del av strategien for å hjelpe kapitalen til å maksimere profitten og inneholder i utgangspunktet ingen sosial dimensjon i forhold til arbeidstakernes rettigheter og velferd. Det måtte i så fall være at det i tillegg til den formelle retten til å reise over grensene for å søke seg jobb, også arbeides på spreng for å samordne og individualisere trygde- og velferdsordningene. Denne samordningen skjer imidlertid også på kapitalens premisser, og da blir det som oftest samling i bunn.

Det er altså ikke noen tvil om at det frie arbeidsmarkedet i EU/EØS er utviklet for å fremme kapitalens profittjakt på kort og lang sikt, men er det tilstrekkelig til å konkludere med at vi prinsipielt skal ta avstand fra arbeidsinnvandring?

Globaliseringen er et gode

Produktivkreftene har for lengst sprengt grensene, og det er irreversibelt fordi vi opplever tilgangen til bruksverdier, tjenester og reiser på tvers av grensene som noe positivt. Det er en berikelse og uttrykk for høyere levestandard å kunne nyte mat fra andre land og verdensdeler, og det ville være en grotesk ressurssløsing om alle land skulle produsere sine egne biler, vaskemaskiner, jernplater, mobiltelefoner, avispapir, osv. Det er flott å feriere i andre land, det er flott at ungdom kan ta utdanning rundt om i verden, og man trenger ikke stemme FrP for å unne giktfrosne pensjonister vinteropphold ved Middelhavets strand. Internasjonaliseringen og globaliseringen er et gode, problemet er at den skjer på kapitalens premisser – med økte skiller mellom de rike som får nyte godene og de som må betale festen med arbeidsledighet, tvangsflytting og annen sosial og økonomisk nedtur. (Miljøaspektet er ikke nevnt, men ikke glemt.)

Fritt arbeidsmarked også et gode?

For en del år siden var jeg gjest på kongressen til Fellesforbundets søsterorganisasjon i Sveits, GBI. En stor del av medlemmene deres var fra EU-landene rundt Middelhavet. Sveits fører en råtten politikk overfor disse gjestearbeiderne, med strenge krav til innreise- og oppholdstillatelse. Blir de arbeidsledige, syke eller arbeidsgiver kommer med en kritisk merknad, risikerer de å bli sendt hjem. Dette var et av hovedtemaene på kongressen og opprøret mot trakasseringa ble samlet i et Ja til EU nettopp begrunna med at EUs frie arbeidsmarked ga rettigheter og frihet. For den som er arbeidsledig er ikke stengte grenser til land hvor jobbene finnes, nødvendigvis noe positivt.

Vi rike i verden får enda mer ut av pengene om vi kjøper varer og tjenester fra land med lavere lønner og velferdsnivå. I media er det mest svenskehandel og billige sydenturer det skrives om, men faktum er at en stadig større del av det vi forbruker, er produsert andre steder i verden. Det har minst en god og en dårlig side, pluss at det blir sårt tiltrengte arbeidsplasser i land som ikke har våre naturressurser å skumme fløten av, – norske arbeidsplasser forsvinner (utflagging, import i stedet for egen produksjon) og truer grunnlaget for velferden vår. Men det er ikke bare varer og tjenester som kan kjøpes billig fra fattigere land. Arbeidskraft er en vare arbeidsgiverne svært gjerne vil kjøpe billig også for å utnytte den til produksjon som ikke lar seg flytte, for eksempel i byggebransjen, hotell- og restaurantnæringa, transportsektoren og jordbruk. Forsøk på å unndra seg bestemmelsene i lover og tariffavtalene for å spare noen kroner, er ikke noe nytt. Det nye er at det frie arbeidsmarkedet mellom land med svært ulike lønns- og velferdsnivå gir store muligheter for arbeidsgivere til å kynisk utnytte arbeidsledighet, fattigdom og mangel på kunnskap om rettigheter til sosial dumping.

Problemet er sosial dumping

Generelt sett er ikke utenlandsk arbeidskraft konkurransedyktig på grunn av reise- og oppholdsutgiftene, dårligere eller feil opplæring, lavere produktivitet, språkproblemet etc. Motivet til arbeidsgiverne som ønsker østeuropeerne velkomne, er som oftest det samme som hos de som flagger ut bedriften: ønsket om å skaffe seg billigere arbeidskraft ved å unndra seg kostnader og forpliktelser de må ut med til norske arbeidere. Noen stikkord:

Krav til fast ansettelse og oppsigelsesvernet. Fleksibilitet er høyt verdsatt i dagens arbeidsmarked. Innleie av og korttidsansettelser gir maksimal fortjeneste når etterspørselen er der og ingen utgifter når jobben er gjort. De som ikke yter 140 % lenger, har ingen rett til å bli i staben.

Krav til arbeidsmiljøet og sikkerhet. Det er store ekstrafortjenester å hente i lange arbeidsdager uten overtidsgodtgjørelse. For de som er ute etter rask profitt, er det enda mer å hente i å gamble med folks helse og sikkerhet, særlig når en vet at det er andre som må betale kostnadene om skadene skjer.

Lønn og utgiftsgodtgjørelser. NHO klager stadig over at de norske lønnsavtalene for ufaglærte og ungdom er for høye. Også arbeidsgruppa til regjeringa konkluderer med at ufaglærte er de mest aktuelle arbeidsinnvandrerne. Leiefirmaer og utenlandske underentreprenører kan tilby arbeidsvillige på konkurransedyktige lavkostlønner.

Offentlig velferd. Mange velferdsordninger har en egenandel for bedriftene, for eksempel ved sykdom, permitteringer, avtalefestet pensjon fra 62 år og ulike rettigheter til velferdspermisjoner med lønn. Regjeringa ønsker en generell senking av de offentlige utgiftene, dvs. bedriftsskatt, arbeidsgiveravgift m.m. Undergraving er et skritt mot varig endring.

Kun for de friske

Kommunaldepartementet (KRD) offentliggjorde i sommer rapporten «EU-utvidelsen, arbeidstakere og velferdsordninger», om mulige konsekvenser av fri arbeidsinnvandring fra de 10 nye medlemslandene i EU/EØS. Den tverrdepartementale arbeidsgruppa har tatt for seg mulighetene for økt bruk/misbruk av det offentlige. Etter å ha konkludert med at det er svært usikkert hvor stor migrasjonen blir, gir rapporten en oversiktlig gjennomgang av de offentlige velferdsordningene og kravene til at utenlandske arbeidstakere og deres familier skal få ytelser. Den vurderer også farene for økt grenseoverskridende kriminalitet, samt mulighetene for overgangsordninger og de andre EU-landenes foreløpig standpunkter i den sammenhengen. Uten at det sies direkte, sitter en igjen med et inntrykk av at regjeringa vil ha arbeidsinnvandring, men ikke de offentlige utgiftene som følger med. Dette er en klassisk arbeidsgiverholdning. Den friske og arbeidsvillige arbeideren ønskes velkommen, men utgiftene til å oppdra og utdanne nye, helse- og omsorgstjenester til de syke og gamle og arbeidsledighetstrygd til de som midlertidig ikke får seg arbeid, får «de andre» ta. En slik holdning kan ikke fagbevegelsen akseptere. Vi må holde fast på verdiene om likeverd. Utenlandske arbeidstakere og deres familier skal ikke være B-borgere med reduserte rettigheter og muligheter. Den store faren ved utvidelsen av EU/EØS er ikke at utenlandske arbeidstakere vil misbruke rettighetene til norske velferdsordninger, men at norske arbeidsgivere og spekulanter får store muligheter til å grovt utnytte arbeidstakere fra disse landene. Problemet er altså ikke de utenlandske arbeiderne, men arbeidsgiverne sine forsøk på sosial dumping, enten det foregår ved utflagging, innleie av arbeidstakere fra land med dårligere lønnvilkår eller rett og slett sabotering av gjeldende tariffavtaler og lover.

Allmenngjøring av tariffavtaler

Da EØS-avtalen ble opprettet, var det også stor skepsis mot det frie arbeidsmarkedet i fagbevegelsen. Stortingets svar var en lov som gir hovedorganisasjoner som kan dokumentere sosial dumping muligheter til å få tariffavtalen allmenngjort slik at det blir ulovlig å lønne noen på dårlige betingelser. I ti år har denne loven vært sovende fordi problemet med arbeidsinnvandring fra lavlønnslandene i Sør-Europa aldri ble noe stort problem, og fordi det i fagbevegelsen er stor skepsis til å blande lovgiverne inn i den frie forhandlingsretten rundt lønn og arbeidsvilkår. Nå har El&IT og Fellesforbundet bedt om å få allmenngjort deler av sine overenskomster geografisk begrenset til de store petrokjemiske anleggene. På disse anleggene er det dokumentert grov underbetaling. Her er mange utenlandske arbeidere, oppdragene er kortvarige og forholdene ofte uoversiktlig. Hovedargumentet for å kreve allmenngjøringen er å gi de som regner anbudene en klar melding om at de ikke kan kalkulere med sosial dumping i framtida. Det er et argument jeg kjøper, men på generell basis har jeg ingen tro på at lovfestet minstelønn er vegen å gå. Dessuten er loven syltynn på hvem som skal kontrollere og eventuelt straffeforfølge. Mest sannsynlig vil vi bare oppleve det samme som når arbeidsmiljøloven ble endret for å hindre misbruk av leiefirmaer og vikarbyrå (§ 55 k og l), ingen etat fikk i oppgave eller ressurser for å håndheve bestemmelsene.

Slåss for arbeidsplassene

Som tillitsvalgt i byggebransjen i over 25 år har jeg jevnlig vært involvert i forhandlinger om permitteringer eller oppsigelser og det har vært like jævlig hver gang. Å miste arbeidet betyr så uendelig mye i vårt samfunn, økonomisk, sosialt og for sjølfølelsen. Det er derfor forståelig og nødvendig at de som står i fare for å miste jobben på grunn av utflytting eller bortsetting til lavlønnsland, tar opp kampen. Det jeg advarer mot, er at denne rettferdige kampen mot kapitaleieren sin skruppelløse sjonglering av arbeidstakernes velferd blir møtt med nasjonalsjåvinisme og kamp mot utlendinger. Fagbevegelsen har mange gode, og en del dårlige, erfaringer om hvordan forsøk på sosial dumping og press på arbeidsplassene skal møtes. En gang var presset fra de uorganiserte «fra landet», en annen gang fra kontraktører. Forsøk på å bygge mur rundt sin lille verden har alltid mislyktes, bare offensiv organisering og politiske mobilisering av lavlønnsarbeiderne har gitt resultater. Ha rett fokus.

Internasjonale avtaler trengs

Mange av våre forsvarsverker er bygd opp rundt nasjonal lovgiving og nasjonale tariffavtaler. Det blir derfor feil å bare lene seg tilbake og la utviklingen gå kapitalens skjeve gang. Men på samme måte som bygningsarbeiderne i sin tid møtte presset fra de uorganiserte bondesønnene med å organisere de og kreve byavtalene gjort gjeldende for hele landet, er det vår strategiske utfordring å holde på de gode sidene i nasjonale tariffavtaler og arbeidervernlovgivning samtidig som vi bidrar til å internasjonalisere like bra og bedre avtaler. Det er vanlig med motstand mot fellesavtaler fra de som er på topp. Det er begrunnet redsel for samling i bunn, og sjøl et «midt på treet»-resultat vil peke nedover. Dessuten ønsker makta ofte overordna avtaler for å få bedre kontroll med lønnsutviklinga slik som dagens talsmenn for moderasjonslinja ønsker sentrale og samordna oppgjør for å holde lønnene nede. Etter min mening er likevel disse innvendingene underordna problem. Uten internasjonale minsteavtaler vil lønns- og arbeidsforholdene bli presset enda lengre ned som følge av sosial dumping og et dårligere samhold mellom arbeidstakere på tvers av grensene. Arbeidere i alle land, foren dere! er ikke en slitt frase, den uttrykker en historisk nødvendighet.

Nei til EU/EØS

Dessuten har vi i Norge noen særegenheter som gjør det enda viktigere å slåss for nasjonal kontroll. Vi bor i et lite land langt mot nord. I utgangspunktet har vi alle forutsetninger for å bli tapere i et strukturrasjonalisert EU, altså når produksjonen skal rasjonaliseres og flyttes nærmest mulig de store markedene. Vår industriutvikling og dermed grunnlaget for vår høye levestandard, har kommet som følge av en politisk tradisjon hvor kjernen er nasjonal kontroll av de rike naturressursene og bevist bruk av statlig kapital i investeringer i bedriftene så vel som planmessig utbygging av infrastruktur, boligbygging, skole og offentlig helse- og omsorg. Ta også med den politisk styrte utjevningen mellom landsdelene og by og land så kan vi trygt slå fast at EU-liberalistene representerer en politikk som står i rak motsetning til det som historisk har skapt vår velferd. Mine skriverier må altså på ingen måte tolkes som «et radikalt ja til EU». EU betyr en gigantisk strukturrasjonalisering helt uten hensyn til arbeidstakerne og en brutal liberalisering av økonomien (fjerne nasjonale fordeler til eget næringsliv og politisk kontroll med ressurser) samt undergraving av arbeidervernlovgivning, velferdsordninger og tariffavtaler. Den nye EU-staten skal utfordre USA sitt verdensherredømme og det betyr nye kriger mellom de rivaliserende stormaktene. Derfor må vi holde oss utenfor EU, og om vi fikk meldt Norge ut av EØS, vil det sannsynligvis spare arbeidsfolk for mye elendighet.

Fagorganisering og politisk mobilisering

Faglig solidaritet betyr å kreve samling på topp, ikke i bunn, og ellers er det kun politisk mobilisering som nytter. Det finnes ingen lettvinte veier ut av uføret. De taktiske kravene vi reiser, må vurderes ut fra om de styrker fagorganiseringen og den politiske opposisjonen mot kapitalismens herjinger. Fagbevegelsen er i dag splittet og uklar om hvordan vi skal møte den sosiale dumpingen som følger med det frie arbeidsmarkedet. Hovedskillet går mellom de som roper på mer politi (mer kontroll og flere regler) og de som først og fremst vektlegger organisering og mobilisering. Jeg skal prøve å beskrive forskjellen nærmere med et konkret eksempel.

I byggebransjen utnyttes det frie arbeidsmarkedet i Norden til sosial dumping. Gjennom underentrepriser eller leiefirmaer tilbys bygningsarbeidere som er villige til å jobbe lenge og billig, gjerne kombinert med systematisk skattesnyting og trygdemisbruk. Byggeboomen på Østlandet sist på 1990-tallet med tilsvarende lavkonjunktur i nabolandene, fikk denne geskjeften til å eksplodere. Bygningsforeningene har brukt store ressurser på å avsløre virksomheten og sette mediefokus på elendigheten, for eksempel ved jevnlig å offentliggjøre lista «20 på bånn». De har også tatt utallige initiativ overfor offentlige etater som politi og arbeidstilsyn. Miljøet skal ha æren for å ha vært en drivkraft i å sette fokus på problemet, men ellers er problemet omtrent like stort og foreningene nesten like små og maktesløse.

I Tromsø er verden mye mindre og mer oversiktlig, men problemet er det samme. I Nord-Finland er arbeidsledigheten stor, eller som det ble uttrykt av representanter fra det finske bygningsarbeiderforbundet under en nordkalottkonferanse i fjor høst: De under 30-35 år har aldri hatt en fast jobb, de har ingen erfaring med ansettelsesvilkår, tariffavtaler eller andre rettigheter vi andre tar som sjølsagte. Det var utgangspunktet når finske bygningsarbeidere, leiefirmaer og underentreprenører dukket opp på byggeplassene. I stedet for å utpeke disse som fienden og rope på politi, har Tromsø Bygningsarbeiderforening brukt store ressurser på å fagorganisere og informere om rettighetene (opplæring i norsk og informasjon på finsk). Vi har styrket kontakten med fagbevegelsen på andre siden av grensene og ikke minst arbeidet for at utenlandske arbeidere ikke måtte diskrimineres i norske bedrifter for eksempel ved bare å bli midlertidig ansatt og dermed bli oppsagt/permittert først. Alt er fortsatt ikke som det burde, men hovedeksponenten for den sosiale dumpingen, leiefirmaene, har inntil videre gitt opp Tromsø. Og mange utenlandske bygningsarbeiderne er organisert hos oss (utgjør ca 10 % av medlemstokken), og de vet hvor de kan få hjelp til å kreve sin rett. Vi kaller det internasjonal solidaritet, til felles beste.

Stolper til en taktikk

Norge kan som mange andre land alt har gjort, kreve overgangsordninger i inntil sju år. Det blir uansett midlertidige løsninger. Vi trenger permanente ordninger som gjør det vanskeligere for useriøse aktører å undergrave avtaleverket og velferdsordningene. Regjeringas arbeidsgruppe vedgår at det allerede i dag er et generelt problem at vilkårene for oppholds- og arbeidstillatelsene i liten grad blir fulgt opp. Vi trenger bedre kontroll fra offentlige etater og de må målrettes mot sjarlatanmiljøene.

Fagbevegelsen har en sentral plass i norsk arbeidsrett og i mange sammenhenger blir bedrifter uten tariffavtaler diskriminert i lovverket. Vi må kreve ordninger som gir tillitsvalgtapparatet økt innflytelse og innsynsrett i tariffbunne bedrifter og bedre kontaktmuligheter inn mot de uorganiserte miljøene.

Krav til informasjon på de ansatte sitt eget språk er et nøkkelkrav. I en del sammenhenger har arbeidsmiljøloven allerede i dag krav til informasjon på brukerens språk. Dette må utvides til krav om generell informasjon om de faglige og sosiale rettighetene før en slipper inn på arbeidsplassen. Allmenngjøring av tariffavtaler er ingen trylleløsning, men i konkrete situasjoner kan det være et aktuelt virkemiddel.

Mer internasjonalt faglig samarbeid trengs, og alle avtaler på tvers av grensene trekker rett vei.

EU er til for Europas kapitalister. Det er ingen grunn til å trappe ned kampen mot EU/EØS.

av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.

av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Leif Helland

EØS-avtalen er som de fleste vet, en avtale mellom EFTA-landene og EU som sikrer disse landene, deriblant Norge såkalt markedstilgang. Vi er en del av «det indre marked» selv om vi ikke er medlemmer av EU.

Denne avtalen ble innført av Ja til EU-flertallet på Stortinget i 1993. Kanskje de ante et kommende nederlag den påfølgende høsten da det norske folk for andre gang i en folkeavstemning forkastet tanken på et norsk EU-medlemskap? En slik påstand styrkes av uttalelsene til flere EU-motstandere på Stortinget fra denne stortingsperioden, blant annet RVs Erling Folkvord som konsekvent omtaler Stortingets godkjenning av EØS-avtalen som et «kupp».

Ettersom EØS-avtalen skal ivareta det indre markeds krav til fri flyt av varer, arbeid, kapital og arbeidskraft er konsekvensene omfattende. På politisk, økonomisk, juridisk og sosialt plan merkes ringvirkningene av EØS-avtalen i stadig større grad blant folk i Norge. Vi skal ta for oss ett eksempel der EØS-avtalen i all sin gru avslører sine konsekvenser for demokratiet Norge: GFU-saken.

1. januar 2002 opphørte Gassfordelingsutvalget (GFU) å eksistere. Organet ble opprettet i 1986 for å ha et overoppsyn med salg av gass fra norsk sokkel. Ressursforvaltning kalte norske myndigheter det den gang. Ulovlig kartellvirksomhet kalte EUs konkurransetilsyn og ESA det. Under EØS avtalen er det farlig for lille Norge å være uenige. Resultatet er per 1. januar 2002 er fri konkurranse på salg av gass fra norsk sokkel til det indre marked.

Norge er en kraftnasjon. Ikke bare i egenskap av å på mirakuløst vis stå utenfor EU. Den norske krafta er noe mer og mye mer verdifullt, målt i kroner og øre, enn den innbitte staheten og frihetsviljen som har sikret norsk selvstendighet ved to folkeavstemninger.

Den norske krafta på havbunnen i Nordsjøen eller i fossefall over hele landet, er blitt en forutsetning for industri, transport og velferd i EU. Energimarkedet er i stadig vekst og det er for tiden selgers marked. Som kjent for de fleste er det årevis siden Norges gjeld ble slettet. Stadig får vi nye rapporter om eventyrlige overskudd på petroleumsfondet.

Det er ikke i hovedsak de enorme verdiene de norske energiressursene utgjør i seg selv som er grunnlaget for den rikdommen Norge nå opplever. Grunnlaget for at denne formuen er et nasjonalt, politisk anliggende er først og fremst forvaltningen av disse ressursene.

I motsetning til for eksempel vårt naboland Sverige har Norge nemlig tradisjon for å forvalte sine naturressurser som en kollektiv, nasjonal eiendom gjennom den såkalte konsesjonslovgivningen. Denne lovgivningen sikrer statlig eierskap over naturressurser samtidig som den åpner for at private entreprenører får utvinne dem. Prinsippet som lovgivningen slår fast, er at private entreprenører på oppdrag eller konsesjon fra staten i et begrenset tidsrom, får utvinne ressursene. På denne måten sikres staten – og dermed kollektivet og i videre forstand velferdssamfunnet – eiendomsretten over disse ressursene. Den svenske avisa Proletaren kunne i fjor sommer vise til beregninger som beviste at Sverige med en tilsvarende konsesjonsordning på skogsdriften sin, ville hatt et tilsvarende overskudd på sitt statsbudsjett som Norge har hatt de siste årene.

GFU

Norske myndigheter opprettet Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 1986. Dette var et felles organ for markedsføring av norsk gass og sterkt knyttet til norsk ressursforvaltning. Det har siden konsesjonslovgivningen ble innført for seksti år siden, vært bred politisk enighet i Norge om at dette har vært den mest fornuftige, økonomisk og politisk, måten å forvalte energiressursene våre på.

Kjøperne av gass henvendte seg til GFU, som ble styrt av Statoil. Saga og Hydro var faste medlemmer, men etterhvert tiltrådte ulike utenlandske selskaper GFU. Omkring 20 oljeselskap på norsk sokkel er i EUs søkelys for det som kommisjonen kaller ulovlig kartellvirksomhet. EU mener at oljeselskapene har deltatt i et ulovlig prissamarbeid, i strid med EUs generelle konkurranseregler.

Samtidig som det i EU ble stilt spørsmål ved GFUs lovlighet, klarte EU-landene å enes om Gassmarkedsdirektivet. Det skal åpne EU og EØS-landenes gassmarked for konkurranse. Norge er omfattet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og direktivet innarbeides nå i norsk lov. Dette førte til at GFU ble opphevet i fjor.

Nå selger alle oljeselskap på sokkelen sin egen gass i konkurranse med hverandre. Men dette er ikke nok for EU-kommisjonen. Kommisjonen kom i kjølvannet av gassdirektivet med utilslørte trusler om å annullere kontrakter med gassleverandører på norsk sokkel verdt 1.200 milliarder kroner. I tillegg ble det fremsatt trusler om milliardbøter mot de enkelte selskapene. Sommeren 2002 kom Norge og EU til en enighet angående milliardbøtene norske gasseksportører ble truet med.

Fra politisk hold, representert ved olje og energiminister Einar Stensnæs (Krf), meldes det om stor tilfredshet med det inngåtte forliket. Det er imidlertid forhold som tyder på at denne tilfredsheten kan skyldes dårlig samvittighet eller manglende kunnskap om realitetene i forliket. Forutsatt en stabil pris vil avtalen nemlig føre til et tap på svimlende 600 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Da er det lettere å feste lit til den omfattende kritikken som rammer forliket. Nestleder i Stortingets olje og energi komite, Hallgeir Langeland, formulerer seg slik til Stavanger Aftenblad:

«EU drev gisseldiplomati mot Norge i gassaken. Og plutselig snudde UD stortingsflertallet.»

SVs Hallgeir Langeland var saksordfører da EUs gassmarkedsdirektiv ble behandlet i Stortinget i vår. Han er enig med professor Petter Osmundsen ved Høgskolen i Stavanger som i Stavanger Aftenblad hevdet at norske myndigheter ga altfor lett etter i gasstriden. Osmundsen mener konsekvensen av at myndigheten ikke stilte motkrav i form av oppsplitting også på kjøpersiden, er at EU får billigere gass på bekostning av norske selskaper og staten.

Det er på grunn av ordningen med konsesjoner at staten blir den største taperen. Prinsippet om statlig eierskap medfører store gevinster for staten ettersom den tar ut 80 % prosent av overskuddet fra norsk sokkel i skatt. Tar vi den største gassprodusenten på norsk sokkel, statseide Statoil, med i regnestykket, blir statens andel nærmere 90 %. Dette betyr selvsagt at også staten bærer 90 % av tapet på forliket.

«Dermed fikk EU viljen sin med gassdirektivet: Billigere gass på selgernes bekostning. For Norge kan tapet representere verdier opp imot ti milliarder årlig,» er Hallgeir Langelands kommentar.

Det er altså i denne saken EU som blir sittende igjen som vinnere. Billigere tilgang på den sårt tiltrengte energikilden gass. På den andre siden av bordet sitter olje- og energiminister Einar Stensnæs, bundet på hender og føtter av EØS-avtalen og sin egen manglende potens og mot, og viser stolt fram kortet han ble sittende igjen med: Svarteper.

Slaget om GFU er bare en av flere tusen saker med betydning for norsk industri, demokrati og ikke minst befolkning som kommer som en følge av EØS-avtalen. Trenger Norge EØS? Tydeligvis er avtalen viktigere for energi importøren EU enn den er for eksportøren Norge.

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

• Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
• Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
• Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
• Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

av Magnhild Folkvord

«Arbeid skal lønna seg», seier både sosialministeren og andre. Mange kvinnelege pensjonistar har grunn til å spørja om det eigentleg lønte seg.

Dei færraste tenkjer mykje på pensjon og pensjonspoeng i dei første to tredelane av yrkeskarrieren, og ein god del får ei overrasking den dagen pensjonen skal utbetalast.

