Introduksjon ved internasjonalt utvalg i AKP

Dette heftet er laget av internasjonalt utvalg i AKP. Det inngår i et informasjonsprosjekt om «arbeiderklassen i sør og globaliseringa», som AKP gjennomførte i 2002, støttet av Norad gjennom Studieforbundet for folkeopplysning. Reportasjeartiklene skriver seg fra et besøk i Argentina, Uruguay og Paraguay i første halvdel av oktober 2002.

Vi har valgt å ha noen artikler som tar for seg fakta om situasjonen i disse landene, mens andre artikler tar for seg hvordan situasjonen fortoner seg for besøkende fra Norge. Noen historiske tilbakeblikk er tatt med. Å ha en historisk forståelse, selv om den er overflatisk, er viktig for å forstå dagens situasjon.

Situasjonen for de tre landene vi besøkte, er på mange måter den samme som i de fleste latinamerikanske land i dag. De er alle land med stor utenlandsgjeld. Presset fra Pengefondet, Verdensbanken og USA om å føre en ultraliberalistisk politikk er sterkt. I neste omgang fører dette til en krymping av offentlig sektor, innskrenkninger i vare- og tjenesteproduksjonen. Økende arbeidsløshet og voksende fattigdom følger i kjølvannet. I de tre landene vi besøkte, er det en økende vilje til å slåss mot denne politikken og resultatene av den:

• I Argentina er det en voksende massebevegelse som særlig kommer til utrykk i samarbeidet mellom masseorganisasjonen Corriente Clasista y Combativa og fagbevegelsen CTA. Det skal holdes valg nå i 2003, samtidig som meningsmålingene viser at under halvparten av de stemmeberettigede har tenkt å stemme.
• I Uruguay er det store muligheter for en valgseier for presidentkandidaten i den brede venstrefronten Frente Amplio i 2004. Frente Amplio styrer nå hovedstaden og har der erfaring med at det ikke er lett å prøve å føre en politikk i arbeiderklassens interesser i et land under globaliseringens åk.
• I Paraguay har kampen primært vært på landsbygda, de jordløses kamp, leda av bondeorganisasjonen Federacîon Nacional Campesina. Men også en allianse mellom fagbevegelsen og forskjellige politiske krefter i kampen for å forsvarer det offentlige «arvesølvet» gror fram. Denne alliansen lover godt for framtida. I 2002 samlet de 150.000 mennesker i den største massemønstringen de hadde.

Lignende situasjoner finner vi i andre land på kontinentet. Vi har nylig sett opprøret i Bolivia, der hundretusener har gått i kjempemessige demonstrasjoner mot regjeringas godkjenning av Pengefondets politikk som innebar en lønnsnedskjæring på 12,5 % og en økning i arbeidsløsheten som allerede er stor. Den tilspissete situasjonen i Venezuela, hvor arbeidere og fattigfolk forsvarer presidenten Hugo Chavez mot forsøka fra den USA-støttete opposisjonen på å fjerne han, og valgseieren for venstrekandidaten Gutiérrez i Ecuador er andre eksempler på at arbeidere, bønder og andre som er misfornøyde med den rådende økonomiske politikken er på offensiven.

Vår beskrivelse av kampene og situasjonen i de tre landene vi besøkte, viser derfor på mange måter et tverrsnitt av situasjonen og kampene i Latin-Amerika, og slikt sett et bilde av situasjonen for arbeiderklassen og folk flest i sør under globaliseringa.

av Olaf Svorstøl Sierraalta

De politiske konsekvensene av dagens situasjon Uruguay begynner å bli synlige. I 2004 er det president- og parlamentsvalg.

Den nåværende økonomiske krisa i Uruguay startet for ca. 5 år siden. Men, det største slaget som industrien i Uruguay ble utsatt for, var innlemmelsen i Mercosur, frihandelsavtalen med Argentina, Brasil, Uruguay og Paraguay. Det ble på forhånd sagt at Mercosur betydde adgang til et marked på 200 millioner personer for Uruguay. Resultatet er ødeleggelse av hele grener av industrien, for eksempel tekstil, stål, trevirke, gummi, glass.

Resultatet er nedgang i bruttonasjonalproduktet (BNP) på ca 3 % per år fram til 2001, og i 2002 var nedgangen mellom 10-15 %. I totaltall har BNP gått fra 22 milliarder dollar i 1997, og i 2002 var det nede i 12-13 milliarder.

Utenlandsgjelda som var på 700 millioner dollar ved inngangen til militærdiktaturet i 1973 økte til 7 milliarder dollar ved diktaturets avgang i 1985. I slutten av 2002 var utenlandsgjelda 16 milliarder dollar. Uruguay blir vurdert som høyrisikoland, en økning i løpet av 2002 fra 300 poeng i risikovurderingsskala til nærmere 3.100 i juli, og etter Pengefondets «redningsaksjon» i september gikk det ned til 1.800 poeng. Dette gir igjen en svært høy rente på lånene: høy risiko = høy rente. Uruguay er svært nær en situasjon der det er umulig å betale rente og avdrag på gjelda. Eksporten falt med 2 milliarder dollar i 2002.

Alt dette fører naturlig nok til en økning i arbeidsløsheten. Den gikk opp fra ca 8 % i begynnelsen av 1990-årene. I dag er de offisielle tallene 17 % arbeidsløshet, som tilsvarer 300.000 personer. I tillegg er det 300-400.000 som jobber med arbeidstiltak. Den reelle arbeidsløsheten er på ca. 700.000 personer, som tilsvarer halvparten av den arbeidsføre befolkninga. Lønningene har enten gått ned nominelt eller har i beste fall holdt sitt nominelle verdi, men pga. inflasjonen har den reelle verdien uansett gått ned. I juli 2002 avsluttet tiårsperioden med sentralbank styring av valutaens verdi i forhold til dollar Dollaren var da verdt 17 pesos. Fra juli ble dollarprisen overlatt til markedet, og i løpet av høsten var den opp i 32 pesos per dollar. Inflasjonen ble i 2002 om lag 40 % og forventes ifølge Pengefondet å bli 50 % i 2003. Med faste lønninger (eller synkende) merkes dette blant den overveiende delen av befolkningen. Gjennomsnittslønna i Uruguay er 150 dollar per måned.

Uruguay har om lag 800.000 eldre som har gått av for aldersgrensen, med og uten pensjon. 50 % av disse har en pensjon mindre enn 100 dollar per måned. Store deler av befolkningen har inntekter som er langt lavere enn det som trengs for å ha et normalt liv med vanlig ernæringsinntak. Hver sjette uruguayer bor i slumområder, halvparten av barna lever under fattigdomsgrensa. Denne prosessen mot større fattigdom forklarer hvorfor det har vært plyndring av butikker og hvorfor kriminaliteten har økt. Det er det desperate svaret fra de fattigste gruppene i befolkningen.

Men denne utviklingen har også fått hard motstand. I 2002 var det over et dusin store mobiliseringer fra de store landsorganisasjonene i Uruguay. I demonstrasjonene og på møtene har det vært mellom ti og tjue tusen deltakere, tre hadde ca 50.000 deltakere. 16. april var den største mobiliseringen i Enhet for framgang. Da var det tre generalstreiker i løpet av 24 timer. Dette skjedde samtidig som det foregikk alvorlige konflikter innen helsesektoren, kampen på Coca-Cola mot oppsigelser, demonstrasjoner av arbeidsløse osv.

De politiske konsekvensene av dagens situasjon begynner å synliggjøre seg. I 2004 er det president- og parlamentsvalg. De siste meningsmålingene i 2002 ga over 50 % til den brede fronten Frente Amplio. Innenfor Frente Amplio var det interne valg i mai 2002. MLN (Tupamaros) gikk opp fra 17 % til 30 %, som den sterkeste retningen. De sosialdemokratiske retningene og det revisjonistiske Moskva-orienterte kommunistpartiet, Partido Comunista, mistet totalt 20 % av sine stemmer til MLN.

Hovedstaden Montevideo styres i dag av Frente Amplio, som også høsten 2002 fikk problemer med kommuneforbundet i byen som kjørte en streik mot byens politiske ledelse som ikke ville innfri en undertegnet tariffavtale.

Forholdet til fagbevegelsen i Montevideo vil være svært viktig i forbindelse med valgene i 2004.

av Olav Boye

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad om EU medlemskap først sendes i 2006. En folkeavstemning tidligst i 2007. Da er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Det er ingen tvil: Det går mot Europas forente stater. En ny superstat etter modell av USA, med en sentralt valgt president, som vil håndplukke sine regjeringsmedlemmer ut fra hvilke krefter som har gitt presidentkandidaten økonomisk støtte. Vi kjenner igjen situasjonen fra USA, det vil si at de mektige flernasjonale selskapene vil få sine folk inn i maktposisjoner og vanlig folk i Europa vil få enda mindre å si. Mindre folkestyre, mindre solidaritet, mindre velferd, mindre hensyn til miljø og økologi, mer markedsliberalisme, flere rike og flere fattige. Det vil si en utvikling i strid med interessene til de fleste av oss.

Derfor er ja-tilhengerne eliten som slåss for en føderal superstat. Vi i nei-bevegelsen slåss for folkestyre og for det som er i folkets interesser. «Eliten» og «mot folket» er begreper vi må benytte i økende grad. De gir et riktig bilde av hvem vi er og hvem vi representerer. De gir et riktig bilde av hvem som tjener på et EU-medlemskap eller mer riktig i nærmeste framtid: Hvem er tjent med en føderal stat, det vil si overnasjonal europeisk supermakt?

Jo, det er eliten i Europa og eliten i Norge.

Hvordan kan vi være så sikre på at det går mot en europeisk føderal superstat? Det hevdes at 80 % av Konventets medlemmer er føderalister, det vil si tilhengere av et Europas forente stater. Formannen for Konventet for Europas framtid, Valéry Giscard d’Estaing, har lagt fram de første forslagene til en ny grunnlov (se Røde Fane nr 1, 2003, red.s anm). I den første artikkelen sier de klart og tydelig at det dreier seg om intet mindre enn opprettelse av Europas forente stater. I juni 2003 skal Konventet være ferdig med sitt arbeid. Innstillingene vil bli drøftet på en rekke konferanser og endelig vedtak er planlagt til toppmøte i Roma i desember 2003.

Konventet er en forsamling på 105 personer bestående av medlemmer av EU-parlament og medlemslandenes og søkerlandenes politiske myndigheter. De har fått som oppgave å utarbeide en grunnlov, en statsforvaltning, en konstitusjon eller en konstitusjonstraktat, som skal erstatte Roma-traktaten og alle de andre traktatene som Den europeiske unionen har bygd på så langt.

Vi kjenner allerede til Konventets svar på de viktigste spørsmålene for et framtidig Europa. Medlemsstatenes politikk skal koordineres og administreres på et føderalt grunnlag. Vi kjenner igjen begreper som: de fire frihetene, konkurransereglene, unionborgerskap og subsidiaritets- eller nærhetsprinsippet, om hva som skal besluttes på lokalplan innenfor rammen av en felles politikk i de nye superstaten. Det skal selvsagt være en felles handelspolitikk, felles valutapolitikk, felles justispolitikk, felles utenriks- og sikkerhetspolitikk.

Alle disse prinsippene eller søylene i det såkalte EU-samarbeidet skal videreføres og forsterkes på et overnasjonalt grunnlag.

Det må være et stort nederlag for pave Johannes Paul II og hans folk som har satt alle krefter inn for å få en religiøs plattform i grunnloven til Europas forente stater. Det har de ikke har lykkes med så langt. Katolikker, protestanter, jøder og muslimer har slått seg sammen, så den saken er ennå ikke avklart.

Konventet har opprettet elleve arbeidsgrupper som hvert på sitt område skal utfylle med konkrete forslag om hva man vil med den føderale staten. Det gjenstår derfor mange detaljer, selv om vi hele tiden får noen signaler om felles skatte- og avgiftspolitikk, full økonomisk styring og et sentralt budsjett. Det er de som hevder at den nye europeiske grunnloven vil bli mer sentralisert enn USAs konstitusjon. I løpet av sommeren vil vi ha større visshet om detaljene, men overskriften på prosjektet er Europas forente stater – en europeisk føderal supermakt.

Det er mange motforestillinger og fra flere hold. Vi i Nei til EU og alle som samarbeider i TEAM, vår felles organisasjon i Europa, har klart avvist forslaget om en føderal superstat.

President eller ordförande

Jens-Peter Bonde, den kjente danske motstandsmannen, har påpekt at dette vil gjøre medlemslandene til delstater uten rett til egen lovprosess. Han ber det danske Folketinget om å pålegge sine medlemmer å følge den danske grunnloven, som de høytidelig har undertegnet.

De politiske lederne i Sverige og Danmark forsøker å presentere forslaget med en lav profil, fordi de vet at folk i Norden ikke vil støtte en føderalstat. Den svenske representanten i Konventet kan berolige med at ingenting er flyttet over fra medlemsstatene til EU, og at det ikke blir noen forandring av maktfordelingen. Göran Persson har problemer med president-begrepet og vil heller bruke «ordförande», mens den sosialdemokratiske lederen i Danmark, Mogens Lykketoft, heller vil snakke om formann.

Den britiske regjeringen vil ha et sterkt fellesskap, men forsatt europeiske nasjonalstater. Kanskje det blir litt dumt å ha et monarki i en delstat og det vil være et stort spørsmål om EU-presidenten og EU-parlamentet er villig til å betale for alle disse monarkiene og deres kongelige storfamilier rundt i Europa. De vil gjøre EU mer effektivt, men nasjonalstatene skal bevare styringen.

En del av EU-landene skal ha folkeavstemninger, for eller mot den nye grunnloven. Den svenske folkeavstemningen om euroen vil bli preget av debatten om den europeiske føderale staten, noe som vil styrke nei-siden i Sverige. En mulighet er at noen land går videre med sine føderale planer, mens våre naboland, Sverige og Danmark, kanskje Finland, og kanskje også Storbritannia hopper av og sier at nok er nok. EU-kommisjonens kommentarer til Konventets foreløpige forslag, er meget klar på dette punktet. De som ikke vil ratifisere den kommende grunnloven for den føderale staten, skal ut av EU. Det er ikke aktuelt med noe mellomstatlig samarbeid. Alternativet kan være en EØS-avtale, sier EU-kommisjonen.

Ut fra egne erfaringer kan vi heller anbefale en handelsavtale med den kommende europeiske supermakten. Argumentet om at Norge ikke kan stå alene, blir kraftig redusert i en slik situasjon og vil stille vår motstandskamp og Nei til EUs strategi i en helt ny og positiv situasjon.

Tyskland og Frankrike har tatt styringen med den politiske utviklingen i Europa. Det har ført til at en del mindre EU-stater med Be-Ne-Lux-landene i spissen har tatt opp kampen for å få større innflytelse. Tirsdag 1. april var det et møte mellom Be-Ne-Lux-landene, Finland, Irland, Portugal og Østerrike. De er i tvil om en sentral president og føringer fra Nice-traktaten vil gi disse «syv dvergene» noen innflytelse. De har et ønske om å snakke med en stemme for å sikre sine interesser. Legg merke til at verken Sverige eller Danmark er invitert med. En kan tydeligvis ikke stole på land som ikke engang er i stand til å delta i valutasamarbeidet.

Mens Frankrike gjerne vil spille en dominerende politisk rolle, er tyskerne mer konsentrert om de økonomiske forholdene. Den europeiske sentralbanken er bygd opp etter tyske prinsipper. Styret og sentralbanksjefen bestemmer valuta- og pengepolitikken, uten påvirkning fra de folkevalgte. Det er forøvrig den samme modell som Norge har innført på frivillig basis for å vise hvor tilpasningsdyktige vi er i forhold til EUs politikk.

Det er lagt opp til at de store EU-landene vil få en betydelig større innflytelse på fremtidens beslutninger i Den europeiske sentralbanken (ESB). ESBs styre har sjøl gjort vedtak for å sikre de store landene etter østutvidelsen. Spesielt Tyskland vil få en ennå sterkere kontroll. Det vil føre til at rentepolitikken blir bestemt ut fra interessene til de store EU-landene. ESBs maktstruktur vil ligge på linje med den amerikanske sentralbanken, det vil si totalt utenfor noen form for folkevalgte styring eller kontroll.

Siden det indre markedet ble innført, har EU tatt større og større kontroll over lover og regler i arbeidslivet. Den mektige lobbyorganisasjonen European Round Table of Industrialist (ERT) hvor den tidligere Senterparti-politiker og nå generaldirektør i Hydro Eivind Reiten er medlem, har lagt fram en rekke rapporter som er ødeleggende for miljø, velferd og faglige rettigheter i EU og dermed også i Norge på grunn av EØS-avtalen.

Det blir ikke noe fart på europeisk næringsliv før vi får samme lønns- og arbeidsvilkår som i Indonesia, sa generaldirektør Jørgen Schrempp i Europas største industrikonsern, Daimler-Chrysler. Han er et aktivt medlem av European Round Table of Industrialist. Uttalelsen kom riktig nok i god tid før det totale sammenbruddet for Suharto-diktaturet i Indonesia.

«Making Europe Work» er en rapport om hvordan europeisk lovgivning skal bryte ned den kollektive arbeidsretten. Vi kan allerede se det delvis gjennomført i EUs direktiver, men også i mandat for offentlige utredninger her hjemme. Totalt har ERT lagt fram ca. 30 utredninger eller rapporter som alle har blitt EU-politikk. De er den mest innflytelsesrike og mektige kamporganisasjonen i den europeiske lobbyvirksomheten. ERT er den sterkeste motkrafta til miljøbevegelsen, fagbevegelsen og oss i Nei til EU. ERT har skapt EU i sitt bilde, det vil si markedsliberalismen som politisk rammeverk.

I dag er det presset fra EU og globaliseringsprosessen som fører til offentlige utvalg, som raserer de rettighetene vil har i arbeidslivet. Offentlig utvalg lager blåkopier av EU-direktiver, som igjen er blåkopier av krav fra mektige lobbyorganisasjoner som ERT. Folkestyret er erstattet med pengestyret, kontrollert av de flernasjonale storselskapene og deres nettverk.

Dette er bakgrunnen for den såkalte Lisboa-prosessen om å gjøre Europa til den mest effektive, mest kunnskapsrike og mest konkurransedyktige handelsblokken i den globaliserte verden innen 2010. Det legges fram årlige rapporter som viser at det meste går galt for EUs planer. Det er en meget lav vekstrate, større arbeidsledighet, og de toner ned miljø, velferd og sosiale spørsmål. EU er i ferd med å tape kampen om å bli økonomisk verdensmester. EU skylder på nasjonalstatene og påpeker i tillegg på at målet blir ennå vanskeligere når de ti nye «fattige» medlemslandene er på plass. Allikevel må folket i Europa og i Norge betale prisen med rasering av velferd gjennom konkurranseutsetting.

EU har planer om å ta styringa med skatte- og avgiftspolitikken. Med krav om skattelettelser og en enorm militær opprustning på USAs nivå, behøver man ikke være utdannet økonom for å skjønne at velferd og solidaritet blir satt under ytterligere press. Nei til EU vil synliggjøre sammenhengen mellom dagens konvergenskrav, det vil si krav til medlemsstatenes budsjetter og de økonomiske problemene en finner i norske kommuner og for den slags skyld i alle kommuner i EUs medlemsland. En av de som er verst stilt, er Tysklands hovedstad Berlin. Offentlig sektor skal reduseres og privatiseres, og dermed folks tilbud på undervisning, helse, transport og andre offentlige tjenestene. Vi ser det i Norge, vi ser det i Europa og vi ser det i resten av verden.

En femstjernes USA-general

Enhver stormakt med ambisjoner må ha en sterk militærmakt. EUs forsvarsministere har vedtatt å bygge opp en europeisk militærmakt på høyde med USA. En slik europeisk forsvarsidentitet har fått en kjent politisk kommentator i International Herald Tribune til å skrive at det er bra at europeerne tar et større ansvar og bygger opp en europeisk forsvarsidentitet, så lenge det er en femstjernes USA-general som har kommandoen gjennom Nato-samarbeidet. Føderalistene i Brussel har nok tenkt seg en egen militærmakt for å underbygge egne globale politiske maktambisjoner.

I Nice-traktaten legger EU vekt på at en europeisk supermakt med egne militære styrker, skal være en motvekt til det krigsglade USA. Dette er en problemstilling som kommer opp i disse dager hvor USA og noen av deres allierte fører krig mot Irak. Noen vil ha det til at dette er en av årsakene til at flere de siste månedene går i ja-retning på norske meningsmålinger. Vi kan fastslå at ingen stormakter som bygger sin makt på militær opprustning og samtidig har som mål å bli den sterkeste økonomiske makten, har bidratt positivt til de politiske målene som tjener folk flest. Verden trenger ikke enda en supermakt med supermaktambisjoner og trussel om bruk av militærmakt mot alle som ikke innordner seg markedsliberalismen.

Det paradoksale med utviklingen av EUs militærmakt er at Danmark ikke er med, enda de er EU-medlem. Norge derimot, hvor folket to ganger har sagt nei til medlemskap, stiller sine styrker til disposisjon. Dette er ett av de mange svikene fra en del av vårt politiske lederskap som ikke har evne og vilje til å respektere sitt eget folk. Årsaken til at Danmark ikke er med, er deres nei til Maastricht-traktaten i en folkeavstemning. I demokratiets navn laget de tre unntak, blant annet nei til militær deltakelse. En ny folkeavstemning ga et knapt ja-flertall.

Det er skapt en myte at kapitalens globalisering er et helt nytt fenomen, som umuliggjør nasjonalt folkestyre, offentlig styring med kapitalen, utvikling av velferdsstaten og kontroll med økonomien gjennom pengepolitikk og offentlige budsjetter. Det er en myte vi i Nei til EU må avlive. De politiske partiene på høyresiden har langt på vei fått gjennomført sine grunnleggende politiske mål. EU er ikke alternativet til globaliseringen, det er to sider av samme sak. Vår utmerkede venn Fritz C Holte har nylig gitt ut en bok, En annen verden er mulig – et alternativ til internasjonal markedsliberalisme. Les den og bli klok – og ikke minst skap debatt om alternativene. De er der, og vi kan gjøre våre alternativer til virkelighet.

Vi som slåss for folkestyre, velferd og en bedre økologisk framtid, må slutte å legge oss flate for myten om den maktesløse nasjonalstaten. Vi må påvise at våre folkevalgte har gitt fra seg makt og overlatt styringen til spekulasjon og markedsliberalisme. Et godt lærestykke er våre strømpriser denne vinteren. Vi må forsvare de politiske organer vi har på det nasjonale plan, og utvikle internasjonale politiske strategier, både på det europeiske og det globale plan.

Sentral- og Øst-Europa

Et av argumentene for at noen har byttet over til et ja-standpunkt, er angivelig solidaritet med de fattige landene i Sentral- og Øst-Europa. Vi vet at disse landene er påført store sosiale og økonomisk problemer i prosessen for å tilpasse seg markedsliberalismen. Det er millioner av arbeidsledige og andre millioner på midlertidige jobber, som lever fra hånd til munn. Landeiendommer og virksomheter kjøpes opp av utenlandske spekulanter, spesielt de pengesterke tyskerne. Det er Forbundsrepublikken Tyskland som er drivkraften, og har den økonomiske kontrollen i EU, noe som vil forsterke seg etter at østutvidelsen er fullført. Tyskerne kontrollerer i dag det meste av media i disse nye EU-landene. Frustrasjonene er store, og informasjonene om EU er endimensjonale.

Hva kan disse folkene vente seg fra EU og de rike landene i Vesten? Vi kan ta et lærestykke fra gjenforeningen av Tyskland. I dag tretten år etter er det fortsatt masseledighet i de østlige områdene. Europas økonomiske lokomotiv har ikke maktet å gi sine egne landsmenn en bedre hverdag. Det er mye som tyder på at det blir med drømmene også for vanlig folk i de nye medlemslandene. For eliten vil det bli en annen sak. De vil alltid finne muligheter.

Utviklingen i EU går klart i retning av at de store EU-landene får mer makt, på bekostning av EUs små medlemsland. Søkerlandene fra Sentral- og Øst-Europa vil bli stilt bak i køen, og få enda mindre innflytelse. Flere og flere i søkerlandene stiller i økende grad spørsmål om hvilket EU de skal med i. Er det et samarbeid av nasjonalstater i et indre marked eller som delstat i Europas forente stater? En del husker Sovjetunionen og stiller spørsmålet: Går de nye EU-landa i øst fra den ene unionen til den andre, fra ettpartistat til markedsliberalisme?

EUs strategi ligger klar. Først skal de femten nåværende medlemslandene legge den nye grunnloven eller konstitusjonen på plass, så kan de nye medlemslandene eller delstatene tilpasse seg den nye virkeligheten. Det blir litt for mye mas hvis disse nye B-medlemmene også skal ha et ord med i laget for å forme den nye føderale supermakten. Folkestyre og folkevilje er fortsatt fremmedord i EU-språket og fremmedelementer i EUs politikk.

For oss i motstandsbevegelsen er folkestyre et grunnleggende prinsipp i kampen mot EU, og derfor også i kampen mot EØS-avtalen. En felles europeisk valuta og den økonomiske monetære unionen stiller ennå sterkere krav til medlemslandenes finanspolitikk. Landene blir fratatt evnen til å styre sin egen økonomi. For den enkelte innbygger i EUs medlemsland innebærer dette mindre innflytelse over egen hverdag. Det betyr mer byråkrati og korrupsjon enn det vi allerede i dag erfarer.

EU helt annerledes i 2006

Debatten om utviklingen av EU i retning av en føderal statsdannelse har vært nærmest fraværende i norsk EU-debatt. Makteliten i det norske samfunn vil ha en ny politisk kamp om norsk medlemskap i Den europeiske unionen (EU). En mulig ny folkeavstemning vil ikke være om medlemskap i EU. En folkeavstemning er bare mulig etter stortingsvalget i 2005.

Etter stortingsvalget og feiringen av unionsoppløsningen med Sverige, kan en søknad sendes i 2006 og en eventuell folkeavstemning i 2007. På det tidspunkt er den nye grunnloven på plass og vi skal forholde oss til Europas forente stater. Det er en mye mer alvorlig beslutning enn EF i 1972 og EU i 1994. Når en folkeavstemning kan være aktuelt her hjemme, er dagens EU som begrep og politisk realitet gått ut på dato.

Se dette forholdet i lys av dagens meningsmålinger som gir et klart flertall for EU-medlemskap.

De som lager meningsmålingen, må stille spørsmål om folk i Norge vil at vi skal opphøre som nasjon og bli en delstat i den europeiske føderalstaten, med alt hva det måtte føre til. En slik meningsmåling er gjennomført i EU-landet Danmark i disse dager, og det danske folket sa nei takk med et knusende flertall på 75 %, mens bare 17 % sa ja til planene om Europas forente stater. Hvis det spørsmålet ble stilt her hjemme, ville vi minst fått de samme knusende tallene.

Vi som sier nei til EU og markedsliberalismen som politisk system, blir ofte beskyldt for å melde oss ut av virkeligheten. Det har vi selvsagt ikke gjort, men vi vil beskrive virkeligheten ut fra våre egne erfaringer og våre egne politiske mål. Vi vil finne balansen mellom vår egen politiske realisme og våre egne visjoner og ikke minst drømmen om et bedre samfunn.

En føderal europeisk stat med mer enn 500 millioner innbyggere styrt fra Brussel, en supermakt som Europas forente stater bygd på Konventets grunnlovsforslag, vil alltid være en fiende av folkestyre og en umulig arena for å realisere våre politiske mål.

Nå er det Konventets forslag som står på dagsorden. En europeisk supermakt er ikke svaret på våre utfordringer. Vi skal ikke være i noen som helst tvil om at folk her hjemme og flere med oss i andre europeiske land, vil si et klart og rungende nei til Europas forente stater.

Websteder om EU-Konventet

• http://european-convention.eu.int/
• http://www.euobserver.com/ eller den danske utgave: http://www.euobserver.dk/
• http://www.bonde.dk/ eller http://www.bonde.com/
• http://europa.eu.int/futurum/
• http://www.teameurope.info/

av Arne Byrkjeflot

Skal vi kreve overgangsordninger for det frie arbeidsmarked når EU fra 1. mai 2004 utvides med inntil 10 land, deriblant Polen og Baltikum? LO hadde ikke tenkt det, heller ikke DNA og SV. Nå vakler de fordi grunnplanet i fagbevegelsen reagerer.

De har sett hvordan dette fungerer på store anlegg. Her gjelder norske regler, de skal ha dispensasjon, heltidsarbeid og tarifflønn. Men fagbevegelsen har ikke innsyn og selv om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker ikke om individuell innvandring, vi snakker om leiearbeidere satt i system, med mellommenn og det hele. Den finske, østerrikske og tyske fagbevegelsen har krevd overgangsbestemmelser fra fri arbeidsinnvandring. Den norske, svenske og danske fagbevegelsen har fulgt Euro-LO som vil behandle alle EU-arbeidere likt. LO har nå satt ned et utvalg som skal komme med ei innstilling. Noen av oss husker LOs ufravikelige 15 krav til EØS-avtalen i sin tid, 14 er brutt og døde. Nummer 15 var ikke så viktig.

For å være helt ærlig, så burde dette være et enkelt spørsmål. Det handler om at det skal bli helt lovlig for firma, mellommenn, mafia å importere arbeidskraft til Norge, tilby «sine» «gode lønninger» på 30 til 80 kroner og tjene store, virkelig store penger. Det er helt umulig for fagbevegelsen å stille opp mot et slikt system. Resultatet er sosial dumping, knekt fagbevegelse og en økning av rasismen vi aldri har sett maken til. Det er vanskelig å forstå at dette skulle være problematisk å gå i mot for fagforeningsledere og politikere fra arbeiderbevegelsen. Vi har jo sett kapitalen flytte og true med å flytte bedrifter ut av landet til lave lønninger og en fraværende fagbevegelse. Nå fins det jo en del bedrifter og arbeidsoppgaver som er vanskelig å flytte på, da importerer de rett og slett lave lønninger og en fraværende fagbevegelse inn i landet.

Det er venstresiden i fagbevegelsen som har stått i spissen for å kreve overgangsordninger og advare mot sosial dumping. Men det er ingen hemmelighet at det er forskjellige syn på dette også innenfor denne faglige venstresiden. I valgkampen greidde ikke Rød Valgallianse å komme ut med et krav om overgangsordninger, SV har nå landet på å ikke kreve overgangsordninger sammen med Arbeiderpartiet. De baserer seg på å kunne gripe inn dersom det oppstår store forstyrrelser i arbeidsmarkedet.

Sammen med Carl I?

Det er vel ingen tvil om at bakgrunnen for dette ligger i redselen for å havne sammen med Carl I Hagen. Skal ikke en polsk familie ha samme rett til å søke lykken i Norge som en norsk familie? AKP og Rød Valgallianse har jo alltid gått inn for å oppheve innvandringsstoppen. Vi husker Jon Michelets 1 million innvandrere.

Men det har aldri vært tanken at vi skulle ha fri innvandring uten noen som helst regler. Det har jo hele tida vært et krav at de som forsøker lykken i Norge, faktisk lykkes i å skaffe seg arbeid slik at de kan overleve i dette landet. Og dette må sjølsagt godkjennes, med arbeidstillatelse som krever arbeid av for eksempel et års varighet, tilnærmet heltid og til tarifflønn. Og dette må sjølsagt være en individuell rett, ikke en rett som et firma eller en mellommann kan disponere på vegne av sine leiearbeidere. EUs frie arbeidsmarked er noe helt annet. Det vi ser på som opplagte regler, det ser EU på som hinder for den frie flyt. Når vi frykter sosial dumping, så ser EU at vårt rigide system med små lønnsforskjeller og faste ansettelser er et hinder for konkurransekraft og jobbskaping. For EU er det frie arbeidsmarkedet et våpen.

EUs fjerde frihet, fri flyt av arbeidskraft, er helt spesiell for EU, arbeidskraft er ikke med i noen andre frihandelsavtaler i hele verden. Den som følger med i EUs indre debatt, ser at nettopp det å øke mobiliteten av arbeidskrafta over dagens landegrenser, ses på som helt sentralt for å ta opp konkurransen med USA og for å skape en EU-borger. Derfor er det kommet en rekke forordninger med denne hensikt, blant annet er endringene i norske pensjonsordninger en direkte følge av dette. For EU er også østutvidelsen et middel til å endre EU. Med utvidelsen som begrunnelse får de store land mer makt, jordbruks- og regionalstøtten fryses i omfang, skal fordeles på flere og legges drastisk om. For eksempel får ikke Nord-Sverige og Nord-Finland lenger arktiske støtteordninger. Det er vel ingen tvil om at EU ser med forventning på møtet mellom lave lønninger, høy arbeidsledighet og en fagbevegelse som best kan beskrives som fraværende i øst og det de ser på som et stivbeint og lite konkurransedyktig system i vest. Større lønnsforskjeller og senket oppsigelsesvern er offisiell politikk.

Nå fikk vi jo ikke de store problemene i Norge da vi gikk inn i EØS. Men helt fraværende har de ikke vært. Vi har hatt fagarbeidere spesielt fra Øst-Tyskland som har gått underbetalt på norske anlegg. Etter at lønn og krona gikk drastisk ned i Sverige, har heller ikke dette vært uproblematisk. Men til å leve med. Men de fleste problem er skapt av gjestearbeidere fra de land som nå kommer inn i EU og EØS. Grunnen til dette er at når arbeidskraft først skal importeres, så er det langt mer å tjene på en polakk til 30 kroner timen enn en østtysker til 80 kroner timen. Fortjenestemulighetene er rett og slett enorme for bakmennene. På et oppdrag på 1 million timer, 500 årsverk, er forskjellen 50 millioner.

Forskjeller på 10 år

Når vi sammenligner situasjonen nå foran utvidelsen med ti nye land med situasjonen da vi kom inn i EØS 1. januar 1994, så er forskjellene svært iøynefallende og kan oppsummeres i fem punkt:

1. Arbeidsledigheten i Norge er en helt annen. Opp fra 60.000 til 110.000.
2. Arbeidsledigheten i de nye landa er formidabel. 20 % i Polen , 14-16 % i Baltikum.
3. Avstanden mellom landa er kortere og bånda til de nye landa er sterkere. Av 20.000 sesongarbeidere i Norge de siste år kommer 14.000 fra Polen og 3.000 fra Litauen. Det er også de samme land som dominerer som innleide på store anlegg i Norge til utrolig lave lønninger. Det betyr at det er bygd opp et nettverk allerede og at mange ser på Norge som en reell mulighet.
4. Disse landa vil ikke bli utviklet, arbeidsledigheten vil øke dramatisk. Utviklingen av Portugal, Helles og Irland er intet glansbilde. Men det er et faktum at det over EUs regionalfond og jordbruksstøtte er gått enorme summer til oppbygging av infrastruktur og annet. Sjøl om arbeidsledigheten fortsatt er høy, så har EU kunnet bruke disse landa, spesielt Irland, som visittkort. Men når vi snakker om de nye landa, så er bildet helt annerledes. De ligger på et helt annet utviklingstrinn. Polen har like mange bønder, 9 millioner, som i hele EU. Industrien har ingen sjanse. Den vil bli kjøpt opp og modernisert eller bli lagt ned. Vi vil få en omstrukturering som Europa ikke har sett maken til. Samtidig har EU brukt østutvidelsen til å legge om hele sin distrikts- og jordbrukspolitikk. Dette vil ramme de nye landa og det vil også ramme de gamle EU-landa hardt. Kort sagt: Der innbyggerne håper på utvikling og vestlig velstand, vil vi se massearbeidsløshet og nød.
5. EU satser på å øke mobiliteten over landegrensene. Det blir sett på som helt avgjørende for å bli verdens ledende økonomi.

Rapportene fra norske anlegg er utvetydige. Fagbevegelsen sliter med å få innsyn, de makter ikke å kontrollere dagens ordninger. Og om de får se lønnsslippen, så vet de ikke om pengene faktisk er utbetalt. Vi snakker om et system der arbeiderne vet at om de klager, så får de kanskje ikke jobb. Men det lar seg nesten ikke overvåke. Fagbevegelsen har ikke innsyn og arbeidstilsynet er jo for lenge siden sluttet med kontroller, de satser på internkontrollen. Dette er i dag, da norsk lov gjelder, da gjestearbeiderne kommer på dispensasjon, de må ha arbeidstillatelse, heltidsarbeid og tarifflønn. Denne dispensasjonen kan når som helst trekkes tilbake.

Vi ser nå at sesongarbeidersystemet i jordbruket er kommet helt ut av kontroll, det startet med jordbærplukking. Nå knekker det norske jordarbeidere og gartnernæring, det brer seg ut i et illegalt håndtverker-, maling- og renholdsmiljø. Vi opplevde faktisk nå at en bonde fikk fortsette med denne importen på tross av en samlet henvendelse fra A-etat, politi og arbeidstilsyn. Det er ikke bare EU som ønsker denne utviklinga, det er sterke krefter i vårt eget land.

Allmenngjøre mest mulig

Men det er likevel ikke denne individuelle innvandringa som er problemet. Det er det organiserte gjestearbeidersystemet, med mellommenn og hele pakka. Husk på at forholdene allerede er lagt til rette for dette gjennom endringene i lov om utleie av arbeidskraft og vikarbyrå. Nå diskuterer LO hvilke krav de skal stille for overgangsordninger. Men til nå virker det som det ikke blir så mye av det. Det er uenighet om allmenngjøring av tariffavtaler, siden enkelte mener det vil svekke fagbevegelsen om avtalene omfatter alle. Og innenfor handelsnæring og hotell og restaurant er det sikkert riktig at det vil bli verre å organisere folk dersom alle har lovfesta tarifflønn. Derfor ser det ut til at det blir bare minstelønna som allmenngjøres, ikke arbeidstid, ferie og avtalefestet pensjon. Etter min mening har ikke fagbevegelsen noe valg, vi må slåss for å allmenngjøre mest mulig og vi må kreve kontrollordninger langt ut over det vi har i dag. Men jeg ser ikke at det fins noen krefter i det norske systemet som vil slåss gjennom en slik skjerping av norsk regelverk. De fins ikke en gang i LO, de har jo vært imot helt til det siste. Og kommer de ikke nå, er det for seint. EU har innført «stand still», de nasjonale reglene kan fjernes, men ikke skjerpes. Siste tog går 1. mai 2004, etter det kan ikke reglene strammes inn.

Nå vet vi jo at vi står overfor Arbeidslivslovutvalget, som legger fram sin innstilling til høsten. Dersom de virkelig når fram med å fjerne begrensningene for innleie av arbeidskraft som i dag sier at det ikke er lov innenfor en bedrifts kjernevirksomhet, så fins det jo faktisk ingen begrensning igjen. Da kan en bedrift erstatte hele arbeidsstokken med innleide fra Polen og Baltikum.

Overgangsordninger

Jeg mener vi skal kreve følgende overgangsordninger:

• Tarifflønn i alle bransjer.
• Arbeidskontrakt på heltid i minimum 1 år.
• Innsynsrett for tillitsvalgte i lønns- og arbeidsforhold.
• Forhandlingsrett for tillitsvalgte ved innleie av arbeidskraft.
• At norsk lov gjelder.
• Egen tilsynsmyndighet med rett til å gi bøter og stille krav.

Men la oss si at vi vinner fram og får de best mulige regler og kontrollordninger. Men de gjelder bare i 5 år. Da er det slutt. Deretter må du påvise alvorlige forstyrrelser i en bransje eller region. Etter 5 år er det EU som bestemmer. Jeg har svært liten tro på at særlig mye vil overleve EU-kontrollen. Bare se på erfaringene med de andre frihetene. Hvem hadde trodd at ervervsloven eller at ingen kan eie mer enn 10 % i norske banker eller arbeidsgiveravgift eller hjemfall eller retten til fiske i Finnmark, var en trussel mot fri kapitalbevegelse? Men det er det i følge EU.

Hva vil være i strid med fri flyt av arbeidskraft? La oss se på kontrollen for salmonella. Sjøl om du vet at det er salmonella i 0,1 % av norsk kylling og 10 % fra Nederland, så må du kontrollere like mye norsk kjøtt som nederlandsk. Ellers er det et hinder for den frie vareflyten. EU vil ha fri flyt av arbeidskraft, og det vil de gjennomføre koste hva det koste vil. Det fins ingen varige ordninger. Iallfall ikke av betydning. Derfor er det viktig at de ordninger som nå lages, både lovfestes og tariffestes, da kan de iallfall vare litt lengre.

Den norske velferdsmodellen

Enda verre er trusselen mot den norske velferdsmodellen. I EUs nåværende regler er det flere prinsipper som får direkte virkning for vårt velferdssystem. Det første er at familien til utenlandske arbeidere i Norge, men bosatt utenfor Norge, har krav på samme ordninger som om de var bosatt i Norge. Familien til engelske oljearbeidere som arbeider på norsk sektor, men bosatt i England, får nå norsk barnetrygd og kontantstøtte. Det andre er at det er samlet opptjeningstid i Norge pluss andre EØS-land som gjelder. Eksempelvis så holder det med en arbeidsdag i Norge pluss litt tidligere arbeid i hjemlandet for å få sykepenger og 8 uker i Norge pluss 14 uker foregående år i for eksempel Polen for å få arbeidsledighetstrygd. Det tredje er at samlet utbetaling til for eksempel pensjon fra Norge og det som er opptjent i andre EØS-land, minst skal tilsvare minsteordningene i Norge, for eksempel minstepensjon (garantiordninga). Det er jo ikke vanskelig å se at dersom det frie arbeidsmarked får et visst omfang, så vil dette skape et press på å stramme inn reglene for å få barnetrygd og kontantstøtte, opptjeningstid og kontroll for A-trygd og sykelønnsordning og press på minsteytelsene våre. Departementsgruppa som har utredet dette, sier at dette er naturlig, Per Sandberg fra FrP har allerede foreslått det. Det er bare slik det er.

Nå er jo den norske fagbevegelsen et ektefødt resultat av fri flyt av arbeidskraft. Når fagbevegelsen endelig hadde fått til brukbare avtaler, så ble de underbydd av andre. Svaret var landsomfattende og ufravikelige tariffavtaler. Da var nasjonen den naturlige rammen. Er det ikke rett og slett slik at den historiske utviklingen er kommet dit hen at nå gjelder kampen på tvers av landegrensene, nå gjelder det å bygge opp den europeiske og deretter den globale fagbevegelsen? Dersom vi godtar EUs frie arbeidsmarked er det naturlige svaret europeiske tariffavtaler. Med andre ord å utvikle et system innenfor EØS-landa som gjør at om folk flytter på seg, så gjør de det ikke ved å underby arbeidere i andre land. Tilsvarende må en da utvikle noenlunde like velferdsgoder, slik at ikke velferdsmodellen settes under press. Det er vel også en forutsetning at arbeidsløsheten ikke er dramatisk forskjellig.

Europeiske tariffavtaler?

Jeg tror ikke på denne linja, jeg tror den er dømt til å mislykkes. Se på Øst-Tyskland. Her lå alt til rette, historia, voldsomme pengemidler, entusiasme. Men arbeidsledigheten økte til 20 % i øst, fortsatt er lønningene 15 til 20 % lavere. Tysklands LO gikk nettopp på sitt største nederlag i moderne tid i forsøk på jamne ut lønningene, trolig fordi østtyske arbeidere fryktet at lønnsutjamning truet arbeidsplassene. Se på ti års forsøk med europeiske samarbeidsutvalg, med forhandlinger mellom Euro-LO og Den europeiske arbeidsgiverorganisasjonen med EU-kommisjonen som bisitter? Absolutt ingenting. Selvsagt skal vi sende penger til Baltikum og støtte oppbygginga av en fagbevegelse, men det har faktisk norsk fagbevegelse gjort i mange år, for eksempel Grafisk. Resultater?