Alderspensjonen kjem meir eller mindre «av seg sjølv» når den tid kjem. Men etterkvart som stadig fleire har gått ut av yrkeslivet med uførepensjon før dei nådde pensjonsalder, er det mange som har erfart at det ikkje er særleg lukrativt å vera lågtlønt kvinne, og særleg ikkje om ein i delar av yrkeslivet har arbeidd deltid eller kanskje har vore heilt ute av arbeid i periodar. Framleis er det slik at pensjonsordningane er skreddarsydde for menn, og høver dårleg for kvinner flest. Og for ordens skuld: uførepensjon vil i all hovudsak tilsvara det ein ville ha fått som alderspensjonist.

«Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard,» skriv Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge. Ho karakteriserer i same samanheng trygdesystemet som ein «garanti mot fattigdom for kvinner». Skilnaden mellom «garanti for tilvant levestandard» og «garanti mot fattigdom» kan dreia seg om mange tusen kroner i løpet av eit pensjonistliv.

Folketrygd med noko attåt

Det framlegget frå den regjeringsoppnemnde Pensjonskommisjonen som har provosert mest, er det som gjeld «fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år». Ikkje fordi det er motstand mot fleksibiliteten i seg sjølv. Men fordi det i Pensjonskommisjonen sitt framlegg ligg at dei som maktar å arbeida til dei er 70 år, vil få betre pensjon når dei går av, enn dei som sluttar tidlegare.

Argumentet om at «arbeid skal lønna seg», som no blir flittig brukt for å forsvara svekking av både pensjonsordningar og dagpengar for arbeidslause, og innstramming på retten til arbeidsinntekt for uføretrygda, er ikkje så lite arrogant. Det viser ingen respekt for at svært mange av dei som vel å bruka retten til avtalefesta pensjon frå dei er 62 år, er såpass utslitne av eit langt arbeidsliv at dei ikkje opplever at dei har noko reelt val.

Men sjølv før den nye «fleksibiliteten» eventuelt kan begynna å verka, er det mange slitne kvinner som erfarer at dei får lite pensjon att for mykje slit og arbeid. Det har – som nemnt – å gjera med at både folketrygda og tenestepensjonane i offentleg sektor er meir tilpassa menns enn kvinners yrkeskarriere. Sjølv om kvinners yrkesaktivitet har auka dramatisk i løpet av dei siste 30 åra, er det framleis vesentlege skilnader mellom ein typisk «mannleg» og ein typisk «kvinneleg» yrkeskarriere. Det gjeld både kor mange år ein er yrkesaktiv og graden av deltid i periodar av yrkeslivet.

Alle offentleg tilsette har lovfesta rett til pensjonsordning. For dei kommunalt tilsette har tenestepensjonen i hovudsak vore organisert gjennom Kommunenes Landspensjonskasse (KLP), sjølv om nokre kommunar har valt å kjøpa pensjonsordningar hos andre forsikringsselskap. For dei statleg tilsette er pensjonsordninga knytt til Statens Pensjonskasse. I praksis har desse pensjonsordningane same innhald. Når det gjeld alderspensjon, er hovudsaka at den som er medlem av pensjonskassa, skal vera sikra ein pensjon tilsvarande 66 prosent av lønna i det ein går av med pensjon.

Deltid kostar

Men det er ingen garanti for at pensjonen blir 66 prosent av full lønn når ein sluttar. For det første er det berre dei som har minimum 14 timar i veka eller minimum 50 prosent stilling som blir innmelde i KLP eller SPK. Det gjer at ein heil del deltidsarbeidande kvinner fell utanfor. No er det rettnok ein regel som seier at den som er tilsett i mindre stilling, men har hatt ei gjennomsnittleg arbeidstid tilsvarande 14 timar i veka eller 50 prosent stilling (eller meir) i eit kvartal, skal etterinnmeldast i pensjonskassa, og ein får tru at dei systema som skal sikra dette, er så effektive at det ikkje fører til at nokon taper pensjon dei skulle hatt. Men dersom den faktiske arbeidstida varierer frå kvartal til kvartal, kan det ta tid å få den oppteninga som skal til.

Det som avgjer kor stor pensjonen til slutt blir, er kor lang oppteningstid ein har, og kor stor stillingsdel ein har hatt. Full pensjon i KLP eller SPK krev medlemskap i pensjonskassa i 30 år. Fordi dei tjue beste åra er avgjerande, må du ha vore medlem i pensjonskassa i 30 år og hatt full stilling i tjue år for å få full pensjon. Den som til dømes har hatt 80 prosent stilling (eller veksla mellom heil- og deltid slik at gjennomsnittet blir 80 prosent) i 30 år, får ein pensjon som utgjer 80 prosent av 66 prosent av lønna når ein sluttar. Den som har jobba full jobb, men berre har vore medlem av pensjonskassa i tjue år, får ein pensjon som er to tredelar av 66 prosent av sluttlønna.

Den som av ein eller annan grunn har permisjon i kortare eller lengre tid, bør sjekka kva det får å seia for pensjonsrettane. Den såkalla permisjonsavtalen fastset at for visse lønna/ulønna permisjonar inntil to år blir permisjonstida rekna som tenestetid. Det gjeld til dømes fødselspermisjon og militær- og sivilforsvarsteneste.

Pensjonen som forsvann

Privatisering og konkurranseutsetjing kan ta pensjonsordninga frå mange tidlegare offentleg tilsette. Der tidlegare offentlege oppgåver skal ut på anbod, vil pensjonskostnadene kunne vera den differansen som gjer at den eine konkurrenten vinn over den andre. Ei viktig sak å passa på for alle politikarar og fagorganiserte som ser eit høve til å leggja inn vilkår for konkurranseutsetjing, er kravet om at dei tilsette ikkje skal få dårlegare pensjonsordningar enn tidlegare.

Kor mange som kan ha mista pensjonsordningar ved slike grep, er det så langt eg kjenner til, ingen som har oversyn over. Men det kan vera god grunn til å bli arg dersom offentlege arbeidsgivarar både spring ifrå denne delen av arbeidsgivaransvaret og dessutan gir private aktørar høve til å tena seg rike på dei lågtlønte slitarane den pensjonsordninga dei hadde rekna med å ha. Som kjent vil det ikkje vera alle dei arbeidtakarane som blir offer for konkurranseutsetjing, som har høve til å velja ein annan arbeidsgivar med betre pensjonsordning.

Dei som måtte tenkja at det er greitt å vera mellombels tilsett eller å ha eit utleigebyrå som arbeidsgivar, bør også sjekka kva det gir av pensjonsrettar. I Manpower sin informasjon til nye medarbeidarar heiter det under overskrifta «Trygghet»: «Går det likevel galt for deg, vil folketrygdens ytelser bli supplert med våre egne ordninger. Alle våre medarbeidere har yrkesskadeforsikring. Den dekker skader og sykdom som du måtte bli påført under arbeidet. Ved dødsulykke vil etterlatte være sikret økonomisk.» Slik eg les det, er dette ikkje meir enn det einkvar arbeidsgivar er forplikta til etter lova. Her står det ikkje eit ord om pensjon.

Minstepensjon mest for damer

Kor mange av dei offentleg tilsette som har så låg stillingsprosent at dei ikkje oppnår medlemskap i pensjonskassa, eventuelt så låg pensjon at det ikkje blir meir enn det dei i alle høve ville få frå folketrygda, har det ikkje lykkast å finna tal på.

Men Rikstrygdeverket sine tal fortel noko om kvinnepensjonistane sine økonomiske kår.

I folketrygda blir tilleggspensjonen rekna ut frå inntekta dei tjue beste åra, med krav om førti års oppteningstid for å få full tilleggspensjon. Altså skreddarsydd for ein mannleg industriarbeidar av det slag det ikkje er så mange att av.

Den som ikkje har tent opp nok pensjonspoeng til å få tilleggspensjon, blir minstepensjonist ved fylte 67 år, og blir slik sett økonomisk likestilt med dei som ikkje har vore i lønna arbeid i det heile.

I 1999 var 233.000 av dei 610.000 alderspensjonistane i landet minstepensjonistar. Ut frå Rikstrygdeverket sine prognosar vil ein stadig mindre del av alderspensjonistane bli minstepensjonistar – 23 prosent i 2010, og 13 prosent i 2020. Korleis det er mogeleg å slå fast like sikkert at berre tre prosent av alderspensjonistane i 2060 vil vera minstepensjonistar, slik det blir gjort i Rikstrygdeverket sin rapport 2002/20, er for meg noko uklart.

Totalt er seks av ti alderspensjonistar kvinner, men av minstepensjonistane utgjorde kvinnene heile 90 prosent i 1999. Full minstepensjon for ein einsleg person utgjer etter 1. mai i år 97.143 kroner.

Minst 40 år i landet

Vi har vore vane med å gå ut frå at alle iallfall er sikra ein minstepensjon når dei fyller 67, uavhengig av yrkesaktivitet. På eitt vis er det sant. Men ikkje heilt. Så lenge alle som bur er her er «norske nordmenn», er det sant. Men det kan vera viktig å sjå på kva følgjer det får at den som skal få full utteljing frå folketrygda, må ha minst førti års «trygdetid», det vil seia butid i landet etter fylte 16 år. Ein god del innvandrarar som kom har komme hit i godt vaksen alder, men utan trygderettar frå det opprinnelege heimlandet, har fått merka at alderspensjonen blir særleg skrinn. Eit minstekrav for i det heile å få alderspensjon, er tre års butid. Den som til dømes berre har ti års butid når ho når pensjonsalder, vil altså berre få ein firedel av den pensjonen som gjeld for dei som har førti år i landet.

Med dagens handheving av innvandrings- og asylpolitikk, vil det vera grenser for kor mange som får høve til å bli pensjonist i Noreg utan full butid. Men for dei det gjeld, kan regelverket verka både vondt og krenkande. I tillegg til at det er på høg tid å gjera pensjons- og trygdeordningane meir kvinnevennlege, kan det også vera lurt å sjå på kva som skal til for at asylsøkjarar og andre som kjem til landet i vaksen alder, skal sleppa å vera sosialhjelpsmottakarar gjennom heile alderdommen.

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

• 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
• 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
• 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?

1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

• 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
• 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
• 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
• USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.

av Svein Lund

Hvorfor skole? spør Solveig Aamdal i Røde Fane nr 2, 2002. Ho svarar sjølv på dette gjennom å oppsummere skolen sine oppgåver i eit kapitalistisk samfunn i sju punkt. Dei aller fleste av disse punkta er slikt som tjener kapitalen sine interesser. Samtidig spør ho:»Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen?» Kordan heng dette på greip? Dersom skolen tjener kapitalen, kvifor vil så kapitalen øydelegge den same skolen?

Solveig Aamdal skal ha all ros for å sette i gang ein skolediskusjon i Røde Fane og forsøke seg på ei analyse av skolen sin plass i samfunnet. Venstresida har til no i liten grad hatt ei analyse av skolen og ein samla alternativ skolepolitikk. Skolepolitikken har mest gått ut på høgare stipend for elevane og lønn for lærarane, konfesjonsfri skole, gratis lærebøker og fleire datamaskinar. Dei som har hatt ein skolepolitikk i Noreg er i første rekke den tenkande delen av høgresida, dvs. Høire og høgresida i DNA. Eg vil i dette innlegge kommentere nokre av spørsmål som Solveig tar opp og nokre som ho ikkje tar opp, og vone at dette vil få enno fleire til å kaste seg ut på.

Vil vi ha skole?

Alle vil ha skole. Dei fleste vil og ha meir skole; fleire år på skolen, fleire timar i veka, fleire elev- og studentplassar og fleire lærarar. Særlig vil lærarar ha meir skole, og folk med lærarbakgrunn har tradisjonelt hatt sterk innverknad på skolepolitikken.

Vil alle ha skole? Skolehistoria fortel om store problem med å få alle elevar til å gjennomføre den obligatoriske skolen. At elevar har hatt stort fråver og falt ut av skolen før tida, har blitt sett på som disiplinære og moralske problem, og foreldra og elevane har fått høre at dei ikkje veit sitt eige beste. Alt sett frå øvrigheita sin synsstad. For nokre år sidan var det ein skolemann, til og med professor i pedagogikk (1), som våga å gjøre opprør mot denne tankegangen. Han analyserte haldningane til skolen på kysten av Troms for vel hundre år sidan og kom til den klare konklusjon at elevane sin skulk var ei logisk og fornuftig handling, i forhold til ein skole som ikkje ga det dei trengte å lære for å livberge seg. Snarare tvert om. Ei sak var at ungane si arbeidskraft trengtest i heimen. Like viktig var at skolen tok ungane bort frå det miljøet der dei kunne lære det dei trong for framtida. Jo lengre og fleire skoledagar, jo fleire år obligatorisk skole, jo mindre skikka var elevane til å klare seg sjølv den dagen dei skulle stå på eigne bein. På 1950- og 60-talet, da 9-årig obligatorisk skole blei innført, blei det gjort undersøkingar om foreldra sine haldningar til utvida skoleplikt. I Finnmark var det i reindriftsmiljø ein overveldande motvilje mot utviding av skolegangen. Som i fiskerimiljøet eit halvt hundreår før, var grunngivinga den samme: Jo lengre elevane var i skolen, jo mindre kvalifiserte ville dei vere for arbeid i reindrifta.

Kva så i 2002? For dei fleste er det ikkje lenger mogleg å lære sitt framtidige arbeid gjennom å følge foreldra sine gjøremål. No er det normale, både i by og land at ungane er i institusjon frå 1- eller i alle fall 3-årsalderen og til dei er 18-19 år. I løpet av 1990-talet har institusjonering av barn og ungdom auka kraftig, særlig gjennom desse tiltaka:

• Utbygging av barnehagar, innlemming av barnehagen i det pedagogiske læreplansystemet gjennom innføring av rammeplan for barnehagen.
• Utbygging av skolefritidsordningar, desse har også i større grad blitt lovregulert.
• Innføring av Reform 94 som gir all ungdom rett til vidaregåande opplæring, men plikt til å ta ut retten i løpet av dei første åra etter at dei har fullført grunnskolen.

Men som om dette ikkje var nok: «Kvalitetsreformen» for høgare utdanning skal skjerpe inn studieprogresjonen og «gjennomføre heiltidsstudenten». Det er i dag altfor vanlig at studentar ikkje har arbeidserfaring frå anna enn sommarjobbar (alle har ikkje ein gong det), når dei byrjar å studere. Derimot har det vore vanlig at studentar har jobba meir eller mindre ved sida av studiene. Det skal det no bli slutt på. Idealet synast å vere at ein går i utdanningsinstitusjon frå 1- til 24-årsalderen utan å ha anna enn teoretisk kunnskap om livet utafor skoleveggane.

På dette grunnlaget vil eg stille følgande kjetterske spørsmål: Kvalifiserer eller diskvalifiserer skolen for livet? Kanskje vi treng mindre, ikkje meir skole?

Kamp om skolen

Solveig Aamdal syner at kapitalen søker å forme skolen etter sine behov. Men skolen er ikkje, og har aldri vore, noko enkelt speilbilete av interessene til dei som har den økonomiske makta. Mange andre krefter har vore med å forme den skolen vi har i dag. Ikkje minst gjeld det dei som har arbeidsplassen sin i skoleverket. Arbeidarrørsla og andre store folkerørsler har og påverka skolen. (Det er derfor det er noko i skolen som er verd å forsvare.)

Gjennom tidene har det vore kamp i og rundt skolen på mange område. Eg vil sjå nærare på nokre av desse.

Korfor kom einskapsskolen?

Går vi 150 år tilbake i tida, var skolen klassedelt. Øverst var latinskolen, i første rekke for embetsmannsklassen. Så kom borgerskolen, for det oppvoksende handels- og industriborgerskapet. Og på botn var det allmueskolen, der barn av arbeidarar, bønder og husmenn skulle lære enkel lesing og å frykte og lyde gud og øvrigheita. Frå 1860-talet skjedde det ei gradvis samordning til felles skole eller einskapsskole, først i 3, så 5, 7, 9 og 13 år. Denne utviklinga framstiller Solveig Aamdal slik:

«Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. … Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. … Ettersom kapitalens behov for flere og flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.»

Men var det så enkelt at dette «grodde fram» og «vi fikk»? Nei, alt dette skjedde gjennom kamp. Einskapsskolen (= enhetsskolen) møtte motstand, han blei gjennomført i mange trinn, dei fleste av trinna mot ønska til partiet til den noverande utdanningsministeren. Dersom ein framstiller det som om kapitalen ga oss einskapsskolen, er det anten rein historieforfalskning eller i beste fall kunnskapsmangel. Noreg innførte 7-årig einskapsskole frå 1920 som eit av dei aller første landa i verda. Andre land har framleis ikkje innført nokon einskapsskole, sjølv om dei kan ha like utvikla kapitalisme som Noreg.

Forsvare einskapsskolen?

Solveig Aamdal skriv om einskapsskolen som står for fall, og eg tolkar ho som om oppgåva til venstresida må vere å forsvare einskapsskolen. Tidligare har mange på venstresida lansert parola «Forsvar enhetsskolen!» Ei slik parole syns eg er problematisk. Vel og bra at arbeidsfolk sine ungar og skal ha utdanning. Men på kven sine premiss blei einskapsskolen bygd? Da borgarskapet sine barn måtte gå i skole med den simple allmuen, var det viktig for borgarskapet at mest mogleg av borgarskapet sine verdiar blei med over i den felles skolen. Tidlig på 1900-talet var det i DNA usemje om målet skulle vere å «løfte» arbeidarklassen opp med å gi dei tilgang til borgarleg danning, eller om ein skulle bygge sin skole for arbeidarklassen som bygde på verdiar som samhald, solidaritet og praktisk fagkunnskap. Ein av DNA sine fremste skolepolitikarar uttrykte det slik at «arbeiderklassens barn skulle få en så god allmennutdanning som mulig, slik at de kunne hevde seg på lik linje med barna fra de høyere samfunnsklassene» (2). Kva som skjedde ved utvidinga av skoleplikta frå 7 til 9 år skildrar Liv Mjelde slik: «Integreringen av realskolen og framhaldskolen i 1959 ble gjennomført på realskolens premisser. Den akademiske læringstradisjonen ble den dominerende i den nye 9-årige skolen.» (3) Var da den 9-årige einskapsskolen eit framsteg for arbeidarklassen?

Med reformane i 1994 og 1997 blei einskapsskolen utvida med enno fleire år. Igjen var det den akademiske læringstradisjonen som styrka seg på kostnad av den yrkesfaglige. Yrkesfaga skulle «løftast» med å få meir allmennteori. Det var ikkje tilsvarande snakk om å gjøre det tidligare gymnaset meir praktisk. Einskapsskolen har ikkje bare betydd at barn frå forskjellige samfunnsklassar skulle gå i lag. Han har og betydd at alle skulle lære det same. I Bærum og på Røst, i Bergen og i Aurdal skulle dei lære det same til same tid. Ein skulle ikkje ta utgangspunkt i lokal kultur og lokalt næringsliv, men førebuast til eit liv som rotlaus mobil arbeidskraft. Denne einsrettinga blei kraftig styrka under Gudmund Hernes. Han ville ha bort lokale læreplanar og samiske læreplanar. Arbeidsmetodane og pedagogikken skulle vere den samme.

Venstresida sin skolepolitikk må vere ein skolepolitikk på elevane sine og lokalsamfunna sine premiss. Da kan vi ikkje bli ståande som forsvararar av einskapsskolen slik den har utvikla seg i Noreg. Både RV og SV har vore mot private skolar. Det er greitt å vere for at skole er eit offentlig ansvar, og mot at dei rike skal kunne snike seg unna å betale skatt for eit godt skoleverk for alle for så å kjøpe sine eigne ungar fri gjennom privatskolar. Problemet er at den offentlige skolen er så einsretta at han ikkje gir plass for omsyn til at elevar har forskjellig kulturbakgrunn. Med eit obligatorisk kristendomsfag må vi tillate muslimske privatskolar, med ein einsretta pedagogikk må det vere rom for Steiner-skolar og Montessori-skolar for at det i det heile skal komme fram at det finst alternative opplæringsmåtar. Folkehøgskolane har i vel eit hundreår vore eit karakter- og konkurransefritt alternativ til puggeskolen – 87% av folkehøgskolane i Noreg er private!

Kva er skolen sitt føremål?

Solveig framstiller skolens formål slik:

• «Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. …»

Kvifor står så dette ikkje i skolens formålsparagraf? Ei årsak er sjølvsagt at borgarskapet ikkje kan seie det så direkte, det kunne blitt om ikkje revolusjon, så i alle fall ei større politisk krise. Ei anna årsak er at skolen faktisk og har meir idealistiske oppgåver, og det er ein stadig pågåande kamp om kva for oppgåver som skal vektleggast i både teori og praksis.

Om vi ser på lovar og føremålsparagrafar i norsk skole gjennom tidene, kan vi ofte sjå at det sentrale har vore eleven sine interesser. Dette er særlig klart uttalt i Vaksenopplæringslova av 1976: «Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv.» (4) Ti år etter hadde Gudmund Hernes si programerklæring i Med viten og vilje eit heilt anna utgangspunkt: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» Det er ikkje lenger eleven eller einskildmennesket som står i sentrum, men «landet», som skal bruke befolkninga sitt talent for å styrke konkurranseevna på verdsmarknaden.

Nylig kom eg over ein artikkel av Ole Henrik Magga om den samiske læreplanen. I den samanhengen skriv han om formålet med skolen og uttrykker det på eit vis som eg trur svært mange både innafor og utafor skolen vil kunne slutte seg til:

«Skolen har rent allment to hovedoppgaver. Den første oppgaven er å ivareta og formidle folkets kultur og kunnskapsgrunnlag. Den andre oppgaven er å gi den enkelte elev en undervisning i samsvar med elevens psykiske og kulturelle forutsetninger.»

Dette er eit syn i samsvar med norsk pedagogisk tradisjon på sitt beste, med folkehøgskoletanken frå Grundtvig av og med arbeidet til dei frivillige opplysningsorganisasjonane. Det er dette det overveldande fleirtalet av norske lærarar har søkt å legge til grunn for arbeidet sitt. Dette bør i dag kunne vere ei programformulering som kan samle store delar av det norske folk. Oppgåva er å vise at den skolen som vi har fått etter reformene på 90-talet, og enno meir etter at NHO gjennom Kristin Clemet har fått styre skolepolitikken ei stund, er noko heilt anna enn det føremålet Magga strekar opp.

Pedagogikk og politikk

Pedagogikk er læra eller vitskapen om læring og opplæring. Men pedagogikk er og spørsmål om haldningar og om kamp mellom kva for interesser skolen skal tjene. Derfor er det ein nær samanheng mellom pedagogikk og utdanningspolitikk.

De fleste av oss har i større eller mindre grad opplevd den gamle skolen med pugging av bibelvers og «flere byer i Belgia». Mot denne blei det etter kvart reist kraftig kritikk, både gjennom politiske organ og i litteraturen (5). Tidlig på 1900-talet starta utviklinga av den såkalla progressive pedagogikken. Denne påverka, i alle fall i prinsippet, normalplanane av 1939, som var styrande for norsk folkeskole fram til 1974. Elevane skulle samarbeide, dei skulle lære gjennom arbeid og sjølve søke kunnskap. Denne endringa har ikkje skjedd av seg sjølv og ikkje utan motstand. Sterkast sto vel den progressive pedagogikken i Noreg på 1970- og 80-talet. Men da var allereie motstanden byrja å røre på seg og arbeida for å snu utviklinga. De første krava om meir konkret kunnskap og konkurranse i skolen kom frå Høgre på 80-talet. Sosialdemokratane sto i hovudsak for den progressive pedagogikken fram til langt ut på 80-talet. Men det skulle vere ein minister frå DNA som for alvor sette i verk Høgre sin politikk. I november 1987 skreiv Gudmund Hernes eit innlegg i Aftenposten der han formulerte krava sine til skolen, noko han skulle forsøke å gjennomføre da han nokre år seinare blei utdanningsminister:

«Mine ønsker for skolen er derfor:

• Mer trening
• Mer struktur
• Mer standardisering
• Mer arbeidsdisiplin
• Mer faglig konsentrasjon
• Mer krav til innsats fra elevene
• Mer krav til engasjement fra foreldrene» (6)

Aftenposten presenterte innlegget med bilete av Gudmund Hernes og ein bilettekst der det heiter at Hernes indirekte tar eit kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets skolepolitikk.

Det er dette som låg til grunn for reformene på 1990-talet og det er ikkje vanskelig å kjenne igjen dagens signal frå regjeringa med NHO i spissen.

Ikkje bare kapital mot arbeid

Skolen er på mange måtar ei gjenspeiling av samfunnet utafor, og utviklar seg som ein kamp mellom motsette interesser og motsette syn. Men langt frå alle desse motsetningane kan forenklast til kapitalen på den eine sida og arbeidarklassen på den andre. Eg vil peike på nokre viktige motsetningar i skolen som bare delvis fell saman med klassemotsetningane:

1. Yrkesopplæring og allmennfag

Dagens vidaregåande opplæring har i hovudsaka to røter: Den akademiske opplæringa i katedralskole – latinskole – gymnas og den praktiske yrkesopplæringa i lærlingeordning og yrkesskole. Når desse tradisjonane har blitt ført inn under same tak og delvis i same klasserom har det blitt store motsetningar. Desse har gått mellom elevar, mellom lærarar og opp til universitets- og høgskolenivå mellom fagpedagogar. Denne motsetninga har gått tvert gjennom lærarane og elevane sine organisasjonar og gjennom politiske parti (i alle fall DNA, SV og RV). Det akademiske borgarskapet og småborgarskapet har stått på eine sida, fagrørsla og delar av borgarskapet i industri og handverk på den andre sida.

2. Sentralt og lokalt

Ei viktig motsetning dei siste 20 åra har vore mellom dei som ville ha eit sentralisert, standardisert og einspora skoleverk og dei som ville legge vekt på tilknytninga til lokalsamfunnet og utvikling av lokale læreplanar og læremiddel. Den lokale innrettinga sto sterkt på 70- og 80-talet og var framtredande i grunnskolen sine læreplanar av 1987. Gudmund Hernes såg det som eit av sine viktigaste mål å ta knekken på dette og få ein skole der alle lærte det samme samtidig. Om ein elev flytta frå Båtsfjord til Stavanger, skulle han kunne fortsette nøyaktig der han slapp. Slik skulle skolen styrke utviklinga av den mobile arbeidsstyrken og den nasjonale identiteten.

Ei rekke andre motsetningar kunne nemnast, som kunnskapsskole – utviklingsskole, einsretta – pluralistisk, disiplin – fridom eller konkurranse – samarbeid. Desse motsetningane har klart samanheng med klassekamp og andre motsetningar i samfunnet utafor skolen, men det blir for enkelt å gjøre alt til kapital mot arbeid.

Spesialundervisning – hjelp eller stigmatisering?

Som spesialpedagog er Solveig Aamdal ute etter å forsvare eigne profesjonsinteresser. Det er sjølvsagt lov, men eg syns det nokre gongar overskyggar det å utvikle ei samla analyse og ein sosialistisk skolepolitikk. Ho seier: «De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse, er at det virker stigmatiserende på elevene.» Det er vel og bra å påvise hulheita i styremaktene sin politikk når slike argument brukast som påskot for å spare pengar. Men like fullt er det eit faktum at spesialundervisninga i stor grad verkar stigmatiserande. Det må derfor vere eit mål å finne betre løysingar enn spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Sjølv har eg undervist i yrkesfaglige klassar i vidaregåande skole med eit stort innslag av elevar «inntatt på særskilte vilkår», dvs. med rett til meir eller mindre spesialundervisning. Den mest brukte metoden har vore å gi ekstratimar til deling i dei «viktigaste» teorifaga, slik at «spesialelevane» blei underviste for seg. Dei blei da stigmatiserte gjennom å bli tatt ut av klassa, dei blei underviste av spesialpedagogar utan peiling på yrkesfaga. Ofte blei «spesialelevar» frå fleire yrkesfag underviste i lag. Då fikk dei slite om igjen med grunnskolepensum i norsk og matte og kom aldri til noko nyttig og interessant bruk av faget. Denne undervisninga har eg til gode å sjå noko positivt resultat av. Det eg derimot har sett positive resultat av, er å gi ekstraressursar til tolærarsystem i samla klasse, ikkje minst i dei praktiske faga. Eg har og sett positive resultat av å knytte allmennfaga nært saman med yrkesfaga. Men dette er metodar som ikkje spesialpedagogane har utvikla, og heller ikkje vore særlig opptatt av.

Min påstand er at RV og SV i skolepolitikken har vore mest opptatt av å forsvare timar til spesialundervisning, ikkje av å finne løysingar som tjener elevane si læring og ikkje minst sjølvkjensle.

Reform 94 skapte auka behov for spesialundervisning – ikkje bare fordi alle no skulle inn i skolen, men fordi reforma sjølv skapte fleire taparar – fleire elevar som ikkje kunne/ville tilpasse seg til den standardiserte skolen. Det betyr ikkje at svaret på dette er meir spesialundervisning. Svaret må i staden vere meir yrkesretta opplæring, andre undervisningsmetodar og tilstrekkelig med lærarressursar til at lærarane har tid å hjelpe kvar elev.

Kven er kapitalen?

Det er ingen tvil om at den multinasjonale storkapitalen i dag er på offensiven overfor skoleverket. Det gjeld både internasjonalt og nasjonalt. I artikkelen til Solveig Aamdal er dei internasjonale trendene og påverknaden gjennom OECD, WTO og EØS ikkje nemnt med eit ord. Utan å kjenne til dette kan ein ikkje fullt ut forstå kva som skjer i norsk skole i dag. Eg vil i denne omgang bare oppmode lesarar som kjenner betre til dette enn meg til å skrive ein artikkel. I mellomtida kan lesarane av Røde Fane kaste seg over den nyutkomne boka av Gustav E. Karlsen: Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv, Universitetsforlaget 2002.

Nasjonalt har NHO lenge prioritert skolepolitikk, i motsetning til motparten LO, som har hatt svært lite å stille opp med. Da NHO etter valet i fjor haust fikk utdanningsministeren, låg vegen open for å gjennomføre det dei lenge har jobba for: rasering av den offentlige skolen, full opning for privatisering og kommersialisering.

Så langt kan vi vere samde. Men når det blir framstilt som om «kapitalen» har ei og bare ei klar linje for skolen, blir det for enkelt. Det er store forskjellar på skolesystema i forskjellige kapitalistiske land og det er store motsetningar også innafor borgarlige parti og miljø.

Studer skolehistorie!

Skal vi forstå dagens skole og trugsmåla mot dagens skole er det svært nyttig å sjå bakover. Solveig forsøker dette, men eg meiner ho gir eit galt bilete av kordan opplæringa har utvikla seg, når ho skriv: «Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Her skil ho ikkje mellom dei to opplæringstradisjonane, den akademiske og yrkesopplæringa. Den akademiske opplæringa har vore i skole i hundrevis av år, og har ALDRI vore knytta til produksjonen. Den har derfor heller ikkje kunna skilje seg meir og meir frå denne. Yrkesopplæringa, som var nært knytta til produksjonen, foregikk derimot ikkje i skole. Frå slutten av 1800-talet blei det i Noreg utvikla lærlingeskolar som ga teorifag i tillegg til den praktiske opplæringa. Men skoleopplæring i yrkesfag er i all hovudsak utvikla i Noreg på 1900-talet. Dette er den einaste opplæring i skole som kunne bli «etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Og det har og skjedd dei siste åra, i første rekke etter Reform 94.

Så langt har skoledebatten på venstresida i liten grad vore knytta til analyser av kva som har skjedd i tidligare tider og kvifor. Eg saknar ei skolehistorie som analyserer utviklinga av skolen i forhold til utviklinga av samfunnet, produksjonen og ikkje minst klassekampen.

Kva trengst å diskutere?

Eg vonar at mange fleire enn meg tar opp hanska og at dette innlegget og får fleire til å ta pennen eller tastaturet fatt. Det er eit utal av spørsmål å diskutere innafor utdanningspolitikk og pedagogikk, men eg vil peike på eit par som eg ser som uløyste for venstresida så langt:

• Høgresida sine honnørord er kvalitet, konkurranse, meir prestasjonar og kunnskap. Korleis svarar vi på dette?
• Den viktigaste motstanden mot skolereformene i Vest-Europa har kome frå lærarar og fagpedagogar. Lærarorganisasjonane har blitt skulda for å male si eiga kake i kampen om skolen. I kva grad er det samsvar og motsetning mellom lærarar og elevar i utviklinga av skolen?
• I kva grad er pedagogikk ein objektiv vitskap, i kva grad er han politikk?

Ein skolepolitikk for venstresida må etter mi meining bestå av to element:

1. Eit program som kan samle breitt for forsvar av det beste i norsk skole, og utvikling av dette vidare.
2. Eit meir visjonært program for skolen i kampen for eit betre samfunn.

Noter

• 1) Edvardsen, Edmund: Den gjenstridige allmue [Tilbake]
• 2) Ole Georg Gjøsteen, sitert etter Baune, Tove: Den skal tidlig krøkes … Skolen i historisk perspektiv, 1995, side 50 [Tilbake]
• 3) Mjelde, Liv: Fra hånd til ånd. Om arbeid og læring i yrkesutdanningsperspektiv, 1988, side 22 [Tilbake]
• 4) Lov om voksenopplæring, §1 [Tilbake]
• 5) Kielland, Alexander: Gift. Bjørneboe, Jens: Jonas [Tilbake]
• 6) Harbo 1997, bind 1, side 89 [Tilbake]

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.

Debatt

av Arnljot Ask

Spissformuleringa i tittelen – om hva slags land Norge er i dag – skapte debatt under programdiskusjonen i AKP. Som innlegget til Bjørn Egil Johansen i forrige nummer av Røde Fane. Noen av uenighetene ser ut til å ha vært konstruerte, med argumentasjon mot standpunkter som vel ingen sto for (som at noen hevda at «Norge er en halvkoloni», punktum!). Men ellers er det ingen tvil om at denne diskusjonen nok avdekker ulike syn på blant annet det nasjonale spørsmålets plass i klassekampen i imperialistiske land i dag.

Artikkelen til Bjørn Egil inneholder mye jeg er enig i. Som at en økonomi med sterke innslag av råvareeksport ikke nødvendigvis indikerer at landet er halvkolonialt. Som Bjørn Egil påpeker, er det viktig her å se konkret på hvilke råvarer det dreier seg om, hva slags avkastning de har på verdensmarkedet osv.

Statistikken han legger fram over utenlandske eierinteresser i Norge, er også nyttig for debatten. Sjøl om jeg ikke syns den kan brukes til å antyde at egentlig har kapital med «hjemmeadresse» Norge holdt rimelig godt stand mot inntoget av utenlandske oppkjøp, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med. Utviklingen her kan svinge over kortere tidsrom som et år eller to. Men målt over en 10-15 års periode har andelen utenlandsk eierandel steget betraktelig, både i Norge og andre mindre kapitalistiske økonomier. I løpet av 1990-åra ble utenlandske investeringer i Norge tredobla. Dette er jo en av følgene av oppsvinget i internasjonaliseringa i denne perioden.

Det viktigste poenget her er imidlertid at denne utviklinga må sees i sammenheng med at det norske storborgerskapet søker ut i verden og legger mindre vekt på å utvikle det norske samfunnet. Kapitaleksport og «salg av Norge» er to sider av samme sak. Det gjør den norske nasjonen mindre sjølstendig enn den noen gang har vært i sin kapitalistiske historie (jeg vil tro at det gjelder også i forhold til startfasen før konsesjonslovene ble innført). Til tross for de svære finansrikdommene som staten sitter på!

Videre, det er ikke noe argument mot at Norge utsettes for økende utenlandsk innflytelse over sin hjemmeøkonomi å påvise at vi finner den samme trenden i andre mindre kapitalistiske land. Dette er jo ikke noe som gjelder Norge særskilt. Statistikken som Bjørn Egil bringer fram, viser også at de større imperialistlanda som Tyskland, England og Frankrike, har en sterkere egenkontroll over sin økonomi. Går vi til USA vil vi finne dette i enda større grad, og jeg vil også tro det gjelder for Tokyo-børsen. Sjøl om disse statene har en større kapitalimport, i absolutte tall, så er de i kraft av størrelsen på sine hjemmeøkonomier mye mindre «åpne» enn land som Norge. Det kommer også til uttrykk hvis vi bruker målestokken import + eksport i forhold til BNP. For Norges del svinger forholdstallet her rundt 80-100%, mens det for USAs del ligger rundt 20%.

Ikke bare Norge

Mitt poeng er at utviklinga av kapitalismen gjør at flertallet av de kapitalistiske landa blir mer sårbare og utsatt for dominans fra de imperialistiske hovedlanda. Monopoliseringa skjer ikke bare på bedriftsplanet, men også på statsplanet. Flere og flere nasjonale økonomier mister sin sjølråderett. Den byttes ikke inn i medinnflytelse på den globale økonomien, men i å bli dirigert av de økonomiske, politiske og militære stormaktene. Mens vi snakker om 2-300 multinasjonale selskaper som dominerer verdensøkonomien, kan vi snakke om 10-15 imperialistiske stater som stiller i 1.divisjonen, med USA i særklasse. Å framstille Norge som en betydelig imperialistmakt, pga oljeinntektene og eksplosjonen i kapitaleksporten, er mer malplassert enn å hevde at Norge er blitt en halvkoloni (sjøl om jeg ikke har sett at noen har karakterisert Norge som bare dette). Kuwait var heller ikke en betydelig imperialistmakt på 1980-tallet, sjøl om finansformuen til sjeikdømet var større enn dagens norske oljefond. At den norske staten er finansiell rik, gjør kampen for at disse rikdommene skal bli brukt til det arbeidende folket sitt beste, både i Norge og internasjonalt, til en viktig sak. Men det innebærer ikke at den norske staten har blitt en viktig imperialistmakt, med stor internasjonal innflytelse. Til tross for at Norge opptrer svært aktivt på det diplomatiske planet, stort sett som USAs håndgange menn og kvinner.

Ikke enten eller

En enten-eller karakteristikk av Norge, som imperialistmakt eller halvkoloni holder ikke; dvs. bare å utmale den klassiske imperialistiske utbyttingspolitikken som det norske storborgerskapet har slått seg på, eller bare å se på at den norske sjølråderetten er i ferd med å forvinne helt. Vi må ha med oss begge disse trekka for å utvikle en fornuftig strategi og taktikk for den antikapitalistiske kampen.

Den problemstillinga vi diskuterer er forøvrig ikke ny. På midten av 1990-tallet gikk det en tilsvarende diskusjon både på sommerleire og i avisa Klassekampen. AKP ga ut et hefte I Østen stiger Norge opp (Røde Fane-bilag nr 2, 1996) hvor denne problematikken ble fulgt opp. I innledningsartikkelen der hevdes det: «Vi har (da) bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags ‘mal’ vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste de siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er dette sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?» Både i dette heftet og i debatten nå står jeg for det siste synet.

Nasjonale sjølråderetten

Utkastet til programmet la da også vekt på denne tosidigheten ved Norge. Og det satte den i sammenheng med et allment utviklingstrekk i kapitalismen; at kampen for nasjonal sjølråderett er en kampsak med voksende betydning for den revolusjonære bevegelsen i vår tid – at den ikke hører til en forgangen tid og at den ikke bare er for bevegelsene i den tredje verden.

Når det mot dette blir advart med at det å trekke fram de halvkoloniale trekka ved Norge er å undergrave forståelsen for den nasjonale frigjøringskampen i den tredje verden og svekker kampen mot vårt eget imperialistiske borgerskap, så følger jeg ikke helt med. Allerede under Lenins polemikk med Kautsky før første verdenskrig, pekte han på at imperialistmaktene ikke bare strevde med å underlegge seg jordbruksområdene i de tradisjonelle koloniene, men i like stor grad jakta etter utbytte i de imperialistiske landa, hvor hovedtyngda av kapitalen befant seg. Siden den gang er dette ikke blitt mindre framtredende! Derfor er det ikke umoderne «tredjeverden-isme» eller i utakt med den klassiske marxismen, å hevde at den nasjonale kampen har blitt en enda viktigere klassekampsak i dag, påskynda av den akselererende internasjonaliseringa. Og, det er også hold i påstanden om at utviklinga har ført til at det i dag er mange likhetstrekk mellom den situasjonen flere mindre imperialistiske land står i, og den nykolonialismen som nasjoner i den tredje verden utsettes for; som at kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, og at de innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. Dette burde jo styrke den felles kampen mot felles fiende? Den nasjonale kampen spiller en større rolle i vår del av verden, mens kampen arbeid mot kapital vokser i styrke i den tredje verden (uten at den nasjonale kampen blir mindre viktig av den grunn!).

Denne debatten berører et sentralt stridstema internasjonalt på venstresida i dag. Påstanden om at kampen for nasjonal sjølråderett er bakstreversk og spiller kortene i hendene på nasjonalsjåvinistene og tjener borgerskapets splitt og hersk-taktikk, vinner gehør langt inn i venstresida. AKP er blant de partiene som står opp mot denne virkelighetsbeskrivelsen. Programmet vi har vedtatt utvikler også vår analyse her, med formuleringer som begge sider i debatten aksepterte. Men en del av de argumentene som er brakt til torgs, peker på at vi bør diskutere dette videre. Både med tanke på den nye EU-kampen som seiler opp, og til hvordan vi skal slåss om den norske oljeformua.

av Geir Sundet

Norsk Grafisk Forbund har starta den spennende jobben å organisere «dot.com-proletariatet». Spennende fordi en ny gruppe uten fagforeningstradisjoner stiller andre krav, spennende fordi forbundet bruker helt nye metoder. 15. januar 2002 så Digital fagforening web-lyset. Norges første fagforening som bare lever på Internett. Adresse: www.digital-fagforening.org.

Barndommen slutt

Jeg tror den første digitale barndommen er over. Stadig flere ser data og Internett-bruk som et spørsmål om å bli akterutseilt eller ei, om å utnytte mulighetene eller la borgerskapet få alle fordeler. De psykiske sperrene til pre-digitale-generasjoner er på vikende front, og Norge er nå et av landa i verden med høyest internettbruk i befolkningen.

Opprettelsen av Digital fagforening går rett til kjernen på de to kanskje viktigste spørsmålene: Hvordan arbeiderklassen skal nyttiggjøre seg de nye digitale verktøy i sitt vanlige politiske og faglige arbeid, og hvordan man skal organisere seg i de yrkene digitaliseringa har skapt.

Det finnes mange og gode eksempler på digital bruk i arbeiderklassens tjeneste. Tiden da venstrepartier, fagforbund, fronter og smågrupper skaffet seg egne egne web-steder er stort sett over, spørsmålet nå er hvordan man utvikler og bruker dem. Debattlister på lokalt – så vel som internasjonalt – plan er blitt vanlig, chat en er ny kommunikasjonsform, for ikke å snakke om mobiltelefonbruk med bruk av tekstmeldinger.

Den nye økonomien

Noen har vært mer opptatt av hvordan den digitale revolusjon vil endre samfunnet, men få – om noen – hadde tenkt at den første loven arbeidstakerne i bransjen fikk bruk for var konkursloven. Og deretter Arbeidsmiljøloven.

Deler av venstresida var av forskjellige grunner skeptisk til å ta digitale medier i bruk. Av dem som kasta seg ut i den nye strømmen blei noen hemmet av tekniske vansker eller spørsmål rundt sikkerhet og overvåking, mens andre som satset jobb og framtid allerede har fått sparken både en og to gang, fordi deres digitale arbeidsplasser var digitale luftslott. Den nye økonomien var ikke så ny likevel, den fulgte de gamle kapitalistiske lovene.

Nye produksjonsmidler skaper en ny arbeiderklasse, og Norsk Grafisk Forbund har nå oppretta den første norske reine internettbaserte fagforeninga for nettopp «dot.com-proletariatet». At Norges eldste fagforening, Norsk Grafisk Forbund, også denne gang var først ute er kanskje ikke overraskende, at det ikke skjedde før 15. januar 2002 er kanskje mer underlig.

Dot.com-proletariatet

Dette er imidlertid en bransje som var millionærer den ene dagen, konkurs den neste, hvor man jobba 24 timer i døgnet, var utbrent før man fylte 29 og fikk sparken hvis man ikke ville gå på fest med gutta. Kanskje lett parodiert. En bransje hvor det subjektive ønske om fagorganisering var fraværende og de objektive vilkåra skreik etter den samme organiseringa. Arbeidere? Vi?

Historikk

I LO blei det for to år siden avholdt et møte for å organisere de nye arbeidstakerne, IT-instruktører, webdesignere, IT/Systemansvarlige, html-kodere eller journalister og informasjonsmedarbeidere osv. EL & IT og Norsk Grafisk deltok.

Hovedformålet var å skape større forståelse for fagbevegelsens ideer og praksis i denne uorganiserte gruppa. Resultatet blei Digital fagforening som i en prøveperiode på et drøyt år administreres fra forbundskontoret til Grafisk av forbundssekretær Gry Benedikte Sterner. Foreninga er ikke bare særegen i form, også i innhold. Den bygges på de to hovedpilarene faglig nettverk og fagforeningsbevissthet.

Forbundet har tatt utgangspunkt i signalene de har fått fra folk i bransjen, slik som ønsket om å forhandle egen lønn, motstand mot formelle årsmøter, generell lav forståelse for fagbevegelsens historie og funksjon. Foreninga har kombinert dette med egne prinsipp og visjoner og lagt opp en toleddet strategi, med to nivå i medlemskap. Enkeltstående medlemmer uten tariffavtale betaler 375 kroner pr. måned, mens medlemmer med tariffavtale betaler 2 % av lønna. Studenter blir medlem for 500 kroner pr. år

Hvordan?

Når dette blei skrevet, i midten av mars 2002, var foreninga fremdeles i innkjøringsperioden. Offensiv verving og lansering starter etter planen i april, men 24 medlemmer har allerede meldt seg inn.

Digital fagforening består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen er som fagforeningswebsteder flest, med info om Digital fagforening, hva du får for medlemskapet, hvem som kan bli medlem og lenker til andre fagforeninger.

Det er de indre delene som er spennende og annerledes og utviklingen er kommet kort. Hvert medlem får ei verktøykasse, som Benedikte Sterner uttrykker det. Her legger ledelsen ut et tema hver måned, spørsmål kan stilles og besvares. Også dette er et slik Norsk Grafisk har oppfatta ønskene fra dot.com bransjen. Temaene varierer fra fagforeningsnære saker som «Hva skjer hvis bedriften går konk?» til dyktiggjøring på web og data, kompetanseutvikling.

Skomakerens barn

Hvordan utvikler Digital fagforening aktivitet og demokrati? Ironisk nok hadde fagforeninga for dataekspertene av tekniske grunner ikke fått opp en fungerende debattliste enda, men en web-basert debattliste skal være på plass før Grafisk går ut med offensiv vervekampanje. Chat? Har man ingen foreløpige planer om. Man har vurdert det slik at det kan bli vanskelig å samle folk på faste tidspunkt.

Demokrati

Av tekniske årsaker har derfor Digital fagforening enda ikke noe indre liv. Medlemmene vil få tilbud om fysiske kurssamlinger på linje med resten av forbundets medlemmer, og muligens en fysisk samling en gang i året med reisedekning. Det som kan bli de viktigste teknologiske erfaringene for andre fagforeninger, finnes altså enda ikke.

Sikkerhet

Heller ikke Digital fagforening slipper unna problemene med sikkerhet. Det finnes planer om langt mer offensiv saksbehandling hvor medlemmet kan «se mappa si» på nett. Det krever imidlertid en annen sikkerhet enn dagens enkle brukernavn og passord. Slike tekniske ting skal avklares i prøveperioden. Sterner regner dette drøye året, fram til 1. april 2003, som et «case-studie» og eksperiment som så skal oppsummeres. Det bygger blant annet på erfaringer fra Sverige, hvor Grafisk Forbund i flere år har hatt Digital fagforening, men de som besøker den medio mars 2002 finner en død webside «under construction» …

Som en annen forløper nevner også Sterner et europeisk ungdomsprosjekt som starta i 1997. Her blei det blant annet eksperimentert med styremøter avholdt i «chatterom». Chat er programvare hvor inviterte deltakere kan sitte foran sine datamaskiner og skrive sine meldinger slik at alle kan lese dem samtidig.

Norsk grafisk har også eksperimentert med videokonferanser med deltakere i de største norske byene, men kostnaden her kommer foreløpig opp i hundre og femti tusen kroner.

Konklusjon

Det er nok altfor tidlig å konkludere Digital fagforening. Dette er et spennende prosjekt arbeiderbevegelsen bør ønske velkommen av to grunner.

Utvikling av rene digitale foreninger kan gi spennende teknologiske erfaringer som tradisjonelle fagforeninger kan ha nytte av, ikke minst på lokalplan. Det kan gi nye metoder til å organisere folk med mobile arbeidsplasser som for eksempel langtransportsjåfører, flypersonell eller pendlere av forskjellig slag.

Erfaringene fra denne fagforeninga kan være nyttig langt utover dot.com-grensen og dels legge grunnlag for arbeid i tradisjonelle fagforeninger, ikke minst på lokalt nivå.

Arbeidstakere i mobile yrker som har vansker med å møtes fysisk vil også ha store muligheter gjennom digitale fagforeninger.

Nytenking i forbindelse med faglig rekruttering i grupper hvor fagbevegelsen står svakt. I mange forbund er det å banne i kjerka i nevne at man kanskje kan tenke på et todelt tilbud, med eller uten tariffavtale. Jeg mener Digital fagforenings tilbud bygger på ideen fra Mao Tse Tungs masselinje. Start der folk befinner seg og jobb sammen videre, framfor å vente til folk skal få opp øynene for alt vi synes er lurt og rett.

av Bente Aasjord

Mat kan vanskelig sidestilles med andre handelsprodukter fordi det dreier seg om den viktigste materielle komponent i den menneskelige eksistens. Uten mat kan verken enkeltindividet eller samfunnet som helhet opprettholde sine aktiviteter og funksjoner. Hva vil være den viktigste matpolitiske flaskehalsen i framtida – kontroll over matressurser og produksjonsfaktorer eller marked?

Mat er makt. Både internt i de enkelte land, mellom stater og verdensdeler. Samfunnets rammer for befolkningens matvaresikkerhet er et av de viktigste kvalitative samfunnsmål.

I denne erkjennelsen ligger nøkkelen til å forstå hvorfor internasjonale mål for reduksjon av sult har så vanskelig med å lykkes. Betingelsene makthavere og kommersielle aktører setter for produksjon og forsyning av mat, er et mektig våpen og pressmiddel. Kampen mot sult er derfor også en kamp mot etablerte maktstrukturer.

Det vil i årene framover være en stigende knapphet på mat. Denne oppfatningen legges til grunn både av FAO og norske myndigheter. Årsakene til den tiltakende matknappheten er sammensatt, og tilskrives blant annet forhold som klimaendringer, erosjon, en mer ressurskrevende matproduksjon, økt forurensing, endret forbruksmønster og en økt befolkning. Poenget er at mål om å redusere sult og fattigdom ikke bare er et spørsmål om fordeling av kjøpekraft. Det dreier seg også om strukturen på matproduksjonen – hvordan mat produseres og hvem som skal ha rett til å gjøre det. «Verdensmarkedet» for mat er ikke et utømmelig overskuddsmarked.

Tross teknologioptimistenes stadige løfter om nye og mer effektive produksjonsmetoder er det noen grunnleggende faktorer vi ikke bør overse:

• Dersom vi forutsetter at dagens gjennomsnittlige forbruk skal opprettholdes på samme nivå, må verdens samlede matvareproduksjon i følge FAO økes med 75% de kommende 20 år.
• En stor del av verdensforsyningen av animalsk og marint protein har hittil kommet fra beitemarkene og havfiskeriene. Her har produksjonen nå stagnert eller er på tilbakegang fordi grunnlagsressursene er uttømt. Den nye virkeligheten er at fiskeriene og husdyrholderne ikke lengre kan bidra til å dekke opp økningen i jordens matvarebehov.
• Enten matvarene skal skaffes fra oppdrettsfisk, kjøtt eller vegetabilske produkter er det for første gang i vår sivilisasjon de planteproduserende bøndene som må dekke opp hele økningen alene.