Det er en linje for nederlag og tilnærming på bånn. Holtermann Knudtsen og de andre pionerene hadde faktisk ingen andre alternativ, den norske nasjonalstaten var rammene. I tillegg hadde de eksempler som viste at det var mulig, spesielt England og Tyskland. Vi har et alternativ til en håpløs linje med europeiske tariffavtaler og det er å komme seg ut av EØS. Vi har ingen eksempler på at tariffavtaler på tvers av landegrensene er mulig. Det eneste er minstebestemmelsene i ITF (Den internasjonale transportføderasjonen) for skipsfarten. Men så ser vi da også at EU nå vil knekke den eneste muligheten til å håndheve disse, nemlig havneblokade. De fjerner havnearbeidernes enerett til lossing og lasting. Vi får se om den fagbevegelsen som skal skape europeiske tariffavtaler, er i stand til å forsvare den eneste fungerende avtalen som fins.

Men det kan jo sjølsagt være rett å gå inn for den estlandske arbeider og hans families rett til å søke et bedre liv i Norge sjøl om det påfører norsk fagbevegelse et nederlag og truer vår velferdsmodell. Men da må en ikke glemme at dette er en eksklusiv rett. At fritt arbeidsmarked innad krever en mur utad og ekstrem kontroll innad. Vi må ikke glemme at i jakten på den friske arbeider så får vi en umenneskelig politikk for asylsøkere og flyktninger. Dette er eneggede tvillinger, uløselig knyttet sammen. Det fins ikke noe mer rasistisk, undertrykkende og ekskluderende enn EUs forsøk på statsdannelse.

av Sigurd Gamle

Ingen som deltok i demonstrasjonene mot EU-toppmøtet i juni 2001 har unngått å bli preget av opplevelsene. De mest intense inntrykkene fikk nok ungdommene som hadde nærkontakt med svensk politi. Göteborg var i flere dager en beleiret by, preget av sandfylte containere og av et massivt politioppbud på jakt etter svart- og hettekledde ungdommer.

I ettertid har blant annet svensk fjernsyn laget mange gode reportasjer (blant annet i programmet Uppdrag Granskning), med innfallsvinkler både fra demonstranter, politi og politikere. Det er blant annet overveldende dokumentert at politiet har drevet amatørmessig forfalskning av bevismateriell i forbindelse med at de skjøt med skarpt på en steinkastende aktivist.

Debatten har gått i kraftige kast på venstresida om PK (Politisk Korrekte) paroler, PK atferd, PK kritikk og hvem som skal ta ansvaret for det som skjedde. For at vi skal kunne nå fram til «klarhet, klarhet og atter klarhet …», er det et minstekrav at en setter seg inn i hva som faktisk skjedde. De som var tilstede har en sjølopplevd referanseramme. De som kun må forholde seg til media, får en historieforståelse avhengig av hvilke media de henter informasjonen fra. Det finnes to skriftlige kilder som herved anbefales varmt:

«Göteborgskravallerna – Vittnesmål, Dokument, Kommentar»

Denne boka er skrevet av den svenske progressive forfatteren Erik Wijk, som selv var tilstede i Göteborg med sine to smågutter. Han har den vanskelige oppgaven å legge fram en «objektiv» beskrivelse av hendelsene, samtidig som han helt klart tar et standpunkt FOR demonstrasjonene, MOT EU-toppmøtet og MOT politiets strategi for konfrontasjon. Helt til slutt i boka legger forfatteren fram sin egen oppsummering på 22 lesbare sider.

Boka kom i slutten av juli 2001, og en god del av arbeidet er gjort i forkant. Dette gjelder de første 80 sidene av boka, hvor han går gjennom de ulike skandinaviske og internasjonale organisasjonene som deltok i forberedelsene og gjennomføringa av demoene. Vi kan lese om uttalelser og standpunkter i forkant av toppmøtet, og av oppsummeringer i etterkant.

Den mest interessante delen er de vel 140 sidene med intervjuer og presseklipp fra alle typer deltakere i spillet: fra aktivister, presse, Göteborgbeboere og politikere til politiledelse og menige politifolk. I overkant av 250 uttalelser gir et omfattende og mangesidig bakgrunnsteppe for å gjøre seg opp sine egne tanker om hendelsene.

Boka går kronologisk gjennom de tre dagene, og konsentrerer seg om

• politiets beleiring og storming av Hvitfeldska Gymnasium (torsdag 14. juni)
• slaget og vandaliseringa av Avenyen i Göteborg sentrum (fredag)
• opptøyene omkring Vasaplatsen der 19 årige Hannes Westberg blir skutt av politiet (fredag kveld)
• politiets omringning av 600 demonstranter på Järntorget (lørdag kveld)
• politiets storming av Schillerska Skolan lørdag natt

«Göteborg 14. til 17. juni 2001»

Dette norske heftet av en redaksjonskomite på seks personer, trykket hos Putsj, er nylig kommet ut. Det er et utmerket norsk supplement til Göteborgskravallerna. Thomas Mathiesen har et tankevekkende forord med flere historiske henvisninger til progressive bevegelser som er kriminalisert og pulverisert av storsamfunnet. FBIs strategi for å knuse Black Panther Party i USA i 1960-åra er sannsynligvis det mest lærerike. Han rekker også å få med terrorbombinga av World Trade Center 11. september, og de foreslåtte endringene i nasjonale og internasjonale lover for å etterforske og straffe terrorister, med storsamfunnets velsignelse.

Heftet er en gjennomgang av historiene til femten personer som deltok i demonstrasjonene i Göteborg på ulike måter, fra de som ble arrestert på Hvitfeldska, og deportert til Norge med privatfly, til de som gikk fri og kunne reise hjem som planlagt på søndagen. Siden de femten skriver hver sitt innlegg, er beskrivelsene varierte og mangfoldige.

Helt til slutt i heftet gir dosent i kriminologi ved Stockholms Universitet, Janne Flyghed, en vurdering av politiets tiltak og aksjoner sett ut fra gjeldende svensk lov og rett.

Oppsummering

Etter min vurdering er den viktigste svakheten hittil at venstresida, inkludert AKP, ikke har noen helhetlig analyse av politiets rolle. Vi har i all hovedsak rettet søkelyset innover, mot uenigheter om militans, mot steinkasterne og egne interne mangler. Alt dette er viktige politiske spørsmål, hvor IS, AKP, AFA og Attac skilles i detaljene.

Men minst like viktig er vår forståelse av Fi, av deres strategi og særinteresser. Fiendebildet for aktivistene er som vanlig mangfoldig og sammensatt: EUs toppledelse, internasjonal kapital, nazier, fascister og reaksjonære grupper, internasjonal etterretning, terrorister, kriminelle grupper, politi. Det som er helt sikkert, er at internasjonale markeringer hvor det deltar 25.000 demonstranter (og hvor «alle» er enige om at potensialet er voksende) er interessante aksjoner for flere enn venstresida.

Ut fra Göteborg-politiets hensynsløshet og aktive vilje til konfrontasjoner savner jeg særlig en god analyse av politiets rolle. Demonstrantene befant seg hele tiden i en passiv og defensiv posisjon fordi politiet hadde sin egen dagsorden. Dette ga spillerom for politisk konsoliderte «streetfighters» omgitt av frustrerte og forbanna ungdommer som reagerte mot vold og fascistiske politimetoder. Den organiserte ledelsen for demonstrasjonene henfalt til å lede de offisielle demoene, og maktet ikke å møte politiaksjonene på noen organisert måte. Vi mangler en helhetlig analyse av samspillet mellom politi og politikere, av dynamikken og organiseringen av politiaksjonene, og av muligheten/sannsynligheten for at provokatører spilte en viktig rolle i opptøyene. Dette må være en oppgave å grave dypere i for møkkagravende journalistikk og for den militante venstresida. Svensk fjernsyn har hatt flere kritiske reportasjer, men har hittil ikke klart å legge fram en samlende framstilling.

På tross av all kritikken som er rettet mot politiet, har politiledelsen ikke tatt noen sjølkritikk av egen oppførsel. Dette betyr at de visste hva de gjorde, og vil gjøre det igjen. Heretter må demonstranter vurdere den faktiske risikoen ved å stille opp på demonstrasjoner – tar du sjansen på et flere måneders opphold bak murene, og har du råd til høye bøter?

Det er viktig av vi kan reise kampen mot kriminalisering og sjølkriminalisering av demonstranter, både av den «fredelige» og den «militante» typen. Kanskje må debatten om «demo-politi» opp på nytt, men det viktigste må være å avsløre de herskendes taktikk og strategi for å møte en internasjonal mobilisering mot kapital og makt.

av Erling Folkvord og Arnljot Ask

Øvrige artikler om Armenia i dette nummeret: | Armenia ­ før sovjetperioden | Sovjetrepublikken Armenia 1921-91 | Republikken Armenia, fra 23. september 1991 | Norge i Kaukasus | Midt i «Det store spillet» | Kart over området | Faktaboks

Vi fikk muligheten til å besøke det lille kaukasiske landet Armenia våren 2002. Et land som det siste tiåret stort sett bare er kjent her i steinrøysa fordi Norge spilte VM-kvalifiseringskamper i fotball mot det. Men Armenia har flere tusen års historie som aktør på en arena hvor stormakter og sivilisasjoner har stått opp mot hverandre. Striden om innflytelse og dominans har pågått fra romerrikets tid, gjennom ottomanertiden og til nåtidens nye versjon av Det store spillet mellom USA og dagens annen divisjons imperialistmakter som slåss om råderetten over den såkalte euroasiatiske korridor.

Bakgrunnen for vår reise var en invitasjon fra Det armenske riksforbundet i Sverige og Armenian Popular Movement (APM), en regjeringsuavhengig organisasjon av armenere i både inn- og utland, om å delta i markeringen av folkemordet på armenerne i 1915. Arnljot Ask hadde hjulpet den norske avdelingen av APM med å lage et opprop til norske myndigheter om at Norge, på samme måte som Sverige alt hadde gjort, skulle oppfordre Tyrkia til å erkjenne folkemordet. Da ingen på Stortinget prioriterte å følge opp saken, ble tidligere stortingsrepresentant Erling Folkvord og Arnljot Ask bedt om å være med i en parlamentarikerdelegasjon fra flere land i Europa og Midt-Østen for å overvære minnehøytideligheten 24. april og delta i seminarer og ekskursjoner for å lære mer om landet.

Vår hensikt er å bruke det vi ble kjent med under besøket, til å bidra til at Norge gjør noe for at menneskeheten får gjort opp for denne skjendige forbrytelsen for snart 90 år siden. Det er et spørsmål som ikke bare angår mellomfolkelige forhold i dette turbulente området, men som også er nødvendig for at slike forbrytelser skal bli vanskeligere å gjennomføre i framtiden, hvor som helst på jorda. Desto mer som det som skjer i dette området, vil bestemme over krig og fred for hele menneskeheten de nærmeste tiårene, og fordi Norge mer og mer blir trukket inn i storpolitikken der som følge av de betydelige økonomiske investeringene som norske storselskaper står for.

Debatt:

av Leiv Olsen

Det går ein diskusjon i AKP om kvar læraren høyrer heime klassemessig, i arbeidarklassen eller ikkje. Skal vi avgjera eit sånt spørsmål, held det ikkje bare å peika på at vi mottar lønn og derfor er lønnsarbeidarar. Vi må sjå på kva forhold vi har til andre menneske, både arbeidsherrane våre og elevane, og vi må i tillegg sjå på innhaldet i jobben: kva slags arbeid er det vi utfører?

Marx skreiv i Teorier om mervärdet (Marx-Engels, Skrifter i urval, Bo Cavefors förlag 1975) at lærarane er tilsette lønnsarbeidarar for arbeidsherren sin, samtidig som dei er noko anna for elevane. Dette er to viktige trekk som gjaldt skolen på Marx’ tid, og som gjeld enno i dag. Men skolen har fleire trekk som er viktige å sjå på. Skolen er langt ifrå statisk. Den skolen eg underviser i, er noko anna enn den eg ein gong, på 1950- og 1960-talet, var elev i, og noko heilt anna enn skolen som mine foreldrar og besteforeldrar var elev i. Samtidig som dagens skole er i rask endring vekk ifrå kva det no er, til noko anna, som vi enno ikkje sikkert veit korleis blir.

Litt frå historia: Læraren som undertrykte arbeidarklassens born

Det er interessant å lesa artikkelen «Usedelige jenter og tyvaktige gutter. Forholdet mellom barn, foreldre og det offentlige ca. 1920-1950», skriven av fyrsteamanuensis Astri Andersen, trykt i Historisk tidsskrift nr 4, 2001. Her kjem det fram at læraren ein gong hadde så stor makt at han/ho kunne få elevar innsette i tvangsanstaltar dersom læraren meinte at ein elev var tjuvaktig (om det var ein gutt) eller usedeleg (om det var ei jente). Lærarens ord aleine var ikkje nok, men dersom læraren var bestemt på å få det til, og kom med mange nok klagar om påstått usømmeleg atferd, ende det som regel med at eleven blei tatt ut av heimen og plassert i anstalt. Sånn var forholda i 1920-åra, og sånn var det enno på 1950-talet, sjå for eksempel Kjersti Ericsson: Drift og dyd. Kontrollen av jenter på femtitallet (Oslo 1997).

Denne kontrollen ramma bare born frå arbeidarklassen. Det blei lagt vekt på om guttar var tjuvaktige (overklasseguttar er som kjent ikkje tjuvaktige) og om jenter var usedelege – og då såg dei på om dei for det fyrste var forfengelege (prøvde å kle seg/gjera seg penare enn sin stand), og dernest om dei flørta og interesserte seg for guttar (dette gjaldt jenter i 13-14-15 års alder!).

Overklassejenter var aldri forfengelege, for dei skulle kle seg og te seg pent. Arbeidarklassejenter som prøvde på det same, var pr definisjon forfengelege. Og om dei på toppen interesserte seg for det motsette kjønn, var det eit sikkert teikn på at dei kom til å enda i fortapinga: hor og det eine med det andre. Derfor måtte samfunnet ta hand om dei før det var for seint.

Astri Andersen har undersøkt kven som blei tvangsplasserte i Bergen:

«Så godt som alle var arbeiderklassebarn (….) 39 % hadde fedre i faglærte yrker, (….) 20 % var løsarbeidere eller langvarig arbeidsløse (….) 19 % var barn av ugifte mødre, enker, eller de var i enkelte tilfeller foreldreløse, og de fleste av disse tilhørte byens fattigbefolkning (….) 1 % tilhørte middelklassen, mens det for (….) 21 % ikke ble oppgitt forsørgers yrke» (Andersen s. 480).

Skolen spelte altså den gongen ei viktig rolle i undertrykkinga av, og disiplineringa av, borna frå arbeidarklassen. Dei som veik for mykje av, blei tvangsplasserte i anstalt.

Då eg sjølv var elev på 1950- og 1960-talet, var læraren enno ein autoritet som ikkje skulle seiast imot. Om ein fekk kjeft, også om ein fekk kjeft for noko ein slett ikkje hadde gjort, måtte ein i alle fall ikkje svara. For då var ein frekk og obsternasig. Ingen trudde på eleven, alle trudde på læraren. – Jens Bjørneboe fekk i bøkene sine godt fram korleis autoritære lærarar kunne misbruka makta si til å knekka unge guttar og jenter. Sånn er det gudskjelov ikkje lenger. Men framleis er læraren autoriteten. Dei fleste lærarar legg vinn på å ha eit godt forhold til elevane, men dessverre er det enno enkelte som misbruker makta dei har til å mobba elevar. For dei som blir ramma, er dette eit stort problem.

Kva makt har då læraren i dag?

I dag kan korkje skole eller enkeltlærarar nekta å ta inn elevar, slik lærarar og skolar kunne då eg var gutt Formelt var det den gongen bare skolen som kunne nekta, men eg kjenner til eit tilfelle der ein enkelt lærar tvang gjennom at ein elev blei tvungen til å slutta i klassen. Ho ytra seg kritisk om Israel, og då, sa læraren, måtte enten ho eller han sjølv forlata klassen. Læraren hadde så stor makt at det ikkje var snakk om å opponera. I dag kan vi ikkje dumpa elevar i grunnskolen, slik lærarar kunne, og ofte gjorde, då eg var gutt. Vi kan utvisa ein elev frå ein time. Dersom ein elev skal utvisast for lengre tid enn timen, må ein fyrst gjennom ein prosedyre som også tar omsyn til elevens rettar. Og gudskjelov har elevane fått rettar i dagens skole!

Men læraren skal setta karakterar. Dette er noko vi er pålagt å gjera enten vi liker det eller ikkje. Og karakterar er reint skjønn. Retningslinjene er så vage at det grensar til det inkjeseiande. Det er derfor eine og aleine den enkelte lærars erfaring og skjønn som avgjer kva karakteren til kvar elev blir, og dette skjønnet varierer. Sjølvsagt! Skjønn er nettopp noko som varierer. Normalt vil det ikkje vera veldig store forskjellar frå lærar til lærar korleis dei vil bedømma ei bestemt oppgåve, men variasjonar på ein heil karakter må ein rekna med. I sjeldnare tilfelle har ein hatt større variasjonar. Det finst døme på at ein lærar har sett ulik karakter på same svar levert av to ulike elevar. Det har òg hendt at eksamensoppgåver som ein lærar, eller ein kommisjon, har vurdert til stryk, har fått toppkarakter av andre. Ikkje fordi læraren slurvar når ho/han skal setta karakter, men fordi det er ei svært vanskeleg oppgåve, spesielt når ein skal vurdera ein besvarelse som er så original at den er fullstendig hinsides kva læraren hadde venta. Har då eleven bomma på oppgåva eller tvert om gjort ein original og derfor særs framifrå jobb?

Som sagt vil avvika i bedømminga frå lærar til lærar normalt vera små. Men dei er der, og for elevar som blir ramma, kan dette kjennast djupt urettferdig. Det er snakk om å opna eller stenga dører til framtidig utdanning. For skolen er ein sorteringsmekanisme, og læraren er sett til å sortera – enten ho vil eller ikkje. Som lærarar står vi derfor i eit tvetydig forhold til andre menneske. For våre arbeidsherrar, enten det er snakk om stat og kommunar eller private skoleeigarar, er vi som andre lønnsarbeidarar. For elevane er vi ein autoritet med ein viss makt til å rå over framtida deira.

Men har vi dermed sagt alt som er verdt å vita for å kunna plassera læraren klassemessig? Makta eg har som lærar, er – gudskjelov! – klart begrensa i forhold til kva makt lærarane hadde for 50 eller 100 år sidan. Betyr det at vi lærarar har blitt meir arbeidarar? Ein lærar i den allmennutdannande skolen (dei 13 åra som så å seia alle elevar går på skolen) har større makt over sine elevar enn kva ein professor eller høgskolelektor har over sine studentar. Betyr det at dei blir meir arbeidarar enn eg som er lektor på vidaregåande? Det blir ein absurd tanke: at ein stig i utdanningshierarkiet, vil samtidig innebera at ein nærmar seg arbeidarklassen!?

Eg vil heller hevda at når dagens lærar har fått redusert makta si, så betyr det at vi har blitt mindre politi og meir lærar. Og kva er ein lærar?

Innhaldet i lærargjerninga

Læraren formidlar kunnskapar, haldningar og ideologi. Det vil seia ideologien til den herskande klassen – indoktrinering. På universitetet er det mindre av slik indoktrinering, meir opplæring i å stilla kritiske spørsmål ved hevdvunnen viten, derfor har universiteta alltid vore arnestader for opprørske rørsler. Betyr det at tilsette ved universitet blir meir arbeidarar? Ein sånn påstand blir absurd. Det må heller bety at det ikkje bare er fordi læraren formidlar borgarleg ideologi at ho skil seg frå arbeidarklassen, men fordi arbeidet er av ein heilt annan art enn sånt arbeid som arbeidarar utøver.

Høgare utdanning, utøvd ved universitet og høgskolar, vil eg seia er opplæring og oppøving i forsking. Det same kan ein ikkje seia om den allmennutdannande skolen, og slett ikkje om førskolen (sjølv om det er eit lite islett av forsking i all læring). Kva er då felles for arbeid som alle utdanningsgrupper utfører? Alle utdanningsgrupper utfører åndsarbeid. Og åndsarbeid fordrar eit visst sjølvstende.

Åndsarbeid skil seg nødvendigvis frå reint rutinearbeid, frå fysisk arbeid, og frå arbeid utført på kommando. Ingen kan tenka nye tankar på kommando.

Eg skreiv at åndsarbeid føreset eit visst sjølvstende. Kva sjølvstende har eg som lærar i dagens skole? Her vil eg ta meg sjølv som eksempel. Eg underviser i to fag: nyare historie og norsk (modul 1+2). Eg må halda meg til sentrale retningslinjer i form av sentralt fastsett timetal og sentralt fastsett læreplan, og eg må ta omsyn til at elevane ved årets slutt kan risikera å koma opp til eksamen, som skal følgja sentrale retningslinjer – i alle fall i norskfaget – og der det kjem ein sensor utanfrå som har den endelege avgjerda om kva karakter kvar enkelt elev skal ha.

Timetalet i nyare historie er 149 timar i året, timetalet i norsk modul 1 er 75 timar i året – det er det også på modul 2. Korleis eg disponerer desse timane, avgjer eg sjølv, helst i samråd med elevane. Den einaste begrensninga er at eg held meg til læreplanen.

Kva seier då læreplanen? Den er svært generell. Dagens læreplanar er sette opp som fleire «mål» – eit idiotisk uttrykk, for i mange av faga, for eksempel dei eg underviser, er det heilt misvisande å kalla desse for «mål». I norskfaget er det fyrste målet munnleg bruk av språket og det andre målet skriftleg bruk av språket, og dei same måla er sette opp både på modul 1 og modul 2! Normalt er det vel sånn at dersom ein når målet eitt år, set ein ikkje opp det same målet neste år?! Eit mål er noko ein strebar etter og, får vi håpa, før eller sidan når. I realiteten er «munnleg bruk av norsk» eit mål dei fleste når på 2-årsstadiet, og «skriftleg bruk av språket» eit mål dei fleste når i 2. klasse. Sånn at i vidaregåande skole er dette i virkeligheten ikkje mål, men område ein jobbar vidare med. Men sidan alt på død og liv skal heita mål idag, så kallar ein også dette for mål. Idiotisk!

Dette var eit sidesprang. I norsk må eg altså halda meg til ein læreplan med seks mål, alle like generelle, men supplerte med eksempel på delmål – dei også nokså generelle. For å få undervisning som inneheld eit minstemål av fornuft, så må læraren fortolka læreplanen. Helst i samråd med elevane. Finna ut kva ein skal jobba med, på kva måte, kor mykje tid til det eine og kor mykje til det andre, kva slags lærebøker ein skal bruka, kva kapittel, kva oppgåver osb, og også om det er noko ein skal ta lett på eller rett og slett hoppa over. Dette kan ingen andre gjera for meg. Ingen rektor, ingen fylkesskolesjef, ikkje noko departement kan gjera desse prioriteringane for meg eller fri meg frå alle desse vala, som er heilt nødvendige for å få den aller minste grad av fornuft inn i undervisninga. Dei einaste som kan hjelpa meg i dette, er mine eigne elevar. Og sjølvsagt, om eg ønsker det, eg kan samarbeida med andre lærarar som underviser same fag eller fag som det er naturleg å samarbeida med.

På same viset er det i nyare historie. Her har læreplanen tre mål som går på sentrale spørsmål i verdshistoria, sentrale spørsmål i norgeshistoria og viktige arbeidsmåtar i historiefaget. Også her er måla supplerte med eksempel på delmål, men korleis alt dette skal fortolkast, kva som er viktig i verdshistoria, i norgeshistoria, av arbeidsmåtar i faget, må kvar enkelt lærar sjølv finna ut. Helst i samråd med elevane. Her er sjølvstendet endå større enn i norskfaget, for i historie finst det ikkje retningslinjer for eksamen. Eksamensoppgåvene må læraren sjølv laga, og det finst ingen mal for korleis dei skal vera. Men historielærarar rundt om i landet har utveksla idear om dette, og fylket (Rogaland fylkeskommune) har utarbeidd retningslinjer for privatisteksamenar i faget, så det er mulig for meg som lærar å få tips. Men bare tips, ikkje retningslinjer!

Kort sagt er mitt sjølvstende som lærar stort. Og dette trass i alle forsøk frå departement og fylkesskolesjef på å styra oss! Opplæringsavdelinga i Rogaland fylkeskommune har utarbeidd ei rekke dokument, såkalla styrande dokument, blant annet om korleis undervisninga i faget skal planleggast, og dei er sikkert tenkt som ein reiskap til å styra undervisninga til kvar enkelt lærar. I praksis fungerer desse styrande dokumenta bare som tips og råd som kvar lærar når det kjem til stykket gjer som ho sjølv vil med.

Læraryrket har altså følgjande viktige trekk:

• Vi er som oftast tilsette ved ein undervisningsinstitusjon, og dermed tilsette lønnsarbeidarar.
• Men vi er tilsette for å utøva arbeid med heilt spesielle særtrekk:
  • 1. Vi har autoriteten i skolen, og med det makt over elevane – spesielt i den allmenndannande skolen, mindre på universitet og høgskolar. Makta vår er mindre enn tidlegare, og elevane har i dag visse rettar, men læraren er enno autoriteten.
  • 2. Vi skal sortera elevane, i alle fall frå siste året av ungdomsskolen og gjennom heile vidaregåande.
  • 3. Vi skal formidla borgarskapets ideologi, dei herskandes tankar.
  • 4. Vi skal undervisa.
  • 5. All undervisning er åndsarbeid, kan ikkje reduserast til reint rutinearbeid, og er eit arbeid som i hovudsak ikkje er fysisk, og føreset eit visst sjølvstende.

Desse fem punkta gjer både at vi som lærarar kjem i eit anna forhold til andre menneske – elevane, studentane – enn det arbeidarar gjer, og at arbeidet vi utfører, har eit heilt anna innhald og funksjon for samfunnet enn kva arbeidet til ein arbeidar har. Det betyr ikkje at arbeidarar gjer ein ukomplisert jobb! Eg har vore hjelpearbeidar i industrien i mange år, blant anna i malar- og sandblåsarfirma, og har stor respekt for ferdighetene til ein industrimalar eller overflatebehandlar. Eg er over hovud ikkje i stand til å utføra arbeidet deira på tilfredsstillande måte! Og arbeidet deira er viktig, for slurv vil seinare føra til katastrofar når plattforma eller båten skal tåla vêr og vind i Nordsjøen og andre stader. Det kan vera snakk om liv eller død. Likevel er det eit arbeid som i all hovudsak ikkje er eit åndsarbeid. Det er for eksempel mulig å tidsstudera arbeidet til industrimalaren og ut frå det setta opp ein ganske presis akkord, der kvar enkelt arbeidsoperasjon er beskrive i detalj. Slikt er ikkje mulig i lærargjerninga.

Blir læraren proletarisert?

Kanskje er vi på veg mot større styring ovanfrå, frå skoleeigar og rektors side, i framtida. Ein ting som i alle fall er på veg inn, er større marknadsstyring i skolen. Kvar enkelt skole og kvar enkelt lærar blir sette opp mot kvarandre, og skal konkurrera om å trekka til seg kremen av elevane, dei elevane som viser mest interesse. Vil det gjera læraren til meir arbeidar? For arbeidsherrane våre er og blir lærarane lønnsarbeidarar. Men for elevane? For dei blir vi kanskje ein seljar, ein slags sjølvstendig næringsdrivande, på toppen av at vi framleis vil vera meir eller mindre sjølvstendige åndsarbeiadarar som skal driva undervisning.

Så lenge arbeidsdelinga står ved lag, kjem vi ikkje utanom at jobben vår fyrst og fremst er å undervisa. Og kva er undervisning? Undervisning er å finna ut korleis vi kan hjelpa elevane til å tilegna seg dei kunnskapane og dei innsiktene som framtidas samfunn vil kreva. Dette liknar på forsking: du møter aldri to elevar som er like, eller to klassar som er like. Du kan aldri vera trygg på at det som fungerte godt eitt år, også vil fungera godt eit anna år, med andre elevar. Du må heile tida vera på leit etter den måten å undervisa på som fungerer.

Så lenge undervisning ikkje kan omsettast til reint rutinearbeid, kan heller ikkje kapitalismen koma utanom den sjølvstendige åndsarbeidaren som faktisk underviser, det vil seia leitar etter det gode samvirket lærar/elev som hjelper eleven å ta til seg kunnskapar og innsikt. Det inneber at lærarane, slik eg ser det, aldri hamnar i arbeidarklassen. Ikkje før automatiseringa av læreprosessen eventuelt kjem til eit stadium der lærargjerninga kan erstattast av reint rutinearbeid. Eller at samfunnet når eit nivå der ein kan avskaffa sjølve arbeidsdelinga.

Om vi som lærarar får mindre makt over elevane, fordi rettane deira blir styrkte, og om vi heller ikkje skal sortera dei og ikkje indoktrinera dei, så blir vi ikkje av den grunn arbeidarar. Det betyr bare at arbeidet vi då må utføra, i endå større grad blir rein undervisning.

Men om vi ikkje høyrer til arbeidarklassen, så er vi lærarar – til liks med bønder og helsearbeidarar – blant arbeidarklassens viktigaste allierte. For arbeidet som bønder, helsetilsette og lærarar gjer, skal sikra maten, helsa og utdanningsnivået til arbeidarklassen. Det store fleirtalet av oss høyrer dessutan til i nedste sjikt av mellomlaga: vi har lite privileg å skryta av og ikkje all verdas prestisje å visa til. Lønns- og inntektskampane som vi (bønder, lærarar og helsetilsette) fører, er viktige bidrag til å utvikla samfunnsinnsikta i heile det arbeidande folket, og både bønder, helsetilsette og lærarar kan spela, og spelar, ei viktig rolle i samfunnskampen langt ut over våre snevre yrkesinteresser.

Arbeidarklassen har også andre viktige allierte: intellektuelle i andre yrke, kunstnarane og fleire. Det bør vera eit poeng å finna ut kven arbeidarklassen kan alliera seg med, og ikkje feia problemet under teppet ved enkelt og greitt å stappa alle ein ønsker, inn i sekken ‘arbeidarklasse’.

Kva klasse høyrer då læraren til?

Om lærarane ikkje er arbeidarar, kva er vi då? Kapitalistiske borgarar er vi ikkje, for vi eig ikkje produksjonsmidlar. Eg synest heller ikkje det er særleg dekkande å kalla oss småborgarskap, for ein småborgar er ein som eig produksjonsmidlar, men er avhengig av å stå i produksjonen sjølv, ikkje kan leva av å utbytta andres arbeid. Så når vi ikkje eig produksjonsmidlar, synest eg begrepet ‘småborgar’ blir misvisande. Kva er vi då? Vi er ein av dei mange gruppene som er prega av at vi står imellom dei to hovudklassane, borgarskapet og arbeidarklassen, og får framtida vår avgjort av striden mellom dei. Vi høyrer kort sagt til mellomlaga. Om nokre på død og liv vil kalla oss småborgarlege mellomlag, så la dei få lov til det, men etter mitt skjønn er det mest treffande å bare sei: mellomlag. Dermed seier vi òg at framtida vår er avhengig av at vi tar stilling.

Korfor er dette spørsmålet så viktig for meg? Vi diskuterer ikkje bare lærarane. Vi diskuterer korleis vi skal oppfatta store grupper, anslagsvis 20-30 % av befolkninga, som ikkje tradisjonelt har blitt rekna som arbeidarar. Samtidig har dette spørsmålet spesiell betydning for AKP, for AKP er fylt opp av lærarar. Er dette i lengda godt nok for eit parti som ønsker å vera eit arbeidarparti? Er vi talsfolk for lærarens leiarskap over arbeidarklassen, eller for at arbeidarklassens frigjering skal vera deira eige verk?

Til slutt: Den intellektuelle kapasiteten til arbeidarar er fullt på høgd med kapasiteten hos intellektuelle. Det er utelukkande arbeidsdelinga i samfunnet som skapar dagens skille. Klassar er eit resultat av arbeidsdelinga i samfunnet. Dersom det i framtida blir mulig å oppheva arbeidsdelinga, kan alle arbeidande vera både ånds- og kroppsarbeidarar på ei og same tid.

av Huck Gutman

Harry Magdoff er en veteran i Monthly Review-miljøet. Her snakker han om demokrati og planlegging, og hvor vanskelig det er. Prinsipielle betraktninger, tanker og eksempler fra Sovjet, Kina – og USA. Om å skape et rettferdig samfunn.

I juli 2002 spurte jeg Harry Magdoff om han ville la seg intervjue for The Statesman, en indisk avis hvor jeg skriver politiske kommentarer. Det første intervjuet vårt var så tilfredsstillende at vi fortsatte med flere runder. Det følgende er hva Harry betrakter som lærdommer ut fra erfaringene til Sovjetunionen. Karakteristisk nok handler dette om å lære av historien. Harry er metodisk opptatt av den virkelige verden, som all teori springer ut fra, som teorien må henvende seg til, og, for å møte dens særegenheter, må teorien stadig omformes.

Det er sommer i Vermont. Jeg snakker med Harry Magdoff, medredaktør for Monthly Review i 34 år. Harry har kommet til dette landlige stedet, til dette huset, som skuer ut over en eng og en majestetisk gammel fjelltopp i det fjerne, flomlyst av solen, etter at Beadie, hans kone gjennom 69 år, er død. Vi sitter i huset til sønnen, Fred, som beveger seg i utkantene av rommet, mens han rydder opp etter lunsjen han har laget til oss.

Harry er 89 år. Selv om ansiktet hans, med sitt karakteristiske geiteskjegg, viser alderens tegn, er stemmen fast, blikket fokusert og smilet varmt. Tankegangen hans er, som den alltid har vært, bemerkelsesverdig klar.

Vi begynner en diskusjon om hva vi kan lære av erfaringene til Sovjetunionen, med utgangspunkt i ønsket mitt om at Harry forteller historien om den gangen han traff Che Guevara.

Harry Magdoff: Da Che Guevara kom til New York til et møte i FN, spurte han om han kunne få treffe meg og min kone, Beadie. Etter det jeg husker, tok jeg med meg tre bøker. Den ene var SNCCs historie av Howard Zinn, den andre husker jeg ikke, men den tredje, den viktige, var en teknisk bok av Piero Straffa som heter Vareproduksjon ved hjelp av varer (1960). Jeg sa til Che at grunnen til at jeg tok med nettopp denne boken, var at jeg mente det var galt å involvere seg i alskens ensporede teoretiske diskusjoner om forskjellige sider ved planlegging, eller om Marx, basert på formler.

Jeg sa at jeg mente man burde vurdere økonomiske valg konkret, ut fra betingelsene i et land, og ut fra tida. Jeg kritiserte indirekte det vedtaket lederne på Cuba da hadde gjort, nemlig bestemmelsen om å satse på en målsetting for sukkerproduksjonen på ti millioner tonn, uten å ta i betraktning hvilke begrensninger som fantes, for eksempel tilstanden ved sukkermøllene. Det var ikke bare spørsmål om å kutte sukkerrør, men også om videreforedlingen.

Jeg sa til Che: «Det viktige er at planleggerne, de som står for valgene og tallene når planene legges, blir involvert i tenkningen rundt de faktiske politiske alternativene, basert på de praktiske forholdene.»

Da lo han, og sa at da han var i Moskva, tok Khrusjtsjov, da leder av parti og regjering, ham med på en rundtur, som om han var en politisk turist. Che sa at han gjerne ville treffe Planleggingskommisjonen. Khrusjtsjov svarte: «Hvorfor det? Det er bare en gjeng regnskapsførere». Che visste med andre ord hva jeg snakket om, at planlegging ikke bare måtte bli teknisk, men først og fremst politisk. Jeg synes det er viktig å ta med seg hva denne anekdoten forteller, ut fra en historisk innfallsvinkel. For meg ligger det en dypere mening her, og det dreier seg om selve basisen, og metodene for planlegging i Sovjetunionen. Mange på venstresiden, og på høyresiden også, går ut fra at de økonomiske problemene i Sovjet beviser at det ikke går an å planlegge et land. Mens jeg mener at et historisk blikk på hvordan planleggingen utviklet seg i Sovjet, har betydning for hvordan vi forstår det som gikk galt etter hvert. Også forståelsen av hvordan det politiske systemet utviklet seg. Planlegging var opplagt avgjørende fra starten, etter revolusjonen. Tre planer ble lagt fram.

Planlegging i Sovjet

– Snakker du nå om den første femårsplanen?

Dette var helt i starten. De begynte å legge planer. De gjennomlevde en borgerkrig, flere borgerkriger, og økonomien deres var skutt til helvete. Det var ingen arbeidere, fabrikkene var tomme, de beste arbeiderne var enten drept eller opptatt med regjeringssaker, så spørsmålet om å få i gang produksjonen var ekstremt viktig. Den midlertidige planen deres åpnet noen dører, men spørsmålet om hvordan folkets behov skulle møtes, stod der. Så økonomene la fram tre planer. En plan baserte seg på et temmelig praktisk syn på hvilke begrensede reserver som fantes, og de økonomiske ressursene. Denne planen bygde på det mest realistiske synet på hva som var mulig.

En annen plan la opp til mer effektiv utnytting av ressursene for å nå lenger. Og så var det en tredje plan, som ikke tok særlig hensyn til ressursene, bare til folkets vilje og drivkraft. Den inneholdt løftet om å nå mye lenger. Det var den minst konservative planen, og den baserte seg i stor grad på antakelser, uten hensyn til eksisterende begrensninger. Valget av plan ble ikke gjort av planleggere eller økonomer, men av Politbyrået, som valgte den tredje. Det viste seg at denne planen, som i stor grad baserte seg på voluntarismen i folket, ble overoppfylt på noen få områder. Da Politbyrået så det, bestemte de at hele planen kunne gjennomføres på fire og et halvt år, enda det fortsatt var et stort spørsmål om den kunne gjennomføres, selv innenfor fem år. Å nå målsettingene på mindre enn fem år eller på fem år, forutsatte på et vis en militarisering av økonomien. Militarisering er muligens et stort ord, men den økonomiske mobiliseringen utviklet seg til å virke som en krigsøkonomi. Sterke ledere som presset folk mot det ekstreme, angrep mennesker som av forskjellige grunner ikke klarte å produsere og la ansvaret på dem individuelt: Anstrengelsene fikk både krigsøkonomien drakt, og et politisk system hvor direktivene ble gitt ovenfra. Disse direktivene måtte utføres: Ingenting kunne legges til eller trekkes fra, aldri spørsmål om å prøve og feile. Alt måtte bare gjøres, og det måtte gjøres fort, styrt med jernhånd. Dette skulle bli det store løftet. På samme måte ble bøndene tvunget inn i kollektivisering. Å greie det de prøvde på, forutsatte spesielt stor innsats, bruk av eksisterende ressurser til det ytterste, og bruk av all tilgjengelig arbeidskraft.

Det var avhengig av produktiviteten i arbeidet. Det var avhengig av alle tilgjengelige råmaterialer som kunne graves opp av jorda. Og det var avhengig av maskineriet uten hensyn til reparasjoner på eksisterende maskineri, eller hva det kostet å erstatte dem. Farten i utviklingen ble presset opp av fascismens framvekst i Tyskland og faren for krig. Så utviklingen fram til den andre verdenskrigen og etter krigen da utviklingsmulighetene ble store, var avhengig av all mulig ressurstilgang. Da yttergrensen var nådd når det gjaldt ressursene, nådde økonomien sin grense.

Tilgangen på arbeidskraft flatet ut med det store tapet av liv i krigen. Råmaterialer ble vanskeligere enn ventet å få tak i. For å sikre vekst, ble nye fabrikker satt i sving, uten hensyn til at det trengtes reparasjoner ved de eldre. I mange tilfeller ble reservedeler som var myntet på vedlikehold av eksisterende maskineri, flyttet for å bli brukt i byggingen av en ny fabrikk. Disse elementene danner ikke hele bildet, men de var etter mitt syn nøkkelelementer, som førte til stagnasjon i sovjetøkonomien.

La meg utdype hvordan planen ble utviklet og politikken som fulgte med det. Jeg tror at skillet mellom planleggerne, teknikerne og økonomene – og det mektige Politbyrået i partiet – var et viktig element i forhold til vanskelighetene som kom. For det første var det ikke-spesialister som gjorde de økonomiske valgene, basert på politiske valg, gjort ut fra hva som så best ut, selv om følelsen av at det var til beste for folket selvfølgelig lå bak. Men samtidig var det i ferd med å bli etablert et politisk system som liknet krigsøkonomiens. Betydelige forskjeller utviklet seg mellom folk, og en privilegert gruppe vokste fram, selv om det ikke kunne sammenliknes med den kapitalistiske verden.

I Sovjet fikk de som hørte til intelligentsiaen privilegier, og de som var direktører for fabrikker eller ledere over et visst nivå i partiet. De hadde tilgang til bedre sjukehus, bedre mat og bedre leiligheter, og de fikk sommersteder. Samtidig bygde Sovjetunionen skoler og sjukehus – det var betydelige framganger under dette systemet.

Men på tross av vekten som ble lagt på å beskytte arbeidere og bønder, førte planleggingsprosesser og metoder, ikke bare til en privilegert klasse, men også til at områder utenfor de store byene, utenfor de privilegerte områdene, ble neglisjert, midt i kampen for å utvikle nasjonen som helhet. Sørlige regioner i Sovjetunionen, i Sentral-Asia, og i vest mot Kina lå langt etter. Det fantes sjukehus i Uzbekistan som ikke hadde vann, byer uten kloakk. Selv innenfor de mer avanserte regionene manglet det anstendige veier mellom byene og gårdene, og det ble ikke tatt særlig hensyn til landbruket. Slik at feilene eller det som verre var, stammer fra den historiske situasjonen: Hele samfunnets karakter utviklet seg derfra.

Men la meg understreke at spørsmålet ikke dreier seg om dårlig planlegging eller planleggingens umulighet. Hvis du skal tilpasse et samfunn til folkets behov, går det absolutt ingen vei utenom planlegging.

Planlegging i USA under den andre verdenskrigen

– Harry, du var selv dypt involvert i den amerikanske planleggingen under krigen, og har førstehåndskunnskap om hvordan denne planleggingen virket. 1940-årene viser den sterkeste statlige inngripen i produksjonen i amerikansk historie med det resultatet at den amerikanske industrien og økonomien raste framover. Kan du sammenlikne planleggingen i Sovjetunionen med det som ble gjort i USA under den andre verdenskrigen? Hvorfor, for å være mer presis, var planleggingsprosessen så vellykket i USA?

Den var vellykket i hovedsak fordi Amerika hadde maskinindustri som kunne produsere maskiner. Det hadde i tillegg tilpasningsdyktig infrastruktur og råmaterialer.

– Det hadde altså flere elementer på plass.

Det hadde mer på plass. Men, for å kunne stille en hær som kunne slå fienden på begge kontinentene, for å kunne ha skipene, flyene, artilleriet og alt som hører med, trengtes det noe annet enn den eksisterende økonomien.

Produksjonen måtte forandres. For eksempel, kom det direktiv fra regjeringen om at det ikke skulle produseres biler til privat bruk. Fabrikker ble brukt til å produsere militært utstyr. Det ble laget jeeper og biler til militæret. Det ble ikke bygd private hjem. Disse vedtakene ble gjort av Direktoratet for krigsproduksjon som med regjeringen i ryggen omdirigerte tilførselen av ressurser til et visst område, noe som betydde mindre til det som det var mindre bruk for.

– Du arbeidet for Direktoratet for krigsproduksjon?

Ja. Her er et eksempel som for meg viser kjernen i planlegging. På tredvetallet var det overskudd på kjøtt, melk og andre produkter. En av problemstillingene var: «Hvordan blir du kvitt overskuddet?» Hvis ikke, ville krisa for bøndene intensiveres. Men, over natta ble overskuddet på kjøtt til mangel på kjøtt. Med krigen fulgte arbeid, og folk fikk råd til å kjøpe kjøtt. Folk i hæren ble foret på statens regning. Så, plutselig, ble det nødvendig med rasjonering for å håndtere situasjonen. Og det samme skjedde med andre produkter som biler og drivstoff. Det var en klar forskjell på hvem som kunne skaffe seg bil eller ikke, eller hvor mye drivstoff de kunne bruke. Tidligere var ikke dette noe problem. Det var bare et spørsmål om penger. Med planlegging var det ikke spørsmål om penger, men spørsmål om hva som var viktig for samfunnet. Du kan ikke utvikle et anstendig samfunn som bryr seg om de laveste, de fattigste, de mest diskriminerte, uten å tilføre dem ressurser. Og du kan ikke få til det innenfor den vanlige pengeøkonomien, du kan ikke gjøre det gjennom markedet. Det må være et bevisst valg. Hvordan du gjør det på demokratisk vis, er et spørsmål. Det finnes ikke noe klart eller enkelt svar på det.

Det er et verdispørsmål her som må erkjennes, og det er at det ikke er mulig å lage den perfekte planen. Feil vil forekomme. Men det må være rom for å prøve og feile.

– Og også for å korrigere dem.

Og også for å korrigere dem, ut fra folks behov.

Tilbake til Sovjet

– Harry, la meg se om jeg har forstått deg riktig, kanskje jeg ikke har det. For det første, at den opprinnelige femårsplanen inneholdt feil som kom til å gjenta seg selv i framtida, og at en av de viktigste manglene var at den ikke tok hensyn til hvilke ressurser som var tilgjengelige. Den var kanskje for utopisk. Dette er mine ord, ikke dine.

Neida, neida, det er riktig.

– Og at det utviklet seg ut fra at målene ble satt av det politiske byråkratiet, en topptung struktur hvor avgjørelser ble tatt. Dette var den andre virkelig store mangelen. Og den tredje du nevnte, var at det førte til en privilegert politiker/leder klasse, hvis jeg kan si det slik. Følgelig ble det skapt en ny slags klasse, som passet på seg selv, i stedet for et klasseløst samfunn.

Den umiddelbare virkningen av revolusjonen var enorme sosiale forandringer. Men dirigeringen av økonomien under forhold hvor dirigering ble viktigere enn alt annet, åpnet ikke for forandringer slik at arbeiderklassen kunne bli involvert i vedtaksprosessen. Den tillot ikke prøving og feiling eller demokratiske forhold hvor du kunne peke på feil uten å være redd for å bli kastet i fengsel.

– Under fraværet av demokratiske forhold, og med en slags innmurt, administrerende politisk klasse, kaste, eller byråkrati, fulgte de altså den første femårsplanen, da de skulle lage nye. Det var ingen forsøk på å omdirigere noe.

Det var i stor grad planlegging uten å planlegge.

– Hva kunne de ha gjort annerledes? Etterpåklokskap er alltid greit.

Du kan egentlig ikke si hvordan. Forholdene var forferdelige. Det ville vært nødvendig med temmelig store ofre fra befolkningen, uansett, for å forbedre forholdene. Først og fremst var store deler av landet ødelagt av krig. Borgerkrig pågikk i to-tre år. Gårder var ødelagt, jord ubrukbar, fabrikker forlatt og en hel del maskineri var stjålet. Med slike forhold fulgte virkelige problemer. Det var også alvorlige problemer med hensyn til mat, og så videre.

Spørsmålet var å finne ut hva som var viktigst, og videre hvem som skulle bestemme. Poenget mitt gjaldt ikke først og fremst de tre forskjellige planene, men det forholdet at avgjørelsene ble gjort av en liten gruppe regjeringsledere, og at de måtte, for å få satt dem ut i livet, bli mer og mer diktatoriske, mer og mer byråkratiske i metodene.

Så kan du se den logiske forbindelsen mellom dette forholdet, og de framvoksende forskjellene folk i mellom. Fordi lederne måtte ha visse rettigheter og, og hadde visse prioriteringer. For eksempel var medlemmene av Vitenskapsakademiet, fysikere og kjemikere, privilegerte. Fordi det var nettopp vitenskapsmenn de trengte ut fra forholdene i samfunnet. Nå var det ikke noe galt i at de hadde mat og bolig, men det gikk ikke at for mange fikk for mange privilegier, uten at det fikk følger for resten av befolkningen. Samtidig som det ble gjort store framskritt når det gjaldt å skaffe helsetilbud til hele befolkningen, så var sjukehusene for vanlige folk svært forskjellige fra sjukehusene for de privilegerte. Det betydde at du alltid kunne få nok medisiner ved de bedre, privilegerte sjukehusene, mens det ikke nødvendigvis var tilstrekkelig ved de andre. Fordelingen var ikke lik.

Dette er politiske valg. Det er lett å snakke om dette fra utsiden, og jeg kaller ikke dette en historisk studie av Sovjetunionen, men prinsippet er avgjørende og må erkjennes for å kunne slå ned på idéen om at planlegging er umulig. Det finnes svakheter og vanskeligheter ved samfunnsplanlegging, men det er den eneste farbare veien for å møte behovene til de fattige, og for å bekjempe den enorme forskjellen når det gjelder rikdom og leveforhold.

Konkret industriplanlegging i USA under krigen

– Så de fundamentale feilene som ble gjort i Sovjet fra starten er på et vis i strid med det som er nødvendig i hvilken som helst framgangsrik plan, altså bevissthet om ressursene og hva som finnes i den virkelige verden rundt deg.

Det er en faktor til, prioritering. Det er det viktigste. Det som betydde noe i USA under krigen var at prioriteringene var klare. Ikke alle var enig i prioriteringene. Innen industrien kunne noen si «dette er viktigere enn det andre», og i militæret kunne noen si at «fly er viktigere enn skip», og så måtte man bli enige, og det måtte gjøres kompromisser. Men prioritering måtte du ha. Du måtte vite at det eller det kom først. Og man må kunne legge om ut fra situasjonen. Da den amerikanske hæren var omringet, trengtes fly med bombesikter, og bombesiktet trengte en viss type lager. I det tilfellet hadde lagrene førsteprioritet. Og flyene som skulle bruke dem. Fordi man måtte ta hensyn til situasjonen.

– Så hvis det trengtes kulelager til lastebilhjul, fikk det lavere prioritet?

Nettopp. Det måtte få lavere prioritet. Fordelen til USA var at det hadde bygd opp en industriell struktur, og en infrastruktur som kunne tilpasses fra et område til et annet, hvor det var mulig å prioritere. Men prioritering var avgjørende. Når man står overfor et samfunn uten ressurser og uten infrastruktur, da må prioriteringene få en mer brutal karakter, og da er spørsmålet hva som må prioriteres, og hvilke prinsipper det styres etter.

Og som jeg sa, prinsippene for en regjering er å møte de fundamentale behovene til jordas fordømte, de fundamentale behovene til de som er diskriminert og undertrykt. Ikke bare må man tenke på hvordan de skal kunne styrke seg, men også på hva som må prioriteres for å få det til. Kompromisser må gjøres, men det må være klare valg.

En av de store bedriftene til den kinesiske revolusjonen, helt i begynnelsen, var at en hel del smittsomme sjukdommer ble eliminert. De ble eliminert ved å mobilisere folkemassene i den grad at praktisk talt alle fluer ble drept. Men først og fremst gjennom opplæring ved å skaffe vaksiner og så videre. Nå som prioriteringene til systemet er forandret til å utvikle industrien, til å utvikle en økonomi som kan konkurrere på verdensmarkedet, dukker HIV og AIDS-epidemien opp i Kina. Og i dag vet ikke folk en gang hva det innebærer, eller hvor farlig det er. Sånn kan du se hvordan prioriteringene er forandret, fordi det ville ha vært helt annerledes i den første tida. De ville ikke hatt McDonalds, de ville ikke hatt en viss komfort, de ville ikke hatt biler, men de ville hatt fokus på noe sånt som en AIDS-epidemi og sjukehus som kunne foreta blodprøver. Og folk ville heller ikke ha trengt å selge blod for fem dollar for å få noe å spise.

– Når dere planla under den andre verdenskrigen hadde dere prioriteringen klar. Hva var det?

Vel, prioriteringen var ikke alltid klar. Det var stor mangel på maskinverktøy, noe som er nødvendig for å arbeide med metaller. Og ikke bare var det mangel på verktøy, men også dårlig fordeling av det som fantes. Viktige fabrikker stod fordi de ikke hadde nok, eller ikke den riktige kombinasjonen av verktøy. For eksempel kunne en flyfabrikk ha tilstrekkelig med dreiemaskiner men ikke nok bormaskiner, og kunne dermed ikke produsere kvoten sin av fly. Jeg ble trukket inn for å løse problemet. Jeg var den siste du kunne tenke deg til oppgaven med å ordne opp i prioriteringssystemet for maskinindustrien. Jeg var ung, jeg hadde ingen erfaring fra industrien, jeg var en intellektuell.

Det jeg fant ut var at det som fantes av maskinverktøy ikke ble fordelt ut fra de viktigste behovene for krigen, men ut fra programmene eller de byråkratiske ønskene til de forskjellige sektorene innen hæren, flåten eller flyvåpenet. Det ble antatt at det nødvendige utstyret ble riktig fordelt, men i virkeligheten ble det altså tildelt de forskjellige divisjonene innen de militære styrkene etter byråkratiske programmer eller egne ønsker. Jeg undrer på om ikke det var slik en del av planleggingen i Sovjet foregikk.

– Motstridende militærprogrammer er akkurat det vi har i dag. Hver gren har sine egne bombefly og jagerfly.

Nettopp. Det var motstridende prioriteringer. Særlig fordi det trengtes så mye: Det var ikke nok maskinverktøy, ikke nok kulelager, ikke nok pussemaskiner. Så det jeg gjorde var å utvikle et nytt distribusjonsprogram i løpet av kort tid. Selv om jeg ikke vil framheve «Jeg» så mye, for jeg samarbeidet med og fikk råd fra spesialister. Det store problemet med å lage en mer rasjonell og produktiv fordeling av allerede knappe ressurser, var å koordinere distribusjonen i forhold til prioriteringene til den øverste militærledelsen, og ikke til den enkelte forsvarsgren eller avdelinger innenfor disse. For å få til de nødvendige forandringene måtte vi sikre samarbeid både med de forskjellige forsvarsgrenene, ledelsen ved fabrikkene og kontorstaben ved verktøyfirmaene. Vi måtte skaffe oss informasjon fra verktøyprodusentene, og lagde oversikter som vi så sammenliknet med elektroniske data, for å sammenholde listene over hva som ble produsert og for hvem. Direktoratet for krigsproduksjon skulle bestemme den overordnede prioriteringen.

– Så hvis det var lager for bombesiktene som trengtes mest, skulle det få førsterett i forhold til lagre til andre ting.

Ja. Lagre er en historie for seg. Jeg trodde opprinnelig at produksjon av lagre var noe det ikke gikk an å planlegge, fordi det finnes så mange typer og så stort behov for dem i industrien. Alt som beveget seg, trengte lagre av alle slag, kulelagre og andre. På det området virket det umulig å planlegge. Men det ble klart at det oppstod problemer selv om produksjonen av kulelagre gikk strålende. For eksempel, problemet med kulelagrene til «Norden»-bombesiktene til flyene som ble sendt for å hjelpe den omringede hæren i Europa. Like før hadde jeg lagd en rapport til Direktoratet som viste at det var sannsynlig at vi ville få problemer med kulelagre. En av folkene i Direktoratet var samtidig ledende produsent av kulelagre. Han hevdet det var tull, det ville ikke bli noe problem.

Men, så ble det problemer med lagrene til «Norden»-bombesiktet. Jeg ble kalt inn som problemløser, noe jeg syntes var underlig, siden jeg ikke er noen fabrikkmann. Men de sa: «Du vet mer om problemet». Det jeg gjorde var å sette opp et system som ville gjøre det mulig for lagerprodusentene å foreta prioriteringer.

– Var det vanskelig?

Det dreide seg mye om planlegging med de store konsernene. General Motors hadde, for eksempel, to divisjoner i to forskjellige byer som produserte hver sin type kulelager. Da jeg dro til disse to forskjellige produsentene sa de at det jeg ville ha dem til å gjøre, ikke lot seg gjøre. Da dro jeg til Detroit, til visedirektøren med ansvar for alt statistisk materiale til bruk i den interne planleggingen hos GM. Jeg fortalte ham hva problemet var, og hva vi trengte. Alt han sa var: «De sa at det ikke lot seg gjøre. Jeg skal si til dem at det er det vi vil. Det blir orden på det.» Siden hvert enkelt selskap rapporterte til planleggingssenteret i Detroit, ga de bare ordre om at ting skulle gjøres på en annen måte. Så enkelt var det.

– Men Sovjetunionen hadde også et ovenfra-nedad system.

Jo, men Sovjet hadde et annet problem. Jeg må gjøre det helt klart at mye av det jeg snakker om baserer seg på forskjellige biter informasjon som jeg har. La oss ta Ford-fabrikken ved River Rouge som var Henry Fords drøm. De hadde støpehall, de hadde glassfabrikk, de hadde alt som skulle til for å produsere fullt ferdige biler på samme sted. De hadde også en kulelagerfabrikk. Man produserer ikke bare et kulelager i en størrelse, etter det ene eller andre behovet. Metall blir klippet opp og stykkene går gjennom en prosess som gjør at det kommer ut forskjellige størrelser, etter behovet i forskjellige industrier. Ford produserte en mengde lagerstørrelser som de ikke selv trengte, så de smeltet ned det de ikke trengte, og lagde dem på nytt igjen. Lagerproduksjonen var ikke effektiv, og det endte etter hvert med at de rett og slett kuttet ut produksjonen av kulelagre, og likedan andre «selv-hjelps»-deler.

Vertikalt, horisontalt og regionalt

Jeg måtte ha kontakt med den russiske Innkjøpskommisjonen fordi en viss del av våre produkter skulle dit, siden de var allierte i krigen. Da jeg spurte om kulelagre, ble jeg ganske forbløffet. I Sovjet hadde hvert enkelt syndikat, som de kalte dem, sin egen produksjon av kulelagre. Nøyaktig samme ineffektivitet som hos Ford. Jeg snakker på grunnlag av temmelig overflatisk kunnskap, kan knapt kalle det kunnskap, bare ut fra slutninger jeg trakk etter samtalene jeg hadde for femti år siden. Det jeg syntes var viktig var at de hadde bygd selvforsørgende produksjonsenheter slik som Ford, noe som var helt forskjellig fra General Motors-systemet. Systemet deres bygger på individuelle enheter som er spesialister på eget felt, og som konkurrerer seg i mellom og med andre. Men Sovjet hadde altså en syndikatstruktur, som jeg tror hadde sammenheng med hele deres byråkratiske politiske struktur. Makten lå hos ledelsen for hvert enkelt industriområde, og de hadde hver seg kontroll over absolutt hele prosessen.

Men, etter mitt syn er det mye mer effektivt med horisontale forbindelseslinjer, og ikke bare vertikale. Feil kan ikke unngås, men man må også være i stand til å korrigere feil. Hvis man har et byråkrati med solid grep, både etter personlige og politiske linjer, er det ikke enkelt å forandre retningen, og særlig uten en demokratisk struktur.

– Så horisontalmodellen for produksjon er mer fleksibel enn vertikalorganiseringen?

Jeg tror det kommer an på typen industri. Dette er ikke vitenskap, det er praksis som teller. Man må også ta hensyn til regionale forskjeller. Å tenke regionalt er veldig viktig, slik jeg ser det. Hvis vi tar USA, og sammenligner gjennomsnittsinntekten per person med gjennomsnittet for Connecticut, Massachusetts og New York hvor gjennomsnittsinntekten er høyere enn noen andre steder. Så ser vi på Missouri, Louisiana og Mississippi. Der er inntektene mye lavere. En interessant tilfeldighet er at det i New England-statene er en mye sterkere konsentrasjon av industri, selv om de har mye landbruk.

Regionale forskjeller var et spørsmål som trengte oppmerksomhet i Sovjet. Det ble ikke lagt nok vekt på disse forskjellene. For å si det litt grovt, hvis du bare har så og så mye kull, så må du sørge for at det kullet blir distribuert forholdsvis likt eller rettferdig mellom de forskjellige regionene, og ikke bare der hvor det er mest industri. Eller hvis du har metall, må det gjøres tilgjengelig overalt slik at alle blir i stand til å planlegge og utvikle.

Dette er idealer, men det er idealer man må ha med i tankegangen. Hvis man ikke har et sosialt perspektiv med i prioriteringene, men tenker ut fra tekniske betraktninger og egeninteressen til byråkrater, så får man ikke den fordelingen som er nødvendig. Det er det som skjer i Kina nå. Shanghai er et industri- og velstandsparadis. Likedan områdene rundt Shanghai. Men drar vi vestover er fattigdommen ekstrem. Og det er samtidig et av de store områdene når det gjelder HIV-epidemien i den fattige delen av Kina. Nå kan man ikke forandre dette over natta, men det er mulig, på en måte, å beordre samfunnet eller planlegge samfunnet, politisk så vel som økonomisk, slik at det blir tatt hensyn til de regionale forskjellene.

I praktisk talt alle land jeg kjenner til, er det forskjeller mellom folk fra de forskjellige regionene, selv i dette landet. Eller England, for eksempel, som har hatt en industriell revolusjon i to hundre år, har et «keltisk område». Irland, Skottland, Wales og Nord-England er forholdsvis fattige. Sør-England er rikt. Ta Frankrike, sør er fattig, og likedan i Italia hvor det er enorme regionale forskjeller.

Forskjeller, det er det kapitalismen skaper. Hvis vi skal få et anstendig samfunn som tjener folket, så må det være helt omvendt. Vi må ha likhet. Og likhet kan oppnås ikke ved bare å fordele inntekt, men ved å utvikle industri, sammen med landbruk, slik at folk i forskjellige regioner kan bli selvforsørgende. Dette kan også bety, stikk i strid med prinsippene og praksisen til kapitalismen og imperialismen, at mer kapital overføres fra de rike til de fattige, enn det de fattige gir fra seg til de rike. Og det er nødvendig med et sosialt tenkesett, noe de hadde ved starten av den russiske revolusjonen, som betydde at mer kapital gikk ut fra senteret til periferien, enn det som kom fra periferien. Følgelig hadde de operahus og universiteter, noe som normalt ikke ville finnes i periferien – men resten fulgte ikke etter.

Prioriteringer – og for hvem

– Var det den økonomiske planleggingen og dens prioriteringer eller mangelen på dette som forandret den opprinnelige kursen?

Jeg tror det var den økonomiske planleggingen sammen med politikken. Jeg tror det, men jeg vet det ikke. Alt jeg sier er «Jeg tror». Jeg mener det først og fremst var politikken. Det er særlig slik at det ganske umiddelbart utvikler seg fordeler knyttet til et industrielt senter, fordi alt søker dit. Og et byråkrati som er opptatt av å få den «beste» karakterboka til seg selv, bryr seg ikke om perifere områder. I et demokrati kan det være helt motsatt. Regjeringen kan tviholde på at befolkningen som bor tusen kilometer fra Moskva, skal ha samme tilgang på mat, de samme ressursene som i Moskva. Men da ville de privilegerte i Moskva være litt mindre privilegerte, de ville hatt litt mindre. Det er alltid et element av offer innblandet i slike valg.

Historien om bilen er et glimrende eksempel. Hvis du skal bruke ressurser ut fra gode hensikter – metall til bruk i fattige deler, bevaring av ikke fornybare brennstoffer – så ville vi ikke hatt privatbiler. Vi ville hatt andre transportmetoder, men det betyr å forandre samfunnet.

Sett med praktiske briller betyr det en annerledes bruk av ressurser og planer. Det kan ikke skje over natta, det må skje med folkets støtte. Det innebærer vilje hos deler av befolkningen til å ofre noe. Det er den eneste måten det kan gjøres på. Vi er blitt lovet, helt siden den industrielle revolusjonen, at når rikdommen øker, vil alle få glede av det.

Ved en av konferansene jeg hadde med det militære under krigen, ville jeg prøve å få et inntrykk av hva militærfolkene mente om den foreslåtte nye planen for distribusjon av maskiner. Noen av dem var kloke, mens andre slett ikke var kloke. Til ett av mine poenger, svarte en kar: «Jeg forstår deg ikke. Fører ikke tidevannet med seg at alle skip heves?»

– Ja, det er en type utsagn vi hører stadig vekk.

Jeg visste ikke hva jeg skulle si. Han var major. Og hele poenget var at mentaliteten deres, tankegangen deres, var knyttet til markedet eller til den byråkratiske strukturen til de militære styrkene, uten hensyn til noe annet. Under krigen var det klart: Vi måtte vinne krigen. Når det dreier seg om å forandre sosiale relasjoner, menneskelige relasjoner, er valgene langt vanskeligere. Men det kan gjøres, med feiltrinn, eller at noe går galt. Men vi må altså ha demokrati, et demokrati av et slag som kan håndtere feil, og hvor det er mulig å foreta endringer som retter opp feil. Det er alltid en læringsprosess. Det finnes ikke kloke folk som kan legge en plan, og vite alle svarene. Det går bare ikke. Et helt universitet med smartinger kunne ikke gjøre det. Det må skje gjennom folks erfaringer og med deres innflytelse. Hvordan? Se det er et annet problem.

– Uten en trussel utenfra, slik som i krig, er det ikke vanskelig for et demokrati å gjøre klare prioriteringer, siden, som du poengterte, det kommer til å gå ut over noen? I USA, hver gang vi kunne tenke oss å prioritere klart, helseomsorg for alle, en mer fornuftig fordeling av inntekt, så dukker det opp alle mulige spesialinteresser. Jeg snakker ikke bare om de virkelig rike, men også leger, eller eldre og middelklassens huseiere. Det virker som hver valgkrets har sine interesser, og sier: «Vi kan ikke planlegge på den måten.» Akkurat slik som noen av disse majorene sa det.

Vel, du stiller noen temmelig vanskelige spørsmål.

– Min oppgave er å stille vanskelige spørsmål.

Jo, men akkurat dette er spesielt vanskelig, særlig for meg, fordi jeg tenker på det en hel del. Og jeg skriver og minner folk på problemstillingene, men jeg vet ikke svaret. Tenk på den svarte befolkningen, de spansktalende delen, de fattige, Hvis man bestemmer at den fattige delen av befolkningen skal ha førsteprioritet, så betyr det at man tar noe fra, ikke bare de aller rikeste, men også fra de som ikke er så rike, og det vil gi mindre rom for mange til å forbedre levestandarden. De kommer ikke til å kunne skaffe seg ny bil, eller bil i det hele tatt eller et eller annet. Samtidig er det de som er majoriteten. Da blir spørsmålet: Hvordan skape et demokrati som ikke bare er én person, lik én stemme. Og jeg vet ikke svaret. Vi bruker begrepet demokrati, som om vi alle er enige i hva det betyr. Men det er ikke noe demokrati, uansett hvor mange som stemmer, hvis de rike og deres allierte bestemmer hvordan resten av befolkningen lever. Det er ikke demokrati hvis de rike og mektige dikterer og utnytter svakere nasjoner, hvor størstedelen av verdens befolkning befinner seg.

Ikke noe av dette kommer til å skje uten sosiale bevegelser. Store sosiale bevegelser, knyttet sammen med arbeiderklassen, med folket. Vi får det aldri til uten at folks bevissthet forandres. Vi må utvikle en ny type demokrati, som tar alt dette inn over seg. Men bevisstheten forandres ikke brått, så dette er et problem folk må tenke over.

– Jeg er også opptatt av dette. Noe av det jeg beundrer ved vår venn Bernie Sanders (uavhengig, sosialist, kongressmedlem fra Vermont), er at han forstår at det finnes en basis for en slags sosial konsensus i Amerika. En basis. De virkelig rike eier så mye – 1% av de rike eier i dag mer enn de laveste 90% – så hvis folk sa: «La oss gjøre noe for de som ikke har så mye», så ville det store flertallet faktisk vinne på en omfordeling av ressursene, selv om omfordelingen tok særlig hensyn til de aller svakeste.

Det ville være slik i hodet ditt, og det ville kanskje bli slik i det lange løp, men det lange løp kan være veldig langt. Den personen, eller familien som eier et gods med tjue soverom, svømmebasseng, og så videre, som skal flyttes til ett av rommene, mens resten av huset gis til hjemløse, vil ikke akseptere det så lett.

– Jeg vet det, og hvis vi ser på USA og det store antallet som har svære eiendommer, så er det klart at mange ville bli ulykkelige. Men det er ikke bare spørsmål om å bo på ett rom. Hvis du tar alle hus på over 500 kvadratmeter og deler opp alt over det i leiligheter, og gjør om hvert annet-hjem til første-hjem for noen, er ikke dette landet da rikt nok til å skaffe alle et hjem?

Nåja, det dreier seg ikke bare om det. Jeg tror ikke det er så enkelt. Det er en tragedie for den det går ut over, for hele deres levemåte, for familiens bånd. Det ville være nødvendig med en forandring i bevisstheten til folk, for å gå løs på en slik dagsorden, ikke minst for å stemme for dette og si: «Jeg gir fra meg dette.»

Så er det et annet problem. Det dreier seg ikke bare om nok hus. Hvis vi tar gettoene, og bruker et begrep som rom å leve i. Hvis vi ikke bare tenker på spørsmålet om det er rotter og andre skadedyr, men på at det skal være anstendige hjem, ingen luksus, bare anstendige hjem, uten skyskrapere, med tilstrekkelig med luft, med plasser der de unge kan drive idrett, og hvor de gamle kan gå, med rom til opplæring, til kunstnerisk utfoldelse, og så videre, så måtte hele området omorganiseres. Og hvis hele området skal omorganiseres, trengs det stål, betong, bygningsmaskineri og en hel del annet. Og det betyr at man ikke ville være i stand til å skaffe alt det andre vil ha. Slik er det i «det rike Amerika»!

– Det betyr altså noen stramme valg.

Ingen av disse problemene kan løses på forhånd. Man må tenke gjennom dem, men det viktigste er å starte noe. Og starten handler om en forståelse av hva problemene er, og en vilje til forandring hos en stor del av befolkningen. I den prosessen må de være villige til å ta inn over seg problemene, og finne løsninger på dem. I min bok er folk flest anstendige. Jeg går ut fra at de ikke vil at det skal finnes elendighet og sjukdom rundt dem. Men, de vil likevel spørre: «Hvorfor oss? Hva skal skje med meg»? Det er et faktum. Folk vil forandre seg, men det kan ta hundre år eller to hundre år. «Konkurranseånden» er like fundamental som «menneskelighet», eller en visjon, eller hva som helst annet. Og det å forandre konkurranseånden til å bli en kollektiv ånd, til å tenke i kollektive baner, er en stor mentalitetsendring for menneskene. Konkurranseholdningen har vært med oss lenge, lenge, og den er ikke bare drillet inn. Den er en del av livet ditt. Du konkurrerer på skolen, i idretten om hvordan du i det hele tatt lever, om hva slags hus og bil du har. Selv om jeg setter det litt på spissen nå.

– Jeg forstår det.

De vanskelige spørsmålene

Det dreier seg om de fundamentale tingene. Demokrati, rettferdighet og framtida. Det er disse sakene du må få med deg folk til å tenke over og diskutere. Først og fremst må spørsmålene reises, og så bli gjenstand for diskusjon. Folk må trekkes med, må bli med å tenke.

– Disse spørsmålene diskuteres ikke akkurat i Amerika i dag.

Nei, de diskuteres ikke mye. Selv ikke i mer avanserte og progressive sirkler diskuteres de særlig mye. Det er bare en slags generell følelse av at man ønsker seg noe bedre. Det er derfor jeg liker dette, det er derfor vi trenger å snakke om det, og snakke om det slik at hundre mennesker hører det, og hundre nye. Hvis det ikke gjøres om igjen og om igjen, hvis det ikke sprer seg, vil det aldri bli noen forandring. Vi trenger en hær av misjonærer som går rundt og snakker om likhet og rettferdighet.

– Som du har sagt mange ganger nå, så må de som har minst, som lever under de elendigste forholdene, få det samme livet, og mulighetene som alle andre.

De vil ikke nødvendigvis få det samme som alle andre. Det vil ta lang tid. Det dreier seg om mer enn en grovt sett likeverdig fordeling av rikdom. Det som trengs er like muligheter og lik innflytelse.

– Og de grunnleggende behovene for mat, hus og helsepleie. For alle.

Nettopp. Du har rett. Grunnleggende behov for alle. I en av bøkene til Bertrand Russell, Freedom and Organization (1934), skriver han at det som trengs er lik fordeling av det grunnleggende, som mat og andre nødvendigheter, og etter det kan man slåss om, og for andre saker.

– Jeg kjenner det veldig sterkt på den måten. Hvis alle hadde nok til å leve et grunnleggende verdig liv, hvis alle hadde mulighetene foran seg, ville verden være et ganske bra sted. Jeg ville ikke brydd meg om at noen hadde litt mer. Jeg tror det er noe av det som etter hvert kan overbevise folk om at de kan gi slipp på en del av det de har: Vi trenger egentlig ikke mesteparten av det vi har.

Nei, nei, jeg tror ikke det er sånn. Du kan ikke trekke konklusjoner om hvordan folk vil tenke. Men du må få det på dagsordenen, det er det viktige. Å spre det. Alle kommer ikke til å akseptere det. Det finnes de som vil bekjempe det. Det er folk med sinne i seg som til og med er villige til å drepe. De finnes i samfunnet vårt. Og det er ikke bare snakk om fattigdom eller forbedring. Det er en helvetes masse sosiale problemer som er vanskelige å løse. På det nåværende stadiet, er det viktigste å møte problemstillingene, få dem fram, diskutere dem og lære om dem. Det kommer ikke til å skje noe uten det.

Se på det som skjer i Kina. De hadde problemer i massevis, og fryktelig mye skjedde under Kulturrevolusjonen, både av godt og vondt. Men i de seinere åra har de forandret seg. Fra å være et samfunn som gikk i retning av likhet, som beveget seg mot det målet, slik Mao snakket om å «bekjempe motsetningene blant folk». Nå har du et samfunn som har skapt forskjeller, motsetninger blant folk.

– I Maos Kina hadde alle en tilstrekkelig diett.

Det var nok ikke snakk om tilstrekkelig for de som var fattige og hadde én gryte. Men nå er det verre.

– Jeg mener bare at i Kina og i Sovjet fram til sammenbruddet, hadde folk mat. Det var stadig folk i Sovjetunionen som måtte stå i kø for å få brød, men alle hadde noe å spise. Slik er det ikke lenger.

Alle hadde en jobb. Uansett problemer, så ble det gjort store framskritt i Sovjet. Da vi besøkte min onkel og tante og deres fem barn i Minsk i tredveårene, bodde de i et to-roms hus med jordgulv og med et uthus like ved. Slik var deres liv, men barna gikk på skole. De hadde mat, på ingen måte noen luksus i matveien, men det grunnleggende nødvendige. Poenget er at nå, i Kina, må folk betale for utdanning, og det finnes de som ikke kan betale. Det samme gjelder medisinsk behandling. Dette er det landet som Wassily Leontief, en framstående amerikansk økonom som ikke var sosialist, omtalte slik etter å ha reist rundt der: De laveste 10% av befolkningen i Kina hadde det bedre enn de laveste 10% i hvilket som helst land i verden.

– Så, for å komme tilbake til utgangspunktet vårt, hva kan vi lære av Sovjet og Kina?

Etter min mening skjedde det begge steder at interessene til de privilegerte, som ønsket å holde på privilegiene sine, utviklet seg sammen med mentaliteten som hang igjen fra det gamle systemet. Med andre ord var det et klassespørsmål. Ikke etter marxistisk terminologi, kapitalisme eller føydalisme, men det var et klassespørsmål. Og jeg mener at det Mao sa var riktig. At det fantes folk som ønsket den kapitalistiske veien innenfor Sentralkomiteen.

– I dag har disse fått frie tøyler på en måte de slett ikke hadde da. Da kalte de seg ikke kapitalister.

Det stemmer. Allikevel har de det mye bedre i Kina enn i Russland. Russland er brutt totalt sammen. Kina holdt kommunistpartiet samlet. De beholdt noen av de liberale og radikale innen partiet, og det kan fortsatt være mulig for dem å komme inn, under visse forhold. Men stort sett blir de skjøvet ut. De støter dem ikke ut og skyter dem, slik Stalin gjorde. De ordner det slik at de uansett kan gjøre som de vil. Det som skjedde i Sovjet var at de egentlig fjernet partiet fra å være statsoverhode. Det ble faktisk en overgang, en rask overgang til kapitalisme. Eller et forsøk på kapitalisme. De fikk det vi hadde under de tidlige stadiene i kapitalismen: Røverbaroner.

– Cowboy-kapitalisme.

For lenge siden ble det utgitt en bok om Cologne-rettssakene med et forord av Marx. Og Marx sier det omtrent slik: Det kommer til å bli seire for den proletariske revolusjonen, og så nederlag. Og flere seire og nederlag. Helt til hele arbeiderklassen lærer seg å være en herskende klasse.

– Jeg skjønner.

Jeg har opplevd så mange forandringer i løpet av denne tida. Det kommer til å bli en lang historie, men det kommer ikke til å bli bedre, hvis vi ikke arbeider oss mot det Marx forutså. Spørsmålet om arbeiderklassen som herskende klasse er stort og omfattende. Man må lære av feil og forstå mer.

av Unni Hembre

Tiden nærmer seg for «vårens vakreste eventyr», årets lønnsoppgjør. Denne gangen er vi i en spesiell situasjon for arbeidstakere i norske sykehus. Norsk Sykepleierforbund mangler i skrivende stund en tariffavtale for våre 30.000 sykepleiere fordelt over hele landet.

For første gang i nyere tid har vi varslet streik for å oppnå en tariffavtale i offentlig sektor. Den streiken er berammet lenge før det ordinære tariffoppgjøret starter. Våre første streikende vil allerede 22. januar gå ut i en eventuell konflikt. Som fylkesleder for 9.300 sykepleiere håper jeg at vår arbeidsgivermotpart, NAVO, innser alvoret i situasjonen og kommer oss i møte før den tid. Partene er i megling og meklingsfrist er 21. januar klokken 24.00.

Næringslivets Hovedorganisasjons (NHO) årskonferanse har allerede forsøkt å sette rammene for lønnsoppgjøret. Administrerende direktør i NHO, Finn Bergesen jr. har fortalt oss hvordan han mener eventyret ender. Ikke nok med at han i tillegg til å sette rammer for det oppgjøret han har ansvaret for i privat sektor, han sier også hvordan dette bør ende i offentlig sektor. «Ikke mer penger til sykepleiere eller andre grupper i offentlig sektor,» sier han. Han er til og med frekk nok til å si at det er det ikke behov for. Igjen er begrunnelsen at norsk økonomi ikke tåler høye lønnstillegg. Snipp, snapp, snute, så var det eventyret ute.

Administrerende direktør Finn Bergesen jr. er redd. Han er redd for at offentlig sektor skal bli ledende i årets lønnsoppgjør og at offentlig sektor skal få de største tilleggene. For som han sier i Dagens Næringsliv den 07.01.02: «Men hvis politikerne lar dette skje, da går de imot det som er opplest og vedtatt – både fra denne regjeringen og den forrige. Alt det såkalte solidaritetsalternativet bygger på, er at konkurranseutsatt sektor skal være lønnsledende.»

Bergesen sier i samme artikkel at Norge med sin gode økonomi «godt kunne hatt et tiår eller to med høye lønnstillegg». Det er et paradoks. Hvilke grupper er det Bergesen tenker på her? I hvert fall ikke sykepleiere, lærere eller omsorgsarbeidere.

Uttalelsene er et uttrykk for at NHO forholder seg til og definerer begrepet verdiskapning som synonymt med «verdiskapning i privat sektor». Og her er vi uenige. Verdiskapningen i offentlig sektor er stor og økende. Utdanning, omsorg og helse er sentrale næringer i vekst. Verdiskapning i offentlig sektor er basert på andre lover enn markedets. Med den holdningen NHO har til verdiskapning i landet vårt, er det ikke rart de er redde. Det Bergesen burde være redd for, er å bli syk. Mangelen på sykepleiere er årsaken til at sykehusene holder sengeplasser ledige, den er årsaken til at operasjoner blir utsatt hver dag og at flotte og nye operasjonssaler står tomme. Sykepleiermangelen er flaskehalsen for et effektivt helsevesen. Stortinget har vedtatt flere store reformer i helsesektoren. Skal vedtatte helsepolitiske målsettinger realiseres, må noe gjøres med sykepleiernes lønn. Sykepleierne er utålmodige. Sykepleierne forlater yrket sitt og jobber som aerobicsinstruktører og flyvertinner. Mangelen øker i Oslo, og den øker mest på sykehusene. Fortsetter det sånn, vil det få følger også for deg og meg hvis vi blir syke. Det er det NHO burde være redd for.

Det er kvinner som står for størstedelen av verdiskapningen i offentlig sektor og vi har funnet oss i mye fordi ansvarsfølelsen for folks velferd er stor. Men nå er det slutt. Flere og flere gir opp. Og hvor ender vi da, Finn Bergesen jr? Norge har ikke råd sier han. Norge har ikke råd til å la være, sier jeg!

av Erling Folkvord

Armenia blir i oppslagsverk omtala som eit fjellrikt område på om lag 400.000 kvadratkilometer mellom Svartehavet og Kaspihavet. Armenia er nesten like stort som Sverige. Men den elleve år gamle staten Armenia, som grovt sett er ei fortsetjing av sovjetrepublikken med same namn, er mindre enn 30.000 kvadratkilometer, dvs. omtrent jamstort med Hedmark fylke. Storparten av det opprinnelege Armenia er i dag delt mellom statane Iran og Tyrkia og dei fleste armenarane lever i eksil.

I det 9. hundreåret før vår tidsrekning vart landet samla til eit kongerike. Assyrarane kalte det for Urartu, mens jødane omtalte det som Ararat. I dei komande hundreåra tok ulike nabomakter kontroll og ulike folkeslag kom vandrande og sette sitt preg på både land og folk. Den indoeuropeiske innvandringa skaut fart frå omkring 700 f. Kr. Under herredømet til Tigran den store (94-56 f. Kr.) var Armenia ei stormakt som i ein kort periode hadde kontroll over både Lilleasia og Mesopotamia.

Den første kristne staten

Kristne misjonærar frå Syria kom til Armenia og oppretta dei første menighetene omkring år 250 e. Kr. Dei må ha lyktest godt. Da Gregor Lusavaretch klarte å kristne kongen, vart Armenia den første staten med kristendom som statsreligion, om lag 50 år før dei kristne misjonærane i Eritrea hadde same suksess. Gregor sjølv vart biskop i Armenia. Den formelle titelen har sia den gongen vori katolikos. Embetet eller vervet som katolikos gjekk i den første tida i arv i slekta til Gregor, og dei som styrte den nye kyrkja samla seg store rikdomar og stor verdsleg makt. Gregor og dei første etterkomarane vart fram til 374 e. Kr. vigde som katolikos av erkebiskopen i Cæsarea, og var på eitt vis underordna han. Men seinare vart katolikos «en helt uavhengig patriark som ikke sto under noen kirkelig myndighet i eller utenfor landet, og han fikk en mektig innflytelse i det hele folk og har holdt seg som dets åndelige overhode til vår tid». (1)

Den armenske kyrkja har nyleg feira 1700-årsjubileum som statskyrkje. Ikkje så lenge etter at kristendomen slo igjennom, innførte Armenia sitt eige alfabet med 36 bokstavar. Berre 29 er i bruk i dag. Han som laga bokstavane, studerte først andre alfabet som var i bruk. I dag er det reist ein alfabetstatue der både kongen og Katolikos tok i mot han da han kom heim til Armenia i år 451. Etter eit studieopphald i Aleksandria hadde han det ferdige alfabetet med seg. Satsinga på å skape eit eige armensk alfabet var eit ledd i arbeidet med å ta vare på armensk kultur og hindre at både Armenia og det armenske skulle bli slukt eller assimilert i det persiske eller det østromerske riket.

Opp gjennom mellomalderen fortsette tilgrensande stormakter å kivast om kontrollen over Armenia. Den mongolske erobraren Djengis Khan rykka inn og tok austdelen av landet i 1223. Midt på 1300-talet var det persarriket som tok det austlege Armenia. Den seljuktyrkiske fyrsten Osman I i Lilleasia tok titelen Sultan i 1301 og starta byggjing av det som seinare vart Det osmanske riket. Midt på 1300-talet la dei seljuktyrkiske stammane det vestlege Armenia under seg.

Sultanen som tok over etter Osman I, oppretta i 1329 ei ny type hæravdeling – janitsjarane. Dei vart etterkvart sett på som sjølve kjerna i den osmanske militærmakta. Dei kristne slapp å gjere krigsteneste for Allah, men sultanen sine skatteinnkrevarar tok kvart år fleire tusen gutar mellom 4 og 8 år for at dei skulle bli utdanna til janitsjarar. Kristne gutar vart røva frå foreldra, omskorne og gitt ein høveleg muslimsk oppvekst og militær trening. I det kristne Armenia vart rekrutteringa til janitsjarane omtala som «guteskatten». Fritjof Nansen skreiv at dei «i lang tid var tyrker-rikets uhyggeligste våpen mot de kristne» (2). Janitsjarane spela ei viktig rolle da den osmanske hæren tok Konstantinopel i 1453.

Delt mellom stormakter

I 1639 underteikna den persiske sjahen i Tabriz og den osmanske sultanen i Konstantinopel (i dag: Istanbul) ein grenseavtale. Dei vart samde om korleis dei skulle dele både Armenia og Kurdistan mellom seg. I 1829 førte ein ny stormaktsavtale til at Russland og fekk ein del av Armenia. Ut over resten av 1800-talet vart Armenia ein brikke i drakampen mellom den russiske tsaren og den osmanske sultanen. Tsaren flytta den russiske grensa sørover og tok ein større del av Armenia gjennom fredsavtalen i Berlin 1878. Samtidig gjorde Storbritannia ein hemmeleg avtale med sultan Abdul-Hamid. Storbritannia skulle yte militær hjelp viss Russland prøvde å ta meire armensk land enn det som var avtalt. Sultanen lova til gjengjeld å innføre reformar for armenarane. Han ga Storbritannia øya Kyros som eit slags pant på at han skulle oppfylle avtalen. Denne hestehandelen vart kritisert, tilmed i det britiske Overhuset: «I ingen verden har vår politikk vært diktert av så umoralske og så meningsløse beveggrunner,» sa hertugen av Argyle.

Rundt denne tida oppsto dei første spirane til nasjonale rørsler både i Armenia og i Kurdistan. Dei europeiske stormaktene oppfordra stundom til opprør, men det var mest for å svekke sultanen, sjahen eller tsaren sin posisjon. Dashnak-rørsla vart danna i 1990: Hai Heghapokhagan Dashnaktsutiune. Orda betyr Den armenske revolusjonære samanslutninga.

1890-talet: «De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes»

Da Dashnak-rørsla vart danna, var Det osmanske riket prega av tilbakegang og oppløysingstendensar. I eit forsøk på å stanse oppløysinga, oppretta sultan Abdul-Hamid ein ny type klantilknytta hæravdelingar. Dei fekk namnet til sultanen og vart kalla hamidiye alaylari, på norsk hamidiye-regimenta. Kurdiske klanleiarar vart sjef for kvart sitt regiment og fekk godt betalt både til seg sjølv og familien. Menn i klanen vart leigesoldatar for sultanen. Ei av dei første oppgåvene var å slå ned armenske opprør.