WTO – kamp om ressurser og rettigheter

Det foregår et globalt stormløp for å deregulere handel på alt biologisk materiale. Det skjedde innen EU, med planlegging av det indre markedet, og gjennom GATT via Uruguayrunden. Det biologiske området var da det siste som var underlagt betydelig regulering i de fleste land på grunn av hensyn til miljø og helse – men også politisk og økonomisk beskyttelse av egen matproduksjon.

«Frihandel» blir samtidig koblet med investeringsregler for kommersielle aktører. Dette er en brutal kamp om basisressurser som griper direkte inn i befolkningers grunnleggende rettigheter til egne ressurser.

Hvem skal ha rett til å eie?

Hvilke grunnleggende rettigheter til lokale ressurser skal ikke kunne underkastes vårt vestlige eiendomsbegrep? Hvem skal eie jorda, vannet, de genetiske ressursene og kunnskapen? Hva med de bøndene som marginaliseres og presses ut?

«Survival of the fattest?»

Debatten om internasjonale handelsregler dreier seg først og fremst om hvem som skal ha rett til å styre utviklingen. Maten og matproduksjonens grunnleggende rolle i ethvert samfunn gjør at dette feltet ikke kan sidestilles med produksjon og omsetning av industrivarer. Makt over matmarkedene både globalt og i mange enkeltstater dreier seg i ytterste konsekvens om hvem som skal ha rett til å skille mellom liv og død. Stormløpet for «liberalisert» matvarehandel gjennom WTO kan derfor bli en prosess der man institusjonaliserer og lovfester «den sterkestes rett» på områder der lokale rettigheter, kunnskap og tradisjoner har vært lokalbefolkningenes eneste vern mot sult.

De som vil ha størst nytte av friere handel med mat, er de store matvareeksportørene som USA, EU og landene i den såkalte Cairns-gruppa (Canada, Australia, New Zealand, Argentina og Brasil). For disse er det to forhold som er viktige. For det første investeringsregler: private aktørers rett til å kjøpe kontroll over viktige produksjonsressurser for mat (jord, vann, patenter på genetisk materiale m.m.). For det andre: tollfrihet og forbud mot «diskriminering», dvs.: fri tilgang for sine industrielt framstilte produkter til kjøpekraftige markeder også i den 3. verden.

Doha-erklæingen

Doha-erklæringen fra november 2001 fastslår at både tollvernet og landbruksstøtten skal reduseres, særlig alle former for produksjonsstøtte. Ingen ting tallfestes, så dette skal det forhandles om. Men retningen er gitt. Kravet fra mange land i 3. verden har vært at internasjonale handelsregler først og fremst må inneholde forbud mot eksportsubsidier, der de store eksportlandene dumper produkter, og at dette må komme før andre utvidelser.

Ved siden av en rekke afrikanske land er det særlig India som har uttrykt motstand mot en ny og omfattende WTO-runde. Allerede gjennom gjeldende avtaler er India tvunget til å åpne seg for sterke utenlandske interesser, noe som ikke minst har gått på bekostning av egen småindustri og millioner av småbønder. Indisk landbruk har derfor store problemer, noe som blant annet har medført en selvmordsbølge blant indiske bønder. Indiske myndigheter ønsker revisjoner av internasjonale patentavtaler. Dette for å redusere vestlige storselskapers muligheter til å støvsuge India for matvekster og medisinplanter for patentering, samtidig som India får færre muligheter til å forsyne andre u-land med billig medisin.

Mat som menneskerett

På FNs toppmøte i Roma 1996 (World Food Summit) ble matvaresikkerhet definert som «en tilstand der alle mennesker til en hver tid har adgang til sikker og næringsrik mat som grunnlag for et sunt og aktivt liv». I dag lever 800 millioner mennesker uten en slik sikkerhet.

FNs matvaretoppmøte slo fast at en bærekraftig matforsyning som kan redusere verdens sultende befolkning behøver strategier for å utnytte det naturlige produksjonsarealet i alle land, samt å sikre lokalbefolkningers rett til egne produksjonsresurser. Utgangspunktet for dette var erkjennelsen av den nåværende og framtidige stigende globale knapphet på mat. Dette innebærer en forpliktelse for alle land, både til å utnytte egne produksjonsressurser, og å brødfø egen befolkning. Tiltaksplanen fra toppmøtet koblet videre mat som menneskerett opp mot mekanismene hjemlet av FNs menneskerettighetskonvensjon. Dette var omstridt fordi det kan tolkes som en folkerettslig hindring mot frihandel for mat ved at stater kan reservere seg mot framtidige WTO-regler ut fra hensynet til menneskerettigheter.

I sluttdokumentene fra Roma ligger også en henvisning til at alle enkeltstater har rett til å gi støtte til tradisjonell matproduksjon og til det som benevnes som «multifunksjonelt landbruk». Det siste omfatter «ikke-handelsmessige hensyn» som distriktsbosetting, matkultur, miljø, trygg mat og dyrevern. Norge har spilt en aktiv rolle i denne sammenheng, både for å samordne arbeidet og å gi det multifunksjonelle landbruket et innhold som både kan aksepteres internasjonalt, og som kan være med å muliggjøre en internasjonal avtale for matvarehandel som ikke bare er på de store eksportlandenes betingelser. World Food Summit endte med et strategidokument og en handlingsplan mot sult. I sluttdokumentet fra den nylig avholdte «World Food Summit Five Years Later», ble punktet om mat som menneskerett styrket.

Kravet om frihandel som toneangivende WTO-land ønsker å iføre også på matvaresektoren, kommer lett i konflikt med vedtatte mål i FN. WTOs generaldirektør for de kommende tre årene, Supachai Panitchpakdi, var i april i år i Norge og uttalte til pressen at Norge ikke trengte å dyrke mat, og at alle former for importvern og produksjonsstøtte derfor burde fjernes. Norge hadde råd til å finansiere sin egen matsikkerhet gjennom import, mente han.

Den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina (VC) har krevd at handel med mat tas ut av WTO, fordi et frihandelsregime på mat truer matvaresikkerheten. Som en forlengelse og konkretisering av matvaresikkerhetsbegrepet definert på FNs toppmøte i 1996, har Via Campesina etablert begrepet «food sovereignty» – definert som «the right of peoples to define their agricultural and food policy, without dumping to other countries». I dette inngår blant annet:

• å prioritere produksjon av sunn, høyverdig mat, primært for innenlands marked.
• å tilby bøndene akseptable priser, som innebærer muligheten til å beskytte innenlandske markeder mot import av lavprisvarer.
• å regulere produksjonen på det innenlandske marked for å unngå overproduksjon.
• å stoppe en ødeleggende industrialisering av produksjonsmetoder og å utvikle et bærekraftig familiejordbruk.
• å hindre alle direkte og indirekte former for eksportsubsidier.

av Adam Hanieh

For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel. Om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

Den nåverande palestinske intifadaen og Israels brutale svar har ført til tallause artiklar dei siste to åra. Men det er ein skuffande mangel i analysar frå venstresida, der mykje av skrivinga freistar forklare innhaldet i den israelske politikken med Ariel Sharons høgrestandpunkt. Innanfor denna ramma blir den israelske strategien presentert som ein rasistisk variant av ein koloniseringsplan for dei okkuperte områda, som innimellom fører til fordriving av palestinarane frå Vestbreidda og Gaza-stripa.

Drøfting av klasse og politisk økonomi både i Israel og i dei okkuperte områda er påfallande borte frå så godt som all analyse frå venstresida. Det kan sjå ut som ei merkeleg skulding mot venstre-skribentar, men eg trur fråveret av analyse basert på klasse i seg sjølv peikar på det uklare synet mange venstreorienterte har på den israelske staten. For store delar av venstresida er Israels politikk ganske enkelt forstått som eit tilhøve mellom Likud på høgresida og det meir fredsvennlege Arbeidarpartiet. Eg har som mål å vise at eit slikt syn skuldast ei feil tilnærming til klassedanninga i Israel, og at om me ikkje set klasse i sentrum for analysane våre, vil det vere vanskeleg å utvikle tilstrekkeleg forståing av det som faktisk går føre seg ute i det verkelege livet.

I hovudsak vil eg argumentere for at den israelske kapitalismen vart skapt av den sionistiske arbeidarrørsla (i dag representert av Arbeidarpartiet), og at Oslo-prosessen var eit nøkkelsteg i utviklinga (note 1). Israels krig mot det palestinske folket i dag er det logiske framhaldet av prosessen, retta mot å skape ein palestinsk kantonstat. På grunn av den sentrale rolla den sionistiske arbeidarrørsla har i bygginga av den israelske kapitalismen, er begrepa «venstre» og «høgre» ofte forvirrande når det gjeld Israel.

Dei siste ti åra har Israel i tillegg i aukande grad gjort seg mindre avhengige av billeg palestinsk arbeidskraft, samtidig som dei okkuperte områda er gjort meir avhengige av israelsk økonomi. Resultatet er eit palestinsk samfunn med ein klassestruktur ute av lage – ein kapitalistklasse som er avhengig av privilegerte samband med israelsk kapital, og ein arbeidarklasse utan særleg tyngde i den nasjonale kampen.

Klasse og stat i det israelske samfunnet

Mange kommentarar frå akademikarar og andre ser den dominerande stillinga til den israelske staten dei første fire tiåra etter at landet vart oppretta i 1948 som prov på at Israel var ein sosialistisk økonomi. Denna trua fann næring i dei politiske skriftene frå den sionistiske arbeidarrørsla sjølv, i rolla til busettingskollektiva – særleg kibbutz-rørsla – og styrken til fagrørsla, Histadrut, som den største enkeltarbeidsgivaren gjennom det meste av Israels historie (note 2). Sidan midten av 1980-tallet, og i aukande grad på 1990-tallet, har den politiske økonomien i Israel vorte dramatisk endra. I dei siste femten åra har den økonomiske strukturen i landet endra seg markant, og Israel har omfamna ein tilsynelatande seirande global kapitalisme. Basert i hovudsak på oppskriftar frå Det internasjonale pengefondet og Verdsbanken har den israelske regjeringa privatisert statlege selskap, letta på kontrollen over kapitalmarknadene, og redusert reallønna.

Tradisjonell tilnærming til Israels politiske økonomi har freista forklare desse endringane som resultat av eit ideologisk skifte i den israelske eliten. I samsvar med detta synet brukte dei israelske leiarane å halde seg til ein slags sosialistisk ideologi, og midt på 1980-tallet omfamna dei raskt ein nyliberal kapitalistisk resept som løysninga på sine økonomiske problem.

Opp mot det synet har ein ny generasjon israelske intellektuelle det siste tiåret hevda i skrivinga si at ein må nærme seg den israelske makta på ny måte for å forstå ho (note 3). Dei seier utviklinga i sionistrørsla best blir forstått om ein ser på busettarrørsla som ein freistnad på å vinne kontroll over landområda og arbeidsmarknaden. Den private kapitalistklassen frå den opphavlege busettarrørsla var veik og oppsplitta, og ei kollektivistisk tilnærming til busettinga, leia av den sionistiske arbeidarrørsla, var den meste effektive måten å okkupere landet på, og fordrive dei opphavlege bebuarane. Styrken til Histadrut og den leiande rolla til den sionistiske arbeidarrørsla kan ein best forklare ved den veike jødiske kapitalistklassen som eksisterte før 1948, og behovet for å skaffe arbeid til jødiske immigrantar, og likeins stenge ute den opphavlege palestinske arbeidarklassen frå arbeidsmarknaden, som eit forspel til utdriving.

Fordi både kapitalist- og arbeidarklassen var på eit uutvikla stadium i busettarperioden, var den israelske staten etter 1948 ikkje bare opptatt av busetting, men au i å bygge klassar i seg sjølv. Denna klassedanninga gjekk gjennom to nøkkelfasar i perioden mellom 1948 og 1985.

1) 1948-1973

Perioden var prega av høg vekstrate finansiert av tyske erstatningar og utanlandske jødiske fond. Det var ein oppstartsfase for stat og klasse. Derfor overførte staten så godt som alle kapitaloverføringane til utvalte grupper som vart sett på som allierte i det «nasjonale prosjektet». Desse gruppene endte opp som nøkkelkonglomerata som skulle dominere israelsk økonomi dei følgjande åra. Den israelske arbeidarklassen vart danna gjennom den store innvandringa av arabiske, afrikanske og asiatiske jødar som skulle bli etnisk definerte som «Mizrahim».

Etter den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, gjekk den israelske økonomien gjennom den såkalla palestinske boomen. Okkupasjonen auka den israelske heimemarknaden kraftig og skaffa ei ny kjelde til billeg arbeidskraft. Denna arbeidsstyrken var billeg og høgutbytteleg, og midt på 1980-tallet utgjorde palestinarar frå Vestbreidda og Gaza-stripa rundt 7 % av den israelske arbeidsstyrken (note 4). Rundt 1/3 av arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa arbeidde i Israel i 1985, 47 % av desse i byggeindustrien. Den billege arbeidskrafta gav den israelske økonomien eit løft ved å fylle dei lågaste trinna i arbeidsmarknaden og dekke noen av manglane den lange israelske militærtenesta skapte. Det sette au noen Mizrahim i stand til å klatre opp til å bli formenn eller oppsynsmenn, og slik lette noe på dei etniske spenningane som hadde grodd fram mellom Mizrahim og europeiske jødar på 1970-tallet.

2) 1974-1985

Seint på 1960-tallet hadde dei store kjernekonglomerata vakse saman til fem nøkkelforretningsgrupper: Koor, Hapoalim, Leumi, Clal, og Israel Discount Bank Holdings (IDB). Dei første fire var kontrollert av staten, Histadrut og den sionistiske arbeidarrørsla, mens IDB var privateigd. Frå ein start med den israelske okkupasjonen av Vestbreidda og Gaza-stripa i 1967, og i aukande grad i 1973-krigen, vart den militære produksjonen det sentrale i den politiske økonomien i Israel. Dei militære utgiftene vart fordelte til nøkkelkonglomerata av staten, og førte til enorme vekstratar i nøkkelgruppene mens økonomien som eit heile leid av stagflasjon (note 5).

Midt på 1980-tallet byrja systemet bryte saman på grunn av mange ulike faktorar. Ein verdsomspennande nedgang og eit fall i etterspørselen etter våpen på grunn av politisk omgruppering sette grenser for profitten til konglomerata. Innanlands tok hyperinflasjonen kvelartak på økonomien som eit heile, og gjorde finansiell planlegging vanskeleg.

Som svar på endringane gjorde staten, leia av Arbeidarparti-delen av sionistrørsla, markante steg i ny retning med den økonomiske stabiliseringsplanen frå 1985 (ESP). Endringa besto av fire prosessar:

1. Ei endring i tilhøvet mellom staten og nøkkelkonglomerata.

ESP var den offisielle starten på nye tilhøve mellom staten og kapitalistklassen. Nøkkelkonglomerata vart skilte frå statsapparatet og lagt i hendene på den nye kapitalistklassen. Staten skulle ikkje lenger verne konglomerata, men dei blei nøkkelområda for kapitalakkumulasjon for ein verkeleg privat kapitalistklasse. Det oppnådde ein gjennom å bryte opp Histadrut-imperiet, og gi lemningane over til private, og ved privatisering av statlege og halv-statlege selskap.

2. Framveksten av ein ny kapitalistklasse.

Kapitalistklassen oppsto gjennom ei samansmelting frå tri ulike kjelder:

• Internasjonal kapital, ofte med band til sionistrørsla, som til dømes USA-forretningsmannen Ted Arison og den kanadiske milliardæren Charles Bronfman
• Innanlands privat kapital som tidlegare hadde vore statsstøtta, som Recanati og Ofer-familiane
• For det tredje delar av statsbyråkratiet som hadde leia ESP og privatiseringa.

3. Israels inntog i verdsøkonomien.

Då det starta midt på 1980-tallet, vart Israels økonomi åpna mot verdsøkonomien ved lette i lovverket som regulerte utanlandsk eigarskap og investeringar, og felles notering av israelske selskap på børsar verda rundt. Kapitalistklassen gjort greie for i punkt to ovanfor var ikkje einsarta. Tredje delen av klassen, tidlegare statsbyråkratar, vart ofte leiarar av dei nye private selskapa. Som følgje av forhandlingane som starta med palestinarane tidleg på 1990-tallet, vart store israelske selskap integrerte i verdsøkonomien ved store investeringar og knyttingar på eigarsida til utanlandsk kapital, særleg i USA og Asia. For det tredje byrja internasjonal kapital, då særleg frå USA, å investere tungt i Israel, og Israels økonomi vart integrert i den verdsomspennande kapitalistismen.

4. Omstrukturering av tilhøvet arbeidar – kapitalist.

Nedbrytinga av konglomerata og Histadrut-imperiet hadde stor verknad på tilhøvet mellom arbeidaren og den kapitalistiske eigaren. Det gamle systemet hadde eit lag av privilegerte arbeidarar ved sida ein tungt utbytta sektor, og vart brote ned ved å kutte lenka mellom Histadrut og økonomien. Det vart ein stor auke i utbyttingsgraden av arbeidarklassen som synte att i produktivitetsauken som oversteig veksten i reallønna. Mange statlege tiltak låg til grunn for det, særleg devalueringa av shekelen og lågare priskompensasjon. I tillegg bidrog den statlege tollpolitikken til å ta frå dei fattige og gi til den nye kapitalistklassen, mellom anna ved lågare subsidiar på enkelte varar.

Desse endringane pregar den «nye» israelske politiske økonomien, og syner att på politisk og kulturelt plan. Noen teikn på endringane: (1) veksten i borgarretts- og utanomparlamentariske rørsler i takt med at staten har trekt seg attende frå det offentlege rommet, (2) aukande «McDonaldisering» av den israelske kulturen i takt med at USA-kapital har auka investeringane i landet, og (3) politiske utviklingsprosessar som Oslo-avtalen var eit nøkkelsteg som gjorde at israelsk kapital kunne gå over til eit globalt og regionalt stadium.

Det må strekast under at Arbeidarpartiet var den leiande krafta i denna omforminga til nyliberal kapitalisme. Den sosiale basisen hadde vore rike jødar frå Europa og Amerika, mens rivalen Likud byrja vinne tillit frå dei fattigare laga av jødar frå Afrika og Midt-Austen (Mizrahim) på 1970-tallet. Likud vann sitt første val i 1977, i hovudsak på grunn av støtte frå fattige og underprivilegerte Mizrahim, og det synet at Arbeidarpartiet representerte den europeiske jødiske eliten. I dag er det svært lite skilje i den økonomiske politikken til Arbeidarpartiet og Likud. Begge har heilhjerta omfamna ein USA-lik nyliberalisme. På politisk plan er det au merkverdig samsvar mellom hovudstrømningane i Arbeidarpartiet og Likud i synet på den israelsk-palestinske konflikten. I dag overser leiaren i Arbeidarpartiet, Benyamin Ben Eliezer, den brutale undertrykkjinga av palestinarane i dei okkuperte områda der han sit som forsvarsminister. Det er samansmeltinga av Arbeidarpartiet og Likud som forklarer kollapsen til Arbeidarpartiet som politisk kraft i Israel (note 6).

Oslo-avtalen og israelsk kapitalisme

Ved starten av Oslo-prosessen var den framveksande kapitalistklassen ein uttalt støttespelar for forhandlingane. Eit typisk eksempel på støtta var Benny Gaon. Gaon vart administrerande direktør i flaggskipet til Histadrut, Koor, i 1987, og leia omdanninga av Koor til eit privateigd selskap. For Gaon og den nye kapitalistklassen var Oslo-avtalen svært viktig for å åpne Israel for verdsøkonomien. Etter deira syn ville det vere uråd å trekkje utanlandske investeringar i stor grad til Israel så lenge konflikten sto ved lag. Det ville au vere vanskeleg for israelske selskap å investere i USA, Europa og dei såkalla framveksande marknadene utan ei politisk løysning på den israelsk-palestinske konflikten. Koor la fram sitt Fredsprosjekt kort etter underteikninga av Prinsipperklæringa i 1993 der israelsk, palestinsk, arabisk og europeisk næringsliv samla seg om investeringar i regionen. Selskapet var ein hovudsamarbeidspartnar for PA (Palestinian Authority – dei palestinske sjølvstyresmaktene) på infrastrukturprosjekt, og i vareeksport til Vestbreidda og Gaza-stripa.

Årsaka til støtta var i hovudsak behovet for å få slutt på den arabiske boikotten av israelsk økonomi, og sikre stabile rammevilkår for næringslivet i Israel. Israel sikta mot at lågteknologiske produkt, som tekstil, skulle produserast i fabrikkar i Egypt og Jordan til langt lågare lønner enn i Israel. I stor grad har det vore ein suksess. Israelske selskap produserer nå varene sine i industrisonar i Jordan, Egypt, og i dei okkuperte områda.

Frå 1993 har Israel medvite arbeidd for å bytte ut dei palestinske dagarbeidarane som har arbeidd inne i Israel frå 1967, med fremmendarbeidarar frå Asia og Aust-Europa. Mens utanlandsk arbeidskraft var litt dyrare ettersom dei måtte få tak over hovudet og bli transportert til landet, gav dei høgt utbytte og blei ofte brakt til landet «illegalt» (men den israelske regjeringa var fullt informert). Dei vart leverte av innleigefirma oppretta i Thailand, Fillippinenene, og Romania med arbeidsgivarar som tok passa frå dei ved framkomsten, tilsette dei på svært dårlege vilkår og ofte heldt tilbake lønna. Dei utgjorde ein ideell reservearbeidskraftstyrke, ettersom dei lett kunne bli deporterte til heimlandet fordi dei var «ulovleg» i Israel.

Derfor førte dei hundretusentals fremmendarbeidarane som kom etter Oslo-avtalen til at israelsk økonomi ikkje lenger var avhengig av palestinsk arbeidskraft. Palestinsk arbeidskraft vart i staden for ei «kran» som kunne skruast opp og igjen avhengig av den økonomiske og politiske stoda. Mellom 1992 og 1996 sank palestinsk sysselsetting i Israel frå 116.000 arbeidarar (33 % av den palestinske arbeidsstyrken) til 28.100 (6 % av den palestinske arbeidsstyrken). Lønn frå arbeid i Israel fall frå 25 % av palestinsk BNP i 1992 til 6 % i 1996 (note 7). Mellom 1997 og 1999 fekk ein oppgang i israelsk økonomi tallet på palestinske arbeidarar omlag opp til nivået før 1993. Men som ein følgje av starten på den nåverande intifadaen fall tallet drastisk på grunn av grensestengingar og nekting av tilgangsløyve. Sidan september 2000 har rundt 75-80.000 palestinarar mista jobbane inne i Israel eller i busetjingane. Talla tyder på at palestinsk arbeidskraft har blitt annanrangs reservearbeidskraft ved sida dei utanlandske arbeidarane.

Tilhøvet mellom dei palestinske styresmaktene og Israel

Hovudpunktet i den israelske strategien ovafor Vestbreidda og Gaza-stripa er kontroll over palestinarane utan direkte militærstyre over palestinske byar og landsbyar. Oslo-avtalen hadde som mål at den palestinske kampen, eigedommen og grensene skulle under israelsk kontroll, mens den palestinske befolkninga skulle styrast av PA, der maktgrunnlaget heilt kvilte på velsigning frå regjeringane i Israel og USA. Viktigaste oppgava til PA var å garantere «tryggleiken» til Israel, dvs. å opptre som politistyrke for okkupasjonsmakta. På klassisk kolonialistisk vis fekk dei innfødde «sjølvstyre», nøye innpassa under vedvarande israelsk kontroll og dominans.

Palestinsk økonomi er fullstendig integrert i og avhengig av israelsk økonomi. Om lag 75 % av all import til Vestbreidda og Gaza-stripa kjem frå Israel, mens 95 % av all eksport frå Vestbreidda/Gaza-stripa har Israel som mål. Israels fullstendige kontroll over alle ytre grenser betyr at det er uråd for palestinsk økonomi å utvikle meiningsfulle tilhøve til eit tredje land. Vestbreidda og Gaza-stripa er i stor grad avhengig av vareimportert, totalt utgjør han 80 % av bruttonasjonalinntekten. Med svak eigenproduksjon og stor import kjem ikkje den økonomiske makta til den palestinske kapitalistklassen frå eigen industri eller produksjon, men er av kompradortypen. Profitten kjem frå eksklusive importrettar på israelske varer, og kontroll over store monopol gitt til dei som var lojale til Arafat. Det privilegerte tilhøvet til israelsk kapital er kjenneteiknet på det palestinske borgarskapet. Sidan 1993 har detta borgarskapet fusjonert med delar av PA-byråkratiet og utgjør ein hovudpillar i styret til Arafat.

Heilt frå starten av Oslo-prosessen har den vidare eksistensen til PA vore fullstendig avhengig av Israel, USA og Europa. Mellom 1995 og 2000 kom 60 % av alle inntektene til PA frå indirekte skattar på utanlandske varer importert til dei okkuperte områda, samla inn av den israelske regjeringa. Desse pengane blir samla inn av den israelske regjeringa og så overført til PA kvar månad, etter reglar utforma i den økonomiske Paris-avtalen mellom PA og Israel frå 1995 (note 8). Det betyr at om Israel vel å halde tilbake desse pengane, slik dei har gjort sidan desember 2000, så er PA i alvorleg pengekrise.

Den andre hovudkjelda til inntekter for PA er utanlandske midlar frå USA, Europa, og arabiske regjeringar. I 2001 dekka desse midla rundt 75 % av lønnsutgiftene til PA. Utan desse pengane ville 122.000 offentleg tilsette i PA-området vore utan lønn. I tillegg fekk dei utanlandsk støtte til matvareprogram, jobbskapingsplanar og oppbygging av øydelagt infrastruktur. Heile Vestbreidda og Gaza-stripa har eit handelsunderskott på 45-50 % av bruttonasjonalinntekten, og det blir i prinsipp finansiert av utanlandsk hjelp.