Den 30. september 1895 gjekk eit par tusen armenarar i tog gjennom gatene i Konstantinopel for å levere eit bønneskriv til storviziren. Nokre av demonstrantane kom i slagsmål med tyrkiske studentar. Politiet greip inn. Det vart løyst nokre skott. I løpet av kvelden og natta vart mange armenarar skotne, mens andre vart spidda av politiet sine bajonettar. Etter denne hendinga sette sultanens styresmakter i gang ei intens forfølgjing i armenske byar og landsbyar. Politiet, hamidiye-regimenta og andre soldatar delte arbeidet mellom seg.

Eit opprop frå styresmaktene i Arabkir ga klar beskjed:

«Alle som er Muhammeds barn, må nå gjøre sin plikt og drepe alle armenere, plyndre deres hus og brenne dem av. Ikke én armener må skånes. Sånn lyder sultanens befaling. De som ikke adlyder, er å anse som armenere og skal også drepes. Derfor skal hver muslim vise sin lydighet mot regjeringen ved først å drepe de kristne som har levd i vennskap med ham.» (3)

Det toppa seg i jula 1895. Da vart 1.200 armenarar brent levande i katedralen i Urfa, som ligg langt sør for Armenia. Kyrkja er seinare ombygd til moske.

Europeiske diplomatar, som samla opplysningar om det som skjedde, hevda i eit skriv til sultanen at mellom 70.000 og 90.000 armenarar vart myrda frå august 1895 til februar 1896.

26. august 1896 storma 26 unge armenarar Den osmanske bank i Konstantinopel og tok dei tilsette som gislar. Dei stilte krav til sultanen og truga med å sprenge banken i lufta. Med hjelp frå russisk diplomati fekk dei 26 fritt leide og kunne reise til Marseille. I dei neste dagane vart 7.000 armenarar myrda i Konstantinopel. Tyrkisk propaganda har seinare brukt denne nokså lausrivne bankokkupasjonen som eksempel på armensk terror.

Folkemordet i 1915

Etniske skiljer var ikkje viktige i Det osmanske riket: «Det muslimske samfunn både i det osmanske riket og Persia utgjorde en helhet av de troende, kalt for Ummah eller et trossamfunn under en Kalif (sjah i Persia). Nasjonalisme var derfor et fremmed og ukjent fenomen i hele den muslimske verden. En sentral oppgave for Ummah og de muslimske herskerne var å spre den sanne tro og samtidig forsvare muslimske territorier. Lojalitet i dette samfunnet innebar derfor å tjenestegjøre under en muslimsk hersker som ‘kunne forsvare muslimske territorier mot folk med andre religioner’.» (4)

Dette endra seg da Den ungtyrkiske rørsla (Komiteen for enighet og framsteg) fekk sentrale maktposisjonar i åra før sultanen i 1914 gjekk inn i første verdskrigen som alliert med Tyskland. Ein aggressiv tyrkisk nasjonalisme vart meir og meir dominerande. Armenarane hadde tidlegare vorti forfølgd fordi dei var kristne. Den ungtyrkiske rørsla, som var nokså likegyldig til religion, kombinerte sin eigen nasjonalisme med dei tidlegare muslimske herskarane sine idear om at forfølgjing av armenarane var nødvendig for å forsvare islam mot dei vantru.

Seint på vinteren 1915 starta ei systematisk massakrering og fordriving av armenarar som budde i Det osmanske riket, i eit omfang som ingen før hadde sett.

Eit medlem av sentralkomiteen i den ungtyrkiske rørsla, gjorde klart greie for det som no skulle skje. I eit brev til herskaren i Syria forklara han 18. februar 1915 at sentralkomiteen hadde «besluttet å befri fedrelandet for denne forbannede rases herskesyke og på sine patriotiske skuldre ta ansvaret for den skam som vil falle på den osmaniske historie av den grunn. Komiteen (…) har besluttet seg til å utrydde alle armenere som bor i Tyrkia, uten å la en levende sjel slippe, og har derfor gitt regjeringen stor fullmakt. Regjeringen vil gi valier og hærens førere de nødvendige vink om ordningen av massakrene.» (5)

Da massakrane, som for alvor skaut fart i april 1915, hadde vara ved i nokre månader, rapporterte den allierte tyske ambassadøren heim til Berlin at regjeringa ikkje let seg stanse «i utførelsen av sitt program for å løse det armenske spørsmål ved den armenske rases utrydding».

Tyske Dr. Johannes Lepsius laga ein grundig dokumentasjon, bygd på materiale som var tilgjengeleg for tyske diplomatar. Tyskland var alliert med sultanen og Det osmanske riket gjennom heile verdskrigen. Etter å ha studert dette materialet, oppsummerer Fridtjof Nansen slik:

«Fra alle landsbyer og byer i Kilikia, Anatolia, Mesopotamia, ble de kristne armeniere drevet ut på sin dødsmarsj; det ble gått metodisk fram, distrikt etter distrikt ble renset, enten de var nær krigsskueplassen eller hundrer av kilometer borte. Det skulle nå feies helt rent for armenisk liv.» (6)

Fleire hundretusenar vart fordrivi frå byane og landsbyane der dei budde og tvinga til å ta seg fram til fots mot ørkenområda i Syria. Dei fleste vart drepne eller døydde av svolt og utmatting på vegen. Sultanens menn arrangerte auksjonar undervegs og selde armenske kvinner. Prisen var gjerne 20 pjaster (3 kroner) for ei jente som ikkje var valdteken, og 5 pjaster (75 øre) for ei enke eller ei kvinne som var valdteken. (7)

Da den osmanske innanriksministeren, Tala’at Bey, møtte den tyske ambassadøren 31. august 1915, sa han kort og enkelt:

«La question armenienne n’existe plus. – Det armenske spørsmålet eksisterer ikkje meir.»

Fritjof Nansen skreiv nokre år seinare at han nok kunne ha dekning for orda sine, ettersom dei fleste deportasjonane var gjennomførde:

«Det vesentlige som nå sto tilbake var å få avlivet de ofre som måtte overleve dødstogene. De ble samlet i konsentrasjonsleire ved grensen av den arabiske ørken, men fikk omtrent ikke mat, og heller ikke leilighet til å finne livsopphold.» (8)

Innanriksminister Tala’at stadfesta to veker etter samtalen med den tyske ambassadøren at det nok var nokre delar av det armenske problemet som enda ikkje var løyst. I eit telegram til politisjefen i Aleppo ordla han seg slik 15. september 1915:

«Til politikontoret i Aleppo.
Det har tidligere vært meddelt at regjeringen på komiteens ordre har besluttet fullkomment å utrydde alle de armeniere som bor i Tyrkia. De som vil motsette seg denne befaling kan ikke regnes for å være regjeringens venner. Uten hensyn til kvinner, barn eller syke, hvor beklagelige enn ødeleggelsens midler kan synes, så skal det, uten å lytte til følelser eller samvittighet, gjøres ende på deres tilværelse.
Innenriksminister Tala’at» (9)

Den assyriske befolkninga i Det osmanske riket vart i 1915 stort sett behandla på same måte som armenarane, dvs. at dei vart systematisk utrydda.

Dashnak-republikken 1918-1921

Etter at folkemordet stilna av, vara verdskrigen i to-tre år til. Både dei armenske og dei kurdiske områda sør for Kaukasus var slagmark der snart den eine og snart den andre hæren rykka fram. Dei sivile tapa var svært store. I Armenia fortsette krigshandlingane etter at første verdskrigen vart avslutta med våpenkvile i oktober 1918.

Armenske utsendingar møtte fram på fredskonferansen i 1919 og kravde oppretting av eit «Stor-Armenia frå hav til hav», dvs. eit svært område frå Svartehavet og heilt til Middelhavet. Da den første fredsavtalen vart underskriven i Sèvres i august 1920 hadde dei armenske og kurdiske delegasjonane komi fram til eit kompromiss som både stormaktene og sultanen sine forhandlarar godtok. No skulle både Armenia og Kurdistan bli sjølvstendige statar. (Sjå kartet Provisions of Treaty of Sèvres for an independent Kurdistan; 1920.)

Kart: Det sjølvstendige Armenia og Kurdistan slik det vart fastsett i Sèvres-traktaten i 1920.
Grå felt = område med kurdisk majoritet i 1919

Men det fantest ingen stormaktsvilje til å setje Sèvres-avtalen ut i livet. Stormaktsspelet førte fram til Lausanne-avtalen som i 1923 kom i staden for fredsavtalen frå Sèvres. I Lausanne-avtalen er korkje Kurdistan eller Armenia nemnt.

Samtidig var det vedvarande krig i Armenia. Bolsjevikane som oppretta Sovjetunionen etter oktoberrevolusjonen i 1917, ga avkall på den tidlegare russiskkontrollerte delen av Armenia gjennom fredsavtalen i Brest-Litovsk i mars 1918. Osmanske styrkar rykka like etterpå nordover i Armenia. I mai kravde sultanen enda meire land enn det som var avtalt i Brest-Litovsk.

I slutten av mai 1918 erklærte så Dasnhnak-rørsla opprettinga av den uavhengige staten Armenia med hovudstad i Jerevan. Dei kontrollerte da berre eit svært lite område. Eitt år seinare (28. mai 1919) erklærte regjeringa i Jerevan seg som regjering for Den sameinte armenske republikken. På denne tida var delar av Kaukasus framleis kontrollert av dei «kvite» styrkane til general Denikin som førte krig for å knekke det nye bolsjevikregimet i Sovjetunionen. Den «kvite» hæren til Denikin braut saman tidleg i 1920.

Etter Denikin sitt nederlag og etter innfløkte krigsår der mange var innblanda, måtte Dashnak-republikken kaste korta og gi opp for godt 2. april 1921. I Jerevan står det framleis ein statue for å minnast den armenske kommunisten Aleksander Miasnikian som styrte gjenoppbyggjinga i sovjetrepublikken som vart oppretta. Vi merka at folk framleis omtalar Miasnikian – «den første sovjetkommisæren i Kaukasus» – med stor respekt. Fridtjof Nansen omtalte resultatet av dei første åra med bolsjevikstyre slik i 1927, etter at han på oppdrag frå Folkeforbundet hadde drivi omfattande humanitært arbeid i Kaukasus-regionen:

«Men i april 1921 rykket de røde tropper inn i Jerevan; armenieren Miasnikian ble satt i spissen for styret, som opptrådte med fornuftig måtehold; det ble gitt alminnelig amnesti, og landets dannede klasser ble kalt til å delta i oppbyggingsarbeidet, som så hardt trengtes. (…) Det ble tatt energisk fatt, og det er fast utrolig hva her er utrettet på få år med meget små midler. Hvor det var kaos, elendighet og hungersnød er det brakt orden, og endog en viss grad av trivsel, og samfunnet er i stadig utvikling med mange nyttige tiltak under et dyktig styre.»

Dashnak-rørsla har sia i hovudsak vori ei rørsle som er sterk i ein del av dei armenske eksilmiljøa. Nokre av Dashnak-leiarane var aktive på tysk side under andre verdskrigen. Sia 1996 har Dashnak-rørsla observatørstatus i den sosialdemokratiske internasjonalen. Dashnak-partiet har 6 representantar i parlamentet.

Noter

• 1) Side 236 i Fritjof Nansen: Gjennom Armenia, Oslo 1927. [Tilbake]
• 2) Side 250 i Gjennom Armenia. Nansen omtalar Det osmanske riket i mellomalderen som «tyrker-riket» og av og til som Tyrkia. Men både begrepet Tyrkia og staten Tyrkia var ukjende ord og begrep heilt fram til 1920-talet. Det var islam som var fellesnemnaren for det multietniske osmanske riket. Etnisk tilhørighet var ikkje viktig. [Tilbake]
• 3) Dokumentet er gjengitt på side 270 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 4) Abdollah Hejab: Jakten på en egen identitet. Universitetet i Oslo 2001, side 45. [Tilbake]
• 5) Se nærmere omtale fra side 246 og utover i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. [Tilbake]
• 6) Side 284/285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 7) Side 285 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 8) Side 288 i Gjennom Armenia. [Tilbake]
• 9) Foto av dette siffer-telegrammet er gjengitt på side 259 i Åge M Benedictsen: Armenien, København 1925. Eg vet ikke korfor Benedictsen bruker ordet Tyrkia som statsnamn. Namnet på staten var Det osmanske riket. Tyrkia som stat vart først oppretta i 1923. [Tilbake]

av Mathias Bismo

Den politiske historien kjenner flere forsøk på å definere en «tredje vei», enten det er snakk om SFs gamle tredje vei mellom sosialdemokrati og Moskva-kommunisme eller Tony Blair og New Labour sin tredje vei mellom thatcherisme og klassisk labourisme. Begrepet om «det tredje venstre» som har begynt å dukke opp på den norske venstresida er også en form for en «tredje vei», men i motsetning til andre tilsvarende begreper forsøkes dette knyttet opp til en historisk kontekst.

Begrepet slik det først ble lansert av Jan Otto Andersson i Vänsterförbundet, SVs finske søsterparti, står på den ene siden i motsetning til «det første venstre», dvs. borgerlige bevegelser basert på en ide om allmenn frihet på 17- og 1800-tallet og til «det andre venstre», som her inkluderer både sosialdemokrati og kommunisme.

I Norge er begrepet i hovedsak knyttet opp mot den russiske statsviteren Boris Kagarlitskij og de teoriene han la frem i sitt trebindsverk med samlebetegnelsen Recasting Marxism (1). Kagarlitskij knytter selv begrepet opp mot to faktorer. For det første krever den nye politiske situasjonen, ofte kalt «globalisering», nye strategier for venstresida. For det andre krever utviklingen i arbeiderklassen nye former for organisering. Sammenknytningen av dette er selve hensikten ved verket.

«Det nye barbariet»

Dette er betegnelsen Kagarlitskij bruker på den situasjonen vi lever under i dag. Det kjennetegnes av et drøyt tiår med en kraftig offensiv fra kapitalens side. Selv om han på ingen måte kan kalles en tilhenger av den nå avskaffede Sovjetmakten – han var selv politisk fange under Bresjnev – mener Kagarlitskij at statens eksistens betydde visse begrensninger for den vestlige kapitalen. Da Sovjetunionen imidlertid falt, ble det mulig for kapitalen å trenge inn på nye områder, geografisk så vel som sosialt.

Samtidig kom den «nye realismen» stadig sterkere frem. Denne ideologien hevdet at den utviklingen man så i verden, var en tilnærmet naturnødvendighet. Enten den i sin ekstreme form prediket historiens slutt eller i sin mer moderate form forkastet en hver gjennomgående endring av samfunnet, var dette en ideologi som var nødvendig for å forsvare «globaliseringens» politiske system, dvs. et system der makt ble overført fra enkeltstatene og over til overnasjonale organer a la EU, NAFTA, WTO og Verdensbanken.

Kagarlitskij ser på dette som organer som i langt større grad enn staten representerer kapitalen. De er skapt etter dens behov, samtidig som de ikke åpner for noen motvekt fra arbeiderklassen, slik det finnes åpning for i staten. Staten legger derfor langt bedre grunnlag for demokrati. Men siden dette er en politisk villet prosess der statene mer eller mindre frivillig avgir suverenitet, og siden disse organene dermed er organer basert på statsmakt, er dette en prosess det er mulig å snu. Hovedoppgaven for venstresida, slik han skisserer det, er derfor å gjenerobre staten. (2)

Den nye venstresida

Han knytter denne utviklingen opp mot en frykt for politiske begrensninger for kapitalen. En påstand her er at dette er en høyst begrunnet frykt, siden venstresida er i fremgang på det statlige nivået. For det første er dette imidlertid en utvikling som siden verket ble skrevet er reversert, og for det andre er denne venstresida, som blant andre Asbjørn Wahl (3) har vist, en venstreside som for det meste har stått på kapitalens side. Kagarlitskij innser også det andre poenget, det er faktisk et naturlig resultat av «det annet venstre» som sådan, og nettopp derfor trengs det en ny venstreside.

Det store problemet med «det annet venstre» er at det ikke har vært i stand til å forene reformarbeid og en revolusjonær strategi. Mens kommunistpartiene har latt det revolusjonære perspektivet råde og dermed glemt de folkelige dagskravene, har sosialdemokratene gått inn på en forhandlingslinje som har gjort at de bit for bit har akseptert det kapitalistiske systemet. Dette, igjen, har sammenheng med deres elitistiske struktur som ikke åpner for avvikende syn.

I dag er behovet for pluralisme i en samlet venstrebevegelse større enn noensinne tidligere. Arbeiderklassen blir stadig mer heterogen, og følgelig blir også vilkårene for venstrepolitikk mer mangfoldige. En radikal bevegelse som bare fanger opp deler av arbeiderklassen, er en bevegelse som vil ha problemer med å få sin politikk satt ut i livet. Samtidig er også tidligere tiders felles arbeiderklassekultur kraftig svekket, noe som ytterligere forsterker behovet.

Kagarlitskij mener ikke, slik enkelte har fremstilt det (4), at skillet mellom reformister og revolusjonære er et falsk skille. Det han mener, er at reformister på et eller annet tidspunkt vil bli nødt til å ta stilling for revolusjon eller for det bestående. En kardinalfeil av revolusjonære tidligere har vært at de i praktisk politikk har drevet reformister vekk fra sin side i tilspissede situasjoner. Reformistene, på sin side, har gjort sitt ytterste for å monopolisere reformkampen. Begge deler er feil, reform og revolusjon er to sider av samme sak. Det er bare gjennom stadige reformkrav at kapitalismens begrensninger vil bli erkjent og at revolusjonen vil fremstå som uunngåelig dersom man ikke skal la kapitalen stikke av med seieren. Derfor må partiene og bevegelsene innen «det tredje venstre» være åpne for både revolusjonære og reformister. Det er bare gjennom både organisatorisk og politisk pluralisme at man kan forhindre at partiene flyter hen i retning markedsliberalisme eller det Kagarlitskij kaller «stalinisme»

«Det tredje venstre» konkretisert

Andersson knytter begrepet «det tredje venstre» opp mot 60-tallets «nye venstre». Når Kagarlitskij, derimot, skal konkretisere dette, trekker han frem ulike faktisk eksisterende bevegelser med høyst ulik historie.

Blant disse er valgsamarbeidet mellom de franske trotskistpartiene Lutte Ouvriere (LO) og League Communiste Revolutionare (LCR) i forbindelse med sist valg til Europaparlamentet. I motsetning til det revisjonistiske Parti Communiste du France (PCF), mener han at dette samarbeidet overvinner mange av «det annet venstres» dogmer. Han spår rett når han tror PCF vil bli straffet for sin regjeringsdeltakelse, men det er meget vanskelig å tilskrive særlig LOs fremganger ved sist valg dette. Av trotskistpartier er LO kanskje det i Europa om ligger nærmest «det annet venstre», både i politikk (så å si ingen reformkrav) og struktur (kaderparti med disiplin).

Et annet konkret eksempel er tyske Partei des Demokratisches Sozialismus (PDS), etterfølgeren til det østtyske statsbærende partiet. Etter å ha kvittet seg med fortidens synder, mener Kagarlitskij at PDS fungerer som et samlende venstreparti i øst som, siden de ikke deltar i nasjonale regjeringer, ikke gjentar sosialdemokratiets gamle synder. At regjeringspartiene SPD og Die Grünen fra dag 1 har gjort det klinkende klart at de ikke ønsker samarbeid med «ekskommunistene» på nasjonalt plan, nevnes ikke. Nå deltar imidlertid PDS i flere delstatsregjeringer i det tidligere DDR, og som sådan er de fortsatt med i det borgerlige administrasjonsapparatet. Forskjellen mellom stats- og delstatsregjering er flere. I delstatene har man for eksempel ikke mulighet til å påvirke politikken i forhold til de overnasjonale organene – som jo er den viktigste oppgaven for venstresida i dag.

Det viktigste poenget her er nok regjeringsdeltagelse som sådan. Som historien entydig viser, har regjeringsdeltagelse og ymse kriseforlik ført til at de gamle sosialdemokratiske partiene har gitt fra seg skanse etter skanse til det ikke lenger er mulig å se forskjell på disse og de tradisjonelle borgerlige partiene i praktisk politikk. Til og med DNA så i sin tid på kriseforliket som en del av en revolusjonær strategi. Kagarlitskij fører ingen argumentasjon for at dette ikke skal kunne skje igjen.

Gale premisser

En hovedfeil ved Kagarlitskijs teorier synes å være at de er basert på hendelser over et kort tidsrom. I 1999 var det fortsatt en tendens til at sosialdemokratiet var i fremvekst i Europa. Det var da mulig å knytte dette opp til en radikalisering av folk. I dag er dette snudd og mye av grunnlaget for teoriene faller dermed vekk.

Et annet galt premiss er ideen om at revolusjonære innen «det annet venstre» bare bryr seg om revolusjonen og ikke om reformer. Det er tvert om nettopp reformkrav og ikke minst gjennomføring av disse reformene som har ført til store fremskritt for revolusjonære bevegelser i land som Nepal, Argentina og Filippinene.

Det som imidlertid kjennetegner bevegelsene i disse landene, er at de ikke er parlamentariske. Reformkampen vinnes ikke gjennom kompromisser med kapitalen, den vinnes i kamp mot den. Store deler av den venstresida som vokser frem i Europa, er også av en slik karakter. For disse er den parlamentariske kampen i høyden kamp på en av mange arenaer.

Selvsagt vokser ikke disse to typene venstreside frem uavhengig av hverandre. Det gjorde heller ikke «det nye venstre» på 1960-tallet, men også her utviklet det seg to retninger, en revolusjonær og en reformistisk, som sakte, men sikkert ble en del av det etablerte systemet, slik SV er i Norge i dag. Kagarlitskij har selvsagt rett når han sier at reformarbeid er en nødvendig del av en revolusjonær strategi, men reform er ikke det samme som parlamentarisk arbeid. Det parlamentariske spillet fanger, og eksemplene er få, om det i det hele tatt finnes noen, på at man uten å vurdere dette som bare ett av mange felter klarer å holde hodet kaldt.

Det vil fortsatt finnes særegne revolusjonære og reformistiske strategier. Hvordan man skal organisere dem, er en sak som er åpen for diskusjon. Det blir imidlertid for enkelt slik Kagarlitskij fremstiller det, å hevde at en klassisk kommunistisk organisering nødvendigvis fører til (forsøk på) styring på vegne av i stedet for sammen med folk. I dag forenes dette i land som India og Nepal. Kagarlitskij advarer mot ensidighet, og det er en viktig advarsel. Men å gå fra en slik advarsel til hans «tredje venstre» blir å skylle ut barnet med badevannet.

Noter

• 1) Kagarlitskij, Boris, New Realism, «New Barbarism» (vol. 1), «The Twilight of Globalization» (vol. 2), «The Return of Radicalism» (vol. 3), London: Pluto Press 1999 [Tilbake]
• 2) Kagarlitskij, Boris, » The Challenge for the Left: Reclaiming the State» i Socialist Register 1999, side 294-313 [Tilbake]
• 3) Wahl, Asbjørn, » European Labor: Social Dialogue, Social Pacts, or a Social Europe?», i Monthly Review vol. 54, no. 2, 2002 [Tilbake]
• 4) Se for eksempel Mustafa Hussein og Erling Outzen (SV) i Klassekampen 4. juni [Tilbake]

Bokomtale ved Ingrid Baltzersen

Israel Shamir er ein glimrande essayist og omsetjinga til Hans Olav Brendberg gjer teksten levande på norsk. Men som politisk bidrag til debatten om palestinaspørsmålet er det vanskeleg å bruka. No skal ikkje all litteratur skal vera politisk brukbar, men sidan Israel Shamir vert sett på som ein representant for ikkje-sionistiske israelarar, og bruka i avisar og debattar i Noreg, fortener han å bli analysert i forhold til det.

Shamir seier i forordet til boka at skulda for konflikten ikkje udelt kan leggjast på verken palestinarane for det var dei det vart synda mot, eller israelarane, for dei er bybuarar og treng ikkje jorda til palestinarane. Jødane har heller ikkje skulda, for dei fleste av jødane i verda har ingenting med Israel å gjera, og amerikansk imperialisme hadde tent meir på å stø Tyrkia og Saudi-Arabia for å dominera Midtausten. Shamir lover oss å prøva å avdekkja i artiklane sine kven som har skulda for konflikten. Slik eg oppfattar det legg Shamir i artiklane sine skulda på den jødiske lobbyen i USA, rike jødar og jødisk moral/religion generelt, noko som ikkje stemmer med forordet.

Jesus kokar i helvete

I artikkelen «Blomar frå Galilea» argumenterer Shamir for at jødane hatar Kristus, og at kristensionistane burde sjå dette og snu seg bort frå jødane. Han viser til at Talmud seier at Jesus kokar i helvete (ei omstridt tolking), og at jødisk tradisjon seier at ein skal forbanna dei døde når ein går forbi ein kristen kyrkjegard. Muslimane derimot likar Kristus, og kristensionistane bør heller oppdaga dette. Det er vanskeleg å ta stilling til om dette finst i Talmud og jødisk tradisjon, og forholdet mellom tradisjon og praksis i dag. Men det einaste denne typen argumentasjon kan brukast til, er å «bevisa» at jødane i sin kultur/natur er vonde og muslimane er gode, sett i forhold til ein kristen standard.

Det er vanskeleg å vita om det er jødar og jødedommen generelt, jødar i Israel, jødar i USA, sionistar generelt eller sionistar i USA som vert angripne. Historiske hendingar for mange hundre år sidan, hendingar og uttalingar frå jødar i USA, Israel og andre stader vert sausa saman slik at ein får inntrykk av at alt heng saman i ein konspirasjon. Når Shamir til dømes trekk fram ein massakre som hendte i 614 for å visa at jødane driv med og redigerer historia si, er det vanskeleg å vita kva som er poenget. For det å be jødane læra av noko som hendte i 614, er det same som å be ein nordmann om å læra av vikingane sine massakre av munkar i Irland, det modererer nok vårt syn på dei stolte vikingane, men det er ikkje særleg relevant i dag. Det same skjer når Shamir viser til avsløringar av svindel med holocausterstatningar. Han skriv at jødisk solidaritet er ein illusjon, «av di ein jødisk kjeltring vil svindla ein annan jøde like snart som han vil svindla ein gojim (ikkje-jøde), og kan henda snarare». Han skriv riktig nok «jødisk kjeltring» og ikkje berre jøde, men inntrykket ein sit igjen med er at alle jødar er pengegriske kjeltringar. Shamir gjer den feilen at han går med på at sionistane representerer jødane i verda i dag, og han brukar einskilde jødar sine meiningar og feilgrep til å visa at alle jødar er ute etter makt og kjeltringestrekar.

Shamir kritiserer opposisjonen mot Israel for å vera for redd for å bli stempla som antisemittar, slik at viktig kritikk ikkje vert fremja. Kritikken hans kan sikkert treffa nokon, men palestinarørsla i Noreg har i alle fall ikkje dette problemet. Shamir skriv at antisemittisme ikkje er problemet i dag, men derimot israelske krigsbrotverk. At jødehat ikkje er eit stort problem i dag, betyr ikkje at me skal viska ut skiljet mellom kritikk av den sionistiske rasistiske ideologien og den jødiske religionen og tradisjonen. Sionismen som ideologi er tufta på møtet med jødehat og nasjonalsjåvinisme i Europa på slutten av attenhundretalet. Sionistane stilte rett diagnose, jødehat, men laga feil medisin, sionistisk rasisme. Jødehat frå palestinavener styrkar sionistane sin argumentasjon og skyv bort moglege allierte blant jødane. Ein kan, som Shamir gjer, peika på sjåvinistiske trekk i jødisk religion, men slike trekk finst i dei fleste religionar og nasjonar, og er ikkje spesielt for jødedommen.

Det er mange gode poeng i artiklane, slik som historia om Farris Ode. Denne guten har dei fleste sett på plakatar og T-skjorter, den vesle guten som modig kastar stein på ein stor tanks. Han vart drepen av ein israelsk snikskyttar eit par dagar etter at biletet var tatt, og han er blitt eit symbol på den ukuelege frigjeringskampen. Shamir skriv i artikkelen «Riddaren kjem tilbake» at palestinavener må ta vare på biletet av palestinarane sin kamp, ikkje berre av lidingane og martyrane deira. Biletet av Muhammed Al Dorrah som vart drepen i faren sine armar vert nok hugsa av enda fleir, men bileta viser to sider av palestinarane si historie: uskuldig liding og rettferdig kamp.

Løysinga Shamir har på palestinakonflikten, er ein stat og ein person ein stemme, slik at sionistane på den måten vil mista makta. Ideen om eit sameint Palestina er ein ide mange Palestina-aktivistar vil seie seg einig i, men samtidig er den krasse kritikken hans mot den israelske fredsrørsla sitt ynske om to statar ein kritikk av eit pragmatisk standpunkt dei fleste partia i Palestina har tatt no, at ein lagar ein palestinsk stat på dei områda han har. Shamir viser til at militærstyret i Galilea opphørte i 1966, og palestinarane der kom under direkte israelsk styre. Han meiner at viss Vestbreidda og Gaza kom under direkte israelsk styre i staden for militærstyre, ville dei ta over Knesset og få slutt på dei rasistiske lovane. Det er vanskeleg å sjå at annekteringa av Galilea skal vera eit frampeik på ein demokratisk stat for alle innbyggjarar i eit framtidig Palestina, og å seie seg enig med Shamir i at ein ikkje har noko mot okkupasjonen i 1967.

Synet på jødar og palestinakonflikten er ikkje det einaste Shamir er kontroversiell på. I artikkelen «På veg» seier Shamir til Vesten: «Medkjensle, den verkeleg kristne medkjensla, byr dykk å la folk bu heime, under vinbuskar og fikentre, like godt som dei gjer i dykkar land. De ville ikkje få så billige vaskarar, men de ville få eit reinare og betre land». Shamir har rett i at dei fleste vil bu der dei bur, og at Vesten har mykje av ansvaret for at folk må flykta, men orda «reinare land» smakar av rasistisk argumentasjon, eit folk – eit land.

Blandinga av argumentasjon er det som generelt er vanskeleg med boka. Ein kan vera einig i delar av argumentasjonen, men måten det er satt saman på, og konklusjonane hans, vert skeivt. Til dømes er det riktig at det finst ein stor jødisk israelskvennleg lobby i USA, men makta denne lobbyen har trekk Shamir ut av proporsjonar. Og det er sant at det finst mange rasistar i Israel, men rasismen kan ikkje berre forklarast med religion og jødisk tradisjon, det er ein medviten statsbyggande ideologi. Sionistane har gjort rasismen jødisk, men jødisk tru og tradisjon treng ikkje automatisk å føra til rasisme eller sionisme.

Shamir skriv heile tida positivt om dei som har omvendt seg frå jødedommen, og han skriv at han sjølv har vald å bli palestinar. Kravet til israelarane må ikkje vera at dei skal slutta å vera jødar, det må vera at dei ikkje skal vera rasistar ved å støtta opp om den rasistiske israelske staten.

av Birger Thurn-Paulsen

Arnstein Hølmebakk har skrevet boka Den siste formannen. Det er Norsk Kommuneforbunds historie på en ny måte. Dette mangfoldige forbundet har altså bestilt en ny bok om seg selv. Den beskriver livet og kampene i fagbevegelsen, med forankring i personene.

Boka er skrevet på oppdrag fra Norsk Kommuneforbund (NKF). Dette er ikke Kommuneforbundets historie, i den forstand. Kommuneforbundets historie foreligger i to bind fra før, skrevet av faghistorikere. Så hvorfor en ny historiebok nå?

Røde Fane har snakket med Arnstein Hølmebakk om hvorfor, om meningen og målsettingen med boka. Og, vi har sett nærmere på boka, om den svarer til forventninger og målsettinger.

«Det er ikke så godt å si helt presist hvorfor de ville ha en ny historiebok,» forteller Hølmebakk. De eksisterende bøkene er riktignok lite kjent og lest, men forbundet ga uttrykk for at de ønsket seg en annerledes historiebok, blant annet med fokus på veteranene. På den andre siden er det ikke noe massespredningsperspektiv på dette opplaget heller. Den er trykket i et opplag på 4.000.

– Hvordan gikk du fram for å få til en annerledes historiebok?

«Jeg visste ikke helt retninga da jeg begynte,» sier han. «Boka har fått en klar Oslo-vinkel, men jeg startet utenfor Oslo, med å intervjue folk. Jeg samlet rundt 60 intervjuer, mange fra Nord-Norge, og ellers gjennom forbundskontorene. Etter hvert kom jeg til å snakke mye med, og samarbeide mye, med Arne Born. Han var formann i NKF fra 1966 til 1982, og er den eneste gjenlevende av tidligere formenn. Hans historie og vei mot lederskap var på mange måter uvanlig innafor fagbevegelsen. Det ble interessant å følge. Tittelen på boka kom også gjennom samarbeidet med Born. Han var bokstavelig talt den siste formannen. Forbundet fikk kvinnelig leder i perioden etter ham, og fra da av het det nettopp leder, og ikke formann.»

– Du reiste rundt og samlet intervjuer, men boka har en helt klar Oslo-vinkel.

«Intervjuene ble et veldig viktig grunnlagsmateriale, men det ble klart at i den perioden jeg skriver om, måtte du nesten komme fra Oslo for å være valgbar til ledende verv. Samarbeidet med Born bidro også til å peke ut veien. I noen grad er det blitt Borns biografi. Utover det, kom jeg kom fram til tre rettesnorer for boka. Jeg ville vise kampene innad, kampene mot motparten og kampen mot fascismen. Hovedarenaen for disse kampene var også Oslo, særlig i den perioden denne boka beskriver.

En av kampene innad, og i fagbevegelsen, var spørsmålet om arbeiderprofilen og tjenestemennene. NKF ble skilt ut fra samleforbundet Arbeidsmandsforbundet og stiftet i 1920. I starten het det Kommunearbeiderforbundet. Forbundet var da, og opp gjennom historien, et samleforbund for ufaglærte. Den første utvidelsen skjedde ved at sporveisfolkene kom med, men ikke uten kamp og diskusjon. I 1923 skiftet det navn til Norsk Kommuneforbund, etter sammenslåing med Kommunale Tjenestemenns Landsforbund, og skrittvis ble det et forbund for arbeidere og tjenestemenn i kommunesektoren. Men dette var det altså kamp om. Forøvrig var forbundet tidlig opptatt av å utvikle opplysningsarbeidet gjennom studier, kurs. Det har sikkert sin bakgrunn i at det nettopp har vært et samleforbund for ufaglærte. En av de seinere formennene, Thorbjørn Henriksen, var arkitekten bak det som ble AOF. Det ble etter hvert også et samleforbund for mange forskjellige lag, fra reingjørere til rådmenn. Samtidig har NKF alltid hatt et nært forhold til DNA, og mange ledere på forskjellige nivåer har hatt verv i by- og kommunestyrer. Slik har de også utviklet en lang tradisjon med å møte seg sjøl i døra. Et nokså spesielt eksempel på dette er at frisørene kom til å bli innlemmet i NKF. Rart nok i seg sjøl, men enda mer spesielt ble det fordi forbundet eide en frisørbedrift, AS Frisør. Det ble altså både arbeidsgiver og fagforbund for de ansatte på samme område.

Forbundet var også sterkt preget av linjekampene i arbeiderbevegelsen, ikke minst de første åra. I noen år fra 1923 var det tre partier, DNA, Sosialdemokratene og NKP. Det var hard kamp mellom venstre- og høyrefløyen i Kommuneforbundet, som i fagbevegelsen ellers. Jeg ser det som viktig at fagbevegelsen ikke sprakk etter partimønsteret. Den første formannen, Gunnar Sethil, tilhørte nok høyrefløyen, men han hadde hjertet sitt først og fremst i fagbevegelsen, og var en av dem som bidro til å holde den samlet.»

– Den tredje rettesnoren, kampen mot fascismen, hva vil du si om den?

«Mitt håp er at historia kan gi lærdom i dag. Gjennom biter av Arne Borns historie, kommer boka blant annet inn på Fedrelandslaget. Det ble stiftet allerede i 1925, med nasjonale helteskikkelser som Fridtjof Nansen og Christian Michelsen i spissen. Det var en klart nasjonalistisk og antikommunistisk bevegelse. De studerte arbeiderbevegelsen for å knekke den. Anders Lange var sekretær der i mange år på trettitallet. Jeg vil si det sånn at Fedrelandslaget er den historiske spira til Fremskrittspartiet.

Selv om det var brådne kar der, som ellers, kan vi si at NKF, og de kommunale tjenestemennene besto prøven under den tyske okkupasjonen. Forbundet satte i gang en omfattende konferanse- og diskusjonsbevegelse i 1940 som opplagt var viktig. Forøvrig tilhørte både den yngste og den eldste, blant de norske frivillige til Spania, NKF. Artig nok, var Willy Davidsen, faren til den nåværende lederen i Forbundet, en av dem.

Ellers er det viktig at fagbevegelsen som helhet, gjennom LO, gikk inn for boikott av 1936-olympiaden. De politiske skillelinjene fantes den gang også innafor idretten. 34 norske idrettsutøvere fra Arbeidernes Idrettsforbund deltok i Spartaskiaden i Spania, som var et internasjonalt mottrekk, et mot-OL, med anti-fascistisk profil. Omtrent samtidig satte de spanske fascistene inn sin offensiv.»

En anbefaling

Boka er absolutt blitt en annerledes historiebok fra fagbevegelsen, men særlig, selvfølgelig, om Norsk Kommuneforbund, dets historie og forhistorie. Det ble altså dannet etter utskilling fra Arbeidsmannsforbundet, het Norsk Kommunearbeiderforbund, men vokste, blant annet gjennom å ta opp i seg flere mindre forbund, til å bli det største og mest sammensatte forbundet i LO med 230.000 medlemmer. I disse dager står det, typisk nok, foran enda en sammenslåing, med Norsk Helse- og Sosialforbund.

Boka gir gode innblikk, slik Hølmebakk har ment, i kampene både innad og utad. Ikke nødvendigvis gjennom mye nytt faktastoff i forhold til det vi vet fra andre verker om fagbevegelse og arbeiderbevegelse, men altså annerledes og fengslende fordi den knytter historia til personer. Arne Borns brokete historie går som en slags rød tråd, og en tråd som går via en rekke områder og temaer, men boka følger også andre sentrale personer, og dels blir historia sett gjennom deres øyne. Dette gir ganske godt innblikk i de kampene som preget den partipolitiske arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen samtidig. 1926 er i så måte et svært interessant år. Da befant Norsk Kommuneforbund seg i den største og bitreste konflikten i forbundets historie. Omfattende lock-out og streik ble utløst av dyrtid og lønnsnedslag på kommunesektoren. Konflikten involverte i særlig grad Sporveiene. I Bergen stod fagopposisjonen og også NKP sterkt. Konflikten i Bergen ble spesielt bitter og endte, slik det står i forbundets beretning fra det året, med «et resultat som heldigvis fagorganisasjonen ikke har hatt så mange av». En ting var at kampen i Bergen var en slags prøveklut for borgerskapet, men desto verre var det at resten av forbundet og fagbevegelsen kan sies å ha latt Bergens-medlemmene i stikken, som et offer i de partipolitiske kampene om hegemoni. I Oslo måtte folk også tåle lønnsnedslag, men mindre enn det som førte til konflikten, og med færre sår enn kameratene i Bergen.

En ung, fremadstormende herre, ved navn Einar Gerhardsen, tilhørte den gangen venstrefløyen og fagopposisjonen. Konrad Nordahl, da kommunist og seinere LO-formann, var også aktiv på denne tida. Deres veier og karrierer er ikke utypiske. Vi følger dem fra radikal fortid til administrerende samfunnsstøtter – og Kråkerøy-tale. Selv om denne boka stopper litt før disse begivenhetene. Forøvrig blir det politiske fellesskapet og personfellesskapet mellom NKF og DNA godt illustrert. Til nå har tre DNA-formenn og fire statsministere kommet fra NKFs rekker.

Målt mot Arnstein Hølmebakks egne målsettinger kommer boka godt fra det å illustrere kampene innad og utad, og, ikke minst, sammenhengen mellom disse. Den er bygd opp slik at det blir både politisk og menneskelig interessant å følge personene.

Den har, som vi har vært inne på, en tydelig Oslo-vinkel. Sånn sett gir den også interessante biter av Oslos historie, igjen fordi den følger personers oppvekst og utvikling. Dette bindet beveger seg litt inn på femtitallet. Hølmebakk har ett bind til under arbeid, som del av oppdraget fra Kommuneforbundet. Det har arbeidstittelen I kvinne- og manns minne. Da får vi forbundets nyere historie, og ganske sikkert vil fokus flyttes fra de mannlige lederne fra Oslo.

I dag blir Kommuneforbundet angrepet fra høyre og beskyldt for å være bakstreversk, og for å være en bremsekloss i «moderniseringen» av offentlig sektor. Les historia. Det er et stort, detaljert, omfattende og rikt illustrert verk. Det bestilles hos Norsk Kommuneforbund.

av Arnljot Ask

De mange taktiske alliansene bak grensedragningene i Kaukasus/Midt Østen i kjølvannet av den første verdenskrigen, og intervensjonskrigen mot den ferske sovjetrepublikken, ga den armenske Dashnak-republikken et visst overlevelsesrom i en periode. Men da hvitehæren til Denikin kom på defensiven, var dens dager talte. Bolsjevikene trengte fram fra basene sine i Baku og andre steder i Aserbajdsjan og utropte en sovjetisk Armenia-republikk i Jerevan 29. november 1920.

Dashnakene overlot makten fredelig til bolsjevikene. Men sulten og de vanskelige leveforholdene under den krigstilstanden som fortsatt rådde i området, gjorde at sivilbefolkninga protesterte mot de nye makthaverne. De gjorde opprør og avsatte sovjetregjeringa i begynnelsen av 1921. Dashnakene tok igjen over styringa, men bare for noen måneder. Med støtte fra Georgia, som nå også var på de rødes hender, ble den 70 år lange sovjetperioden innleda 2. april 1921. Armenske partisaner fortsatte ennå i noen måneder geriljakrig fra fjellene, men trakk seg tilbake til Iran sommeren 1921.

Sovjetrepublikken Armenia skrumpa ytterligere inn i utstrekning. Gjennom Kars-avtalen 13. oktober 1921 ble både Kars og Ardahan-området avgitt til Tyrkia. Det hellige fjellet Ararat har fra den tid bare vært tilgjengelig for øyet, der det troner opp mot himmelen på den sørlige, tyrkiske siden av den fruktbare Aratsdalen. Også Nachitjevan-distriktet ble tildelt Aserbajdsjan-republikken, enda det ligger inneklemt mellom Armenia og Tyrkia. Bakgrunnen var at de fleste innbyggerne var azerere eller tatarer. Nagorno-Karabakh som derimot hovedsakelig var bebodd av armenere, ble også lagt til Aserbajdsjan. Det hang sammen med at Stalin ville dempe den lokale nasjonalismen i de tre sør-kaukasiske sovjetrepublikkene, ved blant annet å ikke lage alt for homogene etniske republikker. I 1923 ble de også slått sammen til en felles enhet, Den transkaukasiske sovjetrepublikken. Den bestod fram til den nye sovjetforfatningen av 1936. Da ble Georgia, Armenia og Aserbajdsjan sjølstendige republikker igjen.

Sovjet-regjeringa i Moskva satsa mye på å bygge opp Armenia. De la opp til at landet skulle bli en turistattraksjon for blant annet velsituerte eksilarmenere og satsa på å gjøre det til en av de mest velutvikla økonomiske republikkene i unionen. NEP-politikken ga rom for de mange mindre handels- og håndverksbedriftene og femårsplanene fra 1928 av hadde storstilte industrisatsinger. Et svært vannkraftverk utnytta potensialet rundt den høytliggende innsjøen Sevan. Jordbruket ble kollektivisert, samtidig som en moderne traktor- og maskinindustri ble bygd opp, med eksport av utstyret også til andre republikker. Utdannings- og helsevesenet ble bygd ut og nådde toppstandard sammenligna med resten av regionen. Det samme gjaldt for idrett, kultur og vitenskap. Armensk språk ble også sidestilt med russisk. Mye høyt utdanna arbeidskraft ble også eksportert til andre steder i Sovjetunionen. Bjurakan-observatoriet fikk et navn på verdensplan innenfor astronomien og spilte også en viktig rolle for romfartsforskningen. MIG-flyet ble konstruert av armeneren Artiom Mikojan, broren til en av de sovjetiske partitoppene fra de første tiåra, som holdt ut til helt ut på 1980-tallet, Anastas Mikojan.

Denne satsinga på Armenia hadde både bakgrunn i at republikken var en viktig randstat mot Vesten og i at republikken hadde nyttige råvarer og en befolkning med sterke kulturelle tradisjoner. Satsinga vakte også eksilarmenernes gunst og førte til at de støtta opp om hjemlandet sitt. En målestokk på utviklinga finner vi i befolkningstallet. Hovedstaden Jerevan økte sitt innbyggertall fra 34 tusen i 1917 til over en million i 1980. Fra 1940 til 1980 vokste befolkninga i Armenia fra 1,32 millioner til over 3 millioner. Mye på grunn av innflytting av armenere fra land som Iran, Libanon og Syria.

Det fantes allikevel en liten dissidentbevegelse i republikken, basert på kritikk av mangel på individuelle friheter målt med vestlige standarder. Men det spørsmålet som kom til å føre til at Armenia ble en av de første republikkene som erklærte seg uavhengige av Sovjetunionen, var det nasjonale spørsmålet knytta til Nagorno-Karabakh. I 1963 ble det overlevert en petisjon til Krutsjov fra armenere i Nagorno-Karabakh som protesterte mot de elendige økonomiske forholdene der og mot diskriminering av armenere. Utover 1970-80-tallet begynte kravene om at dette autonome distriktet i Aserbajdsjan burde knyttes til Armenia, å vokse i styrke. De aserbajdsjanske myndighetene slo ned på oppløpene og flere armenere ble også etter hvert drept. Dette skapte svære massemønstringer i Armenia.

I februar 1988 fylte plutselig en million armenere gatene i Jerevan og overleverte et brev til Gorbatsjov om at det innen en måned måtte settes i verk tiltak for å endre Nagorno-Karabakh sin status. Saken kom opp i Presidiet 23. mars, med klar beskjed om at det ikke ble noen endringer. «Gi dem en meter, så tar de en mil,» var Gorbatsjovs replikk, og to dager etterpå patruljerte væpnede soldater gatene i Jerevan. Oppløpene i Nagorno-Karabakh fortsatte, mens Baku prøvde å slå dem ned. På dette tidspunktet var ca 125.000 av de 160.000 innbyggerne i det 4.500 km² store distriktet armenere. Utfallet av disse stridighetene var at visse økonomiske og kulturelle innrømmelser ble gitt til armenerne, men noen overføring av distriktet til Armenia ble blankt avvist. I stedet ble Nagorno-Karabakh direkte underlagt Moskvas kontroll. 7. desember 1988 ble stridighetene også stilt i skyggen av det forferdelige jordskjelvet i nordøst-Armenia, hvor minst 28.000 mistet livet og hundretusener sto uten hjem midt i vinterkulda i høylandet. Neste fase i Nagorno-Karabakh-striden kom først etter at Sovjetunionen gikk i oppløsning.

Kilder:

• Davis Marshall Lang: Armenier – ett folk i exil, Trykkeriforlaget 1989
• Lonely Planet, august 2000

av Mathias Bismo

Verdensbanken fremstiller seg i dag som den drivende kraften for bekjempelse av fattigdommen internasjonalt. Ingenting kunne vært lenger unna sannheten. Den er i dag som i tidligere tider, et redskap for kapitalistisk ekspansjon. Hvis man mener noe med fattigdomsbekjempelse, er nedlegging av Verdensbanken et nødvendig krav.

De som var på Åpent Forum i Oslo 23. juni i forbindelse med demonstrasjonene mot Verdensbanken, fikk høre usedvanlig spake representanter for Verdensbanken og deres støttespillere, representert ved utviklingsminister Hilde Frafjord Johnsen. De sa seg i det store og hele enige i kritikken mot Bankens tidligere bravader. Det som skilte debattantene, var at mens disse hevdet at Banken hadde endret innretning nå, at de hadde forlatt strukturtilpasningsprogrammene (SAP), mente kritikerne at dette ikke var tilfelle.

Denne artikkelen vil gi sistnevnte rett. Den vil vise at Banken fortsatt, på alle måter, er et redskap for kapitalen. Dens nye slagord om «fattigdomsbekjempelse» er ikke annet enn en ny retorikk for å gjøre det som tidligere het SAP (strukturtilpasningsprogrammene) mer spiselig. Strategien er som den alltid har vært – å gjøre land i den tredje verden til billige produsentland for den vestlige verden og dermed øke de vestlige firmaers profitt.

Myten om fattigdomsbekjempelse

Strukturtilpasningsbegrepet har, helt rettmessig, fått et ganske dårlig rykte. Fattigdomsbekjempelse har imidlertid en langt bedre klang. Fattigdom er et reelt problem i verden i dag. I følge Bankens egne tall var 24 prosent av verdens befolkning fattige i 1998 (1). Disse tallene viser imidlertid langt fra den fulle sannheten.

Verdensbanken går ut fra en fattigdomsgrense med en disponibel inntekt på 1 US$ om dagen. Som Tabell 1 viser, er dette et dårlig mål. Denne viser et utvalg land undersøkt av stiftelsen Labour Behind the Label som undersøker forholdene i tekstilindustrien (2). I Bangladesh, det av disse landene som i følge uavhengige undersøkelser har det laveste økonomiske behovet, er fortsatt det reelle behovet på over dobbelt så mye som Bankens grense. På Filippinene er situasjonen enda fjernere fra Verdensbankens skrivebordsteori. Med en månedslønn på 108-146 US$ i måneden bruker tekstilarbeiderne 70 %, eller 70-100 US$, på mat og bolig. Ut fra Bankens teorier er dette imidlertid ikke noe problem. Det gjør heller ikke noe om disse arbeiderne går ned i lønn. Med en lønn på 35-50 US$ i måneden vil de fortsatt være «ikke-fattige», selv om de bare har råd til halvparten av de livsnødvendighetene de i dag forbruker.

Fattigdommen kan ikke bare måles i kroner og øre. Dersom en stor del av forbruket er unndratt det kapitalistiske markedet gjennom naturalhusholdninger, enkelt bytte eller lignende, vil det rene økonomiske behovet, målt ved hjelp av lønn, være mindre. Videre har det nasjonale prisnivået for å oppnå en anstendig levestandard mye å si. Det samme har faktorer som sanitære forhold, utdanning, infrastruktur etc. Noe som skjules i Tabell 1, er hvor mange overtidstimer som er inkludert i lønningene. Dette er for for eksempel Indonesias vedkommende 100 timer i måneden i gjennomsnitt, noe som tyder på større fattigdom enn tallene i seg selv viser. Selvsagt er folk som lever på under 1 US$ om dagen fattige, men de er ikke alene. Og det er ikke bare i Verdensbanken at disse ikke berøres. Bankens rolle som «verdenssamfunnets fremste ekspert på fattigdomsbekjempelse» har gjort at deres definisjoner i dag er adoptert av både andre internasjonale organisasjoner, som FN, og de fleste regjeringer rundt om i verden.

En strategi for proletarisering

World Development Report (WDR) 2000/01 viser likevel at man ved å definere inntekter på under en tredel av det gjennomsnittlige konsumet i landet som fattigdom, vil få hele 37 prosent fattige (3). Den benytter seg imidlertid ikke av dette i resten av sitt materialet. Da ville fokus måtte bli endret. Og det er ikke hensikten med den «nye» strategien. Målet på 1 US$ om dagen har en helt klar funksjon for Verdensbanken og dens strategi for kapitalistisk ekspansjon.

En stor del av de fattige etter Verdensbankens standard, deltar i den såkalt «uformelle økonomien». Dette er en heterogen kategori. Den består av alt fra prostituerte til håndverkere, fra tiggere og røvere til naturalbønder. Det som er felles for disse, er imidlertid at de ikke er en del av den «legale» internasjonale markedsøkonomien. Prostituerte, tiggere og røvere deltar for så vidt som de er en del av kapitalismens avsetningsmarked, men de deltar ikke i den kapitalistiske verdiproduksjonen. Håndverkere og naturalbønder, på sin side, verken produserer for eller konsumerer i hovedsak av markedet.

Det er derfor ikke underlig at Banken vier store deler av sitt materiale om de fattige til strategier for bekjempelse av den «uformelle økonomien». På en side er dette en økonomi som ikke skaper profitt, og som dermed ikke bidrar til kapitalistisk akkumulasjon. På den andre siden vil en forflytting av denne arbeidskraften til den kapitalistiske industrien gi dem en høyere målbar lønn, i de aller fleste tilfeller er mer enn 1 US$ om dagen. Som sådan vil proletarisering av slike grupper ha en «fattigdomslindrende» effekt. Fra Bankens ståsted er altså proletarisering og fattigdomsbekjempelse to sider av samme sak.

Mer enn bare å øke arbeiderklassens antall i den tredje verden er dette også en strategi for å skape billig arbeidskraft. Dette er noe også Banken sier rett ut. Bekjempelse av fattigdommen, dvs. sterkest mulig proletarisering, er ikke en oppgave for bare de fattige, alle må bidra med det de kan. Lave lønninger er et klart insitament for investorer til å hyre inn mer arbeidskraft. Med andre ord: Lavere lønninger, så lenge de holder seg over 1 US$ om dagen, er et viktig bidrag for bekjempelse av fattigdommen (!!!), og her må arbeiderne bidra med sitt, dvs. å akseptere en luselønn. Utallige eksempler finnes da også på at Banken sine reformer, både under og etter SAP, har hatt drastiske lønnsnedslag som direkte følge.

Verdensbanken og den «globaliserte» økonomien

Det er imidlertid ikke nok med proletarisering alene. Bedriftene i den tredje verden skal inngå i et helt bestemt mønster ved at deres produksjon skal være eksportrettet. Dette gir i sin tur kapitalistene enorme fordeler da prisene i den vestlige verden kan settes langt høyere enn i produsentlandene. Siden merverdien er så stor som den er i produksjonen i den tredje verden – hos Nike mottar for eksempel en arbeider i Bangladesh kun 0,5 % av den prisen en jakke selges for (4) – er kjøpeevnen tilsvarende lav. Hvis en jakke selges for 60 US$, en sum som ikke en gang tilsvarer en arbeidsdag i USA, vil den tilsvare en til to månedslønner i Bangladesh.

Et viktig tiltak for å få folk vekk fra den «uformelle økonomien», er å konkurranseutsette jordbruket. Dette har (minst) to helt klare fordeler for kapitalen. For det første tar det knekken på mange småprodusenter som i sin tur kan føres ut i industrien. For det andre skapes et avsetningsmarked for de store kornreservene som finnes i andre land. Hvis alt kornet som produseres i USA selges på det nasjonale markedet, vil det føre til et enormt prisfall. Hvis det derimot kan selges i andre land, vil prisen kunne opprettholdes samtidig som man får solgt «overskuddskornet». Når dette ofte selges til lave priser, er det ytterligere med på å forsterke den første faktoren. Dermed kommer man inn i en prosess som blant annet har hatt den merkverdige effekten at Ukraina, en gang kjent som Sovjetunionens kornkammer, i dag er nettoimportør av korn.

Et ytterligere tiltak som står sentralt i de nye dokumentene med det svært lite passende navnet Poverty Reduction Strategy Papers (PRSP) er større fleksibilitet i forhold til valutaen. Valutaer i land der det er lav produktivitet pr. arbeidstime, tenderer til å synke i forhold til land med større produktivitet. For å demme opp mot inflasjon har land i den tredje verden tidligere valgt å ha en politisk styrt valutakurs. Når slike inngripener blir forbudt, fører det til at det relativt sett blir billigere å kjøpe varer fra landene, samtidig som importvarer relativt sett blir dyrere. Dermed får industrilandene en ytterligere fordel av Verdensbankens reformer, samtidig som folk i den tredje verden synker ned i ytterligere armod.

Markedsmakt og subsidiaritet

Verdensbanken slår i WDR 2000/01 fast at markeder er bra for fattige mennesker, uten å gi noen begrunnelse for denne påstanden. Bankens slagord om muligheter, maktoverføring og sikkerhet, slagord det skrytes mye av, er ikke annet enn slagord for strategier beregnet på å sikre markedsavhengighet også på produsentsiden (5).

Sentralt i vår sammenheng står begrepet om maktoverføring. Det er liten tvil om at mange av de strukturene som finnes i land i den tredje verden, er uheldige for innbyggerne i landene. Men når makten som ligger i disse, overføres til markedet gir det ikke vanlige folk mer makt. Dette forsøker imidlertid Banken å skjule med å si at siden de fattige er blitt en del av markedet, vil overføring av makt til markedet gi mer makt til de fattige. Som om de fattige ikke også er en del av de strukturene Banken ønsker å avskaffe!?!

I Vesten har fagforeningene vært en sentral drivkraft for å gi arbeiderne en viss makt i markedet. Selv om denne er liten og stadig utsatt for press, er det like fullt innrømmelser kapitalen har vært tvunget til å gi. I ord er heller ikke Verdensbanken negativ til fagforeninger i den tredje verden, men det er her snakk om helt bestemte typer fagforeninger, foreninger som bidrar til produktivitetsvekst ved å organisere folk og som ikke stiller «urimelige» krav. Samtidig legges det vekt på retten til ikke å organisere seg, med den begrunnelsen at man vil unngå «monopolisering» innen arbeidslivet, noe som kort og godt betyr at de ikke skal ha noen rolle som kollektiv organisator slik de tradisjonelt har hatt i vesten. Den sanne karakteren i dette «engasjementet» viser seg likevel best når man ser på de forholdene som råder i den tredje verdens industri i dag. Mens Banken legger lik vekt på retten til å organisere og ikke organisere seg, er situasjonen i dag preget av et tilnærmet fravær av fagforeninger i noen form.

Banken overser imidlertid glatt slike brudd på organisasjonsretten. De uttrykker faktisk i ord at brudd på denne retten ikke kan være grunnlag for sanksjoner – trolig det eneste stedet der Banken eksplisitt uttrykker seg mot sanksjoner på grunnlag av brudd på dens retningslinjer. Brudd på disse rettighetene skal heller løses av markedet. Dermed er man i en noe snodig situasjon: makt skal overføres til markedet, og hvis markedet ikke er i stand til å gi gode nok forhold for arbeidere, skal også dette løses av markedet. Forstå det den som kan. Sannheten er at det er kapitalen, ikke arbeiderne – både «fattige» og «ikke-fattige» – som skal tjene på nedbyggingen av de gamle maktstrukturene.

Når det kommer til sosiale tjenester, har Banken en dobbel argumentasjon. På den ene siden gjelder den ovenfor nevnte logikken med økt markedsmakt. Men: Samtidig innser Banken at ikke alle oppgaver kan overføres til markedet. Hvordan skal folk flest få større innflytelse over disse? Jo, ved at de overføres til «fellesskapet». Med dette mener Banken at det er folk nærmest mulig den eller de det gjelder, som skal stå for hjelpen. Men mens staten har et visst forråd av penger, er økonomien langt svakere i disse «fellesskapene». Det som ikke kan overføres til markede, skal altså i hovedsak utføres ved hjelp av gratisarbeid.

Dette kalles subsidiaritetsprinsippet og er en del av en strategi for å redusere statens utgifter. Det samme er tilfelle med Bankens krav om å kutte ut subsidier for «ikke-fattige» og kutte ned på, eller «målrette», som Banken kaller det, subsidier for «fattige». Reduksjon av statens utgifter skal i sin tur føre til reduksjon i skatter. Disse reduksjonene skal imidlertid ikke fordeles jevnt; det er tollavgifter, kapitalbeskatning osv. som skal kuttes først. Og hvis ikke dette hjelper, anbefaler Banken også en omlegging fra disse formene for beskatning til forbruksbeskatning.

Et fleksibelt arbeidsmarked

Et annet sentralt krav i PRSP (Poverty Reduction Strategy Papers) er et fleksibelt arbeidsmarked. Mer spesifikt legges det opp til større fleksibilitet i forhold til lønn og arbeidskontrakter.

Hva gjelder lønningene, skulle man tro at det kunne være et insentiv for arbeiderne til større produktivitet for å få høyere lønn. Men her har Verdensbanken sikret seg. I WDR 2000/01 slår Banken klart fast at lønnsnivået ikke bør ligge høyere enn det lokale gjennomsnittet. Dermed blir det kapitalen som tjener på fleksibiliteten. I perioder med høy avkastning vil det ekstra overskuddet gå til kapitalistene, mens arbeiderne i nedgangsperioder kan oppleve reduksjoner i lønningene. Alt i tråd med Bankens egne strategier og teorier.

Fleksibilitet i forhold til arbeidskontrakter setter arbeiderne i en ytterliggere forverret situasjon. Ved svekket oppsigelsesvern vil det være lett å sparke arbeidere. I 1991 benyttet den internasjonale skofabrikanten Bata seg av dette. De sparket den organiserte arbeidskraften som tjente 3 US$ om dagen og erstattet den med uorganisert arbeidskraft som nøyde seg med 1 US$ (6). Dette kunne de gjøre takket være inngripen fra Verdensbanken. Når de «fattige» blir arbeidere og «ikke-fattige», havner de i en høyst usikker situasjon. I perioder der etterspørselen synker, har bedriftene mulighet til å både senke lønningene og å sparke «overflødig» arbeidskraft. I en slik situasjon må man omstille seg raskt siden det ikke finnes ekstra ressurser å tære på. En motsatt omstilling, derimot, vil neppe gå like raskt. Dersom driften inn og ut av arbeidsplasser går raskt, vil med andre ord arbeiderne/de arbeidsløse finne seg i en situasjon med konstant armod.

Igjen er dette i tråd med kapitalens logikk. Mennesker som går inn og ut av industrien, er det Marx omtalte som den flytende industrielle reservearme. I oppgangstider har disse den egenskap at kapitalistene kan hyre dem inn for å få tilfredsstilt etterspørselen. I nedgangstider, derimot, kan de kastes ut. Når de er arbeidsløse, fungerer de som en advarsel til arbeiderne om hva som kan skje dersom de stiller «urimelige» krav i forhold til lønn og arbeidsforhold.

Oppsummert: Verdensbankens «nye» strategi er å få stadig nye mennesker ut av den «uformelle økonomien» og å gjøre dem til lavt betalte proletarer som lever på et eksistensminimum og i en usikker situasjon i et verdensmarked som fungerer på kapitalens premisser. Dette gir den vestlige verden fordeler både på import- og eksportsiden, samtidig som det gir vestlige bedrifter en gyllen anledning til å tjene ytterlig flere grunker.

Hvor ligger makten?

Man kan spørre seg hvorfor land i den tredje verden finner seg i dette. En ting er herskerne som lever i luksus. For dem betyr det lite fra eller til. Men det skaper også en usikker situasjon for dem dersom armodet slår over i opprør fra en misfornøyd befolkning, slik det nylig har skjedd i Argentina (se artikkelen til Olaf Svorstøl i Røde Fane nr 2, 2002).

Bakgrunnen ligger i 80-tallets gjeldskrise. Land i den tredje verden hadde tatt opp lån de ikke var i stand til å betale. For å unngå en finanskrise gikk Banken og Det internasjonale pengefondet (IMF) inn med midler. Dermed ble landene bundet fordi de, dersom de ikke fulgte kravene, ville miste innsprøytningen av midler, og dermed bli «svartelistet» internasjonalt.

Dette har Banken og IMF fått mye velfortjent kritikk for, både fra akademikere, aktivister og enkelte statsledere i den tredje verden. Og derfor er det ikke rart de forsøker å toe sine hender. En del av denne «renselsesprosessen» er de nye institusjonene PRSP, Sectorwide Approaches (SWAP) og Comprehensive Development Framework (CDF). Banken og IMF hevder at disse tilhører klientstatene selv, og at de dermed står ansvarlige for eventuelle feil. Dette er ansvarsfraskrivelse.

Rett nok utvikles PRSP, der den overordnede strategien legges for hvert enkelt land, av landenes egne regjeringer. Men de må utvikles etter retningslinjer fra Banken og IMF, og godkjennes av disse før de kan trå i kraft. Eiendomsforholdet er altså i virkeligheten mer den til en politisk sekretær, uten at noen hevder at det er de politiske sekretærene som har eiendomsretten til en politikers tale.

Også SWAP må utarbeides etter samme retningslinjer og godkjennes av Banken/IMF. Dette er en av de viktigste «nyskapingene» i og med at de tar for seg hver enkelt sektor i en stat, og ikke som SAP, hele statens økonomiske virksomhet. De utarbeides av arbeidsgrupper med representanter for landets regjering, IMF, Banken, investorer og ideelle organisasjoner. Sistnevnte har imidlertid vist seg ikke å ha særlig mye å si.

CDF, i sin tur, kanskje Bankens mest oppskrytte prosjekt i dag, er i virkeligheten ikke annet enn en SWAP for hele samfunnet, med de samme maktstrukturene. SWAP og CDF skal fungere i samspill med hverandre, noe som trolig vil ha den funksjonen at det særegne potesialet som finnes i SWAP vil bli motarbeidet av CDF, siden det tross alt er CDF som er den virkelige konkretiseringen av PRSP, selve grunnlaget for Bankens/IMFs engasjement.

Om ikke dette er nok, legges det opp til sinnrike systemer for å overvåke implementeringen. Det snakkes blant annet om en allment tilgjengelig nettside som oppdateres daglig slik at investorene skal få en daglig oppdatering på hvordan pengene brukes. Dette vil gi enda mindre frihet til landene enn det som var tilfelle under SAP. Ut over dette legges det opp til at IMF skal overvåke de makroøkonomiske aspektene spesielt, mens Banken skal ta for seg de politiske og sosiale aspektene.

En sentral del av kritikken mot Banken tidligere har vært den store makten USA har hatt. Det er imidlertid viktig å ha med seg at det ikke bare er fordi det er de som skyter mest penger inn. Det kanskje viktigste er at det er de som stiller størst garantier for investorer. For i motsetning til i private banker, har investorer i Verdensbanken garantier fra 183 lands regjeringer. Selv om den politiske makten utøves av USA og deres allierte, ligger dens materielle basis i støtten fra investorene. Det er dette som er Verdensbankens virkelige økonomiske fundament – det er tross alt en bank. Det som er nytt med CDF og SWAP, i motsetning til SAP, er at investorene også får større politisk innflytelse på Bankens gjøren og laten. Det bør derfor ikke overraske noen om Banken får enda mer penger å rutte med fremover, nå som investorene i større grad enn tidligere får være med på moroa.

Legg ned Verdensbanken

Paul Cammack har omtalt Verdensbanken som alle regjeringers mor. Selv om dette utsagnet muligens er noe overdrevet, er det liten tvil om at Banken, sammen med IMF og WTO, er blant de fremste representantene for en verdensorden på kapitalens premisser. Den er ikke bare et økonomisk, men også et politisk redskap, noe som gjør den særlig interessant å investere i for vestlige firmaer. Det er derfor umulig, slik blant annet AUF krevde under demonstrasjonen i Oslo 24. juni, å demokratisere Verdensbanken. Kravet om å legge ned Banken er det eneste som gjenspeiler realitetene.

Verdensbankens offensiv er et resultat av en stadig synkende profittrate og dermed kravet om ekspansjon av markedene. Sammen med andre sider ved den såkalte «globaliseringen», som også har drastiske følger for folk i den rike delen av verden, er dette en utvikling som er mer eller mindre nødvendig, sett fra kapitalens side. Derfor er også kravet om å legge ned Verdensbanken, sammen med IMF og WTO et krav som bærer i seg et revolusjonært potensial.

Noter

• 1) World Bank, World Development Report 2000/01: Attacking Poverty, New York: Oxford University Press 2001, side 23 [Tilbake]
• 2) Labour Behind the Label, Wearing Thin, Norwich: LBL, side 43-51 [Tilbake]
• 3) World Bank, ibid. side 24 [Tilbake]
• 4) Labour Behind the Label, ibid. side 28 [Tilbake]
• 5) Mer om dette: Cammack, Paul, Den virkningsfulle fattigdommen, i «Til kamp mot imperialistisk globalisering», utgitt av Internasjonalt utvalg i AKP, juni 2002 [Tilbake]
• 6) Chossudovsky, Michel, The Globalisation of Poverty, London: Zed Books, 1997, side 127 [Tilbake]

av Leif Helland

EØS-avtalen er som de fleste vet, en avtale mellom EFTA-landene og EU som sikrer disse landene, deriblant Norge såkalt markedstilgang. Vi er en del av «det indre marked» selv om vi ikke er medlemmer av EU.

Denne avtalen ble innført av Ja til EU-flertallet på Stortinget i 1993. Kanskje de ante et kommende nederlag den påfølgende høsten da det norske folk for andre gang i en folkeavstemning forkastet tanken på et norsk EU-medlemskap? En slik påstand styrkes av uttalelsene til flere EU-motstandere på Stortinget fra denne stortingsperioden, blant annet RVs Erling Folkvord som konsekvent omtaler Stortingets godkjenning av EØS-avtalen som et «kupp».

Ettersom EØS-avtalen skal ivareta det indre markeds krav til fri flyt av varer, arbeid, kapital og arbeidskraft er konsekvensene omfattende. På politisk, økonomisk, juridisk og sosialt plan merkes ringvirkningene av EØS-avtalen i stadig større grad blant folk i Norge. Vi skal ta for oss ett eksempel der EØS-avtalen i all sin gru avslører sine konsekvenser for demokratiet Norge: GFU-saken.

1. januar 2002 opphørte Gassfordelingsutvalget (GFU) å eksistere. Organet ble opprettet i 1986 for å ha et overoppsyn med salg av gass fra norsk sokkel. Ressursforvaltning kalte norske myndigheter det den gang. Ulovlig kartellvirksomhet kalte EUs konkurransetilsyn og ESA det. Under EØS avtalen er det farlig for lille Norge å være uenige. Resultatet er per 1. januar 2002 er fri konkurranse på salg av gass fra norsk sokkel til det indre marked.

Norge er en kraftnasjon. Ikke bare i egenskap av å på mirakuløst vis stå utenfor EU. Den norske krafta er noe mer og mye mer verdifullt, målt i kroner og øre, enn den innbitte staheten og frihetsviljen som har sikret norsk selvstendighet ved to folkeavstemninger.

Den norske krafta på havbunnen i Nordsjøen eller i fossefall over hele landet, er blitt en forutsetning for industri, transport og velferd i EU. Energimarkedet er i stadig vekst og det er for tiden selgers marked. Som kjent for de fleste er det årevis siden Norges gjeld ble slettet. Stadig får vi nye rapporter om eventyrlige overskudd på petroleumsfondet.

Det er ikke i hovedsak de enorme verdiene de norske energiressursene utgjør i seg selv som er grunnlaget for den rikdommen Norge nå opplever. Grunnlaget for at denne formuen er et nasjonalt, politisk anliggende er først og fremst forvaltningen av disse ressursene.

I motsetning til for eksempel vårt naboland Sverige har Norge nemlig tradisjon for å forvalte sine naturressurser som en kollektiv, nasjonal eiendom gjennom den såkalte konsesjonslovgivningen. Denne lovgivningen sikrer statlig eierskap over naturressurser samtidig som den åpner for at private entreprenører får utvinne dem. Prinsippet som lovgivningen slår fast, er at private entreprenører på oppdrag eller konsesjon fra staten i et begrenset tidsrom, får utvinne ressursene. På denne måten sikres staten – og dermed kollektivet og i videre forstand velferdssamfunnet – eiendomsretten over disse ressursene. Den svenske avisa Proletaren kunne i fjor sommer vise til beregninger som beviste at Sverige med en tilsvarende konsesjonsordning på skogsdriften sin, ville hatt et tilsvarende overskudd på sitt statsbudsjett som Norge har hatt de siste årene.

GFU

Norske myndigheter opprettet Gassforhandlingsutvalget (GFU) i 1986. Dette var et felles organ for markedsføring av norsk gass og sterkt knyttet til norsk ressursforvaltning. Det har siden konsesjonslovgivningen ble innført for seksti år siden, vært bred politisk enighet i Norge om at dette har vært den mest fornuftige, økonomisk og politisk, måten å forvalte energiressursene våre på.

Kjøperne av gass henvendte seg til GFU, som ble styrt av Statoil. Saga og Hydro var faste medlemmer, men etterhvert tiltrådte ulike utenlandske selskaper GFU. Omkring 20 oljeselskap på norsk sokkel er i EUs søkelys for det som kommisjonen kaller ulovlig kartellvirksomhet. EU mener at oljeselskapene har deltatt i et ulovlig prissamarbeid, i strid med EUs generelle konkurranseregler.

Samtidig som det i EU ble stilt spørsmål ved GFUs lovlighet, klarte EU-landene å enes om Gassmarkedsdirektivet. Det skal åpne EU og EØS-landenes gassmarked for konkurranse. Norge er omfattet av direktivet gjennom EØS-avtalen, og direktivet innarbeides nå i norsk lov. Dette førte til at GFU ble opphevet i fjor.

Nå selger alle oljeselskap på sokkelen sin egen gass i konkurranse med hverandre. Men dette er ikke nok for EU-kommisjonen. Kommisjonen kom i kjølvannet av gassdirektivet med utilslørte trusler om å annullere kontrakter med gassleverandører på norsk sokkel verdt 1.200 milliarder kroner. I tillegg ble det fremsatt trusler om milliardbøter mot de enkelte selskapene. Sommeren 2002 kom Norge og EU til en enighet angående milliardbøtene norske gasseksportører ble truet med.

Fra politisk hold, representert ved olje og energiminister Einar Stensnæs (Krf), meldes det om stor tilfredshet med det inngåtte forliket. Det er imidlertid forhold som tyder på at denne tilfredsheten kan skyldes dårlig samvittighet eller manglende kunnskap om realitetene i forliket. Forutsatt en stabil pris vil avtalen nemlig føre til et tap på svimlende 600 milliarder kroner over en tiårsperiode.

Da er det lettere å feste lit til den omfattende kritikken som rammer forliket. Nestleder i Stortingets olje og energi komite, Hallgeir Langeland, formulerer seg slik til Stavanger Aftenblad:

«EU drev gisseldiplomati mot Norge i gassaken. Og plutselig snudde UD stortingsflertallet.»

SVs Hallgeir Langeland var saksordfører da EUs gassmarkedsdirektiv ble behandlet i Stortinget i vår. Han er enig med professor Petter Osmundsen ved Høgskolen i Stavanger som i Stavanger Aftenblad hevdet at norske myndigheter ga altfor lett etter i gasstriden. Osmundsen mener konsekvensen av at myndigheten ikke stilte motkrav i form av oppsplitting også på kjøpersiden, er at EU får billigere gass på bekostning av norske selskaper og staten.

Det er på grunn av ordningen med konsesjoner at staten blir den største taperen. Prinsippet om statlig eierskap medfører store gevinster for staten ettersom den tar ut 80 % prosent av overskuddet fra norsk sokkel i skatt. Tar vi den største gassprodusenten på norsk sokkel, statseide Statoil, med i regnestykket, blir statens andel nærmere 90 %. Dette betyr selvsagt at også staten bærer 90 % av tapet på forliket.

«Dermed fikk EU viljen sin med gassdirektivet: Billigere gass på selgernes bekostning. For Norge kan tapet representere verdier opp imot ti milliarder årlig,» er Hallgeir Langelands kommentar.

Det er altså i denne saken EU som blir sittende igjen som vinnere. Billigere tilgang på den sårt tiltrengte energikilden gass. På den andre siden av bordet sitter olje- og energiminister Einar Stensnæs, bundet på hender og føtter av EØS-avtalen og sin egen manglende potens og mot, og viser stolt fram kortet han ble sittende igjen med: Svarteper.

Slaget om GFU er bare en av flere tusen saker med betydning for norsk industri, demokrati og ikke minst befolkning som kommer som en følge av EØS-avtalen. Trenger Norge EØS? Tydeligvis er avtalen viktigere for energi importøren EU enn den er for eksportøren Norge.

av Ebba Wergeland

Vi står foran en revisjon av arbeidsmiljøloven. Hvis vi skal bremse det mange opplever som brutalisering av arbeidslivet, må vi forsvare arbeidervernet med samme styrke som sykelønna.

Colbjørnsen-utvalget fikk i oppgave av Bondevik-regjeringen å «legge premisser for en fremtidig gjennomgang av» arbeidsmiljøloven. Mandatet gjorde det klart at «fleksibilitet» måtte være et overordnet mål for en moderne arbeidervernlov. «Fleksibilitet» og «moderne» er ord med positive assosiasjoner – hvem vil være rigid og gammeldags?

I formålsparagrafen til dagens arbeidervernlov (Arbeidsmiljøloven) er vern av arbeidernes helse og velferd fortsatt en absolutt verdi, ikke noe samfunnet skal gjøre fordi det lønner seg, eller bare når det lønner seg. Men fordi det er riktig. Dette er et politisk standpunkt – et verdistandpunkt som har holdt mer enn hundre år. Hensikten med loven var å verne helse og velferd ved å sette grenser for arbeidsgivers styringsrett. Effektivitet og konkurranseevne måtte oppnås på andre måter enn ved stadig høyere krav til arbeiderens tilpasningsevne og innsats: for eksempel bedre kvalitet, større evne til teknologisk nyskaping eller lavere avkastning til eierne enn hos konkurrenten.

Colbjørnsen-utvalgets innstilling (NOU 1999:34) viser at det er skjedd en endring i det herskende synet på arbeidervern. Fra å være en verdi i seg selv, blir det beskrevet som en umoderne hemsko og en begrensing i «individets frihet». (Innskrenkning i individets frihet var forøvrig også partiet Høires hovedinnvending mot den første arbeidervernloven, for mer enn hundre år siden.)

Colbjørnsen-utvalget foreslo å justere loven slik at det oppnås «best mulige avveininger mellom arbeidstakernes, virksomhetenes og samfunnets interesser» (side 4). Slike avveininger skjer selvsagt i praksis. Men det er forskjell på å innse at helsehensyn i praksis blir satt til side av næringspolitikk i konkrete saker, og å lovfeste at arbeidstakernes helse skal avveies mot virksomhetenes interesser, og ikke lenger være selve formålet med loven.

Colbjørnsen-utvalget pekte ut tre hovedområder i arbeidervernlovgivingen som modne for revisjon: arbeidstidsbestemmelser, stillingsvern, og reguleringsmåter (lov, kollektive avtaler eller individuelle avtaler).

Mer nattarbeid

De foreslo en revisjon av arbeidstidsbestemmelsene, med utvidet adgang til overtid og lengre ordinær arbeidsdag. Flertallet (med arbeidsgiverrepresentantene) ville dessuten utvide adgangen til å avtale søn- og helligdagsarbeid, og endre definisjonen av nattarbeid. Flertallet foreslo også revisjon av stillingsvernet, og reglene om bruk av midlertidig tilsatte. De foreslo utvidet bruk av kollektive avtaler og individuelle avtaler som alternativ til lovregulering. Slike avtaler omtales i innstillingen som mer smidige, mer fleksible og mer demokratiske enn lover. De ville begrense lovvernet til det som var medisinsk nødvendig.

Colbjørnsen var lite original: arbeidstid, stillingsvern og overgang fra lov til avtaler har vært gjennomgangsmelodien for fleksibiliseringen i hele Europa. Men det er nettopp disse bestemmelsene som er viktigst for folkehelsa, mest «medisinsk nødvendig». Jobbtrygghet gjennom regler for ansettelsesforholdet er et grunnelement i arbeidervernlovgivingen. Jobbtrygghet med fast ansettelse er forutsetningen for at folk kan stille krav til arbeidsmiljøet. Bestemmelser som gir jobbtrygghet, som fastsetter normalarbeidsdagen og regulerer arbeidsbetingelser i lov framfor avtaler, er de «medisinsk» viktigste elementene i arbeidervernet, selv om det ikke står et ord om «helse, miljø og sikkerhet» i de aktuelle paragrafene.

Farvel til normalarbeidsdagen

Colbjørnsen utvalgets flertall lengtet tilbake til gamle dager, kanskje uten å vite det selv. Slagordet deres «nytt arbeidsliv – nytt millennium», burde heller lyde «antikvarisk arbeidsliv – nytt millennium». De ville si farvel til normalarbeidsdagen – de trodde på avtaler framfor lover – akkurat som Høire i 1885, mente de at arbeidernes valgfrihet ble større med individuelle avtaler enn med lov. De pekte for eksempel på at kvinnene vil trenge valgfrihet, fordi velferdsstaten ikke lenger kan hjelpe dem med omsorgen for eldre. Vi vil få behov for å kunne velge deltid, nattarbeid og midlertidig ansettelse for å få timeplanen til å gå opp. Er «større valgfrihet» en god beskrivelse av en slik framtid?

Fremskrittspartiet har faktisk programfestet flere av hovedpunktene i Colbjørnsen-utvalgets innstilling: for eksempel at lover og regler som regulerer arbeidsmarkedet må begrenses til det som er nødvendig av medisinske eller sikkerhetsmessige årsaker, at avtaler om arbeidstid baseres på frivillige forhandlinger mellom arbeidsgiverne og arbeidstagerne på de enkelte bedrifter, og at offentlige bestemmelser om overtid fjernes. Men i motsetning til Colbjørnsen-utvalget sier FrP i klartekst at de er markedsliberalister. Colbjørnsen-utvalget derimot, presenteres som et slags nøytralt ekspertutvalg, attpå til med tre pluss tre partsrepresentanter. Det var like fullt markedsliberalerne i utvalget som bestemte innholdet.

Mindre lovregulering av arbeidsbetingelsene, spesielt arbeidstidsbestemmelsene og oppsigelsesvernet, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget foreslår, gir alltid arbeidsgiver større frihet til å disponere arbeidskraften og vil derfor alltid vil være et arbeidsgiverønske. Det vil også gi fordeler i konkurransen med arbeidsgivere som ikke har samme frihet.

Det som er gjennomført i en bedrift, vil andre arbeidsgivere bruke som pressmiddel der det i utgangspunktet ikke er flertall for slike ordninger. Med skjerpet konkurranse er det derfor bare blitt enda viktigere å lovfeste arbeidervernet framfor å overlate det til avtaler.

Et aktuelt eksempel er regjeringens forslag om utvidet «rett» til overtid. Overtida skal være frivillig, sies det. Men hvor «frivillig» blir overtida på din arbeidsplass hvis de ansatte hos konkurrenten har sagt ja til å jobbe døgnet rundt?

90-tallet: Skanser faller

Viktige skanser i arbeidervernlovgivingen falt i løpet av 90-tallet. I dag kan for eksempel et flertall på en arbeidsplass eller i en forening kreve «retten» til å bryte med normalarbeidsdagens grenser. Det passer kanskje godt for dem der og da. Men «retten» til å jobbe mer overtid og lengre dager stenger jobbene for alle dem som ikke kan det. Og for deg sjøl den dagen du får omsorgsansvar eller en helse som ikke lenger tillater at du tøyer strikken på den måten. Når de ansatte i en bedrift blir enige om ekstreme arbeidstider, fordi det passer de fleste av dem, så må konkurrenten følge etter – enten de vil eller ikke, enten de ansatte vil eller ikke. De som krever frihet til å jobbe så mye de lyster, raserer andres frihet til å slippe å jobbe like mye, de raserer arbeidervernet nasjonalt ved å avtale seg bort fra det lokalt. Det gjelder for konkurransen i privat sektor, og det gjelder når offentlig sektor blir såkalt konkurranseutsatt og skal matche privat sektor. Sykehjemmet som ansetter dem som vil ha frihet til å jobbe ubegrenset, vinner i konkurransen med dem som følger lov og helsehensyn.

Det er oppnevnt et nytt utvalg («Arbeidslivslov-utvalget») som i løpet av to år skal se på arbeidervernlovgivingen. De skal blant annet bygge på innstillingen fra Colbjørnsen-utvalget og fra Sandman-utvalget som så på måter å redusere sykmelding og uføretrygding. Utvalgets medlemmer er Ingeborg Moen Borgerud, leder, advokat Ellen Risøe, NHO, ass.dir. Siri Røine, KS, sekretær Trine Lise Sundnes, LO, advokat Inger Elisabeth Meyer, HSH, rådgiver Finn Berge Haaland, YS, utredningssjef Nina Sverdrup, Akademikerne, avd.dir. Odd Bøhagen, AAD, underdirektør Synnøve Nymo, Finansdept., ekspedisjonssjef Gundla Kvam, AAD, ekspedisjonssjef Toril Roscher-Nilsen, SHD, daglig leder Jan Henrik Nygård, avdelingssykepleier Jan Morten Andreassen, direktør Lars Wilhelmsen, Aetat, og direktør Ivar Leveraas, Arbeidstilsynet. Utvalgets mandat finner du her.

Colbjørnsen-utvalgets forslag ble avvist ganske kontant av mange forbund. Til slutt gikk også LO sentralt ut med kritikk, selv om LOs representant i utvalget (i likhet med de andre arbeidstakerorganisasjonene) hadde latt det meste passere. Men markedsliberalistisk tenkning står sterkt i de fleste politiske partiene. Det var Bondevik-regjeringen som ga utvalget i oppdrag å legge til rette for fleksibilisering av arbeidslivet, og det var Stoltenberg-regjeringen som ga det ny lovutvalget et mandat som legger til rette for å følge opp Colbjørnsen-utvalgets anbefalinger, selv om det ikke hele veien blir sagt i klartekst. Kritikken som kom mot Colbjørnsen-utvalgets innstilling fra fagbevegelsen har i høyden fått politiske myndigheter til å være litt mer forsiktige i ordbruken.

Det står alltid klasseinteresser bak

Vi lever i ei tid, da varselklokka må ringe hver gang vi hører ord som valgfrihet, moderne, fleksibel. Større valgfrihet for noen betyr alltid mindre valgfrihet for andre. Når Utviklingen, Markedet, Det Moderne Arbeidslivet eller Forbrukerne/Kundene krever, må vi alltid spørre om navn og adresse (og inntekt). Det står alltid mennesker og klasseinteresser bak de anonyme betegnelsene.

Da Colbjørnsen-utvalget la fram innstillingen om hva som burde revideres i arbeidervernloven, skrev NTL en høringsuttalelse som slutter slik:

«Målet med gjennomgangen (av arbeidervernloven, min anm.) må være å beskytte arbeidstakeren slik det framgår av arbeidsmiljølovens §1.1. NTL mener derfor at arbeidslivsutvalgets innstilling ikke er et hensiktsmessig utgangspunkt for arbeidet med en gjennomgang av reguleringene på arbeidslivets område.»

Tross denne og annen kritikk fra fagbevegelsen, står det i det nye mandatet at denne innstillingen, med FrP-programposter i rad og rekke, skal være en del av grunnlaget for lovrevisjonen. Det er grunn for fagbevegelsen, og for våre representanter i det nye utvalget, til å gjenta NTLs advarsel: Colbjørnsen-utvalgets innstilling kan ikke godtas som grunnlag for en ny lov, og henvisningen til den må ut av mandatet. Og fordi de neppe får utvalget med seg, må de fra første dag forberede seg på å være et opposisjonelt mindretall og komme ut med dissens, akkurat som fagbevegelsens representanter gjorde i Sandman-utvalget, der de gikk i mot flertallets forslag om å kutte i sykelønnsordningen, slik at Sandman måtte gi opp å legge fram en enstemmig innstilling. Det gjorde forsvaret for sykelønna mye lettere i etterkant.