Tilhøvet mellom palestinske område og israelsk økonomi, og det at den palestinske kapitalistklassen er kompradorar, har gitt den palestinske arbeidarklassen eit særpreg. Arbeidsstyrken er delt i tri store område:

• Arbeidarar i Israel og busettingane som er alvorleg ramma av den nåverande politiske stoda
• Eit stort antall PA-tilsette i offentleg sektor
• Ein privat sektor dominert av små selskap.

Det er så godt som ingen industriarbeidarklasse å snakke om på Vestbreidda og Gaza-stripa.

Mens palestinske arbeidarar i Israel har blitt mindre viktig for israelsk økonomi, utgjør dei framleis ein stor del av den totale palestinske arbeidsstyrken. I månadene før intifadaen starta i 2000, arbeidde drygt 20 % av den palestinske arbeidsstyrken på Vestbreidda og Gaza-stripa (med unnatak av Jerusalem) i Israel eller i busettingane.

Under det første opprøret i dei okkuperte områda i 1988 arbeidde over 50 % av den palestinske arbeidsstyrken i Israel. Delen av den palestinske arbeidsstyrken som jobbar for israelske arbeidsgivarar har slik falle med 60 % på 12 år. Kor har desse arbeidarane blitt av?

Den sterke veksten i sysselsetting etter Oslo-prosessen kom i offentleg sektor innafor PA, som utgjør rundt 25 % av sysselsettinga i palestinske område. Delen av arbeidsstyrken sysselsett i offentleg sektor er nesten dobla sidan midten av 1996. Meir enn halvparten av utgiftene til PA går til lønningar i offentleg sektor.

Den tredje hovudsektoren er privat næringsliv, særleg tjenesteytande næringar. Det som skil denna sektoren ut, er at han totalt er dominert av små familieeigde selskap. Dei palestinske områda manglar markant storindustri på grunn av tretti år med israelsk utviklingshindrande politikk. Over 90 % av private palestinske selskap sysselset mindre enn 10 tilsette.

Politiske implikasjonar

På det økonomiske området pressa Oslo-avtalen fram utviklinga av ein parasittisk palestinsk kapitalistklasse, heilt avhengig av tilhøvet sitt til israelsk kapital for å skaffe seg profitt. I mellomtida gjorde Israel slutt på avhengigheita si av billeg palestinsk arbeidskraft, ved ein massiv flom av høgutbyttelege fremmendarbeidarar. I staden vart dei palestinske arbeidarane ein reservearbeidshær som kunne slåast av og på. Tiår med utviklingshindrande politikk og fullstendig israelsk kontroll av det palestinske baklandet betyr at den innanlandske palestinske arbeidarklassen enten er avhengig av offentleg sektor betalt av utanlandske hjelpetiltak, eller konsentrert i små, privateigde familieselskap.

Samansetjinga av den palestinske arbeidarklassen er svært merkbar på det politiske området. Jamvel om den palestinske arbeidarklassen er stor, finst det ingen organisert sektor sterk nok til å utforme ein klassestrategi for den palestinske nasjonale rørsla. Det skil seg, kanskje, frå dømet til antiapartheid-rørsla i Sør-Afrika, der den organiserte arbeidarklassen, særleg gruvearbeidarane, var i stand til å spele ei sentral rolle i kampen.

Det reelle innhaldet i denna klassestrukturen er klart synleg i det verkelege livet i dag. Sidan april i år har rundt 700.000 menneske levd med portforbud mest heile tida. Portforbud, særleg husarrest, betyr at ingen som bur i ein større palestinsk by, kan bevege seg utanfor heimen utan risiko for å bli skote og drepne av den israelske hæren. Dei dagane portforbudet blir lempa noen få timar gir innbyggjarane i desse byane nok tid til å kjøpe mat eller treffe venner, ikkje til å utføre meiningsfullt produktivt arbeid. I ein slik samanheng blir det uråd å planleggje dei grunnleggjande behova i livet. Frå ein dag til den neste er det uråd å vite om du vil vere i stand til å gå på jobb, skole, eller universitet, eller om du blir stengt inne heime. Resultatet er eit heilt folk som går og ventar.

Realitetane bak portforbudet syner på ein framifrå måte endringane i både palestinsk og israelsk klassestruktur etter Oslo-avtalen. I eit vanleg kapitalistisk samfunn ville eit slikt portforbud vere umauleg fordi arbeidsliv og industri stoppar opp månadsvis om gongen. Under den første intifadaen som starta i 1988, innførte Israel allment portforbud i noen landsbyar, men aldri så lenge og så omfattande som nå. Desse tiltaka, saman med fråver på grunn av generalstreik under den første intifadaen, fekk leiinga i det israelske arbeidsdepartementet til å kalle stoda «traumatisk» for den israelske økonomien. I dag stør alle politiske leiarar i Israel permanent portforbud og stengingar, og dei slåst for økonomisk delte område.

Strukturen i den palestinske arbeidarklassen påverkar den nåverande intifadaen i sterk grad. Ideen om streik eller andre arbeidaraksjonar er ikkje-eksisterande, ettersom dei har så godt som ingen verknad på israelsk økonomi og bare er til skade for dei palestinske arbeidarane og familiane deira. Boikott av israelske varer er eit anna framlegg til politisk handling som har vore reist med jamne mellomrom under intifadaen. Trass i noen symbolske forsøk gjør dei økonomiske banda mellom Israel og palestinsk økonomi det så godt som umauleg, ettersom mesteparten av varene blir importert frå Israel. Det finst ikkje lokale kjelder til meieriprodukt, kjøtt, sement, eller mesteparten av frukt og grønnsaker eller elektriske produkt. Elektrisitet, telefonlinjer, vatn og jamvel det palestinske internettet er til sjuande og sist kontrollert av den israelske regjeringa.

Er Oslo-avtalen død?

Eit vanleg omkved i dominerande media så vel som frå delar av PA og den israelske regjeringa, er at den nåverande intifadaen betyr slutten på Oslo-prosessen. Noen palestinske kommentatorar skuldar Israel for å ville øydeleggje PA og vende tilbake til den såkalla israelske sivile administrasjonen som styrte Vestbreidda og Gaza-stripa til 1993.

Problemet med desse påstandane er at dei stemmer dårleg med det som verkeleg går føre seg når ein undersøkjer grundig. Det er viktig her å skilje mellom det påståtte innhaldet i Oslo-avtalen, og det prosessen skulle oppnå.

Om Oslo-prosessen blir forstått som ein strategi for å kantonisere (dele opp eit land i sektorar eller distrikt) Palestina, uavhengig av handtrykka på plenen framfor Det Kvite Huset, så er det klart at Oslo-avtalen er langt frå død. Dei siste månadene har den israelske regjeringa gjennomført ein plan med mål å slå under seg land på Vestbreidda og tvinge palestinarane inn i desse kantonane. Planen liknar reservata som vart sett opp av regjeringa i Sør-Afrika for dei svarte i apartheid-tida. Ein ni meter høg mur som strekk seg hundrevis av kilometer, blir nå sluttført rundt byar på den nordlege delane av Vestbreidda, som Nablus, Jenin, Qalqilya og Tulkarem. Ein liknande mur blir bygd rundt Jerusalem. Knytt til byggverket er det sett i verk eit nytt pass-system som krev at alle palestinarar som ønskar å reise mellom palestinske byar, må skaffe seg spesielle løyve som blir gitt veke for veke av den israelske miltærkommandanten på Vestbreidda. Alle varer som skal inn i palestinske område må gjennom eitt av tri transittpunkt kontrollerte av israelske militære. I røynda er Vestbreidda oppdelt i tri kantonar – den nordlege, midtre og sørlege Vestbreidda – med all transport av varer og folk mellom desse kontrollert av det israelske militæret.

Desse tri kantonane på Vestbreidda er skilte av store israelske busettingsblokkar og sprikande motorvegar som palestinarane er nekta tilgang til. Spesielle bilskilt skil mellom palestinske og israelske bilar, og utgjør ein grunnpilar i det framveksande apartheidsystemet på Vestbreidda.

Den palestinske folkesetnaden i Gaza-stripa er effektivt stengt ute frå alt samband med Vestbreidda i over eit tiår, og utgjør den fjerde kantonen i den israelske planen. Gaza-stripa har vore omgitt av eit gjerde i mange år, og er nå eit av dei mest tettbefolka områda på jorda med 1 million menneske bokstavleg talt stengt inne på noen få kvadratkilometer. Jamvel palestinske fiskarar som skal på sjøen for å tjene til livets brød må søkje løyve frå det israelske militæret.

Bak denna prosessen ligg dei økonomiske endringane som er skissert ovanfor: Ein freistnad frå israelsk kapitalisme på å tvinge fram ei løysning på konflikten som vil tjene Israels deltaking i den globale marknaden, tillate israelsk økonomi å liberalisere og redusere miltærutgiftene og åpne både arbeids- og forbrukarmarknaden i Midt-Austen.

Hovudhindringa i prosessen er dei palestinske massane, ikkje PA. Målet i den nåverande israelske strategien er ikkje øydeleggjinga av PA men nettopp det motsette, styrke han for at han betre kan undertrykkje befolkninga. Noen medlemmer av PA vil gå med på det, men det er ikkje individ som er viktige, men heller strukturen som eit heile og rolla han speler.

Det er vanskeleg i dag å snakke om ein «intifada» i meininga ei stor folkeleg rørsle. Av grunnar skissert ovanfor er det lite massedeltaking i det nåverande opprøret. Men det er ein sterk vilje til motstand uttrykt med det arabiske «samideen», eller den trufaste. Det er grunnen til straffetiltaka frå den israelske regjeringa får form av kollektive straffetiltak mot folket, tiltak retta mot å demoralisere og svelte ut folket til gi opp.

Notar

1) Prinsipperklæringa, til vanleg kalla Oslo-avtalen, vart underteikna av den israelske regjeringa og den palestinske frigjøringsorganisasjonen 13. september 1993. Avtalen var produkt av hemmelege forhandlingar mellom den israelske regjeringa og palestinske forhandlarar. Trass i den utbreidde oppfatninga at Oslo-avtalen hadde som mål å oppnå fred og ein palestinsk stat på Vestbreidda og Gaza-stripa, var det ein høgst defekt avtale som gav inntrykk av palestinsk suverenitet men heldt ved like israelsk dominans på alle område slik eg skal vise seinare i artikkelen. [Attende]

2) Histadrut (Landsorganisasjonen for arbeidarar i Eretz Israel) var den administrative ryggrada i busettingane før Israel vart skipa, med kontroll over koloniseringsarbeidet, økonomi, produksjon og marknad, arbeidsmarknad og forsvar. Histadrut var ikkje fagforeining i vanleg forstand, men prioriteringane vart fastsette av nasjonale mål, og ikkje arbeidarinteresser. I 1960 karakteriserte generalsekretæren i Histadrut, Pinhas Lavon, organisasjonen slik: «Landsorganisasjonen for arbeidarar vart grunnlagt for førti år sidan av fleire tusen ungdommar som ville arbeide i eit underutvikla land der arbeidskrafta var billeg, eit land som snudde ryggen til innbyggjarane sine og avviste nykommarar. Under slike tilhøve var grunnlegginga av Histadrut ein sentral del av gjenfødinga av det hebraiske folket i fedrelandet deira. Vårt Histadrut er ein verkeleg landsorganisasjon. Det er ikkje ein fagforeining for arbeidarar.» Sitert i Haim Hanegbi, Moshe Machover og Akiva Orr: «The Class Nature of Israel», i New Left Review 65 (januar / februar 1971). [Attende]

3) For å sjå eksempel på denna analysen, les: Gershon Shafir: Land, Labor and the Origins of the Israeli-Palestinian Conflict, 1882-1914 (Cambridge: Cambridge University Press, 1989). Zeev Sternhell: The Founding Myths of Israel: Nationalism, Socialism and the Making of the Jewish State (Princeton University Press, 1998). Ilan Pappe (red): The Israel / Palestine Question: Rewriting Histories (London: Routledge, 1999). [Attende]

4) Lewin-Epstein, Noah og Moshe Semyonov, «Occupational Change in Israel: Bringing the Labor Market Back», Israel Social Science Research 2, nr 2 (1984): 3-18. [Attende]

5) Ei meir detaljert drøfting av spørsmålet finn du i skrifter av Jonathan Nitzan og Shimson Bichler, særleg «From War Profits to Peace Dividends: The New Political Economy of Israel», Capital and Class, vol. 60 (hausten 1996). [Attende]

6) Det er teikn til at storselskapa i Israel vil prøve å byggje opp att Arbeidarpartiet som ei politisk kraft med betydeleg støtte frå næringslivet, ved å bytte til Arbeidarpartiordføraren Amram Mitzna i Haifa som leiarkandidat i Arbeidarpartiet mot Ben Eliezer nå nyleg. [Attende]

7) World Bank: Trade Options for the Palestinian Economy (Working Paper No. 21) (English), mars 2001. [Attende]

8) Parisprotokollen var ein økonomisk avtale underteikna i 1995 som ein del av Oslo-prosessen. Han gav presise overslag over kva for varer palestinarane fekk lov å importere og eksportere, likeins skattereglar og andre økonomiske spørsmål. [Attende]

av Per-Gunnar Skotåm

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer hovedsakelig olje og gass.

1. oktober i år hadde Dagens Næringsliv og Finansavisen hovedoppslag rundt det samme temaet: «Det voldsomme fallet på børsene i hele verden.» Børsverdiene var tilbake til nivået høsten 1996. Nyhetene nærmere to måneder seinere preges av at Irak betingelsesløst har tillatt våpeninspektører til å gjennomsøke landet etter at USA i hele høst har lett etter påskuddet for å gå til krig mot landet.

Det skjer mye i Norge og verden nå. Mye av dette dreier seg om krig og fred:

• I Norge nekter kommunepolitikere fra mange partier å ta gjenvalg i frustrasjon over den statlige nedskjæringspolitikken som kun gir rammer for hvor nedskjæringene skal gjennomføres, og ikke gir rom for å bedre befolkningas velferdstilbud. Samtidig øker Norge sitt økonomiske og militære bidrag til USAs krigføring i Afghanistan. USA posisjonerer seg sterkere militært for en mulig invasjon i Irak.
• Utarminga av kommuneøkonomien øker presset for å kutte i tilbud, utskille og privatisere deler av den kommunale virksomheten. For å saldere budsjettene presses kommunene til å selge ut eierinteressene i lokale e-verk og kraftselskap.

Dette mangfold av tilsynelatende uavhengige hendelser drives fram av en hovedfaktor: kapitalens jag for å finne investeringsområder som kan opprettholde profittraten. Som vi skal se etter hvert, henger økonomi og krig sammen. Krig er økonomi med militære midler.

Når pyramidespillet rakner

De daglige finanstransaksjonene ligger nå nærmere 50-100 ganger over det verdenshandelen knyttet til varer og tjenester skulle tilsi. Det finnes enorme mengder ledig kapital som ikke finner plassering som opprettholder profittraten, som kreves for ikke å tape for andre kapitaler.

Desimalforskjeller i valutaverdi eller aksjeverdi kan utnyttes av den som kan flytte enorme beløp daglig, og kan gi 30 % avkastning årlig. Dette er en profittrate som det ikke er mulig å få gjennom ordinær vare- og tjenesteproduksjon. Hver dag skifter 18.000 milliarder dollar hender bare i valutaspekulasjon. Bakgrunnen for den enorme veksten i aksjeverdiene siden 1996 skyldtes tilgangen av ny kapital. Finanskapitalen lyktes i å lokke folk over hele kloden som hadde noen kroner oppspart, til å flytte disse fra ordinære bankinnskudd til aksjer. Tilgangen av kapital ga alle aksjer en stigning som ethvert pyramidespill. Stigningen var så sterk at folk særlig i USA tok opp store banklån til ordinær lav rente for å investere i aksjer. Samtidig ga verdistigningen folk følelsen av rikdom. Dette initierte stor forbruksvekst. Denne opprettholdt og økte industriproduksjonen med høyt tempo i produksjon og sysselsetting som igjen virket tilbake på investeringslysten – lånefinansiert eller ikke. Da boblen til slutt sprakk, hadde finanskapitalen med sin førstehandsinformasjon allerede trukket ut sine midler med enorm fortjeneste for å søke nye investeringsområder.

Som stabiliseringstiltak og for å opprettholde den psykologiske forventninga om framtidig gevinst, har den amerikanske sentralbanken gjentatte ganger senket renta. Den er nå nede på under 1 %, noe som resulterte i en økning i amerikansk utlånsvekst og forbruk til og med i oktober i år. I Europa tvang overgangen til euro folk til å bruke store mengder med svarte penger i løpet av kort tid ved innledninga av 2002. Overgangstida for bruk var så kort at for mange var den eneste muligheten for å få realisert midlene, å kjøpe dyre forbruksgjenstander som kunne handles i kontanter.

Denne handelen har for en periode stimulert forbruk og produksjon av dyr forbrukerelektronikk, møbler, hvitevarer og biler. Nå vil dette slå tilbake til lavere etterspørsel enn vanlig med påfølgende stagnasjon i produksjonen av de samme varene.

Det samstemte koret fra den norske politiske og økonomiske eliten helt ned til lokalplanet i kommunene har vært at det er forsvarlig for private og det offentlige å investere i aksjer og aksjefond. Dette har medført at folk privat, pensjonsfond, deler av fagbevegelsens kampfond, frie kommunale midler etter salg av kraftverk og lignende ble plassert i aksjefond. I realiteten en enorm overføring fra det private og offentlige til finanskapitalen.

Kurven for stigningen og fallet i aksjeverdien siden 1996 er omtrent identisk med tilsvarende kurve forut for og etter krakket i 1929. Sånn sett finnes det indikasjoner på at verden allerede er inne i en økonomisk depresjon. Samtidig er det sterke indikasjoner på at den nedgangen i aksjeverdi som særlig vesten har opplevd de siste to åra, bare er begynnelsen på et betraktelig større ras. En mye større del av økonomien er nå knyttet til børsverdier enn for 70 år siden. De psykologiske mekanismene henger fortsatt etter realitetene i økonomien siden økning i privatforbruket opprettholdes med låneopptak og tru på framtida. Konsekvensene ved et økonomisk sammenbrudd vil også bli betraktelig sterkere siden færre enn for 70 år sida kan få tilskudd til privatøkonomien ved inntekt fra primærnæringer.

Militære tiltak, egen vekst og ekspansjon

Den voksende antiglobaliseringsbevegelsen lover godt for framtida når det gjelder å bygge opp motkrefter til markedsliberalismen til Verdensbanken og WTO. Strukturtilpasningsprogrammene fra disse institusjonene legger grunnlaget for økt innflytelse og utplyndring fra de transnasjonale/multinasjonale selskapene.

En teoretisk svakhet fra deler av antiglobaliseringsbevegelsen er at de sprer en oppfatning om at disse selskapene opererer på tvers av alle landegrenser og ikke er knyttet til noen stat. Tvert om er det en forutsetning i disse tider for å forstå og handle korrekt å se at de hendelser som nå preger verden, er knyttet til rivalisering mellom flere kapitalistiske sentra som bak ideologien om allmenn økonomisk liberalisering i verdenssammenheng, fremmer interessene til sine selskaper, sin kapital og sine kapitalister.

EUs begrunnelse for sin eksistens – sitt prosjekt er kort sagt følgende:

For ikke å gå under i konkurranse med de to andre kapitalistiske sentra USA og Japan, var det en forutsetning å etablere et indre marked av en størrelse som gir egne kapitalgrupperinger et beskyttet marked. Dette kan gi grunnlag for å utvikle en økonomisk styrke som kan ta opp konkurransen med andre i verdenssammenheng. Utviklinga av unionen med felles myntenhet, felles lovgivning, utenrikspolitikk, militærvesen osv. er naturlige følger av dette.

Sammenbruddet av Sovjetunionen og Østblokken gav all internasjonal kapital ekspansjonsmuligheter. Samtidig var det en sterk underliggende tendens av rivalisering mellom EU og USA i denne ekspansjonen.

EU ekspanderer nå østover gjennom innlemmelse av stadig flere stater i EU med etablering av beskyttet markedstilgang for EU-kapital. USA øker sin innflytelse og kontroll gjennom utvidelsen av Nato. USAs dominerende stilling i Nato gjør alle andre i alliansen underordna og sjøl om de fleste EU-land er med fungerer alliansen i hovedsak som kontrollorgan militært overfor EU.

Natos «out of area»-vedtak må derfor i hovedsak tolkes som tjenlig for USA i å etablere militær, politisk og økonomisk ryggdekning i områder de ikke er geografisk i nærheten av, men med «støtte» og «legitimitet» fra EU som del av alliansen. Dette er et favntak som EU ikke er i nærheten av å kunne utfordre politisk, siden USA er så enormt overlegent militært.Sannhetens øyeblikk for EU når det gjelder dette, var Kosovo-krigen i 1999 hvor USAs fullstendige monopol på luftetterretning og overvåking overhodet ikke ga rom for EUs militære redskap – VEU. Den observante leser har kanskje registrert at VEU knapt har vært nevnt av EU siden da, og er for tida helt død.

Det nylig avslutta Nato-toppmøtet i Praha demonstrerte dette fullstendig. Nato-land utenom USA opptrer som hyener i forhold til løva. Redd for å bli utelatt i den varsla krigen mot Irak av frykt for å gå glipp av byttet. Servil underdanighet for å være med på rovet, men samtidig klar over at løva kan knekke ryggen på dem med ett bitt i neste øyeblikk.

USA forbruker aleine mer enn 25 % av verdens årlige oljeforbruk. USAs produksjon, kapitalakkumulasjon og livsstil er som ingen annen økonomi drevet og opprettholdt av tilgang på rimelig energi i form av olje. USA er i dag avhengig av import av mer enn halvparten av sitt oljeforbruk. Egne oljekilder har for 20 år siden nådd toppunktet og er nå på hell. Om 10-20 år vil USA være avhengig av å importere 3/4 av sitt oljebehov.

Olje er en strategisk forutsetning for opprettholdelse av USAs kapitalakkumulasjon og dominans i verden. Når størsteparten av olja i framtida skal hentes utenfor det amerikanske kontinent, vil det gjøre USA ekstremt sårbar økonomisk og militært.

Når USA den 10. mars 1999 vedtok The Silk Road Strategy Act som lov i den amerikanske kongressen, var det i erkjennelse av behovet for i framtida å sikre seg tilgang til de rike og til dels uutnyttede oljetilgangene i og rundt Kaspihavet. Loven slår fast at det er av avgjørende betydning for USAs framtid, å sikre seg økonomisk og politisk hegemoni i de tidligere sovjetrepublikkene: Armenia, Aserbajdsjan, Georgia, Kirgisistan, Kasakhstan, Tadsjikistan, Turkmenistan og Usbekistan. Hovedformålet er å sikre USA framtidige leveranser av olje og gass for å bli mindre avhengig av det ustabile Midtøsten-området.

Denne loven slo punkt for punkt fast hva som skulle være hovedlinjene i USAs satsing i dette området. USA har som et resultat av sine tiltak etter 11. september 2001 etablert seg militært i alle de 8 nevnte republikkene og har på punkt etter punkt oppfylt målsettinger som var nedfelt i loven vedtatt to og et halvt år før 11. september. Denne militære etableringen gir ikke bare militærstrategiske støttepunkter i hvert land som en del av den eurasiske korridor fra Svartehavet til Kina. Den blir samlet sett også militærstrategiske støttepunkt mot Russland fra sør og mot Midtøsten fra nord.

USAs sanksjoner mot Iran satt USAs oljeselskap på sidelinja i forhold til å oppnå avtaler med Iran angående utnyttelse av oljeforekomstene i deres område av Kaspihavet. Enda verre: Oljeselskap i EU var i ferd med å inngå slike avtaler med muligheter for å utvide samarbeidet med andre land rundt Kaspihavet. USAs siste forsøk på å få kontroll over oljeressursene var en avtale med Taliban-regimet for å bygge en oljeledning gjennom Afghanistan til dette området. Den havarerte ca. et halvår før 11. september.

Terrorangrepet gav USA en mulighet til å snu hele situasjonen til sin fordel med begrunnelsen: jakten på terroristene. I løpet av drøyt ett år har USA etablert seg militært i hele området. De har innsatt en marionettregjering i Afghanistan, og fått en avtale med denne om å legge en oljeledning gjennom landet. For en periode greidde USA å dempe vestlig opposisjon mot sin egen utenrikspolitikk, og fått vesten til å bidra militært og økonomisk til en ekspansjon som i hovedsak tjener USAs interesser.

Militær og politisk geostrategi

Et krigstiltak er: Å påtvinge en motstander sin vilje gjennom voldelige maktmidler. Et militært tiltak derimot er ikke nødvendigvis voldelig i øyeblikket. Tvert om vil den ypperste militære strategi være å få motstanderen til å gi seg/underkaste seg uten at det er nødvendig å gå til krig. Årsaken vil være at det er opplagt hva resultatet vil bli ved en eventuell krig, sånn at en like gjerne kan gi seg i utgangspunktet.

I dagens verdenssituasjon må man derfor studere den militære situasjon for å forstå politikken, samt studere det økonomiske fundament for politikken for å forstå det militærstrategiske elementet.

I globalt perspektiv har USA posisjonert seg med militære baser på en rekke geostrategiske punkter som er nødvendig for en rekke potensielle konflikter. Basene i Sør-Korea hvor USA har 35.000 soldater, er sammen med deres sjømilitære base i Japan kontrollerende for området og er på den ene sida av Kina. Basene som er opprettet i Afghanistan og i de tidligere sovjetrepublikkene nord for Afghanistan, er på den andre sida av Kina og India. Sør for Maldivene har USA sin enorme flybase på Diego Garcia som i disse dager rustes opp og klargjøres, som utgangspunkt for bombing av Irak. Også i denne krigen mot Irak vil den være utgangspunkt for B52-bombeflya og B2 Stealth, og er det strategiske festepunkt for USA i det indiske hav.

Kina vil i løpet av 10 år være avhengig av å importere 75 % av sitt behov for naturgass og 85 % av sitt oljebehov, og inngikk allerede i 2000 et nært samarbeid med Kazakstan med henblikk på utnyttelse av de store olje og gassreservene der. Disse interessene kolliderer direkte med USAs behov i samme område.

Afghanistan er militærstrategisk sett et pivoteringspunkt (svingpunkt, sentrum i en sirkel) for dominans over hele Sentralasia. Et passivisert Afghanistan gir sammen med et alliert Pakistan den desidert korteste transportveien til havet for råvarer fra Sentralasia. Det var denne muligheten USA så, da de sammen med Pakistan bygde opp og hjalp Taliban til makta i Afghanistan. Nå har de skiftet strategi.

Den tilsynelatende raske seieren over Taliban-regimet er ideologisk sett en stor seier for USA. De afghanske mujahedin lot seg ikke beseire av Sovjetunionen gjennom 10 års krig. USA knakk Taliban-regimet forholdsvis raskt.

Seieren reetablerte USAs hegemoni politisk og militært i verden for en periode, og har gitt Bush-regimet blod på tann. Administrasjonen til Bush er på mange måter olje- og militærkapitalens regjering, med direkte sammenfall mellom ledende kapitalister og regjeringsmedlemmer.

USA har bestemt seg for krig mot Irak. Hovedproblemet er å finne en grunn som gir ryggdekning for å rykke inn og endre regjeringa. Den raske seieren over Taliban var et uttrykk for den forholdsvis svake forankringa Taliban-regimet hadde. USA kalkulerer med noe av det samme i Irak. De gambler på at det tyranniske styret til Saddam Hussein, har antagonisert så store deler av befolkninga at det ikke vil bli sterk militær motstand over tid ved en invasjon.

Samtidig er erfaringa fra 1991 hos det irakiske militæret at USA har en voldsom militær slagkraft, slik at moralen for å stå imot et amerikansk angrep er forholdsvis svak.

Irak

Kuwait har avsatt store områder hvor USA nå har startet styrkeoppbygging. CIA er inne i Nord-Irak for å integrere den kurdiske opposisjonen mot Saddam Hussein inn i sine krigsplaner. Utfra at det er varmt i den irakiske ørkenen om sommeren, vil med all sannsynlighet et amerikansk angrep måtte komme og være avgjort før utgangen av mars. USA vil derfor gjøre hva de kan for at prosjektet med våpeninspektørene skal havarere, for å få det påskuddet de ønsker. Analogien til OSSE sine observatører i Kosovo i 1999 er tydelig.

En militær amerikansk seier i Irak, med etablering av kontroll og tilgang til utvikling av ca 10 % av Midtøstens oljekilder, vil gi oljekapitalen i USA et enormt fortrinn. Iraks oljekilder er de som raskest og med minst utlegg kan utvikles til å gi en radikal økning av produksjonen. Oljetilgangene rundt Kaspihavet vil trenge lenger tid på å utvikles, og vil sannsynligvis også bli dyrere å produsere på. Det finnes regnestykker som viser, at det er god økonomi i en forholdsvis kostbar, men effektiv krig mot Irak hvor resultatet er en langsiktig gevinst i en billigere oljetilgang. Samtidig vil en militær seier for USA i Irak og med etablering av et nytt marionettregime ha etablert USA militært midt i smørøyet på hver sin side av Iran med Afghanistan på den andre sida.

Etableringa av OPEC og den systematiske hevinga av oljeprisen som ble gjennomført fra 1973, sendte sjokkbølger gjennom den kapitalistiske økonomien. I en situasjon hvor USA blir stadig sterkere avhengig av import, vil de ha behov for å skape en motvekt mot sterke prishevinger. Saudiarabia som er verdens største oljeeksportør, er en ustabil alliert for USA. Ved å ta kontroll over Irak legges grunnlag for også å etablere sitt militære nærvær på ei side av Saudiarabia. Noe som sjølsagt blir registrert i Riyadh.

På den andre sida av Rødehavet, i Djibouti, er USA etablert og driver øvelser i ørkenkrigføring. Eritrea og USA har nylig drøfta etablering i havnebyen Assab med en sjømilitær base. Samtidig er for øyeblikket USA etablert med militære styrker i Saudiarabia noe som nødvendigvis ikke vil vedvare hvis de anti-amerikanske strømningene fortsetter å styrke seg der.

USA har aldri vært sterkere etablert geostrategisk sett på det euro-asiatiske kontinentet. Hver av basene er å regne som støttepunkter som ut fra en gitt situasjon, kan bygges opp til en brohode-funksjon for militært angrep.

USA har i Kosovo som et resultat av krigen i 1999 bygd opp sin største base utafor amerikansk territorium, Camp Steel. På samme vis som Afghanistan er pivoteringspunkt for å dominere Sentralasia, blir denne basen pivoteringspunkt for å dominere Europa og Lilleasia.

USAs overlegne geostrategiske posisjonering militært gjør at mulig opposisjon i vest nøytraliseres. Kravet om underordning i betydninga underkastelse fra George W. Bush er så overveldende at det meste av vestlig opposisjon på statsplan kommer til uttrykk som understrømmer. Å få USA mot seg for tida kan faktisk bety økonomisk ruin, for ikke å si det som verre er.

USA jager på for å virkelig etablere sin verdensdominans. Drivkraften i dette er som nevnt, jakten på strategiske råvarer, hovedsakelig olje og gass. I forlengelsen av dette ligger også mulighetene til å tilrane seg økt markedstilgang knytta til befolkninga i de aktuelle områdene. Mer vesentlig er i første omgang at etablering av hegemoni gjennom militære tiltak gir økt tilgang for bygging og levering av infrastrukturtiltak knytta til oljeproduksjon, rørledninger teknologiske løsninger osv.

I annen omgang vil tilgangen til framtidig tilførsel av rimelig olje gi et konkurransefortrinn for egen kapital i konkurranse med andre kapitaler som de som er knyttet til EU, Japan, Kina osv. I tillegg bidrar militariseringa til økt oppdrag for egne kapitalgrupperinger på et marked i hovedsak skjermet for konkurranse fra de andre kapitalene. I tillegg har produksjonen av våpen og militærutrustning den egenskapen at de etter å ha bidratt til opprettholdelse av kapitalens fortsatte profitt, ikke produserer noen varer som skal finne avsetning på et marked. Tvert om forbrukes de i stort omfang og gjennom bruken ødelegger de eksisterende infrastruktur, bygninger og produksjonsutrustning som etter USAs seier gir grunnlag for gjenoppbygging og nye markeder for USAs kapitalgrupperinger.

Militariseringa blir derfor både i seg sjøl en løsning for å opprettholde profittraten i en økonomi med stagnasjonstendenser og samtidig løsninga gjennom militære felttog for å få et fortrinn i forhold til konkurrerende kapitaler gjennom bruken.

Får man samtidig sine økonomiske rivaler, men militære allierte, til å plukke opp deler av regninga, så har man virkelig lykkes. Det er noe av dette USA nå er i ferd med å prøve å få til i verdenssammenheng.

Samtidig er det et meget høyt spill økonomisk. En langvarig krig med ødeleggelse av irakisk oljeinfrastruktur som følge vil kunne mer en doble oljeprisen internasjonalt. I tillegg til at krigsregninga blir større, blir oljeimporten dyrere og de psykologiske faktorene hos forbrukerne i USA og vesten vil kunne kaste vesten inn i en betraktelig dypere økonomisk depresjon.

USA, som er verdens mest forgjelda land, vil måtte fordele regninga ved nedskrivning av dollaren, noe som vil stanse den tilstrømminga av utenlandsk kapital som USA er fullt avhengig av. Det norske oljefondet og andre krav som er notert i dollar, vil kunne bli redusert med en tredel til nærmere halvparten i løpet av uker. Dette vil slå inn som en enorm økonomisk krise over hele verden, og regninga vil bli presentert for vanlig arbeidende mennesker.

av Ebba Wergeland

Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt.

Ordene i overskriften får meg, og da kanskje også andre, til å tenke på arbeidslivet som et monster vi er ofre for, i stedet for en virkelighet vi kan forandre. Arbeidslivet har ikke sjel. Arbeids-livet er ikke statisk og utviklingen er ikke forhåndsbestemt. Arbeidslivet gjenspeiler klassekamp og kvinnekamp, og utviklingen er en blanding av seire og nederlag.

1. Menneskeskapt brutalisering

De økte forskjellene i samfunnet er menneskeskapt. Når mange opplever arbeidslivet som mer brutalt i dag enn for tjue år siden, er det et resultat av politiske veivalg, ofte med støtte fra representanter for fagbevegelsen og politikere vi har valgt.

I de seinere årene har for eksempel regjeringsoppnevnte utvalg åpnet slusene for utleie av arbeidskraft (Blaalid-utvalget) og forberedt nedbygging av arbeidervernloven, slik at det skal bli lettere å bruke arbeidskraften «fleksibelt» etter markedets, de kjøpesterkes, behov (Colbjørnsen-utvalget). Fagbevegelsens representanter var med begge steder.

Mange forbund har godtatt utstrakt bruk av såkalt individuell vurdering som grunnlag for lønnforskjeller, det som før kaltes «trynetillegg». Mange forbund inngår avtaler om å sette lovens arbeidstidsbestemmelser til side, slik det ble mulig ved en lovendring på 90-tallet. Det gir dem mulighet til å jobbe lengre skift og mer overtid. Begrunnelsen er delvis at noen av medlemmene krever «retten» til å jobbe utover lovens grenser, dels å få konkurransefortrinn – inntil konkurrenten tøyer strikken like langt og lenger.

Ved tariffoppgjøret i fjor ble det tatt inn et avsnitt om «fleksibilisering» i alle overenskomstene. Det handler om å undergrave normalarbeidsdagen som kollektiv norm:

• «A) Der partene lokalt er enige om det, kan det som en forsøksordning iverksettes bedriftstilpassede ordninger som går ut over overenskomstens bestemmelser for så vidt gjelder arbeidstid og godtgjørelser for dette. Slike ordninger skal forelegges forbund og landsforening til godkjennelse.
• B) Det er adgang til å gjennomsnittsberegne arbeidstiden etter reglene i Arbeidsmiljølovens §47. Tariffavtalens parter kan bidra til at slike avtaler etableres.
• C) Det kan foreligge individuelle behov for avvikende arbeidstidsordninger, fritidsønsker m.v. Slike ordninger avtales med den enkelte eller de tillitsvalgte, for eksempel i form av gjennomsnittsberegnet arbeidstid eller timekontoordning. Individuelle avtaler står tilbake for avtaler inngått med de tillitsvalgte.»

Beredskapen i fagbevegelsen og ute blant folk har ikke vært tilstrekkelig. Det har vært vanskelig å få øye på realitetene bak vakre ord om reformer, modernisering og økt valgfrihet.

Angrepene på arbeidsvilkårene har kommet på løpende bånd, fra mange forskjellige hold, og vært vanskelige å få oversikt over. Det har vært lett å føle seg maktesløs. Og når vi tar opp kampen, får vi gjerne vite at vi ikke har noe valg, at vi er bakstreverske og uvillige til omstilling. «Utviklingen krever det …» Da er det viktig å huske at Utviklingen (akkurat som Markedet) har navn og adresse. Det er mennesker av kjøtt og blod som krever at vi blir mer «fleksible».

Det har vært motstand – mot Blaalid-utvalget, mot individuelle lønner, mot angrep på normalarbeidsdagen. Kampen for 6-timers dagen har økt forståelsen for verdien av normalarbeidsdagen – arbeidsdagen med lovbestemt lengde og innafor bestemte klokkeslett.

Men motstanden har ikke vært sterk nok til å hindre en samfunnsomveltning over de siste ti-tjue årene. De som vil bruke markedet som samfunnets problemløser i stedet for det politiske demokratiet, har inntatt kommando-posisjonene. Å gjøre markedet til problemløser på bekostning av kommunestyret eller Stortinget, betyr å gi makt til dem som har kjøpekraft, de kjøpesterke. Jo mere penger, jo mere makt. Grådighetskultur snakkes det om. Men det handler mer om at lovverk og rammebetingelser er lagt til rette slik at de grådige får større handlingsfrihet – atskillige politikere og beslutningsfattere er gått i de grådiges tjeneste. Ofte i troen på at «utviklingen krevde det», at de var veldig «moderne». Noen mot passende gjenytelser.

Rikdom ga selvsagt makt i Norge for en generasjon eller to siden også. Men det var mindre økonomiske forskjeller og dermed mindre maktforskjeller. Det var regnet som sunn fornuft at en stor del av verdiskapingen i Norge måtte fordeles med folkevalgt kontroll. Det var den gangen kommunene hadde råd til å gi ungene gratis skolebøker. Det var da post og jernbane var infrastruktur som skulle legge til rette for næringsinntekt landet rundt, de skulle ikke selv gå med gevinst.

En stor offentlig økonomi betydde for oss som kvinner at en del av det ulønte omsorgsarbeidet kunne overtas av samfunnet. Samtidig betydde det arbeidsplasser og inntekt. En stor offentlig sektor var også nødvendig for folketrygden, som skulle sikre oss økonomisk ved sykdom, uførhet og alderdom. En trygd for alle, slik at interessen og oppslutningen om ordningen, og viljen til å betale den over skatteseddelen, ble bredest mulig.

I dag mener sentrale politikere fra Høyre til Arbeiderpartiet det samme som bare Fremskrittspartiet mente på 70-tallet. At markedet, det vil si de kjøpesterke bør styre mere, og de folkevalgte mindre. Større privat sektor, mindre offentlig. Mer til privat forbruk, mindre til offentlig forbruk, mindre til utjevningspolitikk.

Det er ikke så ofte det blir sagt i klartekst til offentligheten. Men det hender. Jeg har spart på to sitat. Sentralbanksjef Moland formulerte seg slik, (før han måtte gå av på grunn av Airbus-saken), i sentralbanksjefens tradisjonelle årlige tale til samfunnstoppene 23. februar 1995:

«- Over tid er det derfor ingen vei utenom at de offentlige budsjettene må strammes til. Nå har vi riktignok god tid på oss til å foreta den innstramningen, men det gjør det ikke mindre viktig at vi hele tiden går i riktig retning … Sysselsettingsutfordringen krever nok at hele feltet av overføringer, også til personer gjennomgås (les: Folketrygden), og at prismekanismen og andre effektiviseringstiltak i større grad tas i bruk i offentlig sektor (les: egenandeler, stykkprisfinansiering, konkurranseutsetting og privatisering) …

Nedskjæringer i stor skala av andre poster på de offentlige budsjetter vil reise betydelig motstand. Og det samme vil omfattende effektivisering og bruk av prismekanismene i offentlig sektor.» (Gjengitt i Penger og Kreditt nr 1,1995.)

Budskapet ble gjentatt kort etter av Molands forgjenger, rådgiver for mange arbeiderpartipolitikere, Hermod Skånland:

«I praksis vil vi nok dessuten måtte gå løs på de mange, tunge sosiale overføringsordninger som folketrygd og barnetrygd. Det har også sine fordelingsmessige sider, og vil reise sterk politisk motstand.» (Aftenposten 8.4.1995)

Vi må redusere overføringene fra staten til private, sier de. Det vil vekke politisk motstand, det må gjennomføres skrittvis … Vi er altså med i tankene deres … som et problem, som noen som kan reise sterk politisk motstand. Det er oppmuntrende. Brutaliseringen er menneskeskapt – og vi kan også skape motstand mot den. I det offentlige rom blir ikke det sagt. Der snakkes det om bakstreversk motstand mot modernisering. Der er fagorganisering noe gammeldags. Da fagbevegelsen i Frankrike streiket for å forsvare sykelønna, sa NRK-journalisten at de kjempet mot historiens gang. Noen dager seinere hadde de vunnet! På samme måte vant vi nok en runde i kampen om sykelønna før valget.

2. Sykelønna

Det var lagt opp et fint løp for å få has på sykelønnsordningen. Først årevis med kampanjer der sykefraværet i Norge ble framstilt som oppsiktsvekkende høyt, og som et samfunnsproblem vi alle måtte bidra til å løse. I stedet for å innrømme at når sykefraværet var litt høyere enn før og litt høyere enn i nabolanda, skyldes det at vi har hatt lavere arbeidsløshet enn de fleste, inkludert Sverige og Danmark. Derfor har vi høyere sykefravær, og kan være stolte av det. Og vi har hatt større yrkesaktivitet blant de eldre, enn det de fleste andre konkurrentland har. Derfor har vi høyere fravær enn dem. Og igjen er vi stolte av det.

Husk at de samme kretsene skriker om for høyt sykefravær i alle land. Overalt får folk vite at akkurat deres arbeidsmoral er elendig. I hele Europa vil de lokale Molander og Skånlander, talsmenn for markedsmakt, redusere det offentliges utgifter til trygd, og flytte folk fra sykepenger og uføretrygdtrygd til arbeidsløshetskø. Det gjør arbeidskraften «available» (tilgjengelig) og svekker forhandlingsstyrken («svekker lønnspresset» som det kalles). I gamle dager, før alle sykelønnsordninger, var sykefraværet lavt. Da het det ganske enkelt i arbeidsavtalene at folk pliktet å holde seg friske. Forøvrig fikk de sørge for å spare opp penger slik at de ikke lå samfunnet til byrde hvis de ble syke.

Da sykefraværskampanjene gjennom 90-tallet hadde gitt oss tilstrekkelig skyldfølelse for våre fravær, (ikke minst kvinnene, fordi vi har større sykefravær enn mennene), kom Sandmann-utvalget som skulle vise veien ut av uføret. De foreslo, ikke uventet, at det var tid for å kutte i sykelønnsordningen. Men heldigvis – mindretallet i utvalget, fagforeningsrepresentantene og den uavhengige fagekspertisen, kvinnet seg opp til å si nei. Og la korrekt til at dette var et kvinnefiendtlig forslag. Det rammet lavlønte i slitsomme yrker, dvs. først og fremst kvinner. Det var skatt på sykdom. Dermed buklandet Sandmann-utvalgets innstilling. De politiske oppfølgingsvedtakene som var planlagt, måtte vente.

Heldigvis var fagbevegelsen samlet og tydelig i forsvaret av sykelønna. I starten på valgkampen var alle de største partiene innstilt på å kutte sykelønnsordningen. I et innlegg til Dagens Næringsliv (26.10.2000) syntes for eksempel Jørgen Kosmo at det var nødvendig å presisere at verken han eller

regjeringen hadde vedtatt å frede sykelønnsordningen. Senere prøvde AP å vinne valget nettopp på fredingen, og på valgdagen våget ingen av politikerne lenger å stå ved sine kuttplaner. Ikke en gang Hagen. Motstanden i fagbevegelsen og befolkningen forøvrig hadde gitt resultat. Til neste angrep kommer.

Dette var en spesielt viktig seier. For sykelønnsordningen bygger på et menneskesyn som har lidt nederlag på mange andre fronter de siste årene, og som det derfor er desto større grunn til å forsvare. Det samme menneskesynet ligger til grunn for den mangeårige, brede oppslutningen vi har hatt om velferdsstaten i Norge. Det handler om at folk flest er bra folk, og at trygdeordninger stort sett blir brukt slik de skal.

Hvis flertallet begynner å tro at skattebaserte stønader og trygdeordninger stort sett blir misbrukt, og at full lønn under sykdom betyr omfattende skofting, mister vi selvsagt interessen for å betale skatt til folketrygden. De som har råd vil satse på privat forsikring, kanskje gjennom arbeidsgiver hvis bedriften er av de solide. Folketrygden kan bli redusert til behovsprøvd nødhjelp.

Populære TV-progammer forteller ofte mye om tidas herskende tanker – som også er de herskendes tanker. To temaer var oppe i Holmgang med fjorten dagers mellomrom: sykelønnsordningen og skatt på aksjeutbytte. Da regjeringen foreslo skatt på aksjeutbytte, ble fem såkalte «investorer» invitert til å beskrive hvor viktige de var for landet, og hvor dypt urettferdig slik skatt ville ramme dem. Det var fare for at de helt kom til å miste arbeidslysten, og dra utenlands.

Da sykelønnsordningen ble debattert, var det ikke fem lavlønte kvinner i slitsomt arbeid de hadde invitert. Ingen spurte hvordan det gikk med deres arbeidslyst hvis det ble skatt på sykdom. En stakkars professor tok på seg oppgaven med å tale deres sak. Men det ble i hovedsak en debatt om skoft. Høyt sykefravær ble forklart for det norske folk som et resultat av skoft. Det var «investorene» som usynlig var tilstede i programlederens bevissthet, ordvalg og problemstillinger.

Den nye sykefraværsavtalen vil som de tidligere spre NHO-ideologi i befolkningen ved å framstille sykefraværsproblemet som et spørsmål om skoft. Regjeringen kom sammen med partene i arbeidslivet fram til en avtale om å samarbeide for å få ned fraværet med 20%. Riktignok uten kutt i sykelønna. Men utviklingen skal følges hvert halvår. Og når fraværet fortsetter å øke, vil det bli framstilt som en svikt fra arbeidstakersiden. Den yrkesaktive befolkningen får større andel eldre – de store etterkrigskullene er kommet i 50-60 års alderen, og eldre trenger lengre fravær når de først blir syke. (Unge har ofte flere fravær, men korte, så de monner lite på fraværsprosenten.) Hvorfor blir partene enige om et mål som er uoppnåelig? NHO sier det er viktigst at det «nå også fra LO og YS sin side (erkjennes) at det er mulig å redusere det norske sykefraværet med minst 20 % og at arbeidstakernes organisasjoner nå vil arbeide aktivt for å oppnå dette». NHO er hellig overbevist om at minst 20 % av fraværet er unødvendig, for ikke å si uberettiget. Skoft. Ordvalget bevitner det. De sier LO og YS har «erkjent» at fraværet kan reduseres, og de legger ansvaret for reduksjonen hos dem. NHOs gammeldagse overklasseanalyse har hindret dem i å utvikle tiltak som kunne spare arbeidsgivers utgifter, som for eksempel å la folk bruke egenmeldinger i langt større utstrekning.

Den nye sykefraværsavtalen har også et punkt om utvidet rett til å bruke egenmeldinger, men den er knyttet til en svært tvilsom plikt for arbeidstaker til å opplyse om funksjonsevne. Det står faktisk at regjeringen skal foreslå lovendringer som forplikter arbeidstaker og helsevesen til å gi arbeidsgiver opplysninger om funksjonsevne. Det går mot en tankeløs uthuling av legers taushetsplikt – og et angrep på retten til å ha sin diagnose for seg selv. Inspirert av NHOs syn på sykefraværet som arbeidstakers skyld. For en slik bestemmelse blir bare interessant når vi ikke spontant ser nytten av å gi denne informasjonen til arbeidsgiver for å få tilrettelagt forholdene. (De fleste kunne godt tenkt seg større interesse fra arbeidsgiver for å gjøre nettopp det.) Når vi ikke gir informasjonen spontant betyr det at tilliten til arbeidsgiver er dårlig. Å pålegge oss og våre leger informasjonsplikt i en sånn situasjon, er både dumt og arbeiderfiendtlig.

Alle som forsvarer fraværskampanjene som om de var positive arbeids-miljøtiltak, bør merke seg hvor NHO legger ansvaret for fraværsreduksjon. I praksis blir kampanjene for å redusere fraværet mobbekampanjer mot det lille mindretallet som trenger å bruke sykelønnsordningen mye: 5-10 % av arbeidsstyrken står for 80 % av alle fraværsdagene. Det er dem som vet med seg selv at de «ødelegger statistikken» når bedrifter driver kampanjer og konkurranser, kanskje med bonus og premier til de avdelingene som ligger lavest på statistikken, eller de arbeidstakerne som ikke har fravær. Det er ingen fest å være den ene eller de få med behov for stadige fravær på grunn av revmatisme, astma eller andre kroniske plager.

Avtalen bør derfor møtes med beskjed om at vi er klare for de to siste målsettingene, inkludering av funksjonshemmede og eldre. Men da må arbeidslivet legges tilrette tilsvarende. Den første målsettingen, reduksjon av sykefraværet med 20 %, er umulig med akseptable midler. Fordi fraværet ikke, som NHO tror, er noe som blir borte hvis vi «tar oss sammen». Tvert om er det atskillig sykenærvær allerede, fordi folk går på jobb til tross for vonde rygger, tette neser og høyt blodtrykk av hensyn til kolleger, elever, pasienter, klienter og saksbunkene i et underbemannet, sykelig slanket (anorektisk) arbeidsliv. Med uakseptable midler: høyere arbeidsløshet, eksklusjon av kvinner og alle over 50, eller dramatiske kutt i sykelønna er det mulig å få ned fraværet 20%. Akkurat nå ser det ut som om arbeidsløsheten øker, og da vil fraværet snart falle. Men det blir i sannhet lite å juble for!

Det er viktig å ikke la seg imponere av klagesangene over milliarder som forsvinner til sykelønn. Trygdeutgiftene blir jo ikke borte i et stort svart hull. De bidrar til at folk kan klare seg økonomisk selv om de blir arbeidsuføre midlertidig (sykefravær) eller varig (uføretrygd). Takket være trygdene unngår vi et kjempemessig fattigdomsproblem. Pengene kommer tilbake til staten som skatter og avgifter, og de bidrar til at norsk produksjon for hjemmemarkedet får avsetning for varene. De bidrar til å holde landets økonomiske hjul i gang.

Trygd handler om overføringer fra dem som er arbeidsføre til dem som ikke er det. Det ligger et politisk valg bak slike overføringsordninger. Akkurat som det er et politisk standpunkt å si at overføringene må bli mindre. «Vi har ikke råd til dagens sykepengeutbetalinger …» Den som er syk vil vel snarere si at han ikke har råd til å klare seg uten.

3. Misbruksmyter undergraver trygdeordningene

Einar Øverbye heter en forsker ved NOVA som har studert hva som har påvirket folkemeningen om velferdsutgifter og trygd i Norge over en 30 års periode, 1965 til 1995 (Commitment to welfare – a question of trust, Oslo 2000, NOVA skriftserie 4/00).

For det første finner han en sterk sammenheng mellom tilliten til ordningene og støtte til ytelser på dagens nivå eller mer. Ikke uventet vil de som tror at trygdesøkere i stor utstrekning er trygdemisbrukere, oftere skjære ned på ytelsene. I meningsmålinger nådde viljen til å skjære ned på trygdene et høydepunkt i 1973. Det var samme år som Fremskrittspartiet ble stiftet og en sosialminister fra Arbeiderpartiet gikk ut og mistenkeliggjorde trygdesøkerne.