Mandatet for det nye lovutvalget sier også at de skal bruke Sandman-utvalgets innstilling (NOU 2000:27) som grunnlag. Men Sandman-utvalgets målsetting om reduksjon av sykefravær og uføretrygd hører slett ikke hjemme som målsetting for en ny arbeidervernlov.

Det er bare en målsetting for dem som vil begrense trygdeutgiftene, «offentlige overføringer til private», som et ledd i reduksjonen av den offentlige delen av økonomien (se boks). De private forsikringsselskapene gleder seg til å komme enda tyngre inn på «uføremarkedet» når det offentlige trygdebudsjettet blir mindre.

For oss andre hjelper det ikke å få færre på uføretrygd hvis det bare betyr at de uføre må gå på sosialkontoret (eller til privat forsikring) i stedet. Det er færre uføre vi trenger. Og det er ikke noe poeng å redusere sykefraværet, det er mindre sykdom og skader pga. dårlige arbeidsforhold som må være målet. Det totale sykefraværet (fraværsdager pr. mulige arbeidsdager) vil øke hvis vi klarer å gi plass i arbeidslivet for flere eldre og funksjonshemmete, og hvis vi klarer å redusere arbeidsløsheten. Høyt fravær er derfor, så rart det høres, et sunnhetstegn for samfunnet.

Politiske valg – politiske fronter

Nedbygging av arbeidervernloven i tråd med Colbjørnsen-utvalgets innstilling har støtte hos et massivt stortingsflertall, som dessverre også kan komme til å omfatte partier fagbevegelsen har vært vant til å stole på. Glem ikke Arbeiderpartiets dobbeltspill foran stortingsvalget: mens minister Kosmo forhandlet med NHO om kutt i sykelønna, sto minister Stoltenberg på TV og slo fast (som sant var) at kutt i sykelønna ville ramme dem med dårligst inntekt, og var kvinnefiendtlig. Det blir minst like mye dobbeltspill rundt den nye arbeidslivsloven, tenk bare på hvordan de skal kombinere «fleksibilisering» og «et inkluderende arbeidsliv». Det trengs et like klart forsvar for Arbeidsmiljøloven som for sykelønnsordningen, og nøye oppfølging av arbeidet i det nye utvalget som er nedsatt. Ellers vil neste lovrevisjon med sikkerhet bety to skritt tilbake for arbeidervernet og tre skritt fram for markedskreftene.

Diskusjonene må begynne nå – for regjeringsoppnevnte utvalg kan påvirkes, akkurat som samtlige partier foran det siste stortingsvalget ble presset til å droppe planer om kutt i sykelønna. De skjønte at de tapte velgere på det.

Hemmelighold og lokk på diskusjonen «til innstillingen foreligger» må ikke aksepteres. Fleksibiliseringen er forlengst i gang både åpent (avtalen LO-NHO 2000) og i det stille (lokale avtaler). For å bremse utviklingen må vi bli enige om hvor vi står. Viktige spørsmål er lite gjennomdiskutert. Trygdeordningene er innviklet og framstilles enda mer innviklet. Vi blir lett bytte for politikere og opinionsdannere og overfladiske TV-programmer som Holmgang og Redaksjon 21 med programledere som skriker om «for høyt fravær» eller «gledelig nedgang i uføretrygding» uten å skjønne hva tallene betyr. .

Dette er noen av valgene vi må bli klarere på:

• Vil vi ha et arbeidsliv som gjør færre uføre og syke – eller er vi som Sandman-utvalget virkelig bare interessert i at færre får uføretrygd og sykelønn? Den syke blir ikke frisk av å redusere sykefraværet eller miste uføretrygden.
• Vil vi ha rett til mere overtid og til mere kvelds- og nattarbeid, slik FrP og Colbjørnsen-utvalget tilbyr – eller ei lønn å leve av innafor normale arbeidstider, sosial boligpolitikk så ikke huslånet presser oss til overtidsarbeid, og en stor offentlig sektor som begrenser det ulønte omsorgsarbeidet?
• Vil vi ha Colbjørnsens og FrPs frihet til individuelle avtaler med arbeidsgiver, eller frihet til å slippe slike avtaler?
• Vil vi ha en arbeidervernlov som bremser markedskreftene, eller fleksible avtaler tilpasset markedet?

Hovedsaken nå blir å forsvare skansene. Vi kunne stilt offensive krav, om strengere arbeidstidsbestemmelser, utvidet oppsigelsesvern ved sykdom og omgjøring av gode tariffbestemmelser til lov. Vi kunne diskutere bedriftshelsetjenesten. Men slik den politiske situasjonen er, må ingen få avspore debatten. Mange vil prøve akkurat det.

Nå gjelder det å hindre at lovens bestemmelser om arbeidstider/normalarbeidsdag og jobbtrygghet blir svekket, eller at lovbestemmelser blir erstattet med kollektive avtaler, og kollektive med individuelle avtaler. Alt annet er underordnet.

Etterord

Siden dette ble skrevet er mandatet for Arbeidslivslov-utvalget revidert. Colbjørnsenutvalgets innstilling nevnes nå bare en gang. Det betyr ikke at forslagene er lagt døde. Hovedangrepene mot loven blir de samme, selv om de ikke lenger er så tydelig forhåndsannonsert i mandatet.

av Arnljot Ask

21. september 1991 stemte et overveldende flertall i en folkeavstemning for at Armenia skulle erklære seg uavhengig av Sovjetunionen. To dager etterpå erklærte parlamentet sin uavhengighet og forberedte valg på president i oktober samme året. Her ble Levon Ter-Petrosian, som ikke hørte til den gamle ledelsen i kommunistpartiet, valgt med rundt 80 % av stemmene.

USAs president George Bush var raskt ute med å anerkjenne den nye staten, utenriksminister James Baker besøkte landet allerede i februar 1992, og USA var blant de første som etablerte en ambassade i Jerevan. I den første perioden var USA på offensiven og påskynda en rask overgang til reindyrka markedsøkonomi og åpning for utenlandsetableringer. Armenia ble den første tidligere sovjetrepublikken som privatiserte jordbruket.

Den bråe overgangen i den økonomiske politikken og separasjonen fra sovjet-økonomien, førte sammen med oppblussinga av Nagorno-Karabakh-striden til dramatiske tilbakeslag i levekår og samfunnsutvikling i det nye landet. Det har ført til interne politiske rivninger, som vi kommer tilbake til nedenfor. Men først til Nagorno-Karabakh-konflikten.

Konflikten i Nagorno-Karabakh

I 1992 brøt det ut full krig med Aserbajdsjan. Armenske styrker sikret at armenerne i Nagorno-Karabakh vant fullstendig herredøme over distriktet og erklærte det som en autonom republikk. Det er til nå bare Armenia som har anerkjent republikken, og i praksis er det nå en integrert del av Armenia. Armenia har også okkupert en korridor som forbinder Nagorno-Karabakh med Armenia og opprettet bosettinger i randområdene rundt Nagorno-Karabakh som et skjold mot aserbajdsjansk påtrykk. Over 800.000 azerere ble drevet over til kummerlige forhold i flyktningeleire i Aserbajdsjan. OSSE grep inn i konflikten og fikk i 1994 i stand en våpenhvile, overvåket av organisasjonen. Men ennå er ikke konflikten løst. Armenias krav er at Nagorno-Karabakh og korridoren skal tilhøre Armenia. Får de oppfylt dette, vil de trekke seg tilbake fra de øvrige bosettingene. Slik styrkeforholdet mellom de to statene er, kombinert med USAs og Russlands rivalisering om Armenias gunst, blir sannsynligvis dette også utfallet. Sjøl om Aserbajdsjan fortsatt nøler med å gå med på kravet.

Allerede før krigen med Aserbajdsjan brøt ut i 1992, hadde økonomien gjennomlevd et dramatisk tilbakeslag. Krigen med Aserbajdsjan førte også til blokade av Armenia, ikke bare fra Aserbajdsjan, men også fra Tyrkia. Det forsterket ytterligere den økonomiske nedturen. Spesielt ramma det energitilførelsen og førte til problemer for matimporten. På grunn av brennstoffmangelen gikk folk løs på det som fantes av trær og annet brennbart i byene. Vi så tydelige merker ennå i Jerevan. Sjøl om situasjonen nå er bedre, i og med at et gammelt atomkraftverk ble åpna igjen i 1997. (På grunn av farene dette representerer, er det bestemt at det skal stenges igjen i 2004.)

Økonomien i dag

Ennå, i 2002, ligger økonomien, målt i BNP, under nivået fra 1988. Sjøl om det de siste fem åra har vært en nominell vekst på rundt 5 %. Veksten nå er bygd på direktivene fra IMF og Vedensbanken, som er de viktigste finanskildene. Den fører også til økte skjevheter i inntektsfordelinga, noe som er bakgrunnen for de fattigdomstalla vi finner i faktaboksen. Den bråe overgangen til markedsøkonomi og frakoblinga fra den sentrale sovjetøkonomien førte til at fellesoppgaver ble liggende brakk. Vi så «monumenter» over dette i form av blant annet svære boligkomplekser i utkanten av Jerevan som sto halvferdige. I boligområdene hvor folk bodde, var leilighetene innvendig gode og velholdte. Men fasadene forslumma. Fellesoppgavene hadde tidligere vært det offentliges ansvar. Nå var de ingens.

Industriproduksjonen i dag er dominert av småindustri og en viss gruvedrift, i tillegg til at elektronisk industri ser ut til å kunne bli en ny vekstsektor. Foredling av gull og diamanter står for en stor del av eksportinntektene, noe som gir seg utslag i at et land som Belgia er største importør målt i penger (på grunn av diamanthavnen Antwerpen).

På det politiske planet har det utvikla seg ut en drakamp mellom en hovedfløy som ønsker en nærmere tilknytning til USA og Europa og en fløy som legger stor vekt på fortsatt godt forhold til Russland. Nærmere om dette i artikkelen «Midt i ‘Det store spillet’». Skyteepisoden i parlamentet i 1999, hvor statsministeren og parlamentstalsmannen, sammen med flere parlamentsmedlemmer ble skutt, mente flere hang sammen med denne rivaliseringa. Denne saka er ennå ikke oppklart, men når dette skrives (juli 2002) meldes det om at opposisjonen prøver å reise riksrettssak mot presidenten med bakgrunn i den.

Debatt:

av Michael Klinski

Det er greit at Johan Petter Andresen i Røde Fane nr 2, 2002 kritiserer AKPs program for manglende analyse av kapitalismens grunnleggende utviklingstendenser. Det var kanskje likevel riktig at landsmøtet fjernet deler av programkomiteens forslag. Noen av formuleringene han siterer, er etter min mening ganske svake og til dels selvmotsigende.

Et utsagn som «konkurransen (…) fører til økonomisk stagnasjon» kan en vel ta som vedtatt sannhet, men hvorfor er det sånn, hva betyr det og hvem skal forstå det? Økonomisk stagnasjon i forskjellige varianter dukker opp i flere setninger. Den «har for lengst satt inn, og den politiske legitimiteten er i ferd med å smuldre». Merkelig påstand, syns jeg. Selv om de etablerte partienes legitimitet minker verden over, så gjelder dette i de fleste land ikke kapitalismen som økonomisk system.

«Stagnasjonen vi har sett de siste tiåra, med synkende vekstrate målt i brutronasjonalprodukt for den kapitalistiske verdensøkonomien som helhet, fortsetter.» Hva slags begrep av stagnasjon er dette? «Stagnasjon» betyr enkelt og greit «stillstand», i økonomien også betegnet som «nullvekst». Dette vet folk flest og blir i beste fall forvirret når de leser om stagnasjon som synonym for «synkende vekstrate». Mindre vekst er uansett vekst og ikke stagnasjon. Stagnerer for eksempel Fremskrittspartiet når oppslutningen øker med to prosent per måned i stedet for tre?

Noe annet er en «stagnasjonstendens»: Kapitalismens utvikling heller i retning av stagnasjon eller har en innebygd tendens til å vokse mindre og mindre. Dette illustrerer en tabell som Andresen bruker i artikkelen sin. Tabellen viser minkende vekstrater. Likevel tolker Andresen tallene slik: «Veksten stagnerer tiår for tiår.»

Når Andresen skriver at han ikke kjenner «til en eneste marxistiske økonom som i dag ikke hevder at den internasjonale økonomien stagnerer», så kjenner han enten ikke til altfor mange, eller han har ikke forstått dem. Uten klare begreper som ikke blander «mindre vekst», «stagnasjon» og «stagnasjonstendenser», er det ikke mulig å utvikle en marxistisk analyse av virkeligheten.

av Magnhild Folkvord

«Arbeid skal lønna seg», seier både sosialministeren og andre. Mange kvinnelege pensjonistar har grunn til å spørja om det eigentleg lønte seg.

Dei færraste tenkjer mykje på pensjon og pensjonspoeng i dei første to tredelane av yrkeskarrieren, og ein god del får ei overrasking den dagen pensjonen skal utbetalast.

Alderspensjonen kjem meir eller mindre «av seg sjølv» når den tid kjem. Men etterkvart som stadig fleire har gått ut av yrkeslivet med uførepensjon før dei nådde pensjonsalder, er det mange som har erfart at det ikkje er særleg lukrativt å vera lågtlønt kvinne, og særleg ikkje om ein i delar av yrkeslivet har arbeidd deltid eller kanskje har vore heilt ute av arbeid i periodar. Framleis er det slik at pensjonsordningane er skreddarsydde for menn, og høver dårleg for kvinner flest. Og for ordens skuld: uførepensjon vil i all hovudsak tilsvara det ein ville ha fått som alderspensjonist.

«Bare det leveviset som er typisk for menn, fulldags inntektsgivende arbeid uten avbrudd, gir uttelling som sikrer en fortsettelse av tilvant levestandard,» skriv Hege Brækhus, amanuensis ved Institutt for rettsvitenskap ved Universitetet i Tromsø i boka Et nødvendig gode. Folketrygdens plass i Velferds-Norge. Ho karakteriserer i same samanheng trygdesystemet som ein «garanti mot fattigdom for kvinner». Skilnaden mellom «garanti for tilvant levestandard» og «garanti mot fattigdom» kan dreia seg om mange tusen kroner i løpet av eit pensjonistliv.

Folketrygd med noko attåt

Det framlegget frå den regjeringsoppnemnde Pensjonskommisjonen som har provosert mest, er det som gjeld «fleksibel pensjonsalder mellom 62 og 70 år». Ikkje fordi det er motstand mot fleksibiliteten i seg sjølv. Men fordi det i Pensjonskommisjonen sitt framlegg ligg at dei som maktar å arbeida til dei er 70 år, vil få betre pensjon når dei går av, enn dei som sluttar tidlegare.

Argumentet om at «arbeid skal lønna seg», som no blir flittig brukt for å forsvara svekking av både pensjonsordningar og dagpengar for arbeidslause, og innstramming på retten til arbeidsinntekt for uføretrygda, er ikkje så lite arrogant. Det viser ingen respekt for at svært mange av dei som vel å bruka retten til avtalefesta pensjon frå dei er 62 år, er såpass utslitne av eit langt arbeidsliv at dei ikkje opplever at dei har noko reelt val.

Men sjølv før den nye «fleksibiliteten» eventuelt kan begynna å verka, er det mange slitne kvinner som erfarer at dei får lite pensjon att for mykje slit og arbeid. Det har – som nemnt – å gjera med at både folketrygda og tenestepensjonane i offentleg sektor er meir tilpassa menns enn kvinners yrkeskarriere. Sjølv om kvinners yrkesaktivitet har auka dramatisk i løpet av dei siste 30 åra, er det framleis vesentlege skilnader mellom ein typisk «mannleg» og ein typisk «kvinneleg» yrkeskarriere. Det gjeld både kor mange år ein er yrkesaktiv og graden av deltid i periodar av yrkeslivet.

Alle offentleg tilsette har lovfesta rett til pensjonsordning. For dei kommunalt tilsette har tenestepensjonen i hovudsak vore organisert gjennom Kommunenes Landspensjonskasse (KLP), sjølv om nokre kommunar har valt å kjøpa pensjonsordningar hos andre forsikringsselskap. For dei statleg tilsette er pensjonsordninga knytt til Statens Pensjonskasse. I praksis har desse pensjonsordningane same innhald. Når det gjeld alderspensjon, er hovudsaka at den som er medlem av pensjonskassa, skal vera sikra ein pensjon tilsvarande 66 prosent av lønna i det ein går av med pensjon.

Deltid kostar

Men det er ingen garanti for at pensjonen blir 66 prosent av full lønn når ein sluttar. For det første er det berre dei som har minimum 14 timar i veka eller minimum 50 prosent stilling som blir innmelde i KLP eller SPK. Det gjer at ein heil del deltidsarbeidande kvinner fell utanfor. No er det rettnok ein regel som seier at den som er tilsett i mindre stilling, men har hatt ei gjennomsnittleg arbeidstid tilsvarande 14 timar i veka eller 50 prosent stilling (eller meir) i eit kvartal, skal etterinnmeldast i pensjonskassa, og ein får tru at dei systema som skal sikra dette, er så effektive at det ikkje fører til at nokon taper pensjon dei skulle hatt. Men dersom den faktiske arbeidstida varierer frå kvartal til kvartal, kan det ta tid å få den oppteninga som skal til.

Det som avgjer kor stor pensjonen til slutt blir, er kor lang oppteningstid ein har, og kor stor stillingsdel ein har hatt. Full pensjon i KLP eller SPK krev medlemskap i pensjonskassa i 30 år. Fordi dei tjue beste åra er avgjerande, må du ha vore medlem i pensjonskassa i 30 år og hatt full stilling i tjue år for å få full pensjon. Den som til dømes har hatt 80 prosent stilling (eller veksla mellom heil- og deltid slik at gjennomsnittet blir 80 prosent) i 30 år, får ein pensjon som utgjer 80 prosent av 66 prosent av lønna når ein sluttar. Den som har jobba full jobb, men berre har vore medlem av pensjonskassa i tjue år, får ein pensjon som er to tredelar av 66 prosent av sluttlønna.

Den som av ein eller annan grunn har permisjon i kortare eller lengre tid, bør sjekka kva det får å seia for pensjonsrettane. Den såkalla permisjonsavtalen fastset at for visse lønna/ulønna permisjonar inntil to år blir permisjonstida rekna som tenestetid. Det gjeld til dømes fødselspermisjon og militær- og sivilforsvarsteneste.

Pensjonen som forsvann

Privatisering og konkurranseutsetjing kan ta pensjonsordninga frå mange tidlegare offentleg tilsette. Der tidlegare offentlege oppgåver skal ut på anbod, vil pensjonskostnadene kunne vera den differansen som gjer at den eine konkurrenten vinn over den andre. Ei viktig sak å passa på for alle politikarar og fagorganiserte som ser eit høve til å leggja inn vilkår for konkurranseutsetjing, er kravet om at dei tilsette ikkje skal få dårlegare pensjonsordningar enn tidlegare.

Kor mange som kan ha mista pensjonsordningar ved slike grep, er det så langt eg kjenner til, ingen som har oversyn over. Men det kan vera god grunn til å bli arg dersom offentlege arbeidsgivarar både spring ifrå denne delen av arbeidsgivaransvaret og dessutan gir private aktørar høve til å tena seg rike på dei lågtlønte slitarane den pensjonsordninga dei hadde rekna med å ha. Som kjent vil det ikkje vera alle dei arbeidtakarane som blir offer for konkurranseutsetjing, som har høve til å velja ein annan arbeidsgivar med betre pensjonsordning.

Dei som måtte tenkja at det er greitt å vera mellombels tilsett eller å ha eit utleigebyrå som arbeidsgivar, bør også sjekka kva det gir av pensjonsrettar. I Manpower sin informasjon til nye medarbeidarar heiter det under overskrifta «Trygghet»: «Går det likevel galt for deg, vil folketrygdens ytelser bli supplert med våre egne ordninger. Alle våre medarbeidere har yrkesskadeforsikring. Den dekker skader og sykdom som du måtte bli påført under arbeidet. Ved dødsulykke vil etterlatte være sikret økonomisk.» Slik eg les det, er dette ikkje meir enn det einkvar arbeidsgivar er forplikta til etter lova. Her står det ikkje eit ord om pensjon.

Minstepensjon mest for damer

Kor mange av dei offentleg tilsette som har så låg stillingsprosent at dei ikkje oppnår medlemskap i pensjonskassa, eventuelt så låg pensjon at det ikkje blir meir enn det dei i alle høve ville få frå folketrygda, har det ikkje lykkast å finna tal på.

Men Rikstrygdeverket sine tal fortel noko om kvinnepensjonistane sine økonomiske kår.

I folketrygda blir tilleggspensjonen rekna ut frå inntekta dei tjue beste åra, med krav om førti års oppteningstid for å få full tilleggspensjon. Altså skreddarsydd for ein mannleg industriarbeidar av det slag det ikkje er så mange att av.

Den som ikkje har tent opp nok pensjonspoeng til å få tilleggspensjon, blir minstepensjonist ved fylte 67 år, og blir slik sett økonomisk likestilt med dei som ikkje har vore i lønna arbeid i det heile.

I 1999 var 233.000 av dei 610.000 alderspensjonistane i landet minstepensjonistar. Ut frå Rikstrygdeverket sine prognosar vil ein stadig mindre del av alderspensjonistane bli minstepensjonistar – 23 prosent i 2010, og 13 prosent i 2020. Korleis det er mogeleg å slå fast like sikkert at berre tre prosent av alderspensjonistane i 2060 vil vera minstepensjonistar, slik det blir gjort i Rikstrygdeverket sin rapport 2002/20, er for meg noko uklart.

Totalt er seks av ti alderspensjonistar kvinner, men av minstepensjonistane utgjorde kvinnene heile 90 prosent i 1999. Full minstepensjon for ein einsleg person utgjer etter 1. mai i år 97.143 kroner.

Minst 40 år i landet

Vi har vore vane med å gå ut frå at alle iallfall er sikra ein minstepensjon når dei fyller 67, uavhengig av yrkesaktivitet. På eitt vis er det sant. Men ikkje heilt. Så lenge alle som bur er her er «norske nordmenn», er det sant. Men det kan vera viktig å sjå på kva følgjer det får at den som skal få full utteljing frå folketrygda, må ha minst førti års «trygdetid», det vil seia butid i landet etter fylte 16 år. Ein god del innvandrarar som kom har komme hit i godt vaksen alder, men utan trygderettar frå det opprinnelege heimlandet, har fått merka at alderspensjonen blir særleg skrinn. Eit minstekrav for i det heile å få alderspensjon, er tre års butid. Den som til dømes berre har ti års butid når ho når pensjonsalder, vil altså berre få ein firedel av den pensjonen som gjeld for dei som har førti år i landet.

Med dagens handheving av innvandrings- og asylpolitikk, vil det vera grenser for kor mange som får høve til å bli pensjonist i Noreg utan full butid. Men for dei det gjeld, kan regelverket verka både vondt og krenkande. I tillegg til at det er på høg tid å gjera pensjons- og trygdeordningane meir kvinnevennlege, kan det også vera lurt å sjå på kva som skal til for at asylsøkjarar og andre som kjem til landet i vaksen alder, skal sleppa å vera sosialhjelpsmottakarar gjennom heile alderdommen.

av Erling Hobøl

«Det viktigste PKK har gjort er å trekke styrkene sine ut av Tyrkia og erklære våpenhvile,» sier en ungdom, som gjerne kan være ett ungt PKK-medlem. Vi – to fra Norge på reise høsten 2001- får høre det samme mange ganger gjennom reisen vår i tyrkisk Kurdistan. Forsøkene på å oppnå endringer i Tyrkia gjennom fredelig politisk kamp startet allerede før arrestasjonen av lederen til Det kurdiske arbeiderpartiet, PKK, Abdullah Öcalan, 15. februar 1999.

Tidligere var PKKs mål en sosialistisk føderasjon for hele Midt-Østen, med Kurdistan som en del av denne. Etter 1980-kuppet i Tyrkia så de det som vanskelig å kjempe for dette fra Tyrkia uten først å gå veien om et uavhengig Kurdistan utenfor det tyrkiske militærstyrets overherredøme. Og metoden for å oppnå dette var gjennom folkekrig.

I dag er dette målet i hvert fall skjøvet ut i framtida. PKK sier at kurderne bør slåss for et demokratisk Tyrkia, med kulturelle og demokratiske rettigheter også for kurderne.

Den demokratiske republikken

Når du snakker med folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen i Tyrkia trekker de fram kampen for den demokratiske republikken. Målet er gjennom massemobilisering og politiske aksjoner, kombinert med parlamentarisk arbeid, å drive gjennom en demokratisering av Tyrkia. Det vil si både anerkjennelse av rettigheter for kurderne og andre minoriteter og fjerning av det nasjonale sikkerhetsrådets makt. I dag har det nasjonale sikkerhetsrådet en slags vetorett over Tyrkias politikk og hindrer at den kommer ut over kemalismens snevre rammer. Det nasjonale sikkerhetsrådet består av toppene i generalstaben, den sittende regjeringa og presidenten. Makta ligger hos generalene. Dette statsstyret ble etablert i 1982, etter «normaliseringa» etter militærkuppet i 1980. På 1990-tallet ble både de to forløperne til dagens HADEP, HEP og DEP, forbudt. Det samme ble det islamistiske Refah (Velferds-) partiet, som da satt i regjeringa, i 1997.

Kemalismen

Kemalismen er Tyrkias «statsideologi» oppkalt etter det moderne Tyrkias første president Mustafa Kemal Atatürk. Atatürk prøvde å skape en moderne nasjonalstat ut av restene av det ottomanske imperiet. Ideologien i dette prosjektet er en sterk tyrkisk nasjonalisme som går over i sjåvinisme. En sterk hær som er nasjonens beskytter er også en viktig del av kemalismen. Kemalismen har som forutsetning at Tyrkia er en enhetlig nasjonalstat og benekter eksistensen av nasjonale minoriteter, og i hvert fall noen form for særskilte rettigheter for disse. Tyrkiske myndigheter har lykkes med å få de fleste tyrkere til å identifisere seg med kemalismen og også å assimilere andre etniske grupper inn i den tyrkiske nasjonen. Alle politiske partier i Tyrkia er kemalistiske bortsett fra det kurdervennlige partiet HADEP, noen av partiene på ytre venstre fløy og til dels noen av islamistene. Inntil nylig benektet tyrkiske myndigheter eksistensen av kurderne som en egen etnisk gruppe og omtalte dem som «fjelltyrkere». På tross av ett massivt ideologisk press har de fleste kurderne holdt på en sterk kurdisk identitet. PKK under Abdullah Öcalan la spesiell vekt på å bygge opp igjen den kurdiske sjølbevisstheten.

HADEP

I de siste årene har det kurdisk-vennlige partiet HADEP (Folkets demokratiske parti) hatt store valgframganger mange steder i tyrkisk Kurdistan. De har i dag ordføreren i mange byer i det kurdiske kjerneområdet som Batman, Van og Kurdistans «hovedstad» millionbyen Diyarbakir (Amed på kurdisk). Også i mange store byer i det vestlige Tyrkia har HADEP gjort det godt i valg, og partiet vant nesten valget i storbyen Mersin. I storbyene høster HADEP stemmer fra kurdere som har flyttet (dvs. ofte flyktet) dit fra den kurdiske landsbygda. HADEP kaller seg sosialister og legger vekt på kvinnekamp, de har egne kvinnekontorer og kvinnegrupper mange steder.

Hvorfor endringer i strategien

Blant kritikere av PKK blir det hevdet at partiets nye linje er styrt av Abdullah Öcalan som fra fengselscella har oppfordret til fredelig kamp og enhet med Tyrkia. Kritikerne mener at han har lagt om politikken for å redde sitt eget skinn og unngå henrettelse. Endringene i PKKs politikk skjedde imidlertid før Öcalan blei arrestert. Geriljaen AGRK (Folkets frigjøringshær for Kurdistan) erklærte ensidig våpenhvile første gang 15. august 1993, og PKK hadde endret sin politikk når det gjaldt uavhengighet for Kurdistan allerede før dette. Mange hevder at geriljaen var militært slått og at den kurdiske bevegelsen ikke hadde noe annet valg enn å finne andre kampformer. Det er i hvert fall trolig at PKK-ledelsen så at kampen ikke kunne vinnes militært og at strategien derfor måtte legges om. Utover på nittitallet blei Tyrkia USAs største mottager av militær hjelp. Tyrkia starta også med en strategi med å «fjerne vannet for å fange fisken». Det vil si at de fordreiv landsbyboere for å fjerne AGRKs massegrunnlag og forsyningslinjer. I dag er tre tusen landsbyer brent og to til tre millioner mennesker fordrevet fra sine hjem. Noen av flyktningene er i Vest-Europa, men de fleste finner man igjen i slumområdene i de store byene både i tyrkisk Kurdistan og i det vestlige Tyrkia.

Medlemmer og sympatisører av PKK som vi snakket med, trakk også fram andre grunner til endringa i strategi. Den kurdiske befolkninga var krigstrøtt etter 15 år med krig. Det har også vært et stort problem at den kurdiske bevegelsen i veldig liten grad har lykkes med å få noe sympati fra den tyrkiske befolkninga. Rasistiske holdninger til kurdere er svært utbredt og krigen har bare skapt enda større grøfter mellom befolkningsgruppene. Gjennom å vise fredsvilje håper derfor PKK å bryte ned de negative holdningene i den tyrkiske befolkninga. AGRK har trukket ut styrkene sine fra Tyrkia og frigjøringshæren er døpt om til Folkets sjølforsvarsgrupper (noe av geriljaen er muligens fortsatt igjen i Tyrkia. Da vi var i Diyarbakir var det en skyteepisode i byen Silvan hvor angivelig to PKK-medlemmer og to politifolk blei drept.). De fleste overslagene regner med at 4.000-5.000 geriljasoldater fortsatt er gruppert i Nord Irak og Iran. Vi ble også fortalt at flere unge folk drar opp i fjellene igjen i dag, fordi de mister tiltrua på at Tyrkia vil ta i mot den utstrakte fredshanda.

Kurdistan

En iøynefallende ting som skiller de kurdiske områdene fra resten av Tyrkia er det store militære nærværet. Langs veiene er det militære sjekkposter med korte mellomrom, en del steder er det også større leirer. Ved leirene og sjekkpostene er det malt slagord og tyrkiske flagg, eller hvitmalte steiner er lagt opp i fjellsidene som slagord og flagg. «Den er glad som kan si han er tyrker,» står det i fjellsidene rundt byen Mardin. Det er neppe så mange glade mennesker i byen. Befolkninga består av kurdere, arabere og syrisk-ortodokse kristne. Over byen troner en stor Nato-radarstasjon, strategisk plassert på den siste høye åsen før grensa mot Syria. Ved noen av veiposteringene blir kjøretøyer stoppa og gjennomsøkt. Bussen vår blei også stoppa da vi kjørte, mellom Van og Tatvan, og alles bagasje blei gjennomsøkt. Noen menn fikk ikke bli med bussen videre. Også inne i byene er militæret tydelig til stede, men i dagens situasjon opptrer de ofte ganske avslappa.

Vi legger også merke til alle parabolantennene, på små hytter i landsbyene og på verandaene. Grunnen til dette er at folk ser på den kurdiske fjernsynskanalen Medya-TV som sender på satellitt fra Belgia. Inntil nylig var dette forbudt, men svært vanlig å se på allikevel. Medya-TV er en viktig del av kurdisk nasjonsbygging og når også ut til den store andelen av kurderne som er analfabeter.

Endringer

Tyrkia har endra en rekke lover blant annet for å tilpasse seg EU. I dag er det lovlig å produsere aviser på kurdisk. Problemet er at lovene bare finnes på papiret. Politiet arresterer folk som er aktive i den kurdiske bevegelsen, enkelte vi snakka med mente situasjonen hadde blitt verre etter lovendringene. Det er unntakslover i enkelte av de kurdiske fylkene, og her er blader og aviser som er tillatt i resten av Tyrkia forbudt. Nå er jo forholdene i Tyrkia litt spesielle på området lovlig/ulovlig. I Istanbul selges blader fra PKK og illegale tyrkiske kommunistpartier åpent i bokhandler i hovedgatene. Kommunisme er forbudt i Tyrkia, flere av disse partiene driver også væpna kamp mot den tyrkiske staten. Samtidig kan folk bli arrestert for å drive lovlig politisk virksomhet. Lederen i HADEPs ungdomsorganisasjon i Van kunne fortelle oss at flere medlemmer av lokalavdelinga der var arrestert under en konferanse i Izmir, ingen visste hvor lenge de kom til å sitte inne. I Batman hadde lederen for TAYHEDER, en støtteorganisasjon for fanger, akkurat kommet ut etter flere måneder i fengsel mistenkt for medlemskap i PKK.

Men noen endringer har prosessen etter PKKs våpenhvile ført til. Kontrageriljaen som drepte svært mange mennesker på midten av nittitallet, har nå lagt ned våpnene, men den er ikke oppløst. Statens drap har også i hovedsak opphørt, men ikke helt. I nærheten av Van blei to menn som vendte tilbake til landsbyen de var fordrevet fra, for å hente ved, drept i september 2001, anklaget for å være geriljasoldater.

I stedet for drap på politiske aktivister satser myndighetene på razziaer, trakassering og vilkårlige arrestasjoner. I noen tilfeller har det gått så langt at folk har begått sjølmord etter behandlinga de har fått. Brysomme aktivister får også yrkesforbud eller blir fordrevet slik at de må flytte til det vestlige Tyrkia.

Mens vi var i Batman arrangerte HADEP et folkemøte utafor kontorene sine. Dette møtet var ett i en serie møter rundt i Tyrkia som HADEP arrangerte. Dagen etter skulle HADEP-ledelsen prøve å reise til Sirnak for å avholde ett møte der. Sirnak er ett av de stedene der kampene under krigen har vært hardest og hvor undertrykkelsen av den kurdiske bevegelsen har vært mest massiv. Dicle Anter som sitter i ledelsen av HADEP, sa til oss at det å reise til Sirnak for å arrangere dette møtet var en test for HADEP. Slapp de inn til byen og fikk gjennomført møtet, var det et tegn på et noe var i ferd med å endre seg i Tyrkia. Gikk det ikke, var alt ved det gamle. Dagen etter fikk vi høre at de var stoppa mellom Batman og Sirnak.

Også deler av borgerskapet i Tyrkia ønsker endringer. Noen fordi de er genuint motstandere av militærdiktaturet og vil endre konstitusjonen til et reint sivilt, borgerlig demokratisk styre. Noen ønsker det av taktiske grunner, for å komme inn i EU. Felles for alle disse er at de mener det vil tjene dem økonomisk.

Det ble nettopp vedtatt at TV-selskaper som myndighetene har kontroll med, skulle få sendinger på kurdisk i begrensa omfang og med kontroll over innholdet. Men sjøl dette må innkasseres som en delseier. Grensen går imidlertid fortsatt ved undervisning på kurdisk. Det strider mot konstitusjonen ifølge president Sezcer. Flere hundre av studentene som siden november i fjor har drevet en kampanje for nettopp denne rettigheten, er blitt trakassert, fengsla, utvist fra universiteter og høyskoler og flere også torturert. De appellerer om solidarisk støtte utenfra til denne kampanjen, en utfordring vi bør ta til oss! Noam Chomsky var nettopp i Diyarbakir og deltok på et solidaritetsmøte. Han ble sjølsagt møtt med anklage om oppildning til separatisme og trusler om rettsforfølgelse hvis han dukker opp i Tyrkia igjen.

Vi snakka også med mange om krigsfaren. Det var en redsel for at et angrep på Irak ville føre til en krig som bredte seg til Tyrkia. Tyrkia har også lenge hatt ambisjoner om å erobre den kurdiskdominerte, oljerike Mosulprovinsen fra Irak, så sjøl om de har gått ut med advarsler mot angrep på Irak, kan det også tenkes de vil bli fristet til å utnytte en ny situasjon som måtte oppstå.

En student vi snakket med sa også at han trodde en slik krig kunne utløse en ny krig i Tyrkia også, og at denne ville bli verre enn den forrige, fordi PKK nå finnes inne i sterkere grad i byene.

Ingen i det norske Stortinget har engasjert seg for å fremme den kampanja som armenerne har satt i gang for å få Tyrkia til å erkjenne folkemordet i 1915. Siden det store jordskjelvet i nordøst-Armenia i 1988, har oppmerksomheten rundt Armenia begrenset seg til skyteepisoden i parlamentet i 1999 og at Norge spilte VM-kvalifisering mot landet. Norges bånd til regionen er sterkest til Aserbajdsjan og Tyrkia, de to landene som står i hardest motsetningsforhold til Armenia. For Aserbajdsjans del har det med store næringsinteresser å gjøre. Det gjelder også for Tyrkias del, hvor det i tillegg også kommer allianseforhold gjennom både Nato og mellom politiske partier.

Siden denne regionen er full av motsetningsforhold og store forretningsmuligheter, og norske næringsinteresser og statsinteresser er djupt involvert her, vil Norge også måtte forholde seg til Armenia i større grad i åra som kommer. I det minste som en refleks av det sterke engasjementet i nabolanda. Det er derfor på sin plass å minne om disse rammebetingelsene for Norges oppførsel der:

• Statoil er en av hovedinvestorene i Azerbajdsjan International Operating Company (AIOC), som er operatør for den viktigste oljeutvinninga i Kaspihavet til nå, Azeri-Chirag-Gunashli-feltet. Produksjonen har allerede oversteget 120.000 fat pr dag og vil nå et topp-punkt på bortimot 1 million fat pr dag i 2010. Ved siden av dette eier Statoil 25,5 % av et annet felt, Shah Deniz, like mye som sin hovedsamarbeidspartner i utenlandseventyra, BP, slik at de to kontrollerer dette feltet hvor BP er operatøren. Også Kværner er nå tungt inne med leveranser til AIOC sin virksomhet, nå sist med en større boreplattformpakke gjennom Maritime Hydraulics som ble annonsert 26. juni.
• Statoil er også for fullt inne i Iran, gjennom blant annet samarbeid med det statseide National Iranian Oil Company (NIOC). De åpnet et representasjonskontor i Teheran i september 2001. Hydro er også inne i Iran, sammen med at både Eksportrådet og flere norske enkeltselskaper «sonderer» terrenget flittig. På oppdrag fra Hydro, og i forståelse med iranske myndigheter, driver Norsk folkehjelp opplæring av mineryddere i områder nær grensa mellom Iran og Irak. Til og med utenriksminister Jan Pedersen avla landet en offisiell visitt, ikke så lenge etter at han sluttet seg til Bush sin bannbulle om Iran som tilhørende ondskapens akse.
• Norge, gjennom Statoil, er også involvert i rørledningsprosjektet Baku-Tiblisi-Ceyhan som er et prosjekt drevet gjennom direkte av statsmakten i USA. Det knytter Norge enda tettere til Tyrkia og politikken med å legge press på Armenia. Ledningen vil gå via Georgia, nord for Armenia, og utestenge Armenia for transittinntekter for olje/gasstransporten.

av Peter Myrdal

Vi ser i dag en kollektiv imperialisme – kapitalen i USA, Japan og EU har felles interesser. Men det er USA som sitter på den politiske og militære makten. Derfor er USA-imperialismen hovedfienden. Derfor er det også viktig å forsvare nasjonal uavhengighet. Peter Myrdal traff den egyptiske økonomen Samir Amin under et Stockholms-besøk i vinter. Michael Hardt og Samir Amin er invitert til RU og SU sin konferanse i høst, Manifest 02.

Søndag ettermiddag i ABF-huset i Stockholm. På Z-salens scene debatterer Michael Hardt og Samir Amin. Tonen er vennlig, og Hardt sier flere ganger at «Samir og jeg er egentlig ganske enig». Men publikums reaksjoner viser noe annet: Etter Hardts innlegg applauderer halve salen, når Amin snakker applauderer den andre halvdelen.

Dette gjenspeiler en viktig skillelinje innenfor dagens venstreside: Synet på imperialismen og nasjonalstaten. Michael Hardt som sammen med Antonio Negri har skrevet boken Empire, hører til dem som mener at nasjonalstaten har utspilt sin rolle. Transnasjonale konserner og globale institusjoner dominerer verden, makten har ikke lenger noe sentrum, og derfor går det heller ikke an å snakke om imperialisme eller USA som verdens dominerende imperialistiske makt. Det betyr også at kampen ikke lenger kan føres på nasjonalt plan, kan ikke handle om nasjonal uavhengighet. I løpet av diskusjonen beskylder Hardt de som protesterer mot USA-imperialismen for å være «anti-amerikanske», og hevder at det ikke finnes noen forskjell mellom, for eksempel USA og Indonesia.

Det er denne konklusjonen som deler tilhørerne i ABF-huset – for hvilke politiske metoder, bortsett fra å reise rundt og demonstrere mot toppmøter, står igjen, når alle former for nasjonal politisk kamp erklæres døde? Samir Amin er en av Hardts og Negris sterkeste kritikere. I snart førti år har Amin – som har sitt virke ved forskningsinstituttet Third World Forum i Senegal – skrevet om imperialismen, og analysert forholdene mellom den vestlige verdens sentrum og tredje verdens periferier (blant annet i boken Kapitalismen i globaliseringens tid som kom ut på svensk i fjor). Han svarer Hardt at det fortsatt finnes gode grunner til å være «anti-amerikansk», hvis man med det mener «motstander av USA-imperialismen». Amin mener at tanken om at et slags flytende imperium skulle ha erstattet imperialismen, bunner i en feiloppfatning av hva imperialismen innebærer.

Imperialismen er ikke historie

«Det er feil å si at vi ikke lenger kan snakke om imperialisme. De som påstår det, ser bare imperialismen som et politisk fenomen, en slags utvidelse av nasjonalstatene gjennom koloniene. Men slik har det aldri vært. Imperialismens basis er kapitalen. Imperialismen oppstår, slik Lenin påpekte, når kapitalen konsentreres, når monopolene og oligopolene skapes. I dag består basis av det man kaller «transnasjonale konserner», kapitalens dominerende form nå. Det finnes fortsatt mindre kapitaler, men de er underordnet de transnasjonale kapitalene. At de er transnasjonale, betyr at produksjon og salg er spredd over hele verden. Kapitalen er, derimot, ikke transnasjonal når det gjelder eierforholdene, som fortsatt i høyeste grad er nasjonale, og konsentrert hos en liten del av verden. Dette er ikke helt nytt. Tidligere var kapitalen også transnasjonal, men i mindre utstrekning enn i dag.

Det er derimot nytt at de ulike kapitalene har felles interesser. Sant nok er kapitalene pr. definisjon i stadig konflikt med hverandre, men de felles interessene er i dag langt viktigere enn konfliktene. Den økende transnasjonaliseringen innebærer at alle opererer på det samme verdensmarkedet, og de har derfor felles interesse av hvordan verdenssystemet styres. Det betyr at man kan snakke om en kollektiv imperialisme, som omfatter USA, Canada, Europa og Japan – Triaden. Problemet for kapitalen er at det ikke finnes noen verdensstat. I stedet finnes institusjoner som WTO og IMF, som fungerer som den kollektive kapitalens styringsinstrument. Men det politiske styringsinstrumentet mangler, og derfor faller den rollen på USA og Nato. USA administrerer periferiene ved hjelp av militær makt, noe som gir USA muligheten til å ta ledelsen innenfor den kollektive imperialismen, og utvikle et eget imperialistisk underprosjekt – en amerikansk imperialisme, som først og fremst handler om kontroll over oljen, men også den geostrategiske makten, noe som er tydelig nå i Sentral-Asia.»

– Hva er USAs virkelige styrke innenfor denne kollektive imperialismen? Hvor sterkt er det kapitalistiske systemet?