Øverbye trekker to lærdommer av undersøkelsen sin. For det første er trygdesaker ganske innviklet og vanskelige å sette seg inn i, slik at media og politikere får stor innflytelse på hva folk mener og tro. For det andre, at opinionen kan endre seg ganske raskt, først og fremst ved at politikere eller andre opinionsledere greier å endre synet på en eller flere grupper av trygdemottakere, slik at de ikke lenger framstår som «verdige». For eksempel, kan vi skyte inn, ved å framstille skoft som en vanlig årsak til sykmelding, eller ved å hevde at det er for lett å få uføretrygd.

Han peker også på at universelle ordninger – rettigheter – (som dagens alderstrygd) kan ha fordeler framfor behovsprøvde stønader (som dagens sosialhjelp), simpelthen fordi det ikke er aktuelt med lureri.

Undersøkelsen hans gjaldt tida fram til 1995. Dessverre har den offentlige debatten siden da vært dominert av dem som snakker om trygd som «byrde», «misbruk» som et alvorlig problem (i strid med hva alle tall forteller) og om at folk må «stimuleres» til å arbeide, ellers velger de trygd. Tenk bare på slagordet som lanserte den såkalte arbeidslinja: Arbeid skal gjøres til førstevalg! Som om vårt normale førstevalg var trygd. Trygdemisbruk er igjen mediastoff. Ikke fordi problemet er stort eller økende. Men fordi få travle journalister har tid til å dividere antall trygdemisbrukssaker med antall trygdemottakere, eller antall feilplasserte kroner med totalbeløpene trygden håndterer. Travle journalister og etatenes informasjonsmedarbeidere blir mer eller mindre bevisst ekkomaskiner, som Holmgang, for de herskendes menneskesyn.

Da Sandmann-utvalget la fram forslagene sine for å få ned sykefravær og uføretrygd, annonserte Stoltenberg-regjeringen at det nå skulle bli vanskeligere å få uføretrygd. Som om hovedsaken var å bremse trygdesøkernes grådighet.

De kunne sagt at det skulle bli lettere for eldre og for folk med funksjonshemming å få og beholde arbeid, uten å sette helsa på spill. Det ville handlet om det samme – flere i arbeid, færre på trygd. Men det ville vitnet om en helt annen holdning til menneskene dette angår, solidaritet i stedet for arroganse. Det ville handlet om å se verden nedenfra i stedet for ovenfra.

Både enslige mødre, uføretrygdete og sykmeldte har fått gjennomgå. Politikerne fra de fleste partiene har gitt oss inntrykk av at det er overforbruk av trygd i Norge. Men vi reddet altså sykelønna – denne gangen også.

4. Helse mot konkurranseevne

Både i Norge og resten av Europa øker andelen som jobber mot korte tidsfrister eller under høyt arbeidstempo. Det kalles tidspress. Men det er ikke tida det er noe i veien med. Tidspress betyr for lav bemanning i forhold til arbeidsmengde og frister. Krav om mer overtid og mer arbeid på ubekvemme tider, tvinger stadig flere til å jobbe mot det som så vakkert kalles «kroppens signaler». Problemene vil bare bli større etter hvert som gjennomsnittsalderen i befolkningen øker. Om ti år er halvparten av befolkningen i yrkesaktiv alder, over 45 år. Samfunnsøkonomisk er det selvsagt vanvidd å tillate en slik utvikling i arbeidslivet at bare de yngste og friskeste får plass. Men foreløpig ropes det bare på enda større fleksibilitet, enda færre fast ansatte pr. produsert vare eller tjeneste. Nå er det moderne å fjerne lovene som begrenser åpningstidene i handelsnæringen. Kravet om å la kassaapparatene gå døgnet rundt kamufleres som «større valgfrihet» for forbrukerne. Bare for de forretningene som vil, heter det. Men hvem kan i lengden holde kortere oppe enn konkurrenten? Det minner om Colbjørnsen-utvalget som ville gi kvinnene større valgfrihet – «rett» til arbeid på ubekvemme tider, når de i framtida fikk flere omsorgsoppgaver igjen etter hvert som velferdsstaten ble bygd ned. Valgfrihet – fleksibilitet: vakre ord kamuflerer investorenes grådighet på stadig større avkastning.

Hvis en virkelig skal skape et inkluderende arbeidsliv, slik Sandmann-utvalget og mange politikere snakker mye om, kan en ikke samtidig kreve stadig høyere arbeidsintensitet av hver enkelt og stadig mer arbeid på kveld og natt. Et inkluderende arbeidsliv krever regulering av den frie konkurransen. Praten «med to tunger» går igjen i resten av Europa. På den ene sida snakkes det om inkluderende arbeidsliv, plass for alle, mangfold osv. På den andre sida fleksibiliserer landene om kapp i kampen om markedsandeler, med store sosiale omkostninger i form av utstøting, ulykker, sykdom og kortere yrkesaktivt liv.

Den nye avtalen mellom regjeringen og arbeidslivets parter inneholder samme umulige dobbeltløp: sykefraværet skal ned 20 % samtidig som flere yrkeshemmede skal få arbeid, og «den reelle pensjonsalderen» skal økes, dvs. at flere må stå lenger i jobb. Hvis de to siste målsettingene blir innfridd, må sykefraværet øke, ikke minke.

Det gjelder å skjønne at det er forskjell på sykdom og sykefravær, på uførhet og uføretrygd. Vi er for å redusere sykdom, men ikke for å redusere sykefraværet uten å redusere sykdom og skader. Vi er for å redusere antall uføre, men ikke for å redusere uføretrygdingen ved å ta fra de uføre trygden.

Sandmann-utvalgets mål: færre på sykelønn og uføretrygd må vi ikke gjøre til vårt. Slutt å si at dere er enige i at sykefraværet må ned eller at uføretrygdingen må ned. For det kan oppnås ved å kutte sykelønnsordningen og begrense trygderettigheter. Da blir det mindre utgifter til sykelønn og trygd. De syke og uføre forsvinner ikke, men de forsvinner ut av trygdestatistikken og blir avhengige av familieforsorg, sosialhjelp og frelsesarme. Da har Moland, Skånland og Sandmanns oppdragsgivere oppnådd det de ville, å begrense overføringene fra det offentlige til private.

Fraværet vil gå ned hvis sykelønna reduseres. Ikke fordi skoftet ble borte, slik NHO vil si, men fordi sykenærværet øker blant dem med dårligst råd. Slik det skjedde i Sverige. Ethvert kutt i sykelønna er usosialt, fordi det betyr å flytte penger fra syke til arbeidsgiver/ -eier eller statskassa. Det betyr å innføre mer skatt på sykdom (i tillegg til alskens egenandeler på medisiner og behandling). Det hjelper heller ikke å legge større utgifter på arbeidsgiver, slik Sandmann foreslo, hvis det ikke kan knyttes direkte til fravær som skyldes arbeidsgivers forsømmelser. Økt økonomisk ansvar for arbeidsgiver vil bare føre til økt siling av jobbsøkere og økt utstøting av eldre, av rent økonomiske grunner. I Sverige svarte 71 % i et representativt utvalg av offentlige og private arbeidsgivere at de sjelden eller aldri ansatte noen over 50 år (Arbetsgivares attityder till äldre yrkesverksamma, Riksförsäkringsverket 2001). Det er neppe mye bedre her. En mulighet for å stimulere arbeidsgivere til inkluderende personalpolitikk kan være å la staten ta alle utgiftene til sykelønn, som til annen trygd.

Hvis man virkelig vil begrense utstøtingen, må det tas store grep:

Et slikt stort grep ville være innføring av 6-timers dag, med full lønnskompensasjon. Det vil utsette tidspunktet for uføretrygding for mange. Men denne muligheten fikk Sandmann-utvalget typisk nok ikke en gang lov til å diskutere. De som tok det opp, fikk vite at det lå utenom mandatet.

Et annet stort grep ville være å øke grunnbemanningen både i offentlig og privat sektor. Kravene til arbeidsintensitet er så høye i mange bransjer at friske folk blir slått ut på grunn av normale aldersforandringer.

Endelig kunne en forsøke med folkefallskjerm, en form for økonomisk garanti fra arbeidsgiver fram til ny jobb eller oppnådd aldersgrense. Staten går nå motsatt vei, og vil at ordningen med ventelønn skal endres i retning av vanlig arbeidsløshetstrygd. Igjen et forsøk på å få folk fra trygd over i arbeidsløshetskø, ikke nødvendigvis i arbeid.

Da Merita Nordbanken kjøpte K-bank kunne de kreve at K-bank reduserte personalutgiftene ved å si opp folk, og la folketrygden betale arbeidsløshetstrygd og uføretrygd. Bedriften Arcus var i sommer på Dagsrevyen og skrøt av hvordan de hadde snudd underskudd til overskudd ved å førtidspensjonere folk. Nedbemanningen på Hydro i Telemark og nedleggingen av Mosjøen veveri vil gi nye uføretrygdede. Retningslinjene for omstilling i staten har som første punkt førtidspensjonering ved 60 års alder. Kanskje den beste løsningen for den enkelte når galt skal være, men ikke noe vi har bedt om. Folketrygden og andre pensjonsordninger finansierer kort og godt aksjeutbytte, bedriftsoverskudd og statlig omstilling. Kom ikke her og gi oss skylda for at utgiftene øker.

av Harald Minken

Sier du at du er kommunist idag, trur folk at det er noe du ikke har fått med deg. Har du sluttet å lese aviser? Både høyresida og venstresida betrakter kommunismen som en død ideologi. Ugjennomførbar i praksis, sier de greie. Totalitær ondskap på linje med nazismen, sier de ugreie. Folk som vil forandre verden idag, vil helst ikke bli minnet om de forsøkene som nettopp slo feil, og de vil helst si minst mulig om hvordan det skal skje og hvordan det skal bli.

Denne boka, som kom ut på engelsk i 1993 og nå nettopp er kommet i revidert svensk utgave, har kraft i seg til å endre denne situasjonen. Den bør bli gjenstand for studiesirkler i AKP, RV og SV. Her finner vi grunnlaget for en seriøs diskusjon både om hva som gikk galt i Sovjet og Kina og hvordan en velfungerende sosialisme kan se ut.

Første kapittel handler om ulikheter i samfunnet, og viser at utbytting i marxistisk forstand ligger til grunn for de fleste former for ulikhet. Jeg trur forfatterne har røtter i industriarbeiderklassen, for det er gode gamle arbeiderklassesynspunkter på samfunnet som danner utgangspunktet. Samtidig er framstillinga brei nok til finne forståelse også hos det nye tjenesteproletariatet. Den er til å få klassebevissthet av.

Neste kapittel viser at skal en gjøre noe med ulikhetene, må en avskaffe kapitalismen. Dette fører over i de seinere kapitlene om hvordan en kan innrette en sosialistisk planøkonomi. Hovedsynspunktet er at den ressursen en først og fremst må planlegge bruken av, er arbeidstimer. Men også miljøhensyn er innarbeidet. Jeg syns disse kapitlene er faglig solide og fri for fikse påfunn. De inneholder vurderinger av hva som var godt og dårlig ved planlegginga i Sovjet og Kina, og sporer svakhetene delvis tilbake til svakheter i den klassiske marxismen.

Et problem med boka er at ganske store deler krever forkunnskaper i økonomi og informatikk. Jeg må overlate til andre å bedømme om hvor lett det er å få utbytte av boka ved å hoppe over disse delene. Jeg håper det er ganske lett. Samtidig håper jeg jo at flere unge revolusjonære finner ut at de trenger å studere økonomi og matematikk.

I Røde Fane har jeg skrevet en dobbeltartikkel (nr 4 og 5, 1999) om planlegging i den første fasen av sosialismen. Sammen med noe av det Trond Andresen har skrevet, er det vel det stoffet på norsk som er mest i slekt med denne boka. Kanskje det er en fordel å ta noe av dette fram igjen når en leser boka. Det jeg skreiv er mer markedssosialistisk enn planleggingssystemet til Cockshott og Cottrell, men så var det også ment å gjelde den første tida. Trond Andresens forslag til reform av pengevesenet har likhetstrekk med Cokshott og Cottrell, med den store forskjellen er at jeg oppfattet Andresens forslag som et reformforslag under kapitalismen. Det Trond Andresen og andre har skrevet om planlegging ved hjelp av data under sosialismen, oppfatter jeg som mer utopisk og «konstruert» enn det Cockshott og Cottrell tar til orde for.

Denne anmeldelsen er skrevet etter en altfor rask gjennomgang av boka. Det skyldes at postvesenet i Norge har blitt helt utrolig seint, slik at jeg ikke fikk den i tide. Kanskje oppdager jeg seinere noe som jeg er helt uenig i. Uansett hva slags underligheter som boka ellers måtte inneholde, har jeg lest nok til å kunne si at det er en veldig viktig bok i arbeidet med å få kommunismen på beina igjen.

av Anders Axelsson och Ola Inghe

Under trettiotalet, och även en bra bit in i efterkrigstiden, var planekonomin det naturliga socialistiska alternativet till kapitalismens kriser och kaos. Det ansåg både kommunister och breda grupper av socialdemokrater. Även de som tidigt var kritiska till Sovjetunionen såg i femårsplanernas ekonomi något förnuftigt.

Sovjetunionen och dess planekonomiska system stagnerade och bröt samman. Kinas och andra självständiga stater misslyckades att skapa stabila alternativ till den utvecklingen. Även bland vänsterns radikalare grenar tycks det ha förlamat alla mera handfasta tankar på socialism som ett radikalt brott med marknadsekomin. Lite arbetarägande på lokalplanet, lite kollektiva fonder och ramplanering av marknaden på det nationella – eller internationella – planet, «that’s it».

Vi är av en annan åsikt. De vanligaste borgerliga argumenten för att begrava den socialistiska planhushållningstanken synes oss svaga. Och de försvagas ytterligare av den politiska och tekniska utvecklingen.

Ett återkommande argument är att planekonomi, genom att koncentrera den ekonomiska makten till ett centrum, är oförenlig med demokrati och pluralism. Med nödvändighet skulle det leda till despoti av stalinistiskt slag. Förutom att andra, politiska förklaringar till despotin sopas under mattan, så innebär detta för det första en indirekt skönmålning av det demokratiska tillståndet i många länder med kapitalistiska ekonomier: Chile under Pinochet, Singapore, m. fl. För att nu inte diskutera den politiska apatin och det extremt låga valdeltagandet bland de fattiga i USA. För det andra är det svårt att ta denna typ av argument på allvar när det framförs av personer som inget har att invända mot att den globala ekonomin alltmer domineras av transnationella koncerner – privata planekonomier – med omsättningar större än många nationalstaters samlade ekonomiska resurser.

Ett annat argument, ofta framfört av ekonomer, är att planekonomi inte fungerar rent ekonomiskt i en utvecklad ekonomi. Den skulle vara för komplex för att styras från ett centrum. Paul Cockshott och Allin Cottrell tänker annorlunda. Visst ställde den stora informationsmängden de sovjetiska planerarna inför svårlösliga problem, medger de. Men den snabba utvecklingen på det informationstekniska området under de sista decennierna har hunnit ikapp och förbi de tekniska problemen med en centralplanerad ekonomi. Med stöd i bl.a. Marx’ Kritik av Gothaprogrammet förespråkar Cockshott och Cottrell ett ekonomiskt distributions- och kalkyleringssystem baserat på samhällelig arbetstid. Samma tekniska utveckling som underlättar denna effektiva centralisering skapar samtidigt nya möjligheter för en radikal demokrati med direkt folkmakt över de viktiga produktions- och planeringsbesluten. Och man undviker parlamentarismens ofrånkomliga tendens att utskikta proffspolitiker som är isolerade från folket.

Vi menar inte att Cockshott och Cottrell sagt sista ordet om hur en socialistisk planekonomi ska se ut. Den långtgående centralismen i den föreslagna planeringsproceduren – om än aldrig så demokratiskt förankrad – tål exempelvis att diskuteras.

Men genom att lyfta fram väl genomarbetade förslag vill vi bidra till en ny planhushållningsdebatt. På vänsterkanten till att börja med, men det långsiktiga målet är ett annat. I den allmänna politiska debatten vill vi åter föra upp på dagordningen frågan om något annat än kapitalismen och marknadsekonomin. Vi har en plan!

av Bente Aasjord

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet.

Norske landbruksvarer er ikke konkurransedyktige på verdensmarkedet. Dette har særlig å gjøre med klimatiske og geografiske forhold. På fiskeriområdet derimot er Norge svært konkurransedyktig, både når det gjelder villfanget fisk og oppdrettsfisk. I 1997 var Norge verdens største fiskeeksportør, og vi befinner oss framdeles blant de aller største.

Ulikhetene i konkurransemulighetene har medført at Norge fremmer ulike handelspolitiske strategier på fiskeri- og landbruksområdet:

• På landbruksområdet fremmer Norge en såkalt defensiv strategi, der hensikten er å ivareta muligheten for å opprettholde et norsk landbruk. Dette innebærer å sikre et visst importvern samt opprettholdelse av produksjonsstøtte. Som argument fremmer Norge prinsippet om «det multifunksjonelle landbruket».
• På fiskeriområdet derimot, fremmer Norge motsatt strategi. Her fremmer Norge mest mulig frihandel. I WTO defineres fiskeprodukter som industrivarer, og alle forsøk fra andre land om å definere fisk ut av gruppen for industrivarer er kraftig motarbeidet av Norge. Bakgrunnen er at det å opprettholde fisk som industrivare vil gjøre det vanskeligere å etablere handelshindre lik de som er på landbruksområdet.

De fleste WTO-medlemmer har både offensive og defensive handelsinteresser, så det er i og for seg ikke spesielt at også Norge har dette. Men siden en rekke land behandler fiskeri og landbruk som ett politikkområde (mange land har for eksempel felles fiskeri- og landbruksminister), oppfattes det norske synet med motsatt handelspolitisk strategi på landbruk og fisk, som spesielt. Dette gjelder kanskje særlig hos de land som arbeider for å innarbeide prinsippet om multifunksjonalitet, både på fiskeri- og landbruksområdet. I Norge har særlig oppdrettsnæringen og NHO over flere år presset landbruksnæringen, som de mener står i veien for den bebudede produksjonsveksten i lakseindustrien. De hevder at det multifunksjonelle norske landbruket og dets behov for importvern virker som en bremsekloss når Norge skal fremme sine offensive interesser for markedsadgang for fisk, det være seg i WTO eller overfor EU.

Det kan diskuteres om en slik sammenheng er reell, men den anvendes som argumentasjon fra norske politiske og økonomiske krefter som lenge har ivret for en omlegging og industrialisering av landbruket og sterke kutt i landbruksstøtten. De interessene som vil dagens norske landbruk til livs, ønsker også at Norge skal forlate de posisjoner vi hittil har tatt i FN og WTO, når det gjelder matpolitikk på landbruksområdet.

Norsk proteinimperialisme – kampen om fôret

Noe som særlig har økt presset mot landbruket og det som de senere år har vært offisiell norsk matpolitikk, er havbruksnæringens ambisjoner om en seksdobling av dagens lakseproduksjon. Realisering av dette har to viktige forutsetninger. Den ene er å skaffe nok oppdrettsfôr, den andre er nye markeder. Frihandel for fisk er derfor et viktig mål for norsk handelspolitikk. Det har hittil vært fokusert mest på markedsadgang, men det er prognosene for utviklingen innen de internasjonale fôrmarkedene de største politiske utfordringene ligger.

For hver kilo laks som produseres, trengs fire kilo villfisk. I Norge går allerede 90 prosent av det norske fiskemelforbruket til fiskeoppdrett. Dette er en utvikling som øker det totale forbruksnivået i de rike deler av verden, og samtidig plasserer Norge som en sentral aktør i kampen om råvarene på det internasjonale matmarkedet. I takt med volumøkningen innen marin sektor blir derfor Norges rolle som aktør på de internasjonale matmarkedene endret. I fiskefôret er andelen vegetabilske råvarer økt kraftig de siste åra. Dette er høyverdige kornprodukter der vi er med på å løfte verdensmarkedsprisen for amerikanske eksportører.

Norge er ett av de land som har en relativt stor andel av vårt matkonsum dekket gjennom importerte produkter (ca. 50% i følge Norsk bonde- og småbrukarlag). Vi legger således beslag på arealer og vannressurser utenfor egne grenser. Fram til i dag har vi ment at vår store fiskeeksport burde kunne forsvare dette. Utviklingen de senere årene har endret dette forholdet. Vår matimport øker fremdeles, men ikke i nærheten av den volumøkingen som skjer av fôrprodukter. Med den vekst som antydes innen fiskeoppdrett vil Norge snart være nettoimportør av protein. Et regneeksempel: En seksdobling av dagens norske lakseproduksjon vil med dagens fôrsammensetning legge beslag på 10% av verdens fiskefangster – til fôr (Kilde: Naturvernforbundets Barentshavkontor). Dette vil også gjøre Norge til nettoimportør av fisk. Våre kommersielle aktører vil med andre ord være sentrale i den globale kampen om både protein og vegetabilske råvarer.

Basert på svingninger i areal og avlingsnivå i de ulike verdensdeler har vi de siste åra hatt en debatt om hvorvidt det går mot en krise i den globale kornforsyningen. Debatten har for det meste hatt et relativt kort perspektiv, og i liten grad fokusert på hvordan etterspørselen er sammensatt. Da Kina i 1995-96 gikk over fra å være nettoeksportør til å importere store mengder korn, falt verdens kornreserver dramatisk. Etter det økonomiske krakket i Asia stoppet forbruksveksten en periode, men er nå sakte på vei opp igjen. De siste to årene har verdensproduksjon av korn ikke klart å dekke etterspørselen, og reservene er i ferd med å tømmes. Økende konkurranse om arealer og ferskvann fører til at produksjonsøkningen ikke følger økningen i behov. Spørsmålet er ikke om kornkrisa kommer, spørsmålet er når, og på hvilken måte den vil berøre oss.

I tillegg til økende knapphet som de langsiktige prognosene viser, er stadig nye sektorer på jakt etter korn som råstoff til sin produksjon. Epidemiene av drøvtyggersykdommer i EU har påvirket de europeiske markedene i retning mer fisk og hvitt kjøtt (fjørfe og svin). Dette vil legge beslag på økende andel kornarealer til fôr. Samtidig bygger kyststater, med Norge i front, en gigantisk økning av produksjonsvolumene innen havbruk.

Den internasjonale fôrindustrien legger i økende grad premissene for hele vår matproduksjon. Enten det dreier seg om norske laksekonsern eller søreuropeiske fjørfe-eksportører, er den multinasjonale fôrindustrien inne på eiersiden. De har på sin side nære avtaler med de to-tre dominerende amerikanske korneksportørene på verdensmarkedet. Deres felles mål er at mest mulig av verdens korn skal gå til de anvendelsesområdene der den høyeste pris oppnås.

Anbefalingen fra World Food Summit om at hvert land har plikt til å brødfø egen befolkning, blir stadig vanskeligere for Norge å oppfylle. Årsaken er dels at vi stadig importerer mer mat, men framfor alt at vi gjennom dagens ekspansjon på havbrukssektoren legger beslag på stadig mer både av protein og vegetabilske næringsstoffer. En nedbygging av dagens norske landbruk, til fordel for en satsing på våre komparative fortrinn innen havbruk, vil være i tråd med både nyliberal teori og WTOs frihandelspolitikk. Men det vil også innebære at norsk matpolitikk utvikler seg i en retning som ignorerer både den økende globale knapphet på mat, og FNs målsetninger.

To perspektiver på matpolitikk – oppsummering

Debatten om handel med mat baserer seg på to vidt forskjellige matpolitiske perspektiver. Det ene er et ressurspolitisk perspektiv som tar utgangspunkt i at det er en stigende knapphet på mat og produksjonsfaktorer for å produsere mat. Dette perspektivet setter fokus på mat som menneskerett og at det ut fra miljøhensyn er viktig å utnytte og holde i hevd jord. I denne forståelsesrammen er både rettigheter knyttet til matproduksjon og måten mat produseres på viktig, som for eksempel hensynet til biodiversitet og en uhensiktsmessig bruk av vegetabilske varer og proteiner til produksjon av fôr. Det er et slikt ressurspolitisk perspektiv FNs World Food Summit har lagt til grunn, når den definerte menneskers rett til matsikkerhet og alle staters plikt til å brødfø egen befolkning.

Det andre perspektivet tar utgangspunkt i mat som handelsvare, og en knapphet på markeder som kan fordele utbyttet av matproduksjonen og tilgangen på mat. Det er utnyttelse av de komparative fortrinn, fri handel og et eksportrettet landbruk som skal sikre økte inntekter og på denne måten bidra til velferd og fattigdomsbekjempelse. Dette perspektivet setter ikke fokus på ressursbruk ved ulike former for matproduksjon. Det er markedsandeler og en bedriftsøkonomisk lønnsomhet som står i fokus, ikke energi- og proteinregnskapet. Dette er WTOs og de multinasjonale matvarekjedenes perspektiv. I denne forståelsesrammen er det ikke et mål at stater skal brødfø egen befolkning, men at matproduksjonen styres til de områder og land som har komparative fortrinn og til de aktører som evner å kontrollere rettigheter til vann, jord, kunnskap og genressurser. De øvrige statene må sørge for å åpne sine grenser for å importere mat, uavhengig av kvalitet og produksjonsforhold.

Hva mener Attac?

For Attac Norge er spørsmålet om mat og matpolitikk et viktig arbeidsfelt. Arbeidet baseres på følgende prinsipper:

• 1. Matvaresikkerhet – trygghet for både nok mat og sunn mat.
• 2. Matvaresuverenitet – selvbestemmelsesrett når det gjelder mat og jordbruk.
• 3. Biodiversitet/miljø – som trues av industrimessig og patentdominert jordbruk.
• 4. Solidaritet med fattige bønder – en rettferdig handel med mat.