«USAs styrke er skjør. Deres største fordel er kapasiteten til å bombe. Det handler ikke bare om de rent tekniske mulighetene til å bombe. Sverige ville også kunne bombe Somalia, men den svenske opinionen ville protestert. USA kan gjøre det siden den amerikanske opinionen tillater det. Men den kollektive imperialismen må betale en høy pris for USAs intervensjoner. For det første må resten av Triaden akseptere USAs imperialistiske prosjekt. For det andre må de dekke opp det amerikanske underskuddet – en stor del av merverdien i Europa pumpes inn i den amerikanske økonomien, siden den transnasjonale kapitalen er avhengig av USAs militærmakt.

Men bortsett fra at USA er økonomisk svakt, tror jeg at USA også militært er svakere enn det man kan få inntrykk av. De store seirene de seineste åra er ikke militære, men politiske. Hver gang har USA lykkes i å isolere sine motstandere ved å skape en bred enighet om sine inngrep, til og med utenfor Triaden. Men det betyr ikke at de kommer til å få samme oppslutning også i framtiden. Afghanistan kan bli et vendepunkt, det blir mer og mer åpenbart at USA har rotet det til for seg i Sentral-Asia.

Samtidig har hele systemet gått inn i det jeg vil kalle «et stadium av senilitet». Markedenes ekspansjon har alltid vært både integrerende og ekskluderende, men under brorparten av kapitalismens historie har antallet mennesker som er blitt innlemmet i systemet, oversteget antallet som har falt utenfor. Men nå har vi kommet til et vendepunkt – en stor del av jordens befolkning trengs ikke lenger. Hvis jordbruket i verden underkastes kapitalismens grunnleggende regler, kommer tre milliarder bønder til å bli overflødige. Siden det er umulig å forestille seg at alle kommer til å suges opp av den industrielle moderniseringen, eller av tjenestesektoren, så betyr dette at kapitalismen går mot et nytt folkemord. Kapitalismen begynte med folkemord – indianerne, slavehandelen – og slutter med folkemord på hundretalls millioner unødvendige bønder.

Motstand mot imperialismen

– Hvordan kan vi unngå en slik utvikling? Hvordan skal motstanden mot imperialismen organiseres?

«I dagens situasjon er de sosiale bevegelsene ekstremt splittet. Man må skape enighet mellom de forskjellige delene, en enhetsfront som formulerer umiddelbare målsettinger som gjelder sosial rettferdighet og internasjonal rettferdighet. Kravene om sosial rettferdighet i sentrum må forenes med antiimperialistisk bevissthet samtidig som antiimperialismen i periferien ikke har noen framtid, dersom den ikke holdes oppe av folkelige krav om rettferdighet og demokrati.

Her finnes det et problem med den holdningen som for eksempel Kina og India har. Samtidig som de som styrer i disse landene har tatt i mot kapitalismen, forsøker de å gi nasjonalstatene sine rom i det globale systemet, ved at de ikke underkaster seg de mest ekstreme formene for nyliberalisme. Dette er Kinas offisielle politikk: Globalisering ja, men ikke på hvilke som helst vilkår. Men det skjer uten folkelig deltakelse, uten at de som styrer gjennomfører en politikk som fører til sosiale forbedringer. Det dreier seg altså om et slags nasjonalt høyreprosjekt i periferien. Jeg tror ikke det har særlig stor mulighet til å lykkes, siden det ikke vil kunne føre til folkelig mobilisering. Det betyr at det heller ikke utgjør noen reell trussel mot den kollektive imperialismen og det amerikanske hegemoniet. Men hvis dette prosjektet i stedet ville støtte seg på folkelig kamp, og føre til sosiale framskritt og demokratisering – altså ikke farsedemokrati, men virkelig demokrati – da ville land som Kina og India bli en del av den antiimperialistiske motoffensiven. Den første tredjeverdenbølgen av nasjonale frigjøringsbevegelser omfattet alt fra folkelige til borgerlige bevegelser fra kommunismen i Kina til neokolonialismen i Afrika, via halvsosialismen i India eller Tanzania, og den arabiske og latinamerikanske nasjonalpopulismen. Jeg tror den epoken er forbi. Det som må skapes nå, er en annen bølge, en afroasiatisk solidaritet som har sterkere folkelig forankring.»

Regioner og nasjonalstater

– Tidligere har du hevdet at landene i periferien bør gå sammen i regioner og «skille seg ut» for å stå i mot den imperialistiske dominansen. Er det fortsatt en strategi som kan føre fram, og betyr det at nasjonalstaten har utspilt sin rolle, slik det ofte sies i dag?

«Jeg forsvarer utskillingen, men for meg har det aldri betydd autarki (enevelde). Det har handlet om å snu på dominansforholdet – å la de indre kravene til progressiv sosial omveltning bli bestemmende for forholdet til omverdenen, i stedet for dagens situasjon, der landene i periferien underkastes den kollektive imperialismens vilkår gjennom såkalte strukturtilpasninger. Man kan avgjort ikke fristille seg helt, men man kan heller ikke akseptere å være helt underlagt ytre krefter. En utskilling er derfor et uunngåelig skritt på veien til en global sosialisme. Derimot kommer utskillingens former til å se annerledes ut i dag enn de gjorde før. Tidligere dreide det seg om en motsetning mellom industrialiserte og ikke-industrialiserte regioner, og derfor handlet utskillingen om å kunne modernisere og industrialisere. I dag hviler ikke imperialismen på et industrimonopol – industrien kan desentraliseres over hele verden – men på det som jeg kaller de fem monopolene: Kontroll over teknologi, finanssystemer, media, naturressurser og masseødeleggelsesvåpen. Det betyr at dagens utskilling må handle om å skape muligheter til å gjøre motstand mot disse nye monopolene. Store stater, som Kina, India eller Brasil ville kunne utgjøre egne utskilte, eller avgrensede områder, mens andre land ville ha behov for å gå sammen i regioner.

Men regionen kan bare være et supplement til nasjonalstaten. Jeg tror at det i dag er viktig å slå ring om nasjonen. Kapitalen har institusjonalisert parolen om at det ikke lenger finnes nasjoner – det er i dag en del av den imperialistiske strategien å bryte ned nasjonene. For meg, som er internasjonalist, er nasjonalisme så avgjort et ubehagelig ord, siden det ofte innebærer sjåvinisme og forsvar for den borgerlige staten, men man må se forskjell på nasjonalisme og nasjon. Nasjonene eksisterer, og i dag er det der det finnes rom for politisk debatt og klassekamp. Hvis nasjonene forsvinner, opphører disse strukturene, og da blir det bare igjen religiøse, eller etniske fellesskap.»

Europa

– Du har ofte påpekt at en «utskilling» av Europa ville kunne være noe som svekket det amerikanske hegemoniet. Hvordan ser du på EU i det perspektivet – kan dagens EU, som jo er en del av den kollektive imperialismen, allikevel være en motvekt til USA?

«Da man diskuterte nedgangen for det amerikanske hegemoniet på søttitallet var man fortsatt vant med å snakke om flere antagonistiske imperialistiske makter, og derfor prøvde man å identifisere hvem som ville overta hegemoniet etter USA. En del trodde den gang at det ville bli Japan. Dagens diskusjon om EU som det nye hegemoniet, likner den debatten på den måten at det er like feilaktig. De som hevder at EU vil overta etter USA, glemmer at den europeiske og amerikanske kapitalen har felles interesser. Det betyr ikke at alle konflikter har opphørt, det finnes fortsatt politiske motsetninger mellom USA og EU. Men disse konfliktene spiller ingen særlig stor rolle, siden de som styrer i Europa, enten det nå er venstre- eller høyreregjeringer, aksepterer nyliberalismen og imperialismen. EU forblir dermed den europeiske delen av det amerikanske prosjektet. Derimot finnes det en konflikt mellom de europeiske folkene og Triadens imperialisme. På meg virker det som om Europa her burde kunne utgjøre bare et svakt ledd i det globale imperialistiske systemet – tradisjonelt finnes det et potensiale for et virkelig venstre. Men venstresiden i Europa må først radikalisere sin kritikk, både av nyliberalismen og imperialismen. Det er ikke bare den europeiske sosiale politikken som er viktig, men også utenrikspolitikken. En europeisk region ville kunne knytte bånd til Russland, Kina, India, Midt-Østen og Afrika, og dermed isolere den amerikanske imperialismen.

Det betyr ikke at jeg aksepterer ideen om at de europeiske nasjonene er på vei til å forsvinne, at det ville være bra om det konstrueres en europeisk stat, like lite som jeg aksepterer snakket om at nasjonene i periferien er unødvendige. Det er bare for den dominerende kapitalen at det utelukkende er Europa som eksisterer. For de europeiske folkene finnes både nasjonene og Europa. Derimot kommer den lange overgangen til verdenssosialisme til å være umulig i de europeiske landene, så lenge den ikke bygger på en europeisk konstruksjon som også har sosialismen som mål.

av Mathias Bismo

Debatten om sosialisme og demokrati er ingen ny debatt. Paul M. Sweezy, redaktør i det uavhengige marxistiske tidsskriftet Monthly Review, uttalte i sin tid at et premiss for sosialismen er «et samfunn der de virkelige produsentene dominerer produksjonsforholdene og sin produktive aktivitet».

Uttalelsen, fra 1970, falt i sammenheng med en kritikk av Sovjetunionen, og er på mange måter en viktig uttalelse. Ved første øyekast skulle man tro at dette er det samme som å si at bedriftene, og samfunnet for øvrig, må være demokratisk styrt. Dette er imidlertid ikke nødvendigvis sant. Jugoslavia er trolig det landet der arbeiderstyret i bedriftene har vært størst. Men i stedet for å gi arbeiderne reell kontroll over produksjonen, bidro dette til å gjenskape de forholdene som hadde eksistert tidligere der det fortsatt var stor avstand mellom arbeiderne og bedriftslederne. Dette hadde å gjøre med mer enn jugoslavenes spesielle psyke, som de siste årene har vært så sterkt debattert i vestlig media. Fremfor alt hadde det å gjøre med samfunnsmessig kultur.

Da Titos partisaner knuste det jugoslaviske kongedømmet og den tyske okkupasjonsmakten i 1944 var det en stor bragd. Men her stopper også Titos heroisme. Som en hver revolusjon var den jugoslaviske revolusjonen sammensatt, av alt fra kommunister til borgerlige antimonarkister. At de sammen oppnådde noe stort, betydde ikke at de samtidig rev seg løs fra den kulturen de selv var oppvokst under. Revolusjoner gjennomføres av folk som er oppvokst under en borgerlig kultur, og å tro at denne vil avskaffes med ett slag er dagdrømmeri. Den vil overleve, og siden den er samfunnsmessig, vil den også overføres til nye generasjoner dersom det ikke blir gjort ting for å endre den. En sosialistisk revolusjon er en premiss for å oppheve den, men langt fra nok. Dette skjønte aldri Tito og hans folk, og dette var katastrofen for det sosialistiske forsøket i Jugoslavia.

Man vil kunne innvende at selv om bedriftene var demokratisk styrt, så var ikke staten det. Men hva så? Folks kulturelle tilhørighet er ikke annerledes på bedrifts- og statsnivå. Det er den samme arven – de samme kapitalismens spøkelser – som vil fortsette å eksistere etter en revolusjon. Fremfor å eksperimentere med nye former har folk, når ting roer seg, en tendens til å holde seg til det kjente. Selv om sosialismen gir et nytt grunnlag for å bekjempe undertrykkende kultur, skjer det ikke av seg selv.

Kapitalismens spøkelser

Hva er så disse kapitalismens spøkelser? Når mennesker vokser opp, blir de sosialisert inn i en kultur. Det betyr med andre ord at de blir en del av en kultur som dominerer hele samfunnet. Det betyr ikke at alle mener det samme, men at det er ting der vi blir utsatt for så stor påvirkning at vi har en tendens til å gå i samme retning.

Kvinneundertrykkingen er ett av mange eksempler på et kapitalistisk spøkelse under kapitalismen. At kvinnene er undertrykt som kjønn i dag er det liten tvil om. Men dette er ikke bare mannlige individers undertrykking av kvinnelige individer; det er en undertrykking som hele samfunnet, kvinnene inkludert, står bak. Når det for eksempel er så få kvinner som det er i bedriftsforsamlinger har ikke bare dette å gjøre med menns motvilje, men også kvinners forståelse av sin egen rolle. Disse to faktorene til sammen gjør at hele samfunnet er med på å viderebringe denne undertrykkingen. Spørsmålet er ikke da bare hvordan man skal kunne få til et sosialistisk demokrati, men et sosialistisk demokrati som bidrar til å svekke kvinneundertrykkingen.

En annen form for undertrykking under kapitalismen som man ikke kan vente at blir løst ved hjelp av revolusjonen er sentrums undertrykking av periferien, både kulturelt og rent materielt. Veistandarden kan stå som et eksempel. Mens det de siste årene har vært gigantutbygginger i det sentrale østlandsområdet og rundt de største byene, er fortsatt rasfaren stor i Hardanger, og det er lite som tyder på at dette skal endres med det første. Eller i forhold til utbygging av bredbånd; den statlige offensiven for bredbånd gjelder ikke perifere strøk. Forhold av denne typen bidrar i sin tur til en kulturell kløft mellom sentrum og periferi, der det er sentrum som definerer den politiske, kulturelle og ideologiske agendaen. Igjen må spørsmålet reises om hvordan de undertrykte i denne gruppen kan oppnå en reell innflytelse.

Hvilket demokrati?

Når man snakker om demokrati mener man ofte prinsippet om at hver og en skal ha like mye å si, «all makt til alle». Under kapitalismen har Røkke mer å si enn en verftsarbeider, og en universitetsprofessor mer enn en hjelpepleier. Det første tilfellet dreier seg i hovedsak om rent økonomiske forhold, det andre tilfellet har imidlertid også kulturelle implikasjoner. Universitetsprofessoren står ikke nødvendigvis i en mer dominerende økonomisk posisjon enn hjelpepleieren, selv om han selvsagt tjener mer. Hovedsaken er imidlertid at mens den typiske universitetsprofessoren er en mann med en posisjon som opinionsdanner, er den typiske hjelpepleieren en kvinne uten noen slik posisjon. For i det hele tatt å kunne snakke om demokratiske rettigheter under sosialismen må man spørre seg hvordan hjelpepleieren reelt sett kan få like rettigheter som universitetsprofessoren.

Da kan prinsippet om «all makt til alle» måtte vike. Siden for eksempel kvinnen er samfunnsmessig undertrykt må man tenke tiltak for å gi henne like store muligheter som menn. En mulighet er å øremerke stillinger for kvinner. En annen mulighet er å sette opp et kvotesystem innen folkevalgte organer. Det er ikke sikkert at det her vil holde med 40% eller 50%, det er kanskje nødvendig med 60% eller 70% kvinneandel for at kvinner som kjønn skal få samme representasjon som menn, siden menn i sammenhenger der de har samme vekt som kvinner likevel har en tendens til å dominere.

I forhold til den materielle undertrykkingen av distriktene vil det bli nødvendig med en omprioritering av midlene. Midler til veiutbygging må vekk fra østlandsområdet og sentrale strøk og overføres til distriktene. Med andre ord må flere midler overføres fra flertallet til mindretallet, og det er det ikke sikkert at dette flertallet vil akseptere. Også i dette bør det finnes mekanismer for å endre forholdet mellom flertall og mindretall.

Sweezys påstand er viktig, men det er samtidig viktig å ha med seg at dette ikke automatisk betyr at et demokrati i den forstand at et enkelt flertall skal bestemme. Dette betyr imidlertid ikke at det ikke er demokrati – det betyr at demokratiet tilstreber å inkludere alle gjennom å svekke ulike former for undertrykking. Hvis det er slik at produsentene virkelig skal styre produksjonen, må det også være den kvinnelige produsenten i Rørvik i like stor grad som den mannlige produsenten i Oslo.

Uten å ta dette i betraktning har man to muligheter. Den første ble forsøkt gjennomført i Sovjetunionen med katastrofalt resultat. Der ville ikke folk være med på dette, og det ble gjennomført mot folks vilje, med det resultatet at skillet mellom styrende og styrte ikke ble svekket og at følgelig sosialismen raknet. Den andre muligheten, å la flertallet bestemme uansett kan, som tilfellet Jugoslavia viser, føre til at de gamle forholdene gjenskapes. I begge tilfellene betyr det at sosialismen taper.

Hvordan dette skal kunne gjennomføres i praksis er et annet spørsmål. Trolig er det lite vi kan si om dette før vi lever under nettopp sosialismen. Men det er like fullt viktige problemstillinger som også gjelder mange andre felter enn de nevnte. Hvis man ikke går inn og diskuterer hva demokratiet er og skisserer ulike muligheter for at ulike demokratiske aspekter kan havne i motsetning til hverandre, vil man stå hjelpeløs når dette faktisk skjer, med de følger det kan ha.

(del 1)

av Forfatterkollektivet

Aftenposten har to år på rad fått versting-prisen for den mest usaklige dekning av narkotikaspørsmålet, utdelt av dr. Hans Olav Fekjær, blant annet for denne overskriften: «Ecstasy er i ferd med å bli vanligere enn alkohol.» Siste undersøkelse fra det statlige rusgiftforskningsinstituttet fortalte at bare 3 % av norsk ungdom (15-21 år) hadde prøvd ecstasy.

Anklagen er at avisa overdriver både utbredelse og virkning av de narkotiske stoffene, og underdriver grovt alkoholens virkning, som den mest utbredte og uten konkurranse mest skadevoldende rusgift i samfunnet. Hvorfor skriver ikke Aftenposten om det? Dagbladet har nylig fulgt opp med en artikkelserie med tittelen «Dop-eksplosjon blant unge», mens tallene fra det samme instituttet viser stagnasjon for de narkotiske stoffene. NRKs Her og nå klarer å finne ungdom som ferdes i så avvikende miljøer at de hevder: «Hasj er like vanlig som alkohol.» «Det er en vanvittig situasjonsbeskrivelse i et land hvor over 90 % av ungdom (15-21 år) har brukt alkohol og 17 % noen gang har brukt cannabis,» skriver Fekjær på sine nettsider (www.bks.no). Det skapes altså en mediavirkelighet, som få av oss har mulighet til å kontrollere, fordi vi ikke i samme grad som med alkohol kan observere bruk og virkninger av narkotika i vårt eget miljø.

Likevel er narkotikaproblemet godt synlig i gatene i de største byene, og overdosedødsfallene har preget både avisoverskrifter og kommunestyre- og stortingsdebatter de siste åra. Venstresida har i den sammenhengen begynt å innta andre standpunkter enn tidligere. Den såkalte skadereduksjonsstrategien har fått tilhengere blant de sosialistiske partiene både ute i Europa og i Norge. I Europaparlamentet har disse partiene sammen med De Grønne vært de sterkeste tilhengerne av en avkriminaliseringsorientering i forhold til cannabis. I Norge gikk Oslo RVs og Oslo SVs bystyregrupper nylig inn for etablering av sprøyterom i hovedstaden. Alkoholspørsmålet er derimot mindre diskutert.

Imidlertid skjer det nå store endringer også på alkoholområdet. Reduserte avgifter på alkohol er nå blitt en valgstrategi i Arbeiderpartiet, blant annet som en følge av alkoholmarkedsmekanismene innen EU. Danskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at svenskene senker sine alkoholavgifter, noe som gjør at Norge også må senke sine alkoholavgifter, ifølge de etablerte politikerne. Man kan spørre seg hva som er vitsen med å stå utenfor EU. Nylig vedtok EFTA-domstolen at Norge nå må begynne å selge rusbrus i butikkene. Den norske selvråderetten ser det ut til at det er smått stell med.

Som en følge av den alkoholliberale utviklingen de siste årene, har norsk ungdom økt sitt alkoholforbruk vesentlig. Jentene har fordoblet sitt alkoholforbruk siden midt på 90-tallet, og guttene drikker 50 prosent mer enn i 1995. De skadevirkningene dette medfører, både sosiale, kriminalpolitiske og helsemessige har vi ennå ikke sett det fulle omfanget av. Men utviklingen er slik at det nå kanskje er nødvendig å foreta en ny analyse av venstresidas standpunkter i rusgiftpolitikken.

Definisjon

I denne artikkelen brukes «rusgift», som et felles begrep for alle slags rusgifter, både alkohol, illegale stoffer, beroligende og bedøvende medikamenter og sniffestoffer. Det er riktig å ha en fellestilnærming til virkningen av bruken av kjemiske, bevissthetsendrende midler, selv om det også er nødvendig med ulike strategier overfor legale og illegale stoffer. Men alkohol er det mest utbredte, det mest skadeframkallende, og dermed det viktigste av disse stoffene, og vil her bli brukt som eksempel.

Et arbeiderklasseperspektiv på rusgiftspørsmålet, vil kreve at man stiller og antyder svar på, noen hovedspørsmål:

• 1. Er det forskjell på måten alkoholproblemet gir seg utslag i ulike samfunnsklasser?
• 2. Hvordan påvirker alkoholspredninga i samfunnet styrkeforholdet mellom klassene?
• 3. Hvilke metoder har vært mest tjenlige for de to hovedklassene i kampen mot alkoholskadene?

1. Alkoholproblemet i ulike samfunnsklasser

Undersøkelser har vist at alkoholforbruket innenfor ei befolkningsgruppe henger sammen med økonomien i gruppa. Det er mer vanlig å drikke alkohol i borgerskapet enn i arbeiderklassen. Det er også mer vanlig å brenne hjemme blant velstående enn blant fattige.

Det er mange borgere som har alkoholproblemer. Disse problemene gir seg ofte utslag i dårlig lever og lignende kroppslige tegn på langvarig storforbruk av alkohol. Mange borgere har også en alkoholavhengighet. Alkoholavhengighet er til å leve med dersom du bare kan skaffe nok av det du er avhengig av, nemlig alkohol, inntil du dør av det. Uten grundigere analyse, kan det se ut som om borgerskapets alkoholskader først og fremst preges av medisinske følger av langvarig storforbruk. Borgere med alkoholproblemer ønsker derfor ofte heller ikke å bli «blandet» med «alkoholikerne» med sosiale problemer fra arbeiderklassen i de institusjoner og andre behandlingstilbud som er blitt bygd opp. Derfor dukker private klinikker og opplegg opp, hvor klientene heller betaler mer, og får en service som en vanlig arbeider eller funksjonær med alkoholproblemer, ikke kan forvente.

Arbeiderklassen preges av at den lever under mer utrygge forhold, rent materielt. Arbeiderklasseindivider har ofte ikke et så ressurssterkt nettverk rundt seg, hverken økonomisk eller sosialt. Dette gjør at alkoholavhengighet får større sosiale og økonomiske konsekvenser for en arbeider og hans/hennes nærmeste. Alkoholavhengigheten svekker personens og familiens sosiale og økonomiske funksjonsevne, hans/hennes evne til å arbeide for å bedre sine kår, og i siste instans også hans/hennes evne til å være medlem av arbeiderklassen. Rekruttering til filleproletariatet skjer stort sett fra arbeiderklassen, selv om det også forekommer rekruttering fra andre lag.

Arbeiderklassen som sådan, og dens organisasjoner og representanter, må hele tida skjerpe seg og være aktpågivende fordi den står i en defensiv posisjon, hvor hvert trekk borgerskapet gjør, kan bety svekkelse, tilbakegang eller ulykke for deler av eller hele klassen. Dersom aktpågivenheten blir svekket som følge av fyll og uenighet, dersom solidariteten blir svekket som følge av enkelte arbeideres hang til alkohol, dersom samholdet blir svekket fordi klassemedlemmene tar ut aggresjon og frustrasjoner overfor hverandre, får dette betydning for styrkeforholdet mellom klassene, i arbeiderklassens disfavør.

Sannsynligvis er det også sammenheng mellom de mannlige klassemedlemmenes tendens til kjønnsundertrykking og utbredelsen av alkoholbruk i klassen («Tenkende arbeidere drikker ikke – drikkende arbeidere tenker ikke»). I den grad kvinnene øker sitt alkoholforbruk, og tar etter de mannlige bruksmåtene, vil tendensen til splittelse i arbeiderklassen ikke bli mindre, men øke.

2. Alkoholspredninga og styrkeforholdet mellom klassene?

Utgangspunktet for arbeiderklassen er at den står i en undertrykt posisjon i samfunnet, og at den har objektiv interesse av å redusere eller oppheve denne undertrykkinga. Undertrykking kan avle enten flukt eller tilpasning, og den kan avle motstand. Alkoholen spiller en rolle i den grad den bidrar til flukt og tilpasning og i den grad den svekker motstanden mot undertrykking. De illegale stoffene fungerer på samme måten.

Alkohol har en bevissthetsendrende funksjon i vår kultur. Alkoholen blir brukt for å endre vår oppfatning av virkeligheten. Dersom vi oppfatter virkeligheten som mer rosenrød enn det faktisk er grunn til, svekkes også motivasjonen for å forandre virkeligheten. Dersom vi føler at vi i bunn og grunn har det godt i sofakroken med vår pjolter, er det lite sannsynlig at vi skal kaste oss ut i faglig og/eller politisk arbeid. Når noen likevel gjør det, er det ikke på grunn av, men på tross av alkoholen. Men oppslutning og innsatsvilje, klassebevissthet, motivasjon til forandring, er i dag ikke utbredt i arbeiderklassen. En sosialistisk bevegelse må mobilisere arbeidere for forandring. Alkoholspredninga i arbeiderklassen er her et problem. I gamle dager delte kapitalistene ut alkohol som en del av lønna, og når de hørte at arbeiderne planla fagforeningsmøter. Flere har beskrevet hvordan arbeiderne som en motstrategi proklamerte totalt alkoholforbud for hele klassen i krisesituasjoner (for eksempel under streiker). I dag står ingen arbeidskraftkjøpere i døra og deler ut alkohol, men det tette nettet av vinmonopolbutikker, ølutsalg og skjenkesteder gjør kanskje samme nytta, mens alkoholundertrykkinga på den måten blir mer tilslørt? Hva blir da et godt sosialistisk standpunkt i spørsmålet om vi skal ha flere vinmonopolutsalg, om vi skal ha vin i dagligvarebutikkene, om vi skal ha lengre åpningstider på skjenkestedene? Vinspaltene mat- og drikkeoppskriftene og rusbrusen er spesielt innretta på kvinner, som tidligere har vært mer motstandsdyktige enn menn mot alkoholkulturen. Blir det da et godt sosialistisk standpunkt å kjempe for rusbrus i butikkene?

Aldous Huxley har i boka Vidunderlige nye verden beskrevet et russtoff som han kaller «Soma». Ved hjelp av dette stoffet kunne enkeltmennesker ta «kjemisk ferie» når verden ble for vanskelig. Dermed var det også sikkert at alle tendenser til opposisjon ble brutt, og at makthaverne også hadde en kjemisk kontroll over innbyggerne i samfunnet. I prinsippet er det kanskje ikke så stor forskjell på denne kontrollen og den kjemiske kontrollen makthavere utøver overfor arbeiderklassen blant annet ved hjelp av spredning av alkohol og bedøvende og beroligende medikamenter. I den borgerlige ruskulturen blir det anbefalt å individualisere og kjemikalisere problemer, følelser og driftsliv. Menn bruker i stor grad alkohol, mens kvinnene dominerer når det gjelder bruken av beroligende medikamenter. Et konkret uttrykk for at rusgiftproblemet nå offisielt skal gå over fra å bli betraktet som et kollektivt sosialt problem til et individuelt helseproblem, er at myndighetene nå foreslår behandlingsinstitusjonene lagt til de regionale helseforetakene, alkoholproblemet skal oppfattes som en sykdom.

Det særegne med alkohol og andre rusgifter er også at de er behovs- og avhengighetsskapende og at den generelt sterke ruskulturen i samfunnet gir seg utslag i en tilbøyelighet til å flykte fra problemer heller enn å ta opp kampen. Ruskulturen gir ideologiske forklaringer på at du har lov til å drikke, og vil bli møtt med forståelse for det, når du er sint, opphissa, nervøs, i dårlig humør eller utafor på andre måter, alt sammen symptomer på at alt ikke er som det skal være.

Det skulle være unødvendig å nevne så mye om de helsemessige kostnadene som alkoholen forårsaker i arbeiderklassen. De er formidable. At alkohol skaper mye sosialt trøbbel blant arbeidsfolk er heller ikke ukjent. Motsetninger mellom kjønnene, alkoholrelaterte skilsmisser, alkoholpregede utblåsninger på fester og sammenkomster, mellom folk med grunnleggende felles interesser, alt sammen representerer en klar svekkelse av arbeidsfolks evne og vilje til innsats og kamp for felles interesser. I stedet tas frustrasjonen og aggresjonen ut som uenighet og ufred mellom individer. I tillegg bruker arbeiderklassen mange milliarder kroner i året på alkohol. At dette påvirker de økonomiske prioriteringene sterkt i mange arbeiderklassefamilier, behøver en ikke å tvile på. Enkelte undersøkelser antyder at ca. 25 prosent av alle barn som vokser opp, har så store psykiske problemer at de kunne ha hatt behov for behandling. Alkohol inngår ofte i årsaksbakgrunnen her. Mange barn som vokser opp med foreldre med avhengighetsproblemer får også en svært dårlig start, både generelt og ofte i forhold til egne rusgiftproblemer. Dagens alkoholbruk får altså også betydning for framtidas arbeiderklasse og dens evne og vilje til å forbedre sin framtid.

Til sammen utgjør de helsemessige, sosiale, psykologiske og økonomiske rusgiftskadene en klar passivisering av arbeiderklassen i forhold til dagskampen så vel som til dens mer langsiktige, historiske oppgaver. Kampen mot alkoholspredning og alkoholbruk må derfor være en viktig oppgave for enhver sosialistisk bevegelse.

Enda et moment i denne sammenhengen. Alkoholen er nå, sammen med de illegale stoffene, en klar årsakskilde bak filleproletariseringa av deler av arbeiderklassen. Det er en sammenheng som ikke bare går på avhengighet og utslagning. Denne filleproletariseringa er med og legger grunnlag for dannelsen av et kriminelt befolkningsskikt med forbindelseslinjer langt inn i borgerskapet. Alkohol- og narkotikabruk fremmer individuelle og lettvinte øyeblikksløsninger på problemer. Spill, narkotikaomsetning, spritsmugling, hjemmebrenning og salg, hallikvirksomhet og prostitusjon, pornografi o.l. ved siden av tradisjonell vinningskriminalitet er alt sammen fenomener som florerer innenfor dette skiktet, og er en del av dets livsmønster. At mange av disse aktivitetene går ut over arbeiderklassen økonomisk og sosialt, er hevet over tvil. At filleproletariatet i situasjoner har spilt en politisk reaksjonær rolle er også et faktum, som blant annet Marx og Engels beskriver i Manifestet, og Marx også flere andre steder. «Filleproletariatet, denne passive forråtning av det gamle samfunnets nederste lag, blir gjennom en proletær revolusjon her og der dradd inn i bevegelsen, men ifølge hele sin livssituasjon vil de dog være mer tilbøyelige til å la seg kjøpe for reaksjonære formål» (Manifestet). Tilsvarende beskrivelser er gitt av filleproletariatet i Marx: Klassekampene i Frankrike og Louis Bonapartes 18. Brumaire. Både Hitler og Mussolini rekrutterte blant filleproletariatet til sine brun- og svartskjorter. Asbjørn Elden har på en oversiktlig måte skildret filleproletære skikt i Norge som ble medløpere for NS før og under siste krig (Elden: Oppgjør, Oktober Forlag 1979).

For å holde sine kampmuligheter på topp, er det viktig for arbeidsfolk å hindre at dette skiktet på undersida vokser, slik at det kan spille reaksjonære roller, for eksempel som streikebrytere, som fotfolk i fascistiske bevegelser osv. Alkohol- og narkotikaspørsmålet blir her et kjernespørsmål.

Prostitusjon uten stoff og alkohol er så godt som umulig. Prostitusjon og hallikvirksomhet uten barer, restauranter og nattklubber med alkoholskjenking er vanskelig å tenke seg. Utslagning og degradering til filleproletariatet uten alkohol og stoff er også uvanlig. Det er altså sannsynligvis nær sammenheng mellom alkoholbrukens utbredelse og filleproletariatets størrelse og aktiviteter.

Fortsettelse i neste nummer av Røde Fane

av Arnljot Ask

USA var raskt ute med å anerkjenne republikken Armenia høsten 1991. De var også blant de første til å opprette ambassade i Jerevan. Og de har skaffa seg både politiske støttespillere i landet og økonomisk innflytelse, blant annet gjennom Verdensbanken og Pengefondet sine krav om motytelser. Russland har opprettholdt en betydelig økonomisk og politisk innflytelse i landet, og har også i dag to militærbaser der, i grenseområdene mot Tyrkia. Som utenriksminister Vatan Oskanian uttrykte det, da delegasjonen hadde møte med han; det føles ikke så betryggende å ha bare Tyrkias gode venn USA som buffer mot sin tradisjonelle erkefiende.

Begge disse hovedrivalene i regionen gjør hva de kan for å trekke det lille landet inn i sin innflytelsessfære. Armenia på sin side gjør hva de kan for å bevare mest mulig av sin nyvunne uavhengighet. Utenriksministeren kalte dette å følge en komplementær utenrikspolitikk. Det innebar å ha gode forbindelser til begge rivalene, samtidig som han også ga til kjenne at det var et langsiktig mål å bli en del av EU! Armenia her bedre forutsetninger for å mestre en slik balansekunst enn sine nærmeste naboer i Kaukasus. Det økonomiske minuset, at landet sjøl ikke sitter på de store olje-/gassreservene, og sannsynligvis heller ikke vil få transittledninger over sitt territorium, snus i denne sammenhengen til en fordel. Men allikevel, deres geografiske plassering gjør at de ikke kan vente å komme lettvint gjennom det farvannet som venter. Noen aktuelle meldinger fra de siste månedene illustrerer dette tydelig:

• 12. august kunngjorde BP at konsortiumet de er hovedaksjonær i (sammen med Statoil), i oktober ville vedta å bygge en gassrørledning til 3,2 milliarder US $ for å utvikle det gigantiske gassfeltet Shah Deniz (se artikkelen Norge i Kaukasus). Ledningen skal gå parallelt med oljerørledningen fra Baku til Ceyhan, men stanse opp i Erzurum i Tyrkia. Gassen dekker de svære behova som de tyrkiske energiplanene opererer med. Samtidig råder det stor usikkerhet om hvor store behov Tyrkia vil få framover -og hvor de vil ta gassen fra. Det er neppe en tilfeldighet at BP og Statoils ledning skal proklameres samtidig som det russiske Gazprom og det italienske ENI planlegger å åpne sin «Blue Stream»-rørledning tvers over Svartehavet, med russisk gass til det tyrkiske markedet!
• 15. august hevda den rusiske forsvarsministeren Ivanov at det var noen drepte separatister i Tsjetsjenia som hadde georgianske flyktningdokumenter. Det ble lagt fram samtidig som Russland krevde å få felles militærøvelse med Georgia i den såkalte Pankisi-kløften, hvor de hevder at Georgia hjelper tsjetsjenske terrorister. Georgia avviser Russlands påstander og hevder på sin side at Russland assisterer opprørerne fra Abkhasia, og at Russland går inn for å skape kaos i Georgia. De hevder også at Russland har krenka luftterritoriet til Georgia. Russland misliker sjølsagt sterkt Georgias nære bånd til USA, og det at de står fram som et viktig transittland for å få olje og gass fra Kaspihavet til Europa i konkurranse med Russlands transportruter. Fra sist vår av er også amerikanske soldater invitert inn i Georgia, for å være med i kampen mot det USA og Georgia klassifiserer som terrorister.
• 17. juli undertegna Armenia og Russland en avtale om at Russland ettergir en gjeld på 98 millioner US $ i bytte for overtakelse av fem statseide armenske bedrifter. Den viktigste av disse er varmekraftverket i Hrazdan som kan produsere ca 40 % av Armenias behov for elektrisitet. Men også en høyteknologisk bedrift og et par forskningssenter, som tidligere var knytta til Sovjets militær-industrielle kompleks, har betydning. Denne avtalen innebærer en viktig forsterking av Russlands innflytelse i den armenske økonomien og også et framskutt økonomisk brohode for Russland i hele Sør-Kaukasus. Samtidig ble nye avtaler om våpenleveranser inngått. Dette trekket fra Russlands side må sees i sammenheng med diverse framstøt fra USA sin side etter 11. september 2001.
• USA opphevet våpenembargoen mot Armenia og Azerbajdsjan tidligere i år, og jobber for å få ikke bare Georgia, men også Armenia, med på fellesøvelser med Nato-landene. I følge USA-representant på en internasjonal olje-/gasskonferanse i Tbilisi sist vår, var oppgaven her ikke minst å forberede forsvar av rørledningene i regionen.

av Svein Lund

Hvorfor skole? spør Solveig Aamdal i Røde Fane nr 2, 2002. Ho svarar sjølv på dette gjennom å oppsummere skolen sine oppgåver i eit kapitalistisk samfunn i sju punkt. Dei aller fleste av disse punkta er slikt som tjener kapitalen sine interesser. Samtidig spør ho:»Hvorfor ønsker makta å ødelegge skolen?» Kordan heng dette på greip? Dersom skolen tjener kapitalen, kvifor vil så kapitalen øydelegge den same skolen?

Solveig Aamdal skal ha all ros for å sette i gang ein skolediskusjon i Røde Fane og forsøke seg på ei analyse av skolen sin plass i samfunnet. Venstresida har til no i liten grad hatt ei analyse av skolen og ein samla alternativ skolepolitikk. Skolepolitikken har mest gått ut på høgare stipend for elevane og lønn for lærarane, konfesjonsfri skole, gratis lærebøker og fleire datamaskinar. Dei som har hatt ein skolepolitikk i Noreg er i første rekke den tenkande delen av høgresida, dvs. Høire og høgresida i DNA. Eg vil i dette innlegge kommentere nokre av spørsmål som Solveig tar opp og nokre som ho ikkje tar opp, og vone at dette vil få enno fleire til å kaste seg ut på.

Vil vi ha skole?

Alle vil ha skole. Dei fleste vil og ha meir skole; fleire år på skolen, fleire timar i veka, fleire elev- og studentplassar og fleire lærarar. Særlig vil lærarar ha meir skole, og folk med lærarbakgrunn har tradisjonelt hatt sterk innverknad på skolepolitikken.

Vil alle ha skole? Skolehistoria fortel om store problem med å få alle elevar til å gjennomføre den obligatoriske skolen. At elevar har hatt stort fråver og falt ut av skolen før tida, har blitt sett på som disiplinære og moralske problem, og foreldra og elevane har fått høre at dei ikkje veit sitt eige beste. Alt sett frå øvrigheita sin synsstad. For nokre år sidan var det ein skolemann, til og med professor i pedagogikk (1), som våga å gjøre opprør mot denne tankegangen. Han analyserte haldningane til skolen på kysten av Troms for vel hundre år sidan og kom til den klare konklusjon at elevane sin skulk var ei logisk og fornuftig handling, i forhold til ein skole som ikkje ga det dei trengte å lære for å livberge seg. Snarare tvert om. Ei sak var at ungane si arbeidskraft trengtest i heimen. Like viktig var at skolen tok ungane bort frå det miljøet der dei kunne lære det dei trong for framtida. Jo lengre og fleire skoledagar, jo fleire år obligatorisk skole, jo mindre skikka var elevane til å klare seg sjølv den dagen dei skulle stå på eigne bein. På 1950- og 60-talet, da 9-årig obligatorisk skole blei innført, blei det gjort undersøkingar om foreldra sine haldningar til utvida skoleplikt. I Finnmark var det i reindriftsmiljø ein overveldande motvilje mot utviding av skolegangen. Som i fiskerimiljøet eit halvt hundreår før, var grunngivinga den samme: Jo lengre elevane var i skolen, jo mindre kvalifiserte ville dei vere for arbeid i reindrifta.

Kva så i 2002? For dei fleste er det ikkje lenger mogleg å lære sitt framtidige arbeid gjennom å følge foreldra sine gjøremål. No er det normale, både i by og land at ungane er i institusjon frå 1- eller i alle fall 3-årsalderen og til dei er 18-19 år. I løpet av 1990-talet har institusjonering av barn og ungdom auka kraftig, særlig gjennom desse tiltaka:

• Utbygging av barnehagar, innlemming av barnehagen i det pedagogiske læreplansystemet gjennom innføring av rammeplan for barnehagen.
• Utbygging av skolefritidsordningar, desse har også i større grad blitt lovregulert.
• Innføring av Reform 94 som gir all ungdom rett til vidaregåande opplæring, men plikt til å ta ut retten i løpet av dei første åra etter at dei har fullført grunnskolen.

Men som om dette ikkje var nok: «Kvalitetsreformen» for høgare utdanning skal skjerpe inn studieprogresjonen og «gjennomføre heiltidsstudenten». Det er i dag altfor vanlig at studentar ikkje har arbeidserfaring frå anna enn sommarjobbar (alle har ikkje ein gong det), når dei byrjar å studere. Derimot har det vore vanlig at studentar har jobba meir eller mindre ved sida av studiene. Det skal det no bli slutt på. Idealet synast å vere at ein går i utdanningsinstitusjon frå 1- til 24-årsalderen utan å ha anna enn teoretisk kunnskap om livet utafor skoleveggane.

På dette grunnlaget vil eg stille følgande kjetterske spørsmål: Kvalifiserer eller diskvalifiserer skolen for livet? Kanskje vi treng mindre, ikkje meir skole?

Kamp om skolen

Solveig Aamdal syner at kapitalen søker å forme skolen etter sine behov. Men skolen er ikkje, og har aldri vore, noko enkelt speilbilete av interessene til dei som har den økonomiske makta. Mange andre krefter har vore med å forme den skolen vi har i dag. Ikkje minst gjeld det dei som har arbeidsplassen sin i skoleverket. Arbeidarrørsla og andre store folkerørsler har og påverka skolen. (Det er derfor det er noko i skolen som er verd å forsvare.)

Gjennom tidene har det vore kamp i og rundt skolen på mange område. Eg vil sjå nærare på nokre av desse.

Korfor kom einskapsskolen?

Går vi 150 år tilbake i tida, var skolen klassedelt. Øverst var latinskolen, i første rekke for embetsmannsklassen. Så kom borgerskolen, for det oppvoksende handels- og industriborgerskapet. Og på botn var det allmueskolen, der barn av arbeidarar, bønder og husmenn skulle lære enkel lesing og å frykte og lyde gud og øvrigheita. Frå 1860-talet skjedde det ei gradvis samordning til felles skole eller einskapsskole, først i 3, så 5, 7, 9 og 13 år. Denne utviklinga framstiller Solveig Aamdal slik:

«Utviklinga krevde arbeidere som kunne lese og regne. … Dette førte til at det grodde fram en skole som skulle gi et tilbud til alle. … Ettersom kapitalens behov for flere og flere med utdanning økte, fikk vi enhetsskolen, med lik skoletid og likt skoleinnhold for alle.»

Men var det så enkelt at dette «grodde fram» og «vi fikk»? Nei, alt dette skjedde gjennom kamp. Einskapsskolen (= enhetsskolen) møtte motstand, han blei gjennomført i mange trinn, dei fleste av trinna mot ønska til partiet til den noverande utdanningsministeren. Dersom ein framstiller det som om kapitalen ga oss einskapsskolen, er det anten rein historieforfalskning eller i beste fall kunnskapsmangel. Noreg innførte 7-årig einskapsskole frå 1920 som eit av dei aller første landa i verda. Andre land har framleis ikkje innført nokon einskapsskole, sjølv om dei kan ha like utvikla kapitalisme som Noreg.

Forsvare einskapsskolen?

Solveig Aamdal skriv om einskapsskolen som står for fall, og eg tolkar ho som om oppgåva til venstresida må vere å forsvare einskapsskolen. Tidligare har mange på venstresida lansert parola «Forsvar enhetsskolen!» Ei slik parole syns eg er problematisk. Vel og bra at arbeidsfolk sine ungar og skal ha utdanning. Men på kven sine premiss blei einskapsskolen bygd? Da borgarskapet sine barn måtte gå i skole med den simple allmuen, var det viktig for borgarskapet at mest mogleg av borgarskapet sine verdiar blei med over i den felles skolen. Tidlig på 1900-talet var det i DNA usemje om målet skulle vere å «løfte» arbeidarklassen opp med å gi dei tilgang til borgarleg danning, eller om ein skulle bygge sin skole for arbeidarklassen som bygde på verdiar som samhald, solidaritet og praktisk fagkunnskap. Ein av DNA sine fremste skolepolitikarar uttrykte det slik at «arbeiderklassens barn skulle få en så god allmennutdanning som mulig, slik at de kunne hevde seg på lik linje med barna fra de høyere samfunnsklassene» (2). Kva som skjedde ved utvidinga av skoleplikta frå 7 til 9 år skildrar Liv Mjelde slik: «Integreringen av realskolen og framhaldskolen i 1959 ble gjennomført på realskolens premisser. Den akademiske læringstradisjonen ble den dominerende i den nye 9-årige skolen.» (3) Var da den 9-årige einskapsskolen eit framsteg for arbeidarklassen?

Med reformane i 1994 og 1997 blei einskapsskolen utvida med enno fleire år. Igjen var det den akademiske læringstradisjonen som styrka seg på kostnad av den yrkesfaglige. Yrkesfaga skulle «løftast» med å få meir allmennteori. Det var ikkje tilsvarande snakk om å gjøre det tidligare gymnaset meir praktisk. Einskapsskolen har ikkje bare betydd at barn frå forskjellige samfunnsklassar skulle gå i lag. Han har og betydd at alle skulle lære det same. I Bærum og på Røst, i Bergen og i Aurdal skulle dei lære det same til same tid. Ein skulle ikkje ta utgangspunkt i lokal kultur og lokalt næringsliv, men førebuast til eit liv som rotlaus mobil arbeidskraft. Denne einsrettinga blei kraftig styrka under Gudmund Hernes. Han ville ha bort lokale læreplanar og samiske læreplanar. Arbeidsmetodane og pedagogikken skulle vere den samme.

Venstresida sin skolepolitikk må vere ein skolepolitikk på elevane sine og lokalsamfunna sine premiss. Da kan vi ikkje bli ståande som forsvararar av einskapsskolen slik den har utvikla seg i Noreg. Både RV og SV har vore mot private skolar. Det er greitt å vere for at skole er eit offentlig ansvar, og mot at dei rike skal kunne snike seg unna å betale skatt for eit godt skoleverk for alle for så å kjøpe sine eigne ungar fri gjennom privatskolar. Problemet er at den offentlige skolen er så einsretta at han ikkje gir plass for omsyn til at elevar har forskjellig kulturbakgrunn. Med eit obligatorisk kristendomsfag må vi tillate muslimske privatskolar, med ein einsretta pedagogikk må det vere rom for Steiner-skolar og Montessori-skolar for at det i det heile skal komme fram at det finst alternative opplæringsmåtar. Folkehøgskolane har i vel eit hundreår vore eit karakter- og konkurransefritt alternativ til puggeskolen – 87% av folkehøgskolane i Noreg er private!

Kva er skolen sitt føremål?

Solveig framstiller skolens formål slik:

• «Skolen skal skaffe den arbeidskrafta samfunnet trenger.
• Skolen skal lære opp folk til å bli lydige samfunnsborgere.
• Skolen skal sortere de unge, hvem er egna til hvilke typer arbeid.
• Skolen skal formidle den herskende ideologien.
• Skolen skal lære de unge hvilken plass de sjøl har og kan forvente å få i samfunnshierarkiet.
• Skolen skal opprettholde kvinneundertrykkinga.
• Skolen skal fungere som en arena for oppbevaring av barn og unge. …»

Kvifor står så dette ikkje i skolens formålsparagraf? Ei årsak er sjølvsagt at borgarskapet ikkje kan seie det så direkte, det kunne blitt om ikkje revolusjon, så i alle fall ei større politisk krise. Ei anna årsak er at skolen faktisk og har meir idealistiske oppgåver, og det er ein stadig pågåande kamp om kva for oppgåver som skal vektleggast i både teori og praksis.

Om vi ser på lovar og føremålsparagrafar i norsk skole gjennom tidene, kan vi ofte sjå at det sentrale har vore eleven sine interesser. Dette er særlig klart uttalt i Vaksenopplæringslova av 1976: «Målet for voksenopplæringen er å hjelpe den enkelte til et mer meningsfylt liv.» (4) Ti år etter hadde Gudmund Hernes si programerklæring i Med viten og vilje eit heilt anna utgangspunkt: «Utfordringen for norsk kunnskapspolitikk er at landet ikke får nok kompetanse ut av befolkningens talent.» Det er ikkje lenger eleven eller einskildmennesket som står i sentrum, men «landet», som skal bruke befolkninga sitt talent for å styrke konkurranseevna på verdsmarknaden.

Nylig kom eg over ein artikkel av Ole Henrik Magga om den samiske læreplanen. I den samanhengen skriv han om formålet med skolen og uttrykker det på eit vis som eg trur svært mange både innafor og utafor skolen vil kunne slutte seg til:

«Skolen har rent allment to hovedoppgaver. Den første oppgaven er å ivareta og formidle folkets kultur og kunnskapsgrunnlag. Den andre oppgaven er å gi den enkelte elev en undervisning i samsvar med elevens psykiske og kulturelle forutsetninger.»

Dette er eit syn i samsvar med norsk pedagogisk tradisjon på sitt beste, med folkehøgskoletanken frå Grundtvig av og med arbeidet til dei frivillige opplysningsorganisasjonane. Det er dette det overveldande fleirtalet av norske lærarar har søkt å legge til grunn for arbeidet sitt. Dette bør i dag kunne vere ei programformulering som kan samle store delar av det norske folk. Oppgåva er å vise at den skolen som vi har fått etter reformene på 90-talet, og enno meir etter at NHO gjennom Kristin Clemet har fått styre skolepolitikken ei stund, er noko heilt anna enn det føremålet Magga strekar opp.

Pedagogikk og politikk

Pedagogikk er læra eller vitskapen om læring og opplæring. Men pedagogikk er og spørsmål om haldningar og om kamp mellom kva for interesser skolen skal tjene. Derfor er det ein nær samanheng mellom pedagogikk og utdanningspolitikk.

De fleste av oss har i større eller mindre grad opplevd den gamle skolen med pugging av bibelvers og «flere byer i Belgia». Mot denne blei det etter kvart reist kraftig kritikk, både gjennom politiske organ og i litteraturen (5). Tidlig på 1900-talet starta utviklinga av den såkalla progressive pedagogikken. Denne påverka, i alle fall i prinsippet, normalplanane av 1939, som var styrande for norsk folkeskole fram til 1974. Elevane skulle samarbeide, dei skulle lære gjennom arbeid og sjølve søke kunnskap. Denne endringa har ikkje skjedd av seg sjølv og ikkje utan motstand. Sterkast sto vel den progressive pedagogikken i Noreg på 1970- og 80-talet. Men da var allereie motstanden byrja å røre på seg og arbeida for å snu utviklinga. De første krava om meir konkret kunnskap og konkurranse i skolen kom frå Høgre på 80-talet. Sosialdemokratane sto i hovudsak for den progressive pedagogikken fram til langt ut på 80-talet. Men det skulle vere ein minister frå DNA som for alvor sette i verk Høgre sin politikk. I november 1987 skreiv Gudmund Hernes eit innlegg i Aftenposten der han formulerte krava sine til skolen, noko han skulle forsøke å gjennomføre da han nokre år seinare blei utdanningsminister:

«Mine ønsker for skolen er derfor:

• Mer trening
• Mer struktur
• Mer standardisering
• Mer arbeidsdisiplin
• Mer faglig konsentrasjon
• Mer krav til innsats fra elevene
• Mer krav til engasjement fra foreldrene» (6)

Aftenposten presenterte innlegget med bilete av Gudmund Hernes og ein bilettekst der det heiter at Hernes indirekte tar eit kraftig oppgjør med Arbeiderpartiets skolepolitikk.

Det er dette som låg til grunn for reformene på 1990-talet og det er ikkje vanskelig å kjenne igjen dagens signal frå regjeringa med NHO i spissen.

Ikkje bare kapital mot arbeid

Skolen er på mange måtar ei gjenspeiling av samfunnet utafor, og utviklar seg som ein kamp mellom motsette interesser og motsette syn. Men langt frå alle desse motsetningane kan forenklast til kapitalen på den eine sida og arbeidarklassen på den andre. Eg vil peike på nokre viktige motsetningar i skolen som bare delvis fell saman med klassemotsetningane:

1. Yrkesopplæring og allmennfag

Dagens vidaregåande opplæring har i hovudsaka to røter: Den akademiske opplæringa i katedralskole – latinskole – gymnas og den praktiske yrkesopplæringa i lærlingeordning og yrkesskole. Når desse tradisjonane har blitt ført inn under same tak og delvis i same klasserom har det blitt store motsetningar. Desse har gått mellom elevar, mellom lærarar og opp til universitets- og høgskolenivå mellom fagpedagogar. Denne motsetninga har gått tvert gjennom lærarane og elevane sine organisasjonar og gjennom politiske parti (i alle fall DNA, SV og RV). Det akademiske borgarskapet og småborgarskapet har stått på eine sida, fagrørsla og delar av borgarskapet i industri og handverk på den andre sida.

2. Sentralt og lokalt

Ei viktig motsetning dei siste 20 åra har vore mellom dei som ville ha eit sentralisert, standardisert og einspora skoleverk og dei som ville legge vekt på tilknytninga til lokalsamfunnet og utvikling av lokale læreplanar og læremiddel. Den lokale innrettinga sto sterkt på 70- og 80-talet og var framtredande i grunnskolen sine læreplanar av 1987. Gudmund Hernes såg det som eit av sine viktigaste mål å ta knekken på dette og få ein skole der alle lærte det samme samtidig. Om ein elev flytta frå Båtsfjord til Stavanger, skulle han kunne fortsette nøyaktig der han slapp. Slik skulle skolen styrke utviklinga av den mobile arbeidsstyrken og den nasjonale identiteten.

Ei rekke andre motsetningar kunne nemnast, som kunnskapsskole – utviklingsskole, einsretta – pluralistisk, disiplin – fridom eller konkurranse – samarbeid. Desse motsetningane har klart samanheng med klassekamp og andre motsetningar i samfunnet utafor skolen, men det blir for enkelt å gjøre alt til kapital mot arbeid.

Spesialundervisning – hjelp eller stigmatisering?

Som spesialpedagog er Solveig Aamdal ute etter å forsvare eigne profesjonsinteresser. Det er sjølvsagt lov, men eg syns det nokre gongar overskyggar det å utvikle ei samla analyse og ein sosialistisk skolepolitikk. Ho seier: «De offentlige myndighetene ønsker at færre elever skal få spesialundervisning etter enkeltvedtak. Det de bruker som begrunnelse, er at det virker stigmatiserende på elevene.» Det er vel og bra å påvise hulheita i styremaktene sin politikk når slike argument brukast som påskot for å spare pengar. Men like fullt er det eit faktum at spesialundervisninga i stor grad verkar stigmatiserande. Det må derfor vere eit mål å finne betre løysingar enn spesialundervisning etter enkeltvedtak.

Sjølv har eg undervist i yrkesfaglige klassar i vidaregåande skole med eit stort innslag av elevar «inntatt på særskilte vilkår», dvs. med rett til meir eller mindre spesialundervisning. Den mest brukte metoden har vore å gi ekstratimar til deling i dei «viktigaste» teorifaga, slik at «spesialelevane» blei underviste for seg. Dei blei da stigmatiserte gjennom å bli tatt ut av klassa, dei blei underviste av spesialpedagogar utan peiling på yrkesfaga. Ofte blei «spesialelevar» frå fleire yrkesfag underviste i lag. Då fikk dei slite om igjen med grunnskolepensum i norsk og matte og kom aldri til noko nyttig og interessant bruk av faget. Denne undervisninga har eg til gode å sjå noko positivt resultat av. Det eg derimot har sett positive resultat av, er å gi ekstraressursar til tolærarsystem i samla klasse, ikkje minst i dei praktiske faga. Eg har og sett positive resultat av å knytte allmennfaga nært saman med yrkesfaga. Men dette er metodar som ikkje spesialpedagogane har utvikla, og heller ikkje vore særlig opptatt av.

Min påstand er at RV og SV i skolepolitikken har vore mest opptatt av å forsvare timar til spesialundervisning, ikkje av å finne løysingar som tjener elevane si læring og ikkje minst sjølvkjensle.

Reform 94 skapte auka behov for spesialundervisning – ikkje bare fordi alle no skulle inn i skolen, men fordi reforma sjølv skapte fleire taparar – fleire elevar som ikkje kunne/ville tilpasse seg til den standardiserte skolen. Det betyr ikkje at svaret på dette er meir spesialundervisning. Svaret må i staden vere meir yrkesretta opplæring, andre undervisningsmetodar og tilstrekkelig med lærarressursar til at lærarane har tid å hjelpe kvar elev.

Kven er kapitalen?

Det er ingen tvil om at den multinasjonale storkapitalen i dag er på offensiven overfor skoleverket. Det gjeld både internasjonalt og nasjonalt. I artikkelen til Solveig Aamdal er dei internasjonale trendene og påverknaden gjennom OECD, WTO og EØS ikkje nemnt med eit ord. Utan å kjenne til dette kan ein ikkje fullt ut forstå kva som skjer i norsk skole i dag. Eg vil i denne omgang bare oppmode lesarar som kjenner betre til dette enn meg til å skrive ein artikkel. I mellomtida kan lesarane av Røde Fane kaste seg over den nyutkomne boka av Gustav E. Karlsen: Utdanning, styring og marked. Norsk utdanningspolitikk i et internasjonalt perspektiv, Universitetsforlaget 2002.

Nasjonalt har NHO lenge prioritert skolepolitikk, i motsetning til motparten LO, som har hatt svært lite å stille opp med. Da NHO etter valet i fjor haust fikk utdanningsministeren, låg vegen open for å gjennomføre det dei lenge har jobba for: rasering av den offentlige skolen, full opning for privatisering og kommersialisering.

Så langt kan vi vere samde. Men når det blir framstilt som om «kapitalen» har ei og bare ei klar linje for skolen, blir det for enkelt. Det er store forskjellar på skolesystema i forskjellige kapitalistiske land og det er store motsetningar også innafor borgarlige parti og miljø.

Studer skolehistorie!

Skal vi forstå dagens skole og trugsmåla mot dagens skole er det svært nyttig å sjå bakover. Solveig forsøker dette, men eg meiner ho gir eit galt bilete av kordan opplæringa har utvikla seg, når ho skriv: «Vi fikk etter hvert skoler der elevene blei samla i egne hus for å lære. Opplæringa blei etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Her skil ho ikkje mellom dei to opplæringstradisjonane, den akademiske og yrkesopplæringa. Den akademiske opplæringa har vore i skole i hundrevis av år, og har ALDRI vore knytta til produksjonen. Den har derfor heller ikkje kunna skilje seg meir og meir frå denne. Yrkesopplæringa, som var nært knytta til produksjonen, foregikk derimot ikkje i skole. Frå slutten av 1800-talet blei det i Noreg utvikla lærlingeskolar som ga teorifag i tillegg til den praktiske opplæringa. Men skoleopplæring i yrkesfag er i all hovudsak utvikla i Noreg på 1900-talet. Dette er den einaste opplæring i skole som kunne bli «etter hvert skilt mer og mer fra produksjonen.» Og det har og skjedd dei siste åra, i første rekke etter Reform 94.

Så langt har skoledebatten på venstresida i liten grad vore knytta til analyser av kva som har skjedd i tidligare tider og kvifor. Eg saknar ei skolehistorie som analyserer utviklinga av skolen i forhold til utviklinga av samfunnet, produksjonen og ikkje minst klassekampen.

Kva trengst å diskutere?

Eg vonar at mange fleire enn meg tar opp hanska og at dette innlegget og får fleire til å ta pennen eller tastaturet fatt. Det er eit utal av spørsmål å diskutere innafor utdanningspolitikk og pedagogikk, men eg vil peike på eit par som eg ser som uløyste for venstresida så langt:

• Høgresida sine honnørord er kvalitet, konkurranse, meir prestasjonar og kunnskap. Korleis svarar vi på dette?
• Den viktigaste motstanden mot skolereformene i Vest-Europa har kome frå lærarar og fagpedagogar. Lærarorganisasjonane har blitt skulda for å male si eiga kake i kampen om skolen. I kva grad er det samsvar og motsetning mellom lærarar og elevar i utviklinga av skolen?
• I kva grad er pedagogikk ein objektiv vitskap, i kva grad er han politikk?

Ein skolepolitikk for venstresida må etter mi meining bestå av to element:

1. Eit program som kan samle breitt for forsvar av det beste i norsk skole, og utvikling av dette vidare.
2. Eit meir visjonært program for skolen i kampen for eit betre samfunn.

Noter

• 1) Edvardsen, Edmund: Den gjenstridige allmue [Tilbake]
• 2) Ole Georg Gjøsteen, sitert etter Baune, Tove: Den skal tidlig krøkes … Skolen i historisk perspektiv, 1995, side 50 [Tilbake]
• 3) Mjelde, Liv: Fra hånd til ånd. Om arbeid og læring i yrkesutdanningsperspektiv, 1988, side 22 [Tilbake]
• 4) Lov om voksenopplæring, §1 [Tilbake]
• 5) Kielland, Alexander: Gift. Bjørneboe, Jens: Jonas [Tilbake]
• 6) Harbo 1997, bind 1, side 89 [Tilbake]

Bokomtale ved Morten Falck

«Det er farlig å tro at man kan restaurere historisk blodbefengte begreper som ‘den nordiske rasen’ ved å tilbakestille deres historie og plassere dem i en form for steril språklig-politisk vakuumtilstand,» sier Torgeir Skorgen mot slutten av den spennende og viktige boka Rasenes oppfinnelse. Han påpeker at vi aldri har tatt noe ordentlig oppgjør med rasetenkningen, og oppfordrer oss til å ta det en gang for alle. Det er overmodent. Boka hans er det mest omfattende angrepet mot rasismen på norsk hittil.

«Med fornuften som målestokk kan vi gjerne kalle dem barbarer, men sammenligner vi dem med oss selv, vil vi se at vi langt overgår dem i barbari,» skrev den franske essayisten Michel de Montaigne (1533-92) om kannibalene i den nye verden. Det var ikke uvanlig at indianerne spiste menneskekjøtt. Den slags barbariske skikker sørget spanskekongen for å forby, og den siviliserte conquistadoren Hernan Cortéz ga ordre til at en indianer som ble tatt på fersk gjerning, skulle brennes levende. Han begrunner det slik: «Derfor lot jeg ham brenne for å ha spist og drept noen, fordi jeg ville at man ikke skulle drepe noen.» Men verken Montaigne eller Cortéz brukte begrepet rase for å skjelne mellom forskjellige folkeslag. Når franskmannen forsvarte de edle ville, eller Cortéz slaktet for fote, brente og torturerte, var det ikke ut fra at et syn på andre «raser». Det vesentlige skillet mellom ulike folkeferd gikk mellom kristne og hedninger.

De såkalte menneskerasene er en ny oppfinnelse i historien, knyttet uløselig til det europeiske borgerskapets oversjøiske slavehandel og erobringer (ikke så uventet, kanskje) og – paradoksalt nok – til opplysningstida. Merkelig nok finnes det fortsatt folk som har vanskelig for å godta dette. Det er ganske vanlig å tro at mennesker fra fremmede strøk har vært betraktet som rase i tusenvis av år, og det er ikke spesielt knyttet til den politiske høyresida. Ellers fornuftige og vitenskapelig innstilte folk langt ut på venstresida kan komme med påstander som: «Det er lett å se på et menneske hvor i verden det kommer fra, og disse tydelige, ytre forskjellene velger jeg å kalle rase.»

Da er det en sann og dennesidig velsignelse at noen går grundig inn i temaet. Ja, boka Rasenes oppfinnelse må være det nærmeste vi kommer til en sensasjon i norsk bokverden denne høsten. Torgeir Skorgen påviser hvordan rasebegrepet strider mot antikkens og middelalderens, ja til og med renessansens grunnleggende syn på verden og menneskenes tilhørighet. Han viser hvordan ordet gradvis oppsto på slutten av middelalderen, og hvordan det fikk sitt innhold under 1700-tallets forsøk på å bryte med overleverte oppfatninger fra antikken og katalogisere og forstå den fysiske verden. Forfatteren har et klart blikk for hvordan begrepet utformes nettopp med røtter i antikkens forestillinger om menneskets temperamenter og de fire grunnleggende fysiske elementene, akkurat de teoriene man prøvde å frigjøre seg fra.

Skorgens bakgrunn som litteraturhistoriker gir boka noen av dens sterkeste sider. Han går grundig inn i et materiale som blir oversett av de fleste som skriver om dette emnet, men som er viktig. I vår tid er kunnskapene så overveldende at ingen enkeltforfatter kan beherske alle felter. De som skriver om rasebegrepet er vanligvis orientert mot biologien. Men menneskene, de levende kvinner og menn som befolker verden og beveger historien, er hele mennesker, de blir påvirket av kunst, litteratur, musikk og andre kulturelle ytringer, og ikke minst av skjønnhetsidealer. Det er ikke naturhistorikerne, men folk som den sveitsiske forfatteren (og presten) Lavater og den tyske kunsthistorikeren Winckelmann som har formet våre ofte ubevisste oppfatninger om «rasenes» karakteristiske utseende. De ga jødene krumme neser og påførte oss skjønnhetsidealer som fortsetter å ødelegge våre liv, og som ble normgivende for å vurdere «verdien» av forskjellige mennesker. Uten at vi ser denne påvirkningen og hvor disse ideene kommer fra, blir det umulig å ta oppgjør med dem, umulig å bli kvitt dem.

En av de sterkeste sidene ved Skorgens bok er at den tar for seg den norske tradisjonen, helt fra Bergensbispen Erik Pontoppidans forsvar for slavehandelen midt på 1700-tallet, via Det Norske Selskab og historikere som Keyser, til maurflittige rasehygienikere som den trønderske militærlegen Halfdan Bryn og Oslo-apotekeren Jon Alfred Mjøen. Denne tradisjonen har vært godt skjult siden 2. verdenskrig, men den er viktig å forstå. For den sier noe om hvor utbredt rasetenkningen var, og den viser oss den norske intellektuelle orienteringen mot Tyskland i hele denne perioden. Verken Bryn eller Mjøen var angstbitere fra det ytterste høyre, de var liberale venstremenn. Tanken om å «forbedre» menneskene ved å gi det naturlige utvalget en hjelpende hånd, var så utbredt og så akseptert at ikke engang en aktiv anti-rasist som Karl Evang greier å fri seg helt fra den, selv ikke i kampskriftet Rasepolitikk og reaksjon.

Meget tydelig dokumenterer Skorgen at begrepet «rase» ikke har noe klart innhold, at det er vilkårlig og kan defineres etter behov til enhver tid – og at det ikke kan rives løs fra sin blodige historie. Den som etter å ha lest denne boka fortsetter å dele menneskene inn i «raser», må ha politiske eller økonomiske interesser av å gjøre det. Skorgen er krystallklar. Han oppfordrer som sagt til et skikkelig oppgjør. Vi må slutte å bruke dette begrepet, slutte å dele inn menneskene etter uvesentlige ytre kjennetegn, og møte dem som individer på like fot.

Som Røde Fanes lesere vil forstå, er boka ikke skrevet ut fra et klasseperspektiv. Det er en svakhet i forhold til å forstå rasismen. For rasebegrepet slik vi kjenner det i vår tid, er oppstått som et ideologisk redskap i klassekampen. Det er først når vi ser det, at det blir mulig å forstå hva dette begrepet virkelig er. Dersom vi skal få tatt det oppgjøret Skorgen går inn for, må vi se hele bildet.

Derfor er det en svakhet at Skorgen «går glipp av» Boulainvilliers. Det skjer fordi han i sin framstilling følger den naturhistoriske tråden på 1700-tallet, og legger vekt på Linné, Kant, Herder, Blumenbach osv. Grev Henri de Boulainvilliers som utformet rasebegrepet i sin Histoire de l’Ancien Gouvernement de la France (utgitt posthumt i 1727), var historiker. Skorgen nevner ham, men ser ikke den politiske betydningen av det han kaller grevens «tofolksteori». Derfor nevner han ham bare som en tematisk innledning til skildringen av Gobineau og 1800-tallets forsvar for imperialismen, i kapittelet «Herskerrasens oppfinnelse». Kronologien burde vært en varselklokke. Boulainvilliers kom før Linné, som ga ut den 10. og endelige utgaven av sitt Systema Naturae i 1758. Og det er først når vi ser at rasebegrepet er utformet for å rettferdiggjøre undertrykking det blir mulig å forstå hvorfor det er så vanskelig å gi det en klar biologisk definisjon – og hvorfor det er nødvendig å slutte å bruke det. Begrepet oppstår i historievitenskapen som legitimering for klasseherredømme, det smitter fra den intellektuelle diskusjonen rundt Boulainvilliers’ bok til biologien, og etter hvert som vitenskapen får en mer og mer sentral rolle for å forklare verden, blir det viktigere og viktigere å begrunne rasebegrepet i biologi og antropologi.

Skorgen er ikke biolog, og det gjør at framstillinga av biologien også har sine svakheter. Diskusjonen om rasebegrepet blir ikke fullstendig uten at man ser klart hvordan biologiens definisjoner blir klarere, hvordan systematikken blir mer og mer basert på regler som utelukker rasismens gamle blodsmystikk og bindes opp i et internasjonalt vedtatt regelverk. Biologene har forlatt begrepet «rase». Zoologene snakker om underart, botanikerne om varietet (det finnes flere begreper også). Ordet rase blir nå bare brukt i sammenhenger hvor det er et ønske å nå et større publikum, og derfor unngå fagterminologien. Vi er tilbake der hvor rasebegrepet tyter inn i biologien utenfra – og det store oppgjøret med rasebegrepet har god støtte i biologien.

Dersom Skorgen hadde vært helt oppdatert på genetikernes utforskning av menneskets arvestoff, ville han fått med seg sterke argumenter. En av konklusjonene fra forskerne som kartlegger menneskets gener, er at ideen om menneskeraser ikke finner støtte i genetikken. Og de genetikerne som på grunnlag av tusener på tusener av genetiske analyser kartlegger menneskets vandringer fra Afrika og vår historiske spredning over resten av kloden, er helt klare og samstemt: Det finnes ikke menneskeraser. Den som tror det er mulig å se på et menneske hvor det har sine røtter, er i beste fall naiv.

Men disse innvendingene er underordnet. Skorgens bok er et storartet bidrag til å legge rasebegrepet under torva, en enestående kilde til kunnskap og forståelse, en inspirasjon til å tenke selv. Den bør leses og studeres av alle anti-rasister, og den bør bli en spore til spennende diskusjoner.

Debatt

av Arnljot Ask

Spissformuleringa i tittelen – om hva slags land Norge er i dag – skapte debatt under programdiskusjonen i AKP. Som innlegget til Bjørn Egil Johansen i forrige nummer av Røde Fane. Noen av uenighetene ser ut til å ha vært konstruerte, med argumentasjon mot standpunkter som vel ingen sto for (som at noen hevda at «Norge er en halvkoloni», punktum!). Men ellers er det ingen tvil om at denne diskusjonen nok avdekker ulike syn på blant annet det nasjonale spørsmålets plass i klassekampen i imperialistiske land i dag.

Artikkelen til Bjørn Egil inneholder mye jeg er enig i. Som at en økonomi med sterke innslag av råvareeksport ikke nødvendigvis indikerer at landet er halvkolonialt. Som Bjørn Egil påpeker, er det viktig her å se konkret på hvilke råvarer det dreier seg om, hva slags avkastning de har på verdensmarkedet osv.

Statistikken han legger fram over utenlandske eierinteresser i Norge, er også nyttig for debatten. Sjøl om jeg ikke syns den kan brukes til å antyde at egentlig har kapital med «hjemmeadresse» Norge holdt rimelig godt stand mot inntoget av utenlandske oppkjøp, sammenlignet med land det er naturlig å sammenligne seg med. Utviklingen her kan svinge over kortere tidsrom som et år eller to. Men målt over en 10-15 års periode har andelen utenlandsk eierandel steget betraktelig, både i Norge og andre mindre kapitalistiske økonomier. I løpet av 1990-åra ble utenlandske investeringer i Norge tredobla. Dette er jo en av følgene av oppsvinget i internasjonaliseringa i denne perioden.

Det viktigste poenget her er imidlertid at denne utviklinga må sees i sammenheng med at det norske storborgerskapet søker ut i verden og legger mindre vekt på å utvikle det norske samfunnet. Kapitaleksport og «salg av Norge» er to sider av samme sak. Det gjør den norske nasjonen mindre sjølstendig enn den noen gang har vært i sin kapitalistiske historie (jeg vil tro at det gjelder også i forhold til startfasen før konsesjonslovene ble innført). Til tross for de svære finansrikdommene som staten sitter på!

Videre, det er ikke noe argument mot at Norge utsettes for økende utenlandsk innflytelse over sin hjemmeøkonomi å påvise at vi finner den samme trenden i andre mindre kapitalistiske land. Dette er jo ikke noe som gjelder Norge særskilt. Statistikken som Bjørn Egil bringer fram, viser også at de større imperialistlanda som Tyskland, England og Frankrike, har en sterkere egenkontroll over sin økonomi. Går vi til USA vil vi finne dette i enda større grad, og jeg vil også tro det gjelder for Tokyo-børsen. Sjøl om disse statene har en større kapitalimport, i absolutte tall, så er de i kraft av størrelsen på sine hjemmeøkonomier mye mindre «åpne» enn land som Norge. Det kommer også til uttrykk hvis vi bruker målestokken import + eksport i forhold til BNP. For Norges del svinger forholdstallet her rundt 80-100%, mens det for USAs del ligger rundt 20%.

Ikke bare Norge

Mitt poeng er at utviklinga av kapitalismen gjør at flertallet av de kapitalistiske landa blir mer sårbare og utsatt for dominans fra de imperialistiske hovedlanda. Monopoliseringa skjer ikke bare på bedriftsplanet, men også på statsplanet. Flere og flere nasjonale økonomier mister sin sjølråderett. Den byttes ikke inn i medinnflytelse på den globale økonomien, men i å bli dirigert av de økonomiske, politiske og militære stormaktene. Mens vi snakker om 2-300 multinasjonale selskaper som dominerer verdensøkonomien, kan vi snakke om 10-15 imperialistiske stater som stiller i 1.divisjonen, med USA i særklasse. Å framstille Norge som en betydelig imperialistmakt, pga oljeinntektene og eksplosjonen i kapitaleksporten, er mer malplassert enn å hevde at Norge er blitt en halvkoloni (sjøl om jeg ikke har sett at noen har karakterisert Norge som bare dette). Kuwait var heller ikke en betydelig imperialistmakt på 1980-tallet, sjøl om finansformuen til sjeikdømet var større enn dagens norske oljefond. At den norske staten er finansiell rik, gjør kampen for at disse rikdommene skal bli brukt til det arbeidende folket sitt beste, både i Norge og internasjonalt, til en viktig sak. Men det innebærer ikke at den norske staten har blitt en viktig imperialistmakt, med stor internasjonal innflytelse. Til tross for at Norge opptrer svært aktivt på det diplomatiske planet, stort sett som USAs håndgange menn og kvinner.

Ikke enten eller

En enten-eller karakteristikk av Norge, som imperialistmakt eller halvkoloni holder ikke; dvs. bare å utmale den klassiske imperialistiske utbyttingspolitikken som det norske storborgerskapet har slått seg på, eller bare å se på at den norske sjølråderetten er i ferd med å forvinne helt. Vi må ha med oss begge disse trekka for å utvikle en fornuftig strategi og taktikk for den antikapitalistiske kampen.

Den problemstillinga vi diskuterer er forøvrig ikke ny. På midten av 1990-tallet gikk det en tilsvarende diskusjon både på sommerleire og i avisa Klassekampen. AKP ga ut et hefte I Østen stiger Norge opp (Røde Fane-bilag nr 2, 1996) hvor denne problematikken ble fulgt opp. I innledningsartikkelen der hevdes det: «Vi har (da) bruk for en referanseramme; en helhetsforståelse av forholdet mellom Norge og verden. Også EU-debatten illustrerer at det er nyttig å avklare hva slags ‘mal’ vi skal legge på Norge og det norske borgerskapet. På den ene siden tegner vi et bilde av en velbeslått norsk stat og et aggressivt norsk borgerskap som skal ut i Europa og verden og gjøre seg feite, mens vi samtidig advarer mot at Norge er i ferd med å miste de siste restene av sin nasjonale sjølråderett. Er dette sjølmotsigende, eller er det to sider av samme sak?» Både i dette heftet og i debatten nå står jeg for det siste synet.

Nasjonale sjølråderetten

Utkastet til programmet la da også vekt på denne tosidigheten ved Norge. Og det satte den i sammenheng med et allment utviklingstrekk i kapitalismen; at kampen for nasjonal sjølråderett er en kampsak med voksende betydning for den revolusjonære bevegelsen i vår tid – at den ikke hører til en forgangen tid og at den ikke bare er for bevegelsene i den tredje verden.

Når det mot dette blir advart med at det å trekke fram de halvkoloniale trekka ved Norge er å undergrave forståelsen for den nasjonale frigjøringskampen i den tredje verden og svekker kampen mot vårt eget imperialistiske borgerskap, så følger jeg ikke helt med. Allerede under Lenins polemikk med Kautsky før første verdenskrig, pekte han på at imperialistmaktene ikke bare strevde med å underlegge seg jordbruksområdene i de tradisjonelle koloniene, men i like stor grad jakta etter utbytte i de imperialistiske landa, hvor hovedtyngda av kapitalen befant seg. Siden den gang er dette ikke blitt mindre framtredende! Derfor er det ikke umoderne «tredjeverden-isme» eller i utakt med den klassiske marxismen, å hevde at den nasjonale kampen har blitt en enda viktigere klassekampsak i dag, påskynda av den akselererende internasjonaliseringa. Og, det er også hold i påstanden om at utviklinga har ført til at det i dag er mange likhetstrekk mellom den situasjonen flere mindre imperialistiske land står i, og den nykolonialismen som nasjoner i den tredje verden utsettes for; som at kontroll over naturressurser og økonomi undergraves, og at de innlemmes i stormaktenes militære sikkerhetssystem og utvikler servile politiske regimer. Dette burde jo styrke den felles kampen mot felles fiende? Den nasjonale kampen spiller en større rolle i vår del av verden, mens kampen arbeid mot kapital vokser i styrke i den tredje verden (uten at den nasjonale kampen blir mindre viktig av den grunn!).

Denne debatten berører et sentralt stridstema internasjonalt på venstresida i dag. Påstanden om at kampen for nasjonal sjølråderett er bakstreversk og spiller kortene i hendene på nasjonalsjåvinistene og tjener borgerskapets splitt og hersk-taktikk, vinner gehør langt inn i venstresida. AKP er blant de partiene som står opp mot denne virkelighetsbeskrivelsen. Programmet vi har vedtatt utvikler også vår analyse her, med formuleringer som begge sider i debatten aksepterte. Men en del av de argumentene som er brakt til torgs, peker på at vi bør diskutere dette videre. Både med tanke på den nye EU-kampen som seiler opp, og til hvordan vi skal slåss om den norske oljeformua.

av Geir Sundet

Norsk Grafisk Forbund har starta den spennende jobben å organisere «dot.com-proletariatet». Spennende fordi en ny gruppe uten fagforeningstradisjoner stiller andre krav, spennende fordi forbundet bruker helt nye metoder. 15. januar 2002 så Digital fagforening web-lyset. Norges første fagforening som bare lever på Internett. Adresse: www.digital-fagforening.org.

Barndommen slutt

Jeg tror den første digitale barndommen er over. Stadig flere ser data og Internett-bruk som et spørsmål om å bli akterutseilt eller ei, om å utnytte mulighetene eller la borgerskapet få alle fordeler. De psykiske sperrene til pre-digitale-generasjoner er på vikende front, og Norge er nå et av landa i verden med høyest internettbruk i befolkningen.

Opprettelsen av Digital fagforening går rett til kjernen på de to kanskje viktigste spørsmålene: Hvordan arbeiderklassen skal nyttiggjøre seg de nye digitale verktøy i sitt vanlige politiske og faglige arbeid, og hvordan man skal organisere seg i de yrkene digitaliseringa har skapt.

Det finnes mange og gode eksempler på digital bruk i arbeiderklassens tjeneste. Tiden da venstrepartier, fagforbund, fronter og smågrupper skaffet seg egne egne web-steder er stort sett over, spørsmålet nå er hvordan man utvikler og bruker dem. Debattlister på lokalt – så vel som internasjonalt – plan er blitt vanlig, chat en er ny kommunikasjonsform, for ikke å snakke om mobiltelefonbruk med bruk av tekstmeldinger.

Den nye økonomien

Noen har vært mer opptatt av hvordan den digitale revolusjon vil endre samfunnet, men få – om noen – hadde tenkt at den første loven arbeidstakerne i bransjen fikk bruk for var konkursloven. Og deretter Arbeidsmiljøloven.

Deler av venstresida var av forskjellige grunner skeptisk til å ta digitale medier i bruk. Av dem som kasta seg ut i den nye strømmen blei noen hemmet av tekniske vansker eller spørsmål rundt sikkerhet og overvåking, mens andre som satset jobb og framtid allerede har fått sparken både en og to gang, fordi deres digitale arbeidsplasser var digitale luftslott. Den nye økonomien var ikke så ny likevel, den fulgte de gamle kapitalistiske lovene.

Nye produksjonsmidler skaper en ny arbeiderklasse, og Norsk Grafisk Forbund har nå oppretta den første norske reine internettbaserte fagforeninga for nettopp «dot.com-proletariatet». At Norges eldste fagforening, Norsk Grafisk Forbund, også denne gang var først ute er kanskje ikke overraskende, at det ikke skjedde før 15. januar 2002 er kanskje mer underlig.

Dot.com-proletariatet

Dette er imidlertid en bransje som var millionærer den ene dagen, konkurs den neste, hvor man jobba 24 timer i døgnet, var utbrent før man fylte 29 og fikk sparken hvis man ikke ville gå på fest med gutta. Kanskje lett parodiert. En bransje hvor det subjektive ønske om fagorganisering var fraværende og de objektive vilkåra skreik etter den samme organiseringa. Arbeidere? Vi?

Historikk

I LO blei det for to år siden avholdt et møte for å organisere de nye arbeidstakerne, IT-instruktører, webdesignere, IT/Systemansvarlige, html-kodere eller journalister og informasjonsmedarbeidere osv. EL & IT og Norsk Grafisk deltok.

Hovedformålet var å skape større forståelse for fagbevegelsens ideer og praksis i denne uorganiserte gruppa. Resultatet blei Digital fagforening som i en prøveperiode på et drøyt år administreres fra forbundskontoret til Grafisk av forbundssekretær Gry Benedikte Sterner. Foreninga er ikke bare særegen i form, også i innhold. Den bygges på de to hovedpilarene faglig nettverk og fagforeningsbevissthet.

Forbundet har tatt utgangspunkt i signalene de har fått fra folk i bransjen, slik som ønsket om å forhandle egen lønn, motstand mot formelle årsmøter, generell lav forståelse for fagbevegelsens historie og funksjon. Foreninga har kombinert dette med egne prinsipp og visjoner og lagt opp en toleddet strategi, med to nivå i medlemskap. Enkeltstående medlemmer uten tariffavtale betaler 375 kroner pr. måned, mens medlemmer med tariffavtale betaler 2 % av lønna. Studenter blir medlem for 500 kroner pr. år

Hvordan?

Når dette blei skrevet, i midten av mars 2002, var foreninga fremdeles i innkjøringsperioden. Offensiv verving og lansering starter etter planen i april, men 24 medlemmer har allerede meldt seg inn.

Digital fagforening består av en åpen og en lukket del. Den åpne delen er som fagforeningswebsteder flest, med info om Digital fagforening, hva du får for medlemskapet, hvem som kan bli medlem og lenker til andre fagforeninger.

Det er de indre delene som er spennende og annerledes og utviklingen er kommet kort. Hvert medlem får ei verktøykasse, som Benedikte Sterner uttrykker det. Her legger ledelsen ut et tema hver måned, spørsmål kan stilles og besvares. Også dette er et slik Norsk Grafisk har oppfatta ønskene fra dot.com bransjen. Temaene varierer fra fagforeningsnære saker som «Hva skjer hvis bedriften går konk?» til dyktiggjøring på web og data, kompetanseutvikling.

Skomakerens barn

Hvordan utvikler Digital fagforening aktivitet og demokrati? Ironisk nok hadde fagforeninga for dataekspertene av tekniske grunner ikke fått opp en fungerende debattliste enda, men en web-basert debattliste skal være på plass før Grafisk går ut med offensiv vervekampanje. Chat? Har man ingen foreløpige planer om. Man har vurdert det slik at det kan bli vanskelig å samle folk på faste tidspunkt.

Demokrati

Av tekniske årsaker har derfor Digital fagforening enda ikke noe indre liv. Medlemmene vil få tilbud om fysiske kurssamlinger på linje med resten av forbundets medlemmer, og muligens en fysisk samling en gang i året med reisedekning. Det som kan bli de viktigste teknologiske erfaringene for andre fagforeninger, finnes altså enda ikke.

Sikkerhet

Heller ikke Digital fagforening slipper unna problemene med sikkerhet. Det finnes planer om langt mer offensiv saksbehandling hvor medlemmet kan «se mappa si» på nett. Det krever imidlertid en annen sikkerhet enn dagens enkle brukernavn og passord. Slike tekniske ting skal avklares i prøveperioden. Sterner regner dette drøye året, fram til 1. april 2003, som et «case-studie» og eksperiment som så skal oppsummeres. Det bygger blant annet på erfaringer fra Sverige, hvor Grafisk Forbund i flere år har hatt Digital fagforening, men de som besøker den medio mars 2002 finner en død webside «under construction» …

Som en annen forløper nevner også Sterner et europeisk ungdomsprosjekt som starta i 1997. Her blei det blant annet eksperimentert med styremøter avholdt i «chatterom». Chat er programvare hvor inviterte deltakere kan sitte foran sine datamaskiner og skrive sine meldinger slik at alle kan lese dem samtidig.

Norsk grafisk har også eksperimentert med videokonferanser med deltakere i de største norske byene, men kostnaden her kommer foreløpig opp i hundre og femti tusen kroner.

Konklusjon

Det er nok altfor tidlig å konkludere Digital fagforening. Dette er et spennende prosjekt arbeiderbevegelsen bør ønske velkommen av to grunner.

Utvikling av rene digitale foreninger kan gi spennende teknologiske erfaringer som tradisjonelle fagforeninger kan ha nytte av, ikke minst på lokalplan. Det kan gi nye metoder til å organisere folk med mobile arbeidsplasser som for eksempel langtransportsjåfører, flypersonell eller pendlere av forskjellig slag.

Erfaringene fra denne fagforeninga kan være nyttig langt utover dot.com-grensen og dels legge grunnlag for arbeid i tradisjonelle fagforeninger, ikke minst på lokalt nivå.

Arbeidstakere i mobile yrker som har vansker med å møtes fysisk vil også ha store muligheter gjennom digitale fagforeninger.

Nytenking i forbindelse med faglig rekruttering i grupper hvor fagbevegelsen står svakt. I mange forbund er det å banne i kjerka i nevne at man kanskje kan tenke på et todelt tilbud, med eller uten tariffavtale. Jeg mener Digital fagforenings tilbud bygger på ideen fra Mao Tse Tungs masselinje. Start der folk befinner seg og jobb sammen videre, framfor å vente til folk skal få opp øynene for alt vi synes er lurt og rett.