Attacs syn på matpolitikk går klart i retning av at vi tilslutter oss perspektivet både til FNs World Food Summit og den internasjonale småbrukerorganisasjonen Via Campesina. Dette innebærer at vi forsvarer en nasjonal matproduksjon basert på prinsippet om en bærekraftig matsikkerhet og matsuverenitet. Attac er ikke motstander av handel med mat, men vi setter noen begrensninger på slik handel. Det ene er at vi motsetter oss bruken av eksportsubsidier, som innebærer lavprisdumping av matvarer i den tredje verden. Det andre er å støtte mekanismer som sikrer en nasjonal matproduksjon. Dette innebærer at vi støtter bønder både i den tredje verden og hjemme i Norge – som trenger importvern og produksjonsstøtte for å beskytte en nasjonal matproduksjon rettet mot innenlandsk forbruk.

Er det solidarisk å legge ned norsk landbruk?

Et viktig og ofte omdiskutert matpolitisk spørsmål er forholdet til bønder i sør som vil ha markedsadgang for sine varer. Er det en motsetning mellom fattige bønders eksportbehov og hensynet til en nasjonal matproduksjon? Er det slik at Norge må gi opp en nasjonal matproduksjon i solidaritet med bønder i fattige land?

Nær halvparten av den maten vi konsumerer i Norge er importert. Dette gjelder en rekke vareslag som vi ikke kan produsere på våre breddegrader. Det meste av denne importen skjer fra rike land, og særlig EU og USA. Dette gjelder blant annet ris, soya, peanøtter og sukker. Det aller meste av dette kunne sannsynligvis vært importert fra land i den tredje verden som har produksjonskapasitet og nasjonale overskudd på slike varer. Men det forutsetter at importen vris fra rike til fattige land.

Vi kan ikke overse de fattige landenes krav om økt markedsadgang for sine varer. Dette er et reelt krav. Men det vil av flere grunner være feil å gjøre norsk landbruk til den viktigste hindringen for dette. For det første fordi import av mat fra utviklingsland er mulig uten at det skjer på bekostning av en nasjonal matproduksjon. For det andre fordi bortfall av dagens importvern vil være i strid med hensynet til matsikkerhet og matsuverenitet. Utfordringen ligger i å vri dagens norske matvareimport fra rike til fattige land.

av Albert Einstein

Er det tilrådelig for en som ikke er ekspert i økonomi og samfunnsspørsmål å uttrykke synspunkter på emnet sosialismen? Jeg tror at det er det av mange grunner.

La oss først vurdere spørsmålet ut fra den vitenskapelige kunnskapens synsvinkel. Det kan se ut som om det ikke er noen avgjørende metodologiske forskjeller mellom astronomi og økonomi: vitenskapsfolk på begge områder prøver å oppdage lover som kan brukes generelt på en definert gruppe fenomener slik at man kan gjøre de gjensidige sammenhengene mellom disse fenomenene så forståelige som mulig. Men i virkeligheten finnes slike metodeforskjeller. Oppdagelsen av generelle lovmessigheter på det økonomiske området vanskeliggjøres av den omstendighet at observerte økonomiske fenomener ofte blir påvirket av mange faktorer som er svært vanskelige å granske hver for seg. I tillegg, erfaringene som er akkumulert siden begynnelsen på den såkalte siviliserte perioden i menneskehetens historie har – som kjent – blitt sterkt påvirka og begrensa av årsaker som på ingen måte kun er økonomiske av natur. For eksempel var de fleste av de store statene gjennom tidene avhengige av erobringer for sin eksistens. Det erobrende folket etablerte seg, gjennom lovverk og økonomi, som den privilegerte klassen i det erobrete landet. De etablerte et monopol over landeiendom og utpekte et presteskap fra sine egne rekker. Prestene som kontrollerte utdanningen, gjorde klassedelinga i samfunnet til en permanent institusjon og lagde et verdisystem som folket deretter, stort sett ubevisst, ble ledet av i sin sosiale adferd.

Men den historiske tradisjon er så å si fra i går; intet sted har vi i realiteten kommet forbi det som Thorstein Veblen kalte «plyndringsfasen» i menneskelig utvikling. De observerbare økonomiske kjensgjerningene og de lovene som vi kan utlede fra dem, hører til denne fasen og er ikke anvendbare på andre faser. Siden den virkelige misjonen til sosialismen er å komme videre forbi plyndringsfasen i menneskehetens utvikling, kan økonomisk vitenskap i sin nåværende tilstand kaste lite lys over det framtidige sosialistiske samfunnet.

For det andre, sosialismen har en sosialetisk mål. Mens vitenskap ikke kan lage mål og i enda mindre grad gi disse til menneskene. Vitenskap kan i beste fall gi midlene som kan tas i bruk for å oppnå bestemte mål. Men sjølve målsettingene lages av personligheter med høye etiske idealer og – forutsatt at disse ideene ikke er dødfødte, men sentrale og levende – målsettingene blir adoptert og realisert av de mange menneskene som, dels uten å vite det, avgjør samfunnets langsomme evolusjon.

Av disse grunner må vi være forsiktige med å overvurdere vitenskap og vitenskaplige metoder når det gjelder menneskelige problemer; og vi må ikke anta at det bare er ekspertene som har rett til å uttale seg i spørsmål om samfunnets organisering.

Utallige er stemmene som i den siste tida har hevdet at menneskesamfunnet nå gjennomgår en krise, at dets stabilitet har blitt sterkt ødelagt. Det er typisk for en slik situasjon at individer føler likegyldighet overfor eller til og med motvilje mot gruppen, om den er stor eller liten, som de hører til. For å billedliggjøre det jeg mener, la meg fortelle om en personlig erfaring. Her forleden diskuterte jeg med en intelligent og hyggelig mann trusselen fra nok en krig som slik jeg ser det, ville sette menneskehetens eksistens alvorlig i fare, og jeg bemerket at kun en overnasjonal organisasjon kunne gi beskyttelse fra en slik fare. Hvorpå min besøkende, meget rolig og kjølig sa til meg: «Hvorfor er du så veldig mot at menneskerasen skal forsvinne?»

Jeg er sikker på at for så kort tid siden som et århundre ville ingen med så lett sinn ha uttalt noe sånt. Dette er en uttalelse fra en mann som forgjeves har strevd etter å oppnå innvendig likevekt og som mer eller mindre har gitt opp håpet om å lykkes. Dette er en uttalelse fra en vond ensomhet og isolasjon som så mange mennesker lider under i disse dager. Hva skyldes dette? Finnes det en utvei?

Det er lett å reise slike spørsmål, men vanskelig å besvare noenlunde sikkert. Jeg må likevel prøve så godt jeg kan, til tross for at jeg er meget bevisst det faktum at våre følelser og vår streben ofte er motsigelsesfulle og obskure og at de ikke kan uttrykkes i enkle formler.

Mennesket er samtidig både et enkeltstående vesen og et sosialt vesen. Som et enkeltstående vesen prøver det å beskytte sin egen eksistens og eksistensen til sine nærmeste, å tilfredsstille sine personlige ønsker og å utvikle sine medfødte evner. Som et sosialt menneske søker det etter å oppnå anerkjennelse og medfølelse fra sine medmennesker, å dele deres gleder, å gi dem trøst i sorgen og å forbedre deres livsbetingelser. Bare eksistensen av disse ulike, ofte motsigende, bestrebelser, forklarer menneskets spesielle karakter, og deres spesifikke kombinasjon bestemmer i hvilken utstrekning et individ kan oppnå indre likevekt og kan bidra til samfunnets vel. Det er klart mulig at den relative styrken til disse to drivkreftene i hovedsak er bestemt gjennom arv. Men personligheten som til slutt oppstår blir i det store og hele formet av miljøet som enkeltmennesket tilfeldigvis befinner seg i under sin utvikling, av samfunnsstrukturen det vokser opp i, av det bestemte samfunnets tradisjoner, og av dets holdninger til bestemte typer adferd. Det abstrakte begrepet «samfunn» betyr for det enkelte mennesket summen av dets direkte og indirekte forhold til sine medmennesker og til alle mennesker i tidligere generasjoner. Individet evner å tenke, føle, streve og arbeide sjølstendig; men det er så avhengig av samfunnet – i sin fysiske, intellektuelle og følelsesmessige eksistens – at det er umulig å tenke seg det, eller forstå det utenfor samfunnets rammeverk. Det er «samfunnet» som skaffer mennesket mat, klær, et hjem, arbeidsredskaper, språk, tankesett, og mesteparten av tankene; dets liv er gjort mulig gjennom arbeidet og det som er oppnådd av de mange millioner fra fortid og nåtid som alle gjemmes i det lille ordet «samfunn».

Det er derfor åpenbart at individets avhengighet av samfunnet er et naturbestemt faktum som ikke kan fjernes – akkurat slik det er for bier og maur. Men mens hele livsprosessen til maur og bier er bestemt til minste detalj av rigide, arvebestemte instinkter, er de sosiale mønstrene og mellommenneskelige relasjoner veldig variable og åpne for endring. Hukommelsen, evnen til å lage nye kombinasjoner, den muntlige kommunikasjonens gave har muliggjort en utvikling mellom mennesker som ikke er diktert av biologiske nødvendigheter. Denne utviklingen manifesterer seg i tradisjoner, institusjoner og organisasjoner; i litteratur, i det som er oppnådd i vitenskap og teknologi; i kunstverk. Dette forklarer hvordan det har seg at mennesket på et vis kan påvirke sitt liv gjennom sin egen adferd og at i denne prosessen spiller bevisst tenking og ønskemål en rolle.

Mennesket får ved fødselen, gjennom arv, en biologisk sammensetning som vi må regne med er fast og uforanderlig, inklusive de naturlige drifter som er karakteristiske for menneskearten. I tillegg til dette får mennesket i løpet av sin levetid, en kulturell sammensetning som det adopterer fra samfunnet gjennom kommunikasjon og gjennom mange andre typer krefter.

Det er den kulturelle oppbyggingen som, etter hvert som tida går, blir underlagt endring og som i veldig stor grad bestemmer forholdet mellom individet og samfunnet. Gjennom sammenlignende undersøkelser av såkalte primitive samfunn har moderne antropologi lært oss at menneskets sosiale adferd kan variere svært mye, alt avhengig av de dominerende kulturelle mønstre og hva slags type organisering som dominerer samfunnet. Det er på dette de som strever etter å forbedre menneskets lodd kan basere sine forhåpninger: menneskene er ikke dømt av sin biologiske oppbygging til å utrydde hverandre eller å måtte leve under den stadige trusselen om en grusom sjølpåført skjebne.

Dersom vi stiller oss spørsmålet hvordan samfunnets struktur og menneskets kulturelle holdninger burde endres for å gjøre livet til menneskeheten så tilfredsstillende som mulig, må vi hele tida være bevisst det faktum at det er bestemte forhold som vi ikke kan endre. Som tidligere nevnt er menneskets biologiske natur praktisk talt ikke foranderlig. Dessuten har teknologisk utvikling og befolkningsmessige endringer fra de siste århundrene skapt betingelser som er her for å bli. I relativt tettboende befolkninger, som er avhengig av produkter for sin fortsatte eksistens, er en ekstrem arbeidsdeling og et høyt sentralisert produksjonsapparat helt nødvendige. Den tida som i ettertid virker svært idyllisk, da individer eller relativt små grupper kunne være helt sjølberga, er borte for alltid. Det er kun en liten overdrivelse å si at menneskeheten allerede i dag utgjør et globalt produksjons- og forbrukssamfunn.

Jeg har nå nådd fram til det punktet der jeg kort kan indikere det som for meg utgjør essensen i vår tids krise. Det gjelder forholdet mellom individet og samfunnet. Individet har blitt mer bevisst enn noensinne om sin avhengighet av samfunnet. Men det opplever ikke denne avhengigheten som en positiv verdi, som en organisk forbindelse, som en beskyttende kraft, men heller som en trussel mot dets naturgitte rettigheter eller til og med mot dets økonomiske eksistens. Dessuten blir dets posisjon i samfunnet slik at de egoistiske driftene i dets konstitusjon kontinuerlig framheves, mens dets sosiale drifter, som av naturen er svakere, svekkes stadig mer. Alle mennesker, uansett posisjon i samfunnet lider under denne forringelsesprosessen. Uten å vite det er de fanger av sin egen egoisme og føler seg usikre, ensomme og snytt for den naive, enkle og usofistikerte nytelsen av livet. Mennesket kan kun finne mening i livet, så kort og utsatt som det er, gjennom å ofre seg for samfunnet.

Det økonomiske anarkiet til dagens kapitalistiske samfunn er, i mine øyne, det ondes virkelige kilde. Foran oss ser vi et digert samfunn av produsenter hvis medlemmer uavlatelig strever etter å ta fra hverandre fruktene av deres felles arbeid – ikke ved hjelp av makt, men stort sett i samsvar med lovbestemte regler. I denne forstand er det svært viktig å forstå at produksjonsmidlene – det vil si den totale produktive kapasiteten som trengs for å produsere forbruksvarer så vel som nye kapitalvarer – helt lovlig kan være, og for det meste er, den private eiendommen til enkeltindivider.

For enkelhetens skyld vil jeg i det følgende kalle alle som ikke er med på å eie produksjonsmidler for «arbeidere» – til tross for at dette ikke samsvarer helt med den vanlige bruken av begrepet. Eieren av produksjonsmidlene er vanligvis i en posisjon der han kan kjøpe arbeidskrafta til arbeideren. Gjennom å bruke produksjonsmidlene produserer arbeideren nye produkter som blir kapitalistens eiendom. Det essensielle poenget i denne prosessen er forholdet mellom det arbeideren produserer og det han betales, begge målt i virkelige verdier. Så fremt som arbeidskontrakten er «frivillig», er det arbeideren mottar ikke avgjort av den virkelige verdien til produktene han produserer, men av hans minimumsbehov og av kapitalistenes behov for arbeidskraft i forhold til antall arbeidere som konkurrerer om jobbene. Det er viktig å forstå at til og med i teorien blir ikke arbeiderens lønn bestemt av verdien til hans produkt.

Privat kapital tenderer mot å bli konsentrert på få hender, delvis på grunn av konkurranse mellom kapitalistene og delvis fordi teknologisk utvikling og den økende arbeidsdelinga fremmer dannelsen av større produksjonsenheter på bekostning av de mindre. Konsekvensen av disse utviklingstrekka er et oligarki av privat kapital hvis enorme makt ikke kan kontrolleres effektivt av et demokratisk organisert politisk samfunn. Dette er sant siden medlemmene av de lovgivende forsamlingene blir utvalgt av partier som stort sett er finansiert eller på annen måte er under innflytelsen av private kapitalister som praktisk sett skiller velgermassen fra lovgivningen. Konsekvensen er at folkets representanter faktisk ikke i tilstrekkelig grad beskytter interessene til de underprivilegerte deler av befolkningen. Under de rådende forholda, kontrollerer dessuten private kapitalister uunngåelig, direkte eller indirekte de viktigste informasjonskildene (presse, radio, undervisning). Det er derfor uhyre vanskelig, og i de fleste tilfeller ganske umulig, for det enkelte samfunnsmedlem å finne fram til objektive svar og til å bruke sine politiske rettigheter på en fornuftig måte.

Forholdene som råder i en økonomi basert på privat eiendom av kapital er derved karakterisert med to hovedprinsipper. For det første: produksjonsmidler er i privat eie og eierne disponerer dem etter eget ønske; for det andre arbeidsavtalen er frivillig. Naturligvis finnes det ikke et rent kapitalistisk samfunn i denne forstand. Særlig bør det noteres at arbeiderne har, gjennom lange og bitre politiske kamper oppnådd forbedringer av «den frivillige arbeidskontrakten» for visse kategorier arbeidere. Men sett under ett er det ikke stor forskjell mellom «ren» kapitalisme og dagens kapitalisme.

Produksjonen er for profitt, ikke for bruk. Det er ingen sikring av at alle de som kan og ønsker å arbeide alltid vil være i en posisjon der de vil finne sysselsetting; en «hær av arbeidsløse» eksisterer nesten alltid. Arbeideren er alltid redd for å miste jobben. Ettersom arbeidsløse og lavtbetalte arbeidere ikke gir et profitabelt marked, blir produksjonen av forbruksvarer holdt tilbake og stor nød blir konsekvensen. Teknologisk framgang fører ofte til mer arbeidsløshet heller enn mindre arbeidsbyrde for alle. Profittmotivet, sammen med konkurransekampen mellom kapitalistene er ansvarlig for en ustabilitet i akkumulasjonen og bruken av kapital som fører til depresjoner som blir stadig mer alvorlige. Ubegrensa konkurranse fører til omfattende ødsling med arbeidskraft og til forkrøpling av enkeltindividenes sosiale samvittighet, som tidligere nevnt.

Denne forkrøplingen av enkeltindividene synes jeg er kapitalismens verste onde. Hele vårt utdanningssystem lider under dette ondet. En overdreven konkurranseholdning blir innprentet i studenten, som blir trent opp til å dyrke havesyke som forberedelse av hans framtidige karriere.

Jeg er overbevist om at det kun er en måte å eliminere disse alvorlige ondene på, nemlig ved å etablere en sosialistisk økonomi sammen med et undervisningssystem som er orientert mot samfunnsmessige målsettinger. I en slik økonomi er produksjonsmidlene eid av samfunnet sjøl og blir brukt på en planmessig måte. En planlagt økonomi som justerer produksjonen etter samfunnets behov, vil fordele arbeidet som må utføres blant alle dem som kan arbeide og vil garantere et utkomme til hver enkelt mann, kvinne og barn. Utdanninga av individet ville, foruten å utvikle den enkeltes indre evner, prøve å utvikle ham til å ha en ansvarsfølelse for sine medmennesker, i stedet for glorifiseringen av makt og vellykkethet som i vårt nåværende samfunn.

Det er likevel nødvendig å huske på at en planlagt økonomi ennå ikke er sosialisme. En planlagt økonomi som sådan kan skje samtidig med trellbinding av individet. For at sosialismen skal lykkes, må noen svært vanskelige sosiopolitiske problemer løses: hvordan er det mulig, med tanke på den omfattende sentralisering av politisk og økonomisk makt, å hindre byråkratiet fra å bli for stort og allmektig. Hvordan kan man beskytte individets rettigheter og dermed sikre en demokratisk motvekt til byråkratiets makt?

Klarhet når det gjelder våre mål og sosialismens problemer er av største viktighet i vår overgangsperiode. Ettersom en fri diskusjon av disse problemene, uten hindringer, under de nåværende forhold er kraftig tabubelagt, synes jeg at etableringen av dette tidsskriftet (Monthly Review, oversetters merknad) er et viktig bidrag til offentligheten.

av Rolv Rynning Hanssen

De offentlig ansattes pensjon er et stort gode. Men i disse dager kan den også være årsaken til at du står uten jobb. Markedstenkninga er på full fart inn i offentlig sektor, og konkurranse gjennom anbudsutsetting er et virkemiddel for å få bygd ned sektoren. Og i det offentlige handler det om tjenesteproduksjon, i det alt vesentlige mennesker som arbeider med mennesker. Det handler om en arbeidskraftintensiv virksomhet hvor opp til 85 % av kostnadene er personalkostnader.

Den viktigste konkurransefaktoren i en anbudskonkurranse er da åpenbart prisen på arbeidskrafta. Og prisen på arbeidskrafta er ikke bare timelønn, men blant annet sosial goder og ikke minst pensjonen som utgjør over en tidel av totalkostnadene.

Noen sier dette betyr mindre, men særlig i forbindelse med at flere blir støtt ut av arbeidslivet, er pensjon blitt viktigere og viktigere. Derfor ønsker også mange å redusere prisen på den kasserte arbeidskrafta, dvs. de uføretrygda.

Dersom man tar et eksempel som er høyst aktuelt i kommunesektoren, så viser tallene seg klart: Kommunen ønsker ikke lenger å drive renholdet i egen regi, men legger det ut på anbud og et firma som har pensjonsordning (ISS) vinner. Da vil man kunne lese ut pensjonen av tabellen.

KLP

KLP er den største kommunalt eide pensjonskassa. Dersom den renholderen forblir i kommunen, vil hun bare i perioden fra hun er 67 til hun er 82 år tjene 360.000 i pensjon totalt.

Tabellen er basert på at renholderen har 190.000 i årslønn og full stilling og mulighet for full opptjening (30 år). Det er også andre vesentlig ulikheter knytta til pensjonen, for eksempel vil vår renholders etterlatt få 400.000 mer i engangsutbetaling dersom hun dør i yrkesaktiv alder.

Når jeg velger ISS som sammenlikningsgrunnlag, så er det fordi svært ofte er det den typen selskap man konkurrerer med. Men når det gjelder renhold kunne det like gjerne vært et lite firma uten pensjonsavtale i det hele tatt. I alt er det i følge LO omkring 800.000 arbeidstakere i privat sektor som ikke har noen pensjonsordning gjennom sine arbeidsgivere. Da blir forskjellene store.

Ordningene i offentlig sektor er under press. Et argument er at alle arbeidstakere bør ha like gode pensjonsordninger. Selvsagt, sier jeg. Men det er ingen grunn til at noen skal kaste vrak på gode ordninger for å imøtekomme dette kravet. Det er de som ikke har noen ordning, som må løftes.

Et problem for de som ønsker å redusere ytelsene, er at pensjonene følger lovverket for Statens Pensjonskasse, men selve ytelsene er tariffestet. Dermed er det ikke uten videre slik at man gjennom lovforslag kan endre pensjonsvilkårene. Dette viser en dom som nylig falt i arbeidsretten.

Pensjon i arbeidsretten

Saken er til nå den mest omfattende som er ført i arbeidsretten og kommunene, og private forsikringsselskaper har brukt kanskje 100 millioner i saksomkostninger for å rasere tariffbestemmelsene. LO og Kommuneforbundet fikk refundert saksomkostninger på 18 millioner kroner. Det er klart at når forsikringskapitalen stiller opp med så mye penger, så er det fordi en seier ville bety at man åpnet et enormt nytt marked for disse selskapene.

Det viktigste spørsmålet er om tariffavtalene i kommunesektoren (hvor pensjonsytelsene er avtalt) var i strid med konkurransereglene i EØS-avtalen. Saken har vært framlagt for EFTA-domstolen som har fastslått at tariffbestemmelser om lønns- og arbeidsvilkår ikke berøres av EØS-avtalens konkurranseregler. Noe annet skulle bare mangle, det er den frie forhandlingsretten det står om.

Hvorfor så viktig?

Striden i arbeidsretten sto om bestemmelsene om at pensjonsordningen i kommunene måtte bygge på et «finansieringssystem som er kjønnsnøytralt og ikke virker utstøtende på eldre arbeidstakere».

Ordningene i offentlig sektor er basert på at man skal ha 66 % av sluttlønna i pensjon. Altså ikke noe system som i folketrygden hvor det er de 20 beste årene som teller. Imidlertid reduseres ytelsen dersom du ikke har full opptjeningstid (30 år), og har arbeidet deltid gjennom deler av yrkeslivet. Dette er ikke gunstig for kvinner, de rammes både begge bestemmelsen. Imidlertid er det kvinner som virkelig tjener på bestemmelsene om kjønnsnøytrale ordninger. I et privat forsikringsselskap opparbeider du ditt eget «pensjonsfond» som spres ut over de årene du er pensjonist. Det betyr at sluttlønn betyr mindre, det er totallønna som er viktigst. Samtidig vet vi at kvinner lever lengre enn menn, og at de derfor mottar pensjon gjennom flere år enn menn. Samla sett betyr dette at arbeidsgiver må betale en betydelig høyere premie for kvinner enn menn i private ordninger. Og det samme gjelder eldre arbeidstakere.

Det riktige i et marked er at du betaler mer dersom du forventes å koste mer i framtida. Da står vi overfor at arbeidstaker vil vurdere kvinner opp mot menn ved ansettelse. Er de noenlunde likt kvalifisert, tenker man kanskje på at kvinner koster mer. Ikke at de tjener mer, men at pensjonsutgifter og lignende fører til at de ikke er lønnsomme. Det sikre valget er mannen.

At prisforskjellene har betydning for arbeidsgiverne, viser undersøkelsen MMI har gjort. Her sier fire av ti ledere i privat og offentlig virksomhet at de tror forsikringspremiene kan spille en rolle ved ansettelser. 14 prosent sier de vil legge stor vekt på at kvinner er dyrere å forsikre enn menn, mens bare halvparten sier at de ikke vil ta hensyn til dette i ansettelsesprosessen.

Storkapitalen på oppkjøpsraid

Etter at LO vant pensjonssaken, er det klart at det kommer nye angrep på den offentlige pensjonen. Til nå har det store offentlige pensjonsselskapet Kommunal Landspensjonskasse, KLP, vært et gjensidig selskap, dvs. eid av kommunene. Nå skal selskapet omdannes til at aksjeselskap for å kunne hente inn mer egenkapital.

KLP er ingen liten bedrift. Tvert om er det en gedigen pengebinge. I følge årsberetningen hadde de ved utgangen av 2001 eiendeler verd 103 milliarder kroner og 275.000 betalende medlemmer. Med kjennskap til den elendige kommuneøkonomien, vil en spådom være at mange kommuner kommer til å selge sin del av KLP dersom det blir et AS og de dermed får anledning til det. Krisa i kommuneøkonomien har jo allerede ført til man har solgt profittmaskinene som energiselskapene var, bare for å greie seg gjennom de neste 2-3-4-5 årene.

Dermed vil man åpen for forsikringskapitalen også på offentlige pensjoner, og da er det tvilsomt om kjønns- og aldersnøytrale ordninger overlever. Det er lite trolig at kapitalen vil tilby slike ordninger, selv om det nå ser ut til å bli lovlig for alle typer forsikringsselskap.

Dermed er de offentlig pensjonene, og særlig kvinnenes pensjoner, utsatt for et mye sterkere press.

For offentlig ansatte er det meget viktig å slå ring om de offentlige pensjonsordningene. Særlig gjelder dette for de gruppene som har de dårligste vilkårene ellers når det gjelder lønn og arbeidsmiljø. Der er her kjønns- og aldersnøytraliteten særlig slår inn. Men samtidig er det umulig å se på at skillet mellom tjenestepensjon og folketrygda blir større og større. Da vil det bli svært så vanskelig å holde på de gode ordningene i offentlig sektor. Derfor vil den beste måten å slå ring om fordelaktige pensjoner på, være å styrke folketrygda.